Den sterkt økende veksten i verdenshandelen de seneste årene
og stadig stigende grad av konserndannelse har gjort internprising
til et av de viktigste internasjonale skattespørsmålene.
Med internprising menes prisfastsettelsen ved transaksjoner mellom skattytere
som er knyttet til hverandre gjennom forskjellige former for interessefellesskap.
Fastsettelsen av internpriser har stor betydning ved beskatningen, ettersom
den fastsatte prisen påvirker den skattepliktige inntekten.
For eksempel kan beskatningen flyttes fra et selskap til et annet
ved å øke eller redusere prisen på en
vare som selges eller en tjeneste som ytes mellom selskapene.
OECD har lenge hatt fokus på internprising og har publisert
retningslinjer for internprising for flernasjonale foretak og skattemyndigheter.
Retningslinjene er oversatt til norsk. Utgangspunktet er at internpriser
for skatteformål skal fastsettes som om prisen var fastsatt
mellom uavhengige parter. I tillegg til å gi retningslinjer
om fastsettelsen av internpriser, gir OECD også retningslinjer
om hvilke opplysninger ligningsmyndighetene bør kreve i
forbindelse med fastsettelse av internpriser.
Mange land, blant annet USA, Storbritannia, Tyskland og Nederland
har lenge hatt regler om opplysningsplikt knyttet til internpriser.
De senere årene er også flere andre land kommet
til. Det gjelder blant annet Danmark, og nylig også Sverige
og Finland.
Næringslivet i Norge er også blitt mer internasjonalt
orientert og flere selskaper eier eller blir eid av utenlandske
selskaper. Dette antas å ha resultert i økt bevissthet
hos norske selskaper om muligheten for anvendelse av internpriser
til allokering av inntekt for å redusere samlet skattekostnad.
Ifølge Statistisk sentralbyrå (Statistisk årbok
for 2004) eksporterte Norge i 2004 varer og tjenester for mer enn
736 mrd. kroner og importerte varer og tjenester i størrelsesorden
497 mrd. kroner. Det er anslått at mer enn 60 pst. av verdenshandelen
med varer og tjenester som foregår på tvers av
landegrensene, skjer mellom beslektede selskaper. Små endringer
i prisingen av disse varene og tjenestene kan gi betydelig utslag
i det norske skatteprovenyet. Det er derfor viktig at skattefundamentet
i Norge sikres ved økt satsing på kontroll og
oppfølging av fastsettelsen av internpriser.
Departementet foreslår at
OECDs retningslinjer for internprising for flernasjonale foretak
og skattemyndigheter ("Transfer Pricing Guidelines for Multinational
Enterprises and Tax Administrations") fra 1995 med senere tilføyelser,
gis en mer formalisert status som rettskildefaktor i norsk rett.
Dette gjennomføres ved å innta en direkte referanse
til OECD-retningslinjene i et nytt fjerde ledd i skatteloven § 13-1,
der en framhever retningslinjenes relevans ved avgjørelsen
av om formue eller inntekt er redusert etter skatteloven § 13-1
første ledd, og ved den skjønnsmessige fastsettelse
av formue eller inntekt etter skatteloven § 13-1
tredje ledd. Referansen til OECD-retningslinjene betones noe sterkere
i tilfeller hvor Norge er folkerettslig forpliktet til å følge
retningslinjene, enn hvor det ikke er tilfellet. Dette kommer til
uttrykk ved at OECD-retningslinjene, ved anvendelse av skatteloven § 13-1
som nevnt, skal tas hensyn til når de interesseforbundne
partenes transaksjoner og mellomværender er regulert av
en skatteavtale som inneholder en bestemmelse som svarer til artikkel
9 punkt 1 i OECDs mønsterskatteavtale. For andre interessefellesskap
foreslås at OECD-retningslinjene, så langt de
passer, bør tas tilsvarende hensyn til. Det foreslås
videre at departementet skal ha adgang til å gi presiserende
eller avvikende veiledning i forhold til det som følger
av OECD-retningslinjene.
Departementet går inn for at virkeområdet
for den særlige bevisregelen i skatteloven § 13-1
annet ledd endres. I dag får regelen anvendelse der skattyterens
interesseforbundne medkontrahent er bosatt eller hjemmehørende
i utlandet. Det foreslås at den særlige bevisregelen
i skatteloven § 13-1 annet ledd bare videreføres
når skattyters interesseforbundne medkontrahent er bosatt
eller hjemmehørende i en stat utenfor EØS. Den
særlige bevisregelen skal likevel gjelde når medkontrahenten
er bosatt eller hjemmehørende i en EØS-stat i
den utstrekning Norge ikke kan kreve skatteopplysninger fra denne
staten i medhold av skatteavtale eller annen folkerettslig overenskomst.
Departementet foreslår at det innføres
en oppgaveplikt som skal sikre at ligningsmyndighetene omtrentlig
kan fastslå hvilke av skattyternes internprisforhold som
bør granskes nærmere. I tillegg til enkelte identifikasjonsopplysninger,
skal det gis summariske opplysninger om kontrollen som utøves
og de kontrollerte transaksjonene. Oppgaven skal leveres samtidig
med selvangivelsen eller selskapsoppgaven og erstatter den gjeldende
utenlandsoppgaven.
Det foreslås at oppgaveplikten skal gjelde for
selskaper og innretninger som har plikt til å levere selvangivelse
etter ligningsloven § 4-2 nr. 1. Plikten skal
også gjelde for (deltakerlignet) selskap som skal levere
selskapsoppgave etter ligningsloven § 4-9 nr.
1. Oppgaveplikten skal omfatte transaksjoner med nærstående
selskaper eller innretninger. Som nærstående selskap
eller innretning regnes selskap eller innretning som den oppgavepliktige,
direkte eller indirekte, eier eller kontrollerer med minst 50 pst.,
samt person, selskap eller innretning som, direkte eller indirekte,
eier eller kontrollerer minst 50 pst. av den oppgavepliktige. Som
nærstående regnes også selskaper eller
innretninger som (nærstående) eiere av den oppgavepliktige,
direkte eller indirekte, eier eller kontrollerer med minst 50 pst.,
samt selskaper og innretninger som eies eller kontrolleres med minst
50 pst. av personer som er beslektet med (nærstående)
eiere av den oppgavepliktige. I tillegg foreslås at oppgaveplikten
skal gjelde for selskaper og innretninger som er hjemmehørende
i Norge og som har fast driftssted i utlandet, og for utenlandske
selskaper og innretninger som har fast driftssted i Norge.
Departementet foreslår at det innføres
en dokumentasjonsplikt som skal danne grunnlag for en vurdering
av om priser og vilkår er i overensstemmelse med det som
ville vært fastsatt mellom uavhengige parter. Dokumentasjonsplikten innebærer
at skattyter skal utarbeide og oppbevare dokumentasjon for hvordan
priser og vilkår er fastsatt. Dokumentasjonen skal bare
inngis etter krav fra ligningsmyndighetene og innen 45 dager etter
at slikt krav er framsatt.
Departementet angir hovedlinjer for hva dokumentasjonen
skal inneholde. Dokumentasjonen skal omfatte en beskrivelse av skattyterens
og de nærstående parters forretningsvirksomhet,
og det konsernet skattyteren inngår i. Det skal også redegjøres
for art og omfang av kontrollerte transaksjoner. I tillegg skal
dokumentasjonen inneholde en funksjonsanalyse og normalt også en
sammenlignbarhetsanalyse. Videre skal dokumentasjonen inneholde
en beskrivelse av hvilken metode skattyter har anvendt ved fastsettelse
av prisen i kontrollerte transaksjoner.
Departementet går inn for at reglene om dokumentasjonsplikt
gis samme anvendelsesområde som reglene om oppgaveplikt.
Det foreslås imidlertid et generelt unntak fra dokumentasjonsplikten
for oppgavepliktige som sammen med nærstående
har færre enn 250 ansatte, og enten har en salgsinntekt
på mindre enn 400 mill. kroner eller en balansesum på under
350 mill. kroner. Unntaket skal likevel ikke gjelde for kontrollerte
transaksjoner med parter som er hjemmehørende i et land
som Norge ikke har krav på å få utlevert skatteopplysninger
fra i medhold av skatteavtale eller annen folkerettslig overenskomst.
Unntaket skal heller ikke gjelde for selskaper eller innretninger
som har særskatteplikt etter petroleumsskatteloven.
Oppgave- og dokumentasjonsplikten skal gjelde både
grenseoverskridende kontrollerte transaksjoner og kontrollerte transaksjoner
internt i Norge.
Departementet foreslår at oppgave- og dokumentasjonsplikten
hjemles i ny § 4-12 i ligningsloven. Det legges
opp til at det skal fastsettes en utfyllende forskrift og en mer
detaljert veiledning i form av retningslinjer til forståelse
av reglene før de trer i kraft.
Det foreslås enkelte tilpasninger i reglene om skjønnsligning
og tap av klagerett som følge av forslaget.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Marianne
Aasen Agdestein, Espen Torsteinsbø Hansen, Alf E. Jakobsen,
Rolf Terje Klungland, Torgeir Micaelsen og lederen Reidar Sandal, fra
Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Ulf Leirstein,
Jørund Rytman og Christian Tybring-Gjedde, fra Høyre,
Svein Flåtten, Peter Skovholt Gitmark og Jan Tore Sanner,
fra Sosialistisk Venstreparti, Magnar Lund Bergo og Heikki Holmås,
fra Kristelig Folkeparti, Hans Olav Syversen, fra Senterpartiet,
Per Olaf Lundteigen, og fra Venstre, Lars Sponheim, viser
til at forslagene er nærmere omtalt nedenfor i denne innstillingen og
i Ot.prp. nr. 62 (2006-2007) om lov om endringer i skattelovgivningen
(internprising). Komiteen viser videre til at det
i hovedsak kun er sammendrag av Regjeringens vurderinger og forslag
som er gjengitt nedenfor under de enkelte punkter. Bakgrunnen for lovforslagene,
gjeldende norsk rett, utenlandsk rett, utvalgsutredninger, høringsnotater,
høringsuttalelser mv. knyttet til de enkelte vurderinger
og forslag, er redegjort nærmere for i nevnte odelstingsproposisjon.
Komiteen viser for øvrig til sine merknader nedenfor
under de enkelte punkter.