8.3.1 Gjeldende rett

Sikkerhetsloven § 19 fastsetter at en person som vil kunne få tilgang til skjermingsverdig informasjon, på forhånd skal sikkerhetsklareres. Det er vedkommende virksomhet som skal bruke den aktuelle personen som må be vedkommende klareringsmyndighet om klarering. Hva som konkret ligger i begrepet "vil kunne få tilgang til", er en skjønnsmessig vurdering. Det er ikke et krav at det på forhånd er planlagt at vedkommende skal ha tilgang til graderte opplysninger. Loven angir således en relativ lav terskel for når en prosess om sikkerhetsklarering kan settes i gang.

8.3.2 Forslag i arbeidsgrupperapporten

Arbeidsgruppen foreslår en innskjerping av vilkårene for igangsetting av en klareringsprosess og uttaler at det er grunn til å anta at loven § 19 første ledd og de lave krav til begrunnelse og dokumentasjon, medfører at antallet klareringssaker blir unødvendig høyt. Arbeidsgruppen mener dette er uheldig av flere årsaker, blant annet at det kan lede til at en person grunnet manglende klarering ikke får en stilling selv om det reelt sett ikke er behov for klarering i stillingen og at det kan bli problematisk å omplassere en tilsatt som fratas klareringen. Det kan også bidra til en uthuling av regelverkets legitimitet og gjøre det vanskelig å beholde de strenge kriterier som legges til grunn for klarering av personer, samt føre til unødvendig ressursbruk hos klareringsmyndighetene og deres kontrollorganer.

Det pekes derfor på at kravene til dokumentasjon og begrunnelse for sikkerhetsklarering, bør innskjerpes og at behovet må dokumenteres sterkere enn etter dagens praksis.

8.3.3 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansenes merknader er gitt i pkt. 8.3.4 til Ot.prp. nr. 21 (2007-2008).

8.3.4 Departementets vurdering

Gjeldende regel i sikkerhetsloven § 19 innebærer muligens et høyere klareringsforbruk enn nødvendig, fordi terskelen for gjennomføring av en klareringsprosess er lav. Departementet mener at man bør søke å redusere antallet klareringssaker, og stiller seg derfor bak de vurderinger og den konklusjon som arbeidsgruppen har gitt om at vilkårene på dette punkt må innskjerpes.

Departementet vil peke på at et klareringsforbruk som ikke er nødvendig kan ha negative konsekvenser for konkrete arbeidsforhold. Dessuten genererer klareringsprosessen ressursbruk, særlig hos den virksomheten som ber om klarering og hos klareringsmyndighetene. Gjennomføring av klareringer som ikke er nødvendige vil også være negativt sikkerhetsmessig sett, fordi den enkeltes forståelse for klareringsinstituttet blir svekket når dette kan skje uten at det sikkerhetsmessige behovet er tilstede.

Når det gjelder merknaden fra Sosial- og helsedirektoratet om at det i dag er et reelt behov som ligger til grunn for klareringsbruket, mener departementet at dette ikke fullt ut er korrekt. Departementet har på generelt grunnlag brakt i erfaring at bruk av klareringer synes å være noe for høyt.

Departementet kan ikke se at forslaget til regelendring vil få negative følger for den forebyggende sikkerheten, slik som Etterretningstjenesten hevder i sin høringsuttalelse. Det vises i den sammenheng til at det etter forslaget til arbeidsgruppen fremdeles, men unntaksvis, vil være mulig å klarere en person, selv om det på forhånd ikke kan fastslås om vedkommende vil komme i kontakt med gradert informasjon. Dessuten vil en kunne nå fram til samme grad av sikring med andre tiltak. For eksempel vil fysiske sikkerhetstiltak, typisk adgangskontroll, kunne veie opp for at det blir lagt en høyere terskel til grunn for å gi klarering. Slik samordning av sikringstiltak vil etter departementets oppfatning være gunstig sikkerhetsmessig sett, og dessuten mer forholdsmessig ut fra et rettssikkerhetsmessig ståsted. Dette stiller krav til planlegging og koordinering i vedkommende virksomhet, men departementet kan ikke se at dette generelt vil legge en urimelig byrde på virksomhetene, når disse allerede i utgangspunktet er i kontakt med opplysninger som må skjermes av hensyn til rikets sikkerhet.

Norges vassdrags- og energidirektorat har konstatert at forslaget til arbeidsgruppen harmonerer dårlig med forslaget om bruk av klaringsinstituttet i forhold til skjermingsverdige objekter. Departementet kan ikke se at det er motstrid mellom forslagene. Tvert i mot vil bruk av sikkerhetsklarering for skjermingsverdige objekter understreke behovet for strengere vilkår for når en person kan bli klarert.

Når det gjelder merknaden fra Riksarkivaren, kan departementet ikke se at endringsforslaget i § 19 vil føre til en innskrenking i inspeksjonsvirksomheten til Arkivverket. I den grad disse inspeksjonene innebærer kontakt med gradert informasjon, går departementet ut fra at forslaget til arbeidsgruppen fremdeles vil hjemle klarering av inspektørene.

Departementet har merket seg det lovtekniske innspillet til andre ledd i § 19 fra Politiets sikkerhetstjeneste. Departementet mener likevel at formuleringen til arbeidsgruppen er den beste. Begrunnelsen for dette er at en endring som sier at klareringen skal gjelde minst den informasjonen en skal ha tilgang til, synes å være en unødvendig presisering.

Politiets sikkerhetstjeneste har videre pekt på at forslaget til nytt tredje ledd i § 19 kan ha til konsekvens at realitetsendringene i praksis ikke vil skje. Departementet viser til at klarering etter tredje ledd først skal kunne gjennomføres dersom ikke sikkerhetstiltak for å fjerne risikoen for tilgang lar seg gjennomføre på rimelig vis. Det vil være et ansvar for Nasjonal sikkerhetsmyndighet i sitt tilsyn, å se til at slike sikkerhetstiltak er gjennomført før grunnlaget for sikkerhetsklarering er tilstede.