Til Odelstinget
Landbruks- og matdepartementet legger med dette frem forslag
til ny lov om dyrevelferd. Lovutkastet fremmes i samråd med Fiskeri-
og kystdepartementet. Fiskeri- og kystdepartementet har forvaltningsansvaret
for og vil ha myndighet etter loven når det gjelder velferden til
akvatiske dyr og sjøpattedyr. Landbruks- og matdepartementet har
forvaltningsansvaret for velferden til alle andre dyr og vil ha
myndighet etter loven for så vidt gjelder disse.
Lovutkastet bygger i stor grad på ny kunnskap om dyrs evner og
behov, og på utpekte mål i St.meld. nr. 12 (2002–2003) Om dyrehold
og dyrevelferd. En vesentlig premiss for loven er anerkjennelsen
av at dyr har egenverdi i tillegg til å ha nytteverdi for mennesket.
Det er lagt vekt på at loven skal være en moderne lov som beskytter
dyrene ut i fra faglig viten og med utgangspunkt i hva som er i
dyrenes interesse. Lovutkastet angir generelle overordnede prinsipper for
folks omgang med dyr, mens mer detaljerte bestemmelser til utfylling
av loven vil bli nedfelt i forskrifter. Loven vil således gi hjemmelsgrunnlag
for eksisterende og fremtidige forskrifter på dyrevelferdsområdet.
Samtidig som lovforslaget angir standarder som legger til rette
for god dyrevelferd i dag, skal den kunne tolkes i lys av samfunnets
til enhver tid gjeldende etiske normer for dyrehold og på den måten være
aktuell også i et lengre tidsperspektiv. Med dette lovforslaget
markeres ønsket om å sette et godt eksempel for vern av dyrs interesser
også i internasjonal sammenheng.
Lovforslaget viderefører gjeldende lovs systematikk med en opplisting
av hvilke dyreslag loven gjelder for. På grunnlag av nyere kunnskap
gjøres enkelte justeringer i spekteret av hvilke dyr som omfattes. Prinsipielt
nytt er at loven gjøres gjeldende også for andre forhold enn det
som gjelder menneskers direkte innflytelse på dyr, og som kan påvirke
dyrevelferd og respekt for dyr. Dette innebærer at det også vil kunne
stilles krav knyttet til produkter som stammer fra dyr.
Dyr som lider har behov for hjelp. For dyreeier pålegges et særskilt
ansvar, mens det for andre uten særskilt tilknytning til dyret er
en plikt til å hjelpe ut fra egne forutsetninger og den konkrete
situasjonen. I tillegg innføres en allmenn plikt til å varsle Mattilsynet
eller politiet der dyr lider. Enkelte yrkesgrupper er unntatt fra
varslingsplikten i tilfeller der de er pålagt en yrkesmessig taushetsplikt.
Det foreslås et en endring i helsepersonelloven for å tydeliggjøre
at helsepersonell på visse vilkår har rett til å varsle om dyrevernsaker.
Kunnskap er en forutsetning for god behandling av dyr, og det
lovfestes et krav om nødvendig kompetanse for å ivareta dyrs behov.
Driftsformer og teknisk utstyr bør belaste dyrene minst mulig,
og det innføres et krav om at nye driftsformer, metoder, utstyr
og tekniske løsninger skal være utprøvd og funnet egnet ut fra hensynet
til dyrevelferd før de tas i vanlig bruk.
Videre foreslås det et generelt forbud mot å gjøre operative
inngrep eller fjerne kroppsdeler på dyr, med mindre det er nødvendig
av helsemessige grunner. Dette skal likevel ikke være til hinder
for forsvarlig merking, eller for kastrering eller avhorning av
dyrevelferdsmessig eller av andre særlige grunner.
Lovforslaget gir også hjemmel for å gi påbud eller forbud om
merking av dyr, og til å kunne kreve registrering av merkede dyr.
Dette vil være særlig relevant for kjæledyr.
Avliving av dyr må skje på en forsvarlig måte og ved hjelp av
egnet utstyr. Dette gjelder både for dyr i dyrehold og ved avliving
av viltlevende dyr. Krav om bedøving av dyr i dyrehold før eller
samtidig med avlivingen, presiseres.
Det er et ønske å styrke vektleggingen av dyrets interesse når
det benyttes i forsøks- og undervisningssammenheng. Prinsippene
om reduksjon, erstatning og forbedring i bruken av forsøksdyr i
tråd med godt innarbeidede prinsipper innenfor forsøksvirksomhet
er derfor innarbeidet i loven. I tillegg vil enkelte dyr som tidligere
har falt utenfor deler av regelverket nå omfattes av begrepet forsøksdyr
og dermed bli omfattet av lovens bestemmelser.
Lovforslaget tydeliggjør dyreholders plikt til å beskytte dyr
mot rovdyr og andre farer. Det foreslås å tydeliggjøre en hjemmel
for Mattilsynet til å fatte vedtak om beiterestriksjoner for å beskytte
husdyr mot rovvilt. Ved inngripende vedtak om beiterestriksjoner
som nedsanking av dyr eller forbud mot å slippe dyr på beite, foreslås
det å gi dyreeier en rett til økonomisk kompensasjon.
I likhet med gjeldende dyrevernlov omfatter lovforslaget viltlevende
dyr.
For mer effektivt å kunne forebygge gjentatte brudd på dyrevelferdslovgivningen
og forhindre lidelser hos dyr, foreslås å innføre en rett for Mattilsynet
til å fatte vedtak om forbud mot hold av og omgang med dyr. Slike
vedtak vil kunne fattes overfor personer som grovt eller gjentatte
ganger har brutt loven.
Mattilsynet foreslås lovfestet som tilsynsmyndighet på dyrevelferdsområdet.
I tillegg foreslås det å lovfeste dyrevernnemndene som en del av
Mattilsynet, med tilknytning til Mattilsynets lokalkontor. Kommunenes
forslagsrett i forbindelse med oppnevning videreføres.
Enkelte bestemmelser foreslås unntatt fra straffesanksjonering.
Samtidig innføres en mulighet for tilsynsmyndigheten til å utferdige
overtredelsesgebyr for rutinemessige og mindre alvorlige overtredelser.
Gjeldende dyrevernlov er fra 1974. Den er fragmentarisk og til
dels meget detaljert. Samtidig har det skjedd store strukturendringer
i norsk husdyrbruk siden loven ble vedtatt, og sentrale deler av
norsk dyrehold er ikke nærmere regulert gjennom lovens materielle
bestemmelser. Tilsvarende gjelder nye bruksområder og problemområder.
Den rettslige standarden i gjeldende lovs § 2 har gjort det mulig
å ta høyde for nye aktiviteter overfor dyr, ny kunnskap og endrede
holdninger i samfunnet, men brudd på standarden kan være vanskelig
å håndheve og straffeforfølge. Det har derfor vært et klart behov
for en nærmere regulering av nye bruksområder for dyr og en mer helhetlig
og overordnet lov.
Samtidig har det skjedd en betydelig kunnskapsutvikling om dyrs
evner og behov, og befolkningen er generelt blitt mer opptatt av
at dyr skal behandles godt. God dyrevelferd er først og fremst viktig
av hensyn til dyrene selv, men er også et kollektivt samfunnsgode.
På bakgrunn av dette ble det ut fra et dyrevelferdsmessig og etisk
synspunkt foretatt en bred gjennomgang og vurdering av alt dyrehold
i Norge i St.meld. nr. 12 (2002–2003) Om dyrehold og dyrevelferd,
heretter kalt dyrevelferdsmeldingen. Meldingen angir mål og tiltak
for å bedre dyrevelferden i Norge. Et sentralt tiltak er en total
gjennomgang av gjeldende dyrevernlov. Følgende mål ble blant annet angitt
for gjennomgangen av loven:
en lov som i større grad gir overordnete
rammer for god dyrevelferd,
en presisering av dyrs status og rettigheter,
å utrede nødvendige hjemler for mer effektivt å kunne forebygge
tragedier som skyldes manglende tilsyn og stell,
å utrede hjemler for en profesjonell dyrevernforvaltning,
og
å presisere lovens virkeområde i forhold til dyrearter og
foreta en grenseoppgang i forhold til andre lover.
Stortinget har gjennom sin behandling av dyrevelferdsmeldingen
gitt sin tilslutning til dette, jf. Innst. S. nr. 226 (2002–2003).
På denne bakgrunn ble det ved utgangen av 2003 nedsatt en prosjektgruppe med
mandat å gjennomgå gjeldende dyrevernlov med sikte på en total revisjon
av loven.
Landbruks- og matdepartementet sendte på vegne av eget departement
og Fiskeri- og kystdepartementet i november 2007 ut et høringsnotat
med utkast til lov om dyrevelferd. Det er kommet inn totalt 146
høringsuttalelser. Flere privatpersoner har også kommet med innspill
i høringen
Forslaget om å fremme en ny lov om dyrevelferd har fått bred
støtte blant høringsinstansene, og mange mener at forslaget samsvarer
godt med prinsippene i dyrevelferdsmeldingen. Generelt er høringsinstansene
positive til at loven skal bygge på vitenskapelig kunnskap samtidig
som enkelte er kritiske til at etikk brukes som rettslig begrep.
Flere er positive til at loven er en fullmaktslov og mener forslaget
ivaretar de overordnede prinsippene for dyrevelferd. Enkelte er
imidlertid bekymret for at loven blir for generell og overordnet,
og at det gir større grad av uforutsigbarhet. Mange mener derfor at
næringene må trekkes aktivt inn i arbeidet med utforming av forskrifter
slik at rammevilkår og retningslinjer legger til rette for levende
bygder og fremtidig akseptabel anvendelse av ressursene.
Spørsmålet om tilsynsmyndighet etter loven, spesielt dyrevernnemndenes
rolle, samt lovens anvendelse for å beskytte beitedyr mot angrep
fra rovvilt, har engasjert mange høringsinstanser.
Departementet legger til grunn at kommersielt dyrehold har bred
aksept i samfunnet.
Loven skal ivareta hensynet til god dyrevelferd og nedfelle normer
for menneskers forpliktelser i møte med dyr, enten de er eide eller
ville. Forslaget til ny lov om dyrevelferd hindrer derfor ikke menneskers
omgang med og bruk av dyr, men det stilles krav til omsorg, hvordan
ulike aktiviteter skal foregå o.l. Økt kunnskap og endringer i holdninger
til dyr vil påvirke anvendelsen av loven.
Begrepet dyrevelferd blir i økende grad anvendt ved utforming
av nytt regelverk. At dyrs velferd i økende grad skal vektlegges,
står også sentralt i dyrevelferdsmeldingens etiske plattform, samt
i dens mål og tiltak for å bedre dyrevelferden i Norge. Departementet
foreslår derfor at loven skal hete lov om dyrevelferd. Begrepet
velferd legger vekt på det positive målet om at dyr skal ha det
godt og trives, men omfatter også begrepet dyrevern som i større
grad fokuserer på beskyttelse mot mishandling, vanskjøtsel og lidelse.
Lovutkastet angir overordnede prinsipper, og overlater i stor
grad til forvaltningen å utforme nærmere forskrifter. Slike forskrifter
eksisterer allerede på mange områder, særlig innenfor næringsmessig dyrehold.
Det finnes imidlertid dyrehold og aktiviteter som berører forhold
som ikke er forskriftsregulert, og hvor det ikke antas å være aktuelt
med forskrifter i overskuelig fremtid. Det er vurdert som viktig
med overordnede materielle krav til dyrehold som også omfatter slike
dyr.
Ved behandling av dyrevelferdsmeldingen pekte Stortingets næringskomité
i Innst. S. nr. 226 (2002–2003) på at det i Norge ikke er tradisjon
for å behandle fisk som sansende dyr. Departementet understreker
at oppdrettsfisk likevel har krav på godt stell og levemiljø på
linje med landlevende dyr. I sin vitenskapelige rapport vedrørende
bedøving og slakting av dyr konkluderer European Food Safety Authority (EFSA)
med at det er tilstrekkelig dokumentasjon som tyder på at fisk oppfatter
frykt og smerte, til at dette bør legges til grunn for velferdsbetraktninger.
Norsk dyrevelferdslov må bygge på holdninger, tradisjoner, verdier
og normer blant landets innbyggere, samtidig som den skal legge
avgjørende vekt på gjeldende faglig kunnskap. Tradisjon, kultur
og religion kan dermed ikke alene være avgjørende for å tillate
handlinger som faglig fremstår som dyrevernmessig uforsvarlige.
Dyrevelferdsmeldingen er et viktig grunnlag for lovforslaget.
Som faglig vurderingsgrunnlag for utformingen av en del av lovutkastets
materielle bestemmelser, er det innhentet to risikovurderinger fra Vitenskapskomiteen
for mattrygghet, samt ytterligere fem faglige utredninger. I tillegg
har man tatt hensyn til rapporter som Mattilsynet har innhentet
fra Vitenskapskomiteen og ulike faginstitusjoner. Departementet
tar sikte på at den nye dyrevelferdsloven skal bygge på gjeldende
fagkunnskap, samtidig som den skal ta høyde for ny kunnskap.
Det har også vært avholdt konsultasjoner med Sametinget.
Mange av bestemmelsene i utkastet viderefører gjeldende rett.
En del bestemmelser stadfester eller videreutvikler prinsipper som
er utledet av gjeldende dyrevernlov eller som er nedfelt i forskrifter
gitt med hjemmel i loven. I tillegg foreslås en del nye og viktige
krav.
Det foreslås å innføre en allmenn varslingsplikt som innebærer
at det er en plikt til å varsle tilsynsmyndigheten dersom en har
grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling eller annen alvorlig
svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell.
Departementet foreslår videre en egen bestemmelse om krav til
kompetanse for å sikre at blant annet dyreholdere har tilstrekkelige
kunnskaper og ferdigheter til å ivareta hensynet til dyrene.
Det foreslås en utvidelse av virkeområdet for å kunne regulere
omsetning av animalske produkter, og det gis i den sammenheng fullmakt
til å gi regler om merking.
Lovforslaget gir mer utfyllende og generelle krav til dyrs levemiljø
enn gjeldende dyrevernlov. Samtidig stilles det en rekke generelle
krav til dyreholders tilsyn med og stell av dyr. Sammen vil disse
bestemmelsene danne et godt grunnlag for fortsatt utvikling i retning
av bedre velferd for dyrene. Det gis også mer konkrete bestemmelser
om opplysningsplikt, dokumentasjon og kontrolltiltak.
Dyreeiers plikt til å beskytte husdyr og tamrein på beite mot
rovvilt videreføres og presiseres. Det samme gjelder for tilsynsmyndighetenes
adgang til å fatte vedtak om beiterestriksjoner grunnet rovvilt. Samtidig
foreslås det innført i loven en hjemmel som gir dyreeier rett til
økonomisk kompensasjon ved inngripende vedtak om beiterestriksjoner.
For lettere å kunne hindre store lidelser hos dyr, foreslås adgangen
til å frata en person retten til å holde eller ha med dyr å gjøre,
lagt til Mattilsynet.
Det foreslås å innføre administrativ sanksjon i form av overtredelsesgebyr.
Mattilsynet vil etter dette forslaget kunne ilegge overtredelsesgebyr
ved mindre alvorlige overtredelser av lovens bestemmelser.
Tilsynsmyndigheten etter loven legges til Mattilsynet. Samtidig
lovfestes dyrevernnemndene som en del av Mattilsynet og vil være
tilknyttet Mattilsynets lokalkontor.
Lov om dyrevelferd skal gi føringer for utforming og anvendelse
av bestemmelser som vedrører dyrevelferd i andre lover og forskrifter.
Av hensyn til brukerne av regelverket, bør det tilstrebes at regulering
av samme aktivitet etter ulike lover, reguleres i samme forskrift.
Det foreligger ingen nordisk rettsenhet på området, men alle
de nordiske lands lover om dyrevelferd anerkjenner dyrs rett til
god behandling og beskyttelse mot unødig lidelse, sykdom, smerte
etc. Generelt er det også et mål å fremme respekten for dyr gjennom
å styrke deres stilling i samfunnet. Det varierer hvor klart dette
kommer til uttrykk i de andre nordiske lovene.
Dyrevelferd omfattes av EØS-avtalen, og gjennom denne har Norge
forpliktet seg til å gjennomføre EØS-regelverket på dyrevelferdsområdet.
Den foreslåtte lovteksten tar høyde for gjennomføring av EØS-regelverk,
men den konkrete gjennomføring av EØS-reglene vil skje gjennom forskrifter
hjemlet i loven. De relevante rettsaktene er alle en del av EØS-avtalen
per i dag. De fleste av rettsaktene fastsetter minimumsbestemmelser.
Dette innebærer at de enkelte medlemsland kan stille strengere krav
til dyrevelferd på nasjonalt grunnlag, samt gi utfyllende regler.
EU har ikke noen overordnet rettsakt om dyrevelferd generelt.
Flere europeiske land har egne lover og regler for beskyttelse og
ivaretakelse av dyr. De ulike land har vektlagt ulike forhold knyttet
til dyrevelferd, og lovene er avgrenset ulikt.
Europarådet, som er en sammenslutning av 47 europeiske medlemsland,
arbeider innen flere rettsområder. Ett av disse er dyrevelferd.
Rådet har som siktemål å komme frem til felles løsninger og felles regler
innenfor de respektive områder. Innen dyrevelferd har Europarådet
utarbeidet fem konvensjoner om beskyttelse av dyr. Disse har Norge
ratifisert. Så langt råd er, har man i arbeidet med ny dyrevelferdslov
vurdert og innarbeidet relevante bestemmelser vedtatt under Europarådet.
Andre internasjonale organisasjoner som Norge er med i, og som
arbeider med eller som har betydning for dyrevelferdsområdet, er
verdens dyrehelseorganisasjon (Office International des Epizootie
– OIE) og verdens handelsorganisasjon (World Trade Organisation
– WTO).
I høringsnotatet ble det vist til at gjeldende dyrevernlov omfatter
viltlevende dyr. Dette ble foreslått videreført. Det ble vist til
at dyrevelferdslovens formål er hensynet til det enkelte dyrs velferd,
mens viltlovens hovedformål er å ivareta artshensyn.
Dyrevelferdsloven skal ivareta en helhetlig regulering av de
dyrevelferdsmessige forhold for alle dyr. Dyrevelferdslovens generelle
føringer vil være retningsgivende ved utforming og tolkning av sektorbestemmelser
der det er innført slike. Bestemmelsene i dyrevelferdsloven er samtidig
viktige for å sikre regulering av dyrevelferd for dyr som faller
utenfor viltloven og lakse- og innlandsfiskloven, for eksempel marin
fisk og sjøpattedyr.
Flere høringsinstanser støtter forslaget om at dyrevelferdslovgivningen
fortsatt skal omfatte viltlevende dyr. Flere høringsinstanser, herunder
Miljøverndepartementet, har også påpekt at det i høringsutkastet
legges opp til en uheldig dobbeltregulering. Enkelte viser til viktigheten
av at dyrevelferdsloven harmoniseres med viltloven og lover om fiskeoppdrett
og fiske.
Departementet viderefører forslaget om at dyrevelferdslovgivningen
fortsatt skal omfatte viltlevende dyr. På bakgrunn av høringsinnspill
har departementet kommet til at det ikke er hensiktsmessig å ha et
eget kapittel i loven om viltlevende dyr. Departementet foreslår
imidlertid å videreføre deler av særbestemmelsene for vilt, og foreslår
at disse innarbeides i lovens generelle del. Det vises for øvrig
til omtale i proposisjonen av de enkelte bestemmelsene.
Paragrafhenvisninger i avsnittene som omhandler høringsinstansenes
syn er referanser til paragrafnummer slik de forelå i høringsutkastet.
I gjeldende dyrevernlov er formålbestemmelsen og en generell
bestemmelse om god behandling av dyr samlet i § 2. Av bestemmelsen
fremgår at lovens formål er at dyr skal behandles godt og beskyttes
mot fare for unødig lidelse.
I tråd med den etiske plattformen i dyrevelferdsmeldingen, ble
det i høringsnotatet foreslått at formålet til den nye loven skal
være å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr. Formålet med loven
om å fremme respekt for dyr utgjør en utvidelse i forhold til gjeldende
dyrevernlov.
Departementet merker seg den brede støtten til forslaget til
formålsbestemmelse, og at en rekke høringsinstanser ønsker en nærmere
diskusjon og klargjøring av begrepet dyrevelferd slik det brukes
i loven.
Departementet legger til grunn at avgjørelsen av hva som er god
dyrevelferd i størst mulig grad skal bero på et vitenskapelig grunnlag.
Det vil være vanskelig å lovfeste en presis definisjon av hva god
dyrevelferd skal omfatte, også fordi dette vil kunne endre seg over
tid. Departementet er enig med høringsinstansene i at en definisjon
på dyrevelferd kan være individets subjektive opplevelse av sin
mentale og fysiske tilstand som følge av dets forsøk på å mestre sitt
miljø.
Departementet er enig i at begrepet dyrevelferd dreier seg om
hvordan det individuelle dyret har det. Begrepet dyrevern dreier
seg om hva mennesker gjør for å ivareta dyrevelferd. Ved å bruke
dyrevelferd i formålsbestemmelsen, heller enn begrepet dyrevern, ønsker
departementet å fokusere på at loven skal sette hensynet til dyrene
i sentrum. For å kunne ivareta god dyrevelferd må også dyrevernet
være godt. Departementet ser derfor ikke behov for å nedfelle et
selvstendig mål om å fremme/ivareta dyrevernet.
Målet om å fremme respekt for dyr har fått bred støtte. Departementet
legger ellers til grunn at forståelse for dyrs egenverdi samt individuelle
og artstypiske behov er elementer som vil fremme lovens formål,
og at disse hensynene for øvrig ivaretas gjennom materielle bestemmelser
i loven.
På grunnlag av disse vurderingene videreføres forslaget til formålsbestemmelse
i tråd med høringsutkastet.
Dagens dyrevernlov gjelder for levende pattedyr, fugler, padder,
frosk, salamander, krypdyr, fisk og krepsdyr, uavhengig av om de
er eide eller viltlevende. Lovens § 33 gjør loven gjeldende på Svalbard, med
unntak for kapittel VII som regulerer tilsynsmyndighet, tilsyn og
vedtak.
Departementet foreslo å videreføre en avgrensning av loven til
å omfatte nærmere angitte dyr (inkludert fostre) og at loven gjelder
for angitte dyr uavhengig av om dyrene er holdt av mennesker eller ikke.
Departementet har merket seg at forslaget til virkeområde har
fått bred støtte blant høringsinstansene. Det har imidlertid kommet
en rekke forslag til utdypinger eller endringer. Departementet mener
derfor at det er viktig at selve lovteksten klart fastsetter hvilke
dyrearter/-grupper som er omfattet, og at dette ikke bør overlates
til nærmere regulering i forskrift. I den grad ny kunnskap skulle
tilsi et endret virkeområde, bør dette skje gjennom lovendring.
Ut fra høringsinnspillene vil departementet foreslå at fostre/utviklingsstadier
skal omfattes når sanseapparatet har nådd et tilsvarende utviklingsnivå
som det en finner hos levende (fødte) dyr.
Departementet viser til at lovens virkeområde er søkt avgrenset
til dyr som med høy grad av sannsynlighet kan ha positive og negative
opplevelser. I den grad dyr etter dagens kunnskap ikke har et tilstrekkelig
utviklet sanseapparat til å ha slike evner, er det både logisk og
hensiktsmessig at de ikke omfattes av loven, uavhengig av om de
holdes av mennesker eller ikke.
Departementet har i etterkant av høringsrunden tilstrebet i størst
mulig grad å klargjøre hvem som er pliktsubjekter i ordlyd og merknader
til de enkelte bestemmelsene.
I henhold til gjeldende dyrevernlov § 2 skal det tas hensyn til
dyrs instinkt og naturlige behov, samt at dyr skal behandles godt
og beskyttes mot fare for unødig lidelse.
Det ble i høringsnotatet foreslått å tydeliggjøre dyrs status
og rettigheter gjennom bruk av begrepet egenverdi i den generelle
bestemmelsen. I tillegg ble det foreslått å tydeliggjøre en plikt
til både å behandle dyr godt og forebygge fare for unødige påkjenninger og
belastninger, og at det skal tas hensyn til dyrs fysiske og mentale
behov ut fra deres egenart og evne til å ha positive og negative
opplevelser.
Bestemmelsens intensjon har fått støtte fra en rekke høringsinstanser.
Det har imidlertid kommet mange forslag til endringer i bestemmelsens
ordlyd.
Egenverdi innebærer at dyr skal behandles forsvarlig og med respekt
uavhengig av om de har noen økonomisk eller annen nytteverdi for
mennesker. Begrepet egenverdi sammenfaller med dyrevelferdsmeldingens
begrepsbruk og antas å være lett forståelig. Departementet har valgt
å videreføre begrepet som et viktig fundament for loven og dens
formål, men foreslår å ta selve begrepet ut av lovteksten.
Departementet er av den oppfatning at loven ikke kan beskytte
dyr mot enhver påkjenning og belastning. Det viktige er at man søker
å hindre fare for påkjenninger og belastninger som er unødvendige
eller uakseptable, og som kan unngås. Det må legges vekt på om påkjenningen
er forårsaket av mennesker, hva som er formålet med å utsette dyr
for slik påkjenning og om handlingen er allment akseptert. Det foreslås derfor
å beholde unødig som et vurderingskriterium i lovteksten. Departementet
mener videre at man ved å erstatte dagens begrep lidelse med påkjenninger
og belastninger, får en bedre beskrivelse av hva det er ønskelig
at dyr beskyttes mot.
Forslaget om å ta inn i lovteksten at det skal tas hensyn til
dyrs fysiske og mentale behov ut fra deres egenart og evne til å
ha positive og negative opplevelser foreslås ikke videreført fra
høringsforslaget. Mulighetene til å kunne følge instinkter og utøve
naturlig atferd anses å ligge i kravet om at dyr skal behandles
godt, og ivaretas også i lovens øvrige materielle bestemmelser.
Dyrevelferdsloven oppstiller et sett regler for menneskers handlinger
med sikte på å beskytte dyr. Departementet legger til grunn at denne
loven ikke medfører at dyr får rettigheter utover dette. Loven vil heller
ikke ha direkte virkning for dyrs status etter andre lover. Etter
dette foreslår departementet at kun den generelle plikten til å
behandle dyr godt og beskytte dem mot fare for unødige påkjenninger
og belastninger, videreføres i denne bestemmelsen.
I henhold til gjeldende dyrevernlov § 6 skal den som treffer
på et dyr som synlig er sykt, skadet eller hjelpeløst, hjelpe dyret
så langt mulig, Dersom det ikke lar seg gjøre å gi hjelp eller god
nok hjelp, og dyret er et husdyr, tamrein eller storvilt, skal personen snarest
mulig si fra til dyrets eier eller innehaver, eller til politiet.
Dersom det er klart at dyret ikke kan leve eller bli friskt,
kan den som treffer på det avlive det i samsvar med dyrevernlovens
bestemmelser for avliving i nødstilfelle, forutsatt at dette er
nødvendig for å avverge ytterligere lidelse. Den som avliver husdyr, tamrein
eller storvilt skal melde fra til politiet som snart som mulig.
Husdyr, tamrein eller storvilt kan ikke avlives dersom det er mulig
å få tak i eier, veterinær eller politi innen rimelig tid.
Utgiftene med tiltak etter § 6 skal dekkes av staten, men pengene
kan kreves tilbake hos eier eller innehaver.
I høringsnotatet ble i hovedsak hjelpeplikten, og statens dekning
av utgifter, foreslått videreført i samme omfang som i dagens dyrevernlov.
Departementet har etter vurdering av høringsinnspillene gått
inn for i stor utstrekning å foreslå videreføring av ordlyden i
gjeldende dyrevernlov når det gjelder hjelpeplikten.
Departementet foreslår å videreføre forslaget om hjelpeplikt
for skadeforvolder. Departementet vil peke på at det å unnlate å
hjelpe et dyr man selv har påført skade, også kan rammes av bestemmelsen
om forbud mot å hensette dyr i hjelpeløs tilstand.
Den enkeltes hjelpeplikt etter forslaget er å gi så god hjelp
som vedkommende har mulighet for ut fra egne forutsetninger. Departementet
ser at det i visse situasjoner kan være krevende for en legperson
å vurdere om det er grunn til å iverksette tiltak ut fra dyrets tilstand.
Det er også viktig at den enkelte ikke gjennomfører tiltak som man
ikke er kompetent til å utføre på forsvarlig vis.
Bestemmelsen om hjelpeplikt omfattet i høringsutkastet også vanskjøttede
dyr. Departementet har kommet til at det vil være mer nærliggende
at slike tilfeller faller inn under bestemmelsen om varsling, slik
at tilsynsmyndigheten kan treffe nødvendige tiltak.
Departementet er enig i at man i størst mulig grad bør hjelpe
også dyr som det er sannsynlig at er syke eller skadet, men da dette
vil være en vanskelig vurdering for den enkelte, har man kommet
til at en hjelpeplikt i slike situasjoner ikke bør legges inn som
en plikt etter loven.
Mange høringsinstanser har fremhevet at det allerede i dag foreligger
etablerte og gode rutiner for varsling av skadet storvilt. Departementet
har ikke til hensikt å endre den etablerte praksis når det gjelder varsling
og hjelpeplikt overfor vilt.
I høringsforslaget var det foreslått en plikt til å sørge for
at dyret får nødvendig hjelp og om nødvendig blir avlivet. Enkelte
høringsinstanser påpeker at avliving ikke bør fremstå som et primærtiltak
i henhold til denne bestemmelsen. Departementet foreslår at bestemmelsen
fra gjeldende lov videreføres. Dette innebærer at plikten til å
sørge for at dyr om nødvendig blir avlivet, erstattes av en rett
til å avlive dyr på nærmere vilkår. Det er presisert at alle dyr
fra dyrehold er omfattet, herunder også tamrein, familie- og hobbydyr.
Gjeldende lov bruker begrepene husdyr og tamrein.
Enkelte høringsinstanser mener det vil være riktig å pålegge
den som påregnelig kommer til å påføre dyr lidelser, en utvidet
hjelpeplikt. Departementet finner det mest hensiktsmessig med en
generell utforming av bestemmelsen om hjelpeplikt ettersom plikten
er allmenn.
Når det gjelder utgifter til hjelpetiltak, foreslår departementet
å videreføre gjeldende rett som innebærer at staten skal dekke utgifter
til tiltak for å ivareta hjelpeplikten. Staten kan deretter kreve
utlegget refundert fra dyreholder eller eier. Departementet foreslår
å videreføre høringsutkastets forslag om at skadeforvolder ikke
skal ha rett til å kreve dekning av staten for utgifter i forbindelse
med hjelpetiltakene.
Når det gjelder andre dyr enn dyr fra dyrehold (herunder tamrein)
og storvilt, går ikke hjelpeplikten lengre enn til å yte den hjelp
man selv er i stand til. Tilsvarende omfatter ikke statens plikt
til å dekke utgifter annet enn de direkte utgiftene som følger av vedkommendes
egeninnsats for å hjelpe dyret.
For å unngå at den som har hjelpeplikt får betalingsplikt til
veterinær dersom et dyr som er viltlevende eller ikke har en kjent
eier, blir brakt inn for undersøkelse og evt. avliving hos veterinær,
foreslår departementet en endring i dyrehelsepersonelloven § 14
som innebærer at dyrehelsepersonell i slike tilfeller kan rette
krav direkte til staten.
Departementet antar det vil være naturlig å begrense omfanget
av kostnadsdekning til et beløp tilsvarende kostnader ved enkel
undersøkelse og avliving. Det er aktuelt å vurdere om det også skal
gis rom for å gjennomføre enkel behandling innenfor samme kostnadsramme
som et alternativ til avliving. Departementet ser det som nødvendig
å ha mulighet til å fastsette maksimalsatser for tjenester ytt for
å oppfylle hjelpeplikten. Det foreslås derfor en fullmakt i dyrehelsepersonelloven
til å gi forskrift om dette.
Bestemmelsen i § 4 om hjelpeplikt og bestemmelsen i § 5 om varsling
må ses i sammenheng. Hjelpeplikten utløses når man påtreffer et
dyr eller skader et dyr. Dette vil vanligvis innebære at dyret ikke
befinner seg hos eieren. I tilfeller der noen observerer forhold
i et dyrehold som gir grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling
eller alvorlig omsorgssvikt, kommer varslingsplikten i § 5 til anvendelse.
Det vil da være Mattilsynet eller politiet som vurderer hvilke tiltak
som skal iverksettes. Likeledes er det ikke intensjonen at bestemmelsen
om hjelpeplikt skal komme til anvendelse i tilfeller der et større
antall ville eller forvillede dyr er utsatt for sykdom, skade eller
annen lidelse utenom det normale. Også i slike tilfeller kommer
varslingsplikten etter § 5 til anvendelse.
Gjeldende dyrevernlov inneholder ingen bestemmelser om plikt
til å varsle myndighetene der dyr lider.
Departementet foreslo i høringsnotatet å innføre varslingsplikt
som et viktig virkemiddel for å kunne avdekke situasjoner som kan
utvikle seg til en alvorlig dyrevernsak. Varslingsplikten slår inn
i tilfeller der man har grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling
eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell.
Varslingsplikten gjelder med de begrensninger som følger av annen
lovgivning, og vil således ikke gå foran annen lovbestemt taushetsplikt.
Det ble vurdert å nedfelle i lovteksten en rett for enkelte profesjoner
til å varsle uten hinder av deres taushetsplikt etter annet lovverk.
Høringsinstansene ble invitert til å gi sitt innspill på dette.
Det ble videre foreslått at nærstående unntas fra varslingsplikten
i tråd med gjeldende strafferettslige prinsipper. Det ble også foreslått
å gi anledning til anonym varsling av hensyn til varsleren, slik
at det å måtte oppgi navn ikke motvirker at folk varsler. Endelig
ble det foreslått en plikt til å varsle når man får kjennskap til
at et større antall ville eller forvillede dyr er utsatt for sykdom,
skade eller annen lidelse utenom det normale.
Svært mange høringsinstanser har uttalt seg spesifikt om varslingsplikten,
og et klart flertall støtter innføringen av en slik plikt.
Et viktig mål med gjennomgangen av dyrevernloven har vært å utrede
hjemler for mer effektivt å kunne forebygge store lidelser hos dyr
som følge av manglende tilsyn og stell. Slike hendelser vil i begrenset
grad kunne fanges opp gjennom tilsynsmyndighetenes ordinære tilsyn.
Tilsynsmyndigheten er derfor avhengig av å bli varslet spesielt
for å få kjennskap til slike forhold.
Høringsinnspillene viser at varslingsplikten er komplisert, spesielt
når det gjelder forholdet til annen lovbestemt taushetsplikt og
spørsmålet om hvorvidt brudd på varslingsplikten skal være straffesanksjonert.
Ut fra en helhetsvurdering av de innspillene som har kommet, foreslår
departementet å videreføre forslaget om at varslingsplikten gjelder
med de begrensninger som følger av annen lovgivning. I tillegg videreføres
forslaget om endringer i helsepersonelloven om å etablere varslingsrett
for helsepersonell.
Hensynet bak varslingsplikten er å hindre og/eller avslutte dyrelidelser.
Dette er et viktig hensyn, men bør ikke veie tyngre enn hensynet
til nærstående. Departementet mener derfor fortsatt at nærstående
bør fritas fra plikten i likhet med gjeldende strafferettslige prinsipper.
Forvaltningens behov for å kunne holde tilbake opplysninger om
hvem som har varslet, ivaretas gjennom forvaltningsloven og offentlighetslovens bestemmelser.
Langt de fleste høringsinstansene støtter muligheten for at varsler
kan være anonym, og departementet mener derfor det er riktig at
denne muligheten finnes.
Varslingsplikten må sees i sammenheng med bestemmelsen om hjelpeplikt.
Hjelpeplikten strekker seg ikke så langt at den pålegger enkeltpersoner
å hjelpe et større antall dyr. Forslaget om varslingsplikt foreskriver
i stedet en plikt til å varsle myndighetene i tilfeller hvor et
større antall ville eller forvillede dyr er utsatt for sykdom, skade
eller annen lidelse utenom det som må anses normalt. På bakgrunn
av varsel vil myndighetene avgjøre om det skal iverksettes hjelpetiltak.
Departementet legger til grunn at varsel til dyrevernnemndene vil
tilfredsstille varslingsplikten ettersom dyrevernnemndene organisatorisk
er tilknyttet Mattilsynet. Det vises til bestemmelsen i proposisjonen
om tilsyn og vedtak.
Det har kommet tungtveiende innspill mot å la varslingsplikten
være straffesanksjonert. Departementet foreslår at brudd på varslingsplikten
ikke skal straffebelegges. Varslingsplikten utgjør derfor primært
en sterk oppfordring til å varsle, og skal bidra til å fjerne frykt
eller tvil hos den som ellers kunne føle at slik varsling er en
form for angiveri. Ved grove brudd på varslingsplikten kan det likevel
ilegges overtredelsesgebyr. Det vises for øvrig til omtale av lovens
straffebestemmelse i proposisjonen.
God behandling av dyr forutsetter kunnskap, men gjeldende lov
inneholder ingen eksplisitte krav til reell eller formell kompetanse
hos dyreholder. Enkelte forskrifter hjemlet i dyrevernloven § 30
inneholder konkrete krav til reell og formell kompetanse.
Flere særlover hjemler et krav til kompetanse hos den som utøver
eller er ansvarlig for en aktivitet. Slike kompetansekrav er begrunnet
i andre hensyn enn dyrevelferd, men vil i noen grad også ivareta
dyrevelferdshensynet. I den grad det er hensiktsmessig, bør kompetansekrav
i ulikt regelverk harmoniseres slik at det ikke oppstår motstrid.
I høringsnotatet ble det foreslått å stille krav om at dyreholdere
skal sørge for at dyr blir ivaretatt av tilstrekkelig og faglig
kompetent personell som har den nødvendige kunnskap og ferdigheter.
Lovutkastets krav omfatter realkompetanse. Eventuelle krav om formell
kompetanse må nedfelles i forskrifter hjemlet i loven. Dyreholdere
har et stort ansvar, og kunnskap bør komme forut for alt dyrehold
og annen aktivitet overfor dyr. En kompetanseheving vil redusere
faren for vanstell som skyldes uvitenhet.
Det ble videre foreslått en bestemmelse om at foresatte ikke
skal la barn under 16 år ha et selvstendig ansvar for dyr. Det ble
også foreslått en bestemmelse om at dyr ikke skal overlates til
personer som det er grunn til å tro ikke kan eller vil behandle
dyret forsvarlig. Til sist ble det foreslått en vid hjemmel til å
gi nærmere forskrifter om kompetanse.
Økt fokus på kompetanse vil kunne bidra til et betydelig løft
for dyrevelferden. Kompetente dyreeiere er kanskje det viktigste
virkemidlet for å oppnå god dyrevelferd, og bestemmelsen vil bidra
til at den enkelte dyreholder i større grad kan forebygge velferdsproblemer
og finne tiltak hvis velferdsproblemer oppstår. Forslaget har fått
bred støtte. Det er foreslått visse presiseringer med hensyn til
hvem som omfattes av bestemmelsen. Departementet har valgt å ikke
innlemme disse i bestemmelsens ordlyd. Departementets forslag tydeliggjør
dyreeiers ansvar for at dyrenes velferd blir tilstrekkelig ivaretatt,
mens innspillene i større grad synliggjør dyreholders egen kompetanse.
Høringsinnspillene er imidlertid tatt inn som viktige presiseringer
i merknadene til bestemmelsen.
I tilhørende forskrifter er det viktig å beskrive de fagområder
som kompetansen må omfatte, beskrive en tilstrekkelig dimensjonering
av kompetansen, samt sette krav om etterutdanning for å oppdatere slik
kompetanse senere. I mange næringer er det allerede i dag krav til
kompetanse. Det er viktig at disse kravene videreføres innenfor
rammen av den nye loven og at kravene til kompetanse etter dyrevelferdsloven
harmoniseres med slike eksisterende krav.
Det er videre viktig at kompetansekravene ikke utformes slik
at det vanskeliggjør dyrehold for de som allerede er i næring, eller
at det påfører dyreholder omfattende byråkratiske ordninger og betydelige kostnader.
Likevel er det viktig at det for mange typer dyrehold stilles konkrete
krav til kompetanse. Departementet ser behovet for at det utarbeides
opplæringsmateriell for å heve kompetansen også for eiere av hobby-
og sportsdyr.
Forslaget om å ikke la barn ha et selvstendig ansvar for dyr
har fått bred støtte. Departementet foreslår derfor å lovfeste et
slikt krav.
Også forslaget om et forbud mot å overlate dyr til personer som
ikke kan eller vil behandle dyret forsvarlig har fått støtte fra
de høringsinstansene som har uttalt seg om dette. Departementet
foreslår å lovfeste kravet med en ordlyd tilnærmet lik den som ble foreslått
i høringsutkastet.
Gjeldende dyrevernlov har eksplisitt krav om tillatelse for en
del aktiviteter, herunder ervervsmessig omsetning av dyr, drift
av dyrepensjonater og fremvisning av dyr. Det er videre i forskrifter
nedfelt krav om registrering eller tillatelse/godkjenning for en rekke
ulike aktiviteter.
I høringsnotatet ble krav om registrering eller tillatelse kun
omtalt under særskilte merknader til bestemmelsen. Det ble foreslått
en generell fullmaktsbestemmelse som gir anledning til å gi forskrifter
om krav til og vilkår for registrering eller tillatelse til å drive
med aktiviteter omfattet av denne loven.
De høringsinstansene som har omtalt bestemmelsen støtter forslaget.
Departementet foreslår derfor å videreføre høringsforslaget.
Gjeldende dyrevernlov har ingen generell bestemmelse med krav
til driftsformer, metoder, utstyr og tekniske løsninger. Anbefalinger
vedtatt i Europarådet og forskrifter hjemlet i dyrevernloven har
slike bestemmelser.
Departementet foreslo i høringsnotatet å innføre et generelt
prinsipp i loven om at driftsformer, metoder, utstyr og tekniske
løsninger som brukes til dyr, skal være egnet til å ivareta hensynet
til dyrenes velferd. I tillegg til dyreholder og andre som håndterer dyr,
ble det foreslått å legge et ansvar på produsent og den som omsetter
varen. Det ble videre foreslått at nye driftsformer og tekniske
løsninger skal være utprøvd og funnet egnet før de tas i kommersiell
bruk.
Departementet har merket seg den brede støtten prinsippene i
denne bestemmelsen har fått i høringen. På grunnlag av høringsinnspillene
har departementet funnet det riktig å klargjøre i bestemmelsens
ordlyd hvem som er pliktsubjekt. Det vil etter departementets vurdering
alltid være dyreholder som har ansvaret for at dyr holdes i samsvar
med lovens bestemmelser. I den grad det er forhold ved driftsformer, metoder,
utstyr og tekniske løsninger som må utbedres, vil tilsynsmyndigheten
måtte rette nødvendige vedtak mot dyreholder.
Før det markedsføres eller omsettes driftsformer, metoder, utstyr
og tekniske løsninger som er prinsipielt nye i norsk dyrehold, er
det viktig at en er trygg på at dette er egnet ut fra dyrevelferdshensyn.
Det foreslås derfor at det etableres en klar plikt for den som markedsfører
eller omsetter nye driftsformer, metoder, utstyr og tekniske løsninger,
til å påse at det er foretatt utprøving og egnethetsvurdering.
Gjeldende dyrevernlov regulerer medisinsk og kirurgisk behandling
i §§ 7 og 13.
I høringsutkastet ble det foreslått en mer prinsipiell og overordnet
bestemmelse enn det som følger av dagens mer kasuistiske lovbestemmelser.
Forslaget innebar et krav om at det måtte foreligge forsvarlig grunn
ut fra hensynet til dyrets helse for operative inngrep eller fjerning
av kroppsdeler. Forsvarlig merking av dyr i dyrehold skulle likevel
være tillatt.
Det ble foreslått særlige bestemmelser for kastrering og avhorning.
Slike inngrep ble foreslått tillatt når det er nødvendig ut fra
hensynet til dyrevelferd eller særlige bruksgrunner. En lignende
bestemmelse er inntatt i Europarådets konvensjon om beskyttelse av
kjæledyr, jf. artikkel 10, som tillater kirurgi på friske dyr dersom
det er nødvendig av veterinærmedisinske grunner eller det er til
fordel for det aktuelle dyret.
I foreslått annet ledd til lovbestemmelsen fremgikk et krav om
bruk av bedøvelse og nødvendig smertelindring ved smertefulle inngrep.
Departementet har i merknadene til bestemmelsen presisert at
de fleste handlinger som foreslås regulert i denne bestemmelsen
skal, i henhold til dyrehelsepersonelloven, utføres under veterinærs
eller fiskehelsebiologs ansvar. Det anses derfor mest hensiktsmessig
at regulering av hvem som kan utføre hvilke typer behandling reguleres
av dyrehelsepersonelloven.
Den foreslåtte bestemmelsens krav om at medisinsk og kirurgisk
behandling skal utføres på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte,
forutsetter nødvendig kompetanse og vil derfor normalt innebære
at behandlingen må foretas i regi av autorisert dyrehelsepersonell.
Departementet mener det er lite hensiktsmessig med en kasuistisk
opplisting av hvilke typer inngrep som skal være forbudt. Det er
imidlertid etter forslaget en forutsetning at medisinsk og kirurgisk
behandling i tillegg til å utføres på en dyrevelferdsmessig forsvarlig
måte, også skal ivareta dyrets funksjon og livskvalitet. Dette innebærer
at en rekke ulike operative inngrep vil være i strid med denne bestemmelsen.
Departementet tar videre sikte på å nedfelle i forskrift konkrete
forbud mot visse former for medisinsk og kirurgisk behandling.
Ettersom merking i visse tilfeller innebærer operative inngrep
eller fjerning av kroppsvev, er det nødvendig å etablere et unntak
fra hovedbestemmelsen om at det skal foreligge forsvarlig grunn
ut fra hensynet til dyrets helse for slike inngrep. Den nærmere
reguleringen av hva som regnes som forsvarlig merking, skjer i og
med hjemmel i bestemmelsen om merking av dyr.
Departementet har funnet det riktig å tydeliggjøre i merknadene
til den foreslåtte lovbestemmelsen at det vil være anledning til
å kastrere rein når dette er til beste for velferden for flokken
som helhet.
Det vil videre være riktig å tillate avhorning og kastrering
når det er nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd eller av andre
særlige grunner. Hva som kan være særlige grunner for å avhorne
eller kastrere, mener departementet det vil være mest hensiktsmessig
å regulere nærmere gjennom forskrift etter bestemmelsens siste ledd.
Det er gitt en egen forskrift om avhorning av tamrein. Denne forskriften
vil i utgangspunktet bli videreført ved ikrafttreden av ny lov.
Det er en målsetting å komme bort fra rutinemessig kastrasjon
av smågris. Inntil det foreligger tilfredsstillende alternativer
for å begrense rånelukt og -smak, vil det anses å foreligge en særlig
grunn for kastrasjon av smågris i henhold til denne bestemmelsen.
Kravet om bruk av nødvendig smertelindring og bedøving ved smertefulle
inngrep må ses som en presisering av forsvarlighetskravet i bestemmelsens
første ledd, og har fått bred støtte. Departementet foreslår å videreføre
forslaget med en mindre justering i ordlyden.
I gjeldende dyrevernlov § 13 går det frem at det er tillatt med
øremerking når det ikke blir fjernet mer enn 1/3 av øret. Brennemerking
av dyr er forbudt, med unntak for merking i hov, klauv, skjell eller
horn jf. § 8. Merking av rein reguleres særskilt i lov om reindrift
(reindriftsloven) av 15. juni 2007, og dyrevernloven gjelder for
selve utførelsen av merkingen. For øvrig er det lovens generelle
aktsomhetskrav i § 2 som må anvendes også når det gjelder merking
av dyr.
Bestemmelsen må sees i sammenheng med bestemmelsen om medisinsk
og kirurgisk behandling og bestemmelsen om bruk av dyr i forsøk
og undervisning. Departementet mener at det er viktig med en lovbestemmelse
om merking og en forskriftshjemmel slik at forsvarlig merkepraksis
kan reguleres nærmere.
Det er viktig at det tilstrebes å bruke skånsomme merkemetoder,
men nesten all merking innebærer noe ubehag eller en viss lidelse.
For at det skal bli mest mulig samsvar i loven mellom merkebestemmelsen
og § 3, foreslås det at begrepene påkjenninger og belastninger brukes
i begge bestemmelser. Departementet mener videre det er riktig at
dyr som er merket med en metode hvor det i ettertid kan oppstå fare for
infeksjoner eller andre komplikasjoner, må være under forsvarlig
tilsyn etter merkingen.
Hvilke merkemetoder som skal benyttes ved merking av tamrein,
er regulert i reindriftsloven. Merkingen må for øvrig tilfredsstille
kravene i dyrevelferdslovens bestemmelser.
Dersom man som ledd i forskning har behov for å merke dyr i strid
med merkebestemmelsen, må dette skje i samsvar med bestemmelsen
om bruk av dyr i forsøk og undervisning.
Når det gjelder prosedyrer forbundet med merking av viltlevende
dyr i forvaltningsøyemed, er departementet enig i at det er behov
for en nærmere gjennomgang av regelverket.
Det er ikke materielle krav til transport av dyr i gjeldende
dyrevernlov. Bestemmelser om transport av dyr er gitt i forskrifter
hjemlet i loven.
Departementet foreslo i lovutkastet som ble sendt på høring,
en egen bestemmelse om transport av dyr. Det går frem av utkastet
til lovtekst at transport skal foregå på en måte som er til minst
mulig belastning for dyret. Videre presiseres det at dyr kun skal
transporteres når de er i en slik tilstand at det er forsvarlig å
gjennomføre hele transporten, og det stilles krav til at transportmiddelet
skal være egnet ut fra hensynet til dyrenes sikkerhet og egenart.
Det slås også fast at dyr skal ha nødvendig tilsyn og stell under
transporten. Det ble videre foreslått en hjemmel til å gi nærmere
forskrifter om transport av dyr.
Flere høringsinstanser, herunder deler av forvaltningen og interesseorganisasjoner
for reindrift og dyrevelferd, har kommentarer knyttet til gjeldende
forskrift om transport av dyr, særlig når det gjelder krav til maksimal
transporttid og transport av drektige dyr.
Departementet er av den oppfatning at nærmere bestemmelser for
transport av dyr også i fremtiden i stor grad vil måtte forskriftsreguleres.
Det foregår imidlertid også dyretransport som ikke vil være nærmere
regulert i forskrifter. Det er derfor hensiktsmessig at loven fastsetter
noen generelle og overordnede krav.
Flere av forslagene til tilføyelser og konkrete krav fra ulike
høringsinstanser vil mer naturlig kunne utformes nærmere i forskrift
ut fra en konkret vurdering av type transport mv.
Departementet har kommet til at lovbestemmelsen bør fremmes slik
den ble foreslått i høringsutkastet.
Gjeldende dyrevernlov har bestemmelser om avliving og nødavliving
i §§ 9 og 10. Det er krav i loven om bedøving før avblødning for
de fleste husdyrartene. Det er et tilsvarende krav for avliving
av oppdrettsfisk, fastsatt i forskrift. Det er videre fastsatt nærmere
forskrifter om avliving på slakterier, om avliving av pelsdyr og
om avliving av hund og katt.
Det ble i høringsnotatet anført at den foreslåtte bestemmelsen
i hovedsak er en videreføring og presisering av gjeldende dyrevernlovgivning
når det gjelder hvordan avliving og håndtering i avlivingssituasjonen
skal gjennomføres. Det ble foreslått et nytt forbud mot avliving
som et selvstendig underholdnings- eller konkurranseelement, begrunnet
i lovens formål om å fremme respekt for dyr.
Departementet mener det må være lovlig å avlive dyr uten at det
skal foreligge særskilt begrunnelse for dette. Loven skal bidra
til at dyr har det godt mens de lever, og at de blir avlivet på
en forsvarlig måte. For å fremme respekt for dyr, mener departementet
imidlertid at avliving av dyr ikke bør gjøres til et selvstendig
underholdnings- eller konkurranseelement.
Ut fra høringsinnspill har departementet kommet til at det i
loven bør fastsettes at avliving skal skje på dyrevelferdsmessig
forsvarlig måte. Det må være et mål at avliving kan skje med minst
mulig stress og smerte for dyret, men det må tas hensyn til hva
som er praktisk gjennomførbart. Når det gjelder avliving av villfanget
fisk i stor skala, har departementet lagt til grunn at de fangst-
og avlivingsmetoder som er i alminnelig bruk blant næringsutøvere,
ikke vil være i strid med loven slik den forstås i dag.
En rekke høringsinstanser har vært opptatt av spørsmål omkring
bedøving i forbindelse med avliving, og det har kommet mange innspill
til bestemmelsens ordlyd på dette punktet. Departementet har funnet
det riktig å justere ordlyden slik at det fremgår tydeligere at
krav om bedøving før avliving ikke gjelder hvis avlivingsmetoden
medfører umiddelbart bevissthetstap.
Avliving uten bedøving innebærer stor lidelse for dyret og har
lenge vært ansett som dyrevelferdsmessig uforsvarlig både nasjonalt
og internasjonalt. Departementet mener at smertefrihet og bevisstløshet
i forbindelse med avliving av eide dyr er sentralt for god dyrevelferd.
For å sikre dette, er det følgelig nødvendig med et krav til forutgående
eller samtidig bedøving ved avliving.
I henhold til gjeldende dyrevernlov er det forbudt å avlive de
vanligste matproduserende dyr uten forutgående bedøving. Dette har
ikke vært ansett å stride mot Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).
Departementet legger til grunn at å videreføre forbudet mot avliving
uten bedøvelse, ikke vil stride mot EMK så lenge det ikke er et
samtidig forbud mot import av kjøtt og kjøttprodukter fra slike
dyr. Ut fra dette legges det til grunn at et forbud i dyrevelferdsloven
mot slakting uten bedøving av dyr i dyrehold, ikke er i strid med
retten til religionsutøvelse. Departementet foreslår å videreføre
kravet om at dyr skal bedøves før avliving.
Enkelte høringsinstanser har pekt på at krumkniv tillates som
bedøvingsmetode med begrunnelse i urbefolkningsrettighetene. Ut
fra den kunnskap som er tilgjengelig i dag, anses korrekt bruk av
krumkniv som en dyrevelferdsmessig forsvarlig bedøvingsmetode.
På bakgrunn av høringsinnspill har departementet kommet til at
hjemmelen til å gjøre unntak i forskrift fra kravet om bedøving
før avliving av dyr fra dyrehold bør begrenses. Departementet foreslår
at unntakshjemmelen begrenses til honningbier, fisk og andre akvatiske
dyr enn sjøpattedyr.
Gjeldende dyrevernlov regulerer bruk av dyr i opplæring og bruk
av dyr i forsøksvirksomhet, jf. §§ 20 og 21. Bruk av dyr i forsøk
krever tillatelse. Dyreforsøk reguleres nærmere i forskrift om forsøk med
dyr. I gjeldende lov er det fastsatt at tillatelser til dyreforsøk
skal gis av et eget utvalg.
Bestemmelsen som ble foreslått i høringsutkastet viderefører
kravet om tillatelse for bruk av dyr i forsøk, samt hjemmel til
å gi nærmere forskrifter. Antall dyr som inngår i forsøk bør reduseres
generelt og i belastende forsøk spesielt. Det er samtidig viktig
å redusere påkjenningene for dyr i forsøk. Prinsippene Reduction
(reduksjon), Replacement (erstatning) og Refinement (raffinering
eller forbedring) – forkortet de tre R"ene – som er innarbeidede
prinsipper innenfor forsøksvirksomhet, ble derfor foreslått nedfelt
i loven.
Departementet har merket seg at mange høringsinstanser har innspill
til bestemmelsen, og at flere støtter prinsippet om at hensynet
til dyret skal vektlegges, og at det bør være strenge krav/klare
kriterier til etisk praksis/bruk av dyr. Noen høringsinstanser mener
imidlertid at forslaget gir for dårlig vern av dyr i forsøkssammenheng,
og enkelte er prinsipielt i mot bruk av dyr i forsøksvirksomhet
som har negative konsekvenser for det enkelte dyr.
Departementet mener det i enkelte sammenhenger er riktig med
dyreforsøk og at dette nødvendigvis vil gi negative konsekvenser
for noen dyr, men understreker viktigheten av å tilstrebe best mulige
vilkår for dyr som brukes i forsøk.
Departementet har på grunnlag av høringsinnspill funnet det riktig
å tydeliggjøre at bestemmelsen også omfatter dyr i medisinsk virksomhet.
Departementet mener videre det har vært en svakhet i forsøksdyrlovgivningen
at enkelte dyr som har vært brukt i forsøk eller tilstøtende aktivitet,
har falt utenfor deler av regelverket. Slike dyr omfattes av lovens generelle
krav.
Bruk av dyr i forsøk vil i enkelte tilfeller kunne påføre dyr
vesentlige påkjenninger og belastninger. På bakgrunn av høringsinnspillene
har departementet valgt å endre ordlyden, slik at den samsvarer
med lovens generelle bestemmelse hvor vurderingskriteriet er "unødige
påkjenninger og belastninger".
Departementet har ellers kommet til at det likevel er hensiktsmessig
å videreføre en mulighet for unntak fra dyrehelsepersonelloven § 18
første ledd nr. 3 jf. annet ledd om at bare veterinærer og fiskehelsebiologer
kan bedøve dyr. Det foreslås derfor et nytt tredje ledd hvor det
fremgår at unntak fra dyrehelsepersonelloven kan gis i den enkelte
tillatelse.
Gjeldende dyrevernlov §§ 8 og 11 forbyr ulike handlinger som
innebærer eller har karakter av vold mot dyr.
Gjeldende dyrevernlov § 2 antas å ramme utuktig bruk av dyr hvis
bruken påfører dyret fare for lidelse. Det kan imidlertid være vanskelig
å bevise utover rimelig tvil at dyret er påført fare for lidelse.
Dersom utuktig bruk av dyr ikke påfører dyret fare for lidelse, er
det etter gjeldende rettstilstand lovlig.
Straffeloven regulerer ikke utuktig bruk av dyr. Straffeloven
§ 202 setter imidlertid et forbud mot å utgi pornografi som inneholder
kjønnslig skildring hvor det gjøres bruk av blant annet dyr.
Det ble foreslått at dyrevelferdsloven gir dyr strafferettslig
vern mot vold og andre typer overgrep. Det ble også foreslått eksplisitt
forbud mot å hensette dyr i hjelpeløs tilstand, foreta utuktige
handlinger med dyr og å bruke levende dyr som fôr eller agn. Det ble
videre foreslått hjemmel til å gi nærmere forskrifter om særskilte
forbud, herunder om forbud mot handlinger som vekker allmenne etiske
reaksjoner.
De fleste høringsinstanser støtter bestemmelsen. I tillegg til
høringssvar har Landbruks- og matdepartementet mottatt mange støtteerklæringer
fra privatpersoner og andre for forslaget om forbud mot sex med
dyr.
Legalitetsprinsippet innebærer at straff ikke kan idømmes uten
hjemmel i loven. At en handling anses forkastelig eller straffverdig
er ikke tilstrekkelig til å idømme straff dersom handlingen ikke
er forbudt ved lov. Det anses nødvendig med en klar forbudshjemmel
for å utelukke tvil om disse handlingenes straffverdighet.
Ut fra høringsinnspillene har departementet gjort noen presiseringer
i merknadene for å klargjøre hvilke handlinger som bør omfattes
av begrepet "vold mot dyr". Departementet er opptatt av at den nye
loven skal være overordnet. Departementet har derfor valgt å begrense
lovfesting av konkrete forbud til spesielt klanderverdige handlinger
som ikke er knyttet opp mot enkelte dyrearter eller driftsformer.
Departementet har kommet til at hensynet til legalitetsprinsippet
tilsier at høringsutkastets generelle forskriftshjemmel ikke videreføres.
I den grad det blir vurdert som nødvendig uttrykkelig å klargjøre forbud
mot enkelthandlinger som ikke nevnes spesielt i lovteksten, og forbud
ikke kan innføres i medhold av lovens øvrige forskriftshjemler,
vil lovendring måtte vurderes.
Gjeldende dyrevernlov har bestemmelser om stenging av hytte,
koie, seter o.a., jf. § 28, og om gjerde, jf. § 29.
Det ble i høringsutkastet foreslått at en bestemmelse etter mønster
av gjeldende § 29, skulle gjøres gjeldende for bygninger, gjerder
og andre mindre innretninger. Bestemmelsen vil innebære at eier
eller den som er ansvarlig plikter å føre nødvendig tilsyn og sikre
bygningen eller gjerdet slik at både ville og tamme dyr beskyttes
best mulig mot skader som denne type innretninger kan forårsake.
Departementet foreslo et eksplisitt forbud mot bruk av piggtråd
for å regulere dyrs ferdsel. I tillegg ble det foreslått hjemler
til å gi nærmere forskrifter.
Departementet har merket seg den brede støtten til det foreslåtte
forbudet mot å bruke piggtråd i gjerde for å regulere dyrs ferdsel.
Ved lovens ikrafttredelse vil det etter forslaget bli forbud mot
å bruke piggtråd for å regulere dyrs ferdsel når nye gjerder settes
opp. For eksisterende gjerder med piggtråd vil det være naturlig
å fastsette en overgangsperiode før slike må fjernes. Overgangsperioden
vil bli gjenstand for en separat høringsprosess. For ikke å utelukke muligheten
for at det i særlige tilfeller kan være aktuelt å bruke piggtrådgjerde
for å regulere dyrs ferdsel, foreslår departementet at det gis anledning
til å gjøre unntak fra forbudet i forskrift.
På grunnlag av høringsinnspill har departementet funnet det riktig
å tydeliggjøre plikten for den ansvarlige for bygning, gjerde eller
innretning til å føre nødvendig tilsyn og gjennomføre nødvendige
tiltak.
Gjeldende dyrevernlov omfatter ikke produkter av dyr og har følgelig
ikke bestemmelser om merking, presentasjon og reklame av produkter
som stammer fra dyr.
I høringsutkastet ble det foreslått å innføre et krav om at merking,
presentasjon, reklame og markedsføring av produkter som stammer
fra dyr, skal gi tilstrekkelig informasjon og ikke være egnet til
å villede forbruker. Det ble også foreslått en hjemmel til å gi
nærmere forskrifter på området.
Departementet mener det er riktig å ha en bestemmelse som gir
adgang til å regulere merking av produkter fra dyr. Departementet
har i etterkant av høringen kommet til at regelverket kan utformes mest
målrettet dersom det gis en fullmaktsbestemmelse til utforming av
forskrifter, uten å lovfeste et generelt materielt krav til merking.
Det fremmes derfor forslag om en hjemmel til å gi nærmere forskrifter om
dette.
Høringsnotatets forslag om også å etablere forskriftshjemmel
for regulering av presentasjon, reklame og markedsføring av produkter
fra dyr, videreføres ikke.
Gjeldende dyrevernlov har ikke bestemmelser om sporbarhet.
Det ble foreslått en hjemmel til å gi forskrifter om sporbarhet
som kan gi krav om at virksomheter skal kunne identifisere hvem
de har mottatt dyr og/eller animalske produkter fra, og hvem de
har levert til.
Departementet viderefører forslaget om adgang til nærmere regulering
av sporbarhet, og har særlig lagt vekt på behovet for bestemmelsen
for å ha mulighet til å innlemme eventuell regulering av sporbarhet
ut fra hensynet til dyrevelferd i EØS-lovgivningen. På bakgrunn
av høringsinnspill foreslås en samlet bestemmelse om adgang til
nærmere regulering av både sporbarhet og merking, og det fremmes
en slik felles bestemmelse.
Gjeldende dyrevernlov omfatter ikke produkter fra dyr og har
følgelig ikke bestemmelser om omsetning av produkter fra dyr.
Det ble i høringsnotatet foreslått en forskriftshjemmel for å
kunne regulere omsetning av produkter fra dyr ut fra hensynet til
dyrevelferd. Det ble anført at forskrifter hjemlet i denne bestemmelsen
kan bidra til å hindre at produkter fra dyr som er utsatt for vanstell
eller annen uforsvarlig aktivitet i Norge eller i utlandet, blir
omsatt på det norske markedet. For å ta høyde for internasjonale
forpliktelser, mente departementet at en vid hjemmel på dette området
er nødvendig. Det ble påpekt at EØS-avtalen er sentral, og vil kunne
legge føringer for mer detaljerte norske bestemmelser på området.
Departementet mener det er riktig å ha en bestemmelse som gir
adgang til å regulere omsetning mv. av produkter fra dyr selv om
bestemmelsen delvis overlapper med annen lovgivning. Forslaget har fått
støtte fra mange høringsinstanser. Dersom man skal regulere import
av produkter fra dyr, bør det også være eksplisitt hjemmel til å
regulere innenlands produksjon samt eksport av de samme produktene.
Det fremmes derfor forslag om en noe utvidet fullmaktsbestemmelse.
Praktisering av bestemmelsen må ses i lys av annen lovgivning. Hvilke
produkter som skal omfattes av regulering etter denne bestemmelsen,
og i hvilket omfang, må bero på en konkret vurdering og bør derfor
reguleres i forskrifter.
Gjennom forslaget til ny dyrevelferdslov, vil matloven § 20 ikke
lenger ha noen berettigelse. Departementet foreslår derfor å oppheve
matloven § 20.
Gjeldende dyrevernlov har en bestemmelse om at Mattilsynet, medlem
av dyrevernnemnda og politiet til en hver tid kan inspisere dyr
omfattet av loven, samt de oppholdsrom/steder som dyrene befinner
seg på. Loven har en generell fullmaktsbestemmelse til å gi forskrifter
til utfylling av loven.
Gjeldende dyrevernlov omfatter ikke produkter av dyr og har derfor
ingen bestemmelser om adgang til sted eller plikt til å yte bistand
for den som produserer, bearbeider eller omsetter produkter fra
dyr.
I høringsnotatet ble det foreslått å videreføre tilsynsmyndighetens
og politiets adgang til sted eller lokale der dyr holdes. I tillegg
ble det foreslått en tilsvarende rett til adgang til sted eller
lokale der det foregår produksjon, bearbeiding og omsetning av produkter
fra dyr. Det ble videre foreslått en plikt til å legge til rette
for tilsynet. Den foreslåtte fullmaktsbestemmelsen ville gi anledning
til å gi nærmere bestemmelser i forskrift.
Det ble pekt på at departementet ser dette som en viktig bestemmelse
i arbeidet for et mer effektiv tilsyn, som kan bidra til å forebygge
og avdekke brudd på loven.
Riksadvokaten uttaler at bestemmelsen gir både politiet og tilsynet
adgang til dyreholders private områder uten at det er stilt vilkår
om f.eks. mistanke om overtredelse av loven. Politiets primæroppgave
i saker etter dyrevelferdsloven bør være å bistå tilsynet. Det bør
fremgå direkte av ordlyden i hvilke nærmere angitte situasjoner
det kan brukes makt for å få gjennomført tilsynets oppgaver etter
loven.
Økokrim uttaler at forslaget innebærer en atskillig videre adgang
for politiet til steder der dyr holdes, enn etter gjeldende rett.
Økokrim savner en nærmere begrunnelse for den vide adgangen for
tilsynsmyndighet og politiet vil til enhver tid å ha adgang til
steder der dyr holdes. De påpeker at forholdet til ransaking etter
straffeprosessloven ikke er vurdert, og at dersom formålet med bestemmelsen
er å sikre bistand fra politiet, bør bestemmelsen endres i tråd
med dette.
Enkelte høringsinstanser fremholder at utvidet adgang til sted
eller lokaler ikke harmonerer med alminnelige rettsikkerhetsprinsipper.
Bestemmelsen er formulert slik at den i stor grad harmonerer
med tilsvarende bestemmelse i matloven. Bestemmelsene i matloven
vil ikke kunne brukes som hjemmelsgrunnlag for å kreve adgang for
å føre nødvendig tilsyn etter dyrevelferdslovgivningen. Det er derfor
behov for en særskilt bestemmelse som gir tilsynsmyndigheten adgangsrett
mv. etter dyrevelferdsloven.
Departementet viser til at matloven har tilsvarende bestemmelser
om plikt til å legge til rette for og yte nødvendig bistand til
gjennomføring av tilsynet. Dette anses å være nødvendige bestemmelser
for å få et funksjonelt tilsyn. Det understrekes likevel at det ikke
kan kreves adgang eller bistand utover det som anses nødvendig for
gjennomføring av tilsynet.
Ettersom politiet ikke har selvstendig tilsynsansvar etter loven,
har departementet kommet til at det ikke er nødvendig å lovfeste
en generell plikt for dyreholder til å gi politiet uhindret adgang
til sted der dyr holdes eller der det foregår annen aktivitet omfattet
av loven. Departementet legger til grunn at politiets rolle i tilsynsarbeidet
er begrenset til å yte bistand i forbindelse med gjennomføring av
tilsyn. Politiets plikt til å bistå i gjennomføringen av tilsyn
følger av foreslått § 32. For å sikre at politiet i slike situasjoner har
samme adgangsrett som tilsynsmyndigheten, foreslås dette presisert
i lovteksten.
Inspeksjon i private hjem der det ikke drives noen form for registreringspliktig
virksomhet etter loven, antas etter denne loven kun å være aktuelt
i tilfeller der det er god grunn til å tro at dyr lider som en følge av
at lovens bestemmelser er overtrådt. Med unntak av rene nødrettssituasjoner,
vil tilsynet måtte søke politiets bistand dersom de skal ta seg
inn i private hjem mot eierens ønske.
Gjeldende dyrevernlov har ingen eksplisitt bestemmelse om opplysningsplikt,
dokumentasjon eller kontrolltiltak.
Det ble i høringsnotatet foreslått lovfestet en plikt for dyreholder
og andre pliktsubjekter etter loven til å gi eller sende inn opplysninger
og dokumentasjon som tilsynsmyndigheten krever. Det ble også foreslått
en hjemmel til å innføre krav om systematiske kontrolltiltak hos
dyreholder eller i virksomheten. Hensikten er at den ansvarlige
selv skal kunne dokumentere at regelverket overholdes.
Bestemmelsen er foreslått for at tilsynet skal kunne føre kontroll
med etterlevelse av loven eller bestemmelser gitt i medhold av denne,
samt kunne dokumentere ev. brudd på loven. Loven omfatter både levende
dyr og produkter av dyr, og det anses derfor nødvendig at opplysnings-
og dokumentasjonsplikten ikke bare begrenses til levende dyr.
På bakgrunn av de innspill som har kommet, mener departementet
at bestemmelsen bør fremmes slik den ble foreslått i høringsutkastet.
Gjeldende dyrevernlov har ingen særskilte bestemmelser for jakt,
fangst og fiske. Viltloven har bestemmelser om utøvelse av jakt
og fangst, og med hjemmel i denne er det fastsatt nærmere forskrifter som
delvis bygger på dyrevernlovens prinsipper. I tillegg er det i annen
lovgivning fastsatt regler om innlands- og saltvannsfiske som i
noen grad også ivaretar dyrevelferden.
I høringsutkastet ble det foreslått å lovfeste et generelt prinsipp
om at all jakt, fangst og fiske skal foregå på en dyrevelferdsmessig
forsvarlig måte. Det ble påpekt at det er viktig at man så langt
mulig søker å forebygge sider ved denne aktiviteten som er dyrevelferdsmessig
uheldig, og at det vil være behov for en nærmere gjennomgang av
visse fangstmetoder og -redskap ut fra hensynet til dyrevelferd.
Selv om viltlovgivningen har en rekke bestemmelser som skal bidra
til human jakt og god velferd for viltlevende dyr, omfatter ikke
viltlovgivningen alle viltlevende arter. I tillegg er hovedformålene
i viltlovgivningen og dyrevelferdsloven ulike, henholdsvis artsforvaltning
og velferd for enkeltindivider. Departementet mener det er riktig
å ha et overordnet prinsipp og muligheter for å kunne gi regler om
jakt, fangst og fiske ut fra dyrevelferdshensyn i dyrevelferdsloven.
Selv om det kan hevdes at dette innebærer en viss grad av overlapp
mellom ulik lovgivning, anser departementet det ikke som hensiktsmessig
eller riktig å unnta en del arter fra bestemmelsen. Dyrevelferdsloven
bør gi helhetlig regulering av dyrevelferdshensyn hos alle arter
loven omfatter. Eventuell nærmere regulering etter dyrevelferdsloven
av jakt og fangst på arter omfattet av viltloven og lakse- og innlandsfiskloven,
må skje i et samarbeid med viltmyndighetene. Tilsvarende vil regler
for fiske og fangst av villfisk måtte harmoniseres med bestemmelser
i fiskerilovgivningen.
Departementet har merket seg innspillene om at ettersøk av skadet
vilt er tilfredsstillende regulert gjennom viltloven, og har derfor
kommet til at det ikke er nødvendig å lovfeste en eksplisitt hjemmel
i dyrevelferdsloven til å regulere dette.
Gjeldende dyrevernlov § 14 forbyr visse måter å behandle innfanget
fisk på. Loven har ingen generell bestemmelse om innfanging, håndtering
og hold av viltlevende dyr. I følge viltloven § 3 er alt vilt fredet med
mindre annet følger av lov eller vedtak med hjemmel i lov. Ingen
skal holde vilt i fangenskap med mindre annet følger av lov eller
vedtak med hjemmel i lov. Det er åpnet for at vilt under visse forutsetninger
skal kunne fanges og holdes i fangenskap ut fra nærmere spesifiserte
formål.
I høringsutkastet ble det foreslått å forby innfanging av viltlevende
landdyr og sjøpattedyr for å håndtere eller holde disse. Samtidig
ble det åpnet for å gi unntak gjennom forskrift. Høringsnotatet
ga videre uttrykk for at unntakshjemmelen måtte brukes restriktivt
når det gjelder tillatelse til innfanging av viltlevende dyr til
dyrehold, og at unntak forutsetter en grundig avveining mellom hensynet
til dyrene og behovet for å fange inn og holde slike dyr.
Departementet har merket seg at høringsinstansene peker på behov
for innfanging og håndtering av viltlevende dyr for mange ulike
formål. Et generelt forbud mot slike aktiviteter anses derfor å
bli for vidtrekkende.
Selv om det ut fra dyrevelferdshensyn bør være en hovedregel
at dyr som er født i vill tilstand ikke fanges inn for å holdes
i dyrehold, vil det også bli for vidtrekkende å fastsette et generelt
forbud mot dette.
På bakgrunn av dette har departementet kommet til at en generell
bestemmelse som regulerer innfanging, håndtering og hold av viltlevende
dyr ikke vil være hensiktsmessig. Det er imidlertid viktig at dyrevelferdsloven
gir mulighet til helhetlig regulering av dyrevelferdshensyn hos
alle arter loven omfatter. Departementet mener derfor at det er
nødvendig å ha hjemmel til å kunne regulere innfanging og håndtering
for å kunne ivareta de dyrevelferdsmessige aspektene ved slike aktiviteter.
I den grad tilsvarende aktiviteter reguleres i annet regelverk,
eksempelvis i viltlovgivningen, vil det være et mål å harmonisere
bestemmelsene med sikte på et oversiktlig og brukervennlig regelverk.
Departementet har videre merket seg de synspunktene som er kommet
på kortvarig/nødvendig ivaretakelse av syke eller skadde viltlevende
dyr med sikte på rehabilitering og tilbakeføring. Også disse forholdene
antas det mest hensiktsmessig å kunne regulere i forskrift, harmonisert
med annen lovgivning der dette er relevant.
Gjeldende lov har ingen generelle bestemmelser som setter vilkår
for hold av dyr. Det er i forskrifter hjemlet i dyrevernloven nedfelt
forbud mot innførsel og hold av fremmedartede (eksotiske) pattedyr,
krypdyr og amfibier. Det er videre i forskrift stilt krav om at
dyr som holdes for landbruksformål, bare kan holdes i fangenskap
når dette kan skje uten negativ virkning på dyrets egenskaper.
Viltloven med forskrifter regulerer hold av vilt i fangenskap.
For slikt dyrehold må krav og vilkår i begge lovene være oppfylt.
I høringsnotatet fremgikk det at departementet ønsker å lovfeste
et krav om at dyr som holdes skal kunne tilpasse seg holdet på en
dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Dette innebærer at dyret må
kunne tilpasse seg både selve måten det holdes på og det miljøet
det tilbys, for at holdet skal bli ansett som lovlig.
I høringsutkastet ble det lagt til grunn at akvakulturdyr og
fisk i fangstbasert akvakultur omfattes av bestemmelsen, mens villfanget
fisk og skalldyr som holdes i steng over en kortere periode faller
utenfor denne bestemmelsen.
Departementet har merket seg at mange av høringsinstansene støtter
forslaget om fastsettelse av generelle vilkår for hold av dyr, slik
det er foreslått i høringsutkastets § 21.
Etter departementets vurdering vil § 21 første ledd gi føringer
for hvilke nye arter det vil kunne være aktuelt å tillate hold av.
Det vil være bestemmelsen om hold av dyr som setter overordnede
krav til at dyreholder skal sikre at dyret holdes i miljø som gir
god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov. Den nærmere
reguleringen av spesifikke miljøkrav vil følge av forskrifter.
Mange høringsinstanser påpeker viktigheten av at tillatelse til
hold av nye dyrearter må baseres på faglige utredninger relatert
til artens biologi og aktuelle behov. Det er departementets vurdering
at dette hensynet er imøtekommet ved at det i bestemmelsen settes
et generelt krav til at det bare skal holdes dyr som kan tilpasse
seg holdet på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Ved utforming
av forskrifter som konkret regulerer innførsel, avl og hold av enkeltarter,
vil disse måtte baseres på et faglig grunnlag.
Flere av høringsinstansene har forslag og innspill til utarbeidelse
av forskrifter hjemlet i denne bestemmelsen. Departementet viser
her til fremtidig forskriftsarbeid.
Gjeldende dyrevernlov § 4 inneholder krav til tilholdsrom for
husdyr, men det er gjort unntak for tamrein. Loven har ingen generell
bestemmelse om krav til dyrs levemiljø. Forskrifter om hold av henholdsvis storfe,
svin, pelsdyr, strutsefugl, høns og kalkun, samt forskrifter om
velferd for småfe og for hest, gir mer detaljerte miljøkrav for
disse artene.
I høringsnotatet ble det foreslått at en del overordnede krav
til dyrs levemiljø nedfelles i lovteksten. Den nærmere regulering
av miljøkrav for enkeltarter vil så følge av forskrifter hjemlet
i loven. Forslaget er i hovedsak nytt, samtidig som kravet til tilholdsrom
i gjeldende § 4 videreføres. Prinsipper utledet av gjeldende § 2
og som er nedfelt i forskrifter, ble foreslått presisert direkte
i lovteksten.
Det ble påpekt i høringsnotatet at egnet miljø, både innendørs
og ute, er av avgjørende betydning for velferd, god helse og kondisjon
hos dyrene. Det er et mål at dyr skal ha det bra, og ikke bare ha
fravær av lidelse. Det ble videre foreslått å lovfeste et krav om
at dyr skal ha adgang til egnet og trygt tilholdsrom utenom normal
beiteperiode.
Brann i husdyrbygninger utgjør i dag et stort problem. Et generelt
krav i loven om at dyr skal holdes i trygt miljø, vil innebære at
alle dyr skal ha nødvendig vern mot brann.
Flertallet av høringsinstansene er positive til denne bestemmelsen,
som pålegger dyreholder en plikt til å sikre at dyr holdes i et
miljø som gir god dyrevelferd ut fra artstypiske og individuelle
behov. Enkelte høringsinstanser har kommet med innspill til tolkning
av ordlyden, og noen av disse er innarbeidet i merknadene. Beskyttelse
av dyr mot ugunstige værforhold er et av de forholdene som bør ivaretas
ut fra kravet om et levemiljø som gir god dyrevelferd i henhold
til bestemmelsens første ledd. Nærmere regulering av disse forhold
kan gjøres i forskrift etter tredje ledd, hvor man kan ta hensyn
til blant annet art, rase og stedlige forhold.
Enkelte av høringsinstansene har forslag og innspill til utarbeidelse
av forskrifter hjemlet i denne bestemmelsen. Departementet viser
her til fremtidig forskriftsarbeid.
Gjeldende dyrevernlov § 5a regulerer dyreeiers tilsyn med dyrene,
stell og fôring samt behandling ved sykdom. Forbud mot tvangsfôring
er nedfelt i § 8. Loven inneholder ingen overordnet, prinsipiell bestemmelse
om forebyggende tiltak mot fare, spredning av sykdom eller at dyr
skal ha tilstrekkelig grad av tamhet. Slike krav er imidlertid nedfelt
i forskrifter og er basert på tilsvarende bestemmelser i internasjonalt
regelverk.
Av høringsnotatet fremgikk det at bestemmelsen om tilsyn, stell
og fôring sammen med bestemmelsen om dyrs levemiljø skal bidra til
at dyr i dyrehold får tilstrekkelig tilsyn og stell i tillegg til
et egnet miljø, der dyret har gode muligheter for å tilpasse seg
og trives i.
Høringsnotatet viste til at forslaget pålegger dyreholder en
plikt til å sørge for at dyrene får godt tilsyn og stell, samtidig
som de gis nødvendig beskyttelse mot skade, sykdom, parasitter,
predatorer (rovvilt mv.) og andre farer.
Krav om beskyttelse mot farer er omdiskutert i sammenheng med
beitedrift. Støtte fra staten til forebyggende tiltak fritar ikke
dyreholder fra ansvaret for egne dyrs velferd. Da det har vært reist
tvil om dette, foreslo departementet at den nye dyrevelferdsloven presiserer
at loven gir dyr som holdes, vern mot predatorer og andre farer.
Det ble videre påpekt et behov for å lovfeste krav til nødvendig
tamhet der dette er relevant.
Departementet har funnet det hensiktsmessig å fastsette en generell
regel om at dyr skal sikres godt tilsyn og stell. Etter departementets
vurdering er dette et basiskrav som må stilles til dyreholdere.
Andre ledd utdyper dyreholders plikter når det gjelder en del sentrale
elementer knyttet til tilsyn og stell. Forskriftskrav kan utfylle
bestemmelsen ytterligere. Forskriftskravene må baseres på faglige
og objektive kriterier av betydning for dyrs velferd.
Prinsippet om at dyr skal sikres godt tilsyn og stell har fått
bred støtte i høringen. Hvor langt dyreholders plikt strekker seg,
er det delte meninger om.
Målet om en økologisk bærekraftig reindrift forutsetter at det
legges avgjørende vekt på å forvalte beitegrunnlaget slik at beitebalansen
sikres. God dyrevelferd og produktivitet i reindriften sikres først
og fremst ved at reintallet tilpasses det naturlige beitegrunnlaget.
Dyrevernloven ble for noen år siden endret slik at det uttrykkelig
fremgår at også tamrein er omfattet av gjeldende § 5a. Departementet
er enig i høringsinnspill som foreslår at eiere av tamrein bør ha
planer for tilleggsfôring i tilfelle fôrmangel, for eksempel i forbindelse
med låste beiter. Departementet mener imidlertid det ikke er hensiktsmessig
å lovfeste et krav om å holde lager av tilleggsfôr. Det vil være
mulig å regulere dette nærmere gjennom forskrift.
Ett av de forslagene som har fått mest oppmerksomhet i høringen,
er forslaget om eksplisitt å lovfeste dyreholders plikt til å sikre
at dyr beskyttes mot skade, sykdom, parasitter, predatorer og andre
farer. Høringskommentarene har særlig vært knyttet til plikt til
å beskytte dyr mot rovvilt. Dette prinsippet har fått støtte fra
mange høringsinstanser, hovedsakelig innen forvaltningen og interesseorganisasjoner for
dyrevelferd og miljø. Forslaget har møtt motstand hos en rekke næringsorganisasjoner
og en del kommuner og regionråd. Flere hevder at det er en prinsipiell
forskjell mellom årsaker som dyreholder har reell mulighet til å
beskytte dyrene mot, og årsaker som dyreeier ikke kan kontrollere
eller beskytte seg mot. Eksempler på det sistnevnte er fredet rovvilt
og offentlige inngrep i beiteområdene, som jernbane og vei.
Departementet legger til grunn den vedtatte rovviltpolitikken
som innebærer en målsetting om både å bevare rovviltbestandene og
samtidig opprettholde beitebruk i hele landet. Mange har reagert
negativt på følgende formulering i departementets høringsnotat:
"Ut fra hensyn til dyrevelferd bør det ikke foregå fri
utmarksbeiting i områder hvor det er viktig at store rovdyr som
ulv og bjørn får vern. Her må driftstilpasninger iverksettes selv
om de kan være ressurskrevende."
Departementet legger til grunn at det ikke er aktuelt å forby
utmarksbeiting på generelt grunnlag i forvaltningsområdene for ulv
og bjørn. Beitebruk med bufe og tamrein samtidig med at det arbeides
for å nå vedtatte bestandsmål for store rovvilt, innebærer behov
for tiltak for å beskytte beitedyr. Samtidig må det ved oppbygging
av rovviltbestandene tas hensyn til beiteinteressene.
Erfaringene med tap av beitedyr og omfattende forebyggende tiltak
har vist at det på et visst konfliktnivå, vil være mest effektivt
og fremtidsrettet å skille beitedyr og rovvilt i tid og rom. Dette
kan for dyreholder innebære etablering av rovviltsikre gjerder, flytting
til andre beiteområder eller omlegging til annen produksjon. Dette
motsvares av at rovviltbestandene gjennom kvoter og lisenser skal
holdes på et lavt nivå i områder hvor beitebruk prioriteres. Dette innebærer
videre en praktisk tilpasning til gjeldende rammebetingelser og
medfører ikke tap av beiterettigheter som er knyttet til bruket.
Tilskudd til forebyggende og konfliktdempende tiltak og erstatning for
rovvilttap er viktig for å redusere ulempe og tap for den enkelte
dyreholder. Det vises også til omtale av kompensasjonsordning under
denne lovens bestemmelse om tilsyn og vedtak.
Departementet foreslår å videreføre prinsippene i bestemmelsen
slik den ble foreslått i høringsutkastet, men med noe endret ordlyd.
Merknadene er omarbeidet fra høringsutkastet, blant annet på bakgrunn
av høringsinnspill.
Gjeldende dyrevernlov § 5 regulerer avl. Bestemmelsen forbyr
endring av arveanlegg så dyret blir uskikket til å utøve normal
atferd eller får påvirket fysiologiske funksjoner i uheldig retning.
I tillegg omfattes avl som vekker allmenne etiske reaksjoner.
Høringsforslagets første ledd i bestemmelsen om avl og bioteknologi
gjaldt en lovfesting av prinsipper som er nedfelt i forskrifter
om dyrevelferd. Andre ledd gjaldt en videreføring av prinsippene
i gjeldende lov.
Dyrevelferdsmeldingens etiske plattform legger til grunn at funksjonsfriske
dyr, både fysisk og psykisk, skal være en forutsetning for alle
typer avl. All avl skulle således basere seg på å fremme egenskaper som
gir robuste dyr med god funksjon og helse.
En rekke høringsinstanser støtter forslaget i høringsnotatet.
Flere høringsinstanser mener det må ligge et føre-var-prinsipp til
grunn ved anvendelse av bestemmelsen. Det pekes på at samfunnsnytten
ved eksempelvis genmodifisering av dyr må veies opp mot den vitenskapelige
vurderingen av dyrenes helse og velferd.
Departementet legger til grunn at avl må vurderes i henhold til
denne bestemmelsen, uavhengig av om det er satt en målsetting om
over tid å avle bort uheldige egenskaper. På samme måte som for
annen skjønnsutøvelse i håndheving av loven, vil det etter departementets
mening være de ansvarlige myndighetene som må gjøre vurderingen
av hva som omfattes av begrepet "allmenne etiske reaksjoner".
I dyrevelferdsmeldingen ble det foreslått at det generelle forbudet
mot offentlig fremvisning bør avvikles og erstattes av forskriftsbestemmelser.
Departementet foreslo derfor i høringsnotatet å nedfelle noen prinsipper
i loven, og hjemmel for å regulere området nærmere i forskrifter.
Forslaget innebar en mer overordnet regulering av trening, fremvisning
samt bruk av dyr i underholdning og konkurranser. Forslaget videreførte
eller ga mulighet til videreføring av gjeldende rett gjennom forskrift.
I høringsbrevet ble det påpekt behov for nærmere forskriftsregulering
av doping i konkurranser med hunder samt et eksplisitt forbud mot
organiserte hundekamper.
Mange høringsinstanser støtter forslaget. Enkelte ønsker at dagens
forbud mot fremvisning av dyr skal opprettholdes, og enkelte mener
videre at adgangen til å bruke dyr i underholdning bør være begrenset. Noen
mener at det vil være riktig å innføre en rekke spesifikke forbud,
mens andre ønsker å gjøre bestemmelsen mer generell ved at opplistingen
av aktiviteter fjernes. Departementet ser behov for å kunne regulere
ulike forhold knyttet til trening, fremvisning, underholdning og
konkurranser. Det vil være vanskelig i loven å angi en uttømmende
liste over konkrete forbud knyttet til trening, fremvisning, underholdning og
konkurranser. Loven setter derimot en retningsgivende standard for
å ivareta dyrenes velferd i tilknytning til de aktuelle aktiviteter.
En del handlinger, aktiviteter og hjelpemidler vil være ulovlige
å bruke ut fra en naturlig tolkning av lovbestemmelsen. Det kan likevel
være aktuelt å nedfelle krav til utøvelsen av eller forbud mot enkelte
aktiviteter, handlinger og hjelpemidler mv i forskrift. Departementet
vil vurdere om enkelte av dagens lovfestede forbud eksplisitt bør
videreføres i forskrift parallelt med lovens ikrafttredelse.
Departementet har på grunnlag av høringsinnspillene foreslått
å presisere at det ikke bare skal være forbudt å bruke dyr i kamper
mot andre dyr eller mot mennesker, men også å trene dyr til slike
kamper. Departementet vil også peke på at hundeloven regulerer hold
og bruk av hunder som er aggressive.
Dagens dyrevernlov inneholder bestemmelser om drift av dyrepensjonat,
handel med dyr og utleie av dyr i lovens kapittel V. Ingen av disse
aktivitetene kan gjennomføres uten tillatelse fra Mattilsynet. Loven
gir også eksplisitt hjemmel til å fastsette vilkår for eller forbud
mot å bruke dyr som lotterigevinster.
Det er også gitt forskriftsbestemmelser som regulerer disse aktivitetene
nærmere.
Dagens lov har en fragmentert regulering av disse forholdene.
I høringsutkastet ble det foreslått en ny generell bestemmelse om
at den som selger eller overlater dyr til andre, med eller uten
vederlag, skal gi den som overtar dyret nødvendig informasjon om forhold
som er av betydning for dyrets velferd. Det ble videre foreslått
en fullmaktsbestemmelse som gir adgang til å regulere en rekke ulike
aktiviteter nærmere i forskrift, herunder import, eksport omsetning, utlodning,
leie og lån av dyr samt om ervervsmessig ivaretakelse av andres
dyr.
Mange høringsinstanser støtter bestemmelsen. Departementet merker
seg at det er en viss uklarhet knyttet til hvorvidt omplassering
av dyr er omfattet av bestemmelsen. Departementet mener det fortsatt vil
være aktuelt å regulere omplassering av dyr selv om dette ikke skjer
i ervervsmessig øyemed. For å tydeliggjøre dette, foreslås det at
omplassering av dyr eksplisitt nevnes i ordlyden i fullmaktsbestemmelsen.
Gjeldende dyrevernlov har ikke konkrete materielle bestemmelser
for jakt, fangst og fiske, verken på dyr som holdes eller på viltlevende
dyr. Jakt og fangst er regulert i lov av 29. mai 1981 nr. 36 om
viltet (viltloven) og forskrifter hjemlet i denne. Jakt og fangst
på dyr som ikke er omfattet av viltlovgivningen er for de fleste
arter ikke nærmere regulert i dag. For fiske i fritidsfiskeanlegg,
er det etablert retningslinjer for både holdet og selve utøvelsen
av fisket. Disse er bl.a. forankret i dyrevernloven.
Det ble i høringsutkastet foreslått å innføre en hjemmel til
å kunne gi forskrifter om jakt, fangst og fiske på dyr som eies
eller på annen måte holdes i menneskers varetekt. Hjemmelen skulle
begrense seg til å regulere de dyrevelferdsmessige aspektene ved
slik aktivitet, og det ble understreket at slike måtte utformes
i et samarbeid mellom miljø- og dyrevelferdsmyndighetene.
Departementet har merket seg at flere høringsinstanser ønsker
et generelt prinsipp i loven om at jakt, fangst og fiske på dyr
i dyrehold er forbudt, og at det i forskrift kan åpnes for å gi
unntak for enkelte aktiviteter.
Departementet mener det ikke vil være riktig å gi et generelt
lovforbud mot slik aktivitet, og mener at en nærmere regulering
best kan skje gjennom forskrift der man kan gi detaljerte regler
for aktiviteten. På den måten sikrer man at hensynet til de dyrene som
er i dyreholdet blir ivaretatt, samtidig som man ikke legger føringer
for fremtidige vurderinger av dette spørsmålet.
Departementet har på bakgrunn av innspill i høringen kommet til
at det er hensiktsmessig å ha en bestemmelse i loven som regulerer
jakt, fangst og fiske uavhengig av om aktiviteten retter seg mot
holdte eller viltlevende dyr. Det foreslås derfor et hovedprinsipp
om all jakt, fangst og fiske skal utøves på dyrevelferdsmessig forsvarlig
måte, og at det i forskrift kan foretas nærmere regulering.
Gjeldende dyrevernlov regulerer ikke spesifikt utsetting av dyr
i naturen, men hjemler midlertidig forskrift om forbud mot jakt
på utsatt fugl som inneholder noen bestemmelser om utsettet.
I høringsutkastet ble det foreslått å innføre en bestemmelse
som ut fra velferdsbetraktninger stiller krav til utsetting i naturen
av dyr fra dyrehold. Bestemmelsen ble foreslått å gjelde alle former
for utsett og omfatte alle dyr som settes ut både på land og i vann.
Det ble foreslått å lovfeste et generelt krav om at utsatte dyr
skal ha gode muligheter for å tilpasse seg det nye miljøet.
Flere høringsinstanser er enige i de prinsippene bestemmelsen
gir uttrykk for, og mange påpeker viktigheten av at dyrevelferden
blir ivaretatt dersom dyr fra dyrehold skal settes ut i naturen
for å bli viltlevende. Enkelte høringsinstanser viser til den praksis
som eksisterer i dag med kultivering av vann og vassdrag. Departementet
vil påpeke at bestemmelsen ikke vil være til hinder for slik aktivitet
eller annen form for viltpleie, men vil legge generelle føringer
for praktiseringen av aktiviteten for å ivareta de dyrevelferdsmessige
aspektene.
Viltlovgivningen og lakse- og innlandsfisklovgivningen inneholder
også prinsipper og vilkår knyttet til utsetting av ville dyr og
fisk i naturen. Denne lovgivningen ivaretar ikke fullt ut de dyrevelferdsmessige
aspektene knyttet til det enkelte dyr og alle de ulike dyregrupper
som kan settes ut i naturen. Departementet mener derfor det er riktig
å nedfelle et prinsipp i dyrevelferdsloven som ivaretar hensynet
til det enkelte dyr samtidig som det også gjelder for alle dyr omfattet
av lovens virkeområde. Det understrekes at dyrevelferdsloven ikke
vil være i strid med prinsippene i viltlovgivningen, og at vilkårene
i begge regelverk må være oppfylt for at utsetting av dyr i naturen
kan finne sted.
Departementet foreslår å videreføre bestemmelsen slik den ble
fremmet i høringsutkastet.
Departementet har merket seg at mange høringsinstanser er kritiske
til finansiering av tilsynsoppgaver gjennom avgifter og gebyr.
Det ble i forbindelse med matforvaltningsreformen og etableringen
av Mattilsynet gjort en vurdering av mål og prinsipper for finansiering
av matforvaltningen, jf. St.prp. nr. 65 (2002–2003). Høringsutkastets
forslag representerte en videreføring av de gebyr- og avgiftshjemler
som finnes i gjeldende dyrevernlov. Denne bestemmelsen er også harmonisert med
tilsvarende bestemmelse i matloven. Departementet legger til grunn
at det skal være rimelig grad av samsvar mellom innsats i tilsynet
og de kostnader som næringene påføres i form av avgifter og gebyr. Departementet
mener videre at det ikke er hensiktsmessig å la avgifts- og gebyrhjemmelen
omfatte andre kostnader enn kostnader med tilsyn, kontroll og særskilte
tjenester etter loven og bestemmelser gitt i medhold av den.
Departementet fremmer forslag til lovbestemmelse om avgift og
gebyr slik den var utformet i høringsutkastet.
Gjeldende dyrevernlov §§ 23 og 24 regulerer tilsynsmyndighet.
I tillegg er det i § 22 lovfestet at det skal oppnevnes et eget
utvalg som har forvaltningsmyndighet med hensyn til forsøk med dyr.
Ved lovendring som trådte i kraft 1. januar 2004 fikk Mattilsynet
hjemmel til å føre tilsyn og fatte enkeltvedtak etter dyrevernloven.
Loven fastsetter videre at det i hvert av de lokale områdene til
Mattilsynet skal være en eller flere dyrevernnemnder. Departementet
(delegert til Mattilsynet) oppnevner og fastsetter antallet dyrevernnemnder.
Dyrevernnemndene har delegert myndighet til å fatte vedtak etter
loven.
I høringsnotatet ble det foreslått å videreføre Mattilsynet som
tilsynsmyndighet med hjemmel til å føre tilsyn og fatte nødvendige
vedtak etter loven og tilhørende forskrifter.
Det ble foreslått presisert at myndigheten til å fatte vedtak
også omfatter vedtak om beiterestriksjoner for å beskytte husdyr
mot rovvilt. Det ble også foreslått en ny lovfestet rett for dyreeier
til økonomisk kompensasjon ved inngripende vedtak om beiterestriksjoner.
I høringsnotatet ble det videre foreslått at dyrevernnemndene
og Forsøksdyrutvalget ikke skulle lovfestes som tilsynsorganer.
Det ble, på samme måte som i matloven, foreslått en hjemmel til
å legge tilsynsmyndighet til andre organer enn Mattilsynet, både
offentlige og private.
I høringsnotatet ble de viktigste fordelene og ulempene ved dyrevernnemnder
trukket fram. Departementet anførte at spørsmålet om hvorvidt en skulle
videreføre Forsøksdyrutvalget og dyrevernnemndene som organer med
egen forvaltningsmyndighet, ville bli vurdert nærmere etter høringsrunden.
Flertallet av de høringsinstansene som har uttalt seg, mener
at dyrevernnemndene har en viktig rolle i det lokale arbeidet for
å fremme god dyrevelferd. Departementet deler vurderingen av at
det i mange sammenhenger er hensiktsmessig med et lekmannsskjønn
i tilsynsarbeidet, og at nemndene bidrar til legitimitet for arbeidet
med å fremme god dyrevelferd. Departementet har kommet til at det
vil være riktig fortsatt å ha en lovbestemmelse om at det skal opprettes
dyrevernnemnder for å bistå og supplere Mattilsynet i det lokale
tilsynsarbeidet. Det foreslås at Mattilsynet organiserer sammensetning
av og bestemmer hvilken myndighet som skal tillegges dyrevernnemndene.
Det foreslås videre at dyrevernnemndene skal være en del av det
lokale leddet i Mattilsynet. Det tas samtidig sikte på å videreføre
ordningen med kommunal forslagsrett ved oppnevning av dyrevernnemnder.
Departementet opprettholder forslaget om ikke å lovfeste Forsøksdyrutvalget.
Inntil en eventuelt bedre forvaltningsmodell er utredet, tar imidlertid
departementet sikte på å videreføre Forsøksdyrutvalget som det organet
som skal vurdere søknader etter bestemmelsen om Forsøk, undervisning
og medisinsk virksomhet.
Det temaet som har engasjert høringsinstansene sterkest i høringen
av ny lov om dyrevelferd, er den foreslåtte bestemmelsen om at Mattilsynet
kan fatte vedtak om beiterestriksjoner for å beskytte husdyr mot
rovvilt. Høringsinstansene har også hatt mange kommentarer til den
foreslåtte kompensasjonsbestemmelsen knyttet til inngripende vedtak
om beiterestriksjoner.
Vedtakskompetansen omfatter også en hjemmel til å pålegge nødvendige
forebyggende tiltak for å hindre fare for unødige påkjenninger og
belastninger. Departementet har derfor kommet til at det verken
er nødvendig eller hensiktsmessig med en egen bestemmelse i loven
som eksplisitt gir Mattilsynet anledning til å iverksette beiterestriksjoner
for å beskytte husdyr mot rovvilt. Som enkelte høringsinstanser
har påpekt, vil en slik særbestemmelse kunne gi uklarhet om adgangen
til å treffe vedtak for å forebygge andre farer for dyr. Vedtak
om beiterestriksjoner må på samme måte som andre vedtak etter loven
være forholdsmessige. Departementet er videre enige i behovet for
enhetlig håndtering av slike saker. Departementet legger til grunn
at Mattilsynet ivaretar dette hensynet gjennom interne rutiner som
også legger til rette for god samhandling med andre sektormyndigheter.
Forslaget om å etablere en lovfestet kompensasjonsordning ved
inngripende vedtak om beiterestriksjoner har fått bred støtte i
høringen. Etter en helhetlig vurdering av innspillene har departementet kommet
til at bestemmelsen innholdsmessig bør videreføres som foreslått.
Hovedregelen etter loven er at dyreholder selv må dekke kostnader
knyttet til å etterleve lovens krav. Kompensasjonsordningen er et unntak
knyttet til et helt spesielt tilfelle, noe som tilsier at den bør
plasseres i en egen bestemmelse i loven. Nærmere bestemmelser om
kompensasjonsordningenvil bli nedfelt i forskrift. Det er lagt til
grunn at kompensasjonsordningen skal være bevilgningsstyrt og utformes
slik at den ikke motvirker insentivene til forebyggende tiltak og
dyreeiers ansvar for å beskytte egne dyr.
Ingen høringsinstanser hadde merknader til forslaget om å frita
Det veterinærmedisinske rettsråd fra rådgivningsoppgaver overfor
forvaltningen i dyrevelferdsspørsmål. Etter departementenes syn
er det ikke lenger behov for å bruke rettsrådet som en rådgiver
for myndighetene i spørsmål om dyrevelferd. Det foreslås ikke å
gjøre endringer i de andre oppgavene knyttet til dyrevern som rettsrådet
har.
Gjeldende dyrevernlov §§ 25, 26 og 26a regulerer gjennomføring
av vedtak og inspeksjoner, midlertidig forvaring og umiddelbar avliving
av dyr uten forutgående vedtak. Både Mattilsynet og dyrevernnemndene
innehar denne kompetansen, jf. dyrevernlovens § 23 flg. og føresegn
om dyrevernnemnder § 2.
Departementet foreslo å videreføre dagens rettstilstand på området.
Det ble foreslått at både tilsynsmyndigheten og politiet etter vedtak
kan ta dyr i midlertidig forvaring. Det ble videre foreslått at
vedtak fattet av politiet må stadfestes innen 7 dager, en utvidelse
i forhold til gjeldende rett. Videre ble det foreslått å klargjøre
at ansvaret for dyr som er tatt i midlertidig forvaring, overføres
til tilsynsmyndigheten.
Flere høringsinstanser mener at adgangen til å foreta avliving
av dyr tatt i midlertidig forvaring er for vidtrekkende og at den
strider mot lovens prinsipper om respekt for dyr og dyrs egenverdi.
Departementet har forståelse for at avliving kan virke inngripende,
men mener at avliving er nødvendig i mange situasjoner.
Ansvarsoverdragelse til tilsynsmyndigheten i forbindelse med
vedtak om midlertidig forvaring innebærer ikke at eiendomsretten
til dyret overføres. Departementet mener derfor at der eier ikke
samtykker til eiendomsoverdragelse og er ute av stand til å ivareta
dyret, vil avliving være nødvendig.
Forslaget videreføres slik det fremgikk av høringsutkastet, med
tillegg av bestemmelser om hvordan midlertidig forvaring skal avsluttes.
Gjeldende dyrevernlov § 32 legger myndigheten til å treffe avgjørelser
om fremtidig hold av dyr og annen aktivitet omfattet av loven, til
domstolene. Forvaltningen har i dag ikke kompetanse til å treffe vedtak
om fremtidig hold av dyr.
Det ble i høringsnotatet vist til at det ved lovrevisjonen i
1995 ble vurdert om dyrevernnemndene skulle kunne treffe vedtak
om fremtidig dyrehold. Man anså slike vedtak som så inngripende
at avgjørelsen fortsatt burde treffes i domstolene. Denne problemstillingen
ble på nytt vurdert i forbindelse med utarbeidelse av utkast til
ny lov om dyrevelferd. Departementet mente at det nå er formålstjenlig
og ønskelig med en endring i forhold til gjeldende rett på dette
punkt.
Det ble foreslått at adgangen til å fatte vedtak som regulerer
fremtidig hold eller annen bruk av dyr, tillegges Mattilsynet.
Det legges til grunn at den type handlinger og aktivitet som
vil kunne rammes av bestemmelsen, er av grov karakter og er sterkt
klanderverdige. Det er viktig at slike aktiviteter kan forhindres
raskt og effektivt for fremtiden. Dette tilsier at forbud mot aktiviteter
omfattet av loven bør kunne vedtas administrativt, og ikke være
betinget av domstolsbehandling.
Departementet ser at vedtak som innskrenker enkeltpersoners rettigheter
er inngripende og derfor bare bør fattes der det anses nødvendig
for å hindre unødige fremtidige påkjenninger og belastninger på dyr.
Slike vedtak skal heller ikke gjelde lenger enn det som anses nødvendig
for å ivareta dette formålet.
I motsetning til det som var tilfellet ved forrige lovrevisjon,
er Mattilsynet ansvarlig tilsynsorgan etter gjeldende lov. Mattilsynet
besitter etter departementets vurdering nødvendig faglig og forvaltningsmessig
kompetanse til å kunne treffe nødvendige vedtak etter denne bestemmelsen.
Det legges til grunn at denne kompetansen ikke kan delegeres dyrevernnemndene
eller andre offentlige eller private organer som måtte få myndighet
etter loven. Departementet legger videre til grunn at Mattilsynet
gjennom interne rutiner legger til rette for enhetlig håndtering
av saker som vurderes etter denne bestemmelsen. Dersom det er aktuelt
å anmelde forholdet med sikte på straffeforfølging, bør Mattilsynet
unnlate å treffe vedtak etter bestemmelsen. I slike tilfeller bør vedtak
fattes av domstolen i forbindelse med straffesaken.
Dagens dyrevernlov har ikke regler om overtredelsesgebyr.
Departementet har merket seg at høringsinstansene er positive
til innføring av overtredelsesgebyr. Etter departementets vurdering
vil bruk av administrative sanksjoner i mange tilfeller være mer
effektivt enn straff. Rettssikkerheten vil være ivaretatt ved at vedtak
om overtredelsesgebyr er enkeltvedtak som kan påklages i henhold
til forvaltningsloven og overprøves av domstolene.
Gjeldende dyrevernlov har regler om tvangsmulkt i § 27.
I høringsnotatet ble tvangsmulkt omtalt i de særskilte merknadene
til bestemmelsen. Bl.a. fremgikk det der at bestemmelsens første
og andre ledd går ut på å videreføre gjeldende rett på dette området.
Departementet opprettholder forslaget uendret.
Det er ingen bestemmelser om dataregister i gjeldende dyrevernlov.
Det ble i høringsnotatet vist til at lov om tiltak mot dyresjukdommer
(husdyrloven) av 8. juni 1962 nr. 4, som ble innarbeidet i matloven
(jf. § 29), hadde hjemmel til å opprette husdyrregistre og gi regler
om plikten til å avgi opplysninger til disse. Departementet gjorde
rede for behovet for å opprette en tilsvarende bestemmelse i dyrevelferdsloven,
og pekte på at det også kan være aktuelt for tilsynsmyndigheten
å kunne knytte seg til seg eller opprette dataregistre for å sikre
oppfyllelse og gjennomføring av dyrevelferdslovens bestemmelser.
Departementet pekte også på at et register vil være et egnet
virkemiddel for å kunne kontrollere om personer som har foretatt
alvorlige og/eller gjentatte brudd på loven over tid og uavhengig
av hvor i landet de bosetter seg, etterlever vedtak truffet i medhold
av loven.
Det har ikke kommet vesentlige innvendinger mot forslaget. Departementet
viderefører forslaget til bestemmelse slik det ble sendt på høring.
Gjeldende dyrevernlov § 31 fastsetter den alminnelige strafferammen
til bøter eller fengsel i inntil 1 år. Ved grove brudd på loven
kan fengsel i inntil 3 år idømmes. Ved gjentatte overtredelser kan
fengsel inntil to år idømmes med hjemmel i straffeloven § 61 første
ledd, jf. § 1 første ledd.
I høringsnotatet ble det foreslått å videreføre strafferammen
fra dagens dyrevernlov. Hvorvidt strafferammen skulle skjerpes i
forhold til dagens straffenivå, ble vurdert. Det ble konkludert
med at det i mange tilfeller vil være andre virkemidler enn straffesanksjonering
som er mest effektivt.
Høringsinstansene ble bedt om en vurdering av om bøter bør være
eneste straffesanksjon for overtredelse av enkelte av lovens bestemmelser.
Høringsnotatet foreslo videre en generell bestemmelse om at forsøk
på og medvirkning til overtredelse av lovens bestemmelser skulle
være straffbart. Også etter gjeldende rett er forsøk straffbart,
noe som følger av at strafferammen i dyrevernloven § 31 er høyere
enn fengsel i 3 måneder, jf. straffeloven § 2 første ledd annet
punktum. Departementet ba også om høringsinstansenes innspill på
i hvilken grad forsøks- og medvirkningshandlinger burde kriminaliseres.
Departementet legger til grunn at dyrevelferdslovgivningen beskytter
en viktig samfunnsinteresse, og at det ikke er grunnlag for å avkriminalisere brudd
på denne lovgivningen.
Departementet har i sin vurdering av strafferammen særlig lagt
vekt på straffens preventive effekt og at straffebudet skal oppfattes
realistisk av borgerne.
Det er handlingens straffverdighet og ikke konsekvens som i første
rekke skal bedømmes når man vurderer om straff skal idømmes. I tråd
med nye retninger innenfor strafferetten er det pekt på at straff bør
forbeholdes forsettlige og grovt uaktsomme overtredelser av regelverket.
Departementet er enig i dette og foreslår at straffebestemmelsens
skyldkrav skjerpes slik at kun forsettlige og grovt uaktsomme overtredelse
av loven skal kunne straffebelegges. Dette støttes av at det i utkastet
er gitt adgang for forvaltningen til i større grad å benytte administrative sanksjoner,
og at disse vil være en mer effektiv og egnet sanksjonsform ved
uaktsomme og andre mindre overtredelser av loven.
Departementet er imidlertid av den oppfatning at straffenivået
i dagens lov bør opprettholdes og at det i større grad bør legges
til rette for utvidet bruk av alternative sanksjoner for å hindre
og forebygge fremtidige lidelser for dyr.
Departementet har merket seg høringsinnspill som peker på at
det bare unntaksvis skal brukes straff for å tvinge personer til
å hjelpe andre. Dette prinsippet bør anvendes tilsvarende når det
gjelder hjelp til dyr. Ut fra dette har departementet kommet til
at det ikke vil være riktig å kunne straffesanksjonere unnlatelse
av å handle i henhold til bestemmelsene om hjelpeplikt og om varsling.
Departementet mener videre at det ikke vil være riktig å straffesanksjonere
brudd på bestemmelsen om kompetanse og ansvar alene, og at det ikke
er hensiktsmessig å straffebelegge forsøk på overtredelse av loven.
Forslaget om å straffebelegge medvirkning har fått støtte fra
flere høringsinstanser, herunder påtalemyndigheten. Departementet
viderefører forslaget.
I høringsnotatet ble det foreslått å innføre en bestemmelse med
hjemmel til å ilegge forenklet forelegg. Begrunnelsen var at i mange
tilfeller vil bøtestraff være en passende reaksjon ved overtredelse av
loven, og forenklet forelegg vil da kunne være en effektiv og egnet
sanksjonsmåte.
Departementet er enig i de innvendingene som er kommet i høringsrunden.
I vurderingen er det særlig lagt vekt på at det neppe vil være tilstrekkelig
mange ensartede saker til at forenklet forelegg er et hensiktsmessig
virkemiddel. Departementet har følgelig kommet til at det ikke er
ønskelig å foreslå en bestemmelse om forenklet forelegg.
Imidlertid vil departementet foreslå å gi tilsynsmyndigheten
hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr, og viser til de vurderinger
som er gjort med hensyn til den foreslåtte bestemmelsen om overtredelsesgebyr.
Gjeldende dyrevernlov har en generell fullmaktsbestemmelse som
gir departementet fullmakt til å gi forskrifter til utfylling av
loven.
I høringsutkastet ble det foreslått å gi en tilsvarende fullmaktshjemmel
til utfylling av lovens bestemmelser som det som følger av dagens
dyrevernlov. Det ble påpekt at bestemmelsen var nødvendig bl.a.
for å kunne regulere forhold som omfattes av virkeområdet, men ikke
er eksplisitt nevnt i fullmaktshjemlene i de enkelte materielle
bestemmelsene. For å kunne ivareta Norges internasjonale forpliktelser,
ble det også foreslått en eksplisitt hjemmel til å fastsette de
forskrifter som er nødvendige. Det ble videre foreslått at det ved
motstrid kan fastsettes at slike forskrifter skal gå foran loven.
Dette er nødvendig for å kunne ivareta Norges forpliktelser etter EØS-avtalen
uten forutgående lovendring.
Veterinærinstituttet og Rådet for dyreetikk uttaler at dersom
det skulle skje at EØS-forpliktelser strider mot alminnelige dyrevelferdsprinsipper
så bør dette fordre en lovgjennomgang, slik at Stortinget gir den
hjemmel som er nødvendig.
For å kunne ivareta Norges forpliktelser i EØS-avtalen og sikre
gjennomføring av denne, er det nødvendig at departementet har anledning
til å fastsette forskriftsbestemmelser som i enkelte tilfeller vil
kunne stride mot materielle bestemmelser i loven. Dette innebærer
imidlertid ikke at det vil være naturlig å fastsette forskrifter
som på generelt grunnlag gir unntak for lovens bestemmelser. Dersom
det er aktuelt å sette til side enkelte av lovens bestemmelser i
sin helhet, vil det være naturlig å endre loven.
Loven er i stor utstrekning en fullmaktslov, og departementet
har på bakgrunn av innspill kommet til at forslaget om en generell
hjemmel til å fastsette forskrifter innenfor lovens virkeområde,
er for vidtrekkende. Forslagets første del utgår.
Ettersom bestemmelsen i gjeldende dyrevernlov er et utslag av
en helhetlig finansiering av Mattilsynets virksomhet, foreslår departementet
en videreføring av dagens bestemmelse om avgift og gebyr. De premissene
som det er gjort rede for i Ot.prp. nr. 100 (2002–2003) om lov om
matproduksjon (matloven) og Ot.prp. nr. 16 (2003–2004) om lov om
endring av dyrevernloven m.m. vil være relevante for tolkningen
av denne bestemmelsen. Det antas at ikrafttredelsen av ny lov om
dyrevelferd i seg selv ikke vil medføre noen endringer i avgifts-
eller gebyrnivået.
Det er ikke mulig å utrede og beregne de økonomiske konsekvensene
av flere av de foreslåtte overordnede prinsippene i loven. Forslaget
gir utstrakte hjemler til forskriftsregulering. Dette innebærer
at det i hovedsak vil være den eventuelle forskriftsregulering og
ikke lovkravene i seg selv som kan gi økonomiske konsekvenser. Slike
konsekvenser forutsettes utredet i aktuelle forskriftsprosesser.
Hjelpeplikten er noe utvidet i forhold til gjeldende lov og kan
medføre kostnader til veterinærbehandling, avliving og lignende.
Slike utgifter vil bli dekket av det offentlige, med unntak av der
den enkelte selv har forvoldt skaden.
Eventuelle krav om formalkompetanse vil bli gitt i forskrift.
Et slikt krav vil kunne medføre økonomiske konsekvenser for den
kravet retter seg mot, alt etter hvor store krav som stilles. For
de fleste former for næringsmessig dyrehold, eksisterer det allerede
i dag krav til formell kompetanse hjemlet i særlovgivning eller
i forskrifter under dagens dyrevernlov. For disse antas et slikt
krav å medføre relativt små økonomiske konsekvenser.
Kravet om at nye driftsformer og tekniske løsninger skal være
egnet og utprøvd før de tas i alminnelig bruk, vil ha økonomiske
konsekvenser for produsenter og tilbydere. Kostnader forbundet med
dette er noe den enkelte produsent må påregne som et ledd i sin
næringsvirksomhet.
Krav om tillatelse for bruk av dyr i undervisning, utenom opplæring
i alminnelig stell og håndtering, er nytt. Kravet medfører noe merarbeid
for brukerne idet de må søke om slik tillatelse og eventuelt betale gebyr
for søknadsbehandlingen.
Lovens krav om at bygninger og gjerder skal utformes og vedlikeholdes
på en slik måte at dyr ikke kommer i fare for å lide, vil medføre
økonomiske konsekvenser for den ansvarlige.
Opplysningsplikt vil medføre økonomiske konsekvenser for dem
som har plikt til å gi opplysninger m.v. Konsekvensene vil i utgangspunktet
være relativt små, men nye forskrifter om særskilte kontrolltiltak/internkontroll
mv. vil kunne gjøre dem større.
Loven gir hjemmel til å kreve brannforebyggende tiltak i forskrifts
form. Slike tiltak vil være kostnadskrevende for dyreholder. For
mange typer dyrehold, er det imidlertid allerede forskriftsfestet
et krav om brannvarsling.
Næringens kostnader og konkurransesituasjon skal vektlegges ved
vurderingen av lovens materielle bestemmelser og ved utarbeidelse
av forskrifter som pålegger nye tiltak for bedre dyrevelferd. Tiltak
som gjennomføres innenfor EU, og som forplikter Norge gjennom EØS-avtalen,
vil i liten grad svekke næringens konkurransesituasjon innen EØS-området.
På områder der vi ønsker å gå lengre enn våre konkurrenter, må imidlertid
slike konsekvenser vurderes nøye.
Departementet legger vekt på at bestemmelser som krever meget
kostnadskrevende investeringer, skal gis nødvendig overgangstid.
Når det foreslås å innføre varslingsplikt, antas det å medføre
en økt arbeidsbyrde hos både tilsynsmyndigheten og andre berørte
offentlige instanser.
Lovutkastet fører til noen endringer i myndighetenes oppgaver.
På noen områder må man forvente økt saksbehandling for Mattilsynet,
mens det på andre områder ligger til rette for en forenkling og
effektivisering. Det er ikke lagt opp til å foreslå endringer i
Mattilsynets budsjett i forbindelse med lovfremlegget.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Gunvor Eldegard, Sigrun Eng, Steinar Gullvåg, Sigvald Oppebøen Hansen
og Arne L. Haugen, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland Asmyhr,
Kåre Fostervold og Øyvind Korsberg, fra Høyre, Torbjørn Hansen og
Elisabeth Røbekk Nørve, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Ryan, fra
Kristelig Folkeparti, Ingebrigt S. Sørfonn, fra Senterpartiet, lederen
Ola Borten Moe, og fra Venstre, Leif Helge Kongshaug, viser
til at den gjeldende dyrevernloven er fra 1974 og at det derfor
er riktig med en totalrevisjon av dyrevernlovgivningen. Komiteen er fornøyd med at lovforslaget
presiserer ordet velferd. Det har skjedd en betydelig utvikling
i folks oppfatning av hva som skal anses som et godt dyrevern, både
innen landbruket og i kjæledyrholdet. Komiteen mener
at dyr skal ha god behandling, godt stell og få riktig behandling
mot sykdom og skader mens de lever og bli avlivet på en minst mulig
smertefull måte når avliving er nødvendig. Nyere forskning innen
dyrevern bringer ny kunnskap om dyrs sansning, følelser og opplevelser
som det er helt naturlig at lovgivningen tar inn over seg. Det har
også skjedd en utvikling innen produksjonsmetoder i landbruket, størrelse
på besetninger og lignende som bidrar til at det er riktig å stille
et strengere krav til dyrevelferd enn hva som har vært riktig tidligere.
Også innen kjæledyrholdet har det kommet tekniske løsninger og utstyr
som gjør at det er naturlig at kravene til dyrevelferd skjerpes.
Komiteen mener det er ønskelig at
flest mulig kan oppleve kontakten med dyr og det fine samspillet som
er mellom mennesker og dyr.
Komiteen har merket seg at det har
vært et stort engasjement rundt behandlingen av dette lovforslaget,
både i departementets høringsrunde og under komiteens behandling. Komiteen mener dette engasjementet er
positivt og er med på å styrke dyrs velferd.
Komiteen mener at Norge er et land
som er ledende på dyrevelferd i verden. Komiteen mener
at den nye loven bidrar til å sikre dette også for fremtiden.
Komiteen mener likevel det er en
utfordring å balansere krav til en streng dyrevernlovgivning og hensynet
til de som skal eie dyr og spesielt til de som benytter dyr i kommersiell
sammenheng, for eksempel i landbruket.
Komiteen mener god dyrevelferd og
mattrygghet er avgjørende for et godt og levedyktig norsk landbruk.
God dyrevelferd gir bedre trivsel hos husdyrene, noe som på sikt
vil være lønnsomt for landbruksnæringen. Kostnadsnivået i Norge
er høyt og norske bønder kan sjelden konkurrere på pris. Norsk landbruk
skal være kjennetegnet av god dyrevelferd, som både vil være avgjørende
for råvarenes kvalitet og landbrukets legitimitet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at § 20 gir hjemmel til å gi nærmere forskrifter
om jakt, fangst og fiske på viltlevende dyr, og dyr som eies eller
holdes i menneskers varetekt. Flertallet mener at
bestemmelser vedrørende dyrevelferdsmessige hensyn i forbindelse
med jakt, fangst og fiske, bør så langt mulig fastsettes i særlovene,
i dette tilfellet viltloven og lakse- og innlandsfiskeloven. For
å ivareta dyrevelferdsmessige hensyn, bør miljømyndighetene forelegge
dyrevelferdsmyndighetene forskriftene når de anses å berøre dyrevelferd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre merker seg at det fremlagte lovforslaget
i stor grad er en rammelov og at Regjeringen legger opp til utarbeidelse
av et betydelig forskriftsverk for å utfylle de enkelte paragrafer
i loven. Disse medlemmer vil presisere
at dette krever at Regjeringen ikke foretar noen betydelige innstramninger
eller liberaliseringer i dyrevelferden gjennom forskrifter uten
at Stortinget høres. Det er viktig under utarbeidelsen av forskrifter
at det ikke kommer pålegg om større kostnader uten at dyreeiere får
tid til å omstille seg og at det settes høringsfrister som bidrar
til at de som blir berørt får god tid til å uttale seg og mulighet
til omstilling.
Disse medlemmer vil, i tillegg til
å advare mot å trekke fullmaktslovens hjemler for langt, spesielt
understreke forholdet til annen lovgivning og de uheldige konsekvenser
som kan oppstå i form av blant annet tolkningstvil ved dobbeltlovgivning. Disse medlemmer kan i denne forbindelse
blant annet vise til at Norges Jeger- og fiskerforbund i sitt brev
av 29. januar 2009 til næringskomiteen understreket at der realitetsprinsipper
om dyrevelferdsmessige hensyn bør ligge i dyrevelferdloven, bør
reguleringen av de ulike aktivitetene skje gjennom særlovene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti, mener det er viktig med et
godt og strengt dyrevern, men dette må ikke bli så strengt at det
umuliggjør vanlig dyrehold.
Komiteens medlem fra Venstre er skuffet
over at Regjeringen i St.prp. nr. 69 (2007–2008) Jordbruksoppgjøret
for 2008 utsatte krav om løsdrift i 10 år, jf. St.meld. nr. 12 (2002–2003)
om dyrehold og dyrevelferd hvor det fremgår krav om løsdrift for
alle melkekyr fra 1. januar 2024. Dette medlem er
klar over at det følger kostnader ved å innføre løsdrift, men skal
Norge være i tet med å produsere unike produkter av god kvalitet,
ha en god dyrevelferd og hevde seg i det utenlandske markedet, er det
etter dette medlems oppfatning at dess
tidligere man får løsdrift dess bedre. Dette
medlem vil påpeke at det må tas hensyn til praktiske løsninger i
innfasingsprosessen. Dette medlem viser
til forslag som ble fremmet i Innst. S. nr. 320 (2007–2008), der
Stortinget ber Regjeringen om å innføre løsdrift for alle melkekyr
fra 1. januar 2024.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det i høringsforslaget
sto at dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte
ha for mennesker. Regjeringen har utelatt denne formuleringen. For
å understreke at dyr har egenverdi, vil flertallet opprettholde
denne formuleringen, og tilføye den i lovteksten, slik at § 3 i
sin helhet vil lyde:
"Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha
for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for
unødige påkjenninger og belastninger."
Flertallet legger vekt på at ordet
egenverdi ikke skal tolkes så vidtgående at det kan stilles spørsmålstegn
ved vanlig/normalt husdyrhold slik som vi kjenner det i dag. Flertallet har merket seg at departementet
har lagt dyrs egenverdi som en premiss for lovforslaget. Flertallet vil derfor understreke at
utvidelsen av lovteksten i seg selv ikke gir grunnlag for å vurdere
noen forskrifter for husdyrhold på nytt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har merket seg at det
har vært et stort engasjement i høringen knyttet til å få presisert
i lovteksten at dyr har en egenverdi i tråd med den ordlyd som departementet
hadde i høringsutkastet. Disse medlemmer merker
seg at Regjeringen i lovforslaget legger til grunn en anerkjennelse
av dyrs egenverdi og at det av lovtekniske grunner ikke har vært
behov for å presisere dette nærmere i lovteksten. Begrepet egenverdi
innebærer at dyr skal behandles godt og med respekt. Disse medlemmer viser til svar fra statsråd
Lars Peder Brekk på spørsmål fra komiteen hvor Regjeringen påpeker
at begrepet egenverdi ikke vil få noen selvstendig betydning som
tolkningsfaktor og derfor kun vil ha en symbolverdi. Det vil heller
ikke få noen endrede dyrevelferdsmessige konsekvenser å ta begrepet
inn i lovteksten. Disse medlemmer har
merket seg at begrepet egenverdi ble tatt ut av lovteksten av lovtekniske grunner.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at statsråd Lars Peder Brekk i sitt brev til komiteen den 10. februar
2009 skriver følgende:
"Det vil ikke ha noen dyrevelferdsmessige konsekvenser
å ta inn begrepet egenverdi i lovteksten. Som nevnt vil begrepet
kun ha en symbolverdi og ikke i seg selv bidra til bedre dyrevelferd.
I den lovtekniske gjennomgangen av utkastet kom man derfor frem
til at det ikke var nødvendig å ha begrepet med i selve lovteksten.
Begrepet ligger til grunn for lovens formålsbestemmelse og lovens
materielle bestemmelser, og disse vil i tilstrekkelig grad ivareta dyrevelferdshensynet."
Disse medlemmer er kjent med at en
rekke andre aktører som er opptatt av et sterkt dyrevern mener det
vil ha betydelige rettslige konsekvenser å ta med begrepet "egenverdi"
i lovteksten. Disse medlemmer finner
det vanskelig å ta inn et begrep i lovteksten som det på forhånd
ikke er avklart hvilke rettslige konsekvenser begrepet vil ha. Disse medlemmer stiller seg tvilende
til om statsrådens fortolkning av dette, slik som det er skrevet
i brevet, er riktig, og mener det er en betydelig svakhet ved lovarbeidet
at dette spørsmålet ikke er tilstrekkelig utredet i proposisjonen.
Å ta inn et begrep i lovteksten som lovgiver ikke er sikker på de
rettslige konsekvensene av, vil gi forhåpninger til aktører i samfunnet
som ikke er reelle og vil kunne medføre prosesser i rettsapparatet. Disse medlemmer kan heller ikke se at
flertallet i komiteen i sine merknader har bidratt til en klargjøring
av dette, og at det etter vedtagelsen av loven fortsatt vil hefte
betydelig usikkerhet ved hva begrepet vil innebære for den praktiske
dyrevelferden. Disse medlemmer ønsker
at Norge skal være ledende på dyrevelferd i verden og ha en streng
dyrevernlovgivning, men ønsker samtidig å ha en enkel og forståelig
lov som alle som har dyrehold lett kan sette seg inn i og hvor det
rettslige innholdet er klart.
Disse medlemmer vil etter dette gå
imot flertallets forslag til nytt første punktum i § 3.
Komiteens medlemmer fra Høyre er glade
for at et flertall i komiteen har hørt på innspill fra høringen
og besluttet at dyrs egenverdi bør fremheves i lovteksten.
Komiteen har merket seg
at det skal kunne stilles krav til produkter som stammer fra dyr,
og støtter dette.
Komiteen har merket seg
at det foreslås et generelt forbud mot å gjøre operative inngrep
eller fjerne kroppsdeler på dyr, med mindre dette er nødvendig av
helsemessige grunner, og slutter seg til dette.
Komiteen støtter at det
innføres en generell hjelpeplikt for den som påtreffer dyr som åpenbart
er sykt, skadet eller hjelpeløst. Det er for komiteen viktig
å understreke at den enkelte skal hjelpe etter sine egne forutsetninger
og at for de fleste vil dette innebære å varsle offentlige myndigheter
eller veterinær.
Komiteen mener at hjelpeplikten vil
bli vesentlig enklere å håndtere om det innføres et krav til merking
av hunder og katter. Når dyr påtreffes skadd, vil eieren raskt kunne
kontaktes for å avklare dyrets videre behandling.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at mange frivillige legger ned
en betydelig arbeidsinnsats og økonomiske ressurser i å ta vare
på forvillede og hjelpeløse dyr. Disse medlemmer mener
det bør utredes å innføre en kompensasjonsordning til personer og
organisasjoner som gjør et slikt samfunnsgavnlig arbeid.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede mulighetene for å innføre
en kompensasjonsordning til personer eller organisasjoner som frivillig
tar hånd om forvillede og hjelpeløse dyr."
Komiteen har merket seg
at helsepersonell får en varslingsrett om dyremishandling eller
alvorlig vanskjøtsel, og støtter dette. Komiteen vil
bemerke at selv om helsepersonell generelt har taushetsplikt, så
bør ikke dette være til hinder for tverrfaglig samarbeid for å sikre
dialog som kan forhindre at dyretragedier får utvikle seg.
Komiteen mener det er riktig å innføre
en allmenn plikt til å varsle Mattilsynet eller politiet der hvor
dyr lider. Det forekommer saker om dyretragedier hvor dyreeiere
har mistet kontrollen over sitt dyrehold, enten det gjelder kjæledyrhold
eller profesjonell husdyrdrift. Disse sakene innebærer en tragedie både
for de dyr og mennesker som er involvert og gir betydelig lidelse
for begge parter. Komiteen ser det som
viktig at slike hendelser blir avverget og at samfunnet har mekanismer
som klarer å fange opp slike tragedier på et tidlig tidspunkt, slik
at tragedier kan unngås. Prioritering av Mattilsynets og dyrevernnemndenes
kontrollvirksomhet vil bidra til at slike tragedier unngås.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke betydningen
av at tilsynsmyndighetene rustes til å håndtere det ansvar de pålegges.
Nye hjemler må ikke bli en sovepute i kampen mot dyretragediene.
Komiteen mener det er
viktig med merking av dyr, slik at man raskt kan finne frem til
dyrets eier dersom det er behov for det. Mange dyr kommer på avveie
og mange blir funnet syke, skadde eller døde. I slike tilfeller
er det avgjørende for bl.a. veterinær raskt å kunne komme i kontakt
med dyrets eier for å avgjøre videre behandling av dyret eller avgjøre
om dyret skal avlives. Komiteen vil
også bemerke at mange dyreeiere ikke er sitt ansvar bevisst, og
at det i mange tilfeller kan være aktuelt å komme i kontakt med
dyrets eier for å gjøre eieren ansvarlig for mangelfullt dyrehold.
Komiteen mener at identitetsmerking
både vil lette situasjonen i forhold til hjelpeplikten når skadde dyr
påtreffes og at krav om merking vil utgjøre en positiv terskel for
å skaffe seg kjæledyr. Det vil også avhjelpe problemet med løskatter. Komiteen ønsker at merkeordninger utredes
videre, med mål om et krav til merking av hunder og katter.
Komiteen viser til at en obligatorisk
ordning med merking av hunder er innført i Sverige og Finland, og
at det er et krav til slik merking ved føring av dyr over grensene
i EU.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre er positive til at
en merkeordning av katter og hunder skal utredes. I utredningsprosessen
bør man ta høyde for at problemet med løskatter ikke er like stort
over hele landet. Disse medlemmer mener
derfor at en løsning kan være at kommuner som er plaget av løskatter
og identitetsløse hunder, skal kunne få en hjemmel til å utarbeide en
kommunal forskrift som medfører at katte- og hundeeiere kan pålegges
merking av katter og hunder.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det er etablert
en frivillig ordning med merking av hunder og katter i Dyreidentitet AS
(DI). Disse medlemmer mener at dette
har vært en vellykket ordning, men at det er behov for at flere
hunde- og katteeiere registrerer dyrene sine i dette registeret.
Så langt er 240 000 hunder og 50 000 katter registrert i registeret.
Komiteen registrerer at
Regjeringen mener det er viktig med god kompetanse hos dyreeiere. Komiteen er enig i at det er viktig at
dyreeiere skaffer seg nødvendig kunnskap og kompetanse for hold
av de dyr de har.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
deler Regjeringens syn på at økt fokus på kompetanse vil gi et betydelig
løft for dyrevelferden. Flertallet mener derfor
at husdyrprodusenter i landbruket født etter 1980 skal ha dokumentert,
formell kompetanse om husdyrhold. Som et alternativ til yrkesutdanning
i videregående skole skal det kunne kreves mindre omfattende kurs
som oppfyller kravet til husdyrhold.
Flertallet vil understreke at bestått
agronomutdanning skal være tilstrekkelig for å oppfylle alle krav
om formell kompetanse til husdyrhold. Flertallet forutsetter
at forskriftene fastslår at den som har bestått relevant yrkesutdanning
i videregående skole, eller tilsvarende eldre yrkesutdanning, anses
å ha tilfredsstillende kompetanse, uten ytterligere kompetansetiltak.
Yrkesutdanning, i henhold til offentlig fastsatte læreplaner, må
tilfredsstille myndighetenes krav til yrkesutøvelsen.
Flertallet mener at aktuell kompetanseheving og
‑videreutvikling er viktig for å møte de endringer som vil berøre
husdyrholdet, og mener at oppdatert kompetanse er av stor verdi
hos den enkelte bonde, og for landbrukets legitimitet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil presisere at dette
bør være et personlig ansvar hos den enkelte dyreeier og at det ikke
må komme krav som er byråkratiske og fordyrende for dyreeierne. Disse medlemmer vil peke på at mange
i det norske samfunnet har god kompetanse i hold av dyr. Disse medlemmer viser for øvrig til den
pågående debatten om hvorvidt godkjent agronomutdanning skal være
tilstrekkelig kompetanse for hold av dyr i landbruket. Disse medlemmer vil understreke at den
mener at slik utdanning skal være tilstrekkelig.
Disse medlemmer vil understreke at
det bør tas hensyn til realkompetanse når den nærmere utformingen
av kompetansekravene fastlegges.
Komiteen vil understreke
at miljøet skal tilpasses artens behov. For mange arter som holdes
av mennesker er artstypiske sosiale behov viktig for dyrets velferd.
Hensyn til dyrets sosiale adferd er derfor helt sentralt for god
dyrevelferd. Komiteen viser til at ulike
arter har ulike sosiale behov. For eksempel har hester behov for
å være sammen med artsfrender, men behovet kan også tilfredsstilles
ved samvær med mennesker eller dyr det er naturlig for hester å
omgås. Samvær med andres hunder eller mennesker kan også ivareta
hunders sosiale behov for å være i en flokk.
Komiteen registrerer at
Regjeringen i § 24 første ledd bokstav b fastslår at dyreholder
skal sikre at dyr beskyttes mot rovdyr og andre farer.
Komiteen registrerer at det har oppstått
usikkerhet om hvorvidt denne bestemmelsen pålegger dyreeieren et
større ansvar enn etter dagens lov, for å beskytte sine husdyr mot
rovdyr. Komiteen har oppfattet at Regjeringen
har lagt opp til å videreføre gjeldende rettstilstand.
For å klargjøre at dyreeiers ansvar ikke utvides, vil komiteen likevel ta ut ordet "rovdyr"
slik at § 24 første ledd bokstav b da skal lyde:
"dyr beskyttes mot skade, sykdom, parasitter og andre
farer. Syke og skadde dyr skal gis forsvarlig behandling og avlives
om nødvendig."
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, fastslår
at selv om ordet "rovdyr" er utelatt, medfører ikke dette at dyreeier
fritas for sitt ansvar for sine dyr i forhold til rovdyr. Fare for
rovdyrangrep vil være omfattet av begrepet "andre farer". Rendalsdommen tydeliggjør
at det er ubestridt at akutt nedsanking i en akuttsituasjon ligger
innenfor dyreeiers plikter, og dommen påpeker også at tidsbegrensede
beitenekt ligger innenfor gjeldende dyrevernlov. Flertallet legger
derfor til grunn at gjeldende rettstilstand videreføres, slik den
er kommet til uttrykk i Høyesteretts avgjørelse.
Flertallet har merket seg at § 30
Tilsyn og vedtak gir Mattilsynet myndighet til å fatte vedtak om
beiterestriksjoner.
Flertallet påpeker at beiterestriksjoner
er et svært inngripende tiltak og at det bare må benyttes når andre
tiltak ikke gir tilstrekkelig beskyttelse. For å oppnå den todelte
målsettingen i rovviltforliket, mener flertallet det
er avgjørende med god samhandling mellom dyrevelferds- og rovviltforvaltningen.
Tiltak for å redusere rovviltfaren må vurderes i saker der beitenekt
kan være aktuelt. Videre må oppbyggingstakten av rovviltbestandene
ta hensyn til nødvendig tid til tilpasninger for beitebrukerne og
lokalsamfunnet generelt. Dette er nødvendig for å få forutsigbare
rammebetingelser for levedyktig næringsvirksomhet i landbruket i
områder med rovvilt.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
har merket seg at dyreeier etter § 31 gis rett til økonomisk kompensasjon ved
inngripende vedtak etter § 30, om beiterestriksjoner grunnet rovvilt. Dette flertallet forutsetter at det stilles
tilstrekkelige midler til rådighet for at ethvert inngripende vedtak
skal kompenseres, og at ikke forutsetningene for å utløse kompensasjon
blir endret etter bevilgningens størrelse.
Dette flertallet har merket seg at
Høyesterett i Rendalsdommen viste til at:
"Vår rovdyrpolitikk bygger på den oppfatning at den enkelte
borger ikke skal påføres omkostninger ved påført skade eller ved
tiltak for å forebygge skade."
Dette prinsippet må også være førende ved bevilgning til og ved
fastsettelse av satser i den nye kompensasjonsordningen, men likevel
ikke motvirke dyreeiers insentiver til selv å iverksette forebyggende tiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti viser til at det ved inngripende
vedtak om beiterestriksjoner som nedsanking av dyr eller forbud mot
å sende dyr på beite, foreslås å gi dyreeier rett til kompensasjon. Disse medlemmer mener at dette er et
svært inngripende forslag som i praksis kan føre til at store deler
av landbruket i rovdyrutsatte områder vil bli nedlagt. Disse medlemmer viser til at Stortinget
har vedtatt at det skal være plass til både husdyr og rovdyr innenfor
de områder hvor det er vedtatt at Norge skal tillate rovdyr.
Disse medlemmer er sterkt uenige
i at dyreeiers rett til kompensasjon skal være bevilgningsstyrt.
Det kan innebære at det ikke gis full erstatning til de dyreeiere
som er rammet av pålegg om beitenekt. Disse
medlemmer mener dette er et uakseptabelt inngrep mot bondens
eiendomsrett. Disse medlemmer er også
sterkt bekymret for den effekt dette vil ha på norsk rovdyrpolitikk
fremover. Norsk naturvernpolitikk, og herunder rovdyrpolitikk, har vært
sterkt konfliktfokusert. Dette har i liten grad bidratt til løsninger,
og avgjørelser har trukket ut i tid. Dette har verken tjent interessene
til norske rovdyr eller de enkelte bønder og de enkelte samfunn
som har stått i sentrum for disse sakene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er av avgjørende
betydning at rovdyrpolitikken blir mer løsningsorientert, og et
rettighetsbasert krav på full kompensasjon står i den sammenheng
sentralt.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"§ 31 første punktum skal lyde:
Ved vedtak om beiterestriksjoner grunnet rovvilt etter § 30,
har dyreeier rett til full økonomisk kompensasjon."
Disse medlemmer har merket seg at
Regjeringen vil gi tamme dyr et større vern mot lidelser ved rovdyrangrep
enn ville dyr som for eksempel elg og rådyr. Disse
medlemmer har også merket seg at erstatning på grunn av pålegg
om beitenekt etter lovutkastets forslag til § 30 skal være bevilgningsstyrt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at pålegg om beitenekt vil
skape store utfordringer for de bønder som skal drive med husdyrdrift, spesielt
sau, i disse områdene. Det er en utopi å tro at rovdyr og tusenvis
av sauer kan leve sammen uten at det blir store tap av sau og andre
husdyr. Disse medlemmer bemerker at
Stortingets vedtatte rovdyrpolitikk skaper stor frustrasjon i mange
bygdesamfunn som er helt avhengige av landbruksdrift. Eiendommene
i disse områdene har tilgjengelig store utmarksområder som må benyttes
til sommerbeite fordi man er helt avhengig av å benytte innmark
til innsanking av vinterfôr. Dersom husdyr må beite på innmark på
grunn av rovdyr store deler av sommerhalvåret vil dette ikke være
bærekraftig for den enkelte bonde fordi gårdens ressursgrunnlag
ikke kan utnyttes. Disse medlemmer vil
også vise til at mange grunneiere i de rovdyrutsatte områdene satser på
utnyttelse av utmarksnæringer til turisme, jakt og fiske. Rovdyrpolitikken
bidrar til å redusere grunnlaget for å utnytte denne typen ressurser. Disse medlemmer er uenige i at rovdyr
skal gis en forrang foran husdyr og opparbeidede eiendomsrettigheter,
og mener at i de tilfeller hvor det er skadegjørende rovdyr, skal
disse rovdyrene tas ut og forvaltningen av rovdyrstammene i disse
områdene skal skje ved lokalforvaltning. Da kan skade avverges raskt,
og lokalbefolkningen vil få større forståelse for rovdyrpolitikken
når den vedtas og utøves lokalt.
Disse medlemmer registrerer at Regjeringen
i sitt forslag til § 24 fastslår at dyreeier har en plikt til å
beskytte dyr mot rovdyr og andre farer. Det foreslås å tydeliggjøre
en hjemmel for Mattilsynet til å fatte vedtak om beiterestriksjoner
for å beskytte husdyr mot rovvilt.
Disse medlemmer mener derfor at Mattilsynet
ikke skal gis noen hjemmel til å gi beitenekt i rovdyrutsatte områder.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Innst. S. nr. 174 (2003–2004) der et bredt flertall på Stortinget
våren 2004 inngikk et forlik om rovviltpolitikken. Disse
medlemmer har lagt dette forliket til grunn for sin politikk,
men mener samtidig at på bakgrunn av de ulemper forliket har gitt
i forhold til lokalbefolkningen i noen av de mest rovdyrutsatte
områdene, er det på tide med en evaluering av rovviltforliket. Disse medlemmer viser i den forbindelse
til Dokument nr. 8:127 (2007–2008) – representantforslag fra stortingsrepresentantene
Gunnar Gundersen, Elisabeth Aspaker, Martin Engeset, Peter Gitmark,
Kari Lise Holmberg og Ivar Kristiansen om en evaluering av rovviltforliket
med fokus på å få bedre samsvar mellom storsamfunnets, lokalsamfunns
og enkeltindividers interesser.
Disse medlemmer peker på at rovviltforliket
har gitt mye verdifull innsikt. Hensikten med forliket var å ivareta
Norges internasjonale forpliktelser i Bern-konvensjonen om å ha
levedyktige bestander av de store rovdyrene, samtidig som hensynet
til menneskers levevilkår og mulighetene for fortsatt å ha aktive
utmarksnæringer ble bevart.
Disse medlemmer viser til at beiteinteresser og
tradisjonell bruk av utmark i forhold til å ha levedyktige rovviltbestander
er svært konfliktfylt i berørte områder. Disse
medlemmer viser til Innst. S. nr. 174 (2003–2004), der en
samlet energi- og miljøkomité uttaler følgende:
"Komiteen vil understreke at den todelte målsetning skal
opprettholdes og mener at det fortsatt skal være mulig med levedyktig
næringsvirksomhet i landbruket i områder med rovvilt."
Disse medlemmer viser til at bruk
av utmarksbeite har svært lange tradisjoner og er en naturlig og
viktig del av ressursgrunnlaget i store deler av Norge.
Disse medlemmer er enige i at "rovdyr" ikke
skal nevnes særskilt i lovens § 24. Bakgrunnen for dette er at lovens
ordlyd slik den er foreslått i Ot.prp. nr. 15 (2008–2009) åpner
for at dyreeier skal ta byrden ved rene naturvernhensyn, noe som
strider mot rovviltforliket og norsk politikk på området. Disse medlemmer mener at så lenge dyreeier skal
beskytte sine dyr mot "andre farer", vil dette også omfatte rovdyr
og at en dyreeier vil ha plikt til å beskytte sine dyr mot rovdyr
der det er nødvendig av dyrevernhensyn. Imidlertid er det eksempler
på at plikten til å holde dyr fra utmarksbeite, eventuelt i kombinasjon
med pålagt beitenekt, har blitt vedvarende fordi fellingstillatelse
ikke gis av hensyn til oppbygging av rovdyrstammen. Da tar naturvernhensyn
over for dyrevernhensyn, og den byrden bør samfunnet ta.
Disse medlemmer er enige i at Mattilsynet skal
kunne fatte nødvendige enkeltvedtak for å oppnå etterlevelse av
bestemmelser gitt i eller i medhold av denne loven, og har merket
seg at Mattilsynet i dag har adgang til å ilegge beitenekt i rovdyrutsatte
områder. Disse medlemmer mener imidlertid
at Mattilsynets hjemmel til å ilegge beitenekt i rovdyrutsatte områder
ikke skal gå lenger enn etter gjeldende rett. Dette korresponderer
med det syn disse medlemmer har på hvor
langt dyreeiers plikt til å holde sine dyr unna rovdyr, går.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er kjent med at det er relativt store konflikter
knyttet til Mattilsynets vedtak om beitenekt. Disse
medlemmer mener at opprettelsen av et register vil kunne fremme
offentlighet i disse sakene, og være konfliktdempende.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for at det opprettes et sentralt
register over saker om beitenekt på grunn av rovdyr."
Komiteens medlem fra Venstre viser til
at Venstre står bak Rovdyrforliket fra 2004, og vi mener at Norge
skal ta ansvar for å sikre levedyktige bestander av de fem store
rovviltartene (jerv, ulv, bjørn, gaupe og kongeørn). For å redusere
konflikten mellom husdyr og rovvilt trengs en forutsigbar politikk
og en større lokal forankring.
Venstre mener at de som lever med rovdyr tett på kroppen, og
som opplever store dyretap, skal bli tatt på alvor og få en kompensasjon
for tapet. I den grad rovdyr og dyrehold (sau/rein) ikke lar seg
forene, må Norges forpliktelser til å opprettholde levedyktige rovviltstammer
gå foran, kombinert med økonomisk kompensasjon til næringsdrivende
som får redusert sin mulighet til å drive med dyrehold på egne områder. Dette medlem er glad for at Regjeringen
i § 24 foreslår å tydeliggjøre en hjemmel for Mattilsynet til å
fatte vedtak om beiterestriksjoner for å beskytte husdyr mot rovvilt. Dette medlem viser til at Mattilsynet
i sommer stengte store områder for beite i Møre og Romsdal på grunn
av mye flått. Flåtten kan i store mengder være en like stor trussel
som rovdyr er for husdyr, derfor mener dette
medlem det er et fornuftig grep å utvide Mattilsynets myndighet
til innføre beiterestriksjoner for å skjerme husdyrene mot rovdyr.
Dette medlem mener at Mattilsynets
hjemmel til å fatte vedtak om beiterestriksjoner for å beskytte
husdyr mot rovvilt må brukes med skjønn, og særlig i forhold til
reindriftsnæringen. Det å samle sammen rein, og finne et egnet sted
for midlertidig beite, kan i mange tilfeller være problematisk.
Hovedutfordringen på dette området slik dette medlem ser
det, er å få fokus på det totale bildet av hva det er som dreper
norske husdyr, og viktigst; hvordan forhindre at sau, lam og rein
går tapt. I løpet av de siste 3 årene har mellom 130 000 og 140 000 sau
gått tapt hvert år i Norge. For beitesesongen 2007 ble det utbetalt
erstatning for ca. 40 000 sau og lam og for ca. 15 500 tamrein,
som ble tatt av fredet rovvilt. Norske bønder fikk full erstatning
for 14 800 sau tatt av jerv i 2007. 6 600 sau ble erstattet på grunn
av bjørn, mens 2 377 sau ble erstattet på grunn av ulv. Det giftige
ugresset rome antas å stå for 30 prosent av alle omkomne lam, i
tillegg dør sau, lam og tamrein på grunn av sykdom, påkjørsler og
andre ulykker. Dette medlem er redd
for at fokuset på rovdyr skal overskygge debatten og politikken
som føres for å hindre at sau, lam og tamrein går tapt. Et større
fokus på beiteområder, mer forskning på midler mot flått og andre
parasitter og hvordan forhindre påkjørsler burde være et vel så
viktig fokusområde for å sikre dyrenes velferd.
Komiteen har merket seg
at enkelte høringsinstanser frykter at Regjeringen vil innføre forbud
mot fang og slipp i fisket og da spesielt i laksefisket. Komiteen mener at fang og slipp er et
virkemiddel til å gjøre norske elver interessante for sportsfiskere
fra hele verden. Komiteen har merket
seg at loven ikke innfører noe forbud mot fang og slipp.
Komiteen har registrert
at enkelte høringsinstanser mener at Regjeringen har til hensikt
å innføre krav til kompetanse hos sportsfiskere. Komiteen har
sendt spørsmål til departementet om dette hvor det avkreftes at
det er planer om å innføre et slikt krav. Komiteen slutter
seg til dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det ikke med
hjemmel i denne lovens § 6 om kompetanse og ansvar skal kunne innføres
krav om kompetanse for sportsfiske. Disse
medlemmer viser til at Landbruks- og matdepartementet i brev
av 10. februar 2009 til næringskomiteen uttalte at:
"Regjeringen har ingen konkrete planer om å innføre et
krav om formell kompetanse for sportsfiskere tilsvarende jegerprøve
for jegere."
Disse medlemmer mener at innføring
av en slik hjemmel må skje etter behandling i Stortinget, og frykter
at dersom terskelen for å benytte seg av norsk natur blir for høy
vil dette på sikt kunne medføre at kommende generasjoner vil se
et mindre behov for å ta vare på både natur og dyr.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil beholde den foreslåtte sammensetningen av dyrevernnemndene basert på
lekmannskjønn. Flertallet mener at dyrevernnemndene
er viktige for å få med lekmannsskjønnet i det lokale dyrevelferdsarbeidet. Flertallet vil peke på at det viktigste
er å ha medlemmer i dyrevernnemndene som har godt praktisk skjønn
og interesse for dyr og dyrehold. På denne måten vil nemndene best
bidra til legitimitet for det lokale arbeidet med å fremme god dyrevelferd
og samtidig gi et verdifullt supplement til Mattilsynets fagkompetanse
i mange krevende dyrevernsaker.
Flertallet er opptatt av at Mattilsynet
må stille tilstrekkelige midler til rådighet for dyrevernnemndene,
slik at de blir i stand til å følge opp sine oppgaver på en tilfredsstillende
måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener det er riktig
å lovfeste dyrevernnemndene som en del av Mattilsynet og at dette
gir et bedre og mer samlet kontrollapparat. Disse
medlemmer mener imidlertid at dyrevernnemndene må bestå av
både lekmanns- og veterinær kompetanse for å ivareta et helhetlig
tilsyn og sikre riktige avgjørelser. Dette er også avgjørende for å
sikre dyreeiere som blir ilagt pålegg eller forbud, en god rettssikkerhet
og trygghet for at alle hensyn er ivaretatt. Det vil heller ikke
være like enkelt for lekfolk alltid å kunne ta stilling til alle
problemstillinger som kan dukke opp under inspeksjoner dersom disse problemstillingene
er av veterinærfaglig karakter. Disse medlemmer mener
det er viktig at dyrevernnemndene ikke får et for lokalt preg og
at man ser nærmere på hvor mange dyrevernnemnder det er hensiktsmessig
å ha og hvor stort område disse skal dekke. Disse
medlemmer mener det må stilles romslige budsjettrammer til
disposisjon for dyrevernnemndene slik at en god hyppighet av inspeksjoner
kan gjennomføres.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"§ 30 andre ledd første punktum skal lyde:
Mattilsynet oppnevner dyrevernnemnder for å ivareta lekmannsskjønn
og veterinærkompetanse i dyrevelferdsarbeidet."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre viser til at en samlet komité uttalte at
det fortsatt gjenstår utfordringer med å få et mer helhetlig tilsyn
i Mattilsynet. Komiteen mente også at klare sentrale retningslinjer
vil gi regionkontorene de føringene som skal til for å kunne utføre
et helhetlig tilsyn som sikrer trygg mat og ivaretakelse av dyrs
og menneskers velferd. Disse medlemmer viser
i denne forbindelse til Dokument nr. 8:95 (2007–2008) om utarbeidelse
av en handlingsplan for å gjøre Mattilsynet til en serviceetat.
Disse medlemmer fremmer på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge for en helhetlig og enhetlig
praksis hos Mattilsynet."
Komiteen har, i samråd
med departementet, gjort en rettelse i lovutkastets § 39 som gjelder
§ 14 i lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell,
der bokstavnummereringen er tatt bort.
Komiteen foreslår videre, i samråd
med departementet, at loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre:
Forslag 1
I lov om dyrevelferd skal følgende bestemmelser lyde:
§ 30 andre ledd første punktum:
Mattilsynet oppnevner dyrevernnemnder for å ivareta lekmannsskjønn
og veterinærkompetanse i dyrevelferdsarbeidet.
§ 31 første punktum:
Ved vedtak om beiterestriksjoner grunnet rovvilt etter § 30,
har dyreeier rett til full økonomisk kompensasjon.
Forslag fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen utrede mulighetene for å innføre en
kompensasjonsordning til personer eller organisasjoner som frivillig
tar hånd om forvillede og hjelpeløse dyr.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen sørge for en helhetlig og enhetlig
praksis hos Mattilsynet.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen sørge for at det opprettes et sentralt
register over saker om beitenekt på grunn av rovdyr.
Komiteens tilråding fremmes av en samlet komité, bortsett fra
§ 3 første ledd og § 30 første ledd, som fremmes av samtlige av
komiteens medlemmer unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, og
§ 30 andre ledd og § 31 første punktum, som fremmes av komiteens
medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Odelstinget til
å gjøre følgende
vedtak til lov
om dyrevelferd
Kapittel I Generelle bestemmelser
§ 1 Formål
Formålet med loven er å fremme god dyrevelferd og respekt
for dyr.
§ 2 Virkeområde
Loven omfatter forhold som påvirker velferd hos eller respekt
for pattedyr, fugler, krypdyr, amfibier, fisk, tifotkreps, blekksprut
og honningbier. Loven gjelder tilsvarende for utviklingsstadier
av nevnte dyr dersom sanseapparatet tilsvarer utviklingsnivået hos
levende dyr.
Loven gjelder med de begrensninger som følger av avtale
med fremmed stat eller organisasjon for norsk landterritorium, territorialfarvann,
i norsk økonomisk sone, på norske fartøy og luftfartøy, på innretninger
på norsk kontinentalsokkel samt for Svalbard, Jan Mayen og bilandene.
Kongen kan i forskrift fastsette særlige regler, herunder gjøre
unntak fra lovens bestemmelser, for Svalbard, Jan Mayen og norske
biland under hensyn til de stedlige forholdene.
§ 3 Generelt om behandling av dyr
Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte
ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare
for unødige påkjenninger og belastninger.
§ 4 Hjelpeplikt
Enhver som påtreffer et dyr som åpenbart er sykt, skadet
eller hjelpeløst, skal så langt mulig hjelpe dyret. Dersom dyret
er et dyr fra dyrehold eller storvilt, og det ikke er mulig å yte
god nok hjelp, skal eieren eller politiet varsles umiddelbart.
Dersom det er åpenbart at dyret ikke kan leve eller bli
friskt, kan den som påtreffer dyret avlive dette med det samme.
Dyr fra dyrehold og storvilt skal ikke avlives i henhold til denne
bestemmelsen dersom det lar seg gjøre å få tak i eieren, veterinær
eller politiet innen rimelig tid.
Nødvendige utgifter til tiltak etter denne bestemmelsen
skal staten betale, men utgifter knyttet til tiltak overfor dyr
fra dyrehold kan kreves tilbake fra dyreholderen eller eieren.
Bestemmelsen i første og andre ledd gjelder tilsvarende
for den som påfører dyr skade, men vedkommende kan ikke kreve dekning
av staten for utgifter til hjelpetiltak.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om dekning av utgifter.
§ 5 Varsling
Enhver som har grunn til å tro at dyr blir utsatt for mishandling
eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell, skal snarest
mulig varsle Mattilsynet eller politiet. Varslingsplikten gjelder
med de begrensninger som følger av annen lovgivning.
Enhver som får kjennskap til at et større antall ville
eller forvillede dyr er utsatt for sykdom, skade eller annen lidelse
utenom det normale, skal snarest mulig varsle Mattilsynet eller
politiet.
§ 6 Kompetanse og ansvar
Dyreholder skal sørge for at dyr blir ivaretatt av tilstrekkelig
og faglig kompetent personell. Andre skal ha nødvendig kompetanse
til den aktiviteten de utfører.
Foresatt skal ikke la barn under 16 år ha et selvstendig
ansvar for dyr.
Dyreholder skal ikke overlate dyr til personer som det
er grunn til å tro ikke kan eller vil behandle dyret forsvarlig.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om krav til opplæring
og kompetanse, herunder om godkjenning og om autorisasjon av personell.
§ 7 Krav om registrering eller tillatelse
Kongen kan i forskrifter stille krav til etablering, plassering,
utforming og drift av aktiviteter omfattet av denne loven, herunder
om tillatelse og tilbaketrekking av tillatelse, melding, registrering
og godkjenning og om bortfall av godkjenning.
§ 8 Driftsformer, metoder, utstyr og tekniske
løsninger
Dyreholder skal påse at driftsformer, metoder, utstyr og
tekniske løsninger som brukes til dyr, er egnet til å ivareta hensynet
til dyrenes velferd.
Den som markedsfører eller omsetter nye driftsformer, metoder,
utstyr og tekniske løsninger til bruk på dyr eller i dyrehold, skal
påse at disse er utprøvd og funnet egnet ut fra hensynet til dyrevelferd.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om omsetning og bruk
av visse driftsformer, metoder, utstyr og tekniske løsninger samt
om godkjenning og dokumentasjon av egnethet.
§ 9 Medisinsk og kirurgisk behandling
Medisinsk og kirurgisk behandling skal utføres på en dyrevelferdsmessig
forsvarlig måte og ivareta dyrets funksjonsevne og livskvalitet.
Det skal ikke gjøres operative inngrep eller fjernes kroppsdeler
på dyr uten at det foreligger forsvarlig grunn ut fra hensynet til
dyrets helse. Det er likevel tillatt å foreta forsvarlig merking
av dyr i dyrehold. Avhorning og kastrering er tillatt når det er
nødvendig ut fra hensynet til dyrevelferd eller av andre særlige
grunner.
Ved smertefulle inngrep skal det nyttes nødvendig bedøvelse
og smertelindring.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om medisinsk og kirurgisk
behandling, herunder fastsette vilkår for eller forby visse former
for slik behandling og gjøre unntak fra andre ledd.
§ 10 Merking av dyr
Ved merking av dyr skal det benyttes forsvarlige metoder
som ikke påfører dyret atferdsmessige begrensninger eller unødige
påkjenninger og belastninger.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om krav til merking av
dyr, herunder påby og forby merking og merkemetoder, påby at merkede
dyr skal være registrert i et register og bestemme hvem som skal
ha innsyn i registeret. Det kan i forskrifter fastsettes vilkår for
at umerkede dyr kan omplasseres eller avlives uten vederlag til
eventuell eier.
§ 11 Transport
Transport skal foregå på en måte som er til minst mulig
belastning for dyret. Dyr skal kun transporteres når de er i en
slik tilstand at det er forsvarlig å gjennomføre hele transporten.
Transportmiddelet skal være egnet ut fra hensynet til dyrenes
sikkerhet og egenart. Dyr skal ha nødvendig tilsyn og stell under
transporten.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om transport av dyr.
§ 12 Avliving
Avliving av dyr og håndtering i forbindelse med avlivingen
skal skje på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte. Den som benytter
bedøvings- eller avlivingsutstyr, skal påse at dette er egnet og
vedlikeholdt.
Dyr som eies eller på annen måte holdes i menneskelig varetekt,
skal bedøves før avliving. Bedøvingsmetoden skal gi bevissthetstap,
og dyret skal være bevisstløst fra før avlivingen påbegynnes og
til døden inntrer. Krav om bedøving før avliving gjelder ikke hvis
dyret avlives med en metode som gir umiddelbart bevissthetstap.
Etter at avliving er utført, skal det påses at dyret er dødt.
Avliving i nødstilfelle skal i størst mulig grad skje i
samsvar med første og andre ledd.
Avliving av dyr skal ikke skje som et selvstendig underholdnings-
eller konkurranseelement.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om krav til miljø, utstyr
og håndtering i forbindelse med avliving av dyr. Kongen kan gjøre
unntak fra bestemmelsene i andre ledd for andre dyr enn landdyr
og sjøpattedyr.
§ 13 Forsøk, undervisning og medisinsk virksomhet
For å kunne avle, holde, formidle, avlive eller bruke dyr
til forsøk, til undervisning i annet enn alminnelig stell og håndtering,
eller i medisinsk virksomhet, skal både institusjonen og den ansvarlige
for den aktuelle aktiviteten ha tillatelse fra tilsynsmyndigheten.
Tillatelse etter første ledd kan ikke gis hvis formålet
kan oppnås uten bruk av dyr, eller hvis dyrene kommer i fare for
å bli utsatt for unødige påkjenninger og belastninger. Det skal
ikke benyttes flere dyr enn nødvendig, og dyrene skal belastes minst
mulig.
I tillatelse etter denne bestemmelsen kan det gjøres unntak
fra lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet dyrehelsepersonell
§ 18 første ledd nr. 3, slik at andre enn veterinær eller fiskehelsebiolog
kan iverksette fullstendig eller lokal bedøvelse av dyr.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om bruk av dyr i forsøk,
undervisning og medisinsk virksomhet, herunder om forbud mot visse
typer forsøk og medisinsk virksomhet, om forbud mot bruk av visse
dyrearter i forsøk og medisinsk virksomhet, samt om tillatelse og
om unntak fra krav om tillatelse.
Kongen kan i forskrift gjøre unntak fra bestemmelsene i
lovens kapittel I og II for bruk av dyr i forsøk.
§ 14 Særskilte forbud
Det er forbudt å:
a) utøve vold mot dyr,
b) hensette dyr i hjelpeløs tilstand,
c) ha seksuell omgang med eller foreta seksuelle handlinger
med dyr, og
d) bruke levende dyr som fôr eller agn.
§ 15 Bygninger, gjerder og andre mindre
innretninger
Bygninger, gjerder og andre mindre innretninger skal utføres
eller oppføres og holdes ved like slik at dyr ikke utsettes for
fare for unødige påkjenninger og belastninger. Det skal ikke brukes
piggtråd i gjerde for å regulere dyrs ferdsel.
Den som er ansvarlig for bygningen, gjerdet og innretningen,
skal føre nødvendig tilsyn med disse og gjennomføre nødvendige tiltak
for å kunne oppdage, forebygge og avhjelpe fare for unødige påkjenninger og
belastninger.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om bygninger, gjerder
o.l., herunder om forbud mot og fjerning av slike, samt om unntak
fra forbudet mot å bruke piggtråd i gjerde.
§ 16 Sporbarhet. Merking av produkter fra dyr
Kongen kan gi forskrifter om sporbarhet for dyr eller produkter
fra dyr ut fra hensynet til dyrevelferd.
Kongen kan gi forskrifter om merking av produkter som stammer
fra dyr, herunder om påbudte og frivillige merkeordninger.
§ 17 Omsetning mv. av produkter fra dyr
Kongen kan i forskrift begrense, stille krav til eller
forby produksjon, omsetning, import og eksport av produkter fra
dyr som er omfattet av denne loven. Dette gjelder med de begrensninger
som følger av overenskomst med fremmed stat eller internasjonal organisasjon
eller av folkeretten for øvrig.
§ 18 Adgang til sted og plikt til å yte bistand
Tilsynsmyndigheten skal ha uhindret adgang til sted eller
lokale der det er grunn til å tro at det holdes dyr eller foregår
annen aktivitet omfattet av loven. Dersom tilsynsmyndigheten ikke
gis uhindret adgang og det er grunn til å tro at dyr er utsatt for
unødige påkjenninger eller belastninger, kan tilsynsmyndigheten
om nødvendig likevel ta seg inn med politiets bistand. Politiet
skal ha tilsvarende adgang når de er anmodet av tilsynsmyndigheten
om å bistå. Utenlandske inspektører kan delta i inspeksjoner mv.
når det er nødvendig for å ivareta Norges internasjonale forpliktelser.
Enhver som blir ført tilsyn med skal vederlagsfritt stille
nødvendige lokaler, inventar, arbeidshjelp og redskaper til disposisjon
for utøvelse av tilsynet og ellers være behjelpelig med å legge
til rette for tilsynet.
§ 19 Opplysningsplikt, dokumentasjon og
kontrolltiltak
Dyreholder og andre som har plikter etter denne loven,
skal på anmodning fra tilsynsmyndigheten gi opplysninger, melding,
rapporter, dokumentasjon og innsyn i dokumenter som har betydning
for tilsynsmyndighetens kontroll med etterlevelse av loven eller
bestemmelser gitt i medhold av loven. Andre som har relevant informasjon,
skal på anmodning fra tilsynsmyndigheten gi nødvendige opplysninger.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om innholdet i opplysnings-
og dokumentasjonsplikten, og om plikt til å etablere og gjennomføre
systematiske kontrolltiltak.
§ 20 Jakt, fangst og fiske
Jakt, fangst og fiske skal utøves på en dyrevelferdsmessig
forsvarlig måte.
Kongen kan til utfylling av første ledd gi nærmere forskrifter
om jakt, fangst og fiske på viltlevende dyr.
Kongen kan gi forskrifter om jakt, fangst og fiske på dyr
som eies eller på annen måte holdes i menneskers varetekt, herunder
om trening for slik aktivitet, samt forby eller stille krav om særskilt
tillatelse for slik aktivitet.
§ 21 Innfanging og håndtering av viltlevende dyr
Kongen kan gi forskrifter om innfanging og håndtering av
viltlevende dyr, herunder om vilkår for og forbud mot slike aktiviteter.
Kapittel II Særlige bestemmelser om dyrehold
§ 22 Generelle vilkår for hold av dyr
Dyr skal bare holdes hvis de kan tilpasse seg holdet på
en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte.
Kongen kan gi nærmere forskrifter som begrenser eller forbyr
hold av visse dyrearter, raser eller avlslinjer.
§ 23 Dyrs levemiljø
Dyreholder skal sikre at dyr holdes i miljø som gir god
velferd ut fra artstypiske og individuelle behov, herunder gi mulighet
for stimulerende aktiviteter, bevegelse, hvile og annen naturlig
atferd. Dyrs levemiljø skal fremme god helse og bidra til trygghet og
trivsel.
Dyr skal ha adgang til egnet og trygt tilholdsrom utenom
normal beiteperiode.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om krav til dyrs levemiljø,
herunder om egnet og trygt tilholdsrom, tiltak for å forebygge,
oppdage og bekjempe brann og om unntak fra krav om tilholdsrom.
§ 24 Tilsyn og stell
Dyreholder skal sikre at dyr får godt tilsyn og stell,
herunder sikre at:
a) fôr, beite og vann er av god kvalitet, dekker
dyrets behov for næring og væske og fremmer god helse og velferd.
Dyr skal ikke tvangsfôres eller tvangsvannes, med mindre det skjer
av dyrehelsemessig grunn,
b) dyr beskyttes mot skade, sykdom, parasitter og andre
farer. Syke og skadde dyr skal gis forsvarlig behandling og avlives
om nødvendig,
c) spredning av smitte begrenses, og
d) dyr, der det er relevant, blir tilstrekkelig tamme til
å kunne håndteres og stelles på dyrevelferdsmessig forsvarlig måte.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om krav til omfang av
tilsyn og stell og om beskyttelse og behandling av dyr.
§ 25 Avl
Avl skal fremme egenskaper som gir robuste dyr med god
funksjon og helse.
Det skal ikke drives avl, herunder ved bruk av genteknologiske
metoder, som:
a) endrer arveanlegg slik at de påvirker dyrs
fysiske eller mentale funksjoner negativt, eller som viderefører
slike arveanlegg,
b) reduserer dyrs mulighet til å utøve naturlig atferd,
eller
c) vekker allmenne etiske reaksjoner.
Dyr med arveanlegg som nevnt i andre ledd, skal ikke brukes
i videre avl.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om avl av dyr i strid
med prinsippene i denne bestemmelsen.
§ 26 Trening, fremvisning, underholdning og konkurranser
Den som trener dyr og den som bruker dyr til fremvisning,
underholdning og konkurranser samt arrangør for slike aktiviteter,
skal påse at dyr:
a) er i stand til å gjennomføre aktiviteten uten
å bli utmattet eller skadet,
b) ikke utsettes for eller er påvirket av midler eller behandling
som kan gjøre aktiviteten dyrevelferdsmessig uforsvarlig,
c) ikke med hensikt påføres frykt, skade eller unødige påkjenninger
og belastninger, og
d) ikke trenes til eller brukes i kamper mot andre dyr eller
mot mennesker.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om trening, fremvisning
og konkurranser mv., herunder stille krav om særskilt tillatelse
eller forby ulike former for slik aktivitet, forby bruk av visse
dyrearter og forby visse former for midler og behandling.
Kongen kan gjøre unntak fra første ledd.
§ 27 Omsetning av dyr, ivaretakelse av andres
dyr mv.
Den som selger eller overlater dyr til andre, skal gi den
som overtar dyret nødvendig informasjon om forhold som er av betydning
for dyrets velferd.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om import, eksport, omsetning,
omplassering, utlodning, leie og lån av dyr samt om ervervsmessig
ivaretakelse av andres dyr, herunder forbud mot slike aktiviteter.
Kongen kan gi forskrifter om krav til medfølgende informasjon når
dyr overføres fra en person til en annen.
§ 28 Utsetting av dyr i naturen
Dyr fra dyrehold kan bare settes ut i naturen for å bli
viltlevende når dyret har gode muligheter for å tilpasse seg og
overleve i det nye miljøet.
Kongen kan i forskrift fastsette vilkår for eller forbud
mot utsetting av dyr i naturen.
Kapittel III Administrative bestemmelser og sanksjoner
§ 29 Avgift og gebyr
Kongen kan i forskrifter pålegge gebyr for å dekke kostnader
med tilsyn, kontroll og særskilte tjenester etter denne loven eller
forskrifter hjemlet i denne loven.
Kongen kan i forskrifter pålegge virksomheter omfattet
av lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet
mv. (matloven) å betale en avgift på næringsmidler. Avgiften skal
dekke kostnader med tilsyn og kontroll etter denne loven med hold
og bruk av dyr i produksjon av næringsmidler der kostnadene ikke
dekkes av gebyr etter første ledd.
Kongen kan i forskrifter pålegge produsenter eller importører
å betale en avgift på fôr til dyr som ikke brukes til produksjon
av næringsmidler. Avgiften skal dekke kostnader med tilsyn og kontroll
etter denne loven med hold og bruk av dyr som ikke blir brukt i
produksjon av næringsmidler og der kostnadene ikke dekkes av gebyr
etter første ledd.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om beregning av gebyrene
og avgiftene, og om innkreving og innbetaling av disse.
Ved forsinket betaling av avgifter og gebyr skal det betales
rente i samsvar med lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved
forsinket betaling.
Avgifter og gebyr er tvangsgrunnlag for utlegg.
§ 30 Tilsyn og vedtak
Mattilsynet fører tilsyn og kan fatte nødvendige enkeltvedtak
for å oppnå etterlevelse av bestemmelser gitt i eller i medhold
av denne loven.
Mattilsynet oppnevner dyrevernnemnder for å ivareta lekmannsskjønnet
i dyrevelferdsarbeidet. Nemndene er en del av Mattilsynet.
Kongen kan delegere myndighet til andre offentlige og private
organer enn Mattilsynet og gi bestemmelser om hvem som er klageinstans
i slike tilfeller.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om utøving av tilsynet
og om oppnevning, sammensetning og drift av tilsynsorganer.
§ 31 Kompensasjon
Ved inngripende vedtak om beiterestriksjoner grunnet rovvilt
etter § 30, har dyreeier rett til økonomisk kompensasjon. Kongen
kan gi nærmere forskrifter om rett til, vilkår for og utmåling av
slik kompensasjon.
§ 32 Gjennomføring av pålegg, midlertidig
forvaring av dyr mv.
Dersom pålegg fra tilsynsmyndigheten ikke etterkommes,
det er ukjent hvem som er ansvarlig, eller det er nødvendig å få
gjennomført tiltak raskt, kan tilsynsmyndigheten selv iverksette
nødvendige tiltak.
Tilsynsmyndigheten eller politiet kan etter vedtak ta dyr
i midlertidig forvaring eller på annen måte sørge for at dyret får
nødvendig tilsyn og stell. Vedtak fattet av politiet faller bort
om det ikke stadfestes av tilsynsmyndigheten innen 7 dager. Ansvaret
for dyr omfattet av politiets vedtak overføres til tilsynsmyndigheten
når vedtaket stadfestes.
Midlertidig forvaring av dyr skal ikke vare lenger enn
nødvendig. Dersom tilsynsmyndigheten finner at dyret ikke kan leveres
tilbake til eier, skal dyret avlives. Hvis eieren samtykker, kan
dyret likevel omplasseres eller selges.
Tiltak etter første og andre ledd kan gjennomføres for
dyreholders regning. Skyldige beløp er tvangsgrunnlag for utlegg.
Politiet skal hjelpe til med gjennomføring av tilsyn og
vedtak når tilsynsmyndigheten ber om det.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om gjennomføring av pålegg
og midlertidig forvaring av dyr.
§ 33 Forbud mot aktiviteter omfattet av loven
Den som unnlater å etterkomme vesentlige pålegg eller grovt
eller gjentatte ganger overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold
av denne loven, kan av Mattilsynet ilegges nødvendige forbud mot
aktiviteter omfattet av denne loven. Forbudet kan gjelde alle eller
noen arter, en eller flere aktiviteter, for en viss periode eller
inntil videre.
Domstolen kan i forbindelse med straffesak fastsette forbud
som nevnt i første ledd.
§ 34 Overtredelsesgebyr
Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelser
gitt i eller i medhold av denne loven, kan ilegges et overtredelsesgebyr
av tilsynsmyndigheten. Gebyret skal stå i forhold til overtredelsens
alvorlighetsgrad. Det kan videre tas hensyn til fortjeneste som
den ansvarlige har hatt ved overtredelsen og tilsynsmyndighetens
kostnader i tilknytning til kontrolltiltak og behandling av saken.
Vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om overtredelsesgebyr,
herunder bestemmelser om fastsettelse og beregning av gebyret.
§ 35 Tvangsmulkt
Tilsynsmyndigheten kan ilegge tvangsmulkt i form av engangsmulkt
eller løpende dagmulkt til den som unnlater å etterkomme et enkeltvedtak
innen fastsatt frist.
Tvangsmulktens størrelse fastsettes under hensyn til hvor
viktig det er at vedtaket gjennomføres, og hvilke kostnader det
antas å medføre.
Tvangsmulkt kan fastsettes allerede i forbindelse med at
et vedtak treffes når det anses nødvendig at fristen overholdes.
Vedtak om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Tilsynsmyndigheten
kan frafalle påløpt tvangsmulkt.
Kongen kan gi nærmere forskrifter om fastsettelse og beregning
av tvangsmulkt.
§ 36 Etablering av dataregistre
Tilsynsmyndigheten kan opprette nye eller knytte seg til
eksisterende dataregistre når det er nødvendig av hensyn til lovens
formål, eller når det er nødvendig for å oppfylle internasjonale
avtaler som Norge har inngått. Slike registre kan ikke uten samtykke fra
den det gjelder inneholde personopplysninger som er sensitive i
henhold til lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger
§ 2 nr. 8.
Kongen kan gi forskrifter om plikt til å avgi opplysninger
til slike registre.
§ 37 Straff
Forsettlig eller grovt uaktsom overtredelse av bestemmelser
gitt i eller i medhold av denne loven eller vedtak gitt i medhold
av loven, straffes med bøter eller fengsel inntil 1 år eller begge
deler, såfremt forholdet ikke rammes av strengere straffebestemmelse. På
samme måte straffes medvirkning.
Grov overtredelse straffes med fengsel inntil 3 år. Ved
vurdering av om overtredelsen er grov, skal det særlig legges vekt
på overtredelsens omfang og virkninger, og graden av utvist skyld.
Bestemmelsene i første og annet ledd gjelder ikke for overtredelse
av §§ 4, 5 og 6.
Kapittel IV Avsluttende bestemmelser
§ 38 Gjennomføring og utfylling
Kongen kan fastsette de forskrifter som er nødvendige for
å oppfylle Norges forpliktelser som følge av EØS-avtalen, herunder
at slike forskrifter i tilfelle motstrid skal gå foran denne loven.
§ 39 Endringer i andre lover
a. I lov 15. juni 2001 nr. 75 om veterinærer og annet
dyrehelsepersonell gjøres følgende endringer:
§ 14 Nødhjelp skal lyde:
Dyrehelsepersonell plikter snarest mulig etter anmodning å
yte den hjelp vedkommende evner – personlig eller ved stedfortreder
– når det etter tilgjengelige opplysninger må antas at øyeblikkelig hjelp
er påtrengende nødvendig. Plikten faller bort ved gyldig forfall
eller ved at hjelp i tide blir ytt av annet dyrehelsepersonell.
For den hjelp dyrehelsepersonell har ytt etter foregående
ledd, kan hun eller han kreve en passende godtgjørelse fra staten
dersom hun eller han ikke etter krav får betaling av rekvirenten
eller den som har betalingsplikten. Dersom rekvirenten
eller dyrehelsepersonellet selv har hjelpeplikt etter dyrevelferdsloven
§ 4 og dyret er viltlevende eller ikke har en kjent eier eller innehaver,
kan dyrehelsepersonell kreve en passende godtgjørelse fra staten
for nødvendig hjelp.
Departementet kan gi forskrifter om når øyeblikkelig
hjelp er påtrengende nødvendig, hva som er nødvendig hjelp, passende
godtgjørelse og om andre vilkår for godtgjørelse etter denne bestemmelsen.
§ 31 første ledd første punktum skal lyde:
Rådet skal være rådgiver for veterinærmyndighetene i disiplinærsaker,
saker om forsvarlig virksomhet og saker av veterinærmedisinsk
art.
b. I lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven)
gjøres følgende endringer:
§ 23 nr. 4 skal lyde:
4. at opplysninger gis videre når tungtveiende private
eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre,
§ 23 nr. 5 skal lyde:
5. at opplysninger gis videre når helsepersonell gjennom
sin yrkesutøvelse har grunn til å tro at dyr blir utsatt for slik
mishandling eller alvorlig svikt vedrørende miljø, tilsyn og stell
at det anses rettmessig å gi opplysningene videre til Mattilsynet
eller politiet eller
Nåværende nr. 5 blir ny nr. 6.
c. I lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon
og mattrygghet mv. (matloven) skal § 20 oppheves.
§ 40 Ikrafttredelse og overgangsbestemmelser
Denne loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Fra samme tidspunkt oppheves lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern
samt lov 19. april 2002 nr. 11 om endringer i lov 20. desember 1974
nr. 73 om dyrevern.
Forskrifter eller enkeltvedtak gitt i eller i medhold av
lov 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern gjelder fortsatt inntil
de blir opphevet.
Oslo, i næringskomiteen den 24. mars 2009
| Ola Borten Moe |
Hans Frode Kielland Asmyhr |
| leder |
ordfører |