Marka består av følgende store og til dels sammenhengende skogområder
i 19 kommuner fordelt på fem fylker i Oslo-regionen: Kjekstadmarka,
Vestmarka, Krokskogen, Bærumsmarka, Nordmarka, Lillomarka, Romeriksåsene,
Gjelleråsmarka, Østmarka og Sørmarka.
Markagrensen ble trukket opp av Miljøverndepartementet i 1986.
Grensen med tilhørende bestemmelser for Marka var forutsatt nedfelt
i kommunenes generalplaner, senere er det gjennomført enkelte grenseendringer.
Kommuneplanene for markakommunene fastsetter i dag markagrensen,
arealbruken reguleres av kommuneplanbestemmelser. Områdene innenfor
markagrensen er i hovedsak angitt som landbruks-, natur- og friluftsområder
i kommuneplanen. For enkelte områder som ligger helt eller delvis innenfor
markagrensen, er det fastsatt annen arealbruk gjennom kommuneplanens
arealdel eller i reguleringsplan. Eksempler er hytteområder, boligområder,
idrettsanlegg, skytebaner, masseuttak, veger og lignende.
Marka består av ca. 2 000 eiendommer, mer enn 1 800 av eiendommene
er på under 1 000 dekar. Vel 70 pst. av arealet er i privat eie,
resten er noenlunde likt fordelt mellom kommuneskoger og allmenninger.
Staten eier bare små arealer i Marka. Det er registrert 1583 boenheter
med fast helårsbeboelse og 3131 hytter/fritidshus i Marka.
Lovens hovedformål er å fremme friluftslivet og tilrettelegge
for naturopplevelse i Marka – og med følgende tre hovedelementer:
Loven skal bidra til å bevare et rikt
og variert landskap, samt Markas natur- og kulturmiljø.
Loven skal "sikre områdets spesielle verdi for friluftsliv,
naturopplevelse og idrett". Sikring av menneskers naturopplevelse
er gjort til kriterium for vern av naturområder, noe som innebærer
en ny form for vern.
Det skal tas hensyn til "bærekraftig bruk til andre formål".
Med "andre formål" menes etablert næringsvirksomhet i Marka, i første
rekke landbruk og enklere servering og lignende i tilknytning til friluftslivet.
Idrett som markahensyn er i formålsparagrafen presisert til "idrett
som naturlig kan innpasses i Marka". Departementet viser til at
dette i utgangspunktet vil si idrett som tradisjonelt har vært utøvd
i Marka, og som følge av krav til topografi og areal har en naturlig
arena i Marka. Idretter som krever idrettshaller eller andre anlegg
som medfører større inngrep i naturen, omfattes etter departementets
vurdering ikke av lovens formål. Motorsport vil heller ikke omfattes av
lovens formål. Nye idrettsformer som det er aktuelt å etablere i
Marka, vil dermed måtte vurderes opp mot disse kriteriene i tillegg
til konsekvensene for øvrig for idrett og friluftsliv i Marka. En
stor del av den idrett som utøves i Marka vil også kunne defineres
som friluftsliv.
Departementet viser til at hensynet til bærekraftig bruk til
andre formål, herunder landbruk og skogbruk, skal ikke sidestilles
med lovens øvrige formål. Lovens hovedhensyn skal være å beskytte
Marka som et område for friluftsliv og naturopplevelse. Selv om
landbruk og annen næringsvirksomhet har vært med på å forme Markas
rike kulturlandskap, er næringsvirksomhet – spesielt skogbruk –
den faktor som vil kunne ha størst negativ påvirkning på de naturverdier
og naturopplevelsesverdier som finnes i Marka. Det er derfor en
grunnleggende forutsetning for bevaring av Markas unike natur- og
kulturmiljø at skogsdriften foregår på en bærekraftig og miljøvennlig
måte.
Hensynet til å begrense støy i Marka er innarbeidet i § 1. Problematikken
rundt flystøy i forbindelse med overflyvninger over Marka faller
imidlertid utenfor loven.
Regjeringen foreslår at markagrensen skal fastsettes direkte
i loven. Virkeområdet vil i henhold til loven fremgå av Miljøverndepartementets
digitale kart "Markagrensen" datert 19. desember 2008. Med hjemmel
i forskrift kan grensene etter loven utvides eller justeres.
Departementet viser i proposisjonen til at det i det opprinnelige
høringsutkastet fremgikk at det nærmere geografiske virkeområdet
for markaloven ikke skulle fastsettes direkte i loven. Det ble der
foreslått at markagrensen skulle fastsettes i forskrift med hjemmel
i markaloven, og det ble forutsatt at fastsetting av grensen i forskrift
skulle skje etter en særskilt prosess med vurdering av de forskjellige
grensestrekningene.
Samtidig med at høringsutkastet ble sendt ut, ble imidlertid
gjeldende markagrense midlertidig fastsatt ved rikspolitisk bestemmelse
etter plan- og bygningsloven § 17-1. Departementet mener at fastsetting
og sikring av Markas grenser i et langsiktig perspektiv vil utgjøre
en viktig del av bakgrunnen for markaloven og således bør stå sentralt
i loven, og at markagrensen bør fastsettes direkte i loven.
Kongen kan i forskrift etter § 2 vedta justering av markagrensen.
Grensejusteringer kan, slik det vises til at flere høringsinstanser
har ønsket, også skje ved at nye områder legges til Marka slik at
lovens virkeområde utvides. Denne forskriftshjemmelen åpner for
at kommunene kan ta initiativ til grensejusteringer eller at nye
områder legges til Marka. Grenseendring ved forskrift forutsetter
at det gjennomføres ordinær høring.
Etter markaloven skal Miljøverndepartementet være øverste myndighet,
kommunene skal være tilsyns- og kontrollmyndighet direkte etter
markaloven.
Statens naturoppsyns oppgaver som tilsyns- og kontrollmyndighet
i Marka skal hjemles i lov om statlig naturoppsyn. Departementet
foreslår derfor at lov om statlig naturoppsyn endres slik at markaloven tilføyes
i § 2 om lover som Statens naturoppsyn har oppsynsansvar for. Det
enkelte fylkesmannsembete har fortsatt en rådgivende og forberedende
rolle i saksbehandlingen, og Fylkesmannen i Oslo og Akershus skal
være klageorgan for kommunale vedtak etter markaloven.
Fylkesmannen i Oslo og Akershus skal tillegges myndighet til
å behandle en del saker etter markaloven som første instans for
å få en så samlet og helhetlig forvaltningspraksis som mulig. Det
forutsettes en klar og effektiv kommunikasjons- og styringslinje mellom
departementet og Fylkesmannen i Oslo og Akershus. Oppgavene vil
i hovedsak være:
å fungere som regionalt fagorgan for
saker etter markaloven, med kompetanse innen naturvern og friluftsliv
så vel som innen landbruk, for å sikre et godt samarbeid både overfor
Miljøverndepartementet og landbruksmyndighetene,
å behandle klager på kommunenes førsteinstansvedtak etter
markaloven,
å behandle alle klager på kommunale vedtak etter skogloven
og markaforskriften som gjelder Marka,
å behandle nærmere spesifiserte saker om dispensasjon eller
tillatelse,
å forberede vernesaker,
å medvirke i planbehandling, forestå planinitiativ og å
utarbeide planforslag i samarbeid med kommunale og regionale planmyndigheter,
ev. å utføre sekretariatsfunksjonen for et markaråd.
Det foreslås i markaloven et generelt forbud mot bygge- og anleggstiltak
mv. innenfor markagrensen, som også omfatter bygge- og anleggstiltak
i landbruket. Det generelle byggeforbudet vil i utgangspunktet gjelde
foran eldre regulerings- og bebyggelsesplaner og kommuneplanens
arealdel, dersom ikke annet følger av loven.
Loven inneholder videre nærmere bestemmelser om etablering av
idrettsanlegg og anlegging av løyper og stier. For slike tiltak
kreves tillatelse fra kommunen etter markaloven. For etablering
av større anlegg og løyper kreves det i tillegg reguleringsplan
etter plan- og bygningsloven. Som hovedregel skal ikke stier og
løyper anlegges uten grunneiers tillatelse.
Loven har en egen bestemmelse om etablering av offentlig infrastruktur
som kraftproduksjonsanlegg, dammer, vannforsyningssystemer, kraftledninger som
ikke er unntatt fra plan- og bygningsloven mv. Slike tiltak krever
dispensasjon fra departementet etter markaloven og reguleringsplan
etter plan- og bygningsloven. Kraftproduksjonsanlegg som krever konsesjonsbehandling,
er unntatt fra kravet om reguleringsplan. Større overføringslinjer
for elektrisitet er også unntatt fra planbestemmelsene i plan- og
bygningsloven. Vedlikehold eller utbedring av offentlig infrastruktur
kan utføres uten tillatelse etter markaloven.
I Marka finnes det i dag flere etablerte lokalsamfunn, for eksempel
i Maridalen og i Sørkedalen, samt et stort antall hytter. En del
av disse ligger samlet i hyttefelt. Markaloven skal være tilpasset
de spesielle utfordringer som gjør seg gjeldende for denne type etablert
bebyggelse, og loven skal gi rom for at bestående bebyggelse og
anlegg kan videreføres og inngå i bindende arealplan. Imidlertid
vil mulighetene for nybygg og utvidelser være svært begrensede.
Motorferdsel i utmark og vassdrag i Marka skal ikke være tillatt
med mindre annet følger av loven eller forskrift gitt i medhold
av loven. All motorferdsel i utmark og vassdrag mv. skal foregå
varsomt og på tidspunkter som i minst mulig grad medfører ulemper for
friluftslivet, skader i terrenget eller forstyrrelser for dyrelivet.
Departementet kan ved forskrift forby eller begrense ferdselen
med motorkjøretøy på privat veg for andre enn fastboende og besøkende
til disse når ferdselen ikke har erverv, forvaltning eller oppsyn
til formål eller skjer i politi-, ambulanse-, brannverns- eller sikringsøyemed.
Det kan fastsettes regulerende bestemmelser for ellers lovlig ferdsel
med motorkjøretøy på vegene.
Departementet viser for øvrig til at det ikke eksisterer nevneverdig
konflikt mellom grunneiere og andre brukere av Marka, og det er
i dag ikke behov for strengere regler for ferdsel til og fra hytter
eller boliger i Marka. Ferdsel til og fra eiendommene for hytteeiere
og fastboende vil dermed ikke bli strengere regulert med markaloven.
Det foreslås en hjemmel i markaloven for særskilt vern for å
sikre spesielle områder i Marka som har store naturopplevelsesverdier,
og hvor verdien av menneskers naturopplevelse er gjort til kriterium
for vern av naturområder. Denne vernebestemmelsen er særlig nødvendig
for å sikre begrensede arealer med spesielt viktige "eventyrskoger",
hvor det er avgjørende at man kan oppleve et stabilt naturmiljø
over tid. I slike områder vil det kunne gis nærmere vernebestemmelser
som også kan rette seg mot skogsdrift, dersom dette er nødvendig
av hensyn til friluftslivet. For økonomisk tap som følge av vernevedtak
kan det kreves erstatning etter alminnelige rettsgrunnsetninger.
Skogloven og forskrift om skogbehandling og skogsdrift i Marka
er viktige for å ivareta et "minimumsnivå" av skogbrukshensyn i
Marka generelt. Dette regelverket er imidlertid ikke egnet til å
ivareta behovet for å sikre avgrensede områder i Marka som har spesielle
naturopplevelsesverdier. Dette skyldes i hovedsak at verken skogloven
eller forskrift for skogsdrift i Marka gir hjemmel for å gjennomføre
tiltak som begrenser skogsdrift i så stor grad at man kan sikre
slike viktige naturopplevelsesverdier. For å oppnå dette vil det
ofte være nødvendig med tiltak som begrenser lønnsomheten i skogbruket
i vesentlig grad, noe som følgelig må påregnes å utløse krav om erstatning
fra grunneier. De verdier man søker å ta vare på gjennom denne bestemmelsen,
anslås ifølge proposisjonen å ligge på i størrelsesorden 1 pst.
av det totale skogarealet i Marka.
Departementet viser til at restriksjonsnivået for skogbruket
stort sett vil være det samme som før markaloven. Det vil imidlertid
bli foretatt en ny gjennomgang av gjeldende markaforskrift etter
skogbruksloven med sikte på en tilpasning til Regjeringens samlede
markapolitikk og skogbrukslovens virkeområde og innretning. Det
forutsettes i proposisjonen at de nødvendige endringer gjennomføres
i skogbruksloven med forskrifter, slik at Fylkesmannen i Oslo og
Akershus også overtar klagemyndigheten fra de enkelte fylkesmannsembeter
og Fylkeslandbruksstyret for alle kommunale vedtak etter skogloven
og markaforskriften som gjelder Marka.
Det generelle skogvernarbeidet har frivillig vern som hovedstrategi.
Departementet viser til at det vil være naturlig å prøve ut denne
strategien også i forbindelse med særskilt vern etter markaloven.
Regjeringen foreslår i markaloven en hjemmel for å opprette et
eget råd for markasaker (Markarådet), som vil kunne ivareta en ombudsmannsfunksjon i
Marka. Departementet skal i forskrift kunne gi bestemmelser om sekretariatsordningen
for Markarådet, herunder hvilket organ som skal fungere som rådets
sekretariat og antall medlemmer og varamedlemmer i rådet.
Markaloven inneholder også en hjemmel for departementet til gjennom
forskrift å vedta bestemmelser om flerbruk i Marka, og utarbeidelse
av forslag til slik forskrift vil falle inn under Markarådets oppdrag.
Departementet forutsetter for øvrig at Markarådet og øvrige markamyndigheter
utarbeider rutiner som sikrer en god dialog.
Det foreslås at plan- og bygningslovens plandel og planvirkemidler
delvis skal virke sammen med markaloven, og at bygningsdelen i hovedsak
skal komme til anvendelse først etter at et tiltak er avklart etter
markaloven. Ethvert tiltak i strid med det generelle byggeforbudet
vil således måtte godkjennes etter markaloven før eventuell byggesaksbehandling
i den aktuelle kommune kan igangsettes. Kommunene vil fortsatt være
bygningsmyndighet etter plan- og bygningsloven.
Kommunene, regional planmyndighet og departementet skal etter
behov kunne forestå planlegging etter plan- og bygningsloven så
lenge dette skjer innenfor markalovens formål og bestemmelser. Markaloven
skal ha særskilte regler som begrenser hvilke arealformål og tiltak
det kan planlegges for. Loven angir både krav om departementets
tillatelse til at arealplanlegging blir satt i gang og krav om
at departementet skal stadfeste alle kommunale planvedtak i Marka.
Nye planer kan dermed bare utarbeides, vedtas og stadfestes innenfor
nærmere angitte rammer som skal sikre at markaområdene får en tilstrekkelig og
langsiktig beskyttelse mot uheldige inngrep. Det vil være forbud
mot planlegging av ny spredt bebyggelse i LNF-område.
Utover dette kan bygge- og anleggstiltak bare gjennomføres etter
dispensasjon i henhold til markaloven. Dette gjelder også for tiltak
i landbruket.
Etter lovforslaget gis departementet også hjemmel til å behandle
planoppgaver etter reglene i plan- og bygningsloven om statlig plan
i tilfeller hvor en oppgave eller et arealbruksspørsmål krever samordning
over kommunegrenser, eller hvor det oppstår ekstraordinære behov
eller en situasjon av nasjonal eller viktig regional karakter.
Markaloven inneholder en egen dispensasjonsbestemmelse. Det kan
ikke dispenseres fra kravet til utarbeidelse av reguleringsplaner
etter plan- og bygningsloven eller andre saksbehandlingsregler.
Markaloven skiller mellom tillatelse og dispensasjon. Tillatelse
etter § 14 benyttes for å godkjenne tiltak som ligger innenfor rammen
av lovens bestemmelser og som er i samsvar med eventuelle arealplaner.
Dispensasjon kan benyttes i tilfeller hvor det er nødvendig å gjøre
unntak fra lovens bestemmelser eller fra vedtatte arealplaner, som
er vedtatt innenfor rammen av markalovens formål og bestemmelser. Etter
markaloven § 15 kan departementet og kommunen behandle og avgjøre
søknader om dispensasjon. Denne bestemmelsen angir også nærmere
kriterier for når dispensasjon kan gis. Siktemålet er at den alt overveiende
del av tillatelsene etter markaloven vil gis i form av tillatelse
etter § 14 og at dispensasjon bare er aktuelt i rene unntakstilfeller.
Det er kommunen som vurderer søknader om dispensasjon, grunnvilkåret
er at hensynene bak den bestemmelsen det dispenseres fra, ikke blir
vesentlig tilsidesatt. Det vil ikke være aktuelt å dispensere fra bestemmelser
i markaloven i tilfeller der hensynene bak bestemmelsen det søkes
om dispensasjon fra, fortsatt gjør seg gjeldende tilnærmet fullt
ut, selv om det i den konkrete saken skulle foreligge grunner som tilsier
dispensasjon. Det kan settes vilkår for dispensasjonen.
Kommunen fører tilsyn med at bestemmelsene gitt i og i medhold
av markaloven blir overholdt, og kommunen avgjør på hvilke områder
det skal føres tilsyn. Det skal legges vekt på å føre et så effektivt
tilsyn som forholdene tilsier med minst mulig belastning for miljøet.
Ved tilsyn skal den som blir kontrollert eller den ansvarlige
for virksomheten gi tilsynsmyndigheten nødvendig bistand og opplysninger.
Tilsynsmyndigheten kan stanse personer, fartøyer og motorkjøretøyer
dersom dette er nødvendig for utøvelsen av tilsynet.
Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om tilsyn, kontroll
og rapportering.