Innstilling fra justiskomiteen om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (siste delproposisjon – sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning)

Dette dokument

Innhold

Til Odelstinget

1. Hovedinnholdet i proposisjonen

1.1 Sammendrag

Denne proposisjonen bidrar til å komplettere Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) om lov om straff (straffeloven), som ble vedtatt i mai 2005, og Ot.prp. nr. 8 (2007–2008) om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 mv. (skjerpende og formildende omstendigheter, folkemord, rikets selvstendighet, terrorhandlinger, ro, orden og sikkerhet, og offentlig myndighet), som ble vedtatt i mars 2008. Til sammen utgjør de den alminnelige og den spesielle delen i straffeloven 2005. I tillegg inneholder denne siste proposisjonen endringer som tilpasser annen lovgivning til straffeloven 2005.

Proposisjonen inneholder forslag til kapitler i loven om vern av informasjon og informasjonsutveksling, om uriktig forklaring og anklage, om vern av folkehelsen og det ytre miljø, vern av den personlige frihet og fred, voldslovbrudd, seksuallovbrudd, vinningslovbrudd og liknende krenkelser av eiendomsretten, skadeverk og fremkalling av fare for allmennheten, vern av tilliten til penger og visse dokumenter, bedrageri, skattesvik og liknende økonomisk kriminalitet og kreditorvern.

1.2 Komiteens merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Anne Marit Bjørnflaten, Thomas Breen, Ingrid Heggø og Hilde Magnusson Lydvo, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen, Solveig Horne og Thore A. Nistad, fra Høyre, Elisabeth Aspaker og André Oktay Dahl, og fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry, viser til Ot.prp. nr. 22 (2008–2009).

Komiteen mener det er på høy tid med en fornyelse og oppdatering av straffeloven. Lovforslaget er resultatet av en ny gjennomtenkning av hva som skal straffes, og hvor strengt det skal straffes for ulike typer lovbrudd. Lovforslaget representerer også en dreining over mot at hovedfokuset i straffeloven skal være å beskytte individet mot krenkelser, det være seg vold, seksuelle overgrep eller drap.

Komiteen mener justispolitikkens hovedformål er å skape et trygt samfunn for alle, både gjennom å forebygge og bekjempe kriminalitet og ved å styrke samfunnssikkerheten. Dette må gjøres innenfor de sentrale verdiene i justissektoren: trygghet, demokrati og rettssikkerhet. For å oppnå dette viser komiteen til at det er et uttalt mål for kriminalpolitikken å forebygge bedre, oppklare mer, reagere raskere og rehabilitere bedre. Komiteen vil påpeke betydningen av en målrettet og balansert satsing på politiet, domstolene og kriminalomsorgen.

Komiteen understreker at å sørge for trygghet i samfunnet er et velferdsspørsmål og et stort offentlig ansvar. Derfor er det viktig med forebyggende velferdstiltak som trygge lokalsamfunn, godt skole- og helsevesen og gode fritids- og aktivitetstilbud, som et ledd i arbeidet med å forhindre at kriminelle handlinger blir begått. Komiteen er opptatt av at det forebyggende arbeidet må prioriteres, både innenfor justissektoren og i samfunnet for øvrig.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vil peke på at FAFOs levekårsundersøkelse blant innsatte i norske fengsler viser at innsatte har en kraftig overrepresentasjon av personer med oppvekstproblemer, og at de i gjennomsnitt har dårligere levekår enn resten av den norske befolkningen. Derfor må forebygging skje både gjennom den generelle velferdspolitikken, og gjennom målrettet innsats av aktørene i justispolitikken.

Komiteen mener at straffenivået for voldtekt, grov vold og drap skal ha en betydelig heving. Komiteen støtter derfor å heve minstestraffen for voldtekt til fengsel i minst tre år.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, støtter også at det gis retningslinjer for hva som bør være normalstraffenivå i slike saker, for å sikre at straffenivået i voldtektssaker faktisk blir hevet.

Komiteen ønsker også å understreke alvoret ved seksuelle overgrep mot barn og styrke barns beskyttelse mot overgrep, og er enige i at alle former for seksuell omgang med barn under 14 år skal anses som voldtekt, og derfor straffes med fengsel i minst tre år.

Komiteen mener at grov vold bør straffes strengere.

Komiteen understreker at straffenivået skal skjerpes i forhold til bl.a. grov vold, drap, voldtekter og seksuelle overgrep, kjønnslemlestelse og vold i nære relasjoner. Komiteen viser til de tydelige signaler som gis i form av økte strafferammer, heving av minstestraffen og ikke minst at proposisjonen går gjennom konkrete, utvalgte rettsavgjørelser. Komiteen slutter seg til denne måten å sende signaler til domstolen på for å heve straffenivået. Komiteen understreker at høyere straffenivå skal ta til å gjelde straks.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre, viser til at i pakt med samfunnsendringene, endrer også samfunnets syn på straff seg, på hva som skal straffes, hvordan straffereaksjonene skal være og synet på hvor strengt det skal straffes for ulike typer lovbrudd. Den forrige straffeloven bar preg av å være laget for mer enn 100 år siden – av og for menn. I den gamle straffeloven var det hensynet til eiendom og verdier som fikk hovedfokuset.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, understreker at straffeskjerpelsen særlig er rettet mot uprovosert vold. Flertallet viser til at også når det gjelder dette området, er det gjort en gjennomgåelse av rettspraksis. Dette har etablert et empirisk grunnlag for å antyde hvor normalstraffenivået for bestemte typer voldshandlinger ligger etter gjeldende straffutmålingspraksis, og har gjort det mulig å anslå konkret hvor mye straffenivået skal heves. Flertallet er av den oppfatning at den valgte strategi for justering av straffenivået i større grad vil ha gjennomslagskraft i domstolene og således realisere målsettingen om skjerpet straff for voldtekter og grov vold. Flertallet viser til at dette er gjort i forhold til disse kategoriene lovbrudd nettopp for å understreke alvorlighetsgraden, og for å følge opp våre helt klare målsettinger om å skjerpe straffenivået for seksuallovbrudd og grov vold.

Komiteen støtter at straffen for vold i nære relasjoner og kjønnslemlestelse skal være strengere enn i dag. I tillegg til å være alvorlig voldsutøvelse, er vold i nære relasjoner kjennetegnet av følelsesmessige bånd mellom gjerningsperson og offer, som ofte gir lovbruddet en ekstra alvorlig karakter. Slik kriminalitet foregår gjerne over lang tid og kan gi offeret en følelse av å leve i et trusselregime, som også kan gi alvorlige langtidsvirkninger. Komiteen viser til at kjønnslemlestelse er et svært alvorlig lovbrudd med betydelige konsekvenser for offeret. Komiteen støtter derfor at denne type voldskriminalitet skal straffes strengere enn tilsvarende voldslovbrudd.

Samlet sett mener komiteen at endringene bidrar til å bedre forholdet mellom straffenivå og samfunnets syn på alvorlighetsgraden for denne typen lovbrudd.

Komiteen viser til at utgangspunktet for foreldelsesfristen er dagen for opphør av det straffbare forholdet. For enkelte saker begynner foreldelsfristen likevel å løpe først den dagen fornærmede fyller 18 år. Komiteen slutter seg til forslaget om at dette også skal gjelde saker om menneskehandel og kjønnslemlestelse.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, ser at behovet for å straffe avtar etter hvert som tiden går, både i forhold til individualprevensjon og allmennprevensjon. Verdien av vitneprov og andre bevis svekkes også med tiden og faren for uriktige domfellelser vil dermed øke tilsvarende. Det er derfor nødvendig med regler for foreldelse av straffeansvar, og flertallet slutter seg til de vedtatte foreldelsesreglene ved behandlingen av Ot.prp. nr. 90 (2008–2009).

Flertallet viser til at straffeloven 2005 erstatter straffeloven av 1902. Vårt omskiftelige samfunn gjør det neppe realistisk å tro at også straffeloven 2005 skal bestå i over hundre år. Som lovgivere bør man imidlertid ha for øye at den i hvert fall skal virke i flere tiår. Det er derfor avgjørende at loven er robust og i stand til å takle nye samfunnsmessige utviklingstrekk. Den norske lovgivningstradisjonen, med syntetiske (generelle) straffebud og vide strafferammer, bidrar til å legge til rette for dette. Generelt har det vært avgjørende for flertallet at arbeidet med straffeloven, som med justispolitikken for øvrig, er helhetlig og kunnskapsstyrt, og ikke hendelsesstyrt. Denne lovens langsiktige perspektiv understreker nødvendigheten av en slik tilnærming.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til Soria Moria-erklæringen og understreker at Regjeringen vil ha en aktiv helhetlig kriminalitetsbekjempelse. Å sørge for trygghet i samfunnet, er et velferdsspørsmål og et stort offentlig ansvar. Derfor er kriminalitetsbekjempelse en viktig velferdspolitisk sak. Målet er å forbygge bedre, oppklare mer, reagere raskere og rehabilitere bedre.

Dette flertallet viser til at Soria Moria-erklæringen er tydelig på at straffenivået for voldtekt, drap, grov vold og sedelighetsforbrytelser skal ha en betydelig heving, og er svært tilfreds med at dette følges opp i forslaget til ny straffelov. Forslaget innebærer en betydelig skjerpelse i forhold til dagens straffenivå. Dette flertallet mener dette er nødvendig for å signalisere hvor alvorlig det rød-grønne flertallet ser på en slik type kriminalitet, som er svært integritetskrenkende og i tillegg kan medføre store traumer og senskader. En naturlig konsekvens av dette fokuset er at også straffenivået for vold i nære relasjoner og kjønnslemlestelse skjerpes betydelig. Dette flertallet er svært tilfreds med at fokuset i straffeloven så tydelig er dreid i retning av å beskytte individet mot vold, overgrep og krenkelser. Dette flertallet viser til at dette er en naturlig videreføring av den rød-grønne justispolitikken, som har ført til en styrking av innsatsen mot overgrep og vold.

Dette flertallet viser videre til at lovforslaget er resultatet av en ny gjennomtenkning av hva som skal straffes, og når det i stedet bør reageres med andre sanksjoner.

Dette flertallet viser til at tre prinsipper står sentralt i lovforslaget:

  • Det skal reageres strengt mot dem som begår alvorlig kriminalitet som rammer liv, helse eller den seksuelle integritet, jf. forslag om strengere straff for vold og voldtekt.

  • En human og fleksibel strafforfølging og straffegjennomføring skal videreføres.

  • Straff bør bare kunne brukes mot handlinger som medfører skade eller fare for skade på interesser som samfunnet bør verne om, og bare dersom andre sanksjoner ikke er tilstrekkelige, jf. forslag om at ærekrenkelser skal møtes med krav om erstatning og oppreisning, ikke straff.

Dette flertallet viser til at det i den nye straffeloven fortsatt vil være adgang til å idømme samfunnstraff for voldslovbrudd (herunder kroppskrenkelse) for det tilfellet fengselsstraffen ellers ikke ville blitt strengere enn fengsel i ett år (straffeloven 2005 § 48). Dette flertallet understreker imidlertid at det i "grove volds- og seksuallovbruddssaker, samt i andre saker hvor allmennpreventive hensyn normalt gjør seg sterkt gjeldende, bør domstolene likevel være svært tilbakeholdne med å idømme samfunnsstraff", jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004). Straffeloven 2005 oppstiller altså ikke et forbud mot å i dømme samfunnsstraff i voldssaker, men normalt vil det bli reagert med fengselsstraff i grove voldssaker – og da med en betydelig strengere straff enn i dag.

Komiteen vil innledningsvis gi Regjeringen honnør for arbeidet som er gjort med forslag til endringer i straffeloven, jf. Ot.prp. nr. 22 (2008–2009).

Komiteen vil vise til at man i det aller meste er enige om tiltak og mål for å forebygge, oppklare og straffe dem som begår lovbrudd av ulik karakter. Dette er et godt og fornuftig utgangspunkt fordi det betyr at det meste av politikken vil ligge fast selv om man får endret politisk styring.

Komiteen er opptatt av at loven skal oppfattes som logisk og forståelig også for dem som ikke besitter noen form for juridisk kompetanse. Dersom man lykkes med dette vil det kunne bidra til å gi loven større legitimitet hos befolkingen, noe som er viktig dersom den skal bli det verktøyet den er ment å være.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser videre til sine synspunkter som ble fremmet under behandlingen av Ot.prp. nr. 90 (2003–2004), jf. Innst. O. nr. 72 (2004–2005), og som er grunnlag for disse medlemmers synspunkter på behandlingen av Ot. prp. nr. 22 (2008–2009)

Disse medlemmer er i all hovedsak enig med Regjeringen i at det er fornuftig å få færre strafferammer enn hva man tidligere har hatt. Færre og mer dekkende strafferammer vil gjøre loven mer oversiktlig og enklere å forholde seg til. På tross av dette, vil disse medlemmer foreslå noen endringer i forhold til Regjeringens forslag.

Disse medlemmer viser til at i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009), har Regjeringen gjort en omfattende jobb med å gå gjennom mange straffesaker og deretter brukes disse som referansepunkt for utforming av nye straffebestemmelser. Dette slutter disse medlemmer seg til og mener at nettopp måten det er gjort på viser at det har vært et avvik mellom lovgivers mål og domstolenes straffeutmåling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er selvfølgelig opptatt av domstolenes uavhengighet men vil understreke at denne uavhengigheten ikke må gå på bekostning av lovgivers vedtak.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil vise til følgende merknad fra flertallet (Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti) i forrige justiskomitè som i Innst. O. nr. 90 (2003–2004) bl.a. uttalte:

"Dette flertall vil imidlertid fremheve at de signaler som lovgiver gjennom forarbeidene til de enkelte straffebud gir med hensyn til straffenivå, skal tillegges større vekt enn tidligere rettspraksis"

Innen samme tema uttalte det daværende mindretallet som et svar på ovennevnte merknad at:

"Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener domstolene er lydhøre overfor samfunnets og lovgivers signaler om mildere/strengere straffereaksjon"

Disse medlemmer tar til etterretning at man nå, langt på vei, faktisk gjør det motsatte. Selv om dette kan fremstå som noe oppsiktsvekkende fra Regjeringens side, slutter disse medlemmer seg til den metodikk Regjeringen her har benyttet, med klare eksempler på hva de mener er for lav straffeutmåling, og klare signaler om hvor straffenivået for fremtiden skal ligge.

Det som komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet likevel finner noe merkelig er at man benytter to ulike tilnærminger. På den ene siden benytter man metoden som beskrevet ovenfor mens man i andre tilfeller bruker rettspraksis for å stadfeste hvor straffen bør ligge. Med andre ord virker det som om man har en ulik prinsipiell tilnærming, avhengig av hva slags type kriminalitet det gjelder.

Disse medlemmer kommer også denne gang til å foreslå å heve strafferammen for enkelte kriminelle handlinger fra dagens nivå på 21 år til en ny ramme på 30 år. Siden det nå allerede eksisterer en slik ramme innenfor norsk lovgivning vil man anta at det vil gjøre det mulig for andre partier å foreslå en tilsvarende strafferamme i andre straffebestemmelser.

Disse medlemmer viser til at disse medlemmer to ganger i inneværende periode har foreslått å heve strafferammene og straffenivået for vold og sedelighetsforbrytelser. Regjeringspartiene stemte imidlertid mot Fremskrittspartiets forslag.

Disse medlemmer finner det svært spesielt at regjeringspartiene må fremme de gode forslag selv for å kunne bidra til innføring av dem. Deres politikk er således tilfeldig og ikke motivert av et ønske om å bedre forholdene for ofre og pårørende.

Disse medlemmer registrerer at regjeringspartiene tar til orde for skjerpet straffenivå i grove voldssaker. Dette står i motstrid til de samme partiers standpunkt i Innst. S. nr. 169 (2008–2009) – Kriminalomsorgsmeldingen – der de samme partiene tar til orde for økt bruk av samfunnsstraff. Videre står det i motstrid med det Arbeiderpartiets representant i justiskomiteen, Ingrid Heggø, uttalte i forbindelse med domfellelse av en voldsutøver som ble ilagt 55 timers samfunnstraff etter grov vold på Karl Johan. I en debatt etter rettssaken fremhevet hun de positive sider med bruk av samfunnsstraff.

Disse medlemmer mener således det er lite troverdig når regjeringspartiene nå tar til orde for mindre bruk av samfunnstraff i grove voldssaker.

Et annet område, som etter disse medlemmers skjønn bør få fokus, er foreldelsesfrister. Ved forrige behandling fremmet disse medlemmer alternative forslag, noe disse medlemmer også denne gang velger å gjøre. De mest alvorlige sakene bør etter disse medlemmers syn ikke ha en foreldelsesfrist. Det vil igjen bety at domstolen selvfølgelig skal ta hensyn til tidsaspektet ved sin straffeutmåling. Disse medlemmer vil hevde at det er viktig at sannheten kommer for en dag uavhengig av hvor lang tid det tar.

Disse medlemmer ser at det kan være grunner til at man har regler om foreldelse av straffesaker. Etter lang tid kan kanskje visshet om hva som har skjedd, både for offer og samfunn, være viktigere enn å få noen straffet. Det er svært få saker hvor dette har blitt brukt eller blitt ansett sterkt urimelig. Disse medlemmer mener imidlertid at foreldelsesfristene ikke trenger å være så finmasket som i dag og vil i tillegg at fristene skal være lengre.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"§ 86 skal lyde:

Fristen for foreldelse av straffeansvar er

  • a) 10 år når den høyeste lovbestemte straff er bot eller fengsel i inntil 6 år,

  • b) 30 år når den høyeste lovbestemte straff er bot eller fengsel i mer enn 6 år.

Der lovens strengeste straff er fengsel inntil 30 år inntrer ingen foreldelse."

Disse medlemmer mener videre at idømt straff ikke skal kunne foreldes. Dette er det samme som å premiere de som unndrar seg straffegjennomføring.

Av den grunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Straffeloven §§ 93–99 oppheves."

Komiteen viser til at i forhold til det fremlagte lovforslaget fra Regjeringen, er det foretatt enkelte tekniske rettelser i det endelige lovvedtaket. Disse endringene har ikke betydning for det materielle innholdet av bestemmelsene. Her omtales noen av endringene.

Komiteen antar at punkt 31 i lovforslaget bør utgå som følge av at punkt 30 omhandler lovendring av den samme bestemmelsen. Videre antar komiteen at henvisningen i forslaget til skadeerstatningsloven § 3-3 til § 268 er overflødig siden det også vises til kapittel 24 hvor § 268 inngår. I lovforslagets punkt 94 (lov om svangerskapsavbrudd) er endringen av lovens § 2 ved en inkurie falt ut av forslaget. Endringen er omtalt foran i proposisjonen. Dette rettes opp i lovvedtaket. Komiteen antar at forslaget i punkt 180 er unødvendig siden endringen omhandler en endringslov til straffeloven 1902. Endringslovens betydning faller uansett bort når straffeloven 1902 oppheves. Tilsvarende er forslaget i punkt 191 unødvendig siden det gjelder en endringslov om overgangsregler knyttet til en provisorisk anordning som er erstattet med permanente regler i straffeprosessloven. Disse to punktene utgår i det endelige lovvedtaket. Selv om de nevnte punktene strykes, beholdes den fortløpende nummereringen av lovvedtakene.

2. Vern av informasjon og informasjonsutveksling

2.1 Sammendrag

2.1.1 Innledning

Straffeloven 1902 inneholder ikke noe eget kapittel eller en sammenstilling av straffebestemmelser som beskytter retten til informasjon og informasjonsutveksling, herunder bestemmelser om såkalt datakriminalitet.

Informasjonslagring og informasjonsutveksling får stadig større betydning i samfunnslivet, og gjør det mulig å lagre, få tilgang til og utveksle store mengder informasjon. Samtidig gjør denne utviklingen samfunnet mer sårbart for angrep. I likhet med Straffelovkommisjonen ser departementet nå et behov for å samle og videreutvikle straffebestemmelsene som verner informasjon og informasjonsutveksling i et eget kapittel. I tillegg er det behov for å ta i bruk straff på nye områder for å demme opp for nye, straffverdige handlinger som den tekniske utviklingen har åpnet for.

2.1.2 Strafflegging av handlinger som forbereder datarelatert kriminalitet

Departementet mener at forberedelseshandlinger bare bør kriminaliseres når det er et særskilt behov for det. Departementet går i tråd med dette ikke inn for noen generell kriminalisering av forberedelser til datarelatert kriminalitet, men foreslår å sette straff for enkelte typer forberedelseshandlinger.

I proposisjonen drøftes nykriminalisering av tre typer handlinger som kan lede frem til annen datakriminalitet: elektronisk kartlegging, ulovlig anbringelse av utstyr, og befatning med skadelig dataprogram, herunder selvspredende dataprogram, og utstyr. I tillegg drøftes utvidelse av straffebudet mot ulovlig spredning av tilgangsdata. Også utvalgets forslag til bestemmelse om identitetskrenkelse kan i hovedsak ses som en handling som forbereder annen kriminalitet.

Departementet er kommet til at det per i dag ikke er gode nok grunner til å sette straff for forberedelse i form av elektronisk kartlegging. Departementet går heller ikke inn for en særskilt straffebestemmelse om ulovlig anbringelse av utstyr.

Departementet foreslår imidlertid en bestemmelse som rammer fremstilling, anskaffelse, besittelse eller tilgjengeliggjøring av passord eller andre opplysninger som kan gi tilgang til databasert informasjon eller et datasystem og dataprogram eller annet som er særlig egnet som middel til å begå straffbare handlinger som retter seg mot databasert informasjon eller datasystem. Departementet foreslår at straffen for uberettiget befatning med tilgangsdata, dataprogram mv. settes til bot eller fengsel inntil ett år. Det gjenspeiler at den handling som straffes, er en forberedelseshandling på stadiet før forsøk.

2.1.3 Identitetskrenkelse

Identitetskrenkelse, eller uberettiget bruk av annens identitet, kan være et problem innenfor all kommunikasjon – både den elektroniske og den mer tradisjonelle.

Uberettiget bruk av annens identitet ved bruk av pass og andre legitimasjonspapirer rammes i dag av straffeloven 1902, men lovens bestemmelse retter seg ikke generelt mot den som ikler seg en annens identitet. Etter omstendighetene kan slik atferd rammes av straffeloven 1902 sin bestemmelse om krenkelse av privatlivets fred. Bruk av annen identitet kan også være ledd i et bedrageri eller forsøk på dette.

Datakrimutvalget foreslår en straffebestemmelse som rammer rettstridig bruk av annens identitet i elektronisk kommunikasjon.

Departementet går inn for å videreføre straffansvaret som i dag følger av straffeloven 1902, og å utvide straffansvaret slik at bestemmelsen setter straff for den som uberettiget setter seg i besittelse av en annens identitetsbevis, eller opptrer med en annens identitet eller en identitet som er lett å forveksle med en annens identitet, med det forsett å oppnå en uberettiget vinning for seg eller en annen, eller å påføre en annen tap eller ulempe.

Departementet foreslår at straffen for identitetskrenkelse settes til bot eller fengsel inntil to år.

2.1.4 Beskyttelse av fjernsynssignaler mv.

Straffeloven 1902 har en bestemmelse som skal beskytte lovlige tilbydere av visse vernede tjenester mot at andre får tilgang til tjenestene, for eksempel et kodet fjernsynssignal, på ulovlige måter.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det er et behov for å videreføre bestemmelsen om beskyttelse av fjernsyns- og radiosignaler og andre informasjonssamfunnstjenester, og kan ikke se behov for store endringer. Det foreslås imidlertid enkelte lovtekniske forenklinger.

2.1.5 Innbrudd i datasystem (datainnbrudd)

Straffeloven 1902 rammer den som uberettiget skaffer seg adgang til data eller programutrustning som er lagret eller som overføres ved elektroniske eller tekniske hjelpemidler – såkalt datainnbrudd. Å skaffe seg adgang til data som er under overføring vil kunne være aktuelt ved avlytting.

Departementet foreslår en bestemmelse som rammer "innbrudd i datasystem". Straffen foreslås satt til bot eller fengsel inntil to år.

2.1.6 Krenkelse av retten til privat kommunikasjon

Straffeloven 1902 sin bestemmelse om datainnbrudd rammer både det å skaffe seg tilgang til lagrede data og til data under overføring, for eksempel ved avlytting. Straffeloven 1902 setter også straff for den som ved bruk av dekodingsinnretning skaffer seg tilgang til en vernet tjeneste, det vil si betalingsbelagte tilgangskontrollerte radio- og kringkastingstjenester og informasjonssamfunnstjenester. Straffeloven 1902 verner videre den muntlige utveksling av tanker, følelser og opplysninger.

Departementet foreslår en bestemmelse som skal erstatte straffeloven 1902 sin bestemmelse om ulovlig avlytting og opptak og vern av data under overføring. Departementet har funnet grunn til å la bestemmelsen også omfatte uberettiget åpning eller hindring av brev mv. Bestemmelsen tilsvarer Straffelovkommisjonens skisse til bestemmelse om overvåking, og ivaretar kriminaliseringsforpliktelsen i datakrimkonvensjonen om ulovlig oppfanging av data.

Forslaget til strafferamme er bot eller fengsel inntil to år.

2.1.7 Ulovlig bruk av datasystem mv.

Straffeloven 1902 har ingen særlige regler om ulovlig bruk av datasystem. Ettersom et datasystem er en løsøregjenstand, kan imidlertid bruk av systemet rammes av de alminnelige bestemmelsene om ulovlig bruk av løsøregjenstand.

Straffelovkommisjonen har ikke foreslått egne straffebud om ulovlig bruk av datasystem, men foreslår å videreføre de alminnelige bestemmelsene om ulovlig bruk.

Datakrimutvalget foreslår derimot en egen straffebestemmelse som vil ramme den som uberettiget benytter andres datasystem eller elektroniske kommunikasjonsnett.

Departementet foreslår å videreføre bestemmelsene i straffeloven 1902 om ulovlig bruk av løsøregjenstand. Disse straffebestemmelsene vil fortsatt også ramme bruk av andres datasystem. Departementet kan derfor ikke se at det er behov for en egen bestemmelse om uberettiget bruk av datasystem mv.

2.1.8 Databedrageri

Straffeloven 1902 setter straff for den som i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved bruk av uriktig eller ufullstendig opplysning, ved endring i data eller programutrustning eller på annen måte rettsstridig påvirker resultatet av en automatisk databehandling, og derved volder tap eller fare for tap for noen.

Straffelovkommisjonen går inn for å videreføre både den alminnelige bestemmelsen om bedrageri og bestemmelsen om databedrageri.

Datakrimutvalget viser til at de mest praktiske tilfeller av databedrageri er uberettiget bruk av andres kredittkort eller debetkort i situasjoner hvor slike kort eller kortinformasjon benyttes i maskinelle prosesser, og kortet ikke kontrolleres av mennesker. Utvalget mener det vil virke klargjørende med et eget straffebud som rammer kontomisbruk.

Departementet går inn for å videreføre bestemmelsen om databedrageri som del av den alminnelige bedrageribestemmelsen, men med en tilføyelse som gjør det klart at "kredittkort-bedrageri" omfattes. Tilføyelsen er ikke nødvendig rettslig sett, siden bedrageri med kredittkort vil omfattes av gjeldende bestemmelse. Departementet er likevel enig med utvalget i at hensynet til informasjon og brukervennlighet tilsier en klargjøring på dette punktet. Det er en straffbar handling som forekommer relativt ofte, og som med fordel kan rammes klarere av loven.

2.1.9 Dataskadeverk og driftshindring

Straffeloven 1902 setter straff for den som rettsstridig ødelegger, skader, gjør ubrukelig eller forspiller en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen. Det er antatt at data i seg selv ikke er en gjenstand. Lagringsmediet, eksempelvis et datasystem, er derimot en gjenstand, og endring i dataene på lagringsmediet anses som skadeverk på det. Om det å påvirke data som er under overføring også rammes av skadeverkbestemmelsen, er tvilsomt.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen og Datakrimutvalget i at straffansvaret for uberettiget endring mv. av data bør klargjøres. Departementet mener at klargjøringen bør skje i den alminnelige skadeverkbestemmelsen. Departementet er av den oppfatning at datakriminalitet bør behandles på lik linje med andre straffbare handlinger. Selv om midlet til å utføre straffbare handlinger eller målet for den straffbare handlingen er annerledes her enn ved andre lovovertredelser, er ikke det i seg selv tilstrekkelig til å begrunne særbehandling. Det sentrale ved et skadeverk, enten objektet er en gjenstand eller data, er ubrukeliggjøringen eller forringelsen handlingen medfører for eieren eller den berettigede. Departementet foreslår at skadeverk på data skal omfatte det å endre, gjøre tilføyelser til, ødelegge, slette eller skjule andres data. Formuleringen innebærer ikke realitetsendringer i forhold til gjeldende rett. Departementet går inn for at data under overføring gis samme vern som lagrede opplysninger, også i forhold til bestemmelsen om dataskadeverk.

Sammenlignet med de øvrige forslagene til strafferammer i straffeloven 2005 og sett hen til grunnkravet om at handlingen representerer en fare for "avbrudd eller vesentlig hindring" av driften av et datasystem, synes straff av bot eller fengsel inntil to år å være passende.

2.1.10 Strafferettslig vern av data og informasjon

Selve tilegnelsen av data og databasert informasjon har ikke noe generelt strafferettslig vern i dag.

Departementet ser heller ikke at det er behov for et eget straffebud om tilegnelse av informasjon ved siden av allerede gjeldende bestemmelser.

2.1.11 Søppelpost

Spam, eller søppelpost som er betegnelsen departementet velger å bruke her, kan kort og noe ufullstendig beskrives som meldinger som overføres via elektronisk kommunikasjon og som mottakeren verken har bedt om eller gitt sitt forhåndssamtykke til.

Straffeloven 1902 har ingen bestemmelse om søppelpost. Etter markedsføringsloven er det forbudt å rette markedsføringshenvendelser i næringsvirksomhet til fysiske personer ved hjelp av elektroniske kommunikasjonsmetoder som tillater individuell kommunikasjon, uten at det er innhentet samtykke på forhånd.

Datakrimutvalget går inn for en generell bestemmelse som gjør det straffbart å sende elektroniske meldinger som ledd i masseutsending til mottakere som ikke har samtykket.

Departementet går ikke inn for utvalgets forslag til en egen straffebestemmelse om søppelpost. En eventuell utvidelse av gjeldende forbud foranlediger uansett en grundigere utredning som etter departementets syn bør foretas i tilknytning til spesiallovgivningen og ikke straffeloven.

2.1.12 Filtrering

Filtrering går ut på å iverksette tiltak som hindrer at norske tjenestemottakere kan motta informasjon fra nettsteder som er ulovlig etter norske regler, eller utnytte ulovlige tjenester.

Straffeloven 1902 inneholder ingen bestemmelse om filtrering. Et filtreringspåbud vil således representere noe nytt i norsk rett.

Departementet er enig med datakrimutvalgets flertall og går ikke inn for en bestemmelse om filtrering. Det veier tungt at et overveiende flertall av høringsinstansene tar klar avstand fra forslaget. Det er knyttet store utfordringer til den tekniske gjennomføringen av en slik ordning. Risikoen for at filteret kan stanse legitim trafikk, også fra andre aktører enn den som står bak det ulovlige materialet, reiser spørsmål om inngrep i ytringsfriheten. Selv om legitim trafikk også kan stanses ved en avtalebasert filtreringsordning, er betenkelighetene ved en slik løsning vesentlig mindre enn ved lovpålagt filtrering.

2.1.13 Brudd på taushetsplikt

Straffeloven 1902 har ingen generell bestemmelse som setter straff for brudd på taushetsplikt i sin alminnelighet. Det finnes imidlertid bestemmelser som oppstiller straff for brudd på taushetsplikt i spesielle situasjoner. Det finnes også en rekke særlover som inneholder bestemmelser om straff for brudd på taushetsplikt.

Straffelovkommisjonen foreslår å ta inn en standardstraffetrussel mot brudd på taushetsplikt.

Departementet mener også det vil være ryddig med én generell straffebestemmelse som rammer ethvert brudd på taushetsplikt, uavhengig av om gjerningspersonen er ansatt i eller har annen tilknytning til det offentlige. En standardstraffetrussel vil medføre en rettsteknisk forenkling og en mer enhetlig lovgivning.

Departementet mener det kan være behov for å la brudd på instruksbestemt taushetsplikt som ikke er forankret i lov eller forskrift være straffbart, og ser ikke grunn til å endre rettstilstanden på dette punktet. Departementet ser likevel et fortsatt behov for at offentlige myndigheter kan fastsette og nærmere klarlegge taushetsplikten ved instruks, og finner ikke grunn til å avkriminalisere brudd på disse instruksene.

Straffeloven 1902 inneholder en bestemmelse om straff for krenkelse av taushetsplikten og en bestemmelse om straffskjerping. Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag om å ta inn handlingsnormen som en alternativ gjerningsbeskrivelse i forslaget.

Departementet foreslår videre at straffansvaret gjelder tilsvarende ved brudd på taushetsplikt som følger av tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ selv om handlingen er foretatt etter at gjerningspersonen har avsluttet tjenesten eller arbeidet.

Straffelovkommisjonen går inn for å videreføre grov uaktsomhet som skyldform i bestemmelsen om taushetsbrudd. Siden forsett skal være hovedskyldformen i straffelovgivningen, kunne det tale for ikke å videreføre uaktsomhetsbestemmelsen. Departementet er imidlertid enig med Straffelovkommisjonen i at et krav om grov uaktsomhet vil kunne bidra til å sikre forsvarlig behandling av taushetsbelagt informasjon, blant annet ved å lette den bevismessige situasjonen. Departementet støtter derfor kommisjonens forslag på dette punktet.

Departementet ser at det er relativt store avvik når det gjelder strafferammen i de forskjellige bestemmelsene om straff for brudd på taushetsplikt. Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at en passende strafferamme for ordinært brudd på taushetsplikt er bot eller fengsel inntil ett år.

2.1.14 Krenkelse av forretningshemmelighet

Straffeloven og markedsføringsloven 1902 har bestemmelser om misbruk av forretnings- eller driftshemmeligheter.

Kommisjonen foreslår i det vesentlige å videreføre innholdet i gjeldende bestemmelser, men ønsker å samle dem i en felles bestemmelse. Utover dette foreslår den enkelte andre mindre endringer.

Det er nødvendig å ha lovbestemmelser som gjør det straffbart å avsløre bedriftshemmeligheter. Høringen har ikke påvist noe behov for store innholdsmessige endringer i gjeldende rett, og departementet slutter seg derfor til forslaget om å videreføre hovedtrekkene i straffeloven 1902.

Ved å beholde dagens strafferamme ville norsk rett blitt liggende på et betydelig lavere nivå enn i våre nordiske naboland. Departementet anser det derfor nødvendig å høyne den øvre strafferammen. Samfunnsforholdene har endret seg siden bestemmelsen ble vedtatt, og denne typen lovbrudd kan få store konsekvenser for bedrifter som rammes. Departementet går inn for at overtredelse av lovforslaget skal kunne straffes med bot eller fengsel inntil to år.

2.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at informasjonslagring og informasjonsutveksling får stadig større betydning i samfunnslivet. Datateknologi har gjort det mulig å lagre, få tilgang til og utveksle store mengder informasjon på en svært enkel måte. Kriminelle handlinger som knytter seg til datateknologi, har til nå blitt rammet av de ordinære straffebudene om tyveri, underslag, skadeverk og liknende.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er tilfreds med at Regjeringen foreslår å følge Datakrimutvalgets forslag om å samle og videreutvikle straffebestemmelsene i et eget kapittel om vern av informasjon og informasjonsutveksling.

Flertallet slutter opp om Regjeringens argumentasjon for hvorfor ulovlig bruk, databedrageri og dataskadeverk likevel bør reguleres under de alminnelige bestemmelsene som i dag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til intensjonene om å samle alle bestemmelser om datakriminalitet i et eget kapittel. Disse medlemmer registrerer imidlertid at dette bare er delvis gjennomført. Ulovlig bruk, databedrageri og dataskadeverk skal etter Regjeringens forslag fortsatt reguleres under de generelle straffebudene der de har vært frem til nå.

Disse medlemmer mener, som Datakrimutvalget, at det hadde vært mer hensiktsmessig å kriminalisere også disse forholdene i et eget kapittel om datakriminalitet. Man kunne da unngått unødig tolkningstvil og gitt loven et mer pedagogisk preg.

Disse medlemmer mener det er spesielt viktig å innføre en egen bestemmelse for dataskadeverk og driftshindringer. Det blir etter disse medlemmers oppfatning kunstig å tolke endringer av filer på en datamaskin som skadeverk av en gjenstand. Dette skaper unødvendig tolkningstvil som kan bli problematisk ved den videre utviklingen av teknologien.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag til ny bestemmelse i kapittel 21:

"§ 206 a Dataskadeverk og driftshindringer skal lyde:

For datamodifikasjon straffes den som uberettiget endrer, ødelegger, sletter eller skjuler andres data.

Straffen for datamodifikasjon er bøter eller fengsel inntil 3 år. For grov overtredelse er straffen fengsel inntil 6 år. For liten overtredelse er straffen bøter eller fengsel inntil 6 måneder.

For driftshindring straffes den som uberettiget overfører data under slike omstendigheter at overføringen vesentlig hindrer eller er egnet til vesentlig å hindre driften av et datasystem eller elektronisk kommunikasjonsnett. Det samme gjelder den som initierer dataoverføring som nevnt.

For driftshindring straffes også den som på annen måte uberettiget foretar handling som er egnet til vesentlig å hindre driften av et datasystem eller elektronisk kommunikasjonsnett.

Straffen for driftshindring er bøter eller fengsel inntil 6 år. For grov overtredelse er straffen fengsel inntil 10 år. For liten overtredelse er straffen bøter eller fengsel inntil 1 år.

Med data menes i bestemmelsen her enhver representasjon av informasjon som lagres eller behandles av et datasystem eller som overføres i elektronisk kommunikasjonsnett. I tillegg omfattes enhver representasjon av informasjon som ikke er lesbar uten bruk av teknisk utstyr."

Komiteen viser til den nye straffeloven som har et prinsipielt utgangspunkt om at forberedelseshandlinger ikke er straffbare. Komiteen gir tilslutning til at dette også bør gjelde elektronisk kartlegging av datasystemer via Internett og det å anbringe utstyr som kan påvirke databehandling. Forsøk på å utføre en straffbar handling vil uansett være straffbar, og vil gi tilstrekkelig vern i disse tilfellene. Komiteen er enig i at den eventuelle allmennpreventive effekten av en straffebestemmelse for slike handlinger ikke er et tilstrekkelig tungtveiende argument for å benytte samfunnets strengeste reaksjonsform, samt politiressurser, på handlingen. Komiteen vil også påpeke at politiet allerede i dag har hjemmel i politiloven § 7 til å gripe inn for å avverge et lovbrudd, og at muligheten til å gripe inn på et tidlig stadium derfor uansett er til stede.

Komiteen viser til at tilgangsdata er opplysninger som gir tilgang til et datasystem, og at Regjeringen på dette punktet går inn for å nykriminalisere forberedelseshandlinger ved at også innsamling og besittelse av slike data gjøres straffbart. Dette vil også ramme tilfeller der tilgangsdata ennå ikke er videreformidlet eller utnyttet, og der grensen for straffbart forsøk ennå ikke er overtrådt.

Komiteen er av den oppfatning at en skal være varsom med å kriminalisere forberedelseshandlinger. Likevel er det lite tilfredsstillende med en rettstilstand der en ikke kan straffeforfølge personer som besitter tilgangsdata for å videreformidle disse til andre kriminelle. Hensynet til enhetlig lovgivning med andre nordiske og europeiske land på dette punktet, taler også for kriminalisering, samtidig med at en kriminalisering neppe vil være til hinder for lovlige aktiviteter.

Komiteen støtter på samme måte forslaget om å straffe den som befatter seg med dataprogram som er særlig egnet som middel til å begå straffbare handlinger og som retter seg mot datasystem eller databasert informasjon. Også på dette punktet taler nordisk rettsenhet på et område med grenseoverskridende aktiviteter, for forslaget om kriminalisering. Komiteen vil understreke at både befatning med slike programmer og innsamling og besittelse av tilgangsdata, kun rammes av loven i tilfeller der formålet er å begå straffbare handlinger og at kun forsettlige handlinger rammes. Dette bør sikre at bestemmelsen ikke vil ramme utilsiktet.

Komiteen viser til at uberettiget bruk av uriktig identitet kan være et problem innenfor alle kommunikasjonsformer, og at formålene med det kan være mange. Regjeringen foreslår en straffebestemmelse som rammer den som besitter en annen persons identitetsbevis eller opptrer med en annens identitet eller en identitet som lett kan forveksles med en annen. Straffansvaret gjelder kun der hensikten har vært uberettiget vinning eller å påføre en annen tap eller ulempe. Komiteen viser til at mange av disse tilfellene uansett vil rammes som straffbart forsøk på å overtre andre bestemmelser. Det å straffe bruken og besittelsen i seg selv, innebærer likevel en viss nykriminalisering. Komiteen støtter en slik utvidelse av straffansvaret, og viser til at besittelse og bruk av en annens identitet i seg selv krenker og skaper usikkerhet hos ofrene.

Komiteen viser til at Regjeringen har vurdert, men konkludert med ikke å foreslå en bestemmelse som rammer spredning og utnyttelse av informasjon som stammer fra en straffbar handling. Komiteen viser til at skadepotensialet ved slik spredning kan være stort, men slutter seg til Regjeringens vurdering av at en slik nykriminalisering vil kunne favne for vidt. Det vises til at et slikt forbud lett ville kunne rammet kritisk journalistikk som bygger på informasjon fra varslere og andre som bryter taushetsplikten og ulovlig fildeling. Strafferettslig forfølgning av denne typen handlinger krever i så fall en bredere kulturpolitisk debatt enn det som er lagt opp til i arbeidet med ny straffelov. Komiteen vil videre understreke at flere av de straffverdige handlingene som ville bli rammet av en slik bestemmelse, uansett vil rammes av andre bestemmelser både i dette kapitlet og andre.

Komiteen viser til at Datakrimutvalget foreslo å kriminalisere utsendelse av spam (søppelpost). Spam er både ressurssløsende og plagsomt og bør bekjempes. Når komiteen likevel slutter opp om at dette ikke skal gjøres straffbart, er det fordi straffeloven primært bør verne mot de mer alvorlige straffbare handlingene og fordi andre virkemidler enn straff anses bedre egnet til å bekjempe denne typen handlinger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at søppelpost (spam) har store kostnader og stort skadepotensial for de som angripes. Disse medlemmer er ikke tilfreds med Regjeringens arbeid med å utrede alternativer til nykriminalisering av søppelpost, og forutsetter derfor at Regjeringen initierer en egen utredning for å belyse spørsmålet bedre.

Komiteen viser til at Kripos i dag tilbyr Internett-tilbydere et filter som hindrer kundene i å få tilgang til sider med overgrepsbilder av barn. Komiteen ser på filter som et viktig og godt egnet virkemiddel i kampen mot spredning av slike bilder på Internett. Slike filtre kan for en stor del ødelegge markeder for omsetning av bilder som viser overgrep mot barn. Komiteen mener alle Internett-tilbydere i Norge bør benytte filteret og ber Regjeringen arbeide for at et tilsvarende filter innføres også av nettilbydere i andre land. Mange Internett-tilbydere i Norge bruker allerede filteret, og i og med at oppslutningen om filteret i Norge fort kan bli nær 100 pst., er komiteen enig med Regjeringen i at man ikke på dette tidspunktet belegger manglende bruk av slikt filter med straff. Komiteen er imidlertid oppatt av at Regjeringen følger opp den henvendelse som er gjort til alle Internett-tilbydere og sørger for at man får filter på plass raskest mulig.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at dersom dette møter motstand blant kommersielle aktører, bør Regjeringen vurdere å komme tilbake med et forslag om å lovpålegge bruk av slikt filter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er svært opptatt av at barn ikke skal utsettes for overgrep verken her i Norge eller andre steder. I denne forbindelse har disse medlemmer merket seg ordningen som er innført i England, hvor man varsler andre lands myndigheter når pedofilidømte skal reise utenlands. På den måten har det andre landet større mulighet til å forhindre at overgrep skjer. Disse medlemmer mener man må vurdere en liknende ordning og fremmer derfor følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen utrede det engelske systemet for internasjonal varsling når pedofilidømte skal reise utenlands, samt vurdere å fremlegge forslag om lovendring for å innføre liknende ordning i Norge."

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre tidlig i denne stortingsperioden tok initiativ til å verne barn bedre mot overgrep. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til Innst. S. nr. 38 (2006–2007). Disse medlemmer viser til at arbeidet for å bekjempe overgrep mot barn, og spredning av bilder og film av overgrep, har vært svært høyt prioritert fra et bredt politisk flertall. Lovpålagt sensur er imidlertid etter disse medlemmers oppfatning svært betenkelig, selv om det er i beste hensikt. Risikoen for at innføringen av et lovpålagt filter vil kunne medføre et inngrep i ytringsfriheten, ved at nettsider feilaktig blir avstengt, gjør at disse medlemmer på denne bakgrunn støtter Regjeringens forslag.

Komiteen viser til at lovbestemmelser som setter straff for å bryte taushetsplikt, er spredt i straffeloven og særlovgivningen. Komiteen støtter Regjeringen i at det vil være mer ryddig med én generell straffebestemmelse som rammer brudd på taushetsplikt. Komiteen tror ikke at det forhold at det er ulike hensyn som begrunner taushetsplikt for ulike grupper, vil vanskeliggjøre praktiseringen av bestemmelsen. Også i forhold til dagens § 121 gjør denne problemstillingen seg gjeldende.

Komiteen viser til at dagens straffebestemmelser mot brudd på taushetsplikt opererer med ulike strafferammer. Komiteen mener Regjeringen har foreslått et fornuftig nivå ved å sette straffen til bot eller fengsel i inntil ett år. Dette vil gi mulighet både til å gi svært milde straffer for små overtredelser og strenge straffer for grovere overtredelser. Komiteen vil i denne forbindelse vise til at den nye bestemmelsen, i motsetning til dagens § 121, oppstiller som brudd på bestemmelsen både det å "å røpe" taushetsbelagt informasjon, men også det å "utnytte" det med forsett om vinning. Sondringen vil naturligvis også påvirke straffenivået en legger seg på. Komiteen vil peke på at domstolene også må se hen til hva slags type taushetsplikt som er brutt, og hensynet bak den, når straffenivået fastsettes.

Komiteen viser til at selv om bestemmelsen ikke eksplisitt sier at kun "rettsstridige" brudd på taushetsplikten rammes, gjelder den alminnelige og ulovfestede rettsstridsreservasjonen også på dette området. Komiteen vil påpeke at det er situasjoner der brudd på taushetsplikten er eneste mulighet til å komme fram med svært kritikkverdige forhold eller alvorlig kriminalitet. Komiteen vil derfor understreke at bestemmelsen ikke er ment brukt i situasjoner der enten sterke allmenne samfunnshensyn eller hensyn til tredjepart, er så sterke at det fremstår urimelig og meningsløst å skulle benytte straff.

Komiteen viser til forslaget til § 196 som oppstiller plikt for enhver til å avverge nærmere utvalgte svært alvorlige straffbare handlinger, som for eksempel drap, grov kroppsskade og voldtekt, typisk ved å melde ifra til politiet. I lys av den betydelige straffskjerpelsen som nå foreslås i § 283 om grov mishandling i nære relasjoner, går komiteen inn for at denne bestemmelsen tas inn i § 196, slik at det blir straffbart ikke å forsøke å avverge slik kriminalitet. Komiteen ber Regjeringen fram mot ikrafttredelsen av straffeloven 2005 å vurdere om også andre bestemmelser bør omfattes av meldeplikten i § 196, særlig sett i lys av oppjusteringen av straffenivået for flere typer kriminelle handlinger.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"I oppregningen i § 196 første ledd bokstav a føyes det til et komma etter § 194, og hakeparentesen erstattes av en oppregning av følgende bestemmelser: 223, 239, 255, 256, 259, 274, 275, 280, 283, 289, 291, 299, 312, 327, 329, 355 og 357."

3. Uriktig forklaring og anklage

3.1 Sammendrag

3.1.1 Innledning

I dette kapitlet foreslås straffebestemmelser som avløser straffeloven 1902 kapittel 15 om falsk forklaring og kapittel 16 om falsk anklage. Reglene retter seg primært mot den som gir uriktige opplysninger til offentlige myndigheter. Hovedformålet med slike regler er å sikre at myndighetene kan treffe beslutninger på korrekt faktisk grunnlag, og å beskytte den som rammes av anklagen.

Lovforslaget svarer i stor utstrekning til Straffelovkommisjonens skisse, og er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett.

3.1.2 Uriktig forklaring

Reglene om falsk forklaring gjelder primært uriktig forklaring for retten. Etter hovedbestemmelsen i straffeloven 1902 er enhver muntlig eller skriftlig falsk forklaring for retten og notarius i utgangspunktet straffbar. Falsk forklaring for andre offentlige myndigheter kan straffes hvis gjerningspersonen har en lovbestemt plikt til å forklare seg, eller forklaringen er bestemt til å avgi bevis. En som er siktet eller mistenkt kan ikke straffes for falsk forklaring.

Kommisjonen foreslår en generell bestemmelse om uriktig forklaring, som i hovedsak svarer til straffeloven 1902. Departementet slutter seg til dette.

Straffeloven 1902 rammer også falsk forklaring til Stortinget etter innkalling i henhold til Grunnloven § 75 bokstav h, falsk forklaring til EFTA-domstolen og falsk forklaring til Den internasjonale straffedomstolen. Straffelovkommisjonen foreslår at det i straffebudet om uriktig forklaring bør fremgå at også slike forklaringer er straffbare. Av hensyn til en saklig sammenheng og bedre oversikt i regelverket om uriktig forklaring, slutter departementet seg til kommisjonens forslag, med ett unntak: departementet går ikke inn for å innarbeide straffansvaret for falsk forklaring for Stortinget i ny straffelov.

3.1.3 Uriktig anklage

Straffeloven 1902 kapittel 16 setter straff for fire typer falsk anklage. Hovedbestemmelsen i straffeloven 1902 retter seg mot den som ved falsk anklage til offentlig myndighet pådrar eller søker å pådra en annen siktelse eller domfellelse. Straffeloven 1902 retter seg også mot anmeldelse av oppdiktete straffbare forhold. Det er også belagt med straff å fremsette en falsk anklage mot seg selv eller noen annen som samtykker til det. På bestemte vilkår er det også straffbart å unnlate å gi opplysninger som godtgjør at en som er tiltalt eller domfelt, er uskyldig eller bare er skyldig i et mindre lovbrudd.

Kommisjonen foreslår en bestemmelse om uriktig anklage, som bortsett fra mindre endringer svarer til straffeloven 1902. Den øvre strafferammen for uriktig anklage foreslås på bakgrunn av utviklingen i straffutmålingspraksis senket fra åtte til tre års fengsel.

I likhet med Straffelovkommisjonen mener departementet at straffeloven 1902 bestemmelse om uriktig anklage bør videreføres i ny straffelov. Departementet foreslår at det skal være et vilkår for straff at gjerningspersonen (forsettlig) skaper et uriktig grunnlag for straffansvar, og derved pådrar noen en siktelse eller domfellelse. Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å sette ned maksimumsstraffen til tre år. Departementet er videre enig i kommisjonens forslag om å innta en generell og skjønnsmessig bestemmelse om grov uriktig anklage. Departementet slutter seg også til Straffelovkommisjonens forslag om at den øvre strafferammen for grov overtredelse skal være fengsel inntil ti år.

Til forskjell fra kommisjonen går departementet inn for å videreføre bestemmelsen i straffeloven 1902, som rammer det å anmelde oppdiktede straffbare handlinger eller å foreta seg noe som tilsikter å vekke mistanke om at en slik er begått. Det straffverdige ligger ikke i å kaste et mistankens lys på andre, men i å opptre slik at politiet belastes unødig og spiller sine ressurser. Departementet mener at slik atferd også i dag bør kvalifisere til straff, og går inn for å videreføre bestemmelsen i en egen bestemmelse.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at dagens kapitler i straffeloven 1902 om henholdsvis falsk forklaring og falsk anklage, foreslås satt sammen i ett kapittel. Bestemmelsene er i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Komiteen viser til proposisjonen, og har for øvrig ingen merknader.

4. Vern av folkehelsen og det ytre miljø

4.1 Sammendrag

4.1.1 Innledning

Departementets forslag til kapittel 23 i straffeloven 2005 avløser straffeloven 1902 kapittel 14 om allmennfarlige forbrytelser, og inneholder bestemmelser om narkotikaovertredelser, dopingovertredelser, smitteoverføring, allmennfarlig forgiftning og alvorlig miljøkriminalitet. Bestemmelsene verner flere ulike interesser – især vern av helse og miljø.

Kapittel 23 inneholder også en bestemmelse som viderefører straffeloven 1902 sin bestemmelse om grove voldsskildringer.

4.1.2 Narkotikaovertredelse

Straffelovkommisjonen gikk langt i å foreslå endringer av de gjeldende straffebestemmelsene mot narkotikaovertredelser. I sum ville kommisjonens forslag medføre en kraftig omlegging i mildere retning gjennom avkriminalisering og nedkriminalisering. Departementet foreslår på sin side å videreføre hovedtrekkene i dagens rettstilstand. Samtidig går departementet inn for at menneskelige hensyn, og da særlig hensynet til langvarige rusmisbrukere, skal varetas bedre enn i dag ved at det i større grad skal reageres med behandling og samfunnsstraff mot mindre alvorlige narkotikaovertredelser.

Straffenivået for narkotikaovertredelser har jevnt over vært høyt, men er i senere år justert noe ned og antallet straffutmålingsanker har sunket. Det skyldes nok at straffenivået, og da særlig for de mest alvorlige overtredelsene, var blitt uforholdsmessig høyt. Samtidig har kvantumet i de mest alvorlige sakene stadig økt, slik at en ønskelig gradering av straffenivået talte for en viss reduksjon.

Departementet foreslår at de gjeldende strafferammene i straffeloven 1902 videreføres. Det bør på samme måte som i dag gis strenge straffer for de profesjonelt pregede, alvorlige narkotikasakene. Samtidig er departementet enig i den varsomme nedjusteringen som over tid har funnet sted i straffenivået, særlig hva gjelder saker som omhandler narkotikaovertredelse knyttet til eget bruk. Slike tilfeller har en klart lavere straffverdighet enn befatning med narkotika som tar sikte på videresalg av større mengder narkotika. Samlet sett foreslår derfor departementet at den straffutmålingspraksis som nå etter hvert har festnet seg, videreføres, likevel slik at annen straff enn ubetinget fengsel i større grad bør anvendes i saker om videresalg av en liten mengde narkotika for å finansiere eget rusmisbruk.

4.1.3 Grov overtredelse av alkohollovgivningen

Alkoholloven setter straff for ulike overtredelser av loven når disse er knyttet til "et meget betydelig kvantum alkoholholdig drikk".

Straffelovkommisjonen foreslår at straffebestemmelsen i alkoholloven overføres til straffeloven med i hovedsak samme innhold. Strafferammen på fengsel inntil 6 år foreslås videreført for forsettlige overtredelser. Kommisjonen foreslår at strafferammen for grovt uaktsomme overtredelser bør være markert lavere enn ved forsettlig overtredelse – dvs. bot eller fengsel inntil 2 år. Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag.

Departementet er enig med kommisjonen i at uaktsomme grove alkoholovertredelser gjennomgående bør bedømmes mildere strafferettslig enn forsettlige overtredelser. Det foreslås derfor en øvre strafferamme på fengsel inntil 3 år for uaktsomme grove alkoholovertredelser.

4.1.4 Dopingovertredelse

Straffeloven 1902 sin bestemmelse om dopingforbrytelser rammer "[d]en som ulovlig tilvirker, innfører, utfører, oppbevarer, sender eller overdrar ... dopingmiddel". Formålet med å innføre bestemmelsen i 1992 var å kunne ramme mer effektivt den som fremskaffer og omsetter dopingmidler. Besittelse og bruk av dopingmidler er ikke straffbart.

Straffelovkommisjonens standpunkt var at bruk av dopingsmidler ikke bør være straffbar. Det vises til at hovedformålet med et forbud om bruk av dopingmidler synes å være å unngå skade på brukeren. Etter kommisjonens syn bør straff først og fremst brukes for å motvirke handlinger som skader andre enn gjerningspersonen selv.

Departementet presiserer at det uten tvil fortsatt er behov for kriminalisering av ulovlig innførsel, tilvirkning, oppbevaring mv. av dopingsmidler, som blir foreslått videreført i lovforslaget. Det foreslås også at gjeldende strafferammer videreføres. Spørsmålet er om det er behov for i tillegg å sette straff for bruk, erverv og besittelse av dopingmidler. Det vil bety en nykriminalisering som bør ha vektige grunner for seg.

I lys av den politiske målsettingen om å bekjempe bruk av dopingmidler mer effektivt enn i dag, blant annet ved å påvirke folks holdninger, vil ikke departementet utelukke at det kan være aktuelt å foreslå å oppstille straff også for bruk, erverv og besittelse av enkelte dopingmidler. Et eventuelt forbud hører hjemme i legemiddelloven. Pr. i dag foreligger det imidlertid ikke et tilstrekkelig godt grunnlag til å slå fast at det foreligger en så klar årsakssammenheng mellom bruk av testosteron og anabole steroider og vold og aggressiv atferd at det kan begrunne en kriminalisering. Regjeringen går likevel inn for å vurdere å innta et forbud i legemiddelloven, og vil komme tilbake til spørsmålet ved en passende anledning.

4.1.5 Kjøring i påvirket tilstand

Vegtrafikkloven setter straff for kjøring av motorvogn i påvirket tilstand. Bestemmelsen omfatter både alkoholpåvirket kjøring og påvirkning av "annet berusende og bedøvende middel". Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet. Straffen er bøter eller fengsel inntil 1 år. Loven rammer også etterfølgende inntak av rusmidler. Strafferammen er bot eller fengsel inntil 1 år. Straffelovkommisjonen foreslår at promillegrensen heves fra 0,2 til 0,5 promille og fra 0,1 til 0,25 milligram pr. liter luft i henholdsvis blod og utåndingsluft.

Departementet kan ikke se at det er kommet til noen vesentlige nye momenter etter lovendringen i 2001. Departementet følger ikke opp Straffelovkommisjonens forslag om å heve promillegrensen.

Etter vegtrafikkloven er medvirkning til promillekjøring som hovedregel ikke straffbar. Straffelovkommisjonen foreslår ikke at slik medvirkning til overtredelse av vegtrafikkloven skal unntas fra den generelle medvirkningsbestemmelsen i ny straffelov.

Departementet slutter seg til forslaget, slik at den generelle medvirkningsregelen i straffeloven 2005 vil gjelde for kjøring i påvirket tilstand. Eksempelvis vil den som oppfordrer en påvirket person til å kjøre, kunne rammes som medvirker til promillekjøring.

Etter vegtrafikkloven er forsøk på promillekjøring likestilt med fullbyrdet overtredelse. Straffelovkommisjonen foreslår at denne særregelen oppheves. Departementet går i samråd med Samferdselsdepartementet inn for at vegtrafikklovens alminnelige straffbestemmelse endres slik at forsøk på overtredelse normalt ikke straffes.

Straffelovkommisjonen foreslår ikke noen endring i strafferammen på bot eller fengsel inntil 1 år. Departementet er enig i dette.

4.1.6 Etterfølgende inntak av rusmidler

Vegtrafikkloven rammer inntak av rusmidler de første seks timer etter kjøringen, når føreren "forstår eller må forstå at det kan bli politietterforskning pågrunn av kjøringen". Strafferammen er bot eller fengsel inntil 1 år.

Det foreslås ingen endring i gjeldende rett bortsett fra at departementet er enig med kommisjonen at det heller ikke her bør gjøres unntak fra den generelle medvirkningsregelen.

4.1.7 Ulovlig utbredelse av grove voldsskildringer

I 1982 ble bestemmelsen om grove voldsskildringer gjeninnført i straffeloven. Bestemmelsen setter straff for ulike former for befatning med film, videogram eller liknende der det i underholdningsøyemed er gjort utilbørlig bruk av grove voldsskildringer. Etter en lovendring i 1998 omfatter den alle medier som kan formidle levende bilder, typisk film, videogram, fjernsynssendinger og dataspill. Enkeltbilder omfattes derimot ikke.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre bestemmelsen med enkelte endringer. Kommisjonen mener at det er tilstrekkelig at bestemmelsen rammer grov uaktsomhet. Videre foreslås det at kriteriet "underholdningsøyemed" gis en annen utforming.

Departementet slutter seg til kommisjonens forslag. Bestemmelsen har som formål å beskytte barn og ungdom. Det er tilnærmet enighet om at grove voldskildringer kan ha skadelige virkninger på disse gruppene. Hovedformålet med bestemmelsen er å ha en mulighet til å gripe inn mot virkelig grove og spekulative voldsskildringer.

4.1.8 Smitteoverføring

Straffeloven 1902 setter straff for den som har skjellig grunn til å tro at han er smitteførende med en allmennfarlig smittsom sykdom, og som forsettlig eller uaktsomt overfører smitte eller utsetter en annen for fare for å bli smittet. Den øvre strafferammen er fengsel inntil 6 år for forsettlig overtredelse, og 3 år ved uaktsom overtredelse.

Kommisjonen foreslår å videreføre bestemmelsen med enkelte endringer. Det foreslås en oppdeling i vanlig, grov og grovt uaktsom påføring av smitte eller fare for smitte.

Departementet er enig med kommisjonen i at det foretas en oppdeling i særskilte bestemmelser om vanlig og grov overføring av smitte. Kommisjonen foreslår – i tråd med sitt generelle standpunkt – at uaktsomhetsansvaret bare skal omfatte grov uaktsomhet. Etter departementets vurdering er det innenfor smittevernområdet og det vern som gis mot overføring og utbredelse av allmennfarlige sykdommer, nødvendig av effektivitetshensyn at også vanlig uaktsomhet rammes. Dette er den løsning som loven i dag har, og det er den løsningen som departementet foreslår videreført for øvrige allmennfarlige lovbrudd.

Når det gjelder innholdet i uaktsomhetsansvaret, er det ikke tilstrekkelig for å bedømmes som uaktsom at man har hatt ubeskyttet sex uten å teste seg. For at man skal kunne bli bedømt som uaktsom, må man ha hatt en konkret foranledning som gjør at det fremstår som klanderverdig ikke å teste seg.

Når det gjelder strafferammer, går departementet i lovforslaget om vanlig overføring av smitte eller fare for smitte inn for en øvre strafferamme på fengsel inntil 3 år for forsettlige overtredelser. Det foreslås å videreføre en øvre strafferamme på fengsel inntil 1 år for uaktsomme overtredelser. For grov forsettlig overtredelse foreslås en øvre strafferamme på fengsel inntil 6 år. Dette viderefører den øvre strafferammen i straffeloven 1902, og er tilstrekkelig etter departementets oppfatning.

4.1.9 Allmennfarlig forgiftning

Straffeloven 1902 setter straff for den som volder allmenn forgiftning eller fare for slik forgiftning.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre denne bestemmelsen i straffeloven 1902 og departementet er i hovedsak enig i dette. Som kommisjonen mener departementet at bestemmelsen er nokså vanskelig tilgjengelig, og departementet har i forslaget søkt å forenkle bestemmelsen.

Departementet foreslår en øvre strafferamme på fengsel inntil 15 år for forsettlige overtredelser. Dette er en nedjustering av gjeldende øvre strafferamme på 21 år, men departementet tar ikke sikte på å endre straffenivået For uaktsomme overtredelser foreslår departementet en øvre strafferamme på fengsel inntil 6 år. Dette er en vesentlig heving av gjeldende strafferamme på fengsel inntil 1 år i straffeloven 1902, men departementet mener at det er nødvendig med en slik strafferamme for å kunne oppnå den ønskede gradering i straffutmålingen i de aller groveste tilfellene.

Departementet foreslår videre en bestemmelse om forbund om spredning av gift mv.

4.1.10 Alvorlig miljøkriminalitet

Bestemmelsen om straff for de alvorligste formene for miljøkriminalitet fra 1993 innebærer en vesentlig straffskjerping for slike lovbrudd. Generalklausulen om miljøkriminalitet er et supplement til straffebestemmelser i spesiallovgivningen, og signaliserer en opprioritering av innsatsen mot miljøkriminalitet.

Straffelovkommisjonen foreslår en bestemmelse om alvorlig miljøkriminalitet som svarer til den i straffeloven 1902.

Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag. Det foreslås imidlertid at kulturminnekriminalitet tas ut av generalklausulen om miljøkriminalitet og i stedet reguleres i en egen straffebestemmelse. Departementet foreslår å heve den øvre strafferammen fra fengsel inntil 10 år til fengsel inntil 15 år. Begrunnelsen er todelt: For det første kan det i enkelte tilfeller være behov for en høyere strafferamme for å kunne utmåle en riktig straff for de mest alvorlige overtredelsene. For det andre peker departementet på at særlig alvorlige miljøskader kan oppstå som en følge av at det i dagens moderne samfunn utøves aktiviteter som kan ha uoverskuelige følger for miljøet. Derfor mener departementet at strafferammene for alvorlig miljøkriminalitet bør være så vide at det lar seg gjøre å utmåle en straff som gir et riktig uttrykk for handlingens straffverdighet.

Departementet foreslår videre en bestemmelse om forbund om alvorlig miljøkriminalitet. Straffeloven 1902 har ingen tilsvarende forbundsbestemmelse. Departementet mener det er gode grunner for å ha en forbundsbestemmelse på dette området. Særlig antas det at bestemmelsen vil kunne ha et nedslagsfelt ved ulike former for alvorlig faunakriminalitet. Det foreslås en øvre strafferamme på fengsel inntil 6 år.

4.1.11 Kulturminnekriminalitet

Departementet foreslår at kulturminnekriminalitet reguleres i et eget straffebud. Det er særlig hensynet til gjennomføring av internasjonale forpliktelser og lovtekniske hensyn som begrunner departementets forslag. Når det gjelder utformingen av et straffebud om alvorlig kulturminnekriminalitet, foreslår departementet at gjeldende rett videreføres.

4.1.12 Bestemmelser i straffeloven 1902 kapittel 14 som ikke videreføres

Kapittel 14 i straffeloven 1902 inneholder til sammen 25 paragrafer. Selv om lovforslaget til kapittel 23 viderefører mange av straffebestemmelsene, er det en rekke av bestemmelsene som foreslås ikke videreført eller overført til spesiallovgivningen. Det vises til proposisjonen for en oversikt over disse.

4.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at rusmisbruk er et alvorlig samfunnsproblem som kun kan bekjempes gjennom et bredt spekter av virkemidler. Gode og trygge oppvekstvilkår, et skole- og helsevesen som favner alle og myndigheter som har et godt apparat til å fange opp problemer på et tidlig tidspunkt, er helt nødvendig for å forebygge rusmisbruk. Politi og rettsapparat har også en viktig funksjon når det gjelder bekjempelse av narkotika. Straffebud som rammer alt fra besittelse til eget bruk til innførsel av store kvanta narkotiske stoffer, gir viktige signaler om at samfunnet vil bekjempe narkotikabruk. Komiteen ser det som viktig at også straffeloven 2005 tydelig signaliserer at samfunnet slår ned på narkotikakriminalitet.

Komiteen vil vise til diskusjonen i Straffelovkommisjonen og den generelle samfunnsdebatten rundt legalisering av bruk, besittelse og erverv av narkotiske stoffer. Straffelovkommisjonens flertall argumenterer for legalisering med at skadevirkningene kun rammer brukerne og fordi hensynet til langtkomne narkomane taler for legalisering.

Komiteen er av den oppfatning at straff ikke er det eneste virkemiddelet for å få bukt med narkotikaproblemene. Forebyggende arbeid i videste forstand er viktigst for å hindre flere i å bli rusavhengige.

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at bruk, erverv og besittelse av narkotika fortsatt skal være straffbart. Å skulle legalisere i en tid hvor en ser økende misbruk, vil være et galt signal å gi unge mennesker i en valgsituasjon og vil kunne bidra til ufarliggjøring av narkotiske stoffer. Dertil kommer at narkotikamisbruk er et stort samfunnsproblem, og ikke bare påvirker den enkelte bruker. Også familie og venner, samfunnsøkonomien og den generelle tryggheten i samfunnet, bl.a. gjennom økt narkotikatrafikk og vinningskriminalitet, blir påvirket av narkotikamisbruk.

Komiteen viser til at Straffelovkommisjonen går inn for en vesentlig nedjustering i straffenivået for narkotikaovertredelser. De peker på at slike lovbrudd i dag straffes uforholdsmessig strengt i forhold til andre lovbrudd. Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om å opprettholde dagens straffutmålingspraksis.

Komiteen mener grove narkotikaovertredelser er virksomhet som skader samfunnet og enkeltmennesker i stor grad. Komiteen vil understreke at politiet i narkotikabekjempelsen må ha hovedfokus på å ta bakmenn og sentrale aktører i leveranseleddene. Det er også her de strengeste straffene er nødvendige.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at Regjeringen i tråd med Soria Moria-erklæringen, foreslår å heve straffenivået på drap, grov vold, vold i nære relasjoner og sedelighetsforbrytelser, mens straffenivået for narkotikaforbrytelser og en rekke andre forbrytelser opprettholdes som i dag. Sett i sammenheng vil forholdet i straffenivået mellom de ulike forbrytelseskategoriene derfor uansett justeres noe med straffeloven 2005.

Flertallet vil vise til St.meld. nr. 37 (2007–2008) Kriminalomsorgsmeldingen og behandlingen av Ot.prp. nr. 31 (2006–2007) om endringer i straffegjennomføringsloven som begge legger opp til økt bruk av samfunnsstraff som straffereaksjon. Flertallet vil understreke at for de minst alvorlige narkotikaovertredelsene, som typisk gjelder bruk/besittelse og overtredelser som typisk begås av gjengangere med et tungt rusmiddelmisbruk, i all hovedsak bør møtes med samfunnsstraff eller rusprogram/behandling.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er feil å bruke samfunnsstraff som reaksjon mot straffbare handlinger der gjerningsmannen har rusproblemer. Disse medlemmer viser til sitt forslag fremmet i Dokument nr. 8:73 (2008–2009) og forslag 14 i Innst. S. nr. 169 (2007–2008) om innføring av tvungen rusbehandling som egen straffereaksjon. Etter disse medlemmers oppfatning vil samfunnsstraff ikke gjøre noe med problemet, og de rusavhengige vil starte kriminalitet igjen for å skaffe penger til narkotika med en gang straffegjennomføringen er over. Av den grunn mener disse medlemmer man hjelper de rusavhengige ved å ilegge tvungen behandling. Dette har for øvrig vært foreslått av de rusavhengige selv, fordi de ikke klarer å gjennomføre frivillig behandling når abstinenser setter inn.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til politiets straffesaksstatistikk for 2008, STRASAK 2008. Her fremkommer det klart at antallet anmeldte narkotikaforbrytelser har falt markant fra 2006 til 2008, og antallet for 2008 er blant de laveste på ti år. Disse medlemmer er sterkt kritiske til denne utviklingen. Det er bekymringsfullt at Regjeringen ikke er i stand til å iverksette tiltak for å håndheve narkotikalovgivningen. Oppklaringsprosenten faller tilsvarende. I media meldes det om narkotikaomsetning i boligstrøk som er ute av politiets kontroll, samtidig som hjelpetilbud til rusmiddelmisbrukere nedbygges. Dette gir etter disse medlemmers oppfatning svært negative signaleffekter til samfunnet.

Komiteen viser til at dagens straffebestemmelser rammer grove dopinglovbrudd som innførsel og overdragelse, mens bruk og erverv, samt besittelse av små mengder dopingmidler ikke er straffbart. Bruk og besittelse av små kvanta narkotika reguleres i legemiddelloven.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at spørsmålet om kriminalisering av bruk og besittelse av dopingmidler har vært gjenstand for diskusjon i lengre tid og under skiftende regjeringer. Flertallet viser bl.a. til Justisdepartementets høringsnotat 10. oktober 2001 samt Dokument nr. 8:104 (1997–1998) fra stortingsrepresentantene Grethe Fossli, Vidar Bjørnstad og Jon Olav Alstad, Dokument nr. 8:89 (2003–2004) fra stortingsrepresentantene Magnar Lund Bergo, May Hansen, Sigbjørn Molvik og Siri Hall Arnøy, og Dokument nr. 8:75 (2005–2006) fra stortingsrepresentantene André Oktay Dahl, Olemic Thommessen, Gunnar Gundersen og Elisabeth Aspaker som alle omhandler den samme tematikken. Temaet ble også berørt under høringen til Ot.prp. nr. 90 (2003–2004). Høringsuttalelsene ved begge høringene sprikte, og temaet som var mest berørt var hvorvidt det er årsakssammenheng mellom doping og aggressiv adferd.

Flertallet understreker at det hevdes fra flere hold at det er en sammenheng mellom bruk av visse dopingmidler og voldelig adferd. Flertallet mener derfor at det å kriminalisere bruk, samt besittelse også av enkle brukerdoser av dopingmidler, kan ha en god holdningsskapende og skadereduserende effekt.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at et forbud mot bruk og besittelse av dopingmidler hører hjemme i legemiddelloven og er glad for at Regjeringen i den angjeldende saken går inn for å vurdere å ta inn et slikt forbud her.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet registrerer at regjeringspartiene har snudd også i spørsmålet om kriminalisering av dopingbruk og besittelse. Disse medlemmer er ikke overasket over dette, men vil påpeke at det hadde vært en fordel å ha standpunktene klare til behandlingen av straffeloven, slik at man fikk en mer avklart tilnærming til problemstillingene.

Disse medlemmer vil avvente Regjeringens utredning og eventuelle nye forslag før man tar stilling til dette spørsmål.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre påpeker det faktum at Regjeringen har sviktet i å hindre dopingmiddeltilstrømming til landet. Doping medfører etter disse medlemmers oppfatning svært negative konsekvenser for samfunnet rundt de som misbruker preparatene, sannsynligvis voldsforekomst og aggresjon. Disse medlemmer viser til at Regjeringen ikke har fremlagt forslag til nasjonal dopinglovgivning. Dette har vært etterlyst av Stortinget, og Høyre fremla forslag om dette så tidlig som i 2006. Slik lovgivning er viktig for å forebygge dopingmisbruk utenfor den organiserte idretten. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til Innst. S. nr. 39 (2006–2007).

Disse medlemmer viser også til at det er behov for å legge frem en egen handlingsplan for å bekjempe et tiltagende negativt kroppspress samt økende forekomst av spiseforstyrrelser blant gutter. Disse medlemmer finner det videre besynderlig at representanter for regjeringspartiene umiddelbart etter fremleggelsen av straffeloven, hvor kriminalisering ikke foreslås, offentlig varsler utredning av spørsmålet, noe man altså har hatt 3,5 år på seg å gjøre. Disse medlemmer ber derfor Regjeringen snarest om å fremlegge en egen sak for Stortinget som redegjør for positive og negative sider ved kriminalisering av doping, samt inneholder prinsipielle betraktninger vedrørende kriminalisering av preparater som legevitenskapen ikke har tilstrekkelig kunnskap om virkningene av. I tillegg anmodes det om å fremlegge en nasjonal dopinglov og at det utarbeides en handlingsplan for å bekjempe et tiltagende negativt kroppspress samt økende forekomst av spiseforstyrrelser blant gutter.

På denne bakgrunn fremme disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremlegge en sak for Stortinget som drøfter konsekvensene av økt dopingbruk i samfunnet, herunder en bred gjennomgang knyttet til spørsmålet om eventuell kriminalisering av bruk av doping."

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til nasjonal dopinglovgivning."

"Stortinget ber Regjeringen utarbeide en egen handlingsplan for å bekjempe et tiltagende negativt kroppspress samt økende forekomst av spiseforstyrrelser blant gutter."

Komiteen viser til at promillegrensen ble senket fra 0,5 til 0,2 i år 2000. Komiteen registrerer at Straffelovkommisjonen foreslår å reversere dette med bakgrunn i at det ikke er grunn til å hevde at en promille på mellom 0,2 og 0,5 påvirker evnen til å kjøre motorvogn. Komiteen slutter seg likevel til Regjeringens forslag om å videreføre dagens grense. Det vil gi et svært uheldig signal å reversere senkningen av promillegrensen som har blitt allment akseptert som en tydelig "nulltoleranse-regel". Mye tyder på at grensen på 0,2 har virket normskapende, og flere andre europeiske land følger nå etter og senker sine promillegrenser.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til forslaget om å videreføre en straffebestemmelse mot spredning av allmennfarlige smittsomme sykdommer. Bestemmelsen har et generelt anvendelsesområde, men har de seneste år i praksis vært anvendt i HIV-smittetilfellene. Flertallet er tilfreds med at rettstilstanden nå foreslås endret slik at det utelukker straff om den som har blitt smittet eller utsatt for smittefare er en ektefelle, registrert partner eller samboer, og vedkommende har samtykket i å bli utsatt for faren. Dette vil forhindre en uheldig rettsforfølgning mellom nærstående, i tillegg til at sterke menneskelige hensyn taler for å frita for straff i slike tilfeller.

Flertallet viser til at det i flere av rettsavgjørelsene hvor dagens bestemmelse er anvendt, er snakk om overføring eller fare for overføring av smitte ved ubeskyttet seksuelt samkvem. Flertallet viser til at vurderingen av fare må foretas konkret av det enkelte tilfellet, og at for eksempel bruk av kondom fritar for straffansvar. Flertallet viser videre til at det i dag finnes medisiner som betydelig reduserer smittefaren, og at det er grunn til å tro at denne utviklingen fortsetter. Bruk av slik medisin vil ikke automatisk frita for straff, men for framtiden må det i disse tilfellene vurderes konkret om en person utgjør en smitterisiko i et slikt omfang at lovens vilkår er oppfylt.

Flertallet viser til forslaget om at det ikke lenger skal være et krav om at gjerningspersonen selv må være smittet, da et slikt krav vil kunne medføre at enkelte straffverdige handlinger faller utenfor bestemmelsens virkeområde. Et krav om at gjerningspersonen selv må være smittet vil for eksempel medføre at spredning av legionella-bakterier fra kjøletårn ikke er omfattet av bestemmelsens virkeområde. Det er primært de sistnevnte tilfeller av smittespredning det er tilsiktet å ramme ved at det ikke lenger er krav om at man selv er smittet, og ikke for eksempel tilfeller av HIV-smitte.

Flertallet viser videre til at uaktsomhetsansvaret knyttes til tilfeller der det er utvist vanlig uaktsomhet, men understreker at det ikke er tilstrekkelig for å pådra seg strafferettslig ansvar at man har hatt ubeskyttet sex uten å teste seg. Uaktsomhetsterskelen må ligge i det øvre sjiktet av den ordinære uaktsomhetsnormen.

Når det gjelder overføring av smitte ved deling av sprøyter og lignende, antar flertallet det bare unntaksvis vil være aktuelt å påtale forholdet. Flertallet antar påtalemyndigheten vil utvise forsiktighet med å påtale slike tilfeller.

Flertallet viser til at det internasjonalt er reist spørsmål ved lovgivning som kriminaliserer den som overfører eller utsetter en annen for HIV-smitte, slik en finner det i mange industrialiserte land og i et raskt voksende antall utviklingsland. Med henvisning til å beskytte folkehelsen argumenteres det både for og imot slik lovgivning. Det er likevel i dag, med noen små enkeltunntak, svært lite uavhengig og systematisert kunnskap om hvordan slike lover anvendes i praksis og de konsekvenser de har for folkehelse og vern mot overgrep. Begge sider argumenterer for beskyttelse mot smitte, kvinners særlige sårbarhet og samfunnets holdninger til likeverdig inkludering av HIV-positive.

Flertallet viser til at UNAIDS sammen med UN Inter-regional Crime and Justice Research Institute har tatt initiativ til å kartlegge lovgivning på området, for å kunne gi forskningsbasert veiledning når det gjelder anvendelse av lovgivning som kriminaliserer overføring av HIV. Flertallet mener at når en slik kartlegging foreligger, bør det foretas en gjennomgang av den norske rettstilstanden.

Flertallet viser til at Regjeringen arbeider med en HIV-strategi. Flertallet vil framheve at det i dette arbeidet er viktig med tiltak for å styrke forskning om forebygging og behandling av HIV. Flertallet viser til at det i debatten rundt smittevernbestemmelsen blant annet har vært påpekt at en slik bestemmelse kan ha negativ betydning for den enkeltes adferd, beskyttelsesstrategier og villighet til testing. Det er derfor etter flertallets syn, behov for bedre kunnskap om utilsiktede effekter av gjeldende regulering, i tillegg til å systematisere og initiere ny forskningsbasert kunnskap om risiko for smitteoverføring fra personer under effektiv behandling.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at den såkalte "HIV-paragrafen" er omstridt og ikke nødvendigvis har vært gjenstand for oppdaterte helsefaglige vurderinger, internasjonale erfaringer og synspunkter hevdet av blant annet UNAIDS. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til at det råder berettiget tvil hvorvidt trussel om straff er et egnet virkemiddel til å forebygge spredning av HIV. Disse medlemmer har merket seg HIV Norges påpekning av at det er samfunnets behov for beskyttelse, og ikke den enkelte som søkes vernet og at det ikke er noen forutsetning om at denne parten rent faktisk har blitt smittet. Disse medlemmer viser videre til at Regjeringen i sin lovrevisjon har lagt til grunn at såkalt informert samtykke mellom ektefeller eller samboere kan frita for straff. Disse medlemmer ser på dette som en helt nødvendig justering, men viser til at det finnes en hel rekke andre eksempler hvor en sexpartner samtykker til ubeskyttet sex, og hvor de samme prinsipielle hensynene også vil kunne gjøre seg gjeldende. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen i sitt svar til Høyres stortingsgruppe datert den 17. mars 2009, imidlertid ikke er i stand til å redegjøre nærmere for de grensedragningene. Disse medlemmer støtter på det nåværende tidspunkt Regjeringens forslag i mangel på en bred nok evaluering av någjeldende § 155 i straffeloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener imidlertid i sum at det er behov for en ny gjennomgang av ny §§ 237–238 hvor det foretas en bred, helsefaglig vurdering basert på oppdatert kunnskap, analyse av rettspraksis, og ber Regjeringen innen rimelig tid legge frem for Stortinget denne gjennomgangen og eventuelle forslag til lovendringer.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen om å foreta en bred, helsefaglig vurdering av hvilke tiltak som effektivt virker forebyggende mot HIV-smitte, med spesielt fokus på hvorvidt oppdatert kunnskap tilsier at straffeloven 2005 §§ 237–238 rent faktisk virker forebyggende og at eventuelle forslag til lovendringer fremlegges for Stortinget innen rimelig tid."

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er ikke enige i de reduksjoner Regjeringen foreslår i strafferammer for å tilpasse disse til straffenivået. Disse medlemmer mener det faktum at strafferammene ikke benyttes fullt ut heller tyder på at straffenivået er for lavt.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"§ 239 første ledd første punktum skal lyde:

Med fengsel inntil 21 år straffes den som tilsetter gift eller stoffer med tilsvarende virkning i næringsmidler eller andre gjenstander bestemt for alminnelig bruk eller salg, eller ved salg eller annen utbredelse av slike gjenstander volder allmenn fare for liv eller helse."

5. Vern av den personlige frihet og fred

5.1 Sammendrag

5.1.1 Innledning

Forslaget til lovens kapittel 24 om vern av den personlige fred og frihet bygger på Straffelovkommisjonens skisse. Sentralt står bestemmelser om angrep på den personlige frihet, som straffbar tvang, tvangsekteskap, frihetsberøvelse, menneskehandel, slaveri, trusler, innbrudd og krenkelser av privatlivets fred. Den største endringen i forhold til gjeldende rett er at departementet går inn for ikke å videreføre straffansvaret for ærekrenkelser.

5.1.2 Tvang

En rekke bestemmelser i straffeloven 1902 har tvang som en del av sin gjerningsbeskrivelse. I disse bestemmelsene inngår tvangen som et middel til å oppnå noe annet. Straffeloven 1902 har også en egen bestemmelse som rammer tvangen i seg selv.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre straffelovens alminnelige bestemmelser om tvang. Videre foreslås en bestemmelse om grov tvang. Kommisjonen går inn for at bestemmelsen om grov tvang straffes med bot eller fengsel inntil 3 år, mens den alminnelige tvangsbestemmelsen gis en strafferamme i det lavere sjiktet, hvilket vil si bot eller fengsel inntil 1 år.

Departementet går som Straffelovkommisjonen inn for å videreføre realiteten i straffeloven 1902 på dette punkt, men foreslår tre nye bestemmelser om tvang, om grov tvang og om tvangsekteskap.

Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at den øvre strafferammen for ordinær tvang bør reduseres, og foreslår derfor at den øvre strafferammen for vanlig tvang senkes fra fengsel inntil 3 år til fengsel inntil 2 år.

Departementet går inn for å harmonisere tvangs- og utpressingsbestemmelsen slik at det blir straffbart å tvinge noen ved å true med å sette frem en skadelig opplysning eller krenkende beskyldning. Dersom det å sette frem en slik opplysning eller beskyldning kan straffes etter andre regler, f.eks. som hensynsløs atferd eller som en hatefull ytring, eller dersom den kan utløse erstatnings- eller oppreisningsansvar, vil bestemmelsen om tvang få anvendelse.

Bestemmelsen om tvangsekteskap kom inn i straffeloven 1902 i 2003. Det er ingen tvil om at bestemmelsen bør videreføres. Departementet er imidlertid kommet til at forbudet mot tvangsekteskap bør skilles ut som en egen bestemmelse. Terskelen for hva som skal regnes som straffbar tvang i denne forbindelse er lavere etter straffebudet om tvangsekteskap enn etter den ordinære tvangsbestemmelsen. Den øvre strafferammen bør som i dag være fengsel inntil 6 år.

5.1.3 Frihetsberøvelse

Etter den alminnelige straffebestemmelsen om forsettlig frihetsberøvelse i straffeloven 1902, kan den som "ulovlig" berøver en annen friheten eller medvirker til dette, straffes med fengsel inntil 5 år. Klare tilfeller av å berøve en annen friheten er å holde ham fast, sperre ham inne, eller fjerne gjenstander som er nødvendige for at han skal kunne flytte på seg, eksempelvis en stige fra et tak.

Gjerningsbeskrivelsen i straffeloven 1902 foreslås videreført uten realitetsendringer, men med enkelte språklige og lovtekniske justeringer. Departementet slutter seg til kommisjonens forslag om å senke den øvre strafferammen til fengsel i inntil 3 år. Ettersom forhold som rammes av bestemmelsen kan være av svært forskjellig karakter, er departementet også enig i at domstolene bør ha mulighet til å reagere utelukkende med bot.

Departementet foreslår også en oppdeling i ett forbud mot grov frihetsberøvelse og ett mot forbund om å begå en slik handling, i tråd med kommisjonens forslag. Departementet foreslår at den øvre strafferammen i forbundsbestemmelsen settes til fengsel i inntil 6 år, og at en overtredelse av forbudet mot grov frihetsberøvelse kan straffes med fengsel i inntil 10 år.

5.1.4 Menneskehandel

Straffeloven 1902 inneholdt opprinnelig en skjerpet straff for frihetsberøvelse i visse tilfeller, blant annet ved såkalt hvit slavehandel. Bestemmelsen ble i 2003 vesentlig endret, og inneholder nå et generelt forbud mot menneskehandel.

Departementet går inn for å videreføre denne bestemmelsen i straffeloven 1902 uten innholdsmessige endringer i straffeloven 2005. Departementet foreslår noen språklige justeringer, som får bedre frem at også prostitusjon kan være en tvangstjeneste.

5.1.5 Slaveri

Etter straffeloven 1902 straffes den som bevirker "at en anden bringes i Trældom" med fengsel fra 5 til 21 år. Norge er folkerettslig forpliktet til å forby slaveri.

Straffelovkommisjonen foreslår i hovedsak å videreføre denne bestemmelsen i straffeloven 2005. Kommisjonen mener likevel at kravet om hensikt i forbundsbestemmelsen bør byttes ut med et krav om forsett med hensyn til avtalens objektive innhold. Det foreslås en øvre strafferamme på 15 års fengsel for overtredelse av grunnbestemmelsen, og inntil 6 års fengsel for brudd på forbundsbestemmelsen.

Departementet slutter seg til forslaget om å videreføre slaveribestemmelsen med språklige moderniseringer. Departementet slutter seg ikke til kommisjonens forslag om å senke strafferammen fra fengsel i inntil 21 år til fengsel i inntil 15 år. Slaveri rammer helt grunnleggende sider ved individets rett til frihet. Etter departementets syn kan det derfor tenkes tilfeller hvor en straff på 21 års fengsel best vil gjenspeile handlingens straffverdighet.

En egen bestemmelse om forbund foreslås videreført. Departementet går også her inn for å opprettholde dagens strafferamme. I tråd med kommisjonens utkast går departementet inn for å fjerne hensiktskravet, slik at det kreves forsett med hensyn til avtalens innhold.

5.1.6 Unndragelse fra omsorg

Straffeloven 1902 forbyr at en umyndig unndras eller holdes unndratt fra sine "foreldres eller andre vedkommendes omsorg". Straffen er normalt fengsel i inntil 3 år, men foreligger det særdeles formildende omstendigheter kan bot idømmes. Strafforfølgning skjer bare etter begjæring fra den fornærmede.

Straffelovkommisjonen er i tvil om straff er riktig virkemiddel for å bekjempe denne typen atferd, men går inn for å opprettholde straffebudet mot omsorgsunndragelse.

Selv om man også kan motvirke omsorgsunndragelse ved hjelp av sivilrettslige midler, og i enkelte tilfeller med bestemmelsen om straff for frihetsberøvelse, er det etter departementets syn ønskelig å videreføre muligheten til å reagere med straff mot omsorgsunndragelse. Ettersom straffebestemmelsen i praksis hovedsakelig retter seg mot den ene av foreldrene, må det tas hensyn til at bruk av straff i en situasjon der foreldrene er i konflikt, kan ha sine betenkelige sider. Departementet foreslår derfor å innskrenke bruk av straff til de mest graverende overtredelsene.

Straffelovkommisjonen går inn for at den øvre strafferammen skal senkes. Departementet ser det for sin del slik at omsorgsunndragelser, og særlig grove tilfeller, der barnet føres ut av Norge eller holdes tilbake i et annet land i strid med det som er bestemt i avtale eller rettsavgjørelse, er et økende problem og meget straffverdig. For å kunne straffe slike tilfeller tilstrekkelig hardt, foreslår departementet en egen bestemmelse om grov omsorgsunndragelse, der den øvre strafferammen settes til fengsel inntil seks år. Dette utgjør en fordobling sammenholdt med i dag. For omsorgsunndragelser som ikke er grove, foreslår departementet at den øvre strafferammen settes til fengsel inntil to år.

5.1.7 Flergifte og giftemål med mindreårige under 16 år

Straffeloven 1902 rammer den som inngår ekteskap i strid med ekteskapslovens bestemmelser om ekteskap mellom nære slektninger, og om bigami. Strafferammen er normalt fengsel inntil 4 år, og inntil 6 år dersom den andre ektefellen var uvitende om det bestående ekteskapet eller partnerskapet. Straffelovkommisjonen foreslår å oppheve denne bestemmelsen.

Straffeloven forbyr også å inngå ekteskap med en nær slektning. Også denne siden av straffebudet ivaretas etter kommisjonens syn av andre straffebud, herunder forbudet mot uriktig forklaring, dokumentfalsk, og bestemmelser i sedelighetslovgivningen.

Departementet finner ikke tilstrekkelig grunn til å fjerne bigamibestemmelsen. For den ektefellen som ikke har vært klar over bigamiforholdet, kan det å oppdage at man ikke er den eneste utkårede utgjøre en betydelig psykisk belastning. Ekteskap har dessuten en rekke rettsvirkninger. Misbruk av ekteskapsordningen kan dermed medføre vesentlige konsekvenser for den eller de rammede, selv om en del av forholdene kan straffes etter andre straffebud. Departementet vil også peke på at utviklingen de siste årene tyder på at bigami ikke lenger er helt uaktuelt, men et fenomen som det fortsatt er behov for å motvirke utbredelsen av. Dagens strafferammer er åpenbart for høye, og samsvarer ikke med handlingens skadepotensial. Strafferammen er derfor foreslått redusert til fengsel inntil ett år. I mindre graverende tilfeller kan det idømmes bot.

Straffeloven 1902 forbyr videre å inngå ekteskap eller partnerskap med noen under 16 år, eller medvirke til dette. Skyldkravet er forsett, men villfarelse om alder utelukker bare straff dersom ingen uaktsomhet foreligger i så måte. Straffen er fengsel inntil 4 år. Straff kan bortfalle dersom ektefellene eller partnerne er omtrent jevnbyrdige i alder og utvikling.

Departementet foreslår å videreføre bestemmelsen. Ettersom man i straffeloven 2005 ikke gjør bruk av en strafferamme på fengsel inntil fire år, foreslås at maksimumsstraffen settes til tre års fengsel.

5.1.8 Trusler

Etter straffeloven 1902 kan den som "i Ord eller Handling truer med et strafbart Foretagende" under sådanne omstendigheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, straffes med bot eller fengsel inntil tre år. Atferden det trues med, må kunne medføre høyere straff enn ett års hefte eller seks måneders fengsel. Dersom det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter kan fengsel inntil seks år idømmes.

Straffelovkommisjonen går inn for å videreføre straffebudet mot trusler. Den foreslår imidlertid å sløyfe vilkåret om at atferden det trues med, må kunne medføre høyere straff enn fengsel i seks måneder. Den øvre strafferammen for trusler foreslås lagt i det lavere sjiktet, hvilket vil si bot eller fengsel inntil 1 år. Videre foreslår kommisjonen å erstatte den økte strafferammen der det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter med en egen bestemmelse om grove trusler, hvor den øvre strafferammen er fengsel inntil 3 år.

Departementet slutter seg i hovedsak til Straffelovkommisjonens vurderinger og forslag.

5.1.9 Særskilt vern mot trusler, forulemping og hindring av yrkesutøvelsen som rammer enkelte særlig utsatte yrkesgrupper

Straffeloven 1902 rammer den som ved trusler "søger at formaa" en offentlig tjenestemann til urettmessig å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling. Straffen er bøter eller fengsel inntil ett år. Straffeloven 1902 rammer også den som søker å hindre en offentlig tjenestemann i å utføre en lovlig tjenestehandling, eller forulemper ham under utføringen av tjenesten ved skjellsord eller annen "fornærmelig Adfærd". Straffen er bøter eller fengsel inntil seks måneder.

Departementet er kommet til at det er ønskelig å gi spesielt utsatte grupper et særskilt vern mot vold, trusler, forulemping og hindring av yrkesutøving. Etter departementets syn må det ved utvelgelsen av hvilke grupper som skal vernes, legges avgjørende vekt på om yrkesgruppen utfører viktige samfunnsoppgaver som medfører en bred kontaktflate mot en ubestemt krets av personer. Slike grupper kan vanskelig verge seg mot at det vil kunne oppstå ubehagelige situasjoner under utføringen av arbeidsoppgavene, samtidig som samfunnet har en klar interesse i å sørge for at det gripes inn mot hindringer av disse. Departementet går videre inn for å verne personell som forestår persontransport. Også personer med ansvar for opplæring kan ha behov for et særskilt vern. Behovet er størst for dem som har ansvaret for å gi elevene obligatorisk skolegang, dvs. grunnskolen og den videregående skole.

Departementet går inn for at det også for fremtiden skal være tilstrekkelig at gjerningspersonen "søker å" påvirke yrkesutøvelsen til den som rammes av truslene. Dette innebærer at forbrytelsen er fullbyrdet i det forsøksstadiet er passert. Strafferammen foreslås satt til bot eller fengsel inntil to år.

5.1.10 Hensynsløs atferd

Straffeloven § 390 a rammer den som ved skremmende eller plagsom opptreden eller annen hensynsløs atferd krenker en annens fred. Å "krenke en annens fred" vil si å ramme sinnets integritet. Bestemmelsen rammer med andre ord kun psykiske integritetskrenkelser. Straffen er bot eller fengsel i inntil to år.

Straffelovkommisjonen går inn for å videreføre § 390 a første ledd. Strafferammen foreslås lagt i det lavere sjiktet, hvilket vil si bot eller fengsel inntil ett år.

Departementet går også inn for å videreføre § 390 a første ledd i straffeloven 2005. Departementet kan ikke se at det er behov for å gjøre noen realitetsendringer i bestemmelsen. Hvilken strafferamme straffebestemmelsen bør ha, ble vurdert av lovgiverne så sent som i 2003. Departementet finner derfor ikke grunn til å foreslå noen endringer på dette punkt.

5.1.11 Privatlivets fred

Straffeloven 1902 bestemmer at straff kommer til anvendelse på sanne ærekrenkende beskyldninger som fremsettes uten aktverdig grunn, dersom beskyldningene er utilbørlig på grunn av formen, måten de er fremsatt på eller av andre grunner. Straffeloven 1902 setter videre straff for den som krenker privatlivets fred "ved å gi offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold".

Straffelovkommisjonen foreslår å innta en straffebestemmelse mot offentliggjøring av private forhold. Kommisjonen foreslår at meddelelsen må skje offentlig, og ser ikke grunn til å straffe sanne ærekrenkende opplysninger i privat sammenheng. Det er foreslått at overtredelser skal kunne straffes med bot.

Departementet mener at gode grunner taler for å kunne straffe krenkelser av privatlivets fred gjennom offentlige meddelelser om private forhold, når dette gjøres uten aktverdig grunn. Etter departementets syn taler gode grunner for å heve strafferammen. Det er her grunn til å fremheve at et vern om borgernes private sfære, foruten å være en verneverdig interesse i seg selv, også er en forutsetning for opprettholdelsen av en fungerende offentlig debatt. På denne bakgrunn går departementet inn for å heve strafferammen til fengsel inntil ett år.

5.1.12 Uberettiget adgang eller opphold

Straffeloven 1902 inneholder en rekke straffebud som rammer den som ulovlig trenger seg inn eller oppholder seg på steder underlagt en annens eiendomsrett.

Straffelovkommisjonen går inn for å samle straffebudene mot ulovlig inntrenging eller opphold i én bestemmelse. Strafferammen foreslås lagt i det lavere sjiktet, hvilket vil si bot eller fengsel inntil 1 år.

Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag om å samle straffebudene mot uberettiget adgang eller opphold i ett straffebud. En slik lovendring vil forenkle regelverket, og gjøre det mer oversiktlig. Det foreslås at ethvert sted som er underlagt noens eiendomsrett bør nyte et strafferettslig vern. Det bør således være uten betydning om stedet er i offentlig eller privat eie, eller hva det benyttes til. Det bør imidlertid kreves at det er av en viss størrelse.

Ved vurderingen av hvilke handlinger som bør være straffbare, og hvilken strafferamme som bør oppstilles, finner departementet grunn til å skille avhengig av om stedet er fritt tilgjengelig eller ikke. For steder som ikke er fritt tilgjengelige, foreslår departementet at den straffbare atferden kan bestå i uberettiget å skaffe seg adgang, eller uberettiget forbli på et slikt sted. Departementet foreslår en strafferamme på fengsel inntil to år.

For områder som er fritt tilgjengelige, typisk skog og annen utmark, foreslår departementet i utgangspunktet å videreføre den løsning som følger av straffeloven 1902. Foruten at rimelighetshensyn tilsier at straffansvaret ikke strekkes videre, vil gjerningspersonen ofte være ukjent med at han befinner seg på et sted hvor han ikke har lov til å oppholde seg. Departementet foreslår derfor at man for å straffe noen fordi de har oppholdt seg på et fritt tilgjengelig område, bør kreve at de har nektet å etterkomme et påbud om å fjerne seg. Departementet går inn for å videreføre dagens strafferamme, hvoretter en overtredelse av lovforslaget bare straffes med bot.

5.1.13 Redaktøransvar

Straffeloven 1902 kapittel 43 oppstiller en rekke forpliktelser i forbindelse med utgivelsen av et trykt skrift (og i visse tilfeller også for den som har ansvaret for kringkastingssendinger). Dels oppstilles det et ansvar for innholdet i skriftet, dersom dette er i strid med andre straffebud, dels forpliktelser av annen art, for eksempel til å publisere imøtegåelser av påstander som skriftet har formidlet. Uttrykket "redaktøransvar" har til dels (og upresist) blitt benyttet som samlebetegnelse på samtlige forpliktelser i kapittel 43.

Departementet anser det mest hensiktsmessig å skille mellom det ansvaret hvor redaktøren primært straffes fordi et annet straffebud er overtrådt, og de øvrige bestemmelsene i kapittel 43 som pålegger ham forpliktelser direkte. Departementet foreslår derfor å skille mellom redaktørens ansvar for innholdet i et trykt skrift eller en kringkastingssending, og de øvrige forpliktelsene som påhviler den som utgir et trykt skrift.

Straffeloven 1902 oppstiller et ansvar for redaktøren av et blad eller tidsskrift, dersom dette lar trykke noe som ville ha pådratt redaktøren straffansvar etter noen annen lovbestemmelse dersom han hadde kjent til innholdet. Bestemmelsen oppstiller i utgangspunktet et objektivt ansvar for enhver type straffbar ytring som skriftet eller sendingen inneholder, for eksempel ærekrenkende, blasfemiske eller hatefulle utsagn.

Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre dette ansvaret i medienøytral form. Strafferammen bør legges i det lavere sjiktet, hvilket vil si bøter eller fengsel inntil ett år.

Departementet slutter seg i hovedsak til Straffelovkommisjonens forslag på dette punkt.

Straffelovkommisjonen har foreslått å gjøre straffebudet medienøytralt. Dette vil medføre en vesentlig utvidelse av straffebudets anvendelsesområde, særlig ettersom publikasjoner på internett dermed vil bli omfattet av bestemmelsen. Også privatpersoner med en personlig hjemmeside der andre enn dem selv får lov til å legge ut informasjon, for eksempel som ledd i deltakelse i idrettslag eller foreninger, vil kunne bli straffansvarlige. Etter departementets syn bør en slik lovendring foranlediges av en bredere vurdering enn hva det er mulig å gjennomføre i forbindelse med revisjonen av straffeloven. Departementet går derfor ikke inn for å gjøre redaktøransvaret medienøytralt nå.

Foruten bestemmelsene om redaktørens ansvar for innholdet i et trykt skrift, oppstiller straffeloven 1902 også en rekke andre straffsanksjonerte plikter for utgiveren av slike skrifter. Straffelovkommisjonen har foreslått å oppheve samtlige bestemmelser. Dette ble dels begrunnet ved at de fleste bestemmelsene var lite brukt, dels med at de hørte bedre hjemme i presseetikken.

Departementet har derimot kommet til at flere av straffebudene i straffeloven 1902 kapittel 43 bør videreføres, men vil foreslå innholdsmessige endringer i enkelte av bestemmelsene. Departementet foreslår også at flere bestemmelser ikke videreføres.

Departementet foreslår bl.a. å videreføre plikten etter straffeloven 1902 om å oppgi navn eller foretaksnavn og trykkested. Plikten påhviler normalt trykkeren. Etter departementets syn er straffebudet et naturlig supplement til den tilsvarende plikten i åndsverksloven. Overtredelse av denne bestemmelsen kan straffes med bøter, og bot synes å være en tilstrekkelig reaksjon.

5.1.14 Ærekrenkelser

En ærekrenkelse er en ytring eller en handling som rammer noens æresfølelse eller omdømme. Etter gjeldende rett kan den rettslige forfølgningen av en ærekrenkelse følge tre spor. Den ærekrenkede kan søke å få ærekrenkeren straffet, han kan kreve utsagnet mortifisert, og/eller han kan kreve erstatning og/eller oppreisning. Det er nære sammenhenger mellom de tre sanksjonene. Å sanksjonere ærekrenkelser beskytter personvernet på bekostning av ytringsfriheten.

Utviklingen internasjonalt har medført en rekke endringer i praktiseringen av ærekrenkelsesreglene etter norsk rett. Mens vurderingen tidligere knyttet seg tett opp til bestemmelsene i straffeloven og skadeserstatningsloven, er det, som Høyesterett har lagt til grunn, EMK og EMDs forståelse og praktisering av denne konvensjonen som i dag er den primære rettskilde når det skal tas stilling til om en beskyldning er straffbar og/eller utløser et sivilrettslig ansvar. Vurderingen etter EMK bygger dels på andre kriterier enn dem man gjenfinner i de nasjonale bestemmelsene, og dels på en annen vektlegging av de momentene som hittil har vært lagt til grunn som relevante i norsk rettspraksis.

Departementets høringsbrev fra mai 2008 hadde som utgangspunkt at straffansvaret for ærekrenkelser burde videreføres i straffeloven 2005, men snevres inn i tråd med forslagene fra Straffelovkommisjonen og Ytringsfrihetskommisjonen, slik at bare de mest kvalifisert krenkende ytringene skulle kunne utløse straff.

Under høringen har flere høringsinstanser, blant dem riksadvokaten og Advokatforeningen, tatt til orde for en enda mer dyptgripende reform, slik at straffansvaret for ærekrenkelser helt avskaffes. Departementet mener saken er tilstrekkelig opplyst til at dette grunnleggende spørsmålet kan avklares i proposisjonen. De sentrale avveiningene mellom ytringsfrihet, personvern og andre grunnleggende hensyn på dette området har blitt inngående vurdert i forskjellige sammenhenger og av ulike utvalg. Det er dette samlede utredningsgrunnlaget som ligger til grunn for departementets vurdering nå.

Straffeloven 1902 sin bestemmelse om ærekrenkelse synes i nyere tid ikke å ha hatt noen selvstendig praktisk betydning ved siden av vernet av omdømmet. Den siste høyesterettsavgjørelsen departementet er kjent med hvor straffebudet ble anvendt alene, er fra 1957. Det er tilnærmet enighet blant høringsinstansene om at bestemmelsen er utdatert. I de bredere lag av befolkningen spiller i dag æren en mindre rolle enn den gjorde da straffeloven 1902 ble til, og det har betydning for vurderingen at bestemmelsen i praksis ikke er i bruk. Ut fra skadefølgeprinsippet, som står sentralt i vurderingen av hva slags atferd som bør belegges med straff, er det derfor vanskeligere i dag å argumentere for at beskyttelsen av denne interessen bør skje gjennom straffelovgivningen. Retten til å kreve erstatning og oppreisning vil uansett være i behold også for slike krenkelser.

Departementet har vurdert om vernet kan videreføres og eventuelt styrkes på annet vis enn ved å videreføre bestemmelsen i straffeloven 1902. Som utgangspunkt for denne vurderingen er det lagt til grunn at straffverdigheten til slike ytringer først og fremst skyldes at det nedsettende innhold spres vidt og til andre enn dem som rammes. Det kan likevel ikke ses bort fra at det kan være straffverdig å fremsette hatefulle ytringer i halvoffentlige sammenhenger, eller i nærvær av andre. Departementet går derfor inn for en viss utvidelse av anvendelsesområdet til § 185, slik at bestemmelsen også rammer hatefulle ytringer som i andres nærvær settes frem overfor en person som vernes av bestemmelsen.

Etter departementets syn taler gode grunner også for å erkjenne at straff ikke lenger er en praktisk eller formålstjenlig sanksjon mot de rene omdømmekrenkelser. En avkriminalisering fikk god støtte blant høringsinstansene, og det til tross for at departementet selv ikke antydet en slik løsning i høringsbrevet. Ikke å videreføre et straffansvar for omdømmekrenkelser kan føre til at man i noen fremtidige situasjoner ikke vil kunne strafforfølge enkelte forhold som mange vil anse som straffverdige, men praksis i dag tilsier at det vil dreie seg om så få tilfeller at de ikke kan begrunne en videreføring av generelle bestemmelser om straff for omdømmekrenkelser. På denne bakgrunn går departementet ikke inn for å videreføre det strafferettslige vernet av omdømmet i straffeloven 2005.

Departementet går heller ikke inn for å videreføre vernet av avdødes minne i straffeloven 1902, og slutter seg her til Straffelovkommisjonens synspunkter. Etter departementets syn er det imidlertid ønskelig at avdødes minne er vernet av reglene om erstatning og oppreisning, hvilket etter gjeldende rett er uklart. Departementet foreslår derfor å utforme skadeserstatningslovens bestemmelser slik at dette går klart frem.

Endelig har det også vært delte meninger om mortifikasjonsordningen bør videreføres. I høringsnotatet ble det foreslått å beholde bestemmelsene. Også Straffelovrådet tok til orde for en videreføring, riktignok under dissens. De fleste høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet har derimot foreslått å oppheve mortifikasjonsreglene. Departementet går derfor inn for ikke å videreføre mortifikasjonsinstituttet.

5.2 Komiteens merknader

Komiteen viser til at etter gjeldende rett kan den som unndrar en umyndig fra omsorgen til den barnet bor fast med, straffes. Straffebudet verner ikke foreldre med delt omsorg (der foreldrene bytter på å ha barnet boende fast hos seg), og heller ikke beskytter den som har samværsrett.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til at straffansvaret ikke utvides i disse sakene. I fastlåste saker er det en fare for at straffesanksjonering vil ha negativ effekt på omsorgssituasjonen og øke konfliktnivået mellom foreldrene til skade for barnet.

I tillegg til eksisterende virkemidler som tvangsbot og muligheten for å få prøvd omsorgsspørsmålet på nytt for domstolen, mener et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, at en i større grad bør satse på virkemidler som kan bidra til å dempe konfliktnivået og hjelpe foreldrene til å samarbeide til barnets beste. Dette flertallet mener det bør vurderes å forsterke de sivilrettslige sanksjonene på feltet, og viser til at Barne- og likestillingsdepartementet vil komme tilbake til dette som ledd i oppfølgningen av NOU 2008:9 Med barnet i fokus.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener man bør kriminalisere også det å undra barn fra samvær. Dersom Regjeringens forslag blir gjennomført, gir dette en urimelig forskjellsbehandling av den samværsberettigede forelder sammenliknet med den barnet bor fast med.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ser at det kan være konfliktskapende med en straffetrussel for unndragelse fra omsorg. Etter disse medlemmers oppfatning kan imidlertid straff like ofte virke konfliktdempende, da det gir partene større motivasjon til å bli enige og holde seg til fastsatte ordninger.

Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag til straffeloven § 261 forskjellsbehandler foreldre, basert på hvem av foreldrene barnet bor fast hos. Disse medlemmer fremhever at strid mellom foreldre ofte vil kunne ha svært negativ påvirkning på barna som rammes. At én av partene i en konflikt om omsorgsretten til felles barn kan straffesanksjoneres, mens det ikke er tilsvarende mulighet for den annen part, vil i mange tilfeller kunne oppleves som svært urimelig. Disse medlemmer erkjenner at en straffetrussel fra den annen part kan benyttes som pressmiddel i en konfliktsituasjon. Det faktum at kun én av foreldrene kan straffesanksjoneres innebærer etter disse medlemmers oppfatning en urimelig forskjellesbehandling av foreldrene.

Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

"§ 261 første ledd skal lyde:

Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en umyndig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal ha den umyndige boende hos seg hele eller deler av tiden, eller har samværsrett, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. På samme måte straffes den som urettmessig unndrar den umyndige fra noen som har fått omsorgen for vedkommende etter vedtak om omsorgsovertakelse."

Komiteen slutter seg til at de aller groveste tilfellene, som der en av foreldrene urettmessig tar barna med til utlandet ("barnebortføring"), skal kunne straffes med fengsel i inntil 6 år, mot 3 år i dag.

Komiteen viser imidlertid til at de begrunnelsene som er gitt i proposisjonen for å avgrense straffebudet mot samværsforeldre, i stor grad relaterer seg til omsorgsunndragelser som skjer internt i Norge. Ved internasjonale barnebortføringssaker vil ikke disse hensynene ha like stor gjennomslagskraft.

Komiteen viser til at en bortføring til utlandet i mange tilfeller vil være like drastisk for barnet, uavhengig av om det er bostedsforelderen eller samværsforelderen som står for bortføringen. Barnet vil uansett i slike tilfeller bli tatt bort fra sitt faste miljø med venner og barnehage eller skole. Videre vil sivilrettslige sanksjoner i Norge ha liten eller ingen praktisk betydning når barnet holdes unndratt i utlandet.

Komiteen er enig med Regjeringen i at en omsorgsunndragelse er særlig alvorlig når et barn blir ført bort til et annet land, og spesielt i tilfeller hvor barnet tas til et land det ikke har noen tilknytning til, med en annen kultur og et annet språk, og uten å få ha kontakt med den andre forelderen. Dette er begrunnelsen for at Regjeringen foreslår en egen bestemmelse om grov omsorgsunndragelse. Etter komiteens oppfatning kan dette hensynet også tilsi et videre straffansvar i slike saker, slik at også flytting/utenlandsferd uten samtykke fra forelder som har del i foreldreansvar blir straffbart.

Komiteen vil på denne bakgrunn be Regjeringen, fram mot ikrafttredelsen av straffeloven 2005, vurdere en utvidelse av straffansvaret i internasjonale barnebortføringssaker der barn tas ut av landet i strid med barnelovens regler.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er opptatt av at det iverksettes målrettede tiltak både nasjonalt og internasjonalt for å bekjempe barnebortføring. Flertallet er glad for at norske myndigheter har satt i verk flere tiltak for å bedre informasjonen og håndteringen av disse sakene. Flertallet vil særlig trekke fram etableringen av nettportalen www.barnebortføring.no til hjelp for foreldre som frykter eller opplever barnebortføring, i tillegg til tiltak som er iverksatt for å bedre kompetansen blant dommere, politi og påtalemyndighet og advokater.

Flertallet er av den oppfatning at det må sees på økonomiske tiltak som gjør det mindre attraktivt å bortføre barn. Flertallet mener at stans i offentlige ytelser og økonomiske overføringer kan ha en slik preventiv virkning. Flertallet viser til at Regjeringen arbeider med et høringsnotat hvor det vurderes å innføre en ordning som gir adgang til stans av offentlige ytelser og økonomiske overføringer, herunder barnebidrag, ved barnebortføring. Flertallet mener det er naturlig å avvente høringsinstansenes syn på et slikt forslag før det tas endelig beslutning om og på hvilken måte endringer bør gjennomføres.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener norske myndigheters innsats mot barnebortføring fra landet er slett. De foreldre som sitter igjen i Norge etter at bortføreren har tatt med seg barna, opplever i svært liten grad at myndighetene bistår i kampen for å få barna tilbake. Også for barna selv er det en stor påkjenning å bli revet opp fra sitt daglige miljø og flyttet til et nytt land hvor de ofte må leve mer eller mindre i skjul.

Disse medlemmer viser til at Nav i Norge i tillegg driver en praksis i forhold til innkreving av barnebidrag som gjør at staten reelt sett pålegger gjenværende forelder å sponse bortføreren.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til Fremskrittspartiets forslag i Dokument nr. 8:38 (2008–2009) om endring av norske myndigheters håndtering av saker om bortføring, og ber Regjeringen iverksette tiltak på dette området umiddelbart.

Disse medlemmer mener Lugano-konvensjonen ikke ivaretar foreldre som har opplevd bortføring til andre land tilstrekkelig. Regjeringen hadde mulighet til en reforhandling for få år siden, men brukte ikke anledningen til å rette opp de skjevheter konvensjonen gir.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til reforhandling av Lugano-konvensjonen."

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, registrerer at Regjeringen nå legger frem sak om endringer i forpliktelsene etter konvensjonen. Flertallet ser frem til å behandle saken og således få endret det internasjonale regimet som regulerer rettslig behandling av barnebortføringer.

Komiteen viser til barnelovens kapittel 5 og 6 som gir regler om foreldreansvar, fast bosted og samvær og angir hva som gjelder når dette ikke er fastsatt ved avtale eller rettslig avgjørelse. Ifølge utkastet til ny straffelov § 261 er den som er bostedsforelder i henhold til avtale eller rettsavgjørelse, vernet av straffebudet. Selv om ikke meningen ser ut til å ha vært å endre rettstilstanden på dette punktet, kan det fremstå av selve ordlyden at den som er bostedsforelder kun i henhold til lov, ikke vil være beskyttet av bestemmelsen. Komiteen vil derfor presisere dette ved å ta inn ordet "lov" i bestemmelsen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

"§ 261 første ledd skal lyde:

Den som alvorlig eller gjentatte ganger unndrar en umyndig eller holder denne unndratt fra noen som i henhold til lov, avtale eller rettsavgjørelse skal ha den umyndige boende fast hos seg, straffes med bot eller fengsel inntil 2 år. På samme måte straffes den som urettmessig unndrar den umyndige fra noen som har fått omsorgen etter vedtak om omsorgsovertakelse."

Komiteen er svært bekymret over en utvikling der barn blir eksponert på Internett i forbindelse med omsorgskonflikter. Usensurerte opplysninger fra barnevernssaker, videoer fra omsorgsovertakelser og intervjuer med barn om hvor de helst vil bo, ligger på Internett og er i seg selv overgrep mot barna som verken kjenner konsekvensen av det eller har styring med hvem de eksponeres for. Tilsvarende er grov sjikane og mobbing av barn og unge via Internett et økende problem. Komiteen viser til at iretteføring av nettsjikane i dag primært er en oppgave for politi- og påtalemyndighet. Komiteen vil understreke at det er viktig at grove overtramp blir gjenstand for strafforfølgning når det er barn og ungdom som rammes. Både forslaget til § 266 om hensynsløs atferd og § 267 om krenkelse av privatlivets fred kan være aktuelle straffebestemmelser her. I tillegg ber komiteen Regjeringen å vurdere om Datatilsynets inngrepshjemler mot slik atferd bør styrkes, slik at det utvikles mer slagkraftige alternativer til strafforfølgning, herunder bedret mulighet til å fjerne opplysninger/videoer etc. som er lagt ut.

Komiteen registrerer at straffelovens forbud mot bigami ble foreslått opphevet av Straffelovkommisjonen. Kommisjonen pekte på at straffebudet er lite brukt, at bigamisten som regel også vil overtre straffebudene mot falsk forklaring, dokumentfalsk og bedrageri og dermed pådra seg straffansvar likevel. Komiteen slutter seg likevel til Regjeringens forslag om å videreføre straffansvaret for bigami. Både hensynet til den annen ektefelle og samfunnsmessige forhold tilsier dette. Ekteskap har en rekke rettsvirkninger, bl.a. rett til deling av formuen, rett til underholdsbidrag, rett til arv, rett til pensjon, rett til forsikringsytelser og rett til opphold i landet. Den som narres til å inngå et ugyldig ekteskap, vil derfor, etter komiteens mening, rammes hardt når ekteskap kjennes ugyldig.

Komiteen viser til at det i den forrige proposisjonen om straffelovens spesielle del ble vedtatt å videreføre dagens forbud mot å øve vold mot en offentlig tjenestemann, eller true eller forulempe ham under yrkesutøvelsen. Samtidig ble gruppen som regnes som "offentlig tjenestemann" snevret inn. Dette medførte at enkelte offentlig ansatte yrkesutøvere mistet sitt særlige strafferettslige vern, for eksempel helsepersonell, ansatte innen persontransport og utdanningspersonell. Komiteen viser til at disse yrkesgruppene er særlig utsatt for trusler og vold, samtidig som de utfører viktige arbeidsoppgaver som det er i samfunnets interesse å beskytte. Komiteen slutter seg derfor til Regjeringens forslag om å gi et eget straffebud som beskytter disse gruppene mot trusler, forulemping og hindring av yrkesutøvelsen, der det oppstilles en lavere terskel for straffansvar enn etter de alminnelige bestemmelsene om trusler mv. Det strafferettslige vernet vil gjelde enten man er offentlig eller privat ansatt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at det ved utformingen av bestemmelser som beskytter bestemte grupper, alltid vil knytte seg utfordringer til å avgrense hvilke grupper som bør omfattes. Lovforslaget § 265 innebærer at vernet i hovedsak beskytter yrkesgrupper som har hatt dette vernet etter straffeloven 1902.

Flertallet viser til at § 155 i straffeloven 2005 innrømmer vern også til de som sikrer arbeidsplassen til personer som utøver offentlig myndighet, som vektere ved departementene, Stortinget, domstolene og andre offentlige myndighetsorganer. Deres beskyttelse anses som en forlengelse av den offentlige myndighetsutøvelsen. Når det gjelder særskilt vern av private vektere som beskytter private virksomheter, vises det til vurderingene som er gjort i Ot.prp. nr. 49 (2008–2009) (Om lov om endringer i lov om vaktvirksomhet) og i Ot.prp. nr. 22 (2008–2009) og betraktninger knyttet til disse vekternes myndighet og status. Flertallet vil videre vise til at deres strafferettslige beskyttelse også er ivaretatt ved at det etter § 77 h i straffeloven 2005 er oppstilt som et straffskjerpende moment ved straffutmålingen om lovbruddet har rammet personer som er særlig utsatt for lovbrudd, og at vektere her er spesielt nevnt som eksempel på dette i Ot.prp. nr. 8 (2007–2008).

Flertallet viser til at også andre grupper vil kunne sies å være mer utsatt for vold og trusler enn andre, herunder bl.a. journalister. Disse vil da være beskyttet av de alminnelige bestemmelsene om trusler og vold, i tillegg til at § 77 h i straffeloven 2005 oppstiller som et straffskjerpende moment ved straffutmålingen at lovbruddet har rammet personer som er særlig utsatt for lovbrudd. Dette vil da, etter omstendighetene, også kunne omfatte journalister.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er enige i at man innfører en bestemmelse med ekstra vern for en del utsatte yrkesgrupper. Disse medlemmer er videre enige i at man differensierer vernet for dem som omfattes av begrepet offentlig tjenestemann i straffeloven 2005 § 155 og de som faller utenfor denne bestemmelsen. Etter disse medlemmers syn bør man imidlertid forsterke vernet av tjenestemenn i § 155 ved å innføre en regel om begrensning av hvor mye av utmålt straff som kan ilegges betinget. Videre mener disse medlemmer at det er riktig å markere straffbarheten i voldshandlinger mot offentlige tjenestemenn ved å fastsette en minstestraff i bestemmelsen.

På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:

"§ 155 første ledd skal lyde:

Den som ved vold eller trusler påvirker en offentlig tjenestemann til å foreta eller unnlate å foreta en tjenestehandling, eller søker å oppnå dette, straffes med bot eller fengsel fra 1 inntil 3 år. Maksimalt halvparten av straffen kan gjøres betinget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til innspillene fra NHO Service om vekternes rettsstilling i Regjeringens forslag til ny straffelov. I proposisjonen argumenteres det etter disse medlemmers oppfatning godt for hvorfor noen yrkesgrupper bør ha et særlig vern mot trusler, forulemping eller hindring av deres yrkesutøvelse. Disse medlemmer mener at begrunnelsen som er gitt også passer svært godt på vekternes situasjon. Vektere har jevnlig kontakt med publikum, og opplever et økt omfang av trusler og vold i sin yrkesutøvelse. Samtidig ivaretar de viktige samfunnsoppgaver, som vakthold på privat og offentlig eiendom, på offentlige kontorer og skoler. Disse medlemmer viser til det pågående arbeidet med å endre lov om vaktselskaper, som kommer på overtid og etter langvarig press fra opposisjonen. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til Innst. S. nr. 152 (2006–2007) og en rekke forslag fremmet i tilknytning til statsbudsjettet og revidert nasjonalbudsjett. Disse medlemmer er tilfreds med at Stortinget omsider får et konkret lovforslag å forholde seg til. Disse medlemmer anser det utvidede vernet som foreslås for vekterne som et viktig og parallelt ledd i gjennomgangen av regelverket som omhandler vaktselskapene. Økt beskyttelse i straffeloven vil følges av økte krav til opplæring av vekterne, en utvidet grunnutdanning og årlig vandelssjekk av vektere.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"§ 265 nytt annet ledd litra d skal lyde:

  • d) Vektere i sin yrkesutøvelse.

§ 286 nytt annet ledd litra d skal lyde:

  • d) Vektere i sin yrkesutøvelse."

Komiteen viser til at det i dag er straffbart å krenke en annens æresfølelse eller omdømme, og det kan medføre erstatnings- og oppreisningsansvar. I tillegg kan beskyldninger det ikke er ført bevis for, kjennes døde og maktesløse (mortifikasjon). Komiteen mener at alle disse reglene gjør inngrep i ytringsfriheten, som er vernet av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Norge er dømt for brudd på konvensjonen ved fire anledninger, senest i 2007.

Komiteen viser til at Straffelovkommisjonen og Ytringsfrihetskommisjonen foreslo å oppheve straff mot krenkelser av æresfølelsen, men å videreføre straffansvar for krenkelser av omdømmet og mortifikasjonsreglene.

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag, og går ikke inn for å videreføre straff eller mortifikasjon, men foreslår å videreføre adgangen til å kreve erstatning og oppreisning. Komiteen viser til at bruken av straff for å motvirke ærekrenkelser har vært meget beskjeden i nyere tid. En avkriminalisering fikk også bred støtte blant høringsinstansene, blant dem Advokatforeningen og Riksadvokaten. Komiteen viser videre til at de fleste kvalifisert krenkende ytringer vil rammes av andre straffebud. Sentralt er forbudet mot hatefulle ytringer, forulemping av offentlig tjenestemann, offentliggjøring av forhold som tilhører privatlivet, og fredskrenkelse ved hensynsløs atferd. Komiteen understreker også at den som ærekrenkes heller ikke vil gjøres rettsløs, ettersom adgangen til å kreve erstatning og oppreisning vil bli opprettholdt.

Komiteen har merket seg innspillene som Norsk Redaktørforening har kommet med under Stortingets høring av saken. I hovedsak mener komiteen at departementets forslag er hensiktsmessig, ikke minst fordi det legger opp til en vurdering som er sammenfallende med den som følger av EMK. I lys av synspunktene til Redaktørforeningen går komiteen likevel inn for å gi unntaket fra ansvarsregelen i første ledd en noe mer generell form, slik at departementets forslag til annet og tredje ledd føyes sammen til et annet ledd.

Komiteen fremmer følgende forslag:

"Skadeserstatningsloven § 3-6a annet ledd skal lyde:

En ærekrenkende ytring medfører ikke ansvar etter første ledd dersom den anses berettiget etter en avveining av de hensyn som begrunner ytringsfrihet. Ved denne vurderingen skal det særlig legges vekt på om ytringen hviler på et fyldestgjørende faktisk grunnlag, på ytringens grad av krenkelse, og om hensynet til den krenkede er tilfredsstillende ivaretatt ved for eksempel adgang til imøtegåelse, om allmenne interesser eller andre gode grunner tilsa at den ble satt frem, og om ytreren har vært i aktsom god tro med hensyn til de momenter som kan gjøre ytringen berettiget."

Komiteen viser til at endringen blant annet får bedre frem at oppregningen av momenter ikke er uttømmende. Fjerde ledd i departementets forslag til § 3-6 a blir i så fall tredje ledd.

Komiteen er enig med Redaktørforeningen i at det i proposisjonens merknader til § 267 må være feilaktig henvist til § 270, mens det rette formentlig skal være å understreke at § 267 om vern av privatlivets fred etter omstendighetene kan komme til anvendelse på sanne ærekrenkelser. Komiteen slutter seg også til forslaget om å endre § 270 slik at "forlegger" erstattes med "utgiver", og at kravet om å oppgi "eget navn" sløyfes som overflødig. For øvrig foranlediger ikke Redaktørforeningens innspill endringer i departementets lovforslag. Komiteen fremmer følgende forslag:

"§ 270 første og annet ledd skal lyde:

Den som står for trykkingen av et skrift, og som unnlater å oppgi foreta