Til Odelstinget
I proposisjonen gjer Justisdepartementet framlegg om endring
av reglane i tomtefestelova § 37 om fastsetjing av innløysingssum
ved feste av tomt til bustadhus og fritidshus. Bakgrunnen er Høgsteretts dom
21. september 2007 i Sørheimsaka. Fleirtalet i Høgsterett kom til
at den såkalla 40-prosentregelen i tomtefestelova etter omstenda
kan føre til resultat som er i strid med Grunnlova § 105 om retten
til full erstatning ved oreigning. Tomtefestelova må derfor endrast.
Framlegget går ut på at festaren skal kunne krevje innløysing
til 25 gonger oppregulert festeavgift. Ved tidsavgrensa kontraktar
skal bortfestaren likevel kunne krevje at innløysingssummen blir
sett til 40 prosent av råtomtverdien med frådrag for verdiauke som festaren
har tilført tomta (40-prosentregelen).
Etter tomtefestelova kan ein festar av tomt til bustad- eller
fritidshus krevje innløysing når 30 år av festetida har gått. Lova
fastset at det då som utgangspunkt skal betalast eit vederlag på
30 gonger festeavgifta etter regulering på innløysingstida. Alternativt kan
kvar av partane ved tidsavgrensa festeavtalar krevje at vederlaget
skal setjast til 40 prosent av tomteverdien på innløysingstidspunktet
med frådrag for verdiauke som festaren har tilført tomta.
I Sørheimsaka kom fleirtalet i Høgsterett til at spørsmålet om
grunnlovsstrid ved innløysing berre oppstår dersom det er festaren
som krev fastsetjing etter 40-prosentregelen, og dette fører til
at innløysingssummen blir lågare enn den kapitaliserte verdien av
festeavgifta. Når 40-prosentregelen ikkje kunne nyttast, fann fleirtalet
i Høgsterett at innløysingssummen måtte fastsetjast ved vanleg kapitalisering av
festeavgifta. Fleirtalet uttalte at ei kapitaliseringsrente på fem
prosent normalt vil gi full erstatning i tomtefesteforhold, men
at den konkrete kapitaliseringsrenta måtte fastsetjast ved nytt
overskjøn.
Konsekvensen av høgsterettsdommen er at bortfestaren har krav
på minst 20 gonger oppregulert festeavgift når festaren gjer gjeldande
40-prosentregelen. Dersom 40-prosentregelen gir ein innløysingssum
som er høgare enn 20 gonger årleg festeavgift, vil normalt begge
partar framleis kunne krevje at innløysingssummen blir sett til
40 prosent av råtomtverdien i samsvar med ordlyden i lova. Høgsterettsdommen
grip ikkje inn i bortfestaren sin rett til å pårope 40-prosentregelen.
I høyringsnotatet peikte Justisdepartementet på relevante omsyn
ved fastsetjing av reglar om innløysingssum. Av høyringsinstansane
er det berre representantar for bortfestarsida som har kome med
merknader om kva slags omsyn som er relevante ved fastsetjing av
reglar om innløysingssum.
Det visast til proposisjonen for ein gjennomgang av kva slags
omsyn som etter departementets vurdering er relevante ved utforming
av reglar om innløysingssum innanfor ramma av Grunnlova § 105.
Justisdepartementet har i høyringsnotatet gjort greie for grunnlovsvurderingane
i Sørheimdommen. Departementet drøftar i proposisjonen dei spørsmåla som
høyringsinstansane har tatt opp. Det blir gjort greie for dei skrankane
som følgjer av Grunnlova § 105. Innanfor ramma av Grunnlova er det
opp til lovgivaren å fastsetje reglar om innløysingssum som i rimeleg
grad varetek omsynet til både bortfestarane og festarane. Lovgivaren
står med andre ord fritt til å fastsetje reglar som gir bortfestarane
ein høgare innløysingssum enn den som følgjer av minstekrava i Grunnlova.
Justisdepartementet har i høyringsnotatet skissert fem forskjellige
endringsforslag utan å gi uttrykk for ein klar preferanse for nokon
av dei. Enkelte høyringsinstansar – i all hovudsak representantar
for bortfestarsida – har tatt til orde for andre endringsforslag.
Det er gjort framlegg om å kombinere ein generell 30-gongerregel
med ein rett for bortfestaren til å krevje 40 prosent av råtomtverdien
ved tidsavgrensa avtalar. Ein av instansane har også gjort framlegg
om at bortfestaren ved tidsavgrensa avtalar skal ha krav på den
fulle noverdien av råtomta, eventuelt tillagt den kapitaliserte
verdien av framtidig festeavgift dersom innløysing skjer før festetida
er ute.
Justisdepartementet ser det som uaktuelt å følgje opp framlegg
som inneber ei markant svekking av rettsstillinga til festarane.
Formålet med dette lovarbeidet er å fastsetje reglar om innløysingssum
som i rimeleg grad varetek interessene til begge partar. I lys av
dette ser departementet ikkje grunn til å gå nærmare inn på framlegg
som vil innebere ei einsidig styrking av bortfestarsida.
Eit hovudspørsmål er om innløysingssummen åleine skal fastsetjast
utifrå storleiken på festeavgifta, eller om ein også skal ta omsyn
til tomteverdien. Det går her ei skiljelinje mellom festarsida,
som meiner at storleiken på festeavgifta skal vere avgjerande, og bortfestarsida,
som meiner at det også må takast omsyn til tomteverdien, i alle
fall ved tidsavgrensa kontraktar.
Departementet skiljar mellom tidsavgrensa og tidsuavgrensa kontraktar.
Som tidsuavgrensa kontraktar reknar ein i denne samanhengen festekontraktar
som etter kontrakten er evige. Som tidsavgrensa kontraktar reknar
ein festekontraktar som inneheld ei tidsavgrensing.
Tidsuavgrensa kontraktar er i dag underlagt ein rein 30-gongerregel.
Ein bortfestar som har inngått ein tidsuavgrensa kontrakt, har aldri
hatt ei forventing om å kunne råde over tomta som eigar igjen. Ein må
sjå det slik at skipinga av festeforholdet inneber ei varig omdisponering
av tomta. Skipinga av festeforholdet inneber følgjeleg at bortfestaren
si økonomiske interesse i tomta er avgrensa til dei framtidige festeinntektene.
Departementet meiner etter dette at det i desse tilfella bør gjelde
ein rein multiplikatorregel.
Spørsmålet blir kva slag multiplikator som skal nyttast. Det
er her naturleg å vise til dei vurderingane som ligg til grunn for
dagens 30-gongerregel. Fleire av desse prinsipielle vurderingane
har framleis relevans. Fastsetjing av reglar om innløysingssum ved tomtefeste
er ikkje eksakt matematikk, men verdibasert politikk. Lovgivaren
er ikkje bunden av at Høgsterett ved fleire høve har lagt til grunn
ei kapitaliseringsrente på 5 prosent. For lovgivaren er utfordringa å
fastsetje reglar om innløysingssum som i rimeleg grad varetek omsynet
til både festarane og bortfestarane. Valet av multiplikator ved
innløysing av festeforhold må følgjeleg byggje på ei samla vurdering der
fleire moment kan spele inn. I denne vurderinga må det mellom anna
takast omsyn til det store mangfaldet av festekontraktar.
Ein multiplikator på 30 medfører ein overkompensasjon i forhold
til det som ville følgje av ei normal kapitalisering. I relasjon
til Grunnlova § 105 vil truleg ein multiplikator på 20 gi full erstatning.
Departementet har likevel valt å ikkje gjere framlegg om ein 20-gongerregel.
Bakgrunnen er i første rekke at ein slik regel ofte kan gi seg uheldige
utslag. I mange festeforhold reflekterer ikkje festeavgifta den
noverande råtomtverdien. Slik vil det typisk vere i pressområde,
der tomteprisane dei siste tiåra har stege vesentleg meir enn den
allmenne prisstinga i samfunnet.
Høgsterettsdommen i Sørheimsaka har gitt ei nyttig avklaring
av grunnlovsspørsmålet. Når Grunnlova § 105 truleg opnar for ein
multiplikator på 20, kan det reiast spørsmål om ein multiplikator
på 30 vil gi ein urimeleg overkompensasjon, og om multiplikatoren
derfor bør reduserast til 25.
Problemet med ein 30-gongerregel er at den kan leie til høge
innløysingssummar i tilfelle der festeavgifta er sett uforholdsmessig
høgt i utgangspunktet, eller i tilfelle der festeavgifta har blitt
regulert på grunnlag av tomteverdi. Det må i denne samanhengen takast
omsyn til at bortfestaren har fått ei laupande avkasting på tomta
i form av årlege festeavgifter. Festaren som løyser inn tomta, vil
gjerne oppfatte det slik at han må betale to gonger for same tomt.
Etter Justisdepartementets syn kan ein multiplikator på 25 vere
eit rimeleg kompromiss. Også ein slik regel kan etter omstenda leie
til eit resultat som ein av partane meiner er urimeleg. Generelt
er det likevel grunn til å tru at regelen i dei fleste tilfella
vil gi ein innløysingssum som er akseptabel for begge partar. Interessene
til bortfestaren må seiast å vere godt varetatt, ettersom bortfestaren
får meir enn det ei normal kapitalisering av festeavgifta skulle
tilseie. Festaren kan på si side krevje å bli eigar av tomta til ein
lågare sum enn etter dagens reglar. Om festaren likevel meiner at
summen er for høg, eller om han ikkje klarer å finansiere ei innløysing,
kan han i staden velje å halde fram med festeforholdet på same vilkår.
Interessene til festaren må dermed seiast å vere godt varetatt.
Ein fordel ved å velje ein multiplikator på 25 er vidare at ein
unngår einkvar tvil i høve til Grunnlova § 105. I lys av høgsterettsdommen
i Sørheimsaka finn Justisdepartementet det klart at ein 25-gongerregel
ikkje skaper problem i høve til Grunnlova § 105.
Spørsmålet er om ein rein 25-gongerregel også bør gjelde for
tidsavgrensa kontraktar, eller om bortfestaren framleis skal kunne
gjere gjeldande 40-prosentregelen.
Justisdepartementet presiserar at det ikkje er aktuelt med ein
annan multiplikator for tidsavgrensa kontraktar enn for tidsuavgrensa
kontraktar. Vidare er det ikkje aktuelt å oppretthalde ein regel
som gir festaren rett til å krevje innløysing til 40 prosent av råtomtverdi,
då ein slik regel etter omstenda kan føre til resultat som er i
strid med Grunnlova § 105. Spørsmålet blir etter dette om ein bør
oppretthalde den tryggingsventilen som 40-prosentregelen er for bortfestaren.
Forholdet til Grunnlova § 105 gjer det ikkje naudsynt å oppretthalde
ein slik regel. Departementet kan heller ikkje sjå at regelen er
naudsynt av omsyn til vernet om eigedomsretten i første tilleggsprotokoll til
Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK).
På bakgrunn av høyringa har departementet kome til at bortfestaren
framleis bør kunne gjere gjeldande 40-prosentregelen ved tidsavgrensa
kontraktar. Den rettstekniske vinsten ved enkle og klare reglar
kan etter departementet sitt syn ikkje vege tyngre enn ønsket om
reglar som gjennomgåande gir rimelege og balanserte resultat i praksis.
Det er også lagt vekt på at stillinga til festarane er styrka ved
at multiplikatoren i § 37 første ledd første punktum er redusert
frå 30 til 25, og på at festarane kan velje lenging på same vilkår
som før i staden for innløysing. Departementet viser også til at
eit fleirtal av høyringsinstansane har gått inn for å oppretthalde
40-prosentregelen.
For tidsuavgrensa kontraktar inneber framlegget ei styrking av
stillinga til festarane ved at dei kan krevje innløysing til 25
gonger oppregulert festeavgift, medan dei i dag kan krevje innløysing
til 30 gonger oppregulert festeavgift. Dersom den oppregulerte festeavgifta
t.d. er på 5 000 kroner i året, inneber dette at innløysingssummen
blir 125 000 kroner etter framlegget mot 150 000 kroner etter dagens
reglar.
For tidsavgrensa kontraktar inneber framlegget ei styrking av
stillinga til bortfestarane, idet dei er sikra ein innløysingssum
som minst svarer til 25 gonger oppregulert festeavgift. For festarane
inneber framlegget ei svekka rettsstilling, ettersom dei ikkje lenger
kan oppnå ein innløysingssum i sjiktet mellom 20 gonger oppregulert
festeavgift og 25 gonger oppregulert festeavgift. I tilfelle der
40 prosent av råtomtverdien ligg over 25 gonger oppregulert festeavgift, medfører
framlegget inga endring i rettstilstanden utover at utgangspunktet
etter framlegget er ein 25-gongerregel, og ikkje ein 30-gongerregel.
Ved vurderinga av dei økonomiske konsekvensane for offentlege
bortfestarar må det takast omsyn til instruksen om innløysing og
regulering av festeavgift i festeforhold der staten eller statleg
styrde verksemder eig tomta.
Tomtefesteinstruksen inneber mellom anna at bortfestaren ikkje
kan gjere gjeldande 40-prosentregelen i tomtefestelova § 37 første
ledd andre punktum. At lovframlegget her vidarefører 40-prosentregelen
får dermed ikkje konsekvensar for festekontraktar som er omfatta
av instruksen. Instruksen vil gjelde for om lag 8 500 festeforhold.
Innløysingsføresegnene i instruksen vil i tillegg gjelde for om
lag 4 000 framfestekontraktar.
For Opplysningsvesenets fond, som er bunde av tomtefesteinstruksen,
medfører lovforslaget at det estimerte tapet ved å gjennomføre instruksen
aukar frå 1,0–1,25 mrd. kroner til 1,4–1,65 mrd. kroner, dvs. med
400 mill. kroner. Tapsoverslaget på 1,0–1,25 mrd. kroner var basert
på ein multiplikator på 20.
Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, leiaren
Anne Marit Bjørnflaten, Thomas Breen, Ingrid Heggø og Hilde Magnusson
Lydvo, frå Framstegspartiet, Jan Arild Ellingsen, Solveig Horne
og Thore A. Nistad, frå Høgre, Elisabeth Aspaker og André Oktay
Dahl, og frå Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry,
viser til at bakgrunnen for Ot.prp. nr. 42 (2008–2009) er Høyesteretts
dom fra 21. september 2007 i den såkalte Sørheimsaken. Flertallet
i Høyesterett kom til at den såkalte 40-prosentregelen i tomtefesteloven
er i strid med Grunnloven § 105, når fester krever denne regelen
tatt i bruk. Dette førte til at det var nødvendig med en endring
av gjeldende tomtefestelov.
Komiteen vil påpeke at tomtefesteloven har vært
behandlet i Stortinget flere ganger de siste årene, senest høsten
2006.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Høyre og Sosialistisk Venstreparti, peker på at det er tydelige
politiske forskjeller mellom partiene i tomtefestelovgivningsspørsmål.
Flertallet støtter Regjeringens forslag om å senke
multiplikatoren fra 30 ganger til 25 ganger, og begrunnelsen for
dette. Fastsetting av regler for innløsningssum er ikke eksakt matematikk,
men verdibasert politikk. Selv om Høyesterett mener at 5 pst. vil
være tilstrekkelig kapitaliseringsrente av tomteverdien, kan det
argumenteres for at det også er andre momenter som spiller inn.
Dette gjelder blant annet det store mangfoldet av festekontrakter.
Dette gjør at en 25-gangerregel bedre kan balansere begge parters interesser.
Flertallet er også enig i at bare 25-gangerregelen
skal gjelde for tidsubegrensede kontrakter, og at muligheten for
bortfester til å kreve en 40-prosentløsning ikke skal gjelde her.
Når det gjelder spørsmålet om tidsbegrensede kontrakter,
så hadde et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, helst villet valgt en løsning
hvor 25-gangerregelen var det eneste alternativet også her. Imidlertid
registrerer dette flertallet at dette ikke ble valgt
som løsning av Regjeringen og at det heller ikke har vært flertall
for dette syn i Stortinget ved tidligere lovbehandlinger. Dette flertallet ser
derfor ikke grunn til å fremme forslag om dette i komiteens lovbehandling.
Dette flertallet vil understreke at selv om Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti har klare landsmøtevedtak på sin tomtefestepolitikk,
er det dessverre ikke politisk flertall i Stortinget for å gå lenger
for å ivareta festernes interesser. Dette flertallet vil
fortsatt arbeide for å styrke festernes rettsstilling. Dette
flertallet vil understreke at det er på denne måten man
har fått en betydelig bedring de siste årene for festernes situasjon.
I den anledning vil komiteens medlemmer fra
Fremskrittspartiet vise til mindretallsforslaget fra Fremskrittspartiet
som gikk ut på å innhente Høyesteretts betenkning før realitetsbehandling. Dette
forslaget ble nedstemt, og disse medlemmer mener
mye unødvendig støy rundt tomtefesteloven kunne vært unngått hvis
en hadde innhentet denne betenkningen først.
Disse medlemmer vil derfor påpeke at flertallet
i Høyesterett ikke kunne se at konsekvensene av regelen og de problemene
som dette reiste i forhold til Grunnloven, var blitt tilstrekkelig
vurdert og kommentert.
Disse medlemmer viser i denne sammenheng til førstvoterende
i Sørheimsaken som blant annet uttalte:
"Dommer Lund: Jeg er som tingretten kommet til at
fastsettelse av innløsningssummen etter 40 prosentregelen i tomtefesteloven
§ 37 første ledd i denne saken vil være i strid med Grunnloven § 105.
På
denne bakgrunn finner jeg det for min del utvilsomt at anvendelsen
av 40 prosentregelen i denne saken vil være i strid med Grunnloven
§ 105, og ut fra det syn på domstolenes prøvelsesrett jeg innledningsvis
ga uttrykk for, vil Stortingets eget syn på grunnlovsmessigheten
da ha begrenset vekt. Jeg kan for øvrig heller ikke se at det Stortinget
uttalte om forholdet til Grunnloven, viser at konsekvensene ved at
festeren kan kreve innløsningssummen fastsatt til 40 prosent av
tomteverdien, er overskuet og vurdert i forhold til Grunnloven.
Om forholdet til Grunnloven § 105 uttalte justiskomiteen, jf. innstillingen
side 16-17:
"Flertallet viser til at Grunnloven
§ 105 fastsetter at det ved tvungen avgivelse av eiendom skal ytes full
erstatning for den økonomiske verdien av den avgitte rettsposisjonen.
Flertallet legger til grunn at Grunnloven § 105 har en hard kjerne
som lovgiveren ikke kan gripe inn i, men at lovgiveren ut over denne kjernen
har atskillig frihet til nærmere å presisere og regulere hvordan
erstatningsutmålingen skal skje. Flertallet har grundig vurdert
det tungtveiende beskyttelseshensyn som ligger bak Grunnloven § 105, og
mener at det lovforslaget som fremmes ligger innenfor rammen av
lovgiverens frihet etter Grunnloven § 105. Høyesterett har ellers
i det såkalte "Kløfta-skjønnet" i Rt-1976-1 lagt betydelig vekt
på Stortingets syn i forhold til lovers grunnlovsmessighet.""
Disse medlemmer er ikke overrasket over at flertallet
i Høyesterett kom til et resultat som viser at den såkalte 40-prosentregelen
i tomtefesteloven kan være i strid med Grunnloven § 105.
Komiteen registrerer at konsekvensene
av høyesterettsdommen er at bortfester har krav på minst 20 ganger
oppregulert festeavgift når fester gjør gjeldende 40-prosentregelen. Komiteen viser også
til at Høyesterettsdommen ikke griper inn i bortfesterens rett til
å påberope seg 40-prosentregelen.
Komiteen vil påpeke at det innenfor rammen av
Grunnloven er opp til lovgiver å fastsette regler om innløsningssum
som ivaretar forholdet til både bortfester og fester, og at formålet
med det nye lovforslaget er å fastsette regler om innløsningssum
som i rimelig grad ivaretar begge parters interesser.
Komiteen viser til uttalelsene fra de enkelte høringsinstansene
om de forskjellige endringsforslagene. Komiteen registrerer
at festersiden går inn for en ren 20-gangerregel og uttrykker motstand
mot en regel som tar hensyn til tomteverdien. Komiteen registrerer
videre at for bortfester er det derimot viktigere at de fremdeles
skal kunne gjøre gjeldende 40-prosentregelen for tidsavgrensede
kontrakter. Komiteen viser til Regjeringens forslag
for tidsuavgrensede kontrakter som innebærer en styrking av stillingen
til festeren ved at de kan kreve innløsning til 25 ganger oppregulert
festeavgift og forslaget for tidsavgrensede kontrakter som innebærer
en styrking av stillingen til bortfester, idet de er sikret en innløsningssum
som minst svarer til 25 ganger oppregulert festeavgift.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet setter
den private eiendomsretten og prinsippet om avtalefrihet høyt. Disse
to prinsippene er grunnleggende i et demokratisk samfunn. Det å
ivareta og respektere avtalerettslige prinsipper, samt retten til
å eie og styre sin egen eiendom, er en forutsetning for alle.
Disse medlemmer registrerer at Regjeringen ikke
har klart å fremme forslag som alle parter kan være tilfredse med,
og disse medlemmer viser i den anledning til høringsuttalelsene
fra Oslo kommune og Grunneierforeningen som mener at ingen av Regjeringens
forslag er tilfredsstillende, heller ikke dagens lovgivning.
Disse medlemmer mener Høyesteretts avgjørelse
ikke er til hinder for å finne en løsning som gir bedre balanse
mellom bortfester og festers interesse og vil på denne bakgrunn
fremme forslag om å beholde dagens regel, men kun fjerne festers
rett til å påberope seg 40-prosentregelen. Disse medlemmer vil
også understreke at idet festerne har innløst eiendommen så er de
også grunneiere, med de rettigheter dette innebærer.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
"Tomtefesteloven § 37 første ledd første punktum skal lyde:
Ved innløysing av tomt som er festa bort til bustadhus eller
fritidshus, skal innløysingssummen vere 30 gonger årleg festeavgift
etter regulering på innløysingstida, om ikkje ein mindre innløysingssum er
avtalt."
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Tomtefesteloven § 37 første ledd første punktum skal lyde:
Ved innløysing av tomt som er festa bort til bustadhus eller
fritidshus, skal innløysingssummen vere 30 gonger årleg festeavgift
etter regulering på innløysingstida, om ikkje ein mindre innløysingssum er
avtalt.
Komiteen har elles ingen merknader,
viser til proposisjonen og rår Odelstinget til å gjere slikt
vedtak til lov
om endringar i tomtefestelova
I
I lov 20. desember 1996 nr.
106 om tomtefeste skal § 37 første ledd lyde:
Ved innløysing av tomt som er festa bort til bustadhus
eller fritidshus, skal innløysingssummen vere 25 gonger årleg festeavgift
etter regulering på innløysingstida, om ikkje ein mindre innløysingssum er
avtalt. Om ikkje anna er avtalt, kan bortfestaren likevel krevje
at innløysingssummen for andre tomter enn dei som er festa bort
på uavgrensa tid utan oppseiingsrett for bortfestaren, skal vere
40 prosent av tomteverdet på innløysingstida med frådrag for verdauke
som festaren har tilført tomta med eigne tiltak eller tilskott til
tiltak som er gjort av andre. Tomteverdet må ikkje setjast høgare
enn det tomta kan seljast for om det berre er tillate å setje opp
det eller dei husa som er på tomta.
II
Lova gjeld frå den tid Kongen fastset. Kongen kan gi overgangsreglar.
Oslo, i justiskomiteen, den 2. juni 2009
Anne Marit Bjørnflaten |
Solveig Horne |
leiar |
ordførar |