Til Stortinget.
I meldingen som har undertittelen « Eit overgrep er eit for mykje », omhandler følgende hovedområder:
| - |
Kunnskap om seksuelle overgrep mot barn. |
| - |
Formelle sider ved problemområdet. |
| - |
Ansvarsdeling mellom ulike etater. |
| - |
Oversikt over eksisterende tiltak for å bekjempe seksuelle overgrep mot barn i Norge. |
| - |
Erfaringer fra andre land. |
| - |
Problematiske sider ved eksisterende tilbud og tiltak. |
| - |
Forslag til styrkings- og forbedringstiltak. |
Det er de siste årene gjort mye for å styrke arbeidet med seksuelle overgrep mot barn. Tiltakene i Regjeringens handlingsplan mot seksuelt misbruk av barn er i stor grad satt ut i livet. Det er bl.a. erfaringene med handlingsplanen som nå ligger til grunn for denne meldingen.
Meldingen gir en oversikt over den eksisterende kunnskap ved ulike sider ved seksuelle overgrep mot barn. Meldingen gjennomgår også iverksatte tiltak og nåværende praksis.
Definisjoner og avgrensninger
I meldingen konsentrerer man seg om de overgrep som i straffeloven kalles « utuktig omgang », mao. fysiske seksuelle overgrep. Meldingen omhandler ikke situasjoner der barn opplever å se en blotter eller der de blir tilsnakket av eldre gutter eller jenter med forslag om en seksuell handling.
Selv om barneprostitusjon og barnepornografi også er en form for seksuelle overgrep mot barn, blir dette ikke omhandlet.
Overgrep mot barn må man se særlig alvorlig på dersom en av de følgende forutsetninger er til stede:
| - |
Dersom det utsatte barnet er i nær slekt eller/og overgriperen tidligere har hatt barnets tillit, dersom det i tilknytning til overgrepet blir brukt vold eller trusler om vold, |
| - |
dersom barnet blir utsatt for gjentatte overgrep, ved at barnet blir utsatt for overgrep flere ganger eller ved at overgriperen gjør overgrep mot flere barn. |
Departementet presiserer at avgrensningene og prioriteringene er gjort med bakgrunn i kunnskap om skadevirkninger av overgrep. Det understrekes at det ikke er grunn til å bagatellisere overgrep som faller utenfor disse kategoriene.
Tilbakeblikk
Myndighetenes oppmerksomhet omkring seksuelle overgrep mot barn har gradvis øket utover på 80-tallet. Det er lagt frem en rekke dokumenter: NOU 1982:26 Barnemishandling og omsorgssvikt, St.meld. nr. 72 (1984-1985) om Barne- og ungdomsvern, Helsedirektoratets forslag til handlingsplan, Helsetjenesten og privat vold (1986), NOU 1988:29 Etterforskning av incestsaker, NOU 1991:13 Seksuelle overgrep mot barn - Straff og erstatning og Regjeringens handlingsplan mot seksuelt misbruk av barn (1992-1993), for å nevne noen av de utredninger og handlingsplaner som er laget.
Fra og med 1986 er det blitt startet opp en del selvhjelpsorienterte tiltak i regi av personer som selv har vært utsatt for seksuelle overgrep som barn. Noen av disse sentrene bruker navnet Støttesenter mot incest og har en felles ideologi der det blir fremhevet at de som arbeider der selv har vært utsatt for seksuelle overgrep. Disse sentrene har også gjennom utadrettet virksomhet gjort mye for å få problemet med seksuelle overgrep mot barn frem i lyset. Fra 1991 har staten dekket 50 % av driftsutgiftene til sentrene og resten av utgiftene blir i hovedsak dekket av kommuner og fylkeskommuner.
For øvrig fremgår av kap. 1 i meldingen at det på 80-tallet ble gjort en rekke undersøkelser som dreide seg om omfanget av seksuelle overgrep mot barn. Alle undersøkelser som har vært gjort tyder på at det er flere jenter enn gutter som blir utsatt for seksuelle overgrep.
Det har på 1980-tallet vært en rekke skoleringskurs om seksuelle overgrep mot barn. Innslaget av private og organisasjoner har vært stort, og det mest omfattende prosjektet til nå har vært Sosialdepartementets « oppbygging av tiltak for barn som er utsatt for seksuelle overgrep » (1989-91). Erfaringene fra dette prosjektet blir gjennomgått i kap. 2. Det redegjøres også for erfaringer som man har i andre land med håndtering av seksuelle overgrep mot barn.
I noen fylker er det bygd opp rutiner for hvordan man skal håndtere overgrepssaker. Man har gjort en del gode erfaringer som det vil bli bygd videre på når det gjelder modeller for tverretatlig samarbeid.
Det slås fast at det er viktig å ta barna på alvor når de forteller om seksuelle overgrep. Det poengteres imidlertid også at dersom man tror på barnet uten forbehold, har man forhåndsdømt saken og dette kan gjøre det vanskeligere for barnet.
I en del land har man erfaring med tilbakeslag mot de som medvirker til avdekking av overgrep. Dette kan ofte føre til store psykiske påkjenninger for hjelpeapparatet.
I internasjonalt arbeid retter man oppmerksomheten mot smugling av barn, barnepornografi, prostitusjon og organisert seksuell utnytting av barn i tillegg til overgrep innen familie og nærmiljø. Departementet påpeker at det er behov for gode prosedyrer og samarbeid på tvers av landegrensene.
Det fremgår i kap. 3 i meldingen at profesjonelt gjennomført avdekking av seksuelle overgrep kan være behandling for barnet, mens en dårlig avdekking kan være mer skadelig enn om avdekking ikke skjer i det hele tatt. Kunnskap om avdekking av overgrep innenfor den enkelte offentlige etat og samarbeid mellom etatene er avgjørende for at barnets beste skal bli ivaretatt. Alle som arbeider med barn bør ha kjennskap til hvordan de skal gå frem ved mistanke om seksuelle overgrep og hvor de skal henvende seg med mistanken. De må også ha innsikt i hvilken rolle de kan og skal ha i selve avdekkingsprosessen, og de må ha kjennskap til prosedyrer og samarbeid mellom etatene.
Det understrekes i kapittelet at personer og institusjoner som har yrkesmessig taushetsplikt har opplysningsplikt til barnevernstjeneste.
Det understrekes videre at barnevernstjenesten skal ha et koordineringsansvar i overgrepssaker. Samtidig understrekes at kommunikasjonen mellom barnevernet og andre etater må kunne fungere selv om en del opplysninger som barnevernet sitter med er underlagt taushetsplikt. Barnevernet har ansvaret for å gi videre opplysninger som er viktige i behandlingen av barnet.
Departementet ønsker å høste erfaringer med tverretatlig samarbeid gjennom forsøk på området og vil sette i gang et avgrenset forsøk der kommunale etater som går inn i forsøket blir definert som et forvaltningsorgan. Dette vil føre med seg at etatene får anledning til å utveksle opplysninger i ulike barnevernsaker som er underlagt taushetsplikten, og at etatene vil kunne opprette felles register og arkiv.
Det må nøye vurderes hvorvidt en mistanke om overgrep skal meldes til politiet eller ikke. Hjelpeapparatet skal i så henseende ikke vente lenger enn nødvendig med å ta stilling til om saken skal meldes. Dette kan hindre nye overgrep og gjøre dommeravhøret til barnet mer troverdig.
Det understrekes at hjelpeapparatet og politiet har ulike roller i arbeidet med seksuelle overgrep. Det er viktig at de ulike deltakerne i samarbeidet er klar over sine roller. Dette gjelder ikke minst når en utvikler et nærere samarbeid mellom hjelpeapparat og politiet gjennom tverretatlige møter der en diskuterer mistanke anonymt. Hjelpeapparatet skal verne og hjelpe barnet og ikke drive etterforskning. Departementet mener at fordi incestsaker er så spesielle og kompliserte og krever sensitive arbeidsmetoder og samarbeid, så bør samarbeidet mellom etatene formaliseres. Så langt som det er mulig skal sakene i det tverretatlige samarbeidet foregå i anonymisert form. Politiet og hjelpeapparatet skal, så sant det er mulig, legge opp en felles strategi for samtale eller avhør av barnet, slik at antallet samtaler blir lavest mulig.
Selv om foreldre og foresatte selvsagt har et moralsk ansvar for å avverge overgrep, har de ingen meldeplikt til barnevernstjenester eller plikt til å avverge en handling. Ansatte i barnehager, skoler og pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) har som offentlig ansatte en plikt til å melde mistanke til barnevernstjenesten. Departementet anbefaler at mistanken kanaliseres gjennom lederen på institusjonen, slik at man får ivaretatt forholdet mellom foreldre og ansatte.
Ansatte i helsevesenet skal ikke ensidig planlegge avdekking av seksuelle overgrep. Dette skal skje i samarbeid med barnevernet. De medisinske undersøkingene av barn som man tror har vært utsatt for seksuelle overgrep, skal, som en hovedregel, skje på nærmeste barneavdeling med tilgang på lege med kunnskap og erfaring til å gjennomføre slike undersøkelser. Der mistanken er vag skal helsevesenet vise barnet til medisinsk spesialist før barnevernet blir varslet.
Departementet vil be krisesenterorganisasjonene om å arrangere et erfaringsseminar om arbeid med barn i krisesenter.
De frivillige organisasjonene (som f.eks. fritidsorganisasjonene) trenger mer kunnskap om hvordan de skal forholde seg når det oppstår mistanke om seksuelle overgrep. Departementet vil derfor medvirke til at det blir utarbeidet et veiledningshefte til frivillige organisasjoner om seksuelle overgrep mot barn.
En profesjonell avdekking av overgrepene kan sikre bevis. Slik sett henger avdekking av overgrep og den rettslige håndteringen av sakene sammen.
Når det gjelder å forebygge tilbakeslag (f.eks. forfølgelser av de som avdekker seksuelle overgrep mot barn), opplyser departementet at det vil bli utarbeidet retningslinjer for hvordan hjelpeapparatet skal møte slike problem.
Når mistanke er oppstått og saken er kommet så langt som å bli meldt til politiet, står rettssikkerheten for barnet i fokus. Dette er særlig utfordrende fordi barn ikke har et voksent språk og fordi seksuelle overgrep fremdeles er tabubelagt. Dessuten er barnet ofte avhengig av overgriperen.
I kap. 4 i meldingen rettes mye av oppmerksomheten mot spørsmålet om hvordan man kan sikre barns rettssikkerhet. Dommeravhøret har en sentral plass fordi dommeravhøret ofte er meget viktig for utfallet av saken. Kapitlet omtaler også andre sider ved etterforskningen, bl.a. de rettsmedisinske undersøkelsene. Spørsmål om bruk av sakkyndige, om straff og barnevernsrettslige sider blir også tatt opp.
For å bedre barns rettssikkerhet er det etter departementets mening grunnleggende å styrke kunnskapene til de som deltar i saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn, og å bedre samarbeidet i de ulike fasene av en rettssak.
Det er dommerne som avgjør hvem som eventuelt skal avhøre barnet dersom dommeren ikke selv skal gjøre det. Det blir anbefalt fra departementets side at en særlig skikket person med kunnskap om barn og overgrep og med erfaring fra slike avhør, blir brukt ved avhøret.
Det opplyses at Justisdepartementet vil vurdere om psykisk utviklingshemmede bør ha adgang til å bli avhørt etter de reglene som gjelder for barn under 14 år, så sant deres mentale alder tilsier det.
Det er behov for spisskompetanse i etterforskning av seksuelle overgrep. Departementet foreslår å styrke politiets etterforskningskompetanse, slik at man vil ha spesialister regionalt og sentralt som skal stå til disposisjon for å hjelpe lokale politikamre i hele landet når det gjelder etterforskning i spesielt vanskelige saker.
De sakkyndige som blir oppnevnt for å vurdere barns troverdighet, skal gjøre retten i stand til å vurdere det enkelte barns utsagn. Den sakkyndige skal ikke vurdere det enkelte barns troverdighet. Barne- og familiedepartementet og Justisdepartementet vil ta initiativ til å opprette en sentral oversikt over mulige sakkyndige i forskjellige deler av landet. De som blir registrert som sakkyndige i overgrepssaker, bør skoleres spesielt til slike oppdrag.
I kap. 5 i meldingen fokuseres det på tiltak som man tror vil medvirke til å redusere tallet på barn som blir utsatt for seksuelle overgrep gjennom oppveksten. I første del av kapitlet blir det reist prinsipielle spørsmål i tilknytning til forebyggingen. Man ser også på risikofaktorer for at det kan forekomme seksuelle overgrep. Dersom man skal kunne forebygge, bør man kunne identifisere faresignal, selv om disse ikke er klare og entydige når det gjelder seksuelle overgrep.
Tiltak som hovedsakelig er rettet mot barn har fått stor oppmerksomhet, mens tiltak rettet mot voksne er lite utprøvd. Disse vil få større oppmerksomhet i tiden fremover. Bl.a. vil tiltak for å hindre at overgripere gjør nye overgrep, bli vurdert. Tiltak rettet mot allmennheten blir også drøftet.
Når det gjelder seksuelle overgrep mot barn, er det i liten grad mulig å skille ut klare risikogrupper, verken når det gjelder barn, overgriper eller familie. Faresignalene er mye de samme som er aktuelle i primærforebyggende barnevern og mer generell voldsforebygging.
Forebygging har i stor grad vært utprøvd i mange land, men evaluering av forebyggingsprogrammene viser ikke dokumenterte effekter av programmene. Lignende virksomhet i Norge vil nå bli evaluert.
Tiltak rettet mot voksne har i liten grad vært utprøvd. Både av faglige og etiske hensyn bør man nå sette i gang prøveprosjekt i noen kommuner på frivillig basis. Forsøkene må evalueres for å få dokumentert eventuell virkning.
Behandlingskapasiteten for overgripere er liten og det finnes få eksperter på dette området. Behandling av overgripere er dessuten tidkrevende. Erfaringer fra norske og utenlandske behandlingsopplegg må i større grad evalueres, og Helsedirektoratet vil ta initiativ til å styrke integrering av det norske fagmiljøet. Behandlingskapasiteten vil bli styrket.
Seksuelle overgrep mot barn er oppsigelsesgrunn for ansatte som ofte kommer i kontakt med mindreårige, og mistanke om overgrep kan være grunn til suspensjon. Departementet varsler at det vil bli sendt ut rundskriv til kommuner og fylkeskommuner og private organisasjoner om hvilke personalpolitiske tiltak regelverket gir grunnlag for i slike saker. Dersom det viser seg nødvendig varsler Regjeringen at det vil bli foreslått lovendringer på dette området. Det varsles også at kan kan bli aktuelt å kreve politiattest ved tilsetting i barnehager og barnevernsinstitusjoner.
Kompetansebehov og forslag til tiltak som kan styrke kompetansen legges fram i kap. 6 i meldingen. Det går fram av kapitlet at flere prosjekt er gjennomført eller planlagt startet opp i 1993. De mest sentrale prosjektene blir drevet av Statens Institutt for Folkehelse og Norsk Forskningsråd.
Kunnskapsbehovet på feltet er sterkt, det gjelder særlig behovet for spesialisering, men også mer generell tilnærming til arbeidet. Det er også behov for mer kunnskap om forebygging av overgrep, kartlegging av sammenhengen mellom kultur og overgrep og om hjelpeapparatets rolle. Samtidig trengs det også bedre formidling av eksisterende kunnskap.
Temaet seksuelle overgrep mot barn finnes i en del læreplaner innenfor forskjellige utdannings- og kurstilbud, men det mangler f.eks. innen grunnutdanningen til politi- og lensmannsetaten og i introduksjonskurs for ledere og ansatte i fritidsklubber, skolefritidsordningen o.l. Spørsmål om hva slags spesialkompetanse som er nødvendig eller ønskelig, varierer mellom ulike etater og sektorer.
Det er nødvendig med tverretatlige og tverrfaglige kurs på området, særlig rettet mot regionalt og kommunalt nivå. Dessuten trengs det personer og miljøer på sentralt hold som kan gi rettledning og være samtalepartner for regionale miljø. Dette er særlig viktig i tiden før man får bygd opp tilstrekkelig regional og lokal kompetanse.
Det er behov for en styrking av kompetansen når det gjelder behandlingen av barn som har vært utsatt for seksuelt overgrep, og det er behov for en brukerorientert organisering av hjelpetilbudene. Kapasiteten og kvaliteten i psykiatrien må styrkes, og det opplyses at Regjeringen er i ferd med å sette i verk tiltak for å oppnå dette.
I mange saker er det ikke slik at skjemaet når det gjelder fasene i saker om seksuelle overgrep stemmer med virkeligheten. Den klassiske rekkefølgen; mistanke, avdekking, vedtak, hjelp og behandling til barnet er noe teoretisk og skjematisk.
De forskjellige fasene går ofte over i hverandre, og det kan være ønskelig å sette i verk hjelp for de involverte barna og familiene deres før de forskjellige rettslige vedtakene er fattet.
Ved planlegging og behandling må man ta hensyn til hvilket nettverk barnet kan forholde seg til. Det er viktig at barnet har anledning til kontakt med andre barn og voksne, slik at gode relasjoner til andre mennesker blir bygd opp. I tillegg til at det utsatte barnet trenger hjelp, trenger også foreldre og søsken behandling og hjelp. Dessuten må man ofte involvere barnehage, skole og fritidsaktiviteter. Det er behov for kompetent og individuell vurdering av hvert enkelt barn og planlegging og behandling gjennom tverretatlig samarbeid.
Betydningen av selvhjelpsorganisasjoner
I fremmedsaker der barnet bor hos foreldre eller foresatte vil barnevernet ofte ikke ha noen aktiv rolle, men det er viktig at også disse barna blir gitt et tilbud om avlastning og behandling.
Den ikke-overgripende foreldren må få hjelp under hele avdekkings- og behandlingsfasen, slik at han eller hun blir i stand til å være den ressursen som barnet trenger i krisesituasjonen.
I de familiene der barna er under offentlig omsorg, vil det ofte være behov for hjelp og behandling for de som er igjen i hjemmet. Dette vil lette besøksordningene og eventuelt gjøre det mulig for barnet å flytte hjem igjen.
Det er behov for opplæring av fosterhjemsfamilier som skal ha omsorg for barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep. Det er fylkeskommunen som er ansvarlig for denne opplæringen. Departementet opplyser at det arbeides med en tiltaksplan for å styrke hjelpeapparatets oppfølging og lovgivning overfor fosterhjem.
Departementet påpeker også at det i denne sammenheng er behov for å styrke barne- og ungdomspsykiatrien samt voksenpsykiatrien.
Departementet opplyser at en rekke av de tiltak som foreslås i meldingen kan iverksettes innenfor de økonomiske rammer som departementene har. Når det gjelder tverretatlige kurs om seksuelle overgrep opplyser Barne- og familiedepartementet at dette departement vil delfinansiere slike kurs over barnevernsbudsjettet.
Når det gjelder området forsknings- og utredningsvirksomhet, særlig rundt tema som forebygging av overgrep, opplyses det at dette vil bli tatt opp i budsjettsammenheng.
Spisskompetanse på barnevern og barnepsykiatri vil styrkes ved å legge et spesielt ansvar for seksuelle overgrep til et kompetansesenter som opprettes for barnevernet. Her viser departementet til at finansiering av slike kompetansesentra allerede er innenfor budsjettrammene i Barne- og familiedepartementet.
Opprettelsen av et ressurssenter for seksuelle overgrep mot barn i tilknytning til Aker sykehus vil kreve midler til nye stillinger og til reisevirksomhet. Dette vil bli dekket over Sosialdepartementets og Barne- og familiedepartementets budsjett.
For å styrke etterforskningskompetansen sentralt ved KRIPOS og ved noen av de større politikamrene, vil det bli nødvendig med fire-fem nye stillinger. Det er Justisdepartementet som vil følge opp dette.
Når det gjelder forebyggingsprogram rettet mot voksne er det nødvendig med midler til prøveprosjekt i seks utvalgte kommuner. Dette vil departementet ta opp i budsjettsammenheng.
Behovet for å styrke barne- og ungdomspsykiatrien samt voksenpsykiatrien, særlig når det gjelder hjelpeapparatet, går inn som en del av Sosialdepartementets pågående arbeid med å styrke psykiatrien generelt.
Omfang, skader og bivirkninger av seksuelle overgrep mot barn
Komiteen vil understreke at seksuelle overgrep mot barn ser ut til å være et større samfunnsproblem enn man har vært klar over før søkelyset i de senere år har blitt rettet mot dette problemområdet.
Likevel vet vi at det bare er avdekket en liten del av all den lidelsen barn daglig utsettes for gjennom overgrep fra voksne. Disse overgrepene er for barna forbundet med angst, smerte, sinne, fortvilelse og skyldfølelse.
I hvilken grad barn lider som følge av seksuelle overgrep er avhengig av mange forhold: Hvor mange overgrep barnet blir utsatt for, overgrepenes art og omstendighetene rundt dem, barnets forhold til overgriper, barnets generelle livssituasjon, hvilken hjelp og støtte barnet evt. får fra omgivelsene og offentlige myndigheter m.m. I tilfeller der lidelsene er store, er det ingen overdrivelse å si at barndommen på mange måter blir frarøvet disse barna, og overgrepene får ofte alvorlige langtidsvirkninger for dem.
Overgrepene fører til at barna både mister troen på seg selv - og de voksne. Dette mismotet og hatet mot omgivelsene kan gi livslang lidelse som kan føre til lærevansker, depresjoner, selvmord, prostitusjon og andre problemer.
Komiteen vil spesielt fokusere på at de seksuelle overgrepene ofte får som konsekvens at offeret på grunn av den skyldfølelsen som skapes, skjuler at overgrepene har skjedd, og dermed bærer byrden ved overgrepet alene gjennom livet. I de tilfellene der overgrep blir avdekket kan den behandling saken får gjennom hjelpeapparatet og mediafokuseringen føre til en ytterligere belastning på offeret i stedet for å bli en hjelp.
Komiteen mener at i det videre arbeid med seksuelle overgrep mot barn er det viktig å styrke samfunnets ansvarsfølelse, øke kunnskapsnivået og styrke hjelpeapparatet, slik at seksuelle overgrep kan forebygges, avdekkes og behandles på en måte som plasserer ansvaret der det hører hjemme, hos overgriperen. Dette arbeidet kan ikke gjøres bare gjennom tiltak som Barne- og familiedepartementet rår over. Hele bredden av samfunnsområder berøres, og mange departementer bør involveres og ansvarliggjøres i forhold til de tiltak som må settes i verk. For at ansvaret ikke skal pulveriseres mellom de ulike fagområdene, bør likevel Barne- og familiedepartementet ha et overordnet ansvar for samordning av det arbeidet som videre skal skje. Her er det, etter komiteens mening, viktig å bygge videre på de erfaringer og samarbeidsprosjekter som allerede er gjennomført. Komiteen mener det haster med å iverksette tiltak som kan hjelpe ofrene.
Oppbygging av tiltak for barn som er utsatt for seksuelle overgrep. Hva slags modeller skal vi bruke på ulike nivåer
Komiteens hovedmål er at hjelpeapparatet skal yte rask og relevant hjelp til de barn som trenger det. Organiseringen av hjelpeapparatet, omfanget og kapasiteten må rettes inn slik at overgrep blir raskest mulig avdekket og satt en stopper for. Offeret må få den nødvendige hjelp og behandling. Overgriper må straffes for overgrepet, samtidig som at vedkommende også får den nødvendige behandling.
Komiteen mener at dette arbeidet krever et nettverk av fagmiljøer og tilbud både på lokalt, fylkeskommunalt og sentralt nivå. Det er etter komiteens mening viktig at « førstelinjetjenesten » er så desentralisert som mulig. Nærhet til dem det angår er av vital betydning for kvaliteten i det arbeidet som skal gjøres. Tverrfaglig samarbeid både på lokalt og regionalt nivå er viktig både fordi det gir konkrete fordeler i enkeltsaker, og fordi det bygger opp kompetanse hos de etater og instanser som deltar i samarbeidet.
Komiteen vil peke på at i de kommuner og regioner der dette er ønskelig, kan det opprettes tverrfaglige team der barneverntjenesten, helsetjenesten, politi- og lensmannsetaten og pedagogisk-psykologisk tjeneste er representert. Disse teamenes oppgaver bør være informasjon og opplæring til kommunale etater, konsultasjon i mistankesaker og samarbeid om konkrete saker. Samarbeid i et tverrfaglig team vil i seg selv være kompetanseoppbyggende samtidig som saken belyses fra flere sider.
Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, mener at alle fylker bør ha tverretatlige konsultasjons- og veiledningsteam som er sammensatt med psykolog, barnelege, sosionom, jurist, etterforsker og barnevernfaglig ekspert. Disse teamenes oppgaver bør være konsultasjonsorganer for de kommunale samarbeidsteamene i vanskelige saker. Det er en selvfølge at det på fylkesnivå finnes kompetanse og utstyr som er nødvendig for behandlingen av slike saker.
Komiteen vil understreke at god kompetanse på området seksuelle overgrep forutsetter erfaring fra arbeid med en viss mengde slike saker. Det kan derfor i enkelte deler av landet være mest tjenlig å organisere disse teamene på regionbasis.
På det sentrale nivå bør det nasjonale ressurs- og kompetansesenter etter komiteens mening ligge til Aker sykehus i Oslo. Dette sykehusets Seksjon for seksuelt misbrukte barn har allerede opparbeidet seg spisskompetanse, og denne bør utbygges videre.
Senteret bør ha ansvar for å holde seg orientert om og skaffe seg erfaringer fra internasjonale fagmiljøer og internasjonal forskning. Denne kunnskapen bør senteret videreføre ved å arrangere konferanser for ulike fagmiljøer i Norge med jevne mellomrom. Senteret bør samarbeide med de andre miljøer som også arbeider med seksuelle overgrep mot barn for å få bredest mulig kompetanse på høyt nivå.
Det er behov for økte bevilgninger for å opprettholde nåværende virksomhet, midler til nye stillinger, til endel reisevirksomhet for å kunne drive undervisning og til rettledning og forelesningsvirksomhet. Ansvarsfordeling mellom Sosial- og helsedepartementet og BFD samt nødvendige bevilgninger må avklares i forbindelse med statsbudsjettet for 1995.
Etter komiteens mening bør senteret stimuleres til geografisk spredning av kunnskapene, knytte faglige kontakter til de andre kompetansesentrene i barnevernet, regionsentrene i barne- og ungdomspsykiatrien og universitetssykehusene.
Komiteen mener at det også må være et mål å styrke kompetansen i de ulike helseregionene slik at det blir et godt tilbud i alle deler av landet.
Komiteen mener det er nødvendig at medisinerstudentenes mulighet til en god opplæring når det gjelder seksuelle overgrep, styrkes. Komiteen mener videre at en raskest mulig tilrettelegging av et godt faglig undervisningstilbud ved landets universitetssykehus er viktig, bl.a. med sikte på en god klinisk erfaring.
Komiteens medlem Roy N Wetterstad mener hovedvekten må legges på å etablere en sterk førstelinjetjeneste lokalt og et solid ressurs- og kompetansesenter på sentralt nivå. Dersom det viser seg nødvendig med et mellomledd med tverrfaglige konsultasjons- og veiledningsteam bør opprettelse av 4-6 slike vurderes på et senere tidspunkt.
Forebygging av seksuelle overgrep mot barn
Komiteens hovedmål for å forebygge seksuelle overgrep mot barn er å hindre at overgrep skjer. I tillegg er det viktig å plassere ansvaret for dette hos den potensielle overgriper. Barn har under ingen omstendighet noe ansvar i denne sammenheng. Tiltak må bygge på kunnskap og verdimessige forankringer. En slik verdi er at barn har rett til å bli beskyttet mot overgrep.
Forebyggende tiltak bør rettes mot å få forsterket folks holdninger mot seksuelle overgrep mot barn. Det vil virke forebyggende at overgripere vet at samfunnet ikke aksepterer slike handlinger. Holdninger og ideer på dette området som bryter med samfunnets verdisyn må motarbeides gjennom holdningsskapende arbeid som bør nå alle, både kvinner og menn. Etter komiteens oppfatning må menn imidlertid ta et spesielt ansvar, ettersom det er stor overvekt av mannlige overgripere. Det bør, både i videregående skole og i førstegangstjenesten, legges inn bevisstgjøring om kjønnsroller og samfunnsansvar og grundig informasjon om de konsekvenser seksuelle overgrep har både for offeret og overgriperen. Komiteen vil understreke viktigheten av at alle nås i dette arbeidet, og det må derfor også vurderes hvilke tiltak som må settes i verk for å nå de en ikke får kontakt med gjennom førstegangstjenesten eller videregående skole.
Komiteen mener at arbeidet med forebygging bør skje på flere måter. Tidligere overgripere må hindres i å gjenta overgrepene. Overgripere må derfor gis behandling som forebygger mot gjentakelse.
Komiteen vil understreke behovet for og viktigheten av behandling av unge overgripere. Det virker som om det er større muligheter for å nå gode resultater når en behandler unge overgripere tidlig. Det er viktig at det gis langtidsbehandling og oppfølging dersom dette er nødvendig. Komiteen har merket seg at departementet drøfter behovet for endring av regler for ansettelse i yrker der voksne kommer i direkte kontakt med barn. Komiteen har videre merket seg at departementet ønsker at det skal kreves politiattest ved tilsetting i barnehager.
Komiteen viser til at Ot.prp. nr. 68 (1993-1994) om endringer i barnehageloven er til behandling i komiteen, og at dette vil bli drøftet i den forbindelse.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser nødvendigheten av å ta utradisjonelle metoder i bruk for å forebygge og avdekke seksuelle overgrep mot barn.
Det er viktig å nå potensielle overgripere, de som begår overgrep og å bevisstgjøre personer i det sosiale miljø der overgrep finner sted. En slik utfordring, i en helhetlig strategi for arbeidet med seksuelle overgrep mot barn, bør innebære at fjernsyn som viktig formidlingskanal blir benyttet.
Nedbygging av tabuer og en større grad av bevisstgjøring rundt problematikken kan vanskelig få full effekt uten å nyttiggjøre seg vår tids kanskje viktigste medium for kunnskaps- og informasjonsformidling.
Statens Informasjonstjenestes regelmessige program « Fulle fem » på NRK bør vurderes som et av flere tiltak i en mer pågående og aktiv kampanje med sikte på å nå de ovennevnte målgrupper.
Myndighetene bør vurdere å benytte de kommersielle kanalene med sikte på å forebygge og avdekke seksuelle overgrep mot barn.
Behandling og hjelp
Komiteens hovedmål er at alle barn som er utsatt for seksuelle overgrep i en eller annen form skal få tidlig hjelp med minst mulig tilleggsbelastning ut over den overgrepet allerede har påført dem. Det må legges spesiell vekt på å hindre gjentakelse av overgrepene. Langtidsvirkningene etter overgrep er ofte store, og komiteen mener derfor det må vurderes om ytterligere tiltak kan settes i verk for å lindre og reparere langtidsskadene.
Komiteen vil understreke betydningen av at også barn som er innblandet i såkalte uavklarte saker får nødvendig hjelp i etterkant av en slik prosess. Med uavklarte saker menes saker der det er vanskelig å fastslå entydig om overgrep har funnet sted, saker der overgriper ikke er kjent, eller saker der indikasjonene på overgrep ikke er sterke nok i strafferettslig forstand.
Komiteen vil derfor fokusere på betydningen av at hjelpetilbudene er brukerorienterte. Dette innebærer også at hjelpen barnet får må integreres i den helheten som familie og nærmiljø utgjør. Barnehage, skole og fritidsaktiviteter må ofte trekkes med i et behandlingsopplegg.
Overgriperens rolle i et behandlingsopplegg er vanskeligst i de tilfeller der overgriperen tilhører familien. Hovedkriteriet for valg av behandlingsopplegg må være at barnets behov skal stå i høysetet.
Komiteen vil peke på selvhjelpsorganisasjoner som krise- og incestsentra som medvirker med hjelp og støtte til både barn og omsorgspersoner som er ikke-overgripere. Denne hjelpen er også viktig for barnet, og komiteen mener derfor at disse organisasjonene er svært viktige i det videre arbeidet.
Komiteen vil også understreke behovet for å styrke barne- og ungdomspsykiatrien og voksenpsykiatrien og øke kapasiteten ved behandlingsinstitusjonene. Barnevernsinstitusjonene må også videreutvikles på dette feltet, og rekrutteringen av og støtteapparatet rundt fosterhjem må bedres.
De frivillige organisasjonene som for eksempel Redd Barna, gjør en stor og viktig innsats i arbeidet for å forebygge og avhjelpe de negative konsekvensene av seksuelle overgrep.
Komiteen vil understreke at innvandrergrupper med annen kulturell og religiøs bakgrunn nås best via sine egne organisasjoner. Tilnærmingen til denne gruppen vil være forskjellig fra andre grupper i Norge.
Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad viser til at man f.eks. i Danmark har gode erfaringer med å behandle seksuelle overgripere medisinsk for å dempe deres seksuelle drifter.
I Norge er det også anledning til å gi slik behandling på frivillig basis, men det blir ytterst sjelden benyttet. Bruken av medisinsk behandling bør økes for å redusere risikoen for seksuelle overgrep.
Dette medlem mener også det bør vurderes om medisinsk behandling for å dempe kjønnsdrift skal kunne idømmes som straff for seksuelle overgrep.
Forskning og kompetanseoppbygging.
Hva slags forskning trenger vi.
Hva slags grunn- og etterutdanning trenger de ulike gruppene
Komiteen mener at forskningen omkring seksuelle overgrep mot barn må ha som målsetting å skaffe bedre oversikt over de tiltak som kan være til hjelp i både det forebyggende og det reparerende arbeidet. Forskningen må være mest mulig praktisk rettet, slik at resultatene munner ut i tiltak som kommer ofrene til gode.
Komiteen mener at kompetansen på dette feltet kan deles inn i 3 områder: Forebygging av overgrep, avdekking av overgrep og oppfølging og behandling av overgrep. Kompetansen på disse 3 områdene omfatter både kunnskap om omfanget av overgrep og atferden i forbindelse med overgrep og kunnskap om hjelpeapparatet. Det er ulike behov for kunnskap i de forskjellige yrkesgruppene som kommer i kontakt med barn som kan være utsatt for seksuelle overgrep.
Komiteen vil peke på viktigheten av at mange yrkesgrupper får kunnskaper om seksuelle overgrep både som et obligatorisk ledd i grunnutdanningen, og gjennom kurs og etterutdanningstiltak. Ledere i frivillige organisasjoner er også naturlige målgrupper i denne sammenheng.
Komiteen mener at kompetansestyrking på alle plan er det viktigste middelet for å bekjempe de negative reaksjoner hjelpeapparatet kan oppleve som en konsekvens av avdekking av og fokusering på seksuelt misbruk av barn, såkalt tilbakeslag. Tverrfaglige og tverretatlige nettverk og team som fungerer godt vil kunne gi de som arbeider med overgrepssaker støtte og råd for å motvirke tilbakeslagstendenser.
Komiteen ser det som viktig at framtidig tverrfaglig arbeid og etterutdanning som tar for seg seksuelle overgrep mot barn, også bør ta opp andre former for barnemishandling og omsorgssvikt samtidig.
Komiteen vil understreke at også på dette området må Barne- og familiedepartementet ha et ansvar for å være pådrivere i det videre arbeidet, men understreker at de andre berørte departementene selv må følge opp og fremme forslag til nye tiltak.
Det er komiteens oppfatning at alle kommuner må ta et særlig ansvar for at skolens og barnehagens personale samt helsesøstertjenesten har kunnskaper på dette området, da disse institusjoner er de som er i kontakt med de fleste barn over lengre tidsrom og derfor lett kan observere ulike former for atferdsendring. Kommunene bør derfor stimulere til at en i forbindelse med skolens og barnehagens planleggingsdager tar opp temaet seksuelle overgrep mot barn. Flere yrkesgrupper bør trekkes inn som forelesere, og hensikten må også være å bedre samarbeidet om disse sakene mellom de ulike etater og yrkesgrupper i kommunen. Komiteen mener at det er den enkelte kommunes og fylkes ansvar selv å foreta en konkret vurdering av etterutdanningsbehovet.
Komiteen mener at de som skal virke som sakkyndige i overgrepssaker som verserer for rettsapparatet, må ha hatt grunnleggende innføring i rettssikkerhetsprinsipper.
Taushetsplikten. Begrensning eller beskyttelse
Komiteen vil understreke viktigheten av å ivareta personvernet spesielt til ofrene, men også til andre som er involvert i saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn. Den enkeltes visshet om at personvernet blir ivaretatt i de etater som kommer i berøring med slike saker, er en grunnleggende forutsetning for tilliten til det offentlige hjelpeapparatet og de offentlige etater, og dermed for at disse skal fungere etter sitt formål.
Komiteen mener likevel at ettersom målet for arbeidet med seksuelle overgrep mot barn er å forebygge overgrep og hjelpe ofrene så tidlig som mulig, må ikke taushetsplikten brukes som et hinder i arbeidet for å trygge barnet.
Komiteen har merket seg departementets ønske om å høste erfaringer med tverretatlig samarbeid. I et slikt tverretatlig samarbeid vil etatene som deltar bli definert som ett forvaltingsorgan og dermed få anledning til å utveksle opplysninger i ulike barnevernssaker som er underlagt taushetsplikten. Komiteen viser i den forbindelse til de forslag som er fremmet i Ot.prp. nr. 71 (1993-1994) om endringer i barneverntjenesteloven, der spørsmålet om felles register og arkiv tas opp. Komiteen vil komme tilbake til disse spørsmålene i sin behandling av lovproposisjonen.
Den rettslige behandling av saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn
Komiteens hovedmål for rettslig behandling av saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn er å trygge barnas rettssikkerhet. Dette gjør en best ved å bedre kunnskapene til jurister, dommere, politifolk og andre som er aktører i slike saker.
Komiteen er enig med Barne- og familiedepartementet i at det er behov for spisskompetanse i arbeidet med etterforskning av saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn. Komiteen er kjent med at det fra 1. juli 1994 er etablert 7 nye stillinger i Kripos. Disse skal spesielt arbeide med kriminalitet knyttet til barnepornografi og seksuelle overgrep. 5 av stillingene er spesielt avsatt til spisskompetanse i forbindelse med saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn. Komiteen vil understreke viktigheten av at lokale politikamre som etterforsker slike saker kan søke hjelp hos denne spisskompetanseenheten når de står overfor særlig vanskelige saker.
Komiteen viser til justiskomiteens innstilling ( Innst.O.nr.39 (1993-1994)) til Ot.prp. nr. 33 (1993-1994) Om lov om endringer i straffeprosessloven m.v. (styrking av kriminalitetsofres stilling) vedrørende dommeravhør i sedelighetssaker.
Komiteen vil spesielt peke på viktigheten av utstrakt samarbeid mellom de berørte instanser i slike saker.
Komiteen vil også rette oppmerksomheten mot behovet for en presisering og grenseoppgang mellom kravene til bevis i en straffesak og barns opplagte rett til beskyttelse mot fortsatte overgrep etter lov om barneverntjenester og etter lov om barn og foreldre.
Komiteen vil peke på at etter barneverntjenesteloven og lov om barn og foreldre, er det « barnets beste » som skal ivaretas. Komiteen er enig i de strenge kravene til tiltaltes rettssikkerhet i straffesaker. Komiteen vil imidlertid understreke at de strenge kravene som stilles i straffesaker, ikke må smitte over på sivil- og forvaltningssaker på en slik måte at barnets beste ikke blir ivaretatt i disse sakene.
Komiteen mener det er viktig at barn gis beskyttelse mot mulige overgrep mens en sak undersøkes. Komiteen vil peke på problemet med å trygge barn i denne fasen, spesielt når det er mor eller far som er mistenkt for overgrep. Komiteen vil be departementet se nærmere på denne problemstillingen og komme med forslag til løsninger.
Rettslig håndtering av saker som gjelder seksuelle overgrep mot barn
Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad vil peke på at det også ligger visse farer i en sterkere fokusering på dette problemområdet. Rettssikkerhetsaspektet kan lett komme i bakgrunnen når groteske overgrep blir beskrevet. Falske overgrepsanklager vil alltid kunne bli fremsatt. Det er derfor viktig å ha et apparat med kompetanse og erfaring som har gode forutsetninger for å skille mellom realiteter og « falske alarmer ». Den anklagedes rettssikkerhet må også ivaretas, og prinsippet om at ingen er skyldig før man er dømt må også gjelde i slike saker. Ett seksuelt overgrep mot barn er ett for mye, men en uskyldig dømt person er også en for mye.
Dette medlem mener det må arbeides videre med å forbedre dommeravhør av barn som vitner i overgrepssaker. Det må stilles strenge krav til sakkyndige som skal utføre slike avhør. Dette medlem er enig i at det bør etableres et sentralt register med sakkyndige i ulike deler av landet med særskilt kompetanse på området, slik at man ikke skal behøve å bruke det lokale barnevernet eller BUP som sakkyndige.
Dette medlem viser til at det er reist spørsmål ved om det strider mot den europeiske menneskerettighetskonvensjonen at det i Norge ikke er anledning for siktedes forsvarer å stille spørsmål til barn som vitner i overgrepssaker. Dette medlem støtter Straffeprosesslovkomiteen i at en representant for påtalemakten og den siktedes forsvarer skal ha rett til å være tilstede under slike avhør.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
St.meld. nr. 53 (1992-1993) - Om seksuelle overgrep mot barn - blir vedlagt protokollen.
|
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 7. juni 1994.
|
| Grethe G. Fossum, |
Eli Sollied Øveraas, |
| leder og ordfører. |
sekretær. |