Kap. 6 tar for seg materiellmessige og logistiske konsekvenser av deltakelse i ulike operasjoner både hva angår FN-beredskapsstyrken og de norske avdelingene i NATOs utrykningsstyrker. Som det framgikk av St.meld. nr. 14 (1992-1993), er det blant annet av økonomiske årsaker ikke aktuelt å opprette egne materiellagre for FN-beredskapsstyrken. Materiell vil fortsatt bli tatt fra de ordinære mobiliseringslagrene i den grad det er tilgjengelig og anvendelig for det enkelte oppdrag.

       IRF-bataljonen til NATOs utrykningsstyrker vil i stor grad bli oppsatt som de øvrige motoriserte infanteribataljoner i det norske forsvar. For Sjøforsvarets vedkommende vil deltakelsen i utrykningsstyrkene være omtrent i samme omfang som i dag i de stående flåtestyrker, men nye krav til materiell og drift kan ikke utelukkes i framtiden. For IRF-skvadronen er den viktigste kostnadsdriveren antall flytimer.

       De beredskapsmessige og økonomiske konsekvenser ved innsetting i en operasjon er noe vanskelig å anslå på forhånd. I fredstid er ikke rekvisisjonsloven trådt i kraft, og det er derfor viktig å vurdere hvordan Forsvaret kan sikres den nødvendige støtte og bistand fra det sivile samfunn for eksempel i forbindelse med transport av IRF-bataljonen. Forsvaret har innledet kontakter med sivile selskaper og foretak med sikte på å få til frivillige avtaler som kan sikre den nødvendige støtte. Full kompensasjon for de tjenester som ytes er naturligvis en forutsetning for inngåelse av slike avtaler.

       Norske FN-enheter bør så langt det er mulig benytte FNs eget forsynings- og vedlikeholdssystem. Dersom det er snakk om materiell og utstyr som har betydning for personellets sikkerhet eller annet viktig materiell, og FN ikke er i stand til å levere dette, må de nasjonale myndigheter sørge for at utstyr og materiell blir anskaffet. For de norske avdelinger i NATOs utrykningsstyrker følges de prinsipper og retningslinjer som er fastsatt av NATO.