I proposisjonen legger Regjeringen fram resultatet av forhandlingene i den åttende forhandlingsrunde innenfor rammen av Generalavtalen om tolltariffer og handel (GATT), Uruguay-runden. Uruguay-runden startet i september 1986, og ble formelt avsluttet 15. april 1994. 111 land undertegnet Sluttakten med innholdet av alle forhandlingsresultatene.

       Det vises til at forhandlingsresultatet er det mest omfattende i GATTs historie. Resultatet vil medføre ytterligere utvikling og styrking av de internasjonale regler for handel på globalt nivå. Avtaleverket fra forhandlingene etablerer for første gang et globalt regelverk for handel med tjenester og handelsmessige sider ved immaterielle rettigheter. Videre etableres det regelverk for handel med jordbruksvarer og tekstiler som i praksis ikke har vært omfattet av det nåværende GATT-regelverk. Resultatet innebærer også videre nedbygging av eksisterende tollsatser og andre handelshindringer, heter det i proposisjonen.

       Avtalen om opprettelse av Verdens Handelsorganisasjon (WTO) betyr at man får en omfattende, multilateral institusjon for både varehandel, tjenestehandel og immaterielle rettigheter, og et styrket regelverk knyttet sammen av felles overordnede organer og et felles tvisteløsningssystem.

       Avtalene som krever Stortingets samtykke til ratifikasjon er Avtalen om opprettelse av Verdens Handelsorganisasjon (World Trade Organization, WTO), som inneholder de multilaterale avtalene om varer, tjenester og immaterielle rettigheter samt tvisteløsningssystemet, Avtalen om offentlige innkjøp, Den internasjonale meieriavtale og Den internasjonale avtale om storfekjøtt.

       Målet er at WTO-avtalen skal tre i kraft 1. januar 1995, eller så snart som mulig etter dette tidspunkt. Den endelige fastsetting av ikrafttredelsestidspunktet vil bli bestemt på en såkalt gjennomføringskonferanse mot slutten av 1994 og vil blant annet avhenge av ratifikasjonsprosessen, heter det i proposisjonen.

       Det vises til at verdensøkonomien i begynnelsen av 1980-årene gikk inn i den til da alvorligste stagnasjonsperioden i etterkrigstiden, og man opplevde en økende tendens til bilateralisering av handelsforbindelsene som følge av sterke proteksjonistiske strømninger. Flere land inngikk bilaterale løsninger om eksport/importbegrensninger i gråsonen av og ofte i strid med GATTs bestemmelser, og GATT-systemet hadde ikke tilstrekkelig styrke til å motstå en gradvis utvikling i proteksjonistisk retning. I tillegg ble det stadig klarere at manglende og/eller ikke-fungerende GATT-regler på sentrale sektorer kunne føre til handelskonflikter, f.eks. når det gjaldt handelen med landbruksvarer, med tjenester eller handelsmessige sider ved immaterielle rettigheter.

       De overordnede målsettinger for Uruguay-runden var 1) å fremme videre nedbygging av eksisterende handelsbarrierer, 2) å styrke og videreutvikle de deler av GATTs eksisterende regelverk som ikke fungerte tilfredsstillende, samt 3) å tilpasse og utvide GATT-systemet til områder av sentral betydning for verdenshandelen der det ikke eksisterte et multilateralt regelverk.

       Det understrekes at Regjeringen hele tiden har hatt som hovedmål å styrke det multilaterale handelssystem. Dette anses viktig for å sikre rettferdige konkurranseforhold mellom små og store land og for å ivareta våre eksport/import-interesser. I forhandlingene om videre nedbygging av eksisterende handelsbarrierer var det for Norge naturlig å legge vekt på å redusere de hindringer som norske produkter møter på markeder utenfor Europa, i første rekke USA, Canada, Japan, andre ikke-europeiske OECD-land, samt i de mest avanserte utviklingslandene, heter det i proposisjonen.

       Med hensyn til landbruksforhandlingene, var det på den ene siden utstrakt enighet om å bedre forholdene på verdensmarkedet gjennom å redusere overproduksjon og salg av landbruksprodukter til sterkt subsidierte priser. Dette har bl.a. svært negative konsekvenser for utviklingslandenes eksportmuligheter og har bidratt til stadige handelskonflikter mellom særlig USA, Japan og EU. På den annen side var det et mål for Norge å sikre den nasjonale handlefriheten i landbrukspolitikken, samt å etablere et importvern for landbruksvarer som var uomtvistet i GATT, blant annet i lys av panelsaken om epler og pærer mellom Norge og USA i 1988/89 som Norge tapte.

       For tekstilsektorens vedkommende var det politisk enighet i Norge om at siktemålet burde være å reintegrere tekstiler i GATT-avtalen og sikre multilateral disiplin for vern mot lavprisimport, heter det i proposisjonen.

       Når det gjaldt regelverket i GATT, var det et viktig mål å styrke og klargjøre regelverket for anti-dumping, subsidier samt systemet for tvisteløsning, slik at mulighetene for nasjonale fortolkninger av regelverket og unilateral bruk av sanksjoner kunne minskes eller elimineres.

       På viktige områder i verdenshandelen der det manglet et multilateralt regelverk var det fra norsk side et høyt prioritert mål å nå fram til en avtale om handel med tjenester, samt en avtale om handelsmessige sider ved immaterielle rettigheter.

       Det vises i proposisjonen til at det har vært bred nasjonal enighet om betydningen av GATT for å ivareta Norges handelspolitiske interesser, jf. Innst.S.nr.253 (1987-1988) og Innst.S.nr.181 (1989-1990) der det var enstemmighet om følgende:

       Det fremholdes at et av Regjeringens sentrale mål i forhandlingene har vært å styrke GATT-systemet og regelverket i en tid med økende proteksjonistiske strømninger i internasjonal handelspolitikk. Dermed vil usikkerheten som har preget handelssystemet bli mindre, og stabiliteten i verdenshandelen øke. En styrking av handelssystemet innebærer også at den regionalisering man har sett og som utvilsomt vil fortsette, vil være gjenstand for kontroll i forhold til det styrkede regelverket innenfor GATT/WTO. Når WTO-avtalen trer i kraft er norsk næringsliv sikret større stabilitet og forutsigbarhet i sine globale rammebetingelser, og det er Regjeringens vurdering at dette vil skape tryggere vilkår for norske bedrifter og arbeidsplasser. Styrkingen og utvidelsen av GATT-systemet vil også gi en viktig impuls til verdensøkonomien og dermed øke mulighetene for investeringer og etablering av nye arbeidsplasser, heter det i proposisjonen.

       Det påpekes videre at det også er grunn til å understreke GATT-systemets betydning for reguleringen av de handelspolitiske forbindelser mellom de store handelsmakter, særlig USA, EF og Japan. Et effektivt multilateralt regelverk gjør at man kan håndtere tvister eller uoverensstemmelser innenfor et rammeverk som er basert på visse grunnleggende globale prinsipper, og som er helt nødvendig for at fordypningen av regionale samarbeidsordninger kan skje til gjensidig fordel for alle land, også for utviklingsland og land utenfor de regionale samarbeidsordninger.

       Opprettelsen av Verdens handelsorganisasjon (WTO) vil etter Regjeringens oppfatning bidra til å sikre en bedre håndhevelse, gjennomføring og etterlevelse av det nye GATT-regelverket. WTO vil sikre at hele handelspolitikken ses i sammenheng, enten det dreier seg om varehandel, tjenestehandel eller handelsmessige sider ved immaterielle rettigheter. GATT har fra 1948 til i dag formelt sett vært iverksatt på midlertidig basis. Dannelsen av WTO vil gjøre handelssystemet permanent, og gi det økt autoritet. WTO anses som en videreføring og en forbedring av GATT-avtalen. Den nåværende praksis med konsensusbeslutninger videreføres. Som under GATT-avtalen av 1947 åpnes det for unntak fra dette generelle prinsipp. Det er imidlertid ventet at unntakene fra reglene vil benyttes i liten grad, slik praksis har vært i GATT.

       I forbindelse med muligheten til å gjøre unntak fra regelverket, som var et vanskelig tema under forhandlingene, mener Regjeringen at løsningen med en generell unntaksregel som åpner for adgang til vedtak med tre fjerdedels flertall av samtlige medlemsland er tilfredsstillende. En slik løsning gir et bedre grunnlag for å ivareta små lands interesser. Det vil fortsatt være nødvendig med konsensus i de tilfeller det dreier seg om unntak fra forpliktelser under en særskilt overgangsperiode eller i forbindelse med en gradvis iverksettelse. Dette forhindrer enkelte land i overgangsperioden fra å omgå de forpliktelser de har påtatt seg, heter det i proposisjonen.

       WTO-avtalen er en vanlig folkerettslig avtale. Vedtak i WTOs organer vil dermed kreve nasjonal oppfølging.

       Behovet for en effektivisering av tvisteløsningssystemet var en av de bakenforliggende årsaker til at forhandlingene i Uruguay-runden ble innledet. Et velfungerende og sterkt tvisteløsningssystem utgjør selve kjernen i et regelbasert system. Tvisteløsningssystemet knytter de ulike deler av GATT-systemet sammen. Effektiviteten i tvisteløsningen har direkte betydning for økonomiske aktører, og er derfor viktig for tilliten til systemet. Viktige norske mål har bl.a. vært en effektivisering av tvisteløsningsmaskineriet gjennom innføring av mer automatikk, like rettigheter for alle og klare tidsfrister for et panels arbeid. Det er Regjeringens vurdering at resultatet i tvisteløsningsforhandlingene vil bidra til en styrking av det multilaterale handelssystemet, heter det i proposisjonen.

       Innføringen av den nyopprettede ankeinstans anses som en viktig sikkerhetsventil i forhold til det automatiske tvisteløsningssystemet. Dette innebærer at dersom man er uenig i de juridiske vurderinger et panel har foretatt, kan man anke disse inn for ankeinstansen.

       Regjeringen mener det er viktig for små land at det nå fastsettes klare tidsfrister for nasjonal oppfølging av panelrapporter.

       De nye reglene vil gi økt tillit til og effektivitet i gjennomføringen av regelverket. Dette øker sannsynligheten for bedre etterlevelse av regelverket, gir større forutsigbarhet i systemet og bidrar til å sikre et likeverdig regelverk for alle. Automatikken i tvisteløsningssystemet, kombinert med klarere materielle regler vil bidra til en mer effektiv løsning av tvister mellom landene, heter det i proposisjonen.

       Målet med tollforhandlingene var en gjennomsnittlig tollreduksjon på samme nivå som det som ble oppnådd i Tokyo-runden, dvs. 33 1/3 %. Samtidig skulle høye tollsatser reduseres mer enn lave, tolleskalering skulle reduseres og man skulle vurdere mulighetene for å fjerne lave tollsatser.

       Målsettingen med forhandlingene må sies å være nådd, heter det i proposisjonen. Resultatet representerer den mest omfattende reduksjon av tollsatser i GATTs historie. Industrilandene vil etter forhandlingene forplikte seg til å redusere importtollen med mellom 35 og 40 %. Japan vil få en reduksjon på hele 60 % i sitt generelle tollnivå. Også mange utviklingsland har bidratt med tollreduksjoner, f.eks. Korea med 40 % reduksjon.

       Tollreduksjonene vil i all hovedsak bli gjennomført i årlige etapper over 5 år, hvorav den første ved WTO-avtalens ikrafttredelse. For enkelte varegrupper er det etablert 10-årige iverksettelsesperioder for tollreduksjonene.

       Det vises i proposisjonen til at Regjeringen i forhandlingene har hatt som et utgangspunkt at en vesentlig del av norsk import kommer fra land vi har frihandelsavtaler med, først og fremst fra EØS-området. De fleste norske industriprodukter er derfor allerede i dag utsatt for tollfri konkurranse i dette området. Tollsatsene på det norske marked vil etter implementeringsperioden er over, ha blitt redusert med et aritmetisk gjennomsnitt på 42,6 % eller et handelsveiet gjennomsnitt på 39,7 %. Resultatet av forhandlingene vil føre til økt konkurranse på hjemmemarkedet fra landene utenfor frihandelsområdet. Det er Regjeringens vurdering at disse reduksjonene vil kunne gjennomføres uten vanskeligheter for norske næringsinteresser. Nedgangen i tollsatsene vil også være til fordel for forbrukerne, spesielt for de grupper som forbruker de varegrupper der tollbelastningen har vært høyest, heter det i proposisjonen.

       Når det gjelder tollforhandlingene mht. eksportsiden har viktige mål vært å redusere de høyeste tollsatsene, utvide bindingsnivået samt å oppnå reduserte tollsatser på viktige norske eksportmarkeder. Siden eksporten til EØS-området og de viktigste land i Øst-Europa er dekket av frihandelsavtaler, har oppmerksomheten fra norsk side vært konsentrert om ikke-europeiske OECD-land, i første rekke USA og Japan, samt mer avanserte utviklingsland som ASEAN-landene og Korea samt visse land i Latin-Amerika. Landprioriteringen er i tråd med Innst.S.nr.253 (1987-1988) fra utenrikskomiteen og med de prioriteringer som har kommet fram gjennom et fortløpende samarbeid med norsk industri. Regjeringen mener utfallet av markedsadgangsforhandlingene tjener norske eksportinteresser. Gjennom økt bindingsgrad er forutsigbarheten i rammebetingelsene for norske eksportbedrifter økt betydelig. De fleste industriland vil etter forhandlingene ha nærmere 100 % bindingsgrad, i Latin-Amerika og Korea vil bindingsgraden gå opp mot 90 %, og den vil stige til 60 % eller mer i ASEAN-landene.

       Det er oppnådd enkelte gode resultater for norsk fiskeindustri. Japan har bl.a. senket tollene med 30 % på de fiskeslag som er viktige for Norge, og USA har forpliktet seg til å avvikle tollen for flere fiskeprodukter.

       Angående landbruk, vises det i proposisjonen til at målet med landbruksforhandlingene var å legge grunnlaget for en reformprosess for handel med landbruksvarer, slik at man på lang sikt får et mer markedsorientert handelssystem. Reformprosessen skal iverksettes gjennom forpliktelser mht. beskyttelse og støtte og gjennom etableringen av styrkede og mer effektive GATT-regler og disipliner. Beskyttelse og støtte skal gradvis reduseres når det gjelder markedsadgang, internstøtte og eksportsubsidiering. Reduksjonsforpliktelsene er gjenspeilet i det enkelte lands bindingslister for landbruk. Bindingslistene utgjør en del av selve landbruksavtalen. Gjennomføringsperioden for avtalen er 6 år.

       Alle avtalelandenes importvern skal omgjøres til et tollbasert vern som er et grunnprinsipp i GATT, fra det tidspunkt avtalen trer i kraft. Dette betyr at produkter som til nå har vært beskyttet av andre former for grensevern enn toll skal tariffiseres, dvs. tidligere grensevern skal erstattes med tollsatser. Etter dette skal alle tollsatser, både de man har hatt tidligere og de man har fått etter tariffisering, reduseres med 36 % i gjennomsnitt over en periode på 6 år. Minimumssatsen for reduksjon på hvert enkelt produkt må være 15 %

       Avtalen innfører begrepene eksisterende markedsadgang og minimum markedsadgang.

       Eksisterende markedsadgang forutsettes opprettholdt med minst like gode vilkår som i en 3-årig basisperiode (1986-88). Minimums markedsadgang innebærer at det for de produkter hvor det hittil ikke har vært noen import, eller importen har ligget under 5 % av innenlandsk forbruk i basisperioden, skal det etableres tollkvoter på 3 % av innenlandsk forbruk som skal økes til 5 % i løpet av gjennomføringsperioden. Tollsatsen innenfor kvoten forutsettes å være lav eller minimal.

       En egen regel om spesielle beskyttelsestiltak gir tillatelse til å innføre tilleggstoll for alle produkter hvor tollvern er innført enten der hvor importen skjer til en verdi som ligger under et spesielt referansenivå, eller i tilfelle av en brå økning av importen. Det er også en egen regel om utsettelse av tariffisering for spesielt sensitive produkter hvor det gis anledning til å vente med innføring av tollvern i opptil 6 år (10 år for utviklingsland), men hvor man da forplikter seg til en større minimum markedsadgang enn avtalen ellers forplikter til, heter det i proposisjonen.

       Avtalen introduserer begrepet samlet mål for støtte (AMS) for å komme frem til grunnlaget for reduksjonsforpliktelsene på internstøtte. Denne skal reduseres med 20 % over en periode på 6 år og skal deretter fryses på dette nivå (såkalt « gul » støtte). Visse typer støtte kan likevel unntas reduksjonsforpliktelsene (såkalte « blå » kriterier). Dette dreier seg om direkte utbetalinger under produksjonsbegrensende programmer, og som er basert på faste arealer eller avlinger eller på et fast antall dyr. Hvilke støtteformer som skal unntas vil fremgå av de årlige notifikasjoner til WTO.

       Støtte som har minimal eller ingen innflytelse på handel (såkalt « grønn » støtte) er ikke underlagt reduksjonsforpliktelsene ovenfor. Dette dreier seg f.eks. om støtte til miljø, distrikt, direkte inntektsstøtte, generell støtte til forskning, matvarelagring og krisehjelp.

       Eksportsubsidiebeløpene skal i løpet av 6 år reduseres med 36 % og mengden subsidiert eksport skal reduseres med 21 %. Basisperiode for beretning av reduksjonsforpliktelsene er 1986-90, men det er åpnet for fleksibilitet når det gjelder utgangspunkt for reduksjonene i selve gjennomføringsperioden.

       Det er inntatt spesielle kriterier for matvarehjelp for å unngå at matvarehjelp blir brukt som en omgåelse av eksportstøtteforpliktelsene. Når det gjelder eksportstøtte til ferdigvarer gjelder reduksjonsforpliktelsen bare subsidiebeløp, og ikke mengde.

       Avtalen inneholder en såkalt « fredsklausul » om at tiltak under subsidieavtalen ikke skal anvendes når det gjelder såkalt grønn støtte, samt internstøtte og eksportsubsidier som håndheves i samsvar med forpliktelsene. Reglene skal gjelde i 9 år.

       Avtalen utgjør en del av en videre prosess med det langsiktige mål å sikre gradvise og reelle reduksjoner når det gjelder beskyttelse og støtte. Avtalen krever videre forhandlinger i det 5. året under gjennomføringsperioden som sammen med en vurdering av erfaringer fra disse 5 årene bl.a. skal ta hensyn til ikke-økonomiske faktorer, spesiell og differensiert behandling for utviklingslandene og målet om å etablere et mer rettferdig og markedsorientert handelssystem for landbruksprodukter, heter det i proposisjonen.

       Angående avtalen om veterinære og plantesanitære tiltak (SPS-avtalen), vises det i proposisjonen til at bruk av veterinære og plantesanitære bestemmelser overfor import, er begrunnet i behovet for å beskytte menneskers, dyrs og planters liv og helse. Konfliktsituasjoner oppstår når slike bestemmelser hindrer handel. SPS-avtalen omhandler hvordan konflikt mellom beskyttelsesinteresser og handelsinteresser skal avveies. Bakgrunnen for at området ble trukket inn i Uruguay-rundeforhandlingene var at handelstiltak begrunnet i nettopp sanitære og plantesanitære bestemmelser var blitt et tiltagende problem, og det internasjonale regelverk ga få holdepunkter for en internasjonal disiplin.

       Avtalen slår fast at hvert land selv kan fastsette sitt sikkerhetsnivå, dvs. hvor store risiki man aksepterer. Et land kan dermed legge til grunn strengere standarder enn de som er fastsatt av internasjonale organisasjoner. Det valgte sikkerhetsnivået må imidlertid anvendes på en konsistent måte, slik at det ikke urettmessig legges ulike standarder til grunn for innenlandsk og importert vare.

       Det er Regjeringens vurdering at Norge innenfor de rammer som settes av resultatet i Uruguay-runden i det alt vesentlige vil kunne gjennomføre norsk landbrukspolitikk etter retningslinjene i St.prp. nr. 8 (1992-1993) om Landbruk i utvikling. Målet om å kunne opprettholde og videreutvikle et levedyktig landbruk som også ivaretar viktige ikke-økonomiske faktorer som miljø, distrikt, sosiale hensyn og matvaresikkerhet, er oppnådd gjennom tilpasning av interne støtteordninger, kombinert med et GATT-legalt importvern vil Norge ha den sikkerhet som er nødvendig for å planlegge og utvikle et levedyktig norsk landbruk. Strategien i St.prp. nr. 8 om å skape et mer robust og konkurransedyktig landbruk i fremtiden vil være sentral i denne sammenheng, heter det i proposisjonen.

       Selv om de umiddelbare effekter av landbruksavtalen ikke vil bli dramatiske, vil Regjeringen peke på at avtaleverket legger en klar føring mot et fremtidig kostnadseffektivt og mer konkurransedyktig norsk landbruk. Et tollbasert importvern vil over tid føre til sterkere innslag av markedssignaler utenfra og prisene på importerte produkter vil få økende betydning for det prisnivå som vil råde i Norge. I tillegg vil forpliktelsene om å redusere støttetiltak som har handelsvridende effekter føre til at utformingen av støtten vil måtte endres i mer produksjonsnøytral retning.

       Landbruksavtalen vil også ha betydning for næringsmiddelindustrien som i stor grad har vært skjermet fra internasjonal konkurranse pga. importvernet for norsk jordbruk. Forpliktelsene om å opprettholde nåværende markedsadgang, samt å åpne for minimums markedsadgang for varer hvor importen har vært liten eller ikke-eksisterende, vil føre til økt import av både jordbruks-råvarer og ferdigvarer, heter det i proposisjonen.

       Det påpekes at det er den utstrakte bruk av eksportsubsidier som i stor grad er årsaken til problemene i internasjonal jordbrukshandel, bl.a. ved at subsidiert eksport utkonkurrerer utviklingslands eksport og derved fratar dem viktige eksportinntekter. Det er Regjeringens vurdering at avtalens forpliktelser ikke i vesentlig grad vil påvirke norske eksportinteresser.

       Et viktig resultat er etter Regjeringens syn at et GATT-legalt norsk importvern for jordbruksprodukter sikres. Eple- og pæresaken demonstrerte at dagens importvern ikke var holdbart. For epler og pærer innebærer forhandlingsløsningen at Norge opphever den produksjonsregulering som de seneste år har vært i kraft. Uten en løsning i Uruguay-runden kunne ikke Norge ha foretatt en slik omlegging av importvernet uten å gi kompensasjon i forhold til våre handelspartnere fordi viktige tollsatser var bundet på et lavt nivå i GATT. Løsningen vil også gjennom omleggingen til et tollbasert vern gjøre det enklere å utforme ordninger for å gi utviklingslandene et reelt fortrinn på det norske marked, heter det i proposisjonen.

       Tollsatsene som er utregnet for de produkter som tidligere har vært underlagt importregulering er gjennomgående svært høye pga. de betydelige prisforskjeller mellom prisene på verdensmarkedet og de interne norske priser. Selv etter reduksjonen på gjennomsnittlig 36 % og minimum 15 % for enkeltprodukter vil nivåene for de fleste varer gi en sterk beskyttelse mot import. Forhandlingsresultatet vil gi et større innslag av markedssignaler utenfra gjennom økt import. Regjeringen ser det som en forutsetning at det nye tollvernet ikke skal føre til økte matpriser for forbruker, påpekes det i proposisjonen.

       Angående tekstiler og klær, var det generelle mål for tekstilforhandlingene å integrere denne sektoren innenfor nye og styrkede GATT-regler. Internasjonal tekstilhandel har siden 1960-årene i realiteten vært unntatt fra GATT-regelverket ved at den har vært dekket av egne avtaler som har gitt adgang til tosidige forhandlinger om kvoter, den såkalte Multifiberavtalen.

       Fra norsk side var det naturlig å ta utgangspunkt i Stortingets innstilling om å arbeide for en snarlig global integrering av tekstilhandelen under det regulære regelverket i GATT. Tekstil-avtalen fra Uruguay-runden betyr at alle mengdebaserte restriksjoner under multifiberavtalen (MFA) skal være avviklet i løpet av maksimalt 10 år, og at tekstilsektoren vil bli underlagt GATTs regelverk. Liberaliseringen av eksisterende kvoter skjer i hovedsak ved en progressiv økning av gjeldende vekstrater. Tekstilavtalen betyr at man har fått et forpliktende globalt regelverk for utfasing av MFA-kvotene, heter det i proposisjonen. Avtalen gir norsk industri tilnærmet like konkurranseforhold som øvrig europeisk industri. Samtidig er det ikke noe i regelverket som forhindrer en liberalisering på et tidligere tidspunkt dersom nasjonale vurderinger tilsier dette. Dette innebærer at man på norsk side kan følge opp intensjonene fra flertallet i Stortinget om en avvikling av kvoteordningene i løpet av en femårsperiode, dersom utviklingen i andre europeiske land tilsier dette.

       Angående regelverket og anti-dumping, heter det i proposisjonen at norske mål i forhandlingene var å styrke og klargjøre regelverket som grunnlag for sterkere disiplin i anvendelsen av anti-dumpingtiltak, for å unngå vilkårlighet og begrense mulighetene for bruk av anti-dumpingtiltak i proteksjonistisk øyemed.

       Forhandlingene i Uruguay-runden har resultert i revisjon av Tokyo-runde-avtalen om anti-dumpingtiltak. I henhold til artikkel VI i GATT-avtalen, kan et land innføre anti-dumpingtiltak mot en vare som forsøkes innført til en lavere pris enn det som er normalt for varen, dersom slik dumpingimport medfører skade for den innenlandske industri. Den nye avtalen gir regler for fastsettelse av normalpris og styrkede krav m.h.t. påvisning av klar sammenheng mellom dumping og den skade denne volder for innenlandsk industri.

       Den nye avtalen om anti-dumping innebærer en klargjøring av regelverket ved at reglene og begrepene på endel felter er strammet opp og gitt en mer presis utforming. Det er videre et viktig element at den nye avtalen vil bli gjort gjeldende for alle WTOs medlemsland i motsetning i Tokyo-avtalen som hadde tilslutning av 25 land.

       Angående subsidier og utjevningsavgifter, vises det til at norske mål i forhandlingene var å styrke og klargjøre reglene for bruk av statsstøtte, samtidig som det ble prioritert at enkelte typer subsidier skal kunne anvendes uten risiko for mottiltak.

       Avtalen om subsidier og utjevningsavgifter bygger på art. VI, XVI og XXIII i GATT-avtalen. I motsetning til avtalen fra Tokyo-runden inneholder den nye avtalen en definisjon av subsidier, som omfatter finansielle bidrag fra det offentlige i form av tilskudd, lån, dekning av driftsunderskudd, skattefordeler eller andre offentlige bidrag.

       Ifølge den nye avtalen deles subsidier inn i tre hovedgrupper:

       Forbudte subsidier omfatter subsidier som er knyttet til eksport. Subsidier som det kan treffes mottiltak overfor (pålegges utjevningsavgifter), omfatter alle spesifikke subsidier som medfører skade for et annet lands industri eller direkte eller indirekte opphever fordeler bundet under GATT 1994. Det er nytt i avtalen at skade for et annet lands industri skal anses å foreligge bl.a. når den totale subsidiering av et produkt overstiger 5 % ad valorem. Subsidier som det ikke kan tas mottiltak mot, omfatter subsidier som ikke er spesifikke. Spesifikke subsidier faller inn under denne kategori når de oppfyller visse betingelser og er notifisert på forhånd til subsidiekomiteen. Dette omfatter subsidier til følgende formål:

       I takt med økt subsidiedisiplin gir avtalen også økt disiplin når det gjelder bruken av utjevningsavgifter. I forhold til Tokyo-runde-avtalen stilles det nå strengere krav til innføring og varighet av utjevningsavgifter (5 år). Avtalen er begrenset til statsstøtte til industriprodukter og omfatter således ikke landbruk og tjenester. For landbruk gjelder regelverket i landbruksavtalen. For tjenester er det ikke utarbeidet noe regelverk om subsidier, men det vil bli innledet forhandlinger for å se om det er behov for slike regler, heter det i proposisjonen.

       Det påpekes videre at forhandlingsresultatet ligger nær opp til norske mål i forhandlingene da det omfatter klarere regler for bruk av statsstøtte, samtidig som det åpner for bruk av bestemte typer subsidier uten fare for mottiltak. Norge fikk imidlertid ikke gjennomslag for alle sine mål; det ble ikke enighet om at befolkningstetthet skulle inngå som ett av kriteriene i forbindelse med distriktsstøtte som det ikke kan tas mottiltak overfor. I avtalen benyttes i stedet kriteriene sysselsetting og inntekt i forhold til landsgjennomsnittet. Det åpnes imidlertid også for bruk av andre kriterier. Innenfor distriktstøtteordningen viser foreløpige beregninger at regioner som Nord-Norge, store deler av Vestlandet og indre deler av Østlandet oppfyller kriteriene mht. inntekt og sysselsetting. Støtteordningene innenfor norsk regionalpolitikk er i prinsippet åpen for alle bedrifter i de regionalpolitisk prioriterte soner. Et viktig element i vurderingen av avtalen er at den vil dekke alle WTOs medlemsland, mens Tokyo-runde-avtalen kun var undertegnet av 27 land. Regjeringen mener at det vil være en udelt fordel for Norge at alle land gjennom det nye regelverket vil måtte forholde seg til den samme subsidiedisiplin.

       Med hensyn til beskyttelsestiltak, vises det til at Norges mål i forhandlingene var å få til en avtale om beskyttelsestiltak med omfattende dekning.

       Hovedproblemet i forhandlingene var hvorvidt beskyttelsestiltak skulle gjøres gjeldende overfor alle eksportører uten noen form for forskjellsbehandling, eller om man selektivt skulle kunne « straffe » de eksportører som importlandets myndigheter mente forårsaket mest skade på den innenlandske industri. Regelverket er nå presisert, og alle slike tiltak skal gjennomføres på bestevilkårsbasis, dvs. at beskyttelsestiltaket skal ramme alle leverandørland, dog slik at man ved fastsettelse av importkvoter kan ta hensyn til uforholdsmessig stor importøkning fra enkelte leverandørland. Med regelverksendringene innføres klarere kriterier for vurdering av skade på innenlandsk industri, klare tidsgrenser, regler om at beskyttelsestiltak skal gjøres til gjenstand for gradvis nedtrapping eller liberalisering og klare konsultasjonsmekanismer.

       Avtalen inneholder også forbud mot såkalte gråsonetiltak og pålegg om utfasing av eksisterende slike tiltak.

       Regjeringens vurdering er at avtalen om beskyttelsestiltak ivaretar norske interesser bl.a. ved at det er presisert at gråsonetiltak er forbudt. Avtalen vil bidra til at beskyttelsestiltak i fremtiden treffes på basis av et åpent og forutsigbart multilateralt regelverk, noe som vurderes som en fordel for små land som Norge, med en utpreget eksportorientert økonomi, heter det i proposisjonen.

       Angående tjenester, vises det til at ifølge forhandlingsmandatet, skulle det etableres en rammeavtale for handel med tjenester i GATT. Enkelte sentrale utviklingsland gikk i utgangspunktet sterkt imot at handel med tjenester skulle inngå i forhandlingene. De mente dette forhandlingsområdet kun var av interesse for industrilandene og at det i tillegg ville trekke oppmerksomheten bort fra forhandlingen om markedsadgang for varer der utviklingslandenes hovedinteresser lå. Handel med tjenester ble derfor gitt særskilt status i forhold til varer ved at forhandlingene skulle foregå separat, men parallelt. Forhandlingsresultatene skulle imidlertid betraktes som en helhet (« single undertaking »).

       Det norske hovedmål var en sterkest mulig rammeavtale for tjenestehandel, kombinert med nasjonale forpliktelser om markedsadgang som ville føre til bedre rammebetingelser for norske tjenesteeksportører. Videre var det viktig at alle tjenestesektorer skulle omfattes av avtalen.

       Tjenesteforhandlingene omfattet alle tjenestesektorer, bl.a. skipsfart, finansielle tjenester, forsikring, telekommunikasjoner, veitransport og turisme.

       Resultatet av forhandlingene ble en rammeavtale som omfatter « enhver tjeneste i en hvilken som helst sektor, med unntak av tjenester som ytes under utøvelse av statsmyndighet ». Avtalen etablerer et regelverk for tjenestehandel med generelle og spesifikke forpliktelser, og inkluderer vedlegg for luftfart, telekommunikasjonstjenester, finansielle tjenester og personbevegelser, med særskilte bestemmelser for disse områdene.

       Ved ikrafttredelsen av Generalavtalen for handel med tjenester vil det for første gang bli innført omfattende multilaterale regler og disipliner for alle tjenestesektorer. Man står nå godt rustet til fremtidige forhandlinger vedrørende en mer forutsigbar og rettferdig handel med tjenester og til å hindre en utvikling hvor det enkelte lands regulering av tjenestesektoren medfører urettferdige konkurranseforhold. Regjeringen anser det som spesielt viktig at avtalen er bygget på bestevilkårprinsippet.

       Tjenesteavtalen vil gjøre det enklere for en tjenesteeksportør å gjøre seg kjent med sine rettigheter i et annet medlemsland. Tjenesteavtalen, med bindingslister, gir norske tjenesteeksportører et sikrere multilateralt rammeregelverk, heter det i proposisjonen.

       Regjeringen er lite tilfreds med at det ikke var mulig å oppnå enighet på skipsfartssektoren. Det er imidlertid positivt at sektoren er inkludert i rammeavtalen. Regjeringen har som mål for de videre forhandlinger at det foretas en reell liberalisering innen skipsfartssektoren med klare forpliktelser og med færrest mulig unntak fra bestevilkårsbehandlingen, heter det i proposisjonen.

       Angående de handelsmessige sider ved immaterielle rettigheter, vises det til at på grunn av manglende håndhevelse av beskyttelsesreglene i internasjonale konvensjoner om immaterielle rettigheter, var det et viktig mål for forhandlingene å skape regler innenfor handelssystemet som ville hindre at land gikk til ensidige handelstiltak mot handelsparter som ikke respekterte de internasjonale konvensjoner. Avtalen om immaterielle rettigheter (TRIPS) representerer et nytt område i GATT-sammenheng, og etablerer forbedret beskyttelse for de aller fleste rettigheter av denne typen, som varemerker, geografiske varebetegnelser, industrielle mønstre, patenter m.m.

       Første del av avtalen nedfeller generelle prinsipper og hovedregler hvor blant annet prinsippet om nasjonal behandling og bestevilkårsbehandling inngår, med visse unntak. Annen del av avtalen tar for seg de enkelte rettighetene og graden av beskyttelse. Avtalens tredje del angir nærmere partenes forpliktelser til å innarbeide bestemmelser i nasjonal lovgivning som sikrer en effektiv håndhevelse av TRIPS-regelverket. Dette skal blant annet motvirke lange og kostbare prosedyrer. Det nyopprettede tvisteløsningssystemet under WTO skal også gjelde for TRIPS-avtalen.

       Det er lagt opp til at industrilandene skal gjennomføre avtalen innen ett år etter ikrafttredelsen, mens det er en glidende overgangsperiode for andre land, hvor utviklingslandene får 5 år og de minst utviklede land får 11 år på gjennomføringen av de rettslige og strukturelle endringene.

       Det vises i proposisjonen til at TRIPS-avtalen innebærer en høyst påkrevet utvidelse av GATT-systemet. Det er oppnådd viktige målsettinger på områder hvor Norge har hatt sentrale eksportinteresser. Dette gjelder først og fremst etableringen av standarder og regler for industrielle mønstre, patenter og varemerker. Norge har her gått inn for at det etableres en høy beskyttelse for å sikre våre industriprodukter mot ulovlig kopiering på eksportmarkedene.

       Det var spesielt vanskelige forhandlinger om patenter. Sluttresultatet er at det skal gis minimum 20 års patentbeskyttelse. Utviklingslandene, og spesielt de minst utviklede landene, får lengre overgangsperioder.

       Adgangen til å unnta vesentlige biologiske fremgangsmåter for fremstilling av planter og dyr reiser de samme fortolkningsproblemer som den tilsvarende bestemmelsen i den norske patentloven. Etter norsk oppfatning kan TRIPS-avtalen på dette punkt fortolkes på samme måte som patentloven fortolkes, dvs. som en generell bestemmelse for alle fremgangsmåter for fremstilling av planter og dyr.

       Når det gjelder annet naturlig forekommende biologisk materiale enn planter og dyr, så som mikroorganismer og genetisk materiale, vil disse etter norsk patentpraksis som regel ikke anses for å være oppfinnelser. Det vil her dreie seg om rene oppdagelser. Biologisk materiale som har vært underlagt en viss bearbeiding eller isolering, er imidlertid i visse tilfeller å betrakte som oppfinnelser som kan patenteres. TRIPS-avtalen pålegger ikke Norge å endre praksis på disse punkter.

       Et annet norsk interesseområde har vært rettigheter forbundet med opphavsrett. Det var et viktig norsk forhandlingsmål at det eksisterende regelverk i Bern-konvensjonen, som spesielt regulerer opphavsrettigheter, og Roma-konvensjonen, som gjelder utøvernes rettsstilling, ikke blir undergravet. Dette gjelder spesielt lengden av vernet. Avtalen innebærer at de norske kollektive ordninger vedrørende kassettavgiften og bibliotekvederlag ikke blir berørt. Videre gis datamaskinprogrammer en høy beskyttelsesgrad.

       De internasjonale konvensjoner på immaterialrettens område har vært preget av mangel på effektive håndhevelsesmekanismer. Det var hele tiden et norsk forhandlingsmål å få innført klare og effektive sanksjons- og tvisteløsningsregler da dette er spesielt viktig for små land med begrenset handelspolitisk tyngde.

       De muligheter til en effektiv håndhevelse som nå ligger inne i TRIPS-avtalen er etter Regjeringens syn et meget viktig element når det gjelder immaterielle rettigheter. Foruten å få samlet alle de materielle bestemmelsene i en avtale, har man fått et effektivt system for overholdelse av de forpliktelser som er nedfelt i avtalen, heter det i proposisjonen.

       Angående offentlige innkjøp vises det til at parallelt med Uruguay-runden har det funnet sted forhandlinger om en ny, utvidet og forbedret GATT-avtale for offentlige innkjøp. Avtalen vil tre i kraft 1. januar 1996.

       I forhold til den tidligere GATT-avtalen om offentlige innkjøp innebærer den nye avtalen en kraftig utvidelse mht. dekkede etater. Avtalen regulerer større anskaffelser foretatt av offentlig sektor av myndigheter sentralt, regionalt eller lokalt samt av virksomheter og organer som er kontrollert av det offentlige.

       Forhandlingene om en utvidelse og forbedring av regelverket for offentlige innkjøp har hatt bred støtte fra Norge. Avtalen, som innebærer at betydelige offentlige anskaffelsesmarkeder åpnes for internasjonal konkurranse, forventes å bidra til mer effektive offentlige innkjøp. Samtidig vil avtalen medføre økte markedsmuligheter for norske leverandører og eksportbedrifter på andre lands offentlige innkjøpsmarkeder. Det norske offentlige innkjøpsmarked er relativt åpent og vil ved avtalens ikrafttredelse allerede være utsatt for konkurranse gjennom EØS-regelverket for offentlige anskaffelser, slik at avtalen ikke antas å innebære vesentlige endringer for innenlandske leverandører på det norske markedet. Norske forpliktelser etter avtalen går ikke lengre enn i EØS-sammenheng mht. hvilke etater og anskaffelser som dekkes, heter det i proposisjonen.

       Det ble ansett som hensiktsmessig å sikre en størst mulig grad av overensstemmelse mellom avtalen og EØS-reglene for offentlige anskaffelser. Dette har man i det alt vesentlige oppnådd, noe som bidrar til å gjøre regelverket enklere å administrere for etater og myndigheter samtidig som muligheten for oversikt bedres for leverandører og andre som berøres av avtalen.

       Det vises videre, vedrørende utviklingslandene og Uruguay-runden, til at det i den opprinnelige erklæringen ble tatt inn spesielle henvisninger til behovet for særbehandling av utviklingslandene. Industrilandene skulle i forhandlingene bare kreve innrømmelser som var i tråd med utviklingslandenes utviklingsnivå. Samtidig er det tatt inn en henvisning til at utviklingslandene selv forventer at deres evne til å gi bidrag i forhandlingene vil bedres i tråd med deres økonomiske utvikling og at de følgelig forventer å delta i større grad innenfor rammen av rettigheter og forpliktelser under GATT-systemet. Det skulle videre tas spesielt hensyn til de minst utviklede land og til behovet for å fremme positive tiltak som kan lette en utvidelse av deres handelsmuligheter.

       Fra norsk side ble det i forhandlingen lagt opp til større muligheter for å differensiere mellom utviklingsland. Regjeringens mål for import av landbruksvarer fra utviklingsland er å gi slik import bedre importvilkår til det norske marked enn det industriland generelt har, når dette er mulig sett i forhold til handelspolitiske og avtalemessige forpliktelser.

       Det vises videre til at utviklingslandene gjennom forhandlingsperioden har lagt stadig større vekt på GATT-samarbeidet. Siden forhandlingene startet opp i 1986 har 24 nye utviklingsland sluttet seg til GATT. Til forskjell fra tidligere forhandlingsrunder har utviklingslandene deltatt svært aktivt i forhandlingene. Bakgrunnen for den økte vektleggingen av GATT er utviklingslandenes økte deltakelse i internasjonal handel, spesielt med ferdigvarer. Mellom 1970 og 1990 økte utviklingslandenes andel av ferdigvarehandelen fra mindre enn 10 % til nærmere 20 %. Forbedret markedsadgang og et resultat som ville beskytte utviklingslandene fra diskriminerende eller ensidige handelspolitiske tiltak fra større lands side var blant de tema utviklingslandene la størst vekt på i forhandlingene.

       Som et resultat av Uruguay-runden forutsettes alle deltakere å akseptere forhandlingsresultatet i sin helhet, dvs. å slutte seg til alle avtaler. Dette innebærer for utviklingslandene økte forpliktelser siden de aller fleste ikke sluttet seg til de særavtalene som ble fremforhandlet i Tokyo-runden. Utviklingslandene vil derfor etter ikrafttredelsen av WTO-avtalen være omfattet av hele forhandlingspakken. Eventuell særbehandling av utviklingslandene må derfor fremgå av de enkelte avtalene.

       Den konkrete utforming av bestemmelsene om særbehandling av utviklingsland varierer fra avtale til avtale. I WTO-avtalen er det ikke tatt inn noen spesielle regler om særbehandling av utviklingsland, utover at det skal opprettes en komité for handel og utvikling som bl.a. skal vurdere gjennomføringen av særbehandling overfor de minst utviklede land. De minst utviklede land kan bare anmodes om å påta seg forpliktelser og innrømmelser i overensstemmelse med sitt utviklingsnivå. De minst utviklede land ble videre innvilget ett års utsettelse i overlevering av bindingslister både for varer og tjenester.

       GATT/WTO-avtalens økonomiske virkninger for utviklingsland er det vanskelig å beregne. Studier indikerer at avtalen vil være til fordel for utviklingslandene samlet. Det er særlig Asia og Latin-Amerika som vil tjene på avtalen og da spesielt på en åpning fra handel med jordbruksprodukter. For land i Afrika er virkningene mer varierende, heter det i proposisjonen.

       Siden utviklingslandene ikke er en ensartet gruppe, vil ikke en vurdering av forhandlingsresultatet for utviklingslandene under ett ha noen mening. Vurderingen av forhandlingsresultatet vil variere mellom de ulike grupper land, avhengig av utviklingsnivå og økonomisk struktur, f.eks. i eksportsammenheng. Det er Regjeringens vurdering at utviklingslandene vil nyte godt av den generelle etterspørselsvekst med økninger i handelsstrømmene, i inntekter og investeringer som en følge av Uruguay-runden. Bedring i ressursutnyttelsen som et resultat av markedsåpning virker positivt inn sammen med styrkingen av det multilaterale regelverket, og håndhevelse av dette gjennom det integrerte tvisteløsningssystemet. Regjeringen vil søke å utnytte de muligheter til særbehandling av utviklingsland som ligger i regelverket. Et viktig element i dette arbeid vil være en gjennomgang av ordningen med generelle tollpreferanser (GSP), heter det i proposisjonen.

       Angående de økonomiske virkninger, vises det til at gjennom nedbygging av toll og andre handelshindringer vil GATT/WTO-avtalen bidra til økt internasjonal handel og dermed være en viktig drivkraft for økonomisk vekst og velferd. Økende utenrikshandel har vært en viktig forutsetning for den økonomiske og sosiale velstandsutviklingen som Norge og andre GATT-land har opplevd i etterkrigstiden. Internasjonal handel muliggjør spesialisering. De ulike land produserer det de har best forutsetninger for å produsere, og importerer varer og tjenester som andre land har bedre forutsetninger for å produsere. Gjennom dette skjer det en internasjonal arbeidsdeling og en global effektivisering av produksjonen. Små land med åpen økonomi har som oftest særlig nytte av handel med andre land. Dette har sammenheng med at deres ressurser ofte er begrensede eller ensidige, slik at det er mange produkter de ikke har forutsetninger for å produsere, heter det i proposisjonen.

       For at et land skal kunne utnytte fordelene av lavere handelshindre må økonomien omstilles til produksjon som landet har relativt gode forutsetninger for. Dette innebærer normalt at produksjon og sysselsetting over tid reduseres i de importkonkurrerende næringene som får redusert skjermingen mot utenlandsk konkurranse og som samtidig er lite konkurransedyktige. Samtidig får eksportnæringene bedret sine muligheter til å ekspandere. Videre bidrar redusert proteksjonisme via bedret ressursutnyttelse og lavere priser til økt realinntekt og økt kjøpekraft hos husholdningene. Den økte etterspørselen som dette fører til, vil rette seg både mot import og hjemmeproduserte varer og tjenester, og dermed bidra til å styrke sysselsettingen. De omstillingene som må til for å utnytte fordelene av en friere verdenshandel kan forbigående gi en viss reduksjon i sysselsettingen. På noe sikt vil imidlertid virkningene på sysselsettingen bli positive, heter det videre.

       Internasjonalt er det laget en del tallmessige anslag for de økonomiske virkningene av GATT/WTO-avtalen. I beregningene sammenliknes Uruguay-runden med en videreføring av dagens GATT-avtale. Disse anslagene indikerer at den nye avtalen vil bidra til en økning i nivået på produksjonen og realinntektene for verden som helhet på rundt 1 % når alle elementene i avtalen er iverksatt fullt ut og økonomiene har tilpasset seg disse, dvs. om 7-10 år. Det er imidlertid flere grunner til å anta at disse beregningene undervurderer de gunstige økonomiske virkningene av avtalen, heter det i proposisjonen.

       For de vestlige industrilandene sett under ett antas de positive virkningene av GATT/WTO-avtalen å bli noe større enn for resten av verden. Dette skyldes blant annet at disse landene vil få en økning i nasjonalproduktet som følge av at de bygger ned den omfattende beskyttelsen og subsidieringen av sin egen landbruksproduksjon, påpekes det i proposisjonen.

       Blant utviklingslandene vil særlig de land i Asia og Latin-Amerika som eksporterer landbruksprodukter og tekstilvarer tjene på avtalen. I Afrika er virkningene mer varierende, og de afrikanske land må fortsatt måtte basere seg på GSP-ordningen og tradisjonell bistand. De fleste utviklingslandene har liten økonomisk makt og antas derfor å tjene på styrkingen av de nye ordningene for kontroll og tvisteløsning.

       En del av de tidligere COMECON-landene er medlemmer av GATT. En rekke andre av disse landene, samt Kina, har søkt om medlemskap. Det antas at medlemskap samt den nye avtalens utvidelse av landenes forpliktelser vil påskynde reformprosessen i disse landene. Også for disse landene antas ordningene for kontroll og tvisteløsning å være viktige, bl.a. fordi disse landene har vært mye rammet av anti-dumpingtiltak, « frivillige » eksportbegrensninger o.l.

       Det vises i proposisjonen til at for Norge vil de økonomiske virkningene av GATT/WTO-avtalen være positive. Gevinstene kan imidlertid bli litt mindre enn for verden sett under ett. Dette har sammenheng med at mesteparten av Norges utenrikshandel er med land i EØS-området eller andre europeiske land som vi har frihandelsavtaler med. Denne delen av utenrikshandelen påvirkes i hovedsak ikke direkte av avtalen. Norge har dessuten i utgangspunktet relativt lav toll på import fra øvrige land og eksporterer for en stor del varer som i liten grad møter tollbarrierer ute, heter det i proposisjonen.

       På den annen side vil Norge som et lite land være særlig tjent med et sterkt og omfattende regelverk for internasjonal handel, noe GATT/WTO-avtalen vil bidra til. Dette vil føre til mindre usikkerhet i de internasjonale rammebetingelsene for norske bedrifter med positive økonomiske virkninger. Disse virkningene er imidlertid svært vanskelige å kvantifisere, heter det i proposisjonen.

       Når det gjelder enkeltsektorer, vil bl.a. teko-næringen bli påvirket av opphevelse av importkvotene i Multifiberavtalen. Kvantitative restriksjoner, herunder importforbud, på landbruksimporten bli likeledes avviklet, og erstattet av tollsatser. Næringer som mottar mye budsjettstøtte og skjermingsstøtte, herunder landbruket og deler av næringsmiddelindustrien, vil bli påvirket av at støtten legges om og delvis trappes ned. Fiskerisektoren oppnår sikrere og bedret markedsadgang til enkelte markeder utenfor EØS-området.

       For tjenesteytende næringer er det for tidlig å si hvordan virkningene blir. Dersom landene kommer til enighet om reduserte handelshindringer for skipsfarten, vil dette få positive virkninger for Norge. Skipsfartsnæringen vil imidlertid nyte godt av en økning i verdenshandelen som følge av resultatet av Uruguay-runden. Ulike anslag indikerer at GATT/WTO-avtalen alene vil kunne gi en økning i nivået på verdenshandelen på 12-20 %, heter det i proposisjonen.

       Angående fremtidige forhandlingsområder, vises det i proposisjonen til at utviklingen videre av det internasjonale handelssystem vil preges av ytterligere nye emner som i økende grad vil få betydning for internasjonale handelsrelasjoner.

       Miljø omtales i flere sammenhenger i Sluttakten fra Uruguay-runden. Bl.a. er målet om en bærekraftig utvikling tatt med i formålsparagrafen for WTO. Ved avslutningen av Uruguay-runden ble det vedtatt at en egen komité for handel og miljø skal opprettes i WTO. Regjeringen legger vekt på at det foretas en gjennomgang av relevante deler av handelsregelverket med sikte på å komme fram til eventuelle fortolkninger/endringer for å unngå konflikter mellom miljømål og handelsregelverket og for å sikre at handelspolitikken i fremtiden bidrar til bærekraftig utvikling.

       Det vises videre til at Regjeringen vil arbeide for at arbeidstakerrettigheter skal inngå i regelverket for det multilaterale handelssystemet. Spørsmålet om arbeidstakerrettigheter i handelssammenheng er kontroversielt. Det har vært hevdet, da særlig fra utviklingslandenes side, at det foreligger en mulighet for at dette spørsmål kan bli brukt i proteksjonistisk øyemed. Etter Regjeringens oppfatning må denne motstand ikke hindre en grundig og bred diskusjon som kan bidra til en omforent forståelse av hvilke problemer man står overfor. Når WTO er etablert som organisasjon vil man videre arbeide for å få spørsmålet om arbeidstakerrettigheter på WTOs fremtidige dagsorden, heter det i proposisjonen.

       Vedrørende forholdet til medlemskap i EU, vises det i proposisjonen til at Regjeringen 3. juni 1994 la fram St.meld. nr. 40 Om medlemskap i Den europeiske union, hvor det bl.a. framgår at « Norge vil ved medlemskap i EU overta de forpliktelser og rettigheter EF har som følge av Uruguay-runden. Norge og EU har undertegnet Sluttakten (Marrakesh, 15.4.94) og blir ved ratifikasjon og ikrafttredelse bundet av de forpliktelser som er nedfelt i dette avtaleverk. » Rettigheter og forpliktelser i henhold til Uruguay-rundens Sluttakt er i denne proposisjonen beskrevet ut fra dagens tilknytning til EU. Både Norge og EU blir bundet av disse rettigheter og forpliktelser når avtaleverket trer i kraft. Ved et eventuelt medlemskap i EU vil Norge bli omfattet av EFs felles handelspolitikk innenfor de rammer som gjelder i GATT. Dette innebærer at Norges bindingsliste over tollsatser for varer vil bli erstattet av EFs tilsvarende liste. For tjenester vil den norske bindingslisten bli innarbeidet i EFs felles liste. Regjeringens vurderinger av Uruguay-rundens resultater er i tråd med en langsiktig norsk politikk når det gjelder betydningen og utviklingen av det multilaterale handelssystem. Denne politikken vil være rettesnor for norske standpunkter i forhold til arbeidet i WTO også dersom Norge blir EU-medlem.

       Regjeringen viser til St.meld. nr. 40 når det gjelder virkningene ved norsk deltakelse i EFs felles handelspolitikk og forholdet til det multilaterale handelssystem. Det slås bl.a. fast at det er betydelig grad av samsvar mellom Norges og EFs handelspolitikk. Begge baserer seg på GATTs regelverk, og likhetstrekkene ble ytterligere bekreftet under Uruguay-runden, hvor både Norge og EU la vekt på å styrke og utvikle det multilaterale handelssystem og fremme disiplinen innenfor GATT.

       Norge vil ta stilling til resultatet av Uruguay-runden uavhengig av norsk medlemskap i EU. De endringer i rettigheter og forpliktelser som vil følge av et EU-medlemskap vil bli tatt opp i en egen proposisjon dersom medlemskap i EU blir besluttet, heter det i proposisjonen.

       Angående administrative og budsjettmessige konsekvenser, vises det i proposisjonen til at generelt og isolert sett vil ikke ikrafttredelsen av WTO-avtalen nødvendiggjøre store endringer i administrative ordninger og arbeidsmåter i statsforvaltningen. I forhold til oppfølging av avtaleverket under WTO vil det være viktig å bygge videre på det samarbeidsmønster som eksisterer under forhandlingene, og som bør utvikles videre. Når det gjelder følgene av det nye importregimet på landbrukssektoren vil det imidlertid bli vesentlige forandringer i visse administrative ordninger. En forutsetter imidlertid at endringer i de administrative forhold og eventuell styrking på enkelte områder vil skje ved omdisponering av ressurser som brukes til andre administrative formål.

       I henhold til GATT/WTO-avtalen skal handelsvridende jordbruksstøtte (« gul støtte ») reduseres med 20 % i gjennomføringsperioden. Regjeringens oppfølgning av denne reduksjonsforpliktelsen og inndeling av støtte i ulike støttekategorier vil skje i tilknytning til utarbeidelsen av de årlige statsbudsjett og i de årlige jordbruksforhandlinger. Det er imidlertid Regjeringens mål å redusere nivået på de totale jordbruksoverføringene i tråd med de retningslinjer som er trukket opp i St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling og Stortingets innstilling til denne.

       GATT/WTO-avtalen vil medføre budsjettmessige endringer på statsbudsjettets inntekt- og utgiftsside. Ved iverksettelse av avtalen vil dagens kvantitative vern på jordbruksvarer bli erstattet av et tollbasert vern. Inntektene fra et tollbasert importvern vil være avhengig av hvor stor importen vil bli og nivået på tollsatsene. Videre vil det skje endringer på statsbudsjettets inntekts- og utgiftsside som følge av at utgifter og inntekter ved dagens ordninger med importavgift på bearbeidede jordbruksvarer (RÅK-ordningen) og prisutjevningen på kjøtt, egg og poteter vil bli ført over statsbudsjettet. De budsjettmessige endringene som følge av disse forhold vil imidlertid balansere, og vil således ikke påvirke statsbudsjettets balanse. Et konkret anslag for tollinntekter på landbruksvarer er vanskelig å foreta. Et usikkert anslag kan være 1.h10 mill. kroner, heter det i proposisjonen.

       Tollsatsene for jordbruksvarer som er bundet i Landbruksavtalen i GATT, vil inngå i den årlige tollproposisjonen til Stortinget fremmet av Finansdepartementet. Regjeringen legger opp til at Stortinget gjør vedtak om maksimalsatsene slik de fremgår av bindingslisten til GATT, samt de generelle retningslinjer for når tollsatsen kan avvike fra maksimalsatsene.

       Tollinntekter inntektsføres i dag på Finansdepartementets budsjett. Dagens avgifter på importert kraftfôr, samt prisutjevningsavgiftene på importert matkorn inntektsføres på Landbruksdepartementets budsjett. Prisutjevningsavgifter for importregulerte jordbruksvarer og importavgifter under ordningen med råvarepriskompensasjon (RÅK-ordningen) går i dag inn i egne fond som administreres av Statkorn. Inntektene fra prisutjevningsavgifter og RÅK-avgifter finansierer i dag eksportrestitusjoner for tilsvarende bearbeidede produkter.

       Ved omleggingen til et tollbasert importvern vil disse avgiftene falle bort og bli erstattet med tollsatser. Imidlertid vil det fortsatt være behov for å finansiere de nevnte ordningene som er sentrale deler av landbrukspolitikken. Inntektene fra toll på jordbruksvarer vil i sin helhet tilfalle statskassen. Regjeringen vil komme tilbake med konkrete og detaljerte anslag på inntekts- og utgiftssiden knyttet til importvernet og ordningene for næringsmiddelindustrien, og komme med forslag til endelig opplegg ved framleggelsen av salderingsproposisjonen for 1995. I denne sammenheng vil det spesielt være viktig å ha systemer som gir fleksibilitet og forutsigbarhet i korn- og kraftfôrpolitikken og ordningene for næringsmiddelindustrien.

       Ved omlegging av importvernet vil det kunne være aktuelt å opprette et importråd for hele sektoren med representasjon fra partene i jordbruksavtalen, næringsmiddelindustrien, handelen, arbeidstakersiden og Forbrukerrådet. Et slikt råd bør ha en rådgivende funksjon, og i mindre grad enn nåværende råd under jordbruksavtalen behandle enkeltsaker. Regjeringen vil vurdere organiseringen av dette når en får bedre erfaringsgrunnlag, heter det i proposisjonen.

       Regjeringen vil fremlegge en egen tilleggsproposisjon til Statsbudsjettet for 1995 om omorganiseringen av Statkorn, samt en egen odelstingsproposisjon med forslag om de nødvendige endringer i lovgrunnlaget.

       Regjeringen legger opp til at dagens system med administrerte priser slik de fastsettes i Jordbruksavtalen skal videreføres. Produksjonsavhengig støtte til jordbruket må endres og reduseres i tråd med den nye GATT/WTO-avtalen. Regjeringen ser det som en forutsetning at endret importregime ikke skal føre til økte matvarepriser.

       Angående rettslige spørsmål, vises det i WTO-avtalen til at det er en vanlig folkerettslig avtale, og de vedtak som treffes i WTO retter seg mot Norge som stat og vil måtte gjøres gjeldende internt ved nasjonalt vedtatte gjennomføringstiltak. Det følger av WTO-avtalens hovedregel om beslutningstagning at praksis under GATT-1947 med vedtak etter konsensus skal videreføres. Dette skal være eneste fremgangsmåte for vedtak av grunnleggende betydning. Norsk ratifikasjon av WTO-avtalen vil måtte skje med Stortingets samtykke i henhold til Grunnlovens § 26 annet ledd om inngåelse av traktater av særlig viktighet.

       Det understrekes at Generalavtalen om tolltariffer og handel av 1994, GATT 1994, er en integrert del av WTO-avtalen og er juridisk adskilt fra Generalavtalen om tolltariffer og handel av 1947, GATT 1947. Rettigheter og plikter under WTO-avtalen vil kun få virkning mellom parter som har godkjent avtalen. Mellom parter i WTO som trekker seg fra GATT 1947 og medlemmer av GATT 1947 som ikke slutter seg til WTO, vil det således ikke eksistere noe avtaleforhold.

       Tidspunktet for ikrafttredelsen av WTO-avtalen skal bestemmes på en gjennomføringskonferanse som skal sammenkalles senest innen utgangen av 1994.

       WTO-avtalen med tilhørende avtaler kan sies opp med seks måneders varsel ved skriftlig underretning til WTOs generaldirektør.

       Av WTO-avtalens art. XVI fremgår at « Hvert medlem skal sørge for at dets lover, forskrifter og administrative prosedyrer er i samsvar med dets forpliktelser i henhold til de vedlagte avtaler ». For Norges del vil blant annet lovene om mellombels innførsleforbod og mellombels utførsleforbod måtte justeres. De mest vidtrekkende endringer i lovreglene som følger av avtaleverket under WTO gjelder landbrukssektoren. Med overgang til et tollbasert vern for alle produkter innenfor landbruksområdet vil det være behov for endringer av lovene om importregulering.

       Det vil dessuten være nødvendig med visse endringer i tollregelverket, samt endringer i visse lover og forskrifter når det gjelder finansielle tjenester, immaterielle rettigheter og offentlige innkjøp. Når det gjelder anvendelsen av WTO med tilhørende avtaler på Svalbard, har man fra norsk side tatt visse forbehold i forbindelse med avtalen om handelen med tjenester og avtalen om offentlig innkjøp, heter det i proposisjonen.

       Det vises til at i GATT har det tradisjonelt eksistert et meget nært samarbeid mellom de nordiske EFTA-landene, Finland, Island, Norge og Sverige. Dette har gjort det mulig for de nordiske land å oppnå en helt annen innflytelse i forhandlingene enn om de hadde opptrådt alene. På basis av handelsstatistikk utgjør Norge, Sverige, Finland og Island den femte største « handelsgruppering » i verden, etter EF, USA, Japan og Canada. Det sier seg selv at de nordiske land ikke har vært enige om alle punkter i forhandlingene gjennom de syv år forhandlingene varte. Likevel er det gjennom et samarbeid at det har vært mulig å nå de beste resultater med utgangspunkt i hvert enkelt lands nasjonale interesser. Samarbeidet i Uruguay-runden har fungert meget godt, heter det i proposisjonen.

       Utenriksdepartementet har stått som hovedansvarlig for gjennomføringen av forhandlingene. Departementet har samarbeidet meget nært med andre berørte departementer, i første rekke Finansdepartementet, Landbruksdepartementet, Justisdepartementet, Kulturdepartementet, Nærings- og energidepartementet og Administrasjonsdepartementet.

       Etter forhandlingenes avslutning 15. desember 1993 og før undertegning av avtaleverket 15. april 1994 sendte Utenriksdepartementet 22. februar ut et høringsnotat til en rekke organisasjoner/institusjoner med anmodning om deres uttalelser om forhandlingsresultatet.

       Uttalelser har kommet fra følgende organisasjoner og institusjoner: Næringslivets Hovedorganisasjon, Landsorganisasjonen i Norge, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Norges Bank, Norges Bondelag, Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Den norske Bankforening, Norges Rederiforbund, Norges Fiskarlag, Forum for Utvikling og Miljø, Idégruppen om Nord/Sør, Den norske GATT-kampanjen og Mellomkirkelig Råd.

       De fleste organisasjoner er tilfreds med at det lyktes å komme frem til et forhandlingsresultat etter syv års forhandlinger og at dette vil ha en positiv effekt på verdensøkonomien. Likeledes ser de fleste det som betydningsfullt at nye områder som tjenester, jordbruk, tekstiler og immaterielle eiendomsrettigheter nå er omfattet av et forbedret multilateralt regelverk.

       Det fremkommer imidlertid en del spørsmål bl.a. vedrørende jordbruk, regionalstøtte og handel og miljø.

       Norsk Bonde- og Småbrukarlag er den eneste organisasjonen som fraråder at Norge slutter seg til forhandlingsresultatet av Uruguay-runden.

       Høringsuttalelsene i sin helhet fremgår av vedlegg 12 i proposisjonen.