Til Stortinget.
Stortingsrepresentant Jan Simonsen har den 5. september d.å. fremsatt følgende forslag:
« Forslag 1:
Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige lovendringsforslag, slik at enhver form for voldskriminalitet automatisk medfører ubetinget fengsel.
Forslag 2:
Stortinget ber Regjeringen legge frem nødvendige lovendringsforslag som medfører at samfunnstjeneste ikke kan brukes som alternativ til fengsel for voldsforbrytelser, narkotika- og sedelighetskriminalitet.
Forslag 3:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om lovendringer som kan medføre at det ikke kan idømmes mildere straffer enn ubetinget fengsel for kriminelle gjengangere.
Forslag 4:
Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige lovendringsforslag som medfører at samfunnstjeneste som hovedregel bare kan brukes som alternativ til betingede fengselsstraffer. Dersom samfunnstjeneste gis som alternativ til ubetingede fengselsstraffer, må forutsetningen være at lengden på samfunnstjenesten langt overstiger lengden på den alternative fengselsstraffen. »
I begrunnelsen for forslaget heter det bl.a. at betingede straffer har minimal avskrekkende effekt, og derfor bare bør brukes i helt spesielle tilfeller. Samfunnstjeneste bør bare kunne brukes i stedet for betingede straffer. Forslagsstiller viser til at betingede straffer og samfunnstjeneste blir hyppig brukt selv for kriminelle som har et langt kriminelt rulleblad, og også for alvorlige forbrytelser som grovt tyveri og voldsbruk. Flere eksempler på dette som har vært omtalt i dagspressen viser etter forslagstillers oppfatning at det er behov for lovendringer.
Forslag 1:
I Norge står domstolene relativt fritt til å idømme straffer innen de rammer Stortinget har fastsatt. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, ønsker fortsatt at rettsapparatet skal kunne opprettholde sin frie stilling, som gir valgfrihet ved reaksjonsfastsettelse.
Flertallet viser også til at Høyesterett i de senere årene har gitt signaler om skjerping av straffen for en del voldsforbrytelser, og forventer at domstolene i tråd med dette vil heve straffenivået i voldssaker. Flertallet mener at det fortsatt bør være domstolene som i hvert enkelt tilfelle avgjør om straffen skal gjøres betinget eller ubetinget, også i saker om voldsovertredelser. Flertallet viser også til at videre kriminell aktivitet eller andre vilkårsbrudd kan medføre at lovbryteren etter en betinget dom allikevel må sone straffen i fengsel.
Flertallet ønsker at domstolene fortsatt skal ha muligheten til å vurdere reaksjonsformen ved hver enkelt sak også ved voldsforbrytelser. I norsk rett er det lang tradisjon for å gi domstolene stor grad av frihet for å kunne idømme den straffen som i det enkelte tilfelle fremstår som hensiktsmessig og rettferdig. Og i tråd med det departementet påpeker i brev til komiteen, forutsetter flertallet at det skal mer til for å idømme en betinget reaksjon jo mer alvorlig overtredelsen er.
Flertallet ser stor verdi i å opprettholde domstolenes frie rolle for utmåling av straffer, og støtter derfor ikke det fremlagte forslaget.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at straffereaksjonene ved voldsforbrytelser må være tilstrekkelig strenge. Spesielt må uprovosert vold møtes med strengere straffereaksjoner. Disse medlemmer forutsetter derfor at domstolene følger opp Høyesteretts signaler om skjerpede straffer for voldsforbrytelser. Disse medlemmer mener at det også er naturlig at påtalemyndigheten følger opp Høyesteretts signaler gjennom tiltalepraksis. Disse medlemmer ser det imidlertid ikke som ønskelig å innføre noen form for « automatikk » når det gjelder domstolenes vurdering av hvilken straffereaksjon som er mest rettferdig og hensiktsmessig i den enkelte sak.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil påpeke at domstolene forsatt vil ha vide rammer for straffeutmålingen, selv om adgangen til å idømme betingede dommer for voldskriminalitet fjernes. Dersom komitéflertallet mener at domstolenes rammer bør utvides kan dette oppnås gjennom en økning av maksimumsstraffene. Dette medlem konstaterer at komitéflertallet mener at det fortsatt bør kunne idømmes betingede straffer for voldskriminelle. Dette medlem ser på en slik straffeutmåling som grovt urimelig overfor voldsofrene, og mener også at en så liberal straffeutmåling for voldsbruk vil fremme voldstendensene i samfunnet. Den gir signaler om at det ikke medfører nevneverdige negative konsekvenser å bruke vold mot andre personer.
Dette medlem viser for øvrig til begrunnelsen i Dok.nr.8:76 og støtter forslaget.
Forslag 2:
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, viser til Ot.prp. nr. 72 (1989-1990) der det forutsettes at samfunnstjeneste som straff i alminnelighet ikke skal benyttes ved slike overtredelser som nevnes i forslaget. I proposisjonen heter det bl.a.:
|
« Samfunnstjeneste bør imidlertid også kunne benyttes i saker utenom de tradisjonelle formuesforbrytelsene. Hensynet til den alminnelige lovlydighet tilsier imidlertid at sedelighetskriminalitet ikke bør avgjøres ved samfunnstjeneste. I tråd med rettspraksis under prøveperioden med samfunnstjeneste bør saker som omfatter flere voldshandlinger, gjentakelsestilfelle, uprovosert eller grov vold (gruppevold, rasistisk motivert vold, familievold, vold mot eldre, barnemishandling) behandles strengt og straffes med ubetinget fengselsstraff. (...) Alvorlig narkotikakriminalitet bør også i sin alminnelighet falle utenfor anvendelsesområdet for samfunnstjenesten. I en del tilfelle vil det likevel kunne være aktuelt å idømme samfunnstjeneste selv ved forholdsvis alvorlige narkotikaovertredelser. Det er ikke meningen å innskrenke området for samfunnstjenesten i forhold til den rettspraksis som foreligger. » |
Flertallet forventer at departementet følger med på hvordan rettspraksisen er på området, og kommer tilbake med en rapport i den bebudede stortingsmeldingen om kriminalomsorgen. Det er videre viktig ikke å stenge muligheten for å gi betinget straff eller samfunnstjeneste i tilfeller der en slik reaksjon vil gi en bedre rehabiliteringseffekt og lovbryteren ikke utgjør noen trussel for samfunnet.
Flertallet ser det som nyttig f.eks. å kunne idømme samfunnstjeneste til personer som etter avvenning fra narkotika skal dømmes for handlinger gjort under en periode som misbruker.
Flertallet avventer situasjonen til stortingsmeldingen om kriminalomsorg foreligger, og avviser på denne bakgrunn forslaget. Flertallet ber departementet komme tilbake til Stortinget med denne meldingen så snart som råd.
Komiteens medlemmer fra Høyre henviser til Høyres forslag om innstramninger i ordningen med samfunnstjeneste, jf. Dok.nr.8:15 og Innst.S.nr.73. Disse medlemmer konstaterer at det foreliggende forslag er i samsvar med Høyres intensjoner i ovennevnte forslag og med de forutsetninger Stortinget har lagt til grunn for bruk av samfunnstjeneste som reaksjonsform. Disse medlemmer fastholder at hovedregelen må være at samfunnstjeneste ikke skal benyttes ved alvorlige forbrytelser, som f.eks. voldsforbrytelser, narkotikaforbrytelser og sedelighetsforbrytelser. Forslaget fra Jan Simonsen har imidlertid fått en så absolutt form, at det fraskriver domstolene den mulighet til vurdering av den konkrete sak som disse medlemmer mener at domstolene må ha.
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at det finnes eksempler på at det er idømt samfunnstjeneste for slike handlinger som omtales i forslaget, selv om det forutsettes i Ot.prp. nr. 72 (1989-1990) at samfunnstjeneste som straff i alminnelighet ikke skal benyttes ved slike overtredelser. Dette medlem finner derfor forslaget nødvendig.
Forslag 3:
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, mener det må ligge en totalvurdering bak en straffeutmåling, og er kritisk til bastante regler som kan virke hindrende ved domfellelse.
Flertallet avviser forslaget ut fra ønsket om å opprettholde domstolenes uavhengige rolle ved utmåling av straffer. Viktigheten av at domstolene kan ivareta individuelle hensyn bør veie særdeles tungt.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener at det som hovedregel ikke skal kunne idømmes betingede fengselsstraffer for kriminelle gjengangere. Disse medlemmer konstaterer at det foreliggende forslag har en form som i realiteten vil redusere domstolenes mulighet til å vurdere reaksjonsmønsteret i den konkrete sak, og kan derfor ikke støtte forslaget slik det foreligger. For å få en klar markering av ønsket om strengere straffer for kriminelle gjengangere, tar disse medlemmer opp følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om lovendring som medfører at det som hovedregel ikke skal kunne idømmes betingede fengselsstraffer for kriminelle gjengangere. »
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet ser på komitéflertallets avvisning av forslaget ut fra ønsket om å opprettholde domstolenes uavhengige rolle ved utmåling av straffer, som en total ansvarsfraskrivelse. Dette medlem vil minne om at Stortinget er landets lovgivende makt med rett til å vedta strafferammer. Dette medlem vil hevde at domstolene kan ivareta individuelle hensyn ved straffeutmålingen selv om adgangen til å idømme betingede straffer for kriminelle gjengangere faller bort. Straffeutmålingen vil fortsatt kunne variere sterkt.
Dette medlem støtter forslaget, og fremmer forslag i tråd med det.
Forslag 4:
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre og Fremskrittspartiet, forutsetter at samfunnstjeneste ikke idømmes for alvorlige overtredelser. Samfunnstjeneste må være et viktig kriminalpolitisk virkemiddel bl.a. ovenfor førstegangsforbrytere ved overtredelse av liten alvorlighetsgrad. Og flertallet ser behovet for å ivareta intensjonene i samfunnstjenestetilbudet, etter de normer Stortinget la ved behandling av Ot.prp. nr. 72 (1989-1990) .
Flertallet vil peke på at den anser samfunnstjeneste som et viktig supplement til de øvrige soningstilbudene. Flertallet vil presisere at samfunnstjeneste har en rekke fordeler både for overtrederen og domfeltes familie. Samfunnstjeneste er dessuten vesentlig mindre kostnadskrevende enn annen soning, samtidig som samfunnet får nyttige gjenytelser i form av arbeid under soningen. Samfunnstjeneste skal i utgangspunktet benyttes i de tilfeller hvor det har større effekt enn fengsel.
Flertallet antar at man bør videreføre den linjen domstolene praktiserer med idømming av samfunnstjeneste, og ønsker fortsatt en bred vurdering av hvert enkelt tilfelle, der personlige forhold og overtredelsens art blir vurdert.
Flertallets konklusjon er at samfunnstjeneste fortsatt bør kunne være alternativ til ubetinget fengselsstraff.
Flertallet råder Stortinget på denne bakgrunn til å avvise forslagene fremlagt i Dok.nr.8:76.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, kan synes at 20-30 timer samfunnstjeneste er lite tid i forhold til en måneds fengsel, og at en bør vurdere en økning av timetallet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at det ble lagt rammer for timeberegningen ved samfunnstjenestedommer da lovreglene om samfunnstjeneste ble vedtatt i 1991. Disse medlemmer har merket seg at samfunnstjeneste vil bli omhandlet i den bebudede stortingsmeldingen om kriminalomsorgen, og forutsetter at også aktuelle problemstillinger knyttet til samfunnstjenestens omfang vil bli berørt der. Disse medlemmer finner det derfor ikke formålstjenlig å foreta noen konkret vurdering av de eksisterende rammer i denne omgang.
Komiteens medlemmer fra Høyre henviser til Høyres forslag om innstramninger i ordningen med samfunnstjeneste, jf. Dok.nr.8:15 og Innst.S.nr.73 (1994-1995), som også tar opp spørsmålet om omfanget av den idømte samfunnstjeneste. Disse medlemmer mener at det er ønskelig å utvide omfanget av den samfunnstjeneste som kan idømmes og vil derfor ta opp forslag om at grensen økes til 800 timer, slik også Riksadvokaten har foreslått. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om lovendring som medfører at samfunnstjeneste på inntil 800 timer kan idømmmes for straffbare handlinger som ellers ville medført fengselsstraff i inntil 1 år. »
Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at det finnes eksempler på at det er idømt 145 timers samfunnstjeneste for 65 ulike kriminelle handlinger i form av innbrudd og biltyveri, og finner en slik bruk av samfunnstjenesteordningen fullstendig forkastelig. Dette medlem mener at samfunnstjeneste kan være et nyttig alternativ til betingede fengselsstraffer fordi det vil gi forbryteren en anledning til å føle at han gjør opp for seg. Derimot mener dette medlem at samfunnstjeneste ikke bør brukes for kriminalitet som er så alvorlig at den innenfor dagens liberale straffesystem medfører ubetingede fengselsstraffer.
Dette medlem er enig med komitéflertallet i at samfunnstjeneste har en rekke fordeler for overtrederen og domfeltes familie, men vil minne om at straffeutmålingen også bør ha fordeler for samfunnet og bidra til å beskytte potensielle ofre mot kriminalitet. Samfunnstjeneste har etter dette medlems vurdering liten generalpreventiv virkning.
Dette medlem er selvsagt innforstått med at samfunnstjeneste er mindre kostnadskrevende enn annen soning, men vil påpeke at regnestykket blir helt annerledes når man regner inn den fremtidige kriminaliteten som den domfelte kan komme til å begå fordi samfunnet ikke tilstrekkelig tidlig i hans forbryterkarriere ga signaler om at kriminelle handlinger får negative konsekvenser.
Dette medlem viser for øvrig til begrunnelsen i Dok.nr.8:76 og støtter forslaget.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige lovendringsforslag, slik at enhver form for voldskriminalitet automatisk medfører ubetinget fengsel. »
« Stortinget ber Regjeringen legge frem nødvendige lovendringsforslag som medfører at samfunnstjeneste ikke kan brukes som alternativ til fengsel for voldsforbrytelser, narkotika- og sedelighetskriminalitet. »
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om lovendringer som kan medføre at det ikke kan idømmes mildere straffer enn ubetinget fengsel for kriminelle gjengangere. »
« Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige lovendringsforslag som medfører at samfunnstjeneste som hovedregel bare kan brukes som alternativ til betingede fengselsstraffer. Dersom samfunnstjeneste gis som alternativ til ubetingede fengselsstraffer, må forutsetningen være at lengden på samfunnstjenesten langt overstiger lengden på den alternative fengselsstraffen. »
Forslag fra Høyre:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om lovendring som medfører at det som hovedregel ikke skal kunne idømmes betingede fengselsstraffer for kriminelle gjengangere.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om lovendring som medfører at samfunnstjeneste på inntil 800 timer kan idømmes for straffbare handlinger som ellers ville medført fengselsstraff i inntil 1 år.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige lovendringsforslag, slik at enhver form for voldskriminalitet automatisk medfører ubetinget fengsel.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen legge frem nødvendige lovendringsforslag som medfører at samfunnstjeneste ikke kan brukes som alternativ til fengsel for voldsforbrytelser, narkotika- og sedelighetskriminalitet.
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om lovendringer som kan medføre at det ikke kan idømmes mildere straffer enn ubetinget fengsel for kriminelle gjengangere.
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen fremme nødvendige lovendringsforslag som medfører at samfunnstjeneste som hovedregel bare kan brukes som alternativ til betingede fengselsstraffer. Dersom samfunnstjeneste gis som alternativ til ubetingede fengselsstraffer, må forutsetningen være at lengden på samfunnstjenesten langt overstiger lengden på den alternative fengselsstraffen.
Komiteen viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
Dok.nr.8:76 (1993-1994) - Forslag fra stortingsrepresentant Jan Simonsen om økt bruk av ubetingede fengselsstraffer og redusert bruk av betingede straffer og samfunnstjeneste - avvises.
|
Oslo, i justiskomiteen, den 15. desember 1994.
|
| Lisbeth Holand, |
Tor Nymo, |
Olav Akselsen, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |
Jeg viser til Justiskomiteens brev 14 oktober 1994, hvor komiteen ber om departementets syn på forslaget i Dok.nr.8:76 om økt bruk av ubetingede fengselsstraffer og redusert bruk av betingede straffer og samfunnstjeneste.
I forslag 1 foreslår representanten Simonsen at Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige lovendringer slik at enhver form for voldskriminalitet medfører ubetinget fengsel.
Som bakgrunn for forslaget viser forslagsstilleren til en undersøkelse som avisen Verdens Gang foretok i oktober i fjor av rettspraksis ved Oslo byrett. Jeg understreker at jeg ikke kjenner disse sakene godt nok til å danne meg en oppfatning om riktigheten av de utmålte straffene. Jeg ønsker heller ikke å uttale meg om enkeltavgjørelser. Imidlertid vil jeg peke på at Høyesterett i de senere årene har gitt signaler om skjerping av straffen for en del voldsforbrytelser. Det er derfor grunn til å tro at domstolene i tråd med dette etter hvert vil heve straffenivået i voldssaker.
Alle straffesaker er forskjellige. I norsk rett har vi lang tradisjon for å gi domstolene stor grad av frihet for å kunne idømme den straffen som i det enkelte tilfelle framstår som hensiktsmessig og rettferdig. Behovet for et nyansert reaksjonsapparat er også framhevet i St.meld. nr. 23 (1991-1992) - Kriminalmeldingen. Der heter det s. 34:
|
« Siden de handlinger som er belagt med straff er meget forskjelligartede og siden lovbryterne utgjør en svært uensartet gruppe, er det nødvendig at den enkelte reaksjon i størst mulig grad er tilpasset den enkelte lovbryter og den straffbare handling vedkommende har begått. Hvis ikke vil muligheten for at straffen skal få sine tilsiktede virkninger være vesentlig redusert. |
|
(...) For det første forutsetter et nyansert reaksjonsapparat at det eksisterer en lovhjemmel for de reaksjonene man ønsker å benytte, og at hjemlene gir valgfrihet ved reaksjonsfastsettelsen. For det andre innebærer også et nyansert reaksjonsapparat en viss valgfrihet når det gjelder hvorledes reaksjonsfastsettelsen bør skje. (...) » |
I Justiskomiteens innstilling (Innst.S.nr.191 (1991-1992)) har dette fått tilslutning uten nærmere kommentarer.
Å gjennomføre lovendringer for å oppnå strengere straffer innenfor dagens strafferammer, er etter mitt syn fortsatt ingen hensiktsmessig vei å gå.
Muligheten for bruk av betingede fengselsstraffer er et viktig kriminalpolitisk virkemiddel. Det bør fortsatt være domstolene som i hvert enkelt tilfelle avgjør om straffen skal gjøres betinget eller ubetinget, også i saker om voldsovertredelser. Men det sier seg selv at det skal mer til for å idømme en betinget reaksjon jo mer alvorlig overtredelsen er. Det kan være avgjørende for rehabiliteringen av en lovbryter at han eller hun ikke mister muligheten til å føre et normalt liv i frihet ved å måtte inn til soning. Betingede straffer rammer heller ikke overtredernes familier og nærmeste i samme grad som ubetingede straffer. Dersom den domfelte likevel ikke klarer å holde seg borte fra videre kriminell aktivitet, vil dette - eller andre vilkårsbrudd - kunne føre til at han eller hun likevel må sone straffen.
Forslag 2 går ut på at Stortinget skal be Regjeringen legge fram de nødvendige lovendringer som medfører at samfunnstjeneste ikke kan brukes som alternativ til fengsel for voldsforbrytelser, narkotikaforbrytelser og sedelighetsforbrytelser.
Det er en forutsetning i forarbeidene til reglene om samfunnstjeneste at denne formen for straff i alminnelighet ikke skal benyttes ved slike overtredelser. I Ot.prp. nr. 72 (1989-1990) heter det side 40:
|
« Samfunnstjeneste bør imidlertid også kunne benyttes i saker utenom de tradisjonelle formuesforbrytelsene. Hensynet til den alminnelige lovlydighet tilsier imidlertid at sedelighetskriminalitet ikke bør avgjøres ved samfunnstjeneste. I tråd med rettspraksis under prøveperioden med samfunnstjeneste bør saker som omfatter flere voldshandlinger, gjentakelsestilfelle, uprovosert eller grov vold (gruppevold, rasistisk motivert vold, familievold, vold mot eldre, barnemishandling) behandles strengt og straffes med ubetinget fengselsstraff. (...) |
|
Alvorlig narkotikakriminalitet bør også i sin alminnelighet falle utenfor anvendelsesområdet for samfunnstjenesten. I en del tilfelle vil det likevel kunne være aktuelt å idømme samfunnstjeneste selv ved forholdsvis alvorlige narkotikaovertredelser. Det er ikke meningen å innskrenke området for samfunnstjenesten i forhold til den rettspraksis som foreligger. » |
I proposisjonen side 40 heter det videre:
|
« Det foreslås imidlertid ingen regulering av anvendelsesområdet i loven. Dermed vil domstolene ha betydelig frihet til å anvende samfunnstjeneste overfor de grupper av lovbrudd og i de konkrete saker hvor dette etter en samlet vurdering anses hensiktsmessig. » |
Samfunnstjeneste skal som hovedregel ikke brukes ved alvorlig voldskriminalitet, alvorlig narkotikakriminalitet og i sedelighetssaker. Det kan tenkes enkeltstående tilfeller der denne reaksjonen likevel vil være den hensiktsmessige. Jeg har tiltro til at domstolene etter nøye overveielse og i lojalitet mot lovgiverviljen fastsetter den reaksjon som i det enkelte tilfelle er den riktige. I likhet med betinget fengsel er samfunnstjenesten et viktig kriminalpolitisk tiltak med gode rehabiliteringsmuligheter. Jeg er imidlertid opptatt av å følge rettspraksis på området nøye. Dersom utviklingen viser seg å ta en annen vei enn hva Stortinget forutsatte, er jeg beredt til å fremme forslag til nødvendige presiseringer. Forøvrig vil samfunnstjeneste bli drøftet i den bebudede stortingsmelding om kriminalomsorgen.
I forslag 3 heter det at Stortinget skal be Regjeringen om å foreslå de nødvendige lovendringer for at det ikke kan idømmes mildere straffer enn ubetinget fengsel for tilbakefallsforbrytere.
Jeg er kritisk til dette forslaget. Selv om det normalt er større grunn til å gi en betinget dom ved første gangs overtredelse enn ved gjentakelse, kan betinget fengselsstraff eller samfunnstjeneste være hensiktsmessige reaksjonsformer også i gjentakelsestilfeller. Jeg viser til begrunnelsen jeg har gitt under merknadene til forslag 1 og 2. Når det gjelder bruk av samfunnstjeneste for denne gruppen, viser jeg dessuten til at tilbakefallsforbrytere på vinningskriminalitetens område er en særlig målgruppe for samfunnstjenesten, jf proposisjonen side 40:
|
« Samfunnstjeneste bør først og fremst idømmes der individualpreventive hensyn veier tyngst. Ordningens viktigste nedslagsfelt vil fortsatt bli de tradisjonelle formuesforbrytelser, herunder vanlige bedragerier, underslag og helerier, samt innbrudd, bilbrukstyverier og skadeverk. I så måte bør man særlig søke å nå de residiverende vinningskriminelle. » |
Etter forslag 4 skal Stortinget be Regjeringen fremme nødvendige forslag til lovendringer som medfører at samfunnstjeneste bare kan brukes som alternativ til betinget fengselsstraff.
I Ot.prp. nr. 72 (1989-1990) ble det foreslått uttrykkelig lovfestet at samfunnstjeneste skulle være et alternativ til ubetinget fengsel. Begrunnelsen var dels at man ønsket å redusere bruken av fengsel i tilfeller hvor alternative straffereaksjoner erfaringsmessig har en bedre effekt. Videre ville det føre til en betydelig utvidelse av området for samfunnstjenesten dersom den også skulle kunne ilegges i stedet for betinget dom. En slik utvidelse ville kreve en langt sterkere kontroll av den domfelte og en strengere reaksjon på vilkårsbrudd enn det som gjaldt for betingede dommer. En tilsvarende oppfølging av denne gruppen samfunnstjenestedømte hadde man ikke ressurser til. Dessuten ønsket man ikke den straffeskjerpelse som samfunnstjenesten innebar i forhold til en betinget dom.
Under behandlingen av lovsaken i Stortinget ble vilkåret om « ubetinget » fengsel fjernet av Justiskomiteens flertall (alle unntatt SVs representant), som ønsket å åpne for muligheten til å anvende samfunnstjeneste også som alternativ til betinget fengsel. Men hovedregelen skal fortsatt være at samfunnstjeneste er et alternativ til ubetinget fengsel.
Jeg kan ikke se at det er grunn til å fravike dette utgangspunktet, og viser til begrunnelsen som ble gitt i proposisjonen.
I forslag 4 heter det videre at dersom samfunnstjeneste gis som alternativ til ubetinget fengselsstraff, må forutsetningen være at lengden på samfunnstjenesten langt overskrider lengden på den alternative fengselsstraffen. Etter dagens regler skal tidsrommet for gjennomføringen av samfunnstjenesten - som jeg antar representanten Simonsen sikter til - være like lang som lengden av den subsidiære fengselsstraffen. Og den subsidiære fengselsstraffen skal svare til lengden av den straffen som ville blitt idømt uten samfunnstjenesten. Bakgrunnen for at gjennomføringstiden skal være like lang som den alternative fengselsstraffen, er at samfunnstjenesten skal være en erstatning for den frihetsstraffen som ellers ville blitt idømt. Riktig nok vil samfunnstjenesten ikke være like belastende for den domfelte som fengselsstraffen, men det har heller aldri vært tanken. Det heter i høringsutkastet som lå til grunn for lovfestingen av samfunnstjenesteordningen, gjengitt i proposisjonen side 34:
|
« Det har vært hevdet at 20 timers samfunnstjeneste ikke kan ekvivalere en måneds fengselsstraff. Dette er helt klart, slik sett er det bare fengselsstraff som ekvivalerer fengselsstraff. Det må være klart at samfunnstjenesten ikke tar mål av seg til å virke like belastende for den enkelte som fengselsstraff. Siktemålet er som før nevnt individualpreventivt å oppnå det samme som med fengselsstraff, med redusert menneskelig lidelse og på en samfunnsøkonomisk besparende måte. » |
Etter dette kan jeg ikke se at det er grunnlag for å endre reglene på dette området.
Jeg understreker at jeg generelt er skeptisk til å redusere anvendelsesområdet for samfunnstjenesten i forhold til de gjeldende reglene. Jeg viser til at Regjeringen i Kriminalmeldingen (side 104) ga uttrykk for ønske om å øke bruken av samfunnstjeneste. På side 36 i innstillingen går det fram at en samlet justiskomité sluttet seg til synspunktet.