1. Innledning

   Til Stortinget.

       Dette framlegget blir fremja i dokumentet:

«1.	Stortinget ber Regjeringa oppheve regelen om at undervisning skal foregå på engelsk og etablere en ordning med øremerkede tilskudd til undervisning introduksjonskurs.

2.	Stortinget ber Regjeringa bidra til at det utvikles ordninger som også sikrer muligheter til individuell rekruttering.

3.	Stortinget ber Regjeringa sørge for at regelverket endres slik at det i enkelte tilfeller på individuelt grunnlag kan gis anledning til også å gjennomføre et doktorgradsstudium.

4.	Stortinget ber Regjeringa vurdere tiltak som stimulerer studenter fra utviklingsland og østeuropeiske land til hjemreise etter endt studium f.eks. ved å etablere stipendordninger for å besøke hjemlandet i utdanningstiden.

5.	Stortinget ber Regjeringa øke kvoten for utenlandsstudenter fra utviklingsland til 1.200 og kvoten for studenter fra østeuropeiske land til 300.»

       Komiteen vil vise til at det i ei rekkje regjerings- og stortingsdokument dei siste 10 åra er trekt opp positive målsetjingar for utanlandske studentar i Noreg.

       Både i Willoch-regjeringa si St.meld. nr. 66 (1984-1985) Om høgare utdanning og Harlem Brundtland-regjeringa si tilleggsmelding St.meld. nr. 19 (1986-1987) og Stortinget si Innst.S.nr.124 (1986-1987) er det framheva det positive i at utanlandske studentar vel å studere i Noreg. Komiteen har spesielt merka seg at alle desse dokumenta understreka behovet for å leggje til rette for vidare mottak av utanlandske studentar, og at Noreg må føle eit spesielt ansvar for mottak av studentar frå utviklingsland. I tillegg til det bistandspolitiske har komiteen merka seg stortingsmeldingane si presisering av det positive bidraget utanlandske studentar har for målsetjingar som internasjonalisering og kulturutveksling.

       Komiteen vil vise til at Noreg som ledd i EØS-samarbeidet har forplikta seg til å leggje til rette for at fleire studentar og forskarar innanfor EØS-området får studere og forske ved universitet og høgskular i Noreg.

       Komiteen har og merka seg at departementet som ledd i å utvikle det nordiske samarbeidet vil føre vidare student- og lærerutviklingsprogrammet NORDPLUS.

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke representanten Christiansen, vil understreke at tilbodet til andre utanlandsstudentar fortsatt må bli prioritert sjøl om EØS-samarbeidet har opna for at fleire studentar og forskarar innafor EØS-området får studere og forske ved våre universitet og høgskular.

       Komiteen viser vidare til handsaminga av St.meld. nr. 40 (1990-1991) Fra visjon til virke, der ein samrøystes komité i Innst.S.nr.230 (1990-1991) uttaler:

« Komiteen viser til at Norge tar imot for få studenter fra andre land, særlig fra utviklingsland. Norske universiteter og høyskoler hadde høsten 1988 ca 5.000 utenlandske studenter, mens det er omlag 7.000 norske studenter ved utenlandske læresteder. Komiteen vil be departementet vurdere virkemidler for å rekruttere flere utenlandsstudenter til Norge. »

       Komiteen er kjend med at om lag 2.000 studentar av desse var frå u-land med ulike støtteordningar.

       Ved handsaminga av Ot.prp. nr. 14 (1992-1993) Om lov om endring i lov om utdanningsstøtte til elever og studenter uttaler komiteen i Innst.O.nr.61 (1992-1993):

« For så vidt angår spørsmål om antall studenter fra utviklingsland og fra Øst-Europa, vil komiteen komme tilbake til dette i forbindelse med den bebudede meldingen om studiefinansiering og studentvelferd eller i en annen sammenheng. »

       Komiteen er kjend med at departementet i rundskriv F-101-93 har orientert lærestadane om den nye stønadsordninga og utdanningsprogrammet, og at det skal gjelde for opptak av 600 studentar frå utviklingsland og 150 studentar frå Aust-Europa. Komiteen er også kjend med at departementet gjennom dette rundskrivet har sett krav om at undervisninga bør føregå på engelsk og vere på hovudfagsnivå. Dette har departementet i brev av 4. mars 1994 ytterlegare understreka.

       Komiteen er kjend med at bakgrunnen for denne endringa var regjeringa sitt ynskje om å følgje opp Flatin-utvalet sitt forslag om ei ordning som stimulerte studentane til å skaffe seg høg kompetanse og reise tilbake til heimlandet.

       Komiteen viser til B.innst.S.nr.12 (1994-1995), der komiteen uttaler følgjande:

« Komiteen meiner at tilbod om opplæring i norsk må vere ein viktig del av Noreg sin innsats for internasjonalisering, kulturutveksling og kontakt over landegrensene. Komiteen gjer framlegg om at tilskotsreglane blir endra slik at utdanningssøkjande til høgre utdanning frå u-land og Aust-Europa kan få støtte til innføringskurs slik at undervisninga også kan foregå på norsk. Komiteen er kjend med at mange austeuropeiske land manglar studium som er viktige for samfunnsutviklinga etter systemskifte, t.d. sosial- og helsefagutdanning og kommunal planlegging. Komiteen vil gjere framlegg om at u-landsparagrafen i Lånekassa bli endra til også å gjelde tilbod om kvotar for profesjonsutdanningar på norsk. »

       Komiteen ser positivt på at departementet gjennom nytt rundskriv av 23. februar 1995 har endra praksis for opptak for studieåret 1995/96 og at Stortinget sitt ynskje om eit utvida og meir aktivt tilbod delvis er teke til fylgje. Komiteen viser til at det i rundskrivet er opna for unnatak frå hovudregelen om engelskspråklege program for profesjonsutdanning på høgare nivå, og at det kan gjevast utdanningsstøtte til innføringskurs i norsk.

       Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke representanten Christiansen, vil peike på at innføringsprogrammet i norsk ikkje berre lærer dei utanlandske studentane eit språk dei skal studere vidare med, men også lærer dei å bli fortruleg med det å vere student i Noreg.

       Fleirtalet er kjent med at mange austeuropearar tidlegare har lært russisk og kan lite engelsk, sjølv med høgare utdanning. Desse må truleg ta engelskkurs for å kunne ta eit fagstudium på engelsk i Noreg. Dette gjeld også til dømes fransktalande afrikanarar eller spansktalande latinamerikanarar.

       Fleirtalet viser til at det i dag finst 19 universitet i Aust-Europa med norskundervisning. Mange søkjarar frå Aust-Europa vil kvalifisere seg for å verte norsk-lærarar ved desse institusjonane i heimlandet. Andre søkjarar som har teke forkurs i norsk, vil nytte denne kunnskapen som tolk eller omsetjar for bedrifter i heimlandet som handlar med Noreg - i tillegg til å ha fått ei profesjonsutdanning.

       Fleirtalet viser til at mange austeuropeiske land manglar studium som er viktige for samfunnsutviklinga etter systemskifte, som til dømes sosialfag, kommunalplanlegging, media, førskule- og økonomisk-administrativ utdanning.

       Dei fleste av desse profesjonsutdanningane blir gitt ved dei statlige høgskulane. For at utanlandsstudentane skal nytte disse tilboda, meiner fleirtalet at det må etablerast eit tilbod om innføringskurs i norsk.

       Fleirtalet vil understreke at det er verdefullt at studentar frå u-land og Aust-Europa også lærer norsk språk og kultur i den tida dei er i Noreg.

       Komiteen føreset at undervisninga skal kunne føregå både på engelsk og norsk, og vil ut frå dette støtte forslag nr. 1 om å oppheve hovudregelen om at det berre blir gitt støtte til undervisninga som føregår på engelsk.

       Komiteen vil støtte at også profesjonsutdanning kjem inn under kvoteprogrammet, i tillegg til hovudfag, og at det blir etablert ei ordning med utdanningsstøtte til norskundervisning, gjerne i form av intensive innføringskurs.

       Komiteen meiner at det for studentar som tek profesjonutdanning blir opna for fritak frå opptakskravet om minst 2 års høgare utdanning i heimlandet. Komiteen vil spesielt peike på den betydning dette kan ha for at fleire kvinner kan kome inn under kvoteprogrammet.

       Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti, vil vise til at Det norske universitetsråd i budsjettnotat av 11. oktober 1994 til komiteen, m.a. uttaler:

« Fortsatt satsing på internasjonalisering av norsk utdanning har vår fulle tilslutning. Den innstramming i u-landsstudentenes muligheter som departementets kvoteprogram har ført til, står imidlertid i sterk kontrast til vektleggingen av EU-programmene. »

       Fleirtalet viser til at omlegginga frå den såkalla u-landsparagrafen til kvoteprogrammet har ført til at talet studentar er redusert. Det er tatt opp 186 frå utviklingsland og Aust-Europa for studieåret 1994/95 av ei tildelt kvote på 282 etter den nye ordninga. I tillegg kjem studentar som alt er inne etter den gamle ordninga, slik at talet på støtteberettiga er omlag 1.050 studentar. Denne nedgongen skuldast dels avgrensing i eksisterande tilbod og dels vanskar med å rekruttere studentar til desse. Denne utviklinga er etter fleirtalet sitt syn uheldig.

       Til forslag nr. 2 om individuell rekruttering vil komiteen vise til brev frå departementet av 4. april 1995, trykt som vedlegg til innstillinga, der det går fram at opptak også vil kunne skje individuelt.

       Komiteen vil sjå det som ein fordel om søkjarane som hovudregel vert rekrutterte gjennom ein institusjonsavtale mellom lærestadane. Gjennom ei slik ordning vil ein kunne oppnå ei betre målstyring for utdanningsbehov og større sikkerheit for at studentane vender tilbake til heimlandet.

       Komiteen vil spesielt understreke behovet for eit betre samarbeid mellom myndigheit som gir opphaldsløyve, Statens lånekasse og lærestadane, og ber departementet arbeide for at det blir gitt retningsliner som kan ivareta dette.

       Til forslag nr. 3 viser komiteen til brev frå departementet av 4. april 1995 der det går fram at det blir etablert ei ordning for støtte til doktorgradstudium, gitt på områder vi har spesiell kompetanse på.

       Komiteen presiserer at ei sentral målsetting og viktig forutsetning for stønadsordninga gjennom kvoteprogrammet er at studentane vender tilbake og at kunnskapen kjem heimlandet til del.

       For å stimulere til dette ber komiteen sitt fleirtal, alle unnateke representanten Christiansen, departementet vurdere tilbod om reisestipend både i studietida og etter ferdig studieopphald, jf. brev frå departementet av 4. april 1995, i tillegg til den etablerte ordninga om å gjere lånet om til stipend for mottaker som reiser tilbake til heimlandet.

       Fleirtalet ser på utdanningstilbod som ei positiv og viktig form for bistand og ynskjer vurdert ei opptrapping av talet på studentar under kvoteprogramma etter kvart som gamal ordning går ut og det blir utarbeidd nye tilbod.

       Fleirtalet vil slutte seg til forslag om å auke kvota for studentar frå austeuropeiske land til 300.

       Når det gjelder u-landsstudentar, syner komiteen sine medlemer frå Arbeidarpartiet til fellesmerknad over med ynskje om opptrapping av talet på studentar.

       Komiteen sine medlemer frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti vil og slutte seg til forslag om å auke kvota på u-landsstudentar til 1.200.

       Komiteen viser til brev av 8. mai 1995 frå statsråden, der han gir slikt svar på spørsmål frå komiteen:

« Jeg viser til Kirke-, utdannings- og forskningskomiteens brev av 27. april 1995 om ovennevnte sak, hvor det bes om svar på spørsmål:

1.	Finnes det noen form for avtale kontrakt med u-landsstudenter - eller deres institusjoner - om at de binder seg til å virke i eget hjemland, evt. for et visst antall år, etter endt studium i Norge?

Så vidt jeg er kjent med, er det ikke inngått noen form for avtale som eventuelt skulle binde u-landsstudenter til å virke i eget hjemland etter endt utdanning i Norge.

En av intensjonene med den nye støtteordningen for studenter fra u-land og Øst-Europa er å stimulere kandidatene til hjemreise etter endt studium i Norge. I ordningen er det derfor som et stimulerende tiltak lagt opp til at lånet i Statens lånekasse for utdanning omgjøres til stipend når støttemottakeren reiser tilbake til hjemlandet for å bosette seg varig der.

2.	Er en slik ordning forenlig med internasjonalt avtaleverk?

I og med at et slikt tiltak som er skissert i første spørsmål ikke er vurdert i forbindelse med den aktuelle kvoteordningen, har en heller ikke vurdert et slikt tiltak i forhold til internasjonalt avtaleverk. Når det gjelder den ordning departementet har innført vil vi bemerke at vilkårene for norsk studiefinansiering overfor søkere fra de aktuelle land ikke reguleres av internasjonale avtaler. »

       Komiteen sitt fleirtal, Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti, viser til merknad ovenfor om tiltak for å motivere studentar frå u-land og Aust-Europa til å reise heim etter avslutta studium.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Christiansen vil på denne bakgrunn be departementet vurdere bruk av en gjensidig kontrakt mellom den enkelte student inntatt på kvoteprogrammet og lærestedet i Norge som sterkere enn nå sikrer at vilkåret for slik utdanning er at studenten etter avlagt eksamen, vender tilbake til hjemlandet. Disse medlemmer vil fremme forslag i samsvar med dette:

       « Det henstilles til Regjeringen å vurdere innført bruk av kontrakt mellom studenter som blir opptatt ved et norsk lærested under kvoteprogrammet og lærestedet som bidrar til at studentene etter fullført studium vender tilbake til hjemlandet. »

       Disse medlemmer viser til sin støtte til muligheten for at utenlandsstudenter bør kunne få støtte til innføringskurs i norsk i Innst.S.nr.12 (1994-1995). Disse medlemmer vil understreke at dette bør gis under den forutsetning at et slikt innføringskurs legges eksempelvis til sommersemesteret slik at ikke studieoppholdet blir forlenget, og at tilbudet i første rekke bør gjelde de studentene som tar sikte på en profesjonsutdanning. Disse medlemmer er enig i at engelsk for en rekke utenlandsstudenter et et språk de har lite kjennskap til, men vil understreke at studenter fra Afrika og Latin-Amerika ofte har hatt dette som 2. språk på skolen. Disse medlemmer vil også understreke at engelsk for de aller fleste av disse studentene vil være et langt mer nyttig språk i fremtiden. Det er tross alt de færreste av disse studentene som vil ha som mål med sitt studium å ende opp som norsklærere eller norskspråklig tolk i sitt hjemland. Disse medlemmer vil videre peke på at dersom norske myndigheter legger opp tilbudet til utenlandsstudenter for at disse skal bli mest mulig tilpasset det norske samfunn og mest mulig lik norske studenter, vil målsettingen om at disse studentene skal returnere til sitt hjemland ved endt studium kunne bli vanskeligere å gjennomføre.

       Komiteens medlem representanten Christiansen er enig i at mange østeuropeiske land mangler studier som er viktige for samfunnsutvikling, og at bistand i form av utdanningsplasser derfor kan være nyttig. Dette medlem ser derfor at det er mye som taler for at kvoten for østeuropastudenter blir økt selv om dette kan medføre økte kostnader. Dette medlem er generelt uenig i norsk bistandspolitikk. Dette medlem mener imidlertid at de bistandsmidler som bevilges bør brukes på en best mulig måte, og forutsetter derfor at den kostnadsøkningen som en økt Øst-Europa kvote vil medføre for staten, i sin helhet dekkes over kap. 0118 Internasjonal bistand innenfor den rammen som er bevilget av Stortinget.

2. Forslag frå mindretal

Forslag frå Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristeleg Folkeparti:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringa auke kvota for studentar frå utviklingsland til 1.200.

Forslag frå Høgre og representanten Christiansen:

Forslag 2

       Det henstilles til Regjeringen å vurdere innført bruk av kontrakt mellom studenter som blir opptatt ved et norsk lærested under kvoteprogrammet og lærestedet som bidrar til at studentene etter fullført studium vender tilbake til hjemlandet.

3. Komiteens tilråding

    Komiteen viser til merknadene og rår Stortinget til å gjere slikt

vedtak:

I.

       Stortinget ber Regjeringa fylgje opp at også profesjonsutdanning kjem inn under kvoteprogrammet og at det blir etablert ei ordning med utdanningsstøtte til innføringskurs i norsk.

II.

       Stortinget ber Regjeringa auke kvota for studentar frå austeuropeiske land til 300.

III.

       Regjeringa blir oppmoda om å utarbeide regelverk og etablere ei ordning slik at u-landstudentar kan fullføre sine studier utan å kome i konflikt med reglane for opphaldsløyve.

IV.

       Regjeringa blir oppmoda til å vurdere tilbod om reisestipend i og etter studietida for at utanlandsstudentar lettare skal kunne halde kontakt med heimlandet og vende tilbake etter avslutta studier.

Oslo, i kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen, den 9. mai 1995.

Jon Lilletun,	Jørgen Holte,	Siri Frost Sterri,
leiar.	ordførar.	sekretær.

Vedlegg: Brev fra statsråd Gudmund Hernes til komiteen, datert 4. april 1995:

SPØRSMÅL FRA KIRKE-, UTDANNINGS- OG FORSKNINGSKOMITEEN VEDR DOK.NR.8:25 - UTENLANDSSTUDENTER

       Jeg viser til Kirke-, utdannings- og forskningskomiteens ekspedisjon av 8. mars 1995 om ovennevnte sak.

1. Komiteen ber om departementets vurdering av forslaget

1.	Regelen om at undervisningen skal foregå på engelsk skal oppheves, og det skal etableres en ordning med øremerkede tilskudd til undervisning innen introduksjonskurs.

Departementets vurdering:

       Som det vil fremgå av rundskriv F 24/95 av 23. februar 1995 er hovedregelen at undervisningen ved aktuelle utdanningsprogrammer skal foregå på engelsk. Bakgrunnen for dette er at et opplæringstilbud i norsk før utdanningen tar til, ville medføre en forlengelse av studietiden. En regner dessuten med at engelskspråklige utdanningsprogrammer i større utstrekning vil være tilpasset de språkkunnskaper de aktuelle studentene besitter på forhånd. Jeg vil også vise til at de oppgaver kandidatene etter avsluttede studier vil møte i sitt hjemland bare i liten grad kan antas å forutsette opplæring i norsk språk og samfunnskunnskap. Dette tilsier også at et opplæringskurs i norsk er en tvilsom bruk av ressurser sett fra vedkommende kandidats side.

       Ved utarbeidelsen av nevnte rundskriv F-24/95 av 23. februar 1995 har en likevel funnet å kunne gi en åpning for norskspråklige kurs for profesjonsutdanning på høyere nivå. Ved profesjonsutdanning vil norskspråklige programmer være støtteberettiget i inntil 4 år. Forut for profesjonsutdanning vil det kunne gis støtte til innføringskurs i norsk. I rundskrivet legges det opp til at utgifter til introduksjonskurs skal dekkes innenfor institusjonenes budsjettrammer. Departementet har ikke funnet å kunne prioritere midler til en ordning med øremerket tilskudd til undervisning i introduksjonskurs.

2.	Utvikling av ordninger som også sikrer muligheter til individuell rekruttering.

Departementets vurdering:

       Kvoteprogrammet er basert på to års høyere utdanning i hjemlandet. Dette kravet gjelder ikke for søkere som tas opp ved profesjonsutdanninger, jf. rundskriv F-24/95. Ut over det rent kompetansemessige stilles det ikke krav til søkeren om særlig tilknytning til utdanningsinstitusjon i hjemlandet for opptak til kvoteprogrammet. Det legges opp til at søkere vil kunne rekrutteres individuelt. I utgangspunktet kan en ikke se bort fra at søkere lettere vil kunne rekrutteres gjennom en institusjon i hjemlandet. En regner med at det vil kunne ta noe tid før ordningen blir kjent, men på sikt går en ut fra at en større andel av studentene vil kunne rekrutteres på individuelt grunnlag.

3.	Endring av regelverket slik at det i enkelte tilfeller på individuelt grunnlag kan gis anledning til også å gjennomføre et doktorgradsstudium.

Departementets vurdering:

       Vi viser til rundskriv F-24/95 hvor det under punkt 3.1 er uttalt følgende:

«Studenter som tas opp på kortvarige utdanningsprogrammer på høgskole- eller universitetsnivå (1-4 år) og forutsettes, som hovedregel, å ha kompetanse svarende til minst to års høyere utdanning fra hjemland eller tilgrensende land. De korteste programmene bør være på hovedfagsnivå. Doktorgradsstudier er støtteberettiget. Det kan gis støtte til både hovedfag- og doktorgradsstudier (5 år) dersom feltarbeid i hjemlandet tilsvarende minst ett år, inngår i utdanningsprogrammet. Det kan også gis støtte til å supplere utdanning på hovedfagsnivå forut for doktorgradsstudier, innenfor en ramme på ett år ».

4.	Vurdering av tiltak som vil stimulere studenter fra utviklingsland og østeuropeiske land til hjemreise etter endt studium f.eks. ved etablering av stipendordninger for å besøke hjemlandet i utdanningstiden.

Vår vurdering:

       En av intensjonene med kvoteordningen er å motvirke at studentene fra utviklingsland og Øst-Europa forblir i Norge etter fullført utdanning. Dette kunne i og for seg tilsi at det i stipendordningen ble lagt inn støtte til en årlig hjemreise f.eks. i forbindelse med ferie. Dersom en legger til grunn en gjennomsnittlig reisekostnad pr reise (tur-retur) på kr 6.000, ville budsjettvirkningen i såfall ha vært på ca 4,5 millioner kroner (med 750 studenter). Det er imidlertid ikke lagt inn midler til dette formålet i Lånekassens budsjett for inneværende år.

       Jeg er innstilt på å vurdere en slik mulighet ved senere revisjon av ordningen.

2. Hva ville kostnadene være ved å øke kvotene av utenlandsstudenter, jf forslagets pkt 5

       Forslag om at kvoten for utenlandsstudenter fra utviklingsland økes til 1.200 og kvoten for studenter fra østeuropeiske land økes til 300.

Departementets vurdering:

       Den nye ordningen med støtte fra Statens Lånekasse for utdanning ble etablert fra undervisningsåret 1994-95. I alt omfattet ordningen 750 studenter. For studieåret 1994-95 ble det tatt opp ca 280 studenter på godkjente utdanningsprogrammer under kvoteordningen. I tillegg vil studenter fortsatt få støtte etter den gamle u-landsparagrafen, se vedlegg, slik at det inneværende studieår vil være over 1.100 elever og studenter fra u-land og Øst-Europa som tar utdanning i Norge med støtte fra Lånekassen.

       Etter departementets oppfatning må det først utarbeides utdanningsprogrammer innenfor gjeldende ramme på 750 før det kan bli aktuelt å vurdere spørsmålet om en utvidelse av denne.

       Dersom det legges til grunn en gjennomsnittlig studietid på 3 år, kan den årlige kostnaden til stipend, rentestøtte og ettergivelse av utdanningslån med en ramme på 750 studenter på sikt anslås slik:

Stipend ca 10 mill. kroner

Rentestøtte ca 4,5 mill. kroner

Ettergivelse av utdanningslån ved tilbakereise til

sitt hjemland ca 32 mill. kroner

       Dersom antallet studenter fra u-land økes fra 600 til 1200 kan den årlige merkostnaden på sikt anslås slik:

Stipend ca 8 mill. kroner

Rentestøtte ca 3,6 mill. kroner

Ettergivelse av utdanningslån ved tilbakereise

til sitt hjemland ca 25,5 mill. kroner

       Dersom antallet studenter fra Øst-Europa økes fra 150 til 300 kan den årlige merkostnaden på sikt anslås slik:

Stipend ca 2 mill. kroner

Rentestøtte ca 0,9 mill. kroner

Ettergivelse av utdanningslån ved tilbakereise til

sitt hjemland ca 6,5 mill. kroner

       Det er i beregningen lagt til grunn at samtlige studenter reiser tilbake til sitt hjemland etter endt studium.

3. Hva ville det koste å etablere en fast ordning med støtte til innføringskurs i norsk for utenlandsstudenter som nevnt under pkt 5

Departementets vurdering

       I den tidligere ordningen var det vanlig at elevene/studentene fikk støtte til ettårige innføringskurs i norsk og samfunnsfag. Dersom det skal åpnes for ettårige innføringsprogrammer for alle (750-750 studenter) i tillegg til gjennomsnittlig 3 års fagstudier som ligger inne i det ordinære kvoteprogrammet, vil det på sikt medføre følgende årskostnader:

Stipend ca 6,3 mill. kroner

Rentestøtte ca 3,0 mill. kroner

Ettergivelse ved tilbakereise til hjemland ca 22,7 mill. kroner

       En legger her til grunn at 500 studenter årlig i så fall vil tas opp til innføringsprogrammene, og at dette vil komme i tillegg til de studentene som er tatt opp innenfor kvoteprogrammet (1.500 studenter).

       Det er dessuten forutsatt at samtlige reiser tilbake til sine hjemland etter endt utdannelse.

       De kortvarige innføringskursene i norsk som det åpnet for i rundskriv F-24/95 skal finansieres innenfor institusjonens driftsrammer. Det er her forutsatt at disse kursene legges til rette slik at de kan tas parallelt med de ordinære utdanningsprogrammene, noe som derfor ikke vil medføre økt støtteutbetaling.