1. Innledning 5
|
1.2 |
Komiteens merknader |
6
|
| 2. |
Internasjonale valutaforhold |
10 |
|
2.1.1 |
Utviklingen mellom hovedvalutaene |
10 |
|
2.1.2 |
Valutasystemer i Vest-Europa |
11 |
|
2.1.2.1 |
Det europeiske valutasystemet (EMS) |
11 |
|
2.1.2.2 |
Valutakurspolitikken i Norden |
11 |
|
2.1.2.3 |
Strukturelle utviklingstrekk i valutamarkedet |
12 |
|
2.2 |
Komiteens merknader |
13
|
| 3. |
Det internasjonale valutafondet (IMF) - funksjoner og oppgaver |
17 |
|
3.1.1 |
Generelt om IMFs rolle |
17 |
|
3.1.2 |
IMFs overvåkingsoppgaver |
17 |
|
3.1.3 |
Kondisjonalitet og IMFs utlånsvirksomhet |
17 |
|
3.1.4 |
Teknisk assistanse |
19 |
|
3.2 |
Komiteens merknader |
19
|
| 4. |
IMFs behandling av generelle internasjonale økonomiske problemstillinger de siste to årene |
19 |
|
4.1.1 |
Interimkomiteens strategi for global økonomisk vekst |
19 |
|
4.1.2 |
Aktuelle økonomiske problemstillinger i industrilandene |
19 |
|
4.1.2.1 |
Høy langsiktig rente |
19 |
|
4.1.2.2 |
Bedring i økonomienes funksjonsmåte - strukturpolitikk |
20 |
|
4.1.3 |
Aktuelle økonomiske problemstillinger i utviklingslandene og de tidligere sentralstyrte landene |
20 |
|
4.1.3.1 |
Utviklingslandenes gjeldssituasjon |
20 |
|
4.1.3.2 |
Situasjonen i Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen |
21 |
|
4.2 |
Komiteens merknader |
21
|
| 5. |
Nærmere om enkeltsaker til behandling i IMF i 1993-94 |
25 |
|
5.1.1 |
Restanseproblemet |
25 |
|
5.1.2 |
Kortsiktige lån til restanseland |
26 |
|
5.1.4 |
IMFs finansielle stilling |
27 |
|
5.1.5 |
IMFs tiltak for å oppnå stabilitet i valutamarkedene |
28 |
|
5.2 |
Komiteens merknader |
29
|
| 6. |
IMFs organisering og ledelse |
29 |
|
6.1.1 |
IMFs samarbeid med andre internasjonale institusjoner |
29 |
|
6.2 |
Komiteens merknader |
30
|
| 7. |
Norges Banks samarbeid med andre sentralbanker og den internasjonale oppgjørsbanken (BIS) |
30 |
|
7.2 |
Komiteens merknader |
31
|
| 8. |
Forslag fra mindretall |
31
|
| 9. |
Komiteens tilråding |
32
|
Til Stortinget.
1.1 Sammendrag
Meldingen behandler utviklingen i internasjonale valutaforhold og virksomheten i Det internasjonale valutafondet, IMF, siden fremleggelsen av den forrige meldingen om de samme forhold, St.meld. nr. 38 (1992-1993).
Det internasjonale valutafondet har som formål å fremme internasjonalt samarbeid om valutaspørsmål, arbeide for stabile valutaforhold og bidra til utbygging av internasjonal handel, effektiv ressursutnyttelse og stabil økonomisk vekst. Fondets hovedoppgaver er å overvåke medlemslandenes økonomiske politikk, gi lån til land med betalingsbalanseproblemer og gi medlemslandene teknisk assistanse på det økonomiske området.
Internasjonaliseringen av kapitalmarkedet de senere årene har medført økt behov for overvåking for å avdekke ubalanser som vil kunne føre til uro i valutamarkedene og svekke den internasjonale økonomiske utviklingen. For å fremme en balansert vekst i verdensøkonomien er bilaterale konsultasjoner med hvert enkelt medlemsland fortsatt en sentral oppgave. Regjeringen mener at Fondets overvåkningsvirksomhet bør styrkes.
Et viktig virkemiddel for IMF er Fondets mulighet til å stille finansielle ressurser til rådighet for medlemsland med betalingsbalanseproblemer. Land som ønsker å trekke på Fondets ressurser, må samarbeide med Fondet om et forpliktende program med økonomisk-politiske tiltak. Programmene er tilpasset det enkelte land. Erfaringene viser at fattige land som har valgt å følge et fondsprogram, har fått en gunstigere økonomisk utvikling enn land som ikke har slike program, og at tilgangen på finansielle ressurser fra andre kilder er styrket. Det er verdifullt at Fondet nå legger vesentlig vekt på at det i forbindelse med programmene etableres et målrettet sosialt sikkerhetsnett slik at de mest utsatte befolkningsgrupper skjermes fra unødig store omstillinger. På bakgrunn av de gode resultatene, mener Regjeringen at det er viktig at arbeidet med gjennomføringen av fondsprogrammer gis høy prioritet.
IMFs virksomhet har i første rekke rettet seg mot utviklingslandene og de landene som tidligere hadde sentralstyrte økonomier. Dette skyldes karakteren av problemene i disse landene og deres manglende tilgang til de ordinære internasjonale kapitalmarkeder. I løpet av de siste årene har det skjedd en betydelig bedring av gjeldssituasjonen i de fleste utviklingsland som følge av at det i kombinasjon med økonomisk tilpasning er gitt gjeldslettelser. I mange av de fattigste landene er gjeldsproblemene imidlertid fortsatt vanskelige. IMF etablerte i 1987 en spesiell låneordning (ESAF) for de fattigste landene. Denne ordningen finansieres ved særskilte lån og tilskudd fra medlemslandene. Ordningen ble vedtatt forlenget i 1994. Norges Bank har med tilslutning fra Finansdepartementet bidratt med kapitalinnskudd, og Utenriksdepartementet har over bistandsbudsjettet bevilget midler til rentesubsidier under ordningen. Det pågår for tiden forhandlinger i IMFs organer om økning i tilgangen på finansielle ressurser fra Fondet til landene i Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen.
IMF spiller for øvrig en sentral rolle i drøftingene om gjeldslette overfor de fattigste landene i den såkalte Paris-klubben der kreditorlandene møtes. Kreditorlandene setter som vilkår for å ettergi gjeld at landene, i samarbeid med IMF eller Verdensbanken, binder seg til et forpliktende program.
Valutafondet vedtok nylig å gi Mexico et betalingsbalanselån som er det største som institusjonen så langt har gitt i forhold til et medlemslands kvote. Samtidig forpliktet Mexico seg til å gjennomføre omfattende økonomiske tilstrammingstiltak. Det er grunn til å tro at vedtakene har bidratt til å styrke tilliten til Mexicos økonomi i valutamarkedet.
IMFs utlånsvirksomhet er basert på at de finansielle midlene forholdsvis raskt resirkuleres, dvs. at lån fra IMF må tilbakebetales for at Fondet skal kunne låne midlene videre til andre land som har behov for lån. Kravene om omlegging av låntakerlandenes økonomiske politikk og lånenes relativt kortsiktige løpetid muliggjør at Fondets begrensede ressurser kan nå flere land. Det er viktig at Fondets finansielle grunnlag ikke svekkes. Dette forutsetter at landene betjener sine gjeldsforpliktelser overfor Fondet og at restanser avvikles. Norge har bistått land med restanser til valutafondet ved at Norges Bank med fullmakt fra Finansdepartementet har gitt kortsiktige lån (« bridging » lån), for å assistere landene med å oppfylle sine finansielle forpliktelser overfor Fondet og å påbegynne et ordinært fondsprogram. I Revidert nasjonalbudsjett 1994 redegjorde Finansdepartementet for et slikt lån til Sierra Leone hvor Norges Bank deltok.
IMF har de senere årene gitt høyere prioritet til teknisk-økonomisk assistanse som bedrer grunnlaget for gjennomføring av den økonomiske politikken i landene. Teknisk assistanse gis på viktige områder som offentlige finanser, statistikk, sentralbankvirksomhet, banktilsyn og økonomisk analyse.
I 1994 var det 50 år siden IMF ble etablert. Sett på bakgrunn av de store endringer som har skjedd i internasjonal økonomi siden institusjonens opprettelse, må IMF sies å ha utvist god tilpasningsevne overfor nye utfordringer. I en tid da verdensøkonomien er blitt stadig mer integrert, står IMF fortsatt overfor utfordrende oppgaver. Meldingen er skrevet med bistand fra Norges Bank.
1.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og representatenten Bråthen:
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Tore Nordtun, Bjørnar Olsen, Reidar Sandal og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Erna Solberg, fra Venstre Lars Sponheim og representanten Stephen Bråthen, viser til at IMFs formål er å fremme internasjonalt samarbeid om å arbeide for valutakursstabilitet og utbygging av internasjonal handel, effektiv ressursutnyttelse og stabil økonomisk vekst. Et viktig virkemiddel for å nå dette er at en gjennom etablering av et multilateralt betalingssystem kan stille midler til disposisjon for medlemslandene for - på visse vilkår - å sette disse i stand til å rette opp en negativ utvikling i betalingsbalansen uten at dette har negative konsekvenser nasjonalt og internasjonalt. Med de råd og det rådgivingsansvar IMF har kan IMF bidra til en internasjonal vekst og en utjevning av ressurstilgangen mellom medlemslandene.
Med 179 medlemsland er IMF et viktig forum for drøfting av aktuelle økonomiske problemer, der en kan legge til rette for en koordinert økonomisk politikk for å unngå at enkelte land iverksetter tiltak som har unødvendig negative konsekvenser på andre lands utvikling. Slike tiltak kan f.eks. være konkurrerende devalueringer, importrestriksjoner, valutarestriksjoner o.l.
Flertallet ser positivt på nye tiltak og samarbeid for å styrke overvåkningsordningene innen IMF-systemet.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad, fra Sosialistisk Venstreparti Kristin Halvorsen og Eilef A. Meland, og Kristelig Folkeparti Odd Holten og Einar Steensnæs, viser til at Verdensbanken og Pengefondet (IMF) ble opprettet i Bretton Woods i 1944, som to hovedpilarer i etterkrigstidens økonomiske orden. Verdensbankens oppgave skulle være å fremme utvikling. Pengefondet skulle holde orden i det internasjonale monetære systemet, ved å arbeide for stabile valutakurser og ved å gi finansiell støtte til land med akutte betalingsbalanseproblemer.
Fra Bretton Woods til gjeldskrise
Disse medlemmer viser til at Bretton-Woods-systemet med faste valutakurser mellom verdens industriland brøt sammen tidlig på 1970-tallet. Det ble deretter etablert enighet om et system med flytende valutakurser. Dette svekket Pengefondets betydning betraktelig, ikke minst fordi private banker på 70-tallet lånte ut dollaroverskuddet fra OPEC-land til utviklingsland til en lav rente.
Disse medlemmer viser til at mange utviklingslands gjeldsbyrde rundt 1980 begynte å nå et svært høyt nivå målt i forhold til nasjonalproduktet og eksportinntektene. Dette gjorde en rekke private bankers soliditet sterkt avhengig av utviklingslandenes fortsatte evne til å betjene sin gjeld. Ikke sjelden utgjorde utlånene mer enn 100 % av bankenes kapitalbase. Bankene lånte så ut mer, for å sikre at skyldnerlandene fortsatte å betjene sin gjeld. Fra 1970 til 1981 økte dette private bankers utlån til utviklingsland fra 20 mrd. dollar til 91 mrd. dollar.
Utlånskarusellen brøt sammen i august 1982, da Mexico varslet sine kreditorer om at landet ikke var i stand til å betale renter og avdrag på sine lån. På grunn av den store gjensidige avhengigheten mellom bankene og de mest gjeldstyngede utviklingslandene, sto flere banker i fare for å gå overende på grunn av utviklingslandenes betalingsproblemer.
Pengefondets nye rolle - kondisjonalitet
Disse medlemmer viser til at denne akutte situasjonen endret Pengefondets og Verdensbankens virksomhet. Pengefondet utvidet resursgrunnlaget og muligheten til låneopptak. Til de nye lånene ble det nå stilt strenge betingelser, kondisjonalitet. Pengefondets viktigste oppgave var ikke lenger å sikre stabile valutakurser, men å hindre utbruddet av en økonomisk verdenskrise forårsaket bl.a. av en uhemmet utlånspolitikk overfor utviklingslandene.
Disse medlemmer viser til at en rekke ulike låneordninger er knyttet til kondisjonaliteten. Disse lånene gis under forutsetning av at mottakeren signerer et « letter of intent », dvs. et brev om at landet er villig til å underkaste seg de krav Pengefondet stiller. Vanlige krav er:
| - |
Devaluering for å redusere importen og øke eksporten, |
| - |
Kredittbegrensning, begrensning av pengemengden og en betydelig økning av rentesatsene, |
| - |
Reduksjon av offentlige utgifter, bl.a. knyttet til matsubsidier, helse, utdanning og infrastrukturinvesteringer, gjerne kombinert med krav om færre offentlig ansatte, |
| - |
Senket skatteprogresjon og redusert selskapsbeskatning, |
| - |
Privatiseringstiltak gjennom salg av statsbedrifter til private og privatisering av offentlige tjenester, |
| - |
Deregulering av prisene, også på offentlige goder, |
| - |
Lønnsstopp for å dempe etterspørselen og prisstigningen, slik at prisen på arbeidskraft gjerne blir den eneste prisen som ikke dereguleres, men reguleres. |
| - |
Fjerning av importrestriksjoner, kapitalkontroll og reduksjon av tollsatser. |
Disse medlemmer viser til at intensjonen bak kondisjonaliteten er å gjenopprette balanse i økonomier med store underskudd i handelsbalansen og i offentlige budsjetter, høy inflasjon og knapphet på utenlandsk valuta. Disse medlemmer deler målet om å gjenopprette slik balanse, men mener det må stilles spørsmålstegn ved enkelte punkter når det gjelder:
| - |
det politiske innholdet i kravene som stilles og i virkemidlene som kreves, |
| - |
de fordelingsmessige og økologiske konsekvensene av virkemidlene som brukes og |
| - |
de demokratiske problemer som reises i forbindelse med innvilging av lån fra Pengefondet. |
Disse medlemmer viser til at lån fra Pengefondet bare kan gis dersom regjeringen i mottakerlandet har undertegnet et «letter of intent», en erklæring om vilje til å følge Pengefondets krav. Dette dokumentet er en ensidig erklæring fra låntakeren og har dermed ikke status som internasjonal avtale i henhold til FN-charterets definisjon. Dermed trenger dokumentet ikke ratifikasjon gjennom vanlige parlamentariske prosedyrer og kan holdes hemmelig.
Innholdet i intensjonserklæringene er bestemt av Pengefondet, men kan ha store konsekvenser for bl.a. de fattigste gruppene i landene. Når befolkningen ikke har innsikt i, og langt mindre innflytelse over, betingelsene landet inngår for å oppnå lån, svekkes demokratiske krefter og legitimiteten i demokratiske prosesser. Dette er spesielt alvorlig i land med sårbare demokrati-tradisjoner og land som har vært styrt etter udemokratiske prinsipper.
Nye gjeldsproblemer mot slutten av 80-tallet
Disse medlemmer viser til at Afrikas gjeldsproblemer ble kraftig forverret mot slutten av 80-tallet, særlig sør for Sahara. Gjelda i denne regionen oversteg 5 ganger regionens samlede eksportinntekter. Denne gjelda var hovedsakelig overfor industrialiserte lands regjeringer, og ikke overfor private banker. Også Pengefondet økte sine utlån til regionen og krevde renter opp mot vanlige markedsrenter.
For å sikre tilbakebetaling av disse lånene skapte Pengefondet en ny låneordning, Structural adjustment facility (SAF), med lav rente, men også svært strenge krav til strukturtilpasning. Da denne låneordningen var uttømt, skapte Pengefondet enda en ny låneordning, Enhanced structural adjustment facility (ESAF), med enda strengere kondisjonalitet, dvs. enda strengere krav til strukturtilpasninger.
Totalt hentet Pengefondet større midler ut av Afrika sør for Sahara enn det som ble gitt som nye lån på slutten av 80-tallet.
Allerede i 1989 offentliggjorde FNs økonomiske kommisjon for Afrika (ECA) en sterk kritikk av strukturtilpasningsprogrammene. Rapporten « African alternative framework to structural adjustment programmes for socio-economic recovery and transformation » slår fast at det er økende tvil om programmene for strukturtilpasning er tilpasset Afrikas langsiktige utviklingsmål.
Disse medlemmer viser til at ECA også er bekymret for skadevirkningene av de omfattende nedskjæringene på statsbudsjettene. Disse rammer helsevesen, undervisning og sysselsetting. Ifølge ECA er den viktigste grunnen til at mange land likevel slutter seg til Verdensbankens og Pengefondets betingelse at dette er den eneste muligheten til å skaffe utenlandsk valuta i form av bistand og nye lån. Utover på 90-tallet har låneadgangen fra andre kilder tatt seg noe opp, slik at land som ikke er for hardt gjeldsbelastet i noen grad har et alternativ til Pengefondets betingelser.
Pengefondet og strukturtilpasning
Disse medlemmer viser til at kravene som stilles i forbindelse med de såkalte strukturtilpasningslånene kan deles i to kategorier. Det stilles krav om store økonomiske innsparinger i form av kutt i privat forbruk, reduserte reallønninger, fjerning av subsidier, økte rentesatser, økt skattlegging av de fattigste, privatisering av offentlige tjenester, fjerning av valutakontroll, fjerning av kapitalreguleringer og åpning av markedet for internasjonal konkurranse. Videre stilles det krav om at landet i praksis settes under direkte økonomisk administrasjon av Pengefondets administrasjon.
En rekke undersøkelser påviser at resultatene av denne politikken har vært svært negative. Ifølge ECA brukte Afrika sør for Sahara 50 % mindre på helse og 25 % mindre på utdanning rundt 1990 enn 10 år tidligere.
Pengefondets strukturfond har økt mange problemer
Disse medlemmer viser i den forbindelse til at Verdensbankens evaluering av strukturtilpasningsprogrammene på 80-tallet bekrefter at resultatene også i betydelig omfang har vært negative. Et viktig eksempel gjelder eksporten. Eksportvolumet har gjerne økt, mens eksportverdien ikke har økt fordi bytteforholdet har blitt stadig dårligere. Pengefondets krav om devaluering har bidratt til svekket bytteforhold, men også Pengefondets krav om at utviklingslandene samtidig skal øke sin eksport har bidratt til lavere priser. Dette må også sees i sammenheng med Pengefondets anbefalinger til industrilandene om å øke sin eksport og gjennomføre en innstrammingspolitikk.
Disse medlemmer mener at et fungerende internasjonalt apparat for å påvirke valutaforhold, kredittforhold og internasjonal inntektsfordeling er en nødvendig del av internasjonale politiske strukturer. Disse medlemmer mener videre det er grunn til å legge vekt på at Pengefondet har et svært høyt antall medlemsland, og derfor kan være et reelt fungerende organ for internasjonale målsettinger, på linje med bl.a. FN. Disse medlemmer viser i den forbindelse til at Pengefondets virkemidler ikke er innrettet på å oppfylle målsettinger knyttet til internasjonal inntektsfordeling, arbeidsledighet eller miljøproblemer. Tvert imot medvirker ofte Pengefondets virkemidler til forsterkede problemer på disse områdene.
Pengefondet har fått betydelig kritikk fra andre internasjonale organer, bl.a. FNs utviklingsorganisasjon (UNDP), FNs barneorganisasjon (UNICEF), FNs handelsorganisasjon (UNCTAD) og FNs økonomiske kommisjon for Afrika for de sosiale konsekvensene av sin politikk.
Disse medlemmer viser til at bakgrunnen for den kraftige kritikken dels er den nyliberalistiske politikken disse organisasjonene slo inn på fra begynnelsen av 80-tallet og dels den alvorlige mangelen på positive resultater en har oppnådd i de landene som har prøvd ut både Verdensbankens og Pengefondets oppskrift.
UNDPs « Human development report » fra 1992 slår fast at:
|
« Verdensbanken og IMF skulle være bufferen som beskytter utviklingsland, men deres nyere historie viser at de har blitt institusjoner for resirkulering av gjeld, ikke resirkulering av ressurser. » |
UNDP konkluderer også med at Verdensbanken og Pengefondet må gjennomgå omfattende reformer.
Disse medlemmer går inn for at virksomheten koordineres med FNs arbeid med utviklingsspørsmål, økonomisk bistand og globale økonomiske strategier. Disse medlemmer mener at også Norge burde bruke medlemskapet i Pengefondet til å arbeide for reformer i tråd med de linjer UNDP trekker opp.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
« 1. Stortinget ber Regjeringen arbeide innen Pengefondet for reformer i tråd med de hovedlinjer UNDP trekker opp for politikken overfor u-landene.
2. Stortinget ber Regjeringen utrede og vurdere hvordan Norge kan avhjelpe utviklingslands gjeldsbyrde gjennom kjøp av gjeld. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener det i dag er oppnådd en felles erkjennelse om at klodens evne til å bære en stadig økende menneskelig aktivitet er begrenset, og at denne erkjennelsen må få konsekvenser for de mål og oppgaver alle de viktigste internasjonale samarbeidsorgan skal arbeide for framover. I tillegg til IMF er Verdensbanken og FN de eneste internasjonale organisasjoner hvor alle verdens land deltar. Disse organisasjonene er også de mektigste i verden og deres arbeid er derfor svært viktig. En felles forståelse av de overordnede globale behov og prioriteringer må reflekteres i organisasjonenes statutter, og det må etableres en funksjonell arbeidsdeling mellom dem.
Disse medlemmer mener at Fondets mål om samarbeid om valutaspørsmål og arbeidet for stabile valutaforhold synes å være like sentrale i dag, for alle IMFs medlemmer. Men mens målet om økt forbruk av varer og tjenester, varebytte og handel skulle bidra til gjenoppbygging og økonomisk vekst i de 44 medlemslandene som var med fra starten, mener disse medlemmer denne målsettingen i dag må endres for de rike landene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at verdens totale naturressurser er begrenset og må fordeles på stadig flere. Forsvarlig forvaltning og rettferdig fordeling blir dermed så vesentlig for stabile sosiale og økonomiske forhold og økonomisk utvikling i alle land at det bør reflekteres i Fondets statutter. Disse medlemmer mener at Verdensbanken og Pengefondet må gjennomgå reformer både i sin politikk og i sin framgangsmåte overfor låntakerne. De krav som stilles til endringer i landenes økonomi må i langt større grad ta hensyn til at landenes økologiske, ressursmessige og sosiale situasjon er ulike og at mangfold i produksjon og ressursutnytting gir en utvikling som er langsiktig forsvarlig istedenfor en ensretting av økonomien og utvikling av monokulturer tilpasset et globalt marked. Disse medlemmer mener at både Pengefondet og Verdensbanken må påta seg et større ansvar for å følge opp lån og investeringer og ikke overlate ansvaret til låntakerlandet alene. Disse medlemmer mener at det heller ikke er mulig å forvente en sunn økonomisk utvikling i framtida uten å sikre menneskelige livsbetingelser som ren jord, rent vann og ren luft. Disse medlemmer mener derfor at disse overordnede målene må legges til grunn når Fondet skal gi råd og assistanse om makroøkonomiske forhold til sine medlemmer.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Bråthen
Komiteens medlemmer fra Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen understreker at en effektivt fungerende markedsøkonomi og en friere verdenshandel har vist seg å være viktige forutsetninger for å skape økonomisk og sosial utvikling, redusere fattigdomsproblemene og intensivere innsatsen for å redusere miljøproblemene. Disse medlemmer ser positivt på den ytterligere begrensning av proteksjonisme som etableringen av WTO innebærer og viser til at utviklingslandene anser nedbygging av handelshindre mellom landene som avgjørende for deres egen økonomiske og sosiale utvikling, og ser også på en slik utvikling som et rettferdighetskrav. Disse medlemmer viser videre til at f.eks. de store internasjonale miljøproblemer ikke lar seg løse uten forpliktende internasjonalt samarbeid som også omfatter overnasjonal beslutningsmyndighet. Disse medlemmer vil videre bemerke at problemene med valutaspekulasjoner, som skyldes at de ulike land har forskjellig valuta og ulik økonomisk situasjon, heller ikke lar seg løse uten forpliktende internasjonalt samarbeid.
Komiteens medlem fra Venstre
Komiteens medlem fra Venstre understreker at tiltak for å slippe « lav-velferdslandene » mer til i verdenshandelen er en nødvendig forutsetning for å skape utvikling. Norge bør gjennom virksomheten i WTO arbeide for å redusere handelshindringer og konkretisere og ta i bruk de muligheter som ligger i WTO-avtalen om positiv diskriminering av de fattigste landene i en tidsavgrenset periode.
Dette medlem viser til den viktige funksjon IMF og Verdensbanken har som kredittgivere på verdensmarkedet. Det er grunn til å kritisere disse institusjonene for å være svært ensidige i valg av virkemidler og krav til strukturtilpasninger i de utviklingslandene som har stor gjeld. IMF og Verdensbanken ser ut til å legge for liten vekt på om prosjekt er i samsvar med målet om bærekraftig utvikling, tiltak som er tilpasset det enkelte lands særegne situasjon og på å komme i dialog med landets myndigheter. Dette medlem mener Norge må arbeide for reformer innenfor IMF og Verdensbanken. Ett viktig krav må være at det blir mer innsyn og større offentlighet rundt beslutningene som fattes i disse organene. Norges stemmegivning i IMF og Verdensbanken gjennom den nordiske representasjon i styringsorganene må derfor gjøres offentlig. Dette medlem viser til at det er av stor betydning at IMF får en mer aktiv rolle i arbeidet med å komme fram til omforente løsninger for gjeldslette. Det gjelder særlig gjennom arbeidet i den såkalte Paris-klubben.
Komiteens medlem fra Rød Valgallianse
Komiteens medlem fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, kan i hovedsak ikke slutte seg til komiteens merknader. Komiteens merknader bygger på aksept av IMFs formål og tar for gitt at IMF bør ha en sentral rolle i verdensøkonomien framover. Dette medlems holdning til IMF bygger på helt andre premisser: IMF er en sentral brikke i den urettferdige imperialistiske verdensøkonomien. IMF opprettholder stormaktenes - og særskilt USAs diktat og utbytting. IMF brukes aktivt til å fremme spekulasjonsøkonomi, rå markedsliberalisme og nedbygging av offentlig virksomhet som folkeflertallet kan dra nytte av.
Når ulike fraksjoner i sine merknader peker på skavanker og destruktive trekk ved dagens økonomiske system og foreslår tiltak i IMF-regi for å bøte på dette, blir det som å be bukken passe havresekken. Det blir i beste fall en samling fromme ønsker som savner ethvert grunnlag i virkeligheten. Et eksempel på dette er merknad fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti under pkt. 4.2 hvor det heter at « mennesker må ikke reduseres til arbeidskraft som kjøpes og selges, og som kan sendes ut og inn på arbeidsmarkedet etter behov ». Dette medlem er sjølsagt enig i dette utsagnet og en del andre enkeltutsagn, men kan allikevel ikke støtte komiteens eller fraksjonenes helhetsmerknader slik de legges fram i pkt. 1.2, 2.2 og 4.2 fordi dette medlem ikke deler det grunnsynet på IMF som kommer til uttrykk i merknadene. Dette medlem er mot å tilsløre og spre illusjoner om IMFs rolle. Dette medlem har som mål at Norge trekker seg ut av IMF-verdensbanksystemet. IMF-verdensbanksystemet bidrar til å opprettholde utbytting og undertrykkelse. Dette medlem vil peke på at virkeligheten gir daglige bekreftelser på at IMF-verdensbanksystemet ikke kan reformeres til å føre en politikk til fordel for folk flest. Dette medlem vil legge fram følgende forslag:
a.
« Stortinget ber Regjeringa slutte å kanalisere bistand gjennom IMF-verdensbanksystemet. »
b.
« Stortinget ber Regjeringa reise forslag om full sanering av 3. verdenlandas gjeld gjennom Paris-klubb forhandlingene. »
c.
« Stortinget ber Regjeringa legge opp til en sanering av all gjeld 3.verdenlanda (inklusive landa i Øst-Europa) har til Norge. Avskrivningene foretas over en periode på to år og skal gjøres direkte overfor de landa som har gjeld til Norge, ikke inn i Verdensbanken/IMF sine fond. »
2.1 Sammendrag
2.1.1 Utviklingen mellom hovedvalutaene
Det internasjonale valutasystemet er i dag basert på at de tre hovedvalutaene - amerikanske dollar, tyske mark og japanske yen - flyter i forhold til hverandre. Mange land har valgt å knytte kursene på sin valuta til en av hovedvalutaene, eller til en kurv av flere valutaer, dvs. at de har valgt et fastkurssystem.
Det har vært store endringer i kursforholdene mellom hovedvalutaene de siste 15 årene. Det har også vært og det er fortsatt store ubalanser i de tre store landenes driftsregnskap overfor utlandet. USA har i hele perioden hatt et betydelig underskudd. Japan har fremdeles et stort overskudd. Kostnadene i forbindelse med moderniseringen av det tidligere Øst-Tyskland har bidratt til å fjerne Tysklands tidligere store overskudd.
USAs konkurranseevne - målt ved relative lønnskostnader pr. produsert enhet for industrien - er bedret betydelig siden 1985. I samme periode er Japans konkurranseevne blitt svekket kraftig. Til tross for denne utviklingen i den kostnadsmessige konkurranseevne har USA fortsatt underskudd på driftsbalansen og Japan overskudd.
2.1.2 Valutasystemer i Vest-Europa
2.1.2.1 Det europeiske valutasystemet (EMS)
EMS er et rammeverk for penge- og valutasamarbeid mellom EU-landene. Innenfor EMS kan landene velge å delta i fastkurssamarbeidet, ERM (« Exchange Rate Mechanism »), som innebærer forpliktelser til å holde valutakursen innenfor visse svingningsmarginer. Valutauroen høsten 1992 medførte kursjusteringer og midlertidig suspensjon av intervensjonsforpliktelser for flere lands valutaer innen ERM.
Reaksjonene etter uroen høsten 1992 var preget av et ønske om å vurdere de generelle erfaringene med valutasamarbeidet, med sikte på å rette opp eventuelle mangler. Enkelte observatører hevdet at valutauroen styrket argumentene for en rask innføring av en økonomisk og monetær union (ØMU) med en felles valuta og det hastet med å få vedtatt mer forpliktende spilleregler for unionen.
Det europeiske råd anmodet i oktober 1992 EUs monetære komité og Sentralbanksjefkomiteen i EU om å vurdere disse spørsmålene. Resultatet av utredningsarbeidet forelå til det uformelle møtet mellom EU-landenes finansministre i Kolding i mai 1993. Hovedbudskapet i disse rapportene og Rådets behandling av dem kan i hovedsak sammenfattes slik:
| - |
I flere land hadde den økonomiske utviklingen svekket tiltroen til den faste valutakursen. Nødvendige endringer i valutakursene ble ikke gjennomført, blant annet fordi det var sterke politiske ønsker om å bevare kursstabiliteten. |
| - |
Utfallet av den danske folkeavstemning om traktaten om Den europeiske union i juni 1992 og usikkerhet om utfallet av tilsvarende avstemning i Frankrike noen måneder senere, førte til at det ble stilt spørsmål ved mulighetene for å få realisert planene om en felles valuta i EU. Dette bidro til store kapitalbevegelser og uro i valutamarkedet. |
| - |
Også enkelte land med økonomiske forutsetninger for stabil valutakurs opplevde kapitalutgang i denne perioden. Spesielt gjaldt dette Danmark og Frankrike. I disse tilfellene klarte ERM-systemet ved koordinerte tiltak å motstå presset. |
| - |
Det ble erkjent at valutaforhold i EU kan påvirkes av eksterne valutabegivenheter. Både USAs pengepolitikk, fallende dollarkurs i forhold til tyske mark og uroen i de nordiske valutamarkedene bidro således til uroen i ERM. |
| - |
Grunnlaget for valutakursstabilitet mellom landene må være en forsvarlig økonomisk politikk på nasjonalt nivå og en tilstrekkelig grad av konvergens i den økonomiske utviklingen medlemslandene imellom. Det var således behov for å intensivere overvåkingen av den økonomiske utviklingen i hvert enkelt land. |
| - |
Det forelå ingen vesentlige svakheter eller misforhold av systematisk art i ERM-systemet. Reglene og forutsetningene for samarbeidet måtte imidlertid etterleves i praksis. Dette hadde ikke alltid vært tilfellet. |
Gjennomgangen medførte ingen endringer i EMS-avtalen.
Det er i meldingen videre redegjort for utviklingen i det europeiske valutamarkedet i 1993 og 1994.
2.1.2.2 Valutakurspolitikken i Norden
Høsten 1990 og våren 1991 knyttet Norge, Sverige og Finland, i nevnte rekkefølge, sine valutaer ensidig til ECU-kurven. Ved årsskiftet 1991/92 endret Island sitt valutaregime ved å knytte sin valuta til en handelsveid kurv bestående av ECU, amerikanske dollar og japanske yen. Felles for disse endringene var ønsket om å markere en styrking av fastkurspolitikken og å fastlegge en nærmere tilknytning til EFs valutasamarbeid.
Finske mark ble devaluert med 12 % høsten 1991 og siden september 1992 har Finland hatt flytende kurs. Sverige måtte la sin valuta flyte i november 1992 etter først å ha gjennomført drastiske renteforhøyelser, foretatt massive intervensjoner finansiert ved ekstraordinær valutaopplåning og annonsert betydelige finanspolitiske tiltak for å forsvare kronen. Island devaluerte med 6 % i november 1992. Norge måtte oppgi den formelle ECU-tilknytningen i desember 1992. Etter at Finland og Sverige forlot fastkurspolitikken, har begge landene valgt å definere tallfestede intervaller for prisstigningen som mål for pengepolitikken.
I forbindelse med framleggelsen av Revidert nasjonalbudsjett for 1994 og kgl.res. av 6. mai 1994 (forskrift om kronens kursordning) ble det fastslått at det operative målet for pengepolitikken var å videreføre en stabil valutakurs overfor de europeiske valutaene. Intervensjoner ved kjøp og salg av valuta og Norges Banks rentesatser skulle ikke brukes med samme styrke som under et fastkursregime, men en skulle innrette virkemidlene slik at valutakursen ved vesentlige endringer etter hvert ville vende tilbake til utgangsleiet. Disse retningslinjer for valutakurspolitikken ble bekreftet i desember 1994 i forbindelse med framleggelsen av Salderingsproposisjonen for 1995. Norges nei til EU-medlemskap har således ikke ført til endringer i norsk valutakurspolitikk.
Det er i meldingen videre redegjort for valutasystemer i Sentral- og Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen - nye valutaer, samt utviklingslandene CAF-sonen og Kina.
2.1.2.3 Strukturelle utviklingstrekk i valutamarkedet
Det er særlig fire strukturelle trekk som har preget utviklingen i det internasjonale valutamarkedet de seneste årene. For det første har det vært en tendens til at stadig flere land velger et flytekursregime fremfor en eller annen form for fastkurstilknytning. For det andre har dereguleringen av finansmarkedene og den teknologiske utviklingen bidratt til en markert økning i kapitalbevegelsene mellom land. Dette, som gir muligheter for en mer effektiv allokering av finansielle ressurser, har ført til økt valutaomsetning, sterkere integrasjon mellom ulike finansielle delmarkeder og økte kortsiktige kurssvigninger. For det tredje har handelen med såkalte valutaderivater (kontrakter om fremtidige finansielle transaksjoner til en pris avtalt på forhånd) økt kraftig. For det fjerde er den dominerende posisjonen til amerikanske dollar gradvis blitt svekket.
Faste eller flytende valutakurser
Etter 1990 har stadig flere land valgt å ha flytende valutakurs. I 1994 hadde 42 % av medlemslandene i IMF fastkursregime, mot 67 % i 1980. Norge er et eksempel på at skillet mellom flytende og fast valutakurs ikke er skarpt. IMF kategoriserer Norge som et land med flytende valutakurs ettersom myndighetene ikke har tallfestet en sentralkurs eller svingningsmarginer for kronekursen.
Overgangen til flytende valutakurs blant utviklingslandene og de tidligere sentralstyrte landene har i hovedsak sammenheng med nedbyggingen av valutareguleringer.
Andre land, herunder en del av industrilandene, har valgt flytende valutakurs fordi erfaringene fra de senere årene tilsier at en fast kurs kan friste til spekulative angrep.
Den amerikanske dollar er fortsatt den viktigste ankervaluta for land med fastkursregimer. I 1980 hadde 43 % av fastkursvalutaene dollartilknytning. Denne andelen har falt til 32 % i 1994.
Omsetningen i valutamarkedet
Omfanget av bankenes valutahandel har økt meget kraftig de siste årene. BIS (Bank for International Settlements) har beregnet at valutaomsetningen i G10-landene økte fra vel 300 mrd. dollar pr. dag i 1986 til nærmere 900 mrd. dollar pr. dag i 1992.
Videre har BIS beregnet at brutto årlig kapitalutgang (eksklusive offisielle og kortsiktige banktransaksjoner) fra G10-landene var om lag 100 mrd. dollar i første halvdel av 1980-årene. Denne bruttoutgangen hadde økt til 850 mill. dollar i 1993.
De viktigste forklaringene på økningen i valutahandel og kapitalbevegelser er at transaksjonskostnadene har sunket som følge av utviklingen i informasjonsteknologi og at det har vært en betydelig nedbygging av valutareguleringene.
Handel med valutaderivater
Et derivat er en avtale om en fremtidig finansiell transaksjon til en forhåndsavtalt pris. Derivater ble opprinnelig utviklet for å redusere risiko knyttet for eksempel til valutakurssvingninger. Disse instrumentene gjør det mulig å skille ut og isolere ulike risikokomponenter slik at risikoen kan fordeles blant de aktørene i det finansielle system som har best vilje og evne til å bære den. Bruk av derivater krever beskjeden kapitalinnsats i forhold til plassering i de underliggende finansobjektene og er derfor et kostnadseffektivt verktøy for styring og fordeling av risiko.
Handel i valutaderivater har økt sterkt de siste årene. Verdien på et derivat er avledet av prisen på det underliggende objektet som den fremtidige transaksjonen gjelder, f.eks. en obligasjon. Mens omsetningen i ulike valutaderivater (valuta« futures », -« opsjoner » og -« swaps ») tilsvarte underliggende verdier for 379 mrd. amerikanske dollar i 1988, var den steget til 965 mrd. dollar i 1992. Uten de siste års raske utvikling i informasjonsteknologi ville ikke veksten i handelen med disse kompliserte finansielle produktene vært mulig. Veksten i markedene for derivater må også ses som et svar på den økte variabiliteten i valutakurser og renter. Det kan ikke sies entydig om handel i enkelte derivater (særlig opsjoner) også kan ha bidratt til økt variabilitet.
Amerikanske dollars sterke, men reduserte rolle som reservevaluta
Bretton Woods-systemet var basert på at landenes valutaer hadde fast kurs i forhold til amerikanske dollar og at USAs sentralbank garanterte for en fast pris på gull regnet i dollar. Etter hvert som finansielle fordringer overtok for gull som det viktigste plasseringsobjekt for landenes valutareserver, var det naturlig at amerikanske dollar ble den viktigste reservevalutaen. Dollar beholdt sin dominerende posisjon også etter at Bretton Woods-systemet brøt sammen. I de senere årene har andre valutaer fått stadig større betydning som oppgjør- og reservevaluta. Mens fordringer i amerikanske dollar utgjorde omlag 80 % av verdens valutareserver i 1976, var andelen redusert til vel 60 % i 1993. Amerikanske dollar er fortsatt den langt viktigste valutaen i oppgjørssammenheng, og om lag 75 % av verdenshandelen faktureres i denne valutaen.
2.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, viser til at land som ønsker å trekke på fondets ressurser må samarbeide med IMF om et forpliktende program om økonomisk-politiske tiltak for å fjerne vesentlige ubalanser. Flertallet har merket seg at land som har valgt å følge et fondsprogram har fått en gunstigere økonomisk utvikling enn land uten slike program og at dette i sin tur gir lettere tilgang på alternative finansielle ressurser. Dette er spesielt gunstig for de fattigste av utviklingslandene. Flertallet viser til at IMF i tillegg til formidling av kreditt på ordinære vilkår har opprettet en spesiell låneordning (ESAF) for de fattigste landene.
Flertallet viser til at fondet kan bidra til stabil vekst blant annet gjennom såkalte SDR- (Special Drawing Rights) tildelinger. Slike tildelinger kan bidra til å dekke behov for likviditet og internasjonale reserver i det aktuelle mottakerland.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen, registrerer at det i lengre tid har pågått en debatt om nødvendigheten av en sterkere styring og kontroll med valutatransaksjoner i det internasjonale markedet. Forslaget om en egen avgift på valutatransaksjoner inngår i denne debatten.
Flertallet viser til at utviklingen mot friere kapitalbevegelser har vært drevet fram gjennom et langvarig internasjonalt samarbeid i OECD, GATT, IMF, EU, EØS m.v. I tillegg har mange land på egen hånd tatt initiativ til liberalisering av kapitalbevegelsene. I Norge har det ikke vært restriksjoner på løpende betaling av varer og tjenester siden 1963. Etterhvert er det også åpnet for nordmenn til i større grad å ta opp lån i utenlandsk valuta og bygge opp fordringer i utlandet. 1. juli 1990 ble de gjenstående reguleringer av en viss betydning for størrelsen på kapitalbevegelsene fjernet. Hovedbegrunnelsen for denne utviklingen ligger i at det norske finansmarkedet i stadig større grad er integrert med de utenlandske og at norsk økonomi er en svært åpen økonomi. Valutareguleringer vil derfor i mindre grad kunne påvirke det innenlandske rentenivået.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, vil peke på at en ensidig innføring av en slik avgift vil virke som en toll på import av utenlandske varer og andre lands import av landets varer. En slik avgift vil øke kostnadene for aktører som ønsker å plassere penger utenfra i landet eller omvendt og det vil bli mer kostbart for bedrifter å utføre sikringsoperasjoner. En slik avgift vil derfor virke negativt for næringslivet, finansnæringen og privatpersoner.
En global avgift kan etter flertallets syn ha en dempende effekt på visse former for destabiliserende kapitalbevegelser. Imidlertid er det på det rene at også en global avgift vil medføre store komplikasjoner:
| - |
Hvis aktørene forventer en betydelig kursendring, kan en moderat avgift ikke forhindre kapitalbevegelsene. Tvert imot vil slike bevegelser da kunne bli mer konsentrerte. |
| - |
Det er vanskelig å foreta en avgrensing mellom hva som er ren spekulasjon og hva som er reelle betalinger for varer og tjenester. En avgift på valutahandel vil derfor øke kostnadene ved internasjonal handel. |
| - |
Å bryte ut av et samarbeid om avgift på valutahandel kan være svært lønnsomt fordi kostnaden ved å handle i denne valutaen da relativt sett blir lavere. En slik avgift krever derfor et verdensomspennende samarbeid og en effektiv kontroll. |
Flertallet vil imidlertid peke på viktigheten av at man nå ikke avviser nye systemer for internasjonal finansiering, blant annet for å ivareta hensynet til finansiering av viktige internasjonale oppgaver innenfor fredsarbeid, miljøbeskyttelse og sosial utvikling.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener Pengefondet har en viktig funksjon i verdensøkonomien, og kanskje særlig som møteplass for en lang rekke land. I lys av den stadig økende verdenshandelen i verdipapirer og valuta er dessuten behovet for et koordineringsorgan for internasjonal penge- og valutapolitikk større enn noen gang tidligere.
Økt spekulasjon gir redusert velferd
Disse medlemmer (fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti) viser til at deregulering av finansmarkeder og teknologisk utvikling har bidratt til en svært kraftig økning i den internasjonale penge- og valutahandelen. Overgangen til flytende valutakurser har ikke vært tilstrekkelig til å kompensere for de enormt kraftige kurssvingningene som liberaliseringene har medført. De fleste delmarkeder i verden opplever derfor sterke kurssvingninger, spekulasjonsraid og at utviklingen på verdensmarkedet i mange tilfeller motvirker landenes egen innsats for å nå viktige politiske målsettinger. Disse medlemmer mener Pengefondet her har en svært viktig oppgave i å bidra til økt kontroll over og enighet omkring internasjonal penge- og valutahandel.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener at IMF fortsatt skal ha stabilisering og styring av valutamarkedet som sin fremste oppgave.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser i denne forbindelse til at Sosialistisk Venstreparti, som eneste parti på Stortinget, gikk imot Norges ensidige tilknytning til ecu, høsten 1990. Disse medlemmer viser videre til at disse medlemmer har stått alene bak forslaget om innføring av en transaksjonsavgift, bl.a. i Innst.S.nr.140 (1992-1993).
Disse medlemmer viser videre til at Stortinget, dels mot Sosialisisk Venstrepartis stemmer og dels mot stemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har gjennomført omfattende dereguleringer av bank- og finansvesenet og av kapitalbevegelsene mellom Norge og andre land.
Disse medlemmer viser for øvrig til Dok.nr.8:10 (1991-1992) fra representantene Chaffey, Halvorsen og Solheim.
Pengefondet bør arbeide for å gjeninnføre reguleringer av valutahandelen
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at verdensøkonomien gjentatte ganger utsettes for rystelser som utløses i valutamarkedene. Disse rystelsene er svært ofte forårsaket av eller utløst av spekulasjonshandel.
Etter at de fleste industrialiserte land har gjennomført omfattende dereguleringer av kapitalbevegelsene, og Pengefondet har krevd deregulering fra utviklingsland for å innvilge lån, er i realiteten verdens valutamarked uten styring. Destabiliteten dette medfører står i direkte motstrid med Pengefondets opprinnelige oppgave, som var å bidra til stabilisering av valutahandelen. Disse medlemmer mener derfor det er i strid med Pengefondets viktigste oppgave å kreve deregulering av utviklingslands kapitalbevegelser for å innvilge lån. Disse medlemmer viser i den forbindelse til merknader fra disse medlemmer under kapitel 1.2 i denne innstilling og de skadelige virkningene Pengefondets strukturkrav har påført de fattigste landene.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Rød Valgallianse registrerer at valutaomsetningen i G-10 landene økte fra 300 mrd. dollar pr. dag i 1986 til 900 mrd. dollar pr. dag i 1992. Finansdepartementet har i brev av 9. mai til komiteen ikke kunnet gi oppdaterte opplysninger om valutaomsetningen.
Disse medlemmer mener det er en stor svakhet at BIS (Bank of International Settlement) kun gjennomfører undersøkelser om valutaomsetningen hvert femte år og disse medlemmer ber derfor Regjeringen ta initiativ som kan gi bedre oversikt og løpende informasjon om intervensjoner og bevegelser av betydning for å stabilisere valutamarkedet (jf. også pkt. 5.11). Det må videre vurderes hvorvidt BIS eller IMF er den mest hensiktsmessige institusjon for registrering av nødvendige data.
Disse medlemmer mener videre det må være Pengefondets oppgave å bidra til å innføre nødvendige tiltak for å dempe de enormt raske og svært omfattende internasjonale kapitalbevegelsene. Disse medlemmer mener det må være Regjeringens oppgave å arbeide for innføring av en slik transaksjonsavgift og eventuelle andre tiltak som på internasjonal basis kan bidra til å redusere den valutahandelen som ikke er knyttet til handel i varer og ordinære tjenester.
Disse medlemmer understreker at en transaksjonsavgift ikke vil ha merkbare virkninger for handelen i ordinære goder eller tjenester eller på inntektsdannelsen knyttet til realøkonomien. Selv svært lave avgifter vil gjøre store deler av spekulasjonen ulønnsom, fordi den har sitt opphav i svært små kurs- og avkastningsforskjeller. Også handelen i derivater vil et stykke på vei omfattes av en eventuell transaksjonsavgift, ved at avgiften pålegges idet forpliktelsen til kjøp eller salg innfris. En stor del av derivatene blir aldri innfridd i den forstand at rett eller forpliktelse til kjøp eller salg blir utnyttet, men ved at aktørene vet at en slik eventuell innfrielse også utløser avgiftsplikt, reduseres markedsinteressen omtrent tilsvarende som for spekulasjon i valuta.
Derivater legger grunnlag for spekulasjon
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti peker i den forbindelse på den ekstremt sterke veksten i handelen i såkalte derivater, dvs. finansielle instrumenter som gir rett og eller plikt til fremtidige handler. Derivathandelen er fullstendig frikoblet fra enhver form for vare eller tjeneste, foruten handelen i seg selv. Det er derfor mulig for enhver å selge fremtidige forpliktelser uten noen form for realøkonomisk forankring.
Internasjonale eksperter har ifølge Aftenposten 1. mars 1995 anslått veksten i derivatmarkedet til 40 % på verdensbasis i 1995 samt den årlige derivathandel til å være et sted mellom 10-15.000 mrd. kroner. I Norge økte derivathandelen ifølge Kredittilsynet med 52 % i 1994 og verdien av kontraktene utgjorde 2054 mrd. kroner (Dagens Næringsliv 11. mars 1995).
Spekulasjon i derivater har allerede gitt en rekke finansskandaler. I USA gikk et av de rikeste fylkene, Orange County, konkurs etter spekulasjon og Barings Bank, en av de mest solide og eldste britiske bankene, gikk konkurs på grunn av en ansatts spekulasjon. I Norge har både Bærum Kommunale Pensjonskasse og Carnegie Fonds tapt svært store midler på spekulasjon i derivatene.
Konkursene og problemene har forårsaket store problemer og kurssvingninger for andre aktører. Derivathandelen har dermed direkte forårsaket skade for en rekke land, institusjoner og personer som selv aldri har deltatt i denne spekulasjonen.
Disse medlemmer vil imidlertid understreke at derivathandelens største fare ligger i at den bidrar til « tradisjonell » spekulasjon. Fordi aktørene kan sikre seg mot tap gjennom derivathandel, blir det økonomisk mulig å gjennomføre større handler, uten selv å risikere tap ved kurssvingninger. Dersom valutahandelen bidrar til kurssvingninger er det dermed andre som blir belastet. Formålet med valutaspekulasjon er nettopp å utnytte kursforskjeller og helst bidra til å øke disse. Derivathandelen er derfor å betrakte som en viktig forutsetning for den sterke veksten verden har sett i ordinær valutahandel og for de økte styringsproblemer verden opplever.
Disse medlemmer påpeker at derivater i utgangspunktet er ment å skulle redusere risiko, og at mange former for derivathandel har som hovedformål å unngå tap, ikke å spekulere. Det er videre bortimot umulig å skulle hindre alle former for derivat-handel, om man ønsket det. Det er i den sammenheng tilstrekkelig å vise til at det i en ordinær kontrakt, f.eks. om kjøp av et skip, kan legges inn forutsetninger om at en gitt valutakursutvikling utløser nye forhandlinger eller betinger en annen pris.
Disse medlemmer vil imidlertid understreke at ingen, utenom de som foretar spekulasjonen, tjener på spekulasjon i derivater, like lite som i valuta eller andre verdipapirer. Disse medlemmer mener derfor det er en naturlig oppgave for Pengefondet å jobbe for begrensninger i derivathandelen, standardiseringer av derivatinstrumenter og øvrige kjøreregler for internasjonal derivathandel, og fremmer forslag om at Regjeringen arbeider for å reise problemstillingen overfor Pengefondet og i andre fora hvor penge- og valutapolitiske problemstillinger tas opp. Dette er i tråd med Pengefondets viktigste oppgave, nemlig å arbeide for stabilisering og styring av valutamarkedet.
På denne bakgrunn fremmer disse medlemmer følgende forslag:
« 1. Stortinget ber Regjeringen om å arbeide innen Pengefondet og andre internasjonale fora som behandler penge- og valutapolitikk for begrensninger av derivathandelen, innføring av internasjonal standardisering av derivatinstrumenter og øvrige kjøreregler for internasjonal derivathandel med sikte på å redusere verdensøkonomiens sårbarhet overfor spekulasjon og sterke kurssvingninger.
2. Stortinget ber Regjeringen om å arbeide innen Pengefondet og andre internasjonale fora som behandler penge- og valutapolitikk for innføring av en internasjonal transaksjonsavgift på valutatransaksjoner med sikte på å dempe de kortsiktige valutabevegelsene og dermed stabilisere internasjonale valutaforhold og økonomi. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti mener altså at en styrket overvåkingsrolle for Fondet vil ha liten virkning dersom fondet ikke har de nødvendige virkemidler til å handle. Under forutsetning av at det ilegges en avgift på valutatransaksjoner internasjonalt, mener disse medlemmer at forslaget om en kortsiktig finansieringsordning (jf. kap. 5.6 i meldingen) for land som blir utsatt for destabiliserende kapitalbevegelser/spekulasjonsforsøk, bør godkjennes. Dersom fondet ikke sikres ekstra midler gjennom en avgift som kan brukes til formålet, mener disse medlemmer en slik finansieringsordning vil ha liten virkning.
Disse medlemmer mener avgifter som virkemiddel kan brukes i langt større grad, også internasjonalt, for å stimulere til en ønsket utvikling. Dersom en aktivitet gir negative virkninger, kan avgiften som motytelse bidra til å rette opp skadevirkninger. Disse medlemmer mener at den store interessen for valutahandel kunne utnyttes til å sikre sterkt tiltrengte inntekter til globale formål. En internasjonal valutatransaksjonsavgift kunne f.eks. bidra til en ordning med kortsiktige valutastabiliseringslån, eller til gjeldssanering for de fattigste landene. Med den samme argumentasjon om alles globale ansvar, er det foreslått å innføre en avgift på våpenhandel som kan bidra til å dekke lidelser og utgifter mennesker påføres som krigsofre og flyktninger.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil på det nåværende tidspunkt ikke øremerke inntektene fra en internasjonal transaksjonsavgift til spesielle formål i regi av IMF. Disse medlemmer viser for det første til at forslaget om en internasjonal transaksjonsavgift er begrunnet ut fra ønske om å skaffe et styringsinstrument for å dempe spekulasjon - ikke primært for å framskaffe inntekter til gode formål. For det andre viser disse medlemmer til at det ikke er avklart om en slik avgift skal innføres nasjonalt eller internasjonalt. Disse medlemmer mener at forslag i IMF om etablering av en kortsiktig finansieringsordning og et valutastabiliseringsfond bør vurderes positivt uavhengig av spørsmålet om transaksjonsavgift.
Komiteens medlem fra Venstre viser til at det internasjonalt har vært en sterk økning av valutatransaksjoner de siste årene. Utviklingen mot en friere verdenshandel og færre restriksjoner på valutahandel har også bidratt til å skape en ny situasjon. De siste årene har en opplevd at bevegelser på valutamarkedene har skapt større usikkerhet for verdensøkonomien, noe som blant annet er kommet til uttrykk ved det sterke presset mot den amerikanske dollaren de siste månedene. Et friere kapitalmarked har imidlertid også mange positive konsekvenser for verdenshandelen, for eksempel når det gjelder økt tilgang på lånekapital for å finansiere prosjekt i utviklingsland.
Dette medlem viser til at det trengs langt mer kunnskap og en grundigere analyse av utviklingen på valutamarkedene. Dette medlem mener det er riktig at Norge tar initiativ for å sette fokus og reise en diskusjon om problemene med valutaspekulasjon i forhold til verdensøkonomiens stabilitet, blant annet i IMF. Det er viktig med en debatt om hvilke roller IMF og Verdensbanken skal spille framover. Et interessant spørsmål er for eksempel i hvilken grad disse institusjonene kan tillegges former for myndighet og mulighet til å stabilisere og intervenere i valutamarkedet. I dag er det bare de nasjonale sentralbanker som har en slik rolle. Dette medlem understreker at det er alt for tidlig å konkludere med at for eksempel avgiftslegging av valutatransaksjoner er et egnet styringsmiddel. Forutsetningen for gjennomføring av en eventuell avgiftslegging av valutahandel er global enighet. Det er umulig å innføre dette på nasjonal basis. Det forhold er i seg selv et argument for å søke mer informasjon og lete etter andre virkemidler som eventuelt kan være mer realiserbare.
Dette medlem viser til at en samordnet innføring av en eventuell avgift på valutatransaksjoner i flere sammenhenger er blitt nevnt som en mulig form for global skattlegging for å finansiere arbeidet i FN eller andre internasjonale tiltak. Veien fram til innføring av en eventuell global skattlegging er nok svært lang. Det forutsetter enighet mellom samtlige nasjonalstater for å kunne gjennomføres, noe som gjør tanken til det visjonært framtidsprosjekt. Dette medlem mener det for å komme fram til et slikt mål vil være mye riktigere å arbeide for innføring av global skattlegging av energibruk, for eksempel gjennom CO2-avgifter på bensin og olje, enn samordnet skattlegging av valutatransaksjoner. En eventuell valutaavgift vil ikke ha miljømessige incentiver, mens internasjonale avgifter på energibruk vil innebære direkte prissetting på negative kostnader for naturmiljøet som det i dag ikke blir tatt hensyn til. Kombinert med internasjonale avtaler om omsetning av utslippskvoter vil internasjonal skattlegging av energibruk være av mye større betydning som et langsiktig mål enn en eventuell global avgiftslegging av alle valutatransaksjoner.
3.1 Sammendrag
3.1.1 Generelt om IMFs rolle
Det internasjonale valutafondet (IMF) har i henhold til sine statutter (Article of Agreement) som formål å fremme samarbeidet om internasjonale valutaspørsmål, arbeide for stabile valutaforhold og medvirke til å fremme internasjonal handel, effektiv ressursutnyttelse og stabil økonomisk vekst. Et tilbakeblikk på de første 50 årene og utsiktene for fremtiden er gitt i boks 3.1.
Fondet har tre viktige oppgaver - overvåking, finansiering og teknisk assistanse:
| - |
Medlemslandene har forpliktet seg til å følge visse retningslinjer i utformingen av sin økonomiske politikk. De skal bl.a. unngå bruk av virkemidler som gir et urimelig konkurransefortrinn eller som utsetter nødvendig omstilling i økonomien med sikte på å oppnå balanse i utenriksøkonomien. Eksempler kan være konkurrerende devalueringer eller innføring av nye handelsrestriksjoner. Medlemslandene forplikter seg til å samarbeide med IMF. Dette skjer på grunnlag av dokumentasjon og analyser fremlagt av IMFs stab. Ifølge IMFs statutter er det enkelte medlemmet pålagt en betydelig informasjonsplikt om økonomiske spørsmål. Denne informasjonen danner grunnlaget for det overvåkningssystemet som er fastsatt i avtalen og som gir IMF fullmakt til å gjennomføre regelmessige konsultasjoner med alle medlemmene der tilrådninger om politikkutformingen gis. I tillegg til diskusjoner med de enkelte medlemsland, utarbeides regelmessige oversikter og analyser av utviklingen i verdensøkonomien. Disse danner et grunnlag for koordineringen av den økonomiske politikken i medlemslandene. Overvåkningen av medlemslandene er nærmere omtalt i avsnitt 3.2. |
| - |
IMF har som et viktig virkemiddel muligheten til å stille finansielle ressurser til rådighet for medlemsland som får betalingsbalanseproblemer. Det finansielle ressursgrunnlaget for denne virksomheten er medlemslandenes kvoter. Kvotene bestemmer hvor mye valuta et land i gitte situasjoner er forpliktet til å stille til disposisjon for IMF, og også for hvor mye støtte det kan få når den økonomiske situasjonen krever det. IMFs finansieringsordninger er omtalt i boks. 3.3. I situasjoner som kan innebære en risiko for stabiliteten i det globale monetære systemet, kan IMFs styre benytte seg av unntaksreglene for å kunne yte finansiering utover de normale utlånsgrenser. IMF vil i en slik situasjon fylle rollen som « lender of last resort ». |
| - |
IMF kan også yte teknisk assistanse til medlemslandene. Dette er nærmere omtalt i avsnitt 3.4. |
For tiden er 179 land medlemmer av IMF.
3.1.2 IMFs overvåkingsoppgaver
Overvåkningen av medlemslandenes økonomiske politikk er blant de viktigste oppgavene for IMF. IMF søker å løse denne oppgaven ved å foreta analyser av økonomiske og finansielle forhold i medlemslandene, ved selv å være et samarbeidsorgan i slike spørsmål og ved å søke å fremme en økonomisk politikk som bidrar til balansert vekst i verdensøkonomien. IMF har en nøkkelrolle når det gjelder å påse at medlemmene følger de ovennevnte aksepterte spilleregler i disse spørsmål.
IMF anvender flere virkemidler i sin overvåking. Disse kan deles i to hovedgrupper, den multilaterale og den bilaterale overvåkning.
Den faktiske veksten i og internasjonliseringen av kapitalmarkedene de senere år har medført at makroøkonomiske ubalanser og manglende samsvar mellom valutakursutviklingen og utviklingen i de viktigste makroøkonomiske størrelsene raskere slår ut i mer omfattende kapitalbevegelser. Det er derfor et ønske at IMFs overvåkingsvirksomhet styrkes.
Det er i meldingen redegjort nærmere om IMFs overvåking.
3.1.3 Kondisjonalitet og IMFs utlånsvirksomhet
Land som ønsker å trekke på Fondets ressurser, vanligvis pga. en ubalanse i utenriksøkonomien, må samarbeide med IMF om utarbeidelsen av et forpliktende program med konkrete økonomisk-politiske tiltak for å fjerne eller vesentlig redusere ubalansen. De forpliktelser landet påtar seg omtales gjerne som IMFs kondisjonalitet. Formålet med kondisjonalitet er å sikre en økonomisk tilpasning i landet og at bruken av IMFs ressurser blir midlertidige.
IMFs kondisjonalitet vil være avhengig både av årsaken til og omfanget av ubalansen i landets økonomi, samt av hvilke finansielle ressurser som er tilgjengelige fra Fondet selv og hvilke andre finansielle ressurser som kan påregnes. Erfaringene viser at et tillitvekkende program vil kunne bidra til at landet mottar finansiering fra offentlige kilder og/eller privat kapitalinngang i tillegg til de lån Fondet yter.
Det har i løpet av det siste tiåret skjedd en betydelig endring i sammensetningen av de betingelser som stilles i et IMF-program. Mens hovedvekten for 10-15 år siden ble lagt på etterspørselsregulerende tiltak, legges det i dag stor vekt på strukturtiltak som bidrar til at tilgjengelige ressurser anvendes mest mulig effektivt. Strukturtiltak gir normalt ikke like raske betalingsbalanseeffekter som etterspørselsregulerende tiltak, men bidrar til å bedre grunnlaget for en mer varig vekst. Ett av de spørsmål som kan vurderes, er om IMFs lån til de fattigste landene har tilstrekkelig lang løpetid til å ivareta de strukturelle hensyn. Kritikere har ofte hevdet at IMFs programmer særlig rammer de fattigste. IMF har ikke akseptert at programmene vanligvis har hatt slike uheldige konsekvenser, men har likevel i flere tilfeller inkludert analyser av slike effekter i forbindelse med utformingen av programmene. Det legges nå vesentlig vekt på å utforme et målrettet sosialt sikkerhetsnett slik at de mest utsatte befolkningsgrupper kan skjermes fra unødig store omstillinger.
Siden 1979 har IMF foretatt ti studier av erfaringene med IMF-programmer. Den siste ble foretatt i 1994, hvor man gjennomgikk utviklingen i de land som hadde benyttet de øvre transjene av « Stand By »-ordningen og EFF-ordningen i perioden 1988-91. (Se boks 3.3 for oversikt over IMFs finansieringsordninger.) Studiene viser at en politikk som har følgende hovedelementer gir de beste resultatene over tid:
| - |
Ettersom mange av problemlandene sliter med store offentlige budsjettunderskudd, må finanspolitikken strammes til. Det er som regel nødvendig å øke de offentlige inntektene gjennom mer effektiv inndriving av skatter og avgifter. I tillegg må bruken av offentlige midler effektiviseres og gjøres mer målrettet. |
| - |
Innenfor budsjettrammene er det ønskelig å vri ressursbruken mot offentlige investeringer i infrastruktur, menneskelig kapital og beskyttelse av miljøet. |
| - |
En omlegging av finanspolitikken må videre følges opp av en pengepolitikk rettet inn på å få bukt med inflasjonen. Omleggingen av finans- og pengepolitikken er nødvendig for å styrke sparingen og for å tiltrekke investeringer og annen privat kapital fra utlandet. Slike tiltak vil også bedre utenriksøkonomien og avhjelpe gjeldsproblemene i de land som sliter med slike problemer. |
| - |
Omleggingen av den makroøkonomiske politikken bør videre suppleres med et åpent handels- og valutaregime for å høste fordelene ved internasjonal handel. |
| - |
Det bør også gjennomføres strukturtiltak som leder til en mer effektiv ressursutnytting gjennom forutsigbare rammebetingelser for privat næringsliv, effektiv konkurranse og markedsbaserte priser. |
Mange land kan vise til en klart bedre utvikling på områder som økonomisk vekst, sysselsetting, inflasjon og betalingsbalanse som følge av en omlegging av politikken i tråd med disse hovedelementene. I flere tilfeller har det imidlertid vært vanskelig å fastholde et slikt opplegg over en lengre periode, noe som har svekket resultatene.
Politikkomlegging i ovennevnte retning har gitt økt troverdighet til landenes økonomiske politikk og utvikling. I en rekke utviklingsland er således betalingsbalansebildet radikalt endret ved at kapitalflukten er erstattet med kapitalinngang. Erfaringene fra flere land i Latin-Amerika er gode i så måte. For Afrika er det tegn på at en slik tillitskapende politikk gjennomgående bidrar til økte bistandsoverføringer. I noen tilfeller har land med problemer fått økt bistand fra industriland av humanitære og andre grunner selv om en nødvendig omlegging av politikken uteblir. I disse tilfellene har de underliggende fremskrittene ofte vært små.
I Afrika og i noen grad i de tidligere planøkonomiene har problemenes omfang og natur gjort det nødvendig å legge an en lang tidshorisont for den økonomiske tilpasningen. Samtidig er det behov for et sterkt innslag av teknisk assistanse der oppbygging av institusjoner står sentralt. Afrikanske land som har benyttet seg av ESAF-ordningen, som ble etablert for å understøtte nødvendig økonomisk tilpasning i de fattigste landene, har hatt en sterkere vekst enn andre land i regionen. Ghana og Uganda har benyttet seg av ESAF-ordningen og begge land har opplevd en sterk økonomisk vekst de siste årene.
På bakgrunn av de gode erfaringene som er høstet med tilpasningsprogrammene har den nordisk-baltiske valgkrets lagt vekt på at IMFs tilpasningsprogrammer gjennomføres etter planene. Sterk kondisjonalitet er viktig for å sikre tilbakebetalingsevnen til mottakerlandet. Gode tilpasningsprogrammer har vist seg å bidra til økt kapitalinngang til landet fra private og offentlige kilder.
Ved utgangen av 1994 utgjorde Fondets utestående lån 30,2 mrd. SDR (om lag 300 mrd. kroner). Det er i meldingen redegjort nærmere for fordelingen av utlån på de ulike låneordninger.
3.1.4 Teknisk assistanse
Teknisk assistanse til oppbygging av et institusjonelt apparat som bedrer landenes grunnlag for å gjennomføre den økonomiske politikken på en tilfredsstillende måte, er i de senere år blitt en opprioritert oppgave for IMF. Assistansen tar i første rekke sikte på å lette omstillingsprosessen i utviklingslandene og i de tidligere planøkonomiene.
Også enkelte industriland mottar teknisk assistanse ved at IMF fungerer som en faglig diskusjonspartner.
3.2 Komiteens merknader
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til merknader fra disse medlemmer under kapitel 1.2 i denne innstilling. Disse medlemmer viser i den forbindelse til kritikken av Pengefondets kondisjonalitet, dvs. de krav Pengefondet stiller for å innvilge lån.
Disse medlemmer understreker den betydning Pengefondet kan og bør ha i å bidra til inntektsutjevning, støtte til demokratiseringen av utviklingslandene og internasjonal økonomisk stabilitet. Disse målsettingene er ikke oppfylt med de krav Pengefondet stiller til låntakerlandenes strukturpolitikk. Disse medlemmer mener at erfaringene med stadig tiltakende ustabilitet og spekulasjon på de internasjonale verdipapirmarkedene tilsier at Pengefondet, av hensyn til låntakerlandenes økonomi og velferd, burde vektlegge andre forhold enn en sterkest mulig integrasjon i ustabile verdipapirmarkeder.
4.1 Sammendrag
4.1.1 Interimkomiteens strategi for global økonomisk vekst
Interimkomiteen (jf. avsnitt 6.2 i meldingen) utarbeider i sine halvårlige møter kommunikeer som oppsummerer de aktuelle økonomiske utfordringer i verdensøkonomien og gir anbefalinger om hvorledes utfordringene skal møtes. Kommunikeene danner grunnlaget for de konkrete politikktilrådinger som IMF gir enkeltland.
På vårmøtet 1993 utarbeidet Interimkomiteen et kommuniké kalt « Samarbeid for bærekraftig global vekst », som reflekterte at industrilandene fremdeles befant seg i en lavkonjunktur med negative virkninger for utviklingsland og de tidligere sentralstyrte landene. I lys av den økonomiske situasjonen understreket Interimkomiteen nødvendigheten av økt økonomisk samarbeid på global basis for å legge forholdene til rette for varig vekst uten inflasjon. Fullføringen av Uruguay-runden i GATT ble fremhevet som avgjørende for å oppnå dette. Det er i meldingen redegjort nærmere for dette kommunikeet.
På årsmøtet i Madrid høsten 1994 utarbeidet Interimkomiteen et oppfølgingskommuniké kalt « Samarbeid for å styrke den globale veksten ». Dette kommunikeet reflekterer at veksten i industrilandene gjennom 1994 var kommet godt i gang. Samtidig var hovedpunktene fra vårkommunikeet 1993 oppfylt i og med at Uruguay-runden var sluttført, innretningen av finans- og pengepolitikken var gått i riktig retning, STF var iverksatt og ESAF-II var etablert. (Nærmere omtale av STF og ESAF-II er gitt i avsnitt 5.3 og 5.5). Madrid-kommunikeet understreker viktigheten av at industrilandene fortsetter arbeidet med å redusere de strukturelle budsjettunderskuddene og å bedre arbeidsmarkedets virkemåte. Utviklingslandene og de tidligere planøkonomiene står i hovedsak overfor de samme utfordringene som ble formulert våren 1993. Madrid-kommunikeet vektlegger at det i mange av disse landene er nødvendig å påskynde den strukturelle omstillingen av økonomien.
4.1.2 Aktuelle økonomiske problemstillinger i industrilandene
IMFs virksomhet overfor industrilandene har i første rekke karakter av overvåking og generell økonomisk-politisk rådgivning. Ingen industriland har tatt opp lån i IMF siden 1977. Dette har dels sammenheng med overgangen til flytekurssystemer, men viktigere er det at mulighetene for tilgang på betalingsbalansefinansiering fra det internasjonale kapitalmarkedet er styrket. Nedenfor gis en oversikt over problemstillinger vedrørende industrilandene som har vært særlig sentrale i 1993 og 1994.
4.1.2.1 Høy langsiktig rente
Oppgangen i de langsiktige obligasjonsrentene siden årsskiftet 1993/94 har vært gjenstand for betydelig oppmerksomhet fra IMF det siste året.
IMF har i sine politikkanbefalinger understreket at svaret på renteoppgangen må være reduserte offentlige underskudd. Industrilandene anbefales således å utnytte muligheten som ligger i den aktuelle konjunkturoppgangen til å redusere budsjettunderskuddene med mer enn det som automatisk følger av økt aktivitet. Økt offentlig sparing bidrar til lavere rentenivå og stimulerer private investeringer og øker økonomienes fremtidige vekstevne.
4.1.2.2 Bedring i økonomienes funksjonsmåte - strukturpolitikk
Erfaringene tyder på at land som har ført en utadvendt økonomisk politikk med vekt på å utnytte sine komparative fortrinn og som aktivt har deltatt i internasjonal handel, har oppnådd sterkere økonomisk vekst enn land med en mer innadvendt økonomisk politikk med vekt på selvforsyning. For å utnytte fordelene ved internasjonal handel er det viktig - ikke minst for små land - at rammebetingelsene er forutsigbare og stabile. IMF har derfor betegnet fullføringen av Uruguay-runden i GATT og etableringen av Verdens handelsorganisasjon (WTO) som en av hjørnestenene i arbeidet med å oppnå økt global vekst og utvikling. Ved siden av reduserte tollsatser betyr den nye GATT/WTO-avtalen en styrking av det internasjonale regelverket som skal sikre markedsadgang og beskytte mot proteksjonistiske tiltak. Dette er spesielt viktig for mindre land og land som står utenfor de store handelsblokkene. Ikke minst gjelder dette utviklingsland og land i Øst-Europa og det tidligere Sovjet. IMF er positiv til regionale handelsarrangementer som f.eks. EU, EØS og NAFTA som et supplement til det globale handelssystem, forutsatt at dette ikke hindrer utvikling mot en generell åpen handel.
Arbeidsledigheten har økt markert i industrilandene siden 1960-årene, til tross for relativt sterk økonomisk vekst. Utviklingene viser imidlertid store regionale forskjeller. Mens ledigheten har holdt seg relativt stabil i USA og Japan, har den blitt tre- og firedoblet i mange europeiske land. Arbeidsledigheten kan deles inn i en konjunkturell del som først og fremst skyldes svak etterspørsel i økonomien, og en strukturell del som skyldes svikt i hvordan arbeidsmarkedet fungerer. Ledighet som i utgangspunktet er konjunkturell, kan gå over til å bli strukturell. Dette har vært karakteristisk for utviklingen i bl.a. Vest-Europa, Australia og New Zealand, der en etter lavkonjunkturen på begynnelsen av 80-årene erfarte at ledigheten etablerte seg på et høyere nivå enn tidligere til tross for at den økonomiske vektsten tok seg opp og ble sterk i andre halvdel av tiåret. Reformer som bedrer arbeidsmarkedets virkemåte er sentrale for å redusere den høye strukturelle ledigheten. Slike reformer vil måtte være tilpasset arbeidsmarkedet i det enkelte landet. Dette er i tråd med IMFs tilrådninger.
4.1.3 Aktuelle økonomiske problemstillinger i utviklingslandene og de tidligere sentralstyrte landene
4.1.3.1 Utviklingslandenes gjeldssituasjon
I løpet av de siste årene har det vært en betydelig forbedring i gjeldssituasjonen i mellominntektslandene ved at gjeldsbetjeningsraten (gjeldsbetjening i forhold til eksport) har blitt redusert. Den gunstige utviklingen er et resultat av at landene har gjennomført omfattende tilpasninger i sin økonomi i kombinasjon med at kommersielle kreditorer har gitt markedsorienterte gjeldslettelser.
I mange av de fattigste landene har stabiliseringsprosessen, og dermed også reduksjonen av gjelden, blitt forsinket av vanskelige økonomiske og politiske forhold. Gjeldssituasjonen for disse landene er samlet sett like vanskelig som tidligere. Beløpene disse landene skylder er små sammenlignet med gjelden til store mellominntektsland. Dessuten har de i liten grad tatt opp lån i det private markedet. Disse landenes gjeld utgjør derfor ikke noen fare for det internasjonale finansielle systemet. Multilaterale finansinstitusjoner har vært den viktigste kilden til lånefinansiering de senere årene som følge av landenes manglende kredittverdighet. På grunn av landenes svake betalingsevne er likevel deres individuelle gjeldsbyrde i mange tilfeller mer alvorlig.
Utsiktene til reelle gjeldslettelser har bedret seg for de fattigste landene ettersom det nå ser ut til at de store industrilandene er villige til å skrive ned deler av utlånene fra offentlige kreditorer. IMF spiller en sentral rolle i drøftingene om dette i den såkalte Paris-klubben der kreditorlandene møtes. Kreditorlandene har lagt stor vekt på at de landene som har strukturprogrammer med IMF eller Verdensbanken, gjennomfører disse programmene. Dette stilles som betingelse for at gjeld skal ettergis. Gjennom et slikt program reduseres sannsynligheten for at landene igjen skal komme i lignende gjeldsproblemer.
I februar 1995 etterga kreditorlandene 67 % av sine utlån til Uganda. Kreditorene la i denne sammenheng sterk vekt på at landet de senere årene har gjennomført strukturprogrammer avtalt med IMF og Verdensbanken. Avtalen med Uganda er den første etter en mal som skal anvendes på andre av de fattigste landene.
Det foreligger et forslag om å selge deler av IMFs gullbeholdning og at provenyet av gullsalget investeres i rentebærende papirer. Avkastningen av midlene skal brukes til å lette gjelden til fattige land som er innstilt på å føre en fornuftig politikk. Dette skal skje ved at midlene brukes til å lette utlånsvilkårene under IMFs strukturtilpasningsordning for fattige land: « Enchanced Structural Adjustment Facility - ESAF » (jf. boks 3.3 og avsnitt 5.5. i meldingen). Dette kan i prinsippet skje ved å utvide den avdragsfrie perioden og/eller tilbakebetalingsperioden.
Når en skal ta stilling til dette forslaget må en ta hensyn til at IMF bygger på prinsippet om at institusjonens midler skal resirkuleres, dvs. at lån fra IMF må tilbakebetales for at institusjonen skal kunne låne midlene videre til andre land som har behov for lån. Det er derfor norsk holdning å gå imot forslag som medfører at det finansielle grunnlag til institusjoner svekkes. Dette vil i neste omgang redusere IMFs evne til å bistå medlemslandene, noe som i første rekke vil berøre u-landene som utgjør den største gruppen av låntakere. Skal en slutte seg til et forslag om gullsalg når saken kommer opp i IMFs styre, vil det derfor fra norsk side bli lagt avgjørende vekt på at et slikt salg ikke vil svekke IMFs finansielle grunnlag, men derimot lede til en mer effektiv utnyttelse av institusjonens ressurser.
4.1.3.2 Situasjonen i Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen
IMF har møtt nye utfordringer i tilknytning til de problemene som de tidligere sentralstyrte landene står overfor. Det ble derfor våren 1993 opprettet en egen låneordning, STF (Systemic Transformation Facility), for å lette betalingsbalanseproblemer som oppstår ved overgang fra planøkonomi til markedsøkonomi, jf. avsnitt 5.3 og boks 3.3 i meldingen.
De landene som på et tidlig stadium i reformprosessen gjennomførte makroøkonomiske stabiliseringstiltak og foretok strukturelle reformer, kan nå vise til oppgang i produksjonen. Dette gjelder Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Ungarn og de baltiske landene. I den senere tid har utviklingen også skutt fart i Albania og Slovenia.
IMF samarbeider nært med andre internasjonale institusjoner (OECD, EBRD og Verdensbanken) om støtte til de tidligere sentralstyrte landene. Dette er nærmere omtalt i avsnitt 6.5 i meldingen.
G24-gruppen, som består av OECD-landene utenom Mexico, besluttet i 1990 å opprette en finansieringsordning for betalingsbalansestøtte til de sentral- og østeuropeiske landene som var eller ville bli medlemmer av IMF. Formålet var å understøtte de økonomiske reformbestrebelsene gjennom en ordning som tjener som et supplement til den finansiering IMF kan yte. Et godkjent IMF-program er en forutsetning for utbetalinger gjennom G-24-ordningen. Europa-kommisjonen fungerer som sekretariat og hovedkoordinator for ordningen. Diskusjonen om finansieringsstøtte i det enkelte tilfellet bygger på anslag over finansieringsbehov fra IMF. Som ledd i arbeidet med å utforme økonomiske tilpasningsprogram for de baltiske landene ble det bestemt at også disse landene, som de eneste av de tidligere Sovjet-republikkene, skulle omfattes av G-24-ordningen.
4 mrd. ECU i betalingsbalansestøtte er stilt til disposisjon gjennom G-24-ordningen siden opprettelsen i 1990. Av dette har Norge bidratt med nærmere 85 mill. ECU. Ordningen har bidratt til å styrke kapitaltilgangen fra andre kilder og dermed understøttet reformbestrebelsene i øst.
4.2 Komiteens merknader
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Venstre, viser til den viktige rolle Verdensbankgruppen som består av IBRD, IFC, IDA, ICSID og MIGA har i den internasjonale økonomiske utviklingen.
Verdensbankens primære oppgave er å bidra med kapital til investeringer i utviklingsland, men banken har i de siste årene fått utvidet sitt ansvarsområde til også å omfatte rådgivning om strukturpolitikk og teknisk assistanse. Miljøhensyn har fått en meget fremtredende plass i bankens virksomhet.
Flertallet mener det er viktig at verdensbankens rolle styrkes, spesielt med sikte på å bidra til en balansert vekst og positiv utvikling i de land banken er engasjert i. Det er spesielt avgjørende for resultatet at banken lykkes i den koordineringen av bistandsressurser til en rekke utviklingsland og land i Sentral- og Øst-Europa og de tidligere sovjetiske republikker.
Flertallet håper en gjennom samarbeid mellom aktørene i Verdensbanken kan redusere de fattigste av utviklingslandenes gjeld og viser til IMFs sentrale rolle i disse forhandlingene gjennom drøftingene i den såkalte Paris-klubben.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, har merket seg forslaget om å selge IMFs gullbeholdning for å reinvestere salgssummen i rentebærende papirer. Denne avkastningen skulle da, ifølge forslaget, bidra til å finansiere utviklingslandenes gjeld. Et slikt tiltak vil imidlertid kunne svekke IMFs finansielle grunnlag og redusere IMFs evne til å bistå utviklingslandene som den største gruppen av låntakere. Flertallet mener derfor dette tiltaket må vurderes i lys av dette når forslaget eventuelt aktualiseres. Flertallet mener det fortsatt må være norsk holdning å gå imot forslag som medfører at det finansielle grunnlag til institusjoner som IMF svekkes.
Flertallet viser til at IMF ikke har bidratt med lån til industriland siden 1977.
I forhold til disse landene har imidlertid IMF en viktig rådgiverfunksjon. IMF har blant annet satt fokus på den betydning underskuddet i medlemslandenes statsbudsjetter, de langsiktige rentene og den strukturpolitikk som føres har for bl.a. å nå målsettingen om høyere sysselsetting i industrilandene.
Flertallet vil påpeke den betydning det har for vårt land at vi nå har ratifisert WTO/GATT-avtalen, noe som vil føre til større forutsigbarhet og bedre markedstilgang for vårt næringsliv. Dette er spesielt viktig for mindre land og land som står utenfor de store handelsblokkene.
Flertallet mener at den viktigste utfordringen i den økonomiske politikken er å redusere den altfor høye arbeidsledigheten her i landet. Det er derfor viktig at Norges internasjonale engasjement også bidrar til dette. Gjennom å spille en aktiv rolle i institusjoner som IMF kan Norge bidra til at fondets målsettinger nås. Dette vil kunne gi positive ringvirkninger for norsk økonomi. Flertallet vil imidlertid understreke at det først og fremst er opp til det enkelte land å gjennomføre de reformer som må til for å møte de utfordringene endrede internasjonale rammebetingelser stiller oss overfor. Et internasjonalt engasjement må derfor ikke i unødig grad legge begrensninger på bruken av nasjonale virkemidler.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti har merket seg at Pengefondet forutsetter at regionale handelsarrangementer som f.eks. EU ikke hindrer utviklingen mot en generell åpen handel. Disse medlemmer viser i den forbindelse til rapporter fra EBRD (Den europeiske utviklingsbanken) og statistikk fra EUs statistikkbyrå, EUROSTAT, som klart viser at EUs handel med Øst-Europa er regulert til ugunst for Øst-Europa. Fra 1992 til 1993 ble EUs handelsoverskudd overfor Øst-Europa mer enn fordoblet og de største overskuddene var innen ferdigvarehandelen. I sin « transition report » om overgangen til markedsøkonomi i Øst-Europa kritiserer EBRD EU for å føre en proteksjonistisk handelspolitikk overfor Øst-Europa. I mai 1994 hadde EU 19 antidumpingordninger og 12 andre handelsbegrensende ordninger overfor Øst-Europa.
Disse medlemmer viser videre til at Pengefondet også overfor Øst-Europa stiller krav til strukturpolitikken. Disse medlemmer viser i den forbindelse til de svært negative erfaringene med Russlands forsøk på en svært rask liberalisering. Disse medlemmer viser til at de østeuropeiske landene selv må ha rett til å avgjøre endringer i egen økonomisk struktur. Pengefondet må derfor ikke stille krav om liberaliseringer og strukturtilpasning som betingelse for å tilføre Øst-Europa kapital.
Disse medlemmer viser til at Pengefondets innsats generelt er rettet inn mot økt økonomisk vekst, og ikke mot økt sysselsetting i seg selv. FN-rapporten « Human development report » dokumenterer at den tidligere sammenhengen mellom økonomisk vekst og vekst i sysselsettingen er kraftig svekket. Årsakene til dette ligger bl.a. i stadig raskere teknologiske endringer, som fører til at arbeidskraftbehovet for en gitt produksjon stadig synker, og i den internasjonale arbeidsdeling, som ytterligere forsterker nedleggelsen av arbeidsplasser. Disse medlemmer mener disse erfaringene også må legges til grunn for Pengefondets arbeid og virkemidler. Pengefondet burde legge vekt på andre mål enn økonomisk vekst. Dette er ikke minst fordi Pengefondets anbefalinger, virkemidler, strukturkrav og innsats berører et svært høyt antall land. Den globale virkningen av en så sterk vektlegging av økonomisk vekst må derfor få alvorlige miljømessige og ressursmessige konsekvenser. Dette taper særlig den tredje verden på.
Pengefondets strukturkrav, kondisjonaliteten, krever at utviklingslandene i sin økonomiske struktur skal gjøres likest mulig industrilandenes struktur. Dette vil innebære en forsterkning av den globale arbeidsdelingen. Dette vil ytterligere redusere sammenhengen mellom økonomisk vekst og økt sysselsetting. I tillegg kan en ukritisk innføring av industrilandenes økonomiske struktur svekke positive trekk ved låntakerlandenes egen samfunnsstruktur og arbeidsliv, og på den måten direkte bidra til å øke arbeidsledigheten.
På samme vis er Pengefondets anbefalinger til de industrialiserte land ensidige i sin vektlegging av reduserte budsjettunderskudd og ytterligere økonomisk integrasjon. Som verdensomspennende organ har Pengefondet, i langt større utstrekning enn nasjonalt og regionalt arbeid, mulighet til å oppnå koordinering av økonomiske tiltak for å redusere arbeidsledigheten. En slik koordinering vil bl.a. kunne omfatte etterspørselspolitikken og gjeninnføring av styringsredskaper i penge- og valutapolitikken.
Disse medlemmer viser til gjeldslettearbeidet gjennom den såkalte Paris-klubben. Disse medlemmer understreker det positive i internasjonal enighet om å redusere utviklingslandenes gjeldsbelastning.
Disse medlemmer mener at det har vært en altfor passiv holdning fra de rike landene i forhold til å løse de fattigste landenes problemer og mener det snarest må iverksettes tiltak slik at de fattigste landene får en redusert gjeldsbyrde. Det vises i denne sammenheng til at flere andre i-land har gått lenger i å ettergi u-landenes gjeld. U-landenes gjeld til Norge er for øvrig begrenset og i hovedsak knyttet til finansiering av eksport fra norske bedrifter. Selv om en norsk gjeldsettergivelse i volum har begrenset betydning, er det viktig å gå foran i en slik prosess som kan gi nye vekstimpulser i mange u-land.
Disse medlemmer mener at det uten hjelp vil være umulig for de fattigste og mest gjeldstyngede landene å komme seg ut av gjeldskrisa og over i en situasjon hvor investeringene kan brukes til reell utvikling og forbedringer for befolkningen. Det viktigste er imidlertid at hjelpen virker forebyggende, slik at landet ikke havner i en lignende gjeldssituasjon igjen.
I den forbindelse vil disse medlemmer påpeke at Pengefondet selv utgjør et vesentlig hinder for ytterligere gjeldslettetiltak. Pengefondet avskriver ikke sin gjeld til utviklingsland, selv om de øvrige kreditorer bidrar. På den måten vil mange gjeldsletteavtaler bare sikre Pengefondet større sannsynlighet for å kunne inndrive sin gjeld, og bidrar ikke til at låntakerlandets økonomiske handlefrihet styrkes. Få land er villige til å avskrive sin gjeld, bare for å oppleve at andre kreditorers krav styrkes. Pengefondet burde derfor på en helt annen måte ta aktiv del i gjeldslettetiltak, også gjennom selv å avskrive gjeld hvis det bidrar til at andre kreditorer gjør det.
Disse medlemmer vil peke på en annen måte å oppnå gjeldslette for utviklingsland; gjeld kan « kjøpes ». I mange tilfelle vil et kreditorland være tilfreds med å motta en brøkdel av utviklingslandets pålydende gjeld for å realisere i hvert fall en del av gjelda. Dette bør Norge og andre rike land kunne utnytte, for på den måten å bidra til gjeldslette også utenom Paris-klubben og andre samarbeid. Disse medlemmer viser i den forbindelse til merknader og forslag fra disse medlemmer under pkt. 1.2 i denne innstilling.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti fremmer derfor følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen om å arbeide for salg av endel av IMFs gullbeholdning og bruke avkastningen fra rentebærende papirer til å bistå de fattigste landene med gjeldslette. »
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Rød Valgallianse viser til at det foreligger forslag i IMF om å selge deler av gullbeholdningen for å lette utlånsvilkårene under ESAF. Disse medlemmer er enig i at utlånsvilkårene under ESAF skal lettes, enten gjennom utvidet avdragsfri periode og /eller tilbakebetalingsperiode. Disse medlemmer ber Regjeringa støtte forslag i IMF som fører til lettelser i utlånsvilkårene. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringa om å arbeide for ulike lettelser i utlånsvilkårene under ESAF. »
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har merket seg at det i meldingen påpekes at arbeidsledigheten har økt markert i industrilandene siden 1960-årene, til tross for relativt sterk økonomisk vekst. På 1980- og 90-tallet er dette blitt ytterligere forsterket, og det er ikke lenger noen klar sammenheng mellom økonomisk vekst og økt sysselsetting. Frittflytende kapital, som beveger seg dit arbeidskraft er billigst og få lovpålagte restriksjoner i forhold til naturmiljø og arbeidsmiljø, gjør at arbeidsplasser blir nedlagt, til tross for at de i et mindre økonomisk system enn det globale ville være både produktive, lønnsomme og sikre. Kapitalen og kapitaleiernes jakt på høyest mulig avkastning i et marked uten begrensinger gir kapitalmarkedet en ubegrenset og uakseptabel makt over arbeidsplassene.
Disse medlemmer registrerer at arbeidsledigheten deles inn i en konjunkturbestemt og en strukturell ledighet. Resonnementet ved en konjunkturbestemt ledighet er at bare etterspørselen etter varer og tjenester blir høyere, vil ledigheten gå ned. Det var vanlig å bruke denne forklaringen og løsningen i en tid da forbruksvekst ikke ble ansett som et problem. Men å forsøke å imøtekomme behovet for flere arbeidsplasser gjennom økt forbruk i den rike del av verden i dag, er uansvarlig, ut fra globale ressurs- og miljøhensyn.
Disse medlemmer registrerer at Regjeringen mener den strukturelle ledigheten oppstår på grunn av svikt i måten arbeidsmarkedet fungerer på, og at reformer som bedrer arbeidsmarkedets virkemåte er sentrale for å løse den høye strukturelle arbeidsledigheten.
Disse medlemmer mener at tiltak for å gjøre noe med den strukturelle ledigheten ikke er tjent med å bli pakket inn i nøytrale ord som arbeidsmarkedets virkemåte, når det konkret betyr bl.a. lavere lønninger, lavere minstelønn, mer kontraktsavtaler og midlertidige ansettelser. Dette betyr at tiltak for å løse de strukturelle arbeidsledighetsproblemene ensidig blir å belaste arbeidere og ansatte. Det er disse som skal være oppofrende, men det gis ingen motytelser, bare vage løfter. I stedet erfarer man at forskjellene mellom rike og fattige blir stadig større, både innen enkeltland og mellom land. Noen tjener stort på at verdensøkonomien får utvikle seg slik den i dag gjør. Disse medlemmer mener at dette ikke lenger er akseptabelt. De folkevalgte har plikt til å korrigere de skjevheter som oppstår. I dag har kapitalavkastning for de få fått høyere prioritet enn arbeidsplasser for de mange. Mennesker må ikke reduseres til arbeidskraft som kjøpes og selges, og som kan sendes ut og inn på arbeidsmarkedet etter behov.
Disse medlemmer mener at det er nødvendig å se på arbeid på en ny og framtidsrettet måte. Arbeidskraft er ikke bare en innsatsfaktor i produksjon og økonomi. Arbeid fyller mange funksjoner i menneskets liv, og vil alltid måtte ha en sentral plass som arena for å utfolde seg og utvikle evne, føle nytte, sosial kontakt og gi inntekt til et rimelig godt liv for alle. Dette er felles menneskelige behov, uavhengig av status og rikdom.
Disse medlemmer mener at arbeidsledighetsproblemet er et av de største sosiale problem vi i dag står overfor, både i rike og fattige land. Dermed er det også en av våre største utfordringer. Disse medlemmer mener derfor at det ikke er tilstrekkelig å omtale arbeidsledigheten som et konjunkturelt eller strukturelt problem, da en slik beskrivelse ikke lenger er tilstrekkelig for å finne løsninger. Disse medlemmer mener at det ikke er akseptabelt at de makroøkonomiske mål og virkemidler skal gjennomføres uten hensyn til det menneskelige behov som arbeid er. Den økonomiske politikken som IMF skal råde til må gjenspeile at økonomien er et virkemiddel og et hjelpemiddel i samfunnsutviklingen, ikke et mål i seg selv. Påstanden om at økt internasjonal handel vil gi økt økonomisk vekst, slik at flere kan skaffes arbeid, er ikke lenger holdbar. Man må derfor stille spørsmålet om økt handel og økonomisk vekst i seg selv er et samfunnsmål som skal prioriteres, uavhengig av de negative konsekvensene de skaper, både for mennesker og miljø. Disse medlemmer mener derimot at markedet for ideer, viten, informasjon, gjestfrihet og samarbeidet om kunst og kultur i sin natur må være internasjonalt. Men varer og tjenester må gjerne være produsert nasjonalt, dersom det er rimelig å gjøre det.
Disse medlemmer mener at en økonomisk politikk som ikke er i stand til å verdsette kvaliteten i menneskelig arbeid, er lite byggende for et samfunn. På samme måte som en politikk som gir pengemakt og økonomi overtaket, slik at store deler av befolkningen går arbeidsledig, er lite klok.
Disse medlemmer mener det er behov for å se samfunnsmål om arbeid for alle i sammenheng med den økonomiske politikk som føres. Men den gamle resept om at økonomisk vekst gir arbeidsplasser er ikke lenger entydig, og kan derfor ikke uten videre prioriteres framfor andre hensyn. Disse medlemmer mener derfor at betydningen av arbeid og inntekt bør inn som et kriterium for Fondets rådgivning om en stabil økonomisk utvikling i medlemslandene i framtiden.
Støtte til menneskevennlige arbeidsprosesser, teknologivalg som skaper arbeidsplasser, og deling av arbeid slik at alle kan få meningsfulle arbeidsoppgaver må være et like sentralt bidrag for å skape stabile sosiale og økonomiske forhold i et land som en passiv overvåking av valutabevegelser. Disse medlemmer mener at Valutafondets virksomhet innenfor sitt ansvarsområde må ta hensyn til grunnleggende menneskelige behov i landene. Fondet må utføre sine oppgaver slik at det ikke undergraver arbeid som FN og andre bistandsorganisasjoner gjør.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til at den stadig sterkere integrasjonen av verdensøkonomien er basert på at kapitalen skal flyte fritt. Dette fører til et markant misforhold mellom kapital, arbeidskraft og naturressurser. Flytting av kapital skaper derfor et press på arbeidstakerrettigheter. Arbeidskraften, som ikke kan flyttes, må være « fleksibel » for å tilfredsstille de krav som stilles av kapitalens eiere. Naturressursene utnyttes i tråd med interessene til kapitalens eiere og ikke i tråd med landets eller regionens befolkning.
Disse medlemmer viser videre til FN-rapporten « Human development report », som introduserte begrepet « jobless growth », dvs. vekst som ikke gir arbeidsplasser. Rapporten slår fast at det ikke lenger er noen sterk sammenheng mellom økonomisk vekst og vekst i sysselsettingen. Tilsvarende viser rapporten « Økologisk utsyn over året 1994 » fra Prosjekt Alternativ Framtid hvordan Norge i femårsperioden 1989-94 hadde en årlig gjennomsnittlig vekst i BNP på 2,4 %, samtidig som sysselsettingen årlig sank med 0,9 % i gjennomsnitt. Disse medlemmer mener den økonomiske politikken nasjonalt og internasjonalt må innrettes på bakgrunn av disse utviklingstrekkene. Økt økonomisk vekst gir ikke løsningen på ledighetsproblemet, men skaper overbelastning på ressurser og klima.
Disse medlemmer viser i den forbindelse til at deling av arbeid historisk har bidratt til å holde tilnærmet full sysselsetting i Norge og andre land, og til at de land som har ført en bevisst politikk for deling av arbeid også har oppnådd bedre sysselsettingsutvikling enn sine naboland, slik forholdet f.eks. er mellom Nederland og de andre EU-landene. Disse medlemmer mener derfor at den økonomiske politikken må innrettes på økt sysselsetting, og ikke stadig økt vekst.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser for øvrig til Dok.nr.8:46 (1993-1994) om « Deling av arbeid ».
5.1 Sammendrag
Det er under pkt. 5.1 - 5.6 i meldingen redegjort for finansieringspakken for de tidligere sentralstyrte landene og utviklingslandene, spørsmålet om utvidelse av lånegrensene, etablering, forlengelse og utvidelse av transformasjonsfasiliteter (STF), forslag om ny fordeling av SDR, videreføring av ESAF og nye reserveordninger. Om dette vises det til meldingen.
5.1.1 Restanseproblemet
Den internasjonale gjeldskrisen på 1980-tallet bidro til at flere av IMFs medlemsland fikk problemer med å oppfylle sine finansielle forpliktelser til IMF. I de etterfølgende årene økte restansene i omfang og nådde en topp på 3,5 mrd. SDR ved utgangen av finansåret 1991/92. Etter dette har restanseproblemet avtatt i omfang. Ved slutten av finansåret 1993/94 utgjorde restansene 2,9 mrd. SDR. Problemet har hele tiden vært begrenset til et fåtall av medlemslandene og omfatter nå 9 av organisasjonenes 179 land. Kun 3 av de 11 langvarige restanseproblemene fra før 1990 gjenstår å løse. To av disse landene, Sudan og Zambia, svarer for to tredeler av de utestående restansene.
IMF, herunder den nordisk-baltiske valgkrets, har sett meget alvorlig på problemet av to hovedgrunner:
| - |
IMFs evne og mulighet til å resirkulere sine midler begrenses og dermed reduseres mulighetene for å yte kreditt til andre som trenger det. Dersom en slik situasjon vedvarer, begrenses kreditorlandenes villighet til å stille midler til disposisjon for IMF. |
| - |
Det er et rettferdighetsproblem når noen medlemmer unndrar seg forpliktelser som andre må betale for. Restanseproblemet forårsaker at øvrige låntakere i IMF blir belastet med en høyere lånerente. |
IMFs strategi for å få avviklet restansene ble utformet i 1990. Antall land med restanser til IMF er etter dette gått ned. Strategien er bygd opp rundt tre nøkkelpunkter: forebyggende tiltak, sanksjoner og intensivert samarbeid:
| - |
Forebyggende tiltak, herunder en grundigere vurdering av låntakers fremtidige evne til å betjene gjelden. |
| - |
Sanksjoner kan iverksettes for å øke landenes vilje til å betjene den oppståtte gjeld og til å unngå nye restanser. IMF kan erklære at et land er uberettiget til bruk av organisasjonens finansielle ressurser når restansene varer ut over 3 måneder. Denne retten kan først gjenvinnes når alle restanser er gjort opp. For tiden er det 5 land som ikke lenger er berettiget til bruk av IMFs finansielle ressurser. Ytterligere sanksjoner, enten i form av å suspendere medlemslandets stemmerett i IMF, eller i særdeles alvorlige tilfeller eksklusjon av medlemsland, kan iverksettes overfor land der restanseproblemet fortsetter. Prosedyren blir håndtert med en viss fleksibilitet, siden det ofte er både politisk og økonomisk ustabilitet i de land som har restanser. |
|
Sudan og Zaire er eksempler på land der sanksjoner er innført. Disse landene anses å utvise manglende vilje til samarbeid som følge av store restanser over lang tid. Zaire fikk stemmeretten suspendert i juni 1994. For Sudan, som fikk stemmeretten suspendert i august 1993, er det innledet avsluttende prosedyre med sikte på eksklusjon fra IMF. Det er første gang siden 1954 at IMF har vurdert å ekskludere et medlemsland. 29. juli 1994 bestemte styret at hvis ikke spesielle betingelser med hensyn til politikk og innbetalinger til IMF var møtt innen 16. september 1994, ville styret anbefale Rådet å utarbeide en resolusjon med sikte på eksklusjon av Sudan i forbindelse med årsmøtet i oktober 1994. Den nordisk-baltiske valgkrets stilte seg positiv til å innlede den avsluttende prosedyre for opphør av medlemskap i Sudans tilfelle. Sudan oppfylte imidlertid betingelsene innenfor tidsfristen. På bakgrunn av at det er gjort fremskritt i forhandlingene om et restanseprogram med Sudan, ble det under styrebehandlingen i januar besluttet å avvente de videre forhandlinger og komme tilbake med saken i slutten av mars. |
| - |
Intensivert samarbeid med restanseland innebærer at samarbeidet på det ikke-finansielle området utvides. Målsettingen er at restanselandet, med hjelp fra IMFs ekspertise og med finansiell hjelp fra støttegrupper sammensatt av land som står restanselandet nært, skal utvikle og gjennomføre et tilpasningsprogram som bidrar til at restansene i siste omgang elimineres (Rights Accumulation Program, RAP). Dersom programmet gjennomføres, opparbeider landet til tross for eksisterende hindre for tilgang til IMFs ressurser, rettigheter til fremtidig finansiell støtte fra IMF. De medlemsland som har tilgang til RAP-program, er begrenset til de 11 land som ved utgangen av 1989 var erklært ikke-berettiget til bruk av IMFs ressurser. Fem av de opprinnelige 11 landene har nå avviklet sine restanser til IMF uten RAP-program. Dette gjelder Kambodsja, Guinea, Honduras, Panama og Vietnam. Eksempler på land som har hatt eller har RAP-program er Sierra Leone, Peru og Zambia. Peru avviklet sine restaner våren 1993 og fikk samtidig godkjent et EFF-arrangement. Zambia gjenopptok sitt RAP-program (godkjent i juli 1992) i mai 1994 etter at landet hadde iverksatt tiltak for å rette opp manglende oppfyllelse av kondisjonalitetskravene. Sierra Leone avviklet sine restanser i begynnelsen av 1994 og fikk samtidig godkjent SAF- og ESAF-låneordninger. |
5.1.2 Kortsiktige lån til restanseland
I forbindelse med Sierra Leone-saken ble Norges Bank sammen med andre lands IMF-myndigheter anmodet av IMF om å assistere ved landets klarering av dets restanser til IMF gjennom å yte et kortsiktig SDR-lån til Sierra Leone. Det dreide seg om et såkalt « bridging-lån ». Arrangementet gikk ut på at Sierra Leone lånte 85 mill. SDR fra tre långiverland, inklusive Norge. Pengene ble deretter overført til valutafondet som oppgjør for betalingsrestanser. Sierra Leone fikk dermed igjen status som medlem med lånerett og tilbakebetalte straks « bridging-lånet » ved å trekke på SAF/ESAF-lån i IMF. Alle transaksjoner skjedde således ved interne overføringer mellom konti i fondet og ved en operasjon innenfor samme dag. Transaksjonen medførte ingen kostnader for Norges Bank i form av gebyrer eller rentetap. Norges Bank ble forespurt på bakgrunn av at Norge har en sterk utenriksøkonomisk stilling, som i sin tur har medført at vi har en betydelig beholdning av SDR-fordringer. Lånet på 17 mill. SDR ble gitt og innfridd 28. mars 1994 etter forutgående godkjenning fra Finansdepartementet. Finansdepartementet redegjorde for lånet i Revidert nasjonalbudsjett 1994 (St.meld. nr. 2 (1993-1994)).
Denne type « bridging-lån » er gjennomført flere ganger tidligere med andre deltakerland og med norsk deltakelse. Norges Banks deltakelse må bl.a. ses i lys av interessen fra norsk side for å bidra til at operasjoner i IMFs regi kan gjennomføres på en smidig måte.
Denne type operasjon er styrt direkte fra IMF og innebærer en minimal risiko for Norge. På bakgrunn av dette har Finansdepartementet gitt Norges Bank fullmakt til å kunne yte denne type midlertidige lån.
5.1.3 Krisen i Mexico
1. februar 1995 vedtok styret i IMF å gi Mexico et lån på opptil 12,07 mrd. SDR (svarende til om lag 120 mrd. kroner). Både i nominell verdi og som andel av et lands kvote er dette det største lånet IMF noen gang har gitt. I tillegg til hensynet til Mexico, ble vedtaket også begrunnet med at begivenhetene i Mexico hadde skapt uro og problemer i en rekke andre lands finansielle markeder og at det forelå en fare for ytterligere spredning.
Fra midten av 1980-årene har Mexico gjennomført omfattende strukturtiltak for å bedre økonomiens vekstevne og stabilitet. Siden 1987 har landet opplevd realvekst i økonomien, inflasjonen har falt gradvis, og det har skjedd en klar bedring i balansen på offentlige budsjetter. Det har likevel vært negative trekk i utviklingen. Privat sektors sparing falt kraftig på slutten av 80-tallet og har siden ligget lavt. Dette har bidratt til et stort og økende driftsunderskudd overfor utlandet.
På tross av at realrentenivået stort sett har vært lavt, opplevde Mexico inntil 1994 en kapitalinngang fra utlandet som var mer enn tilstrekkelig til å finansiere driftsunderskuddet. Kapitaltilgangen kunne tilskrives at aktørene i valutamarkedet hadde stor tillit til den økonomiske utviklingen i Mexico.
Den store kapitalinngangen til Mexico besto for en stor del av kortsiktige plasseringer. I 1994 begynte kapitalinngangen å avta og snu til utgang. Dette skyldtes endrede vurderinger av landets økonomi. Det økende driftsunderskuddet skapte tvil om de moderate månedlige devalueringene var tilstrekkelig store. Som svar på kapitalutgangen økte Mexico rentenivået. Samtidig ble statens innenlandske gjeld i lokal valuta ved forfall erstattet med kortsiktige statspapirer denominert i amerikanske dollar (såkalte « tesobonos »). Utestående tesobonos økte fra 2 mrd. amerikanske dollar ved begynnelsen av 1994 til 21 mrd. ved slutten av året. Denne omleggingen av statens gjeldsstyring var ikke tilstrekkelig til å hindre en reduksjon i landets valutareserver.
20. desember 1994 ble mexicanske pesos devaluert med 13 %. Dette viste seg utilstrekkelig til å hindre fortsatt kapitalutgang, og 22. desember besluttet den mexicanske sentralbanken å la valutakursen flyte. Kursen svekket seg deretter kraftig.
Mexico stod ved årsskiftet overfor to akutte problemer. For det første var det viktig å stabilisere valutakursen for å hindre en kraftig økning av inflasjonen. For det andre hadde staten problem med å oppta nye kortsiktige lån for å betjene forfalte renter og avdrag. Fallet i valutakursen hadde også påført staten et betydelig kurstap ved at verdien av tesobonos hadde økt, regnet i lokal valuta. Staten hadde derfor store problemer med å betjene sin gjeld.
Problemene i Mexico gjorde at aktører i de internasjonale finansmarkedene begynte å rette oppmerksomheten mot finansielle problemer i andre land som kunne sies å være i en situasjon som lignet på Mexicos. Utover i januar utløste dette betydelig uro i valutamarkedene særlig i en del asiatiske og latinamerikanske land, men også i enkelte europeiske.
I januar 1995 foreslo USAs president overfor Kongressen at USA skulle gi Mexico en lånegaranti på 40 mrd. amerikanske dollar. Dette bidro i første omgang til å roe situasjonen i finansmarkedene. Presidentens forslag møtte imidlertid sterk motstand i Kongressen. Stilt overfor en liten sannsynlighet for å få støtte i Kongressen, besluttet presidenten i stedet å ta i bruk 20 mrd. dollar fra et valutastabiliseringsfond som regjeringen kan disponere uten Kongressens samtykke.
Mexico henvendte seg i samme periode til IMF med søknad om likviditetslån i form av en såkalt « stand-by credit ». I februar vedtok IMFs styre å gi Mexico en « stand-by credit » på vel 12 mrd. SDR (tilsvarende 17,8 mrd. amerikanske dollar) over 18 måneder. Av dette kunne 5,3 mrd. SDR trekkes umiddelbart. De resterende 6,8 mrd. SDR vil senere stilles til rådighet av IMF i den utstrekning stater eller sentralbanker ikke stiller dette beløpet til disposisjon for Mexico. Det pågår fremdeles forhandlinger mellom en del land om bilaterale bidrag til Mexico.
Rammen for IMFs lån til Mexico utgjør 688,4 % av landets kvote i Fondet. Normalt er maksimal ramme for en « stand-by credit » 100 % av landets kvote. I IMFs statutter heter det imidlertid at Fondet i særlige tilfeller kan yte kreditter utover de regulære rammene. Denne unntaksbestemmelsen har vært svært lite brukt. I styrets begrunnelse for vedtaket vises det til at krisen i Mexico også har skapt uro i andre lands finansielle markeder.
Lånet til Mexico er gitt på betingelse av at landet gjennomfører et omfattende program for å gjenopprette balansen i økonomien.
Samlet vil Mexico få lån eller lånerammer på omlag 50 mrd. amerikanske dollar i forbindelse med krisen. Dette tilsvarer vel 14 % av Mexicos bruttonasjonalprodukt. I tillegg til IMF og USA skal G10-landene (10 av de største industrilandene) bidra med 10 mrd. dollar gjennom Den internasjonale oppgjørsbanken (BIS). Dessuten skal private banker, Canada og en gruppe latinamerikanske land til sammen bidra med 5 mrd. dollar.
5.1.4 IMFs finansielle stilling
Størrelsen på medlemslandenes kvoter er i hovedsak basert på landets internasjonale økonomiske betydning målt ved BNP, på omfanget av og stabiliteten i utenrikshandelen og størrelsen på valutareservene. Norges kvote i IMF utgjør 0,76 % av de samlede kvoter, tilsvarende 1104,6 mill. SDR, om lang 11 mrd. kroner. 25 % av kvoten betales inn til IMF i form av hard valuta.
Den niende kvoterevisjon trådte i kraft i november 1992 og kvoten ble da økt med 50 %. De samlede kvoter utgjør i dag 145 mrd. SDR. Den tiende kvoterevisjon ble vedtatt i januar 1995. Siden IMFs likviditetssituasjon for tiden anses å være tilfredsstillende, ble denne revisjonen avsluttet uten noen økning i kvoten. Arbeidet med den ellevte kvoterevisjon skal igangsettes umiddelbart og videreføres på grunnlag av det innledende arbeid som ble gjennomført i forbindelse med den tiende kvoterevisjon. IMF-statuttene krever en grundig vurdering av behovet for kvotejusteringer hvert femte år.
5.1.5 IMFs tiltak for å oppnå stabilitet i valutamarkedene
Uroen på valutamarkedene de senere årene gjenspeiler til dels store ubalanser i landenes økonomi. IMF har etter valutauroen høsten 1992 gjennomført flere konkrete tiltak for å styrke grunnlaget for valutastabilitet. Fondets overvåking er blitt bedre gjennom hyppigere utformelle styrediskusjoner (hver sjette uke) av den generelle utviklingen i verdensøkonomien. Etter behov drøftes også situasjonen i enkeltland. Dette gjøres for å oppdage gryende økonomiske ubalanser som i neste omgang kan gi spenninger og uro på valutamarkedene.
Forholdene mellom hovedvalutaene er videre gjenstand for løpende diskusjon mellom de ledende industriland i G-7-sammenheng. Valutafondets administrerende direktør deltar i dette arbeidet og IMFs World Economic Outlook inngår i dette analysemessige grunnlaget for samordningen av den økonomiske politikken som skjer innenfor dette forumet.
IMFs overvåking av medlemslandene er de siste to årene blitt mer fleksibel ved at Fondet i økende grad besøker medlemsland utenom de regulære konsultasjonene. Initiativet til slik uformell rådslagning kan i prinsippet både komme fra medlemslandene selv og fra IMF. Også enkelte industriland har på eget initiativ anmodet IMF om slik rådgivning.
Erfaringene etter Mexico-krisen indikerer imidlertid at IMFs forsterkning av overvåkningspolitikken ikke har vært tilstrekkelig. Det pågår for tiden diskusjoner i IMF om hvordan overvåkningspolitikken kan styrkes ytterligere med sikte på å bedre det makroøkonomiske grunnlaget for stabilitet i markedet.
Videre diskuteres hvorvidt medlemslandene kan gjøre en større innsats for å forsyne IMF med løpende informasjon om den økonomiske og politiske utviklingen såvel som ulike statistiske opplysninger. Sistnevnte gjelder f.eks. intervensjons- og valutareservedata og opplysninger om ekstern finansiering. Initiativet er støttet fra nordisk-baltisk side. Saken vil bli gjenstand for nærmere diskusjon på vårens møte i Interimkomiteen.
I de pågående drøftinger i IMF om uroen på valutamarkedet, er også spørsmålet om IMFs finansielle assistanse til medlemslandene et viktig emne. I denne forbindelse vil størrelsen på låneadgangen i forhold til medlemslandenes kvoter i Fondet og forutsetningen for slike lån stå sentralt. Det vurderes for tiden bl.a. å etablere en kortsiktig finansieringsordning, der landene gjennom hurtige trekk på Fondet tilføres midler for å forsvare valutakursen (jf. pkt. 5.6). I disse overveielsene må det bl.a. tas hensyn til størrelsen på Fondets ressurser og risikoen knyttet til slike lån. Det er besluttet at arbeidet med den ellevte kvoterevisjonen skal igangsettes umiddelbart. En kvoteøkning vil styrke IMFs likviditet.
Diskusjonene i Fondets organer viser at det er en bred oppfatning om at stabilitet i valutamarkedene forutsetter tidlig iverksettelse av grunnleggende økonomiske tiltak når ubalanser er i ferd med å oppstå. Det er gjennomgående liten stemning for å innføre reguleringer eller avgifter på kapitaltransaksjoner. Mange av landene har den oppfatning at slike tiltak ikke vil løse de grunnleggende økonomiske ubalanser.
Fra nordisk-baltisk side har en gått inn for en styrking av overvåkningspolitikken, siden slike tiltak er blitt viktigere i en situasjon der de nasjonale økonomiene er blitt mer integrert pga. økt handel og utviklingen i finansmarkedene. Som små og åpne økonomier er disse landene sterkt avhengige av stabile og gode internasjonale rammebetingelser.
Bretton Woods-avtalen fra 1944 la grunnlaget for en langvarig periode med stor stabilitet i valutakursene mellom de enkelte land. Denne perioden strakk seg fram til 1972 og falt også sammen med en periode med god og stabil vekst i mange land. Årsaken til at dette fastkurssystemet ikke kunne opprettholdes, var at USA vedtok å oppheve gullstandarden. Perioden etter 1972 har vært preget av store svingninger i kursene på de internasjonale valutaene. Samtidig har den globale avhengigheten mellom landene økt, økonomiene er blitt mer sammenvevd og mer innbyrdes avhengige av hverandre. Fra begynnelsen av 80-tallet ble de internasjonale kapitalbevegelser gradvis liberalisert, som følge av bl.a. den teknologiske utviklingen. De internasjonale finansmarkedenes betydning har økt, nasjonale styringsinstrumenter har fått en svekket rolle og svekkede muligheter uten at en samtidig har greid å utvikle internasjonale styringsinstrumenter.
Store og økende budsjettunderskudd i mange industriland tidlig på 1990-tallet, har bidratt til de store svingningene i finansmarkedene og svekket tilliten til en stabil økonomisk utvikling. Industrilandenes behov for å finansiere sine budsjettunderskudd har bidratt til å presse det internasjonale rentenivået opp. Dette rammer i sin tur de fattigste landene med stor utenlandsgjeld. Større stabilitet i finans- og valutamarkedene er derfor også viktig sett i en utviklingspolitisk sammenheng.
Ulike samarbeidsformer har sett dagens lys i forsøk på å gjenskape større valutapolitisk stabilitet. Best kjenner vi det såkalte « slangesamarbeidet » fra første del av 70-årene og det senere samarbeidet som ble etablert gjennom EMS.
EUs samarbeid for å opprette en økonomisk og monetær union, med en felles valuta og en felles sentralbank, må først og fremst ses på som uttrykk for å styrke det økonomiske samarbeidet og motvirke valutasvingningene mellom de land som deltar, motvirke valutaspekulasjon og skape større valutapolitisk stabilitet.
Utviklingen den siste tiden har bare forsterket behovet for utvidet og økt samarbeid på det valutapolitiske området. Ensidige nasjonale tiltak er ikke veien å gå. Tiltak må utvikles og gjennomføres i en global sammenheng der alle de toneangivende land deltar. Etter Regjeringens syn kan IMF spille en viktig og samlende rolle. Et siktemål må være at en bl.a. gjennom IMF-samarbeidet søker å finne virkemidler og tiltak som kan brukes til å gjenopprette den stabilitet en hadde de første tretti årene av IMFs virksomhet.
I tillegg til internasjonale tiltak er det avgjørende at de enkelte land gjenoppretter balansene i sine nasjonale økonomier. Dette vil lette presset på de internasjonale finansmarkedene. Sammen med en opptrapping av den internasjonale bistanden, vil dette gjøre det mulig med en mer utviklingsfremmende politikk overfor u-landene.
5.2 Komiteens merknader
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til merknader og forslag fra disse medlemmer andre steder i denne innstillingen.
Disse medlemmer viser til at erfaringene fra betalingsbalanseproblemene i Mexico forsterker disse medlemmers kritikk av Pengefondets strukturtilpasningstankegang og av dereguleringene og den sterke internasjonale integrasjonen i verdens verdipapirhandel.
Gjennomføring av en rekke strukturtiltak i tråd med Pengefondets krav har ikke bidratt til å redusere Mexicos problemer. Tvert imot er trolig Mexicos økonomi nå i mindre grad i stand til å tåle belastningene som skyldes den sterke gjeldsbelastningen, noe som i seg selv forsterker landets problemer.
Like viktig er erfaringene fra verdens verdipapirmarkeder etter at Mexicos akutte problemer ble kjent. Mexicos betalingsbalanseproblemer utløste sterke kurssvingninger, også for amerikanske dollar og for andre land med antatt lignende situasjon. Disse erfaringene forsterker inntrykket av at den svært sterke finansielle integrasjonen og utdypingen av verdens spekulasjonsmotiverte verdipapirhandel er en del av årsaken til mange lands problemer, og ikke bare resultater av landenes egne strukturproblemer. Disse medlemmer viser til forslag fra disse medlemmer om å bidra til å redusere verdensøkonomiens sårbarhet overfor internasjonale kapitalbevegelser og om å vektlegge andre forhold ved låntagerlandenes økonomi enn struktur-ulikhet i forhold til industrialiserte land.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til merknader under pkt. 2.2 og 4.1.
6.1 Sammendrag
Det er under pkt. 6.1 i meldingen redegjort for IMF-relaterte organer og norsk deltakelse, under pkt. 6.2 for inerimskomiteen, under pkt. 6.3 for utviklingskomiteen og under pkt. 6.4 for administrative saker.
6.1.1 IMFs samarbeid med andre internasjonale institusjoner
I en situasjon der en rekke internasjonale organisasjoner på ulike måter bistår og rådgir de ulike land, er det viktig at ressursene utnyttes optimalt. Organisasjonene søker derfor å koordinere sine engasjementer for å sikre innbyrdes konsistens i sine anbefalinger, samt sikre at de finansielle ressurser settes inn på måter som samlet sett ventes å gi de beste resultatene. IMF gjennomfører sitt arbeid i nært samarbeid med andre internasjonale og regionale institusjoner, bl.a. Verdensbanken, OECD (Organisation for Economic Cooperation and Development), EBRD (European Bank for Reconstruction and Development), BIS (Bank for International Settlement) og WTO (World Trade Organisation). IMF fungerer i tillegg som sekretariat for G-7.
IMF samarbeider spesielt nært med Verdensbanken i saker som gjelder utviklingslandene og de tidligere sentralstyrte økonomiene. Ansvarsfordelingen mellom IMF og Verdensbanken ble formalisert i 1989. Valutafondet har hovedansvaret for utformingen av makropolitikken og oppbyggingen av et institusjonelt apparat som er nødvendig for gjennomføringen av den økonomiske politikken. Verdensbanken har hovedansvaret for gjennomføringen av strukturelle reformer og ressursallokeringen mellom privat og offentlig sektor. Verdensbanken har ellers ansvar for finansiering av hele spekteret av utviklingstiltak, som for eksempel industrireising, energiforsyning, utvikling av menneskelige ressurser og oppbygging av sosiale sikkerhetsnett. I 1992 ble det vedtatt å styrke dette samarbeidet ytterligere for å løse oppgavene i de tidligere sentralstyrte land best mulig. Det ble også formalisert et samarbeid om å koordinere virksomheten med andre internasjonale organisasjoner. Videre deltar representanter for IMF og Verdensbanken i hverandres styremøter og det foregår en jevnlig utveksling av informasjon og dokumenter mellom disse institusjonene.
IMF gjennomfører sitt arbeid i de tidligere sentralstyrte landene i nært samarbeid med i første rekke Verdensbanken, men også med OECD og EBRD, og deltar på møter der industrilandene koordinerer sin finansielle bistand.
For å kunne yte effektiv og rask teknisk assistanse til de tidligere sentralstyrte land, har IMF i samarbeid med Verdensbanken, BIS, Europakommisjonen, EBRD og OECD etablert et regionalt opplæringsinstitutt i Wien. Dette er et viktig tillegg til opplæringen som gis direkte av organisasjonene, blant annet ved IMFs opplæringsinstitutt i Washington og i forbindelse med ulike stabsbesøk i Øst-Europa og det tidligere Sovjet. Wien-instituttet startet opp høsten 1992. Instituttet er finansiert av de seks internasjonale institusjonene og av bilaterale bidrag. Norge bidro med 425.000 kroner i 1993 og 439.000 kroner i 1994 over UDs budsjett.
Det arbeides for tiden med å formalisere et samarbeid mellom IMF og den nye handelsorganisasjonen WTO (World Trade Organization). Arbeidsdelingen mellom organisasjonene, herunder Interimkomiteens rolle, ble drøftet i tilknytning til årsmøtet høsten 1994. Det var der enighet om at toppsjefene i Verdensbanken og WTO i fremtiden gjensidig skulle inviteres til å delta på møter. ILO (International Labour Organization) skal også bli invitert til å delta på disse møtene når det er saker som gjelder arbeidsmarkedsspørsmål. Det var videre enighet om at Interimkomiteen ikke skulle tjene som en paraply-organisasjon over de andre multilaterale organisasjonene, men at komiteen og Fondet sammen skal ha et viktig overvåkingsansvar på det makroøkonomiske området. Interimkomiteen vil dermed få en sentral rolle også på det handelspolitiske felt og i utviklingsprosessen for de tidligere sentralstyrte økonomiene og i utviklingslandene.
For å kunne opprettholde kontakten med andre viktige institusjoner har IMF opprettet kontorer i New York (FN), i Paris (BIS, EU-kommisjonen og OECD) og i Genève (GATT, UNCTAD (UN Conference og Trade and Development), UNCED (UN Conference on Environment), UNCED (UN Conference on Environment and Development), samt andre viktige institusjoner som er lokalisert i Genève. Videre deltar IMFs stab i møter og seminarer i regionale økonomiske og finansielle institusjoner i Afrika, Asia, Stillehavsområdene, Latin-Amerika og i Midt-Østen. I tillegg deltar representanter fra IMF i møter i de regionale utviklingsbankene.
6.2 Komiteens merknader
Komiteen viser til merknader under pkt. 1.2, 2.2 og 4.2.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Venstre og representanten Stephen Bråthen, vil for øvrig påpeke betydningen av at et internasjonalt samarbeid med bred deltakelse fra alle internasjonale og regionale organisasjoner videreutvikles for å nå de målsettinger som bl.a. IMF har.
Det er avgjørende at Norge deltar aktivt i dette arbeidet gjennom de medlemskap vi har i disse organisasjonene.
7.1 Sammendrag
Den internasjonale oppgjørsbanken (BIS) i Basel representerer et samarbeid mellom sentralbanker i en del viktige industriland. Norges Bank ble medlem av BIS i 1931. Internasjonaliseringen av kapital- og finansmarkedene de siste tiårene har økt BIS' rolle som et konsultasjons- og samordningsorgan av felles sentralbankinteresser og som overvåkings- og informasjonsorgan for utviklingen i pengemarkedene. BIS har spilt en sentral rolle i forbindelse med opprettelse av sentralbankavtaler om valutabytte (« swapper ») og koordineringen av slike avtaler. BIS har fram til 1994 påtatt seg administrative og banktekniske oppgaver for sentralbankene i EU. Etter at Det europeiske monetære institutt (EMI) ble opprettet 1. januar 1994 og startet sin virksomhet i Frankfurt i november 1994, er disse oppgaver overført dit.
Norges Bank har i en rekke år deltatt i gjensidige kredittavtaler med andre sentralbanker.
Som ledd i kronekurstilknytningen til ECU i oktober 1990, inngikk Norges Bank med virkning fra 1. januar 1991 bilaterale kredittavtaler med sentralbankene i EF. Avtalene innebar at sentralbankene i EF i påkommende tilfeller totalt skulle kunne stille inntil 2 mrd. ECU i valuta til disposisjon for Norges Bank for en periode på tre måneder i forbindelse med press mot den norske kronen. Lånenes løpetid kunne fornyes for en ny tremånedersperiode. Avtalene innebar ingen tilsvarende kredittforpliktelser for Norges Bank. Forutsetningen for å benytte disse midlene var at Norges Bank først støttet kronen i rimelig omfang gjennom bruk av egne valutareserver og ved tilpassing av rentepolitikken til forholdene på valutamarkedet. Avtalene ble lagt fram for Finansdepartementet og godkjent av Stortinget i april 1991. Norges Bank gjorde bruk av kredittmulighetene i november 1992 ved å motta tyske mark-støtte fra Deutsche Bundesbank tilsvarende 500 mill. ECU. Avtalene fornyes årlig, siste gang i desember 1994. Ved denne revisjonen ble avtalene utvidet til også å omfatte trekkmuligheter i sentralbankene i Finland, Sverige og Østerrike som en konsekvens av disse landenes medlemskap i EU og sentralbankenes deltakelse i EMS-samarbeidet. Den totale rammen for kredittstøtte ble ikke endret, men fordelingen mellom sentralbankene ble justert forholdsmessig. Etter at Regjeringen besluttet å la kronen flyte i desember 1992, har avtalene i praksis ikke vært effektive, i den forstand at Norges Bank har erklært at kredittmulighetene ikke vil bli nyttet så lenge kronen ikke har noen formell tilknytning til ECU.
Som en konsekvens av at de fleste EFTA-land søkte om medlemskap i EU, ble det i 1993, etter initiativ fra Norges Bank, etablert en kontakt- og informasjonsvirksomhet mellom de aktuelle EFTA-sentralbanker og EUs sentralbanksjefkomité. Disse konsultasjonene fortsatte i regi av EMI ved dets opprettelse. Etter søkerlandenes undertegning av de forhandlede medlemskapsavtaler med EU, fikk landene full observatørstatus i EUs organer med virkning fra 1. juli 1994. Fram til 28. november 1994 deltok således Norges Bank (og de øvrige søkerlands sentralbanker) med observatører på alle nivåer i EMIs styre og utvalgsstruktur. Etter at resultatet av folkeavstemningen om norsk medlemskap i EU forelå, opphørte Norges Banks representasjon og deltakelse i EMIs organer
7.2 Komiteens merknader
Komiteen har ingen merknader.
Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen arbeide innen Pengefondet for reformer i tråd med de hovedlinjer UNDP trekker opp for politikken overfor u-landene.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen utrede og vurdere hvordan Norge kan avhjelpe utviklingslands gjeldsbyrde gjennom kjøp av gjeld.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen om å arbeide innen Pengefondet og andre internasjonale fora som behandler penge- og valutapolitikk for begrensninger av derivathandelen, innføring av internasjonal standardisering av derivatinstrumenter og øvrige kjøreregler for internasjonal derivathandel med sikte på å redusere verdensøkonomiens sårbarhet overfor spekulasjon og sterke kurssvingninger.
Forslag 4
Stortinget ber Regjeringen om å arbeide innen Pengefondet og andre internasjonale fora som behandler penge- og valutapolitikk for innføring av en internasjonal transaksjonsavgift på valutatransaksjoner med sikte på å dempe de kortsiktige valutabevegelsene og dermed stabilisere internasjonale valutaforhold og økonomi.
Forslag fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti:
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen om å arbeide for salg av endel av IMFs gullbeholdning og bruke avkastningen fra rentebærende papirer til å bistå de fattigste landene med gjeldslette.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringa om å arbeide for ulike lettelser i utlånsvilkårene under ESAF.
Forslag fra Rød Valgallianse:
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringa slutte å kanalisere bistand gjennom IMF-verdensbanksystemet.
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringa reise forslag om full sanering av 3. verdenlandas gjeld gjennom Paris-klubbforhandlingene.
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringa legge opp til en sanering av all gjeld 3. verdenlanda (inklusive landa i Øst-Europa) har til Norge. Avskrivningene foretas over en periode på to år og skal gjøres direkte overfor de landa som har gjeld til Norge, ikke inn i Verdensbanken/IMF sine fond.
Komiteen viser til meldingen og til det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
St.meld. nr. 26 (1994-1995) - Om internasjonale valutaforhold og virksomheten i Det internasjonale Valutafondet (IMF) - vedlegges protokollen.
|
Oslo, i finanskomiteen, den 19. mai 1995.
|
| Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, |
Per Olaf Lundteigen, |
Per-Kristian Foss, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |