2.1 Sammendrag

       Erfaringene så langt i utbyggingen av helsetjenestetilbudet i Norge er ifølge meldingen at vi gjennomgående har et godt og effektivt helsevesen som sikrer behandling, pleie og omsorg etter behov. Det framholdes at kostnadskontrollen er god, og at utbyggingen av primærhelsetjenesten i kommunene sikrer trygghet og nærhet til tilbudene og riktig prioritering i samsvar med prinsippet om laveste effektive omsorgsnivå.

       Det vises til at bevilgningene til helsetjenesten har økt fra i underkant av 37 mrd. kroner i 1980 til 53 mrd. kroner i 1992 (målt i faste 1992-kroner), og at offentlige utgifter til helseformål har økt fra 6,4 % av BNP til 7,6 % i samme tidsrom. Veksten har vært størst i kommunehelsetjenesten - hvor det har vært en betydelig økning i antall årsverk bl.a. for å dekke pleie- og omsorgsbehovet hos den økende andelen eldre, og til å gjennomføre ansvarsreformen for mennesker med psykisk utviklingshemming.

       Det behandles flere pasienter ved norske sykehus enn noen gang. I 1992 var antallet sykehusopphold 616.991 og antall polikliniske konsultasjoner var 2.745.403. Øyeblikkelig-hjelp innleggelsene utgjorde i 1990 54 prosent, og i 1992 59 prosent av innleggelsene ved indremedisinske og kirurgiske avdelinger. 94 prosent av pasientene med ventetidsgaranti får behandling innen seks måneder.

       Det framholdes at det for enkelte pasientgrupper - særlig mennesker med kroniske lidelser og med psykiske lidelser, men også andre grupper - er behov for økt behandlingskapasitet.

       Det har vært gjennomført betydelige omstillingstiltak ved sykehusene. Dette har bidratt til at sykehusene er blitt mer kostnadseffektive. Bruken av poliklinisk behandling og dagbehandling har økt og liggetiden er gått ned. Sykehusstrukturen er forskjellig fra fylke til fylke, og det er forskjeller i behandlings- og innleggelsesrutiner. Det er derfor behov for å utvikle en mer hensiktsmessig sykehusstruktur og faglige rutiner som kan sikre god kvalitet, tilgjengelighet og økt kapasitet.

       Innen psykisk helsevern har det skjedd en endring i retning av kortere liggetid og mer aktive behandlingstiltak. Det har vært en nedgang på 24 % i antall heldøgnsplasser ved psykiatriske institusjoner fra 1988 til 1993. I samme tidsrom sank gjennomsnittlig oppholdstid fra 137 til 99 dager i de voksenpsykiatriske institusjonene. Omstillingsprosessene på dette området har ikke kommet like langt i alle fylker. Det understrekes at det blir viktig å finne fram til en riktig og balansert dimensjonering av det psykiatriske behandlingstilbudet; både antallet institusjonsplasser i psykiatriske sykehus/sykehusavdelinger, poliklinikker, bo- og behandlingssentre og i langtidsomsorgen. Enkelte kommuner har kommet i gang med å bygge ut tilbudet til mennesker med psykiske lidelser, men i de fleste kommuner er tilbudet til denne gruppen mangelfullt.

       I et internasjonalt perspektiv bruker Norge en litt større andel av den samlede innenlandske bruk av varer og tjenester til helseformål enn gjennomsnittet i OECD og Europa, og omtrent tilsvarende som de øvrige nordeuropeiske landene. I OECD-sammenheng ligger Norge omtrent midt på treet når det gjelder utgifter, kapasitet og liggetider ved somatiske sykehus. Medisinforbruket er lavt i Norge sammenliknet med andre OECD-land.

       Det framholdes i meldingen at Norge i likhet med andre land står overfor store utfordringer i helsepolitikken. Den medisinske utvikling går raskt og gir nye behandlingsmuligheter for lidelser vi tidligere sto maktesløse overfor. Dette øker presset mot helsetjenesten og krever økte ressurser. På andre områder skaper utviklingen enklere og billigere behandlingsformer og frigjør ressurser til andre oppgaver. Denne utviklingen skaper stadig større forventninger til hva helsetjenesten skal utføre.

       I tillegg endres sykdomsbildet i befolkningen slik at vi vil få relativt flere med kroniske og sammensatte lidelser, og vi får stadig flere av de eldste eldre som har større behov for helsetjenester, pleie og omsorg enn andre grupper. Denne utviklingen skaper press på helsetjenesten i alle utviklede land, - både i land med sterke private innslag i helsetjenesten og i land med sterk offentlig styring.

       Meldingen oppsummerer de viktigste ytre utfordringene for helsetjenesten framover slik:

       De viktigste indre utfordringer for helsetjenesten blir oppsummert slik:

       For å kunne møte alle disse utfordringene som utviklingen skaper, vil Regjeringen tilføre helsevesenet større ressurser i årene framover.

2.2 Komiteens merknader

       Komiteen vil påpeke at den medisinsk-teknologiske utvikling og et stadig høyere kompetansenivå i både primær- og spesialisthelsetjenesten gjør at en i framtida stadig kan behandle flere lidelser, samtidig som medisin- og medikamentutviklinga stort sett gir oss effektive men til dels svært dyre medisiner.

       Det er med bakgrunn i forskning og dokumentasjon god grunn til å tro at flere sykdomsgrupper bl.a. forårsaket av uheldige livsstilsvaner vil øke i omfang og utbredelse. Komiteen mener at den varslede ressursøkning til helseformål er helt nødvendig.

       Avansert teknikk og høyspesialiserte behandlingsmetoder, som f.eks. organtransplantasjon, telemedisin og genteknologiske behandlingsformer, gir oss både kompetansemessige og økonomiske utfordringer.

       Komiteen viser til at det ifølge meldingen er mange brutte ventelistegarantier innenfor øre-nese-hals, urologi og ortopedi. Når det gjelder fremtidig dimensjonering av helsetilbudet, påpeker Regjeringen at kreft, allergier og luftveissykdommer vil øke fremover, og at dette tilsier et økt behandlingstilbud. Befolkningsutviklingen med flere eldre tilsier også et økt behandlingsbehov. Videre legges det vekt på utviklingen innen den høyteknologiske behandlingsutviklingen som også vil generere sterkere etterspørsel.

       Komiteen mener det er behov for større kvantifisering av vekstbehovet innenfor visse områder enn det meldingen legger opp til. Slike kvantifiseringer kan danne grunnlaget for opptrappingsplaner og funksjonsfordelinger, og vil sikre at utviklingen i tilbudet i større grad følger behovet for behandling. Naturlige områder for slik kvantifisering vil være kreftbehandling, ortopedi og psykiatri. Dette er områder der mangel på fagfolk eller spesialutstyr har medført at tilbudet ikke har vært godt nok, og der utviklingen i en viss grad har vært preget av strakstiltak og ad hoc-aksjoner.

       Komiteen vil vise til at det i meldingen blir opplyst at ca 5 mrd. kroner av de totale utgiftene til uførepensjon kan henvises til psykiske lidelser, og slike lidelser representerer ca 14 % av langtidsfraværet i norsk arbeidsliv. Det er dermed et betydelig potensial for innsparing i trygdeutbetalingene, dersom det lykkes å redusere disse lidelsene. Ved siden av forebyggende arbeid, er det nødvendig å øke behandlingskapasiteten, slik at behandlingen kan starte så raskt som mulig.

       Komiteen vil peke på at antall kreftpasienter sannsyligvis vil øke sterkt i årene fremover. Økningen skyldes både at det blir flere eldre i samfunnet, og at kreftrisikoen øker. En kvantifisering av vekstbehovet innenfor diagnostisering, behandling og omsorg gjør det mulig å se ulike tiltak i sammenheng, og kan danne grunnlag for investeringer og utdanning av spesialpersonell. Komiteen mener at det må utarbeides en nasjonal kreftplan som inneholder både planer for forebyggende arbeid på individuelt plan og ved screening, samt planer for behandling og omsorg. Planen bør ta sikte på å få til en funksjonsfordeling mellom sykehusene som sikrer pasientene høy kvalitet i behandlingen.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide en nasjonal kreftplan som inneholder både planer for forebyggende arbeid på individuelt nivå og ved screening, samt planer for behandling og omsorg. Planen bør ta sikte på å få til en funksjonsfordeling mellom sykehusene som sikrer pasientene høy kvalitet i behandlingen. »

       Komiteen ber om at departementet finner en akseptabel refusjonsordning for de meget kostbare cellegiftpreparatene som er kommet på markedet.

       Komiteen viser til problemet med korridorpasienter særlig ved sentralsykehusenes medisinske avdelinger. Dette utgjør et stort problem både for pasientene og deres pårørende. Komiteen ønsker at avansert smertebehandling til eksempelvis kreftpasienter og andre pasientkategorier i terminalfasen bør bygges videre ut.. Det bør også etter komiteens mening bygges opp kompetanse på moderne smertebehandling ved sentralsykehusene. Det bør videre stimuleres til at primærleger gjennom kortere hospiteringer ved sentralsykehusene kan sette seg inn i smertebehandling og dermed bli bedre i stand til å gi adekvat smertebehandling i den hjemmebaserte omsorg og i syke- og pleiehjemsomsorgen.

       Komiteen registrerer med bekymring at man forventer en betydelig økning av mentale lidelser og som resultat av dette en fortsatt økning av selvmordene i landet. Denne utviklingen som har vært og synes å fortsette kan også tyde på at det psykiatriske helsevesenet ikke er bra nok og ikke makter å gi fullgod behandling eller forebyggende behandling for mennesker med mentale lidelser.

       Komiteen er også bekymret for at tuberkulosen på nytt synes å være på fremgang i Norge.

       Komiteen er kjent med at ventetiden for besøk hos primærleger i mange kommuner var svært høy, helt opp til 3 måneder, og komiteen viser videre til opplysningene om at de færreste kommuner hadde utarbeidet virksomhetsplaner for ivaretagelse av de psykiatriske tjenestene i kommunene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, har merket seg at dokumentasjonene av statusen i helsetjenesten viser at vi har et helsevesen med god effektivitet og et økende behandlings-, pleie- og omsorgstilbud. Et økende antall eldre og nye behandlingsmuligheter gjør imidlertid at kapasitet og ressursinnsats må økes ytterligere. Norsk helsevesen kjennetegnes også av gjennomgående høy kvalitet på tjenestene og nærhet til disse gjennom et desentralisert helsetilbud som omfatter hele befolkningen.

       Flertallet vil vise til at vi gjennom flere år stadig har behandlet flere pasienter ved våre sykehus, og ser dessuten en økning i antall årsverk i både fylkes- og kommunehelsetjenesten.

       Flertallet er opptatt av at det likevel er knapphet på ressurser i helsevesenet, noe som bl.a. gir seg utslag i altfor lang ventetid ved en del behandlingsformer. I tillegg dokumenterer meldinga at vi står overfor en rekke nye utfordringer i årene framover.

       Et annet flertall, alle unntatt komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, registrerer at den økende tilgang på personalressurser til sykehusene i vesentlig grad har skjedd ved den polikliniske virksomhet, og at personalressursene pr. innlagt pasient ikke har vist særlig økning. Dette til tross for at utvidet og øket poliklinisk behandling og dagbehandling har medvirket til at innlagte pasienter har et større og tyngre pleiebehov enn tidligere. Dette flertallet har merket seg at personellet ved sykehusavdelingene har en meget stresset arbeidssituasjon nettopp på grunn av økt pleietyngde for innlagte pasienter. Det synes for dette flertallet som om det for sykehusene har vært nødvendig å øke den polikliniske tjeneste for å hjelpe på økonomien, noe som etter dette flertallets skjønn i for stor grad har gått ut over helsepersonellets oppgaver i sykepostene.

       Dette flertallet viser til at hjemmesykepleien de seneste år har hatt en sterk vekst både i antall brukere av tjenesten og tilførsel av økte personalressurser. Naturlig nok har denne utviklingen vært nødvendig i forbindelse med utbyggingen av den åpne omsorg. Nettotilførselen av ressurser i den hjemmebaserte omsorg er imidlertid etter dette flertallets skjønn ikke så stor som det tilsynelatende kan se ut for idet et betydelig antall nåværende brukere av hjemmetjenestene tidligere fikk sine behov dekket av familiepleie og familieomsorg, og hertil kommer at antall eldre pleietrengende over 80 år har økt. Dette flertallet må derfor konkludere med at ressursene heller ikke til den hjemmebaserte omsorg har vært tilstrekkelig for å dekke et kvalitativt godt nok tilbud i denne tjenesten.

       Dette flertallet viser til den ubalanse som har oppstått mellom den åpne omsorg og institusjonsomsorgen idet det har vært en stagnasjon og en direkte nedbygging av institusjonsplasser de siste 10 år.

       Dette flertallet har merket seg at det har vært en gunstig utvikling i produktiviteten ved norske sykehus de seneste år, mens netto driftsutgifter pr. behandlet pasient har gått ned. Dette flertallet ser dette som positivt, men vil likevel advare mot at effektiviteten i norske sykehus ytterligere skjerpes slik at det går ut over kvaliteten på tjenestene. På bakgrunn av at det nå antas å være ca 20 % reinnleggelser til norske sykehus, er det betimelig å stille spørsmål om ikke effektiviseringen nå faktisk har gått for langt og direkte gått ut over kvaliteten på behandlingen og at dette kan skyldes den radikale nedgangen i liggetid vi har sett de seneste år. I særlig grad synes dette å være tilfelle når det gjelder reinnleggelser innen psykiatrien.

       Dette flertallet vil også gjøre oppmerksom på at den korte liggetiden rent mentalt kan være en stor belastning for den enkelte pasient, særlig for pasienter som raskt skrives ut fra sykehusene uten at det står et faglig tilstrekkelig omsorgsapparat til å ta imot dem. En god trygghetsfølelse i behandlingssituasjon er etter dette flertallets skjønn viktig for det totale behandlingsresultat.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet viser til at det i den seneste tid er avdekket alvorlige mangler ved omsorg og pleien i et betydelig antall av norske sykehjem. Disse medlemmer viser i denne forbindelse til den rapport som konsulentfirma Defacto utarbeidet for Norsk Hjelpepleierforbund i 1993 og som konkluderte med at over 20 % av innlagte pasienter i norske sykehjem ikke fikk dekket de mest basale behov i institusjonen, som å få tid til å kunne spise seg mett, gå på toalettet ved behov, får dusje etter behov eller fikk nødvendig hjelp til å komme opp av sengene daglig. Disse medlemmer er kjent med at denne rapporten førte til nedsetting av et arbeidsutvalg i departementet, det såkalte « Strengehagen-utvalget » som avga en konklusjon i 1994, « Kvaliteten i eldreomsorgen ». Så langt disse medlemmer er gjort kjent med rapporten, konkluderte den med at man foreslo en betydelig del av forbedringer når det gjelder omsorgen i institusjonene. Rapporten har så langt disse medlemmer har kjennskap til, imidlertid ikke ført til noe pålegg til kommunene om å bedre situasjonen, men har gått ut til kommunene i form av et rundskriv som en henstilling. Disse medlemmer mener at dette ikke er tilfredsstillende, og vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide minstestandarder for pleie og omsorg inklusiv standarder for minstebemanning i norske sykehjem. Normsettingen må vurderes i beregningsgrunnlaget som legges til grunn for rammetilskuddet, slik at økonomien blir tilstrekkelig for å oppfylle disse krav. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti understreker at tilbudet på kommunenivå må utformes ut i fra lokale forhold og forutsetninger. Det vil bety at det blir lokale variasjoner i tilbudet. Disse medlemmer aksepterer dette, men vil peke på at det er viktig å sikre mest mulig likeverdig tilbud. Det kan være behov for mer rettighetsorienterte tilbud og nasjonale minstenormer.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det er viktig at en med grunnlag i behovene sikrer likeverdige helsetilbud til befolkningen i alle fylker og regioner, og at dette må ivaretas gjennom rammeoverføringssystemet og de totale ressurser fylkene disponerer over.

       Nasjonale trekk slik de statistisk kommer fram i « Samdata Sykehus » 1993 viser at behandlete pasienter ved innleggelser har gått opp fra 616.991 til 629.578 pasienter. For perioden 1988 til 1993 er det en økning på ca 30.000 innleggelser, dvs. 5 %. For poliklinisk konsultasjon er veksten fra 1988 til 1993 på ca 325.000, dvs. fra 2.508.087 til 2.833.486. Nasjonale utviklingstrekk fra 1992 til 1993 viser ellers at legetettheten økte ved at det er færre pasienter pr. årsverk, forbruksraten har økt fra 143 til 146 utskrivinger pr. 1.000 innbyggere. For samme periode økte personellinnsatsen med 2,1 %, økning i brutto driftsutgifter med 1,9 % i faste priser. Dette viser alt i alt en positiv utvikling for pasientene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet vil hevde at det ikke finnes belegg for at sykehusdriften ved lokalsykehus verken er mer kostbar eller har dårligere kvalitet enn ved sentralsykehus og regionsykehus. Dette forutsetter da imidlertid etter disse medlemmers mening at lokalsykehusene ikke påtar seg medisinske oppgaver som en ikke har hjelpeapparat til å mestre, det være seg i den preoperative og den postoperative fase av behandlingen. Det finnes etter disse medlemmers mening heller ingen dokumentasjon på at så ikke er tilfelle i dag ved de lokale tredelte akuttsykehus.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet har merket seg at meldingen legger stor vekt på å beskrive organiseringen og dimensjoneringen av dagens somatiske helsevesen, og at det er lagt mindre vekt på å kvantifisere behovet for behandling i årene fremover. Dimensjonering av behandlingstilbudet har stor betydning for utdanning av spesialister, for investeringer og funksjonsfordelingen i helsevesenet, og bør være en viktig del av den nasjonale helseplanleggingen.

       Disse medlemmer konstaterer at Norge er det nordiske landet som bruker minst til helseformål. Når det gjelder kapasitet og liggetider på somatiske sykehus, ligger Norge midt på treet i OECD. Antall behandlede pasienter ved norske sykehus, korrigert for befolkningens størrelse og alders- og kjønnssammensetning, er redusert med ca 2 % siden 1988.

       Disse medlemmer er betenkt over de store geografiske forskjellene i behandlingstilbudet som meldingen beskriver. Det opplyses f.eks. at når det gjelder sykehusbehandling, ligger Oslo/Akershus 11 % under landsgjennomsnittet, mens Nordland, Finnmark og Sogn og Fjordane ligger 20 % over.

       Disse medlemmer vil påpeke at en kvantifisering av behovet basert på faglige utredninger vil kunne danne grunnlaget for ressurstilgang og ressurstildeling. Disse medlemmer mener at det er et klart behov for vekst i behandlingskapasitet, og at veksten hovedsaklig må finansieres innenfor offentlige budsjetter. Disse medlemmer støtter derfor meldingens konklusjon om at helsetjenesten må få tilført økte ressurser i årene fremover. Endrede behandlingsmetoder, bedre funksjonsfordeling og andre typer finansieringssystemer vil imidlertid medføre at kostnadene ved behandlingstilbudene kan endres i årene fremover. De offentlige utgiftene til helseformål vil også påvirkes av arbeidsdelingen mellom offentlig og privat sektor, og av egenbetalingssystemene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil peke på at den medisinsk-tekniske utviklingen og økende forventninger til helsetjenester vil medføre et press på tjenestetilbudet som ikke bare kan møtes med økte offentlige bevilgninger. Disse medlemmer vil peke på at den offentlige og private innsatsen i helsevesenet utfyller hverandre. Det offentlige har hovedansvaret for å utvikle et helsevesen med høy kvalitet, der alle kan få hjelp uavhengig av personlig økonomi og bosted. Samtidig må det legges til rette for private som ønsker å tilby faglig og etisk forsvarlige helsetjenester. Private helsetjenester bidrar til å øke tilbudet og gi alternativer. Det stimulerer til konkurranse og er dermed med på å utvikle mer effektivitet og brukerinnflytelse i helsevesenet. Etter disse medlemmers oppfatning bør det være en generell lovfestet rett til etablering av private sykehus når medisinske og faglige krav er oppfylt. Den enkelte må ha rett til å bruke penger på egen helse.

       Disse medlemmer vil derfor fremme følgende forslag:

       « Private sykehus skal etter søknad gis offentlig godkjennelse når faglige og medisinske krav er oppfylt. »

       Komiteen viser til at det siden 1994 er bevilget investeringstilskudd til bygging av nye sykehjemsplasser og omsorgshjemplasser og til ombygging av flersengsrom til ensengsrom i våre eldreinstitusjoner. Komiteen mener det er viktig å fortsette med disse tilskuddene, og vil særlig understreke viktigheten av at alle som ønsker det, får enerom.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til Fremskrittspartiets forslag i 1993 om å bevilge investeringstilskudd til bygging av nye sykehjemsplasser og ombygging av flersengsrom til ensengsrom i våre aldersinstitusjoner. Dette medlem ser positivt på at dette forslaget er videreført av Regjeringen, og at de investeringstilskudd som i dag tilbys, synes å stimulere både til bygging av nye sykehjemsplasser og ombygging av flersengsrom til ensengsrom.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til Dok.nr.8:05 (1993-1994) fra Sosialistisk Venstreparti der det ble fremmet forslag om minstestandarder for sosial- og helsetjenestene i kommunene, herunder lovfestet rett til enerom for alle beboere på institusjon.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sørge for at alle institusjonstrengende pasienter som ønsker det, får enerom ved opphold i institusjon innen år 2005. Staten må gjøre dette økonomisk mulig for kommunene gjennom en tiårig økonomisk opptrappingsplan. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at eksisterende institusjoner bør bygges om for å øke tallet på enkeltrom, slik at alle som ønsker det, skal få eget rom.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil vise til at selv om antall primærlegers årsverk har økt med ca 10 % fra 1986 til 1993, synes primærlegedekningen å være sterkt varierende fra kommune til kommune, noe som selvfølgelig gir seg utslag i lengre ventetid for besøk hos primærlege. Dette medlem konstaterer ikke særlig overraskende at det yrkesforbudet som ble vedtatt av et flertall i Stortinget i 1992 om at primærleger som etablerte seg etter 10. oktober 1992 ikke skulle kunne drive med refusjon fra folketrygden, ikke har ført til bedre legedekning i distriktene.

       Forslag i helsemeldingen om å endre lønnsforholdene for avtaleleger, vil ytterligere forverre situasjonen når det gjelder pasienttilgjengelighet og Fremskrittspartiet kan ikke støtte dette forslaget.

       Dette medlem mener at flertallsvedtaket i Stortinget nylig om å omdefinere den ansvarlige kommunelege til medisinskfaglig rådgiver i betydelig grad har svekket primærhelsetjenestens kvalitet i primærkommunene.

       Dette medlem mener at rehabiliteringsoppgavene i mange kommuner i dag er svært utilfredsstillende og bør prioriteres sterkere. Det bør også stimuleres til at mindre kommuner går sammen om rehabiliteringsoppgavene i nært samarbeid med de lokale sykehus. De mange og ulike opptreningsinstitusjonene i landet er etter dette medlems skjønn nå faglig i stand til å ta seg av større rehabiliteringsoppgaver, og bør derfor få en annen finansieringsform med stykkprisrefusjon fra folketrygden for rehabiliteringsoppgaver.

       Dette medlem vil bemerke at selv om sykehusstrukturen har utviklet seg forskjellig i ulike deler av landet, med forholdsvis mange sykehus i enkelte fylker, betyr ikke dette at Norge totalt sett har en overkapasitet på somatiske sykehussenger, snarere er forholdet tvert om. Problemet i dag er etter dette medlems skjønn at en ved en fylkeskommunal sykehusdrift har fått tette fylkesgrenser som hindrer pasientflyt over grensene til sykehus hvor det til enhver tid måtte være ledig kapasitet. Dette medlem mener, i motsetning til meldingen som går ut på å redusere antall sykehus i form av svekket beredskap og omgjøring til sykestuer, bør det være fri flyt over fylkesgrensene for pasientbehandling, dette for å utnytte kapasiteten også ved lokalsykehusene. Dette medlem viser for øvrig til sine generelle merknader der Fremskrittspartiet vil gå imot enhver form for reduksjon av akuttberedskap og nedleggelse av somatiske sykehussenger ved lokalsykehusene, men dette medlem er selvfølgelig positiv til en bedre samordning av sykehustjenestene sykehusene imellom på tvers av fylkesgrensene.

       Dette medlem viser til at det i kapitlet opplyses at Norge er det nordiske land som benytter minst til helseformål, og at Norge i nordisk sammenheng i 1990 hadde færrest plasser og færrest utskriving pr. 1.000 innbyggere ved sykehus. En slik beskrivelse burde etter dette medlems mening medvirke til at kapasiteten i norsk helsevesen blir økt betydelig og ikke ytterligere redusert slik helsemeldingen faktisk legger opp til.

       Dette medlem vil påpeke at det blir et sterkere og sterkere krav fra brukerne av helse- og omsorgsvesenet om medbestemmelsesrett. En sterkere brukermedvirkning vil også føre til at man får større rettssikkerhet inn i både helse- og omsorgsvesenet. Dette medlem mener at i tillegg til pasientombud i helsetjenesten bør det også opprettes et eldreombud for å ivareta rettssikkerheten for eldre, syke og funksjonshemmede som er under offentlig omsorg og pleie. Dette medlem viser i denne forbindelse til Dok.nr.8:56 som ligger til behandling i Stortinget.

       Dette medlem vil ellers vise til de helsehøringer Fremskrittspartiet har gjennomført, hvor et krav om bedre rettssikkerhet og brukermedvirkning var absolutt, fra samtlige brukerorganisasjoner. Dette medlem mener for øvrig at man må forvente at kommende generasjoner vil stille langt større krav til både helse- og omsorgsvesenet i tiden som kommer og dette må samfunnet ta hensyn til når en planlegger helse- og omsorgsvesenet for fremtiden.

       Dette medlem avviser meldingens konklusjon om at norske sykehus i dag i noen grad konkurrerer med hverandre og at dette skulle være negativt. Det er etter dette medlems skjønn stimulerende og positivt at offentlige sykehus konkurrerer med hverandre, og at offentlige sykehus konkurrerer med private helsetilbud. Konkurranse generelt gir bedre effektivitet, og vil også gjøre det i helsevesenet.

2.2.1. Utprøvende behandling

       Komiteen har merket seg at Regjeringen legger vekt på å sikre hele befolkningen tilgang til de nye muligheter som den medisinske utvikling skaper, og at kvaliteten skal sikres, samtidig som det er viktig å hindre overforbruk av helsetjenester. For å nå disse målene mener Regjeringen at det er nødvendig med offentlig styring av den nye teknologien. Etter komiteens oppfatning bør målet med den offentlige styringen være å stimulere utviklingen av den utprøvende behandlingen innenfor klare etiske rammer, slik at behandlingen blir på høyde med slik virksomhet i andre land. Utprøvende behandling er en viktig del av den medisinske utviklingen, og for mange pasienter representerer den en siste mulighet for å bli frisk. Komiteen vil derfor peke på at man bør være varsom med å sette strenge økonomiske kriterier på slik behandling. På bakgrunn av faglige råd må det offentliges rolle være å trekke opp kriterier for utvelgelse av prosjekter og pasienter som skal delta i slik behandling. For å gi rom for og stimulere slik utprøving, bør det vurderes å videreføre og utvide ordninger med øremerkede midler knyttet til konkrete prosjekter.

       Komiteen vil peke på at for en del pasienter vil nye effektive behandlingsformer være den eneste mulighet for å redde livet, og det er uakseptabelt at for trange bevilgninger fører til at effektiv behandling ikke blir tatt i bruk. Fylkesgrenser må heller ikke i denne sammenheng være en barriere.

       Komiteen vil også understreke betydningen av at det dannes faglig konsensus om slik behandling der en bygger på likeverdighet. Dette bør gjøres uavhengig av vurderinger av enkeltsaker.

       Komiteen vil vise til at det innenfor kreftbehandlingen nå er utarbeidet et forslag til faglig prioritering der 200 pasienter fordelt på syv diagnosegrupper skal få delta i et utprøvende opplegg. Etter komiteens mening vil en slik opptrapping og faglig prioritering være et godt utgangspunkt for en utviklingen innenfor utprøvende medisin. Komiteen er likevel kjent med at det vil være andre diagnosegrupper og pasientgrupper som vil falle utenfor dette opplegget, og vil peke på at det må være en kontinuerlig debatt om omfanget og prioriteringen innenfor slike tilbud.

       Komiteen mener at høyteknologisk medisin og spesialutstyr i sykehusene bør finansieres ved øremerkede midler.

       Komiteen mener også det bør vurderes en statlig bevilgning som sykehusene etter behov kan søke støtte fra til anskaffelse av nytt utstyr. Slik kan det unngås at mangel på bevilgninger til nødvendig utstyrsanskaffelse forhindrer effektiv behandling i enkeltfylker.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram som egen sak prinsipper for høyteknologisk og utprøvende behandling for aktuelle pasientgrupper både innenlands og i utlandet. Det bør også vurderes øremerkede bevilgninger til denne virksomheten. »

2.2.2. Endoskopisk kirurgi

       Komiteen har merket seg at det nå i økende grad er tatt i bruk endoskopisk kirurgisk teknikk, der video-assisterte operasjoner utføres gjennom at tynne stive eller fleksible rør føres inn i kroppen, enten gjennom naturlige åpninger i kroppen eller ved små operasjonsåpninger.

       Fra kompetent norsk faglig medisinsk hold blir det vist til at endoskopisk kirurgi kan erstatte en stor andel av åpne operasjoner, noe som også er bekreftet av undersøkelser knyttet til erfaringer vi allerede har i Norge.

       Denne nye operasjonsteknikken fører til mindre inngrep, mindre smerte for pasientene, mindre fysiske arr, langt kortere liggetid, mindre pleiebehov, kortere ventelister, kortere sykemeldingstid, og dermed også store samfunnsmessige besparelser.

       Komiteen er kjent med at gjestepasientoppgjørene ikke fanger opp reell utgiftsdekning for endoskopisk kirurgi, og ber departementet sette i verk de nødvendige endringer i oppgjørsformene som kan fremme bruk av slik metode.

       Komiteen ser også at endoskopisk kirurgi kan gå inn som et av mange element i den nettverksordninga som helsemeldinga legger opp til, ved at kvalifisert helsepersonell på endoskopisk kirurgi ambulerer mellom flere sykehus, samtidig som andre får gjennomgå opplæringsprogrammer.

       Komiteen ber departementet vurdere økte ressurser til investering i dagkirurgiske avdelinger med endoskopisk utstyr, noe som totalt sett kan gi forbedret ressursbruk.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil understreke den nasjonale målsettingen om å fordele spisskompetanse til alle regioner. Disse medlemmer mener at det nye Rikshospitalet omfatter spisskompetanse på de fleste områder og vil derfor gå inn for at kompetansesenter for endoskopisk kirurgi lokaliseres til et av de andre regionsykehusene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, viser til at disse partier har støttet å bruke sykepenger for å øke behandlingskapasiteten, og mener dette ut fra erfaringene fortsatt er en vei å gå ved å rette tiltakene mot samlede pasientgrupper uavhengig av om pasientene er yrkesaktive eller ikke. Slik bruk av sykepenger skal ikke føre til at ikke-yrkesaktive som står i sykehuskø, skal måtte vente lengre tid på behandling. Behandlingstilbudet må i stedet økes totalt sett.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at Sosialistisk Venstreparti allerede i Innst.S.nr.11 (1993-1994) gikk imot en ordning som innebærer at en forskjellsbehandler dem som har jobb, fra dem som ikke har jobb på en slik måte at det ikke er sykdommen i seg selv eller smerten som skal avgjøre om du får prioritert behandling, men hvorvidt man er arbeidstaker med opparbeidede rettigheter i sykelønnsordningen.

       Dette medlem kan ikke akseptere at man nå åpner opp for en ytterligere utvidelse av en ordning som betyr at de arbeidsledige, ungdom under utdanning, hjemmeværende og våre trygdede faller utenom. Dette bryter med prinsippet om et likeverdig og rettferdig helsevesen, et prinsipp Regjeringen selv fastslår innledningsvis i helsemeldingen.

       Dette medlem vil videre vise til Innst.S.nr.120 (1988-1989) (Nasjonal helseplan) der flertallet bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti bl.a. uttalte:

2.2.3. Personalpolitikk

       Komiteen viser til at meldingen i liten grad har vurdert betydningen av en aktiv og målrettet personalpolitikk for utviklingen av et brukerrettet og effektivt helsevesen. Profesjonsgrenser og profesjonskamp rammer i første rekke pasientene. Den kan også forverre arbeidsmiljøet og føre til mindre effektivitet og produktivitet. Meldingen mangler også forslag til tiltak som kan forebygge profesjonsmotsetninger og sikre en god utnyttelse av personellressursene.

       Komiteen viser til at meldingen drøfter meget kort (s. 29) produktivitetsutviklingen i sykehusene. Her henvises det bl.a. til at « De senere årene har det vært en økning i antall leger og sykepleiere ved somatiske sykehus, mens antallet av annet pleiepersonell er redusert. » Det blir imidlertid ikke foretatt noen drøfting av den betydningen personalpolitikken har for et effektivt sykehusvesen og hvilke personellgrupper brukerne er tjent med.

       Komiteen ber Regjeringen vurdere tiltak som bidrar til at arbeidsmiljø og ressursutnyttelse i sykehusene blir bedre.

       Komiteen konstaterer at sykehusene må ansette de personellgrupper som er nødvendig for en god og rasjonell drift og for en faglig forsvarlig behandling av pasientene.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, ber departementet vurdere hvordan stridigheter mellom yrkesgrupper kan reduseres, slik at både ressursutnyttelsen og arbeidsmiljøet kan bli bedre. Flertallet antar at det ved de somatiske sykehusene fortsatt bør være pleiere med og uten praktisk høyskoleutdanning, og at alle yrkesgrupper må ha mulighet til å kvalifisere seg faglig gjennom videreutdanning og etterutdanning.

       Flertallet mener det kan være grunn til å vurdere dagens system med en todelt medisinsk ledelse.

       De sykepleiefaglige oppgavene henger nøye sammen med den medisinske behandlingen. Oppsplittingen i medisinsk og sykepleiefaglig ledelse kan gi en lite kostnadseffektiv ledelse. Dette betyr at det er åpent for at søkere med ulik utdanning, men med relevant kompetanse, kan tilsettes. Ved en rekke sykehus har det i de senere år vært en betydelig økning i administrative stillinger.

       Komiteen ber departementet komme tilbake til Stortinget med en evaluering og drøfting av dagens organisering av medisinsk faglige ledelse ved sykehusene.

       Komiteen vil vise til at et godt fungerende helsevesen krever samarbeid mellom helsepersonellgrupper, og mulighet for å kunne utnytte ressursene ved f.eks. videreutdanning.

       Komiteen vil på denne bakgrunn vise til at Stortinget i 1987 gjorde vedtak om at det skulle iverksettes en videreutdanning av hjelpepleiere i operasjonsteknikk. Dette er blitt forsøkt satt i gang, først i Harstad og senere ved andre sykehus, men er hele tiden blitt boikottet av sykepleierne.

       Komiteen forutsetter at statsråden så snart som mulig finner en løsning slik at dette videreutdanningstilbudet blir realisert.

2.2.4. Kvinnehelse

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, vil peke på at forskning tyder på at en del kvinner blir diskriminert i møte med helsevesenet. Kvinners helse får mindre oppmerksomhet både når det gjelder forskning og behandling. Dette skjer til tross for at kvinner er i flertall i befolkningen - et utsatt flertall med en større sykelighet enn menn.

       Flertallet vil vise til nødvendigheten av forsterkede tiltak for å bekjempe kreftformer som rammer kvinner spesielt.

       Flertallet vil vise til at det i 1993 ble utgitt en bok med tittelen « Kvinnemedisin » der en rekke kvinneforskere fra alle våre fire universiteter og medisinske hovedområder var representert. Boka ga et godt innsyn i hvilke konsekvenser forskjellsbehandling av kvinner og menn i helsevesenet fører til.

       Selv om det både fra myndighetenes side og fra forskerhold er igangsatt en del prosjekter og forskningsprogram på dette området, er det mye som gjenstår, tatt i betraktning det omfanget problemet har, og de alvorlige konsekvensene dette får for den enkelte kvinne og samfunnet som sådan.

       I Sverige har man lagt stor vekt på det offentliges ansvar for å forebygge og behandle seksualisert vold - et av de største helseproblemer for kvinner. I Norge antar man at det forekommer kvinne- eller barnemishandling i hvert tiende hjem. Hvert år er det mellom 5-6.000 kvinner og barn som oppsøker krisesentrene, i tillegg oppsøker ca 10.000 kvinner lege for behandling av skader forårsaket av vold i hjemmet.

       Flertallet mener at selv om det norske helsevesen er blitt bedre til å forebygge og behandle kvinner med store fysiske og psykiske helseskader som følge av vold, er det mye som gjenstår. I Sverige har mange sykehus opprettet egne voldsmottak. Dette bør også etableres ved norske sykehus.

       Selv om krisesentrene gjør en utmerket og uvurderlig innsats på dette området, mener flertallet det ikke er tilfredsstillende at krisesentrene i så stor grad har hatt ansvaret alene for dette store og omfattende helseproblemet. Det offentlige helsevesenet må på en helt annen måte enn i dag prioritere dette området og tilrettelegge for både forbygging og behandling av denne type vold.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen avsette flere midler til en større forskningsinnsats på kvinnehelse gjennom bl.a. Norges Forskningsråd »

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere å iverksette modeller/forsøk etter mønster fra Sverige for bedre å ivareta kvinners helse »

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere hvordan Statens helsetilsyn kan ta klarere ansvar for kvinnehelsespørsmålene. Egen sekretariatsfunksjon kan i denne sammenheng vurderes. »

       Komiteens medlem fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen gi Statens helsetilsyn et klarere ansvar for kvinnehelsespørsmål, i første omgang gjennom å opprette en egen stilling som kvinnekoordinator. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener at norsk helse- og omsorgsvesen skal gi likeverdige tilbud om behandling og omsorg uavhengig av kjønn, sosial status og personlig økonomi. Helsetilbudet må være faglig tilpasset alle lidelser såvel av psykisk som fysisk art, herunder forebygging og behandling av mennesker som har vært utsatt for psykisk og fysisk vold, inklusive seksuell vold.

       Dette medlem kan ikke se nødvendigheten av at det ved norske sykehus etableres spesielle avsnitt for « kvinnemedisin » utover den spesialkompetanse som i dag finnes i forhold til spesielle kvinnesykdommer og enkelte kreftformer i somatiske sykehus, og spesialtilbud i psykiatriske institusjoner for psykisk traumatiske sykdommer/påkjenninger.

       Dette medlem vil støtte sterkere forskningsinnsats på området forebygging av vold generelt og seksuell vold spesielt.

2.2.5. Helsetjeneste for den samiske befolkning

       Komiteen har merket seg NOU 1995:6 Plan for helse- og sosialtjenester til den samiske befolkning i Norge.

       Initiativet og grunnlaget for denne planen ble tatt av Norsk Sameråd som i 1985 påviste at helse- og sosialtilbudet for den samiske befolkning ikke fungerte tilfredsstillende. Dette rådet tok spørsmålet opp med Sosialdepartementet. Etter et samarbeid mellom Sametinget, Finnmark fylkeskommune og Sosial- og helsedepartementet ble planarbeidet realisert.

       Komiteen har merket seg den klare begrunnelse for en slik plan og viser bl.a. til

       Komiteen har merket seg at Sosial- og helsedepartementet vil ha det overordnede ansvar for å innarbeide de etisk-kulturelle aspekter i den ordinære helse- og sosialtjenesten og sikre samordning og framdrift av planens tilrådninger i et nært samarbeid med Sametinget.

2.2.6. Alternativ medisin

       Komiteen vil påpeke at stadig flere pasienter benytter alternativ medisin, men vil understreke at det er viktig å skille mellom seriøs og useriøs behandling. Mange opplever at de blir kvitt lidelser skolemedisinen ikke har klart å kurere.

       Blant helsepersonell er det også økende interesse for å kombinere skolemedisin med alternativ behandling, spesielt innenfor områdene akupunktur og homøopati. Med den økning i utdannelsesinstitusjoner og kursvirksomhet som nå skjer innenfor dette feltet, vil tilbudet kunne vokse sterkt i årene fremover. Komiteen mener at en melding om helsetjenesten også burde drøftet forholdet mellom den ordinære helsetjenesten og de mange alternative tilbudene. Komiteen forutsetter at spørsmålet vil bli vurdert i forbindelse med den kommende loven om helsepersonell.

       Komiteen vil vise til at ved behandling av Nasjonal helseplan i 1989 ba en samlet komite om en utredning av hvilken plass alternativ medisin bør ha innenfor det samlede helsevesen.

       Komiteen vil også vise til at Regjeringen har igangsatt et eget forskningsprogram for alternativ medisin. Hensikten med dette forskningsprogrammet i regi av Norges forskningsråd er i første rekke å stimulere til forskning innen alternativ medisin for å vurdere effekt, eventuelt mangel på effekt, av alternativ medisinsk behandling. Programmet går over årene 1993 - 1996 og finansieres av Sosial- og helsedepartementet med 1,5 mill. kroner årlig.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å opprette egnede samarbeidsfora bestående av helsepolitikere, fagfolk og representanter for fagforbund innenfor alternativ medisin. Arbeidet med å skille ut de seriøse utøvere av alternativ medsin i et eget register må intensiveres. »

       « Stortinget ber Regjeringen oppnevne et helsepolitisk utvalg sammensatt av representanter fra fagdepartement og utvalgte organisasjoner innenfor alternativ medisin for å utrede hvilken plass alternativ medisin skal ha innenfor det samlede helsevesen, både sentralt og lokalt »

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere en godkjenningsordning av utdanningen innen alternativ medisin i forbindelse med det videre arbeidet med lov om helsepersonell. »

       « Stortinget ber Regjeringen sørge for at arbeidet med å dokumentere effekten av ulike former for alternativ medisin intensiveres. På dette grunnlaget bør det defineres krav til kriterier for seriøse former for alternativ medisin. »

       Komiteen er kjent med at kosttilskudd og naturmidler som brukes av en stor del av befolkningen til forebygging av sykdommer, ikke er regulert i Legemiddelloven eller i Næringsmiddelloven. Komiteen ser at det kan ligge en fare for at helseskadelige preparater omsettes og forbrukes uten at brukerne er kjent med de potensielle skadevirkningene.

       Komiteen vil på denne bakgrunn be om at departementet kommer tilbake til Stortinget med forslag til hvordan omsetning av kosttilskudd og naturmidler kan bli omfattet av lovverket, f.eks. i forbindelse med sak om legemiddelområdet.