6.1. Sammendrag

       Som bakgrunn for drøftingen av hvordan spesialisthelsetjenesten best kan organiseres, påpekes det at dagens sykehusstruktur i stor grad er blitt fastlagt under andre betingelser enn i dag og uten noen overordnet plan eller godkjenning. Den største utfordringen i organiseringen av det framtidige sykehustilbud er ifølge meldingen å ivareta kravene til faglig kvalitet, samtidig som en sikrer en effektiv ressursutnyttelse og befolkningens behov for en tilgjengelig helsetjeneste. Kvalitetsutvikling og organisering av sykehusvirksomhet er derfor nødvendige deler av den samme utviklingsprosess. Det uttales at fylkene i mange sammenhenger vil være for små enheter, slik at det er nødvendig å se de samlede sykehusressurser ut over fylkesgrensene. Selv om også de større sykehusene må delta i endringsarbeidet, påpekes det at problemene i sykehussektoren særlig er knyttet til de små og mest sårbare sykehusene der rekruttering og kvalitetskrav er de mest framtredende begrensende faktorer.

       Som hovedelementer i en strategi for bedre sykehusstruktur nevnes faglig nettverkssamarbeid mellom primærhelsetjenesten, lokalsykehus, sentral- og regionsykehus; at spesialister i større grad må se behandlingsoppgavene i hele fylkeskommunen/ regionen som sitt ansvarsområde; utarbeiding av regionale helseplaner for å samordne og beskrive dette; en klarere oppgavefordeling mellom sykehusene i regionen og med primærhelsetjenesten; videreutvikling av regionsykehusenes oppgaver som kompetansesenter for fagutvikling, forskning og undervisning; en landsomfattende strategisk plan for akuttberedskap og endelig omdisponering av ressurser fra beredskap som er av marginal nytte eller ikke er faglig nødvendig, til behandling, rehabilitering eller psykiatri.

       Det legges stor vekt på funksjonsdeling som kan skje ved at enkelte sykehus får ansvar for bestemte oppgaver innen fylkeskommunen eller helseregionen - eller gjennom en nettverksorganisering hvor ressurser og kompetanse kan utveksles mellom sykehusene og mellom sykehusene og kommunehelsetjenesten. Ambulante spesialister og nisjespesialisering nevnes som aktuelle virkemidler. Sykestuer som bygger på primærhelsetjenesten, og er en mellomting mellom førstelinjetjenesten og lokalsykehusnivå, framholdes også som aktuelle alternativer. Departementet vil arbeide videre med avklaring av juridiske og økonomiske spørsmål knyttet til drift av sykestuer.

       Det understrekes i meldingen at telemedisin i økt grad kan brukes i undersøkelse, overvåking og behandling av pasienter for å gi tilgang til ekspertise og informasjon uavhengig av hvor pasienten, eksperten eller informasjonen befinner seg. Dette kan også erstatte ambulerende spesialister eller lange reiser for pasientene.

       Regionsykehusene skal fortsatt være kompetansesentra for fagutvikling, forskning, utprøving av ny teknologi og undervisning. For å styrke samordningen av ressursene og få til samarbeid og en bedre funksjonsdeling, ønsker Regjeringen at de regionale helseutvalg skal ha en mer aktiv rolle i planleggingen av helsetjenestene framover. Målet er at de regionale utvalgene utvikler et forpliktende samarbeid i spørsmål som gjelder planlegging, utbygging og organisering særlig innenfor de regionale helsetjenestene.

       Det understrekes at strukturen for utdanning av leger må forenkles. Departementet har tatt initiativ til en sterkere statlig styring av legeutdanningen. Statens helsetilsyn har etter oppfordring fra departementet nedsatt en arbeidsgruppe som vurderer krav til morgendagens spesialister innen indremedisin og kirurgi ut fra endringer i medisinsk teknologi og i sykehusstruktur. Departementet har også tatt initiativ til å gjennomgå avtaleverket som regulerer utdanning og fordeling, på nytt. Det er departementets mening at det fortsatt er behov for å regulere oppretting av legestillinger for å sikre en geografisk fordeling. Departementet vil vurdere hvorvidt en vil innarbeide og støtte opp under nettverksmodeller ved å endre tilsettingskriterier. En mulighet er at ansettelser knyttes til fylkeskommunen og ikke til det enkelte sykehus.

       Regjeringen vil foreslå en lovhjemmel for kommunal betalingsplikt for ferdigbehandlede pasienter ved somatiske sykehus i særlige tilfeller.

       Det vises i meldingen til tidligere drøftinger av spørsmålet om staten bør overta institusjonshelsetjenesten. Regjeringen har på nytt vurdert de ulike sider ved at staten skulle overta eier- og driftsansvaret ved sykehussektoren. Regjeringen vil ikke foreslå dette, men i stedet vurdere de styringshjemler og virkemidler som kan forbedre en fortsatt fylkeskommunal drift. I tillegg vil det bli lagt vekt på bedre samordning på regionalt nivå og en modernisering av sykehusstrukturen.

       Det påpekes at eksisterende sykehuslov ikke er formet etter dagens praksis og krav. Det vil bli vurdert hvilke styringshjemler som er aktuelle for å sikre rasjonell struktur, prioritering og ressursutnyttelse. Regjeringen foreslår at det utarbeides en ny lov om spesialisthelsetjenesten.

       Om det psykiske helsevern uttales det i meldingen bl.a. at det i tråd med politiske og faglige mål har skjedd en nedbygging av institusjonsplasser. I 1992 disponerte den psykiatriske helsetjenesten 7.410 heldøgnsplasser, mot ca 12.000 i 1980. Samlet antall behandlede pasienter i den psykiatriske institusjonshelsetjenesten er omlag 5 prosent høyere i 1992 enn i 1980. Dette har sammenheng med reduserte liggetider ved psykiatriske institusjoner. Det påpekes at det i de ulike fylkeskommuner er variasjoner i det psykiatriske tilbudet som ikke kan forklares med ulikheter i behov.

       Omstillingen i den fylkeskommunale spesialisthelsetjeneste bør følges opp med et bedre tjenestetilbud til denne gruppen i kommunene, og spesialisthelsetjenesten bør legge større vekt på utadrettet virksomhet rettet mot kommunehelsetjenesten.

       Det arbeides med å presisere ansvarsdelingen mellom første- og annenlinjetjenesten i forhold til de psykiatriske langtidspasientene. I denne sammenheng blir også privatpleie som psykiatrisk forpleiningsform vurdert. Regjeringen vil legge forslag til løsninger fram for Stortinget som egen sak

       Sosial- og helsedepartementet vil prioritere arbeidet med ny lov om psykisk helsevern. Dette vil bli gjort i sammenheng med arbeid med ny lov om spesialisthelsetjenestene.

       Også i forhold til pasienter i somatiske spesialsykehjem arbeides det med å presisere ansvarsdelingen mellom første- og annenlinjetjenesten. Regjeringen vil legge dette fram for Stortinget som egen sak.

6.2. Komiteens merknader

       Komiteen legger stor vekt på nettverksorganiseringa mellom sykehusene og mellom sykehusene og primærhelsetjenesten. Dette vil bety at leger fra store sykehus må kunne arbeide enkeltdager eller i perioder ved små sykehus, såvel som leger ved småsykehus bør hospitere ved større sykehus for enten å arbeide i større og bedre faglige miljø for å lære eller for å utøve sin eventuelle spesialkompetanse.

       Komiteen støtter opp om meldingas sterke presisering av at utviklingen av den medisinske kunnskap krever økt spesialisering og funksjonsfordeling. « Øvelse gjør mester » gjelder også innenfor medisinske fag. Det vil være uheldig om f.eks. kompliserte inngrep og operasjoner skal utføres ved sykehus hvor en gjennomfører dette kun på noen få pasienter årlig.

       Ved at vi i økende grad tar i bruk spesialiserte og kompliserte behandlingsmetoder, krever dette høy kompetanse hos helsepersonalet. Sykehusene må organiseres og drives ut fra erkjennelsen av at alle sykehusene ikke kan ha samme kompetanse og gi de samme tilbud. Kravet til funksjonsfordeling blir viktig for å sikre kvaliteten på tjenestene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, legger i likhet med meldinga stor vekt på at småsykehusene i større grad må satse på felt de har høy kompetanse på, og på oppgaver i nært samarbeid med primærhelsetjenesten slik at disse sykehusene i noen tilfeller kan bli mellomstasjoner mellom kommunene og de store og spesialiserte sykehus.

       Det er i dag på lokalt sykehusnivå utviklet gode samarbeidsmodeller mellom annenlinjetjeneste og primærhelsetjeneste, dvs. mellom fylkeskommunens og kommunens ansvarsområde. Dette gir god personell- og ressursmessig utnytting. Et av flere eksempler er « Halden-modellen ».

       Flertallet ser sykestuemodellen slik den er i f.eks. Alta og Ål som effektive og gode alternativer.

       Flertallet har merket seg at Regjeringen legger vekt på at forbedret sykehusstruktur er nødvendig pga. økt spesialisering og høyteknologiske tjenester.

       Alle sykehus skal ikke utføre de fleste typer behandling. Det må bli mer vanlig at de ulike sykehus i en region spesialiserer seg på enkelte typer behandling. Små sykehus må i større grad kunne utføre funksjoner enten på nisjeområder eller på områder der en mer generell spesialistutdannelse kan gjøre tilstrekkelig nytte. Operasjoner og behandling som krever et visst øvelsesnivå bør bare legges til enkelte sykehus slik at kravene til kvalitet kan ivaretas.

       Flertallet vil støtte forslaget om at spesialistene bør være ansatt i fylket, og ambulere mellom sykehus som en del av sin ordinære tjeneste.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at vårt framtidige sykehustilbud må ivareta kravene til kvalitet, effektiv ressursutnyttelse og befolkningens behov for tilgjengelig helsetjeneste. Strategien for å nå dette er tettere samarbeid, funksjonsfordeling og fortsatt fylkeskommunalt eierskap, men med sterkere statlig styring gjennom bruk av økonomiske virkemidler, lover og godkjenning av planer innenfor rammen av sykehuslovens § 9a. Dette flertallet mener at konkurranse mellom sykehus ofte fører til at det bygges opp uønskete parallelle tilbud, og at det i en konkurransesituasjon lett kan utvikles strategier mot samarbeid og en sykehusstruktur i motsetning til politisk vedtatte mål. Dette flertallet ser derfor at småsykehusene fort vil kunne bli tapere i et markedsorientert system som igjen gir uhensiktsmessige sentraliserte tjenester.

       Dette flertallet mener, slik det går fram av meldinga, at en styring av sykehusstrukturen går gjennom funksjonsfordeling ut fra planer for både fylkeskommuner og helseregioner og med godkjenning av departementet. Dette bidrar også til å gi mulighet for en sterkere statlig styring av sykehusene som helsemeldinga legger opp til.

       Dette flertallet legger i likhet med meldinga stor vekt på de regionale helseutvalgenes forpliktende arbeid i planleggingen av helsetjenesten i helseregionene, både når det gjelder funksjonsfordeling, ressursutnyttelse og strukturforbedringer.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter også den nåværende sammensetning av utvalgene og den plassering utvalgene har i forvaltningssystemet.

       Disse medlemmer er oppmerksom på at uønsket dublering av høyspesialiserte tilbud styres gjennom Sosial- og helsedepartementets godkjenningsordning av lands-, flerregionale- og regionale funksjoner etter faglig råd og tilråding av Statens helsetilsyn og råd fra departementets rådgivende utvalg for statlig styring av sykehusvirksomheten. Arbeidet med planene og iverksettinga blir stimulert gjennom statlige omstillingsmidler som går til tiltak som gir behandling til flere pasienter innenfor de prioriterte områdene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet er usikre på om uforpliktende regional planlegging er den beste veien å gå for å endre sykehusstrukturen. Slik planlegging kan tvert imot komme inn som et ekstra, byråkratisk forvaltningsledd i helsetjenesten.

       Disse medlemmer vil imidlertid understreke at regionalt samarbeid kan være nødvendig for å få til en tjenlig sykehusstruktur på tvers av fylkesgrenser. For at et slikt samarbeid skal fungere er det nødvendig at alle har som målsetting å finne løsninger som vil være tjenlig for regionen som helhet ut fra pasientenes behov, og ikke hva den enkelte fylkeskommune ser som best for sitt fylke. Disse medlemmer legger til grunn at funksjonsfordelingen mellom sykehusene må baseres på nasjonale vurderinger. Dette er nødvendig for å få en god utnyttelse av landets totale helseressurser samtidig som pasientene skal få et kvalitativt best mulig tilbud.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil arbeide for større statlig styring av spesialisthelsetjenesten og en ny sykehusstruktur, men vil beholde fylkeskommunen som eier og politisk ansvarlig for sykehusene. I arbeidet med meldingen har komiteen fått ulike synspunkter på eierforholdene fra organisasjoner og aktører i helsevesenet. Mens Kommunenes Sentralforbund mener dagens eierform fungerer godt, og at problemene med gjestepasientordningen er overdrevne, har flere pasientorganisasjoner og helsepersonellgrupper gitt uttrykk for at problemene med fylkeskommunalt eierskap er store, og at staten bør overta for å sikre en nasjonal standard.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen fremhever at fordelene med fortsatt fylkeskommunalt eierskap er at befolkningen har større mulighet til å påvirke beslutninger om sykehustjenester der hvor de bor. Forholdet til primærtjenesten blir lettere ivaretatt, og lokal kjennskap gir større mulighet for lokal tilpasning og effektiv ressursutnyttelse. Økonomistyring og produktivitetsforbedring har vist seg å være god etter at fylkene overtok eierskapet.

       Etter disse medlemmers oppfatning er det behov for vurdering av ulike alternative modeller for drift og eierforhold i forbindelse med en sterkere nasjonal styring av sykehusene. Det bør også drøftes nærmere om det vil være hensiktsmessig å overføre alle regionsykehusene til staten. Disse sykehusene skal forvalte spisskompetanse innen medisinsk behandling, diagnostikk, undervisning, forskning og faglig utviklingsarbeid. Dette er i stor grad funksjoner som er nært knyttet til universitetsklinikkfunksjonene. Ved et statlig eierskap kunne klinikk-, undervisnings- og forskningsdelen i større grad bli sett på som en helhet.

       Fordelen med å endre eier- og driftsansvaret, er at det kan lette gjennomføringen av nasjonale mål om bedre struktur og høyere kvalitet. Det vil gi et mer likeverdig tilbud uansett hvor i landet en bor hvis det er én eier, ikke 20. Det vil lette gjennomføringen av en bedre funksjonsfordeling mellom sykehusene, og man unngår dublering av høyspesialiserte tilbud. Det kan lettere gjennomføres fritt sykehusvalg, og man kan avskaffe gjestepasientsystemet. Pasientenes behov for behandling vil gå foran oppgjørsordninger mellom fylkene. Det blir lettere å ivareta regionsykehusenes forsknings- og utdanningsoppgaver fordi universitetene og universitetssykehusene får samme eier. En ny eierform må imidlertid ikke være preget av detaljstyring av det enkelte sykehus. Innenfor en felles struktur må det enkelte sykehus ledes av profesjonelle styrer med stor frihet.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide en nasjonal sykehusplan som fastlegger funksjonsfordelingen mellom sykehusene i landet slik at den politiske styring med sykehusene i særlig grad knyttes til dimensjonering og kvalitetskontroll. »

       « Stortinget ber Regjeringen utrede alternative modeller for nasjonal styring/eierskap av sykehusene. Aktuelle modeller kan være:

       Komiteens medlem fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til den pågående debatten om en eventuell statlig overtakelse av eier- og driftsansvar for regionsykehusene. Disse medlemmer kan ikke se at en slik overtakelse nå er aktuell, men ser imidlertid behovet for å utrede alle konsekvenser av en slik endring i drifts- og eieransvaret. Dette vil kunne synliggjøre de fordeler og ulemper det nåværende fylkeskommunale eierskap har, i en strategi for en nasjonal og helhetlig helsepolitikk.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede konsekvensene av en statlig overtakelse av kapitalkostnadene for regionsykehusene og en statlig overtakelse av hele drifts- og eieransvaret for disse sykehusene. En slik vurdering må ses i lys av Stortingets ønske om en nasjonal og helhetlig helsepolitikk. »

       Komiteen vil sterkt understreke ambulansetjenestens betydning, som første del av akuttmedisinsk beredskap og behandling. Avstand mellom stasjoneringssted for ambulanse og de den skal betjene, bør være kortest mulig. Det er viktig at denne delen av akuttmedisinen ivaretas på en faglig forsvarlig måte. Målsettingen bør være å øke kompetansen hos ambulansepersonellet. Skal dette være mulig, må staten øke sitt utdanningstilbud innen dette feltet, og kommunene og fylkeskommunene må være villige til samarbeid og samhandling når det gjelder tilsetting og bruk av fagpersonell.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil peke på at en av hovedutfordringene i helsevesenet er hvordan vil skal få utdannet nok fagfolk. I områder der det er underdekning av helsepersonell i primærhelsetjenesten, er det et større forbruk av sykehusinnleggelser og annen annenlinjetjeneste.

       Disse medlemmer viser til St.meld. nr. 50 (1993-1994), der det heter:

       Disse medlemmer ber derfor Regjeringen utarbeide handlingsplaner for utvidet utdanningskapasitet for alle typer helsepersonell det er mangel på, slik at vi får dekket livsviktige funksjoner i helsevesenet. Disse medlemmer vil peke på at behovet for helsepersonell er så stort at det er behov for strakstiltak, og mener derfor det er nødvendig å utvide opptaket til helsefaglige studieretninger allerede fra høsten 1995.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       Disse medlemmer vil vise til de nye mulighetene som bl.a. ultralyd, laser og endoskopi gir innen medisinsk behandling. Utviklingen innen moderne medisinsk teknologi må prioriteres høyt da dette kan gi enklere behandling med bl.a. kortere sykdomstid og muligheter for operative inngrep/behandling på et lavere nivå enn i dag.

       Disse medlemmer mener i motsetning til hva Regjeringen uttrykker i meldinga, at det er et mål å behandle flest mulig ved nærmeste sykehus. Selvsagt må medisinskfaglig kvalitet veie tyngst, og dette kan endre seg sterkt gjennom den medisinske utvikling, ikke minst på grunn av den teknologiske gjenvinningen. I framtida vil det derfor bli et viktigere spørsmål om institusjonenes innhold og tjenestetilbud enn om hvor mange institusjoner som skal avvikles og sentraliseres. Det er også viktig å se hva den medisinske utviklingen vil bety for fagpersonellet, fordelingen mellom disse og deres funksjoner og mandat. Dette sammen med bl.a. eldrebølgen og behovene innen psykiatrien må danne grunnlaget for en mer bevisst utdanningspolitikk.

       Disse medlemmer vil rette søkelyset på den kommunikasjon og informasjon som foregår mellom de ulike nivåer og institusjoner innen helsesektoren. En dansk undersøkelse har vist at medisinsk og administrativ dokumentasjon legger beslag på over 30 % av arbeidstiden ved sykehusene, mens ren pasientbehandling står for ca 16 %. Utover dette utveksles det millioner av meldinger hvert år mellom primærleger, apotek, laboratorier, institutt, spesialister og sykehus.

       Disse medlemmer vil være varsomme med for sterk grad av dokumentbehandling og utveksling ved hjelp av det elektroniske systemet før sikkerheten eventuelt er god nok. Men bestillinger og henvisninger burde også innen helsesektoren kunne løses bedre innenfor de muligheter IT i dag gir. Med en god nettverksløsning/sentralkoordinering mellom f.eks. primærlege og spesialist/poliklinikk/sykehus burde henvisning og tilbakemelding om konsultasjon/behandlingstidspunkt gå både raskere og mer effektivt enn i dag. Dessuten ville man gjennom en slik sentralkoordinering ha en mer lik og alltid oppdatert oversikt over ventelister og f.eks. garantipasienter.

       Disse medlemmer mener dette systemet også burde vurderes og utprøves i forhold til bestillinger av laboratorie- og røntgentjenester. Dette vil kunne styre denne virksomhet bedre både ut fra kapasitets- og økonomihensyn og være et godt redskap i forhold til avtaler mellom offentlig og privat sektor.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Fremskrittspartiet vil peke på at så lenge man erkjenner at helsevesenet har et kapasitetsproblem, er det komplett uforståelig at helsemeldingen og departementet legger opp til en ytterligere reduksjon av somatiske akuttsenger ved å foreslå en strukturendring av et betydelig antall lokale 3-delte akuttsykehus. Selv om disse medlemmer langt på vei kan si seg enig med Kvinslandsrapportens konklusjoner at øket volum av pasientbehandling naturlig nok kan gi bedre kvalitet på behandlingen, i hvert fall gjelder dette prinsipp i forhold til større alvorlige spesialiserte kirurgiske inngrep. At øvelse gjør mester må imidlertid etter disse medlemmers mening ikke ensidig brukes mot lokalsykehusene, men er i like stor grad relevant i forhold til sentralsykehus.

       Disse medlemmer vil hevde at helsemeldingen ikke har dokumentert at kvaliteten ved de eksisterende lokale akuttsykehus innen de fagområder disse sykehus behersker er noe dårligere enn kvaliteten på tilsvarende behandling ved et sentralsykehus eller regionsykehus. Disse medlemmer kan heller ikke se at helsemeldingen dokumenterer at driftsutgiftene ved lokale akuttsykehus er vesentlig større enn eksempelvis ved sentralsykehus. Disse medlemmer viser også i denne forbindelse til at de aller fleste sentralsykehus også har en lokalsykehusfunksjon. Ca. 70 % av sentralsykehusenes samlede utførte behandlingstilbud er lokalsykehusfunksjoner.

       Så langt disse medlemmer har kunnet registrere representerer ikke lokalsykehusene de fleste klagesaker på sykehusbehandling, noe som skulle tilsi at kvaliteten på den behandlingen som ble gitt ved lokalsykehus er rimelig god og sikker. Dette selvfølgelig under forutsetning av at enkelte lokalsykehus ikke påtar seg medisinske oppgaver som sykehuset selv ikke har den nødvendige infrastruktur til å takle.

       Selv om St.meld. nr. 50 ikke direkte foreslår nedleggelse av lokalsykehus, påpekes det imidlertid at et betydelig antall lokalsykehus bør omstruktureres og i betydelig grad redusere sine nåværende akutt- og beredskapsfunksjoner. Disse medlemmer mener at et akuttsykehus, det være seg lokalt eller sentralt, må ha en tilfredsstillende akuttberedskap tilsvarende de medisinske aktiviteter sykehuset utfører og må ha en nødvendig akuttberedskap til å takle enhver form for øyeblikkelig hjelp innen kirurgi og indremedisin. En samordning av beredskapen i lokalsykehus med den primære helsetjenestens vaktberedskap er etter disse medlemmers skjønn helt uakseptabel.

       Disse medlemmer har registrert at meldingen anfører mot lokalsykehusene at enkelte av disse har vanskeligheter med faglig bemanning. Dette er nok etter disse medlemmers mening et stykke på vei korrekt, men skulle man svekke akuttberedskapen ved et stort antall av de lokale nåværende akuttsykehus, vil selvfølgelig dette føre til en enda dårligere rekruttering av fagfolk til disse sykehusene. Disse medlemmer vil også i denne forbindelse vise til at norsk helsevesen har en betydelig mangel på helsepersonell av ulik kategori, og at det bør være et statlig ansvar å sørge for at rekrutteringen for helsepersonell blir bedre. Det er for defensivt og helt uakseptabelt at man skal gå den motsatte vei ved å legge ned vel fungerende lokalsykehus fordi det er vanskelig tilgang på kvalifisert helsepersonell.

       Disse medlemmer vil sterkt advare mot forsøk på å redusere akutt- og beredskapsfunksjonen ned på et nivå tilsvarende kommunal legevaktordning. Disse medlemmer viser i denne forbindelse til at medisinske avdelinger ved de aller fleste lokale tredelte sykehus i dag har en øyeblikkelig innleggelsesprosent på hele 85. Tilsvarende tall for kirurgiske avdelinger er 60 % øyeblikkelig hjelp. Disse tall skulle mer enn nok tilsi at det er et sterkt behov for fortsatt å opprettholde akuttberedskapen i lokalsykehusene for å forhindre alvorlige problemer i forhold til pasienter tiltrengende øyeblikkelig hjelp. Selv med moderne transportmidler som avanserte bemannede legeambulanser og helikoptere kan ikke disse tilbudene likestilles med en forsvarlig god akuttberedskap i et sykehus.

       Disse medlemmer finner heller ikke hold i at transportmulighetene i dag skulle være så mye bedre og rimeligere enn det vil være å opprettholde en forsvarlig akuttberedskap i sykehusene. Skulle akuttberedskapen bli nedlagt på et større antall lokalsykehus, ville vi få transport av et stort antall pasienter og pårørende. Disse medlemmer mener at helsemeldingen i det minste burde lagt frem en analyse også på økonomien når det gjelder den omtalte omstruktureringen av lokalsykehus, som gir som konsekvens store folkeforflytninger.

       Disse medlemmer viser til meldingens budskap om at man i en fremtidig sykehusstruktur legger mindre vekt på nærhet til behandlingsapparatet til fordel for kvalitet. Disse medlemmer kan ikke se at det er noen motsetning mellom nærhet, trygghet og god kvalitet på behandlingstilbudene.

       Disse medlemmer er noe forundret over at helsemeldingen ikke vier problemet med den sterkt økende subspesialiseringen blant leger og øvrig helsepersonell større oppmerksomhet. Det er etter disse medlemmers skjønn betimelig å stille spørsmålstegn ved om den økende subspesialisering tjener pasientene fullt ut. Disse medlemmer vil her peke på at en pasient i en behandlingssituasjon er et helt menneske, og at pasienten i en slik situasjon har behov for at behandlingspersonalet ser helheten. Disse medlemmer mener at man ikke kan lukke øynene for at den ekstremt sterke subspesialisering også har noe med fagprestisje og gjøre, og disse medlemmer mener at det ikke alltid er pasientene som profitterer på den utviklingen. Det er etter disse medlemmers mening åpenbart en belastning for enkelte pasienter i større sentrale sykehus å bli nødt til å forholde seg til flere leger innen samme sykdomsgruppe. En sterkere subspesialisering vil føre til en vanskeligere drift av små lokale sykehus, men det er grunn til å presisere at mellom 70 og 80 % av ulike lidelser utmerket godt kan behandles ved et mindre tredelt lokalsykehus. Den nye datateknologien og telemedisin gjør det nå mulig for fagpersonell ved mindre lokalsykehus å kommunisere med sentrale institusjoner i påkommende tilfelle når dette måtte være nødvendig. Ja, disse medlemmer vil faktisk våge den påstand at den medisinsk-teknologiske utvikling innen medisinen går i småsykehusenes favør. Det er for disse medlemmer således et paradoks at helsemeldingen legger opp til en betydelig større sentralisering av sykehusfunksjoner, og at det legges opp til å redusere eller fjerne det som er vel fungerende i norsk helsevesen, nemlig de lokale tredelte akuttsykehusene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet støtter forslaget i meldingen om et sterkere formalisert nettverkssamarbeid sykehusene imellom på tvers av fylkesgrenser og regioner. Skal et slikt nettverkssamarbeid som også i dag i høyeste grad praktiseres få full effekt, må de fylkeskommunale sykehusgrenser utviskes. Disse medlemmer mener også at full effekt av en utvidet nettverksmodell er betinget av at gjestepasientordningen opphører, og at man får en annen finansieringsform av sykehusene hvor tilstrekkelig finansiering av helsetilbud ikke er betinget av den enkelte fylkeskommunes økonomi og ressurser.

       Disse medlemmer vil i denne forbindelse påpeke at det er et organisasjonsspørsmål hvorvidt leger og øvrig helsepersonell kan ansettes av den enkelte fylkeskommune med plikt til å tjenestegjøre ved flere sykehus eller institusjoner. Disse medlemmer er noe forundret over at helsemeldingen i forbindelse med sin nettverksmodell ikke tar opp spørsmålet om å øke antall private spesialisthjemler i fylker og kommuner. Disse medlemmer mener at nettverksmodellen må suppleres med etablering av private spesialistavtalehjemler ute i distriktene. Den utrednings- og kontrollfunksjonen som kan drives av privatpraktiserende spesialister, vil kunne avlaste sykehusenes sengeavdelinger og poliklinikker med oppgaver som ikke nødvendigvis bør foregå ved sykehus. I mer effektiv bruk av den private spesialistfunksjonen bør det kunne bidra til å redusere ventetid både for innleggelser og ved sykehusets poliklinikker.

       Effekten av å etablere flere avtalehjemler for ulike private spesialiteter i distriktene vil være følgende:

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet vil for sin del i tillegg understreke følgende:

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet mener at de tilsatte spesialister i sykehusene allerede i dag bruker for mye tid til poliklinisk virksomhet og at tidsbruken på poliklinikkene går på bekostning av tilbud og tilsyn med innlagte pasienter, noe som igjen øker ventelistene for innleggelser.

       Disse medlemmer er kjent med at ca 300 privatpraktiserende spesialister i dag driver praksis uten avtale med fylkeskommunene. Dette til tross for at flere fylkeskommuner har disse praktiserende spesialisthjemlene med i sine helseplaner. Disse medlemmer mener at de fylkeskommuner som opererer med disse spesialistene uten driftsavtale snarest bør medvirke til at driftsavtale blir inngått og at spesialistene blir tilgjengelig også for folk flest.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen medvirke til at de privatpraktiserende spesialister som i dag driver uten driftsavtale med fylkeskommunene, men som figurerer på fylkeskommunenes helseplaner, snarest får driftsavtale med sin respektive fylkeskommune. »

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet viser til at selv om Norge har et relativt høyt antall somatiske sykehus for en befolkning på 4 mill. mennesker er like fullt manglende behandlingskapasitet det største problemet i dagens helsevesen. Dette skyldes naturlig nok ikke etter dette medlems mening at vi har for mange sykehus, men at et desentralisert helsevesen med fylkeskommunalt ansvar og fylkeskommunale grenser ikke er i stand til å utnytte kapasiteten ved de mange sykehusene maksimalt. Dette medlem vil ellers gjøre oppmerksom på at antall somatiske sykesenger i forhold til befolkningen ligger lavere enn mange andre land det er naturlig å sammenligne seg med. Norge bruker også relativt mindre ressurser til sitt helsevesen enn eksempelvis våre nordiske naboland. Problemet er ikke slik man kan få inntrykk av i helsemeldingen at Norge har for mange somatiske sykehus, men at den håpløse desentraliserte organisering av helsevesenet ikke er i stand til å utnytte de ressursene som er tilgjengelig. Dette medlem er selvfølgelig enig med meldingen i at vi bør få en bedre funksjonsfordeling sykehusene imellom, men dette medlem har liten tro på at en sterkere regionalisering av helsevesenet alene vil løse kapasitetsproblemene i det somatiske helsevesen.

       Skal en i større grad utvikle og forbedre transportmulighetene for å demme opp for en sviktende akuttberedskap ved et lokalsykehus, vil ikke bare pasientenes liv og helse komme i fare, men dette medlem har svært liten tro på at dette vil bli rimeligere for samfunnet. Økonomien i dette må vurderes samfunnsøkonomisk og ikke opp i mot hva eventuelt en fylkeskommune måtte spare på en svekket beredskap. At fylkeskommunene kan frigjøre seg fra en del transportutgifter som belastes Rikstrygdeverket, er en særdeles dårlig begrunnelse samfunnsmessig sett.

       Slik dette medlem ser det, har ikke norsk helsevesen en eneste somatisk sykehusseng å miste, og dette medlem vil derfor avvise tanken om en omstrukturering av et stort antall lokalsykehus til nisjespesialiteter, kombinerte helseinstitusjoner eller sykestuer.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Det foretas ingen reduksjon av somatiske sykesenger i landets lokalsykehus, og det foretas heller ingen nedbygging av akuttjenesten i de lokale akuttsykehus som kan sette menneskers liv og helse i fare. »

       Dette medlem har merket seg at helsemeldingen vektlegger en fremtidig regional helseplanlegging. Dette medlem kan se positive sider ved det, men er noe skeptisk til at man her kan få etablert et nytt og fjerde helsebyråkrati i regionene. Det er etter dette medlems skjønn viktig at den enkelte fylkeskommune ikke tilstiles vetorett i et regionalt helsesamarbeid. Det er også etter dette medlems sjønn viktig at det regionale helsearbeidet ikke etablerer absolutte grenser for regionen, men at man må kunne utveksle tjenestetilbud også over regiongrensene.

       Forslaget til sammensetning av de regionale helseutvalg bør etter dette medlems mening utvides med en pasientrepresentant fra hver fylkeskommune som er innlemmet i regionen.

6.2.1. Kommunal betalingsplikt for utskrivningsklare pasienter

       Komiteen har merket seg at det foreslås å skaffe lovhjemmel for kommunal betalingsplikt av utskrivningsklare pasienter og bruke denne når en ellers ikke kommer til enighet mellom nivåene. Komiteen støtter dette, men vil understreke at den enkelte fylkeskommune i samarbeid med kommunene bør finne praktiske løsninger med omforente avtaler om når betalingsplikt skal inntre slik det er eksempler på i noen sykehusområder.

       Komiteen er innforstått med at innføring av kommunal betalingsplikt ikke alene vil kunne løse problemene med at utskrivningsklare pasienter blir liggende på sykehus. Hovedproblemet er at det ofte er for dårlig utbygd tilbud i førstelinjetjenesten, noe som medfører at kommunene ikke har mulighet til å ta imot den ferdigbehandlede pasienten. Komiteen støtter derfor Regjeringen når de nå signaliserer økte overføringer til primærhelsetjenesten i årene som kommer.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet har registrert at forslaget til betalingsplikt for såkalte ferdige pasienter i de somatiske fylkessykehusene er møtt med stor skepsis fra primærkommunene, og brukergruppene stiller seg også noe skeptisk til forslaget. Dette medlem viser til at det var Fremskrittspartiet som i sin tid fremmet et lignende forslag i Stortinget som ble oversendt Regjeringen, og dette medlem mener fortsatt at slik betalingsplikt bør innføres som et ris bak speilet for de kommuner som ikke prioriterer utbyggingen av forsvarlige gode omsorgstilbud. Dette medlem stiller seg imidlertid særdeles skeptisk til det byråkrati som meldingen legger opp til når det gjelder å pålegge kommunene betalingsplikt. Betalingspliktpålegget må kunne forenkles og delegeres ned til den enkelte fylkeskommune ved fylkeshelsesjefen i samarbeid med den respektive fylkeslege.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet fremmer følgende forslag:

       « Myndighet til å pålegge betalingsplikt for kommuner som ikke tar imot ferdigbehandlede pasienter i de somatiske sykehus innen rimelig tid, tillegges fylkeslegen. »

6.2.2. Psykisk helsevern

       Komiteen har merket seg at det gjenstår mye før landet har en tilfredsstillende helsetjeneste for pasienter med psykiske lidelser. Komiteen er spesielt opptatt av at psykiske lidelser synes å bli mye lavere prioritert enn somatiske lidelser, både i kommuner og fylkeskommuner. Komiteen ser derfor frem til at problemene og løsninger vil bli lagt frem for Stortinget som egen sak.

       Komiteen har merket seg at departementet med bakgrunn i NOU 1988:8 i løpet av kort tid vil fremme ny lov om psykisk helsevern.

       Komiteen støtter behovet for ny lov som klarere enn nå gir avklaring på helhetlige og sektorovergripende behandlingskjeder og dermed også klarere ansvarsfordeling. Med økende ansvar for pasienter tillagt kommunenivået, er det viktig at kompetansen på kommunenivå bygges opp samtidig som kontakten med spesialisttjenesten er god. Ettersom nyere forskning og ajourført statistikk viser at behandlingsresultatene for ei stor gruppe pasienter med psykiske lidelser ikke gir friske pasienter, vil rehabilitering og langtidsopplegg være viktig i et samspill mellom opphold i kommunene og oppfølging fra spesialisttjenesten. Den store variasjon fylkene imellom når det gjelder bemanning og behandlingskapasitet i annenlinjetjenesten, kan bl.a. forklares med store ulikheter i kommunenes forutsetninger for å ta seg av disse pasientene.

       Komiteen har merket seg at den kapasitetsøkning en har hatt i behandlingen av pasienter med psykiske lidelser knytter seg til kortere liggetid i institusjonene og en økning av behandlingskapasiteten både ved ungdoms- og voksenpsykiatriske poliklinikker.

       Komiteen vil også sterkt understreke at kommunene i øyeblikket ikke er synes å være i stand til å overta det hele og fulle ansvar for langtidspsykiatrien, og komiteen mener derfor at fylkeskommunene ikke må skrive ut langtidspasienter fra de psykiatriske sykehjemmene før et ferdig tilrettelagt tilbud foreligger i kommunene.

       Komiteen mener at det så langt som mulig må tas hensyn til den enkelte pasients ønsker, og at ingen må flyttes mot sin vilje. Før en eventuell nedbygging av institusjonsplasser finner sted på fylkeskommunalt nivå, må denne pasientgruppen være sikret gjennom lovgivning som gir en reell forpliktelse - og økonomisk mulighet - for kommunene til å ivareta disse pasientenes behov.

       Komiteen ser også faren for at sykdommer som psykiske lidelser, diverse sammensatte lidelser m.fl. ikke får den oppmerksomhet og behandling som de etter helsepolitiske prioriteringer skal ha.

       Komiteen ber om at de store ulikheter i kommunenes forutsetninger for å ta seg av pasienter med psykiske lidelser ofres særlig oppmerksomhet i det videre arbeid, og ser derfor positivt på midlene over statsbudsjettet øremerket til bedring av kompetanse for personale og tilbud til heimeboende med psykiske lidelser, og forutsetter at bevilgningen videreføres og trappes opp.

       Komiteen viser til at det har skjedd en betydelig nedbygging av institusjonsplasser i psykiatrien. Mange langtidspasienter er blitt diagnostisert utskrivningsklare, og er tilbakeført eller skal tilbakeføres til hjemkommunene. Dette har skjedd uten klare nasjonale føringer fra Stortinget og samtidig uten at det har foregått en tilsvarende oppbygging av tilbudet innen psykiatri i kommunene. Omorganiseringen av psykiatrien har skapt en gradvis forskyving av ansvar over på kommunene, uten at ansvaret er blitt etterfulgt med bevilgninger og kompetanse. Komiteen har merket seg at liggetiden på psykiatriske institusjoner er blitt redusert, dette har også skapt et økt press på kommunehelsetjenesten.

       I dag går omtrent 90 % av resursene fortsatt til sykehus og sykehjem, mens de fleste pasientene lever største delen av sitt liv utenfor institusjonene. Komiteen mener det er behov for økte bevilgninger for å styrke psykiatritilbudet i kommunene. Det er viktig at en ikke foretar en ytterligere nedbygging av institusjonshelsetjenesten. Komiteen ser behovet for institusjonshelsetjenesten innen psykiatrien også i fremtiden, for pasienter med alvorlige personlighetsforstyrrelser som har behov for korte eller langvarige institusjonsopphold. Dessuten vil det være en liten gruppe pasienter som har behov for et mer varig vernet botilbud med psykiatrisk spesialkompetanse. Dette kan organiseres gjennom interkommunale eller fylkeskommunale løsninger.

       Komiteen fastholder at fylkeskommunene fortsatt skal være ansvarlig for spesialisthelsetjenesten. Spesialisthelsetjenesten må ivareta behovet for poliklinisk og akutt psykiatrisk behandling. Spesialisthelsetjenesten må organiseres slik at den bistår med veiledning overfor kommunene.

       I dag blir under 10 % av resursene brukt innen barne- og ungdomspsykiatri. Undersøkelser viser at om lag hver tiende ungdom har forsøkt å ta sitt eget liv. Komiteen mener en må ta disse signalene på alvor og ser derfor behovet for økte bevilgninger til forebyggende arbeid blant barn og unge. Det er nødvendig med et samarbeid mellom helsestasjon, barnevern, PP-tjeneste, rusomsorg og psykiatri.

       Komiteen vil også be departementet vurdere nøye om den institusjonskapasitet som en nå har for barn og ungdom med psykiske lidelser, er for knapp. Det er uheldig at unger i dag ikke får institusjonsopphold grunngitt i ressurs- og plassmangel, og der en ellers mener at et sammenhengende heldøgnstilbud ville vært et riktig behandlingsalternativ.

       Komiteen vil understreke at det er viktig å bygge opp kompetanse der folk med psykiatriske lidelser bor. Kommunene har ansvaret for forebyggende arbeid, rehabilitering, ettervern og for tilrettelegging av arbeidsplasser. Det er nødvendig med en økning av utdanningskapasiteten av helsepersonell, slik at kommunene kan sikres tilgang på nødvendige fagfolk innen psykiatri. Komiteen mener kommunene må få tilført faglig støtte fra de fylkeskommunale kompetansesentrene og institusjoner i mellomtiden. Undervisning og veiledning fra spesialisthelsetjenesten, gjennom psykiatriske fagteam må komme inn i forhold til de behov som foreligger.

       Komiteen ber Regjeringen prioritere arbeidet med ny lov for psykisk helsevern, slik at ansvaret blir plassert, og det økte ansvar må bli etterfulgt med de nødvendige bevilgninger.

       Komiteens medlem fra Fremskrittspartiet mener at den reduksjon i antall psykiatriske senger som har skjedd, har vært dramatisk og uforsvarlig. Dette medlem viser i denne forbindelse til rapporten fra Den rettsmedisinske kommisjon for tidsrommet 1980-93 som konkluderer med at hele 22 % av drap eller forsøk på drap var begått av sinnslidende personer.

6.2.3. Utvikling av kompetanse for habilitering og rehabilitering

       Komiteen viser til at ansvaret for rehabilitering etter skader og sykdom er delt mellom en rekke instanser. En del av rehabiliteringen skjer i kommunehelsetjenesten, på somatiske sykehus, ved spesialsykehus, og ved private og offentlige opptreningsinstitusjoner. Innenfor det statlige rehabiliteringsforsøket drives det prosjekter for langtidssykmeldte i noen fylker. Riksrevisjonen har påpekt stor mangel på oppfølging av og rehabiliteringstilbud til langtidssykmeldte. Etter komiteens mening har mangelen på rehabiliteringstilbud sammenheng med at ansvaret for utvikling av tilbud og faglig kompetanse ikke er klart definert, og at det ikke er økonomiske incentiver for rehabilitering.

6.2.4. Etterbehandling for revmatikere

       Komiteen vil peke på at behandlingstilbudet til revmatikere er under omlegging. Komiteen er bekymret for at spisskompetanse for leddgiktpasientene kan bli dårligere ved at behandling og opptrening blir bygd ut i hvert fylke. Større vekt på høyt spesialisert behandling medfører redusert liggetid og mindre tid til opptrening og rehabilitering i institusjon. En del revmatikere har behov for rehabilitering som det kan være vanskelig å få i lokalmiljøet. Komiteen er kjent med at Norsk leddgiktforbund har foreslått at Oslo Sanitetsforenings Revmatismesykehus tas i bruk som et spesialisert etterbehandlingssenter i tilknytning til Nytt Rikshospital. Verkstedsdelen fra Statens senter for ortopedi kan også samlokaliseres i lokalene. Det blir pekt på at senteret skal kunne benyttes etter revma-kirurgiske inngrep, og at det skal være et tilbud til pasienter fra hele landet. Senteret er tenkt brukt som et kompetansesenter, hvor helsepersonell fra den enkelte pasients nærmiljø kan henvende seg for assistanse. Et slikt tilbud vil foruten å bedre tilbudet til pasientene, avlaste lokale sykehus. Komiteen vil be om at dette prosjektet utredes, slik at det evt. kan realiseres så raskt som mulig. I utredningen bør det tas sikte på at senteret skal kunne gi tilbud og rehabiliteringsopplegg for pasienter med leddgikt, revmatisme, osteoporose og lignende muskel- og skjelettsykdommer samt andre sykdomsgrupper som naturlig kan falle inn under disse.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utrede prosjekt om at Oslo Sanitetsforenings Revmatismesykehus gjøres om til et senter som skal kunne gi tilbud og rehabiliteringsopplegg for pasienter med leddgikt, revmatisme, ortoporose og lignende muskel- og skjelettsykdommer samt andre sykdomsgrupper som naturlig kan falle under disse. »

6.2.5. Spesialsykehus

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet vil peke på at spesialsykehus og institusjoner som gir tilbud til pasienter fra hele landet, vanskelig lar seg tilpasse til dagens finaniseringssystem. Institusjonene har i dag ulike eierskap og finansieringsordninger, og mange har problemer med å opprettholde jevn drift hele året. Sykehusene har spisskompetanse, og gir tilbud som det ofte ikke er formålstjenlig å bygge opp i hvert fylke.

       Disse medlemmer vil peke på at dagens system med blanding av direkte statlig støtte og gjestepasientbetaling fra fylkene, medfører betydelig skjevhet i tilbudene fra fylke til fylke. Dette gir et svært ulikt behandlingstilbud for pasientene.

       Disse medlemmer vil foreslå at Geilomo barnesykehus, Voksentoppen senter for astma og allergi, Hokksund Barnesykehus, Glittre lungesykehus, Granheim lungesenter og Modum Bads nervesanatorium i hovedsak finansieres av staten slik at gjestepasientbetalingen kan trappes ned eller opphøre. Ved en slik omlegging av finansieringen bør det innføres en medisinsk-faglig inntakskomité slik at fylkene ikke kan skyve det økonomiske ansvaret fra seg for pasienter som ikke trenger den spesialiserte kompetanse disse institusjonene har. I denne sammenheng bør medfinansiering fra organisasjoner og egenbetaling også vurderes. Når det spesielt gjelder Geilomo og Voksentoppen, antar disse medlemmer at det bør være en felles inntakskomité som også ser behandlingstilbudet i sammenheng med behandlingsreiser til utlandet.

       Disse medlemmer fremmer derfor følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 1996 legge frem forslag til at Geilomo barnesykehus, Voksentoppen senter for astma og allergi, Hokksund Barnesykehus, Glittre lungesykehus, Granheim lungesenter og Modum Bads nervesanatorium i sin helhet eller hovedsakelig finansieres direkte over folketrygden. Det bør vurderes å opprette medisinsk-faglige inntakskomiteer ved institusjonene. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 1996 å avklare hvilke konkrete tiltak som må til for å sikre tilbudet og driften ved spesialsykehus for ulike grupper funksjonshemmede, astma- og allergipasienter, psykiatriske pasienter m.fl. »

6.2.6. Feiring-klinikken

       Komiteen er gjort kjent med at Feiring-klinikken har anskaffet apparatur for laserbehandling av hjertesykdommer, og at dette behandlingstilbudet er lagt opp i samarbeid med fagekspertisen ved Rikshospitalet.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen medvirke til at Feiring-klinikken snarest får bevilgning til forskning på utprøvende laserbehandling av hjertepasienter. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, vil påpeke at kapasiteten når det gjelder hjerteutredning, ballongbehandling og hjerteoperasjoner, har økt de siste årene. I samme periode har det vært en reduksjon av hjerte- og karsykdommer. Når det gjelder behandlingskapasitet, ligger Norge likevel lavere enn en del europeiske land det er naturlig å sammenligne seg med, og i enkelte helseregioner er det uakseptabel lang ventetid på behandling.

       Flertallet vil advare mot å bygge ned behandlingskapasitet, dersom det fører til at ventetiden for pasientene blir lengre. Dersom det blir aktuelt med nedbygging, mener flertallet at det ikke er naturlig å starte med en spesialklinikk som Feiring. Klinikken er privat organisajonseid og meget veldreven. Den har god faglig standard, og gir et godt totaltilbud til pasientene og deres pårørende.

6.2.7. Kompetansesenter for multippel sklerose

       Komiteen vil peke på at utviklingen av kompetansesentra spesielt for sjeldne sykdomsgrupper gir både økt faglig kompetanse og et bedre tilbud til pasientene. Komiteen er kjent med at Norsk Forening for Multippel Sklerose har bedt departementet om å redegjøre for muligheten for å sentralisere arbeidet med utvikling av forskning og kompetanse for denne sykdommen, og at foreningen har foreslått å konsentrere kompetanse ved Haukeland og Ullevål sykehus. Komiteen vil peke på at denne pasientgruppen er forholdsvis liten, og at det vil være hensiktsmessig både for fagmiljøet og for pasientene med en konsentrasjon av kompetansen. Videre vil komiteen be om å få vurdert opprettelse av et Nasjonalt register over MS-rammede, som et ledd i forskning og utvikling av behandlingstilbud.

       Det kan òg være aktuelt å vurdere lignende tiltak for andre grupper. Komiteen ber derfor om at departementet vurderer opprettelse av nasjonale kompetansesentra for multippel sklerose såvel som for andre sykdomsgrupper.

       Departementet blir også bedt om å vurdere å oprette et nasjonalt register over MS-rammede som et ledd i forskning og utvikling av behandlingstilbudene.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag til bevilgning slik at det kan utvikles nasjonale kompetansesentra for multippel sklerose og eventuelt andre mindre sykdomsgrupper. »

6.2.8. Rygglidelser

       Komiteen viser til at muskel-skjellettlidelser - spesielt rygglidelser - er en utbredt folkesykdom. Ryggsykdommer påfører den enkelte redusert livskvalitet og samfunnet store kostnader i form av sykepenger og uføretrygd. Til tross for dette er rygglidelser lavt prioritert innen medisinsk utdanning, forskning og behandling i Norge. Lang ventetid på operasjoner og rehabiltering vil ofte forverre lidelsene. For svært mange yrkesaktive pasienter vil rask behandling gi betydelige gevinster i form av innsparte sykepenger og andre trygdeytelser. En del pasienter velgerå kjøpe behandling i utlandet fremfor lang ventetid eller tilbud om behandling de mener ikke er optimal. Innenfor helseregionene prioriteres behandlingstilbudet forskjellig, og det kan synes som om det legges for liten vekt på felles kompetanseutvikling.

       Komiteen mener at dette behandlingstilbudet må gis større prioritet, og at det først og fremst må vurderes å utvide tilbudet der spesialkompetansen er bygget opp. Videre bør det vurderes å bygge opp et nytt kompetansesenter for rygglidelser. Komiteen mener også at det er grunn til å vurdere å arbeide frem en offentlig utredning for økt satsing på forebygging, forskning og behandling av rygglidelser. I dette arbeidet bør leger, fysioterapeuter, kiropraktorer og representanter for pasientorganisasjonene være representert.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge frem for Stortinget en vurdering av hvordan behandlingstilbudet for rygglidelser kan økes, og kompetansen bedres ved styrking av eksisterende behandlingstilbud. »

       « Stortinget ber Regjeringen igangsette et arbeid med tanke på en plan for økt forebygging, utdanning, behandling og forskning innenfor rygglidelser. »

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen gi trygdekontorene større muligheter for å benytte sykepenger til å kjøpe kapasitet for behandling av rygglidelser i forbindelse med sykepengeforsøket. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet mener at inntil behandlingstilbudet i Norge er blitt akseptabelt, bør det vurderes å gi rett til skattefradrag for nødvendig behandling i utlandet.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere innføring av rett til skattefradrag for nødvendige ryggoperasjoner i utlandet. »

6.2.9. Poliomyelitt

       Komiteen viser til at det fortsatt lever en del mennesker som fikk poliomyelitt da denne sykdommen var utbredt. Noen av disse har hele livet vært sterkt rammet av sykdommen, og har også fått tilleggssykdommer. Andre som bare har hatt mindre plager, merker nå i ettertid senvirkninger.

       Komiteen vil peke på at selv om dette er en sykdom som ikke lenger er noe problem her i landet, er sykdommen fortsatt virksom for de enkeltpersoner som plages av den. Det er viktig at disse får hjelp til å mestre hverdagen på en best mulig måte ved at de får økt tilgang på nødvendig fysikalsk behandling.