Til Stortinget.
Under henvisning til bl.a. tyrkiske myndigheters vel dokumenterte brudd på menneskerettighetene og anvendelsen av stadig mer udemokratiske midler i undertrykkelsen av den politiske opposisjon i landet, særlig mot den kurdiske minoritet, og under henvisning til Norges særlige ansvar som Tyrkias NATO-allierte, tas det i dokumentforslaget til orde for å stevne Tyrkia for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.
Forslaget lyder:
« Stortinget ber Regjeringen stevne Tyrkia for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. »
Komiteen vil vise til at menneskerettighetsspørsmålet i Tyrkia tidligere har blitt omtalt i forbindelse med Stortingets behandling av utenriksministerens og handelsministerens redegjørelse av 21. oktober 1994, og forslag fra stortingsrepresentant Erling Folkvord om å avslå alle søknader om lisens for eksport av våpen, ammunisjon eller annet forsvarsmateriell til Tyrkia, jf. Innst.S.nr.118 (1994-1995) og Dok.nr.8:03 (1994-1995).
I denne sammenheng har Stortinget understreket at menneskerettighetssituasjonen i Tyrkia er meget bekymringsfull. Bl.a. har Amnesty International dokumentert brudd på menneskerettighetene i Tyrkia i de senere år. Disse forholdene har blitt påpekt overfor tyrkiske myndigheter både fra norsk side og fra EU-landene. I tillegg har menneskerettighetsspørsmålet i Tyrkia vært drøftet både i Europarådet og i OSSE.
Komiteen viser til at artikkel 24 i den europeiske menneskerettighetskonvensjonen gir en konvensjonspart adgang til å reise klagesak for Kommisjonen mot en annen konvensjonspart med påstand om brudd på konvensjonen. Komiteen vil også vise til at Norge, sammen med Danmark, Sverige, Frankrike og Nederland i 1982 besluttet å gå til klagesak mot Tyrkia bl.a. fordi statsklageordningen den gang var eneste mulighet for å få Europakommisjonen til å vurdere påstanden om konvensjonsbrudd.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, viser også til at Norge i sin tid gikk til statsklage mot Hellas. Dette var i en situasjon der en militærjunta hadde overtatt makten i landet ulovlig. Tyrkia har en lovlig valgt regjering som det er mulig å ha dialog med om menneskerettighetssituasjonen.
Flertallet viser til at Tyrkia har akseptert den delen av menneskerettighetskonvensjonen som gir enkeltindivider rett til å gå til klagesak mot land. Denne retten er benyttet av mange og flere enkeltsaker kommer til behandling. Flertallet understreker nødvendigheten av at Tyrkia tar dette alvorlig slik at hele klageretten blir reell.
Flertallet mener at spørsmålet om en eventuell statsklage må vurderes ut fra hvorvidt dette kan ansees som et tjenlig virkemiddel overfor Tyrkia i den nåværende situasjon. Praksis fra både Europarådet og FN har vist at statsklager har et svært langsiktig tidsperspektiv og det kan bli vanskeligere for de anklagende land å ta i bruk andre virkemidler, herunder bruk av parlamentarikerdelegasjoner, mens saken prosederes. Dette vil være svært uheldig i en situasjon der det er dialog, samt at Tyrkia ønsker nærmere samarbeid med Europa. Dette gir mulighet for å øve press i ulike sammenhenger.
Både Norge og EU-landene har vektlagt betydningen av å innlemme Tyrkia i det europeiske samarbeid både ut fra strategiske hensyn og i forhold til menneskerettighetssituasjonen. EU har gjennom inngåelsen av en avtale om tollunion gitt konkret uttrykk for denne tilnærmingsmåten.
Flertallet vil understreke at menneskerettighetssituasjonen i Tyrkia blir fulgt med stor oppmerksomhet fra norske myndigheters side, i nær kontakt med de nordiske og andre nærstående land. Både Norge og EU har i all hovedsak sammenfallende synspunkter og har fremført disse overfor Tyrkia. Flertallet mener på denne bakgrunn at en stevning av Tyrkia for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen ikke er et egnet virkemiddel på nåværende tidspunkt og vil derfor avvise forslaget.
Flertallet understreker at standpunktet er situasjonsbestemt og kan vurderes annerledes på et senere tidspunkt.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Arnstad, Dale og Lahnstein, og fra Sosialistisk Venstreparti, Solheim, er enig med flertallet i at en statsklage må vurderes ut fra hvorvidt den kan anses som virkningsfull. Målet med en statsklage mot Tyrkia er å presse landet til å foreta grunnleggende forbedringer av menneskerettighetssituasjonen, samt arbeide fram en fredelig løsning på konflikten med kurderne. Disse medlemmer mener en statsklage er et godt virkemiddel overfor Tyrkia i den nåværende situasjon.
Disse medlemmer kan ikke se at en statsklage skal vanskeliggjøre bruk av andre virkemidler overfor Tyrkia. En statsklage overfor Tyrkia må være et av flere tiltak for å legge press på landet. Norge har allerede innført visse restriksjoner på eksport av militært materiell til Tyrkia. Når nå EU har inngått en avtale om tollunion med Tyrkia, har et viktig pressmiddel mot landet falt bort. Ettersom menneskerettighetssituasjonen ikke er blitt vesentlig bedre, er det viktig at man følger opp med andre tiltak. Disse medlemmer vil understreke at selv om en statsklage fremmes er det både mulig og formålstjenlig at Norge, sammen med andre land, bruker flere virkemidler. Det er viktig at presset mot Tyrkia opprettholdes, blant annet ved at det sendes parlamentarikerdelegasjoner og NGO-besøk til Tyrkia og at saken tas opp i fora som OSSE og Europarådet.
Disse medlemmer viser til at artikkel 24 i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen gir en konvensjonspart adgang til å reise klagesak for kommisjonen. Norge gikk, sammen med andre land, til klagesak mot Tyrkia i 1982. Denne gangen fordi det var eneste mulighet for Europakommisjonen til å vurdere påstanden om konvensjonsbrudd. Etter den tid har Tyrkia akseptert den delen av menneskerettighetskonvensjonen som gir enkeltindivider mulighet til å gå til klagesak mot land. Denne retten er benyttet av mange, og høsten 1995 hadde kommisjonen omkring 300 enkeltsaker til behandling.
Det er imidlertid kommet fram opplysninger fra flere menneskerettighetsorganisasjoner om at tyrkiske myndigheter forfølger ikke bare de ofre som klager inn sine saker, men også deres familier, og advokatene som bistår klageren. Slike represalier undergraver den individuelle klageretten. En statsklage gjør at kommisjonene kan foreta grundige undersøkelser uten at ofrene for menneskerettighetsbruddene settes i ytterligere fare. Disse medlemmer mener at det i denne situasjonen bør fremmes en statsklage mot Tyrkia.
Disse medlemmer mener det er positivt at flertallet åpner for at muligheten for en statsklage kan vurderes på et senere tidspunkt. Disse medlemmer mener imidlertid at situasjonen i Tyrkia er så alvorlig at Norge, eventuelt i samarbeid med andre land, nå bør rette en statsklage mot landet.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen stevne Tyrkia for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. »
Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti:
Stortinget ber Regjeringen stevne Tyrkia for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til dokumentet, og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Dok.nr.8:16 (1995-1996) - forslag fra stortingsrepresentantene Paul Chaffey og Lisbeth Holand om å stevne Tyrkia for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen - avvises.
|
Oslo, i utenrikskomiteen, den 1. februar 1996.
|
| Haakon Blankenborg, |
Thorbjørn Jagland, |
Anne Enger Lahnstein, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |