Stortingsrepresentantene Carl I Hagen og John Alvheim foreslår i dokumentet en rekke forslag til tiltak for å gjenopprette tilliten til barnevernet.
Dokumentet tar i første rekke opp spørsmålet om loven blir praktisert etter intensjonene, og om det trengs å vurdere andre og nye tiltak for å sikre barn et barnevern som yter hjelp til deres beste.
Utgangspunket for forslagene i dokumentet er å bidra til å gjenopprette tilliten til tjenesten ved å bedre barns rettssikkerhet i barnevernsaker.
Dokumentet gjennomgår i kapittel 2 svakheter og mangler i barnevernet, det nasjonale utviklingsprogrammet, kunnskapskrisen i barnevernet og konsekvenser av denne og tjenestens ulike arbeidsoppgaver.
I kapittel 3 belyses tilnærmingsmåten i barnevernet og alternative tilnærmingsmåter drøftes. Det foreslås at Regjeringen fjerner bruken av Killéns lærebøker ved sosialarbeiderutdannelsen i Norge og at lærebøkene og læremateriellet gjennomgåes for å bedre utdanningen. Det foreslås også at inngrepsparagrafen i den nye barnevernloven blir omformulert etter mer strafferettslige prinsipper.
I kapittel 4 foreslås det at bestemmelsen om opplysningsplikt til barnevernet blir opphevet, inntil kompetent myndighet overtar barnevernets kontrolloppgaver.
I kapittel 5 foreslås det at det innføres en mer hensiktsmessig rettshjelpsordning som ivaretar barnas, foreldrenes og barnevernets behov for juridisk bistand i denne sakstypen. For å forhindre misbruk av offentlige midler, foreslås det videre at Justisdepartementet i samarbeid med Forbrukerrådet og Den Norske Advokatforening oppretter et kontrollorgan for ordningen.
I kapittel 6 foreslås det at fylkesnemndene for sosialsaker legges ned slik at det blir full overensstemmelse mellom rettsbehandlingen i barnevern- og straffesaker. Det foreslås videre at det innføres statlig autorisasjon for psykologer som skal fungere som rettssakkyndige.
I kapittel 7 foreslås det at konfliktrådene får et økt mandat og trekkes aktivt inn i arbeidet. En forutsetning er en videreutvikling og opprustning av tiltakssiden.
Det foreslås i kapittel 8 at det opprettes et Barnevernombud eller -tilsyn med myndighet til å evaluere og korrigere barnevernets arbeid i enkeltsaker basert på en juridisk tilnærming til saksområdet.
For å bidra til bedre ressursbruk og høyere kvalitet på barnevernets undersøkelser, foreslås det i kapittel 9 at barnevernets kontrolldel overføres til politiet underlagt Justisdepartementet. I den hensikt å bidra til å bedre tverrfaglig og tverretatlig samarbeid, foreslås det også at det kriminalitetsforebyggende rådet (KRÅD) styrkes.
I kapittel 10 gjengis en oversikt over litteratur og referanser.
Dokumentets forslag refereres i sin helhet:
« Stortinget ber Regjeringen
| 1. |
sørge for en nøye gjennomgang av lærebøkene ved sosialarbeider- og barnevernpedagogutdannelsen, herunder fjerning av Kari Killéns lærebøker, med sikte på å innføre et forsvarlig utdanningstilbud i samsvar med nødvendige rettssikkerhetshensyn i barnevernsystemet. |
| 2. |
fremme forslag om å omformulere § 4-12 i barnevernloven på en slik måte at bestemmelsen tydeligere avspeiler at det strafferettslige kriteriet om reelle handlingsalternativer også ligger til grunn for samfunnets sanksjoner etter barnevernloven. |
| 3. |
fremme forslag om å oppheve lovbestemmelser som gir andre myndigheter og offentlige instanser opplysningsplikt overfor barnevernet, inntil barnevernets kontrolloppgaver er overført til en kompetent myndighet. |
| 4. |
fremme forslag om å innføre en rettshjelpsordning som bidrar til å dekke barnevernets, barnets og foreldrenes behov for juridisk assistanse i barnevernsaker slik at legitimitetsbehovet til barneverntjenesten dekkes. |
| 5. |
opprette et kontrollorgan for rettshjelpsordningen i barnevernet i samarbeid med Den Norske Advokatforening og Forbrukerrådet. |
| 6. |
fremme forslag om å nedlegge fylkesnemndene for sosiale saker og overføre sakene og ressursene til det alminnelige rettsapparat. |
| 7. |
fremme de nødvendige forslag for å innføre en ordning med offentlig autorisasjon for psykologer som ønsker å ta oppdrag som rettssakkyndige i barnevern- og barnefordelingssaker. |
| 8. |
fremme de nødvendige forslag for at konfliktrådene får utvidet mandat og trekkes aktivt inn i behandlingen av barnevernsaker. |
| 9. |
fremme de nødvendige forslag som medfører opprettelsen av enten et Barnevernsombud eller et Barneverntilsyn til å bistå og/eller korrigere barnevernet i enkeltsaker, undersøke mer generelle forhold i barneverntjenesten og utvikle spisskompetanse i barnevernsaker. |
| 10. |
fremme de nødvendige forslag for å overføre barnevernets nåværende kontrolldel til de forebyggende avdelingene ved politikamrene, mens barnevernets hjelpedel bibeholdes ved sosialtjenesten. |
| 11. |
fremme forslag om en styrking av det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) og lovfesting av hensiktsmessige samarbeidsorganer for å drive kriminalitetsforebyggende arbeid. »
|
Dokumentet har vært forelagt statsråd Grete Berget til uttalelse. Statsrådens svarbrev datert 20. mai 1996 er tatt inn som vedlegg.
Det råder bred enighet i komiteen om at det ikke kan aksepteres at barn og unge lever under forhold som preges av alvorlig og beviselig omsorgssvikt, overgrep og mishandling. Omsorg og oppdragelse er først og fremst foreldrenes ansvar. De skal ivareta barna materielt, psykologisk og sosialt. I de tilfeller foreldrene ikke makter omsorgen, er det samfunnets plikt å gripe inn overfor foreldrene. Etter komiteens mening råder det stor allmenn enighet om grunnprinsippene i den nye barnevernloven, nemlig erkjennelsen av at barn er selvstendige rettsobjekter. Komiteen vil understreke at tilliten til barnevernet er vesentlig for at barnevernsarbeiderne skal få mulighet til å håndheve barnevernloven til barns beste. Erfaringer viser at dagens barnevern står overfor store utfordringer.
Komiteen viser til at Regjeringen har lagt frem en stortingsmelding om barnevern, St.meld. nr. 39 (1995-1996). I meldingen gjøres det greie for de erfaringene man har med barnevernloven av l7. juli 1992, med spesiell vekt på den enkeltes rettsvern og praksis når det gjelder midlertidig overtakelse av omsorg i barnevernsaker. En rekke av de forslagene som fremmes i Dok.nr.8:17 (1995-1996) er behandlet i stortingsmeldingen, og det henvises derfor til innstillingen fra komiteen til stortingsmeldingen, Innst.S.nr.6 (1996-1997). Komiteen har valgt ikke å gå nærmere inn på de enkelte påstandene fremsatt i Dok.nr.8:17 (1995-1996), men har forholdt seg til forslagene.
Forslag nr. 1
Stortinget ber Regjeringen sørge for en nøye gjennomgang av lærebøkene ved sosialarbeider- og barnevernpedagogutdannelsen, herunder fjerning av Kari Killéns lærerbøker, med sikte på å innføre et forsvarlig utdanningstilbud i samsvar med nødvendige rettssikkerhetshensyn i barnevernet.
Komiteen er av den oppfatning at Stortinget gjennom § 46 i lov av 12. mai 1995 nr. 22 om universitet og høyskoler har beskrevet utdanningens mål og omfang, evt. obligatoriske emner, krav til praksis, arbeids- og eksamensformer. Utover det ønsker ikke komiteen å instruere utdanningsinstitusjonene om hva slags bøker man skal bruke i sin undervisning. Ethvert fagfelt må utvikles ut fra forskning, erfaring, praksis og ulike teoretiske tilnærminger.
Komiteen vil understreke høyskolenes og universitetenes rolle som institusjoner for uavhengig tenkning og forskning, og oppfatter det som brudd på disse verdier dersom statlige direktiver om fjerning av lærebøker fra pensumlister skulle bli en realitet.
Komiteen er kjent med diskusjonen i barneverntilknyttede miljøer om at grunnutdanningen er mangelfull. Asplan Analyse laget i 1992 en utredning om kompetansen og utdanningsbehovene i barnevernet. Konklusjonen var at nåværende sosionom- og/eller barnevernspedagogutdanning ikke ga tilstrekkelig kompetanse til barnevernsarbeid. Asplan Analyse trakk for øvrig den samme konklusjonen hva angår både psykologi- og jusstudiet i forhold til å gi kompetanse til barnevernsarbeid. Komiteen har merket seg at det er fremkommet kritikk mot Asplans utredning, bl.a. angående skjematisk modelltenkning. Komiteen mener at grunnutdanningen, etter- og videreutdanningen må sees i en helhet og i sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Roy N Wetterstad viser til St.meld. nr. 39 (1995-1996) hvor det erkjennes at det i barneverntilknyttede miljøer er generelt akseptert at de nåværende grunnutdanningene er mangelfulle. Dette inntrykket underbygges også av en utredning fra Asplan Analyse i 1992 om kompetanse- og utdanningsbehovene i barnevernet. Disse medlemmer viser til Innst.S.nr.6 (1996-1997) (St.meld. nr. 39 (1995-1996)) hvor det fremmes forslag om dette.
Forslag nr. 2
Stortinget ber Regjeringen om å omformulere § 4-12 i barnevernloven på en slik måte at bestemmelsene tydeligere avspeiler at det strafferettslige kriteriet om reelle handlingsalternativer også ligger til grunn for samfunnets sanksjoner etter barnevernloven.
Komiteen viser til kapittel 3 i St.meld. nr. 39 (1995-1996), hvor forebyggende tiltak er sentralt, og utgjør den overveiende andelen av tiltak fra barnevernstjenesten. Inngrepskriteriene i § 4-12 er utformet slik at omsorgsovertakelse bare skal vedtas i alvorlige situasjoner, og bare når det ikke kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak. Komiteen avviser derfor forslaget.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og representanten Roy N Wetterstad viser til at et flertall i forbindelse med behandlingen av Innst.O.nr.80 (1991-1992) presiserte at de kriterier som er formulert i lovens § 4-12, om grunnlag for omsorgsovertakelse, må tolkes på en streng måte. Det ble videre understreket at omsorgsovertakelse ikke må vedtas dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak. Det forventes at dette blir fulgt.
Forslag nr. 3
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å oppheve lovbestemmelser som gir andre myndigheter og offentlige instanser opplysningsplikt overfor barnevernet inntil barnevernets kontrolloppgaver er overført til en kompetent myndighet.
Komiteens flertall, alle unntatt representanten Roy N Wetterstad, viser til at plikten til å gi opplysninger til barnevernet bare inntrer når det er grunn til å tro at barnet blir mishandlet i hjemmet, eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt. Hensikten med bestemmelsen er å bedre sikringen av at barn i krise får den hjelp de har behov for. For at barnevernet skal komme inn på et tidlig tidspunkt er det påkrevet at det gis melding fra de instanser som daglig har kontakt med barnet, og som da faktisk har mulighet til å se om barnet lever i en vanskelig situasjon. Flertallet viser til brev av 20. mai 1996 fra Barne- og familiedepartementet, hvor dette spørsmålet er nøye behandlet. Flertallet avviser forslaget.
Komiteens medlem representanten Roy N Wetterstad er enig i de vurderinger som Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet har gjort i Innst.O.nr.80 (1991-1992) om opplysningsplikt, og fremsetter derfor følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å oppheve lovbestemmelser som gir andre myndigheter og offentlige instanser opplysningsplikt overfor barnevernet. »
Forslag nr. 4
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å innføre en rettshjelpsordning som bidrar til å dekke barnevernets, barnets og foreldrenes behov for juridisk assistanse i barnevernsaker, slik at legitimitetsbehovet til barnevernstjenesten dekkes.
Komiteen mener at erfaring viser at rettstilbudet er tilstrekkelig ivaretatt ved at det innvilges fri sakførsel uten behovsprøving i alle tvangssaker. I andre saker er det adgang til å innvilge rettshjelp dersom det er særlig behov for dette. Komiteen foreslår at forslaget avvises.
Forslag nr. 5
Stortinget ber Regjeringen opprette et kontrollorgan for rettshjelpsordningen i barnevernet i samarbeid med Den Norske Advokatforening og Forbrukerrådet.
Komiteen viser til at Justisdepartementet er klageorgan for vedtak fattet i medhold av rettshjelpsloven, og dermed indirekte kan foreta en kontroll med arbeidet som utføres. Klager på advokat kan framføres til Den Norske Advokatforening og Justisdepartementet, og dette sammen med at det for tiden arbeides med en ny tilsynsordning for advokater, gjør at komiteen ikke finner det hensiktsmessig med ytterligere kontrollsystemer. Komiteen viser for øvrig til brev fra statsråden, se vedlegg.
Forslag nr. 6
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å nedlegge fylkesnemndene for sosiale saker, og overføre sakene og ressursene til det alminnelige rettsapparat.
Komiteen viser til at det var et enstemmig Storting som i 1992 vedtok å legge avgjørelsesmyndigheten i barnevernsaker til fylkesnemndene. Departementet evaluerer barnevernloven og komiteen vil avvente denne evalueringen også når det gjelder fylkesnemndene. Så langt er det komiteens oppfatning at nemndene fungerer etter hensikten. Komiteen er av den oppfatning at å føre barnevernsaker for en vanlig domstol som førsteinstans ikke er ønskelig.
Forslag nr. 7
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag om å innføre en ordning med offentlig autorisasjon for psykologer som ønsker å ta oppdrag som rettssakkyndige i barnevern og barnefordelingssaker.
Komiteen vil understreke viktigheten av kvalitetssikring av sakkyndighetsarbeidet i saker som angår barn, og viser til NOU 1995:23 med følgende tittel: Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver, rolleutforming og kvalitetssikring. Høringsuttalelsene er for tiden under arbeid i departementet. Komiteen regner med at problemstillingene vil bli lagt frem for Stortinget på et senere tidspunkt, og på denne bakgrunn foreslås forslaget avvist.
Forslag nr. 8
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag for at konfliktrådene får utvidet mandat og trekkes aktivt inn i behandlingen i barnevernsaker.
Komiteen vil i likhet med departementet understreke at avgjørelser etter barnevernloven oftest har en dyptgripende karakter. Saker som gjelder mishandling og overgrep av barn, kan ikke defineres som konflikter mellom likeverdige parter slik som løsninger gjennom konfliktrådsmegling forutsetter. Konfliktrådene har ikke juridisk eller sosialfaglig kompetanse som tilsier at vanskelige barnevernsaker får en mer betryggende behandling i konfliktrådene enn i fylkesnemndene.
Komiteen kan ikke se det som forsvarlig å la konfliktrådene få mandat til å behandle saker etter lov om barnevern, men ser det som positivt at konfliktrådene kan bistå med megling i de saker der barnevernet ber om det, på samme måte som i dag.
Komiteen viser for øvrig til brev fra Barne- og familiedepartementet av 20. mai 1996.
Forslag nr. 9
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag som medfører opprettelsen av enten et barnevernsombud eller et barnevernstilsyn til å bistå og/eller korrigere barnevernet i enkeltsaker, undersøke mer generelle forhold i barnevernstjenesten og utvikle spisskompetanse i barnevernsaker.
Komiteen mener det ikke er behov for å opprette et barnevernombud eller et eget barneverntilsyn og viser til at Barneombudet til dels har den funksjonen forslaget etterspør. Dessuten er det flere fag- og forskningsinstanser som til enhver tid undersøker de mer generelle forhold i barnevernstjenesten. Det utvikles spisskompetanse i barnevernsaker gjennom ulike etterutdanningstilbud, gjennom erfaring i barnevernsarbeid og i fagsekretariater som f.eks. Barnevernssekretariatet og regionale kompetansesentra.
Forslag nr. 10
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag for å overføre barnevernets nåværende kontrolldel til de forebyggende avdelingene ved politikamrene, mens barnevernets hjelpedel bibeholdes ved sosialtjenesten.
Komiteen er av den oppfatning at ordningen som den er i dag, fungerer tilfredsstillende. Et aktivt og godt samarbeid med politi og barnevern bl.a. gjennom ordningen med barnevernvakter, er hensiktsmessig og det synes ikke nødvendig å forandre på det ansvarsforholdet som vi har i dag. Komiteen er av den oppfatning at oppgaven med å ivareta de mest utsatte barna best løses av barnevernet i henhold til barnevernlovens regelverk. Å overlate deler av ansvaret eller oppgavene til politiet vil kunne øke konfliktnivået i allerede vanskelige saker.
Forslag nr. 11
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en styrking av det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) og lovfesting av hensiktsmessige samarbeidsorganer for å drive kriminalitetsforebyggende arbeid.
Komiteen viser til svarbrevet fra statsråd Grete Berget av 20. mai 1996, og avviser forslaget på bakgrunn av det svaret som er gitt fra statsråden.
Forslag fra representanten Roy N Wetterstad:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å oppheve lovbestemmelser som gir andre myndigheter og offentlige instanser opplysningsplikt overfor barnevernet.
Komiteen har for øvrig ingen merknader og rår Stortinget til å gjøre slik
vedtak:
Dok.nr.8:17 (1995-1996) - forslag fra stortingsrepresentantene Carl I Hagen og John Alvheim om tiltak for å gjenopprette tilliten til et barnevern i tillitskrise - avvises.
|
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 16. oktober 1996.
|
| Grethe G Fossum, |
Eli Sollied Øveraas, |
| leder og ordfører. |
sekretær. |
VEDR. DOK.NR.8:17 (1995-1996) OM TILTAK FOR Å GJENOPPRETTE TILLITEN TIL ET BARNEVERN I TILLITSKRISE
Jeg viser til familie-, kultur- og administrasjonskomiteens brev av 25. januar 1996, hvor komiteen ber om min vurdering av stortingsrepresentantene Carl I Hagen og John Alvheim sine forslag i Dok.nr.8:17 (1995-1996).
Regjeringen har nylig lagt fram en stortingsmelding om barnevernet, St.meld. nr. 39 (1995-1996). I meldingen redegjøres det for erfaringene med barnevernloven av 17. juli 1992 med vekt på den enkeltes rettsvern og praksis når det gjelder midlertidig overtakelse av omsorg i barnevernsaker. Meldingen inneholder også en gjennomgang av barneverntjenesten slik den har utviklet seg og fungerer i dag. En rekke av de forslag som fremmes i Dok.nr.8:17 er således berørt i stortingsmeldingen. Jeg vil likevel komme med enkelte merknader til hvert av de forslag som fremmes i Dok.nr.8:17.
Forslag nr. 1:
Stortinget ber Regjeringen sørge for en nøye gjennomgang av lærebøkene ved sosialarbeider- og barnevernpedagogutdannelsen, herunder fjerning av Kari Killéns lærebøker, med sikte på å innføre et forsvarlig utdanningstilbud i samsvar med nødvendige rettssikkerhetshensyn i barnevernsystemet.
Forslaget har vært forelagt Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, og deres merknader er tatt inn i mitt svar.
Etter gjeldende regelverk, har Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fastsatt nasjonale rammeplaner for barneverndpedagog- og sosionomutdanningene, jf. § 46 i lov av 12. mai 1995 nr. 22 om universitet og høyskoler. I rammeplanene beskrives utdanningens mål, omfang, eventuelle obligatoriske emner, krav til praksis, arbeids- og eksamensformer.
Utover dette kan ikke de lokale utdanningsinstitusjonene instrueres om innholdet i undervisningen, forskningen eller utviklingsarbeidet, jf. § 2.3 i lov om universitet og høyskoler. Bakgrunnen for denne lovbestemmelsen er ønsket om å sikre høyskolene og universitetenes fundamentale rolle som institusjoner for uavhengig tenkning og lærefrihet.
På grunn av hensynet til lærestedets uavhengighet er det heller ikke aktuelt å gå inn for de gjennomgripende endringene i forholdet mellom lokale læresteder og sentrale myndigheter som blir foreslått i Dok.nr.8:17. En eventuell hjemling av muligheter til å gi statlige direktiver om fjerning av lærebøker fram pensumlistene ville være et brudd med de verdier forholdet mellom norske utdanningsinstitusjoner og sentrale myndigheter har bygd på i nyere tid.
Mye av kritikken mot barnevernet i Dok.nr.8:17, har direkte eller indirekte tilknytning til forestillinger om manglende eller mangelfull kompetanse i barnevernet. Uten med dette å hevde at kompetansenivået i barneverntjenestene nå er fullstendig tilfredsstillende, er det grunn til å framheve den omfattende virksomheten for å styrke kompetansen som har funnet sted etter at Asplan Analyse laget sin analyse av kompetanse- og utdanningsbehovene i barnevernet i 1992. For en mer omfattende redegjørelse henvises det her til kapittel 5 i stortingsmeldingen om barnevernet.
Forslag nr. 2:
Stortinget ber Regjeringen om å omformulere § 4-12 i barnevernsloven på en slik måte at bestemmelsen tydeligere avspeiler at det strafferettslige kriteriet om reelle handlingsalternativer også ligger til grunn for samfunnets sanksjoner etter barnevernloven.
Jeg forstår bakgrunnen for forslaget slik at barnevernet, etter forslagsstillernes mening, kunne ha avverget mange omsorgsovertakelser dersom foreldrene hadde blitt møtt på en annen måte og mottatt faktisk hjelp før det var behov for omsorgsovertakelse. I denne sammenheng er det viktig å være klar over hvilke prinsipper som ligger til grunn for barnevernets arbeid, og hvilken vekt som legges på det forebyggende arbeidet.
Et sentralt prinsipp er at det ved valg av tiltak for et barn skal legges avgjørende vekt på hva som er barnets beste. Dette innebærer at der det er motstridende interesser mellom barnet og foreldrene, er det barnets interesser som skal være avgjørende ved valg av tiltak. Videre har det biologiske prinsipp satt sitt preg på en rekke av lovens bestemmelser. Prinsippet innebærer at det er lovens utgangspunkt at barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre - også om det er til dels alvorlige mangler ved deres omsorgsevne.
Det biologiske prinsippet kommer bl.a. til uttrykk i barnevernloven gjennom et annet prinsipp, det mildeste inngrep prinsipp, som innebærer at det ikke skal treffes mer inngripende tiltak enn nødvendig. Dette viktige prinsippet er bl.a. nedfelt i lovens § 4-12 annet ledd, hvor det framgår at det ikke kan treffes vedtak om omsorgsovertakelse for et barn, selv om grunnvilkårene for omsorgsovertakelse er til stede, dersom det kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelp av frivillige tiltak i hjemmet.
Som vist i stortingsmeldingens kap. 3 står forebyggende tiltak sentralt og utgjør den overveiende andelen av tiltak fra barneverntjenesten. Ett av målene med programmet for nasjonal utvikling av barnevernet (1991-93), som også er videreført i barneloven, var at hjelpetiltak skulle kunne tilbys tidligere og at hjelpen skulle gis mens barna var hos sine foreldre. Utviklingen bekrefter at dette målet er nådd. Antall hjelpetiltak er stigende, mens omsorgstiltakene viser en svak nedgang etter en topp i 1992.
Utgangspunktet er altså at en families problemer primært bør søkes bedret ved frivillige hjelpetiltak. Slik inngrepskriteriene i § 4-12 er utformet framgår det da også at omsorgsovertakelse bare skal vedtas i alvorlige situasjoner, og bare når det ikke kan skapes tilfredsstillende forhold for barnet ved hjelpetiltak. Ved innføringen av barnevernloven av 1992 har den enkeltes rettssikkerhet blitt styrket bl.a. gjennom mer presise inngrepskriterier for tvangstiltak. Det er imidlertid viktig å erkjenne at det i barnevernsaker ikke er mulig å eliminere skjønnselementet fra avgjørelsene.
Forslag nr. 3:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å oppheve lovbestemmelser som gir andre myndigheter og offentlige instanser opplysningsplikt overfor barnevernet, inntil barnevernets kontrolloppgaver er overført til en kompetent myndighet.
Opplysningsplikten til barnevernet er nedfelt i barnevernloven § 6-4, samt i en rekke særlover. Plikten til å gi opplysninger til barnevernet inntrer når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, eller når et barn har vist alvorlige atferdsvansker. Opplysningsplikten foreligger altså bare i de mest alvorlige tilfellene.
Bakgrunnen for bestemmelsen er at en økt meldefrekvens til barnevernet vil være et bidrag til bedre sikring av at barn i krise får den hjelp de har behov for. Det er viktig at barnevernet kommer inn i saken så tidlig som mulig, slik at barnet kan få nødvendig hjelp før skaden har blitt for stor. For at barnevernet skal kunne komme inn på et slikt tidspunkt, er det nødvendig at det gis melding fra de instanser som har kontakt med barnet, og som har mulighet til å se at barnet lever i en vanskelig situasjon.
Opplysningsplikten innebærer på den annen side en fare for svekket tillit mellom behandler og pasient. I dette dilemmaet har man imidlertid valgt å legge størst vekt på hensynet til barnet. Flertallet i Forbruker- og administrasjonskomiteen understreket i forbindelse med behandlingen av barnevernloven ( Innst.O.nr.80 (1991-1992), at også her må hensynet til barnet veie tyngst, og sluttet seg derfor til lovforslaget.
Jeg har bedt Justisdepartementet uttale seg til forslaget, og de presiserer at politiets opplysningsplikt overfor barnevernet er en viktig forutsetning for at samarbeidet mellom de to etatene skal fungere etter intensjonene. Etableringen av barnevernvakter i 23 politidistrikter, og samarbeidsavtalene som gjelder generelt, bygger på opplysningsplikten som er nedfelt både i barnevernloven og i politiinstruksen. Justisdepartementet mener at det ikke bør foretas endringer av gjeldende ordning på dette punktet.
Som vist i stortingsmeldingen om barnevernet pkt. 3.3.1 er det særlig familien selv og barnets øvrige familie og naboer som henvender seg eller melder saker til barneverntjenesten. Ellers er de som hyppigst melder til barneverntjenesten barnevernvakt og politi, samt skolen. Yrkesgrupper som har lovhjemlet opplysningsplikt står for under 10 % av meldingene. Disse få sakene dreier seg imidlertid om de mest alvorlige forhold, og jeg mener det ville være rettssikkerhetsmessig helt uforsvarlig ikke å ha mulighet til å hjelpe her.
Når barnevernet mottar meldinger skal det vurdere om meldingen gir grunnlag for videre undersøkelse. I retningslinjer om saksbehandlingen i barnevernet har departementet presisert at også anonyme meldinger i utgangspunktet skal vurderes, men at det i slike tilfelle forventes at barneverntjenesten utviser særlig aktsomhet og nøye vurderer om meldingen synes framsatt i sjikanehensikt.
Forslag nr. 4:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å innføre en rettshjelpordning som bidrar til å dekke barnevernets, barnets og foreldrenes behov for juridisk assistanse i barnevernsaker slik at legitimitetsbehovet til barneverntjenesten dekkes.
Forslaget har vært lagt frem for Justisdepartementet som bemerker:
Fylkesnemnda for sosiale saker har kompetanse til av eget tiltak og uten behovsprøving å fatte avgjørelser om fri sakførsel i de sakene som behandles etter kap. 7 i lov av 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester. Justisdepartementet legger til grunn at det særlige behovet for utvidet rettshjelp i tvangssaken inntrer for foreldrene, eventuelt for et barn som opptrer som privat part, jf. lov om barneverntjenester § 6-3 annet ledd, fra det tidspunkt barneverntjenesten formelt beslutter å fremme en sak for behandling i fylkesnemnda. Det er således først på dette tidspunkt at saken omfattes av det utvidede rettshjelptilbudet i henhold til rettshjelploven § 22 tredje ledd nr. 2.I saker som ikke faller inn under fylkesnemndas myndighetsområde jr. barnevernloven § 7-2, kan fritt rettsråd innvilges med hjemmel i rettshjelploven § 13 tredje ledd. Det stilles vilkår om at søker oppfyller de økonomiske vilkårene for fri rettshjelp jf. rettshjelploven § 8 samt at det aktuelle problem åpenbart har så stor personlig velferdsmessig betydning for søker at det etter en samlet vurdering er rimelig at det offentlige betaler for bistanden. I medhold av rettshjelploven § 10 kan det dispenseres fra inntektsgrensene i § 8.
Rettshjelploven § 13 tredje ledd er i utgangspunktet en unntaksbestemmelse og praktiseres nokså restriktivt. Når det gjelder barnevernsaker er imidlertid praksis noe mer liberal. Dette gjelder også praktiseringen av dispensasjonsadgangen i rettshjelploven § 10.
Det innvilges fri rettshjelp i et ikke ubetydelig antall barnevernsaker som faller utenfor det prioriterte tilbudet i rettshjelploven § 22 tredje ledd, dvs. i saker som ikke behandles av fylkesnemnda. Man finner det således noe misvisende når det i Dok.nr.8:17 (1995-1996) pkt. 5.1. uttales at « det ikke eksisterer klare retningslinjer for hvilken rettshjelp den enkelte er berettiget til i denne typen saker » og at « landets fylkesmenn fører en meget restriktiv praksis ».
Justisdepartementet anser rettshjelptilbudet som tilstrekkelig ivaretatt ved at det innvilges fri sakførsel uten behovsprøving i alle tvangssaker. I andre saker er det adgang til å innvilge rettshjelp dersom det er særlig behov for dette. Departementet har ikke planer om å endre gjeldende regler.
Forslag nr. 5:
Stortinget ber Regjeringen opprette et kontrollorgan for rettshjelpordningen i barnevernet i samarbeid med Den Norske Advokatforening og Forbrukerrådet.
Forslaget har vært lagt frem for Justisdepartementet som bemerker:
Det foreslås at Justisdepartementet i samarbeid med for eksempel Forbrukerrådet og Den Norske Advokatforening oppretter et kontrollorgan for rettshjelpsordningen. Det hevdes bl.a. at advokatene ikke har tilstrekkelig kjennskap til dette rettsområdet samt at enkelte advokater misbruker rettshjelpsordningen, jf. dokumentets pkt. 5.
Justisdepartementet har ikke hjemmel til å overprøve kvaliteten på en advokats arbeid. Det vil dessuten i praksis bli vanskelig å gjennomføre en slik kontroll. Opprettelsen av et kontrollorgan vil for øvrig bli såvidt kostnadskrevende at dette neppe står i forhold til hva man eventuelt kan oppnå med en slik ordning.
Justisdepartementet er klageorgan for vedtak fattet i medhold av rettshjelploven og foretar via klagesakene en kontroll med det arbeid som utføres. Fylkesmennenes salærfastsettelse og fylkesmennenes avslag på søknad om fri rettshjelp kan påklages til departementet jf. rettshjelploven § 28. Videre kan klage på advokat fremsettes til Den Norske Advokatforening eller Justisdepartementet. For tiden arbeides det med en ny tilsynsordning for advokater. Ytterligere kontrollsystem kan vanskelig anses hensiktsmessig.
Forslag nr. 6:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å nedlegge fylkesnemndene for sosiale saker og overføre sakene og ressursene til det alminnelige rettsapparatet.
Bakgrunnen for å velge fylkesnemnder som avgjørelsesinstans i tvangssaker etter barnevernloven var bl.a. tidsfaktoren. Det vil være vanskelig for de ordinære domstoler på kort varsel å behandle saker etter barnevernloven, fordi en effektiv arbeidssituasjon for domstolene nettopp består i å beramme rettsforhandlinger for lang tid framover. Et annet forhold som talte for fylkesnemndsordningen var at domstolenes rolle i barnevernsaker tidligere var å kontrollere hva som juridisk sett var den riktige løsningen. Det fattes ingen tradisjon på at domstolene skulle ta stilling til hva som burde gjøres i førsteinstans. Domstolene har i dag heller ikke sekretariatsfunksjoner som kan ivareta de saksforberedende oppgaver slik fylkesnemndene gjør innenfor dagens ordning.
Stortinget vedtok enstemmig å legge avgjørelsesmyndigheten i barnevernsaker til fylkesnemnder. Forbruker- og administrasjonskomiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet uttalte i Innst.O.nr.80 (1991-1992) at fylkesnemndene forutsettes å fungere som en domstol, og etter disse medlemmers mening langt på vei vil imøtekomme de intensjoner som lå i Dok.nr.8:05 (1990-1991). Også disse medlemmene sluttet seg på denne bakgrunn til Regjeringens forslag.
Jeg viser for øvrig til stortingsmeldingen om barnevernet pkt. 4.1.3. (St.meld. nr. 39 (1995-1996)).
Forslag nr. 7:
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag om å innføre en ordning med offentlig autorisasjon for psykologer som ønsker å ta oppdrag som rettssakkyndige i barnevern- og barnefordelingssaker.
Forslaget peker på et viktig spørsmål hvor deler av dette er omtalt i stortingsmeldingen. Dette omhandler bl.a. kvalitetssikring av sakkyndighetsarbeid i saker om angår barn.
Disse og andre nærliggende spørsmål ble behandlet av et offentlig utvalg, nedsatt av Barne- og familiedepartementet i slutten av 1994. Utvalgets arbeid resulterte i NOU 1995:23 med følgende tittel: « Barnefaglige sakkyndighetsoppgaver. Rolleutforming og kvalitetssikring ». Utredningen har nylig vært på høring til en rekke involverte instanser og høringsuttalelsene til denne er for tiden under arbeid i departementet. Utvalgets viktigste forslag omhandler iverksetting at et omfattende opplæringsprogram for kvalifiserte leger og psykologer, samt etablering av en godkjennings- og registreringsordning av sakkyndige basert på deltakelse i opplæringsprogram for kvalifiserte leger og psykologer, samt etablering av en godkjennings- og registreringsordning av sakkyndige basert på deltakelse i opplæringsprogrammet. Det offentlige registeret har til hensikt å fungere som en kvalitetskontroll av sakkyndige basert på deltakelse i opplæringsprogrammet. Det offentlige registeret har til hensikt å fungere som en kvalitetskontroll av sakkyndige og være et tilbud som kan gjøres tilgjengelig for retten og andre oppdragsgivere.
Hittil har ikke departementet tatt endelig standpunkt til utvalgets ulike forslag. Departementet arbeider nå med problemstillingen og er allerede i gang med å utarbeide veiledende retningslinjer til bruk for sakkyndige i saker etter barneloven og barnevernloven.
Forslag nr. 8:
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag for at konfliktrådene får utvidet mandat og trekkes aktivt inn i behandlingen av barnevernsaker.
Forslaget har vært forelagt Justisdepartementet, og deres merknader er tatt inn i mitt svar.
Uten at det uttrykkes eksplisitt i teksten, ser forslaget ut til å gjelde barnevernsaker som etter gjeldende rett vil bli behandlet i fylkesnemnda.
Det er videre noe usikkert om forslaget utelukkende gjelder barnevernsaker der det også foreligger mistanke om brudd på straffeloven, selv om særlig avsnitt 7.5 « Videreutvikling av konfliktrådsordningen » tyder på dette. I vurderingen av forslaget tas det for gitt at forslaget i hovedsak gjelder saker som inkluderer mistanker om overgrep eller mishandling av barn, der påtalemyndigheten på grunn av manglende bevis eller av andre årsaker har valgt å ikke reise straffesak.
I Dok.nr.8:17 konkretiserer forslagsstillerne her to underpunkter:
| a) |
Forslag om at forenklet behandling av barnevernsaker etter sosialtjenesteloven § 9-6 og § 9-8 erstattes av konfliktrådsbehandling og |
| b) |
Forslag om bruk av konfliktrådet som en instans som gjør det mulig for overgripere å vedstå seg sine handlinger
|
a): Konfliktrådet har til oppgave å megle i tvister som oppstår på grunn av at en eller flere personer har påført andre en skade, et tap eller en annen krenkelse, jf konfliktrådsloven 15. mars 1991 nr. 3 § 1. Konfliktrådet behandler både sivile saker og straffesaker. Sivile saker er saker som ikke er brakt inn for konfliktrådet ved en formell beslutning av påtalemyndigheten. En sak som er oversendt konfliktrådet fra barnevernet regnes som en sivil sak selv om handlingen det gjelder er straffbar.
Barnevernsaker som har sitt utspring i en tvist mellom barnet og en utenforstående kan overføres til megling i konfliktråd i stedet for eller i tillegg til andre tiltak fra barnevernmyndighetenes side.
Etter sosialtjenesteloven § 9-8 og § 9-6 er det adgang til forenklet behandling i barnevernsaker dersom partene er enige. Megling i konfliktråd bør imidlertid ikke erstatte forenklet behandling i barnevernsaker.
Konfliktrådsloven bygger på frivillighet og forutsetter at partene blir enige om en avtale. Megleren har ikke kompetanse til å pålegge partene å inngå en avtale, jf. konfliktrådloven § 13. En avtale inngått i konfliktråd har ikke tvangskraft på samme måte som en rettskraftig dom. En slik avtale har heller ikke virkning som et vedtak truffet i fylkesnemnda.
Behandlingen etter sosialtjenesteloven § 9-6 og § 9-8 forutsetter enighet mellom partene. Utover dette har ikke behandling i fylkesnemnda noen likhetstrekk med konfliktrådsbehandling. Fylkesnemnda har kompetanse til å treffe vedtak i saken, og fylkesnemndas vedtak kan bringes inn for herreds- eller byretten, jf sosialtjenesteloven § 9-9 og § 9-10. I de sakene som behandles av fylkesnemnda skal offentlige myndigheter arbeide for å sikre at sakens utfall blir til barnets beste. Ovennevnte taler for å opprettholde dagens system. Behandling i fylkesnemnda med mulighet for at saken kan bringes inn for herreds- og byretten sikrer god rettssikkerhet.
De avgjørelser som etter barnevernsloven 17. juli 1992 nr. 100 skal treffes av fylkesnemnda, gjelder avgjørelser av dyptgripende karakter. I konfliktrådloven er det ikke fastsatt krav til formelle kvalifikasjoner for meglere. Det ville stride mot grunnideen bak konfliktrådsordningen om det ble stilt konkrete krav til megleres utdannelse. Konfliktrådene har verken juridisk eller sosialfaglig kompetanse eller annen spesiell behandlingsekspertise, som tilsier at spørsmål om omsorgsovertakelse o.l. vil være undergitt mer betryggende behandling i konfliktrådet enn i fylkesnemnda. Behovet for spesialkompetanse må vektlegges i denne typen saker, i det hensynet til barnets beste skal tillegges avgjørende vekt, jf. barnevernloven § 4-1.
Det anbefales etter dette derfor ikke at forenklet behandling av barnevernsaker etter sosialtjenesteloven § 9-6 og § 9-8 erstattes av konfliktrådsbehandling.
b): Etter konfliktrådloven § 5 annet ledd er det et vilkår for konfliktrådsbehandlingen at partene i all hovedsak må være enige om saksforholdet som legges til grunn for meglingen.
Saker som gjelder mishandling og overgrep mot barn kan ikke defineres som konflikter mellom likeverdige parter slik løsninger gjennom konfliktrådsmegling forutsetter. Overgrep og mishandling kan påføre offeret langvarig fysisk og psykisk skade som tilsier at offeret får behandling av kompetent faginstans. Dersom overgriperen skulle samtykke i konfliktrådsmegling uten å påta seg det fulle ansvar for ugjerningen kan konfrontasjonen mellom partene fortone seg som et nytt overgrep for offeret.
På dette grunnlag frarådes det at konfliktrådene behandler saker av denne karakter.
Forslag nr. 9:
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag som medfører opprettelsen av enten et Barnevernsombud eller et Barneverntilsyn til å bistå og/eller korrigere barnevernet i enkeltsaker, undersøke mer generelle forhold i barneverntjenesten og utvikle spisskompetanse i barnevernsaker.
Jeg oppfatter forslaget dithen at et slikt ombud eller tilsyn skulle ha som oppgaver:
| - |
kartlegging av barnevernets tjenester |
| - |
være en klageinstans på grunn av forsømmelser fra barnevernets side |
| - |
inneha spisskompetanse i barnevernsaker |
| - |
være et aktivt tilsyn med barnevernets virksomhet |
I stortingsmeldingen om barnevernet har departementet redegjort for det forsknings- og utredningsarbeidet som er igangsatt for å se i hvilken grad praktiseringen av ulike bestemmelser i barnevernloven er i samsvar med lovens intensjoner. Gjennom dette arbeidet vil man få kartlagt tjenestene i dagens barnevern og dermed få et godt grunnlag for å vurdere om det er behov for endringer i lovgivningen.
Et vesentlig siktemål med barnevernloven har vært å styrke partenes rettssikkerhet bl.a. gjennom å legge førsteinstansbehandlingen av tvangssakene til fylkesnemnda. Disse vedtakene kan bringes inn for de ordinære domstoler for rettslig overprøving. Foreløpige vedtak etter § 4-9 kan treffes av barnevernadministrasjonens leder, og midlertidige vedtak etter § 4-6 og § 4-25 kan treffes av barnevernadministrasjonens leder eller påtalemyndigheten. Slike foreløpige og midlertidige vedtak kan påklages til fylkesnemnda.
Når det gjelder frivillige hjelpetiltak etter § 4-4 vedtas disse av barneverntjenesten, og kan påklages til fylkesmannen dersom parten ikke er enig i vedtaket eller har fått avslag på sin søknad om tiltak. Det er således kun en begrenset type saker som kan påklages til fylkesmennene. Derimot viser erfaringene at fylkesmennene ofte mottar henvendelser fra enkeltpersoner og fra familier som mener barnevernet ikke fyller sine oppgaver.
Etter barnevernloven er tilsynet med barnevernet lagt til departementet og fylkesmennene. Departementet har et generelt ansvar for at loven blir anvendt riktig og på en måte som fremmer lovens formål. Fylkesmannen plikter å føre særlig tilsyn med barnevernvirksomheten i de enkelte kommuner og fylkeskommuner. Dette innebærer at fylkesmennene har et løpende tilsyn med hvordan den enkelte kommune fyller sine forpliktelser på barnevernområdet
Barne- og familiedepartementet er i en løpende dialog med fylkesmennene for å videreutvikle tilsynsordningene.
Som et ledd i departementets arbeide med utviklingsprogrammet for barnevernet har det vært lagt stor vekt på utvikling av kompetanse i de ulike delene av barnevernet. Det arbeides således for å sikre at alle kommunene har tilgang på faglig veiledning, og på spisskompetanse innenfor områder som kommunene ikke kan forventes selv å dekke, som f.eks. seksuelle overgrep.
Arbeidet med utvikling av det fylkeskommunale barnevernet har i tillegg til utbygging av spesielle hjelpetiltak og institusjoner, også tatt sikte på å utvikle et rådgivnings- og utredningstilbud med høy faglig kompetanse.
Samtidig har departementet gjennom etableringen av de tre nye kompetansesentrene for barnevern i Bergen, Trondheim og Tromsø i tillegg til Barnevernets Utviklingssenter i Oslo, styrket arbeidet med å sikre en reell spisskompetanse innen barnevernfeltet.
For øvrig vises det til stortingsmeldingen om barnevernet hvor det er redegjort ytterligere for disse spørsmålene.
Etter min vurdering vil det ikke være behov for å opprette et barnevernombud eller et eget barneverntilsyn.
Forslag nr. 10:
Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag for å overføre barnevernets nåværende kontrolldel til de forebyggende avdelingene ved politikamrene, mens barnevernets hjelpedel bibeholdes ved sosialtjenesten.
Det er i dag bred enighet om at barn og unge trenger et særskilt vern gjennom en egen lovgivning. I lovforarbeidene til barnevernloven drøftet lovutvalget prinsippet « barnets beste » og uttalte at en bare skulle trekke inn momenter som var av betydning for barnet og i mindre grad legge vekt på hensynet til foreldrene og familien for øvrig. Det er barnets behov for hjelp som skal legges til grunn for tiltakene og det skal ikke søkes løsninger som tjener foreldrene eller lokalmiljøet på barnets bekostning. Gjennom barnevernets beslutninger og tiltak i enkeltsaker signaliserer samfunnet hva som kan aksepteres som minimum av foreldreomsorg eller toleranse for barn og unges atferdsavvik.
Samtidig som det er bred enighet om at vi har behov for en barnevernlov, er det til tider stor diskusjon om hvordan loven utøves. Det er fremmet ønske om at loven, i likhet med straffeloven, skulle gi klare kriterier for når og hvordan en skulle handle. Det er en rekke faktorer som påvirker forholdet mellom barn og foreldre og barn og unges atferd. Vurderingene må derfor baseres på utøvelse av skjønn, som det ikke har vært mulig å fange opp i lovs form. Jeg har i stortingsmeldingen om barnevernet nøye beskrevet de tiltakene som er iverksatt for å styrke barnevernstjenestens kunnskap og kompetanse i sin utøvelse av skjønn. Denne satsingen vil fortsette og forskning vil være et sentralt virkemiddel for å nå målet om mer kunnskap i barnevernet.
Det er ulike oppfatninger om hvor utøvelsen av skjønnet skal ligge. Kontrollaspektet i barnevernloven er knyttet til prinsippet om « barnets beste ». Barnevernloven skal sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. Utviklingen viser, slik det fremgår i stortingsmelding 39 om barnevernet kap. 3, at det er de frivillige, forebyggende hjelpetiltakene som øker. Det er likevel nødvendig i noen saker at det gripes inn overfor foreldrene eller barna mot deres vilje. Ofte skjer dette også etter at hjelpetiltak er iverksatt. Dilemmaet for den som gir hjelp er å ta avgjørelsen om eventuelt når frivillige hjelpetiltak ikke lenger er tilstrekkelig.
Utøvelsen av prinsippet i barnevernsloven om « barnets beste » vil uansett være et dilemma for den tjenesten som er satt til å yte hjelp eller forvalte hjelpetiltak. Problemstillingen må også knyttes til andre tjenesteytere. Disse er pålagt å opplyse om når de har grunn til å tro at et barn blir mishandlet hjemme eller det foreligger andre former for omsorgssvikt eller når et barn har vist alvorlige atferdsvansker. Også i disse tilfellene skal også frivillige hjelpetiltak prøves før tvang benyttes. Dilemmaet « hjelp og kontroll » vil derfor være knyttet til de sakene hvor den som yter hjelp mener det er nødvendig ut i fra en skjønnsvurdering å sette barnets behov fremfor foreldrenes. Denne problemstillingen vil enhver behandler eller tjenesteyter møte.
Jeg har bedt Justisdepartementet uttale seg om spørsmålet og de ser det som svært lite ønskelig å få overført ansvar for det som i forslaget omtales som barnevernets kontrolldel. De påpeker at ordningen slik den er i dag, med et aktivt og godt samarbeid mellom politiet og barnevernet gjennom ordningen med barnevernsvakter, fungerer meget godt. Det er også min oppfatning. De forstår det slik at det er et ønske om at politiet skal oppsøke og avdekke problemer knyttet til barns omsorgssituasjon. Dette er etter deres oppfatning godt nok ivaretatt ved dagens ordning og mener at de videre undersøkelsene omkring barnets omsorgssituasjon, etter at et forhold er avdekket, må foretas av barnevernfaglig personell og ikke av politiet. Dette er i overensstemmelse med mine synspunkt. De understreker også at når politiet kommer over forhold hvor barn lider overlast, er utsatt for omsorgssvikt, eller barn under 18 år begår straffbare handlinger, så blir barnevernet umiddelbart kontaktet. I St.meld. nr. 39 om barnevernet fremgår det at politiet og barnevernvakt er de instansene som oftest melder saker til barnevernstjenesten etter familie og naboer.
I beslutningene om å gripe inn mot noens vilje vet jeg at dette nødvendigvis vil oppleves som vanskelig og problemfylt av foreldrene og/eller barnet. Svært mange foreldre erkjenner nødvendigheten av at det gripes inn, samtidig som de er svært sensitive overfor måten det gripes inn på. Jeg vil derfor fremheve nødvendigheten av at utøvelsen av kontroll og grensesetting må skje på en ivaretagende og respektfull måte. Dette stiller store krav til de verdier og holdninger (saks)behandlerne har og hvordan disse evner å møte foreldre og barn i en vanskelig og ofte traumatisk situasjon. Det er nødvendig å ytterligere styrke kunnskapen og evnen blant barnevernstjenestens medarbeidere til å møte disse etiske og verdimessige utfordringene. Åpenhet og medmenneskelighet er viktig her. Tiltakene som er iverksatt og satsingen videre innenfor dette problemområdet er beskrevet i stortingsmeldingen om barnevernet kap. 5. Etikk og verdispørsmål er sentrale i videre- og etterutdanning, såvel som i grunnutdanning og de veiledningssystemer som etableres. Jeg vil også nevne satsingen for å utvikle samarbeidet mellom barnevernstjenesten og brukerne gjennom en egen plan for informasjon om barneverntjenesten.
I de sakene hvor det er nødvendig å gripe inn overfor barnet eller foreldrene mot deres vilje, skal avgjørelsen om dette skje i fylkesnemnda for sosiale saker. Denne instansen får en sak belyst fra flere sider og partenes interesser synes å bli godt ivaretatt. Fylkesnemndsordningen har bl.a. hatt som formål å øke rettssikkerheten for partene når det offentlige griper inn med tvang. Ordningen gir etter de erfaringene vi har til nå en betryggende behandling av tvangssakene i barnevernet. Evalueringen av barnevernloven vil også omfatte fylkesnemndsordningen og gi mer kunnskap om dette.
Jeg er ut i fra det som er nevnt over, av den oppfatning at det ikke er hensiktsmessig å endre på de ansvarsforhold som er i dag. Jeg er ikke kjent med forhold som skulle tilsi at samfunnets viktige oppgave med å ta vare på de mest utsatte barna ville bli bedre løst ved at ansvaret for kontrolloppgavene ble flyttet til politiet. Som det fremgår over, deler Justisdepartementet denne oppfatningen.
Forslag nr. 11:
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om en styrking av det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) og lovfesting av hensiktsmessige samarbeidsorganer for å drive kriminalitetsforebyggende arbeid.
Forslaget har vært lagt frem for Justisdepartementet som bemerker:
Det kriminalitetsforebyggende råd har til oppgave å forebygge kriminalitet. Rådet skal bl.a. virke for en samordnet kriminalpolitikk. Rådet har en rådgivende funksjon overfor aktuelle departementer og andre offentlige og private virksomheter. Rådet kan også initiere, etablere og følge opp kriminalitetsforebyggende tiltak.
Det kriminalitetsforebyggende råd ble i 1993 reorganisert som følge av forslag i St.meld. nr. 23 (1991-1992) om bekjempelse av kriminalitet. Som følge av reorganiseringen ble Justisdepartementet, Barne- og familiedepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet samt Sosialdepartementet representert i Rådet, som består av i alt 15 faste medlemmer med varamedlemmer. Dertil kommer medlemmer av underutvalg og arbeidsutvalg.
Rådet gir uttrykk for at reorganiseringen har styrket rådets tyngde og myndighet. Det kriminalitetsforebyggende råd ble gjenoppnevnt ved kgl res 1. mars 1996 for en periode på tre år. Rådets sekretariat ble fra 1. januar 1996 styrket med en toårshjemmel som saksbehandler og består nå av 5 stillinger.
Justisdepartementet ser på det nåværende tidspunkt ingen grunn til å endre KRÅD's sammensetning, mandat og grunnfinansiering, herunder midler til tiltak, forskning og utredning. Rådet kan på eget initiativ initiere kriminalitetsforebyggende tiltak og aktuelle departementer og virksomheter kan avgi ressurser til tiltak i regi av rådet i den grad de finner det hensiktsmessig.
Justisdepartementet finner denne finansieringen av tiltakene hensiktsmessig og i tråd med intensjonen om å integrere det kriminalitetsforebyggende arbeidet i den ordinære virksomheten til offentlige og lokale myndigheter.
Gjennom det tverrfaglige forebyggingsprogrammet « Trygghet og nærhet i hverdagen » la Regjeringen i 1993 frem en rekke kriminalitetsforebyggende tiltak på tvers av sektor- og profesjonsgrensene. Innsatsen på området blir ytterligere styrket i forbindelse med at handlingsplanen ble revidert høsten 1995. Det er lagt vekt på å samordne innsatsen fra ulike departementer og på samarbeid mellom offentlige og lokale myndigheter. Videre er det lagt vekt på å trekke ressurser i lokalmiljøet aktivt med i arbeidet.
Justisdepartementet ser på dette grunnlag ikke behov for å lovfeste samarbeidsorganer for det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Etter Justisdepartementets oppfatning er det videre naturlig at det tverretatlige samarbeidet på lokalt hold tilpasses de lokale forholdene.