Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Ragnhild Barland, Aud Blattmann, Kari Helliesen, Johan M Nyland, Ola Røtvei og Solveig Torsvik, fra Senterpartiet, Johanne Gaup, Terje Sandkjær og lederen Magnus Stangeland, fra Høyre, Ole Johs Brunæs, Oddvard Nilsen og Thorhild Widvey, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Myrvoll, og fra Kristelig Folkeparti, Modulf Aukan, viser til mottatt uttalelse fra Samferdselsdepartementet i saken, jf. vedlagte trykte brev datert 31. oktober 1996.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Vegpakke Drammen ble omtalt i NVVP 1994-97. Et flertall ba om at utbyggingen av rv 11 og den lukkede Bragernesløsningen måtte bli gjennomført parallelt. Komiteen viser videre til at i 1993 og i 1995 ble det i Stortinget fremmet forslag om ny vurdering av Bragernes-alternativet. Forslagene ble nedstemt.

       Disse medlemmer vil peke på at planleggingen av vegutbyggingen i Drammen har vært lang og omfattende, og at det i perioden 1973-79 ble utredet ulike traséalternativer både i Bragernes og i Strømsøåsen.

       Disse medlemmer vil understreke at vegpakken Drammen er en forhandlingsløsning mellom 3 kommuner (Lier, Drammen og Nedre Eiker) og fylkeskommunen på den ene siden og staten, representert ved Statens vegvesen, på den andre. I 1991 inngikk Buskerud fylke, Drammen kommune og Statens vegvesen en formell avtale vedrørende vegpakken Drammen.

       Disse medlemmer mener at Stortingets forutsetninger er fulgt i denne saken og kan heller ikke slutte seg til at beslutningsgrunnlaget har vært for dårlig.

       Disse medlemmer viser til brevet av 31. oktober 1996 fra Samferdselsdepartementet, der konsekvensene dersom Strømsøåsen-alternativet skrinlegges, skisseres:

       På bakgrunn av dette og videre ut fra at disse medlemmer mener det her et gjort et grundig forarbeid gjennom mange år, avvises forslaget.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti konstaterer at «Vegpakke Drammen» har vært til behandling i Stortinget både 1993 og i 1995. Grunnlaget for å reise saka var et ønske om utredning av aktuelle alternative traseer for rv 11. Saken har begge gangene blitt avvist.

       Disse medlemmer vil peke på at Vegpakke Drammen representerer en integrert totalløsning med følgende hovedfunksjoner:

       Vegpakke Drammen har en kostnadsramme på ca 2,4 mrd. kroner, som fordeler seg noenlunde likt på disse to hovedfunksjonene.

       Disse medlemmer konstaterer at det er bred enighet om den delen av vegpakken som gjelder de interne forhold i Drammen, mens det er sterke motforestillinger til valg av trase for rv 11. Det er problematikken omkring dette trasévalget som reises i Dok.nr.8:98 (1995-1996). Disse medlemmer mener det er grunnleggende å avklare om relevant regelverk er etterfulgt, noe som i hovedsak dreier seg om i hvilken grad trasévalget for rv 11 er basert på analyser av aktuelle alternativer i tråd med plan- og bygningsloven.

       Disse medlemmer vil peke på den selvfølgelighet at det er Samferdselsdepartementet med underliggende etater som er ansvarlig for at bestemmelsene i PBL følges opp mht. aktuelle og nødvendige utredninger. Involverte kommuner er i denne sammenhengen kun regulerende myndighet. Statens vegvesen Buskerud er som tiltakshaver fullt ut ansvarlig instans.

       Disse medlemmer viser til at Drammen bystyre 31. januar 1991 fastholder vedtak i bystyret av 28. oktober 1980, med traséføring for rv 11 i Strømsøåsen. Disse medlemmer har inntrykk av at avgjørelsen bl.a. er basert på at den alternative traseen i Bragernesåsen blir en del dyrere.

       Disse medlemmer vil understreke at det er her selve prinsippvedtaket om valg av trase for rv 11 fattes. Disse medlemmer vil videre understreke at det er Statens vegvesen som tiltakshaver sin plikt å utarbeide relevant grunnlagsmateriale som kan danne grunnlag for valg mellom alternativer. Disse medlemmer kan ikke se at dette forelå som grunnlag for den avgjørelsen som ble fattet 31. januar 1991, idet det nokså ensidig bare var traseen i Strømsøåsen som var utredet. Utredningene fra 1970-tallet som lå til grunn for vedtaket av 28. oktober 1980 er i denne anledning lite relevante som bakgrunnsmateriale. Dette både fordi folks holdninger til f.eks. naturinngrep, forurensing og støy har endret seg mye fra 1970-tallet til 1990-tallet, fordi miljøproblematikken rent saklig er en langt større utfordring nå, og fordi anleggsteknikken er vesentlig forbedret siden 1970-tallet.

       Disse medlemmer konstaterer at det ble sendt ut melding etter PLB i november 1991. Etter gjennomført høring heter det i et brev fra Vegdirektoratet til Miljøverndepartementet av 3. juli 1992 at

       Det heter ellers i brevet:

       Videre:

       I brev fra Miljøverndepartementet til Vegdirektoratet av 15. mars 1993 heter det:

       I brev fra Samferdselsdepartementet av 17. november 1993 orienteres Vegdirektoratet om den videre behandling av saken, idet det « foreligger nå enighet mellom Miljøverndepartement og Samferdselsdepartementet om videre behandling av prosjektet ». Disse medlemmer peker på at departementene trengte 11/2 år før man besluttet seg for ikke å kreve konsekvensutredning, og at det selvfølgelig var stillstand for Vegpakke Drammen i denne lange perioden. Disse medlemmer vil understreke at det ekstra tidsbehovet for å gjennomføre konsekvensanalyser etter PBL er anslått til ca 6 måneder, og at dette ville gitt den nødvendige kvalitetssikring av beslutningsgrunnlaget.

       Disse medlemmer viser så til at Vegdirektoratet i brev til Vegkontoret i Buskerud av 7. desember 1993 legger til grunn at konsekvensutredningene erstattes med en samlerapport.

       Disse medlemmer vil understreke at det aldri har vært meningen at denne samlerapporten skulle erstatte konsekvensutredninger etter PBL, men at departementene tvert imot satte kravet til konsekvensutredninger til side i denne saken. Disse medlemmer er uenig med departementene i en slik vurdering, og vil understreke at det nettopp er i slike saker med omfattende miljøproblematikk og klare alternative traseer å velge mellom at konsekvensutredningene er mest aktuelle.

       Disse medlemmer ser det slik at fylkesmannen i Oslo og Akershus deler denne vurderingen. Etter klage på reguleringsvedtak for rv 11 av 28. februar 1995, ble nemlig anken behandlet av fylkesmannen i Oslo og Akershus. Fylkesmannen fastslår i brev av 6. oktober 1995 at PLB av 1985 gjelder for prosjektet, idet tidligere vedtak i saken (før 1991) « må ansees å være uttrykk for den til enhver tid gjeldende oppfatning i kommunen i spørsmålet om lokalisering av vegen. » Disse medlemmer mener dermed det er slått fast at ifølge gjeldende regelverk skulle denne saken vært behandlet etter PBL på normal måte. Fylkesmannen konkluderer imidlertid med at han ikke har anledning til å overprøve departementene. Fylkesmannen konstaterer ellers at han ikke har kompetanse til eventuelt å erklære bystyrets vedtak ugyldig.

       Disse medlemmer konstaterer så at formannskapet i Drammen den 17. oktober 1995 fattet et enstemmig vedtak om vurdering av alternativ for rv 11 i fjerntrafikktunnel i Bragernesåsen. I brev fra Statens vegvesen, vegsjefen i Buskerud, til Drammen kommune av 30. oktober 1995 varsler imidlertid vegsjefen at en eventuell anmodning fra Drammen kommune om en stans i 6 måneder « vil bli oppfattet fra vår side å være en oppsigelse av Vegpakken ». Disse medlemmer vil understreke sin undring over en så kategorisk ytring fra vegsjefen.

       Disse medlemmer konstaterer at bystyrets vedtak av 17. oktober 1995 ikke ble iverksatt, men at man i stedet vedtok å innhente en konsulentgjennomgang av den valgte løsning satt opp mot alternativet Lang Bragernestunnel. Dette konsulentoppdraget ble utført i perioden januar-mars 1996, av firmaet SCC Bruer A/S. Disse medlemmer tar til etterretning at konsulentrapporten av mars 1996 konstaterer at « plangrunnlaget for Bragernesalternativet var mangelfullt eller ikke-eksisterende ».

       Disse medlemmer vil peke på at anleggsvirksomheten startet opp i mai 1995, etter Strømsøåsenalternativet. Selve tunneldrivinga i Strømsøåsen starta i juni 1996.

       Med bakgrunn i den langt framskredne prosessen basert på Strømsøalternativet, finner disse medlemmer det ikke aktuelt på dette tidspunktet å starte en ny prosess med sikte på at denne viktige vegen skal bygges etter en annen trasé. Forslaget i Dok.nr.8:98 (1995-1996) blir dermed å avvise.

       Disse medlemmer vil understreke betydningen av å ta hensyn til relevante miljøforhold samtidig som man planlegger for effektiv trafikkavvikling. Det er viktig at nødvendig utredningsarbeid blir gjort i en tidlig fase, slik at reguleringsmyndighetene har et tilstrekkelig grunnlag for å kunne treffe sin beslutning. Særlig er dette viktig når det foreligger realistiske alternativer å velge mellom. Derfor er det viktig at bestemmelsene om konsekvensutredninger i PBL er fornuftige og nødvendige. Disse medlemmer vil understreke at traséføring for rv 11 gjennom/forbi Drammen er et typisk eksempel på et stort og komplisert prosjekt der bestemmelsene i PBL skal komme til anvendelse. Disse medlemmer har pekt på en rekke uheldige omstendigheter ved saksbehandlingen i denne saken. Disse medlemmer mener derfor at det bør foretas en evaluering av planprosessen relatert til Vegpakke Drammen. En slik evaluering kan gi verdifulle korrektiv til måten å behandle store prosjekter på.

       Disse medlemmer foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til å foreta en evaluering av planprosessen relatert til Vegpakke Drammen. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på at planleggingen av vegutbyggingen i Drammen har vært lang og omfattende. I årene 1973-79 ble det utredet ulike traséalternativ, både i Bragernesåsen og på Strømsøåsen.

       Disse medlemmer har merket seg at departementet i brev opplyser at i årene 1980 til 1991 fattet Drammen kommune flere ganger vedtak om traséalternativ for rv 11 med tunnel gjennom Strømsøåsen, og at Buskerud fylke, Drammen kommune og Statens vegvesen i 1991 inngikk en formell avtale om den såkalte Vegpakke Drammen.

       Disse medlemmer viser til at da Stortinget høsten 1993 behandlet Vegpakke Drammen ble det fremmet forslag om ny vurdering av Bragernesalternativet. Forslaget ble ikke vedtatt i Stortinget. Disse medlemmer peker på at et tilsvarende forslag ble fremmet for Stortinget høsten 1995. Dette forslaget ble heller ikke vedtatt i Stortinget.

       Disse medlemmer har videre merket seg at departementet i brev til komiteen opplyser at Drammen bystyre og Nedre Eiker kommune i februar 1995 vedtok reguleringsplanen for rv 11 Drammen-Mjøndalen. Dette vedtaket ble påklaget til fylkesmannen i Oslo og Akershus. Disse medlemmer vil peke på at klagen ikke førte fram.

       Disse medlemmer viser til at departementet i brev opplyser at Drammen formannskap senere i 1995 gikk inn for å utrede fjerntunnel gjennom Bragernesåsen som et alternativ til den valgte løsningen for rv 11. Formannskapet ba også om at anleggsstart for prosjektet ble utsatt et halvt år under den forutsetning at dette var mulig og ikke fikk konsekvenser for økonomien i prosjektet. Disse medlemmer har merket seg at dette vedtaket senere ble opphevet.

       Disse medlemmer har merket seg at det i hele prosessen har vært ulike politiske meninger om Drammenspakken. Disse medlemmer mener det er naturlig i en sak med så omfattende karakter som Vegpakke Drammen.

       Disse medlemmer viser imidlertid til kommunale, fylkeskommunale samt tidligere vedtak i Stortinget om de ulike alternative utredninger, og vil på denne bakgrunn avvise forslaget framsatt i Dok.nr.8:98 (1995-1996).

       Komiteens medlem frå Kristeleg Folkeparti tar til etterretning at denne saka er avklara og vil difor avvise forslaga.