Brev fra Sosial- og helsedepartementet v/statsråden til familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, datert 26. august 1996:

       Det vises til familie-, kultur- og administrasjonskomiteens henvendelser til statsråd Grete Berget av hhv. 30. mai 1996 og 26. juni 1996 om ovennevnte. Henvendelsene er oversendt Sosial- og helsedepartementet som rette departement, da forslagene ligger nærmere Sosial- og helsedepartementets forvaltningsområde enn BFDs.

       Begge henvendelsene omhandler problemstillinger rundt merkeordninger for mat med sikte på å fremme valgfriheten for forbrukerne. I det nedenstående tar jeg derfor sikte på å besvare begge forslagene samlet.

       Målsettingen for norsk mat- og ernæringspolitikk innebærer at maten skal være fri for smittestoffer og fremmedstoffer i mengder som kan innebære helserisiko ved vanlig bruk. Samtidig er det et krav om at mat og drikke ved frambud skal følges av informasjon som gir et korrekt bilde av varen, beskriver den på en redelig måte og at den har forventet ernæringsmessig kvalitet. Denne politikken er det stor enighet om.

       Norsk regelverk på næringsmiddelområdet er utviklet i tråd med våre internasjonale forpliktelser. Regelverket på næringsmiddelområdet, var relativt likt EUs regelverk allerede før EØS-avtalen. Norge og EU-landene har i lang tid deltatt i internasjonalt samarbeid på næringsmiddelområdet i regi av FNs underkomité av FAO og Verdens Helseorganisasjon, Codex alimentarius, for å enes om internasjonale standarder på området. Norge arbeider her for å få størst mulig gjennomslag for norske holdninger.

       Kravene til merking av matvarer har økt med økt industrialisering, lengre avstander fra produsent til forbruker og økt bruk av hel- og halvfabrikata. Handelen med matvarer, bruk av nye og ukjente ingredienser og matvarer har gitt store valgmuligheter og anledning til å sette sammen et variert og allsidig kosthold. Den har samtidig gjort det vanskeligere å orientere seg i markedet. Mange matvarer er problematiske å vurdere fordi de er mer ukjente for oss. Dette har økt kravene til merkingen slik at forbrukeren ved hjelp av denne skal kunne treffe relevante valg i kjøpssituasjonen.

Nåværende regelverk

       For å sikre forbrukeren informasjon om matvarer er det gitt generelle merkingsbestemmelser. Disse setter minstekrav til hvilke opplysninger som skal gis om en matvares sammensetning og egenskaper. I Norge er slike bestemmelser gitt i forskrift 21. desember 1993 nr. 1385 om merking m.v. av matvarer og i enkelte merkingskrav i andre forskrifter. Forskriften er harmonisert med tilsvarende bestemmelser i EU og med Codex merkestandard. I Norge skal merkingen være på norsk eller et språk som i stavemåten ligner norsk.

       Den generelle prinsippet bak merkingen er at kjøper ikke skal bli villedet med hensyn til matvarens egenskaper, særlig med hensyn til dets art, identitet, kvalitet, sammensetning, mengde, holdbarhet, opprinnelse eller opphavssted, fremstillings- eller produksjonsmåte. I henhold til gjeldende bestemmelser skal matvarer som frembys ha angitt følgende:

       Hovedregelen er at de ingredienser som finnes i et produkt skal være angitt i fallende orden etter inngående vekt, dvs. de forskjellige produktene skal angis i rekkefølge etter hvor stor del av produktet de utgjør. For sammensatte produkter, der en fullstendig ingrediensliste vil bli tilnærmet ugjennomtrengelig for forbruker, kan man bruke betegnelsen for den sammensatte ingrediensen. De eneste ingredienser som alltid skal angis, er tilsetningsstoffer.

       Tilsetningsstoffer tilsettes maten med hensikt og skal være tilstede i den ferdige maten for å ha en effekt der. Hensikten kan for eksempel være å forlenge holdbarheten, gi farge eller smak eller gjøre produktene mer tyktflytende. Bruken av tilsetningsstoffer reguleres i den såkalte positivlisten i forskrift om tilsetningsstoffer til næringsmidler. Positivlisten angir hvilke stoffer som er tillatt hvor og i hvilke mengder.

       Merking med E-nummer ble innført for å gjøre det enklere for forbrukerne å orientere seg i forhold til hva det enkelte næringsmiddelet er tilsatt. De spesifikke navnene for tilsetningsstoffer er ofte kjemiske betegnelser som er lange og uforståelige for den vanlige forbruker, f.eks. hydroksypropylmetylcellulose (E 464). For å kunne gi noe kortere, men allikevel korrekte og utførlige ingredienslister, innførte man et internasjonalt og enhetlig E-nummersystem for merking av tilsetningsstoffer.

       Alle tilsetningsstoffer som er tillatt brukt, har vært gjennom en helsemessig vurdering. Stoffene testes på dyr, og det fastsettes ut fra disse testene et såkalt akseptabelt daglig inntak (ADI-verdi). ADI-verdien angir den mengde et menneske kan spise hver dag gjennom hele livet uten risiko for helseskade.

       Krav til merking av innhold av tilsetningsstoffer er absolutt både i Norge og internasjonalt. De forbrukere som ønsker å unngå varer med ett eller flere tilsetningsstoffer, kan lese ingredienslisten.

       I tilknytning til varebetegnelse (f.eks. kylling), skal det angis hvordan varen er behandlet dersom dette er nødvendig for at forbrukeren skal få korrekt inntrykk av varen, f.eks. om den er bestrålt. Derimot er det ikke krav om at hvordan den enkelte ingrediens er behandlet, skal fremgå, f.eks. at krydder i ferdigmat er bestrålt. Det er stor parallellitet mellom diskusjonen om merking av bestrålte ingredienser og merking av genmodifiserte ingredienser. Ingen av debattene er sluttført i de internasjonale fora Norge deltar i. I samsvar med vedtak i Stortinget i okt. -95 der Stortinget enstemmig vedtok at « Stortinget ber Regjeringen sørge for obligatorisk merking av genmodifiserte matvarer, både råvarer og foredlede varer, som omsettes i Norge » arbeider vi for obligatorisk merking av alle genmodifiserte matvarer. Norge inngav skriftlig vårt syn på merking av genmodifiserte næringsmidler på CODEX-møte i mai. Direktivet om genmodifisert mat (novel food) har vært til 2. gangs behandling i Europaparlamentet, noe som resulterte i fem endringsforslag fra EU-parlamentets side. Rådet fant ikke å kunne akseptere EU-parlamentets endringsforslag, og det vil derfor bli startet formell forliksbehandling i løpet av høsten 1996. Når et gjelder merking, kan det også nevnes at Norge internasjonalt er initiativtaker og aktiv pådriver for å få forbedret merkereglene i forhold til matvareallergikeres behov via f.eks. sitt arbeid i Codex Alimentarius.

       Norge støtter EU i dets syn på forbud av omsetning av kjøtt fremstilt fra dyr som er behandlet med hormoner som vekstfremmer. USA har reist panelsak mot EU fordi EUs forbud mot hormonstimulert kjøtt påstås ikke å bygge på vitenskapelig funderte risikovurderinger. Norge har i forbindelse med opprettelsen av panelet reservert seg retten til å delta med status som interessert tredjepart.

Produksjonsland/opprinnelsesland

       Både norske og internasjonale merkingsbestemmelser krever at opprinnelses- eller opphavssted skal angis i de tilfeller hvor utelatelse av en slik opplysning kan villede forbrukeren m.h.t. næringsmidlets virkelige opprinnelse. For kjøtt og kjøttprodukter gjelder et krav om stempelmerking. Stempelmerket er knyttet til autorisasjonen av den enkelte bedrift. Landet der hvor produktet stempelmerkes står angitt i stemplet.

       Krav om opprinnelsesmerking av matvarer er aktuelt ikke bare i Norge men i de fleste land vi samhandler med. Det har imidlertid vist seg at det ikke er helt enkelt å definere hva man mener med opprinnelsesland. På ubearbeidete produkter er dette relativt uproblematisk, men for sammensatte varer med ingredienser fra forskjellige opprinnelsesland er det vanskeligere. Et eksempel på dette kan være lapskaus med kjøtt fra ett land og grønnsaker fra et annet. Vi ser imidlertid at kravet om opprinnelsesmerking kommer sterkere og at vi må prioritere å ta opp dette til diskusjon i de fora vi deltar i. I en slik diskusjon er det også viktig å få definert når og på hvilke typer produkter opprinnelsesmerking er hensiktsmessig.

       Det er grunn til å understreke at det naturligvis er tillatt å oppgi en vares opprinnelse, enten det gjøres som en frivillig merkeordning av typen Godt Norsk eller med omtaler. Det er heller ingenting i lovverket som hindrer produsenten til å angi opprinnelsen av en eller flere av de ingredienser de bruker i produktet. Det må da tas det forbeholdet at angivelsen ikke fører til at helhetsinntrykk blir villedende m.h.t. produktets opprinnelse.

Konklusjon

       Merkebestemmelser har vært og er kontinuerlig gjenstand for gjennomgang og harmonisering nasjonalt og internasjonalt. Korrekt og tilstrekkelig merking av matvarer er en forutsetning for forbrukernes valg. I dette arbeid er det nødvendig at alle aktører får en mulighet å gi sine synspunkter. Tendensen går mot å gi mest mulig informasjon om matvarene i merkingen der man også ivaretar behovet til forbrukere med spesielle helsemessige/religiøse/etiske behov eller ønsker. Derfor blir det et uttalt behov å se helhetlig på krav til merking av matvarer ellers kan denne utarte til et villniss av opplysninger som er uforståelige for den vanlige forbruker. I nordisk regi er det igangsatt et utredningsprosjekt som skal vurdere merkingen i forhold til forbrukerenes behov, myndighetenes ernæringspolitiske målsetninger og veiledning/villedningsaspektet. Norge er prosjektleder av dette prosjekt. De aspekter som tas opp i dokument-8 forslaget samt en rekke andre problemstillinger i forbindelse med merking blir tatt opp i prosjektet. Arbeidet med krav til merking prioriteres. Statens næringsmiddeltilsyn vil i samarbeid med berørte aktører på markedet (representanter for forbrukere, grupper med spesielle behov, industri og handel samt markedsførere) vurdere helhetlige krav til merkingen som gjør at denne gir ønskede opplysninger om matvarene.