Olje- og energidepartementet legger i proposisjonen fram forslag om konsesjon for Glommens og Laagens Brukseierforening (GLB) til regulering av Aursunden i Sør-Trøndelag fylke.
Departementet viser til at reguleringen ble vedtatt gjennomført ved kgl.res. 13. mai 1921 for 50 år. Fordi det knyttet seg så store forskjelligartede interesser både av allmenn og privat art til reguleringen av Glomma, ble Aursunden vedtatt gjennomført som en statsregulering. GLB skulle stå for gjennomføring av anleggsarbeidene. Det ble forutsatt at anlegget skulle bli statens eiendom. Nødvendige ekspropriasjoner i forbindelse med etableringen av reguleringen skulle gjennomføres av staten. GLB stod imidlertid for etableringen av reguleringen, og har gjennom hele konsesjonsperioden stått for vedlikehold, drift og manøvrering av anleggene, med unntak av manøvreringer i vinterperioder som har blitt forestått av staten ved NVE. Ved kgl. res. 14. april 1939 ble konsesjonstiden endret til å gjelde for 65 år fra samme dato, med utløp 13. mai 1986. Reguleringshøyden er 5,9 m og magasinvolumet er på 215 mill. m3.
GLB har ved brev av 13. desember 1989 søkt om følgende:
| - |
Gjeldende statsregulering av Aursunden overdras til brukseierforeningen som en ordinær vassdragsregulering fra 13. mai 1986. |
| - |
Ny reguleringskonsesjon for samme regulering og fra samme dato i henhold til vassdragsreguleringsloven § 5. |
| - |
Gjeldende manøvreringsreglement bibeholdes med unntak av fløtningsbestemmelsene så lenge fløtning ikke pågår. |
Den nye konsesjonen søkes med ubegrenset varighet for offentlige reguleringsdeltakere og 60 års varighet for de private og gjeldende fra 13. mai 1986.
GLB søkte opprinnelig om at gjeldende manøvreringsreglement bibeholdes med unntak av fløtningsbestemmelsene så lenge fløtning ikke pågår. Senere har GLB meddelt at foreningen ønsker å gjøre endringer i manøvreringsreglementet. Reguleringens kraftbidrag til det norske produksjonssystemet er beregnet til 208 GWh pr. år. De vurderinger som er foretatt av skader og ulemper ved Aursundreguleringen bærer preg av at magasinet har vært regulert i lang tid, slik at virkningene av reguleringen har stabilisert seg. Ingen av høringsinstansene har krevd at reguleringen skal opphøre. Det har imidlertid blitt påpekt en del skader og ulemper som reguleringen har medført. I særlig grad gjelder dette erosjonsskader, skader på fisket, klimaskader og skader på turistnæringen. Det er også reist spørsmål om endring av manøvreringsreglementet for å redusere ulike negative virkninger av reguleringen.
Det er i proposisjonen redegjort for fordeler og ulemper i spørsmålet om fortsatt regulering. Olje- og energidepartementet mener at fordelene ved en fortsatt regulering overstiger ulempene og anbefaler derfor en fortsatt regulering av Aursunden, samt at reguleringen overdras til GLB. Tillatelsen foreslås gitt på vilkår som skal ivareta de ulike brukerinteressene i vassdraget.
Departementet viser til at av de vannfall som utnytter Aursundreguleringen er 83,5 % i offentlig eie og reguleringen benyttes i hovedsak til alminnelig kraftforsyning. På denne bakgrunn anbefaler Nærings- og energidepartementet at konsesjonen i tråd med praksis gis på ubegrenset tid til samtlige deltakere i reguleringen, og at vilkårene tas opp til alminnelig revisjon etter 30 år.
Det er i proposisjonen redegjort for Norges vassdrags- og energiverks (NVEs) innstilling i saken, og de innkomne uttalelser til NVEs innstilling. Som trykt vedlegg til proposisjonen, følger forslag til vilkår og manøvreringsreglement, samt kart over Aursunden.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunnar Breimo, Grete Faremo, Kjell Terje Fevåg, Aud Gaundal, Gunn Karin Gjul og Bent Hegna, fra Senterpartiet, lederen Ragnhild Queseth Haarstad, Håkon Giil og Berit Skaug, fra Høyre, Gunnar Fatland og Eva R Finstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Paul Chaffey, fra Kristelig Folkeparti, Hilde Frafjord Johnson, og representanten Oscar D Hillgaar, slutter seg til departementets tilråding om å gi tidsubegrenset konsesjon for samtlige deltakere i Aursundreguleringen, og vil understreke at dette innebærer at det blir innført en generell adgang til å revidere konsesjonsvilkår etter 30 år, jf. vassdragsreguleringslovens § 10 nr. 3.
Komiteen finner departementets vurdering for konsesjonsavgiften rimelig og er enig i at avgiften settes til kr 18 pr. nat.hk. konsumpris indeksregulert fra 13. mai 1986. Avgiftssatsen blir da på kr 25,89 pr. nat.hk. fra og med 1. januar 1997. Komiteen viser for øvrig til brev fra departementet til komiteen datert 6. mai 1997. Brevet er en vurdering av et brev Røros kommune har sendt til komiteen i forbindelse med behandlingen av Aursundreguleringen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Oscar D Hillgaar, er enig i at det i tillegg til konsesjonsavgiftene gis et næringsfond på 16 mill. kroner og til den fordelingen mellom kommunene som er foreslått.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til at Røros kommune har fremmet krav om et næringsfond på 12 mill. kroner med virkning fra utløpet av den gamle konsesjonen i 1986. Disse medlemmer viser til at saksbehandlingstiden har tatt 11 år, og mener at dette ikke bør slå negativt ut økonomisk for kommunene.
Disse medlemmer vil derfor foreslå et næringsfond på 18 mill. kroner utbetalt i 1997, med den samme forholdsvise fordeling mellom de berørte kommuner som departementet foreslår.
Komiteen er enig med departementet i at bruken av midlene ikke øremerkes, men vil understreke at det er en forutsetning at Røros kommune prioriterer Aursund-området ved bruken av fondet.
Komiteen slutter seg til departementets vurdering at GLB bør betale et beløp til opphjelp av fisk, vilt og friluftsliv og at 200.000 kroner utbetales til Røros kommune. Komiteen forutsetter at beløpet brukes i de områdene som er direkte berørt av reguleringen.
Komiteen har merket seg at erosjonsskadene i forbindelse med denne reguleringen er et av de viktigste spørsmål, og at problemstillingene har fått en bred omtale i stortingsproposisjonen. I tillegg er dette også omtalt i departementets brev av 6. mai 1997.
Komiteen slutter seg til departementets vurdering mht. reguleringshøyden og mener det er riktig at nåværende reguleringsgrenser opprettholdes.
Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil med bakgrunn i disse opplysningene slutte seg til departementets løsninger når det gjelder praktiske og organisatoriske tiltak for å forhindre fremtidige erosjonsskader m.m. Når det derimot gjelder det fremtidige økonomiske ansvar for vedlikeholdskostnadene, finner flertallet det i dette tilfellet ikke tilstrekkelig godtgjort at man bør fravike hovedprinsippet om at dette ansvaret skal tilligge regulanten. Etter 75 år med regulering og med den foreliggende anbefaling om tidsubegrenset konsesjon for fortsatt regulering av Aursunden til kraftproduksjon, vil nåværende og fremtidige erosjonsskader e.l. og tiltak knyttet til slike skader, måtte anses å være forårsaket av den konsesjonsgitte regulering. Flertallet forutsetter derfor at vilkårene for tillatelse for Glommens og Laagens Brukseierforening til regulering av Aursunden utformes i samsvar med dette.
Flertallet vil reservere seg mot at spørsmålet om å pålegge kommunene vedlikeholdsforpliktelser ved erosjonssikringstiltak fikk sin prinsipielle avklaring i Randsfjordsaken.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Høyre viser for øvrig til at grunneierne har rett til å få behandlet ved det skjønn som påstevnes av GLB, alle tidligere ras- og erosjonsskader ved Aursunden. Videre har grunneierne rett til å få behandlet ved skjønnsretten tiltak og erstatningskrav som ikke løses gjennom påleggene fra NVE/OED.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og representanten Hillgaar viser til at spørsmålet om å pålegge kommunen vedlikeholdsforpliktelser fikk sin prinsipielle avklaring i Randsfjordsaken (jf. St.meld. nr. 59 (1993-1994)). En enstemmig komiti gikk da inn for at 25 % av vedlikeholdsutgiftene skulle dekkes av kommunen og 75 % skulle dekkes av regulanten. Disse medlemmer mener det er svært uheldig å fravike prinsippet om at regulanten bare skal gjøres ansvarlig for skaden som skyldes reguleringen. Disse medlemmer mener det fortsatt bør være hovedprinsipp at regulanten dekker kostnadene for skader som skyldes regulering og at staten og kommunen dekker kostnadene for skader som skyldes naturlig erosjon.
Disse medlemmer fremmer forslag i samsvar med dette.
Disse medlemmer vil med bakgrunn i disse opplysningene slutte seg til departementets løsninger når det gjelder å forhindre fremtidige erosjonsskader og til departementets forslag når det gjelder Røros kommunes andel av vedlikeholdskostnadene. Disse medlemmer mener det er riktig at tilrådingen er i tråd med den løsning som ble valgt i Randsfjordsaken, jf. St.prp. nr. 59 (1993-1994), og at vedlikeholdsarbeidet utføres av GLB med tilskudd fra kommunen.
Komiteen vil vise til at søknad om overdragelse av statsreguleringen og nyreguleringskonsesjon ble oversendt GLB ved brev av 13. desember 1989.
Komiteen viser til at saksbehandlingen har tatt forholdsvis lang tid og vil derfor be departementet vurdere rutiner som kan korte ned behandlingstiden til et mer akseptabelt nivå.
Forslag fra Arbeiderpartiet og representanten Hillgaar:
Forslag 1
Kostnadsfordelingen med 75 % for regulanten og 25 % for kommunen når det gjelder fremtidige erosjonsskader, opprettholdes.
Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:
Forslag 2
Næringsfondet settes til 18 mill. kroner utbetalt i 1997.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Glommens og Laagens Brukseierforening gis tillatelse til regulering av Aursunden i samsvar med St.prp. nr. 48 (1996-1997) og Innst.S.nr.200 (1996-1997).
|
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 16. mai 1997.
|
| Ragnhild Queseth Haarstad, |
Aud Gaundal, |
Paul Chaffey, |
| leder. |
ordfører. |
sekretær. |
Brev fra Olje- og energidepartementet til energi- og miljøkomiteen, datert 6. mai 1997.
1. Konsesjonsavgifter til kommunene
I tillatelse til regulering av Aursunden er det foreslått en konsesjonsavgiftssats til kommunene på kroner 18 pr. nat.hk. gjeldende fra utløpet av den tidligere konsesjon 13. mai 1986. Avgiften forutsettes justert etter konsumprisindeksen. Dette vil gi en avgiftssats på 25,89 pr. nat.hk fra og med 1. januar 1997.
Formålet med de kommunale konsesjonsavgiftene er todelt: Dels skal de gi en andel i verdiskapningen ved reguleringen, og dels skal de gi en kompensasjon for skader og ulemper ved reguleringen.
I sammenliknbare saker, jf. for eksempel St.prp. nr. 59 (1993-1994) om Randsfjorden og St.prp. nr. 64 (1991-1992) om Arendalsvassdraget som begge dreide seg om fornyelse av eldre reguleringstillatelser, er det foretatt en konkret skjønnsmessig vurdering av avgiftssatsens størrelse med utgangspunkt i en vanlig indeksregulering av den eldre avgiftssats. I en slik vurdering danner skader og ulemper så vel som verdiskapningssynspunktet grunnlag for eventuelt å fravike den avgiftssats som fremkommer ved en ren prisregulering. En viktig årsak til at det ble tilkjent såvidt høye avgiftssatser i Arendalsvassdraget var at det dreide seg om lavlandsmagasiner sentralt plassert i kommunene, med de generelle ulemper dette medførte. Det samme synspunkt kan i noen grad gjøres gjeldende også for Randsfjorden.
Olje- og energidepartementet har i Aursundensaken sluttet seg til NVEs innstilling når det gjelder størrelsen på de kommunale konsesjonsavgifter. Det er ikke grunnlag for så høy avgiftssats som det ble fastsatt for Arendalsvassdraget. Det vises også til at det er tatt betydelig hensyn til ulempene ved reguleringen ved fastsettingen av næringsfond. Det forhold at Røros kommune, på grunnlag av sine eierandeler i Kuråsfossen og Røstefossen kraftverker, får en andel av verdiskapningen ved reguleringen av Aursunden har kun vært et av momentene i vurderingen.
2. Erosjon, terskler
Olje- og energidepartementet viser til at spørsmålet om å pålegge kommuner vedlikeholdsforpliktelser tilsvarende den statlige andel av erosjonssikringstiltak fikk sin prinsipielle avklaring i Randsfjordsaken. Fastsettingen av statens andel av anleggskostnadene (og dermed kommunens andel i vedlikeholdskostnadene) er basert på en rimelighetsvurdering, hvor det avgjørende har vært hvor mye erosjon som ville ha forekommet i Aursunden i uregulert tilstand på grunn av naturlig vannstandsvariasjon.
Departementet vil understreke at vilkåret overfor kommunen er knyttet til det statlige tilskuddet og ikke til regulantens forpliktelser. Som en forutsetning for å yte statlig tilskudd til erosjonssikringstiltak i Aursunden, vil det etter vanlig praksis i flom- og erosjonssikringssaker bli inngått en avtale mellom staten ved NVE og kommunen om det fremtidige vedlikeholdsansvaret. Formelt vil kommunenes vedlikeholdsplikt følge av avtalen med NVE, og ikke av konsesjonsvilkårene for reguleringstillatelsen for Aursunden.
Det er forutsatt at ansvaret for gjennomføringen av vedlikeholdsarbeider påligger regulanten, som skal gjennomføre dette med tilskudd fra kommunen. Olje- og energidepartementet kan ikke se at en eventuell unnlatelse fra kommunen i å yte sin andel for gjennomførte vedlikeholdsarbeider vil være et grunnlag for regulanten til å se seg fritatt fra sin plikt til å utføre nødvendig vedlikehold. Dette er et ansvar som påligger regulanten i kraft av konsesjonsvilkårene.
Det er riktig at omfanget av fremtidige vedlikeholdsforpliktelser er usikkert. Denne usikkerheten må imidlertid ikke overdrives. For det første er vedlikeholdsforpliktelsen avgrenset til de erosjonstiltak som konkret gjennomføres etter en videre bearbeidelse av NVEs planskisse fra 1992, som omfatter 5-6 parseller med en total lengde på 2.500 meter. Antydet totalkostnad er omlag 3 mill. kroner. Erfaringsvis er vedlikeholdskostnadene for erosjonssikringstiltak små, sammenliknet med anleggskostnadene. For det andre har kommunene i henhold til standardvilkårene for statlige flom- og erosjonssikringstiltak krav på statlig tilskudd ved større vedlikeholdsarbeider. Bestemmelsen har vært praktisert slik at for vedlikeholdsarbeider som innebærer kostnader på mer enn 20-25.000 kroner dekker staten inntil 75 prosent av kostnadene.
3. Næringsfond
I Aursunden er det foreslått et næringsfond på 16 mill. kroner. Ved vurderingen er det tatt utgangspunkt i tidligere sammenliknbare saker som gjelder fornyelse av konsesjoner. Røros kommunes andel av næringsfondet er 14,3 mill. kroner, tilsvarende nesten 90 prosent. Etter fast praksis forfaller næringsfondet først til betaling på det tidspunkt den nye konsesjon gis. Røros kommune kan derfor ikke ha noen berettiget forventning om at det skal betales rente av næringsfondet fra 1986. Departementet har for øvrig tatt hensyn til tidsmomentet i forslaget til næringsfond.
Brev fra Olje- og energidepartementet til energi- og miljøkomiteen, datert 7. mai 1997.
Etter de siste beregninger innvinnes det 91.686 nat.hk. ved reguleringen av Aursunden. På grunn av nye restriksjoner på manøvringen og tilslamming i magasinet er det mulig dette tallet må justeres noe ned.