1. Om innstillingen

       Etter vanlig praksis avgir finanskomiteen herved en foreløpig innstilling til Langtidsprogrammet. Endelig innstilling vil bli lagt fram høsten 1997 eller våren 1998. I meldingen er det bred omtale av de programmer og tiltak Regjeringen arbeider med på ulike områder. Komiteen har i sine merknader kommentert hovedlinjene i den utviklingen det legges opp til i meldingen og enkelte andre punkter som komiteen har ønsket å trekke fram. Under forberedelsene til arbeidet med meldingen har komiteen arrangert to dagsseminarer med tema « Norsk penge- og valutapolitikk » og « Nasjonal formuesforvaltning ». Komiteen har i tillegg besøkt Frankfurt og London under en tre dagers reise for å få belyst prosessen fram mot opprettelsen av EUs økonomiske og monetære union (EMU).

2. Norge i 2001 og 2005

2.1 Sammendrag

       Regjeringen vil med sin politikk skape frihet for alle mennesker, likhet for at friheten skal være reell for alle - og solidaritet fordi samfunnet skal være et fellesskap der alle kan føle seg trygge.

       Regjeringen vil bygge en bærekraftig utvikling på velferdsperspektivet, det økologiske perspektivet og generasjonsperspektivet.

-

Velferdsperspektivet innebærer at alle må sikres arbeid. Verdiene arbeidet skaper, bærer velferdsordningene våre. Et sterkt næringsliv er nødvendig for å sikre utdanning, helse og omsorg. Veksten i offentlig tjenesteproduksjon skal fortsette for å kunne dekke viktige behov. Dette må i hovedsak finansieres av fellesskapet, men voksende private inntekter gjør at også den enkelte vil bruke mer til kjøp av offentlige og private tjenester. Velferdsperspektivet innebærer arbeid for rettferdig fordeling, særlig ved at det settes inn nye målrettede virkemidler for å løfte mindretallet.

-

Det økologiske perspektivet betyr at den økonomiske veksten må skje innenfor de rammene som naturgrunnlaget setter. Dette er nødvendig for å sikre velferden for både dagens og kommende generasjoner. En internasjonal klimaavtale for å få ned utslippene av stoffer som truer med å ødelegge livsgrunnlaget vårt - vil være et viktig skritt i retning av en mer bærekraftig utvikling. En slik klimaavtale må inngå i vår planlegging fordi den uansett innretning vil få konsekvenser for norsk økonomi og samfunnsliv.

-

Generasjonsperspektivet har som utgangspunkt at framtidige generasjoners muligheter til velferd skal sikres. Offentlige utgifter må ikke år for år øke mer enn det som kan bæres på lang sikt, også når olje- og gassinntektene begynner å gå ned, og når utgifter til pensjoner og omsorg øker sterkt som følge av aldringen i befolkningen. Forbruk og produksjon må ikke være slik at naturgrunnlaget trues - og dermed velferden og levekårene for de som kommer etter oss.

       Langtidsprogrammet beskriver oppgavene for kommende 4-årsperiode slik Regjeringen ser dem. Men perspektivet går lenger enn dette. Regjeringen har laget et program der enkelte tiltak også strekker seg fram mot 2005.

       Regjeringen mener at det store løftet i kommende 4-årsperiode skal være å skape en god eldreomsorg med varierte botilbud og enerom for de som ønsker det når de kommer på sykehjem. En annen stor velferdsutfordring er å skape en primærhelsetjeneste og et sykehusvesen som fungerer godt, og som setter pasientenes behov først. Disse oppgavene forutsetter at det er tilstrekkelig arbeidskraft til rådighet. Derfor må det i årene som kommer legges til rette for høy yrkesdeltakelse. Fleksible arbeidstidsordninger og et barnehagetilbud som gjør det mulig å kombinere lønnsarbeid og omsorgsarbeid - vil være sentrale tiltak i en slik sammenheng.

       Regjeringen vil også ta et løft for kultur- og utdanningspolitikken, men gradvis fase dette inn slik at større investeringer ikke kommer i konflikt med å sette eldre og helse først.

       Et samfunn i forandring stiller krav til omstilling og læring. Kultur-, utdannings- og forskningspolitikken må gå hånd i hånd, slik at det legges til rette for personlig motivasjon, deltakelse og vitalisering av bedrifts- og samfunnsliv. Regjeringens kulturpolitiske strategi er å bidra til styrket aktivitet. Dette innebærer satsing på lokal kulturaktivitet, blant annet gjennom « signalprosjekter » på utvalgte steder i landet. Kulturinstitusjoner og skapende kulturarbeid skal gjøres mer synlig og tilgjengelig.

       Regjeringen vil gjennomføre en etter- og videreutdanningsreform med gode muligheter for fjernundervisning. Det skal etableres et kulturnett Norge der bibliotek og museer skal knyttes sammen ved hjelp av datateknologi - slik mange skoler og universitet allerede er. Dette vil gi alle i hele landet utvidet adgang til kultur og utdanning ved hjelp av ny teknologi. Forutsetningen er at barn og unge får like muligheter til å lære bruk av datateknologi i skolen. Derfor skal utstyrsparken og undervisningen på dette området rustes opp.

       Et velferdsløft, et kulturløft og utdanningsløft vil være noe vi i fellesskap gjennomfører når vi runder årtusenskiftet og når vi i 2005 feirer at landet har vært selvstendig i 100 år. Dette forutsetter en nasjonal dugnad gjennom felles innsats og felles finansiering - der offentlige, frivillige og private krefter går sammen.

       Satsing på omsorg, kultur og utdanning vil bidra til å skape en høyere livskvalitet og er også en måte å ta ut den økonomiske veksten på som er i samsvar med målet om et bærekraftig samfunn. Det norske folk må gjøre et valg, og Regjeringen mener at valget må være livskvalitet og miljø framfor økende stress og forurensende forbruk.

       Det norske samfunnet skal ikke være seg selv nok. Det må være åpent, inkluderende og vise solidaritet med verden omkring. Samfunnet vårt er flerkulturelt, noe som stiller store krav til toleranse og aksept av hverandres forskjeller. Toleranse må bygge på de grunnleggende verdiene som preger fellesskap og samhandling, som likeverd, rettssikkerhet, menings- og ytringsfrihet, likestilling mellom kjønnene og barns rettigheter.

Hovedutfordringene

       Langtidsprogrammet trekker opp hovedlinjene for politikken i neste stortingsperiode, men har samtidig et perspektiv fram til 2005. De politiske vurderingene er basert på analyser av viktige utviklingstrekk også lengre framover i neste århundre.

       I vår tids tett sammenvevde og kompliserte samfunn er alle land og folk gjensidig avhengige av hverandre. Alle mennesker og folkeslag har et felles økologisk rom på deling. Vår største utfordring er at det i dag er ubalanse i fordeling av ressursene. De rike landene har et forbruks- og produksjonsmønster som truer livsgrunnlaget. I de fattige landene overbeskattes arter og jordsmonn for å sikre overlevelse fra dag til dag. Den urettferdige fordelingen truer ikke bare dagens generasjoner, men også generasjonene etter oss. Trygghet og forutsigbare omgivelser som kan sikre velferd, naturgrunnlag, verdiskaping og gi næringslivet adgang til internasjonale markeder - kan vi bare skape gjennom samarbeid på tvers av landegrensene.

       I Norge har vi et godt utgangspunkt å bygge videre på. Samtidig står landet foran nye store oppgaver, knyttet til å skape et bedre miljø og til å finansiere folketrygden, eldreomsorgen og helsevesenet.

       Økonomi, velferdsordninger og samfunnet for øvrig må innrettes slik at oppgavene løses uten at det forringer mulighetene framtidige generasjoner har til å dekke sine behov. Produksjons- og forbruksmønstre i Norge og internasjonalt må endres. Det er nødvendig for å legge om samfunnsutviklingen i en mer bærekraftig retning. For at de globale og nasjonale miljøproblemene skal kunne løses må blant annet energibruken vris fra kull og olje - som i dag er de dominerende energiformene - over mot et større innslag av fornybar energi. En vridning fra kull til gass kan også gi gode miljøeffekter globalt. Det må samtidig stimuleres til utvikling og bruk av ny og mer miljøvennlig teknologi innen energiproduksjon, samferdsel og næringsliv. Arealbruken i Norge må ta hensyn til bevaring av kultur- og naturområder, og det biologiske mangfoldet skal sikres.

       Norge vil ennå i noen år framover trolig få svært gode inntekter fra olje- og gassvirksomheten. Men etter hvert vil disse inntektene gradvis avta. Det fastlandsbaserte næringslivet i alle deler av landet må utvikles for å møte en slik virkelighet. Norsk økonomi må gradvis omformes til å bli mer kunnskapsbasert. Det vil ikke først og fremst være penger som de nærmeste årene vil legge begrensninger på hva vi kan få til, det vil være tilgangen på kvalifisert arbeidskraft. Arbeidet, ikke pengene, er grunnlaget for levestandard og velferd. Og vi lever av hverandres arbeid - ikke andres.

       Næringslivet må ligge i front i teknologi- og kunnskapsbygging, slik at det er i stand til å klare seg i den globale konkurransen. Dette vil være avgjørende for verdiskaping, sysselsetting og velferd. En slik utvikling stiller store krav til kreativitet og omstillingsevne. Globaliseringen vil effektivisere produksjonen, men også øke den gjensidige avhengigheten landene imellom.

       Mange opplever tid som et større knapphetsgode enn penger. Det er en utfordring å legge til rette for et arbeidsliv med en fleksibilitet som er tilpasset arbeidstakernes livssituasjon, og behov for tid til omsorg og påfyll av utdanning. Det gode arbeid må gi rom for veksling mellom utdanning og yrke. Det må være plass for kvinner og menn med omsorgsansvar, og for de som ikke oppfyller de strengeste effektivitetskravene. Alle som vil ha lønnsarbeid skal ha en mulighet til det. Dette kan realiseres gjennom en økonomisk politikk som har full sysselsetting som mål, gjennom bedre mulighet til etter - og videreutdanning, arbeidstidsordninger som passer folks liv og tilpassede arbeidsoppgaver. Politisk vedtatte velferdsordninger kan legge til rette for et yrkesliv med plass til alle, men minst like viktig er det å skape rom for reformer gjennom fordeling av verdiskapingen i arbeidslivet.

       Vårt sosiale system, oppvekst-, utdannings-, arbeidsmarkeds- og fordelingspolitikken må innrettes slik at alle skal kunne ta del i utviklingen. Slik kan vi unngå økende forskjeller og arbeidsledighet som mange andre land opplever. Vi må forhindre at vi får et samfunn av « oss » og « de andre ».

       Økende rusmisbruk, vold og kriminalitet har sammenheng med måten vi organiserer samfunnet og fordeler ressursene på. Dette er utviklingstrekk Regjeringen vil ta tak i. Det må utvikles målrettede tiltak for å forebygge misbruk, overgrep og forbrytelser - og for å gi de som har størst problemer nye muligheter. Likeverdige levekår for barn og unge er helt avgjørende i en strategi som har forebygging som sitt viktigste element. Kampen for et tryggere samfunn er ikke en oppgave det offentlige alene kan ta på seg å løse. Det krever en bred mobilisering og engasjement fra enkeltmennesker, organisasjoner og grupper.

       Evne til å forandre forutsetter vilje til å prioritere. Uten ansvarlig styring av de økonomiske ressursene trues etablerte velferdsordninger og muligheten for å finne rom for nye velferdstilbud. Det er nødvendig å prioritere både i nedgangs- og oppgangstider. I oppgangstider må evnen til ansvarlighet beholdes for å hindre at oppgangen undergraver seg selv. Vi må bruke økt verdiskaping til fellesskapets beste og ikke sløse den bort på uansvarlig privat eller offentlig forbruk. For å sikre velferdssamfunnet kreves en aktiv styring av både inntekts- og utgiftssiden i de offentlige budsjettene. Dersom utgiftene blir større enn det økonomien tillater, vil de som er mest avhengige av vår felles velferd, tape mest. Derfor må nye kostnadskrevende reformer tilpasses et forsvarlig økonomisk opplegg i det enkelte år. I årene framover stiller dette store krav til prioriteringer innenfor stramme budsjettrammer.

       For at mål og ambisjoner skal virkeliggjøres, må det arbeides på bred front. Det er nødvendig med en helhetlig og langsiktig planlegging.

       Regjeringen vil føre videre tidligere generasjoners samfunnsbygging. Dagens norske velferdssamfunn er et resultat av arbeidsinnsats, investeringer og bevisste prioriteringer. Dersom vi skal bevare velferden og møte de nye utfordringene må byggearbeidet fortsette. Mye kan føres videre slik det var, men noe må også endres og bygges om. Det er nødvendig for å beholde styringskraften, og for å kunne realisere verdier og nye mål.

       Regjeringen har valgt å symbolisere dette ved å gi den politiske strategien betegnelsen Det norske hus.

       Grunnmuren i Det norske hus er den samlede verdiskapingen innenfor et økologisk bærekraftig samfunn. De fire veggene i huset er nærings- og arbeidslivspolitikken, utdannings-, kultur- og forskningspolitikken, velferdspolitikken og utenriks- og sikkerhetspolitikken. De overordnede verdiene utgjør taket som verner huset. Disse verdiene blir til i samhandling mennesker imellom og blir reflektert i de politiske veivalgene som gjøres.

       Dette Langtidsprogrammet beskriver og konkretiserer elementene i Det norske hus.

       Regjeringen mener at ved å legge langsiktighet og ansvarlighet til grunn i den økonomiske politikken, og ved at vi velger å bygge viktige reformer skritt for skritt tilpasset den økonomiske veksten i fastlandsøkonomien - kan landet være preget av følgende i år 2005:

-	Det er full sysselsetting.

-	Det er satt inn ytterligere tiltak innenfor utdanning, arbeid og bolig rettet særskilt mot de som har falt utenfor.

-	De som ønsker enerom når de kommer på sykehjem får det.

-	Alle har mulighet til å ha fast lege. Sykehusene er drevet med utgangspunkt i regionsamarbeid og på en måte som sikrer at økonomiske ressurser og arbeidskraft utnyttes best mulig.

-	Det er full barnehagedekning.

-	Fedre har egne rettigheter til fødselspenger.

-	Frivillig sektor er større og engasjerer flere, fordi de har bedre økonomiske arbeidsvilkår, tas med på råd og trekkes mer med når oppgaver skal løses.

-	Alle voksne arbeidstakere har likeverdige muligheter til etter- og videreutdanning.

-	Informasjonsnettene i kultur-, utdannings- og forskningssektoren er samordnet og videreutviklet gjennom kulturnett Norge. Dette gir blant annet bedre muligheter for fjernundervisning fordi skoler og folkebibliotek over hele landet er tilsluttet kulturnettet.

-	Veksten i energiforbruket er dempet og alt el-forbruk er i et normalår basert på fornybare energikilder. Energisparing, vannkraft, bioenergi og økt tilgang på andre fornybare energikilder sikrer dette.

-	Forurensende utslipp og avfallsmengder er redusert.

-	Forurensingsplagene i de største byene er mindre fordi flere reiser kollektivt.

-	I arealbruken tas det hensyn til bevaring av kultur- og naturområder og det biologiske mangfoldet.

-	Det er i større grad skatt på det vi ikke ønsker - som miljøskadelig virksomhet, og i mindre grad skatt på det vi ønsker mer av - som arbeid.

-	Norsk næringsliv velger i økende grad miljøvennlige løsninger ved innkjøp, produksjon og omsetning.

-	Ny informasjonsteknologi, sterke kompetansemiljøer, transport og kommunikasjoner støtter opp under utviklingen av et konkurransedyktig næringsliv i alle deler av landet.

-	Innen fiske og landbruk er det større grad av videreforedling.

-	Hovedtrekkene i bosettingsmønsteret er opprettholdt, og det er en jevn nærings- og velferdsutvikling i alle deler av landet.

-	Et kulturløft har gitt rom for «signalprosjekter» over hele landet og for opprusting av nasjonale institusjoner.

-	Innvandrere er integrert i arbeids- og samfunnsliv, gjennom målrettet satsing på kvalifisering og norskundervisning - og arbeid mot diskriminering.

-	Samordnet forebyggende innsats mot rusmisbruk, vold og kriminalitet skaper større sosial trygghet.

-	Innsatsen for en bærekraftig utvikling, sosial utjevning, demokrati, fred og sikkerhet - globalt og i våre nærområder, er økt.

2.2 Komiteens merknader

Innledning

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Erik Dalheim, Kjell Engebretsen, Laila Kaland, Berit Brørby Larsen, Bjørnar Olsen, Tore Nordtun og Signe Øye, mener at politikken for kommende 4-årsperiode må fokusere på velferd, økologi og hensynet til kommende generasjoner. En slik politikk må baseres på følgende:

-	Alle må sikres arbeid og vi må ha et sterkt næringsliv slik at velferdsordningene kan bæres i framtiden.

-	En mer rettferdig fordeling.

-	Den økonomiske veksten må bringes i samsvar med en bærekraftig utvikling. Naturressursene må forvaltes slik at kommende generasjoner gis like gode muligheter for gode levekår som dagens generasjoner.

-	Offentlige utgifter i dag må reflektere at også framtidige generasjoner skal sikres velferd og gode levekår.

       Disse medlemmer mener at det store løftet i kommende 4-årsperiode skal være å skape en god eldreomsorg med et variert botilbud og enerom for de som ønsker det når de kommer på sykehjem. Videre må det i programperioden skapes en primærhelsetjeneste og en sykehussektor som fungerer godt, og som setter pasientenes behov først. Det må prioriteres slik at en når disse målsettingene i programperioden.

       Det er også nødvendig å ta et løft for kultur- og utdanningspolitikken, men dette må ikke komme i konflikt med satsingen på eldreomsorg og helse. En satsing på kultur og utdanning bør innebære en nærmere sammenveving av ulike kulturinstitusjoner. For at barn og unge skal ha like muligheter til å ta i bruk datateknologi må dataparken og dataundervisningen i skolen rustes opp. Videre bør det gjennomføres en etter- og videreutdanningsreform for å sikre en godt kvalifisert og motivert arbeidsstyrke. Disse medlemmer mener dette er viktige områder for å nå målsettinger om en bedre livskvalitet for den enkelte. En satsing på eldre, helse, utdanning og kultur vil også gi gevinster for samfunnet som helhet.

       Disse medlemmer understreker at utformingen av politikken må ta hensyn til langsiktige utfordringer som går utover programperioden. Dette er i første rekke knyttet til de globale og lokale miljø- og fordelingsproblemer vi står overfor. Det er også viktig at befolkningens kompetanse og yrkesdeltagelse økes slik at vi kan gi velferdsstaten et trygt fundament i framtiden. Disse utfordringene krever en lang horisont for planleggingen.

       En vesentlig forutsetning for å nå ambisiøse mål i velferdspolitikken vil være å sikre et tilstrekkelig tilbud av kvalifisert arbeidskraft. Dette vil kreve en høy yrkesdeltagelse i befolkningen. Disse medlemmer vil peke på at fleksible arbeidstidsordninger og et godt utbygget barnehagetilbud som gjør det mulig å kombinere lønnsarbeid og omsorgsarbeid er sentralt for å få til dette.

       Disse medlemmer vil understreke at ansvarlig styring av de økonomiske ressursene er nødvendig for å sikre etablerte velferdsordniger og for å finne rom for nye velferdstilbud. I oppgangstider må det vises ansvarlighet for å hindre at oppgangen undergraver seg selv. Nye kostnadskrevende reformer må tilpasses et forsvarlig økonomisk opplegg. Dette vil stille store krav i årene fremover til prioriteringer innenfor stramme budsjettrammer.

       Disse medlemmer mener Regjeringens melding om Langtidsprogrammet 1998-2001 er et langt steg i riktig retning i forhold til tidligere langtidsprogram. Det legges avgjørende vekt på miljø og økologi i forhold til den overordnede økonomiske politikken. Særlig tydelig kommer dette til uttrykk ved at basisalternativet for framskrivningen av den økonomiske utviklingen forutsetter at det inngås en bindende internasjonal klimaavtale.

       Komiteens medlemmer fra de tre sentrumspartiene, Magnhild Meltveit Kleppa, Per Olaf Lundteigen og Gudmund Restad fra Senterpartiet, Odd Holten og Einar Steensnæs fra Kristelig Folkeparti, og Lars Sponheim fra Venstre, viser til sin fellesmerknad under avsnitt. 8.2, Sentrumsalternativet - vilje til ansvar, samt til sine respektive fraksjonsmerknader.

Behov for kursomlegging og en ny, borgerlig regjering

       Komiteens medlemmer fra Høyre, Harald Ellefsen, Per-Kristian Foss og Arne Alsåker Spilde, viser til at det etter en nær syv år sammenhengende regjeringsperiode for Arbeiderpartiet er behov for en kursomlegging i norsk politikk og en regjering som kan være en garantist for en slik ny kurs. Høyre går til valg på eget program og er beredt til å delta i forhandlinger med sikte på borgerlig regjeringsdannelse dersom valgresultatet gir grunnlag for det. Disse medlemmer mener at Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre utgjør et naturlig politisk tyngdepunkt på borgerlig side og at regjeringsdannelse bør skje på dette grunnlag.

       Disse medlemmer vil peke på behovet for en politikk som setter borgeren i sentrum, som gir den enkelte større innflytelse over sin hverdag gjennom økt valgfrihet og større råderett over egen økonomi blant annet gjennom et redusert skatte- og avgiftsnivå og innføring av kontantstøtte til småbarnsfamiliene.

       Disse medlemmer vil understreke at demokratiet er tjent med en politikk der makt, eiendom og ansvar i samfunnet er spredd på flest mulig hender. Det gir uavhengighet og trygghet, og styrker den enkelte borgers muligheter til å fremme sine rettigheter. Det stimulerer samtidig den enkelte til å ta ansvar for sine medmennesker.

       Disse medlemmer viser til at næringslivet er tjent med en politikk for spredt eierskap, og mot monopoldannelser private eller offentlige, som hindrer mangfold i verdiskapningen. Det norske velferdssamfunnets langsiktige vekstkraft er avhengig av at statens eierinnflytelse begrenses, for å hindre at det legger en demper på utvikling av nye idéer og investeringer.

       Disse medlemmer vil vise til at småbedriftene er hjørnesteiner i Distrikts-Norges arbeidsliv. En aktiv distriktspolitikk må konsekvent stå for avbyråkratisering og lavere skattlegging for bedrifter og nyskapere, kombinert med økt satsing på kommunikasjoner og styrket på kompetanse i skolen.

       Disse medlemmer vil fremheve at all verdens lover ikke kan erstatte et godt norm- og verdigrunnlag hos den enkelte. En ny regjering av Høyre og det reelle sentrum vil kunne legge sterkere vekt på å styrke dette grunnlaget ved å satse på familien, skolens innhold, et forsvar av kulturarven og ved satsing på det personlige ansvar. En ny borgerlig regjering vil føre en politikk fast forankret i de kristne grunnverdier.

       Disse medlemmer vil peke på at et skifte av tyngdepunkt i et nytt Storting er innen rekkevidde dersom Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og Senterpartiet mister det flertall de i dag har. Det skaper muligheter for å gjennomføre en hel rekke saker som Høyre står sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre om, men som i denne perioden blir stemt ned. Disse medlemmer vil peke på at et slikt politisk alternativ, med vekselvis støtte fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet, og i enkelte saker også Arbeiderpartiet, må søke å skape grunnlag for et regjeringsskifte, der den nye regjering best mulig avspeiler det nye flertall. Høyre vil gå til valg på å skaffe velgernes tilslutning til et slikt regjeringsskifte.

Utgangspunkt

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at vår tid preges av store og raske forandringer. De kan skape utrygghet, men er samtidig uttrykk for et levende samfunn i utvikling. Forandringer er ofte et resultat av nyskaping, av at mennesker ser nye muligheter og utnytter dem.

       Disse medlemmer mener at forandringer skje gradvis og være mest mulig forutsigbare for å bevare tryggheten. Det oppnår vi ikke ved å regulere samfunnet med tanke på å begrense forandringene. En slik linje vil bare utsette forandringene. De vil komme senere, men enda kraftigere. Et samfunn som får utvikle seg friere er bedre i stand til å tilpasse seg nye tider. I et fritt samfunn blir det større spillerom for skaperevne og nytenkning. Mulighetene for fremskritt blir større. Derfor ønsker disse medlemmer å begrense den politiske styringen av samfunnet. Disse medlemmer vil sette grenser for politikkens og statens makt over menneskers liv, og legge til rette for at den enkelte kan ta et større personlig ansvar for seg selv og sine medmennesker.

       Disse medlemmer vil peke på at alle mennesker har et fundamentalt behov for trygghet. Frihet fra nød, frykt og vilkårlig inngrep er en viktig forutsetning for personlig frihet til å velge og handle selvstendig. Disse medlemmer tror ikke at trygghet først og fremst skapes av politikk. Tryggheten avhenger særlig av den vilje og mulighet den enkelte har til å ta ansvar for seg selv og sine nærmeste.

Personlig ansvar

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener personlig ansvar er ryggraden i et trygt samfunn. Et samfunn der vi treffer egne valg, blir tryggere enn et samfunn der andre bestemmer for oss. Når vi treffer egne valg, kan vi velge de løsninger som passer oss selv best. Og når vi selv tar ansvar, må vi tenke gjennom konsekvensene av våre handlinger. Økt personlig ansvar krever større etisk refleksjon. Dette er positivt fordi de viktige moralske valgene alltid bør treffes av oss selv.

       Disse medlemmer mener vi ved å ta ansvar for oss selv og andre, styrker vi også båndene til våre medmennesker. Vi hjelper hverandre i stedet for å bli avhengige av en anonym offentlig sektor. Slik får vi mer robuste sivile samfunn. For å styrke det personlige ansvaret vil disse medlemmer blant annet:

-	La familiene få beholde mer av sin egen inntekt gjennom at skatter og avgifter reduseres.

-	Gi økt valgfrihet i barneomsorgen.

-	Gi økt frihet til å velge mellom ulike tjenestetilbud innen skole, helsevesen og eldreomsorg.

-	Øke muligheten for å tilpasse arbeidsdagen til sin egen livssituasjon.

-	Begrense offentlig innblanding i privatlivet.

Varige verdier

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener varige verdier blir viktigere i en tid hvor forandringene er store. Fremtidens samfunn avtegner seg som et mer mangfoldig samfunn, men kanskje også som et mer kaotisk samfunn. Da blir forankring i noe mer enn det tidsaktuelle viktig. Det kristne kulturgrunnlaget utgjør et ankerfaste i det norske samfunn.

       Disse medlemmer mener kunnskap blir mer, ikke mindre, viktig når informasjonsflommen tiltar, fordi behovet for å skille det vesentlige fra det uvesentlige øker. Kulturell identitet blir mer, ikke mindre, viktig i en tid preget av verdimessig mangfold, fordi egen forankring er en forutsetning for å forstå andre. Etisk bevissthet blir mer, ikke mindre, viktig i en tid preget av utvidet frihet, fordi normene er forutsetninger for et fritt samfunn. Kirken og andre trossamfunn gir mennesker en viktig tilhørighet. Kunnskapsinstitusjonene har en viktig rolle både for verdidebatten og for verdiskapingen. For å sikre varige verdier vil disse medlemmer:

-	Styrke familien og de uavhengige institusjoner som forvalter samfunnets verdimessige fundament.

-	Oppmuntre til toleranse og motarbeide fremmedfrykt.

-	Styrke skolen for å sikre at alle har den kunnskap som er nødvendig for å treffe veloverveide valg, forstå sin samtid og møte fremtiden.

-	Øke satsingen på forskning og høyere utdannelse.

-	Sikre gode vilkår for kulturbevaring, kulturutvikling og kulturutveksling.

Maktspredning

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener maktspredning er nødvendig for å øke tryggheten og valgfriheten i Norge, fordi konsentrert makt lett kan misbrukes og dessuten øker særinteressers innflytelse på bekostning av helheten. Den enkeltes selvråderett begrenses i dag for sterkt av statens og kommunenes skattlegging og den følgende sentralisering av beslutninger. Maktspredning er en forutsetning for en smidig og harmonisk samfunnsutvikling. En begrenset stat vil dessuten øke sin legitimitet, og slik kunne bli sterkere der den skal være sterk. disse medlemmer vil spre makten ved å:

-	Trygge eiendomsretten.

-	Redusere særinteressenes innflytelse.

-	Privatisere statlige virksomheter og fremme spredt eierskap.

-	Hindre monopoldannelser og fremme konkurranse i all økonomisk virksomhet.

-	Beskytte den enkeltes rett til å treffe egne valg, også når vedkommende er en del av et mindretall.

Sosial sikkerhet

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener et bedre sosialt sikkerhetsnett er nødvendig for å bevare tryggheten. Alle skal ha sikkerhet for at de får hjelp når de trenger det. Sikkerhetsnettet skal ikke skape klienter, men hjelpe den enkelte til selvstendighet. Disse medlemmer vil at staten skal gi borgerne sikkerhet for at de får medisinsk behandling, pleie, utdannelse og kompensasjon ved tap eller fravær av inntekt. Utsatte barn og ungdommer må gis trygghet gjennom et aktivt forebyggende arbeid. Staten bør utføre sine kjerneoppgaver sterkt og effektivt og med sosial treffsikkerhet. For å styrke det sosiale sikkerhetsnettet vil disse medlemmer:

-	Gjennom betydelige systemreformer i helsevesenet - kombinert med økt ressursinnsats i årene fremover - styrke kvaliteten og øke behandlingskapasiteten.

-	Forbedre, men også effektivisere, omsorgstjenestene.

-	La private få konkurrere om å produsere tjenestene for det offentlige, slik at brukerne lettere kan stille krav til kvaliteten på tilbudet.

-	Konsentrere det offentliges innsats om kjerneoppgavene, slik at hjelpen går til dem som trenger den mest.

-	Sørge for at samfunnet reagerer raskt og kontant mot dem som begår kriminelle handlinger.

Bedre vilkår for verdiskapingen

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener bedre vilkår for verdiskapingen er nødvendig fordi den er grunnlaget for all materiell velferd, både vår personlige velferd og den fellesvelferd vi betaler gjennom skatter og avgifter. Men vekst i verdiskapingen er også noe mer; den er et uttrykk for kreativitet og innsatsvilje, et uttrykk for den enkeltes vilje til å sørge for seg og sine gjennom eget arbeid. Fordi behov og etterspørsel stadig endrer seg er det viktig å oppmuntre utvikling og nyskaping. Dette skal ikke skje gjennom særtiltak, men gjennom en sunn økonomisk politikk. Fremtiden ligger hos de nye og små like mye som hos de store og etablerte. For å gjøre det lettere å skape verdier vil disse medlemmer blant annet:

-	Fjerne unødvendige offentlige reguleringer og hindringer for investeringer og arbeidsplasser.

-	Føre en økonomisk politikk som tjener alle som ønsker å skape.

-	At de som satser egne penger for å skape arbeidsplasser og verdier, skal få beholde mer av en eventuell fortjeneste.

Ansvar for kommende generasjoner

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at ansvar for kommende generasjoner er en naturlig del av et konservativt grunnsyn. Vår generasjon har fått en særlig forpliktelse til å tilpasse oss de grenser naturen setter for menneskelig utfoldelse og til å håndtere de store petroleumsinntektene på en måte som også kommende generasjoner kan ha glede av. For å skape en tryggere fremtid for oss selv og våre etterkommere, må vi tilpasse velferdsordningene til morgendagens virkelighet og unngå at vår generasjons politiske beslutninger påfører kommende generasjoner urimelige økonomiske byrder. For å ta ansvar for fremtiden vil disse medlemmer:

-	At målet om et generasjonsregnskap i balanse legges til grunn for den økonomiske politikken.

-	Gjennomføre en trygghetsreform i Folketrygdens finansiering.

-	Føre en forpliktende miljøpolitikk.

-	Ta markedet i bruk for å løse miljøproblemene.

-	Samarbeide med andre der det trengs for å møte globale utfordringer.

-	Fremme utvikling i den tredje verden.

       Disse medlemmer viser til at personlig ansvar, maktspredning, verdiforankring, sosial sikkerhet, muligheter til å skape og ansvar for kommende generasjoner er verdier som disse medlemmer legger til grunn for sin politikk. I fremtidens Norge er det behov for en politikk som fokuserer mer på muligheter og mindre på problemer. En politikk som bidrar til trygghet ved å fjerne hindringer, heller enn å innføre ordninger som skal hjelpe noen over hindringene. En politikk som gir mennesket handlingsrom til selv å skape velferd og livskvalitet, fremfor å insistere på at samfunnet skal skape det for menneskene. En politikk som gir treffsikker hjelp når det trengs, fremfor offentlig styring når man klarer seg selv. En politikk som ser personlig ansvar som et gode, og ikke som en byrde. En politikk som respekterer den enkelte som person, og ikke bare som medlem av en gruppe. Disse medlemmer vil føre en slik politikk.

Innledning

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti, Kristin Halvorsen og Eilef A Meland, vil innledningsvis peke på at Langtidsprogrammet for perioden 1998-2001 er mer preget av framskrivninger og prognoser enn målsettinger og virkemidler. Disse medlemmer mener at Langtidsprogrammet i større grad må sette opp konkrete målformuleringer, og peke på strategier og tiltak for hvordan disse bør oppfylles.

       Disse medlemmer mener politikken i neste fireårsperiode må ta sikte må å skape større frihet for enkeltindividene og mindre markedsmakt som påvirker den enkeltes liv i negativ retning. Markedets makt må bli mindre hvis vi skal få mer frihet som arbeidstakere, som forbrukere, som utdanningssøkende, omsorgstrengende - og for å verne miljøet. Det er mennesket som skaper samfunnsutviklingen. Derfor kan vi også påvirke hva slags framtid vi vil ha. Opp mot kravene om at vi må tilpasse oss markedet, konkurransen, teknologien eller EU, trenger vi en politikk for å utvide menneskets handlingsrom og innflytelse over eget liv. Disse medlemmer vil peke på følgende målsettinger som helt sentrale i neste fireårsperiode:

-

Rett til ren mat, rent vann og ren luft. Som forbrukere må vi slippe å føle utrygghet over hva maten vi spiser inneholder av tilsettingsstoffer. Vi skal ha rett til å vite hva varene vi kjøper inneholder, og til å si nei til mer gift i maten. Vi skal ha rett til ikke å bli syke av vannet vi drikker og lufta vi puster i.

-	Rett til å leve av eget arbeid. Arbeidsløshet er sløsing med menneskelige ressurser. Vi kan skape arbeid og inntekt til alle dersom vi fordeler arbeidet bedre og går løs på uløste oppgaver.

-	Rett til å velge miljøvennlige løsninger i hverdagen. Det må være mulig å velge miljøvennlige løsninger i nærmiljøet. For at folk skal kunne velge å la bilen stå, må det finnes godt utbygd kollektivtilbud. Flere sykkel- og gangstier kan spare mange kjøreturer til skole og fritidsaktiviteter.

-	Rett til kunnskap. Alle må få mulighet til å møte framtidas kunnskapssamfunn. Retten til etterutdanning må lovfestes som en rettighet for den enkelte arbeidstaker. Ungdom må slippe å møte etableringsfasen med 300.000 kroner i studiegjeld.

-

Rett til å bestemme over naturressursene. Nasjonal kontroll med fisken, vannkraften og oljen har gjort Norge rikt. Politisk styring med disse ressursene har fordelt verdiene de har kastet av seg på de mange. EU-kampen dreide seg om EU-byråkratiet og markedskreftene skulle få økt styring med våre naturressurser.

-

Frihet til å bestemme over tida si. Mer tid i hverdagen vil gi økt livskvalitet, særlig for barnefamilier. Vi trenger kortere arbeidstid - til 30 timers uke. Noen har mest behov for kortere daglig arbeidstid, andre kortere uke, og noen vil ha mest nytte av å samle fritida i større bolker. Reduksjonen må tilpasses arbeidstakernes behov og gi plass til flere på arbeidsmarkedet.

-	Frihet fra fattigdom. Fattigdom hindrer livsutfoldelse og deltakelse på mange områder. Ikke minst i et så rikt land som Norge må mennesker slippe å engste seg for å ha nok mat, klær og tak over hodet for seg og sine. Velferdstilbudene må være tilgjengelige for alle og dekke folks behov.

-	Frihet til å være annerledes. Norge blir et stadig mer mangfoldig samfunn. Dette mangfoldet blir ikke alltid møtt med toleranse og åpenhet. Mange mennesker med mørk hud og navn som klinger annerledes opplever rasisme, diskriminering og utestenging fra arbeids- og boligmarked.

-

Frihet til å velge bosted. Skal folk kunne ha mulighet til å bli boende der de vokste opp må vi satse på livskraftige lokalsamfunn i hele landet med arbeid, utdanning, gode kommunikasjoner og velferdsordninger. Distriktspolitikk må være en del av all politikk, ikke reparere skadevirkninger av den øvrige politikken.

       Disse medlemmer går bl.a. inn for følgende fem reformer i kommende stortingsperiode for å oppnå målsettingene:

-	Rett til etterutdanning for alle. Alle skal sikres rett til etter- og videreutdanning gjennom en lov som gir alle rett til å ta ut 10 % av arbeidstida til dette formålet.

-	La miljøsvineri koste. Skattesystemet må legges om. Det må bli mer skatt på å belaste miljøet, mindre skatt på arbeid. Første steg er høyere CO2-avgift, kombinert med lavere arbeidsgiveravgift.

-	Gi mer tid til hver elev. Samfunnet er mer sammensatt enn før. Lærerne må bruke mer tid på hver elev. Derfor må elevtallet i grunnskolen synke til maks 20 i hver klasse.

-	Rett til rimelig bolig. En boligreform som gir billige utleieboliger til ungdom, eldre og andre med behov for rimelig og tilrettelagt bolig. Alle utdanningssteder skal ha en husleienemnd. I tillegg skal det gis billige finansieringsmuligheter gjennom Husbanken for førstegangsetablering.

-	Deling av arbeid - kortere arbeidstid. Innføre kortere arbeidstid for å gi plass til flere på arbeidsmarkedet, mer tid og økt livskvalitet.

-	Bekjempe fattigdom. Forskjellene i det norske samfunnet har økt på flere områder de siste årene.

       Disse medlemmer mener det bør føres en langt mer aktiv fordelingspolitikk, og at det må gjennomføres en tiltaksplan for å bekjempe fattigdomsutviklingen.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse, Erling Folkvord, har oppfatta at Regjeringa har lagt fram et usedvanlig uforpliktende og løst formulert dokument med tittelen Langtidsprogrammet. Regjeringa har lagt fram dette dokumentet samtidig som den fortsetter en målbevisst politikk som steg for steg undergraver Norges eksistens som sjølstendig stat. I denne situasjonen er det bruk for å skape politisk fellesopptreden mellom de partier og folkelige krefter som vil bekjempe markedsliberalismens frammarsj og stanse den gradvise undergravinga av Norges sjølstendighet.

       Dette medlem har funnet det hensiktsløst å slutte seg til deler av andre partiers merknader i denne innstillinga. Dette skyldes dels at den nye sentrumskrafta i norsk politikk har nedlagt forbud mot at andre partier slutter seg til deler av deres merknader og standpunkter. Dels skyldes det at både regjeringas Langtidsprogram og denne innstillinga setter en slags rekord for denne stortingsperioden når det gjelder intetsigende ordgyteri. Sjelden så man så mange ord plassert etter hverandre på en forvirrende og uforpliktende måte. Ettersom det heller ikke er grunn til å anta at det er særlig mange mennesker som prøver å lese denne innstillinga, og at det blant de som prøver, knapt vil være noen som fullfører forsøket, har dette medlem begrensa egne bidrag til et minimum. De få merknadene fra Rød Valgallianse gir således ikke et fullstendig bilde av Rød Valgallianses politikk for de fire kommende år. Og det finnes mange enkeltavsnitt og standpunkter som Rød Valgallianse deler med andre partier, uten at dette kommer til uttrykk i innstillinga. F.eks. synes dette medlem det er klok tale som kan gi norsk rikspolitikk er ny moralsk dimensjon, når den nye sentrumskrafta slår fast at « langtidsplanlegging krever at man først tar stilling til hva som er rett og galt og at man deretter foretar politiske veivalg ». Det ligger også mye skarp observasjonsevne i Høyres påpeking av at « vår tid preges av store og raske forandringer ». Likeledes er det godt å se at Arbeiderpartiet mener at « den økonomiske vekesten må bringes i samsvar med en bærekraftig utvikling », selv om enhver kan se at Arbeiderpartiets regjering fører en motsatt politikk.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

3. Grunnmuren

3.1 Hovedlinjene i den økonomiske politikken

3.1.1 Utfordringer og mål

3.1.1.1 Sammendrag

       De overordnede målene for Regjeringens politikk i årene som kommer er å sikre arbeid til alle, utvikle det norske velferdssamfunnet videre og bidra til å legge om samfunnsutviklingen i en mer bærekraftig retning.

       Et viktig premiss for den økonomiske politikken i Norge og internasjonalt er at veksten må bringes i samsvar med en bærekraftig utvikling. Dette stiller krav til en forsvarlig forvaltning av både de globale fellesressursene og av vår egen nasjonalformue, slik at kommende generasjoner kan sikres handlefrihet, og gis minst like gode muligheter for levekår som dagens generasjoner.

       Langsiktige vurderinger tilsier at en står overfor store økonomiske utfordringer utover i neste århundre. Inntektene fra petroleumsvirksomheten ventes å gå ned etter århundreskiftet. Etter 2010 ventes pensjonsutgiftene å øke kraftig, samtidig som veksten i arbeidsstyrken antas å avta. Behovet for pleie- og omsorgstjenester vil trolig øke betydelig framover som følge av sterk vekst i antall eldre over 80 år. For å møte disse utfordringene er det viktig å opprettholde en høy arbeidsstyrke og bygge opp betydelige finansielle fordringer på statens hånd.

       Oljeavhengigheten representerer en betydelig utfordring for norsk økonomi. Petroleumsvirksomheten gir oss på den ene siden store inntekter, som fører til store overskudd på statsbudsjettet og i utenriks­økonomien de nærmeste årene. Sammen med betydelige direkte impulser til andre norske næringer fra aktiviteten på kontinentalsokkelen, har inntektene fra salg av olje og gass gitt oss muligheter til å opprettholde verdiskapingen og sysselsettingen i sterkere grad enn det som ellers ville ha vært mulig. På den annen side har bruken av oljeinntektene innenlands bidratt til å øke kostnadsnivået og til å gjøre økonomien svært sårbar overfor variasjoner i én råvarepris.

       For å sikre tilstrekkelig verdiskaping og tilfredsstillende balanse i utenriksøkonomien når petroleumsvirksomheten får redusert betydning må avhengigheten av petroleumsvirksomheten begrenses, og det må legges et grunnlag for videre vekst i konkurranseutsatt næringsliv i Fastlands-Norge. Det er derfor nødvendig med lav kostnadsvekst og en nærings- og strukturpolitikk som gir et godt grunnlag for å møte omstillinger.

       Moderat vekst i arbeidsstyrken og langsiktige budsjettmessige utfordringer tilsier at det vil være begrenset rom for vekst i offentlig ressursbruk. Dette innebærer at økt innsats på prioriterte områder av offentlig tjenesteyting i det alt vesentlige må dekkes inn ved redusert innsats på andre områder, ved økt effektivitet i offentlig sektor, eller ved økte brukerandeler på noen områder. For å møte de framtidige forsørgelsesbyrdene må de offentlige budsjettoverskuddene være betydelige de nærmeste tiårene.

       Den økonomiske veksten i de industrialiserte landene kan ikke videreføres med dagens sammensetning av produksjon og forbruk. Det er behov for å legge om produksjon og forbruk i en mer bærekraftig retning. Derfor trengs ny teknologi som belaster miljøet mindre, og reduksjon i produksjonen og forbruket av de mest miljøbelastende varene. Norge må ta sin del av ansvaret for å fremme en bærekraftig utvikling, blant annet gjennom å etablere rammebetingelser som bidrar til en gradvis omlegging av næringsstrukturen og forbruksvanene. Avgiftspolitikken er viktig i denne sammenheng, jf. omtale nedenfor.

       Det er et krav at framtidens generasjoner skal overta en nasjonalformue pr. innbygger som er minst like stor som den dagens generasjoner mottok. Dette tilsier at uttappingen av petroleumsformuen i Nordsjøen må motsvares av at det bygges opp annen formue med tilsvarende avkastningsmuligheter. Utvinningen av petroleum vil øke gjennom langtidsprogramperioden, for deretter å falle gradvis utover i neste århundre. For å unngå brå og store omlegginger i næringsstrukturen og sikre at også framtidige generasjoner får glede av ressursene, er det avgjørende å skille bruken av petroleumsinntektene fra inntektsopptjeningen. Statens petroleumsfond er et verktøy for å omplassere petroleumsformuen, jf. avsnitt 2.1.5.

       Norges nasjonalformue i vid forstand består av menneskelige ressurser, finans- og realkapital og natur- og miljøressurser. En yrkesbefolkning med gode kunnskaper, ferdigheter og kreativitet er den klart viktigste økonomiske ressursen. Regneeksempler illustrerer at selv små reduksjoner i gjennomsnittlig arbeidstid eller pensjoneringsalder kan utgjøre et like stort fall i nasjonalformuen som betydelige reduksjoner i oljeprisen, jf. avsnitt 3.6.5.

       En hovedutfordring i den kommende fireårsperioden er å oppnå en fortsatt vekst i konkurranseutsatte fastlandsnæringer og en ytterligere nedgang i arbeidsledigheten. Til tross for at ledigheten totalt sett fortsatt er for høy, er det nå knapphet på arbeidskraft i enkelte deler av økonomien. Sammen med høy lønnsomhet i næringslivet bidro dette til relativt sterk lønnsvekst i 1996. Risikoen for at økonomien ledes over i en utvikling med pressproblemer og tiltakende kostnadsvekst er derfor klart til stede. I denne situasjonen er det avgjørende at politikken i programperioden innrettes slik at veksten ikke fører til en svekkelse av konkurranseevnen, samtidig som arbeidsmarkedets funksjonsmåte bedres. Erfaringene har vist at en balansert og langvarig oppgang gir en bedre sysselsettingsutvikling og lavere ledighet over tid enn en kraftig, men kortvarig vekst.

       Internasjonalt samarbeid om å bygge ned handelshindre har sammen med den teknologiske utviklingen bidratt til framveksten av regionale og globale markeder for stadig flere varer og tjenester. Dette innebærer økende internasjonalisering av næringslivet, at styringsmulighetene i den økonomiske politikken endres og at økonomiens konkurransedyktighet og evne til omstillinger blir viktigere for mulighetene til å sikre høy sysselsetting i framtiden.

       De nasjonale finansmarkedene veves stadig tettere sammen og omfanget av kapitalbevegelser over landegrensene har økt. Dette gjør det vanskelig, særlig for små land, å føre en selvstendig pengepolitikk.

       Den økte avhengigheten mellom landene har ført til at det internasjonale samarbeidet har fått økt betydning. Spørsmål som tidligere var underlagt den nasjonale råderetten, som for eksempel investeringer, konkurranseregler, standarder på ulike områder og miljøpolitikk, har i økende grad blitt regulert gjennom internasjonale avtaler. EU representerer det viktigste eksportmarkedet for Norge. EØS-avtalen sikrer Norge likeverdig adgang på dette markedet. Avtalen videreutvikles løpende og krever aktiv oppfølging fra norsk side. For en liten åpen økonomi som den norske er det viktig at spillereglene for verdenshandelen videreutvikles og forsterkes gjennom den nye organisasjonen for verdenshandel, WTO. I tiden framover kan reglene for verdenshandelen bli utviklet videre i større samspill med blant annet nasjonale konkurranseregler, investeringer, miljøpolitikk, personvern- og datasikkerhetsregler og sosiale standarder.

       Norges eksport bygger i dag i stor grad på utnyttelsen av våre store naturressurser. Selv om landet fortsatt har store naturressurser, vil mulighetene til å trygge velferdssamfunnet inn i neste århundre i vesentlig større utstrekning måtte baseres på fortrinn som er skapt ved menneskelige ferdigheter. Norsk utenriks­økonomi vil gradvis måtte omformes til å bli mer kunnskapsbasert. Ny teknologi må tas i bruk for å løse nye oppgaver, samtidig som eksisterende oppgaver kan løses med mindre bruk av ressurser.

       Det er i meldingens avsnitt 2.1.2 redegjort for norsk økonomi ved inngangen til programperioden.

       Videre er det i avsnitt 2.1.3 redegjort for perspektiver for norsk økonomi fram mot 2005.

       I avsnitt 2.1.4 er det redegjort for perspektiver for norsk økonomi fram mot 2050.

3.1.1.2 Komiteens merknader

Utfordringer og mål

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at norsk økonomi står overfor store utfordringer utover i neste århundre. For sterk bruk av oljeinntektene innenlands fører til inflasjon og til at norsk økonomi blir svært sårbar overfor endringer i oljeprisen. Vi må ikke gjenta feilene fra 80-tallet som tvang fram en innstramming i velferdsstaten og nedbygging av konkurranseutsatt virksomhet. Når inntektene fra oljevirksomheten avtar utover i neste århundre, er vi avhengig av et vekstkraftig næringsliv i Fastlands-Norge. For å sikre dette er det nødvendig med en fortsatt lav pris- og kostnadsvekst i årene framover, samt en nærings- og strukturpolitikk som gir et godt grunnlag for omstillinger.

       Norge vil, i likhet med de fleste andre europeiske land, stå overfor en periode med en økende andel eldre i befolkningen. Behovet for omsorgs- og helsetjenester vil øke som følge av dette. Samtidig vil utgiftene til alderspensjoner gå opp. Disse medlemmer viser til at denne utviklingen vil stille store krav til en forsvarlig finanspolitikk med høy offentlig sparing slik at disse forpliktelsens kan møtes. Videre må ressursene i helse- og omsorgstjenestene utnyttes maksimalt. Disse medlemmer mener det fremover vil være begrenset rom for vekst i offentlig ressursbruk. Økt innsats på prioriterte områder må derfor dekkes inn gjennom redusert innsats på andre områder, ved økt effektivitet i offentlig sektor, eller ved økte brukerandeler på noen områder.

       Disse medlemmer vil understreke at full sysselsetting er det overordnede målet for den økonomiske politikken. Den økonomiske politikken som har vært ført med utgangspunkt i Solidaritetsalternativet i Langtidsprogrammet 1994-97 har etter disse medlemmers mening gitt gode resultater. Norge er i en unik økonomisk situasjon ved at sysselsettingen øker, ledigheten går ned, veksten i økonomien er sterk og de offentlige finanser er styrket. Dette har skjedd uten at pris- og kostnadsveksten har skutt fart. Disse medlemmer mener denne strategien må videreføres, og vil derfor gå inn for at den økonomiske politikken i programperioden baseres på følgende hovedmål:

-	Et forpliktende inntektspolitisk samarbeid som skal bidra til lav pris- og kostnadsvekst.

-	En aktiv arbeidsmarkedspolitikk som skal bidra til å få de ledige tilbake i arbeid.

-	En videreføring av arbeidslinjen i velferdspolitikken, som skal bidra til høy sysselsetting og begrense antall stønadsmottakere.

-	En helhetlig næringspolitikk som skal bidra til et lønnsomt, omstillingsdyktig og vekstkraftig næringsliv.

-	En etter- og videreutdanningsreform som skal bidra til høy kompetanse og en omstillingsdyktig arbeidsstyrke.

       Disse medlemmer viser til at Norges nasjonalformue i vid forstand består av menneskelige ressurser, finans- og realkapital og natur- og miljøressurser. Størrelsen på denne formuen vil avhenge av hvor mye ressurser landet disponerer i utgangspunktet, og av hvordan denne formuen forvaltes fremover. I vedlegget til langtidsprogrammet er menneskelig kunnskap og evner beregnet å utgjøre _ av vår nasjonalformue. Disse medlemmer har merket seg at det i vedlegget til langtidsprogrammet er presentert regneeksempler som viser at en reduksjon i gjennomsnittlig pensjoneringsalder med ett år vil gi samme reduksjon i nasjonalformuen som et fall i petroleum- og gassprisene med 13 kroner pr. fat. En varig reduksjon i gjennomsnittlig arbeidstid på om lag 9 % fra i dag, vil gi om lag samme reduksjon i nasjonalformuen som om hele petroleumsformuen falt bort. Disse medlemmer peker på at dette illustrerer at en yrkesbefolkning med gode kunnskaper, ferdigheter og evne til å mestre forandringer er landets viktigste økonomiske ressurs. Videre illustrerer dette at det vil være lite rom for større arbeidstidsreformer som ikke samtidig bidrar til å øke folks kompetanse og kvalifikasjoner.

       Sysselsettingen forventes å øke med 168.000 personer fra 1993 til 1997, og ledigheten er på vei nedover. Sysselsettingen i industrien har gått opp etter en langvarig negativ utvikling. Det er nå mangel på kvalifisert arbeidskraft innenfor mange næringer. Likevel har ikke lønnsveksten tiltatt i samme grad som under tidligere konjunkturoppganger. Disse medlemmer viser til at det inntektspolitiske samarbeidet mellom staten og partene i arbeidslivet er en viktig årsak til dette. Disse medlemmer mener at det inntektspolitiske samarbeidet må være en sentral bærebjelke i den økonomiske politikken også i kommende fireårsperiode.

       Ifølge framskrivningene i basisalternativet er veksten i antall sysselsatte personer anslått å bli knapt 1 % pr. år i perioden 1997 - 2001. Dette innebærer at det etableres om lag 90.000 nye arbeidsplasser i perioden. Videre viser framskrivningene at arbeidsledigheten målt ved AKU (etter metoden fra før omleggingen 1. kv. 1996) som følge av dette vil reduseres til 3 H % i 2001. Disse medlemmer vil understreke at målet må være å komme raskere fram til en situasjon hvor alle som vil kan få arbeid. Disse medlemmer vil spesielt peke på behovet for en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og satsing på utdannings- og kvalifiseringstiltak for å nå dette målet.

       Generasjonsregnskapet er et beregningsopplegg som illustrerer hvorvidt dagens skattenivå kan opprettholdes eller ikke hvis en viderefører dagens utgiftspolitikk. Beregninger viser at dagens nivå på de offentlige ytelsene, inklusive folketrygden, er i generasjonsmessig balanse. Dagens nivå på offentlige ytelser kan da videreføres uten at det blir behov for innstramminger eller skatteøkninger på sikt.

       Disse medlemmer viser til at en viktig side av velferdsstatens utvikling er økt offentlig tjenesteproduksjon. Den samlede offentlige sysselsettingen målt i timeverk økte fra 11,7 % i 1962 til 27 % i 1995 målt som andel av total sysselsetting. Antall sysselsatte i offentlig forvaltning har økt fra 199.000 personer til 647.000 personer i samme tidsrom. Nesten hele sysselsettingsveksten har kommet i kommunal sektor. Disse medlemmer vil peke på at dette innebærer at det er lite rom for ytterligere ekspansjon. En ytterligere satsing på offentlige tjenester vil derfor stille store krav til omprioriteringer på andre områder. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til følgende tabell i vedlegget:

Tabell 5.1* Kommunal sysselsetting. Makroøkonomisk handlingsrom og framskrivinger av sysselsettig med uendrede dekningsgrader og servicenivå for kommunale tjenester, 1994-2050.

	Timeverk	Gjennomsnittlig årlig vekst, %
	1994 mill

		1994-2010	2010-2030	2030-2050	1994-2050

Makroøkonomisk
handlingsrom
(Basisalternativ med
klimaavtale, MSG)	567	0,8	0,8	0,1	0,5
Uendret
dekningsgrad og
servicenivå MAKKO)	567	0,7	0,7	0,6	0,7

Timeverksvekst 1980-1995: vel 2 1/2 % pr. år.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

       Tabellen illustrerer at det økonomiske handlingsrommet i basisalternativet for vekst i antall timeverk i kommunal sektor er 0,8 % pr. år fram til år 2030. Dette er om lag den vekst som er nødvendig for å opprettholde dagens nivå målt ved dekningsgrad på kommunale tjenester. En vekst i nivået på kommunale tjenester i perioden vil da bryte med forutsetningene i basisalternativet. Til sammenligning var veksten i kommunal sysselsetting på over 2,5 % pr. år i perioden 1980 - 1995. Disse medlemmer vil derfor understreke at en satsing på eldre, helse, utdanning og kultur i programperioden forutsetter en klar prioritering slik at offentlig innsats på andre områder reduseres.

       Disse medlemmer mener det er behov for å legge om produksjon og forbruk i en mer bærekraftig retning. Den økonomiske veksten i de industrialiserte landene kan ikke videreføres med dagens sammensetning av produksjon og forbruk. Det trengs ny miljøvennlig teknologi, og en vridning av produksjon og forbruk bort fra de mest miljøskadelige varene. Disse medlemmer mener Norge må ta sin del av ansvaret for dette blant annet gjennom å etablere rammebetingelser som bidrar til en gradvis omlegging av næringsstrukturen og forbruksvanene.

       Framskrivningene indikerer at med en videreføring av dagens økonomiske politikk vil CO₂-utslippene i 2001 være 20 %, og i 2005 23 % høyere enn i 1995. Dette illustrerer etter disse medlemmers syn at miljøutfordringene er svært store. Det bør derfor arbeides mot forpliktende internasjonale miljøavtaler som tar sikte på å redusere utslippet av farlige klimagasser.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.7, « En solid samfunnsøkonomi », særlig punkt 8.2.7.1, « Hovedlinjene i den økonomiske politikken », samt til sine respektive fraksjonsmerknader.

Hovedlinjene i den økonomiske politikken

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener hovedutfordringene i den økonomiske politikken i Langtidsprogramperioden ligger i å føre en politikk som

-	gir bedre balanse i byrdefordelingen mellom generasjonene,

-	gir bedre balanse mellom offentlig og privat sektor,

-	øker den økonomiske handlekraft og valgfrihet for familiene,

-	legger forholdene til rette for et vekstkraftig konkurranseutsatt næringsliv,

-	styrker kompetanseoppbyggingen i utdanningssystemet og dermed vekstkraften i økonomien,

-	sikrer et bedre tjenestetilbud konsentrert innenfor det offentliges kjerneområder, og

-	bygger ut samarbeidet med frivillige organisasjoner, bedrifter og enkeltpersoner for å muliggjøre ytterligere styrkelse av tjenestetilbudet.

Balanse mellom generasjonene

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener et generasjonsregnskap i balanse bør ligge til grunn for den økonomiske politikken. Disse medlemmer registrerer at de beregninger som presenteres i Langtidsprogrammet viser at Norge nå er i en situasjon nær slik balanse. Det er verd å registrere at denne balansen fremkommer som et resultat av en høy forventet realrente og uten at det er foretatt korreksjoner for den usikkerheten som knytter seg til fremtidige oljeinntekter. Målet om et generasjonsregnskap i balanse forutsetter fortsatt en stram innretting av finanspolitikken. Disse medlemmer har som målsetting at veksten i de offentlige utgiftene må være vesentlig lavere enn veksten i nasjonalproduktet. Samtidig bør pensjonssystemene legges om slik at fremtidige ytelser i større grad fondsbaseres.

       Disse medlemmer vil peke på at dagens overskudd på statsbudsjettet fremkommer som et resultat av at det i statsbudsjettet ikke tas hensyn til de forpliktelser staten bygger opp i fremtiden. Dersom man i statsbudsjettet foretok avsetninger til fremtidige forpliktelser på linje med kommuner og private selskaper ville dette gitt et bedre bilde av statens faktiske finansielle situasjon.

       Disse medlemmer viser til at balansen i generasjonsregnskapet er kritisk, avhengig av hvilke forutsetninger som gjøres om realrenten. Statens Petroleumsfond bør derfor forvaltes på en måte som sannsynliggjør høy realavkastning og som øker Petroleumfondets bidrag til å møte fremtidige fordringer.

Petroleumsutvinningen

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at den generasjonsmessige balansen også avhenger av hvordan vi forvalter petroleumsressursene. Hovedmålet for olje- og gassforvaltningen må være å sikre verdiskapningen for dagens generasjon og for våre etterkommere. Disse medlemmer understreker at for at ressursene skal gi størst mulig samfunnsmessig nytte, må vi i Norge ha et utvinningstempo som ligger innenfor sikkerhetsmessig, miljømessig og kommersielt forsvarlige rammer.

       Disse medlemmer viser til at det på bakgrunn av den sterke økningen i oljeproduksjonen de senere år har vært reist spørsmål om Norge bør redusere utvinningstempoet. Bedre kunnskap og ny teknologi har gjort det mulig å utvinne en betydelig større andel av ressursene enn tidligere og er hovedårsaken til det høyere produksjonsnivå. Disse medlemmer viser til at en del av nasjonalformuen gjennom oppbygging av Petroleumsfondet omplasseres fra olje til finansielle fordringer. Dette bidrar til en mer balansert risikoprofil for nasjonalformuen som dermed er mindre avhengig av prisen på en enkelt råvare.

       Disse medlemmer viser til at direkte inngrep i løpende produksjon er samfunnsøkonomisk meget kostbart og i strid med en forsvarlig forvaltning av petroleumsformuen.

       Disse medlemmer viser til at valg av letetempo og utbyggingsbeslutningen er de viktigste instrumenter myndighetene har for å påvirke aktiviteten på sokkelen på lengre sikt. Konsesjonstildelinger de nærmeste årene vil først gi vesentlig produksjon etter 2005, når oljeproduksjonen ventes å være fallende. På grunn av stor usikkerhet er det ikke mulig å finstyre aktiviteten på sokkelen. Disse medlemmer viser til at det kreves en betydelig stigning i oljeprisen i årene fremover for å oppveie Norges inntektstap ved eventuelt å skyve produksjonen ut i tid. Dette er forhold som bør tillegges stor vekt ved den styring av oljepolitikken som skjer ved fastlegging av letetempo og utbyggingsbeslutninger.

Balanse mellom offentlig og privat sektor

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener vi er i en situasjon der vårt blandingsøkonomiske system trues av at staten blir stadig sterkere på områder som tidligere har vært dominert av familien, frivillige organisasjoner og et uavhengig næringsliv. Dette gir seg blant annet uttrykk i en høyere direkte og indirekte statlig eierandel i næringslivet og en tiltagende uklarhet i spørsmålet om hvilke mål de offentlige myndighetene i ulike sammenhenger styrer mot. Sammenblandingen av statlig styringsrolle og statlige forretnings-interesser skaper økende rollekonflikter og habilitetskonflikter i offentlig forvaltning.

       Disse medlemmer legger stor vekt på at den frie meningsdannelsen og meningsbrytningen som er et resultat av et selvstendig næringsliv, uavhengige organisasjoner og frie mennesker utgjør kjernen i et demokratisk system. Det er derfor en trussel mot det demokratiske mangfold når stadig større deler av næringslivet og befolkningen blir direkte eller indirekte underlagt og eller på annen måte avhengig av statsmakten. Resultatet kan bli et samfunn der næringslivet velger de korporative kanalene fremfor uavhengighet og der individene i større grad velger å innordne seg den statlige makt fremfor å velge selvstendighet. Disse medlemmer ser Regjeringens politikk som en skrittvis utvikling i en slik meget uheldig retning.

       Disse medlemmer vil videre peke på en rekke politiske veivalg som kan bedre balansen mellom offentlig og privat makt i samfunnet og som samtidig kan bidra til større fleksibilitet og vekstkraft i økonomien.

Konsentrasjon om kjerneoppgavene

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener det offentlige må konsentrere virksomheten om sine kjerneoppgaver og stille strengere krav til engasjementet utenfor disse kjerneoppgavene. Det offentlige må finne mer effektive måter å løse sine oppgaver på gjennom bruk av og samarbeid med private institusjoner. Når staten påtar seg stadig større ansvar på nye områder på bekostning av familien, nærmiljøet og det sivile samfunn er det fare for at innsatsen i disse delene av samfunnet svekkes unødig. Disse medlemmer legger i denne innstilling frem en del viktige forslag til reformer innenfor helse- og utdanningssektoren. Målet er både en mer effektiv bruk av ressursene og en styrket økonomisk innsats.

Konkurranseutsetting

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at basisalternativet i Regjeringens langsiktige fremskrivninger legger opp til en vekst i den kommunale sysselsettingen på 0,8 % i året. Disse medlemmer vil vise til at en aktiv bruk av konkurranseutsetting og privatisering innenfor det som i dag utelukkende er kommunal tjenesteproduksjon vil bety at denne type fremskrivninger er lite relevante. Disse medlemmer mener økt produktivitet og effektivitet i denne tjenesteytingen som følge av økt konkurranse og en endring av kommunenes rolle, vil føre til at større realressurser kan frigjøres til sektorer som er utsatt for konkurranse.

Folketrygdreform

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at Langtidsprogrammet legger opp til at fordringsveksten som følger av de store overskuddene Norge vil ha på driftsbalansen i all hovedsak skal skje på statens hånd. Dette vil ytterligere styrke statens makt i økonomien. Det vises i denne sammenheng til at disse medlemmer under Stortingets behandling av Velferdsmeldingen var initiativtakere til å få utredet større grad av fondsbasering av Folketrygden.

       Disse medlemmer ønsker at en slik fondsbasering gjennomføres og kombineres med individuell eiendomsrett til opptjente rettigheter, slik at den enkelte selv bestemmer hvor og hvordan midlene skal forvaltes.

       Disse medlemmer mener en slik reform vil styrke den enkeltes kontroll over egen pensjonssparing, bidra til å engasjere den enkelte mer direkte i egen pensjonssparing og derigjennom virke som en demokratisk vitalisering av befolkningen. Videre vil reformen styrke private, nasjonale fondsbaserte eiermiljøer og dermed bedre balansen mellom privat og offentlig kapitalmakt i Norge.

Privat sparing

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil peke på at den sterke offentlige dominans i norsk næringsliv også er et resultat av mangel på kapital til langsiktig privat eierskap i næringslivet. Dette er et resultat av manglende vilje til å ta i bruk en politikk som kan stimulere til privat kapitaldannelse. Dette gir seg utslag i manglende vilje til å styrke de sparestimulerende ordningene i skattesystemet og motviljen mot å redusere den særnorske formueskatten. Formueskatten innebærer at det i dag er høyere skatt for nordmenn på å eie norske bedrifter i Norge enn for utlendinger. Å avskaffe formueskatten må derfor være en sentral politisk målsetting i kommende periode.

Privatisering

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener det vil være riktig å begynne en gradvis privatisering av statlige eierandeler i norsk næringsliv på en måte som sikrer et spredt, stabilt og privat norsk eierskap. Disse medlemmer mener dette er riktig både for å øke omfanget av det private eierskapet i norsk næringsliv, og fordi dette vil styrke de aktuelle bedriftene. Disse medlemmer ser at staten gjennom neste langtidsprogramperiode vil ha et betydelig direkte og indirekte eierskap i norsk finans- og næringsliv. Disse medlemmer mener det statlige eierskapet bør ha karakter av profesjonell formuesforvaltning og ønsker derfor at rammene for de ulike formene statlig eierskap tar bør gjennomgås for å sikre dette.

Hovedlinjene i den økonomiske politikken

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepartis mål er arbeid til alle. Disse medlemmer går inn for en aktiv næringspolitikk som legger større vekt på nyetableringer, økt offentlig engasjement og en deling av arbeid-reform som gir en mer rettferdig fordeling av arbeid og inntekt. Disse medlemmer mener det er et paradoks at vi har høy arbeidsledighet samtidig som ledigheten koster samfunnet dyrt, og mange viktige oppgaver i samfunnet forblir uløste. Ledigheten framstilles ofte som utenfor samfunnets kontroll - prisgitt internasjonale konjunkturer og « internasjonal » ledighet. Disse medlemmers utgangspunkt er at ledigheten er politisk bestemt. Vi har de senere årene gitt fra oss mange av styringsmekanismene. Økt markedsstyring, deregulering og privatisering har erstattet disse. Disse medlemmer viser til at høy og vedvarende langtidsledighet spesielt har ført til at strukturledigheten i Norge nå har økt. Mens den i « sysselsettingsutvalget » var anslått til 3-3,5 %, anslår nå OECD strukturledigheten til 4,8 %. Selv om det her kan foreligge små metodemessige variasjoner, er det ingen tvil om at strukturledigheten har økt.

       Disse medlemmer mener full sysselsetting i dag er prioritert lavere enn lav prisstigning og økte eierinntekter. Den såkalte « stø kurs »-politikken har vært ført med sikte på reduserte offentlige utgifter og å presse fagbevegelsen til moderate lønnskrav. Dette har gitt bedre handelsbalanse, økte profitter og positiv budsjettbalanse, men kostnaden har vært en fortsatt altfor høy ledighet og økt markedsstyring.

       Disse medlemmer viser til at vi hvert år bruker milliarder av kroner på arbeidsmarkedstiltak. I tillegg kommer indirekte utgifter i form av sosialhjelp, økt sykelighet og trygdeutbetalinger. Ledigheten rammer de som er arbeidsledige og deres familie såvel økonomisk som sosialt. Samtidig skaper ledigheten grobunn for sosiale og politiske spenninger og fører med seg et hardere og kaldere samfunn.

       Disse medlemmer ønsker å vri beskatningen av næringslivet slik at arbeidskraft blir billigere, mens energi og utslipp blir dyrere gjennom å redusere arbeidsgiveravgiften mot å øke miljø- og energiavgifter. Dette vil særlig komme små- og mellomstore bedrifter til gode. Det totale avgiftsnivået for industri og næringsliv bør i hovedsak ikke øke. Overskuddsbeskatning bør legges om til fordel for små og mellomstore bedrifter ved å innføre en todelt sats. Det er ønskelig med en avsetningsordning for forsknings- og utviklingsarbeid, spesielt i mindre produksjonsbedrifter.

       Disse medlemmer mener an sterk offentlig sektor vil gi flere arbeidsplasser både i offentlig og privat sektor. Samtidig kan vi da styre hva slags varer og tjenester vi ønsker mer av. En « offentlig først »-politikk må gå ut på å øke den offentlige sektoren ved å øke både offentlige inntekter og utgifter i samme omfang. Siden det offentlige bruker økte skatteinntekter til økte offentlige utgifter, havner de fleste skattekronene tilbake i private lommer når de brukes. Det offentlige bruker stort sett sine penger innenlands, på å lønne folk, på inntektsoverføringer, og på å kjøpe fra bedrifter. Samlet sett får folk dermed tilbake like mye penger - og kjøpekraft - som staten dro inn i skatt. Den private etterspørselen som næringslivet møter, vil dermed være uberørt av skatteøkningene. Økte offentlige ressurser betyr styrket offentlig innsats når det gjelder utdanning, forskning, teknologi og andre tiltak til beste for privat næringsliv. En offentlig først-strategi kan settes ut i livet straks. Det blir dermed slutt på å skyve sysselsettingsproblemene foran seg.

       Disse medlemmer viser til at rask teknologisk utvikling og sterk økning i produktiviteten, har ført til at etterspørselen etter arbeidskraft minsker og mange arbeidsplasser forsvinner. Selv om det skapes mange nye arbeidsplasser, vil økonomisk vekst alene ikke kunne sikre full sysselsetting - særlig tatt i betraktning dagens høye ledighet og en voksende befolkning i yrkesaktiv alder. Disse medlemmer går inn for deling av arbeid fordi dette, sammen med økt satsing på jobbskaping, representerer den raskeste og beste veien til full sysselsetting. Deling av arbeid er dessuten viktig for å sikre livskvalitet for alle.

       Disse medlemmer går inn for en individuell lovfestet rett til etter- og videreutdanning som ikke bare er en utdanningsreform, men også en sysselsettingsreform. I denne sammenhengen er det spesielt viktig at den enkelte arbeidstaker og fagforeningene har innvirkning på hvordan dette skal skje i praksis. Det er viktig å forhindre at den blir rent arbeidsgiverstyrt.

       Disse medlemmers langsiktige mål er lovfestet 30-timers uke, innenfor en nærmere avtalt normalarbeidsdag. Partene i arbeidslivet må selv forhandle fram hvordan arbeidstiden skal organiseres. For å skape grunnlaget for en slik reform, må regjeringen og partene i arbeidslivet i fellesskap utarbeide finansieringsordninger som omfatter skatteomlegginger, velferdsordninger o.l. I tillegg kan kortere arbeidstid byttes mot økt driftstid og/eller en mer bevegelig plassering av arbeidstida innenfor normalarbeidsdagen.

       Når det gjelder miljø utfordringene vil disse medlemmer peke på at målsettingen er et samfunn der hensynet til miljøet er overordnet: Norge må gå foran, i ord og handling, for å få oppslutning om den forandring som er nødvendig for å nå dette målet.

       Disse medlemmer mener varsellampen har blinket lenge. Likevel har det ennå ikke lykkes å gjøre de endringer som skal til for å forhindre utvikling av globale, langsiktige miljøproblemer som drivhuseffekt og utrydding av arter. Til tross for økte kunnskaper fortsetter utviklingen i retning av økte miljøødeleggelser. Drivkrefter er presset i markedsøkonomien og de store muligheter for rovdrift på naturen som ligger i industri, transport og industripreget landbruk og fiske. Veksten bygger i dag på et overforbruk av jordas samlede ressurser. De rike landene må bære et hovedansvar for å legge om forbruks- og produksjonsmønsteret, og sette inn effektive tiltak for å bringe utviklingen i økologisk balanse.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser for øvrig til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

3.1.2 Retningslinjene for den økonomiske politikken

3.1.2.1 Sammendrag

Innledning

       Regjeringen legger til grunn for den økonomiske politikken at det vil bli undertegnet en forpliktende internasjonal klimaavtale. En slik avtale vil være et viktig grunnlag for å sikre en forsvarlig miljøtilstand i framtiden. Samtidig vil en avtale kunne føre til lavere råoljepris og til omstillinger i norsk økonomi. Politikken må derfor innrettes slik at det vil være mulig å finansiere grunnleggende velferdstjenester og pensjonsforpliktelser også i framtiden selv om oljeinntektene skulle bli noe lavere, for eksempel som følge av en internasjonal klimaavtale. De analysene som er gjennomført til dette langtidsprogrammet, viser at det er mulig å forene miljøhensyn og økonomiske hensyn på en god måte. Dette understreker viktigheten av å ha et langsiktig perspektiv i politikkutformingen.

Solidaritetsalternativet skal videreutvikles

       Den økonomiske politikken som har vært ført med utgangspunkt i Solidaritetsalternativet i Langtidsprogrammet 1994-1997 har gitt gode resultater. Politikken har understøttet konjunkturoppgangen og bidratt til en kraftig økning i sysselsettingen. Det inntektspolitiske samarbeidet har så langt medvirket til at sterk vekst i økonomien har gått sammen med lav pris- og kostnadsvekst. Solidaritetsalternativet vektlegger betydningen av å opprettholde den kostnadsmessige konkurranseevnen for å styrke sysselsettingen på varig grunnlag.

       De gode resultatene som er oppnådd må tas vare på ved å videreføre Solidaritetsalternativet som en helhetlig strategi for å øke verdiskapingen og sysselsettingen, jf. boks 2.5 i meldingen. De perspektiver for norsk økonomi som er trukket opp i avsnittene foran peker på viktige utfordringer en står overfor for å lykkes i en slik politikk. Det er avgjørende at alle parter setter full sysselsetting i høysetet og at ingen ut fra kortsiktige, snevre egeninteresser undergraver et slikt mål gjennom uforsvarlig uttak av fortjeneste.

Finanspolitikken skal være forsvarlig i et langsiktig perspektiv

       Regjeringens budsjettpolitikk tar utgangspunkt i at statens utgifter ikke skal bli høyere enn det som er mulig å bære når oljeinntektene avtar og forpliktelsene knyttet til aldringen i befolkningen øker. Det må tas høyde for mulige nye tilbakeslag i norsk og internasjonal økonomi og for den betydelige usikkerheten som knytter seg til framtidige petroleumsinntekter. Utgiftsnivået må kunne opprettholdes også ved lave petroleumspriser.

       En forsvarlig finanspolitikk i årene framover må ta hensyn til to viktige forhold:

-	Politikken må ikke skape pressproblemer og svekke det konkurranseutsatte næringslivet i fastlandsøkonomien. Dette er nødvendig for å unngå store omstillingsproblemer når petroleumsvirksomhetens betydning avtar, jf. boks 2.6 i meldingen.

-	Politikken må avspeile langsiktige statsfinansielle hensyn. Budsjettpolitikken må ikke skyve urimelige byrder over på dagens unge og framtidige generasjoner.

       Generasjonsregnskapet tyder på at de offentlige budsjettene omtrent er i generasjonsmessig balanse, jf. kap. 3. Dette indikerer at dagens ytelser over offentlige budsjetter kan opprettholdes uten å øke skattene eller redusere utgiftene i framtiden. Dette betyr også at økt satsing innenfor prioriterte områder i hovedsak må dekkes inn ved innsparinger på andre områder.

       Statens petroleumsfond vil bli brukt som et verktøy i budsjettprosessen for å føre en langsiktig forsvarlig budsjettpolitikk. Petroleumsfondet skal synliggjøre bruken av petroleumsinntekter i statsbudsjettet. I beregningene som er presentert i kap. 3 er bruken av petroleumsinntekter over statsbudsjettet anslått til 100-150 mrd. kroner over perioden 1998-2001.

       Retningslinjene for Statens petroleumsfond ble trukket opp i Ot.prp. nr. 29 (1989-1990) Om lov om Statens petroleumsfond og i tilhørende innstilling Innst.O.nr.32 (1989-1990). Retningslinjene for avsetninger til og uttak fra fondet sikrer at det skjer en reell fordringsoppbygging på statens hånd, dvs. at oppbyggingen av fordringer ikke blir motsvart av økte låneopptak. Fondsoppbygging skal ikke finne sted med mindre det gjenspeiler reelle overskudd i statsfinansene. Av hensyn til den konkurranseutsatte virksomheten i Fastlands-Norge og statens langsiktige finansielle stilling, er det avgjørende at den økningen som forventes i petroleumsinntektene i programperioden går til å bygge opp petroleumsfondet. I avsnitt 2.1.4 i meldingen er det presentert en framskriving som illustrerer en jevn og balansert utvikling i norsk økonomi også på lang sikt. En slik utvikling forutsetter at det bygges opp et petroleumsfond. Avkastningen fra fondet vil bidra til å opprettholde en viss vekst i offentlig konsum når statens inntekter fra petroleumsvirksomheten etterhvert faller, jf. figur 2.5 i meldingen.

       Regjeringen legger til grunn at midlene i Petroleumsfondet i sin helhet plasseres utenlands. Økt bruk av petroleumsinntekter innenlands vil kunne forsterke presstendensene i økonomien, og dermed undergrave Solidaritetsalternativet og målsettingen om å opprettholde den kostnadsmessige konkurranseevnen. I tillegg kan innenlandske plasseringer lede til investeringer som gir lav avkastning, noe som også vil kunne svekke grunnlaget for velferdsnivået på lengre sikt. Så lenge fondet er av en begrenset størrelse, bør investeringene være likvide og ha lav risiko. Etter hvert som fondet vokser, blir det aktuelt å revurdere plasseringsstrategien. Regjeringen vil komme tilbake i Revidert nasjonalbudsjett 1997 med en nærmere drøfting av retningslinjer for petroleumsfondets investeringer, herunder spørsmålet om å åpne for plasseringer i egenkapitalinstrumenter som for eksempel aksjer.

Finanspolitikken skal brukes aktivt til å jevne ut svingninger i økonomien

       Den aktive bruken av budsjettpolitikken for å dempe virkningene av de svake konjunkturene i perioden 1989-1993 var bare mulig fordi statens finansielle stilling i utgangspunktet var svært god. Den aktive budsjettpolitikken har bidratt til at arbeidsledigheten i Norge er lavere enn i mange andre industriland. Erfaringene fra andre land tilsier at ledigheten er vanskelig å få ned igjen hvis den først har kommet opp på et høyt nivå. For å sikre handlefrihet til å motvirke lignende økonomiske tilbakeslag også i framtiden, må budsjettbalansen rettes opp når økonomien igjen vokser.

       Å føre en vellykket stabiliseringspolitikk er imidlertid ingen lett oppgave. Det tar tid å innhente informasjon om tilstanden i økonomien, og det tar tid å sette igang stabiliseringspolitiske tiltak. Videre er virkningen usikker, både når det gjelder tidspunkt og styrke. Disse momentene tilsier at det er grunn til å være varsom med å foreta store endringer i bruken av de stabiliseringspolitiske virkemidlene. Ellers kan den økonomiske politikken lett virke destabiliserende.

       Skatte- og avgiftssystemet, og deler av stønadssystemet, bidrar til at offentlige finanser er svært konjunkturfølsomme, og bidrar dermed automatisk til utjevning av den økonomiske aktiviteten. Samtidig er det av avgjørende betydning at offentlige budsjetter i nedgangstider kan brukes aktivt til å motvirke økningen i ledigheten. I oppgangstider må det føres en stram finanspolitikk for å bidra til balansert oppgang uten for høy pris- og kostnadsvekst. For eksempel bør arbeidsmarkedstiltakene trappes ned når situasjonen på arbeidsmarkedet bedres og trappes opp når arbeidsledigheten øker. Igangsettingen av statlige investeringsprosjekter og vedlikeholdsarbeid bør så langt som mulig vurderes opp mot den aktuelle konjunktursituasjonen. Samtidig bør overføringene til kommunene tilpasses slik at aktiviteten i sektoren ikke bidrar til å forsterke svingningene i økonomien.

       For programperioden legger Regjeringen derfor til grunn at veksten i statsbudsjettets utgifter bør være klart lavere enn veksten i BNP for Fastlands-Norge i perioder med sterk økonomisk utvikling. Det gjør at budsjettet kan brukes mer aktivt i perioder med svak utvikling.

Pengepolitikken skal rettes inn mot stabil kronekurs

       Norsk penge- og valutapolitikk er rettet inn mot å bidra til stabile valutaforhold. Ifølge forskrift av 6. mai 1994 er den operative retningslinjen for pengepolitikken at den skal innrettes mot å videreføre en stabil valutakurs overfor europeiske valutaer, med utgangspunkt i kursleiet siden kronen begynte å flyte den 10. desember 1992. Det er imidlertid ikke fastsatt særskilte svingningsmarginer, og det er ikke aktuelt å benytte så sterke virkemidler som innenfor et fastkursregime for å holde kronekursen stabil.

       Spesielt for et lite land med en åpen økonomi er det vanskelig å holde en inflasjon på linje med eller lavere enn våre konkurrentland over tid uten stor grad av stabilitet i valutakursen. En stabil valutakurs gjør det lettere for partene i arbeidslivet å styre mot en lønnsutvikling som er forenlig med de inntektspolitiske målene. Moderat pris- og kostnadsvekst er samtidig en forutsetning for en stabil valutakursutvikling over tid.

       Lav inflasjon og stabil valutakurs bidrar til stabile rammebetingelser for næringslivet og husholdningene. Videre kan svingninger i valutakursen i seg selv gjøre en valuta mer attraktiv for spekulasjon, noe som kan gjøre valutakurssvingningene selvforsterkende.

       Når penge- og valutapolitikken er rettet inn mot stabil valutakurs vil rentenivået i Norge i stor grad følge rentenivået til de valutaene som kronekursen er knyttet til. Det er derfor begrenset i hvilken grad pengepolitikken kan bidra til å dempe svingninger i den økonomiske aktiviteten på kort sikt. Rollefordelingen i den økonomiske politikken innebærer derfor at det er finanspolitikken som må bære hovedansvaret for å jevne ut kortsiktige svingninger i økonomien.

Inntektspolitikken skal bidra til lav pris- og kostnadsvekst

       Det inntektspolitiske samarbeidet har gitt gode resultater og har bidratt til økt sysselsettingen og redusert arbeidsledighet. De solidariske lønnsoppgjørene har ført til lavere lønnsvekst i norsk industri sammenliknet med lønnsveksten hos våre handelspartnere, noe som isolert sett har bidratt til å bedre den kostnadsmessige konkurranseevnen. Samtidig har veksten i reell kjøpekraft vært betydelig gjennom 1990-årene, jf. figur 2.7 i meldingen.

       For å oppnå en balansert utvikling i norsk økonomi er det etter Regjeringens syn nødvendig at den kostnadsmessige konkurranseevnen ikke svekkes. Økt kostnadsvekst vil undergrave det framtidige vekstgrunnlaget for økonomien og bidra til høyere ledighet. En inntektspolitikk som gir moderat og jevn lønnsvekst vil også påvirke forventningene, og dermed redusere faren for sterke svingninger i husholdningenes etterspørsel.

       Inntektspolitikken står overfor nye utfordringer når den skal gjennomføres i en situasjon med et strammere arbeidsmarked og knapphet på visse typer arbeidskraft. Regjeringen vil understreke at en tilstrekkelig lav samlet lønnsvekst bare kan oppnås hvis alle grupper viser moderasjon. Det er viktig å unngå lønnssystemer som skaper nye ulikheter og som setter fordelingspolitikken i fare. Sammenliknet med andre land i denne delen av verden har Norge små lønnsforskjeller. Regjeringen mener det er viktig å bevare dette, både fordi det bidrar til å opprettholde en jevn inntektsfordeling og fordi det i mange sammenhenger er et konkurransemessig fortrinn.

       Regjeringen legger opp til at inntektspolitikken fortsatt må bygge på en god kontakt mellom partene i arbeidslivet og myndighetene gjennom blant annet Kontaktutvalget, Kontaktordningen og Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Formålet er å opprettholde en felles forståelse av behovet for lav kostnadsvekst og etablere et grunnlag for at partene i inntektsoppgjørene tar hensyn til konsekvensene av lønnsoppgjørene for økonomien som helhet. Ansvaret for å komme fram til avtaler som gir en forsvarlig inntektsutvikling må imidlertid ligge hos partene i arbeidslivet.

Hovedtrekkene i skatte- og avgiftssystemet skal føres videre

       Skattereformens prinsipp om nøytralitet og likebehandling, som ivaretas gjennom brede skattegrunnlag og lave skattesatser, vil være en rettesnor også for den framtidige utformingen av skattesystemet. Innenfor denne rammen er det aktuelt å foreta visse omlegginger i skatte- og avgiftssystemet framover. Målet er å sikre grunnlaget for de offentlige utgiftene, ivareta fordelingshensyn og å bedre ressursbruken i samfunnet. Det er viktig å videreføre den nåværende skattepolitikken ved å utvide skattegrunnlaget på en måte som bedrer ressursbruken, samtidig som satsene reduseres for skatter som bidrar til dårlig bruk av samfunnets ressurser.

       Skatte- og avgiftssystemet spiller en sentral rolle i fordelingspolitikken. Regjeringen legger vekt på at skatte- og avgiftssystemet skal jevne ut inntektene etter skatt. I de omleggingene som en tar sikte på å gjennomføre i løpet av programperioden, vil det bli lagt betydelig vekt på de fordelingsmessige virkningene.

       Et mer effektivt skattesystem vil bidra til bedre ressursbruk og økt verdiskaping. Dette gir grunnlag for økte skatteinntekter som kan brukes til å finansiere fellesforbruk med gode fordelingsvirkninger.

       Pensjonister betaler i dag lavere skatt enn yrkesaktive på samme inntektsnivå som følge av særskilte skatteregler. I tråd med signalene i Velferdsmeldingen tar Regjeringen sikte på en gradvis tilnærming i beskatningen av pensjonister med midlere og høyere inntekter til beskatningen av lønnstakere med tilsvarende inntekt.

       Regjeringen mener det er viktig å holde fast ved skattereformens hovedprinsipp om likebehandling innenfor bedrifts- og kapitalbeskatningen. Likebehandling er etter Regjeringens syn viktig for å sikre at investeringer foretas på områder der den samfunnsmessige avkastningen er høyest.

       På bakgrunn av de generelle skattepolitiske målene legger Regjeringen til grunn at formuesskatten skal opprettholdes. I det gjeldende skattesystemet blir imidlertid ulike formuesobjekter verdsatt svært forskjellig. Dette strider mot prinsippet om skattemessig likebehandling. Framover vil det være viktig å komme fram til et system som i større grad verdsetter ulike formuesobjekter likt. Dette vil bety at dagens skatteinntekter kan opprettholdes ved lavere skattesatser på formue. Regjeringen vil foreta en samlet gjennomgang og fremme forslag til endringer i formuesskatten og eiendomsskatten.

       I dag er enkelte varer og de fleste tjenestene unntatt fra merverdiavgift. Dette bidrar til avgiftsmotiverte tilpasninger av forbruk og produksjon. En utvidelse av avgiftsgrunnlaget vil også redusere de administrative kostnadene, blant annet ved at problemene knyttet til avgrensning blir mindre. I tillegg vil en utvidelse gjøre det lettere å opprettholde inntektene fra merverdiavgiften på lengre sikt, jf. at tjenestene utgjør en økende andel av forbruket. Videre vil en utvidelse gi grunnlag for å redusere andre og mindre gunstige skatter og avgifter.

       Regjeringen ser det som ønskelig å legge større vekt på miljøavgifter i den samlede beskatningen, slik at miljøkostnadene tas med i prisene på varer og tjenester. Samtidig gjør dette det mulig å redusere skatter og avgifter på arbeid, for eksempel arbeidsgiveravgiften. Utgangspunktet er at omleggingene skal skje innenfor det gjeldende skatte- og avgiftsnivået. Regjeringen anser det som viktig å vurdere miljøet og sysselsettingen i sammenheng. Oppfølgingen av Grønn skattekommisjon vil derfor bli lagt fram for Stortinget sammen med forslag til merverdiavgiftsreform i en egen melding om arbeid og miljø i løpet av 1997.

Landets samlede ressurser skal utnyttes best mulig

       Tiltak for å sikre god utnyttelse av ressursene og best mulig omstillingsevne i privat og offentlig sektor, bidrar til høy verdiskaping. Dette er viktig både for privat velstand og for mulighetene til å løse fellesoppgaver i samfunnet. Tiltakene omfatter både den tradisjonelle næringspolitikken og andre politikkområder som utdanning og forskning, arbeidsmarkedspolitikk, konkurransepolitikk, energipolitikk, miljøpolitikk, samferdselspolitikk, IT-politikk, organiseringen av offentlig virksomhet, likestillingspolitikk mv. Regjeringens politikk på disse områdene er nærmere omtalt i kap. 3, 4 og 5. I programperioden vil Regjeringen videreføre innsatsen på flere områder for å bedre ressursbruken i samfunnet. Blant annet vil reduserte og mer målrettede næringsoverføringer, konkurransepolitikken, en « grønn » skatteomlegging og det kontinuerlige arbeidet for å modernisere og effektivisere offentlig sektor stå sentralt.

       Tiltak som kan sikre en bedre bruk av samfunnets ressurser på lengre sikt kan i enkelte tilfeller føre til omstillingskostnader. Slike omstillingskostnader gjør at omleggingene kan føles ekstra belastende i en periode med svak økonomisk utvikling og høy ledighet. Det er derfor viktig å gjennomføre løpende tiltak for å bedre ressursutnyttelsen, selv om det ut fra kortsiktige hensyn tilsynelatende ikke er like påkrevd når økonomien er sterk. Alternativet er at desto større omstillinger tvinger seg fram i forbindelse med tilbakeslag i økonomien. For eksempel vil det være gode muligheter for gradvis å redusere og målrette næringsstøtten uten for store omstillingskostnader i en situasjon med økende etterspørsel og produksjon.

3.1.2.2 Komiteens merknader

Utforming av den økonomiske politikken

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at den økonomiske politikken er bygget på tre hovedpilarer:

-	Finanspolitikken skal sikre en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting,

-	pengepolitikken skal rettes inn mot stabil valutakurs,

-	og inntektspolitikken skal sikre lav inflasjon og god konkurranseevne.

       Disse medlemmer viser til at alle disse områdene nå er under press. Prisstigningen har vist en økende tendens den siste tiden og det har vært sterk uro i valutamarkedene. Behovet for en stram finanspolitikk har dermed økt.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.7.1.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil formulere innholdet i en helhetlig strategi på følgende måte:

-	Gjennom den økonomisk politikk og skattepolitikk legge grunnlag for lønnsoppgjør som styrker sysselsettingen og bidrar til lav pris- og kostnadsvekst.

-	Gjennom en aktiv politikk for et mer fleksibelt arbeidsmarked, kombinert med et tilstrekkelig nivå på tiltakene, lette de nødvendige tilpasninger i arbeidsmarkedet og få ledige tilbake i arbeid.

-	Videreføre en arbeidslinje i velferdspolitikken, som kan bidra til høy sysselsetting og begrense antallet stønadsmottagere.

-	Bedre vilkår for næringslivet generelt gjennom deregulering, konkurranseutsetting og for små- og mellomstore bedrifter spesielt.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil i tillegg fremheve:

-	En etter- og videreutdanningspolitikk som bidrar til økt kompetanse i arbeidslivet slik at virksomhetene styrker sin evne til nyskapning og omstilling.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under avsnitt 3.1.1.2 foran.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser for øvrig til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

Pengepolitikken

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at de nasjonale finansmarkedene veves stadig tettere sammen og omfanget av kapitalbevegelser over landegrensene har økt. Dette gjør det vanskelig, særlig for små land med en åpen økonomi, å føre en selvstendig pengepolitikk. Den operative retningslinjen for pengepolitikken er å videreføre en stabil valutakurs overfor europeiske valutaer. Dette gjør det blant annet lettere for partene i arbeidslivet å styre mot en lønnsutvikling som er forenlig med de inntektspolitiske målene. Det følger av en målsetting om stabil kronekurs at det norske rentenivået i stor grad vil følge rentenivået til de valutaer kronen er knyttet til.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at det er en klar begrensning på hvor langt pengepolitikken i dagens situasjon kan bidra til å stabilisere utviklingen i norsk økonomi. I Norges Banks brev til Finansdepartementet om det økonomiske opplegget for 1997 uttales det:

« Norges Bank vil imidlertid understreke at hovedansvaret for stabiliseringen av den økonomiske utviklingen, tilligger finanspolitikken. En finanspolitikk utformet i samsvar med situasjonen i norsk økonomi og de overordnede målene for den økonomiske politikken, er en grunnleggende forutsetning for å realisere en stabil økonomisk utvikling. »

       Disse medlemmer er enig i dette.

       Disse medlemmer viser til at arbeidet med innføring av felles mynt i EU kan medføre store forandringer i internasjonale monetære forhold. Felles valuta i EU vil i første rekke få betydning for medlemslandene i en pengeunion, men vil også kunne få betydning for Norge, f.eks. gjennom endringer i finansmarkedet og/eller endringer i vekslingsforhold.

       Disse medlemmer viser til merknader i B.innst.S.nr.IV (1996-1997), Revidert nasjonalbudsjett for 1997 der EMU er drøftet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.7.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen registrerer at Regjeringen i det økonomiske opplegget for 1997 og Langtidsprogrammet ensidig vektlegger pengepolitikkens operative retningslinjer om stabil valutakurs og ikke lenger legger vekt på at disse retningslinjene også er valgt ut ifra en langsiktig målsetting om lav pris- og kostnadsvekst. Dette innebærer, slik disse medlemmer ser det, en justering av Regjeringens penge- og valutapolitikk over tid. Disse medlemmer viser til at Norges Bank i sitt brev til Finansdepartementet 22. november 1996 skriver:

« Et vesentlig siktemål med systemet med stabil valutakurs som målsetting var et behov for å forankre den innenlandske pris- og kostnadsutviklingen til en lav og stabil prisstigning internasjonalt. En kurspolitikk som bidrar til en særnorsk prisstigning, ville etter Norges Banks oppfatning undergrave valutakursens rolle som nominelt anker. »

       Disse medlemmer har registrert at Regjeringen er av den oppfatning at finanspolitikken og lønnsdannelsen alene skal hindre en uheldig inflasjonsutvikling i norsk økonomi. Disse medlemmers bekymring for at den finanspolitiske innrettingen ikke er tilstrekkelig stram sett i forhold til de rammer penge- og valutapolitikken setter er blitt ytterligere styrket ved den tiltagende inflasjon som er registrert i de første månedene av 1997. Dersom denne utviklingen fortsetter vil Norge oppleve en prisvekst som ligger betydelig over våre handelspartnere. Disse medlemmer vil også vise til OECDs landrapport om Norge (1997) som peker på ønskeligheten av en strammere finanspolitikk for å redusere den potensielle konflikten mellom valutakursstabilitet og kontroll med inflasjonsutviklingen.

       Disse medlemmer har tidligere uttrykt forståelse for at Norges Bank i sitt brev til Finansdepartementet om det økonomiske opplegget for 1997 varslet at Banken om nødvendig ville komme tilbake til spørsmålet om en eventuell endring av retningslinjene for penge- og valutapolitikken. Disse medlemmer registrerer at pengepolitikken etter dette kan ha blitt satt under ytterligere press etter at finanspolitikken er blitt gitt en mer ekspansiv innretning.

       Disse medlemmer viser til at etableringen av en europeisk monetær union vil gi nye utfordringer for norsk penge- og valutapolitikk. Disse medlemmer ønsker å etablere de tilknytningsformer til denne som best ivaretar norske interesser. Disse medlemmer vil peke på at oppbyggingen av Petroleumsfondet vil kunne styrke troverdigheten til norsk valutapolitikk og dermed øke mulighetsområdet for de politiske beslutninger som må tas på dette området.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sine fellesmerknader under avsnitt 8.2.7.1.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 3.1.1.2 foran.

Budsjettpolitikken

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at en aktiv budsjettpolitikk for å dempe virkningene av konjunktursvingninger bare er mulig når staten har finanspolitisk handlefrihet. Det er derfor etter disse medlemmers mening avgjørende at budsjettbalansen forbedres når økonomien er i oppgang, og at en i oppgangstider bygger opp reserver på statens hånd. Aktiviteten i offentlig sektor må tilpasses konjunktursituasjonen. Eksempelvis bør ikke bevilgninger til arbeidsmarkedstiltak, statlige investeringsprosjekt, statlig vedlikeholdsarbeid og overføringer til kommunesektoren forsterke konjunktursvingningene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen understreker at budsjettpolitikken må innrettes slik at både hensynet til langsiktige statsfinansielle oppgaver og hensynet til å unngå pressproblemer i økonomien ivaretas. Det må tas høyde for mulige nye tilbakeslag i norsk og internasjonal økonomi og for usikkerhet knyttet til oljeprisen. Disse medlemmer legger derfor til grunn at veksten i statsbudsjettets utgifter bør være klart lavere enn veksten i BNP for Fastlands-Norge i perioder med sterk økonomisk utvikling.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.7.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener hensynet til balanse mellom generasjonene er av så stor betydning at målet for en ansvarlig balanse i generasjonsregnskapet bør ligge til grunn for innrettingen av finanspolitikken. Staten bør konsentrere innsatsen om sine kjerneoppgaver og gjennom systemendringer øke effektiviteten og sikre at befolkningen på disse områdene får et fullgodt tilbud. Disse medlemmer mener at en offentlig sektor som konsentrerer utgiftene og legger beslag på en mindre del av verdiskapningen, vil gi et større spillerom for verdiskapning i privat virksomhet. Lavere skatter kan dermed kombineres med en styrket budsjettbalanse, som igjen kan bidra til lave renter og god lønnsomhet i fremtidsrettede investeringer.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen i Langtidsprogrammet legger stor vekt på å bruke finanspolitikken i konjunkturstabiliserende sammenheng. Dette står ikke i forhold til den manglende evne Jagland-regjeringen har vist til å redusere statens utgifter når dette har vært nødvendig i forbindelse med budsjettbehandlingene. Disse medlemmer vil uttrykke bekymring for den tiltagende inflasjonstendens som er registrert de senere måneder. Disse er langt på vei er et resultat av de politiske vedtak Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har fattet, og en påminnelse om at inflasjon er en sikker måte å undergrave mulighetene for en langsiktig balansert vekst. Disse medlemmer mener det gjenstår å vise at Regjeringen makter å bruke finanspolitikken i tråd med målsettingen om å sikre en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting i en periode der en slik politikk krever betydelige innstramninger.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 3.1.1.2 foran.

Inntektspolitikken

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det inntektspolitiske samarbeidet har gitt gode resultater og har bidratt til økt sysselsetting og redusert arbeidsledighet. Lønnsveksten har vært lav i norsk industri sammenlignet med våre konkurrentland. Likevel har veksten i reell kjøpekraft vært betydelig. Disse medlemmer vil understreke behovet for at inntektspolitikken i årene fremover fortsatt kan bidra til at den kostnadsmessige konkurranseevnen ikke svekkes. Dette betinger at alle grupper i samfunnet viser moderasjon, og at en utvikling mot større lønnsforskjeller må unngås. Disse medlemmer mener en jevn inntektsfordeling på denne måten vil være en konkurransefordel for Norge.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.7, og særlig punktet 8.2.7.1, « Inntektspolitisk samarbeid ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen registrerer at de økonometriske studiene som er gjort av lønnsdannelsen i Norge den senere tid, blant annet S. Evjen og R. Nymoen samt av B. Naug (Sosialøkonomen nr. 2 1997), ikke gir grunnlag for å hevde at det såkalte « solidaritetsalternativet » har ført til lavere lønnsvekst i industrien enn hva utviklingen i lønnsomhet, konsumpriser og arbeidsledighet uansett ville gitt.

       Disse medlemmer vil vise til Sentralbanksjefens årstale for 1997 der han peker på følgende forhold:

« Samtidig må vi erkjenne at også partene i arbeidslivet har begrensede virkemidler til rådighet, og at de ikke med bindende virkning kan fastsette lønnsutviklingen .... Selv om forståelsen for lønnsmoderasjon etter hvert synes grunnfestet i store deler av befolkningen, vil en økende knapphet på arbeidskraft i forskjellige regioner og blant ulike yrkesgrupper derfor kunne påvirke lønns- og kostnadsutviklingen for næringslivet betydelig. »

       Disse medlemmer understreker at det er partene i arbeidslivet som har ansvar for lønnsoppgjøret og at årlige lønnsøkninger ligger innenfor en forsvarlig ramme.

       Disse medlemmer mener det viktigste bidraget det offentlige kan gi for å legge grunnlag for moderate lønnsoppgjør i dagens situasjon, er gjennom reduksjoner i inntektsbeskatningen som vil muliggjøre reallønnsvekst uten store nominelle tillegg.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 3.1.12 foran.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til tidligere forslag om å heve kvinnelønningene i stat og kommune til samme nivå som mannslønningene. Rød Valgallianse kommer til å fortsette kampen for heving av kvinnelønna.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser for øvrig til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

Skatt

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen mener at prinsippet om nøytralitet og likebehandling bør være en rettesnor for utvikling av skattesystemet.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at en utvikling i retning av bredere skattegrunnlag og lave skattesatser slik at reelle inntekter kommer til beskatning vil bygge opp under dette.

       Disse medlemmer mener at omlegginger av dagens system må bidra til å sikre grunnlaget for de offentlige utgiftene, ivareta fordelingshensyn og å bedre ressursbruken i samfunnet. Disse medlemmer mener det i perioden må legges betydelig vekt på å sikre de fordelingsmessige virkningene av skattesystemet.

       Disse medlemmer vil understreke behovet for at hensynet til likebehandling innenfor bedrifts- og kapitalbeskatningen videreføres som prinsipp for å sikre at investeringer foretas der den samfunnsmessige avkastningen er høyest.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen vil foreta en samlet gjennomgang og fremme forslag til endringer i formuesskatten og eiendomsskatten. Disse medlemmer mener at en retningslinje for dette arbeidet må være at både formues- og eiendomsskatten videreføres som skattearter og at dagens system for verdsettelse gjøres mer nøytral. Dette er etter disse medlemmers mening viktig bl.a. for å sikre gode fordelingsvirkninger av skattesystemet. Disse medlemmer vil videre peke på at en videreføring av formuesskatten også er viktig for å utjevne forskjeller i skatt mellom lønns- og kapitalinntekter.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.7, særlig punktet 8.2.7.4, « Skatte- og avgiftspolitikken ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil i Langtidsprogramperioden redusere det samlede skatte- og avgiftstrykket i norsk økonomi. En reduksjon i skattebelastningen for familiene vil øke deres økonomiske handlekraft og bedre deres mulighet til å tilpasse seg etter egne ønsker og behov. Lavere skattetrykk vil bedre balansen mellom offentlig og privat sektor, det vil redusere skattekilene i økonomien, redusere det samfunnsøkonomiske tapet ved beskatning og øke verdiskapningen i samfunnet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre i kommende periode vil prioritere reduksjoner i beskatningen på følgende område, jf. de etterfølgende merknader.

       Disse medlemmer ønsker ikke at toppskatten skal ramme vanlige lønnsmottagere. I 1995 betalte 830.000 nordmenn toppskatt. Dette betyr at flertallet av heltidsansatte betalte toppskatt. På grunn av lønnsveksten er tallet for inneværende år antagelig enda høyere. Resultatet av Regjeringens politikk er at antallet som betalte toppskatt økte med 103.000 fra 1992 til 1995. Disse medlemmer viser til at skattekilen for store lønnstakergrupper vil bli kraftig redusert ved å frita lønnstagere med vanlige inntekter for toppskatt. Den marginale skattebelastningen for store grupper lønnstagere blir dermed redusert til 35,8 %. Dette vil særlig ha positive konsekvenser for produksjon og sysselsetting i tjenesteytende næringer. Å frita vanlige inntekter vil være en målrettet skattelettelse mot unge akademikere, arbeidere og alminnelige funksjonærer. Endringer i toppskatten bør kombineres med heving av klassefradragene for å sikre skattelettelser i alle inntektsgrupper.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil redusere marginalskatten for derigjennom å øke avkastningen av ekstra innsats og dermed motivere til økt produksjon og verdiskapning.

       Disse medlemmer mener dagens trippelbeskatning av bolig er urimelig. Fordelsbeskatningen av egen bolig bør derfor avvikles.

       Disse medlemmer mener hensynet til privat sparing, produktive investeringer og maktbalanse tilsier av avvikling av formueskatten i løpet av perioden. Disse medlemmer vil i denne forbindelse vise til brev av 18. april 1997 til finanskomiteen fra Den Norske Bankforening, Handelens og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Norges Forsikringsforbund, Norges Rederiforbund, Norsk Investorforum, Næringslivets Hovedorganisasjon og Sparebankforeningen i Norge, der det heter:

« Formueskatten representerer slik vi ser det et hinder i bestrebelsene på å utvikle et bredt, privat og nasjonalt eierskap. Om formueskatten beholdes vil det bli stadig vanskeligere å oppnå både en bedring av kapitaltilgangen og mer effektiv ressursbruk. Dette skyldes at formueskatten representerer en ekstra skatt på kapitalavkastningen som generelt vil svekke motivene for sparing og investering i Norge. »

       Disse medlemmer viser til at skattereformen i 1992 gav en omlegging til et bredere skattegrunnlag med lavere satser. Skatt på alminnelig inntekt og bedriftene ble etter dette fastsatt til 28 %. Disse medlemmer mener det er sentralt å unngå økninger i skatten på avkastningen av kapital blant annet å forhindre kapitalflukt.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under avsnitt 3.1.1.2 foran.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, har som mål full avvikling av toppskatt til staten. Det vises for øvrig til omtale av dette i dette medlems fraksjonsmerknad under avsnitt 8.9.

Avgifter

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen mener at dagens merverdiavgiftssystem med omfattende fritaksordninger i for stor grad bidrar til avgiftsmotiverte tilpasninger av forbruk og produksjon. Disse medlemmer vil peke på at en utvidelse av avgiftsgrunnlaget vil redusere de administrative kostnader samtidig som avgrensingsproblemene i dagens system reduseres. Videre vil en utvidelse av inntektsgrunnlaget fra merverdiavgiften gi grunnlag for å redusere skattesatsen eller andre skatter og avgifter. Disse medlemmer legger til grunn at merverdiavgiften skal være generell.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ser det som ønskelig å legge større vekt på miljøavgifter i den samlede beskatning, slik at miljøkostnadene tas med i prisene på varer og tjenester. Dette bør knyttes opp mot en tilsvarende reduksjon i avgifter på arbeid, f.eks. arbeidsgiveravgiften. Miljøhensyn og sysselsettingshensyn bør etter disse medlemmers mening ses i sammenheng også for skatte- og avgiftsformål. Disse medlemmer har merket seg at oppfølgingen av Grønn skattekommisjon vil bli lagt fram for Stortinget sammen med forslag til merverdiavgiftsreform i løpet av 1997.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.7, særlig punktet 8.2.7.4, « Skatte- og avgiftspolitikk ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil peke på at omleggingen av skatte- og avgiftspolitikken fra skatt på arbeid over til miljøavgifter må skje på en måte som ikke øker det samlede skattetrykket i økonomien. Disse medlemmer viser til at de seneste økningene i bensinavgiften i forbindelse behandlingen av budsjettet for 1997, da Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Venstre sørget for en kraftig økning i avgiftene uten at skattebelastningen på arbeid ble tilsvarende redusert. Disse medlemmer mener det vesentlige i en grønn skattereform er å endre den relative skattebelastning på arbeid og miljøskadelig forbruk/produksjon. Dette oppnås ved at man innenfor en ramme der de samlede skatter- og avgifter reduseres legger størst vekt på å redusere skatt på lønnsinntekter. En videre omlegging til miljøavgifter bør skje i takt med en internasjonal utvikling for å unngå konkurransevridning.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener en generell utvidelse av momsgrunnlaget slik Regjeringen tar til ordet for vanskelig kan gjennomføres uten at dette får store konsekvenser for produksjon og sysselsetting i enkelte næringer. Disse medlemmer mener det på dette området er viktigere å ta hensyn til de tilpasninger bedrifter og lønnstagere har gjort til dagens regler fremfor å tvinge frem en slik omlegging i avgiftssystemet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at enkelte næringer har kommet i en langt mer direkte konkurransesituasjon med utenlandske konkurrenter etter den gradvise innføringen av et mer internasjonalt lov- og regelverk. Samtidig har et høyt særnorsk avgiftsnivå på enkelte sentrale innsatsfaktorer blitt opprettholdt. Disse medlemmer mener det innenfor en generell reduksjon av avgiftsnivået bør legges vekt på å redusere spesielle konkurranseulemper norsk næringsliv har på grunn av norske særavgifter. Dette er særlig viktig fordi Norges stilling som en liten åpen økonomi gjør oss særlig avhengige av internasjonale regler for konkurranse, kapitaldannelse og avgifter.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 3.1.1.2 foran.

Petroleumsfondet

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen, viser til at Statens petroleumsfond ble opprettet som et verktøy i budsjettprosessen for å føre en langsiktig budsjettpolitikk. Det ble lagt til grunn at det skal skje en reell oppbygging av fordringer på statens hånd, dvs. at oppbyggingen av fordringer ikke blir motsvart av økte låneopptak. I Innst.O.nr.32 (1989-1990) om lov om statens petroleumsfond uttalte en enstemmig komité:

« Det må .... legges til grunn som et ufravikelig krav at petroleumsfondet ikke skal kunne tilføres midler i en situasjon med underskudd på statsbudsjettet før lånetransaksjoner.

Komiteen mener at så langt det er midler på fondet skal disse overføres til statsbudsjettet i den utstrekning som er nødvendig for å dekke et eventuelt underskudd. Overføringen skal dekke underskudd før lånetransaksjoner. I tillegg bør, dersom fondets stilling gir rom for det, inntil halvparten av det resterende netto lånebehov for staten kunne dekkes ved trekk på fondet.

Komiteen vil peke på at petroleumsfondet etableres i et langsiktig perspektiv. Det vil være meget uheldig om retningslinjene for fondet varierer avhengig av den til enhver tid gjeldende politiske situasjon. »

       Flertallet vil understreke at disse retningslinjene står fast.

       Netto avsetning til fondet antas å bli betydelige i årene framover. Samlet akkumulert kapital ved utgangen av år 2001 anslås nå til 425 mrd. kroner. I 2001 anslås i Langtidsprogrammet de årlige avsetninger til fondet å utgjøre 112 mrd. kroner hvorav om lag 19  mrd. kroner vil være avkastning av akkumulert kapital. Beregningene forutsetter en oljepris på 115 kroner pr. fat, og en sterk nedgang i investeringene i oljesektoren etter 1998. Avkastningen på petroleumsfondets plasseringer er forutsatt å være 6 % nominelt pr. år. Flertallet vil peke på at det er knyttet stor usikkerhet til beregningene. Eksempelvis vil et fall i oljeprisen på 10 kroner pr. fat medføre at statens netto kontantstrøm svekkes med om lag 10 mrd. kroner årlig.

       En hovedutfordring i den kommende fireårsperioden er å oppnå en fortsatt vekst i konkurranseutsatte fastlandsnæringer og en ytterligere nedgang i arbeidsledigheten. Knapphet på arbeidskraft i enkelte sektorer kombinert med høy lønnsomhet i næringslivet bidro til høy lønnsvekst i 1996. Flertallet mener risikoen for pressproblemer og tiltakende kostnadsvekst i økonomien er klart tilstede. For å motvirke økte pressproblemer og svekket konkurranseevne bør derfor politikken i programperioden rettes inn mot en balansert økonomisk vekst samtidig som arbeidsmarkedets funksjonsmåte bedres.

       Flertallet konstaterer at økt bruk av oljepenger i Norge vil gjøre oss mer sårbare for fremtidige svingninger i de økonomiske konjunkturene og enda mer oljeavhengig, uansett hvor stort oljeutvinningstempoet er. Flertallet vil advare mot å foreta beslutninger som svekker lønnsomheten av oljeproduksjonen og øker usikkerheten for statens kontantstrøm fra oljeproduksjon uten at det kan påvises klare gevinster i form av mindre press i norsk økonomi.

       Flertallet viser til at økt bruk av petroleumsinntekter innenlands vil forsterke presstendensene i norsk økonomi og dermed undergrave målsettingen om ikke å svekke den kostnadsmessige konkurranseevnen. Flertallet legger derfor til grunn at midlene i petroleumsfondet i sin helhet skal plasseres utenlands. Dette er i tråd med gjeldende retningslinje for petroleumsfondet nedfelt i Innst.O.nr.32 (1989-1990) om lov om statens petroleumsfond. Her uttalte komiteen blant annet:

« Flertallet (alle unntatt Sosialistisk Venstreparti) er enig i at fondets midler blir forvaltet som statens øvrige midler, og viser til at forvaltningen av valutatilgodehavender finner sted gjennom Norges Bank. »

       Flertallet viser til at Norges Bank fra januar 1997 har engasjert to eksterne porteføljeforvaltere til å investere deler av valutareservene. Videre har Norges Bank gjort avtale med en ekstern bank når det gjelder å utarbeide referanseporteføljer for plasseringene. Flertallet viser til at bruk av eksterne forvaltere kan gi gode styringssignaler for å sikre en god avkastning av statens plasseringer.

       Flertallet viser til at Regjeringen har kommet med en nærmere drøfting av retningslinjer for petroleumsfondets investeringer, herunder spørsmålet om å åpne for plasseringer i egenkapitalinstrumenter som for eksempel aksjer, i Revidert Nasjonalbudsjett for 1997.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.7 og 8.2.8.1.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener dagens retningslinjer for forvaltningen av Statens Petroleumsfond ikke er formålstjenlige og har derfor ved gjentatte anledninger fremmet forslag om at disse bør endres.

       Disse medlemmer viser til at en langsiktig forvaltning av fondet vil innebære et bredere spekter av plasseringer i tråd med internasjonal forvalting av pensjons- og forsikringsmidler. Dette vil også innebære at fondet forvaltes i form av et bredere spekter av utenlandske verdipapirer, herunder egenkapitalinstrumenter.

       Disse medlemmer mener at selv om Norges Bank har ansvaret for plasseringen av petroleumsfondet bør den operative forvaltningen i stor grad tillegges andre finansinstitusjoner, herunder norske virksomheter i den grad disse er konkurransedyktige. Disse medlemmer legger vekt på at det også i Norge bygges opp ekspertise og kompetanse i konkurrerende forvaltningsmiljøer som kan bidra til både risiko- og maktspredning i forvaltningen av denne delen av nasjonalformuen.

       Disse medlemmer registrerer at det fra flere hold blir tatt til orde for at det skal legges restriksjoner på petroleumsfondet som skal sikre økt innsats på ulike områder. Disse medlemmer mener petroleumsfondet ikke skal bli en arena for omkamp for prosjekter og bevilgninger som ikke har nådd frem gjennom den ordinære budsjettprosess. Nødvendige og prioriterte tiltak må finne sin plass innenfor statsbudsjettet. Disse medlemmer kan heller ikke akseptere at andre kriterier enn sikkerhet og avkastning skal legges til grunn for forvaltningen av Petroleumsfondet. Fondet skal sikre morgendagens pensjoner, og det er urimelig at tryggheten for disse midlene skal svekkes ved politisk styring av investeringsprosessen.

       Disse medlemmer mener dagens organisering av Statens Petroleumsfond ikke i tilstrekkelig grad sikrer fondsoppbyggingen mot omdisponeringer til løpende utgifter og at en reorganisering av oppbyggingen og disponeringen av fondet kan styrke forståelsen av Petroleumsfondet som en viktig del av finansieringen av morgendagens velferdsstat. Disse medlemmer har derfor foreslått å omforme fondet til et « Folketrygdens støttefond ». Disse medlemmer vil i denne sammenheng vise til OECDs landrapport for Norge (1997), som understreker ønskeligheten av å øremerke deler av oppbyggingen av finansiell formue i petroleumsfondet til fremtidige offentlige pensjonsforpliktelser.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at stortingsflertallet har lagt opp til et nivå på oljeproduksjonen som gir Norge store overskudd både på betalingsbalansen med utlandet og på statsbudsjettet. Både miljøet og framtidige generasjoner er best tjent med at « oljen spares på havbunnen » gjennom redusert oljeutvinning. Det høye produksjonsnivået er en økologisk uforsvarlig forvaltning av oljeformuen. Det må være et mål å styre oljeutvinningen slik at det vesentligste av oljeinntektene kan brukes innenlands uten at det skaper balanseproblem i norsk økonomi.

       Dagens oljepolitikk fører til store overskudd som Regjeringen legger opp til å plassere utenlands. Disse medlemmer viser angående dette temaet til sine merknader i B.innst.S.nr.I (1996-1997) og i B.innst.S.nr.IV (1996-1997).

Ressursbruk i samfunnet

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen vil understreke behovet for at ressursbruken i samfunnet kontinuerlig vurderes ut fra målsettingen om en best mulig utnyttelse.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg at Regjeringen i perioden blant annet vil vurdere reduserte og mer målrettede næringsoverføringer, konkurransepolitikken, en « grønn » skatteomlegging og modernisering og effektivisering av offentlig sektor. Disse medlemmer vil peke på at en ønsket nedtrapping av f.eks. næringsoverføringer bør gjennomføres i oppgangstider slik at omstillingskostnadene begrenses.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.7.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 3.1.1.2 foran.

3.2 Politikk for en bærekraftig utvikling og et bedre miljø

3.2.1 Sammendrag

3.2.1.1 Utfordringer og mål

       Miljø- og naturressursene må forvaltes innenfor naturens tålegrense. Hensynet til miljøet legger begrensninger på vår aktivitet, hva vi kan produsere og hvilket forbruksmønster vi kan tillate oss.

       I dag truer en kortsiktig forvaltning av miljø- og naturressursene framtidige generasjoners velferd. De globale miljøutfordringene er blant annet knyttet til den skjeve fordelingen av goder på verdensbasis. De rike landenes sammensetning av produksjon og forbruk medfører for mye avfall og for lite gjenvinning, et høyt energiforbruk og store forurensende utslipp, og er hovedårsaken til belastningen og skadene på det globale miljøet. I de fattigste landene overbeskattes arter og jordsmonn for å sikre overlevelse fra dag til dag. En sterk befolkningsvekst bidrar ytterligere til dette.

       En bedring av den lokale og nasjonale miljøtilstanden er av stor betydning for folks trivsel og helse, både for dagens og for kommende generasjoner. For å styrke miljøbevisstheten er det også nødvendig med synlige resultater. For å mestre de globale miljøutfordringene er en avhengig av folks vilje til å bevare miljøverdiene.

       Vann, luft og jord må forvaltes slik at balansen og samspillet i naturen ikke forrykkes. Alvorlig opphoping av klimagasser i atmosfæren må motvirkes slik at vi unngår endringer i klimaforhold og livsbetingelser. Helse- og miljøfarlige kjemikalier kan gi alvorlige, uopprettelige skader på mennesker, dyr og planter, og må derfor ikke samles opp i næringskjeden. Tilførselen av avfallsstoffer må ikke bli slik at viktige funksjoner i naturens kretsløp overbelastes. Forvaltningen av miljø- og naturressursene må ta hensyn til at livet på Jorden og mulighetene til å høste av et stort og variert utvalg av biologiske ressurser bygger på at et rikt biologisk mangfold opprettholdes.

       Regjeringen vil være offensiv i møtet med miljøutfordringene. Politikken må blant annet bygges på « føre-var-prinsippet ». Dersom vi ikke lykkes i å forebygge et økende innhold av miljøgifter i natur, nedbryting av ozonlaget, klimaendringer og redusert biologisk mangfold, vet vi at mange av disse skadene vil være uopprettelige.

       De alvorligste miljøutfordringene er globale, og kan bare løses ved at landene går sammen i et forpliktende samarbeid. En bærekraftig utvikling krever at produksjons- og forbruksmønstre globalt legges om. Industrilandene har et særlig ansvar for å bidra til en slik omlegging.

       Sentrale mål i Regjeringens innsats for å møte de globale miljøutfordringene er å bidra til å:

-	Motvirke alvorlige menneskeskapte endringer i klimaet gjennom virkemidler som er mest mulig kostnadseffektive på tvers av land, sektorer og ulike klimagasser.

-	Bevare det biologiske mangfoldet ved å arbeide for at Konvensjonen om biologisk mangfold følges opp på en effektiv måte nasjonalt og internasjonalt.

-	Forhindre en alvorlig svekkelse av ozonlaget. Norge har som mål å overholde Montrealprotokollens konkrete forpliktelser om å begrense og fase ut utslippene av ozonnedbrytende stoffer og overholde EUs bestemmelser på området.

-	Øke kunnskapen om alvorlige konsekvenser for helse og miljø av ulike kjemikalier som det i dag er begrenset kunnskap om, og styrke innsatsen overfor de kjemikaliene som en vet utgjør en fare for helse og miljø, blant annet en del plantevernmidler.

-	Begrense trusler fra atomanlegg, atomdrevne fartøy og radioaktiv forurensning.

       På tilsvarende måte som det er etablert forpliktende avtaler om å redusere utslipp som skader ozonlaget, utslipp som medfører forsuring av jord og vann og utslipp til Nordsjøen, arbeides det nå med å få forhandlet fram en internasjonal klimaavtale. En klimaavtale vil uansett innretning stille krav til utslippsbegrensninger i Norge. Dette er krav som er ekstra utfordrende for et land som er stor produsent av olje og gass, og som i tillegg har basert store deler av sin elektrisitetsforsyning på vannkraft.

       Norsk gasseksport kan ved å erstatte mer forurensende energibærere som kull og olje, bidra til å redusere CO₂-utslipp i andre land. Regjeringens mål er at Norge skal kombinere rollen som energinasjon med rollen som miljønasjon. Regjeringen legger derfor vekt på at Norge innenfor ambisiøse og mest mulig samordnede internasjonale avtaler skal ta sin del av ansvaret for at de globale og regionale miljøproblemene blir redusert.

       I tillegg til arbeidet med de globale miljøutfordringene deltar Norge aktivt i samarbeid over landegrensene for å begrense regionale miljøproblemer. Det arbeides for å begrense langtransporterte luftforurensninger i Europa og for å verne det følsomme miljøet i polarområdene. Regjeringen legger fortsatt stor vekt på å redusere forsuringen av jord og vann i Norge. Det vises til kap. 6 for omtale av Regjeringens arbeid for å begrense miljøtruslene i polarområdene og faren for radioaktiv forurensning.

       Norge har også en rekke miljøutfordringer av mer lokal karakter som begrenser folks livskvalitet og frihet. Dette gjelder særlig forurensninger fra biltrafikk i og omkring byene. Det gjelder videre avfall, lokale utslipp til vann og luft fra husholdninger og næringsaktivitet, nedbygging av urørte naturarealer, begrensning av det biologiske mangfoldet og manglende vern av kulturminner. En bedring av tilstanden i de lokale og nasjonale miljø- og naturressursene gjennom redusert forurensning til luft og vann, sikring av naturarealer, tilgang til friluftsliv og vern om det biologiske mangfoldet og av kulturminner, er av stor betydning for folks trivsel og helse, både for dagens og for kommende generasjoner.

       Å legge om samfunnsutviklingen i en mer bærekraftig retning er en stor og langsiktig oppgave som krever bredt politisk samarbeid i Norge og over landegrensene. Hensikten med å føre en ambisiøs miljøvernpolitikk er å påvirke langsiktige utviklingstrekk i næringsstruktur og forbrukssammensetning. Noen bedrifter og forbrukere vil komme dårligere ut etter en slik omlegging, mens andre vil komme bedre ut. Det er samtidig viktig at vi ikke går for fort fram slik at vi kommer i vesentlig utakt med andre land. En miljøvernpolitikk i Norge som fører til nedleggelser og utflytting av norske bedrifter uten at de globale miljøskadelige utslippene nødvendigvis blir redusert, bør unngås. Ved å foreta endringene gradvis kan vi oppnå at utviklingen legges om på den samfunnsøkonomisk minst belastende måten.

       I avsnitt 2.2.2 i meldingen er det redegjort for status i miljøvernpolitikken.

3.2.1.2 Hovedtrekk i Regjeringens miljøvernpolitikk

Omlegging av produksjons- og forbruksmønstre

       Et kjennetegn ved mange miljøproblemer er at vi vet en del om kostnadene ved miljøtiltak, men mindre om de konkrete gevinstene som miljøtiltak kan føre til i form av bedre livskvalitet for folk og en utvikling som er bærekraftig. Dette innebærer at det kan være vanskelig å få tilslutning til en politikk for en bærekraftig utvikling. Internasjonalt samordnede tiltak er nødvendig for å begrense faren for klimaendringer, nedbryting av ozonlaget, økte konsentrasjoner av miljøgifter og alvorlige reduksjoner i det biologiske mangfoldet. Det er først når landene går sammen om oppgavene at resultatene samlet bringer verden i en mer bærekraftig retning.

       Samarbeid om de globale og regionale miljøutfordringene må følges opp med konkrete tiltak i de enkelte landene. Industrilandene har et særlig ansvar for å bidra til en utvikling som er bærekraftig. Dette stiller krav til utformingen av politikken i Norge. Det finnes imidlertid ikke lettvinte svar på hvordan Norge mest effektivt kan bidra til en bærekraftig utvikling, jf. boks 4.2*. Regjeringen vil legge følgende til grunn:

-	Bruken av virkemidler i Norge må være både effektiv og synlig. På denne måten kan virkemidlene også fungere som et eksempel for andre land.

-

De internasjonale miljøavtalene må ha et høyt ambisjonsnivå, en rimelig byrdefordeling landene imellom og utformes kostnadseffektivt på tvers av land, sektorer og utslipp/miljøbelastning. Det vil si at innsatsen settes inn der det oppnås størst miljøgevinster. Virkemidlene som velges, må sikre at forpliktelser oppfylles til lavest mulig samfunnsøkonomiske kostnader. Industrilandene må ta på seg de største byrdene.

-	For å sikre at inngåtte avtaler overholdes må det innarbeides kontroll- og oppfølgingsmekanismer i miljøavtalene.

-

Kunnskapsgrunnlaget om miljøproblemene må bedres ved å satse videre på miljøforskning både i form av nasjonale forskningsprogram og ved å delta i det internasjonale forskningssamarbeidet. Regjeringen vil aktivt stimulere til at det utvikles og tas i bruk ny miljøteknologi for å redusere utslippene av klimagasser og andre miljøskadelige stoffer.

       «Grønn skattekommisjons» utredning, jf. NOU 1996:9 Grønne skatter - en politikk for bedre miljø og høy sysselsetting, utgjør etter Regjeringens syn et viktig grunnlag for en riktigere prising av miljø og arbeidskraft. Regjeringen vil i 1997, i tråd med Stortingets vedtak, følge opp utredningen i en stortingsmelding om arbeid og miljø. Her vil også det norske CO₂-avgiftssystemet bli nærmere vurdert.

       I tilknytning til budsjettprosessen framover vil Regjeringen også, i tråd med kommisjonens anbefaling, styrke innsatsen for en mer helhetlig og systematisk gjennomgang av miljøvirkningene av statlige utgifter.

       Som et ledd i en helhetlig sektorovergripende politikk vil det bli arbeidet med å forbedre kontrollen, rapporteringen og oppfølgingen av miljøpolitiske mål og virkemidler. Det tas sikte på å rapportere jevnlig om resultatene på ulike områder av den miljøvernpolitiske virkemiddelbruken, blant annet i stats- og nasjonalbudsjettene. Regjeringen vil komme nærmere tilbake til dette i stortingsmeldingen om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling.

       En politikk for å legge om produksjon og forbruk har konsekvenser for flere enkeltsektorer. Dette gjelder særlig energisektoren. Regjeringens mål er at det innenlandske elektrisitetsforbruket i et normalår skal dekkes ved hjelp av fornybare energikilder. Dette forutsetter at det settes inn tiltak for å begrense veksten i elektrisitetsforbruket, og at det stimuleres til økt energiproduksjon fra fornybare kilder. Vannkraftressursene må utnyttes på beste måte, og Regjeringen går inn for å redusere bruken av elektrisitet til varmeformål der andre fornybare energikilder kan komme til erstatning. Ved å stimulere til økt bruk av fornybare energiformer og energiøkonomisering (for eksempel bioenergi og varmepumper) skal energiforbruket begrenses og bli mer miljøvennlig. Priser er et sentralt virkemiddel for å redusere veksten i energiforbruket. Prisene må gjenspeile de reelle økonomiske og miljømessige kostnadene av energiforbruk. Regjeringen vil styrke det eksisterende enøkarbeidet når det gjelder informasjon, opplæring og introduksjon av biobrensel, jf. avsnitt 3.3 i meldingen.

       For å begrense miljøbelastningene fra samferdselssektoren må det innenfor en helhetlig samferdselsplanlegging legges til rette for mer miljøvennlige transportformer samtidig som en effektiv ressursbruk fremmes. Regjeringen vil gjøre en særlig innsats for i større grad å bidra til at en kan velge kollektivtrafikk i de største byene.

       En rekke av miljøproblemene globalt og regionalt henger sammen med utfordringer som er nasjonale/lokale. En aktiv politikk overfor de globale og regionale miljøutfordringene kan derfor være et bidrag til å redusere lokale og nasjonale miljøproblemer. Tilsvarende kan tiltak for å begrense lokale miljøproblemer ha betydning regionalt og globalt. Alle globale miljøproblemer er summen av lokale handlinger.

       Gjennom Lokal-Agenda-21 kan landets kommuner følge opp Agenda-21 fra FN-konferansen om miljø og utvikling. Regjeringen vil stimulere til at alle kommuner utarbeider sin lokale Agenda-21, det vil si en handlingsplan for en bedre miljøutvikling lokalt. Slike planer skal sette opp både langsiktige mål og konkrete delmål med forslag til tiltak. Ideen er at de skal bidra til et bredt engasjement ved å omfatte alle innbyggere og grupper i kommunene, inklusive næringslivet, organisasjonene og husholdningene. Aktiv medvirkning fra bedrifter og husholdninger er nødvendig for å utvikle et samfunn med effektiv ressursbruk. Økt vekt på ombruk og gjenvinning kan også gi nye muligheter for verdiskaping. Regjeringen vil komme nærmere tilbake til de lokale miljøutfordringene i stortingsmeldingen om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling.

       Avtaler kan i enkelte tilfeller være et aktuelt virkemiddel, dersom myndighetene kan forholde seg til få avtalepartnere, jf. avsnitt 4.2.2*. I mangel av, eventuelt som supplement til, andre egnede virkemidler kan myndighetene inngå avtaler med næringslivet, hvor næringslivet forplikter seg til å gjennomføre tiltak som kan bidra til å redusere skadelige utslipp, effektivisere energibruken eller øke graden av gjenvinning i bestemte bransjer. Avtaler er hittil brukt som virkemiddel i første rekke overfor enkelte typer avfall. Myndighetene har innledet samtaler med prosessindustrien med sikte på å inngå avtaler for å begrense klimagasser som ikke omfattes av CO₂-avgiften. Det vises til St.meld. nr. 41 (1994-1995) og Stortingets behandling av denne. Regjeringen legger samtidig vekt på å se avtalene i sammenheng med hva som kan bli utfallet i klimaforhandlingene, slik at bruken av virkemidler kan justeres i lys av framtidige forpliktelser.

       Informasjon er nødvendig for å sikre at folk flest har kunnskap om miljøspørsmål og de mulighetene og ordningene som finnes for å opptre miljøansvarlig. Flere miljøorganisasjoner gjør et svært godt og omfattende arbeid på dette området. Regjeringen vil legge til rette for at organisasjonene skal ha gode vilkår for sin virksomhet.

Klima

       Regjeringen vil at Norge fortsatt skal spille en aktiv rolle i det pågående arbeidet med å videreutvikle Klimakonvensjonen med sikte på å få vedtatt en forpliktende avtale. Dette er avgjørende for å sikre en utvikling som Jorden kan tåle. Regjeringen legger avgjørende vekt på å få etablert en kostnadseffektiv avtale med fleksible gjennomføringsmekanismer, som for eksempel felles gjennomføring og omsettbare utslippskvoter, og på at prinsippet om en rimelig byrdefordeling også må gjelde for de industrialiserte landene. Utslippsforpliktelsene bør videre så langt som praktisk mulig være knyttet til alle klimagasser. Dette vil sikre at den samlede innsatsen gir størst mulig miljøeffekt.

       CO₂-avgifter er hovedvirkemidlet i Regjeringens klimapolitikk. De representerer et viktig element i en gradvis omlegging til « grønnere » skatter. Norge er et av de få landene som har innført CO₂-avgifter, og norske CO₂-avgiftene skal opprettholdes på et høyt nivå. En utvidelse av avgiftene vil bli vurdert i lys av våre framtidige utslippsforpliktelser og utviklingen i andre lands klimapolitikk.

Biologisk mangfold

       Den økte belastningen på det biologiske mangfoldet globalt de senere årene har ført til økt oppmerksomhet om konsekvensene av en slik utvikling. Også i Norge har belastningen på det biologiske mangfoldet økt som følge av blant annet arealbruk, forurensning og økt utbredelse av fremmede organismer. Regjeringen vil utarbeide en samlet plan for forvaltningen av det biologiske mangfoldet nasjonalt. Det internasjonale samarbeidet om disse spørsmålene resulterte i FNs konvensjon om biologisk mangfold, som har fått bred tilslutning internasjonalt. Regjeringen vil arbeide aktivt for å følge opp konvensjonen nasjonalt og internasjonalt. Det er nå igangsatt forhandlinger under konvensjonen om en global protokoll om sikker overføring, håndtering og bruk av genmodifiserte organismer. Regjeringen vil bidra aktivt til forhandlingene, slik at vi kan nå målet om en ferdigforhandlet protokoll innen 1998. Regjeringens politikk vil bli nærmere presentert i stortingsmeldingen om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. Arealbruken står sentralt i arbeidet med å verne det biologiske mangfoldet. Dette vil bli utdypet i stortingsmeldingen om regional planlegging som legges fram våren 1997.

Ozonlaget

       Det legges opp til at Norge i løpet av første halvdel av 1997 skal ha innført virkemidler overfor utslipp av alle de ozonnedbrytende stoffene som vi er internasjonalt forpliktet til å redusere. Deretter vil Norges nasjonale innsats i større grad rettes mot kontroll av at bestemmelsene på området overholdes og mot overvåking av miljøsituasjonen. Regjeringen vil samtidig arbeide for å skjerpe forpliktelsene under Montrealprotokollen, særlig utviklingslandenes forpliktelser, jf. avsnitt 4.3.3*.

Helse- og miljøfarlige kjemikalier

       Norge vil fortsatt delta aktivt i internasjonalt samarbeid for å framskaffe bedre kunnskap om mulige virkninger for helse og miljø av ulike kjemikalier, og for å få vedtatt internasjonale miljøavtaler som regulerer bruken av miljø- og helsefarlige kjemikalier som har alvorlige skadevirkninger. Regjeringen vil legge « føre-var-prinsippet » til grunn for tiltak overfor helse- og miljøfarlige kjemikalier når det er fare for alvorlige skadevirkninger. Virkemiddelbruken overfor de kjemikaliene som utgjør en alvorlig fare for helse og miljø, prioriteres. Virkemiddelbruken må rettes mot de produktene som inneholder slike stoffer, både når det gjelder produksjon, forbruk og avfallsprodukter. Informasjon til forbrukere og næringsliv om miljøfarlige kjemikalier i produkter vil være et viktig virkemiddel i denne sammenhengen. Anbefalingene fra « Grønn skattekommisjon » om i større grad å benytte miljøavgifter på helse- og miljøfarlige kjemikalier vil også bli vurdert nærmere. Regjeringen vil vurdere virkemidler rettet mot helse- og miljøfarlige kjemikalier i stortingsmeldingen om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling.

Langtransporterte luftforurensninger

       Det pågår nå forhandlinger om en ny avtale om reduksjoner i utslippene av nitrogenoksider (NO_x) og relaterte stoffer (SO₂₎ ammoniakk og flyktige organiske forbindelser (VOC)). I disse forhandlingene tas det sikte på å se problemene med forsuring, bakkenært ozon og overgjødsling under ett, jf. avsnitt 4.3.5*. Regjeringen vil arbeide for at så mange land som mulig slutter opp om en ambisiøs og kostnadseffektiv avtale om reduksjon av utslippene av nitrogenoksider i Europa.

       Regjeringen vil i forbindelse med stortingsmeldingen om arbeid og miljø vurdere alternative virkemidler, herunder en utvidet svovelavgift og et system med omsettbare utslippstillatelser, for å overholde Norges forpliktelser under svovelprotokollen.

       For å sikre oppfyllelse av Norges utslippsforpliktelser under VOC-protokollen legges det stor vekt på å få utviklet og tatt i bruk ny teknologi som vil redusere utslippene fra lasting av råolje i Nordsjøen.

       Verken dagens SO₂, NO_x- eller VOC-protokoll omfatter internasjonal sjøfart. Regjeringen arbeider for en raskest mulig beslutning i FNs sjøfartsorganisasjon (IMO) om å innføre et internasjonalt regelverk som regulerer utslipp fra skip til luft av disse stoffene.

Nasjonale og lokale miljøutfordringer

       Ren luft, lite støy og god tilgang på grøntarealer og naturområder i nærmiljøet betyr mye for menneskers helse og trivsel. En bedre miljøtilstand lokalt vil også bedre livsbetingelsene for dyr og planter, og redusere skader på bygninger, kulturminner m.v. Regjeringen vil forsterke en langsiktig forvaltning av de lokale miljø- og naturressursene. Ved å legge forholdene til rette for rekreasjon og et aktivt friluftsliv vil helse og livskvalitet for den enkelte kunne bedres. Dette er en viktig del av miljøpolitikken, som også kan bidra til økt forståelse av miljøproblemene og økt motivasjon for den enkelte til å ta miljøhensyn.

       Regjeringen vil arbeide videre med å begrense avfallsmengden og mengden av skadelige stoffer i avfallet, fremme gjenvinning og sikre at restavfallet behandles miljømessig forsvarlig. Her er det lagt et godt grunnlag allerede. Men miljøskadene som en del avfall forårsaker, er ikke tilstrekkelig reflektert i produktprisene. Dette gir for mye avfall og for lite gjenvinning. Ved å gi produsentene bedre motivasjon til å endre råstoffbruk, produktutforming m.v., vil avfallsmengdene kunne bli redusert. I tillegg til prising av miljøskadene knyttet til å behandle avfallet, vil en differensiering av de kommunale avfallsgebyrene kunne bidra til å begrense avfallsmengden. Regjeringen utreder muligheter for, og konsekvenser av, å innføre en avgift på sluttbehandling av avfall. Utformingen av en slik eventuell avgift vil bli omtalt i Revidert nasjonalbudsjett 1997.

       Ved å iverksette en forskrift om grenseverdier for lokal luftforurensning og støy gitt med hjemmel i forurensningsloven, vil Regjeringen legge et grunnlag for å rydde opp i disse miljøproblemene i de områdene som er mest belastet i dag. For å forebygge nye miljøproblemer, er det med hjemmel i plan- og bygningsloven gitt rikspolitiske retningslinjer for en samordnet areal- og transportplanlegging, samt grenseverdier for støy. Det tas også sikte på å utarbeide retningslinjer for lokal luftkvalitet med hjemmel i plan- og bygningsloven.

       Regjeringen vil arbeide for å ytterligere redusere tilførselen av næringssalter til vassdrag og fjordområder dersom det er fare for at overgjødsling kan få alvorlige virkninger for miljøet.

       Regjeringen legger vekt på at særlige miljøhensyn må tas ved petroleumsvirksomhet i spesielt sårbare områder, og det vil bli vurdert strengere utslippskrav. Den generelle beredskapen mot akutt forurensing som følge av utslipp av kjemikalier og olje skal sikres.

       Kulturminner og kulturmiljø gir viktig kunnskap om forholdet mellom mennesker og natur opp gjennom tidene. Kulturminnene er også grunnlag for opplevelse og bruk. Ved å ta vare på kulturminnene og kulturmiljøene, er det mulig å holde i hevd og ta lærdom av eldre håndverk og driftsmåter som sikrer kvalitet, holdbarhet og miljøvennlig bruk av naturressurser. Økte utbygginger innenfor samferdsel og ny bruk av bygninger, anlegg og arealer skaper store utfordringer for kulturminnevernet. Regjeringen vil derfor trappe opp innsatsen for å sikre en framtidsrettet forvaltning av kulturminner og kulturmiljø.

3.2.2 Komiteens merknader

Kap. 3.2.2 Politikk for en bærekraftig utvikling og et bedre miljø

En utvikling jorda kan tåle

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at den største utfordring i vår tid er å bekjempe fattigdom og bringe utviklingen på jorda i økologisk balanse. Dette kan bare skje ved at politikken bygger på internasjonal samråderett og solidaritet. Både nasjonalt og internasjonalt må det være et hovedmål å fremme en bærekraftig utvikling, det vil si en utvikling jorda kan tåle.

       I Brundtland-kommisjonens rapport « Vår felles framtid » blir bærekraftig utvikling definert som en utvikling som tilfredsstiller dagens behov uten å ødelegge mulighetene for framtidas generasjoner til å tilfredsstille sine behov. Disse medlemmer mener en slik utvikling vil ha både økologiske, sosiale og økonomiske konsekvenser - nasjonalt og internasjonalt - og at det vil kreve evne og vilje til å vise solidaritet som går på tvers av grenser og generasjoner. Det vil stille særlige krav til forvaltningen av felles ressurser som luft, vann, jord, planter og dyr. Målet om en bærekraftig utvikling er en utfordring som kombinerer miljø- og ressurshensyn med fordelingshensyn innen de enkelte land og land imellom.

       Disse medlemmer mener det er nødvendig å endre produksjons- og forbruksmønstre i Norge og internasjonalt for å sikre en omlegging av samfunnsutviklingen i en mer bærekraftig retning. For at de globale og nasjonale miljøproblemene skal kunne løses, er en av de viktigste forutsetningene at energibruken vris fra kull og olje, som i dag er de dominerende energiformene, over mot et større innslag av fornybar energi. Disse medlemmer vil vise til at gass globalt vil bli en viktig energikilde i overgangsfasen til et mer bærekraftig energisystem. Dessuten vil en vridning fra kull til gass også gi gode miljøeffekter både lokalt og globalt.

       Disse medlemmer vil i arbeidet for en bærekraftig utvikling legge vekt på « føre-var-prinsippet » og prinsippet om at « forurenser skal betale ». Miljøavgifter bør benyttes der disse sikrer at miljøgevinster oppnås til lavest mulig kostnader. Direkte regulering eller frivillige avtaler kan brukes der dette anses effektivt. En bør tilstrebe størst mulig kostnadseffektivitet i valg og utforming av de politiske virkemidlene for å bedre miljøet. Internasjonale miljøavtaler bør i størst mulig grad bygge på kostnadseffektivitet, felles gjennomføring og rettferdig byrdefordeling.

Status i miljøvernpolitikken

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil peke på at mye av forutsetningene for den økte internasjonale oppmerksomhet omkring miljøspørsmålene ble lagt av Verdenskommisjonen for miljø og utvikling. Det er nå 10 år siden Brundtland-kommisjonen la fram sin rapport og 5 år siden FN-konferansen om miljø og utvikling i Rio. Disse medlemmer vil peke på at vi har kommet langt i arbeidet med å løse en rekke miljøproblemer i løpet av disse årene:

-	Vi har gått fra en i hovedsak nasjonal miljøvernpolitikk til en grenseoverskridende, global politikk.

-	Miljøvern har gått fra å bli oppfattet bare som en sektoroppgave til å bli et sektorovergripende ansvar.

-	Vi har vært inne i en fase med store oppryddings- og reparasjonsoppgaver, men vil nå gradvis gå over i en mer forebyggende fase.

-	Vi går fra renseteknologi til reine teknologier og produkter.

-	Gradvis vil stadig mer av avfallet bli brukt som en ressurs, og vi vil gå inn i en livssyklus som bygger på «fra-vogge-til-vogge-prinsippet».

       Disse medlemmer vil også peke på at det er mulig å få til internasjonalt forpliktende avtaler som medfører redusert belastning på miljøressursene og at Norge følger opp sine internasjonale miljøforpliktelser:

-	Etter forpliktelsene i Montrealprotokollen har forbruket av ozonnedbrytende stoffer i Norge blitt redusert med 65-100 % det siste tiåret.

-	Under konvensjonen om langtransportert luftforurensing er de norske utslippene av svoveldioksid redusert med 75 % fra 1980 til 1995.

-	Utslippene av nitrogendioksid går ned, og vi overholder våre forpliktelser om å stabilisere disse utslippene.

-	Under samarbeidet om å redusere utslipp av næringssalter til Nordsjøen er tilførslene av f.eks. fosfor fra utsatte områder på norsk side redusert med om lag 35 % fra 1985 til 1994.

       I tillegg er det oppnådd betydelige reduksjoner i utslippene av de høyest prioriterte helse- og miljøfarlige kjemikaliene de siste tiårene.

       Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at flere vanskelige og alvorlige utfordringer gjenstår. Globalt knytter dette seg særlig til produksjons- og forbruksmønstrene og den skjeve fordelingen i verden, fattigdomsproblemene, det biologiske mangfold og miljøgiftene. En positiv utvikling på disse områdene vil være avgjørende for å få en bærekraftig utvikling. En forutsetning for å lykkes er også et godt internasjonalt samarbeid for å redusere utslipp av klimagasser.

       Disse medlemmer mener Regjeringens melding om Langtidsprogrammet 1998-2001 er et langt steg i riktig retning i forhold til tidligere langtidsprogram. Det legges avgjørende vekt på miljø og økologi i forhold til den overordnede økonomiske politikken. Særlig tydelig kommer dette til uttrykk ved at basisalternativet for framskrivningen av den økonomiske utviklingen forutsetter at det inngås en bindende internasjonal klimaavtale.

Klimapolitikken

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at global oppvarming som følge av menneskeskapt drivhuseffekt er i følge FNs klimapanel blant de mest alvorlige miljøproblem. Disse medlemmer vil vise til at de samlede norske utslippene av klimagasser i perioden 1989 til 1995 har ligget om lag stabilt. CO₂-utslippene har gått opp, mens utslippene av andre klimagasser har gått ned. CO₂-utslippene fra petroleumsvirksomheten vil fortsette å øke med økt produksjon av olje og transport av gass. Imidlertid viser statistikken at veksten i CO₂-utslippene de siste årene også i stor grad skyldes økte utslipp fra andre kilder spesielt fra mobile kilder (transportsektoren).

       Disse medlemmer vil vise til at en internasjonal klimaavtale uansett vil stille krav til utslippsbegrensninger på flere områder i Norge. For et land som er stor produsent av olje og gass, og som i tillegg har basert stor deler av sin energiforsyning på vannkraft, vil dette være krav som er ekstra utfordrende. Disse medlemmer avviser den kritikk som fra enkelte hold rettes mot Regjeringen om at Norge ikke lenger er et foregangsland i klimapolitikken:

-	Norge har noen av de høyeste drivstoffavgiftene i verden.

-	Norge er det eneste land i verden med CO2-avgift på produksjon av olje og gass.

-	CO2-avgiften gir resultater, ny utvinningsteknologi har redusert CO2-utslippene pr. produsert enhet olje og gass med hele 30 pst fra 1990 til 1995.

-	Det settes klare miljøvilkår i forbindelse med nye feltutbygginger på sokkelen for å redusere utslippene av klimagasser og NOx mest mulig.

       Disse medlemmer mener det overordna målet nå må være å forhandle fram en ny generasjon klimaavtaler. Vi vil nå klimamålene raskere om vi internasjonalt innfører kostnadseffektive avtaler med mulighet for de enkelte land eller grupper av land å samarbeide om utslippsreduksjoner. Dette vil være det gunstigste for alle land, det vil være det billigste for alle og det vil gi de raskeste utslippsreduksjonene. Slike avtaler vil ikke være en måte for de rike landene å kjøpe seg unna sine forpliktelser. En avtale må komme alle land til gode, og den må ta utgangspunkt i det nasjonale nivået på miljøpolitiske tiltak og det enkelte lands økonomiske situasjon.

       Disse medlemmer legger avgjørende vekt på at det etableres en kostnadseffektiv klimaavtale med fleksible gjennomføringsmekanismer, som f.eks. felles gjennomføring og omsettbare utslippskvoter, og på at prinsippet om rimelig byrdefordeling også må gjelde for de industrialiserte landene. Utslippsforpliktelsene bør videre så langt som praktisk mulig være knyttet til alle klimagasser. Dette vil sikre at den samlede innsatsen gir størst mulig miljøeffekt.

       Disse medlemmer vil peke på at det er avgjørende for å nå målsettingen om globale reduksjoner i klimautslippene, at det inngås en internasjonal klimaavtale som er forpliktende. Disse medlemmer understreker det ansvar og ikke minst store utfordringer Norge står overfor for å følge opp en klimaavtale. Disse medlemmer mener at forpliktelsene i en slik avtale må møtes med en kostnadseffektiv og sektorovergripende virkemiddelbruk som kan inneholde:

-	Energieffektivisering for å bremse veksten i el-forbruket.

-	Utbygging av fornybar energi med særlig vekt på bioenergi.

-	Forskning og teknologisk omlegging som gir renere produksjon og forbruk.

-	En grønn skatteomlegging som vil innebære mer skatt på det vi ønsker mindre av, som forurensing, og mindre skatt på det vi ønsker mer av, som arbeid.

-	En CO2-avgift som opprettholdes på et høyt nivå. Den vil være et viktig element i en gradvis omlegging til «grønne» skatter.

-	En grønn samferdselspolitikk med omlegging av transport fra vei til bane.

Biologisk mangfold

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at tapet av biologisk mangfold globalt er urovekkende høyt og en trussel mot en bærekraftig utvikling. Arter og jordsmonn overbeskattes. Det er en tett sammenheng mellom arealbruk og reduksjon i det biologiske mangfold. Særlig er utviklingen bekymringsfull i utviklingslandene hvor overbeskatningen i stor grad skyldes kampen for å overleve.

       Disse medlemmer viser til at Norge i 1993 ratifiserte FNs konvensjon om biologisk mangfold.

       Disse medlemmer viser til at kun en liten del av det biologiske mangfold i Norge vil kunne bevares gjennom rene verne- og beskyttelsestiltak. Når samtlige verneplaner er gjennomført, vil ca 13 % av vårt fastlandsareal være vernet. En rekke naturtyper som er viktig for det biologiske mangfoldet vil være representert i øvrige deler av landet. Disse medlemmer mener derfor at det vil bli helt sentralt å sikre det biologiske mangfoldet gjennom en langsiktig forvaltning av de deler av Norges areal som er utenfor verneområdene, og dette vil bl.a. måtte skje gjennom plan- og bygningsloven, særlig for landarealer. Det må utvikles sektorovergripende styrings- og rapporteringssystemer på området.

       Disse medlemmer viser også til at en i arbeidet med arealplanlegging bør legge vekt på å finne løsninger som reduserer energiforbruket og transportbehovet.

       Disse medlemmer vil vise til at Norge i 1986 ratifiserte Bern-konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres leveområde, og at denne konvensjonen legger sentrale rammer for norsk rovviltforvaltning. Både bjørn, jerv, ulv og gaupe omfattes av konvensjonen. Disse medlemmer vil i denne forbindelse spesielt påpeke at alle nordiske land er forpliktet til å bevare populasjoner av alle arter som opptrer på det enkelte lands territorium, uavhengig av positive vernetiltak iverksatt i naboland.

Ozonlaget

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at Norge oppfyller sine forpliktelser etter Montrealprotokollen. Forbruket av stoffer som ødelegger ozonlaget fases ut. Vår nasjonale innsats vil heretter i større grad være rettet mot kontroll og overvåking på området.

       Disse medlemmer mener utfordringene under Montrealprotokollen særlig ligger i å skjerpe utviklingslandenes forpliktelser. Industrilandene må være med å dele byrdene med utviklingslandene ved en slik politikk.

Langtransporterte luftforurensninger

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at Norge overholder sine internasjonale forpliktelser under konvensjonen om langtransportert luftforurensing. F.eks. er de norske utslippene av SO₂ redusert med 75 % fra 1980 til 1995. NO_x-utslippene er redusert med omlag 10 % fra 1987 til 1995.

       Disse medlemmer mener det er behov for en mer ambisiøs avtale på dette området som ser forsuring, bakkenært ozon og overgjødsling under ett. Internasjonal sjøfart og luftfart må omfattes av konvensjonens SO₂-, NO_x- og VOC-protokoller.

Tenke globalt og handle lokalt

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at alle globale miljøproblemer er summen av lokale handlinger. Det er derfor viktig at kommunene har et stort ansvar i arbeidet for en bærekraftig utvikling. I tråd med Brundtland-kommisjonens appell om å « tenke globalt og handle lokalt » og anbefalingene fra FN-konferansen om miljø og utvikling, bør alle kommuner i landet utarbeide sin lokale Agenda-21, det vil si en handlingsplan for et bedre lokalmiljø. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil stimulere til dette. Disse medlemmer viser til at reformen Miljøvern i kommunene (MIK) har lagt grunnlaget for lokale Agenda-21. Gjennom MIK-reformen har miljøvern kommet høyere opp på den kommunalpolitiske dagsorden og kommunene har styrket sin miljøkompetanse. Disse medlemmer vil understreke betydningen av at alle kommuner følger opp lokal Agenda-21 med å utarbeide miljøvernplaner og videreutvikle sin miljøkompetanse. Disse medlemmer mener det er avgjørende at så store deler av befolkningen som mulig, voksne som barn, trekkes med i et arbeid som øker forståelsen og oppslutningen om en økologisk bærekraftig politikk.

       Disse medlemmer vil vise til at det er nødvendig å gå raskt fram i arbeidet med behandling og gjenvinning av avfall. Det ligger store politiske utfordringer i å innføre en avfallspolitikk som lar forurenser betale de fulle miljøkostnader avfallet forårsaker. Avgiftene må innrettes slik at de gir størst mulig miljøeffekt.

       Disse medlemmer mener også at kulturminnevernet må få en lokal forankring og utfylle det miljøarbeid som gjøres i kommuner og boområder. F.eks. vil bedre kjennskap til tidligere tiders byggeskikker og materialbruk være viktig i utformingen av en økologisk bærekraftig boligpolitikk. Videre skal kulturminnevern hjelpe oss og framtidens generasjoner til å forstå de sosiale forandringer som har funnet sted. Det vil gi oss bedre ballast i arbeidet med de økologiske, sosiale, politiske og kulturelle utfordringer.

Miljø og langsiktig ressursforvaltning

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.11, « Miljø og langsiktig ressursforvaltning », samt til sine respektive fraksjonsmerknader.

En balansert, men ambisiøs miljøpolitikk

       Komiteens medlemmer fra Høyre legger vekt på et samfunn i balanse. Der må være en balanse mellom plikter og rettigheter for den enkelte, mellom individuell frihet og samfunnsmessig orden. Det er også viktig med balanse mellom forankring og forandring. Vi har en plikt til å ta vare på grunnleggende verdier og institusjoner i samfunnet, men må samtidig ha evnen til å bruke nye virkemidler. Nålevende generasjoner nyter godt av tidligere generasjoners innsats og erfaringer, og har en forpliktelse til å forvalte denne arven til beste for kommende generasjoner.

       Disse medlemmer viser til at på samme måte som dagens samfunn ikke kan betraktes løsrevet fra fortidens og fremtidens samfunn, er også forvaltningen av naturen en forpliktelse som gjelder over generasjonene. Den store økonomiske og tekniske handlefrihet vi i dag har, må vi derfor benytte til å møte de store forpliktelsene som miljøproblemene medfører. En viktig utfordring er å finne frem mest mulig kostnadseffektive miljøløsninger.

Fordelingen mellom dagens og fremtidens generasjoner

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener vår bruk av ressurser innvirker på fordelingen av velferd mellom dagens generasjon og fremtidens generasjoner. Vi har en forpliktelse til å gi fremtidige generasjoner handlefrihet. Det betyr at vi må:

-	Forvalte de økonomiske ressurser vi dag har tilgjengelig i et generasjonsperspektiv.

-	Investere i fremtidige ressurser og miljø gjennom å satse på teknologiske fremskritt og utvikle erstatninger for de ikke-fornybare ressurser vi forbruker i dag.

       Disse medlemmer mener vi på den ene side må sørge for å gi uberørt natur videre til neste generasjon. På den annen side må vi også gi videre ny kunnskap, ny teknologi og nye ressurser. Det forutsetter at vi aktivt utnytter naturressursene; men på en forsvarlig måte og med langsiktige mål for øye.

       Disse medlemmer mener dette best kan oppnås hvis vi får rammebetingelser som premierer miljøvennlig atferd. Det må gjøres fordelaktig for den enkelte å velge miljøvennlige løsninger. I dag er det et problem at vi som konsumenter ikke i tilstrekkelig grad blir belønnet for å opptre miljøvennlig.

       Disse medlemmer viser til at den informerte person, husholdning eller bedrift som gjør riktige valg som må stå sentralt i miljøpolitikken. Derfor må det arbeides for et økokyndig samfunn, der folk er klar over de miljøkonsekvenser de påfører naturen gjennom sin adferd.

En helhetlig miljøpolitikk

       Komiteens medlemmer fra Høyre konstaterer at miljøproblemene kommer til uttrykk på alle nivåer: internasjonalt, nasjonalt og lokalt. En effektiv og langsiktig miljøpolitikk krever derfor innsats på alle nivåer.

-	De største miljøproblemene kan ikke løses uten internasjonalt samarbeid.

-	Et internasjonalt samarbeid blir bare effektivt hvis de nasjonale myndigheter fører en aktiv miljøpolitikk.

-	En resultatorientert nasjonal miljøpolitikk forutsetter innsats både fra stat og kommuner, fra næringsliv og forbrukere.

Fra gårsdagens reguleringer - til morgendagens markedsstimulering

       Komiteen medlemmer fra Høyre mener virkemiddelbruken må være fleksibel og vurderes kontinuerlig. Kostnadseffektiviteten og resultatene ved det enkelte virkemiddel må vurderes kritisk.

       Disse medlemmer viser til at den myndighetsstyrte miljøpolitikken har gitt gode resultater i Vest-Europa de siste årene. En rekke av de store utslippene er regulert bort. Mange av de miljøproblemer som gjenstår, er integrert i komplekse produksjons- og forbruksmønstre på tvers av sektorer og land. Disse medlemmer mener det nå er viktig å utprøve nye og alternative virkemidler.

       Disse medlemmer mener konsesjoner, påbud og forbud, panteordninger, avtaler, miljøavgifter og omsettelige kvoter er tiltak som vil være egnet i ulike sammenhenger. Der det er et stort antall forurensere med små utslipp, vil normalt bruk av avgifter, panteordninger eller standardkrav gi gode resultater. Avtaler, konsesjoner og omsettelige kvoter er godt egnet der et fåtall store utslippskilder dominerer. Miljøpolitikken må fremfor alt kunne dra nytte av at forbrukerne og næringsliv er motivert til å bedre miljøet. Markedets dynamikk kan da utløse teknologisk utvikling og stimulere tilpasning til nye miljøkrav. Disse medlemmer legger stor vekt på at den miljøfremgang som kan tilskyndes ved markedet ikke må hemmes av byråkratisering.

       Disse medlemmer mener skatte- og avgiftssystemene må utformes ut fra flere hensyn enn miljøvern, men at den videre utviklingen bør legge til grunn at:

-	Det må bli billigere å opptre miljøvennlig. Derfor bør man redusere eller fjerne skatter og avgifter som hemmer miljøvennlig virksomhet.

-	Det må bli dyrere å opptre miljøskadelig. Derfor bør avgifter på slik virksomhet ta en større del av det av det samlede skatte- og avgiftstrykket.

       Disse medlemmer mener det vesentlige i en grønn skattereform er å endre den relative skattebelastning på arbeid og miljøskadelig forbruk/produksjon. Dette oppnås ved at man innenfor en ramme der de samlede skatter og avgifter reduseres legger størst vekt på å redusere skatt på lønnsinntekter. En videre omlegging til miljøavgifter bør skje i takt med en internasjonal utvikling for å unngå konkurransevridning.

       Disse medlemmer mener det er et første og helt avgjørende vilkår at enhver miljøavgift skal ha en rent miljøpolitisk begrunnelse. Forurenserne skal betale for forurensningen, men ikke mer. Slik skapes motivasjon til å redusere forurensning. Begrepet miljøavgifter brukt galt kan tjene som et skalkeskjul for økte skatteinntekter til staten. Dette diskrediterer miljøavgifter som effektiv miljøpolitikk. Innføring av miljøavgifter skal benyttes til å senke andre skatter som har større samfunnsøkonomiske kostnader forbundet til seg.

       Disse medlemmer viser til at de ulike landenes økonomiske politikk på verdensbasis fører til at miljøskadelig virksomhet blir subsidiert betydelige beløp som betales med økte skatter på inntekt og forbruk. Også i Norge er det slik at offentlig virksomhet kan medføre og yte subsidier til miljøskadelig virksomhet, blant annet innenfor landbruk og samfunnsøkonomisk lite lønnsomme investeringer i samferdselssektoren.

Klimapolitikk

       Komiteens medlemmer fra Høyre legger til grunn at konklusjonene fra FNs klimapanel (IPCC) på tross av faglig uenighet vil være grunnlaget for internasjonale klimapolitiske tiltak. Norges primære mål bør være å etablere internasjonal aksept for et skille mellom utslipp fra norsk energiproduksjon for det europeiske marked, og utslipp fra norsk innenlands energiforbruk. Dette for å unngå at Norge gjennom vår rolle som eksportør får ansvar for utslipp knyttet til energibruk i andre land.

       Disse medlemmer mener en internasjonal klimaavtale vil stille Norge overfor store utfordringer. Norges rolle må baseres på en kostnadseffektiv gjennomføring av utslippsreduksjoner hjemme og ute på linje med øvrige OECD-land som er part i en klimaavtale.

Miljøproblemer i nordområdene

       Komiteens medlemmer fra Høyre er kritisk til det manglende fokus i Langtidsprogrammet på de enorme miljøproblemene på Kola. Uklarheten omkring den langsiktige løsning med hensyn til lagring og behandling av atomavfallet på Kola reiser et behov for bevilgninger til en internasjonal konferanse om bygging av et midlertidig lager for atomavfall på Kola. Konferansen må ha som klart siktemål å være startskudd for konkret planlegging og gjennomføring av et slikt byggeprosjekt.

       Disse medlemmer viser til at det er stor usikkerhet knyttet til den fremtidige kraftbalansen på Kola. Disse medlemmer mener Norge bør bidra til å dekke det behov for teknologi og alternativ kompetanse som kan oppstå. Gasskraft, energiøkonomisering og alternative energikilder som vindkraft fremstår i dag som aktuelle alternativer.

       Disse medlemmer regisserer at den norske investeringspakken til Nikel-verket ennå ikke er blitt realisert. Disse medlemmer mener det er grunn til å anvende disse midlene på en annen måte. I stedet for satsning på omfattende tiltak, bør det heller ytes støtte til flere prosjekter med mindre omfang. Et miljøfond for tiltak i Nordvest-Russland kan være et virkemiddel i denne sammenhengen.

En balansert, men ambisiøs miljøpolitikk

       Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker å fremme en utvikling der vi økonomisk og økologisk gir våre etterkommere de samme muligheter til å dekke sine behov som vi har hatt til å dekke våre. For å oppnå dette vil Høyre bl.a.:

-	Tilstrebe økonomisk vekst innenfor naturens tålegrense. Markedsøkonomi er det beste redskap for teknologiske nyvinninger og bedre bruk av jordens ressurser.

-	Innrette miljøtiltak slik at kostnadene gir størst mulig nytte.

-

Gjennomgå dagens skattesystem med sikte på bedre å reflektere miljøkostnader, men slik at den samlede skattebyrde reduseres. Dette vil innebære mindre skatt på arbeid. Med avgifter på miljøfarlige varer og avgiftsfritak for miljøvennlige varer kan markedet virke i miljøets tjeneste. En videre omlegging til miljøavgifter bør skje i takt med en internasjonal utvikling for å unngå konkurransevridning. Overfor bedriftene vil Høyre prioritere frivillige avtaler som innebærer reduserte utslipp gjennom teknologiske og markedsmessige forbedringer, som alternativ til nye avgifter eller påbud.

-	Arbeide for internasjonale avtaler som sikrer at ressursene som anvendes på å løse de globale miljøproblemene settes inn der de gir størst virkning. Avtalene må ta hensyn til at noen land har kommet lenger enn andre i miljøarbeidet.

-	Arbeide for europeiske og internasjonale miljøavtaler med felles miljøavgifter eller med muligheter for koordinert gjennomføring.

-	Arbeide for bruk av omsettelige utslippskvoter i internasjonale avtaler.

-	Øke den norske innsatsen for å avhjelpe problemene ved atomavfallsanleggene på Kola-halvøya og de akutte forurensningsproblemene i nordområdene. Det skal arbeides for økt deltagelse fra EU og USA. Effektiv innsats mot disse problemene krever et nært samarbeid med Russland.

-	Stimulere til bruk av teknologi som reduserer CO2-utslippene til atmosfæren fra industri- og petroleumsvirksomhet.

-	Øke bevilgningene til naturvitenskapelig miljøforskning.

-	Arbeide for reduksjon av alvorlige lokale forurensninger og miljøbelastninger ut fra nytte/kostnadsvurderinger.

-	Støtte tiltak som reduserer forurensningene fra kollektivtransport og rutetrafikk.

-	Sikre artsmangfoldet i naturen gjennom en aktiv verne- og forvaltningspolitikk. Når bruksretten for eiendom innskrenkes av miljøhensyn, må grunneier sikres erstatning.

-	Opprettholde balanserte rovdyrstammer. Det må fortsatt gis anledning til å ta ut skadedyr.

-	Skille forvaltning og forretning for å sikre forsvarlig myndighetsutøvelse på miljøområdet. Staten bør i minst mulig grad være involvert i næringsengasjementer. Der statens aktivitet har miljøkonsekvenser, må disse vurderes av andre forvaltningsledd enn det som er ansvarlig for aktiviteten.

-	Stimulere til kildesortering og panteordninger med sikte på resirkulering, og differensiere renovasjonsavgiftene slik at husholdningene kan påvirke kostnadene gjennom selv å håndtere avfallet.

-	Sikre god merking av matvarer slik at forbrukerne kan sette seg inn i hva produktene inneholder og være trygge for at matvarene holder god kvalitet.

-

Identifisere og redusere offentlige utgifter og subsidier m.v. med negative miljøvirkninger. Besparelsene på utgiftssiden begrunnet i miljøhensyn vil bidra til et bedre miljø og gi grunnlag for å styrke sysselsettingen gjennom reduksjoner i skatten for næringsliv og arbeidstagere for øvrig. Reduserte subsidier vil også bedre økonomiens virkemåte.

-

Etablere miljøkriterier som gir ulike investorer som ønsker det mulighet til å foreta miljøinvesteringer i økologisk effektive bedrifter i Norge og utlandet. Kriterier for miljøregnskapet bør fastsettes av myndighetene i samarbeid med næringslivet. Dermed får markedet mer informasjon og kan på ellers like avkastningvilkår premiere de miljøeffektive bedriftene.

-	Satse mer på FoU for å bedre mulighetene for utvikling av ny og miljøvennlig teknologi, blant annet gjennom skattestimulanser.

Innledning

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at Norge må holde fast ved målet om å stabilisere utslippene på 1989-nivå i år 2000, og deretter arbeide for 10 % reduksjon innen år 2005. Fram til år 2025 bør utslippene reduseres med 50 %. Muligheten for å greie disse målene avhenger først og fremst av om vi makter å begrense utslippene fra olje- og gassvirksomheten. 70 % av den forventede økningen av utslipp av klimagasser fra petroleumssektoren antas å komme som en følge av økt produksjon og transport av gass. Det innebærer at omlag halvparten av den totale utslippsøkningen på 16 % fra 1989 til 2000 kommer som et resultat av gassproduksjon og transport.

       Disse medlemmer viser til at det til nå ikke er dokumentert at gasskrafteksport fra Norge vil redusere utslippene i andre land. Disse medlemmer mener derfor at det ikke er forsvarlig med en norsk klimastrategi som vil øke våre utslipp kraftig i årene som kommer, og så satse på at andre land reduserer ved å bruke norsk gass som erstatning for olje og kull. Vi har ingen sikkerhet for at gassen i stedet kommer i tillegg til olje og kull eller at den fortrenger ulike fornybare energikilder.

       Disse medlemmer mener det er viktig at Norge arbeider for at klimakonvensjonen blir så konkret og forpliktende som mulig. Norge må følge opp vedtatte nasjonale målsettinger om reduksjon av CO₂-, NO_x- og KFK-gasser.

Bedre bymiljø

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at folk som bor i byene opplever mange av de største miljøproblemene i Norge i sin hverdag. Biltrafikk er den viktigste enkeltfaktor for miljøproblemer i byene både gjennom støy, luftforurensing og ved å oppta arealer. Disse medlemmer vil ha en arealplanlegging som stanser utviklingen mot et stadig mer bilbasert samfunn. For å oppnå dette må byene utvikles slik at folk i minst mulig grad behøver å kjøre bil for å nå butikker eller tjenestetilbud. Det bør ikke bygges parkeringshus i bykjerner, og utviklingen av enda flere bilbaserte kjøpesentra må stanses. Tettere boligbygging er miljøvennlig fordi det reduserer behovet for transport og sparer naturområder fra nedbygging. Kollektivtrafikken må bli mer attraktiv i forhold til å ta bilen. Piggdekkforbud i bystrøk er viktig for å redusere alvorlige støvproblemer som kan føre til helseskader.

       Tilgang til natur og naturopplevelser er viktig for de fleste. Disse medlemmer legger vekt på at også byene i Norge skal bli grønnere og gi flere naturopplevelser. Ikke minst vil dette være viktig for barns oppvekstvilkår. Arbeidet med byfornyelse og utvikling av bymiljøet i de store byene må forseres slik at storbyens kvaliteter i form av mangfold, nærhet og utvikling av kollektive løsninger blir et gode for flere som bor i by.

Miljøproblemer på tallerkenen

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at tilsetningsstoffer i mat og forbruksvarer er en ny type forurensning. Nye tilsettingsstoffer, økt matimport, nye produksjonsmetoder og mer intensiv landbruksdrift øker behovet for et strengt regelverk, bedre kontroll og økt viten om maten vi spiser og hvordan den er produsert. Som norske forbrukere har vi tidligere vært vant til å stole på at lov- og regelverk har beskyttet oss mot skadelige stoffer og overførbare sykdommer i mat. Denne tiden er forbi. Det er behov for et regelverk som tar utgangspunkt i føre var-prinsippet og vår rett til å vite hva vi få i oss gjennom maten. Føre var-prinsippet må gjelde både for stoffer som tilsettes maten og for prosessen som leder fram til matvaren. F.eks. vet vi i dag svært lite om mulige skadelige virkninger av å endre arveanleggene (genmodifisering) til planter og dyr som brukes til mat. Det vi vet er at egenskaper ved maten endres - men vi vet ikke hvordan disse endringene virker inn på menneskekroppen.

       Bedre merking av varene gir oss økt mulighet til å velge hva vi vil spise og hva vi vil unngå. Det gir også økt makt til forbrukerne til å påvirke matproduksjonen slik at den bedre ivaretar miljø og helse. Disse medlemmer mener at genmodifisert mat, og produkter framstilt av genmodifiserte organismer bør være forbudt å omsette i Norge. De helsemessige virkningene ved inntak av slik mat er for dårlig belyst, og miljømessige følger av å sette ut og spre genmodifiserte organismer i naturen kan være svært alvorlige.

       Internasjonal handel med dyremateriale i form av levende dyr, kjøtt og kjøttvarer, melk og egg er i stor endring. Dette fører til økt risiko for overføring av smittestoff via matvarer og spredning av smittsomme husdyrsykdommer.

       Vann er en ressurs det er knapphet på. I store deler av verden er vann en årsak til konflikter og brukes som middel i politisk maktkamp. I Norge har vi god tilgang på drikkevann, men forurensing er en stadig trussel mot drikkevannskildene. Vi har også drikkevannskilder som ikke er utnyttet og sikret. Vann er allemannseie. Disse medlemmer går inn for at det lages en nasjonal handlingsplan for kartlegging, sikring og utnyttelse av drikkevannskildene i kommunene.

Fjern miljøgifter

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at det moderne samfunnet bruker enorme mengder kjemiske forbindelser (60-70.000 i daglig bruk). Fordi vi har begrenset kunnskapen om deres virkning på miljø og helse, er det nødvendig å legge « føre-var »-prinsippet til grunn. Vi har fått ny viten om evnen en rekke miljøgifter kan ha til å påvirke menneskers og dyrs hormonbalanse og forplantningsevne. Innsatsen må styrkes for å fjerne disse stoffene fra våre omgivelser. For å hindre at skader oppstår må stoffene kartlegges bedre og kilder til skader fjernes, framfor å begrense spredning av stoffene i ettertid.

       Klororganiske forbindelser peker seg ut som en stoffgruppe som står i en særklasse på prioriteringslister over de farligste miljøgifter i både internasjonale og nasjonale handlingsplaner. Den samlede klorproduksjonen må reduseres fordi noe klor kommer på avveier og ender opp i skadelige forbindelser, selv i prosesser og produkter som i seg selv er relativt uproblematiske. For å unngå dette, trengs det en omstilling i den kjemiske industrien slik at mindre klor kommer på markedet. Disse medlemmer ser det som nødvendig å trappe ned bruk og produksjon av PVC, som står for en stor del av klorforbruket i verden.

       Undersøkelser har vist at sprøytemidler i landbruket er et større helseproblem enn tidligere antatt. Disse medlemmer mener at det må legges økt vekt på å utvikle et giftfritt landbruk. Bruken av sprøytemidler må reguleres strengere. Dette gjelder også i bistandssammenheng og ved utformingen av krav til importert mat.

Ta vare på naturens mangfold

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ønsker å utvide verneområdene for typisk norsk natur og kulturlandskap ved gjennomføring av nasjonalparkplanen og planer for landskapsvern, naturreservat og naturvernområder, og ved verneplaner for vassdragsnatur og vern av kulturminner og kulturmiljø.

       Stortinget vedtok våren 1996 en utvidelse av verneplanen for barskog. Etter disse medlemmers syn er ennå ikke verneplanen omfattende nok. Registrering av områder som er aktuelle for vern viser et langt større vernebehov enn det som faktisk er vernet. Ikke minst er det en del større villmarksområder som faller utenfor verneplanen. Disse medlemmer vil arbeide for at man, på kort sikt, kan få til leieavtaler for områder som faller utenfor verneplanen nå, men som vil være aktuelle for vern dersom planen utvides. Begrensning av flatehogst, sterk begrensning av hogstmaskiner og lassbærere og sterkere reguleringer i marginale skogområder er andre viktige oppgaver i skogbruket.

       Planene om å ta i bruk et 250.000 dekar stort sammenhengende naturområde i Hedmark til intensiv skyte- og øvingsområde for forsvaret kan ikke aksepteres. Dette er store villmarkspregede områder som i tillegg også omfatter fornminner fra jernalder, vikingtid og finnekulturen.

       Disse medlemmer mener videre at det er behov for et lovverk som sikrer vassdrag som er vernet mot kraftutbygging et vern mot andre inngrep. Hvis dette ikke skjer vil vi kunne oppleve en bit for bitødeleggelse av de verneverdier Stortinget har lagt til grunn for sitt vernevedtak. I forurensede områder må kalking av vann og vassdrag opprettholdes.

       Disse medlemmer mener det biologiske mangfoldet må bevares og vernes. I et naturlandskap vil dette si ingen eller minimal menneskelig eller menneskeskapt aktivitet. I et kulturlandskap vil dette si minst mulig endringer i vår bruk og påvirkning av området.

Et forbruk vi tåler

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at jorda har ikke økologisk bærevne til å tåle en vekst så sterk at den kan bringe de fattige landene nærmere vår levestandard dersom de rikes forbruk skal fortsette å vokse som i dag. Sosialistisk Venstreparti støtter FNs mål om 50 % reduksjon i de rike landenes energiforbruk innen år 2025 for å få til en økning av energibruken i de fattige landene med 30 %.

       Det private forbruket i Norge er forutsatt å skulle dobles de neste 20-25 år. Det private forbruket øker mest på miljøfiendtlige områder som privat bilkjøring og flyreiser. En slik økning i forbruket vil føre til økt ressursforbruk og miljøbelastning. Det samlete private forbruket må ikke øke ytterligere. Forbruket må også vris i mer miljøvennlig retning. Det økende luksusforbruket er særlig miljøfiendtlig og må stoppes. Disse medlemmer vil ha en politikk som demper kjøpepresset, reduserer transportbehovet, begrenser og legger om energibruken, reduserer avfallsproduksjonen og gir de fleste mer tid framfor mer penger.

       Noen typer forbruk kan øke uten at det går på bekostning av miljøet. For eksempel kan forbruket av de fleste kulturtilbud øke uten at det får uheldige miljøkonsekvenser. En økt politisk satsing på kulturtilbud vil både kunne skape mange arbeidsplasser, og vri forbruk over fra materielt til ikke materielt forbruk.

       Den store mengden avfall som skapes, er et stort problem ved det høye forbruket i rike land. Målet må være å redusere avfallsmengden. Det avfallet som oppstår må behandles miljøvennlig. Gjenbruk bør fremmes framfor resirkulering. Det må legges praktisk til rette for at husholdningene kan kildesortere søppel.

Bruk ny teknologi forsvarlig

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at innføring av ny teknologi i industrien har redusert utslipp til luft og vann betydelig de siste tiårene. Det er betydelig potensiale for utvikling av ny miljøteknologi som kan gjøre industriproduksjon mer miljøvennlig og energieffektiv. Disse medlemmer mener det er viktig å føre politisk kontroll med den teknologiske utviklingen. Utvikling og bruk av ny teknologi kan også føre til alvorlige miljøproblemer.

       Utviklingen av bio- og genteknologi åpner for store muligheter innenfor medisin, matproduksjon og miljøvern. Men denne teknologien kan også brukes på måter som er miljøfiendtlige eller som strider mot etiske verdier. Disse medlemmer ønsker en sterk folkevalgt styring av utviklingen innen dette feltet. Etiske og økologiske hensyn må styre bioteknologien, ikke økonomiske interesser. Som en hovedregel bør derfor utsetting av genmodifiserte organismer fortsatt forbys. Unntak bør bare gis når søker kan godgjøre at det ikke fins fare for uønsket spredning av den aktuelle organismen eller dens genetiske materiale.

Miljøjobben må gjøres lokalt

       Mens sentrale myndigheter har ansvaret for de overordnede rammene for miljøpolitikken, er det i den enkelte kommune og fylkeskommune at jobben gjøres. Arbeidet med å løse lokale miljøproblemer som forurensing, støyplager og avfallsproblem er beslutninger som i tillegg til å bedre kvaliteten av lokalsamfunnet, er bidrag for å løse de globale miljøproblemene. Viktig i denne sammenhengen er samferdselsløsninger, valg av energikilder i kommunale bygg og anlegg, og planlegging i forhold til transportbehov.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener det bør utarbeides lokale klimaplaner i alle kommuner og fylker som må inneholde oversikt over alle lokale utslippskilder og mulige tiltak for å redusere utslipp, støy og andre miljøproblemer. FNs konferanse om miljø og utvikling i Rio, la grunnlaget for lokalt miljøarbeid gjennom vedtaket om hvordan miljøarbeidet kan drives lokalt, en « Lokal agenda 21 ». Villigheten til å komme igang med miljøarbeid er stor i kommune-Norge, men til nå har den statlige viljen til å være med og finansiere vært for liten.

       Noen kommuner har gjort en god jobb i å få med seg innbyggerne og bygge ut miljøvennlig avfallshåndtering. Disse medlemmer ønsker at alle kommuner bygger ut systemer for å redusere avfallsmengden, miljøvennlig avfallshåndtering og for å fremme resirkulering og gjenbruk.

Generelt

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

3.3 Fornyelse av offentlig sektor

3.3.1 Sammendrag

Utfordringer og mål

       En sterk og effektiv offentlig sektor utgjør en integrert del av det økonomiske fundament i Det norske hus. Offentlig sektor skal bidra til samfunnets samlede verdiskaping og til å realisere sentrale velferdspolitiske mål. Internasjonalisering, teknologiske endringer, økt konkurranse og endringer i etterspørselen etter offentlige tjenester stiller offentlig sektor overfor endrede rammebetingelser. Dette stiller krav til beslutnings- og prioriteringsevnen hos offentlige myndigheter og til utformingen av virkemidlene (lovverk, finansieringsordninger m.v.).

       Offentlige tiltak skal være basert på demokratiske beslutninger fattet i folkevalgte organer. Oppslutningen om offentlig sektor er avhengig av at beslutningsprosessene er åpne, og av at prosedyrer og regler sikrer innflytelse og medvirkning. Det offentliges legitimitet avhenger også av at offentlige etater og institusjoner forvalter fellesskapets ressurser på en formålsrettet og effektiv måte.

       Offentlig konsum og overføringer har i perioden etter den annen verdenskrig økt langt sterkere enn samlet verdiskaping. En tilsvarende utvikling i årene som kommer vil ikke være mulig. Makroøkonomiske framskrivinger viser at rommet for vekst i offentlig ressursbruk framover vil være begrenset. Endringer i befolkningens alderssammensetning vil etter alt å dømme medføre økt behov for kommunale tjenester. Tilgjengelig arbeidsstyrke for å løse disse oppgavene ventes dessuten ikke å ville øke. Det vil derfor måtte stilles store krav til omstillinger og omdisponeringer i offentlig sektor dersom det også skal kunne skapes rom for nye oppgaver ut over å opprettholde dagens dekningsgrader og standarder i det offentlige tjenestetilbudet.

       Hensynet til et best mulig offentlig tjenestetilbud medfører følgende viktige utfordringer:

-	å vurdere kritisk hvilke oppgaver og tjenester som bør utføres ved ulike former for offentlig medvirkning,

-	å utvikle hensiktsmessige organisatoriske løsninger for å bedre produksjonen av offentlige oppgaver og tjenester, herunder vurdere tilknytningsformer, organisasjonsløsninger og finansiering og

-	å vurdere om det på noen områder kan være aktuelt med økt brukerbetaling.

       I en del sammenhenger kan det være behov for at det offentliges ansvar blir bedre avklart. For å opprettholde velferdstilbudet er det viktig at samarbeidet mellom det offentlige og private/frivillige organisasjoner videreføres. På en del områder bør virksomheten av likhets- eller effektivitetshensyn fortsatt fullt ut være under offentlig kontroll.

       Sentrale myndigheters styringsmuligheter må ses i lys av oppgave- og ansvarsdelingen mellom forvaltningsnivåene. Kommunene har på flere områder relativt stor frihet til selv å velge virkemidler og løsninger. Det vil være viktig å finne en god balanse mellom nasjonale og lokale prioriteringer.

       Den alminnelige velstandsutvikling har ført til større individuell valgfrihet og til at mange har fått større mulighet til å sikre egen velferd. Dette medfører ønsker om mer individuelt tilpassete løsninger, noe som bidrar til å øke kravene til den offentlige tjenesteproduksjonen. Det er nødvendig å avveie hensynet til den enkeltes ønsker mot behovet for å finne løsninger som flest mulig har nytte av. Det offentlige vil ikke kunne innfri alle individuelle ønsker.

       Privatpersoner og bedrifter har kontakt med det offentlige over et bredt spekter. Det er viktig at tjenestene har høy kvalitet og framstår som tilgjengelige og brukervennlige. Bedre samordning av informasjon og tjenesteyting mellom ulike etater vil her være et viktig mål. Det vil i denne sammenheng være en sentral oppgave framover å utvide og å videreutvikle bruken av IT i forvaltningen og overfor publikum. Dette må skje under nødvendig hensyn til personvern og rettssikkerhet.

       Det er viktig at offentlig sektors aktiviteter og arbeidsformer bidrar til en bærekraftig utvikling, når det gjelder ressursbruk, innkjøp, transport, byggevirksomhet o.l. Miljøhensyn ved offentlige innkjøp vil kunne påvirke innretningen av produksjonen og bidra til utvikling av nye, bedre og mindre miljøbelastende produkter.

       Internasjonaliseringen av økonomien innebærer nedbygging av handelshindre og skjerpet konkurranse. Der offentlig virksomhet skal konkurrere på et friere marked, må det så langt som mulig skapes rammevilkår som sikrer konkurranse på likt grunnlag. Dette medfører at deler av offentlig virksomhet ikke vil kunne skjermes så sterkt som før. Det er i denne forbindelse viktig med medvirkning fra de ansatte for å skape gode løsninger.

Omstilling og effektiv ressursbruk

       Arbeidet for en bedre bruk av ressursene må være en kontinuerlig oppgave for alle deler av offentlig sektor. Endrings- og utviklingsprosesser skal ha klart definerte mål, og det skal fastsettes krav til resultater. Mål- og resultatstyring må tilpasses den enkelte virksomhets formål, oppgaver og særpreg. Myndighetene vil legge inn incentiver overfor underliggende etater og virksomheter for å styrke deres egen interesse av en bedre ressursbruk.

       Regjeringen går inn for at det i forvaltningen blir satt konkrete kvalitetsmål på områder som er viktige for brukerne, for eksempel saksbehandlingstider. Etatene skal gå ut med disse målene i såkalte ytelses- eller servicedeklarasjoner når dette er mulig. God og riktig behandling av brukerne skal være en sentral forvaltningsverdi. For å opprettholde tjenestetilbud i utkantstrøk bør det i større grad kunne benyttes alternative organiseringsformer, slik som samlokaliseringer eller kombinasjonsløsninger (for eksempel post - butikk).

       Det er viktig at samordning og helhetstenking i statsforvaltningen styrkes. Det må legges til rette for bedre samarbeid på tvers av sektorer, etater og departementer. Regjeringen tar sikte på å sette i gang et utredningsarbeid for å vurdere organisasjonsstrukturen i forvaltningen i løpet av perioden.

       For å utvide kunnskapsgrunnlaget i beslutningsprosessene vil Regjeringen avholde samrådsmøter knyttet til politikkområdene i Det norske hus. Hensikten med disse møtene vil være å få fram nye ideer i en tidlig fase i beslutningsprosessene, samt å utvikle en mest mulig felles problemforståelse.

       Det er i de senere årene etablert en rekke nye organisasjons- og tilknytningsformer innenfor offentlig virksomhet. Fristilling i form av økt beslutningsmyndighet og budsjettansvar for den enkelte virksomhet har vært høyt prioritert. Dette arbeidet vil bli videreført. Regjeringen vil ta initiativ til å igangsette et program for å evaluere endringer i offentlig sektor og bruken av virkemidler i denne forbindelse.

       Regjeringen legger vekt på at omorganiseringene av virksomheter som i større grad skal drive produksjon i konkurranse med private virksomheter, ikke må lede til at det skapes varig dominerende foretak (monopoler) i tidligere regulerte sektorer. I områder med svakt markedsgrunnlag vil det likevel kunne oppstå uønskete monopoldannelser. Det vil bli lagt vekt på å følge opp regelverkene som åpner for konkurranse i for eksempel tele- og luftfartssektorene, for å motvirke slike effekter.

       Omstillingene i offentlig sektor medfører også behov for tilpasninger i statens rolle som arbeidsgiver og i det offentliges styrings- og ledelsesformer. Regjeringen vil understreke at omstillingsprosessene i det offentlige skal gjennomføres på grunnlag av Hovedavtalen og i samarbeid med de ansatte. Medvirkning fra de ansatte gir det beste grunnlaget for et godt resultat.

       Omstillingsprosessene, herunder økt bruk av IT i offentlig sektor vil medføre at arbeidskraftbehovet på en del områder vil bli redusert. I tilfeller hvor nedbemanning er nødvendig, vil det bli lagt vekt på å overføre personell til annen statlig eller kommunal virksomhet. Nødvendige omstillinger skal så langt mulig gjennomføres uten bruk av oppsigelser.

       Regjeringens treårige program for offentlige innkjøp, som ble avsluttet ved utgangen av 1996, vil bli fulgt opp. Det vil bli lagt vekt på å oppnå lavere totalkostnader og riktig kvalitet på innkjøpte varer og tjenester, bygg og anlegg. Gjennom å opptre som « krevende kunde » kan det offentlige bidra til å øke norske leverandørers konkurransedyktighet, også på internasjonale markeder.

       Regjeringen ser det som viktig at miljøvurderinger integreres i beslutningsprosessene i det offentlige. Regjeringen vil komme nærmere tilbake til disse spørsmålene i forbindelse med den planlagte stortingsmeldingen om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling.

IT i offentlig sektor

       Offentlige tjenester skal ha høy kvalitet og framstå som tilgjengelige og brukervennlige. For å unngå at nødvendige omstillinger innenfor offentlige etater skal slå negativt ut lokalt, er det behov for å tenke nytt omkring organisering og utførelse av tjenestene. Ny teknologi kan gi en rekke muligheter her, for eksempel når det gjelder informasjonsspredning, i saksbehandling og ved organisering av tjenestene.

       Regjeringen arbeider for bedre overordnet styring og samordning av IT i offentlig sektor. Det vil bli utformet en overordnet IT-strategi som skal gi et bedre gjennomgående system for styring av IT i den enkelte virksomhet, for hele sektoren og for samspillet mellom virksomhetene. Strategien skal understøtte virksomhetene gjennom bedre overordnet tverrsektoriell samordning ved hjelp av felles retningslinjer, IT-løsninger, standardisering og delstrategier for blant annet nettutviklingen, publisering på Internett, IT-sikkerhet og utvikling av fellestjenester.

       Regjeringen vil gjøre flere av sine dokumenter og øvrig informasjon tilgjengelig via elektroniske medier og i søkbar form. Offentlig forvaltning skal framstå som helhetlig og brukerrettet på Internett. Forvaltningen har ansvar for å velge informasjonskanaler og tjenester tilpasset brukernes behov, og må derfor også opprettholde tradisjonelle kommunikasjonsformer.

       Det vil bli lagt til rette for et sammenhengende felles forvaltningsnett for hele offentlig sektor. Nettet skal være et brukersamarbeid med sikte på å etablere enkel og sikker elektronisk informasjonsutveksling mellom ulike virksomheter, sektorer og forvaltningsnivåer. Nettet skal også gi grunnlag for bedre utnyttelse av felles informasjonsressurser og understøtte arbeidet med intern kommunikasjon i kommunene og staten. Det vil bli arbeidet for at direktorater og etater med egne landsomfattende nett gradvis blir integrert med statens felles informasjonsnett.

       I programperioden vil arbeidet med elektronisk saksbehandling bli videreført. Det nødvendige grunnlaget for innføring av elektronisk saksbehandling som normal arbeidsform vil bli utredet. Det vil også bli gjennomført forsøksvirksomhet for å vinne erfaring og legge til rette for en skrittvis utvikling slik at alle viktige hensyn ivaretas.

       I utviklingen av IT i forvaltningen oppstår det en rekke politiske og juridiske avveiningsspørsmål blant annet i tilknytning til likebehandling, personvern, taushetsbestemmelser, dokumentasjon og innsynsrett. Av rettssikkerhetshensyn skal det derfor kunne stilles særskilte krav til utforming av systemer og til dokumentasjon av saksbehandlingen. Regjeringen vil i løpet av våren 1997 legge fram en stortingsmelding om praktiseringen av offentlighetsprinsippet, der blant annet slike spørsmål vil bli drøftet.

       Nettutviklingen i forvaltningen skal bidra til enklere kommunikasjon med det offentlige for publikum og næringsliv. Dette kan få særlig betydning for små og mellomstore bedrifter.

       Regjeringen vil arbeide for at offentlige databaser blir tilrettelagt og forvaltet med sikte på en mest mulig effektiv utnyttelse, både på tvers i forvaltningen og i samspill med privat sektor. Et oppgaveregister som er under etablering i Brønnøysund skal etter planen være i drift sommeren 1997. Dette vil muliggjøre samordning av næringslivets oppgaveplikter overfor staten. For øvrig vil det bli arbeidet videre med sikte på at oppgaveinnhenting fra næringslivet i større grad skal foregå elektronisk, blant annet for å lette næringslivets oppgavebyrde og effektivisere statens bruk av opplysningene.

       Regjeringen vil også sette igang et utredningsarbeid for å legge forholdene til rette for fjernarbeid/hjemmekontor basert på IT. Det vil bli lagt vekt på at IT-løsningene forvaltningen utvikler og tar i bruk skal være anvendelige for alle og ikke skape nye hindringer. Det bør tas særlig hensyn til funksjonshemmedes behov ved valg og utforming av løsninger.

Om forholdet mellom offentlig og privat ansvar

       Det offentlige skal ha ansvaret for grunnleggende tilbud på helse-, sosial- og utdanningsområdet. Det er ikke aktuelt å foreta større endringer i den arbeidsdelingen mellom offentlig og privat sektor som i dag eksisterer. Det er likevel verken mulig eller ønskelig at det offentlige tjenesteapparatet alene skal kunne løse alle velferdsoppgaver. Det er derfor viktig at samarbeidet mellom det offentlige og private/frivillige organisasjoner videreføres. På noen områder vil frivillige organisasjoner og private tjenestetilbydere kunne komme til å spille en større rolle enn i dag. Det vil også kunne bli større spillerom for konkurranse mellom offentlige og private aktører når det gjelder oppgaver som strekker seg utover de grunnleggende velferdsgodene. Det er derfor behov for å vurdere nærmere hvordan ansvars- og oppgavefordelingen mellom offentlig og privat sektor skal utformes mer konkret.

       Regjeringen understreker at eventuelle justeringer i arbeids- og oppgavefordelingen mellom offentlig og privat sektor må vurderes i lys av fordelingseffekter, effektivitetsvirkninger og eventuelle konsekvenser i form av endret tilgjengelighet for viktige tjenester. Regjeringen legger til grunn at eventuelle endringer ikke skal gi uønskete fordelingseffekter på prioriterte områder som undervisning, helse og omsorg.

       Den økte velstanden og ønsket om større valgfrihet medfører at velferdspolitikken bør kunne baseres på et noe større individuelt ansvar. Det private marked for enklere hjelpe- og omsorgstjenester, i første rekke for tjenester som ikke har en klar medisinsk begrunnelse ventes å øke i årene som kommer. Regjeringen vil legge vekt på å sette det offentlige helsevesenet i stand til å utføre sine oppgaver med tilstrekkelig kapasitet og god kvalitet. Dette vil være den beste måten å motvirke at et privat helsetilbud medfører en uønsket svekkelse av det offentlige helsevesenet.

       Det offentlige tjenestetilbudet er i hovedsak finansiert av skatter og avgifter. Finansieringen av helse- og sosialtjenesten består ofte av et blandingsforhold mellom offentlige tilskudd og privat betaling. Helse- og omsorgstjenestene er i hovedsak offentlig finansiert, men utviklingen de senere år har likevel gått i retning av et noe større innslag av brukerbetaling. Det er i dag anledning til å kreve egenandeler for de fleste typer tjenester, bortsett fra blant annet sykehusinnleggelser og legebehandling for små barn. Brukerbetaling dekket 7 % av utgiftene til helse- og sosialformål i 1980 og i underkant av 12 % i 1995. Ulike former for brukerbetaling utgjorde i alt 12 % av kommunenes samlede inntekter i 1995.

       Mulighetene for en ytterligere økning i skattenivået er begrenset. Etter Regjeringens syn vil derfor høyere ambisjoner innenfor offentlig tjenesteyting enn en videreføring av dagens standard og dekningsgrad, aktualisere spørsmålet om økt brukerbetaling på en del områder. Dette vil være en måte å øke offentlig styrt aktivitet uten at det skapes press i retning større skattebyrde for kommende generasjoner.

       Alternativet til en viss økning i brukerbetaling på en del områder vil i mange tilfeller kunne være at det vokser fram et rent privat marked utenfor offentlig kontroll. En slik utvikling vil kunne ha uheldige fordelingsvirkninger. Regjeringen understreker at bruker-betalingsordninger skal utformes slik at ingen av økonomiske grunner utelukkes fra å søke nødvendig hjelp og støtte.

Oppgave- og ansvarsfordelingen mellom forvaltningsnivåene

       Kommuneforvaltningen og staten har ulike roller og oppgaver. Det kommunale selvstyret med lokale folkevalgte organer innebærer nærhet mellom styrende organer og innbyggere, og gir grunnlag for bred deltakelse om fellesoppgavene i lokalsamfunnet. Utvidet ansvarsdelegering, overgang til rammefinansiering og demping av detaljerte krav til organisering av virksomheten har bidratt til økt kommunal handlefrihet og styrket det kommunale selvstyret. Regjeringen går inn for at det kommunale selvstyret opprettholdes og videreutvikles.

       Ulikt økonomisk ressursgrunnlag kommunene imellom og ordningene med statlige rammetilskudd og øremerkede tilskudd har resultert i for store forskjeller i tjenestetilbudet. Regjeringen har i Statsbudsjettet for 1997 fulgt opp den første innstillingen fra Inntektssystemutvalget, jf. NOU 1996:1 Et enklere og mer rettferdig inntektssystem for kommuner og fylkeskommuner, ved å starte arbeidet med å legge om inntektssystemet (rammetilskuddssystemet), med virkning fra 1997. I 1997 er det videre innlemmet øremerkede tilskudd tilsvarende 1,5 mrd. kroner helt eller delvis i inntektssystemet. I Kommuneøkonomiproposisjonen for 1997, jf. St.prp. nr. 55 (1996-1997), har Regjeringen signalisert innlemming av noen flere øremerkede tilskudd i 1998. Regjeringen vil vurdere om ytterligere tilskudd senere skal innlemmes i inntektssystemet. Regjeringen vil vurdere det samlede finansieringssystemet for kommuneforvaltningen, herunder hvilken rolle skatteinntektene bør ha, på grunnlag av Inntektssystemutvalgets annen utredning, jf. NOU 1997:8 Om finansiering av kommunesektoren, og høringsuttalelsene til denne.

       Tiltakene for å bedre rutinene for rapportering mellom kommuneforvaltningen og staten vil bli ført videre. Det er under utvikling et forbedret system for rapportering og statistikk om kommunal økonomi og tjenesteproduksjon:

       KOSTRA-prosjektet (KOmmune, STat, RApportering). Erfaringene fra KOSTRA-prosjektet vil bli vurdert som grunnlag for å utvikle bedre rapporteringsrutiner og bedre bruk av styringsinformasjon.

       Fylkesmannen er Regjeringens representant i fylket, og hans viktigste oppgave er å se til at nasjonal politikk og nasjonalt fastlagte tiltak blir gjennomført på en god måte lokalt. Regjeringen vil understreke Fylkesmannens plikt til å se til at samordning mellom tiltak og virkemidler på sektorer og nivåer skjer på en god måte. I de siste årene har det pågått et utviklingsarbeid knyttet til organisering av statsforvaltningen på fylkesnivå. I den videre utviklingen av statsforvaltningen på fylkesnivå er det viktig å finne balansepunkter mellom sektorhensyn og helhetsavveiing og samordning. En annen viktig oppgave vil være å understøtte det kommunale selvstyret på en måte som bidrar til å trygge folkestyret og rettssikkerheten.

       I St.meld. nr. 32 (1994-1995) Kommune- og fylkes-inndelingen, konkluderte Regjeringen blant annet med at hovedtrekkene i dagens oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene bør videreføres, og at fylkeskommunen bør beholdes og videreutvikles som en regionalt folkevalgt forvaltningsenhet. Regjeringen ser det som avgjørende at kommunene kan utføre sine oppgaver på en god og effektiv måte, og at det velges organisasjons- og arbeidsformer som kan bidra til dette. Regjeringen vil derfor løpende vurdere arbeidet i kommuneforvaltningen og søke å komme fram til en hensiktsmessig avveiing mellom lokale hensyn og nasjonale prioriteringer. Regjeringen vil også videreutvikle organiseringen og samordningen mellom statsforvaltningen på fylkesnivå, fylkeskommunen og kommunene.

       I forbindelse med framleggelsen av St.meld. nr. 32 ble det nedsatt et partssammensatt utvalg for å se nærmere på kommune- og fylkesinndeling og oppgavefordeling i hovedstadsområdet (« Hovedstadsutvalget »). Dette utvalget la fram sin innstilling 4. mars 1997, jf. NOU 1997:12 Grenser til besvær. Lokaldemokrati og forvaltning i hovedstadsområdet. Regjeringen vil vurdere utvalgets forslag etter at innstillingen har vært på høring.

3.2.2 Komiteens merknader

Innledning

       For å gjøre offentlig sektor i stand til å møte nye utfordringer, mener komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen, det må tas initiativ til positive omstillingsprosesser. Omstillingen må skje i nært samarbeid med de ansatte og deres organisasjoner og bygges på grundige behovs- og konsekvensanalyser. Flertallet mener effektiviseringsgevinster må komme brukerne til gode i form av økt tjenestekvalitet og et bredere tjenestetilbud. Flertallet ser positivt på at det blir gjennomført lokale forsøk med servicekontorer for sosial-, trygde- og arbeidsmarkedsetaten. Flertallet antar at forsøksloven gir hjemmel for slike forsøk.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at offentlig sektor skal bidra til samfunnets samlede verdiskapning og til å realisere sentrale mål om velferd og utjamning. Disse medlemmer mener det er viktig å skape organisatoriske løsninger som gjør offentlig sektor i stand til å møte nye utfordringer. I arbeidet med dette er det viktig å sikre folkevalgt styring av tjenestetilbudet.

       Selv om det offentlige skal stå bak tyngden av tjenester på viktige velferdsområder, mener disse medlemmer at det kan være verdifullt å ta i bruk tilbud drevet av ideelle organisasjoner, av samvirkeforetak og av private. Egeninitiativ fra folk som går sammen om å løse oppgaver til felles beste, er et verdifullt tillegg til offentlige løsninger og tilbud.

       Disse medlemmer viser til at det i dag er et flertall på Stortinget som mener at velferdsoppgavene i hovedsak bør løses av det offentlige og viser i denne sammenheng til Innst.S.nr.286 (1995-1996) fra kommunalkomiteen hvor det heter:

« Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil advare mot en privatiseringsbølge som på sikt kan føre til et dårligere og dyrere tilbud for innbyggerne. Flertallet vil fastholde det offentliges ansvar for likeverdige velferdstjenester. Flertallet mener man må være på vakt mot privatisering av velferdstjenester der ønsket om økonomisk gevinst kan gå på bekostning av kvalitetstilbud til brukerne. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.9, « Et styrket fellesskap », samt til sine respektive fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener innbyggernes velferd er avhengig av at offentlig sektor fungerer effektivt. Disse medlemmer mener den enkelte brukers behov skal bestemme utformingen av det offentlige tjenestetilbudet. Målet må være å skape en offentlig sektor, som setter borgerne som brukere av offentlige tjenester i sentrum. Disse medlemmer vil stille klare krav til alle offentlige tjenester. De skal være der når vi trenger dem, holde høy kvalitet og være tilpasset den enkelte brukers behov. Disse medlemmer mener det ikke er sentralt hvem som produserer tjenesten når er det offentlige som finansierer grunnleggende velferdstilbud. Når andre enn det offentlige står for produksjonen, blir det enklere for politiske myndigheter å stille krav til god kvalitet på tjenestene. Disse medlemmer mener konkurranse er nødvendig for å redusere eller fjerne køer køer, heve kvaliteten og sikre valgfriheten for brukerne. En effektiv ressursutnyttelse faller dermed sammen med å gi den enkelte mulighet til å velge det tilbud som passer det individuelle behov.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at offentlige tjenester av høy kvalitet, størst mulig valgfrihet for innbyggerne, bedre ressursutnyttelse og styrking av lokaldemokratiet er sentrale mål for Høyre.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti ønsker et samfunn med små økonomiske forskjeller mellom folk. Bare en sterk offentlig sektor kan ivareta interessene til de som ikke har ressurser til å kjøpe grunnleggende velferdstjenester i et fritt marked. I et godt samfunn har alle mennesker lik tilgang til avgjørende velferdsgoder uavhengig av inntekt, sosial status eller bosted. Disse medlemmer mener at offentlig sektor skal være et vesentlig verktøy for å fordele mellom de som har mye og de som har lite. Behovet for omsorgstjenester, utdanning, vedlikehold og miljøvern vil bare øke i tiden som kommer. Samtidig er det lite som tyder på at privat sektor vil makte å skape full sysselsetting alene. I en situasjon med lav sysselsetting i privat sektor fungerer det offentlige som en skaper av varige arbeidsplasser og kan fungere som en buffer mot arbeidsløshet. Disse medlemmer mener derfor det er behov for en sterkere - ikke svakere - offentlig sektor.

       Disse medlemmer mener at offentlig sektor må oppveie at bedriftene ikke tar hensyn til hvordan deres virksomhet virker på forhold som ikke kommer med i bedriftsregnskapet slik som miljø, helse og kulturverdier. Det finns en rekke oppgaver i samfunnet som markedsaktørene også er avhengige av at blir løst, men som det ikke vil være lønnsomt for den enkelte bedrift å gjøre noe med. Det gjelder for eksempel infrastruktur, så som telenett, veier og jernbane, men også sykehustjenester, utdanning, forskning og utvikling som sikrer frisk og kvalifisert arbeidskraft. Dette er oppgaver som bare kan løses av en sterk offentlig sektor. Disse medlemmer legger vekt på at offentlig sektor kan brukes til langsiktig planlegging for fellesskapets - og bedriftenes - beste.

Omstilling og effektiv ressursbruk

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen viser til at arbeidet for bedre bruk av ressursene må være en kontinuerlig oppgave for alle deler av offentlig sektor. Disse medlemmer mener det er viktig å forbedre ressursbruken i offentlig sektor ved å omstille og samordne virksomheten i tråd med nye behov og muligheter. Endrings- og utviklingsprosesser skal ha klart definerte mål og fastsatte krav til resultater.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det må lønne seg for offentlige etater å drive effektivt. God ressursbruk og måloppnåelse må i større grad stimuleres og belønnes. Innsparte midler bør derfor i mindre grad inndras fra en budsjettperiode til den neste, og isteden investeres i bedre tjenester.

       Disse medlemmer er enig i at det i forvaltningen blir satt konkrete kvalitetsmål på områder som er viktige for brukerne, for eksempel saksbehandlingstider. Disse medlemmer mener derfor det bør vurderes om tidsbruken er optimal og tilpasset nye behov.

       For å opprettholde tjenestetilbud i utkantstrøk mener disse medlemmer det i større grad bør kunne benyttes alternative organiseringsformer, slik som samlokalisering eller kombinasjonsløsninger mellom for eksempel post og butikk.

       Disse medlemmer mener at i arbeidet med å begrense folkenedgangen i utkantstrøk er det viktig at befolkningen opplever at de har tilgang til et fullverdig offentlig tjenestetilbud.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen viser til at en stor del av utgiftene i offentlig sektor er kjøp av varer og tjenester. Mer profesjonell innkjøpsstyring i offentlige virksomheter kan føre til store besparelser. Disse medlemmer mener statlige, kommunale og fylkeskommunale virksomheter må samordne sine innkjøp for dermed å oppnå bedre betingelser og lavere priser på varer og tjenester.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.9.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at det offentlige i dag har ansvar for å planlegge, finansiere, produsere og kontrollere de tjenester de tilbyr innbyggerne. Mangelen på et klart skille mellom produksjonsansvar og kontrollmyndighet er uheldig, og kan innebære at politiske mål kommer i konflikt med ivaretagelse av kontrollfunksjonen. Dagens forvaltningssystem er ikke, slik disse medlemmer ønsker, innrettet på en størst mulig valgfrihet for den enkelte og familien.

       Disse medlemmer vil som hovedregel skille offentlig tjenesteproduksjon fra forvaltningen, og innføre et finansieringssystem der betalingen i større grad følger brukernes valg. Derved kan man oppnå en mer effektiv ressursutnyttelse ved konkurranse mellom offentlige enheter og mellom offentlig og privat virksomhet. Ved en slik endring av finansieringssystemet vil man dessuten gi brukerne økt valgfrihet og innflytelse over utformingen av offentlig betalte tilbud.

       Disse medlemmer vil reformere oppgjørsordningene innenfor offentlig helse og omsorg, og se offentlige helse-, trygde- og sosialhjelpsordninger i sammenheng. Disse medlemmer ønsker å fremme mer serviceorienterte offentlige tjenester og vil derfor legge vekt på:

-	At offentlig ansatte skal ha større ansvar og selvstendighet.

-	Tilstrebe fleksibilitet i offentlig finansierte og regulerte ordninger, slik at brukeren i størst mulig utstrekning kan bestemme sin egen hverdag.

-	Innføre forpliktende saksbehandlingstid i publikumsrettede tjenester. Sørge for objektive kvalitetskontroller og brukerundersøkelser. Resultatene skal offentliggjøres.

-	Innføre kvalitetskrav og regler for behandling og oppfølging av klager fra publikum.

-	Å innføre mer fleksible åpningstider ved offentlige kontorer.

-	At det ikke skal være anledning for offentlige organer, institusjoner og selskaper å ilegge forsinkelsesrenter/-gebyrer som avviker fra det private har anledning til.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til erfaringene med den omfattende omorganisering av offentlig virksomhet som har foregått i Storbritannia der man konsekvent har inndelt det sentrale forvaltningsapparatet i policyenheter og tjenesteytende enheter. Todelingen av sentralforvaltningen har ført til et system med mange større og mindre Agencies med resultatansvar på sine områder. Dette har medført at flere nå arbeider i konkurranseutsatte enheter med klare kvalitetsmål og resultatansvar. Disse medlemmer registrerer at den politiske debatten i Storbritania kun går på hvor langt man skal anvende disse prinsipper i offentlig virksomhet. Det er enighet om at denne modellen har gitt fordeler for brukerne og oppdragsgiverne.

       Disse medlemmer registrerer med positiv interesse at Regjeringen nå foreslår at det i forvaltningen blir satt konkrete kvalitetsmål på områder som er viktige for brukerne, for eksempel saksebehandlingstider.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser i den forbindelse til Høyres merknader i B.innst.S.nr.2 (1996-1997).

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen er kritisk til dagens virkemidler for forvaltningsstyring. Statskonsults tidligere direktør pekte i Kapital (nr.15/96) på to vesentlige problemer med dagens styring av departementene:

« ... styringen av de ytre etater har ikke blitt tilstrekkelig ivaretatt før Riksrevisjonen de siste årene har påpekt problemene, departementene er blitt politiske sekretariater ... styring er en underordnet oppgave. »

       Disse medlemmer mener det trengs det nye styringsverktøy som ivaretar en best mulig service til innbyggerne samtidig som ressursene forvaltes effektivt. Disse medlemmer erkjenner at det er vesentlig med god politisk styring av offentlige etater for å sikre oppfølging av politiske vedtak. Dagens virkemidler gir ikke dette resultat. Disse medlemmer påpeker at ved satsing på kvalitetsledelse som styrings verktøy i offentlig sektor har vi ett redskap som oppfyller disse elementer. En får en offentlig sektor som gjør tingene billigere og bedre enn dagens løsninger. Kvalitetsteorien bygger på at det kan iverksettes forbedringer i forhold til innbyggernes ønsker uten en ressursforøkelse, og at unødige kostnader fjernes. Det er viktig å understreke at kvalitetsmålene nås ved å benytte medarbeidernes evner på en bedre måte en før. Dette innebærer en forpliktelse til medarbeidertilfredshet.

       Disse medlemmer mener kvalitetsmål er viktig pga.:

-	Behovet for å sette standarder for den offentlige tjenesteytingen som alle aktører enten de er offentlige eller private må følge.

-	Behovet for å overvåke at disse standardene faktisk følges.

-	Behovet for å endre disse gjennom utvikling og fornyelse nær der hvor tjenestene utføres.

-	Behovet for å måle og tolke brukernes oppfatninger og bygge disse inn i den offentlige tjenesteproduksjonen.

-	Behovet for å få kunnskap om effektivitetstap i offentlig sektor.

-	Behovet for å klargjøre oppgaver og roller for forvaltningen ovenfor det politiske kollegium.

       Disse medlemmer mener kvalitetssikring bør være en sentral politisk oppgave. Viktige kvalitetsspesifiserende oppgaver vil være:

-	Transformere innbyggernes ønsker og krav til rettigheter/lover og regler.

-	Bevilge til offentlige etater med prioriteringer.

-	Stille kvalitetskrav til offentlige etaters måte å fungere på i forhold til borgerne.

       Disse medlemmer mener videre det er viktig at den offentlige sektor har definerte kvalitetskrav når en lar private virksomheter utføre tjenester for det offentlige. Disse medlemmer ønsker å sette flere tjenester ut på anbud, men vil sikre at kvaliteten er høy på de tjenestene som leveres. Den politiske oppgave er å spesifisere kvalitetsrammer for den offentlige virksomhet basert på den økonomi som er tilgjengelig.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti legger vekt på at tjenestetilbudet er til for å sikre brukernes interesser, ikke for å skape fortjeneste eller privilegier for ansatte. Disse medlemmer mener at offentlig sektor skal fungere som et « folkets samvirkelag », der alle er medlem. Dette sikres best gjennom offentlig drift både av velferdstjenester - som utdanning, helse og sosialomsorg, og tekniske tjenester - fra søppelhåndtering i kommunene til de store kommunikasjonsvirksomhetene.

       Disse medlemmer mener samtidig der er viktig å ha et kritisk blikk på hvordan tjenestetilbudet fungerer, for at det offentlige skal kunne gi et stadig bedre tilbud. Brukerne - befolkningen - må derfor gis god anledning til å påvirke utformingen av tjenestene. Brukerne vet hvor skoen trykker - hvor man ser innslag av sendrektighet og stivnede rutiner. Derfor må det skapes kanaler for bedre kommunikasjon med brukerne, slik at deres ønsker og behov tas større hensyn til. I mange situasjoner må brukerne få større direkte innflytelse over tjenestene.

       Disse medlemmer vil systematisk lete etter løsninger som forbedrer og utvikler virksomheten. Det kan være at noen yrkesgrupper får en urimelig sterk stilling. Det kan være at en offentlig bedrift har sett sin tid, fordi tjenestene ikke lenger etterspørres eller er nyttige. Kritikk må fremmes. Sammen med økt brukerinnflytelse mener disse medlemmer at den sikreste veien til forbedringer går gjennom å mobilisere de som arbeider i de ulike tjenestene, deres kunnskap, erfaring og entusiasme. Dette gjelder både den enkelte arbeidstaker og de faglige organisasjonene. Mobilisering og forandring skjer etter disse medlemmers vurdering best ved at ansatte blir verdsatt og gis sikkerhet for arbeidet sitt, ikke ved trusler og usikkerhet.

       Disse medlemmer mener at noen av de viktigste utfordringene for å skape en bedre offentlig sektor er:

-	Å forbedre saksbehandlingsrutiner og -tider slik at det blir enklere å få tjenester og møte krav fra det offentlige, f.eks. bør skatteetatens behandling av selvstendig næringsdrivende forenkles.

-	En sterkere kontroll med firmaer der de store beløpene omsettes.

-	At statlige og kommunale sektorer går systematisk gjennom virksomheten med sikte på forbedringer, forenklinger og utvikling av driften. Ansatte garanteres jobbsikkerhet og lønnsnivå, men må akseptere omdefinering av arbeidsområder.

-	Å pålegge offentlig virksomhet å sette av minst 4 % av lønnskostnadene til opplæring og etterutdanning, slik at ansatte kan mestre nye oppgaver og funksjoner.

-	At det gjennomføres en undersøkelse for å påvise offentlige virksomheter der profesjoner har en urimelig sterk stilling på grunn av knapphet på arbeidskraft. Utdanningskapasiteten må da økes.

-	Tverrsektorielt samarbeid som kan rasjonalisere og forbedre offentlige tjenester, og bl.a. bidra til å desentralisere tilbudet.

-	Aktiv og målrettet bruk av IT i offentlig forvaltning.

IT i offentlig sektor

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i at ny informasjonsteknologi må brukes aktivt for å unngå at nødvendige omstillinger innenfor offentlige etater fører til økt sentralisering. Disse medlemmer mener det er viktig med en bedre overordnet styring og samordning av IT i offentlig sektor. Det er også viktig at nettutviklingen i forvaltningen skal bidra til enklere kommunikasjon med det offentlige for publikum og næringsliv. Ikke minst er det her viktig å ta hensyn til behovene til små og mellomstore bedrifter.

       Disse medlemmer er enig i at det er viktig å sette i gang et utredningsarbeid for å legge forholdene til rette for hjemmearbeid basert på IT. Ikke minst er dette viktig ut fra miljøhensyn og av hensyn til småbarnsforeldres behov.

       Disse medlemmer mener det er viktig at de IT-løsninger forvaltningen utvikler og tar i bruk skal være anvendelig for alle og ikke skape nye hindringer.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8, « Fra oljeøkonomi til allsidig næringsliv », særlig punktet 8.2.8.8, « Informasjonsteknologi: Nye muligheter for hele Norge ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen merker seg positivt at Regjeringen arbeider for bedre overordnet styring og samordning av IT i offentlig sektor. Disse medlemmer mener IT bør benyttes som et verktøy for effektivisering og økt brukertilgjengelighet i offentlig sektor. Arbeidet med elektronisk saksbehandling bør intensiveres.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at samfunnet er midt inne i raske og omfattende endringer som følge av et grunnleggende skifte i teknologi og sterkere internasjonal påvirkning. Dyptgripende endringer i teknologi, økonomi og politikk skaper usikkerhet og framtidsfrykt, men også store muligheter til å skape et bedre samfunn. Den raske utviklingen innen vitenskap og teknologi har skapt mange nye interessante arbeidsplasser, og gitt nytt innhold til mange jobber. Den har også bidratt til framskritt i medisinsk behandling, kunnskapsutvikling og sosiale forbedringer for store deler av befolkningen i Norge. Men vi ser også at mange blir ofre for den teknologiske utviklingen. Mange blir arbeidsledige som følge av at arbeidsplasser blir lagt ned, omorganisert eller flyttet.

       Disse medlemmer legger vekt på at IT kan brukes aktivt og målrettet til en fornyet og mer brukervennlig offentlig sektor. Stikkordsmessig kan IT bidra til bedre og hurtigere saksbehandlingsrutiner, forbedring av kvalitet og kvantitet i utdanningssystemet gjennom bl.a. spesialundervisning og fjernundervisning etc. Disse medlemmer viser til Sosialistisk Venstrepartis forslag til konkrete målsettinger og virkemidler lenger bak i denne innstillingen.

Om forholdet mellom offentlig og privat ansvar

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det er behov for en løpende vurdering av ansvars- og oppgavefordelingen mellom offentlig og privat sektor. I en slik vurdering er det viktig at eventuelle justeringer i arbeids- og oppgavefordelingen ikke får negative fordelingseffekter eller reduserer den folkevalgte styringen av velferdstjenestene.

       Disse medlemmer viser til at ideelle organisasjoner, stiftelser og samvirkeforetak tilbyr tjenester og løser oppgaver på vegne av det offentlige. Slike eksempler på egeninitiativ viser at folk er villige til å ta direkte ansvar for felles velferd, noe som er en styrke for samfunnet.

       Disse medlemmer viser til at det på noen velferdsområder er et samarbeid mellom det offentlige og det private om enkelte tjenester. Det gjelder blant annet innen barnehagesektoren. Disse medlemmer mener det fortsatt er nødvendig med et slikt samarbeid. En forutsetning for slike løsninger er at det sikres folkevalgt styring med helheten, kvaliteten og fordelingen av tilbudet.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen mener at spørsmålet om brukerbetaling over tid er blitt aktualisert på en del områder. Disse medlemmer mener det er en forutsetning at brukerbetalingsordninger utformes slik at ingen av økonomiske grunner utelukkes fra å søke nødvendig hjelp og støtte.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin første fellesmerknad under avsnitt 8.2.9, særlig punkt 8.2.9.5.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen ønsker å begrense den politiske styringen av samfunnet. Disse medlemmer vil sette grenser for politikkens og statens makt over menneskers liv, og legge til rette for at den enkelte kan ta et større personlig ansvar for seg selv og sine medmennesker. Alle mennesker har et fundamentalt behov for trygghet. Frihet fra nød, frykt og vilkårlig inngrep er en viktig forutsetning for personlig frihet til å velge og handle selvstendig. Disse medlemmer tror ikke at trygghet først og fremst skapes av politikk. Tryggheten avhenger særlig av den vilje og mulighet den enkelte har til å ta ansvar for seg selv og sine nærmeste.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Høyre for å fremme trygghet vil:

-	Øke muligheten til å ta personlig ansvar.

-	Verne om viktige verdier.

-	Spre makten i samfunnet på flere hender.

-	Styrke det sosiale sikkerhetsnettet.

-	Bedre mulighetene for verdiskaping.

-	Sikre våre etterkommere et økonomisk og miljømessig utgangspunkt som er minst like godt som det vi selv har hatt.

       Disse medlemmer mener den norske forvaltningen i større grad må etablere partnerskap med privat sektor for gjensidig kompetanseutvikling. Offentlige organer må pålegges å løpende vurdere om hele eller deler av deres oppgaver kan overføres til privat sektor, og hvordan privat sektor kan trekkes inn som medspiller i offentlig sektors oppgaveløsning.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er imot kommersialisering av offentlige oppgaver fordi dette vil bety mer utrygghet og ulikhet i tilbudet til befolkningen, og at penger som skulle brukes til tjenester går til privat profitt. Presset for mer privatisering og bruk av anbud kommer fra sterke kapitalgrupper for å finne nye markeder med tanke på økt fortjeneste, ikke med tanke på å dekke sosiale behov.

       Disse medlemmer ønsker et velferdstilbud styrt av befolkningens reelle behov, og ikke hva som til enhver tid gir mest fortjeneste. Det er derfor avgjørende at det offentlige har ansvar for og kontroll med tjenestetilbudet. Når tjenester privatiseres eller legges ut på anbud svekkes stat og kommunes ansvar og kontroll og kommunene mister kompetanse som er nødvendig for å følge med.

       Disse medlemmer mener dessuten at det er stor fare for private monopoldannelser, både åpne og skjulte, i form av at store selskaper samarbeider uformelt om å holde prisene oppe. Slike monopoler kan både hente ut overskudd og levere dårlige ytelser. Ofte vil det være svært vanskelig å omgjøre en gjennomført privatisering selv om det skulle være et sterkt ønske om det. Å kjøpe tilbake et kraftselskap vil for eksempel være svært dyrt, og private kapitalister vil kunne mobilisere kraftig i slike situasjoner.

       Disse medlemmer vil peke på at fordi private selskaper som opererer på dette markedet har profitt som mål, vil de være avhengige av å enten kreve høyere pris, yte dårligere tjenester eller legge større press på de ansatte og deres rettigheter. Færre ansatte pr. beboer på et aldershjem kan være en måte å øke fortjenesten på, men fører til et dårligere tjenestetilbud for mottakerne og dårligere arbeidsvilkår for de ansatte.

       Disse medlemmer er derfor mot privatisering av offentlige tjenester, og mener det er grunn til å advare mot « privatiseringsbølgen » i samfunnet. Enkeltstående tilfeller hvor privatisering kan virke som en praktisk løsning, kan ikke sees løsrevet fra helheten: For det første skjer det i mange tilfeller en snikprivatisering, hvor forvaltningsbedrifter omdannes til statlig eide aksjeselskap, men hvor det senere kommer krav om at private skal kunne kjøpe aksjer i selskapet eller at selskapet skal kunne gå inn i internasjonale karteller. For det andre undergraver privat drift innen f.eks. helse og utdanning hele det offentlige tilbudet når øvre middelklasse og overklassen lager sine egne private løsninger. Da kommer raskt kravene fra disse gruppene om skatteletter og mindre penger til det offentlige tilbudet. For det tredje mister stat og kommune muligheten til å velge hva slags firmaer man vil tillate å utføre tjenestene. Med EØS-avtalen i ryggen kan internasjonale konserner kreve å få legge inn anbud når tjenesten først er privatisert.

Oppgave- og ansvarsfordeling mellom forvaltningsnivåene

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i at hovedtrekkene i dagens oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene bør videreføres. Disse medlemmer mener likevel at det på flere områder trengs en klarere ansvarsfordeling mellom kommuner og fylkeskommuner. Som hovedregel skal hjemkommunene ha ansvaret for å skaffe egnede behandlingstiltak. Statlige midler til behandlingstiltak skal i hovedsak gå til kommunene, som følge av deres primæransvar overfor sine innbyggere.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen viser til at ansvar for rehabilitering, oppfølging av botiltak, hjemmebesøk og sysselsetting etter opphold i institusjoner må legges på kommunene gjennom presiseringer i lov og forskrifter - enten det gjelder psykiatrien, barnevernet eller rusmisbrukeromsorgen.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det er viktig at tiltakene for rapportering mellom kommuneforvaltningen og staten blir videreutviklet, og vil i denne sammenhengen peke på et nytt system for resultatrapportering mellom kommune og stat - KOSTRA. Disse medlemmer mener dette prosjektet bør være et redskap for bedre ressursutnyttelse og styring i kommunene.

       Disse medlemmer mener at det er viktig å se regionene som en helhet for å kunne utnytte tilgjengelige ressurser. Dette gjelder både sykehusdrift i helseregionene og skole- og næringsutvikling i fylkene. Ikke minst er det viktig at kommunene gjennom adgangen til interkommunalt samarbeid utnytter muligheter for stordriftsfordeler ved å samordne tjenester slik som lønnsutbetaling og personalpolitikk samt kjøp av bank- og forsikringstjenester.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.9, særlig punkt 8.2.9.6, « Kommunenes ansvar og mulighet for å trygge velferdssamfunnet ».

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine respektive fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen ønsker en forvaltningsreform. Det norske forvaltningssystem er svært sentralstyrt og detaljorientert. Det er først og fremst innrettet på å styre produksjonen av tjenestene, og er lite fleksibelt. I dag har kommuner og fylkeskommuner i hovedsak ansvar for å planlegge, finansiere, produsere og kontrollere de tjenester de tilbyr innbyggerne. Mangelen på et klart skille mellom produksjonsansvar og kontrollmyndighet er uheldig, og kan innebære at politiske mål kommer i konflikt med ivaretagelse av kontrollfunksjonen. Dagens forvaltningssystem er ikke, slik disse medlemmer ønsker, innrettet på en størst mulig valgfrihet for den enkelte og familien.

       Disse medlemmer vil som hovedregel skille offentlig tjenesteproduksjon fra forvaltningen, og innføre et finansieringssystem der betalingen i større grad følger brukernes valg. Derved kan man oppnå en mer effektiv ressursutnyttelse ved konkurranse mellom offentlige enheter og mellom offentlig og privat virksomhet. Ved en slik endring av finansieringssystemet vil man dessuten gi brukerne økt valgfrihet og innflytelse over utformingen av offentlig betalte tilbud.

       Disse medlemmer peker på at fristilling av offentlige enheter som sykehus og skoler er et virkemiddel for å få dette til. Fristilling innebærer at enheten i større grad styrer seg selv og skaffer seg inntekter ved å levere tjenester som det offentlige betaler. I kommunene er det naturlig med økt fristilling av barnehager, skoler, eldreinstitusjoner og andre tjenester for eldre. Innenfor det ansvarsområde fylkeskommunene har i dag, er det naturlig å gi videregående skoler, sykehus og kollektivtilbud en friere stilling. Det blir mindre viktig for brukeren hvem som eier institusjonene. De politiske beslutninger blir først og fremst knyttet til overordnede prioriteringer.

       Disse medlemmer peker på at en fristilling av videregående skoler, sykehus og kollektivtransport vil berøre de dominerende deler av fylkeskommunens oppgaver og i stor grad redusere behovet for dette forvaltningsnivået. Samtidig viser erfaringer at fylkeskommunen ikke representerer noen ideell størrelse for løsning av alle oppgaver den er pålagt. Mange oppgaver med et større regionalt og nasjonalt mål som f.eks. sykehusdrift kan like gjerne være et nasjonalt ansvar.

       Disse medlemmer mener offentlige tjenester, infrastruktur, planlegging og regulering med et klart lokalt siktemål bør løses lokalt - med større handlefrihet og ansvar for primærkommunene enn i dagens strukturer.

       Disse medlemmer trekker den konklusjon at dette på sikt vil åpne for en avvikling av fylkeskommunen, samtidig som primærkommunens stilling styrkes. Eventuelle endringer i kommunestrukturen bør skje naturlig ut fra endringer i lokale behov og baseres på frivillighet.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at kommunene er tillagt store felles oppgaver og har fått større betydning for folks hverdagsliv de senere årene. Men når det overføres større myndighet og flere oppgaver er det en viktig forutsetning at kommunene og fylkeskommunene har økonomi til å ivareta sine funksjoner. De aller fleste kommuner opplever et sprik mellom oppgaver og økonomisk evne til å løse disse, noe som fører til nedskjæringer, sentralisering og privatisering av kommunale tilbud og tjenester.

4. Nærings- og arbeidslivsveggen

4.1 Sysselsettingspolitikken

4.1.1 Sammendrag

4.1.1.1 Utfordringer og mål

       Høy sysselsetting er avgjørende for å sikre velferden økonomisk, både for den enkelte og for samfunnet. Arbeid har en egenverdi for den enkelte i form av inntekt, sosial tilhørighet og deltakelse. En politikk for høy sysselsetting og økt verdiskaping vil også bidra til en mer jevn fordeling av inntekt og levekår. For Regjeringen er derfor arbeid til alle det viktigste målet, både i den økonomiske politikken og i velferdspolitikken.

       Samtidig vil det ut over i neste århundre være en stor oppgave å sikre tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft. Bakgrunnen er aldringen av befolkningen. Alderssammensetningen endres slik at en stadig mindre andel vil befinne seg i de aldersgruppene der yrkesaktiviteten er størst. Samtidig øker behovet for arbeidskraft i pleie- og omsorgssektoren. Regjeringen legger stor vekt på å videreføre en politikk som bidrar til høy yrkesdeltaking. Det vil bli lagt vekt på at arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til at flest mulig kan komme i ordinært arbeid. En hovedutfordring framover vil være å bidra til at de arbeidsledige i større grad kan fylle de ledige stillingene som finnes. Her vil det generelt være viktig med god mobilitet i arbeidsmarkedet. Velferdspolitikken skal også bidra til høy velferd, bedre fordeling og likestilling mellom grupper ved å stimulere til ordinært arbeid. De langsiktige utfordringene i sysselsettingspolitikken tilsier at det er grunn til å være tilbakeholden med å gjennomføre ytterligere sosiale reformer som kan gi en varig svekkelse av det totale arbeidstilbudet.

       Et inntektspolitisk samarbeid mellom partene i arbeidslivet har vært et sentralt element i den helhetlige strategien for økt sysselsetting som har blitt fulgt med utgangspunkt i Solidaritetsalternativet. Fortsatt moderat lønnsutvikling er helt avgjørende for å videreføre den positive utviklingen på arbeidsmarkedet også i årene som kommer. En videreføring av Solidaritetsalternativet vil være sentralt i denne sammenheng.

       Personer med svak utdanningsbakgrunn, og særlig personer som er over 60 år, og enkelte grupper av innvandrere, viser seg å være mest utsatt på arbeidsmarkedet. Sterk satsing på arbeidsmarkedstiltak og utdanningsplasser har bidratt til at det er relativt få unge langtidsledige. Regjeringen legger stor vekt på å hindre at personer gjennom langvarige og/eller gjentatte ledighetsperioder kommer i fare for å miste kontakten med arbeidsmarkedet på mer varig basis. Regjeringen vil derfor fortsatt føre en aktiv arbeidsmarkedspolitikk.

       Det er i avsnitt 3.1.2 i meldingen redegjort for situasjonen på arbeidsmarkedet ved inngangen til programperioden

4.1.1.2. Hovedlinjer i Regjeringens politikk

       Solidaritetsalternativet skal videreutvikles som en helhetlig strategi for å øke verdiskapingen og sysselsettingen. Hovedelementene i strategien vil fortsatt bygge på en solidarisk lønnspolitikk, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og arbeidslinja i velferdspolitikken. Det inntektspolitiske samarbeidet med partene i arbeidslivet vil bli videreført.

       Regjeringen vil fortsatt legge stor vekt på å føre en arbeidsmarkedspolitikk basert på aktive tiltak framfor passiv utbetaling av stønader. God formidling, målrettede arbeidsmarkedstiltak som gjør det lettere for de arbeidsledige å finne arbeid, en utforming av stønadssystemene som gjør det økonomisk lønnsomt å søke jobb, og strenge krav til å ta tilvist arbeid, er viktige elementer i arbeidsmarkedspolitikken.

       Effektiv arbeidsformidling er en viktig forutsetning for et godt fungerende arbeidsmarked. En effektiv formidling får ned søketiden for arbeidstakerne og bedriftene, og vil kunne øke sysselsettingen og redusere ledigheten. Jo strammere arbeidsmarkedet er, jo viktigere er det med rask formidling av ledige og av arbeidstakere som ønsker å bytte jobb. Et viktig formål for arbeidsmarkedsetatens økte formidlingsinnsats har vært å kunne gi bedre og mer helhetlig bistand til langtidsledige og grupper med særlige vansker på arbeidsmarkedet. Samtidig har de ledige også et eget ansvar for å være aktive arbeidssøkere. De arbeidssøkendes motivasjon for å søke etter nytt arbeid avhenger blant annet av den økonomiske godtgjørelsen og andre fordeler ved å være i jobb, sammenlignet med å motta dagpenger eller å delta på arbeidsmarkedstiltak.

       Arbeidsmarkedstiltakene har en viktig stabiliseringspolitisk rolle, slik det blant annet ble understreket av Sysselsettingsutvalget ( NOU 1992:26 ). Regjeringen legger fortsatt til grunn at arbeidsmarkedstiltakene skal brukes som et stabiliseringspolitisk virkemiddel, det vil si at de bør trappes ned i oppgangskonjunkturer og opp ved tilbakeslag i økonomien. Samtidig bør tiltakenes sammensetning og nivå tilpasses de strukturelle problemene på arbeidsmarkedet.

       Grupper som tidligere har hatt problemer på arbeidsmarkedet har nå vesentlig bedre jobbmuligheter. Regjeringen legger vekt på å tilpasse omfanget og utformingen av tiltakene best mulig til situasjonen på arbeidsmarkedet. Under lavkonjunkturen ble tiltaksnivået trappet kraftig opp med sikte på å bidra til at de ledige ikke skulle miste fotfestet på arbeidsmarkedet. I en situasjon med høy etterspørsel etter arbeidskraft er det viktig å sikre at flest mulig arbeidssøkere er tilgjengelige for ordinært arbeid. Som følge av bedringen på arbeidsmarkedet fra 1993 er tiltakene trappet ned. Utviklingen tilsier gjennomgående kortere tiltaksperioder enn tidligere. For Arbeidsmarkedsopplæringen er begrenset varighet også viktig for å begrense rekrutteringen av personer som primært er utdanningssøkende, og som dermed bør benytte seg av det ordinære utdanningssystemet. Dette må imidlertid veies mot det forhold at en viss varighet vil være nødvendig for at deltakerne skal tilegne seg nye kunnskaper.

       En situasjon med sysselsettingsvekst og tiltakende knapphet på enkelte typer arbeidskraft tilsier vektlegging av tiltak som fremmer mobiliteten og gjør de arbeidsledige mer tilgjengelige for de ledige stillingene. Det er videre viktig at arbeidsmarkedsetaten så raskt som mulig tilviser kvalifiserte arbeidssøkere til ledige jobber. Normalt bør arbeidsmarkedstiltak først settes inn etter en periode med aktiv arbeidssøking for å understøtte formidlingen til de ledige jobbene. Tiltak må imidlertid settes inn tilstrekkelig tidlig for å motvirke problemer som kan følge av langvarig ledighet.

       Selv om det legges til grunn en ytterligere økning i sysselsettingen de kommende årene, vil det fortsatt være nødvendig med målrettet innsats overfor grupper som møter en særlig vanskelig situasjon på arbeidsmarkedet. Dette vil i første rekke være langtidsledige, herunder personer som har brukt opp sine dagpengerettigheter, og spesielt personer som har svak eller mangelfull utdanningsbakgrunn og liten yrkeserfaring, samt yrkeshemmede. Herunder vil det fortsatt være en prioritert oppgave å forhindre at ungdom passiviseres som følge av langvarig ledighet. Selv med sterk bedring på arbeidsmarkedet vil det derfor være behov for et visst nivå på arbeidsmarkedstiltakene.

       Undersøkelser viser at enkelte grupper av innvandrere har særlige problemer på arbeidsmarkedet. Det vises til nærmere omtale av innvandrernes situasjon i avsnitt 4.3 i meldingen. Langtidsledige innvandrere vil fortsatt bli prioritert av arbeidsmarkedsetaten på lik linje med andre langtidsledige. Problemene en del innvandrere har på arbeidsmarkedet kan imidlertid være særlig sammensatte, og blant annet knyttet til manglende kjennskap til norsk språk og norsk arbeidsliv samt innslag av diskriminering på arbeidsmarkedet. Regjeringen vil prioritere tiltak som kan styrke innvandrernes stilling på arbeidsmarkedet, og som samtidig bidrar til å integrere innvandrerne bedre i det norske samfunnet.

       Ønsket om gode stønadsordninger for de ledige må vurderes opp mot hvordan de påvirker tilpasningen til den enkelte arbeidstaker og bedrift. Det må dessuten også legges vekt på de budsjettmessige kostnadene for det offentlige. Det kan ligge et dilemma i at gode stønadsordninger som gir god inntektssikring samtidig kan svekke motivasjonen for jobbsøking, jf. boks 3.1 i meldingen. Dagpengeregelverket inneholder strenge krav om at dagpengemottakerne skal være disponible for arbeidsmarkedet. Regjeringen legger vekt på at en streng praktisering av avstengningsreglene er en forutsetning for å opprettholde en dagpengeordning som gir god inntektssikring. I en konjunktursituasjon med vekst i tilgangen på ledige stillinger vil flere arbeidssøkere få tilbud om jobb, og vil dermed kunne bli berørt av en restriktiv praktisering av kravene til disponibilitet. Med knapphet på enkelte typer arbeidskraft lokalt vil dette være et viktig hjelpemiddel for å kunne skaffe arbeidsgivere kompetent arbeidskraft.

       Fra 1994 til 1996 synes antallet delvis ledige dagpengemottakere å bli noe redusert, men i mindre grad enn helt ledige. Utviklingen kan være et tegn på at det legges for lite vekt på å bidra til at disse personene får tilbud om økt stillingsandel, samtidig som utformingen av dagpengeordningen på dette punktet kan bidra til å svekke den enkeltes egen motivasjon for å øke sin arbeidstid. I en periode med tiltakende knapphet på arbeidskraft er det viktig å bidra til at delvis sysselsatte arbeidssøkere i større grad kan øke sin arbeidsinnsats. Regjeringen vil foreta en nærmere vurdering av tiltak som kan bidra til at flere delvis ledige dagpengemottakere kan få økt sin stillingsandel.

       Yrkesdeltakingen blant eldre har kontinuerlig blitt redusert gjennom de siste tiårene. Det er ønskelig å reversere denne utviklingen, blant annet gjennom å forbedre de eldres stilling i arbeidsmarkedet for å hindre utstøting. Regjeringen vil arbeide for en økning i den gjennomsnittlige avgangsalderen. Samtidig har mange eldre behov for å forlate arbeidslivet eller redusere arbeidstiden før de har nådd pensjonsalderen. Satsing på attføring og tiltak som kan bedre arbeidsmiljøet vil være sentrale elementer i en politikk for høyere yrkesdeltaking blant eldre. For en del eldre vil muligheten for å fortsette lenger i arbeid bedres ved å legge til rette for økt fleksibilitet, jf. nærmere omtale i avsnitt 5.6. Pensjonsalderen på 67 år i folketrygden vil bli opprettholdt.

       Arbeidsmarkedsetaten fikk i 1994 et helhetlig ansvar for yrkesrettet attføring. En av hensiktene med reformen var at yrkesrettet attføring skulle være prøvd der det er mulig, før det søkes om uførepensjon. Attføringstiltak bør så langt som mulig utformes slik at de motiverer og kvalifiserer yrkeshemmede til å få innpass i arbeidslivet. Dette forutsetter blant annet at tiltakene er tilpasset etterspørselen på arbeidsmarkedet. I det videre attføringsarbeidet vil det ellers bli lagt vekt på økt brukermedvirkning. Yrkeshemmede som selv deltar aktivt gir det beste utgangspunktet for gode attføringsresultater. Det vil fortsatt bli lagt vekt på evaluering av tiltakene. Resultatene vil danne grunnlag for målretting av tiltakene mot de gruppene som kan få økt sine muligheter i arbeidslivet mest.

       I kapittel 6* vises det til den betydning lov- og regelverk for ansettelsesforhold, arbeidsmiljø mv. kan ha for arbeidsmarkedets funksjonsmåte. Regjeringen vil fortsatt arbeide for et sterkt stillingsvern, hvor hovedregelen skal være fast tilsetting. Samtidig vil Regjeringen følge utviklingen på arbeidsmarkedet nøye for å vurdere konsekvensene av dagens reguleringer. En hovedutfordring vil være å støtte opp under næringslivets behov for kompetanse og omstillingsdyktighet, samtidig som arbeidstakernes helse og rettigheter ivaretas.

       Mottak av tjenestepensjon gir i dag grunnlag for oppsigelse av eldre arbeidstakere. Dette innebærer blant annet at en del arbeidstakere som mottar tjenestepensjon fra fylte 67 år må slutte i arbeidet, selv om de kan ha motivasjon og forutsetninger for å fortsette. Regjeringen vil legge fram et lovforslag som utelukker at en tjenestepensjonsordning i seg selv kan gi saklig grunn for oppsigelse. Dette vil understøtte arbeidslinjen og gi de eldre en mer reell valgmulighet til å fortsette å arbeide fram til fylte 70 år.

       Det er nødvendig å arbeide videre for å sikre mer likestilling både i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. Regjeringen vil bygge videre på den likestillingspolitikken som er ført de siste tiårene og arbeide for at det tas hensyn til likestilling på alle samfunnsområder. Barn har rett til både mor og far som omsorgspersoner i oppveksten. Dette er særlig viktig i de første småbarnsårene. Gode og fleksible permisjonsordninger er viktige for at kvinner skal kunne beholde tilknytningen til arbeidslivet også i den fasen de har små barn. Fødselspermisjonen for arbeidstakere skal videreføres på dagens nivå; dvs. 42 uker med 100 % dekning av inntektsgrunnlaget, eller 52 uker med 80 % dekning. Regjeringen vil vurdere å øke fleksibiliteten gjennom et nytt alternativ med 70 ukers permisjon med 60 % dekning av inntektsgrunnlaget. Dette vil imidlertid bli vurdert nærmere ut fra blant annet virkninger for kvinners stilling på arbeidsmarkedet, og fedrenes muligheter til å ta ut større del av permisjonen. Tidskontoordningen vil bli videreført, men regelverket vil bli løpende vurdert og videreutviklet i lys av nye erfaringer. Arbeidsvurderingsutvalget ( NOU 1997:10 ) har foretatt en vurdering av lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, og kommet til at deler av forskjellene skyldes faktorer som utdanning, ansvar, risiko og etterspørsel i markedet. Yrker dominert av kvinner har gjennomgående lavere lønnsnivå enn yrker dominert av menn. Dette gjelder også når kompetansekrav m.v. kan betegnes som likeverdige.

       I kapittel 6* drøftes spørsmål knyttet til deling av arbeid gjennom redusert arbeidstid og ulike permisjonsordninger. Det vises til at en generell reduksjon i arbeidstiden vil være uheldig i forhold til de utfordringene det norske samfunnet står overfor i neste århundre. En generell reduksjon i arbeidstiden vil redusere mulighetene for å løse de velferdsutfordringene vi står overfor. Derfor vil Regjeringen videreføre og styrke arbeidslinjen. Dette er et av hovedelementene i Solidaritetsalternativet.

       I enkelte andre europeiske land er det gjennomført tiltak for å stimulere sysselsettingen i husholdningsrettet tjenesteyting. Bakgrunnen har vært tendensen til økt, og vedvarende høy, ledighet blant lavt utdannede. Regjeringen er av den oppfatning at subsidier til visse former for tjenesteyting ikke er et hensiktsmessig virkemiddel for å bedre sysselsettingsmulighetene for arbeidssøkere med lav utdanning, jf. kapittel 6*. Fordelingsmessige argumenter taler også mot slike subsidier. Arbeidsmarkedspolitikken og utdanningspolitikken er utformet for å bidra til at alle grupper i størst mulig grad skal kunne delta i arbeidslivet. Innenfor en slik politikk vil det bli lagt stor vekt på å styrke posisjonen til svake grupper i arbeidsmarkedet.

4.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at høy sysselsetting vil sikre velferden økonomisk, både for den enkelte og for samfunnet, og bidra til en jevnere fordeling av inntekt og levekår. Disse medlemmer mener derfor arbeid til alle må være hovedmålet, både i den økonomiske politikken og i velferdspolitikken.

       Disse medlemmer viser til at både ledighets- og sysselsettingsutviklingen har hatt en mer positiv utvikling enn anslagene som ble presentert i Langtidsprogrammet 1994-97. Ledigheten har gått markert ned fra sitt historiske toppnivå i 1993 og sysselsettingen anslås nå å øke med hele 168.000 personer fra 1993 til 1997.

       Disse medlemmer viser til at det nå er mangel på arbeidskraft innen flere sektorer i samfunnet, f.eks. innenfor helse- og omsorgsyrker, mekanisk industri, bygg og anlegg. Dette skjer samtidig som ledighetsnivået fremdeles er over 4 % målt ved AKU-ledighetstallene. Dette tyder på at en stor del av ledigheten er av mer strukturell karakter, dvs. at de arbeidsledige ikke innehar de kvalifikasjoner som kreves eller ikke bor i de områder hvor det er ledige jobber. En politikk som tar sikte på å øke etterspørselen i økonomien for å redusere ledigheten vil dermed kunne føre til økt pris- og kostnadspress uten at effekten på ledigheten blir stor.

       Disse medlemmer vil prioritere en politikk som bidrar til høy yrkesdeltaking og som kan bidra til at de arbeidsledige i større grad kan fylle de ledige stillinger som finnes. En god mobilitet i arbeidsmarkedet vil bidra til dette. En slik aktiv arbeidsmarkedspolitikk er nødvendig for at ledigheten skal kunne gå ytterligere ned uten at pris- og kostnadsveksten skyter fart.

       En stor utfordring i arbeidsmarkedspolitikken er å unngå at personer gjennom langvarige og/eller gjentatte ledighetsperioder kommer i fare for å miste kontakten med arbeidsmarkedet på mer varig basis. Disse medlemmer vil derfor peke på at arbeidsmarkedspolitikken må rettes inn mot en effektiv arbeidsformidling, tiltak som kvalifiserer de ledige for arbeid, en utforming av stønadssystemet som gjør det økonomisk lønnsomt å søke jobb og strenge krav til å ta tilvist arbeid.

       Disse medlemmer vil peke på at det uansett nedgang i ledigheten vil være nødvendig med et visst nivå på tiltakene f.eks. for å hindre at langtidsledige passiviseres og tiltak som kan bedre innvandreres kvalifikasjoner.

       Disse medlemmer viser til at arbeidsmarkedstiltakene må tilpasses situasjonen på arbeidsmarkedet slik at de kan brukes som et stabiliseringspolitisk virkemiddel. I en situasjon med vekst i sysselsettingen og knapphet på arbeidskraft må tiltakene fremme mobilitet og bidra til at de ledige blir mer tilgjengelige for ledige jobber.

       Disse medlemmer er bekymret over at yrkesdeltakingen blant eldre kontinuerlig er redusert de siste tiårene. Det er ønskelig å reverserer denne utviklingen. Disse medlemmer vil spesielt peke på tiltak som kan bedre de eldres arbeidsmiljø samt tiltak som kan bidra til økt fleksibilitet for de som ønsker å fortsette i arbeid. Disse medlemmer viser til at f.eks. mottak av tjenestepensjon i dag gir grunnlag for oppsigelse av eldre arbeidstakere. Disse medlemmer mener dette ikke skal kunne være saklig oppsigelsesgrunn og har merket seg at Regjeringen vil fremme et lovforslag som utelukker slik oppsigelse. Disse medlemmer viser til at dette vil understøtte arbeidslinjen og gi de eldre en mer reell valgmulighet til å fortsette i arbeid til fylte 70 år.

       Disse medlemmer understreker viktigheten av at arbeidet for å fremme lik lønn for arbeid av lik verdi for kvinner og menn videreføres. Disse medlemmer viser til NOU 1997:10 Arbeidsvurdering som virkemiddel for likelønn, som blant annet fremmer forslag om å utvikle arbeidsvurdering som metode for likelønn. Metoden skal konkretisere begrepet arbeid av lik verdi.

       Disse medlemmer mener at barn har rett til både mor og far som omsorgspersoner i oppveksten. Fleksible permisjonsordninger kan bidra til dette. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil vurdere å øke fleksibiliteten gjennom et nytt alternativ med 70 ukers permisjon med 60 % dekning av inntektsgrunnlaget. Disse medlemmer har videre merket seg at Regjeringen vil videreutvikle tidskontoordningen og at Regjeringen vil arbeide med sikte på å innføre selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger for yrkesaktive fedre.

       Disse medlemmer viser til at det nå er knapphet på arbeidskraft innen mange sektorer og at blant annet store omsorgsutfordringer venter i neste århundre. Dette tilser at yrkesdeltakingen stimuleres. Disse medlemmer vil derfor advare mot arbeidstidsreformer som reduserer tilgangen på kvalifisert arbeidskraft.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8 « Fra oljeøkonomi til allsidig næringsliv », samt til sine respektive fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen understreker at det har stor verdi for den enkelte å kunne klare seg selv. Innbyggerne har rett til beskyttelse mot offentlige hindringer som gjør det vanskelig å skaffe seg et utkomme gjennom eget arbeid. Mangel på arbeid innebærer sløsing med menneskelige og økonomiske ressurser. Disse medlemmer vil at myndighetene skal fjerne hindringer for jobbskaping og etablere gode og stabile rammevilkår for bedriftene. Omstillingsevne og høy kompetanse blir stadig mer sentrale konkurransefaktorer for næringslivet. Det er viktig at bedriftene stimuleres til å investere i kompetanseutvikling og etterutdannelse av sine ansatte. Økt satsing på etterutdannelse må komme som følge av et sammenfall mellom bedriftenes og de ansattes interesser, ikke gjennom nye lovpålegg.

       Disse medlemmer mener offentlige reguleringer og inngrep bidrar i dag aktivt til å forhindre vekst i sysselsettingen. For å gi grobunn for flere arbeidsplasser og gjøre det enklere for den enkelte å få innpass i arbeidsmarkedet kreves det et mer fleksibelt arbeidsmarked, med færre reguleringer og økonomiske belastninger for dem som søker eller tilbyr arbeid. Disse medlemmer vil i tillegg til å redusere skattebelastningen:

-	Forenkle lovverket av hensyn til arbeidsplasser og lønnsomheten i nye og eksisterende bedrifter.

-	Fjerne forbudet mot midlertidige ansettelser.

-	Avvikle lov om allmenngjøring av tariffavtaler.

-	Tillate privat arbeidsformidling og arbeidsutleie.

-	Likestille organiserte og uorganiserte arbeidstagere i alle deler av arbeidslivet.

-	Lovfeste organisasjonsfriheten. Den enkelte arbeidstager skal ha full frihet til å velge å være organisert eller uorganisert, og til å velge eventuell organisasjon, uten at dette innvirker på formelle rettigheter og plikter i arbeidsforholdet.

-	Utvide mulighetene til å arbeide frivillig overtid.

-	Fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger.

-	Stimulere til økt satsning på etter- og videreutdannelse i bedriftene. Fastsettelse av rammene for faglig oppdatering på arbeidsplassen er et ansvar for partene i arbeidslivet.

-	Kritisk gjennomgå reglene i sysselsettingsloven, arbeidsmiljøloven, sykelønnsordningen og konsesjons- og omsetningsreguleringer i landbruk og fiskeri med sikte på å myke opp eller avskaffe regler som hindrer nyetableringer.

-	Arbeide for en innstramning av sykelønnsordningen og minske faren for misbruk gjennom redusert utbetaling i sykeperioden og innføring av en karensdag.

-	Se til at dagpengene er høye nok til å leve av, men samtidig motivere for arbeid og selvhjulpenhet fremfor passive utbetalinger.

-	Bekjempe diskriminering basert på kjønn eller etnisk opprinnelse og motarbeide systematiske lønnsforskjeller eller annen ulikebehandling mellom kvinner og menn.

       Disse medlemmer viser til OECDs landrapport for Norge for 1997 som gir et sett av politikkanbefalinger for Norge som stemmer overens med den politikk disse medlemmer vil gjennomføre. OECDs anbefalinger går i korthet ut på følgende:

-	Vurdere å øke sysselsettingsfleksibiliteten gjennom en mer liberal lovgivning, spesielt på området midlertidige ansettelser.

-	Reformere systemet for ledighetstrygd og andre sosiale ytelser for å bedre incentivene i tilbudssiden av arbeidsmarkedet.

-	Gjennomgå de aktive arbeidsmarkedstiltakene med sikte på å gjøre disse mer målrettet i kompetanseoppbyggingen og avvikle det offentlige formidlingsmonopolet.

-	Finne måter å øke lønnsfleksibiliteten på slik at sammenhengen mellom lønn og arbeidsproduktivitet blir bedre.

-	Avvikle reguleringer og restriksjoner på områder som er dominert av statlige virksomheter eller der det er utilstrekkelig konkurranse mellom private virksomheter.

-	Bedre forskningssamarbeidet mellom offentlig og privat sektor, samt evaluere og rasjonalisere programmene for teknologispredning.

-	Legge til rette for dannelsen av «clustere» og nettverk mellom små- og mellomstore bedrifter for å bedre mulighet til å konkurrere effektivt med etablerte firmaer i et globalt marked.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepartis målsetting er arbeid til alle. Med en slik målsetting kan ikke politiske myndigheter fraskrive seg ansvaret for å skaffe arbeid til alle. Disse medlemmer vil ha en mer aktiv næringspolitikk som legger større vekt på nyetableringer, økt offentlig engasjement og en deling av arbeid reform som gir en mer rettferdig fordeling av arbeid og inntekt.

       Disse medlemmer mener det offentlige bør være en motor for verdiskapning bl.a. gjennom tiltak som:

-	Økte offentlige investeringer i boligbygging.

-	Økte offentlige investeringer i helse- og omsorg.

-	Etablering av samvirkebedrifter i lokalmiljøet som skal koordinere og yte ulike typer tjenester som kommunenes innbyggere har behov for.

-	Innføre forsøksordninger med et spekter av tiltak for å stimulere tjenesteproduksjon fra en svart, individualisert sektor til en organisert virksomhet med arbeidstakerrettigheter.

-	Økt offentlig innsats for å bekjempe miljøproblemene.

-	En mer aktiv bruk av utdanningsvikariater generelt og tilbud om utdanningsvikariater som sikrer særlig ufaglært ungdom mulighet for vikariater.

       Disse medlemmer vil videre peke på at rask teknologisk utvikling og sterk økning i produktiviteten har ført til at etterspørselen etter arbeidskraft minsker og mange arbeidsplasser forsvinner. Det betyr at økonomisk vekst alene ikke kan sikre full sysselsetting. Disse medlemmer går derfor inn for deling av arbeid fordi dette sammen med økt satsing på jobbskaping, representerer den raskeste og beste veien til full sysselsetting. Dersom vi ser tilbake finner vi at antallet arbeidsplasser de siste tiårene har kommet som følge av kortere arbeidstid og kraftig vekst i bruken av deltid. Disse medlemmer vil fremholde følgende elementer som sentrale i en strategi for arbeidsdeling og jobbskaping:

-	Rett til videre- og etterutdanning der arbeidsledige skal kunne gå inn arbeidsplasser som skapes gjennom deling av arbeid.

-	En gradvis reduksjon av arbeidstida.

-	En utvidelse av den avtalefestede pensjonsordningen.

-	Forsøksprosjekter med 6-timers dag.

-	Videreutvikling av permisjonsordningene i forbindelse med farspermisjon, lengre utdanningsløp eller sabbatsår.

-	Arbeidsmarkedstiltak i større grad brukt til lengre utdanningsløp, og utvidelse av ordningen med vikarplasser.

-	Oppheving av arbeidsmarkedstiltak som fortrenger ordinær arbeidskraft.

-	Reduksjon av overtid og dobbeltarbeid.

-	All ungdom under 25 år skal sikres tilbud om arbeid eller utdanning gjennom bl.a. utbygging av opplæringsplasser, skatte-, avgifts- og tilskuddsordninger.

       Disse medlemmer mener videre det kan gjøres langt mer enn i dag for å skape miljøarbeidsplasser. Særlig tre områder innenfor miljøindustri er viktig å satse på: Gjenbruk, alternativ energi og ENØK.

       Disse medlemmers målsetting er å gjennomføre et vugge-til-grav-prinsipp for produksjonen. Dette innebærer at industrien underlegges både lovverk og økonomiske virkemidler som gir ansvar for de produserte varenes livssyklus. Virkemidler vil være lover, forskrifter og økonomiske virkemidler for å skape vekst i gjenvinnings- og gjenbruksbransjen.

       Disse medlemmer går inn for å opprette gjenbruks - og gjenvinningsprogrammer innenfor en lang rekke områder: Tele- og datautstyr, jern og metall, utrangerte industrienheter, papp og papir, plast og gummi, bildekk, drikkekartonger, glass, matavfall og tekstiler er alle produkter som enten ikke har eller har utilfredstillende løsninger på dette området i dag.

       I tillegg bør en del av oljefondet bygges opp som et fond for satsing på alternativ energi. På denne måten vil vi kunne skaffe levedyktige arbeidsplasser også for framtidas generasjoner. De viktigste områdene hvor det bør satses på alternativ energi er: Bioenergi, vindkraft, bølgekraft og solenergi.

       Disse medlemmer mener at for å kunne omstille offshoreindustrien og bygge opp annen næringsvirksomhet, må energiøkonomisering være et sentralt satsingsområde. Disse medlemmer går inn for å sette inn ENØK-tiltak på brukersiden i form av bedre isolasjon i nye og gamle boliger, opprustning av gamle kraftverk og tiltak innen industri og oljesektor. Varmepumper er et annet aktuelt satsningsområder.

       Disse medlemmer viser for øvrig til sine merknader under kapitlet om næringspolitikk.

4.2 Nærings- og distriktspolitikken

4.2.1 Sammendrag

4.2.1.1 Utfordringer og mål

       Et lønnsomt og vekstkraftig næringsliv i alle deler av landet er avgjørende for å nå mål om arbeid for alle, utvikling av velferdssamfunnet og et samfunn som er bærekraftig. I dette avsnittet gis en samlet drøfting av Regjeringens prioriteringer innen nærings-, distrikts-, samferdsels- og IT-politikken. Også den generelle økonomiske politikken og politikken for en bærekraftig utvikling, jf. kap. 2, og handelspolitikken, jf. kap. 6, står sentralt i den næringspolitiske strategien.

       For å øke verdiskapingen og sysselsettingen må vi bygge på de gode resultatene som er oppnådd. Solidaritetsalternativet har de siste årene lagt grunnlaget for styrking av verdiskapingen i Fastlands-Norge og økt sysselsetting.

       De ulike regionenes fortrinn må utvikles til hele landets beste. By og land har ulike funksjoner i samfunn og økonomi, og er gjensidig avhengig av hverandre. Ved å utnytte denne gjensidigheten kan det skapes mangfold i næringsutviklingen og et godt grunnlag for velferd i alle deler av landet.

       Samtidig må vi ta inn over oss de store endringer som skjer i vår tid - hvor globalisering og omstilling står sentralt. For næringslivet blir evnen til å konkurrere på internasjonale arenaer avgjørende for verdiskaping og sysselsetting. Det gjelder ikke lenger bare de tradisjonelle eksportbedriftene, men i stadig større grad også for underleverandører, det lokale næringslivet og andre bedrifter i distriktene. Gjennom økt samarbeid, allianser og nettverksbygging blir nasjonale grenser av stadig mindre betydning for næringslivet.

       Næringer og bedrifter som tidligere var skjermet, må i økende grad tilpasse seg konkurranse, både på markedene for innsatsfaktorer og for ferdige produkter. Husholdningene og andre deler av næringslivet vil i de fleste tilfellene dra fordeler av utviklingen, siden de kan få tilgang til bedre produkter og til en lavere pris enn før. Men for de ansatte som berøres og deres familier kan omstillinger i bedriften gi problemer. Særlig vil det gjelde de som mister sitt arbeid på steder med små muligheter for annen sysselsetting. Disse utfordringene må møtes ved å legge forholdene til rette for omstilling til ny virksomhet i stedet for å forsøke å holde liv i virksomheter som tiden har løpt fra.

       Kunnskapsinnholdet og tjenesteinnholdet utgjør en stadig større del av verdiskapingen. Anvendelsen av ny teknologi gjør det mulig å løse oppgaver bedre, å løse nye oppgaver og å utnytte ressursene bedre enn tidligere. Ny teknologi stiller også nye krav til kompetanse i arbeidsstyrken, og til opplæring og nyskaping i næringslivet.

       Med informasjons- og kommunikasjonsteknologien utvikles det meget raskt nye produkter og nettverk. IT er et verktøy som den enkelte kan bruke til å øke valgfriheten, tilegne seg mer informasjon og opptre i brukerfellesskap. I bedriftene kan IT brukes til å utvikle produkter og salgsapparat, effektivisere produksjonen og finne fram til et mer stimulerende arbeidsinnhold. En viktig utfordring i årene framover er å dra nytte av og bygge videre på de store investeringene som er nedlagt i IT- og teleutstyr. Samtidig må hensyn til personvern, likestilling og norsk kultur og språk bli ivaretatt på en god måte.

       Miljøproblemene er en av næringslivets hovedutfordringer. Aktiv medvirkning fra bedriftene er nødvendig for å utvikle et samfunn med effektiv ressursbruk og stor grad av gjenvinning. Miljøkravene skjerpes, både i Norge og internasjonalt. Norske bedrifter bør være i første rekke i arbeidet med å løse problemene fra egen virksomhet og egne produkter, og må ta sin del av ansvaret for å utvikle miljøvennlig produksjon og forbruk. Også markedet krever i økende grad en god miljøprofil hos bedriftene. Miljø har blitt et godt salgsargument.

       Svaret på den økte konkurransen, internasjonaliseringen, den nye teknologien og miljøproblemene må i første rekke være å utvikle kompetanse som gjør oss bedre i stand til å møte utfordringene. Dette gjelder både hos ledelse og ansatte, i næringslivet og offentlig sektor. Oppbygging av kunnskap vil være av grunnleggende betydning for verdiskapingen og utviklingen av det norske samfunn. Videre er investorer som utøver et kompetent og langsiktig eierskap, både norske og utenlandske, viktige for å beholde og utvikle sterke nærings- og kompetansemiljøer i Norge.

       For å møte disse utfordringene har Regjeringen satt opp følgende mål:

       Næringspolitikken skal bidra til økt verdiskaping for å realisere overordnede mål om velferd og sysselsetting. Regjeringen vil på bred basis legge forutsetninger for å styrke konkurranseevnen i økonomien, og dermed bidra til et lønnsomt og vekstkraftig næringsliv. Hensynet til små og mellomstore bedrifter vil stå sentralt i næringspolitikken.

       Distrikts- og regionalpolitikken skal bidra til å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønstret og å utvikle levedyktige regioner i alle deler av landet. Regjeringen vil legge forholdene til rette for en balansert sammensetning av befolkningen også i distriktene og at det utvikles likeverdige sysselsettings- og velferdstilbud. Det vil bli lagt vekt på å sikre et godt velferdstilbud i utkantene.

       Samferdselspolitikken skal bidra til økt verdiskaping og sysselsetting gjennom utvikling av et effektivt transport- og kommunikasjonstilbud. Regjeringen vil sikre god framkommelighet og høy trafikksikkerhet innenfor økologisk forsvarlige rammer. Det vil bli lagt økt vekt på en helhetlig samferdselsplanlegging, bedre samordning mellom de ulike transportmidlene og andre tiltak som fremmer en effektiv ressursbruk.

       IT-politikken skal bidra til at informasjons- og kommunikasjonsteknologien utnyttes til å styrke verdiskaping og sysselsetting i alle deler av landet, samtidig som det ikke skapes nye skiller i samfunnet. Regjeringen vil at offentlig sektor skal spille en aktiv rolle - ved å lage et framtidsrettet regelverk, som avansert bruker av informasjonsteknologi og som krevende kunde for næringslivet. Næringslivet må gå foran i anvendelsen av IT-teknologien, ikke bare ved effektivisering av produksjonen, men også ved å skape nye produkter og bedre arbeidsplasser.

       Det er i avsnitt 3.2.2 i meldingen redegjort for status ved inngangen til programperioden.

       Næringslivet går styrket ut av langtidsprogramperioden 1994-1997. I en lavkonjunktur for mange av våre handelspartnere har norske fastlandsnæringer klart å ekspandere både hjemme og i utlandet. Verdiskaping og sysselsetting i store deler av næringslivet har økt betydelig de siste årene. 15 års nedgang i industrisysselsettingen er snudd til ny vekst fra 1993. Eksportnæringene har vunnet innpass i nye markeder med stor vekst, ikke minst i Asia. Norske selskaper har i betydelig grad ekspandert i utlandet gjennom etablering og oppkjøp.

       Gjennom innsats over lang tid er det i store trekk skapt gode og likeverdige levekår i alle deler av landet. For levekårsforhold som lønn, utdanning, helse og arbeidsløshet er det i dag ikke systematiske forskjeller mellom fylker, eller de er i ferd med å utjevne seg. Det er imidlertid fortsatt betydelige forskjeller i levekårene innenfor fylker, og utviklingen i en del utkantkommuner, med nedgang i folketallet, er bekymringsfull.

       Forskning og utvikling (FoU) i næringslivet utgjør en mindre del av bruttonasjonalproduktet i Norge enn gjennomsnittet for OECD-landene. Det har blant annet sammenheng med en næringsstruktur med et relativt lite innslag av FoU-intensiv produksjon. Næringslivet finansierer en lavere andel av de samlede FoU-kostnadene i Norge enn i mange andre land.

       Over den siste tiårsperioden har det skjedd en vesentlig forbedring av transportnettet i Norge. Særlig har det blitt gjennomført mange vegprosjekter av stor lokal og regional betydning. Generelt er det høy standard og god kapasitet i transportnettet. I enkelte områder er det overkapasitet, mens det er kapasitets- og miljøproblemer særlig i og til dels omkring de største byene.

       Informasjonsteknologien er tatt aktivt i bruk i næringslivet, i offentlig sektor og av privatpersoner. Internasjonale sammenlikninger viser at Norge har blant de høyeste investeringene i IT- og teleutstyr, enten det måles pr. innbygger eller i forhold til bruttonasjonalproduktet. Teleprisene i Norge har gjennom første halvdel av 1990-årene gått fra å være blant de høyeste i verden til å bli blant de laveste. Som et av de første land vil Norge i løpet av 1997 ha digitalisert hele telenettet. Det gir husholdningene, næringslivet og offentlig sektor i alle deler av landet tilgang på et vidt spekter av moderne informasjons- og kommunikasjonstjenester.

4.2.1.2 En helhetlig nærings- og distriktspolitikk

En bred næringspolitisk strategi

       For å møte utfordringer knyttet til reduserte petroleumsinntekter i neste århundre, må verdiskapingen i det fastlandsbaserte næringslivet i alle deler av landet styrkes. Grunnlaget er en forsvarlig finans- og pengepolitikk sammen med en videreføring av det inntektspolitiske samarbeidet. Anvendelsen av petroleumsinntektene må støtte opp under en stabil vekst i fastlandsøkonomien. På dette grunnlaget skal næringspolitikken bidra til å styrke konkurranseevnen på bred basis.

       Vilkårene for økt verdiskaping og sysselsetting i næringslivet bestemmes av mange forhold - både bedriftsinterne, markedsmessige og myndighetsbestemte forhold. En framtidsrettet nærings- og distriktspolitikk må fremme en helhetlig strategi for et vekstkraftig næringsliv i alle deler av landet. Det må spesielt legges vekt på de utfordringer som små og mellomstore bedrifter møter. Utformingen av en helhetlig strategi innebærer at en rekke politikkområder ses i sammenheng.

       Sentrale oppgaver i næringspolitikken er å fremme en effektiv utnyttelse av ressursene på områder av betydning for næringsutviklingen, øke kompetansen i nærings- og arbeidslivet, bidra til nyskaping (innovasjon) og anvendelse av ny kunnskap og teknologi, legge til rette for tilstrekkelig tilgang av risikovillig kapital i alle deler av landet og utvikle offentlig sektor som en positiv konkurransefaktor. I en kunnskapsbasert økonomi blir videreutvikling av utdannings- og forskningssystemet en sentral oppgave, jf. kap. 4 i meldingen.

       Fordi det er mange politikkområder som er viktige for næringsutviklingen er det viktig å se innsatsen på de ulike områdene i sammenheng. Regjeringen vil arbeide for en mer sektorovergripende og samordnet næringspolitisk innsats mellom de berørte statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter. I programperioden er det særlig aktuelt å se nærmere på hvordan ressursene anvendes til utdanning, kompetanseutvikling og samferdsel.

       Den økte internasjonaliseringen av næringslivet setter større krav til en helhetlig og samordnet næringspolitikk. Dette er hovedgrunnen til at ansvaret for de næringspolitiske og deler av de handelspolitiske sakene ble samlet i Nærings- og handelsdepartementet fra 1. januar 1997. Regjeringen tar dermed sikte på å legge større vekt på internasjonale forhold i utformingen av næringspolitikken i årene framover.

       Regjeringen legger til grunn at næringsnøytralitet bør være et hovedprinsipp i utformingen av næringsrettede virkemidler. Næringspolitikken skal bidra til å stimulere nyskaping, omstillingsdyktighet og lønnsomhet i hele næringslivet. Det kan best skje ved at ulike næringer og bedrifter utvikler sin kompetanse og konkurransedyktighet med utgangspunkt i mest mulig like rammebetingelser. Dersom omstillingsprosesser blir forhindret vil tapet av verdiskaping over tid kunne bli stort. I forhold til enkelte næringer, blant annet jordbruk, vil det likevel på grunn av Norges klimatiske og geografiske forhold være behov for særskilte støttetiltak.

       Mellom vareproduserende og tjenesteytende virksomhet er det en gjensidig avhengighet og omfattende samhandling, noe som gjør det vanskelig og heller ikke ønskelig å trekke et klart skille mellom sektorene i næringspolitisk sammenheng. En framtidsrettet næringspolitikk bør være fleksibel i forhold til endringer i næringsstrukturen og prioriterte oppgaver, og derfor rettet mot næringslivet som helhet. Dette vil være i tråd med en næringsnøytral innretning av virkemidlene.

Oppfølgingen av utredninger om næringspolitiske spørsmål

       For å få en grundig vurdering av viktige utfordringer for norsk næringsliv - og et godt grunnlag for å vurdere hvordan næringspolitikken bør innrettes, nedsatte Regjeringen et utvalg for å vurdere næringspolitikken under ledelse av Arent M. Henriksen. Utvalget avga sin innstilling 30. august 1996, jf. NOU 1996:23 Konkurranse, kompetanse og miljø, næringspolitiske hovedstrategier. Det er redegjort nærmere for de viktigste av utvalgets anbefalinger i avsnitt 7.3.5*.

       Parallelt med Henriksen-utvalget ble det utført flere andre utredninger. Bergo-gruppen vurderte spørsmål om norsk næringslivs generelle konkurranseevne overfor andre land. Grønn skattekommisjon utredet blant annet virkninger av en del skatteomlegginger på nærings- og sysselsettingsutviklingen. Innovasjonsutvalget og Småbedriftsutvalget drøftet mer avgrensede næringspolitiske spørsmål.

       Alle utvalgene som har behandlet næringspolitiske problemstillinger har framhevet kompetanse som en sentral faktor i utvikling av konkurranseevne. Næringslovutvalget, som har vært i funksjon siden 1990, gjør et viktig arbeide med å utrede grunnlaget for bedre regelbaserte rammebetingelser for næringslivet. Regjeringen tar sikte på å legge fram en stortingsmelding om næringspolitikken høsten 1997, hvor det vil bli gitt en utfyllende gjennomgang og drøfting av forslagene.

       Disse utvalgenes arbeid utgjør et viktig grunnlag for Regjeringens helhetlige strategi for økt verdiskaping og sysselsetting. I oppfølgingen vil det særlig bli lagt vekt på tiltak som kan:

-	Bidra til at nærings- og distriktspolitiske virkemidler målrettes bedre mot forhold som generelt er til hinder for bedriftsutvikling og økt sysselsetting.

-	Fremme økt konkurranse som ledd i å utvikle lønnsomhet og effektiv ressursbruk i næringslivet.

-	Legge til rette for etter- og videreutdanning som styrker sysselsettingen og bedriftenes konkurranse- og omstillingsevne.

-	Bidra til å styrke nyskapingen i næringslivet og bedriftenes evne til å utnytte ny kunnskap og teknologi, blant annet gjennom FoU-innsats i næringslivet.

-	Bidra til etablering og utvikling av små og mellomstore bedrifter.

-	Fremme næringslivets internasjonale virksomhet.

4.2.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at trygghet for arbeid og inntekt, og muligheter til å bruke evner og innsatsvilje, er viktig både for den enkelte og for samfunnet. Et lønnsomt og vekstkraftig næringsliv i alle deler av landet er avgjørende for å nå målet om arbeid til alle og for utviklingen av velferdssamfunnet. Dette er også en forutsetning for å kunne opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønstret, noe som krever en offensiv næringspolitikk.

       Disse medlemmer viser til at mye av årsaken til den positive utviklingen vi i dag har i norsk økonomi og næringsliv skyldes at gjennomføringen av Solidaritetsalternativet har lagt grunnlaget for styrking av verdiskapingen i Fastlands-Norge.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og representanten Stephen Bråthen, mener at de økonomiske rammebetingelser er avgjørende for å sikre et vekstkraftig og lønnsomt næringsliv. Lave renter, lav prisstigning og stabile økonomiske vilkår har gitt norsk næringsliv sterke fortrinn. Gode konkurransebetingelser gjennom EØS-avtalen og god tilgang på godt kvalifiserte folk er også viktig for å støtte opp under en positiv utvikling. Flertallet vil peke på at direkte økonomiske tilskudd og subsidier ikke kan kompensere for effekten av disse overordnede forhold.

       Flertallet vil peke på at små og mellomstore bedrifter står for en viktig del av nyskapingen og omstillingen i næringslivet. Det er innenfor disse bedriftene vi forventer den største økningen i sysselsettingen og produksjonen framover. Flertallet vil derfor understreke at det må legges vekt på hensynene til disse bedriftene i den generelle økonomiske politikken og i næringspolitikken.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener næringspolitikken i perioden må:

-	Bidra til å øke kompetansen i arbeidsstyrken.

-	Bidra til å utnytte bedre den kompetansen som allerede er til stede ved å skape gode relasjoner internt i bedriftene, mellom bedriftene og mellom bedrifter og offentlige virksomheter som f.eks. utdanningsinstitusjonene.

-	Bidra til nyskaping og anvendelse av ny kunnskap og teknologi.

-	Legge til rette for tilstrekkelig risikovillig kapital.

-	Bidra til å utvikle offentlig sektor som en positiv konkurransefaktor.

-	Bidra til å forenkle det offentlige regelverk slik at de i større grad tilpasses små og mellomstore bedrifter.

-	Bidra til at det offentlige virkemiddelapparat, herunder SND, er bedre tilpasset behovet til de små og mellomstore bedriftene.

-	Videreføre og styrke de kommunale næringsfond.

       Disse medlemmer vil peke på at en velfungerende og effektiv offentlig sektor blir stadig viktigere for næringslivet. En godt utviklet velferdsstat kan derfor gi norske bedrifter et konkurransefortrinn i forhold til utlandet. Videre er det av betydning for å kunne opprettholde et velfungerende arbeidsliv med god tilgang på kvalifiserte arbeidstakere at det offentlige yter et godt velferdstilbud. Dette innebærer f.eks. at det er tilstrekkelig med barnehageplasser, skole og skolefritidsordninger, et velfungerende helsevesen og en god eldreomsorg.

       Disse medlemmer vil vise til betydningen for næringslivet av å ha stabile forutsigbare rammebetingelser. Særlig små og mellomstore bedrifter trenger tid til å omstille seg til nye regelverk og til endringer i økonomiske rammebetingelser. Dette stiller krav til at politikken rettes inn mot stabilitet og forutsigbarhet.

       Disse medlemmer vil understreke at norsk næringsliv må ha tilgang på en høyt utdannet arbeidsstyrke for å sikre utviklingen av et stabilt og trygt arbeidsliv. En stadig akselererende teknologiutvikling, en økende internasjonal konkurranse og raske endringer og omstruktureringer i arbeidslivet stiller bl.a. krav til en mer målrettet etter- og videreutdanning. Kompetanseoppbygging er viktig både for den enkelte arbeidstaker og for nærings- og arbeidslivet som helhet. I tillegg trenger vi et aktivt forsknings- og utviklingsmiljø. Disse medlemmer viser til at FoU i næringslivet utgjør en mindre del av bruttonasjonalproduktet i Norge enn gjennomsnittet for OECD-landene. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen arbeider for å styrke FoU-innsatsen i næringslivet. Blant annet vil offentlig medfinansiering av prosjekter i næringslivet bidra til å øke bedriftenes innsats av egne ressurser til FoU. Disse medlemmer viser ellers til merknader under kap. 4.2.

       Disse medlemmer vil peke på at en god og effektiv offentlig infrastruktur, spesielt innen samferdselssektoren, er en av forutsetningene for å utvikle et konkurransedyktig næringsliv. Gode samferdselsløsninger er en forutsetning for å utvikle robuste regioner. For næringslivet i alle deler av landet har samferdselstilbudet avgjørende betydning for lønnsomheten til bedriftene, for verdiskaping og evne til å skape sysselsetting. For innbyggerne er gode samferdselsløsninger en forutsetning for velferd og trivsel. Disse medlemmer vil derfor peke på nødvendigheten av å se samferdselssektoren som et av de viktigste virkemidlene for å skape næringsutvikling.

       Økende internasjonalisering og rask teknologiutvikling innebærer at konkurranseutsatte virksomheter må forholde seg til politiske, økonomiske og teknologiske utfordringer. Denne virkelighet stiller større krav til bedriftene med hensyn til omstillingsevne og fleksibilitet. I tillegg blir service, sosiale tjenester, utdanning, miljø, kulturrelaterte produkter, informasjonssystemer og medier en stadig større del av vår hverdag. For det norske samfunnet er det avgjørende at næringslivet har rammebetingelser som fremmer utvikling av sterke næringsmiljøer og lønnsomme investeringer i Norge. Videre mener disse medlemmer at det er viktig for norsk næringsliv å opprettholde de gode konkurransebetingelsene vi har fått gjennom EØS-avtalen.

       Disse medlemmer mener at Norge må være aktiv medspiller i regionalt og globalt forpliktende samarbeid, som EØS og WTO for å sikre gode rammebetingelser for norsk konkurranseutsatt næringsliv.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen understreker at verdiene næringslivet skaper gjennom produksjon av varer og tjenester er grunnlaget for vår private velferd og finansieringen av de offentlige velferdsgodene. En videre vekst i verdiskapingen er nødvendig for å møte morgendagens velferdsutfordringer. Markedsøkonomien er ikke perfekt. Men bedre enn noen andre økonomiske systemer ivaretar den hensynet til maktspredning, miljø og fremtidige generasjoner. En velfungerende markedsøkonomi er miljøvennlig fordi den gir en effektiv utnyttelse av knappe ressurser, gir maktspredning fordi den forutsetter konkurranse og bygger på frivillighet i stedet for tvang, og ivaretar hensynet til kommende generasjoner fordi den oppmuntrer til flid og sparing.

       Disse medlemmer viser til at et effektivt marked forutsetter en vilje til å rette opp feil og mangler. Risiko for næringsutøvere må begrenses ved styrking av eiendomsretten, rettssikkerheten og forutsigbarheten i de politisk bestemte rammebetingelsene. Uheldige maktkonsentrasjoner i markedet må motvirkes gjennom et sterkere og mer uavhengig konkurransetilsyn og redusert statlig eierskap i næringslivet. Handelshindringer må bekjempes gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid.

       Disse medlemmer understreker betydningen av forbrukerinnflytelse kan sikres gjennom konkurranse i fremstillingen av varer og tjenester, slagkraftige og uavhengige forbrukerbevegelser og ved at myndighetene innfører beskyttelse av forbrukerrettslige krav, slik som kvalitets-, miljø- og sikkerhetskrav, eller krav om tilgjengelighet, likebehandling og kvalitet i tjenesteproduksjonen.

       Disse medlemmer vil peke på at den fremtidige verdiskapingen i Norge bygger på foretaksomhet og innsatsvilje i et mangfold av små og store bedrifter. En politikk som gjør det mulig for driftige mennesker å skape verdier er derfor ikke en politikk for de få. Det er en politikk for alle som ønsker en trygg arbeidsplass og en trygg privatøkonomi, og som verdsetter en offentlig sektor som kan gi sikkerhet for liv og helse. Når de teknologiske endringer skjer stadig raskere, er det avgjørende at næringslivet har evne til å utnytte arbeidskraftens kvalifikasjoner og til å ta i bruk ny teknologi. Politikkens oppgave er ikke å peke ut markedets vinnere, men å legge til rette for verdiskaping ved å fjerne hindringer for vekst og nyskaping.

       Disse medlemmer vil gjøre følgende for å gi gode kår for nyskaping og økt verdiskaping:

-	Redusere det samlede skatte- og avgiftstrykket.

-	Konsentrere det offentliges innsats om de viktigste oppgavene for derigjennom å styrke den sosiale sikkerheten samtidig som skattene går ned.

-	Innrette den økonomiske politikken mot et konkurransedyktig kostnadsnivå for bedriftene.

-	Legge økt vekt på kunnskaper og kvalitet i skoleverket, utdannelsesinstitusjonene og forskningen.

-	Redusere omfanget av næringsstøtte. Arbeide for at internasjonale avtaler om fjerning av verftsstøtte gjennomføres.

-	Gi folk færre skjemaer, etater og offentlige kontorer å forholde seg til.

-	Innføre et krav om at henvendelser og søknader til det offentlige skal være besvart innen en bestemt frist.

-	Fjerne skatte- og avgiftsmessige konkurransefortrinn for offentlige produsenter i konkurranse med private.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstrepartis overordnede mål for næringspolitikken er å skape arbeidsplasser der folk bor, innenfor rammene av en bærekraftig utvikling. Disse medlemmer vil derfor arbeide for en variert næringsstruktur.

       Disse medlemmer vil peke på at over en lang periode har de fleste nye arbeidsplasser kommet innenfor tjenesteyting, særlig i offentlig sektor. Men på nittitallet har det offentliges andel av økonomien sunket betydelig, til tross for et stort udekket behov for tjenester. Disse medlemmer vil arbeide både for å styrke det offentlige tjenestetilbudet og for å stimulere lokal jobbskaping innen privat sektor.

       Innenfor industrien har antallet arbeidsplasser gått ned, selv om verdien av industriproduksjonen og eksportinntektene har økt kraftig. Vi har i likhet med hele den vestlige verden fått en « jobbløs vekst ». Heller ikke i tida framover kan vi forvente at våre største eksportindustribedrifter innen prosessindustri, petroleumsindustri og annen kraftkrevende industri vil skape mange nye arbeidsplasser. Likevel er det viktig å sikre eksportinntekter for å ha handlefrihet til å finansiere både nødvendig import og tjenestetilbudene innenfor offentlig sektor. Denne industrien er også viktig fordi den skaper markeder for leverandørindustrien. Med utgangspunkt i den tradisjonelle industrien må det omstilles i retning av økt vekt på videreforedling av produktene og miljøindustri. Disse medlemmer legger videre vekt på å arbeide for nasjonal industrivirksomhet som kan redusere import.

       Disse medlemmer vil peke på at petroleums- og tungindustrien belaster miljøet i form av utslipp og avfall. Disse medlemmer mener miljøhensyn bør gis større vekt, at det skjer en overgang til renere produkter og produksjonsprosesser innenfor forurensende industri, og at oljeutvinningstempoet reduseres.

       Disse medlemmer mener styring av industriproduksjonen i mer miljøvennlig retning kan skje enten ved direkte regulering i form av påbud, forbud eller konsesjonskrav, eller indirekte i form av avgifter og priser. Det er samtidig et mål å sikre eksisterende industrivirksomhet over hele landet, og hindre ytterligere arbeidsplassreduksjoner. Derfor kan det være aktuelt med en innfasingsperiode ved innføring av nye avgifter.

       Disse medlemmer legger i distriktspolitikken vekt på å styrke en politikk som sikrer sterkere og livskraftige lokalsamfunn. Målet er å motvirke sentralisering, opprettholde bosettingen i distriktene og bevare balansen i bosettingsmønsteret innen regionene.

       De distriktspolitiske virkemidlene finnes på en rekke området, og disse må samordnes og koordineres. En god distriktspolitikk kjennetegnes ved at den tar de distriktspolitiske utfordringene inn som en del av all annen politikk. Disse medlemmer mener derfor distriktspolitikken må integreres i økonomiske politikk, landbruks-, fiskeri-, utdannings-, miljøpolitikk osv. Slik kan distriktspolitikken brukes aktivt til å styre, ikke bare til å rette opp igjen skadevirkninger av annen politikk.

4.2.3 En politikk for utvikling i distriktene

4.2.3.1 Sammendrag

       Naturressurser som fisk, jord, skog, mineraler og vannkraft legger grunnlag for en betydelig del av verdiskapingen. En rekke næringer og bedrifter er bygd opp på ressurser som finnes i distriktene. Kystkulturen og bygdekulturen har utviklet seg med basis i de tradisjonelle distriktsnæringene. Samspillet mellom natur, bosetting, kulturminner og næringsvirksomhet gir enestående muligheter til reiseliv og rekreasjon i Norge. De ulike områdene av Norge utgjør et mangfold av stor verdi som må føres videre. Distriktene må også i framtiden ha en betydelig rolle for næringsutvikling, kultur og naturarv. Derfor er innsatsen for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingen viktig.

       Utviklingen de siste årene har vist at regionale senter i distriktene klarer seg godt, mens bosettingsmønstret i en rekke utkantkommuner over tid vil være truet. Regjeringen har derfor økte ambisjoner på det distriktspolitiske feltet, og vil på bred basis sikre et høyt nivå på den distriktspolitiske innsatsen. Grunnlaget for en god utvikling i distriktene legges gjennom en forsvarlig økonomisk politikk og en distrikts- og næringspolitikk som bidrar til et lønnsomt og vekstkraftig næringsliv i alle deler av landet. Både særskilte distriktspolitiske tiltak og politikken på flere andre områder er viktige for utviklingen i distriktene, jf. boks 3.3 i meldingen.

       Offentlig sektor har over en lengre periode, men ikke de aller siste årene, stått for det meste av sysselsettingsveksten i alle deler av landet. Veksten har vært særlig kraftig i områder som tidligere hadde et svakt utbygd tjenestetilbud. Gjennom inntektssystemet for kommunene er det lagt opp til at også kommuner med få innbyggere skal kunne tilby grunnleggende velferdstjenester.

       I årene framover må en betydelig del av sysselsettingsveksten komme i privat næringsvirksomhet, også i områder med et svakt næringsgrunnlag. Bruken av virkemidlene må derfor stimulere til utvikling av arbeidsplasser som er lønnsomme på varig basis.

       Regjeringen vil fortsatt gi prioritet til bedriftene i distriktene ved fastsetting av rammene for låne- og tilskuddsordningene i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND). Disse virkemidlene skal særlig fremme utvikling av et konkurransedyktig næringsliv, gjennom nyetableringer eller nyskaping i bestående bedrifter.

       Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift er et viktig distriktspolitisk virkemiddel. EFTAs overvåkingsorgan ESA har stilt spørsmål ved om ordningen må anses som statsstøtte. Når ESA har avklart sitt syn på dagens ordning nærmere, vil Regjeringen vurdere hvordan norske interesser best kan ivaretas.

       I årene framover vil det bli lagt større vekt på at omstillingsinnsatsen i områder med ensidig næringsgrunnlag kommer i gang på et tidlig tidspunkt, slik at den bedre kan dra nytte av allerede eksisterende næringsliv. Omstillingsinnsatsen har som mål å bidra til et mer differensiert, lønnsomt og vekstkraftig næringsliv. Det vil fortsatt være viktig å utvide næringsgrunnlaget og minske avhengigheten av én eller noen få bedrifter eller enkeltnæringer. I den forbindelse er det viktig å utnytte de lokale ressursene, blant annet for å utvikle ny næringsvirksomhet.

       Regjeringen har oppnevnt en egen styringsgruppe for kontakt med Nord-Norge for å få til bedre samordning av virkemiddelbruken på tvers av sektorer og politiske styringsnivå. Gruppen ledes av statsministeren. Fylkesordførerne i landsdelen og sametingspresidenten deltar også. Styringsgruppen har nylig gitt sin tilslutning til et strategidokument for økt verdiskaping og næringsutvikling i Nord-Norge. Dokumentet fremmer en rekke anbefalinger som er utarbeidet i nært samarbeid med landsdelen. Anbefalingene tar utgangspunkt i landsdelens ressurser og sentrale innsatsområder som kompetanse, underleveranser, informasjonsteknologi, kapitaltilgang og samarbeidet med Nordvest-Russland. Dagens virkemidler i nærings- og distriktspolitikken er lagt til grunn. De fleste anbefalingene retter seg mot departementene, men også fylkeskommunene og næringslivet i landsdelen og Sametinget har viktige oppgaver i oppfølgingsarbeidet. Regjeringen legger stor vekt på dette arbeidet.

       I samiske områder er det en nær sammenheng mellom kultur og næring. For å bevare det næringsmessige grunnlaget for samisk kultur og identitet er en økologisk forsvarlig utnytting av naturressursene nødvendig, jf. avsn. 7.5*.

       De siste årene er det i distriktspolitikken lagt større vekt på at utviklingen må ta utgangspunkt i strategier utviklet lokalt. Regjeringen legger opp til at kommuner og fylkeskommuner fortsatt har hovedansvaret for utformingen av de lokale strategiene i nærings- og distriktspolitikken. I tillegg har Fylkesmannen viktige oppgaver innen miljø, landbruk og landbruksbasert næringsutvikling. Strategiene bør være forankret i næringslivets utfordringer og nasjonale mål, og det bør være god sammenheng mellom planer og virkemidler. Dette stiller store krav til samhandling mellom fylkeskommunene, SNDs fylkeskontorer og andre statlige myndigheter. Regjeringen legger vekt på at arbeidet med fylkesvise programmer videreføres med sikte på bedre tilknytning mellom planer og virkemidler, og at ulike virkemidler i større grad ses i sammenheng. Alle aktuelle fylker vil bli bedt om å utarbeide en utkantstrategi innenfor sitt programarbeid.

       Den distriktspolitiske innsatsen på ulike områder bør i større grad vurderes i sammenheng med sikte på at den samlede innsatsen skal bli mer målrettet. Regjeringen vil på denne bakgrunn ta initiativet til en bred gjennomgang av effektene for distriktene av ulike virkemidler, blant annet samferdselsinvesteringer og ulike ordninger innenfor landbruket. En slik utredning vil innebære store faglige utfordringer.

       Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om distrikts- og regionalpolitikken våren 1997. I stortingsmeldingen vil det bli redegjort nærmere for befolknings- og næringsutvikling og om prinsipper for bruken av virkemidlene.

4.2.3.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil framheve at de ulike regionenes fortrinn må utvikles til hele landets beste. De utfyllende kvaliteter mellom by og land må utvikles slik at det etableres livskraftige, lønnsomme næringer og trygge arbeidsplasser i alle deler av landet. Hovedtrekkene i bosettingsmønsteret må opprettholdes.

       Disse medlemmer viser til at utviklingen de siste åra tyder på at regionale sentra klarer seg godt, mens bosetningsmønsteret i en rekke utkantkommuner er truet. Sterke regionsentre kan være en motpol mot fraflytting av kvinner og ungdom under utdanning.

       Disse medlemmer mener at det regionale samarbeidet må styrkes på tvers av kommunegrensene. Næringspolitiske planer er et redskap som bør videreutvikles med tanke på en bedre utnyttelse av det distriktspolitiske virkemiddelapparat.

       Disse medlemmer mener det må legges opp til utviklingsprosesser i regionene der næringslivet, offentlig sektor, utdanningssektoren og de frivillige organisasjonene deltar. Regionenes fortrinn og begrensninger må kartlegges og det må skapes aksept for nødvendige forandringer for å møte framtidas utfordringer. Disse medlemmer er av den oppfatning at det i distriktene finnes betydelige ressurser - både økonomiske og menneskelige - som ikke utnyttes godt nok. Etablering av samarbeidsfora og oppbygging av lokale/regionale nettverk kan bidra til en langt bedre utnyttelse av disse ressursene.

       Disse medlemmer vil videre vise til at ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift er et viktig virkemiddel for sysselsetting i distriktene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8, særlig punktet 8.2.8.4 « Distriktspolitikk ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at på samme måte som individet har behov for sosial trygghet, har det behov for forankring. Bevaring av nærmiljø og lokalsamfunn betyr derfor mye i kampen mot rotløshet og verdioppløsning. Høyre ønsker at mer makt og innflytelse overføres til lokalsamfunnet. Kommunene skal bli mindre avhengig av statlige instruksjoner og overføringer. De skal ha større interesse av og muligheter til å påvirke sine egne inntekter ved å legge til rette for mer lønnsomt næringsliv. Høyre vil føre en helhetlig politikk som tar hele landet i bruk. Distriktspolitikken må gi mulighet til å utvikle robuste regionale sentra med sikte på å bevare hovedtrekkene i bosetningsmønsteret. Forvaltningen av naturressursene i distriktene er en viktig forutsetning for verdiskapingen i Norge. Det dreier seg om næringer knyttet til for eksempel fisk og maritim virksomhet langs kysten, jord og skogbruk, energi og energiforedling og reiseliv.

       Disse medlemmer vil vri distriktspolitikken bort fra selektive tiltak der politikere eller byråkrater plukker ut enkeltbedrifter og -bransjer, og over mot generelle forbedringer i rammevilkårene, rettet mot bedrifter og enkeltpersoner. Virkemidlene skal være lønnsomhetsorientert og profesjonelt administrert. Høyre mener at utviklingsfremmende investeringer i kunnskap og i kommunikasjoner er viktige distriktspolitisk tiltak.

       Disse medlemmer vil utvikle vekstpotensialet i byer, regioner og distrikter og gjøre det mulig å bosette seg der man ønsker gjennom å:

-	Stimulere til at kommunene konkurrerer om å tiltrekke seg innbyggere og investeringer.

-	Styrke de regionale sentra slik at de lettere kan beholde og tiltrekke seg kompetanse.

-	Utvikle gode kommunikasjoner.

-	Føre en næringspolitikk som ikke sementerer dagens næringsstruktur, og fjerne hindringer for at nye næringer kan vokse frem over hele landet.

-	Fremme småbedriftenes evne til å skape trygge arbeidsplasser gjennom lempeligere skatteordninger og deregulering.

-	Sikre reiselivsnæringen gode rammebetingelser blant annet ved å styrke markedsføringen av Norge i utlandet.

-	Videreføre tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark.

-

Fastslå at naturområdene i Finnmark på statens grunn er en nasjonal ressurs. Høyre avviser særrettigheter på etnisk grunnlag, og mener at fremtidig forvaltning må baseres på anerkjente prinsipper og etableres i nært samarbeid med Finnmarks folkevalgte organer. Aktive reindriftsutøvere har gjennom alderstids bruk fått særlige rettigheter nedfelt i reindriftsloven.

-	Organisere de norske samfunn på Svalbard slik at lokalbefolkningen får reell innflytelse i lokalsamfunnet med de begrensninger som Svalbards spesielle situasjon innebærer.

-	Opprettholde balanserte rovdyrstammer som forvaltes i samarbeid med våre naboland.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti legger vekt på at distriktspolitikken må integreres i den øvrige politikken på en lang rekke felter - fordi det er her virkemidlene finnes. Disse medlemmer legger vekt på følgende områder som sentrale virkemidler i distriktspolitikken:

-	å styrke fylkenes/kommunenes mulighet til og ansvar for å drive en aktiv næringspolitikk som et viktig element i distriktspolitikken.

-	En sterkere satsning på videreforedling av råstoffer og ressurser basert på lokal produksjon.

-	Å utvikle og opprettholde distriktsarbeidsplasser.

-	Å øke og målrette den offentlige innsatsen overfor distriktene slik at lokale ressurser utnyttes for å stimulere til økt lokal verdiskaping.

-	Å legge til rette for/etablere ulike typer tjenesteyting via fjernarbeidsplasser knyttet opp til privat eller offentlig virksomhet via bruk av tele/dataoverføring. Kostnader til infrastruktur (kommunikasjon, tele, post) bør være like over hele landet.

-	Et forpliktende regionalt samarbeid (mellom fylker) slik at ungdom gis en reell mulighet til å fullføre sin utdanning så nært hjemstedet som mulig.

-	At de videregående skolene og høyskolene organiserer videre- og etterutdanningskurs og desentralisert høyskoleutdanning.

-	En økt satsing på investering, vedlikehold og rehabilitering av offentlige bygg, kloakkrensing, kollektivtrafikk osv. som vil stimulere til en mer ønsket distriktspolitikk.

-	Å styrke den lokale og regionale kulturaktiviteten.

-	Fraktutjevning på viktige varer.

-	Et forpliktende regionalt samarbeid slik at ungdom gis reell mulighet til å fullføre sin utdanning så nært hjemstedet som mulig.

-	Å gjeninnføre støtteordningen til dagligvarehandelen i små lokalsamfunn. I tillegg må det åpnes adgang for kommuner og fylkeskommuner til å ilegge all varehandel innen grensene sine en omsetningsavgift for omfordeling til grendebutikker/nærbutikker.

-	Å styrke samferdselen i distriktene. Det gjelder bl.a. omfordeling av veimidlene for å forbedre veistandarden i distrikter med dårlig veier.

-	Der det ikke er realistisk å kunne bygge ut et alternativ til personbil må reduksjon av årsavgift skje parallelt med økt bensinpris.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sin fraksjonsmerknad under avsnitt 8.9.

4.2.4 En politikk for nyskaping og kompetanseutvikling

4.2.4.1 Sammendrag

       Bedriftenes evne til omstilling og nyskaping blir stadig viktigere for å være konkurransedyktig. Dette omfatter utvikling av produkter og organisasjon og styrking av kompetansen hos ledelse og medarbeidere. Grunnlaget bygges opp gjennom et samspill mellom blant annet forskning og utvikling, kompetanseutvikling og effektiv kapitaltilgang.

       En gradvis omstilling mot et mer kunnskapsbasert næringsliv er en sentral utfordring for en framtidsrettet næringspolitikk. Nytt innhold i arbeidet og økte kunnskapskrav medfører behov for ny kompetanse og evne til omstilling og nyskaping. Livslang læring er nødvendig, og forskningsresultater må på en bedre måte enn i dag tilføres bedriftene. Næringsrettet FoU vil stå sentralt. Samtidig må arbeidstakere og bedrifter satse på etter- og videreutdanning som er målrettet og kompetansehevende. Gjennom satsingen på kompetanse og FoU vil Regjeringen legge til rette for kunnskapsbasert innovasjon og verdiskaping.

       Nyskaping og kompetanse må utvikles i en global sammenheng. Kunnskap og ideer flyter stadig raskere mellom land, ikke minst med bruk av de nye informasjons- og kommunikasjonsteknologiene, og innenfor flernasjonale selskaper. Nasjonale grenser får dermed mindre betydning for teknologi og markeder. Internasjonalt samarbeid og teknologiinnhenting blir en viktigere del av FoU-innsatsen i en stadig mer global ­økonomi.

       Innovasjon skjer i krysningspunktet mellom ny kunnskap og impulser fra markedene, og krever samarbeid mellom bedrifter, FoU-institusjoner, brukere og finansieringsinstitusjoner. Næringslivets innovasjonsaktiviteter omfatter forskning og utvikling, investeringer i nyskapende produksjonsutstyr, produktdesign, prøveproduksjon, markedsanalyser o.a.

       Med større kunnskapsinnhold i produktene er det nødvendig med økt innovasjon for å styrke verdiskapingen og sysselsettingen. Det er imidlertid store forskjeller mellom bedrifter og bransjer i hvilken grad de kan dra nytte av innovasjoner og i så fall bør satse på egen FoU, samarbeidsprosjekter eller innkjøpte tjenester. Andelen av små og mellomstore bedrifter som har innovasjonsaktivitet er lav, og det er en særlig utfordring å gjøre flere av disse innovative.

       Regjeringen vil arbeide for å styrke FoU-innsatsen i næringslivet. Det vil fortsatt bli lagt vekt på brukerstyrte FoU-programmer i regi av Norges forskningsråd, for å stimulere bedriftene til å øke sin FoU-innsats og til å ta resultatene i bruk. Offentlig innsats bør konsentreres om oppgaver hvor det kan forventes gode resultater, men der det ikke er et tilstrekkelig grunnlag for en forretningsmessig finansiering, prosjekter med spredning av kunnskap og teknologi, langsiktig kunnskapsoppbygging (strategiske FoU-programmer og grunnforskning) og felt hvor det er brede brukerinteresser i Norge. Offentlig medfinansiering av prosjekter i næringslivet skal bidra til å øke bedriftenes innsats av egne ressurser til FoU.

       Gjennom tiltak for å bedre tilgangen av såkornkapital er det lagt til rette for at flere nyskapingsprosjekter kan gi grunnlag for bedriftsutvikling og økt sysselsetting, jf. avsn. 3.2.7 i meldingen.

       Prioriterte områder i programperioden vil være langsiktig, strategisk forskning ved universiteter og forskningsinstitutter, og tiltak med sikte på å få flere bedrifter til å ta i bruk FoU, enten ved selv å drive slikt arbeid eller ved å samarbeide med eksterne miljøer i Norge og utlandet. Den offentlige innsatsen vil i årene framover også legge økt vekt på formidling og spredning av teknologi. Blant annet vil det legges til rette for samarbeidsaktiviteter og personmobilitet, både mellom bedrifter og i forhold til FoU-institusjoner. Særlig er det ønskelig med mer samarbeid mellom store og mindre bedrifter, og mellom norske og utenlandske bedrifter. Denne strategien vil bli nærmere utdypet i en plan for å styrke FoU-innsatsen i næringslivet. Regjeringen legger vekt på samarbeid med næringsliv og fagbevegelse om å arbeide fram strategien.

       Næringslivets kompetansebehov er viktig for hvilke kunnskaper utdannings- og forskningssystemet bør tilføre. Dette er hensyn som vil vektlegges i en etter- og videreutdanningsreform, jf. avsn. 4.1 i meldingen. Regjeringen vil arbeide for økt kontakt og samarbeid mellom næringslivet og utdanningssystemet om innholdet i og utviklingen av kompetansetilbudet. Det er også en oppgave for næringslivet å utnytte kompetansen på områder der norske undervisnings- og forskningskrefter står sterkt, og der det ligger til rette for å hente inn velkvalifiserte medarbeidere.

       Den raske utviklingen innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologien stiller nye krav til kompetanse. Kompetansen må være tilgjengelig i alle deler av landet. Regjeringen vil legge vekt på videreutvikling av IT-miljøer med basis i de regionale nærings-, utdannings- og forskningsmiljøene. Gjennom virkemiddelapparatet må det legges til rette for et nettverkssamarbeid og en infrastruktur som sikrer tilstrekkelig informasjons- og kompetanseflyt mellom de nasjonale, regionale og lokale miljøene. Med dette vil de ulike IT-miljøene kunne utfylle og styrke hverandre gjensidig. I en slik sammenheng kan et informasjons- og kommunikasjonsteknologisk senter på Fornebu bidra til å styrke også andre IT-miljøer. Fornebu-sentret vil da inngå i en nasjonal sammenheng og forsterke de regionale miljøene som allerede finnes. Regjeringen vil derfor legge vekt på hensyn til utviklingen av et slikt senter ved disponeringen av statens eiendommer i Fornebu-området og ellers medvirke til at etableringen kommer i gang. Det forutsettes at eventuelt salg eller utleie skal skje til markedspris. Bruk av statlig reguleringsplan er en mulighet som vil bli vurdert.

4.2.4.2 Komiteens merknader

Innledning

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke betydningen forskning og nyskaping har for utvikling av det norske samfunn. Kunnskap spiller en stadig større rolle både for den enkeltes livskvalitet og muligheter i arbeidslivet, og for samfunnets evne til å øke verdiskapingen. Mulighetene for å gjennomføre nyskaping og omstilling på en bærekraftig basis forutsetter tilgjengelighet til forskningsmiljøer, til bibliotek, til universiteter og høyskoler, til offentlig kunnskap og informasjon.

       Disse medlemmer vil vise til at industri og tjenesteyting i økende grad blir kompetansebasert. Dette stiller krav til videreutvikling og målretting av det offentliges innsats.

       Disse medlemmer mener at Norges Forskningsråd i større grad enn nå må prioritere små og mellomstore bedrifter i sine programmer gjennom blant annet økt formidling av forskningsbaserte forretningsideer. Veiledningsinstituttet i Nord-Norge (VINN) skal særlig bidra med teknologisk kompetanse for å øke konkurransedyktigheten til bedriftene i landsdelen.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen mener at entreprenørskap og etableringsvilje spiller en sentral rolle i økonomien. Det fremmer produktutvikling og jobbskaping og er avgjørende for investeringslyst og konkurranseevne i næringslivet. I alle deler av landet er det behov for et høyt nivå på antallet nyetableringer og utvidelse av eksisterende bedrifter. Skal dette sikres og kvaliteten i etableringene høynes, må både skoleverket, høyere utdanning og næringspolitikken i større grad fokusere på entreprenørskap.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener SND skal ha som satsingsområde å støtte og veilede etablerere med produkt- og forretningsideer basert på ny teknologi.

       Disse medlemmer vil understreke at det er en viktig målsetting å øke den relative andelen av forskning i bedriftene. Både NFR (Norges Forskningsråd) og SND har et ansvar sammen med næringslivet selv til å stimulere til økt forskning og produktutvikling i næringslivet. Disse medlemmer vil særlig framheve betydningen av økt samarbeid mellom NFR og SND. Disse medlemmer vil vise til at det i meldingen understrekes at det fortsatt vil bli lagt vekt på brukerstyrte FoU-programmer i regi av NFR, både for å øke FoU-innsatsen og til å ta resultatene i bruk. Disse medlemmer vil støtte Regjeringens forslag om at offentlig medfinansiering av prosjekter i næringslivet skal bidra til å øke bedriftenes innsats av egne ressurser til forskning.

       Såkornkapital er kapital som stilles til rådighet i en tidlig fase av nyutviklingsprosjekter sammen med en aktiv tilførsel av kompetanse til bedrifts- og prosjektutviklingen. Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen nå arbeider med å etablere ordninger som skal bedre tilgangen på såkornkapital. Dette kan stimulere til etablering av ny kunnskapsbasert industri og sysselsetting. Disse medlemmer har også merket seg at det vil bli lagt fram en plan for å styrke FoU-innsatsen i næringslivet, der det legges vekt på samarbeid med næringsliv og fagbevegelse om å arbeide fram en kompetanse- og nyskapingsstrategi.

       Norges Forskningsråd er det nasjonale forskningsstrategiske organet med ansvar for å initiere, organisere, iverksette og finansiere forskning. Disse medlemmer har merket seg at det i langtidsprogramperioden skal foretas en evaluering av forskningsrådet og forskningsrådsreformen.

       Disse medlemmer vil videre legge vekt på at det er nødvendig å holde en balanse mellom den frie grunnforskningen på den ene siden og mer næringsrettet forskning på den andre siden. Disse medlemmer mener det er viktig å satse på grunnforskningen og øke samspillet mellom den næringsrettede FoU-innsatsen og grunnforskning. Grunnforskningen er ikke tjent med å leve sitt eget, skjermede liv.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen tar sikte på å legge fram både en stortingsmelding om forskning i løpet av 1998 og en stortingsmelding om næringspolitikk i løpet av 1997.

       Disse medlemmer er enig i at det gjennom virkemiddelapparatet må legges til rette for et nettverksamarbeid og en infrastruktur som sikrer tilstrekkelig informasjons- og kompetanseflyt mellom de nasjonale, regionale og lokal miljøene. Med dette vil de ulike IT-miljøene kunne utfylle og styrke hverandre gjensidig.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8.

Tjenesteytende sektor

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen tjenesteytende sektors betydning som sysselsetter og verdiskaper og dens viktige rolle i samspillet med det øvrige næringsliv. Tjenesteytende næringer har fått økt relativ betydning forhold til vareproduserende næringer - i Norge såvel som i andre utviklede økonomier. I 1996 var 41 % av arbeidstakerne i Norge sysselsatt i privat tjenesteyting. Mange av aktørene i tjenestesektoren er små og mellomstore bedrifter. Tjenestesektoren er sentral i strukturendringene og vektsprosessene i økonomien, og bidrar til innovasjons- og endringsprosesser i andre deler av næringslivet og er selv en innovatør og drivkraft for teknologisk endring.

       Disse medlemmer understreker at den gjensidige avhengigheten og omfattende samhandlingen mellom industri og tjenesteytende virksomhet gjør det unaturlig å trekke et klart skille mellom disse i næringspolitisk sammenheng. Disse medlemmer forventer at tjenesteytende sektor, og forholdet mellom tjenesteytende sektor og tradisjonell industri vies oppmerksomhet i den varslede næringspolitiske meldingen.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at det er innenfor små og mellomstore bedrifter at det største arbeidsplasspotensialet i privat sektor er i tida framover. Disse medlemmer vil derfor gjøre små og mellomstore bedrifter til hovedsatsingsområde i næringspolitikken i kommende periode. Konkret vil dette bety at rammebetingelsene og støtteordningene må rettes særskilt inn mot igangsetting og produksjon i slike bedrifter. I tillegg til et variert spekter av småbedriftsproduksjon vil dette også bety oppstart av svært små bedrifter, som f.eks. « enkvinnesbedrifter » i distriktene innenfor f.eks. kunstindustri. I denne forbindelse vil disse medlemmer også arbeide for at det innenfor Regionale Utviklingsselskaper (RUS-modellen) opprettes etablerersentre i alle deler av landet, hvor det både kan gis service, tilbys lokaler og iverksettes økonomiske støttetiltak for nyetablerere.

       Disse medlemmer ønsker også å legge støtteordninger til rette for at bedriftsetablering kan skje i samvirkeregi, eller til å få igangsatt arbeiderstyrte bedrifter.

       Disse medlemmer vil knytte krav om viktige samfunnsmål til bedrifter og næringer som mottar direkte og indirekte statlig støtte. Slike krav kan gjelde omstilling til mer miljøvennlig produksjonsmåter og hensynet til bevaring av arbeidsplasser. Ved tap av arbeidsplasser pga. innføring av ny teknologi eller annen effektivisering må det innenfor gitte rammer kunne stilles krav enten til den enkelte bedrift eller til det offentlige om erstatningsarbeidsplasser.

Enklere hverdag i småbedriftene

       Komiteens medlemmer fra Høyre understreker at viljen til å skape verdier i egen virksomhet er et uttrykk for vitalitet i samfunnet. Muligheten til å starte og drive bedrift bør være åpen og attraktiv for flest mulig. Myndighetene må bidra til dette ved å fjerne flere kostbare reguleringer av privat virksomhet og ved å forenkle regler slik at de med rimelighet kan praktiseres i små bedrifter. Delingsmodellen må forbedres slik at skattebyrden går ned og bedrifter i større grad kan tilpasse seg markedet i stedet for skattesystemet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen vil bedre arbeidsvilkårene for de små bedriftene for å fremme entreprenørånd, nyskaping og konkurransedyktighet i norsk næringsliv og dermed trygge arbeidsplasser i lokalsamfunnet. Enhver distriktspolitikk er meningsløs om den ikke tar sikte på selvhjulpenhet gjennom et sterkt lokalt bedriftsliv basert på en småbedriftsvennlig politikk.

       Disse medlemmer vil fremme verdiskaping og utvikling i småbedriftene gjennom å:

-	Bedre forholdet mellom innsats, risiko og belønning for nyetablerere ved å redusere skatte- og avgiftsbelastningen.

-	Skape større rettferdighet for aktive eiere i småbedriftene, blant annet ved å senke personinntektstaket i delingsmodellen.

-	Forenkle arbeidsmiljøloven og slippe arbeidsvillige til ved å fjerne begrensninger for midlertidige jobber, overtidsarbeid, utleie av arbeidskraft og privat arbeidsformidling.

-	Redusere antall regler, regelendringer og skjemaer som belaster småbedriftene.

-	Gjennomføre konsekvent bruk av anbudskonkurranser i offentlig tjenesteproduksjon.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen i en rekke sammenhenger omtaler de små- og mellomstore bedriftenes betydning, men ikke kommer med noen konkrete forslag. Der bedriftene selv og disse medlemmer er opptatt av bedrede skatteregler, deregulering av snevre arbeidsmiljøregler og avbyråkratisering, er Regjeringen opptatt av detaljstyring og statlig eierskap. På virkemiddelsiden er Regjeringen kun opptatt av statlige fond og tar ikke utgangspunkt i forutsetningene bak nyetableringer; kreativitet, risikovilje og ønsket om å lykkes og å tjene penger.

       Disse medlemmer mener Langtidsprogrammet bærer preg av at Regjeringen ennå ikke har ønsket å legge frem den lenge varslede næringspolitiske meldingen, der blant annet Småbedriftsutvalgets vurderinger skal inngå. Denne meldingen er nå varslet å komme høsten 1997. Disse medlemmer mener det vitner om liten respekt for småbedriftene å be om deres råd og vurderinger i ulike sammenhenger, for så i Langtidsprogrammet bare å nevne utredningen fra Småbedriftsutvalget i en linje, uten å gjengi noen av konklusjonene herfra, og langt mindre drøfte dem eller følge dem opp med konkrete forslag.

4.2.5 Politikk for en effektiv ressursutnyttelse

4.2.5.1 Sammendrag

Konkurransepolitikken

       Hovedmålet i konkurransepolitikken er å bidra til effektiv utnytting av samfunnets ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse.

       Regjeringen legger opp til aktiv bruk av konkurranselovens virkemidler. Det gjelder både håndheving av konkurranselovens forbuds- og påbudsbestemmelser, og anvendelse av lovens inngrepsfullmakter. De nærmeste årene vil det særlig være viktig med tilsyn av markeder som i større eller mindre grad er skjermet mot konkurranse fra utlandet, bl.a. detaljhandelen og den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien, og av markeder som er under utvikling som følge av deregulering, bl.a. markedene for elektrisk kraft, teletjenester, luftfart og legemidler.

       Regjeringen legger til grunn at omstruktureringer av tidligere monopolområder eller sterkt regulerte markeder skal lede til reell konkurranse i de aktuelle markedene. Offentlig forvaltningsvirksomhet som omdannes til egne selskaper, f.eks. statlige aksjeselskaper, vil da bli likestilt med andre bedrifter i forhold til konkurransemyndighetene. Det innebærer at en større del av næringslivet blir underlagt generelle rammebetingelser, og i mindre grad styres gjennom særskilte reguleringer.

       Ved nedbygging av tollbaserte handelshindre mellom land, framstår etter hvert konkurransebegrensninger som næringslivet i de enkelte land selv etablerer og ulike myndighetstiltak med handelshindrende virkning som stadig viktigere. EØS-avtalens konkurranseregler er i denne sammenheng viktige for å tilnærme konkurransepolitikken blant medlemslandene. Regjeringen ønsker å bidra til å utvikle et bredt internasjonalt regelverk om konkurransereguleringer, og vil delta aktivt i utforming og videreutvikling av avtaler innenfor EØS og WTO, jf. kap. 6 i meldingen.

Omfang og innretning av næringsstøtten

       Næringsstøtten har til dels som formål å fremme nyskaping og omstillinger. Til dels skal den sikre opprettholdelse av næringsvirksomhet som bidrar til at ulike politiske mål kan oppnås. Jordbruket er viktig for sysselsetting i distriktene, matvaresikkerhet og bevaring av kulturlandskapet. Utvikling av bedrifter i områder med et svakt næringsgrunnlag bidrar til å opprettholde sysselsetting og bosetting i distriktene.

       Selv om den budsjettmessige næringsstøtten er redusert på en rekke områder de siste årene, er næringsstøtten som bevilges over statsbudsjettet fortsatt høy, jf. avsn. 7.3.4*. Regjeringen tar sikte på å videreføre arbeidet med å målrette og redusere næringsoverføringene.

       Utover den budsjettmessige støtten innebærer forskjeller i skatteregler og avgiftsnivåer eller avtaleregulerte priser støtte til enkelte næringer. Noen næringer mottar også støtte gjennom ulike former for konkurransebegrensninger. Dette vil ikke i første omgang belaste offentlige budsjetter, men fører til høyere utgifter for forbrukerne og andre deler av næringslivet. Regjeringen legger vekt på at arbeidet med kartlegging av næringsstøtte videreføres, både for å få en bedre oversikt over ulike støtteformer og et bedre grunnlag for internasjonale sammenlikninger.

       Både EØS-avtalen og WTO-avtalen legger rammer for bruken av næringsstøtte. Det gir norske bedrifter større sikkerhet for like konkurransevilkår med bedrifter i andre land. Disse avtalene gir fortsatt rom for støtte til prioriterte formål som FoU, distriktspolitikk, små og mellomstore bedrifter, jordbruk, reindrift og miljøtiltak. Jordbruksproduktene vil fortsatt ha et tollbasert vern som gir en stor grad av skjerming i forhold til konkurrerende, utenlandske varer.

       Det internasjonale regelverket legger hindringer for at land gjør bruk av nye proteksjonistiske tiltak. Som et lite land med stor utenriksøkonomi er Norge tjent med felles internasjonale rammer for begrensninger i næringsstøtten. Regjeringen vil arbeide for at det internasjonale regelverket om begrensning av næringsstøtte blir styrket, med sikte på en videre gradvis nedbygging av slik støtte. Omfanget og innretningen av næringsstøtten vil bli løpende vurdert, blant annet på bakgrunn av de internasjonale forpliktelsene.

Politikken overfor små og mellomstore bedrifter

       Små og mellomstore bedrifter står for en viktig del av nyskapingen og omstillingen i næringslivet, men kan stå overfor særskilte utfordringer. Regjeringen vil derfor legge vekt på hensynene til disse bedriftene i den generelle økonomiske politikken og næringspolitikken. Nærings- og distriktspolitiske virkemidler som er av stor betydning for små og mellomstore bedrifter er risikofinansiering, veiledning, regelutforming og kompetanseoverføring.

       Statens nærings- og distriktsutviklingsfond er det sentrale instrumentet for myndighetenes bidrag til finansiering av små og mellomstore bedrifter. Det er blitt lagt økende vekt på bedriftsutviklingstiltak gjennom styrking av bedriftenes kompetanse, og fondet har forsterket innsatsen rettet mot innovasjon. Utviklingstilskudd, som tidligere bare var et distriktsrettet virkemiddel, har fra 1994 vært tilgjengelig for små og mellomstore bedrifter over hele landet.

       Små og mellomstore bedrifter kan ofte mangle den kompetanse og de ressurser som er nødvendige for å gjennomføre innovative prosjekter. Norges forskningsråd vil derfor rette en større del av innsatsen mot små og mellomstore bedrifter, og i større grad fordele innsatsen over ulik innovasjonsaktivitet.

       Gjennom Bygdeutviklingsmidlene ytes det støtte til små bedrifter i og i tilknytning til landbruket. Midlene skal bedre mulighetene til å etablere ny lønnsom næringsvirksomhet utfra lokale initiativ og prioriteringer.

       Veiledningstjenestene består av Teknologisk Institutt, Veiledningsinstituttet i Nord-Norge, Bedriftenes rådgivningstjeneste, Norsk Designråd, Statens Veiledningskontor for oppfinnere, Norges Industriattacheer og Euro Info-kontorene. Disse institusjonene har som hovedmål å bistå etablerere og små og mellomstore bedrifter med veiledning og rådgivning, ulike konsulenttjenester og opplæringstiltak. I tillegg gir fylkeskommunene, Fylkesmannen og kommunene veiledning til næringslivet. Videre tilbyr Norges Eksportråd spesialiserte tjenester retter mot eksportsatsing og internasjonalisering. Regjeringen vil arbeide for å få til bedre samordning og lettere tilgjengelighet for brukerne, og vil legge fram forslag til en mer effektiv organisering av tjenestene i stortingsmeldingen om næringspolitikk.

       Et velfungerende og enkelt regelverk er særlig viktig for små og mellomstore bedrifter. Det er behov for både en løpende evaluering av eksisterende lovgivning og kontroll med etablering av nytt regelverk. Gjennom etableringen av Oppgavepliktregisteret er det lagt grunnlag for en bedre samordning og forenkling av næringslivets oppgaveplikter til det offentlige. Hensynet til små og mellomstore bedrifter er særlig framhevet i mandatet til Næringslovutvalget.

Offentlig sektor som konkurransefaktor

       Offentlig sektor forvalter en stor del av samfunnets ressurser, og frambringer en rekke tjenester som er sentrale både for næringslivet og for velferdstilbudet i lokalsamfunnene. For næringslivet er forutsigbarhet i myndighetenes opptreden viktig. Det betyr ikke at politikken kan legges fast en gang for alle. Men næringslivet bør ha trygghet for at virkemidlene utvikles i samsvar med de politiske målene, nye tiltak blir varslet i god tid og de samlede rammebetingelsene er konkurransedyktige.

       Et oversiktlig og velfungerende regelverk bidrar til effektiv ressursbruk og representerer et konkurransefortrinn for næringslivet i internasjonal sammenheng. Regjeringen vil arbeide for å videreutvikle et hensiktsmessig regelverk.

       En rekke statlige og kommunale etater forvalter oppgaver som gir rammer for næringslivet. Regjeringen vil arbeide for at offentlig sektor skal videreutvikles som en positiv konkurransefaktor for norsk næringsliv. Det innebærer blant annet at offentlige etater skal utvikle en brukerorientert holdning, og være serviceinnstilte og fleksible, jf. avsn. 5.2.2*. Det bør etableres flere møteplasser for dialog mellom myndighetene og næringslivet.

       Offentlige anskaffelser utgjør en stor del av etterspørselen som retter seg mot næringslivet. De internasjonale avtalene på dette området har gitt norsk næringsliv muligheter til å konkurrere om offentlige kontrakter i hele EØS-området, samt i en del andre land gjennom WTO-avtalen. Mange lokale leverandører har fått økt konkurranse, ikke minst fra bedrifter i andre deler av landet. Regjeringen har oppnevnt et utvalg som skal legge fram forslag til forbedringer i regelverket for statlige anskaffelser innen 1. april 1997.

       Regjeringen vil legge forholdene til rette for at norsk næringsliv skal ha mulighet til å oppnå en betydelig del av oppdrag fra Forsvaret.

Politikk for internasjonalisering og eksport

       I internasjonal sammenheng konkurrerer norske bedrifter med selskaper fra langt større land. Ressurser fra norske myndigheter kan iblant synes små i slike sammenhenger. Forankring i et lite land kan også gi fordeler for næringslivet som oversiktlighet, fleksibilitet og gode samarbeidsforhold. Regjeringen vil arbeide for å fremme norske interesser i videreutviklingen av det internasjonale regelverket som regulerer næringslivets konkurransevilkår både på europeisk og globalt nivå. I dette arbeidet vil det bli lagt opp til et hensiktsmessig og praktisk rettet samarbeid med næringslivet og partene i arbeidslivet.

       Gjennom en bedre samordning av innsatsen for å utvikle internasjonal kompetanse og markedsføringsarbeid vil bedriftenes forutsetninger for internasjonal virksomhet kunne forbedres. De norske ordningene for kredittforsikring og garantier ved eksport er i dag konkurransedyktige med andre lands tilbud. Satsingene på fjerne markeder krever at ulike politikkområder ses i sammenheng. Regionale planer for eksportsatsing i fjerne markeder har vist gode resultater, og Regjeringen vil fortsette samarbeidet med næringslivet om utvikling av regionplaner. Regionplanene skal bidra til synergieffekter mellom bruk av ulike virkemidler. Det gjelder de eksisterende eksportfremmende virkemidlene, men også gjennom politisk dialog, kulturutveksling, informasjon og nettverksbygging. Målet er få større effekt ut av det samlede arbeidet for internasjonalisering og eksport.

Rammebetingelser fra miljøpolitikken

       Miljøutfordringene gjør det nødvendig med tilpasninger og omstillinger blant annet i næringslivet. Gjennom en ambisiøs miljøpolitikk legger Regjeringen opp til at norsk næringsliv fortsatt vil ligge langt framme i miljøvennlig produksjon. Tiltakene må ta hensyn til miljøgevinstene som oppnås og hva andre land gjør for å løse felles problemer. Forskning om og utvikling og anvendelse av bedre miljøteknologi vil fortsatt være viktig.

4.2.5.2 Komiteens merknader

Konkurransepolitikken

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener en god utnyttelse av samfunnets ressurser tilsier at det er virksom konkurranse. Myndighetene kan bidra til slik virksom konkurranse gjennom en aktiv bruk av konkurranseregulerende virkemidler. Disse medlemmer viser til at det særskilt må påses at det er reell konkurranse innen næringer som er skjermet for konkurranse fra utlandet, og ved omdanning av tidligere monopoler eller sterkt regulerte markeder. Disse medlemmer vil understreke nytten av at Norge deltar aktivt i å utvikle et bredt internasjonalt regelverk om konkurransereguleringer. Norge bør delta aktivt i utforming og videreutvikling av avtaler innenfor EØS og WTO.

Næringsstøtte

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet har merket seg at Regjeringen vil videreføre arbeidet med å kartlegge, målrette og redusere næringsoverføringene, og at Regjeringen vil arbeide for at det internasjonale regelverket om begrensning av næringsstøtte blir styrket. Disse medlemmer slutter seg til dette.

Politikken overfor små og mellomstore bedrifter

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener små og mellomstore bedrifter står for en viktig del av nyskapinger og omstillinger i næringslivet.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil legge vekt på disse bedriftenes særlige behov. Disse medlemmer ser positivt på at Norges Forskningsråd vil rette en større del av innsatsen mot små og mellomstore bedrifter. Videre har disse medlemmer merket seg at Regjeringen vil arbeide for å få til bedre samordning og lettere tilgjengelighet for brukerne av ulike veiledningstjenester bl.a. gjennom en egen stortingsmelding om dette. Disse medlemmer viser ellers til merknader under kap. 4.2.2, 4.2.3.2 og 4.2.4.2.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under 4.2.2., 4.2.3.2 og 4.2.4.2.

4.2.6 Kapitaltilgang og eierskap

4.2.6.1 Sammendrag

       Grunnlaget for god tilgang av kapital legges gjennom lønnsomhet og gode investeringsprosjekter som næringslivet utvikler. Myndighetenes oppgave er først og fremst å sørge for rammebetingelser for finansmarkedene som gir en effektiv kapitaltilførsel, både av lånekapital og ny egenkapital. Det er særlig viktig å forebygge at skattehensyn blir et ledende hensyn for plassering av kapital, noe som vil bidra til en lavere samfunnsmessig avkastning.

       For å styrke små og mellomstore bedrifter og stimulere til etablering av nye bedrifter ble Egenkapitaldivisjonen i SND opprettet i 1993. Ved at SND normalt ikke skal eie mer enn 35 % av et selskap, og aldri mer enn 49 %, vil fondets engasjementer utløse betydelig privat egenkapital. En nærmere vurdering av egenkapitalordningen vil være en del av en total vurdering av SNDs virksomhet som vil bli lagt fram for Stortinget våren 1997.

       Kapital som stilles til rådighet i en tidlig fase av nyutviklingsprosjekter, sammen med en aktiv tilførsel av kompetanse til bedrifts- og prosjektutviklingen, betegnes ofte som « såkornkapital ». Flere av de eksisterende offentlige finansieringsordningene har til dels karakter av såkornkapital. Videre skal det opprettes en egen ordning med statlig kapital i form av ansvarlige lån, som kan ytes til såkornkapitalfond hvor private investorer går inn med egenkapital. Det er en forutsetning for engasjementene at statens kapitalinnskudd utløser en minst like stor innsats fra private investorer.

       En må nå regne med at næringslivet i hovedsak har god tilgang til lånekapital med en tilfredsstillende risikoprofil i det private markedet. Bedriftenes tilgang på lånekapital i det private markedet varierer først og fremst med den sikkerhet som kan stilles for lånene. Statlige låneordninger bør fortsatt være et supplement til det private tilbudet. SNDs tilbud strekker seg fra pantelån med relativt god sikkerhet (grunnfinansieringslån) til lån til utviklings-, nyetablerings- og omstillingsprosjekter med høy risiko og dårlig pantesikkerhet. Regjeringen vil i stortingsmeldingen om SND nærmere vurdere sammensetningen av SNDs lånetilbud med særlig vekt på små og mellomstore bedrifters behov.

       Eierskap bør vurderes ut fra betydningen for tilførsel av kapital til næringsvirksomhet og styringssignaler til ledelsen, men også ut fra hensyn til fordeling og langsiktighet. Bedrifter er svært forskjellige med hensyn til blant annet forretningsstrategi, kapitalbehov, finansieringskilder og resultatoppfølging. Hvilken eierform som er mest tjenlig vil derfor være høyst varierende. I de fleste sammenhenger vil konkurransesituasjonen være viktigere som styringskorrektiv enn om bedriften er for eksempel offentlig eller privat eid.

       Regjeringen mener en balansert eierstruktur i næringslivet, der en opprettholder et betydelig nasjonalt eierskap, er viktig for utviklingen av vekstkraftige nærings- og kompetansemiljøer i Norge. Det viktigste er at vi har eiere som er interessert i å drive virksomhet i Norge. Kompetente eiere er ofte viktigere enn om eierne er norske eller utenlandske. Nasjonalt eierskap kan i seg selv bidra positivt til utviklingen av norsk næringsliv, blant annet fordi ledelse, forskningsaktiviteter og andre sentrale funksjoner ofte blir lokalisert der eierkontrollen befinner seg.

       Et supplerende innslag av utenlandsk eierskap kan imidlertid være viktig i norsk næringsliv. Mange bedrifter er avhengige av tilknytning til internasjonale selskaper for å få den nødvendige tilgangen til markeder, kompetanse og teknologi. De siste årene har en rekke norske selskaper ekspandert i utlandet, mens andre bedrifter har fått utenlandske eiere. Både norske og utenlandske investeringer med sikte på aktiv næringsutvikling vil fortsatt være nødvendig for verdiskaping og sysselsetting.

       Investorer med spesialisert kompetanse i selskapsvurdering og prosjektoppfølging spiller en viktig rolle for å utløse investeringer i egenkapitalmarkedet for små og mellomstore bedrifter. Dette er et eksempel på kompetent eierskap, som for den enkelte bedrift kan utøves både av morselskaper, spesialiserte investerings- og ventureselskaper og privatpersoner. Regjeringen vil vurdere statens samlede virkemidler med sikte på at det ut fra risikohensyn kan legges bedre til rette for private nyskapings- eller ventureselskaper.

       I Norge er det et mangfoldig offentlig eierskap over et bredt område i næringslivet og samfunnet ellers. En rekke selskaper med staten eller kommuner som majoritetseier drives på et forretningsmessig grunnlag, men innenfor reguleringer, tilsyn og eierkontroll som ivaretar samfunnsmessige sider av virksomheten. Andre offentlige selskaper ivaretar forvaltningsoppgaver. Begrunnelsen for det offentlige eierskapet varierer fra selskap til selskap. Politiske mål for tjenestetilbudet gjør statlig eller kommunalt eierskap hensiktsmessig for en del forretningsvirksomhet. Tjenester med karakter av naturlige monopoler kan ivaretas gjennom offentlig eierskap eller ved hjelp av offentlige reguleringer. Fordelingspolitiske og andre samfunnsmessige hensyn begrunner også en stor del av det offentlige eierskapet.

       Staten utgjør derfor en stor og viktig del av det nasjonale eierskapet i Norge. Dette eierskapet bør videreutvikles slik at staten blir bedre til å utøve sin eierrolle på områder der det er hensiktsmessig. Statens eierskap omfatter også norske selskaper med betydelig og økende internasjonal virksomhet. Regjeringen legger opp til at det statlige eierskapet skal ivaretas på en måte som sikrer en best mulig utnyttelse av ressursene, blant annet ved krav til avkastning på den investerte kapitalen. Mange av de statlige selskapene som konkurrerer internasjonalt må foreta investeringer på tvers av landegrenser for å hevde seg i konkurransen. Når disse selskapene utvikler konkrete og gode prosjekter, bør det statlige eierskapet så langt som mulig ikke bli til hinder for at prosjektene kan iverksettes. Regjeringen vil vurdere hvilken rolle staten kan ha som medinvestor for bedrifter som foretar store investeringer i utlandet. Statlig engasjement må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, og være forankret i grundige analyser og velfunderte strategiske planer. Lønnsomhetsvurderinger må ligge til grunn for tilførsel av kapital til bedrifter med statlig eierskap.

       Statens engasjement i næringslivet gjør at staten i flere sektorer både er eier og har en regulerende rolle. Det er derfor viktig med klare rammebetingelser for regulering av virksomheten når staten engasjerer seg i forretningsmessig drift. I utformingen av de næringspolitiske virkemidlene vil Regjeringen fortsatt legge opp til at myndighetenes regulerende rolle skilles klart fra forretningsmessig utøvelse av næringsvirksomhet.

       Regjeringen tar sikte på å legge fram en stortingsmelding om eierskap i første halvår 1997. Meldingen vil gi en oversikt over eiersituasjonen i norsk næringsliv og drøfte statens eierrolle, herunder hvordan utviklingen av det statlige eierskapet kan sikre langsiktighet og effektiv styring av kapitalen. Det vil også bli gitt en omtale av ulike regler og rammebetingelser for eierskap. Meldingen skal skissere retningslinjer som tar sikte på å klargjøre problemstillinger knyttet til statens rolle som eier og statens regulerende rolle. Regjeringen vil også vurdere om det bør varsles ytterligere tiltak for å styrke tilgangen av privat kapital til norsk næringsliv.

4.2.6.2 Komiteens merknader

Kapitaltilgang

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og representanten Stephen Bråthen understreker at grunnlaget for tilgang på kapital legges gjennom lønnsomhet og gode investeringsprosjekter. Myndighetenes oppgave ligger i å sikre et godt fungerende finansmarked som kan gi effektiv tilførsel av lånekapital og egenkapital. Myndighetene må særlig påse at skattesystemet ikke vrir sammensetningene av investeringer. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til Skattereformen av 1992 hvor en enstemmig finanskomiti i Innst.O.nr.80 (1990-1991) pekte på at skattesystemet for skattereformen, på grunn av omfattende fradragsordninger, skattekreditter og manglende nøytralitet var en medvirkende årsak til at avkastningen av investeringer i Norge var lavere enn i andre land.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at de viktigste skjevhetene ble rettet opp av skattereformen ved at skattegrunnlaget ble utvidet, skattesatsene redusert og nøytralitet lagt til grunn som prinsipp. Utviklingen etter 1992 tyder på at skattereformen har bidratt positivt til å øke avkastningen av investeringene.

       Disse medlemmer mener at det i perioder med økende overskudd er særlig viktig å prioritere nyskaping og nyetablering. Slik kan både offentlige og private virksomheter legge grunnlag for videre utvikling og forebygge tilbakeslag. Disse medlemmer viser til at det i dag er få private kilder for risikofylte nyskapings- eller ventureprosjekter.

       Staten bidrar i dag aktivt til egenkapitaloppbygging gjennom blant annet SND. Disse medlemmer viser til at Regjeringen i salderingsproposisjonen foreslo etablering av et såkornkapitalfond for å stimulere til nyetableringer spesielt med tanke på forsknings- og kunnskapsintensiv virksomhet. Dette ble støttet av et bredt flertall på Stortinget. Disse medlemmer forutsetter at statlige kapitalinnskudd fra denne ordningen utløser en minst like stor innsats fra private investorer.

       Når det gjelder lånekapital mener disse medlemmer at det i dag er god tilgang på lånekapital for prosjekter med en forsvarlig risiko. Disse medlemmer vil derfor understreke at statlige lånekapitalordninger må være et supplement til private lån. Komiteen viser til at Regjeringen vil fremme en stortingsmelding om SNDs virksomhet hvor SNDs lånetilbud skal vurderes.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8, særlig punktet 8.2.8.3 « Nasjonalt og statlig eierskap ».

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti legger vekt på at staten må ha et hovedansvar for gode rammebetingelser for næringslivet i hele landet. Dette gjelder grunnleggende betingelser som en solid satsing på utdanning, forskning og utvikling samt tilrettelegging av infrastruktur. Det gjelder også rammevilkår som en fornuftig rød og grønn skattepolitikk, tilstrekkelig kapasitet på låne- og tilskuddsordninger og en god kompetanseformidling. Alle ordningene må underlegges samfunnspolitiske hensyn.

       For å redusere byråkrati, øke brukervennligheten og for å styrke distriktsprofil og muligheter for lokal styring, vil disse medlemmer gå inn for å endre Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND).

       Det sentrale SND yter i dag både tilskudd, lån og egenkapitalstøtte. Men tildelingene er i stadig mindre grad underlagt generelle samfunnspolitiske hensyn. Særlig gjelder dette tildelinger fra egenkapitaldivisjonen. Disse medlemmer mener dette bør endres.

       I tillegg til SIVA og de ulike regionale utviklingsselskapene, går disse medlemmer inn for at det opprettes et sentralt statlig igangsettingsselskap som kan ivareta oppgaver de andre selskapene ikke kan klare alene. Dette selskapet vil være et nyttig redskap når ny næringsvirksomhet skal igangsettes, og når bedrifter må restruktureres fra grunnen av, enten det gjelder ledelse, organisasjon eller produktspekter.

       Det offentliges innsats i næringsutviklingen må styrkes sentralt og lokalt. Tilgangen på statlig aksjekapital bør økes betydelig gjennom å opprette et eget statens aksjefond. Dette bør i større grad enn det folketrygdfondet kan, brukes til å ta vare på og utvikle norske bedrifter i en tid hvor utenlandske og innenlandske interesser ofte jakter på kortsiktige gevinster. For forvaltningen av statens interesser i bedrifter der staten har en stor eierandel, går disse medlemmer inn for å opprette et eget forvaltningsselskap.

       Disse medlemmer ønsker en forvaltning som er mer villig til å ta risiko når det er samfunnstjenlig.

       Både i det sentrale SND-systemet og i de lokale utviklingsselskaper må organiseringen være slik at rollen som aktiv eier og rollen som igangsetter skilles.

Eierskap

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener en balansert eierstruktur i næringslivet, der en opprettholder et betydelig nasjonalt eierskap, er viktig for utviklingen av vekstkraftige nærings- og kompetansemiljøer i Norge. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at utenlandsk eierskap også er viktig for norsk næringsliv, blant annet fordi utenlandske eiere kan tilføre norske bedrifter verdifull kompetanse, distribusjonsnettverk, teknologi osv.

       Disse medlemmer viser til at staten utgjør en stor og viktig del av det nasjonale eierskapet i Norge. Disse medlemmer mener dette eierskapet bør videreutvikles slik at staten blir bedre til å utøve sin eierrolle på områder der dette er hensiktsmessig. Disse medlemmer understreker at det statlige eierskapet skal forvaltes med henblikk på en best mulig utnyttelse av ressursene, blant annet gjennom krav til avkastning på kapitalen. Det statlige eierskapet må ha et langsiktig perspektiv. Disse medlemmer vil understreke at forvaltningen av statens eierinteresser klart skilles fra myndighetenes regulerende rolle.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen tar sikte på å legge fram en stortingsmelding om eierskap i første halvår 1997.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8, særlig punktet 8.2.8.3 « Nasjonalt og statlig eierskap ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener kompetent og aktivt eierskap i seg selv gir et viktig bidrag til verdiskapingen. Private eiere som selv deltar aktivt i bedriftens daglige drift, og industrielle investorer som investerer egne midler i næringsprosjekter, vil ivareta investeringer på en bedre måte enn offentlige myndigheter. Det aktive private eierskapet og det private institusjonelle eierskapet må styrkes på bekostning av statens eierskap i norsk næringsliv. Disse medlemmer vil:

-	Redusere det statlige eierskapet gjennom omfattende salg av statlige eierandeler.

-	Forbedre vilkårene for sparing gjennom pensjonssparing med skattefradrag, aksjesparing med skattefradrag, og boligsparing for ungdom.

-	Fjerne formuesskatten i løpet av perioden slik at staten i mindre grad hemmer privat sparing og langsiktig kapitaldannelse.

-	Foreta reformer i folketrygden og derved bidra til en langt større oppbygging av private pensjonsfond, som kan bidra på eiersiden i norsk næringsliv.

-	Skape et bredere norsk eierskap ved å stimulere til at flest mulig skal kunne være eiere i norsk næringsliv.

-	Forbedre og forenkle delingsmodellen for å skape større rettferdighet for aktive eiere.

-	Avvikle det statlige eierskapet i forretningsbankene.

-	Styrke eierskaps- og foretaksomhetskulturen og forståelsen for verdiskapning gjennom økt vektlegging i skoleverket.

       Disse medlemmer viser til Regjeringens omtale av privat og offentlig eierskap i Langtidsprogrammet. Det pekes på at skillet mellom privat og offentlig eierskap er av underordnet betydning. Etter disse medlemmers vurdering er det et forsøk på å redusere betydningen av den enkelte selvstendige næringsdrivendes aktive rolle i sin egen virksomhet når det blant annet sies:

« Bedrifter er svært forskjellige med hensyn til blant annet forretningsstrategi, kapitalbehov, finansieringskilder og resultatoppfølging. Hvilken eierform som er mest tjenlig vil derfor være høyst varierende. I de fleste sammenhenger vil konkurransesituasjonen være viktigere som styringskorrektiv enn om bedriften er for eksempel offentlig eller privat eid. »

       I vedlegg til Langtidsprogrammet sies det videre:

« Det er likevel ikke opplagt at eierne kan eller bør ha noen særskilt rolle når det gjelder tilførsel av kompetanse. Kompetanse kan i stor grad anskaffes uavhengig av eierkapital, og det kan ligge spesialiseringsgevinster for bedriften i separat anskaffelse av kompetanse. »

       Disse medlemmer understreker at kompetanse i småbedriftssammenheng ikke er å kjøpe en PC eller en ny skrivepult. Kompetanse er den aktive eierens evner, idéer, pågangsmot, kunnskap, vilje og stolthet. Kompetanse og eierskap er i norsk bedriftstradisjon vevet sammen. Kompetent eierskap er et viktig bidrag til verdiskapningen. Eiere som selv deltar aktivt i sin bedriftens daglige drift, og industrielle investorer som investerer egne midler i næringsprosjekter vil ivareta investeringer på en bedre måte, og jakte på nye, lønnsomme muligheter på en helt annen måte enn de som ikke selv har satt inn midler. Disse medlemmer mener derfor at det private eierskapet må styrkes. Muligheten til å starte, drive og eie en bedrift bør være åpen og attraktiv for flest mulig, og for flere enn i dag.

       Disse medlemmer mener Regjeringen nedvurderer betydningen av enkeltmennesker ikke bare investerer kapital i bedriften, men også investerer mye av seg selv. Disse medlemmer vil vektlegge kreativitet, innsats, engasjement, og at « det skal lønne seg å jobbe ». Etter disse medlemmers vurdering ser Regjeringen helt bort fra disse individuelle drivkreftenes betydning for innovasjon og verdiskapning; personlige drivkrefter.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen i meldingen uttaler følgende om statlig oppkjøpsvirksomhet:

« Regjeringen vil vurdere hvilken rolle staten kan ha som medinvestor i bedrifter som foretar store investeringer i utlandet. Statlig engasjement må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, og være forankret i grundige analyser og velfunderte strategiske planer. »

       Disse medlemmer tar avstand fra den form for statskapitalisme på bedriftenes vegne som Regjeringen åpner for i Langtidsprogrammet. Staten har ingen spesiell kompetanse som eier og en slik aktiv statlig investorpolitikk vil gi maksimal rolleblanding, og gjør at staten tar på seg et ansvar for å utpeke vinnerbedrifter, og kanalisere ressurser mellom dem, noe som ikke har vist seg vellykket i noe samfunn. Disse medlemmer viser til at det private kredittmarked fungerer effektivt og at det derfor er tilstrekkelig tilgang på kapital for å realisere lønnsomme prosjekter. Forslaget representerer også en direkte selvmotsigelse, fordi Regjeringen en rekke andre steder understreker viktigheten av næringsnøytralitet og generelle rammebetingelser, ikke selektive tiltak hvor man vil gå inn og favorisere enkeltbedrifter. Et effektivt kapitalmarked gir norske bedrifter finansieringsmuligheter for nødvendig ekspansjon. Staten har ingen god historie å vise til som industriell investor og det kan ikke være riktig at norske skattebetalere skal involveres i denne type risikofylte transaksjoner.

       Disse medlemmer tar til etterretning at Regjeringen har valgt ikke å legge frem den varslede stortingsmeldingen om eierskap i forkant av Langtidsprogrammet eller til et slikt tidspunkt at den kan behandles før stortingsvalget høsten 1997, til tross for at det fra Regjeringens side legges stor vekt på eierskapsspørsmålet.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at eierskap er ett av få styringsvirkemidler i en deregulert økonomi. Disse medlemmer viser til at konsesjonslovgivningen er et viktig virkemiddel i så måte. Erfaringene med både nåværende og forrige konsesjonslov er at staten har vært for tilbakeholdende med så vel å stille konsesjonskrav som å iverksette tiltak når kravene brytes. Disse medlemmer går inn for:

-	En ny gjennomgang av lov om ervervsvirksomhet med sikte på å skjerpe grensen for når konsesjonsbehandling skal gjelde for å forebygge for sterk eierkonsentrasjon.

-	Lovendringer med sikte på å styrke den samfunnsmessige styringen ved oppkjøp av strategiske eierandeler i norske selskaper.

-	At man går tilbake til full konsesjonsbehandling for store selskaper med mange sysselsatte eller selskaper av spesiell samfunnsmessig betydning.

-	At staten aktivt benytter seg av adgangen til å stille samfunnsmessige krav overfor ny ervervsvirksomhet.

-	At staten kjøper seg inn i selskaper som trues av utenlandske oppkjøp hvor dette er mulig.

       Disse medlemmer viser til at flere norske selskaper de siste årene har blitt kjøpt opp av utenlandske interesser for deretter å oppleve stripping, nedleggelse eller utflagging av hele eller deler av bedriften. Disse medlemmer viser til at denne utviklingen er spesielt bekymringsfull for steder med en ensidig næringsstruktur som ofte befinner seg i Distrikts-Norge. Disse medlemmer mener at statlig eierskap kan bidra til langsiktighet og stabilitet, og at statlige oppkjøp bør være et aktuelt virkemiddel i forhold til bedrifter som trues med nedleggelse eller utflagging som en følge av utenlandske oppkjøp.

       Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til strategier og virkemidler som tar sikte på statlige oppkjøp av bedrifter med spesiell samfunnsmessig betydning som er truet av utenlandske oppkjøp, nedleggelser eller utflagging. »

       Disse medlemmer mener det er viktig at det statlige engasjementet i bank- og finansvesenet opprettholdes bl.a. ut fra ønsket om å bevare sterke og uavhengige norske finansmiljøer. Disse medlemmer mener derfor det samfunnsmessige eierskapet i DnB og Kreditkassen bør beholdes.

       Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Stortinget legger til grunn at staten opprettholder sin aksjemajoritet i Den norske Bank og Kreditkassen. »

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse mener at eierskap kan være et egna virkemiddel i norsk økonomi. Vi har også en konsesjonslovgivning som kunne ha vært nyttig hvis ikke regjeringa hadde hatt mot til å bruke den både når det gjelder krav til konsesjonssøker og tiltak mot brudd på vilkårene. Norzink i Odda og Freia i Oslo er blant flere eksempler på dette.

       Dette medlem synes staten bør bruke de virkemidlene som er, til å redde norske industri og norske arbeidsplasser fra oppkjøp, utflagging, m.v. Videre bør staten være aktivt med på å starte ny virksomhet i områder hvor det trengs nye arbeidsplasser og hjelpe virksomheter som er igangsatt. Det er en forutsetning at det er fornuftig å legge eller opprettholde akkurat slike typer virksomheter på de aktuelle plassene. Staten har kapital nok og nødvendig apparat. Det er ikke nødvendig å opprette flere byråkratiske organer for å få til dette. Men noen holdninger må endres.

Regionale utviklingsselskaper

       For å kunne satse på små og mellomstore bedrifter vil komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti foreta en radikal omorganisering, opprydding og utfylling av dagens støtteapparat, og en desentralisering av midler og ansvar.

       Disse medlemmer ønsker å styrke fylkenes og kommunenes selvstendige rolle i næringspolitikken. Modellen for regionale utviklingsselskaper kan være et godt redskap i dette arbeidet. Dersom denne modellen gjennomføres, vil fylker som oppretter utviklingsselskap helt eller delvis forvalte de statlige midler fylket har til rådighet, og dermed kunne samle både økonomiske ressurser og faglig kompetanse på bedriftsutvikling i forhold til det som er tilfelle i dag. Utviklingsselskapene skal kunne yte garantier, lån, tilskudd til produktutvikling, ansvarlig lånekapital, aksjekapital, administrasjonstilskudd og stipender. Selskapene skal også delta i bedriftsutvikling med kompetanse og personellservice, og være et igangsettingsselskap. Dette innebærer at selskapet skal spille en aktiv rolle med tett oppfølging og veiledning sørlig overfor ny næringsvirksomhet som gis støtte, for å hjelpe til i bedriftsutviklingen. Selskapene eies av fylkene som gir retningslinjer for driften.

       Et investeringsfond som disponerer de offentlige egenkapitalsmidlene bør være tilknyttet det regionale utviklingsselskapet. Også dette fondet styres av et offentlig oppnevnt styre. Fylker som ønsker å prøve ut denne modellen, bør få ekstra støtte i en startfase.

4.2.7 Samferdselspolitikken

4.2.7.1 Sammendrag

       Godt utbygde samferdselsnett med tilfredsstillende standard er en forutsetning for bosetting, gode levekår og et velfungerende næringsliv i alle deler av landet. Transport og kommunikasjoner vil være viktige konkurransefaktorer for næringslivet i årene framover, noe som krever godt vedlikehold og videre utbygging og utvikling av infrastrukturen. Fordelingsmessige virkninger mellom ulike deler av landet vil bli vurdert innenfor rammen av den helhetlige distrikts- og regionalpolitikken.

       Pris og kvalitet på posttjenester og telekommunikasjoner er en viktig konkurransefaktor for næringslivet. Regjeringen vil sikre en infrastruktur som gir gode muligheter for elektronisk kommunikasjon over hele landet, og som dermed reduserer avstandsulempene i distriktene. Det skal fortsatt være et landsomfattende og likeverdig tilbud av grunnleggende post- og teletjenester med høy kvalitet og lave priser.

       Transport- og kommunikasjonssektorene er preget av raske teknologiske og markedsmessige endringer. Det vil fortsatt stille store krav til omstilling og effektiv ressursbruk i samferdselssektoren.

       Regjeringen vil legge økt vekt på en helhetlig samferdselsplanlegging og bedre samordning mellom de ulike transportmidlene. Havnene skal integreres bedre i det totale transportsystemet. Godsterminalene skal moderniseres. Det skal legges bedre til rette for omstigning til og mellom kollektivtilbudene. I løpet av langtidsprogramperioden skal det utarbeides en samlet og helhetlig plan for veg- og vegtrafikk, luftfart, bane og havner og farleder.

       Virkemidlene i transportpolitikken må i årene framover i større grad ta hensyn til at transport- og miljøproblemene for en stor del er forskjellige i distriktene og i de store byområdene. I distriktene skal det legges godt til rette for bruk av personbil, og fylkeskommunene vil få sterkere innflytelse over bruken av midler til riksveger som ikke er en del av stamvegnettet. I og mellom byområdene skal det legges til rette for utbygging av kollektivtransporten, kombinert med andre tiltak for å begrense bilbruken. Tiltakene må ses i sammenheng med utviklingen i transportbehovene i næringslivet og arbeidslivet. Dette vil kreve et bredere samarbeid mellom statlige og lokale myndigheter, blant annet med sikte på en utvidet og fleksibel bruk av alternative finansieringsformer.

       Sjøsikkerhetsarbeidet, både nasjonalt, regionalt og internasjonalt, vil være viktig i årene framover. Det internasjonale samarbeidet om sikkerhet til sjøs blir stadig mer omfattende. Regjeringen legger vekt på en fortsatt innsats for sjøsikkerhet i norske farvann og at Norge skal være en pådriver for miljø- og sikkerhetstiltak i det internasjonale skipsfartspolitiske samarbeidet.

       Kompetansen om miljø og kollektivtransport skal styrkes i transportetatene, særlig i Statens vegvesen. Investeringsplaner skal utarbeides med respekt for naturverdier og kulturverdier.

       Transportsektoren påfører samfunnet betydelige kostnader i form av støy og forurensning. For forurensningsproblemer som er internasjonale i sin karakter vil Regjeringen i hovedsak bruke generelle og tverrsektorielle virkemidler, blant annet avgifter. Spørsmål knyttet til avgiftsleggingen av de ulike transportmidlene vil bli nærmere vurdert i stortingsmeldingen om oppfølging av Grønn skattekommisjon. Lokale miljøproblemer skal først og fremst løses ved å bruke virkemidler som er tilpasset lokale forhold. Det er utarbeidet rikspolitiske retningslinjer for samordnet transport- og arealplanlegging, og i tilknytning til forurensningsloven er det fastsatt grenseverdier for lokale luftforurensninger og støy fra samferdselssektoren. Tiltak overfor lokale luftforurensnings-problemer og støy vil bli vurdert nærmere i sektorplanene for samferdsel.

4.2.7.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet understreker betydningen av en samferdselspolitikk som sikrer, bosetting og et levedyktig næringsliv i alle deler av landet. Samtidig må samferdselspolitikken i framtiden bidra til at miljøbelastningene reduseres. Investeringene til vei , kollektivtransport, luftfart og havner må samordnes og prioriteres i forhold til hverandre. De enkelte delene av landet krever forskjellige løsninger. Derfor vil det være nødvendig å ta hensyn til at investeringsbehov kan avvike f.eks. mellom byene og distrikter.

       Disse medlemmer viser til at pris og kvalitet på posttjenester og telekommunikasjoner er en viktig konkurransefaktor for næringslivet. Disse tilbudene skal fortsatt være landsomfattende og det skal være et likeverdig tilbud av grunnleggende post- og teletjenester med høy kvalitet og lave priser.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen vil legge økt vekt på en helhetlig samferdselsplanlegging blant annet ved at havner i større grad integreres i det totale transportsystemet og ved samordning av kollektivtilbud. Disse medlemmer har merket seg at det i løpet av programperioden skal utarbeides en samlet og helhetlig plan for veg- og vegtrafikk, luftfart, bane og havner og farleder.

       Disse medlemmer viser til at transportsektoren påfører samfunnet betydelige kostander i form av støy og forurensning. Disse medlemmer er enig i at det i størst mulig grad benyttes generelle virkemidler som f.eks. avgifter for å bekjempe forurensningsproblemer som er internasjonale i sin karakter. Lokale miljøproblemer må løses ved bruk av virkemidler tilpasset lokale forhold. Når det gjelder spørsmål knyttet til avgiftsleggingen av de ulike transportmidlene, vil disse medlemmer avvente oppfølgingen av Grønn skattekommisjon. Disse medlemmer har merket seg at spørsmål om tiltak overfor lokale luftforurensningsproblemer og støy vil bli vurdert nærmere i sektorplanene for samferdsel.

       Disse medlemmer mener at det i årene som kommer vil være ønskelig med en dreining av investeringene fra vei til bane. Det vil spesielt være nødvendig å bygge ut jernbanen rundt de største byene. Jernbanen vil redusere miljøbelastningene, og det er derfor viktig å stimulere til at større deler av trafikken i disse områdene flyttes fra veg til bane. Disse medlemmer ser det som viktig at utbyggingen av stamveinettet fortsetter samt at riksveinettet bygges videre ut.

       Disse medlemmer viser for øvrig til Stortingets forestående behandling av St.meld. nr. 36 (1996-1997) Om avveininger, prioriteringer og planrammer for transportsektorene 1998-2007 og videre til St.meld. nr. 37 (1996-1997) Norsk veg- og vegtrafikkplan 1998-2007, St.meld. nr. 38 (1996-1997) Norsk luftfartsplan 1998-2007 og St.meld. nr. 39 (1996-1997) Norsk jernbaneplan 1998-2007.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8, særlig punktet 8.2.8.11 « Samferdsel ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen understreker at det er en klar sammenheng mellom gode kommunikasjoner og mulighetene til å skape materiell velferd. Store avstander, spredt bosetning og en meget åpen økonomi gjør Norge som nasjon spesielt avhengig av gode transportløsninger. Næringslivets konkurranseevne er i stor grad avhengig av effektiv transport. Det er fortsatt rom for betydelige reduksjoner i transportkostnadene gjennom å effektivisere og bygge ut infrastrukturen.

       Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker økt satsing på veiutbygging og vil særlig peke på viktigheten av å ha et nett av stamveier og hovedveier som sikrer effektiv transportavvikling i landet, og gode transportårer mot markedene i utlandet.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, er ikke fremmed for å støtte økt satsing på veiutbygging. Imidlertid vil dette medlem hevde at hovedproblemet i forhold til infrastrukturbevilgninger ikke er at rammene i seg selv er for små, men at den innbyrdes prioriteringen mellom de enkelte prosjekter er for dårlig. I langt sterkere grad må samfunnsøkonomisk kost/nytte brukes som kriterium for hvilke tiltak som gjennomføres. Under enhver omstendighet vil dette medlem kreve at støtte til økte rammer for veibevilgninger mv. dekkes inn ved reduksjoner, om ikke i andre veiprosjekter, så i andre offentlige investeringer eller driftsutgifter.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen ser et stort vekstpotensial i å utnytte moderne tele- og datakommunikasjon. Fri konkurranse innenfor telesektoren vil redusere kostnadene både for forbrukere og næringsliv.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil prioritere de prosjekter som regionalt eller nasjonalt gir god samfunnsmessig lønnsomhet. Lønnsomme prosjekter må ikke bindes til ulønnsomme prosjekter. For å styrke kommunikasjonene og avhjelpe miljøproblemer knyttet til disse vil Høyre:

-	Gi høy prioritet til utbygging av stamveinettet.

-	Styrke transportlinjene til kontinentet.

-	Bygge ut kollektivtransporten i de områder hvor man kan oppnå god kapasitetsutnyttelse og redusert bruk av privatbil.

-	Bare godta bompengefinansiering for å finansiere konkrete prosjekter, og fjerne bommene når prosjektet er nedbetalt.

-	Prioritere utbygging av jernbane der dette gir størst lønnsomhet og/eller størst miljøeffekt.

-	Organisere norske lufthavner som aksjeselskaper med privat eller kommunalt medeierskap.

-	Sikre fri konkurranse i luftfarten og kollektivtransporten for øvrig.

-	Fjerne parallellavgiften på flytrafikken.

-	Legge infrastrukturen til rette slik at tungtransport kan overføres fra land til sjø der dette kan gi betydelige miljøgevinster.

-	Omgjøre NSB og Postverket til aksjeselskaper med privat medeierskap.

-	Privatisere Telenor AS.

-	Selge ut statens andeler i SAS Norge.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk venstreparti mener reduksjon av transportmengden, og overgang til miljøvennlige transportformer er sentrale oppgaver. Samferdsel skaper flere ulike miljøproblemer, blant annet utslipp av CO₂ som bidrar til drivhuseffekten, og utslipp av NO_x som gir luftveislidelser og bidrar til forsuring og skader på materialer. Person- og varetransport står for omlag 35 % av de norske CO₂-utslippene. 60 pst av NO_x-utslippene i 1993 kom fra transportsektoren. Med dagens tiltak vil det bare være en svak nedgang fram mot år 2025.

       Over 700.000 mennesker i Norge er utsatt for helseskadelig luftforurensing. SFT anslår at 70-90 % av den helsefarlige lufta i Norge skyldes veitrafikken i byer og tettsteder.

       Både plager ved dårlig luft og støyplager vil bli vesentlig mindre ved reduksjoner i biltrafikken som er en hovedårsak til slike problemer. Det er derfor viktig at forurensingsloven også skal gjelde for utslipp og støy fra samferdselssektoren. I dag er det imidlertid fastsatt for lave grenseverdier for tillatt luftforurensing.

       Disse medlemmer mener politikken må rettes inn mot å minske biltrafikken, få mer av godstrafikken over på skip og jernbane og gjøre jernbanen mer konkurransedyktig i forhold til fly.

       Disse medlemmer vil peke på at også tele- og post er viktige elementer i samferdselspolitikken. Tele og post er viktige rammebetingelser for bosetting og næringsutvikling. Vi får framover i økende grad en sammenkobling av tele- og datatjenester med utvidet tilbud til stadig synkende priser. Denne teknologiske utviklingen kan være avstandsreduserende og tilrettelegge for desentralisert aktivitet under de rette forutsetninger. Disse medlemmer legger vekt på at landsomfattende tjenester til lik pris og likeverdig service må være en overordnet målsetting.

       Disse medlemmer mener postens nye konkurransesituasjon bør møtes gjennom et utvidet offentlig samarbeid hvor ulike offentlige sektorer inngår. Dette kan bidra til å opprettholde og utvikle offentlige tjenester som nå er utsatt for nedbygging ved at en kan samordne arbeidskraft, lokaliteter osv.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse viser til at Rød Valgallianse er for satsing på kollektiv transport - både pga. miljøet og for å ha en fornuftig infrastruktur i landet. Dette medlem synes ikke det er fornuftig og framtidsretta samferdselspolitikk å endre selskapsformene i NSB, Post og Tele, og vil minne om nedlegginga av postkontor som et særlig dårlig eksempel på det som skjer når forvaltningsbedrifter blir markedsaktører. Kollektivtrafikken og andre områder av samferdselssystemet skal først og fremst tjene folks behov, ikke gi høyest mulig avkastning.

4.2.8 Informasjonsteknologi i nærings- og distriktsutviklingen

4.2.8.1 Sammendrag

       Informasjonsteknologien blir stadig viktigere som verktøy for kommunikasjon og nyskaping i næringslivet og offentlig sektor. Framstilling og formidling av kunnskap blir mindre stedbunden og kan lokaliseres uavhengig av bedriftenes vareproduksjon. Ved at bedriftene kobles sammen i internasjonale nettverk bidrar IT til globalisering av økonomien.

       Næringslivet må ligge langt framme i anvendelsen av IT for å kunne konkurrere i en stadig mer global kunnskapsøkonomi. Det må utvikles sterke kompetansemiljøer i hele landet og tilknytning til internasjonale nettverk. Bruk av IT-nettverk vil være viktig for små og mellomstore bedrifter. Bedriftene som produserer varer og tjenester knyttet til informasjons- og kommunikasjonsteknologien utgjør en viktig og voksende del av næringslivet. Det offentliges viktigste oppgave vil være å bidra til kompetanseoppbygging gjennom utdannings- og forskningssystemet. I denne sammenheng vil utveksling av kunnskap og samspill mellom universitets- og høyskolesektoren, forskningsinstituttene, IT-bedriftene og andre bedrifter være viktig.

       Regjeringen vil også bidra til IT-utviklingen i næringslivet gjennom støtte til innovasjoner, blant annet gjennom finansieringsordningene i SND og brukerstyrte FoU-programmer. I dag utgjør IT-prosjekter mer enn halvparten av bevilgningene til offentlige FoU-kontrakter. Det er også viktig at myndighetene opptrer som krevende kunder ved bruk av IT.

       Forutsigbare investeringsvilkår er viktig for en effektiv bruk av IT. Sentralt i denne sammenheng er regulering av telesektoren, lover og regelverk på områder som opphavsrett og personvern, og avtaleverk for arbeidslivet. Rettighetshaveres interesser ved produksjon, formidling og gjenskaping av åndsverk med IT bør sikres like godt som ved tradisjonell framstilling og formidling av åndsverk. Hensyn til rettighetshavere må imidlertid balanseres i forhold til brukerhensyn. Regelverket fastlegges i stor grad i internasjonale organer, som EU og WTO. IT-områdets globale karakter tilsier at løsninger fortsatt må søkes på internasjonalt nivå.

       Høy utdanning er nødvendig for mange som skal arbeide med bruk og utvikling av IT. Utdanningskapasiteten for IT-kandidater på universitets- og høyskolenivå ble betydelig økt under den første handlingsplanen for IT i 1986-1990. Det er viktig at utdanningstilbudet utvikles i takt med behovet for denne typen arbeidskraft, samtidig som skoleverket må motivere for en realfaglig utdanning på høyt nivå.

       IT- og telenett reduserer avstandsulemper. Det gjør det lettere for distriktsbedriftene å konkurrere i et større markedsområde, men gjør også distriktene mer tilgjengelige for konkurranse fra andre bedrifter. Derfor må det informasjons- og kommunikasjonsteknologiske sentret som planlegges i Fornebu-området bidra til å styrke IT-miljøene i alle deler av landet, blant annet gjennom tilknytning og utveksling av tjenester gjennom nettene, jf. avsn. 3.2.5 i meldingen.

       IT-utviklingen berører oppgavene i en rekke departementer. Ved at Planleggings- og samordningsdepartementet har fått et særlig ansvar for samordning av Regjeringens IT-politikk er det lagt et godt grunnlag for en helhetlig IT-politikk.

4.2.8.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at informasjonsteknologien blir stadig viktigere som verktøy for kommunikasjon og nyskaping i næringslivet og i offentlig sektor. Bruk av IT-nettverk vil være viktig for små og mellomstore bedrifter. IT og telenett reduserer problemer med lange fysiske avstander. Det gjør det lettere for distriktsbedrifter å konkurrere i et større markedsområde, men åpner også for større konkurranse utenfra.

       Disse medlemmer vil understreke betydningen av at nettet har tilstrekkelig kapasitet til alle deler av landet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8, særlig punktet 8.2.8.8 « Informasjonsteknologi - nye muligheter for hele Norge ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at effektiv bruk av informasjoneteknologi kan redusere kostnader som følger av lange avstander til markedene og dermed lette etablering og utvikling i distriktene. Disse medlemmer vil spesielt peke at konkurransen på tidligere monopoliserte teleområder må styrkes for å sikre best og rimeligst mulig tjenester i hele landet.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at den norske IT-bransjen i dag har en omsetning på omkring 100 mrd. kroner. IT-bransjen inkluderer IT- og telekommunikasjonsindustri, telebedrifter som Telenor, import- og driftsselskaper, konsulent- og programvarebedrifter, dataavdelinger i ulike virksomheter, deler av grafisk industri, mediabedrifter osv. Det skjer en rask sammensmelting av ulike delområder som data, tele og media. Veksten i bransjen er på 10-15 % pr. år. Moderne datanett gjør at geografisk avstand ikke lenger er utslagsgivende. Dette gir oss stor frihet når det gjelder den geografiske plasseringen av disse bedriftene.

       Disse medlemmer mener næringspolitikken må ta hensyn til den sterkt voksende programvarebaserte industrien. Denne industrien er kunnskapsintensiv, den forurenser minimalt, kan lett desentraliseres og har rom for mange små selskaper med nisjeløsninger. Disse medlemmer legger derfor vekt på:

-	Økt forskning og utvikling innen IT i regi av det offentlige, gjennom universiteter, høgskoler og offentlige forskningsinstitusjoner.

-	Mer forskningsstøtte til programvareutvikling.

-	At det iverksettes spesielle tiltak for å rekruttere flere kvinner til IT-bransjer.

-	Økt utdanningskapasitet, særlig på universitets- og høgskolenivå.

-	Fremme eksport av norsk IT-teknologi ved opprettelse av et norsk programvaredirektorat.

-	God tilgang på rimelige telekommunikasjonstjenester også i distriktene.

4.2.9 Politikken overfor primærnæringene

4.2.9.1 Sammendrag

       Regjeringen vil skape grunnlag for et levedyktig og bærekraftig landbruk i hele landet. Landbrukspolitikken er sentral i en helhetlig distriktspolitikk. Landbruket omfatter jordbruk, skogbruk, reindrift og ny næringsutvikling i og i tilknytning til disse næringene.

       Landbrukspolitikken skal i årene framover:

-	Støtte opp om en omfattende og effektiv landbruksproduksjon i Norge, som kan gi grunnlag for sysselsetting i primærproduksjon og foredlingsindustri.

-	Sikre en landbruksproduksjon tilpasset naturens tåleevne, der hensynet til kulturlandskapet, biologisk mangfold og lokale miljø- og produksjonsforutsetninger må stå sentralt.

-	Bidra til mer konkurransedyktige råvarepriser og lavere matvarepriser. Dette vil bety mest for forbrukergrupper med svak økonomi.

-	Bidra til å opprettholde bosettingsgrunnlaget ved å utvikle et levedyktig landbruk og legge til rette for utvikling av alternative arbeidsplasser i tilknytning til landbruket.

       Jordbruket er viktig for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønstret. For at jordbruket også i framtiden skal kunne ha denne funksjonen må inntjeningen bedres og avhengigheten av næringsstøtte reduseres. På grunn av de geografiske og klimatiske forholdene vil det likevel være nødvendig med betydelig næringsstøtte til jordbruket. De arbeidskrevende husdyrproduksjonene i distriktene skal fortsatt prioriteres. Naturgitte forhold tilsier at det i det norske jordbruket må være rom for både små og store bruk, både deltidsbruk og heltidsbruk. Det må satses mer på produkter det er etterspørsel etter, samtidig som produksjonen reduseres på områder der det i dag er overproduksjon. Regjeringen legger opp til en styrket satsing på produksjon, foredling og omsetning av økologiske matvarer.

       Jordbruksbasert næringsmiddelindustri utgjør en relativt stor del av den norske industriproduksjonen, og har vesentlig distriktspolitisk betydning. Primærproduksjonen i Norge er avhengig av en konkurransedyktig norsk næringsmiddelindustri for avsetning av jordbruksvarer, samtidig som jordbruket dekker en betydelig del av råstoffbehovet i næringsmiddelindustrien. Det gir et gjensidig avhengighetsforhold mellom primærproduksjonen og store deler av næringsmiddelindustrien.

       Forbrukerne bør være sikre på at de får trygge matvarer av god kvalitet. Kontroll og tilsyn med næringsmidler, samt kvalitetsfremmende arbeid i alle ledd av produksjonskjeden vil fortsatt være prioriterte oppgaver. Det er et mål å opprettholde den gode dyrehelsen, og som ledd i dette, redusere bruken av antibiotika i husdyrholdet. Bruk av veksthormoner skal ikke være tillatt i Norge. Regjeringen ønsker også å forhindre omsetning av varer som er produsert med veksthormoner. Genmodifiserte næringsmidler skal innenfor hensyn til Norges internasjonale forpliktelser i størst mulig grad merkes, slik at forbrukerne gis mulighet til å foreta informerte valg.

       I skogpolitikken vil Regjeringen legge til rette for en aktiv bruk av skogressursene på kort og lang sikt, samtidig som miljøverdiene i skogen tas vare på og utvikles videre. Barskogvern inngår som et virkemiddel i en bærekraftig skogpolitikk. Skogbruket og skogindustrien (treforedling, trelast og trevarer) er viktig for verdiskapingen og sysselsettingen i distriktene og står for betydelige eksportinntekter. Skogbruket vil gjennom økt bruk av bioenergi også få større energipolitisk betydning i årene framover, jf. avsn. 3.3 i meldingen. Produktivitetsvekst, kompetanseoppbygging, produktutvikling og markedsorientering er sentrale utfordringer. Rammebetingelsene for ulike former for avvirkning vil bli vurdert nærmere, med sikte på å fjerne skjevheter som kan være til hinder for at det utvikles flere helårs arbeidsplasser i skogbruket. Samtidig må skogens og utmarkas betydning for rekreasjon og friluftsliv prioriteres, - noe som gir grunnlag for betydelige tilleggsnæringer dersom slik tjenesteproduksjon er profesjonell og markedsrettet.

       Reindriften skal være bærekraftig både økologisk, økonomisk og kulturelt. Regjeringen legger til grunn at reindriften også i framtiden skal kunne stå som en sentral bærer av samisk kultur. Arbeidet med et opplegg for at virkemidlene etter reindriftsloven og tiltakene etter reindriftsavtalen i større grad skal kunne brukes sammen, vil ha prioritet i langtidsprogramperioden. Reindriftspolitikken skal også bidra til utvikling av tilleggs- og kombinasjonsnæringer i reindriften med utgangspunkt i samisk tradisjon og kultur.

       Ny næringsutvikling i bygdene basert på lokale ressurser vil fortsatt være en prioritert oppgave. Kompetanseutvikling, herunder bruk av IT, vil stå sentralt. Bygdeutviklingsmidlene er en integrert del av Regjeringens politikk overfor primærnæringene, og det er særlig viktig å utvikle virksomhet som kan gi flere arbeidsplasser for kvinner og ungdom. For å nå målene for bosetting og sysselsetting i distriktene vil det i årene framover fortsatt være behov for slik innsats for ny næringsutvikling i bygdene.

       Fiskeri- og havbrukspolitikken skal bidra til økt verdiskaping i en lønnsom og bærekraftig fiskeri- og havbruksnæring, og gjennom dette gi grunnlag for bosetting, sysselsetting og utvikling langs kysten. Regjeringen vil arbeide for en forvaltning av fiskeressursene som sikrer en høyest mulig langsiktig og bærekraftig avkastning, en miljøsikker havbruksnæring og et godt fiskerihavnetilbud.

       Ressurssituasjonen er for tiden god for de fleste viktige fiskeslag i Barentshavet. Dette gir grunnlag for høye fangstkvoter, noe som igjen gir muligheter for å øke lønnsomheten i fiskeflåten og foredlingsindustrien. I Nordsjøen er derimot mange bestander i dårlig forfatning, og det vil være en oppgave i langtidsprogramperioden å forbedre forvaltningen av bestandene i Nordsjøen.

       Det er nødvendig med en betydelig fornyelse og oppgradering av fiskeflåten, både for å skape effektiv drift og lønnsomhet, og for å utvikle et best mulig samspill med industriens behov for kvalitetsråstoff. Regjeringen vil legge opp til en allsidig og variert flåtestruktur. Kystflåten skal fortsatt være ryggraden i norsk fiskerinæring. Havfiskeflåten vil samtidig spille en viktig rolle. Regjeringen mener at det for å sikre foredlingsindustrien på land er ønskelig å begrense omfanget av ombordproduksjon.

       En lønnsom og omstillingsdyktig fiskeforedlingsindustri med stabil og helårig drift er viktig for sysselsetting og bosetting langs kysten. Dette er avhengig av en forutsigbar tilførsel av råstoff, og en kapasitet og struktur i industrien som er tilpasset råstoffgrunnlaget. En variert bedriftsstruktur med tilstrekkelig fleksibilitet og omstillingsevne er nødvendig for å kunne drive lønnsomt og effektivt også under skiftende markeds- og ressursforhold. En videre utvikling av foredlingsindustrien og norsk fiskerinæring for øvrig, fordrer at forholdene legges til rette for økt verdiskaping gjennom produktutvikling, større grad av innenlands bearbeiding av råstoffet og satsing på markedsarbeid og markedsforskning.

       Fiskerinæringen er i dag en lønnsom næring. Regjeringen vil fortsatt arbeide for å legge forholdene til rette slik at samspillet i næringen og mellom fiskeri- og havbruksnæringen, leverandørindustrien og annen tilknyttet virksomhet kan bli bedre. Målet er at økt lønnsomhet og større verdiskaping skal gi grunnlag for videre utvikling av lønnsomme arbeidsplasser og stabil bosetting langs kysten.

       Fiskeri- og havbruksnæringen er en av Norges største eksportnæringer, med en eksportverdi for fisk og fiskevarer på om lag 22 milliarder kroner i 1996. Regjeringen tar sikte på i løpet av 1997 å legge fram en stortingsmelding med strategier for framtidig utvikling i fiskerinæringen. Meldingen vil også gi en nærmere drøfting av næringens utfordringer i årene framover. Oppfølging og gjennomføring av strategiene vil stå sentralt i fiskerimyndighetenes arbeid i langtidsprogramperioden.

4.2.9.2 Komiteens merknader

Landbruk

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet understreker målsettingen om å opprettholde et levende, robust, miljøvennlig og aktivt jordbruk i hele Norge. Et livskraftig landbruk er en forutsetning for å nå målet om å opprettholde hovedtrekkene i bosetningsmønsteret, og for å sikre levekårene i ulike deler av landet. Dette nødvendiggjør bruk av landbrukspolitiske virkemidler for å utvikle jordbruket. Disse medlemmer slutter seg til at landbrukspolitikken i årene framover skal gi grunnlag for sysselsetting i primærproduksjon og foredlingsindustri, sikre en landbruksproduksjon tilpasset naturens tåleevne, bidra til mer konkurransedyktige råvarepriser og lavere matvarepriser, og bidra til å opprettholde bosettingsgrunnlaget.

       Disse medlemmer mener det er viktig å prioritere de gårdbrukere som har landbruket som hovedgeskjeft, samt arbeidsintensive bruk særlig i kyst- og fjellstrøk. Rekrutteringen til landbruket må sikres gjennom styrket satsing på familiebruk og nyetablerere. Den distrikts- og regionale profil skal opprettholdes og videreføres slik at inntektsvilkår og produksjonen i distriktene blir sikret. Det bør gjennomføres omstillinger i landbrukspolitikken slik at landbruksbefolkningens muligheter for inntekter og levekår utvikler seg på linje med andre befolkningsgrupper.

       Videre vil disse medlemmer fremheve skogens betydning. Skogen i seg selv har betydning for miljø, utmarksressurser, rekreasjon og helse. Den gir et viktig klimabidrag ved å binde CO₂. Videre representerer den store økonomiske ressurser ved at den er en viktig eksportnæring. Disse medlemmer vil fremheve det store potensialet som ligger i øket bearbeiding av trevirke i Norge.

       Disse medlemmer viser videre til behovet for å satse på nye lønnsomme næringer i distriktene. Det må gis støtte til etablering av nye arbeidsplasser i bygdene, særlig for kvinnene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8, særlig punktet 8.2.8.5 « Landbrukspolitikken ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at det for Høyre er sentralt å verne om eiendomsretten, friheten og råderetten i landbruket. Respekten for folks ønske om å klare seg selv og leve av sitt eget arbeid er sentrale politiske mål. Disse medlemmer vil derfor arbeide for et levedyktig norsk landbruk som gir forbrukerne kvalitetsprodukter til konkurransedyktige priser, og som sikrer en forsvarlig norsk matvareberedskap. Høyre mener at dette best kan skje ved at det er færrest mulig hindringer på veien mellom bonden og forbrukeren. Det gir bonden de beste forutsetninger for, i større grad enn nå, å leve av de inntekter markedet gir.

       Disse medlemmer mener landbrukspolitikken må utformes slik at den samlede støtten i form av offentlige overføringer og skjermingsstøtte gjennom toll og importavgifter fortsatt kan reduseres. Disse medlemmer mener at det er nødvendig med en kritisk gjennomgang av omsetningsleddene og en reduksjon av det kostnads- og avgiftsnivået som næringen i dag møter. Disse medlemmer vil forenkle støtteordningene til enkle, forutsigbare ordninger der støtten går mest mulig direkte til bonden. Den offentlige landbruksforvaltningen må reduseres og oppgavene begrenses til forvaltningsoppgaver.

       Disse medlemmer mener unødvendige lover og regler i forbindelse med produksjon, foredling og omsetning av landbruksprodukter må avvikles. Det må snarest etableres reell konkurranse i alle ledd innen foredling og omsetning av jordbruksprodukter slik at ikke produktivitetsøkning i landbruket blir borte i omsetningsleddene. Bøndene må sikres frihet til å produsere ut fra egne forutsetninger og levere varene der de selv ønsker.

       Disse medlemmer mener grunneiernes rettigheter må sikres når staten erverver eller båndlegger arealer. Det må gis full økonomisk kompensasjon ved innskrenkinger i eiendomsretten. Statens forkjøpsrett ved omsetning av landbrukseiendommer må avvikles og konsesjonslovene gjennomgås på nytt. Disse medlemmer mener det er viktig å sikre brukeren gode og forutsigbare rammebetingelser og samtidig gjøre landbruket mer økonomisk robust gjennom økt markedsorientering, og vil derfor:

-	Rydde opp i sammenblandingen av distriktspolitiske og landbrukspolitiske ordninger.

-	Verne om eiendomsretten og friheten til å råde over egen eiendom og egen produksjon.

-	Redusere det samlede skatte- og avgiftstrykket.

-	Øke konkurransen på foredlings- og omsetningsleddet, blant annet ved at konkurranselovgivningen gjøres gjeldende også på omsetningsleddet.

-	Prioritere arbeidsvilkår og lønnsomhet for yrkesbonden og bygge ned diskrimineringen i overføringssystemet av samdrift og større enheter.

-	Synliggjøre kostnadene ved de politiske reguleringer landbruket er pålagt.

-	Gjøre det enklere å skille boligen fra driftsenheten.

-	Fremme mer rasjonelle driftsenheter.

-	Legge til rette for økt utnyttelse av ressursgrunnlaget i utmark.

-	Gjennom forbedringer i matvaremerkingen styrke forbrukernes mulighet til å orientere seg om innholdet i produktene.

-	Stille strenge veterinærmessige krav ved handel med matvarer.

-	Forenkle saksbehandlingen i jord- og konsesjonslovsaker ved å gi de lokale landbruksnemndene avgjørelsesmyndighet med fylkeslandbruksstyrene og departementet som ankeinstans.

       Disse medlemmer vil at skogbruket skal være en selvhjulpen overskuddsnæring med rammebetingelser på linje med våre nordiske konkurrentland.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har som overordnet målsetting i landbrukspolitikken å sikre et norsk landbruk som i så stor grad som mulig dekker behovet for jordbruks- og skogbruksprodukter. Produksjonen skal skje på en miljømessig forsvarlig måte der lokale fornybare ressurser er produksjonsgrunnlaget.

       Disse medlemmer legger vekt på at god matkvalitet skal sikres ved strenge miljøkrav i produksjon, foredling og distribusjon. Norske matvarer må holde en kvalitet som tilfredsstiller forbrukerne, uavhengig av reglene som styrer den internasjonale matvareproduksjonen og -industrien. Både i Norge og resten av verden fører jorderosjon, saltopphoping, økende drivhuseffekt, uttynning av ozonlaget og forurensing på bakkenivå til dårligere forutsetninger for matproduksjon. Storstilt bruk av kunstig vanning har i noen områder ført til at grunnvannet har sunket så mye at det ikke lenger er tilgjengelig. Bruken av kunstgjødsel og sprøytemidler fører over tid til utarming og forurensing av jorda.

       Norge produserer i dag bare halvparten av de landbruksprodukter vi spiser. Samtidig som jordas befolkning fortsetter å øke i antall, reduseres det produktive arealet og den produserte mengde mat vokser ikke i takt med befolkningsveksten. I en global situasjon med mindre mat som stadig skal fordeles på flere, blir den store utfordringen hvordan vi skal greie å opprettholde og øke vår matproduksjon og sjølbergingsevne.

       Disse medlemmer legger vekt på at landbruket er grunnlaget for bosetting og ressursutnytting i store deler av landet. Tilgangen på dyrka jord, skog, utmark og arbeidskraft er avgjørende for om vi i framtida skal kunne beholde et livskraftig landbruk og levende bygder. Odels- og konsesjonslovene må bevares, og bo- og drivepliktbestemmelsene må følges. Den varierte bruksstrukturen må beholdes, også deltidsbruk og kombinasjonsbruk er viktige for å bevare bosetting og utnytte naturressursene. I områder med store rovdyrsaker må det etableres ordninger som reduserer skadeomfanget, og sikrer matproduksjon ved bruk av utmark.

       Disse medlemmer mener en miljøriktig landbruksproduksjon bør ta utgangspunkt i menneskelig arbeidsinnsats og naturressurser, og ikke i kapitalinnsats og stordrift. Små og mellomstore bruk må få mer produksjonsstøtte pr. dekar (daa) og produksjonsmengde på bekostning av store bruk. Utover 400 daa for areal- og kulturlandskapstillegg i korn og 2,0 årsverk i husdyrproduksjon gis ingen ytterligere støtte. For bruk som mottar maksimum støtte, må ordninger om avkorting i støttebeløpet vurderes når brukeren i tillegg har annen inntekt.

       Disse medlemmer vil stimulere omlegging til økologisk landbruk. For å gjøre økologiske produkter konkurransedyktig, må avtalemidler dekke noe av merkostnadene ved økologisk produksjon. En generell økologisering av landbruket er like viktig som å få flere bruk til å legge om til økologisk drift. « Integrert » produksjon av matvarer vil si en produksjon med sterkt redusert bruk av kunstgjødsel og sprøytemidler. Tiltak som reduserer bruken av kunstgjødsel og sprøytemidler har positiv virkning både på miljøet og matkvaliteten.

       Disse medlemmer viser til at skog er en viktig næringsressurs for mange lokalsamfunn, avgjørende for bosetting og inntekt, gjerne i kombinasjon med annet arbeid. Skogbruket må underlegges økologiske krav når det gjelder driftsform, avvirkning, foredling og transport. Artsmangfoldet må ivaretas, samtidig som skogen skal kunne gi arbeid og inntekt.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, betrakter jordbruk som en næring som i utgangspunktet ikke skal behandles annerledes enn virksomheter flest. Den skal altså stå på egne ben og drive etter bedriftsøkonomiske prinsipper. Dette medlem aksepterer på prinsipielt grunnlag ikke at selvstendig næringsdrivende, som bønder vitterlig er, gis rett til lønnsforhandlinger med staten.

       Landbrukspolitikk kan ikke betraktes som synonymt med distriktspolitikk. Om man i det hele tatt skal ha en distriktspolitikk, skal denne innrettes med nøytrale virkemidler. Differensiert arbeidsgiveravgift er et eksempel på dette. Om politikken orienteres i retning av enkeltnæringer sementerer næringsstrukturen på en måte som på sikt vil forsterke utflytting og avfolking av utkantstrøkene. En utvikling stikk i strid med politikkens velmenende målsetninger.

       Dette medlem ønsker seg en utvikling hvor alle virkemidler i en overgangsfase innrettes slik at sterke og robuste sentra utvikles i regionene. Ikke minst er dette av uvurderlig betydning for bedriftsetableringer o.a. som fordrer et robust og variert lokalt arbeidsmarked. En offensiv satsning på sentra vil måtte medføre endringer i et politisk sementert bosettingsmønster, men kan ikke betraktes som annet enn en forsering av en utvikling som allikevel er uunngåelig. Den systematiske ressursøding som årvisst følger av besvergelser om opprettholdelse av hovedlinjene i bosettingsmønsteret, er en pris samfunnet ikke har råd til.

       Dette medlem vil arbeide for full avvikling av produksjonskvoter for landbruksvarer, det være seg geografisk fordelte eller kvoter fordelt på det enkelte bruk. Målet er fri konkurranse mellom frie yrkesut­øvere. Dette medlem ønsker på noen sikt full avvikling av det tollbaserte vern av norsk landbruksproduksjon.

Fisk

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil fremheve betydningen av å ha en offensiv fiskeri- og havbrukspolitikk som bidrar til økt foredling, verdiskaping, lønnsomhet og en bærekraftig forvaltning. Dette gir grunnlag for bosetting, sysselsetting og utvikling langs kysten. Fiskerinæringen må også sikres et godt fiskerihavnetilbud.

       For å oppnå en lønnsom og konkurransedyktig fiskeindustri er det nødvendig å stimulere til omstrukturering og markedstilpasning for å møte fremtidige utfordringer.

       Disse medlemmer vil peke på det betydelige behovet for fornying og oppgradering av fiskeflåten, både for å skape effektiv drift og lønnsomhet, og for å utvikle et best mulig samspill med industriens behov for råstoff. Vi må ha en variert flåtestruktur, hvor det satses spesielt på kystflåten.

       Nye fiskebåter må bygges slik at fisken fanges med minst mulig energiforbruk og fisken må tas hånd om på en slik måte at kvaliteten blir optimal. Et godt arbeidsmiljø om bord vil kunne være avgjørende for både kvalitetsbehandlingen av fisken og dermed også lønnsomheten i fisket.

       Fiskeri- og havbruksnæringen er i dag en av Norges største eksportnæringer. Disse medlemmer vil peke på det potensialet som ligger i utviklingen av nye arter for oppdrett. Disse medlemmer mener det derfor er viktig at myndighetene jobber aktivt for å åpne flere markeder for norsk oppdrettsfisk.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8, særlig punktet 8.2.8.6 « Fiskeriene og fiskeindustriens utvikling ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at fiskerisektoren er i dag en svært viktig bidragsyter til eksport og økt verdiskaping i Norge. Næringen har lenge vært hemmet av stivbente konsesjons- og omsetningsregler, og den har møtt konkurransehindre for foredlede produkter i andre markeder. Resultatet er blant annet at videreforedlingen er alt for svakt utviklet i Norge. Veien til en mer robust fiskerinæring ligger i færre reguleringer, mer markedstilpassede produkter og bedre sikkerhet for adgang til internasjonale markeder. For å sikre fiskerinæringen gode og langsiktige vilkår vil disse medlemmer :

-	Fastsette fangstmengden ut fra vitenskapelige vurderinger.

-	Samarbeide over grensene for å unngå overbeskatning.

-	Videreutvikle et system med omsettelige kvoter gjennom å utvikle ordninger med «enhetskvoter», for dermed å oppnå en økonomisk effektiv beskatning som er økologisk forsvarlig.

-	Avvikle firkantede konsesjons-, eksport- og omsetningsregler blant annet gjennom å tillate langsiktige leveringsavtaler og innføre en meglerinstans i prisfastsettelsen av førstehåndsprisen på fisk.

-	Legge til rette for en mer markedsstyrt fiskerinæring innenfor ressursmessig bærekraftige rammer, og som skal være uavhengig av offentlige tilskudd.

-	Fjerne spesielle reguleringer av havbruksnæringen, bortsett fra helse- og miljøkrav.

-	Arbeide for flere arbeidsplasser i foredlingsindustrien gjennom økt effektivisering, større markedsadgang, mer forskning og markedsrettet produktutvikling.

-	Arbeide for økt frihandel med fisk og fiskeprodukter.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil dessuten gå inn for:

-	Øke forskningen knyttet til oppdrett av nye marine arter.

-	Likestille norske og utenlandske fiskere med hensyn til tilskudd til bygging av fiskefartøy ved norske verft.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at havfiskeflåtens omfattende rovfiske er i ferd med å tømme verdenshavene for fisk. I 13 av de 15 viktigste fiskeriregioner i verden er villfiskressursene overbeskattet. Fangstmengden er synkende til tross for økt fangstinnsats. På verdensbasis er fangstkapasiteten det dobbelte av det som er nødvendig.

       Disse medlemmer viser til at overkapasitet i et område fører fort til eksport av fangstinnsats til andre områder. Dette gjelder internasjonale farvann som Smutthullet hvor pirattrålere får herje fritt. Det gjelder også land i den tredje verden med svak forvaltning og lettkjøpte lisenser. Denne type fiske er ødeleggende for fiskebestandene og fører til utarming av de økonomiske og sosiale vilkårene for kystbefolkningen i området.

       Disse medlemmer ser det som helt nødvendig å få til en omlegging fra havfiske til et kystnært fiske i samsvar med tilrådningene fra FNs miljøkonferanse i Rio i 1992. Ved å satse på et kystnært fiske vil man både kunne oppnå en økologisk forsvarlig forvaltning av fiskebestandene og en rettferdig fordeling av fiskeressursene. Et kystnært fiske vil også føre til en langt høyere sysselsetting enn det fortsatt satsing på en kapitalkrevende havfiskeflåte vil gi.

       De siste årene har kystflåten tapt terreng til fordel for havfiskeflåten. Disse medlemmer går inn for at denne negative utviklingen brytes. Kystfiskeflåten må få økt sin kvoteandel på bekostning av trålerflåten. Det må innføres fritt fiske for de minste båtene. Et eget fond for tilskudd til fornyelse av kystflåten må etableres.

       Ved å tilpasse seg leveranser fra kystflåten og sesongfiskeriene, ha en fleksibel produksjon og utnytte og utvikle teknologi for levende-lagring og foring av villfisk, vil fiskeindustrien sikre seg jevn råstofftilførsel av langt bedre kvalitet enn det som leveres av trålerflåten. Det vil være nødvendig å opprettholde og styrke de mindre produksjonsanleggene langs kysten. En ensidig satsing på store integrerte selskaper er ingen farbar veg for den norske fiskeindustrien. Det er også viktig å sikre lokalt eierskap såvel til fiskeindustri som flåte.

       Rekruttering av ungdom til fiskeryrket og til arbeid i fiskeindustrien har i stor grad vært forsømt. Det er nødvendig å styrke fiskeriutdanningen og gi større økonomisk støtte til ungdom som velger ei framtid i fiskerinæringen. Ordningen med sommerfiske for ungdom må etter disse medlemmers vurdering utvides og lærlingekvoter må innføres.

       For å kunne legge vekt på nyskaping og variasjon og utvikling av en høy markedskompetanse i fiskeri og havbruksnæringen er det nødvendig å styrke forskningsvirksomheten ved universitetene, høyskolene og andre fagmiljø på dette området.

       Disse medlemmer mener det er helt nødvendig å ha og ta i bruk politiske styringsredskaper for å oppnå vedtatte mål for fiskerinæringen og norsk distriktspolitikk. En fortsatt EØS/EU-tilpasning og ytterligere uthuling av sentrale fiskerilover vil gjøre det umulig å styre utviklingen i ønsket retning.

4.3 Energi- og petroleumspolitikken

4.3.1 Sammendrag

4.3.1.1 Utfordringer og mål

       Norge har meget store og verdifulle energiressurser. Vannkraftressursene har spilt en sentral rolle i oppbyggingen av industri i Norge siden århundreskiftet, og fra 1970-årene har det norske samfunnet blitt tilført store inntekter fra salg av råolje og naturgass. I framtiden legges det opp til at også fornybare energikilder utenom vannkraft skal spille en viktig rolle i den innenlandske energiforsyningen. Regjeringens hovedmål i energipolitikken er:

-	Olje- og gassressursene skal gi høyest mulig verdiskaping og bidra til å sikre velferd og sysselsetting.

-	En samfunnsøkonomisk lønnsom internasjonalisering av vår industri knyttet til olje- og gassvirksomheten, basert på industriens egen konkurransedyktighet. Dette vil bidra til å videreutvikle næringen ut over varigheten av de norske olje- og gassressursene.

-	Forene rollen som stor energiprodusent med å være et foregangsland i miljøspørsmål.

-	Vannkraftressursene skal forvaltes til beste for hele samfunnet. En effektiv produksjon, omsetning og overføring og bruk av kraft kan gi et vesentlig bidrag til verdiskaping og sysselsetting og til et rent miljø.

-	Ved hjelp av fornybare energikilder skal det normalt produseres elektrisitet tilsvarende det norske elektrisitetsforbruket. Økt bruk av nye fornybare energikilder kan bidra til reduserte utslipp av klimagasser og gjøre energibruken mer fleksibel.

       Petroleumsinntektene er inntekter fra salg av en ikke-fornybar naturressurs, og bør forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de også kommer framtidige generasjoner til gode. Det innebærer at forvaltningen av petroleumsressursene må ses i sammenheng med den økonomiske politikken for øvrig og de oppgavene som samfunnet står overfor på lengre sikt når det gjelder å sikre høy sysselsetting og gode velferdsordninger. Det er derfor avgjørende å skille opptjeningen av petroleumsinntektene fra bruken av dem.

       Staten har gjennom statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) store direkte eierinteresser på kontinentalsokkelen. Regjeringens hovedmål for Statoil er at det skapes størst mulig verdiskaping for eieren over tid, gjennom utbetalt utbytte og ved at selskapets verdi øker.

       Det er et mål for Regjeringen å forene Norges roller som stor produsent og eksportør av petroleum og som foregangsland i miljøpolitikken. Det innebærer at leting etter, utvinning og transport av petroleum må skje på en miljømessig forsvarlig måte. Forvaltningen av olje- og gassressursene må også ses i sammenheng med de internasjonale miljøutfordringene, særlig faren for alvorlige klimaendringer som følge av økte menneskeskapte utslipp av CO₂ og andre klimagasser. Klimaproblemet er globalt, og det kreves derfor en internasjonalt samordnet politikk for å begrense utslippene av klimagasser.

       Vannkraft er en ren og fornybar energikilde som ikke gir utslipp til luft. Utbyggingen kan imidlertid medføre store og til dels ugjenkallelige inngrep i verdifull natur. Ulempene ved vannkraftutbygging må derfor i hvert enkelt tilfelle veies opp mot de fordelene som samfunnet får. Regjeringens mål er at vannkraftressursene skal forvaltes innenfor miljømessig forsvarlige rammer.

       Energiloven av 1991 sikrer at vannkraftressursene utnyttes bedre enn tidligere. Utfordringen framover blir å videreføre arbeidet med å utvikle velfungerende markeder og sørge for at loven bidrar til effektiv ressursutnyttelse, trygg krafttilgang og utjevning av prisene. Fleksibel prissetting og gode utvekslingsmuligheter med utlandet vil føre til en bedre økonomisk tilpasning til de naturgitte variasjonene i produksjon av og etterspørsel etter kraft. Markedets funksjonsmåte vil være sentralt for å bedre utnyttelsen av vannkraftressursene og bedre kraftbalansen. Økte kraftpriser vil øke interessen for å bygge ut ny vannkraft og oppruste eksisterende verk, stimulere til en mer effektiv energibruk, bidra til større fleksibilitet og utvikle alternative energikilder.

       Det er et mål å hente ut det betydelige potensialet til gevinster som ligger i å knytte det norske vannkraftsystemet sammen med de mer varmekraftbaserte systemene i våre naboland. Dette innebærer at kraft eksporteres fra Norge når kostnadene i utlandet er høyere enn prisene i Norge, og at det importeres kraft til Norge når forholdet er motsatt. For Norge er det viktig å ha overføringsforbindelser til flere land. Dette gir mer stabile priser innenlands, økt tørrårssikring og bedre utnyttelse av kraftressursene. Vannkraft er i dag den viktigste av de fornybare energikildene, men det er et mål at fornybare energikilder som bio-, vind-, og solenergi i framtiden skal utgjøre en større del av det samlede energiforbruket.

       I avsnitt 3.3.2 i meldingen er det redegjort for status ved inngangen til programperioden.

4.3.1.2 Hovedlinjer i Regjeringens politikk

Petroleum

       Regjeringen vil legge stor vekt på at statens inntekter fra petroleumsvirksomheten forvaltes slik at det tas hensyn til framtidige generasjoner. Det må tas hensyn til den betydelige usikkerheten som knytter seg til størrelsen på de framtidige petroleumsinntektene, som skyldes at både framtidig oljepris og oljeproduksjon er usikre. Regjeringen mener at det er avgjørende å skille opptjeningen av petroleumsinntektene fra bruken av disse, gjennom oppbygging av Statens petroleumsfond. Gjennom skattesystemet og statens direkte ­økonomiske engasjement (SDØE) vil Regjeringen sikre at en stor andel av inntektene fra petroleumsvirksomheten tilfaller fellesskapet, samtidig som virksomheten skjer mest mulig kostnadseffektivt. Forvaltningen av petroleumsformuen må ses i nær sammenheng med forvaltningen av de andre komponentene i nasjonalformuen, jf. avsnitt 2.1.

       På bakgrunn av den sterke økningen i oljeproduksjonen de senere årene har det vært reist spørsmål om Norge bør redusere tempoet i utvinningen av petroleum.

       Den økningen i petroleumsproduksjonen som har funnet sted, skyldes ikke nye beslutninger om et raskere utvinningstempo. Produksjonen øker mer enn antatt fordi bedre kunnskap og ny teknologi har gjort det mulig å utvinne en betydelig større andel av ressursene enn tidligere, jf. boks 8.3*. Oljeformuen har dermed økt, og dette har gitt grunnlag for høyere velferd.

       Dette er en fornuftig politikk som bør videreføres.

       Valg av letetempo er den viktigste beslutningen som påvirker aktiviteten på sokkelen på lengre sikt. Det legges vekt på å kartlegge de samlede ressursene på den norske kontinentalsokkelen best mulig. Sammenliknet med andre produsentland, for eksempel Storbritannia, har Norge i større grad lagt opp til en styrt og gradvis åpning for letevirksomheten på sokkelen. Sammenhengen mellom letevirksomhet og framtidig aktivitetsnivå på sokkelen er usikker. Det er usikkert hvor store funn som blir gjort. Det er også usikkert hvor lang tid det vil ta før eventuelle funn kan bygges ut. Det går normalt flere år fra konsesjonstildeling til produksjonen starter, 5-10 år er ikke uvanlig. Dette innebærer at konsesjonstildelinger de nærmeste årene først vil gi vesentlig produksjon etter 2005, når oljeproduksjonen ventes å falle. Det er videre opplagt stor usikkerhet om framtidige oljepriser og hvor mye olje som kan utvinnes fra feltene. Videre pågår det fortsatt leting på blokker som har blitt tildelt i tidligere konsesjonsrunder, og som ikke er tilbakelevert. Det lar seg derfor ikke gjøre å finstyre aktiviteten på sokkelen gjennom valg av letetempo.

       Det er teknisk mulig å redusere produksjonen fra felt som er i drift eller etablere en kø for nye utbygginger. Slike inngrep kan imidlertid bli svært kostbare. Direkte inngrep i produksjonen vil lett føre til at ressursene blir dårligere utnyttet, og til at kostnadene øker både for oljeselskapene og for staten. Det kreves en betydelig stigning i oljeprisen i årene framover for å oppveie de inntektene som Norge taper ved å utsette produksjonen. Det er neppe grunnlag for å forvente en slik oljeprisøkning, jf. avsnitt 8.2.1*. Direkte produksjonsbegrensninger kan også skape stor usikkerhet hos rettighetshaverne og svekke interessen for å investere på norsk sokkel. Regjeringen mener derfor at direkte inngrep i produksjonen av petroleum er lite hensiktsmessig og vil komme i konflikt med målet om å utvikle effektive og konkurransedyktige rammevilkår for virksomheten på kontinentalsokkelen.

       Det har blitt pekt på at oljeressursene burde utvinnes i et mer moderat tempo av hensyn til det globale miljøet. Når det gjelder drivhuseffekten, er det globale utslipp som akkumuleres over tid som er avgjørende. Det vil derfor uansett ha minimal betydning for det globale klimaet på hvilket tidspunkt oljeutvinningen skjer. I tillegg kan produksjonsbegrensninger i Norge bli motsvart av økt oljeproduksjon i andre land.

       Perspektivene framover tyder på at investeringene i petroleumssektoren vil falle kraftig de første årene etter århundreskiftet. Eventuelle begrensninger på leteaktiviteten framover ville i all hovedsak ikke påvirke utbyggingsaktiviteten vesentlig før etter 2005, det vil si i den perioden investeringsnivået forventes å bli lavt og oljeproduksjonen er på vei ned. Dette ville ytterligere forsterke problemene for leverandørnæringene, som da forventes å stå overfor store utfordringer knyttet til omstillinger til nye markeder og nye virksomheter. Det ville i så fall svekke sysselsettingen i fastlandsøkonomien. Nye konsesjonstildelinger i årene framover vil bidra til å jevne ut aktivitetsnivået.

       Regjeringen vil videreføre en lete- og utvinningspolitikk som sikrer en langsiktig ressursforvaltning. Gjennom et forsvarlig utvinningstempo vil Regjeringen sikte mot høyest mulig avkastning av oljeressursene, og derved bidra til å trygge velferd, sysselsettingen og hensynet til miljøet og framtidige generasjoner.

       I årene framover legges det opp til å videreføre leteaktiviteten i områder som tidligere har vært lite utforsket, hovedsakelig i Barentshavet og på dypt vann i Norskehavet. Regjeringen legger opp til nye konsesjonstildelinger i den sørlige delen av Barentshavet våren 1997. Regjeringen vil også vurdere nærmere om det skal utarbeides en konsekvensutredning for de nordlige delene av Barentshavet, slik at det kan tas stilling til en eventuell åpning for letevirksomhet.

       Det forventede fallet i investeringene på kontinentalsokkelen fra rundt århundreskiftet vil stille store krav til omstilling i alle deler av petroleumsnæringen i årene framover, hvis det fortsatt skal kunne opprettholdes en høy aktivitet i denne virksomheten. Dette gjelder både omstillinger til nye utbyggingsløsninger på norsk kontinentalsokkel, omstillinger til internasjonale markeder og omstillinger til nye virksomheter. Regjeringen vil framheve betydningen av å videreføre de norske oljeselskapenes og leverandørnæringens økende innsats for å gripe de mulighetene som byr seg internasjonalt. Hensikten er å styrke det langsiktige grunnlaget for verdiskaping og sysselsetting i norsk oljenæring gjennom fokusert internasjonal virksomhet med basis i den konkurransekraften som er utviklet ved deltakelse på den norske kontinentalsokkelen.

       Det er et felles ønske og mål for oljeselskapene og leverandørnæringen å få et utvidet engasjement internasjonalt. En viktig forutsetning for å lykkes er at aktører i norsk oljevirksomhet internasjonalt samordner seg bedre. Myndighetene etablerte i 1995 en styringsgruppe (INTSOK) som en forlengelse av NORSOK-arbeidet. Gruppens oppgave er å utrede hvordan arbeidet med å samordne og prioritere olje- og gassvirksomhetens engasjement internasjonalt bør legges opp. På bakgrunn av INTSOKs anbefalinger vil det bli opprettet en stiftelse med deltagelse fra myndigheter og petroleumsnæringen som har som hovedmål å samordne bedre de norske oljeaktørenes engasjement internasjonalt. De erfaringene som deltagelse i prosjekter internasjonalt vil gi, kan også være nyttige i forbindelse med aktiviteten på den norske kontinentalsokkelen. Samtidig må rammebetingelsene for næringen utformes slik at de oppmuntrer til utnyttelse av forretningsmuligheter ute som har høy forventet lønnsomhet og akseptabel risiko.

       Ved utformingen av en politikk for å forene Norges roller som stor produsent og eksportør av petroleum og som foregangsland i miljøpolitikken, legger Regjeringen stor vekt på hensynet til en forsvarlig utvikling i det globale klimaet. Regjeringen vil arbeide for en protokoll under Klimakonvensjonen med bindende utslippsforpliktelser basert på prinsippene om kostnadseffektiv utslippsreduksjon og en rimelig byrdefordeling mellom landene, jf. avsnitt 2.2 i meldingen. Regjeringen mener videre at internasjonalt harmoniserte avgifter på fossile brensler kan være et effektivt virkemiddel for å redusere CO₂-utslipp og andre miljøskadelige utslipp. Kull bør skattlegges i samme grad som råolje og naturgass etter karboninnhold. Dersom andre land viderefører en politikk med å subsidiere kull og koks og unntar disse brenslene fra avgifter, samtidig med at olje og naturgass avgiftsbelegges, vil tapet av norske petroleumsinntekter kunne bli svært stort, jf. avsnitt 2.1 i meldingen.

       Forbrenning av naturgass medfører ikke utslipp av svovel og sot, og forårsaker normalt lavere CO₂-utslipp pr. produsert enhet enn ved forbrenning av kull og oljeprodukter. Det er derfor en viktig del av norsk energipolitikk at det satses videre på eksport av naturgass, for å bidra til at gass kan erstatte kull og derved gi en mer miljøvennlig sammensetning av energibruken i Europa.

       Myndighetenes tilretteleggelse for bruk av gass i Norge bygger på at gassressursene skal anvendes på en måte som sikrer høyest mulig avkastning over tid, og at bruk av gass i Norge ikke må komme i konflikt med en fornuftig miljøpolitikk. Gass er i dag tilgjengelig på flere steder i Norge, og industrien står fritt til å innlede forhandlinger om kjøp av gass. Utfordringen ligger hos næringslivet for å finne lønnsomme bruksområder for bruk av gass i Norge.

       Det forventes at petroleumsvirksomheten vil bevege seg nordover og mot mer miljøfølsomme områder nær kysten. I lys av den økologiske og økonomiske betydningen de marine ressursene har for Norge, må det tas særlige miljøhensyn i disse områdene. Regjeringen legger derfor vekt på å videreføre høye standarder for miljø og sikkerhet, ved utbygging, produksjon og transport. Myndighetene vil vurdere strengere utslippskrav for å begrense bruk og utslipp av olje og visse kjemikalier. Tilbakeføring av oljeholdig produsert vann, kjemikalier og boreavfall i reservoarer er et aktuelt tiltak.

       MILJØSOK er en prosess som ble igangsatt av Nærings- og energiministeren i 1995 for å videreutvikle samarbeidet mellom oljenæringen og myndigheter for å redusere miljøproblemene. Målet for MILJØSOK er at Norge fortsatt skal ligge i forkant når det gjelder å produsere, transportere og videreforedle petroleum på en miljøvennlig måte. Det ble nedsatt en styringsgruppe for MILJØSOK som består av representanter fra forskningsmiljøene, oljenæringen, fiskeriinteresser og berørte myndigheter. Styringsgruppens rapport, som ble lagt fram i desember 1996, peker blant annet på behovet for kostnadseffektive virkemidler som kan bidra til å redusere de miljøskadelige utslippene fra petroleumsvirksomheten, blant annet ved at det utvikles og tas i bruk ny teknologi. MILJØSOK-prosessen vil bli videreført i et nært samarbeid med næringen for å bidra til best mulige resultater for miljøet.

       Etter hvert som felt på den norske kontinentalsokkelen avvikles, må det tas stilling til hvordan plattformer og andre installasjoner som er underlagt norsk jurisdiksjon, skal disponeres. Valg av disponeringsalternativer vil bli avgjort i hvert enkelt tilfelle på bakgrunn av brede samfunnsøkonomiske vurderinger og i samsvar med internasjonale forpliktelser som Norge har påtatt seg. Kostnadene ved ulike alternativer må vurderes opp mot konsekvensene for sikkerhet, fiskeriene, miljøet, naturressursene og næringsvirksomheten på kontinentalsokkelen.

Vannkraft og andre fornybare energikilder

       Vannkraftressursene er en av Norges viktigste naturressurser, både som en del av grunnlaget for velferd og sysselsetting, og som en miljøvennlig og fornybar energikilde. Regjeringen vil sikre at disse ressursene utnyttes på best mulig måte ved å bygge ut, oppruste og utvide vannkraftprosjekter som er lønnsomme og tilgjengelige for konsesjonsbehandling.

       Verneplanene og Samlet plan for vassdrag utgjør viktige premisser for den framtidige kraftutbyggingen. Det skjer en grundig vurdering av de miljømessige konsekvensene av vannkraftutbygging gjennom den konsesjonsbehandling hvert enkelt utbyggingsprosjekt i Samlet plan må gjennom. Den nye loven om vassdrag og grunnvann, som er planlagt fremmet i 1997, vil legge viktige premisser for utnyttelsen av vassdragene.

       Energiloven av 1991 regulerer bygging og drift av anlegg, overføringstariffer og tilgangen til overførings- og fordelingsnettet. Loven legger til rette for konkurranse innen produksjon og omsetning av kraft. Regjeringen vil legge til rette for fortsatt konkurranse i elektrisitetsmarkedet i tråd med intensjonene i energiloven. Regjeringen arbeider for at overføringskostnadene kan reduseres gjennom mer effektiv drift. Det er også et mål å bidra til bedre informasjon til forbrukerne om mulighetene for å skifte leverandør.

       Både nasjonalt og internasjonalt blir det utviklet mer effektiv og miljøvennlig teknologi for å utnytte fornybare energikilder. Økte kraftpriser kan føre til økt bruk av varmepumper og fornybare energikilder som bio-, vind- og solenergi. Bioenergi er den av de nye fornybare energikildene som med dagens teknologi best kan konkurrere prismessig med elektrisitet og olje til oppvarmingsformål. Det er særlig i større sentralvarmeanlegg at biobrensler kan konkurrere med olje og elektrisitet. Det er ønskelig i større grad å kunne veksle mellom disse energibærerne fordi produksjonen i norske vannkraftsystemer varierer betydelig over tid. Det legges vekt på å utvikle teknologier for uttak, produksjon, transport og bruk av bioenergi som på lengre sikt kan styrke denne energikilden som et konkurransedyktig alternativ for å dekke økt energietterspørsel.

       Økt bruk av bioenergi vil kunne bidra til en mer stabil energiforsyning ved å redusere sårbarheten i og avhengigheten av vannkraftsystemet, samtidig som det vil medvirke til lavere import av elektrisitet og lavere forbruk av oljeprodukter. Det er ikke netto CO₂-utslipp fra bioenergi, og ny forbrenningsteknologi gir lave nivåer for andre typer utslipp.

       Regjeringen vil legge til rette for økt bruk av bioenergi blant annet ved å:

-	Styrke uttak, transport og distribusjon av bioenergi.

-	Motivere forbrukere til å installere ovner for biobrensel i boliger og bedrifter.

-	Etablere infrastruktur med basis i store brukere av bioenergi.

-	Sette i gang forsøksprosjekter i forbindelse med introduksjon av bioenergi.

-	Oppfordre til et tettere samarbeid mellom lokale krefter, elektrisitetsforsyningen og energileverandørene.

       Regjeringen vil arbeide for en effektiv kraftutveksling mellom Norge og andre land. Konsesjonsplikten legger forholdene til rette for å sikre en effektiv kraftutveksling med utlandet, slik at hensynet til en sikker energiforsyning, miljø og fornuftig ressursforvaltning ivaretas. Avgifter på energi vil påvirke konkurranseforholdet mellom ulike energikilder. Regjeringen mener det er nødvendig å fortsette arbeidet med en bedre harmonisering av energi- og miljøavgifter mellom land for å stimulere til en mest mulig effektiv og miljøvennlig produksjon av energi, både i nordisk og internasjonal sammenheng. Ved å avgiftsbelegge forurensende energi, vil den relative lønnsomheten av alternative fornybare energiformer øke.

       Det nye systemet for kraftverksbeskatning trådte i kraft 1. januar 1997. Regjeringen har lagt vekt på at prinsippene som er nedfelt i skattereformen av 1992, også bør gjelde for kraftforetakene. Det nye systemet er i større grad enn tidligere basert på lønnsomhet og skattemessig likebehandling.

       Regjeringen har forsøkt å ivareta hensynet til et skattesystem som:

-	Bidrar til best mulig samfunnsøkonomisk ressursbruk.

-	Er rettferdig og kan ligge fast over tid.

-	Ivaretar visse målsettinger knyttet til fordeling og proveny, herunder sikre kraftkommunene en viss stabilitet i skatteinntektene fra kraftvirksomheten.

       Regjeringen vil videreføre arbeidet med å fremme samfunnsøkonomisk lønnsomme ENØK-tiltak. Den økonomiske støtten til energiøkonomisering vil i årene framover konsentreres om informasjon og opplæring, introduksjon av ny energiteknologi og tilskudd til ENØK i offentlige bygg. Fleksible og markedsbaserte priser på energi, som også inkluderer miljøkostnader, vil bidra til energiøkonomisering i bedrifter og husholdninger. Det generelle prinsippet for effektiv prissetting av elektrisitet er at prisene bør dekke de reelle kortsiktige merkostnadene ved å produsere og transportere energien, og for øvrig sikre at etterspørselen ikke overstiger produksjons- og transportkapasiteten. Når det gjelder vannkraft, vil disse merkostnadene avhenge blant annet av knappheten på vann. Effektive markedspriser bærer informasjon om de reelle kostnadene som energiforbruket medfører, samtidig som utbyggere får informasjon om betalingsvilligheten for ny energi.

       Den kraftintensive industrien står for i underkant av en tredel av det samlede forbruket av kraft i Norge. Kraftforbruket i denne industrien har vært tilnærmet stabilt i mange år samtidig som produksjonen har økt. Om lag halvparten av forbruket dekkes gjennom langsiktige kontrakter med Statskraft. Disse kontraktene, andre langsiktige kontrakter og industriens egenproduserte kraft ivaretar industriens behov for langsiktige og forutsigbare rammer. Statskraftkontraktene utløper i perioden 2004 til 2011.

       Generelt sett bør industrien ha gode muligheter til å få bedre betingelser enn andre kundegrupper. Industrien har lang brukstid, store kraftvolumer og tar ut kraften på høyt spenningsnivå. Videre er mange av bedriftene lokalisert nær kraftverkene. Industriens mulighet til fleksibilitet i kraftforbruket bør også være et sterkt forhandlingskort.

       Regjeringen legger vekt på at industrien fortsatt skal ha elektrisk kraft til konkurransedyktige vilkår. Samtidig er det nødvendig at næringen foretar omstillinger som gjør denne virksomheten konkurransedyktig. Regjeringen legger til grunn at industrien fortsetter arbeidet med å redusere energiforbruket pr. produsert enhet. Regjeringen legger opp til at industriens framtidige kraftvilkår avklares i god tid før de eksisterende kontraktene løper ut.

       Det er nødvendig å se nærmere på hvordan den langsiktige kraftbalansen kan styrkes i årene framover, både ved å begrense veksten i elektrisitetsforbruket og ved å bedre tilgangen på kraft. På denne bakgrunn har Regjeringen tatt initiativ til å sette ned et energiutvalg for å vurdere kraftbalansen mot år 2020. Utvalgets mandat er blant annet å vurdere ulike tiltak på tilgang og forbrukssiden for å sikre et bærekraftig energisystem. Utvalget skal vurdere muligheter, ressurstilgang og kostnader ved vannkraft, naturgass og nye fornybare energikiler. Videre skal utvalget se på hvordan forbruket kan begrenses og om det er muligheter for å øke fleksibiliteten i energiforsyningen.

       Regjeringen vil vente med å ta stilling til om det er aktuelt med en ytterligere utbygging av gasskraftverk i Norge. Den teknologiske utviklingen, sammen med hensynet til våre internasjonale klimaforpliktelser, vil danne grunnlaget for Regjeringens beslutninger om fortsatt bruk av naturgass til elektrisitetsproduksjon.

4.3.1.3 Komiteens merknader

En bærekraftig energipolitikk

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at våre rike forekomster av vannkraft, olje og gass har sentral betydning for norsk økonomi, næringsliv, sysselsetting og velferdsbygging. Disse naturressursene utgjør en viktig del av nasjonens fellesarv. Utnyttelsen av dem er meget lønnsom og gir mulighet for en økonomisk ekstraavkastning utover den normalavkastning som er vanlig for investert kapital i annen næringsvirksomhet. Disse medlemmer mener at denne ekstraavkastningen i størst mulig grad også i framtida må tilfalle fellesskapet. Det offentlige må derfor stå for en sterk styring av forvaltningen i disse sektorene til beste for hele samfunnet. En helhetlig offentlig forvaltning av de nasjonale energiressursene er også avgjørende for å utvikle et bærekraftig energisystem.

       Disse medlemmer vil vise til at petroleumsvirksomheten nå i større grad går over i en lang høstingsfase. Det stiller store krav til dagens generasjoner om å vise måtehold på egne vegne og solidaritet med de som kommer etter oss. En viktig utfordring vil derfor i mange år framover være å skille opptjeningen av petroleumsinntekter fra bruken av petroleumsinntekter, gjennom oppbygging av Statens petroleumsfond. For stor bruk av oljeinntekter over kort tid vil være ødeleggende for vårt konkurranseutsatte næringsliv og dermed velferdsstatens framtid. Det vil også være dårlig miljøpolitikk.

       Det er i dag behov for å bedre kraftbalansen i Norge. Disse medlemmer vil at det innenlandske strømforbruket i et normalår skal dekkes ved hjelp av fornybare energikilder. Disse medlemmer viser i den forbindelse også til det regjeringsoppnevnte Energiutvalget som skal utrede kraftbalansen fram mot år 2020.

       Disse medlemmer viser til at Norge er verdens nest største nettoeksportør av råolje. Selv om det forventes et fall i råoljeproduksjonen fra rundt århundreskiftet, vil inntektene fra råoljeeksporten hold seg på et høyt nivå også etter år 2000.

       Disse medlemmer vil vise til at norsk gasseksport bidrar til å redusere CO₂-utslippene i andre land ved å erstatte mer forurensende energibærere som olje og særlig kull. Disse medlemmer mener det må være et mål for Norge å kombinere rollen som stor gassnasjon med rollen som foregangsland i miljøpolitikken. Innenfor ambisiøse og mest mulig samordnede internasjonale avtaler må Norge ta sin del av ansvaret for at de globale og regionale miljøproblemene blir redusert.

       Disse medlemmer vil vise til at forpliktelsene i en internasjonal klimaavtale bl.a. må møtes med en kostnadseffektiv og sektorovergripende virkemiddelbruk som kan innehold energisparing for å bremse veksten i el-forbruket, utbygging av fornybar energi, forskning og teknologisk omlegging som gir reinere produksjon og forbruk.

       Disse medlemmer viser til at det er mobile kilder, dvs. biler, busser, båter mv. som slipper ut mest CO₂ til luft. Denne utslippskilden har økt sin andel av det totale CO₂-utslippet i Norge på tross av etableringen av oljevirksomheten på norsk sokkel. Følgende tabell illustrerer dette:

CO₂-utslipp til luft. Mill. tonn CO_2.

	Stasjonær		Mobile	Prosess-
	forbrenning	Olje	kilder	industri	Totalt	% endring
1974	13,0	0,0	12,2	3,5	29,7
1980	10,8	3,2	13,5	4,5	31,9	7,4 %
1990	7,8	6,6	13,9	7,3	35,5	11,3 %
1995	7,6	7,6	14,6	8,1	37,9	6,8 %
1996 *	9,6	7,9	15,2	8,1	40,8	7,5 %

*	Foreløpige tall.

Kilde: Olje- og energidepartementet

       Tabellen viser også at den stasjonære forbrenningen (f.eks. bruk av oljefyring i boliger, hytter, næringsbygg m.v.) har gått ned siden 1974, men at det har vært en sterk økning fra 1995 til 1996. Økningen fra 1995 skyldes økte utslipp fra stasjonær kilder og mobile kilder. Det totale utslippet har økt på 90-tallet og veksten er jevnt fordelt mellom utslippskildene. Mobile kilder og særlig prosessindustrien har imidlertid hatt vekst i sine utslipp i hele perioden fra 1974. Disse medlemmer mener dette illustrerer at en politikk for å få ned CO₂-utslippene må inkludere alle deler av økonomien.

       Disse medlemmer mener at en samordnet bruk av CO₂-avgifter gjennom en internasjonal klimaavtale er nødvendig både for å sikre konkurransenøytrale vilkår, og for at det vil gjøre det mer lønnsomt å satse på energiøkonomisering og bygge ut miljøvennlige energikilder. Mer anvendelse av bioenergi, varmepumper og andre fornybare energikilder må være en del av en samlet strategi for et bærekraftig energisystem.

       Disse medlemmer mener energiprisene må gjenspeile de reelle økonomiske og miljømessige kostnadene av energiforbruket.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8, særlig punkt 8.2.8.10 « Energiressurser og næringsutvikling », samt avsnitt 8.2.11, særlig punkt 8.2.11.5 « Energisparing og nye fornybare alternative energikilder ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at rike energiressurser er en viktig årsak til dagens velstand i Norge og at olje- og gassressursene skal komme hele befolkningen til gode. Disse medlemmer understreker at hensynet til et generasjonsregnskap i balanse må ivaretas ved plassering og bruk av oljeinntektene. Disse medlemmer viser til at petroleumsvirksomheten har styrket viktige deler av norsk industri, men at norsk økonomi som helhet er blitt altfor avhengig av oljeinntektene. Disse medlemmer understreker at det er nødvendig med et bredt og mangfoldig oljemiljø med et sterkt privat innslag, hvor utenlandske og norske selskaper konkurrerer. Disse medlemmer mener at energiressurser i høyest mulig grad skal omsettes i frie markeder hvor statens oppgave begrenser seg til å fremme tjenlig, reell konkurranse.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at det er et betydelig ENØK-potensiale i Norge. Å ta ut dette er fornuftig ut fra hensynet til drivhuseffekten. Det vil også være fornuftig økonomisk, og for å redusere presset for å bygge ut flere av vassdrag. Norge bør være et foregangsland for utvikling av alternativ, fornybar energi. Disse medlemmer går bl.a. inn for at

-	det bør gjennomføres en egen strategi for opprusting av kraftverk og ledningsnett. Dette vil kunne frigjøre 5-10 TWh, eller ca 3 gasskraftverk, som kan erstatte bruk av fossilt brensel i andre land eller gasskraftverk i Norge.

-	at det gis støtte til ENØK-tiltak i offentlig og privat regi. Vurdere «mobiltelefonprinsippet»: Gi støtte slik at investeringen i ENØK gjøres billigst mulig.

-	at det opprettes fond for fornybare energikilder. Midlene skal brukes til å finansiere tilskuddsordninger for introduksjon av fornybare energikilder som bioenergi, vindkraft, bølgekraft og solenergi.

-	at det opprettes et nasjonalt senter for alternativ energiforskning.

-	bioenergi skal utnyttes bedre. Innføre låne og tilskuddsordning for investeringer i fyringsanlegg for biobrensel.

-	at det pålegges å bruke oppvarmingsolje med lavere svovelinnhold. Målet er å fjerne oljefyr som oppvarmingskilde.

-	Haldenreaktoren legges ned.

-	utvikling av kraftprisregime for industrien som i større grad stimulerer til sparing av energi.

-	en nordisk energiavgift som favoriserer fornybar energi på bekostning av energi fra fossilt brensel eller kjernekraft.

-	alle byfornyede gårder skal forsynes med isolasjon og energisystemer som minimerer energiforbruket. Det skal legges til rette for fyring basert på biobrensel ,varmepumper solenergi og elektrisitet. De samme krav stilles til alle statlige bygg.

Petroleumspolitikken

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at olje- og gassressursene skal gi høyest mulig verdiskaping og bidra til å sikre velferd og sysselsetting.

       Disse medlemmer viser til at norsk petroleumsvirksomhet i internasjonal sammenheng står overfor svært strenge miljøkrav. Disse medlemmer viser også til at ny teknologi i petroleumsproduksjonen gir positive miljøeffekter i form av reduserte CO₂-utslipp pr. produsert enhet. Fra 1990 til 1995 er utslippene pr. produsert enhet olje og gass redusert med så mye som 30 %. Disse medlemmer mener dette arbeidet må videreføres.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen varsler en vurdering av strengere utslippskrav for å begrense bruk og utslipp av olje og visse kjemikalier. Det vises her også til de forslag og den prosess som er satt igang gjennom MILJØSOK, et samarbeid mellom næringen, forskningsmiljøer og myndighetene.

       Disse medlemmer ser positivt på den høye andelen norske kontrakter på leverandørsiden. Dette viser at norsk industri har bedret sin konkurranseevne betydelig i denne sektoren. Samarbeidet mellom næringen og myndighetene i NORSOK har i så måte vært positivt.

       Disse medlemmer mener en samfunnsøkonomisk lønnsom internasjonalisering av vår industri knyttet til olje- og gassvirksomheten kan bidra til en videreutvikling av den petroleumsbaserte virksomheten ut over varigheten av de norske olje og gassressursene. En slik utvikling vil være et verdifullt bidrag mht. å redusere omstillingskostnadene i fastlandsnæringene etter at inntektene fra norsk sokkel begynner å gå ned. Disse medlemmer viser her både til det arbeid som er gjort i NORSOK og det arbeid som INTSOK har anbefalt satt i gang.

       Disse medlemmer viser til at det i årene framover legges opp til å videreføre leteaktiviteten i Barentshavet og på dypt vann i Norskehavet og at Regjeringen legger opp til nye konsesjonstildelinger i den sørlige delen av Barentshavet våren 1997. Disse medlemmer ber om at det utarbeides grundige konsekvensutredninger når det gjelder de nordlige delene av Barentshavet før det tas stilling til oljeleting.

       Disse medlemmer vil vise til at et bredt flertall på Stortinget står bak feltutbyggingene på sokkelen. Ny teknologi og bedret ressursutnyttelse gjør det nå mulig å få nesten dobbelt så mye ut av oljereservoarene sammenliknet med tidligere anslag. Store deler av produksjonsveksten de siste år kan m.a.o. tilbakeføres til bedrede utvinningsmetoder. Disse medlemmer mener dette er i tråd med hovedmålet i olje- og gasspolitikken om å sikre en høyest mulig verdiskaping. Oljeformuen har dermed økt, og det har gitt grunnlag for høyere velferd. Dette er en fornuftig politikk som bør videreføres.

       Disse medlemmer mener spørsmålet om tempoet i utvinningen av petroleum må skille mellom letetempo, utbyggingstempo og begrensninger i løpende produksjon.

       Valg av letetempo er den viktigste beslutningen som påvirker aktiviteten på lengre sikt. Disse medlemmer vil vise til at Norge, til forskjell fra f.eks. Storbritannia, har lagt opp til en styrt og gradvis åpning for letevirksomhet på sokkelen. Disse medlemmer vil videre vise til at det normalt går 5-10 år fra konsesjonstildeling til produksjonen starter. Eventuelle begrensninger på leteaktiviteten framover ville mao. i all hovedsak ikke påvirke utbyggingsaktiviteten vesentlig før etter 2005, dvs. i den perioden investeringsnivået forventes å bli lavt og oljeproduksjonen er på vei ned. Dette vil forsterke problemene for leverandørnæringene. Disse medlemmer mener derfor at nye letekonsesjoner i årene framover vil bidra til å jevne ut aktivitetsnivået både i petroleumsvirksomheten og økonomien for øvrig inn i det neste århundre.

       Når det gjelder begrensninger i utbyggingstempo eller løpende produksjon vil disse medlemmer vise til at slike inngrep kan bli svært kostbare. Direkte produksjonsbegrensninger vil lett føre til dårlig ressursutnyttelse, og til at kostnadene øker både for oljeselskapene og staten. Det kan også skape stor usikkerhet hos rettighetshaverne og svekke interessen for å investere på sokkelen. Disse medlemmer mener dette vil komme i konflikt med målet om å utvikle effektive og konkurransedyktige rammevilkår for virksomheten på kontinentalsokkelen.

       Disse medlemmer vil også vise til at dersom en kutter i SDØEs andeler i planlagte investeringer hvor konsesjon er gitt og lisensavtaler inngått blir resultatet økte relative eierandeler for de private oljeselskapene. En slik politikk vil gi lavere inntekter for staten og dårligere mulighet for myndighetene til å forvalte petroleumsressursene ut fra langsiktige mål.

       Alle forhold tatt i betraktning vil disse medlemmer påpeke at den beste måten å styre tempoet i utvinningen av petroleum er å styre leteaktiviteten slik at vi oppnår et forsvarlig utvinningstempo og en høyest mulig avkastning av petroleumsressursene over tid. Dette vil på den beste måten bidra til å trygge velferden, sysselsettingen og hensynet til miljøet og framtidige generasjoner.

       Disse medlemmer er enig i at naturgass utnyttes innenlands til industrivirksomhet, samferdselsformål og annen lønnsom foredling og anvendelse. En forutsetning for dette er at slik innenlandsk bruk av naturgass kan innordnes norsk klimapolitikk og våre miljømålsettinger.

       Disse medlemmer vil vente med å ta stilling til om det er aktuelt med en ytterligere utbygging av gasskraftverk i Norge. Den teknologiske utviklingen, utviklingen i andre land og energiutredningen, sammen med hensynet til våre internasjonale klimaforpliktelser, må danne grunnlaget for beslutninger om fortsatt bruk av naturgass til elektrisitetsproduksjon.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.8, særlig punktet 8.2.8.10 « Energiressurser og næringsutvikling », samt avsnitt 8.2.11 « Miljø og langsiktig ressursforvaltning ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at den generasjonsmessige balansen også avhenger av hvordan vi forvalter petroleumsressursene. Hovedmålet for olje- og gassforvaltningen må være å sikre verdiskapningen for dagens generasjon og for våre etterkommere. Disse medlemmer understreker at for at ressursene skal gi størst mulig samfunnsmessig nytte, må vi i Norge ha et utvinningstempo som ligger innenfor sikkerhetsmessig, miljømessig og kommersielt forsvarlige rammer.

       Disse medlemmer viser til at det på bakgrunn av den sterke økningen i oljeproduksjonen de senere år har vært reist spørsmål om Norge bør redusere utvinningstempoet. Bedre kunnskap og ny teknologi har gjort det mulig å utvinne en betydelig større andel av ressursene enn tidligere og er hovedårsaken til det høyere produksjonsnivå. Disse medlemmer viser til at en del av nasjonalformuen gjennom oppbygging av Petroleumsfondet omplasseres fra olje til finansielle fordringer. Dette bidrar til en mer balansert risikoprofil for nasjonalformuen som dermed er mindre avhengig av prisen på en enkelt råvare.

       Disse medlemmer viser til at direkte inngrep i løpende produksjon er samfunnsøkonomisk meget kostbart og i strid med en forsvarlig forvaltning av petroleumsformuen.

       Disse medlemmer viser til at valg av letetempo og utbyggingsbeslutningen er de viktigste instrumenter myndighetene har for å påvirke aktiviteten på sokkelen på lengre sikt. Konsesjonstildelinger de nærmeste årene vil først gi vesentlig produksjon etter 2005, når oljeproduksjonen ventes å falle . På grunn av stor usikkerhet er det ikke mulig å finstyre aktiviteten på sokkelen. Disse medlemmer viser til at det kreves en betydelig stigning i oljeprisen i årene fremover for å oppveie de inntektene som Norge taper ved eventuelt å skyve produksjonen ut i tid. Dette er forhold som bør tillegges stor vekt ved den styring av oljepolitikken som skjer ved fastlegging av letetempo og utbyggingsbeslutninger.

       Disse medlemmer viser til Regjeringens målsetting om å forene Norges roller som stor produsent og eksportør av petroleum og som foregangsland i miljøpolitikken, der Regjeringen sier at den legger stor vekt på hensynet til en forsvarlig utvikling i det globale klimaet. Disse medlemmer understreker at en viktig forutsetning for å kombinere disse målene er en effektiv internasjonal klimaavtale, som fremmer kostnadseffektive globale miljøtiltak. Regjeringen sier følgende om konsekvensen av en klimaavtale som ikke har en slik innretning:

« Dersom andre land viderefører en politikk med å subsidiere kull og koks og unntar disse brenslene fra avgifter, samtidig med at olje og naturgass avgiftsbelegges, vil tapet av norske petroleumsinntekter kunne bli svært stort, (...) ».

       Det sies videre at

« Konsekvensene vil være svært avhengig av hvordan en klimaavtale utformes, når den gjennomføres, hvordan store energiprodusenter tilpasser seg en avtale - og ikke minst av den teknologiske utviklingen. »

       Videre sier Regjeringen følgende om konsekvensen for prisutviklingen på olje dersom vi får en kostnadseffektiv klimaavtale som skissert i Regjeringens basisalternativ:

« I analyser som ble gjennomført for « Grønn Skattekommisjon » med OECDs verdensmodell, GREEN, ble oljeprisen redusert med 15 - 20 prosent de nærmeste tiårene som følge av en global CO2-avgift som er beregnet å stabilisere de globale CO2-utslippene på om lag 1990-nivå. »

       Disse medlemmer viser til at petroleumsformuens størrelse er av avgjørende betydning for å sikre også fremtidige generasjoners velferd. Disse medlemmer viser videre til at Norge i løpet av de nærmeste årene uansett utfall av klimaforhandlingene i Japan høsten 1997 etter all sannsynlighet vil gå inn for å slutte seg til en internasjonal avtale for å redusere utslippene av klimagasser.

       Komiteens medlemmer fra Høyre understreker at Høyre er innstilt på en slik tilslutning, basert på prinsippet om kostnadseffektivitet på tvers av landegrenser. Disse medlemmer vil imidlertid understreke de store konsekvensene en slik avtale vil få for vår nasjonalformue, enten man lykkes med en kostnadseffektiv avtale eller ikke.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at gassproduksjonen vil gi Norge store inntekter langt inn i neste århundre. Statens netto inntekter fra gassproduksjonen er anslått til 20 mrd. 1995-kroner i 2005. Det er påvist gassreserver i en mengde som betyr at vi fortsetter å produsere lenge etter at oljeproduksjonen flater ut og faller. Disse medlemmer understreker at dette betyr at Norge etterhvert går fra å være en oljenasjon til å bli en gassnasjon.

       Disse medlemmer er enig i at eksport av naturgass er en viktig del av norsk energipolitikk. Med de store miljømessige fortrinn gassen har i forhold til kull når det gjelder utslipp av SO₂, CO₂, NO_x og partikler, mener disse medlemmer at denne eksporten kan bidra til et renere miljø i Europa.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Stortinget gjennom behandlingen av St.meld. nr. 44 (1995-1996) i Innst.S.nr.149 (1995-1996) ga uttrykk for stortingsflertallets holdning til bruk av gass. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringen hverken i Langtidsprogrammet eller på annen måte har fulgt opp de vedtak og meninger som kom til uttrykk i Innst.S.nr.149 (1995-1996) i forhold til bruk av gass i Norge. Disse medlemmer mener dette er beklagelig, og gir inntrykk av at Regjeringen ikke i tilstrekkelig grad er opptatt av denne problemstillingen. Disse medlemmer viser til at flertallet i Energi- og miljøkomiteen, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti i innstillingen pekte på visse spesielle problemer knyttet til selve introduksjonsfasen for økt bruk av gass i Norge, hvor miljøpolitiske, sysselsettingspolitiske og verdiskapningsbegrunnelser taler for enkelte myndighetsinitierte tiltak. Flertallet konkretiserte dette i følgende tre forslag, som ble vedtatt i Stortinget:

« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å opprette en tilskuddsordning og foreslå tilskuddsnivå knyttet til introduksjonsfasen av innenlandsk bruk av gass, herunder infrastrukturelle tiltak, distribusjonsnett, investerings- og konverteringsprogrammer for overgang til gassdrift i ferjeflåter og i transportsektoren for øvrig. »

« Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at naturgass og propan (LPG) i transportsektoren blir avgiftsmessig prioritert i et lengre tidsperspektiv, enten ved avgiftsfritak eller klar avgiftsmessig favorisering av naturgass/LPG. »

« Stortinget ber Regjeringen stimulere til samarbeidsløsninger, bl.a. ved investerings- og konverteringsprogrammer for buss-systemer, statseide bilflåter, bruk av drosjer o.l. for så snart som mulig å etablere større brukervolumer av naturgass/LPG, og derigjennom å legge et bredere grunnlag for infrastrukturelle investeringer. »

       Disse medlemmer mener det er viktig at myndighetene legger til rette for økt bruk av gass til erstatning for olje og kull. For å få til en slik utvikling er det nødvendig med et rammeverk som gir de riktige investeringssignaler til potensielle investorer, og således oppmuntre private krefter i samfunnet til å bidra til tempo og kvalitet i dette arbeidet. Disse medlemmer viser videre til viktigheten av at staten bidrar til gass-/ propandistribusjon i storbyområdene gjennom etablering av tappestasjoner for gassfylling.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Norge i dag er verdens nest største oljeeksportør. Norges oljeproduksjon er omlag tre ganger så stor som en regnet med i 1985, og om  lag dobbelt så stor som en regnet med i 1990. Utvinning av olje og gass slår nye rekorder hvert år, nye felt blir igangsatt, prøveboring startes, og den norske stats bankbok vokser seg feitere for hvert år. Norges oljepolitikk er uttrykk for manglende vilje til styring. Kortsiktig økonomisk tenkning har gjort arbeidsplasser og økonomi svært avhengig av oljeindustrien, og vi blir veldig sårbare den dagen aktiviteten må trappes ned. Disse medlemmer mener det er på tide med en omlegging av politikken - redusert aktivitet i oljesektoren, og økt satsing på alternativ energi. Disse medlemmer vil forvalte oljeressursene slik at de også kan komme fremtidige genrasjoner til gode, ved å spare mer av oljen i bakken istedenfor pengene i banken. Disse medlemmer mener en bør gå langsommere fram ved åpning av nye områder for letevirksomhet, og utsette utbygging av utbyggingsklare oljefelt. Videre at det må ikke bygges ut felt i spesielt sårbare områder. Disse medlemmer legger også vekt på at:

-	At alle CO2-utslipp fra petroleumsvirksomheten skal omfattes av CO2-avgiften. Disse medlemmer vil i tillegg gå inn for et pålegg om at olje skal oppsamles og gjenvinnes ved brønntesting.

-	Oljeboring må ikke forekomme i spesielt sårbare områder, der konsekvensene av evt. oljeutslipp vil være katastrofale for naturen og fiske- og dyreliv. Dette gjelder særlig i nordområdene, der nedbrytingsprosessen går spesielt seint.

-	Der oljeboring skjer må det iverksettes strenge sikkerhetstiltak for å unngå oljeutslipp, som uansett er svært skadelig for livet i havet.

-	Oljeselskaper som er engasjert i olje- og gassutvinning på norsk sektor må pålegges å bruke en større del av sine investeringer til forskning på alternativ og framtidsretta energi- og miljøteknologi.

-	Norge må samarbeide med andre oljeeksporterende land for å sørge for å holde høye oljepriser. Dette kan bidra til å redusere det totale forbruk av olje i verden, og stimulere til økt forskning og bruk av alternativ energi.

Gasskraftverk

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at utgangspunktet for at gasskraftspørsmålet er satt på dagsorden først og fremst er en kraftig økning i etterspørselen etter elektrisk kraft i et for øvrig stabilt nordisk energimarked. I det felles nordiske kraftmarked er kraftbalansen nå slik at det er kullkraftverkene som utgjør « svingprodusent »-kapasiteten.

       Disse medlemmer viser videre til at med en årlig vekst i el-forbruket tilsvarende kapasiteten til 2 nye gasskraftverk av Kårstø/Kollsnes størrelse hvert år i det felles nordiske kraftmarked, blir det nødvendig både med ny kapasitet og økt innsats for energiøkonomisering, opprustning/utvidelse av vannkraftanlegg, innføring av nye fornybare energikilder etc.

       Disse medlemmer understreker at evnen til å hente ut alternative og bærekraftige alternativer har en tidshorisont som realistisk sett ikke vil være i nærheten av å svare på den sterke overgangen til elektrisitet i markedet. På bakgrunn av dette må man på kort og mellomlang sikt kombinere både en viss innføring av den mest miljøvennlige fossilbaserte el-produksjon (gasskraft), og en økt innsats for enøk og fornybar energi, herunder vannkraft.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at etter Regjeringens egne beregninger vil norske CO₂-utslipp øke med mer enn 30 % fram mot år 2010. CO₂-utslippene fra norsk kontinentalsokkel vil i 1998 være vel 2 millioner tonn høyere enn det Regjeringen trodde i fjor vinter. Denne økningen tilsvarer utslippene fra de to planlagte gasskraftverkene på Kårstø og Kollsnes som vil ha utslipp på vel 1 million tonn CO₂ hver.

       Disse medlemmer vil understreke at målet om en bærekraftig energipolitikk er totalt uforenelig med byggingen av de to planlagte gasskraftverkene.

Vannkraft og andre fornybare energikilder

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at vannkraftressursene er en miljøvennlig og fornybar energikilde. Den må utnyttes på best mulig måte ved å bygge ut, oppruste og utvide vannkraftprosjekter som er lønnsomme og tilgjengelig for konsesjonsbehandling. Verneplanene og Samlet plan for vassdrag må utgjøre viktige premisser for den framtidige kraftutbyggingen. Den varslede loven om vassdrag og grunnvann vil legge premisser for utnyttelsen av vassdragene.

       Disse medlemmer mener en effektiv produksjon, omsetning, overføring og bruk av kraft er det beste for forbrukerne og at det kan gi et vesentlig bidrag til verdiskaping, sysselsetting og et rent miljø. Overføringskostnadene må reduseres gjennom mer effektiv drift, og forbrukerne må sikres reelle muligheter for skifte av leverandør, bl.a. må informasjonen bedres.

       Disse medlemmer viser til at det ligger effektiviseringsgevinster i opprusting og modernisering av eksisterende distribusjonsnett.

       Disse medlemmer mener statlige myndigheter skal regulere kraftutvekslingen med andre land gjennom konsesjoner. Konsesjonsplikten legger forholdene til rette for å sikre en effektiv kraftutveksling med utlandet, slik at hensynet til leveringssikkerheten innenlands, miljø og fornuftig ressursforvaltning ivaretas.

       Disse medlemmer vil vise til at Norge er blant de land i verden som har høyest el-forbruk pr. innbygger. Det må derfor være et mål å redusere veksten i forbruket. Bruk av ny teknologi og systemer for måling av el-forbruket er svært viktige for å øke energisparingen i alle sektorer.

       Disse medlemmer vil at det innenlandske strømforbruket i et normalår skal dekkes ved hjelp av fornybare energikilder.

       Disse medlemmer vil vise til at en rekke energisparetiltak i bedrifter og husholdninger vil være samfunnsmessig lønnsomme. Offentlig støtte til ENØK bør derfor konsentreres om informasjon og opplæring, introduksjon av ny energiteknologi og tilskudd til ENØK i offentlige bygg. De regionale enøksentrene bør få en klarere og mer utøvende pådriverrolle.

       Disse medlemmer mener det må legges til rette for økt bruk av bioenergi, varmepumper og andre fornybare energikilder. Av de nye energikildene er det bioenergi som med dagens teknologi best kan konkurrere prismessig med elektrisitet og olje til oppvarming. Disse medlemmer vil vise til at økt bruk av bioenergi vil kunne bidra til en mer stabil energiforsyning ved å redusere sårbarheten i, og avhengigheten av vannkraftsystemet, samtidig som det vil medvirke til lavere import av elektrisitet og lavere forbruk av oljeprodukter. Disse medlemmer viser videre til at det ikke er netto CO₂-utslipp fra bioenergi, og at ny forbrenningsteknologi gir lave nivåer for andre typer utslipp. Disse medlemmer viser til at det er viktig å etablere en god infrastruktur for distribusjon av bioenergi for at dette skal kunne bli et reelt alternativ til annen energi. Fjernvarmesystemet videreutvikles.

       Disse medlemmer mener det er nødvendig å se nærmere på hvordan den langsiktige kraftbalansen kan styrkes i årene framover, og viser i den forbindelse til det energiutvalg Regjeringen har satt ned for å vurdere kraftbalansen mot år 2020.

       Disse medlemmer viser til at det offentlige i dag eier 85 % av den samlede kapasiteten til norske kraftverk fordelt på staten gjennom Statkraft med 30 % og kommunene og fylkeskommunene med 55 %. Våre største industriselskaper eier den resterende andel på 15 %, hvorav O er belagt med hjemfall til staten. Verdien av den samlede realkapital i elektrisitetsforsyningen er anslått til over 200 mrd. kroner. Kraftsektoren har m.a.o. en sentral betydning for norsk økonomi, næringsliv, sysselsetting og velferdsbygging.

       Disse medlemmer mener staten som nå bør eie og drive det sentrale nettsystemet for kraftforsyningen. Også lokale og regionale nett og kraftverk skal som nå i hovedsak eies og drives av offentlige virksomheter. Regelen om hjemfallsrett til staten ved utløp av private el-verks konsesjonstid vil over tid styrke det offentlige eierskap ytterligere. Disse medlemmer viser også til at salg av kraftverk, helt eller delvis, til private som hovedregel utløser statlig forkjøpsrett, konsesjonsbehandling og adgang til å sette vilkår om hjemfall eller tidsbegrensning av tidligere tidsubegrensede konsesjoner.

       Disse medlemmer legger vekt på at industrien fortsatt bør ha elektrisk kraft til konkurransedyktige vilkår, og viser til at Regjeringen har igangsatt arbeidet med å avklare industriens framtidige kraftvilkår. Dette arbeidet vil bli sluttført i god tid før de eksisterende kontraktene løper ut. Disse medlemmer legger til grunn at industrien fortsetter arbeidet med å redusere energiforbruket pr. produsert enhet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.11, særlig punktet 8.2.11.5 « Energi og nye fornybare alternative energikilder ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at dagens energilov trådte i kraft 1. januar 1991. Disse medlemmer mener det markedsbaserte systemet som her er gjennomført har lagt et grunnlag for en bedre utnyttelse av de norske vannkraftressursene enn det tidligere gjennomregulerte og politisk styrte monopolsystemet. Disse medlemmer viser til at den nye energiloven trolig har bidratt til å dempe investeringene i nye kraftanlegg i de senere år. Denne reduserte utbyggingstakten har bidratt til gevinster til landet siden avkastningene på kraftinvesteringene i mange år har vært lavere enn den en ellers har oppnådd i Norge.

       Disse medlemmer mener at høye strømpriser, som de vi har opplevd det siste året, ikke er positivt i seg selv, men at en slik prisøkning også kan ha positive effekter, særlig når det gjelder oppmerksomhet omkring energiøkonomisering. Disse medlemmer viser til at vannkraftsystemets svake sider er blitt tydeliggjort det siste året, gjennom knapphet på elektrisk kraft, som har gitt seg utslag i høye kraftpriser. Disse medlemmer mener erfaringene så langt har vist at det er nødvendig med en rekke endringer av organisatorisk karakter i kraftmarkedet, for å bidra til et bedre fungerende marked.

       Komiteens medlemmer fra Høyre minner i denne sammenheng om vurderinger og forslag Høyre ved tidligere anledninger har fremsatt, der Høyre har:

1.	Pekt på behovet for økt energifleksibilitet av beredskaps- og forsyningsmessige hensyn og bl.a. foreslått økt innsats for å fremme bruk av bioenergi, vindkraft, varmepumper m.m. og gått imot forslag om forbud mot oljefyring. Konkurranse mellom flere energibærere virker prisdempende.

2.

Foreslått selskapsmessig skille mellom nettvirksomhet (monopolaktiviteter) og kraftomsetning for lettere å hente ut et effektiviseringspotensial på anslagsvis 30-40 %, samt å effektivisere monopol- og konkurransetilsyn. Lavere transportkostnader og eliminering av spekulative disponeringer av enkelte kraftprodusenter ville vært logiske resultater av slike organisatoriske tilpasninger.

3.	Foreslått tiltak for å bedre husholdningenes reelle markedsadgang i kraftmarkedet.

4.	Fremmet forslag om endringer i organiseringen av industrikraftmarkedet med sikte på langsiktige, stabile og internasjonalt konkurransedyktige kraftpriser for dette markedssegmentet, herunder legge bedre til rette for at industrien også kan kjøpe lavpriskraft fra utlandet.

       Disse medlemmer mener det er av avgjørende betydning for den kraftkrevende industri at denne får rammebetingelser som gir rimelig forutsigbarhet og som bidrar til å sikre leveranser av kraft på konkurransedyktige betingelser. Disse medlemmer mener det er behov for å tenke nytt i denne sammenhengen, og viser til en rekke forslag som Høyre tidligere har pekt på og fremsatt:

-	Utsatt hjemfall/forlenget konsesjon for industriens egen industrikraftverk.

-	Tilrettelegging for industrielt eierskap i ny - eller eksisterende kraftproduksjonskapasitet.

-	Salg av enkelte av statens (Statkraft) egne industrikraftverk til industrien, fordi egenkraft er mest robust og forutsigbart både økonomisk og politisk.

-	Pålegg til Statkraft om å påta seg et «operatøransvar» for import av rimelig industrikraft som industrien selv identifiserer i ulike utenlandske kraftmarkeder

-	At det bør nedsettes et hurtigarbeidende utvalg for snarest å utarbeide alternative modeller for å sikre langsiktighet, forutsigbarhet og internasjonal konkurransedyktige løsninger for sikker krafttilgang.

-	At det bør etableres et eget «A/S Industrikraft» etter ulike modeller.

       Disse medlemmer viser til at det regjeringsoppnevnte energiutvalget, og mener en vurdering av disse forslagene vil være en naturlig del av arbeidet for et slikt utvalg.

       Disse medlemmer viser til at spørsmål tilknyttet alternative energikilder ble nøye drøftet i forbindelse med Stortingets behandling av «Klimameldingen» vinteren 1996. Disse medlemmer viser til at stortingsflertallet var konkrete i sine forslag, men at Regjeringens oppfølging ikke har vært tilfredsstillende. Dette gjelder blant annet et vedtak i Stortinget mot Arbeiderpartiets stemmer og på forslag fra Høyre om å be Regjeringen opprette en tidsbegrenset tilskuddsordning for å stimulere til opparbeidelse av kommersielle markeder for:

1.	Bruk av varmepumper

2.	Investeringer i fyringsanlegg for biobrensel

       Disse medlemmer registrerer at en formalisert tilskuddsordning ennå ikke er introdusert selv om det er bevilget midler til fremme av bio-energi i statsbudsjettet for 1997.

       Disse medlemmer mener et sterkt undervurdert virkemiddel i ENØK-kampen er bruk av varmepumper. Disse medlemmer viser til at Norge fra naturens side er godt egnet for bruk av varmepumper. En varmepumpe er svært energieffektiv og vil ofte hente mer enn 2/3 av sin avleverte varme fra omgivelsene. Økt bruk av varmepumper vil bidra til store reduksjoner i CO₂-utslippene og i forbruket av energi. Disse medlemmer viser til at Høyres forslag, som ble nevnt over, inkluderer varmepumper som ett av tre elementer, og mener at fokus mot varmepumper i diskusjonen om alternative energikilder og ENØK må økes. Disse medlemmer mener en sterk satsing på varmepumper i en introduksjonsfase vil være en god miljømessig og energimessig investering.

       Disse medlemmer viser videre til at biomasse på kort sikt synes å være en meget lovende alternativ energikilde, både med hensyn til kostnader, energipotensial og teknologi. Disse medlemmer understreker at dette også inngår i Høyres forslag, som ble vedtatt av Stortinget, men som Regjeringen så langt i liten grad har fulgt opp.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at den norske vannkraftsektoren er inne i en rask og omfattende endring. Bare for noen få år siden var krafthandel preget av offentlige monopoler og regulerte priser. I dag er sektoren preget av ordinære frihandelsprinsipper, med store prisvariasjoner og økt privat og utenlandsk eierskap. Energiloven, nye kraftkabler til utlandet som har gjort det mer lønnsomt å eie norske kraftverk og EØS-avtalens begrensning i statens reguleringsmulighet er samtidige endringer som har ført til dette. Det felles norsk-svenske kraftmarkedet fra 1996 virker også i samme retning. Det er starten på en overgang til et felles europeisk el-kraftmarked der vannkraft, kullkraft og kjernekraft må konkurrere på lik linje.

       Disse medlemmer mener at denne situasjonen fører til en rekke negative konsekvenser for miljøet og for samfunnet. Det frie kraftmarkedet gjør det vanskelig å planlegge langsiktig og derfor vanskelig å investere i ENØK og fornybare energikilder.

       Disse medlemmer vil peke på behovet for en ny politikk på følgende områder:

-	En endring av energiloven slik at en kan disponere ressursene ut fra en samfunnsmessig helhetsvurdering.

-	Hindre salg av kraftverk til utenlandske og/eller private interesser både når det gjelder produksjon og distribusjon..

-	Felles nordiske miljøavgifter som gir vannkraft et fortrinn framfor kull- og kjernekraft.

-	Politisk bestemte minimums- og maksimumspriser på elektrisitet.

-	Statlig monopol på import og eksport av elektrisk kraft.

-	Forbud mot at norske eiere skal kunne eie kjernekraftverk i andre land.

-	At det statlige og kommunale eierskapet til norske kraftressurser ikke reduseres.

-	Økte forskningsmidler til utvikling og utnytting av alternative energikilder. Tilrettelegging og gjennomføring av et storskala forsøksdriftprosjekt i perioden.

-	Endring av energiloven slik at kraftselskapene pålegges en tilfredsstillende magasindekning til enhver tid.

5. Utdannings-, forsknings- og kulturveggen

5.1 Utdannings-, forsknings- og kompetansepolitikken

5.1.1 Utfordringer og mål

5.1.1.1 Sammendrag

       Utdanning og kompetanse er viktig for utjevning av økonomiske og sosiale forskjeller og legger grunnlaget for kreativitet, omstillingsevne og verdiskaping i samfunnet. Det er et mål for Regjeringen å sikre lik rett og like muligheter til utdanning og opplæring for alle, uavhengig av bosted, kjønn, sosial bakgrunn, etnisk tilhørighet eller funksjonsevne. Det er Regjeringens mål at utdanningssystemet skal ha en faglig kvalitet som sikrer norsk arbeidsliv en kompetanse av høy internasjonal standard.

       Sammen med foreldrene skal skolen gi barn og unge en forankring i kulturarven, der selvtillit, motivasjon, fellesskapsfølelse og medansvar er sentrale elementer. Utdanning hever livskvaliteten, ikke bare ved å gi den enkelte et rikere livsinnhold og et tryggere liv, men også ved å skape forutsetninger for å kunne delta aktivt i samfunnslivet for øvrig. Skolen skal hjelpe elevene med å utvikle evnen til å finne fram i og kritisk vurdere de store mengder tilgjengelig informasjon i dagens samfunn. De ferdighetene som tilegnes i skolen, skal utvikle den enkeltes evne til å erverve seg ny kunnskap livet gjennom.

       Den teknologiske utviklingen, internasjonaliseringen og økt konkurranse fører til raske endringer i arbeids- og samfunnslivet. Dette stiller store krav til evnen til å tilegne seg og dra nytte av ny kunnskap gjennom hele livet. Utdanning og læring er sentralt for å sikre at teknologi og informasjonsrikdom kan nyttes av alle, og at det ikke skapes nye skiller i samfunnet. Bedrifter og institusjoner gjør i økende grad bruk av produksjonsmetoder og produkter med et høyt kunnskapsinnhold, noe som medfører økte krav til kompetanse. Den videre utviklingen av utdanningssystemet og en nasjonal kompetansepolitikk vil derfor ha livslang læring som et overordnet perspektiv.

       Regjeringen har i de senere årene gjennomført omfattende reformer for å styrke utdanningssystemet. Videregående opplæring for alle (Reform 94), 10-årig grunnskole med skolestart for 6-åringer (Reform 97) og omleggingene i høyere utdanning gir et godt grunnlag å bygge videre på. Regjeringen vil sikre en god gjennomføring av de reformer som er vedtatt. Det er et mål å oppnå en enda jevnere rekruttering til videregående opplæring og høyere utdanning, med høyere deltakelse fra minoritets- og innvandrerungdom.

       Det er en utfordring å få til en god ressursutnyttelse i hele undervisningssektoren og samtidig heve kvaliteten på opplæringen ytterligere. Innenfor grunnskolen må det tas imot et økende antall elever i årene som kommer. Innenfor høyere utdanning ser økningen i de unges studietilbøyelighet ut til å være av varig karakter. På den annen side vil antallet 19-24 åringer falle, og det vil isolert sett bidra til å redusere antall søkere i de nærmeste årene. Samtidig viser søketilbøyeligheten for dem som er 25 år og eldre en fallende tendens. Den generelle bedringen på arbeidsmarkedet kan forsterke denne utviklingen, og redusere søkningen til høyere utdanning.

       Regjeringen vil i samarbeid med partene i arbeidslivet, forbedre mulighetene for voksne til å ta etter- og videreutdanning. Målene er økt verdiskaping og en arbeidsstyrke som bedre kan møte omstillinger i arbeidslivet, samt økte muligheter for den enkelte til fornyelse av kvalifikasjoner og kompetanseheving. Reformene i utdanningssystemet de senere årene vil sikre en god førstegangsutdanning for alle barn og unge, og vil legge et godt grunnlag for videre læring senere i livet. Reformen i videregående opplæring bør videreutvikles slik at voksne som ikke har fått samme muligheter som ungdom i dag, skal kunne fullføre videregående opplæring. Det vil gi flere det nødvendige kunnskapsgrunnlaget for å virkeliggjøre livslang læring. Samtidig må et godt tilrettelagt etter- og videreutdanningstilbud ha en sentral plass i den samlede utdanningsvirksomheten.

       Regjeringen vil fortsatt ha en høy innsats i forskning og utviklingsarbeid for å øke kunnskapsoppbyggingen og verdiskapingen i samfunnet.

       Det er i avsnitt 4.1.2 i meldingen redegjort for situasjonen i utdannings- og forskningssektoren.

5.1.1.2 Komiteens merknader

Innledning

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener kunnskap og kulturforståelse er sentralt for den enkeltes identitet og livskvalitet og for å kunne delta aktivt i samfunnslivet. Utdanning og kompetanse gir innflytelse i samfunnet, og har betydning for fordeling av inntekt og for likestilling. Tilgang til utdanning øker menneskenes muligheter til å delta i samfunns- og arbeidsliv på en måte som står i forhold til egne ønsker og talenter. Et grunnleggende mål er derfor lik rett til utdanning og opplæring for alle, uavhengig av bosted, kjønn, sosial bakgrunn, etnisk tilhørighet eller funksjonsdyktighet.

       Disse medlemmer viser til at kompetanse og kultur spiller en sentral rolle for økonomisk og sosial utvikling. Utdanningssystemet har en sentral plass i arbeidet med å etablere et godt fungerende arbeidsmarked hvor folk gis tilbud om å skaffe seg den utdanning og kompetanse som framtidas samfunn krever.

       Disse medlemmer vil understreke betydningen skolen har som verdiformidler og vil uunderstreke behovet for av en enhetsskole som bevarer det beste i fellesskapets videreføring av kunnskap, verdier og holdninger. Disse medlemmer vil framheve enhetsskolens prinsipp om alles rett til tilpasset opplæring i et samordnet, felles skolesystem bygget på den samme læreplan. Enhetsskolens vektlegging av felles tradisjoner og verdier, kunnskaper og referanserammer i ferdigheter og holdninger bidraar til et samfunn med mindre sosiale og økonomiske ulikheter enn de fleste andre land og gjør innlemmelsen av nye grupper i vårt samfunn lettere. Enhetsskolen er således nødvendig for et samfunn for å bygge opp under solidaritet og et lavt konfliktnivå.

       Disse medlemmer vil vise til de store løft som er gjennomført på viktige områder siden 1990:

-	Med grunnskolereformen vil 6-åringer fra 1997 være sikret 10 års skolegang.

-	Gjennom Reform 94 er all ungdom mellom 16 og 19 år sikret lovfestet rett til videregående utdanning.

-	På småskoletrinnet er det et mål å legge til rette for et godt skolefritidstilbud for 6-åringer. Det skal sikres at barn med særskilte behov får muligheten til å benytte skolefritidsordninger.

-	I perioden 1980-1995 er det blitt om lag 100.000 flere studieplasser.

-	Det er etablert et Norgesnett for høyere utdanning og forskning.

-	Studiefinansieringen er kraftig forbedret. Stipendandelen er økt fra 14 % i 1993 til 28 % for skoleåret 1996-97. Målsetningen er 30 % stipendandel.

-	Behovet for kompetanseoppbygging i den voksne befolkningen vies større oppmerksomhet ved at den neste store satsingen i utdanningssektoren er knyttet til etter- og videreutdanning. Dette må prioriteres av partene i arbeidslivet.

       Prinsippet om lik rett til utdanning og opplæring gjelder uavhengig av alder. Disse medlemmer vil vise til at Regjeringen har nedsatt et offentlig utvalg for å utrede grunnlaget for en nasjonal handlingsplan for etter- og videreutdanning og kompetanseutvikling i arbeids- og samfunnsliv. Utvalget skal avgi sin innstilling 1. oktober 1997. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen tar sikte på å fremme en stortingsmelding våren 1998 på grunnlag av utvalgets utredning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5, « Utdanning og forskning », samt til sine respektive fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er klar sammenheng mellom kunnskapsvekst og økonomisk vekst. Kunnskaper og forskning er derfor avgjørende for et lands utvikling. Bedre utdannelse og sterkere vektlegging av forskning og utvikling er nødvendig for å møte en fremtid der Norge i mindre grad enn i dag kan basere seg på oljeinntekter. Disse medlemmer legger stor vekt på utvikle og prioritere en målrettet kunnskapspolitikk, med sikte på å styrke kvalitet og kunnskapsformidling i alle ledd av utdannelsessystemet - fra grunnskole til høyere utdannelse.

       Disse medlemmer peker på at i informasjonssamfunnet vil den enkeltes muligheter i livet avhenge mindre av sosial bakgrunn og/eller gruppetilhørighet, og mer av individuelle kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Kunnskap og viten er også nøkkelen til forståelse av den felles kulturarv. Derfor er en god utdannelse det viktigste samfunnet kan gi barn og unge. Høyre tar konsekvensen av dette og gir skole og utdannelse svært høy prioritet.

       Disse medlemmer vil peke på at Høyre frem mot årtusenskiftet vil ta initiativ til to reformer for å skape en bedre skole:

-	En kunnskapsreform som skal løfte norsk ungdoms kunnskaper i basisfagene fra bunnsjiktet i OECD-området til det øvre sjikt. Denne reformen skal ikke dreie seg om struktur, men om innhold. Det skal satses på kvalitet fra første klasse i grunnskolen til studier på universitets- og høyskolenivå.

-	En mangfolds- og valgfrihetsreform som skal øke mangfoldet i skole- og utdannelsestilbudet, og gi elever, studenter og foreldre større valgfrihet og rett til å velge mellom offentlige utdannelsesinstitusjoner, men også en reell mulighet til å velge et privat tilbud.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har som mål å utvikle Norge til et kunnskapssamfunn. Ny kunnskap er avgjørende for å kunne møte stadig raskere endringer i hvordan vi lever og arbeider. Vi vil få nye klasseskiller dersom denne kunnskapen blir forbeholdt et mindretall. Derfor vil disse medlemmer satse på skolen og innføre en reform som gir alle arbeidstakere rett til etterutdanning.

       Internasjonaliseringen av økonomi, teknologi, vitenskap og politikk har bidratt til økt internasjonal kontakt, rask økonomisk utvikling og større avhengighet av det som skjer på den internasjonale arenaen. Samtidig føler mange seg avmektige overfor voksende flernasjonale konsern og politisk bakromspolitikk. Større folkevandringer og impulser fra media gjør at vi må forholde oss til en mer sammensatt verden.

       Disse medlemmer vil peke på at Norge er et kunnskapssamfunn. Stadig mer teknologisk avansert utstyr settes inn i produksjon av varer og tjenester, og vi omgir oss med høyteknologiske produkter også i fritida. Men bildet er langt fra entydig. Det satses for lite på forskning i Norge, spesielt innen samfunnsfag og humanistiske fag. Skoleverket preges av mangel på ressurser, og arbeidstakere stenges ute fra nødvendig etter- og videreutdanning. Vi ser også at kunnskapen om andre samfunn og kulturer fortsatt er preget av fordommer og manglende innsikt.

       Vitenskap, forskning og utredning blir i økende grad benyttet som grunnlag for politisk handling og som styringsverktøy for beslutningstakere enten de befinner seg i internasjonale storkonsern eller i regjering og offentlig sektor. Det blir enda viktigere å spørre om hva slags vitenskap som benyttes, hvem som frambringer den og hvilke tenkemåter som legges til grunn.

       Disse medlemmer mener noen av våre hovedutfordringer vil være:

-	Bruke ny teknologi for å sikre bredere deltakelse i samfunnet.

-	Bevare norsk og samisk språk og kultur.

-	Sikre tilgjengelighet og muligheter til kunnskap for å motvirke kunnskapskløften.

       En godt utdannet befolkning er en av nasjonens viktigste ressurser for å ta vare på og skape nye arbeidsplasser, sikre livskvalitet og hindre nye klasseskiller.

       Videreutvikling av nasjonens kunnskapskapital er også viktig for å kunne møte utfordringen fra ny teknologi og kravet om å utvikle en økonomi som respekterer naturens tålegrenser. Mulighetene til god grunnutdanning og oppdatert kunnskap må ikke forbeholdes de få, men bli en rettighet for hele folket. Det er i dette perspektivet disse medlemmers engasjement for en lovfestet rett til etter- og videreutdanning må sees. I et stadig mer faglært og spesialisert arbeidsmarked, med økte krav, vil faren for at mange faller utenfor, fordi de ikke har muligheten til å oppdatere seg i arbeidet, være overhengende. Økte klasseskiller vil bli resultatet dersom vi tillater at bare noen har god tilgang på etterutdanning. Derfor må ikke sterke markedsaktører legge premissene for hvordan de nye mulighetene som ligger i teknologien skal brukes.

       Disse medlemmer leger bl.a. vekt på følgende virkemidler:

-	Lovfestet rett til etter- og videreutdanning tilsvarende 10 % arbeidstid.

-	Å sikre voksne som av ulike grunner ikke har grunnskole eller videregående utdanning muligheten til førstegangsutdanning.

-	Økt bruk av utdanningsvikariatsordninger for arbeidsledige.

-	At oppdatert datateknologi skal være tilgjengelig for alle elever og studenter.

-	Økt satsing på skolebiblioteker og folkebibliotekene.

       Komiteens medlem fra Rød Valgallianse merker seg at Regjeringa sier den er opptatt av utdanning for å høyne kvaliteten på arbeidsstokken. Rød Valgallianse har et mindre materialistisk og ensidig syn på utdanning. Rød Valgallianse har også merket seg at Regjeringa har valgt å ikke gjøre noe for å lette studentenes økonomi. På 80-tallet ble studentene lova at kostnadsnormen skulle følge den generelle lønns- og prisstigninga. Dette er ikke blitt fulgt opp. I dag er det nesten umulig for en student å klare seg på studiefinansieringa aleine. Samtidig viser Lånekassa sin statistikk at mange har nedbetalingsproblemer bl.a. på grunn av ublu renten på studielånene.

       Dette medlem mener at studiefinansieringa burde vært gitt som fulltidsstipend eller samfunnslønn fordi utdanning er en samfunnsmessig investering. Dette medlem mener også at dagens finansieringssystem er helt elendig for studentene, og tvinger mange av dem ut i deltidsarbeid og « burgerproletariatets rekker ». På denne bakgrunn mener Rød Valgallianse i denne omgang at stipendandelen bør økes til 40 %, studielånsrenta senkes til 3 % og kostnadsnormen heves med 20.000 kroner pr. år. Dette vil være et skritt på vegen mot en skikkelig studiefinansiering.

       Dette medlem merker seg også at Regjeringa har valgt å ikke tilføre friske midler til institusjonene for høyere utdanning. Presset på hovedfag er høyt, og skaper kunstig høye karakterkrav. I denne situasjon har Regjeringa valgt modellen til Universitetet i Bergen (UiB) med omdisponeringer fra lavere til høyere grad også for andre institusjoner. Hvis Stortinget velger å følge Regjeringas råd om omdisponeringa av midler, er det løftebrudd. Når studentene har klart å presse fram flere studieplasser ved tidligere budsjettbehandlinger, har Stortinget lovet at bevilgningene skal følge studentene gjennom helse studieløpet. Men når Regjeringa nå foreslår omdisponeringer, straffer den dagens grunnfagsstudenter for studenteksplosjonen i 1992-93. Omdisponeringen fører nemlig til adgangsbegrensninger på lavere grads studier. Rød Valgallianse vil derfor foreslå i Revidert nasjonalbudsjett at de midlene som foreslås omdisponert internt fra høyere til lavere grav ved UiB og andre institusjoner, erstattes av friske midler og at lavere gradstudiene åpnes på universitetene.

       Dette medlem har merka seg at UiB ikke har fått midler til alle de 200 kvotestudentene de ønsker å ta i mot. Videre kan det synes som om bare 650 av 900 kvotestudentplasser er fylt på nasjonal basis. Dette medlem tar det som enda et bevis for at Regjeringa først og fremst ønsker seg hvite og vellykka EU/EØS-studenter.

       Dette medlem tar opp disse sakene igjen i Revidert nasjonalbudsjett.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

Enhetsskolen

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at enhetsskolen har vært et bærende element i norsk skolepolitikk i hele etterkrigstiden. Enhetsskolen betyr lik rett og plikt til tilpasset opplæring for alle elever uavhengig av evner og anlegg, sosial bakgrunn, økonomiske forhold eller bosted. Enhetsskolen har hatt bred politisk støtte, og disse medlemmer mener at alles rett til en tilpasset opplæring i et samordnet felles skolesysstem fortsatt skal være bærebjelken i arbeidet med videreutvikling av skolen. Enhetsskolen er et av de fremste virkemidlene for utjamning av sosiale forskjeller og legger et viktig grunnlag for samfunnsutviklingen.

       Disse medlemmer vil vise til at lik rett til utdanning er en av grunnpilarene i det norske velferdssamfunnet. Utdanning er et viktig virkemiddel i arbeidet for likeverd og demokrati. Skolen må derfor være en møteplass for barn fra ulike miljøer og sosiale lag.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener enhetsskolen gir det beste grunnlaget for å utvikle gjensidig respekt og forståelse ved at elever med ulik sosial og kulturell bakgrunn og ulike evner går i samme klasse og på samme skole. Dette gir innsikt, erfaring og kunnskap som er viktig både for å mestre egne liv og for å bidra til en demokratisk utvikling av samfunnet. Det er viktig å ha en høy standard på den offentlige skolen, først og fremst av hensyn til elevene og samfunnets behov for høy kompetanse, men også for å opprettholde oppslutning om den allmenne skolen, og bidra til at ressurssterke foreldre ikke satser på privatskoler for sine barn. Disse medlemmer har styrking av enhetsskolen som partiets overordnede politiske målsetting.

       Det er avdekket urovekkende store forskjeller mellom kommuner hva angår investeringer i skolen. Dessverre har skolen i mange kommuner blitt forsømt, noe som har resultert i store forskjeller mellom den undervisning barna mottar. Disse medlemmer mener at store forskjeller i undervisningstilbud fra skole til skole må motarbeides, bl.a. ved nasjonale minstestandarder. Dette vil være spesielt viktig når 6-åringer skal inn i skolen fra høsten 1997.

       Disse medlemmer vil senke maksimumstallet på antall elever til 20 og vi vil sette nasjonale standarder på inneklima. Det skal ikke tillates at flere klassetrinn er i samme klasserom i fulldelte skoler annet enn når det inngår som et pedagogisk forsøk. Disse medlemmer går mot flytende kretsgrenser, som har til hensikt å overføre elever fra en skolekrets til en annen for å fylle opp klasser maksimalt.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

5.1.2 Reformene i utdanningssystemet

5.1.2.1 Sammendrag

Grunnskole og videregående opplæring

       Med innføring av skolestart for seksåringer og omlegging av videregående opplæring har alle norske barn og ungdom rett til 13 års opplæring, hvorav de ti første er obligatorisk. I tilknytning til Reform 97 er det utarbeidet nye læreplaner for hele den 10-årige skolen som innebærer en styrking av enhetsskolen. Regjeringen vil legge fram et forslag om ny felles lovgivning om opplæring på grunnlag av NOU 1995:18 Ny lovgivning om opplæring. Det vil bli lagt fram en stortingsmelding om spesialundervisning i løpet av mars 1997.

       Grunnskolen skal gi barn og unge del i et faglig, kulturelt og sosialt fellesskap, og sikre den enkelte vekstmuligheter ut fra egne forutsetninger. Et felles fundament for utvikling av kunnskaper, ferdigheter, verdier og normer skal sammen med utvidelsen av grunnskolen til 10 år, gi barn og unge et bedre grunnlag for videre utdanning og deltakelse i samfunnslivet.

       De nye læreplanene for grunnskolen gir prinsippene og retningslinjene for opplæringen, og presiserer fagenes innhold. Reformene innenfor grunnskole og videregående opplæring stiller lærerutdanningen overfor nye utfordringer. Regjeringen tar sikte på å fremme en stortingsmelding om lærerutdanningen med utgangspunkt i en vurdering av forslagene i NOU 1996:22 Lærerutdanning - mellom krav og ideal. Dette omfatter lærerutdanningen for allmenn- og yrkesfaglærere og faglærerutdanningen. Det skal i programperioden også utvikles systemer for ressurs- og resultatvurdering på nasjonalt og kommunalt nivå og på skolenivå. Dette vil være en viktig del av grunnlaget for kvalitetssikring av grunnskolen. En betydelig innsats på kompetanseutvikling for lærerpersonell i perioden 1996-99 vil bidra til at kvaliteten på opplæring i den tiårige grunnskolen sikres.

       Den raske utviklingen i informasjonsteknologien (IT) er bakgrunnen for at IT har fått bred plass i de nye læreplanene for grunnskolen og videregående opplæring, og arbeidet med IT er gitt prioritet i lærerutdanningen. Det er også utarbeidet en egen handlingsplan for IT i utdanningen. I forbindelse med Reform 94 ble faget informasjonsbehandling og økonomi innført, og det ble satt en tidsramme for innføring av faget. I Reform 97 for grunnskolen er det lagt stor vekt på at IT skal tas i bruk i læring og undervisning.

       Innføring av IT i skolen vil kreve en innføringsperiode som må gå over noe tid og som må omfatte anskaffelser av utstyr og kompetanseutvikling for lærere. Regjeringen vil kartlegge status i kommunene og fylkeskommunene når det gjelder utstyr og kompetanse innen IT og innhente oversikter over hvilke planer som foreligger på området. Regjeringen vil på bakgrunn av denne kartleggingen utarbeide planer for bruk av IT i skolen som sikrer at en når målene om likeverdig opplæring i den nye teknologien. Planene vil også omfatte tilknytning av skolebibliotekene til Internett og eventuelle andre informasjonsdatabaser.

       Grunnskolereformen øker behovet for plasser i skolefritidsordningen. I forbindelse med Reform 97 er det etter forslag fra Regjeringen bevilget midler til opprettelse av skolefritidstilbud for 6-åringer. Innholdet i skolefritidsordningen for 6- til 9-åringer skal utvikles lokalt i kommunene i samarbeid mellom skole, musikk- og kunstskoler og frivillige organisasjoner. Det skal sikres at også barn med særskilte behov får mulighet til å benytte skolefritidsordningen.

       Sentrale mål med Reform 94 er å øke andelen unge som gjennomfører fagopplæring, og å øke andelen voksne med videregående opplæring. Et fortsatt nært samarbeid med arbeidslivet er nødvendig for å få dette til. Det er et mål å oppnå en bedre fordeling mellom gutter og jenter i søkningen til ulike fag. Samtidig må det skaffes flere læreplasser og stimuleres til en bedre fordeling mellom tilbud av, og etterspørsel etter læreplasser. Det er opprettet en oppfølgingstjeneste for ungdom som har rett til videregående opplæring, men som ikke er under opplæring eller i arbeid.

       En hovedutfordring i årene som kommer vil være å sikre at innholdet i opplæringen bidrar til aktiv deltakelse i samfunnet og personlig utvikling for den enkelte. Det må videre sikres at innholdet i opplæringen er i tråd med den teknologiske og faglige utviklingen innenfor de berørte fag, slik at kompetansen etter avsluttet opplæring tilfredsstiller arbeidslivets og samfunnets behov. Som ledd i arbeidet med kvalitetssikring i videregående opplæring, har det vært gjennomført omfattende etter- og videreutdanning for lærere og instruktører med utgangspunkt i nye læreplaner.

       Det er satt i gang forskningsbasert evaluering av Reform 94 for å finne ut i hvilken grad sentrale mål blir innfridd, samt for å framskaffe kunnskap underveis som underlag for eventuelle justeringer. Evalueringen utføres av sju forskningsmiljøer. Rapporteringen så langt tyder på at viktige mål for reformen i stor grad er i ferd med å bli innfridd, retten til videregående opplæring blir oppfylt, antall omvalg er gått ned, og søkningen til yrkesfag har økt. Antall voksne elever har imidlertid gått ned de senere årene. Det er en utfordring å sikre reformens målsetting om at den også skal gi voksne gode muligheter for videregående opplæring.

       Retten til videregående opplæring må innebære at de økonomiske mulighetene til å gjennomføre skolegangen må sikres. Elever i videregående opplæring kan ha store utgifter til lærebøker. Det har vært foreslått ulike tiltak som kan bidra til å redusere disse utgiftene. Regjeringen vil vurdere ulike løsninger for å redusere netto utgifter til lærebøker. Undersøkelser viser at de grupper som bare har mottatt lån til videregående opplæring fra Statens lånekasse for utdanning er overrepresentert blant dem som får lånet til inkasso. Et viktig redskap for å støtte opp om dem som har problemer i tilbakebetalingsfasen, vil være fortsatt satsing på ordningen med inntektsavhengig tilbakebetaling. Regjeringen vil vurdere nærmere hvordan støtten til elever i videregående opplæring kan innrettes bedre. En mulighet kan være å forbedre ordningen med behovsprøvde stipend.

Høyere utdanning

       Regjeringen legger ikke opp til å utvide den samlede kapasiteten i høyere utdanning, sett under ett, men vil bidra til å bedre fleksibiliteten i utdanningssystemet, slik at det blir bedre samsvar mellom utdanningskapasitet og -tilbud og samfunnets etterspørsel etter arbeidskraft og undervisningstjenester. Det foregår allerede betydelig omdisponering av studieplasser. Det er i dag knapphet på enkelte grupper av kvalifisert personell, blant annet sykepleiere og førskolelærere. Det vil fortsatt være aktuelt å overføre studieplasser fra lavt prioriterte til høyt prioriterte utdanninger. Det er samtidig nødvendig å sikre tilstrekkelige fagmiljøer, for eksempel innen teknologiske fag.

       Norgesnettet for høyere utdanning og forskning, der institusjonene virker sammen som ett integrert system, skal videreutvikles. Målet er å øke kvaliteten og produktiviteten i systemet gjennom en bedre utnyttelse av de samlede ressursene. Samarbeid og arbeidsdeling er viktige nøkkelord.

       Norgesnettet skal bestå av sterke enheter, både når det gjelder institusjoner og fagmiljøer, med tette forbindelse mellom enhetene. Den videre utviklingen av systemet for høyere utdanning må også ses i sammenheng med en reform for etter- og videreutdanning, jf. avsnitt 4.1.4. De høyere utdanningsinstitusjonene må i framtiden prioritere sterkere etter- og videreutdanningstilbud. Dette innebærer et behov for et nærmere samarbeid med arbeidslivet, og det må etableres en arbeidsdeling mellom institusjonene også på dette området. Det reiser også spørsmål om hvordan denne typen virksomhet kan organiseres i tillegg til, og ikke i konkurranse med institusjonenes primære virksomhetsområde.

       Studentgjennomstrømningen bør bedres. Faktisk studietid avviker markert fra normert studietid innenfor flere fagområder. Det er iverksatt flere tiltak for å øke studieprogresjonen, blant annet er budsjettsystemet ved universitetene lagt om for å stimulere til bedre ressursutnyttelse. Hvert år konkurrerer universitetene om en særskilt avsatt pott på grunnlag av antall oppnådde vekttall ved det enkelte universitet. Regjeringen er i ferd med å innføre større grad av resultatorienterte tildelingskriterier også i høyskolesektoren. I utformingen av den offentlige studiestøtten er god studieprogresjon også viktig, ved at deler av studielån omgjøres til stipend når hovedfag fullføres på normert tid.

       Studiefinansieringen skal gjennom stipend- og låneordninger bidra til å bedre de økonomiske mulighetene til å ta høyere utdanning. Regjeringen legger opp til at hoveddelen av den offentlige støtten skal gis i utdanningsfasen, gjennom rentefritak i studietiden og høy stipendandel. Stipendandelen for høyere utdanning er økt fra 13 % til 28 % fra 1992 til 1997. Målsettingen er en stipendandel på 30 %

5.1.2.2 Komiteens merknader

Innledning

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at både innhold og strukturen blir endret i grunnskolen høsten 1997. Enhetsskolen blir videreført i det nye læreplanverket for Reform 97. Grunnskolen skal gi alle barn og unge del i et sosialt, faglig og kulturelt fellesskap bygget på samme læreplan. Reform 97 legger vekt på den aktivt lærende og skapende eleven. Det er derfor vedtatt nye arbeidsformer, mer førskolepedagogikk, dans og drama som pedagogisk metode, økt bruk av prosjektarbeid og tverrfaglighet, og mer vekt på arbeidslivsorientering og entreprenørskap.

       Disse medlemmer vil vise til at Stortinget har vedtatt et nytt evalueringssystem for ungdomstrinnet basert på både uformell vurdering og innføring av tallkarakterer. Det skal legges økt vekt på sosial og uformell kompetanse og på vurdering som en støttestruktur, ikke bare en kontrollfunksjon.

       Disse medlemmer vil peke på at Regjeringen arbeider med å utvikle et nasjonalt vurderingssystem for skoleverket. Dette baseres på en kontinuerlig evaluering av hvor langt organiseringen, tilretteleggingen og gjennomføringen av opplæringen kan medvirke til å nå de målene som er fastsatt i læreplanverket om tilpasset og likeverdig opplæring og bidra til å kvalitetssikre grunnskolen.

       Disse medlemmer vil for øvrig vise til at Stortinget har til behandling av Ot.prp.nr.36 (1996-1997) om lov om grunnskolen og den vidaregåande opplæringen (opplæringsloven).

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser for øvrig til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5.

Skolefritidsordningen

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at grunnskolereformen øker behovet for plasser i skolefritidsordningene. Forutsetningen for å ta 6-åringene inn i skolen har vært at ingen skal risikere å gå fra et trygt heldagstilbud i barnehage til et korttids skoletilbud.

       Disse medlemmer vil vise til at det i forbindelse med Reform 97 etter forslag fra Regjeringen er bevilget midler til opprettelse av skolefritidstilbud for 6-åringer. Fra før bevilges det et øremerket statstilskudd til skolefritidsordningene i den øvrige småskolen.

       Disse medlemmer viser til Innst.S.nr.105 (1995-1996), der flertallet i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti uttaler:

« Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti forutsetter at de elevene på småskoletrinnet form har behov for det, får tilbud om skolefritidsordning før og etter skoletid. Flertallet forutsetter videre at tilbudet finansieres gjennom en tredeling mellom statstilskudd, foreldrebetaling og kommunalt tilskudd slik som det slås fast i Innst.S.nr.234 (1992-1993) og Innst.O.nr.36 (1993-1994). »

       Det samme flertallet uttaler i B.innst.S.nr.12 (1996-1997) følgende:

« Det obligatoriske og frivillige tilbodet må ses i sammenheng, slik at en helhet og sammenheng i dagen sikres for 6-åringene. Fleirtalet meiner at skulefritidsordninga er heilt avgjerande for å gi born i småskulen og foreldrene deira den nødvendige tryggleik og stabilitet i kvardagen. »

       I Innst.O.nr.56 (1995-1996) ba komiteflertallet Regjeringen om å utarbeide retningslinjer for skolefritidsordninger innen våren 1997 og uttalte:

« Fleirtalet imøteser den varsla saka om retningsliner for skulefritidsordningar, og ber Regjeringa i den samanheng vurdere moglegheta for ei tilskottsordning til skulefritidsordningar som føreset ein kommunal eigendel, og at det vert sett eit tak for foreldrebetalinga. »

       Disse medlemmer vil vise til at Stortinget vil behandle spørsmål knyttet til skolefritidsordninger: innhold, retningslinjer og finansiering i forbindelse med behandlingen av den framlagte stortingsmelding.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener skolefritidsordningen er en viktig, men forsømt del av grunnskolen. Det vil være viktig å sikre arealnormer og kvalifisert og tilstrekkelig bemanning. Skolefritidsordningen skal være et tilbud som kommer alle småskoleelever til gode. Disse medlemmer er bekymret over den økende foreldrebetalingen, og mener at hovedkostnaden skal bæres av stat og kommune. Disse medlemmer ønsker å innføre maksimaltak for foreldrebetaling.

Grunnskolen

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen mener at grunnskolen skal sørge for at alle elever, uansett hvor i landet de går på skole, arbeider med en felles basis av grunnleggende kunnskaper og ferdigheter og sikre et felles nasjonalt kulturgrunnlag. Målet er at elevene skal tilegne seg så mye av dette stoffet som deres forutsetninger tilsier.

       Disse medlemmer mener de senere års reform i grunnskolen ikke oppfyller de kvalitetskrav som må stilles til en god skole. For å heve kvaliteten og det faglige nivået i grunnskolen vil disse medlemmer:

-	styrke basisfagene på barnetrinnet gjennom øket timetall

-	innføre nasjonale faglige mål for hva eleven skal kunne etter hvert årstrinn

-	ta i bruk karakterer fra 5. skoleår, og innføre klare kriterier for karaktergivningen. Kriteriene gjøres kjent for foreldre og elever. Høyre går imot at elevenes holdninger og personlige egenskaper trekkes inn i vurderingen ved fastsettelsen av karakterer.

-	legge sterkere vekt på varierte undervisningsformer og differensiering for å sikre at undervisningen i sterkere grad tilpasses den enkeltes elevs evner og interesser. Det er særlig viktig å øke mulighetene til differensiering og faglig fordypning på ungdomstrinnet.

-	sikre en lærerutdannelse med nasjonale krav til undervisningskompetanse. Lærere som underviser i teorifag på ungdomstrinnet må ha minst ett års faglig fordypning. Det innføres et prøveår for nyutdannede lærere.

       Disse medlemmer vil innenfor rammen av klare kunnskapskrav erstatte statlig overstyring og ensretting av skolen med en strategi for større mangfold og større valgfrihet. Detaljerte kunnskapskrav i læreplanene må ledsages av stor pedagogisk og metodisk frihet. Ansvaret for å gjennomføre løpende kvalitetsvurdering av skolene legges til et uavhengig skoletilsyn. Disse medlemmer mener at det er viktig å gi foreldre og elever rett til informasjon om skolens faglige og pedagogiske profil og kvalitet, og vil derfor innføre en systematisk skole- og lærerevaluering.

       Disse medlemmer vil overføre mer ansvar for økonomiske, organisatoriske og pedagogiske spørsmål til den enkelte skole, som skal styres av et driftsstyre med foreldrene i flertall. Den enkelte skoles inntekter skal komme dels gjennom en rammebevilgning og dels ved at pengene følger elevene. Øket konkurranse mellom skolene vil gi mer brukerorientering og heve kvaliteten.

       Disse medlemmer vil gi foreldrene rett til å velge skole for egne barn. Elever som ønsker å gå på nærskolen skal likevel ha førsterett til denne skolen. Gjennom et « pengene følger eleven »-system vil valg av private skoler bli likestilt med valg av en offentlig skole.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at skolen er og skal være mer enn undervisning. Skolen er en meget viktig ramme rundt barnas liv. Skolen må nødvendigvis endre karakter og innhold i tråd med de endringer som samfunnet og familien gjennomgår. Dette innebærer bl.a. at skolen i større grad må bryte ned skillet mellom teori og praksis, og utvikle alternative arbeidsmetoder og pedagogikk. Dataopplæring og bruk av pedagogiske dataprogrammer som supplement i undervisningen er nødvendige virkemidler for å nå målet om en likeverdig utdanning for alle.

       Disse medlemmer mener variasjoner i arbeidsmåter vil være nødvendig for å favne om alle og for å utvikle nødvendige kvaliteter som evnen til kritisk forståelse, samarbeid og selvstendig arbeid. Disse medlemmer ønsker å styrke de praktisk-estetiske fag. Skolen skal være kultursentre i nærmiljøet. Det må derfor legges til rette for at ideelle og offentlige organisasjoner får bruke skolens lokaler gratis på kveldstid. Disse medlemmer vil motvirke sentralisering og for store skoler.

Videregående opplæring

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Reform 94 gir ungdom mellom 16 og 19 år en lovfestet rett til 3 års kompetansegivende videregående opplæring og tilsvarende lovfestet plikt for fylkeskommunene til å tilby slik opplæring. Disse medlemmer viser videre til at fylkeskommunene gjennom forskrift er pålagt å opprettholde en dekningsgrad på minst 375 % av gjennomsnittlig årskull 16 - 19-åringer, for å sikre at også voksne uten lovfestet rett til utdanning og elever som gjør omvalg får en skoleplass. Disse medlemmer vil understreke behovet for at også voksne sikres gode muligheter for videregående opplæring.

       Disse medlemmer vil videre understreke målsettingen om en bedre fordeling mellom gutter og jenter i søkningen til ulike fag.

       Et nært samarbeid mellom arbeidslivet og skolene er viktig for å sikre en god fagopplæring som tilfredsstiller arbeidslivets og samfunnets behov. Disse medlemmer mener det derfor er viktig at det hvert år opprettes et tilstrekkelig antall lærlingeplasser og stimuleres til en bedre fordeling mellom tilbud av og etterspørsel etter lærlingeplasser. Disse medlemmer vil i den forbindelse henvise til behandlingen av St.meld. nr. 22 (1996-1997) « Om lærlingesituasjonen ».

       Disse medlemmer viser til at det er opprettet en oppfølgingstjeneste for ungdom som har rett til videregående opplæring, men som ikke er i opplæring eller i arbeid. Denne tjenesten sikrer et tilbud til ungdom som ikke finner seg til rette i skolen. Det er etter disse medlemmers mening viktig at dette tilbudet videreføres.

       Disse medlemmer viser til at det er satt i gang evaluering av Reform 94 for å finne ut av i hvilken grad sentrale mål blir innfridd og for å vurdere eventuelle justeringer. Disse medlemmer forutsetter at resultatet av evalueringen blir lagt fram på en egnet måte for Stortinget.

       Retten til videregående opplæring må etter disse medlemmers mening også innebære at de økonomiske mulighetene til å gjennomføre skolegangen sikres. Disse medlemmer mener videre at låne- og stipendordningene for elever i videregående opplæring bør utredes nærmere med sikte på at støtten til elever blir mer målrettet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener videregående opplæring skal ha som hovedfunksjon å forberede elevene på studier og/eller et fremtidig yrkesliv. Disse medlemmer konstaterer at dagens videregående skole i for stor grad bare fungerer som en forlengelse av den obligatoriske grunnskolen.

       Disse medlemmer vil peke på at resultatet av de senere års reformarbeid innenfor videregående opplæring har gitt en mer ensrettet skole med redusert mangfold og valgfrihet for elevene. Utgangspunktet for Høyre er at skolen skal tilpasse seg elevenes behov, ikke omvendt. Det er kvalitet og behov som skal avgjøre om et skoletilbud har livets rett, ikke om det lar seg innpasse i en firkantet struktur. Høyre mener at det er nødvendig med en faglig og kvalitetsmessig opprustning av den videregående skole, hvor det i større grad legges vekt på de krav som stilles ved høyere læresteder og i yrkeslivet.

       Disse medlemmer vil bedre tilbudet til elevene og styrke det faglige nivået i videregående opplæring gjennom å :

-	ta større hensyn til elevenes ulike evner og arbeidstempo gjennom differensierte undervisningsopplegg, inkludert nivådifferensiering

-	avholde skriftlig eksamen i alle skriftlige fag, og muntlig eksamen i minst ett muntlig fag for alle elever. Det innføres nasjonale standardiserte prøver.

-	åpne for at det kan innføres flere grunnkurs, inkl. et praktisk rettet grunnkurs i økonomiske og administrative fag

-	legge større vekt på yrkesrettet teori og mindre vekt på allmennfaglig teori i yrkesutdannelsen. Det må etableres alternative løp med mulighet til å gå ut i praksis rett fra grunnskolen

-	sikre en kvantitativt og kvalitativt forsvarlig lærlingeordning. Høyre vil fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger, og sikre muligheten til å få lærlingeplass utenfor eget fylke

-	sikre eldre elever - som er «taperne» i Reform 94 - et videregående skoletilbud

       Disse medlemmer vil sikre mangfold og valgfrihet i de videregående skoler. Et «pengene følger eleven»-system vil samtidig gi eleven adgang til å velge skole i og utenfor eget fylke. Høyre vil gi skolene en friere stilling, bl.a. gjennom et eget driftsstyre ved den enkelte skole. Høyre vil arbeide for at det opprettes flere International Baccalaureate-linjer.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har støttet innføringen av retten for alle 16-19 åringer til en plass i den videregående skole. Dette har vært et viktig skritt for å sikre ungdom en førstegangsutdanning. Disse medlemmer er likevel kritisk til sider av reformen som oppleves som firkantet.

       Disse medlemmer mener det er urimelig at ungdom som « valgte feil » grunnkurs, ikke skal få muligheten til å velge på nytt og fullføre utdanningen. Derfor må retten til videregående skole utvides til 4 år. Disse medlemmer ser heller ingen grunn til at 16-åringene bare kan ha et « tenkeår » før de må ta et valg om videregående kurs. Derfor bør retten til videregående skole ikke begrenses til elever under 19 år.

       Det vil være viktig for oss å sikre voksne som av ulike grunner ikke har videregående utdanning muligheten til førstegangsutdanning. Disse medlemmers overordnede mål med Reform 94 er å forbedre de sidene av reformen som åpenbart har svakheter, men innenfor rammen av de grunnleggende ideer reformen bygger på.

       Disse medlemmer vil bedre det norske utdanningssystemet ved å legge større vekt på yrkesutdanning og lærlingeordninger. Måltallet for lærlingeplasser må oppfylles, bl.a. ved at staten, fylkes-kommunen og kommunal virksomhet oppfyller sine forpliktelser til antall lærlingeplasser. Det er viktig at kvaliteten på yrkesfagene opprettholdes. Disse medlemmer mener at den grunnkursstrukturen vi finner i dag, med fordel kan utvides. Aktuelle grunnkurs kan være « Media og formidling », « Yrkesrettet handel og kontorfag » og « Kreativt handverksfag ». Gamle håndverksfag må ivaretas.

       I tilknytning til videregående skole må det utvikles kunnskap om og lyst til å skape arbeidsplasser. Etablererkunnskap må bli en viktig del av den generelle utdanningen og kan også utvikles ved de tekniske fagskoler og høyskolene.

       Disse medlemmer vil ha et offentlig skoletilbud uten egenandeler. Stadig flere unge i etableringsfasen sliter med tilbakebetalingen av studielån. Spesielt sliter de som må ta studielån også på videregående skole. Disse medlemmer mener at videregående skole skal være gratis, dette innebærer bl.a. at disse medlemmer går inn for at borteboende elever fullstipendieres.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen mener den videregående skolen bør endres vesentlig når et gjelder styring, finansiering og administrasjon. Den videregående skolen bør fristilles fra den politiske styringen, slik at skolene kan bli selvstyrte uavhengige økonomiske enheter. Egne styrer ved de videregående skolene bør gis frihet til selv å organisere utdanningen slik de ønsker, og slik at undervisningen kan tilpasses behovet for kompetanse for opptak til universiteter og høgskoler.

       Dette medlem ønsker å innføre et skolesjekksystem hvor staten sikrer at alle får en økonomisk mulighet og rett til videregående utdanning. Imidlertid mener dette medlem at det også må stilles krav til elevene når de går ut av grunnskolen, slik at det kreves en viss kompetanse for å kunne fortsette tre år i den videregående skolen.

       Dersom staten tar det økonomiske ansvaret for videregående opplæring direkte slik dette medlem ønsker det, vil det gi alle unge i Norge de samme mulighetene og tilbudene uavhengig av hvilke fylke vedkommende bor i.

       For å få rett til å motta stykkpris mener dette medlem at den enkelte skole må stilles overfor det krav at undervisningen må sikre at elevene ved slutten av året har tilstrekkelig kompetanse innenfor et gitt pensum, noe som testes gjennom eksamen i alle skriftlige fag. Disse eksamenene skal utarbeides av departementet. Utover de basiskrav som ligger i dette bør skolene ideelt sett selv kunne legge opp de fagkombinasjoner de ønsker og som de mener best er tilpasset de utfordringer og krav elevene vil møte ved de høyere utdanningsinstitusjonene.

       Dette medlem vil videre vise til at de politiske myndigheter innen den videregående skolen til nå har vært alt for tilbakeholdne med å søke kontakt og samarbeid med næringslivet, både for å få tilgang på bedre undervisningsutstyr og praktisk opplæring av elevene gjennom utplassering.

Høyere utdanning

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at studenttallet har økt med over 100.000 studenter fra 1980 til 1995. Det er nå over 175.000 studenter ved universiteter og høgskoler i Norge. Disse medlemmer er derfor enig med Regjeringen i at det nå ikke bør legges opp til å utvide den samlede kapasiteten i høyere utdanning, men at det tas sikte på å bedre fleksibiliteten slik at det blir bedre samsvar mellom utdanningskapasitet og utdanningstilbud og samfunnets etterspørsel etter arbeidskraft og undervisningstjenester.

       En slik omstilling må ta hensyn til framtidige behov, og ikke medføre utarming av fagmiljøer ut fra kortsiktige vurderinger. Disse medlemmer viser til at demografiske forhold vil innebære at det vil bli lettere å få studieplass framover.

       Disse medlemmer støtter departementets arbeid med omfordeling av midler mellom de statlige høgskolene med sikte på utjevning av forskjellene i bevilgningene som ikke er begrunnet i faktiske kostnadsforskjeller mellom de ulike studieretningene. Disse medlemmer vil også arbeide for at fordelingen mellom undervisning, forskning og administrasjon blir løpende vurdert og eventuelt endret for å sikre en effektiv ressursbruk.

       Disse medlemmer viser til at innføring av Norgesnettet har bidratt til å øke kvaliteten og produktiviteten i systemet gjennom en bedre utnyttelse av de samlede ressursene. Disse medlemmer viser til at institusjonene gjennom Norgesnettet virker sammen som et integrert system med en klarere arbeidsdeling og sterkere spesialisering innenfor universitets- og høgskolesektoren. Dette muliggjør et bredt tilbud over hele landet kombinert med spisskompetanseområder på den enkelte institusjon. Disse medlemmer vil arbeide for å styrke og videreutvikle samarbeidet og arbeidsdelingen innen Norgesnettet. Dette blir ikke minst viktig ved gjennomføring av en større reform for etter- og videreutdanning. Spesielt blir det viktig å styrke kontakten mellom arbeidsliv og utdanningsinstitusjoner.

       Disse medlemmer vil peke på at faktisk studietid avviker markert fra normert studietid innenfor flere fagområder. Disse medlemmer mener offentlige økonomiske støtteordninger og tildelingskriterier bør understøtte økt gjennomstrømming. Videre bør det satses på bedre arbeidsvilkår for studenter og bedre veileding for å øke gjennomstrømmingen.

       Disse medlemmer mener det skal være lik rett til høyere utdanning uavhengig av sosiale forhold. Da er det uheldig at det blir for strenge krav til karakterer og ekstrapoeng for å komme inn på de mest populære utdanningsveiene. Disse medlemmer mener det er lite hensiktsmessig at elever, som har bestått videregående utdanning, skal bruke tid på å ta opp fag. Ofte skjer dette gjennom privatskoler, noe som krever til dels høye egenbetalinger. Disse medlemmer har merket seg at det vil bli lagt fram en stortingsmelding om rangering som vil bli behandlet i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil peke på at antallet studieplasser de senere år har øket meget sterkt. I de kommende årene må det derfor, istedenfor en generell økning av kapasiteten innenfor høyere utdannelse, legges større vekt på fleksibilitet i forhold til studentenes og arbeidslivets ønsker og behov. Dette innebærer en forskyvning av studieplasser til profesjonsutdannelser som helsefag, teknologiske fag og lærerutdannelse, og til høyere nivå innenfor akademiske studier.

       Disse medlemmer mener at det nå er ønskelig med en ny gjennomgang av norsk høyere utdannelse, og går inn for at det oppnevnes et nytt offentlig utvalg til å utrede dette. Utredningen bør også vurdere det samlede skoleverk - fra skolestart til gjennomført videregående utdannelse - i forhold til behovene i og konsekvensene for høyere utdannelse.

       Disse medlemmer vil bedre kvaliteten på undervisningen og sikre utdannelsesinstitusjonenes uavhengighet gjennom å:

-	vurdere organiseringen av universiteter og høyskoler med sikte på å gi dem en mer selvstendig stilling. Det bør foretas en nærmere utredning av former for organisatorisk fristilling, f.eks. gjennom en stiftelsesmodell.

-	styrke kravene til generell studiekompetanse, bl.a. gjennom øket vektlegging av fordypning i realfag og språkfag.

-	vektlegge kvalitative mål ved fordelingen av ressurser til universiteter og høyskoler.

-	oppmuntre til konkurranse mellom institusjoner og fagmiljøer, bl.a. ved at en del av ressurstilgangen knyttes til studenttall, forskningsproduksjon og gjennomstrømning.

-	la private høyskoler få anledning til å konkurrere på like fot med de offentlige høyskolene, og oppmuntre til konkurrerende enheter for å fremme mangfold, f.eks. i lærerutdannelsen.

-

sørge for at studiefinansieringen utvikles slik at den bidrar til en mer effektiv gjennomføring av studiene. Det generelle utdannelsesstipendet skal utgjøre 30  pst, samtidig som ordningen med «turbostipend» gjeninnføres for dem som gjennomfører hovedfag og annen gradsutdannelse på normert tid. Det innføres 12 måneders studiefinansiering for studenter som avlegger hovedfag på 2 år eller gjennomfører raskere studieløp gjennom trimesterordninger. Fastsettelsen av studielånsrenten endres slik at låntagerne kan velge mellom fast rente eller en flytende rente på de beste betingelser Staten kan skaffe i markedet.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil arbeide for flere studieplasser ved universiteter og høgskoler. Utbyggingen bør foretas slik at de som søker høyere utdanning får økt valgfrihet. Det innebærer at den raskeste veksten bør skje innen de statlige høgskoler og i de yrkesrettede fag, der det er størst pågang av søkere. Disse medlemmer vil forsvare at de allmennvitenskapelige fakultetene ved universitetene holdes åpne. Det innebærer fortsatt vekst i tallet på studieplasser i noen år framover.

       Den store økningen i studenttallet de senere år har lagt et stort press på universitetene. I tillegg har det vært stor vekst i forskerutdanningen. Dette har krevd så store ressurser av det vitenskapelige personalet, at det er fare for kompetanseslit. Skal kvaliteten på den forskningsbaserte undervisning som universitetene skal drive holdes vedlike og videreutvikles, må det nå settes inn økte ressurser til forskning, internasjonalisering og rekruttering til det vitenskapelige personalet.

       Disse medlemmer mener det er uheldig at ungdom føler presset til å studere ved åpne studier de ikke har interesse for, i påvente av plass ved en høgskole eller en mulighet til arbeid. Utbyggingen av studieplasser må derfor sees i sammenheng med utviklingen på arbeidsmarkedet.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen mener at høyere utdanning i Norge burde organiseres og finansieres på en helt annen måte enn i dag. Dagens modell fører til feil ressursdisponering. Dette medlem ønsker at utdanningstilbudet skal markedstilpasses ved å gjøre universiteter og høgskoler direkte økonomisk avhengige av antall studenter som får en fullført utdannelse. Dette medlem ønsker derfor et finansieringssystem basert på en stykkpris pr. student. Dette medlem ser for seg en ordning hvor det fastsettes en bestemt stykkpris på hver enkelt type utdanning, slik at de mer kapitalkrevende studiene får en høyere stykkpris. I tillegg er dette medlem beredt til å gi direkte statstilskudd til de enkelte typer forskningsvirksomhet. Det må videre være full likebehandling av offentlige og private institusjoner når det gjelder rett til å motta stykkpris for sine studenter.

       Dette medlem ønsker innenfor en slik finansieringsmodell at de enkelte universiteter og høgskoler skal gis full frihet så vel akademisk som økonomisk og organisasjonsmessig. Dette medlem mener videre at den enkelte institusjon skal stå fritt til å velge sin organisasjonsform og ledelsesstruktur og ønsker at alle høyere utdanningsinstitusjoner blir organisert som frittstående stiftelser. Det bør videre innføres fullt selvstyre hva angår hvilket studietilbud institusjonen vil satse på, så fremt disse studiene har et slikt kvalitativt nivå at de oppfyller de krav som settes. Dette medlem mener også at de krav de enkelte institusjoner setter til studenter som søker adgang, er en så viktig del av deres markedsposisjonering, at det vil være helt uhensiktsmessig å påtvinge dem en samordnet eller sentralbestemt opptaksprosess.

       Departementets oppgave skal i dette systemet være å godkjenne hvilke studier som skal gi utbetaling i form av stykkpris og som skal gi rettigheter i forhold til Lånekassen.

       Når det gjelder godkjenning av læresteder og studier ønsker dette medlem at dette skal skje på to forskjellige plan. Dette medlem ønsker en offentlig godkjenning av studier som skal være stipend- og låneberettiget, samt en godkjenning av studienes kvalitet for å bli inkludert i vekttallsystemet og for å kunne være grunnlag for tildeling av titler og grader basert på den kunnskap som rent faktisk tilføres studentene. Den offentlige godkjenningen skal altså være en minimumsgodkjenning. Når det gjelder kvalitetskrav utover denne minimumsstandarden, tror dette medlem at institusjonene i ren egeninteresse vil organisere seg slik - eksempelvis gjennom bransjeorganisasjoner - at det stilles strenge krav til medlemmenes faglige kvalitet. Dette medlem mener videre at en konkurranse institusjonene imellom både vil føre til at studentene settes mer i sentrum, og at lærestedene blir meget opptatt av å verne om sitt faglige renommi gjennom stadig kvalitetsforbedringer. Dette medlem er overbevist om at en slik modell for høyere utdanning vil gi et bedre, billigere og riktigere utdanningstilbud enn hva tilfellet er i dag.

Studiefinansiering

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at studiefinansieringen gjennom stipendordninger, rentefritak i studietiden og lav rente skal bidra til likeverdige økonomiske muligheter til å ta høyere utdanning. Disse medlemmer vil understreke at Statens lånekasse for utdanning ikke er en vanlig bank, men et politisk redskap for å nå disse målene. Disse medlemmer mener hoveddelen av den offentlige støtten skal gis i utdanningsfasen, gjennom rentefritak i studietiden og høy stipendandel. Målsettingen er 30 % stipendandel.

       Disse medlemmer viser til at det er innført prøveordninger som åpner for at studielån kan mottas i tolv måneder per år. Dette har bidratt til en bedre utnyttelse av utdanningsinstitusjonenes ressurser.

       For enkelte lengre studier etterggis deler av studielånet i dag etter endt utdanning. Dette tiltaket stimulerer den enkelte til å fullføre sitt påbegynte studium. Disse medlemmer mener dette har gitt gode resultater og vil videreføre disse ordningene.

       For å støtte opp om dem som har problemer i tilbakebetalingsfasen er det innført en ordning med inntektsavhengig tilbakebetaling av studielånet samt ordninger med rentefritak og betalingsutsettelse. Disse medlemmer mener disse ordningene gir gode fordelingsvirkninger og vil videreutvikle disse ordningene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at utdanningsmotivert ungdom er en ressurs. Disse medlemmer mener at alle som ønsker høyere utdanning må sikres rett til dette. Denne retten forutsetter en god studiefinansiering og en videre utbygging av kapasiteten til dagens utdanningssystem. Disse medlemmer vil fortsatt jobbe for bedre studiefinansiering, der økningen av stipendandelen og en lav studielånsrente, er sentrale elementer.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen ønsker en radikal omlegging av dagens studiefinansiering. Dette medlem vil peke på at påstanden om at samfunnet tjener på at så mange som mulig tar en høyere utdanning i stor grad er avhengig av at utdannelsen blir fullført, og at den blir brukt av vedkommende i form av arbeidsinnsats på et felt hvor utdanningen er relevant. I dagens system er det slik at store deler av de ressurser som brukes på studiefinansiering ikke gir noe utbytte for samfunnet fordi mange studenter ikke fullfører utdannelsen eller skifter studium flere ganger.

       Dette medlem mener at høyere utdanning må ses på som en investering for den enkelte i egen fremtid, og mener derfor det er viktig at den enkelte er bevisst stitt valg av utdanning. Dette medlem mener dette kan oppnås ved å gjøre studentene i større grad ansvarlige for å gjennomføre studiene og ved at den enkelte må være de økonomiske konsekvensene av å bli faglig forsinket eller ved å ikke fullføre utdanningen.

       Dette medlem mener den støtten staten gir til studentene bør gis som stipend. Dette medlem er derfor imot at en del av støtten til studentene gis i form av indirekte subsidier og såkalte velferdstiltak. Dette medlem mener studentvelferd bør være et resultat av den enkelte students individuelle oppfatning og valg, og ikke basere seg på kollektive løsninger. Dette medlem vil fjerne særordninger og indirekte subsidier og konvertere dette til stipender - dette vil gi en økning av midler til stipender kraftig.

       Studiefinansieringen bør, slik dette medlem ser det, være slik at de studenter som fullfører raskere enn på normert tid ytterligere premieres, samtidig som studenter som er faglig forsinket ikke får mer stipend totalt enn dem som fullfører på normert tid.

       Dette medlem vil innføre renter også i studietiden. Dette medlem går inn for å knytte renten i Lånekassen til renten i det langsiktige kredittmarked, svarende til ca 2 % over renten på statsobligasjoner. Dette medlem viser til at staten i dag bruker store beløp pr. år i rentestøtte til rentefrihet i studietiden. Dette beløpet vil dette medlem overføre til økte stipender.

       Adgangen til å få stipend vil dette medlem knytte opp mot fullføring av utdanningen. Dersom en student ikke fullfører sin utdanning skal alt vedkommende har mottatt som stipend som hovedregel konverteres til lån. Unntak bør kun aksepteres ved vektige grunner som f.eks. sykdom. En slik ordning vil i langt større grad enn i dag tvinge studentene til å tenke nøye gjennom det å velge å ta en høyere utdanning.

Studentvelferd

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til Innst.S.nr.101 (1993-1994) hvor det heter:

« Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, viser til at lik rett til utdanning fortsatt skal være hovedmålet for utdanningsstøtteordningene. Målsettingen om høyere utdanning for et bredere spekter av befolkningen krever at grunnleggende velferdsbehov dekkes, som bl.a. bolig, barnehage, godt kosthold og støtte ved sykdom.

Flertallet mener dette i utgangspunktet naturlig må høre hjemme som en del av tjenestetilbudet i kommunene. Flertallet deler derfor departementets syn om at velferdsarbeidet for studentene må sees som et supplement til samfunnets generelle velferdstilbud. »

       Disse medlemmer vil peke på at studenter, som andre grupper i samfunnet, skal omfattes av fellesskapets velferdsordninger på vanlig måte. Likevel utgjør studentsamskipnadene i dag et nyttig supplement til de kommunale velferdstilbudene. Disse medlemmer mener det er viktig at samskipnadenes mulighet til særlig å besørge god barnehagedekning og rimelige utleieboliger for ungdom under utdanning skal prioriteres.

       Disse medlemmer viser til at kirke-, utdannings- og forskningskomiteen i B.innst.S.nr.12 (1996-1997) uttalte at det nå er nødvendig med en del avklaringer av ansvarsforholdet for studenters velferd mellom utdanningsinstitusjon, samskipnad og kommune. Det er uheldig om uklare ansvarsforhold i dag medfører et svekket velferdstilbud. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen skal se nærmere på denne problematikken.

       Tilskuddet til drift av studentbarnehageplasser omfatter i dag 2.150 plasser. Dette innebærer at nyetablerte studentbarnehager ikke har rett til slikt tilskudd. Disse medlemmer viser til Innst.S.nr.101 (1993-1994) der flertallet, alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, foreslo at tilskuddet til drift av studentbarnehager skulle omfatte 3.200 plasser. Disse medlemmer vil understreke at dette står fast.

       Tilbud om studentboliger gjennom samskipnadene er et viktig velferdstiltak for studenter, spesielt i de større byene er det vanskelig å finne et rimelig boalternativ for denne gruppen. Studentboligene avlaster også det lokale leiemarkedet. I dag er det stor søknad til studentboligene, og ventelistene er lange. Disse medlemmer vil derfor understreke behovet for en fortsatt satsing på bygging av studentboliger.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 5.1.1.2.

Musikk-/kulturskoler

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at gode musikkskoler er bygd opp i et flertall av kommunene i landet, men fremdeles finnes det kommuner som ikke har et musikkskoletilbud.

       Musikk-/kulturskoletilbudet bør etter disse medlemmers mening organiseres i tilknytning til skoleverket og det øvrige kulturlivet.

       Disse medlemmer viser til at bevilgningene til kommunale musikkskoler er omgjort til en overslagsbevilgning. Dette innebærer at statlig tilskudd utbetales uten forhåndsgodkjenning av timetallet, og at også nye musikkskoler kan motta statstilskudd med 29 % av fastsatt timesats.

       Disse medlemmer imøteser en utviding av aktivitetene i musikk- og kunstskoler, slik at de utvikler seg til kulturskoler, uten at det skal skje på bekostning av den nåværende musikkundervisningen. Musikk-/kulturskoletilbudet bør etter disse medlemmers mening organiseres i tilknytning til skoleverket og det øvrige kulturlivet. For å sikre utvidet aktivitet i kulturskoler over hele landet, kan det vurderes om de særskilte statlige bevilgningene som i dag går til musikkskolene bør styrkes. Kulturskolene må som dagens musikkskoler finansieres gjennom en kombinasjon av statlige bevilgninger, kommunale bevilgninger og egenandel fra brukerne. Ordningen med egenandel må innrettes slik at ingen utestenges fra tilbudet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 5.1.1.2.

Spesialundervisning

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil arbeide for at prinsippet om tilpasset opplæring skal gjelde både grunnskolen og i videregående opplæring. Disse medlemmer ser det som et mål å imøtekomme behov for tilpasset opplæring så nær elevene som mulig. Spesielle behov eller problemer for den enkelte elev eller for grupper av elever bør i større grad møtes med tiltak i skoleklassen. Eksempelvis gjennom deling av klasser eller ved bruk av 2 lærere i klassen i visse timer.

       Disse medlemmer ser på Pedagogisk Psykologisk Tjeneste (PPT) som et viktig bidrag til å sette skolen i stand til å tilpasse sin opplæring til ulike behov. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om spesialundervisning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5.

Private skoler

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener private skoleetilbud kan være et godt supplement til det offentlige skoletilbud. Private skoler må imidlertid ikke undergrave det offentliges mulighet til både økonomisk og innholdsmessig å gi et enhetlig skoletilbud som omfatter alle. Disse medlemmer viser til at enhetsskolen har vært et bærende element i norsk skolepolitikk, og vil understreke viktigheten av en enhetsskole som favner alle.

       Et sterkt offentlig skoletilbud er etter disse medlemmers mening det beste virkemiddel for å gi den enkelte elev muligheter til å utvikle sine talenter. Disse medlemmer stiller derfor spørsmålstegn ved private skolers omfang på grunnskolenivå og i den videregående opplæring, med unntak av skoler der pedagogikken representerer et klart alternativ til det offentlige skoleverket.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 5.1.1.2.

5.1.3 Etter- og videreutdanning og kompetanseutvikling

5.1.3.1 Sammendrag

       Regjeringen er midt i gjennomføringen av store og krevende utdanningsreformer i grunnskole, videregående opplæring og i høyere utdanning. Utbygging og tilpassing av etter- og videreutdanning for voksne, vil være de neste byggesteinene i et helhetlig system for livslang læring.

       Endringene i arbeidslivet skjer nå svært raskt. Mange arbeidstakere opplever hurtige og omfattende forandringer i form av endringer i arbeidets innhold, i bytte av arbeidsplass og i skifte av yrke. Det stiller større krav til etter- og videreutdanning. Arbeidstakere bør derfor få mer likeverdige muligheter til å utdanne seg videre innenfor det faget den enkelte har valgt, og bedre mulighet til å kunne legge opp nye løp. I dag er disse mulighetene skjevt fordelt. Offentlige myndigheter bør derfor i samarbeid med partene i arbeidslivet, ta et større ansvar for å bedre arbeidstakernes mulighetene til etter- og videreutdanning.

       Framtidig politikk for etter- og videreutdanning for voksne må bygge på en analyse av kompetansebehovene i arbeids- og samfunnsliv, og hvordan kompetanseutvikling kan organiseres, tilrettelegges og finansieres. Det er videre nødvendig å få bedre innsikt i hvilken effekt innsatsen i etter- og videreutdanning har for verdiskaping, kvaliteten i tjenestetilbudene, arbeidslivet og sysselsettingen.

       Regjeringen vil i samarbeid med partene i arbeidslivet bidra til å legge forholdene til rette for et mer målrettet og helhetlig system for etter- og videreutdanning og kompetanseutvikling i arbeids- og samfunnslivet. Det vil være behov for et samarbeid der arbeidstakere, arbeidsgivere og offentlige myndigheter i fellesskap tar ansvar for kartlegging av behov og for utvikling og fordeling av ny kunnskap. Omfanget av reformen vil være avhengig av alle parters vilje til å prioritere etter- og videreutdanning framfor andre goder.

       En etter- og videreutdanningsreform kan innrettes på flere måter. Regjeringen vil at en etter- og videreutdanningsreform som gir den enkelte arbeidstaker bedre muligheter til utdanningspermisjon, skal innrettes slik at en kan oppnå både økt effektivitet i økonomien og sikre viktige fordelingspolitiske mål. Regjeringen legger til grunn at en etter- og videreutdanningssatsing må gjennomføres gradvis og at tiltakene evalueres løpende for å sikre at de målene som er satt for reformen nås, jf. boks 4.1 i meldingen.

       Det vil fortsatt være arbeidsgiver i samarbeid med arbeidstakere som har hovedansvar for utdanning og opplæring som er knyttet til behov for kompetanseutvikling i den enkelte virksomhet, dvs. opplæring som hovedsakelig er i virksomhetenes interesse. Bedriftenes og de ansattes egen vurdering av kompetansebehov og -tiltak vil stå sentralt i denne kompetanseutviklingen. Offentlige myndigheter vil imidlertid fortsatt legge til rette for at særlig de minste bedriftene får mulighet til å kartlegge og å realisere sine kompetansebehov.

       Satsing på etter- og videreutdanning vil kunne bidra til større omstillingsevne og dermed lavere ledighet. Det er i dag et godt utbygd opplæringstilbud som gir gode muligheter for kompetanseutvikling og kvalifisering for arbeidsmarkedet for dem som blir arbeidsledige, jf. avsnitt 3.1 i meldingen. Arbeidsmarkedsetaten har også fått ansvar for planlegging og gjennomføring av attføringstiltak for yrkeshemmede og for uføretrygdede som er motivert for å gå ut i arbeid på nytt.

       Den viktigste kunnskapen utvikles gjerne på arbeidsplassene gjennom ordinært arbeid. Gode dokumentasjonsordninger for slik kunnskap kan komme i tillegg til, og i en del tilfeller erstatte behov for, et ordinært formelt utdannelsesforløp, og kan således innebære en god samlet bruk av den enkeltes og samfunnets ressurser. Et eksempel på en slik ordning er dagens « § 20-ordning », som gir voksne som har vært i arbeidslivet i flere år, mulighet til å gå opp til fag- eller svenneprøve uten å gjennomgå en læretid. Reform 94 har en målsetting om å gi voksne bedre muligheter til å skaffe seg formell grunn- og videregående kompetanse, gjennom utarbeidelse av egne fagplaner for voksne, muligheter for raskere gjennomføring enn det som er normalt for ordinære elever, utvidede privatistmuligheter og utvidelse av dokumentasjonsordningen i lov om fagopplæring (§ 20). Det er også vedtatt endringer i universitet/høyskoleloven som gir institusjonene et klarere ansvar for å gi eller organisere tilbud om etterutdanning på sine fagområder. Regjeringen vil fortsette arbeidet med tilpasning av utdanningssystemet til voksnes og arbeidslivets behov etter de retningslinjer som er lagt gjennom reformene i grunnutdanningene. Arbeidet med å lage gode dokumentasjons-ordninger som sikrer gjensidig godkjenning over landegrensene, vil fortsette.

       Bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi vil være et viktig virkemiddel i arbeidet med etter- og videreutdanning. Fjernundervisning og studieforbundene gir tilbud som spenner seg over et vidt spekter av temaer og fagområder. Studieforbundene har også en funksjon innenfor videregående opplæring for voksne og studieretninger på høyskole- og universitetsnivå. Fjernundervisning og studieforbundenes arbeid vil stå sentralt i en videreutvikling av etter- og videreutdanningstilbudet.

       I arbeidet for å utrede grunnlaget for en nasjonal handlingsplan for et målrettet og helhetlig system for etter- og videreutdanning og kompetanseutvikling i arbeids- og samfunnslivet, har Regjeringen nedsatt et offentlig utvalg (Buer-utvalget). Hovedpunkter i mandatet er å:

-	beskrive og analysere nåværende etter- og videreutdanning og incentiver til å ta og til å gi etter- og videreutdanning

-	vurdere behovet for kunnskap og kompetanse i samfunnet, næringslivet og offentlige virksomheter

-	vurdere spørsmålet om lovfestet rett til etter- og videreutdanning

-	vurdere ordninger for dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse.

       Utvalget skal bygge på internasjonale erfaringer og planer. Konsekvenser av ulike modeller for organisering og finansiering av etter- og videreutdanning skal utredes. Utvalget skal avgi sin innstilling 1. oktober 1997. Regjeringen tar sikte på å fremme en stortingsmelding våren 1998 på grunnlag av utvalgets utredning.

5.1.3.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at grunnlaget for arbeidsstyrkens kvalifikasjoner legges ved å ha høy kvalitet og kapasitet på utdanningssystemet. Disse medlemmer viser til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av Innst.S.nr.133 (1995-1996) fattet følgende vedtak:

« Stortinget ber Regjeringa om å leggje fram ei stortingsmelding om ei livslang-lærings-reform i løpet av våren 1997. Målet for meldinga bør vere å skape grunnlag for ein nasjonal handlingsplan for etter- og videreutdanning og vaksenopplæring. Meldinga bør m.a. vurdere spørsmål knytte til lovfesta rett til etter- og videreutdanning, tilrettelegging av utdanningsinstitusjonane, vaksenopplæringsorganisasjonane sin plass, partane i arbeidslivet si rolle, og finansiering og kostnader ved ei reform for livslang læring. »

       Disse medlemmer registrerer at arbeidet med en slik reform er kommet godt i gang.

       Disse medlemmer ser på utbygging og tilpassing av en etter- og videreutdanningsreform for voksne som en viktig del av et omfattende og nødvendig reformarbeid mot et helhetlig system for livslang læring. Disse medlemmer vil understreke at reformen må ses på som et viktig element i Solidaritetsalternativet,og må derfor gjennomføres i tett samarbeid med partene i arbeidslivet.

       Disse medlemmer peker på at kompetanse og utdanning er blitt en stadig viktigere ressurs. Undersøkelser viser at det er personer med lavt utdanningsnivå og liten arbeidserfaring som møter de største problemene på arbeidsmarkedet. Samtidig går utviklingen i retning av stadig økte krav til utdanning og kompetanse i arbeidslivet.

       Disse medlemmer viser til at økt kompetanse gir bedre grunnlag for aktiv samfunnsmedvirkning gjennom bl.a. økt sysselsetting, næringsutvikling og verdiskapning. Høy og relevant kompetanse i arbeidsstokken er et konkurransefortrinn i en internasjonal økonomi. En etter- og videreutdanningsreform vil gi hver enkelt arbeidstaker økt mulighet til å utdanne seg videre, og samfunnet som helhet større evne til å møte teknologiske endringer. Disse medlemmer vil i tillegg vise til at behovet for oppdatering også kan øke framover ved at gjennomsnittsalderen i yrkesbefolkningen vil bli høyere de nærmeste 10 - 20 årene.

       Disse medlemmer vil fremheve at for at reformen totalt sett skal virke positivt på verdiskapningen, må den tilpasses behovet på arbeidsmarkedet. Disse medlemmer støtter Regjeringen i at en etter- og videreutdanningssatsing må gjennomføres gradvis. Disse medlemmer forutsetter at partene i arbeidslivet prioriterer en slik reform.

       Disse medlemmer vil understreke at det fortsatt må være arbeidsgiver i samarbeid med arbeidstaker som har hovedansvaret for utdanning og opplæring knyttet til kompetanseutvikling i den enkelte virksomhet. Offentlige myndigheter må fortsatt legge til rette for at særlig de minste bedriftene får mulighet til å kartlegge og å realisere sine kompetansebehov.

       Offentlige myndigheter bør i samarbeid med partene i arbeidslivet ha en stor del av ansvaret for å bedre arbeidstakernes muligheter til etter- og videreutdanning. Disse medlemmer vil i den forbindelse vektlegge gode dokumentasjonsordninger for kunnskap ervervet gjennom ordinært arbeid på de enkelte arbeidsplassene. Gode dokumentasjonsordninger, som den såkalte « § 20-ordningen », kan komme i tillegg til, og i en del tilfeller erstatte behovet for, et ordinært utdannelsesforløp. Dette kan således innebære en god samlet bruk av den enkeltes og samfunnets ressurser. Disse medlemmer understreker viktigheten av at Regjeringen fortsetter arbeidet med tilpasning av utdanningssystemet til voksnes og arbeidslivets behov etter de retningslinjer som er lagt gjennom reformene i grunnutdanningen. Arbeidet må inkludere gode dokumentasjonsordninger som sikrer gjensidig godkjenning over landegrensene.

       Gode resultater i kompetanseoppbyggingen krever koordinert innsats mellom aktørene og på alle nivå i opplæringen. Det er etter disse medlemmers mening viktig å satse på samarbeid mellom det offentlige, private aktører, opplysningsorganisasjoner og voksenopplæringsorganisasjonene, særlig for å utarbeide og tilby opplegg som kan heve kompetansen til voksne med liten grunnutdanning. Interessen for etter- og videreutdanning, også blant de som i dag bruker slike tilbud, avhenger av bedre og mer tilpassede opplegg. Ny informasjonsteknologi gir muligheter som må brukes systematisk i arbeidet med å bygge ut et bedre tilbud for fjernundervisning, slik at etter- og videreutdanning i større grad blir mulig uten at skifte av bosted er nødvendig. Slik kan det lettere la seg gjøre å kombinere utdanningen med bl.a. yrkesdeltakelse og/eller omsorgsoppgaver. Disse medlemmer vil understreke at prinsippet om lik rett til utdanning også må gjelde for den voksne del av befolkningen.

       Disse medlemmer imøteser en stortingsmelding om etter- og videreutdanning våren 1998.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avvsnitt 8.2.5.

       Komiteens medlemmer fra Høyre har som mål for sin etter- og videreutdanningspolitikk å øke kompetansen i næringslivet og i offentlig sektor slik at virksomhetene øke sin innovasjons- og omstillingsevne og derved står bedre rustet til å møte nye krav. Et sentralt virkemiddel for å øke kompetansen er et mer systematisk og fleksibelt etterutdannelsestilbud tilpasset virksomhetenes behov. Videre er det et mål å etablere ordninger som gjør det mulig for den enkelte å få dokumentert sin realkompetanse, og kunne fornye og bygge ut egen utdannelse.

       Disse medlemmer har som utgangspunkt at kompetanseheving fortsatt skal være virksomhetenes hovedansvar, og at ansatte og arbeidsgiver har en felles interesse i å øke kompetansen i bedriftene, bl.a. for å sikre arbeidsplassene. Partene i arbeidslivet er allerede kommet langt i arbeidet med et rammeverk for etter- og videreutdannelse, som kombinerer enighet om å prioritere området med en forpliktende strategi for samarbeide om opplæringstiltak. Høyre mener at en nasjonal politikk for kompetanse utvikling må bygge på en slik felles forståelse, og ikke på ønsket om å gjennomføre en ny omfattende og kostbar velferdsreform.

       Disse medlemmer peker på at mye av debatten har hittil vært konsentrert om AP/LOs forslag om en reform som skal bygge på en lovfestet rettighet, finansiert gjennom et trepartssamarbeide. Etter Høyres mening er det vektige grunner som taler mot en slik modell:

-	Forslaget løser ikke virksomhetenes behov for en fleksibel etterutdannelse, tilpasset bedriftenes egen strategi. Dersom målet er kompetanseheving er ikke løsningen en modell som først og fremst sikrer retten til fravær fra arbeidet.

-	Forslaget er ikke tilpasset mangfoldet av virksomheter i privat og offentlig sektor.

-	Forslaget innebærer at viktige beslutninger, bl.a. vedrørende bruk av skattebetalernes penger, flyttes fra Stortinget til enkelte organisasjoner i arbeidslivet.

-	Forslaget innebærer at arbeidstagerne fratas retten til selv å avgjøre om en evt. lønnsøkning skal brukes til videreutdannelse eller andre formål.

-	Forslaget vil innebære en omkostningskrevende modell, som velter nye byrder over på bedriftene og skattebetalerne.

       I det videre arbeide med en etter- og videreutdannelsesreform, vil disse medlemmer blant annet vurdere:

-	et statlig kompetansehevingsprogram for små og mellomstore bedrifter,

-	en ordning med skattestimulanser til bedriftenes investering i kompetanseheving (overprisavskrivning),

-	et nasjonalt kompetansepass som gir formell kompetansestatus for bedriftsinterne opplæringstiltak,

-	etablering av et personlig utdannelseskonto med en skattesparefordel og etablering av en egen lånemulighet for voksne i Statens lånekasse for utdanning,

-	en spesiell satsing på etterutdannelse for lærere.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti først fremmet forslag om en reform for etterutdanning. Disse medlemmer mener at alle skal sikres rett til å ta ut 10 % av arbeidstida til dette formålet.

       Disse medlemmer mener det er helt avgjørende at mulighetene til oppdatert kunnskap ikke må forbeholdes de få, men bli en rettighet for hele folket. I et stadig mer spesialisert og teknologisk arbeidsmarked er faren for at mange faller utenfor stor. For å unngå en slik utvikling er muligheten til å oppdatere og videreutvikle kunnskapen helt nødvendig.

       Disse medlemmer mener økte klasseskiller kan bli resultatet dersom etterutdanningsreformen bare blir forbeholdt noen få. Disse medlemmer går inn for en lovfestet rett til etter- og videreutdanning tilsvarende 10 % arbeidstid, og å sikre voksne som av ulike grunner ikke har grunnskole eller videregående utdanning muligheten til førstegangsutdanning.

       Disse medlemmer legger vekt på at en lovfestet rett til etter- og videreutdanning ikke bare er en utdanningsreform, men også en sysselsettingsreform. Det er etter disse medlemmers vurdering spesielt viktig at den enkelte arbeidstaker og fagforeningene har innvirkning på hvordan dette skal skje i praksis, for at ikke reformen blir rent arbeidsgiverstyrt.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

5.1.4 Forskning

5.1.4.1 Sammendrag

       Mennesket har en trang til å forstå seg selv, og å finne mening i tilværelsen og sammenheng i de omgivelser de er en del av. Forskning er med på å utvikle slik kunnskap. Forskning har også en høy nytteverdi ved at den bidrar til å utvikle ny teknologi, nye produkter, tjenester og organisasjonsformer. Både innenfor næringslivet og i offentlig forvaltning er evnen til å ta i bruk ny kunnskap avgjørende for kvalitet og konkurranseevne. Miljøutfordringene stiller også nye krav til forskningsinnsats.

       Grunnforskning er fundamentet for annen forskning, og det offentlige har et spesielt ansvar for å sikre denne forskningen gode rammevilkår. Samtidig skal satsing på grunnforskning balanseres mot behovet for anvendt forskning. Omfanget av næringsrettet forskning og utvikling (FoU) er forholdsvis lav i Norge. Undersøkelser har vist at de bedrifter som har egen FoU-virksomhet har større evne til innovasjon og nyskaping og er bedre i stand til å tilegne seg ny kunnskap utenfra. Norsk næringsliv må øke sin FoU-aktivitet, og den offentlige delen av innsatsen skal nyttes slik at den utløser privat innsats.

       Regjeringen legger stor vekt på å forbedre samspillet mellom de ulike delene av kunnskapssamfunnet og samarbeid mellom forskningsenheter, utdanningsinstitusjoner, offentlige institusjoner og bedrifter.

       Kvalitet og relevans skal være avgjørende for all støtte og finansiering. Evaluering av forskningsresultater skal tillegges større vekt både i nasjonale og internasjonale sammenhenger. Det må også legges sterkere vekt på formidling, for å sikre en bedre bruk av forskningsresultatene.

       Norges forskningsråd er et nasjonalt forskningsstrategisk organ med ansvar for å initiere, organisere, iverksette og finansiere forskning. Forskningsrådet skal også gi råd til Regjeringen i forskningspolitiske spørsmål. Mer enn 25 % av statlige midler til forskning kanaliseres gjennom rådet, og rådet er således et viktig redskap for å gjennomføre Regjeringens forskningspolitikk. For å sikre at organisasjonen utvikler seg i tråd med de forutsetninger som lå til grunn da Norges forskningsråd ble opprettet i 1993, legger Regjeringen opp til at det i løpet av den kommende langtidsprogramperioden foretas en evaluering av forskningsrådet og forskningsrådsreformen.

       Samarbeid med framstående forskningsmiljøer i andre land kan bidra til å bedre kvaliteten på norsk forskning, sikre faglig fornyelse, knytte nye kontakter og gi tilgang på ny kunnskap. Gjennom stipendiater, gjesteforskere og fast vitenskapelig personale deltar Norge aktivt i ulike internasjonale grunnforskningsorganisasjoner og -programmer. Regjeringen vil legge til rette for å styrke samarbeidet, slik at norske forskningsmiljøer kan utvide sin internasjonale deltakelse. Det skal i første rekke skje på områder av strategisk betydning for Norge og der vi har kompetanse som gjør at vi kan bidra til en faglig utvikling. Samtidig er Regjeringen opptatt av å beholde en formålstjenlig balanse mellom internasjonal og nasjonal innsats.

       I St.meld. nr. 36 (1992-1993) Forskning for fellesskapet, var næringsrettet FoU, grunnforskning (spesielt innen naturvitenskapelige, teknologiske og humanistiske fag), miljøvernforskning og forskerrekruttering og forskerutdanning prioriterte områder for offentlig finansiert forskning. Regjeringen ønsker å foreta en ny gjennomgang av norsk forskningspolitikk, og tar sikte på å legge fram en ny stortingsmelding i løpet av 1998.

5.1.4.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil peke på at grunnforskning er fundamentet for annen forskning, og at det offentlige har et spesielt ansvar for å sikre denne forskningen gode rammevilkår. Dette må samtidig balanseres mot satsing på anvendt forskning.

       Norges Forskningsråd (NFR) er et viktig redskap for å gjennomføre forskningspolitikken bl.a. gjennom sin koordinerende rolle. NFR gir også råd i forskningspolitiske spørsmål og kanaliserer 25 % av statlige midler til forskning. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil foreta en evaluering av NFR og forskningsrådsformen i løpet av programperioden og at Regjeringen tar sikte på å fremme en stortingsmelding om forskningspolitikk i løpet av 1998. Disse medlemmer viser ellers til merknader under kapittel 4.2.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.5.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen legger vekt på at både grunnforskning og anvendt forskning skal ha gode betingelser. Norge må satse sterkere på oppbygging av kompetanse og utvikling av nye produkter gjennom forskning for å møte en fremtid der Norge i mindre grad kan basere seg på oljeinntekter.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener forskning har en egenverdi ved at den fyller en kultur- og forståelsesformende funksjon. Forskningsmiljøene spiller en stor rolle for samfunnsdebatten, og det er derfor viktig at disse miljøene er uavhengige og ikke lar seg påvirke av politisk press. Det er derfor avgjørende å sikre forskningens uavhengighet. Høyre vil legge særlig vekt på å sikre uavhengige og konkurrerende forskningsmiljøer, bl.a. gjennom tiltak for å redusere den politiske styring av offentlige forskningsmidler.

       Disse medlemmer vil arbeide for at den samlede norske forskningsinnsats økes. For å stimulere til øket forskningsinnsats i næringslivet, går Høyre bl.a. inn for å innføre overprisavskrivning for FoU-utgifter. Det bør etableres et nærmere samarbeide mellom utdannelses- og forskningsinstitusjoner og det private næringsliv for å lette kommersiell utnyttelse av forskningsresultatene.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Norge satser mindre på forskning enn land det er naturlig å sammenlikne oss med. Dette er urovekkende for et moderne kunnskapssamfunn som vårt, som har ambisjoner om ikke bare å følge med, men være i front på utvalgte områder i forskning- og utvikling.

       Forskning har to hovedformål; å drive samfunnsutviklingen framover og å gi dypere innsikt i menneskelige og naturgitte fenomener. Disse medlemmer vil arbeide for at det skjer forskning som kan gi kunnskapsgrunnlag for å utvikle samfunnet i retning av økologisk balanse, global rettferdighet og frodige og demokratiske lokalsamfunn. Norge satser for lite på miljørettet forskning, herunder om alternative energikilder. Det bør også satses mer på forskning om etiske problemer, bl.a om bioteknologi, og om informasjonsteknologiens muligheter og begrensninger. Norge bør ta et spesielt ansvar for å finansiere u-landsrelevant forskning, forskningssamarbeid med utviklingsland og forskning om konfliktløsning. Med sikte på utfordringer i vårt eget land, bør det forskes om flerkulturelle samfunn og velferdsstaten, bl.a. om samvirke som økonomisk og juridisk driftsform. Det bør i forskningen legges mer vekt på alternativer, valgmuligheter og forsøksvirksomhet.

       Forskningen skal også tilfredsstille menneskets vitebegjær. Den forskningen som ikke er problemløsende, man kanskje problemskapende, bidrar i sin tur til problemløsningen fordi den kan gjøre oss i stand til å stille de riktige spørsmålene. Disse medlemmer mener at det er svært viktig å satse langt mer på slik grunnforskning, som ikke er preget av kortsiktige profitt- og nytteperspektiver, enn det som gjøres i dag. Resultater av kvinneforskning, av kulturforskning og av organisasjons- og ledelsesforskning bør i større grad legges til grunn for den næringsrettede forskningen.

       Disse medlemmer vil arbeide for tilstrekkelige midler til forskning for å opprettholde og utvikle forskningsmiljøer av høy internasjonal standard ved universiteter, høgskoler og ved et bredt spekter av forskningsinstitutter. Det innebærer større grunn-bevilgninger og en særbevilgning til oppgradering ved høgskolene. Grunnforskning, forskerutdanning og kompetanseoppbygging er langsiktig virksomhet, en investering i framtida, og budsjettene bør ikke være utsatt for tilfeldige svingninger.

       Departementene har ansvaret for forskning innenfor sine respektive sektorer, men størrelsen på forskningsbudsjettene varierer sterkt. Departementenes forskningsbevilgninger bør gjennomgås og brukes slik at de både gir grunnlag for utforming av politikk og på lengre sikt bygger opp kunnskap i egen sektor. Norges forskningsråd bør utvikles til å bli den beste kanal for departementenes langsiktige investeringer.

       Disse medlemmer mener Norge bør følge kritisk med i organiseringen av EU-forskningen. I dag er den mannsdominert og byråkratisk. Skal Norge fortsatt bidra med store midler, må systemet forenkles og midlene fordeles etter kvaliteten på søknadene.

       Disse medlemmer mener kontakt med utenlandske forsknings- og utdanningsmiljøer er viktig. Det bør satses på økt utveksling av studenter og vitenskapelig personale med andre land.

5.2 Kultur, kreativitet og fellesskap

5.2.1 Utfordringer og mål

5.2.1.1 Sammendrag

       Regjeringen vil føre en kulturpolitikk som gir opplevelse og deltakelse for den enkelte. Kultur er en kilde til innsikt, utvikling og velferd, og skal derfor være et satsingsområde.

       Krav til omstilling, kreativitet og kompetanseheving i samfunnet skaper nye utfordringer for kulturpolitikken. Den raske og omfattende teknologiske utviklingen krever nytenking og alternative løsninger. Kulturens bidrag til samvær, innsikt og utfoldelse behøves mer enn noen gang. Gjennom kulturpolitikken kan det offentlige stimulere til deltakelse, kommunikasjon og aktivitet. Målet må være at kulturen skal være et bærende element og et felles møtested i lokalsamfunnet.

       I arbeidet med å styrke kulturaktivitetene må kulturinstitusjonene og det skapende kulturarbeidet bli mer synlig og tilgjengelig. Slike fellestilbud og aktiviteter i det offentlige rom kan bidra til å motvirke sosial og kulturell oppdeling og til historisk forankring og ny kreativitet. I dette arbeidet skal det frivillige organisasjonsarbeidet ha en vesentlig rolle.

       Det kommersielle forbruket fyller en stadig større del av medie- og samfunnsbildet. Flertallet har en mye høyere materiell standard enn tidligere. Men det er grunn til å stille spørsmål ved om folks mulighet til å være aktive deltakere og bidragsytere i samfunnsutviklingen har økt i samme grad.

       Regjeringens mål om livslang læring innebærer at folk skal ha herredømme over sine liv og være aktive deltakere i formingen av samfunnet. Aktivitet som foregår i organisasjoner og andre frivilliges regi er avgjørende for å sikre slik mulighet til deltakelse.

       Et lite språk- og kultursamfunn som det norske stilles overfor store utfordringer. Den offentlige kulturpolitikken skal bidra til at vi i internasjonaliseringen makter å motvirke rotløshet, at vi tar vare på vår felles arv og videreutvikler norsk språk og kultur. Å opprettholde og videreutvikle institusjoner og kulturuttrykk som markedet ikke gir rom for, er en viktig fellesskapsoppgave. Dette krever en prioritering Regjeringen er beredt til å foreta.

       Alle deler av landet skal ha tilgang til kulturuttrykk og kulturaktivitet. Det er en stor kulturpolitisk utfordring å videreføre desentraliserte aktiviteter - samtidig som nasjonale og regionale institusjoner med tyngde og vitalitet sikres.

       Årtusenskiftet og hundreårsmarkeringen av unionsoppløsningen i 1905 vil være naturlige milepæler for kulturlivet i årene framover. Det er et mål at engasjementet og oppmerksomheten rundt disse begivenhetene kan stimulere til lokal aktivitet og til å videreutvikle samarbeidet mellom sentrale og lokale aktører og mellom ulike institusjoner og kulturformer.

       Kultur skaper verdier i samfunnet utover det som kan måles i økonomiske termer. Men kultursektoren er også i ferd med å utvikle seg til en betydelig verdiskaper i økonomisk forstand. Økt kulturinnsats som sikrer tilgang og kvalitet kan føre til ny aktivitet som på sikt igjen utløser sysselsetting.

       Fysiske omgivelser som har estetiske kvaliteter er vesentlige for livskvalitet og trivsel. Dette stiller krav til både vern av kulturminner og utvikling av lokal identitet, og til dristighet og nytenking ved utformingen av vår tids omgivelser.

5.2.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at kulturpolitikken er viktig for den enkeltes livskvalitet og trivsel. Kultur er noe som skapes og forvaltes, ikke bare noe som forbrukes. Disse medlemmer mener det er viktig å ivareta et bredt kulturbegrep. Oppsplitting av ansvar og særbehandling av områder innen kultur må unngås. Helhetstenkning, samarbeid på tvers av sektorer og flerbruksløsninger må stimuleres. Siktemålet med kultur-politikken må være å gi alle grupper i befolkningen et rikt liv gjennom mulighet til opplevelse og egenaktivitet. Det må legges til rette for at alle kan delta i kulturaktiviteter.

       Disse medlemmer viser til at krav til omstilling, kreativitet og kompetanseheving i samfunnet skaper nye utfordringer for kulturpolitikken. Kulturinstitusjonene og det skapende kulturarbeidet må bli mer synlig og tilgjengelig. Fellestilbud og aktiviteter i det offentlige rom kan bidra til å motvirke sosial og kulturell oppdeling samtidig som den historiske forankring kan bli ivaretatt. Disse medlemmer vil understreke at i dette arbeidet skal de frivillige organisasjoner ha en vesentlig rolle.

       Disse medlemmer vil peke på at Norge er et lite språk- og kultursamfunn. Det er derfor viktig at den offentlige kulturpolitikken bidrar til at vi tar vare på vår felles språk- og kulturarv. Disse medlemmer vil også peke på at de samiske samfunn er bærere av en urfolks- og minoritetskultur som det må gis rom for å bevare og utvikles. Det er i denne sammenheng viktig med opplæring i samisk språk og kultur overfor barn og unge.

       Disse medlemmer vil peke på at kultur skaper verdier i samfunnet også i økonomisk forstand. En kulturpolitikk som bidrar til økt kulturell aktivitet kan på sikt medføre økonomiske gevinster i form av økt verdiskaping og sysselsetting.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.4, « Kultur og tradisjon », samt til sine respektive fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlemmer fra Høyre legger vekt på at kunst og kultur er av stor betydning for utviklingen av den enkeltes personlighet og livskvalitet. Samtidig gir historisk bevissthet og forankring i den nasjonale kulturarv større trygghet i et samfunn preget av stadig raskere og omfattende omstillinger. Et livskraftig og mangfoldig kunst- og kulturliv representerer også et viktig bidrag til den kritiske samfunnsdebatten.

       Disse medlemmer konstaterer at norsk kultur er en del av en bredere europeisk kulturtradisjon, og at norsk kunst og kultur gjennom årehundrene har hentet viktige impulser fra utlandet. Det er fortsatt viktig å benytte impulser utenfra til å berike vårt hjemlige kulturliv, samtidig som vi må søke å formidle de elementer fra norsk kunst, kultur og kulturarv som forsvarer sin plass i internasjonalt kunst- og kulturliv. I en tid hvor kulturpåvirkningene utenfra blir stadig flere, blir det etter Disse medlemmers mening stadig viktigere å utvikle norsk kulturell bevissthet og identitet. Disse medlemmer legger stor vekt på denne nasjonale begrunnelse for et sterkt offentlig engasjement i kulturpolitikken.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener kultur og kunst gjør samfunnet rikere på opplevelser, og gir menneskene økte muligheter til å utvikle skapende evner. Et allsidig kulturliv er et velferdsgode på linje med helse-, skole- og sosialtilbud. Kunst og kulturytringer kan gi oss nye måter å forstå våre omgivelser på, og til å stille spørsmål ved dem. Kunstens kritiske potensiale er viktig i et samfunn hvor kommersialisme ellers dominerer hverdagen. Kunst og kultur har ofte utfordret fastlagte forestillinger og skapt grobunn for utvikling og framskritt. Det er derfor viktig å bidra til å skape bedre rammevilkår for nyskapende og utradisjonell kulturvirksomhet. Deltakelse i kulturaktiviteter bidrar til å utvikle identitet, til å skape samhørighet og fellesskap. Barn og unge må sikres gode muligheter til å utvikle sine egne kulturaktiviteter. Ved offentlige bevilgninger til kulturformål må det sørges for en god balanse mellom de midler som bevilges til de profesjonelle kulturinstitusjonene, og det som bevilges til kulturaktiviteter og kunstnerisk virksomhet utenfor de store institusjonene.

       Disse medlemmer legger vekt på at kunstuttrykk og kulturaktiviteter er viktige brobyggere mellom ulike nasjoner, etniske og politiske grupper og aldersgrupper. Norsk kultur er et utrykk for kryssende impulser fra inn- og utland. Disse medlemmer vil styrke det internasjonale kultursamarbeidet, og støtte opp om møteplasser mellom ulike kulturer i Norge.

       Disse medlemmer mener at følelsen av avmakt i forhold til viktige politiske beslutninger er for mange et hinder for god livskvalitet. Et aktivt lokalt kulturliv kan være med og legge forholdene til rette for et meningsfylt lokaldemokrati.

       En forutsetning for et aktivt lokalt kulturliv, er at det finnes møteplasser i form av kulturbygg, bydels- eller samfunnshus o.l. Disse medlemmer vil bidra til at vårt felles miljø, dvs. hvordan veier, gater og torg er utformet, skal bli en viktig del av kulturpolitikken både nasjonalt og lokalt.

       Til grunn for kunstpolitikken må ligge at det offentlige sørger for at forholdene blir lagt tilrette for et bredt spekter av profesjonelle kulturuttrykk. De ulike institusjonene må sikres kompensasjon for lønns- og prisutviklingen. Samtidig må det utvikles en politikk som gjør det mulig å drive på profesjonell basis en eksperimenterende og alternativ virksomhet innenfor musikk, teater, billedkunst, litteratur, dans o.a.

       Disse medlemmer mener hele befolkningen må sikres tilgjengelighet til kulturtilbudene. Virkemidler for å oppnå dette vil være fysisk tilrettelegging, fornuftig prisnivå og fleksible åpningstider. Også mennesker som må tilbringe deler av livet på sykehus eller andre institusjoner må ha rett til kulturopplevelser. Disse medlemmer mener det bør satses mer på kulturformidling i helseinstitusjonene. For mange mennesker vil dette gi bedre livskvalitet og helse. Folkebiblioteket er blant våre viktigste kulturformidlere og er en sentral byggestein i demokratiet.

       Disse medlemmer mener at biblioteket også kan være en nøkkelinstitusjon til å gi alle tilgang til informasjonsteknologi og nye medier. Disse medlemmer vil forsvare gratisprinsippet i bibliotek når det gjelder utlån og formidling av bøker, tidsskrifter, aviser osv., og å utvide bibliotekenes virke til å bli kultur- og informasjonssentre i lokalsamfunnet. Barn og unge må være en viktig målgruppe for kulturtilbud. Barn er allerede i dag de flittigste brukerne av kunst og kultur. Men den enkeltes familiebakgrunn, foreldrenes utdanning og inntekt, er fremdeles i stor grad bestemmende for hvilke opplevelser, tilbud og aktiviteter barn og unge får del i. Det må legges til rette for økt samarbeid mellom skole og kulturinstitusjoner for å gjøre kulturtilbudene mer tilgjengelige for barn og unge uavhengig av foreldrenes kulturbruk.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

5.2.2 Kultur, medier og idrett

5.2.2.1 Sammendrag

Kulturpolitisk satsing fram mot tusenårsskiftet og 2005

       Overgangen til et nytt årtusen danner en naturlig anledning for å se tilbake, reflektere over vår egen tid og se framover mot det som kommer. Kulturpolitisk bør denne overgangen markeres gjennom en samordnet nasjonal og lokal innsats. Som et ledd i selve markeringen av tusenårsskiftet vil Regjeringen nedsette en nasjonal samordnende komité som skal betjene et informasjonsnettverk for initiativ, og som skal delegere oppgaver til organisasjoner og aktører. Kulturdepartementet skal være ansvarlig for denne komiteen.

       På tilsvarende måte vil det i 2005 være naturlig å markere at det er 100 år siden landet fikk sin nasjonale selvstendighet. På vei mot 2005 vil Regjeringen velge ut noen lokale signalprosjekter rundt om i landet som kan styrke kulturengasjementet, livslang læring og fysisk aktivitet.

       I samråd med kommuner og fylkeskommuner må staten ha et særlig ansvar for å få igang en slik prosess. Det må mobiliseres til bred aktivitet i kultursektoren, både av amatører og profesjonelle. Både offentlige og private midler må inngå i finansieringen av en slik aktivisering, hvor signalprosjekter nasjonalt og lokalt vil stå sentralt.

       Regjeringen vil særlig arbeide innenfor fire områder som fanger opp viktige utfordringer det neste tiåret:

-	Barn og unge. Barn og unge bør i større grad gis rom for skapende utvikling. Særlig er det en utfordring å sikre ungdom bedre mulighet til utfoldelse innenfor deres egne kulturuttrykk.

-

Det flerkulturelle Norge. Kulturen som allmenning og møteplass har stor betydning i arbeidet med integrering. Mennesker med innvandrerbakgrunn må ha mulighet til å utvikle egen kulturell identitet, bidra til kulturell nyskaping og delta i storsamfunnets kulturinstitusjoner som naturlige og likeverdige deltakere.

-

Formidling av kunnskap, informasjon og kultur er nøkkelen til økt deltakelse og egenutvikling. Nye medier og informasjonsteknologi vil i økende grad prege samhandling og kulturelle ytringsformer, noe som også vil påvirke virksomheten i etablerte institusjoner innenfor kultur og utdanning. De frivillige organisasjonene har en viktig rolle som formidlere mellom fagmiljøer og publikum.

-

Møtesteder for samhandling, kulturopplevelser og utfoldelse er nødvendig for å motvirke økende privatisering og ensomhet. Vårt felles rom - må sikres høy bruks- og miljømessig kvalitet. De skal ha høy estetisk kvalitet. Lokalsamfunn må sikres arenaer både for hverdagens møter og samspill - og for festdagens begivenheter.

       Disse fire ledetrående skal knyttes sammen gjennom en målrettet innsats over hele landet.

       De nasjonale kulturinstitusjonene må trekkes med i en slik vitalisering av kulturlivet. Det samme gjelder teatre, orkestre, muséer og riksanlegg o.l. som staten sammen med kommuner og fylkeskommuner bidrar til å finansiere. Kulturtilbudene skal ha en best mulig geografisk og sosial spredning. Alle skal sikres tilgang på kulturopplevelser. En slik bred formidling av kunst og kultur må skje gjennom turnévirksomhet, samproduksjoner, samarbeid mellom nasjonale og regionale institusjoner og informasjonsteknologi.

       Riksdekkende institusjoner har en viktig oppgave som formidlere og forvaltere av kompetanse. Her har de tre riksinstitusjonene - Riksutstillinger, Rikskonserter og Riksteateret en viktig rolle. Kompetansen i produksjon av kunst- og kulturtilbud - særlig for barn og unge må styrkes, og formidlingen av kunst- og kulturtilbudene videreutvikles. For å få dette til må det skapes formidlingsarenaer med regional og lokal forankring. De tre R-ene må videreutvikles slik at de sammen med lokale aktører kan ivareta denne oppgaven. Det legges opp til å overdra mer ansvar til lokale aktører. Det tas sikte på å utvikle potensialet for arrangørutvikling på kultur- og kunstfeltet gjennom et bedre samarbeid mellom institusjonene på området.

       Det vil bli arbeidet for å styrke samordningen og videreutviklingen av informasjonssystemer i kultur- og kunnskapssektoren i « Kulturnett Norge ». Her vil bibliotek, arkiv, muséer og utdannings- og forskningsinstitusjoner bli knyttet sammen. Nasjonalbiblioteket skal være et sentralt knutepunkt i et slikt nettverk. IT gir folkebibliotekene nye muligheter til å fungere som lokalsamfunnets informasjonsbanker. Det bør bygges ut et nasjonalt nettverk bestående av musikk-, kultur- og kunstskoler. Et nytt kultur- og kompetansesenter skal være et sentralt knutepunkt i et slikt nettverk.

       Regjeringen ønsker hvert år fram mot 2005 å satse på et knippe utvalgte steder i landet. Satsingene skal ta utgangspunkt i potensialet som finnes i det lokale kulturlivet. I arbeidet med en slik kultursatsing må det være godt samarbeid mellom offentlige og private aktører og mellom ulike forvaltnings- og innsatsområder. Det vil være et viktig kriterium ved utvelgelse av signalprosjekter at lokale krefter bidrar både til utvikling og til videre aktivitet. Disse satsingene vil tilføre lokalsamfunnene ressurser, samtidig som de vil kunne fungere som inspirasjonskilde for tilsvarende miljø andre steder.

       I anledning årtusenskiftet vil det bli satt i gang en nasjonal « stafett » for utvikling av offentlige rom i kommunene; et torg, en park e.l., der lokal identitet kan uttrykkes og markere et samlingspunkt for aktivitet og samvær. Et slik program, der kunstnerisk utsmykning og samspill mellom ulike formgivere vil være viktig, kan iverksettes med finansieringsbistand gjennom lokale prosesser - og med konkurranse mellom ulike lokale initiativ.

       Hovedstaden er en fellesarena og felleseie for hele nasjonen. En rekke nasjonale nøkkelinstitusjoner har sin plass her. Utbygging av Kulturnett Norge forutsetter at landet har nøkkelinstitusjoner med reell mulighet til å fungere som ressurs- og kompetansesentra for hele nasjonen. Norge mangler et tidsmessig bygg for opera/musikkteater. Regjeringen vil derfor påta seg det kulturpolitiske løftet som bygging av en ny opera innebærer.

       En av våre utfordringer i framtiden vil være å utnytte bedre kultursektorens potensiale for sysselsetting, verdiskaping og eksport. Dette setter blant annet krav til design og kunstnerisk kompetanse. Den estetiske utformingen av våre fysiske omgivelser er også viktig. Stat og kommune har her et ansvar gjennom planlegging og egen byggevirksomhet.

       Gjennom et aktivt kulturminnevern vil Regjeringen bidra til å verne et utvalg av kulturminner og kulturmiljøer fra ulike tidsepoker som representerer geografisk, sosial og etnisk bredde, samt å sikre, framheve og formidle kunnskap om kulturarven. Kulturminnene er med på å plassere vårt samfunn inn i en historisk utvikling, og gi den enkelte en forståelse av denne utviklingen. Kulturminner representerer store samfunnsmessige verdier og er et kunnskapspotensiale for byggeskikker og nærmiljøutforming. En fornuftig forvaltning av kulturminnene er derfor et bidrag til en bærekraftig utvikling. Regjeringen vil legge vekt på forsknings- og utviklingsarbeid som aktiviserer kulturminner som ressurs for næringsvirksomhet og nærmiljøutvikling.

       Internasjonaliseringen av økonomi og samfunnsliv stiller små språksamfunn overfor store utfordringer. Det er en viktig kulturpolitisk oppgave å fremme bruken av norsk språk, særlig på områder som er sterkt påvirket av anglo-amerikanske uttrykksformer.

       Regjeringen vil legge forholdene til rette for at de samiske samfunn skal utvikle seg videre. Samene er en del av det norske samfunnet, men er samtidig bærere av en urfolks- og minoritetskultur som det må gis rom for å bevare og utvikle. I utformingen av samepolitikken må næringsutvikling, ressursutnyttelse, utdanning og kultur ses i sammenheng. Det vil bli lagt særlig vekt på opplæring i samisk språk og kultur overfor barn og unge. Opplæringen må ta sikte på at samiske elever fullt ut skal beherske både det samiske og det norske språket.

       Viktige institusjonelle rammebetingelser for kultursektoren er fastlagt i St.meld. nr. 61 (1991-1992) Kultur i tiden. Her er det fastlagt en rollefordeling mellom etablerte institusjoner, og det er trukket opp linjer for statlig støtte. Samtidig vil innsatsen for å etablere en prosess fram mot 2005 for vitalisering av kultursektoren gi signaler om en ny og markert kulturpolitikk. Det vil være en forutsetning at kommunene deltar aktivt i denne prosessen. Det vil også være viktig at det arbeides og legges til rette for å utløse midler fra andre kilder - bedrifter, organisasjoner og private - slik at det oppnås et felles kulturpolitisk løft.

       En viktig oppgave i årene som kommer vil være å prioritere mellom prosjekter, ut fra kulturfaglige og økonomiske kriterier. Her vil Norsk Kulturråd, med sin brede sammensetning, spille en viktig rolle. Koplingen av sentrale områder som barne- og ungdomskultur, flerkulturelt samfunn, nye medier og estetisk opprusting av offentlige møtesteder vil gi ulike lokale svar; et kompetansesenter ett sted, et eksperimentelt medienettverk et annet sted, mens regionale pedagogiske verksteder, kunstnerverksteder og kulturskoler osv. vil kunne være alternativer i andre tilfeller.

       Regjeringens kulturpolitiske hovedlinje er en strategisk satsing for å styrke samfunnet gjennom kulturengasjement, livslang læring og fysisk aktivitet.

Mediene

       Ytringsfrihet er grunnlaget for et demokratisk samfunn. Siden begynnelsen av 1980-årene har det skjedd dyptgående endringer på medieområdet. Digital teknologi byr på nye muligheter for produksjon og distribusjon av programmer. Dette har gitt nye rammevilkår for mediepolitikken. Hovedutfordringen framover vil være å sikre mangfoldet i det nasjonale medietilbudet, og å gi allmennkringkastingen og pressen stabile rammevilkår og mulighet til å oppfylle behovet for kvalitet og allsidighet.

       Mediene har også en kulturpolitisk rolle. Regjeringen vil fortsatt støtte opp om film- og fjernsynsproduksjon, særlig med sikte på å øke antall produksjoner for barn og unge.

       Det er Regjeringens syn at myndighetene bør være varsomme med å iverksette tiltak som direkte eller indirekte påvirker innholdet i mediene. Det er likevel viktig å sette grenser for framvisning av vold og pornografi. Tiltakene i Regjeringens handlingsplan mot vold i bildemediene vil bli videreført.

       Regjeringen vil legge forholdene til rette for at barn og unge sikres grunnleggende kunnskap om de nye informasjonskanalene.

Idrett og friluftsliv

       Idrett og friluftsliv er blant de aktiviteter som engasjerer og mobiliserer flest mennesker, på tvers av sosiale og andre skillelinjer. Idrett for alle skal ligge til grunn for Regjeringens idrettspolitikk. I dette ligger det som en viktig oppgave å aktivisere barn, unge og grupper med liten tilknytning til det tradisjonelle idretts- og friluftsliv. Regjeringen tar sikte på å fullføre arbeidet med nasjonalanlegg for enkelte utvalgte idrettsgrener.

       Friluftsliv er en kilde til økt livskvalitet og god helse og bidrar til å styrke miljøbevisstheten i befolkningen. Regjeringen ønsker å styrke mulighetene for et aktivt og miljøvennlig friluftsliv og videreføre friluftstradisjoner i det brede lag av befolkningen. Arbeidet med å nå ut med informasjon om rettigheter og ansvar knyttet til bruk av naturen skal styrkes.

       Regjeringen vil styrke allmennhetens rett til fri ferdsel og opphold i utmark. Dagens lovgivning gir ikke god nok adgang til å bestemme tilrettelegging for turformål på privateid utmark. Det bør gis klare lovhjemler som tilrettelegger for friluftsformål på privateid utmark. Dette innebærer at eier ikke skal kunne sette i verk tiltak som vesentlig endrer naturmiljøet eller forringer friluftsområders kvalitet.

       Friluftslivets arealbehov skal trygges gjennom arealplanleggingen. Regjeringen vil i den kommende stortingsmeldingen om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling vurdere ytterligere tiltak for å sikre friluftsarealer av nasjonal og regional verdi i pressområder langs kysten i Sør-Norge og i byer og tettsteder. Regjeringen vil også arbeide for å begrense konflikter mellom friluftsliv og biologisk mangfold.

5.2.2.2 Komiteens merknader

Innledning

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet ser det som en utfordring å videreføre desentraliserte aktiviteter, samtidig som nasjonale og regionale institusjoner sikres. Lokal aktivitet og samarbeid mellom sentrale og lokale aktører skal stimuleres. Disse medlemmer viser til at de riksdekkende institusjoner har viktige oppgaver som formidlere og forvaltere av kompetanse for hele landet. Kompetanse i produksjon av kunst- og kulturtilbud - særlig for barn og unge må styrkes og lokale aktører vil kunne ta mer ansvar.

       Disse medlemmer viser til at våre menneskelige og kulturelle ressurser er store, men samspill og samordning må til for å utløse de muligheter som finnes. Det må være samspill mellom profesjonelle og amatører, og mellom ulike kulturaktiviteter. Satsing på kultur som kilde til engasjement og deltakelse skjer i hovedsak lokalt. Disse medlemmer vil peke på at både i barnehagene, innen undervisning og skolefritidsordning, helsestell og eldreomsorg, og innen miljø- og arealplanlegging skal kulturaktivitet bidra til å heve kvaliteten på tilbudene.

       Disse medlemmer har merket seg at « Kulturnett Norge » vil knytte sammen bibliotek, arkiv, museer, utdannings- og forskningsinstitusjoner. Folkebibliotekene vil kunne bli lokalsamfunnets informasjonsbanker ved bruk av IT.

       De skal ved siden av enhetsskolen være et viktig grunnlag for å unngå sosiale forskjeller i adgangen til kunnskap og informasjon. Bibliotekenes tjenester skal være gratis for brukerne.

       Livskvalitet og trivsel er bl.a. avhengig av våre fysiske omgivelser og estetiske kvaliteter. Disse medlemmer understreker at dette stiller krav til både vern av kulturminner og utvikling av lokal identitet samtidig som det utfordres til nytenking ved utformingen av vår tids omgivelser. Kulturminner representerer store samfunnsmessige verdier og er et kunnskapspotensiale for byggeskikker og nærmiljøutfordringer. Dette innebærer også en ressurs for næringsvirksomhet og nærmiljøutvikling.

       Disse medlemmer vil i de nærmeste årene særlig styrkee arbeidet med å verne, istandsette og bruke kulturminner knyttet til kystkultur, arbeiderkultur og industriell virksomhet.

       Disse medlemmer vil særlig peke på fire viktige utfordringer som skal knyttes sammen gjennom en målrettet innsats over hele landet det neste tiåret.:

1.	Barn og unge bør gis rom for skapende utvikling. Særlig bør ungdom sikres mulighet til utfoldelse innen deres egne kulturuttrykk.

2.	Det flerkulturelle Norge tilsier at mennesker med innvandrerbakgrunn må ha mulighet til å utvikle egen kulturell identitet, bidra til kulturell nyskaping og delta i storsamfunnets kulturinstitusjoner.

3.	Formidling av kunnskap, informasjon og kultur er nøkkelen til økt deltakelse og egenutvikling. Frivillige organisasjoner kan samspille med fagmiljøer og publikum.

4.	Møtesteder - vårt felles rom - må sikres høy bruks-, miljømessig og estetisk kvalitet. Lokalsamfunn må sikres arenaer både for hverdagens møter og samspill - og i festdagens begivenheter.

       Disse medlemmer er enig i at det hvert år fram mot år 2005 satses på noen utvalgte steder i landet med utgangspunkt i det potensialet som finnes i det lokale kulturlivet.

       Disse medlemmer viser til at det i 4 års perioden skal tas et løft for Kultur-Norge. Et viktig bidrag vil være å styrke kulturaktiviteten rundt i distriktene, gjennom hvert år å satse på signalprosjekter, samtidig som man gjør kulturinstitusjonene mer tilgjengelige og publikumsvennlige. Disse medlemmer ønsker at kulturtilbudene skal ha best mulig geografisk og sosial spredning, og at alle skal sikres tilgang på kulturopplevelser.

       Ved å styrke turnévirksomhet, samproduksjoner, økt samarbeid mellom regionale og nasjonale institusjoner, samt utnyttelse av informasjonsteknologi, kan en få til en kulturblomstring i hele landet. Dette kan etter disse medlemmers mening sikre en god, effektiv og bred formidling av kultur. Disse medlemmer er av den oppfatning at det samtidig med en slik utvikling, må finnes plass til utbygging og videreutvikling av nasjonale nøkkelinstitusjoner som skal fungere som ressurs og kompetansesentra for hele nasjonen. Det er derfor viktig at det tas et kulturpolitisk løft for å bygge en ny opera. Diskusjonen om lokalisering og bygging av en ny opera i Oslo, må ikke overskygge debatten om innhold, kunstneriske muligheter og kulturperspektivet innen operaen.

       Disse medlemmer vil understreke at staten har et ansvar for utviklingen av kunstlivet i Norge og for kunstnernes arbeidsbetingelser. Markedet alene vil ikke kunne gi alle kunstnere tilstrekkelige arbeids- og inntektsmuligheter, og det offentlige må gjennom ulike tiltak bidra til en viss utjevning, basert på mangfold, aktivitets- og kvalitetskriterier. Dagens ordninger innen kunstnerpolitikken er sammensatt og komplisert, og bør etter disse medlemmers mening samordnes og forenkles.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.4, særlig punkt 8.2.4.1, « Et kulturelt mangfold ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at det offentlige har en viktig rolle å spille i utviklingen av norsk kunst og kultur - først og fremst ved å sørge for slike rammevilkår at norsk kunst- og kulturliv kan utfolde seg i mangfold og uavhengighet. Staten må bl.a. sikre det økonomiske grunnlaget for nasjonale kulturinstitusjoner, og må føle et ansvar for å sikre formidling av kunst og kultur på et høyt kvalitativt behov over hele landet. Offentlig kulturpolitikk må også legge vekt på å stimulere verdifulle lokale og regionale kulturaktiviteter.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under overskriftene mediapolitikk og idrett i dette avsnittet.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

Mediapolitikk

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener grunnlaget for mediepolitikken skal være å sikre mangfoldet og en fortsatt reell ytringsfrihet. Det er viktig å sette krav til eierspredning, også mellom ulike medier. Det er videre viktig å styrke etikkarbeidet som skjer i presse- og informasjonsmiljøet, i alle yrkesgrupper innen media. Disse medlemmer forutsetter videre en opprettholddelse av pressestøtten med en innretning som både ivaretar nr. 2-avisene, de riksdekkende meningsbærende aviser og den særskilte satsingen på små og lokale aviser.

       Disse medlemmer vil legge vekt på de norske allmennkringkasterne innen fjernsyn og radio. For å styrke disse er det viktig å legge vekt på bredde og kvalitet slik at det sikrer oppslutningen om de tilbudene som har utgangspunkt i norsk kultur, tradisjon og virkelighet.

       Disse medlemmer mener det også framover vil være viktig å legge til rette for et godt, reklamefritt alternativ til de kommersielt finansierte. Dette har skjedd gjennom en sterk utbygging av NRK både innen radio og fjernsyn. Det er fortsatt viktig å begrense sponsing gjennom å utvikle et regelverk som klart trekker grenser mellom sponsing og reklame.

       Disse medlemmer viser til at flertallet på Stortinget under behandlingen av NRK2 valgte å prioritere digitalisering av sendernettet både for fjernsyn og radio. Dette vil i løpet av få år kunne øke tilbudet til publikum spesielt i distriktene betydelig. I dag er det stor forskjell i det tilbudet som gis, avhengig av muligheten til å knyttes til kabelfjernsyn eller store investeringer i parabolanlegg. Disse medlemmer vil legge til rette for en digitalisering av sendernettet når teknologien gjør dette mulig. Videreutvikling av sendernettet sammen med digitalisering av telenettet gjør det etter hvert mulig å nytte fjernsyn og telefon til å ta i bruk nye tilbud. Ikke minst kan dette bidra til å øke tilbudet i distriktene slik at tjenester som i dag ikke eksisterer i nærmiljøet gjøres tilgjengelig gjennom de ulike nett som eksisterer.

       Disse medlemmer mener utviklingen av lokal-TV og lokalradioer er viktig for å styrke arbeidet med ytringsfrihet og mangfold. Oppslutningen om lokale medier viser at publikum etterspør dette. Etter at Stortinget vedtok en ny organisering av lokalfjernsynskanalene, har tilbudet av dette økt betydelig, og omfatter i dag de fleste fylker. Spesielt har distriktene fått økt sitt tilbud som en følge av bedringer i rammebetingelsene. Disse medlemmer vil følge eierutviklingen nøye for å unngå kraftige eierkonsentrasjoner også på tvers av ulike medier, med spesiell vekt på å unngå regionale monopol.

       Disse medlemmer vil videreføre satsingen på norsk filmproduksjon, spesielt rettet mot barn og unge. I dette arbeidet er det også viktig å vektlegge kvalitet for å utvikle norsk filmproduksjon som en viktig kulturbærer og som en viktig ungdomskulturell satsing. I en situasjon der underholdningsfilmer fra andre land har svært stor markedsandel er det viktig med en satsing for å styrke visningen av norske filmer. Norge har mange ulike produksjonsmiljø for film og fjernsyn, og det er viktig å stimulere til et samarbeid mellom disse.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.4.1.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener hovedmålet i mediepolitikken bør være å styrke kvalitet og mangfold, sikre kritikk og avsløring av skjevheter i samfunnet, samt medieetisk bevissthet og ansvar. Disse medlemmer vil arbeide for at eierskap, styring og finansiering av massemediene kan tjene disse overordnede mediepolitiske verdiene.

       For disse medlemmer er det en oppgave å synliggjøre hvor viktig media er i samfunnet vårt, hvilken makt de representerer og hvilken innflytelse media har på både forbruksmønster og verdier. Media har styrket sin rolle som påvirknings- og maktorganer overfor politiske beslutninger, enkeltmennesker og grupper. Slike forhold gjør det nødvendig med en mer verdi- og målbevisst mediepolitikk der medienes kulturelle og etiske ansvar blir mer forpliktende. Konkurransen mellom aktørene har gjort at NRK har blitt mer kommersiell. Disse medlemmer ønsker derfor en videreutvikling av NRK som allmennkringkaster, med de forpliktelser det innebærer i forhold til kultur, språk, minoriteter, ytringsfrihet og demokrati. Alle allmennkringkasterne (NRK, TV2 og P4) har fått pålagt et stort ansvar når det gjelder å sørge for at det skal være programmer både for mindretall og flertall. Disse medlemmer går inn for at allmennkringkasterne skal ha programmer for innvandrere. Det er ikke pålagt i dag, isteden ser vi en utvikling hvor NRK ønsker å fjerne stadig flere programmer beregnet for mindre grupper.

       Mediekvalitet og mangfold trues i økende grad av eierkonsentrasjon og kommersialisering. Disse medlemmer har vært og vil være svært restriktive når det gjelder konsentrasjon av eierskap, også krysseierskap i media. Disse medlemmer ønsker å styrke et norsk eierskap. For et lite land som Norge, er det spesielt viktig kulturelt å bevare og videreutvikle allmennkringkastningsprofilen ikke bare i NRK, men også i de kommersielle fjernsyns og radioselskapene. Vi ser i dag et stadig større kommersielt medieenfold selv om vi får stadig flere aktører på markedet. Allmennkringkasting er ikke en hemsko men en fordel. Det er også viktig at lokalkringkasting og -presse får gode muligheter for å ivareta nærhet til og identitet for lokalbefolkningen. De er stadig mer viktige supplement til de riksdekkende media.

       Pressestøtten er under debatt, ikke minst pga eierskapskonsentrasjon og krysseierskap. For disse medlemmer vil et overordnet mål være at pressestøtte skal brukes for å ivareta bredde og mangfold både politisk og språklig. I et samfunn der de kapitalsterke får mer og mer makt, mener Sosialistisk Venstreparti det er et poeng å sørge for at de interessene med minst makt blir støttet. Disse medlemmer mener at det bør vurderes å innføre en mediestøtteordning, også for de nye mediene.

Idrett

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at det store antallet klubber og lag er ryggraden i idretts-Norge. Det er viktig at idrettsorganisasjonene styrer sin ressursbruk og administrasjon slik at det dominerende siktemålet blir styrking av idrettsaktivitetene.

       Disse medlemmer viser til at myndighetenes ansvar er å sørge for at rammevilkår og regelverk gir egnede arbeidsbetingelser for lagene.

       Disse medlemmer mener at det offentliges oppgave i forhold til idrettslivet er at det bygges og drives egnede idrettsanlegg i hele landet. Disse medlemmer vil understreke at prioritering av rehabilitering og bygging av enklere anleggstype og nærmiljøanlegg fortsetter, etter mange år med satsing på nybygging.

       Disse medlemmer vil støtte tiltak som stimulerer til bruk av natur og kulturaktiviteter i helse og sosialsektoren. Disse medlemmer vil peke på de gode erfaringer en har med bruk av mosjons- og idrettsaktiviteter i det forebyggende helsearbeidet. Forskningsprosjekter viser at slike aktiveter bedrer folks helse og reduserer sykefraværet.

       Disse medlemmer viser til at idrettsaktiviteter og andre aktiviteter i friluft i forbindelse med rehabilitering av psykiatriske pasienter og funksjonshemmede har vist gode resultater. Disse medlemmer mener at dette bør vises større oppmerksomhet i fremtiden.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.4.1.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener det er behov for en sterk satsing på å tilrettelegge for folks muligheter til fysisk utfoldelse gjennom rekreasjon i skog og mark og gjennom idrettsaktiviteter. Gode rammevilkår for idretten er derfor viktig for å sikre menneskelig trivsel. For disse medlemmer er det viktig at tilgang til idrettsanlegg, i likhet med friluftsområder, skal være et felles gode for hele befolkningen og ikke være avhengig av personlig økonomi.

       Disse medlemmer setter pris på at det legges til rette for utøvelse av toppidrett. Disse medlemmer er likevel kritiske til den sterke makten pengeinteresser har fått innenfor toppidretten, og mener det er et politisk ansvar å hindre en utvikling der idrettsglede erstattes med profittjag.

       Disse medlemmer mener videre at toppidrettsutøvelse ikke må gå på bekostning av folkeidretten, og at offentlige midler for en stor del må kanaliseres til folkeidretten. Som et hovedprinsipp må utbygging av idrettsanlegg skje på en slik måte at både toppidrettsutøvere og vanlige folk får tilgang til anleggene. Bruk av statlige midler og tippemidler til idretten må følge disse prinsippene.

5.2.3 De frivillige organisasjonene

5.2.3.1 Sammendrag

       De frivillige organisasjonene bidrar til å utvikle demokrati, tilhørighet og fellesskap i samfunnet. Samspillet med organisasjonslivet vil være viktig for å oppnå bredde i tilbud og aktivitet lokalt. Et slikt samspill må først og fremst skje lokalt, men også på nasjonalt nivå vil det bli lagt opp til et nært samarbeid mellom det offentlige og de frivillige organisasjonene for å utløse egenaktivitet og frivillig innsats.

       Regjeringen vil sikre de frivillige organisasjonenes sentrale plass i videreutviklingen av velferdssamfunnet og arbeide for å bedre organisasjonenes vilkår. Når det gis offentlig økonomisk støtte til driften av organisasjonene, bør det formuleres mål for støtten. Prinsipper og retningslinjer for statens politikk overfor de frivillige organisasjonene trekkes opp i en egen stortingsmelding som legges fram våren 1997.

       Regjeringen vil utrede og endre skatte- og avgiftsreglene for allmennyttige organisasjoner. Målet er å skape bedre vilkår for inntektsskaping og lønnet arbeid i frivillige organisasjoner. I denne sammenheng vil det også bli vurdert i hvilken utstrekning det et mulig å forenkle de formelle reglene for oppgaveplikt til skatte- og avgiftsmyndighetene, slik det er gjort for privatpersoner som engasjerer lønnstakere til arbeid i hjemmet. Et utvidet skatte- og avgiftsfritak for frivillige organisasjoner vil gi disse større muligheter til å drive sin virksomhet.

       Regjeringen legger videre opp til at deler av overskuddet fra FLAX de neste årene skal tilfalle frivillige organisasjoner som arbeider for barn og unge på lokalt plan. Det er grasrotaktivitetene som skal støttes; knøttelagene, skolemusikkorpsene og den lokale kulturen. Forslagene vil bli fulgt opp i forbindelse med statsbudsjettet for 1998.

5.2.3.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil understreke at målet må være å sikre at frivillige og offentlige kultur- og fritidstilbud til barn og unge sikres gode arbeidsvilkår. De frivillige organisasjonene bidrar til å utvikle demokrati, tilhørighet og fellesskap i samfunnet. Disse organisasjonene bør derfor sikres en sentral plass i videreutviklingen av velferdssamfunnet. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil fremme forslag om å endre skatte- og avgiftsreglene for allmennyttige organisasjoner. Målet er å skape bedre vilkår for inntektsskaping i de frivillige organisasjonene. Disse medlemmer har videre merket seg at Regjeringen legger opp til at deler av overskuddet fra FLAX-lotteriet de neste årene skal tilfalle frivillige organisasjoner. Disse medlemmer ser fram til at disse forslagene presenteres for Stortinget.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.4.1.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 5.1.1.2.

5.2.4 Den norske kirke

5.2.4.1 Sammendrag

       Den tusenårige kristne kulturinnflytelsen preger ritualer, normer, samliv og tenkemåter i samfunnet. Den norske kirkes rolle som en samlende folkekirke kommer til uttrykk gjennom bred oppslutning om kirkens seremonier og viktige begivenheter i den enkeltes liv. Det er dette brede nedslagsfeltet i befolkningen som skaper grunnlag for å videreføre statskirkeordningen.

       Regjeringen ser det som viktig at kristne og humanistiske normer og verdier holdes ved like som referanse- og verdigrunnlag i samfunnet. Regjeringen vil sikre kirken arbeidsvilkår som gjør det mulig å fylle funksjonen som en samlende stats- og folkekirke. For å kunne utvikles videre som folkekirke, bør kirken selv ha en åpen og imøtekommende holdning til mangfoldet i samfunnet og velge arbeidsformer som avspeiler dette. Likestilling mellom kvinner og menn vil her ha en naturlig plass.

       Regjeringen vil i samarbeid med kirkens organer følge opp reformene i kirkeordningen, som trådte i kraft 1. januar 1997. Reformene har siktet mot en fornyelse av organisatoriske, rettslige og andre bestemmelser for Den norske kirke innenfor rammen av statskirkeordningen. Også utviklingen mot en mer effektiv og resultatorientert kirkeforvaltning, der desentralisering av myndighet, oppgaver og ansvar inngår som viktige elementer, vil være en prioritert oppgave.

       Innvandringen de siste tiårene har medført et større religiøst mangfold i samfunnet. Ulike religions- og livssynssamfunn skal ha frihet til å utøve sin virksomhet. Dialog mellom tros- og livssynssamfunnene og myndighetene er viktig for å forebygge konflikter med utspring i religionsforhold. Som ledd i en slik dialog må det samtidig markeres at religiøs tro ikke kan rettferdiggjøre praksis som strider mot norsk lov, for eksempel når det gjelder barns og kvinners rettigheter.

5.2.4.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at den tusenårige kristne kulturinnflytelsen preger ritualer, normer, samliv og tenkemåter i samfunnet. Disse medlemmer ser det som viktig at kristne og humanistiske normer og verdier holdes ved like som referanse- og verdigrunnlag i samfunnet.

       Disse medlemmer mener at Den norske kirkes rolle som en samlende folkekirke skaper grunnlag for å videreføre statskirkeordningen. Disse medlemmer vil understreke den rollen kirken spiller i lokalmiljøet som trossenter og kulturelt senter, samt viktigheten av at kirken innehar en åpen og imøtekommende holdning til mangfoldet i samfunnet.

       Disse medlemmer vil understreke at Den norske kirke må gis gode arbeidsvilkår for å løse sine oppgaver som en bred og samlende folkekirke. I den forbindelse vil komiteen vise til Stortingets behandling av Ot.prp.nr.64 (1996-1997) Om lov om Den norske kirke og Om lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd. Ny kirke- og gravferdslov innebærer at kommunestyrene avgir kirkemyndighet til kirkelige organer. Disse medlemmer mener at styringsansvaret og forholdet mellom kirke og kommunal forvaltning må organiseres slik at kirken blir synlig og sentral i folks hverdag. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av at Regjeringen i samarbeid med kirkens organer følger opp reformene i kirkeordningene.

       Disse medlemmer viser til at Den norske kirke har satt i gang et arbeid for å bedre likestillingen på alle nivå i kirken. Disse medlemmer ser på dette som et viktig og nødvendig arbeid. Disse medlemmer mener at kvinner må få samme plass innenfor kirken som ellers i samfunnslivet. For å utvikle seg videre som samfunnsinstitusjon og bærer av kulturarven bør kirken gjøre likestilling til regel i alle sammenhenger. I langt flere lederfunksjoner bør det ansettes kvinner. I motsatt fall kan Den norske kirke etter disse medlemmer mening svekke sine muligheter til å skape bred deltagelse og tillit i alle deler av befolkningen.

       Disse medlemmer viser til at det norske samfunnet er flerkulturelt, noe som stiller store krav til toleranse og aksept av hverandres forskjeller. Ulike religions- og livssynssamfunn skal ha frihet til å utøve sin virksomhet. Disse medlemmer vil likevel understreke at religiøs tro ikke kan rettferdiggjøre praksis som strider i mot norsk lov, for eksempel når det gjelder barn og kvinners rettigheter.

       Disse medlemmer vil understreke at dialog mellom tros- og livssynssamfunnene og myndighetene er viktig for å forebygge konflikter med utspring i religionsforhold.

       Disse medlemmer viser til Stortingets behandling av prinsipper og retningslinjer for 10-årig grunnskole - Innst.S.nr.15 (1995-1996), der stortingsflertallet, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, gikk inn for at skolen skulle få et utvidet fag for Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering. Slik disse medlemmer ser det er dette et viktig bidrag til å forebygge konflikter i samfunnet. Opplysning er en kilde til toleranse. En viktig motvekt mot fordommer og fremmedfrykt er å lære om hverandre. Disse medlemmer viser til at det i nevnte innstilling uttales:

« ...et hovedmål for revisjonsarbeidet innen skoleverket har vært ønsket om å sikre et felles kunnskaps-, verdi- og kulturgrunnlag i en stadig mer flerkulturell befolkning. Dette svarer til formålsparagrafens tale om « gode allmennkunnskaper » og skolens formål i grunnskoleloven § 1. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.4, særlig punktet 8.2.4.2, « Kirken ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at den norske kirke er i kraft av sin rolle som den viktigste forvalter av kristne tradisjoner og verdier og den kristne kulturarv en viktig nasjonal institusjon, som bidrar til å gi den norske befolkning forankring i et stabilt verdigrunnlag. Disse medlemmer legger vekt på Kirkens rolle i denne sammenheng, men vil samtidig understreke at Kirkens viktigste og egentlige oppgave er å formidle kristen tro i overensstemmelse med Kirkens bekjennelsesskrifter. Den norske kirke må derfor aksepteres som kirke, med rett til selv å fortolke sine forpliktelser i forhold til tro og bekjennelse. Disse medlemmer vil avvise alle krav fra myndighetenes side om at kirken, for å oppfylle sin rolle som åpen kirkekirke, må tilpasse seg utviklingen i familie- og samfunnsliv. Disse medlemmer vil beholde vår nåværende kirkeordning så lenge Kirken ser seg tjent med denne organisasjonsform.

       Disse medlemmer vil verne om andre trossamfunns og livssynssamfunns uavhengighet og frihet til tros- og livssynsutøvelse.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 5.2.1.2.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

5.3 Innvandrere, deltakelse og integrering i det norske samfunnet

5.3.1 Sammendrag

Utfordringer og mål

       Regjeringens politikk i forhold til innvandrere utformes, som for andre innbyggere, med utgangspunkt i verdiene likhet, frihet, og solidaritet. Overordnede mål om like muligheter til samfunnsdeltakelse, full sysselsetting og utjevning av levekår skal gjelde alle innbyggere. Innvandring har bidratt til et økt kulturelt mangfold som er positivt for samfunnet. Det er imidlertid en forutsetning at alle respekterer felles rammer i form av norsk lov, universelle menneskerettigheter og demokratiske spilleregler.

       Fortsatt regulering av innvandringen er en forutsetning for å kunne sikre innvandrere like muligheter med andre i det norske samfunnet. Hovedprinsipper og gjeldende regelverk, som bygger på et overordnet mål om begrenset og kontrollert innvandring, ligger derfor fast. Regelverket vil fortsatt legge til rette for innvandring som ledd i en aktiv oppfølging av internasjonale humanitære forpliktelser knyttet til familieinnvandring og flyktningemottak. Samtidig legger Regjeringen vekt på å motvirke ulovlig innvandring til Norge.

       For innvandrere som for andre grupper, er deltakelse i arbeidslivet sentralt for å oppnå økonomisk uavhengighet og gode levekår. Det er derfor en stor utfordring å innrette politikken overfor nyankomne innvandrere slik at de raskt får mulighet til å kvalifisere seg for arbeidsmarkedet.

       Personer med innvandringsbakgrunn og andre minoriteter kan utsettes for diskriminering på grunn av sin rase, hudfarge, trosbekjennelse, avstamming eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Det finnes mange eksempler på diskriminering av innvandrere i det norske samfunnet. Fordi diskriminering har alvorlige konsekvenser som angår hele befolkningen, vil Regjeringen fortsatt prioritere en aktiv, målrettet innsats for å forebygge slike handlinger og holdninger. Forekomsten av rasistisk motivert vold og trakassering er urovekkende, og konsekvensene for ofrene kan være store. Etter Regjeringens syn har myndighetene et særlig ansvar for å bekjempe denne typen kriminalitet. Raske og klare reaksjoner fra politi- og påtalemyndighetens side er påkrevd. Det må videre utvikles registreringsrutiner og statistikk for bedre å kunne følge utviklingen på dette området.

       Det er i meldingens avsnitt 4.3.2 redegjort for status for innvandring og integrering i det norske samfunnet.

Arbeid og kvalifisering

       Mangelfull utdannings- og yrkeskompetanse, herunder manglende ferdigheter i norsk språk og lite kjennskap til norsk arbeidsliv, er faktorer som bidrar til lav yrkesdeltaking og høy arbeidsledighet blant enkelte innvandrergrupper. Innvandrere med lav utdannings- og yrkeskompetanse vil ha et særlig behov for kvalifisering. Det er i denne sammenheng viktig å samordne ressursene mellom kommunene, arbeidsmarkedsetaten og utdanningssektoren. Regjeringen vil vurdere hvordan den offentlige støtten til livsopphold overfor nyankomne innvandrere bedre kan bidra til en effektiv kvalifisering for norsk arbeidsliv.

       Det er mange barrierer for å få vurdert innvandreres yrkes- og utdanningskompetanse fra hjemlandet. Mange må derfor ta utdanningen fra bunnen av i Norge. En del innvandrere med godkjent utenlandsk utdanning eller utdanning fra Norge, har også problemer med å bli tilsatt i jobber de er kvalifisert for. For at innvandreres og flyktningers kompetanse skal bli verdsatt, må en ha effektive ordninger for godkjenning og vurdering av utenlandsk utdanning i forhold til det norske utdanningssystemet og arbeidsmarkedet. Regjeringen ønsker å sette søkelys på hvordan godkjenningsordningene kan forbedres.

       Flere forhold bidrar til at innvandrere fra ikke-vestlige land, uansett utdanningsnivå, kan ha problemer med å få innpass i arbeidslivet. I tillegg til mangelfulle språkkunnskaper er det grunn til å tro at det forekommer diskriminering ved ansettelse. Kommunal- og arbeidsdepartementet har utarbeidet forslag til en lovbestemmelse mot etnisk diskriminering i arbeidslivet. Lovforslaget har vært til høring hos aktuelle instanser, og vil bli lagt fram for Stortinget i løpet av våren 1997. Dersom forslaget blir vedtatt, vil det innebære forbud mot å forskjellsbehandle arbeidssøkere på grunn av rase, hudfarge eller etnisk opprinnelse ved ansettelse.

       Arbeidslivets parter har en nøkkelrolle for at innvandrere skal vinne innpass på arbeidsmarkedet på lik linje med befolkningen for øvrig. Regjeringen vil derfor invitere partene til drøftinger om hvordan arbeidsmarkedet bedre kan gjøre bruk av personer med innvandringsbakgrunn.

Utdanning

       I grunnskolen må det tas hensyn til at norsk ikke er alle elevenes morsmål. På småskoletrinnet bør elever med svake norskkunnskaper kunne få sin første skrive- og leseopplæring på det språket de behersker best. Utover dette kan aktuelle morsmål gis som valgfag på ungdomstrinnet. Kommunene vil bli oppfordret til å gi innvandrere i alderen 16-20 år, som ikke har hatt anledning til å fullføre norsk grunnskole eller liknende, tilbud om opplæring opp til grunnskolenivå.

       Evalueringer av Reform 94 tyder på at elever med innvandringsbakgrunn i gjennomsnitt har svakere rekruttering, gjennomstrømming og resultater enn andre elever. Det er derfor viktig at opplæringen tilrettelegges slik at den kan gi elever med innvandringsbakgrunn tilnærmet like god gjennomstrømming som andre.

       For å oppnå deltakelse og integrering i det norske samfunnet er det viktig for innvandrere å lære seg godt norsk i tillegg til morsmålet. Regjeringen vil arbeide for å gjøre den grunnleggende opplæringen i norsk med samfunnskunnskap for voksne innvandrere mer resultatorientert, og tilpasset den enkeltes forutsetninger ved hjelp av tester før, under og etter opplæringen. Det skal i større grad legges til rette for individuelle planer for kvalifisering og opplæring knyttet til arbeidsstedet.

       Mange lærere mangler utdanning i å undervise i norsk som andrespråk, og det vil bli vurdert hvordan utdanningen for lærere kan gi bedre kompetanse i å undervise i et flerkulturelt skolemiljø.

Bomiljø og kulturelt fellesskap

       Et godt bomiljø er sentralt for at innvandrere skal kunne finne seg til rette i det norske samfunnet, og for barnas oppvekstvilkår. Fra 1996 er Husbankens generelle rentestøtte lagt om til selektive tilskuddsordninger med sikte på å prioritere vanskeligstilte grupper, herunder boliger til nyankomne flyktninger.

       Både innvandrerorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner kan bidra til å skape kontakt mellom innvandrere og den øvrige befolkningen. Frivillige organisasjoner fungerer også som bindeledd mellom innvandrere og myndighetene, og er utgangspunkt for innvandrerdeltakelse i råd og utvalg, blant annet Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter. Regjeringen legger gjennom støtten til organisasjonene vekt på å sikre at interessene til innvandrer-kvinner og til barn og unge med innvandringsbakgrunn blir ivaretatt.

       Et virkemiddel for å motvirke at innvandrere blir isolerte i det norske samfunnet er å skape flerkulturelle møteplasser for nordmenn og innvandrere. Gjennom støtten til kunstnerisk virksomhet vil Regjeringen synliggjøre kunstnere med annen bakgrunn enn den norske, og slik øke mangfoldet i norsk kulturliv.

5.3.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at alle, uansett etnisk bakgrunn, skal ha likeverdige muligheter på alle områder i samfunnet. Diskriminering på grunnlag av hudfarge eller kulturbakgrunn skal ikke aksepteres.

       Mange med innvandrerbakgrunn har gode levekår, men blant enkelte grupper, særlig med flyktningebakgrunn, er inntektene markert lavere, arbeidsledigheten høyere og levekårene generelt dårlige. Disse medlemmer vil arbeide for å motvirke nye sosiale forskjeller mellom personer med innvandrerbakgrunn og den øvrige befolkningen.

       Kulturelt mangfold er berikende og en styrke for fellesskapet. Alle har rett til å hevde sine verdier, følge kulturelle tradisjoner og praktisere sin tro - forutsatt at dette skjer innenfor rammen av norsk lov og grunnleggende menneskerettigheter.

       Det er mange ulike måter å være norsk på. I det norske samfunnet har folk alltid hatt ulike verdier, ulike skikker og standarder for hva som er akseptabel væremåte. Det er derfor umulig å kreve at innvandrere skal bli « norske ».

       Disse medlemmer viser til at det i et flerkulturelt samfunn må stilles krav om gjensidig tilpasning fra både majoriteten og minoritetene sin side. En av forutsetningene for å skape et fellesskap er at samfunnet er åpent for mangfold og nye impulser - hvis ikke vil minoritetene trekke seg tilbake.

       Disse medlemmer mener at mer må gjøres for å bekjempe rasisme, diskriminering og fordommer i det norske samfunnet. Disse medlemmer verken kan eller vil akseptere at mennesker vurderes og « dømmes » på grunnlag av etnisk opprinnelse, språk, kjønn eller hudfarge.

       Disse medlemmer vil allikevel peke på de potensielle konflikter som ligger i et flerkulturelt samfunn. Slike endringsprosesser er ikke uproblematiske for noe samfunn. Det har til alle tider vært brytninger og motsetninger i møtet mellom ulike kulturer. Men det er også i disse brytningene at ny utvikling og fremgang skjer. Disse medlemmer ser det derfor som en viktig oppgave å legge forholdene til rette for at vårt møte med andre kulturer og mennesker skal bli et positivt bidrag i det norske samfunnet.

       Alle i Norge må ha mulighet til å skaffe seg nødvendig kunnskap for å kunne mestre de raske samfunnsendringene og delta i arbeidslivet. Disse medlemmer vil peke på at norskkunnskaper er viktig for deltakelse i samfunnet og tilegnelse av ny kunnskap. Eksamen og prøver bør brukes systematisk i undervisningen for å gi den enkelte deltaker veiledning om framgang i ferdigheter og kunnskaper, samtidig som kursarrangører og lærere får økte muligheter til å tilpasse undervisningen til deltakernes behov. I den grunnleggende undervisningen bør det, etter disse medlemmers mening tas særlig hensyn til personer uten lese- og skriveferdigheter og personer med særlig svak grunnutdanning fra hjemlandet. Disse medlemmer mener en ordning med rett til opplæring i norsk for den enkelte og en plikt for kommunene til å gi slik opplæring bør vurderes nærmere.

       Enkelte, særlig en del kvinner, har av ulike årsaker problemer med å delta i organisert opplærling. Disse medlemmer er opptatt av at man søker å motivere og rekruttere dem som ikke søker opplæring i norsk på eget initiativ, bl.a. i form av oppsøkende virksomhet og samarbeid med innvandrerorganisasjoner og andre som kan bidra.

       Voksne innvandrere bør komme igang med undervisningen i norsk med samfunnskunnskap så snart som mulig og senest ett år etter ankomst. Disse medlemmer mener at tilbudet om gratis norskopplæring som hovedregel bør opphøre fem år etter bosetting i en kommune.

       Elever med begrensete norskferdigheter bør etter disse medlemmers mening få den første lese- og skriveopplæringen på morsmålet. Det vil lette innlæringen av tilsvarende ferdigheter på norsk. Morsmålsundervisningen i grunnskolen bør avgrenses til denne perioden, som i det nye læreplanverket er lagt til de fire første årene. Utover dette kan aktuelle morsmål gis som tilvalgsspråk på ungdomstrinnet. I tillegg kan elever få tospråklig fagundervisning inntil de har tilstrekkelig utbytte av undervisningen på norsk.

       Disse medlemmer støtter forslaget om å endre arbeidsmiljølovens § 55 a slik at det blir forbud mot å forskjellsbehandle arbeidssøkere på grunn av rase, hudfarge eller nasjonalitet eller etnisk opprinnelse ved ansettelse. I tillegg til en lovendring, mener disse medlemmer at det også bør vurderes andre tiltak for å styrke vernet mot diskriminering.

       Det er ofte et problem å vurdere den kompetanse innvandrere tar med seg fra sine hjemland. Disse medlemmer er derfor opptatt av at innføres en praktisk dokumentasjonsordning for å forenkle vurdering av utenlandsk fagutdanning, og at muligheten for godkjenning av utenlandsk utdanning lettes.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.4, særlig punktet 8.2.4.4 « Innvandrere - integrering og fellesskap », samt avsnittet 8.2.12, særlig punktet 8.2.12.5 « Innvandrings- og flyktningepolitikk ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at mangfold er en berikelse for samfunnet, enten det gjelder mangfold i kultur, livssyn, erfaringer, holdninger eller hvorledes den enkelte av oss velger å leve sitt liv. Innvandrere og flyktninger representerer et slikt mangfold, og utgjør derfor en viktig ressurs for samfunnet. Samtidig krever et samfunn preget av mangfold og variasjon gjensidig respekt mellom mennesker - også for mennesker som er, eller velger å være, annerledes.

       Disse medlemmer vil peke på at toleranse og respekt kan ikke vedtas, men avhenger av den enkeltes holdninger. Disse medlemmer mener at det er viktig å bekjempe rasisme og fremmedfiendtlighet, fordi dette er holdninger som er i grunnleggende konflikt med de kristne og humanistiske verdier som vårt samfunn bygger på. Etter disse medlemmers mening bekjempes rasisme og fordommer best gjennom en ansvarlig asyl- og innvandringspolitikk og gjennom en åpen debatt om våre egne holdninger.

       Disse medlemmer mener at hjelp til flyktninger først og fremst bør gis i flyktningenes nærområde, siden man på denne måten når frem til flest mulig flyktninger med hjelpen. I tillegg må Norge ta sin del av ansvaret for de overføringsflyktninger FNs Høykommissær søker om gjenbosetning for utenom nærområdene.

       Med utgangspunkt i en politikk som begrenser og kontrollerer innvandringen til Norge, mener disse medlemmer at det må praktiseres strenge regler for oppholdstillatelse for asylsøkere som ikke fyller kravene til flyktningestatus. Disse medlemmer understreker at Norge skal oppfylle sine forpliktelser overfor asylsøkere i henhold til de internasjonale avtaler vi har sluttet oss til, og vil at det fortsatt skal skilles strengt mellom de asylsøkere som flykter fra alvorlig forfølgelse og de asylsøkere som først og fremst ønsker å flytte til noe bedre.

       Disse medlemmer vil:

-

at innvandrere, flyktninger og asylsøkere som bor i Norge skal ha de samme rettigheter og plikter i samfunnet som norske borgere, med de begrensninger som følger av manglende norsk statsborgerskap. Alle som har mulighet til det har en selvfølgelig plikt til å arbeide for eget livsopphold, til å ta vare på seg selv og til å lære norsk. Integreringspolitikken må utformes slik at den oppmuntrer til selvhjulpenhet.

-

bedre norskopplæring for flyktninger og innvandrere som ønsker å bosette seg permanent i Norge, gjennom obligatorisk minimumsopplæring i norsk og samfunnsfag. Kravet om obligatorisk opplæring omfatter ikke dem som kan dokumentere tilsvarende minimumskunnskaper. Unntak skal for øvrig bare gis i spesielle tilfelle. Opplæringen skal være nivåtilpasset og avsluttes med en prøve.

-	at det ikke skal gis statstilskudd til morsmålsundervisning. Det bør gis tilskudd til frivillige organisasjoner som kan gi slik undervisning, organisert utenfor skolen.

-	gjøre det lettere å få godkjent utdannelse og arbeidserfaring fra hjemlandet, for lettere å gjøre den enkelte økonomisk uavhengig. Ordninger som diskriminerer og hindrer bruk av kompetanse vunnet utenfor Norge må fjernes.

-	ha øket innsats for å få kartlagt og stoppet illegal innvandring til Norge, og fortsette den strenge praksis når det gjelder utvisning av utenlandske statsborgere som gjør seg skyldig i alvorlige kriminelle handlinger.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti har som mål et romslig samfunn der ulikheter i utseende, tro eller kulturell bakgrunn ikke gir ulik mulighet til arbeid, utdanning og deltakelse i samfunnslivet. Disse medlemmer vil arbeide for aktiv etnisk likestilling. Etnisk likestilling betyr at mennesker fra etniske minoriteter likestilles med majoritetsbefolkningen i levekår, rettigheter og innflytelse.

       Forestillingen om at Norge tradisjonelt har vært et land med én kultur har vært mer en myte enn et faktum. Det er lett å glemme at mangfoldet av dialekter, tre offisielle språk, et utall av ulike menigheter og livssynssamfunn, forskjeller mellom by og bygd, klasseskiller osv. har gjort Norge til et flerkulturelt samfunn.

       Norge er et samfunn med flere ulike etniske minoritetsgrupper. Vi ser at mange som tilhører minoritetsgrupper sliter med spesielle problemer sosialt og økonomisk.

       Det er også et alvorlig problem at så mange mennesker i Norge uttrykker skepsis og fiendtlighet overfor folk med en annen etnisk eller religiøs bakgrunn enn det norske gjennomsnittet. Mange med mørk hud i Norge har opplevd rasistisk motivert diskriminering og vold. Mange opplever utestengning fra arbeidslivet eller boligmarkedet. Noen er usikre på sine rettigheter som religiøse minoriteter.

       Siden 1975 har det vært innvandringsstopp i Norge. De som har kommet etter 1975 har enten søkt familiegjenforening, søkt asyl, kommet som kvoteflyktning eller kommet inn under ulike unntaksregler for eksperter o.l. Holdningen fra norske myndigheter har vært å holde innvandrerne ute. Det at innvandrere er offisielt uønsket, kan ha bidratt til en mer negativ holdning i befolkningen til innvandrere. Innvandrere som kom til Norge før 1975 fikk stort sett arbeid og de fant en lettere plass i samfunnet. Arbeid er viktig for et samfunns sosiale integrasjon og for at en skal føle seg som medlem av et fellesskap. Økende arbeidsløshet har ført til diskriminering og omfattende utstøting av mennesker med mørk hudfarge fra arbeidsmarkedet. Klasseskillene i Norge har fått en etnisk dimensjon. Hele samfunnet taper på en slik utvikling.

       Et samfunn med store sosiale forskjeller, hvor enkelte grupper opplever utestengning som følge av etnisk eller religiøs bakgrunn, kan bli et samfunn med økende kriminalitet og konflikter, med påfølgende store samfunnskostnader. Disse medlemmer mener at det er behov for egne tiltak for å stanse denne utviklingene. Etnisk likestilling av minoritetsgrupper i det norske samfunnet krever mer aktive tiltak enn det vi hittil har sett. Tiltak må fremme aktiv og likeverdig deltakelse for både flyktninger, innvandrere og nordmenn. Et av de viktigste integreringstiltakene er å legge forholdene til rette slik at innvandrere og flyktninger kan delta aktivt i norsk samfunnsliv innenfor arenaer som organisasjonsliv, arbeidsliv og i politisk virksomhet.

       Disse medlemmer mener hovedutfordringene er å:

-	aktivt bekjempe rasisme og etnisk diskriminering på alle nivå i samfunnet.

-	skape gode oppvekstvilkår for barn som tilhører minoritetsgrupper.

-	arbeide for at ingen grupper støtes ut av arbeidslivet, og at de etniske minoriteter blir likestilt innen bolig, utdannelse og andre sentrale velferdsarenaer.

-	arbeide for at det skapes møteplasser mellom minoriteter og storsamfunn hvor normer og regler for det norske samfunnet kan utformes i fellesskap.

-	arbeide for en etnisk likestillingspolitikk som inneholder et skikkelig rettsvern mot diskriminering og som kan kompensere der minoriteter har et ulikt utgangspunkt enn resten av befolkningen.

-	arbeide for en samlet lov og et ombud for etnisk likestilling.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

6. Velferdsveggen

6.1 Politikk for trygghet og gode levekår

6.1.1 Sammendrag

6.1.1.1 Mål, status og utfordringer

       De økonomiske ressursene skal fordeles rettferdig og den sosiale sikkerheten skal gjelde hele befolkningen. Regjeringen vil arbeide for utjevning og mot sosiale forskjeller. Det viktigste i fordelingspolitikken er å sikre utdanning og arbeid til alle. Velferdsordningene skal gi trygghet mot tap av inntekt, og sikre den enkelte nødvendig hjelp og omsorg. Det at de viktigste velferdsordningene omfatter alle, uavhengig av inntekt, bosted og sosial bakgrunn, skaper trygghet for hele befolkningen. Samfunn der de sosiale forskjellene er små, forebygger også sosiale og etniske motsetninger, kriminalitet og vold.

       Et hovedtrekk ved utviklingen i levekårene i Norge de siste 15 årene er at flertallet har fått det bedre.

       De senere års vekst i husholdningenes disponible inntekter og fallet i lånerenten har redusert det økonomiske presset på husholdningene, særlig for de med høy gjeld. Dette gjelder ikke minst barnefamiliene. Videre har offentlige overføringer økt sterkt, og pensjonistenes inntektsnivå har økt.

       De økonomiske forskjellene i Norge er små i forhold til andre land, men det er også et mindretall som ikke har nytt godt av den samme velstandsveksten som flertallet har hatt.

       Husholdningene har nytte av offentlige tjenester som ytes gratis eller til priser som er lavere enn kostnadene ved å produsere tjenestene. I Norge er det offentlige tjenestetilbudet godt utbygd, og det bidrar til en jevnere fordeling av levekår enn i andre land der en i større grad må betale for eksempel for helsetjenester og utdanning. Det offentlige tjenestetilbudet blant annet innen helsesektoren er gradvis bygget ut, og aldri har så mange fått behandling som i dag.

       Samtidig som flertallet har fått bedre oppvekstkår, er det grupper av barn og ungdom som har det vanskelig. Antall barn som har fått hjelp fra barnevernet har økt sterkt. Mobbing, vold og rusproblemer, vansker med å strekke til på skolen og problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet, er også del av virkeligheten for en del barn og unge. Enkelte barn og unge med innvandringsbakgrunn har spesielle problemer med å finne sin plass i fellesskapet. Mulighetene er heller ikke gode nok for alle barn og unge med funksjonshemminger.

       Mens mange yngre mennesker hadde problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, er arbeidsmarkedet nå i klar bedring. Sysselsettingsveksten har i de senere årene vært meget sterk, og yrkesdeltakingen blant kvinner har nådd sitt høyeste nivå. Videre går både samlet arbeidsledighet, antall langtidsledige og ledigheten blant ungdom ned. For ungdom har økt satsing på utdanning og sterk prioritering av arbeidsmarkedstiltak for ungdom opp til 25 år bidratt til den positive utviklingen, i tillegg til den generelle bedringen i situasjonen på arbeidsmarkedet. Enkelte grupper har likevel problemer med å få innpass på arbeidsmarkedet, og blant grupper av innvandrere er for eksempel yrkesdeltakelsen lav og arbeidsledigheten høy.

       Utdanningssystemet er styrket for å nå målet om lik rett og mulighet for utdanning til alle. Både mellom kjønnene og regionalt har det skjedd en utjevning i tilgangen til utdanning de siste 15-20 årene. Likestilling innen utdanning er den viktigste forutsetningen for å få likeverdige arbeids- og lønnsforhold i yrkeslivet. Kvinner er nå i flertall blant studentene på universiteter og høyskoler.

       Boligstandarden er vesentlig bedret de siste 15 årene, blant annet uttrykt ved at boligarealet pr. person er blitt større.

       Kriminaliteten er lav i Norge sammenlignet med de fleste andre land.

       Levekårsundersøkelsene viser på den annen side at det sosiale nettverket ikke smuldrer opp. Foreldres kontakt med barn som er flyttet hjemmefra er blitt hyppigere. Til tross for at stadig flere bor alene, er det flere som har kontakt med gode venner på stedet der de bor og som oppgir å ha en fortrolig venn utenom egen familien. Flere enn før gir ulønnet hjelp eller tilsyn til syke, funksjonshemmede eller eldre utenfor egen husholdning, herunder hjelp til egne foreldre.

6.1.1.2 Hovedlinjer i fordelingspolitikken

       På lang sikt er den generelle økonomiske politikken, med vekt på stabile rammevilkår for bedrifter og husholdninger og en forsvarlig budsjettpolitikk, også bestemmende for utviklingen i og fordelingen av inntekt og levekår. Det viktigste i fordelingspolitikken er å skaffe arbeid til alle og her går utviklingen nå i riktig retning. Regjeringen legger vekt på å føre en politikk som over tid kan bidra til høy sysselsetting og lav ledighet.

       Tilgang til utdanning er på lang sikt avgjørende for en jevn fordeling av inntekt og levekår. Dette er bakgrunnen for de omfattende reformene som er gjennomført i utdanningssektoren i de senere år, og for arbeidet med en videre- og etterutdanningsreform for voksne.

       Skattepolitikken har betydning for inntektsfordelingen dels gjennom utformingen av skattesystemet, og dels gjennom at et effektivt skattesystem gir inntekter som kan brukes til fordelingstiltak på budsjettets utgiftsside. Toppskatt, minstefradrag og klassefradrag er elementer som sikrer at de med høye inntekter betaler en større andel av inntekten i skatt enn de med lave inntekter. Særskilte skatteregler for pensjonister bidrar også til dette. Til tross for at marginalskatten på lønnsinntekter m.v. ble redusert gjennom skattereformen, har skattesystemet blitt mer rettferdig ved at det i større grad er de reelle inntekter som legges til grunn for beskatningen.

       Det er gjennomført endringer som skjerper beskatningen særlig for høyinntektsgrupper. For eksempel er en del frynsegoder og avkastningen på sparedelen av livsforsikring blitt skattepliktig, beskatningen av opsjoner har blitt strammet inn, og det er innført en høy arbeidsgiveravgift på høye inntekter. Regjeringens forslag til boligskatt er også utformet med hensyn til å få gode fordelingsvirkninger, ved at hus med nøktern størrelse ikke kommer til beskatning, mens skatten på store boliger kan bli økt. Regjeringen legger til grunn at formuesskatten skal opprettholdes. I dag verdsettes imidlertid ulike formuesobjekter svært ulikt. Regjeringen vil gå inn for et mer rettferdig system for formuesbeskatning der en i større grad verdsetter ulike formuesobjekter likt, og dermed kan opprettholde dagens skatteinntekter med lavere skattesatser på formue.

       Boligpolitikken har en sentral plass i fordelingspolitikken. De fordelingspolitiske målsettingene i boligpolitikken har blitt styrket gjennom omlegging av prinsippene for rentefastsettelse og låne- og tilskuddsordninger i Husbanken. Offentlig støtte rettes nå inn mot grupper som trenger det mest; ungdom i etableringsfasen og husstander med svak økonomi. Boligtilskudd og etableringslån bidrar til å redusere lånebehovet for slike grupper ved bygging, kjøp eller utbedring av bolig. Husbankens ordning med støtte til byfornyelse bidrar også til bedre bomiljø i områder med dårlige levekår.

       I dagens boligmarked er etableringskostnadene høye. Et godt tilbud av utleieboliger ville avhjelpe situasjonen for de som skal inn på boligmarkedet. Regjeringen vil foreta en gjennomgang av de boligpolitiske virkemidlene på dette området, for å vurdere om de er hensiktsmessige og tilstrekkelige med sikte på å øke tilbudet av utleieleiligheter. Bostøtteordningene er nylig lagt om for å bli bedre tilpasset behovene. Kommunene har et ansvar for å sikre botilbudet til bostedsløse og andre som har behov for særlige løsninger for å berge liv og helse.

       I enkelte storbyområder er det problemer både med dårlig fysisk miljø, sosiale forhold og boforhold. Som oppvekstmiljø kan dette gi barna en vanskelig start. Regjeringen vil bidra til å bedre boforholdene og oppvekstmiljøet i slike strøk, spesielt i Oslo indre øst i samarbeid med Oslo kommune.

       For å integrere innvandrere bedre i det norske samfunnet legger Regjeringen vekt på utdanning og kvalifisering. Satsingen på utdanning omfatter både unge med innvandringsbakgrunn, og tiltak for å kvalifisere voksne innvandrere for arbeidsmarkedet. Selv om de generelle tiltakene innenfor utdanning og arbeid er avgjørende, vil det overfor noen grupper og mennesker være behov for særskilte, målrettede tiltak.

       Overgangsstønaden til enslige forsørgere vil fra 1998 bli økt, samtidig som stønadsperioden reduseres noe, slik det ble foreslått i Velferdsmeldingen.

       Regjeringens mål er at yrkeshemmede skal få mulighet til å kvalifisere seg til ordinært arbeid i størst mulig grad, og vil stimulere bedriftene til å ta inn, kvalifisere og beholde yrkeshemmede. Det vil likevel være noen som ikke finner en naturlig plass i det ordinære arbeidslivet, og for disse er arbeidsmarkedsbedriftene og andre arbeidsmarkedstiltak et godt alternativ. Det vil også være behov for ulike kommunale aktivitetstiltak for mennesker som ikke kan nyttiggjøre seg ordinære arbeidsmarkedstiltak.

       Økonomisk sosialhjelp skal fungere som et sikkerhetsnett, og sørge for at den enkelte får midlertidig støtte når andre ordninger ikke strekker til. Sosialhjelp har særlig betydning for unge arbeidsledige, enslige forsørgere med overgangsstønad og flyktninger og enkelte andre grupper av innvandrere. Felles for disse gruppene er svak eller manglende tilknytning til arbeidsmarkedet. For mennesker med sammensatte problemer er det viktig at sosialtjenesten, arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten og helsetjenesten har et nært samarbeid. Det vil derfor bli opprettet faste samarbeidsfora for å få dette til.

       Det er viktig at barne- og ungdomspolitikken inkluderer de som er dårligst stilt, for å motvirke ulikhet i muligheter. Ungdom med lav utdanning eller ikke fullført utdanning utgjør en spesielt utsatt gruppe som står i fare for å falle varig ut av arbeidsmarkedet og bli permanent avhengig av sosialstønad. Dette viser betydningen av å etablere kvalifiserings- og sysselsettingstiltak for de som faller utenfor utdanningssystemet. Oppfølgingstjenesten i fylkeskommunene er viktig for å nå de som ikke gjennomfører videregående utdanning og som står uten arbeid.

       Sosiale problemer kan skyldes rusproblemer eller psykiske lidelser. Regjeringen vil styrke det samlede hjelpe- og behandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukere blant annet ved å bidra til fortsatt kompetanse- og kvalitetsutvikling i tiltaksapparatet, og utarbeide forskrifter for gode behandlings- og rehabiliteringstiltak.

6.1.1.3 Komiteens merknader

Innledning

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil peke på at det i Norge har vært en meget god levestandardsutvikling de siste 30 årene. Tilgjengelig statistikk viser også at et flertallet i befolkningen har fått det bedre. Arbeidsledigheten er lav sammenlignet med de fleste vest-europeiske land, levestandarden er høy, stadig flere tar høyere utdanning og boligstandarden er bedret. Veksten i husholdningenes disponible inntekter og fallet i lånerenten har redusert det økonomiske presset på husholdningene. Dette har spesielt kommet barnefamiliene til gode. Tallene viser at det har vært en realvekst i inntekt etter skatt pr. forbruksenhet for husholdningene samlet på 14 % fra 1984 til 1994.

       Disse medlemmer viser til at det offentlige tjenestetilbudet i Norge er godt utbygd og bidrar til en jevnere inntektsfordeling enn i land hvor man i større grad må betale for f.eks. helsetjenester og utdanning.

       Disse medlemmer vil samtidig peke på at det er deler av grupper i befolkningen som ikke har fått del i levestandardutviklingen. Dette gjelder spesielt noen i gruppene barn og ungdom, enslige forsørgere, funksjonshemmede og innvandrere med fremmedkulturell bakgrunn. På tross av at de fleste barn og unge har fått bedre oppvekstvilkår er det grupper av barn og ungdom som har problemer knyttet til mobbing, vold, rusproblemer og psykiske problemer.

       Disse medlemmer vil vise til at et fellestrekk ved mange av de som ikke har tatt del i velferdsutviklingen, er at de har problemer med å få arbeid. Arbeid er viktig for den enkeltes levestandard på kort og lang sikt, for mange voksne er også fellesskapet på en arbeidsplass et viktig sosialt nettverk. Samtidig er det samfunnsøkonomisk viktig at flest mulig er i arbeid i stedet for at trygd eller sosialhjelp er den viktigste kilden til livsopphold.

       Disse medlemmer vil også peke på de framtidige utfordringene for folketrygden. Utover i neste århundre vil det bli færre i yrkesaktiv alder i forhold til antall eldre, og dette gjør det nødvendig å få flere hender i arbeid. Disse medlemmer mener derfor at arbeid til alle må være et overordnet mål.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.9, « Et styrket fellesskap », samt til sine respektive fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener et bedre sosialt sikkerhetsnett er nødvendig for å bevare tryggheten.

       Disse medlemmer viser til at det har aldri vært brukt mer penger i stat og kommune enn i dag. Likevel er det enorme helsekøer, eldreomsorgen svikter i mange kommuner, og kriminalitetsutviklingen skaper uro og utrygghet. Det er dokumentert at de økonomiske forskjellene har økt sterkere under på 1990-tallet enn under den økonomiske oppgangen på 1980-tallet. Som folk er vi mer velstående enn noen gang. Likevel melder Røde Kors om sterk økning i alvorlige henvendelser fra barn som har det vondt. Ungdomsarbeidere sier at terskelen for å prøve narkotika er blitt mye lavere blant ungdom helt ned i 10-12 års alderen. Psykiske lidelser omtales som den nye folkesykdommen.

       Disse medlemmer mener langtidsprogrammet ikke gir noen ny retning i velferdspolitikken. Programmet gir:

-	Ingen strategi for hvordan folk skal ta økt ansvar for egne problemer uten statlig innblanding. Vi trenger ikke offentlige terapeuter som mener å vite hvordan folk skal leve sine liv.

-	Ingen klar strategi for hvordan det offentlige kan hjelpe de fattigste i Norge - ca 25.000 barnefamilier. (Kilde SSB) Moderne sosialforskning slår fast at trygge familier betyr bedre fysisk og psykisk helse, færre sosiale problemer, mer omsorg, bedre skoleprestasjoner.

-	Ingen strategi for hvordan velferdssamfunnet skal bygge på de kvalitetene som bor i folk, egne krefter. Folk har en enestående evne til å stille opp for hverandre, i nabolaget, i frivillige organisasjoner.

       Disse medlemmer viser til at et samfunn der stadig flere har sin hovedinntekt fra trygdesystemet kan føre til at menneskenes liv forandrer seg og at det personlige ansvar forvitrer. Disse medlemmer er redd økningen i sykefravær, sosialhjelp, uføretrygd og førtidspensjonering kan tyde på at mennesker tilpasser seg velferdstilbudet og at tilbudet skaper sin egen etterspørsel.

       Disse medlemmer mener alle skal ha sikkerhet for at de får hjelp når de trenger det. Sikkerhetsnettet skal ikke skape klienter, men hjelpe den enkelte til selvstendighet. Høyre vil at staten skal gi borgerne sikkerhet for at de får medisinsk behandling, pleie, utdannelse og kompensasjon ved tap eller fravær av inntekt. Utsatte barn og ungdommer må gis økte trygghetsmuligheter gjennom et aktivt forebyggende arbeid. Staten bør utføre sine kjerneoppgaver sterkt og effektivt og med sosial treffsikkerhet. For å sikre sosial sikkerhet for den enkelte, uavhengig av inntekt og alder, vil Høyre at det offentlige skal sikre tilgang på:

-	Medisinsk behandling og rehabilitering.

-	Omsorg for pleietrengende.

-	Økonomisk sikkerhet ved tap eller fravær av arbeidsinntekt.

       Disse medlemmer vil sikre trygghet ved uførhet eller tap av arbeidsinntekt og fremme ansvarlighet gjennom å:

-	Sikre økonomisk støtte i form av uføretrygd, dagpenger eller sosialhjelp.

-	Bidra til en innstramning av sykelønnsordningen og minske faren for misbruk gjennom redusert utbetaling i sykeperioden og innføring av en karensdag.

-	La kommunene kunne kreve en gjenytelse for utbetaling av sosialhjelp gjennom ordningen med arbeidsplikt for sosialhjelp.

-	Unngå at beløpene som utbetales i sosialhjelp er så høye at sosialhjelp for noen blir et alternativ til arbeidsinntekt.

-	Innrette trygdeordningene slik at folk hjelpes ut i yrkeslivet.

-	Prioritere utdannelse fremfor tiltaksplasser for særlig å styrke ungdoms muligheter i arbeidsmarkedet.

-	Øke minstepensjonen utover dagens nivå i perioden for pensjonister som utelukkende har minstepensjon å leve av.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at forskjellene mellom folk øker. Utviklingen preges først og fremst av at en meget rik tiendedel på toppen blir stadig rikere, mens en økende gruppe mennesker i det norske samfunnet opplever ren fattigdom. Det er paradoksalt at vi samtidig med at velstanden øker i privat sektor og offentlige oljemilliarder investeres i utlandet, opplever svikt i fordelingspolitikken. Inntektsforskjellene har økt på 1990-tallet, og de fortsetter å øke med dagens politiske kurs. Det mest markante trekket er at i en situasjon der norsk økonomi går på høygir og vi eksporterer milliarder av kroner til utenlandske fonds, er vi ikke villige til å løse det økende fattigdomsproblemet på tross av at det har en overkommelig prislapp. Samtidig som et flertall opplever betydelige eller marginale materielle forbedringer, faller et mindretall utenfor denne velstandsutviklingen og får svekket sine levekår.

       Disse medlemmer viser til at de sist publiserte selvangivelsesregnskapstall fra Statistisk sentralbyrå viser at inntektene er skjevt fordelt i Norge. Ut i fra selvangivelsesstatistikken kan vi se at de 5 % rikeste i Norge legger beslag på nesten 1/5 av inntektene i samfunnet. I gjennomsnitt hadde disse 5 prosentene en inntekt på kr  616.606 hver. Til sammenlikning hadde de 25 prosentene med lavest inntekter 5,3 % av inntektene, og i gjennomsnitt kr  52 115 hver i inntekt.

       Dersom vi holder studenter utenfor og ser på inntektsfordelingen for husholdninger etter skatt, er bildet som følger:

-	De fattigste 10 % har fått sin inntektsandel redusert med 1 % i perioden (selv med studenthusholdninger holdt utenfor), mens de 10 % rikeste har fått økt sin inntektsandel med 2,2 % i perioden 1986 til 1994.

-	Ifølge en undersøkelse utført for Nordisk Ministerråd kan hele 5,5 % av Norges befolkning regnes som fattige. For barn under 18 år er andelen fattige 8,2 %. I følge SSBs tall har forskjellene økt ytterligere etter dette.

       Disse medlemmer vil peke på at fordelingen av formue også sier mye om hvordan fordelingen er. Størrelse og sammensetning av formuen innvirker direkte på husholdningenes levekår. Tallene levner ingen tvil om at formuen har blitt skjevere fordelt på 1990-tallet. De siste tallene fra Statistisk sentralbyrå viser at antallet millionærer er fordoblet på 1990-tallet. Utviklingen i både realkapital og finanskapital viser at de rikeste blir rikere:

-	De 10 % rikeste legger nå beslag på 60 % av brutto finansformue. Tilsvarende tall i 1989 var 49 %.

       Disse medlemmer viser til at gjennom hele 1990-tallet er skatten på sykdom - de såkalte egenandelene - økt, og grunnlaget er utvidet. I dag er det anledning til å kreve egenandeler for de fleste helse- og omsorgstjenester, bortsett fra bl.a. sykehusinnleggelser, legebehandling for små barn og etterhvert heller ikke for hjemmesykepleie.

       Også andre egenbetalingsformer som kommunale gebyrer, barnehagesatser etc. er økt kraftig i denne perioden. Egenbetalingssystemet og sykdomsskatten rammer hardest de som har størst behov for å bli skjermet fra denne ekstra økonomiske byrden.

       Disse medlemmer viser til at egenandelen på frikort for lege- og psykologhjelp og medisiner på blå resept er hevet en rekke ganger på 1990-tallet. Dette gir en ekstra skatt på sykdom som ikke på noen måte oppfyller prinsippet om skatt etter evne. Sykdomsskatten står i skarp kontrast til andre skattelettelser som er gitt til grupper med høye inntekter gjennom den ordinære inntektsskatten. Egenandelene på frikort er økt på følgende måte de siste årene:

-	1992: Taket hevet fra 880 kroner til 940 kroner.

-	1993: Taket hevet fra 940 kroner til 990 kroner.

-	1995: Taket hevet fra 990 kroner til 1140 kroner.

-	1996: Taket hevet fra 1140 kroner til 1290 kroner.

-	1996: Prosentvis betaling økt fra 30- til 36 %, og fra 10- til 12 % for alders- og uførepensjonister.

       Taket på frikort er med andre ord hevet med 47 % i perioden

       Disse medlemmer mener denne utviklingen er uheldig.

       Disse medlemmer viser til at det har kommet advarsler om tendenser til en ny jappetid. Men ikke alle får ta del i det økte private forbruket: Ifølge direktøren ved Statens institutt for forbruksforskning er rundt 200.000 nordmenn tilskuere til « kjøpefesten ». Tall fra instituttet viser bl.a. at 173.000 nordmenn under 50 år lever på offentlige overføringer, og at hele 20 % av de eldre har stram økonomi.

       Mange har ingen mulighet til å være med på den utlånskarusellen som er beskrevet ovenfor: Eksempelvis har 173.000 nordmenn så store økonomiske problemer at de er svartelistet av kredittkortselskapene. Nordisk Ministerråd har i en rapport fastslått at hele 5 % av Norges befolkning må regnes som fattige.

       Denne virkeligheten står i skarp kontrast til det vi ofte omtaler som « ny-jappetid » eller kjøpefest. Når man i media daglig kan lese om hvor rosenrødt det er i norsk økonomi, vil disse medlemmer peke på at det er ekstra tøft å oppleve ren fattigdom.

       Disse medlemmer mener Norge nå bør ta et krafttak for å utjamne forskjellene.

       Disse medlemmer viser til at flere undersøkelser har konkludert med at fattigdom er et økende problem i Norge. Tall fra Statens institutt for forbruksforskning viser at 173.000 nordmenn under 50 år lever på offentlige overføringer og at hele 20 % av de eldre har stram økonomi. Norsk Institutt for by- og regionsforskning har anslått at om lag 150.000 barn under 18 år har foreldre med relativt lave stønader som hovedinntektskilde. Statistisk Sentralbyrå har i en studie (Økonomiske analyser 8/96) vist at andelen husholdninger som hadde inntekt lavere enn halve mediainntekten er økt fra 2-3 % i 1985 til 4-5 % i 1993.

       Disse medlemmer vil peke på at denne utviklingen står i kontrast til økt materiell levestandard for et flertall i det norske samfunnet, og en forskjellsutvikling der om lag 10 % har blitt betydelig mye rikere de siste årene. De 10 % rikeste disponerer eksempelvis 59,5 % av netto formue i dag mot 46,3 % i 1984.

       Disse medlemmer mener det må iverksettes tiltak for å bekjempe utviklingen i retning av nyfattigdom i Norge.

       Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme en handlingsplan mot fattigdom som tar sikte på å omfordele fra de ca 10 % rikeste til de ca 10 % fattigste i Norge. »

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

Fordelingspolitikk

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener det er den generelle utviklingen i økonomien som på sikt har størst betydning for levestandard og levekårsforskjeller i samfunnet. Det viktigste i fordelingspolitikken er å skaffe arbeid til alle og her går nå utviklingen i riktig retning. Tilgangen på utdanning er også avgjørende for den økonomiske fordelingen. Dette er bakgrunnen for de omfattende reformene som er gjennomført i utdanningssektoren i de senere år, og for arbeidet med en etter- og videreutdanningsreform for voksne.

       Et progressivt skattesystem er også viktig for å bidra til en mer rettferdig fordeling. Disse medlemmer vil spesielt peke på at minstefradraget, klassefradraget, toppskatten, boligskatten og formuesskatten i dagens skattesystem spiller en viktig rolle i å jevne ut inntektsforskjeller. Også de gunstige skatteordningene for pensjonister med lav inntekt virker omfordelende.

       Disse medlemmer viser til at det er vedtatt flere endringer de siste årene som har bidratt til skjerpet beskatning av høyinntektsgrupper.

-	Flere frynsegoder og sparedelen av livsforsikring er blitt skattepliktig.

-	Beskatningen av opsjoner har blitt strammet inn.

-	Det er innført en særskilt høy arbeidsgiveravgift på de høyeste inntektene.

-	Stortinget har vedtatt retningslinjer for ny taksering av bolig som skjerper fordelingselementet i bolig-, eiendoms- og formuesskatten.

       Disse medlemmer viser til at et viktig fordelingspolitisk tiltak vil være å innføre et mer rettferdig system for formuesbeskatning som i større grad verdsetter ulike formuesobjekter likt. En slik reform vil muliggjøre lavere formelle skattesatser på formue.

       Disse medlemmer viser videre til at boligpolitikken er viktig ut fra fordelingshensyn. Her har omleggingen av prinsippet for rentefastsettelse i Husbanken, og omlegging av den offentlige støtten i retning av de gruppene som trenger det mest bidratt til å jevne ut levekårsforskjeller.

       Disse medlemmer viser til at Norge i internasjonal sammenheng har små inntektsulikheter. I en undersøkelse foretatt av forskere fra Luxemburg er det bare Finland, Belgia og Sverige som har lavere inntektsulikhet enn Norge. USA, Irland og Spania har størst ulikhet blant de 24 land som er undersøkt.

       En undersøkelse fra OECD viser at timelønningene er jevnere fordelt i Norge enn i de fleste andre land.

Forskjeller i timelønn i noen OECD-land målt som forholdet mellom lønnsinntektene til de best betalte i forhold til de dårligst betalte. Kilde OECD

	1980	1987	1993
Norge	2,06	2,16	2,00
Sverige	2,04	2,09	2,13
Danmark	2,14	2,20	-
Finland	2,46	2,52	2,29
Tyskland	-	2,54	2,32
Storbritannia	2,79	3,20	3,33
Frankrike	3,26	3,19	3,26
Østerrike	3,45	3,47	3,58
USA, menn	3,26	3,93	4,12

       Tabellen viser at utviklingen i Norge går i retning av lavere lønnsforskjeller mens utviklingen spesielt i Storbritannia, Østerrike og USA går i motsatt retning. Som det fremgår er Norge i 1993 det land i undersøkelsen som har minst lønnsforskjeller målt på denne måten.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen vil arbeide videre med sikte på å jevne ut forskjeller i samfunnet ved følgende tiltak:

-	En gjennomgang av de boligpolitiske virkemidlene med sikte på å øke tilbudet av utleieleiligheter.

-	Arbeide for å bedre boforholdene i enkelte storbyområder med dårlig fysisk miljø, sosiale forhold og boforhold.

-	Bedre integrering av innvandrere gjennom tiltak for utdanning og kvalifisering.

-	Økning i overgangsstønaden for enslige forsørgere fra 1998.

-	Bedre kvalifisering av yrkeshemmede til arbeidsmarkedet.

-	Styrking av det samlede hjelpe- og behandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukere.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.4, særlig punktet 8.2.9.1, « Like muligheter for alle », samt avsnitt 8.2.7, særlig punktene 8.2.7.3, « Inntektspolitisk samarbeid » og 8.2.7.4, « Skatte- og avgiftspolitikken ».

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader foran i dette avsnittet.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

6.2 Trygg oppvekst

6.2.1 Mål og status for oppvekstpolitikken

6.2.1.1 Sammendrag

       Regjeringen vil at alle barn skal vokse opp i trygghet. Vi vil kombinere kontantoverføringer i form av barnetrygd med et godt utbygd tjenestetilbud. Bedre omsorgstjenester og fleksible foreldrepermisjonsordninger skal prioriteres. Regjeringen vil at alle som ønsker det innen 2000 skal ha mulighet til å få en plass i barnehage.

       Et likeverdig barnehagetilbud er vesentlig for å gi sosial trening, utjevne sosiale forskjeller, og sikre likhet i forberedelsene til et senere skole- og arbeidsliv. Et godt tjenestetilbud kombinert med fleksible foreldrepermisjonsordninger skal sikre småbarnsfamilier tid og valgfrihet. Både kvinner og menn skal ha mulighet til å kombinere yrkesaktivitet og omsorg. Økt likestilling i utdannings- og arbeidsliv har gitt økt likestilling på hjemmebane. Dette er en utvikling Regjeringen ønsker skal fortsette. Derfor skal fedres muligheter til å ta foreldrepermisjon forbedres.

       Regjeringen vil legge særskilt vekt på å bedre oppvekstvilkårene for de dårligst stilte. En vil legge vekt på det forebyggende arbeidet mot vold, mobbing, rus og kriminalitet, og innsats for barn som har utviklet store atferdsproblemer.

       Barn og unges egne aktiviteter skal bygges opp under - både økonomisk og ved at de yngste trekkes med når beslutninger som angår dem skal fattes.

       Utbyggingen av det offentlige tjenestetilbudet og overføringsordninger har stor betydning for utviklingen i levekår. Regjeringens prioritering av barnehager har resultert i en dekningsprosent ved utgangen av 1995 på ca 31 % for barn 1-2 år og 66 % for barn 3-5 år. Veksten i antall barnehageplasser har skjedd gjennom en kombinasjon av offentlig og privat innsats. Tallene viser at det trengs et løft for å gi de yngste barna større muligheter til plass. Høsten 1997 får alle 6-åringer et likeverdig pedagogisk tilbud i skolen. Dette vil samtidig frigjøre en del plasser i barnehagene til de yngre barna.

       Forbedrede permisjonsordninger med forlenget foreldrepermisjon etter fødsel, innføring av fedrekvote, samt tidskontoordningen, har gitt småbarnsforeldre økte muligheter til å forene yrkesaktivitet med omsorg for barna. Skolefritidsordningene bidrar i samme retning, samtidig som de bidrar til økt trygghet for de minste skolebarna. Den lønnede permisjonstiden i tilknytning til fødsel og adopsjon er blitt gradvis utvidet fra 18 uker i 1986 til ett år med 80 % lønnskompensasjon i 1993. Videre er det åpnet for at hver av foreldrene kan ha ulønnet permisjon i inntil ett år.

       Problemer knyttet til mobbing, vold, rus og kriminalitet blant barn og unge har økt i omfang og fått økt oppmerksomhet de siste årene.

       Det er gjort et stort løft innen barnevernet. Flere får hjelp, men det er færre som tas ut av eget hjem. Det er med andre ord flere som gis hjelp hjemme. Utfordringen er at noen av de som har størst problemer fortsatt ikke får gode nok tilbud. Dette er et område hvor profesjoner, etater og forvaltningsnivåer må samarbeide bedre, slik at de som har det vanskeligst kan få nødvendig støtte og hjelp.

6.2.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at målet for oppvekstpolitikken må være å skape en trygg hverdag for familien, barn og unge, og at det også i framtida skal bygges en politikk for barnefamilier basert på en kombinasjon av tjenestetilbud og kontantoverføringer gjennom barnetrygd. Det vil si et samfunn der alle, uavhengig av utgangspunkt, skal ha tilnærmet de samme mulighetene til utvikling og deltakelse.

       Disse medlemmer vil understreke at hovedmålsettingene i den kommende langtidsprogramperioden er full barnehagedekning innen år 2000, og utover dette et godt tjenestetilbud kombinert med fleksible foreldrepermisjonsordninger som sikrer småbarnsfamiliene mer tid og valgmuligheter. Det skal legges særskilt vekt på å bedre oppvekstvilkårene for de vanskeligste stilte, og på barn og unges innflytelse og egenaktivitet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.6, « Familien - den grunnleggende sosiale enhet ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre ser på familien som den viktigste basis i samfunnet for stabilitet. Ulike typer familier kan virke som et samfunnslim, og gir en stabil ramme om et barns oppvekst. I familien er det de følelsesmessige båndene som er grunnlaget for oppdragelsen. Dette styrker omsorg, omtanke og pliktfølelse mellom mennesker, på en måte som offentlige institusjoner ikke kan erstatte. Disse medlemmer mener ekteskapet er den tryggeste basis for samliv, men vil ikke begrense retten til andre former for legalt samliv.

       Disse medlemmer mener det er avgjørende at familiene gis økonomisk mulighet og valgfrihet til å organisere sitt eget liv på beste måte. Familien skal beholde ansvar og oppgaver, og ikke tømmes for tid og ressurser. Foreldrene skal selv bestemme om barna skal gå i barnehage, ha et annet tilsyn, eller selv tilbringe mer tid med barna når de er små.

       Disse medlemmer viser til at Høyre konsekvent har prioritert barnefamiliene i hver budsjettbehandling siden 1980. Dette vil Høyre fortsette med i neste stortingsperiode. Selv om barnefamiliene har hatt en gunstig inntektsutvikling i de senere årene, er ikke deres reelle inntektsnivå spesielt høyt sammenlignet med andre grupper. Småbarnsfamiliene ligger noe under, og skolebarnsfamiliene noe over gjennomsnittet for alle husholdninger.

       Disse medlemmer viser til de nye og store endringene i dagens familiemønster i forhold til det vi tradisjonelt har vært vant med. F.eks. har 44 % av barn som fødes i Norge ugifte foreldre. Kvinner har inntatt arbeidslivet, og dette betyr at en stadig større del av barns hverdag tilbringes under det offentliges vinger. I barnehagene finner viktig verdimessig påvirkning og oppdragelse sted. For noen familier er dette ønskelig, andre ønsker å oppdra barna selv. Det er ikke et mål at alle barn skal ha det likt i de første leveårene. Det er nettopp de individuelle forskjellene som eksisterer mellom mennesker som skaper drivkraft og mangfold i samfunnet. Barn er ikke like, men i høyeste grad forskjellige individer med ulike behov og anlegg.

       Disse medlemmer ønsker ikke å skru utviklingen i familiemønsteret tilbake, men vil bygge videre på de positive erfaringene fra likestillingen mellom kjønnene de siste tiårene. Problemstillingen i dagens Norge for småbarnsfamiliene er ikke så mye kamp for likestilling, men kamp mot klokken. Det er en viktig oppgave å tilrettelegge forholdene for barnefamiliene slik at man får mulighet til å ha mer tid sammen. Arbeidsdelingen i hjemmet påvirker mulighetene for karriereutvikling i arbeid utenfor hjemmet. Høyre legger til grunn at familiene selv skal velge arbeidsdeling. Høyre mener likevel det må være et mål at flere menn tar en større del av ansvaret for barn og familie enn i dag, og at dette oppnås best ved å utvide fedres selvstendige rettigheter til permisjon.

       Disse medlemmer vil styrke familien og bidra til trygge oppvekstvilkår og like muligheter i livet gjennom å:

-	Styrke familienes økonomiske handlefrihet, ved å redusere skattene på arbeidsinntekt og sikre barnetrygden for alle, uavhengig av inntekt.

-	Øke småbarnsforeldrenes frihet til å velge mellom forskjellige former for omsorg ved å innføre en kontantstøtteordning.

-	Fortsette utbyggingen av barnehager, slik at man når målet at alle som ønsker det skal få plass. Private barnehager og en kontantstøttereform spiller en viktig rolle for å nå målet raskt.

-	Bedre mulighetene for fleksible arbeidstidsløsninger i yrkeslivet for å gjøre det lettere for foreldre å prioritere familien.

-	Utvide fradraget for dokumenterte utgifter til stell og pass av barn.

-	Etablere et best mulig barnevern og gode arbeidskår for frivillige hjelpeinstanser for å støtte barnet praktisk eller sosialt der familien svikter i å skape trygge oppvekstvilkår.

-	Sikre like utgangsmuligheter for deltagelse i arbeids- og samfunnslivet og like muligheter til skole og utdannelse for kvinner og menn.

-	Oppheve åpningstidsloven som et bidrag til å styrke forbrukernes valgfrihet og ansvar. Kommunene skal ikke ha adgang til å begrense butikkens åpningstider ut over de regler som finnes i helligdagslovgivningen.

-	Skape et større tilbud av tjenester som kan forenkle hverdagen og innebære nye arbeidsplasser, gjennom regelforenklinger og lempeligere skatteordninger.

       Disse medlemmer ønsker å gjennomføre en kontantstøtteordning og øke valgfriheten for det store flertallet av småbarnsforeldrene. Ordningen vil omfatte 120.000 barn i alderen 1-3 år. Senere vil Høyre la kontantstøtteordningen omfatte alle barn under skolepliktig alder. Disse medlemmer er imidlertid fleksibel i den praktiske utformingen av en kontantstøttemodell. Det viktigste for Høyre er å få økt valgfrihet og trygge økonomiske rammer til småbarnsforeldrene. Kontantstøtten skal også bidra til å utjevne de forskjeller som i dag er mellom familier som mottar betydelige subsidier gjennom bruk av barnehageplass og de som ikke benytter seg av slike tilbud. Disse medlemmer inviterer de andre borgerlige partiene til å samarbeide om en kontantstøttemodell i neste stortingsperiode.

       Disse medlemmer registrerer solid enighet på borgerlig side i familiepolitikken. Dette gjelder i synet på barnetrygden som den viktigste kontantoverføringen til foreldrene, utbygging av barnehager i tråd med behovet, og i synet på en kontantstøtteordning til de foreldre som har barn som står utenfor de subsidierte barnehageplassene.

       Disse medlemmer mener det ikke er ønskelig at enkelte barn får opp til 300.000 kroner i offentlig støtte for en barnehageplass før skolealder, mens nabobarnet ikke får noen støtte fordi familien har valgt andre løsninger. Kontantstøtte til 1-2 åringer har ifølge NOU 1996:13 , « bedre fordelingsvirkninger enn å yte en kombinasjon av barnetrygd og driftstilskudd til barnehager ».

       Disse medlemmer støtter en full behovsdekning av barnehageplasser. Ved å gi foreldrene økt valgfrihet mellom barnehageplasser, korttidsbarnehager med redusert arbeidstid, eller bare en av foreldrene i arbeid, vil man få frem det reelle behov for barnehageplasser.

       Disse medlemmer viser til at kontantstøtte har bred oppslutning i befolkningen. Seks av ti nordmenn vil ha kontantstøtte til småbarnsforeldrene fremfor offentlig barnehageutbygging, ifølge en undersøkelse fra MMI i august 1996.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under pkt. 6.2.2.2 og 6.2.3.2.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

6.2.2 Barnehage- og familiepolitikken

6.2.2.1 Sammendrag

       Regjeringen vil fortsatt gi høy prioritet til oppvekstpolitikken. Virkemidlene på dette området omfatter overføringsordninger, tjenestetilbud og permisjonsordninger. En hovedbegrunnelse for overføringer til barnefamilier er å bidra til trygge og gode oppvekstforhold, og å gi alle barn likeverdige muligheter i samfunnet. En annen viktig faktor i utformingen av den samlede familiepolitikken er hensynet til likestilling mellom kvinner og menn, og hensynet til småbarnsforeldres stilling på arbeidsmarkedet.

       Samfunnets støtte til barnefamiliene er i Norge på et høyt nivå internasjonalt sett, jf. boks 5.1 i meldingen. I tillegg vil 6-årsreformen og full barnehagedekning kreve betydelig økte ressurser i årene som kommer. Eventuelle nye reformer og tiltak rettet mot barn og barnefamilier, bør derfor i hovedsak finansieres gjennom omprioriteringer. For langtidsprogramperioden 1994-1997 har det vært Regjeringens mål å utvikle tjenestetilbudet til barnefamilier. Regjeringen vil fortsatt legge hovedvekten på utbygging av tjenestetilbudet og fleksible permisjonsordninger for å øke foreldrenes muligheter til å kombinere omsorgsoppgaver og yrkesaktivitet, framfor økning av kontantoverføringene.

       Stortinget har bedt Regjeringen utarbeide en plan for styrking av familien som basis for barn og unges oppvekst. En slik plan ble allerede presentert i forrige langtidsprogram, og Regjeringen arbeider i henhold til denne planen for å gi dagens familier gode kår. Virkemidlene er overføringer, romslige og fleksible permisjonsordninger, et godt utbygget tjenestetilbud, en styrket familieverntjeneste, tilbud om samlivskurs og foreldreveiledning og hjelp og støtte til familien i form av barnemekling ved samlivsbrudd. Regjeringen vil fortsette et målrettet arbeid langs disse linjene med sikte på å styrke familien som basis for barn og unges oppvekst.

       Fedre har siden 1978 hatt mulighet til å dele den lønnede fødselspermisjonen med moren. Likevel var det først i 1993, da fire uker av permisjonstiden eksplisitt ble forbeholdt fedre, at menn for alvor tok i bruk sine rettigheter, jf. kap. 11*. Fedrekvoten har dermed i løpet av kort tid blitt et svært effektivt virkemiddel for å bidra til likestilling i familien og i arbeidslivet. I dag tar 80 % av fedre som har rett til det, permisjon i løpet av barnets første leveår. I familier der moren ikke har vært yrkesaktiv i 6 av de siste 10 månedene forut for fødselen, har ikke faren rett til fedrekvote og fødselspenger. Som følge av dette står over halvparten av alle nybakte fedre uten rett til eller med reduserte rettigheter til fødselspenger.

       Dette er bakgrunnen for at Regjeringen vil arbeide med sikte på selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger for yrkesaktive fedre. Den konkrete utformingen av regelverket må utredes nærmere, blant annet spørsmålene om avkorting i forhold til engangsstønad ved fødsel, i forhold til deltidsarbeid etter fødselen m.v.

       Et flertall i Barnefamilieutvalget (jf. vedlegg 2 i Fakta og analyser) fremmet forslag om innføring av ny fødselspengeordning som skulle innebære at engangsstønaden avvikles, og at det innføres fødselspenger på minstepensjonsnivå for kvinner uten lønnsinntekt. Dette vil etter Regjeringens syn bryte med det viktige prinsippet om at retten til fødselspenger skal opptjenes gjennom yrkesaktivitet. Regjeringen vil opprettholde dagens fødselspengeordning, og samtidig opprettholde engangsstønaden til hjemmeværende som en engangsutbetaling.

       Barnetrygden har som formål å jevne ut den økonomiske situasjonen mellom husholdninger med og uten forsørgeransvar for barn. Barnetrygden har økt betydelig i løpet av den siste tiårsperioden. I tråd med anbefalingene fra et enstemmig barnefamilieutvalg, vil Regjeringen videreføre barnetrygden som en generell og ikke behovsprøvet ordning.

       Stortinget har bedt Regjeringen vurdere innføring av et omsorgstillegg i barnetrygden til familier som ikke har barnehageplass. Regjeringen vil ikke innføre en slik form for ekstra kontantstøtte. Statens utgifter til barnetrygden utgjør det dobbelte av samlede offentlige utgifter til barnehagedrift, jf. tabell 5.1. Regjeringen vil prioritere utbygging av barnehageplasser framfor å øke kontantoverføringene ytterligere. Kontantstøtte har en rekke uheldige virkninger på den enkelte kommunes barnehagetilbud og dermed på småbarnsforeldres valgfrihet.

       Barnefamilieutvalget foreslo å utvide retten til barnetrygd opp til fylte 18 år, mot å redusere satsene for barn over 10 år. Regjeringen mener at en slik omlegging vil være uheldig fordi det vil gi en generell kontantoverføring til alle 16-17-åringer. Regjeringen vil i stedet vurdere å sette inn målrettede tiltak slik at alle skal ha muligheter til å gjennomføre videregående skole. Derimot kan det være grunn til å vurdere søskenprofilen. Satsene i barnetrygden i dag øker for hvert barn, og dette er ikke uten videre i tråd med utgiftsprofilen i familier med flere barn.

       Regjeringen fastholder målet om at alle familier som ønsker det skal få et barnehagetilbud innen år 2000. Enkelte kommuner er på god vei til å nå målet, men i mange kommuner gjenstår en betydelig utbygging. Når 6-åringene begynner på skolen høsten 1997, vil mange barnehageplasser bli frigjort. Ved årsskiftet 1995/1996 var det nærmere 27.000 6-åringer i barnehagene. Ved å omgjøre en del av disse plassene til plasser for yngre barn, vil dekningsgraden bli bedre for de yngre årskullene. Men plasser for små barn er dyrere å drive enn plasser for større barn. Ikke alle plasser for 6-åringer er heller egnet for småbarn uten at de bygges om. Det er derfor ikke realistisk å forvente at alle disse plassene vil bli opprettholdt. Regjeringen har nedsatt en interdepartementalt arbeidsgruppe for å vurdere om dagens virkemidler er hensiktsmessige og tilstrekkelige for å nå utbyggingsmålet. Arbeidet skal være avsluttet i løpet av 1997.

       Barnefamilieutvalget foreslo å innføre et gratis pedagogisk tilbud på 20 timer pr. uke til alle barn i alderen 3-5 år. Hensikten med dette er å sette barnets interesser i sentrum ved å gi alle barn et slikt tilbud, uavhengig av foreldrenes økonomiske situasjon. Etter utvalgets vurdering vil et gratis pedagogisk korttidstilbud i barnehagene styrke og jevne ut barnas forutsetninger for skolestart, noe som ikke minst er viktig for barn med innvandringsbakgrunn. Regjeringens mål i denne perioden er full barnehagedekning. Etter at målet om full barnehagedekning er nådd, vil Regjeringen vurdere forslaget om et gratis pedagogisk tilbud på noen timer pr. dag eller uke for 3-5-åringer.

       Staten og kommunene har et felles ansvar for fortsatt utbygging av barnehagetilbudet i tråd med nasjonale mål. Kommunene har ansvaret for at barnehager bygges ut i samsvar med behovet lokalt, enten som kommunal eller privat utbygging. Regjeringen ønsker at barnehager drevet av private organisasjoner, foreldregrupper m.v. skal utgjøre en viktig del av det samlede barnehagetilbudet også i framtiden. Et godt samarbeid mellom kommunene og private aktører er nødvendig for å sikre en best mulig utnyttelse av ressursene, og for å hindre at det utvikler seg for store forskjeller mellom ulike barnehager.

       Kommunale barnehager har en langt høyere andel funksjonshemmede og andre barn med spesielle behov for et tilrettelagt tilbud enn private barnehager, og dessuten flere barn fra familier med knappe økonomiske ressurser. Regjeringen vil arbeide for en barnehagepolitikk som motvirker tendensen til et slikt todelt barnehagetilbud. Dette kan gjøres ved at kommunene tar et sterkere ansvar for det totale barnehagetilbudet ved så langt som mulig å ha med private barnehager i kommunens planer for utbygging og drift, og ved ulike samarbeidstiltak mellom kommunen og private eiere. Regjeringen vil gå gjennom samarbeidsformene mellom offentlige og private eiere ut fra målet om et mest mulig samordnet tilbud.

       Regjeringen går inn for at det fortsatt skal være en deling av utgiftene til barnehager mellom stat, kommune og foreldre. Men foreldrenes betaling må ikke være så høy at mange ikke har råd til å ta i mot et tilbud om plass.

6.2.2.2 Komiteens merknader

       I barne- og familiepolitikken vil komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet prioritere full barnehagedekning og mer fleksible permisjonsordninger.

       Disse medlemmer mener en viktig målsetting må være å sikre et variert og brukertilpasset barnehagetilbud, der det legges størst vekt på barnas behov og foreldrenes ønsker. Disse medlemmer viser til Norge, i følge Ekspertgruppen for studier i offentlig økonomi i Sverige, ligger på topp blant nord-Europeiske land når det gjelder offentlige utgifter til barnetrygd og skole. Vi bruker om lag dobbelt så mye pr. barn som Nederland og Storbritannia. Disse medlemmer viser til tabell 5.1 i meldingen hvor det framkommer at det overføres nær 55 mrd. kroner pr. år til barnefamiliene over offentlige budsjetter. Disse medlemmer mener den viktigste utfordringen i barne- og familiepolitikken nå er at barnehagetilbudet bygges videre ut. Disse medlemmer vil derfor prioritere utbygging av barnehageplasser framfor å øke kontantoverføringene ytterligere.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen fastholder målet om at alle familier som ønsker det skal få et barnehagetilbud innen år 2000.

       Disse medlemmer vil understreke at det statlige driftstilskuddet til barnehagene er et viktig virkemiddel for å nå målet om full barnehagedekning, og for å holde foreldrebetalingen nede, slik at foreldrene har råd til å ta i mot tilbudet om barnehageplass. Disse medlemmer mener den statlige andelen av driftstilskuddet til kommunale barnehager skal opprettholdes på 40 %. Det må forsatt være en målsetting at kommunenes andel av tilskuddet skal utgjøre 30 % som i dag.

       Disse medlemmer viser til at private barnehager i dag utgjør et viktig supplement til offentlige tilbud. Disse medlemmer vil peke på at kommunene bør integrere de private barnehagene i kommunenes planer for utbygging og drift, og ved ulike samarbeidstiltak. Dette kan motvirke utviklingen i retning av et todelt barnehagetilbud.

       Disse medlemmer vil videre prioritere arbeidet med å utvikle fleksible permisjonsordninger for å øke foreldrenes muligheter til å kombinere omsorgsoppgaver og yrkesaktivitet.

       Disse medlemmer støtter Regjeringens forslag i St.prp. nr. 1 (1996-1997), Barne- og Familiedepartementets budsjettforslag der det heter:

« Regjeringen vurderer å foreslå at fødselspengene skal kunne utbetales med 60 prosent lønnskompensasjon. Dette vil bety at foreldre kan velge mellom 100, 80 eller 60 prosent lønnskompensasjon. Ved å velge 60 prosents alternativet vil permisjonen vare i 70 uker. Det foreslås at foreldre som velger dette nye alternativet også skal kunne benytte tidskontoordningen. »

       Disse medlemmer ser at et slikt forslag, med full utnyttelse av tidskontoordningen, ville kunne legge til rette for fleksibel og redusert arbeidstid for småbarnsfamilier inntil barnet nesten er 3 år. Dette gjør at man ikke mister kontakten med arbeidslivet, og samtidig at man har tid til barna.

       Disse medlemmer mener det bør vurderes å gi yrkesaktive fedre selvstendig opptjeningsrett til permisjon i forbindelse med fødsel, og viser til at Regjeringen har varslet en slik vurdering. Disse medlemmer vil understreke at prinsippet om at retten til fødselspenger skal opptjenes gjennom yrkesaktivitet står fast.

       Disse medlemmer vil forsatt ha en sterk satsing på et barnevern som skal ha høy kompetanse og kvalitet. Det bør arbeides videre med samarbeid sentralt og lokalt mellom barnevern, barnehager, barne- og ungdomspsykiatri, skole- og helsetjeneste, og det bør bli en tettere oppfølging av private barnevernsinstitusjoner.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.6.

       Komiteens medlemmer fra Høyre støtter den satsingen Regjeringen legger til grunn for utbyggingen av barnehager. Men har merket seg at Regjeringen sier den vil:

« ...motvirke tendensen til et todelt barnehagetilbud, (...) gå igjennom samarbeidsformene mellom offentlige og private eiere ut fra målet om et mest mulig samordnet tilbud. »

       Disse medlemmer vil advare mot la kommunene detaljstyre de private barnehagene. Den sterke veksten vi har sett i barnehageutbyggingen ville aldri ha funnet sted uten innsatsen til private barnehageeiere. De private barnehagene må sikres stabile rammebetingelser for sin drift.

       Disse medlemmer viser til at Stortinget i februar 1995 vedtok en ny barnehagelov og at Regjeringen da led en rekke nederlag. Regjeringen hadde foreslått at kommunene skulle få muligheter til å styre opptak og drift i alle private barnehager som mottar statsstøtte. Høyre pekte på at en slik regulering ville medført at langt færre ville være interessert i å starte opp og drive slike barnehager, noe som ville bety redusert barnehageutbygging, og mindre mangfold når det gjelder pedagogisk tilbud, driftsform og åpningstider.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti legger vekt på at en fortsatt utbygging av barnehager er nødvendig. Det er positivt at foreldre, private organisasjoner og andre som ikke først og fremst søker økonomisk fortjeneste, har supplert et mangelfullt offentlig barnehagetilbud. Disse medlemmer mener kommunale opptaksregler bør følges så langt som mulig både i private og offentlige barnehager. Det bør settes kvalitetsnormer med hensyn til bemanning, areal osv. både for offentlige og private barnehager. Disse medlemmer ønsker mer fleksible åpningstider for barnehagene.

       Disse medlemmer går inn for forlengelse av fødselspermisjon forbeholdt far, selvstendige permisjonsrettigheter til fedre i forbindelse med fødsel og omsorg og selvstendig rett til fødselspenger for fedre.

       Disse medlemmer mener barnevernet må styrkes. Lov om barneverntjenester bør evalueres med tanke på å undersøke hvorvidt barns rettigheter og behov for trygge og forutsigbare oppvekstvilkår blir tilstrekkelig ivaretatt. Spesielt er det nødvendig å se nærmere på hvordan det nye nemndsystemet i fylkene fungerer og om de i tilstrekkelig grad ivaretar barnas behov, også der de kommer i konflikt med foreldrenes behov.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

Barnetrygden

       Komiteens medlemmer fra Høyre merker seg at Regjeringen fortsetter den systematiske undermineringen av barnetrygden, ved å foreslå å vurdere søskenprofilen. Dette føyer seg inn i et meget tradisjonsrikt mønster. Regjeringen foreslo i statsbudsjettet 1997 for fjerde år på rad en innstramning i barnetrygden. Dette ble avvist av stortingsflertallet.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen i budsjettet for 1996 foreslo å videreføre satsene fra 1995 uten noen inflasjonsjustering. Disse medlemmer fikk flertall for å øke småbarnstillegget med kr 2590 pr. barn pr. år utover Regjeringens forslag.

       Disse medlemmer merker seg at Regjeringen vil arbeide med sikte på selvstendig opptjeningsrett til fødselspenger for yrkesaktive fedre. I 1994 sa daværende barneminister Grete Berget at fedre bør få fulle fødselspenger under pappapermisjon uavhengig av morens inntekt. Under behandlingen av velferdsmeldingen fikk Høyre flertall for et vedtak om at fedre får fulle fødselspenger uavhengig av morens stillingsbrøk. Disse medlemmer merker seg at Regjeringen trenerer iverksettelsen av Stortingets vedtak i familiepolitikken.

       Disse medlemmer vil oppsummere følgende punkter der forskjellene til Regjeringens i familiepolitikken er store. Disse medlemmer vil:

-	Sette valgfriheten for den enkelte familie først.

-	Bevare og styrke barnetrygden.

-	Innføre kontantstøtte for å gi økt valgfrihet.

-	Ta vare på private barnehager, ikke la kommunen skal overstyre.

-	Gi foreldrene valgfrihet når det gjelder hvordan de fordeler permisjonstiden mellom seg.

-	At fedrene skal ha mulighet til å være hjemme med barna, og vil gi dem fødselspenger uavhengig av mors inntekt, mens Regjeringen ønsker å utrede saken i de neste 4 år.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

6.2.3 Barne- og ungdomspolitikken

6.2.3.1 Sammendrag

       De fleste barn og unge i Norge har fått det bedre i løpet av 1990-årene. Det er likevel grupper som både har dårlig økonomi og som har vanskeligheter på andre områder. Regjeringen vil prioritere innsatsen for barn og ungdom med vanskelige oppvekstvilkår.

       Det skal legges stor vekt på å få barn og ungdom som medspillere i planleggingen og gjennomføringen av de ulike aktivitetene det gis støtte til. Aktiv medvirkning i tidlig alder gir barn og ungdom trening og opplæring i demokratisk arbeid. FNs konvensjon om barnets rettigheter og barnerepresentantordningen i kommunene har satt økt fokus på barn og ungdoms rettigheter. Regjeringen har gjennom flere år støttet opp om lokalt forsøksarbeid for å stimulere barn og ungdoms deltakelse i lokal planlegging i kommunene. Erfaringer viser at der barn og unge har deltatt, har de bidratt med verdifull kunnskap, slik at tilbudene er blitt bedre og mer i tråd med de unges ønsker.

       Tiltak for å forebygge negative tendenser som rus og kriminalitet, mobbing og vold og rasisme skal fortsette og utvikles videre. Det skal utarbeides et felles utviklingsprogram om forebyggende arbeid rettet mot barn og ungdom, i samarbeid mellom flere departementer. Endringene i samarbeidsformene mellom ulike hjelpeinstanser som arbeider med barn og ungdom, vil være viktige element i dette arbeidet. På nasjonalt plan vil Regjeringen trekke med også de frivillige organisasjonene for å samordne, kvalitetssikre og videreutvikle den forebyggende innsatsen. Det forebyggende arbeidet på lokalt plan må skje på tvers av etatene, og knyttes opp til barn og ungdoms oppvekstmiljø i lokalsamfunnet. Det er en utfordring, i tråd med Regjeringens solidaritetspolitikk, å styrke barn og ungdoms egen innsats i det forebyggende arbeidet. Regjeringen vil fortsatt gi midler til barn og ungdom i de større byene. Integrerende tiltak overfor barn og ungdom med innvandrerbakgrunn står sentralt her.

       Noen barn og unge utvikler sterke atferdsavvik. Samfunnet har et ansvar for å sette inn tiltak mot disse atferdsavvikene både for å hjelpe de personene som utfører disse handlingene og for å verne andre personer som blir rammet. Regjeringen vil utarbeide en handlingsplan for barn med sterke atferdsproblemer.

       Samfunnet blir stadig mer internasjonalisert. Kunnskap om andre lands kultur og språk vil bli stadig viktigere om Norge skal kunne spille en aktiv rolle i internasjonale sammenhenger i framtiden. Internasjonal erfaring er også en berikelse for den enkelte og et viktig bidrag til å fremme toleranse. Norge deltar allerede i dag i en rekke typer samarbeid i europeisk sammenheng på opplærings- og utdanningsområdet. Regjeringen vil videreføre arbeidet for at norsk ungdom skal kunne delta i kulturutveksling, samt få tilbud om opplæring og utdanning utenfor landets grenser. Dette arbeidet vil skje gjennom samarbeidsavtaler med andre lands myndigheter, og ved å stimulere til samarbeid mellom de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonene over landegrensene.

       For mange barn og unge er den nye informasjonsteknologien en naturlig del av hverdagen. Informasjonsteknologien gir store muligheter både for enkeltmennesker og samfunnet som helhet. Det må unngås at det blir skapt nye sosiale skillelinjer, eller skiller mellom jenter og gutter, som følge av teknologiutviklingen. Regjeringen ser det som viktig å sikre alle barn og unge god tilgjengelighet til informasjonsteknologi, og likeverdige muligheter for opplæring i bruk av verktøyet. Skolen har en viktig oppgave her, jf. avsnitt 4.1.3 i meldingen.

       Det frivillige barne- og ungdomsarbeidet representerer en viktig ressurs for det norske samfunnet. Det omfattende engasjementet som legges ned både fra barn og ungdom selv og fra foreldre og andre voksne må sikres og videreutvikles. Regjeringen vil fortsatt støtte opp om de frivillige barne- og ungdomsorganisasjonenes virksomhet, og arbeide for å bedre organisasjonenes rammebetingelser. Dette vil blant annet skje ved at deler av Pengelotteriets inntekter skal kanaliseres til det frivillige barne- og ungdomsarbeidet, jf. avsnitt 4.2.3 i meldingen.

       Regjeringen vil i samarbeid med Sametinget vurdere tilbudene til samiske barn og unge gjennom oppfølging av Sametingets barne- og ungdomsplan. Det er et mål å gi samiske barn en utdanning som sikrer forankring i samisk språk og kultur, samtidig som det legges grunnlag for å kunne fungere som aktive medlemmer av det norske samfunn. Som ledd i den nasjonale gjennomføringen av FNs urbefolkningstiår (1995-2005), vil det bli lagt vekt på å styrke informasjonen om samisk kultur overfor barn og unge.

6.2.3.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener at fritidsaktivitetene er en sentral del av oppvekstmiljøet og ungdomskulturen, og at verdien av den innsatsen som blir nedlagt av de frivillige organisasjonene er betydelig. Disse medlemmer mener innsatsen for barn og ungdom med vanskelige oppvekstvilkår bør prioriteres. Det er viktig at også de frivillige organisasjonene trekkes med for å samordne, kvalitetssikre og videreutvikle den forebyggende innsatsen. Disse organisasjonene utfører viktige samfunnsoppgaver og etablerer sosiale nettverk, som kan være med å bygge fundamentet i det forebyggende arbeidet.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen vil fremme forslag til endringer i skatte- og avgiftsreglene for allmennyttige organisasjoner i løpet av våren 1997. Samtidig legger Regjeringen opp til at deler av overskuddet fra FLAX de neste årene skal tilfalle frivillige organisasjoner. Disse medlemmene vil understreke at målet er å sikre at frivillige og offentlige kultur- og fritidstilbud til barn og unge sikres gode vilkår.

       Disse medlemmer mener at ungdom, som fremtidens brukere og forvaltere av nærmiljø og lokalsamfunn, skal ha innflytelse i beslutningsprosessen, og at de skal bli tatt med på råd om hvordan de ønsker fremtiden i hjemkommunen skal være.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.4, 8.2.6 og 8.2.10.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til sine merknader under avsnitt 6.2.12 foran.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener det er en verdi i seg selv at ungdom har makt. Det er en verdi fordi ungdom som gruppe har visse fellesinteresser, fordi de er opptatt av andre saker enn foreldrene sine, fordi de er i en annen fase av livet med andre behov og andre prioriteringer. Skal demokratiet være representativt må ungdom ha reell innflytelse over samfunnets prioriteringer. Det er ikke vanskelig å se resultatene av ungdoms manglende makt i dag: Valgoppslutningen blant unge er langt lavere enn gjennomsnittet. De sakene ungdom er mest opptatt av miljø, utdanning og antirasisme - får ikke gjennomslag i politikken. Og viktigst av alt: Ungdoms levekår er dårligere enn for resten av befolkningen, og forskjellene øker. Disse medlemmer mener dette må bedres på ved å gi ungdom sterkere innflytelse på sin egen hverdag og ved å sørge for at ungdoms representasjon i parlamentariske organer blir bedre.

6.3 Forebygging og bekjempelse av kriminalitet

6.3.1 Mål status og hovedlinjer i kriminalitetspolitikken

6.3.1.1 Sammendrag

       Regjeringen vil sikre enkeltmennesket trygghet, og sette fellesskapet bedre i stand til å hindre at lovbrudd skjer. Et samfunn basert på omsorg for enkeltmennesket og hjelp til de som faller utenfor, gir det beste grunnlaget for å forebygge kriminalitet. Kampen mot kriminaliteten er et av Regjeringens viktigste innsatsområder. Tryggheten skal sikres for den enkelte, uavhengig av økonomisk og sosial status, og fellesskapets interesser skal vernes.

       Kriminaliteten er lav i Norge sammenlignet med de fleste andre land. De siste tiårene har imidlertid kriminalitetsutviklingen her i landet vært bekymringsfull. Ikke minst gjelder dette økningen i volds- og narkotikakriminalitet. Selv om svært få rammes av vold og overgrep, er frykten for at dette skal skje med på å begrense friheten.

       Vold og overgrep skjer hyppigere innenfor husets fire vegger - og av en overgriper offeret kjenner, enn ute blant ukjente. Kvinner, barn og eldre mennesker rammes av dette. Omfanget er antakelig større enn det som blir offentlig kjent.

       Kriminalitetsforebyggende arbeid har som hovedmål å hindre at kriminalitet begås og at enkeltpersoner utvikler kriminell atferd. Det skal mobiliseres til forebyggende innsats og samarbeid på tvers av sektorer, etater, profesjoner og forvaltningsnivåer. Den viktigste målgruppen for politiets forebyggende arbeid er ungdom i risikosonen. Skolene har også et spesielt ansvar her.

       Det gode samarbeidet mellom politiet og barnevernet, gjennom blant annet barnevernvaktordningen skal utvikles videre. Det skal legges vekt på tiltak overfor ungdomsmiljøene i de store byene for å motvirke gjengkriminalitet og voldelig rivalisering mellom ungdomsgjenger. Førstegangskriminelle vil også bli viet særlig oppmerksomhet med sikte på å hindre ytterligere lovbrudd.

       Det er nær sammenheng mellom hvor raskt lovbrudd blir oppklart og straffet, og den allmennpreventive og forebyggende effekt straffen har. Regjeringen vil understreke betydningen av rask straffesaksbehandling, herunder rask domsavsigelse og umiddelbar iverksetting av straff. Dette viser at samfunnet tar forbrytelser alvorlig, og det har samtidig en preventiv funksjon. Utviklingen i straffenivå og eventuell bruk av alternative straffereaksjoner vil bli løpende vurdert.

       Ved hjelp av frihetsbegrensende reaksjoner markerer samfunnet at kriminell atferd ikke aksepteres. Risikoen for tilbakefall for tidligere straffedømte ser ut til å være økende. I arbeidet med å rehabilitere straffedømte, må det særlig legges vekt på førstegangsdømte/sonere. Straffens lengde og innhold må i tillegg til forbrytelsens grovhet tilpasses målet om rehabilitering. For å lykkes i rehabiliteringsarbeidet er det en forutsetning at den straffedømte selv tar ansvar, og gjør en innsats for å endre sitt handlingsmønster. Det er en særlig utfordring å innrette tiltakene slik at de bidrar til at straffen reduserer faren for nye straffbare handlinger. I dette arbeidet vil videreutvikling av individuelle soningsplaner være et viktig virkemiddel.

       Vold er en krenking av individet. Regjeringen vil derfor ha bekjempelse av vold som et av sine viktigste mål. Det er viktig å styrke arbeidet med å skape holdninger som sikrer respekt for enkeltmenneskets integritet og eiendom. Voldskriminalitet skal bekjempes gjennom en målrettet innsats basert på kartlegging og grundige analyser av voldsproblemene. Disse analysene skal danne grunnlag for planer som skal utarbeides i alle politidistrikter. Det er en klar sammenheng mellom rusmisbruk og kriminalitet. Regjeringen er derfor opptatt av å sikre politisk styring og kontroll med omsetning og skjenking av alkohol og arbeide systematisk mot ulovlig omsetning av narkotiske stoffer. Arbeidet med å kontrollere tilgangen til og oppbevaring av våpen skal intensiveres, og Regjeringen vil i løpet av 1997 legge fram et forslag til ny våpenlov.

       En mobilisering mot vold og kriminalitet må skje nedenfra. Regjeringen vil arbeide for å aktivisere befolkningen i tiltak for å forebygge vold. Offentlige myndigheter skal samarbeide med frivillige organisasjoner for å drive holdningsskapende arbeid mot vold. Politiet og den øvrige justissektoren har et hovedansvar for å bekjempe volds- og annen kriminalitet, men uten befolkningens medvirkning vil ikke oppgavene kunne løses. Regjeringen vil videreføre flere av tiltakene mot vold og ordensforstyrrelser i forebyggingsplanen « Trygghet og nærhet i hverdagen » ved at det utarbeides et nasjonalt kriminalitetsforebyggende program. I tillegg til tiltak mot gatevold skal det settes fokus på all voldskriminalitet, vold som utøves i hjemmene og mot eldre og barn.

       Regjeringen vil arbeide for et mer synlig og tilgjengelig politi i nærmiljøet. Faste politikontakter som jevnlig besøker skoler og andre institusjoner i nærmiljøet, er et viktig tiltak for å skape økt trygghet. Nærpoliti virker forebyggende, bidrar til redusert kriminalitet og øker folks sikkerhet. Denne innsatsen vil derfor bli videreført og intensivert. Politiet skal være synlig i nærmiljøet ved uniformert, oppsøkende tjeneste på steder og til tider hvor det erfaringsmessig lett oppstår lovbrudd og kriminalitet.

       Regjeringen vil styrke arbeidet med å gi kriminalitetsofre hjelp, råd og støtte. I en del tilfeller kan det være viktig at den fornærmede part kan forklare seg uten at tiltalte er til stede. Akuttmottak for voldsofre har vist seg å være hensiktsmessig for å kunne yte strakshjelp og forebygge etterskader. Egne voldtektsmottak i regi av legevakttjenestene, der de rammede kan få kvalifisert hjelp, har også vist seg å kunne være et godt støtte- og oppfølgingstiltak overfor voldtektsofre.

       Regjeringen vil forsterke innsatsen mot narkotikabruk og intensivere arbeidet med å bekjempe ulovlig innførsel av narkotika. Tilgangen på narkotika må reduseres, og etterforskning av ulovlig innførsel og omsetning av narkotika må prioriteres. Hovedinnsatsen vil bli satt inn mot bakmennene, de som forhandler og tilbyr narkotika. Innsatsen for å unngå at unge starter med narkotika, samt rehabiliteringen av misbrukere, skal fortsette med stor styrke. Regjeringen seiret klart nei til legalisering av bruken av narkotiske stoffer, jf. St.meld. nr. 16 (1996-1997) Narkotikapolitikken.

       Innsatsen for å motvirke svart økonomi skal videreføres, blant annet gjennom Økokrims arbeid med skatte- og avgiftssaker. Samarbeidet mellom kontrollinstitusjonene og politiet skal også videreføres. Samarbeidet mellom ulike etater og ressursutnyttelsen skal gjennomgås og vurderes med utgangspunkt i den faktiske kriminalitetsutviklingen.

       Med bakgrunn i de utfordringer justissektoren står overfor, vil det i programperioden være behov for å se nærmere på organiseringen av sektoren. Målet må være å sikre at justisforvaltningen kan møte de krav som stilles til en moderne rettsstat på en best mulig måte.

       Det internasjonale samarbeidet om bekjempelse av narkotikaforbrytelser blir stadig viktigere og mer effektivt. Tverrfaglig europeisk samarbeid om kontrolltiltak, samt informasjonsutveksling og kriminaletterretning, er i denne sammenheng sentralt. Norge deltar aktivt i en rekke organisasjoner og fora på nordisk nivå der kampen mot alvorlig internasjonalt organisert kriminalitet blir behandlet. Norge vil i tiden som kommer søke å øke samarbeidet med Interpol. Norges samarbeidsavtale med Schengen-landene gir et godt grunnlag for et styrket europeisk samarbeid om kriminalitetsbekjempelse.

       Regjeringen ser det som viktig å styrke det operative politisamarbeidet, bygge ut samarbeidet om kriminalitetsbekjempelse i Østersjøregionen og forsterke det nordiske politi- og tollsamarbeidet.

6.3.1.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig med Regjeringen i at kampen mot kriminalitet skal være et av de viktigste satsingsområdene i politikken, noe som også Stortinget har vist gjennom de siste årenes bevilgninger på justissektoren. Disse medlemmer vil likevel peke på at ikke alle problemer innen justissektoren lar seg løse med mer penger til politi- og lensmannsetaten. Det vil også være nødvendig å satse videre på forebygging av kriminalitet. Disse medlemmer viser i den forbindelse til B.innst.S.nr.4 (1996-1997), hvor en enstemmig justiskomité uttaler:

« Komiteen er einig i at kampen mot vald framleis må vere eit av dei høgast prioriterte områda innan kriminalpolitikken, og meiner det er naudsynt at seksualisert vald og overgrep mot barn vert gjeve ein sentral plass i dette arbeidet.

Årsakene til vald og kriminalitet er samansatte, men kriminalitet avspeglar ofte samfunnet. Kalde, umenneskelege samfunn og dårlege oppvekstvilkår kan vere årsak til vald og kriminelle handlingar. Heilskapstenking og førebygging av problem er derfor viktig i samfunnsplanlegginga. »

       Disse medlemmer deler Regjeringens syn på at hovedmålet med det kriminalitetsforebyggende arbeidet er å hindre at kriminalitet begås og at enkeltpersoner utvikler kriminell adferd. Disse medlemmer vil peke på at en god kriminalpolitikk krever at vi retter oppmerksomheten både mot det ansvaret den enkelte har, og mot de samfunnsforholdene som særlig virker inn på utviklingen av kriminalitet. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn understreke at en må satse på et bredt spekter av virkemidler for å få redusert volden og kriminaliteten i samfunnet.

       Disse medlemmer deler Regjeringens syn om at det er nødvendig med en bred mobilisering mot vold og kriminalitet og at denne mobiliseringen også må komme fra befolkningen. I den sammenheng er det viktig å understreke samarbeidet med de frivillige organisasjonene for å drive holdningsskapende arbeid. Disse medlemmer støtter Regjeringens planer om å utarbeide et nasjonalt kriminalitetsforebyggende program.

       Disse medlemmer mener videre at samfunnet må gi familien mer tid til omsorg. Det er i familien at barn får grunnleggende trygghet og lærer å ta personlig ansvar. På samme måte vil disse medlemmer understreke sammenhengen mellom underholdningsvold og den økende volden i samfunnet. Disse medlemmer vil derfor peke på betydningen av å styrke verdinormene og det holdningsskapende arbeidet i samfunnet.

       Disse medlemmer vil understreke at det er en klar sammenheng mellom rusbruk og kriminalitet, og mener derfor at reglene for skjenking av alkohol må utformes slik at de er med på forebygge kriminalitet.

       Disse medlemmer deler Regjeringens syn på at det en sammenheng mellom hvor raskt lovbrudd blir oppklart og den allmennpreventive og forebyggende effekt straffen har. Disse medlemmer mener samtidig at en i dette arbeidet også må veie hensynet til en rettferdig behandling og rettssikkerhet opp mot hensyn til effektivitet.

       Disse medlemmer vil understreke betydningen av et synlig og tilgjengelig politi. Nærpolitimodellen bør bygges videre ut i byene. Disse medlemmer mener videre at omorganiseringsprosessen i politi- og lensmannsetaten må følge de forutsetninger som er lagt til grunn med en desentralisert etat med god lokalkunnskap.

       Disse medlemmer vil forsterke innsatsen mot narkotikabruk og intensivere arbeidet med å bekjempe ulovlig innførsel av narkotika, og støtter den klare holdningen til Regjeringen mot å legalisere bruken av narkotiske stoffer.

       Ikke minst på grunn av narkotikaproblemene, men også som følge av en mer organisert internasjonal kriminalitet, mener disse medlemmer at det blir nødvendig med et mer effektivt og bedre internasjonalt politisamarbeid. Disse medlemmer vil i den forbindelse vise til Innst.S.nr.192 (1991-1992), hvor justiskomiteen behandlet stortingsmeldingen om kriminalitet. Her sier en samlet komite at bortfallet av grensekontroll i Europa vil måtte kreve tiltak for å erstatte dette gjennom økt informasjonsutveksling og et nærmere samarbeid mellom de ulike nasjonale politiorganisasjonene.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen i vår har lagt fram en egen proposisjon om en samarbeidsavtale mellom Norge, Island og Schengen-landene. Disse medlemmer mener dette samarbeidet kan innebære et nytt og viktig virkemiddel i kampen mot internasjonal og organisert kriminalitet. Disse medlemmer er opptatt av at dette samarbeidet ikke skal komme i stedet for, men i tillegg til det gode samarbeidet Norge har med andre land.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.10, « Trygghet i hverdagen », samt sine respektive fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at trygghet mot overgrep er en forutsetning for frihet og livsutfoldelse. Forebygging og bekjempelse av kriminalitet blir derfor en av myndighetenes viktigste oppgaver. Kriminalitet er alvorlig ikke bare som en trussel mot den enkeltes trygghet, men også et tegn på normoppløsning og sviktende fellesskap. I de senere år har det vært en merkbar økning i kriminaliteten, og spesielt økningen i volds- og narkotikakriminaliteten er alarmerende.

       Disse medlemmer mener at man må forebygger kriminaliteten på flere områder. Viktige tiltak er å bevisstgjøre den enkelte for at man har ansvaret for egne handlinger. Gi mer handlefrihet og ansvar til familien slik at båndene mellom mennesker styrkes. Ha en mer individuell oppfølgning i skolen slik at færre sliter og faller utenfor, og skape et mer fleksibelt arbeidsmarked som vil gi jobbmuligheter til de som er satt utenfor.

       Disse medlemmer vil understreke at selv om forebyggende arbeid er det viktigste for å forebygge kriminalitet på lang sikt, er en umiddelbar og sterk reaksjon viktig for å demme opp på kort sikt. Hver gang en gjerningsmann slipper unna for en « liten » forbrytelse blir terskelen lavere for å begå mer alvorlig kriminalitet og normene i samfunnet undergraves. Disse medlemmene støtter regjeringen i at en rask straffesaksbehandling, herunder rask domsavsigelse og umiddelbar iverksetting av straff. Dette har en preventiv funksjon og det viser at samfunnet tar forbrytelser alvorlig. Disse medlemmer har tatt konsekvensen av dette gjennom forslag om økte bevilgninger ved budsjettbehandlingen.

       For å forebygge mot ny kriminalitet er det etter disse medlemmers mening viktig med tiltak straks en person er løslatt fra fengsel. Spesielt må kontrollen med betingelsene for løslatelsen bli mer effektiv, og det må reageres på brudd på disse betingelsene.

       Disse medlemmer er enige med Regjeringen når den sier klart nei til legalisering av narkotika, og støtter at man må forsterke innsatsen mot bruk av narkotika og bekjempe ulovlig innførsel av narkotika.

       Disse medlemmer vil påpeke at Regjeringen synes å legge for mye vekt på å utarbeide planer og kartleggingsvirksomhet, istedenfor å sette inn resurssene på de tiltakene som vi vet kan hjelpe mot kriminaliteten. For eksempel ser vi nå at den viktige meldingen om kriminalomsorg er utsatt. Den er det arbeidet med siden forrige stortingsperiode, og den blir ikke behandlet av dette Stortinget.

       For å heve respekten for andre menneskers liv og eiendom, samt øke tryggheten i nærmiljøet, vil disse medlemmer:

-	Føre en politikk for å øke det personlige ansvaret og styrke de personlige fellesskapene, og derved bidra til å forhindre at mennesker faller utenfor.

-

Legge vekt på offerets rettigheter og behov for hjelp, blant annet gjennom å innføre regler for hvordan offeret skal behandles i møte med offentlige instanser, gi økt innsyn og deltagelse for offeret i straffesaker, prioritere erstatning til ofrene ved økonomisk forfølgelse av kriminelle og etablere et voldsofferfond.

-	Behandlingstilbudet etter voldtekt og incest må styrkes.

-	Arbeide for å innføring av tidsfrister som bestemmer hvor lenge et offer for alvorlig vinningskriminalitet, som innbrudd i boligen , skal måtte vente på politiets bistand.

-	Fjerne flaskehalser hos politi, påtalemyndigheter, domstoler og i kriminalomsorgen for å redusere tiden mellom anmeldelse, pågripelse, dom og soning. Prioritere saker med kjent gjerningsmann.

-	Gjøre politiet mer synlig i nærmiljøene, blant annet er det viktig å frigjøre politifolk fra oppgaver som andre kan ivareta og ved å øke utdannelseskapasiteten ved Politihøyskolen.

-	Stimulere til frivillig kriminalitetsforebyggende arbeid, som f.eks. natteravner.

-	Opprettholde en streng narkotikalovgivning og styrke samarbeidet over grensene.

-	La Norge delta i Schengen-samarbeidet og derved bedre Norges muligheter til å motarbeide organisert og internasjonal kriminalitet i samarbeid med andre europeiske land.

-	Se til at utenlandske statsborgere som begår alvorlige forbrytelser i utgangspunktet møtes med straff og utvisning, med mindre spesielle forhold ved straffeforfølgningen i deres hjemland taler mot dette.

-	Eskortere mennesker som ulovlig oppholder seg i Norge ut av landet, og styrke politiets evne til å reagere i slike spørsmål.

-	Bruke konfliktrådene aktivt. Samfunnet skal markere grenser også ved mindre førstegangsovertredelser. Lovbryterens forpliktelser skal øke, og konfliktrådet skal operere på offerets premisser.

-	Gjeninnføre en kriminell lavalder på 14 år og derved styrke muligheten til å hjelpe og rettlede unge lovbrytere.

-	Sikre strengere straffer for uprovosert og seksualisert vold, om nødvendig ved innføring av minimumsstraffer.

-	Gjennomgå erfaringene med straffeprosessloven i voldtektssaker.

-	Sikre full straffeutmåling allerede ved første domfellelse.

-	La lovbrytere sone straffen fullt ut dersom vedkommende for tredje gang dømmes for forbrytelse med mer enn 3 års strafferamme.

-	Styrke vernet mot farlige og sinnslidende lovbrytere, og bedre behandlingstilbudet for disse.

-	Tillate romavlytting etter de restrektive regler som for samme kriterier som telefonavlytting i dag.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Norge i likhet med andre industrialiserte samfunn hatt en dramatisk økning i den registrerte kriminaliteten. Anmeldte lovbrudd er seksdoblet i løpet av de siste 30 årene. Vinningsforbrytelser utgjør hovedtyngden, men skadeverk og voldskriminalitet utgjør også en betydelig andel av de anmeldte lovbrudd. Voldskriminaliteten har blitt grovere de siste åra. Omkring 80 % av all voldskriminalitet skjer når gjerningsmannen er påvirket av alkohol eller narkotika.

       Seksuelle overgrep mot både barn og kvinner utgjør en alvorlig og utbredt form for kriminalitet. Det er vanskelig å tallfeste omfanget fordi mørketallene er høye. Omsetning av narkotika er ofte en del av organisert kriminalitet på tvers av landegrenser. Økt mobilitet, nedbygging av grensekontroll, frie kapitalbevegelser og ny teknologi har til sammen ført til friere spillerom for denne type kriminalitet. Skatteunndragelser og ulovligheter i mange konkurser svekker respekten for lov og rett samtidig som det offentlige mister inntekter. En regner i dag med en svart økonomi i Norge på mellom 40 og 60 mrd. kroner. Dette skaper troverdighetsproblemer for næringslivet totalt, i tillegg til hva slik virksomhet koster det offentlige i form av tapte inntekter. Det anslås et tap på minst 20 mrd. kroner på denne virksomheten.

       Miljøkriminalitet med ulovlige giftutslipp setter menneskers liv og helse i fare i tillegg til de ødeleggelser vårt miljø påføres.

       Ny teknologi gjør det enklere å spre ulovlig informasjon og billedmateriale, slik som barneporno.

       I en internasjonalisert verden risikerer vi og at konflikter andre steder på kloden kan få direkte virkning for oss i form av terroraksjoner eller politisk motivert vold.

       Disse medlemmer mene en helhetlig kriminalpolitikk krever at samfunnet reagerer både overfor den enkelte lovbryter og overfor samfunnsforhold som særlig påvirker kriminaliteten. En rettferdig fordeling av samfunnsgodene, et samfunn som har arbeid til alle og et samfunn der lederne inngir tillit og er lovlydige er nødvendig for å forebygge og redusere kriminalitet. En restriktiv skjenkepolitikk, bevisst satsing på rusfrie tilbud og økte ressurser til informasjonsarbeid blant barn og unge om rusmidler er viktig kriminalitetsforebyggende arbeid. En skjerping av våpenloven, styrking av kontroll med omsetning av våpen og ammunisjon og skjerpet straff for ulovlig besittelse av våpen er viktige tiltak i kampen mot voldskriminalitet.

       Disse medlemmer legger vekt på skolering av politi og rettsapparat og bedre støtte til voldsofre og ofre for seksuelle overgrep er viktig for å få redusert mørketallene. Behandlings- og støtteapparatet for dem som har vært utsatt for seksuelle overgrep eller voldsovergrep må styrkes.

       Komiteens medlem, representanten Stephen Bråthen, viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

6.4 Boligpolitikken

6.4.1 Sammendrag

6.4.1.1 Mål og status

       Boligen og bomiljøet er av stor betydning for den enkeltes levekår gjennom hele livsløpet. Boligen og bomiljøet gir en ramme rundt dagligliv, sosial kontakt og rekreasjon. Et viktig grunnlag for barn og ungdoms utvikling og muligheter legges i bo- og nærmiljøet. Regjeringens mål i boligpolitikken er at alle skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø. Det fordelingspolitiske aspektet er blitt mer sentralt i boligpolitikken. Offentlig støtte må rettes inn mot de grupper som trenger det mest. Virkemidlene i boligpolitikken skal bidra til å utjevne ulikhetene i boforhold og bomiljø.

       Et nært samarbeid mellom boligsamvirket, kommunene og staten har gjort det mulig for de fleste å skaffe seg en bolig innenfor akseptable kostnadsrammer. Statlige støtteordninger har gjort dette mulig også for grupper med svak økonomi. Husbanken står sentralt i Regjeringens boligpolitikk.

       Lån og tilskudd fra Husbanken medvirker til bygging og fornyelse av gode, nøkterne boliger, rimelige boutgifter og en god boligfordeling. Husbanken skal gi alle mulighet til å skaffe seg en egnet bolig. Den skal både forvalte ulike tilskuddsordninger og være en generell boligbank. Husbanken tilbyr rimelige lån uten behovsprøving og uten ordinær kredittvurdering. Videre tilbyr Husbanken tilskudd og bostøtte etter behovsvurdering. I tillegg kommer støtten til byfornyelse og bedre bomiljø.

       Med sine standardkrav skal Husbanken bidra til nøkternhet, kvalitet og god økologisk og økonomisk ressursbruk på boligsektoren. Husbanken skal bidra til å sikre nivået på boligbyggingen. Uten en slik offentlig boligbank ville de konjunkturavhengige svingningene i nybyggingen bli større.

6.4.1.2 Boligpolitiske tiltak

       Husbankens prinsipper for rentefastsettelse og låne- og tilskuddsordninger ble lagt om i 1996, med sikte på å styrke de fordelingspolitiske målsettingene i boligpolitikken. Boligsubsidiene skal rettes mot de som trenger det mest. Boligtilskudd og etableringslån er sentrale virkemidler for å sikre husstander med svak økonomi en høvelig bolig. Bostøtteordningen letter situasjonen for husstander med lav inntekt. I tillegg vil byfornyelse og bolig- og miljøkvaliteter vektlegges sterkere ved tildeling av lån og støtte.

       Den norske boligmassen domineres av eierboliger. Flere utleieboliger vil imøtekomme behovene til førstegangsetablerende ungdom, flyktninger, utdanningssøkende og andre som trenger tidsbegrensede boligløsninger. Ordningen med rente- og avdragsfrie lån i Husbanken ble i 1994 endret til en ordning hvor kommuner, selskaper og stiftelser o.l. kan få tilskudd til bygging eller kjøp av boliger for utleie. Så langt har ikke ordningen blitt brukt i særlig grad. Regjeringen vil foreta en gjennomgang av de boligpolitiske virkemidlene med sikte på å øke tilbudet av utleieboliger.

       Oppstartingstilskudd og lån til omsorgsboliger og sykehjem har som formål å stimulere kommunene til å bygge og tilrettelegge flere botilbud for pleie- og omsorgstrengende. Kommunene er mottakere av tilskuddet og organiserer boligene hovedsakelig som leieboliger.

       Det er Regjeringens mål at levekårene for utsatte befolkningsgrupper i storbyene skal bedres. Boligutbedringer i storbyområder skal følges opp med forbedringer av de fysiske utemiljøene og tjenestetilbudet. Ved å utvikle disse områdene til attraktive bomiljøer, vil en også bidra til utjevning av levekårene og en mer variert befolkningssammensetning i utsatte storbyområder.

       I dag varierer fastsettelsen av boligenes ligningsverdi sterkt rundt om i landet, som følge av mangelfulle regler for taksering. Dette innebærer at de nåværende ligningstakstene ikke ivaretar hensynet til lik beskatning av sammenlignbare boliger. Regjeringen har derfor fremmet et forslag til nytt takseringssystem for boligeiendommer, St.meld. nr. 45 (1995-1996), for å ivareta behovene for et enhetlig takstgrunnlag. Ut fra fordelingshensyn bør vanlige boliger skattlegges klart lavere enn annen formue, og det nye systemet skal inneholde regler som skjermer vanlige boliger mot økt skattlegging. Foruten god fordelingsprofil bør en sørge for at skattesystemet ikke oppmuntrer til investeringer i store og dyre boliger på bekostning av andre investeringer med større samfunnsmessig avkastning.

       Regjeringen planlegger i løpet av 1999 å legge fram for Stortinget et endelig forslag til ulike satser m.v. i boligbeskatningen, basert på det nye takseringssystemet. Takseringssystemet skal også ligge til grunn for formuesskatten og for utskrivning av kommunal eiendomsskatt. Også for disse skatteartene vil det bli foreslått skjermingstiltak for å unngå økt skatt på vanlige boliger.

       Et av de viktigste formålene med boliglovgivningen er å sikre trygghet for beboerne enten man er leier eller eier. Botrygghet for leiere er sikret gjennom husleieloven fra 1939 og husleiereguleringsloven fra 1967. Et regjeringsoppnevnt utvalg utarbeidet i 1993 forslag til én felles ny lov. Regjeringen vil basert på dette forslaget legge fram en lovproposisjon som blant annet viderefører regler som beskytter mot urimelige oppsigelser og urimelige leiekrav.

       Forslag til ny eierseksjonslov er til behandling i Stortinget, jf. Ot.prp. nr. 33 (1995-1996) . Ved utformingen av lovforslaget har Regjeringen blant annet lagt vekt på å innarbeide bestemmelser som vil forhindre at en sameier lider økonomisk tap dersom naboene misligholder sine forpliktelser overfor sameiet. Det er også innarbeidet klarere vilkår for å kunne seksjonere en eiendom. Etter en tid skal Regjeringen evaluere loven og eventuelt vurdere nye tiltak, dersom det er nødvendig for å sikre sameiernes botrygghet. I forslaget til en ny eierseksjonslov foreslås også at stat, kommune eller fylkeskommune kan få adgang til å erverve inntil 10 % av seksjonene i sameiet for å gjøre det lettere å skaffe boliger blant annet til flyktninger.

       Det har skjedd store endringer på boligmarkedet siden siste hovedrevisjon av borettslovene i 1974. Regjeringen går inn for at det foretas en gjennomgående revidering av både boligbyggelags- og borettslagsloven, med sikte på å tilpasse boligsamvirkets rammebetingelser bedre til dagens situasjon.

6.4.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at målet med boligpolitikken er at alle skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø. Det fordelingspolitiske aspektet er blitt mer sentralt i boligpolitikken. For å forebygge levekårsforskjeller må det frambringes allsidige tilbud i alle strøk og satses mer på bolig- og miljøfornyelse. I denne sammenheng er det viktig at offentlig støtte rettes inn mot de grupper som trenger det mest. Disse medlemmer peker på at det er viktig å gi et godt tilbud til unge i etableringsfasen og til eldre og funksjonshemmede som trenger tilrettelagte boliger. Virkemidlene i boligpolitikken skal bidra til å utjevne ulikheten i boforhold og bomiljø.

       Disse medlemmer viser til at Husbanken historisk sett har vært det viktigste boligpolitiske instrument i Norge. Disse medlemmer mener at Husbanken fortsatt skal ha en sosial profil og være statens viktigste operative virkemiddel i boligpolitikken. Den skal både forvalte ulike tilskuddsordninger og være en sterk generell boligbank. Disse medlemmer viser til Innst.S.nr.117 (1996-1997) fra kommunalkomiteen hvor det uttales:

« Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at Husbanken er statens viktigste virkemiddel i boligpolitikken. Husbanken stimulerer produksjonene av nye, rimelige boliger av nøktern størrelse og standard. Banken spiller også en viktig rolle når det gjelder å sikre god boligkvalitet, boligutbedringer og boligetableringen. Husbankens utlånsramme påvirker nivået på den samlede boligbyggingen, derfor blir banken brukt aktivt for å få en så jevn boligproduksjon som mulig. »

       Disse medlemmer viser til at Husbanken skal bruke egne tilskudds- og låneordninger aktivt for i samarbeid med kommunene å hjelpe utsatte grupper på boligmarkedet. Særlig trengs flere omsorgsboliger for eldre og livsløpsboliger for funksjonshemmede og andre. Husbankens rolle som generell boligbank er også viktig. Med sine standardkrav skal Husbanken bidra til nøkternhet og god økonomisk ressursbruk på boligsektoren. Den må sikre alle muligheten til å disponere en egnet bolig i et godt bomiljø. For å sikre et tilstrekkelig tilbud om nøkterne boliger og en jevn og stabil boligproduksjon, må Husbanken også i framtida finansiere en betydelig andel av nybyggingen. Disse medlemmer viser til at Husbanken skal bidra til å sikre nivået på boligbyggingen. Uten en slik offentlig boligbank ville de konjunkturavhengige svingningene i nybyggingen bli større.

       Disse medlemmer viser til at et høyt prisnivå og press på boligmarkedet i første rekke rammer dem som ikke er inne på markedet. Derfor er det viktig å sikre at inngangsbilletten til boligmarkedet blir overkommelig. Det nye boligtilskuddet til ungdom i etableringsfasen bør utvikles videre med sikte på at det kan bli et viktig innslag i den sosiale boligpolitikken.

       Den norske boligmassen domineres av eierboliger. Disse medlemmer mener flere utleieboliger vil imøtekomme behovene til førstegangsetablerende ungdom, flyktninger, utdanningssøkende og andre som trenger tidsbegrensede boligløsninger. Disse medlemmer viser til en enstemmig komite i Innst.S.nr.117 (1996-1997) fra kommunalkomiteen (vedr. Husbankmeldingen) som uttaler:

« Komiteen vil peke på at høye byggekostnader og sterk økning i prisene på brukte boliger gjør at svært mange unge og førstegangsetablerere blir holdt utenfor boligmarkedet. I denne situasjonen mener komiteen at det må tas spesielle grep for bl.a. å øke utbyggingen av ulike typer boliger egnet for ungdom og førstegangsetablerere. Komiteen mener at en må se nærmere på Husbankens finansieringsordninger til ulike typer boliger egnet for førstegangsetablerere og ungdom, herunder utleieboliger, og bl.a. se på om en kan finne bedre ordninger for lån til slike boliger. »

       Disse medlemmer er fornøyd med at Regjeringen i meldingen varsler en gjennomgang av de boligpolitiske virkemidlene med sikte på å øke tilbudet av utleieboliger.

       Disse medlemmer viser til at oppstartingstilskudd og lån til omsorgsboliger og sykehjem har som formål å stimulere kommunene til å bygge og tilrettelegge flere botilbud for pleie og omsorgstrengende.

       Disse medlemmer mener det er et viktig mål at alle boområder får et variert botilbud tilpasset barnefamilier, eldre, ungdommer, enslige, funksjonshemmede og andre grupper for på denne måten å kunne bli stabile og gode nærmiljøer. Dette sikres av offentlige regulerings-, plan- og bygningsmyndigheter, og bør være et mål i alle kommuneplaner.

       I områder med ensidige boligtilbud, som sentrumsnære områder i de største byene, kan sammenslåing av leiligheter være et gunstig tiltak. Den samlede attraktiviteten i boligområdene er viktig for å motvirke sosiale skiller knyttet til et bosted. I denne sammenheng mener disse medlemmer det er viktig at levekårene for utsatte befolkningsgrupper i storbyene bedres. Boligutbedringer i storbyområder bør følges med forbedringer i de fysiske utemiljøene og tjenestetilbudet. Ved å utvikle disse områdene til attraktive bomiljøer, vil en også bidra til utjevning av levekårene og en mer variert befolkningssammensetning i utsatte storbyområder.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.9, og særlig punktet 8.2.9.7, « Boligpolitikk ».

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener boligpolitikken bør ha en målrettet sosial profil rettet mot ungdom som kjøper bolig for første gang, grupper med dårlig betalingsevne og foreldre som er i en vanskelig situasjon etter samlivsbrudd. Siktemålet med politikken må være å senke terskelen til egen bolig.

       Disse medlemmer mener Husbankens utlånsvirksomhet skal konsentreres om førstegangsetablerere og at banken ikke skal konkurrere med det ordinære bankvesenet i markedet for første prioritet pantelån. Dagens ordning der Husbankens etableringslåneordning drives gjennom kommunene er ikke tilfredsstillende. Denne ordningen fører til en sterk forskjellsbehandling mellom kommunene, avhengig av kommunenes profesjonalitet og vilje til å ta risiko. Etableringslåneordningen bør heller forvaltes i et samarbeid mellom Husbanken og det ordinære bankvesen.

       Disse medlemmer ønsker en ordning der førstegangsetablerere tar opp sitt førsteprioritetslån i det ordinære bankvesen. I de tilfeller der banken ikke ønsker å innvilge topplån, på tross av betalingsevne, men på grunn av manglende mulighet til å stille sikkerhet kan banken oversende søknad om toppfinansiering til Husbanken. Husbanken kan med bakgrunn i bankens kredittvurdering innvilge et topplån til ordinære gunstige Husbankbetingelser. Det er slike topplån som førstegangsetablerere vanskelig kan oppnå i en ordinær bank.

       Disse medlemmer viser til at en slik ordning som disse medlemmer her skisserer innebærer at staten påtar seg større finansiell risiko i en nedgangskonjunktur enn hva som er tilfellet i dag. Dette er imidlertid en type risiko staten er i stand til å bære og som staten uansett vil måtte bære gjennom andre sosiale ordninger. Risikoen er en konsekvens av at ordningen er sosialt treffsikker.

       Disse medlemmer vil forbedre BSU ordningen slik at ungdom får anledning til å sette av inntil kr 15.000 årlig, maksimalt kr 90.000. Den totale skattelettelsen ordningen gir den enkelte blir dermed kr 18.000.

       Disse medlemmer mener satsing på å øke utbyggingen av studentboliger er riktig i et presset eiendomsmarked. Slik utbygging vil redusere presset på det ordinære utleiemarkedet og føre til reduserte priser. Økt bygging av studentboliger er og et hurtigvirkende tiltak fordi studentskipnadene har prosjekter i kø.

       Disse medlemmer ønsker å opprettholde Husbankens tilskudd til kommunale utleieboliger, og vil vurdere Husbankens arealnormer med sikte på å tillate mindre leiligheter. Bostøtteordningen må endres slik at familier i en vanskelig livssituasjon må kunne få statlig bostøtte selv om de ikke leier av kommunen eller bor i en husbankfinansiert bolig.

       Disse medlemmer ønsker å oppheve Husleiereguleringsloven som i dag er til hinder for et fungerende utleiemarked i de største byene. Reguleringen fører ofte til mangelfullt vedlikehold og fornyelse og gir høyere priser i det ordinære utleiemarkedet. Reguleringen har ingen sosial profil og boligene allokeres ofte etter ventelister og bekjentskaper og innbyr til uhederlighet og lyssky økonomiske transaksjoner.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener boligpolitikken børe være et viktig instrument i velferdspolitikken. I dag er det etter disse medlemmers oppfatning i for stor grad er markedet som styrer, og taperene i en oppgangskonjunktur blir de med liten betalingsevne: ungdom, trygdede, enslige forsørgere etc. I Boforholdsundersøkelsen (SSB, Norges byggforskningsinstitutt, KAD) står det følgende:

« Våre forsøk på å avdekke endringstendenser i boforhold i de senere tiårene har ikke vist noen tegn på utjevning av forskjeller. Tvert imot kan vi vise tendenser til polarisering og differensiering. Samtidig kan vi ikke se at 1981 danner noe vendepunkt, men at tendenser til større gruppeforskjeller har et utgangspunkt som ligger lenger tilbake i tid. Et unntak er riktignok den yngre del av befolkningen som etter 1981 har fått en kraftig økning av boutgiftsbelastningen. »

       Disse medlemmer vil peke på at noen viktige utviklingstrekk i dagens boligmarked er:

-	Det er altfor få utleieboliger i de store utdanningsbyene.

-	Ungdom bor lengre hjemme enn tidligere.

-	Husholdninger med lave inntekter taper på boligmarkedet. De har små boliger og høye utgifter i forhold til inntekten.

       Disse medlemmer viser til at når en stigende andel av inntekten til lavinntektsgruppene blir bundet opp i bolig, er konsekvensen skjevere fordeling.

       I boforholdsundersøkelsen konkluderes det med følgende når det gjelder arealstandard:

« Det er lett å peke ut taperne blant husholdningstypene når det gjelder økningen av arealstandarden over tid. Det er eneforeldrene. Disse personene, som i hovedsak er kvinner med små barn, har i gjennomsnitt ikke mer plass i boligene nå enn tidligere. Dette er slående på bakgrunn av at alle de andre husholdningstypene i gjennomsnitt har fått mer plass å områ seg på. »

       Disse medlemmer viser til at ungdom blir tapere på boligmarkedet. Leieprisene i Oslo er for eksempel blant de høyeste i Europa. Det er snakk om priser på 5.000-6.000 kroner for en ettroms leilighet. Når vi vet at Lånekassens mal for lån og stipend er basert på utgifter på 1.900 kroner i måneden til bolig, er det lett å se at dette blir et regnestykke som ikke henger sammen.

       Disse medlemmer mener det er behov for stabil boligbygging. Ved siden av nybygging er det store uløste oppgaver innen byfornyelse og bolig- og miljøfornyelse, energiøkonomisering og avfallshåndtering.

       En stor del av boligsamvirkets boligmasse ble bygget rett etter 2. verdenskrig, og trenger sterkt til rehabilitering. Det samme gjelder for en rekke offentlige bygg og bygårder i de større byene. Det bør gis tilskudd til tilrettelegging av boliger til livsløpsstandard.

       Disse medlemmer mener at husbankrentene skal være under politisk kontroll ved at Stortinget vedtar rentesatsene. Lave husbankrenter og boutgifter generelt er viktig fordelingsmessig og for den sosiale boligbyggingen i Norge.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen kan ikke se at det offentlige har behov for noen « boligpolitikk » utover det å til enhver tid sørge for at tilstrekkelige arealer reguleres for å dekke etterspørselen etter boligtomter. Paradoksalt nok er det på dette viktige området myndighetene svikter mest.

       Boligfinansiering er ikke noe naturlig offentlig satsningsområde, og dette medlem ønsker følgelig at anakronismen Den norske stats Husbank legges ned. Under dagens skatteregime finner dette medlem det rimelig at ungdom stimuleres til å spare opp egenkapital til kjøp av sin første bolig. Dette medlem slutter følgelig opp om at BSU-ordningen videreføres og styrkes.

6.5 Helse- og sosialpolitikken

6.5.1 Sammendrag

6.5.1.1 Mål

       Tilgang til nødvendige helse- og sosialtjenester når behovet oppstår er grunnleggende velferdsgoder. Målet for politikken er ikke bare at folk skal få hjelp når de trenger det, men også at de skal holde seg friske og mestre motgang når denne melder seg. Derfor vil Regjeringen arbeide for et samfunn hvor flest mulig er selvhjulpne, kan ha omsorg for andre og bidra til fellesskapet.

       En av de viktigste oppgavene for å sikre velferdssamfunnet i framtiden er å forebygge at enkeltmennesker og grupper stenges ute fra arbeids- og samfunnsliv. Et velfungerende og effektivt helsevesen er nødvendig for å redusere sykefraværet og få folk raskt tilbake i arbeid.

       Regjeringen vil sikre hele befolkningen, uavhengig av alder, kjønn, betalingsevne og bosted, god tilgang på tjenester i offentlig styrte helse- og sosialtjenester. Det offentlige skal fortsatt ha hovedansvaret både for finansiering og drift av de grunnleggende helse- og omsorgstjenestene.

       Det er i avsnitt 5.5.2 i meldingen redegjort for situasjonen i helse- og sosialtjenestene.

6.5.1.2 Brukerne i sentrum

       Større brukerinnflytelse har lenge vært en viktig del av strategien for bedre offentlige tjenester.

       For de brukerne som har sammensatte problemer, blir det særlig viktig at ulike etater eller sektorer samarbeider slik at det ikke oppstår uklarhet om hvem som har ansvaret for å yte den nødvendige bistand.

       Brukermedvirkning i helse- og sosialtjenesten skal blant annet skje ved at brukerorganisasjonene trekkes inn som samarbeidspartnere i planlegging og organisering av tjenester og tiltak.

       Sosial- og helsedepartementet har utarbeidet en nasjonal strategi for kvalitetsutvikling i helsetjenesten for å sikre sammenheng i arbeidet med kvalitetsutvikling, og klargjøre ansvars- og oppgavefordelingen mellom de ulike aktørene i helsetjenesten. Strategien skal følges opp med konkrete veiledere og handlingsplaner for ulike sektorer og profesjoner.

       Regjeringen vil foreslå at bestemmelsene om pasientrettigheter i lovverket samles i en særskilt lov om pasientrettigheter.

       En viktig pasientrettighet og et viktig forebyggende helsetiltak er å gjøre relevant informasjon om pasientenes situasjon og behandling tilgjengelig for pasienten selv og i noen grad overfor pasientens pårørende. Likeledes er generell informasjon om helsetjenestene, medisinsk informasjon og informasjon om lover, regler og rettigheter overfor allmennheten viktige tiltak. Pasient- og publikumstjenester må i tiden framover videreutvikles. Målet er å gi pasienten økt kunnskap, innsikt, medvirkning og kontrollmulighet. Innføring og bruk av IT i helsesektoren skal understøtte en slik utvikling. Dette er et av de viktige tiltaksområder i oppfølging av Sosial- og helsedepartementets Mer helse for hver bIT. Informasjonsteknologi for en bedre helsetjeneste - Handlingsplan 1997-2000.

6.5.1.3 En politikk for helsefremmende og forebyggende arbeid

       St.meld. nr. 37 (1992-1993) Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid framhever belastningslidelser, psykososiale problemer, ulykker og astma, allergi og inneklimasykdommer som nye hovedsatsingsområder fram mot år 2002. Fra før av er kosthold og ernæring og tobakksskadeforebyggende arbeid sentrale forebyggingsområder.

       Felles for de nevnte områdene, er at årsaksforholdene er sammensatte og har sin rot i helt andre forhold enn de som helse- og sosialtjenesten alene har mulighet for å gjøre noe med.

       Regjeringen legger vekt på å utforme sektormål og tiltak i handlingsplaner o.l. for å oppnå resultater og effekt i det helsefremmende og forebyggende arbeidet. Det er viktig å forbedre kunnskapsgrunnlaget om både årsaker og risikofaktorer.

       Innenfor tobakksskadeforebygging vil sentrale virkemidler framover også være et strengt regelverk, prispolitiske virkemidler og holdningsskapende arbeid.

       Forebygging av rusmisbruk er et høyt prioritert område. De negative samfunnsmessige konsekvensene av misbruk av rusmidler er store, både i form av helseskader, familieproblemer, ulykker, vold og kriminalitet. Særlig viktig er det at det drives et aktivt forebyggende arbeid i forhold til barn og unge. Regjeringen arbeider for å få til en bred mobilisering av frivillige krefter og organisasjoner som arbeider med barn og ungdom i det holdningsskapende arbeidet. Aktuelle tiltak er omtalt i St.meld. nr. 16 (1996-1997) Narkotikapolitikken. Det legges opp til at kommuner og lokalmiljøer skal spille en sentral rolle i det forebyggende arbeidet.

       Regjeringens fortsatte satsing på arbeidslinjen - både gjennom den generelle arbeidsmarkedspolitikken, og ved å prioritere aktive tiltak framfor passiv økonomisk støtte til dem som faller ut av eller ikke kommer inn på arbeidsmarkedet - har viktige sykdomsforebyggende perspektiver. Samtidig legger Regjeringen stor vekt på at arbeidslivet selv prioriterer forebyggende arbeidsmiljøtiltak slik at sykdom, skade og ulykker knyttet til yrke reduseres over tid.

       Arbeidslivet er en sentral arena for forebygging av sykdommer og skader. Innføring av internkontroll er et viktig virkemiddel i dette arbeidet. Et første skritt i denne retning er tatt med en ny og forenklet internkontrollforskrift som trådte i kraft 1. januar 1997.

       En forebyggende bedriftshelsetjeneste er et sentralt virkemiddel på arbeidsmiljøområdet. I løpet av 1998 skal alle virksomheter som har plikt til å knytte til seg verne- og helsepersonale i henhold til lov og forskrift, ha oppfylt denne plikten. Regjeringen planlegger i løpet av 1997-98 å gjennomføre en evaluering av bedriftshelsetjenesten. Resultatet av denne evalueringen vil danne grunnlag for den videre utvikling av bedriftshelsetjenesten.

       Næringsmiddelkontrollen står sentralt i det forebyggende helsearbeidet. For Regjeringen er det viktig å opprettholde et effektivt overvåkingsapparat og et effektivt tilsyn på næringsmiddelområdet for å forebygge helseproblemer og øke forbrukersikkerheten. Regjeringen vil fortsatt arbeide aktivt for å få størst mulig gjennomslag for norske standpunkter i de fora som fastsetter internasjonale bestemmelser.

       En god lokal miljøtilstand i form av ren luft, rent vann, lite støy, tilgang på grøntarealer etc. har betydning for den enkeltes helse og trivsel. Regjeringen vil derfor videreføre en forsvarlig forvaltning av de lokale miljø- og naturressursene.

6.5.1.4 Organisering og finansiering av helsetjenesten

       For å løse de utfordringene helse- og sosialtjenesten står overfor i årene som kommer, er økonomiske ressurser viktig, men det er også nødvendig med organisatoriske endringer og fornyelse. Dagens organisering av helsetjenesten sikrer ikke en tilstrekkelig god utnyttelse av helsepersonellressursene og tjenestenes samlede kapasitet.

       I forhold til mange andre land er det god tilgjengelighet til helse- og omsorgstjenester i Norge, uavhengig av den enkeltes bosted og økonomi.

       I 1993 ble det vedtatt å sette i gang et forsøksprosjekt med en fastlegeordning i 4 kommuner. Målet må være en allmennlegetjeneste som:

-	sikrer rimelig tilgjengelighet til lege for alle

-	er bedre tilpasset brukernes behov

-	er særlig tilpasset de grupper som har stort behov for legetjenester

-	sikrer et godt forebyggende arbeid

-	legger forholdene til rette for samarbeid med annet personell

-	legger grunnlag for en mer effektiv ressursutnyttelse og bedre økonomistyring for stat, fylkeskommune og kommune.

       På bakgrunn av erfaringene i forsøksprosjektet vil Regjeringen i en stortingsmelding våren 1997 foreslå en ny organisering av legetjenesten i kommunene i form av en fastlegeordning. Det tas sikte på at gjennomføringen skal starte i 1998.

       Målene for Regjeringens politikk for sykehussektoren er å ivareta pasientenes behov for:

-	rask og forsvarlig behandling når akutte behov oppstår

-	reduserte ventetider ved planlagt behandling

-	styrket informasjon og oppfølging i og utenfor sykehus

-	god standard på behandlingstilbudet uavhengig av bosted.

       Oppfylling av disse målsettinger vil kreve økt behandlingskapasitet ved sykehusene. For å oppnå dette vil Regjeringen, i tillegg til økte bevilgninger foreslå tiltak rettet mot 3 hovedområder:

-	endret funksjonsdeling mellom sykehus, som gir økt grad av spesialisering og bedre utnytting av personellressursene

-	forbedring av den interne effektiviteten ved sykehusene

-	forbedring av personellsituasjonen.

       Regjeringen foretar en vurdering av strukturen i spesialisthelsetjenesten, på grunnlag av NOU 1996:5 Hvem skal eie sykehusene?, gjennom en stortingsmelding som fremmes våren 1997. Det vil bli lagt vekt på å få til en sterkere overordnet styring av sykehustjenestene for å oppnå de målene som er nevnt ovenfor. Det vil ikke bli lagt opp til endring av eierskapet, med den oppbyggingen av nye, administrative strukturer som dette ville medføre. En bedre samordning av tjenestetilbudet innenfor en region kan gjennomføres blant annet ved å styrke de regionale helseutvalgene. Dette kan skje innenfor de rammer kommuneloven setter for interfylkeskommunalt samarbeid. Ny funksjonsdeling mellom sykehus skal nedfelles i regionale helseplaner. Behovet for å etablere lovhjemmel for statlig godkjenning av regionale helseplaner, og utarbeidelse av forskrifter for denne planleggingen, vil bli vurdert.

       Helsetjenestens effektivitet og kvalitet avhenger ikke bare av den overordnede organiseringen av tjenesteapparatet, men også av den interne organiseringen og ledelsesforholdene ved den enkelte institusjon. For å kartlegge de viktigste problemene ved dagens organisasjons- og ledelsesstruktur, og foreslå tiltak som kan bidra til forbedringer, har et offentlig utvalg ( NOU 1997:2 Pasienten først! - Ledelse og organisering i sykehus) utredet prinsipper for organisering og ledelse i sykehus. Regjeringen vil legge opp til en strategi for oppfølging av forslagene fra utvalget etter en høringsrunde våren 1997. I den forbindelse vil forsøk med nye organisasjonsformer i sykehus bli stimulert.

       Regjeringen vil bruke finansielle virkemidler for å nå målene i helsepolitikken. Rammefinansieringssystemet sikrer god fordeling av helsetjenestens ressurser og god kostnadskontroll. Et problem er at det i noen tilfeller kan være for lite aktivitetsstimulerende. I Norge har innslaget av prestasjonsbaserte refusjonsordninger vært begrenset til poliklinisk og dagkirurgisk aktivitet ved offentlige sykehus og til privatpraktiserende leger. Stortinget har etter forslag fra Regjeringen vedtatt å endre finansieringsordningen for somatiske sykehustjenester fra 1. juli 1997, slik at en del av statens overføringer til fylkeskommunene skal bestemmes av hvor mye pasientbehandling som utføres på sykehusene. Dette systemet vil stimulere til økt aktivitet og bedre ressursutnyttelse.

       Regjeringen forutsetter at fylkeskommunene sørger for at innsatsstyrt finansiering fører til kortere ventetider for behandling på sykehusene. Som følge av dette forventes økt bruk av avtaler mellom sykehusene og sykehuseier. Krav om resultater og oppfølging av tildelte midler bør forbedres. Sosial- og helsedepartementet vil samarbeide med de enkelte fylkeskommuner for å sikre at intensjonen om økt pasientbehandling oppfylles.

       Den innsatsstyrte finansieringsformen omfatter bare de somatiske sykehusene. Det vil derfor bli lagt vekt på å unngå uheldige virkninger for behandlingstilbudet til psykiatriske pasienter. Regjeringen vil i en egen stortingsmelding om tjenester til mennesker med psykiske lidelser våren 1997 vurdere ulike tiltak for å styrke tjenestetilbudet på dette området, jf. avsnitt 5.5.7.

       Til tross for at det i dag behandles flere pasienter enn noen gang tidligere ved norske sykehus, er det store ulikheter i ventetider, samtidig som antall pasienter som opplever garantibrudd har økt. I tillegg til bedre organisering og ny finansieringsordning for sykehusene, er bedre tilgang på helsepersonell nøkkelen til å kunne nå målet om forbedret ventetidsgaranti. I St.meld. nr. 44 (1995-1996) Ventetidsgarantien - kriterier og finansiering, foreslo Regjeringen en omfattende innsats for å redusere ventetider ved å øke behandlingskapasiteten ved sykehusene, men viste til at blant annet mangelen på helsepersonell gjør det vanskelig å foreta en innstramming av tidsgrensene for ventetidsgarantien med umiddelbar virkning.

       Etter forslag fra Regjeringen vil ny ventetidsgaranti med maksimalt 3 måneders ventetid for pasienter med alvorlig sykdom innføres fra 1. juli 1997. Det vil bli utarbeidet nye kriterier for praktiseringen av ny garanti. Fra 1. januar 1998 vil det bli innført en « vurderingsgaranti », som går ut på at pasienten skal motta en vurdering av eventuelle behandlingsbehov og ventetid innen 30 virkedager etter at henvisning er mottatt ved sykehuset.

       Regjeringen vil legge fram en handlingsplan for utdanning og rekruttering av helsepersonell. Sentrale elementer i Regjeringens samlede strategi for helsepersonell vil være:

-	å motvirke personellmangel som knytter seg til unødig rigide grenser for arbeidsdeling mellom yrkesgrupper - hensynet til pasienten skal settes foran profesjonsinteresser

-	tiltak for å kanalisere helsepersonells arbeidskraftpotensiale inn mot prioriterte oppgaver i det offentlige helsevesen og sikre god geografisk fordeling av nøkkelpersonell

-	økt utdanningskapasitet, særlig innen medisinerutdanning og videreutdanning av sykepleiere og hjelpepleiere

-	å aktivt legge til rette for rekruttering av helsepersonell fra utlandet.

       I arbeidet med denne handlingsplanen vil det bli vurdert tiltak for å sikre bedre offentlig styring av spesialistutdanningen for leger. Blant annet er det ønskelig at spesialistutdanningen skal kunne gjennomføres på kortere tid enn i dag.

       Legemidler er en viktig del av det samlede helsetilbudet. Det er Regjeringens mål at:

-	befolkningen skal sikres en forsvarlig og medisinsk riktig legemiddelbruk såvel i som utenfor institusjon, og at

-	befolkningen - i alle deler av landet - skal sikres adgang til effektive og nødvendige legemidler til en lavest mulig pris.

       I 1995 ble det omsatt legemidler for ca 7,6 mrd. kroner i Norge. Av dette ble vel 5 mrd. kroner dekket over offentlige budsjetter, der folketrygden står for den alt vesentligste delen. Målt i faste priser er folketrygdens refusjonsutgifter til legemidler gjennomsnittlig økt med 8  % hvert år i perioden 1990 til 1995. Det vil være en prioritert oppgave framover å bremse denne kostnadsutviklingen, slik at knappe helseressurser kan frigjøres for andre prioriterte helseformål. I dette arbeidet vil Sosial- og helsedepartementet blant annet støtte seg til innstillingene fra de to utvalgene som har vurdert refusjonsordningen for legemidler og rammevilkår for omsetning av legemidler ( NOU 1997:7 Piller, prioritering og politikk og NOU 1997:6 Rammevilkår for omsetning av legemidler) og påfølgende høringsuttalelser.

       IT gir nye muligheter for diagnostisering, behandling, pleie og omsorg. IT, sammen med nye måter å tilrettelegge og gjennomføre arbeidet på, kan frigjøre betydelig tid som helsepersonell kan rette mot direkte pasientbehandling og pasientkontakt. For å understøtte organiseringen av arbeidet i helsesektoren på en effektiv og hensiktsmessig måte, vil Sosial- og helsedepartementet prioritere arbeid med elektroniske nettverk og informasjonsutveksling i oppfølging av Mer helse for hver bIT. Informasjonsteknologi for en bedre helsetjeneste - Handlingsplan 1997-2000.

6.5.1.5 Prioriteringsspørsmål

       Selv med økte ressurser kan opplevelsen av ressursknapphet øke på grunn av den raske veksten i de medisinsk/teknologiske mulighetene og dermed større forventninger om hva helsetjenesten kan utføre. Regjeringen foreslo i statsbudsjettet for 1997 tiltak for etablering og utvikling av kompetanse for medisinsk teknologivurdering. Dette vil bli fulgt opp av sosial- og helsedepartementet.

       Det er behov for mest mulig felles forståelse om hva som er helsevesenets viktigste og høyest prioriterte oppgaver. De avgjørelser som helsepersonell må foreta i forhold til den enkelte pasient, skal ha grunnlag i overordnede retningslinjer. Regjeringen har derfor satt ned et offentlig utvalg som skal gjennomgå retningslinjene for prioriteringer i helsetjenesten. Målet er at de nye retningslinjene både kan brukes som hjelpemiddel for prioritering i overordnede helsepolitiske spørsmål, i kliniske problemstillinger knyttet til enkeltpasienter, og som grunnlag for ventetidsgarantien.

       For å sikre nødvendige ressurser til de oppgaver som er høyest prioritert, vil det bli nødvendig å foreta en klarere avgrensing av det offentliges ansvar innenfor helse-, pleie og omsorgstjenestene.

       Bare en mindre del av den offentlige tjenesteproduksjonen er finansiert ved brukerbetaling. Regjeringen vil fortsatt sikre alle som har behov tilgang til nødvendige helse- og omsorgstjenester gjennom et offentlig styrt helsevesen, uavhengig av den enkeltes økonomi. Innslaget av brukerbetaling i helse- og omsorgstjenestene vil likevel totalt sett kunne økes noe i framtiden, blant annet som følge av økt privat kjøpekraft, jf. kap 2.3 i meldingen. Økt brukerbetaling på en del områder kan være et virkemiddel for å sikre et tilstrekkelig tilbud av grunnleggende velferdsgoder under fortsatt offentlig styring.

       Regjeringen legger vekt på at brukerbetaling innen helse- og sosialtjenesten utformes på en slik måte at ingen av økonomiske årsaker utelukkes fra å søke nødvendig hjelp og støtte. Det er derfor nødvendig løpende å vurdere brukerbetaling i forhold til fordelingspolitiske mål. Sett på bakgrunn av at framtidige pensjonister vil ha høyere pensjoner og andre inntekter enn dagens eldre, er det grunn til å forvente at det vil kunne utvikle seg et større privat marked for tjenester som i dag til dels tilbys av kommunene, og som ikke er av direkte medisinsk karakter (vaktmester, renhold, matombringing m.v.). De offentlige midler må særlig rettes inn mot pleie- og omsorgstjenester, og i mindre grad gå til for eksempel generell boligsubsidiering for eldre. Regjeringen vil vurdere brukerbetalingsordningene innen pleie- og omsorgssektoren, blant annet på grunnlag av innstillingen fra brukerbetalingsutvalget, som vil foreligge i nær framtid.

6.5.1.6 Tilbudet til mennesker med psykiske lidelser

       Mennesker med psykiske lidelser utgjør en stor og uensartet gruppe. Som følge av at problemene er så ulike, må tilbudene innen forebygging, behandling, hjelp og støtte til psykiatriske pasienter også være differensierte og tilpasset den enkeltes behov.

       Den generelle ansvarsdelingen innen helse- og sosialtjenestene, hvor kommunene har ansvaret for å yte allmenne tjenester (herunder pleie- og omsorgstjenester) og fylkeskommunene har ansvaret for å yte spesialiserte tjenester, har ikke fungert tilfredsstillende når det gjelder tilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Det kommunale tjenestetilbudet har vært mangelfullt, og dette rammer både innlagte pasienter og hjemmeboende. Fortsatt er det mange mennesker i psykiatriske langtidsinstitusjoner som ikke trenger institusjonsbehandling. Det har hittil vært lagt for lite vekt på å forsøke attføring til yrkeslivet for mennesker med psykiske lidelser.

       Regjeringen vil våren 1997 legge fram en stortingsmelding om tjenester til mennesker med psykiske lidelser. Meldingen skal gå gjennom alle sider ved tjenestetilbudet. Hovedvekten vil bli lagt på struktur, kapasitet og samspillet mellom det kommunale og det fylkeskommunale tjenesteapparatet. Mulighetene for forebygging skal drøftes, og tjenestetilbudene både i form av behandling, rehabilitering, pleie- og omsorg vil bli vurdert. Meldingen vil omhandle både juridiske og økonomiske virkemidler, samt statlige tiltak blant annet for å få utdannet tilstrekkelig med faglig velkvalifisert personell, og utformingen av faglig veiledningsmateriell fra statlige tilsynsmyndigheter.

       Regjeringen vil legge følgende prinsipper til grunn for arbeidet med å styrke tilbudet til denne gruppen:

-	styrket innsats for forebygging, innen helsetjenesten og i forhold til andre sektorer.

-	ansvaret for å yte tjenester til mennesker med psykiske lidelser skal følge den ansvarsfordelingen som er fastlagt i helse- og sosiallovgivningen.

-	det er brukernes behov som skal avgjøre hva slags tilbud som skal gis.

-	Brukeren selv og pårørende må være med i planleggingen av tiltakene.

-	behandlingen skal gis i mest mulig åpne, normaliserte og frivillige former. Eventuell bruk av tvang skal være regulert på en slik måte at rettssikkerhet, klageadgang og kontroll av uavhengige organer sikres.

-	tilbudet til mennesker med psykiske lidelser skal fremme uavhengighet, selvstendighet og evnen til å mestre eget liv.

6.5.1.7 Tjenester for eldre og funksjonshemmede

       Pleie- og omsorgstjenestene retter seg ikke bare mot eldre, men også mot yngre funksjonshemmede, mennesker med psykiske lidelser og mennesker med psykisk utviklingshemming. Behovene for hjelp i og utenfor hjemmet er sterkt varierende. Et fleksibelt og variert tjenestetilbud er en viktig side ved kvaliteten i pleie- og omsorgstjenesten. Hovedprioritet framover må gis til utbygging av et tilbud som kan gi både trygghet, god pleie og omsorg.

       Regjeringen mener det er ønskelig med en videre utbygging av omsorgsboliger tilrettelagt for heldøgns omsorg og pleie og andre samlokaliserte boligløsninger. Dette forutsetter at kommunene bygger ut den hjemmebaserte omsorgen på døgnbasis, slik at det faktisk er mulig å kunne bo i omsorgsboligene etter hvert som hjelpebehovet blir større. Selv om målet må være at flest mulig skal kunne bo i eget hjem, enten det er ens opprinnelige bolig eller en tilpasset omsorgsbolig, vil det i en del kommuner også være nødvendig å styrke sykehjemstilbudet. For personer med svært omfattende pleiebehov vil boliger med heldøgns omsorg og pleie regulert i kommunehelseloven være en god løsning. Det er nødvendig å bygge ut pleie- og omsorgstilbudet for å holde tritt med det økende behov som følger av veksten i antall eldre over 80 år.

       I årene som kommer vil Regjeringen øke innsatsen for at flersengsrom i sykehjem gjøres om til ensengsrom. Fortsatt er det vel 7.000 flersengsrom i syke- og aldershjemmene. Dette er en uakseptabel situasjon. Målet er at alle som ønsker det, skal få enerom når de får plass i syke- eller aldershjemmene.

       Regjeringen vil våren 1997 legge fram for Stortinget en plan med kostnadsoverslag for denne satsingen innen eldreomsorgen. Planen vil inneholde en analyse av behovene for ulike boformer for eldre og forslag til den videre utbygging av såvel boformer med heldøgns pleie og omsorg (sykehjem og andre boformer), omsorgsboliger og hjemmetjenester. Planen vil innbefatte en beregning av kostnadene ved omgjøring fra flersengsrom til enerom i institusjonene og kostnader ved bygging av nye boformer til erstatning for de plassene som blir borte ved omgjøringen.

       Det er kommunene som også i framtiden skal ha ansvaret for utformingen og utbyggingen av pleie- og omsorgstjenestene, men nasjonale myndigheter har et ansvar for å sikre mest mulig likeverdige tilbud på landsbasis. Utformingen av inntektssystemet for kommunesektoren skal sikre at alle landets kommuner har økonomisk grunnlag for et likeverdig tjenestetilbud til befolkningen. Det vil imidlertid fortsatt være behov for noe øremerkede tilskudd til kommunene for å stimulere til utbygging av nasjonalt høyt prioriterte oppgaver.

       Regjeringen vil understreke betydningen av at brukere av pleie- og omsorgstjenestene sikres et tilbud som har god kvalitet. Sosial- og helsedepartementet har derfor utarbeidet forslag til forskrift etter lov om helsetjenesten i kommunene og retningslinjer etter lov om sosiale tjenester m.v. som vil regulere kvaliteten på tjenestene til den enkelte bruker. Forslaget til forskrift og retningslinjer omfatter hele pleie- og omsorgstjenesten, d.v.s. tjenester både i og utenfor institusjon.

       Reglene pålegger ikke kommunene nye oppgaver eller plikter, men klargjør og utdyper de plikter kommunene etter lovverket allerede har i dag. Når det gjelder oppfølging og kontroll med at forskriften og retningslinjene blir fulgt, vil det bli lagt vekt på etablering av internkontrollsystemer i kommunene. Det vil også bli lagt vekt på den statlige tilsynsfunksjonen når det gjelder oppfølging og kontroll med at regelverket følges.

       Eldrepolitikk dreier seg om langt mer enn eldreomsorg. Pensjonister er en gruppe med store ressurser. De representerer kunnskaper, meninger og erfaringer som behøves overalt i samfunnslivet. Eldresentre er aktivitets- og servicetilbud som retter seg mot alle hjemmeboende eldre. Eldresentre kan bidra til at behovet for pleie og omsorg utsettes og forebygges ved at den enkelte får tilbud om aktiviteter, kontakt med andre og mulighet til å gi eller få hjelp. Frivillighetssentraler er en annen måte å koble menneskers behov for omsorg, kunnskap og hjelp sammen med andre menneskers behov for å bidra og yte hjelp. Med utgangspunkt i slike tiltak kan det også legges opp til økt kontakt mellom generasjonene, blant annet ved at eldre deltar i aktiviteter i barnehage, skole, skolefritidsordninger eller andre fritidsaktiviteter.

       Det er lovpålagt at alle kommuner og fylker skal ha eldreråd. Denne ordningen skal videreføres og sikre eldre innflytelse i saker som særskilt angår dem.

6.5.1.8 Politikken for funksjonshemmede

       Levekårene til mennesker med funksjonshemminger preges av at de i ulik grad og på forskjellige livsområder møter hindringer for sin livsutfoldelse. Regjeringen er opptatt av at funksjonshemmede skal ha reelle muligheter for å delta i arbeidslivet og i kulturlivet på lik linje med andre. Alle må få anledning til å bidra og ha innflytelse på fellesskapet.

       Både arbeidsmarkedet og samfunnet for øvrig stilles overfor store utfordringer på dette området. Ikke bare tilrettelagt arbeidsplass, men også tilrettelagt transport, bolig, utdanning og kulturtilbud er nødvendig for å nå disse viktige målene. Praktisk bistand fra pleie- og omsorgstjenestene har også avgjørende betydning for mange. God kunnskap om ulike former for funksjonshemming er nødvendig for at en både i offentlig og privat virksomhet skal kunne legge forholdene bedre til rette.

       I Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede 1990-1993 og 1994-1997 har en gjennomført en lang rekke tiltak for å bedre forholdene for funksjonshemmede på alle samfunnsområder. Tiltakene har hver for seg vært små, men samlet har de hatt en betydelig effekt. Handlingsplanen vil bli videreført for perioden 1998-2001, og vil basere seg på FNs standardregler for like muligheter for funksjonshemmede og innspill fra funksjonshemmedes organisasjoner. Det vil bli lagt fram en egen stortingsmelding våren 1997 om erfaringene med handlingsplanene fram til nå og hovedlinjene i videreføringen av planene.

6.5.1.9 Sosialtjenesten i kommunene

       Den viktigste kilden til inntekt for mennesker i yrkesaktiv alder er arbeid. For de som av ulike årsaker faller utenfor arbeidslivet, skal i første omgang et godt utbygd trygdesystem sikre det nødvendige økonomiske grunnlaget for den enkelte. Trygderettighetene er som regel avhengig av en forutgående tilknytning til arbeidsmarkedet og skal primært sikre mot inntektsbortfall.

       Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven skal således fungere som et sosialt sikkerhetsnett, og sørge for at den enkelte får hjelp og støtte der andre ordninger ikke strekker til. Felles for de fleste som blir avhengig av økonomisk sosialhjelp over lengre tid, er svak eller manglende tilknytning til arbeidsmarkedet.

       Ungdom med lav utdanning eller ikke fullført utdanning utgjør en spesielt utsatt gruppe. Dette viser betydningen av å forhindre at ungdom faller ut av utdanningssystemet, og at gode kvalifiserings- og sysselsettingstiltak er viktig for å nå de som allerede er falt utenfor.

       Mange av de som i lengre perioder mottar sosialhjelp, har andre problemer i tillegg til de økonomiske. Noen mangler fast bolig og har problemer med rusmisbruk. Andre kan ha psykiske problemer i tillegg til de økonomiske. Mennesker med slike sammensatte problemer har behov for en samordnet innsats fra flere etater om de skal lykkes med å komme i arbeid og bli uavhengig av økonomisk støtte fra det offentlige. Regjeringen vil videreføre arbeidet med å utvikle og styrke sosialkontortjenesten i kommunene, slik at den blir bedre rustet til å møte utfordringene når det gjelder de svakeste i samfunnet. For mennesker med sammensatte problemer er det viktig at sosialtjenesten, arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten og helsetjenesten har et nært samarbeid for å samordne tiltakene overfor den enkelte bruker.

       Opprettelse av faste samarbeidsfora mellom etatene på kommunalt nivå for å sikre et best mulig samarbeid kan forhindre at klienter blir kasteballer mellom ulike etater og sikre helhetlige hjelpetiltak for den enkelte. Fylkesmannen har en viktig rolle i prosessen for å få til et bedre og mer formalisert samarbeid mellom etatene lokalt, og på nasjonalt nivå vil dette bli fulgt opp av Sosial- og helsedepartementet og Kommunal- og arbeidsdepartementet i samarbeid.

       Sosiale problemer lar seg ikke løse bare gjennom offentlige tiltak og støtteordninger. Det holdningsskapende arbeidet må også styrkes, blant annet gjennom støtten til frivillige organisasjoner som er aktive i arbeidet mot misbruk av rusmidler. På nasjonalt plan vil Regjeringen trekke med også de frivillige organisasjonene for å samordne den forebyggende innsatsen, jf. avsnitt 5.2.4 i meldingen.

       Det er et viktig mål å gi rusmiddelmisbrukere og familiene deres bedre hjelpe- og behandlingstilbud, tilpasset den enkeltes situasjon og forutsetninger. Bedre kompetanse og kvalitetssikring av behandlingstilbudene vil derfor bli prioritert. Det skal legges til rette for at sosialtjenestelovens tvangshjemler blir nyttet i større grad. Metadonassistert behandling, som supplement til annen innsats overfor tungt belastede opiatavhengige misbrukere, vil bli etablert som et landsomfattende, permanent tiltak.

6.5.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at helse- og sosialtjenesten aldri har hatt større ressurser til disposisjon enn i dag. Likevel øker presset på tjenestene, noe som blant annet har sammenheng med etablering av nye behandlingstilbud. Driftsutgiftene til helse- og sosialtjenestene har økt med 67  % fra 1980 til 1995 til omlag 83 mrd. kroner i 1995. Kommunene står for 2/3 av denne utgiftsøkningen. Dette gjenspeiler også en sterk desentralisering av helse- og omsorgsoppgavene i denne perioden.

       Trygghet for behandling og hjelp når en blir syk eller pleietrengende er grunnleggende i et velferdssamfunn. Disse medlemmer vil peke på at selv om vi aldri har brukt mer ressurser enn i dag på pleie- og omsorgssektoren, øker etterspørselen og køene. Det er behov for økt innsats på en rekke områder, spesielt i eldreomsorgen og i pasientbehandling innen både somatikk og psykiatri. Det er samtidig viktig at ressursene utnyttes best mulig.

       Disse medlemmer mener det er viktig at brukeren er i sentrum innen alle deler av tjenesteapparatet. I innstillingen til Velferdsmeldinga uttalte en enstemmig komité at:

« Komiteen vil vise til målsettingen i handlingsplanen for funksjonshemmede og mener at dette kan være en mal for medbestemmelse og brukermedvirkning som kan brukes også innen andre områder. »

       Disse medlemmer mener det er viktig å spre informasjon om kosthold og livsstilvaner, ikke minst gjennom skolen, slik at helseskade kan forebygges. Arbeid mot røyking er viktig i denne sammenheng. Endringer i kostholdet og en omlegging til mer aktivitet i hverdagen kan spare det offentlige for store ressurser, og ikke minst den enkelte for mange plager.

       Disse medlemmer vil også peke på at hver og en må være sin egen helsearbeider, og at bedre kunnskap om egen kropp og lidelser gjør at en vet bedre når det er nødvendig med legehjelp. På samme tid er det viktig å raskt be om hjelp når det er behov for det.

       Primærhelsetjenesten er særlig viktig i et land med så store geografiske avstander som i Norge. Disse medlemmer slutter seg derfor til forslaget om å innføre en ordning med fast lege for alle. Ordningen vil bidra til å sikre kvaliteten i allmennlegetjenesten, og sikre større innflytelse over behandlingen for pasientene. Fastlegeordning vil føre til økt trygghet for pasientene og bidra til at legene tar et større totalansvar for pasientene. Disse medlemmer vil understreke at hensynet til pasientenes frihet til valg av lege skal ivaretas innenfor en fastlegeordning. Disse medlemmer vil særlig understreke behovet for å sikre legedekning i utkantkommunene.

       På tross av stadig økte rammer, øker ventetiden for behandling ved sykehus. Disse medlemmer vil derfor slutte opp om forslagene til organisering og eierforhold av sykehusene. Det er viktig at pasienten settes først og er i sentrum for all planlegging og virksomhet ved sykehusene, og at vi får til en mer rasjonell drift enn i dag. Disse medlemmer mener det er hensiktsmessig at fylkene eiere sykehusene men at de regionale helseutvalgene får en langt mer sentral rolle. Det vil være behov for økte ressurser i årene som kommer, men det vil ikke løse problemene alene. Helseressursene må styres mer og bedre.

       Disse medlemmer vil understreke at målet er at alle skal få raskest og best mulig behandling, og at ventelistepasientene blir behandlet etter prioritering. Også i fremtiden vil det være nødvendig å prioritere de mest alvorlige lidelsene først.

       Disse medlemmer har merket seg det arbeidet som er initiert fra Regjeringen for å få en mer effektiv pasientbehandling. Mange sykehus preges av for dårlig intern organisering og det er ofte en lite funksjonell arbeidsdeling mellom sykehus. Disse medlemmer slutter seg til de tiltakene som er foreslått for å styre helseressursene bedre.

       Knapphet på personell er et kjerneproblem for å løse dagens helseoppgaver. Disse medlemmer slutter seg til de tiltakene Regjeringen foreslår for å bedre legemangelen både ved å benytte ledig legekapasitet fra utlandet, effektivisering av spesialistutdanningen og ved å utdanne flere leger. Det er også knapphet på annet helsepersonell og disse medlemmer ser fram til Regjeringens bebudede handlingsplan for helsepersonell som et viktig virkemiddel i denne sammenheng.

       Disse medlemmer vil understreke at det den geografiske skjevfordelingen av legespesialister er et problem og har i denne forbindelse merket seg Regjeringens forslag om innføring av en ny avtalepolitikk for privatpraktiserende helsepersonell. På samme tid er det behov for å sikre tilstrekkelig antall leger i det offentlige helsevesenet til behandling av prioriterte pasientgrupper.

       Disse medlemmer vil understreke behovet for en bedre funksjonsfordeling mellom sykehusene. Alle sykehus kan ikke ivareta alle funksjoner. Det er hverken effektiv ressursutnyttelse eller faglig forsvarlig. Det må i større grad skilles mellom planlagte behandlinger og akuttbehandling slik at ventelistepasienter ikke får utsatt behandling de er forespeilet.

       Disse medlemmer vil vise til Stortingets behandling av ny vurderings- og ventetidsgaranti og ny finansieringsordning, og forventer at dette vil bidra til bedre organiseringen og effektivitet i helsevesenet. Blant annet vil innføringen av et nytt finansieringssystem kunne bedre ressursutnyttelsen ved norske sykehus.

       Disse medlemmer vil peke på at uavhengig av hvor mye ressurser som legges inn i helsevesenet kan ikke alle behov dekkes. Det er derfor nødvendig å prioritere mellom pasientgrupper.

       Disse medlemmer mener at tilbudet til mennesker med psykiske lidelser må bedres. Disse medlemmer viser til at Regjeringen i St.meld. nr. 25 (1996-1997) Om åpenhet og helhet, foreslår en rekke tiltak for å bedre psykiatritilbudet i årene framover. Disse medlemmer vil peke på at det også innen psykiatrien er behov for økte ressurser og en gjennomgang av den interne organiseringen slik at flere får behandling enn i dag.

       Det er store utfordringer innen eldreomsorgen, og behovene vil også øke i årene framover med stadig flere eldre. Vi får stadig flere eldre over 80 år, flere aleneboende eldre og flere aldersdemente. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen nå har lagt fram en handlingsplan for eldreomsorgen hvor det foreslås et krafttak for denne sektoren. Handlingsplanen innebærer at det i løpet av de kommende 4 år skal investeres om lag 19 mrd. kroner. Sammen med kostnadene til drift vil samlet satsing i perioden være om lag 30 mrd. kroner. Disse medlemmer viser til at midlene skal benyttes til følgende tiltak:

-	6.000 nye årsverk i hjemmetjenestene i kommende 4-årsperiode.

-	7.200 nye omsorgsboliger i kommende 4-årsperiode.

-	6.000 flere ensengsrom innen år 2002 for å innfri målet om ensengsrom til alle sykehjemsbeboere som ønsker det. Dette forutsetter 280 nye årsverk i perioden.

-

5.000 flere plasser med heldøgns pleie og omsorg i kommende 4-årsperiode for å holde tritt med antall eldre. Det legges til grunn en årsverkinnsats på om lag 0,9 pr. mottaker av heldøgns pleie og omsorg, noe som tilsier 1.120 flere årsverk i 1998. Fram til 2001 vil det øke til 4.500 årsverk som følge av behovet for flere plasser med heldøgns pleie og omsorg.

-	1.400 flere plasser med heldøgnspleie og omsorg i kommende 4-årsperiode for å sikre et visst nivå på pleie- og omsorgstilbudet i kommunene. Dette tiltaket vil være rettet mot de dårligst stilte kommunene.

-	4.800 plasser i kommende 4-årsperiode for å skifte ut nedslitte syke- og aldershjem.

       Disse medlemmer viser til at dette innebærer totalt 12.030 nye årsverk og 13.600 nye plasser for eldre. Dette krever en stor innsats for å øke tilgangen på kvalifisert arbeidskraft, spesielt med den nåværende situasjon på arbeidsmarkedet. Disse medlemmer viser til at Regjeringen bl.a. foreslår at det vurderes ulike tiltak for å bistå kommunene i opplæring av f.eks. ufaglært arbeidskraft gjennom muligheter til å avlegge fagbrev i omsorgsarbeid, samt satsing på videre- og etterutdanning av helse- og omsorgspersonell.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringens forslag til handlingsplan for en bedre eldreomsorg er bredt anlagt med et svært høyt investeringsbehov. Dette medfører at kravet til budsjettmessige prioriteringer i perioden blir store. Disse medlemmer legger til grunn at kommunene fullt ut skal få finansiert de økte kommunale driftsutgiftene som følge av denne handlingsplanen. Videre har disse medlemmer merket seg at Regjeringen foreslår økte utbetalinger over bostøtteordningen som følge av målsettingen om mer kostnadsriktige husleier i omsorgsboligene, og dermed behov for å øke kostnadstaket noe. Disse medlemmer forutsetter at eldre ikke skal forhindres fra å benytte offentlige tilbud av økonomiske grunner.

       Disse medlemmer mener at økonomisk sosialhjelp skal være et sikkerhetsnett basert på individuelle behov. På grunn av store ulikheter i levekostnadene i landet, mener disse medlemmer det er riktig at sosialhjelp er skjønnsbestemt.

       Disse medlemmer ønsker en bedre samordnet velferdsforvaltning der brukermedvirkning og samarbeid er framtredende. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen legger opp til dette gjennom følgende tiltak:

-	Tilstrebe samlokalisering av arbeidskontor, trygdekontor og sosialkontor.

-	At den etat som mottar en henvendelse skal ha ansvar for en første kartlegging og ta nødvendig kontakt med andre aktuelle etater, i samråd med den enkelte.

-	Å utarbeide kvalifiseringsplaner for personer med sammensatte problemer i forhold til arbeidsmarkedet.

       I St.meld. nr. 16 (1996-1997) om Narkotikapolitikken trekker Regjeringen opp en rekke tiltak for å forebygge narkotikamisbruk, stille krav til behandlingstilbudene og ettervernstilbudene. Disse medlemmer mener en viktig del av kampen mot økt narkotikamisbruk er å skape holdninger mot stoff gjennom informasjon og holdningsarbeid. Det er også viktig å trekke med frivillige organisasjoner i dette arbeidet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.9, « Et styrket felleskap », samt sine respektive fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlemmer fra Høyre konstaterer at langtidsprogrammet ikke varsler noen nye grep som vil løse krisen innenfor helsesektoren. Mangelen på konkrete målformuleringer er en stor svakhet ved programmet. Disse medlemmer vil understreke at det er en av de viktigste fellesoppgaver å gi trygghet ved sykdom, alderdom og bortfall av inntekt. Den offentlige innsatsen må i større grad konsentreres om dette. Enhver innbygger skal ha trygghet for at helse og omsorgstjenestene er der når de trenger dem. Helsevesenet må stadig tilpasses de nye utfordringer som ny teknologi, økte forventninger hos pasientene og pressede økonomiske rammer gir.

       Disse medlemmer ønsker en helse- og sosialsektor som sikrer innbyggerne et godt tilbud med høy kvalitet når de trenger det. En hovedoppgave blir å redusere dagens enorme helsekøer. En blanding av et offentlig hovedansvar og en privat supplerende innsats i helse- og sosialsektoren, bidrar til et bedre tilbud, større variasjon i tilbudet, og dermed økt valgfrihet og trygghet for den enkelte. Disse medlemmer viser til en OECD-undersøkelse fra 1996 der 26 ulike lands offentlige utgifter til helsevesenet blir sammenlignet. Det var kun Mexico, Hellas, Luxembourg og Tyrkias utgifter til helsevesenet som var lavere enn Norges. For å sikre folk et kvalitativt godt helsevesen med kort ventetid mener disse medlemmer det er nødvendig å prioritere helsesektoren fremfor andre sektorer ved de årlige budsjettbehandlinger.

       Disse medlemmer vil berømme det arbeid som helsearbeidere på alle nivå utfører i arbeidstiden og på fritiden for å sikre pasienten et best mulig tilbud. Disse medlemmer vil stimulere helsepersonell til å arbeide på fritiden, og vil arbeide for økonomiske betingelser som muliggjør dette. Videre bør arbeidsforholdene for sykehusleger bedres slik at deres kompetanse kan brukes fullt ut.

       Disse medlemmer konstaterer at dagens finansieringssystem i helsevesenet med hovedvekt på rammefinansiering fører til at økte bevilgninger og øremerkede ytelser, i for liten grad gir økt kapasitet eller økt kapasitetsutnyttelse. Når staten øker sin innsats reduseres fylkeskommunen sin egen tilsvarende. I følge Norsk Institutt for Sykehusforskning reduserte fylkeskommunene sin totale andel av utgiftene til somatiske sykehus fra 72,9 % i 1994 til 68,7 % i 1995.

       Disse medlemmer merker seg at Regjeringen i langtidsprogrammet i stor grad unnlater å endre dette systemet. Det innsatsstyrte finansieringssystem som er vedtatt av Stortinget vil i svært begrenset grad bedre dette. Ved å fastsette refusjonen for den innsatsstyrte finansieringen så lavt som 30 %, og gi den til fylkeskommunen, og ikke direkte til sykehusene, får ikke sykehusene den belønning de skal for å forbedre sitt arbeid. Regjeringen fortsetter i realiteten med den gamle modellen. En modell som forskerne avviser som en fiasko. En studie som Norsk institutt for by og regionforskning utførte for Sosialdepartementet i oktober 1996 viste at for hver prosent som sykehusene får i ekstra midler gjennom rammeoverføringer, går kostnadene pr pasient opp med 0,4 %. Hvis et sykehus får 10 mill. kroner i ekstrabevilgninger betyr det at 4 mill. kroner forsvinner i redusert effektivitet.

       Disse medlemmer konstaterer at helsepolitikken preges av alt for stort fokus på plassering av ansvar mellom forvaltningsnivåene. Regjeringen foretar ingen grep for å få en slutt på dette spillet mellom forvaltningsnivåene. Disse medlemmer registrerer at Regjeringens forslag til omorgansiering av sykehus og annen spesialisthelsetjeneste er mangelfullt fordi:

-	Fylkeskommunene er for små enheter til å drive de mange spesialiserte funksjonene sykehusene har. Det gir for dårlig medisinsk kvalitet, men også for dårlig økonomi.

-	Det blir fortsatt ansvarsfraskrivelse og et spill mellom kommuner, fylker og stat.

-

Regjeringen innfører et regionvis styringssystem. Dette blir et fjerde forvaltningsnivå med politisk representasjon og enda mer byråkrati, ikke mindre. Sosial og helsedepartementet skal ha møte og forslagsrett, og i praksis vetorett siden staten har endelig avgjørelsesmyndighet. Fylkeskommunene blir i praksis gisler for de vedtak som fattes i den regionale helseutvalgene, og blir fortsatt økonomisk ansvarlig for sykehussektoren.

-	Regjeringen viser ikke vilje til å vurdere modeller for å skille rollen som sykehuseier og bestiller på vegne av pasienten. Det er en klar anbefaling fra OECD å foreta et slikt skille i gjennomføringen av helsereformer.

-	Pasientenes rettigheter blir for svak gjennom denne «overorganiseringen», samtidig som stykkprisgraden blir for svak til at konkurransen til pasientenes beste blir som ønsket.

-	Sykehusene får ikke en fri nok stilling til å ordne opp i indre organisering og profesjonsstrid.

-	La de svakeste psykiatriske pasientene betale for at Regjeringen fjerner refusjonsretten til avtaleløse spesialister. De private psykiatere som er tre ganger så effektive som de offentlige.

-	Utstede forbud mot at private institusjoner som er for dyktige til å utvide kapasiteten.

       Disse medlemmer vil i stedet foreta systemendringer og sørge for økt ressurstilgang som sikrer at helsevesenet kan utføre jobben sin på en kvalitativ og god måte.

       Disse medlemmer viser til at disse medlemmer har følgende alternativ for å redusere sykehuskøene:

-	la alle landets sykehus utnyttes maksimalt. Det skal bli slutt på at det finnes ledig kapasitet som ikke blir utnyttet fordi man bor i galt fylke.

-	forsterke den økonomiske satsingen på sykehusene.

-	foreslå en høyere refusjonssats for den innsatsbaserte finansieringen og gi pengene direkte til sykehusene.

-	oppheve forbudet mot privat arbeidsformidling og arbeidsutleie.

-	la pasientene få rettigheter til behandling i utlandet hvis ventetidsgarantien er brutt fordi ventetidsgarantien skal være juridiske bindende.

-	la sykehusene må få frihet til organisere sin virksomhet på egen måte.

-	innføre fritt sykehusvalg. Legen og pasienten skal i fellesskap kunne velge det sykehuset som gir raskest og best behandling.

-	la staten ta ansvar for eierskap til sykehusene. Det blir slutt på strid mellom forvaltningsnivå og ulik satsing på helsetjenester i hver fylkeskommune.

-	dyktige private helseinstitusjoner skal møtes med takk, ikke forbud.

-	foreslå en Nasjonal Sykehusplan som fordeler spesialistfunksjonene mellom sykehusene.

-	sikre at norske pasienter får de EØS-rettigheter til sykehusbehandling som de har krav på blant annet ved at brudd på ventelistetidsgarantien gir norske pasienter rett til behandling i annet EØS-land.

-	sikre iverksettelse av Stortingets vedtak om en 6 måneders ventetidsgaranti for de pasienter som ikke faller inn under behandlingsgarantien på 3 måneder.

       Disse medlemmer merker seg innføringen av vurderingsgarantien fra 1. januar 1998. Disse medlemmer vil likevel bemerke at denne garantien går ut på at det er søknaden/henvisningen - ikke pasienten - som skal vurderes innen 30 dager. Dette gjøres også i dag. Det er vanskelig å se hva som er nytt med denne garantien.

       Disse medlemmer tar pasientrettigheter på alvor. En viser til at Høyre lanserer i B.innst.S.nr.I (1996-1997) en pasientgaranti:

-	Du har rett til behandling når du trenger det, senest innen 6 måneder.

-	Du har rett til behandling i utlandet hvis ventetidsgarantien er brutt, og du har ventet i mer enn 6 måneder.

-	Du har rett til å velge behandling blant alle landets sykehus. Legen hjelper deg med å innhente informasjon.

-	Du sikres behandling ved at pengene for behandlingen følger deg som pasient.

-	Du har rett til å få behandling for sykepenger.

-	Du har rett til å bli vurdert for behandling øyeblikkelig når du innlegges på sykehus.

-	Du har rett til informasjon fra legen om utilsiktede endringer i behandlingen, og virkninger av behandlingen.

       Disse medlemmer registrerer at Regjeringen i Langtidsprogrammet og i St.meld. nr. 23 (1996-1997) foreslår å innføre en fastlegeordning i primærhelsetjenesten. Disse medlemmer har den overordnede holdning at det er viktig å sikre pasientens rett til fritt å velge lege. Samtidig ser disse medlemmer klare fordeler med den tradisjonelle huslegeordningen der pasienten og legen kjenner hverandre godt over lengre tid. Det er på faglig hold uttalt at et slikt system med høy kontinuitet har positiv effekt spesielt ovenfor barn og eldre pasienter. Dagens system er ikke til hinder for at den enkelte kan ha en fast lege.

       Disse medlemmer mener det forslaget Regjeringen nå har lagt frem sterkt begrenser pasientens mulighet til legebytte, og i praksis utsteder et yrkesforbud for leger som velger å stå utenfor ordningen. Dette fordi leger som står utenfor ikke skal kunne henvise til spesialist, skrive ut sykemelding eller medisin på blå resept. Disse medlemmer avviser den modell for fastlegeordning som er foreslått av regjeringen.

       Disse medlemmer støtter Regjeringens satsing på å innføre IT i helsesektoren. Et finansieringssystem der pengene følger pasienten, avhenger av at pasienten og legen har informasjon om kvalitetsdata ved det enkelte sykehus og ventetid osv. Dette har man klart i andre land, som Storbritannia. Dette må norske pasienter og primærleger også kunne få tilgang på, når man eksempelvis på et reisebyrå kan få informasjon til minste detalj om ledige flyreiser overalt i verden.

       Disse medlemmer mener Norge trenger en Nasjonal sykehusplan. Regjeringen burde fremmet forslag om dette i langtidsprogrammet. Spesialistfunksjonene må i en slik plan fordeles mellom sykehusene basert på nasjonale vurderinger for å få en god utnyttelse av landets samlede helseressurser.

       Disse medlemmer merker seg at Regjeringen vil vurdere tiltak for å sikre offentlig styring av spesialistutdanningen for leger. Det anføres at det er ønskelig at spesialistutdannelsen gjennomføres på kortere tid enn i dag. Disse medlemmer vil minne Regjeringen om forslaget til et nytt EU-direktiv, som regulerer spesialistutdanningens lengde. Hvis dette vedtas i EU, vil lengden på dagens spesialistutdanning i Norge ligge på et minimum, og i noen fagområder må utdanningslengden økes. Videre er det grunn til å minne om at den begrensende faktor for antall spesialister som utdannes, ikke er den normerte minimumslengde på utdanningen, men antall utdanningsstillinger. Disse medlemmer registrerer med beklagelse at fylkeskommunene fortsatt skal ha ansvaret for å opprette nye utdanningsstillinger.

       Disse medlemmer registrerer at Regjeringen angriper innføring av ny teknologi og nye innovative legemidler i helsevesenet, og vil la dette bli offer for en streng kostnadskontroll. Faren er at norske pasienter ikke vil få den samme kvaliteten på behandlingen som man får i andre vestlige land.

       Disse medlemmer vil advare mot å se på de offentlige legemiddelutgiftene isolert. Det er avgjørende å se de økende utgiftene til legemidler i en større samfunnsøkonomisk sammenheng. Nye og dyrere legemidler er ofte et alternativ til langt mer kostbar behandling i sykehus eller institusjon.

       Disse medlemmer er positiv til Regjeringens satsing på et differensiert og pasienttilpasset tilbud innen psykiatri. Det er videre positivt at Regjeringen erkjenner at det kommunale tjenestetilbudet har vært mangelfullt for de psykiatriske pasientene. Disse medlemmer mener de psykiatriske pasientene har et meget mangelfullt tilbud, og vil intensivere den økonomiske satsingen på denne pasientgruppen.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til at folks helsetilstand henger nøye sammen med hvordan samfunnet rundt utvikler seg. Det viktigste kravet til helsevesenet er at folk får den hjelpen som er nødvendig når de trenger den uansett hvor de bor i landet og uansett økonomisk evne.

       Sykdommenes utbredelse varierer med kjønn, alder, geografi og en rekke andre forhold. Det er store forskjeller i helsetilstanden mellom ulike sosiale lag. Forskjeller i yrkesstatus, utdanning og inntekt fører også til ulikhet i helsetilstand og sykelighet. Mens menn er overrepresentert når det gjelder « dramatiske » sykdommer som vi dør av, har kvinner oftere de kroniske lidelsene eller plagene, som vi sliter med i mange år. Derfor vil disse medlemmer ha en politikk som ser helsearbeid i et utvidet perspektiv hvor også bedring av levekår og utjevning av klasseforskjeller står sentralt.

       Mye tyder på at kvinner taper i kampen om helsekronene og at forskning og utprøvende behandling på typiske kvinnesykdommer fremdeles blir nedprioritert.

       Disse medlemmer vil at kvinnehelsespørsmål skal prioriteres høyere, og at Statens Helsetilsyn får et større og mer forpliktende ansvar for dette.

       Disse medlemmer vil fjerne køene til helsetjenester. For å få til det må det både brukes mer penger og helsevesenet må organiseres bedre. Disse medlemmer vil ha økt vekt på å behandle « hele mennesket ». Det innebærer styrking av allmennhelsetjenesten, legevakttjenester, helsestasjoner for foreldre og barn, helsestasjoner for ungdom.

       Helsetjenesten må organiseres rundt pasienten, dvs. være mobil og ikke slik at pasienten er den som først og fremst må flytte på seg. Lokaler og utstyr f.eks. i sykehus bør tas i bruk i større deler av døgnet slik at flere pasienter får kortere ventetid på behandling. Dersom legemangelen fortsetter må en vurdere å utvide legenes plikttjeneste.

       Disse medlemmer vil ha økt satsing på helsetjenester til de som ikke roper høyest, f.eks. til psykiatriske pasienter, kronikere og mennesker uten klar diagnose. Det er viktig å satse på kommunale tilbud. For mange er det behov for dagtilbud, botilbud og rehabiliteringsplan. Særlig ressurskrevende pasienter som flytter ut i egen bolig i kommunene, må gis et kvalitativt godt tilbud. Staten må sørge for tilstrekkelig økonomi i kommunene.

       Disse medlemmer mener det bør satses mer aktivt på pasientorganisasjoner og selvhjelpsgrupper som bidrar til å styrke egen helse både gjennom forebyggende arbeid og ved hjelp til bedre å mestre sykdommen.

       Disse medlemmer viser til at norsk helsevesen de siste årene har vært mest opptatt av å øke antall behandlinger. Selv om kvalitetssikring er en viktig del også av helsetjenesten, er det mange som opplever dårlig kvalitet på en del av tjenestene. Det er særlig behov for å sette opp kvalitetskrav i eldreomsorgen. I den hjemmebaserte eldreomsorgen bør det innføres bistandsavtaler som klart sier hvilken hjelp som skal gis, av hvem og til hvilket tidspunkt. Det må være slik at en får hjelp når en trenger det. Kommunene bør ha lovfestet plikt til å gi slike tjenester som øyeblikkelig hjelp.

       Disse medlemmer mener det må stilles krav til helsevesenet om brukerkontrakter som sier noe om ventetider for undersøkelse og behandling både når det gjelder primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten, hvem som er ansvarlig lege og sykepleier når en er innlagt i sykehus, krav til informasjon o.l.

       Disse medlemmer vil ha et sterkt offentlig helsevesen. Det er nødvendig for å sikre alle like muligheter til behandling. Der hvor f.eks. primær-helsetjenesten er basert på private leger, fysioterapeuter o.l. må det offentlige gjennom avtaler sikre at de tjenester det offentlige helsevesenet mener er nødvendig blir ivaretatt. Disse medlemmer mener det offentlige må ha styring med hvordan helsetilbudet skal organiseres, både av hensyn til pasientene og av hensyn til kontrollen med de store økonomiske overføringene som ligger i helsevesenet.

       Disse medlemmer mener at kommunenes ansvar for helsetjenester, både når det gjelder allmennhelsetjenester, eldreomsorg, psykiatri og rusproblematikk skal forsterkes. Det er behov for et mer likeverdig tilbud uansett hvilken kommune en bor i. Innen psykiatri er det behov for flere tilbud i nærmiljøene, dvs. botilbud, poliklinisk tilbud, dagtilbud o.l. Kommunene må styrkes for å kunne bygge opp et forsvarlig tilbud. Disse medlemmer går inn for at det organisatorisk må bli et tettere samarbeid mellom somatikk og psykiatri.

       Organisering av ledelse og styring av helsetjenestene bør skje ut fra det som tjener pasientene og ikke ut fra profesjonsinteresser. Disse medlemmer mener det må stilles krav til profesjonene om å samhandle til beste for en helhetlig behandling av pasientene.

       Disse medlemmer viser til at pasientene blir stadig mer « krevende » brukere i helsevesenet. De kjenner ofte sine diagnoser og behandlingsmuligheter vel så godt som helsepersonalet. De har krav på å bli lyttet til og tatt med på råd i behandlingen.

       Disse medlemmer mener pasienters rettssikkerhet må styrkes. Enhver som skrives inn i psykisk helsevern uten eget samtykke må på statens bekostning få juridisk bistand. Statistikk over tvangsmiddelbruk og tvangsbehandlingstiltak føres og må bli offentlig tilgjengelig.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen konstaterer at valgkamppopulismen ingen ende tar i forhold til eldre og omsorg for disse. Dette medlem er enig i at omsorg for eldre må være en prioritert oppgave. Den elendighetsbeskrivelse som gis av norsk eldreomsorg og eldres levekår i alminnelighet, synes allikevel totalt brakt ut av fornuftige proporsjoner. Det er en liten gruppe av de eldre som har de vanskelig. Det er videre et mindretall av norske kommuner som ikke har vært seg sitt ansvar i forhold til de eldre bevisst, og som har prioritert annerledes, f.eks. kulturhus, rådhus m.v.

       Man løser ikke problemene ved å øke pensjonene for alle, fremfor å målrette tiltakene mot de som har det vanskelig. Og man får ikke mindre ansvarsfraskrivelse i kommunene ved å belønne de kommunene som har sviktet med tilleggsbevilgninger. En oppnår utelukkende å svekke de « flinke » kommunenes incentiver for å videreføre sin ansvarlige linje.

       Dette medlem viser for øvrig til sin fraksjonsmerknad under avsnitt 8.89.

6.6 Trygdepolitikken

6.6.1 Sammendrag

6.6.1.1 Utfordringer, mål og status

       Folketrygden skal fortsatt være hovedelementet i vårt sosiale sikkerhetsnett.

       Regjeringen legger opp til en langsiktig politikk med sikte på å bevare hovedtrekkene i dagens folketrygd. Dette er en krevende oppgave i en tid da flere andre land bygger ned og endrer de offentlige pensjonssystemene. Utfordringene framover er knyttet til at antall alderspensjonister er anslått å øke sterkt etter 2010, jf. figur 5.3 i meldingen. I tillegg forventes en betydelig vekst i gjennomsnittlig alderspensjon utover den allmenne inntektsveksten i samfunnet. Dette har sammenheng med utviklingen av folketrygdsystemet og økt yrkesaktivitet blant kvinner.

       Framover må det samlede velferdstilbudet innrettes med sikte på å gi en rimelig inntekts- og byrdefordeling mellom generasjoner og mellom framtidens yrkesaktive og yrkespassive. For å klare dette er en avhengig av å utnytte landets arbeidskraftressurser best mulig.

       Regjeringen vil videreutvikle arbeidslinjen i velferdspolitikken, og har som mål å styrke den enkeltes arbeids- og funksjonsevne. Arbeidslinjen innebærer at inntektsgivende arbeid så langt som mulig skal være førstevalget for personer i yrkesaktiv alder, mens varige trygdeytelser bør forbeholdes personer med varige helse- og funksjonsproblemer. Hvis en klarer å begrense antallet som er avhengig av stønad, blir det også lettere å opprettholde oppslutningen om systemet, og et rimelig kompensasjonsnivå for dem som er stønadsmottakere. Det er et mål å øke yrkesdeltakelsen i de eldre aldersklasser, og arbeidslivet må innrettes slik at det gir rom for mennesker i ulik livssituasjon. Regjeringen vil fortsatt legge til rette for mulighetene til å forene omsorgsoppgaver med yrkesaktivitet.

       Det norske trygdesystemet er i dag godt utbygd. Pensjonistene som gruppe har i perioden 1984-1994 hatt en bedre inntektsutvikling enn for alle husholdninger samlet, jf. tabell 11.6* i kap. 11*. Dette har sammenheng med at stadig flere opparbeider seg tilleggspensjoner i folketrygden. I tillegg har pensjonistenes inntekter fra andre kilder enn folketrygden økt, og da særlig utbetaling av tjenestepensjon.

       Blant trygdemottakere har imidlertid for eksempel grupper av enslige forsørgere og minstepensjonister i storbyene svak økonomi.

       På første halvdel av 1990-tallet har andelen av befolkningen i yrkesaktiv alder som er omfattet av ulike langtidsytelser fra folketrygden, holdt seg relativt stabil. På midten av 1990-tallet er det imidlertid igjen observert en økning blant annet i tilgangen av uførepensjonister og i sykefraværet.

       Norge har en høy andel av befolkningen i arbeidsstyrken både samlet sett og blant kvinner og eldre. Dette gjør Norge bedre rustet enn en del andre land til å møte utfordringene med økende pensjonsutbetalinger og økende forsørgingsbyrde i framtiden. I de senere år har en likevel sett tendenser til redusert yrkesaktivitet blant eldre.

6.6.1.2 Pensjonspolitikken og folketrygden

       Gjennom folketrygden sikres en minstepensjon som gir grunntrygghet for alle innbyggere, og en tilleggspensjon som gir en viss standardsikring i forhold til tidligere arbeidsinntekt. Denne balansen mellom fordelings- og forsikringshensyn er et sentralt trekk å ta vare på. Fordelingshensyn er den viktigste årsaken til at Regjeringen vil verne om folketrygdens hovedrolle i pensjonssystemet. Samtidig bidrar forsikringshensynet til å ivareta brede gruppers behov for inntektssikring. Dette er viktig for å opprettholde den allmenne oppslutningen om folketrygden, og for den enkeltes motivasjon til yrkesdeltakelse.

       Regjeringen legger vekt på å unngå store og plutselige endringer i reglene for opptjening og utmåling av pensjon i folketrygden. I så sentrale ordninger er det viktig med stabilitet og forutsigbarhet, slik at den enkelte skal kunne planlegge livet sitt med en viss trygghet. I Velferdsmeldingen la Regjeringen fram en strategi for å sikre det økonomiske grunnlaget for folketrygden i framtiden, der det blant annet ble lagt vekt på å styrke arbeidslinjen i velferdspolitikken og å sikre at supplerende ordninger støtter opp om folketrygden.

       Ved behandlingen av Velferdsmeldingen ba Stortinget om videre utredning på flere av de områdene som ble gjennomgått i meldingen. Utredningene er blant annet knyttet til spørsmålet om fondskonstruksjoner for folketrygden, der det er satt ned et offentlig utvalg ledet av Torstein Moland som skal avgi sin innstilling innen 1.7.1998. Stortinget ba også om utredninger knyttet til fleksible pensjonsordninger for personer mellom 64 og 70 år og besteårsregelen i folketrygden ved beregning av tilleggspensjon. Disse spørsmålene utredes av en arbeidsgruppe med representanter fra flere departementer som skal levere en rapport innen utgangen av mai 1997.

       Regjeringen har satt ned et offentlig utvalg til å utrede de problemstillinger som samboerskap reiser med hensyn til rettigheter, ytelser og forpliktelser. Det gjelder både prinsipper for hvor langt en bør gå i å likestille samboere og ektepar privatrettslig og offentligrettslig, såvel som konkrete forslag til tilpasning av ordninger, blant annet når det gjelder pensjonsutmåling. Spørsmålet vil bli lagt fram for Stortinget på bakgrunn av utredningen og høringsuttalelser til den.

       For å sikre at de forskjellige utredningene kan støtte opp under arbeidet med å bevare og videreutvikle folketrygden, vil Regjeringen legge til rette for en mest mulig enhetlig oppfølging.

6.6.1.3 Arbeidslinjen i velferdspolitikken

       Gjennom arbeid får den enkelte anledning til å bruke egne krefter og evner. Deltagelse i arbeidslivet fyller også en viktig sosial funksjon og bidrar til å øke verdiskapingen i samfunnet. Trygde- og stønadsordningenes omfang og innretning påvirker yrkesdeltakelsen, og politikken på dette området har en sentral plass for å støtte opp under arbeidslinjen. Et mål for folketrygden er dessuten å bidra til selvforsørging og best mulig funksjonsevne for den enkelte.

       For å stimulere til arbeid er det vesentlig at trygdesystemet i hovedsak er utformet slik at den enkelte får høyere inntekt ved å være i arbeid enn ved å motta trygd. Vurderingen av slike incentivvirkninger er særlig viktig i ordninger som innebærer stor grad av frivillighet, og som er rettet mot personer som i hovedsak har arbeidsevnen i behold.

       Et element i arbeidslinjen er å stimulere til egenaktivitet og egenansvar for å kunne forsørge seg selv og sin familie. Arbeidslinjen innebærer likevel store forpliktelser for det offentlige gjennom å legge forholdene til rette for at flest mulig arbeidsføre personer kan ta del i arbeidslivet. Den enkelte arbeidsgiver og de store organisasjonene i arbeidslivet må også bidra aktivt for at en skal nå de ønskede resultater.

       I løpet av de siste årene er det gjennomført en rekke tiltak for å støtte opp om arbeidslinjen. Tiltakene har bestått både av regelverksendringer, oppfølgings- og kvalifiseringstiltak og institusjonelle endringer, jf. omtale i kap. 12*.

       Overfor sykmeldte vil tiltak med tidlig oppfølging for å unngå overgang til en langvarig eller permanent trygdekarriere fortsatt bli prioritert. Samtidig vil det bli satset aktivt på rehabilitering og attføringstiltak for å få personer tilbake i arbeidslivet, blant annet ved å videreutvikle samarbeidet mellom involverte etater og bedrifter, og å utvikle de ulike etatenes kompetanse til å løse nye og mer ambisiøse oppgaver.

       Regjeringen vil bygge videre på erfaringer fra det positive samarbeidet mellom partene i arbeidslivet for å få ned sykefraværet. Det vil bli lagt vekt på å målrette det forebyggende arbeidet mot arbeidsmiljøutvikling, tiltak rettet mot risikogrupper og tidlig oppfølging av langtidssykmeldte. Trygdeetaten har også fått en sentral rolle i oppfølgingen av sykmeldte og i arbeidet med å forebygge langtidsfravær. Godt samarbeid mellom trygdeetat, helsevesen, bedrifter og den enkelte er her avgjørende.

       Regjeringen vil videreføre satsingen på medisinsk rehabilitering og yrkesmessig attføring og prøve ut alternative tiltak for personer med helseproblemer og yrkeshemming. En vil også foreslå enklere beregningsregler for attføringspenger og rehabiliteringspenger, og i større grad markere at dette er midlertidige ytelser.

       Våre dagers sykdomsbilde preges i stor grad av lidelser som ikke er dødelige, som for eksempel psykiske plager og smertelidelser, og denne type lidelser ligger bak mye av sykefraværet og tilgangen til uførepensjon. Regjeringen ønsker å forbedre kunnskapsgrunnlaget når det gjelder årsakssammenhenger og behandlingsformer på dette området, og vil legge fram en egen Stortingsmelding om rehabilitering i løpet av 1997. Meldingen vil samtidig utforme en strategi for rehabiliteringsarbeidet på tvers av målgrupper, profesjoner og sektorer, slik at en kan oppnå best mulig effekt av den samlede innsatsen.

       For å legge forholdene bedre til rette for at uførepensjonister kan utnytte sin restarbeidsevne og motiveres til kombinasjonsløsninger med arbeid og trygd, ble friinntektsgrensen for uførepensjonister i 1997 økt fra H G til 1 G uten at uføregraden revurderes. For å motvirke tendensen til utstøting fra arbeidslivet har Stortinget etter forslag fra Regjeringen vedtatt å samordne uførepensjon mot « gavepensjon » fra arbeidsgiver med virkning fra 1. mai 1997.

       Informasjonsteknologi åpner for nye muligheter for funksjonshemmede på arbeidsmarkedet. Regjeringen ønsker å utnytte disse mulighetene gjennom å styrke kompetansen i bruk av ulike tekniske hjelpemidler. En treårig prøveordning med funksjonsassistenter for personer med sterke funksjonshemminger er et annet tiltak for å hjelpe funksjonshemmede til å kunne delta i arbeidslivet.

       Regjeringen ønsker å gi enslige forsørgere med småbarn bedre økonomi og å stimulere til økt selvforsørgelse. Ved stortingsbehandlingen av Velferdsmeldingen sluttet flertallet seg til Regjeringens forslag om en omlegging av stønadsordningene for enslige forsørgere. Endringene innebærer at enslige forsørgere får høyere ytelser, men i en kortere overgangsperiode enn nå. Samtidig legges det opp til ulike selvhjelps- og kvalifiseringstiltak. Regelendringene vil tre i kraft fra 1998.

       Regjeringen ønsker en bedre samordnet velferdsforvaltning der brukermedvirkning, og samarbeid er framtredende, slik at mennesker med sammensatte problemer får målrettede, effektive og helhetlig tilbud. For å få til dette legges det opp til:

-	å tilstrebe samlokalisering av arbeidskontor, trygdekontor og sosialkontor

-	at den etat som mottar en henvendelse skal ha ansvar for en første kartlegging og ta nødvendig kontakt med andre aktuelle etater, i samråd med den enkelte

-	å utarbeide kvalifiseringsplaner for personer med sammensatte problemer i forhold til arbeidsmarkedet.

       Den gjennomsnittlige avgangsalderen for nye alders- og uførepensjonister i folketrygden har i de senere år vært om lag 60 år, langt lavere enn pensjonsalderen i folketrygden på 67 år. Regjeringen ønsker å få flere eldre til å fortsette lengre i arbeid, og det er et mål å heve den gjennomsnittlige avgangsalderen. Denne politikken må ses i sammenheng med at en i årene framover vil stå overfor stigende forsørgingsbyrde, særlig etter 2010, og at flere av framtidens eldre antakelig vil ha mindre slitsomt arbeid bak seg enn dagens eldre.

       Figur 5.5 i meldingen illustrerer hvordan forventet levealder har økt i dette århundret, en utvikling som er ventet å fortsette utover i neste århundre. Samtidig har gjennomsnittlig utdanningslengde økt, slik at gjennomsnittsalderen for inntreden i yrkeslivet har gått opp.

       For å heve den gjennomsnittlige avgangsalderen er det nødvendig å stimulere flere til å stå lenger i arbeid, hindre utstøting og bedre målrettingen av ulike ordninger. Regjeringen la i Velferdsmeldingen fram flere forslag som ledd i en slik strategi. Avkortingsreglene for alderspensjon mot arbeidsinntekt for aldersgruppen 67-69 år er for eksempel endret fra 1. januar 1997 slik at det blir gunstigere å fortsette i arbeidslivet for denne gruppen.

       Samtidig er eldre arbeidstakere en sammensatt gruppe, og mange startet tidlig i arbeidslivet. De har ofte et langt arbeidsliv med hardt fysisk arbeid bak seg, og vil kunne ha behov for lavere pensjoneringsalder. En del eldre arbeidstakere vil også ønske en mer gradvis overgang til pensjonsalderen, ved å kombinere redusert arbeidstid og pensjon i en periode.

       En ordning med avtalefestet pensjon (AFP) ble innført i 1989 for store grupper av arbeidstakere, og pensjonsalderen i AFP er i dag 64 år. I forbindelse med lønnsoppgjøret i 1996 ble det enighet mellom Fellesforbundet og Teknologibedriftenes Landsforening om å utrede hvordan en egen pensjonsordning ned til 62 år kan gjennomføres. Partene ble enige om at ordningen skal kunne tilbys arbeidstakere over 63 år fra 1. oktober 1997 og arbeidstakere over 62 år fra 1. mars 1998. Tidligpensjonsordningen skal være begrenset til arbeidstakere som har en lengre yrkeskarriere og som har behov for en verdig avslutning av denne. LO og NHO la i januar 1997 fram en rapport med ulike modeller for en slik tidligpensjonsordning. Utredningen skal tas opp ved mellomårsoppgjøret 1997. Regjeringen legger fortsatt til grunn at eventuelle nye utvidelser skjer uten statlig tilskudd.

6.6.1.4 Supplerende pensjonsordninger

       Pensjon fra andre ordninger enn folketrygden består hovedsakelig av utbetalinger fra tjenestepensjonsordninger i privat og offentlig sektor og egen pensjonsforsikring etter skatteloven (EPES). Betydningen av slike ordninger har vokst over tid, og en må regne med forsatt vekst i utbetalingene framover. Derfor bør disse ordningene støtte opp om overordnede mål i pensjonspolitikken, blant annet folketrygdens rolle som en selvstendig og fullverdig pensjonsordning, og målet om å stimulere til økt yrkesaktivitet.

       Dagens EPES-ordning er i et høringsnotat fra Finansdepartementet fra desember 1996 foreslått avløst av en ny ordning med individuelle pensjonsavtaler (IPA). Forslaget er en oppfølging av Stortingets vedtak om pensjonssparing i bank, og IPA vil kunne inngås både som spareavtale og som forsikringsavtale. Midlene skal være bundet fram til pensjonsalder, og vil bli utbetalt som pensjon over minst 10 år.

       Når det gjelder private tjenestepensjonsordninger etter skatteloven (TPES), har et omfattende utredningsarbeid pågått for å komme fram til et nytt regelverk, jf. NOU 1994:6 Private pensjonsordninger og St.meld. nr. 35 (1994-1995) Velferdsmeldingen. Dette arbeidet følges nå opp av den såkalte Tjenestepensjonsgruppen, ledet av Erling Selvig, som etter planen skal overlevere utkast til lovtekst og merknader for en egen lov om tjenestepensjoner i løpet av første halvår 1997, for påfølgende høringsrunde.

       Det ble i Velferdsmeldingen foreslått en økning i minstekravet for rett til full pensjon fra 30 års til 40 års opptjening for tjenestepensjon i privat sektor. På bakgrunn av behandlingen av Velferdsmeldingen i Stortinget ble Regjeringen bedt om å utrede et minstekrav om økt opptjeningstid til 35 år både for tjenestepensjonsordninger i privat og offentlig sektor. Samtidig er det foreslått å innføre en ordning med omsorgsopptjening i tjenestepensjonsordninger for å ivareta kvinners pensjonsmessige stilling ved en økt minstenorm i opptjeningstiden for full pensjon. For begge disse spørsmålene vil forslag for private tjenestepensjonsordninger bli lagt fram i innstillingen fra Tjenestepensjonsgruppen.

6.6.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener folketrygden skal være det bærende elementet i vårt velferdssamfunn. Folketrygden skal sikre alle en grunnpensjon, samt en tilleggspensjon avhengig av tidligere inntekt. Pensjon fra andre ordninger enn folketrygden skal være supplerende til folketrygdens ytelser. Disse medlemmer mener folketrygden skal bidra til inntektsutjevning mellom generasjoner, kjønn og ulike samfunnsgrupper.

       Disse medlemmer viser til at alle gjennom folketrygden sikres en minstepensjon som skal gi økonomisk grunntrygghet, og en tilleggspensjon som gir en viss standardsikring i forhold til tidligere arbeidsinntekt. De som ikke har hatt tilstrekkelig inntekt i yrkesaktiv alder, får i stedet for tilleggspensjon et særtillegg. Fra 1. mai 1996 utgjør særtilleggssatsen 61,55 % av grunnbeløpet. Denne satsen har økt fra f.eks. bare 7,5 % i 1969. Grunnbeløpet er nå 41.000  kroner, og minstepensjonen blir da 66.240  kroner for enslige og 55.992  kroner for pensjonist gift med annen pensjonist. Disse medlemmer viser til at 41 % av alle alderspensjonister i 1996 var minstepensjonister mot 74 % i 1980, og at dette tallet vil fortsette å gå ned ettersom stadig flere vil ha opparbeidet tilleggsrettigheter i folketrygden. Det var i 1995 om lag 257.000 alderspensjonister, og om lag 191.000 uførepensjonister med minstepensjon.

       Disse medlemmer viser til at eldre som gruppe stadig får bedret sine levekår. Inntektsveksten er sterkere enn f.eks., for lønnstakere, og boligstandarden er bedret slik at det nå ikke lenger er noen markert forskjell i boligstandard mellom eldre og befolkningen som helhet. Pensjonistene har hatt en sterk inntektsutvikling de siste årene. I perioden 1990 til 1994 økte pensjonisthusholdningenes inntekter med 6 prosent reelt, mens det tilsvarende tallet for alle husholdninger var 3 %. Minstepensjonene har økt med 80 % reelt fra 1967 til 1994, dvs. en realvekst på 2,2 % pr. år.

       Disse medlemmer viser til at det i tillegg til folketrygden er innført en rekke tiltak som har til hensikt å bedre pensjonistenes levekår. Disse medlemmer vil spesielt peke på de særskilte skattelettelser som gis pensjonister gjennom særfradrag for alder, skattereduksjonsregelen og lavere folketrygdavgift. Videre vil disse medlemmer peke på at bostøtteordningen gir målrettet støtte til de som har lav pensjon og høye bokostnader.

       Disse medlemmer mener det er viktig å videreføre ordninger som sikrer pensjonistene et trygt inntektsgrunnlag og som gir gode fordelingseffekter. Disse medlemmer vil peke på at den beste måte å styrke minstepensjonistenes økonomi vil være gjennom en styrking av særtillegget i folketrygden samt gjennom en videreutvikling av dagens bostøtteordning.

       Disse medlemmer vil understreke at det er et hovedmål at flest mulig i arbeidsfør alder kan ha arbeidsinntekt som viktigste kilde til livsopphold. Derfor ble det også ved behandlingen av Velferdsmeldingen foretatt en rekke endringer som gjør det lettere å kombinere arbeid og trygd. Det ble blant annet vedtatt å fryse uførevedtaket mens man prøver seg i arbeid, samt heving av friinntektsgrensen til 1G. Erfaring viser også at tidlig oppfølging av sykmeldte gir resultater og disse medlemmer vil understreke at det viktig å starte med behandling eller rehabilitering tidlig for å oppnå best resultater.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at sykepengeordningen er en viktig velferdsordning. Under behandlingen av Velferdsmeldingen uttalte flertallet i sosialkomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti blant annet om sykelønnsordningen:

« (Disse medlemmer) understreker behovet for et slikt sikkerhetsnett. Dette er særlig viktig for de lavest lønte, som ofte er kvinner, hvor inntektsbortfall vil få forholdsmessig større konsekvenser enn for dem med høyere inntekter. »

       Disse medlemmer går inn for at det av velferdspolitiske grunner ikke gjennomføres innstramninger i sykepengeordningen, noe som vil ramme de svakeste på arbeidsmarkedet.

       Disse medlemmer mener det er et mål å redusere sykefraværet og viser til samarbeidet mellom partene i arbeidslivet. Erfaring viser at det er nødvendig å følge opp den sykemeldte tidlig med behandling og rehabilitering. Aktiv sykmelding, hvor den sykmeldte får prøve andre arbeidsoppgaver under sykmeldingsperioden, er et eksempel på dette.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Sykelønnsordningen opprettholdes og arbeidstakere skal sikres full lønn fra første dag under sykefraværet. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.9.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen har den enkeltes trygghet som sitt sentrale mål i velferdspolitikken. Trygghet er først og fremst vår evne til å ta vare på oss selv og vår familie. Tryggheten bygges ved at vi får beholde vår økonomiske handlefrihet, og ved at samfunnet innrettes slik at vi får anledning til å ta ansvar for våre nærmeste. Den økonomiske handlefrihet er likevel uten betydning dersom velferdstilbudene er ensartede og sosialiserte.

       Disse medlemmer vil peke på følgende hovedutfordringer for velferds- og trygdepolitikken:

-	Befolkningsutviklingen fører til færre yrkesaktive og flere pensjonister samtidig som dagens anslag for oljeinntektene viser at disse blir kraftig redusert. Det er derfor nødvendig å foreta endringer nå for å sikre velferden for kommende generasjoner.

-	Det offentlige bør konsentrere seg om de viktigste oppgavene, og en endring i velferdsordningene, må resultere i endringer i trygde- og velferdsordningene for folk i yrkesaktiv alder.

Trygg velferd

       Komiteens medlemmer fra Høyre og representanten Stephen Bråthen viser til at folketrygden i 1995 gikk med et underskudd på drøyt 40  mrd. kroner Regnet i faste priser er trygdeutgiftene firedoblet fra 1967 fram til i dag. Folketrygdens andel av BNP har steget fra 8 % i 1967 til 16 % i 1993.

       Disse medlemmer vil videre peke på at det innenfor Folketrygden utbetales langt større beløp i ytelser til folk i yrkesaktiv alder som er helt eller midlertidig ute av yrkeslivet enn til alderspensjon. Et vesentlig mål må være å utforme ordningene slik at det i større grad skal lønne seg å arbeide.

       Disse medlemmer viser til at ca 1,2 millioner mennesker mottar trygdeytelser. Samtidig vet vi at offentlige støtteordninger i mange år skaper avhengighet. Det er viktig å finne en balansen mellom en trygd det går an å leve av i en begrenset periode og klientskapende støtte.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil legge vekt på følgende forhold for å bidra til å skape en tryggere fremtid:

-	Respekt for opptjente rettigheter.

-	Økening av minstepensjonen utover dagens nivå for pensjonister som utelukkende har minstepensjon å leve av.

-	Ingen økning av pensjonistbeskatningen.

-	Fondsbasering av tilleggspensjonene i Folketrygden.

-	Sterkere incentiver til selvforsørgelse og arbeidsinnsats krever omlegginger og innstramninger i trygdeordninger for folk i yrkesaktiv alder.

-	Sparing til egen alderdom er gunstig for den enkelte og samfunnet. Høyre vil derfor forbedre og utvide mulighetene til privat pensjonssparing.

-	Fleksibel pensjonsalder utredes ved en ordning med fleksibel avgangsalder mellom 64 og 70 år og kombinasjon av arbeid og trygd.

Fondering av tilleggspensjonene - en trygghetsreform

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener fondering av tilleggspensjonene er en trygghetsreform. Når den enkelte sparer til egen pensjon, blir tryggheten større enn om utbetaling av tilleggspensjoner overlates til fremtidens skattebetalere. Den enkelte bør ha eierskap til sin egen sparing og bestemme hvordan midlene skal forvaltes. I nedgangstider vil individuell fondsbasering hindre myndighetene i å forgripe seg på pensjonsfondene. Forutsetningen for disse medlemmer er at tilleggspensjonene fortsatt skal være en obligatorisk, offentlig pensjonsordning innenfor Folketrygden.

AFP-ordningen

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener AFP ordningene bryter med arbeidslinjen, og Regjeringens mål om å heve den gjennomsnittlige avgangsalderen. Disse medlemmer mener partene i arbeidslivet selv må bære omkostningene ved en slik ordning. Internasjonale erfaringer viser de økonomiske problemene velferdsstaten etterhvert kommer opp i hvis man stadig skal senke den gjennomsnittlige avgangsalderen fra yrkeslivet. En påregnelig knapphet på ressurser for velferdstiltak i fremtiden når oljeinntektene avtar, tilsier at man allerede nå må legge til grunn en bevisst prioritering av de svakeste, de funksjonshemmede, langtidssyke, og pleietrengende eldre. En politikk som reduserer de ressurser, både økonomiske og i form av arbeidskraft er usosial.

Sykelønnsordningen

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Norge har den mest omfattende og kostbare sykelønnsordning i Europa. Dette påvirker norske bedrifter konkurranseevne i negativ forstand. Sykefravær koster det norske samfunnet totalt sett over 20 mrd. kroner hvert år.

       Disse medlemmer mener det må være en klar målsetting at samfunnets samlede kostnader ved sykefravær blir så lave som mulig. Dette må for det første oppnås ved vilje til forebyggende tiltak på arbeidsplassen. Et godt utbygd helsetilbud med korte ventetider for behandling er en annen faktor. Videre er det viktig at langtidssyke kommer inn i et effektivt rehabiliteringsopplegg fremfor passivt trygdemottak.

       Disse medlemmer vil bidra til en innstramning av sykelønnsordningen og redusere faren for misbruk gjennom redusert utbetaling i sykeperioden og innføring av en karensdag.

Egen pensjonssparing

       Komiteen medlemmer fra Høyre vil legge stor vekt på og utvide og forbedre mulighetene til egen pensjonssparing.

Trygdepolitikken - generelt

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at folketrygden er en av solidaritetssamfunnets viktigste bærebjelker. Folketrygden innebærer et historisk kompromiss; kombinasjonen av en minsteytelse som alle har rett til (minstepensjon) og en forsikring mot dramatisk reduksjon i inntekt når man ikke lenger mottar lønn. Folketrygden ble innført fordi det var bred politisk oppslutning om denne ordningen, og den kan bare bevares og forbedres dersom den fortsatt er en ordning som omfatter folk flest. Disse medlemmer går derfor inn for at folketrygden skal bevare sitt generelle preg, og går imot alle forsøk på å innsnevre ordningen til hovedsakelig å ivareta et fåtall i befolkningen.

       Men folketrygden har også sine svakheter. Mange kvinner som er yrkesaktive og betaler inn til folketrygden får liten eller ingen tilleggspensjon fordi perioder utenfor arbeidsmarkedet med ubetalt omsorgsarbeid og/eller perioder med deltidsarbeid gir reduksjon i beregningsgrunnlaget for tilleggspensjon. Framtidas minstepensjonister vil nesten bare være kvinner.

       De seinere åra har ulike former for pensjonssparing og privat pensjonsforsikring økt sterkt. Det skyldes dels usikkerhet i forhold til om folketrygden vil holde det den lover, og dels at høyinntektsgrupper har økonomisk mulighet til å spare til pensjonsalderen ut over folketrygden. Dette kan undergrave oppslutningen om folketrygden på sikt.

       Disse medlemmer vil reformere folketrygden med utgangspunkt i at både minsteytelser og tilleggsytelser beholdes innenfor folkterygden. Disse medlemmer vil bedre kvinners rettigheter i folketrygden og ellers særlig konsentrere seg om å heve minstepensjonen.

       Disse medlemmer viser til at et stortingsflertall har gått inn for å beholde sykelønnsordningen som et viktig sikkerhetsnett og velferdspolitisk instrument. Disse medlemmer viser til at sykelønnsordningen står sentralt i velferdspolitikken.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser for øvrig til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

7. Utenriks- og sikkerhetsveggen

7.1 Sammendrag

7.1.1 Utfordringer

Innledning

       I dette århundret har Norges viktigste utfordring vært å bygge opp og befeste velferdssamfunnet. Men velstanden kan bare forsvares hvis vi samtidig gjør en innsats for å bistå andre i deres anstrengelser for bedre kår. Deres trygghet er også Norges sikkerhet. Dette er en grunnleggende utfordring ved innledningen til det neste århundre.

       Norges geopolitiske plassering som del av det europeiske og atlantiske samarbeidet og som nabo til Russland, samt vår plass i det globale samarbeidet stiller særlige krav til utformingen av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. En åpen økonomi og stor avhengighet av internasjonale markeder gjør at tryggheten for mange norske arbeidsplasser er avhengig av stabile og forutsigbare markeder og internasjonale kjøreregler som beskytter mot tilfeldige tiltak fra enkeltland.

       De store endringene i det internasjonale samfunnet stiller Norge overfor nye krav og utfordringer. Informasjonsteknologi, media og internasjonal økonomi får direkte betydning for norske veivalg. Miljøproblemer, befolkningsvekst og fattigdom krever felles løft og tettere samarbeid. Norge må være beredt til å gjøre en innsats i dette samarbeidet.

Globale utfordringer

       Fattigdom, ressursmangel, befolkningsvekst og miljøproblemer i utviklingslandene fortsetter å skape store sosiale og politiske spenninger. Kontroll med disse problemene er viktig for å unngå at de blir kilder til konflikter innenfor og mellom land. Klimaendringer kan føre til endringer i nedbørsmønstre, matvareproduksjon og havnivå og resultere i flyktningestrømmer og politisk og sosial uro. Selv om det har vært positive utviklingstrekk i en del utviklingsland, er gapet mellom de rikeste og de fattigste landene i verden fortsatt stort og økende. 77  % av verdens befolkning deler 15  % av dens inntekter. Befolkningsveksten er størst i utviklingslandene, levealderen er lavere, 800 millioner mennesker sulter, nesten to milliarder mennesker har ikke tilgang til rent vann og nesten én milliard kan ikke lese og skrive. Over 40 millioner mennesker er på flukt, enten over landegrenser eller som fordrevne i eget land.

       Innsats for fred, forsoning og demokratisk utvikling er en forutsetning for sosial og økonomisk utvikling. Gjennom FNs handlingsplan Agenda 21 har de industrialiserte landene påtatt seg et spesielt ansvar for å gå foran i arbeidet for bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre. Som et rikt land har også Norge medansvar og forpliktelser overfor disse utfordringene. Økt velstand og sosial utjevning i utviklingslandene vil være et vesentlig bidrag til større sosial og politisk stabilitet og dermed en tryggere verden.

Internasjonal handel og økonomi

       Norge er et land med stor utenrikshandel. Tryggheten for mange arbeidsplasser påvirkes av faktorer vi ikke har innflytelse over, slik som veksten og prisutviklingen i norske eksportmarkeder. Prisutviklingen på olje og gass har direkte betydning for statens inntekter. Skal norsk eksport oppnå gode vekstmuligheter framover, må norske bedrifter sikres markedstilgang, både i våre tradisjonelle markeder i Europa og de nye vekstmarkedene i Asia. EØS-avtalen sikrer norsk industri og næringsliv adgang til EUs indre marked. Verdens handelsorganisasjon (WTO) skal sikre bindende kjøreregler på verdensmarkedet. En videreutvikling av det internasjonale regelverket for å sikre mest mulig likeverdige konkurranseforhold for norsk næringsliv er en viktig utfordring for Norge.

       Informasjons- og produksjonsteknologi har bidratt til å knytte det norske markedet sammen med andre markeder. Med moderne datateknologi kan valutatransaksjoner utføres verden over på sekunder. Kapitalen flyter mellom land uavhengig av nasjonale grenser. Behovet for samfunnsmessig styring er derfor økende, men krever internasjonalt samarbeid. Det er behov for internasjonal innsats når oppgavene ikke stopper ved landegrensene. Utforming av virkemidler for å møte disse utfordringene vil bli en viktig oppgave.

Nye europeiske utfordringer

       Endringene i Europa innebærer nye muligheter og utfordringer. Reduksjon av velstandskløften mellom øst og vest i Europa vil kreve betydelig økonomisk innsats, også av Norge. Tiltak for å befeste folkestyrets framvekst i våre naboland i øst er viktig for å sikre deres trygghet og trygge Norges sikkerhet. Innsats mot forurensing, arbeidsløshet, fattigdom og kriminalitet i Sentral- og Øst-Europa bidrar til å redusere usikkerhet også for oss. Økt åpenhet og styrking av gjensidig tillit reduserer faren for konflikter som skyldes mistenksomhet og frykt. Samarbeid over gamle skillelinjer mellom Europas folk vil kreve endring av eksisterende, og etablering av nye samarbeidsformer og organisasjoner. Trygghet i Europa kan ikke oppnås uten russisk medvirkning. Norge er nabo til Russland og betydelige russiske militærressurser på Kola, og derfor er dette av særlig betydning for vårt land.

NATO i endring

       Den omstillingsprosess som NATO står overfor, peker fram mot en allianse som vil sikre freden også for kommende generasjoner. Nye medlemsland, endringer i alliansesamarbeidet, et nærmere samarbeid med Russland og større ansvar for europeiske allierte vil være viktige brikker i det nye NATO. NATO-samarbeidet og vårt nasjonale forsvar vil fortsatt være sentrale bærebjelker i utviklingen av en ny europeisk sikkerhetsorden basert på samarbeid og fellesskap. Videreføring av det atlantiske samarbeidet og USAs engasjement i Europa vil være av avgjørende betydning for norsk og europeisk forsvar og sikkerhet.

Endringer i EU-samarbeidet

       Med Norges ulike samarbeidsordninger med EU vil et endret og utvidet EU få betydning for oss. Utvidelse øst- og sørover vil bidra til økt sikkerhet og stabilitet i Europa. Flere medlemsland i EU vil innebære et større indre marked som norsk industri og næringsliv deltar i gjennom EØS-avtalen. Sterkere innsats fra EU for økt sysselsetting og strengere miljøtiltak vil kunne bidra til sosial stabilitet og økonomisk framgang i Europa. Det samme gjelder tiltak mot kriminalitet, narkotikasmugling og terrorisme. Gjennomføringen av tredje fase av den økonomiske og monetære union (ØMU) fra 1999 vil også ha betydning for Norge. Den videre utviklingen av en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk og justissamarbeidet vil representere økte utfordringer i arbeidet for å ivareta norske interesser.

Miljøsikkerhet og ressursforvaltning

       Atomforurensingen i Russland og andre øst-europeiske land er en av de største miljømessige og sikkerhetspolitiske utfordringer vi står overfor i dag. Situasjonen i våre nærområder og særlig i nordvest-Russland er preget av en omfattende sivil og militær atomvirksomhet. Betydelige mengder radioaktivt avfall krever tilfredsstillende lagringsforhold. Et stort antall utrangerte atomubåter venter på opphogging. Atomkraftverk i Norges umiddelbare nærområder er i en slik tilstand at de helst skulle ha vært stengt.

       Miljøproblemer både globalt og i nærområdene vil fortsatt stille krav til norsk innsats. Det spesielle og sårbare naturmiljøet, fiskerier og andre næringsinteresser i nordområdene er truet av radioaktiv forurensning og miljøgifter fra lokale eller fjernere kilder. Framtidig utnyttelse av de store olje- og gassressursene i området med tilhørende økt transport, truer de samme interesser.

       Innen 2005 er det ventet at norsk gass vil dekke 14  % av det europeiske, 30  % av det tyske og 37  % av det franske markedet. Som en av verdens ledende olje- og gasseksportører vil Norge bli stilt overfor økte forventninger og utfordringer av betydning også for vår utenriks- og sikkerhetspolitikk. Behovet for betryggende og ansvarlig forvaltning av viktige fiskeriressurser i norske havområder er truet av et økende internasjonalt press fra nasjoner som ikke respekterer prinsippene om en bærekraftig forvaltning.

Samarbeid i våre nærområder

       De dyptgripende endringene i Sentral- og Øst-Europa har åpnet nye muligheter for lokalt og regionalt samarbeid, men også avdekket betydelige behov for innsats for politisk, sosial, økonomisk og miljømessig framgang hos våre naboer. Norges grense mot Russland i nord og nærheten til de baltiske landene gjør det naturlig for oss å yte en særlig innsats i disse områdene. Også andre land vil forvente at Norge som en rik nasjon i nord, gir sitt bidrag til å bygge opp nye samarbeidsmønstre og bryte ned gamle skillelinjer i denne regionen.

       Det vil være behov for å utforme og tilpasse virkemidlene slik at de legger grunnlag for økt handel og sysselsetting, miljøinnsats og demokratisk utvikling hos våre naboland i øst. Bidrag til sikkerhet og samarbeid i våre nærområder vil være viktige brikker i det framtidige nettverket for et tryggere Europa.

Nordisk samarbeid

       Landene i Norden har i dag ulike tilknytningsformer til NATO, EU og VEU. Utsiktene til utvidelse og utdyping av NATO og EU åpner nye perspektiver og utfordringer også for nordisk samarbeid. Det samme gjør behovet for samordnet innsats i nærområdene. Norge har interesse av at det nære nordiske samarbeidet videreføres. For at det nordiske samarbeidet skal befeste sin form og innhold vil det være behov for målrettet engasjement i tiden framover.

Forvaltningen av polarområdene

       Økt ressursutnyttelse og andre belastninger på det sårbare miljøet i polarområdene kan komme i konflikt med ønsket om å sikre det biologiske mangfoldet, de unike naturverdiene og levevilkårene for befolkningen i disse områdene. Det vil i økende grad være påkrevd med nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid for å møte disse utfordringene.

       Det er i avsnitt 6.2 i meldingen redegjort for Norges utenriks- og sikkerhetspolitiske situasjon.

7.1.2 Hovedoppgaver i programperioden

Styrking av FN

       De forente nasjoner er det viktigste instrument for globalt samarbeid. FN er en hjørnestein i norsk utenrikspolitikk. Norge er en av FNs største bidragsytere per capita. Over 50.000 norske kvinner og menn har deltatt i FNs fredsbevarende operasjoner.

       Det er behov for å reformere samarbeidet i FN slik at organisasjonen kan effektiviseres og settes bedre i stand til å møte vår tids sentrale utfordringer. FN må få en sterkere rolle i arbeidet for å forebygge krig, skape fred, sikre det globale miljøet, skape økonomisk og sosial utvikling i fattige land og fremme menneskerettighetene. For at FN skal styrke sin posisjon må FNs beslutningsorganer være sammensatt på en måte som gjenspeiler dagens situasjon.

       Regjeringen mener at det er behov for tiltak for å styrke FNs evne til å reagere raskt når krise og krig truer. Organisasjonen bør settes bedre i stand til effektivt å gripe inn for å forebygge krig og gjenopprette fred i en verden der aggressiv nasjonalisme og etniske, sosiale og religiøse motsetninger kan føre til voldelige konflikter.

-	Norge vil arbeide for at andre land bidrar økonomisk til å styrke FNs generalsekretærs muligheter til å gripe inn tidlig når konflikter truer.

-	Norge vil arbeide for å gjøre Sikkerhetsrådets sammensetning mer representativ.

-	Regjeringen vil gjennomgå resultater og ressursbruk i alle FNs programmer og organisasjoner og legge vekt på evnen og viljen til effektiv oppgaveløsing og avbyråkratisering når støtte til ulike FN-tiltak fordeles.

-	Norge søker plass i FNs Sikkerhetsråd for perioden 2001-2002.

-	Norge vil videreføre sitt engasjement i FNs fredsoperasjoner.

-	Regjeringen vil arbeide for at det på internasjonalt grunnlag vurderes å etablere nye inntektskilder som kan styrke FNs økonomi, for eksempel avgifter på valutatransaksjoner og drivstoff innenfor luftfarten.

-

Regjeringen vil arbeide for internasjonal tilslutning til ideen om et økonomisk sikkerhetsråd som kan trekke opp hovedlinjene for den globale økonomien og se denne i sammenheng med miljø, sysselsetting, kampen mot fattigdom og respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Et økonomisk sikkerhetsråd bør samordne målene til Verdensbankgruppens fonds og banker med Verdens handelsorganisasjon (WTO), og sørge for at det etableres politisk styring og lederskap i globale økonomiske spørsmål.

Bistand, humanitær innsats og nord-sør-spørsmål

       Bistandspolitikken er en del av en helhetlig norsk politikk overfor landene i sør, der også handelspolitikk, sikkerhetspolitikk og øvrig utenrikspolitikk inngår. Gjennom denne politikken ønsker Regjeringen å bidra til en sosial og økonomisk utvikling som er bærekraftig, å forebygge konflikter og å fremme demokrati og menneskerettigheter. Det trengs en betydelig økning i verdenssamfunnets innsats for å hjelpe mennesker og folkegrupper som lever i fattigdom og som rammes av sult og nød, epidemier, naturkatastrofer og væpnede konflikter. Norge skal være et foregangsland for internasjonal solidaritet.

       I takt med mulighetene til å anvende midlene på en effektiv måte, skal den norske bistanden gradvis trappes opp til 1  % av bruttonasjonalinntekten (BNI).

       Den økte bistandsinnsatsen skal konsentreres om å forebygge krigshandlinger og bekjempe forhold som skader miljøet og skaper fattigdom, sult og nød.

       Ved valg av samarbeidsland vil Regjeringen legge vekt på at landene respekterer grunnleggende menneskerettigheter, overholder internasjonalt regelverk, fører en politikk for rettferdig fordeling og ikke bruker uforholdsmessig store ressurser på militære styrker.

       Den overordnede målsettingen for norsk sør-politikk er å bidra til bedring av økonomiske, sosiale og politiske forhold i utviklingsland, innenfor rammen av en bærekraftig utvikling.

-	Regjeringen vil søke å integrere fredsarbeid, konfliktløsning, menneskerettighetstiltak og miljøtiltak i bistandsarbeidet.

       For å redusere miljøproblemene og fremme en bærekraftig utvikling, vil det være nødvendig å overføre kapital og teknologi til utviklingslandene. Miljøprosjekter i utviklingslandene forutsetter at det avsettes midler til dette i de industrialiserte landene.

-	Regjeringen vil avsette betydelige bistandsmidler til miljøtiltak i utviklingslandene.

       Norsk bistand skal være hjelp til selvhjelp. Den må støtte opp under mottakerlandenes egen utviklingsstrategi og vilje til å bygge på egne ressurser. Mottakerlandene skal tilføres kompetanse og ressurser til å bygge et demokratisk styresett, et godt utdannings- og helsesystem og til å føre en politikk som gir sosial utvikling og økt verdiskaping.

       Regjeringen vil videreføre arbeidet med å sikre kvaliteten på bistanden gjennom klargjøring av mål, styrkede forvaltningsrutiner og bedre systemer for resultatrapportering på alle nivåer. Arbeidet med å styrke kontrollen med bruken av bistandsmidler vil bli trappet opp.

       Væpnede konflikter står i veien for bedring av levekårene i mange land. Fredsavtaler, nasjonal forsoning og demokratisk utvikling er ofte en forutsetning for sosial og økonomisk utvikling. Når fredsprosesser og gjenoppbygging kommer i gang, er det av stor betydning å kunne sette inn en mer langsiktig internasjonal bistandsinnsats for å støtte opp om en gunstig utvikling.

-	Regjeringen vil fortsatt legge vekt på bistand til fattige land som befinner seg i en overgangsfase med forsoning og gjenoppbygging.

       I akutte sult- og nødsituasjoner må det hurtig kunne iverksettes nødhjelpstiltak i samarbeid med norske frivillige organisasjoner og gjennom FN. Tiltak som kan bidra til å forebygge flukt må prioriteres. Dette innebærer blant annet demokratitiltak, overvåking av menneskerettigheter og målrettet utviklingsbistand. Flyktninger bør i størst mulig grad få hjelp og beskyttelse så nær sine hjem som mulig. Flyktninger som kommer til Norge må sikres beskyttelse så lenge det er nødvendig. Asyl skal fortsatt være forbeholdt de asylsøkere og overføringsflyktninger som faller inn under FNs flyktningekonvensjon. Opphold på humanitært grunnlag vil fortrinnsvis bli gitt dem som ikke får asyl, men som er i en flyktningliknende situasjon.

-	Regjeringen vil videreføre samarbeidet med frivillige organisasjoner i den humanitære innsatsen. Arbeidet med å sikre en større grad av internasjonal nødhjelpskoordinering innenfor rammen av FN vil bli videreført.

-	Norge skal fortsatt være en pådriver og vesentlig bidragsyter i internasjonal flyktningepolitikk.

       Kvinners viktige rolle i utviklingsprosessen skal vektlegges sterkere i bistandssamarbeidet.

-	Regjeringen vil styrke innsatsen for å bedre kvinners levekår og rettigheter både i den tosidige bistanden og den flernasjonale bistanden som kanaliseres gjennom FN-organisasjonene og utviklingsbankene.

       Det vil særlig være viktig å arbeide for større internasjonal enighet om hvilke tiltak som kan settes i verk og hvordan ulike land kan bidra til det internasjonale arbeidet mot barnearbeid. I den forbindelse er det viktig å få fram sammenhengen mellom barnearbeid og sosiale og økonomiske kår.

-	Regjeringen vil intensivere det internasjonale arbeidet mot barnearbeid.

       Utvikling av grunnleggende sosiale tjenester som helsetjenester og utdanning står sentralt i kampen mot fattigdom. 20/20-prinsippet innebærer at utviklingslandene skal forplikte seg til å øremerke 20  % av sine offentlige budsjetter til grunnleggende sosiale tjenester, mens giverlandene skal forplikte seg til en tilsvarende andel i sine bistandsbudsjetter.

-	Regjeringen vil legge vekt på å følge opp 20/20-prinsippet i bistandspolitikken, og innen år 2000 øke innsatsen innenfor henholdsvis helse og utdanning til 10  % av den samlede norske bistanden.

       Utenlandsgjeld er en stor byrde for en del fattige land.

       En løsning på gjeldsproblemet er en forutsetning for at disse landene skal komme seg ut av fattigdommen og starte utviklingsprosessen. Slike tiltak bør imidlertid inngå i en helhetlig utviklingsstrategi for landene, som omfatter økonomiske reformer som kan legge grunnlaget for langsiktig økonomisk vekst.

-	Regjeringen støtter de initiativ Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet (IMF) har tatt for å styrke det internasjonale arbeidet for å redusere eller slette gjelden for de fattigste landene.

Miljø, handel og arbeidstakerrettigheter

       Som et lite land med en utadvendt økonomi er det i Norges interesse at det internasjonale handelsregelverket videreutvikles gjennom samarbeidet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) med sikte på å fremme åpen handel og stabile og forutsigbare rammebetingelser basert på målet om en bærekraftig utvikling.

-	Regjeringen vil arbeide for å styrke WTO som det sentrale, globale organ for internasjonal handel og handelspolitisk samarbeid.

-	Regjeringen vil at Norge fortsatt skal spille en aktiv rolle i internasjonalt samarbeid for å utvikle forpliktende avtaler på miljøområdet, herunder en videreutvikling av Konvensjonen om klimaendring og Konvensjonen om biologisk mangfold.

-	Regjeringen legger vekt på å bidra til at de alvorlige miljøproblemene i Nordvest-Russland og i Sentral- og Øst-Europa kan finne sin løsning.

-	Regjeringen vil arbeide for at regelverket for næringer som er særlig viktige for Norge, slik som energisektoren, bidrar til mest mulig likeverdige konkurranseforhold internasjonalt. Regjeringen går inn for at investeringsspørsmål behandles innenfor WTO og OECD.

       Grenseoverskridende og globale miljøproblemer kan best og mest effektivt løses gjennom internasjonalt samarbeid. Norge har bidratt til å sette forholdet mellom handel og miljø på WTOs dagsorden.

-

Regjeringen ser det som viktig å gjennomgå relevante deler av handelsregelverket med sikte på å vurdere om det gir tilstrekkelig rom for bruk av miljøpolitiske virkemidler. Norge vil arbeide med å utvikle internasjonale retningslinjer for å vurdere miljøkonsekvensene av handelspolitikk og handelsregelverk.

-

Regjeringen vil på bred internasjonal front arbeide for å fremme grunnleggende arbeidsstandarder. Regjeringen vil gå inn for at WTO og den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO etablerer en dialog om hvordan arbeidsstandarder kan styrkes. Det er etter Regjeringens syn viktig å bidra til at bedriftsdemokratiet videreutvikles og styrkes.

Politisk samarbeid i et nytt Europa

       De politiske omveltningene i Europa siden Berlinmurens fall har skapt nye muligheter, men har også avdekket problemer. Det er i Norges grunnleggende interesse at et fredelig Europa uten nye frontlinjer eller skiller kan vokse fram. Et slik Europa må være basert på et likeverdig fellesskap der alle de europeiske folk kan samles om felles utfordringer. Motsetninger og konflikter må forebygges og løses på fredelig vis. Et fellesskap som kan samle de europeiske folk i et bredt og omfattende samarbeid er den beste garanti for vår egen trygghet. Stabilitet i Europa kan ikke oppnås uten russisk medvirkning. Det er derfor viktig at Russland deltar som en ansvarlig og aktiv samarbeidspartner i Europa.

-	Regjeringen vil støtte demokrati- og reformprosessen i Russland og andre land i Sentral- og Øst-Europa. Regjeringen vil bidra til at samarbeidet med Russland blir framhevet i tilknytning til utvidelsen av NATO.

Endringer i EU-samarbeidet

       Planene om fordyping og utvidelse innebærer ingen grunnleggende endring av innretningen av EU-samarbeidet. Fortsatt vil det være et samarbeid mellom selvstendige nasjoner, som på nærmere fastlagte områder ser seg tjent med å utøve sin myndighet i fellesskap for å møte utfordringer og oppgaver som de har felles.

       Det er i norsk interesse at EU lykkes i utvidelsesprosessen og at den legger grunnlaget for en forsterket felles innsats på områder som fred og sikkerhet, økonomi, sysselsetting og miljø. Det er viktig for Norge at EU forblir åpen for samråd og samarbeid med nærstående land.

-

Regjeringen vil videreføre en aktiv Europapolitikk. Regjeringen vil legge stor vekt på at kontaktene med EU opprettholdes og forsterkes gjennom de halvårlige møtene med EU-formannskapet, den politiske dialogordningen under EØS-avtalen og samarbeidet om justisspørsmål. Norges økonomiske og handelspolitiske forhold til EU bygger på EØS-avtalen. En ny vurdering av spørsmålet om norsk medlemskap i EU vil bare være naturlig dersom det skjer vesentlige endringer i det europeiske samarbeidet.

       EØS-avtalen er den mest omfattende avtalen Norge noen gang har inngått. Avtalen gir norske eksportvarer tilnærmet likeverdig adgang til EUs indre marked og bidrar dermed til å trygge norske arbeidsplasser. Avtalen bygger på at den norske regelutviklingen følger EUs regelutvikling. Selv om avtalen åpner for en rekke kontakt- og konsultasjonsordninger, utelukker den norske myndigheters deltakelse i EUs politiske organer som vedtar nye regler.

       EØS-avtalen gir Norge anledning til å bidra økonomisk til en rekke tilknyttede samarbeidsområder som miljø, forskning, kultur og utdanning og grenseregionalt samarbeid. Dette gjør det mulig for nordmenn eller norske institusjoner å ta del i EUs programmer.

-	Regjeringen vil aktivt utnytte de mulighetene som EØS-avtalen gir for samarbeid med EU og vil også vurdere mulige tiltak for å styrke samarbeidet på andre områder. Det er særlig viktig å ivareta norske interesser i forbindelse med den forestående utvidelsen av EU.

Sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid

       NATO vil fortsatt være Norges viktigste forsvars- og sikkerhetspolitiske forankring. Utvidelse av medlemskretsen og NATO-samarbeidets interne omforming vil stille nye krav til medlemslandene. NATOs nye rolle i gjennomføring av fredsbevarende og konflikthindrende oppdrag på vegne av FN og Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) vil være sentral for utvikling av framtidige sikkerhetsordninger i Europa. Grunnlaget for dette er lagt i de såkalte kombinerte flernasjonale innsatsstyrker (CJTF) som også gjør det mulig å bidra med NATO-styrker til Vestunionen (VEU) der dette er aktuelt.

       Grunnlaget for fortsatt samarbeid med land utenfor NATO er lagt gjennom samarbeidet i Det nordatlantiske samarbeidsråd (NACC) og Partnerskap for fred (PfP). NATO har vedtatt å videreutvikle forslaget om å institusjonalisere samarbeidet innenfor et permanent Atlantisk partnerskapsråd (APC). Et sentralt element i et slikt partnerskapsråd vil være opprettelsen av en politisk konsultasjonsordning. Partnerskapsrådet vil etter planen omfatte de aktiviteter som i dag ivaretas av PfP og NACC, og skal utvikles i samarbeid med partnerlandene. Regjeringen slutter seg fullt ut til dette tiltaket.

       Regjeringen ser det som svært viktig at NATOs troverdighet og effektivitet blir opprettholdt i den nye situasjonen. I den forbindelse er det også viktig at båndene mellom Europa og USA holdes ved like og utvikles.

-	Regjeringen støtter en utvidelse av NATO. Regjeringen vil i den sammenheng arbeide for en styrking av samarbeidet mellom NATO og Russland.

-	Regjeringen vil bidra til styrking av NATOs samarbeid med partnerlandene innenfor Partnerskap for fred (PfP) og Det atlantiske samarbeidsråd (APC).

       NATO, VEU, EU og OSSE må fortsatt utgjøre bærebjelkene for sikkerheten i Europa. Disse organisasjonene må støttes av et bredt praktisk og politisk samarbeid for å møte utfordringer som særlig viser seg på regionalt plan. Både Barents- og Østersjøsamarbeidet må ses i dette perspektivet.

-	Regjeringen vil delta aktivt i arbeidet med å videreutvikle de europeiske sikkerhetsorganisasjonene, slik at de til sammen kan gå inn som elementer i en ny sikkerhetsordning i Europa.

       Norge har sagt seg villig til å påta seg formannskapet i Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) i 1999.

-	Regjeringen vil bruke Norges eventuelle formannskap i OSSE og deltakelse i ledertroikaen til aktivt norsk engasjement for en videre utvikling av det sikkerhetspolitiske samarbeidet innenfor OSSE.

Det norske forsvaret

       Det norske forsvaret er grunnpilaren i Regjeringens sikkerhetspolitikk. Utgangspunktet for norsk forsvarsplanlegging er at hele landet skal kunne forsvares. Evnen til forsvar mot en større invasjon er imidlertid begrenset til én landsdel og avhengig av alliert støtte.

       Vår troverdighet og innflytelse i NATO-samarbeidet er avhengig av at vi opprettholder et godt nasjonalt forsvar og et aktivt norsk engasjement internasjonalt. Deltakelse i fredsoperasjoner utenfor landets grenser er en viktig og integrert del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. I tillegg legger Regjeringen stor vekt på å delta aktivt i det politiske og militære samarbeidet innenfor Partnerskap for fred (PfP).

       Et troverdig forsvar gir et bredt spenn av virkemidler for å håndtere eventuelle episoder og kriser i fredstid. Forsvaret har også en viktig og økende rolle i suverenitetshevdelse og ressurskontroll i Norges store havområder.

-	Regjeringen vil arbeide for at Forsvarets mange oppgaver ses i sammenheng, og at den framtidige forsvarsstrukturen blir fleksibel nok til å håndtere spennet av oppgaver på en mest mulig kostnadseffektiv måte.

       Et tidsmessig og effektivt forsvar kan ikke bygges opp i løpet av få år. Et troverdig forsvar må derfor rettes inn mot langsiktige og til dels uforutsigbare utfordringer. I lys av den sikkerhetspolitiske utviklingen og usikkerhet vil Regjeringen opprettholde Forsvarets hovedinnrettning. Nytt operasjonskonsept for norske styrker, den militærteknologiske utviklingen og endringene i militær kapasitet i våre naboland og hos våre allierte, kan imidlertid gjøre det aktuelt å justere Forsvarets struktur i forhold til dagens målsetting.

-	Regjeringen vil legge fram hovedretningslinjene for den langsiktige forsvarspolitikken i neste langtidsmelding for Forsvaret ved utgangen av 1997.

Regionalt samarbeid og nærområdestrategi

       Sammen med andre europeiske land yter Norge økonomisk støtte til utvikling, miljøvern og demokratitiltak i Russland, Baltikum og andre land i Sentral- og Øst-Europa. Dette er samtidig en innsats for et tryggere og mer stabilt Europa som har direkte betydning også for Norge. De nordiske landene har påtatt seg et hovedansvar for utviklingen i Barents- og Østersjøregionen. Det arbeides i denne forbindelse for å styrke særlig EUs og EU-landenes regionale innsats. De tre nord-norske fylkene er aktivt med gjennom Regionrådet i Barentssamarbeidet.

       Norge står overfor flere alvorlige miljøutfordringer i nærområdene. Det gjelder de store atominstallasjonene på Kola og lagrene av utrangert militært kjernefysisk materiell som befinner seg nær Norges grenser. Regjeringen har lagt opp til et nært samarbeid med russiske myndigheter. For å håndtere disse problemene er det behov for innsats av finansielle ressurser og teknisk kunnskap som Norge ikke rår over. Det er derfor svært viktig at også andre land trekkes inn i dette samarbeidet.

-

Regjeringen vil arbeide videre med en nærområdestrategi som særlig trekker de baltiske landene og Russland inn i et nærest mulig forpliktende samarbeid for å styrke norsk og europeisk sikkerhet gjennom tiltak for å jevne ut økonomiske ulikheter og styrke tiltak for demokrati, rettssikkerhet, sysselsetting og miljø.

-	Regjeringen vil fortsette sitt aktive engasjement i Barents- og Østersjøregionene og støtte tilsvarende samarbeid i andre deler av Europa.

-	Regjeringen vil styrke Norges innsats gjennom Handlingsprogrammet for Øst-Europa, som særlig er innrettet mot Nordvest-Russland, Baltikum og Polen. Det vil bli lagt særlig vekt på å benytte mulighetene til å utvikle samhandel og lønnsomme prosjekter i regionen.

-	Regjeringen vil arbeide videre for å få internasjonal støtte til arbeidet med atomforurensningsproblemene i Nordvest-Russland. Regjeringen vil videreføre arbeidet med sin handlingsplan om atomvirksomhet og kjemiske våpen i de nordlige nærområdene.

-	I forholdet til Russland tas det sikte på å komme fram til en god forvaltning av de store og viktige naturressursene i Barentshavet, og å løse de betydelige miljøproblemene på russisk side.

Nordisk samarbeid

       Nordisk samarbeid hviler i dag på tre søyler: Det tradisjonelle nordiske samarbeidet, europeiske spørsmål av betydning for det nordiske samarbeidet og samarbeidet med land i Nordens nærområder.

       Norge vil være en aktiv pådriver i arbeidet med å styrke det nordiske samarbeidet. Regjeringen har følgende hovedmål for sin innsats for nordisk samarbeid:

-	Norge vil prioritere nordisk samarbeid om europeiske og internasjonale spørsmål og styrke det nordiske samarbeidet innenfor rammen av EØS.

-	Regjeringen tar også sikte på å utvikle et tidlig varslingssystem for EU/EØS-saker hvor de nordiske land kan ha interesse av å samordne seg.

-	Norge vil ta initiativ til at man på nordisk basis får utredet nærmere virkningene for det nordiske samarbeidet av at ett eller flere nordiske EU-medlemsland går med i ØMU.

       Gjennom samarbeid med land i Nordens nærområder kan Norden bidra til stabilitet, demokrati og bærekraftig utvikling. Barents- og Østersjøsamarbeidet er de mest lovende ordningene for regionalt samarbeid i Europa. Norden binder de to regionene sammen. Det utenrikspolitiske samarbeidet mellom de fem nordiske og de tre baltiske landene («5+3-samarbeidet») er et godt rammeverk for kontakt og dialog.

-	Regjeringen vil arbeide for at tiltak i Barents- og Østersjøområdene blir sett i sammenheng med hverandre.

-	Regjeringen vil støtte konkrete tiltak i retning av et nordisk samarbeid om sikkerhet og ønsker et fastere nordisk samarbeid om militære fredsoperasjoner med en felles nordisk enhet som kan settes inn i slike operasjoner.

-	Regjeringen vil bidra til å styrke samarbeidet mellom de nordiske og de baltiske landene («5+3-samarbeidet»).

       Innenfor det tradisjonelle nordiske samarbeidet ønsker Regjeringen å konsentrere interessen om utvalgte tema. Prioriterte områder her er blant annet: Utvekslingsprogrammer for barn og ungdom i Norden og nærområdene, styrke kampen mot barnearbeid og seksuelt misbruk av barn, økt samarbeid mellom nordiske organer og frivillige organisasjoner i Norden, særlig i forhold til nærområdene, satsing på informasjonsteknologi, belyse utfordringene de nordiske velferdssamfunnene står overfor, og å legge forholdene til rette for et flerkulturelt samfunn.

Forvaltningen av polarområdene

       Polarområdenes miljø og ressurser er utsatt for betydelig belastning. De alvorligste truslene kommer fra faren for lekkasjer og ulykker ved russiske atomkraftverk og uforsvarlig lagring og behandling av atomubåter og atomavfall. Tiltak for en forsvarlig, bærekraftig utvikling er nødvendig.

       Norges overhøyhet over Svalbard og andre norske landområder i Arktis og Antarktis og tilstøtende havområder gjør at Norge har et særskilt ansvar for forvaltningen av disse områdene. Regjeringen deltar aktivt i samarbeidet i Arktisk råd som ble opprettet i 1996 som et mellomstatlig forum for de nordiske land, Canada, Russland og USA. Norge deltar også aktivt i det internasjonale samarbeidet i tilknytning til Antarktistraktaten.

-

Regjeringen vil arbeide aktivt for at den arktiske miljøstrategien videreutvikles gjennom Arktisk råd. Norge vil arbeide for at utnyttelsen av olje- og gassforekomstene og annen næringsutvikling i nordområdene skjer på en økologisk forsvarlig måte. Regjeringen legger stor vekt på urfolkenes interesser i de arktiske områdene.

-	Regjeringen vil arbeide aktivt for å redusere faren for radioaktiv forurensning og utslipp av andre miljøgifter i polarområdene.

-	Det er Regjeringens mål at Svalbard skal framstå som et av de best forvaltede villmarksområdene i verden. Regjeringen har derfor satt i gang arbeid med en egen miljøvernlov for Svalbard, som skal omfatte all virksomhet på øygruppen.

-	Regjeringen vil holde fast ved norske suverenitetskrav i Antarktis og videreføre det internasjonale samarbeidet under Antarktistraktaten.

-	Regjeringen imøteser en snarlig ikrafttredelse av Protokollen om miljøvern under Antarktistraktaten. Regjeringen går inn for at Norge fortsatt skal spille en aktiv rolle i samarbeidet om bevaring av levende marine ressurser i Antarktis.

7.2 Komiteens merknader

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er enig i at de viktigste prioriteringene for kommende fireårsperiode må knytte seg til hovedområdene:

1.	Styrking av FN, hvor det er et behov for å sikre organisasjonens finansielle situasjon, øke dens representativitet og evne til å handle raskt og effektivt i krisesituasjoner.

2.	Bistand, humanitær innsats og nord-sør-spørsmål utfra målet om fattigdomsbekjempelse og en miljømessig bærekraftig og sosialt rettferdig utvikling.

3.	Miljø, handel og arbeidstakerrettigheter. Det er behov for å styrke det internasjonale avtaleverket og evnen til å sikre etterlevelse av dette.

4.	Politisk samarbeid i et nytt Europa må ta utgangspunkt i målet om å støtte endringsprosessene i Sentral- og Øst-Europa på en måte som sikrer demokrati, sosial utvikling og politisk stabilitet. Det er spesielt viktig at Russland deltar som en ansvarlig og aktiv partner i Europa.

5.	Endringer i EU-samarbeidet. Det vil også i kommende periode være behov for å utvikle et nært samarbeid med EU og videreføre samarbeidet innenfor rammen av EØS-avtalen.

6.	Sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid hvor vi må bygge videre på vårt medlemskap i NATO, OSSE og vår tilknytning til VEU.

7.	Det norske forsvaret, hvor utgangspunktet må være å sikre nasjonal forsvarsevne og et aktivt norsk engasjement internasjonalt.

8.	Regionalt samarbeid og ekstra innsats i våre nærområder med særlig vekt på det regionale samarbeidet i Barentsregionen og rundt Østersjøen. Spesielt må det satses på støtte til demokratiseringsprosessene i regionen, og felles innsats for å møte de alvorlige miljøutfordringene i våre nærområder.

9.	Norge må være en aktiv pådriver i arbeidet med å styrke det nordiske samarbeidet, både mellom de nordiske landene og som utgangspunkt for en koordinert innsats overfor Europa og våre nærområder.

10.	Forvaltningen av polarområdene med særlig fokus på en forsvarlig forvaltning av naturressursene og arbeidet med å redusere faren for radioaktiv forurensning og utslipp av andre miljøgifter i polarområdene.

       Disse medlemmer slutter seg til stortingsmeldingens prioriteringer og forslag innenfor det utenriks- og sikkerhetspolitiske området.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til sin fellesmerknad under avsnitt 8.2.12 « Internasjonalt samarbeid og solidaritet », samt sine respektive fraksjonsmerknader.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at utfordringer som strekker seg over landegrensene krever et aktivt og forpliktende samarbeid med andre land. Internasjonal fred og stabilitet, en troverdig garanti for egen sikkerhet, positiv utvikling av økonomi og velferd, samt bekjempelse av miljøproblemer, av nød og fattigdom og av internasjonal kriminalitet, er alle mål og oppgaver som krever slikt samarbeid og som disse medlemmer ønsker å vektlegge. Vilje til samarbeid med omverdenen, både for å finne løsninger på felles problemer og for å ivareta Norges interesser, er en grunnstein i Høyres utenriks- og sikkerhetspolitikk.

       Disse medlemmer er urolige for utsiktene til at Norge i dag i flere sammenhenger risikerer å havne på sidelinjen, og på denne måten bli marginalisert. At våre nordiske naboland er blitt medlemmer av Den europeiske union mens vi selv står utenfor, innebærer en ny situasjon for Norge. Samtidig øker stadig EUs betydning som internasjonal aktør. EU får mer å si på en rekke områder som berører vårt land og mulighetene for å fremme norske interesser og syn. Dette stiller nye krav til oss som nasjon. Etter disse medlemmers syn er det nødvendig for Norge å konsentrere den utenrikspolitiske innsatsen om følgende særlig viktige oppgaver:

-	Motarbeide marginalisering av Norge for bedre å ivareta landets interesser.

-	Ivareta Norges interesser i egne nærområder.

-	Styrke de atlantiske båndene, som fortsatt er svært viktige for norsk sikkerhet.

Europa

       Komiteens medlemmer fra Høyre går inn for at Norge så aktivt som mulig må bruke de muligheter vi har til å øve innflytelse i Europa, først og fremst gjennom EØS-avtalen, det assosierte medlemskapet i Den Vesteuropeiske Union og Schengen-tilknytningen. At vi ikke deltar i beslutningsprosessene på lik linje med våre naboland i Europa som er medlemmer av EU, gjør arbeidet med å ivareta Norges interesser tyngre. Det krever at større ressurser må legges i dette arbeidet.

       Disse medlemmer respekterer resultatet av folkeavstemningen om EU-medlemskap i 1994 og tar til etterretning at flertallet ikke delte Høyres syn på fordelene ved et norsk EU-medlemskap. Høyre mener at Norge ikke kan slutte seg til Den europeiske union uten at flertallet gjennom folkeavstemning har gitt uttrykk for et ønske om det. Flertallets nei til EU-medlemskap innebærer ikke at Norge skal si nei til å samarbeide så nært som mulig med EU-landene, som også er våre allierte i NATO og våre nærmeste handelspartnere.

Sikkerhetspolitiske utfordringer

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at de sikkerhetspolitiske utfordringene er annerledes enn under den kalde krigen. Murens fall førte til at den spente situasjonen mellom de to maktblokkene opphørte. Samtidig som friheten ble vunnet i øst, dukket også gamle problemer opp i form av politisk og økonomisk ustabilitet, samt nasjonale og etnisk/religiøst baserte konflikter i flere av landene i Sentral- og Øst-Europa og i det tidligere Sovjetunionen. De nye utfordringene ligger derfor i å skape stabilitet, blant annet ved å trygge demokratiene; å forhindre konflikter og å integrere landene i øst i de vestlige samarbeidsstrukturer.

       Disse medlemmer registrerer at utviklingen i Russland fortsatt i stor grad preges av ustabilitet, både økonomisk og politisk. Manglende demokratiske tradisjoner og mangel på tradisjon for fri og ansvarlig markedsøkonomi gjør reformprosessen vanskelig. Samtidig er det fortsatt en bred mistro mot vestlig påvirkning i det russiske samfunn, noe nasjonalistiske og kommunistiske politikere spiller på.

       Disse medlemmer viser til at det etter fire års krig lyktes å få etablert en fredsavtale i Bosnia. Håndhevelsen av fredsavtalen, som NATO har ansvaret for, har så langt vært vellykket, men fremdeles gjenstår kolossale oppgaver med å bygge opp det sivile samfunn og skape en fredelig sameksistens mellom folk som har levet i en tilværelse preget av frykt og hat. Disse medlemmer ønsker at Norge fortsatt skal gjøre en innsats i fredsstyrken i Bosnia.

       Disse medlemmer mener trusselen mot miljø og helse fra atomvirksomhet og tungindustri i Øst-Europa og det tidligere Sovjetunionen er en viktig del av de nye sikkerhetsutfordringene. Forurensende tungindustri og av betydelig omfant er lokalisert i Norges nærområder.

       Disse medlemmer vil peke på at sikkerhetspolitikk dreier seg om langsiktig planlegging for å forebygge ustabilitet og uforutsette endringer. Selv om det idag ikke synes å være noen direkte sikkerhetstrussel mot Norge, kanskje med unntak av miljøtrusselen på Kola, er det ikke forsvarlig å bygge ned vår evne til å møte fremtidige utfordringer. Det er viktig for Norge både å opprettholde en nasjonal beredskap i form av et troverdig og effektivt forsvar og å arbeide for internasjonal oppmerksomhet om vår situasjon og om våre interesser, først og fremst gjennom NATO og EU. Det er særlig viktig at Norge driver en aktiv utenrikspolitikk for å motvirke marginaliseringen som følge av at Norge ikke deltar i det regionale europeiske samarbeidet i EU.

NATO

       Komiteens medlemmer fra Høyre ønsker en aktiv norsk deltakelse i NATOs konfliktløsende arbeid og stabilitetsbygging i Europa. Ved at Norge viser vilje til å stille opp for å løse de nye oppgavene, styrker vi vår anseelse og troverdighet hos våre allierte, som vi er avhengige av hjelp fra i en krisesituasjon.

       Disse medlemmer ser positivt på en utvidelse av NATO for den bygger opp under demokratiprosessen i Øst-Europa, bidrar til å knytte sammen øst og vest etter den kalde krigens slutt, og derigjennom styrker stabiliteten og sikkerheten i hele det euro-atlantiske område. Når nye medlemsland kan opptas, avhenger av den økonomiske og politiske utvikling i de enkelte land og av den forsvarspolitiske integrasjon gjennom Partnerskap For Fred. Beslutninger om utvidelse vil tas land for land. Ingen land må utelukkes og ingen land utenfor NATO kan ha vetorett over utvidelsesbeslutningene. Norge bør aktivt diskutere utviklingen i forbindelse med utvidelsesprosessen med russiske politikere, og arbeide for at det russiske folk oppfatter NATO som en defensiv og stabilitetsbyggende allianse.

       Disse medlemmer støtter Norges søknad om å få formannskapet i OSSE i 1999.

Kampen mot fattigdom

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener at Norge fortsatt skal gi betydelig offentlig bistand for å bekjempe fattigdom. Fattigdom er en av vår tids største utfordringer.

       Disse medlemmer mener imidlertid at det er nødvendig å stille strengere krav til utviklingseffekten av norsk bistand.

       Disse medlemmer mener at norsk bistandspolitikk har vært preget av en for ensidig fokus på bistandsnivå, og viser til at Høyre de seneste år har presset frem en debatt om bistandens resultater. Et viktig element har vært å legge vekt på mottakeransvaret. Mottaker må selv legge premissene for bistandsprosjekter og bære ansvar for at de styres og gjennomføres på en skikkelig måte. Bistanden må gjennomgå en kontinuerlig evaluering. Dersom den av ulike årsaker ikke fører til utvikling, f.eks på grunn av kulturelle forhold eller valg av økonomisk modell, må bistanden organiseres på annen måte eller trekkes tilbake.

       Disse medlemmer mener at handel og ytre rammebetingelser, samt interne forhold og politikken i mottakerlandet er langt mer avgjørende for utviklingen i u-landene enn bistanden er. Bistand er et supplement til disse andre faktorene. Vi må derfor ikke ha overdrevne forventninger til at bistand alene kan løse alle problemer i de fattige land i verden.

       Disse medlemmer understreker betydningen av at utviklingslandene baserer sin politikk på en bærekraftig markedsøkonomi. Altfor mange land på det afrikanske kontinent førte en sosialistisk planøkonomi i 1970-årene, og sliter med ettervirkninger som hemmer en vanskelig, men nødvendig omstilling til markedsøkonomi.

       Disse medlemmer viser til erfaringene om at utdanning er nøkkelen til utvikling er overveldende, og mener at utdanning må være en prioritert oppgave i Norges bistandspolitikk.

       Disse medlemmer er enig i den oppfatning at bistandsinnsatsen skal konsentrere seg om å forebygge krigshandlinger og bekjempe forhold som skader miljøet og skaper fattigdom, sult og nød. Tiltak for å forebygge flukt må prioriteres.

       Disse medlemmer legger vekt på å beholde fattigdomsorienteringen i norsk bistand. De fattigste, primært i Afrika, må være målgruppen for norsk bistand. Disse medlemmer ønsker å konsentrere denne bistanden om et begrenset antall land i Afrika og Asia.

FN

       Komiteens medlemmer fra Høyre støtter Norges søknad om plass i FNs sikkerhetsråd for perioden 2001-2002. Disse medlemmer viser til at reformbehovet i FN er stort og viser til den forestående behandlingen av FN-meldingen, der disse spørsmålene vil drøftes i sin fulle bredde.

Utenrikspolitisk prioritering

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener en spredning i vår utenrikspolitikk på for mange områder kan imidlertid virke mot sin hensikt. Disse medlemmer viser til at Norge engasjerer seg idag i over 30 land i Afrika, Asia og Mellom-Amerika med bistand og fredsarbeid. Spredningen gjør det vanskeligere å oppnå gode resultater enn om vi konsentrerte vår innsats på færre land.

       Disse medlemmer mener at en større del av Norges utenrikspolitiske engasjement bør ha som mål å sikre stabilitet og sikkerhet i Norges nærområder; Nordvest-Russland og Baltikum spesielt. For det første fordi det her ligger store politiske, økonomiske, sosiale og miljømessige utfordringer. For det andre fordi disse områdene er svært viktig for Norge og vår del av verden. Det forventes av et land at det skal ta vare på sine interesser i sitt område. Disse medlemmer viser til Stortingets oppslutning om Handlingsprogrammet for Øst-Europa og atomhandlingsplanen for Nordvest-Russland, og Regjeringens gjentatte forsøk på å trappe ned dette engasjementet. Disse medlemmer ønsker å styrke Norges innsats overfor Baltikum og Nordvest-Russland ikke bare i ord men også i praktisk politikk.

       Disse medlemmer ser positivt på at Regjeringen nå i større grad ser Barents- og Østersjøregionen i sammenheng. Det er viktig at Norge deltar aktivt i Østersjøsamarbeidet fordi denne regionen er av stor betydning for Norge og fordi vi gjennom å delta i dette samarbeidet får muligheten til å tiltrekke større oppmerksomhet om Barentsområdet generelt og miljøproblemene på Kola spesielt.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti er imot norsk medlemskap i EU og har som mål en verden der økonomiske og kulturelle goder er rettferdig fordelt. Norge skal samarbeide med alle deler av verden, ikke stenge seg inne i en europeisk handelsblokk. Verden trenger sterke regionale og globale organisasjoner der vi i fellesskap, på demokratisk vis, løser felles problemer. Disse medlemmer ønsker at Norge skal føre en aktiv utenrikspolitikk med vekt på styrking av FN, bistand til fattige land og der vi tar vår del av ansvaret for mennesker på flukt.

       Disse medlemmer mener at de utfordringene verdenssamfunnet står overfor er nokså like de vi står overfor i Norge: å bekjempe fattigdom, undertrykking, voldelige konflikter og miljøødeleggelser og å styrke folkelig styring og medbestemmelse.

       Internasjonalt er Norge en del av en rik vestlig blokk som har stor politisk, økonomisk og militær makt. I internasjonale organisasjoner og forhandlinger fremmer denne blokken interesser som i mange tilfeller er sammenfallende med profittsinteressene til store flernasjonale selskaper. Opp mot disse mektige interessene står ønsket om en mer rettferdig, fredelig og demokratisk verden.

       Internasjonalt må vi velge side - både som stat og som enkeltmennesker. Valget står mellom å være en lojal støttespiller for mektige vestlige kapitalinteresser eller å føre en politikk til fordel for folkeflertallet både i rike og fattige land. Velger vi det siste må arbeide for en politikk som bygger opp om de fattige land og befolkninger og de interessene disse kjemper for. I Norge har vi gode tradisjoner for dette. Men etterhvert som Norge er blitt en rik oljenasjon vektlegges mer og mer våre egne kortsiktige økonomiske interesser.

       Istedenfor å vektlegge de mest kortsiktige næringsinteressene, mener disse medlemmer det er klokt å legge vekt på våre langsiktige interesser i et globalt perspektiv. Dersom vi skal løse de store utfordringene knyttet til miljø, ressursforvaltning og fattigdomsproblemer, og dersom vi skal hindre framveksten av krig og konflikter på kloden, er det helt avgjørende at vi velger å solidarisere oss med de fattige og undertrykte. På lang sikt er dette etter disse medlemmers vurdering i vår egen interesse.

       Komiteens medlem representanten Stephen Bråthen viser til sine fraksjonsmerknader under avsnitt 8.9.

8. Fraksjonsmerknader

8.1 Arbeiderpartiet

       Komiteen medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at de ulike partier i denne innstilling har utarbeidet alternativer til Regjeringens langtidsprogram. I tillegg er det presentert felles merknader fra sentrumspartiene, dvs. Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre.

       Disse medlemmer viser til at det framlagte forslag til langtidsprogram fra de ulike partier i liten grad avklarer avgjørende spørsmål for innrettingen av politikken i programperioden. Disse medlemmer vil spesielt peke på at partiene ikke har foretatt avgrensninger som er egnet til å synliggjøre de økonomiske konsekvensene av partienes politikk. En avgjørende utfordring i programperioden vil være spørsmål knyttet til innretting av den økonomiske politikken, og særlig retningslinjer for bruken av midler over offentlige budsjetter. Disse medlemmer viser til at gjeldende økonomiske politikk er basert på at finanspolitikken skal virke stabiliserende på den økonomiske utviklingen. Dette forutsetter, i den konjunktursituasjon vi nå har i norsk økonomi, at finanspolitikken har en inndragende effekt. I motsatt fall kan resultatet bli en overoppheting av økonomien med tiltakende pris- og kostnadsvekst. Dette vil medføre en svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen med påfølgende problemer for produksjon og sysselsetting i konkurranseutsatt næringsliv.

       Disse medlemmer vil understreke at en stram finanspolitikk innebærer at det i perioden må foretas strenge prioriteringer mellom ulike tiltak. Alternativet til en slik politikk vil være å legge ansvaret for stabilisering av økonomien på andre deler av den økonomiske politikken. Disse medlemmer forutsetter at partiene avklarer sitt syn på dette.

       Disse medlemmer viser til brev fra Planleggings- og samordningsministeren av 26. mai 1997 hvor det uttales:

« Det vises til brev av 22. mai 1997 med ønske om å få beregnet de totale økonomiske virkningene av framlagte merknader til Langtidsprogrammet 1998-2001. Kommentarene nedenfor er i hovedsak utarbeidet av Finansdepartementet.

Forslagene fra sentrumspartiene, SV og Høyre er i de fleste tilfellene ikke formulert så presist at de økonomiske konsekvensene lar seg anslå uten å gjøre en rekke tilleggsforutsetninger. Generelt trekker imidlertid forslagene i retning av økte utgifter og reduserte inntekter sammenlignet med opplegget i Langtidsprogrammet. Det er derfor grunn til å advare mot faren for å komme over i Sprekkalternativet.

Basisalternativet i Langtidsprogrammet 1998-2001 illustrerer at det er mulig å ta petroleumsinntektene inn i norsk økonomi på en slik måte at de bidrar til å sikre velferden på varig basis. Dette forutsetter imidlertid at langsiktige budsjetthensyn legges til grunn for finanspolitikken. I Langtidsprogrammet skisseres i tillegg til Basisalternativet et Sprekkalternativ, der det føres en mer ekspansiv budsjettpolitikk i en del år framover. En slik budsjettpolitikk lar seg finansiere av høye oljeinntekter i en del år, men det vil raskt oppstå underskudd i offentlig forvaltning når statens inntekter fra oljevirksomheten faller etter århundreskiftet, samtidig som utgiftene til pensjoner øker. Sprekkalternativet illustrerer at dette etter hvert vil tvinge fram kraftige innstramminger i budsjettet og store nedskjæringer i det offentlige tjenestetilbudet, jf. figur 2.6 i Langtidsprogrammet.

Sprekkalternativet illustrerer en politikk hvor ubalansene bygger seg opp gradvis i ly av de høye oljeinntektene. Forskjellen mellom de to alternativene er ikke så store år for år, se tabell 1. Se også tabell 2.4 i Langtidsprogrammet.

Tabell 1 Offentlig ressursbruk i Lps basisalternativ og sprekkalternativ.­Årlige volumvekstrater 1995-2010

Sprekk- Basis- Differanse   alternativet alternativet Sprekk/Basis Offentlig konsum 2,8 1,5 1,3 Timeverk i offentlig forvaltning 2,1 0,6 1,5

En differanse på 1,5 prosent i offentlig sysselsettingsvekst i de to alternativene, målt i timeverk, tilsvarer i 1997 en mervekst på 8.000 normalårsverk. Forskjellen i offentlig konsumvekst på 1,3 prosent tilsvarer i 1997 en utgiftsøkning på om  lag 3 mrd kroner ut over anslaget i Revidert nasjonalbudsjett for nettoutgifter til offentlig konsum.

I Sprekkalternativet er det forutsatt at den økte utgiftsveksten særlig går til å øke det offentlige tjenestetilbudet. Kommunal sysselsetting og vareinnsats øker derfor sterkere i Sprekkalternativet enn i Basisalternativet. En vil imidlertid komme inn i et tilsvarende sprekkscenario selv om utgiftsveksten kommer på andre poster, f.eks. overføringer, men med omtrent den samme innenlandske etterspørselseffekten.

Ettersom forslagene i merknadene fra de nevnte fraksjonene er forholdsvis lite spesifisert, er det umulig å foreta noen helhetlig kostnadsberegning av oppleggene deres. De inneholder en rekke forslag både for å øke tjenestetilbudet, øke overføringene og øke offentlige investeringer. Hovedtyngden av forslagene går ut på utvidelser av det offentlige tjenestetilbudet og av stønads- og overføringsordninger, og vil således innebære en varig økning av nivået på de offentlige utgiftene. Det er ikke sannsynliggjort inndekning av utgiftene, snarere er det foreslått tiltak som vil svekke inntektssiden (bl.a. foreslår SV og sentrumspartiene lavere oljeutvinningstempo og tiltak som vil redusere arbeidstilbudet. Høyre har flere forslag om skatte- og avgiftsreduksjoner). Det er få forslag om innsparinger.

Antallet og sammensetningen av forslagene i merknadene fra fraksjonene utenom Arbeiderpartiet, illustrerer at en med stor sannsynlighet ville være over i Sprekkalternativet. Dette kan belyses med eksempler på hva noen få av forslagene kan bety av økte utgifter:

-	Forslag om økt minstepensjon: I 1995 ar det om lag 258.000 minstepensjonister blant alderspensjonistene og om lag 55.000 minstepensjonister blant uførepensjonistene. En økning i minstepensjonene på 10.000 kroner per år vil dermed øke utgiftene med vel 3 milliarder kroner per år.

-

Forslag om å øke stipendandelen til 40 prosent: En økning fra 28 til 30 prosent utgjør ifølge KUF 165 millioner kroner på helårsbasis. Dersom en legger til proporsjonale utgiftsøkninger ved en ytterligere øking av stipendandelen til 40 prosent, vil de samlede utgiftene øke med nær 1 milliard kroner.

Hvordan Høyres forslag til skattereduksjoner kan svekke budsjettets inntektsside, kan illustreres ved:

-	Inntektstapet for staten av å avvikle toppskatten anslås til om lag 9,7 mrd. kroner. Anslaget bygger på opplysninger fra Skattestatistikken 1995.

-

En heving av klassefradraget fra 24.100 kroner til 27.500 kroner i klasse 1 og fra 48.200 kroner til 55.000 kroner i klasse 2 vil redusere statens inntekter med om lag 2,6 mrd. kroner i 1997. Dersom klassefradraget heves til 30.000 kroner i klasse 1 og 60.000 kroner i klasse 2 vil statens inntekter reduseres med om lag 4,6 mrd. kroner.

-	En avvikling av formuesskatten vil redusere de offentlige inntektene med anslagsvis 5,1 mrd. kroner. Anslaget bygger på opplysninger fra Skattestatistikken 1995.

-	En avvikling av fordelsbeskatningen av egen bolig vil redusere de offentlige inntektene med anslagsvis 1,4 mrd. kroner (jf. St.meld. nr. 45 (1995-1996) Boligtaksering og prinsipper for boligbeskatning). »

       Disse medlemmer viser til at selv om partiene ikke har foretatt noen kvantifisering av de politiske valg som ønskes foretatt, viser partienes merknader at det retningsvalg som antydes kan medføre en uheldig utvikling på sentrale områder i norsk økonomi, spesielt på lengre sikt. Disse medlemmer mener derfor det påhviler disse partiene et ansvar i å klargjøre hvordan faren for en slik utvikling som skissert i ovennevnte brev skal motvirkes.

8.2 Sentrumsalternativet - Vilje til ansvar

8.2.1 Sentrumsalternativet

       Komiteens medlemmer fra de tre sentrumspartiene, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre, legger med dette fram en fellesmerknad til langtidsprogrammet som dokumenterer det nære politiske fellesskapet mellom de tre partier.

       Merknaden er utformet med full respekt for de enkelte partiers program, standpunkter og egenart, og er ikke et forsøk på å forskuttere regjeringsforhandlinger. På de områdene hvor partiene har ulike standpunkter vises det til de respektive partiers program. Ved en regjeringsdannelse vil partiene i fellesskap finne fram til samlende løsninger på de områder hvor man i dag har forskjellige politisk opplegg.

       Disse medlemmer viser til at den sittende regjering utgått fra Arbeiderpartiet ikke ivaretar de store utfordringene Norge står overfor når det gjelder å hegne om et verdimessig holdbart grunnlag for politikken, styrke folkestyret, ivareta samfunnssolidariteten og legge til rette for en langsiktig og trygg forvaltning av miljø og ressurser.

       Disse medlemmer viser til at Arbeiderpartiet i påfallende mange saker av stor betydning og med vidtrekkende langsiktige konsekvenser har valgt å hente støtte hos Høyre og Fremskrittspartiet.

       Med bakgrunn i dette framstår en regjering utgått av de tre sentrumspartier som et helhetlig alternativ til den sittende mindretallsregjeringen utgått fra Arbeiderpartiet. Samarbeidet mellom disse medlemmer under behandlingen av langtidsprogrammet er å oppfatte som et uttrykk for vilje til aktivt å arbeide for et regjeringsskifte og vilje til å gå inn i forhandlinger om en politisk plattform for en sentrumsregjering.

       Regjeringen Jaglands politikk har vist seg å bli en direkte videreføring av regjeringen Harlem Brundtlands politiske linje. Regjeringen har i St.meld. nr. 4 (1996-1997) om Langtidsprogrammet for perioden 1998-2001 valgt seg bildet « det norske hus » som ramme for sitt forslag til politiske strategier.

       Om begrepet « det norske hus » skulle være meningsfylt, måtte det være som en beskrivelse av landet vårt og samfunnet som er bygget opp gjennom flere hundre år. Regjeringen legger i liten grad en slik forståelse til grunn for sitt langtidsprogram, og disse medlemmer vil i det videre legge til grunn en annen tilnærming og strategi i sin langtidsplanlegging, som presentert i denne fellesmerknad. Disse medlemmer vil satse på å bevare og videreutvikle de ressurser som ligger i norsk kultur og tradisjoner, men i et åpent og solidarisk internasjonalt samarbeid.

       Disse medlemmer mener det er behov for en alternativ politisk kurs og vil legge følgende hovedlinjer og prinsipper til grunn for en felles og helhetlig politikk:

Et trygt verdigrunnlag

       Norges nasjonale og kristne kulturarv skal videreformidles til nye generasjoner, bl.a. ved å fastholde grunnskolens kristne formålsparagraf. Menneskeverdet må ikke krenkes. Den økende materialisme må motarbeides. Vekst er ikke å forbruke mer, men å forvalte bedre.

Styrket folkestyre

       Et levende folkestyre forutsetter innflytelse for de mange og spredning av makt, kapital og eiendom. Den økende konsentrasjon av kapital og makt må derfor begrenses og folkelig innflytelse sikres gjennom økt deltagelse. Et desentralisert samfunn er en forutsetning for et levende demokrati.

Kultur og tradisjon

       Kulturens betydning for individ og samfunn må oppvurderes. De frivillige organisasjonene (den tredje sektor) må gis muligheter til å spille en mer sentral rolle som kulturbærere og verdiformidlere i samfunnet. Kirken må som trossamfunn ha frihet til å være bekjennende og diakonalt arbeidende og slik være inkluderende for folk i ulike livssituasjoner. Samarbeid, respekt og toleranse skal prege vår flerkulturelle hverdag.

Utdanning og forskning

       Utdanning og forskning er investering i framtida. Retten til utdanning skal være lik for alle, uavhengig av sosial bakgrunn, bosted, kjønn og økonomi. Skolen må rustes opp både gjennom bedre lokaliteter, oppdaterte læremidler og bedre etterutdanning av lærere.

       Studiefinansieringen bedres bl.a. ved å øke stipendandelen til 40 %. Forskningen må styrkes som et ledd i arbeidet for å utvide vårt lands totale kunnskaper og kompetanse.

Familien - den grunnleggende sosiale enhet

       Familien og det levende nærmiljøet skal være en viktig del av det sosiale nettverket. Det må gis reell valgfrihet når det gjelder omsorgen for små barn, bl.a. gjennom økte kontantoverføringer og tilbud om barnehageplass for alle som ønsker det. Enslige forsørgere må gis bedre vilkår bl.a. gjennom økt overgangsstønad.

En solid samfunnsøkonomi

       Hovedmålet for den økonomiske politikken skal være en langsiktig og forsvarlig forvaltning av landets ressurser, rett til arbeid og en rettferdig fordeling av samfunnsgodene. Nasjonalt eierskap må sikres når det gjelder landets naturressurser, nøkkelbedrifter og viktige finansinstitusjoner. Styringsmidler som konsesjonslover og stimuleringstiltak må brukes aktivt for å sikre en slik utvikling. For å kunne forsvare velferdsstaten og tilby bedre fellesskapsløsninger må det offentliges inntekter sikres. Det inntektspolitiske samarbeidet må videreføres med større vekt på en rettferdig fordeling.

Fra oljeøkonomi til allsidig næringsliv

       Fastlands-Norge må settes bedre i stand til å overta en større del av verdiskapningen når oljeinntektene minker. Tempoet i oljeutvinningen må dempes både av hensyn til vår oljeavhengighet, miljøet og kommende generasjoner. De små og mellomstore bedriftene må gis bedre rammevilkår for å trygge sysselsetting og økt verdiskapning i fastlandsøkonomien.

       Delingsmodellen endres som ledd i en slik strategi. Privat initiativ må stimuleres bl.a. gjennom forenkling av regelverk og et modernisert offentlig tjenestetilbud. Primærnæringene må gis bedre vilkår, både som del av et allsidig næringsliv og som basisnæringer i Distrikts-Norge. Den landbaserte industrien må sikres trygge og langsiktige rammevilkår bl.a. gjennom kraft på rimelige og langsiktige vilkår.

Et styrket fellesskap

       Utviklingen mot økte forskjeller i samfunnet må motarbeides og snus gjennom en aktiv fordelingspolitikk. Den sterke sentraliseringen krever en ny distriktspolitikk med større vilje til desentralisering og et offentlig tjenestetilbud som kan gi like levekår i hele landet. Kommunikasjonene må bygges ut for å styrke næringslivet i distriktene og sikre målet om et stabilt bosettingsmønster i Norge. De eldre må sikres en verdig alderdom og de funksjonshemmede gis bedre levekår. Ordningen med omsorgslønn må bygges ut og delfinansieres av staten. Helse- og omsorgssektoren må styrkes, samtidig som det legges økt vekt på forebyggende tiltak. Helsekøene må reduseres gjennom et bedre sykehustilbud. Det er særlig viktig å styrke psykiatrien. Minstepensjonene må økes og bostøtteordningene bedres som ledd i en aktiv fordelingspolitikk.

Trygghet i hverdagen

       Økt voldsbruk og økt kriminalitet må bekjempes både gjennom trygge og utfordrende nærmiljøer, holdningsskapende tiltak og et effektivt politi som blir tilført tilstrekkelige ressurser til å skape større trygghet i folks hverdag. Kampen mot internasjonal kriminalitet må skjerpes bl.a. gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt politisamarbeid. Disse medlemmer går imot Schengenavtalen som innebærer svekket grensekontroll innen Schengenområdet. Økt oppdagelsesrisiko, effektiv etterforskning, rask oppklaring og domsavsigelse og umiddelbar avsoning av straff må være viktige mål for kriminalitetsbekjempelsen.

Miljø og langsiktig ressursforvaltning

       Norges rike naturressurser må forvaltes ut fra prinsippet om en bærekraftig utvikling.

       Våre internasjonale klimaforpliktelser må etterleves. Disse medlemmer går imot planene om to gasskraftverk på Vestlandet da disse er uforenlige med våre nasjonale mål om utflating og reduksjon av CO₂-utslippene. En større del av vårt energibehov bør dekkes av enøk og alternative fornybare energikilder, bl.a. bioenergi. Det iverksettes nasjonale strategier for å sikre ren mat, ren luft og rent vann. Et redusert oljeutvinningstempo må også ses i lys av våre internasjonale miljøforpliktelser og hensynet til kommende generasjoners valgmuligheter.

Internasjonalt samarbeid og solidaritet

       Norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk skal fortsatt forankres i NATO. Utvidelsen av NATO må skje bl.a. i kombinasjon med avtaler med Russland for å unngå ny spenning og nye skillelinjer i Europa. Hensynet til menneskerettighetene må tillegges økt vekt i vår handelspolitikk. Norsk bistand til utviklingslandene økes til 1 % av BNI i kommende fireårsperiode.

       Folkeavstemningen i 1994 om norsk EU-medlemskap må respekteres. Disse medlemmer går imot norsk medlemskap i Den Europeiske Unionen. EØS-avtalen danner hovedgrunnlaget for Norges forhold til EU og EFTA-landene. Så lenge det er et flertall i Stortinget for EØS-avtalen vil disse medlemmer legge avtalen til grunn for Norges samarbeid med EU i et eventuelt regjeringssamarbeid. Disse medlemmer går inn for en nasjonal, selvstendig og aktiv vurdering av det regelverk som følger av EØS-avtalen, herunder bruk av veto, når viktige nasjonale interesser står på spill.

8.2.2 Et trygt verdigrunnlag

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil understreke viktigheten av et solid verdifundament for samfunnet.

       Disse medlemmer mener Regjeringens langtidsprograms største mangel er at det savner verdiforankring. Disse medlemmer vil føre en politikk som skal være fast forankret i vår nasjonale og kristne kulturarv. I Langtidsprogrammet sies det at verdiene som ligger til grunn for fremtidens samfunnsbygging « blir til i samhandling mennesker i mellom » og at verdiene « blir reflektert i de politiske veivalg som gjøres ». Disse medlemmer avviser et slikt verdimessig relativistisk grunnlag for politisk styring og langtidsplanlegging. Demokratiets formelle spilleregler, teknokrati og styringserfaring kan ikke erstatte de grunnleggende normer og verdier som er evige og allmenngyldige. Disse medlemmer mener at Regjeringen med sin verdinøytrale uttalelse i langtidsprogrammet avslører en holdningsløshet.

       Disse medlemmer mener at langtidsplanlegging krever at man først tar stilling til hva som er rett og galt og at man deretter foretar politiske veivalg. Dette gir politisk motkraft i forhold til et kaldere og hardere samfunn, verdsliggjøring, rotløshet og generelt svekkede moralske holdninger og etiske krav. Et solidarisk og humant samfunn bygger på mennesker som viser medmenneskelighet, har omsorg for de svakeste og tar ansvar for andre, for miljøet og for kommende generasjoner. Det er derfor viktig å styrke de institusjonene som er formidlere av disse etiske og medmenneskelige verdiene. Mennesket skal stå i sentrum for samfunnsbygging og prinsippet om det enkelte menneskets uerstattelige verdi uansett kjønn, religion, legning, funksjonsnivå, sivilstand, bosted og etnisk tilhørighet skal legges til grunn.

       Regjeringen betegner økonomi og verdiskapning som selve « grunnmuren » i det norske hus. Etter disse medlemmers oppfatning må det imidlertid være de menneskelige og kulturelle verdiene som skal utgjøre denne « grunnmuren ». Den materielle velferden må hele tiden styres i forhold til de mål og verdier som skal legges til grunn for samfunnsutviklingen.

       Disse medlemmer vil slå ring om et levende folkestyre som gir lik mulighet til politisk innflytelse i stedet for maktkonsentrasjon på få hender. Vi vil sikre de vilkår et reelt demokrati forutsetter; slik som personlig frihet og sosial rettferdighet. Men skal demokratiets beslutningsform resultere i et godt samfunn, må den preges av mennesker som ikke bare jager etter egen interesse, men etter felles interesse.

       Disse medlemmer vil understreke at det er mennesket og de menneskelige behov som skal stå i sentrum for en god samfunnsbygging. Mange av de største utfordringene gjelder dekning av behov av ikke-materiell art. Disse medlemmer tar avstand både fra et sosialdemokratisk syn som oppfatter mennesker først og fremst som individer med materielle behov, og høyreliberalistiske oppfatninger av menneskene først og fremst som aktører i et marked. Disse medlemmer har som utgangspunkt at mennesker kan og vil være aktive deltagere i samfunnet.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringens langtidsprogram omtaler arbeidskraft primært som ressurs for næringslivet. Arbeidslivets betydning for det enkelte individs velferd må gis større oppmerksomhet, og hensynet til å kunne ivareta omsorgsoppgaver f.eks. i en småbarnsperiode krever mer fleksible regler og praksis.

       Disse medlemmer tar opp kampen mot sorteringssamfunnet. Nye holdninger i samfunnet tar utgangspunkt i et ønske om å kalkulere verdien av et menneske, eller avveie verdien av et menneske, i forhold til et annet. Både forskning på aborterte foster, genteknologiske eksperimentering med mennesker og såkalt innvandringsregnskap, er eksempler på dette. Lønnsomhets-, nytte- og verdivurderinger av mennesket er etter vårt syn et overgrep overfor det ukrenkelige i mennesket. Disse medlemmer har i disse viktige spørsmålene i hovedsak sammenfallende standpunkter. På flere av områdene skiller denne politikken seg fra både Arbeiderpartiets og Høyres. Derfor utgjør disse medlemmer et « tredje tyngdepunkt » i norsk politikk.

       Disse medlemmer ønsker en samfunnsutvikling med større vekt på de kulturelle og menneskelige verdier, desentralisering bygd på mindre enheter som familie- og nærmiljø, og en mer rettferdig fordeling såvel nasjonalt som internasjonalt.

       Den rike del av verden kan ikke fortsette en politikk med en vekst som fører til stadig økende forbruk av ikke-fornybare ressurser med tilhørende forurensning. Både nasjonale og internasjonale tiltak må ta sikte på å motvirke dette.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen har valgt å la tradisjonell materialistisk tenking og økonomiske mål dominere langtidsplanleggingen i stedet for å gi den en verdimessig begrunnet politisk målsetting. Manglende verdiforankring gir også grunn til uro mht. hvilket samfunn dagens politiske kurs vil gi.

8.2.3 Styrk folkestyret

8.2.3.1 Et levende demokrati

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene viser til at folkestyre innebærer et styresett med innflytelse for de mange og spredning av makt, kapital og eiendom. Disse medlemmer mener at et levende demokrati med bred deltakelse er grunnleggende for å møte de store utfordringene i samfunnet. Det er gjennom folkelig engasjement og folkevalgt styring vi best kan løse miljøproblemer, få flere i arbeid, sikre utjevning mellom grupper, regioner og land, sikre nasjonal og lokal råderett over naturressursene, og norsk eierskap i næringslivet.

       I dag ser vi at folkestyret er under press. Beslutninger overføres i økende grad til markedet, til kapitalsterke privatpersoner, organisasjoner, byråkrater og andre som ikke står til ansvar overfor folket i valg. Dette fører til sviktende tillit, følelse av avmakt og mindre engasjement og deltakelse i samfunnsspørsmål hos folk flest.

       Dersom viktige politiske målsettinger skal ivaretas må markedet korrigeres gjennom styring fra folkevalgte organer. Skal viktige samfunnsinteresser som hensynet til miljøet og sosial og geografisk fordeling sikres, kan ikke utviklingen overlates til markedskreftene alene.

       Et desentralisert samfunn er en forutsetning for å virkeliggjøre et reelt folkestyre. Skal folk føle ansvar og kunne utøve demokratiske rettigheter, må omgivelsene være så oversiktlige at den enkelte har mulighet til å engasjere seg.

       En politikk som skal bidra til å oppfylle de samfunnsmål disse medlemmer går inn for, krever vilje til styring og samfunnssolidaritet. Dette var en av hovedårsakene til at disse medlemmer avviste norsk medlemskap i EU, og disse medlemmer legger dette til grunn for sin politikk.

8.2.3.2 Lokalt sjølstyre

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene mener at det er en forutsetning for et styrket lokalt sjølstyre at de økonomiske rammebetingelsene bedres. Offentlig sektor må sikres ressurser og stabile inntekter som fordeles slik at folkevalgte organer på ulike nivå gis mulighet til å løse sine oppgaver.

       Større reell makt til folkevalgte organer, ikke minst i kommuner og fylkeskommuner, er en forutsetning for at folk skal finne det meningsfylt å engasjere seg i politisk arbeid og ta ansvar for samfunnsutviklingen. Arbeidet i folkevalgte organer må foregå slik at folk gis innsyn i arbeidet og mulighet til innflytelse over de beslutninger som tas. Omfanget av detaljreguleringer bør reduseres, bl.a. gjennom en forenkling av lover og regler. Et reelt kommunalt selvstyre innebærer at kommunene velger ulike løsninger ut fra lokale behov. På viktige områder kan det imidlertid være nødvendig med nasjonale standardkrav. Dette gjelder blant annet helse- og sosialsektoren, miljø, utdanning og likestilling.

8.2.3.3 Økt offentlighet

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene mener at åpenhet må være noe selvfølgelig og noe som praktiseres til daglig. Disse medlemmer ser med stor bekymring på det store antall saker der statsforvaltningen nekter innsyn i dokumenter etter at begjæring er fremsatt. En aktiv etterlevelse av offentlighetsloven og en forsiktig og korrekt bruk av unntakshjemlene er ikke bare en forutsetning for et trygt og åpent samfunn der innbyggerne kan ha tillit til det offentlige men også et viktig verktøy for at media kan stå for et positiv bidrag i samfunnsdebatten. Disse medlemmer mener at dagens omfattende bruk av fullmaktsbestemmelsene som gir unntak fra offentlighet krever en revisjon av offentlighetslovens bestemmelser.

8.2.3.4 Forholdet til ny EU-lovgivning

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene har ulikt syn på EØS-avtalen. Så lenge det er flertall i Stortinget for EØS-avtalen, vil disse medlemmer legge avtalen til grunn for Norges samarbeid med EU i et eventuelt regjeringssamarbeid. Avtalen forutsetter gjensidig markedsadgang, like konkurranseregler og fri bevegelse av varer, tjenester og personer.

       Disse medlemmer går inn for en nasjonal, selvstendig og aktiv vurdering av det regelverk som følger av EØS-avtalen, herunder bruk av veto når viktige nasjonale interesser står på spill. Avtalen regulerer tilfeller der det er EFTA-land som ikke ønsker å adoptere nye EU-direktiver. Norge må være villig til å bruke dette regelverket, jf. merknadene under kap. om internasjonalt samarbeid og solidaritet.

       Disse medlemmer går imot at Norge skal tiltre Schengensamarbeidet. Det er betenkelig at Schengenavtalens regler om taushetsplikt om dokumenter og forhandlinger er vide og vage, og gjør offentlig debatt og parlamentarisk kontroll vanskelig. Disse medlemmer går imot den institusjonelle løsning samarbeidsavtalen med Schengen legger opp til for Norges deltagelse i samarbeidet. Det er nødvendig å drøfte prinsipielle grenser for Grunnlovens regler om suverenitetsavståelse. Disse medlemmer viser videre til de sterke personvernmessige betenkeligheter som Schengenavtalen reiser.

8.2.3.5 Et sterkere personvern

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene er bekymret for at informasjonssamfunnet fører med seg økt innsamling og lagring av informasjon og sammenkobling av ulike datakilder. Dette skaper nye utfordringer for personvernet. Disse medlemmer vil legge til grunn to viktige prinsipper for et styrket personvern: For det første skal den enkelte i størst mulig grad ha anledning til å bestemme over bruk og gjenbruk av informasjon om en selv. For det andre må det alltid finnes anonyme alternativ til kortbruk, brikker o.l. i forbindelse med dagligdagse gjøremål som bruk av telefon, passering av bomringer eller betaling av varer og tjenester. Det skal være mulig å ikke legge igjen elektroniske spor.

       Disse medlemmer går inn for en styrking av Datatilsynet, både når det gjelder ressurser og en mer uavhengig stilling i forhold til Justisdepartementet. Disse medlemmer vil også få fortgang i arbeidet med å etablere et eget sertifiseringsorgan for sikre dataløsninger og stramme inn regelverket for optisk overvåking.

       Personvernet kommer ofte i konflikt med andre formål. Disse medlemmer vil legge til grunn at det skal svært tungtveiende argumenter til for at personvernet skal vike. Det må etableres ordninger som både tar hensyn til samfunnets behov for innsyn og kontroll og hensynet til enkeltmenneskets rett til personvern.

       Disse medlemmer er mot at geninformasjon skal kunne brukes i forsikringssaker eller i arbeidsforhold.

8.2.4 Kultur og tradisjon

8.2.4.1 Et kulturelt mangfold

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene mener at kultur utvikler mennesker og bidrar til å styrke felles verdier og identitet i samfunnet. Disse medlemmer ser på kristendommen og den kristne kulturarv som fundamentale deler av felleskulturen Disse medlemmer vil støtte et aktivt kulturliv, og ser tilgangen til profesjonelle kulturtilbud såvel som egenaktivitet, som en spire til trivsel og kilde til inspirasjon. Vi trenger mer enn noensinne åpne og trygge mennesker. Kultur skaper glede og positiv livsutfoldelse i nærmiljøet gjennom sosialt samvær og innsats for fellesskapet.

       Disse medlemmer mener at fysiske møteplasser er en viktig forutsetning for et aktivt lokalt kulturliv. Det statlige tilskuddet til kulturbygg utløser langt større midler lokalt. Det er fylkeskommuner, kommuner, andelslag/stiftelser og foreninger som står for bygging og drift av lokale og regionale kulturbygg, men statens bidrag må økes.

       De nasjonale kulturinstitusjonene er viktige for å vitalisere kulturlivet. Det samme gjelder lokale og regionale teatre, orkestre, museer og riksanlegg o.l., som staten sammen med kommuner og fylkeskommuner bidrar til å finansiere. Kulturtilbudene skal ha en best mulig geografisk og sosial spredning. Alle skal sikres tilgang på kulturopplevelser.

       Disse medlemmer vil satse på mangfoldet i kulturen, både bredden og toppen, for alle aldersgrupper og funksjonsnivåer i samfunnet. Disse medlemmer vil særlig satse på den frivillige kulturaktiviteten, som en motvekt mot den kommersielle og pasifiserende massekulturen som vi overøses med, særlig gjennom den medieskapte kulturen.

       De frivillige organisasjonene som representerer en tredje sektor, spiller en sentral rolle i det å aktivisere folk til meningsfylt og samfunnsnyttig virksomhet. Organisasjonene er kulturbærere og verdiformidlere i samfunnet. Organisasjonene har et stort mangfold, og representerer et bredt spekter av aktiviteter både for barn, ungdom og voksne. Det viktigste motivet for engasjementet i en organisasjon, er å arbeide sammen med andre for en felles sak, en oppgave eller en idé. Disse medlemmer vil skape et godt grunnlag for aktive frivillige organisasjoner på lokalt, regionalt og nasjonalt plan.

       Disse medlemmer vil bedre de økonomiske betingelsene for organisasjonene, slik at de kan bruke mer av sin tid på sine egentlige formål. Regelverket for tilskudd til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner må stimulere til aktivitet, ivareta hensynet til organisasjonenes egenart og mangfold, og ikke føre til økte kostnader til administrasjon.

       Disse medlemmer legger vekt på at kulturen har en egenverdi samtidig som den har en forebyggende virkning. Disse medlemmer vil bl.a. satse på tiltak som stimulerer til samarbeid på tvers av profesjonene og mellom offentlige myndigheter og frivillige krefter. Her er prosjekter som « Kultur gir helse » o.a. gode eksempler på f.eks helseforebyggende tiltak hvor mennesket er i sentrum, uten merkelapper som pasient eller klient.

       I en tid med økende internasjonalisering ser disse medlemmer det som en viktig oppgave å bevare og utvikle det norske språket slik at vi kan beholde det kulturelle ankerfestet språket utgjør. Sentrale virkemidler på dette området, er opprettholdelse av innkjøpsordningen for skjønnlitteratur og barne- og ungdomslitteratur. For å sikre like bokpriser og tilgjengelighet av bøker i hele landet, ønsker disse medlemmer å bidra til at bransjeavtalen for bokomsetning opprettholdes. Disse medlemmer vil også sikre nynorsk og samisk språk gode utviklingsmuligheter.

       Disse medlemmer ser den raske utviklingen innen nye medier som en kulturpolitiske utfordring på flere områder. Det er nødvendig å sikre at mediebruken ikke skaper nye sosiale skiller, forskjeller mellom kjønn og generasjoner. Disse medlemmer mener at skolen må spille en sentral rolle i opplæringen av bruken av nye medier som bl.a. Internett. Samtidig mener disse medlemmer at bibliotekene skal spille en viktig rolle som formidler, både for å sikre at alle kan få tilgang til bruken av nye medier, og for å gjøre informasjonen gjennom nye medier tilgjengelig for alle.

       Disse medlemmer mener utgangspunktet for mediepolitikken må være å sikre ytringsfriheten som en grunnleggende forutsetning for et levende demokrati. Videre må en sikre saklig og allsidig informasjon og styrke norsk språk og kulturell identitet. Det er viktig å sikre et differensiert medietilbud, både geografisk, ideologisk og politisk. Mediakunnskapen, spesielt blant barn og unge, må styrkes. Økt kunnskap er en forutsetning for at barn og unge kan skille mellom gode og dårlige tilbud. Det er viktig å motvirke den negative effekten vold i media kan ha på voldsutviklingen og annen kriminalitet i samfunnet.

       Disse medlemmer ser utviklingen av et digitalt sendenett i Norge som et viktig redskap for å gjøre allmennkringkastings-tv tilgjengelig for alle i hele landet. For at NRK skal bestå som lisensfinansiert allmennkringkaster i framtiden, er det viktig å sikre et reklamefritt NRK og begrense sponsorvirksomheten. Disse medlemmer ser behovet for klare regler for bruk av reklame i alle medier. For at tv og radio skal opprettholde sin rolle som en sentral kulturformidler, mener Disse medlemmer at det bør legges større vekt på lokale sendinger og produksjon.

       Disse medlemmer mener at kulturen gjennom historie og tradisjoner er et viktig ankerfeste i en raskt omskiftelig verden. Disse medlemmer mener at bevisstgjøring og kunnskap om egen tradisjon og kultur skaper rotfeste og trygghet. Disse medlemmer ser kultur som en base for å engasjere den oppvoksende slekt, og som et viktig element i utformingen av et positivt oppvekstmiljø. Trygghet på egen kultur og identitet, reduserer fremmedfrykten i møtet mellom mennesker, tradisjoner og kulturer. Møter mellom mennesker og grupper med ulik bakgrunn og ulike perspektiver er ikke alltid harmoniske og konfliktløse. Konflikter forsterkes gjerne dersom minoritetsgrupper opplever at deres kultur og identitet ikke blir respektert av majoriteten i samfunnet.

       Fysiske omgivelser som har estetiske kvaliteter er vesentlig for livskvalitet og trivsel. Disse medlemmer vil bidra til at det lages lokale planer som ivaretar de estetiske forhold i våre omgivelser, i forhold til stedsutvikling, arealbruk, byggeskikk, fasader, skilting og reklamebruk. I denne forbindelse vil disse medlemmer arbeide for at prinsippene for utsmykking av offentlige bygg blir fulgt opp i praksis, i nært samarbeid med lokale aktører og brukere. Disse medlemmer mener at staten må gå foran som et godt eksempel, å tenke helhetlige, langsiktige løsninger og satse på estetiske kvaliteter i sin byggevirksomhet.

8.2.4.2 Kirken

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene viser til at den norske kirke er et trossamfunn med forankring i den evangelisk-lutherske lære. Kirken må ha frihet til å være en bekjennende, misjonerende og diakonalt arbeidende kirke som er åpen og inkluderende for folk i ulike livssituasjoner. Det er en stor oppgave for kirken å forkynne kristen tro og etikk på en slik måte at det kristne verdigrunnlaget fremdeles kan prege samfunnet.

       Disse medlemmer vil styrke kirken som trossamfunn gjennom økt selvstendighet og gjennom lokale valg til kirkelige organer legge opp til at flere kan gjøre en innsats.

       Disse medlemmer vil lovfeste retten til dåpsopplæring. Disse medlemmer viser til at vi har en folkekirke knyttet til staten. Staten har et ansvar for å gi kirken tilstrekkelig økonomiske og personalmessige ressurser slik at den kan realisere de oppgaver Stortinget har vedtatt gjennom den nye kirkeloven.

       Det er en viktig offentlig oppgave å følge opp med kirkelige tjenester for nordmenn i utlandet. Gjennom Sjømannsmisjonen må Den norske kirke i utlandet få økonomisk kompensasjon for en slik oppgave.

8.2.4.3 Samisk kultur

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil understreke viktigheten av at myndighetene gjennom lovgivningen og på andre måter sikrer samisk språk, kultur og samfunnsliv. Undervisning i og på samisk styrker samenes identitet og kultur. Samiske barn må få rett til morsmålsundervisning også når de bor utenfor de samiske områdene. Det er behov for å utdanne flere samisktalende lærere og førskolelærere og utvikling av nødvendige læremidler på samisk. Disse medlemmer mener Sametinget har en viktig rolle som premissleverandør og rådgivende politisk organ når det gjelder saker som angår den samiske befolkning. Sametinget må etterhvert få større avgjørelsesmyndighet i slike saker.

8.2.4.4 Innvandrerne - integrering og fellesskap

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil påpeke at integrering dreier seg om å muliggjøre et fellesskap - tross forskjeller i etnisk og kulturell bakgrunn. Tidligere har sosiale forskjeller, kjønnsforskjeller eller forskjeller knyttet til psykisk eller fysisk funksjonsnivå stått sentralt ved diskusjon om integrering. I dag retter vi ofte søkelyset mot forskjeller mellom mennesker med ulikt etnisk opphav. Utfordringen er imidlertid den samme: Å danne et solidarisk og demokratisk fellesskap der alle hører med. Dette innebærer at alle innbyggere skal ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser.

       Innenfor rammen av norsk lov og grunnleggende menneskerettigheter skal alle innbyggere, uansett opprinnelse, ha rett til å hevde sine verdier, følge sine kulturelle tradisjoner og praktisere sin tro. Samtidig er det viktig at innvandrerne får kunnskap om det norske samfunn og våre kulturtradisjoner, slik at de får mulighet til å forstå og delta aktivt i det nye samfunn de er en del av.

       Disse medlemmer vil i sin integreringspolitikk legge vekt på å motarbeide utvikling av rasisme, diskriminering og nye klasseskiller. Nøkkelen til gode resultater ligger ikke minst i norsk som et felles språk og at det utvikles kontakt og forståelse på tvers av folks etniske og kulturelle bakgrunn. Disse medlemmer vil derfor understreke betydningen av at alle innbyggere kan norsk på et nivå som muliggjør aktiv deltakelse i fellesskapet. Det eksisterende timebaserte kurstilbudet i norsk med samfunnskunnskap for innvandrere må erstattes med et nivåbasert undervisningstilbud, tilpasset den enkeltes forutsetninger og behov.

       For nyankomne innvandrere må tilbudet om norskundervisning være tilgjengelig så raskt som mulig. Samtidig er det behov for å ha et godt opplæringstilbud tilgjengelig for innvandrere som har vært lenge i landet uten å ha fått lært tilstrekkelig norsk. Det må iverksettes særlige tiltak for å motivere og rekruttere kvinner til norskopplæring.

       Skolen er en nøkkelinstitusjon for integrering. Utdanningen skal gi kunnskap om det norske samfunn og våre kulturtradisjoner, gi forutsetninger for aktiv deltakelse i samfunnet og hjelpe den enkelte til å utvikle sin egen identitet. Prinsippet om tilpasset opplæring innebærer at man må ta hensyn til den enkelte elevs forutsetninger. Undervisning på morsmålet vil være en tjenlig metode i den første lese- og skriveopplæringen. Senere bør morsmål være et tilgjengelig tilvalgsspråk. Tospråklig fagundervisning bør gis etter behov.

       Disse medlemmer vil framheve betydningen av tiltak som stimulerer ungdom fra språklige minoriteter til å ta videregående og høyere utdanning. Dette gjelder ikke minst rekruttering av tospråklige studenter til lærerutdanningen og ved politihøgskolen.

       Norge står i en situasjon der tilgangen til arbeidskraft er viktig for å løse utfordringene på flere samfunnsområder. Retten til arbeid må gjelde for alle grupper. Dersom bestemte grupper blir stående utenfor arbeidsmarkedet virker det segregerende. Det er spesielt viktig å unngå klientifisering av nyankomne flyktninger og asylsøkere. Disse medlemmer vil derfor legge vekt på etterutdannings- og yrkeskvalifiseringstilbud for innvandrere. For at de raskere kan komme i jobb og bli økonomisk selvhjulpne, må kriterier og prosedyrer endres slik at de langt raskere kan få godkjenning av relevant utdanning og yrkeserfaring fra utlandet.

       Disse medlemmer vil peke på at tendensen til bosettingskonsentrasjon av innvandrergrupper f.eks. i enkelte bydeler i Oslo, først og fremst skyldes at det er i disse bydelene det finnes rimelige boliger. Spesielt er det rimelige utleieboliger som gjør boområdene attraktive for grupper med lav inntekt. Selv om også slektsbånd og kulturell miljøtilhørighet medvirker til bosettingskonsentrasjonen, vil bedring av sysselsettingssituasjonen og andre forhold som har innvirkning på levekår og økonomi kunne bidra til en bedre integrering.

8.2.5 Utdanning og forskning

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene mener en satsing på utdanning og kompetanse er avgjørende for å gi livskvalitet, bevare velferden og sikre en langsiktig forsvarlig ressursforvaltning. Utdanning skal gi livsverdier, holdninger og kunnskaper til å løse framtidas utfordringer. Disse medlemmer mener at grunnskolen i samarbeid og forståelse med hjemmet skal hjelpe til å gi elevene en kristen og moralsk oppdragelse, bygd på åndsfrihet og toleranse.

       Disse medlemmer mener retten til fullverdig utdanning skal være lik for alle, uansett sosial bakgrunn, bosted, kjønn og økonomisk evne. Gjennom skolen er det et nasjonalt ansvar å hjelpe foreldrene i oppdragelsen av barna, og gi tilbud om en tidsmessig og likeverdig opplæring.

       Disse medlemmer mener at desentralisert skolestruktur er et viktig kjennetegn på enhetsskolen. Disse medlemmer vil sikre en kommuneøkonomi som gjør det mulig å opprettholde grendeskoler og et desentralisert skolemønster. Disse medlemmer ser det som nødvendig å ha visse nasjonale standarder for skoleverket for å sikre et likeverdig tilbud i hele landet.

       I forbindelse med gjennomgang av opplæringsloven mener disse medlemmer følgende forhold er viktige:

-	Beholde nåværende formålsparagraf i grunnskolen,

-	visse nasjonale standarder for skoleverket,

-	bestemmelser om kretsgrenser opprettholdes,

-	at nynorsken sin stilling i skoleverket ikke svekkes. Lærebøker på nynorsk og bokmål må foreligge til samme tid og samme pris,

-	at skolefritidsordninger skal være frivillige for småskoletrinnet og legges før og etter skoletid for disse elevene.

       Disse medlemmer vil respektere foreldrenes rett til å velge opplæring for sine barn. Dette foreldrerettsprinsipp innebærer at friskolene må sikres en fri og uavhengig plass i utdanningssystemet. Disse medlemmer vil opprettholde privatskoleloven som egen lov.

       Stortinget har de siste årene vedtatt flere utdanningsreformer. Det er nå viktig å sikre kvaliteten på disse reformene. Disse medlemmer viser til at Stortinget har vedtatt en grunnskolereform med skolestart for seksåringer høsten 1997. En forutsetning for en vellykket oppstart av grunnskolereformen, er gode lokaliteter og utelekemiljø, motiverte barn og lærepersonell. Disse medlemmer mener reformen ikke er tilstrekkelig kvalitetssikret, og viser til behandlingen av Innst.S.nr.183 (1996-1997) der disse partiene går inn for å gi kommunene anledning til å søke om utsettelse i ett år av oppstarten av reformen. Disse medlemmer vil arbeide for å sikre tilstrekkelig utstyr, god personelldekning med godt kvalifisert personale og velegnet uteareal tilpasset seksåringenes behov. Det er videre behov for å trygge skolevegene.

       Disse medlemmer har hatt som en forutsetning at kommunene skal ha full kompensasjon for merkostnadene med seksårs-reformen, både til investering, drift, skoleskyss og skolefritidsordning. Det må foretas en etterberegning av kommunenes utgifter til investeringer og drift av Reform 97 når reformen er gjennomført ved at staten betaler de reelle merkostnader ved reformen.

       Grunnskolereformen er en reform for hele grunnskolen ved at det innføres nye læreplaner og det blir 10-årig grunnskole. Rådgivningstjenesten bedres i forhold til elevenes valg av videre utdanning og yrke.

       Disse medlemmer mener videregående opplæring og Reform 94 må gjennomgås i 1998 med sikte på å styrke den tilpassede opplæringen, og spesielt legge vekt på å gjøre de teoretiske fagene i de yrkesfaglige studieretningene mer praktisk rettet. Disse medlemmer vil i denne sammenheng vurdere flere tiltak, blant annet å videreutvikle ordningen med delkompetanse. Disse medlemmer vil stimulere flere elever til å ta fagopplæring, og vil vurdere nye tiltak for å bedre tilgangen på lærlingeplasser. Disse medlemmer legger stor vekt på en desentralisert skolestruktur i den videregående skole.

       Disse medlemmer ser på folkehøgskolen som et godt innslag i vårt skolesystem. Disse skolene gir elevene en positiv verdi- og kulturforankring. Folkehøgskolene utgjør et viktig supplement til videregående skole og arbeidsliv, og må derfor beholde konkurransepoeng og få gode arbeidsforhold.

       Disse medlemmer vil peke på det store behovet for oppdatering og økt kompetanse som ansatte i skoleverket har. De mange utdanningsreformene stiller lærerne overfor nye faglige og pedagogiske utfordringer. Det må i årene framover legges til rette for etterutdanning og faglig kompetansehevning av lærerne både i grunnskolen og videregående skole. Etterutdanningsvirksomheten må sees i sammenheng med den nye lærerutdanningen.

       Disse medlemmer viser til at IT har fått bred plass i de nye læreplanene for grunnskole og videregående skole. Det er i dag store variasjoner i hvordan IT-opplæringen er i skolen. Dette henger sammen med store forskjeller i IT-utstyr og kompetanse hos lærere. Disse medlemmer vil sikre et likeverdig tilbud innen IT-opplæringen i skolen for å hindre at forskjeller i IT-kunnskap skal skape nye skiller i folket.

       Disse medlemmer mener skolen må legge større vekt på entreprenørskap. Skolen må formidle kunnskap om det å etablere ny virksomhet og gi holdninger om ansvar for egen arbeidsplass. Disse medlemmer vil stimulere til elevbedrifter som arbeidsmetode i skolen.

       Stadig flere unge tar høyere utdanning. Disse medlemmer er kjent med at høye studentkull og økt byråkratisering av høyere utdanning, har ført til en anstrengt økonomi ved flere institusjoner, særlig ved høgskolene. Denne situasjonen gjør det vanskelig for flere høgskoler å oppfylle målsettingen om å gi forskningsbasert undervisning og opprettholde et godt nivå på praksisopplæringen. Disse medlemmer vil peke på at det i arbeidslivet er økt behov for IT-kompetanse og kvalifisert arbeidskraft innen utdannings-, helse- og omsorgsyrkene. Disse medlemmer vil øke kapasiteten på disse utdanningene. Videre vil disse medlemmer sikre kvaliteten på utdanningen, blant annet ved å forbedre det vitenskapelige utstyret.

       Disse medlemmer vil i kommende stortingsperiode gi unge en bedre studiefinansiering. Disse medlemmer vil prioritere behovsprøvd fullstipendiering for elever i den videregående skole, og at stipendandelen på studielån økes videre til 40 prosent. Studielån skal fortsatt være rentefrie i studietiden. Disse medlemmer mener at Stortinget skal fastsette renten på studielån, og vil arbeide for å bedre tilbakebetalingsvilkårene. Disse medlemmer mener det gjennom studentsamskipnadene legges til rette for bygging av nye studentboliger og at det gis tilbud om studentbarnehager.

       Disse medlemmer vil legge forholdene til rette for livslang læring. Utgangspunktet må være den enkeltes ønske og behov for videreutvikling og næringslivets behov for kompetanseutvikling. I et livslangt læringsperspektiv må det være et mål for etter- og videreutdanning å minske kunnskapskløften mellom ulike yrkes- og aldersgrupper. Disse medlemmer vil arbeide for at etter- og videreutdanning blir et tilbud til alle uansett alder, yrke, kjønn, bosted eller økonomisk evne.

       Forskning og utvikling utgjør en stadig viktigere forutsetning for verdiskapningen i Norge. For å sikre konkurranseevnen trenger vi forskning av et visst omfang og med god kvalitet. Disse medlemmer mener en fri og uavhengig forskning er vesentlig for å oppnå ny kunnskap. Disse medlemmer ser behovet for frie midler til forskning, og vil peke på grunnforskningens viktige bidrag for anvendt forskning og utviklingsarbeid. Universitetene har en særlig forpliktelse til å drive grunnforskning.

       Disse medlemmer vil øke grunnbevilgningene til de regionale forskningsstiftelsene og disse må etter vanlig kvalitetsvurdering få en viss del av forskerstillingene.

8.2.6 Familien - den grunnleggende sosiale enhet

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene mener at familien er samfunnets grunnleggende sosiale enhet. Forholdene i familien er av stor betydning både for enkeltmennesket og for samfunnet. I familien legges grunnlaget for den enkeltes trygghet og personlighetsutvikling. En politikk som satser på å styrke familiens situasjon, vil også bidra til å gjøre storsamfunnet bedre å leve i, og vil medvirke til å sikre den oppvoksende generasjon et trygt oppvekstmiljø. I de tilfeller hvor hjemmet ikke makter å ivareta sine omsorgsoppgaver, har samfunnet en særlig plikt til å tilrettelegge ordninger som sikrer at alle barn og unge får fullverdige omsorgstilbud og gode oppvekstvilkår.

       Disse medlemmer vil utforme en familiepolitikk som bidrar til å styrke likestillingen i samfunnet, og gir menn og kvinner reelle muligheter til å delta på lik linje både i arbeids- og organisasjonslivet og i familielivet. En forutsetning for økt valgfrihet og økt likestilling for småbarnsforeldre er:

-	At barnefamiliene har økonomi til å velge omsorgsform,

-	at de som ønsker det kan få barnehageplass,

-	at det gis adgang til fleksible arbeidstidsordninger.

       Disse medlemmer ønsker å videreføre en familiepolitikk som innebærer både en styrking av barnehagetilbudet, økte kontantoverføringer til barnefamiliene og økt støtte til familier med særlig tyngende omsorgsoppgaver. Bare en slik politikk kan fremme disse partienes mål om en familiepolitikk som er tuftet på bedre omsorg, økt likestilling, større valgfrihet og en mer rettferdig fordeling.

       Disse medlemmer mener det er viktig å gi barnefamiliene større mulighet til å velge omsorgsform for barna sine, særlig de første årene. Økonomien må derfor styrkes slik at flere kan få mulighet til å velge å være mere hjemme med omsorg for egne barn mens de er små.

       Disse medlemmer vil drøfte nærmere hvordan kontantoverføringene bør økes og legges opp for å sikre økt valgfrihet.

       Mange nyetablerte sliter med høy gjeld på grunn av utdanning og bolig. Disse medlemmer mener det er viktig med en god bolig- og utdanningsfinansiering. I mange familier er begge foreldrene i full jobb også når de har små barn. Enslige forsørgere har som regel ikke noe valg. En barnehageplass kan være viktig for å gi barna en god utvikling. Disse medlemmer mener at det må finnes tilstrekkelig med barnehageplasser for å dekke behovet til dem som trenger og ønsker barnehageplass.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringen de siste årene ikke har justert den statlige driftsstøtten til barnehagene i forhold til økte pris- og lønnskostnader. Dette har ført til at barnehageeierne har måttet øke foreldrebetalingen. Det har også blitt økonomisk umulig for enkelte barnehageeiere å omgjøre ledige plasser for store barn til småbarnsplasser. Disse medlemmer har vært uenig i Regjeringens politikk og har derfor foreslått økte driftstilskuddssatser og et større omstillingstilskudd ved omgjøring til småbarnsplasser. Disse medlemmer mener det bør opprettholdes et omstillingstilskudd også de nærmeste årene, slik at det kan bli flere plasser til de minste barna.

       Disse medlemmer vil peke på at Levekårsundersøkelsen dokumenterer at enslige forsørgere er den gruppen i Norge som har den lavest disponible inntekten pr. forbruksenhet. Disse medlemmer mener aleneforsørgerne og deres barn må sikres gode og trygge levekår, og har derfor gått i mot innstramminger i stønadsordningen til aleneforsørgere. Disse medlemmer vil gi rett til overgangsstønad i 6 år med mulighet til ytterligere 4 år ved utdanning, som arbeidssøkende eller i kombinasjon med arbeidsinntekt. Dette innebærer at det kan gis overgangsstønad inntil barnet fyller 10 år.

       Disse medlemmer viser til at bare O av fedrene i dag har mulighet til å ta ut « pappapermisjon » fordi denne er knyttet til mors rettigheter. Disse medlemmer mener at alle fedre må få rett til permisjon uavhengig av om mor har vært i jobb eller har vært hjemmearbeidende. Derfor må alle fedre få selvstendige rettigheter i folketrygden, basert på egen stillingsstørrelse og inntekt.

       Disse medlemmer går inn for å øke utbetalingen av fødselspenger til hjemmearbeidende, knyttet til grunnbeløpet i folketrygden.

       Disse medlemmer vil øke tilskuddet til adopsjon fra utlandet. Når støtteordningen nå er halvert, øker faren for at bare velstående kan ta på seg oppgaven som adoptivforeldre for barn fra utlandet.

       Disse medlemmer vil understreke at det er av stor betydning for barn å vokse opp i stabile og trygge omgivelser. Det er en samfunnsoppgave å legge til rette for at flere familier kan holde sammen, og det må gis rask og nødvendig hjelp for å komme igjennom krisesituasjoner.

       Disse medlemmer ser familieverntjenesten som et vesentlig bidrag i arbeidet for at familierelasjoner skal kunne bevares gjennom vanskelige tider, og er ikke enig med Regjeringen i at tjenesten er godt nok utbygget. Disse medlemmer mener at antallet familievernkontorer bør økes, med sikte på å redusere tiden det tar for å komme til samtale, og samtidig redusere terskelen for å be om en slik tjeneste. Disse medlemmer mener at staten bør bidra med 75 % driftstilskudd til familievernkontorene.

       Disse medlemmer mener at det fortsatt er nødvendig å satse aktivt på barnevernet, særlig på det forebyggende området. Disse medlemmer mener at det er en for stor økonomisk belastning for enkeltkommuner, når barn og ungdom med særlige vansker har store hjelpebehov. For å sikre at disse får den hjelpen de trenger, går disse medlemmer inn for at staten finansierer en større del av tilbudet til barn og unge med særlig stort omsorgsbehov.

8.2.7 En solid samfunnsøkonomi

8.2.7.1 Hovedlinjene i den økonomiske politikken

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartienes hovedmålsettinger for den økonomiske politikken er å legge til rette for en langsiktig forsvarlig ressursforvaltning og sikre alle rett til arbeid. Disse medlemmer vil utvikle et godt velferdssamfunn som legger til rette for at folk i størst mulig grad opplever at samfunnet gir trygghet og utviklingsmuligheter i alle livsfaser. Velferdssamfunnet skal sikre verdighet i alderdommen, sykdom, uførhet og arbeidsledighet.

       Disse medlemmer økonomiske politikk forutsetter folkevalgt styring i de store linjene for verdiskaping og fordeling som et korrektiv til markedet. Dette krever sterkere vilje til kontroll med utviklingen, og nasjonal råderett over forvaltningen av våre naturressurser.

       Disse medlemmer viser til at norsk økonomi nå står sterkt internasjonalt. Det er først og fremst det rekordhøye tempoet i olje- og gassutvinningen som forklarer den sterke stillingen for norsk økonomi. Samtidig har utviklingen på arbeidsmarkedet de senere årene vært positiv, selv om arbeidsledigheten i norsk sammenheng fortsatt er på et for høyt nivå. Disse medlemmer er opptatt av at dagens gode tilstander i norsk økonomi utnyttes til å legge grunnlaget for framtidig verdiskaping og velferdsutvikling. Vi må ikke skusle bort mulighetene ved å la de positive økonomiske trender utvikle seg til en ny forbruksfest.

       Disse medlemmer vil føre en økonomisk politikk som underordnes økologiske hensyn. På dette grunnlag har disse medlemmer som mål å skape full sysselsetting og en økonomisk og sosial utjamning. Den økonomiske politikken må bidra til at inntektsforskjellene reduseres. Vi vil sikre en aktiv offentlig sektor som prioriterer de svakeste i samfunnet. Det må iverksettes økonomiske virkemidler for å sikre likeverdige livsvilkår og muligheter for folk i alle deler av landet. Desentralisering og maktspredning er et viktig politisk mål, som motvirker økonomisk og geografisk ubalanse. Det må stimuleres til framtidsrettede produksjonsmåter tilpasset internasjonale høye krav til miljøvern og ressursutnyttelse.

       Disse medlemmer mener de største utfordringene i det norske samfunnet er å kunne tilby gode velferdstjenester til befolkningen, og å sikre utbygging av en moderne infrastruktur over hele landet. Dette er fellesoppgaver som i all hovedsak må finansieres over offentlige budsjetter. I en tid med sterk vekst i økonomien er det derfor behov for å styrke det økonomiske grunnlaget for løsningen av fellesoppgaver i sterkere grad enn det Regjeringen legger opp til i sitt langtidsprogram.

       Disse medlemmer går inn for at det må føres en uavhengig penge- og valutapolitikk. Norske kroner skal ikke ensidig knyttes til EUs felles valuta.

8.2.7.2 Internasjonalisering

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil påpeke at store internasjonale kapitalkonsentrasjoner og en globalisert økonomi kan utgjøre en trussel mot viktige nasjonale målsettinger i den økonomiske politikken. For disse medlemmer er det viktig at disse dominerende internasjonale utviklingstrekk kan korrigeres av folkevalgte organ. Dette innebærer at disse medlemmer aktivt vil gjøre bruk av tilgjengelige styringsvirkemidler, og også søke å utvikle nye økonomiske styringsredskaper i en tid med en mer åpen økonomi. Det offentlige må spille en aktiv rolle i nærings- og distriktspolitikken. Det må søkes utviklet internasjonale spilleregler som kan sikre hensynet til miljø- og ressursforvaltning og internasjonal fordeling samt utvikling av sosiale og politiske rettigheter.

8.2.7.3 Inntektspolitisk samarbeid

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene ønsker å videreføre det inntektspolitiske samarbeid mellom staten og organisasjonene i arbeidslivet. Det inntektspolitiske samarbeidet har de senere år representert betydelige bidrag til å stabilisere den innenlandske økonomiske utvikling, samt bidratt til å styrke konkurransekraften i norsk næringsliv. Det må imidlertid utvises varsomhet med å la det inntektspolitiske samarbeidet få legge for sterke føringer på folkevalgte organers handlefrihet. Det er allikevel verdt å merke seg at på tross av det inntektspolitiske samarbeidet, har inntektsoppgjørene de senere årene bidratt til at inntektsforskjellene mellom forskjellige grupper i samfunnet har fortsatt å øke. Det inntektspolitiske samarbeidet bør derfor i kommende periode medvirke til en bedring av inntektsforholdene også for de grupper som står svakt i forhandlinger med sine motparter, og som har hatt en svak inntektsutvikling de siste årene. Dette gjelder f.eks. for en del kvinneyrker og for yrkesutøverne i primærnæringene.

8.2.7.4 Skatte- og avgiftspolitikken

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene viser til at skatte- og avgiftspolitikken bygger på følgende to hovedpilarer:

-	Skatt etter evne.

-	Skatte- og avgiftslegging av ressursbruk vi ønsker mindre av og -lettelser for det vi ønsker mer av.

       Prinsippet om skattlegging etter evne realiseres best gjennom skattlegging av inntekt. Økende inntekter medfører økende evne til å bidra til fellesskapet. Disse medlemmer vil heve grensen for skattefri inntekt, for å på den måten sette flere i stand til å leve av egen inntekt.

       Skattlegging av arbeidsfrie inntekter i form av avkastning på formue, er også i utgangspunktet i overensstemmelse med prinsippene om skatt etter evne. Disse medlemmer vil imidlertid legge til grunn at skattlegging av formue først skal inntreffe ved en høyere formue, gjennom heving av fribeløpet i formuesskatten.

       Disse medlemmer vil vurdere en tilnærming i nivået på skattleggingen av arbeidsinntekt og kapitalinntekt, og for øvrig legge opp til skatteregler som stimulerer aktivt eierskap i næringslivet.

8.2.8 Fra oljeøkonomi til allsidig næringsliv

8.2.8.1 Petroleumsvirksomheten

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene mener at Regjeringens langtidsprogram er preget av en ensidig vektlegging av Norge som en stor olje- og gassnasjon. Disse medlemmer vil legge vekt på endrete rammebetingelser og nye initiativ for å stimulere til utvikling av et allsidig og miljøvennlig næringsliv over hele landet.

       Disse medlemmer går inn for en mer langsiktig forvaltning av petroleumsformuen. Målet må være at norsk økonomi gjøres mindre oljeavhengig, og at investeringer, forskning og utvikling i større grad dreies inn mot virksomhet i Fastlands-Norge. Vedlegget til langtidsprogrammet viser den sterkt økende betydningen petroleumssektoren har hatt for utviklingen av norsk eksport. I løpet av de siste 20 år har petroleumsproduktenes andel av eksportinntektene øket fra under 10 % i 1975 til over 40 % i 1996.

       Problemet med petroleumsvirksomhetens stadig mer dominerende stilling i norsk økonomi er todelt. For det første fører den høye olje- og gassaktiviteten gradvis til en fortrengning av annen verdiskapende virksomhet gjennom sterk lønnsvekst i oljetilknyttede næringer og styrket valutakurs. Når investeringsnivået i Nordsjøen ligger så høyt, legger investeringene i tillegg beslag på mye kapital som ellers kunne gått til noe mer risikoeksponert fastlandsbasert virksomhet. For det andre innebærer avhengigheten av olje- og gassinntekter at Norge står overfor svært store utfordringer når petroleumsinntektene etterhvert synker. Den raske uttappingen av ressursene, fører til at avhengigheten blir større, og at fallet i inntektsstrømmen fra petroleumsvirksomheten kommer raskere enn den ville gjort med en mer langsiktig forvaltning av ressursene. Den dominerende rolle petroleumsinntektene etterhvert har fått i norsk økonomi, fører også til at Norge er svært utsatt for oljeprisendringer og svingninger i valutakurser. Den høye aktiviteten i olje- og gassvirksomheten fører til en kraftig vekst i norske utslipp av drivhusgassen CO₂. Dette er uakseptabelt i en periode når resten av verden er opptatt av hvordan den industrialiserte del av verden kan få redusert sine utslipp.

       Olje og gass er ikke-fornybare ressurser som må forvaltes i et langsiktig perspektiv. Disse medlemmer ønsker å arbeide for et investerings- og utvinningsnivå som ivaretar miljøhensyn og ansvaret for kommende generasjoner.

       Disse medlemmer tar derfor sikte på en jevn produksjon av olje og gass på et lavere nivå enn i dag. For å få dette til, er disse medlemmer enige om å bruke lete- og konsesjonspolitikken aktivt, og foreta en tidsmessig forskyvning av 16. konsesjonsrunde. Det må ikke tildeles nye lete- eller utvinningskonsesjoner i økologisk utsatte områder, herunder Barentshavet. Disse medlemmer går i mot åpning for olje- og gassvirksomhet i Skagerrak.

       Disse medlemmer vil dessuten vurdere å gjeninnføre et « køordningssystem » for utbygging av nye felt, tilsvarende det man hadde på 80-tallet.

       Ny utvinningsteknologi har medført at en stadig større andel av oljereservene kan utvinnes, og at anslagene for vår oljeformue er oppjustert en rekke ganger. Slik teknologiutvikling fører til bedre ressursutnyttelse. Når denne utviklingen over flere år har gått parallelt med utbygging av nye felt, har dette imidlertid medført en kraftig økning i utvinningstempo som både ut fra et miljø- og ressursforvaltningshensyn er uheldig.

       Gassreservene på norsk kontinentalsokkel er store, og det er av avgjørende betydning at de blir nyttet på den måten som gir den beste miljøeffekten. Dette gjelder både i forhold til utvinning, transport, foredlingsmetoder og bruksområder. Det må utvises varsomhet ved inngåelse av nye salgsavtaler for gass som kan binde de politiske myndigheter mer enn ønskelig. Gassressursene må utnyttes i et langsiktig perspektiv, og Norge må gå i front med å utvikle teknologi som gjør gass mer miljøvennlig. Det må satses sterkere på bruk av gass i både industrien og transportsektoren. Samtidig må det være en forutsetning for gassutvinning at norsk gass ikke fortrenger bruk av mer miljøvennlige energibærere. Disse medlemmer sier nei til bygging av gasskraftverk i Norge.

       Disse medlemmer ønsker videre et lovverk som sikrer nasjonal kontroll med våre olje- og gassressurser. Det er viktig å sikre norsk næringsliv muligheter til å oppnå leveranser og oppdrag for oljeindustrien. Statoil må forsatt ha en sentral posisjon i norsk petroleumsvirksomhet og være et heleid statlig selskap. Utnytting av satelitt-felt rundt eksisterende installasjoner må prioriteres før utbygging av nye felt.

8.2.8.2 Næringspolitikk og sysselsetting

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil understreke at det er forvaltningen av våre naturressurser og den verdiskaping som ansatte og eiere i næringslivet står for som på lang sikt legger grunnlaget for den velferden vi i fellesskap kan nyte godt av. Den verdiskaping som finner sted innen det offentlige, er avhengig av at det finnes privat næringsvirksomhet som gir grunnlag for beskatning som gir inntekter til fellesskapet. Motsatt er privat næringsliv avhengig av en godt fungerende offentlig sektor. Det eksisterer altså en gjensidig avhengighet mellom privat og offentlig sektor.

       Små og mellomstore bedrifter står for en vesentlig og stadig økende andel av den totale sysselsettingen i Norge. En politikk for små og mellomstore bedrifter er derfor en politikk for skaping av arbeidsplasser og sikring av mangfoldet i norsk næringsliv.

       Disse medlemmer vil i denne sammenheng særlig vektlegge følgende tiltak:

-	Delingsmodellen må bedres ved at det gis stimulans til at bedriftseiere og ansatte investerer i egen bedrift, og at persontaket senkes ned mot det som er mer vanlige lederlønninger i en norsk bedrift. Det må legges til rette for at det blir mer lønnsomt å holde tilbake overskudd i egne bedrifter.

-	Summen av arveavgift og dokumentavgift bør reduseres slik at generasjonsskifte ikke medfører så store kostnader for familiebedriftene som i dag.

-	Aktive eieres lønnsinntekt må inngå i grunnlaget for lønnsfradraget.

-	Trygderettigheter for aktive eiere må baseres på faktisk utbetalt lønn, ikke på beregnet personinntekt.

-

Skjemaveldet og internkontrollkrav må bedre tilpasses bedriftens størrelse og ha nødvendig fleksibilitet. Regler og forskrifter blir alt for ofte unødig kompliserte fordi det ikke er utført en «kvalitetskontroll» og de heller ikke er utformet i samråd med dem det gjelder og som i praksis skal etterleve dem.

-	Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift opprettholdes.

-	Skatteregelendringer bør i størst mulig grad gjøres gjeldende fra ett tidspunkt i løpet av året.

-	Tiltak for å stimulere til forskning, produkt- og kompetanseutvikling i små og mellomstore bedrifter må prioriteres.

-	Innsatsen mot konkursrytteri og svart arbeid må intensiveres.

-	Arbeide for økt likestilling mellom selvstendig næringsdrivende og andre lønnsmottagere når det gjelder sosiale rettigheter og ytelser.

       Disse medlemmer vil peke på at det er en stor belastning for de mindre bedriftene at de gjennom administrative pålegg og skatteregler forskjellsbehandles i forhold til større bedrifter. Det er derfor særlig viktig å gi mindre bedrifter gode rammebetingelser og utvikle nettverk som samlet sett gir en bedre ressursutnyttelse. Mindre bedrifter har større fleksibilitet, men kan bli begrenset i sysselsettingsutviklingen fordi lønnsomheten og egenkapitalen i den enkelte bedrift er for liten.

8.2.8.3 Nasjonalt og statlig eierskap

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil peke på at langsiktige industrielle investorer blir sjeldnere, og at et ustabilt eierskap basert på midlertidige finansplasseringer ut fra kortsiktige gevinstmotiver blir mer alminnelig. Dette skaper en uheldig usikkerhet med tanke på en mer langsiktig planlegging.

       Disse medlemmer vil peke på at det er behov for å utvikle nye strategier for å sikre norsk eierskap i næringslivet. Dette er viktig bl.a. for å sikre utvikling av en konkurransedyktig produksjon i Norge, samtidig som kompetanse og ekspertise får anledning til å utvikle seg. Dette vil også innebære mindre risiko for strategiske oppkjøp og utflagging når bedriftene står overfor viktige veivalg. Disse medlemmer viser til at Norge ligger på Europa-toppen når det gjelder utenlandsk eierskap av børsnoterte selskaper, og at dette er økende. Det er også klart at eierskapet er avgjørende når en bedrift står overfor viktige veivalg.

       Disse medlemmer mener det bør utvikles en bevisst strategi for nasjonalt eierskap både når det gjelder finansinstitusjoner og bedrifter. Med de strukturforandringer som nå pågår i næringslivet, er det viktig å ha gjennomtenkte tiltak for å sikre dette så raskt som mulig. Familiebedriftene er en stor og viktig del av bedriftene i Norge. Disse bedriftene har i følge statistikk fra bl.a. NHO vært preget av langsiktig eierskap og en generelt høy lønnsomhet. I en strategi for nasjonalt eierskap bør derfor en ivaretakelse av slike bedrifter gis høy prioritet.

       Disse medlemmer mener at næringspolitikken må legge til rette for at norske investorer finner det interessant å investere i norsk næringsvirksomhet. Offentlige ordninger må særlig ta sikte på å skaffe til veie såkornkapital som kan stimulere til forskning, utvikling og nye etableringer.

       Disse medlemmer vil peke på at statlig eierskap kan gi langsiktighet og stabilitet, men vil samtidig advare mot for sterke konsentrasjoner av så vel statlig som privat eierskap. Disse medlemmer er oppmerksomme på de rollekonflikter et omfattende statlig eierskap kan føre til. Det er behov for å utvise stor varsomhet i situasjoner der det offentlige blir sittende både som eier, kontrollorgan og konsesjonsgiver. Det er nødvendig å vurdere tiltak som kan sikre nøytralitet og likebehandling av alle aktører i næringslivet. Det er en fordel at de fleste selskaper der staten er inne på eiersiden, også har innslag av private eiere, eller også at virksomhetene må drive i konkurranse med andre virksomheter på like vilkår. På denne måten balanseres den statlige eieraktiviteten av private eiere som både representerer et selvstendig og sterkt eiermiljø og er et nyttig og kontinuerlig korrektiv til staten.

       Disse medlemmer går inn for et fortsatt sterkt offentlig eierengasjement innen forretningsområder hvor det forvaltes viktige nasjonale ressurser som i petroleumsvirksomheten og energiforsyningen. Også innen samferdselssektoren har staten, særlig gjennom NSB og posten, viktige oppgaver. Disse medlemmer vil imidlertid advare mot at NSB gjennom oppkjøp av bl.a. busselskaper, svekker utviklingsmulighetene for mindre private og lokale transportselskaper. Innen telekommunikasjonssektoren må Telenor ikke utnytte sin dominerende posisjon til å begrense andre norske konkurrerende virksomheters utviklingsmuligheter.

       Disse medlemmer vil vurdere det framtidige statlige eierengasjementet i bank- og finansvesenet ut fra ønsket om å bevare sterke og uavhengige norske finansmiljøer og opprettholde en struktur i finansmarkedet som sikrer tilfredsstillende konkurranse innen alle virksomhetsområder. Disse medlemmer vil opprettholde større, selvstendige finanstyngdepunkter utenfor Oslo.

8.2.8.4 Distriktspolitikk

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil ta hele landet i bruk. Arbeidsplasser, kapital og makt må desentraliseres. En politikk for videreutvikling av livskraftige lokalsamfunn må bygge på tre hovedpilarer: En politikk som setter kommunene i stand til å ivareta grunnleggende velferdsoppgaver over hele landet og opprettholde en sysselsetting som samsvarer med dette målet. En politikk for primærnæringene som sikrer utnyttelse av lokale ressurser og opprettholder en inntektsutvikling og sysselsetting som gjør det attraktivt å satse innen primærnæringene. En næringspolitikk som legger til rette for verdiskaping og sysselsetting over hele landet. Næringspolitikken må legge til rette for utnytting av naturgitte fortrinn og utvikling av framtidsrettede arbeidsplasser i små og mellomstore bedrifter, særlig ved å nyttiggjøre seg de muligheter for desentralisering av virksomhet som ligger i ny teknologi.

       Disse medlemmer vil understreke at primærnæringer, henholdsvis jordbruk, skogbruk og fiske er en viktig ryggrad for bosettingen i store deler av Distrikts-Norge. Samtidig er det nødvendig å utvikle et mer variert arbeidsplasstilbud, ikke minst for kvinner. Det er i denne sammenheng grunn til å understreke at en stabil bosetting vil være avhengig av gode levekår for alle innbyggere. Det vil ikke bare avhenge av jobbtilbudet, men også av at det samlede tjenestetilbud i form av bl.a. barnehage, skole, fritidstilbud og eldreomsorg oppleves som tilfredsstillende.

       Disse medlemmer vil understreke offentlig forvaltnings betydning for sysselsettingen. I 1996 ble det utført 533.000 normalårsverk i offentlig forvaltning, fordelt med 144.000 i statsforvaltningen og 389.000 i kommuneforvaltningen. Disse medlemmer vil særlig framheve den betydning arbeidsplassene i kommuneforvaltningen har for mange utkant- og distriktskommuner og for kvinner spesielt. Det nye inntektssystemet som ble vedtatt mot disse medlemmers stemmer og trådte i kraft fra 1997, vil svekke inntektsgrunnlaget for mange slike kommuner. Disse medlemmer mener det er viktig å analysere på nytt hvilken betydning bl.a. avstand og store areal har for kostnadene for det kommunale tjenestetilbudet og ta opp inntektssystemet til ny vurdering.

       De siste 10 årene har det vært nedgang i folketallet i 231 kommuner og nedgangen har vært større enn 10 % i 50 kommuner. Befolknings- og flyttetallene fra de to siste årene peker klart i retning av at avfolkningen ytterligere har forsterket seg.

       Situasjonen er alvorlig i mange kommuner som nå over flere år har kommet inn i en negativ utvikling. Mye ungdom kommer ikke tilbake etter endt utdanning. Dermed blir aldersfordelingen skjev. I tillegg blir kjønnsfordelingen skjev ved at kvinner i enda mindre grad enn menn flytter tilbake.

       Disse medlemmer mener en viktig årsak til den økte flyttestrømmen fra distriktene er manglende politisk vilje til å skape en annen utvikling. Dette vil disse medlemmer endre på og at det derfor er behov for en mer aktiv og målrettet distriktspolitikk.

       Disse medlemmer vil peke på at fraflytting fra distriktene utarmer mange lokalmiljøer og samtidig innebærer økt press på byene og bynære områder, med bl.a. forurensing og økende sosiale problemer som resultat. Det er derfor viktig å motvirke en ytterligere folketilflytting ved å stimulere til utvikling av et variert næringsliv i distriktene.

       Disse medlemmer vil legge til grunn at distriktspolitikken må bygge på en næringsutvikling som utnytter distriktenes fortrinn med nærhet til naturressursene og gode bosettingskvaliteter, samt kompensere for ulemper knyttet til avstander.

8.2.8.5 Landbrukspolitikken

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene viser til merknader i innstillingen til St.prp. nr. 8 (1992-1993) om retningslinjene for landbrukspolitikken. Høy matvaresikkerhet må være et overordnet mål. Det betyr at det må tas hensyn til at natur- og ressursgrunnlaget og at det forvaltes ut fra ønsket om å bevare det økologiske mangfold for de kommende generasjoner.

       Disse medlemmer vil understreke den betydning jord- og skogbruket har for store deler av landet og mener at det må legges inn rammevilkår som sikrer en utvikling i disse næringene som ivaretar kravet om miljøvennlig matproduksjon, bosetting i hele landet og utkomme til de næringsdrivende på linje med andre grupper i samfunnet. Det må bli bedre muligheter for mennesker som ønsker å etablere seg innen landbrukssektoren.

       Disse medlemmer vil peke på at det synes å bli et voksende marked for økologisk produsert mat fordi det i Norge og andre land er store konsumentgrupper med stor kjøpekraft som etterspør dette.

       Disse medlemmer er uenig i den landbrukspolitikk stortingsflertallet har ført de siste årene. Disse medlemmer mener at denne politikken fører til en utarming av primærnæringene. Det er et viktig mål for disse medlemmer å skape livskraftige lokalmiljøer i distriktene. En slik politikk er også samfunnsøkonomisk fordelaktig.

       Disse medlemmer vil peke på viktigheten av å sikre den norske forbrukeren god matvarekvalitet, ved at kontrollsystemet ved import forbedres.

       Disse medlemmer viser til at stortingsflertallet både under behandlingen av statsbudsjettet for 1996 og under behandling av klimameldingen ga klare signaler om at bevilgningene til skogkultur måtte økes. Både langsiktigheten i investeringene i skogen og skogens evne til å binde opp CO₂, tilsier en langt sterkere satsing på dette området. Disse medlemmer viser videre til at dette er i tråd med miljøorganisasjonenes prioriteringer. Disse medlemmer mener det offentlige må bidra til at det føres en mer aktiv skogpolitikk for å sikre skogtilveksten og avvirkningen i framtiden. Disse medlemmer er ikke tilfreds med Regjeringens oppfølging på dette området. I spørsmålet om utvidet vern av barskog går disse medlemmer inn for at det skal ytes full erstatning for tapt næringsgrunnlag.

8.2.8.6 Fiskeriene og fiskeindustriens utvikling

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene mener at norske fiskerier og fiskeindustri bare kan sikres ved en langsiktig ressursforvaltning i et nært samarbeid med andre nasjoner. Det må legges vekt på en balansert politikk der kystfisket bevarer sin rolle og det internasjonale reguleringsregimet for den havgående trålerflåten skjerpes i nødvendig grad.

       Disse medlemmer ønsker en fiskeripolitikk hvor fiskerienes konkurransefortrinn med nærhet til fiskeriene blir ivaretatt. En variert fiskeflåte, med hovedvekt på kystflåten, er sammen med en fleksibel fiskeindustri med små og mellomstore anlegg den kombinasjon som gir størst verdiskapning og sysselsetting i fiskeriene. Det må være et mål for myndighetene å arbeide for at fiskeflåten fortsatt skal være fiskereid og at industrien på land har lokalt eierskap. Disse medlemmer vil styrke mottaks- og foredlingssiden i fiskeindustrien. Dette kan bidra til å øke kystflåtens konkurransefortrinn med korte avstander fra fangstfelt til mottak. Havner og farleder langs hele kysten må styrkes for å kunne ivareta dette fortrinnet.

       Disse medlemmer mener det er nødvendig med en fornyelse av fiskeflåten for å være konkurransedyktig. Finansierings- og godkjenningsordningene må bedre tilpasses dette behov. Etter at Statens Fiskarbank er innlemmet i SND er det viktig at den fiskerifaglige kompetanse ivaretas og føres videre der.

       Disse medlemmer vil påpeke at en økonomisk og økologisk riktig utnyttelse av norske fiskeressurser forutsetter at bosetting og næringspolitikk har en desentralisert struktur. Kapasiteten i fiskeflåten må være tilpasset ressursuttaket. Kyststatene må fortsatt sikres suverenitet til å fastsette totalkvote for de regulerte bestandene og kvotene for de åpne havområdene. Grunnlaget for fastsetting av kvotene må fortsatt baseres på forskernes tilrådinger.

       Disse medlemmer er svært bekymret for det utstrakte piratfisket i Smutthullet og konstaterer at FN-avtalen om forvaltning av delte og sterkt vandrende bestander ikke har vært et tilstrekkelig godt verktøy for å få slutt på dette fisket. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn vurdere et tettere samarbeid med Russland som kan munne ut i et norsk-russisk fremstøt om en utvidelse av norsk og russisk økonomisk sone til 250 nautiske mil. Disse medlemmer uttrykker videre bekymring for den kritiske bestandssituasjonen i Nordsjøen, der flere viktige kommersielle arter er under minste anbefalte biologiske nivå. Disse medlemmer forutsetter at Regjeringen øver press på EU for å få til en bærekraftig forvaltning av ressursene i Nordsjøen, samtidig som det må gjøres klart at ressursene i Barentshavet ikke er tilgjengelige for andre enn de som har kvoter der.

       Disse medlemmer viser til at havbruksnæringen har hatt en sterk vekst de siste 15 år. Veksten er et resultat av et nært samarbeid innad i næringen og mellom myndighetene og næringen. Myndighetenes liberalisering av næringen har ført til en tiltagende sentralisering som har ført til at aktørene har blitt færre og større. Næringen har mistet mye av sin distriktsprofil og det lokale eierskapet har blitt redusert. Samarbeidet i næringen må intensiveres, forskningen må innrettes mot et større samarbeid mellom tradisjonelle fiskerier og oppdrett, og det må innføres begrensninger på antall konsesjoner pr. anlegg samtidig som det blir strengere kontroll med fisketettheten i mærene.

       Disse medlemmer antar at det også i årene framover vil være betydelig uro på det handelspolitiske området når det gjelder oppdrettsfisk og bearbeidete fiskeprodukter. Norge må aktivt følge opp inngåtte avtaler og sikre norske produsentenes rettigheter i Europa og ellers. En « utflagging » av store deler av oppdrettsnæringen kan føre til tap av mange tusen arbeidsplasser i Distrikts-Norge.

8.2.8.7 Skipsfart

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil påpeke skipsfartens betydning for norsk økonomi og sysselsetting. Gjennom det samarbeid som har utviklet seg mellom rederinæringen og industri- og servicenæringer, er det utviklet bedrifter med kompetanse på et høyt internasjonalt nivå innenfor et bredt spekter av de varer og tjenester internasjonal skipsfart etterspør. Sysselsettingen i den maritime sektor har stor spredning over hele landet, både gjennom den direkte bemanning av flåten og det nett av bedrifter som har skipsfarten som del av sitt marked. Disse medlemmer vil understreke den betydning lokalisering av rederier i Norge har for opprettholdelsen og utvikling av hele den maritime sektor på et høgt internasjonalt konkurransenivå. Opprettholdelse av en bred kompetanse på driften av skip vil også i framtiden være et viktig grunnlag for å opprettholde en konkurransedyktig norsk skipsfartsnæring. Rekruttering av norske sjøfolk til den internasjonale delen av norsk skipsfart fremstår derfor i dag som en viktig skipsfartspolitisk oppgave. Disse medlemmer vil understreke viktigheten av å tilpasse refusjonsordningen slik at den bidrar til å fylle målsetningene om bred rekruttering av norske sjøfolk på norskeide skip. Det er derfor viktig å tilrettelegge for tilstrekkelig antall utdanningsplasser ved de maritime skoler og høgskoler.

       Disse medlemmer viser videre til at disse medlemmers forslag om ny rederibeskatning, som ble vedtatt av Stortinget i juni i fjor, har ført til en gledelig økning i den norske utenriksflåten. Denne utviklingen vil ha positive effekter på mulighetene for å trygge norske arbeidsplasser både i skipsfart og i maritim industri langs kysten.

8.2.8.8 Informasjonsteknologi: Nye muligheter for hele Norge

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil understreke at den nye informasjonsteknologien medfører betydelige muligheter til å desentralisere arbeidsoppgaver. Det er imidlertid samtidig en fare for at ekspertise konsentreres, og at det blir en overdreven tro på at utvikling av konkurranseevne best kan skje i tunge sentrale teknologimiljøer.

       Disse medlemmer mener det gjennom utdanning og andre virkemidler må sikres at distriktene tilføres nok oppdatert kompetanse. Teknologi blir stadig viktigere som konkurransefaktor i forhold til geografi og andre kostnadsfaktorer. Det blir hevdet at sentrale strøk overfører store ressurser til distriktene i form av økonomiske tilskudd. Det kan like gjerne sies at sentrale strøk har en vesentlig fordel gjennom å motta store mengder velutdannet ungdom. For å sikre utviklingen av et desentralisert bosettingsmønster og et variert arbeidsplasstilbud i distriktene er det nødvendig at en større del av ungdomskullene kan finne interessante jobbmuligheter utenom byene og tettstedene. Dette gjelder særlig unge kvinner som i for liten grad vender tilbake etter endt utdanning.

       På alle områder i samfunnet skaper informasjonsteknologien muligheter som var utenkelige for bare få år siden. Samtidig er drivkreftene i den digitale revolusjonen så kraftige at utviklingen uten styring kan føre til et samfunn med ujevn fordeling og sterk sentralisering av makt, kompetanse og bosetting.

       Disse medlemmer vil møte denne utviklingen offensivt med en politikk der nettopp informasjonsteknologiens muligheter utnyttes for å motvirke sentraliseringen. I arbeidet for et mangfoldig næringsliv og livskraftige distrikter, vil disse medlemmer særlig legge vekt på følgende tiltak:

-

Gjennom det offentlige virkemiddelapparatet skal nettverksbygging og kompetanseutveksling mellom små bedrifter oppmuntres. Ved siden av kvalifisering av egne ansatte er dette trolig den mest effektive formen for kompetansebygging for små bedrifter. Det offentlige skal legge til rette for samarbeid i såkalte virtuelle bedrifter der flere små bedrifter i forskjellige deler av landet samarbeider om f.eks. innkjøp, markedsføring og produksjonsfordeling.

-

Det skal føres en målrettet politikk for å senke terskelen for at de minste bedriftene tar i bruk informasjonsteknologi. Rasjonaliseringen i de store bedriftene på 80-tallet førte til at 54.000 arbeidsplasser ble borte. I samme periode ble det imidlertid skapt 65.000 arbeidsplasser i småbedrifter. Småbedriftenes evne til å oppveie tap av arbeidsplasser i industri og tjenesteyting i årene framover vil for en stor del være avhengig av at de klarer å ta i bruk de nye mulighetene. Både stat, fylker og kommuner bør medvirke til at det etableres samarbeidsprosjekter mellom store og små enheter i næringslivet for å medvirke til dette. Avskrivningsreglene for teknologisk utstyr skal bedres, slik at det blir lettere å nyinvestere.

-	Regelverket for det deregulerte telemarkedet fra 1998 skal håndheves strengt slik at basistjenester leveres over hele landet til lavest mulig pris. Linjer med høy overføringskapasitet skal regnes som basistjeneste. Sentrumspartiene vil arbeide for en lik teletakst over hele landet.

-	Det offentlige bør bidra til at IT-miljøer utvikles over hele landet gjennom kompetansesentra som tar utgangspunkt i etablerte miljøer. De offentlige bibliotekene bør ha en sentral rolle som allment tilgjengelig tilknytningspunkt for kompetansen som formidles i informasjonsnettverkene.

-	Det offentlige skal medvirke til økt bruk av fjernarbeid og telependling, blant annet ved at det gjøres forsøk med at det etableres godt utstyrte telestuer til disposisjon for arbeidstakere som kan utføre noe av arbeidet fra hjemstedet.

-	Statlige arbeidsplasser som ved bruk av ny teknologi er stedsuavhengige, skal i større grad plasseres i distriktene.

       En vellykket næringspolitikk for distriktene forutsetter at folk finner det attraktivt å bo der. Også her vil disse medlemmer utnytte de nye IT-mulighetene, både når det gjelder økt tilgjengelighet av offentlige servicetjenester gjennom informasjonsnettverk og videokonferanser, telemedisin eller kulturformidling. Norge bør delta aktivt i de omfattende samarbeidsprosjektene på europeisk nivå for regional utvikling.

8.2.8.9 Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND)

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene konstaterer at Statens Nærings- og Distriktsutviklingsfond ikke har blitt det hjelpemiddelet for næringsutvikling i distriktene som det er behov for. Tall fra Kommunaldepartementet viser at SND i 1995 bidro til å etablere 2.300 arbeidsplasser til en gjennomsnittlig kostnad på 500.000 kroner pr. arbeidsplass. Disse medlemmer vil påpeke at forgjengeren, Distriktenes Utbyggingsfond, i årene 1986-91 bidro til å skape 70.000 arbeidsplasser til en gjennomsnittlig kostnad på 100.000 kroner pr. plass.

       Den forretningsmessige profilen må nedtones på bekostning av mer samfunnsorienterte verdier. Investeringer som ikke ivaretar lokalt eierskap må unngås. Egenkapitaldivisjonens virksomhet må innrettes mot å ivareta etablering av ny virksomhet og støtte av gründere.

8.2.8.10 Energiressurser og næringsutvikling

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil peke på at Norge er et land som er rikt på fornybare og rene energiressurser. Norsk elektrisitet produsert ved vannkraft har siden slutten av det forrige århundre spilt en nøkkelrolle i industriell og teknologisk utvikling. Nasjonal kontroll med vannkraftressursene har vært avgjørende for å sikre en forvaltning av ressursene til fellesskapets beste. Veksten i det norske el-forbruket fører til økt press på ny utbygging av vannkraft, økt import fra forurensende energikilder, og utnytting av nye energibærere som naturgass til kraftproduksjon. Disse medlemmer mener veksten i det framtidige norske energibehovet bør dekkes inn gjennom energiøkonomisering, fornybare energikilder som vind-, sol-, bølge-, og bioenergi, og øket produksjon i eksisterende produksjonsanlegg, bl.a. gjennom modernisering og opprustning av eksisterende vannkraftproduksjonsanlegg, samt opprustning av linjenett (se for øvrig kap. 8.2.11.5 om miljø og energipolitikk).

       Norsk energi må fortsatt spille en viktig rolle i utviklingen av norsk industri. Norsk industri representerer i det alt vesentlige et miljøvennlig alternativ til produksjon i konkurrentland der bl.a. miljøkrav er mindre strenge. Industrien må fortsatt sikres langsiktig tilgang på kraft på rimelige vilkår. Dette er viktig for å gi forutsigbarhet og langsiktighet i rammevilkårene. Det er et mål at norskprodusert energi fortsatt skal kunne gi grunnlag for sysselsetting og verdiskaping i Norge. Det må fortsatt stilles strenge krav til energieffektivitet og utslipp fra industrien.

8.2.8.11 Samferdsel

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene ser gode samferdselstilbud både innen veg-, jernbane-, luftfarts- og havnesektoren som grunnleggende for både næringsliv og bosetting i distriktene. Utbygging av samferdselstilbudet er et viktig distriktspolitisk virkemiddel for å utnytte ressursene i alle deler av landet.

       Disse medlemmer mener det er viktig at de ulike deler av samferdselssektoren ses mer i sammenheng enn det som har vært tilfelle til nå. Det må utarbeides en helhetlig, nasjonal transportplan som erstatter dagens veg-, jernbane- og havneplaner. I planleggingen må fylkene utarbeide prioriterte planer for sine satsingsområder. Gjennom en slik plan må det legges til rette for en hensiktsmessig samordning mellom de forskjellige transportgrenene, som gir miljøvennlige, fleksible og rasjonelle transportløsninger.

       Disse medlemmer vil peke på at det er viktig at Norge har en samferdselspolitikk som ikke ensidig baserer seg på vekst, men også legger vekt på miljøhensyn og ønsket trafikkutvikling. Norge skal være et foregangsland når det gjelder trafikksikkerhet.

       Disse medlemmer vil påpeke at det er store behov innen vegutbygging. Disse medlemmer vil i arbeidet for videre utbygging av vegnettet i Norge særlig prioritere å bedre standarden på det sekundære riksvegnettet og fylkesvegnettet. Vegstandarden må i mange områder forbedres for å sikre bosettingen og styrke næringslivet. Alle riksveger må snarest oppjusteres med fast vegdekke og til ti tonns akseltrykk. På en del vegstrekninger er det også viktig å sikre mot rasfare. I bymiljøene er det store miljøproblemer som må løses. Kollektivtransporten må styrkes. Disse medlemmer ser det også som viktig at man påskynder utbygging av gang- og sykkelveger.

       Disse medlemmer ønsker en sterkere satsning på effektivisering av jernbanen for å få en mer miljøvennlig transport. Det er viktig å legge til rette for at jernbanen kan bli mer konkurransedyktig. Disse medlemmer ser det videre som viktig at man styrker utbyggingen av jernbanenettet på de mest trafikkerte strekninger for å bedre kollektivtransporten. Det må bygges parkeringsplasser ved jernbanestasjonene.

       Disse medlemmer vil prioritere kollektivtransporten fremfor privatbilismen i byer og tettsteder. Kollektivtrafikktilbudet må få økt kvalitet med hensyn til reisetid, hyppigere avganger og komfort. Prisene må brukes aktivt for å fremme bruken av kollektivtrafikktilbudet. Disse medlemmer vil arbeide for utjevning av drivstoffprisene i Norge.

       Disse medlemmer vil peke på at det er nødvendig å ruste opp havnene. Det er også viktig å utvikle et økt samarbeid mellom havnene.

       Disse medlemmer er uenig i Regjeringens sterke fokusering på bedriftsøkonomisk lønnsomhet i forhold til viktige servicefunksjoner i samfunnet som bl.a. post- og teletjenester. Dette er viktige servicefunksjoner som skal finnes og tjene folket i hele landet, selv om ikke alle tjenestene alle steder gir bedrifts­økonomisk lønnsomhet. Det må legges til rette for at alle innbyggere i Norge kan få utført grunnleggende posttjenester i egen kommune. En svekket postservice kan ikke aksepteres. Tilrettelegging av gode telekommunikasjoner er viktig for å sikre alle deler av landet et likeverdig tjenestetilbud.

8.2.9 Et styrket fellesskap

8.2.9.1 Like muligheter for alle

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil understreke at det norske velferdssamfunnet har vært basert på at alle skal ha likeverdige tjenestetilbud uansett bosted og økonomiske forutsetninger. Velferdspolitikken må ha omsorg for hele mennesket som mål. Livskvalitet er derfor et viktig begrep i velferdsdebatten.

       Disse medlemmer viser til at de aller fleste materielt sett har det godt i Norge i dag. Samtidig skjer det stadig flere selvmord, mer voldskriminalitet og flere har rusmiddelproblemer. Dette er store utfordringer for velferdssamfunnet, som ikke kan løses bare ved å bevilge mer penger.

       Disse medlemmer vil understreke at den enkelte har et ansvar for eget liv og egen helse. Fellesskapet verken kan eller skal bære hovedansvaret for den enkelte, men det er viktig å sikre en forsvarlig fordeling av samfunnsgodene slik at alle kan leve et verdig liv. Disse medlemmer mener livskraftige sosiale nettverk i nærmiljøet og lokalsamfunnene er viktige ressurser i velferdssamfunnet. Samarbeid og samhandling mellom det offentlige og frivillige organisasjoner, menigheter, velforeninger m.m., må derfor styrkes.

8.2.9.2 Økende forskjeller må tas på alvor

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene registrerer at Regjeringen i langtidsprogrammet ikke angir løsninger for å støtte de som kommer dårligst ut i det norske samfunnet. Det er urovekkende at forskjellene ser ut til å øke på 90-tallet. Dette berører også en god del barn. Norsk Institutt for by- og regionforskning har anslått at ca 150.000 barn under 18 år har foreldre med relativt lave stønader som hovedinntektskilde. Disse medlemmer vil ta de økte forskjeller på alvor og sette inn tiltak. Disse må omfatte både arbeidsmarkedet, arbeidsmarkedstiltak, skattesystemet og sosial- og trygdeytelser.

       Disse medlemmer mener viljen til å ta vare på de svakeste i samfunnet gir et bilde av hva slags samfunn vi lever i. Til tross for at størstedelen av folket har høy levestandard og opplever en stor velstandsutvikling, får noen grupper det stadig verre. I tillegg til en del innvandrerhushold, er det mange minstepensjonister, enslige forsørgere, langtidsarbeidsledige, yrkeshemmede og langtids sosialklienter som har det svært vanskelig økonomisk.

       Mer enn 80 % av alle minstepensjonister er kvinner. Likevel fremsettes det i Langtidsprogrammet ingen tanker om hvordan disse kvinnene skal kunne få et bedre liv i tida fram til 2001. Disse medlemmer mener minstepensjonister uten annen inntekt trenger et økonomisk løft. Minstepensjonen skal være et økonomisk sikkerhetsnett for alle eldre. Det er derfor viktig at minstepensjonens størrelse er på et nivå som sikrer en rimelig inntekt for minstepensjonistene. Det skal ikke betales skatt av minstepensjon.

       Disse medlemmer er kritisk til Regjeringens sterke og ensidige vektlegging av at velferdsordningene innrettes slik at de « motiverer den enkelte til å gjøre en innsats for å bidra til sin egen, familiens og fellesskapets velferd ». Disse medlemmer vil understreke at det ikke er manglende motivasjon som er problemet for det mindretallet som i dag faller utenfor, men at de ikke får de sjansene de trenger for nettopp å berge seg selv og yte til fellesskapet. Disse medlemmer vil verne om velferdsordningene, og arbeide for bedre ordninger for de som har det vanskelig.

       Disse medlemmer vil peke på at det de siste ti årene har vært nesten en dobling av antall personer som mottar økonomisk sosialhjelp. Stor arbeidsledighet og innstramming i enkelte trygdeytelser har skjøvet flere grupper over på økonomisk sosialhjelp.

       Disse medlemmer vil at arbeidsmarkedstiltakene først og fremst må fange opp dem som trenger hjelp for å utvikle kompetanse og slik få innpass på arbeidsmarkedet. Det er feil bruk av midler når arbeidsledige settes på tilfeldige arbeidsmarkedstiltak fordi kommunene ikke har råd til å opprette nødvendige stillinger for å gi sine innbyggere et skikkelig tjenestetilbud.

       Disse medlemmer vil bedre situasjonen for dem som bare lever av sosial- og trygdeytelser bl.a. gjennom følgende tiltak:

-	Økt minstepensjon

-	Bedring av bostøtteordningen

-	Bedre støtteordninger for aleneforsørgere

-	Øke forsørgertillegget til dagpengemottakere med barn

-	Redusere minsteinntekten for å få dagpenger til 1,25G

-	Gi tilbud om frivillig førtidspensjon til langtidsledige over 60 år

       Disse medlemmer vil arbeide for å styrke de funksjonshemmedes kår og rettigheter. Ordningen med personlige assistenter må videreutvikles og prioriteres høyere. Foreldre med funksjonshemmede barn må få hjelp og støtte, blant annet gjennom tilrettelegging av barnehagetilbud og avlastningstilbud.

       Disse medlemmer vil understreke at det fortsatt er nødvendig å følge opp reformen for mennesker med psykisk utviklingshemming. Det må foretas en grundig evaluering av om reformen er fulgt opp med nødvendige tiltak i kommunene, og om kommunene har fått tilstrekkelig med midler til å gjennomføre reformen på en tilfredsstillende måte. Disse medlemmer mener det er svært viktig at reformen fullfinansieres. Enkelte psykisk utviklingshemmede har et svært stort pleiebehov. Det er helt nødvendig at kommunene som har slike « tunge » brukere får tilført ekstra ressurser. Det må øremerkes midler på statsbudsjettet til dette slik at kommunene det gjelder får dekning for merkostnadene. Det må stimuleres til interkommunalt samarbeid om de tyngste brukerne.

       Disse medlemmer vil fremheve det omfattende og betydningsfulle omsorgsarbeidet som mange pårørende gjør for sine pleietrengende familiemedlemmer. Dette sparer det offentlige for store utgifter. Deres innsats er uvurderlig og representerer et godt tilbud for den pleietrengende. Bare et fåtall av dem som bruker tid og krefter på å ta seg av sine egne mottar omsorgslønn.

       Disse medlemmer vil arbeide for at pleietrengende og deres pårørende sikres rett til omsorgskontrakt om blant annet omsorgslønn og avlastningstiltak. Disse medlemmer mener staten må dekke 50 % av utgiftene til omsorgslønn. Dette vil gi kommunene en langt større mulighet til å tilby omsorgslønn til de med tyngende omsorgsoppgaver. Disse medlemmer går også inn for at personer som har utført tyngende omsorgsarbeid i lang tid skal få rett til attføringspenger når omsorgsmottakeren faller fra.

       Disse medlemmer ønsker lovendringer som kan rette opp de utilsiktede virkningene av innstrammingene i folketrygdens lov- og regelverk de senere årene, og fremmet forslag om dette i innstillingen til Velferdsmeldingen. Disse medlemmer vil også endre dagens regelverk for beregning av uføretrygd som innebærer at gifte kvinner kan få avkorting i uføregrad på grunn av arbeid i hjemmet.

       Disse medlemmer går inn for et nærmere samarbeid mellom ulike offentlige etater og med frivillige krefter for å bedre tjenestetilbudet for mennesker med sammensatte lidelser. Disse medlemmer viser til merknader og forslag i innstillingen til Velferdsmeldingen vedrørende å sette i gang forsøk med « Brukerkontorer » for å gi et bedre tilbud til denne gruppen og for å unngå at mennesker blir behandlet som kasteballer i systemet.

       Disse medlemmer vil styrke innsatsen i det forebyggende arbeid slik at rusmiddelbruken kan bli redusert. Det er særlig grunn til å fremheve det omfattende arbeid som gjøres i de rusmiddelpolitiske organisasjonene og disse medlemmer vil derfor øke de statlige bevilgningene til disse organisasjonene.

       Disse medlemmer ser det som et viktig mål å gi narkotikamisbrukere et bedre hjelpe- og behandlingstilbud. Behandlingstilbudet må bygges ut med særlig vekt på små behandlingskollektiv som gir aktiv omsorg og sosial læring. I sammenheng med dette må også ettervernet bygges ut. Disse medlemmer vil understreke at gravide rusmisbrukere må få tilbud om behandlingshjem, og det må tilrettelegges for et verdig liv for de mest langtkomne narkomane.

       Disse medlemmer mener det må settes klare grenser for hva som er etisk, medisinsk og ressursmessig akseptabelt innen bio- og genteknologien. Bio- og genteknologien må møtes ut fra den grunnholdningen at alle mennesker har rett til liv uavhengig av utviklingsmuligheter og evner. Disse medlemmer ønsker et strengt lovverk når det gjelder mennesker og bioteknologi, og vil understreke viktigheten av at lovgiverne er i forkant av utviklingen på dette området. Disse medlemmer vil forby kloning av både mennesker og dyr.

8.2.9.3 Helsepolitikken

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil sette pasientens behov i sentrum når framtidens helsepolitikk skal fastlegges. Viktige behov for pasienten er: lett tilgjengelighet til sykehustilbud, rask innlegging ved behov og god faglig kvalitet på behandlingen. Pasientens opplevelse av egen lidelse og hvilke problemer det medfører, må vektlegges. Pasienten må så snart som mulig få stilt sin diagnose, og få den behandling han/hun har behov for. Disse medlemmer mener derfor det er nødvendig med en betydelig satsing for å redusere ventetiden for pasienter i sykehuskø.

       Disse medlemmer vil peke på at det er behov for økte bevilgninger til helse- og omsorgssektoren i programperioden. Stadig flere av de såkalte eldste eldre, endringer i befolkningens sykdomsbilde og tekniske nyvinninger som gir nye behandlingstilbud for ulike lidelser, har ført til en drastisk økning i etterspørselen etter helsetjenester. Både i pleie- og omsorgssektoren, i sykehusene og i psykiatrien, er det et stort gap mellom behov og tilbud. Mangelen på leger, legespesialister og annet helsepersonell forverrer situasjonen, spesielt i distriktene. Disse medlemmer vil understreke den viktige funksjonen lokalsykehusene har for å sikre befolkningen i hele landet trygghet for medisinsk hjelp i kritiske situasjoner, samt et desentralisert fødetilbud.

       Disse medlemmer vil styrke det forebyggende helsearbeidet. Det enkleste, billigste og mest kostnadseffektive Stortinget kan gjøre for å redusere køene i helsevesenet, er å satse langt mer på forebyggende helsearbeid. En stabil og godt utbygd primærhelsetjeneste kan avverge mange sykehusinnleggelser. Skolehelsetjenesten har en spesielt viktig funksjon bl.a. i forhold til riktig kosthold og forebygging av psykiske lidelser. Med dagens høye selvmordstall blant ungdom må dette arbeidet opprioriteres.

       Disse medlemmer vil ha en restriktiv politikk på områder som alkohol og narkotika. Det er i denne sammenheng viktig med et aktivt arbeid blant barn og unge for å motvirke rusmisbruk, bl.a. gjennom opprettelse av alkoholfrie fritidstilbud i kommunene.

       Disse medlemmer vil understreke at hovedtyngden av folks behov for helsetjenester blir dekket i nærmiljøet, og kommunene får stadig større ansvar både for forebyggende arbeid, rehabilitering og andre nye oppgaver. Denne utviklingen vil kreve en større innsats innen rehabilitering og oppfølging fra kommunehelsetjenesten.

       Disse medlemmer mener overføringen av nye oppgaver til kommunene må resultere i at kommunesektoren og primærhelsetjenesten tilføres større ressurser både når det gjelder økonomi og personell. Finansieringen av helsetjenestene må organiseres slik at det blir et godt samarbeid mellom 1. og 2. linjetjenesten, slik at pasienten får behandling på riktig nivå i forhold til sin lidelse.

       Disse medlemmer mener det er viktig med et likeverdig sykehustilbud i hele landet. Mer midler, mer personell, bedre organisering og mer effektiv ressursbruk er stikkord for de endringene som er nødvendige i sykehussektoren. Økt ressurstilgang og bedre organisering er viktigere enn spørsmålet om eierskap av sykehusene. Det viktigste er å få et system som gir mer helse for pengene og som utnytter ressursene best mulig. Nærhet mellom beslutningstaker og dem beslutningene gjelder, tilsier fortsatt fylkeskommunalt eierskap. Disse medlemmer mener det er behov for langt bedre samarbeid, både innen de enkelte helseregionene, og på tvers av regiongrensene.

       Disse medlemmer mener dagens kapasitet ved sykehusene må økes. Samtidig er det viktig å ta hensyn til at det er behov for et tilstrekkelig antall behandlinger dersom et sykehus skal kunne opparbeide og opprettholde kompetanse. Det bør derfor være en større grad av funksjonsfordeling mellom sykehusene. Samtidig må det åpnes for at det kan drives forskning og fagutvikling også på sentralsykehusnivå.

       Disse medlemmer vil understreke at det for folk med kroniske lidelser, psykiatriske pasienter og andre med langvarige sykdomsbilder må praktiseres finansieringsordninger som skaper gode og trygge behandlingstilbud for pasienten og forutsigbarhet for behandlingsinstitusjonen. Økt kapasitet og redusert ventetid for somatiske lidelser må etter disse medlemmers mening ikke gå på bekostning av kronikere og pasienter med psykiske lidelser.

       Disse medlemmer viser til at pleie ved livets slutt (terminalpleie) ikke er tilstrekkelig prioritert i norsk helsevesen.

       Dagens tilbud innen psykiatri er svært mangelfullt. Dette skyldes etter disse medlemmers mening at psykiatrien har vært for lavt prioritert i flere år. Institusjonsplasser har blitt lagt ned uten at alternative behandlingstilbud har blitt bygd opp. Disse medlemmer har derfor ved de siste budsjettbehandlingene foreslått betydelige påplusninger til psykiatrien både i fylkene og i kommunene som en oppstart på en planmessig oppbygging av behandlingskapasiteten for å bedre tilbudet innen psykisk helsevern. Psykiske lidelser må nå bli tatt på alvor på linje med andre lidelser.

       Disse medlemmer vil på ny foreslå økning i de øremerkede midlene til psykiatrien. Institusjonsplassene må opprettholdes minst på dagens nivå, og tilbudene i fylkeskommunale poliklinikker må utvides. Det er behov for utbygging av tjenestetilbud både til akutt syke, til ettervern og til langsiktig oppfølging. Det må i tillegg satses mer på å utdanne flere spesialister på dette området. Disse medlemmer mener det må beregnes hvor store kostnader kommunene får ved et utvidet ansvar for mennesker med psykiske lidelser.

       Disse medlemmer vil også peke på at ressurskrisen i helsesektoren i sterk grad er knyttet til mangel på kvalifisert personell, og at behovet vil øke med et økende antall eldre. Det må arbeides aktivt for å sikre tilstrekkelig helsepersonell på alle nivå og i alle deler av landet. Disse medlemmer går inn for at det utarbeides en plan for slik økt kapasitet i helsepersonellutdanningen. Antall studieplasser for medisinere, psykologer og annet helsepersonell må økes. Det må dessuten bli lettere å bygge på eksisterende kompetanse ved videreutdanning i helsesektoren.

       Det er urovekkende at antall aborter har økt det siste året. Det er viktig at samfunnet gjennom lovgivningen og på annen måte verner om livet - også det ufødte - og gir fosteret og kvinnen egnet beskyttelse. Disse medlemmer mener det er særdeles viktig at kvinner får rådgivning og hjelp når de er i en vanskelig situasjon. Alle må nås med informasjon og veiledning om hvilke hjelpetilbud som finnes når de får barn. Disse medlemmer vil understreke det viktige abortforebyggende arbeid som utføres i AAN-kontorene. Disse kontorene er et nødvendig supplement til de offentlige rådgivningstilbudene. Det er viktig at kontorene kan være trygge på fortsatt økonomisk støtte fra det offentlige.

8.2.9.4 Trygg og verdig alderdom

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene viser til at Norge bruker mindre ressurser på helse og omsorg enn en rekke land det er naturlig å sammenligne oss med. De lange sykehuskøene, mangelen på sykehjemsplasser, utilstrekkelige omsorgstilbud i hjemmene og det store antall eldre som bor på flersengsrom på sykehjem, er klare signaler om at det trengs mer ressurser i helse- og omsorgssektoren. Disse medlemmer har ved flere anledninger foreslått økte statlige overføringer til helse- og omsorgsformål, og vil på ny fremme forslag om sterkere prioritering av dette viktige området i årene som kommer. Det er et viktig prinsipp at den dagen folk har behov for bistand, skal de ha trygghet for at de får den hjelp de trenger. Tilbudet må i størst mulig grad tilpasses den enkeltes ønsker og behov. Disse medlemmer vil i første rekke prioritere å bygge ut tilbudet til de som er avhengig av 24-timers pleie.

       Disse medlemmer mener det er behov for et variert tilbud i eldreomsorgen. Det må satses på både innskuddsbaserte eldreboliger, omsorgsboliger, hjemmetjenester, sykehjemsplasser og tilrettelegging med omsorgslønn og avlastning for dem som selv pleier sine nærmeste. Disse medlemmer vil understreke at det må bygges opp et variert tilbud i hjemmeomsorgen slik at eldre skal ha mulighet til å bo hjemme så lenge som mulig.

       Disse medlemmer mener behovet for heldøgnsplasser for pleietrengende må møtes gjennom utbygging av flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Det vil være behov for både tradisjonelle sykehjemstilbud og tilbud om avlastning på sykehjem i kortere eller lengre perioder. Alle pleietrengende må få institusjonsplass når de har behov for det og selv ønsker det. Det må i tillegg være et godt tilbud av dag- og korttidsplasser i syke- og aldershjem. Ved tildeling av fast plass i institusjoner, må de som ønsker det få enerom. Utbygging av enerom krever både økte investeringsmidler og økte ressurser til drift. Det er samtidig viktig å understreke at utbyggingen av enerom ikke skal gå på bekostning av andre viktige deler av eldreomsorgen.

       Det må være en selvfølge at alle som har sitt hjem i en institusjon, får dekket sine grunnleggende behov for mat og hygiene og mulighet til å stå opp og legge seg når de ønsker det. Bemanningen må være tilstrekkelig til at de eldre slipper å legge seg tidlig på ettermiddagen f.eks. fordi kveldsskiftet er for lite.

       Disse medlemmer har gått inn for å fjerne kommunenes mulighet til å kreve egenbetaling for hjemmesykepleie, og vil gi kommunene kompensasjon for de tapte inntektene.

8.2.9.5 Privatisering

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene mener at Norge har behov for en stor offentlig sektor for å sikre likeverdige tilbud over hele landet. Både næringslivet og kommunenes innbyggere er avhengig av en godt fungerende kommune.

       Disse medlemmer mener at den tiltakende privatiseringsdebatten må møtes gjennom følgende strategi:

-	fornye og effektivisere offentlig sektor

-	sikre at kommuner og fylkeskommuner har en solid økonomi som gir grunnlag for positive omstillingstiltak

-	være opptatt av at de ansatte har trygge arbeidsplasser

-	utvikle videre den tredje sektor i samarbeid med kommunene.

       Gjennom samvirkeløsninger, andelslag, stiftelser og kristne, humanitære og ideelle organisasjonsformer, stimulere innbyggerne til å etablere og delta i ulike tilbud som kan supplere det offentlige tilbudet.

       Disse medlemmer mener det er viktig å stimulere til at denne type private tjenestetilbud, uten fortjenestemotiv, fortsatt kan være viktige bidragsytere og medspillere til det offentlige.

8.2.9.6 Kommunenes ansvar og mulighet for å trygge velferdssamfunnet

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil understreke at det er kommuner og fylkeskommuner som har hovedansvaret for grunnleggende velferdsoppgaver som barnehager, skoler, eldreomsorg og helse- og sosialtilbudet. Det er imidlertid Stortinget som fastsetter hvilke økonomiske rammer kommuner og fylkeskommuner skal ha for å løse disse oppgavene.

       Disse medlemmer vil understreke at det vil være umulig å oppfylle målsettinger som full barnehagedekning innen år 2000, gjennomføre Reform 97, tilby en verdig eldreomsorg og redusere sykehuskøene dersom kommuner og fylkeskommuner ikke settes økonomisk i stand til å løse oppgavene.

       Disse medlemmer viser til at det lenge har vært et stort misforhold mellom de oppgaver kommunene er pålagt og økonomiske betingelsene som er gitt. Heller ikke nye reformer som Stortinget har vedtatt er fulgt opp med tilstrekkelige økonomiske bevilgninger.

       Disse medlemmer vil understreke at i tillegg til at kommunesektoren fortløpende er pålagt nye oppgaver, så opplever mange kommuner at det er nødvendig å bedre kvaliteten på en del tjenester. Dette medfører høyere kostnader, uten at det gis kompensasjon. I tillegg skjer det en sterk vekst i antall barn og eldre i mange kommuner, noe som krever en volumvekst på tjenestetilbudet som ofte medfører større kostnader enn det som kompenseres gjennom inntektssystemet. Andre endringer som stiller større krav til kommunene er for eks. raskere utskriving fra sykehus, med økende press på omsorgssektoren i kommunene og en skolehverdag med behov for sterkere voksentetthet pga økende konsentrasjonsproblemer, atferdsvansker og mistrivsel blant barn og unge.

       Disse medlemmer viser til at budsjettforliket i Stortinget høsten 1996 mellom disse medlemmer og Arbeiderpartiet bedret den økonomiske situasjonen for kommuner og fylkeskommuner med 5 mrd. kroner i 1997 i forhold til Regjeringens opprinnelige forslag. Dette var et helt nødvendig løft for å unngå nedbygging av tjenestetilbudet i mange kommuner. Disse medlemmer mener at denne inntektsveksten ikke skal være et engangstiltak, men at det inntektsnivået som nå er nådd må videreføres og økes ytterligere slik at det blir samsvar mellom ressurstilgang og oppgaver.

       Tilstrekkelige økonomiske rammer er en forutsetning for å kunne drive langsiktig planlegging, gjøre det interessant og meningsfylt å være lokalpolitiker og styrke tilliten til det lokale folkestyret. Manglende økonomi er medvirkende til at folkevalgte opplever lav anseelse og at mange trekker seg eller « gir opp » underveis i perioden.

       Disse medlemmer advarer mot Regjeringens praksis med å forutsette at kommunale avgifter og gebyrer øker mer enn prisstigningen. En slik politikk medfører automatisk at kommunenes økonomi svekkes, eller at familienes økonomi forringes, og at skjevfordelingen mellom husholdningstyper forsterkes.

       Disse medlemmer viser til at disse partiene hadde alternative forslag da endringene i inntektssystemet ble vedtatt i juni 1996. Disse medlemmer ser at endringene vil slå skjevt ut spesielt for små utkantkommuner, som vil få sine inntekter vesentlig redusert etter at overgangsperioden på 5 år er passert. Også storbyene kommer uheldig ut av de omlegginger som er foretatt.

       Disse medlemmer vil foreta de nødvendige endringer i inntektssystemet slik at den distriktspolitiske profilen styrkes samtidig som storbyenes behov tilgodeses. Disse medlemmer mener at de tre forvaltningsnivåene, stat, fylkeskommune og kommune må opprettholdes.

8.2.9.7 Boligpolitikk

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil peke på at alle må få mulighet til å skaffe seg en tjenlig bolig. Boligprisene har steget sterkt den siste tiden. Dette gjør at flere har fått problemer med å skaffe seg bolig. Dette gjelder særlig førstegangsetablerende. En sentral forutsetning for at også boligsøkende med lav betalingsevne skal ha mulighet til å disponere en god bolig, er at en vesentlig del av boligmarkedet har en nøktern standard og pris. Husbanken, med sine krav til nøkternhet, sikrer tilførsel av nettopp slike boliger til markedet. Det er derfor viktig at Husbanken gis mulighet til å spille en sentral rolle i boligfinansieringen.

       Disse medlemmer vil peke på at etableringslånene ikke fungerer slik de burde i mange av landets kommuner. Det skyldes i stor grad den tapsrisikoen kommunene sitter med. Derfor bør staten ta en større del av denne risikoen.

       Kommunene har vansker med å prioritere ungdom i forhold til andre grupper på boligmarkedet når knappe ressurser skal fordeles. Det bør derfor skje en oppsplitting av tilskuddsordningen slik at tilskudd til ungdom bevilges over en egen budsjettpost. Disse medlemmer viser til at også andre grupper har problemer på boligmarkedet. Dette må møtes gjennom større statlig engasjement i form av bl.a. spesialboliger og bedre tilskuddsordninger.

       Disse medlemmer viser til at samordningen av Kommunal- og arbeidsdepartementets bostøtteordning og Sosial- og helsedepartementets botilskuddsordning fører til at mange pensjonister får redusert bostøtten sin. Størst reduksjon i bostøtten vil de pensjonistene få som har lave inntekter og høye boutgifter. Dette er ikke i samsvar med de opplysninger Stortinget fikk da forslaget om samordning ble lagt fram. Disse medlemmer vil foreslå nødvendige endringer i ordningen slik at boutgiftstaket heves og bostøtten når de som trenger den mest.

8.2.10 Trygghet i hverdagen

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene mener at kriminalitet best kan forebygges ved en samfunnsutvikling som fremmer oversikt og tilhørighet, sikre rettferdig fordeling og bidra til gode oppvekstvilkår for barn og unge. Kriminalitet er ofte et resultat av miljøer som ikke gir mennesket rotfeste, kontakt og positive utfordringer. Et levende lokalmiljø der barn og ungdom tidlig får en aktiv rolle, er en viktig forutsetning for å redusere kriminaliteten.

       Disse medlemmer viser til at rusmisbruk, vold og kriminalitet er økende. Disse medlemmer vil spesielt peke på trusselen fra internasjonale forbryterorganisasjoner. Den økende oppslutning om voldelige ekstremistiske organisasjoner utgjør også en alvorlig trussel mot samfunnet.

       Disse medlemmer mener innsatsen for å bekjempe denne virksomheten må prioriteres. Politiet må få de nødvendige midler til dette. Det er også viktig at politiet får kompetanse og midler til å bekjempe datakriminalitet og andre, nye former for kriminalitet.

       Disse medlemmer mener at respekten for lov og rett må skjerpes. Rettsoppfatningen og den etiske bevisstheten må styrkes. Ansvaret for dette ligger på den enkelte, på foreldre, skole, frivillige organisasjoner, myndigheter, kirke og andre trossamfunn. Personer i betrodde stillinger har et særlig ansvar for å gå foran med et godt eksempel og ikke utnytte sine posisjoner til egen fordel.

       Disse medlemmer mener at dersom man skal kunne forebygge og bekjempe kriminaliteten, må barne- og ungdomsarbeid/vern prioriteres. Det er viktig å i tide fange opp barn og ungdom som er på vei inn i kriminalitet.

       Disse medlemmer mener det er viktig å styrke konfliktrådsordningen. Konfliktrådbehandling tydeliggjør den enkeltes ansvar for sine handlinger, noe som er spesielt viktig for unge/førstegangs lovbrytere.

       Mange mennesker føler seg utrygge i vårt samfunn. Disse medlemmer vil styrke politiets muligheter til forebyggende arbeid. Nærpolitiet må styrkes, og patruljering i gatene økes. Et synlig politi vil redusere folks utrygghet og virke forebyggende på kriminaliteten.

       Disse medlemmer mener at det må settes fokus på vold mot eldre, barn og kvinner, og at akuttmottak for voldsofre og egne voldsmottak tilknyttet legevaktene må bygges ut og forbedres. Kvinner og eldre som trues med vold, bør få tilbud om trygghetsalarm. Besøksforbud for voldsutøvere bør også benyttes i større grad enn i dag. Hensynet til offeret må tillegges større vekt bl.a. gjennom utvidet rett til skadeserstatning. Disse medlemmer vil framheve viktigheten av arbeidet med å forebygge og bekjempe seksuelle overgrep mot barn.

       Rasistisk motivert vold og konflikter mellom ulike ungdomsgrupper er også en del av voldsbildet, spesielt i de store byene. Innsats for å bekjempe diskriminering, rasisme og fremmedfiendlighet er derfor viktig i det voldsforebyggende arbeidet.

       Et synlig politi med god lokalkunnskap er viktig i kampen mot kriminaliteten. Disse medlemmer viser til at lensmannsetaten er en god nærpolitimodell, preget av god oversikt over og god kunnskap om lokalmiljøet. Omorganiseringen av politi- og lensmannsetaten må bli gjennomført i tråd med Stortingets forutsetninger om å beholde en desentralisert etat, med tjenestemenn med god lokalkunnskap. Disse medlemmer ser behovet for klarere grenser for virksomheten til private vaktselskaper og private etterforskere i forhold til politiets oppgaver og ansvar. Disse medlemmer vil ikke akseptere en utvikling der private vaktselskaper overtar oppgaver som politiet naturlig bør ha. Derfor må politiet tilføres tilstrekkelig med ressurser, både i form av penger og utdannede mannskaper, til å ivareta etatens oppgaver.

       Disse medlemmer mener at ingen straffesaker, hvor gjerningsmannen er kjent, skal henlegges. Det er viktig at politi og rettsvesen kommer med en rask reaksjon overfor den enkelte forbryter. Straffeutmålingen må stå i forhold til forbrytelsen. Kapasiteten ved fengslene må økes slik at straffedømte snarest mulig kan sone sin straff. Ettervernet må styrkes. Det er viktig å gi straffedømte god oppfølging og hjelp til å reetablere seg i samfunnet. Voldsdømte må få hjelp til å endre sin adferd. Frivillige organisasjoner bør i større grad benyttes til dette arbeidet.

       Disse medlemmer viser til at behandling med metadon gir enkelte tungt belastede rusmisbrukere et bedre liv, men dette må ikke bli et alternativ til å bygge ut rehabiliteringsplasser og hjelpeapparatet for øvrig.

       Disse medlemmer mener at kampen mot narkotika må fortsette med full styrke. Det er spesielt viktig å være oppmerksom på og bekjempe nye syntetiske stoffer, som f.eks. ecstasy.

       Disse medlemmer mener tollvesenet må få tildelt større ressurser som muliggjør hyppige kontroller, også på kveldstid og i helger.

       Disse medlemmer mener det er viktig å styrke arbeidet for hindre at internasjonal kriminalitet får fotfeste i Norge bl.a. gjennom tiltak mot illegal innvandring. Opprettholdelse av dagens grensekontroll må være en del av dette kriminalitetsforebyggende arbeidet.

       Disse medlemmer vil understreke betydningen av internasjonalt samarbeid for å bekjempe kriminalitet over landegrensene. Dette samarbeidet bør skje gjennom bilateralt samarbeid, og med Interpol som det sentrale koordinerende leddet i det internasjonale politisamarbeidet. Disse medlemmer mener at Interpol med sine 176 medlemsland er den mest moderne og effektive organisasjonen for bekjempelse av internasjonal kriminalitet. Disse medlemmer er ikke enig med Regjeringen i at en tilknytning til Schengenavtalen vil være den beste måten å møte utviklingen på. Disse medlemmer mener det er viktig og nødvendig å ha et omfattende internasjonalt samarbeid for å bekjempe kriminaliteten, men ser den planlagte fjerning av grensekontrollen innen Schengenområdet som et tilbakesteg i bekjempelsen av smugling av bl.a. narkotika.

8.2.11 Miljø og langsiktig ressursforvaltning

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene viser til at det i 1997 er ti år siden den FN-oppnevnte Brundtland-kommisjonen la fram sin rapport om « Vår felles framtid ». Kommisjonen beskrev de utfordringene verden sto framfor i arbeidet for å utmeisle en politikk for bærekraftig utvikling. Rapporten ble innledningen til en prosess som munnet ut i FNs toppmøte om miljø og utvikling i Rio de Janeiro (UNCED) i 1992, hvor det ble vedtatt en omfattende handlingsplan for bærekraftig utvikling inn i det 21. århundret (Agenda 21).

       Disse medlemmer vil vise til at stortingsflertallet på flere felt har lagt opp til en politikk som bryter med målsettingen om en langsiktig forsvarlig ressursforvaltning. Norges miljørenommé har blitt svekket.

       Disse medlemmer konstaterer at Regjeringens utkast til langtidsprogram ikke innebærer noen miljøpolitisk snuoperasjon.

       Disse medlemmer vil vise til behovet for langsiktig og forsvarlig forvaltning av naturgrunnlaget, både lokalt, nasjonalt og globalt, og innenfor alle samfunnssektorer. I forhold til de globale miljøproblemene innebærer dette oppslutning om internasjonalt samarbeid som kan bekjempe fattigdom. Dette kan ikke gjøres med mindre de rike landene reduserer sitt forbruk av naturressurser og bidrar til jevnere fordeling av ressursene.

       Konkret vil disse medlemmer peke på følgende områder som særskilt viktige:

8.2.11.1 Sektorovergripende miljøpolitikk

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene går inn for at et miljøpolitisk føre-var-prinsipp må ligge til grunn for all miljø- og ressursforvaltning. Det miljøpolitiske perspektivet må være sektorovergripende, noe som ikke er tilfelle i Norge i dag. Dette har til dels sammenheng med en ansvarsfordeling i samfunnsplanleggingen som gjør at miljømyndighetene er for svake i forhold til andre myndigheter og interesser. Det må innarbeides ressursoversikter på alle nivå i offentlig forvaltning. Forbruket av ikke fornybare ressurser må synliggjøres ved at det f.eks framstilles som en reduksjon av nasjonalformuen i nasjonalregnskapet.

8.2.11.2 Klassisk naturvern

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene konstaterer at norsk natur er mangfoldig og gir grunnlag for flotte naturopplevelser. Naturen gir videre avkastning i form av produktive landbruks- og skogsområder, fiskerier og enorme fornybare vannkraftressurser. Disse medlemmer legger til grunn at vi skal høste av det naturen gir på en måte som gjør at vi etterlater oss et livsmiljø i like bra stand som vi overtok det. Disse medlemmer har som målsetting at det skal være et like stort artsmangfold i norsk natur i framtiden som det er i dag. Særlig viktige naturområder og verneverdige vassdrag må oppnå varig vernestatus.

       Naturopplevelser må være tilgjengelige for allmennheten. Allemannsretten har lange tradisjoner i Norge. Dette er ikke minst viktig for at folk skal få en nærhet til naturen gjennom praktisk erfaring som kan skape grunnlaget for den nødvendige respekt og ydmykhet for naturen som kreves for å skape grunnlaget for en god og fremtidsrettet naturforvaltning.

8.2.11.3 En ansvarlig ressursbruk

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene mener Regjeringens tilrettelegging for en fortsatt sterk forbruksvekst ikke er forenlig med ønsket om en bærekraftig utvikling. Miljø- og fordelingsdimensjonen i forbruksveksten reiser store etiske utfordringer.

       Disse medlemmer er av den oppfatning at veksten i forbruket av knappe naturressurser i Norge og andre rike land ikke kan fortsette. Disse medlemmer går i denne sammenheng inn for:

-	at det blir innarbeidet ressursoversikter på alle nivå i offentlig forvaltning som synliggjorde forbruket av ikke-fornybare ressurser

-	en utredning av virkemidler som stimulerer bedrifter til økt ressursproduktivitet og miljøvennlig adferd, med utgangspunkt i « fra-vugge-til-grav-prinsippet »

-	en utredning av modeller for deling av det tilgjengelige arbeidet i samfunnet på en annen måte, for eksempel gjennom ordninger for redusert arbeidstid, tidskonto og permisjonsordninger

-	en sterkere satsing på energisparing og forskning, utvikling og utprøving av nye fornybare alternative energikilder

-	en mer miljøvennlig samferdselspolitikk bl.a. gjennom utflating av veksten i flytrafikken, tiltaksplan for reduksjon av biltrafikk i byer og tettbygde strøk, bl.a. ved bedret kollektivtilbud, økte investeringer i jernbanen og tilrettelegging for redusert transport gjennom arealplanlegging.

8.2.11.4 Klimapolitikken

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene ser klimaspørsmålet som en av vår tids største utfordringer. Det er en svært viktig oppgave å begrense og på sikt redusere utslippene av drivhusgasser. Disse medlemmer viser til de respektive partiers klimatiltakspakker, der det foreslås klimatiltak i alle relevante sektorer (samferdsel, prosessindustri, oljefyring og petroleumssektoren). Disse medlemmer vil dessuten arbeide for tiltak som vil redusere utslippene av andre miljøskadelige stoffer, både nitrogenoksider (NO_x), svoveldioksyd (SO₂₎ og flyktige organiske forbindelser (VOC). Også her har Norge internasjonale forpliktelser som må ivaretas.

       Regjeringen og stortingsflertallet har ikke vært villig til å sette i verk tiltak for at Norge skal klare å oppfylle våre internasjonale forpliktelser. Mye tyder på at verdenssamfunnet i løpet av året vedtar forpliktende avtaler om reduserte CO₂-utslipp. Samtidig øker de norske utslippene radikalt. Regjeringen regner med at de norske CO₂-utslippene vil øke med over 30 % fram til år 2010.

       Disse medlemmers målsetting i forhold til klimaproblemet er at Norge skal bringe sine CO₂-utslipp ned til 1989-nivå innen år 2005, med sikte på ytterligere reduksjoner for å nå anbefalingene fra FNs klimapanel. Sentrumspartiene har, sammen eller enkeltvis, lansert en rekke løsninger som ville gjøre dette mulig. Dessverre har Regjeringen og stortingsflertallet forhindret gjennomføring av en lang rekke forslag som går i retning av mer energisparing og satsing på nye fornybare alternative energikilder, sagt nei til en lavere takt i oljeutvinningen, en sterkere satsing på kollektivtrafikk, miljøavgifter osv.

       Disse medlemmer går på denne bakgrunn også imot bygging av gasskraftverk i Norge. Disse medlemmer deler ikke oppfatningen om at bygging av gasskraftverk i Norge vil ha en positiv virkning internasjonalt fordi det vil bidra til å erstatte andre og mer forurensende energikilder. Norge har ingen garanti for at norsk gass vil erstatte bruk av f.eks kull i våre naboland. I tillegg er energiutnyttelsen i de to planlagte gasskraftverkene ikke tilfredsstillende.

       Disse medlemmers holdning er at den beste utnyttelsen av gassen er direkte bruk i husholdninger og industri. Dernest kommer gasskraftverk lokalisert slik at spillvarmen kan benyttes til oppvarming. Flere av byene i våre naboland har en infrastruktur som gjør dette mulig. Gass kan også benyttes innenfor samferdselssektoren til å erstatte mer forurensende drivstoff.

8.2.11.5 Energisparing og nye fornybare alternative energikilder

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene går inn for en langt mer offensiv politikk enn den Regjeringen og stortingsflertallet legger opp til når det gjelder energisparing og satsing på nye fornybare alternative energikilder.

       I global sammenheng er det norske energiforbruket pr. innbygger svært høyt. Selv om noe av dette skyldes klimatiske forhold, er energiforbruket svært høyt i Norge. Det har de siste årene vært en meget sterk økning i strømforbruket, særlig i de private husholdningene og i det offentlige. Disse medlemmer mener at energiforbruket må begrenses. Dette innebærer en offensiv satsing på ENØK-tiltak og energieffektivisering i alle ledd. Vi må også gå kritisk gjennom alle de aktiviteter som medfører energibruk med sikte på en mer effektiv ressursutnyttelse.

       Disse medlemmer mener det er avgjørende at det settes i gang et nasjonalt program for satsing på energiøkonomisering som kan bidra til å redusere strømforbruket. De statlige bevilgningene til energiøkonomisering og nye fornybare energikilder har gått kraftig ned i løpet av de siste årene, og må derfor økes betydelig.

       Disse medlemmer vil vise til det store potensialet som ligger i en satsing på energisparing og ny fornybar alternativ energi:

-

Enøk-politikken er sentral i klimasammenheng, både når det gjelder utslipp av CO2, NOx og SO2. Satsing på energisparing og ny fornybar energi vil gi reduserte utslipp i Norge og i de land Norge eksporterer energi til. Mer effektiv bruk av fossile brensler (olje og gass) reduserer utslippene i luft, og energisparing frigjør ren energi som kan erstatte fossile brensler. Disse medlemmer går inn for at det etableres et energifond for forskning og anvendelse av fornybare energikilder.

-

Satsningen på energisparing og nye fornybare energikilder har et betydelig sysselsettingspotensiale og gir mulighet til å utnytte lokale ressurser. Nye beregninger viser at en ved opprustning og utvidelser i eksisterende vannkraftsystemer, utbedringer i overføringsnettet og energisparetiltak hos sluttbruker, kan skape mange arbeidsplasser. Det er også et stort potensiale for sysselsetting ved å satse på alternative energikilder og utvikling av miljøteknologi. For bioenergi er det beregnet at en produsert TWh pr. år gir om lag 300-500 varige arbeidsplasser. Nye fornybare energikilder er dessuten en lokal energiressurs, og økt satsing på dette området vil gi varige arbeidsplasser i distriktene.

-	Norsk energiforsyning er i dag i hovedsak knyttet til vannkraft og olje. En satsing på nye fornybare energikilder ville gi Norge «flere ben å stå på» i energisammenheng. Kraftsituasjonen i 1996 illustrerte hvor sårbart Norge kan være i år med lite nedbør.

-	Beregninger viser at det lønnsomme enøk-potensialet i Norge er på mellom 10 og 25 TWh. Potensialet er relativt sett størst i husholdningssektoren (20 %) og lavest i industrien (12 %). Bioenergipotensialet er anslått til mellom 12 og 30 TWh.

       Disse medlemmer går inn for at det utarbeides en handlingsplan for utvikling av et framtidsrettet energisystem i Norge bygget på økologiske prinsipper og en fornuftig samfunnsmessig styrt bruk av våre naturressurser til fordel for de private forbrukerne og næringslivet. Det viktigste elementet i en slik plan må være en nasjonal handlingsplan for satsing på energisparing og nye fornybare alternative energikilder. Målsettingen for planen må være å spare 10 TWh innen utgangen av år 2001. Videre bør det i samme tidsrom skapes ny produksjonskapasitet tilsvarende 5 TWh i form av nye fornybare alternative energikilder (sol-, vind-, bølge- og bioenergi).

8.2.11.6 En grønn skattereform

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene viser til utredningen « Grønne skatter - en politikk for bedre miljø og høy sysselsetting. » Grønn skattekommisjon viser hvordan en omlegging i retning av sterkere bruk av miljøavgifter, og redusert skattlegging av arbeidsinnsats, kan gi såkalte « doble gevinster ». Dette innebærer at man gjennom en skatte- og avgiftsomlegging kan oppnå både redusert forurensing og økt sysselsetting. Disse medlemmer mener utredningen inneholder en rekke interessante og viktige forslag for å vri skattesystemet i ønsket retning. Gjennom skatte- og avgiftspolitikken utnyttes prismekanismer for å styre ressursbruken i en mer bærekraftig retning. Målet må være å stimulere næringslivet til å utvikle ny og forbedret miljøteknologi som både gir en mer miljøvennlig industri og skaper flere arbeidsplasser.

8.2.11.7 Petroleumsutvinning

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil understreke at olje og gass er ikke-fornybare ressurser som må forvaltes i et langsiktig perspektiv. Disse medlemmer ønsker å arbeide for et investerings- og utvinningsnivå som ivaretar miljøhensyn og ansvaret for kommende generasjoner. Det vises i denne forbindelse til fellesmerknadens pkt. 2.2.8.

8.2.11.8 Matpolitikk

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene er tilfreds med at det i dag knytter seg større oppmerksomhet til norsk matpolitikk enn på lenge. Dette henger sammen med økt internasjonal handel med matvarer og problemer som oppstår i den forbindelse, utvikling av ny teknologi, høyere kvalitetskrav blant forbrukerne, en mer ustabil og knapp tilgang på mat i verdenssamfunnet osv. Disse medlemmer går inn for en matpolitikk som er langsiktig og i samsvar med føre-var-prinsippet.

       Mat fremstilt av eller ved hjelp av genmodifiserte organismer reiser vidtrekkende miljø- og helsemessige spørsmål. Disse medlemmer mener at man også i denne forbindelse må legge en føre-var-holdning til grunn. Disse medlemmer krever at genmat må merkes.

       Disse medlemmer vil føre en restriktiv politikk i forhold til tilsetningsstoffer i mat. Det er et mål å redusere antallet og mengden av tilsetningsstoffer i mat.

       Disse medlemmer går i mot at Norge tilpasser seg EUs matsminkedirektiv og barnematdirektiv. Det knytter seg stor faglig og folkelig skepsis til nedbyggingen av grensekontroll i forhold til matvarer. Disse medlemmer er av den oppfatningen at kontrollsystemene må styrkes, ikke svekkes.

8.2.12 Internasjonalt samarbeid og solidaritet

8.2.12.1 FN og Bretton Woods-institusjonene

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil understreke at en økende internasjonalisering på en rekke samfunnsområder fører til behov for å bygge ut et internasjonalt samarbeid for å møte vår tids utfordringer. Dette samarbeidet må bidra til å fremme hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk. Disse hovedlinjene må være arbeidet for freden og folkestyret, menneskerettighetene og miljøet, samhandel til gjensidig nytte og en mer rettferdig fordeling mellom fattige og rike.

       Disse medlemmer vil fortsatt legge vekt på nordisk samarbeid, både om praktiske samarbeidstiltak innad i Norden og ved en nordisk koordinering som kan styrke den nordiske innflytelse i ulike internasjonale fora.

       Disse medlemmer vil arbeide for å styrke De forente nasjoner gjennom en systemreform. FNs hovedoppgaver må presiseres klarere, organisasjonen må bli mer resultatorientert og handlekraftig, forholdet til Bretton Woods-institusjonene må avstemmes bedre og organisasjonsstrukturen må rasjonaliseres med sikte på å unngå kompetansestrid, fjerne unødig byråkrati og sikre en mer effektiv ressursbruk.

8.2.12.2 Forsvars- og sikkerhetspolitikken

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil understreke at Norges sikkerhetspolitiske forankring i NATO må ligge fast. Innen denne ramme må Norge fortsatt opprettholde et troverdig invasjonsforsvar. Det må være utgangspunktet når Stortinget skal behandle den kommende langtidsplan for forsvaret. Disse medlemmer vil peke på at nye utfordringer stiller store krav til personellet i Forsvaret, og Forsvarets personellpolitikk derfor må innrettes slik at kvalifisert personell forblir i organisasjonen. Et vedvarende tap av kvalifisert personell kan på lang sikt få uheldige konsekvenser for forsvarsevnen. Deltakelse i fredsoperasjoner utenfor Norges grenser må fortsatt være en integrert del av forsvars- og sikkerhetspolitikken, og disse medlemmer støtter NATOs nye fredsbevarende oppgaver i regi av OSSE og FN.

       Disse medlemmer vil legge vekt på at det norske forsvaret får tilstrekkelige ressurser og virkemidler til å kunne håndtere ulike utfordringer, episoder og kriser også i fredstid. En viktig oppgave er suverenitetshevdelse og ressurskontroll over Norges store havområder. Disse medlemmer vil styrke og fornye kystvakten, noe som også vil forbedre sikkerheten i sivil sjøfart i norske farvann.

       Disse medlemmer vil styrke den sivile delen av totalforsvaret og redusere sårbarheten i samfunnet også i sivile krisesituasjoner. Dette må bygge på et nært samarbeid mellom sivile og militære myndigheter. En viktig oppgave må være å beskytte sivilbefolkningen gjennom bygging og tilstrekkelig vedlikehold av tilfluktsrom. Beredskapsarbeidet i kommunene må styrkes, og det må avholdes regelmessige beredskapsøvelser for å sikre at administrasjonen kjenner sine oppgaver. Vi går inn for en forsvarlig beredskapslagringen av korn og drivstoff.

       NATO har også en nøkkelrolle å spille i arbeidet for å utvikle et alleuropeisk sikkerhetssystem der både Nord-Amerika og Russland deltar. Disse medlemmer vil styrke det alleuropeiske samarbeid for sikkerhet, demokrati og menneskerettigheter gjennom aktiv norsk deltakelse i organer som det NATO-relaterte PFP (Partnerskap for Fred), i OSSE og i Europarådet. Disse medlemmer støtter en gradvis utvidelse av NATO, men vil legge stor vekt på at dette gjøres i kombinasjon med inngåtte avtaler med Russland. For sikkerheten på vårt kontinent er det svært viktig at det ikke oppstår ny spenning mellom NATO og Russland, og at de vestlige land bidrar til å utvikle en stabil økonomisk utvikling og demokratisering i Øst-Europa.

       Når den kalde krigen nå er lagt bak oss, er det viktig å utnytte mulighetene til å skape varig sikkerhet på et lavere rustningsnivå. Ved siden av gjensidige avtaler om nedrustning og rustningskontroll er det etter disse medlemmers syn også viktig å få gjennomslag for mer restriktive regler for våpeneksport til land hvor regimet bruker militær makt til å holde oppe et udemokratisk regime, til å undertrykke minoriteter, til å støtte internasjonal terror eller true andre lands sikkerhet. I denne forbindelse vil disse medlemmer også legge vekt på kampen mot antipersonellminer, herunder arbeidet for en internasjonal avtale som forbyr slike våpen og en forsert fjerning av miner i land som nylig har vært krigsrammet.

8.2.12.3 Forholdet til Den europeiske union

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene er mot norsk medlemskap i Den Europeiske Union. Gjennom folkeavstemningen i 1994 ble det avklart at Norge ikke skal være medlem av EU. Folkets nei forplikter og skal respekteres. Norge må ikke gjennom ensidig EU-tilpasning føres inn i en medlemskapslignende situasjon. Disse medlemmer vil i stedet videreutvikle det europeiske samarbeid på folkerettslig grunnlag, som et gjensidig forpliktende samarbeid mellom selvstendige nasjoner. I denne sammenheng står samarbeidet med EU og EU-landene sentralt.

       EØS-avtalen dannet hovedgrunnlaget for Norges forhold til EU og EFTA-landene. Avtalen forutsetter gjensidig markedsadgang, like konkurranseregler og fri bevegelse av varer, tjenester og personer.

       Disse medlemmer har ulike syn på EØS-avtalen. Disse medlemmer konstaterer og legger til grunn at det i dag er flertall for EØS-avtalen i Stortinget.

       Disse medlemmer går inn for en nasjonal, selvstendig og aktiv vurdering av det regelverk som følger av EØS-avtalen. Disse medlemmer vil vie følgende EU-regelverk som skal behandles i EØS-komiteen særlig oppmerksomhet:

-	Veksthormontilsetning i kjøttproduksjon

-	Veterinærkontrollregler

-	Matsminkeregler (søtstoff, fargestoff og andre tilsetninger)

-	Genmanipulert mat og planter, samt merkingskrav

-	Barnematdirektivet

-	Gassdirektivet.

       Disse medlemmer mener for øvrig til grunn at EØS-avtalen ikke er til hinder for at norske myndigheter kan opprettholde dagens regelverk når det gjelder distribusjonsmonopolet for vin og brennevin, grunnavgift på engangsemballasje på drikkevarer og den differensierte arbeidsgiveravgiften.

8.2.12.4 Øvrig handels- og bistandspolitikk

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil legge stor kraft i arbeidet for å videreutvikle og forbedre WTO-avtalen slik at den i større grad tar sosiale og miljøpolitiske hensyn, helse- og forbrukerhensyn samt tilgodeser de aller fattigste landenes særegne utviklingsbehov. Hvis frihandelsregimer ikke suppleres med reguleringer som ivaretar slike hensyn, vil en ikke kunne løse miljø- og fattigdomsproblemene i verden.

       Disse medlemmer vil at Norge skal føre en mer solidarisk Sør-politikk, videreføre innsatsen for demokrati og fred og styrke arbeidet for menneskerettigheter og en fattigdomsbekjempende utviklingsbistand.

       I løpet av 1990-årene har utviklingsbistanden sunket fra vel 1 % av Norges brutto nasjonalinntekt til om lag 0,87 % av BNI. Disse medlemmer vil legge en opptrappingsplan for bistanden med sikte på at den igjen skal komme over 1 % av BNI.

       Disse medlemmer vil at Norge skal følge en mer offensiv linje, både multilateralt og bilateralt, for å redusere gjeldsbyrden til de fattigste og hardest gjeldsrammede utviklingslandene.

       Økonomisk utvikling i Sør er nødvendig for å skape en mer rettferdig fordeling av verdens ressurser. Energi- og ressursforbruket i det rike Nord medfører et forurensningsnivå som ikke kan kopieres av landene i Sør uten katastrofale konsekvenser for klodens klima. Industrilandene i Nord har et selvstendig ansvar for å redusere sine klimanedbrytende utslipp. Disse medlemmer går imot at Norges bidrag til globale klimafond belastes bistandsrammen.

       Disse medlemmer vil også arbeide for at det nasjonalt skjer en vektforskyvning over mot « grønne skatter » og at det innføres en internasjonal CO₂-avgift som kan finansiere globale miljøtiltak - med særlig vekt på tiltak i utviklingsland.

       Arbeidet for en bærekraftig økologisk utvikling reiser behov for et forpliktende regelverk som kan verne om det biologiske mangfold, dempe uttaket av ikke fornybare naturressurser og beskytte oss mot uforsvarlig forskning, utvikling og utsetting av genmodifiserte organismer i naturen.

       Av hensyn til miljø, helse og sikkerhet finner disse medlemmer det viktig å opprettholde strenge krav til matkvaliteten og internasjonal handel med mat og levende dyr. Disse medlemmer vil derfor opprettholde Norges veterinære grensekontroll. Disse medlemmer vil videreføre Norges totalforbud mot veksthormontilsetninger i kjøttproduksjon og i importert kjøtt, og vil innføre totalforbud mot tilsetning av antibiotika i dyrefor. Disse medlemmer vil også holde fast ved Norges strenge regelverk for tilsetningsstoffer som kan inngå i matvarer. Dersom man tillater flere slike stoffer, i flere typer matvarer, og i høyere konsentrasjoner, kan det gi økte helseproblemer, f.eks. i form av allergi og kreft. Av den grunn må EUs matsminkedirektiver og barnematdirektiv ikke gjøres gjeldende for Norge. Det er også nødvendig å sikre forbrukerne nødvendig informasjon om hvorvidt matvarene - både ferdigvarer og råvarer - inneholder genmodifiserte organismer. Disse medlemmer vil derfor stå fast på det enstemmige stortingsvedtak fra 1995 om at det innføres obligatorisk merking av genmodifiserte matvarer. Disse medlemmer vil føre en streng praksis i forhold til søknader om godkjenning av utsetting og import av genmodifiserte organismer. Om nødvendig brukes vetoretten i EØS for å sikre matkvaliteten og folkehelsen. Det samme gjelder for EUs direktiv om muligheten til å ta patent på livsformer, som er under utarbeiding.

       Hensynet til menneskerettighetene i utviklingsland har ved flere anledninger kommet i skyggen av Norges eksportpolitiske mål - spesielt i Asia. Disse medlemmer vil føre en mer konsekvent politikk for menneskerettighetene og for demokratisering.

       I våre nærområder er innsatsen for demokratiutvikling i de baltiske land og Nordvest-Russland en viktig oppgave. Tiltak for å redusere grenseoverskridende miljøproblemer må også være en vesentlig del av samarbeidet med disse landene. Disse medlemmer vil derfor øke innsatsen for å redusere de miljøskadelige utslipp i våre østlige naboland og for å redusere ulykkesrisikoen ved atomreaktorer i vår nærhet - ikke minst på Kolahalvøya.

       I polarområdene utsettes miljø og ressurser for nye trusler. Disse medlemmer vil legge vekt på en aktiv norsk innsats nasjonalt og internasjonalt for å hindre og forebygge miljøbelastninger og uforsvarlig uttak av ressurser.

8.2.12.5 Innvandrings- og flyktningpolitikk

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene vil påpeke at migrasjon er et viktig trekk ved dagens verdensbilde. Økende internasjonalisering, økende forskjeller mellom rike og fattige land og stadig raskere transportmidler er blant de faktorer som bidrar til den økende migrasjon. Når det gjelder migrasjon til Norge vil disse medlemmer skjelne klart mellom den generell innvandringspolitikken og flyktningpolitikken.

       Disse medlemmer mener det er viktig å ha et regelverk som sikrer nødvendig kontroll over innvandring til Norge, men praktiseringen av regelverket må bli mer humant og rettferdig. Hensynet til familiegjenforening og barnas og kvinnenes selvstendige rettsvern tilsier endringer i utlendingsloven. Regulering av innvandring gjør det lettere å mestre de utfordringer som integreringen av nye innflyttere skaper, og det gir en større og mer forutsigbar kapasitet i flyktningepolitikken.

       Ifølge FNs flyktningekonvensjon av 1951 skal en person som befinner seg på flukt i utlandet godkjennes som flyktning hvis vedkommende « med rette frykter for forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller på grunn av politisk oppfatning ». De fleste flyktninger befinner seg i sine hjemlands nærområder, og det er som regel mest hensiktsmessig å hjelpe dem der. Disse medlemmer vil derfor - slik de har gjort ved behandlingen av bistandsbudsjettene i senere år - fortsatt gå inn for å øke norsk flyktninghjelp.

       Noen kommer også til Norge for å søke beskyttelse mot forfølgelse. Disse medlemmer vil påpeke at en stadig mindre del av de som søker asyl i Norge blir innvilget dette. I 1996 fikk bare 6 av om lag 1.500 asylsøkere innvilget politisk asyl. Selv om noen hundre fikk opphold på humanitært grunnlag, endrer det ikke på det forhold at norske myndigheter har lagt seg til en alt for restriktiv linje når det gjelder asylretten. Det gjelder blant annet personer som er utsatt for forfølgelse på religiøst grunnlag. Disse medlemmer vil styrke asylretten for de som med rette føler seg forfulgt og ikke kan vende tilbake til sitt hjemland uten fare for sitt liv. Disse medlemmer går også inn for at Norge øker mottaket av FNs kvoteflyktninger.

       Disse medlemmer har merket seg at Schengenavtalen hjemler avvising av asylsøkere uten realitetsprøving, og at dette har blitt kraftig kritisert fra FNs Høykommisær for flyktninger (UNHCR). Høykommisæren har også kritisert Schengenavtalens regler om innføring av bøtelegging av transportselskaper og deres ansvar for kontroll av reisedokumenter, og bruken av visumplikt som asylpolitisk virkemiddel i Schengen-landene.

8.2.13 Økonomiske beregninger

       Komiteens medlemmer fra Sentrumspartiene viser til Arbeiderpartiets fraksjonsmerknad avsnitt 8.1, med svar fra Planleggings- og samordningsdepartementet datert 26. mai 1997 på henvendelsen fra Arbeiderpartiets finansfraksjon av 22. mai 1997 der det ble bedt om beregninger av de totale økonomiske virkningene av bl.a. sentrumspartienes politiske målsettinger.

       Disse medlemmer har merket seg at svaret fra departementet er holdt i generelle vendinger uten konkrete kostnadsberegninger av de ulike oppleggene slik Arbeiderpartiets finansfraksjon hadde bedt om. Departementets svar er imidlertid helt som forventet og i tråd med Langtidsprogrammets hovedintensjon som er å trekke opp de mer langsiktige perspektiver og visjoner for samfunnsutviklingen, med en hovedvekt på den kommende fireårsperioden. Det er således verken mulig eller ønskelig å legge ordinære budsjettmessige kriterier til grunn for vurderingen av de ulike politiske alternativene i Langtidsprogrammet.

       Disse medlemmer har for øvrig lagt vekt på å synliggjøre et politisk alternativ som i sterkere grad understreker behovet for å bygge opp samfunnsmessige verdier av kulturell, ikke-materiell art. Dette er verdier som ikke uten videre lar seg beregne i kroner og øre, men som etter disse medlemmers mening er svært viktige å ta med når de mer langsiktige perspektivene for samfunnsutviklingen trekkes opp. Det er dessuten en klar sammenheng mellom de betydelige samfunnskostnadene som går med til å rette opp skjevutvikling og sosial mistilpasning på den ene siden og mangel på faste normer og åndelige verdier i samfunnet på den andre siden.

       Disse medlemmer viser til at Regjeringens eget forslag bærer sterkt preg av mer langsiktige målsettinger som stort sett følges opp av en rekke løse erklæringer og formuleringer som ikke lar seg kostnadsberegne.

       Disse medlemmer viser for øvrig til de årlige budsjettbehandlingene og vil der sørge for helhetlige, ansvarlige finanspolitiske opplegg som kan gi en god forvaltning og avkastning på nasjonalformuen.

8.3 Senterpartiet

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet viser til at Senterpartiet på sitt landsmøte i Sandefjord 13. - 16. mars 1997 fattet følgende enstemmige vedtak:

« Senterpartiet mener Norge har behov for en ny regjering som bygger sin politikk bl.a. på disse hovedprinsipper:

-	forsvar av det norske folks nei til EU-medlemskap. Vetoretten må benyttes mot direktiver som ikke er i Norges interesse. Schengen-avtalen må avvises.

-	et folkestyre der alle har en reell innflytelse på egne levekår. Vi vil hindre at viktige avgjørelser blir truffet i maktsentra uten effektiv folkevalgt innflytelse og kontroll. Det må bli økt grad av åpenhet på alle forvaltningsnivå.

-	den enkelte må få mulighet til å bruke sin arbeidskraft, sine evner og kompetanse til verdiskapning og sysselsetting. Det må føres en aktiv sysselsettingspolitikk for å nå dette målet.

-	nasjonalt eierskap i bedrifter og eiendommer og naturressurser sikres gjennom aktiv bruk av styringsvirkemidler, for eksempel konsesjonslover og positive stimuleringstiltak.

-	oljeutvinningstempoet må reduseres.

-

velferdsstaten sikres gjennom en aktiv fordelingspolitikk. Alle grupper i folket må få del i velstandsutviklingen. Enslige forsørgere, funksjonshemmede og minstepensjonister må få en større andel av velferdsgodene. Skatter og avgifter og andre virkemidler skal fastsettes ut fra norske prioriteringer.

-	offentlige oppgaver som sikring av tele, post, samferdsel, kraft- og matforsyning må gi gode og likeverdige tjenestetilbud og levekår i alle deler av landet.

-	en politikk som legger sterkere vekt på miljøhensyn, forbrukervern og vern av folks helse. Dette må gå foran fri flyt av varer.

-	tilrettelegging av trygge nærmiljø og gode oppvekstvilkår for barn.

-	skolen må bidra til å utruste barn og ungdom med solide basiskunnskaper, evne til selvstendighet og formidle etiske holdninger basert på kristne og humanistiske verdier.

-	den rike del av verden kan ikke fortsette en politikk med ukritisk vekst som fører til stadig økende forbruk av ikke-fornybare naturressurser med tilhørende forurensing.

Senterpartiet vil søke regjeringsmakt sammen med de øvrige sentrumspartier Kristelig Folkeparti og Venstre, for å kunne føre en politikk i tråd med de ovennevnte prinsipper. Dette er et helhetlig politisk alternativ til både Arbeiderpartiets og Høyres politikk.

Senterpartiet mener det er et mål at minst 56 EU-motstandere (1/3) velges inn på Stortinget i neste periode, bl.a. for å hindre grunnlovsendringer som gjør det lettere å få Norge inn i EU. »

       Disse medlemmer viser til at denne uttalelsen er fulgt opp bl.a. gjennom fellesmerknaden mellom Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre i denne innstillingen og disse medlemmer viser til denne. Denne fellesmerknaden er utformet med full respekt for de enkelte partiers program, standpunkter og egenart. De tre partiene går til valg som selvstendige partier.

       Senterpartiet mener det er viktig å bygge videre på alliansene fra EU-kampen, bl.a. med folkelige bevegelser som miljøbevegelsen og fagbevegelsen.

       Disse medlemmer viser videre til at Senterpartiets program for perioden 1997-2001 har følgende hovedpunkter:

Grunnsyn

       Senterpartiet vil at Norge skal bygge sin framtid på de kristne grunnverdier, humanistiske verdier i pakt med disse, og et levende folkestyre. Målet for Senterpartiets politikk er å skape et fellesskap av frie, selvstendige mennesker der rettferdighet, trygghet og likeverd er bærende prinsipper. Den enkeltes ansvar og plikter som medlem av et fellesskap, er rammen om den personlige frihet. Senterpartiet vil ha et samfunn som forvalter vår rike natur- og kulturarv med respekt og til beste for vårt felles livsmiljø.

       Viktige grunnpilarer i Senterpartiets ideologi er:

-	desentralisering av makt, kapital og bosetting

-	et samfunn i økologisk balanse

-	kulturelt rotfeste

-	frihet for enkeltmennesket, med ansvar for seg selv og fellesskapet

-	blandingsøkonomi

-	privat eiendomsrett for de mange

       Senterpartiet ser hjem og familie som en grunnleggende sosial enhet i samfunnet. Enkeltmennesket skal ha mulighet til å være med og bestemme over sin egen livssituasjon. Det er viktig å sikre folk tilhørighet i sitt lokalsamfunn, enten de bor i by eller på landet. Spredning av makt gjennom desentralisering og styrking av lokalsamfunn, er virkemidler for å nå dette.

       Alle skal ha likeverdige muligheter, uavhengig av kjønn, legning, funksjonsnivå, sivil stand, bosted og etnisk tilhørighet. Det er en hovedoppgave å bekjempe alle former for rasisme.

       Senterpartiet vil arbeide for å sikre alle en økonomisk grunntrygghet. Vi må hindre en utvikling med økende økonomiske og sosiale forskjeller i samfunnet. Retten til arbeid gjelder alle.

       I Norge forvalter vi store naturrikdommer, og landet vårt har mange fortrinn og muligheter. Naturressursene gir oss et grunnlag for verdiskaping og sysselsetting. Samtidig stiller dette krav til oss om å vise forvalteransvar i en verden hvor ødeleggelse av natur og livsmiljø er et økende problem.

       Norge må gjennom sin nasjonale politikk og internasjonalt samarbeid bidra til å skape og opprettholde fred. Varig fred mellom folkeslag og nasjoner bygger på gjensidig respekt og toleranse. Derfor må respekt for andre lands kultur og egenart være grunnlaget for en videre utbygging av det internasjonale samarbeidet. Samarbeidet mellom nasjoner må utformes i samsvar med demokratiske tradisjoner. Nasjonal selvstendighet må være grunnlaget for et aktivt utenrikspolitisk engasjement fra norsk side. Arbeidet for rettferdig fordeling mellom rike og fattige i verden og for å sikre menneskerettighetene for alle, må være grunnleggende i norsk innenriks- og utenrikspolitikk. Som et lite land med demokratiske tradisjoner og institusjoner, bør Norge delta aktivt for å skape samarbeid og forståelse mellom selvstendige stater.

       Senterpartiet arbeider for en ansvarlig forvaltning av natur og naturressurser. Vi vil arbeide for samfunn i sosial og økologisk balanse, nasjonalt og internasjonalt. Vår generasjon har ansvar for at det økologiske mangfold sikres for kommende slekter. Vi vil fremme en livsstil og en utvikling av samfunnet som respekterer de rammene som naturen setter. Samfunnsplanleggingen må ta utgangspunkt i langsiktig forvaltning av våre ikke-fornybare ressurser, og respekt for det økologiske systemet og naturens tåleevne. Næringslivet må arbeide innenfor de rammer ressurstilgangen og hensynet til kommende generasjoner setter.

Hovedsaker i perioden 1997-2001

Folkestyre, enkeltmenneske og samfunn

       Senterpartiet ønsker fornying og vitalisering av folkestyret. Den politiske debatten må avspeile det som opptar folk, og avstanden mellom folkevalgte og velgere må reduseres. Senterpartiet vil spre makt og kapital og arbeide for åpenhet omkring folkevalgt arbeid og offentlig forvaltning, slik at flest mulig kan delta i samfunnsdebatten. Folkevalgte organers innflytelse må styrkes både i forhold til byråkrati og marked. Lokale folkevalgte organer må gis økt myndighet og ansvar. Forholdene må praktisk legges til rette for at flest mulig gis anledning til å delta i folkevalgt arbeid. Senterpartiet går imot tvangssammenslåing av kommuner.

       Enkeltmenneskets integritet og privatliv må vernes. Ny teknologi gir økt mulighet til kontroll med det enkelte menneske. Senterpartiet mener teknologien må utnyttes til å berike folks hverdag, ikke begrense den enkeltes mulighet til utfoldelse. Senterpartiet vil arbeide for et bedre personvern og for at den enkelte skal gis et styrket rettsvern og bedre veiledning i forhold til offentlige myndigheter. Retten til fri rettshjelp må styrkes og forbrukerinformasjonen bygges ut.

Verdiskaping og fordeling

       Senterpartiet ønsker et allsidig næringsliv med hovedvekt på små og mellomstore bedrifter. Full sysselsetting og økt verdiskaping krever samarbeid mellom privat og offentlig sektor. Senterpartiet ønsker å styrke industrien i Fastlands-Norge, og å sikre bedre muligheter for norsk eierskap i næringslivet. Det må utvikles nye eierformer og virkemidler som kan fremme lokal forankring og verdiskaping. Senterpartiet vil sikre lokal råderett over naturressurser og mulighet til styring og kontroll over valutaspekulasjon og pengeflytting. Senterpartiet vil arbeide for en god infrastruktur i hele landet.

       Alle skal ha likeverdige muligheter uavhengig av bosted, sosial bakgrunn eller etnisk tilhørighet. Retten til arbeid og utdanning gjelder alle. Senterpartiet vil arbeide for en mer rettferdig fordeling av samfunnets ressurser. Vi må unngå å få et samfunn der majoriteten er tilfreds, mens levekårene for enkelte grupper forverres. Dette forutsetter en aktiv sysselsettings- og fordelingspolitikk. Det må føres en solidarisk inntekts- og skattepolitikk bygd på utjamning mellom grupper i samfunnet. Skjulte frynsegoder og fallskjermer må vekk. Likeverdige levekår forutsetter en aktiv politikk både for å opprettholde arbeidsplasser og bosetting i distriktene og for å bedre levevilkårene i de største byene.

Trygg hverdag

       Senterpartiet ønsker at flest mulig skal ha innflytelse over sin egen hverdag. Samfunnet må legge til rette for at mennesker tar ansvar for egen livssituasjon, samtidig som det enkelte menneske sikres trygghet i forhold til oppvekst og nærmiljø. Kultur- og fritidstilbud er en viktig del av folks hverdag og må utformes slik at de er tilgjengelige for alle og slik at de fremmer bredt engasjement. Senterpartiet mener kriminalitet må bekjempes blant annet gjennom forebyggende tiltak og ved at politi- og lensmannsetat styrkes.

       Senterpartiet ønsker en velferdspolitikk som sikrer grunntrygghet for alle. Det offentlige trygdesystemet spiller en viktig rolle i fordelingspolitikken. Kvinnenes stilling i forhold til pensjon og trygdeytelser må bedres. Likeverdige levekår og gode sosiale forhold er avgjørende for en god helsepolitikk. Sammenhengen mellom livsstil, forbruksmønster miljø og helse blir stadig klarere. Dette må være utgangspunktet for en helsepolitikk som må ha som mål å sikre alle et tilfredsstillende tilbud uavhengig av privat økonomi og bosted.

Miljø og energi

       Senterpartiet vil arbeide for en langsiktig og forsvarlig forvaltning av miljøet og naturressursene både lokalt, nasjonalt og internasjonalt, og innenfor alle samfunnsområder. Biologisk mangfold og sårbare økosystemer må sikres gjennom kombinasjon av et godt regelverk på nasjonalt nivå og en stor grad av lokal medvirkning og ansvar i forvaltningen av de berørte områdene. Produksjon, transport og forbruk av varer og tjenester må tilpasses økologiske rammer. Uttaket av olje- og gassressursene må styres ut fra hensynet til kommende generasjoner, miljøet og samfunnsøkonomien. Det totale energiforbruket må reduseres, blant annet gjennom sterkere satsing på energiøkonomisering (enøk). Samtidig må bruken av nye fornybare energityper stimuleres på bekostning av fossile energikilder. Satsing på enøk og nye fornybare energikilder som biobrensel, vindkraft og solenergi, prioriteres framfor utbygging av ny vannkraft.

Internasjonal rettferdighet

       Den stadig økende forskjellen i levestandard mellom fattige og rike land er den viktigste internasjonale utfordringen vi står overfor. Senterpartiet ønsker en nord/sør-politikk som tar utgangspunkt i rettferdighet og mulighet til utvikling på det enkelte lands premisser. Det må legges til rette for en miljøvennlig og rettferdig handel. Multinasjonale selskapers innflytelse i verdenshandelen må reduseres og utviklingsland må gis større råderett over egne naturressurser og foredlingen av disse. Gjeldsbyrden må reduseres for de fattigste landene, og strukturtilpasningspolitikken til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) må endres. Mangfoldet i samfunnsverdier og samfunnsmodeller må bekreftes i utviklingssamarbeidet.

       Bistandspolitikken må utformes på en slik måte at den gir hjelp til selvhjelp. Bistand skal konsentreres til de fattigste landene og bygge opp om muligheten til egenutvikling. Støtte til små prosjekter i lokal regi er en viktig del av dette. Gjelden til de fattigste landene må slettes.

8.4 Høyre

8.4.1 Merknader fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil vise til at Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har lagt frem en felles merknad under tittelen: « Vilje til ansvar ». Denne merknad omtaler en del politiske temaer som det er bred politisk enighet om, samt noen temaer som Høyre, Senterpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre tradisjonelt har stått sammen om. Disse medlemmer hadde ønsket å gi uttrykk for enighet i slike spørsmål slik at innstillingen gav et best mulig uttrykk for flertalls- og mindretallssynspunkter i viktige spørsmål.

       I uttalelsene om regjeringsspørsmål fra landsmøtene i Kristelig Folkeparti og Venstre uttrykker man ønske om ikke-sosialistiske regjeringsdannelser på et bredest mulig grunnlag. Ved at de tre partiene Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ikke ønsker tilslutning til hele eller deler av merknaden « Vilje til ansvar » kan ikke denne innstilling gi uttrykk for hva som er eller kan være et bredest mulig politisk grunnlag for alternative regjeringsdannelser i forhold til den sittende Ap-regjering.

       Disse medlemmer vil uttrykke at en slik behandlingsmåte også er i strid med tradisjonene for disse medlemmer og Stortingets behandling av langtidsprogrammer.

8.4.2 Planleggingministerens brev

       Disse medlemmer viser til brev til finanskomiteen fra planleggingsministeren av 26. mai 1997, som er gjengitt i Arbeiderpartiets fraksjonsmerknad, og er tilfreds med at ministeren innser at enhver vurdering han gjennomfører på basis av det spørsmål han er blitt stilt vil bygge på en rekke tilleggsforutsetninger. Disse medlemmer er ikke tilfreds med at de tilleggsforutsetninger som gjøres med hensyn til Høyres alternativ er bristende, mangelfulle og så langt det er mulig å slå dette fast på grunnlag av brevet, bygger på et dårlig politisk skjønn.

       Disse medlemmer vil peke på at den generelle kritikk som reises er mer treffende på Arbeiderpartiet selv enn på de forslag Høyre har fremmet i denne innstillingen. Regjeringen presenterer på side 15 i langtidsprogrammet en situasjonsbeskrivelse av Norge i 2001 som på en rekke områder krever en betydelig økning i offentlige utgifter som ikke er kvantifisert eller konsekvensberegnet i Langtidsprogrammet. Disse medlemmer legger til grunn som en selvfølgelighet at en Regjeringen der Høyre utgjør tyngdepunktet, innenfor et forsvarlig finanspolitisk opplegg, vil velge en annen rekkefølge og sammensetning av reformer som vil utvikle velferdssamfunnet enn det dagens Regjering gjør.

       Disse medlemmer vil peke på at den mest kostnadskrevende reform som nå vurderes er Arbeiderpartiets forslag til etter- og videreutdanningsreform som hvis den gjennomføres etter Statsministerens oppskrift vil kunne bety en sterk og varig økning i statens utgifter og betydelig økte kostnader og svekket konkurranseevne for norsk næringsliv.

       Disse medlemmer viser til de seneste erfaringer med budsjettet for 1997. Revidert Nasjonalbudsjett viser at den underliggende realveksten i de offentlige utgiftene nå har blitt drevet opp i nær 2 %, som et resultat av forlik mellom Arbeiderpartiet og Sentrumspartiene, og at Arbeiderpartiets uvilje mot å foreta nødvendige innstramninger dermed i stadig sterkere grad setter de langsiktige mulighetene for en forsvarlig finanspolitikk i fare.

       Disse medlemmer viser til at Høyre hvert år fremmer budsjettforslag som samtidig tar vare på ønsket om å gi familiene større råderett over egne inntekter gjennom reduserte skatter og avgifter, behovet for sterkere satsing på offentlige kjerneoppgaver og nødvendigheten av et opplegg som er mer finanspolitisk ansvarlig både på kort og lang sikt enn Regjeringens.

       Disse medlemmer vil bemerke at planleggingsministeren i sitt brev overhodet ikke har tatt i betraktning at Høyres alternativ bygger på en klart lavere vekst i de offentlige utgiftene enn i økonomien som helhet.

       Disse medlemmer viser til at en varig balansert utvikling der de offentlige velferdsoppgavene løses bedre forutsetter en effektivisering av offentlig sektor som blant annet må innebære sterkere satsing på konkurranseutsetting og privatisering. Når Arbeiderpartiet i store trekk opptrer som en bremsekloss på denne utviklingen påtar partiet seg et like stort ansvar som de partier som utelukkende lover mer penger til alle oppgaver det offentlige har tatt eller kan ta på seg.

       Disse medlemmer vil avslutningsvis peke på den manglende frimodighet som forslag om reduserte skatter og avgifter blir møtt med i en situasjon der det norske skattetrykket ligger svært høyt i en internasjonal sammenheng. Reduserte skatter vil redusere det samfunnsøkonomiske tapet ved skattlegging, øke verdiskapningen på varig basis og dermed muligheten dette samfunnet har for å løse sentrale velferdsoppgaver.

8.5 Sosialistisk Venstreparti

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser til sine merknader under de enkelte punkter foran. Disse medlemmer viser også til at det i denne innstilling er presenter en omfattende felles fraksjonsmerknad fra Sentrumspartiene; Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre - og at denne er plassert som fraksjonsmerknad i innstillingen for å hindre at andre partier skal slutte seg til deler av den politikken som skisseres. Sentrumspartiene har derfor bevisst ønsket å hindre en avklaring før valget om hvorvidt det kan bli flertall for en alternativ politikk til den politikken dagens Arbeiderpartiregjering fører.

       Disse medlemmer er enige i deler av Sentrumspartienes synspunkter, f.eks. når det gjelder ønske om et lavere oljeutvinningstempo, motstand mot gasskraftverk og motstand mot at Norge slutter seg til Schengenavtalen. Disse medlemmer konstaterer imidlertid at det ikke er mulig å oppnå flertall i Stortinget på disse områdene - med mindre et sterkt politisk press kan føre til at Arbeiderpartiet endrer standpunkt - fordi dagens storkoalisjon av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet også vil ha flertall i Stortinget etter valget.

       Disse medlemmer mener at den økonomiske politikken har fått oppsiktsvekkende liten oppmerksomhet i Sentrumspartienes fraksjonsmerknad. Det er på disse områdene at Sentrumspartiene i denne stortingsperioden har sørget for flertall i Stortinget sammen med Høyre og Fremskrittspartiet for en økonomisk politikk som ligger til høyre for den politikken dagens Arbeiderpartiregjering fører; f.eks. når det gjelder omlegging av boligskatten eller endringer i rederibeskatningen som har ført til tilnærmet skattefritak for rederinæringa.

       Disse medlemmene mener at skattepolitikken er grunnleggende for fordelingspolitikken. Disse medlemmer viser til at Sentrumspartiene ønsker skattelettelser - men at det er uavklart hvilken fordelingsvirkning de lettelsene det legges opp til vil ha. Disse medlemmene viser også til at det er stor uenighet mellom de ulike sentrumspartiene i fordelingspolitikken og skattepolitikken.

       Disse medlemmer viser til at det både fra Venstres og Kristelig Folkepartis side er gjort klart at en Sentrumsregjering må føre en økonomisk politikk som ligger til høyre for dagens Arbeiderpartiregjering. Disse medlemmer mener derfor at den forskjell velgeren vil merke med en eventuell regjering fra Sentrumspartiene er en høyredreining i fordelingspolitikken og den økonomiske politikken.

       Disse medlemmer konstaterer at det er uavklart før valget om hvorvidt det skal strammes inn på sykelønnsordninga, eller om staten skal selge ned sin aksjeandel i de store bankene - fordi dette skal være forhandlingsspørsmål mellom Sentrumspartiene etter valget.

       Disse medlemmer konstaterer derfor at det vil være den styrke og oppslutning som velgerne gir Sosialistisk Venstreparti ved valget som vil være avgjørende for om det vil føres en politikk i neste periode som ligger til venstre for den økonomiske politikken som dagens regjering fører.

8.6 Kristelig Folkeparti

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser til de omfattende fellesmerknadene Kristelig Folkeparti har sammen med Senterpartiets og Venstres medlemmer av komiteen. Disse merknadene dekker de viktigste politiske saksfelt, og gir i stor grad også et godt uttrykk for Kristelig Folkepartis politikk. Det vises for øvrig til handlingsprogrammet for neste periode.

       Kristelig Folkeparti vedtok på sitt landsmøte april 1997 å arbeide for en bredest mulig ikke-sosialistisk regjering med utgangspunkt i sentrum. Innenfor denne ramme peker merknader fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre i denne innstilling fram mot et politisk grunnlag for et regjeringsalternativ bestående av disse partiene.

       Kristelig Folkeparti vil i tiden fremover særlig markere behovet for en ny giv innenfor følgende politiske områder: Familie, helse, omsorg, utdanning, miljø, menneskeverd og menneskerettigheter.

Grunnsyn

Verdigrunnlaget

       Disse medlemmer bygger sin politikk på det kristne verdigrunnlaget. Bibelen gir klare verider og normer som forplikter og inspirerer oss som enkeltmennesker og samfunnsborgere.

       Kristendommen er i seg selv ingen politisk ideologi, men inneholder etiske dimensjoner som angår hele samfunnslivet. Dette innebærer en forpliktelse til å forvalte skaperverket og til å tjene våre medmennesker.

       Den kristne sosialetikken angir prinsipper som vi ønsker å bygge vår politikk på. Hovedelementene i det verdigrunnlaget kristendemokratisk samfunnsforståelse bygger på, er det kristne menneskesynet, forvalteransvaret, de 10 bud og nestekjærlighetstanken.

Det kristne menneskesynet

       Alle mennesker har samme verdi og absolutt ukrenkelige menneskeverd. Derfor kan ikke mennesket gjøres til middel for noe eller noen. Det kristne menneskesynet innebærer at mennesket har ukrenkelige rettigheter fra unnfangelsen til en naturlig død. Mennesket verdi er uavhengig av enkeltmenneskets funksjonsnivå, prestasjoner og levekår. Retten til liv er menneskets mest grunnleggende rettighet.

Forvalteransvaret

       Mennesket er selv en del av skaperverket, og er satt til å forvalte, ikke herske over det. Jorda er menneskets eksistensgrunnlag, og mennesket står i et samspill mellom natur og kultur. Mennesket må ikke sette seg utover de grensene som naturen setter.

Hovedprioriteringer i perioden 1998-2001

       Disse medlemmer mener at vi får et varmere og mer menneskevennlig samfunn om vi bygger på de kristne verdier. Disse medlemmers appell er derfor: Bygg varmere samfunn med kristne verdier.

       Disse medlemmer viser til at Kristelig Folkeparti i den kommende perioden særlig vil prioritere en økt innsats på følgende hovedområder:

-

familien

-	helse- og omsorg for eldre

-	skole og utdanning

-	miljøpolitikk og ressursforvaltning

-	menneskeverd og menneskerettigheter

       Dette er konsentrert i følgende 12-punkts program som Kristelig Folkeparti går til valg på:

1.	Mer tid til familie. Vi trenger en familiepolitisk reform slik at barn og foreldre kan få mer tid sammen. Kristelig Folkeparti bil bl.a. ha kontantstøtte, fleksible ordninger i arbeidslivet og flere plasser i barnehagene.

2.	Respekt for eldre. Kristelig Folkeparti vil sikre kvaliteten på eldreomsorgen og ha minstestandarder på tjenestene. Sykehjemmene må ha enerom til dem som ønsker det. Kristelig Folkeparti vil ha et eldreombud.

3.	Nok plasser på sykehusene. Folk må slippe å stå i kø for å få behandlet lidelser det lett kan gjøres noe med. Midlertidig vil Kristelig Folkeparti ha en behandlingsbro til utlandet. Vi vil utdanne flere helsearbeidere og sikre sykehusene bedre økonomi.

4.	Verdier i barndommen. Kristelig Folkeparti vil styrke verdiformidlingen i skolen. Frivillige organisasjoner må få økonomi til å drive et mangfoldig barne- og ungdomsarbeid.

5.	Rett til utdanning. Kristelig Folkeparti vil gi studentene 40  % av studielånene i stipend. Elever i videregående skole bør få lærerbokstipend, og tilstrekkelig stipend hvis de bor på hybel.

6.	Trygghet mot vold. Kristelig Folkeparti mener vi må starte kampen mot vold med å lære barna om rett og galt. Kristelig Folkeparti vil også fremme en restriktiv alkoholpolitikk og styrke politiet i kampen mot volden.

7.	En ny sjanse. Kristelig Folkeparti vil styrke den offentlige hjelpen til rusmisbrukere og bedre økonomien til frivillige organisasjoner som hjelper disse.

8.	Fosterets rett til liv. Kristelig Folkeparti mener at alle er like mye verdt og vil erstatte abortloven med en lov som verner det ufødte menneskelivet. Funksjonshemmede fostre må ikke sorteres bort.

9.	Livskraftig næringsliv. Små og mellomstore bedrifter er ryggraden i norsk næringsliv. Kristelig Folkeparti vil forenkle skjemaveldet. Vi vil ha lavere arbeidsgiveravgift, særlig for unge under 25 år.

10.	Ren mat, ren luft, rent vann. Miljøet påvirker helsen vår og barnas framtid. Kristelig Folkeparti vil belønne det miljøvennlige. Vi vil ha avgifter på det som ødelegger miljøet og bruker opp knappe ressurser.

11.	Flyktningene trenger et hjem. Kristelig Folkeparti vil ha en human flyktninge- og asylpolitikk. De som kommer til Norge, må få lære norsk og bruke sin utdannelse i arbeidslivet.

12.	Rettferdighet for de fattige. Vi har alle et ansvar for større rettferdighet i verden. Kristelig Folkeparti arbeider for mer og bedre u-hjelp, bedre handelsvilkår og gjeldslette for fattige land og støtte til nye demokratier.

       Disse medlemmer er uenig i det materialistiske grunnlag som «det norske hus» bygger på i Regjeringens langtidsprogram. Disse medlemmer erkjenner behovet for en sunn økonomisk utvikling som en forutsetning for å føre utviklingen av velferdssamfunnet videre, men økonomisk vekst er ikke noe mål i seg selv. Retningslinjene for en balansert økonomisk politikk med vekt på fyll sysselsetting, en aktiv distriktspolitikk, en stor nok offentlig sektor og gode rammebetingelser for private bedrifter og for finansinstitusjonene er nærmere beskrevet i fellesmerknadene til Sentrumspartiene. Det vises til disse.

8.7 Venstre

       Komiteens medlem fra Venstre viser til at Venstre er et sosial-liberalt sentrumsparti, uavhengig av særinteresser og bindinger til spesielle velgergrupper og interesseorganisasjoner. Venstre bygger sin politikk på synet på at det enkelte menneske har rett til frihet, og til å delta i påvirkningen av samfunnet. Mennesker lever og organiserer seg i fellesskap, og den enkeltes frihet må hele tiden være begrenset av hensynet til andres frihet. Respekten for det enkelte mennesket kombinert med ansvar for fellesskapet er Venstres grunntanke.

       Venstres fellesskapsperspektiv går også på tvers av generasjonene. Mennesket har et forvalteransvar som krever at vi er i stand til å overlate et godt livsmiljø og et godt samfunn også til kommende generasjoner. Dette krever bl.a. en grunnleggende skatteomlegging som gjør det lønnsomt å leve miljøvennlig og kostbart å forurense. Og som legger til rette for de som ønsker å starte egen virksomhet.

       Samtidig har de generasjoner som har et godt fotfeste på innsiden av samfunnet et ansvar for å rekke ut en hånd til unge mennesker som skal skape sitt eget voksenliv, stifte bo og skaffe seg en utdanning. Dette krever bl.a. reformer i utdanningssystemet og i utdanningsfinansieringen for å gi ungdom en sjanse. Venstres fellesskapsperspektiv betinger også at man sikrer det mangfoldige Norge gjennom å ta vare på natur, kultur og den spredte bosetting.

       Venstre har visjoner om et samfunn preget av toleranse og respekt for mennesket. Om rettferd og likeverd. Og om frie og deltagende borgere som tar ansvar både for seg selv og for fellesskapshensyn. Venstre har visjoner for en ny tid, som krever en politikk for omstilling og fornyelse av det norske samfunnet i møte med nye utfordringer. Og for en bedre verden der de knappe godene fordeles på en ny måte. Venstre går inn i et nytt årtusen med optimisme og håp for og tro på framtiden.

       Borgerne skal ikke sitte igjen med en følelse av avmakt og likegyldighet. Derfor er det avgjørende at politikkens styringssystem og beslutningsprosesser er organisert slik at alle har mulighet til å delta og føle medeierskap til de avgjørelsene som fattes. Dette krever et demokrati hvor deltagelse står i sentrum og makt og myndighet blir flyttet så nær borgerne som mulig. Dette forutsetter en velfungerende parlamentarisme som kan hindre at et enkelt parti får et eierskapsforhold til staten.

       Den enkelte borger skal ha klare rettigheter såvel som plikter i møte med det offentlige. Fellesskapsløsningene tilhører borgerne, og det er derfor den enkelte i møte med det offentlige myndighetsapparatet som må stå i fokus.

       Det offentlige må være sterk i sine kjerneoppgaver, helse, omsorg, utdanning, miljøforvaltning og sikkerhet. Men staten skal ikke være en formynder eller en stor næringsdrivende. Dette krever nye og klare grenser mellom stat og sivilt samfunn og mellom stat og marked. Fellesskapet må aktivt sørge for at vi ikke får store maktkonsentrasjoner, verken i det offentlige eller i det private. Staten skal være en borgernes stat.

       Et levende folkestyre er fundamentet for et godt samfunn. Derfor er det borgerne som skal ha det avgjørende ordet når viktige beslutninger om utviklingen av samfunnet skal tas. Demokratiet er avhengig av engasjement fra hver enkelt av oss. Da må det også finnes arenaer der folk kan engasjere seg.

       Et levende folkestyre forutsetter at kommunene og fylkeskommunene har rammevilkår som gir muligheter til å skape fellesskapsløsninger. I tillegg er disse ansvarlig for de fleste av de offentlige velferdsoppgaver. Det er de som driver skoler og eldreomsorg, barnehager og sykehus. Samtidig har en rekke kommuner problemer med å løse de oppgavene de er pålagt. Venstre vil at kommuner skal settes ordentlig i stand til å ta seg av de oppgavene de blir pålagt. Venstre vil at kommunene selv skal få beholde mer av inntektene fra lokal verdiskaping, uten at disse skal innom staten for så å deles ut igjen. Venstre vil la kommunene få beholde en større andel av sine egne skatteinntekter og gi kommunene større frihet til selv å fastlegge sitt eget skattenivå.

       På enkelte områder er behovet for fellesskapsløsninger og politikk større enn på andre områder. Velferdspolitikk er et slikt område. Den enkelte kan ikke klare å sikre seg selv og sine den tryggheten man trenger om ting virkelig skulle bli vanskelige. For det er ingen som kan sørge for en rettferdig fordeling av problemer. Velferdspolitikk kan være å styre hvordan det offentlige gjennom statlig, fylkeskommunal eller kommunal virksomhet skal angripe oppgaver. Eller det kan handle om å legge rammer for hvordan et tilbud skal være, der andre aktører utfører oppgavene. Videre er det politikernes ansvar å kjempe for det de mener er den beste fordelingen av samfunnets ressurser mellom mennesker og mellom forskjellige deler av landet.

       I et samfunn vil det alltid være noen som faller gjennom. Arbeidsplassen blir kanskje lagt ned. Noen blir sittende alene i alderdommen med pensjonsrettigheter som ikke gir rom for så mye mer enn det daglige brød. De aller fleste ønsker å klare seg selv. Velferdssamfunnet må kunne stille opp når mennesker trenger det. Det er den enkeltes behov og ønsker som må stå i fokus.

       Kulturpolitikken må legge til rette for kulturaktiviteter og kulturtilbud for alle. Om kulturen hele tiden skulle være avhengig av markedet alene, ville svært mye av den dø ut. Det er ikke fordi folk ikke vil ha den, men ofte fordi en del av kulturoppgavene er større enn det enkelte menneske og private finansieringskilder kan ta ansvaret for. Kultur skal ikke være forbeholdt de rike. Derfor må den offentlige kulturpolitikken ha som siktemål å stimulere til et mangfold av kulturuttrykk. Hele spekteret av lokale kulturytringer, innvandrerkultur og andre minoritetskulturer må støttes aktiv.

       Det norske språk, deriblant folks lese- og skriveferdigheter, står i fare for å bli forringet. Venstre ser det derfor som en av sine viktigste kulturelle oppgaver å verne om språket og litteraturen, selve grunnlaget for vår nasjonale identitet. Det norske dialektmangfoldet og våre to skriftspråktradisjoner er en stor verdi for oss som folk. Uten språk, intet demokrati.

       Norsk økonomi går stadig bedre. Denne oppgangstiden må vi utnytte for å legge grunnlaget for et variert og nyskapende næringsliv. Vi trenger dette for å skape jobber og fremskaffe inntekter til fellesskapet også etter at oljealderen tar slutt. Norge har nærmest ubegrensede muligheter for å spille i førstedivisjon også i fremtiden. Vi må bare slippe skaperkraften til. Slippe fram de som tør satse, som tør tro på en idé. Slippe fram gründerne.

       Den verdiskaping som ansatte og eiere i næringslivet står for gir grunnlaget for den velferden vi alle nyter godt av. Også all den verdiskaping som finner sted innen det offentlige er avhengig av at det finnes et fungerende privat næringsliv som kan betale skatter og avgifter til fellesskapet. Samtidig er en effektiv offentlig sektor en forutsetning for et godt fungerende næringsliv. Det er vesentlig at det i Norge i fremtiden finnes et mangfoldig næringsliv, der verdier og kompetanse kan utvikles og foredles over hele landet.

       For Venstre står de små bedriftene og de som jobber der i sentrum for næringspolitikken. Det må bli enklere å starte opp og drive en bedrift der du kan skape en arbeidsplass for deg selv og kanskje noen til. Det offentlige må være en medspiller og ikke en motspiller.

       Norge er et land preget av spredt bosetning og store avstander. Det har vært og må fortsatt være en målsetting at folk skal kunne bosette seg der de selv ønsker. Norges viktigste ressurser innen landbruk, fiskeri, vannkraft, olje og gass ligger i distriktene. Utnyttelse av disse ressursene er av avgjørende betydning for verdiskaping og velferd i hele landet. Venstre ser det derfor som særdeles viktig at det føres en politikk som gjør at folk fortsatt skal ønske å bo og virke i distrikts-Norge. Det er også viktig å opprettholde en spredt bosetning for å holde i hevd et levende kulturlandskap og et mangfold av lokale kulturtradisjoner og kulturuttrykk. Samtidig er det et mål å begrense sentralisering til byer og bynære områder. Næringsvirksomhet som gir arbeidsplasser og et variert tilbud av kultur og fritidsaktiviteter er de viktigste faktorene for å tiltrekke seg bosetning. Primærnæringene er særlig viktige for å opprettholde sysselsettingen. Særlig langs kysten er det betydelige naturgitte forutsetninger for utvikling av næringsliv og gode lokalsamfunn. Også muligheter til kombinasjonsbruk i kyststrøkene vil bidra til å oppfylle målsettingene. Mange steder vil det være en fordel å øke satsingen også på annen næringsvirksomhet.

       Ny teknologi og helt nye produksjonsmønstre og produkter, særlig innen tjenestesektoren, åpner nye muligheter for næringsutvikling over hele landet. I stadig mindre grad er det nødvendig å være til stede nær markedene. Bedre kommunikasjonsmuligheter og rimeligere utstyr setter oss i stand til effektiv informasjons- og produktutveksling. Ikke minst gjelder dette nye næringer innen informasjonsteknologi, annen kompetansebasert industri og reiseliv. Også her er det mange små bedrifter som går i bresjen.

       Om lag en tredel av landets befolkning bor i og rundt de fire største byene her i landet. Venstre erkjenner at disse byene står overfor store utfordringer når det gjelder levekår, demokrati og miljø, og vil i kommende periode arbeide aktivt for en bedre nasjonal storbypolitikk.

       Norske byer skal være preget av at folk bor og lever der, også i byenes sentrum. Et levende bymiljø er det beste virkemiddel mot de problemer en del av de større byene plages av. Byutviklingen må legge til rette for at byenes sentrum på nytt blir et sted der det både er boliger, sosialt liv og næringsaktivitet.

       Norsk natur er mangfoldig og gir grunnlag for mange flotte naturopplevelser. Vi er stolte av våre fjorder og fjell, frittflytende vassdrag og store utmarksområder. Samtidig gir naturen avkastning i form av produktive landbruks- og skogsområder, fiskerier og enorme fornybare vannkraftressurser. Vi skal høste av det naturen gir på en måte som gjør at vi etterlater oss et livsmiljø i like bra stand som vi overtok det. Dette er vårt felles forvalteransvar. Det er Venstres mål at det skal være like stort artsmangfold i norsk natur i fremtiden som det er i dag. Særlig viktige naturområder må oppnå varig vernestatus. Dette gjelder de fleste av de uregulerte elver. Også vernet av barskog må utvides for å bevare urørte naturområder for fremtiden.

       Menneskelig aktivitet fører til forurensing av omgivelsene. Det er en oppgave, ikke minst for verdens rike land, å bidra til å redusere disse miljøskadelige utslippene. Særlig viktig er reduksjoner i utslippene av klimagasser, i første rekke CO₂. Venstre har som mål å redusere Norges utslipp av CO₂ med 20 % innen år 2005 med utgangspunkt i 1989-nivå. Utslipp av nitrogenoksyd (NO_x) særlig fra biltrafikk og svoveldioksyd (SO₂₎ særlig fra industrien må også reduseres. For å redusere miljøskader fra avfall må forbruk som medfører avfall reduseres, og gjenvinning og ombruk av avfall må økes. Spesialavfall må håndteres på en miljømessig forsvarlig måte som inkluderer landsomfattende sluttbehandlingsanlegg kombinert med desentraliserte mottaksanlegg.

       Venstre har som mål en ny skattereform som kan gi et enklere, mer effektivt og miljøvennlig skattesystem, uten at det offentliges skatteinngang reduseres. På personskattesiden bør utviklingen videreføres fra den forrige skattereformen i retning av lavere skattesatser og færre fradrag. Venstres langsiktige mål er en overgang til en flat bruttobeskatning for alle inntekter ned mot nivået på dagens kapitalbeskatning, med et stort bunnfradrag.

       Venstre går inn for at større deler av det offentliges inntekter skal komme fra miljøavgifter. Dette gjelder både for næringslivet og husholdningene. Skattetrykket skal ikke øke som følge av omleggingen, men prisen på miljøverdier skal reflekteres bedre. De største forurenserne skal betale mer enn i dag. De som er miljøvennlige skal komme bedre ut.

       Energiforbruket er basert på uttak av knapphetsressurser. Det er på mange måter vår evne til å føre en fremtidsrettet energipolitikk som avgjør i hvilken grad vi klarer å gripe fatt i øvrige miljøutfordringer. Verdens utslipp av klimagasser knytter seg i det alt vesentlige til brenning av fossile energibærere. Verdens forbruk av energi fører til stadig utbygging av kjernekraft som vi fortsatt ikke har garantier for at vi klarer å temme, og som skaper avfallsproblemer våre etterkommere vil måtte håndtere i titusenvis av år. Knapphet på energi er kanskje den viktigste begrensningen for utvikling i de fattigste landene. Den samme knappheten fører til avskoging og forørkning. Andre steder fører hemningsløs jakt på energireserver til nedhugging av regnskog og endring av vannføring og elveløp i noen av verdens største elver, med nærmest uoversiktlige konsekvenser.

       Utnytting og utvikling av fornybare ressurser må bli viktigere enn tapping av lagerressurser. Norges el-kraftforsyning må også i fremtiden basere seg på fornybare ressurser i form av vannkraft og andre fornybare energikilder som vindkraft og bioenergi. Norge må følge opp Brundtland-kommisjonens anbefaling om en kraftig reduksjon i I-landenes energiforbruk.

       Norge må i det internasjonale samfunnet videreføre en aktiv politikk for utvikling i de fattigste landene, forsvar av menneskerettigheter og videreføre sin allianse- og samarbeidspolitikk overfor både våre europeiske og nordamerikanske samarbeidspartnere. Norge må spille en aktiv rolle innen det nordiske samarbeidet, samt innenfor samarbeidet i NATO, FN og WTO. EØS-avtalen må ligge fast og videreutvikles som grunnlag for handelssamarbeid og et saksavgrenset samarbeid med EU. Det søkes ikke om norsk EU-medlemskap i kommende programperiode.

       Hvordan enkeltmennesket opplever sin hverdag er Venstres målestokk for politikken. Menneskene er likeverdige og unike, men ikke like. Vi tror at mer mangfold og rom for individuell frihet og livsutfoldelse, vil føre til et mer medmenneskelig og solidarisk samfunn.

       Dette er Venstres ærend.

8.8 Rød Valgallianse

       Det er åpenbart at Regjeringa arbeider målbevisst for å oppfylle daværende partileder Thorbjørn Jaglands løfte i desember 1994 om at det skulle bli mere og ikke mindre Maastricht-politikk. Selv om det ikke sies ett ord om det i Langtidsprogrammet, fører Regjeringa en målbevisst politikk for gradvis å avvikle Norge som en suveren stat og for at markedskreftene skal overta styringa av stadig nye samfunnssektorer som tidligere var gjenstand for politiske vedtak. Rød Valgallianse mener derfor at det er behov for samhandling og fellesopptreden fra alle de partier og politiske krefter som vil videreføre folkets nei ved folkeavstemninga i 1994.

       Rød Valgallianse vil for sin del videreføre sitt arbeide i Stortinget i tråd med partiets program, og ser ingen grunn til å gi en detaljert oversikt over dette her.

       Regjeringas langtidsprogram for perioden 1998-2001, med noen blikk fram mot år 2005, gir ikke grunn til å håpe på et bedre samfunn for alle i åra som kommer. Byggherren for det såkalte « norske hus » legger opp til stadig flere og større private rom med flyttbare vegger slik at de offentlige rom kan gjøres mindre og mindre etter hvert som byggherren, Regjeringa fra Arbeiderpartiet, ønsker å spare oljepenger. Dette medlem mener at prioriteringene heller skal være:

-	full sysselsetting med 6 timers arbeidsdag

-	sosial trygghet, herunder avvikling av alle særskatter på sykdom og uførhet

-	miljøvennlig produksjon og forbruk

-	full likestilling mellom kjønnene og mellom etniske grupper

-	full barnehagedekning

-	god og gratis skole til alle barn

-	studielånsrente på 3 %

-	40 % stipendandel av studiefinansiering kombinert med at kostnadsnormen økes med 20.000 kroner

-	sosial boligbygging med vekt på tilbud for unge under 30 år

-	fortsatt gratis sykehusbehandling

-	verdig eldreomsorg.

       Disse målene kan etter dette medlems oppfatning ikke nås gjennom politikken Regjeringa skisserer i Langtidsprogrammet. Programmet inneholder en del selvmotsigelser. Det skal satses på økt velferd og et kraftig løft for de eldre. Samtidig advarer Regjeringa mot vekst i offentlig sektor og varsler økte egenandeler for offentlig tjenesteyting. Dette er uforenlige standpunkter, og det gir ikke sosial trygghet eller velferd for alle som trenger det.

       Regjeringa ønsker en fortsatt moderat lønnsutvikling for å unngå overoppheting av økonomien. Men den sier ikke et eneste ord om de ekstreme lederlønningene som utbetales til et fåtall direktører for bedrifter som legger ned virksomheter i Norge og flagger ut til lavkostland i f.eks. Asia.

       Regjeringa har pekt på at miljøskadelig produksjon kan pålegges avgifter og at skatt på arbeidsinntekter skal reduseres. Redusert skatt for lave og vanlige lønninger kan være et lite skritt i riktig retning, selv om det neppe er det som er Regjeringas hensikt. Samtidig ønsker denne Regjeringa å senke formuesskatten og likestille alle typer formuer. Rød Valgallianse mener dette er galt, og vil fremme forslag om skattemessig likebehandling av kapitalinntekter og lønnsinntekter. Etter Rød Valgallianses oppfatning har det norske samfunnet råd til å oppfylle forpliktelsene vi har overfor hverandre og spesielt de som er dårlig stilt, hvis alle som har høye inntekter og/eller formue betaler sin del til fellesskapets kasse. Det er en bedre og mer sosial løsning på finansieringsspørsmålene enn å omprioritere midlene til kommunene og øke egenandelene. Vi må også være villig til å ta i bruk noe mer av oljepengene. Rød Valgallianse tror ikke noe på at bare de pengene som vanlige lønnsmottakere eller trygdede får, skaper ubalanse i økonomien. De pengene vil stort sett gå til vanlige, daglige utgifter og nedbetaling av lån. Det er langt fram til lavtlønnsarbeidere og minstepensjonister får anledning til å strø rundt seg med penger til luksusformål.

       Den beste måten å spare oljepengene på, er å senke utvinningstakten slik Rød Valgallianse flere ganger har foreslått. Olja holder seg godt på havbunnen til senere generasjoner. Rød Valgallianse tar sterkt avstand fra finansministerens planer om å bli aksjespekulant og vil komme tilbake til dette under behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett senere i vår. Rød Valgallianse synes Regjeringa også i dette Langtidsprogrammet legger for stor vekt på oljeavhengigheten i norsk økonomi. Da finansministeren la fram forslag til Revidert nasjonalbudsjett, understreket han at Fastlands-Norge går skikkelig godt. Så godt at 85 % av inntektene kommer fra fastlandet. I Langtidsprogrammet, derimot, males det videre på advarslene om oljeavhengigheten. Rød Valgallianses syn er at Regjeringa bevisst bruker gjentatte påminnelser om at oljekildene tømmes for å holde unna for rettferdige krav fra lønnsmottakere og trygdede. Dermed går Regjeringa bl.a. næringslivets ærend for å holde lønningene nede for vanlige lønnsmottakere.

       Rød Valgallianse har merket seg at regjeringa er svært opptatt av omstillingsevnen i norsk næringsliv. Rød Valgallianse regner med at næringslivet selv er kontinuerlig opptatt av å ha oppdatert personale og moderne drift. Det er næringslivets økende utflagging og « outsourching » som er det store problemet for arbeidstakere og hindrer at en kan nærme seg målsettinga om full sysselsetting. Rød Valgallianse mener at tiltak, eventuelt lovendringer, må settes inn mot slik trusler mot arbeidsplasser i Norge, og at bedriftsledere må få tydelige politiske signaler om at de har samfunnsansvar som må veies mot jakta på maksimal profitt. Rød Valgallianse mener at myndighetene skal bruke politiske styringsverktøy - utover finanspolitiske virkemidler - effektivt, og overlate minst mulig til « markedet ».

       Rød Valgallianse synes regjeringa er altfor opptatt av tida etter år 2001, av jubileumsåret for frigjøringa fra svenskeunionen 2005 og uoverskuelig framtid helt fram til 2050. Det haster nå med å løse mange oppgaver i samfunnet i dag, slik som beskrevet foran. Sjøl om vi har ansvar for generasjonene som kommer etter oss, må vi ikke stirre oss så blinde på dette at vi blir handlingslammet i forhold til de utfordringene vi har på kortere sikt. Rød Valgallianse vil ikke la utsikten til et festlig jubileum i 2005 overskygge de presserende oppgavene vi har i dag overfor folk i alle aldre. Rød Valgallianse vil peke på de store usikkerhetene som ligger i framskyvinger av den typen Regjeringa legger fram, og synes det ser ut som om Regjeringa i et valgår ønsker å lede oppmerksomheten bort fra få og mangelfulle tiltak i åra 1998-2001 og over på langsiktige og mer luftige vyer i ei fjernere framtid.

8.9 Representanten Stephen Bråthen

Innledning

       Regjeringens langtidsprogram bærer preg av at Regjeringen, i tråd med sitt partiprogram, har ambisjoner om å opprettholde en omfattende detaljstyring av samfunnet. Et slik ønske bygger på et samfunnssystem som dette medlem ikke deler. Dette medlem er av den oppfatning at samfunnets utvikling ikke kan, eller bør, styres politisk. Statens, og dermed Regjeringens, rolle er å sørge for stabile og nøytrale rettsregler, uten politiske føringer som svekker rettsstatens objektive rolle.

       Dette medlem er følgelig av den oppfatning at den politiske sfære er meget større enn den rettmessig skulle ha vært. Svært meget av det som underlegges politisk behandling hører rettelig hjemme i den private, eller sivile sfære. På dette grunnlag finner ikke dette medlem det naturlig å kommentere enhver detalj i programmet. Det vil altså ikke nødvendigvis være konklusjonen dette medlem reserverer seg mot, men selve den politiske behandling av spørsmålet som sådant. Reservasjonen bygger delvis på prinsipiell motstand, delvis på det at detaljstyring ofte er fåfengt, og følgelig ressursødende. Det vises for øvrig til dette medlems fraksjonsmerknader i B.innst.S.nr.I (1996-1997).

       Regjeringens grunnverdier sies å være frihet, likhet og solidaritet. Dette medlem kan ikke se at frihet og Regjeringens ideal om likhet/solidaritet kan forenes. For å oppnå likhet gjennom politiske vedtak, krever det en kontinuerlig overprøving av enkeltmenneskers egne valg, noe som i siste instans bare kan gjennomføres ved tvang. Mennesker er forskjellige, med forskjellige behov, ønsker og evner. Regjeringen har hverken praktisk mulighet eller noe moralsk mandat til å velge hva det gode liv innebærer på vegne av norske borgere.

       For dette medlem er frihet det overordnede mål. For å sikre at friheten er reell er det viktig å sikre likhet for loven. Det vil si likhet innenfor en lov som er nøytral og objektiv, og ikke tar sikte på å oppnå bestemte politiske mål, utenom dette ene: Rettferdighet. Rettferdigheten består i at friheten ikke innskrenkes, at ingen nyter godt av særrettigheter og privilegier, og at loven praktiseres og håndheves likt for alle, uten hensyn til politisk eller sosial status. Likhet for loven består altså i at alle har samme muligheter innenfor loven til å søke lykken, ikke likhet i resultat.

Hovedlinjene i den økonomiske politikken

       Dette medlem har et fundamentalt annet utgangspunkt enn Regjeringen. For dette medlem er det åpenbart uriktig, uheldig og umulig for politiske organer å forsøke å styre økonomien. Økonomien er summen av menneskelige handlinger i et samfunn, og oppstår i et fritt samfunn som resultat av menneskers frie valg. Med dette utgangspunkt vil politisk inngripen i økonomien innebære en moralsk uakseptabel overprøving av menneskers rett til å bestemme over eget liv. I tillegg til at staten således tilriver seg en rett den ikke har, vil en slik overprøving være upraktisk og i praksis umulig å gjennomføre rendyrket. Staten kan ikke bedre enn hvert enkelt menneske vite hvilke valg som er optimalt for dette mennesket, noe som innebærer et menneskelig såvel som samfunnsøkonomisk tap hver gang staten fatter slike avgjørelser. Det er også praktisk umulig å forutse alle de uendelig mange motiver, avgjørelser og planer som hver dag utgjør et samfunns økonomi.

       Dette medlems alternativ til Regjeringens planøkonomi, er en fri kapitalistisk markedsøkonomi basert på full privat råderett over eiendom og produksjonsmidler. Dette systemet kalles Laissez Faire-kapitalisme. I et fritt samfunn oppstår vare- og tjenesteproduksjon som et resultat av frie menneskers frie handlinger. Sysselsetting og inntektsforhold kommer som et resultat av at frie mennesker inngår frivillige kontrakter. Kapital akkumuleres og investeres fritt etter individuelle vurderinger og preferanser. Fordi alle økonomiske verdier således fordeles i full frihet og på bakgrunn av frivillige handlinger, er Laissez Faire-kapitalisme det eneste økonomiske system som kan gi en rettferdig fordeling. Laissez Faire-kapitalisme er også det eneste system som kan gi en effektiv og optimal utnyttelse av ressursene.

Inntektspolitikken

       Arbeidsmarkedet har i hele etterkrigstiden vært underlagt politisk overstyring. Langtidsprogrammet bekrefter at Regjeringen ønsker å videreføre denne linjen. Mens det ellers i næringslivet er eksplisitt forbud mot konkurransehemmende samarbeid eller kartellvirksomhet, er det motsatte tilfelle innenfor arbeidsmarkedet. Lønnsdannelsen skjer ikke gjennom en fri, dynamisk vurdering av arbeidskraftens verdi, men tvert imot gjennom politiske vedtak og sentrale forhandlinger.

       Dette skjer parallelt med at Regjeringen hevder den ønsker et næringsliv som er lønnsomt, omstillingsdyktig og vekstkraftig. Dette medlem kan ikke se at lønnsomhet, omstillings- og vekstevne kan fremmes ved at prisdannelsen på næringslivets og samfunnets viktigste ressurs, arbeidskraften, hemmes.

       Små lønnsforskjeller er ikke et ubetinget gode. Dersom nivelleringen er oppnådd gjennom kunstige virkemidler vil de tilsløre prismekanismens viktige signaler om omstilling. En type arbeidskraft som det er fallende etterspørsel etter vil nødvendigvis falle i pris. Dette gir aktørene indikasjoner om endrede behov i tide, og en nødvendig omstilling vil finne sted. Når denne dynamikken hemmes, vil arbeidsmarkedet bli rigid og med manglende evne til å tilpasse seg behovene.

Skatte- og avgiftspolitikken

       På samme måte sies det at skatte- og avgiftspolitikkens mål er omfordeling, dvs. utjevning av inntekt etter skatt, mens det samtidig sies at skattesystemet skal garantere nøytralitet og likebehandling. Dette medlem vil hevde at om omfordeling og likebehandling er uforenlige målsetninger. Omfordeling er tvert om ulikebehandling satt i system. Dette medlem finner det kritikkverdig at realitetene om skattepolitikkens virkemåte tilsløres på en slik måte.

       Dette medlem tar avstand fra progressiv beskatning. Beskatning bygget på et slikt prinsipp er foruten å være urettferdig, også direkte ressursødende. De samfunnsøkonomiske kostnadene ved eksempelvis toppskatt er ekstreme, høyst sannsynlig langt høyere enn den inntekten skattarten årlig innbringer. Kostnadene fremkommer både ved at skattesystemet kompliseres og ved at administrasjons- og kontrollkostnader øker såvel for myndighetene som hos skattyterne. Videre ved at eksisterende skattekiler forsterkes og nye skapes. Aktørenes adferd endres og samfunnsøkonomisk nyttig virksomhet blir utsatt eller rett og slett ikke utført. Et tredje alternativ er at arbeidet/tjenesten utføres « svart ».

       Dette medlem er tilhenger av et flatt skattesystem som i prinsippet sikrer lik skatt på første og sist tjente krone. Når det sies « i prinsippet » er det fordi det ikke utelukkes at det kan være tjenlig å ha et fast bunnfradrag, og fordi dette medlem må forutsette omlegging av den såkalte folketrygdavgiften, som ikke lenger skal beregnes som i dag, og følgelig heller ikke fremstå som en bruttoskatt der innbetalingen ikke på noen måte står i forhold til den faktiske rettighetsopptjening. Et slikt system med flat skatt skal ha lik sats for skatt på henholdsvis lønns- og kapitalinntekt, hvilket blant annet vil overflødiggjøre dagens delingsmodell. Dette medlem registrerer at det fra Regjeringen er lite nytenkning på dette felt, og at substansløs symbolpolitikk fremdeles synes å telle mer enn hensynet til begrensning av effektivitetstap i skatteinnkrevningen og bedring av økonomiens virkemåte.

       Dette medlem er i prinsippet tilhenger av grønne skatter. Vel og merke dersom disse innrettes på en fornuftig måte og under forutsetning av at slike skatter og avgifter ikke kommer i tillegg til, men i stedet for, andre skattearter.

Miljøpolitikken

       Dette medlem registrerer at Regjeringen har til hensikt gjennom politiske virkemidler å endre samfunnsutviklingen i en annen, såkalt bærekraftig retning. Dette skal gjennomføres også på områder der det hersker usikkerhet om problemenes reelle omfang, den såkalte « føre-var »-politikken.

       Reguleringer som skal ta sikte på å beskytte miljøet må relatere seg til kjent teknologi og komplekse årsakssammenhenger. Det er stor sannsynlighet for at noen av de mer omtalte miljøproblemene ikke primært skyldes menneskelig aktivitet. Dernest vil restriktive miljøreguleringer lett virke hemmende på nyvinning og omstilling. Virksomheter som blir utsatt for økonomisk belastende restriksjoner vil naturlig nok få mindre ressurser til rådighet til utvikling og investering i nye, mer effektive teknologiske løsninger.

       Dette medlem er av den oppfatning at hovedæren for den gunstige miljømessige utviklingen vi har sett de siste 20-30 årene, hovedsakelig skyldes teknologiske nyvinninger og ikke politiske inngrep. Regjeringen har selv møtt seg i døren i spørsmålet om gasskraftverk. Regjeringen møter kritikk fordi den vil bygge gasskraftverk, noe som vil føre til at Norge ikke oppfyller kravet om reduksjon i CO₂-utslippene. Siden den globale forurensingen vil bli redusert ved at kullbasert kraft erstattes med gassbasert, vil et gasskraftverk eller flere således fremme vitale miljøhensyn, men være i konflikt med nasjonale utslippsmål i henhold til internasjonale miljøkonvensjoner.

Utdanning

       Ansvaret for oppdragelse og utdanning er et anliggende som i hovedsak tilligger et barns foreldre. Statens rolle er i første rekke å assistere skolegang eller annen opplæring finansielt, slik at alle har grunnleggende like muligheter til å få en kvalitativ god utdanning. Dette medlem ser tendenser til at staten og det offentlige ønsker å tilrive seg stadig mer av ansvaret for barn og unges oppvekst, og vil advare mot fremvekst av et samfunn der staten følger og former menneskene fra vugge til grav.

       Dette medlem går inn for å desentralisere og avregulere utdanningssektoren kraftig. Det er ikke nødvendigvis en offentlig oppgave å drive skoler eller forestå den fysiske undervisningen, uansett alderstrinn og skoleslag. Således burde alle utdanningsinstitusjoner, herunder hjemmeskoler, likestilles med hensyn til offentlig støtte, og konkurrere på et fritt kunnskapsmarked. Dette medlem mener at dersom konkurranse og evaluering er bra for elevene, hvilket vel er hevet over tvil, ja, så må det også være bra også for utdanningsinstitusjonene. Det er ulogisk å skjerme lærerne og skolene fra den konkurranse som alle private ansatte og bedrifter må leve med hele tiden, og som bidrar til kostnadskontroll og kvalitetsheving. Kun gjennom full og reell valgfrihet kan man skape et pedagogisk mangfold som vil ivareta og optimalisere en undervisning tilpasset og tilrettelagt for den enkelte elev. Dagens sentraliserte kommandoskole har til fulle vist seg ute av stand til å ivareta individuelle behov.

       Innenfor dagens system med offentlige skoler og skoleplikt, ønsker dette medlem å gi inn for full stykkprisfinansiering og fritt skolevalg.

       Regjeringens signaler om obligatorisk statsstøttet kompetanseutvikling i næringslivet er etter dette medlems oppfatning, skremmende. Kompetansehevning foregår kontinuerlig på enhver arbeidsplass, og i et fritt marked er satsning på den ansattes dyktighet og kunnskap fundamentalt for bedriftens fremtid. Det er således fullstendig bortkastet og markedsvridende av staten å blande seg borti dette. Dersom næringslivet ikke finner det lønnsomt å kurse en gitt ansatt, har neppe staten en innsikt som gjør det logisk å overprøve denne avgjørelsen. Er det derimot lønnsomt å kurse en ansatt, så blir det gjort, fordi det er i bedriftens klare egeninteresse. Subsidiering av næringsvirksomhet er å kaste bort penger, uansett hvor gode intensjonene måtte være.

Kultur

       Kultur er en fundamental del av menneskelivet og samfunnet, og oppstår naturlig overalt hvor disse faktorer er tilstede. Offentlig styring av dette området innebærer således en bevisst manipulering av menneskers holdninger, genuine interesser og preferanser. Dette medlem mener at det beste staten kan gjøre for kulturlivet er å trekke seg ut av det.

       Dette medlem vil på det skarpeste ta avstand fra den nasjonalisering av idretten som visse politiske elementer har tatt til orde for gjennom å tvinge arrangementer av nasjonal interesse til å bli vist på bestemte, landsdekkende kanaler. På samme måte vil dette medlem ta avstand fra tanken om at idrett eller fritidsaktiviteter skal kunne oppheve den private eiendomsretten. Den såkalte « allemannsretten » er intet annet enn en subsidiering av visse fritidssysler, og det er fullstendig uakseptabelt at friluftsliv skal aksepteres som tilstrekkelig grunnlag for tyveri av utmarksjord.

       Dette medlem anser det ikke som en statlig oppgave å blande seg opp i menneskers religiøse tro, og ønsker derfor å avvikle båndene mellom kirke og stat. Livssyn må anses for å være et rent privat anliggende, og det kan heller ikke ses som en naturlig offentlig oppgave å finansiere eller drive opplæring og utøvelse av slike. Dagens ordning er spesielt uheldig, da den klart forskjellsbehandler til fordel for en bestemt trosretning. All offentlig virksomhet må være religionsnøytral.

Innvandring

       Dette medlem anser menneskets rett til fri bevegelse uavhengig av landegrenser som et grunnleggende prinsipp. Denne retten begrenses i det alt vesentligste i dag av den voldsomme økningen i velferdsutgifter en fri innvandring til Norge vil kunne medføre. Det virker for dette medlem mer moralsk og logisk heller å redusere eller avvikle økonomiske ytelser og sosiale goder som er egnet til å gi mennesker fra andre land særlige incentiver for å velge nettopp Norge som fremtidig bostedsland, enn å fortsette en politikk som fysisk stenger mennesker ute av riket.

       Kulturelle impulser fra omverdenen har vært helt nødvendige for utviklingen av « norsk » kultur og det norske samfunn. En liberal innvandringspolitikk vil føre til ytterligere pluralisering og individualisering av kulturbildet, noe dette medlem ser som en god ting i seg selv.

       Dette medlem vil også peke på den enorme ressurs innvandrere kan bety for Norge dersom det føres en økonomisk politikk som stimulerer til initiativ, entreprenørskap og vekst. Det er nok å vise til Oslos restaurantliv eller til de mange kiosker og nærbutikker som drives av mennesker av utenlandsk avstamning for å påvise dette. I fremtiden vil det også kunne oppstå en etterspørsel etter arbeidskraft i mange yrker som best kan avhjelpes ved å innføre arbeidskraft utenfra.

       Dette medlem er av den oppfatning at kvoteringer eller såkalte « positivt diskriminerende » tiltak for utvalgte grupper til syvende og sist er et hinder for utvikling. En politikk som oppfattes som å favorisere etniske minoriteter på arbeids- og utdanningsmarkedet vil trolig føre til en styrking av fremmedfiendtlige holdninger, ved siden av at den er moralsk gal. Den beste måten å bekjempe diskriminering på er å la alle få sjansen til å gjøre seg selv til en ressurs, en som andre har bruk for. Dette oppnås best i en fri, vekstorientert økonomi.

       Norge har, som en demokratisk nasjon, et moralsk ansvar for å hjelpe flyktninger, og bør ta imot slike fra FNs høykommisær, eller innvilge asyl for de som oppfyller kravene i FNs menneskerettskonvensjon. Dette medlem mener at mottaket av flyktninger og deres familier kan økes kraftig dersom de økonomiske kostnader ved mottak og integrering blir redusert, og forholdene ellers legges til rette for at de nyankomne selv kan settes i stand til å skape verdier så fort som mulig.

Velferd

       For dette medlem er velferd noe som skapes gjennom produksjon og omsetning, ikke primært ved omfordeling av eksisterende ressurser. Målet må være at flest mulig er i stand til å klare seg uten økonomisk støtte fra det offentlige. Dette medlem er av den oppfatning at rettferdig fordeling betyr at verdiene beholdes av de som skaper dem, ikke at alle får like mye uavhengig av innsats. Levestandard er først og fremst et resultat av eget arbeide, og det er urimelig å straffe de som gjør det bra og premiere de som gjør det dårlig.

       Dette medlem vil opprettholde offentlig støtte til de som ikke selv er i stand til å forsørge seg gjennom eget arbeid. Bosted, yrke, sivil status, kjønn, alder og hudfarge er ikke kriterier som automatisk skal utløse en eller annen form for understøttelse. Hjelp skal gis dem som trenger det, og den skal i størst mulig grad ta sikte på å gjøre mottageren uavhengig av hjelp så fort som mulig.

Familiepolitikken

       Dette medlem anser det ikke som en offentlig oppgave verken å oppdra eller forsørge barn. Dette er og må være et ansvar som hviler på foreldrene. Det er således ikke naturlig at staten automatisk overfører store beløp til barnefamilier helt uavhengig av disses inntekt og formue. Barnetrygden som universell ordning kan, om man betrakter den som en negativ skatt, forsvares under dagens skatteregime. Ved omlegging av skattesystemet i tråd med dette medlems primære ønske, vil det imidlertid være naturlig å avskaffe barnetrygd. Det kan heller ikke være riktig at det offentlige forfordeler mange barnefamilier ved at de få og tilfeldig utvalgte tilbys sterkt subsidierte barnehageplasser. Det offentliges rolle bør begrenses til å støtte de familier som ikke har økonomisk evne eller som ikke er fysisk/psykisk skikket til å gi sine barn den nødtørftige trygghet og god omsorg, herunder opprettholdelse av et godt barnevern som kan beskytte barns rettigheter og gripe inn ved overgrep.

       Dette medlem kan ikke se at det er arbeidsgiveres primære plikt å gjennomføre myndighetenes familiepolitikk, og mener derfor på prinsipielt grunnlag at avtaler om fødselspermisjon mv. bør ut av lovverket og over til den private forhandlingssfære mellom arbeidsgivere og arbeidstagere.

       Dette medlem er tilhenger av liberalisering av barnehagelovgivningen i forhold til eksempelvis areal- og bemanningsnormer, slik at det blir enklere og ikke minst billigere og etablere et bredere tilbud av private barnehager og parker m.v.

Kriminalitetsbekjempelse

       Håndhevelse av lov og orden er statens grunnleggende oppgave. Beskyttelse av individenes rettigheter gjennom et nøytralt, rettferdig og funksjonelt rettsapparat er selve « raison d'etre » for staten. Det er derfor viktig at domstolene og politiet har den nødvendige kompetanse og effektivitet som kreves. Det er også viktig at lovverket og påtale- og ordensmaktens begrensede ressurser nyttes på en slik måte, at man evner å prioritere innsatsen i forhold til reelle forbrytelser, kriminalitet som krenker enkeltmenneskets rettigheter, og ikke at disse instanser blir til et maktmiddel for oppnåelse av politiske mål og gevinster.

       Dette medlem mener politiet og domstolene må ha de nødvendige ressurser til å utføre sitt arbeide, men stiller seg tvilende til om dagens ressurser utnyttes på en optimal måte. Store ressurser brukes dessuten på bekjempelse av fenomener som aldeles ikke bør gis prioritet, slik som organisert jakt på polske hushjelper og håndverkere, bekjempelse av « svart » arbeid, unyttig trafikkovervåkning, kamp mot rusmiddelomsetning, for å nevne noe. Dette medlem kan ikke se at det er nødvendig med økte overføringer til kriminalitetsbekjempelse dersom de bevilgningene som faktisk er foretatt ble effektivt og målrettet brukt. Dette medlem ser det som både ønskelig og naturlig at det offentlige politiet suppleres med private vakttjenestetilbud, da dette øker tilbudet til publikum og fører til effektivitet gjennom konkurranse. Kanskje kan man da få oppleve at politiet og dets organisasjoner også utenom de anledninger økte bevilgninger til etaten og tjenestemennenes lønns- og arbeidsvilkår står på dagsorden, og de er i behov av opinionens sympati, evner å levne hverdagskriminalitet en tanke.

       Dette medlem ser at dagens narkotikapolitikk er feilslått. Den fører til en nedverdigelse og forfølgelse av brukerne som ytterligere forverrer disses ofte svært vanskelige livssituasjon. Videre skaper forbudet et kunstig høyt prisnivå, noe som fremtvinger vinningskriminalitet som årlig løper seg til flere titalls milliarder kroner. Knappe offentlige ressurser kan nyttes svært meget bedre på bekjempelse av vinningskriminalitet enn på en håpløs kamp mot omsetning av narkotika, likeså kan ressursene brukes bedre på behandling og rehabilitering, enn på fengsel og straff. Dette medlem vil derfor gå inn for en legalisering av narkotika.

       Kamp mot kriminalitet må ikke føre til at staten tar i bruk virkemidler som truer det generelle personvern, privatliv og rettssikkerhet. Dette medlem vil således ta avstand fra etterforskningsmetoder som romavlytting og telefonavlytting, likeså tilfeldig sikkerhetssjekking på gaten, vilkårlige ransakinger og kontroller og dessuten sammenkoblinger mellom offentlige registre. Dette medlem stiller seg svært skeptisk til en norsk tilknytning til Schengenavtalen, og ser store prinsipielle betenkeligheter ved dette samarbeidet.

Helse- og sosialpolitikken

       Dette medlem mener at helsetjenester i det vesentligste bør kunne omsettes i et fritt privat marked. Det er naturlig at utviklingen går i retning av private helseforsikringer med en viss lovfestet minimumsstandard, samt offentlig støtte til de som ikke kan betjene en slik forsikring ved eget arbeide. Innenfor et offentlig helsesystem vil dette medlem gå inn for at det innføres fritt sykehusvalg over hele landet, og at finansieringen skjer ved stykkpris gjennom et DRG-system. Dette medlem er av den oppfatning at den pleie- og omsorgstjeneste som utføres i kommunene kan drives av private, og at kommunenes rolle skal innskrenkes til kontroll med tjenestene, og støtte til de som ikke har mulighet til å betale tjenesten selv. Bare gjennom fri omsetning av helsetjenester i et privat marked kan brukerne sikres innflytelse over tjenestenes kvalitet og omfang. Dette medlem er sterkt imot Regjeringens foreslåtte fastlegeordning.

       Dette medlem vil hevde at den i utgangspunktet positive integreringen av psykisk utviklingshemmede har fått et tilsnitt av prestisjekamp. Desentraliseringen må ikke skje mot brukernes og familienes ønske. De signaler som har kommet om utstrakt bruk av tvangsmidler i behandlingen gir også grunn til bekymring. Dette medlem vil advare mot at Regjeringen bruker psykisk utviklingshemmede til brikker i et helsepolitisk spill.

       Dette medlem mener det er fullstendig uakseptabelt at staten skal ha en moralsk rett til å styre voksne menneskers omgang og bruk av rusmidler. Bruken av rusmidler i seg selv er et privat anliggende, og dette medlem ser ingen grunn til å legge restriksjoner på omsetning eller reklame for slike produkter. Bekjempelse av rusmidler kan heller ikke føre til en oppheving av den private eiendomsrett, og dette medlem mener store deler av tobakkskadeloven bør endres.

Pensjoner

       Dette medlem ønsker på sikt en privatisering av pensjoner som i dag ligger under folketrygden. Den enkelte må gis reelt ansvar for egen alderdom gjennom oppsparing i obligatoriske, personlige konti hvor den enkelte har frihet til å velge den pensjonsløsning som best passer for dem. En slik obligatorisk privat ordning kan gjerne ha sitt motstykke i et offentlig alternativ i regi av eksempelvis Folketrygden for de som måtte ønske det. Vel og merke et alternativ som begrenser seg til en fast grunnpensjon. Tegning av og innbetaling til tilleggspensjoner bør under enhver omstendighet gjøres frivillig og bli ivaretatt av private forsikringsselskaper, banker mv. Statens primære rolle må på sikt begrenses til å garantere en grunnpensjon for de som selv ikke har kunnet spare opp en slik.

       Folketrygdens forpliktelser må selvsagt oppfylles i tråd med intensjonene, men ytterligere forpliktelser til å utbetale tilleggspensjoner bør ikke påløpe. De med lang gjenstående opptjeningstid og « nye » medlemmer i Folketrygden må imidlertid tidligst mulig gis de nødvendige signaler om at pensjon utover grunnpensjon må sikres privat.

       Omlegging av pensjonsordningen må ledsages av at avgiften til Folketrygden for grunnpensjon (for de som velger offentlig løsning) og eventuell øvrig helse- og trygdepremie gjøres inntektsuavhengig ved at det settes et tak for innbetaling som for eksempel tilsvarer gjeldende tak på Folketrygdens ytelser. Premien skal altså fremstå som en begrenset avgift på skatteseddelen, ikke som en progressiv bruttoskatt som i dag.

       Dette medlem vil uttrykke bekymring for de tendenser en ser i retning av samordning av pensjonsytelser, typisk mellom ytelser gitt fra Statens pensjonskasse og Folketrygden. Slike overgrep er egnet til å så berettiget tvil om Regjeringens og stortingsflertallets holdning til fremtidig samordning av private pensjonsordninger og folketrygdytelser/andre offentlige pensjonsytelser. Dette medlem tar skarp avstand fra all samordning av slike ytelser, og betrakter slike tiltak som regulært tyveri av folks sparepenger.

Utenrikspolitikken

       Dette medlem mener at internasjonal fred, velstand og sikkerhet best oppnås gjennom fri handel og fri ferdsel mellom landene. Kapitalismen har bragt velstand til alle samfunn der den er blitt implementert, og den er en nødvendig forutsetning for demokrati, som igjen er en fundamental stabilisator for de enkelte land. Demokratiske, kapitalistiske stater kriger ikke. Det bør derfor være et klart mål for norsk utenrikspolitikk å fremme disse to ideer i områder hvor de ikke allerede eksisterer.

       Rent konkret bør Norge ensidig oppheve sine diskriminerende kvoter og avgifter på varer, tjenester, kapital og arbeidskraft fra utlandet. Særlig for den økonomisk underutviklede del av verden vil det være av stor betydning å få tilgang til vestlige markeder. Norges bidrag alene vil neppe få stor betydning, og det bør derfor være en prioritert oppgave for Norge å fremme frihandel i alle internasjonale fora der dette er naturlig. Særlig WTO bør anvendes i kampen for full global frihandel.

       Dette medlem mener at mye av den bistand som i dag gis til andre land bidrar til å sementere irrasjonelle økonomiske og politiske strukturer. Bistand bør derfor i utgangspunktet kun gis som nødhjelp. Innenfor dagens system er det naturlig at det stilles klare krav til at menneskerettigheter respekteres i land som mottar norsk bistand. Den hjelp som gis må være hjelp til selvhjelp, og ikke ta form av subsidiering av ulønnsomme foretak. Åpning av vestlige markeder er den beste hjelp som kan gis, og dette medlem anser det som unaturlig å hindre land i å konkurrere gjennom prisen på arbeidskraft. Dette medlem anser begrepet « sosial dumping » som fordekt proteksjonisme, hvor den primære hensikt er å beskytte ineffektiv industri i de rike landene.

       Det er naturlig at Norge i den nåværende internasjonale situasjon opprettholder et godt og nært forhold til være allierte. Dette medlem anser Norges deltagelse i NATO som fundamental for vær sikkerhet og utenrikspolitiske handlefrihet i overskuelig fremtid. Alle selvpålagte begrensninger i det militære samarbeid med være allierte er egentlig bare til ulempe for ivaretagelsen av egen sikkerhet, og bør derfor avvikles. Dette medlem mener at det ikke vil være riktig av Norge å nekte andre land den beskyttelse og trygghet vi selv har nytt godt av i snart femti år, og vil derfor støtte en utvidelse av NATO til å omfatte tidligere østblokk-stater. Det må være en forutsetning for en slik utvidelse at nye medlemsland er stabile, markedsøkonomiske demokratier med sikker sivil styring over de væpnede styrker og som dessuten utviser respekt for menneskerettighetene.

       Dette medlem ser handel som det beste middel til et godt naboskap, og vil særlig prioritere en mere åpen handelspolitikk overfor der tidligere kommunistlandene. For Norge er det særlig viktig med et godt forhold til Russland, og økt økonomisk aktivitet i nord, gjennom frihandel, er etter dette medlems oppfatning det beste middel til avspenning og samarbeide.

       Det nordiske samarbeidet slik det foregår i dag har utspilt sin rolle, og dette medlem mener derfor at Nordisk Råd bør nedlegges.

       Dette medlem tar til etterretning at det norske folk i folkeavstemning har avvist medlemsskap i den Europeiske Union. Avvisning av medlemsskap er forsåvidt ikke dramatisk, men det fordrer at Norge finner andre og tilfredsstillende kanaler for dialog og medinnflytelse. EØS fungerer på et vis, men denne pitaren er etter siste opptaksrunde i EU såvidt spinkel at en neppe er dristig om en spår at dens betydning over tid trolig vil svekkes ytterligere. Det vil kunne bli dramatisk for Norge i forhold til det desidert viktigste marked for norske eksportprodukter.

       Den Europeiske Union er slett ikke dette medlems modell for drømmesamfunnet. Til en viss grad er grunntanken bak unionen tvert imot å verne seg mot impulser, handel og konkurranse utenfra, altså det motsatte av dette medlems mål om full global frihandel. Det er allikevel slik at det geografiske området som utgjør unionen er det udiskutabelt viktigste marked for norsk eksport, og at en derfor realpolitisk må forholde seg til denne. I dette ligger også at en må ha som mål mulighet for deltagelse, innflytelse og dermed mulighet for å endre de forhold man uansett blir påvirket av, men er uenig i. Utenfor vil Norges innflytelse være marginal. Dette medlem kan vanskelig se at man samlet sett kan ivareta Norges interesser på bedre måte enn gjennom senere å igjen søke om opptak som medlem i den Europeisk Union.

       I forhold til norsk deltagelse i Schengenavtalen vises det til omtale under avsnitt om kriminalitetsbekjempelse ovenfor.

Forsvar

       Dette medlem er av den oppfatning at det er galt å forsvare demokrati og menneskerettigheter gjennom et system basert på tvang og trusler. Dette medlem ønsker derfor å oppheve den alminnelige verneplikten, og erstatte denne med et vervet forsvar og en frivillig mobiliseringsstyrke. Dette medlem mener den militære utvikling også skulle tilsi at det norske forsvar dreies mer i retning av høyt utdannede yrkessoldater med avansert utstyr enn en stor mengde lett utstyrte og lett trente tvangsutskrevne. Det norske forsvaret er trolig minst like modent for økonomisk effektivisering som resten som resten av statsapparatet, og dette medlem ser ingen grunn til at forsvarsutgiftene skal øke som følge av en slik omlegging.

Næringspolitikk

       Dette medlem er tilhenger av en nøytral men aktiv næringspolitikk, hvor all innsats rettes inn mot gode og konkurransedyktige rammevilkår for næringsvirksomhet fremfor bruk av selektive støtteordninger og subsidier. Ved bruk av overgangsperioder av ulik varighet bør all næringsstøtte utfases. Det må også gjelde støtte til landbruket, kraftkrevende industri og verftsnæringen. Utfasingen bør starte i høykonjunktur som nå, da omstillingen med det vil bli mindre smertefull.

       Eventuelle politiske mål det er flertall for, eksempelvis opprettholdelse av hovedlinjene i bosettingsmønsteret, må evt. søkes løst med generelle, næringsnøytrale politikkinstrumenter. Det må påpekes at hovedmotivet for næringsvirksomhet er å skape verdier, ikke som mange later til å tro, for at folk skal ha en beskjeftigelse. Arbeidskraften er én av flere innsatsfaktor i verdiskapningen, altså i denne sammenheng et middel og ikke et mål.

       Dette medlem viser til at det fra mange hold anføres at subsidiert virksomhet i andre land nødvendiggjør at det samme skjer i Norge « for å sikre like betingelser ». Det er i denne sammenheng verd å hitsette følgende fra Nasjonalbudsjettet 1997, side 161:

« Det har vært argumentert med at støtteordninger til enkeltnæringer i andre land nødvendiggjør støtte til tilsvarende norsk konkurranseutsatt virksomhet, for å hindre at norske produkter blir utkonkurrert av utenlandsk produksjon. Ut fra verdiskapningshensyn er ikke dette i utgangspunktet noe godt argument for å opprettholde eller innføre støtteordninger i Norge. Så lenge andre land kan antas å opprettholde støtten på mer varig basis, kan det isolert sett være et bedre alternativ å benytte anledningen til å kjøpe subsidierte varer, i stedet for å skjerme seg mot en slik inntektsoverføring fra utlandet. Subsidier til eksportnæringer vil, dersom de slår ut i lavere priser, dessuten føre til at en del av støtten kommer utenlandske kjøpere til gode. »

       Dette medlem finner departementets omtale å være svært presis og treffende. Å konkurrere om etablering av slik virksomhet gjør oss alle fattigere. Øding av ressurser med mange og fornuftige alternative anvendelsesområder.

9. Forslag fra mindretall

Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 1

       Sykelønnsordningen opprettholdes og arbeidstakere skal sikres full lønn fra første dag under sykefravær.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til strategier og virkemidler som tar sikte på statlige oppkjøp av bedrifter med spesiell samfunnsmessig betydning som er truet av utenlandske oppkjøp, nedleggelser eller utflagging.

Forslag 3

       Stortinget legger til grunn at staten opprettholder sin aksjemajoritet i Den norske Bank og Kreditkassen.

Forslag 4

       Stortinget ber Regjeringen fremme en handlingsplan mot fattigdom som tar sikte på å omfordele fra de ca 10 % rikeste til de ca 10 % fattigste i Norge.

10. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til meldingen og til det som står foran og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

       Den foreløpige innstilling om St.meld. nr. 4 (1996-1997) - Langtidsprogrammet 1998-2001 - vedlegges protokollen.

Oslo, i finanskomiteen, den 26. mai 1997.

Bjørnar Olsen,	Per-Kristian Foss,
leder og ordfører.	sekretær.