1. Plattform

1.1 Sammendrag

       Kommunal- og arbeidsdepartementet legger fram en stortingsmelding som omhandler utviklingen av det flerkulturelle Norge og utfordringer knyttet til mangfold og fellesskap, deltakelse og integrering. Meldingen er utarbeidet parallelt med « Langtidsprogrammet for perioden 1998-2001 » og tar utgangspunkt i og utdyper innvandringsspørsmål der. I meldingen foretas det en videreutvikling av overordnete mål og prinsipper i St.meld. nr. 39 (1987-1988) Om innvandringspolitikken jf. Innst.S.nr.5 (1988-1989). Dessuten utfyller den nye meldingen drøftingen av den innenlandske flyktningepolitikken i St.meld. nr. 17 (1994-1995) Om flyktningepolitikken. Hovedprinsippene i flyktningepolitikken fikk bred politisk tilslutning i Stortinget jf. Innst.S.nr.180 (1994-1995).

       Som utgangspunkt for Regjeringens politikk vises det i meldingen til følgende:

-	Kulturelt mangfold er berikende og en styrke for fellesskapet.

-	Det må legges til rette for åpenhet og dialog, samhandling og nyskaping.

-	Rasisme og diskriminering er i strid med våre grunnleggende verdier og må motarbeides aktivt.

-	Innenfor rammen av norsk lov og grunnleggende menneskerettigheter har alle innbyggere rett til å hevde sine verdier, følge kulturelle tradisjoner og praktisere sin tro.

-	Alle, uansett bakgrunn, skal ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser.

-	Likestilling, deltakelse og integrering er en forutsetning for at samfunnet skal få full nytte av innvandreres ressurser og erfaringer.

-	Sosiale forskjeller skal motvirkes.

-	Særtiltak er nødvendig på noen områder for å dekke særlige behov eller fordi det er i fellesskapets interesse.

-	Tiltak som gir personer med innvandrerbakgrunn et bedre utgangspunkt for deltakelse i arbeidslivet, skal prioriteres.

-	Alle tiltak skal være like tilgjengelige for kvinner som for menn.

-	Gjeldende politikk med sikte på begrenset og kontrollert innvandring ligger fast.

       Sentrale innsatsområder i meldingen er:

-	Arbeid mot rasisme og diskriminering,

-	bedre norskopplæring for barn, unge og voksne kvalifisering for arbeidslivet.

1.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Roger Gudmundseth, Anneliese Dørum, Eirin Faldet, Rolf Terje Klungland, Rune E Kristiansen og Leif Lund, fra Senterpartiet, Eva Lian, Morten Lund og Terje Riis-Johansen, fra Høyre, Tore A Liltved og Arild Lund og fra Kristelig Folkeparti, Ola T Lånke, vil ta utgangspunkt i at det norske samfunn i dag består av mennesker med ulik hudfarge og ulik etnisk og kulturell bakgrunn. Dette innebærer at det norske samfunn består av mennesker som er ulike på en rekke felt. Integrering dreier seg om å muliggjøre et fellesskap tross forskjeller. Tidligere har sosiale forskjeller, kjønnsforskjeller eller forskjeller knyttet til psykisk eller fysisk funksjonsnivå stått sentralt i diskusjonen om integrering. I dagens integreringsdebatt rettes søkelyset ofte mot forskjeller mellom mennesker med ulikt etnisk opphav. Utfordringen og målet er imidlertid det samme: Å danne et solidarisk og demokratisk fellesskap der alle hører med.

       Flertallet har merket seg at Regjeringen slår fast at det norske samfunn har vært og i økende grad vil være flerkulturelt. Flertallet er enig i det, men vil samtidig understreke at det flerkulturelle samfunn først og fremst gjør seg gjeldende i de store byene og spesielt i Oslo. Dette innebærer at det flerkulturelle innslaget er svært forskjellig rundt om i landet vårt.

       Komiteen vil peke på at det norske samfunn på grunn av en periode med sterk arbeidsinnvandring og som resultat av økte flyktningsstrømmer, er blitt mer flerkulturelt. I fremveksten av dette mer flerkulturelle samfunnet, vil et tidligere ganske ensartet og homogent samfunn stå overfor utfordringer. Norsk lov og ulike vedtatte internasjonale konvensjoner angående flyktninger og menneskerettighetserklæringer gir veiledning og setter krav til oss som nasjon og som medmennesker.

       Komiteen vil slå fast at rasisme og diskriminering er i strid med våre grunnleggende verdier og de forpliktelser Norge har påtatt seg gjennom tilslutning til internasjonale konvensjoner.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil påpeke at dette ikke betyr et nei til ytringsfrihet omkring norsk innvandrings- og flyktningepolitikk. Det er viktig å sondre mellom ytringer og handlinger som er rasistiske og diskriminerende og kritiske ytringer om norsk innvandrings- og flyktningepolitikk.

       Komiteen er enig med Regjeringen i at innenfor rammen av norsk lov og grunnleggende menneskerettigheter har alle innbyggere, uansett opprinnelse, rett til å hevde sine verdier, følge kulturelle tradisjoner og praktisere sin tro. Det er viktig å understreke at disse rettigheter begrenses av norsk lov og grunnleggende menneskerettigheter. Komiteen viser til sin tidligere merknad i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 17 (1994-1995) Om flyktningepolitikken, jf. Innst.S.nr.180 (1994-1995) der følgende ble uttalt:

« Komiteen mener respekt for andres kulturer må stå sentralt, men at toleransen er meningsløs dersom den ikke setter grenser særlig i forhold til overholdelse av menneskerettigheter. Det betyr at flyktninger og innvandrere må finne seg i enkelte begrensninger i forhold til sin kultur og tradisjoner dersom disse strider mot norsk lov og menneskerettighetene. »

       Komiteen mener det er viktig å få dette klart frem gjennom informasjonen til innvandrerne og flyktningene tidligst mulig. Slik informasjon vil kunne hindre konflikter og øke mulighetene for å løse eventuelle misforståelser eller motsetninger slik regjeringen sier det i meldingen:

« Praktiske løsninger på eventuelle konflikter må finnes gjennom dialog, gjensidig tilpasning og demokratiske prosesser som minsker risikoen for maktmisbruk. »

       Komiteen har merket seg at Regjeringen ikke har noen planer om å endre gjeldende politikk som er begrenset og kontrollert innvandring til Norge, men at den løpende vurderer regelverk og praksis.

       Komiteen har merket seg de mål og prinsipper Regjeringen har for integrasjonsprosessen og det flerkulturelle samfunn, og at disse i hovedsak bygger på allmenne og vedtatte demokratiske prinsipper. Dette kan kort sammenfattes i følgende: Alle, uansett bakgrunn, skal ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, har også merket seg at meldingen foretar en viktig grenseoppgang mellom begrepene « integrering » og « assimilering ».

       Flertallet er enig i at det er viktig å signalisere at innvandrere innen visse rammer kan føre videre kulturell eller religiøs egenart, og at tiltak med sikte på å presse innvandrere eller andre til å gi opp særpreg for å bli mest mulig lik majoriteten representerer en uheldig assimileringspolitikk.

       Etter flertallets oppfatning har integrering et videre siktemål enn å oppnå full likestilling. Integrering er noe som omfatter hele samfunnet og beskriver mer hva slags samfunn vi vil ha enn å være en målsetting for et bestemt politikkområde. Integrering blir ofte oppfattet som innvandrernes ansvar, dersom det ikke lykkes blir det tilskrevet innvandrernes mangel på motivasjon og innsats. Etter flertallets mening er ansvaret for integrering en gjensidig forpliktelse som påhviler alle i samfunnet. Det må bety at ikke minst majoriteten må vise toleranse og gi rom for at en minoritet kan integreres i storsamfunnet.

       Flertallet viser videre til at det kan være vanskelig å måle integrering i samfunnet. Tilgjengelige statistikker og tallmateriale som forteller om arbeidsledighet, avhengighet av sosialhjelp m.v. vil lett lede til elendighetsbeskrivelser. Slike målinger fanger bare opp deler av virkeligheten og vil f.eks. ikke kunne si noe om det mestringspotensiale som er til stede. Samtidig vil heller ikke slike målinger kunne avdekke graden av isolasjon, savn, depresjoner m.v. som finnes. Flertallet vil derfor understreke behovet for mer nyansert kunnskap omkring integreringsproblemet og ikke minst også større forståelse når det gjelder innvandrernes opplevelse av egen integrering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at til tross for flere positive signaler, er meldingen lite konkret når det gjelder vilje til handling. Disse medlemmer mener at meldingen mangler en politisk vilje til å foreta en evaluering av situasjonen, og til å finne årsaker til forskjellene slik etniske minoriteter opplever dem i Norge.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti Børre Rønningen, mener at etnisk likestilling burde være et nøkkelbegrep i norsk minoritetspolitikk. Som et overordnet mål innebærer det at ingen skal stilles dårligere i samfunnet pga. etnisk opprinnelse. Dette medlem mener at målet må være et samfunn der ulikheter i utseende, tro eller kulturell bakgrunn ikke gir ulik mulighet til arbeid, utdanning og deltakelse i samfunnslivet. Både sosial og økonomisk resultatlikhet, politisk innflytelse samt juridiske rettigheter mht. kulturell og religiøs utøvelse står sentralt.

       Etnisk likestilling krever etter dette medlems syn en aktiv og målrettet politikk for å utjevne forskjeller mellom etnisk majoritet og minoritet. Etnisk likestilling skal også bidra i til å forhindre diskriminering av minoriteter.

       Begrepet integrering er et sentralt element i Regjeringens politikk. Dette medlem mener at integrering slik begrepet anvendes i norsk politikk er lite fruktbar for å bedre situasjonen for minoritetene. Integrasjon forstås som en prosess som ikke tydeliggjør hvilket mål som etterstrebes. Dessuten tar integrering utgangspunkt i den etniske majoritetens interesser, det er disse minoritetene skal integreres i. Dette medlem mener at integrering alene ikke er en adekvat tilnærming til å nå målet om etnisk likestilling.

       Dette medlem ser som et mål et samfunn preget av mangfold, hvor individer og grupper, tilhørende såvel majoritet som minoritet, kan utøve sin egen kultur, religion og sine verdier.

       Dette medlem vil peke på at det etterhvert er grundig dokumentert at etniske minoritetsgrupper i Norge generelt har dårlige levevilkår, og at det eksisterer en systematisk forskjell mellom etniske minoriteter og etniske nordmenn i så henseende. Seinest er denne viten blitt bekreftet av « Levekårsundersøkelsen » utarbeidet av Statistisk Sentralbyrå (SSB).

       Blant de viktigste faktorer er:

-	Arbeidsledighet, der arbeidsledigheten blant etniske minoritetsgrupper er opp til fem seks ganger så høy som blant etniske nordmenn.

-	Inntektsforskjeller, der etniske minoriteter i stor grad er konsentrert om bunnsjiktene i det norske arbeidsmarkedet.

-	Boforhold, der det store flertall blant etniske minoriteter bor i dyre og trange utleieboliger. FAFO har regnet ut at det koster minst kr  500 i måneden i økte boligutgifter å tilhøre en etnisk minoritet.

       Utviklingen går dessuten i retning av at levekersforskjellene mellom etniske minoriteter og nordmenn er økende. Forskning fra SSB og FAFO tyder klart pe at avgjørende årsaker til denne utviklingen er etnisk diskriminering og en generell nedbygging av offentlige velferdstilbud, f.eks. i form av nedlegging av fritidstilbud for ungdom og mangel på rimelige barnehageplasser.

       Et samfunn med økende sosiale og økonomiske forskjeller, hvor grupper opplever utestenging som følge av etnisk eller religiøs bakgrunn, kan etter dette medlems syn lett utvikle seg til et samfunn med sterke sosiale spenninger. En slik utvikling er ingen tjent med. Dette medlem vil gjennom særskilte tiltak motarbeide at en slik utvikling fortsetter og forsterkes.

       Et alvorlig ankepunkt ved meldingen er etter dette medlems syn at Regjeringen i alt for liten grad viser vilje til å analysere de grunnleggende årsaker til at levekårsforskjellene er så tydelige som de er.

       Dette medlem vil peke på at undersøkelsene fra FAFO og SSB viser at etniske minoriteter sjøl oppfatter at de blir diskriminert, ikke minst når det gjelder mulighetene til innpass på arbeidsmarkedet. Samtidig er ikke bildet entydig negativt. F.eks. viser de samme undersøkelser at mennesker med minoritetsbakgrunn i like stor grad som nordmenn flest er interessert i å skaffe seg en jobb og i å kunne forsørge seg og sine.

       Dette medlem vil også peke på at forskning viser at barn med minoritetsbakgrunn generelt klarer seg like bra på skolen som barn av etnisk norske foreldre med samme utdanningsmessige bakgrunn. Undersøkelser har også vist at det er flere som benytter bibliotekene blant barn med etnisk bakgrunn enn det er blant etniske nordmenn. Det er også påvist (SSB, Samfunnspeilet 2/95) at flere studenter med minoritetsbakgrunn fullfører hovedfagsstudier enn etniske nordmenn.

2. Internasjonale forhold

2.1 Sammendrag

       Departementet viser til at det midt på 1990-tallet bodde rundt 125 millioner mennesker i et annet land enn de ble født i. Mesteparten av den internasjonale migrasjonen skjer mellom land utenfor OECD-området. Utvandringen skyldes både befolkningspresset i fattige land, søken etter arbeid og bedre levekår og flukt fra krig, undertrykking, sult og miljøkatastrofer. Hovedtrekkene i innvandringen til Norge er ganske lik den utviklingen man har sett i andre OECD-land de siste to tiårene. Innvandringen økte fra begynnelsen av 1980-tallet, mye på grunn av økt ankomst av asylsøkere og flyktninger. Etter 1992-93 har innvandringen stagnert eller avtatt i de fleste av landene.

       Internasjonalt pågår det et betydelig samarbeid, både på det globale og det regionale plan, om reguleringen av migrasjon og om innvandreres situasjon med vekt på rettigheter. En rekke land står overfor felles utfordringer på området, og utveksling av kunnskaper og erfaringer er derfor til gjensidig nytte. Samarbeidet har på enkelte områder resultert i internasjonale avtaler der landene forplikter seg til å respektere nærmere angitte normer og prinsipper. Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter ble vedtatt 1966 og er folkerettslig bindende for de stater som har ratifisert dem, blant dem Norge. Rettighetene som følger av konvensjonene anses som universelle; de skal sikres for alle personer som befinner seg på statenes territorier uten forskjellsbehandling av noe slag. Videre skal statene sikre adgang til effektive rettsmidler for alle som mener seg krenket.

       Regjeringen ser positivt på det utstrakte internasjonale samarbeidet som har utviklet seg på innvandringsområdet. Samlet sett har det bidratt til å bedre kvaliteten i de enkelte lands innsats overfor innvandrere og flyktninger. Nye prinsipper og retningslinjer er utviklet og har fått økt tilslutning. De enkelte lands erfaringer med praktiske tiltak overfor innvandrerbefolkningene er blitt spredt til gjensidig nytte.

       Regjeringen mener at hensiktsmessigheten ved dagens samarbeidsmønster må vurderes fortløpende. Det er åpenbare farer for dobbeltarbeid. På den annen side bør man være åpen for at ulike tilnærminger til de samme spørsmålene kan være fruktbare. I tillegg til det globale samarbeidet er det behov for samarbeid regionalt og mellom såkalte likesinnete land.

       I tida framover vil Regjeringen legge vekt på det nordiske og det europeiske samarbeidet, i første rekke arbeidet i Europarådet. På flyktningområdet tillegges samarbeidet med UNHCR vekt. Det er også viktig å følge det internasjonale arbeidet for menneskerettigheter og mot diskriminering på grunnlag av hudfarge, avstamning eller nasjonal eller etnisk opprinnelse.

2.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, har merket seg at migrasjonsstrømmene (vandringsstrømmene) både går mellom forskjellige verdensdeler og mellom land i samme verdensdel. Migrasjonen til Vest-Europa går først og fremst fra Øst-Europa og Nord-Afrika.

       Flertallet har også merket seg at innvandringen til Norge utgjør ca 1 % av innvandringen til Vest-Europa i perioden 1980 til 1992 og at dette samsvarer med at Norges befolkning utgjør 1 % av befolkningen i Vest-Europa. Det kan derfor ikke hevdes at Norge har vært spesiell liberal eller spesiell restriktiv i sin innvandringspolitikk. Det fremkommer også at det er flyktninger som utgjør hovedinnvandringen til Norden, ikke mennesker som primært søker arbeid.

       Flertallet vil understreke at fordi innvandringspolitikken til tider har variert fra land til land i Vest-Europa , er det viktig at denne blir tilnærmet harmonisert. Land som innfører sterke reguleringer eller stenger sine grenser for innvandring, skyver innvandringen over til andre og mer åpne land. Det har derfor internasjonalt blitt drøftet å innføre avtaler om byrdefordeling mellom landene uten at dette har ført frem.

       Flertallet er enig med Regjeringen i at Norge vanskelig kan føre en innvandringspolitikk som i betydelig grad avviker fra den andre land i Vest-Europa fører. Det er av meget stor betydning at vi fører en innvandringspolitikk som den innfødte norske befolkning har forståelse for og aksepterer. Blir motsetningene for store mellom folk og styresmaktene på dette området, vil det kunne skape konflikter og skade våre integreringsmål.

       Flertallet har merket seg det internasjonale rammeverk som gjelder på det innvandringspolitiske området. Dette rammeverket er basert på demokratiske prinsipper og understreker sterkt menneskerettigheter og likestillingsaspekter.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil slå fast at vi lever i en verden der mennesker i økende grad flytter på seg gjennom livet, både innenfor et lands grenser og over landegrensene. Stadig flere vil komme til å leve deler av sitt liv i et annet land enn der de er født. Mennesker flytter på seg for å søke arbeid, utdanning og nye muligheter, for å leve sammen med sine nærmeste eller fordi de er tvunget på flukt. Antall flyktninger i verden øker. Krig, undertrykkelse, forfølgelse, sult og miljøkatastrofer er blant årsakene til at mennesker må flykte. Massefluktsituasjoner fra krig og statsoppløsning er et stadig mer framtredende trekk i bildet av dagens flyktningesituasjon.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil også understreke nødvendigheten av et nært samarbeid med andre land i Norden og Europa om innvandringspolitikken, men mener likevel ikke at norsk innvandrings- og asylpolitikk kan bedømmes alene på bakgrunn av sammenlikningstall med andre land.

       Disse medlemmer vil vise til at praktiseringen av regelverket i Utlendingslovgivningen er blitt strengere de senere år. Dette har ført til at stadig færre har fått innvilget asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Innskjerpingen i forhold til regelverket har skjedd i en tid da menneskerettighetssituasjonen i verden er blitt ytterligere forverret og hvor stadig flere er drevet på flukt.

       Det primære utgangspunkt for asyl- og flyktningpolitikken må etter disse medlemmers oppfatning være den faktiske situasjon i verden omkring oss og det til enhver tid foreliggende behov for å gi beskyttelse til mennesker som er reelt forfulgt.

       Disse medlemmer vil understreke at Norge fortsatt må føre en human flyktning- og asylpolitikk basert på et ønske om å ta ansvar for mennesker som er på flukt.

       Disse medlemmer vil understreke at det må føres en flyktning- og asylpolitikk basert på humanitære tradisjoner og et ønske om å bidra til å ta ansvar for mennesker som er på flukt.

       Komiteen vil påpeke det skremmende i fremveksten av nynazistiske og nasjonalistiske strømninger i dagens Europa. Det er viktig at ansvarlige og demokratiske politikere ikke lar sine beslutninger bli påvirket eller styrt av slike ekstremistgruppers syn, men bygger sin politikk og sine avgjørelser på anerkjennelsen av alle menneskers likeverd.

       Komiteen mener det er viktig å samarbeide med våre naboland om innvandringsspørsmel og flyktning/asylpolitikken. Samarbeidet i Norden , innenfor alleuropeiske rammer som Europarådet og OSSE, og på globalt nivå gjennom ulike FN-tilkyttede organisasjoner, må videreføres. Basis for samarbeidet må være FNs flyktningkonvensjon og menneskerettighetserklæringene og -konvensjonene. Det må presiseres at et slikt samarbeid ikke må føre til kollektiv ansvarsfraskrivelse. Hvert enkelt land har et selvstendig ansvar for å føre en human og ansvarlig nasjonal flyktning- og innvandrerpolitikk.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at Schengen-konvensjonen forplikter deltakerne til å følge Genève-konvensjonen om flyktninger i sin asylbehandling og til å samarbeide med FNs Høykommisær for flyktninger. Flertallet viser videre til at medlemslandene i Schengen-samarbeidet står fritt til å føre den asyl- og flyktningepolitikk de ønsker. Det er for øvrig helt legitimt at en nasjon søker å hindre illegal innvandring til sitt territorium gjennom utøvelse av yttergrensekontroll: Schengen-avtalen bygger på et samarbeid landene imellom om denne kontrollen. Spørsmålene knyttet til Schengen-samarbeidet vil flertallet behandle i sin fulle bredde i forbindelse med St.meld. nr. 42 (1996-1997) om samtykke til ratifikasjon av avtale mellom Norge og Schengen-landene som Stortinget har til behandling denne våren.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil sterkt advare mot norsk tilslutning til Schengen-samarbeidet fordi dette bl.a. i praksis bygger opp høyere felles grenser mot flyktninger og asylsøkere. Når grunnelementet i Schengen-samarbeidet er fri bevegelsesfrihet for personer, er det viktig å understreke at dette bare gjelder mellom medlemslandene, og delvis bare for personer som er statsborgere i medlemsstatene. Det heter f.eks. i Schengen-avtalens art. 22 nr. 1 at:

« Utlendinger som har reist lovlig inn på en av konvensjonspartenes territorium, har plikt til å melde seg for vedkommende myndigheter i innreiselandet på de vilkår som hver konvensjonspart fastsetter. »

       Videre retter Schengens ulike elektroniske register seg spesielt mot registrering og kontroll av utlendinger, jf. f.eks. konvensjonens artikkel 96. Et vilkår for å fjerne grensekontrollen mellom statene er at de ytre grenser mot andre stater styrkes. Virkemidlene er bl.a. sterkere fysisk og elektronisk kontroll, felles visumpolitikk og sterkere transportøransvar.

       Disse medlemmer har spesielt merket seg at Schengen-avtalen hjemler avvising av asylsøkere uten realitetsprøving, jf. kapittel 7. Dette har blitt kraftig kritisert fra FNs Høykommisær for flyktninger (UNHCR). UNHCRs regionale representant for EU, Cecil Kpneou, sa i et foredrag 1. februar 1996:

« ...one of the original aims of the Schengen agreement and the Dublin Convention was to put an end to « refugee-in-orbit » situations by determining the appropriate country which should examine the asylum claim. However, it has turned out that many asylum-seekers now have to seek such protection outside the Schengen or EU territory, in countries which often do not provide effective protection. This can lead to chain deportations and, ultimately, to a violation of the fundamental principle of non-refoulement, the cornerstone of international refugee law. »

       Disse medlemmer har videre merket seg at EU-landene bede i EU- og Schengen-sammenheng arbeider for å harmonisere flyktning- og asylpolitikken, jf. f.eks. Schengen-konvensjonens « Felleserklæring om de enkelte staters asylpolitikk: Hver enkelt konvensjonspart skal utarbeide en oversikt over sin asylpolitikk med henblikk pe harmonisering. » Disse medlemmer vil advare mot at en harmonisering av asylpolitikken kan gjøre vernet for flyktninger og asylsøkere svakere enn det er i dag. For eksempel er det urovekkende at EU-landene i en felles holdning i ministerredet 23. november 1995 la til grunn en innsnevrende fortolkning av FNs flyktningkonvensjon som utelater fra flyktningbegrepet personer som har rømt fra sitt hjemland fordi myndighetene ikke klarer å verne dem fra forfølgelse fra tredjepart (en organisasjon eller gruppe i landet som statsmaktene ikke har kontroll over). Disse medlemmer har videre merket seg at EU-landene under den løpende regjeringskonferansen, som skal avsluttes i juni 1997, skal ta stilling til forslag om å integrere Schengen-avtalen fullstendig i EU. En integrering kan gjøre asyl- og flyktningpolitikken overnasjonal.

       Disse medlemmer vil sterkt advare mot Schengen-avtalens virkemidler for å hindre Norges selvstendige evne til å føre en asyl- og flyktningpolitikk i tråd med de menneskerettsidealer vi vanligvis legger til grunn, og vil sterkt fraråde Stortinget å ratifisere samarbeidsavtalen med Schengen-landene. Disse medlemmer vil i alle fall oppfordre Stortinget til å avvente vedtak til etter 17. juni, da EUs pågående regjeringskonferanse etter planen skal avsluttes.

3. Situasjonen i Norge

3.1 Sammendrag

3.1.1 Forhold til minoriteter

       Departementet viser til at verken norsk samepolitikk eller politikken i forhold til andre etablerte minoriteter er tema for stortingsmeldingen. En oppsummering av historiske hovedlinjer i tidligere minoritets- og innvandringspolitikk er imidlertid en tankevekkende del av bakgrunnen for hvordan vi kan møte utfordringene i dagens flerkulturelle samfunn.

       Departementet peker pe at samer, kvener, sigøynere (róma) og i noen grad tatere (reisende) og jøder oppfattes som etniske minoriteter i Norge. Med unntak av samer og delvis tatere har disse gruppene oppstått i Norge gjennom innvandring. Myndighetenes forhold til slike minoriteter var i utgangspunktet påvirket av forestillingen om at Norge som nasjonalstat ideelt sett skal bestå av ett folk med felles historie, språk, tro og kultur. I løpet av 1900-tallet har imidlertid forholdet til innvandring og kulturelt mangfold endret seg mye.

       I første halvdel av århundret var holdninger og politikk preget av nasjonsbygging, verdenskriger, revolusjonsfrykt og økonomiske krisetider. Norske myndigheter forsøkte å hindre innvandring av enkelte grupper som ble oppfattet som uønskete.

       Både innvandrere og minoritetsgrupper med tilhørighet i Norge ble i samme periode møtt med krav om fornorskning og ensidig tilpasning til storsamfunnet.

       Departementet viser til at det etter annen verdenskrig har det skjedd betydelige endringer i statens forhold til innvandrings- og minoritetsspørsmål. Med utgangspunkt i internasjonale, humanitære forpliktelser ble det utviklet en aktiv flyktningpolitikk. I tillegg til økt internasjonal innsats innebar det også organisert mottak av flyktninger i Norge. Samtidig ble arbeidsinnvandring gjort lettere. Det gjaldt særlig rundt 1970, da det var sterk etterspørsel etter arbeidskraft, fram til innføring av stopp i mye av arbeidsinnvandringen i 1975. Da familiemedlemmene til de nye arbeidsinnvandrerne fra land i Middelhavsområdet og Sør-Asia begynte å komme på 1970-tallet, ble det utformet en politikk med sikte på integrering, likestilling og deltakelse for innvandrere.

       Departementet peker på at selv om det er vesentlige forskjeller mellom de omtalte minoritetsgruppene, er det på et par viktige områder fellestrekk som har betydning for utformingen av en politikk for integrering i et flerkulturelt Norge. Stikkord her er beskyttelse mot rasisme og diskriminering, samt ivaretagelse av og videreutvikling av kulturelt og eventuelt religiøst særpreg.

3.1.2 Innvandring - regulering og kontroll

       Med hensyn til omfanget av innvandringen til Norge, viser departementet til at i perioden 1960 til 1975 var den gjennomsnittlige årlige nettoinnvandringen av utenlandske statsborgere til Norge mindre enn 3.000 personer. Det ble innført nye regler - den såkalte innvandringsstoppen - som skulle begrense arbeidsinnvandringen i 1975. Nettoinnvandringen hadde steget til over 5.000 i 1975, og lå omtrent på dette nivået det følgende tiåret.

       Fra og med 1986 økte antallet asylsøkere markant. Dette er hovedårsaken til at nettoinnvandringen av utenlandske statsborgere etter dette også økte. En topp ble nådd allerede i 1987. Da var nettoinnvandringen av utenlandske statsborgere i overkant av 15.000 personer. I perioden etter dette har nettoinnvandringen ligget på mellom 6.000 og 12.000 årlig.

       Fra 1986 til 1996 har det vært en nettoinnvandring på totalt 95.000 utenlandske statsborgere. Av disse har mer enn 60.000 personer hatt flukt som årsak til innvandringen. Det betyr at flyktninger og deres nære familiemedlemmer har stått for godt over 60 % av nettoinnvandringen til Norge det siste tiåret.

       Departementet påpeker at innvandringsregulering og utlendingskontroll ikke er tema for meldingen. Slik regulering og kontroll påvirker imidlertid hvor mange og hvilke grupper som blir innbyggere i det norske samfunnet, og får betydning for hvordan folk flest forholder seg til innvandring og mennesker med innvandrerbakgrunn. Regulerings- og kontrollpolitikken har også betydning for innvandrernes levekår og situasjon i Norge.

       Hovedprinsippene for reguleringen, slik den er nedfelt i utlendingslovgivningen, beskrives i meldingen ut fra ulike juridiske oppholdsgrunnlag. I tillegg omtales utlendingskontrollen ved innreise og internt i landet, som skal forebygge og avdekke ulovlig innvandring og opphold.

3.1.3 Innvandring og økonomi

       Departementet viser til at ECON Senter for økonomisk analyse har gjennomført en litteraturstudie med gjennomgang av forskning som er gjennomført om innvandring og økonomi i Vest-Europa, USA, Canada og Australia. Gjennomgangen viser at de ulike studiene ikke gir et entydig bilde av sammenhengen mellom innvandring og økonomi. Generelt tyder resultatene på at de økonomiske virkningene av innvandring vil variere over tid og mellom ulike land. Når innvandrernes yrkesdeltaking reduseres, er innvandring mindre økonomisk gunstig for innvandringslandet.

       Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) har gjennomført en undersøkelse hvor bruttonasjonalproduktet er fordelt på innvandrere og den øvrige befolkningen. Beregningene baseres på data fra Statistisk sentralbyrå (SSB) og gjelder 1993. Ifølge disse var bidraget fra innvandrere på om lag fire prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP). Analysen viser at det er avgjørende for resultatet hvor mange som er sysselsatt. Andelen sysselsatte innvandrere øker med lengden på botid i landet.

       Tallene viser at innvandrernes BNP-bidrag har en markert økning med økende botid. Materialet tyder dermed på at om forholdene legges til rette, vil innvandrerne etter hvert kunne bidra i tilsvarende grad som den øvrige befolkningen. Departementet mener at det er betydelige verdiskapningsressurser å hente ved å utnytte innvandrernes potensielle arbeidskraftressurser i større grad enn i dag.

       ECON Senter for økonomisk analyse har også gjennomført en studie som har hatt som formål å belyse hvilken innvirkning innvandring har på offentlige budsjetter. Prosjektet er avgrenset til å omfatte merinntekter og merutgifter i 1993 og baseres på data fra SSB. Gitt de metodiske forbehold som er lagt til grunn, viser beregningene at flyktninger medførte en nettoutgift for det offentlige på mellom 3,5 og 4 mrd. kroner i 1993. Øvrige innvandreres nettovirkning var om lag null, dvs beregnet merutgift og merinntekt var omtrent like store. Befolkningen som ikke er innvandrere, medførte en nettoutgift på 9,8 mrd. kroner. Når det er mulig for det offentlige å ha nettoutgifter på størstedelen av befolkningen, skyldes dette at betydelige inntektsposter er antatt upåvirket av innvandring og derfor ikke tatt med i beregningen (oljeinntekter, formuesinntekter og bedriftsskatter). Resultatet kan i hovedsak forklares ut fra forskjeller i yrkesaktivitet, alderssammensetning og botid i Norge.

       Departementet påpeker at høy verdiskapning og høy sysselsetting er et nødvendig fundament for Norges velferdspolitikk. Forholdene må derfor legges til rette for at alle som har mulighet for det, skal kunne delta i arbeidslivet. Regjeringen ser det som en viktig utfordring å forbedre innvandreres muligheter til å komme i arbeid.

3.1.4 Demografi og levekår

       Ved inngangen til 1996 bodde det vel 190.000 innvandrere, dvs utenlandsfødte som har utenlandsfødte foreldre, i Norge. Om lag 30.000 personer var født i Norge av innvandrerforeldre. I underkant av 60 % av innvandrerne kommer fra land i Asia, Afrika og Latin-Amerika.

       Hver sjette innvandrer i Norge pr. 1. januar 1996 kommer enten fra Sverige eller Danmark. Innvandrere fra Pakistan er den tredje største innvandrergruppen i Norge. De siste årene har det kommet mer enn 10.000 flyktninger fra Bosnia-Hercegovina. Dette har ført til at disse har blitt den fjerde største innvandrergruppen i Norge.

       Innvandrerne utgjør 4,4 % av den norske befolkningen. Blant innvandrerne er det mange unge voksne og svært få gamle.

       Undersøkelser av innvandreres levekår viser at bildet er svært sammensatt. Mens noen gruppers levekår er på linje med den øvrige befolkningen, har andre grupper en situasjon som er langt dårligere. Innvandrere fra Vest-Europa har bedre materielle levekår enn innvandrere fra ikke-vestlige land. Vestlige innvandrere er relativt høyt utdannet og har høy arbeidsinntekt. Familier med bakgrunn fra ikke-vestlige land har i gjennomsnitt lavere disponibel inntekt enn familier fra Norge og vestlige land. Innvandrere fra Afrika, Asia, Latin-Amerika og Øst-Europa har opplevd sterkt økende arbeidsledighet i perioden 1988-1995. Mens den samlede ledigheten i Norge har gått ned etter 1993, er det først i 1996 en mindre reduksjon i ledigheten blant innvandrere fra ikke-vestlige land.

       Innvandrere fra nordiske land er relativt jevnt fordelt over landet, mens personer fra andre europeiske land i større grad er bosatt i Oslo-området, Agder og Rogaland. Størst konsentrasjon er det blant innvandrerne fra Afrika, Asia og Latin-Amerika, hvor nesten halvparten er bosatt i Oslo. Innenfor Oslo bor ikke-vestlige innvandrere først og fremst i indre øst og i nye drabantbyer nordøst og sørøst i byen. Innvandrerne fra ikke-vestlige land bor sjeldnere i enebolig og oftere i blokk enn den øvrige befolkningen, og de bor trangere. De bor oftere enn andre i boligstrøk hvor de er utsatt for støy og forurensning, og i boligstrøk som oppfattes som belastende på grunn av hærverk og kriminalitet.

       Ikke-vestlige innvandrere har langt hyppigere kontakt med familie og naboer enn hva som er vanlig i den øvrige befolkningen. Blant innvandrerne fra ikke-vestlige land er det likevel en noe høyere andel som er sosialt isolerte og som føler seg ensomme enn i den øvrige befolkningen.

3.2 Komiteens merknader

       Komiteen har merket seg de utviklingstrekk Regjeringen beskriver i migrasjonen til Norge. Den har også merket seg beskrivelsen av forskjellige minoriteters problemer.

       Komiteen vil minne om at alle mennesker skal beskyttes mot diskriminering på bakgrunn av avstamning, hudfarge, trosbekjennelse, etnisk eller nasjonal opprinnelse.

       Komiteen har merket seg at innvandringen til Norge har endret seg over tid fra å være mer ren arbeidsinnvandring til gjennom det siste tiår å være mer preget av asylsøkere og flyktninger.

       Fra 1986 til 1995 har nettoinnvandringen vært 95.000 utenlandske statsborgere og av disse oppgav mer enn 60.000 personer flukt som årsak til innvandringen. Komiteen har også merket seg at innvandringen har blitt markert lavere fra slutten av 1993. Ser en på befolkningssammensetningen i Norge i dag, viser Statistisk Sentralbyrå tall for 1. januar 1996 at innvandrerbefolkningen i Norge utgjorde 5,1 % av den totale befolkningen. Flyktninger utgjør ca en fjerdedel av innvandrerbefolkningen. Blant flyktningbefolkningen er 74 % fra ikke-vestlige land. Blant den øvrige innvandrerbefolkningen er flertallet, 61 %, fra vestlige land, det vil si fra Europa minus Tyrkia, fra Nord-Amerika og Oceania.

       Komiteen vil understreke at det som i slik statistikk fremstår som « innvandrerbefolkningen » er en svært sammensatt gruppe, bestående av mennesker med høyst ulik bakgrunn og kulturell tilhørighet og med store variasjoner i årsak til innvandring til Norge og botid i Norge. Det er ikke rimelig å betrakte « innvandrerbefolkningen » som en ensartet gruppe. I vurderingen av politiske tiltak innen integreringspolitikken er det spesielt viktig å kunne skille mellom arbeidsinnvandring på den ene siden - mange av disse kom til landet før innvandringsstoppen ble innført i 1975 og har dermed lang botid og er godt etablert i Norge - og flyktninger på den andre siden.

       Komiteen mener det bør nevnes at fra 1. januar 1994 til april 1997 har 1.150 flyktninger fra Bosnia-Hercegovina vendt tilbake under myndighetenes tilbakevendingsprogram. Dermed er Norge det landet i Europa som har hatt flest tilbakevendte i forhold til antallet som opprinnelig kom.

       Komiteen viser til at ikke-vestlige innvandrere har langt hyppigere kontakt med familie og naboer enn hva som er vanlig i den øvrige del av befolkningen, samtidig som det blant innvandrere fra ikke-vestlige land også er en høyere andel sosialt isolerte og ensomme.

       Komiteen mener den tette sosiale kontakten mellom mennesker i innvandrermiljøer understreker viktige kvaliteter ved disse miljøene som det er viktig å bevare og videreutvikle i forbindelse med integreringsarbeidet.

       Komiteen vil også sterkt understreke behovet for mer kunnskap om hvem som faller utenfor de sosiale nettverkene og hva årsakene er. Dette vil ikke minst være viktig med tanke på forebyggende tiltak, nettverksbygging m.v. I denne sammenheng vil komiteen framheve det potensiale som kan ligge i en sterkere aktivering av frivillige organisasjoner, lag og foreninger i lokalmiljøene.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil vise til merknader om flyktningepolitikken fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti i Innst.S.nr.180 (1994-1995). Disse medlemmer vil vise til at regelverket og praktiseringen av reglene omkring asyl og opphold på humanitært grunnlag er blitt innskjerpet de seinere årene. Samtidig som denne innskjerpingen er skjedd, er menneskerettighetssituasjonen i verden forverret og stadig flere er på flukt. Disse medlemmer vil understreke at det må føres en flyktning- og asylpolitikk basert på humanitære tradisjoner og et ønske om å bidra til å ta ansvar for mennesker som er på flukt.

       Disse medlemmer vil spesielt framheve situasjonen for barn og barnefamilier på flukt som søker asyl her i landet.

       Disse medlemmer vil understreke at Norge må ta konsekvensen av at landets restriktive innvandringspolitikk medfører at flyktninger utgjør hovedtyngden av nye innvandrere til Norge. Flyktninger har en traumatisk og vanskelig bakgrunn. Dette gjør at de kan ha større problemer med raskt å komme i ordinært arbeid. De vil også ha større og spesielle behov mht. psykisk og fysisk helsetjeneste. Mottaksapparatet både sentralt og i kommunene må ta hensyn til dette. Det må bygges opp og opprettholdes en permanent beredskap og kompetanse på dette området.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, har merket seg at innvandrings- og flyktningepolitikken ligger fast, og at Regjeringen i hovedsak følger opp stortingsflertallets syn bl.a. slik det kom frem gjennom innstillingen til St.meld. nr. 17 (1994-1995). Flertallet viser til at Regjeringen uttaler at norske myndigheter har hatt og vil fortsatt ha god kontroll med innvandring. Kontrollmyndighetenes virksomhet er viktig av mange grunner, som for eksempel å sørge for at innvandringen skjer på lovlig vis og at oppholdstillatelse blir gitt på reelt grunnlag. Flertallet mener at kontrollen bør være av en slik art at kriminelle ikke får adgang til landet. Flertallet mener Regjeringen bør føre en meget streng politikk på dette området, noe som ikke minst vil gagne innvandrerne selv. Hver eneste alvorlige kriminelle handling som blir begått av en utenlandsk innvandrer, blir lett heftet til innvandrere som gruppe uansett hvor meningsløst dette er. Slik kriminalitet blir også utnyttet til økt fremmedfiendtlighet av rasistiske grupper og blant mennesker med fremmedfrykt og hang til generalisering.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke at kontrollmyndighetene i sitt arbeid alltid må bestrebe seg på å unngå å avvise mennesker som har rett til asyl. Mennesker som er reelle flyktninger, må få beskyttelse.

       Disse medlemmer mener imidlertid det er viktig å styrke arbeidet for å hindre at internasjonal kriminalitet får fotfeste i Norge bl.a. gjennom tiltak mot illegal innvandring. Det bør derfor settes inn mer metodisk arbeid for å få stoppet den illegale innvandringen. Den illegale trafikken har ofte også forbindelser til internasjonale kriminelle organisasjoner og kan fremfor alt bare bekjempes gjennom samarbeid i internasjonale fora.

       Disse medlemmer viser til at slik innvandring medfører økt kriminalitet og øker intoleransen overfor innvandrere. Dette vil bidra til å bremse integreringsbestrebelsene.

       Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å sette inn mer metodisk arbeid for å få kartlagt og stoppet den illegale innvandringen til Norge, samtidig som det internasjonale engasjementet på dette feltet styrkes. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at dagens grensekontroll fortsatt må opprettholdes som en viktig del av det kriminalitetsforebyggende arbeidet.

       Disse medlemmer vil samtidig understreke at den restriktive asylpolitikken som nå føres i de europeiske land er en av årsakene til at mange flyktninger med reelt beskyttelsesbehov faller i hendene på internasjonale menneskesmuglere eller på annen måte ser seg tvunget til å bruke illegale metoder for å oppnå asyl i et vestlig land. Dette forhold må ikke overses i arbeidet med å finne metoder for å bekjempe menneskesmugling.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil også sterkt understreke at Norge kontinuerlig må arbeide med å forbedre det internasjonale kontaktnettet for å sikre at bakgrunnsopplysninger som brukes ved vurderingen av asylsøknader bygger på sikre kilder og er så korrekte som mulig.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen arbeide for at Norge gjennom internasjonale samarbeidsfora bidrar til at både det internasjonale samfunn og enkeltstater tar ansvar for at mennesker med reelt beskyttelsesbehov får dekket dette gjennom legale kanaler, slik at illegal innvandring begrenses. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, har merket seg at vilkårene for å få arbeidstillatelse ligger fast. Det synes som lov med forskrifter er vel egnet til å regulere arbeidsinnvandringen.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, vil peke på at Norge til tider har åpnet for arbeidsinnvandring bl.a. på grunn av sterk etterspørsel etter arbeidskompetanse landet ikke har hatt eller ikke har hatt nok av. I dag har Norge knapphet på kompetent arbeidskraft innen flere yrker og profesjoner. Særlig er det stor mangel på arbeidskraft innen deler av helsevesenet, men også deler av næringslivet opplever problemer med å få tak i kompetent arbeidskraft.

       Dette flertallet vil minne om at befolkningsutviklingen i Norge kan føre til et prekært behov for arbeidskraft. Det er derfor svært viktig at vi ikke vedtar lover og forskrifter som stenger helt for arbeidsinnvandring.

       Dette flertallet vil vise til at Stortinget nylig vedtok norsk tilslutning til den eruropeiske stillingsbasen EURES. Denne gir arbeidsgivere i Norge adgang til å søke etter kompetent arbeidskraft innen EØS-området.

       Dette flertallet vil understreke at en god og vellykket integreringspolitikk kan gi positive virkninger i arbeidet med å hente inn arbeidskraftressurser vi har mangel på nå og i fremtiden.

       Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, understreker sterkt at det må tas menneskelige hensyn i forhold til flyktningers familier. Dette flertallet har merket seg at Regjeringen i meldingen vil fjerne kravet om økonomisk underhold slik at gjenforening med ektefelle og barn også kan skje de tre første årene for personer med opphold på humanitært grunnlag og støtter dette.

       Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at utgangspunktet i utlendingsloven er at det kreves økonomisk underhold ved familieinnvandring selv om det er gjort unntak i forskrift for asylanter. Regjeringens forslag angående personer med tillatelse til opphold på humanitært grunnlag vil bety nye utfordringer for kommunene både når det gjelder å skaffe boliger og å tilføre tilstrekkelig med ressurser. Statistikk for årene 1992 til og med 1995 viser at mens 168 personer fikk asyl og flyktningestatus ble 4.477 personer innvilget opphold på humanitært grunnlag. Ved å tillate familiegjenforening uten betingelser om underhold, vil sosialutgiftene kunne øke dramatisk og den enkelte person som har fått opphold på humanitært grunnlag, blir fratatt en motivasjon for å lære seg norsk og skaffe seg arbeid hurtigst mulig. Her ligger en åpenbar mulighet til sosialklientifisering. Disse medlemmer vil vise til sitt forslag i Innst.S.nr.180 (1994-1995) og fremmer likelydende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å stramme inn kriteriene for opphold på humanitært grunnlag for å kunne øke kvoten for overføringsflyktninger. »

       Komiteen tar til etterretning at Justisdepartementet sammen med Utlendingsdirektoratet gjennomgår gjeldende visumpraksis og at særlig visumadgangen for nær familie vil bli vurdert lettet. Det er viktig at kontrollen med innreise og utreise er effektiv.

       Komiteen viser til at botid er en av flere relevante faktorer for større yrkesdeltakelse. Komiteen mener det bør være en prioritert oppgave å forkorte tiden fra en person får oppholdstillatelse til vedkommende person blir yrkesaktiv. På denne måten vil innvandrere og flyktninger kunne gi økt bidrag til verdiskapningen i samfunnet og til norsk økonomi, men ikke minst vil levekårene kunne forbedres og integreringsprosessen styrkes. Komiteen viser til det logiske at nettobidraget til norsk økonomi fra innvandrere og flyktninger øker når etterspørselen etter arbeidskraft er stor. Det er nok å vise til at pakistanske arbeidsinnvandrere på 70-tallet gikk rett inn i arbeid og hjalp Norge med arbeidskraft i en prekær situasjon. Komiteen vil også vise til tall fra Statistisk Sentralbyrå og beregninger som er foretatt av ECON, Senter for Økonomisk Analyse. Disse viser at Norge står foran en periode med faretruende knapphet på ung arbeidskraft. Tall fra SSB viser en kraftig nedgang i fødselstallet fra 60.000 i 1969 til 49.000 i 1983. Som tidligere påvist har vi alt i dag en situasjon både i tjenesteytende yrker og i mange næringer hvor mangelen på kompetent arbeidskraft er minusfaktorer som hemmer virksomhetene og mulig vekst. Faktum er at Norge ikke har tilstrekkelig med arbeidskraft og søker inn arbeidskraft fra utlandet, først og fremst fra våre naboland. Denne situasjonen med et alvorlig underskudd på etterspurt og kompetent arbeidskraft kan forsterke seg. Dersom vi makter å føre en god integreringspolitikk, vil det være lettere å hente inn den arbeidskraft vi eventuelt vil ha behov for i fremtiden. Komiteen vil understreke at høy verdiskapning, god tilgang på kompetent arbeidskraft og høy sysselsetting er et nødvendig fundament for Norges velferdspolitikk.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Næringslivets Ukeblad av 2. mai 1997 og til følgende uttalelse fra NHOs direktør Karl Glad:

« La Manpower, Norsk Personal og andre private vikarbyrå ta seg av de 3.000 velkvalifiserte innvandrerne som ikke får jobb. Det nytter ikke med arbeidsformidlingen, den er for passiv og lite markedsorientert. »

       Disse medlemmer mener arbeidsformidlingsmonopolet bør avskaffes og at alle arbeidslediges sjanse til å komme i jobb vil øke dersom arbeidsformidling blir konkurranseutsatt. Disse medlemmer er enig med Karl Glad i at en slik avmonopolisering av arbeidsformidlingen også vil være til arbeidsledige innvandrere- og flyktningers fordel. Videre viser disse medlemmer at Stortingets flertall flere ganger har stemt ned Høyres forslag om å tillate privat arbeidsformidling, og at dette flertallet gjennom sin stemmegivning begrenser arbeidslediges muligheter for formidling til arbeid.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av sysselsettingslovens § 26 slik at loven i større grad tillater arbeidsformidling utenom det offentlige sysselsettingsapparat. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at det er adgang til å drive privat arbeidsformidling i et begrenset omfang slik sysselsettingsloven allerede hjemler gjennom dispensasjonsadgang. Flertallet viser imidlertid til at flyktninger og innvandrere normalt ikke er den gruppen arbeidstakere det er lettest å formidle på arbeidsmarkedet. Etter flertallets oppfatning er det derfor mest å oppnå ved en ytterligere målretting av innsatsen gjennom den offentlige arbeidsformidlingen.

       Komiteen vil understreke at det enkelte menneskes verdi i seg selv og som medlem av fellesskapet ikke kan måles i forhold til hvor mye han eller hun bidrar med og/eller belaster samfunnsøkonomien med i kroner og ører.

       Komiteen vil peke på at selv om de fleste innvandrere og flyktninger er unge voksne og mindreårige barn, vil vi etter hvert få et økende innslag av eldre, bl.a. på grunn av generell elding, familiegjenforening, kvoteflyktninger m.v. Disse har ikke opparbeidede trygderettigheter i Norge, og mange vil sannsynligvis derfor bli avhengig av sosialhjelp. Komiteen mener Regjeringen må vurdere hva som kan gjøres for å gi disse eldre en god alderdom.

       Komiteen vil peke på at mange innvandrere er overkvalifiserte for det arbeidet de utfører. Det er sløsing med ressurser og er særdeles demotiverende for disse innvandrerne. For å øke innvandrernes og flyktningenes muligheter til å få arbeid, er kvalifiserende arbeidsmarkedstiltak vesentlig. Like vesentlig er det å få arbeidslivet til å forstå at innvandrerne og flyktningene utgjør en ressurs som kan tilføre arbeidslivet nødvendig og etterspurt arbeidskraft.

       Komiteen viser til at arbeidsledigheten blant nordmenn er ca 3,5 % mens innvandrere og flyktninger har en arbeidsledighet på ca 10,4 %. Dette er lite tilfredsstillende, selv om arbeidsledigheten også blant disse har vært synkende gjennom de siste måneder. At arbeidsledigheten er så høy blant innvandrere og flyktninger kan tyde på at mange arbeidsgivere kvier seg for å ansette dem, samt at mange ansatte ikke ønsker slike ansettelser. Grunnen til at det er slik bør analyseres slik at misforståelser og fordommer kan fjernes. Komiteen er kjent med at de store arbeidslivsorganisasjonene ser at de har en stor oppgave her. Komiteen vil vise til det arbeidet NHO, LO og HSH gjør i den forbindelse bl.a. ved fadderordningen og ved informasjon til bedriftene ved arbeidsgiverne og arbeidstakerne. Komiteen mener dette arbeidet er svært positivt og at disse organisasjonene viser godt samfunnsansvar. Komiteen viser også til de mange frivillige og humanitære foreninger og organisasjoners innsats for å føre folk sammen i et positivt samspill til beste for den enkelte og samfunnet.

       Komiteen viser til at levekårene for mange innvandrere og flyktninger er vanskelige. Boforholdene kan være svært dårlige, noe som er en følge av svak økonomi. Dette kan egentlig bare rettes opp enten ved subsidier og økte overføringer eller ved økte egeninntekter. Komiteen mener det bør gjøres mer for å øke den enkeltes muligheter for arbeid og økte egeninntekter. Det er viktig for innvandrernes og flyktningenes status og integreringsmuligheter at de hurtigst mulig kan forsørge seg selv og ikke blir klientifisert og tilpasser seg en tilværelse basert på sosial stønad.

       Komiteen er enig i at det er viktig å ha en strategi for å bedre boforhold og levekår blant innvandrere. Dette er et omfattende arbeid hvor kommuner, fylker og stat må gå sammen for å sette den enkelte innvandrer og flyktning bedre i stand til å klare seg selv. Språkopplæring, kvalifiseringstiltak for arbeid, godkjennelse av tidligere utdannelse, rekrutteringsprogram til skole og arbeid, holdningsskapende arbeid etc. er viktige element i en slik strategi.

4. Forutsetninger for deltakelse og fellesskap

4.1 Sammendrag

4.1.1 Innsats mot rasisme og diskriminering

       Departementet viser til at bekjempelse av rasisme og diskriminering er en forutsetning for å nå målsettingen om like muligheter for alle. Rasisme og diskriminering er i strid med overordnete mål og prinsipper i norsk politikk. Norge har ratifisert internasjonale menneskerettighetskonvensjoner, og vi er derfor forpliktet til å motarbeide rasisme og diskriminering og å arbeide for like muligheter for alle. Dette krever en kontinuerlig innsats fra myndighetenes side - ikke minst skolen - og bidrag fra frivillige organisasjoner og enkeltmennesker.

       Det vises i meldingen til at det norske samfunnet i stor grad er preget av rettferdig fordeling og like muligheter for alle. Departementet mener derfor det er en viktig oppgave å spre kunnskap om at enkelte faktisk blir diskriminert og utsatt for trakassering på grunn av sin hudfarge, trosbekjennelse eller opprinnelse. Det er først når vi erkjenner problemet at vi kan gjøre noe med det. Rasisme og diskriminering kan ikke betraktes isolert fra andre samfunnsproblemer. En god velferdspolitikk som omfatter alle grupper, og som har støtte i befolkningen, vil også være en del av innsatsen mot rasisme og diskriminering.

       I meldingen pekes det på følgende sentrale tiltak for å bekjempe rasisme og diskriminering:

-	En handlingsplan mot rasisme og diskriminering vil bli utarbeidet i samarbeid med flere departementer. Handlingsplanen vil omhandle kompetanseheving i offentlig sektor, tiltak mot diskriminering i arbeidslivet og tiltak mot rasistisk vold og trakassering.

-	I løpet av vårsesjonen 1997 vil det bli fremmet et forslag for Stortinget om å ta inn et forbud mot forskjellsbehandling på grunn av rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse ved ansettelser, i arbeidsmiljølovens § 55a.

-

Regjeringen vil styrke vernet mot diskriminering og forbedre mulighetene for juridisk bistand for personer som opplever diskriminering. Det skal for en prøveperiode på fem år iverksettes en ordning som skal bidra til å overvåke situasjonen og bedre mulighetene for juridisk bistand til personer som utsettes for diskriminering.

-	Regjeringen anbefaler bruk av konfliktrådene i hverdagskonflikter, og vil informere publikum og innvandrerorganisasjonene om konfliktrådsordningen.

-	Det er behov for å overvåke utviklingen med hensyn til diskriminering og rasisme. Det vil derfor bli iverksatt faste rutiner for rapportering som jevnlig vil gi et bilde av art og omfang av diskriminering.

4.1.2 Kriminalitet og overgrep rettet spesielt mot personer med innvandrerbakgrunn

       Regjeringen mener det er et stort behov for kunnskap om rasistisk motivert vold og trakassering. Justisdepartementet vil vurdere hvordan man på en hensiktsmessig måte skal kunne framskaffe bedre statistikk og annen dokumentasjon om slike overgrep.

       Med hensyn til bekjempelse av vold og kriminalitet rettet mot barn og unge med innvandrerbakgrunn, pekes det i meldingen på at erfaringene fra de akutte problemene i Brumunddal på slutten av 1980-tallet/begynnelsen av 1990-tallet, viser at politiet må ta alle tilfeller av rasistisk vold og trakassering alvorlig, og at det er nødvendig å slå raskt ned på dem som utfører slike handlinger. Foreldre og andre voksne må mobiliseres slik at rasistiske grupperinger ikke får fotfeste i lokalmiljøet. Innsatsen fra lokale myndigheter er sentral for å forebygge og bekjempe rasistisk vold og trakassering i lokalmiljøene. I tillegg til de frivillige organisasjonenes arbeid for å motarbeide rasistisk vold og trakassering, må det også støttes opp om ungdommenes eget engasjement.

       Det vises i meldingen til at forebyggende arbeid og økt innsats for å bekjempe vold og annen kriminalitet følges opp i Barne- og familiedepartementets « Handlingsplan for barn og ungdom med innvandrerbakgrunn » fra 1995. Bekjempelse av rasistisk motivert vold og trakassering vil også være et prioritert område i den nye handlingsplanen mot rasisme og diskriminering.

4.1.3 Kriminalitet blant innvandrere

       Ifølge kriminalstatistikken er personer med innvandrerbakgrunn underrepresentert når det gjelder de fleste typer forbrytelser. Både denne statistikken og statistikk som er utarbeidet spesielt for Oslo, viser imidlertid en klar tendens til at ved enkelte typer grove forbrytelser er personer med slik bakgrunn overrepresentert. Særlig i de større byene er det en utfordring å bekjempe utbredelsen av grov volds- og narkotikakriminalitet, også blant innvandrere.

       Etter Regjeringens syn er aktiv innsats for å sikre alle like muligheter til deltakelse i utdanning og arbeidsliv og til å oppnå trygge levekår, en sentral del av det kriminalitetsforebyggende arbeidet.

       Regjeringen vil fortsatt vektlegge tillitskapende tiltak og aktiv rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til politiyrket.

4.1.4 Forholdet mellom kontroll og integrering

       Departementet peker på at balansegangen mellom hensynet til effektiv innvandringskontroll og integrering i et flerkulturelt samfunn er vanskelig. Siktemålet må være så langt som mulig å motvirke at nødvendig regulering og kontroll får utilsiktede, negative virkninger for den enkelte innbygger og for samfunnet som helhet. Samtidig må det unngås at integreringstiltak gjør det vanskeligere å gjennomføre regulering og kontroll av innvandring.

       Etter Regjeringens syn skal det ikke foretas tilfeldige innenlandske stikkprøvekontroller utelukkende basert på hudfarge, språk, navn eller oppførsel, eller fordi vedkommende antas å være utlending. Justisdepartementet vil i samarbeid med politiet utarbeide nye retningslinjer som innebærer at denne typen stikkprøvekontroller opphører. Opplæringen vil bli gjennomgått og forbedret.

4.1.5 Informasjons- og holdningsskapende arbeid - Tolketjenester

       Dialog og samhandling er viktige betingelser for økt deltakelse av personer med innvandrerbakgrunn i det norske samfunnet. Ny informasjonsteknologi må aktivt tas i bruk overfor barn og ungdom for å formidle informasjon og gi kunnskap som motvirker rasisme og fremmedfrykt. Barn og ungdom må selv tas med i utformingen av informasjonstilbudet på disse områdene. Skoler og bibliotek er viktige arenaer for å formidle informasjon om det flerkulturelle Norge til barn og ungdom.

       Selv om det skal legges stor vekt på at innvandrere lærer norsk, vil tolketjenester for enkelte grupper være nødvendig i en lengre periode for at de skal kunne ivareta sine egne interesser og delta i det norske samfunnet. Tolketjenester er også nødvendig for å sikre den enkeltes rettssikkerhet. Tolke- og oversettertjenester skal bidra til at offentlige myndigheter gir samme service og tilbud til innvandrere som til den øvrige befolkningen.

       Videre vil Regjeringen legge til rette forholdene for at offentlig ansatte får trening i bruk av tolk, spesielt innen barnevern, helsevesen, politi og rettsvesen vil tolking via telematikk bli utredet nærmere.

4.2 Komiteens merknader

       Komiteen mener det er en viktig forutsetning for deltakelse i samfunnet på lik linje med andre at mulighetene for utdannelse, for arbeid og bolig, politisk virksomhet og kultur, for organisasjons og fritidsaktiviteter er åpne og ikke diskriminerende. Dessverre er det slik selv i vårt demokratiske og velutdannede samfunn at ikke alle ønsker likhet i muligheter. Selv om vi i Norge i hovedsak er blitt spart for de mest ytterliggående og voldelige utslag av rasisme, vet vi både av erfaringer fra eget land og fra utlandet hvor farlig fremvekst av rasistiske grupper er og hvilken voldelige midler disse kan ty til.

       Komiteen viser til det lovverk Norge har for å forebygge rasistiske handlinger og for å straffe dem som eventuelt begår slike.

       Komiteen har merket seg at Regjeringen har fremmet lovforslag om ved ansettelse å forby forskjellsbehandling av arbeidssøkere på grunn av rase, hudfarge, eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Komiteen vil støtte forslaget om å innarbeide en lovbestemmelse i arbeidsmiljølovens § 55 a vedrørende forbud mot etnisk diskriminering i arbeidsforhold. En slik lovbestemmelse vil først og fremst ha normgivende virkning, men Regjeringen foreslår også sanksjoner i form av erstatningsansvar overfor diskriminert arbeidssøker. Lovbestemmelsen vil selvsagt også gjelde arbeidsgivere fra andre land som driver sine virksomheter i Norge.

       Komiteen vil understreke at en slik lovbestemmelse ikke alene er nok til å utviske fordommer og eventuelle rasistiske holdninger og handlinger. Det er derfor maktpåliggende at de store organisasjonene og staten som arbeidsgiver forsterker og målretter sitt arbeid med å fjerne fremmedfrykt og skape holdninger grunnet på våre moralske verdier og humanitære arv.

       Komiteen mener det er mye å vinne på tillitskapende arbeid der organisasjonene i arbeidslivet, de humanitære, religiøse, barne- og ungdomsforeninger og organisasjoner, skole og bibliotek etc blir medvirkende og medansvarlige i arbeidet for like muligheter for alle og i kampen mot diskriminering og fremmedfiendtlige holdninger. Det er viktig at det bygges flerkulturelle nettverk og kontakter for å øke mulighetene for og tempoet i integreringen.

       Komiteen støtter forslaget om å ta i bruk informasjonsteknologien i dette arbeidet. Bibliotekene bør være sentre i spredning av informasjon som kan bidra til å motvirke rasisme og fremmedfrykt.

       Komiteen vil likevel understreke at det er i møter med hverandre at mennesker får nærhet til hverandre og lærer hverandre å kjenne, vise gjensidig respekt og omsorg. Dette har vist seg flere ganger i enkeltmenneskers og lokalsamfunns kamp for flyktninger og innvandrere.

       Komiteen er enig med Regjeringen i at arbeidet med innvandrings- og flyktningepolitikken bør effektiviseres. Dobbeltarbeid og byråkratisk ineffektivitet bør i den grad slik forekommer avskaffes. Regjeringen sier selv flere steder i meldingen at den ikke har tilstrekkelige statistikker og faktaopplysninger som bl.a. gjelder flyktningers og innvandreres utdannelse, omfanget av rasistiske handlinger etc.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti har merket seg Regjeringens forslag til endring av lov av 4. februar, 1977 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. Disse medlemmer vil komme tilbake til spørsmålet om omvendt bevisbyrde vedrørende diskriminering under behandlingen av Ot.prp.nr.67 (1996-1997). 

       Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg at forslaget fremmet i Ot.prp.nr.67 (1996-1997) om å innføre forbud mot forskjellsbehandling i § 55 a også innebærer omvendt bevisbyrde. Disse medlemmer mener dette er uheldig og vil alt nå understreke at disse medlemmer mener vanlig rettspraksis må gjelde. Dette innebærer at det er den som mener seg forskjellsbehandlet på grunn av rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse selv må bære bevisbyrden.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til sitt forslag om samlet lovverk for etnisk likestilling.

       Som subsidiært standpunkt støtter dette medlem forslag om endringer i Arbeidsmiljøloven som skissert i meldinga. Det er imidlertid nødvendig med endringer som i sterkere grad sikrer at Arbeidsmiljølovens krav til vern for arbeidstakere fra etniske minoriteter blir fulgt såvel ved tilsettinger og oppsigelser, som ved forfremmelse, etter- og videreutdanning og ved fordeling av arbeidsoppgaver og ansvar.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti støtter et forslag om en generell bestemmelse som forbyr etnisk diskriminering i arbeidsforhold. Dette medlem forutsetter imidlertid at en slik lovbestemmelse ikke vil virke innskrenkende på virkeområdet til arbeidsmiljølovens § 55A, som ved ansettelser i visse stillinger gir arbeidsgiver mulighet til å legge vekt på opplysninger av politisk, religiøs eller kulturell art.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke at det må skje en reell satsing for å styrke vernet mot diskriminering og rasisme. Enkeltpersoner trenger en instans som kan fungere som rådgiver og talerør i diskrimineringssaker. Samfunnet trenger en instans som kan ha oversyn med utviklingen på dette området. Etniske minoriteters stilling mht. tilsidesettelse og diskriminering kan sammenlignes med situasjonen for en rekke andre grupper som tidligere har kjempet for å oppnå reell likestilling og integrering i samfunnet. Ulike typer tiltak er iverksatt for å ivareta disse gruppenes stilling. Flertallet er tilfreds med at meldingen gir uttrykk for en vilje til å styrke vernet mot diskriminering ved å sikre juridisk bistand til personer utsatt for dette.

       Flertallet mener det må forutsettes at et slikt tilbud legges opp slik at det kan få en reell funksjon for dem det gjelder. Tilbudet må ha høy tilgjengelighet. Ordningen må evalueres etter en viss tid.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener det ikke er dokumentert et omfang av diskriminerende og rasistiske handlinger som tilsier etablering av en landsdekkende særordning med juridisk bistand og veiledning for innvandrere. Slik må også Regjeringens fremstilling i meldingen oppfattes selv om den konkluderer annerledes. Disse medlemmer mener juridisk bistand og veiledning til innvandrere og flyktninger bør sees i sammenheng med den etablerte rettshjelpsordning og en eventuell utvidelse av denne.

       Komiteen er enig med Regjeringen i at kontroll- og politimyndigheter ikke må foreta tilfeldige innenlandske stikkprøver basert alene på hudfarge, språk eller navn.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, forutsetter at politiet fortsatt skal kunne foreta kontroll av personer med en atferd som gir grunn til mistanke om ulovlige aktiviteter.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at Regjeringen også mener at slike stikkprøver heller ikke må tillates basert på oppførsel. Disse medlemmer mener dette er en uheldig konklusjon. Kontrollmyndighetene må ha lov til å handle raskt dersom mennesker uansett nasjonalitet og hudfarge viser en oppførsel som gir grunn til mistanke om at denne indikerer at det er ulovligheter på gang. Det vil være galt å gå så langt i skjerming på grunn av myndighetenes engstelse for beskyldninger om overgrep at nettopp overgrep kan bli resultatet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er av den oppfatning at mangler i dagens lovverk fører til at mange minoriteter føler at deres rettssikkerhet ikke ivaretas. Hvis dette ikke løses vil minoritetens tiltro og respekt for lovverket kunne svekkes. For å fremme etnisk likeverd og arbeide mot etnisk diskriminering må det etter dette medlems syn utarbeides en ny og samlet lovgivning.

       Dette medlem viser til at en rapport fra Europarådet - den europeiske kommisjon mot rasisme, slår fast følgende:

-	Det er behov for preventive tiltak med tanke på aktivitetene til små nynasistiske miljøer, og sikre at rasistiske, fremmedfiendtlige og antisemmitiske handlinger blir strafferettslig forfulgt.

-	Kommisjonen etterlyser påtalemessige, sivile og administrative tiltak fra Regjeringens side, samt strengere kontroll med organiseringen av, finansieringen av og propagandavirksomheten til nynasistene.

-	Det er behov for å innføre lovgiving rette mot direkte eller indirekte diskriminering som fører til eksklusjon og forskjellsbehandling av individer eller grupper i samfunnet.

       Dagens lovverk knyttet til ikke-diskriminering er spredt på for mange ulike lover og paragrafer. Dette medlem mener at det trengs en bedre samordning og oppfølging av dagens lovverk og vil foreslå at det utarbeides et samlet rettsvern for etniske minoriteter i Norge bestående av en samlet lov som sikrer etnisk likestilling på alle aktuelle områder. Et nytt lovverk må etter dette medlems syn favne områder som ikke-diskriminering på arbeidsmarkedet, beskyttelse mot rasistisk motiverte handlinger, i tillegg til de former for overgrep og utestengning som eksisterende lover ikke dekker.

       Dette medlem foreslår:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om ett samlet lovverk for å sikre etnisk likestilling i Norge. »

       Som subsidiært standpunkt støtter dette medlem forslag om endringer i arbeidsmiljøloven slik som skissert i meldinga.

       Dette medlem mener videre at lovgivningen må følges opp av et eget ombud eller en tilsvarende instans. Ombudsordninger i Norge har fungert som viktige bidrag i kampen for å fremme rettigheter hos grupper med « spesielle » behov. Sosialistisk Venstreparti mener at en slik ordning også er nødvendig for å ivareta etniske minoriteters interesser.

       Dette medlem foreslår derfor at det opprettes et ombud som skal fungere som en uavhengig klage- og kontrollinstans for etniske minoriteter. Ombudets oppgaver bør være å jobbe med utredning, opplysning, forebygging av diskriminering, fremme etnisk likeverd og likestilling. Ombudet må arbeide for påtale og domfelling i konkrete diskrimineringssaker og være et tilsynsorgan som kontrollerer lovgivning og utarbeider årlige rapporter til Stortinget om minoriteters situasjon i Norge i sin helhet. Ombudet bør etter dette medlem sitt syn organiseres slik at enkeltpersoner kan henvende seg dit og få nødvendig hjelp i konkrete situasjoner.

       Dette medlem viser til at Sosialistisk Venstreparti går inn for en mer selvstendig organisering av ombudene ved at disse oppnevnes av Stortinget, og ikke av Regjeringen. Dette medlem har imidlertid merket seg at dette syn ikke deles av stortingsflertallet, og fremmer følgelig slikt forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen opprette et ombud for etnisk likestilling. »

       Komiteen mener at det dessverre har festet seg et inntrykk av at innvandrere og flyktninger begår flere kriminelle handlinger enn andre. Dette beror på det faktum at mediene først og fremst informerer om grovere forbrytelser hvor innvandrere tilhørende visse etnisiteter eller grupper er overrepresentert. Slik informasjon blir lett generalisert til å gjelde alle innvandrergrupper og flyktninger. Komiteen mener dette er meget uheldig og går ut over uskyldige mennesker.

       Komiteen vil på ingen måte bagatellisere denne kriminaliteten, den må motarbeides og innsatsen mot den må skjerpes. Komiteen mener mediene gjennom sine råd og organisasjoner må drøfte hvorledes en korrekt mediedekning på dette området best kan oppnås slik at de ikke underbygger fordommer og rasistiske holdninger rettet mot innvandrere og flyktninger.

       Komiteen mener det har tatt altfor lang tid å gjøre tolkningstjenesten effektiv. Det er ikke tvil om at flyktningers rettssikkerhet mange ganger er blitt utsatt fordi det på asylmottak og i ulike tolkningssituasjoner er brukt nærmest « hvem som helst » som tolk. Komiteen har merket seg at det nå arbeides med å få etablert en autorisasjonsordning for tolker. Dette arbeidet bør få meget høy prioritet slik at rettssikkerheten for flyktninger blir sikret.

       Komiteen fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å påskynde arbeidet med å etablere en autorisasjonsordning for tolker. »

5. Kvalifisering, arbeid og inntektssikring

5.1 Sammendrag

5.1.1 Opplæring - kompetanse

       I meldingen understrekes det at språkferdigheter er avgjørende for i hvor stor grad personer med innvandrerbakgrunn kan delta i samfunnet, unngå isolasjon og forholde seg aktivt til barnas oppvekst og utdanning. I dag kan voksne innvandrere få inntil 500 timer undervisning i norsk med samfunnskunnskap. Asylsøkere, flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag kan få ytterligere 250 timer etter vurdering av behov.

       Regjeringen mener det er av avgjørende betydning at innvandrerne får et språkgrunnlag som setter dem i stand til å delta aktivt i samfunnet, og at opplæringen i norsk med samfunnskunnskap både i innhold og omfang blir bedre tilpasset den enkeltes behov.

       Regjeringen vil legge til rette for større grad av differensiering i norskopplæringen for å møte deltakernes ulike forutsetninger og behov.

       For å øke mulighetene for videre utdanning og arbeid vil Regjeringen styrke den grunnleggende opplæringen i norsk med samfunnskunnskap for voksne fra språklige minoriteter. Det vil bli tatt særlig hensyn til personer uten lese- og skriveferdigheter og personer med særlig svak grunnutdanning fra hjemlandet.

       Regjeringen vil vurdere nærmere spørsmålet om en rett til opplæring i norsk med samfunnskunnskap for den enkelte og en plikt for kommunene til å gi slik opplæring. Etter Regjeringens oppfatning må hensikten med eventuelt å innføre en slik rett og plikt være å sikre opplæring i norsk med samfunnskunnskap for de gruppene som har størst behov. Det vil bli utredet hvilke kriterier som bør legges til grunn for avgrensing.

       Særlig en del kvinner har av ulike årsaker problemer med å delta i organisert opplæring. Regjeringen tar derfor sikte på å stimulere kommunene til å motivere og rekruttere dem som ikke søker opplæring i norsk på eget initiativ, bl.a. i form av oppsøkende virksomhet og samarbeid med innvandrerorganisasjoner og andre.

       Regjeringen mener at voksne innvandrere bør komme i gang med undervisning i norsk med samfunnskunnskap så snart som mulig og senest ett år etter ankomst. Tilbudet om gratis norskopplæring bør som hovedregel opphøre fem år etter bosetting i en kommune og bortfalle dersom det ikke nyttes som forutsatt. Det kan imidlertid være behov for dispensasjoner i særlige tilfeller.

       Regjeringen mener at innvandrere i alderen 16-20 år som ikke har norsk grunnskole eller tilsvarende utdanning, må få tilbud om eksamensrettet grunnskoleopplæring for voksne. Kommunene oppfordres til å tilby slik opplæring med minst mulig tidstap for den enkelte. For å stimulere til dette vil Regjeringen foreslå et særtilskudd.

       Øvrige spørsmål som gjelder grunnskoleopplæring for voksne må ses i lys av den utredningen om etter- og videreutdanning som nå gjennomføres. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med dette på et senere tidspunkt.

       Det vises i meldingen til at en av forutsetningene for at innvandreres og flyktningers kompetanse skal bli verdsatt, er effektive ordninger for godkjenning og vurdering av utenlandsk utdanning i forhold til det norske utdanningssystemet og arbeidsmarkedet.

       Mye tyder på at innvandrere med godkjent utdanning har problemer med å bli tilsatt i jobber de er kvalifiserte for. Dette synes å være tilfelle i saker der arbeidsgiveren ikke blir tilstrekkelig informert om hva den utenlandske utdanningen tilsvarer jevnført med norsk utdanning, men kan også skyldes diskriminering.

       Regjeringen vil sette i gang en praktisk dokumentasjonsordning - yrkesprøving - for å forenkle vurderingen av utenlandsk fagutdanning for innvandrere. Ordningen vil gi mulighet for å få dokumentert teoretiske og praktiske ferdigheter, samtidig som man får vite hva som mangler for å kunne avlegge fag- eller svenneprøve.

       Regjeringen mener det må legges vekt på fleksible løsninger når det gjelder godkjenning av utenlandsk utdanning i akademisk sammenheng, dvs. der utdanningen skal brukes som del av norsk grad eller yrkesutdanning, eller der utdanningen skal danne grunnlag for videre påbygging.

       Utover dette ønsker Regjeringen å sette søkelyset på hvordan godkjenningsordningene ytterligere kan forbedres og utvikles. Regjeringen vil sette i gang et tverrdepartementalt arbeid som skal kartlegge problemene med godkjenning av utenlandsk utdanning, og vil komme med forslag til effektive løsninger.

5.1.2 Deltakelse på arbeidsmarkedet

       Departementet viser til at personer med innvandrerbakgrunn skal ha de samme muligheter for å forsørge seg selv og sin familie gjennom lønnet arbeid som den øvrige befolkningen. Det er mange årsaker til den høye arbeidsledigheten blant enkelte grupper innvandrere. To av de viktigste årsakene er mangelfull kvalifisering og utestenging.

       Det er en målsetning at kvalifiseringen for nyankomne innvandrere skal være mest mulig fri for administrative gråsoner og dødtid mellom tiltakene. Kvalifiseringen skal preges av kontinuitet, planlegging og god informasjonsflyt.

       Regjeringen vil utrede nærmere hvordan kvalifiseringen av nyankomne innvandrere kan forbedres.

       I St.meld. nr. 35 (1994-1995) Velferdsmeldingen har Regjeringen vært opptatt av å unngå at personer blir « kasteballer » mellom de ulike etatene som har et ansvar for kvalifisering, arbeid og inntektssikring. Regjeringen vil følge utviklingen på lokalt nivå for å sikre at meldingens intensjon om aktivisering, individuelle handlingsplaner og opprettelse av samarbeidsforum, blir fulgt opp. Oppfølging av denne meldingen inngår som en naturlig del av tiltaks- og utviklingsarbeidet i kommunene og i lokale, statlige etater.

       Økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven har i mange tilfeller blitt en form for langvarig inntektssikring. Regjeringen vil ta initiativ til at forbindelsen mellom hva nyankomne innvandrere mottar i offentlige stønader og deres deltakelse i kvalifiseringstiltak, blir styrket og tydeliggjort. Som et ledd i dette vil alternativer til økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven i de første fem årene etter bosetting, bli vurdert.

       Regjeringen ønsker en aktiv rekruttering av kvalifiserte personer med innvandrerbakgrunn til alle nivå innen offentlig sektor.

       Planleggings- og samordningsdepartementet har i denne forbindelse utarbeidet en plan for å avdekke barrierer i statlig sektor og for å styrke rekrutteringen av personer med innvandrerbakgrunn.

       Andelen innvandrere som mottar sosial stønad er i dag tre ganger høyere enn andelen stønadsmottakere i den øvrige befolkningen. I realiteten har sosial stønad blitt en form for langsiktig inntektssikring blant grupper av innvandrere, særlig flyktninger. Dette er ikke i samsvar med stønadens formål, som er ment å være en midlertidig ytelse i situasjoner der ikke andre inntektsmuligheter finnes.

       En viktig forklaring på den relativt store andelen stønadsmottakere blant innvandrere er den høye arbeidsledigheten i enkelte innvandrergrupper.

       Regjeringen viser til at mulighetene for mottakerne av sosialhjelp til å komme i arbeid eller annen aktiv virksomhet skal forbedres ved økt samarbeid mellom arbeidsmarkedsetaten og sosialtjenesten og mellom ulike etater i kommunen.

       Regjeringen vil styrke sosialtjenestens arbeid i forhold til innvandrere ved bedre kvalifisering av personalet, metodeutvikling, erfaringsformidling og forskning. Videre skal rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til sosialarbeideryrket stimuleres.

       Regjeringens tilbakevendingsprogram gjelder bare for utenlandske borgere med asyl eller opphold på humanitært grunnlag. Innvandrere som ikke er kommet til Norge i beskyttelsesøyemed, omfattes ikke av programmet.

       Regjeringen vil ikke foreslå at dagens tilbakevendingsprogram utvides til å omfatte alle innvandrergrupper, heller ikke at det etableres et særskilt støtteprogram for (arbeids)innvandrere som ønsker å vende tilbake til sine hjemland. Det legges vekt på at det ikke er dokumentert at manglende evne til å finansiere hjemreisen er noe utbredt problem.

5.2 Komiteens merknader

       Komiteen understreker den betydningen språkbeherskelse og tilknytning til arbeidslivet og/eller utdanningsfellesskapet har for opplevelsen av å være integrert i et samfunn. Språkfellesskap vil alltid være et sentralt grunnlag for opplevelse av samfunnsfellesskap. Gjensidig kommunikasjon gir forståelse og nærhet og danner basis for kreativitet, samspill og utvikling. For den arbeidsføre delen av befolkningen vil en eller annen form for arbeid, der en får adgang til å delta som reell bidragsyter i samfunnet ha samme integrerende funksjon. Språkbeherskelse og aktiv deltakelse i arbeid og utdanning har også positive vekselvirkninger på hverandre.

       Komiteen viser til Innst.S.nr.180 (1994-1995) og til følgende merknad :

« Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil legge vekt på behovet for norskopplæring som et viktig element for å kunne fungere i det norske samfunn. Et viktig tiltak i selvhjelpstrategien er å innføre norskopplæring så snart det lar seg gjøre. »

       Komiteen er tilfreds med at Regjeringen erkjenner at kunnskap i norsk med samfunnskunnskap er av avgjørende betydning for aktiv deltakelse i samfunnet. Det er også positivt at Regjeringen vedgår at en del innvandrere ikke makter å tilegne seg tilstrekkelige språkferdigheter og kunnskaper om det norske samfunn innenfor gjeldende timerammer, at den vil styrke den grunnleggende opplæringen i norsk med samfunnskunnskap og samtidig sørge for at opplæringen blir differensiert i forhold til mottakerens utgangspunkt og språklige funksjonsbehov. Modulstrukturert undervisning kan gi gode resultat og tilpasses den enkeltes læringsprosess. Komiteen støtter forslagene til språktesting og at språkundervisningen blir avsluttet med en språkprøve slik at kandidatene får dokumentasjon på sine skriftlige og muntlige ferdigheter i norsk og gjennomgått samfunnsfagopplæring.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, understreker at språktester og avsluttende prøver knyttet til slike kurs skal være frivillige for den enkelte deltaker. Prøvene skal ikke ha noen betydning for oppholdstillatelse eller tilgang til offentlige goder generelt.

       Et annet flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener likevel at Regjeringen ikke går langt nok i å legge til rette for at voksne innvandrere og flyktninger kan motta undervisning i norsk med samfunnskunnskap. Regjeringen vil først sette i gang slik undervisning for voksne innvandrere « så snart som mulig og senest ett år etter ankomst ». Dette flertallet mener at tilbud om undervisning i norsk med samfunnskunnskap for nyankomne innvandrere inkludert flyktninger og asylsøkere, skal startes så snart som mulig og senest tre måneder etter ankomst. Dette flertallet vil i den forbindelse vise til at Stortinget våren 1996 i forbindelse med behandlingen av Dok.nr.8:74 (1995-1996) vedtok å be Regjeringen iverksette norskopplæring for alle asylsøkere og flyktninger snarest mulig etter ankomst til landet. Dette opplegget skulle tilrettelegges med utgangspunkt i Rammeplan for norsk med samfunnskunnskap for fremmedspråklige voksne (jf. Innst.S.nr.274 (1995-1996)). Dette flertallet viser videre til at Stortinget også fulgte opp med å bevilge midler i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett våren 1996. Dette flertallet konstaterer at Regjeringen i meldingen vil svekke Stortingets tidligere vedtak ved å gjøre iverksettelsestidspunktet svært tøyelig.

       Dette flertallet vil fremsette følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å sørge for at undervisning i norsk med samfunnskunnskap for nyankomne innvandrere, inkludert flyktninger og asylsøkere, startes så snart som mulig og senest tre måneder etter ankomst. »

       Komiteen vil understreke egenverdien ved gode språkkunnskaper. Det er en styrke både for den enkelte og for det norske samfunn at vi har innbyggere med kompetanse innenfor ulike språk. Samtidig er det viktig at innbyggerne kan møtes og kommunisere på norsk som felles språk. Komiteen vil derfor understreke betydningen av at alle innbyggere kan norsk på et nivå som muliggjør aktiv deltakelse i fellesskapet. For å oppnå dette er det nødvendig med et godt utbygd offentlig tilbud om opplæring i norsk med samfunnskunnskap for den voksne innvandrerbefolkningen. Det er en selvfølgelig forutsetning at språkundervisningen skal tilpasses den enkeltes behov.

       Komiteen vil påpeke at timebasert norskundervisning slik som hittil er praktisert ikke har fungert godt nok eller har sikret et tilstrekkelig tilbud. Komiteen vil erstatte timebasert norskundervisning med nivåbasert undervisning. Dette innebærer at den enkelte skal ha rett til fortsatt gratis norskundervisning inntil et visst nivå av språkferdigheter er nådd, uavhengig av timeantall. Det må utarbeides egne ordninger for de enkeltpersoner som får problemer med å oppnå et slikt nivå. Også for disse må imidlertid et funksjonelt dagligspråk være målet for undervisningen.

       Komiteen mener at dette innebærer at de som lærer språket raskt og dermed raskt kommer opp på fastsatt nivå, skal ha rett til å få videre undervisning for å forbedre språket innenfor rammen på 500 timer.

       Komiteen framsetter følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge om undervisningen i norsk med samfunnskunnskap fra en timebasert modell til en nivåbasert modell, der den enkelte kursdeltaker skal ha rett til undervisning fram til et visst nivå av språkferdigheter. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke at den enkelte likevel skal ha rett til et minsteantall kurstimer tilsvarende dagens timenivå.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om at det ved omlegging til nivåbasert modell må sikres at den enkelte kursdeltaker fortsatt vil få rett til et minsteantall kurstimer på dagens timenivå. »

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at norskopplæring tilpasset individuelle behov f.eks. kan utformes som en læringskontrakt med hver enkelt, der de respektives behov og målsettinger fastsettes.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil gå inn for en lovfesting av rett til undervisning i norsk med samfunnskunnskap. Denne rett skal gjelde for alle fremmedspråklige med varig opphold i Norge og personer som venter på avgjørelse på asylsøknad.

       Disse medlemmer framsetter følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med lovforslag som skal gi fremmedspråklige med varig opphold i Norge og personer som venter på avgjørelse på asylsøknad lovfestet rett til undervisning i norsk med samfunnskunnskap. »

       Disse medlemmer understreker at en slik rett til norskopplæring ikke bare skal gjelde for nye innvandrere til landet.

       Disse medlemmer vil gå imot Regjeringens forslag om at tilbud om gratis norskopplæring skal opphøre fem år etter bosetting i en kommune. Innvandrere som har vært lenge i landet, men som fortsatt ikke har tilstrekkelige norskkunnskaper, har like stort behov for kurstilbud som nyinnflyttede. Målet om integrering oppnås ikke ved å skyve til side innvandrere med lang botid.

       Disse medlemmer vil framsette følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringa sørge for at tilbudet om kurs i norsk med samfunnsfag skal gjelde for alle voksne innvandrere, også de som har bodd i Norge lenger enn fem år. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke den betydning det har at innbyggerne i Norge har norsk som felles kommunikasjonsspråk. Gjensidig forståelse og kontakt er vesentlig for integrasjonsprosessen i et samfunn. Flertallet viser til sine øvrige forslag i innstillingen for å opprioritere og forbedre språkopplæringstilbudet for innvandrere gjennom bl.a. nivåbasering av kursene. Flertallet ser at voksne innvandrere selv ønsker å prioritere deltakelse på kurs som bidrar til økt kjennskap til norsk språk og samfunnsforhold.

       Komiteens medlemmer fra Høyre konstaterer at Regjeringens opplegg for å styrke norskopplæringen for flyktninger og innvandrerer er en god oppfølging av Høyres understrekning av at gode norskkunnskaper er de viktigste forutsetningene for vellykket integrering i det norske samfunn. Disse medlemmer konstaterer også at Regjeringens opplegg i meldingen representerer en mer positiv holdning enn den Regjeringen og Arbeiderpartiet markerte under behandlingen av statsbudsjettet for 1997, da Arbeiderpartiet var med på å stemme ned Høyres forslag om en kraftig opptrapping av norskundervisningen for voksne innvandrere og flyktninger. Det er positivt at det nye opplegget bedre enn i dag vil gjøre det mulig å tilpasse norskopplæringen til den enkeltes forutsetninger og behov.

       Disse medlemmer mener at det er ønskelig å gjøre opplæringstilbudet i norsk og samfunnsfag obligatorisk for nyankomne innvandrere og flyktninger, bl.a. for å markere den vekt man fra samfunnets side legger på at alle som bor i landet har grunnleggende kunnskaper om det norske demokrati og brukbar beherskelse av norsk. Selv om et slikt opplæringstilbud i utgangspunktet skal være obligatorisk, bør det i spesielle tilfeller, for eksempel på grunn av høy alder, være mulighet til å dispensere fra dette når det virker urimelig å kreve at vedkommende skal gjennomføre denne type opplæringstiltak. Hovedregelen skal imidlertid være at flyktninger og innvandrere raskt etter ankomst til Norge skal gjennomføre en minimumsopplæring i norsk med samfunnsfag, med mindre vedkommende kan dokumentere tilsvarende minimumskunnskaper. Opplæring skal være nivåtilpasset og avsluttes med en prøve. Hensikten med en slik prøve er etter disse medlemmers syn ikke å lage en slags eksamen for å få opphold i Norge. Prøven skal isteden gi den enkelte kursdeltager en mer formell tilbakemelding om hvilket nivå vedkommende enkelte har nådd, og vil samtidig gi grunnlag for en løpende evaluering av kursoppleggene.

       Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen sørge for at det etableres en obligatorisk minimumsopplæring i norsk og samfunnsfag for nyankomne flyktninger og innvandrere. Kravet om obligatorisk opplæring omfatter ikke dem som kan dokumentere tilsvarende minimumskunnskaper. Unntak skal for øvrig bare gis i spesielle tilfelle. Opplæringen skal være nivåtilpasset og avsluttes med en prøve. »

       Komiteen er positiv til intensjonen i meldingen om tiltak for å motivere og rekruttere kvinner til språkkursene, men vil etterlyse mer konkrete tiltak. Komiteen vil videre oppfordre til økt satsing på språkopplæring knyttet til praktisk arbeid på arbeidsplasser.

       Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at innvandrere i alderen 16-20 år som ikke har norsk grunnskole eller tilsvarende utdannelse, må få tilbud om eksamensrettet grunnskoleopplæring for voksne. Dette blir et kommunalt ansvar og komiteen forutsetter og krever at kommunenes utgifter i forbindelse med slik grunnopplæring blir dekket fullt ut, ikke bare med 75 % av utgiftene slik Regjeringen foreslår i meldingen. Komiteen vil minne om tidligere merknader fra komiteen om at utgifter staten pålegger kommuner/fylker skal kompenseres fullt ut.

       Komiteen foreslår følgende:

       « Stortinget ber Regjeringen om å gi kommunene full kompensasjon for de utgifter kommunene påtar seg ved gjennomføring av eksamensrettet grunnskoleopplæring for innvandrere i alderen 16-20 år som ikke har norsk grunnskole eller tilsvarende utdannelse. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil understreke betydningen av at voksne uten grunnskoleutdanning får tilbud om å kunne gjennomføre slik utdanning. Disse medlemmer vil imidlertid understreke at slikt tilbud må gjelde alle med dette behovet, slik at tilbudet ikke skal være begrenset til aldersgruppen 16-20 år, som framsatt i meldingen. Disse medlemmer vil støtte forslaget om statlig særtilskudd til slik undervisning.

       Disse medlemmer framsetter følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utvide ordningen med tilbud om grunnskoleutdanning for voksne innvandrere til også å gjelde aldersgruppen over 20 år. »

       Komiteen mener at innvandreres og flyktningers kunnskaper må synliggjøres bedre. Statistisk Sentralbyrå har i samarbeid med bl.a. Skattedirektoratet og Arbeidsdirektoratet laget en rapport som viser at innvandrerne har høyere utdanning enn nordmenn. 33 % av innvandrerne hadde i 1995 fullført en utdanning på universitets- eller høgskolenivå mot 27 % av norske arbeidstakere. Dette varierer mellom ulike nasjoner, men også innvandrere fra Afrika, Øst-Europa og Sør-Amerika har en større andel med høyere utdanning enn nordmenn. Det er derfor mye å hente av personlig selvfølelse og verdiskapning ved at disse får arbeid ut fra sin kompetanse, noe som dessverre og ofte ikke skjer i dag. Mens ledigheten for hele befolkningen er gått ned fra 4 til 3,5 % siden november 1995, er den for innvandrere bare redusert fra 11,7 til 10,9 % i samme periode. Komiteen mener at bl.a. NHO, Norsk Bedriftsforbund, LO, YS, AF bør bidra mer for å få satt denne potensielle og godt utdannede arbeidskraften i arbeid. Komiteen er kjent med at det er satt i gang flere ordninger både for å stimulere og veilede arbeidssøkende innvandrere og flyktninger til arbeid samt fadderordninger og etableringsordninger. Det virker likevel som om fordommer og manglende kunnskaper om innvandrernes kompetanse er medvirkende årsaker til utestenging fra arbeidslivet. Komiteen vil understreke at staten og det offentlige heller ikke har vist noen offensiv vilje til å ansette innvandrere og flyktninger selv om disse har ettersøkt kompetanse og kan konkurrere på like vilkår med andre søkere, noe som er en forutsetning for ansettelse. Komiteen mener Regjeringen på langt nær har gjort nok for å få frem innvandreres og flyktningers utdannings- og kompetansenivå. Som eksempel på dette vil komiteen nevne den sendrektighet det har vært i å få slått fast hvilken utdannelse innvandrere og flyktninger har, og at denne prosessen er særdeles tungvint og byråkratisk. Komiteen viser til Innst.S.nr.180 (1994-1995) side 27 andre spalte og siterer:

« Komiteen vil i denne sammenheng understreke betydningen av å aktivisere flyktningenes kompetanse. Handlingsplanen for bedre bruk av innvandreres kompetanse må derfor gis høy prioritet. Komiteen mener det ikke minst er viktig å se på tiltak som kan forenkle tilpasningen til norsk yrkes- og arbeidsliv. Tidligere utdanning bør i større grad enn nå kunne godkjennes formelt, og relevant arbeidserfaring fra hjemlandet gi kompetanse både ved ansettelse og lønnsfastsettelse. »

       Komiteen vil videre vise til Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av Kommunal- og arbeidsdepartementets budsjett høsten 1996 der det het følgende:

« Stortinget ber Regjeringen foreta en gjennomgang av kriteriene for godkjenning av innvandrernes kompetanse for å oppnå en bedre bruk av deres ressurser. »

       Komiteen viser også til merknader fra komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, som understreker nødvendigheten av å foreta en slik gjennomgang av kriteriene så snart som mulig av hensyn til det store antall flyktninger som bør kunne integreres i arbeidslivet.

       Komiteen mener det er et skritt i riktig retning at det vil bli satt fortgang i arbeidet med godkjenning (ekvivalering) av både teoretisk og praktisk utdannelse og kompetanse.

       Komiteen mener at godkjenning av utdanning fra utlandet må være et sentralt innsatsområde, og forutsetter at alle berørte instanser gir dette arbeidet høyeste prioritet og at saksbehandlingstiden for godkjenning settes til maksimalt 6 måneder.

       Med hensyn til akademisk grad og autorisasjoner erkjenner komiteen at saksbehandlingen kan ta noe lenger tid, men komiteen mener at det bør arbeides for å forkorte saksbehandlingstiden mest mulig også på dette området. I tillegg til at godkjennelse av høyere utdanning må prioriteres, ser komiteen positivt på Regjeringens forslag om å sette i gang en praktisk dokumentasjonsordning (yrkesprøving) for å forenkle vurderingen av utenlandsk fagutdanning. Der det er praktisk bør det også vurderes en utstrakt ordning med fagbrev etter § 20 for de innvandrere som har den nødvendige praksis. For disse må det gis mulighet til å gå rett inn i en testsituasjon. Det må også bli mulig for andre innvandrere og flyktninger som har realkompetanse, enten praktisk eller teoretisk, å få testet denne uten at det blir lagt unødige formelle hindre.

       Komiteen viser i denne forbindelse til Stortingets behandling av Innst.S.nr.173 (1996-1997).

       Komiteen framsetter følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge til grunn i det videre arbeid med et nasjonalt organ for tilrettelegging og internasjonalisering, jf. Innst.S.nr.173 (1996-1997), at behandlingstiden for saker vedrørende godkjenning av utenlandsk kompetanse fortrinnsvis skal være maksimum 6 måneder. » 

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere en utstrakt ordning med fagbrev etter § 20 for de innvandrere som har den nødvendige praksis. For disse må det gis mulighet til å gå rett inn i en testsituasjon. Det må også vurderes hvordan innvandrere og flyktninger som har realkompetanse, enten teoretisk eller praktisk, kan få testet denne uten at det blir lagt unødige formelle hindre. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil gå inn for at det skal kunne gis utdanningsstøtte til nødvendig tilleggsutdanning. Disse medlemmer vil oppfordre til at det satses på å utvikle kompetansegivende hospiteringsordninger og avkortede yrkesopplæringsløp som kan fungere som suppleringsutdanningsenheter. Videre vil disse medlemmer oppfordre til iverksetting av yrkestestingsordninger som kan teste den enkeltes reelle ferdigheter og kunnskaper innen ulike yrkesområder der formell dokumentasjon mangler.

       Komiteen har merket seg Regjeringens intensjoner angående bruk av arbeidsmarkedstiltak for å bedre innvandrere og flyktningers muligheter for arbeid bl.a. ved individuelle program og ved generell arbeidstrening. Komiteen mener det er viktig på et tidligst mulig tidspunkt å få klarlagt den enkelte innvandrers og flyktnings muligheter i arbeidsmarkedet på bakgrunn av vedkommendes utdannelse og kompetanse. Det er tilfredsstillende at Regjeringen vil sørge for at nødvendig kvalifisering for arbeid skal skje effektivt og uten dødtid i kvalifiseringsperioden.

       Komiteen vil framheve den betydning deltakelse i arbeidslivet har for integreringen. Retten til arbeid må gjelde for alle grupper. Dersom bestemte grupper blir stående utenfor arbeidsmarkedet virker det segregerende. Det er spesielt viktig å unngå klientifisering av nyankomne flyktninger og asylsøkere. Komiteen mener at for flyktninger spesielt bør mulighet for å få arbeid i overensstemmelse med egne kvalifikasjoner bli vektlagt sterkere blant kriteriene for første bosetting i kommune.

       Komiteen vil understreke betydningen av å se språkopplæring og deltakelse på arbeidsmarkedet i sammenheng, gjennom bedriftstilknyttet språkopplæring. Dette vil stimulere både motivasjonen for språklæringen og integreringsprosessen.

       Som eksempel vil komiteen vise til et svært positivt prosjekt fra Østfold hvor sosialkontorene/flyktningekonsulentene i samarbeid med arbeidsmarkedsetaten har igangsatt norskopplæring som AMO-kurs. Prosjektet SESAM går ut på at nye innvandrere etter en tids norskopplæring flyttes over til språkopplæring i arbeidsmarkedstiltak, hvor de både får språkkunnskaper og arbeidstrening. Dette fører til at innvandrerne kommer i tidlig kontakt med arbeidsmarkedsetaten og fortere sluses inn i arbeidstilbud.

       Komiteen vil videre vise til at det en rekke steder i landet er satt i gang positive tiltak på arbeidsmarkedsområdet, bl.a. samarbeidet om fadderordning for innvandrere som er inngått mellom NHO, LO og HSH og lokale arbeidskontorer. Komiteen mener at slike tiltak bør stimuleres og at det må iverksettes en plan for systematisk bruk av kvalifiserende arbeidsmarkedstiltak, f.eks. fadderordninger.

       Komiteen framsetter følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide og iverksette en plan for systematisk bruk av individuelle handlingsplaner for innvandrere som har spesielt store problemer på arbeidsmarkedet. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil vise til at med bakgrunn i den høye arbeidsledigheten blant etniske minoriteter, er det også disse som rammes hardest av nedskjæringene i arbeidsmarkedsetaten, noe dette medlem vil betegne som en indirekte diskriminering. For dette medlem er det et mål at andelen arbeidsledige ikke skal være prosentvis høyere for etniske minoriteter enn for andre grupper, slik tilfellet er i dag.

       Dette medlem mener at arbeidsmarkedsetaten må utarbeide spesielle instrukser for formidling av etniske minoriteter. Instruksen må ha en klar holdning til arbeidsgivere som stiller direkte eller indirekte diskriminerende krav. Videre mener dette medlem at etaten må igangsette opplysningsarbeid rettet både mot arbeidsgiver og arbeidstaker om lovgivning, rettigheter og muligheter. De tiltak arbeidsformidlingen rår over bør styrkes.

       Videre mener dette medlem at AMO-kurs i sterkere grad bør rettes mot de spesielle behov deltakeren har, så som kompetanseavklarende kurs, praksisperioder og integrering av språk- og yrkesopplæring. Samtidig må eksisterende tiltaksordninger som fadderordning og lønnstilskudd styrkes med hensyn til etniske minoriteters deltakelse.

       Komiteen er positiv til at Regjeringen vil se nærmere på hvordan kvalifiseringen av nyankomne innvandrere kan forbedres, men vil påpeke at det kunne vært ønskelig om en slik vurdering var inkludert i meldingen.

       Komiteen har merket seg Regjeringens ønsker å bidra til at innvandrere og flyktninger rekrutteres til forskjellige yrker og utdannelser og til medlemsskap og verv i foreninger og organisasjoner. Brosjyrer og informasjon utlagt på arbeidsformidlingen, bibliotek, ved diverse offentlige kontorer etc kan hjelpe, motivere og påskynde innvandrere og flyktninger til å søke arbeid og annen aktiv deltakelse i samfunnet. Det er viktig at også bildematerialet blir tilpasset formålet bl.a. slik at innvandrere og flyktninger fra forskjellige land og etnisiteter blir representert.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener det ikke må rekrutteres ved kvotering eller ved omvendt diskriminering da en slik fremgangsmåte vil være urettferdig og vil kunne utløse fremmedfiendtlige holdninger og aksjoner. Disse medlemmer har forstått det slik at Regjeringen er inneforstått med dette, og at rekrutteringen skal skje på vanlige vilkår der den best kvalifiserte og egnede vil bli foretrukket. Det bør likevel være innlysende at innvandrere og flyktninger med sin kulturelle og språklige bakgrunn vil stille sterkt innen mange arbeidsområder både i offentlig og privat virksomhet.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener det er et mål at samfunnets etniske sammensetning skal gjenspeiles i yrkeslivet. I likhet med hvordan man tidligere har argumentert for rekruttering av menn til førskolelæreryrket, mener dette medlem at samme argumentasjon må brukes for å rekruttere personer med minoritetsbakgrunn. Samfunnet har behov for deres kompetanse. Dette medlem vil særlig oppfordre partene i arbeidslivet til å utarbeide prosedyrer som sikrer en representativ etnisk sammensetning, og mener at offentlig sektor har et spesielt ansvar.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen ta kontakt med partene i arbeidslivet for å få utarbeidet en handlingsplan for rekruttering av etniske minoriteter i arbeidslivet. »

       Dette medlem støtter planen om aktiv rekruttering av kvalifiserte personer med innvandrerbakgrunn til alle nivåer innen offentlig sektor. Dette medlem mener videre at det bør etableres en veiledningstjeneste for arbeidsgivere og arbeidssøkende innvandrere, for å stimulere rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til både offentlig og privat sektor.

       Behovet for minoriteters deltakelse vil etter dette medlem sitt syn være mer fremtredende i enkelte yrkesgrupper enn i andre. Barnehager, skoler, helsevesen og medier er områder hvor dette medlem mener det er spesielt viktig at etniske sammensetninger i større grad må gjenspeile befolkningens sammensetning. Dette medlem mener derfor at det bør fastsettes konkrete målsettinger innenfor disse yrkesgruppene, og at regelverket ved ansettelser formuleres slik at det under ellers like vilkår foretrekkes personer tilhørende en etniske minoritet.

       Komiteen mener at kommunenes innsats for å få innvandrere og flyktninger i arbeid, bør økes. De kommuner som klarer å få sine mottatte hurtig i arbeid, tjener på det. Ikke bare får de beholde integreringstilskuddet, men de får samtidig økte skatteinntekter. Det bør derfor være en prioritert oppgave for kommunene å arbeide målrettet for å få sine innvandrere og flyktninger i arbeid. Komiteen vil understreke at mange kommuner gjør en meget god jobb med å få sine innvandrere og flyktninger i arbeid og at det vises mye kreativitet. Men det er ikke alle som er like dyktige i så henseende. Det betyr at en god del innvandrere og flyktninger i kortere eller lengre tid blir avhengige av sosial understøttelse.

       Komiteen har merket seg at tre ganger så mange innvandrere mottar sosial stønad i forhold til den øvrige befolkning. Det er også et faktum at sosial stønad er blitt den viktigste inntektskilden særlig for grupper av flyktninger. Komiteen mener at en ordning med rutinemessig avhengighet av sosialhjelp for nyankomne flyktninger og innvandrere virker stigmatiserende på gruppen og pasifiserende for den enkelte. Komiteen mener derfor at arbeidet med å vurdere ordninger for alternativ inntektssikring for denne gruppen bør vurderes; blant annet kan det organiseres individuelle kvalifiseringsplaner for opplæring og grunnleggende kvalifisering for nye flyktninger og innvandrere, slik at offentlig støtte blir koblet til innsats fra den enkelte.

6. Oppvekst, nærmiljø og utdanning

6.1 Sammendrag

6.1.1 Barne- og ungdomspolitikk

       Regjeringen ser oppfølgingen av handlingsplanen for barn og unge med innvandrerbakgrunn som en sentral oppgave for departementene i arbeidet med å sikre denne gruppen like muligheter til deltakelse.

       Regjeringen prioriterer fortsatt innsatsen for barn og unge i de større byene. Mange av tiltakene er av stor betydning for barn og unge med innvandrerbakgrunn.

       Bevilgninger til barne- og ungdomsorganisasjonene har blant sine siktemål økt deltakelse av barn og unge med innvandrerbakgrunn og rekruttering av flere voksne med slik bakgrunn til lederverv. Generelt må den flerkulturelle kompetansen blant de ansatte på dette området styrkes.

6.1.2 Boforhold

       Departementet viser til at boligpolitikken er et viktig redskap for å oppnå likeverdige levekår og motvirke at vanskeligstilte grupper isoleres i enkelte boområder. Det er en omfattende gjennomgang av bokonsentrasjonsproblemene, bydelsvise forskjeller i levekår og boforhold i storbyene i St.meld. nr. 14 (1994-1995) Om levekår og boforhold i storbyene. Regjeringen har satt opp følgende hovedmål:

1.	Levekårene for utsatte befolkningsgrupper i storbyene skal bedres.

2.	Befolkningen i alle deler av storbyene skal kunne disponere en god bolig i et godt bomiljø.

3.	Det skal legges til rette for en mer variert befolkningssammensetning i utsatte storbyområder preget av dårlige levekår og boforhold.

       I Innst.S.nr.208 (1994-1995) sluttet Stortinget seg til dette.

       Departementet peker på at personer med innvandrerbakgrunn skal kunne delta i samfunnet og ha de samme mulighetene til å oppnå trygge levekår som resten av befolkningen. Det er uheldig dersom det utvikler seg boligområder der en stor andel av beboerne har dårlig økonomi, andre levekårsproblemer og lite kontakt med samfunnet for øvrig. Det må imidlertid tas hensyn til at det er flere positive sider ved det mangfoldet som finnes i enkelte storbyområder.

       Departementet viser til at høsten 1996 la byrådet i Oslo kommune fram et forslag til handlingsprogram for Oslo indre øst. Strategien i dette programmet tar utgangspunkt i ønsket om en utjevning av levekår og en mest mulig variert sammensetning av befolkningen i ulike deler av byen.

       Regjeringen er enig i hovedstrategiene for utjevning av levekår og sosiale og miljømessige forbedringer som forslag til handlingsprogram for Oslo indre øst trekker opp, og ønsker å samarbeide med Oslo kommune om dette (jf. Innst.S.nr.174 (1995-1996)). Målet er å gjøre slike byområder til et godt sted å bo for alle beboere. Det vil bli lagt vekt på tiltak som kan bedre oppvekstkårene for barn og unge.

       Etter Regjeringens syn må områderettete strategier som skisseres i forslag til handlingsprogram for Oslo indre øst, kombineres med tiltak rettet direkte mot grupper med dårlige levekår, uansett bosted.

       For å sikre at personer med innvandrerbakgrunn får de samme mulighetene som resten av befolkningen til å kjøpe egen bolig, vil Regjeringen:

-	Anmode kommunene om å arbeide aktivt for å skaffe til veie gode, rimelige boliger til boligsøkere med moderat inntekt, f eks i samarbeid med boligsamvirket,

-	evaluere Husbankens låne- og tilskuddsordninger og vurdere spesielt om det er behov for å endre regelverket slik at personer med innvandrerbakgrunn får bedre muligheter til å kjøpe egen bolig,

-	be Husbanken, i samvirke med kommunene, å utvikle bedre informasjon og veiledning til personer med innvandrerbakgrunn om offentlige låne- og tilskuddsordninger til kjøp av bolig, og om bostøtte,

-	be Husbanken endre sin løpende rapportering slik at det framgår i hvor stor grad personer med innvandrerbakgrunn drar nytte av disse ordningene.

       For å bidra til et bedre leiemarked for vanskeligstilte grupper, vil Regjeringen:

-	Oppfordre kommunene til å sørge for at kommunale utleieboliger finnes i ulike typer boligområder,

-	videreutvikle de økonomiske virkemidlene i boligpolitikken slik at kommunene og boligbyggelagene gis økonomiske rammevilkår som kan bidra til flere gode, nøkterne og rimelige utleieboliger,

-	foreslå en endring av borettslagslovens bestemmelser om juridiske andelseie som gir kommunene en minimumsadgang til å erverve andelsboliger for utleie.

       Videre mener Regjeringen at de aktuelle bestemmelsene i boliglovgivningen og straffelovgivningen som rammer diskriminering på boligmarkedet bør håndheves aktivt i forhold til kjøp eller leie av bolig. Forslaget om styrket juridisk bistand til personer som opplever diskriminering, vil også gjelde saker i forhold til kjøp eller leie av bolig.

       For å bidra til å skape gode flerkulturelle bomiljø, vil Regjeringen prioritere økt støtte til:

-	Boligsamvirkets egne tiltak for å lette integrering og samhandling i borettslagene,

-	forskning og forsøk rettet mot slike bomiljø,

-	etablering av en egen bomiljøpris for gode flerkulturelle bomiljø.

6.1.3 Barnehage

       Det er Regjeringens mål at alle familier med behov for det skal få tilbud om barnehageplass innen år 2000. For familier og barn med innvandrerbakgrunn har barnehagen en særlig viktig funksjon for læring av norsk språk og som kontaktskaper i nærmiljøet.

       Det gis i dag et øremerket tilskudd til tospråklig assistanse i barnehagen. Dette gis som et kronebeløp pr. barn som får tilbud om slik assistanse. Barne- og familiedepartementet gir også tilskudd til barnehagetilbud for barn av nyankomne flyktninger. Tilskuddet gis for åtte måneder.

       Barne- og familiedepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet og andre berørte parter vil utrede nærmere hvordan man kan motivere flere unge med innvandrerbakgrunn til å søke førskolelærerutdanning. Det må videre satses på kompetanseoppbygging i flerkulturelt arbeid for barnehagepersonale.

       Tilskuddsordningen til tospråklige assistenter skal evalueres. Det vil bli satt i gang en treårig forsøksordning med gratis pedagogisk korttidstilbud i barnehage for alle femåringer i en bydel i Oslo indre øst.

       Barne- og familiedepartementet vil utrede og innhente erfaringer med ulike språkinnlæringsmodeller for førskolebarn, herunder erfaringer fra Danmark og Sverige.

6.1.4 Utdanning

       Antallet elever fra språklige minoriteter har vært sterkt økende de senere årene. I 1977 var det 2.544 elever (SSB), og i skoleåret 1996-97 er antallet om lag 28.000. Elevgruppen utgjør nå ca fem % av det samlete elevtallet. Andelen varierer mellom kommunene. I Oslo utgjør den mer enn 25 % av elevtallet, og her finner vi ca 36 % av de minoritetsspråklige elevene i Norge.

       Norsk er fellesspråk for kommunikasjon og samhandling i Norge. Det er derfor viktig at minoritetsspråklige elever lærer seg godt norsk.

       Med utgangspunkt i prinsippet om tilpasset opplæring mener Regjeringen at elever med begrensete norskferdigheter bør få den første lese- og skriveopplæringen på morsmålet. Det vil lette innlæringen av tilsvarende ferdigheter på norsk. Morsmålsundervisningen i grunnskolen bør avgrenses til denne perioden, som i det nye læreplanverket er lagt til de fire første årene. Ut over dette kan aktuelle morsmål gis som tilvalgsspråk på ungdomstrinnet. I tillegg kan elever få tospråklig fagundervisning inntil de har tilstrekkelig utbytte av undervisningen på norsk.

       De ressurser som frigjøres gjennom denne avgrensningen av morsmålsopplæringen, skal benyttes til styrking av norskopplæringen og til tospråklig fagundervisning.

       Siden morsmålsopplæringen primært skal være et middel for å lette læringen i andre fag for elever med begrensete ferdigheter i norsk, mener Regjeringen at det ikke er grunn til å foreslå en ubetinget og lovfestet rett til morsmålsopplæring.

       I samsvar med internasjonale forpliktelser skal det legges til rette for at skolen kan bidra til at elevenes ferdigheter i morsmålet utvikles. For flyktninger har myndighetene et særlig ansvar for å forberede en eventuell tilbakevending.

       I en odelstingsproposisjon om ny opplæringslov vil Regjeringen foreslå ny lovhjemmel slik at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet kan gi forskrift om en plikt for kommunene til å gi særskilt opplæring for språklige minoriteter. Morsmålsopplæringens mål vil bli fastsatt i slik forskrift. Forskriften vil danne grunnlag for metodisk veiledning for morsmålsopplæring. Det vil bli utarbeidet egne læreplaner for morsmål som tilvalgsspråk og for norsk som andrespråk. Tilskuddsordningene vil bli endret i samsvar med forslagene som legges fram i denne meldingen.

       Regjeringen mener det fortsatt er nødvendig å prioritere forsknings- og utviklingsarbeid knyttet til opplæring for språklige minoriteter.

       Det er viktig å styrke kontakten med elevenes hjem. Det må arbeides videre med å utvikle kontaktformer med de foresatte, slik at de kan bli aktive støttespillere for barnas skolegang.

       Det er viktig at minoritetsspråklige elever og lærlinger i videregående opplæring som har behov for det, får tilrettelagt opplæring inntil de kan følge den ordinære undervisningen. God rådgiving og pedagogisk psykologisk tjeneste er også viktig for å motvirke frafall. Dette er et fylkeskommunalt ansvar.

       Siden rekrutteringen til videregående opplæring fortsatt er lavere blant språklige minoriteter enn andre, bør det settes inn tiltak som kan stimulere til økt rekruttering. Det er vesentlig med god informasjon, rådgivning, samarbeid skole - hjem og positive forbilder.

       Videre mener Regjeringen at skolene, bedriftene og fylkeskommunene må gjøre en ekstra innsats for å skaffe plasser for lærlinger fra språklige minoriteter. Det må også bli lettere å gi minoritetsspråklige elever i yrkesfaglige studieretninger praksis i bedrifter allerede i skoledelen av opplæringen. På denne måten kan elevene selv få bedre kjennskap til arbeidslivet, og arbeidsgiverne kan bli kjent med elevene før de skal ut i lære.

       Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil foreta en gjennomgang av de tilskuddsordninger som berører minoritetsspråklige elever, for å se om det er behov for endringer.

       Statistikkgrunnlaget for videregående skole må forbedres. Kunnskaper og erfaringer som er viktige som grunnlag for videre arbeid, vil bli systematisert.

       Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil få utredet tiltak som kan bedre rekrutteringen av minoritetsspråklige studenter til høyere utdanning generelt og særlig til profesjonsstudier med stor kontaktflate mot befolkningsgrupper med innvandrerbakgrunn.

       Fra høsten 1997 vil det bli etablert et videreutdanningstilbud i flerkulturell forståelse ved fire høgskoler. Målgruppene for studiet er i første rekke lærere, polititjenestemenn og personale innen helse- og sosialomsorg.

       Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet vil ta initiativ til at det for en periode på seks til åtte år etableres to kvalifiseringssentra for lærere som underviser minoritetsspråklige elever.

       Spørsmålet om hvilke krav undervisningen i et flerkulturelt skolemiljø stiller til den framtidige utdanningen for lærere, må ses i sammenheng med lærerutdanning generelt og behandles i den planlagte stortingsmeldingen om dette. Regjeringen vil alt nå signalisere at det vil bli foreslått å lempe på kravene til norsk sidemål i lærerutdanningen for studenter fra språklige minoriteter.

6.1.5 Barnevern

       Departementet viser til at verdikonflikter kan oppstå i en situasjon der barnevernet griper inn. Barneverntjenesten møter innvandrerfamilier som ser annerledes på hva som er god oppdragelse og til barnets beste. Mange innvandrere er ukjente med barnevernloven, barneverntjenesten og med velferdssamfunnets måte å gripe inn på når et barn har alvorlige problemer. I en slik situasjon stilles barneverntjenestens rolle som både kontrollør og hjelper overfor nye utfordringer.

       Hovedstrategien for å sikre at barn med innvandrerbakgrunn får et godt tilbud i barnevernet, er å utvikle mer egnede tilbud. Likeså skal informasjonen om norsk barnevern styrkes for å øke forståelsen mellom ansatte i barneverntjenesten og de som skal motta hjelp. En profesjonell tolketjeneste er et nødvendig redskap i dette arbeidet.

       Regjeringen vil sikre en kvalitetsheving av barneverntjenesten overfor innvandrere gjennom oppfølging av Barne- og familiedepartementets handlingsplan for barn og ungdom med innvandrerbakgrunn fra 1995. Det gjelder særlig informasjon, kompetanseheving, metodeutvikling, forebyggende tiltak, tverretatlig samarbeid og et helhetlig fylkeskommunalt tilbud.

       Samarbeidet mellom kommuner og frivillige organisasjoner for å utvikle gode tilbud overfor enslige mindreårige, skal bedres.

       Barne- og familiedepartementet vil innhente dokumentasjon for å vurdere hva som kan gjøres for å hindre tvangsekteskap.

6.1.6 Kvinner og likestilling

       Departementet påpeker at kvinner med innvandrerbakgrunn ikke er en homogen gruppe. Det er derfor ikke gitt at familiepolitikken og likestillingslovens intensjoner vil bli sett på som relevant i familier med en annen oppfatning av kjønnsroller.

       Målet er at også kvinner med innvandrerbakgrunn skal kunne velge i hvilken grad de vil benytte seg av de muligheter likestillingspolitikken gir. For å oppnå dette er det nødvendig å gi dem og deres familie og nettverk tilstrekkelig innsikt i hva likestilling mellom kvinner og menn i Norge betyr i dagliglivet.

       Regjeringen legger vekt på å sikre at kvinner får del i de generelle tiltak for levekårsforbedringer som denne meldingen legger opp til. I tillegg er det nødvendig med tilrettelagte tiltak: Det gis således støtte til nettverksbygging, som ledd i selvstendiggjøring og likestilling for skilte, enslige og isolerte kvinner. Det må dessuten etableres alternative tiltak i tillegg til de eksisterende krisesentrenes midlertidige tilbud om krisehjelp. Videre må det utvikles metoder for å formidle informasjon om familiepolitikk og likestilling i samarbeid med innvandrerne selv og deres organisasjoner. Regjeringen ønsker også samråd for å drøfte ulike syn på familiepolitikk og likestilling.

6.1.7 Helse og omsorg

       Det vises i meldingen til at helsetjenesten må tilføres økt kunnskap og kompetanse for å sikre at den gir et likeverdig tilbud til personer med innvandrerbakgrunn. Tjenestene må også legges til rette for å kunne møte nye gruppers behov.

       Det vil bli opprettet en kompetanseenhet for innvandrere og helse som kan sette i gang og koordinere forskning om innvandrere og helse, utvikle metoder for helse- og omsorgsarbeid for innvandrere og veilede den øvrige helsetjenesten.

       Regjeringen mener samarbeid med frivillige organisasjoner, innvandrerorganisasjoner og andre om sosial- og helsepolitiske tiltak er viktig. Videre skal retningslinjer for helsetjenestetilbudet for nyankomne flyktninger og innvandrere gjennomgås. Forskning om innvandreres psykiske og somatiske helse og deres bruk av helse- og omsorgstjenester skal stimuleres og arbeidet med å utvikle rusmiddelforebyggende tiltak blant personer med innvandrerbakgrunn skal videreføres.

       Sosial- og helsedepartementet vil be Statens ernæringsråd om å arrangere konferanser om ernæring og helse hos innvandrere i Norge.

       Tiltak overfor innvandrere med funksjonshemming er foreslått som et eget satsingsområde i « Handlingsplanen for funksjonshemmede 1998-2001 ».

6.2 Komiteens merknader

       Komiteen vil understreke at bosettingskonsentrasjon av innvandrergrupper f.eks. i enkelte bydeler i Oslo, først og fremst skyldes at det er i disse bydelene det finnes rimeligere boliger. Bedring av sysselsettingssituasjonen og andre forhold som har innvirkning på levekår og økonomi vil derfor være vesentlige tiltak. Dette gjelder uavhengig av bosted og etnisk bakgrunn.

       Komiteen vil påpeke at en del innvandrergrupper befinner seg blant flere svake grupper på boligmarkedet. Det er viktig å finne ordninger som kan hjelpe på situasjonen for alle disse gruppene som har problemer på boligmarkedet pga svak økonomi.

       Komiteens medlemmer fra Høyre har merket seg Regjeringens vurderinger angående innvandrere og flyktningers forhold på bolig- og leiemarkedet. Det er tvilsomt om tiltak som gir disse grupper særfordeler fremfor andre er fornuftig politikk. Disse medlemmer vil minne om SIFBO og de svært uheldige erfaringene med denne politikken, samt minne om at det også er andre som strever med å etablere seg. Flyktninger får i dag hjelp til sin første bosetting, og kommunene får integreringstilskudd i 5 år. Det er også nylig gjort en lovendring som gir kommunen anledning til å erverve inntil 10 % av seksjonene i eiendommer som består av 5 eller flere seksjoner, dog minimum en seksjon. Diskriminering på bolig- og utleiemarkedet må selvsagt motarbeides.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil sterkt understreke betydningen av forsterket innsats for å få et tilbud om flere utleieboliger og lavinnskuddsboliger. Utleieboligene bør være allmennyttige eller ikke-kommersielle og etableres i regi av boligbyggelag, kommuner eller ikke-kommersielle stiftelser som får offentlig støtte slik at boligutgiftene blir overkommelige. Lavinnskuddsboliger bør innrømmes en sterk statlig finansiering, evt. bør avdragsfrie lån vurderes. Lavinnskuddsboligene bør være integrert i ordinære borettslag, men ikke kunne omsettes fritt i markedet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, framsetter følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge fram en plan for bygging av allmennyttige utleieboliger og lavinnskuddsboliger. Muligheten for å kunne ta i bruk allerede eksisterende bygninger til dette formålet må vurderes. »

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere å fremme de nødvendige lovendringer slik at det blir lettere for kommunene å overta andeler i borettslag som kan klausuleres til utleieboliger. »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, vil vise til følgende merknad i Innst.S.nr.180 (1994-1995) side 28 andre spalte:

« Komiteen støtter Regjeringens forslag om at flyktningmottak i all hovedsak etableres utenfor Oslo. Dette forslaget vil både være med på å dempe konsentrasjonen av flyktninger og asylsøkere i Oslo, samtidig som en på denne måten bedrer muligheten for vellykket integrering i andre deler av landet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, mener at flyktninger og asylsøkere skal bosettes i hele landet; ikke bare i de største byene. For å skape en tilfredsstillende integrering trenger Oslo og de andre store byene avlastning fra resten av landet. Mangel på en planmessig integrering for flyktninger og asylsøkere skaper problemer, ikke minst for innvandrerne selv. De kan lett bli tapere både i skole og arbeidsliv. En slik utvikling er ingen tjent med. »

       Komiteen mener det vil øke og påskynde integreringsmulighetene dersom flere innvandrere og flyktninger i større grad kunne bosettes utenfor Oslo og de større byene. I dag bor omtrent halvparten av innvandrerne og flyktninger fra Afrika, Asia og Latin-Amerika i Oslo.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti går inn for at det legges vekt på geografisk spredning ved første bosetting av flyktninger i Norge, og at det legges til rette for at flere innvandrere og flyktninger i større grad ser det attraktivt å bli boende utenfor Oslo og de større byene.

       Komiteen viser til regjeringens hovedmål for bosetting og levekår i storbyene som Stortinget sluttet seg til ved behandlingen av Innst.S.nr.208 (1994-1995).

       Komiteen har merket seg at Oslo Kommune arbeider for å skape bedre og jevnere bo- og levekår for innvandrere og flyktninger. Komiteen tar dette til etterretning og er tilfreds med at Regjeringen ønsker å samarbeide med Oslo for å få dette til. Det bør understrekes at et slikt arbeid ikke må gjelde bare innvandrere og flyktninger, men må gjelde alle som bor og lever i uverdige og dårlige forhold. Komiteen vil i den forbindelse vise til B.innst.S.nr.5 (1996-1997) der komiteen sier:

« Komiteen viser til at et flertall i Stortinget ønsker en forsterket statlig innsats overfor Oslo indre øst for å forbedre levekårene. Det vises i denne forbindelse til behandlingen av stortingsmeldingen om levekår og boforhold i storbyene. Komiteen viser også til Stortingets vedtak om et handlingsprogram for Oslo indre øst der det forutsettes både statlige bidrag til gjennomføringen og et nært samarbeid mellom staten og kommunen.

Komiteen har merket seg at byrådet i Oslo kommune nå har utarbeidet et utkast til et slikt handlingsprogram.

Komiteen har videre merket seg at det i budsjettet, med unntak av byfornyelsestilskuddet ikke er avsatt særskilte midler til statlig bidrag til gjennomføring av dette programmet. Dette kan først gjøres når programmet er vedtatt og dermed forpliktende for Oslo kommune.

Komiteen forutsetter at departementet vil følge opp det endelige programmet med statlige midler og at det blir nedsatt et utvalg for å bestemme den videre framdrift. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er viktig at det i undervisningen i samfunnskunnskap bli orientert om norsk bo- og leiekultur og om vanlige regler og plikter. Slik kunnskap kan redusere misforståelser og konflikter i dagliglivet

       Komiteen har merket seg Regjeringens understrekning av hvor viktig det er for språkutviklingen at barn med minoritetsspråk kommer i barnehage eller på andre måter kommer i språklig kontakt med norsktalende barn. Komiteen vil understreke at den legger til grunn at målet for barnehagepolitikken er å sikre et variert og brukertilpasset barnehagetilbud, der det legges størst mulig vekt på barnas behov og foreldrenes ønsker. For barn med et annet morsmål enn norsk vil omgang med norsktalende barn i førskoletiden , for eksempel innenfor et barnehagetilbud, være viktig for språkutviklingen. Slikt samvær med norsktalende barn kan også oppnås på andre måter. Fleksible løsninger må søkes. Komiteen vil peke på betydningen av tilrettelagt og god informasjon til foreldre om barnehagetilbudet og andre tilbud innen oppvekstsektoren i den enkelte kommune og om den betydning omgang med norsktalende barn har for barns språkutvikling. Dette er viktig for at den enkelte familie skal kunne føle seg trygg og ha tillit til den omsorg som gis barna i barnehagen. Videre vil komiteen på bakgrunn av de gode erfaringene med driftsformene åpne barnehager understreke betydningen av at slike tilbud opprettholdes og opprettes.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, støtter Regjeringens forslag om å starte opp en treårig forsøksordning med gratis pedagogisk korttidstilbud i barnehage for alle 5-åringer i en bydel i Oslo indre øst.

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener en forsøksordning med gratis pedagogisk korttidstilbud i barnehage for alle femåringer i en bydel i Oslo indre øst, slik Regjeringen foreslår, vil være å bryte med prinsippet om like muligheter for alle. Dette vil skape store ulikheter mellom bydelene og vil kunne utløse sterke reaksjoner og være til stor skade for nettopp dem ordningen er ment å hjelpe. Disse medlemmer vil derfor stemme mot denne forsøksordningen.

       Komiteen vil understreke at det mangfold av minoritetsspråklige elever det i dag er i skolen, byr på store utfordringer. I enkelte områder og på enkelte skoler kan det være svært vanskelig å skaffe tospråklige lærere/assistenter. Målet for undervisningen er likevel det samme for norskspråklige og minoritetsspråklige elever: Uansett morsmål skal de gå ut av grunnskolen med et fullverdig vitnemål og gode kunnskaper i norsk, slik at de er godt rustet til videregående opplæring og arbeid. Debatten om hvordan norsk best læres, har pågått lenge. Spørsmålet er kort og godt om hvilken betydning morsmålet har for å lære og forstå norsk. Komiteen har merket seg at Regjeringen ikke vil lovfeste en ubetinget rett til morsmålsundervisning, noe som ville være en utvidelse av dagens ordninger. Komiteen har videre merket seg at Regjeringen mener at den første lese- og skriveopplæringen skal foregå på morsmålet, men at morsmålsundervisningen i grunnskolen bør avgrenses til de første fire årene. Komiteen viser til at Regjeringen i tillegg mener at morsmålsundervisningen kan gis som tilvalgsspråk på ungdomstrinnet og at elever kan få tospråklig fagundervisning inntil de har tilstrekkelig utbytte av undervisningen på norsk. Komiteen viser til at de forskjellige partier har ulike syn på morsmålets plass i skolen og viser til partienes merknader om dette.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke enhetsskolens posisjon i det norske samfunnet som en fellesskapsinstitusjon med plass for alle og der tilbudet skal være tilrettelagt for den enkelte. Slik er skolen en nøkkelinstitusjon for integrering. Utdanningen skal hjelpe den enkelte til å kunne bli en aktiv deltaker i samfunnet og til å utvikle sin egen identitet.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke egenverdien ved gode språkkunnskaper. Det er en styrke både for den enkelte og for det norske samfunn at vi har innbyggere med kompetanse innenfor ulike språk. Samtidig er det viktig at innbyggerne kan møtes og kommunisere på norsk som felles språk. Dette flertallet mener at skolen fortsatt må gi tospråklige elever et tilbud om morsmålsundervisning, men også aktivt søke å skape miljøer der disse elevene kan utvikle et levende og funksjonelt norsk språk. Dette skjer bare ved at de får mulighet til å omgås barn som snakker norsk.

       Dette flertallet vil understreke at det grunnleggende prinsippet om undervisning tilpasset til den enkelte innebærer at undervisning av barn med små eller ingen norskkunnskaper uansett må bygge på det språket barna selv bruker. Denne tilpasning av undervisningen er en rettighet for den enkelte elev og gjelder uansett alder og klassetrinn i grunnskolen. Videre må morsmålsundervisningens betydning for barnets begrepsutvikling de første skoleårene understrekes. Det vil imidlertid være nødvendig med fleksible løsninger i forhold til de enkelte elevene og i forhold til språksammensetningen på den enkelte skole.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, og Kristelig Folkeparti, går derfor ikke inn for en lovfesting av morsmålsopplæring.

       Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, går inn for at det legges en plikt på kommunene til å gi særskilt opplæring for språklige minoriteter.

       For elever som kommer til Norge i løpet av skoletiden må det legges spesielt til rette. Hovedprinsippet om tilrettelagt undervisning for den enkelte elev, med spesiell vekt på språklig tilrettelegging. Dette flertallet vil understreke at tospråklig fagundervisning må gis alle elever som har behov for det, dvs. inntil de kan få tilstrekkelig utbytte av fagundervisning på norsk.

       Dette flertallet vil videre gå inn for at morsmål kan gis som tilvalgsspråk på ungdomstrinnet. Det må også være mulig å velge morsmål som tilvalgsfag de siste tre årene på barnetrinnet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til tidligere vedtak og forslag angående morsmålsundervisning og viser i den forbindelse til følgende merknad i B.innst.S.nr.12 (1996-1997):

« Komiteens medlemmer fra Høyre mener et krafttak er nødvendig for å styrke norskopplæringen for fremmedspråklige. Disse medlemmer vil på denne bakgrunn foreslå at tilskuddet til ekstra norskopplæring øker med 50 mill. kroner.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil imidlertid peke på at det ikke bør være noen offentlig oppgave å bekoste undervisning i fremmedspråklige elevers morsmål. Disse medlemmer vil derfor fjerne det statlige tilskuddet til morsmålsopplæring tilsvarende en reduksjon på 149,756 mill. kroner.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil imidlertid stimulere innvandrernes egne organisasjoner til å gi et tilbud om morsmålsopplæring og vil derfor foreslå at 30 mill. kroner stilles til disposisjon. »

       Disse medlemmer foreslår derfor følgende:

       « Stortinget ber Regjeringen fjerne statlig finansiering av morsmålsundervisningen. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at morsmålsundervisning må være en lovfestet rett for minoritetsspråklige elever. Dette er etter dette medlem sitt syn i tråd med FNs barnekonvensjon, som slår fast at alle barn har rett til undervisning på sitt eget morsmål. Et regjeringsoppnevnt utvalg under ledelse av Jan Moen (« Opplæring i et flerkulturelt Norge » - NOU 1995:12 ) fastslår at morsmålsundervisning er en rettighet, knyttet både til minoritetene som en gruppe, som enkeltindivider og i forhold til samfunnet som helhet. Dette medlem finner det underlig at de vurderinger som kommer fram i utvalgets innstilling, i svært liten grad er fulgt opp eller kommentert i meldingen.

       Dette medlem mener at tilbudet om morsmålsopplæring ikke oppfyller FNs barnekonvensjon, verken i dag eller slik meldingen legger opp til. Morsmålsundervisning er viktig som et pedagogisk verktøy for å lære norsk. Men kjennskap til fremmedspråk er også en ressurs i seg selv, fordi det i et flerkulturelt samfunn vil være stort behov for flerspråklige personer. En annen faktor som tilsier å styrke morsmålsundervisningen er hensynet til repatriering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil påpeke at i skoler med spesielt høy andel elever med fremmedspråklig bakgrunn kan det være spesielle behov mht. ressurser til personell og undervisningsutstyr. Disse medlemmer går derfor inn for dobling av det statlige tilskuddet til tospråklig undervisning i alle klasser i grunnskolen der andelen elever med fremmedspråklig bakgrunn er 30 % eller mer.

       Disse medlemmer framsetter følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å fordoble det statlige tilskuddet til tospråklig undervisning i grunnskoleklasser der andelen elever med fremmedspråklig bakgrunn er 30 % eller mer. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at et viktig mål i den norske skolen er å gi elevene like læringsforhold, og at elevene har anledning til å utdanne seg til det nivå de selv ønsker. Elever må gis samme mulighet for å lære, uavhengig av bakgrunn og uten hensyn til etnisk tilhørighet. For dette medlem er det et overordnet mål at forskjeller i etnisk bakgrunn ikke skal gi noe dårligere læringsforhold. For å sikre at et slikt mål nås, kreves aktiv og målrettet handling og en bedre tilrettelegging for elever tilhørende etniske minoriteter.

       Dette medlem mener at det bør opprettes flere stillinger for lærere med migrasjonspedagogisk bakgrunn, og at innslaget av lærere med minoritetsbakgrunn økes. Migrasjonspedagogikk bør dessuten utgjøre en mer fremtredende del av undervisningen ved lærerutdanningene.

       Dette medlem mener videre at skoleklasser med stor andel minoritetsspråklige elever bør ha redusert elevtall. Dette medlem vil videre påpeke behovet for å utarbeide skolemateriell hvor også barn med minoritetsbakgrunn kjenner seg igjen i eksempler og billedbruk.

       Komiteen vil støtte tiltak som kan stimulere ungdom fra spreklige minoriteter til å ta videregeende og høyere utdanning. Komiteen stiller seg positivt til at departementet skal foreta en gjennomgang av de tilskuddsordninger som berører minoritetsspråklige, men vil samtidig påpeke at en slik vurdering burde inngått i bakgrunnsarbeidet for St.meld. nr. 17 (1996-1997).

       Komiteen vil vise til komitemerknader i Innst.S.nr.174 (1996-1997) om lærlingesituasjonen:

       « Komiteen kan ikke se at departementet har fremmet forslag for å forbedre situasjon for elever med innvandrerbakgrunn. Komiteen mener det må settes i verk tiltak for å stimulere bedrifter til å ta imot lærlinger med innvandrerbakgrunn. Komiteen vil be departementet om å vurdere å etablere en rådgiver-/veiledningstjeneste, der det er behov, i regi av fagopplæringskontorene for bedrifter som vurderer lærlinginntak av innvandrere... »

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil understreke behovet for rekruttering av tospråklige studenter til lærerutdanningene. Grunnskolen har stort behov for tospråklige faglærere. Flertallet vil derfor støtte forslaget om å lempe på kravene til norsk sidemål i lærerutdanningene for studenter fra språklige minoriteter. Flertallet vil videre framheve behovet for et skikkelig utdannings-/videreutdanningstilbud for morsmålslærere. Dette må også kunne tas som desentralisert utdanning, knyttet til de høyskolene som utdanner pedagoger. Dette er et kvalifiseringsbehov som vil vedvare.

       Komiteen er enig i at også kvinner med innvandrerbakgrunn skal kunne få velge i hvilken grad de vil benytte seg av de muligheter likestillingspolitikken gir. For å oppnå dette er det nødvendig å gi dem og deres familie og nettverk innsikt i hva likestilling mellom menn og kvinner i Norge betyr i dagliglivet. De kvinner som er hjemmearbeidende og har rollen som hovedoppdrager for barn, bør få muligheter til å utøve denne rollen på en god måte.

       Komiteen vil understreke at arbeidet for likestilling og likeverd mellom kjønn og mellom ulike grupper i samfunnet stiller krav om en bevisst politikk på området. På en rekke områder har det vist seg nødvendig å iverksette spesielle tiltak for å oppnå like muligheter for ulike grupper. Dette gjelder bl.a. for å kunne gi kvinner like muligheter som menn til å delta i samfunnet og for at disse skal kunne utvikle sine egne ressurser. Dette gjelder også innvandrerkvinner. Komiteen vil derfor fremheve betydningen av at det arbeides bevisst og målrettet for at innvandrerkvinner får de sammen rettigheter og muligheter i samfunnet som andre kvinner.

       Komiteen viser til meldingens behandling blant annet av tvangsgifting og nylige opplysninger av uheldige konsekvenser av inngifte. Komiteen vil understreke at dette er områder som krever stor kulturell innsikt samt varsomme og fornuftige tilnærminger.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, viser til at mange flyktninger og innvandrere kommer fra nasjoner der tradisjon og kultur avviker sterkt fra vår. Det kan derfor ikke forventes at disse straks skal forstå eller akseptere at Norge er annerledes og har andre tradisjoner og en annen kultur. For at flyktninger og innvandrere skal kunne vite mer om dette, må disse temaer behandles i undervisningen i samfunnskunnskap.

       Videre mener flertallet at det er viktig at det blir gitt god informasjon om forbudet mot omskjæring av kvinner, om forbudet mot tvangsgifting i ekteskapsloven, om de uheldige virkninger ved inngifte og om likestillingsloven. Det er en forutsetning for integrering i det norske samfunn at flyktning- og innvandrerkvinner får like muligheter til utvikling og inntektsgivende arbeid som menn. Undertrykkende tradisjoner og kulturer kan ikke aksepteres.

7. Kultur, innflytelse og religion

7.1 Sammendrag

7.1.1 Kulturpolitikk

       Regjeringen viser til at kultur er et viktig virkemiddel for integrering i samfunnet, og det er derfor viktig å ivareta det kulturelle perspektivet på alle samfunnsområder. En må fokusere på det potensiale, den kreativitet og den kompetanse hver enkelt har.

       Regjeringen omtaler i meldingen en rekke sentrale prinsipper og tiltak for å styrke muligheten til deltakelse på sentrale samfunnsområder. For det første har Regjeringen som mål å gjennomføre en kulturpolitikk som sikrer alle, uansett alder og bakgrunn, like muligheter for deltakelse og utfoldelse. Barn og ungdom er prioriterte målgrupper.

       Kulturpolitikkens målsetting om bredere mobilisering av innsatsvilje, livslyst og uttrykkskraft, innebærer at også personer med innvandrerbakgrunn deltar i kulturlivet på likeverdig grunnlag. Dette er ikke bare grunnleggende for et demokratisk samfunn, men også en viktig strategi for å sikre mangfold og kulturell nyskaping.

       Kulturdepartementet vil innhente kunnskap om innvandreres kulturbruk og -behov, og undersøke hvordan situasjonen er for skapende og utøvende kunstnere med innvandrerbakgrunn.

       På bakgrunn av de positive erfaringene fra arbeidet til Rikskonsertene vil Kulturdepartementet be Riksteatret og Riksutstillinger øke innsatsen på det flerkulturelle området.

       Tiltak på idrettsområdet som øker mulighetene til deltakelse i idrettslivet for personer med innvandrerbakgrunn, og som utvikler gode metoder for informasjon til, rekruttering av og kommunikasjon med utøvere med innvandrerbakgrunn, vil bli prioritert.

       På medieområdet prioriterer Regjeringen tiltak som sikrer alle, uansett bakgrunn, et allsidig og likeverdig tilbud som gjenspeiler og synliggjør at Norge er et flerkulturelt samfunn. Massemedia har et selvstendig ansvar for å gi en balansert framstilling av innvandringsspørsmål.

7.1.2 Organisasjonsliv og samarbeidsfora

       Det er en målsetting at fagbevegelse, andre interesseorganisasjoner og frivillige organisasjoner skal ivareta medlemmenes interesser uavhengig av bakgrunn, og at personer med innvandrerbakgrunn i større grad blir med i slike organisasjoner.

       Viktig virksomhet som drives av innvandrerorganisasjonene kan gis offentlig støtte. Det er imidlertid behov for å vurdere nærmere hvordan de ulike støtteordningene kan anvendes på en bedre måte for å nå målsettingene på feltet.

       Regjeringen ønsker å styrke befolkningens engasjement og forpliktelse i forhold til fellesskapet. Alle, uansett bakgrunn, skal ha mulighet for innflytelse over sin livssituasjon. De landsdekkende organisasjonenes innsats og innvandrerrådenes arbeid er viktige i denne sammenheng. Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter spiller også en viktig rolle som rådgivende organ for norske myndigheter.

7.1.3 Politisk deltakelse og statsborgerskap

       Stemmerett ved stortingsvalg og folkeavstemninger skal fortsatt være forbeholdt norske statsborgere. Videre skal gjeldende botidskrav ved søknad om norsk statsborgerskap opprettholdes.

       Det må framgå av brosjyrer og søknadsskjema for norsk statsborgerskap at staten forventer at nye borgere kan gjøre seg forstått på norsk. Regjeringen ønsker imidlertid ikke å innføre et formelt krav til dokumenterte norskkunnskaper.

       I norsk statsborgerskapslovgivning gjelder prinsippet om ett statsborgerskap. Regjeringen vil komme tilbake til spørsmålet om dobbelt statsborgerskap i samband med en vurdering av norsk tiltredelse til en ny europarådskonvensjon om dette.

7.1.4 Religiøst mangfold

       Det påpekes i meldingen at det må være samsvar mellom relevante internasjonale konvensjoner om religionsfrihet og regelverk og praksis i Norge. Det er viktig å markere at tro ikke kan rettferdiggjøre handlinger som strider mot norsk lov og grunnleggende menneskerettigheter. Informasjon og dialog mellom tros- og livssynssamfunnene, myndighetene og befolkningen for øvrig er viktig for å unngå at det dannes fiendebilder og for å forebygge konflikter.

       Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn kan være en nyttig dialogpartner for myndighetene. Relevante offentlige myndigheter bør legge forholdene til rette for slik dialog og sørge for at samarbeidsrådet blir hørt i aktuelle saker.

       Regjeringen vil gi ett departement ansvar for samordning av politikken i forhold til tros- og livssynsspørsmål, uten at Den norske kirkes særstilling berøres. Departementsplassering og økonomisk-administrative konsekvenser må utredes nærmere.

7.1.5 Navn og navnelovgivning

       Meldingen viser til at det i et flerkulturelt samfunn er problematisk dersom innvandreres navneskikker i stor grad må innordnes hensynet til norsk kultur, ofte på tvers av egne identitetsskapende tradisjoner. Justisdepartementet vil i løpet av 1997 avklare hvilke endringer i navneloven som er aktuelle, og angi når endringene skal tre i kraft.

7.2 Komiteens merknader

       Komiteen viser til at kultur som uttrykk for menneskelig skaperevne og samværsformer, er et umistelige gode. Kultur blir til både av det enkelte mennesket og av mennesker i samarbeidende fellesskap. I foreninger og organisasjonsliv gir det sosiale fellesskapet og aktiviteten stadige og forskjellige kulturuttrykk. Gjennom musikk, teater og bildende kunst får vi individuelle opplevelser og opplevelser vi kan dele med andre, debattere og utdype. Bøker, filmer og TV gir oss underholdning, innsikt og kunnskaper. Norge er i dag et mer flerkulturelt samfunn enn noensinne,og hvert enkeltmenneske bør ha mulighetene til å utvikle seg og sine talenter og ta og få del i det kulturelle fellesskap. Komiteen viser til at det i Norge er en rik flora av frivillige organisasjoner, lag og foreninger. Dette organisasjonslivet representerer et stort potensiale som på langt nær er fullt utnyttet i kampen mot rasisme og diskriminering. De offentlige midlene som hittil er kanalisert til dette formålet har i hovedsak gått til større etablerte organisasjoner, mens nye har hatt vanskelig for å nå opp.

       Komiteen vil understreke at organisasjonene ikke må betraktes som konkurrenter til det offentlige men som viktige samarbeidsorganer som både lokalt og sentralt kan utfylle det offentlige og på enkelte områder også tilby alternativer. I denne sammenheng viser komiteen til det svenske PLUS-prosjektet som representerer en interessant modell for samarbeid mellom det offentlige og de frivillige organisasjonene.

       Komiteen viser også til at Regjeringen på flere måter har gått inn for en betydelig oppvurdering av det frivillige organisasjonsarbeidet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, ser dette som positivt og vil påpeke at integrering av innvandrere må være en viktig og nærliggende utfordring for organisasjonene både lokalt og sentralt.

       På denne bakgrunn vil flertallet fremme forslag om å trappe opp bevilgningene til frivillige organisasjoners kamp mot diskriminering og deres arbeid med å bygge sosiale nettverk mellom innvandrere og mellom innvandrere og nordmenn.

       Flertallet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å trappe opp de offentlige bevilgningene til frivillige organisasjoners arbeid for integrering og kamp mot diskriminering i det norske samfunnet. »

       Komiteens medlemmer fra Høyre mener det er viktig å stimulere det flerkulturelle samfunn og la det få utvikle seg uten unødvendige inngrep og styring fra det offentlige.

       Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen ser det som en utfordring de kommende årene å legge forholdene til rette for at flere personer med innvandrerbakgrunn deltar i media-, kultur- og idrettslivet. Dette er et viktig arbeid. Regjeringen kan stimulere til større åpenhet og aktivitet i forhold til innvandrere og flyktninger innen nevnte sektorer. Disse medlemmer vil likevel understreke at det er viktig at Regjeringen skiller mellom tiltak for å stimulere og politiske tiltak som griper inn i kultur- og idrettslivet og som har til hensikt å styre dette i bestemte retninger. Disse medlemmer mener regjeringen i meldingen synes å ha et uklart syn på dette.

       Komiteen vil understreke kulturens betydning som identitetsbasis både for enkeltmennesket og for fellesskapet. Dette betyr ikke at kultur er et statisk fenomen. En levende kultur som skal kunne være vekst- og trivselsgrunnlag for menneske og samfunn er avhengig av å være i utvikling og endring. Møter mellom mennesker gir møter mellom kulturer. Slik lærer en mer om seg selv og om andre og slik kan kultur og fellesskap holdes levende.

       Møter mellom mennesker og grupper med ulik bakgrunn og ulike perspektiver er ikke alltid harmoniske og konfliktløse. Konflikter forsterkes gjerne dersom minoritetsgrupper opplever at deres kultur og identitet ikke blir respektert av majoriteten i samfunnet. Komiteen vil sterkt understreke betydningen av å innenfor norsk lovverk samarbeide med og gi gode utfoldelses- og utviklingsmuligheter for det store moderate flertall innenfor ulike kulturelle og religiøse grupper. Dette er det beste vern mot at mindre grupperinger innenfor disse skal kunne påvirke i ekstremistisk og fundamentalistisk retning

       Komiteen vil peke på viktigheten av antirasistisk arbeid blant barn og unge. Stiftelsen Hvite busser til Auschwitz driver i den forbindelse et svært godt arbeid ved å informere ungdom gjennom besøk i tidligere konsentrasjonsleire i Polen og Tyskland. Hittil har nærmere 15.000 deltagere vært med på disse turene. Ved besøk i disse leirene dannes holdninger blant ungdom som gjør de bedre i stand til å forstå viktigheten av aktivt å bekjempe all form for rasisme.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide en plan for hvordan prosjekt « Hvite busser til Auschwitz » kan bli en del av et økt antirasistisk arbeid innenfor skolen. En del av denne planen bør være et stimuleringstilskudd til de skolene som legger inn dette som en del av sitt undervisningsopplegg. »

       Komiteen går inn for å opprettholde eksisterende regelverk mht. stemmerett. Stemmerett ved stortingsvalg og folkeavstemninger skal fortsatt forbeholdes norske statsborgere. Ved kommunal- og fylkestingsvalg har også utenlandske statsborgere med en sammenhengende botid i Norge på minst 3 år stemmerett.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti, går videre inn for å opprettholde gjeldende botidskrav på syv år for erverv av statsborgerskap. Flertallet vil ikke gå inn for å knytte et formelt krav om dokumenterte språkkunnskaper til erverv av statsborgerskap.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at man i dag ikke kan søke om norsk statsborgerskap før man har bodd i Norge i sju år. Så lenge statsborgerskapssøknader tar tid, er botidskravet i virkeligheten åtte til ni år. Utgangspunktet for beregnet botid er dessuten tidspunktet for innvilget oppholdstillatelse, ikke søknadstidspunktet. Dette forlenger det reelle botidskravet for de som søker norsk statsborgerskap ytterligere.

       På denne bakgrunn går dette medlem inn for at botidskravet i forbindelse med søknad om norsk statsborgerskap reduseres til fem år. Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen om å sette botidskravet i forbindelse med søknad om norsk statsborgerskap til fem år. »

8. Ansvarsdeling og kunnskap

8.1 Sammendrag

8.1.1 Oppgave- og ansvarsdeling i forvaltningen

       Det vises i meldingen til at ved valg av virkemidler og i utformingen av konkrete tiltak skal personer med innvandrerbakgrunn som hovedregel omfattes av generelle regler og tiltak. I enkelte tilfeller vil det overfor personer med innvandrerbakgrunn, som overfor andre grupper, være nødvendig å endre eller tilpasse generelle ordninger for å sikre at alle får del i tjenestetilbudet og at det skapes like muligheter. I tråd med sektoransvarsprinsippet skal de ulike fagmyndighetene følge og evaluere situasjonen for personer med innvandrerbakgrunn, og vurdere om det er behov for tilpasninger eller tiltak på sine ansvarsområder.

       For å ivareta behovet for å se ulike sider ved politikken i sammenheng, har Kommunal- og arbeidsdepartementet et særskilt ansvar for å følge utviklingen på flyktning- og innvandrerfeltet på tvers av de ulike sektorgrensene.

       Utlendingsdirektoratet skal ha et spesielt fokus på nyankomne flyktninger og innvandreres situasjon de fem første årene i Norge, og innhente erfaringer om hvilke tiltak som best vil tilrettelegge for langsiktig integrering. I arbeidet for likestilling mellom personer med innvandrerbakgrunn og den øvrige befolkningen skal Utlendingsdirektoratet bidra med kunnskapsformidling og rapportering på tvers av sektorgrensene.

       Stor grad av kommunal handlefrihet og kommunalt selvstyre er et grunnleggende prinsipp, som også skal gjelde for flyktning- og innvandrerfeltet. Ved innføring av integreringstilskuddet ble kostnads- og ansvarsprinsippet styrket, ved at kommunene, som har ansvaret for gjennomføringen av tiltakene i forbindelse med bosetting og integrering av flyktninger, også fikk ansvaret for ressursbruken. Etter Regjeringens vurdering er det ønskelig å videreføre integreringstilskuddsordningen.

8.1.2 Kunnskapsgrunnlaget

       Departementet viser til at det de seinere år har vært arbeidet systematisk med å bedre kunnskapsgrunnlaget på feltet. Det mangler fortsatt kunnskap på sentrale områder om innvandringens konsekvenser for det norske samfunnet, forholdet mellom innvandrere og nordmenn og gode modeller for et harmonisk flerkulturelt samfunn. Det er særlig behov for evaluering og utvikling av metoder for å sikre at tiltak blir effektive og får den tilsiktede virkning. Det er videre behov for å styrke grunnforskningen på området og rekruttere nye forskere. Kvaliteten på den anvendte forskningen må styrkes. Formidling og bruk av den forskningen som finnes må også bedres. I statsforvaltningen har Kommunal- og arbeidsdepartementet en samordnende rolle, mens de øvrige departementer har ansvar for innvandrerrelatert forskning og utvikling på sine sektorområder.

       En langsiktig strategi for å få et nødvendig kunnskapsgrunnlag for å håndtere utviklingen av et flerkulturelt samfunn, vil bli utarbeidet.

8.2 Komiteens merknader

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at integreringstilskuddet til kommuner som mottar flyktninger utbetales i dag over fem år. Blant den samlede gruppen av innvandrere er det flyktningene som generelt har størst problemer, bl.a. med å komme inn på arbeidsmarkedet. Behovet for særtiltak for flyktninger kan derfor strekke seg lenger enn fem år.

       Flertallet framsetter følgende forslag:

       « Stortinget gir Regjeringen fullmakt til å utvide integreringstilskuddet med inntil 2 år for kommuner med et stort innslag av innvadrere og flyktninger. »

9. Økonomiske og administrative konsekvenser

9.1 Sammendrag

       Regjeringen ønsker å videreføre prinsippet om at fagmyndighetene på ulike sektorer og forvaltningsnivåer skal ha samme ansvar for personer med innvandrerbakgrunn som for den øvrige befolkningen. Som hovedregel skal personer med innvandrerbakgrunn omfattes av generelle ordninger og tiltak. Meldingen inneholder ingen forslag om grunnleggende endringer i oppgave- og ansvarsdeling mellom ulike forvaltningsnivå og sektorer. I likhet med St.meld. nr. 35 (1994-1995) Velferdsmeldingen understrekes imidlertid behovet for økt samarbeid på tvers av sektorer.

       Gjennomgangen av sammenhengen mellom innvandring og økonomi har vist at det er betydelige verdiskapningsressurser å hente ved å utnytte innvandreres arbeidskraftressurser bedre enn i dag. Tiltak som øker samfunnsdeltakelsen og innvandreres muligheter til å komme i arbeid, vil på kort sikt kunne gi offentlige merutgifter. På lengre sikt vil imidlertid økt yrkesdeltakelse medføre økte skatteinntekter og redusere utgiftene til offentlige stønadsordninger.

       Mange av tiltakene som er foreslått forutsettes dekket innenfor eksisterende økonomiske rammer på det aktuelle feltet. På de ulike områdene skal arbeidet rettes inn mot oppnåelse av best mulige resultater innenfor de rammene som gjelder. For å oppnå best mulig ressursutnyttelse må det foretas løpende mål- og resultatvurderinger.

9.2 Komiteens merknader

       Komiteen har ingen merknader.

10. Kirke-, undervisnings- og forskningskomiteens uttalelse

       Komiteen viser til at utkast til innstilling ved brev av 28. mai 1997 ble oversendt kirke-, utdannings- og forskningskomiteen til uttalelse. Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen har i brev av 29. mai 1997 uttalt følgende:

« Komiteen viser til kommunalkomiteens brev 28. ds. med oversendelse av utkast til innstilling til uttalelse, og brev med korrektur samme dag. Komiteen vil avgi flg. uttalelse:

Flertallsmerknader

Kirke-, utdannings- og forskningskomiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til partienes respektive merknader - alene eller sammen med andre partier - i Kommunalkomiteens utkast til innstilling. Flertallet har ingen ytterligere merknader.

Mindretallsmerknader

Generelt

Komiteens medlem representanten Christiansen slutter seg til flertallsmerknadene i den generelle innledningen og i omtalen av internasjonale forhold. Dette medlem vil for øvrig vise til representanten Bråthens merknader i innstillingen til langtidsprogrammet ( Innst.S.nr.211 (1996-1997)).

Kvalifisering, arbeid og inntektssikring

Komiteens medlem representanten Christiansen synes meldingen bærer preg av at regjeringen fokuserer på norskkunnskap som nærmest det eneste som skal til for at voksne innvandrere og flyktninger skal kunne skaffe seg et arbeid. Dette medlem deler oppfatningen om at det å beherske norsk språk er en viktig faktor for å kunne fungere i det norske samfunn. Men dette medlem vil peke på at det stadig fremkommer eksempler på at mennesker med utenlandsklydende navn med høy utdanning og meget gode norskkunnskaper har store problemer med å skaffe seg arbeid. Flere av disse eksemplene bærer tydelig preg av at det finnes holdninger såvel i det offentlige som i det private næringsliv som resulterer i at disse menneskene ikke engang får muligheten til å konkurrere om jobber de er godt kvalifisert for. Dette medlem vil peke på at det på sikt er kostbart for arbeidsgiver å ikke velge den som er mest kvalifisert når man skal ansette, men erkjenner at det er lite som kan gjøres annet enn å ta tiden til hjelp og søke å fokusere på dette bl.a. gjennom media.

Når det gjelder norskopplæring av innvandrere og flyktninger, støtter dette medlem det flertall som går inn for at undervisning i norsk skal gis til nyankomne raskest mulig. Videre støtter dette medlem forslaget om nivåbasert undervisning og vil samtidig presisere at man må søke å differensiere den undervisning som gis. Det har vært eksempler på at analfabeter og høyskoleutdannede plasseres sammen i undervisningen, noe dette medlem mener ikke gagner noen av gruppene. Dette medlem mener videre at all norskopplæring bør avsluttes med en obligatorisk prøve. Dette både for at elevens nivå i norsk slås fast og fordi dette kan være med å ivareta kvaliteten på den opplæringen som gis. Dette medlem vil peke på at norskundervisningen mange steder er overlatt til ulike organisasjoner, og vil etterlyse en større grad av kvalitetssikring i forhold til det tilbud som gis og som betales over offentlige budsjetter.

Dette medlem går ikke inn for at det skal være et pålegg for alle som oppholder seg i Norge, å kunne norsk. Dette medlem mener imidlertid at de krav som finnes bl.a. i lov om sosial omsorg om at alle andre muligheter til å klare seg selv skal være utprøvd før man har krav på støtte, må kunne tolkes slik at det å lære seg norsk kan falle inn under dette. Samtidig vil dette medlem understreke at alle innvandrere og flyktninger har en individuell rett til å velge å lære norsk, og at også kvinner må sikres retten til dette.

Dette medlem deler kommunalkomiteens oppfatning om at den kompetansen innvandrere og flyktninger har må godkjennes slik at den kan benyttes, og er glad for forslaget om at det settes en frist på hvor lang tid en godkjenning av utdanning fra utlandet skal kunne ta. Dette medlem slutter seg også til mindretallets oppfatning om at det må satses på å utvikle hospiteringsordninger og avkortede yrkesopplæringsløp som kan fungere som suppleringsutdanningsenheter.

Dette medlem deler den oppfatning at innvandrere og flyktninger ikke må rekrutteres inn i offentlige stillinger på basis av såkalt positiv diskriminering. Dette medlem tror en slik form for kvotering vil virke forsterkende på fremmedfiendtlige holdninger og ramme dem man ønsker å hjelpe, negativt. Dette medlem vil imidlertid understreke at samfunnet vil være tjent med å få personer med bakgrunn fra andre kulturer og religioner inn i såvel skoleverk som helsevesen og politi. Når det gjelder søknad til utdanning og til stillinger på disse områdene, må kultur/religion i seg selv kunne betraktes som en kvalifikasjon som det legges vekt på i kamp mellom søkere som ellers står likt.

Oppvekst, nærmiljø og utdanning

Komiteens medlem representanten Christiansen slutter seg til Høyres merknader når det gjelder erfaringer bl.a. med SIFBO. Dette medlem vil for øvrig påpeke det urimelige i at kommunene har en særskilt rett til å overta andeler i borettslag og klausulere disse til utleieboliger, selv om borettslaget for øvrig ikke ønsker utleie av noen seksjoner og dermed nekter å godkjenne andre søknader.

Dette medlem slutter seg videre til målet om at det skal legges vekt på geografisk spredning ved første bosetting av flytninger i Norge. Dette medlem vil imidlertid påpeke den rett enhver som har lovlig opphold i Norge, må ha til selv å velge bosted. Ved førstegangs bosetting vil dessuten dette medlem påpeke at det bør tas hensyn til hvilken bakgrunn den enkelte flyktning har. Dersom et individ kommer fra en storby i sitt hjemland, bør man også søke å utplassere vedkommende i urbane omgivelser også i Norge dersom vedkommende har sterke ønsker om dette. Dersom man legger noe vekt på den enkeltes ønsker ved bosettingen, er det også større sjanse for at vedkommende blir boende i den kommunen vedkommende plasseres.

Dette medlem deler videre oppfatningene om at barn med minoritetsspråk vil være tjent med å få opplæring i norsk før de begynner pe skolen. Dette medlem er imidlertid uenig i at dette tilbudet skal inkludere gratis plass i korttidsbarnehage. Det bør imidlertid kunne gis et slikt tilbud i eksempelvis korttidsbarnehager uten at dette skal medføre en dyrere oppholdsbetaling for foreldrene. Dette medlem tror for øvrig at de aller fleste foreldre vil velge å benytte seg av et slikt tilbud dersom de får forståelig informasjon om dette. Videre vil dette medlem påpeke det positive i de lekselesningprosjektene som har vært gjennomført bl.a. i Oslo. Dette er en form for tiltak dette medlem mener det bør satses mer på i tiden fremover.

Dette medlem mener det ikke er noen oppgave for det norske skoleverket å gi elever morsmelsopplæring, men mener at opplæring i morsmål kun skal gis ut fra den filosofi at morsmål kan være et redskapsspråk for å kunne følge undervisningen i andre fag. Dette medlem vil for øvrig vise til den praksis Oslo kommune har i forhold til undervisning av barn med fremmedspråklig bakgrunn. Dette medlem vil vise til at dette tidligere har vært oppe til drøftelse, men at et flertall i Stortinget da valgte ikke å gå inn på realitetene under behandlingen av Innst.S.nr.15 (1995-1996), men ba departementet komme tilbake til Stortinget med morsmålsundervisning som egen sak. Slik sak er ikke lagt frem. Når det gjelder behandlingen av dette spørsmålet i St.meld. nr. 17 (1996-1997), er dette etter dette medlems oppfatning ikke behandlet på en tilfredsstillende måte i forhold til å gi Stortinget en grundig mulighet til å drøfte spørsmålet - ikke minst fordi en rekke problemstillinger faktisk ikke er berørt.. Dette medlem vil blant annet vise til at en rekke elever med fremmedspråklig bakgrunn ikke får opplæring i sitt eget morsmål enten fordi det dreier seg om for små språk, språk som ikke brukes skriftlig i deres eget hjemland, eller språk som avviker fra det offisielle språket i hjemlandet. Dette medlem kan ikke se at Stortinget er gitt noen mulighet til å diskutere slike spørsmål på prinsipielt grunnlag eller at departementet har tatt noen stilling til dette. Videre er det et spørsmål om det antall språk som skal kunne gis som tilvalgsspråk, skal begrenses til enkelte større språk eller ei som meldingen ikke avklarer. Dette medlem vil videre vise til at departementet i meldingen slår fast at det er enighet blant forskere om hvordan språkopplæringen bør tilpasses språklige minoriteter, og dette medlem vil påpeke at dette i så fall må dreie seg om norske forskere da det internasjonalt er ulike oppfatninger og ikke minst praksis på dette området. Dette medlem mener det er galt å gi departementet fullmakt til å avklare slike prinsipielle spørsmål som er nevnt ovenfor og vil fremme følgende forslag:

« Stortinget ber Regjeringen legge frem en egen sak om morsmålsundervisningen i tråd med det Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet varslet i St.meld. nr. 29 (1994-1995). I en slik sak bør de prinsipielle spørsmål knyttet til denne undervisningen som ikke er dekket i St.meld. nr. 17 (1996-1997), drøftes. En slik sak bør også inneholde en gjennomgang av erfaringer fra andre europeiske land. »

Når det gjelder den gjennomgangen av tilskuddsordningene som berører minoritetsspråklige som det varsles at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet skal foreta, mener dette medlem en slik gjennomgang også bør fremlegges for Stortinget, knyttet til den sak som er foreslått ovenfor.

Når det gjelder rekruttering av tospråklige studenter til lærerutdanningene, vil dette medlem vise til sine merknader overfor vedr. rekruttering generelt. Dette medlem vil for øvrig vise til forslag i forbindelse med behandlingen av Ot.prp.nr.38 (1996-1997) om at kun en målform i norsk skal være obligatorisk for elever i norsk skole, noe som også må følges opp når det gjelder innholdet i lærerutdanningen. Dette medlem mener en fjerning av kravet om å kunne skrive begge målformer vil gjøre det enklere også for elever med annet morsmål enn norsk å ta lærerutdanning uten at det må gjøres særlige tillempninger for dem.

Dette medlem deler for øvrig flertallets oppfatning av at aspekter ved norsk tradisjon og kultur som er omtalt i lovverket, skal være en del av den undervisningen i samfunnskunnskap som gis til flyktninger og innvandrere.

Kultur, innflytelse og religion

Komiteens medlem representanten Christiansen har merket seg at departementet varsler at det er behov for « prinsipielle vurderinger av toleransegrenser i forhold til religiøst begrunnete ytringer », og at flertallet ikke har noen bemerkninger til dette. Dette medlem vil for ordens skyld understreke den enkelte borgers grunnlovfestede rett til ytringsfrihet. Denne må gjelde til tross for at det kan dreie seg om ytringer som er politisk ukorrekte, forkastelige, blasfemiske eller krenkende. »

11. Forslag fra mindretall

Forslag fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti:

Forslag 1

       Stortinget ber Regjeringen utvide ordningen med tilbud om grunnskoleutdanning for voksne innvandrere til også å gjelde aldersgruppen over 20 år.

Forslag 2

       Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med lovforslag som skal gi fremmedspråklige med varig opphold i Norge og personer som venter på avgjørelse på asylsøknad lovfestet rett til undervisning i norsk med samfunnskunnskap.

Forslag 3

       Stortinget ber Regjeringen sørge for at tilbudet om kurs i norsk med samfunnsfag skal gjelde for alle voksne innvandrere, også de som har bodd i Norge lenger enn fem år.

Forslag 4

       Stortinget ber Regjeringen om å fordoble det statlige tilskuddet til tospråklig undervisning i grunnskoleklasser der andelen elever med fremmedspråklig bakgrunn er 30 % eller mer.

Forslag fra Senterpartiet:

Forslag 5

       Stortinget ber Regjeringen arbeide for at Norge gjennom internasjonale samarbeidsfora bidrar til at både det internasjonale samfunn og enkeltstater tar ansvar for at mennesker med reelt beskyttelsesbehov får dekket dette gjennom legale kanaler, slik at illegal innvandring begrenses.

Forslag 6

       Stortinget ber Regjeringen utarbeide en plan for hvordan prosjekt « Hvite busser til Auschwitz » kan bli en del av et økt antirasistisk arbeid innenfor skolen. En del av denne planen bør være et stimuleringstilskudd til de skolene som legger inn dette som en del av sitt undervisningsopplegg.

Forslag fra Høyre og Kristelig Folkeparti:

Forslag 7

       Stortinget ber Regjeringen om å sette inn mer metodisk arbeid for å få kartlagt og stoppet den illegale innvandringen til Norge, samtidig som det internasjonale engasjementet på dette feltet styrkes.

Forslag fra Høyre:

Forslag 8

       Stortinget ber Regjeringen om å stramme inn kriteriene for opphold på humanitært grunnlag for å kunne øke kvoten for overføringsflyktninger.

Forslag 9

       Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til endring av sysselsettingsloven § 26 slik at loven i større grad tillater arbeidsformidling utenom det offentlige sysselsettingsapparat.

Forslag 10

       Stortinget ber Regjeringen sørge for at det etableres en obligatorisk minimumsopplæring i norsk og samfunnsfag for nyankomne flyktninger og innvandrere. Kravet om obligatorisk opplæring omfatter ikke dem som kan dokumentere tilsvarende minimumskunnskaper. Unntak skal for øvrig bare gis i spesielle tilfelle. Opplæringen skal være nivåtilpasset og avsluttes med en prøve.

Forslag 11

       Stortinget ber Regjeringen fjerne statlig finansiering av morsmålsundervisningen.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 12

       Stortinget ber Regjeringen legge fram forslag om ett samlet lovverk for å sikre etnisk likestilling i Norge.

Forslag 13

       Stortinget ber Regjeringen opprette et ombud for etnisk likestilling.

Forslag 14

       Stortinget ber Regjeringen ta kontakt med partene i arbeidslivet for å få utarbeidet en handlingsplan for rekruttering av etniske minoriteter i arbeidslivet.

Forslag 15

       Stortinget ber Regjeringen om å sette botidskravet i forbindelse med søknad om norsk statsborgerskap til fem år.

12. Komiteens tilråding

       Komiteen har ellers ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å fatte slikt

vedtak:

I.

       St.meld. nr. 17 (1996-1997) - Om innvandring og det flerkulturelle Norge - vedlegges protokollen.

II.

       Stortinget ber Regjeringen legge fram en plan for bygging av allmennyttige utleieboliger og lavinnskuddsboliger. Muligheten for å kunne ta i bruk allerede eksisterende bygninger til dette formelet må vurderes.

III.

       Stortinget ber Regjeringen vurdere å fremme de nødvendige lovendringer slik at det blir lettere for kommunene å overta andeler i borettslag som kan klausuleres til utleieboliger.

IV.

       Stortinget ber Regjeringen om å påskynde arbeidet med å etablere en autorisasjonsordning for tolker.

V.

       Stortinget ber Regjeringen om å sørge for at undervisning i norsk med samfunnskunnskap for nyankomne innvandrere, inkludert flyktninger og asylsøkere, startes så snart som mulig og senest tre måneder etter ankomst.

VI.

       Stortinget ber Regjeringen legge om undervisningen i norsk med samfunnskunnskap fra en timebasert modell til en nivåbasert modell, der den enkelte kursdeltaker skal ha rett til undervisning fram til et visst nivå av språkferdigheter.

VII.

       Stortinget ber Regjeringen om å gi kommunene full kompensasjon for de utgifter kommunene påtar seg ved gjennomføring av eksamensrettet grunnskoleopplæring for innvandrere i alderen 16-20 år som ikke har norsk grunnskole eller tilsvarende utdannelse.

VIII.

       Stortinget ber Regjeringen om at det ved omlegging til nivåbasert modell må sikres at den enkelte kursdeltaker fortsatt vil få rett til et minsteantall kurstimer på dagens timenivå.

IX.

       Stortinget ber Regjeringen legge til grunn i det videre arbeid med et nasjonalt organ for tilrettelegging og internasjonalisering, jf. Innst.S.nr.173 (1996-1997), at behandlingstiden for saker vedrørende godkjenning av utenlandsk kompetanse fortrinnsvis skal være maksimum 6 måneder.

X.

       Stortinget ber Regjeringen vurdere en utstrakt ordning med fagbrev etter § 20 for de innvandrere som har den nødvendige praksis. For disse må det gis mulighet til å gå rett inn i en testsituasjon. Det må også vurderes hvordan innvandrere og flyktninger som har realkompetanse, enten teoretisk eller praktisk, kan få testet denne uten at det blir lagt unødige formelle hindrer.

XI.

       Stortinget ber Regjeringen utarbeide og iverksette en plan for systematisk bruk av individuelle handlingsplaner for innvandrere som har spesielt store problemer på arbeidsmarkedet.

XII.

       Stortinget ber Regjeringen om å trappe opp de offentlige bevilgningene til frivillige organisasjoners arbeid for integrering og kamp mot diskriminering i det norske samfunnet.

XIII.

       Stortinget gir Regjeringen fullmakt til å utvide integreringstilskuddet med inntil 2 år for kommuner med et stort innslag av innvandrere og flyktninger.

Oslo, i kommunalkomiteen, den 29. mai 1997.

Roger Gudmundseth,	Tore A Liltved,	Ola T Lånke,
leder.	ordfører.	sekretær.