Om rovviltforvaltning

Innledning

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Gunnar Breimo, Grete Faremo, Kjell Terje Fevåg, Aud Gaundal, Gunn Karin Gjul og Bent Hegna, fra Senterpartiet, lederen, Ragnhild Queseth Haarstad, Odd Roger Enoksen og Håkon Giil, fra Høyre, Gunnar Fatland og Eva R Finstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Paul Chaffey, fra Kristelig Folkeparti, Hilde Frafjord Johnson og representanten Oscar D Hillgaar, viser til de mål som ble nedfelt i St.meld. nr. 27 (1991-1992), hvor komiteen uttalte:

« Komiteen viser til de forpliktelser Norge har etter Bern-konvensjonen til å sikre vern av de arter konvensjonen omfatter som bl.a. er de fire store rovdyrene, ulv, bjørn, jerv og gaupe, som meldingen omfatter.

Komiteen gir sin tilslutning til at hovedmålsettingen for en slik forvaltning er å sikre levedyktige bestander av de fire store rovdyrartene. Samtidig skal de skader som forårsakes av store rovdyr begrenset mest mulig. »

       Komiteen er enig i dette.

       Komiteen viser til Innst.S.nr.182 (1991-1992) der kommunal- og miljøvernkomiteen behandlet St.meld. nr. 27 (1991-1992). Komiteen viser til side 4 i innstillingen hvor det står:

« Komiteen mener at ved vurdering av hva som må til for en levedyktig bestand, må bestanden på norsk side av riksgrensen sees i sammenheng med bestanden i tilstøtende områder i nabolandene. »

       Komiteen vil understreke at vi må ha et todelt mål som samtidig sikrer et aktivt jordbruk med muligheter til å utnytte beiteressursene i utmarka til sau og rein. Dette betyr at rovviltforvaltningen må håndteres på en slik måte at det kan drives forsvarlig rein- og sauedrift innenfor akseptable økonomiske rammevilkår. Dette innebærer ei differensiert forvaltning som tar hensyn til både viktige beiteområder og det at rovdyra skal overleve i norsk fauna i framtida.

       Komiteen viser til at det har vært en markert økning både i rovviltbestandene, skadeproblemene og oppmerksomheten rundt rovviltforvaltningen siden den forrige meldingen ble lagt fram. Det er derfor behov for å forsterke tiltak og virkemidler for å nå målet om vern av rovviltbestanden og samtidig bevare et aktivt jordbruk med utnyttelse av utmarksbeite.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Kristelig Folkeparti viser til at St.meld. nr. 35 (1996-1997) ble fremmet for Stortinget svært sent. Rovviltforvaltningen er et spørsmål som berører mange interesser og som er forbundet med store konflikter i flere regioner og mange lokalsamfunn. Nettopp av den grunn mener disse medlemmer at Stortinget burde hatt god tid til behandlingen av denne saken. Det er svært viktig at alle berørte parter får tilstrekkelig tid til å sette seg inn i forslagene i rovviltmeldingen og fremme sine synspunkter for Stortinget. Disse medlemmer ønsket derfor primært å utsette behandlingen av rovviltmeldingen til neste Storting. Disse medlemmer konstaterer imidlertid at det ikke var flertall for dette.

Rammer for rovviltforvaltningen

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, vil vise til at jordens artsmangfold raskt og ugjenkallelig minker. Sammen med klimatrusselen og befolkningsøkningen er tapet av biologisk mangfold det største hinderet for ei bærekraftig utvikling. Ville planter og dyr er en del av vår naturarv. Vi kan ikke akseptere at arter utryddes som følge av menneskelig virksomhet.

       Komiteens medlem Hillgaar er enig i ovenstående unntatt klimaspørsmålet, som dette medlem anser som udokumentert.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, vil vise til at det er bred enighet i Norge om å legge til rette for bestander av alle de fire store rovviltartene. Dette er også bekreftet gjennom de omfattende befaringer og høringsrunder komiteen har gjennomført, hvor de fleste har uttrykt at store rovdyr er en del av norsk fauna.

       Komiteens medlem Hillgaar finner at det er naturlig å legge til rette for naturlige bestander av jerv og gaupe. Men bortsett fra bjørnestammen i Pasvik, ser ikke dette medlem noe behov for tiltak eller for å bygge opp ulv- eller bjørnestammen.

       Komiteen vil understreke at rovviltforvaltninga også må sees i sammenheng med at Norge har sluttet seg til den politiske erklæringa og handlingsplanen fra toppmøtet om verdens matvaresikkerhet i Roma i november 1996. Der er det bl.a. lagt vekt på at en må fremme ei bærekraftig utvikling av landbruket i lavproduktive så vel som i høyproduktive områder. For komiteen er det et svært viktig mål å kunne kombinere den framtidige rovviltforvaltninga med tiltak som gir grunnlag for en aktiv jordbruksproduksjon og reindrift basert på bruk av beiteressursene i utmarka.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, mener at Norge har en plikt til å ta vare på det biologiske mangfoldet, også når det gjelder rovviltet. Flertallet viser til at Norge har ratifisert Bern-konvensjonen (konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr, og deres naturlige leveområder) og Biodiversitetskonvensjonen om biologisk mangfold.

       Flertallet vil minne om at vi har ca 50 % av det biologiske mangfoldet i beiteområdene. Det er derfor viktig også for å ta vare på det biologiske mangfoldet at beitebruken opprettholdes.

       Flertallet viser til at Bern-konvensjonens målsetting er å verne vill flora og fauna og deres naturlige leveområder, særlig de arter og leveområder hvis vern krever samarbeid mellom flere stater. I Art. 4.4. står det at « de kontraherende Parter forplikter seg til å samordne sin innsats på en hensiktsmessig måte for å verne de naturlige leveområdene (.......) der disse ligger i grenseområder ».

       Flertallet vil minne om Stortingets behandling av Bern-konvensjonen, og utenrikskomiteens innstilling, Innst.S.nr.92 (1985-1986) hvor det bl.a. står:

« Komiteen peker på at det ved undertegnelsen ble tatt forbehold fra norsk side i forbindelse med ratifiseringen med tanke på spesielle norske forhold, og at konvensjonen gir rom for tilpassing til særlige forhold i enkelte land. For Norges del er bruken av utmarksbeite mer vanlig enn i de fleste andre europeiske land. Komiteen vil peke på at dette berører fredning og leveområder for blant annet større rovdyr som ulv, jerv og bjørn. Leveområdene for disse arter strekker seg delvis over grensen til Sverige og Finland. »

       Og videre,

« Etter komiteens mening nødvendiggjør dette et samarbeid mellom disse nordiske land om viltforvaltningen. »

       Komiteen er bekymret for utviklingen de siste åra, som har vist at konflikten mellom de som bor og lever i distriktene på den ene siden, og verneinteressene og miljømyndighetene på den andre siden, bare har økt siden forrige rovviltmelding ble behandlet.

       Komiteen viser til at spørsmålet om Bern-konvensjonens forpliktelser har vært gjenstand for debatt. Komiteen vil vise til at forutsetningen for å hindre utryddelse av arter, og sikre deres overlevelse over tid slik Bern-konvensjonen krever, nødvendigvis vil måtte være levedyktighet. Her har Norge, ifølge konvensjonens Art. 2 og 3, et selvstendig ansvar, enten det dreier seg om egne bestander av rovdyr eller delbestander av felles skandinaviske stammer - som tilfellet er f.eks. for brunbjørn. Denne forpliktelsen i konvensjonen til nasjonalt ansvar er atskilt fra retningslinjene for utøvelsen av denne forvaltningsoppgaven i konvensjonens Art. 4. Slik forvaltningsutøvelse kan f.eks. gjelde samarbeid om bestandsovervåkning, felling av skadedyr o.l., samt samordning av innsatsen for å verne om leveområdene for truede arter på tvers av landegrensene.

       Komiteen vil i denne sammenheng vise til brev fra Bern-konvensjonens sekretariat av 17. juni 1996 til Direktoratet for naturforvaltning, der det bl.a. heter:

«1.	Kontraherende Parter har klare forpliktelser under Konvensjonen for å bevare populasjoner av alle truete arter (listet i både Appendix II og III) fra fare.

2.

Disse forpliktelsene er ikke « overførbare » til andre land gjennom adoptering av felles forvaltningsprogrammer (med) andre land. Slike forvaltningsprogrammer er velkomne der de tillater en ensartet og koordinert forvaltning med det siktemål å bevare bestander av truete arter på tvers av ulike land.

3.

En hvilken som helst plan for «koordinering av forvaltningen» mellom ulike land som innebærer at hver enkelt av de fennoskandiske land har ansvar for å bevare levedyktige bestander av bare en av artene (brunbjørn for Sverige, ulv for Finland, eller gaupe for Norge) ville være en klar feiltolkning av Partenes forpliktelser under Bern-konvensjonen. Alle nordiske land har forpliktelser til å bevare bestander av alle arter som har tilhold i deres territorium, uten hensyntagen til de positive bevaringstiltak som blir gjennomført av naboland.»

       Komiteen vil også vise til senere brev fra sekretariatet i Bern-konvensjonen av 30. mai 1997 til professor Ivar Mysterud ved Universitetet i Oslo. Der viser generalsekretær Eladio Fernandez-Gallano til ovennevnte svar om hvordan konvensjonen er å forstå når det gjelder den enkelte nasjons ansvar. Sekretariatet åpner samtidig for samarbeid om utøvelsen av dette ansvaret gjennom en felles forvaltningspolitikk for store rovdyr i Fennoskandia.

       På denne bakgrunn mener komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, at Norge ifølge Bern-konvensjonen innehar en klar forpliktelse til å verne om truede arter som sikrer deres levedyktighet over tid innenfor våre grenser. Bern-konvensjonen kan altså ikke tolkes slik at dette selvstendige ansvaret kan overlates til naboland. Å legitimere en slik fortolkning av konvensjonen vil i internasjonal sammenheng være svært uheldig også av hensyn til andre truete og sammenliknbare dyrearter i andre deler av verden. Samtidig kan det etter konvensjonen samarbeides om forvaltningen av artene på tvers av landegrensene gjennom en felles skandinavisk forvaltning. Flertallet mener at det bør legges opp til et slikt forvaltningssamarbeid.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar kan ikke se det er noen motsetning mellom Innst.S.nr.92 (1985-1986), og brevet fra Bern-konvensjonens sekretariat av 17. juni 1996. Disse medlemmer mener at det ved Stortingets behandling av Bern-konvensjonen ble understreket at Norge skulle samarbeide med våre naboland om felles forvaltning av felles rovviltstammer. Videre ble det klargjort at rovviltforvaltningen ikke skulle ramme saueholdet og reindriftsnæringen. Den utviklingen vi har hatt de siste åra har vist at både de som driver med sauehold og tamreindrift har blitt påført store belastninger.

       Disse medlemmer mener det er nødvendig med en grundig vurdering av hva som bør endres i nåværende rovviltforvaltning. Når det i meldinga legges opp til å videreføre den samme rovviltpolitikken, tyder det på at Regjeringen ikke har forstått hvor alvorlig situasjonen er for mange utmarkskommuner.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at det i meldinga er foreslått en rekke tiltak for å redusere konflikten mellom utmarksnæringa og rovdyra. Meldingen presiserer nødvendigheten av å ta i bruk mer effektive tiltak og mer presise virkemidler for å kunne oppfylle den to-delte hovedmålsettingen.

       Dette viser at Regjeringen fullt ut er klar over den alvorlige konfliktsituasjonen som er tilstede i mange rovviltområder.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til eget dokument 8-forslag om verneinteresser, jf Dok.nr.8:98 (1996-1997), om forslag fra stortingsrepresentantene Eva R Finstad, Oddvar Nilsen og Dag C Weberg om at Regjeringen i løpet av våren 1998 legger frem for Stortinget en stortingsmelding om konsekvenser for jordbruksnæringen og distriktene av ulike typer vernetiltak, og forslag til hvordan kombinasjonen av vern og bruk bedre kan gjennomføres enn i dag.

       Disse medlemmer viser til at begrepet kjerneområdet er juridisk uklart og ikke nærmere lovregulert. For vern av områder er det et rettslig prinsipp at vernet må ha hjemmel i lov, og et strengt vern utløser erstatningsplikt til berørte rettighetshavere. I kjerneområdene er det imidlertid ikke arealet i seg selv som er vernet, men rovdyrene. Resultatet er imidlertid at det blir lagt bånd på utøvelse av privatrettslige rettigheter, nemlig beiteretten. Disse medlemmer registrerer at meldingen overhodet ikke vurderer disse forhold, men bare sier at erstatningsordningene må legges opp slik at dyreeiere ikke blir påført urimelige økonomiske tap. Dette innebærer at departementet ikke har erkjent den klare erstatningsplikt som må utøves overfor de berørte rettighetshavere, dvs. saueeierne.

       Komiteens medlem Hillgaar viser til sine generelle merknader.

       Komiteen har merket seg de klare signaler som ordførere fra alle partier har kommet med i forbindelse med komiteens befaringer, og mener at dette må tas på alvor.

       Komiteen mener at å høste utmarksressursene ved beitebruk, er en økologisk driftsform som må videreføres. Dessuten må hensynet til øvrig vilt tas med i en samlet vurdering av rovviltforvaltningen.

       Komiteen vil minne om at Norge også har ratifisert ILO-konvensjonen « Om urfolk og stammefolk i selvstendige stater », ved det har Norge forpliktet seg til å ta vare på og legge til rette de materielle vilkårene for den samiske befolkning og den samiske kulturen. Reindrifta er den mest spesifikke samiske næringa og har avgjørende betydning for samisk identitet og kultur. Komiteen vil imidlertid også understreke betydningen av det sjøsamiske jordbruket, der sauedrift hører med som en svært viktig del av næringsgrunnlaget (jf. Jordbruksplanen for samiske bosettingsområder).

       Komiteen mener at Norge med dette har forpliktet seg til å sørge for at den samiske reindriften får akseptable driftsforhold.

Gjennomførte forvaltningstiltak

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil vise til at ved behandlingen av St.meld. nr. 27 (1991-1992) gikk Stortinget inn for en forvaltningsmodell der de store rovdyra sikres med utgangspunkt i kjerneområder. Intensjonen med kjerneområder er å gi rovdyra en ekstra beskyttelse slik at en legger til rette for reproduksjon og overlevelse innenfor disse områdene.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti er tilfreds med den gjennomgang og evaluering av rovviltforvaltningen som er gjort i meldinga.

       Disse medlemmer viser til at skadefellingstillatelse på store rovdyr er blitt brukt på en differensiert måte avhengig av bestandssituasjonen for de enkelte artene og i forhold til om skaden har oppstått innenfor eller utenfor kjerneområdene. Det har vært et mål å legge til rette for en rask saksbehandling gjennom bruk av betingede fellingstillatelser.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar viser til at kjerneområdemodellen ble innført ved behandlingen av St.meld. nr. 27 (1991-1992), for å sikre leveområder for de truede/sårbare rovdyrartene ulv, bjørn og jerv.

       Disse medlemmer viser til at kjerneområdemodellen ble innført uten at det var foretatt noen konsekvensutredning. Stortinget hadde derfor liten oversikt over hva konsekvensene ville bli ved en slik forvaltning.

       Disse medlemmer mener at kjerneområdemodellen ikke synes å ha fungert særlig godt. Dette har også blitt påpekt av flere berørte parter, bl.a. lokal- og fylkespolitikere i Nordland, Troms og Hedmark.

       Disse medlemmer viser til at bestandsregistreringen av rovviltartene fortsatt er usikker, men de økende rovviltskadene både i og utenfor kjerneområdene viser at rovviltstammene har økt. Det kan fastslås at jerven har hatt en økende geografisk utbredelse og neppe kan betegnes som truet/sårbar. Den felles bjørnestammen Norge har sammen med Sverige (i Sør-Norge) anslås på svensk side å ha ca 1.000 dyr, og kan neppe lenger betegnes som truet/sårbar.

       Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at kjerneområdemodellen bør avvikles. Disse medlemmer legger til grunn for den videre rovviltforvaltningen at en levedyktig jervestamme skal opprettholdes både i Sør- og Nord-Norge, og at reproduserende bjørnebinner skal kunne etablere seg i Sør-Norge.

       Disse medlemmer viser til at gaupa nå har en større geografisk utbredelse i Norge enn den hadde for 150 år siden. Gaupeskadene har økt dramatisk og utgjør nå ca 40  % av rovviltskadene.

       Disse medlemmer foreslår:

       « Kjerneområdene for rovvilt avvikles. »

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Høyre vil peke på at ulveflokken på grensen mellom Värmland og Hedmark/Østfold omfatter få dyr og er sårbar.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til Innst.S.nr.182 (1991-1992) der det ble lagt opp til at opprettelse av kjerneområder for de store rovdyrene skulle innebære en differensiert forvaltning, med et sterkere vern av rovdyrene innenfor kjerneområdene og en større beskatning av bestandene utenfor kjerneområdene. Dette medlem mener at dette ikke er fulgt tilfredsstillende opp. Dette er kritikkverdig, og har ført til at kjerneområdeforvaltningen er kommet i miskreditt i mange av de berørte rovdyrområdene. Dette medlem mener at det er behov for en revurdering av deler av rovdyrpolitikken.

       Komiteen vil peke på at det har vært en sterk økning i tallet på sau og lam som er blitt erstattet på grunn av rovviltskader. 10-15 % av det som blir erstattet er dokumenterte rovviltskader, resten er erstattet som sannsynliggjorte skader. Sett i forhold til rovvilttettheten, er tapet av sau i Norge svært høyt sammenlignet med andre land. Dette har sammenheng med at Norge har utviklet en driftsform med frittgående sauer på utmarksbeite i løpet av den periode rovdyrbestandene nesten var utryddet.

Rovviltbestandene

       Komiteen vil vise til at det i perioden etter behandlinga av forrige rovviltmelding er gjennomført omfattende undersøkelser av bestandsstørrelser, utbredelse og biologi for de fire rovviltartene. Det innebærer at vi har betydelig mer kunnskap og data om artene enn tidligere.

       Komiteen vil understreke at til tross for ny kunnskap mangler vi fremdeles mye informasjon om bestandsstørrelse, utbredelse og biologi. Mer fakta på dette området kan på sikt dempe noen av de konflikter vi har rundt rovviltforvaltninga. For å kunne forvalte rovdyrartene på en betryggende og forsvarlig måte er det dessuten helt avgjørende at det skjer en bestandsovervåkning gjennom hyppige registreringer, og at rovdyrbestanden fortsatt skal bygge på det naturgitte grunnlag.

       Komiteen slutter seg til at demografisk overlevelsesevne må legges til grunn ved vurderinga av de norske delbestandene av store rovdyr. Denne overlevelsesevnen må vurderes ut fra det internasjonalt fastsatte kriteriet om at det skal være mindre enn 10 % sjanse for at bestanden vil dø ut i løpet av 100 år.

       Komiteen mener at lokal kunnskap og kompetanse i langt større grad må trekkes inn i bestandsregistreringen. Dette kan skje gjennom bruk av rovviltkontakter, fjelloppsynsmenn, lokale lag og organisasjoner og enkeltpersoner i lokalsamfunnene. For reindriftsområdene bør samenes lokalkunnskap brukes aktivt i registreringsarbeidet. Komiteen mener at det er viktig at en gjennom et slikt utstrakt samarbeid så langt det er mulig tilstreber en felles forståelse av bestandsstørrelser.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil vise til at alle de fire store rovviltarter står på den « norske rødelista » over trua pattedyr for 1996. Gaupa klassifiseres som hensynskrevende og fåtallig, jerven klassifiseres som sjelden, bjørnen klassifiseres som sårbar og ulven klassifiseres som direkte trua.

       Komiteen mener at en bedre bestandsregistrering og en løpende bestandsovervåkning er helt avgjørende for forvaltningen av rovdyrpolitikken. Dette er også svært viktig for å redusere konfliktnivået omkring rovdyrforvaltningen.

       Komiteen mener at dette må prioriteres høyt. Det er viktig at fylkesmennene gis tilstrekkelig med ressurser til å gjennomføre bestandsregistrering.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener derfor at det er svært uheldig at NINA gjennom flere år har fått sine bevilgninger betydelig redusert. Disse medlemmer konstaterer at det ikke har vært flertall på Stortinget for å rette på dette. Forutsetningen for en rovdyrforvaltning med et lavere konfliktnivå og en større enighet om bestandsstørrelser, er økte ressurser til forskning og overvåkning på dette området, samt samarbeid om bestandsovervåkning med berørte lokalmiljøer.

Målsettinger for rovviltforvaltninga

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, er enig i at vi må sikre levedyktige bestander av alle de fire store rovviltartene i Norge, jf. det forvaltningsopplegg som skisseres for hver enkelt bestand.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar er enig i at vi må ha en rovviltforvaltning som tar vare på rovdyra som en del av artsmangfoldet. Disse medlemmer vil understreke at også Norge har et ansvar og en plikt til å ta vare på det biologiske mangfold, men mener at dette bør skje i samarbeid med naboland gjennom felles forvaltning av felles rovviltstammer, og vil vise til det en samlet kommunal- og miljøvernkomite uttalte i Innst.S.nr.182 (1991-1992).

Gaupe

       Komiteen mener det fremdeles skal være et mål at gaupa skal forvaltes slik at sammenhengende bestander og reproduksjon blir opprettholdt over store areal. Imidlertid må bestandstettheten kunne reguleres i forhold til skadeomfanget i de enkelte områder.

       Komiteen er enig i at det ikke bør etableres reproduserende gaupebestander i de mest saurike fylkene som Rogaland, Hordaland og Sogn og Fjordane. For å beskytte sauen i disse fylkene må det via forvaltningen legges opp til en gradvis sonering mot vest gjennom meget liberalt skadeuttak, store jaktkvoter og en utvidet jaktsesong.

       Komiteen mener at det ikke bør være et mål å etablere en levedyktig gaupebestand i Vest-Agder. Dette bør få konsekvenser for kvotetildelingen. Aust-Agder bør således utgjøre en buffersone for gaupebestanden mot vest, der kvotene som tildeles er større enn tilveksten. Dette forutsetter en konstant overvåkning av bestandssituasjonen også på sikt.

       Komiteen er også enig i at deler av Møre og Romsdal, deler av Finnmark, Vesterålen, Lofoten og store øyer i Troms bør holdes gaupefrie. For gaupe bør det legges økt vekt på muligheten til å avgrense tap av bufe og rein når fellingskvoten blir fastsatt og fordelt geografisk.

       Komiteen viser til at næringsutøvere i de sterkest berørte områdene for jerv og bjørn kan få en betydelig totalbelastning også gjennom vern av andre rovdyrarter. Komiteen erkjenner det bestandsmessige utgangspunkt for fastsetting av kvoter. Komiteen viser til at det gjennom fordeling av kvoter legges til rette for økt uttak av enkeltbestander som gaupe i områder der rovdyrbelastningen i utgangspunktet er stor, f.eks. når det gjelder bjørn. Dette må vurderes i hvert enkelt tilfelle.

       Komiteen viser for øvrig til statsrådens brev til komiteen av 29. mai 1997.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og medlemmet Hillgaar viser til at jakttidene for gaupe må avpasses til klimatiske og regionale forskjeller uten at en kommer i konflikt med ynglefredningsprinsippet.

       Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at jakttidene for gaupe må avpasses til klimatiske og regionale forskjeller.

Jerv

       Komiteen vil vise til at jervbestanden fra Nord-Trøndelag og nordover ut fra en faglig vurdering må anses som levedyktig på det bestandsnivået som er i dag. Det er et mål å fortsatt sikre sammenhengende utbredelse av bestanden på Nordkalotten.

       Komiteen mener at dette kjerneområdet ikke fungerer etter sin intensjon. Store bestander av jerv holder til utenfor kjerneområdet. Komiteen er kjent med at det finnes tilfeller hvor sauebønder velger å flytte buskapen til områder innenfor kjerneområdet for å redusere tapa.

       Komiteen er av den oppfatning at jervebestanden fra Nord-Trøndelag og nordover kan forvaltes like godt uten å ha et kjerneområde, hvor en regulerer bestanden gjennom lisensjakt og skadeuttak.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil vise til at ved å fjerne dette kjerneområdet vil en få en mer felles modell og lik praksis for de andre kjerneområdene som har bestander av jerv og bjørn, som er svært sårbare og trenger et strengt vern.

       Flertallet vil vise til at jervebestanden i det sørnorske kjerneområdet er beregnet til mellom 24 til 35 individer. Ut fra et faglig grunnlag er det svært usikkert om denne bestanden kan regnes som levedyktig. Flertallet mener det er nødvendig å opprettholde dette kjerneområdet for å etablere en levedyktig bestand. Flertallet mener at grensene for det sør-norske kjerneområdet for jerv bør justeres.

       Flertallet mener det ikke er ønskelig at ynglende jervebestander etableres utenfor dette kjerneområdet. Det bør derfor legges til rette for lisensjakt på jerv utenfor kjerneområdet i Sør-Norge for å begrense de skader en ekspanderende jervebestand vil kunne føre til i sauetette sørnorske fjellområder og på Vestlandet.

       Flertallet vil peke på at for å ivareta forholdet til utveksling av individer mellom bestander på Nordkalotten og Sør-Norge, bør lisensjakten i området mellom kjerneområdet og svenskegrensa være beskjeden.

       Flertallet vil understreke at det generelt bør være en relativt lav terskel for å utløse fellingstillatelser utenfor kjerneområdet, og at det må legges til rette for en effektiv og rask saksbehandling.

       Et annet flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og medlemmet Hillgaar, forutsetter at det fastsettes jakttider avpasset klimatiske og regionale forskjeller, slik at jerven kan felles på en mer effektiv måte. Dette innebærer større fleksibilitet, uten at en skal komme i konflikt med ynglefredningsprinsippet.

       Dette flertallet mener at kommunene med bakgrunn i betinget fellingstillatelse og etter avtale med Fylkesmannen må iverksette skadefelling raskt og effektivt. Dette flertallet forutsetter at dette legges opp slik at skadefelling kan skje innen 1 døgn etter at skaden er oppdaget.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar viser til at jerven har hatt en økende geografisk utbredelse og neppe kan betegnes som truet eller sårbar. Disse medlemmer mener på denne bakgrunn at kjerneområdemodellen bør avvikles, og legger videre til grunn at en levedyktig jervestamme skal opprettholdes.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til den pågående forskning som NINA gjennomfører om jervebestanden, herunder spørsmålet om forskjellen på den sørnorske jervebestanden og den nordnorske. Dette medlem vil understreke at etterhvert som en får ny kunnskap om de genetiske forhold knyttet til jervebestanden, samt bestandsstørrelsene, bør forvaltningsordningen for jerv justeres tilsvarende. Bestandsovervåkning på dette området må prioriteres høyt og skje i samarbeid med lokale aktører.

Bjørn

       Komiteen vil understreke at siden bestanden av bjørn i Norge utgjør mindre deler av en større skandinavisk bestand trenger en ikke legge til grunn så store trygghetsmarginer for overlevingsevne som ellers ville ha vært nødvendig om den norske delbestanden hadde vært isolert.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil holde fast med at de norske delbestandene må forvaltes med utgangspunkt i kjerneområder som grenser opp mot de tettere bestander i våre naboland. Den norske delbestanden er foreløpig svært liten, og kjent reproduksjon foregår bare i Finnmark. Flertallet mener det må legges til rette for etablering av ynglende binner slik at levedyktige bestander på sikt kan sikres innenfor kjerneområdet. Dette tilsier at bjørnen innenfor kjerneområdene fremdeles må ha et sterkt vern. Flertallet er enig i at det kan legges opp til et mindre antall voksne binner enn de 8-10 innenfor hvert område.

       Flertallet vil vise til at analyser av effekten ved skadefelling av bjørn som er gjennomført i Nord-Trøndelag og Hedmark viser at det ikke vil løse et generelt skadeproblem i kjerneområdene. Flertallet vil imidlertid peke på den konfliktdempende effekt slike tillatelser kan ha. Dersom en lykkes i å ta ut den rette skadegjører kan det ha visse skadereduserende effekter i det aktuelle år.

       Flertallet er enig i at det legges opp til en mer liberal bruk av skadefellingstillatelse i beitesesongen for sau utenfor kjerneområdene. Fylkesmannen bør gi lokale jaktlag i kommunene tillatelse til skadeuttak på et lavt skadenivå.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Høyre viser til at den felles bjørnestammen Norge har sammen med Sverige anslås på svensk side å ha ca 1.000 dyr, og neppe kan betegnes som truet eller sårbar. Disse medlemmer ser ingen grunn til å opprettholde kjerneområdemodellen for bjørn, men legger til grunn at reproduserende binner skal kunne etablere seg også i Sør-Norge.

       Komiteen understreker betydningen av at det gjøres tiltak for å unngå konflikt mellom bjørn og mennesker, og er enig i de vurderingene meldingen legger til grunn. Det er viktig å understreke at politiinstruksen i dag gir mulighet til å iverksette avliving av bjørn som på grunn av sin uønskede adferd representerer en risiko for liv og helse for mennesker. Komiteen er enig i at det kan være tilfeller der det etter en konkret forvaltningsvurdering kan være nødvendig å avlive slike bjørner, f.eks. når de flere ganger har vist uønsket adferd. Komiteen mener derfor det er riktig at Direktoratet for naturforvaltning i samarbeid med aktuelle fylkesmenn får muligheten til å fatte vedtak om avliving av slike dyr, slik meldinga skisserer.

Ulv

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, vil vise til at bortsett fra en familiegruppe som har benyttet Hedmark som en del av sitt leveområde, finnes det bare noen få streifdyr. Ulvebestanden er ikke en levedyktig bestand i Skandinavia og klassifiseres som direkte trua.

       Flertallet slutter seg til målet om å etablere reproduksjon av ulv i Norge. Norske og svenske styresmakter har et felles mål om å få etablert minst 8 til 10 familiegrupper i Sør-Skandinavia. Dette innebærer et svært strengt vern av ulven.

       Flertallet mener det ikke bør legges til rette for etablering av ulv i områder med samisk tamreindrift. For ulv legges det til grunn at den skandinaviske ulvebestanden fremdeles er sterkt trua, og ethvert tap av individ ut over den naturlige avgang vil kunne innebære en risiko for overlevinga til bestanden i framtida. Inntil videre må derfor hvert individ av ulv ha et strengt vern, og det er lite aktuelt å gi skadefellingstillatelse uten i helt spesielle situasjoner. Bestandsutviklingen må imidlertid holdes under kontinuerlig overvåkning, slik at en har kontroll med formeringspotensialet.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Høyre mener at dagens ulvebestand i Norge forutsetter vern av ulv, men viser til at en ulvestamme raskt kan formere seg. Disse medlemmer mener derfor at graden av vern til enhver tid bør ses i forhold til bestanden og eventuell skade som forvoldes på bufe. Disse medlemmer mener at ulvebestanden i Norge må vurderes i sammenheng med ulvebestanden i de andre nordiske land, og at det ikke er noe mål å ha en norsk levedyktig stamme.

Reindriftsnæringa

       Komiteen mener reindriftsnæringa må behandles særskilt i rovviltsammenheng. Reindriften er den mest spesifikke samiske næring i Norge og den har avgjørende betydning for å bevare den samiske kulturen. Komiteen viser til at ILO-konvensjonen om urfolk pålegger staten både forvaltningsrettslige og materielle plikter overfor samene.

       Komiteen viser til at det i hovedsak er jerv og gaupe som forårsaker rovviltskader på reinsdyr. Siden reinen går på beite hele året er den spesielt utsatt for rovviltskader. Dette gjør denne næringen spesielt sårbar. Mørketid og klimatiske forhold vanskeliggjør også skadedokumentasjon. Det forebyggende arbeidet mot reinskader er også langt vanskeligere enn for bufenæringen, bl.a. pga. helårsbeiting, klimatiske forhold og store arealer. Komiteen vil vise til at reinens kondisjon har stor betydning for skadeomfanget. Komiteen er enig i dette. Statistikkene for reinbeitedistriktene i Sør-Norge, Nordland og Troms viser at reinen i hovedsak har svært god kondisjon. Komiteen mener at også overfor reindriftsnæringen er det viktig å gjennomføre forebyggende tiltak. Lokale vurderinger som forholdene i beiteområdet, hvilken rovdyrart som gjør skaden og hvilke praktiske, juridiske og økonomiske forhold som foreligger, må her være avgjørende.

       Komiteen vil vise til at reindriftsnæringen i lang tid har fått lavere erstatningsutbetalinger sammenliknet med bufenæringen, delvis pga. problemer knyttet til skadedokumentasjon. Dette, sammen med økningen i antall rovviltskader har vært med og bidratt til en svært vanskelig økonomisk situasjon for mange reindriftseiere. Komiteen har merket seg at erstatningsreglene for rein ble endret i mars 1997. Den nye ordningen bygger i hovedsak på de samme prinsippene som erstatningsreglene for bufe. Komiteen mener at dette er en klar forbedring i erstatningsordningen for rein. Komiteen ber om at kravet til skadedokumentasjon blir vurdert med tanke på ytterligere reduksjon i skadedokumentasjonskravet.

       Komiteen mener at de særskilte forhold som reindriftsnæringen opererer under må få konsekvenser både for måten rovviltforvaltningen gjennomføres på og for erstatnings- og kompensasjonsordninger. Komiteen viser til statsrådens svar til komiteen av 29. mai 1997, der det vises til at et fylke vanligvis deles opp i jaktregioner ved kvotejakt på gaupe og lisensjakt på jerv. I svaret pekes det på at en ved fordelingen av fellingskvoten har mulighet til å ta særlige hensyn til reindriftssamenes behov. Komiteen forutsetter at en tar særlig hensyn til reindriftsnæringens behov. Dette kan skje gjennom fastsetting av egne delkvoter for gaupe og jerv til reindriftsområder innenfor rammen av totalkvotene.

       Komiteen ber Regjeringen legge opp til ordninger i samarbeid med de berørte næringer. Komiteen viser til den svært vanskelige økonomiske situasjon som er oppstått for den sørsamiske reindriftsnæringen og ber Regjeringen om snarest å bidra til at problemene for reindriftsutøverne blir løst.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti viser til sine forslag til bevilgninger til dette formål i forbindelse med behandlingen av Revidert nasjonalbudsjett for 1997.

Tiltak og virkemidler i rovviltforvaltninga

       Komiteen vil understreke at både næringa og staten har et ansvar for å legge til rette for forebyggende tiltak som fungerer. Næringsutøverne har et selvstendig ansvar for å benytte tiltaksformer som reduserer skadeomfanget.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet Hillgaar, viser til at i en prosess der det arbeides med varige løsninger, må næringa bidra positivt for å utvikle, benytte og tilrettelegge forebyggende tiltak. Næringsorganisasjonene må også være en pådriver.

       Komiteens medlem Hillgaar vil ikke stille urealistiske krav til næringens situasjon i en tvangssituasjon.

       Komiteen ser det som en klar og nødvendig forutsetning at staten stiller tilstrekkelige ressurser til disposisjon for utvikling, utprøving og etablering av forebyggende tiltak.

       Komiteen vil vise til rapport fra NINA (Norsk institutt for naturforskning) som dokumenterer at i perioden 1993 til 1995 har antall sau på beite økt fra 2,3 til 2,5 millioner sau, mens antall bruk har holdt seg stabilt på samme nivå. I samme periode har andelen rovdyrområder økt slik at sauebesetninger som er rovviltutsatt har økt fra 9 til 14 %

       Komiteen vil videre vise til at denne rapporten konkluderer med at ulike driftsformer i sauebesetningen har vist seg å ha stor betydning for tap av sau på beite med rovvilt. Brukere som er underlagt husdyrkontrollen melder om et tap som er rundt 4 % lavere enn sammenlignet med bruk som ikke er med. Medlemskap i organisert beitebruk har også vist seg å ha reduserende effekt.

       Komiteen vil vise til at tilsynsordninger, utsettelse av slipp av lam på beite og tidlig nedsanking er aktuelle tiltak.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at kjerneområdeforvaltning innebærer at det skal være en forskjell på forvaltningen innenfor og utenfor kjerneområdene. Utenfor kjerneområdene bør det legges opp til en sterkere beskatning av rovdyr for bestandsregulering og reduksjon i skadeomfanget på beitende bufe, samt en mer liberal bruk av skadefellingstillatelser. Innenfor kjerneområdene legges det opp til et sterkere vern som tilsier en differensiering i bruk av økonomiske virkemidler. Dette gjelder bl.a. tilskudd til omstilling for de mest utsatte brukene og forebyggende tiltak. Dette bør reflekteres i økningene i bevilgningene til forebyggende tiltak.

       Flertallet mener det er nødvendig å styrke tiltakene og gjøre virkemidlene mere presise for å kunne oppfylle målet om en aktiv sau- og utmarksnæring i rovdyrtette områder. Samtidig understreker flertallet at det er helt avgjørende at virkemidlene i landbrukssektoren og miljøsektorene sees i sammenheng for å nå disse måla. Dagens driftsformer og de økonomiske forholdene i næringa er i stor grad bygget opp på at dyra kan beite i et nesten rovdyrfritt miljø. Som følge av at Norge nesten utryddet sin bestand av store rovdyr tidlig i dette århundre, har vi mindre kunnskap og tradisjon for å ta vare på husdyr i et område med rovdyr. Norge har i forhold til antall rovdyr det høyeste husdyrtap i verden som er forvoldt av rovdyr. Flertallet mener dette forteller oss at Norge har mye å vinne på forebyggende tiltak. Samtidig er det viktig at de forebyggende tiltaka er stedstilpasset for type rovdyr og geografiske forhold. Flertallet er derfor positiv til at det nå settes i gang et prosjekt i Lierne med gjeting og bruk av nattkve. Det er viktig at ulike prosjekt blir gjennomført, både for å prøve ut nye måter å drive sauenæringa på, og å redusere tapene.

       Flertallet mener det er svært viktig å styrke de forebyggende tiltak. Flertallet vil samtidig understreke at det er helt nødvendig å etablere varige løsninger for hvordan utmarksnæringa kan drives i rovdyrområder, samtidig som vi skal ivareta vårt nasjonale ansvar for levedyktige bestander av rovdyr. Rovdyra må innenfor kjerneområdene ha sterkt vern. Men det skal fortsatt være anledning til å ta ut skadedyr i kjerneområdene. Flertallet vil understreke betydningen av at saksbehandlingen foregår raskt og effektivt.

       Flertallet erkjenner at skadeomfanget på besetninger av bufe og tamrein innenfor kjerneområdene ikke kan bli like lave som utenfor. Imidlertid må tiltak i skadeområdene ha som mål å redusere tapene ned til et nivå som ut fra avls- og driftsmessige hensyn kan tolereres.

       Flertallet er imidlertid klar over at det her vil være ulike muligheter for forebyggende tiltak bl.a. ut fra brukenes størrelse og lokale variasjoner. Det vil derfor være avgjørende at fylkeslandbruksavdelinga i samarbeid med næringsutøveren blir enig om hvilke tiltak som kan og bør settes i verk og etter anbefaling fra Kontaktutvalget for rovvilt i det aktuelle fylket. Dersom det enkelte bruk ikke følger opp disse anbefalte forebyggende tiltakene, bør dette få konsekvenser for erstatningsutmålingen.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar mener en nærmere konkretisering av bestandsmålene for de ulike rovviltartene vil kunne balansere de ulike interessene på en bedre og mer forutsigbar måte, og vil kunne sikre en tilfredsstillende forvaltning uten opprettholdelse av kjerneområdene.

       Disse medlemmer vil understreke at det må stilles tilstrekkelige bevilgninger til disposisjon til iverksetting, utprøving og forskning på ulike forebyggende tiltak. Det forutsettes at dette skjer med lokal tilpasning og i samarbeid med næringa. Disse medlemmer mener at forebyggende tiltak som fører til avvikling av næring eller innskrenker beiteretten, er uaktuelle som forebyggende tiltak. Intensiv gjeting og bruk av nattkve vil ut fra økonomiske og praktiske hensyn være uakseptable virkemiddel på permanent basis, men bør likevel kunne inngå som ledd i utprøving av alternative forebyggende tiltak i enkelte geografisk avgrensede områder. Disse medlemmer mener at forebyggende tiltak som innebærer reduksjon av rovviltstammen, bør iverksettes når tap av beitedyr overstiger et nærmere definert normaltap, f.eks. satt til 5 % for voksen sau og 8 % for lam.

       Disse medlemmer går imot at erstatning for rovviltskader reduseres, hvis ikke anbefalte forebyggende tiltak er fulgt opp.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil understreke at beiteretten skal stå fast. Det må så langt mulig unngås at forebyggende tiltak fører til innskrenkinger i beiteretten. Dette medlem mener at forebyggende tiltak som fører til nedlegging av bruk og avvikling av næringsdrift er uaktuelle. Når det gjelder spørsmålet om utløsing av skadefellingstillatelse som tiltak vil dette medlem vise til sine merknader under kapitlet om skadefellingstillatelse.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at det innenfor kjerneområdene for bjørn og jerv vil være nødvendig å sette i verk mer effektive forebyggende tiltak, herunder også driftsomlegginger for de utsatte buskapene med sikte på å redusere kontaktflatene mellom rovdyr og bufe/rein. For å oppnå dette må det stilles tilstrekkelige virkemidler til rådighet. Slik bruk av tiltak og virkemidler vil ventelig også være nødvendig i områder der det kan bli reetablert ulv, mens tap forårsaket av gaupe primært må søkes avgrenset gjennom en differensiert avskyting.

       Flertallet mener at en samla strategi for å redusere tapene av sau i kjerneområdene for bjørn og jerv i første omgang bør prioritere tiltak som i større grad skiller rovdyr og beitedyr i hele eller deler av beitesesongen. Dette kan f.eks. gjøres ved flytting til alternative beiteområder og tidligere innsanking av sauen om høsten. Videre bør det legges til rette for alternative produksjoner i kjerneområdene.

       Flertallet mener at Regjeringen bør peke ut et par forsøksområder med stor rovdyrtetthet der en prøver ut et større spekter av forebyggende tiltak samtidig og i full skala. Da vil en kunne danne seg et realistisk bilde av hva slags effekt forebyggende tiltak kan ha og hvilket kostnadsnivå som er realistisk.

       Flertallet mener at det i tilknytning til dette bør vurderes prosjekter i Nord-Trøndelag og Hedmark, hvor bl.a. ledige arealer som kan nyttes til beite, nydyrking o.l. registreres. Dette for å få en oversikt over hvilke forebyggende tiltak som kan iverksettes, og hvilken alternativ produksjon det er ressursmessig grunnlag for. Som en del av prosjektet bør det også kunne utarbeides driftsplaner for sauebrukene i området.

       Flertallet mener prosjektet må legges inn under fylkets landbruksavdeling, men at det vil være naturlig at det får en lokal forankring, enten ved kommunale landbruksmyndigheter eller forsøksringer.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ber om at det brukes landbrukspolitiske virkemidler i kjerneområdene på samme linje som utenfor kjerneområdene. Imidlertid mener disse medlemmer det må settes « tak » på antall sau i kjerneområdene. Dette vil medføre at næringa holdes stabil. I tilfeller der næringsutøvere går over til annen produksjon flyttes taket nedover.

       Disse medlemmer mener derfor det skal være mulig å få virkemidler når en går ut av sauenæringa og en annen ønsker å overta bruket og drive videre med sau. Dette bør gjelde også leiejord eller jord som tilleggsjord. Ønskes det etablering utover det kontrollerte antall sau gis det ikke tilskudd.

       Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti mener at restriksjonene på bruk av BU-midler i kjerneområdene må praktiseres lempelig og differensieres slik at mindre rovdyrutsatte områder innenfor kjerneområdene ikke fratas muligheten til lån og tilskudd til investeringer. Disse medlemmer mener at unntaksbestemmelsene bør benyttes i langt større grad. Dette innebærer bl.a. at det skal være mulig å få BU-midler når en går ut av sauenæringen og en annen ønsker å overta bruket med sauedrift, herunder leiejord og tilleggsjord.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti går imot at det settes et samlet tak på antall sau i kjerneområdene.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at bruken av BU-midler i kjerneområdene differensieres slik at mindre rovdyrutsatte områder innenfor kjerneområdene kan få lån og tilskudd til investeringer. Unntaksbestemmelsene bør benyttes i langt større grad, og regelverket bør praktiseres på en lempelig måte. »

       « Det settes ikke et samlet tak på antall sau i kjerneområdene. »

Viltforvaltning

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar mener at rovviltforvaltning bør ses i sammenheng med forvaltning av annet vilt.

       Disse medlemmer kan ikke se at ønsket om biologisk mangfold oppfylles dersom oppbygging av rovviltstammen fører til at bestanden av elg, hjort og rådyr blir sterkt redusert.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at hjortevilt og småvilt har en økologisk funksjon som byttedyr for rovdyr. Dersom disse viltbestandene blir mindre er det grunn til å tro at presset mot rein og sau vil øke. Dette medlem mener derfor at en bør arbeide videre med å kartlegge sammenhengen mellom størrelsen på bestandene av hjortevilt og småvilt i forhold til rovdyrtap i rein- og husdyrbesetninger.

       Dette medlem vil be om at Regjeringen på bakgrunn av en slik undersøkelse fremmer forslag om å begrense jaktmulighetene på hjortedyr og småvilt i områder der slik jakt bidrar til å øke husdyrtapene.

Jaktrettigheter

       Komiteen viser til at Regjeringen foreslår at lisensjakt på jerv heretter skal knyttes til grunneierretten.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, er uenig i at jakt på de store rovdyrene skal knyttes til grunneierretten. Flertallet vil for det første advare mot en kommersialisering av rovdyrjakt der forvaltningen av rovdyrbestandene blir en form for salgsvare der jaktrettigheter selges. Flertallet vil for det andre peke på at både skadefelling, lisensjakt og kvotejakt på store rovdyr er en svært krevende form for jakt som bør utføres av erfarne jegere uavhengig av hvilken eiendomsrett de måtte ha til det aktuelle området. Flertallet vil for det tredje peke på at det ved en del jord- og skogeiendommer i Norge er slik at grunneierne ikke er bosatt på eiendommen og jaktretter knyttet til grunneierretten derfor vil være en svært ineffektiv form for forvaltning av rovdyrbestandene.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar mener at skadeuttak av bjørn og ulv skal skje uavhengig av grunneieres rettigheter. Disse medlemmer mener det er behov for jegere med utstrakt erfaring i jakt på rovvilt, og mener derfor slik avskyting må ses uavhengig av eierrettigheter.

       Når det gjelder gaupe og jerv, er komiteens medlemmer fra Høyre enig med Regjeringen i at jakt på gaupe er en grunneierrett på linje med annen kvotejakt, og at definisjonen av lisensjakt på jerv blir endret slik at denne jaktformen også kan knyttes til grunneierrettigheter.

Medvirkning og konfliktreduksjon

       Komiteen viser til at det legges opp til en styrking av arbeidet med bestandsregistrering. En tilfredsstillende bestandsregistrering er nødvendig for å dempe konflikten mellom forvaltning og lokalbefolkning. Det må bli lagt opp til en koordinert innsats på tvers av fylkes- og landegrensene. Næringsutøvere og lokale kontaktpersoner må i større grad bli trukket med i datainnsamlingen.

       Komiteen er opptatt av at konfliktnivået mellom partene i rovviltforvaltninga i enkelte områder er for høyt. Det bør derfor utvikles tiltak og strategier som kan medvirke til å dempe konfliktene. En god bestandsregistrering antas å ha konfliktdempende effekt.

       Komiteen slutter seg til forslaget om at det på sentralt nivå blir oppretta et utvalg med representanter fra organisasjoner og aktuelle parter. Utvalget bør ha en rådgivende funksjon i forhold til miljøvern- og landbruksmyndighetene.

       Under komiteens møter og befaringer har det framkommet et bredt ønske om å legge myndighet til et rovviltutvalg på fylkesnivå for å sikre bredere medvirkning og ansvarliggjøring i beslutningsprosessene. Noen entydige signaler om hvordan et slikt utvalg bør sammensettes og hva slags myndighet det bør ha, har imidlertid ikke framkommet.

       Komiteen vil på dette grunnlag be Regjeringen igangsette forsøk med myndighet tillagt ulikt sammensatte rovviltutvalg på fylkesnivå.

       Komiteen mener forsøkene bør omfatte flere fylker, der det henholdsvis legges myndighet til:

-	Et fylkespolitisk styre etter mønster fra fylkeslandbruksstyret, dvs. der medlemmer oppnevnes av fylkestinget,

-	en interkommunal nemnd etter mønster fra villreinnemndene, dvs. der berørte kommuner oppnevner sine medlemmer.

       Slike organer bør forankres i viltlovens § 4, der Kongen kan gi nærmere regler om etablering av særlige samarbeidsorganer i viltforvaltningen. Det er god erfaring med villreinnemndene, som bl.a. fatter vedtak om årlig fellingskvote og rettet avskyting for det enkelte villreinområde.

       Komiteen mener at en i tillegg bør trekke på erfaringene fra Rovviltutvalget i Nordland.

       Utvalgene bør ha besluttende myndighet vedrørende:

-	Bruk av midler til forebyggende tiltak, dvs. disponering av den rammebevilgning som stilles til disposisjon for fylkene fra henholdsvis DN og Landbruksdepartementet/Tiltaksfondet for småfe og fjørfe m.m.

-

Fastsettelse av størrelse på og fordeling av kvoter - ved lisens og kvotejakt - for henholdsvis jerv og gaupe. Vedtak må kunne ankes til Miljøverndepartementet, og departementet må ha rett til å gripe inn dersom det samlede antall dyr som det gis tillatelse til å felle, går ut over forpliktelser Norge har anerkjent.

       Det forutsettes at fylkesmannen har sekretariatsfunksjon i alle modellene og står for den praktiske gjennomføringen.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil foreslå at det gjennomføres en forsøksordning med villreinnemndmodellen i to områder:

-	For den nordnorske jervestammen (dvs. Nord-Trøndelag, Nordland og Troms - der gaupe er inkludert),

-	for de deler av det sørnorske jerveområdet som får lisensjakt på jerv. Dette jerveområdet er delt mellom flere fylker, og sekretariatet må derfor legges til et av fylkesmannsembetene.

       En forsøksmodell basert på fylkeslandbruksstyret bør prøves ut for gaupe i Hedmark.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar viser til at disse partier går inn for å oppheve kjerneområdene, og mener at fylkeskommunene i samråd med Miljøverndepartementet selv må avgjøre hvilken forvaltningsmodell de ønsker å prøve ut.

       Komiteen mener at Stortinget må få tilbakemelding om erfaringene med de ulike forvaltningsmodellene i løpet av neste stortingsperiode.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, mener at i de fylkene der det ikke gjennomføres forsøksordninger bør kontaktutvalget for rovvilt bestemme hvilke forebyggende tiltak som skal benyttes i egen region det kommende året, gjerne også differensiert i henhold til lokale variasjoner innenfor regionen og i samråd med landbrukskontorene. Utvalget bør ha ansvar for fordelingen av midler til forebyggende tiltak. Flertallet vil samtidig vise til at alle parter i rovviltutvalget og fylkesmannen har ankemulighet i forhold til utvalgets beslutninger.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar mener at organiseringen av forebyggende tiltak skal behandles, avgjøres og utbetales av landbrukskontorene i de enkelte kommuner. Lokal kunnskap vil bedre kunne sikre lokalt tilpassede, økonomisk og praktisk gjennomførbare tiltak.

       Komiteen legger særlig vekt på at alle ledd i forvaltningen sørger for å ha en åpen kommunikasjon og dialog med de som bor og har næringsinteresser i rovviltområdene.

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at hovedprinsippet bør være at staten har ansvaret for både forvaltning av de nasjonalt fastsatte målene i rovdyrpolitikken og for erstatninger til enkeltpersoner som skyldes konsekvensene av den samme nasjonalt fastsatte politikken. Dette medlem vil likevel peke på at en må finne fram til måter og drive forvaltningen på som reduserer avstanden mellom statlige myndigheter og berørte områder. Dette medlem mener derfor at det ved miljøvernavdelingene hos fylkesmannen må være folk som er utstasjonert fast i kjerneområdene for jerv og bjørn, og som på denne måten kan få bedre oversikt over ulike løsninger som kan virke konfliktforebyggende overfor berørte lokalsamfunn og husdyrnæringen.

Erstatningsordningene

       Komiteen slutter seg til ordningen der erstatningssatsene fastlegges med utgangspunkt i de priser som blir oppnådd gjennom de årlige jordbruks- og reindriftsforhandlingene, og at Stortinget gjennom den årlige budsjettbehandlinga vedtar satsene for det følgende året.

       Komiteen mener at næringen må få utbetalt erstatningen i det året tapet skjer.

       Komiteen mener at næringsutøvere som blir berørt av rovdyrskader, enten det gjelder bufe eller tamrein, har krav på full erstatning for sine tap. Komiteen viser til statsrådens svar til komiteen av 29. mai 1997 vedrørende lovfesting av erstatningsordningene.

       Komiteen vil be Regjeringen fremme forslag til Stortinget om lovhjemling av retten til rovvilterstatning gjennom en egen bestemmelse i viltloven. Den må innebære at det skal gis full erstatning for direkte tap forvoldt av fredet rovvilt og full kompensasjon for følgekostnader, med nærmere bestemmelser om dette i forskrift. Kompensasjonen for følgekostnader bør omfatte:

-	Tap i produksjon som følge av avlsmessige negative konsekvenser (pga. tap av voksendyr/søyer som reduserer framtidig lammetall og pga. tap av lam som skulle bidratt til fornyelse av besetningen), som fører til redusert vekt på lam og dårligere klassifisering;

-	større utrangering pga. direkte skader, jurskader (ved at lammene tas tidlig i beitesesongen) m.m;

-	sannsynliggjort vekttap og kvalitetsforringelse på lam;

-	større arbeidsforbruk og ekstrakostnader i forbindelse med tilsyn, leting etter skadde og drepte dyr, nedsanking og kadaverdokumentasjon, samt dokumenterte veterinærutgifter.

       Komiteen viser til at dette innebærer at erstatningsutbetalingene må skje gjennom en egen overslagsbevilgning på statsbudsjettet. Utgiftene bør som i dag tas over Miljøverndepartementets budsjett.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, går imot at det fastsettes standard normaltap for hele landet, og mener normaltapsprosenten bør kunne anvendes på den enkelte buskap og/eller på den enkelte kommune.

       Flertallet vil også understreke behovet for å redusere kravene til skadedokumentasjon.

       Flertallet peker på de naturlige vansker med å dokumentere rovviltskader, og at store tap derfor ikke erstattes.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil vise til at kun 10-15 % av det som blir erstattet er dokumenterte rovviltskader, resten blir erstattet som sannsynliggjorte skader.

       Disse medlemmer mener det er behov for en videreføring av dagens liberale praksis med hensyn til skadedokumentasjon.

       Komiteen mener at behandlingen av erstatningssaker bør legges til kommunen ved landbruksforvaltningen, og ber departementet vurdere en hensiktsmessig ankeinstans. Skadedokumentasjon og verifikasjon av ulike rovviltskader må som i dag utføres av rovviltkontakter på vegne av fylkesmannen.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, går imot at utgifter til forebyggende tiltak skal dekkes over reindriftsavtalen og jordbruksavtalen. Det kan ikke være riktig å belaste næringene for utgifter som er et resultat av den rovviltpolitikken staten bestemmer. Flertallet mener derfor at alle utgifter ved forebyggende tiltak som er en følge av rovdyrpolitikken, skal bevilges over Miljøverndepartementets budsjett.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar viser til at det på befaringene er gitt uttrykk for fra husdyrholdene at det ikke er erstatningsordningen som må være gjenstand for debatt, men selv muligheten til å drive landbruk med sau, fordi det i mange distrikter ikke er andre alternativer.

       Komiteens medlemmer fra Høyre og medlemmet Hillgaar mener det er viktigere å begrense antall rovdyr og øke muligheten for sauehold, enn å få en ny type erstatningsordning, dvs. erstatning for tapte næringsmuligheter. Disse medlemmer vil likevel nevne at i de tilfeller hvor tapene av sau er ekstra store, skal det være mulighet for at grunneierne skal få erstatning for tapte næringsmuligheter som følge av vern.

       Mens Sverige de seneste årene har hatt en distriktspolitikk der utkantområdene er blitt avfolket, har Norge satset på at distriktene skulle opprettholdes. Sauehold er en viktig del av distriktsnæringen, og dersom dette skal fortsette må staten betale de tapene som saueeiere lider ved at samfunnet ønsker rovdyrstammer.

       Disse medlemmer streker under at det ikke er mulig å redusere denne konflikten i betydelig grad uten en lovfestet erstatningsrett og balansering av rovdyrstammene.

       Disse medlemmer foreslår:

       « Hel eller delvis tapt næringsmulighet som følge av fredning av rovvilt skal som hovedregel danne grunnlag for erstatning. »

       Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på det problematiske i at dagens modell for erstatningsutbetalinger ikke virker konfliktforebyggende og heller ikke stimulerer til forebyggende tiltak som økt tilsyn med husdyr.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at en bør vurdere å ha en spesiell erstatningsmodell i rovdyrutsatte områder der eierne av beitedyr får tilskudd i forhold til rovdyrtallet i området og langt mindre eller ikke noen utbetaling pr. dyr som blir drept av rovdyr. En slik modell ville både dempe motstanden mot en økt rovdyrbestand fordi dette ville gi økte tilskudd, og også stimulere til ulike skadeforebyggende tiltak fordi hvert dyr som klarer seg vil utgjøre en nettogevinst for dyreeieren. Disse medlemmer viser til at man i Sverige har en slik modell for støtte til reineiere. I en slik modell er det den dokumenterte rovdyrbestanden i et område, og ikke tapstallene, som avgjør støttenivået.

       Disse medlemmer vil be om at Regjeringen utreder en slik omlegging.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti vil understreke at næringsutøvere i kjerneområdene påføres store ulemper gjennom økt rovdyrrisiko, manglende muligheter i næringsdriften, restriksjoner i utnyttelsen av utmarksressursene, til dels begrensinger i bruk av BU-midler og økte kostnader (med de følger dette har for bruket). Dette har økonomiske konsekvenser for næringsutøverne.

       Dette medlem mener at disse bør få en ulempeskompensasjon for dette gjennom en ordning med økt tilskudd pr. vinterforet sau/pr. rein i kjerneområdene. En slik ulempeskompensasjon bør være på 240 kroner pr. vinterfora sau. Kompensasjonen pr. rein bør ligge på et tilsvarende nivå, men være gjenstand for forhandlinger mellom partene. Tilskuddet bør indeksreguleres. Dette medlem vil understreke at finansieringen må skje utenfor jordbruksavtalen/reindriftsavtalen. Kompensasjonen skal ikke gå på bekostning av de statlige bevilgningene til forebyggende tiltak. Samtidig bør det kunne stilles krav til forebyggende tiltak (anbefalt av kontaktutvalget for rovvilt) til den enkelte utøver som ellers. Dette medlem mener at det særlig må tas hensyn til næringsutøvere i grenseområdene for kjerneområdene, slik at en mest mulig rettferdig ordning kan etableres. Dette medlem vil be om at tilskuddsordningen innføres med virkning fra 1. januar 1998.

       Dette medlem fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen innføre en egen ordning med ulempeskompensasjon for næringsutøverne i kjerneområdene, beregnet til 240 kroner per vinterfora sau. Et tilsvarende tilskudd til reindriftseierne bes innført etter forhandlinger mellom partene. Tilskuddsordningen bør innføres med virkning fra 1. januar 1998. »

       Dette medlem ønsker dessuten en nærmere utredning av ulike modeller for økonomisk kompensasjon til næringsutøvere i kjerneområdene (omfattende tilskudd i.h.t areal eller dyr, eller i.h.t til rovdyrtetthet - som den nordsvenske ordningen). Dette tilskuddet skal i tilfelle dekke erstatninger, gi en ulempeskompensasjon for næringsdrift i kjerneområdene og andre belastninger, samt gi incentiver til forebyggende tiltak. Dette medlem mener at det spesielt må utredes hvorvidt det kan etableres en ordning som holder et garantert nivå over tid, og som er rettferdig mellom næringsutøvere med ulike tapstall, samt i forhold til næringsutøvere i grenseområdene for kjerneområdene.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil be Regjeringen gjennomføre en utredning av ulike modeller for erstatning/kompensasjon og legge den frem for Stortinget på en egnet måte.

Skadefellingstillatelse m.v.

       Komiteen legger vekt på at det i de nærmeste åra vil være nødvendig å benytte hele spektret fra ordinær kvoteregulert jakt til en svært restriktiv fellingspraksis i forhold til skadegjørende enkeltindivid.

       Komiteen slutter seg videre til at ordningene med at fylkesmannen har myndighet til å gi skadefellingstillatelse på gaupe holdes ved lag.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og medlemmet Hillgaar viser til at der hvor det etableres forsøk med nevnte folkevalgte organer må fylkesmannen ha myndighet til å gi skadefellingstillatelse etter de regler som fastsettes av disse organene innenfor de angitte nasjonale rammer.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti mener at det trengs en nærmere konkretisering av hvordan forutsetningene for skadefellingstillatelse er tenkt praktisert. Dette medlem vil be om at det utarbeides en form for trappetrinnsmodell for tapsnivåer som gir utløsing av skadefellinger i rovdyrutsatte områder. I denne sammenheng er det nødvendig med en differensiering (med hensyn til hvilket rovdyr det dreier seg om og hvorvidt arten er underlagt et sterkt vern i området eller ikke). Dette medlem mener at dette vil bidra til større forutsigbarhet for næringsutøverne i de sterkest berørte rovdyrområdene.

       Komiteen er kjent med at det i enkelte deler av landet har vært vanskelig å ta ut hele kvoten i forbindelse med gaupejakta. Komiteen mener det er viktig å få utdannet og skolert nye jegere som kan brukes både til skadeuttak og kvote-/lisensjakt. Bestandsreguleringen er avhengig av at vi har kvalifiserte jegere.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Høyre viser til at når kvote eller fellingstillatelse ikke blir tatt ut, kan dette ha flere årsaker. Ved kvotejakt av gaupe mener disse medlemmer at det i større grad enn hittil bør tas klimatiske og regionale hensyn. Ved uttak av skadedyr er det nødvendig å få rask tillatelse som ikke begrenses urimelig av tidspunkt for uttak eller geografisk begrensning.

       Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre og medlemmet Hillgaar mener viltlovens § 11 må forandres og vil fremme forslag om at § 11 skal lyde:

       « Vilt kan felles uten hensyn til fredning når felling må anses påkrevet for å fjerne en aktuell og betydelig fare for skade på person og under fare for direkte angrep på bufe og tamrein. Felling i henhold til første ledd må straks meldes til viltnemnda. »

       Disse medlemmer vil fremme et Dok.nr.8-forslag i tråd med dette.

       Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til at den tidligere nødvergeparagrafen i viltloven (§ 11) ikke skiller mellom nødverge (fare for skade på person) og nødrett (fare for direkte angrep på bufe og tamrein). Dette medlem vil be Regjeringen vurdere en slik differensiering i lovverket, samt om det er mulig å differensiere i henhold til rovdyr.

Dyrevern

       Komiteen vil peke på at det i enkelte områder oppleves som en stor belastning for den enkelte dyreeier å skulle sende dyr på beite når de vet at en ikke uvesentlig del av dyrene vil bli angrepet av rovdyr. Dyrevernloven kommer ikke til anvendelse i det direkte forholdet mellom beitende bufe og rovdyr. Rovviltmeldinga understreker at næringen selv ved sin planlegging og forvaltning aktivt må ta hensyn til de store rovdyra for å begrense tap og ulemper forvoldt av rovvilt. Et resultat av effektive forebyggende tiltak hvor rovviltskadene reduseres, vil være bedret dyrevern.

Generelle merknader fra medlemmet Hillgaar

       Komiteens medlem Hillgaar mener at St.meld. nr. 35 er et ufullstendig dokument som kan gi et skjevt inntrykk av norsk rovdyrforvaltning. Dette medlem vil særlig peke på at dokumentet og dets viktigste, beskrivende kapitler må forventes å bli oversatt og danne del av internasjonal miljødokumentasjon. Dette medfører at en må stille store krav til innhold og beskrivelse.

       Meldingen tar ikke utgangspunkt i Norges geografi og vårt forvalteransvar for rovdyr i « hele » det definerte, norske område. At Sverige evt. har ca 1.000 brunbjørn og Norge kun har en håndfull slike, er å sammenligne epler og pærer. Den svenske brunbjørnstammen må evt. settes opp mot at Norge har ansvaret for 2.000 isbjørn. Norge er en ekte arktisk og atlantisk stat. I tillegg har Norge rovdyrstammer i vekst i form av sjøpattedyr som høster av kystressursene. Også spekkhoggeren hører hjemme i det norske rovdyrbildet. Dette medlem vil peke på at ubestridt norsk territorium omfatter vesentlig mer enn St.meld. nr. 35 behandler. Det er ikke godt nok muntlig å vise til at f.eks. Svalbard arkipelet og andre, norske ishavsøyer behandles i andre dokumenter. I utlandet og i internasjonale miljøkretser er det neppe interesse for å rette opp åpenbare misforståelser til Norges fordel.

Rammevilkår og distriktspolitikk

       Dette medlem vil videre peke på at norsk landbruk fikk nye rammer og signaler gjennom Stortingets behandling av St.prp. nr. 8 (1992-1993) Landbruk i utvikling. Dette medlem inngikk i vesentlige deler av komiteflertallet, som ellers besto av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet. Den siste landbrukskomiteen avga innstilling med støtte til daværende landbruksminister Øyangen og til regjeringen Harlem Brundtlands reformpolitikk som skulle sikre landbruket en fremtid.

       Dette medlem ga støtte til en politikk for landbruk i utvikling, ikke landbruk i avvikling. Selv om det var ulike syn i komiteen om reformtakten og frihetsgraden til å velge produksjonsform og virksomhet på gårdene, var det aldri i noen fraksjon et ønske å bruke miljøargumenter for å utrenske distriktslandbruket. Bruk av utmarksressurser og stimulering av alternativ produksjon var et kjernepunkt i den nye politikken. Det er således uaktuelt for dette medlem å gå imot de bærende prinsipper som St.prp. nr. 8 hvilte på i den aktuelle behandlingen av rovviltmeldingen.

       Dette medlem vil peke på at etterkrigstidens distriktspolitikk synliggjør en helt vesentlig forskjell mellom Norge og f.eks. Sverige. Mens svensk næringspolitikk på en styrt måte avfolket distriktene for å sikre arbeidskraft til en sterk industrioppbygging i midt- og sør-Sverige, var norsk politikk preget av sterk satsing på distriktene og vern om bosettingen i alle deler av landet. Også St.prp. nr. 8 ble fremmet som et modernisert virkemiddel for nettopp å verne om distriktene og bosettingen i en tid med større internasjonal konkurranse. Men selv etter St.prp. nr. 8 og moderniseringen av landbruket ble norsk distriktspolitikk vesensforskjellig fra våre naboland.

       Oppbyggingen av de svenske rovdyrstammene har kunnet finne sted uten de sterke konflikter som vi nå opplever i Norge nettopp fordi svensk politikk har vært ugunstig for distriktsbosetting og derved skapt livsrom for rovdyr.

Konvensjoner og internasjonale rammer

       Dette medlem vil peke på at Norge har sluttet seg til en rekke konvensjoner. Noen av disse har motstridende siktemål. I tilknytning til St.meld. nr. 35 er det konflikten mellom Bern-konvensjonen, som er gjengitt i sin helhet, og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk m.v, som har fått en mindre omtale, som nå fremstår som adskillig mer problematisk enn meldingen ga inntrykk av før komiteen foretok de nødvendige undersøkelser. Den derved dokumenterte uvilje mot å drøfte minoritetsproblemet i meldingen bidrar til å svekke tilliten til meldingens faglige innhold.

       Bern-konvensjonen er tolket slik at det skal legges opp til etablering av faste stammer av rovdyrarter som i lang tid ikke har vært en del av norsk fauna, f.eks. ulv. Denne politikken står i pussig kontrast til miljøforvaltningens sterke motstand mot å gjeninnføre en annen tidligere norsk dyreart, nemlig villsvinet. Dette medlem ser ikke helt bort fra at forskjellen i holdninger er estetisk begrunnet. Og at villsvinet naturlig ville søke seg nærmere marka og Majorstuen.

       Dette medlem vil peke på at Bern-konvensjonen er et politisk redskap for å sikre truede dyrearter m.v. Ingen av de naturlig forekommende, norske rovdyrartene er truet. Hverken jerv, gaupe, eller de arktiske eller marine rovdyr. Brunbjørn-stammen er svensk og heller ikke truet. Ulvestammen med sin svenske base, som genetisk er den samme ulv som finnes i store deler av finsk og russisk territorium, er heller ikke truet.

       De tiltak som innføres i forhold til jerv og gaupe må sikre at en « Bern-bestand » opprettholdes. Men det er intet behov i forhold til konvensjonen for å opprettholde store stammer av disse rovdyr. Og slettes ikke i flere landsdeler. Dersom en velger å opprette permanente bestander av bjørn og ulv, er ikke dette pga Bern-konvensjonen, men fordi en evt. vil prioritere dette på bekostning av andre dyr, f.eks. rådyr og elg, og på bekostning av utmarksnæringene med sauehold som levegrunnlag. Dette er et politisk valg og dette medlem ser det i sammenheng med de føringer og politiske løfter som lå innbakt i St.prp. nr. 8. Dette medlem vil peke på at generelle solidaritetsprinsipp tilsier, at det ønske som evt. befolkningsflertallet som bor i tettstedene har til øket rovdyrbestand i landet, må ha som konsekvens at den fysiske etablering av nye rovdyrstammer legges til mere bynære strøk. Det må ikke være slik at byflertallet evt. kan kjøpe seg bort fra den ubekvemme side av tiltakene via skadeerstatningsordninger.

       ILO-konvensjon nr. 169 « Om urfolk og stammefolk i selvstendige stater » er den sist omtalte konvensjon i meldingens oversikt. Dette medlem vil likevel peke på at reindriftens betydning for samisk kultur gjør det direkte konvensjonstridig å innføre tiltak som svekker denne kulturen. I den grad meldingens rovdyrpolitikk rammer sørsamisk reindriftsnæring i Midt-Norge er det åpenbart at kursen må rettes opp. Da det er umulig å innføre tiltak i disse regionene med både reindrift og sauehold, som bare skjermer reindriften, vil en i praksis måtte utvikle en regional rovdyrpolitikk som holder bestandene på et akseptabelt nivå og som medfører at skadedyr raskt tas ut. Med uttrykket akseptabelt nivå menes her akseptabelt for samisk reindrift og for lokalsamfunnene, ikke for Oslo 3.

Styring og forvaltning

       Dette medlem vil peke på at dagens fylkesmannsembeter i stigende grad er tillagt styringsoppgaver som innebærer bruk av skjønn. I det norske demokratiet er ellers bruk av skjønn i første rekke et politisk ansvar, med domstolene som appellinstans. I dagens styringsmodell er det således et demokratisk underskudd og et problem som kunne vært løst gjennom å opprette spesielle, folkevalgte organer på region/fylkesnivå eller ved å involvere fylkeskommunen. Fylkeskommunen er et omdiskutert forvaltningsnivå i en del sammenhenger, men institusjonen har større demokratisk legitimitet enn fylkesmannsembetene i utøvelse av skjønn. Det er et beklagelig faktum at kommunale folkevalgte ofte føler seg overkjørt - og blir overkjørt - av et fåtall saksbehandlere knyttet til fylkesmennenes miljøvernavdelinger. Dette i motsetning til fylkesmennenes landbruksavdelinger, hvor demokratispørsmålet er løst gjennom fylkeslandbruksstyrene.

       Dette medlem vil peke på at etablering av et fylkesmiljøstyre, valgt av fylkestinget men deretter i arbeid med fylkesmannens miljøvernavdeling som sekretariat, kan være en interessant modell for å gi miljøvernarbeidet på fylkesnivå større demokratisk legitimitet. Dette medlem vil fastslå at det under enhver omstendighet er nødvendig å endre på dagens ordning, idet lokal- og regionaldemokratiet ikke kan leve med evige konflikter som skyldes organisering. Dagens ordning er svært personavhengig, noe som er godt dokumentert gjennom forskjeller på konfliktnivå i nærliggende fylker. Fylkesmennenes personlige oppsyn med og styring av embetsutøvelse synes også svært avgjørende. Dette medlem vil her peke på den positive effekt som f.eks. Fylkesmannen i Nordland synes å ha på konfliktspørsmål i sitt distrikt.

Kjerneområder m.v. som forvaltningsmodell for rovdyr

       Dette medlem forstår tanken bak kjerneområdene. Det er en form for utvidede reservater som dessverre krever mulighet for løpende dialog mellom storsamfunnet og reservatets « beboere ». Rovvilt har i praksis vist liten interesse og evne til å oppfatte signalene fra samfunnets miljøarkitekter, og gir i praksis blaffen i kjerneområdenes grenser. Rovviltet følger maten. Når f.eks. rådyrstammene er desimert, er sauene et godt alternativ for gauper. Og flyttes sauene ut av « kjerneområdene », tar rovdyrene i praksis kjerneområdene med seg på lasset og flytter etter.

       Dette medlem mener at praksis har vist at i norsk geografi og virkelighet har kjerneområder liten praktisk effekt. Modellen bør erstattes med generelle tiltak for bestandsikring av norske rovdyr som vi er forpliktet til å ta vare på i henhold til Bern-konvensjonen.

       Dette medlem vil også peke på at rovviltforvaltningen ikke kan sees isolert fra forvaltning av annet vilt i skog og utmark. Dette medlem kan ikke se det som hverken hensiktsmessig eller som en tilslutning til ønsket om biologisk mangfold, dersom oppbygging av rovviltstammer skal skje på bekostning av den positive utvikling av bestanden av elg, hjort og rådyr som har skjedd i Norge etter krigen.