1.1 Innledning

       Det framholdes innledningsvis i meldingen at den første Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede omfattet 4 års perioden 1990-1993, og at den ble rullert for en ny periode 1994-1997. Samlet har det vært bevilget vel 480 mill. kroner til utviklingsarbeid og nye tiltak og vel 260 mill. kroner til øremerkede tilskudd / stimuleringsmidler til kommuner og fylkeskommuner.

       Begge handlingsplanene har bestått av overordnete politiske målsettinger og konkrete enkelttiltak som de berørte departementer har forpliktet seg til å gjennomføre helt eller delvis i de to planperiodene. Det uttales at erfaringene fra de to handlingsplanene er omfattende og viktig for den videre politikkutformingen for funksjonshemmede. Departementet legger derfor fram denne stortingsmeldingen med forslag til satsningsområder for de neste fire år.

       Stortingsmeldingen er en gjennomgang av de mest omfattende tiltakene i Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for periodene 1990-1993 og 1994-1997. I tillegg omtales en statusundersøkelse for gjennomføringen av FNs standardregler for like muligheter for funksjonshemmede. På bakgrunn av vurderinger av nye levekårsdata, innsamlet i planperioden, og status for gjennomføringen av FNs standardregler foreslås satsningsområder for en videreføring av Regjeringens handlingsplan for perioden 1998-2001.

1.2 Hva er funksjonshemning og hvem er funksjonshemmet?

       Det vises til at det i begge planperiodene har vært benyttet følgende definisjon på funksjonshemning:

       En vil opprettholde denne definisjonen som medfører at funksjonshemningen sees i forhold til samfunnet omkring. Det legges vekt på at oppmerksomheten skal rettes mer mot faktorer i samfunnet enn mot personens funksjonstap.

       De to handlingsplandokumentene har lagt til grunn fem hovedgrupper av funksjonshemmede: bevegelseshemmede, hørselshemmede, synshemmede, psykisk utviklingshemmede, skjulte funksjonshemninger (f.eks. diabetes, psykiske problemer, hjerteproblemer, dysleksi, allergi.)

       Forholdet mellom den valgte definisjon og ulike klassifikasjonssystemer som ofte benyttes innen helsevesenet og i trygdesystemet, diskuteres. Det framholdes at medisinsk baserte klassifikasjonssystemer kan være viktig når man skal studere forekomst av visse tilstander og sykdommer i befolkningen, men at den politisk valgte definisjon er mer egnet når man ønsker oversikt over antall funksjonshemmede og hvilke behov de har for tiltak og tjenester.

       Det framholdes at opplevelsen av å være funksjonshemmet blant annet henger sammen med funksjonshemningens omfang og når den oppstår i løpet av livsløpet. Selv om en medfødt funksjonshemning fører til samme praktiske vansker som en som er ervervet i voksen alder, vil egenopplevelsen/mestring av funksjonstapet være forskjellig.

       I drøftingen av spørsmålet hvordan samfunnet opplever funksjonshemmede understrekes det at for at funksjonshemmede skal oppnå full samfunnsmessig deltaking og likestilling er det ikke bare fysisk tilrettelegging som er avgjørende, men også hva slags holdninger funksjonshemmede blir møtt med i nærmiljøet. Det gis eksempler på hvordan språket i dagligtale, offentlig språkbruk og i mediene bidrar til å skape avstand mellom funksjonshemmede og befolkningen for øvrig.

       Med hensyn til antallet funksjonshemmede i Norge vises det til anslag som tilsier at om lag 17-20 prosent av befolkningen kan regnes som funksjonshemmede.

1.3 Tidligere offentlige dokumenter

       Det vises til at de overordnede mål for politikk for funksjonshemmede framgår av en rekke stortingsmeldinger i tillegg til Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1990-1993. Hovedprinsippene bygger på St.meld. nr. 23 (1977-1978) Om funksjonshemmede i samfunnet som la vekt på at samfunnets vanlige serviceorganer har det fulle ansvar overfor alle funksjonshemmede, og for hver for seg å bygge ut de nødvendige spesialiserte tiltak. Videre ble det i denne meldingen lagt vekt på at den enkelte funksjonshemmede skal kunne etablere den livssituasjon han ville ha hatt hvis han ikke hadde hatt sin funksjonshemning, dvs. leve, arbeide og bo i sitt naturlige miljø, side om side med andre mennesker.

       Det orienteres også i meldingen om FNs arbeid for funksjonshemmede; bl.a. at FN erklærte full deltaking og likestilling som mål for FNs tiår (1983-1992) for funksjonshemmede i 1982. Samme målsetting gjaldt også for det internasjonale året i 1981. Norge fulgte FNs arbeid med en langtidsstrategi for videre gjennomføring av verdenshandlingsprogrammet og deltok i utarbeidingen av Standardregler for like muligheter for funksjonshemmede som ble vedtatt av FNs 48. generalforsamling i 1993. Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede er en del av den norske oppfølgingen av FNs internasjonale år og FNs ti år for funksjonshemmede.

1.4 Hvilke utfordringer er spesielle for politikk for funksjonshemmede?

       Av spesielle utfordringer framholdes følgende:

1.5 Hvorfor handlingsplan?

       Den første handlingsplanperioden var en oppfølging av NOU 1983:36 Funksjonshemmedes år 1981 - Handlingsplan for 80-årene. Handlingsplanen besto av en del politiske mål, og en aksjonsdel som anga hvilke konkrete tiltak departementene hadde forpliktet seg til å gjennomføre. Ett av tiltakene var at handlingsplanen skulle rulleres ved utløpet av planperioden. Dette førte fram til neste planperiode som ble bygget opp på lignende måte.

       Det uttales at erfaringene fra den første handlingsplanperioden ble vurdert som positive, men at samordningen mellom departementene ikke alltid var vellykket, og det var fortsatt en tendens til manglende aksept for at prinsippet om organisatorisk integrering gjelder for tiltak og tjenester til funksjonshemmede.

       Etter forslag fra Rådet for funksjonshemmede opprettet Regjeringen i juni 1993 et statssekretærutvalg for den samlede politikken for funksjonshemmede for å styrke det tverrdepartementale samarbeidet. Statssekretærutvalget ledet arbeidet med rulleringen som førte frem til handlingsplanperioden 1994-97. Det er i denne perioden lagt vekt på å innhente bedre datagrunnlag for funksjonshemmedes levekår slik at innsatsen videre skal kunne rettes inn mot de som har det vanskeligst, og som ikke får delta i samfunnet.

1.6 Arbeidsformen med utarbeiding av plandokumentene

       Det framholdes at begge handlingsplanene har bygget på prioriterte forslag fra funksjonshemmedes organisasjoner. Organisasjonene ble bedt om å prioritere maksimalt 5 tiltaksområder hver. Til den første planperioden kom det skriftlige innspill fra 22 organisasjoner og til den andre fra 51 organisasjoner. Følgende områder har vært prioritert av flest organisasjoner i de to planperiodene: Helse- og sosialtjenester, personlig økonomi, boligtiltak, opplæring/utdanning og informasjon til beslutningstakere, pårørende m.v. Forslagene har vært vurdert i aktuelle departementer. Det framholdes at noen av tiltaksområdene ble tatt opp innenfor departementenes ordinære virksomhet (f.eks. boliger med livsløpsstandard, skolefritidsordningen), mens andre ble gjennomført med midler fra handlingsplanen (f.eks. øremerkede midler til avlastningstiltak og tilskudd til funksjonshemmedes organisasjoners likemannsarbeid).

1.7 Oversikt over tiltakene

       Det gis i meldingen en oversikt over de mest omfattende tiltakene i de to handlingsplanene. Det har vært drevet omfattende forsøksvirksomhet, og den mest omfattende forsøksvirksomheten har vært rettet mot små og mindre kjente grupper funksjonshemmede og deres behov for landsdekkende kompetansesystem. Et annet viktig område med forsøksvirksomhet er utviklingen av kompetansenettverk for kommunikasjonshjelpemidler og andre tekniske løsninger som omgivelseskontroll og forflytningshjelpemidler basert på informasjonsteknologi. De fleste modellene som har vært prøvd ut, både for små og mindre kjente grupper funksjonshemmede og innenfor informasjonsteknologi, er vurdert nyttige og med små endringer planlagt etablert som permanente virksomheter.

       For å gi en summarisk oversikt over erfaringer fra de omfattende handlingsplanaktivitetene, er det gjort en detaljert gjennomgang av 80 av de i alt 114 ulike tiltakene i de to planperiodene. Disse utgjør hovedtyngden av virksomheten og omfatter alle berørte departementer, med unntak av Utenriksdepartementet og Barne- og familiedepartementet. De 80 tiltakene utgjøres av til sammen 381 prosjekter.

       Brukermedvirkning framholdes som et viktig satsningsområde som ble fulgt opp i planperiodene, bl.a. ved at de som fikk økonomisk støtte, skulle ivareta brukermedvirkning. Også funksjonshemmedes organisasjoner ble tildelt midler. I 65 prosent av de kartlagte prosjektene var det brukermedvirkning eller brukerstyring, og over halvparten av disse hadde brukerstyring. Det er store forskjeller i grad av brukermedvirkning mellom de enkelte tiltakene.

       Prosjektene er av ulik størrelse, med budsjettrammer fra under kr 10.000 til flere millioner. 12 prosjekter, dvs. 3 prosent ble ikke fullført eller ikke ført fram til planlagt sluttprodukt. Det er mottatt rapporter fra alle prosjektene og i tillegg er de store og kompliserte uavhengig evaluert. Flertallet av prosjektene er formidlet, mange på flere måter i form av brosjyrer, bøker, konferanser og omtale i massemedia.

       Store informasjonskampanjer som « Funksjonshemmede i funksjon » og « Støttekontakt- og avlastningskampanjen » omtales med de viktigste erfaringene fra evalueringene.

       Funksjonshemmedes organisasjoners likemannsarbeid som ble innført som en prøveordning i den første handlingsplanen og videreført i den neste, er evaluert og hovedkonklusjonene omtales. Resultatene er positive, og fra og med 1996 omfatter ordningen også likemannsarbeid i forhold til yrkesmessig attføring og arbeid. Departementet anbefaler at likemannsmidlene gjøres til en permanent tilskuddsordning fra og med 1998.

       Det understrekes at funksjonshemmede som ofte er storforbrukere av bl.a. helse- og sosialtjenester gjennom store deler av livet, har større behov enn mange andre for å påvirke utformingen av hjelpeapparatet. Brukermedvirkning har vært utprøvd både på individnivå, tjenestenivå og politisk nivå. Det legges vekt på at brukermedvirkning er noe mer enn en demokratisk rettighet idet det også er en kvalitetssikring av tjenesteutformingen og en overføring av erfaringsbasert kunnskap til beslutningstakere og tjenesteytere.

       Det gis i meldingen også eksempler på prosjekter/tiltak som er gått over til ordinær virksomhet under de forskjellige departementene.

1.8 Øremerkede midler til avlastningstiltak

       I den første planperioden ble det fordelt øremerkede tilskudd til alle kommunene til styrking av avlastningstiltak. Bevilgningen økte fra 45 mill. kroner i 1990 til vel 60 mill. kroner i 1993. Det ble innhentet årlige rapporter om antall brukere under 67 år, og regnskapstall for samlede kommunale utgifter til avlastningstiltak. Midlene ble fulgt opp med informasjonsvirksomhet og utarbeiding av veiledningsmateriell. Kommunenes samlede utgifter økte mer enn økningen i det øremerkede tilskuddet. Antall mottakere økte med ca 35 prosent fra 1989 til 1990. Påfølgende år økte ikke antall brukere tilsvarende økningen i kommunenes samlede utgifter. Evaluering kan tyde på at tjenesten er blitt bedre, eventuelt mer omfattende, i forhold til det enkelte individ.

       Det framholdes at flere undersøkelser viser at det er store udekkede behov for avlastning, og departementet vil gjøre en ny kartlegging av antall mottakere av avlastning. De øremerkede midlene gikk inn i rammetilskuddet fra og med 1994, og det understrekes at det er grunn til å følge opp forholdet mellom behov og tilbud.

1.9 Stimuleringstilskudd til brukerstyrte personlige assistenter

       Det orienteres i meldingen særskilt om ordningen med brukerstyrte personlige assistenter som representerer en alternativ organisering av ulik praktisk og personlig bistand for sterkt funksjonshemmede som har behov for assistanse i dagliglivet både i hjemmet og til ulike aktiviteter utenfor hjemmet. Det som særpreger ordningen er brukerens styring av tjenestens organisering og innhold.

       Om ordningen opplyses det bl.a. at i planperioden 1994-1997 er det fordelt stimuleringstilskudd til kommuner som sammen med navngitt bruker søker om tilskudd. Bevilgningen har økt fra 6 mill. kroner i 1994 til 9,6 mill. kroner i 1997.

       Det opplyses at personlig assistentordningen har fått en sterkere utbredelse og en mer formalisert plass i de andre skandinaviske landene. Både i Danmark, Sverige og Finland er ordningen lovhjemlet for ulike grupper funksjonshemmede.

       Ved utgangen av 1996 var det gitt stimuleringstilskudd til i alt 153 brukere i 137 kommuner/ bydeler i alle fylker. For 1997 er det gitt stimuleringstilskudd til i alt 174 kommuner/bydeler. Det uttales at interessen for ordningen har vært klart økende både blant brukere, kommuner og pårørende, og at søknadsmengden har vært langt større enn det har vært mulig å imøtekomme. Departementet har registrert at ordningen med personlige assistenter også er tatt i bruk av vel 30 kommuner som ikke har mottatt stimuleringstilskudd.

       Det orienteres om en evaluering av ordningen der foreløpige resultater viser at de aller fleste brukere er tilfredse eller svært tilfredse. På grunnlag av erfaringene med stimuleringstilskuddet vurderes nå framtidig organisering og finansiering, inkludert vurdering av en eventuell lovhjemmel og/eller forskriftshjemmel for ordningen.

1.10 Stimuleringstilskudd til fylkeskommunenes arbeid med styrking av opplæring av høreapparatbrukere i kommunene

       Tiltak for hørselshemmede ble et av de nye satsningsområdene i planperioden 1994-1997, og det opplyses i meldingen at det i planperioden 1994-1997 etter søknad fra fylkeskommunene ble fordelt midler til hørselsentralenes virksomhet overfor kommunene for å styrke opplæring og oppfølging av høreapparatbrukere. Bevilgningen var 2,1 mill. kroner i 1994 og 2,6 mill. kroner fra 1995 og ut planperioden.

       De fleste fylkeskommunene har søkt tilskudd, og det pågår ulike former for opplæring av kommunalt ansatte i samarbeid med bl.a. hjelpemiddelsentralene og Hørselshemmedes Landsforbund. Det orienteres om hvordan tiltakene skal evalueres.

       Det vises videre til at Statens helsetilsyn har tatt initiativ til å gjennomgå reglene som gjelder for hørselssentralenes virksomhet. Helsetilsynet planlegger også en veileder i rehabilitering av sansetapgruppene. I forbindelse med stortingsmeldingen om rehabilitering og forarbeidene til Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1998-2001 er det meldt inn behovet for utredning om helhetlig hørselomsorg.

1.11 Eksempler på samarbeid med næringslivet

       To eksempler på samarbeid med næringslivet omtales, henholdsvis støtteordning til norsk industri for produksjon av tekniske hjelpemidler og samarbeid med forlag.

       Det framholdes at det i begge planperiodene har pågått et samarbeid med norske produsenter av tekniske hjelpemidler for funksjonshemmede for å bedre produktene og for å øke andelen norskproduserte tekniske hjelpemidler. En støtteordning har bidratt til at andelen norskproduserte hjelpemidler har økt fra under 10 prosent i 1989 til ca 25 prosent i 1996. I tillegg opplyses det at flere produkter er blitt rimeligere for folketrygden, og at antall ansatte ved bedriftene er økt som resultat av økt salg.

       Samarbeid med forlag har pågått i begge handlingsplanperiodene for å stimulere til produksjon av tilrettelagt litteratur, blant annet lydbøker, bøker i storskrift, lettleste bøker, følebøker og videobøker (for tegnspråkbrukere).

1.12 Levekårsdata framskaffet i løpet av de to planperiodene

       Det vises i meldingen til at det i planperiodene har vært gjennomført en rekke mindre og større undersøkelser som belyser funksjonshemmedes levekår. De mest omfattende undersøkelsene er gjennomført i representative utvalg blant mottakere av grunnstønad og hjelpestønad. Undersøkelsene viser at funksjonshemmede kommer dårligere ut enn andre på en rekke sentrale levekårsvariable. Spesielt peker en gruppe på ca 9.000 personer med grunnstønad seg ut som de som har dårligst levekår.

       Undersøkelsene viser bl.a. at husholdsomsorgen for funksjonshemmede som mottar hjelpestønad til tilsyn og pleie, karakteriseres av at pleieforholdet har vart lenge, utføres av en eller få personer, og er omfattende i antall timer pr. uke. Mest omfattende omsorgsarbeid foregår i forhold til funksjonshemmede barn under 7 år (gjennomsnitt 58 timer pr. uke), men også omsorgsgivere til aldersgruppen 7-19 år (43 timer pr. uke) og 55-66 år (50 timer pr. uke) får mye husholdsomsorg. Beregninger viser at husholdsomsorgen til sterkt funksjonshemmede under 67 år, kan sammenlignes med halvparten av landets samlede sykehjemsomsorg for eldre når det gjelder antall årsverk.

       Det uttales at undersøkelsene viser at det er store udekkede behov for en rekke offentlige hjelpetjenester, og at hjemmehjelp og hjemmesykepleie i større grad ytes til eldre enn yngre funksjonshemmede, selv om hjelpe- og tilsynsbehovene blant hjelpestønadsmottakere er omtrent like store uavhengig av alder. Det vises til at eldre over 67 år mottar hjemmehjelp 3 ganger så hyppig som uførepensjonister 18-66 år. I 1992 gikk ca 17 prosent av hjemmehjelp/hjemmesykepleie til personer under 67 år. Det framholdes at en sammenligning mellom antall timer offentlig hjelp og grad av funksjonstap hos hjelpestønadsmottakerne viste at hjelpen ikke ble fordelt med utgangspunkt i omfanget av funksjonstap, men mer i forhold til omfanget av privat hjelp.

       Det påpekes på grunnlag av de foretatte undersøkelsene at økonomisk evne er dårligere både blant grunnstønadsmottakere og hjelpestønadsmottakere enn blant den yrkesaktive og eldre del av befolkningen generelt. Flere av undersøkelsene viser at familier med funksjonshemmede barn har dårlig økonomi, og mange foreldre har måttet endre arbeidsforhold på grunn av at de har fått et barn med funksjonshemning. I tillegg til redusert inntekt har også familiene ekstra utgifter på grunn av funksjonshemningen. Nesten halvparten av hushold med hjelpestønadsmottaker under 20 år klarer ikke en uforutsett regning på kr 2.000 største delen av året. I befolkningen generelt er det 14 prosent som har et slikt økonomisk problem.

       Undersøkelsene viser at det er få som mottar omsorgslønn, og at mange av omsorgsgiverne ønsker dette. Det framholdes at også aleneboende som mottar privat hjelp utenfor husholdet, ønsker omsorgslønn for sine hjelpere.

       Det påpekes at noen av kartleggingsundersøkelsene viser at familier med funksjonshemmede medlemmer ikke bare har praktiske og økonomiske problemer, men også følelsesmessige vansker som blir viet liten oppmerksomhet fra hjelpeapparatet. En undersøkelse av pakistanske familier med funksjonshemmede barn viser bl.a. at kommunikasjon mellom familiene og trygdekontorene blir ekstra komplisert på grunn av språklige misforståelser, og fordi trygdefunksjonærene tror at innvandrere er godt kjent med sine rettigheter. Det uttales at rapporten bl.a. viser behovet for bedre kunnskap om etniske minoriteter blant tjenesteytere og bedre kunnskap om funksjonshemninger og årsaken til disse hos familiene.

       Om undersøkelser som særskilt omfatter funksjonshemmet ungdom vises det til prosjekt knyttet til overgangen mellom skole og arbeid. Erfaringene her tilsier at tiltaksapparatet i liten grad samordnet for at funksjonshemmede skal kunne sikres et helhetlig tilbud idet etatenes gjeldende ansvarsområder og regelverk virker begrensende på utprøving av nye samarbeidsrutiner. Etter avsluttet skolegang ble tverretatlig samarbeid i de fleste tilfeller ikke videreført.

       Spesielt om funksjonshemmede i yrkesaktiv alder vises det til data som forteller at yrkesdeltagelsen er mye lavere blant funksjonshemmede enn andre. Et annet bilde er at voksne funksjonshemmede med hjelpebehov ofte blir boende hos foreldre og er avhengig av hjelp fra disse. Voksne funksjonshemmede under 50 år mottar i liten grad offentlige tjenester selv om de har like stort pleie- og tilsynsbehov som eldre.

       Det redegjøres også for spesielle undersøkelser foretatt blant ryggmargsskadde, hodeskadde poliorammede og personer med Parkinsons sykdom.

1.13 Samlede vurderinger av erfaringene fra Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede

       Det konkluderes i meldingen med at en rekke tiltak er kommet i gang gjennom handlingsplanarbeidet som sannsynligvis ellers ikke ville ha kommet i gang. Det uttales at brukermedvirkning har økt i omfang gjennom de to planperiodene, og at i noen av prosjektene er brukerstyring et viktig virkemiddel i utviklingen av tiltak, som i kompetansesentrene for små grupper funksjonshemmede ved Rikshospitalet og Sunnaas sykehus. Erfaringene med brukermedvirkning er positive, selv om både brukere, beslutningstakere og fagfolk har fått nye utfordringer.

       Erfaringene med øremerkede midler og stimuleringsmidler til tiltak som tidligere er lavt prioritert eller som er lite kjent, er ifølge meldingen positive. Disse erfaringene er knyttet til bruk av øremerkede midler til avlastningstiltak i den perioden hvor dette var en ny tjenestetype, og stimuleringsmidler til brukerstyrte personlige assistenter som er en ny måte å organisere praktisk bistand på. Også stimuleringsmidler til hørselsentralenes opplæring av kommunalt ansatte for å bedre opplæring av høreapparatbrukere, har ført til ny aktivitet.

1.14 Virkemidler i utformingen av tiltak og politikk for funksjonshemmede - basert på erfaringer fra planarbeidet

       Det framholdes at erfaringene er at handlingsplanene har ført til endringer på kort sikt, særlig i forhold til definerte tiltak med tilhørende bevilgning, og at planarbeidet har gjort det mulig for både departementene og funksjonshemmedes organisasjoner å sette viktige tiltak på dagsorden og få gjort noe med områder som det har vært vanskelig å få satt i gang innenfor de ordinære budsjettprosesser.

       Etter departementets syn er brukermedvirkning og brukerstyring arbeidsformer eller virkemidler for å få en samfunnsutvikling som gjør at funksjonshemmede ikke utestenges - at samfunnet blir for alle.

       Departementet mener videre at det er viktig å øke forståelsen for at råd for funksjonshemmede kan være en god arbeidsform for å bedre forholdene for funksjonshemmede.

       For å skape bedre holdninger i befolkningen understrekes behovet for å bidra til bedre kjennskap til mennesker med funksjonshemninger.

       Det uttales at bruk av veiledere og retningslinjer for behandling og/eller utforming av tjenestetilbud bør følges opp av informasjon i samarbeid med funksjonshemmedes organisasjoner.

       Det framholdes at det er behov for bedre kompetanse om funksjonshemninger innen helse- og sosialfagutdanningen, og at det er lav kunnskap om rehabilitering generelt og spesielt få som har kunnskap om og erfaring fra rehabilitering av mennesker med sansetap. Det er også behov for bedre kunnskap blant leger og annet helsepersonell som har kontakt med familier som får informasjon om at deres barn har en alvorlig diagnose.

       Stimuleringsmidler, slik som de har vært anvendt i handlingsplansammenheng, anbefales benyttet til prioriterte områder.

       Forsøks- og utviklingsarbeid anbefales fortsatt benyttet som virkemiddel for bedre tjenester og tilrettelegging for funksjonshemmede.

       Departementet mener at det er behov for økt stimulering av forskning for funksjonshemmede innen en rekke fag- og samfunnsområder som:

       Av tiltak for å styrke forskning for funksjonshemmede innenfor en rekke fag- og samfunnsområder nevnes:

       Oppsummeringsvis uttales at de mest fremtredende virkemidlene som har vært brukt, er øremerkede tilskudd, stimuleringsmidler, informasjon, forsøksvirksomhet og brukermedvirkning, og i tillegg kommer handlingsplanene som også er virkemiddel. Konklusjonen blir at handlingsplanene har bidratt til at viktige tiltak har kommet flere til gode (f.eks. avlastningstiltak, støttekontakter, personlige assistenter) og viktige tiltak er utviklet i tråd med funksjonshemmedes behov (f.eks. lettlest avis, kompetansesentra for små grupper funksjonshemmede, tegnspråkopplæring for ulike målgrupper).

1.15 Hvor står vi - hvor går vi?

       Det gis en oppsummering av status for gjennomføringen i Norge av FNs standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemning. Det vises til at Rådet for funksjonshemmede har foretatt en kartlegging i 7 departementer og i funksjonshemmedes organisasjoner. Departementet slutter seg til Rådet for funksjonshemmedes vurdering om at det er på nedenstående områder at det er stor avstand mellom standardreglenes målsetting og dagens norske politikk for funksjonshemmede:

       Om status for levekår for funksjonshemmede framholdes som en hovedutfordring å bedre forholdene for gruppa på ca 9.000 grunnstønadsmottakere som har særlig dårlige levekår. Det uttales videre at i tillegg peker følgende områder/tiltak seg ut for ny eller økt innsats:

       I tillegg gjennomgås status for hovedmålene slik de er formulert i Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede 1994-1997. På bakgrunn av disse vurderingene fremmes forslag til satsningsområder for en tredje handlingsplanperiode 1998-2001.

       Det foreslås å konsentrere innsatsen om følgende 3 områder:

       Det understrekes at innenfor alle områdene vil brukermedvirkning, bevisstgjøring, kompetanseheving og holdningsskapende virksomhet være viktige virkemidler, og at alle tre områdene forutsetter samarbeid mellom flere departementer.

       Ved gjennomføring av tiltakene i planen skal det rettes spesiell fokus i forhold til barn og unge med funksjonshemning og mennesker fra språklige minoriteter som også er funksjonshemmede.