2.1 Erfaringer fra de to første handlingsplanene

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Arnesen, Gravdahl, Hildeng, Kristoffersen, Skogholt og Øyangen, medlemmene fra Fremskrittspartiet, lederen og Nesvik, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Næss og Woie Duesund, medlemmene fra Høyre, Høegh og Sjøli, medlemmet fra Senterpartiet, Gløtvold, og, medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, Ballo, mener det er et overordnet mål å utvikle samfunnet slik at det er godt tilrettelagt for alle, og slik at det blir minst mulig behov for tilrettelegging for den enkelte. Komiteen mener det er en utfordring å fjerne fysiske barrierer; en like stor oppgave er å bidra til økt forståelse og toleranse slik at de mentale barrierene overfor mennesker som er annerledes, faller bort. I denne sammenheng vil komiteen vise til at språket, ofte ubevisst, avslører holdninger. Det er derfor et mål å få et bevisst forhold til språket, slik at det ikke virker ekskluderende.

       Komiteen mener de to forutgående periodene med handlingsplaner for funksjonshemmede har vært nyttige og har bidratt til å synliggjøre funksjonshemmedes levekår. Handlingsplanene har også bidratt til en bedre tilrettelegging innen en rekke områder, selv om komiteen mener det fortsatt gjenstår en rekke uløste oppgaver.

       Komiteen har merket seg at de fleste kommunene mente det bør lages egne planer for funksjonshemmede, men at under halvparten hadde utarbeidet slike. Komiteen mener derfor at dette punktet bør følges opp mer forpliktende i den kommende handlingsplanen, eventuelt gjennom et krav til alle kommuner.

       Det er i stortingsmeldingen synliggjort at innføringen av øremerkede midler til avlastningstiltak fram til 1993 førte til at flere mottok tilbud om avlastning. På samme tid var det store ulikheter med hensyn til hvem som mottok avlastningstilbud. Det finnes ikke oversikt over hvor mange, og hvilke grupper, som har mottatt avlastningstilbud etter 1994, med unntak av tilbudene til personer med psykisk utviklingshemning. Komiteen mener det er viktig å ha oversikt over avlastningstiltakene, og ber om at det blir gjennomført en kartlegging av avlastningstilbudene.

       Komiteen mener ordningen med personlige assistenter for mange er et hensiktsmessig virkemiddel for å kunne delta mer aktivt i samfunnet på egne vilkår og viser til behandlingen av statsbudsjettet for 1998. Rammen for stimuleringstilskudd bør økes i takt med antall godkjente brukere, slik at det blir midler til nye brukere hvert år.

       Levekårsundersøkelsene og undersøkelsen blant grunnstønadsmottakere synliggjør at det er behov for en rekke tiltak for at funksjonshemmede skal kunne delta på like vilkår som andre i samfunnet. Det er en særlig utfordring å løfte det mindretallet av grunnstønadsmottakere som faller svært dårlig ut. Komiteen forventer at det legges til rette målrettede tiltak for denne gruppen.

       Hvordan det er å være barn og funksjonshemmet, er blitt tillagt liten oppmerksomhet i levekårsundersøkelsene ifølge stortingsmeldingen. Komiteen mener dette arbeidet må prioriteres høyere og ber om at barns situasjon og opplevelser settes på dagsorden. En må også være oppmerksom på problemer som funksjonshemmede med små barn har.

       Vi får et stadig mer flerkulturelt samfunn, noe som trolig innebærer at det også blir flere i samfunnet som er funksjonshemmet og som har en annen kulturell bakgrunn. Språkproblemer er en praktisk utfordring. Kulturelle forskjeller og holdninger til det å være funksjonshemmet, eller få hjelp til å mestre en funksjonshemming, kan være en mental utfordring som krever ekstra mye av de ansatte. Komiteen vil peke på betydningen av å få utveksle erfaringer med andre som har tilsvarende kulturell bakgrunn og livssituasjon.

       Erfaringene viser at virkemidlene for å sikre ungdom med funksjonshemning adgang til arbeidsmarkedet ikke fungerer tilfredsstillende. Det pekes i stortingsmeldingen på mangel på vilje i de forskjellige etatene til å ta ansvar for et tverrfaglig samarbeid. Dette mener komiteen ikke er tilfredsstillende. Uforpliktende samarbeidsprosjekter er ikke nok, men komiteen mener det må foreslås konkrete tiltak som pålegger ansvar på de berørte etatene. Komiteen mener det er nødvendig med en gjennomgang av arbeidsmarkedsetatens oppfølging av funksjonshemmede med sikte på å gi et arbeidstilbud.

       Stortingsmeldingen oppsummerer at det er « lav kunnskap om rehabilitering generelt og spesielt på personer som har kunnskap om og erfaring i rehabilitering av mennesker med sansetap. » Komiteen mener derfor det er et mål å stimulere til at mer helsepersonell tar etter- og videreutdanning innen områder som kommer funksjonshemmede til gode. Spesielt er det lagt vekt på behovet for kunnskap om hvordan helsepersonell kan støtte barn og foreldre i sorgprosesser ved tap av funksjoner.

       Komiteen vil understreke viktigheten av at de tverrsektorielle tiltak sentralt og lokalt tar utgangspunkt i en anerkjent og gjennomarbeidet definisjon av hva funksjonshemning egentlig er. Komiteen finner den angitte definisjon av funksjonshemning, som er inntatt i meldingen, tilfredsstillende: « Funksjonshemning er et misforhold mellom individets forutsetninger og miljøets krav til funksjon på områder som er vesentlig for etablering av selvstendighet og sosial tilværelse ». Utover fysisk tilrettelegging og trygdemessige ordninger bør forholdene generelt ellers ikke i utgangspunkt fravike de generelle tilrettelegginger som gjelder for befolkningen for øvrig. Dette for ikke å redusere selvbildet til den enkelte funksjonshemmede. Komiteen finner det særlig viktig at spesialordninger som er nødvendige, etableres i nært samarbeid med den enkelte funksjonshemmede selv, og slike ordninger skal hele tiden bestrebe seg på å oppnå best mulig selvstendighet, som igjen vil bevirke en bedre livskvalitet.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, vil vise til komiteens merknader ved behandlingen av St.meld. nr. 35 (1994-1995) Velferdsmeldingen der det ble poengtert at « ... omsorgslønn ikke har vært gitt i tilfeller hvor det åpenbart burde vært en løsning. »

       Flertallet mener det er kommunene som skal ha ansvaret for å vurdere bruken av omsorgslønn, men at det kan virke som om praksis i dag i de fleste tilfeller er for restriktiv når det gjelder funksjonshemmede.

2.2 Den tredje handlingsplanen for funksjonshemmede

       Komiteen slutter seg til forslaget om at den tredje handlingsplanen for funksjonshemmede skal ha tre satsningsområder; planlegging og brukermedvirkning, funksjonshemmedes rettigheter og et tilgjengelig samfunn.

       Komiteen vil be om at det på bakgrunn av en kartlegging av avlastningstiltakene vurderes hva som kan gjøres for å bedre avlastningstilbudet til familier med omsorg for funksjonshemmede.

       Komiteen viser til at døve og døvblinde med ulike funksjonshemninger har en rekke spesielle behov og trenger et miljø det ikke har vært mulig å bygge opp som en integrert del av lokalsamfunnet. Eksisterende helse- og sosiallovgivning har ikke sikret de spesialiserte tilbud som er nødvendige for at de skal bli i stand til å utvikle og bruke sine ressurser best mulig. Denne erkjennelsen av manglende rettigheter og muligheter var bakgrunnen for at Sosial- og helsedepartementet i 1994 bevilget midler til et prosjekt hos fylkeslegen i Vestfold for å kartlegge tilbudet og rettigheter for denne gruppen.

       Komiteen har merket seg at tiltakene for døve og døvblinde med ulike funksjonshemninger inngår både i den ordinære virksomheten og i flere særskilte tiltak.

       Komiteen er av den oppfatning at gruppen av døve og døvblinde med ulike funksjonshemninger ikke er tilstrekkelig ivaretatt i planene, og mener derfor at denne gruppen må omtales i et eget kapittel.

       Komiteen viser til innstillingen til Dok.nr.8:26 (1997-1998).

       Komiteen viser til en undersøkelse gjort av Nordlandsforskning som, etter komiteens mening, klart viser at funksjonshemmede generelt og samlet er sakket akterut når det gjelder tradisjonelle levekårsvariabler.

       Komiteen vil peke på at mange fylker ikke har rehabiliteringstilbud spesielt til mennesker med sansetap. Komiteen vil peke på at det må være en målsetting å få slike rehabiliteringstilbud i alle fylker.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til levekårsundersøkelsen og mener at det bebudede stortingsdokument om funksjonshemmede bør fokusere på:

       Flertallet vil understreke at forskning for funksjonshemmede er viktig innenfor alle samfunnsområder, og at dette hittil har fått for liten oppmerksomhet. Norges forskningsråd må oppfordres til å ta med forhold for funksjonshemmede innen alle programområder.

       Flertallet vil påpeke at det særlig vil være de yngre funksjonshemmede som i sin hverdag vil oppleve større forskjeller og begrensninger sammenholdt med funksjonsfriske i samme alder. Med økende alder vil behovene for særtiltak gradvis utviskes, og blant de eldste vil en relativt sett betydelig større andel av gruppen oppleve funksjonstap som nødvendiggjør tiltak, slik at disse i større grad må rette seg inn mot gruppen samlet (eksempelvis via etablering av eldreboliger med livsløpsstandard, eller ved økt utbygging av sykehjem). Etter flertallets syn medfører dette at målrettede tiltak på enkeltindividnivå må settes inn med særlig styrke overfor yngre funksjonshemmede, mens tiltak rettet mot gruppen av eldre uføre i større grad kan ha karakter av tilpasninger på gruppenivå. I sammenheng med åpen og hjemmebasert omsorg er det likevel viktig at også tiltakene for eldre funksjonshemmede blir tilrettelagt slik at de kan være hjemmeboende og fungere mest mulig selvstendig lengst mulig. Ved bruk av midler overfor funksjonshemmede er det ut fra det anførte dermed etter flertallets syn viktig å øke forståelsen for at tiltak overfor yngre funksjonshemmede vil være særlig ressurskrevende, og at fordelingen av midler må ta hensyn til dette.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det bebudede stortingsdokument om funksjonshemmede spesielt bør fokusere på funksjonshemmedes levekår, omsorg og tjenesteutforming og spesielle tiltak for eldre funksjonshemmede.

2.2.1 Planlegging og brukermedvirkning

       Brukermedvirkning skal sikre at den funksjonshemmede har innflytelse på sin egen tilværelse. Komiteen har merket seg diskusjonen rundt brukermedvirkning versus brukerstyring, og mener det må legges til rette slik at en bruker de verktøy som er mest mulig hensiktsmessige. Videre har komiteen merket seg synspunktet om at forventningen til delaktighet fra funksjonshemmedes organisasjoner i noen tilfeller kan bli en for stor arbeidsbelastning.

       Som et virkemiddel for å øke innflytelse, og som et verktøy i det kommunale arbeidet, mener komiteen det er ønskelig å opprette råd for funksjonshemmede i alle kommuner, evt. som interkommunale råd.

2.2.2 Funksjonshemmedes rettigheter

       Komiteen slutter seg til vurderingen om at det er behov for en gjennomgang av norsk lovgivning for å vurdere om funksjonshemmedes rettigheter er tilstrekkelig ivaretatt.

       Komiteen mener at ordningen med personlige assistenter så langt har vært svært positiv og har medført at de som har prøvd ut ordningen, har fått en helt annen livssituasjon og bedre livskvalitet, idet de ved hjelp av sine assistenter i langt større grad enn tidligere har kunnet delta i det sosiale samfunnsliv.

       Komiteen viser til at ordningen med brukerstyrte personlige assistenter gjennom stortingsbehandlingen av statsbudsjettet for 1998 ble bygd ut med 100 nye brukere til å omfatte 300 brukere. Komiteen vil be Regjeringen bygge ut ordningen slik at flere brukere kan benytte seg av personlige assistenter. Det er viktig at informasjonen om brukerstyrte personlige assistenter styrkes slik at slik at flere kommuner blir kjent med ordningen og tar den i bruk. Komiteen vil be Regjeringen vurdere hvordan brukerstyrte personlige assistenter kan gjøres til et permanent tilbud til brukerne.

       Komiteen mener at Regjeringen bør vurdere om ordningen med personlige assistenter bør lovfestes.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, vil peke på at pårørende til funksjonshemmede gjør et meget omfattende og viktig omsorgsarbeid. Flertallet vil be Regjeringen se på mulige tiltak som kunne øke bruken av omsorgslønn der dette er den beste løsningen for den funksjonshemmede og for pårørende.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti deler oppfatningen av at mange pårørende til funksjonshemmede gjør et viktig og omfattende omsorgsarbeid. Pårørende vil gjerne stå i et nært følelsesmessig forhold til den funksjonshemmede, og den omsorgen som gis, kan ikke uten videre sidestilles med et vanlig lønnet omsorgsarbeid som utføres av tilsatte uten familiemessig tilknytning til den funksjonshemmede. Disse medlemmer vil påpeke at selve pleie- og omsorgsarbeidet ofte utføres betinget av et mangelfullt tilbud om offentlig omsorg og avlastning for pårørende. For mange pårørende vil det sentrale være å få til hjelpe- og avlastningsordninger knyttet til pleien og omsorgen av funksjonshemmede, som et supplement til den omsorgen de selv yter. Når ordningen med omsorgslønn utvides, foreligger imidlertid en reell risiko for at dette skjer på bekostning av en styrking av den generelle hjemmebaserte omsorgen. Disse medlemmer ser det som viktig at pårørende ikke primært skal tildeles en rolle som profesjonell hjelper via avlønning av definerte omsorgsoppgaver. Slike oppgaver skal ivaretas av det offentlige omsorgsapparatet via en styrket utbygging av den hjemmebaserte omsorgen.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil peke på at eldre funksjonshemmede kanskje har en spesielt vanskelig livssituasjon som bør vies større oppmerksomhet, både fra omsorgssiden og fra de tverrsektorielle samfunnsområdene. På omsorgssiden mener disse medlemmer at familier som har omsorg og pleie med eldre funksjonshemmede, bør ha et rettmessig krav på en rimelig omsorgslønn. Disse medlemmer er kjent med at størrelsen og omfanget av omsorgslønn i slike situasjoner og i generell omsorg og pleie har store variasjoner fra kommune til kommune. Disse medlemmer mener derfor at omsorgslønn bør rettighetsfestes og ansvaret for utbetaling av omsorgslønn bør overføres fra kommunene til staten i sin helhet.

2.2.3 Et tilgjengelig samfunn

       Komiteen slutter seg til de vurderinger som er gjort med hensyn til behovet for fortsatt økt tilgjengelighet. Videre mener komiteen at det er særlig viktig å legge vekt på økt tilgjengelighet til arbeidslivet, og at muligheten til yrkesdeltakelse er altfor dårlig i dag. Det er heller ikke tilfredsstillende at det ikke har vært en økning i yrkesdeltakelsen fra 1991 til 1995.

       Komiteen viser til merknadene fra behandlingen av Velferdsmeldingen våren 1996, hvor det ble lagt inn enn rekke føringer for å bedre tilgjengeligheten til arbeidsmarkedet, som forum for integrering, økt bruk av personlige assistenter og likemannsordningen og utvidet ordning med lønnstilskudd. Komiteen mener det er viktig med jevnlig oppfølging og tilbakemelding om hvordan disse virkemidlene fungerer, og om det eventuelt må settes i verk nye for at flere funksjonshemmede skal komme i arbeid.

       Komiteen mener dette bl.a. kan gjøres ved å utvide antall plasser ved eksisterende AMB- og ASVO-bedrifter og i noen grad ved etablering av nye arbeidsplasser av denne type.

       Komiteen viser til at Nordlandsforskning bekrefter et allment inntrykk av at yrkesdeltakelsen blant funksjonshemmede ikke har økt i vesentlig grad etter at arbeidslinjen ble innført, og dette finner komiteen bekymringsfullt. Komiteen mener at den nye stortingsmeldingen sterkt må fokusere på hvorfor yrkesdeltakelsen blant funksjonshemmede er betydelig lavere enn det forutsetningen var da arbeidslinjen ble etablert. Flere forhold kan etter komiteens mening bidra til å bedre adgangen til arbeidsmarkedet. Særlig vil komiteen peke på bedre informasjon rettet mot arbeidsgivere, bedre tilrettelegging av transporttilbudene, positive holdninger overfor funksjonshemmede, og til sist, men ikke minst, bedre støtte til etterutdanning og kvalifisering av funksjonshemmede. Komiteen viser i denne sammenheng til at Telenor helt nylig har gjennomført et meget positivt tiltak med opplæring og inntak av funksjonshemmede innen IT-området.

       Komiteen vil vise til arbeidslinjens målsetting om at flest mulig skal kunne forsørge seg med arbeid, er positiv, men for mange funksjonshemmede har muligheten til å få seg arbeid vært begrenset. Komiteen ser det som viktig at arbeidsmarkedsetaten tar større ansvar for oppfølging av funksjonshemmede ved å legge til rette for arbeidsplasser.

       Komiteen mener at flere arbeidsplasser både i offentlig og privat regi må tilrettelegges for funksjonshemmede.

       Komiteen viser til at et bredt flertall i kommunalkomiteen mener det bør utredes nærmere et forbud mot diskriminering av funksjonshemmede i arbeidsmiljølovens § 55A. Kommunalkomiteens flertall mener også at det er grunn til å vurdere andre tiltak for å lette funksjonshemmedes forhold på arbeidsmarkedet, bl.a. om § 13 bør endres, og om ordningene med økonomisk støtte til bedrifter som tilpasser arbeidsplasser til funksjonshemmede, er gode nok. Kommunalkomiteens flertall ber om at disse vurderingene tas med i handlingsplanen for å øke sysselsettingen blant funksjonshemmede som ble vedtatt av Stortinget i forbindelse med behandlingen av Velferdsmeldingen, St.meld. nr. 35 (1994-1995).

       Komiteen støtter kommunalkomiteen i denne sammenheng.

       Komiteen vil peke på at det er viktig å legge bedre til rette for at flere funksjonshemmede kan få arbeidstrening i vanlige bedrifter. Komiteen vil understreke at arbeidsmarkedsbedriftene må sikres økonomi slik at det ikke må stilles like store krav til lønnsomhet og effektivitet der som i andre virksomheter.

       Komiteen mener at en bedre økonomisk kompensasjon til det private næringsliv og til offentlig virksomhet i første rekke skal gjøre det mulig for bedriftene å gjennomføre fleksibel arbeidstid og lavere krav til effektivitet for funksjonshemmede arbeidstakere.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil vise til behandlingen av velferdsmeldingen hvor Stortinget ba om en egen handlingsplan for å få flere funksjonshemmede yrkesaktive. Denne planen bør inngå som en del av Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede for perioden 1998-2001.

       Komiteen mener at det er nødvendig å bedre tilgjengeligheten for mennesker med skjulte funksjonshemninger, som psykiske lidelser, astma og allergi. Når det gjelder astma og allergi, er det verdt å merke at røykeloven er et viktig virkemiddel for å sikre at personer med slike plager kan benytte bl.a. offentlige tilbud og kommunikasjonsmidler uten problem.

       Komiteen vil videre peke på at det fortsatt gjenstår en god del før personer med fysiske funksjonshemninger har full tilgjengelighet til offentlig kommunikasjon.

       Komiteen vil peke på behovet for aksept for at skjulte funksjonshemninger kan innebære et stort hinder for å kunne delta i arbeidslivet og nyte godt av fritids- og kulturtilbud. Komiteen viser til behandlingen av St.meld. nr. 25 (1996-1997) Psykiatrimeldingen våren 1997, hvor det var bred enighet om at tilbudene til mennesker med psykiske lidelser må få en kraftig opprioritering.

       Komiteen viser videre til B.innst.S.nr.11 (1997-1998) hvor det pekes på Fontene-husene som et eksempel på tiltak for mennesker med psykiske lidelser.

       Komiteen vil peke på at det er utarbeidet en handlingsplan for funksjonshemmede på samferdselssektoren. Komiteen vil be om at denne blir fulgt opp i den reviderte handlingsplanen for funksjonshemmede. Spesielt må det legges til rette for at arbeidsreiser blir dekket av spesialtransport for dem som ikke kan benytte kollektivtransport eller ikke kan få sertifikat for å kjøre egen bil. Komiteen ser det som viktig at spesialtransport må koste det samme som tilsvarende reise med kollektivt transportmiddel.

       Komiteen vil peke på at det er behov for flere tekstede fjernsynsprogrammer og flere lydbøker for blinde og svaksynte.

       Komiteen kan ikke si seg fornøyd med den lave takten i utskriving av unge funksjonshemmede fra syke- og pleiehjem, og vil henstille til Regjeringen å fremme forslag til tiltak, slik at alle unge uføre, som i dag oppholder seg i eldreinstitusjoner, og som ønsker å flytte ut, får flytte ut innen år 2005, og at ikke nye unge uføre, i samme tidsrom, flyttes inn i eldreinstitusjoner dersom de ikke ønsker det.

       Komiteen mener mye kan gjøres for å bedre den praktiske tilretteleggingen for funksjonshemmede, både når det gjelder forhold i bolig og hjelp i daglige funksjoner, og muligheter til å delta i arbeidslivet og fritidstilbud.

       Komiteen vil understreke at gode og hensiktsmessige transportmuligheter er avgjørende for den funksjonshemmedes muligheter til å delta i arbeidsliv og fritidsaktiviteter.

       Komiteen vil også påpeke at nødvendige hjelpemidler i huset og til personlig stell må gis støtte i forhold til brukerens behov. Avgjørende for om stønad til hjelpemiddel skal innvilges, må være at den funksjonshemmede har behov for det og ikke kan benytte en enklere og rimeligere utgave av vedkommende hjelpemiddel.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at komiteen i Innst.S.nr.180 (1995-1996) påpekte viktigheten av å legge til rette for at funksjonshemmede kan få utviklingsmuligheter slik at de kan fungere best mulig ut fra egne forutsetninger, både som barn og voksne. Et av tiltakene som er av viktighet, er at funksjonshemmede barn prioriteres ved opptak til barnehager. Det er viktig at disse får et tilrettelagt barnehagetilbud, og at barnehagene får tilstrekkelig med ressurser til at barna kan få nødvendig hjelp.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til merknader i Innst.S.nr.180 (1995-1996) vedrørende det merforbruk av studietid som skyldes funksjonshemning. Det påpekes at slikt merforbruk bør kompenseres med direkte stipend i stedet for lån for den tid den funksjonshemmede trenger for å avslutte høgere høgskoleutdanning eller universitetsutdannelse.

       Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen vurdere å innføre en ordning med at funksjonshemmede gis rett til fullstipendiert studiestøtte inntil ett år utover den ordinære ordning som gjelder for studiefinansiering, når merforbruket av studietid skyldes funksjonshemning. »

       Komiteen vil peke på merknad i Innst.S.nr.180 (1995-1996) i forhold til opprettelse av egen post på statsbudsjettet til bedring av tilgjengeligheten for funksjonshemmede til statlige bygninger. Målet må være at alle statlige bygninger innen få år blir tilgjengelige for funksjonshemmede.

       Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener at synshemmede i dag mangler tilgang til det meste av den valginformasjon som er en selvfølge for andre velgere. Synshemmedes rett til offentlig informasjon blir ikke oppfylt, og det som har vært gjort i denne forbindelse, er ikke tilstrekkelig. Ved valget i 1995 ga Kommunal- og arbeidsdepartementet støtte til et valgprosjekt, som ga prosjektdeltakerne tilgang til partienes valglister og generell valginformasjon via Internett. Dette muliggjøres med spesialutstyr, som gjør lesing mulig også fra Internett. Dette prosjektet er ikke videreført, og ved valget i 1997 ble det ikke igangsatt spesielle tiltak. Når frist for å kontrollere om man står i manntallet annonseres i avisene, er det et fåtall av landets synshemmede som får med seg denne informasjonen. Synshemmede har ikke lik mulighet som andre til å få informasjon om hvem som stiller til valg, da det ikke finnes noen bearbeidet versjon av valglister gjort elektronisk lesbare for synshemmede.

       Komiteen vil påpeke at bruk av datateknologi blir mer og mer vanlig i alle deler av samfunnet. Det vil også kunne være nyttig som en av flere muligheter for å sikre at også synshemmede får demokratiske rettigheter og likeverdig mulighet til ytringsfrihet i det norske samfunnet.

       Komiteen mener at det i tillegg er av stor viktighet at det gis tilgang til annen offentlig informasjon, blant annet brosjyremateriell som utgis av Statens Informasjonstjeneste. Når det skjer endringer i lovverk som er relevant for denne gruppen, for eksempel folketrygdloven, må det gjøres tilgjengelig.

       Komiteen vil fremme følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen iverksette tiltak som ivaretar synshemmedes rett til tilgang til offentlig informasjon, samt bred informasjon i forbindelse med valg. Det iverksettes også tiltak for å spre offentlig informasjon elektronisk via Internett. »