Stortingsrepresentantene Grethe Fossli, Vidar Bjørnstad og Jon Olav Alstad har den 28. april 1998 fremmet følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om å utvide straffeloven § 162b til også å omfatte bruk av dopingmidler. »
I begrunnelsen for forslaget vises det bl.a. til at det i lov for Norges Idrettsforbund og Norges Olympiske Komité, fremgår at det er forbudt å bruke dopingmidler. I straffeloven § 162b fremgår det at den som ulovlig tilvirker, innfører, utfører, oppbevarer, sender eller overdrar stoff som etter regler fastsatt av Kongen er ansett som dopingmiddel, straffes for dopingforbrytelser. Det er altså ikke ulovlig å bruke dopingmidler ifølge norsk lov.
Da endringene av straffeloven § 162b var til behandling i 1992 ba Norges Idrettsforbund om at det også måtte bli ulovlig å bruke dopingmidler. Den gang valgte Stortinget å holde bruk utenfor loven.
I tiden som har gått etter at § 162b ble vedtatt har en sett at bruk av dopingmidler er sterkt redusert innad i den organiserte idretten, men at problemet har vokst utenfor.
Rapporter fra Toll- og avgiftsdirektoratet viser en klar økning i dopingbeslag i første halvdel av 1997 i forhold til tilsvarende periode året før.
Idretten har ved bruk av holdningsskapende arbeid og lovforbudet kommet langt i sitt arbeid med å redusere dopingbruk. Problemet med de miljøer hvor dopingbruk nå øker, er at en ikke på samme måte når frem med holdningskampanjer.
Det nevnes også at i Sverige konkluderes det i SOU 1996:126 Doping i folkhälsoperspektiv at bruk av doping bør forbys.
Dok.nr.8:104 (1997-1998) har vært forelagt Justisdepartementet som har avgitt uttalelse i brev til komiteen, datert 2. juni 1998, se vedlegg.
Komiteen peker på at etter dagens straffelov § 162 er det kriminalisert å tilvirke, innføre, utføre, oppbevare, sende og overdra dopingpreparater. Bruk, erverv og besittelse til eget bruk er ikke kriminalisert.
Komiteen viser til forrige gang justiskomiteen behandlet spørsmålet om kriminalisering av bruk av dopingmidler i Innst.O.nr.64 (1991-1992). Her uttaler en samlet komité:
|
« Etter en samlet vurdering har komiteen likevel kommet til at den i denne omgang ikke vil foreslå at bruk, besittelse og erverv blir kriminalisert. Komiteen ber departementet ha spørsmålet til observasjon og eventuelt komme tilbake til Stortinget med forslag dersom misbruket av de alvorlige helseskadelige dopingmidler tar seg betydelig opp. » |
Siden 1992 har bruk av dopingmidler innenfor idretten blitt kraftig redusert, samtidig som den har økt i uorganiserte miljøer.
Komiteen mener at dette er et vanskelig spørsmål som krever ytterligere opplysning før komiteen ønsker å ta stilling.
Komiteen viser til at Straffelovutvalget gikk imot en kriminalisering, og at Riksadvokaten nå går imot ut fra en vurdering av ressurssituasjonen. Det er et spørsmål om dopingkontroll er noe som bør pålegges politiet som allerede har knapt med ressurser. Komiteen vil understreke at dersom straffeloven § 162 skal utvides må det være ut fra en oppfatning av at slike saker skal påtales og pådømmes.
Komiteen påpeker behovet for en avgrensing mellom bruk av dopingmidler og narkotika. For eksempel er det klar forskjell på bruk av anabole steroider, og cannabis, heroin eller LSD.
Komiteen viser også til departementets brev til komiteen der det fremgår at en pga. bevisbyrdereglene i idrettens eget regelverk vil kunne oppleve at en idrettsutøver dømmes av idrettens egne organer, men frifinnes av en alminnelig domstol. Komiteen har forståelse for at dette kan oppfattes som urimelig. Slike avgjørelser vil kunne undergrave idrettens egne kontrollsystemer.
Likevel vil komiteen peke på at en kriminalisering vil gi et viktig signal til idrettsmiljøene. I tillegg er det ikke i dag noen sanksjonsmuligheter for brukere som er utenfor de organiserte idrettsmiljøene, og en kriminalisering vil her være eneste mulighet.
Komiteen viser til at « omsetningsnettet » for dopingmidler er kriminalisert, og at det er delvis kontrollert av organiserte kriminelle miljøer. En kriminalisering av bruk og besittelse vil kunne fjerne « markedet » for disse gruppene.
Komiteen har merket seg at Norges Idrettsforbund har uttrykt ønske om en kriminalisering, og at kriminalisering også er konklusjonen i en større svensk rapport om spørsmålet (SOU 1996:126).
Komiteen viser også til brev fra Justisdepartementet av 2. juni 1998 hvor det fremgår at Kontaktutvalget om antidopingarbeid i Norge skal komme med en handlingsplan med hovedvekt på den uorganiserte idretten. Utvalget skal ifølge mandatet se nærmere på hvilke spørsmål som må utredes for å ta stilling til om bruk av dopingmidler bør kriminaliseres.
Komiteen støtter intensjonene i forslaget, men ser at det er mange vanskelige avveininger som må foretas. Komiteen mener dessuten at det også bør vurderes å kriminalisere besittelse og erverv. En kriminalisering av bruk isolert sett blir meningsløs dersom man ikke samtidig kriminaliserer besittelse og erverv. Komiteen ønsker derfor at Regjeringen får i oppdrag å utrede spørsmålet i hele sin bredde.
Komiteen mener at departementets konklusjoner av dette utredningsarbeidet bør knyttes til orienteringen til Stortinget om etterkontroll av eksisterende lovgivning i den planlagte proposisjonen om endringer i straffeloven.
På denne bakgrunn fremmes følgende forslag:
« Stortinget ber Regjeringen foreta en utredning, og eventuelt fremme forslag om å utvide straffeloven § 162b til også å omfatte erverv, besittelse og bruk av dopingmidler. »
Komiteen viser til dokumentet og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
Stortinget ber Regjeringen foreta en utredning, og eventuelt fremme forslag om å utvide straffeloven § 162b til også å omfatte erverv, besittelse og bruk av dopingmidler.
|
Oslo, i justiskomiteen, den 19. juni 1998.
|
| Kristin Krohn Devold, |
Bjørn Hernæs, |
Åse Wisløff Nilssen, |
| leder. |
ordfører. |
fung. sekretær. |
Brev fra Justisdepartementet til justiskomiteen, datert 2. juni 1998.
Jeg viser til brev fra justiskomiteen 12. mai 1998 hvor Justisdepartementet er bedt om å uttale seg om forslaget i Dok.nr.8:104 (1997-1998) om kriminalisering av bruk av dopingpreparater.
1. Etterkontroll
I forarbeidene til straffeloven § 162b om doping varslet departementet en etterkontroll av bestemmelsen, se Ot.prp. nr. 46 (1991-1992) om lov om endring i straffeloven (straffetiltak mot doping) s 19. I merknadene til § 162b i Innst.O.nr.64 (1991-1992) s 4 spalte 2, ba også Justiskomiteen om en etterkontroll.
Departementet har foretatt etterkontrollen og vil orientere Stortinget om den i en planlagt proposisjon om endringer i straffeloven. Nedenfor vil jeg redegjøre for den delen av kontrollen som gjelder bruk av dopingmidler.
2. Straffeloven § 162b om doping
Formålet med den nye straffeloven § 162b om doping var mer effektivt å kunne ramme apparatet som fremskaffer og omsetter dopingmidler ved å idømme strengere straffer enn det den tidligere rettstilstanden åpnet for. Det var også et formål å ramme befatning med dopingmidler som ikke tidligere var omfattet av noe straffebud. Erverv, bruk og besittelse av dopingmidler ble likevel ikke gjort straffbart.
3. Gjennomføringen av etterkontroll
Justisdepartementet henvendte seg til Riksadvokaten ved brev 8. oktober 1996, og ba om hans syn på hvordan bestemmelsene i straffeloven § 162b hadde virket. Riksadvokaten forela brevet for samtlige statsadvokatembeter, herunder ØKOKRIM. Statsadvokatembetene forela saken videre for sine politidistrikter.
Justisdepartementet har også innhentet kopi av alle dommer hvor det har vært domfellelse etter dopingbestemmelsen i § 162b.
Flere høringsinstanser reiser spørsmål om § 162b bør utvides til også å omfatte erverv, besittelse og bruk av dopingmidler. Høringsinstansene fremhever at idrettens egne organer ikke effektivt slår ned på misbruk i egne rekker. Det pekes på at dette både kan skyldes ressursmangler og at kontroller som hovedregel bare finner sted blant aktive utøvere. Videre blir det pekt på at misbruk av dopingmidler også forekommer i miljøer utenfor idretten hvor det ikke eksisterer egne sanksjonssystemer. Som eksempler nevnes doping blant dørvakter, vaktmannskaper og pengeinnkrevere.
Riksadvokaten går imot en lovendring på dette punktet. Han peker på at det er lite ønskelig å utvide området for straffbarhet på et felt hvor påtalemyndigheten har få ressurser til effektivt å håndheve bestemmelsen.
4. Departementets syn
Grunnen til at departementet i sin tid ikke foreslo å kriminalisere bruk mv av dopingmidler går frem av Ot.prp. nr. 46 (1991-1992) 13, hvor det heter:
|
« På dette området bør man overlate til idretten å foreta de nødvendige kontroller og å sette i verk sanksjoner. Regler om erverv, bruk og besittelse vil i første rekke rette seg mot den enkelte idrettsutøver. Det sanksjonssystemet idretten selv rår over, har trolig en vel så god preventiv virkning overfor idrettsutøvere som en eventuell straffebestemmelse i den alminnelige lovgivningen. Bruk av dopingmidler er dessuten i større grad idrettens problem alene og i mindre grad et samfunnsproblem enn andre former for befatning med dopingmidler. Videre ville det være praktisk vanskelig om politiet og påtalemyndigheten skulle etterforske og påtale bruk av dopingmidler. Spesielt vil det kunne oppstå vanskelige rettssikkerhetsproblemer i tilknytning til prøvetaking og analyse, se nærmere Straffelovrådets utredning s 43. Kriminalisering av bruk m v ville dessuten kreve relativt store ressurser på bekostning av andre og viktige oppgaver politiet og påtalemyndigheten har. |
|
Et annet moment som taler imot å kriminalisere bruk av dopingmidler, er at en på grunn av bevisbyrdereglene i idrettens eget regelverk vil kunne oppleve at en idrettsutøver dømmes av idrettens egne organer, men frifinnes av en alminnelig domstol. Dette vil kunne gi en negativ signaleffekt. Slike problemer vil ikke oppstå for andre former for befatning med dopingmidler, fordi reglene om omvendt bevisbyrde bare gjelder ved bruk. » |
Etter mitt syn kan disse synspunktene fortsatt ha mye for seg. Jeg legger vekt på at straff er samfunnets skarpeste reaksjon og derfor bør brukes med tilbakeholdenhet. Det gjelder - særlig hvis andre reaksjoner kan være vel så tjenlige.
På den annen side vet vi i dag ikke nok om de helsemessige konsekvensene av å bruke dopingmidler. Det er derfor fortsatt grunn til å følge utviklingen. Kulturdepartementet har nedsatt et kontaktutvalg for anti-dopingarbeid i Norge. (Dette er en formalisering av det uformelle kontaktutvalget mellom myndighetene og idretten som er omtalt i St.meld. nr. 16 (1996-1997) Narkotikapolitikken s 43.) Utvalget skal blant annet komme med forslag til en handlingsplan for anti-dopingarbeidet i Norge. Handlingsplanen skal gjelde både for den organiserte og den uorganiserte idretten - med hovedvekt på den uorganiserte idretten. Det heter i utvalgets mandat at utvalget skal se nærmere på hvilke spørsmål som må utredes for å ta stilling til om bruk av dopingmidler bør kriminaliseres.
Etter mitt syn bør vi avvente dette arbeidet før det tas standpunkt til om bruk av dopingmidler nå bør kriminaliseres.