1. Innledning

      Forsvarsdepartementet legger i meldingen fram hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1999-2002.

2. Bakgrunn og mål for meldingen

2.1 Bakgrunn og mål for meldingen

       Den forrige langtidsmeldingen for Forsvaret ble framlagt i januar 1993 gjennom St.meld. nr. 16 (1992-1993). Under utformingen av langtidsmeldingen har departementet bygd spesielt på Forsvarssjefens syn på Forsvarets behov og utvikling, som er gitt som vedlegg til meldingen, samt det omfattende utredningsarbeidet som ble gjennomført i samarbeid med Forsvarets overkommando og Forsvarets forskningsinstitutt.

       Meldingen dekker for første gang en fireårsperiode. En slik forkortet planleggingssyklus innebærer økt handlefrihet gjennom hyppigere justeringer av langtidsplanleggingen, men også merarbeid for Forsvaret, departementet og Stortinget.

       Fireårsmeldingen betyr ikke en kortere tidshorisont for planleggingen. Meldingen beskriver Regjeringens langsiktige retningslinjer for Forsvarets utvikling og virksomhet, både på mellomlang sikt (2006) og på lang sikt mot 2018. Meldingen fokuserer særlig på Regjeringens politikk i perioden 1999-2002.

       Uklarhet og usikkerhet om våre fremtidige sikkerhetspolitiske rammebetingelser gjør det vanskelig å planlegge på lang sikt. Utviklingen av Forsvaret krever at usikkerheten kartlegges så langt det er mulig. Langtidsmeldingen må gi et tilstrekkelig presist styringsgrunnlag slik at den politiske hovedkursen kan gjennomføres etter hvert.

2.2 Meldingens form og innhold

       Meldingen behandler først og fremst hovedlinjene i Forsvarets framtidige struktur og virksomhet. Arbeidet med fortsatt omstilling er svært viktig, og det er lagt vekt på å presentere de faktorer og sammenhenger som virker sterkest inn på denne prosessen.

2.3 Komiteens merknader

       Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Grethe Fossli, Bjørn Tore Godal, Gunnar Halvorsen og Anne Helen Rui, fra Fremskrittspartiet, lederen Hans J Røsjorde og Per Ove Width, fra Kristelig Folkeparti, Einar Holstad og Dagrun Pedersen, fra Høyre, Ingvald Godal, og fra Senterpartiet, Tron Erik Hovind, viser til at gjennom langtidsmeldingen for Forsvaret trekkes de overordnede perspektivene for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk i den kommende fireårsperioden opp. Komiteen vil understreke at langtidsmeldingen både skal trekke opp de langsiktige utviklingstrekkene for Forsvaret, og være et helhetlig og overordnet styringsdokument for utviklingen av Forsvaret i den kommende perioden. Komiteen er enig i de grunnleggende forutsetningene om langsiktighet og fleksibilitet som preger perspektivet i meldingen.

       Komiteen slutter seg til hovedmålene i meldingen om å bidra til en stabil og fredelig utvikling, beskytte vår nasjonale handlefrihet og suverenitet, og ivareta våre rettigheter og interesser. Forsvaret skal oppfylle det behov Norge har som stat for å beskytte Norges territorielle suverenitet, og være en fredsskapende faktor nasjonalt og internasjonalt. Ved å bidra til en fredelig utvikling regionalt og globalt reduseres mulighetene for fremtidige trusler mot norsk suverenitet.

       Komiteen vil understreke betydningen av de overveiende positive endringer som fortsatt preger våre sikkerhetspolitiske rammebetingelser. Mens man fram til slutten av 1980-tallet kunne operere med en risikodimensjon som i stor grad var innrettet mot å møte et omfattende angrep på norsk territorium, står vi i dagens situasjon overfor en langt mer sammensatt situasjon. Dette er endringsprosesser som også får betydning for utviklingen av det norske Forsvaret. Det er derfor etter komiteens mening viktig å vurdere nærmere virkningene for utviklingen av vårt nasjonale forsvar i lys av de endringer som preger våre sikkerhetspolitiske rammebetingelser.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil understreke at det norske forsvar primært har som oppgave å sikre norsk suverenitet gjennom å demonstrere troverdig nasjonal forsvarsevne. Det er det nasjonale forsvar som er den viktigste funksjonen. Norge er videre avhengig av at NATO i en gitt situasjon støtter Norge gjennom artikkel 5-operasjoner. Derfor er Norges evne til å ta imot og øve allierte styrker viktig. Disse medlemmer vil understreke at Norge som likeverdig NATO-medlem skal støtte alliansens medlemmer innenfor alliansens område. Disse medlemmer peker på at bruk av det norske Forsvaret utenfor NATO-området i hovedsak krever frivillighet, derfor vil det norske Forsvaret måtte forholde seg til denne begrensende faktoren.

       Komiteen legger vekt på at både den sikkerhetspolitiske utvikling og den beskrivelse av mål og oppgaver for Forsvaret som følger av dette, i stor grad er en løpende prosess. Det er derfor viktig at det finner sted et kontinuerlig planarbeid i departementet slik at grunnlaget for neste langtidsmelding er så solid som mulig.

       Komiteen viser også til Forsvarssjefens syn slik det kommer til uttrykk i meldingens vedlegg 1, der det framgår at ressurstilgangen kan gjøre det nødvendig å foreta ny gjennomgang av Forsvarets oppgaver. Komiteen finner det naturlig at dette hensyn ivaretas i den videre planprosess slik at vurderinger og beslutningsgrunnlag inngår i neste langtidsmelding, sammenlignet med dagens struktur.

       Komiteen vil særlig understreke behovet for tydelige og realistiske økonomiske rammebetingelser. Dersom langtidsmeldingen skal oppfylle sin funksjon som styringsdokument er det avgjørende at de samlede økonomiske rammer for Forsvarets virksomhet og utvikling nedfelles. I meldingen vises det til oppgaver og ytelser som ikke er økonomisk konkretisert, og som vil øke presset på driftsbudsjettet i betydelig grad.

       Komiteen mener det er grunn til å presisere de økonomiske rammer for Forsvaret i planperioden. Komiteen viser til at omfattende investeringer og sentrale oppgaver for Forsvaret som fredsbevarende aksjoner helt eller delvis er forutsatt finansiert utenfor de rammer som trekkes opp i meldingen. Ut fra en helhetsbetraktning og i lys av den manglende forutsigbarhet når det gjelder behovet for internasjonale fredsoperasjoner, finner komiteen at det er forsvarlig for dette feltets vedkommende.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, finner det imidlertid lite tilfredsstillende at tunge materiellinvesteringer av langsiktig karakter skal behandles på samme måte, særlig når det framgår at meldingen av nye fregatter er en prioritert oppgave. Slike spørsmål vil derved være ensidig henvist til de årlige budsjettbehandlinger uten veiledning i Langtidsplanens rammeforutsetninger. Det kan gi økt press på driften eller andre lite forutsigbare skadelige virkninger.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til den nærmere drøfting av dette under kapittel 6 og ber derfor Regjeringen utarbeide reviderte måltall for samlede investeringer og drift i programperioden, og legge disse fram for Stortinget i tilknytning til kommende års Nasjonalbudsjett.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet støtter Regjeringen i at deler av fregattprosjektet finansieres utenfor de økonomiske rammer slik de er beskrevet i meldingen. Dette vil medføre at de årlige investeringsrammer vil få en ujevn profil. Disse medlemmer vil be Regjeringen komme tilbake til Stortinget med hvor stor andel som skal finansieres utenfor ordinær budsjettramme.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil peke på at flertallet gikk inn for en nøye definert forsvarsstruktur gjennom Stortingets behandling av Innst.S.nr.150 (1993-1994), en struktur som forutsatte en bestemt økonomisk ramme gjennom hele perioden. Disse medlemmer slår fast at det flertall som vedtok strukturen ikke har maktet å skaffe til veie det nødvendige økonomiske fundament for denne. Samtidig har teknologiske kostnadsøkninger, manglende måloppnåelse i driftsreduksjoner, nye oppgaver, betydelig press på personellgrupper som har utløst ekstra driftsutgifter, samt akkumulerte underskudd i investeringene ført til en betydelig ubalanse i Forsvaret. Disse medlemmer peker på at Forsvarets andel av BNP i perioden fra 1990 til 1997 har sunket fra ca 3,3 % til ca 2,1 %.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser i denne sammenheng til at Fremskrittspartiets budsjettforslag i perioden ville gitt et betydelig bedre grunnlag for å gjennomføre den vedtatte struktur. Disse medlemmer legger til grunn at det må til en sterkere vekst i budsjettene i den neste fireårsperioden enn det Regjeringen legger opp til og viser i denne sammenhengen til meldingens kapittel 6 pkt. 6.5.3. Disse medlemmer vil i likhet med departementet peke på behovet for langsiktighet og forutsigbarhet i utviklingen av Forsvaret.

       Komiteens medlem fra Høyre understreker viktigheten av samsvar mellom mål og ressurstilgang i Forsvaret. Dette medlem mener at den struktur som ble vedtatt under forrige langtidsmelding og som i store trekk videreføres i Forsvarsstudien av 1996 (FS 96) er et minimum av hva vi trenger og vil sterkt advare mot å redusere denne. Dette medlem vil legge denne strukturen til grunn og vil som i inneværende periode foreslå bevilgninger i samsvar med dette.

3. Sikkerhetspolitisk grunnlag

3.1 Sikkerhetspolitiske målsettinger og Norges strategiske situasjon

       De overordnede mål for norsk sikkerhetspolitikk er:

-	å forebygge krig og medvirke til stabilitet og fredelig utvikling,

-	å beskytte norsk handlefrihet overfor politisk og militært press, og ivareta norske rettigheter og interesser,

-	å trygge norsk suverenitet.

       Under den kalde krigen var Norge i en utsatt strategisk posisjon i øt-vest-sammenheng. Den politiske og militære situasjon er nå grunnleggende endret. Forholdet til Russland preges av kontakt og samarbeid, samtidig som den politiske situasjon i landet er usikker og lite forutsigbar. Det er ikke så mange år siden avslutningen av den kalde krigen, men Norges strategiske situasjon vil fortsatt være helt avhengig av forholdet mellom Russland og de vestlige land.

       Samtidig som konfliktpotensialet i Europa er fundamentalt endret, og den sikkerhetspolitiske situasjonen er betydelig bedret, er faren for væpnede konflikter på ingen måte forsvunnet. Det er av overordnet betydning for Norge at NATO forblir en effektiv kollektiv forsvarsallianse som også er i stand til å bistå medlemslandene i en krisesituasjon og ivareta deres territorielle sikkerhet.

3.2 Status

       I pkt. 3.2 beskrives meldingen på sidene 14-23 nåværende sikkerhetspolitiske rammebetingelser med bakgrunn i de endringer som har skjedd siden framleggelsen av forrige langtidsmelding.

3.3 Framtidige utfordringer

       På sidene 23-37 beskriver meldingen en del utfordringer i norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk som kan oppstå på sikt. Det pekes på at militære forhold i våre nærområder fortsatt vil legge føringer på våre egne disposisjoner, samtidig som vi må forvente at alliert interesse for og deltakelse i militært samarbeid spesifikt knyttet til våre områder vil kunne avta.

       Det pekes på at NATO-medlemskapet vil være en helt sentral del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk i overskuelig framtid, og at Regjeringen forutsetter at NATO vil forbli den sentrale sikkerhetspolitiske aktør i Europa. Andre organisasjoner, som OSSE, EU og VEU, kan utfylle denne rollen, men ikke erstatte den.

       Regjeringen vil legge vekt på å styrke det sikkerhetspolitiske samarbeidet med vår viktigste allierte, USA. Et overordnet mål i denne sammenheng er å ivareta de bilaterale militære avtalene i en tid preget av militær nedbygging og betydelig usikkerhet med hensyn til den internasjonale utvikling.

       Det pekes også på at Regjeringen i tiden framover vil arbeide for at den sikkerhetspolitiske dialogen med våre nordiske naboland styrkes og utdypes ytterligere. Det er også en målsetting å bidra til fortsatt balansert, konvensjonell rustningskontroll i Europa.

3.4 Hovedlinjer i framtidig norsk sikkerhetspolitikk

       Den strategiske situasjonen i Europa er fundamentalt endret etter avslutningen av den kalde krigen, og den sikkerhetspolitiske situasjon i våre nærområder er i dag positiv. Regjeringen vil arbeide aktivt for at denne situasjonen forbedres ytterligere, ikke minst ved å bidra til internasjonal fred og stabilitet i vid forstand. Sikkerhetspolitikken tar utgangspunkt i to grunnleggende dimensjoner: risikodimensjonen og alliansedimensjonen. Risikodimensjonen omfatter spekteret av sikkerhetsutfordringer og gjelder alt fra faren for krenking av norsk suverenitet til kriser, militære anslag eller angrep.

       I alliansedimensjonen ligger det at Norge fortsatt vil være avhengig av NATO-samarbeidet for å kunne håndtere større kriser og militære angrep, og vår forsvarsplanlegging vil fortsatt være basert på medlemskapet i alliansen. Forsvaret er grunnpilaren i sikkerhetspolitikken og skal i siste instans kunne forsvare hele landet mot angrep. Den nasjonale evnen til invasjonsforsvar er imidlertid begrenset til en landsdel om gangen. På grunn av den betydelige usikkerhet som er knyttet til en rekke sikkerhetspolitiske spørsmål, er det nødvendig å opprettholde en effektiv og troverdig etterretningstjeneste. Forsvarets deltakelse i internasjonale militære operasjoner vil i årene framover kunne bli et enda viktigere sikkerhetspolitisk virkemiddel.

3.5 Komiteens merknader

       Komiteen slutter seg til de overordnede sikkerhetspolitiske mål slik de er nedfelt i St.meld. nr. 22 (1997-1998). De forsvars- og sikkerhetspolitiske prioriteringer må ha som siktemål å bidra til en stabil og fredelig utvikling, som samtidig ivaretar norsk suverenitet og norske interesser.

       Berlinmurens fall symboliserte slutten på den kalde krigen, og todelingen av Europa. Vi står nå i en brytningstid hvor NATO utvides til de sentraleuropeiske stater, og hvor økonomisk omstrukturering og politisk demokratisering preger en rekke land. Dette er etter komiteens mening en grunnleggende positiv utvikling. Men denne utviklingen inneholder også utfordringer. I et sikkerhetspolitisk perspektiv innebærer denne brytningstid på mange måter en mindre grad av sikkerhet om hvordan utviklingen vil fortsette, samtidig som vi ser en oppblomstring av mer regionale og lokale konflikter. Parallelt med en positiv og fredsbyggende utvikling på tvers av gamle skillelinjer, har vi opplevd en rekke lokale militære konflikter, som den i det tidligere Jugoslavia og i Albania. Det bør, etter komiteens mening, være en integrert del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk å bidra til å forebygge slike konflikter, og delta i fredsbevarende og fredsskapende operasjoner når slike konflikter oppstår.

       I europeisk sammenheng opplever vi en dynamisk utvikling mot et stadig mer omfattende og institusjonalisert samarbeid. Dette preger nå utviklingen i OSSE, NATO, EU og VEU. Norge har - som et lite land med en åpen økonomi - vital interesse av et bredt europeisk samarbeid, og av at internasjonale rettsprinsipper opprettholdes i samkvemet mellom land. Dette understreker etter komiteens mening viktigheten av de institusjonene som opprettholder disse viktige prinsippene.

       NATO er etter komiteens mening den mest sentrale av disse institusjonene i en sikkerhetspolitisk sammenheng. NATO-medlemskapet skal fortsatt være en grunnpilar i norsk sikkerhetspolitikk, og det å bidra til samhold i alliansen må i seg selv være et prioritert område for norsk sikkerhetspolitikk. Norge må derfor ikke bare være beredt til å delta i forsvaret av alliansens territorium, men også bidra til at alliansen forblir det sentrale instrumentet i europeisk sikkerhetspolitikk. Den transatlantiske solidaritet er en bærebjelke i denne sammenheng og komiteen vil understreke verdien av bilaterale og allierte avtaler om forhåndslagring og felles innsats.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil peke på at de sikkerhetspolitiske forutsetninger bygger på en videre positiv utvikling med hensyn til demokratiutvikling i Russland. Disse medlemmer viser til den grunnleggende forutsetning om at den sikkerhetspolitiske utvikling fortsatt er usikker og at Norge gjennom sin forsvars- og sikkerhetspolitikk må ta hensyn til de utfordringer dette medfører. Slike utfordringer omfatter alt fra faren for krenking av norsk suverenitet til kriser og militære angrep på norsk territorium. Videre utfordringer kan være trusler som oppstår på grunn av spredning av masseødeleggelsesvåpen, terroranslag, miljøkatastrofer samt internasjonale kriser og kriger.

       Disse medlemmer viser til den helt spesielle rollen som USA har spilt og spiller i europeisk historie, for sikkerheten i Europa generelt og Norges sikkerhet helt spesielt. bl.a. gjennom avtaler om forhåndslagring for en marineinfanteribrigade (NALMEB), NATO Composite Force, Invictus og COB-arrangementene. Disse medlemmer peker derfor på verdien av det transatlantiske samarbeidet som en ekstra sikkerhetsgaranti, og vil peke på den avgjørende betydning en videreføring av disse avtalene har for norsk sikkerhet og forsvar.

       Disse medlemmer vil påpeke viktigheten av at man ikke foretar disposisjoner som vil øke USAs tap av menneskeliv ved en eventuell unnsetningsoperasjon i Norge spesielt og i skarpe fredsoperasjoner generelt. Disse medlemmer vil i denne sammenheng ta avstand fra måten minesaken har vært håndtert på.

       Komiteen viser til at NATOs politiske oppgaver har utviklet seg drastisk de siste åtte årene, til et hovedfokus på utvidelse østover og fredsoperasjoner « Out of Area » i tillegg til de tradisjonelle artikkel 5-oppgavene. Håndtering av ustabilitet og kriser, samt fredsbevaring og fredsoppretting vil bli blant NATOs viktigste oppgaver framover. Det har sammenheng med at dagens konflikter i økende grad er mellom motstridende politiske, etniske og/eller religiøse grupper, og ikke mellom stater.

       Komiteen mener det er viktig å forsterke det forsvarspolitiske samarbeidet med Russland og de baltiske landene. Dette sammen med et utdypet nordisk forsvarssamarbeid, har vært et viktig bidrag til økt kontakt og tillitskapende innsats på tvers av gamle skillelinjer. Med utgangspunkt i norsk sikkerhetspolitikk er utviklingen i Russland helt avgjørende. Komiteen vil særlig peke på Partnerskap for Fred (PfP), Det euro-atlantiske samarbeidsråd (EAPC), Founding Act og Det felles permanente råd (NATO/Russland) som viktige elementer i prosessen for å bygge opp gjensidig tillit og samarbeid på tvers av gamle skillelinjer. Også det bilaterale samarbeidet mellom Russland og Norge må videreutvikles. Her er ikke minst det forsvarsrelaterte miljøsamarbeidet i nordområdene et utgangspunkt for nærmere samarbeid.

       Utviklingen av det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet med de baltiske landene er etter komiteens mening en viktig del av Norges engasjement i nærområdene. I forholdet til de baltiske land er det først og fremst viktig å bygge videre på de samarbeidsordninger som ligger i « Partnerskap for fred », « Joint Task Forces » og samarbeidet mellom NORBATT og BALTBAT til bruk i fredsbevarende operasjoner. Etableringen av Baltic Security Assistance Group (BALTSEA) er et viktig bidrag til å forhindre at samarbeidet avgrenses til de land som er direkte inne i NATOs første utvidelsesrunde. Fra et sikkerhetspolitisk synspunkt er det etter komiteens mening avgjørende å bidra til utviklingen av et samarbeide som også inkluderer ikke-NATO-land i en felles europeisk sikkerhetsarkitektur. I denne sammenheng vil Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) etter komiteens mening spille en sentral rolle. OSSE utfører en viktig konfliktforebyggende og fredsskapende rolle blant annet ved å utvikle demokrati og politiske institusjoner i Øst- og Sentral-Europa og i de tidligere sovjetrepublikkene. I tillegg utfører OSSE konkrete tillits- og sikkerhetsskapende tiltak, som gjensidig rett til militære inspeksjoner og varsling av øvelser, og deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner.

       Norges engasjement i internasjonale fredsoperasjoner er etter komiteens mening en integrert del av Forsvarets virksomhet. Norge yter allerede bidrag i regi av FN og NATO, blant annet i Libanon og det tidligere Jugoslavia. Som en liten nasjon har Norge interesse av at internasjonale rettsnormer opprettholdes og at det eksisterer en vilje til å gripe inn overfor brudd på folkeretten. Internasjonale operasjoner skal blant annet beskytte og hjelpe sivilbefolkningen, som ofte lider mest i borgerkrigsliknende konflikter. Denne innsatsen fordrer mobilitet og fleksibilitet i vår nasjonale forsvarsplanlegging. Deltakelsen i fredsbevarende og fredsopprettende operasjoner gir også, etter komiteens vurdering, kompetanse som er verdifull i forhold til Forsvarets oppgaver på eget territorium.

       Sikkerhetspolitikken er utvidet fra det tradisjonelle fokus på militære metoder og staters sikkerhet. Dagens sikkerhetsbegrep omfatter etter komiteens mening i tillegg til militær forsvarsevne også forhold som: miljø, konfliktforebygging, demokratisering og menneskerettigheter. Våre viktigste regionale virkemidler er her den nordiske nærområdestrategien, Barentsregionen og Østersjøområdet. Dette samarbeidet har utviklet seg til en integrert del av en sikkerhetspolitisk linje som tar utgangspunkt i et slikt utvidet sikkerhetsbegrep. Også i et nasjonalt perspektiv, vil komiteen peke på de nye sikkerhetsutfordringene som blant annet knytter seg til våre energikilder på sokkelen, det maritime miljø og de betydelige miljøutfordringene i våre nærområder.

4. Samfunnsmessig, teknologisk og operativt grunnlag

4.1 Samfunnsøkonomisk grunnlag

       Norsk økonomi er inne i en kraftig og langvarig konjunkturoppgang, samtidig som det pekes på at veksten i det samlede BNP vil avta til ca 2 % i gjennomsnitt for årene 1999-2001. I den nåværende konjunkturoppgangen vil Regjeringen bruke finanspolitikken til å bidra til å dempe veksten i innenlandsk etterspørsel. Den økonomiske utviklingen og politikken utgjør en viktig del av det forsvarspolitiske grunnlaget, og det kan ikke forventes noen sterk vekst på statsbudsjettets samlede utgiftsside. Meldingen fremhever at hovedlinjene i forsvarspolitikken må trekkes opp ut fra et nøkternt, men tilstrekkelig, budsjettnivå.

4.2 Næringspolitiske hensyn

       Næringslivets evne til å forsyne Forsvaret med materiell og andre nødvendige varer og tjenester har avgjørende betydning for Forsvarets operasjoner og drift. Meldingen beskriver en gjensidig avhengighet mellom Forsvaret og næringslivet.

       Ønsket om å opprettholde en nasjonal forsvarsindustriell kapasitet har også beredskapsmessige grunner. Likevel må vår beredskap på dette området vurderes noe annerledes i dag. Ikke minst på bakgrunn av den sikkerhetspolitiske utviklingen og de store industrielle strukturendringene som har funnet sted.

       Den næringspolitiske strategien har som hovedmål å legge forholdene til rette for at norsk industri oppnår en størst mulig andel av oppdragene knyttet til Forsvarets materiellinvesteringer. Strategien skal også legge forholdene til rette for en konkurransedyktig norsk leverandørindustri.

       I de tilfeller der norsk industri ikke har kompetanse eller kapasitet til å dekke Forsvarets behov, er det et mål at norsk industri likevel skal kunne bidra til og dra nytte av anskaffelsene.

       På sikt vil trolig forsvarsindustriens særstatus i EU/EØS-regelverket reduseres og gjenkjøpsordningen falle bort. Regjeringen vil posisjonere norsk forsvarsindustri slik at den er forberedt når gjenkjøpsregimet en gang må avvikles. Norge kommer ikke til å gå i spissen for å avvikle gjenkjøpsordningen så lenge andre land opprettholder denne eller tilsvarende preferanseordninger.

4.3 Regionalpolitiske hensyn

       Til tross for store omorganiseringer i løpet av de siste årene vil Forsvarets landsomfattende virksomhet fortsatt ha stor betydning for bosetting, sysselsetting og annen aktivitet i en rekke kommuner og lokalsamfunn, særlig i Nord-Norge. Mange kommuner og lokalsamfunn vil bli berørt av nye reduksjoner og nedleggelser av virksomhet. Et troverdig Forsvar krever en effektiv fredsorganisasjon som vanskelig kan utvikles videre uten å redusere Forsvarets tradisjonelle engasjementer i ulike deler av landet.

       Ved nedleggelse eller flytting av avdelinger vil departementet vurdere mulighetene for vederlagsfri overdragelse eller overdragelse til redusert pris, av enkeltstående bygninger eller hele etablissementer for bruk til ny næringsvirksomhet. Departementet vil bidra til å legge omstillinger i berørte kommuner også på andre måter der dette er praktisk mulig eller hensiktsmessig.

4.4 Samfunnets sårbarhet

       Utviklingen mot et mer sårbart samfunn fortsetter - ikke nødvendigvis gjennom dramatiske endringer fra det ene år til det andre, men gjennom endringer som er betydningsfulle over tid. Meldingen peker på følgende faktorer: sentralisering, friere markeder, økt bruk av informasjonsteknologi, gjensidig avhengighet og ikke-statlige aktører. Disse faktorene øker samfunnets samlede sårbarhet. Satsing på tiltak som kan redusere samfunnets sårbarhet vil være et sentralt element i langtidsplanen for sivil beredskap.

4.5 Teknologisk utviking

       Utvikingen av militær og sivil teknologi kan skape både nye trusler mot norsk sikkerhet og nye muligheter for vårt eget forsvar. Den gradvise, teknologiske forbedringen av dagens våpensystemer vil fortsette også inn i neste århundre. I meldingen trekkes forhold som elektronikk og informasjonsteknologi, overvåking, ammunisjon, langtrekkende presisjonsvåpen, ikke-dødelige våpen og laservåpen fram som viktige faktorer.

       Konsekvensene av denne utviklingen vil være at vår forsvarsstruktur og vår måte å operere på må tilpasses den teknologiske utviklingen, også med hensyn til internasjonale fredsoperasjoner. Kompleksiteten og kostnadene knyttet til utviklingen av mange militære systemer er så store at Norge er avhengig av internasjonalt forsvarsmateriellsamarbeid. Samtidig kan våpen med stadig lengre rekkevidde, høyere treffsikkerhet og større virkning tilsi nye tenkemåter om forsvarsgrenenes og våpensektorenes tradisjonelle ansvarsområder.

4.6 Militære operasjonskonsepter

       Framtidens militære konflikter kan bli helt annerledes enn tidligere konflikter. Et veltilpasset operasjonskonsept er en forutsetning for å kunne møte nye utfordringer og anvende ny teknologi best mulig. Et militært operasjonskonsept beskriver hvilke grunnleggende prinsipper som militære styrker bruker i sine operasjoner. Utvikingen har gått i retning mot mer indirekte og manøverorienterte operasjonsmønstre. Denne utviklingen har også påvirket norsk forsvarsplanlegging, og Forsvarssjefen la i juni 1995 fram sitt nye operasjonskonsept. Dette beskrives i meldingen pkt. 4.7.1. Overgangen til et mer manøverorientert operasjonskonsept får konsekvenser for hele den militære virksomheten.

4.7 Skyte- og øvingsfelt

       Meldingen behandler forhold knyttet til skyte- og øvingsfelt på sidene 48-51. Meldingen peker på at offiserer og mannskaper må kunne opparbeide og videreutvikle militær kompetanse og ferdighetsnivå som er nødvendig for å utføre sine oppgaver både i nasjonale og internasjonale operasjoner. Det er et mål at hver avdeling skal ha tilgang til et fast skyte- og øvingsfelt knyttet til de faste etablissementer for stående styrker, skoler og repetisjonssentra. For å kunne utføre feltmessig skyting med tyngre våpen og samøve avdelinger på en realistisk måte og med nødvendig omfang, er det behov for større felt i enkelte regioner (regionfelt). Forsvarsdepartementet er innforstått med at Forsvaret har behov for et felt i størrelsesorden 250 kvadratkilometer i Østlandsområdet.

       Overordnede vurderinger av Forsvarets behov for og lokalisering av et slikt felt sett i forhold til andre samfunnshensyn vil bli forelagt Stortinget som egen sak.

       Meldingen peker på at bruk av øvingsområder i utlandet som regionfelt av sikkerhetspolitiske, beredskapsmessige og praktiske årsaker ikke vil kunne dekke behovet. Manglende eller for små skyte- og øvingsfelt vil føre til at Forsvarets avdelinger ikke får gjennomført de øvelser som er nødvendige, og således ikke oppnår den kvalitet som er forutsatt. Nye våpensystemer og operasjonsmønstre krever både en høy grad av egenferdighet og avdelingsferdighet. I opplæringen må det legges stor vekt på realistiske og effektive øvelser under feltmessige forhold i egnet terreng. For Hæren er det helt sentralt å kunne øve skarpskyting og samvirke med enheter fra ulike våpenarter og med styrker på bataljonsnivå. Dette kan ikke gjennomføres tilfredsstillende i de eksisterende skyte- og øvingsfeltene i Sør-Norge.

4.8 Miljøhensyn

       Miljømessige sider ved militær virksomhet må vurderes nøye, og hensynet til de oppgaver som Forsvaret er pålagt må balanseres mot miljøpåvirkningene dette fører med seg. Forsvarets utvikling og virksomhet må fremme en bærekraftig utvikling. Eksisterende miljøproblemer må reduseres, og nye problemer må forebygges. Forsvaret må verne om miljøet på lik linje med samfunnet for øvrig. I hovedtrekk gjelder alle lover og forskrifter på miljøvernområdet fullt ut for Forsvaret. I de enkelttilfeller der det kan gjøres unntak, gjelder dette oftest forhold av operativ art eller i tilknytning til stridsanlegg. Miljøkrav til militære styrker må også oppfylles av norske styrker som skal delta i fredsoperasjoner eller annen virksomhet utenfor landets grenser.

       Det manøverorienterte operasjonskonsept kan føre med seg betydelige miljømessige utfordringer. Meldingen peker på nye våpen og nytt materiell, logistikk, nye lokaliseringsbehov, samt nye trenings- og øvingsmønstre som de viktigste utfordringene.

       Meldingen peker avslutningsvis på at ut fra en overordnet og samlet miljømessig vurdering er det lite som taler mot det nye operasjonskonseptet. Måten å operere på vil være forskjellig fra dagens, men de aktiviteter som gjennomføres vil i store trekke være de samme.

4.9 Komiteens merknader

       Komiteen er enig i at Forsvaret inngår som en integrert del av den generelle samfunnsutvikling. Samfunnets allmenne rammebetingelser får også betydning for Forsvarets virksomhet og utvikling, samtidig som det er avgjørende med et godt og nært samspill mellom Forsvaret og det sivile samfunn.

       Komiteen viser til meldingens understreking av behovet for en stabil økonomisk utvikling, som et viktig fundament både for den generelle samfunnsutvikling og forsvarspolitikken. En situasjon med for ensidig økonomisk avhengighet av petroleumsressursene, eller en opphetet økonomi med store innstramningsbehov vil ikke være tjenlig utfra det langsiktige planperspektivet som må ligge til grunn for utviklingen av forsvarspolitikken.

       Forsvaret berøres, som øvrig samfunns- og næringsutvikling, av den grunnleggende teknologiske utvikling. Dette forsterker, etter komiteens mening, behovet for å ivareta og utvikle den teknologiske kompetanse vi besitter i Norge. Samspillet mellom teknologisk innovasjon innen sivil og militær sektor vil trolig øke i årene som kommer, samtidig som det er viktig å sikre en nasjonal forsvarsindustriell kompetanse. Det er likevel, slik komiteen ser det, nødvendig med et aktivt internasjonalt samarbeid på dette området. Vår nasjonale kompetanse og industrielle kapasitet vil ikke alene kunne dekke det behov som Forsvaret har. I den sammenheng støtter komiteen opp om det arbeid som nå er igangsatt for å utarbeide en omforent strategi for den videre satsingen, både nasjonalt og internasjonalt.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, er enig i målet om å opprettholde hovedtrekkene i det norske bosettingsmønsteret. Også utfra et langsiktig forsvarspolitisk perspektiv, er det nødvendig å motvirke for sterke tendenser til fraflytting fra visse deler av landet, særlig Finnmark. Det må likevel, etter flertallets mening, være slik at de forsvarspolitiske hensyn er de overordnede i forhold til lokalisering og organisering av Forsvarets virksomhet. I denne sammenheng er det viktig å gi virksomheten en forankring i alle landsdeler. I de tilfeller hvor det er aktuelt å avvikle Forsvarets virksomhet i utsatte distrikter, forutsetter flertallet at samfunnet bidrar med andre virkemidler for å sikre grunnlaget for bosetting og utvikling.

       Flertallet viser til at det i inneværende langtidsplanperiode er avsatt egne midler til omstillingsvirksomhet i kommunene. Flertallet ber om at en lignende ordning innføres i kommende periode.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre er ikke uenig i at bosettingsmønstret har en forsvarsmessig betydning. Disse medlemmer vil imidlertid peke på at det må være generelle virkemidler og befolkningens frie valg som regulerer bosettingsmønstret. Disse medlemmer er enige i at det må være de forsvarspolitiske og økonomiske hensyn som må være overordnet i forhold til lokalisering og organisering av Forsvarets virksomhet.

       Disse medlemmer vil allikevel understreke at nedleggelse av militær virksomhet i enkelte tynt befolkede områder i nord kan gi uheldige signaler så vel innad som utad, og at dette i spesielle tilfeller må vektes nøye.

       Komiteen viser til at den generelle samfunnsutvikling også stiller Forsvaret overfor nye utfordringer. Den oppgave det er å sikre samfunnets grunnleggende infrastruktur i krise og krig vil også i framtiden måtte være en prioritert oppgave for Forsvaret. Rammebetingelsene for dette arbeidet endres som en følge av den generelle utviklingen.

       Komiteen ser det som naturlig at den teknologiske utvikling på noe sikt også vil medføre endringer i våpensystemer og derved også militære operasjonskonsepter. I forhold til utviklingen av nye våpensystemer, er det etter komiteens mening viktig at man både sikrer en nasjonal kompetanse som gjør at Forsvaret er på et tilfredsstillende nivå hva gjelder utviklingen innen elektronikk og informasjonsteknologi. Samtidig må man ivareta behovet for internasjonale avtaler som kan regulere de muligheter denne nye teknologien gir.

       Teknologisk utvikling sammen med et mer sammensatt trusselbilde gjør, etter komiteens mening, overgangen til et manøverorientert operasjonskonsept naturlig. Samtidig er dette et svært krevende operasjonskonsept som forsterker behovet for fleksibilitet og høy kompetanse på alle nivåer i Forsvaret. Dette stiller store krav til at Forsvaret fremstår som en attraktiv og konkurransedyktig arbeidsgiver for personellet, jf. komiteens merknader til kapittel 8.

       Komiteen, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til meldingens formuleringer om etableringen av et eget skyte- og øvingsfelt på Østlandet, og forutsetter at dette forelegges Stortinget som egen sak så tidlig at det er mulig å behandle den i høstsesjonen inneværende år.

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet viser til meldingens formuleringer om at overordnede vurderinger av Forsvarets behov for og lokalisering av et eget skyte- og øvingsfelt på Østlandet, sett opp mot andre samfunnshensyn vil bli forelagt Stortinget som egen sak. Disse medlemmer forutsetter at den sak som skal fremlegges inneholder en grundig vurdering av hvordan Forsvaret kan nyttiggjøre seg de allerede eksisterende skyte- og øvingsfelter for å få dekket sine behov. Disse medlemmer vil understreke at dette er en meget omfattende sak som berører en rekke interesser, og at saken av den grunn må underlegges en grundig behandling.

       Komiteen slutter seg til meldingens understrekning av Forsvarets ansvar for miljøvirkningene av virksomheten, og er enig i de målsettinger og begrensninger meldingen legger til grunn for denne.

5. Forsvarspolitiske retningslinjer

5.1 Forsvarspolitiske mål

       Selv om faren for et omfattende angrep mot Vest-Europa er eliminert, og Norge i dag ikke står overfor noen militær trussel, er faren for mindre, væpnede konflikter på ingen måte forsvunnet fra vårt kontinent. Norge står fortsatt overfor potensielle, militære utfordringer i nordområdene. I overskuelig framtid vil den betydelige militære kapasitet som befinner seg i våre nærområder utgjøre et viktig premiss for forsvarspolitikken.

       Samtidig forvalter Norge et havområde som er sju ganger større enn fastlands-Norge, og vi er en av verdens mest betydelige olje- og gasseksportører. Aktiv suverenitetshevdelse, effektiv ressurskontroll og håndtering av mange typer kriser må baseres på bruk av militære ressurser.

5.2 Forsvarskonsept

       Norsk forsvarspolitikk bygger på fire gjensidige forsterkende prinsipper:

-	et nasjonalt balansert forsvar,

-	alliert militært samvirke og internasjonalt samarbeid,

-	totalforsvar, og

-	verneplikt.

       Til sammen kan disse prinsippene kalles vårt forsvarskonsept, og dette danne hovedrammene for vårt militære forsvars utvikling og virksomhet.

       Meldingen beskriver på sidene 53-58 hver av de fire prinsippene nærmere.

5.3 Forsvarets oppgaver

       Ut fra de forsvarspolitiske målene og forsvarskonseptet kan Forsvarets oppgaver deles inn i ni hovedgrupper: invasjonsforsvar, territorialforsvar, krisehåndtering, suverenitetshevdelse og myndighets-utøvelse, etterretningstjeneste, sikkerhetstjeneste, internasjonalt militært engasjement, redningstjeneste og annen samfunnsnyttig bruk av Forsvaret. Hver av disse ni hovedgruppene beskrives nærmere i stortingsmeldingen på sidene 58-62.

5.4 Komiteens merknader

       Utviklingstrekkene i de sikkerhetspolitiske rammebetingelser har betydning for de eksisterende forsvarspolitiske retningslinjer. Norsk forsvarspolitikk må etter komiteens mening utvikles med utgangspunkt i to grunnleggende perspektiver. På den ene side må det ligge en langsiktighet til grunn for forsvarsplanleggingen som ikke medfører fundamentale endringer i politikken som en følge av raske og usikre utviklingstrekk. På den annen side er det nødvendig med et forsvarskonsept som sikrer et moderne og effektivt forsvar med evne til å møte nye og endrede utfordringer. Disse to hensyn tilsier etter komiteens mening et behov for å tilstrebe langsiktighet og stabilitet i kombinasjon med fleksibilitet, mobilitet og høy kompetanse på alle nivåer i Forsvaret.

       Komiteen slutter seg til de forsvarspolitiske mål meldingen trekker opp, og de prinsipper som samlet utgjør vårt forsvarskonsept.

       Norges alliansetilknytning gjennom NATO er et fundamentalt element i den nasjonale forsvarspolitikken. Komiteen er enig i at Norges alliansetilknytning ikke må brukes for å kompensere svakheter i vår egen forsvarsevne. Som et lite land, med klart avgrensede ressurser vil alliert støtte være nødvendig i en krisesituasjon. Norge er derfor tjent med et aktivt engasjement i øvelser og fellesoperasjoner innenfor alliansen. Alliansetilknytningen har også mer allment betydning som grunnlag for en fredelig og stabil utvikling i vår del av verden. Komiteen vil derfor understreke betydningen av at Norge er en aktiv bidragsyter i alliansens virksomhet også utenfor vårt eget territorium. Dette engasjementet har en direkte fredsskapende effekt, samtidig som det bidrar til å utvikle internasjonale normer og regler for konflikt- og krisehåndtering som i seg selv har stor sikkerhetspolitisk betydning.

       Komiteen vil understreke verdien av totalforsvarskonseptet som grunnlag for et gjensidig samspill mellom Forsvaret og det sivile samfunn. Dette representerer en hensiktsmessig og rasjonell ressursutnyttelse. I beredskapsplanleggingen vil man i økende grad også måtte forholde seg til krisesituasjoner som innebærer andre og mindre omfattende utfordringer enn full krigsberedskap. Komiteen har i den forbindelse merket seg det arbeid Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet har satt i gang på bakgrunn i endringene i NATOs beredskapssystemer.

       Komiteen er enig i at prinsippet om almen verneplikt, supplert av ordninger som kan ivareta spesielle kompetansebehov må ligge til grunn for forsvarspolitikken, og vil komme tilbake til dette i sine merknader under kapittel 7.

       Komiteen slutter seg også til den inndeling meldingen foretar av Forsvarets oppgaver, og vil bemerke at det er viktig at disse betraktes som en integrert og gjensidig styrkende helhet.

       Komiteen er enig i at evnen til invasjonsforsvar er styrende for Forsvarets struktur og virksomhet. Samtidig må evnen til krisehåndtering, suverenitets- og myndighetsutøvelse og våre muligheter for å medvirke i allierte og internasjonale fredsbevarende militære aksjoner ivaretas. På lengre sikt, utover tidsperspektivet i planperioden, kan endringer i de sikkerhetspolitiske rammebetingelsene medføre behov for endringer i beskrivelsen av Forsvarets oppgaver.

       Komiteen viser til beskrivelsen i avsnitt 5.3.7 av Norges internasjonale militære engasjement og planene for dette. Komiteen er enig i at Forsvaret må kunne delta i hele spekteret av internasjonale operasjoner med enheter som tilfredsstiller ulike krav til reaksjonstid, trenings- og øvingsnivå, utrustning og utholdenhet. Komiteen har merket seg at Regjeringen vil fremme en egen melding for Stortinget med et nytt opplegg for deltakelse i internasjonale styrkestrukturer og fredsoperasjoner.

6. Forsvarets struktur og virksomhet

6.1 Sammenhenger mellom Forsvarets oppgaver, struktur og virksomhet

       Utviklingen av Forsvaret må tilpasses de vedvarende og langsiktige forandringene i vår omverden og vårt samfunn. Norges utgifter til militære formål, målt ved andeler av vårt brutto nasjonalprodukt ligger nå på gjennomsnittsnivået for de europeiske NATO-landene, og noe under gjennomsnittet for alliansen samlet.

       De militære konvensjonelle kapasiteter i våre nærområder utgjør en viktig premiss for forsvarsplanleggingen, samtidig som overgangen til et manøverorientert operasjonskonsept har en viktig betydning for Forsvarets struktur og virksomhet.

       Forsvarets oppgaver er utgangspunktet for utviklingen av Forsvarets struktur og innrettingen av Forsvarets virksomhet. Meldingen deler disse oppgavene inn i to hovedkategorier; fredstidsoppgaver og krigsoppgaver. Oppgavespektret med invasjonsforsvar som den mest krevende setter kravene. Et krigsforebyggende forsvar krever troverdig evne til å løse Forsvarets oppgaver til enhver tid. Samtidig er det siden forrige langtidsmelding gjennomført dyptgripende endringer i Forsvarets styrkestruktur og fredsorganisasjon.

       Flere av tiltakene som skal bidra til å sikre nødvendige investeringer gjennom innsparinger på driftssidene, er fortsatt under iverksetting. Med den struktur og virksomhet som meldingen legger opp til, er det neppe rom for overføringer fra drift til investeringer i de nærmeste årene.

6.2 Dagens forsvar

       Utviklingen av Forsvaret i de siste fem årene har vært basert på de mål, retningslinjer og strategier som ble fastlagt ved Stortingets behandling av Innst.S.nr.150 (1992-1993), jf. St.meld. nr. 16 (1992-1993). Det er arbeidet målrettet for å få til de endringene som meldingen la opp til og Forsvaret har nå kommet langt i denne krevende og dyptgripende omstillingsprosessen.

       Til tross for de omfattende tiltak som Forsvaret har gjennomført for å redusere driften, ligger resultatene langt fra målsettingen om driftsreduksjoner. En mer detaljert omtale av Forsvarets utvikling i perioden 1994-98 fremgår av meldingens vedlegg 2. Utviklingen har skapt svakheter knyttet til blant annet personellsituasjonen, materiellinvesteringene, trening og øving.

6.3 Mål og retningslinjer for utviklingen av Forsvarets styrkestruktur

       Faren for et større militært angrep på Norge ansees som meget liten i de nærmeste årene. Dette gir handlefrihet til å foreta tilpassinger og justeringer i styrkestrukturen. Å videreutvikle Forsvarets evne til invasjonsforsvar er fortsatt hovedutfordringen for framtidens styrkestruktur. Utviklingen av et nytt militært operasjonskonsept, ny militær teknologi og militære kapasiteter i våre naboland og hos våre allierte, taler for å endre Forsvarets struktur og planer i forhold til forrige langtidsmelding. I meldingen legges det opp til at det ikke anskaffes nye ubåter i den neste tiårs perioden og at Hæren fornyes i mindre omfang. Dette vil isolert sett redusere Forsvarets evne til invasjonsforsvar og territorialforsvar.

       Meldingen beskriver først generelle retningslinjer for utviklingen av Forsvarets styrkestruktur, utviklingen fram til år 2006 og avslutningsvis utviklingen fram mot år 2018. Hovedretningslinjene skal baseres på helhet, handlefrihet, nøkternhet og fellesoperasjoner. Disse forholdene beskrives mere i detalj i meldingen på sidene 66-70.

6.4 Forsvarets virksomhet i perioden 1999-2002

       Meldingen beskriver på sidene 70-81 flere forhold knyttet til dette punktet. Det pekes på at systemer og rutiner for styring, Forsvarets styringskonsept, består av en styringsmodell og fire ledelsesprinsipper. I forbindelse med utdanning og trening behandles befal, sivile og vernepliktige mannskaper.

       Med hensyn til øving fastslår meldingen at øvingsvirksomheten skal sette Forsvaret i stand til å løse pålagte oppgaver i fred, krise og krig, samt demonstrere vilje og evne til forsvar av landet såvel som deltakelse i multinasjonale styrker og internasjonale operasjoner.

       Meldingen fastslår at for å vedlikeholde og utvikle Forsvarets styrkestruktur kreves betydelige investeringer i materiell, eiendommer, bygg og anlegg gjennom de kommende år. I perioden 1992-2002 legges det opp til investeringer i materiell for om lag 24 mrd. kroner.

       Drift og vedlikehold av materiell, eiendommer, bygg og anlegg tilhører de største utgiftskategoriene på driftssiden, og for å nå angitte mål og omprioriteringer er det viktig å oppnå driftsinnsparinger innenfor disse kategoriene.

       Fredsorganisasjonen må omstilles som følge av endringene i styrkestrukturen og fredstidsoppgavene. Omstillingen av fredsorganisasjonen skal medvirke til at de overordnede målene for Forsvarets struktur og virksomhet nås ved å frigjøre ressurser. Forsvarets organisasjon og virksomhet i fred må til enhver tid ha innebygd fleksibilitet for endringer som følge av blant annet den sikkerhetspolitiske og økonomiske utvikling og usikkerhet.

       Avslutningsvis beskrives under dette hovedpunktet særskilte virksomheter som miljøhensyn og samt forskning og utvikling (FoU).

6.5 Økonomiske konsekvenser

       Det økonomiske ressursbehovet kan fastsettes med en rimelig grad av nøyaktighet for de nærmeste årene. På lengre sikt er anslagene mer usikre. Usikkerheten skyldes blant annet at prisene på forsvarsmateriell stiger raskere enn den alminnelige prisstigningen, at moderne materiell ofte har høyere driftskostnader enn gammelt materiell, at omfang og tempo av innsparingen ved omstillingstiltakene er vanskelig å anslå, og at bruken av militære enheter og avdelinger i internasjonale fredsoperasjoner er vanskelig å forutsi.

       Forsvarets kjøp av nye fregatter, kampfly og utstyr til 6. divisjon vil dominere Forsvarets investeringsprogram i det kommende tiår. For å videreutvikle et nasjonalt balansert forsvar kreves samlede investeringer på om lag 24 mrd. kroner i perioden 1999-2002. For å sikre Forsvarets evne til å løse sine oppgaver, vil dagens driftsnivå bli konsolidert gjennom neste fireårsperiode. For å styrke viktige aktiviteter uten at nødvendige investeringer blir skadelidende, er det kritisk viktig at Forsvarets driftskostnader stabiliseres på noe sikt. Samtidig må nye omfattende omstillingstiltak gjennomføres.

       Meldingen legger til grunn at forsvarsplanlegging innrettes mot en reell nullvekst i de to første årene av kommende fireårs periode og med 0,5 % årlig, reell vekst i de to siste årene. De faktiske bevilgninger blir fastsatt som en del av den årlige budsjettprosessen, innenfor en samlet budsjettprioritering hvor ulike hensyn må vektlegges. Meldingen legger opp til at merutgiftene ved bruk av militære kapasiteter i internasjonale fredsoppdrag finansieres i tillegg til, eller som en ytterligere økning av, forsvarsbudsjettet.

       Endelige beslutninger om å erstatte gamle fregatter og gamle/tapte kampfly må tas i løpet av de neste årene. Meldingen legger opp til at deler av kostnadene ved anskaffelsene av nye fregatter finansieres i tillegg til, eller som en ytterligere økning av, forsvarsbudsjettet.

       Forsvarsplanleggingen krever et langsiktig tidsperspektiv for å videreutvikle og vedlikeholde Forsvarets struktur og kompetanse på en effektiv og målrettet måte. For å kunne kompensere for langsiktig usikkerhet, legges det i meldingen vekt på å bevare handlefrihet i utviklingen av Forsvaret. En forsiktig årlig vekst i forsvarsbudsjettene kombinert med særskilte bevilgninger, vil bevare den nødvendige handlefrihet i det kommende tidsrom. Videre skal en fortsatt regelmessig framleggelse av langtidsmeldingen for Forsvaret også bidra til å sikre at Forsvaret utvikles mot et langsiktig mål som er nøye avstemt i forhold til de oppgaver Forsvaret kan og vil bli stilt overfor i framtiden.

6.6 Komiteens merknader

       Komiteen viser til at Forsvaret i inneværende langtidsprogramperiode har vært preget av omstilling mot en mer effektiv og moderne organisering. Dette er etter komiteens mening en nødvendig og viktig prosess, som i tilpasset form må videreføres i den kommende langtidsprogramperioden. Overgangen til økt vektlegging av et manøverorientert operasjonskonsept innebærer økt mobilitet og fleksibilitet som bedre er tilpasset Forsvarets oppgaver og allierte styrkers operasjonskonsepter. Komiteen er enig i at invasjonsforsvarets målsetting om kapasitet til å forvare en del av landet i en begrenset tidsperiode må være dimensjonerende for forsvarsplanleggingen. Komiteen støtter samtidig en sterkere vektlegging av kapasiteten til å håndtere oppgavene knyttet til internasjonale militære operasjoner, krisehåndtering, suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse, uten at dette går på bekostning av evnen til å forsvare norsk territorium.

       Komiteen slutter seg til meldingens vurderinger når det gjelder hovedretningslinjene for Forsvarets fremtidige styrkestruktur og organisasjon. Komiteen vil særlig understreke det helhetlige perspektivet, og behovet for å organisere stridsenheter på en fleksibel måte innenfor en samlet struktur. Dette er hensyn som må tillegges vekt når man starter arbeidet med å omstrukturere vårt nasjonale kommando- og kontrollsystem.

       Komiteen har merket seg at det ikke legges opp til store nyinvesteringer innen Hæren i den kommende langtidsprogramperioden, men at behovet for materiellinvesteringer vil øke på noe sikt.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil peke på at de budsjettrammene som har vært tilgjengelige i de senere år sammen med flertallets kutt i investeringsrammene med ca 1,5 mrd. kroner har medført at Hæren investeringsmessig har blitt nedprioritert. Disse medlemmer viser i denne sammenheng til meldingens punkt 6.3.2 der det fremgår at 2 brigader nedprioriteres i forhold til divisjonen og at rundt år 2006 kan kvaliteten på de lavest prioriterte avdelingene i Hæren bli så marginal at det vil gå ut over antallet og kreve omstruktureringer. Disse medlemmer finner dette svært uheldig og vil gjennom de årlige budsjetter fremme forslag som motvirker en slik utvikling.

       Komiteens medlem fra Høyre viser til den krigsstruktur som ble vedtatt under behandlingen av forrige langtidsmelding og til at denne i store trekk er videreført i FS 96. Dette medlem vil gå inn for at denne blir realisert. Dette medlem vil spesielt understreke at 6 brigader må være et absolutt minimum for Hæren og at disse må utstyres og utdannes på en skikkelig måte for sine primæroppgaver.

       Som en følge av at omstillingen av Hæren har redusert evnen til landsdekkende territorialforsvar, vil komiteen understreke viktigheten av å sikre en tilstrekkelig ressurstilgang til Heimevernet. Heimevernet vil etter komiteens mening få en økende betydning innenfor territorialforsvaret, noe som understreker behovet for å prioritere kompetanse- og utdanningskapasiteten.

       Av denne grunn viser komiteens medlem fra Senterpartiet til at en ikke trenger å vurdere sammenslåing av HV-skolene på Dombås og Torpo i denne sammenheng. Disse skolene vil etter dette medlems mening ha en viktig funksjon i denne kompetanseoppbyggingen.

       Komiteen har merket seg at fredsorganisasjonen i Hæren fortsatt vil konsentreres til Troms og Østlandet, og har ingen innvendinger mot dette. Men det er etter komiteens mening nødvendig å opprettholde en tilknytning for landforsvaret på Sør-Vestlandet, og finner det naturlig at Evjemoen opprettholdes og videreføres som sentrum for en slik tilknytning til denne landsdelen.

       Det legges i kommende planperiode opp til en investering i nye fregatter til Sjøforsvaret. Dette er etter komiteens mening nødvendige nyanskaffelser, både for å opprettholde en tilfredsstillende materiellstandard og for å sette Sjøforsvaret bedre i stand til å løse sine oppdrag.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det er et tilsvarende behov for investere i nye missiltorpedobåter. Flertallet har merket seg at man nå faser ut STORM-klassen og at man vil oppgradere HAUK-klassen, men at det legges opp til at også disse utfases i perioden etter 2006. For å opprettholde en tilfredsstillende kapasitet i forhold til å bekjempe overflatemål på sjøen og å følge opp allerede igangsatt utvikling av sjømålsmissiler tilpasset MTBer, er det etter flertallets mening behov for nyanskaffelser. Flertallet vil derfor legge til grunn at man under forutsetning av et tilfredsstillende prøveprosjekt, gjennomfører anskaffelsen av nye missiltorpedobåter. For å sikre produksjonskapasiteten knyttet til denne oppgaven, er det av stor betydning at et prinsippvedtak kan fattes så tidlig i langtidsprogramperioden som mulig, med sikte på bevilgninger over de årlige budsjettene fra år 2000.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet har merket seg at Regjeringen gjennom meldingen foreslår å fase ut STORM-klasse MTBer og at oppdateringen av HAUK-klassen videreføres. Disse medlemmer viser videre til at en avgjørelse om serieproduksjon av ny klasse MTBer først vil bli vurdert etter at utprøvingen av forseriefartøyet er gjennomført og at det samlede behov for denne typen plattform vil bli vurdert i et mere langsiktig perspektiv. Disse medlemmer viser til at de vedtatte og de tentative budsjettrammer for perioden ikke gir rom for å fase inn MTBer. Disse medlemmer viser også til Forsvarssjefens prioriteringer innenfor materiellsektoren. Disse medlemmer vil kun vurdere en fremskynding av et slikt prosjekt dersom det samtidig er et flertall for en økonomisk ramme som gir rom for dette prosjektet innenfor meldingens tidshorisont mot 2006. Disse medlemmer viser også til at nytt missil for bekjempelse av sjømål først vil være tilgjengelig rundt år 2006.

       Komiteen viser til at organiseringen av sjøforsvarsdistriktene har vært gjenstand for debatt både i Stortinget og blant Forsvarets egne organisasjoner. Meldingen signaliserer at man vil vurdere en overgang fra sjøforsvarsdistrikter til en base- og stasjonsorganisasjon.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, avventer departementets syn på dette.

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet legger til grunn at hovedprinsippet om en organisasjonsstruktur med utgangspunkt i 3 sjøforsvarsdistrikter gjennomføres i kommemde programperiode. Disse medlemmer forutsetter at den framtidige organisasjonen i Sjøforsvarets struktur følger hovedprinsippene i Forsvarssjefens utredning og anbefaling i denne forbindelse.

       Komiteen er enig i at Luftforsvaret styrkes gjennom anskaffelser av nye kampfly til erstatning for utfasede F-5 og tapte F-16, og slutter seg til meldingens operative og økonomiske forutsetninger i denne forbindelsen.

       Komiteen viser til at det legges opp til en omlegging av Luftforsvarets organisering, som blant annet innebærer en reduksjon i antall flystasjoner oppsatt i krig, og vil behandle dette i forbindelse med behandlingen av stortingsproposisjonen om omorganisering av Luftforsvarets flystasjoner, jf. St.prp. nr. 45 (1997-1998).

       Komiteen viser til at teknologiutvikling og moderne manøverkonsepter fører til at det utvikles nye materielltyper. Komiteen ber departementet om at det vurderes bruk av UAV'er (små ubemannede rekognoseringsfly) som et relativt rimelig verktøy for innsamling av informasjon i sann tid. Komiten ber også departementet løpende vurdere mulig innføring av kamphelikoptre i forbindelse med utviklingen av manøverkonseptet.

       Komiteen vil understreke at kravene til kompetanse og omstillingsevne er sterkt økende som en følge av en rivende teknologisk utvikling, en mer sammensatt, usikker og varierende trusselvurdering og den generelle modernisering som preger Forsvarets organisering og virksomhet. Det er derfor et gjennomgående behov for økt vektlegging av utdanning, øving og kompetanseutvikling i alle ledd i Forsvaret. Selv om deler av denne virksomheten naturlig vil variere mellom de forskjellige forsvarsgrenene, imøteser komiteen en større samordning av Forsvarets utdanningsinstitusjoner, og et tettere samarbeid med sivile utdanningsinstitusjoner der dette er naturlig og gir utdanningsmessige og økonomiske gevinster. Den militære opplæring må sikres en best mulig kvalitet både for befal og vernepliktige mannskaper, men som en følge av dagens høye krav til omstillingsevne blir behovene for en god videre- og etterutdanning spesielt viktig. I denne sammenheng er det gledelig at man i denne meldingen ser behovet for denne typen tilbud både for militært og sivilt personell som en sentral oppgave.

       Komiteen vil også understreke meldingens synspunkt om den verdi som ligger i erfaringer fra deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner. Det er etter komiteens mening avgjørende at denne kompetansen integreres i Forsvarets øvrige virksomhet, og at erfaringer fra slike oppdrag blir et bidrag til å styrke Forsvarets evne til å løse sine oppgaver på norsk territorium. Komiteen er enig i at det er hensiktsmessig at hovedtyngden av Hærens bidrag til internasjonale beredskapsstyrker i framtiden blir etablert innenfor rammen av Brigade S, der Telemarksbataljonen vil inngå som en del.

       Komiteen viser til at Forsvaret også gjennom sine fredstidsoppgaver har en sentral plass i det norske samfunn. Gjennom Kystvakten og redningstjenesten driver Forsvaret en virksomhet som er av avgjørende betydning for sivil virksomhet og ferdsel langs norskekysten. Også annet redningsarbeid og katastrofehjelp avhenger av Forsvarets ressurser. Kystvaktens oppgaver er utvidet over tid. Komiteen er enig i at det er behov for å styrke Kystvakten gjennom bygging av nytt kystvaktskip, jf. Stortingets behandling av St.prp. nr. 59 (1997-1998).

       Komiteen vil særlig peke på den viktige rolle Forsvaret er i ferd med å etablere i forhold til miljøberedskap og forebyggende miljøarbeid. Både i norsk sammenheng og gjennom bi- og multilateralt samarbeid utfører Forsvaret her oppgaver av stadig større betydning for det norske samfunnet, både i fredstid og ved kriser. Det er viktig at disse oppgavene ivaretas, også som et fundament for sikkerhet og stabilitet i Norge og våre nærområder.

       Komiteen slutter seg til vurderingene i meldingens kapittel 6.5 av de økonomiske konsekvenser på mellomlang og lengre sikt, henholdsvis år 2006 og år 2020. Den usikkerhet som knytter seg til dette, gjør det imidlertid særlig påkrevet at det økonomiske grunnlaget for planperioden 1999-2001 er best mulig sikret, slik at man ikke trekker med seg tunge uløste investeringsoppgaver inn i en ny planperiode utover det som følger av selve innfasingen av investeringene.

       Komiteen finner det derfor nødvendig at de kostnader som følger av anskaffelse av nye fregatter innarbeides i de økonomiske rammer for langtidsplanen. Komiteen er enig i at dette til dels må skje i tillegg til rammene slik de er bekrevet i meldingen og antar at dette bør skje gjennom årlige investeringsrammer som vil ha en ujevn profil.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen innarbeide alle investeringer slik at den fullstendige investeringsprofil og reviderte måltall gjennom programperioden også inneholder fregattkostnadene fordelt på de respektive årene i anskaffelsesfasen og at dette legges fram for Stortinget innen utgangen av 1998. »

       Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet fremmer følgende forslag:

       « Stortinget ber Regjeringen utarbeide reviderte måltall for drift og samlede investeringer i programperioden, og legge disse fram for Stortinget i tilknytning til kommende års nasjonalbudsjett. »

       Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet er enig i at finansieringen av fregattene til dels må skje i tillegg til rammene slik de er beskrevet i meldingen og antar at dette bør skje gjennom årlige investeringsrammer som vil få en ujevn profil. Disse medlemmer forutsetter videre at Regjeringen gjør dette i forbindelse med at Regjeringen fremmer saken om fregatter i 1999.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre påpeker at stortingsflertallet, mot Fremskrittspartiets og Høyres stemmer, i senere år etter forslag fra de respektive regjeringer har tatt 1,15 mrd. kroner fra kapitlet for materiellinvesteringer i Forsvaret og brukt dem til helt andre formål. Disse medlemmer vil foreslå at disse midlene tilbakeføres.

       Disse medlemmer understreker nødvendigheten av samsvar mellom mål og den ressurstilgang som bevilges i de årlige budsjetter. Dette medlem viser til at FS 96 anslår en årlig vekst i forsvarsbudsjettet på 1,5 % som nødvendig for å opprettholde forsvarsevnen over tid.

       Disse medlemmer vil i utgangspunktet legge dette til grunn og ellers følge konkret opp i samsvar med ovenstående i de årlige budsjettene.

       Disse medlemmer vil i denne sammenhengen påpeke at ratifikasjonen av Ottawa-konvensjonen vil medføre betydelige ekstra utgifter dersom den økte risikoen for eget personell skal søkes redusert og forsvarsevnen opprettholdes. Hvor store beløp det her dreier seg om er så langt ikke utredet, men må antas å ville bli en betydelig belastning på forsvarsbudsjettet som må tilleggsbevilges dersom det ikke skal gå ut over prioriterte områder.

7. Verneplikten

7.1 Grunnlag

       De senere år har flere land i Europa helt eller delvis gått bort fra verneplikten. Dette henger sammen med blant annet styrkereduksjoner og endrede krav til styrkene som følge av økt vekt på internasjonale operasjoner. For å videreføre vårt nasjonale balanserte forsvar, er vi imidlertid for få innbyggere, og landet for stort til at vi kan gå over til et yrkesforsvar i Norge. Et vernepliktsforsvar drar stor nytte av soldatenes kunnskaper for det sivile liv, og har en viktig integrerende funksjon i vårt samfunn. Meldingen fastslår at prinsippet om alminnelig verneplikt ligger fast.

       I meldingen beskrives på sidene 84-89 en rekke viktige hensyn som grunnlag for utformingen av vernepliktsordningen. Disse er:

-	hensynet til rettferdighet,

-	kompetansehensyn,

-	hensynet til kontinuitet og operativitet,

-	personelltilgang og kostnadshensyn,

-	personalhensyn,

-	hensynet til det sivile skolesystem og arbeidsliv, og

-	hensynet til fellesskapet og forsvarsviljen.

7.2 Tjenestemønstre og tjenesteforhold

       Alle vernepliktige skal ha en grunnleggende soldatutdanning som vedlikeholdes under hele førstegangstjenesten. Videre kan vernepliktige bare tjenestegjøre ved eller i tilknytning til en militær avdeling med tilgang til velferd, undervisning, prestetjeneste, idrett, kantine og tillitsmannsordningen.

       Verneplikten trenger supplerende ordninger for å ivareta Forsvarets mange og svært varierte behov. I meldingen omtales tre ordninger: vervede, lærlinger og kontrakter for internasjonale operasjoner.

       På nittitallet har antall vervede sunket betraktelig. Verveordningen i en ny form, supplert med lærlingeordningen, kan ivareta ulike funksjoner der vernepliktsordningen ikke strekker til. Dagens verveordning vil bli vurdert på nytt.

       I 1994 ble det nye systemet for videregående opplæring Reform 94 satt i kraft. Fagopplæringen i arbeidslivet inngår her som en integrert del. Departementet har intensivert arbeidet med å styrke fagopplæringen og øke inntaket av lærlinger i Forsvaret. Lærlingeplasser innebærer at vernepliktige kan gjennomføre førstegangstjenesten og lærlingtiden fortløpende.

       Norge bruker ikke mannskaper med hjemmel i vernepliktloven til internasjonale operasjoner utenfor NATOs område i fred. Departementet legger i meldingen opp til at vernepliktige mannskapers deltakelse i internasjonale operasjoner fortsatt skal baseres på frivillig inngåelse av kontrakt.

7.3 Sammendrag - Regjeringens helhetlige politikk for vernepliktige

       En helhetlig politikk for verneplikten må se de overordnede hensynene i sammenheng.

       For å ivareta hensynet til operativitet og rettferdighet fastslår meldingen at Regjeringen ser det som avgjørende at alle tjenestedyktige fortsatt innkalles til førstegangstjeneste, og at den totale tjenestetiden har en så lik varighet som mulig. Det er videre Regjeringens syn at det også i fremtiden er mulig å ivareta alle ordinære kompetansebehov knyttet til Forsvarets oppgaver gjennom den alminnelige verneplikten.

       For å dekke Forsvarets behov for kontinuitet og operativitet ser departementet det som problematisk å endre dagens fordeling av innkallinger gjennom hele året.

       Forsvarsdepartementet vil ta initiativ til en vurdering av hensiktsmessigheten av å erstatte den gjeldende lovgivning som regulerer den militære og sivile tjenesteplikt. Regjeringen legger også opp til en justering av dagens verveordning som følge av nye behov.

7.4 Komiteens merknader

       Prinsippet om alminnelig verneplikt må etter komiteens mening ligge fast som et grunnleggende element i norsk forsvarspolitikk. Dette er nødvendig for å sikre en tilstrekkelig mobiliseringsstyrke og tilstrekkelig personell for internasjonale operasjoner. I tillegg er dette viktig for å opprettholde en positiv forståelse av Forsvarets rolle i det norske samfunnet. Som for de øvrige sider ved Forsvarets organisering og virksomhet, er det etter komiteens mening også på dette området viktig med en tilpasning av etablerte strukturer til de behov og utfordringer samtiden representerer. Blant annet er det også i forhold til verneplikten utfordringer knyttet til teknologisk utvikling og et høyt kompetansebehov. Komiteen finner det naturlig at Forsvaret i den sammenheng tilstreber en organisering av verneplikten hvor man i størst mulig grad nyttiggjør seg den kompetanse de vernepliktige bringer med seg inn i tjenesten, samtidig som vernepliktstiden når det er mulig tilpasses de vernepliktiges muligheter for å komme inn i sivil utdanning eller arbeid etter avtjent førstegangstjeneste. Komiteen vil understreke at vernepliktige ikke skal erstatte fast ansatt personell. Etter komiteens mening er det viktig å sikre at den alminnelige verneplikten gis et innhold som ivaretar Forsvarets kompetansebehov på en tilfredsstillende måte, selv om man i tillegg må utvikle egne ordninger for å ivareta spesielle behov som spisskompetanse og Forsvarets internasjonale engasjement. Komiteen har for øvrig merket seg at verneplikten vil bli viet særlig oppmerksomhet i forbindelse med neste forsvarsstudie.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det bør vurderes om tjenesten kan differensieres i tråd med de reelle behov Forsvaret har for vernepliktige mannskaper slik at overproduksjon og feil styrkeproduksjon kan unngås.

       Når det gjelder de frivillige ordningene, er det etter komiteens mening behov for en nærmere vurdering både av ordningen med vervede og kontrakter for internasjonale operasjoner. Det bør utarbeides en langsiktig strategi for å sikre rekrutteringen til slike operasjoner. Komiteen deler den oppfatning at deltakelse i internasjonale operasjoner hovedsakelig må baseres på frivillighet, jf. Stortingets behandling av lov av 23. februar 1996 nr. 3 (fredstjenesteloven), men ser samtidig et behov for en mer permanent beredskapsstyrke for vår deltakelse i slike operasjoner. Det er etter komiteens mening lite tilfredsstillende å basere seg på et system hvor slike kontrakter må inngås på nytt hver gang man står overfor et akutt behov. Komiteen understreker nødvendigheten av at fredstjenesteloven snarest trer i kraft ved at utarbeidelse av forskrifter og kontrakter fullføres med det aller første, slik at fullgod beredskap blir etablert.

       Komiteen viser til at militære lærlinger i første del av den toårsperiode læretiden gjennomføres, også avtjener førstegangstjeneste, og vil i den forbindelse understreke at retningslinjer for de militære lærlingers status i annet avtaleår må være gjenstand for forhandlinger mellom Forsvarsdepartementet og berørte tjenestemannsorganisasjoner.

8. Personalpolitikken

8.1 Generelt

       Med bakgrunn i den økende personalavgangen i Forsvaret vedtok Stortinget i mai 1997 at det skulle legges frem en melding for Stortinget om personalsituasjonen i Forsvaret. På bakgrunn av at departementet ville legge frem en ny langtidsmelding, og i den ville gi en fyldig presentasjon av personalsituasjonen og den personalpolitikk som departementet vil legge til grunn i årene fremover, fant man det hensiktsmessig å ta opp med Stortinget om det kunne slutte seg til at det ikke legges fram en egen personalmelding. På grunnlag av svar fra Stortinget besluttet departementet ikke å legge fram en egen personalmelding, men heller gi en forholdsvis konkret omtale av personalpolitikken i langtidsmeldingen.

       En god personalpolitikk bygger på personalets forståelse av virksomhetens utfordringer, mål og oppgaver; bevisst utvikling og bruk av personalet, utøvelse av tidsmessig lederskap samt gode arbeidsbetingelser og et godt arbeidsmiljø.

       Den overordnede målsettingen for personalpolitikken er å ha et høyt motivert personalkorps med tilstrekkelig kompetanse for å løse Forsvarets oppgaver. Virkemidlene for å nå denne målsettingen vil være:

-	forutseende personalplanlegging,

-	målrettet rekrutteringsstrategi,

-	å gjøre Forsvaret konkurransedyktig samlet sett ved at også andre faktorer enn lønn vektlegges,

-	bred satsing innenfor kompetanseutvikling,

-	vektlegging av familiepolitiske tiltak,

-	aktiv likestillingspolitikk.

8.2 Strategisk personalledelse

       Det skal utarbeides en overordnet strategi for ledelse, styring og utvikling av personalressursene. Viktige områder og tiltak vil være:

-	utvikling og bruk av nye systemer for personalplanlegging,

-	målrettet rekrutteringsstrategi,

-	økt vektlegging av karriereplanlegging,

-	videreføring av arbeidet med styring og utvikling av Forsvarets kompetanse,

-	systemer for stillingsvurdering, -analyse, -beskrivelse og -struktur som grunnlag for lønnsstruktur,

-	fleksibel lønnspolitikk,

-	lederutvikling og lederutvelgelse,

-	familie- og likestillingspolitikk,

-	helse, miljø og sikkerhet.

8.3 Videreføring av omstillingen

       Hovedlinjene i dagens politikk for den personalmessige siden av omstillingen vil fortsatt være styrende. Dette innebærer at oppsigelser skal unngås så langt som mulig. Overtallige skal kunne gis tilbud om omskolering og kompetanseheving som kan kvalifisere for andre stillinger i Forsvaret, i resten av statsforvaltningen eller arbeidsmarkedet for øvrig. Den enkelte overtallige bør kunne gis et adekvat jobbtilbud mens vedkommende fortsatt er i linjeorganisasjonen.

       Ressursorganisasjonen har vært et meget viktig element i personalomstillingen, og departementet mener at Ressursorganisasjonen fortsatt skal bestå. Organisasjonen bør imidlertid kunne tilpasses til de aktuelle behov, og en nærmere samordning av ressursene med linjeorganisasjonen bør vurderes.

8.4 Tiltak for å beholde tilsatte med høy kompetanse

       Behovet for høyt kvalifiserte medarbeidere er økende, samtidig som viktige personalgrupper forlater Forsvaret i for stort tempo. Dette fører til at viktig kompetanse som det tar lang tid å erstatte, går tapt. Mye av oppmerksomheten rundt den økende, tilfeldige avgangen har blitt knyttet til personell i viktige støttefunksjoner. Departementet peker imidlertid på at Forsvarets kjernekompetanse, det vil si den operative og styrkeproduserende virksomheten, ikke må komme i bakgrunnen. Denne kompetansen kan bare tilegnes gjennom den erfaring offiserene høster gjennom sin tjeneste.

       Utilsiktet avgang på militær side kan oppveies ved økte opptak på militære skoler. Ulempen ved dette er at utdanningen er kostbar og tidkrevende. I tillegg vil enkeltstående økte utdanningskvoter skape uheldige aldersmessige skjevheter i personalstrukturen på sikt. Isolert sett er det derfor bedre å sette inn økonomiske tiltak for å beholde personalet, framfor å øke rekrutteringen. På den annen side vil ensidig satsing på økonomiske tiltak overfor enkeltgrupper kunne virke lønnsdrivende og skape uakseptable forskjeller, både innad i Forsvaret og ellers i staten.

       Fordelingen av militære og sivile stillinger vil bli vurdert. Det avgjørende vil i første rekke være Forsvarets kompetansebehov i årene framover. Dette behovet må kartlegges og sees i sammenheng med det pågående arbeidet med kompetanseutvikling.

       På bakgrunn av at Forsvaret stadig mister personell med høy kompetanse som det er vanskelig å erstatte ble det nedsatt et internt partssammensatt utvalg, Bjønnes II-utvalget. Utvalget fikk i oppdrag å utarbeide forslag om hvordan Forsvaret burde møte utfordringene fra et ekspansivt arbeidsmarked. Meldingen redegjør for utvalgets arbeid og konklusjoner på sidene 94-95 i meldingen.

       Departementet vurderer utvalgets forslag som bidrag for å sikre at Forsvaret ikke får for stor avgang av personell med viktig kompetanse. Departementet vurderer nå utvalgets forslag til tiltak i forhold til statens lønns- og forhandlingssystem. Det er en forutsetning for en realisering av tiltakene at det er gjennomført forhandlinger mellom partene ordinært etter Hovedtariffavtalene i staten eller etter fullmakt fra Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

8.5 Rekruttering

       Til tross for et aktivt rekrutteringsarbeid er det for tiden en nedgang i antall søknader til befalsskolene. Dette henger trolig i første rekke sammen med et styrket sivilt undervisningstilbud og skjerpet konkurranse om søkerne. Søknaden til videregående befalsutdanning, og spesielt til krigsskole 2-utdanning ved enkelte forsvarsgrener er også synkende.

       Med bakgrunn i en stadig vanskeligere rekrutteringssituasjon er Forsvaret i ferd med å utarbeide en helhetlig rekrutteringsstrategi der mål, tiltak og ansvarsforhold blir slått fast.

       Det er synkende rekruttering til våre internasjonale fredsoperasjoner. Årsakene er trolig flere, men et ekspansivt arbeidsmarked sammen med et høyt ambisjonsnivå for det norske utenlandsengasjementet er sannsynligvis de viktigste. Redusert søkning av mannskaper kan føre til at kvaliteten på avdelingene synker.

8.6 Forsvarets lønnspolitikk

       Arbeidet med å utforme en lønnspolitisk plattform i Forsvaret, slik Hovedtariffavtalen i staten anbefaler, er ikke sluttført mellom forhandlingspartene. Etter departementets syn er dette uheldig fordi lønnspolitikken dermed ikke kan brukes målrettet nok i arbeidet med å rekruttere og beholde kvalifiserte medarbeidere. Hittil har Forsvaret, som staten for øvrig, hatt en lønnspolitisk praksis som hovedsakelig er basert på likhetsprinsippet. Departementet vurderer arbeidsmarkedssituasjonen slik at det er nødvendig å gi noe større rom for individuelle lønnsforskjeller i organisasjonene. Dette krever et system med klare og rettferdige kriterier.

       Det bør i større grad skilles mellom grad og lønn. I prinsippet bør grad uttrykke nødvendig kommandonivå, mens lønn knyttes mer opp mot den enkelte stillings ansvars- og arbeidsområde, stillingsinnehaverens kompetanse og en vurdering av markedet for øvrig med hensyn til ulike gruppers lønns- og arbeidsvilkår.

8.7 Kompetanse og karriereutvikling

       For å dekke behovet for kompetanse har departementet utarbeidet en overordnet strategisk plan for kompetanseutvikling. Målet er at samtlige virksomheter i løpet av planperioden skal:

-	kartlegge virksomhetens kompetansebehov,

-	utarbeide en strategisk plan for kompetanseutvikling som inkluderer samtlige personalkategorier,

-	utarbeide en samordnet plan for prioritering, valg av virkemidler og tiltak for kompetanseutvikling,

-	utarbeide samordnede virksomhetsplaner for kompetanseutvikling på alle nivå i henhold til Forsvarets styringsmodell,

-	innføre kompetansen i utviklingstiltakene i plan- og budsjettprosessen.

8.8 Familie- og likestillingspolitikk

       En stadig økende andel av befalet velger å pendle ved beordring i stedet for å ta med seg familien til det nye tjenestestedet. Dette er en lite ønskelig utvikling både for den enkelte familie og for Forsvaret. Departementet anser at denne utviklingen vil være vanskelig å snu, men vil se på konkrete virkemidler som vil stimulere til at den enkelte velger flytting fra etablert bosted fremfor pendling. Samtidig vil pendling fortsatt være et alternativ for mange, og forholdene vil bli lagt bedre til rette for pendlere ved å vurdere antall stønadsreiser og tilrettelegge de administrative rutiner rundt pendlerordningen.

       En god boligpolitikk er et sentralt element i personalpolitikken. Fortsatt gjenstår utformingen av et sentralt takseringssystem for Forsvarets boliger, der husleien forutsettes å bli høyere enn i dag. Samtidig skal det forhandles fram visse kompensasjonsordninger. Departementets målsetting er at dette senest skal være klarlagt i 1999.

       Det er utarbeidet en strategisk plan for likestilling som tar sikte på å øke kvinneandelen av befal og vervede i Forsvaret til 7 % i år 2005.

8.9 Lederskap

       Lederskap er ikke statisk og må fornyes i takt med nye ideer, ny kunnskap og samfunnets utvikling for øvrig. Ikke minst stiller soldatene stadig større krav til sine ledere. Derfor er kravet til godt lederskap utfordrende for Forsvaret. Departementet vil fortsatt legge stor vekt på lederskapsutviklingen og at Forsvaret skal være blant de ledende i samfunnet på dette området.

8.10 Forvaltning av personellet

       Departementet vil vurdere om militære embetsmenn fra oberst/kommandør og høyere bør forvaltes sentralt i Forsvarets overkommando, og ikke i de respektive forsvarsgrener som i dag.

       Det er ønskelig at alle forsvarsgrener er representert i fellesstaber, og alle stillinger i fellesstaber som ikke krever forsvarsgrenspesifikk-kompetansen, skal derfor lyses ut i alle forsvarsgrener.

8.11 Sammendrag

       De tilsatte utgjør Forsvarets viktigste ressurs. De personalpolitiske hovedmål i kommende fireårsperiode vil være:

-	forutseende personalplanlegging,

-	målrettet rekrutteringsstrategi,

-	å gjøre Forsvaret konkurransedyktig samlet sett ved at også andre faktorer enn lønn vektlegges,

-	bred satsing innenfor kompetanseutvikling,

-	vektlegging av familiepolitiske tiltak,

-	aktiv likestillingspolitikk.

       Fortsatt omstilling av Forsvaret vil innebære ytterligere bemanningsreduksjoner, men i et mindre omfang enn tidligere. Hovedlinjene i dagens politikk for den personalmessige siden av omstillingen, vil bli videreført.

8.12 Komiteens merknader

       Komiteen vil påpeke den betydning det har å opprettholde tilstrekkelig kompetanse i Forsvaret, både hva angår evnen til å gi tilfredsstillende militære anbefalinger til den politiske ledelse, til å kunne lede militære operasjoner i en alliert ramme på norsk jord og på selvstendig grunnlag å kunne velge ut eller utvikle materiell til bruk i det militære forsvar.

       Komiteen ser det som positivt at personalpolitikken er viet en spesiell plass i langtidsmeldingen. Som en følge av de store omstillinger som har preget, og fortsatt vil prege, Forsvaret er det av avgjørende betydning med et nært samarbeid mellom Forsvarets ledelse og tjenestemannsorganisasjonene. Bare gjennom et slikt samarbeid, kan man etter komiteens mening lykkes med å nå de mål som er satt opp for Forsvarets utvikling. Komiteen forutsetter videre at de positive tiltak som meldingen beskriver vurderes i forhold til personalpolitikken og konkretiseres i nær dialog med organisasjonene.

       Forsvaret preges som det øvrige samfunn av stadig økende krav til kompetanse og omstillingsevne. I tillegg til endringer som skyldes en rask teknologisk utvikling, får også endrede rammebetingelser for sikkerhets- og forsvarspolitikken betydning på det personalpolitiske området. Etter komiteens vurdering innebærer dette at Forsvaret har en særlig viktig oppgave i forhold til å sikre tilfredsstillende kompetanse- og utviklingsmuligheter for sine ansatte. Dette forsterkes etter komiteens mening av en økende konkurranse på arbeidsmarkedet om kvalifisert arbeidskraft. Det er viktig å unngå en situasjon hvor Forsvaret tappes for kompetanse. Komiteen har merket seg at arbeidet med å utforme en lønnspolitisk plattform slik Hovedavtalen i staten anbefaler, nå er sluttført mellom forhandlingspartene. Komiteen vil påpeke at dette gir mulighet til å bruke lønnspolitikken som ett av flere virkemidler i en målrettet strategi for å beholde kvalifiserte medarbeidere. Samtidig vil komiteen understreke at denne konkurransen om arbeidskraft ikke alene kan drives gjennom lønnspolitikken i Forsvaret. Hensyn knyttet til karrieremuligheter, personlig og faglig utvikling og muligheten til et tilfredsstillende familieliv må derfor veie tungt i en slik sammenheng.

       Komiteen deler departementets bekymring i forhold til svak rekruttering til blant annet befalsutdannelsen, og ønsker velkommen en samlet og helhetlig rekrutteringsstrategi for Forsvaret.

       Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil understreke den verdi det har at flere kvinner har kommet inn i Forsvaret, og viser til at det nå utarbeides en strategisk plan med sikte på å øke andelen kvinner blant befal og vervede i Forsvaret til 7 % i år 2005. Flertallet ser frem til å følge utviklingen og er opptatt av at målsettingen om 7 % bare er en foreløpig målsetting.

       Flertallet vil understreke at like viktig som å rekruttere flere kvinner, like viktig er det å arbeide aktivt for å beholde de kvinner som har funnet at Forsvaret har vært en arbeidsplass å satse på. Flertallet peker på at det må arbeides for å øke andelen kvinner i de sivile lederstillingene i Forsvaret. Det må etter flertallets mening legges til rette for at kvinnene skal fortsette i Forsvaret. Dette kan gjøres ved at det legges særlig vekt på karrieremulighetene i de ulike livsfaser, familiepolitiske tiltak, at kvinner blir oppfordret til å søke spesielle stillinger osv.

       Flertallet vil be departementet å vurdere øket bruk av moderat kjønnskvotering for å få flere kvinner inn i Forsvarets utdanningssystem.

       Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ser positivt på at kvinner søker førstegangstjeneste og yrkesutdanning i Forsvaret. Disse medlemmer mener at det må være et fritt valg for kvinner å konkurrere på likt grunnlag med menn om utdanning og yrkestilsetting i Forsvaret. Disse medlemmer går mot enhver målsetting om bestemte kvinneandeler i Forsvaret og vil hevde at alle søkere skal behandles likt avhengig av kvalifikasjoner og egnethet. Disse medlemmer vil sterkt ta avstand fra forslag om kjønnskvotering for å få flere kvinner inn i Forsvarets utdanningssystem.

       Komiteen vil også understreke viktigheten av det arbeidet som gjøres i Nettverk for kvinnelig befal og i NATOs kvinnekomité, og komiteen forutsetter at Forsvaret støtter aktivt opp det arbeidet som der utføres, spesielt fordi Norge skal være vertskap for NATOs kvinnekonferanse i 1999.

       Komiteen viser til langtidsmeldingens omtale av de sivilt ansatte i Forsvaret. Dette gjelder ikke bare i forhold til omstilling, men også i forhold til personellforvaltning, kompetanse- og karriereutvikling.

       Komiteen er enig i at generalinspektørene skal trekkes med også i forvaltningen av sivilt personell, men komiteen vil samtidig understreke at dette må skje uten at det opprettes nye og fordyrende forvaltningsnivåer.

       Komiteen er tilfreds med at det vil bli søkt tilrettelagt for en mest mulig planmessig karriereutvikling også for sivilt personell, og komiteen støtter departementet i at dette ikke bør gjøres etter mønster av Luftforsvarets karriereutviklingssystem. Komiteen forutsetter at lederstillinger og stillinger som krever høyere utdanning, må gis større oppmerksomhet enn tidligere. Som et ledd i dette vil komiteen understreke viktigheten av iverksetting av lederopplæring for sivile ledere på alle nivåer.

       Komiteen vil videre peke på at personalpolitikken for de sivile etater ikke er gitt samme brede omtale i meldingen som det militære personellet. Komiteen forutsetter imidlertid at de samme prinsipper for personalforvaltningen legges til grunn i disse etatene.

9. Informasjonsteknologi

9.1 Viktige utviklingstrender

       Forsvaret har gjennom årene anskaffet og utviklet en rekke elektronisk baserte informasjonssystemer. Mange av Forsvarets systemer overlapper hverandre. Til tross for at Forsvaret bruker betydelige midler på informasjonsteknologi, har Forsvarets informasjonssystemer hittil ikke bidratt nok til å øke effektiviteten i virksomheten.

       Den teknologiske utviklingen i sivil elektronikk og informasjonsteknologi ventes å fortsette med formidabel hastighet. Økt bruk av informasjonssystemer gjør samtidig mange sektorer i samfunnet avhengig av at disse systemene fungerer. Nye ledelsessystemer basert på utstrakt bruk av informasjonsteknologi vil påvirke militære operasjoner på en gjennomgripende måte.

9.2 Overordnede krav

       Forsvarets bruk av informasjonsteknologi må framfor alt dekke Forsvarets behov for informasjon, og informasjonsbehovet kan grovt sett grupperes ut fra behovene knyttet til ledelse av henholdsvis krigs- og fredsorganisasjonen. For ledelse av militære operasjoner vil all informasjon som bygger opp situasjonsforståelsen og understøtter selve ledelsen av operasjonene, stå sentralt.

       Det er en forutsetning at informasjonssystemene i Forsvaret må kunne utveksle informasjon med andre deler av totalforsvaret, våre allierte og internasjonale organisasjoner. For å bidra til nødvendig samordning i Forsvaret skal det utvikles et sett med helhetlige krav til Forsvarets informasjonssystemer, samtidig som forståelsen for informasjonsteknologiens muligheter i utviklingen av Forsvaret må styrkes.

       Etter hvert som samfunnets avhengighet av elektroniske informasjonssystemer øker, øker også behovene for å beskytte disse systemene på en forsvarlig måte. Det er et mål at viktige informasjonssystemer i samfunnet må fungere tilfredsstillende i fred så vel som i krise og krig. Samtidig pekes det i meldingen på at standardisering og gjenbruk blir en stadig viktigere del av arbeidet med å utvikle informasjonssystemet.

9.3 Tiltak i perioden 1999-2002

       Perioden 1999-2002 vil bli preget av IT-prosjekter på tvers av forsvarsgrenser og våpensektorer. På visse områder er Forsvaret allerede i gang med å utvikle felles systemer for hele organisasjonen.

       Følgende tiltak skal gjennomføres i perioden:

-

Etablering av en standard for helhetlige krav til informasjonssystemene i Forsvaret (Forsvarets basiskonfigurasjon). En slik standard vil bety at hele organisasjonen på sikt får systemer som om nødvendig kan « snakke » sammen. Denne satsingen må imidlertid ses i et lengre tidsperspektiv enn de kommende fire år, men i løpet av perioden skal standarden innføres for de høyest prioriterte systemene.

-	Sterkere fokus på kunnskap om informasjonsteknologi ved Forsvarets skoler. Sammen med personalpolitiske tiltak skal dette bidra til å styrke Forsvarets kompetanse på IT-området.

-	Videreutvikling av den overordnede styring og koordinering av IT-prosjekter i Forsvaret for å sikre at felles satsinger får nødvendig prioritet.

-	Prioritering av forskning og utvikling som styrker kunnskapen om sårbarhet og sikkerhet i informasjonssystemene.

-	Avklaring av hvordan Forsvaret skal forholde seg til utviklingen i det frie telemarkedet.

9.4 Komiteens merknader

       Komiteen viser til at satsingen på informasjonsteknologi i Forsvaret hittil ikke har vært gjennomført innenfor en helhetlig ramme. IT-systemene tar sjelden utgangspunkt i Forsvarets samlede behov for informasjon, men er mer rettet mot enkeltområder i den daglige virksomheten. Totalforsvarperspektivet er i praksis blitt tillagt liten vekt i utbyggingen av militære og sivile informasjonssystemer. Innsatsen hittil har heller ikke bidratt nok til å øke effektiviteten i Forsvaret.

       Komiteen er derfor enig med departementet i at den videre IT-satsingen må vurderes nøye på grunnlag av de erfaringer som er gjort.

       Komiteen viser til meldingens beskrivelse av framtidens operative militære ledelsessystemer og de overordnede krav som må stilles til IT-utviklingen knyttet til informasjonsbehov, samvirke og samarbeid, helhet, kompetanseoppbygging, sårbarhet og sikkerhet, standardisering og gjenbruk.

       Komiteen slutter seg til de konkrete tiltak som er planlagt gjennomført i perioden 1999-2002 og forutsetter at Forsvaret på alle nivåer er aktivt med i det arbeid som nå pågår i det offentliges regi for å unngå de problemer på dataområdet som er varslet ved overgangen til et nytt årtusen.

10. Forslag fra mindretall

Forslag fra Arbeiderpartiet:

       Stortinget ber Regjeringen utarbeide reviderte måltall som omfatter samlede investeringer og drift i programperioden, og legge disse fram for Stortinget i tilknytning til kommende års nasjonalbudsjett.

11. Komiteens tilråding

       Komiteen viser til meldingen og til det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

1.

       Stortinget ber Regjeringen innarbeide alle investeringer slik at den fullstendige investeringsprofil og reviderte måltall gjennom programperioden også inneholder fregattkostnadene fordelt på de respektive årene i anskaffelsesfasen og at dette legges fram for Stortinget innen utgangen av 1998.

2.

       St.meld. nr. 22 (1997-1998) - om hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1999-2002 - vedlegges protokollen.

Oslo, i forsvarskomiteen, den 12. juni 1998.

Hans J Røsjorde,	Bjørn Tore Godal,
leder.	ordfører og sekretær.