Kapittel 1 i proposisjonen inneholder sammendrag.
I kapittel 2 gjøres det nærmere rede for konvensjonens bakgrunn
og hovedinnhold. I kapittel 3 drøftes begrepet nasjonale
minoriteter. Kapittel 4 inneholder merknader til de enkelte artikler
i konvensjonen. Kapittel 5 omhandler administrative og økonomiske
konsekvenser, mens kapittel 6 inneholder høringsuttalelser. Kapittel
7 inneholder konklusjon og tilråding.
Konvensjonsteksten i engelsk original samt norsk
og samisk oversettelse følger som trykt vedlegg til proposisjonen.
Regjeringen ber i proposisjonen Stortinget om
samtykke til ratifikasjon av Europarådets rammekonvensjon av 1. februar
1995 om beskyttelse av nasjonale minoriteter.
Det vises i proposisjonen til at Europarådet
i mange år har arbeidet for å styrke menneskerettighetsvernet
i Europa, herunder å bedre nasjonale minoriteters stilling.
Europarådets ministerkomité vedtok 10.desember
1994 teksten til en rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale
minoriteter.
Det vises videre til at konvensjonen er den
første juridisk bindende multilaterale overenskomst om
beskyttelse av nasjonale minoriteter i sin alminnelighet. Den antas
derfor å være et viktig supplement til eksisterende
normer på dette feltet. Som rammekonvensjon inneholder
den hovedsakelig programmessige bestemmelser som fastsetter mål
som statene forplikter seg til å arbeide for. Det sentrale
er å oppnå en effektiv beskyttelse av nasjonale
minoriteter og personer som tilhører slike grupper. Prinsippene
om formell og reell likestilling mellom nasjonale minoriteter og
majoritetsbefolkningen står sentralt, og partene forplikter
seg til å legge forholdene til rette for at nasjonale minoriteter
skal kunne bevare og videreutvikle sin egenart.
Det opplyses i proposisjonen at konvensjonen
ble åpnet for undertegning 1.februar 1995. Norge var blant
de 21 stater som undertegnet konvensjonen denne dagen, etter at
den ble vurdert til ikke å inneholde bestemmelser som gikk
lenger enn allerede eksisterende bestemmelser i norsk rett. Konvensjonen
er også åpen for undertegning av stater som ikke
er medlem av Europarådet. Konvensjonen trådte
i kraft 1.februar 1998 og var pr. 7.mai 1998 ratifisert av 20 stater.
Det opplyses videre at konvensjonen ikke har
noen definisjon av begrepet «nasjonale minoriteter».
Men etter Wien-konvensjonen av 23.mai 1969 om traktatretten kan
statene ved undertegning eller ratifikasjon avgi en erklæring
der de viser til hvilke grupper som anses å omfattes av
konvensjonen. Pr. 7.mai 1998 hadde åtte stater avgitt erklæringer.
Det opplyses at samer, kvener, skogfinner, romanifolket
(tatere/de reisende), rom og jøder anses å oppfylle
kriteriene for «nasjonale minoriteter» og omfattes således
av konvensjonens virkeområde. Regjeringen foreslår
likevel at Norge ikke benytter adgangen til å avgi erklæring
som nevnt siden det kan anses som en begrensning av konvensjonens
anvendelsesområde, samt vekke utilsiktede reaksjoner blant
personer som tilhører de aktuelle gruppene. Det kan her
bl.a. nevnes at samene, som er positive til ratifikasjon, ikke ønsker å klassifiseres
som nasjonal minoritet. Konvensjonens bestemmelser gjelder likevel
fullt ut for de grupper eller enkeltpersoner som ønsker å påberope
seg dens bestemmelser.
Det opplyses at spørsmålet
om norsk ratifikasjon har vært forelagt alle departementer,
samt en rekke institusjoner og organisasjoner til høring.
En har lagt vekt på å forsøke å nå personer
i de gruppene som tenkes omfattet av konvensjonen. Hovedinntrykket
er at høringsinstansene ikke har innvendinger mot at Norge ratifiserer
konvensjonen, og representanter for samene, kvenene, skogfinnene,
rom/sigøynere og jødene støtter norsk
ratifikasjon. Denne holdningen støttes også av én av
romanifolkets (tatere/de reisendes) organisasjoner, men
det har fremkommet en rekke skeptiske høringsuttalelser
fra andre av denne gruppens representanter, jf. kapittel 6 i proposisjonen.
Når det gjelder administrative og økonomiske
konsekvenser opplyses det bl.a. i proposisjonen at overvåkingen
av statens gjennomføring av konvensjonen skal skje gjennom
opprettelse av en rådgivende ekspertkomité som
skal bistå Europarådets ministerkomité. Dette
vil kunne kreve økt bidrag fra Norge som konvensjonspart.
Bidraget vil måtte dekkes innenfor Utenriksdepartementets
budsjettramme.
For øvrig er konvensjonen tolket slik
at den ikke innebærer noen nye rettigheter i forhold til
eksisterende norsk rett, slik at en norsk ratifikasjon ikke vil medføre økte økonomiske
forpliktelser. Som en oppfølgning av konvensjonen og som
følge av økt politisk oppmerksomhet omkring nasjonale
minoriteter, vil det imidlertid kunne være ønskelig
med iverksettelse av tiltak for bedre samordning av statens politikk
overfor disse gruppene. I en rapport fra en tverrdepartemental arbeidsgruppe
om samordning av statens minoritetspolitikk konkluderes det med
at et samordningsansvar bør legges til Kommunal- og regionaldepartementet, og
at det departementet da vil ha behov for tilføring av ressurser.
Det anslås at det vil kunne bli behov for fem årsverk
samt midler til drifts- og prosjektstøtte til frivillige
organisasjoner.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til Regjeringens
vurderinger og konklusjon, og slutter seg til disse.
Flertallet vil særlig
framheve at dette er den første internasjonale konvensjon
som sikrer minoriteters rettigheter som gruppe, og at dette er særlig
viktig i forhold til en rekke minoriteters situasjon i land i Øst-Europa,
og kanskje særlig i land som tidligere var en del av Sovjetunionen.
De oppfølgings- og overvåkingsmekanismer som etableres,
sammen med arbeidet i OSSE, vil kunne trygge og forbedre minoritetenes stilling
i disse landene.
Flertallet har merket seg at
Regjeringen legger til grunn at det ikke er nødvendig med
endringer i norsk lovgivning, men at det vil kunne være
grunnlag for en noe mer aktiv oppfølging av spørsmål
knyttet til minoriteter, og at det i den sammenheng vises til Stortingets behandling
av St.meld. nr. 17 (1996-97), jf. Innst. S. nr. 225 (1996-97) om
innvandring og det flerkulturelle Norge.
Flertallet vil videre vise til
at selv om denne konvensjonen er den første som sikrer
minoriteter som gruppe, er det en rekke konvensjoner, og enkeltregler
i norsk lovgivning, som sikrer den enkelte borger som tilhører
en minoritet mot diskriminering på individuelt grunnlag.
Flertallet har merket seg, og
er enig med Regjeringen i, at man ikke vil benytte anledningen til å avgi en
erklæring om hvilke grupper som vil bli oppfattet som minoriteter
i Norge i henhold til konvensjonen. Flertallet har
i denne sammenheng merket seg at representanter for minst én
av gruppene har ulike oppfatninger av om det er ønskelig å bli
oppfattet som en minoritet. Det vises her til at konvensjonen uttrykkelig slår
fast at det er opp til den enkelte person om en ønsker å bli
oppfattet som å tilhøre en minoritet. Flertallet har
videre merket seg at Sametinget er positiv til ratifikasjon av konvensjonen,
men ikke ønsker at samene skal få sin status regulert
i henhold til denne konvensjonen fordi man oppfatter konvensjonene
om urfolks rettigheter som å regulere deres situasjon.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at rammekonvensjonen burde ha vært forelagt ikke bare departementer
og sentrale organisasjoner. En konvensjon som regulerer også mer
lokale mellommenneskelige forhold burde også ha vært
forelagt kommunene, der folket bor, om ikke annet for informasjonens
del. Disse medlemmer kan ikke se at det vil medføre
problemer om ratifikasjonen utsettes i påvente av kommunenes
uttalelser all den tid nuværende og tidligere regjeringer
har brukt nærmere 4 år på å gi
Stortinget sitt råd.
Disse medlemmer er enige i Europarådets hovedbegrunnelse
med hensyn til at nasjonale minoriteter ikke skal diskrimineres
i forhold til menneskerettigheter og de generelle samfunnsgoder
det enkelte medlemsland ellers tilbyr sine innbyggere, der de bor
i landet. Disse medlemmer har imidlertid merket seg
at konvensjonen ikke definerer standarden på de forventede
ytelser til minoriteter. Det råder uklarhet når
det gjelder de krav man kan stille til nasjonale minoriteter og
nivået på de forventede ytelser fra det offentliges
side.
Disse medlemmer viser til misforstått
særbehandling av våre innvandrere som har skapt
holdninger som det kan være vanskelig å endre. Disse
medlemmer viser også til den illevarslende kommentar
til art. 9 fra Norske Kveners Forbund (St.prp. nr. 19 (1998-99)),
med omfattende krav om økonomisk støtte.
Disse medlemmer kan ikke slutte
seg til konklusjonen på s. 21, spalte 1, 2.avsnitt i proposisjonen hvor
det heter: «Konvensjonen inneholder videre hovedsakelig
programmessige forpliktelser som er vurdert slik at de ikke medfører
nye rettigheter i forhold til eksisterende norsk rett.» Norsk
rett på dette område er uklar og synes å bli
til basert på departementenes fortløpende fortolkning
av lovverket, uten at denne alltid synes å være
i tråd med folkets rettsoppfatning. Disse medlemmer har
liten tillit til departementets «kvalitetssikring» av
konvensjonen, og frykter for at den vil bli gjenstand for vidtgående
byråkrattolkninger og advokatoppdrag. På denne
bakgrunn burde det ha funnet sted en utenomdepartemental vurdering av
de praktiske og økonomiske konsekvenser konvensjonen vil
kunne medføre, se uttalelse fra KIM, s. 20 i proposisjonen. Disse
medlemmer finner det ikke ønskelig at spørsmålet
om hvilke nasjonale minoriteter som på det nåværende
tidspunkt skal falle inn under konvensjonen, indirekte skal avgjøres
av minoritetene selv, i dette tilfelle samene. Disse vil ikke klassifiseres som
nasjonal minoritet, slik proposisjonen gjør, se 7.2. Tilråding
3. og 4. setning.
Disse medlemmer vil ikke karakterisere samene
som et urfolk. Samene er riktignok en egen etnisk gruppe, men det
store flertall av dem som i dag har anledning til å betegne
seg som samer, mangler kulturelle og religiøse verdier
som skiller seg fra den øvrige norske befolkning. De har
stort sett den samme inntekt og levestandard og stiller de samme
krav til velferd som andre, enten det gjelder f.eks. boliger, flyplasser,
moderne veier, biler eller andre motoriserte fremkomstmidler.
Disse medlemmer anbefaler at
Stortinget ikke gir sitt samtykke til ratifikasjon av ovennevnte
konvensjon.
Disse medlemmer mener det er
viktig å tenke over hvor mange nasjonale minoriteter det
er grunn til å tro landet vil få de nærmeste år.
Når man erfarer hvor raskt kvenene har oppnådd
status som minoritet, og at FINNSAM etter Utenriksdepartementets
mening bør inngå i samme gruppe, er det ikke urealistisk å tro
at det blir en oppblomstring av minoriteter som vil gjøre krav
på status som nasjonal minoritet. Disse medlemmer vil
peke på at landets historie forteller at befolkningen fra
gammelt av i stor grad er skjedd fra syd til nord. Det må derfor
ikke utelukkes at «oljenasjonen» Norge vil oppleve
en oppblomstring av nasjonale minoriteter, som vil kreve opplæring
i sine forfedres sprog.
Disse medlemmer mener at før
konvensjonen ratifiseres burde det foretas en grundig vurdering
av potensialet for nye nasjonale minoriteter i lyset av vår liberale
innvandrings- og flyktningepolitikk.
Disse medlemmer viser til at
statens samordningsansvar når det gjelder oppfølgningen
av konvensjonen er foreslått lagt til Kommunal- og regionaldepartementet.
Dette vil ifølge proposisjonens kap. 5.2, de 2 siste setninger,
skape behov for 5 nye årsverk, samt midler til drifts-
og prosjektstøtte til frivillige organisasjoner. Skal man
få en total utgiftsoversikt for administrasjons- og driftsutgifter
m.v. nedover i forvaltningsnivåene til der de nasjonale
minoriteter til daglig oppholder seg, og daglig skal ha oppfølgning
i henhold til sine rettigheter, vil statens og kommunens utgifter
i form av årsverk mangedobles.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Stortinget gir samtykke til ratifikasjon av
Europarådets rammekonvensjon av 1.februar 1995 om beskyttelse
av nasjonale minoriteter i samsvar med framlagt forslag i St.prp.
nr. 80 (1997-98).
Oslo, i utenrikskomiteen, den 2. desember 1998.
Haakon Blankenborg, |
Harald Hove, |
Einar Steensnæs, |
leder. |
ordfører. |
sekretær. |