Til Stortinget.
I denne innstilling fremmer Stortingets presidentskap forslag om enkelte endringer i Stortingets forretningsorden (forkortet FO) på følgende områder:
-
A. Arbeidsfordelingen mellom komiteene.
-
B. Kongelige proposisjoner og meldinger som ikke er ferdig behandlet i den valgperiode der de ble satt fram.
-
C. Representantenes taushetsplikt.
-
D. Kontroll med regjeringens oppfølging av stortingsvedtak.
-
E. Innstilling om en del av en sak.
-
F. Behandlingsmåten for forslag fremsatt i tilknytning til en sak som ikke har vært komitébehandlet.
-
G. Åpne komitéhøringer.
-
H. Oppretting av ordlyden i enkelte bestemmelser.
1. "Finansadministrasjon" er et av saksområdene som
er nevnt i § 12 nr. 2 under familie-, kultur- og administrasjonskomiteen.
Dette uttrykket tar utgangspunkt i programområdet "Finansadministrasjon"
under Finans- og tolldepartementet. Blant utgiftskapitlene under
dette programområdet ble følgende behandlet av familie-,
kultur- og administrasjonskomiteen i Budsjett-innst. S. nr. 2 (1996-97)
om statsbudsjettet for 1997:
1600 Finans- og tolldepartementet.
1602 Kredittilsynet.
1610 Toll- og avgiftsdirektoratet - toll- og
avgiftsetaten.
1615 Skattefogdene.
1616 Andre utgifter til skatte- og avgiftsinnkreving.
1618 Skattedirektoratet - skatteetaten.
1620 Statistisk sentralbyrå.
1630 Tiltak for å styrke den statlige økonomiforvaltning.
Av andre saker på dette området
som har vært behandlet av samme komité, kan nevnes
St.prp. nr. 44 (1993-94) om en felles skatte-, avgifts- og tolletat
og St.prp. nr. 41 (1995-96) om organiseringen av den statlige innbetalings-
og innfordringsfunksjonen for skatter og avgifter m.v.
I statsbudsjettet for 1998 ble de tilsvarende
kapitlene behandlet av finanskomiteen, etter
tilråding av arbeidsordningskomiteen i Innst. S. nr. 5
(1997-98), som ble bifalt av Stortinget 28. oktober 1997. Tilsvarende gjaldt
statsbudsjettet for 1999.
Under henvisning til dette foreslår Presidentskapet at
saksområdet "finansadministrasjon" tas ut under oppregningen
av saker under familie-, kultur- og administrasjonskomiteen og tilføyes
under finanskomiteen.
2. Forslag om rammetilskudd over statsbudsjettet
til kommunene og fylkeskommunene har vært
fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet under utgiftskapitlene
571 og 572. Disse kapitlene har før blitt behandlet av
kommunalkomiteen, under henvisning til at saker om "kommunal
forvaltning" hører under denne komiteen etter
FO § 12. Da reglene om Stortingets budsjettbehandling ble
endret ved Stortingets vedtak 19. juni 1997, ble det bestemt i § 19
tredje ledd at finanskomiteen skal avgi innstilling om bl.a. "rammetilskudd
til kommuner og fylkeskommuner" samtidig med finansinnstillingen.
Fordi § 12 så langt det er mulig bør
inneholde fullstendige regler om arbeidsfordelingen mellom komiteene,
foreslår Presidentskapet at rammetilskudd
til kommuner og fylkeskommuner blir tilføyd under oppregningen
av finanskomiteens saker i § 12.
Regjeringen v/Kommunal- og
arbeidsdepartementet har hvert år fremmet en stortingsproposisjon
om kommuneøkonomien det kommende år. Presidentskapet forutsetter
at denne proposisjonen og andre saker vedrørende kommunenes økonomi
fortsatt skal behandles av kommunalkomiteen.
3. "Pristilsyn, pris- og konkurranselovgivning"
er nevnt i § 12 blant sakene under familie-, kultur- og administrasjonskomiteen,
mens "pris- og inntektspolitikk" er nevnt blant sakene under finanskomiteen.
Programkategorien "Konkurranse- og prispolitikk" var en del av Planleggings-
og administrasjonsdepartementets fagbudsjett og omfattet i statsbudsjettene
for 1997 og 1998 utgiftskapitlene 1550 Konkurransetilsynet
og 1560 Pristilskudd. I statsbudsjettet for 1999 var de samme kapitlene
en del av Arbeids- og administrasjonsdepartementets fagbudsjett.
Kapitlet Konkurransetilsynet har alle tre år vært
behandlet av familie-, kultur- og administrasjonskomiteen.
Kapitlet Pristilskudd ble til og med budsjettet for 1997 behandlet
av finanskomiteen, men i statsbudsjettet for 1998 ble kapitlet behandlet
av familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, i samsvar med Stortingets
bifall av Innst. S. nr. 5 (1997-98) fra arbeidsordningskomiteen.
Tilsvarende i budsjettet for 1999. Som en konsekvens av sistnevnte beslutning
foreslår Presidentskapet at "prispolitikk"
tas ut i oppregningen av saker under finanskomiteen, og at de nåværende
begreper "pristilsyn, pris- og konkurranselovgivning"
under familie-, kultur- og administrasjonskomiteen endres til "konkurranse-
og prispolitikk".
4. I FO § 12 er saksområdet
"utenrikshandel" lagt til utenrikskomiteen, foruten bl.a. "utenrikske
forhold" og "utviklingshjelp". Saksområdet "statsgaranti
ved eksport m.v." er lagt til finanskomiteen, og områdene "næringsvirksomhet"
og "skipsfart" til næringskomiteen. Da disse bestemmelsene
ble vedtatt, hørte områdene utenrikshandel (inkludert
statsgaranti ved eksport) og skipsfart under Utenriksdepartementets fagområde.
Med virkning fra 1. januar 1997 ble en del oppgaver overført
fra Utenriksdepartementet til Næringsdepartementet. I St.prp.
nr. 1. Tillegg nr. 7 (1996-97) s. 40-41 er den nye fordelingen av
arbeidsområder beskrevet slik:
«Utenriksdepartementet har det overordnede og koordinerende
ansvar for en enhetlig utenrikspolitikk. I tillegg skal Utenriksdepartementet
som fagdepartement fortsatt ha ansvaret for utenrikspolitiske og bistandspolitiske
saker, samt ansvaret for multilaterale handelspolitiske spørsmål.
Ut fra dette er ansvarsfordelingen mellom utenriksministeren
og næringsministeren fastsatt som følger:
Utenriksministeren
gis ansvar for utenrikssaker og næringsministeren gis ansvar
for næringslivssamarbeid, eksportfremme og skipsfartssaker,
herunder Norges Eksportråd, Garanti-Instituttet for Eksportkreditt, Sjøfartsdirektoratet
og Skipsregistrene.
Ansvaret for handelspolitiske
saker deles funksjonelt og globalt slik at:
Utenriksministeren
gis ansvaret for det handelspolitiske regelverk (WTO, OECD, EU/EØS,
EFTA) og forhandlinger og drøftelser av dette, multilateralt
og bilateralt.
Næringsministeren gis ansvaret
for tilrettelegging og utvikling - bilateralt og regionalt - av
næringslivssamarbeid og eksportfremme, inklusive avtaler,
planer, kommisjoner og delegasjonsbesøk.
Ansvaret
for virkemiddelapparatet for Øst-Europa, herunder samarbeidsprogrammet,
deles slik at næringsministeren gis ansvaret for næringsspørsmålene
og utenriksministeren for de øvrige delene. Utenriksministeren
gis videre ansvaret for eksport- og importkontrollspørsmål.
Når
det gjelder ansvarsfordelingen mellom næringsministeren
og statsråden for utviklingshjelp, har næringsministeren
fortsatt ansvaret for arbeidet med garantier ved investeringer i
og eksport til utviklingsland, mens statsråden for utviklingshjelp
gis ansvaret for arbeidet med gjeldslette-avtaler, herunder Paris-klubben.»
Senere er navnet på departementet fastsatt
til "Nærings- og handelsdepartementet". I statsbudsjettet for
1998 omfatter programkategorien "Eksportfremme" under dette departement
følgende kapitler:
970 | Eksportfremmende tiltak. |
971 | Eksportfinans ASA. |
972 | Internasjonale investeringstiltak. |
2460 | Garanti-Instituttet for
Eksportkreditt. |
5343 | Statens varekrigsforsikring. |
Av disse kapitlene behandlet næringskomiteen
kap. 970, finanskomiteen kap. 971, 2460 og 5343 og utenrikskomiteen
kap. 972.
I statsbudsjettet for 1999 er tittelen på programkategorien
"Eksportfremme og internasjonalisering", og betegnelsen på kap.
970 er endret til "Internasjonaliseringstiltak". Kapitlene ble behandlet
av de samme komiteer som i budsjettet for 1998.
Deler av saksområdet "utenrikshandel"
er altså overført fra Utenriksdepartementet til
Nærings- og handelsdepartementet, og deler av dette området
er behandlet av henholdsvis næringskomiteen og finanskomiteen. Presidentskapet mener
at de handelspolitiske saker som nå hører under
Utenriksdepartementet, i alminnelighet bør behandles av utenrikskomiteen,
mens de handelspolitiske saker som hører under Nærings-
og handelsdepartementet, bør deles mellom næringskomiteen
og finanskomiteen. Dette bør etter Presidentskapets mening
følges opp ved følgende endringer i FO § 12:
Saksområdet "næringsvirksomhet" under
næringskomiteen foreslås endret til
"nærings- og handelsvirksomhet". Under utenrikskomiteen
foreslås ordet "utenrikshandel" strøket
i første ledd. Det gjenværende begrep "utenrikske forhold"
forutsettes å inkludere de handelspolitiske forhold som
fortsatt hører under Utenriksdepartementet.
Som en følge av endringen i første ledd, foreslås annet
ledd opphevet. Saksområdet "statsgaranti ved eksport m.v."
foreslås opprettholdt under finanskomiteen.
FO § 33 tredje ledd bestemmer at kongelige
proposisjoner til lover som ikke er blitt ferdig behandlet av Odelsting
og Lagting i den valgperiode der de ble satt fram, må av
regjeringen i tilfelle settes fram på ny i den nye valgperioden.
Fjerde ledd bestemmer at kongelige proposisjoner og meldinger til
Stortinget som er satt fram i siste samling i en valgperiode, men
ikke behandlet der, kan av Presidentskapet foreslås tatt
under behandling i første samling i en ny valgperiode,
selv om meldingen eller proposisjonen ikke var satt fram av regjeringen
på ny.
Forståelsen av disse bestemmelsene
har voldt tvil, særlig i forhold til hva det innebærer
at en proposisjon eller melding er "satt fram". Det er klart at
proposisjoner som er overbrakt av et regjeringsmedlem
i et stortings- eller odelstingsmøte, må regnes
som satt fram i forhold til bestemmelsene i FO § 33 tredje
og fjerde ledd. Tvilen gjelder i første rekke proposisjoner som
er fremmet i statsråd, men ikke overbrakt i et stortings-/odelstingsmøte
i samme valgperiode. Tilsvarende spørsmål reiser
seg for kongelige meldinger som er fremmet i statsråd,
men ikke referert i Stortinget/Odelstinget.
En valgperiode strekker seg fra første
hverdag i oktober i valgåret til 30. september i neste
valgår, jf. Grunnlovens §§ 68 og 80.
En lovproposisjon som både blir fremmet i statsråd
og overbrakt Odelstinget i oktober i første samling i en
valgperiode, trenger derfor ikke settes fram på ny senere
i samme valgperiode på grunn av regelen i § 33
tredje ledd.
Grunnlovens § 76 første ledd
bestemmer: "Enhver Lov skal først foreslaaes paa Odelsthinget,
enten af dets egne Medlemmer, eller af Regjeringen ved en Statsraad."
Denne bestemmelsen må forstås slik at lovforslag
fra Regjeringen må "overbringes" muntlig av et medlem av
regjeringen i et møte i Odelstinget. Etter analogi gjelder
bestemmelsen tilsvarende for proposisjoner til Stortinget. Ifølge
FO § 28 bør overbringelse av kongelige proposisjoner
i alminnelighet skje ved begynnelsen eller slutten av et møte.
Etter Presidentskapets mening
følger det av Grunnloven og av innarbeidet praksis i Stortinget
at kongelige proposisjoner først kan anses å komme
til Stortinget/Odelstinget i formell forstand på det
tidspunkt de blir overbrakt i møte. Et utslag av denne
oppfatningen er at en proposisjon som ikke er overbrakt til Stortinget/Odelstinget,
kan trekkes tilbake av regjeringen ved kongelig resolusjon. Det
er ikke nødvendig at det fremmes kongelig melding til Stortinget/Odelstinget
om tilbaketrekking så lenge proposisjonen ikke
er overbrakt.
Stortingets forretningsorden regulerer primært
Stortingets egne forhold, ikke regjeringens forhold, og den må forstås
i lys av dette utgangspunktet. Når
FO har en bestemmelse om proposisjoner som er "satt fram"
for Stortinget/Odelstinget, er det
derfor etter Presidentskapets oppfatning naturlig å se
det slik at en proposisjon først kan regnes for å være
satt fram når den er overbrakt i et møte. Det
følger av denne forståelsen at proposisjoner som
er fremmet i statsråd, men ikke overbrakt i Stortinget/Odelstinget
i løpet av samme valgperiode, kan overbringes av et regjeringsmedlem
i neste valgperiode, uten hensyn til begrensningene i § 33.
Presidentskapet kan ikke se at
reelle hensyn taler mot at praksis blir i samsvar med en slik forståelse av
FO. Presidentskapet mener det er behov for å presisere
de omtalte bestemmelsene i FO § 33, og fremmer forslag
om dette.
Stortingsmeldinger blir ikke overbrakt av et
regjeringsmedlem i møte i Stortinget, de kommer formelt
til Stortingets kunnskap først når de blir ført
opp på dagsordenen som sak under "referat", med forslag
om behandlingsmåte. (FO § 28 annet og tredje ledd
har bestemmelser om referat.) For å få parallellitet
i forhold til reglene om proposisjoner, mener Presidentskapet at
meldinger bør regnes som satt fram når de er referert
i stortingsmøte, og foreslår slik presisering
i FO § 33 fjerde ledd.
For at stortingsproposisjoner og -meldinger
som er fremmet i forrige valgperiode, skal kunne behandles i den
nye valgperioden, må Presidentskapet fremme forslag om
dette, og Stortinget må gjøre vedtak, jf. § 33 fjerde
ledd. I praksis fremmes Presidentskapets forslag etter
samråd med regjeringen. Et forslag om behandling i den
nye valgperioden har form av at saken blir "referert" på nytt,
med forslag om behandlingsmåte. Etter fjerde ledd er det
en forutsetning for behandling i neste valgperiode at stortingsproposisjonen/meldingen er
fremsatt i siste samling i forrige valgperiode. I enkeltstående
tilfelle har Stortinget sett bort fra denne forutsetningen og vedtatt å behandle
proposisjoner og meldinger som har vært fremsatt i en tidligere
samling i forrige valgperiode. Tilsvarende gjelder vilkåret
om at vedtak om ny behandling må gjøres i første
samling i den nye valgperioden. Etter Presidentskapets mening
er det ikke grunn til å opprettholde disse vilkårene,
og de foreslås opphevet.
Private forslag som ikke er blitt ferdig behandlet
i den valgperiode der de ble satt fram, bortfaller, jf. femte ledd
i § 33, slik dette lyder etter vedtak av Stortinget 19.
juni 1997. At også private forslag må fremsettes
muntlig i møte i vedkommende ting, fremgår av Grunnlovens § 76
første ledd, jf. FO § 28 første ledd. Det
er etter Presidentskapets mening naturlig å forstå bestemmelsen
i § 33 femte ledd på tilsvarende måte
som tredje og fjerde ledd, nemlig at private forslag anses satt
fram når de blir fremsatt muntlig i stortings/-odelstingsmøte.
En følge av dette blir at private forslag som blir innlevert
til Stortingets kontor, men ikke fremsatt muntlig i samme valgperiode,
kan fremsettes muntlig i møte i vedkommende ting i neste
valgperiode. Presidentskapet anser det unødvendig å foreslå endret
ordlyd i femte ledd for å fastslå denne forståelsen.
FO § 60 første ledd bestemmer
at representantene har taushetsplikt for alle saker som behandles
for lukkede dører i Stortinget eller avdelingene, og dessuten for
behandlingen av slike saker i komiteene. Taushetsplikten
etter § 60 må anses å gjelde også for
forhandlingene i den utvidede utenrikskomité, som
etter FO § 13 sjette ledd skal holdes hemmelige hvis
ikke annet uttrykkelig bestemmes, og tilsvarende for EØS-utvalget
ifølge § 13 a siste ledd. Etter § 60
annet ledd skal representantene gi skriftlig taushetserklæring
første gang de møter.
Straffeloven (lov av 22. mai 1902 nr. 10) § 121 bestemmer
at den som forsettlig eller grovt uaktsomt krenker taushetsplikt
som i henhold til lovbestemmelse eller gyldig instruks følger
av hans tjeneste eller arbeid for statlig eller kommunalt organ,
straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder.
Bestemmelsen rammer også taushetsbrudd etter at vedkommende
har avsluttet tjenesten eller arbeidet. Paragrafen fikk denne utformingen
ved lovendring av 27. mai 1977 nr. 40. Før lovendringen
fastsatte den straff for offentlig tjenestemann som uten skjellig
grunn åpenbarer hva som i tjenestens medfør er
blitt ham betrodd eller ved lov eller annen gyldig bestemmelse er
betegnet som tjenestehemmelighet. Det er alminnelig antatt at straffelovens
§ 121 - både før og etter lovendringen
i 1977 - rammer ikke bare embets- og tjenestemenn, men også innehavere
av verv som vedkommende er valgt eller oppnevnt til, bl.a. stortingsrepresentanter.
Ansvarlighetsloven (lov av 5. februar 1932 nr.
1 om straff for handlinger som påtales ved riksrett) bestemmer
i § 14 at hvis noe medlem av regjeringen eller Stortinget
gjør seg skyldig i slik forbrytelse som nevnt i straffeloven § 121,
straffes vedkommende med bøter eller med hefte
eller fengsel inntil 5 år.
Bestemmelsen i FO § 60 må sees
som en "gyldig instruks" i forhold til straffeloven § 121.
En stortingsrepresentant som bryter taushetsplikt som
følger av FO § 60, kan derfor straffes.
Endringen av straffeloven § 121 skjedde
samtidig med at generelle regler om taushetsplikt ble tatt inn i forvaltningsloven
(lov av 10. februar 1967) §§ 13 flg. Disse gjelder
bare taushetsplikt til vern om private interesser,
jf. § 13, som fastsetter taushetsplikt om 1) "noens personlige
forhold", og 2) "tekniske innretninger og fremgangsmåter
samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være
av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn
til den som opplysningen angår". Før lovendringen
i 1977 fulgte det i noen grad direkte av straffeloven § 121
hva som skulle til for et taushetsbrudd, nemlig uten skjellig grunn å røpe
opplysninger som var "betrodd" vedkommende. Det er nærliggende å anta
at også stortingsrepresentanter som ble "betrodd" opplysninger
av privat karakter under utøvelsen av stortingsvervet,
kunne rammes av denne bestemmelsen. Etter lovendringen derimot,
viser bestemmelsen bare til taushetsplikt som følger
av lov eller instruks. Forvaltningsloven gjelder ikke
for Stortinget, jf. § 4 siste ledd, dermed gjelder heller
ikke denne lovens regler om taushetsplikt for stortingsrepresentantene.
Følgen av dette er at det nå verken fins lov eller
instruks som pålegger representantene taushetsplikt av
hensyn til private interesser, bortsett fra FO § 60.
Taushetsplikt som har til formål å verne
om offentlige interesser, følger
dels av andre lovbestemmelser, dels av instrukser. Blant de sistnevnte
er særlig Sikkerhetsinstruksen og Beskyttelsesinstruksen
viktige. Disse er gitt ved kgl. res. og gir regler om gradering
av dokumenter, dvs. at den etat som utsteder dokumentet, kan påføre
det beskyttelsesgrad. En gradering kan karakteriseres som en instruks
om å bevare taushet om innholdet av et bestemt dokument.
Den vanlige oppfatning har vært at taushetsplikt som har
sitt grunnlag i gradering av dokumenter, anses for å være
pålagt alle som i arbeid eller tjeneste for det offentlige
får befatning med dokumentet. Derfor har man også sett
det slik at stortingsrepresentanter blir pålagt taushetsplikt
av forvaltningen ved at de får befatning med graderte dokumenter
som oversendes til Stortinget. (Jf. Arvid Frihagen: Taushetsplikt
etter forvaltningsloven, s. 153, og Torstein Eckhoff: Forvaltningsrett,
4. utgave s. 458 og 5. utgave v/Eivind Smith s. 433-434).
Dermed kan en representants brudd på slik taushetsplikt
rammes av straffeloven § 121, fordi taushetsplikten må sies å være fastsatt
ved gyldig instruks.
Ved lov av 20. mars 1998 om forebyggende sikkerhetstjeneste
(sikkerhetsloven) er det gitt lovregler om sikkerhetsgradering,
som skal erstatte en del av reglene i Sikkerhetsinstruksen. Loven
ventes å tre i kraft i løpet av 1999-2000. Sikkerhetsloven
har i § 12 regler om taushetsplikt for den som får
tilgang til sikkerhetsgradert informasjon, og i § 31 regler
om straff for bl.a. den som overtrer lovens regler om taushetsplikt.
Ifølge § 2 gjelder loven ikke for Stortinget,
Riksrevisjonen, Stortingets ombudsmann for forvaltningen og andre
organer for Stortinget. I Ot.prp. nr. 49 (1996-97), som ligger til
grunn for loven, er det på s. 42 uttalt følgende om
forholdet til stortingsrepresentantene:
«Taushetspliktbestemmelsen vil f.eks heller ikke gjelde
for stortingsrepresentanter, jf. en bestemmelse i lovforslagets § 2
om at loven ikke gjelder for noe organ for Stortinget. Noen juridiske
teoretikere antar at et dokument som er korrekt gradert av et statlig
organ, kan skape straffesanksjonert taushetsplikt etter strl § 121
også for enkelte andre som mottar sikkerhetsgradert informasjon,
f.eks stortingsrepresentanter (se også ansvarlighetsloven § 14),
selv om Sikkerhetsinstruksen ikke gjelder direkte for disse. Noen
entydige konklusjoner er det imidlertid ikke mulig å utlede
av juridisk teori vedrørende dette spørsmålet.
Ved at reglene om sikkerhetsgradering nå foreslås
lovfestet og ikke lenger skal være instruksbasert, kan
det muligens hevdes at rekkevidden av strl § 121
("..gyldig instruks..") innsnevres, ved at taushetsplikt som etter
lovforslaget følger av sikkerhetsgradering, vil være
uttømmende regulert i utkastet § 12. En slik innsnevring
kan ikke utelukkes, avhengig av hvilken forståelse av gjeldende rett
som en finner å legge til grunn. Denne eventualitet antas
imidlertid ikke å få særlig praktisk
betydning. Om nødvendig kan en, etter at sikkerhetsloven
har virket en stund, vurdere å komme tilbake til Stortinget med
forslag om å utvide taushetsplikten til å gjelde f.eks
stortingsrepresentanter og/eller enkelte andre som mottar
sikkerhetsgradert informasjon uten å være omfattet
av sikkerhetsloven som sådan.»
Presidentskapet kan ikke se at
disse forholdene ble kommentert i Innst. O. nr. 20 (1997-98) eller
debatten i Odelstinget og Lagtinget. Når sikkerhetsloven
trer i kraft, blir det etter Presidentskapets oppfatning et
mer usikkert grunnlag for å hevde at stortingsrepresentantene
har straffesanksjonert taushetsplikt for sikkerhetsgradert informasjon
som de får tilgang til, jf. sitatet ovenfor fra odelstingsproposisjonen.
Taushetsplikten etter FO § 60 gjelder
nå som nevnt bare for de meget få saker som behandles
for lukkede dører i plenum eller avdelingene, dessuten
for de hemmelige forhandlingene i den utvidede utenrikskomité og
EØS-utvalget. Etter Presidentskapets oppfatning
er det behov for å fastslå i skrevne regler at
representantene har taushetsplikt ut over dette, både
når det gjelder sikkerhetsgradert og beskyttelsesgradert
informasjon, og på området for personopplysninger
og næringsopplysninger (tilsvarende reglene i forvaltningsloven § 13).
Derfor fremmer Presidentskapet forslag om å tilføye
i FO § 60 bestemmelser om taushetsplikt for representantene
på disse områdene.
For det første foreslås tilføyd
at representantene har taushetsplikt om informasjon som er gradert
i henhold til Sikkerhetsinstruksen/lov om forebyggende
sikkerhetstjeneste eller Beskyttelsesinstruksen. For det andre foreslås
tilføyd at det gjelder taushetsplikt for personopplysninger
og næringsopplysninger etter mønster av reglene
i forvaltningsloven § 13. De presiseringer og unntak som
er fastsatt i forvaltningsloven §§ 13 - 13 e, foreslås
gjort gjeldende tilsvarende så langt de passer. Taushetsplikten
skal gjelde det representantene får kjennskap
til under utøvelsen av stortingsvervet, og vil omfatte
både skriftlige og muntlige opplysninger.
Også taushetsplikt som vil følge
av de nye bestemmelsene i FO § 60, kan straffes etter straffeloven § 121 og
ansvarlighetsloven.
Regjeringens uttalelser om forslag som er oversendt regjeringen uten realitetsvotering, samles
hvert halvår i et brev til Stortinget, se FO § 12
nr. 8 bokstav e. Brevet trykkes som stortingsdokument,
henholdsvis nummer 7A og 7B. Kontroll- og konstitusjonskomiteen
avgir innstilling om dokumentet. Forutsetningen har vært
at kontrollkomiteens innstilling skal være av rent formell art
og at det ikke tas stilling til innholdet i departementenes svar
og opplysninger. Ved Stortingets behandling av innstillingene kan
et forslag besluttes oversendt vedkommende fagkomité. Forslag
som ikke oversendes til komitébehandling, blir vedlagt
protokollen.
I FO § 12 nr. 8 bokstav g er det forutsatt
at regjeringen fremmer en årlig stortingsmelding om behandlingen
av private forslag som er vedtatt oversendt regjeringen til utredning
og uttalelse. Kontroll- og konstitusjonskomiteen avgir innstilling
om meldingen.
Stortinget fører nå ingen
systematisk kontroll med regjeringens oppfølging av stortingsvedtak,
bortsett fra det som er omtalt i de to avsnittene ovenfor, og kontrollkomiteens
gjennomgang av statsrådets protokoller. Tidligere
var dette annerledes. Inntil 1984 førte Stortinget kontroll
med oppfølgingen av vedtak som gikk ut på å rette
en anmodning til regjeringen, etter realitetsvotering. "Anmodninger
til regjeringen" hadde lenge vært en fast post i protokollkomiteens årlige
innstilling om statsrådets protokoller, og i 1977 ble det
tilføyd en bestemmelse i FO om at hver fagkomité innen sitt
område skulle "gjennomgå meldingen om regjeringens
svar på anmodninger fra Stortinget og Odelstinget". Da
kontrollkomiteen ble opprettet i 1981, ble det lagt til denne å gjennomgå "meldingen
om regjeringens svar på realitetsanmodninger fra Stortinget". Denne
bestemmelsen ble imidlertid opphevet i 1985, på grunnlag
av følgende uttalelse fra reglementskomiteen av 1983, jf.
Innst. S. nr. 98 (1984-85) side 28:
«I de senere år har Stortinget vedtatt meget
få realitetsanmodninger til Regjeringen (fra 0 til 4 pr. år).
....
Alle
realitetsvedtak som Stortinget gjør, er forpliktende for
Regjeringen. De aller fleste vedtak binder Regjeringen direkte.
Bare noen ytterst få vedtak binder Regjeringen indirekte
- gjennom en anmodning - typisk slik: "Stortinget ber Regjeringen
...." eller "Stortinget henstiller til Regjeringen ....". Reglementskomiteen
finner det klart at det er minst like viktig for Stortinget å føre
kontroll med at Regjeringen gjennomfører og etterlever
de førstnevnte slags vedtak, som de sistnevnte. Men forretningsordenen
pålegger ikke Regjeringen å fremme en årlig
stortingsmelding om hva som måtte være gjort i
anledning de vedtak som binder Regjeringen direkte. Reglementskomiteen
kan ikke se at det er grunn til å sette anmodninger til
Regjeringen i en slik særstilling blant Stortingets vedtak
at Regjeringen bør være pålagt å fremme
en årlig stortingsmelding om dem.
Dertil
kommer at det kan være tilfeldig om et vedtak blir formulert
som en anmodning eller på annen måte, og at det
kan være problematisk å trekke grensen mellom
disse to slags vedtak.»
Presidentskapet mener at det
må sies å være dårlig sammenheng
i at regjeringen på den ene siden skal opplyse Stortinget
hvert halvår om hva som er gjort i anledning forslag som
er oversendt uten realitetsvotering, mens det på den andre
siden ikke er noen systematisk oppfølging fra Stortingets
side av hva regjeringen har gjort i anledning realitetsvedtak Stortinget
har gjort. Etter Presidentskapets oppfatning er
det viktigere for Stortinget å få vite hva regjeringen
har gjort for å følge opp realitetsvedtak.
Vedtak som regjeringen selv har foreslått,
vil den regulært følge opp snarest mulig i egen
interesse, og det synes i alminnelighet ikke å være
grunn til å be om opplysninger om oppfølgingen
av slike vedtak. Når det gjelder statsbudsjettet og fullmakter
m.v. som vedtas i forbindelse med dette, kontrollerer Riksrevisjonen oppfølgingen
av Stortingets vedtak, og det synes ikke å være
aktuelt med noen ny prosedyre i tillegg på dette området.
Vedtak som har formen "Stortinget ber regjeringen ....",
er nesten aldri initiert av regjeringen. Mange slike vedtak blir
gjort mot stemmene til partiene bak regjeringen, men en del gjøres
enstemmig. Også slike vedtak er forpliktende for regjeringen.
Presidentskapet finner
at Stortinget kan ha behov for å føre kontroll
med regjeringens oppfølging av anmodningsvedtak. Den begrunnelse
som ble gitt av reglementskomiteen av 1983 for å oppheve
den daværende kontrollen med regjeringens oppfølging
av denne type vedtak, finner Presidentskapet ikke overbevisende
nå. Antallet vedtatte anmodninger til regjeringen er langt
høyere nå enn i begynnelsen av 1980-årene,
trolig har antallet oversteget 100 pr. år de siste årene.
Dessuten finner Presidentskapet at "stortingsvedtak
som inneholder en anmodning til regjeringen" vil være en
hensiktsmessig avgrensning av vedtak som det gjennomgående
kan være grunn til å kontrollere oppfølgingen
av. Det forutsettes at enkelte vedtak kan anses å inneholde
en anmodning til regjeringen selv om ordene "Stortinget anmoder
...", "Stortinget henstiller ..." e.l. ikke er brukt i vedtaket.
Når det gjelder spørsmålet
om hvor ofte regjeringen bør fremme en stortingsmelding
om oppfølgingen av slike vedtak, viser Presidentskapet til
at meldingen om behandlingen av private forslag som er sendt regjeringen
til utredning og uttalelse, fremmes årlig. Presidentskapet foreslår
at det gis en felles bestemmelse i FO § 12 nr. 8 bokstav
e) om disse to typer meldinger, og foreslår at også meldingen
om oppfølging av anmodningsvedtak fremmes årlig.
Meldingen forutsettes å inneholde forholdsvis kortfattede opplysninger
om hva regjeringen har gjort og/eller har til hensikt å gjøre
som følge av det enkelte vedtak. Mer omfattende politiske
vurderinger, der vedtakene eventuelt også blir sett i sammenheng
med regjeringens øvrige politikk, forutsettes vanligvis
ikke lagt fram i disse meldingene, men i andre meldinger eller proposisjoner
på vedkommende fagområde. Dersom det i den første
meldingen som fremmes etter at et vedtak er gjort, opplyses at regjeringen
senere vil følge opp vedtaket, må det i den neste
meldingen gis nærmere opplysninger om dette, osv.
Oversikt over de relevante vedtak forutsettes
utarbeidet av Stortingets administrasjon og stilt til rådighet
for regjeringen. For at Stortingets administrasjon skal bli i stand
til å utarbeide slike oversikter, må alle stortingsvedtak
registreres elektronisk. Et system for elektronisk registrering
av vedtak er nå operativt.
Presidentskapet foreslår
at det blir lagt til kontroll- og konstitusjonskomiteen å behandle
den omtalte årlige stortingsmeldingen.
Presidentskapet foreslår
at den någjeldende bestemmelsen om regjeringens brev til
Stortinget med uttalelser om forslag oversendt uten realitetsvotering, blir
opphevet, og at det i stedet blir overlatt til stortingsrepresentantene å innhente
slike uttalelser fra departementene. Presidentskapets begrunnelse for
dette forslaget er dels at det synes å være forholdsvis
liten interesse i Stortinget for innholdet av Dokument nr. 7A og
7B, dels at det, etter det som er opplyst fra regjeringshold, er
forbundet med ganske mye arbeid å utarbeide disse uttalelsene.
Antallet forslag oversendt regjeringen uten realitetsvotering har
gått ned fra 104 i stortingssamlingen 1994-95 til 56 i
1997-98. Som en følge av at regjeringens regelmessige tilbakemeldinger
til Stortinget foreslås å bortfalle, oppheves
også § 12 annet ledd nr. 8 tredje ledd. I § 28
tredje ledd bokstav a foreslås av samme grunn opphevet ordene
"for å innhente dens uttalelse eller forslag". I § 28
foreslås tilføyd som nytt sjette ledd: "En stortingsrepresentant
kan innhente uttalelse fra vedkommende departement om et forslag,
en søknad eller en henstilling som er oversendt regjeringen
uten realitetsvotering". En oversikt over forslag m.v. oversendt
uten realitetsvotering vil også bli å finne i
det omtalte registeret.
Etter Presidentskapets oppfatning
bør det senere tas opp til overveielse om det er grunn
til å opprettholde ordningen med oversendelse av forslag
til regjeringen uten realitetsvotering.
Det har hendt i noen tilfelle at en komité har
følt behov for i første omgang å avgi
innstilling om bare en del av en sak som komiteen har til behandling,
under forutsetning av at den senere skal avgi innstilling om resten
av saken. Grunnen kan f.eks. ha vært at det haster å avgi
innstilling om en del av saken, mens komiteen ønsker å bruke
lenger tid på den gjenværende delen av saken,
når de to delene ikke har så nær sammenheng
at de må behandles i en innstilling. Jf. i denne forbindelse
FO § 18 tredje ledd, som bestemmer: "Saker som hører
sammen, skal tas opp i en og samme innstilling, så langt
råd er." Gjeldende FO har ingen bestemmelse om adgang til å avgi
innstilling om en del av en sak, men det er antatt at FO ikke hindrer
dette. Det har vært noe tvil om hvorvidt en slik komitébeslutning
trenger samtykke av Presidentskapet, men i de senere år
har det vanligvis ikke blitt innhentet slikt samtykke.
Presidentskapet finner at det
bør tas inn i FO en bestemmelse om en viss adgang for komiteene
til først å avgi innstilling om bare en del av
en sak, og senere avgi innstilling om resten av saken. Dette bør
imidlertid ikke være kurant. Også forutsetningene
for vedtaket i Stortinget/Odelstinget om å sende
saken til komiteen, og fristene for avgivelse av innstillinger og
arbeidsplanen, jf. FO § 22, må has for øyet
i denne forbindelse. Adgangen foreslås begrenset til tilfelle
"når spesielle grunner tilsier det". Dessuten foreslås
at komiteen må innhente samtykke av Presidentskapet. Bestemmelsen foreslås
plassert som fjerde ledd i § 18.
Ifølge FO § 30 annet ledd
skal forslag som er omhandlet og utformet i komitéinnstillingen,
tas opp til avgjørelse sammen med innstillingen, når
forslagsstilleren krever det. Det samme gjelder andre forslag vedkommende
samme sak når de er forhåndsvarslet ved innlevering
til presidenten gjennom Stortingets kontor senest kl. 09.00 den
dag saken skal behandles i Stortinget eller Odelstinget. Dette betyr
at forslagsstilleren kan kreve votering over forslaget i møtet
når de beskrevne vilkår er oppfylt. I særskilte
tilfelle kan vedkommende ting med⅔flertall vedta å sette
disse bestemmelsene ut av kraft. Denne adgangen, som sjelden er
brukt i praksis, innebærer at det kan vedtas at det ikke
skal voteres over et forslag i møtet, trass i at de beskrevne
vilkår er oppfylt.
Når en debatt varer i to dager, er
det i praksis lagt til grunn at det er tidsnok at forslag vedrørende
saken blir innlevert senest kl. 09.00 på debattens annen
dag, for at det kan kreves votering over forslaget samme dag.
Tredje ledd i § 30 bestemmer: "For øvrig
gjelder § 28 tredje ledd tilsvarende for behandling av
forslag som fremsettes under debatten." Sistnevnte bestemmelse inneholder
reglene om fem ulike måter som "nye saker" kan behandles
på: a) oversendes til regjeringen uten realitetsvotering,
b) oversendes til komité, c) utlegges til gjennomsyn i
minst en dag og deretter føres opp på kartet til
behandling, d) tas opp til avgjørelse straks, hvis ikke
presidenten eller 1/5 av de tilstedeværende motsetter
seg dette, e) avvises eller ikke tas under behandling. Det er vedkommende
ting, etter forslag fra Presidentskapet, som avgjør hvilken
av disse behandlingsmåtene som skal følges. Det
fremgår av forarbeidene (Innst. S. nr. 232 (1988-89)) at § 30
tredje ledd er ment å gjelde de samme slags saker som annet ledd.
Meningen med henvisningen til § 28 tredje ledd må for
det første være at når det vedtas etter
annet ledd tredje punktum å sette bestemmelsene i annet
ledd ut av kraft, må det vedtas å behandle forslaget
på en av de andre måtene som er hjemlet i § 28
tredje ledd. For det andre betyr henvisningen at hvis et forslag
som ikke er utformet i innstillingen, blir innlevert senere enn
fristen i annet ledd, avgjør tinget hvilken av de fem behandlingsmåtene
som skal følges. Det innebærer bl.a. at presidenten
eller 1/5 av de tilstedeværende kan motsette seg
realitetsvotering i møtet.
Første ledd i § 30 bestemmer:
"Forslag som fremsettes i tilknytning til en sak under debatten,
behandles i samsvar med bestemmelsene i denne paragraf." Annet ledd
i § 30 handler likevel - etter ordlyden - bare om forslag
som fremsettes i forbindelse med behandlingen av komitéinnstillinger.
I Stortinget blir det som kjent også behandlet andre slags
saker enn komitéinnstillinger, bl. a. redegjørelser
av et medlem av regjeringen (§ 34 a) og interpellasjoner
(§ 50). Det står i FO § 50 siste ledd
at det er anledning til å fremsette forslag under en interpellasjonsdebatt.
Det samme er i praksis uten uttrykkelig bestemmelse antatt å gjelde
under en debatt om en redegjørelse, når debatten
foregår i et senere møte. For interpellasjoners
vedkommende bestemmer § 50 siste ledd videre: "Forslag
behandles overensstemmende med § 28, jf. § 31."
Om forståelsen av denne bestemmelsen uttalte utredningsgruppen
som la fram innstilling om endringer i spørsmålsordningen i
Stortinget, se Innst. S. nr. 211 (1995-96) s. 27: "Denne bestemmelsen
innebærer trolig at forslagsstilleren ikke kan kreve realitetsvotering
over forslaget i forbindelse med interpellasjonsdebatten, fordi
bestemmelsen om at forslagsstilleren i visse tilfeller kan kreve
realitetsvotering, står i FO § 30. Det foreslås
ingen endring av bestemmelsen om behandlingsmåten av slike
forslag." Når det gjelder forslag fremsatt under redegjørelsesdebatter,
har man ingen uttrykkelig bestemmelse i FO om behandlingsmåten.
I praksis har man stort sett fulgt bestemmelsene i § 30
annet og tredje ledd analogisk for behandling av forslag som fremsettes
i forbindelse med redegjørelser og interpellasjoner.
Dette gjelder innleveringsfristen, og det har blitt realitetsvotert
i møtet over forslag innlevert innen fristen når
forslagsstilleren har bedt om det. Analogien kan sies å ha
en viss støtte i ordlyden i første ledd i § 30.
Man har altså ikke lagt avgjørende vekt på at
FO tilsynelatende har en annen bestemmelse om interpellasjoner.
Det har heller ikke vært lagt avgjørende vekt
på den reelle forskjellen mellom saker som bygger på en
komitéinnstilling og saker som ikke har vært
komitébehandlet. Når man sammenligner forslag
som er utformet i en komitéinnstilling, med forslag som
fremsettes under en redegjørelses- eller interpellasjonsdebatt,
synes representantenes reelle grunnlag for å stemme for
eller mot de sistnevnte forslagene gjennomgående å være
dårligere enn for de førstnevnte. Av og til har
det kommet til uttrykk misnøye med den praksis som har
vært fulgt når det gjelder å foreta votering
over forslag i forbindelse med redegjørelses- og interpellasjonsdebatter,
spesielt over at slike forslag ikke blir komitébehandlet.
Videre har det vært anført at FOs regler er uklare
og mangelfulle. Et slikt tilfelle fra praksis omtales i det følgende:
Kommunal- og arbeidsministeren holdt den
16. mai 1995 en regional- og distriktspolitisk redegjørelse
i Stortinget. Redegjørelsen ble debattert i Stortinget
23. mai 1995. Under debatten fremsatte Morten Lund på vegne
av Senterpartiet følgende forslag:
«Stortinget
ber Regjeringen legge til grunn at framtidige endringer i kommunestrukturen
ikke skal omfatte kommuner hvor kommunestyret, eller innbyggerne
i en folkeavstemning, har gått imot kommunesammenslutning."
Forslagsstilleren ønsket
votering over forslaget under møtet, men forslaget ble
foreslått oversendt kommunalkomiteen, under henvisning
til at komiteen hadde til behandling en stortingsmelding om kommune-
og fylkesinndelingen. Med 72 mot 40 stemmer vedtok Stortinget å sende
Senterpartiets forslag til komiteen.
I Stortingets
møte 29. mai 1995 var det samme forslaget ført
opp til ny behandling som egen sak på kartet.
Innledningsvis sa presidenten bl.a.:
«Forretningsordenens § 30
annet ledd har en hovedbestemmelse som gir forslagsstilleren rett
til å kreve realitetsvotering over et forslag som det foreliggende når
vedkommende ønsker det. Dersom Stortinget ikke ønsker å etterkomme
et slikt krav om at et forslag skal realitetsbehandles,
fordres det et flertall på⅔for å sette bestemmelsen
ut av kraft. Ved behandlingen av nevnte forslag ble det ikke tatt
opp til votering hvorvidt Stortinget ønsker å sette
hovedbestemmelsen i § 30 ut av kraft. Resultatet av den
voteringen som ble foretatt, gir grunn til å anta at et
forslag om å sette bestemmelsen ut av kraft ikke ville
oppnådd det nødvendige⅔flertall. Presidenten
vil derfor foreslå for Stortinget at vedtaket om å oversende
forslag nr. 5 fra Senterpartiet, under sak nr. 1 i Stortingets møte
den 23. mai 1995 til kommunalkomiteen omgjøres, og at forslaget
tas opp igjen til avgjørelse i Stortinget i samsvar med
forretningsordenens § 30 annet ledd, annet punktum.
Ingen
har bedt om ordet til presidentens forslag om at saken tas opp igjen. – Dermed
er det enstemmig vedtatt."
Det ble enstemmig vedtatt å ta
saken av dagens kart og føre den opp til behandling på et
senere møte.
Saken ble behandlet i Stortinget
den 1. juni 1995. Forslagsstilleren opprettholdt ønsket
om realitetsvotering i møtet, men det ble på nytt
foreslått å sende forslaget til kommunalkomiteen.
Presidenten bemerket at vedtak om oversendelse til komité ville
trenge⅔flertall, fordi det ville innebære fravikelse
av bestemmelsen i § 30 om realitetsvotering. Jan Petersen
(H) fant det uheldig å foreta en realitetsvotering over
forslaget i møtet.
«Slike forslag som er
svært viktige og svært vidtrekkende, egner seg
best til å tas opp til votering etter en skikkelig og grundig
komitébehandling …".
Han aksepterte
at reglementet forutsetter en realitetsbehandling, men ga uttrykk
for at "det her er et klart hull i vårt reglement som Presidentskapet
bør overveie å gjøre noe med, slik at
man får en ryddigere saksbehandling". Tom Thoresen (A)
sa bl.a.:
«Etter min oppfatning sier Stortingets
forretningsordens §§ 28 og 30 for ingen av paragrafenes
vedkommende tindrende klart hva man gjør i en situasjon
som denne, dvs. når det gjelder et forslag satt fram i
forbindelse med en redegjørelse for Stortinget og en debatt
i tilknytning til den. Jeg tar imidlertid presidentens forståelse
og argumentasjon ikke minst rundt sedvane i dette spørsmålet
til etterretning og har således ingen merknader til det,
utover at det åpenbart må være slik at
man på dette punkt bør foreta en gjennomgang
av forretningsordenen for å gjøre disse reglene
klare."
Også han anbefalte sterkt at forslaget
ble oversendt til komité. Kjellbjørg Lunde (SV)
ga uttrykk for at det er behov for en gjennomgang av FO for å se
om en kan finne fram til mer presise og sammenhengende formuleringer.
Personlig mente hun at det hadde vært mest i samsvar med
FO og praksis at en hadde oversendt et slikt forslag til komité og
behandlet det sammen med den saken som ligger til behandling der.
Hvis det ble realitetsvotering, ville SV likevel stemme for forslaget. Representantene
fra de andre partiene støttet presidentens forståelse
av FO og hadde ingen innvending mot votering over forslaget i møtet.
81
stemte for og 59 mot å oversende forslaget til komité,
og presidenten konstaterte at oversendelse til komité ikke
var vedtatt med det nødvendige⅔flertall. Deretter ble
det realitetsvotert over forslaget, og det ble bifalt med 81 mot
58 stemmer.
§ 30 annet ledd gjelder som nevnt ikke
bare forslag som er utformet i komitéinnstillingen, men
også "andre forslag vedkommende samme sak" som innleveres innen
fristen. Heller ikke de sistnevnte forslag er komitébehandlet
før de i tilfelle skal realitetsavgjøres.
Kravet om at de skal gjelde "samme sak" som innstillingen, håndheves
i praksis ikke strengt, og de kan ligge noe på siden av
den sak som innstillingen handler om. Likevel er det altså for
slike forslags vedkommende klart etter FO at forslagsstilleren kan
kreve realitetsvotering, selv om andre representanter
skulle finne det vanskelig å ta stilling til et kanskje
uventet forslag i løpet av den forholdsvis korte tiden
fra det er omdelt til votering skjer. (Det sees her bort fra unntaksbestemmelsen
i § 30 annet ledd tredje punktum, fordi den sjelden har
vært påberopt i praksis.) Slike forslag fremsettes
ofte av partier som ikke er representert i komiteen som har avgitt
den innstilling som er til behandling, og prinsipielle grunner tilsier
at det blir votert over slike forslag i sammenheng med at det blir
votert over forslag som er utformet i innstillingen. Dette forhold
skiller denne type forslag fra forslag som fremsettes under redegjørelses-
eller interpellasjonsdebatter.
En tenkelig reform kunne være å innføre
et påbud om komitébehandling av alle forslag.
Som det fremgår av FO § 28 tredje ledd, som er
omtalt ovenfor, er det imidlertid nå heller ikke påbud
om komitébehandling av nye saker, dvs. proposisjoner og
meldinger fra regjeringen, og private forslag (Dokument 8-forslag). (Imidlertid
inneholder FO § 29 annet ledd første punktum tilsynelatende
et påbud om komitébehandling av private lovforslag.)
Så lenge det ikke er påbudt med komitébehandling
av nye saker, bør det for sammenhengens skyld heller ikke
være påbudt å komitébehandle
avledede forslag. Å innføre et påbud
om komitébehandling av alle nye saker, som for
eksempel Dokument 8-forslag, ville innebære et brudd med praksis.
Som kjent har en del slike saker ikke blitt komitébehandlet.
Det vil også være upraktisk å påby komitébehandling
av forslag som innleveres i forbindelse med behandlingen av en komitéinnstilling,
og som gjelder samme sak, men ikke er utformet i innstillingen.
FO inneholder også en bestemmelse om
at det ikke kan fremsettes forslag under behandlingen av en sak, jf. § 37
a tredje ledd som bestemmer at det ikke kan fremsettes forslag under
forhandlinger som omhandlet i annet ledd i samme paragraf. Dette
gjelder saker som med presidentens samtykke tas opp ved avslutningen av
et møte.
Presidentskapet har kommet til
at det ikke bør være adgang til å fremsette
forslag i tilknytning til interpellasjoner. Erfaring har vist at
det ofte er vanskelig for representantene å ta stilling
til slike forslag i løpet av den korte tiden fra forslaget
blir omdelt til votering skjer. Det begrensede antall talere som
kan delta i en interpellasjonsdebatt og den korte taletiden,
se FO § 50, gjør det vanskelig å kommentere
og utdype forslagene under debatten. Selv om representantene ikke
lenger kan fremsette forslag under interpellasjonsdebatter, vil
de fortsatt kunne fremsette private forslag (Dokument 8- forslag)
og forslag i tilknytning til andre saker som behandles. Presidentskapet fremmer
forslag om å endre § 50 siste ledd slik at det
ikke kan fremsettes forslag i tilknytning til interpellasjoner.
Når det gjelder redegjørelsesdebatter
som foregår i et senere møte enn redegjørelsen,
jf. § 34 a, er Presidentskapet av den oppfatning
at adgangen til å fremsette forslag i tilknytning til debatten
bør opprettholdes. For å redusere representantenes
problemer med hensyn til å måtte ta stilling til
innholdet i forslag i løpet av kort tid, og for å minske
risikoen for at det kan bli gjort vedtak som ikke er tilstrekkelig
gjennomtenkt, foreslår Presidentskapet at
reglene om behandlingsmåten for slike forslag endres slik
at de skal behandles på samme måte som "nye saker",
jf. FO § 28 tredje ledd. Dette vil innebære at
Stortinget med vanlig flertall (se likevel nedenfor) for hvert slikt
forslag må ta stilling til om det skal sendes til komité,
oversendes til regjeringen uten realitetsvotering, føres
opp på kartet til behandling i et senere møte,
avvises eller ikke tas under behandling, eller tas opp til avgjørelse
straks – det siste kan likevel ikke skje hvis presidenten
eller minst 1/5 av de tilstedeværende motsetter
seg det. Forslagsstilleren vil altså aldri kunne
kreve votering over et forslag i møtet. Det foreslås
tilføyd et nytt tredje ledd i § 30 om dette. Første
ledd i § 30 foreslås opphevet, da denne bestemmelsen
ikke lenger kan sees å ha noen funksjon.
Dersom en redegjørelse blir debattert
umiddelbart etter redegjørelsen, jf. § 34 a, kan
bare en representant fra hver partigruppe - og vedkommende regjeringsmedlem
- få ordet en gang i inntil 5 minutter. Det synes å være
underforstått at det ikke kan fremsettes forslag under
en slik debatt, da debattreglene vanskelig lar seg forene med en
slik adgang. For sammenhengens skyld foreslår Presidentskapet tilføyd
en bestemmelse i § 34 a annet ledd om at det ikke kan fremsettes
forslag under slike debatter.
Når det i Odelstinget blir fremmet
et forslag som inneholder en anmodning til regjeringen, skal forslaget sendes
til Stortinget til behandling, og i Stortinget skal det føres
opp som egen sak på dagsordenen (§ 30 fjerde ledd).
Noen av disse anmodningsforslagene er utformet i odelstingsinnstillingen
og har på den måten vært komitébehandlet.
Andre har ikke vært komitébehandlet, men saken
som de fremsettes i tilknytning til, har vært komitébehandlet.
Av denne grunn, og fordi forslaget er en egen sak på Stortingets
dagsorden, er det naturlig å behandle slike forslag på tilsvarende
måte som komitéinnstillinger, det vil bl.a. si
at forslagsstilleren kan kreve realitetsvotering.
Etter gjeldende regler er det usikkert om det
er anledning til å fremsette avvikende forslag under behandlingen
i Stortinget av et anmodningsforslag som er oversendt fra Odelstinget.
Etter Presidentskapets oppfatning har forutsetningen
for den omtalte bestemmelsen vært at det i Stortinget bare
skal voteres over forslaget som står på dagsordenen,
men praksis har ikke alltid vært i samsvar med dette. Presidentskapet kan
ikke se gode grunner til at det bør være adgang til å fremsette
avvikende forslag, og foreslår tatt inn et forbud mot dette
i FO § 30 fjerde ledd.
19. oktober 1995 vedtok Stortinget med 80 mot
79 stemmer å tilføye i FO en ny § 21a
som åpner adgang for komiteene til å beslutte
at høringer holdes for åpne dører, jf.
Innst. S. nr. 8 (1995-96) fra kontroll- og konstitusjonskomiteen.
Endringene trådte i kraft 1. desember 1995 og ble vedtatt
gjort gjeldende som en prøveordning for den daværende
valgperiode, det vil si inntil 30. september 1997. 19. juni 1997
vedtok Stortinget å forlenge prøveordningen med
to år, inntil 30. september 1999, jf. Innst. S. nr. 276
(1996-97) fra Presidentskapet.
Presidentskapet finner det ønskelig
at det blir gjort ytterligere erfaringer med dette instituttet,
og foreslår at prøveordningen blir forlenget ut
inneværende valgperiode, det vil si inntil 30. september
2001. Endring i samsvar med dette foreslås i § 21a
første ledd.
Saker om "sivile tjenestepliktige" hører
under justiskomiteens arbeidsområde. Ved Stortingets vedtak
14. desember 1998, jf. Innst. S. nr. 64 (1998-99), ble imidlertid
ordlyden i instruksen for ombudsmannsnemnda for sivile tjenestepliktige
endret slik at begrepene "sivil tjenesteplikt" og "sivile tjenestepliktige"
ble forandret til henholdsvis "sivil verneplikt" og "sivile vernepliktige". Tilsvarende
endring foreslås nå gjort i FO § 12 nr.
5.
Det fremgår ikke av FO hvilken komité som
skal behandle meldingene fra Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-,
overvåkings- og sikkerhetstjeneste. Meldingene har vært
behandlet av kontroll- og konstitusjonskomiteen. Som en ny bokstav
h foreslås tatt inn en bestemmelse om at meldingene fra
utvalget og andre saker om utvalgets virksomhet behandles av denne
komiteen.
I fjerde ledd er bestemt at kontroll- og konstitusjonskomiteen
behandler bl.a. "bevilgninger til Riksrevisjonen" og "saker om Stortingets
ombudsmann for forvaltningen". En del av sakene som Riksrevisjonen fremmer
for Stortinget er omtalt i bokstavene b, c og d i første
ledd. I tillegg til disse sakene og budsjettet for Riksrevisjonen,
behandler Stortinget lov og instrukser for Riksrevisjonen. Det er
naturlig at også disse sakene behandles av kontroll- og
konstitusjonskomiteen. "Bevilgninger til Riksrevisjonen" foreslås
strøket i fjerde ledd, i stedet foreslås tilføyd
under bokstav d "og andre saker om Riksrevisjonens virksomhet".
Når det gjelder Sivilombudsmannen,
behandler Stortinget meldinger fra ombudsmannen, foruten budsjett, lov
og instruks for institusjonen. "Saker om Stortingets ombudsmann
for forvaltningen" foreslås strøket i fjerde ledd,
i stedet foreslås bestemt i bokstav g at kontroll- og konstitusjonskomiteen
behandler meldinger fra Sivilombudsmannen og andre saker om ombudsmannens
virksomhet. Presidentskapet har i brev av 19. januar 1998 og 19.
oktober 1998 til kontroll- og konstitusjonskomiteen tatt
det standpunkt at klager til Stortinget over ombudsmannens virksomhet
bør behandles av Presidentskapet. Det er ikke meningen
med den endrede formulering å gjøre noen endring
i dette.
Ved Stortingets vedtak 19. juni 1997 fikk FO § 19 femte
ledd en utforming som er misvisende i forhold til intensjonen med
bestemmelsen. Når det gjelder fagkomiteenes budsjettinnstillinger,
heter det i femte ledd at forslag til bevilgningsvedtak som utformes
i en slik innstilling eller fremsettes ved behandlingen av den,
skal omfatte alle kapitler og poster innenfor det enkelte rammeområde,
"og kan ikke gå utover de rammer Stortinget har vedtatt".
Budsjettreformutvalget uttrykker seg i sine premisser slik (s. 19):
"Ved sin behandling må den enkelte fagkomité ikke
fravike den beløpsramme som er fastsatt gjennom vedtak
i Stortinget ved avslutningen av finansdebatten". Videre på s. 23:
"Når fagkomiteene behandler sine respektive deler av budsjettet
vil det være med utgangspunkt i en eller flere rammer som
er vedtatt i plenum, som redegjort for over. Det vil være
anledning til å gjøre endringer innenfor den enkelte
ramme men det må i tilfelle skje uten at det vedtatte rammebeløp
endres.»
Praksis ved budsjettbehandlingen i 1997 og 1998
har vært i samsvar med disse premissene. Derfor
foreslås ordene "gå utover" i FO § 19
femte ledd endret til "fravike".
Presidentskapet viser til ovenstående og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
I.
I Stortingets forretningsorden gjøres følgende endringer:
I § 12 annet ledd gjøres følgende endringer:
Under nr. 2. Familie-, kultur og administrasjonskomiteen skal "finansadministrasjon" strykes. "Pristilsyn, pris- og konkurranselovgivning" skal endres til "konkurranse- og prispolitikk".
Under nr. 3. Finanskomiteen skal etter "kredittvesen" tilføyes "finansadministrasjon, rammetilskudd til kommuner og fylkeskommuner". "Pris- og inntektspolitikk" skal endres til "inntektspolitikk".
Under nr. 5. Justiskomiteen skal "sivile tjenestepliktige" endres til "sivile vernepliktige".
Under nr. 8. Kontroll- og konstitusjonskomiteen skal første ledd bokstav d lyde:
d. Riksrevisjonens beretninger om kontroll med forvaltningen av statens interesser i statsbedrifter m.v. og andre saker om Riksrevisjonens virksomhet,
Bokstav e skal lyde:
e. regjeringens årlige melding om oppfølgingen av stortingsvedtak som inneholder en anmodning til regjeringen, og om behandlingen av private forslag som er vedtatt oversendt regjeringen til utredning og uttalelse,
Bokstav g skal lyde:
g. meldinger fra Stortingets ombudsmann for forvaltningen og andre saker om ombudsmannens virksomhet,
Ny bokstav h skal lyde:
h. meldinger fra Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste og andre saker om utvalgets virksomhet.
Tredje ledd oppheves. Fjerde ledd blir nytt tredje ledd og skal lyde:
Videre behandler komiteen grunnlovssaker, bevilgninger til Stortinget og valglovgivning.
Femte ledd blir nytt fjerde ledd.
Under nr. 9. Næringskomiteen skal "næringsvirksomhet" endres til "nærings- og handelsvirksomhet".
Under nr. 12. Utenrikskomiteen skal "utenrikshandel" strykes i første ledd, og annet ledd oppheves. Nåværende tredje ledd blir nytt annet ledd.
§ 18 nytt fjerde ledd skal lyde:
Når spesielle grunner tilsier det, og Presidentskapet samtykker, kan en komité først avgi innstilling om en del av en sak, og senere avgi innstilling om resten av saken.
§ 18 nåværende fjerde og femte ledd blir nye femte og sjette ledd.
§ 19 femte ledd annet punktum skal lyde:
Forslag til bevilgningsvedtak som utformes i en slik innstilling eller framsettes ved behandlingen av den, skal omfatte alle kapitler og poster innenfor det enkelte rammeområde, og kan ikke fravike de rammer Stortinget har vedtatt.
§ 21a første ledd første punktum skal lyde:
Som en prøveordning inntil 30. september 2001 kan komiteen beslutte at høringer som avholdes i henhold til § 21 tredje ledd, helt eller delvis holdes for åpne dører.
I § 28 tredje ledd skal bokstav a lyde:
Bokstav a sendes til regjeringen uten realitetsvotering.
§ 28 nytt sjette ledd skal lyde:
En stortingsrepresentant kan innhente uttalelse fra vedkommende departement om et forslag, en søknad eller en henstilling som er vedtatt oversendt til regjeringen uten realitetsvotering.
§ 30 første ledd oppheves. § 30 nåværende annet og tredje ledd blir nye første og annet ledd.
§ 30 nytt tredje ledd skal lyde:
Forslag som fremsettes i tilknytning til en debatt om en redegjørelse etter § 34 a, når debatten holdes i et senere møte, behandles i samsvar med reglene i § 28 tredje ledd.
§ 30 fjerde ledd nytt tredje punktum skal lyde:
Det kan ikke fremsettes forslag under behandlingen av en slik sak.
§ 33 tredje og fjerde ledd skal lyde:
Kongelige proposisjoner til lover som ikke er blitt ferdig behandlet av Odelsting og Lagting i den valgperiode der de ble overbrakt i odelstingsmøte, må av regjeringen i tilfelle settes fram på ny i den nye valgperiode.
Kongelige proposisjoner til Stortinget som ikke er blitt ferdig behandlet av Stortinget i den valgperiode der de ble overbrakt i stortingsmøte, kan av Presidentskapet foreslås tatt under behandling i en ny valgperiode, selv om proposisjonen ikke er satt fram av regjeringen på ny. Tilsvarende gjelder kongelige meldinger til Stortinget som ikke er blitt ferdig behandlet av Stortinget i den valgperiode der de ble referert i stortingsmøte.
§ 34 a annet ledd nytt annet punktum skal lyde:
Under en slik debatt kan det ikke fremsettes forslag.
§ 34 a annet ledd nåværende annet punktum blir nytt tredje punktum.
§ 50 siste ledd skal lyde:
Det kan ikke fremsettes forslag i tilknytning til behandlingen av en interpellasjon.
§ 60 annet ledd skal lyde:
Representantene har videre taushetsplikt om det som de under utøvelsen av stortingsvervet får kjennskap til om:
-
1. informasjon som er gradert i henhold til Sikkerhetsinstruksen/lov om forebyggende sikkerhetstjeneste eller Beskyttelsesinstruksen,
-
2. forhold av den art som er omhandlet i forvaltningsloven § 13 (noens personlige forhold, eller tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår). Reglene i forvaltningsloven §§ 13 - 13 e gjelder tilsvarende så langt de passer.
§ 60 nåværende annet ledd blir nytt tredje ledd.
II.
Endringene under I trer i kraft 1. oktober 1999.
Oslo, i Stortingets presidentskap, den 6. mai 1999.
Kirsti Kolle Grøndahl |
Hans J. Røsjorde |
Odd Holten |
Gunnar Skaug |
Svein Ludvigsen |
Jorunn Ringstad |