2.1 Samandrag

Rehabilitering blir i meldinga forstått som tidsavgrensa, planlagde prosessar med klare mål og verkemiddel, der fleire aktørar samarbeider om å gi nødvendig assistanse til brukaren sin eigen innsats for å oppnå best mogeleg funksjons- og meistringsevne, sjølvstende og deltaking sosialt og i samfunnet.

Målgruppene for rehabilitering er alle med funksjonsproblem som har behov for assistanse til å nå eller halde ved like sitt optimale fysiske, sansemessige, intellektuelle, psykiske og sosiale funksjonsnivå. Rehabilitering handlar både om å endre individet sine føresetnader for å fungere, og å kompensere for funksjonstap ved tilrettelegging og tekniske tiltak.

Det blir i meldinga gitt eit kort oversyn over rehabiliteringstilbodet i dag og over dei ulike aktørane i rehabiliteringsprosessen. Det blir understreka at den viktigaste aktøren er brukaren sjølv, og at i mange tilfelle spelar også dei pårørande ei svært viktig rolle. Samstundes inneber rehabilitering eit samspel mellom ei rekkje offentlege instansar der eit stort tal yrkesgrupper er involverte.

Ved sidan av kommunane som har rehabilitering som ei lovfesta oppgåve i medhald av kommunehelsetenestelova, er trygdekontora og arbeidskontora viktige statlege aktørar på lokalt nivå. I fylkeskommunane har spesialisthelsetenesta ved sjukehusa eit ansvar for rehabilitering, og her vil ofte premissane for rehabiliteringsprosessen bli lagt. I fleire fylkeskommunar er det spesialsjukeheimar for pleie og omsorg for brukarar med større behov. I tillegg finst det eit stort tal opptreningsinstitusjonar, spesielle helseinstitusjonar og kompetansemiljø/-einingar som dels tilbyr kortvarige opphald som kan inngå i ein rehabiliteringsprosess, og/eller har som mål å tilføre både brukarane og det lokale tenesteapparatet større kompetanse.

Det blir gitt eit oversyn over korleis rehabiliteringsverksemda er finansiert. Dei ordinære finansieringsordningane for kommunale tilbod og for fylkeshelsetenesta finansierer ein stor del av rehabiliterings-verksemda. I tillegg er følgjande ordningar særleg relevante for rehabiliteringsverksemda:

• – Folketrygda dekkjer alle utgifter til tekniske hjelpemiddel.

• – Eit eige øyremerkt stimuleringstilskot er innført for utvikling og drift av rehabiliteringsverksemda i fylkeshelsetenesta og til utskriving av unge fysisk funksjonshemma frå sjukeheimar og aldersinstitusjonar i kommunane.

• – Ei eiga støtteordning i folketrygda refunderer godkjente driftsutgifter pr. kurdøgn ved opptreningsinstitusjonane, og gir refusjon av eigenandelar til utvalde pasientgrupper.

• – Spesielle helseinstitusjonar, medrekna helsesportsentra, blir finansierte 90 prosent eller fullt ut over folketrygda.

• – Behandlingsreiser i utlandet for bestemte diagnosegrupper.

Som hovudutfordringar på rehabiliteringsfeltet blir nemnd:

• – For liten grad av brukarmedverknad

• – Mangel på systematikk og heilskapstenking

• – Låg status, ulike tilnærmingar og mangelfull kompetanse

• – Habiliteringsarbeidet kan betrast

• – Store kommunale skilnader

• – Mangel på samanhengande tiltakskjeder og -nettverk

• – Institusjonar som ikkje er samordna med det kommunale og fylkeskommunale tilbodet

2.2 Komiteen sine merknader

Komiteen slutter seg til prinsippet om at brukeren selv er den viktigste aktøren i en rehabiliteringsprosess, og at de pårørende også spiller en viktig rolle i denne forbindelse. Komiteen vil bemerke at dersom dette skal fungere godt i praksis så må brukermedvirkningen legges opp slik at brukerne får størst mulig grad av innflytelse og kontroll over rehabiliteringsprosessen.

Komiteen ser det som meget viktig at faggruppene og brukergruppene har en felles begrepsoppfatning når det gjelder rehabilitering og habilitering, og komiteen mener at dette også er viktig sett i forhold til ansvarsfordelingen mellom forvaltningsnivåene i samfunnet.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, synes ikke at meldinga makter å gi en definisjon av disse begrepene som sikrer en felles forståelse, og flertallet ser det som nødvendig at det blir arbeidet videre med en bedre klargjøring av disse begrepene.

Komiteen er enig i at rehabilitering både handler om å endre individets forutsetninger for å fungere, og å kompensere for funksjonstap ved tilrettelegging og tekniske tiltak. Komiteen er også enig i at rehabilitering må sees på som tidsavgrensede prosesser, selv om rehabiliteringsprosessen kan ta lang tid.

Komiteen vil også bemerke at mange mennesker er avhengig av gjentatt rehabilitering for å kunne vedlikeholde sin funksjonsevne. Komiteen ser det som viktig at det i slike tilfeller sikres et opplegg hvor brukeren ikke faller ut av de offentlige tilbudene, men får en oppfølging som vedlikeholder et best mulig funksjonsnivå og dermed mulighet til deltakelse i samfunnet.

Komiteen er av den oppfatning at for personer med medfødte eller tidlig ervervede funksjonshemninger er det ikke logisk at en rehabiliteringsprosess skal lede tilbake til en tidligere mestringsevne. Komiteen ser det derfor som mest naturlig at begrepet habilitering blir brukt når det dreier seg om mennesker med tidlig ervervet eller medfødt utviklingshemming, og at dette også gjelder for voksne. Komiteen mener at habilitering ikke bare må knyttes til medisinsk habilitering, men at helheten i brukerens situasjon må trekkes inn i prosessen, slik også meldinga påpeker.

Komiteen er enig i at rehabilitering og habilitering er felt som lider av mangel på status og prestisje, og komiteen ser dette som en viktig årsak til at det bl.a. er store problemer med å rekruttere fagpersonell.