Hovedendringene i lov og forskrifter som tilpasser regelverket
til den nye regulatoriske situasjonen i telesektoren er fastlagt
gjennom behandling i Stortinget.
Samferdselsdepartementet har imidlertid forpliktet seg
til å komme tilbake til Stortinget med en vurdering av
enkelte teleregulatoriske spørsmål.
I forbindelse med forarbeidet til stortingsmeldingen om
enkelte regulatoriske spørsmål i telesektoren avholdt
Samferdselsdepartementet et høringsmøte 7. oktober
1998. Departementet holdt da en kort orientering om hvilke teleregulatoriske
spørsmål stortingsmeldingen skal omhandle, og
berørte parter fikk muligheten til å uttale seg
om disse spørsmålene. Berørte parter
ble også oppfordret til å komme med skriftlige
innspill, noe enkelte gjorde. Merknadene er delvis innarbeidet i
meldingen.
Stortinget har ved behandlingen av St.meld.
nr. 17 (1997-98) Om Telenor AS si verksemd (Innst. S. nr. 123 (1997-98))
bedt Regjeringen gi en oversikt over eksisterende nettressurser
inklusive teknologiske løsninger og hvordan disse kan utnyttes
og videreutvikles for å sikre tilgang til nye tjenester
i alle deler av landet. I dette antas å ligge både
kommersielt basert videreutvikling og en vurdering av behovet for
utbygging utover dette. En slik redegjørelse er gitt i
meldingen.
Brukernes mulighet for valg av tilbyder er et
viktig element i konkurransen på telemarkedet. Aktørene
er i dag pålagt å tilby en funksjonalitet som
innebærer at sluttbruker kan velge tilbyder av teletjeneste
pr. samtale ved å bruke et prefiks (firesifret kode) foran
det ordinære telefonnummeret. I henhold til gjeldende regelverk
er det også bestemt at aktørene skal pålegges å tilby
en funksjonalitet som innebærer at bruker kan inngå avtale
om at alle samtaler eller alle samtaler av en viss type (f.eks.
utenlandssamtaler) skal besørges av en annen tilbyder enn
den vedkommende ellers har abonnement hos. Dette gjøres
ved avtale om forhåndsprogrammering for ruting av denne
type samtaler (fast operatørforvalg). Samferdselsdepartementet
redegjør i meldingen for når og hvordan fast operatørforvalg
vil bli innført. Det redegjøres også for
vedtaket om innføring av nummerportabilitet.
1. januar 1997 ble det innført en maksimalprisordning
for taletelefoni og leide samband. Det ble lagt til grunn at ordningen
skulle vurderes med jevne mellomrom, og på bakgrunn av
det har departementet gjennomført en slik vurdering i 1998.
Telenor AS er pålagt landsdekkende
leveringsplikt av offentlig taletelefoni, leide samband og tilknytning til
digitalt nett for å sikre husstander og bedrifter over hele
landet grunnleggende tjenester. Telemyndigheten har hjemmel til å innføre
en ordning som innebærer at nettokostnadene forbundet med
levering av offentlig taletelefoni over hele landet fordeles mellom
aktørene i markedet. Ifølge Ot.prp. nr. 31 (1997-98)
og Innst. O. nr. 33 (1997-98) skal behovet for å innføre
en kostnadsfordelingsordning for de pålagte landsdekkende taletelefontjenestene
vurderes i løpet av 1998. Samferdselsdepartementet redegjør
i meldingen for behovet for en slik kostnadsfordelingsordning og
en mulig utforming.
I denne forbindelse har Samferdselsdepartementet også vurdert
om det er hensiktsmessig å pålegge Telenor AS å leie
ut faste aksesslinjer til konkurrerende aktører. Telenor
er allerede i dag forpliktet til å la andre operatører
benytte selskapets faste aksessnett. Ved de fleste eksisterende
aksessproduktene vil brukerne fortsatt måtte ha et kundeforhold
til Telenor, i tillegg til eventuelle andre operatører.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sigrun Eng, Eirin Faldet, Sverre Myrli, Gunn Olsen, Ola Røtvei
og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fra Fremskrittspartiet,
Thore Aksel Nistad og Christo-pher Stensaker, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor
Kofoed-Larsen og Jan Sahl, fra Høyre, Ellen Gjerpe Hansen
og lederen Oddvard Nilsen, fra Senterpartiet, Jorunn Ringstad, fra
Sosialistisk Venstreparti, Inge Myrvoll, og fra Venstre, Thorbjørn
Merkesdal, vil understreke at Stortinget ved behandlingen
av St.meld. nr. 24 (1998-99) legger viktige premisser for utviklingen
av telesektoren i Norge. Nye produkter blir stadig utviklet og forbruket av
teletjenester øker, det fører til behov for større
kapasitet og raskere overføringsteknologi. De teknologiske og
markedsmessige endringene som stadig raskere finner sted innen telesektoren,
krever en kontinuerlig vurdering av om lov- og forskriftsverk er
tilpasset de utfordringene man står overfor.
Komiteen vil understreke betydningen
av at det finnes godt tjenestetilbud over hele landet. Dette er
av avgjørende betydning for utdanning, forskning og næringsliv.
Dersom en ikke i hele landet til enhver tid kan tilby moderne og
gode teletjenester, er det en trussel mot sysselsettingen, velferden
og bosettingen. For å oppnå en slik målsetting
er det etter komiteens oppfatning avgjørende
at hele landet har et telenett med tilbud om bredbåndstjenester
til en rimelig pris.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre, mener hensynet til forbrukerne
har hatt høy prioritet i telepolitikken. Blant annet vil
en peke på at teleprisene er blant de laveste i Europa,
tross spredt bosetting og spesiell topografi.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at brukerinteressene har hatt for
lav prioritet i norsk telepolitikk fram til i dag. En viktig forutsetning
for å oppnå gode tjenester til lave priser er
at det er reell konkurranse i telemarkedet. Det krever at husholdningenes
og bedriftenes behov settes i sentrum, også i lov- og forskriftsverket.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til behandling av St.prp. nr. 58 (1998-99) Om sammenslåing
av Telenor AS og Telia AB, jf. Innst. S. nr. 197 (1998-99), og at
det er åpenbart at det vil bli et flertall for avtalen,
samt at Stortingets flertall avviser Dokument nr. 8:42 (1998-99)
Om utskilling av Telenors nett, og etablering av et selskap for
forvaltning av statlige telenett, jf. Innst. S. nr. 196 (1998-99).
Med bakgrunn i dette vil dette medlem i
merknader i denne innstilling foreta en subsidiær vurdering
av hvilke regulatoriske tiltak som er ønskelig i den aktuelle
telepolitiske situasjon. Dette medlem viser i den
sammenheng spesielt til pkt. 2.2 i avsnittet om teknologiutvikling
hvor vi forutsetter at det ikke er etablert et eget statlig nettselskap.
Norge har hatt en gradvis liberalisering av
telemarkedet. I internasjonal sammenheng har Norge et svært lavt
prisnivå og et godt utvalg av teletjenester over hele landet.
Samferdselsdepartementet legger vekt på at det skal føres
en langsiktig og forutsigbar telepolitikk. Teknologi- og markedsutvikling
vil imidlertid gjøre det nødvendig med jevnlig
gjennomgang av regelverket med tanke på justeringer. Departementet
vil videre legge vekt på nasjonale og distriktspolitiske
hensyn samtidig som myndighetene stimulerer til utvikling av konkurranse
og gir motiv til videre investeringer i og utvikling av infrastrukturen.
Taletelefoni, leide samband og tilknytning til
digitalt nett regnes i dag som grunnleggende tjenester og er sikret
ved leveringsplikt. Målet om landsdekning av grunnleggende
tjenester videreføres.
Samferdselsdepartementet er ansvarlig for at
det gjennomføres en løpende overvåking
og vurdering av konkurransen i telemarkedet, og vurderer løpende behovet
for eventuelt ytterligere konkurransefremmende tiltak.
Det er lagt til grunn at Norge skal ha et tilsvarende regulatorisk
regime på telekommunikasjonsområdet som resten
av EØS-området.
Prisene på teletjenester ble reelt
sett redusert med 53 pst. fra 1989 og frem til 1. januar 1998. Også etter avviklingen
1. januar 1998 av de resterende eneretter har det vært
en betydelig reduksjon av teleprisene. Det er viktig å føre
en politikk som stimulerer til kostnadseffektiv teknologi og høy
kapasitetsutnyttelse.
Med hjemmel i teleloven har Post- og teletilsynet etablert
en ordning for registrering av tilbydere av offentlig telenett og
offentlig telefontjeneste. Registreringsplikten er nærmere
regulert i forskrift om offentlig telenett og offentlig teletjeneste.
Et knapt år etter at hele telemarkedet åpnet for
konkurranse har Post- og teletilsynet registrert 28 tilbydere i
det norske telemarkedet. De 28 tilbyderne fordeler seg på tilbydere
av offentlig telenett, tilbydere av offentlig telefontjeneste og
tilbydere av overføringskapasitet.
Telenors konkurrenter på fast telefoni
har etter et knapt år i telemarkedet totalt skaffet seg
om lag 300 000 registrerte privat- og bedriftskunder.
Et knapt år etter liberaliseringen
har Telenors konkurrenter ifølge Telenor tatt om lag 7
pst. av totalt antall minutter når det gjelder fjerntrafikk
og om lag 13 pst. av totalt antall minutter når det gjelder
internasjonal trafikk. Så langt må det sies å ha
vært en tilfredsstillende utvikling av konkurransemarkedet
i Norge sammenlignet med andre land i samme situasjon.
I 1998 har det vært en vekst i den
samlede trafikken. Trafikkveksten skyldes bl.a. økt bruk
av Internett. Internett står i dag for om lag 18 pst. av
trafikkmengden i abonnentnettet, det er ventet at denne andelen
vil øke til om lag 23 pst. i løpet av 1999. Trafikkveksten skyldes
også økning i trafikk mellom fastnett og mobilnett,
samt mellom Norge og utlandet.
Mobiltelefontettheten her i landet er oppe i
om lag 45 pst. Norge har med det verdens tredje høyeste
mobiltelefontetthet målt pr. innbygger. Til sammenligning
er fastnettilknytningen på om lag 56 pst.
Markedet for overføringskapasitet er
i stadig utvikling i Norge. Det er naturlig å dele markedet
for overføringskapasitet opp i aksessnett (abonnentnett)
og transportnett. Mobilnettene er pr. i dag de eneste alternativene
til Telenors aksessnett når det gjelder taletelefoni til
husstander. Det er imidlertid ventet at kabelfjernsynsnettene innen
relativt kort tid kan gi alternativ aksess for en del av befolkningen.
Det foreligger også planer om prøveprosjekter
for å kunne tilby telefoni over strømnettet. Når
det gjelder transportnett finnes det i dag flere tilbydere, bl.a.
Jernbaneverket og elektrisitetsselskapene. Jernbaneverket har etablert
et kommunikasjonsnett langs jernbanen for intern kommunikasjon for
egen og NSBs virksomhet. Det er nå reell konkurranse på hovedtransportstrekningene
og mot utlandet.
Pris er så langt den viktigste konkurranseparameteren
i telemarkedet, og de nye tilbyderne legger seg derfor som regel
under Telenor i pris.
Ved behandlingen av St.meld. nr. 17 (1997-98),
jf. Innst. S. nr. 123 (1997-98), ba Stortinget Regjeringen om å utarbeide
en plan for forsert utbygging av fremtidsrettede bånd og
linjer av tilstrekkelig bredde og kapasitet slik at husstander og
virksomheter i hele landet sikres mulighet for overføringskapasitet
som er tilstrekkelig til å ta i bruk stadig nye kommunikasjonsmuligheter.
Ser man konkret på den samlede etablerte
infrastrukturen i Norge, har transportnettene i dag i all hovedsak tilstrekkelig
overføringskapasitet til å kunne dekke de behov
som måtte bli etterspurt over hele landet. Mangelen på overføringskapasitet/båndbredde
synes først og fremst å ligge i aksessnettene,
men disse vil bli oppgradert/supplert. Alternative aksessnett
og -teknologier finnes allerede og bygges videre ut. På bakgrunn av
dette synes det ikke nå å være behov
for noe eget, statlig tiltak for forsert utbygging. Tilbyderne i
telemarkedet synes å være i stand til å tilby
den nødvendige kapasitet over hele landet på kommersielt
grunnlag. Tilbud om fast telefoni, leide samband og tilknytning
til digitalt nett, vil dessuten være en del av Telenors
leveringsforpliktelse, og for øvrig underlagt maksimalprisreguleringen.
I kap. 2.3 i meldingen gis en omtale av teleinfrastrukturen
i Norge.
Digitaliseringen har medført at grensene
mellom kringkastings-, tele-, media- og IT-sektorene er i rask endring.
Vi er på veg over i en situasjon der infrastrukturen i
praksis blir felles for de hittil atskilte sektorene. Dette reiser
en rekke spørsmål som gjør det nødvendig å vurdere
hvordan gjeldende regulering av disse områdene er tilpasset
utviklingen. bl.a. er det viktig å se om det eksisterende
system for å regulere nettinfrastruktur, der noen av disse
er regulert gjennom egne sektorregelverk, må tilpasses
slik at det legges til rette for at den samlede distribusjonskapasitet
kan benyttes til flere formål. Regjeringen har oppnevnt
et utredningsutvalg (Konvergensutvalget) som vurderer behovet for
endringer i reguleringen av tele- og kringkastingsområdet.
Komiteen understreker
at hovedmålene for norsk telepolitikk ligger fast slik
de kom til uttrykk i Innst. S. nr. 284 (1995-96):
– "å sikre
alle husstander og bedrifter over hele landet grunnleggende teletjenester
av høy kvalitet til lavest mulig pris.
– å sikre størst
mulig verdiskapning og effektiv utnyttelse av de ressurser som settes
inn på telesektoren.»
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre, viser til at Norge har hatt en
skrittvis avvikling av eneretten innen telesektoren, og at Norge i
internasjonal sammenheng har et svært lavt prisnivå og
godt utvalg av teletjenester over hele landet. Flertallet vil
understreke at man via ulike virkemidler, bl.a. forskrifter og konsesjonsplikt,
sikrer at alle deler av landet får et likeverdig tilbud
av teletjenester til lavest mulig pris.
Flertallet har merket seg at
Regjeringen i St.meld. nr. 24 (1998-99) sier at det så langt
har vært en tilfredsstillende utvikling av konkurranse
i markedet i Norge sammenlignet med andre land i samme situasjon.
Flertallet har registrert at
det er konkurranse innen tjenesteområdet og transportnettet.
Telenor har imidlertid foreløpig en dominerende posisjon
i disse markedene. Når det gjelder fastlinjeaksess, er
det så langt begrenset med konkurranse. Flertallet har merket
seg at Telenor de senere år har økt abonnementsprisen
og redusert trafikkprisene - rebalansert prisene. Flertallet ser
at det i et marked som er åpnet for konkurranse er nødvendig
med priser som avspeiler de underliggende kostnader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre konstaterer at avreguleringen og globaliseringen
av telemarkedet har bidratt til at hele landet har fått
billigere og kvalitativt bedre teletjenester.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen i St.meld. nr. 24 (1998-99) sier at utviklingen i konkurransemarkedet
er tilfredsstillende. Disse medlemmer er ikke ubetinget
enig i dette og vil i den sammenheng peke på Telenors meget
dominerende posisjon i markedet.
Disse medlemmer vil vise til
at Fremskrittspartiet og Høyre kjempet i mange år
for å liberalisere telemarkedet og å få etablert
konkurranse, men uten å oppnå flertall for dette
i Stortinget. Først da internasjonale handelsavtaler tvang
Norge til å liberalisere telemarkedet, gikk stortingsflertallet
inn for avregulering, men da på et senest mulig tidspunkt.
Etter at liberaliseringen er gjennomført og konkurranse
er etablert har utviklingen gått i den retning Fremskrittspartiet
og Høyre hevdet, tjenestene har blitt bedre og prisene lavere.
At stortingsflertallet så lenge holdt fast på monopolet,
har påført bedrifter og husholdninger unødvendige
kostnader.
Disse medlemmer har registrert
at det er konkurranse innen tjenesteområdet og transportnettet. Telenor
er dominerende på disse markedene, og det er behov for
sterkere konkurranse. På fastlinjeaksess har Telenor fortsatt
tilnærmet monopol. Her har Telenor de siste to årene økt
abonnementsprisene kraftig og har begrunnet det med at prisene i
en periode har vært for lave i forhold til underliggende
kostnader. Disse medlemmer har merket seg at Telenor
nå har rebalansert abonnementsprisene og forutsetter at
dette vil avspeiles i den fremtidige prisutviklingen.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at det fra departementets side legges sterk vekt
på å legge forholdene til rette slik at nye aktører
kan etablere seg i det norske telemarkedet. Dette er en forutsetning
for å oppnå reell konkurranse. Reell konkurranse
bidrar til at utviklingen med lavere priser og bedre tjenester fortsetter
slik at de telepolitiske målsetningene kan realiseres.
Disse medlemmer er kjent med
rollekonflikten som Samferdselsdepartementet befinner seg i når
det gjelder å fremme konkurransefremmende tiltak. Samtidig
som departementet har et overordnet ansvar for at bedrifter og husholdninger
gjennom konkurranse i telemarkedet får gode tjenester til
lave priser, forvalter departementet statens eierskap i Telenor. Disse medlemmer forutsetter
at departementet i situasjoner der denne type konflikter oppstår,
prioriterer husholdningenes og bedriftenes behov for bedre og billigere
tjenester.
Disse medlemmer mener det er
uheldig at Samferdselsdepartementet både forvalter statens
eierskap i Telenor og samtidig er overordnet myndighet for Post- og
teletilsynet som er reguleringsmyndighet overfor blant annet Telenor. Disse
medlemmer mener derfor det er av stor viktighet at eierskap
og regulatoriske myndigheter i fremtiden ikke ligger i samme departement.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet foreslår
at man arbeider for å få et bredt politisk flertall
for å skille telelinjer og teletjenester, ved at staten
oppretter et nytt selskap som skal eie og drive telelinjene. Dette
selskapet skal være 100 pst. eiet av staten og drives som
et break-even-foretak, der et driftsoverskudd kun kan brukes til
investeringer og prisnedsettelse. Disse medlemmer mener
dette vil forhindre at selskapet blir en statlig "melkeku", og tvinge
Telenor til å operere på lik linje med de private teleaktørene
som selskapet konkurrerer med.
Disse medlemmer vil privatisere
offentlige kommunikasjonsbedrifter som opererer i et konkurransemarked.
Det offentlige skal ha ansvaret for at det er et riksdekkende telefonnett
inkludert ansvaret for koordineringsoppgaver.
Disse medlemmer mener at offentlige
kommunikasjonsbedrifter må hindres i å ta monopolfortjenester
og stenge ute konkurrenter.
Disse medlemmer vil arbeide for
en raskere utbygging av stamnettene på informasjonsmotorveien.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
vise til følgende merknader i Innst. S. nr. 123 (1997-98):
«Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
er viktig hele tiden å vurdere nye tiltak eller organisatoriske endringer
som kan stimulere konkurransen i markedet. En fungerende og rettferdig
konkurranse vil bety at kundene i markedet tilbys tjenester med
høyere kvalitet og til lavere priser enn ellers. Det er
samtidig viktig at omfattende endringer er forsvarlig belyst før
de iverksettes. Disse medlemmer vil minne om at forhastede tiltak
kan bidra til å bringe en friere konkurranse i miskreditt
og dermed motvirke kundenes interesser på kort og lang
sikt. Disse medlemmer vil fremme følgende forslag:
«Regjeringen
bes innen utløpet av 1998 fremme for Stortinget en vurdering
av hvordan en utskillelse av Telenors infrastrukturnett i et eget
selskap kan bidra til å fremme konkurransen i markedet
og dermed legge grunnlaget for tjenester av høyere kvalitet
og til lavere priser."»
Disse medlemmer har merket seg
at ingen andre land i EØS-området som har hel-
eller delprivatisert det statlige teleselskapet, har skilt ut nettdelen
som eget selskap.
Disse medlemmer har merket seg
at departementet i denne meldingen ikke foreslår å skille
ut Telenors nett som eget selskap.
Disse medlemmer konstaterer at
andre aktører i telebransjen ikke prioriterer utskillelse
av Telenors nett i eget selskap som virkemiddel for å øke
konkurransen på telemarkedet.
Disse medlemmer har merket seg
argumentene om at det ligger sterkere incitamenter til å oppgradere og
utvikle nettet når nettet er eid av et selskap som også er
produsent av teletjenester.
Disse medlemmer vil derfor ikke
foreslå å skille ut Telenors nett som eget selskap.
Komiteen har merket
seg departementets vurdering av at det ikke er behov for å iverksette
spesielle tiltak for å oppnå et landsdekkende
tilbud for bredbåndstjenester på transportnettet.
I følge departementet ligger begrensningene på aksessnettet.
Komiteen vil understreke viktigheten
av at hele landet får dekket sitt behov for bredbåndstjenester
i takt med den teknologiske utvikling og den forventede økning
i etterspørselen av denne typen tjenester i årene som
kommer. Dette er av meget stor betydning for næringslivet
og er en viktig forutsetning for å beholde bedrifter og
innbyggere i Distrikts-Norge.
Komiteen forutsetter at hele
aksessnettet så raskt som mulig blir oppgradert slik at
hele landet kan få bredbåndstjenester.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høy-re og Sosialistisk
Venstreparti, vil peke på at utviklingen av informasjons-
og kommunikasjonsteknologien er en drivkraft som vil endre vår
hverdag og vårt samfunn på en gjennomgripende
måte. Teknologien gir mulighet for å utvikle ny
næringsvirksomhet. Den gir mulighet for å utvikle
eksisterende virksomhet. Den gir tilgang til nye tjenester. Den
gir mulighet for å organisere aktiviteten i hjem, skole,
service, arbeids- og næringsliv på en annen og
mer rasjonell måte.
Flertallet vil peke på at
dette gir mulighet for økt valgfrihet, mulighet for løsning
av nye oppgaver, mulighet for å skape og utvikle arbeidsplasser.
Den nye teknologien reduserer betydningen av avstand. Dette betyr
at virksomhet kan være organisert med aktivitet flere steder
knyttet sammen gjennom nettverk. Teknologien gir mulighet for kontakt
over store avstander. Og den kan redusere den ulempe som regioner
som ligger langt fra sentra og markeder alltid har hatt som følge
av store geografiske avstander.
Flertallet vil peke på at
den nye teknologien bærer i seg flere motstridende utviklingstrekk.
Teknologien kan gi økt valgfrihet for enkeltmennesker og bedrifter,
men den også kan virke ekskluderende dersom kunnskapen
om teknologien er begrenset. Teknologien kan redusere avstandsulemper
og bidra nye muligheter i distriktene, men den kan også bidra
til sentralisering ved at den kan samle og bearbeide store mengder
informasjon på ett sted.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Venstre, vil framheve at ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi gir
nye muligheter. Teknologiutviklingen innenfor dette området
vil i stor grad påvirke utformingen av morgendagens norske
samfunn. Denne nye teknologien gir nye muligheter for næringslivet.
Det kan og vil utvikles ny næringsvirksomhet og eksisterende næringsvirksomhet
vil utvikles og til dels endres. Teknologien gir nye og større
muligheter med tanke på lokalisering av virksomheter. Nye
tjenester oppstår og nye behov skapes. Vi ser allerede
at hverdagen påvirkes i hjem, skole og arbeidsliv.
Den nye teknologien reduserer avstandsulempene. Kommunikasjon
forenkles og kompetanse kan utveksles og utvikles i nettverk, uten
at all virksomhet må være samlet på ett
sted. Mange virksomheter som tidligere har hatt betydelige avstandsulemper,
vil oppleve at kommunikasjon blir lettere og at avstandsulemper reduseres.
Samtidig er det viktig å understreke at fokuseringen på IKT
ikke må overskygge det faktum at for mange virksomheter
representerer transport av innsatsfaktorer og produkter over lange
avstander fortsatt en stor kostnad. Denne kostnaden kan ikke reduseres gjennom
bedre telekommunikasjon.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti mener at de nye teknologiske
mulighetene bevisst må benyttes til å gi økt
valgfrihet og økt kunnskap. Disse medlemmer ser
det likeså som et mål at de nye teknologiske mulighetene
skal bidra til å styrke norsk næringslivs konkurranseevne,
og at teknologien bevisst skal benyttes til å redusere
avstandsulempene i distriktene.
Disse medlemmer mener at alle
som ønsker det skal få kunnskap om bruken av informasjons-
og kommunikasjonsteknologi og tilgang til dette kommunikasjonsverktøyet.
For å gjøre dette mulig mener disse medlemmer at
det må bygges ut en landsdekkende infrastruktur med stor
kapasitet. Husstander og virksomheter over hele landet skal sikres
mulighet for tilknytning til nett med en overføringskapasitet
som er tilstrekkelig til at de kan gjøre bruk av stadig
nye kommunikasjonsmuligheter. Det kan i praksis bety mulighet til å bestille
TV-program og film til en tid som passer for den enkelte, til å avholde
videomøter, til å benytte bildetelefon og til å anvende
telemedisin i helsevesenet. Kostnadene for brukerne i utkantstrøk
må jamnes ut, slik at de ikke blir for høye.
Disse medlemmer viser til at
dette var bakgrunnen for at flertallet i Stortinget ved behandlingen
av Innst. S. nr. 123 (1997-98) vedtok å be Regjeringen legge
fram en plan for forsert utbygging av nettet. Disse medlemmer konstaterer
at Regjeringen nå meddeler at etter Regjeringens syn synes
den samlede etablerte infrastrukturen i Norge å ha tilstrekkelig
overføringskapasitet til å kunne dekke de behov
som måtte bli etterspurt over hele landet. Regjeringen
ser derfor ikke behov for noe eget, statlig tiltak for forsert utbygging.
Etter Regjeringens syn er tilbyderne i telemarkedet i stand til å tilby
den nødvendige kapasitet over hele landet på kommersielt
grunnlag.
Disse medlemmer har merket seg
at Telenor, som den største tilbyderen av telenett i Norge,
har planer om en betydelig oppgradering av tilførselsnettet (aksessnettet)
i hele landet. Disse medlemmer har merket seg at
den planlagte utbygging langt på veg vil kunne møte
den etterspørsel som forventes de nærmeste årene. Disse
medlemmer har videre merket seg at også andre aktører
bygger ut kapasitet i telenettet. Disse medlemmer ser
denne utbygging som svært viktige tiltak.
Disse medlemmer mener likevel
at det ikke er tilstrekkelig å forholde seg til en uttalt
vilje fra selskapene. Disse medlemmer er derfor ikke
enig med Regjeringen når den uttaler at det ikke er behov
for særskilte statlige tiltak for å sikre de samfunnsmessige behov
for framtidig kapasitet i telenettet.
Disse medlemmer vil understreke
at tilgang til høyhastighets telenett i alle deler av landet
til en akseptabel pris er en forutsetning for at alle husstander
og virksomheter skal kunne nyttiggjøre seg stadig nye muligheter
til elektronisk kommunikasjon.
Disse medlemmer mener derfor
at det må gis et klarere samfunnsmessig engasjement for å sikre
utbyggingen.
Disse medlemmer vil derfor fremme
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge
til grunn:
1. Alle husstander og
virksomheter over hele landet skal sikres mulighet for tilknytning
til en teleinfrastruktur med en overføringskapasitet som
er tilstrekkelig til å kunne gjøre bruk av stadig
nye muligheter til elektronisk kommunikasjon til akseptable priser.
Tilbudet utvikles i takt med behovet og utbyggingen av nettet over
hele landet.
2. For å sikre en slik tilgjengelighet
bes Regjeringen innføre former for leveringsplikt gjennom
vilkårene for konsesjon til tilbydere av offentlige telenett
som har sterk markedsstilling. Regjeringen bes vurdere den nærmere
innretning av slike former for leveringsplikt, herunder kapasitet,
utbyggingstid og dekningsgrad. Tiltak for å sikre levering
vurderes også gjennom den alminnelige telelovgivning.
3. Regjeringen forutsettes i denne forbindelse
også å legge forutsetninger som sikrer en relativt
rask utbygging av kapasiteten i samsvar med punkt 1. Oppgradering
til bredbåndskapasitet i alle deler av landet til akseptable
priser må foregå i et tempo som er slik at brukerne
i det norske markedet kan ligge i forkant av den internasjonale
utviklingen. Det må være et mål at brukerne
i det norske markedet kan ta relevante tjenester i bruk tidligere
enn brukerne i andre land. Det forutsettes en kontinuerlig oppgradering
i takt med den teknologiske utviklingen.
4. Tilbud om tilknytning til høyhastighetsnett
forutsettes gitt til priser som i størst mulig grad er
likeverdig i alle deler av landet. For å oppnå dette
innføres en maksimalprisordning for høyhastighets-tjenester.»
I den utstrekning det er nødvendig
for å sikre likeverdig tilbud i alle deler av landet, holder disse
medlemmer åpent for at også deler av
salgsinntektene ved statens salg av aksjer i Telenor etter den foreslåtte sammenslutning
mellom Telenor og Telia, kan vurderes benyttet til å sikre
likeverdig tilbud.
Disse medlemmer viser videre
til sine merknader om at Norge gjennom EØS-samarbeidet
bør søke å oppnå åpning
for at også utbygging av høyhastighetsnett kan
inngå i ordninger med fellesfinansiering gjennom såkalt
USO-fond.
Kontinuerlig oppgradering til et framtidsrettet
telenett vil i vesentlig grad måtte skje gjennom tilbydere
av offentlig telenett som har sterk markedsstilling, og gjennom
de konsesjonsvilkår som pålegges disse. Telenor
har en slik sterk markedsstilling.
Disse medlemmer vil imidlertid
understreke at den økonomiske evnen til å utvikle
landsomfattende dekning av høyhastighetsnett, også avhenger
av at de aktuelle tilbyderne ikke utilsiktet gis pålegg
som svekker selskapets økonomiske evne og konkurransekraft.
Disse medlemmer vil også understreke
betydningen av at staten som stor og avansert bruker satser på nye
høyhastighetstjenester og med det bidrar til å skape
tilstrekkelig brukergrunnlag for nye løsninger, og med
det et tidlig marked for slike tjenester over hele landet. Dette
vil bidra til en rask utbygging av infrastruktur.
Disse medlemmer vil peke på at
en viktig rammebetingelse for å sikre videre utvikling
av og investering i en framtidsrettet teleinfrastruktur, vil være å skape
et tidlig og avansert marked som gir aktørene et incentiv
til slike investeringer. Disse medlemmer vil derfor
understreke betydningen av at reguleringen av telemarkedet innrettes
slik at det stimulerer til innovasjon og framtidsrettede investeringer
i Norge.
Disse medlemmer vil peke på at
tidlig innføring av ny teknologi til en viss grad har kompensert
for naturgitte forhold som ellers fordyrer teleutbyggingen i dette
landet, og at dette har gitt Norge en god posisjon internasjonalt.
Dette bidrar i betydelig grad til styrking av norsk konkurranseevne
på et særlig fremtidsrettet område.
Disse medlemmer har imidlertid
merket seg at to forhold er i ferd med å endre situasjonen:
For det første fremtvinger økende reell konkurranse
en mer aktiv satsing på ny teknologi også hos
andre lands hovedaktører. For det andre gir ny teknologi – spesielt
på overføringsområdet (transmisjon) – stadig
gunstigere kostnadseffekt for store trafikkvolum, noe som forsterker de
negative kostnadseffektene ved de relativt lave trafikkvolum i store
deler av vårt land. Nye tiltak er derfor nødvendig
for at Norge fortsatt skal kunne ligge langt framme i utvikling
og bruk av telekommunikasjoner.
Disse medlemmer vil peke på at
det skiftet vi nå ser i trafikkmønsteret over
hele den industrialiserte verden, fra hovedsakelig talebasert trafikk
(fast- og mobil telefoni) til data- eller multimediadominert (IP-)
trafikk, kan gi norske teknologiledende teleoperatører en
mulighet til igjen å utvikle seg og dermed også i fremtiden
sikre norske kunder over hele landet teletjenester i verdensklasse.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høy-re og Sosialistisk
Venstreparti, vil peke på at telemarked og teleteknologi
er på full fart inn i multimedia-alderen, mens telereguleringen
i hovedsak er blitt hengende fast i forhold primært knyttet
til fast og mobil telefoni. En slik regulering kan bli til hinder
for den teknologiske utviklingen. Flertallet vil
også framheve at slik regulering er hemmende for de land som
søker å ligge lengst fremme når det gjelder å ta
ny teknologi i bruk. Dette fratar aktørene i slike land
incitament til å investere i slik utvikling.
Flertallet har merket seg at
myndighetene i Finland allerede har delt ut lisenser for neste generasjons høyhastighets
mobilsystem, UMTS, slik at finske leverandører og operatører
kan starte utvikling og inn-føring, samtidig som telemyndigheter
i Norge signaliserer at slike lisenser neppe blir tildelt før
i 2001. Flertallet er bekymret for at dette vil hemme
konkurransemulighetene til så vel teleindustri som tele-operatører
i Norge. Det mest alvorlige vil imidlertid være at introduksjon
av nye og fremtidsrettede teletjenester over hele landet vil bli
forsinket.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil understreke at regulering
er en viktig konkurransefaktor på teleområdet. Disse
medlemmer ser det derfor som et mål for norske
myndigheter å legge til rette for en fremtidsrettet teleregulering
og derved stimulere tele-operatører til innovasjon og investering
i Norge. Disse medlemmer ber Regjeringen følge
opp dette gjennom snarlig tilpasning av reguleringsregimet.
Disse medlemmer vil også understreke
viktigheten av at norske myndigheter bidrar aktivt i forhold til
EU/EØS´ 1999-reguleringsrevisjon slik at reguleringene
tilpasses forholdene i vårt land.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre har merket seg at myndighetene
i Finland allerede har delt ut lisenser for neste generasjons høyhastighets
mobilsystem, UMTS.
Disse medlemmer er opptatt av å sikre
konkurransemulighetene for teleindustri og teleoperatører
i Norge. Det er viktig at introduksjon av nye og fremtidsrettede
teletjenester kan introduseres raskt.
Disse medlemmer vil peke på at
regulering er en viktig konkurransefaktor på teleområdet.
Det må være et mål å legge til
rette for en fremtidsrettet tele-regulering og slik stimulere til
innovasjon og investeringer i Norge. Disse medlemmer ber
Regjeringen følge opp dette gjennom en snarlig tilpasning
av reguleringsregimet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Høyre, Senterpartiet og Venstre mener vi må legge
til rette for at ny teknologi gir nye muligheter og økt
valgfrihet for den enkelte. Teknologien må utnyttes til å styrke
kompetansen og øke kunnskapen. Det er viktig for framtidig
norsk konkurranseevne at vi lykkes i å utnytte de muligheter
den nye teknologien gir.
Alle må få mulighet til å tilegne
seg kunnskap og bruk av informasjons- og kommunikasjonsverktøy. Disse
medlemmer vil understreke viktigheten av at alle husstander
og virksomheter over hele landet sikres mulighet for tilknytning
til en teleinfrastruktur med en overføringskapasitet som
er god nok til å kunne gjøre bruk av stadig nye
muligheter til elektronisk kommunikasjon til akseptable priser.
Tilbudet må ut-vikles i takt med behovet, og nettet må bygges
ut over hele landet.
Utbyggingen for å sikre nødvendig
tilgjengelighet bør foregå i et slikt tempo at
brukere over hele landet får tilbud om de tjenester de
til enhver tid har behov for. Det bør skje en kontinuerlig
oppgradering i takt med den teknologiske utviklingen, slik at norske
brukere tidlig kan ta i bruk nye tjenester i markedet.
I internasjonal sammenheng har Norge et svært
lavt prisnivå og et godt utvalg av teletjenester over hele
landet. Dette er et gode for befolkningen og konkurransefortrinn
for norsk næringsliv. Disse medlemmer har
merket seg at Regjeringen vurderer det slik at tilbyderne i telemarkedet
synes å være i stand til å tilby den nødvendige
kapasitet over hele landet på kommersielt grunnlag. Disse
medlemmer vil likevel be Regjeringen følge utviklingen
kontinuerlig. Disse medlemmer forutsetter at dersom
det skulle oppstå en situasjon der det avtegner seg et
framtidig misforhold mellom det Telenor eller andre selskaper kan
tilby på kommersielt grunnlag og det som forventes etterspurt, vil
Regjeringen på en egnet måte orientere Stortinget. Da
vil det være nødvendig å vurdere hvorvidt
det er behov for offentlige pålegg og reguleringer som
sikrer en forsert utbygging av tilbudet ut over de planer selskapene
selv legger fram.
Disse medlemmer vil vise til
at myndighetene i konsesjonsvilkår kan pålegge
aktører med sterk markedsstilling leveringsforpliktelser.
Telenor er så langt den eneste aktør som gjennom
konsesjonsvilkår kan pålegges å bygge
ut et landsdekkende tilbud for høyhastighets telekommunikasjon.
Konkurransen i telemarkedet legger noen begrensninger på hvilke
tiltak og utbygginger aktører i markedet kan pålegges
uten kompensasjon. Det skal likevel ikke være til hinder
for at Telenor, som en stor aktør omfattet av konsesjonsplikten,
skal kunne ilegges leveringsforpliktelser. Å sikre god
tilgjengelighet til teleinfrastruktur med tilstrekkelig overføringskapasitet
i hele landet er en viktig oppgave. Disse medlemmer mener
derfor at det må vurderes en nærmere utvidelse
av leveringsplikten gjennom vilkårene for konsesjon til
tilbydere av offentlige telenett med sterk markedsstilling.
For at hele landet skal kunne ta del i utviklingen
er det viktig at tilbud om tilknytning til høyhastighetsnett blir
gitt til priser som i størst mulig grad er likeverdige i
hele landet. Dersom det skulle danne seg priser i markedet for slike
tjenester som innebærer urimelige regionale prisforskjeller,
må det vurderes å innføre ordninger som
motvirker disse. Ved eventuell innføring av en maksimalprisordning
må konsekvensene for selskapene og fortsatt utbygging vurderes
og eventuelt ses i sammenheng med en mulig utbyggingsplikt.
Disse medlemmer er opptatt av å sikre
et lov- og regelverk som er oppdatert i forhold til den teknologiske
utviklingen. Disse medlemmer mener derfor norske
myndigheter i EU/EØS-sammenheng, blant annet i
forbindelse med EU/EØS´ reguleringsrevisjon, bør
arbeide for at også høyhastighetsnett kan omfattes av
maksimalprisordning og inngå i ordninger for fellesfinansiering,
for eksempel gjennom såkalte USO-fond. Det bør
arbeides for at slike regelverk i mindre grad knyttes til ulike
teknologiske nivåer, da revisjon av regelverket ofte tar
lang tid og kommer sent i forhold til den teknologiske utviklingen. Disse
medlemmer vil understreke viktigheten av at Regjeringen
også aktivt arbeider for at revisjonen av EU/EØS-regelverket
i størst mulig grad tar hensyn også til norske
forhold.
Disse medlemmer foreslår:
«Stortinget ber Regjeringen legge
til grunn:
1. Alle husstander og
virksomheter skal sikres mulighet for tilknytning til en teleinfrastruktur
med en overføringskapasitet som er tilstrekkelig til å kunne
gjøre bruk av stadig nye muligheter til elektronisk kommunikasjon
til akseptable priser. Tilbudet utvikles i takt med behovet og utbyggingen av
nettet over hele landet.
2. For å sikre husstander og virksomheter
i hele landet god tilgjengelighet til teleinfrastruktur med tilstrekkelig
overføringskapasitet til å ta i bruk stadig nye
kommunikasjonsmuligheter, bes Regjeringen vurdere former for leveringsplikt
i konsesjonsvilkårene for tilbydere av offentlig telenett
med sterk markedsstilling.
3. Oppgradering til bredbåndskapasitet
i alle deler av landet til akseptable priser må foregå i
et tempo som er slik at brukerne i det norske markedet kan ligge
i forkant av den internasjonale utviklingen. Det må være
et mål at norske brukere kan ta i bruk nye tjenester tidlig
sammenlignet med brukerne i andre land.
4. Tilbud om tilknytning til høyhastighetsnett
forutsettes gitt til priser som i størst mulig grad er
likeverdig i alle deler av landet.»
Telekommunikasjonssektoren reguleres av lov
23. juni 1995 nr. 39 om telekommunikasjon (teleloven) med tilhørende
forskrifter.
Teleloven pålegger konsesjonsplikt
for tilbydere med sterk markedsstilling som innehar, anlegger eller
driver offentlige telenett for tilbud om overføringskapasitet eller
som tilbyr offentlig telefontjeneste. Tilbyder regnes normalt for å ha
sterk markedsstilling dersom vedkommende har en markedsandel på 25
pst. eller mer. Øvrige tilbydere har registreringsplikt.
I tillegg reguleres tilbyderne ved forskrift.
Forskrift 5. desember 1997 om offentlig telenett og offentlig teletjeneste
fastsetter generelle bestemmelser når det gjelder opplysningsplikt,
kvalitetskrav, leveringsvilkår, bruksbegrensninger m.v.
Fra 1. januar 1998 har nye tilbydere av telefontjeneste
kunnet tilby offentlig telefontjeneste ved hjelp av et prefiks (fire
sifre) som slås foran det ordinære telefonnummeret.
Telemyndigheten ønsker å innføre
fast operatørforvalg og nummerportabilitet i Norge. Post-
og teletilsynet har vedtatt at fra 1. juni 1999 skal aktørene
legge til rette for at brukerne kan inngå avtale om at
alle samtaler eller alle samtaler av en viss type (f.eks. fjernsamtaler)
skal besørges av en annen tilbyder enn den vedkommende
ellers har abonnement hos. Dette gjøres ved avtale om forhåndsprogrammering
for ruting av denne type samtaler - såkalt fast operatørforvalg.
1. juni 1999 er også fristen som telemyndigheten
har fastsatt for innføring av nummerportabilitet. Dette innebærer
at sluttbrukere som har åttesifrede geografiske og stedsuavhengige
nummer kan kreve å beholde sitt nummer ved bytte av tilbyder.
Innføring av fast operatørforvalg
og nummerportabilitet vil stimulere til ytterligere konkurranse
mellom aktørene, bidra til økt tjenestetilbud
og lavere priser for sluttbrukerne. Samtidig vil det bli enklere
for brukerne å velge alternative tilbydere.
Det foreligger visse tekniske begrensninger
i Telenors nett mht. hvor mange faste operatørforvalg den enkelte
abonnent kan ha. Pga. disse tekniske begrensningene vil man bare
ha muligheten for å innføre ett fast operatørforvalg
pr. abonnent før 1. januar 2000.
Post- og teletilsynet har kommet frem til at
det er mest hensiktsmessig å innføre fast operatørforvalg
i det faste nettet i to faser.
I første fase skal det være
mulig å ha ett fast operatørforvalg pr. abonnent.
I annen fase skal det være mulig å ha
to ulike operatørforvalg pr. abonnent. En slik ordning
vil øke abonnentenes valgmuligheter, ved at de kan velge
to forskjellige tilbydere for ulike deler av trafikken.
Frist for innføring av annen fase er
satt til 1. november 2000.
Et hovedmål for norsk telepolitikk
er å sikre alle husstander og bedrifter over hele landet
grunnleggende teletjenester av høy kvalitet til lavest
mulig pris. Telenor AS har som en del av konsesjonsvilkårene
en plikt til å levere de pålagte landsdekkende
teletjenestene. Fra 1. januar 1998 er det åpnet for konkurranse
på alle områder i telemarkedet. For å sikre
likeverdige konkurransevilkår mellom aktørene
på telemarkedet kan det etableres en ordning hvor nettokostnadene
forbundet med leveringsforpliktelsen for taletelefoni fordeles mellom
aktørene i markedet, f.eks. via et fond. Det vil imidlertid
være i strid med Norges internasjonale forpliktelser å benytte
et slikt fond til å finansiere flere landsdekkende tjenester
utover dagens nivå.
Innføring av et slikt fond forutsetter
at det å inneha leveringsforpliktelsen for taletelefoni
innebærer en reell konkurranseulempe, og at de som skal
betale inn til fondet har opparbeidet seg et markedsgrunnlag i Norge
som gjør dem berettiget og i stand til å bidra
til finansiering av nettokostnadene. Beregninger viser at selv ved
innføring av et fond må Telenor i de nærmeste årene
påregne å dekke mesteparten av nettokostnadene selv.
Samferdselsdepartementet ser det derfor ikke som hensiktsmessig å innføre
en fondsordning fra 1999.
Dersom det vedtas utvidelser av leveringsforpliktelsen
utover det som er definert pr. i dag, dersom Telenors rammebetingelser
endres vesentlig eller dersom Telenors markedsandeler i telefonmarkedet
faller betydelig, samtidig som Telenor beholder det ulønnsomme kundesegmentet,
vil Samferdselsdepartementet kom-me tilbake til behovet for en fondsordning.
I et konkurransemarked er det et press for å sette
prisene på tjenestene i samsvar med underliggende kostnader.
Presset vil imidlertid være størst i de delene
av markedet hvor konkurransen er sterkest.
Maksimalprisordningen vil kunne motvirke mulige urimelige
regionale prisforskjeller.
For å sikre mot høye priser
i mindre konkurranseutsatte deler av markedet ble en maksimalprisordning
for taletelefoni og leide samband innført fra 1. januar 1997.
Samferdselsdepartementet ser det som hensiktsmessig å videreføre
denne maksimalprisordningen.
I reguleringen av det norske telemarkedet er
det lagt opp til at nye tilbydere av offentlig telenett og offentlig teletjeneste
skal kunne benytte seg av eksisterende nettressurser. Dette er i
tråd med det telepolitiske hovedmålet om å sikre
effektiv bruk av ressursene i telesektoren.
Nye tilbydere har i dag tilgang til eksisterende
nettressurser via samtrafikk, spesiell nettilknytning og leide samband.
I tiden etter avviklingen av de resterende eneretter har enkelte
land i Europa innført eller vurdert å innføre
en ytterligere reguleringsmekanisme som vil gi nye tilbydere tilgang
til eksisterende nettressurser. Denne mekanismen innebærer
at telemyndighetene pålegger tilbyder av offentlig telenett med
sterk markedsstilling å la konkurrerende tilbydere leie
faste aksesslinjer (siste forbindelse av nettet frem til abonnenten)
fra endesentralen og frem til abonnenten. I engelskspråklig
litteratur betegnes dette som "local loop unbundling" (LLUB). Den
nye tilbyderen kan ved denne mekanismen få direkte tilgang
til abonnenten, dvs. at abonnenten kan flytte hele sitt abonnentforhold
til en annen tilbyder enn den vedkommende opprinnelig er tilknyttet.
Tilbyder med sterk markedsstilling vil fremdeles være den formelle
eier av aksesslinjen, men tilbyderen som leier aksesslinjen står
fritt til å velge tekniske løsninger for bruk
av aksesslinjen, og på en måte som gjør at
kunden ikke har noen relasjon til eieren av aksesslinjen.
Argumentene for innføring av LLUB er
at det vil kunne virke konkurransestimulerende og hindre unødig
dublering av infrastrukturen.
Motargumentene i forbindelse med innføring
av LLUB er at det vil kunne medføre lavere investeringer og
redusert sikkerhet i telenettet. Et ytterligere argument mot innføring
av LLUB er betydelig risiko for at ulike tjenestetilbydere kan bruke
løsninger som gir innbyrdes forstyrrelser, fordi kablene
i aksessnettet ikke er beregnet på bredbåndssignaler.
Gjennom tilrettelegging for videreutvikling av eksisterende aksessprodukter
(som f.eks. "fast aksess") vil en kunne foreta en samordning av
ulike typer bruk av aksessnettet, slik at denne typen forstyrrelser
i mindre grad oppstår. Innføring av LLUB kan føre
til betydelige geografiske prisforskjeller avhengig av hvilken metode
for prissetting som benyttes. Dessuten vil de nye aktørene
ha andre muligheter for tilgang til kundene gjennom alternativ infrastruktur,
eller ved bruk av de allerede eksi-sterende aksessproduktene eller
varslet videreutvikling av disse.
Samferdselsdepartementet ønsker å stimulere
til bruk av eksisterende infrastruktur og vil legge forholdene til
rette for virksom konkurranse.
Etter en vurdering av fordeler og ulemper ved å innføre
LLUB, er departementet kommet til at de alternative muligheter som
foreligger er tilstrekkelige til å sikre konkurranse og
effektiv bruk av eksisterende nettressurser og mener at det på nåværende
tidspunkt ikke er hensiktsmessig å innføre LLUB.
Departementet ser det som viktig å legge betydelig vekt
på å sikre nettinvesteringer, og å sørge
for sikkerhet og kvalitet i telenettet.
Departementet vil bidra til at forholdene legges
til rette for bruk av eksisterende infrastruktur og virksom konkurranse
gjennom eksisterende aksessprodukter og de tiltak som er beskrevet
i meldingen.
Samferdselsdepartementet vil ha en jevnlig vurdering
av markedet med bakgrunn i målet om virksom konkurranse,
lavest mulige priser og minst mulige prisforskjeller i de ulike
delene av landet. På et senere tidspunkt vil en kunne ta
utgangspunkt i andre lands erfaringer med LLUB og egne erfaringer
med alternative løsninger. Det vil bli lagt vekt på samfunnsmessige
og distriktspolitiske hensyn. Behovet for innføring av ytterligere
konkurransestimulerende tiltak vil bli kontinuerlig vurdert.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at disse medlemmer
i Innst. O. nr. 33 (1997-98) foreslo en generell konsesjonsplikt
for alle tilbydere av teletjenester.
Disse medlemmer viser til de
respektive partiers merknader og forslag i Innst. O. nr. 33 (1997-98).
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre, har ikke merknader til at det fra
1. juni 1999 innføres fast operatørforvalg i det
faste nettet og nummerportabilitet i Norge.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at de manglende mulighetene
til fast operatørforvalg og nummerportabilitet har ført
til at konkurransen på det norske telemarkedet ikke har
vært så sterk som ønskelig. Disse medlemmerregistrerer at det fra 1. juni 1999 vil være
mulig med fast operatørforvalg og nummerportabilitet.
Disse medlemmer mener at fast
operatørforvalg og nummerportabilitet kommer sent og registrerer
at fast operatørforvalg må gjennomføres
i to faser.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til hovedmålet
om å sikre alle husstander og bedrifter over hele landet
grunnleggende teletjenester av høy kvalitet til lavest
mulig pris. Flertallet har merket seg at departementet
definerer grunnleggende teletjenester til å være
offentlig taletelefoni, leide samband og tilknytning til digitale
nett. Målet er sikret ved at Telenor som del av konsesjonsvilkårene
har en plikt til å levere de pålagte landsdekkende
tjenestene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre, har merket seg at for å sikre
likeverdige konkurransevilkår for konsesjonspliktige aktører,
drøfter departementet i St.meld. nr. 24 (1998-99) en mulig innføring
av USO-finansiering.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at disse medlemmer
i Innst. O. nr. 33 (1997-98) foreslo innført en fondsordning
for felles finansiering av pålagte landsdekkende tjenester.
Disse medlemmer har merket seg
at EU skal gjennomgå det eksisterende regelverket på telesektoren,
og at det kan bli aktuelt å vurdere å utvide omfanget
av tjenester som kan finansieres med en kostnadsfordelingsordning.
Disse medlemmer ber Regjeringen
ta opp med EU behovet for at kostnadsfordelingsordningen utvides
slik at den kan omfatte tjenester som kan sikre et likeverdig teletilbud
i alle regioner, bl.a. høyhastig-hetsnett.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter Samferdselsdepartementets
konklusjon om at innføring av USO-finansiering ikke er
nødvendig, men vil også understreke at et evt. USO-finansiert
system må bygges på markedsandelsprinsippet for å sikre
rettferdig fordeling mellom de ulike aktører som omfattes
av et slikt system.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre støtter Samferdselsdepartementets
konklusjon om at innføring av USO-finansiering ikke er
formålstjenlig på nåværende
tidspunkt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
merket seg at for å sikre husstander og bedrifter over
hele landet tilnærmet like tjenester og like priser, drøfter
departementet i St.meld. nr. 24 (1998-99) en mulig innføring
av USO-finansiering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre, har merket seg at et system hvor
telemyndighetene pålegger tilbyder et offentlig telenett med
sterk markedsstilling å la konkurrerende tilbydere leie
de faste tilknytningslinjene fra abonnentsiden av lokalsvitsjen
og fram til abonnenten til kostnadsorientert pris (LLUB), kan bidra
til økt konkurranse og bruk av eksisterende infrastruktur.
På den annen side vil kvaliteten på tjenestene
i nettet kunne bli redusert. Risikoen for forskrifts- og diskusjonsbrudd
vil øke og ansvarsforholdene bli mindre klare. Incentivene
for utbygging av nettet vil svekkes. Videre er det fare for betydelig
geografisk prisdifferensiering på bekostning av mindre
befolkede områder.
Flertallet er derfor enig med
departementet i at det på det nåværende
tidspunkt ikke er hensiktsmessig å innføre LLUB.
Flertallet er enig med departementet
i at en videreutvikling av eksisterende aksessprodukter samlet sett er
en bedre løsning.
Flertallet er av den oppfatning
at Telenors eget forslag om såkalt "fast aksess" er en
løsning som tilfredsstiller de behov konkurrentene vil
ha for tilgang til aksessnettet. Løsningen med "fast aksess"
bør derfor utvikles og tilbys så snart som mulig.
Flertallethar
merket seg at markedsaktørene også har støttet
Telenors eget forslag om såkalt "fast aksess". Det er viktig
at prinsippene for kostnadsberegning er hensiktsmessig og gir riktige
incentiver til å investere i infrastruktur. Samferdselsdepartementet
i samarbeid med Post- og teletilsynet bør derfor vurdere om
det er formålstjenlig å endre dagens prinsipper
for kostnadsberegning.
Flertallet vil peke på at
det er viktig med en effektiv kontroll med at prissettingen foregår
korrekt og slik at kryssubsidier unngås.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti vil imidlertid peke på at
det er viktig at løsningen med "fast aksess" prises i samsvar
med de underliggende kostnadene, og på en slik måte
at det tas høyde for kostnadene ved å utvikle
nettet videre.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at Regjeringen har lagt
opp til at nye tilbydere av offentlige telenett og -tjenester skal
kunne benytte seg av eksisterende nettressurser. Disse medlemmer støtter
et slikt opplegg. Gjennom tidligere deregulering er Telenors transportnett åpnet
for andre aktører. I tillegg er det etablert konkurrerende
transportnett slik at det på dette markedet er en tiltakende
konkurranse.
Disse medlemmer vil peke å at
Telenor fortsatt har et tilnærmet monopol på aksessnett.
Dette nettet må nå åpnes for andre aktører
slik at det etableres konkurranse også i dette markedssegmentet. Disse medlemmer er
samtidig opptatt av at Telenor og dets eiere har forutsigbarhet
for sine investeringer og rammevilkår. I forbindelse med
den kommende delprivatiseringen av selskapet vil disse medlemmer vise
til erfaringene som ble gjort ved den tilsvarende privatiseringen
av TeleDanmark, hvor nye eiere (Ameritech) mente seg forledet gjennom
at myndighetene i etterkant av kjøpet fristilte aksessnettet
for konkurrentene. Det er derfor viktig at reguleringsregimet for Telelnors
aksessnett er avklart før en eventuell sammenslåing
av Telenor og Telia.
Disse medlemmer mener at aksessnettet
skal åpnes for alle tilbydere i telemarkedet på like
vilkår. Ut fra et konkurransepolitisk synspunkt ville det
være fordelaktig om aksessnettet var adskilt fra Telenors øvrige organisasjon.
Disse medlemmer har imidlertid
merket seg departementets vurdering om svekkede incentiver rundt
videre investeringer i nettet ved å separere dette fra
Telenor, og registrerer at Samferdselsdepartementet som alternativ ønsker å pålegge
Telenor å la konkurrerende tilbydere leie faste aksesslinjer
fra endesentralen og fram til abonnenten.
Disse medlemmer merker seg at
Regjeringen åpner for mulighet til fornyede vurderinger
på senere tidspunkt om de valgte løsninger ikke
viser seg tilstrekkelige for å sikre virksom konkurranse. Disse
medlemmer slutter seg til disse forbehold og vil holde muligheten åpen
for å komme tilbake til LLUB eller andre løsninger
om markedsutviklingen krever dette.
Disse medlemmer mener at tidspunktet
for innføring av fri tilgang til aksessnettet bør
være raskest mulig etter innføring av fast operatørforvalg
og nummerportabilitet.
Disse medlemmer savner i St.meld.
nr. 24 (1998-99) en drøfting av prinsippene for beregning
av prisene på leie av Telenors nett. Dette nettet er i
all hovedsak bygget opp i en monopolsituasjon der selskapet var
beskyttet fra konkurranse og det kan derfor reises innvendinger
om å legge såkalte historiske priser til grunn
for utleie av nett.
Disse medlemmer vil vise til
at en annen modell for å beregne nett kan baseres på de
faktiske driftsutgiftene, samt investeringskostnaden ved utbygging
av nettet med nye tjenester, en kostnadsberegning basert på fremtidige
kostnader på en allerede etablert infrastruktur. Beregning
av prisene for infrastruktur må følge prinsipper
som fremmer nyinvesteringer. Uavhengig av beregningsmodell for nettleie
må kontrollen med prisstrukturen nå bedres.
Disse medlemmer har merket seg
at konkurransen er svak i flere segmenter av telemarkedet og at Telenor
har en meget sterk markedsstilling. Dette er bekymringsfullt fordi
det fører til at norske husholdninger og bedrifter får
dyrere tjenester enn de ville ha fått med sterkere konkurranse,
og norsk næringsliv får svekket sin konkurranseevne.
Årsaken til manglende konkurranse skyldes
delvis regulatoriske forhold. Flere regulatoriske forhold som påvirker
konkurransen er ikke drøftet i meldingen.
Disse medlemmer vil foreslå:
«Stortinget ber Regjeringen vurdere
følgende seks punkter og komme tilbake til Stortinget med
egen sak med sikte på fjerning av konkurransehemmende forhold:
1. Telenor er det eneste
selskapet med jordbundet nett som har fri framføringsrett
og har slik et viktig konkurransefortrinn i forhold til andre aktører.
2. Jordbundne nett kan benyttes av andre
teleaktører enn eierne av nettet. Det samme regime er ikke foreslått
innført innen mobiltelefoni.
3. Ved graving av grøfter rundt
om i landet er det etablert ordninger der Telenor varsles og selskapet
får mulighet til å legge sine kabler til kostnader
langt lavere enn det ville kostet hvis Telenor skulle dekke de fulle
gravekostnadene. De samme varslingsrutiner nyter ikke Telenors konkurrenter
godt av, og Telenor har slik et stort konkurransefortrinn.
4. Historiske kostnader legges til grunn
for beregning av leie av Telenors nett. Dette er et nett som i all hovedsak
er bygget ut da selskapet hadde monopol og uhindret kunne belaste
kundene med kostnadene. Dette har gitt Telenor et meget gunstig utgangspunkt
og konkurransefortrinn i forhold til sine konkurrenter. Et prisberegningsregime
basert på oppgraderingskostnader vil kunne føre
til økt konkurranse.
5. Ifølge direktiv ONP rammedirektiv
fra 1990 (387/90/EØS), endret ved direktiv
av 6. oktober 1997, skal statlig teleforvaltning og forvaltning
av statlig eierskap i teleselskaper utøves av forskjellige departement.
Samferdselsdepartementet kommer slik lett i en habilitetskonflikt
i f.eks. klagesaker.
6. EU-kommisjonen arbeider med endringer
av direktiv 90/388 mht. effektiv regulering av multimediabransjen
ved juridisk å skille mellom tilbydere av telekommunikasjonsnett
og kabel-TV-nett. Her er intensjonen at tilbydere med sterk markedsmakt
ikke skal kunne eie både telenett og kabel-TV-nett.»
Komiteens medlemmer fra Høyre er
av den oppfatning at Telenors eget forslag om såkalt "fast aksess"
er en løsning som tilfredsstiller de behov konkurrentene
vil ha for tilgang til aksessnettet. Disse medlemmer har
også merket seg at markedsaktørene har støttet
dette syn i høringsprosessen. Imidlertid er det klart at
en slik løsning også må baseres på forutsetninger
som gir stabilitet og forutsigbarhet for andre aktører.
Det kan ikke godtas at Telenor gis fri adgang til å endre
priser for utleie av sitt nett uten en sikring i grunnlaget for
prisingen.
Samferdselsdepartementets anbefalinger med hensyn
til de regulatoriske spørsmålene som omhandles
i stortingsmeldingen, vil ikke ha noen budsjettmessige konsekvenser
for statsbudsjettet. Departementets anbefalinger vil ikke føre
til noen vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser
for aktørene i markedet, sett i forhold til dagens situasjon.
Det forventes at videreutvikling av Telenors eksisterende aksessprodukter
til også å omfatte "fast aksess" vil virke konkurransestimulerende.
Virksom konkurranse vil føre til bl.a. effektiv bruk av
ressursene som settes inn på telesektoren. Det er imidlertid
vanskelig å forutse hvilke konsekvenser dette vil ha for
de enkelte aktørene.
Komiteen har ingen
merknader.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen legge til grunn:
1. Alle husstander og
virksomheter over hele landet skal sikres mulighet for tilknytning
til en teleinfrastruktur med en overføringskapasitet som
er tilstrekkelig til å kunne gjøre bruk av stadig
nye muligheter til elektronisk kommunikasjon til akseptable priser.
Tilbudet utvikles i takt med behovet og utbyggingen av nettet over
hele landet.
2. For å sikre en slik tilgjengelighet
bes Regjeringen innføre former for leveringsplikt gjennom
vilkårene for konsesjon til tilbydere av offentlige telenett
som har sterk markedsstilling. Regjeringen bes vurdere den nærmere
innretning av slike former for leveringsplikt, herunder kapasitet,
utbyggingstid og dekningsgrad. Tiltak for å sikre levering
vurderes også gjennom den alminnelige telelovgivning.
3. Regjeringen forutsettes i denne forbindelse
også å legge forutsetninger som sikrer en relativt
rask utbygging av kapasiteten i samsvar med punkt 1. Oppgradering
til bredbåndskapasitet i alle deler av landet til akseptable
priser må foregå i et tempo som er slik at brukerne
i det norske markedet kan ligge i forkant av den internasjonale
utviklingen. Det må være et mål at brukerne
i det norske markedet kan ta relevante tjenester i bruk tidligere
enn brukerne i andre land. Det forutsettes en kontinuerlig oppgradering
i takt med den teknologiske utviklingen.
4. Tilbud om tilknytning til høyhastighetsnett
forutsettes gitt til priser som i størst mulig grad er
likeverdig i alle deler av landet. For å oppnå dette
innføres en maksimalprisordning for høyhastig-hetstjenester.
Forslag fra Kristelig Folkeparti, Høyre,
Senterpartiet og Venstre:
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen legge til grunn:
1. Alle husstander og
virksomheter skal sikres mulighet for tilknytning til en teleinfrastruktur
med en overføringskapasitet som er tilstrekkelig til å kunne
gjøre bruk av stadig nye muligheter til elektronisk kommunikasjon
til akseptable priser. Tilbudet utvikles i takt med behovet og utbyggingen av
nettet over hele landet.
2. For å sikre husstander og virksomheter
i hele landet god tilgjengelighet til teleinfrastruktur med tilstrekkelig
overføringskapasitet til å ta i bruk stadig nye
kommunikasjonsmuligheter, bes Regjeringen vurdere former for leveringsplikt
i konsesjonsvilkårene for tilbydere av offentlig telenett
med sterk markedsstilling.
3. Oppgradering til bredbåndskapasitet
i alle deler av landet til akseptable priser må foregå i
et tempo som er slik at brukerne i det norske markedet kan ligge
i forkant av den internasjonale utviklingen. Det må være
et mål at norske brukere kan ta i bruk nye tjenester tidlig
sammenlignet med brukerne i andre land.
4. Tilbud om tilknytning til høyhastighetsnett
forutsettes gitt til priser som i størst mulig grad er
likeverdig i alle deler av landet.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen vurdere følgende
seks punkter og komme tilbake til Stortinget med egen sak med sikte
på fjerning av konkurransehemmende forhold:
1. Telenor er det eneste
selskapet med jordbundet nett som har fri framføringsrett
og har slik et viktig konkurransefortrinn i forhold til andre aktører.
2. Jordbundne nett kan benyttes av andre
teleaktører enn eierne av nettet. Det samme regime er ikke foreslått
innført innen mobiltelefoni.
3. Ved graving av grøfter rundt
om i landet er det etablert ordninger der Telenor varsles og selskapet
får mulighet til å legge sine kabler til kostnader
langt lavere enn det ville kostet hvis Telenor skulle dekke de fulle
gravekostnadene. De samme varslingsrutiner nyter ikke Telenors konkurrenter
godt av, og Telenor har slik et stort konkurransefortrinn.
4. Historiske kostnader legges til grunn
for beregning av leie av Telenors nett. Dette er et nett som i all hovedsak
er bygget ut da selskapet hadde monopol og uhindret kunne belaste
kundene med kostnadene. Dette har gitt Telenor et meget gunstig utgangspunkt
og konkurransefortrinn i forhold til sine konkurrenter. Et prisberegningsregime
basert på oppgraderingskostnader vil kunne føre
til økt konkurranse.
5. Ifølge direktiv ONP rammedirektiv
fra 1990 (387/90/EØS), endret ved direktiv
av 6. oktober 1997, skal statlig teleforvaltning og forvaltning
av statlig eierskap i teleselskaper utøves av forskjellige departement.
Samferdselsdepartementet kommer slik lett i en habilitetskonflikt
i f.eks. klagesaker.
6. EU-kommisjonen arbeider med endringer
av direktiv 90/388 mht. effektiv regulering av multimediabransjen
ved juridisk å skille mellom tilbydere av telekommunikasjonsnett
og kabel-TV-nett. Her er intensjonen at tilbydere med sterk markedsmakt
ikke skal kunne eie både telenett og kabel-TV-nett.
Komiteen har ellers ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
St.meld. nr. 24 (1998-99) - Om enkelte regulatoriske spørsmål i telesektoren - vedlegges protokollen.
Oslo, i samferdselskomiteen, den 27. mai 1999.
Oddvard Nilsen,
leder. |
Ellen Gjerpe Hansen,
ordfører. |
Thorbjørn Merkesdal,
fung. sekretær. |