NN, født i 1955, har søkt om billighetserstatning på grunn av den belastning og psykiske lidelse han ble påført da han ble pågrepet som mistenkt i en ranssak i 1972 og en voldtektssak 1973.

Statsadvokaten i X uttalte at de ikke fant det bevist ut fra politiets dokumenter at NN hadde vært avhørt i forbindelse med ranssaken. I voldtektssaken ble det imidlertid antatt at NN i realiteten var mistenkt til tross for at han ble avhørt som vitne. Det ble imidlertid påpekt at avhøret var helt nødvendig for etterforskningen. Statsadvokaten viste til at det etterforskningsskritt NN ble utsatt for er noe enhver borger i dette land må finne seg i ved etterforskning av straffbare handlinger. Riksadvokaten sluttet seg til dette synspunktet, og det ble ikke anbefalt billighetserstatning.

Justisdepartementet og Billighetserstatningsutvalget sluttet seg til de forberedende instansers vurdering, og billighetserstatning ble ikke tilkjent.

I klagen gjentar søker at han var inne til avhør også i forbindelse med ranssaken, og at det ikke kan gå ut over ham at papirene ikke lengre finnes. Det vises til en rekke forhold som skal underbygge hans versjon omkring de faktiske forhold, og det oppgis navn på personer som kan bekrefte hans opplysninger.

I forbindelse med klagebehandlingen har politiet avhørt de navngitte personene. Disse vitneavhørene underbygger den tidligere konklusjonen i saken. Statsadvokatene i X og Riksadvokaten opprettholder sin tidligere tilråding.

Komiteen tilrår at klagen blir avslått.