Bakgrunn
Ved EØS-komiteens beslutning nr. 82/99
av 25. juni 1999 ble europaparlaments- og rådsdirektiv
97/36/EF om endring av rådsdirektiv 89/552/EØF
om samordning av visse bestemmelser om utøvelse av fjernsynsvirksomhet,
fastsatt ved lov eller forskrift i medlemslandene, tatt inn i EØS-avtalen.
Endringsdirektivet vil inngå i avtalens vedlegg X om audiovisuelle
tjenester. Beslutningen innebærer også en utvidelse
av protokoll 37 til å omfatte kontaktutvalget for fjernsynsvirksomhet.
Ettersom gjennomføring i norsk rett krever lovendring,
ble EØS-komiteens beslutning fattet med forbehold om Stortingets
samtykke, i samsvar med Grunnlovens § 26 annet ledd og
EØS-avtalens artikkel 103 nr. 1. EFTA-statene skal innen
seks måneder fra tidspunktet for beslutningen bekrefte
overfor de øvrige EØS-land at de forfatningsmessige
krav er oppfylt, dvs. for Norges del at Stortingets godkjennelse
er innhentet. Fristen for gjennomføring av direktivet i
norsk rett er den samme.
Nærmere om direktivet
Direktivet har som formål å muliggjøre
fri bevegelighet for fjernsynssendinger. Direktivet inneholder minimumsregler,
og den enkelte EØS-stat vil fortsatt ha adgang til å fastsette
nærmere eller strengere regler innenfor sitt jurisdiksjonsområde
på de områder som omfattes av direktivet.
Det innføres blant annet endringer
av definisjonene av fjernsynsselskap, telekjøp og reklame.
Ordningen med europeiske programkvoter justeres i mindre grad. Fjernsynsselskap
defineres som fysisk eller juridisk person som har redaksjonelt
ansvar for sammensetningen av tilbudet av fjernsynsprogrammer, og
som sender dem eller som lar en tredjemann sende dem. Definisjonen
av reklame endres til også å gjelde meddelelser
som har til formål å fremme egen virksomhet. Telekjøp
defineres som kringkasting av direkte tilbud til seerne med henblikk
på levering av varer og tjenester mot betaling.
Direktivet innfører en ny bestemmelse
om rett til å treffe nasjonale tiltak der noen har enerett
til viktige begivenheter av vesentlig samfunnsmessig betydning. Formålet
er å sikre seerne anledning til å følge
begivenhetene uten ekstra kostnad og på kanaler med høy dekningsgrad.
For foretak med hovedvirksomhet innen tobakksvirksomhet
vil det fortsatt være forbud mot å sponse kringkastingsprogram.
Legemiddelforetak vil kunne sponse fjernsynsprogram dersom foretaket
ikke identifiseres ved reseptpliktige legemidler eller reseptpliktig medisinsk
behandling, uavhengig av om foretaket har det som sin hovedvirksomhet
eller ikke.
Regelverket for beskyttelse av mindreårige
utvides ved direktivet. Medlemsstatene skal påse at fjernsynsselskapene
merker ukodete sendinger med akustisk advarsel før sending
eller med markering av visuelt symbol gjennom hele programmet der
programmet kan skade mindreåriges fysiske, psykiske og
moralske utvikling.
Medlemsstatene pålegges å gi
direkte berørte tredjepersoner, herunder borgere i andre
medlemsstater, en klagerett på nasjonale bestemmelser fastsatt
ved gjennomføringen av direktiv 89/552/EØF
og endret ved dette direktiv.
Det opprettes et kontaktutvalg som skal bidra
til tilpasning og effektiv gjennomføring av direktivet.
Gjennom EØS-komiteens beslutning utvides protokoll 37 til å omfatte
kontaktutvalget for fjernsynsvirksomhet slik at Norge er sikret
deltagelse i utvalget. Utvalget skal bl.a. fungere som et forum
for diskusjon og utveksling av synspunkter.
Forholdet til norsk rett
Lov om kringkasting av 4. desember 1992 nr.
127 må endres for å være i samsvar med
direktivets bestemmelser. Det vises til Ot. prp. nr. 2 (1999-2000)
Om lov om endringer i lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg til departementets forslag
om godkjenning av de endringer som gjøres i vedlegg X til
EØS-avtalen om audiovisuelle tjenester. Det vises i den
sammenheng til Ot.prp. nr. 2 (1999-2000) om endringer i kringkastingsloven
som kommer som en konsekvens av dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
meget kritiske til en del av de detaljene som direktivet omhandler
og som blir pålagt medlemslandene. Etter dissemedlemmers oppfatning
er en del av innholdet i direktivet av en unødvendig detaljgrad og
dette på områder hvor det, etter disse
medlemmers oppfatning, ikke er behov for like standarder
mellom landene. Store deler av direktivet er av en slik karakter
at landene selv burde stå fritt til å regulere disse
forhold. Som eksempel på dette vil disse medlemmer vise
til lovens § 3-1 om reklame, og da spesielt reglene om
egenreklame. Disse medlemmer mener dessuten at reglene
om egenreklame er av unødvendig detaljgrad og regler som
vil få store konsekvenser for de reklamefinansierte kanalene.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å reforhandle
reglene om egenreklame for kringkastingsselskaper, jf. Direktivets
artikkel 19 A.»
Disse medlemmer er også imot
at det skal innføres regler for hvor mye tid reklamesendinger
kan ta av den totale sendetid pr. dag. Etter disse medlemmer oppfatning
bør det være opp til hvert enkelt selskap å vurdere
hvor mye reklame det ønsker å sende.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen om å reforhandle
direktivets regler om maksimumstiden for reklamesendinger pr. dag,
jf. Direktivets artikkel 18.»
Disse medlemmer synes videre
det er beklagelig at EØS avtalen blir brukt til å hindre
en bransje i å utvikle seg i tråd med markedets ønsker
og behov. Disse medlemmer mener at Norge bør
arbeide imot unødvendig detaljstyring, og heller bidra
til å sikre et ytre regelverk som kan sikre en effektiv
konkurranse.
Disse medlemmer ser behovet for
at enkelte begivenheter gjøres tilgjengelige for allmennheten,
og mener derfor at internasjonale regler er nødvendige
for å sikre dette. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke
at man må være meget forsiktige med å innlemme
for mange begivenheter i disse reglene fordi det kan være
stor uenighet om hva som skal anses som en viktig begivenhet. Disse
medlemmer er i utgangspunktet skeptiske til regler som undergraver
den styringsretten som arrangørene selv må ha
over sine egne arrangementer, herunder å oppnå markedspris
for egne rettigheter. Disse medlemmer mener derfor
at Norge i størst mulig grad må bidra til at rettighetshavere
kan selge sine rettigheter til markedspris.
Utenrikskomiteen har i brev av 9. desember 1999 meddelt
at komiteen ikke har merknader til utkast til innstilling.
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Stortinget samtykker til godkjenning av EØS-komiteens
beslutning nr. 82/99 av 25. juni 1999 om endring av EØS-avtalens
protokoll 37 og vedlegg X til EØS-avtalen om audiovisuelle
tjenester, jf. St.prp. nr. 96 (1998-1999).
Oslo, i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen, den 9. desember 1999
Ågot Valle
fung. leder |
Jon Olav Alstad
ordfører |
Grethe G. Fossum
sekretær |