Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sigrun Eng, Eirin Faldet, Sverre Myrli, Gunn Olsen, Ola Røtvei
og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fra Fremskrittspartiet,
Thore Aksel Nistad og Christopher Stensaker, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor
Kofoed-Larsen og Jan Sahl, fra Høyre, Ellen Gjerpe Hansen
og lederen Oddvard Nilsen, fra Senterpartiet, Jorunn Ringstad, fra
Sosialistisk Venstreparti, Inge Myrvoll, og fra Venstre, May Britt
Vihovde, viser til at Stortinget i møte 21. desember
1999 oversendte statsministerens redegjørelse for Stortinget
21. desember 1999 om grunnlaget for å avbryte arbeidet
med å slå sammen Telenor AS og Telia AB til samferdselskomiteen
til behandling.
Komiteen holdt åpen
høring i saken 18. januar 2000 med samferdselsminister
Dag Jostein Fjærvoll. Referatet fra den åpne høringen
ligger vedlagt som vedlegg til denne innstillingen (Vedlegg 2).
Komiteen viser videre til at
svar fra Samferdselsdepartementet på oppfølgingsspørsmål
fra samferdselskomiteen etter den åpne høringen
følger som vedlegg til denne innstillingen (Vedlegg 1).
Komiteen er kjent med at Telenor
og Telia på eget initiativ startet forhandlinger med sikte
på å slå sammen de to selskapene. Regjeringen
Bondevik avbrøt i januar 1998 forhandlingene mellom eierne
da Regjeringen på det tidspunktet ikke ønsket
en sammenslåing av selskapene. Forhandlingene mellom Telenor
og Telia ble kort tid etter tatt opp igjen i forståelse
med Regjeringen etter ønske fra et flertall i Stortinget.
Flertallet i Stortinget ønsket å få en
vurdering av muligheten som lå i et samarbeid mellom selskapene.
I februar 1998 anbefalte Telenors styre at forhandlingene skulle
brytes fordi en akseptabel avtale ikke syntes å være
innen rekkevidde. I Stortinget ble dette tatt til etterretning.
Komiteen viser til at Stortinget
i mars 1998 behandlet St.prp. nr. 33 (1997-1998) der Regjeringen foreslo
at staten skulle skyte inn 2 mrd. kroner i Telenor. Bakgrunnen for
Regjeringens forslag var et ønske fra Telenor om å få tilført
3 mrd. kroner for å kunne realisere selskapets investeringsplaner.
I Innst. S. nr. 124 (1997-1998) støttet Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Venstre forslaget fra Regjeringen om at staten skulle tilføre selskapet
2 mrd. kroner. Høyre og Fremskrittspartiet gikk imot at
staten skulle skyte inn midler i Telenor og foreslo at selskapet
skulle delprivatiseres.
Komiteen er kjent med at Telenor
og Telia på eget initiativ tok opp igjen samtalene om sammenslåing
av selskapene på forsommeren 1998. Høsten 1998
ble Regjeringen orientert av Telenor om samtalene mellom selskapene.
På bakgrunn av denne orienteringen ønsket Regjeringen
at det skulle forhandles videre med sammenslåing av de
to selskapene som siktemål.
Komiteen vil vise til at som
en del av forliket om statsbudsjettet for 1999 mellom Høyre,
Fremskrittspartiet og regjeringspartiene ble det i desember 1998 vedtatt
i Stortinget at Telenor skulle delprivatiseres og børsintroduseres.
Stortinget var på dette tidspunkt ikke orientert om at
det pågikk forhandlinger mellom Telenor og Telia om sammenslåing
av selskapene.
Komiteen vil vise til at den
20. januar 1999 ble den norske samferdselsministeren og den svenske næringsminister
enige om en Intensjonserklæring om sammenslåing
av Telenor og Telia til et nytt nordisk telekonsern. Viktige prinsipper
for sammenslåingen var fastlagt. De avklarte hovedpunktene
var:
1. Bytteforholdet ved
sammenslåingen var fastsatt til 40/60 pst. for
den norske stat og den svenske stat.
2. Det nye selskapet skulle børsnoteres,
med børsintroduksjon senest 31. desember 2000. Begge eierne
skulle selge seg ned slik at de to statlige eierne med tiden skulle
få like stor eierandel, hver med 33,4 pst. eierandel. 33,2
pst. av aksjekapitalen legges ut for salg til nye eiere. Ved eventuelt
ytterligere nedsalg var det enighet om at de to statlige eierne
til sammen skulle opprettholde en eierandel på minst 51
pst.
3. Det nye selskapet skulle ha ansvar for å oppfylle landsdekkende
forpliktelser som gjelder tilbud av teletjenester, i samsvar med
gjeldende lovgivning, konsesjonsvilkår og andre reguleringer
i de to land.
4. Det ble lagt til grunn at det skulle
være likeverdighet mellom eierne når det gjelder
stemmerett, styrerepresentasjon og sammensetning av den øverste ledelsen
av det nye selskapet. Eierne skulle ha lik stemmerett i generalforsamlingen,
selv om den svenske eieren i utgangspunktet har en større
eierandel. Hver av eierne skulle utpeke like mange styremedlemmer.
Vervet som styreleder skulle rotere mellom landene. Svensk side
skulle utpeke den første styrelederen. Norsk side skulle
utpeke den første administrerende direktør, mens
svensk side skulle utpeke viseadministrerende direktør.
5. Selskapets hovedkontor skulle legges
til Stockholm. Hovedkontoret skulle ha om lag 100 personer. Et internasjonalt
senter skulle etableres i Oslo.
Det ble lagt opp til at alle gjenstående
avtaleelementer skulle avklares innen åtte uker, regnet
fra 20. januar 1999, inkludert lokalisering av forretningsområdenes hovedkontor.
Den ferdigforhandlede avtalen ville deretter være grunnlag
for godkjenning av avtaleverket i Stortinget og Riksdagen. Den 30.
mars 1999 undertegnet de to eierne en sammenslutningsavtale.
Proposisjonen om sammenslåing av Telenor
og Telia ble oversendt Stortinget 16. april 1999. Sammenslutningsavtalen
og Aksjonæravtalen var trykte vedlegg til proposisjonen.
Stortinget godkjente i juni sammenslåing av Telenor og
Telia i samsvar med Regjeringens forslag, bare Sosialistisk Venstreparti
stemte imot. Begrunnelsen for å slå sammen Telenor
og Telia var ønsket om å skape et nordisk telekonsern
som kunne sikre et landsdekkende tilbud av moderne og avanserte tele-
og IT-tjenester til lave priser, et selskap som ville bli en betydelig
aktør på det europeiske markedet, med en størrelse
og konkurransekraft som fremmet kostnadseffektivitet og innovasjon.
Også den svenske Riksdagen godkjente sammenslåing
av selskapene. I etterkant av godkjenningen i de to lands parlamenter
ble sammenslåingen også godkjent av EUs konkurransemyndigheter
hvis bestemte vilkår ble innfridd. Selskapene og deres
eiere aksepterte disse vilkårene. Den 19. oktober 1999
ble Aksjonæravtalen underskrevet og Telenor og Telia ble
ett selskap.
Komiteen konstaterer at lokaliseringen
av forretningsområdenes hovedkontor ikke var avklart da
selskapene ble slått sammen. Ifølge St.prp. nr.
58 (1998-1999) skulle denne type lokalisering vedtas i henhold til
bestemmelsene i Aksjonæravtalens punkt 4.3 b.
På styremøte i det nye selskapet
den 8. desember 1999 ble lokaliseringen av forretningsområdenes hovedkontor
behandlet. De svenske styremedlemmene avgjorde med styreformannens
dobbeltstemme lokaliseringen av forretningsområdenes hovedkontor.
Det oppstod da uenighet mellom de norske styremedlemmene og eierne
på den ene side - og de svenske styremedlemmene og eierne
på den annen om hvorvidt lokaliseringsvedtaket var fattet
i henhold til bestemmelsene i Aksjonæravtalens punkt 4.3
b. Det nye selskapet var nå i en meget vanskelig situasjon.
Komiteen er kjent med at eierne
i dagene etter styremøtet 8. desember 1999 prøvde å komme
til enighet og berge det nye selskapet. Det ble blant annet ført samtaler
mellom den norske samferdselsministeren og den svenske næringsministeren,
uten at det ble oppnådd enighet om forståelsen
av punkt 4.3 b i Aksjonæravtalen.
Komiteen er kjent med at den
norske og den svenske statsminister den 16. desember 1999 drøftet
den vanskelige situasjonen for det nye selskapet. Under samtalen
ble de to statsministrene enige om å oppløse det
nye selskapet. Det var også enighet om at eierne og selskapene
for å gjøre oppløsningsprosessen lettere skulle
avstå fra søksmål mot hverandre.
Den 21. desember 1999 orienterte statsministeren Stortinget
om oppløsningen og Regjeringens begrunnelse for å velge
en slik løsning. Stortinget oversendte Statsministerens
redegjørelse til komitébehandling. Den 18. januar
2000 avholdt samferdselskomiteen en åpen høring
med samferdselsministeren om forholdene rundt sammenslåingen
av Telia og Telenor.
Komiteen konstaterer at fusjonen
ikke lot seg gjennomføre.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, er av den
oppfatning at prosjektet å slå sammen Telia og
Telenor var riktig rent industripolitisk. En slik fusjon ville ha
skapt et nordisk teleselskap med betydelige synergieffekter, i form
av konkurransekraft, størrelse og markedsverdi, som kunne
ha gjort seg gjeldende på det internasjonale telemarkedet.
Selskapet kunne sikret en kostnadseffektiv drift og et landsdekkende
tilbud av moderne og avanserte tele- og IT-tjenester til lave priser.
Det nye selskapet kunne blitt en betydelig pådriver i nordisk
forskning og innovasjon. En sammenslåing ville
kunne møte og utnytte den teknologiske utviklingen som skjer
innenfor telemarkedet. Flertallet er på denne bakgrunn
skuffet over at fusjonen ikke lyktes.
Komiteen er innforstått
med at det i en fusjonssak av denne størrelsesorden er
mange og tunge spørsmål som må løses. Komiteen vil
imidlertid peke på at forutsetningen for at en fusjon skal
kunne bli vellykket, er at begge parter ser fordeler og har en felles
visjon og vilje til å trekke mot samme mål. Det
må inkludere en felles vilje til å løse
utestående problemer.
Komiteen konstaterer at en utløsende
faktor var den manglende vilje i den svenske regjering til å instruere
sine styremedlemmer på generalforsamling i henhold til
aksjonæravtalen og konstaterer at Regjeringen satset på en
strategi for å få den svenske eier til å overholde
avtalen slik den norske regjering forstod den.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vil
imidlertid peke på at de langvarige problemene i samarbeidet
reiser spørsmålet om problemene gikk dypere enn
dette.
Flertallet er kjent med at det
bød på store vanskeligheter for partene å oppnå enighet
om Sammenslutningsavtalen. Tidsfristen som ble fastsatt i Intensjonserklæringen
ble ikke overholdt, og først 30. mars 1999 ble Sammenslutningsavtalen
undertegnet av den norske samferdselsminister og svenske næringsminister. Som
en del av Sammenslutningsavtalen ble det også inngått
en Aksjonæravtale. Eierne ble under forhandlingene ikke
enige om hvor ledelsen av de ulike forretningsområdene
skulle lokaliseres. Før undertegningen av fusjonsavtalen
oppsto nye problemer som gjorde det nødvendig å utsette
undertegningen.
Flertallet har med forbauselse
merket seg at Regjeringen tidlig har oppfattet den svenske eier
ikke som en partner, men som en motpart, jf. samferdselsministerens
konsekvente språkbruk under den åpne høring
og svar på spørsmål nr. 20 fra samferdselskomiteen:
«…fordi de to forhandlingsmotparter
hadde ulike interesser og derfor helt ulik bakgrunn for de posisjoner
de forhandlet ut ifra."(komiteens utheving)
Det at statsråden betraktet svenskene
som motparter, understrekes videre av at den ikke ønsket å gi
Stortinget innsikt i de underliggende problemene som ble søkt løst
i aksjonæravtalen, fordi dette ville:
«… sådd tvil om de to parter hadde
tillit til at den annen part ville overholde de inngåtte
avtaler.»
Flertallet mener dette reiser
tvil om fundamentet for fusjonen og dens levedyktighet og kan vanskelig
se at dette er reflektert i St.meld. nr. 58 (1998-1999).
Flertallet har imidlertid positivt
merket seg at statsråden så det her var problemer
som burde søkes løst i avtaleverket. Spørsmålet
er imidlertid om den løsningen som ble valgt var så utvilsom
at Stortinget ikke hadde behov for å kjenne de underliggende
problemene og sårbarheten i den løsningen som
ble valgt. Flertallet har derfor lagt spesiell vekt
på å få dette belyst sett i forhold til
Regjeringens informasjonsplikt overfor Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre kan ikke
se at det er uvanlig å betegne to parter som forhandler
om en avtale som motparter. Disse medlemmer deler
det syn at det ville kunne undergrave tillitsforholdet mellom partene dersom
en fra norsk side i stor grad skulle framheve og problematisere
eventuelle følger av at avtalepartneren, i dette tilfellet
den svenske stat, ikke ville følge avtalen.
Disse medlemmermener
videre det også er et poeng at de to proposisjonene som
ble lagt fram for de to nasjonalforsamlingene begge skulle være
dekkende.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til statsministerens redegjørelse for Stortinget 21. desember
1999 om grunnlaget for å avbryte arbeidet med å slå sammen
Telenor AS og Telia AB, og referat fra åpen høring.
Disse medlemmer kan ikke ut fra
statsministerens redegjørelse eller den åpne høringen,
se at statsministeren eller statsråd Fjærvoll
har feilinformert Stortinget, eller at Regjeringen har brutt sin informasjonsplikt.
Disse medlemmer viser til at
etter den åpne høringen utformet samferdselskomiteen
33 spørsmål til statsråden, og disse
medlemmer kan ikke se at svarene inneholder noe nytt av
betydning for sakens utfall. Sakens kjerne er at styret kunne treffe
gyldige vedtak, selv om det var i strid med stemmerettsreglene i
aksjonæravtalen, men at den svenske regjering var forpliktet
til å sørge for at stemmerettsreglene ble fulgt.
Disse medlemmer mener at vedtaket
om plasseringen av mobilenheten kunne vært truffet på samme måte
som det ble, selv om hele aksjonæravtalen var blitt inntatt
i vedtektene. Det kan ikke være noen overraskelse for Stortinget
at styret i et statlig aksjeselskap rent juridisk kan treffe vedtak
som selskapsrettslig er gyldig selv om det er i strid med eiernes
avtaler og ønsker.
Disse medlemmer viser til at
den norske regjeringen har ment at de hadde sikret seg gjennom aksjonæravtalen
som skulle hindre at slike situasjoner som den inntrufne skulle
oppstå. Blant annet var regjeringene pålagt å instruere
sine styremedlemmer.
Disse medlemmer mener at denne
instruks om å forholde seg til avtalen ikke ble gitt fra
svensk side til de svenske styremedlemmene, derimot virker det som om
de fikk instruks om å bryte avtalen.
Disse medlemmer viser til at
svenskene hevdet at "relokalisering" av forretningsenhetene ikke betydde
den første lokaliseringen innenfor det nye selskapet, og
derfor ikke var omfattet av kravet til at minst ett medlem fra hvert
land måtte stemme for. Disse medlemmer mener
det var et prokuratorknep fra svensk side. De visste meget godt
hva relokalisering betydde og hvorfor det sto der.
Disse medlemmer mener at ideen
om fusjon av de to selskapene var i utgangspunktet god og ville
gitt synergieffekter til gode for begge land.
Disse medlemmer viser til at
den fremforhandlede avtalen som ble lagt frem for Stortinget ikke kunne
endres av Stortinget, kun tilsluttes eller forkastes.
Disse medlemmer viser også til
at etter det nye selskapet var etablert ved underskrivning av aksjonæravtalen,
var det et aksjonærvalgt profesjonelt styre som sammen
med ledelsen skulle drive selskapet, i tråd med inngåtte
avtaler og gjeldende rett.
Disse medlemmer vil slå fast
at fusjonen ble stoppet fordi den svenske regjering med statsminister Göran
Persson i spissen manglet den nødvendige redelighet og
hederlighet som burde kunne forventes av en regjering når
det gjelder overholdelse av avtaler.
Når det gjelder en helhetsvurdering
av saken, slutter disse medlemmer seg i hovedsak
til journalist Knut A. Skasliens fremstilling i Aftenposten 23.
januar 2000:
«SMUTTHULLENE UT AV STORTINGET
Stortingets
Høring etter Telianor-kollapsen undergraver 800 år
gamle idealer for adferd mellom mennesker.
«Avtaler
skal holdes". Det er moral, men også en juridisk grunnregel
for å sikre stabile forbindelser mellom mennesker, bygget
rundt et felleseuropeisk ideal fra middelalderens ”pacta
sunt servanda”. I all sin enkelthet finnes regelen i landsloven
fra 1274, så vel som i Christian Vs norske lov fra 1687
(som fortsatt er gjeldene rett!).
Og best av alt,
det fungerer - selv når domstolene må kobles inn
for å løse uenighet. Reglene dukker stundom opp
i mindre tiltrekkende versjoner, og da lyder den omtrent slik:
«Avtaler
må holdes, hvis alle smutthull viser seg å være
tette": Det er noe ganske annet.
Like fullt er deler
av opposisjonene på Stortinget nå i ferd med å opphøye
dette til selve idealet for avtaler.
Da forutsettes
det at alle avtalemotparter er kjeltringer, og at en normal avtaletekst
skal tette alle illojale smutthull. Alt annet vil være
uforsvarlig.
I noen rene kommersielle forhold kan
dette være mulig, men det resulterer i avtaler på 700
sider med liten skrift på baksiden og ti utfyllende vedlegg.
Nokså fjernt fra både norske og svenske tradisjoner.
For
politiske avtaler er fremgangsmåten helt ubrukelig. Viljen
til å overholde en politisk avtale mellom stater - kan
aldri sikres ved denne metoden.
Telia/Telenor-avtalen
var en politisk avtale mellom den norske og den svenske regjeringen.
Selv om den var pakket inn i en selskapsrettslig form, var den en politisk
avtale som tok sikte på å ivareta vitale nasjonale
interesser.
Desto mer absurd er Stortingets utimelige
fokus på eksistensen illojale smutthull i Telianor avtalen.
Det bemerkelsesverdige er at politikere på Stortinget -
av alle - ikke vil forholde seg til Telianor-avtalen som hva den
vitterlig var, nemlig en polisk avtale.
Kjernen i
kritikken mot samferdselsminister Dag Jostein Fjærvoll
er at han ikke gjorde smutthullene synlig for Stortinget, selv om
han visste om dem. Men Fjærvoll hadde jo undertegnet en
normal og lettfattelig avtale med svenskene.
Det var
ikke avtaleteknikken som var problemet. Problemet var at de to regjeringene
var blitt enige om en urealistisk avtale. Den tok handlekraften
fra selskapets ledelse og gjorde det umulig på å drive
effektiv butikk.
For å slippe å etterleve
en håpløs, men krystallklar, avtale , tok den
svenske regjeringen i bruk rene prokuratorknep. Næringsminister
Bjørn Rosengren lot som han ikke hadde noe ansvar for at
de svenske styremedlemmene - som han selv hadde oppnevnt - opptrådte
i pakt med den aksjonæravtalen han personlig hadde undertegnet.
Det
var et knep av aller billigste sort, men var ikke annet enn en beskjed
om at det ikke lenger fantes politisk vilje i Sverige til å gjennomføre
avtalen.
Dermed oppsto det et politisk problem, som
Rosengren og Fjærvoll deretter løste raskt og
greit ved å stoppe hele fusjonen.
Så sitter
det altså stortingspolitikere og tviholder på fiksjonen
om at saken dreier seg om jus og selskapsrett. De tviholder på fiksjonen
om at forretningsadvokatene kunne ha reddet avtalen bare alle hull
hadde vært tettet.
Men det verste er at de
tviholder på fiksjonen om at det normale, aktverdige og
eneste forsvarlige er å lage avtaler som tar høyde
for alle tenkelige og utenkelige muligheter, inkludert vrangvilje
og prokuratorknep.
Slik er det ikke, og slik bør
det ikke bli.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at Sosialistisk Venstreparti var eneste parti som gikk mot sammenslåingsavtalen mellom
Telenor AS og Telia AB under stortingsbehandlinga i juni 1999. Det
var flere grunner til at partiet gikk mot avtalen. En av dem var
at lokalisering av forretningsområder ikke var avgjort,
og at denne avgjørelsen ville få stor betydning
for teknologiutvikling i Norge. Dette medlem mener
at den informasjon som er kommet fram i ettertid ville styrket dette medlemmets skepsis
mot avtalen.
Dette medlem reagerer over at
Regjeringen kunne framstille avtalen så problemløs.
Det var konflikter i hele forhandlingsprosessen. Så vel
før avtalen ble inngått, som i fasen mellom inngåelse
av aksjonæravtale og den såkalte "closing" 19.
oktober 1999, og i perioden etter 19. oktober 1999 fram til bruddet
i desember 1999. Det å skyve uløste problemer
foran seg, innebar ikke at situasjonen var uproblematisk.
Når forhandlingene om lokalisering
av hovedkontorer for forretningsområdene ikke førte
fram, før Regjeringa fremma proposisjonen for Stortinget,
var det et uttrykk for at temaet var konfliktfylt. Det var også innhentet
en rekke juridiske råd som viste at spørsmål
om stemmerettsregler, instruksjonsrett av styremedlemmer etc. var
et minefelt uten at Stortinget ble gjort kjent med det.
Dette medlem ser informasjonen
til Stortinget som utilstrekkelig, og at det også har vært
utøvd for dårlig håndverk under brevvekslinga
i august og september 1999, da det ikke ble avklart om den svenske
og norske eier hadde samme oppfatning av avtalens innhold. Det ble
bare avklart av avtalen gjaldt. Et annet svar ville medført
at prosessen hadde stoppet. I realiteten ble den uavklarte situasjon
videreført.
Komiteen er kjent
med at uenighet om lokalisering av forretningsområdenes
hovedkontor var en av årsakene til at sammenslåingen
av Telenor og Telia mislyktes. Denne lokaliseringen skulle vært
klar ved undertegningen av Sammenslutningsavtalen, men partene kom
ikke frem til enighet.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
i St.prp. nr. 58 (1998-1999) opplyser om at forretningsområdenes
hovedkontor ennå ikke var lokalisert fordi:
«På det nåværende tidspunkt
er det ikke hensiktsmessig å foreta en plassering av ledelsesfunksjonene
i de enkelte forretningsområdene.»
Komiteen har merket seg at når
det gjaldt den fremtidige lokalisering av forretningsområdenes hovedkontor
skrev Regjeringen i St.prp. nr. 58 (1998-1999):
«Det nye selskapets styre vil på et senere
tidspunkt beslutte hvordan ledelsen av forretningsområdene
skal lokaliseres. Beslutningen underlegges de spesielle stemmerettsregler
som er etablert i aksjonæravtalen, dvs. at minst en aksjonærvalgt
representant fra hvert land må være enig i beslutningen.»
Komiteen vil vise til at Regjeringen
i Sammenslutningsavtalen valgte en modell der Aksjonæravtalen skulle
sikre at norske interesser ble ivaretatt ved lokalisering av forretningsområdenes
hovedkontor. De punktene som legger føringer i disse sakene
er 4.3 og 4.5. i Aksjonæravtalen og de lyder som følger:
«4.3 Beslutninger i Styret
a) Med de
unntak som fremgår i punkt (b) nedenfor eller følger
av gjeldende rett, skal Styret fatte sine beslutninger ved alminnelig
flertall blant de tilstedeværende. Styreformannen skal
ha dobbeltstemme i tilfelle stemmelikhet.
b) Følgende beslutninger krever
et flertall i Styret som inkluderer ett Styremedlem nominert av
den svenske stat og ett Styremedlem nominert av den norske stat:
i. godkjennelse,
før Paritet er oppnådd, av Ny AB-konsernets forretningsplan
og konsernbudsjett, inkludert endringer i Integrasjonsprinsippene,
reorganisering, restrukturering og relokalisering av Ny ABs datterselskaper
og forretningsenheter;
ii. beslutninger om, eller anbefalinger
av, vesentlige strategiske bedriftserverv eller overdragelser som
skal foretas av Ny AB, med unntak for transaksjoner som er hjemlet
i en forretningsplan som er godkjent i henhold til pkt 4.3 (b)(i) ovenfor;
iii. etablering av Styrets komiteer og
delegasjon av myndighet til disse, samt utnevnelse av styremedlemmer
i Telia og Telenor;
iv. ansettelse og avskjed eller oppsigelse
av Administrerende direktør og Viseadministrerende direktører
- hensyntatt det som er avtalt i pkt 4.4 - før Paritet
er oppnådd.
4.5 Felles realisering av forutsatte fordeler,
løsning av "dead-lock»
a) Hver Aksjonær
skal utøve sine rettigheter i henhold til denne Avtale
og som Aksjonær i Ny AB slik at det som er nedfelt i denne
Avtalen oppnås. Denne plikten inkluderer bla:
i. deres utøvelse
av stemmerett for sine Aksjer, og
ii. å gi instruksjoner til deres
respektive utpekte Styremedlemmer, i den grad det er i samsvar med
gjeldende rett.
b) Dersom "dead-lock" oppstår
på en generalforsamling i Ny AB vedrørende et
spørsmål som krever særskilt flertall
på generalforsamlingen i henhold til pkt 4.1(c), skal Aksjonærene
gjøre sitt beste for å løse saken gjennom
konsultasjoner mellom høytstående representanter
hos hver av Aksjonærene.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at når Regjeringen i St.prp. nr. 58 (1998-1999) begrunner
hvorfor hovedkontorer for forretningsområdene ikke var
lokalisert med at:
«På det nåværende tidspunkt
er det ikke hensiktsmessig å foreta en plassering av ledelsesfunksjonene
i de enkelte forretningsområdene",
finner dette medlem denne beskrivelse
som ikke dekkende. Det er klart dokumentert at det hadde vært arbeidet
for å avklare lokaliseringa før avtalen ble inngått,
og at det fra norsk side var ønsket å få en
slik avklaring. Det kan derfor ikke betraktes som et hensiktmesssighetsspørsmål,
når realiteten er at vi ikke nådde fram.
Dette medlem vil imidlertid peke
på at Stortinget var kjent med at lokalisering av hovedkontorer
for forretningsområdene ikke var foretatt, og at det var
god grunn for stortingsflertallet til kritisk å vurdere
om avtalen var god nok. Det var imidlertid en ukritisk stemning
for fusjon.
Komiteen viser til
at det er en lang og sikker parlamentarisk praksis for at Regjeringen
har opplysningsplikt overfor Stortinget. For å fatte beslutninger om
lover, bevilgninger og annet er Stortinget avhengig av riktige og
utfyllende opplysninger fra Regjeringen. Opplysningsplikten er også et
utslag av det tillitsforhold det må være mellom
Regjering og Storting i et parlamentarisk system.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk
Venstreparti, viser til at opplysningsplikten har sin forankring
i Ansvarlighetsloven av 1932, og i en lang parlamentarisk praksis
siden innføringen av parlamentarismen.
I den såkalte Crotale-saken i 1973
ble det generelle utgangspunktet beskrevet av flere talere:
«Den første forutsetning for at dette samarbeidet mellom
Storting og Regjering skal kunne virke best mulig, er at Stortinget
kan stole på det Regjeringen sier, og at Stortinget kan
stole på at Regjeringen ikke skjuler noe som kan være
av betydning for Stortingets arbeid."(Kåre Willoch)
og:
«Forholdet mellom Regjeringen og Stortinget må være
basert på åpenhet. I motsatt fall vil ikke vårt
politiske system kunne virke etter forutsetningene." (saksordfører
Tor Oftedal)
Og i Reksten-saken i 1985:
«Det er vissheten om at Stortinget har alle opplysninger
- og korrekte opplysninger - i en sak, som gjør at Stortinget
er i stand til å treffe sin avgjørelse. Hvis vi hadde
et system hvor Stortinget i utgangspunktet ikke kunne ta det som
en selvfølge at alle opplysninger var fremlagt, men at
Stortinget måtte gå igjennom alle opplysningene
og selv foreta sine undersøkelser - selv sette i verk nesten
gransking for å være overbevist om at man hadde
alle opplysninger - ville forholdet mellom Storting og Regjering
endres, ja, hele vårt styresett ville endres."(Carl I.
Hagen)
Flertallet vil understreke at
det er Stortinget selv som skal vurdere om opplysningsplikten er
oppfylt. Regjeringen skal selvfølgelig gjøre et
skjønnsomt utvalg om hvilke opplysninger som bør
oversendes, men den er selv ansvarlig for det utvalg som blir gjort. For
Stortinget er det viktig å bli kjent med alle relevante
opplysninger, også de som taler mot den konklusjon Regjeringen
anbefaler. Om opplysningene er relevante og dekkende tilkommer det
Stortinget å avgjøre. Egil Aarvik uttalte om dette
under Kings-Bay saken i 1963:
«aller minst er det noe departement, som bestemmer hva
som kan ha betydning for Stortingets vurdering av en sak! Det er
Stortinget som avgjør det!»
Utgangspunktet for Stortingets vurdering av
om statsråden har overholdt sin informasjonsplikt til Stortinget
i denne saken er innholdet av St.prp. nr. 58 (1998-1999) og påfølgende
behandling i Stortingets organer. Flertallet viser
til at Regjeringen i proposisjonen opplyste:
«Det nye selskapets styre vil på et senere
tidspunkt beslutte hvordan ledelsen av forretningsområdene
skal lokaliseres. Beslutningen underlegges de spesielle stemmerettsregler
som er etablert i aksjonæravtalen, dvs. at minst en aksjonærvalgt
representant fra hvert land må være enig i beslutningen.»
Flertallet peker på at
selve aksjonæravtalen var et vedlegg til proposisjonen.
På den åpne høringen 18. januar 2000
uttalte statsråd Fjærvoll at det ikke var tatt noen
forbehold i proposisjonen eller andre steder om beskrivelsen av
stemmerettsreglene i proposisjonen.
Flertallet viser i denne forbindelse
til notat fra advokatfirmaet Bugge, Arentz-Hansen og Rasmussen (BA-HR)
av 15. mars 1999 til departementet hvor det fremgår:
«Som vi har vært inne på tidligere,
foreligger det visse praktiske og juridiske problemer med å gjøre
de kvalifiserte stemmereglene i styret effektive. Det heter nå (noe
som også er avtalt i Intensjonserklæringen) at visse
styrebeslutninger krever et flertall i styret som inkluderer minst
ett styremedlem nominert av hver stat. Dette gjelder bl.a. beslutninger
om vedtakelse av budsjett, beslutninger og anbefalinger om vesentlige transaksjoner,
samt oppnevnelse og oppsigelse av administrerende direktør.
Det
er ikke mulig å vedtektsfeste en bestemmelse som ovenfor
nevnt. Dette medfører at man kan risikere at man kan ha
flertall i styret for en beslutning nevnt ovenfor, og at dette flertallet
ikke inkluderer et styremedlem nominert av den norske stat. Dette
vil være et gyldig selskapsvedtak.»
Flertallet viser til at Stortinget
ikke ble gjort kjent med at styret kunne gjøre gyldig vedtak
i strid med aksjonæravtalen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, finner
dette kritikkverdig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at dette forhold var åpenbart for de som leste hele proposisjonen,
samt vedleggene idet det er klart at det var aksjonæravtalens
bestemmelser og overholdelse som sikret at styret fulgte stemmerettsreglene.
Det at styrevedtak var juridisk lovlige i henhold til selskapslovgivningen
og vedtektene følger av normal rettsforståelse
som det må legges til grunn at lovgivere er i besittelse
av.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk
Venstreparti, viser videre til at det svenske advokatfirmaet
Vinge KB på spørsmål fra Regjeringens
juridiske rådgivere BA-HR i notat av 18. februar 1999 uttalte
at det ikke var mulig å ta stemmerettsreglene i aksjonæravtalen
inn i selskapets vedtekter. Flertallet viser til
at Stortinget ikke ble gjort kjent med at de spesielle stemmereglene
i aksjonæravtalen ikke kunne tas inn i vedtektene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, mener
dette er kritikkverdig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det fremgikk av proposisjonen med vedlegg at det var aksjonæravtalens
bestemmelser og tillit til at den ble overholdt som var det avgjørende
og ikke det teknisk juridiske. Når man i ettertid er kjent med
at den svenske regjering ikke fulgte sine forpliktelser i henhold
til aksjonæravtalen, fremstår det som etterpåklokskap å kritisere
statsråden.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser
til den åpne høring hvor statsråd Fjærvoll
uttaler at:
«Dette var ikke noe problem, og derfor er det ikke henvist
til det noe spesielt sted.»
Flertallet registrerer
at statsråden mener at Regjeringen hadde funnet en løsning
på problemene i form av det som er nedfelt i aksjonæravtalen.
I høringen med statsråd Fjærvoll fremkom
at det skulle sikres gjennomslag for stemmerettsreglene i pkt. 4.3
b (i) ved den instruksjonsmyndigheten som var nedfelt i pkt. 4.5. Flertallet vil
peke på at dette systemet ikke går frem av proposisjonen.
Der skapes det heller et inntrykk i pkt. 9.8 om at det er implementering
av aksjonæravtalen i vedtektene som skal sikre gjennomslag
for stemmerettsreglene. Flertallet er av den klare
oppfatning at Stortinget burde ha vært orientert om hvordan partene
mente å ha sikret seg et grunnlag for en balansert løsning
av blant annet de viktige lokaliseringsspørsmålene.
Flertallet viser til juridisk
betenkning fra professor dr. juris. Tore Bråthen hvor det
fremgår at det hadde vært alternative måter å nedfelle
spesielle stemmerettsregler i vedtektene. Det kunne skje gjennom
at spesielle saker måtte ha tilslutning fra leder og nestleder
i styret. Det kunne kreves forskjellige typer kvalifisert flertall
i styret ved spesielle saker. Styremedlemmene kunne ha vært
valgt direkte av den svenske og norske stat eller man kunne ha flyttet
avgjørelsene av spesielle saker til generalforsamlingen. Flertallet har
forståelse for at det kan være andre hensyn som
har begrunnet valget av løsning fra partenes side, men flertallet mener
like fullt at så lenge det er alternative fremgangsmåter,
krever det en utdyping av det valget som ble gjort i St.prp. nr.
58 (1998-1999). Flertallet har ingen egen spisskompetanse
på området og er avhengig av at Regjeringen begrunner
sine syn. Dette aspektet var en del av den såkalte Koksverksaken
i 1963, hvor det blant annet ble uttalt:
«innlysende…at Stortinget ikke kan sitte
og spesialanalysere kalkyler og beregninger. Stortinget er henvist til å akseptere
det som legges frem av en statsråd." (John Lyng)
Flertallet vil understreke at
lokaliseringsspørsmålene i utgangspunktet er en
viktig problemstilling, og den løsning som ble valgt er
en av få konkrete juridiske løsninger statsråden
har valgt å omtale nærmere i proposisjonen. Flertallet er
av den oppfatning at dersom man først har vurdert løsningen
som så viktig at den bør omtales nærmere,
bør det også kreves at fremstillingen er dekkende
og utfyllende.
Uten å ta stilling til den løsning
som ble valgt, vil flertallet slå fast at
det hadde vært riktig å orientere bedre om den
løsning som var blitt valgt, de problemer man hadde støtt
på under utarbeidelsen av en slik sentral regel og eventuelle
svakheter ved de regler som ble valgt.
Flertallet har utfra statsrådens
svar under høringen forstått at problemstillingen
rundt lokaliseringsspørsmål og da særlig
plasseringen av mobilenheten, har vært et vanskelig tema
under avtaleforhandlingene. Flertallet mener det
er svært uheldig at dette spørsmålet
ikke ble avklart før avtalen ble inngått. Dersom dette
sentrale spørsmålet hadde vært løst
i forkant, hadde kanskje ikke fusjonen sprukket. I proposisjonen fremstår
den løsningen partene har valgt med å overlate lokalisering
til styret i det nye fusjonerte selskapet, som uproblematisk. Statsråden
var imidlertid klar over hvor problematisk dette spørsmålet
kunne bli. Flertallet vil peke på at det
forhold at eierne ikke hadde klart å bli enige om lokalisering
tilsa en spesiell aktsomhet og oppfølging fra Regjeringen
i forhold til styrets behandling av dette spørsmålet.
I ettertid har det vist seg at det faktiske
resultatet ble at fusjonen sprakk på lokaliseringsspørsmål. Flertallet mener
det er kritikkverdig at disse forholdene ikke ble problematisert
i proposisjonen.
I svar på spørsmål
21 til samferdselskomiteen uttaler departementet at det er et skjønnsspørsmål
hvor mye som skal omtales i en proposisjon. Flertallet er
enig i dette utgangspunkt, men reagerer på den påfølgende begrunnelse
fra departementet om:
«Det ble for øvrig ikke stilt noe spørsmål
fra samferdselskomiteen i forbindelse med behandlingen av denne
proposisjonen.»
Flertallet viser til at det er
nettopp fordi det ikke var noen problematiseringer i proposisjonen
at det heller ikke ble stilt noen spørsmål fra
komiteen.
Flertallet viser til at det ble
fra departementet bedt om et nytt notat fra BA-HR av 26. august
1999 hvor det bl.a. heter:
«Stillingen er således at enhver flertallsbeslutning
i styret vil være en gyldig beslutning, selv om den skulle medføre
at det blir vedtatt beslutninger i strid med bestemmelser i aksjonæravtalen.
(..)
Innledningsvis
bør det nevnes at etter vår oppfatning forutsetter
aksjonæravtalen at partene etablerer et system
for å sikre at flertallskravet i punkt 4.3 kan oppfylles.
Lojalitetsplikten rekker så langt det er mulig i henhold
til gjeldende rett. Idet noen av de alternative løsningene
skissert nedenfor innebærer en instruksjon av styremedlemmer
fra aksjonærenes side, og idet det kan være noe
uklart i hvilken grad dette er tillatelig etter gjeldende rett,
kan man ikke utelukke at en "vrang" part vil benytte seg av en slik
argumentasjon
(..)
Vi vil anbefale at
man søker å etablere rutiner på to plan.
For det første bør det etableres rutiner på aksjonærhold
som sikrer gjennomføringen av avtalens bestemmelser. Dette
kan f.eks. gjøres ved at det er forutgående kontakt
mellom departementene når det i styret skal behandles et
forslag som krever kvalifisert flertall. Videre bør det
være kontakt mellom de respektive departement og deres
oppnevnte styremedlemmer.»
Flertallet vil peke på at
statsråden under den åpne høring opplyste
at det ikke var nødvendig å orientere Stortinget
om de problemene som ble beskrevet i notatet fra BA-HR 15. mars
1999 fordi man hadde tatt høyde for disse i den løsning
man valgte. Flertallet finner det da påfallende
at advokatfirmaet BA-HR den 26. august 1999 etter anmodning kom
med nye forslag til tiltak på hvordan man kan sikre gjennomføringen
av avtalen. Flertallet vil understreke at akkurat
de samme innvendinger som ble frembragt i notatet av 15. mars 1999
blir gjentatt i noe utfyllende form i notatet av 26. august 1999.
Dersom den løsningen man valgte hadde tatt høyde
for problemene med styrevedtak, burde det ikke være nødvendig
med ytterligere foranstaltninger. Flertallet mener
dette er et moment som tilsier at det ikke var etablert sikre nok
rutiner i den avtalen som i mellomtiden var blitt fremforhandlet,
og som fremgår av St.prp. nr. 58 (1998-1999).
I St.prp. nr. 58 (1998-1999) er hele aksjonæravtalen vedlagt.
Pkt. 9.8 heter:
«Dersom det oppstår motstrid mellom bestemmelsene
i Avtalen og bestemmelsene i Vedtektene, og med mindre noe annet
følger av det som står i Avtalen, skal bestemmelsen
i Avtalen ha forrang.
Partene skal gjøre
alt de kan for å endre Vedtektene for å eliminere
slik motstrid og skal sørge for at bestemmelsene i denne
Avtalen implementeres i Vedtektene.»
Ifølge statsråden skal denne
bestemmelsen leses i sin helhet slik at implementeringsformuleringen
bare kommer til anvendelse ved motstrid mellom avtalen og vedtektene. Flertallet mener
at en slik forståelse ikke er lett å lese ut av
bestemmelsen, da det står eksplisitt at avtalen skal implementeres
i vedtektene. Flertallet viser til de svarene som
departementet har gitt under komiteens behandling for å utdype
dette punktet, og hvordan bestemmelsen er tenkt. Flertallet registrerer
dette, men vil fastslå at for å forstå bestemmelsen
var det nødvendig å kjenne forutsetningene.
Flertallet konstaterer at Regjeringen
i proposisjonen ikke drøftet forståelsen av aksjonæravtalens
pkt. 9.8, at ordlyden kunne forstås slik at reglene i aksjonæravtalen
skulle implementeres i vedtektene, og at det således i
alle fall ikke kunne forstås at deler av aksjonæravtalen
etter svensk lov ikke kunne tas inn i vedtektene. Flertallet er
av den oppfatning at dette skulle ha vært nærmere
forklart og utdypet i proposisjonen. Flertallet kan
ikke se at saken på dette punkt er tilstrekkelig belyst.
Flertallet viser til at en sentral
forutsetning for å sikre gjennomslag for aksjonæravtalen
var instruksjonsmyndigheten som er nedfelt i avtalens pkt. 4.5. Dette
ble også søkt styrket gjennom de rutiner som er beskrevet
i notat fra BA-HR av 26. august 1999. Om dette uttaler professor
dr. juris Tore Bråthen:
«De foreslåtte rutiner er likevel ikke uten
svakheter. BAHR er åpenbart oppmerksom på dette
og poengterer det i sitt notat. De anbefalte rutiner er ikke tilstrekkelig til å gi
Aksjonæravtalen gjennomslagskraft i forhold til styret,
sml. Avsnitt 8 foran. Styremedlemmene har i prinsippet et selvstendig
ansvar for å ivareta selskapets interesser, uten hensyn
til eventuelle forståelser med departementene. Og det kan
i prinsippet treffes styrevedtak i strid med aksjonæravtalen
og eventuelle forståelser med departementene. En tett oppfølging
av styremedlemmene kan også ha uønskede konsekvenser.
Om departementet følger opp "sine" styremedlemmer svært
tett, kan det tenkes at staten blir erstatningsansvarlige for styremedlemmenes
feil og forsømmelser.»
Etter flertallets oppfatning
viser uttalelsene fra BA-HR og Tore Bråthen at den fremgangsmåte
som partene valgte ikke var så robust som nødvendig
da konflikten kom på spissen i styremøtet 8. desember 1999.
Flertallet merker seg at statsråden
mener at det var tatt høyde for problemene med stemmerettsreglene i
styret. Flertallet vil likevel understreke at det
er partier som har vært motstandere av fusjonen og som på den
bakgrunn vil ha krav på å kjenne disse opplysninger,
selv om de kunne ha styrket motargumentene mot den løsning
som er valgt. Dette spørsmålet var blant annet
opp i Kings-Bay saken i 1963 hvor Finn Gustavsen uttalte:
«galt og i strid med demokratiet å underslå opplysninger,
selv om disse opplysningene kan bli brukt av de borgerlige i agitasjonen
mot statsdrift.»
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
ikke utelukke at dette er en løsning som Stortingets flertall muligens
ville kunne ha godtatt dersom den hadde blitt beskrevet i detalj. Disse
medlemmer vil for sin del peke på at dersom man
var kjent med de problemer og den usikkerhet som var knyttet til
stemmerettsreglene, er det mulig at man ville ha vurdert
fremdriften i fusjonen annerledes, ikke minst rekkefølgen
av fusjon og privatisering.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser
til at spørsmål 20 hvor departementet blant annet
begrunner at motforestillinger ikke er tatt med på denne
måten:
«I dette tilfellet var det snakk om å presentere
en omforent forhandlingsløsning etter kommersielle forhandlinger
med den svenske regjering. Da så verken den svenske eller
den norske regjering det som relevant å redegjøre
for de mange vurderinger og ulike løsninger som forhandlingene
om hver enkelt paragraf hadde omfattet. Dette ville for det første
kunne sådd tvil om de to parter hadde tillit til at den
annen part ville overholde de inngåtte avtaler. For det
andre ville det åpenbart gitt stor inkonsistens mellom
de to proposisjonene til henholdsvis den norske og svenske nasjonalforsamling,
fordi de to forhandlingsmotparter hadde ulike interesser og derfor
helt ulik bakgrunn for de posisjoner de forhandlet ut ifra.
(...)
I
tillegg ville en slik fremgangsmåte vært lite
tilrådelig, ettersom det sammenslåtte selskapet
skulle børsintroduseres, og man på det tidspunkt
proposisjonene ble lagt frem så for seg at børsintroduksjonen
skulle skje allerede høsten 1999.»
Flertallet viser til
at statsråden mener tillitsforholdet til de svenske eierne
ville blitt svekket ved at Stortinget ble orientert om hvordan de
norske forhandlerne vurderte de løsningene som partene
hadde kommet frem til. Flertallet vil slå fast
at statsråden ikke kan holde tilbake nødvendig
informasjon overfor Stortinget under henvisning til forretningsmessige
hensyn.
Flertallet vil peke på at
dersom det hadde vært behov for statsråden til å orientere
om forholdene i hemmelighet, er det full mulighet til å orientere
komiteene eller Stortinget under taushetsplikt. Dette spørsmålet
var blant annet opp i den såkalte Husnes-saken i 1963 hvor
Kjell Bondevik uttalte:
«dersom industridepartementet ønskte å orientera industrikomiteen
også om ting som er strengt trumål, er det fullt
høve til det. Det er også fullt høve
til å ha eit løynt stortingsmøte, og
ein kan på mange andre måtar orientere Stortinget,
mellom anna ved i proposisjonen å nytta andre ordlag enn
dei ein der finn.»
Dette forholdet om forretningshensyn var fremme allerede
i Riksrettssaken mot ministeriet Berge i 1926. En av problemstillingene
var at Stortinget hadde vedtatt en statsgaranti for Den norske handelsbank
uten å vite at banken tidligere hadde fått statsstønad
som fremdeles sto i banken. Regjeringen mente at det av hensyn til
markedets reaksjon til banken måtte hemmeligholde disse
opplysningene. Et slikt hemmelighold ble enstemmig avvist av riksretten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til
at denne saken dreier seg om Statsministerens redegjørelse
om grunnlaget for å avbryte arbeidet med å slå sammen
Telenor AS og Telia AB. Disse medlemmer registrerer
at det synes å være tverrpolitisk enighet om at
dette var en riktig beslutning.
Disse medlemmer registrerer videre
at den politiske debatt om saken etter hvert i hovedsak har fokusert
på Regjeringens informasjon til Stortinget.
Disse medlemmer viser til Fredrik
Sejersteds kronikk i Dagbladet 20. januar 2000 om Regjeringens informasjonsplikt
overfor Stortinget:
«Opplysningsplikten er i sin kjerne en rettsregel
som ikke er nedfelt i grunnlov eller lov, men gradvis har fått status
av konstitusjonell sedvanerett. (Ansvarlighetslovens § 9,
som gjerne påberopes som grunnlag, gjelder etter sin ordlyd
noe annet, og kan i beste fall bare brukes som et rettslig støtteargument.)
Men her er det en viktig sondring. Den nokså snevre rettslige
plikten er omgitt av en langt videre politisk norm, forankret i
parlamentarisk praksis og forventninger, om hva opposisjonen mener
den har krav på å få vite.»
Disse medlemmer vil understreke
at grunnlaget for fusjonen var en underskrevet sammenslutningsavtale
av 30. mars 1999 og en aksjonæravtale som var vedlagt sammenslutningsavtalen
og ble underskrevet av eierne 19. oktober 1999. Begge avtalene fulgte
som trykte vedlegg til St.prp. nr. 58 (1998-1999). Disse medlemmer vil
peke på at komiteen har fått oversendt en rekke
advokatnotater utarbeidet underveis under forhandlingene. Mange
av notatene har det felles at de peker på problemstillinger
med grunnlag i ulike foreløpige utkast til avtaler mellom
partene. Disse medlemmer vil understreke at det er
den framforhandlede avtalen som ble lagt fram for Stortinget for tilslutning.
Det er i slike saker ikke mulig for Stortinget å endre
på avtalen, Stortinget har kun mulighet for å slutte
seg til avtalen eller å forkaste den. Dersom Stortinget
hadde hatt mulighet til å gjøre endringer i avtalen,
slik Stortinget har som lovgiver og i en rekke andre saker, ville
det også vært grunnlag for en bredere og fyldigere
beskrivelse av hver enkelt formulering i avtaleteksten.
Et av de mest omtalte spørsmål
har vært hvorvidt styret har anledning til å fatte
selskapsrettslig gyldige vedtak i strid med eller uten å følge
stemmerettsreglene. Et av advokatnotatene, et notat fra BA-HR datert
15. mars 1999, har pekt på at styret ikke er direkte bundet
av aksjonæravtalen og derfor, uten å bryte med
verken vedtekter eller svensk selskapsrett, kan gjøre vedtak uten å følge
stemmerettsreglene. Disse medlemmer mener det er
helt avgjørende for forståelsen og ikke minst
viktigheten av denne informasjonen at det i ettertid ble tatt inn
i aksjonæravtalen at eierne skulle ha plikt til å instruere
styremedlemmene om å følge stemmerettsreglene
i aksjonæravtalen. Disse medlemmer legger
til grunn at denne instruksplikten var avgjørende for at
det i det hele tatt ble inngått en sammenslutningsavtale.
Av notat fra BA-HR 26. august 1999 framgår
det at det bør settes i verk en del praktiske rutiner for å følge opp
aksjonæravtalen. Slike rutiner ble da også satt
i verk. Det ble avholdt møte med de norske styremedlemmene
1. september 1999 der avtalene, inklusive stemmerettsreglene, ble
gjennomgått og forholdet mellom departementet og det kommende
styret diskutert. De norske styremedlemmenes protokolltilførsel
i møtet 8. desember 1999 viser at departementet og de norske
styremedlemmene hadde samme syn på og tolkning av avtalene
og ikke minst stemmerettsreglene. Videre var det løpende
kontakt mellom departementet og de norske styremedlemmene, og det
var etablert en rutine der departementet månedlig, og foran
alle viktige styremøter, møtte den svenske styreleder
Jan Åke Kark. Det var også etablert rutiner for
kontakt mellom eierne. Disse medlemmer legger til
grunn at dette var en naturlig oppfølging av de rettigheter
- og plikter - de to aksjonærene hadde overfor hverandre
i henhold til aksjonæravtalen.
Disse medlemmer er kjent med
at professor Johan Giertsen i artikkelen "Telia-Telenor - spennende jus
og forretningsmessig havari" hevder at spørsmålet om
et aksjeselskaps styre er bundet av en aksjonæravtale neppe
er en fruktbar problemstilling, og at det er usikkert om samtykke
fra samtlige aksjeeiere til et særlig flertallskrav for
styrevedtak kan få virkning som vedtekt. Disse medlemmer er
videre kjent med en uttalelse fra professor Tore Bråthen
som konkluderer med at vedtaket var gyldig. De to uttalelsene viser
at spørsmålet om vedtakets selskapsrettslige gyldighet
er et vanskelig juridisk spørsmål som debatteres
blant jurister.
Disse medlemmer registrerer at
det er teoretisk og juridisk mulig at styret kunne fatte vedtak
uten å følge stemmerettsreglene i aksjonæravtalen. Disse medlemmer kan
vanskelig se at en slik situasjon skulle være en reell
problemstilling, all den tid styremedlemmene var kjent med stemmerettsreglene
i aksjonæravtalen. I ettertid, når en ser at en
slik situasjon faktisk oppsto, og at den svenske eier ikke var villig
til å følge den underskrevne aksjonæravtalens
punkt 4.5 a (ii) og instruere de svenske styremedlemmene om å følge
stemmerettsreglene i aksjonæravtalens punkt 4.3 b (i),
er det mulig å se at denne eventualiteten kunne vært
omtalt.
Disse medlemmer viser til at
stemmerettsreglene ligger til grunn for St.prp. nr. 58
(1998-1999). Det svenske Näringsdepartementet presenterte
stemmerettsreglene slik i Prop. 1998/99:99 s. 18:
«Parterna har kommit överens om att särskilda omröstningsregler
krävs för vissa styrelsebeslut. Reglerna innebär
att det förutom majoritet krävs att en styrelseledamot
som utsetts av den svenska staten och en som har utsetts av den
norska staten ingår i majoriteten. De beslut som kräver
särskilda regler är bl.a. den nya bolagskoncernens
affärsplan och dess koncernbudget, godkännande
av större organisatoriska förändringar
samt tilsättande och entledigande av verkställande direktör
och vice verkställande direktörer, allt så länge det
sker i tiden före paritet.»
Disse medlemmer viser til at
det har vært en felles forståelse av stemmerettsreglene,
og at det heller ikke etter møtet den 8. desember 1999
har vært hevdet at stemmerettsreglene ikke skulle være
gyldige. I et PM fra advokatene Gunnar Nord og Robert Ohlsson fra
13. desember 1999 heter det:
«I aktieägeravtalet har således
de båda staterne gentemot varandra utfäst sig
att insturera styrelsen om att i visse situationer tillämpa
kvalificerad majoritet." (s. 6).
Disse medlemmer viser videre
til at det ikke er reist tvil om at eierne i generalforsamling kan
gi instruksjoner til styret. Dette kommer klart fram i Kansmark
og Roos’ lærebok Aktieägeravtal. Om styrevedtak
i strid med aksjonæravtalen heter det:
«En sådan röstning kan dock leda
till at frågan tas upp på bolagsstämman
som i kraft av sin överordnade ställning kan ge
styrelsen direktiv i den aktuelle frågan."
Disse medlemmer viser til at
aksjonæravtalen la opp til nettopp et slikt system gjennom
eiernes gjensidige plikt til å instruere styret. Dette
var et system som ville ha fungert dersom det ble respektert av
det svenske næringsdepartementet som representant for eierne.
Disse medlemmer viser til at
grunnlaget for at det svenske næringsdepartementet ikke
var villig til å instruere styret til å respektere
stemmerettsreglene i forbindelse med styremøtet, ikke var
at det fra svensk side ble reist spørsmål ved
instruksplikten og forholdet mellom instruksplikten og stemmerettsreglene.
Derimot hevdet den svenske aksjonæren at vedtaket om å plassere
hovedkontor for mobil i Stockholm var av en slik art at det ikke
ble omfattet av stemmerettsregelen.
Disse medlemmer viser til at
det bl.a. gjennom høringene har kommet fram at det var
de norske forhandlerne som ønsket at stemmerettsreglene
også skulle omfatte lokalisering av forretningsenhetene.
Det var nødvendig å ta dette inn i aksjonæravtalen,
fordi plasseringen ikke var klar før sammenslåingsavtalen ble
inngått. Det framgår av St.prp. nr. 58 (1998-1999) at
lokaliseringsspørsmålet for forretningsområdenes hovedkontor
ikke var avklart. Disse medlemmer deler det syn at
det selvfølgelig ville vært ønskelig
om lokaliseringen av forretningsenhetene hadde vært avklart
før sammenslåingsavtalen ble inngått.
Disse medlemmer viser til at
det i statsministerens redegjørelse og under høringen
kom klart fram at en på norsk side ikke hadde noe grunnlag
for å tro at ikke det norske standpunktet, dvs. at lokalisering
av forretningsenheter var omfattet av de særskilte stemmerettsreglene,
var velkjent for og akseptert av de svenske forhandlerne. I høringen
ble det fra departementsråden sagt:
«Det var helt klart at den realiteten ble kommunisert over
bordet.»
Og videre:
«Da må det ha vært kollektiv blackout
på norsk side, hvis vi skal ha misforstått at
vi nå hadde blitt enige om den realiteten.»
Disse medlemmer viser videre
til at den norske og den svenske proposisjonen ble gjennomgått
på et møte i Stockholm, og at den norske proposisjonen
ble oversendt det svenske departement da den ble framlagt. At den
norske tolkningen var velkjent og lagt til grunn også i
Sverige, fremgår for øvrig med all tydelighet
av et intervju med styreleder Kark i Telecom revy 30. september
1999 der han får følgende spørsmål:
«Vil denne dobbeltstemmen kunne være utslagsgivende
i lokaliseringsvalg av deler av virksomheten ved ulikt syn fra de
to land?»
På dette svarer den svenske styrelederen
Kark:
«Nei, det kan den ikke. I strategiske spørsmål
må det være enighet og aksept fra begge land og
fra selskapet om hva som er det best forretningsmessig tjenlige.»
Disse medlemmer mener det fra
norsk side ble gjort det som med rimelighet kunne forlanges for å sikre
at det var den samme tolkningen av stemmerettsreglene på norsk
og svensk side.
Disse medlemmer viser til at
spørsmålet om et styres kompetanse og rent juridiske
anledning til å treffe selskapsrettslig gyldige vedtak
ikke oppsto som noen ny problemstilling i forbindelse med fusjonen. Styrets
kompetanse i det fusjonerte selskapet var ikke vesentlig forskjellig
fra andre statlig eide bedrifter som er organisert i aksjeselskaps
form. Disse medlemmer kjenner ikke til at dette av
den grunn var problematisert i forbindelse med at Televerket ble
omgjort til aksjeselskap, verken i St.prp. nr. 43 (1993-1994) eller Ot.prp.
nr. 61 (1993-1994). Det selskapsrettslige grepet ble således
gjort da Televerket ble omdannet til aksjeselskap og fikk et selvstendig
styre med de fullmakter som følger av aksjelovgivningens
alminnelige bestemmelser. Styrets stilling ble ikke vesentlig endret fordi
dette var et fusjonert selskap, eller fordi det var underlagt svensk
selskapsrett. Det nye var at selskapet hadde to eiere, som seg imellom
inngikk en aksjonæravtale.
Disse medlemmer vil videre framheve
at det har vært et nært samarbeid mellom departementet
og Telenors styre og administrative ledelse. Disse medlemmer vil
understreke at departementet i alle saker har innhentet råd
fra ledelsen og styret i Telenor, og fulgt disse. Dette gjaldt også i
mars da selskapene påtok seg å løse spørsmålet
om lokalisering av hovedkontor for forretningsområdene.
Disse medlemmer vil peke på at
etter at aksjonæravtalen var underskrevet 19. oktober 1999,
var det nye selskapet etablert. Et profesjonelt styre med aksjonærvalgte
styremedlemmer var opprettet. Disse medlemmer vil
peke på at det da er ledelsen og styret av selskapet som
skal drive selskapet, i tråd med inngåtte avtaler
og gjeldende rett. Disse medlemmer viser videre til
aksjonæravtalens punkt 1.1 om styrets uavhengighet og en
ikke-intervenerende praksis fra Aksjonærenes side, og til
at det i St.prp. nr. 58 (1998-1999) i kap. nr. 6.2.4 framgår
at det er styret i det nye selskapet som skal beslutte hvordan ledelsen
av forretningsområdene skal lokaliseres.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg at i dokumentene fra Thommesen, Krefting, Greve,
Lund som beskriver selve avtaleforhandlingene, fremgår
det at det fra norsk side gjentatte ganger ble foreslått
andre formuleringer enn de som ble de endelige, men at dette ble
avvist fra svensk side. Den formuleringen som ble den endelige kom
25. mars 1999 og lyder: "inkludert … relokalisering". Denne
ble også foreslått fra norsk side.
Flertallet viser til at det i
den svenske juridiske notatet fra Gunnar Nord og Robert Ohlsson
på side 8 står:
«Den punkt till vilken det nu aktuella beslutet -
såvitt vi förstått - skull hänföras är
(i). Bestämmelsen anger två typer av matriella
frågor där regeln skall tillempas. Det gäller
godkännande av "affärsplan" och "koncernbudget".
Till förtydligande anges i regeln att den också skall
tillämpas i de fall godkännande av affärsplanen och/eller
koncernbudgeten skulle inbegripa förändringar
i "Integrasjonsriktlinjerna, omorganisationer, omstruktureringar
och omflyttningar av Ny Abs dotterbolag och affärsenheter".
Det senare ledet utgör som framgår av texten inte
en självständig uppräkning av olika beslut,
utan endast ett förtydligande av att godkännande
av affärsplan och koncernbudget också kan inbegripa
förändringar i de uppräknade frågorna.
Godkännande som nu sagts, torde kunna förekomma
när bolagets verksamhet tar sin början och vid
senare antagande av ny affärsplan/koncernbudget."
Flertallet merker seg at den
svenske tolkningen av bestemmelsen synes å være
at man skal lese inkludert som "herunder", dvs. at relokaliseringsspørsmål bare
skal behandles etter de spesielle stemmerettsreglene dersom
relokaliseringen er en del av en forretningsplan eller budsjett.
Det svenske synet imøtegås av svar nr. 5 fra departementet. Flertallet vil
understreke at det var viktig å få slått
fast prinsippet om at stemmerettsreglene skulle gjelde ved lokaliseringen
av forretningsområdene. Flertallet mener
at avtalen på dette punkt burde ha vært klarere. Flertallet viser
til svar nr. 6 fra departementet hvor man på en god måte forklarer
hva som lå i de forskjellige avtaleutkastene, og flertallet mener
forarbeidene er et moment som taler for den norske tolkningen av
bestemmelsen.
Ifølge statsministerens redegjørelse
i denne saken hadde man sikret seg at svenskene hadde samme generelle
oppfatning av at avtalen skulle gjelde gjennom den brevvekslingen
som hadde vært mellom det norske Samferdselsdepartement
og det svenske Næringsdepartement. Flertallet kan
ikke se at det har blitt godtgjort at det i brevvekslingen fremkommer
at den norske tolkningen av stemmerettsreglene skal gjelde. Det
bekreftes også i svar nr. 27 fra departementet at det bare
var den generelle avtaleforståelsen brevvekslerne hadde
blitt enige om. Flertallet vil peke på de
særskilte problemene som hadde vært knyttet til
spørsmålene om lokalisering, og den særskilte
aktsomhet dette gjorde nødvendig. Flertallet finner
det kritikkverdig at partene ikke entydig hadde avklart tolkningen fordi
statsråden tydeligvis var klar over den usikkerheten som
var knyttet til stemmerettsreglene.
Flertallet reagerer på at
statsråden under den åpne høring uttalte:
«Jeg vil jo minne om at da vi hadde underskrevet avtalen
19. oktober, trodde vi at vi var i mål. Da forlot eierne
banen. Da kunne den svenske næringsministeren og den norske
samferdselsminister si takk for seg i den del av fasen. Man overlot
til et profesjonelt styre og en profesjonell ledelse å føre
arbeidet videre.»
Flertallet finner at dersom denne
uttalelsen er dekkende for det videre oppfølgingsarbeid
overfor de viktige eierandelene i Telia/Telenor, så er
det slett embetsførsel, både i forhold til de
problemer blant annet lokaliseringsspørsmålet
i hele prosessen hadde vært, og hensett til de store verdier
som fusjonen omfattet.
Flertallet mener det var uheldig
at lokaliseringsspørsmålene ikke ble avklart under
avtaleforhandlingen februar-mars 1999. For flertallet synes
det som om den nødvendige tillit hele veien har manglet
mellom partene i prosessen. Det virker som partene ikke har kommet
frem til en felles forståelse av behovet for å se
hverandre som samarbeidspartnere. Flertallet mener
at dette problemet burde ha vært ryddet av veien før
partene gikk videre med fusjonsprosessen. Flertallet finner
det kritikkverdig at disse problemene ikke kom frem i proposisjonen
eller på annen måte overfor Stortinget.
Flertallet har merket seg at
etter styremøtet 8. desember 1999 ble Regjeringen trukket
inn i arbeidet med å løse konfliktene som hadde
oppstått i det fusjonerte selskapet. På bakgrunn
av statsrådens uttalelser i den åpne høringen
synes det for flertallet som at Regjeringen ikke
hadde klar oppfatning av om fusjonen burde søkes reddet
eller om det burde bli en oppløsning. Flertallet vil
peke på at det kan stilles spørsmålstegn
ved Regjeringens strategi eller mangel på strategi i dagene
før det ble enighet om oppløsning.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre har merket seg at komiteens flertall
har vist til følgende uttalelse fra statsråden
i den åpne høringen:
«Da forlot eierne banen. Da kunne den svenske næringsministeren
og den norske samferdselsministeren si takk for seg i den del av
fasen. Man overlot til et profesjonelt styre og en profesjonell
ledelse å føre arbeidet videre.»
Disse medlemmer viser til at
flertallet mener, under forutsetning av at dette utsagnet kan oppfattes dekkende
for oppfølgingen med å sikre de norske eierinteressene,
at dette i så fall er uttrykk for "slett embetsførsel". Disse
medlemmer avviser en slik tolkning. Disse medlemmer mener
denne uttalelsen i den åpne høringen må ses
i lys av aksjonæravtalens punkt om uavhengighet for styret
og at det var styrets og ledelsens ansvar å drive selskapet. Disse medlemmer vil
understreke at disse uttalelsene derfor ikke kan ses på som
et uttrykk for passivitet fra eiernes side. På bakgrunn
av den løpende kontakt som har vært mellom eier
og de norske styremedlemmene, mener disse medlemmer at
det ikke er grunnlag for en slik negativ forståelse av
statsrådens utsagn slik flertallet antyder. Etter at aksjonæravtalen
var underskrevet 19. oktober 1999 og selskapet var en realitet, skulle
det nye styret ta ansvar for driften av selskapet og de avgjørelser
som var tillagt styret. Disse medlemmer vil peke
på at det under hele prosessen, også etter 19.
oktober 1999, var løpende kontakt mellom departementet
og de norske styremedlemmene. Det framgår av svar fra departementet
hvilke rutiner det var for kontakt mellom eier og styremedlemmer
og ledelse i selskapet. Disse rutinene innebar altså en
løpende kontakt og at departementet månedlig,
og foran alle viktige styremøter, møtte den svenske
styreleder Jan Åke Kark.
Disse medlemmer viser til merknader
under kap. 4 med hensyn til spørsmålet om hvorvidt
lokalisering av hovedkontor for forretningsområdene var omfattet
av stemmerettsreglene i aksjonæravtalen.
Komiteen vil understreke betydningen
av at Regjeringen legger til rette for utvikling av Telenor som
en sterk og utviklingsrettet teleoperatør.
Komiteen viser i denne forbindelse
til sine merknader i Innst. S. nr. 98 (1997-1998) Om Telenor AS
si verksemd og Innst. S. nr. 198 (1998-1999) Om enkelte regulatoriske
spørsmål i telesektoren.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Venstre, vil vise til avtalen om statsbudsjettet for
1999 der Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre,
Senterpartiet og Venstre ble enige om at Telenor skal delprivatiseres
og børsintroduseres. Flertallet viser
til Statsministerens redegjørelse, der han sa at Regjeringen
har til hensikt å holde også denne avtalen og
at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med hvordan dette
bør skje.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil vise til avtalen om statsbudsjettet
for 1999 der Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre ble enige om at Telenor skal delprivatiseres
og børsintroduseres.
Disse medlemmer vil understreke
at avtalen fortsatt står ved lag og at det etter fusjonssammenbruddet
fortsatt er like viktig å delprivatisere og børsintrodusere
Telenor. Med de raske endringene som finner sted markedsmessig og
teknologisk, er det viktig at selskapet har en eierstruktur som
gjør at selskapet kan inngå strategiske allianser.
For å inngå slike allianser kreves det ofte muligheter
for krysseierskap. Da er det viktig at selskapet er på børs
og at aksjen er likvid. Ved å tilføre Telenor
privat kapital vil man få et markedskorrektiv til de strategier
og vedtak selskapet fatter. En privatisering vil bidra til å redusere
statens risiko ved å være eier i selskapet. Det
er ikke nødvendig å opprettholde statlig eierskap
for å nå de telepolitiske målsetningene
Stortinget har fastlagt. De målsettingene nås gjennom
konsesjoner, lover og forskrifter.
Disse medlemmer mener fusjonsprosessen mellom
Telia og Telenor belyser klare svakheter ved statlig eierskap i
næringslivet. Utøvelsen av eierskapet i store
industriselskap som Telenor stiller normalt strenge krav til eiermessig
kompetanse, evnen til å utmeisle en forretningsmessig strategi
og fortløpende oppfølging av selskapets ledelse
og styre. I en fusjonsprosess blir eiers engasjement og kompetanse
avgjørende. Sammenslåingen av to store nasjonale
selskaper er en meget krevende prosess som fordrer at eierne løpende
holder seg orientert om utviklingen og underveis gir klare styringssignaler,
både for å realisere den forretningsmessige visjonen
bak fusjonen, rydde opp i problemer som oppstår og for å ivareta
egne interesser. Manglende eierkompetanse og utilstrekkelig oppfølging
kan føre til at store verdier går tapt.
Disse medlemmer mener organiseringen
av statens eierinteresser forsterker de uheldige rollekonfliktene
som oppstår når staten på en og samme
tid er eier, reguleringsmyndighet og lovgiver. Utøvelsen
av eierskapet i statseide selskaper er som regel tillagt det samme
departementet som er reguleringsmyndighet på selskapets
forretningsområde. Samferdselsdepartementets er for eksempel
både eier i Telenor og reguleringsmyndighet på telesektoren.
Denne dobbeltrollen øker faren for forskjellsbehandling
og konkurransevridning mellom offentlige og private selskaper, og
kan svekke Norges renommé som investeringsområde.
I tillegg risikerer man at statlig eide selskaper får andre målsetninger
enn de rent forretningsmessige. Dersom departementet bruker eierrollen
til å forfølge andre samfunnsmessige hensyn, kan
det gå utover bedriftens lønnsomhet og soliditet. Disse
medlemmer viser til Innst. S. nr. 77 (1998-1999) der næringskomiteens flertall
bestående av regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og
Høyre mente det "må vurderes å samle
de statlige eierinteressene i ett departement."
Disse medlemmer mener statens
eierinteresser i norsk næringsliv bør samles i
ett departement og fremsetter følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen samle
statens eierinteresser i norsk næringsliv i ett
departement med sikte på å oppnå en mer
profesjonell og forretningsmessig forvaltning av eierskapet.»
Komiteens medlemmer fra Høyre mener den
havarerte fusjonsprosessen mellom Telenor og Telia viser at staten
ikke er i stand til å forvalte sine eierinteresser på en
fullt ut profesjonell og betryggende måte. All erfaring
tilsier at private eiere som deltar aktivt i bedriftenes daglige
liv, og industrielle investorer som investerer egne midler i næringsprosjekter
vil ivareta investeringer og eierandeler på en bedre måte enn
offentlige myndigheter. Et offentlig organ som satser andres penger
på industrielle prosjekter vil sjelden bidra med samme
grad av kompetanse og engasjement som en privat, industriell investor
som satser egne midler.
Disse medlemmer mener ulempene
ved det statlige eierskapet i norsk næringsliv forsterkes
ved at utøvelsen av eierskapet er spredt på flere
forskjellige departementer. Dette fører til en fragmentering
av statens eierkompetanse. Det er sannsynlig at fragmenteringen
av statens eieransvar svekker mulighetene til å utvikle
kompetente statlige eiermiljø som kan utøve et profesjonelt
eierskap i statsaksjeselskapene. Ved å samle statens eierinteresser
i ett departement kan staten bygge opp et mer profesjonelt eiermiljø som
kan tilføre bedriftene industriell, økonomisk
og juridisk kompetanse. Disse medlemmer mener prosessen
rundt den avbrutte fusjonen mellom Telia og Telenor viser at det
er betydelig behov for slik eierkompetanse.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at partiet har gått mot delprivatisering av Telenor
AS. En viktig begrunnelse er at vi i dag har to styringsmekanismer
innenfor telesektoren, reguleringsmekanismene samt eierstyring gjennom
et heleid statlig Telenor.
Dette medlem ser det som uforsvarlig
at et så viktig felt innenfor teknologiutvikling og rammevilkår for
næringsliv og bosetting, skal endres ut fra merknad i et
budsjettforlik. Dette medlem viser til den grundige
gjennomgang av fusjonsopplegget mellom Telenor AS og Telia AB i
denne innstillingen, og mener at en delprivatisering av Telenor
AS også bør gjennomgå en grundig politisk
behandling.
Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:
Stortinget ber Regjeringen samle statens eierinteresser
i norsk næringsliv i ett departement med sikte på å oppnå en
mer profesjonell og forretningsmessig forvaltning av eierskapet.
Komiteen har ellers
ingen merknader, viser til redegjørelsen og rår
Stortinget til å gjøre slik
vedtak:
Statsministerens redegjørelse for Stortinget
21. desember 1999 om grunnlaget for å avbryte arbeidet med å slå sammen
Telenor AS og Telia AB - vedlegges protokollen.
Spørsmål
1:
Om pkt. 9.7 i avtalen:
I den norske utgaven av
teksten står det:
«Hvis en bestemmelse i avtalen ikke kan håndheves eller
er ugyldig i henhold til gjeldene rätt, skal bare denne
bestemmelsen bli virkningsløs og de øvrige bestemmelsene
i avtalen skal fortsette å være bindende og gjelde
fullt ut".
I den svenske utgaven heter
det:
«Om någon bestämmelse skulle visa
sig icke verkställbar eller ogiltig enligt gällande
rett, skall den anses icke verkställbar/ogiltig
endast i aktuellt avseende och Avtalet i övrigt skall tillämpas
fullt ut i enlighet med sina bestämmelser.»
I den svenske oversettelsen
kan leses som at en bestemmelse som er ikke gjennomførbar
bare bli ugyldig i den sammenheng hvor den ikke er gjennomførbar, ikke
generelt. Mens i den norske blir bestemmelsen som ikke kan håndheves
ugyldig generelt mens resten av avtalen gjelder.
- Kan bestemmelsene forstås
slik?
- Hva er riktig og hva
skyldes uklarhetene?
Svar:
Bestemmelser i tråd med punkt 9.7 i
Aksjonæravtalen er meget vanlig i aksjonæravtaler,
ikke minst internasjonalt, og også i andre typer avtaler
mellom kommersielle parter. Bakgrunnen og begrunnelsen for bestemmelser
av denne art, er at i omfattende avtaleforhold kan man alltid risikere
at en eller annen bestemmelse strider mot lovgivning eller andre
regler, eller vil kunne komme til å stride mot senere lovgivning.
I store avtalekomplekser vil en ofte ha relasjoner til mange deler
av lovgivningen, som partene ikke nødvendigvis har full
kjennskap til. Det man sikrer seg ved å ta inn en bestemmelse
av denne typen, er at ikke hele avtalen faller bort eller blir ugyldig,
selv om en enkelt bestemmelse skulle vise seg å være
virkningsløs eller ugyldig.
Samferdselskomiteen peker på at det
kan se ut til å være en språklig nyanseforskjell
mellom den norske og svenske teksten. Den fremforhandlede engelske
teksten til punkt 9.7 lyder: "Wherever possible, each provision
of this Agreement shall be interpreted in such manner as to be effective
and valid under applicable law, but if any provision of this Agreement
shall be unenforceable or invalid under applicable law, such provision
shall be ineffective only to the extent of such unenforceability
or invalidity, and the remaining provisions of this Agreement shall
continue to be binding and in full force and effect."
Denne bestemmelsen skal forstås slik
at dersom en bestemmelse ikke kan gis virkning eller er ugyldig
i en eller annen sammenheng, skal dette ikke ha betydning for avtalen
for øvrig. Meningsinnholdet i den engelske, svenske og
norske teksten er slik departementet ser det, den samme, selv om
den svenske versjonen rent språklig er nærmere
den engelske teksten. I slike tilfeller er det imidlertid avtalt
at den fremforhandlede engelske teksten skal være avgjørende,
jf aksjonæravtalens punkt 8.2b) og 9.9.
Spørsmål
2:
Høsten 1999 var
det kjent at det var alvorlige samarbeidsproblemer i ledelsen og
styret i det nye selskapet og at dette vanskeliggjorde gjennomføring
av fusjonen.
- Hva gjorde Samferdselsdepartementet
for å løse disse alvorlige problemene?
Svar:
Samferdselsdepartementet holdt seg løpende
orientert om utviklingen i selskapet, bl a gjennom samtaler med
henholdsvis styrets leder og nestleder. Departementet fastholdt
i denne perioden at Tormod Hermansen skulle være administrerende
direktør, med normale funksjoner. Samarbeidsproblemer i
den administrative ledelse var det naturlig at styret i aksjeselskapet
håndterte. Etter styremøtet 8.12.99 ble det åpenbart
at samarbeidsforholdene ble uholdbare. Etter møte med de norske
styremedlemmene og administrerende direktør 9.12.99, fant
de norske eierne det riktig å gripe inn.
Spørsmål
3:
- Hvorfor er ikke formuleringen
at avtalen skal implementeres med i den svenske proposisjonen?
- Hvilken av oversettelsene
er den riktige i forhold til den engelske originalen?
Svar:
Det vises til avtalens punkt 9.8. Den fremforhandlede
engelske teksten til punktet lyder slik: "In the event that a conflict
arises between the terms of this Agreement and the terms of the
Articles, and unless otherwise specifically set forth herein, the
terms of this Agreement shall govern and the parties hereto shall take
all action within their power to amend the Articles, so as to eliminate
such conflict and to implement the provisions of this Agreement".
Den svenske oversettelsen lyder slik: "Om bestämmelserna
i detta Avtal och bestämmelserna i Bolagsordningen inte
skulle stå i överensstämmelse med varandre skall,
under förutsättning att inget annat särskilt
har stadgats, bestämmelserna i dette Avtal gälla.
Parterna skall göra allt de kan för att tilse
at Bolagsordningens regler bringas i överensstämmelse
med Avtalet.»
Den norske teksten lyder slik: "Dersom det oppstår motstrid
mellom bestemmelsene i Avtalen og bestemmelsene i Vedtektene, og
med mindre noe annet følger av det som står i
Avtalen, skal bestemmelsene i Avtalen har forrang.Partene skal gjøre
alt de kan for å endre Vedtektene for å eliminere
slik motstrid og skal sørge for at bestemmelsene i denne
Avtalen implementeres i Vedtektene.»
Etter departementets mening er det den norske
oversettelsen som i dette tilfellet er nærmest den engelske. Det
er ukjent for departementet hvorfor den svenske teksten har denne
utformingen, men etter all sannsynlighet har også dette
skjedd under oversettelsesarbeidet, etter at forhandlingene var
avsluttet.
Den engelske teksten gjør det helt
tydelig at det aldri har vært hensikten å innføre
alle avtalens bestemmelser i vedtektene. Det er bare hvis det er
motstrid mellom avtalen og vedtektene at punkt 9.8 har anvendelse. "Motstrid"
vil foreligge hvis bestemmelser i vedtektene hindrer oppfyllelsen
av partenes plikter i aksjonæravtalen. Når det
gjelder stemmerettsreglene, foreligger det ikke motstrid. Det er
ikke omtvistet at styret kunne respektere stemmerettsreglene i aksjonæravtalen
i beslutninger om forretningsenhetenes lokalisering uten å komme
i konflikt med vedtektene. Det er heller ikke tvil om at generalforsamlingen
kan instruere styret, dersom styret ikke opptrer slik avtalen betinger. For øvrig
vises til svaret på spørsmål 4.
Spørsmål
4:
- Hva er formålet
med at formuleringen "skal sørge for at bestemmelsene i
denne avtalen implementeres i vedtektene" er brukt i motstridsparagrafen?
- Hva er det som er ment
implementert i vedtektene dersom det var motstrid? Stemmerettsreglene
kunne jo uansett ikke implementeres.
Svar:
Hele punkt 9.8 i aksjonæravtalen må sees
i sammenheng.
For det første gjør overskriften
det klart at bestemmelsen omhandler de situasjoner hvor det er motstrid mellom
avtalen og vedtektene. Det er bare da det er aktuelt å implementere
avtalens bestemmelser i vedtektene.
For det andre må bestemmelsen forstås
slik at den omhandler de tilfellene hvor vedtektene medfører
at selskapet ikke kan drives slik aksjonæravtalen forutsetter.
Denne situasjonen kunne for eksempel oppstått dersom vedtektene
bestemte at hovedkontoret skulle ligge i Norge. Dette ville stride
mot aksjonæravtalens punkt 5.1, som bestemmer at hovedkontoret
skulle ligge i Sverige. I en slik situasjon ville partene hatt plikt
til å endre vedtektene for å få disse
i samsvar med aksjonæravtalen. For det tredje må motstridsbegrepet
i bestemmelsen forstås slik at plikten til å endre
vedtektene bare gjelder dersom det er mulig å endre dem. Dersom
dette ikke er mulig, består vedtektene - men aksjonæravtalen
har forrang mellom partene. For det fjerde er et av hovedformålene
med aksjonæravtalen å regulere forholdet mellom
aksjonærene på de områder der svensk
aksjelovgivning ikke gir tilstrekkelig fleksibilitet, og hvor partene ønsket
en annen løsning enn svensk aksjelovs normalløsning.
Derfor ligger det i sakens natur at aksjonæravtalens bestemmelser
vil regulere ulike spørsmål på en annen
måte enn det som følger av normalregelen i henhold
til svensk lov. Det ligger ikke noen føring i dette om
at hele avtalen skal implementeres i vedtektene. Til det første
underspørsmålet i spørsmål 4
kan det således slås fast at formålet med
formuleringen om implementering i vedtektene ikke gjelder avtalen
som helhet, men hovedsakelig der vedtektene medfører at
aksjonæravtalen ikke kan gis effekt. Det var ikke tilfellet
i forhold til stemmerettsreglene, der aksjonæravtalens
bestemmelser nettopp tar høyde for at stemmerettsreglene
ikke kunne vedtektsfestes.
Svaret på det andre underspørsmålet
er at det er aksjonæravtalens regler som i tilfelle av
motstrid skal implementeres i vedtektene, jf det som er sagt foran. Departementet
finner grunn til å påpeke at spørsmålet om
aksjonæravtalens forrang er en vanlig problemstilling.
Når parter inngår avtaler som angår deres
rettigheter og plikter som eiere i et selskap med begrenset vedtektsregulering
- noe som er vanlig mellom profesjonelle parter - er deres formål
med å inngå avtalen nettopp at den skal gjelde
uavhengig av både vedtektsbestemmelser og fravikelig aksjelovgivning.
Derfor hevdes det også i juridisk teori at avtalen har
forrang mellom partene selv om det ikke er uttrykkelig bestemt i
avtalen. I dette tilfellet er bestemmelsen tatt inn for å unngå enhver
tvil.
Spørsmål
5:
I den svenske utredningen
fra PM heter det på side 8:
«Den punkt till vilken det nu aktuella beslutet -
såvitt vi forstått - skulle hänföras är
(i). Bestämmelsen anger två typer av materiella
frågor där regeln skall tillämpas. Det
gäller godkännande av "affärsplan" och
"koncernbudget". Till förtydligande anges i regeln att
den också skall tillämpas i de fall godkännande
av affärsplanen och/eller koncernbudgeten skulle
inbegripa förändringar i "Integrationsriktlinjerna,
omorganisationer, omstruktureringar och omflyttningar av Ny ABs
dotterbolag och affärsenheter". Det senare ledet utgör
som framgår av texten inte en självständig
uppräkning av olika beslut, utan endast ett förtydligande
av att godkännande av affärsplan och koncernbudget
också kan inbegripa förändringar i de
uppräknade frågorna. Godkännande som
nu sagts, torde kunna förekomma när bolagets verksamhet
tar sin början och vid senare antagande av ny affärsplan/koncernbudget.»
- Var departementet kjent
med dette synet, og hvorfor er dette synet eventuelt feil?
Svar:
Utredningen det antakelig siktes til i spørsmålet
er datert 13.12.99, og utarbeidet av advokatene Gunnar Nord og Robert
Ohlsson for den svenske regjering. Samferdselsepartementet var ikke
kjent med at denne tolkningen forelå på svensk
side, før møtet mellom statsrådene Fjærvoll
og Rosengren 13. Desember, der departementenes juridiske rådgivere
hadde et møte der det svenske synet ble gjennomgått.
Den svenske tolkningen kom svært overraskende på den
norske siden. Det vises også til svar gitt i den åpne
høringen, i forbindelse med forhandlingsmøtet
25.3.99. Det var imidlertid på et tidligere tidspunkt i
forhandlingene diskutert om det ville være tilstrekkelig
at stemmerettsreglene pekte på forretningsplanen, dersom
det var klargjort at den skulle omfatte lokaliseringsspørsmål.
Etter at det rett før forhandlingsmøtet 25.3 ble
kjent at selskapene ikke kom til enighet på dette punktet,
fant den norske siden det nødvendig at uttrykket "relokalisering"
spesifikt ble tatt inn i teksten, og forhandlet det inn. Den svenske
motstanden mot denne formuleringen viser etter vår oppfatning
at det var klart for den svenske siden at dette betydde at relokaliseringsspørsmålet skulle
omfattes av stemmerettsreglene.
Det kan her i tillegg vises til at styreleder
Jan Åke Kark i et intervju i Telecom Revy så sent
som den 30. september 1999 ble spurt om dobbeltstemmen kune være
utslagsgivende i lokaliseringsvalg av deler av virksomheten ved
ulikt syn fra de to land. Som statsministeren pekte på i
sin redegjørelse, var svaret: "Nei, det kan den ikke. I
strategiske spørsmål må det være enighet
og aksept fra begge land og fra selskapet om hva som er det best
forretningsmessig tjenlige."
Det er ikke noe i ordlyden som støtter
den svenske fortolkningen. Bestemmelsen gjelder bl a godkjennelse
av forretningsplan og konsernbudsjett. Inkludert i dette er endringer
i Integrasjonsprinsippene. Den gjenstående delen av bestemmelsen;
"reorganisering, restrukturering og relokalisering av Ny AB’s
datterselskaper og forretningsenheter" står på egne
ben, og viser ikke tilbake til forretningsplan og konsernbudsjett.
Når man vurderer bestemmelsen i den sammenheng den fikk
sin endelige ordlyd - nemlig at man ikke klarte å plassere
forretningsenhetene før avtaleundertegningen, blir dette
enda klarere. Departementet er således grunnleggende uenig
i den svenske tolkningen, og viser til statsministerens redegjørelse,
som gir en god sammenfatning av det norske synet på dette
spørsmålet.
Spørsmål
6:
Punkt 4.3 i avtalen slik
den er gjengitt i notatet fra Thommesen, Krefting, Greve, Lund om
avtaleforhandlingene:
«B. The following actions shall be taken only with the
sanction of a resolution of the Board passed by a majority vote
of the directors that includes one Director designated by the Swedish
State and one Director designated by the Norwegian State:
I)
prior to parity, approval of the Newco group business plan and consolidated
budget of Newco;
II) Decisions or recommendations,
as the case may be, of major strategic acquisitions or disposals
in Newco (and comparable strategic decisions such as decisions regarding
relocation and investment in Newco or any Significant Subsidiary),
other that transactions provided for in a business plan approved
pursuant to section 4,3 b I.»
Norsk utkast til pkt. 4.3
av 24.02.99, det var også en tilsvarende formulering i
utkastene av 14. og 18. mars:
«b) The following actions shall be taken only with the
sanction of a resolution of the Board passed by a majority vote
of the directors that includes one Director designated by the Swedish
State and one Director designated by the Norwegian State:
i)
Prior to Parity, approval of the (business plan) and budget of Newco
(including its subsidiaries)
ii) decisions or recommendations,
as the case may be, of major strategic acquisitions or disposals
by Newco and comparable strategic decisions such as decisions regarding
liquidation, relocation and investments in Newco or any Significant
Subsidiary thereof, other than transactions (provided for in a business
plan) or budget approved pursuant to Section 4.3 (b) (1) above.»
I høringen redegjorde
statsråden for at det viktige hadde vært å få gjennomslag
for prinsippet om stemmerettsreglene.
- Hvorfor opprettholdt
man da ikke et eget punkt hvor lokalisering var nevnt?
- Kunne det ikke oppfattes
som at det var noe kvalitativt materielt forskjellig innhold i de
forskjellige formuleringene?
- Har det blitt oppfattet
kvalitativt forskjellig fra svensk side?
- Eventuelt har man noen
dokumentasjon på at den norske tolkningen er riktig?
Svar:
1. Hvorfor opprettholdt man ikke et eget punkt
hvor lokalisering var nevnt?
Aksjonæravtalen regulerer lokaliseringsspørsmål
på flere steder, herunder i avtalens bestemmelse vedrørende
hovedkontor (punkt 5), i integrasjonsprinsippene og i bestemmelsen
vedrørende stemmerett i styret. I de første utkastene
fra norsk side inngikk forslaget til stemmerettsregler vedrørende
lokalisering i pkt 4.3 b ii). Utkastet til pkt. 4.3 b ii) omhandlet,
slik det går fram av sitatet ovenfor, strategiske erverv
eller salg av virksomhet, på linje med strategiske beslutninger
slik som beslutninger vedrørende relokalisering og investeringer
i Newtel eller i vesentlige datterselskaper av Newtel.
Den gjeldende stemmerettsbestemmelsen vedrørende
lokalisering av forretningsområdene fikk imidlertid på to vesentlige punkter et annet innhold
enn det som er reflektert i det utdraget fra utkastene som komiteen
viser til. Bestemmelsen har blitt utvidet i rekkevidde - den gjelder
ikke bare relokalisering av Newtel eller vesentlige datterselskaper
i Newtel, men enhver relokalisering av
forretningsenheter i Newtel. På den annen side har bestemmelsen
blitt innskrenket i varighet i forhold til de siterte utkastene
- den gjelder til paritet er oppnådd.
Bakgrunnen for løsningen er at selskapene
ikke fikk avklart lokalisering av forretningsenhetene før
sammenslåingsavtalen skulle undertegnes. Det ble fra norsk
side fastholdt at slike lokaliseringsspørsmål
da måtte avgjøres med den særskilte stemmerettsregel.
Ettersom bestemmelsen måtte erstatte en omforent løsning
mht lokalisering av alle forretningsenheter på avtaletidspunktet,
ble bestemmelsen utvidet fra å gjelde "vesentlige datterselskap"
til å gjelde alle "datterselskaper og forretningsenheter".
På den andre siden ble det fra norsk side akseptert at
denne særskilte stemmerettsregelen bare skulle kunne anvendes
fram til paritet var oppnådd.
Grunnen til at man i hvert fall fra norsk side
fant det naturlig å flytte bestemmelsen fra punkt ii) til
punkt i) når forhandlingsløsningen var klar var
for det første at pkt ii) gjelder i hele aksjonæravtalens
løpetid (16 år), mens det man ble enig om mht
lokalisering bare gjaldt fram til paritet. Det synes ikke hensiktsmessig å ha bestemmelser
med ulik varighet i samme underpunkt i avtalen. For det andre er
det nær sammenheng mellom selskapets utvikling av en forretningsplan
og lokalisering av forretningsenheter. Gitt at slike styrevedtak skulle
være underlagt samme særskilte flertallsregel for
samme periode (til Paritet), var det naturlig å regulere
disse spørsmålene i samme punkt i avtalebestemmelsen.
2. Kunne det ikke oppfattes som at det var noe
kvalitativt materielt forskjellig innhold i de forskjellige formuleringene?
Svaret på dette spørsmålet
er ja, som redegjort for ovenfor.
3. Har dette blitt oppfattet kvalitativt forskjellig
fra svensk side?
Fra svensk side har det sannsynligvis vært
oppfattet at det er forskjell på den avtalen faktisk inngikk
vedrørende lokalisering av forretningsenheter og de krav som
fra norsk side opprinnelig ble fremholdt både hva rekkevidde
og varighet angår, jf svar på spørsmål
1 ovenfor.
Det vesentlige poenget med de gamle utkastene
i denne sammenheng er derfor først og fremst at de viser at
det fra norsk side hele tiden har vært fremholdt at særskilt viktigestyrebeslutninger
vedrørende lokaliseringen av det nye selskapets virksomhet
skulle underlegges den særskilte stemmerettsregelen i aksjonæravtalen.
Avgrensningen av hvilke vedtak dette omfattet ble rimeligvis endret
da det ble klart at den initielle lokalisering av alle forretningsenheters
hovedkontor ikke ville kunne vedlegges avtalen, fordi dette ikke
var avklart.
4. Har man noen dokumentasjon på at
den norske tolkningen er riktig?
Som det ble redegjort for ovenfor, har det fra
norsk side i forhandlingene av aksjonæravtalen blitt fastholdt at
visse styrevedtak vedrørende lokalisering av virksomheten
måtte underlegges den særskilte stemmerettsregelen.
Dette ble akseptert fra svensk side 25. mars, da det ble klart at
selskapene ikke kom til enighet om lokaliseringsspørsmålet.
Dette fremgår av sitat fra avtaleutkast som er oversendt
komiteen (notat fra Thommesen, Krefting, Greve Lund av 12.12.99).
Dette ble også reflektert i avtaleutkastet fra svensk side
29. mars, hvor punkt 5.1 tredje punktum presiserte: "As elaborated
in the Integration Principles and subject to decisions by the Board
of Newco pursuant to Section 4.3b (i), an international centre will
be located in Norway with other business divisions and units inititally
in Sweden and Norway.»
Den norske pressemeldingen om sammenslåingsavtalen
av 30.3.99 omtalte som statsministeren også pekte på i
sin redegjørelse den norske forståelsen av at lokaliseringen
av forretningsenheter skulle gjøres av selskapets styre
i henhold til den særskilte flertallsregelen. Utkastene
til pressemelding ble gjensidig gjennomgått i møte
mellom det svenske og det norske departementet samme dag, uten at
det fra svensk side ble gitt noen innvendinger mot formuleringene
om stemmerettsreglene og lokalisering. Det kan videre vises til
det intervju med styreleder Jan Åke Kark i Telecom Revy
30.9.99, som statsministeren omtalte i sin redegjørelse.
Avslutningsvis minnes det om at også den svenske regjering
omtalte stemmerettsreglenes anvendelse i sitt fremlegg for nasjonalforsamlingen. Proposisjonen
sa uttrykkelig at større organisatoriske endringer skulle
underlegges nevnte regel. Uttrykksformen her er strengt tatt ikke
særlig presis, ettersom det ikke refereres til ord eller
uttrykk brukt i avtalen. Den er imidlertid tilstrekkelig generell
til å omfatte den norske forståelsen av pkt 4.3bi).
Det har derfor ikke vært gjort innvendinger mot dette fra
norsk side.
Spørsmål
7:
I den åpne høringen
sa statsråden at det var tatt høyde i avtaleverket
for en situasjon hvor det ble seks mot seks stemmer i styret, og
dobbelt stemmen avgjorde, selv om det etter norsk oppfatning faller
inn under det spesielle stemmerettsreglene.
- Hvordan kan dette dokumenteres
da man faktisk ikke fikk gjennomslag?
- Viser ikke dette at rutinene
ikke var solide nok?
- Eller faller hele avtalekomplekset
sammen dersom det ikke lenger er tillit mellom partene?
Svar:
Aksjonæravtalen er selvfølgelig
basert på tillit mellom partene om at de vil forholde seg
lojalt til avtalens bestemmelser. Det er også et selvfølgelig
utgangspunkt at selskapets styre lojalt vil forholde seg til det
aksjonærene har avtalt. Aksjonæravtalen er basert
på at partene forholder seg til bestemmelsene i avtalen,
og at selskapets styre lojalt forholder seg til det aksjonærene har
avtalt. Dersom det inntreffer situasjoner i styret hvor styremedlemmene
er uenige om et forhold omfattes av noe aksjonærene har
avtalt, vil den naturlige og lojale fremgangsmåten i styret
være å utsette behandlingen inntil aksjonærene
har fått drøftet spørsmålet.
Avtaleteksten baserte seg imidlertid ikke kun
på at styremedlemmene ville følge opp avtalen.
I tillegg ble det etablert regler i avtalen som skulle sikre at
avtalens bestemmelser ble fulgt. I forhold til de konkrete spørsmål
i punkt 7 kan det slås fast at det ikke er noe som tilsier
at man "ikke fikk gjennomslag" eller at "rutinene ikke var solide
nok". Etter den situasjonen som oppstod 8. desember hadde aksjonærene
full adgang til å reversere beslutningen, i tråd
med reglene i aksjonæravtalens punkt 4.5. Denne prosessen
hadde den norske regjeringen innledet, ved at jeg hadde sendt brev
til den svenske næringsministeren med krav om at han instruerte
sine styremedlemmer om å følge aksjonæravtalens bestemmelser.
Dersom den svenske næringsministeren ikke hadde fulgt opp
dette kravet, eller dersom de svenske styremedlemmene i et nytt
styremøte ikke hadde fulgt de instruksjoner de hadde fått,
kunne den norske regjeringen har krevd avholdt en ekstraordinær
generalforsamling. På denne generalforsamlingen ville aksjonærene
hatt plikt til å stemme slik at det som er nedfelt i avtalen
ble oppnådd. Et vedtak på en slik generalforsamling
ville vært bindende for styret. Rutinene og reglene var
gode nok, og den norske stat hadde tatt innledende skritt for å få reglene
håndhevet i etterkant av styremøtet 8.12.1999.
Aksjonærene ble imidlertid enige om å avvikle
samarbeidet.
– Reglene
i aksjonæravtalens punkt 4.5 ble ikke fulgt opp fra svensk
side. Avtaler forutsetter at avtalepartene følger dem opp.
– Dette viser bare at man ikke
kan ha rutiner som sikrer at den annen part følger den
avtalen parten har inngått, hvis parten ikke vil.
– Hvis ikke partene følger
avtalene, er avtalen brutt. Avtalekomplekset faller ikke nødvendigvis sammen
av den grunn. Da kan man enten bli enige gjennom konsultasjon, man
kan gå til voldgift (kap 8) eller man kan gå til
oppsigelse av avtalen evt kan man bli enig om frivillig oppløsning.
Spørsmål
8:
På den åpne
høringen uttalte statsråden at det var hensiktsmessighetsvurdering
som lå bak at man ikke hadde implementert avtalen i vedtektene.
- Hvordan kan det hevdes
når det ikke var mulig etter svensk rett?
Svar:
Våre rådgivere var enige om
at det ikke var mulig å implementere stemmerettsreglene
slik de var utformet i punkt 4.3b (i) i vedtektene. Derfor var det
også viktig på norsk side å holde fast
ved at de måtte inn i aksjonæravtalen. Både
den norske og den svenske eier vurderte - uavhengig av adgangen
til å vedtektsfeste ulike forhold - det slik at et selskap
som skulle børsnoteres ikke burde ha omfattende stemmerettsregler
inn i vedtektene. Børsnoterte selskaper har ofte såkalte
minimumsvedtekter. Aksjonærene ønsket å etablere
et uavhengig selskap, basert på kommersielle prinsipper
og som skulle reflektere en "ikke-intervenerende praksis fra Aksjonærenes
side", jf punkt 1.1a) i aksjonæravtalen. Spesielle bindinger
ville det av denne grunn neppe være hensiktsmessig å ta
inn i vedtektene. Det var også en del av helhetsvurderingen
at aksjonæravtalen inneholdt et sikringssystem for å fange
opp styrevedtak i strid med avtalen, som påpekt under spørsmål
7.
Spørsmål
9:
På den åpne
høringen sa statsråden at man fraskrev seg adgangen
til motkrav fordi man vurderte mulige rettslige konflikter som skadelig
for nordisk samarbeid i fremtiden og Telenors fremtidige forretningsdrift
og børsintroduksjon.
- Hadde man med andre ord
ikke vurdert hvilke mulige rettslige krav man f. eks. kunne få fra
tredje mann, skatte og avgiftsmessige krav?
Svar:
Statsrådens uttalelse om begrunnelsen
for at man valgte å bli enige med den svenske regjering
om å oppløse sammenslutningen i minnelighet, knytter
seg til den felles erklæring som ble avgitt mellom de to
statsministre 16. desember 1999. Det var enighet om at verken eierne
eller selskapene skulle fremme krav om erstatning mot hverandre
i forbindelse med avviklingen av samarbeidet. Slik statsministeren
redegjorde for Stortinget 21. desember 1999, vurderte regjeringen
det slik at når bruddet var et faktum stod valget mellom
et oppgjør gjennom rettsapparatet eller en avtalebasert avvikling.
I en tvist om et erstatningskrav fra norsk side, ville det med stor
sannsynlighet ha blitt fremmet motkrav fra svensk side. En langvarig
prosess med usikkert utfall kunne blitt svært skadelig
for begge lands teleselskaper og ville kunnet hindre eller skade den
forestående børsintroduksjon.
Denne beslutningen ble fattet ut fra en helhetsvurdering
av den norske stats interesser. Regjeringen var klar over at det
måtte gjennomføres forhandlinger, dels mellom
statene og dels mellom selskapene, for å fordele påløpne
forpliktelser og avviklingskostnader i det etablerte selskapet.
Som påpekt i statsministerens redegjørelse, skal
nå alle praktiske og juridiske spørsmål avtales,
herunder eventuelle skattemessige spørsmål. Dette
er forhold som departementet nå arbeider med, i samråd
med Telenor.
Spørsmål
10:
- Er departementet av den
oppfatning at det "sikkerhetsnettet" man hadde etablert i 4.3 og
4.5 for å sikre stemmerettsreglene som man etablerte i
forhandlingene i mars var tilstrekkelig, eller var det nødvendig med
de ekstra tiltak som man satt i verk på bakgrunn av BA-HRs
notat av 26. august?
Svar:
Det "sikkerhetsnettet" som var etablert for å sikre
at stemmerettsreglene ble respektert bestod både av det formelle
rammeverket i aksjonæravtalens punkt 4.3 og 4.5, og den
praktiske oppfølgingen av avtalen som beskrevet i BAHR’s
notat av 26.8.1999. Notatet av 26.8 betød altså ikke
at avtalens punkt 4.3 og 4.5 ikke var tilstrekkelig, men var tvert
imot den praktiske oppfølgingen av avtalens punkter. Grunnen
til at departementet på administrativt nivå ønsket
en utredning om forholdet til styret, var at forvaltningen av statens
eierandel i det sammenslåtte selskapet, og oppfølgingen
av en aksjonæravtale i denne forbindelse, innebar en ny situasjon
i forhold til departementets eierstyring av heleide selskaper. Det
var derfor viktig å etablere korrekte rutiner, som sikret
oppfølging av avtalen uten inngrep i styrets og selskapets
forretningsmessige frihet.
Spørsmål
11:
I en svensk selskapsrettslig
lærebok Aktieägaravtal s. 31 (Kansmark/Roos),
har vi funnet følgende sitat som ble brukt på høringen:
«När det gäller verkan på ledningsplanet
kan det inte räda nogot tvivel om att alla styrelseledamöter
vid sin förvaltning av bolaget äger rätt
att följa lag, bolagsordning och skön. Deras röstning
kan inte angripas även om de handlar i strid med ett aktieägaravtal.
Det er också tveksamt om en styrelseledamots röstning
i strid med ett aktieägaravtal kan utlösa några
påföljder för brott mot avtalet . . .
Som
ovan angetts kan det inte helt uteslutas att röstning på bolagsstämma
i strid med aktieägaravtalet kan angripas med klandertalan.
En sådan röstning kan med största sannolikhet
också medföra påföljder på grund av
avtalsbrott."
Her står det bl.
a. at er usikkert om et styremedlems stemmegivning i strid med en
aksjeeieravtale kan angripes.
- Var departementet kjent
med disse syn som her fremkommer, eventuelt har man noen kommentarer
til det?
Svar:
Kansmark/Roos sin lærebok
har ikke vært benyttet av departementet i arbeidet med å forhandle
fram sammenslutningsavtalen og aksjonæravtalen. Både
departementet og rådgiverne var imidlertid godt kjent med det
tradisjonelle synet på forholdet mellom aksjonæravtaler
og styre som sitatet gir uttrykk for. BAHR’s uttalelse
i notatet av 15.3.99 har sammenheng med det synet på forholdet
mellom aksjonæravtaler og styre som sitatet gir uttrykk
for. I sitatet slik det er referert i spørsmålet
er det imidlertid utelatt følgende setning, som står
i forlengelsen av første avsnitt: "En
sådan röstning kan dock leda till at frågan
tas upp på bolagsstämman som i kraft av sin överordnade
ställning kan ge styrelsen direktiv i den aktuelle frågan" Uten
dette tillegget, får man ikke et fullstendig bilde av uttalelsen om
stillingen etter svensk rett. Her gis det uttrykk for det som er
det sentrale grunnlaget for den avtalte sikringsmekanismen. I kraft
av sin overordnede stilling kan aksjonærene gi styret instrukser
som sikrer at aksjonæravtalen blir etterlevd. Departementet
kan derfor vanskelig se at sitatet fra Kansmark/Roos kan
tas til inntekt for at det er usikkert om et "styremedlems stemmegivning
i strid med en aksjonæravtale kan angripes". Tvert imot
bekreftes det at aksjonærene på generalforsamling
har en overordnet stilling og kan gi styret instrukser i enkeltspørsmål.
Spørsmål
12:
- Har det under avtaleslutningen
vært fremme tilsvarende juridiske problemer på viktige
avtalepunkt som man trolig har funnet en løsning på,
og som man heller ikke fant det relevant å orientere Stortinget
om?
Svar:
Aksjonæravtalen er forhandlet frem
mellom to parter. Hvert enkelt av samtlige punkter i avtalen er
grundig drøftet og belyst både ut fra det reelle
innholdet og ut fra en juridisk synsvinkel. Temaene som var i fokus, hvor
landene i utgangspunktet hadde ulike interesser og posisjoner når
det gjaldt det reelle innhold, kunne løses på ulike
sett både teknisk og juridisk. Ved avtaleinngåelsen
var man selvfølgelig omforent om at man hadde funnet gode
og anbefalelsesverdige juridiske løsninger på samtlige
punkter. Derfor fant begge lands regjeringer å kunne anbefale
den ferdig forhandlede avtalen for sine nasjonalforsamlinger. Det
henvises for øvrig til svaret på spørsmål
20.
Spørsmål
13:
Ifølge Aksjonæravtalens
punkt 9.8 om motstrid mellom Avtalen og Vedtektene skal aksjonæravtalens bestemmelser
ha forrang. Ved motstrid skal bestemmelsene i Aksjonæravtalen
implementeres i Vedtektene. Vedtektene bygger på svensk
selskapsrett. Ifølge juridiske betenkninger Regjeringen
har innhentet fra det svenske advokatfirmaet Vinge, kan ikke Aksjonæravtalens
punkt 4.3. b om spesielle krav til styreflertallet ved bestemte
avgjørelser implementeres i Vedtektene, fordi dette står
i motstrid til svensk selskapsrett som Vedtektene for det nye selskapet
bygger på. Vedtektene ble vedtatt 18. oktober, vel fire
måneder etter at Stortinget behandlet saken.
- Hvorfor har ikke Regjeringen
opplyst Stortinget om at deler av Aksjonæravtalen er motstrid
til svensk selskapsrett og kan derfor ikke implementeres i Vedtektene?
Svar:
Departementet kan ikke se at noen del av avtalen
er i motstrid til svensk selskapsrett. Det er fullt lovlig å etablere
aksjonæravtaler i Sverige som i Norge, og det er ikke i
motstrid til svensk selskapsrett å ha stemmerettsregler
i en aksjonæravtale. Det at stemmerettsreglene ikke kan
implementeres i vedtektene betyr ikke at det foreligger slik motstrid,
jf svaret på spørsmål 4. Spørsmålet
om hvorfor det ikke er opplyst "at deler av aksjonæravtalen
er (i) motstrid til svensk selskapsrett og derfor ikke kan implementeres
i vedtektene", er derfor ikke dekkende. Partene i aksjonæravtalen
har avtalt en rekke forhold som ikke følger direkte av
svenske aksjelovgivning. De har også avtalt mange rettigheter
og plikter som det verken er ønskelig eller mulig å vedtektsfeste. Det
forhold at det ikke var mulig å vedtektsfeste stemmerettsreglene
er ikke noe motstridsspørsmål.
Spørsmål
14:
- Hvor i proposisjonen
om sammenslåing av Telenor AS og Telia AB framkommer følgende
opplysninger fra advokatfirmaet BA-HR, jf. advokatfirmaets brev
15. mars 1999 til Samferdselsdepartementet:
«Som vi har vært inne på tidligere,
foreligger det visse praktiske og juridiske problemer med å gjøre
de kvalifiserte stemmereglene i styret effektive. Det heter nå (noe
som også er avtalt i Intensjonserklæringen) at visse
styrebeslutninger krever et flertall i styret som inkluderer minst
ett styremedlem nominert av hver stat. Dette gjelder bl.a. beslutninger
om vedtagelse av budsjettet, beslutninger og anbefalinger om vesentlige transaksjoner,
samt oppnevnelse og oppsigelse av administrerende direktør.
Det
er ikke mulig å vedtektsfeste en bestemmelse som ovenfor
nevnt. Dette medfører at man kan risikere at man kan ha
et flertall i styret for en beslutning nevnt ovenfor, og at dette
flertallet ikke inkluderer et styremedlem nominert av den norske
stat. Dette vil være et gyldig selskapsvedtak.
(...)
Det
vil være vanskelig å hevde at beslutninger fattet i
strid med forutsetningene om kvalifisert flertall vil være
brudd på aksjonæravtalen, idet selskapet og styremedlemmene
ikke er part i aksjonæravtalen.»
Svar:
BAHR’s brev av 15.3.99, som er delvis
sitert i spørsmålet, er ikke inntatt i St.prp.
58 (1998/99) om sammenslåing av Telenor AS og
Telia AB. Løsningene på de spørsmålene
som er angitt i brevet framgår klart i avtaleteksten, som
er trykt vedlegg i proposisjonen.
Spørsmål
15:
Det framgår av
høringen 18. januar at man på bakgrunn av ovenfor
nevnte forhold valgte en alternativ mekanisme for å ivareta
aksjonæravtalens stemmeregler, bl.a. slik at
det foreligger avtalemessig plikt til å instruere styremedlemmer.
- Hvor i proposisjonen
er det gjort rede for disse problemstillingene og den mekanismen
som skal ivareta aksjonæravtalens stemmeregler? Med proposisjonen forstås
her hoveddokumentet, og ikke vedlegg.
Svar:
Den avtalemessige plikten til å instruere
styremedlemmer går fram av aksjonæravtalens punkt
4.5, som er inntatt i trykt vedlegg til proposisjonen. Prosatekstene
i såvel den norske som den svenske proposisjonen redegjør
ikke for de juridiske vurderingene som ligger bak partenes posisjoner
ved forhandlingene av de ulike paragrafene i avtaleverket. Det gjelder
også for denne paragrafen. For nærmere begrunnelse
vises til spørsmål 20.
Spørsmål
16:
Komiteen har bedt om at
alle relevante juridiske vurderinger oversendes komiteen. Ifølge
Aftenposten 20. januar er det fortsatt en rekke dokumenter som ikke
er oversendt.
- En ber om at notater
som vedrører stemmeregler, konsekvenser av stemmeregler
og vedtekter blir gjort kjent for komiteen.
Svar:
Under forhandlingene ble det utarbeidet en rekke juridiske
og finansielle råd for partene. Departementet oversender
vedlagt notater utarbeidet for departementet som tar opp juridiske
spørsmål vedrørende stemmeregler, konsekvenser
av stemmeregler og vedtekter. Telenor hadde egne rådgivere
(Thommessen, Krefting, Greve Lund).
Følgende dokumenter er vedlagt:
Telefaks fra Thommessen, Krefting, Greve Lund
til Samferdselsdepartementet datert 10.2.1999: Kommentarer til det
svenske avtaleutkastet.
Notat fra BAHR til Samferdselsdepartementet
datert 2.3.99: Prosjekt NORDLYS - styrerepresentasjon
Telefaks fra Thommessen, Krefting, Greve Lund
til Samferdselsdepartementet datert 4.3.1999: Utkast til møtereferat,
avtalespørsmål.
Notat fra BAHR til Samferdselsdepartementet
datert 5.3.99: Prosjekt NORDLYS - utkast til vedtekter.
Notat fra Thommesen, Krefting, Greve Lund til
Telenor og Samferdselsdepartementet datert 20.3.99: Stiftelsesdokumenter
og vedtekter.
Spørsmål
17:
Når ble departementet
kjent med at styremedlemmene i Telenor/Telia nominert av
den norske stat, ga Regjeringen råd om å søke å oppnå en
frivillig fisjon?
Svar:
Departementet drøftet i et møte
mellom statsråden, administrerende direktør og
de fire norske aksjonærvalgte styremedlemmene den 9. desember
1999 muligheten for frivillig oppløsning og også andre
alternativer for å løse den situasjon som var
oppstått i styremøtet 8.12.99. På dette
tidspunktet var frivillig oppløsning, som forutsetter medvirkning
fra begge parter, ett av flere mulige handlingsalternativ som ble
vurdert. Det ble også vurdert om man kunne forhandle seg
fram til en bedre løsning for Norge ved at saken ble tatt
opp på ny i et nytt styremøte, og om børsintroduksjonen kunne/burde
utsettes. Det ble ikke gitt skriftlig råd, men på møte
10. desember uttalte styrets norske medlemmer at de primært
ville gå inn for frivillig oppløsning. Som det
framgår av statsministerens redegjørelse, ville
ikke regjeringen gå videre med diskusjoner før
motparten respekterte aksjonæravtalen. Når dette viste
seg å ikke være mulig å oppnå,
ble den svenske og norske statsminister enige om frivillig oppløsning.
Spørsmål
18:
I punkt 9.8 i Aksjonæravtalen
vedrørende motstrid heter det "Partene skal gjøre
alt de kan for å endre Vedtektene for å eliminere
slik motstrid og skal sørge for at bestemmelsene i denne
avtale implementeres i vedtektene". Under den åpne høring
i Stortinget 18. januar sa samferdselsministeren ifølge
urevidert referat:
«Det ville være hvis det er motstrid mellom
avtale og vedtekter, så skal man altså sørge
for at konklusjonen, implementeringen, skjer på en slik
måte at det aldri er tvil om at aksjonæravtalen
går foran vedtektene.»
- Innebærer implementering
at vedtektene må endres slik at de er i pakt med avtalen?
Svar:
Ved motstrid mellom avtale og vedtekter skal
man sørge for at bestemmelsene i avtalen implementeres
i vedtektene, jf svaret på spørsmål 4.
I dette spørsmålet illustrerte
vi forholdet ved at man kunne tenke seg at vedtektene, i motstrid
til avtalen, skulle ha bestemt at selskapets hovedkontor skulle ligge
i Norge. I en slik situasjon ville det vært nødvendig å endre
vedtektene. For øvrig kan det også nevnes at det
i kommersielle selskaper, som skal børsnoteres, ofte vil
være ønskelig med minimumsvedtekter. Det er høyst
usikkert i hvilken utstrekning den svenske siden i forhandlingene
ville ha akseptert at stemmereglene skulle vedtektsfestes. Det kan
også trekkes fram at Telenor, og Telenors juridiske rådgiver
Thommessen, Krefting, Greve Lund aktivt deltok i forhandlingene.
Spørsmål
19:
Departementsråd
Sanderud sa i den åpne høringen følgende
om forholdet mellom Aksjonæravtalen og Vedtektene vedrørende
punkt 9.8 siste avsnitt i Aksjonæravtalen:
«den paragrafen er altså tatt inn for å sikre
konsistens i regelverket, og det står uttrykkelig at aksjonæravtalen skal
ha forrang, men det skal være konsistens mellom - selvfølgelig
- aksjonæravtale og vedtekter.»
- Er det, slik aksjonæravtale
og vedtekter ble utformet, konsistens mellom dem i spørsmålet
om stemmerettsregler?
Svar:
Det vises til den generelle redegjørelse
for motstridsbegrepet i tilknytning til spørsmål
4. Hele poenget med bestemmelsen er å sørge for
at eventuell motstrid elimineres. Det er ingen inkonsistens mellom
avtale og vedtekter.
Spørsmål
20:
I forbindelse med spørsmål
om de juridiske råd som er innhentet før avtale
ble inngått, sier samferdselsministeren i den åpne
høringen 18. januar på spørsmål om å presentere
dem for Stortinget:
«Den løsningen som man er kommet fram til
på et problem i forhandlinger, er det ikke naturlig å presentere
for noen som helst, rett og slett fordi at når man har funnet
en løsning og anbefaler en avtale, er det noe man går
for.»
- Innebærer det
at Stortinget ikke skal få kjennskap til motforestillinger,
fordi departementet gir den løsning de finner best?
Svar:
I arbeidet med en stortingsproposisjon vil det
alltid være en vurdering av hvor mye av forarbeidet, inklusive
motforestillinger som framkommer for eksempel i høringsuttalelser,
som bør inn i proposisjonen for at Stortinget skal få best
mulig grunnlag for sin behandling. Det er vanlig at også høringsuttalelser
som inneholder motforestillinger, tas med. Høringsuttalelser refererer
seg normalt til det forslag som framlegges for Stortinget. BAHR’s
uttalelse og andre juridiske råd som ble gitt under forhandlingsprosessen,
var innspill til avtaleutkastet slik det forelå da uttalelsene
ble gitt. Det er derfor naturlig å skille mellom motforestillinger som
gjelder det forslag som framlegges for Stortinget og motforestillinger
mot tidligere utkast, og der motforestillingene er ivaretatt i det
forslag Stortinget får seg presentert.
I dette tilfellet var det snakk om å presentere
en omforent forhandlingsløsning etter kommersielle forhandlinger
med den svenske regjering. Da så verken den svenske eller
den norske regjering det som relevant å redegjøre
for de mange vurderinger og ulike løsninger som forhandlingene
om hver enkelt paragraf hadde omfattet. Dette ville for det første
kunne sådd tvil om de to parter hadde tillit til at den
annen part ville overholde de inngåtte avtaler. For det
andre ville det åpenbart gitt stor inkonsistens mellom
de to proposisjonene til henholdsvis den norske og svenske nasjonalforsamling,
fordi de to forhandlingsmotparter hadde ulike interesser og derfor
helt ulik bakgrunn for de posisjoner de forhandlet ut ifra.
Derfor kan det ikke påregnes at det
kunne ha foreligget en objektiv og omforent beskrivelse av positive
og negative konsekvenser av ulike måter å utforme
hver enkelt paragraf på i proposisjonenes prosatekster.
Departementet gav således ikke den løsning det
"fant best", men den løsning den hadde kommet overens med
den svenske stat om, og som den i proposisjonen, i full tekst, anbefalte
for Stortinget som en god avtale. Meningsinnholdet i de to proposisjonene
ville fort bli oppfattet som ulikt dersom alle motforestillinger
fra de to forhandlingsdelegasjoner og deres ulike rådgivere
skulle vært omhandlet og problematisert i proposisjonene.
I tillegg ville en slik fremgangsmåte vært lite
tilrådelig, ettersom det sammenslåtte selskapet
skulle børsintroduseres, og man på det tidspunkt
proposisjonene ble lagt fram så for seg at børsintroduksjonen
skulle skje allerede høsten 1999. Det er også viktig å understreke
at dette er et framforhandlet resultat som de to nasjonalforsamlinger
ble invitert til å si ja eller nei til. Mens Stortinget
i forbindelse med et lovforslag kan endre eller justere hver enkelt
paragraf, måtte det her ta stilling til avtalen som helhet.
Det vises for øvrig til svar gitt på spørsmål
12.
Spørsmål
21:
Under høringen
18. januar uttrykte samferdselsminister Fjærvoll at Regjeringen
presenterte "det som var tilstrekkelig, det var det som var nødvendig,
og det var det som var riktig å presentere for Stortinget
for å fatte en korrekt beslutning.»
- Innebærer det
at det ikke ville vært riktig å informere om hvorfor
stemmerettsreglene ikke var tatt inn i vedtektene og de juridiske
betenkninger vedrørende mulig konflikt mellom gyldig selskapsvedtak
i strid med stemmerettsreglene?
Svar:
Det er et skjønnsspørsmål
hvor mye materiale som skal presenteres for Stortinget i en sak.
Dette gjelder også de forhold som er nevnt i spørsmålet.
Det innebærer at etter min vurdering var den informasjon
som ble gitt i proposisjonen, og det forhold at avtalene var vedlagt
i full tekst, tilstrekkelig til at Stortinget kunne bedømme
om dette var en avtale som ville være god for Norge. Det
vises også til svaret på spørsmål
8, 22, 30 og 31. Det ble for øvrig ikke stilt noen spørsmål
fra samferdselskomiteen i forbindelse med behandlingen av denne
proposisjonen.
Spørsmål
22:
I den åpne høringen
18. januar uttalte samferdselsminister Fjærvoll vedrørende
at styret fullt lovlig kunne se bort fra aksjonæravtalen
at "Til det siste punktet lar jeg juristene fremdeles strides om
gyldighet eller ikke gyldighet". Dette var et sentralt tema i det forberedende
arbeid, og er berørt i de juridiske dokumenter som departementet
innhentet vinteren /våren 1999.
- Var det noen strid blant
de jurister som var departementets rådgivere eller var
det samstemthet om at styret fullt lovlig kunne se bort fra aksjonæravtalen?
Svar:
Etter regjeringens oppfatning er spørsmålet
om styrevedtaket var "gyldig" eller "ugyldig" ikke det sentrale.
Det som er viktig, er hvilke virkninger vedtaket kunne få.
Etter at Televerket ble omdannet til aksjeselskap i 1994 (jf St.prp.
43 (1993/94)) har Telenors styre kunnet fatte selskapsrettslig
"gyldige" vedtak, i prinsippet også i strid med gjeldende
politiske retningslinjer.
Spørsmålet om ugyldighet i
forbindelse med selskapsvedtak har først og fremst betydning
overfor vedtak som retter seg mot andre selskaper eller personer utenfor
selskapet ("tredjemenn"). Vedtaket av 8.12.99 (og for så vidt
de fleste av de forhold som er omfattet av de særskilte
stemmerettsregler i punkt 4.3b)) har ingen virkning overfor tredjemenn.
Dette medfører at selskapet hadde full adgang til å reversere
beslutningen, uavhengig av om man kaller vedtaket "gyldig" eller
"ugyldig". Det er muligheten til å omgjøre beslutningen
som etter min mening er den interessante problemstillingen i forhold
til beslutninger fattet i strid med stemmerettsreglene i punkt 4.3b).
Lignende synspunkter er for øvrig fremsatt av professor
dr jur Johan Giertsen i artikkelen "Telia-Telenor. Spennende jus
og forretningsmessig havari" som departementet er kjent med at Stortinget
har fått oversendt direkte fra forfatteren.
Til spørsmålet om strid mellom
juristene/samstemthet kan det slås fast at det
aldri har vært noen samstemthet om at "styret fullt lovlig
kunne se bort fra aksjonæravtalen". Min uttalelse må ses
i tilknytning til ovenstående generelle redegjørelse
om spørsmålet om selskapsrettslig ugyldighet av
et vedtak i strid med en aksjonæravtale. Videre er det
ikke slik at styret - uavhengig av ugyldighetsdebatten - fritt kan
velge å se bort fra en aksjonæravtale som er inngått
mellom alle aksjonærene. Når styret er klar over
denne avtalen, og velger å handle i strid med den, vil
dette kunne få konsekvenser for forholdet mellom styret
og aksjonærene. I normale tilfeller vil et styre som handler
på denne måten i det minste måtte være
forberedt på å bli skiftet ut.
Det var enighet blant våre rådgivere
om at det var riktig å avtalefeste at hvis stemmerettsreglene
ikke følges, plikter aksjonærene å instruere
styremedlemmene. For øvrig var ikke dette noe omdiskutert
tema på dette tidspunktet. Det vises til svar på spørsmål 23.
Spørsmål
23:
To ganger i løpet
av den åpne høringen 18. januar uttalte samferdselsminister
Fjærvoll at aksjonæravtalen binder "moralsk, tillitsmessig
og juridisk".
- Kan departementet utdype
hva som ligger i juridisk binding?
Svar:
Aksjonæravtalen er en juridisk bindende
avtale mellom de to eierne av selskapet. Ved undertegning av avtalen
i Stockholm 19.10.99, påtok den svenske og norske stat
seg å etterleve avtalen, og å oppfylle de forpliktelser
den angir. På aksjonærnivå er den sentrale rettslige
betydningen av at aksjonæravtalen er juridisk bindende
at avtalen kan gjennomføres ved hjelp av domstolssystemet,
eventuelt voldgift.
Spørsmål
24:
Under høringen
18. januar uttrykte samferdselsminister Fjærvoll at "Så etablerte
vi i tillegg ordninger med henvisning til BA-HRs notat av 26. august".
- Hvilke ordninger ble
etablert?
Svar:
BAHR anbefalte at det skulle etableres rutiner
på to plan, nemlig mellom de to aksjonærer, og
mellom departementet og styremedlemmene. Rutiner mellom de to aksjonærer
ble etablert ved at det ble nedsatt en styringsgruppe for børsnotering
og integrasjonsarbeid i juni. Denne gruppen ble senere supplert
av et eierforum, der embetsmenn på høyt nivå møttes.
Eierforum hadde møte i Stockholm 6.12.99, og nytt møte
var avtalt 13.12.99. Dette møtet ble avlyst.
Departementet innkalte de norske styremedlemmene til
møte 1.9.99. I møtet ble avtalene, inklusive stemmerettsreglene,
gjennomgått og forholdet mellom departementet og det kommende
styret ble diskutert, slik at alle var innforstått med
dette. At dette var forstått, illustreres for øvrig
ved at styremedlemmene utformet en protokolltilførsel i
tråd med departementets forståelse av regelverket
i styremøtet den 8.12.99, uten at det der og da hadde vært
kontakt med departementet. Videre var det løpende kontakt
mellom departementet og styremedlemmene. I tillegg ble det etablert
en rutine der departementet månedlig, og foran alle viktige
styremøter, møtte den svenske styreleder Jan Åke
Kark.
Spørsmål
25:
Under høringen
18. januar uttrykte samferdselsminister Fjærvoll om forholdet
mellom norske og svenske interesser følgende: "Det kan
ha vært litt ulike mål, men jeg har ingen grunn
til å tvile på at vi har vært samkjørt
stort sett hele tiden."
- Er dette en dekkende
beskrivelse med bakgrunn i at partene ikke evnet å lokalisere
forretningsområdene før avtale ble inngått,
konflikt om arbeidende styreformann, vanskeligheter med å få inn
stemmerettsreglene, brevvekslingen i august-september som statsråden beskriver
som opplegg for "stor omkamp" og "anstrengt situasjon" og slik han
beskriver sin utsettelse av reise til Stockholm 18. oktober?
Svar:
Henvisningen i høringen tar sikte på det
overordnede industripolitiske målet som begge stater hadde
med sammenslåingen. Det er ikke grunn til å tro
at det ikke var samsvar mellom landene når det gjelder
det grunnleggende fornuftige i å slå disse to
selskapene sammen for å møte de raske og omfattende
strukturelle endringer i telemarkedene, og den raskt økende
internasjonalisering på dette feltet. Det er heller slik
at enigheten om de overordnede målene var så sterk
at begge land ønsket å overkomme vanskeligheter
som normalt vil forekomme i en sak av så stort omfang som
dette. Det selvfølgelige utgangspunktet har vært
at vi ikke trodde Sverige ville bryte avtalen.
Spørsmål
26:
På spørsmål
om det var "noen som helst grunn til å tru at det frå eigarane
si side ville bli vanskar med å etterleve aksjonæravtalen"
svarer samferdselsminister Fjærvoll under høringen
18. januar: "ikke undervegs i selve prosessen - med ett unntak,
og det unntaket oppstod like før undertegningen i oktober".
Samtidig beskriver samferdselsministeren
brevet fra departementsråd Detter i august som "det egentlig innebar
en omkamp, en stor omkamp som betydde endringer av vesentlige punkter
i aksjonæravtalen hvis den skulle gjennomføres",
og om situasjonen 23. september sier han at "det i løpet
av kvelden da var en meget anstrengt situasjon, en situasjon som
var helt på spissen - det var den perioden da det var nærmest brudd".
- Hvordan er det da mulig å beskrive
prosessen slik at det bare var på ett tidspunkt, like før
undertegningen i oktober, at det var noen grunn til å tro
at det kunne bli vanskelig å etterleve aksjonæravtalen?
Svar:
Brevet fra departementsråd Dag Detter
gir ikke grunn til å tro at ikke aksjonæravtalen
ville bli etterlevd. Dette brevet gir imidlertid klart signal om
at det på dette tidspunktet fra svensk side var ønskelig å reforhandle
deler av avtalen i svensk favør. Avtalen ble ikke reforhandlet.
Det ble i stedet gitt skriftlige forsikringer om at den skulle fortsette å gjelde.
Spørsmål
27:
I statsminister Bondeviks
redegjørelse 21. desember 1999 vektlegges brevvekslingen
i august og september. Blant annet vises det til at statsråd
Rosengren bekreftet aksept av at stemmerettsreglene gjaldt for plassering av
hovedkontor for de ulike forretningsområder. I brevet fra
Rosengren av 23. september skrives det riktignok at "de avtal som
träffats och som godkänts av de parlamentariska
församlingarna i våra båda länder liksom
tilhörande integrationsprinciper självfallet skall
respekteras.»
Rosengren bekrefter med
andre ord at avtalene mellom Norge og Sverige fremdeles gjelder.
- Men hvor i Rosengrens
brev finner vi den konkrete bekreftelsen på stemmerettsreglene
og sammenhengen med plassering av forretningsområder?
Svar:
I redegjørelsen den 21.12.99 omtalte
statsministeren den brevveksling det her spørres om, og
sa bl a i forbindelse med beskrivelse av første del av
denne brevvekslingen følgende: "På bakgrunn av
kravene i dette brevet (fra Dag Detter av 24.8.99), fant statsråd
Dag Jostein Fjærvoll det nødvendig å skrive
til statsråd Rosengren og be om hans skriftlige bekreftelse
på at aksjonæravtalen og sammenslåingsavtalen
fortsatt gjaldt. En slik bekreftelse ble mottatt i brev av 30. august.»
I brev fra Fjærvoll til Rosengren av
26.8.99, sa Fjærvoll bl a følgende: "Innholdet
i brevet (fra Dag Detter av 24.8.99) er av en slik art at jeg finner å måtte
be om at du personlig bekrefter at de avtalene (sammenslåingsavtale
og aksjonæravtale) som ble inngått mellom den
norske og svenske stat den 30. mars 1999, og som senere er godkjent
av de to lands nasjonalforsamlinger, fortsatt gjelder.»
Ordlyden i brevet av 30.8. fra Rosengren, der
han svarer på dette, er følgende: "Näringsdepartementets brev,
daterat den 24. augusti, till Samferdselsdepartementet har som utgångspunkt
att EU-kommissionen enligt parternas gemensamma bedömning
sannolikt inte kommer att lämna sitt tillstånd
till det samgåande vi avtalade om den 30. mars 1999. Om
sådant tillstånd trots allt skulle komma att lämnas,
fortsätter avtalet givetvis att gälla.»
På bakgrunn av dette, sa statsministeren
følgende i redegjørelsen: "Tillatelsen fra EU-kommisjonen
ble gitt 13. oktober. Altså skulle avtalen gjelde."
Når det gjelder brevet fra Rosengren
av 23. september, viser statsministeren i sin redegjørelse
først til at brevet fra Dag Detter inneholdt krav som ville
måtte medføre reforhandling av avtalen på flere
områder (bl.a. bytteforhold og, lokalisering). Deretter
peker han på følgende: "To dager senere, 1. september,
sendte statsråd Fjærvoll et brev til statsråd
Rosengren, der kravene om endring i avtalen ble avvist, og der det
ble presisert at stemmerettsreglene gjaldt for spørsmål
vedrørende plasseringen av hovedkontor for de ulike forretningsområdene.
Statsråd Rosengren bekreftet at aksjonæravtalens
regler skulle gjelde i brev av 23.9.99, og dette ble bekreftet fra
norsk side i brev av samme dato.»
I brevet fra statsråd Rosengren av
23.9.99 står det: "Mot bakgrund av den diskussion vi och
våra tjänstmän haft under senare tid
rörande vissa grundläggande frågor när
det gäller det sammanslagna Telenor vill jag understryka
att de avtal som träffs och som godkänts av de
parlamentariske församlingarna i våra både
länder, liksom tillhörande integrationsprinciper,
självfallet skall respekteras.»
Både bekreftelsene i disse brevene,
og statsministerens henvisninger, er altså av generell natur og gjelder som det går
fram av sitatene ovenfor hele avtalen, altså alle avtalens
punkter.
Stemmereglene (4.3 b (i) er ett av de punktene
avtalen inneholder. Statsråd Rosengren tok ikke forbehold om
noen del av avtalekomplekset i noen av sine to bekreftelser. I tillegg
var deler av avtaleverket omtalt i statsråd Fjærvolls
brev av 1.9.99 som Rosengren her svarer på. Ett av de områdene
som var omtalt i punkt 2.3 i brev av 1.9.99, var stemmereglene.
Brevet inneholder bl a følgende formulering: "De forhold
som her omtales (hovedkontor/organisasjon/lokalisering,
jf pkt 2.3 i Dag Detters brev) er regulert i aksjonæravtalens punkt
5.1, og i vedlegg 3A. I henhold til avtalen, skal beslutninger vedrørende
disse forhold underlegges de spesielle stemmerettsregler som framgår
av aksjonæravtalens punkt 4.3 b (i)." Også i andre
deler av brevet omtales imidlertid avtalene. Det står i
punkt 2.1 i brevet, om konsernledelse, følgende: "forholdet
mellom eiere, styre og konsernledelse er regulert i aksjonæravtalens
kap 4 og 5, og følger for øvrig av ordinær,
svensk aksjelovegivning." Det vises for øvrig også i
brevet til andre punkter i avtaleverket (prg 1.1 og 4.1c i sammenslutningsavtalen
er også omtalt).
Statsministeren har, som beskrevet ovenfor,
pekt på at statsråd Rosengren to ganger skriftlig
har bekreftet at avtalene som er inngått skal respekteres.
Når stemmerettsreglene står i avtalene, må de
også være omfattet. I tillegg er det også slik
at tolkningen av hva de omfatter lå inne i brevet av 1.9.99.
Statsministeren har ikke sagt at Rosengren uttrykkelig bekreftet tolkningen i sine brev. Han sa at Rosengren
bekreftet at avtalene skulle holdes. Det gjorde han også etter
at den norske samferdselsministeren uttrykkelig hadde gjort oppmerksom
på sin tolkning av reglene. Statsministeren trakk på bakgrunn
av bl a dette (men også andre forhold, f eks intervjuet
med Kark i Telecom Revy 30.9.99) følgende slutning: "Etter
dette mener jeg det var gjort det som med rimelighet kunne forlanges
for å sikre at det var den samme forståelse på svensk
og norsk side av at aksjonæravtalens stemmerettsregler skulle
følges av styret.»
Svaret på spørsmålet
blir da, som det går fram ovenfor, at statsministeren i
sin redegjørelse sa at Rosengren har bekreftet at avtalene skal gjelde, han sa ikke at Rosengren
hadde omtalt stemmerettsreglene i sine brev, slik spørsmål
27 kan oppfattes som.
Spørsmål
28:
Under høringen
18. januar ble det stilt spørsmål om det hadde
vært stilt spørsmål med mekanismene som var
innebygd i aksjonæravtalen og samferdselsminister Fjærvoll
svarte "Jeg vet ikke at det har vært stilt spørsmål
med mekanismene".
I notat fra advokatfirmaet
BA-HR av 26. august 1999 blir det i siste avsnitt i pkt. 2, samt
i andre avsnitt i pkt. 5, tatt opp hvorvidt det var "tillatelig
etter gjeldende rett" å instruere styremedlemmene.
- Var ikke instruksjonsretten
en sentral del av mekanismene i Aksjonæravtalen?
Svar:
Instruksjonsretten er omtalt og forklart i svaret
på spørsmål 4. Det er riktig at den var
en sentral del av mekanismene i Aksjonæravtalen. Det er
ikke vil om at eierne i generalforsamling kan instruere styret.
Spørsmål
29:
- Hva ligger i begrepet
"motstrid" i aksjonæravtalens punkt 9.8?
- Hvordan begrunner departementet
at det ikke er motstrid mellom aksjonæravtalen og vedtektene?
Svar:
Det henvises til svar under spørsmål
4.
Spørsmål
30:
Hvordan ble BA-HRs notat
av 15.mars ivaretatt i aksjonsæravtalen?
Svar:
Notatet fra BAHR tok opp to forhold som ble
forhandlet inn. For det første var det på dette
tidspunktet foreslått at styret skulle ha ni medlemmer.
Resultatet ble i tråd med BAHR’s anbefaling tolv
medlemmer. Dette står i avtalens punkt 4.2a). I tillegg
tok BAHR opp det faktum at man uansett alltid kan risikere at styret
fatter vedtak i strid med aksjonæravtalen, men at man -
dersom et slikt problem skulle oppstå - skulle kunne kreve
at det ble avholdt generalforsamling slik at bestemmelsen kunne
gis effekt. Avtalens punkt 4.5 ble fremforhandlet i den form den
fikk til slutt. Det innebar at instruksjonsretten og -plikten overfor
styret ble presisert, samt plikten til å stemme for sine
aksjer for å sikre oppfyllelsen av avtalen. Dette medførte
at man hadde etablert et system hvoretter styremedlemmene både
fikk en generell instruks i forhold til aksjonæravtalen,
samt at man hadde mulighet for å gi spesifikke instrukser
i forkant av konkrete styremøter. Notatet fra BAHR ble
altså fulgt opp på flere plan. Avtalen gir anledning
til forutgående instruksjon av styremedlemmene. I tillegg
- for den situasjon at styremedlemmene av en eller annen grunn skulle
handle i strid med reglene i aksjonæravtalen - har man
sikret seg en etterfølgende "repareringsmulighet" gjennom
muligheten for generalforsamlingsvedtak.
Spørsmål
31:
- Hvordan er sammenhengen
mellom de spørsmål BA-HR tok opp i notatet 15.
mars og det som skjedde på styremøtet 8. desember?
Svar:
Det som skjedde på styremøtet
8. desember var at det oppstod dead-lock i styret, og at styrelederen
brukte sin dobbelstemme i strid med aksjonæravtalen. Den
svenske begrunnelsen for at styrelederen kunne bruke sin dobbelstemme
ved beslutningen om relokalisering av forretningsområdenes
ledelse, var at de påberopte seg at dette vedtaket ikke
var omfattet av stemmereglene i aksjonæravtalens punkt
4.3b(i). Det er fra svensk hold ikke reist tvil om mekanismen med
hensyn til instruksjon av styret. Så lenge svensk side
fastholdt sin tolkning av oppregningen i 4.3b(i), ville det ikke
gjort noen forskjell om stemmerettsreglene var gjentatt i vedtektene.
Uenigheten mellom svensk og norsk side dreide seg derfor ikke om
innholdet i BAHR’s notat (prosess-regler, forholdet mellom
vedtekter og aksjonæravtale, eierens instruksjonsmyndighet
eller lignende) men om plassering av hovedkontor for mobil var en
av de avgjørelsene de spesielle stemmereglene skulle omfatte.
Spørsmål
32:
- Har forholdet mellom
aksjonæravtalen og vedtektene vært reist som et
spørsmål eller problem fra svensk side?
Svar:
Forholdet mellom aksjonæravtalen og
vedtektene har ikke vært reist som et spørsmål
eller problem fra svensk side.
Spørsmål
33:
Professor dr. juris Tore
Bråthen sammenfatter sine synspunkter slik:
«Det foreligger et betydelig rettskildemateriale
som tilsier at bestemmelsen i Aksjonæravtalen om flertallskravet
for styrevedtak ikke var rettslig bindende for styret siden bestemmelsene
ikke var inntatt i vedtektene. De svenske regler om hva som kan
vedtektsfestes gjør det vanskelig å etablere vedtektsbestemmelser
om slike flertallsregler som Aksjonæravtalen tok sikte
på. Det finnes likevel modeller som gjør dette
mulig.
Hadde Newtel AB hatt vedtektsbestemmelser om
tilslutning fra både styreleder og nestleder, delegasjon eller
særskilte flertallskrav (sml. avsnitt 11.4, 11.5 og 11.6
foran), ville det under ellers like vilkår som da styret
behandlet lokaliseringsspørsmålet 8. desember 1999
ikke vært truffet noe vedtak om lokalisering av mobilenheten.
(…)
Hadde
det ikke vært truffet noe vedtak om lokalisering av mobilenheten
den 8. desember 1999, måtte styret enten arbeide videre
med lokaliseringsspørsmålet eller overlate til
generalforsamlingen å treffe avgjørelsen.»
Dette viser at spørsmålet
om vedtektsfesting kunne hatt stor betydning. Spørsmålet
om ulik tolkning av Aksjonæravtalen kunne likevel selvsagt
hatt betydning.
i) Av det materiale som
komiteen er blitt kjent med etter statsministerens redegjørelse,
ser det ut for at spørsmålet om delegasjon (omtalt
av Bråten i kap. 11.5) og særskilte flertallskrav
(omtalt av Bråten i kap. 11.6) ikke har vært særskilt
vurdert.
- Hvorfor har ikke dette
vært særskilt vurdert?
- Hvis det har vært
vurdert, bes aktuelle notater oversendt slik det tidligere er anmodet
om.
ii) I spørsmålet
om delegasjon viser Bråthen til ulike rettsregler i Sverige
og Norge. Bråthen uttaler:
«Denne muligheten var man nok ikke klar over under arbeidet
med Aksjonæravtalen og vedtektene.»
- Hvilke svenske rådgivere
utenom advokatfirmaet Vinge er benyttet til å vurdere spørsmålet
om vedtektsfesting?
Notater bes vennligst oversendt.
iii) Hvor i proposisjonens
tekst (utenom vedleggenes paragrafer) drøftes spørsmålet
om å vedtektsfeste spørsmålet om flertallsregler
og konsekvensene av ikke å gjøre det?
Svar:
Departementet har ikke hatt mulighet til å gå grundig inn
i den utredning professor dr jur Thore Bråthen har utarbeidet
for komiteen. Departementet må derfor ta forbehold om dette
når det gjelder svaret på spørsmål 33,
men vil gi noen kommentarer.
Generelt sett synes Thore Bråthens
påstand å være at dersom Newtel AB hadde
hatt vedtektsbestemmelser om tilslutning fra både styreleder
og nestleder, delegasjon eller særskilte flertallskrav,
ville det under ellers like vilkår som da styret behandlet
lokaliseringsspørsmålet 8.12.99 ikke vært
truffet noe vedtak om lokalisering av mobilenheten.
Denne oppsummeringen bygger på forutsetninger som
må etterprøves nærmere. Den grunnleggende
forutsetningen for Thore Bråthens sammenfatning er at aksjonæravtalen
ikke har gjennomslagskraft i forhold til styret. Bråthen
synes å bruke ordet "gjennomslagskraft" synonymt med om
styret rettslig sett er bundet av aksjonæravtalen i den
forstand at styrevedtak i strid med avtalen er ugyldig. (punkt 8).
Departementet vil sette spørsmålstegn ved om dette
er en treffende problemstilling.
Det synes mer hensiktsmessig å spørre
hvilke rettslige konsekvenser et styrevedtak i strid med aksjonæravtalen
kan få for selskapet og eierne. Det sentrale i denne forbindelse
er at aksjonæravtalen inneholder et sikringssystem som
hindrer at styrevedtak i strid med aksjonæravtalen blir
effektuert. Derfor blir spørsmålet om gyldighet/ugyldighet
etter departementets mening en lite fruktbar tilnærming.
En ytterligere forutsetning fra Tore Bråthens
side er at om Newtel AB hadde hatt vedtektsbestemmelser "om tilslutning
fra både styreleder og nestleder, delegasjon eller særskilte
flertallskrav (sml. avsnitt 11.4, 11.5 og 11.6 foran) ville det
under ellers like vilkår som da styret behandlet lokaliseringsspørsmålet 08.12.99
ikke vært truffet noe vedtak om lokalisering av mobilenheten".
Uenigheten i styremøtet 08.12.99 gjaldt ikke spørsmålet
om stemmerettsregelen som sådan gjaldt for styret. Dette
var ikke noe diskusjonsspørsmål verken mellom
eierne eller innad i styret. Uenigheten i styremøtet 08.12.99
gjaldt spørsmålet om tolkningen av avtalen, og
hvorvidt aksjonæravtalen punkt 4.3 (b) fikk anvendelse
på spørsmålet om lokalisering av forretningsområdenes
hovedkontor. Dette tolkingsspørsmålet hadde ikke
stilt seg annerledes om aksjonæravtalens stemmerettsregel
hadde kommet inn i vedtektene, som omtalt foran under spørsmål
31.
I punkt 12 i brevet fra Tore Bråthen
berøres riktignok forholdet mellom spørsmålet
om styrevedtak i strid med aksjonæravtalen er gyldig og
bestemmelsens anvendelsesområde. Han uttaler her at en
forutsetning er at en eventuell vedtektsbestemmelses anvendelsesområde
var klarlagt. Til det er å si at den norske oppfatningen
er at virkeområdet for aksjonæravtalen punkt 4.3
(b) var klart, se svar på spørsmål 6.
Dessuten vil en juridisk tekst, uansett ambisjonsnivå,
alltid kunne være gjenstand for ulik fortolkning og tvist.
I aksjonæravtalen var det gjennom voldgiftsordningen i
avtalens punkt 8.2 fastsatt en mekanisme for slike tolkningstvister.
Den relevante problemstillingen i forhold til
spørsmålet om hva som ville være situasjonen
om styret opptrådte i strid med avtalen, er om det var
etablert en fornuftig og forsvarlig mekanisme for å sikre
seg at slike vedtak ikke ble effektuert. En slik mekanisme var tatt
inn i punkt 4.5. Det sentrale i denne mekanismen er at aksjonærene
har en plikt til å utøve sin stemmerett i generalforsamlingen
for å oppnå det som er bestemt i avtalen og det
var etablert en plikt til å instruere styremedlemmene.
Bestemmelsen må sees i sammenheng med at etter svensk aksjelovgivning
kan hver av aksjonærene kreve innkalt til ekstraordinær
generalforsamling. I prinsippet kunne det riktig nok tenkes at et
styreflertall ved avtale med tredjemann hadde effektuert et styrevedtak
i strid med aksjonæravtalen før det var truffet
vedtak i samsvar med mekanismen i punkt 4.5, eventuelt innledet
voldgiftsbehandling etter punkt 8.2. I praksis måtte man
kunne se bort i fra en slik risiko.
Det som er sagt ovenfor viser at spørsmålet
om gyldighet/ugyldighet etter min mening er en lite fruktbar problemstilling,
og at det sentrale er at den sikringsmekanismen man hadde avtalt
var tilfredsstillende.
Når det gjelder de konkrete spørsmål
som er reist under punkt 33 kan vi gi følgende svar:
(i) spørsmålet
om å vedtektsfeste en delegasjonsordning ble ikke særskilt
vurdert. Dette må sees i sammenheng med at på bakgrunn
av uttalelsen fra advokatfirmaet Vinge av 18.02.99, var det ikke hensiktsmessig å arbeide
videre med vedtektsfesting av den avtalte stemmerettsregelen. Ved
denne vurderingen ble det også lagt vekt på at
det ikke var hensiktsmessig med vedtektsfesting tatt i betraktning
av den nært forestående børsnoteringen
og at den avtale sikringsmekanismen for håndhevelse av aksjonæravtalens
stemmerettsregel var fornuftig og forsvarlig. Spørsmålet
om å vedtektsfeste at beslutninger omfattet av punkt 4.3
b) måtte ha kvalifisert flertall (dvs 9 stemmer) ble imidlertid
vurdert – og forkastet. Bakgrunnen for dette var at en slik
stemmerettsregel ville ha kunnet handlingslammet styret.
(ii) Departementet kjenner ikke til at
det ble benyttet andre svenske rådgivere på norsk
side enn advokatfirmaet Vinge.
(iii) Som omtalt og begrunnet foran under
spørsmål 14 og spørsmål 20 er
spørsmålet om å vedtektsfeste spørsmålet
om flertallsregler og konsekvensene av ikke å gjøre
det, ikke drøftet i proposisjonens prosatekst.
Oslo, i samferdselskomiteen, den 28. januar 2000
Oddvard Nilsen
leder og ordfører |
May Britt Vihovde
sekretær |