1. Innledning

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigrun Eng, Eirin Faldet, Sverre Myrli, Gunn Olsen, Ola Røtvei og Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Thore Aksel Nistad og Christopher Stensaker, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Kofoed-Larsen og Jan Sahl, fra Høyre, Ellen Gjerpe Hansen og lederen Oddvard Nilsen, fra Senterpartiet, Jorunn Ringstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Myrvoll, og fra Venstre, May Britt Vihovde, viser til at Stortinget i møte 21. desember 1999 oversendte statsministerens redegjørelse for Stortinget 21. desember 1999 om grunnlaget for å avbryte arbeidet med å slå sammen Telenor AS og Telia AB til samferdselskomiteen til behandling.

Komiteen holdt åpen høring i saken 18. januar 2000 med samferdselsminister Dag Jostein Fjærvoll. Referatet fra den åpne høringen ligger vedlagt som vedlegg til denne innstillingen (Vedlegg 2).

Komiteen viser videre til at svar fra Samferdselsdepartementet på oppfølgingsspørsmål fra samferdselskomiteen etter den åpne høringen følger som vedlegg til denne innstillingen (Vedlegg 1).

2. Hendelsesforløp

Komiteen er kjent med at Telenor og Telia på eget initiativ startet forhandlinger med sikte på å slå sammen de to selskapene. Regjeringen Bondevik avbrøt i januar 1998 forhandlingene mellom eierne da Regjeringen på det tidspunktet ikke ønsket en sammenslåing av selskapene. Forhandlingene mellom Telenor og Telia ble kort tid etter tatt opp igjen i forståelse med Regjeringen etter ønske fra et flertall i Stortinget. Flertallet i Stortinget ønsket å få en vurdering av muligheten som lå i et samarbeid mellom selskapene. I februar 1998 anbefalte Telenors styre at forhandlingene skulle brytes fordi en akseptabel avtale ikke syntes å være innen rekkevidde. I Stortinget ble dette tatt til etterretning.

Komiteen viser til at Stortinget i mars 1998 behandlet St.prp. nr. 33 (1997-1998) der Regjeringen foreslo at staten skulle skyte inn 2 mrd. kroner i Telenor. Bakgrunnen for Regjeringens forslag var et ønske fra Telenor om å få tilført 3 mrd. kroner for å kunne realisere selskapets investeringsplaner. I Innst. S. nr. 124 (1997-1998) støttet Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre forslaget fra Regjeringen om at staten skulle tilføre selskapet 2 mrd. kroner. Høyre og Fremskrittspartiet gikk imot at staten skulle skyte inn midler i Telenor og foreslo at selskapet skulle delprivatiseres.

Komiteen er kjent med at Telenor og Telia på eget initiativ tok opp igjen samtalene om sammenslåing av selskapene på forsommeren 1998. Høsten 1998 ble Regjeringen orientert av Telenor om samtalene mellom selskapene. På bakgrunn av denne orienteringen ønsket Regjeringen at det skulle forhandles videre med sammenslåing av de to selskapene som siktemål.

Komiteen vil vise til at som en del av forliket om statsbudsjettet for 1999 mellom Høyre, Fremskrittspartiet og regjeringspartiene ble det i desember 1998 vedtatt i Stortinget at Telenor skulle delprivatiseres og børsintroduseres. Stortinget var på dette tidspunkt ikke orientert om at det pågikk forhandlinger mellom Telenor og Telia om sammenslåing av selskapene.

Komiteen vil vise til at den 20. januar 1999 ble den norske samferdselsministeren og den svenske næringsminister enige om en Intensjonserklæring om sammenslåing av Telenor og Telia til et nytt nordisk telekonsern. Viktige prinsipper for sammenslåingen var fastlagt. De avklarte hovedpunktene var:

• 1. Bytteforholdet ved sammenslåingen var fastsatt til 40/60 pst. for den norske stat og den svenske stat.

• 2. Det nye selskapet skulle børsnoteres, med børsintroduksjon senest 31. desember 2000. Begge eierne skulle selge seg ned slik at de to statlige eierne med tiden skulle få like stor eierandel, hver med 33,4 pst. eierandel. 33,2 pst. av aksjekapitalen legges ut for salg til nye eiere. Ved eventuelt ytterligere nedsalg var det enighet om at de to statlige eierne til sammen skulle opprettholde en eierandel på minst 51 pst.

• 3. Det nye selskapet skulle ha ansvar for å oppfylle landsdekkende forpliktelser som gjelder tilbud av teletjenester, i samsvar med gjeldende lovgivning, konsesjonsvilkår og andre reguleringer i de to land.

• 4. Det ble lagt til grunn at det skulle være likeverdighet mellom eierne når det gjelder stemmerett, styrerepresentasjon og sammensetning av den øverste ledelsen av det nye selskapet. Eierne skulle ha lik stemmerett i generalforsamlingen, selv om den svenske eieren i utgangspunktet har en større eierandel. Hver av eierne skulle utpeke like mange styremedlemmer. Vervet som styreleder skulle rotere mellom landene. Svensk side skulle utpeke den første styrelederen. Norsk side skulle utpeke den første administrerende direktør, mens svensk side skulle utpeke viseadministrerende direktør.

• 5. Selskapets hovedkontor skulle legges til Stockholm. Hovedkontoret skulle ha om lag 100 personer. Et internasjonalt senter skulle etableres i Oslo.

Det ble lagt opp til at alle gjenstående avtaleelementer skulle avklares innen åtte uker, regnet fra 20. januar 1999, inkludert lokalisering av forretningsområdenes hovedkontor. Den ferdigforhandlede avtalen ville deretter være grunnlag for godkjenning av avtaleverket i Stortinget og Riksdagen. Den 30. mars 1999 undertegnet de to eierne en sammenslutningsavtale.

Proposisjonen om sammenslåing av Telenor og Telia ble oversendt Stortinget 16. april 1999. Sammenslutningsavtalen og Aksjonæravtalen var trykte vedlegg til proposisjonen. Stortinget godkjente i juni sammenslåing av Telenor og Telia i samsvar med Regjeringens forslag, bare Sosialistisk Venstreparti stemte imot. Begrunnelsen for å slå sammen Telenor og Telia var ønsket om å skape et nordisk telekonsern som kunne sikre et landsdekkende tilbud av moderne og avanserte tele- og IT-tjenester til lave priser, et selskap som ville bli en betydelig aktør på det europeiske markedet, med en størrelse og konkurransekraft som fremmet kostnadseffektivitet og innovasjon. Også den svenske Riksdagen godkjente sammenslåing av selskapene. I etterkant av godkjenningen i de to lands parlamenter ble sammenslåingen også godkjent av EUs konkurransemyndigheter hvis bestemte vilkår ble innfridd. Selskapene og deres eiere aksepterte disse vilkårene. Den 19. oktober 1999 ble Aksjonæravtalen underskrevet og Telenor og Telia ble ett selskap.

Komiteen konstaterer at lokaliseringen av forretningsområdenes hovedkontor ikke var avklart da selskapene ble slått sammen. Ifølge St.prp. nr. 58 (1998-1999) skulle denne type lokalisering vedtas i henhold til bestemmelsene i Aksjonæravtalens punkt 4.3 b.

På styremøte i det nye selskapet den 8. desember 1999 ble lokaliseringen av forretningsområdenes hovedkontor behandlet. De svenske styremedlemmene avgjorde med styreformannens dobbeltstemme lokaliseringen av forretningsområdenes hovedkontor. Det oppstod da uenighet mellom de norske styremedlemmene og eierne på den ene side - og de svenske styremedlemmene og eierne på den annen om hvorvidt lokaliseringsvedtaket var fattet i henhold til bestemmelsene i Aksjonæravtalens punkt 4.3 b. Det nye selskapet var nå i en meget vanskelig situasjon.

Komiteen er kjent med at eierne i dagene etter styremøtet 8. desember 1999 prøvde å komme til enighet og berge det nye selskapet. Det ble blant annet ført samtaler mellom den norske samferdselsministeren og den svenske næringsministeren, uten at det ble oppnådd enighet om forståelsen av punkt 4.3 b i Aksjonæravtalen.

Komiteen er kjent med at den norske og den svenske statsminister den 16. desember 1999 drøftet den vanskelige situasjonen for det nye selskapet. Under samtalen ble de to statsministrene enige om å oppløse det nye selskapet. Det var også enighet om at eierne og selskapene for å gjøre oppløsningsprosessen lettere skulle avstå fra søksmål mot hverandre.

Den 21. desember 1999 orienterte statsministeren Stortinget om oppløsningen og Regjeringens begrunnelse for å velge en slik løsning. Stortinget oversendte Statsministerens redegjørelse til komitébehandling. Den 18. januar 2000 avholdt samferdselskomiteen en åpen høring med samferdselsministeren om forholdene rundt sammenslåingen av Telia og Telenor.

Komiteen konstaterer at fusjonen ikke lot seg gjennomføre.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, er av den oppfatning at prosjektet å slå sammen Telia og Telenor var riktig rent industripolitisk. En slik fusjon ville ha skapt et nordisk teleselskap med betydelige synergieffekter, i form av konkurransekraft, størrelse og markedsverdi, som kunne ha gjort seg gjeldende på det internasjonale telemarkedet. Selskapet kunne sikret en kostnadseffektiv drift og et landsdekkende tilbud av moderne og avanserte tele- og IT-tjenester til lave priser. Det nye selskapet kunne blitt en betydelig pådriver i nordisk forskning og innovasjon. En sammenslåing ville kunne møte og utnytte den teknologiske utviklingen som skjer innenfor telemarkedet. Flertallet er på denne bakgrunn skuffet over at fusjonen ikke lyktes.

Komiteen er innforstått med at det i en fusjonssak av denne størrelsesorden er mange og tunge spørsmål som må løses. Komiteen vil imidlertid peke på at forutsetningen for at en fusjon skal kunne bli vellykket, er at begge parter ser fordeler og har en felles visjon og vilje til å trekke mot samme mål. Det må inkludere en felles vilje til å løse utestående problemer.

Komiteen konstaterer at en utløsende faktor var den manglende vilje i den svenske regjering til å instruere sine styremedlemmer på generalforsamling i henhold til aksjonæravtalen og konstaterer at Regjeringen satset på en strategi for å få den svenske eier til å overholde avtalen slik den norske regjering forstod den.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, vil imidlertid peke på at de langvarige problemene i samarbeidet reiser spørsmålet om problemene gikk dypere enn dette.

Flertallet er kjent med at det bød på store vanskeligheter for partene å oppnå enighet om Sammenslutningsavtalen. Tidsfristen som ble fastsatt i Intensjonserklæringen ble ikke overholdt, og først 30. mars 1999 ble Sammenslutningsavtalen undertegnet av den norske samferdselsminister og svenske næringsminister. Som en del av Sammenslutningsavtalen ble det også inngått en Aksjonæravtale. Eierne ble under forhandlingene ikke enige om hvor ledelsen av de ulike forretningsområdene skulle lokaliseres. Før undertegningen av fusjonsavtalen oppsto nye problemer som gjorde det nødvendig å utsette undertegningen.

Flertallet har med forbauselse merket seg at Regjeringen tidlig har oppfattet den svenske eier ikke som en partner, men som en motpart, jf. samferdselsministerens konsekvente språkbruk under den åpne høring og svar på spørsmål nr. 20 fra samferdselskomiteen:

«…fordi de to forhandlingsmotparter hadde ulike interesser og derfor helt ulik bakgrunn for de posisjoner de forhandlet ut ifra."(komiteens utheving)

Det at statsråden betraktet svenskene som motparter, understrekes videre av at den ikke ønsket å gi Stortinget innsikt i de underliggende problemene som ble søkt løst i aksjonæravtalen, fordi dette ville:

«… sådd tvil om de to parter hadde tillit til at den annen part ville overholde de inngåtte avtaler.»

Flertallet mener dette reiser tvil om fundamentet for fusjonen og dens levedyktighet og kan vanskelig se at dette er reflektert i St.meld. nr. 58 (1998-1999).

Flertallet har imidlertid positivt merket seg at statsråden så det her var problemer som burde søkes løst i avtaleverket. Spørsmålet er imidlertid om den løsningen som ble valgt var så utvilsom at Stortinget ikke hadde behov for å kjenne de underliggende problemene og sårbarheten i den løsningen som ble valgt. Flertallet har derfor lagt spesiell vekt på å få dette belyst sett i forhold til Regjeringens informasjonsplikt overfor Stortinget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre kan ikke se at det er uvanlig å betegne to parter som forhandler om en avtale som motparter. Disse medlemmer deler det syn at det ville kunne undergrave tillitsforholdet mellom partene dersom en fra norsk side i stor grad skulle framheve og problematisere eventuelle følger av at avtalepartneren, i dette tilfellet den svenske stat, ikke ville følge avtalen.

Disse medlemmermener videre det også er et poeng at de to proposisjonene som ble lagt fram for de to nasjonalforsamlingene begge skulle være dekkende.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til statsministerens redegjørelse for Stortinget 21. desember 1999 om grunnlaget for å avbryte arbeidet med å slå sammen Telenor AS og Telia AB, og referat fra åpen høring.

Disse medlemmer kan ikke ut fra statsministerens redegjørelse eller den åpne høringen, se at statsministeren eller statsråd Fjærvoll har feilinformert Stortinget, eller at Regjeringen har brutt sin informasjonsplikt.

Disse medlemmer viser til at etter den åpne høringen utformet samferdselskomiteen 33 spørsmål til statsråden, og disse medlemmer kan ikke se at svarene inneholder noe nytt av betydning for sakens utfall. Sakens kjerne er at styret kunne treffe gyldige vedtak, selv om det var i strid med stemmerettsreglene i aksjonæravtalen, men at den svenske regjering var forpliktet til å sørge for at stemmerettsreglene ble fulgt.

Disse medlemmer mener at vedtaket om plasseringen av mobilenheten kunne vært truffet på samme måte som det ble, selv om hele aksjonæravtalen var blitt inntatt i vedtektene. Det kan ikke være noen overraskelse for Stortinget at styret i et statlig aksjeselskap rent juridisk kan treffe vedtak som selskapsrettslig er gyldig selv om det er i strid med eiernes avtaler og ønsker.

Disse medlemmer viser til at den norske regjeringen har ment at de hadde sikret seg gjennom aksjonæravtalen som skulle hindre at slike situasjoner som den inntrufne skulle oppstå. Blant annet var regjeringene pålagt å instruere sine styremedlemmer.

Disse medlemmer mener at denne instruks om å forholde seg til avtalen ikke ble gitt fra svensk side til de svenske styremedlemmene, derimot virker det som om de fikk instruks om å bryte avtalen.

Disse medlemmer viser til at svenskene hevdet at "relokalisering" av forretningsenhetene ikke betydde den første lokaliseringen innenfor det nye selskapet, og derfor ikke var omfattet av kravet til at minst ett medlem fra hvert land måtte stemme for. Disse medlemmer mener det var et prokuratorknep fra svensk side. De visste meget godt hva relokalisering betydde og hvorfor det sto der.

Disse medlemmer mener at ideen om fusjon av de to selskapene var i utgangspunktet god og ville gitt synergieffekter til gode for begge land.

Disse medlemmer viser til at den fremforhandlede avtalen som ble lagt frem for Stortinget ikke kunne endres av Stortinget, kun tilsluttes eller forkastes.

Disse medlemmer viser også til at etter det nye selskapet var etablert ved underskrivning av aksjonæravtalen, var det et aksjonærvalgt profesjonelt styre som sammen med ledelsen skulle drive selskapet, i tråd med inngåtte avtaler og gjeldende rett.

Disse medlemmer vil slå fast at fusjonen ble stoppet fordi den svenske regjering med statsminister Göran Persson i spissen manglet den nødvendige redelighet og hederlighet som burde kunne forventes av en regjering når det gjelder overholdelse av avtaler.

Når det gjelder en helhetsvurdering av saken, slutter disse medlemmer seg i hovedsak til journalist Knut A. Skasliens fremstilling i Aftenposten 23. januar 2000:

«SMUTTHULLENE UT AV STORTINGET

Stortingets Høring etter Telianor-kollapsen undergraver 800 år gamle idealer for adferd mellom mennesker.

«Avtaler skal holdes". Det er moral, men også en juridisk grunnregel for å sikre stabile forbindelser mellom mennesker, bygget rundt et felleseuropeisk ideal fra middelalderens ”pacta sunt servanda”. I all sin enkelthet finnes regelen i landsloven fra 1274, så vel som i Christian Vs norske lov fra 1687 (som fortsatt er gjeldene rett!).

Og best av alt, det fungerer - selv når domstolene må kobles inn for å løse uenighet. Reglene dukker stundom opp i mindre tiltrekkende versjoner, og da lyder den omtrent slik:

«Avtaler må holdes, hvis alle smutthull viser seg å være tette": Det er noe ganske annet.

Like fullt er deler av opposisjonene på Stortinget nå i ferd med å opphøye dette til selve idealet for avtaler.

Da forutsettes det at alle avtalemotparter er kjeltringer, og at en normal avtaletekst skal tette alle illojale smutthull. Alt annet vil være uforsvarlig.

I noen rene kommersielle forhold kan dette være mulig, men det resulterer i avtaler på 700 sider med liten skrift på baksiden og ti utfyllende vedlegg. Nokså fjernt fra både norske og svenske tradisjoner.

For politiske avtaler er fremgangsmåten helt ubrukelig. Viljen til å overholde en politisk avtale mellom stater - kan aldri sikres ved denne metoden.

Telia/Telenor-avtalen var en politisk avtale mellom den norske og den svenske regjeringen. Selv om den var pakket inn i en selskapsrettslig form, var den en politisk avtale som tok sikte på å ivareta vitale nasjonale interesser.

Desto mer absurd er Stortingets utimelige fokus på eksistensen illojale smutthull i Telianor avtalen. Det bemerkelsesverdige er at politikere på Stortinget - av alle - ikke vil forholde seg til Telianor-avtalen som hva den vitterlig var, nemlig en polisk avtale.

Kjernen i kritikken mot samferdselsminister Dag Jostein Fjærvoll er at han ikke gjorde smutthullene synlig for Stortinget, selv om han visste om dem. Men Fjærvoll hadde jo undertegnet en normal og lettfattelig avtale med svenskene.

Det var ikke avtaleteknikken som var problemet. Problemet var at de to regjeringene var blitt enige om en urealistisk avtale. Den tok handlekraften fra selskapets ledelse og gjorde det umulig på å drive effektiv butikk.

For å slippe å etterleve en håpløs, men krystallklar, avtale , tok den svenske regjeringen i bruk rene prokuratorknep. Næringsminister Bjørn Rosengren lot som han ikke hadde noe ansvar for at de svenske styremedlemmene - som han selv hadde oppnevnt - opptrådte i pakt med den aksjonæravtalen han personlig hadde undertegnet.

Det var et knep av aller billigste sort, men var ikke annet enn en beskjed om at det ikke lenger fantes politisk vilje i Sverige til å gjennomføre avtalen.

Dermed oppsto det et politisk problem, som Rosengren og Fjærvoll deretter løste raskt og greit ved å stoppe hele fusjonen.

Så sitter det altså stortingspolitikere og tviholder på fiksjonen om at saken dreier seg om jus og selskapsrett. De tviholder på fiksjonen om at forretningsadvokatene kunne ha reddet avtalen bare alle hull hadde vært tettet.

Men det verste er at de tviholder på fiksjonen om at det normale, aktverdige og eneste forsvarlige er å lage avtaler som tar høyde for alle tenkelige og utenkelige muligheter, inkludert vrangvilje og prokuratorknep.

Slik er det ikke, og slik bør det ikke bli.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at Sosialistisk Venstreparti var eneste parti som gikk mot sammenslåingsavtalen mellom Telenor AS og Telia AB under stortingsbehandlinga i juni 1999. Det var flere grunner til at partiet gikk mot avtalen. En av dem var at lokalisering av forretningsområder ikke var avgjort, og at denne avgjørelsen ville få stor betydning for teknologiutvikling i Norge. Dette medlem mener at den informasjon som er kommet fram i ettertid ville styrket dette medlemmets skepsis mot avtalen.

Dette medlem reagerer over at Regjeringen kunne framstille avtalen så problemløs. Det var konflikter i hele forhandlingsprosessen. Så vel før avtalen ble inngått, som i fasen mellom inngåelse av aksjonæravtale og den såkalte "closing" 19. oktober 1999, og i perioden etter 19. oktober 1999 fram til bruddet i desember 1999. Det å skyve uløste problemer foran seg, innebar ikke at situasjonen var uproblematisk.

Når forhandlingene om lokalisering av hovedkontorer for forretningsområdene ikke førte fram, før Regjeringa fremma proposisjonen for Stortinget, var det et uttrykk for at temaet var konfliktfylt. Det var også innhentet en rekke juridiske råd som viste at spørsmål om stemmerettsregler, instruksjonsrett av styremedlemmer etc. var et minefelt uten at Stortinget ble gjort kjent med det.

Dette medlem ser informasjonen til Stortinget som utilstrekkelig, og at det også har vært utøvd for dårlig håndverk under brevvekslinga i august og september 1999, da det ikke ble avklart om den svenske og norske eier hadde samme oppfatning av avtalens innhold. Det ble bare avklart av avtalen gjaldt. Et annet svar ville medført at prosessen hadde stoppet. I realiteten ble den uavklarte situasjon videreført.

3. Omtalen av lokaliseringsspørsmålet i St.prp. nr. 58 (1998-1999)

Komiteen er kjent med at uenighet om lokalisering av forretningsområdenes hovedkontor var en av årsakene til at sammenslåingen av Telenor og Telia mislyktes. Denne lokaliseringen skulle vært klar ved undertegningen av Sammenslutningsavtalen, men partene kom ikke frem til enighet.

Komiteen har merket seg at Regjeringen i St.prp. nr. 58 (1998-1999) opplyser om at forretningsområdenes hovedkontor ennå ikke var lokalisert fordi:

«På det nåværende tidspunkt er det ikke hensiktsmessig å foreta en plassering av ledelsesfunksjonene i de enkelte forretningsområdene.»

Komiteen har merket seg at når det gjaldt den fremtidige lokalisering av forretningsområdenes hovedkontor skrev Regjeringen i St.prp. nr. 58 (1998-1999):

«Det nye selskapets styre vil på et senere tidspunkt beslutte hvordan ledelsen av forretningsområdene skal lokaliseres. Beslutningen underlegges de spesielle stemmerettsregler som er etablert i aksjonæravtalen, dvs. at minst en aksjonærvalgt representant fra hvert land må være enig i beslutningen.»

Komiteen vil vise til at Regjeringen i Sammenslutningsavtalen valgte en modell der Aksjonæravtalen skulle sikre at norske interesser ble ivaretatt ved lokalisering av forretningsområdenes hovedkontor. De punktene som legger føringer i disse sakene er 4.3 og 4.5. i Aksjonæravtalen og de lyder som følger:

«4.3 Beslutninger i Styret

• a) Med de unntak som fremgår i punkt (b) nedenfor eller følger av gjeldende rett, skal Styret fatte sine beslutninger ved alminnelig flertall blant de tilstedeværende. Styreformannen skal ha dobbeltstemme i tilfelle stemmelikhet.

• b) Følgende beslutninger krever et flertall i Styret som inkluderer ett Styremedlem nominert av den svenske stat og ett Styremedlem nominert av den norske stat:

• • i. godkjennelse, før Paritet er oppnådd, av Ny AB-konsernets forretningsplan og konsernbudsjett, inkludert endringer i Integrasjonsprinsippene, reorganisering, restrukturering og relokalisering av Ny ABs datterselskaper og forretningsenheter;

  • ii. beslutninger om, eller anbefalinger av, vesentlige strategiske bedriftserverv eller overdragelser som skal foretas av Ny AB, med unntak for transaksjoner som er hjemlet i en forretningsplan som er godkjent i henhold til pkt 4.3 (b)(i) ovenfor;

  • iii. etablering av Styrets komiteer og delegasjon av myndighet til disse, samt utnevnelse av styremedlemmer i Telia og Telenor;

  • iv. ansettelse og avskjed eller oppsigelse av Administrerende direktør og Viseadministrerende direktører - hensyntatt det som er avtalt i pkt 4.4 - før Paritet er oppnådd.

4.5 Felles realisering av forutsatte fordeler, løsning av "dead-lock»

• a) Hver Aksjonær skal utøve sine rettigheter i henhold til denne Avtale og som Aksjonær i Ny AB slik at det som er nedfelt i denne Avtalen oppnås. Denne plikten inkluderer bla:

• • i. deres utøvelse av stemmerett for sine Aksjer, og

  • ii. å gi instruksjoner til deres respektive utpekte Styremedlemmer, i den grad det er i samsvar med gjeldende rett.

• b) Dersom "dead-lock" oppstår på en generalforsamling i Ny AB vedrørende et spørsmål som krever særskilt flertall på generalforsamlingen i henhold til pkt 4.1(c), skal Aksjonærene gjøre sitt beste for å løse saken gjennom konsultasjoner mellom høytstående representanter hos hver av Aksjonærene.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at når Regjeringen i St.prp. nr. 58 (1998-1999) begrunner hvorfor hovedkontorer for forretningsområdene ikke var lokalisert med at:

«På det nåværende tidspunkt er det ikke hensiktsmessig å foreta en plassering av ledelsesfunksjonene i de enkelte forretningsområdene",

finner dette medlem denne beskrivelse som ikke dekkende. Det er klart dokumentert at det hadde vært arbeidet for å avklare lokaliseringa før avtalen ble inngått, og at det fra norsk side var ønsket å få en slik avklaring. Det kan derfor ikke betraktes som et hensiktmesssighetsspørsmål, når realiteten er at vi ikke nådde fram.

Dette medlem vil imidlertid peke på at Stortinget var kjent med at lokalisering av hovedkontorer for forretningsområdene ikke var foretatt, og at det var god grunn for stortingsflertallet til kritisk å vurdere om avtalen var god nok. Det var imidlertid en ukritisk stemning for fusjon.

4. Opplysningsplikt

Komiteen viser til at det er en lang og sikker parlamentarisk praksis for at Regjeringen har opplysningsplikt overfor Stortinget. For å fatte beslutninger om lover, bevilgninger og annet er Stortinget avhengig av riktige og utfyllende opplysninger fra Regjeringen. Opplysningsplikten er også et utslag av det tillitsforhold det må være mellom Regjering og Storting i et parlamentarisk system.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at opplysningsplikten har sin forankring i Ansvarlighetsloven av 1932, og i en lang parlamentarisk praksis siden innføringen av parlamentarismen.

I den såkalte Crotale-saken i 1973 ble det generelle utgangspunktet beskrevet av flere talere:

«Den første forutsetning for at dette samarbeidet mellom Storting og Regjering skal kunne virke best mulig, er at Stortinget kan stole på det Regjeringen sier, og at Stortinget kan stole på at Regjeringen ikke skjuler noe som kan være av betydning for Stortingets arbeid."(Kåre Willoch)

og:

«Forholdet mellom Regjeringen og Stortinget må være basert på åpenhet. I motsatt fall vil ikke vårt politiske system kunne virke etter forutsetningene." (saksordfører Tor Oftedal)

Og i Reksten-saken i 1985:

«Det er vissheten om at Stortinget har alle opplysninger - og korrekte opplysninger - i en sak, som gjør at Stortinget er i stand til å treffe sin avgjørelse. Hvis vi hadde et system hvor Stortinget i utgangspunktet ikke kunne ta det som en selvfølge at alle opplysninger var fremlagt, men at Stortinget måtte gå igjennom alle opplysningene og selv foreta sine undersøkelser - selv sette i verk nesten gransking for å være overbevist om at man hadde alle opplysninger - ville forholdet mellom Storting og Regjering endres, ja, hele vårt styresett ville endres."(Carl I. Hagen)

Flertallet vil understreke at det er Stortinget selv som skal vurdere om opplysningsplikten er oppfylt. Regjeringen skal selvfølgelig gjøre et skjønnsomt utvalg om hvilke opplysninger som bør oversendes, men den er selv ansvarlig for det utvalg som blir gjort. For Stortinget er det viktig å bli kjent med alle relevante opplysninger, også de som taler mot den konklusjon Regjeringen anbefaler. Om opplysningene er relevante og dekkende tilkommer det Stortinget å avgjøre. Egil Aarvik uttalte om dette under Kings-Bay saken i 1963:

«aller minst er det noe departement, som bestemmer hva som kan ha betydning for Stortingets vurdering av en sak! Det er Stortinget som avgjør det!»

Utgangspunktet for Stortingets vurdering av om statsråden har overholdt sin informasjonsplikt til Stortinget i denne saken er innholdet av St.prp. nr. 58 (1998-1999) og påfølgende behandling i Stortingets organer. Flertallet viser til at Regjeringen i proposisjonen opplyste:

«Det nye selskapets styre vil på et senere tidspunkt beslutte hvordan ledelsen av forretningsområdene skal lokaliseres. Beslutningen underlegges de spesielle stemmerettsregler som er etablert i aksjonæravtalen, dvs. at minst en aksjonærvalgt representant fra hvert land må være enig i beslutningen.»

Flertallet peker på at selve aksjonæravtalen var et vedlegg til proposisjonen. På den åpne høringen 18. januar 2000 uttalte statsråd Fjærvoll at det ikke var tatt noen forbehold i proposisjonen eller andre steder om beskrivelsen av stemmerettsreglene i proposisjonen.

Flertallet viser i denne forbindelse til notat fra advokatfirmaet Bugge, Arentz-Hansen og Rasmussen (BA-HR) av 15. mars 1999 til departementet hvor det fremgår:

«Som vi har vært inne på tidligere, foreligger det visse praktiske og juridiske problemer med å gjøre de kvalifiserte stemmereglene i styret effektive. Det heter nå (noe som også er avtalt i Intensjonserklæringen) at visse styrebeslutninger krever et flertall i styret som inkluderer minst ett styremedlem nominert av hver stat. Dette gjelder bl.a. beslutninger om vedtakelse av budsjett, beslutninger og anbefalinger om vesentlige transaksjoner, samt oppnevnelse og oppsigelse av administrerende direktør.

Det er ikke mulig å vedtektsfeste en bestemmelse som ovenfor nevnt. Dette medfører at man kan risikere at man kan ha flertall i styret for en beslutning nevnt ovenfor, og at dette flertallet ikke inkluderer et styremedlem nominert av den norske stat. Dette vil være et gyldig selskapsvedtak.»

Flertallet viser til at Stortinget ikke ble gjort kjent med at styret kunne gjøre gyldig vedtak i strid med aksjonæravtalen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, finner dette kritikkverdig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at dette forhold var åpenbart for de som leste hele proposisjonen, samt vedleggene idet det er klart at det var aksjonæravtalens bestemmelser og overholdelse som sikret at styret fulgte stemmerettsreglene. Det at styrevedtak var juridisk lovlige i henhold til selskapslovgivningen og vedtektene følger av normal rettsforståelse som det må legges til grunn at lovgivere er i besittelse av.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser videre til at det svenske advokatfirmaet Vinge KB på spørsmål fra Regjeringens juridiske rådgivere BA-HR i notat av 18. februar 1999 uttalte at det ikke var mulig å ta stemmerettsreglene i aksjonæravtalen inn i selskapets vedtekter. Flertallet viser til at Stortinget ikke ble gjort kjent med at de spesielle stemmereglene i aksjonæravtalen ikke kunne tas inn i vedtektene.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, mener dette er kritikkverdig.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at det fremgikk av proposisjonen med vedlegg at det var aksjonæravtalens bestemmelser og tillit til at den ble overholdt som var det avgjørende og ikke det teknisk juridiske. Når man i ettertid er kjent med at den svenske regjering ikke fulgte sine forpliktelser i henhold til aksjonæravtalen, fremstår det som etterpåklokskap å kritisere statsråden.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til den åpne høring hvor statsråd Fjærvoll uttaler at:

«Dette var ikke noe problem, og derfor er det ikke henvist til det noe spesielt sted.»

Flertallet registrerer at statsråden mener at Regjeringen hadde funnet en løsning på problemene i form av det som er nedfelt i aksjonæravtalen. I høringen med statsråd Fjærvoll fremkom at det skulle sikres gjennomslag for stemmerettsreglene i pkt. 4.3 b (i) ved den instruksjonsmyndigheten som var nedfelt i pkt. 4.5. Flertallet vil peke på at dette systemet ikke går frem av proposisjonen. Der skapes det heller et inntrykk i pkt. 9.8 om at det er implementering av aksjonæravtalen i vedtektene som skal sikre gjennomslag for stemmerettsreglene. Flertallet er av den klare oppfatning at Stortinget burde ha vært orientert om hvordan partene mente å ha sikret seg et grunnlag for en balansert løsning av blant annet de viktige lokaliseringsspørsmålene.

Flertallet viser til juridisk betenkning fra professor dr. juris. Tore Bråthen hvor det fremgår at det hadde vært alternative måter å nedfelle spesielle stemmerettsregler i vedtektene. Det kunne skje gjennom at spesielle saker måtte ha tilslutning fra leder og nestleder i styret. Det kunne kreves forskjellige typer kvalifisert flertall i styret ved spesielle saker. Styremedlemmene kunne ha vært valgt direkte av den svenske og norske stat eller man kunne ha flyttet avgjørelsene av spesielle saker til generalforsamlingen. Flertallet har forståelse for at det kan være andre hensyn som har begrunnet valget av løsning fra partenes side, men flertallet mener like fullt at så lenge det er alternative fremgangsmåter, krever det en utdyping av det valget som ble gjort i St.prp. nr. 58 (1998-1999). Flertallet har ingen egen spisskompetanse på området og er avhengig av at Regjeringen begrunner sine syn. Dette aspektet var en del av den såkalte Koksverksaken i 1963, hvor det blant annet ble uttalt:

«innlysende…at Stortinget ikke kan sitte og spesialanalysere kalkyler og beregninger. Stortinget er henvist til å akseptere det som legges frem av en statsråd." (John Lyng)

Flertallet vil understreke at lokaliseringsspørsmålene i utgangspunktet er en viktig problemstilling, og den løsning som ble valgt er en av få konkrete juridiske løsninger statsråden har valgt å omtale nærmere i proposisjonen. Flertallet er av den oppfatning at dersom man først har vurdert løsningen som så viktig at den bør omtales nærmere, bør det også kreves at fremstillingen er dekkende og utfyllende.

Uten å ta stilling til den løsning som ble valgt, vil flertallet slå fast at det hadde vært riktig å orientere bedre om den løsning som var blitt valgt, de problemer man hadde støtt på under utarbeidelsen av en slik sentral regel og eventuelle svakheter ved de regler som ble valgt.

Flertallet har utfra statsrådens svar under høringen forstått at problemstillingen rundt lokaliseringsspørsmål og da særlig plasseringen av mobilenheten, har vært et vanskelig tema under avtaleforhandlingene. Flertallet mener det er svært uheldig at dette spørsmålet ikke ble avklart før avtalen ble inngått. Dersom dette sentrale spørsmålet hadde vært løst i forkant, hadde kanskje ikke fusjonen sprukket. I proposisjonen fremstår den løsningen partene har valgt med å overlate lokalisering til styret i det nye fusjonerte selskapet, som uproblematisk. Statsråden var imidlertid klar over hvor problematisk dette spørsmålet kunne bli. Flertallet vil peke på at det forhold at eierne ikke hadde klart å bli enige om lokalisering tilsa en spesiell aktsomhet og oppfølging fra Regjeringen i forhold til styrets behandling av dette spørsmålet.

I ettertid har det vist seg at det faktiske resultatet ble at fusjonen sprakk på lokaliseringsspørsmål. Flertallet mener det er kritikkverdig at disse forholdene ikke ble problematisert i proposisjonen.

I svar på spørsmål 21 til samferdselskomiteen uttaler departementet at det er et skjønnsspørsmål hvor mye som skal omtales i en proposisjon. Flertallet er enig i dette utgangspunkt, men reagerer på den påfølgende begrunnelse fra departementet om:

«Det ble for øvrig ikke stilt noe spørsmål fra samferdselskomiteen i forbindelse med behandlingen av denne proposisjonen.»

Flertallet viser til at det er nettopp fordi det ikke var noen problematiseringer i proposisjonen at det heller ikke ble stilt noen spørsmål fra komiteen.

Flertallet viser til at det ble fra departementet bedt om et nytt notat fra BA-HR av 26. august 1999 hvor det bl.a. heter:

«Stillingen er således at enhver flertallsbeslutning i styret vil være en gyldig beslutning, selv om den skulle medføre at det blir vedtatt beslutninger i strid med bestemmelser i aksjonæravtalen.

(..)

Innledningsvis bør det nevnes at etter vår oppfatning forutsetter aksjonæravtalen at partene etablerer et system for å sikre at flertallskravet i punkt 4.3 kan oppfylles. Lojalitetsplikten rekker så langt det er mulig i henhold til gjeldende rett. Idet noen av de alternative løsningene skissert nedenfor innebærer en instruksjon av styremedlemmer fra aksjonærenes side, og idet det kan være noe uklart i hvilken grad dette er tillatelig etter gjeldende rett, kan man ikke utelukke at en "vrang" part vil benytte seg av en slik argumentasjon

(..)

Vi vil anbefale at man søker å etablere rutiner på to plan. For det første bør det etableres rutiner på aksjonærhold som sikrer gjennomføringen av avtalens bestemmelser. Dette kan f.eks. gjøres ved at det er forutgående kontakt mellom departementene når det i styret skal behandles et forslag som krever kvalifisert flertall. Videre bør det være kontakt mellom de respektive departement og deres oppnevnte styremedlemmer.»

Flertallet vil peke på at statsråden under den åpne høring opplyste at det ikke var nødvendig å orientere Stortinget om de problemene som ble beskrevet i notatet fra BA-HR 15. mars 1999 fordi man hadde tatt høyde for disse i den løsning man valgte. Flertallet finner det da påfallende at advokatfirmaet BA-HR den 26. august 1999 etter anmodning kom med nye forslag til tiltak på hvordan man kan sikre gjennomføringen av avtalen. Flertallet vil understreke at akkurat de samme innvendinger som ble frembragt i notatet av 15. mars 1999 blir gjentatt i noe utfyllende form i notatet av 26. august 1999. Dersom den løsningen man valgte hadde tatt høyde for problemene med styrevedtak, burde det ikke være nødvendig med ytterligere foranstaltninger. Flertallet mener dette er et moment som tilsier at det ikke var etablert sikre nok rutiner i den avtalen som i mellomtiden var blitt fremforhandlet, og som fremgår av St.prp. nr. 58 (1998-1999).

I St.prp. nr. 58 (1998-1999) er hele aksjonæravtalen vedlagt. Pkt. 9.8 heter:

«Dersom det oppstår motstrid mellom bestemmelsene i Avtalen og bestemmelsene i Vedtektene, og med mindre noe annet følger av det som står i Avtalen, skal bestemmelsen i Avtalen ha forrang.

Partene skal gjøre alt de kan for å endre Vedtektene for å eliminere slik motstrid og skal sørge for at bestemmelsene i denne Avtalen implementeres i Vedtektene.»

Ifølge statsråden skal denne bestemmelsen leses i sin helhet slik at implementeringsformuleringen bare kommer til anvendelse ved motstrid mellom avtalen og vedtektene. Flertallet mener at en slik forståelse ikke er lett å lese ut av bestemmelsen, da det står eksplisitt at avtalen skal implementeres i vedtektene. Flertallet viser til de svarene som departementet har gitt under komiteens behandling for å utdype dette punktet, og hvordan bestemmelsen er tenkt. Flertallet registrerer dette, men vil fastslå at for å forstå bestemmelsen var det nødvendig å kjenne forutsetningene.

Flertallet konstaterer at Regjeringen i proposisjonen ikke drøftet forståelsen av aksjonæravtalens pkt. 9.8, at ordlyden kunne forstås slik at reglene i aksjonæravtalen skulle implementeres i vedtektene, og at det således i alle fall ikke kunne forstås at deler av aksjonæravtalen etter svensk lov ikke kunne tas inn i vedtektene. Flertallet er av den oppfatning at dette skulle ha vært nærmere forklart og utdypet i proposisjonen. Flertallet kan ikke se at saken på dette punkt er tilstrekkelig belyst.

Flertallet viser til at en sentral forutsetning for å sikre gjennomslag for aksjonæravtalen var instruksjonsmyndigheten som er nedfelt i avtalens pkt. 4.5. Dette ble også søkt styrket gjennom de rutiner som er beskrevet i notat fra BA-HR av 26. august 1999. Om dette uttaler professor dr. juris Tore Bråthen:

«De foreslåtte rutiner er likevel ikke uten svakheter. BAHR er åpenbart oppmerksom på dette og poengterer det i sitt notat. De anbefalte rutiner er ikke tilstrekkelig til å gi Aksjonæravtalen gjennomslagskraft i forhold til styret, sml. Avsnitt 8 foran. Styremedlemmene har i prinsippet et selvstendig ansvar for å ivareta selskapets interesser, uten hensyn til eventuelle forståelser med departementene. Og det kan i prinsippet treffes styrevedtak i strid med aksjonæravtalen og eventuelle forståelser med departementene. En tett oppfølging av styremedlemmene kan også ha uønskede konsekvenser. Om departementet følger opp "sine" styremedlemmer svært tett, kan det tenkes at staten blir erstatningsansvarlige for styremedlemmenes feil og forsømmelser.»

Etter flertallets oppfatning viser uttalelsene fra BA-HR og Tore Bråthen at den fremgangsmåte som partene valgte ikke var så robust som nødvendig da konflikten kom på spissen i styremøtet 8. desember 1999.

Flertallet merker seg at statsråden mener at det var tatt høyde for problemene med stemmerettsreglene i styret. Flertallet vil likevel understreke at det er partier som har vært motstandere av fusjonen og som på den bakgrunn vil ha krav på å kjenne disse opplysninger, selv om de kunne ha styrket motargumentene mot den løsning som er valgt. Dette spørsmålet var blant annet opp i Kings-Bay saken i 1963 hvor Finn Gustavsen uttalte:

«galt og i strid med demokratiet å underslå opplysninger, selv om disse opplysningene kan bli brukt av de borgerlige i agitasjonen mot statsdrift.»

Komiteens medlemmer fra Høyre vil ikke utelukke at dette er en løsning som Stortingets flertall muligens ville kunne ha godtatt dersom den hadde blitt beskrevet i detalj. Disse medlemmer vil for sin del peke på at dersom man var kjent med de problemer og den usikkerhet som var knyttet til stemmerettsreglene, er det mulig at man ville ha vurdert fremdriften i fusjonen annerledes, ikke minst rekkefølgen av fusjon og privatisering.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, viser til at spørsmål 20 hvor departementet blant annet begrunner at motforestillinger ikke er tatt med på denne måten:

«I dette tilfellet var det snakk om å presentere en omforent forhandlingsløsning etter kommersielle forhandlinger med den svenske regjering. Da så verken den svenske eller den norske regjering det som relevant å redegjøre for de mange vurderinger og ulike løsninger som forhandlingene om hver enkelt paragraf hadde omfattet. Dette ville for det første kunne sådd tvil om de to parter hadde tillit til at den annen part ville overholde de inngåtte avtaler. For det andre ville det åpenbart gitt stor inkonsistens mellom de to proposisjonene til henholdsvis den norske og svenske nasjonalforsamling, fordi de to forhandlingsmotparter hadde ulike interesser og derfor helt ulik bakgrunn for de posisjoner de forhandlet ut ifra.

(...)

I tillegg ville en slik fremgangsmåte vært lite tilrådelig, ettersom det sammenslåtte selskapet skulle børsintroduseres, og man på det tidspunkt proposisjonene ble lagt frem så for seg at børsintroduksjonen skulle skje allerede høsten 1999.»

Flertallet viser til at statsråden mener tillitsforholdet til de svenske eierne ville blitt svekket ved at Stortinget ble orientert om hvordan de norske forhandlerne vurderte de løsningene som partene hadde kommet frem til. Flertallet vil slå fast at statsråden ikke kan holde tilbake nødvendig informasjon overfor Stortinget under henvisning til forretningsmessige hensyn.

Flertallet vil peke på at dersom det hadde vært behov for statsråden til å orientere om forholdene i hemmelighet, er det full mulighet til å orientere komiteene eller Stortinget under taushetsplikt. Dette spørsmålet var blant annet opp i den såkalte Husnes-saken i 1963 hvor Kjell Bondevik uttalte:

«dersom industridepartementet ønskte å orientera industrikomiteen også om ting som er strengt trumål, er det fullt høve til det. Det er også fullt høve til å ha eit løynt stortingsmøte, og ein kan på mange andre måtar orientere Stortinget, mellom anna ved i proposisjonen å nytta andre ordlag enn dei ein der finn.»

Dette forholdet om forretningshensyn var fremme allerede i Riksrettssaken mot ministeriet Berge i 1926. En av problemstillingene var at Stortinget hadde vedtatt en statsgaranti for Den norske handelsbank uten å vite at banken tidligere hadde fått statsstønad som fremdeles sto i banken. Regjeringen mente at det av hensyn til markedets reaksjon til banken måtte hemmeligholde disse opplysningene. Et slikt hemmelighold ble enstemmig avvist av riksretten.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til at denne saken dreier seg om Statsministerens redegjørelse om grunnlaget for å avbryte arbeidet med å slå sammen Telenor AS og Telia AB. Disse medlemmer registrerer at det synes å være tverrpolitisk enighet om at dette var en riktig beslutning.

Disse medlemmer registrerer videre at den politiske debatt om saken etter hvert i hovedsak har fokusert på Regjeringens informasjon til Stortinget.

Disse medlemmer viser til Fredrik Sejersteds kronikk i Dagbladet 20. januar 2000 om Regjeringens informasjonsplikt overfor Stortinget:

«Opplysningsplikten er i sin kjerne en rettsregel som ikke er nedfelt i grunnlov eller lov, men gradvis har fått status av konstitusjonell sedvanerett. (Ansvarlighetslovens § 9, som gjerne påberopes som grunnlag, gjelder etter sin ordlyd noe annet, og kan i beste fall bare brukes som et rettslig støtteargument.) Men her er det en viktig sondring. Den nokså snevre rettslige plikten er omgitt av en langt videre politisk norm, forankret i parlamentarisk praksis og forventninger, om hva opposisjonen mener den har krav på å få vite.»

Disse medlemmer vil understreke at grunnlaget for fusjonen var en underskrevet sammenslutningsavtale av 30. mars 1999 og en aksjonæravtale som var vedlagt sammenslutningsavtalen og ble underskrevet av eierne 19. oktober 1999. Begge avtalene fulgte som trykte vedlegg til St.prp. nr. 58 (1998-1999). Disse medlemmer vil peke på at komiteen har fått oversendt en rekke advokatnotater utarbeidet underveis under forhandlingene. Mange av notatene har det felles at de peker på problemstillinger med grunnlag i ulike foreløpige utkast til avtaler mellom partene. Disse medlemmer vil understreke at det er den framforhandlede avtalen som ble lagt fram for Stortinget for tilslutning. Det er i slike saker ikke mulig for Stortinget å endre på avtalen, Stortinget har kun mulighet for å slutte seg til avtalen eller å forkaste den. Dersom Stortinget hadde hatt mulighet til å gjøre endringer i avtalen, slik Stortinget har som lovgiver og i en rekke andre saker, ville det også vært grunnlag for en bredere og fyldigere beskrivelse av hver enkelt formulering i avtaleteksten.

Et av de mest omtalte spørsmål har vært hvorvidt styret har anledning til å fatte selskapsrettslig gyldige vedtak i strid med eller uten å følge stemmerettsreglene. Et av advokatnotatene, et notat fra BA-HR datert 15. mars 1999, har pekt på at styret ikke er direkte bundet av aksjonæravtalen og derfor, uten å bryte med verken vedtekter eller svensk selskapsrett, kan gjøre vedtak uten å følge stemmerettsreglene. Disse medlemmer mener det er helt avgjørende for forståelsen og ikke minst viktigheten av denne informasjonen at det i ettertid ble tatt inn i aksjonæravtalen at eierne skulle ha plikt til å instruere styremedlemmene om å følge stemmerettsreglene i aksjonæravtalen. Disse medlemmer legger til grunn at denne instruksplikten var avgjørende for at det i det hele tatt ble inngått en sammenslutningsavtale.

Av notat fra BA-HR 26. august 1999 framgår det at det bør settes i verk en del praktiske rutiner for å følge opp aksjonæravtalen. Slike rutiner ble da også satt i verk. Det ble avholdt møte med de norske styremedlemmene 1. september 1999 der avtalene, inklusive stemmerettsreglene, ble gjennomgått og forholdet mellom departementet og det kommende styret diskutert. De norske styremedlemmenes protokolltilførsel i møtet 8. desember 1999 viser at departementet og de norske styremedlemmene hadde samme syn på og tolkning av avtalene og ikke minst stemmerettsreglene. Videre var det løpende kontakt mellom departementet og de norske styremedlemmene, og det var etablert en rutine der departementet månedlig, og foran alle viktige styremøter, møtte den svenske styreleder Jan Åke Kark. Det var også etablert rutiner for kontakt mellom eierne. Disse medlemmer legger til grunn at dette var en naturlig oppfølging av de rettigheter - og plikter - de to aksjonærene hadde overfor hverandre i henhold til aksjonæravtalen.

Disse medlemmer er kjent med at professor Johan Giertsen i artikkelen "Telia-Telenor - spennende jus og forretningsmessig havari" hevder at spørsmålet om et aksjeselskaps styre er bundet av en aksjonæravtale neppe er en fruktbar problemstilling, og at det er usikkert om samtykke fra samtlige aksjeeiere til et særlig flertallskrav for styrevedtak kan få virkning som vedtekt. Disse medlemmer er videre kjent med en uttalelse fra professor Tore Bråthen som konkluderer med at vedtaket var gyldig. De to uttalelsene viser at spørsmålet om vedtakets selskapsrettslige gyldighet er et vanskelig juridisk spørsmål som debatteres blant jurister.

Disse medlemmer registrerer at det er teoretisk og juridisk mulig at styret kunne fatte vedtak uten å følge stemmerettsreglene i aksjonæravtalen. Disse medlemmer kan vanskelig se at en slik situasjon skulle være en reell problemstilling, all den tid styremedlemmene var kjent med stemmerettsreglene i aksjonæravtalen. I ettertid, når en ser at en slik situasjon faktisk oppsto, og at den svenske eier ikke var villig til å følge den underskrevne aksjonæravtalens punkt 4.5 a (ii) og instruere de svenske styremedlemmene om å følge stemmerettsreglene i aksjonæravtalens punkt 4.3 b (i), er det mulig å se at denne eventualiteten kunne vært omtalt.

Disse medlemmer viser til at stemmerettsreglene ligger til grunn for St.prp. nr. 58 (1998-1999). Det svenske Näringsdepartementet presenterte stemmerettsreglene slik i Prop. 1998/99:99 s. 18:

«Parterna har kommit överens om att särskilda omröstningsregler krävs för vissa styrelsebeslut. Reglerna innebär att det förutom majoritet krävs att en styrelseledamot som utsetts av den svenska staten och en som har utsetts av den norska staten ingår i majoriteten. De beslut som kräver särskilda regler är bl.a. den nya bolagskoncernens affärsplan och dess koncernbudget, godkännande av större organisatoriska förändringar samt tilsättande och entledigande av verkställande direktör och vice verkställande direktörer, allt så länge det sker i tiden före paritet.»

Disse medlemmer viser til at det har vært en felles forståelse av stemmerettsreglene, og at det heller ikke etter møtet den 8. desember 1999 har vært hevdet at stemmerettsreglene ikke skulle være gyldige. I et PM fra advokatene Gunnar Nord og Robert Ohlsson fra 13. desember 1999 heter det:

«I aktieägeravtalet har således de båda staterne gentemot varandra utfäst sig att insturera styrelsen om att i visse situationer tillämpa kvalificerad majoritet." (s. 6).

Disse medlemmer viser videre til at det ikke er reist tvil om at eierne i generalforsamling kan gi instruksjoner til styret. Dette kommer klart fram i Kansmark og Roos’ lærebok Aktieägeravtal. Om styrevedtak i strid med aksjonæravtalen heter det:

«En sådan röstning kan dock leda till at frågan tas upp på bolagsstämman som i kraft av sin överordnade ställning kan ge styrelsen direktiv i den aktuelle frågan."

Disse medlemmer viser til at aksjonæravtalen la opp til nettopp et slikt system gjennom eiernes gjensidige plikt til å instruere styret. Dette var et system som ville ha fungert dersom det ble respektert av det svenske næringsdepartementet som representant for eierne.

Disse medlemmer viser til at grunnlaget for at det svenske næringsdepartementet ikke var villig til å instruere styret til å respektere stemmerettsreglene i forbindelse med styremøtet, ikke var at det fra svensk side ble reist spørsmål ved instruksplikten og forholdet mellom instruksplikten og stemmerettsreglene. Derimot hevdet den svenske aksjonæren at vedtaket om å plassere hovedkontor for mobil i Stockholm var av en slik art at det ikke ble omfattet av stemmerettsregelen.

Disse medlemmer viser til at det bl.a. gjennom høringene har kommet fram at det var de norske forhandlerne som ønsket at stemmerettsreglene også skulle omfatte lokalisering av forretningsenhetene. Det var nødvendig å ta dette inn i aksjonæravtalen, fordi plasseringen ikke var klar før sammenslåingsavtalen ble inngått. Det framgår av St.prp. nr. 58 (1998-1999) at lokaliseringsspørsmålet for forretningsområdenes hovedkontor ikke var avklart. Disse medlemmer deler det syn at det selvfølgelig ville vært ønskelig om lokaliseringen av forretningsenhetene hadde vært avklart før sammenslåingsavtalen ble inngått.

Disse medlemmer viser til at det i statsministerens redegjørelse og under høringen kom klart fram at en på norsk side ikke hadde noe grunnlag for å tro at ikke det norske standpunktet, dvs. at lokalisering av forretningsenheter var omfattet av de særskilte stemmerettsreglene, var velkjent for og akseptert av de svenske forhandlerne. I høringen ble det fra departementsråden sagt:

«Det var helt klart at den realiteten ble kommunisert over bordet.»

Og videre:

«Da må det ha vært kollektiv blackout på norsk side, hvis vi skal ha misforstått at vi nå hadde blitt enige om den realiteten.»

Disse medlemmer viser videre til at den norske og den svenske proposisjonen ble gjennomgått på et møte i Stockholm, og at den norske proposisjonen ble oversendt det svenske departement da den ble framlagt. At den norske tolkningen var velkjent og lagt til grunn også i Sverige, fremgår for øvrig med all tydelighet av et intervju med styreleder Kark i Telecom revy 30. september 1999 der han får følgende spørsmål:

«Vil denne dobbeltstemmen kunne være utslagsgivende i lokaliseringsvalg av deler av virksomheten ved ulikt syn fra de to land?»

På dette svarer den svenske styrelederen Kark:

«Nei, det kan den ikke. I strategiske spørsmål må det være enighet og aksept fra begge land og fra selskapet om hva som er det best forretningsmessig tjenlige.»

Disse medlemmer mener det fra norsk side ble gjort det som med rimelighet kunne forlanges for å sikre at det var den samme tolkningen av stemmerettsreglene på norsk og svensk side.

Disse medlemmer viser til at spørsmålet om et styres kompetanse og rent juridiske anledning til å treffe selskapsrettslig gyldige vedtak ikke oppsto som noen ny problemstilling i forbindelse med fusjonen. Styrets kompetanse i det fusjonerte selskapet var ikke vesentlig forskjellig fra andre statlig eide bedrifter som er organisert i aksjeselskaps form. Disse medlemmer kjenner ikke til at dette av den grunn var problematisert i forbindelse med at Televerket ble omgjort til aksjeselskap, verken i St.prp. nr. 43 (1993-1994) eller Ot.prp. nr. 61 (1993-1994). Det selskapsrettslige grepet ble således gjort da Televerket ble omdannet til aksjeselskap og fikk et selvstendig styre med de fullmakter som følger av aksjelovgivningens alminnelige bestemmelser. Styrets stilling ble ikke vesentlig endret fordi dette var et fusjonert selskap, eller fordi det var underlagt svensk selskapsrett. Det nye var at selskapet hadde to eiere, som seg imellom inngikk en aksjonæravtale.

Disse medlemmer vil videre framheve at det har vært et nært samarbeid mellom departementet og Telenors styre og administrative ledelse. Disse medlemmer vil understreke at departementet i alle saker har innhentet råd fra ledelsen og styret i Telenor, og fulgt disse. Dette gjaldt også i mars da selskapene påtok seg å løse spørsmålet om lokalisering av hovedkontor for forretningsområdene.

Disse medlemmer vil peke på at etter at aksjonæravtalen var underskrevet 19. oktober 1999, var det nye selskapet etablert. Et profesjonelt styre med aksjonærvalgte styremedlemmer var opprettet. Disse medlemmer vil peke på at det da er ledelsen og styret av selskapet som skal drive selskapet, i tråd med inngåtte avtaler og gjeldende rett. Disse medlemmer viser videre til aksjonæravtalens punkt 1.1 om styrets uavhengighet og en ikke-intervenerende praksis fra Aksjonærenes side, og til at det i St.prp. nr. 58 (1998-1999) i kap. nr. 6.2.4 framgår at det er styret i det nye selskapet som skal beslutte hvordan ledelsen av forretningsområdene skal lokaliseres.

5. embetsførsel

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at i dokumentene fra Thommesen, Krefting, Greve, Lund som beskriver selve avtaleforhandlingene, fremgår det at det fra norsk side gjentatte ganger ble foreslått andre formuleringer enn de som ble de endelige, men at dette ble avvist fra svensk side. Den formuleringen som ble den endelige kom 25. mars 1999 og lyder: "inkludert … relokalisering". Denne ble også foreslått fra norsk side.

Flertallet viser til at det i den svenske juridiske notatet fra Gunnar Nord og Robert Ohlsson på side 8 står:

«Den punkt till vilken det nu aktuella beslutet - såvitt vi förstått - skull hänföras är (i). Bestämmelsen anger två typer av matriella frågor där regeln skall tillempas. Det gäller godkännande av "affärsplan" och "koncernbudget". Till förtydligande anges i regeln att den också skall tillämpas i de fall godkännande av affärsplanen och/eller koncernbudgeten skulle inbegripa förändringar i "Integrasjonsriktlinjerna, omorganisationer, omstruktureringar och omflyttningar av Ny Abs dotterbolag och affärsenheter". Det senare ledet utgör som framgår av texten inte en självständig uppräkning av olika beslut, utan endast ett förtydligande av att godkännande av affärsplan och koncernbudget också kan inbegripa förändringar i de uppräknade frågorna. Godkännande som nu sagts, torde kunna förekomma när bolagets verksamhet tar sin början och vid senare antagande av ny affärsplan/koncernbudget."

Flertallet merker seg at den svenske tolkningen av bestemmelsen synes å være at man skal lese inkludert som "herunder", dvs. at relokaliseringsspørsmål bare skal behandles etter de spesielle stemmerettsreglene dersom relokaliseringen er en del av en forretningsplan eller budsjett. Det svenske synet imøtegås av svar nr. 5 fra departementet. Flertallet vil understreke at det var viktig å få slått fast prinsippet om at stemmerettsreglene skulle gjelde ved lokaliseringen av forretningsområdene. Flertallet mener at avtalen på dette punkt burde ha vært klarere. Flertallet viser til svar nr. 6 fra departementet hvor man på en god måte forklarer hva som lå i de forskjellige avtaleutkastene, og flertallet mener forarbeidene er et moment som taler for den norske tolkningen av bestemmelsen.

Ifølge statsministerens redegjørelse i denne saken hadde man sikret seg at svenskene hadde samme generelle oppfatning av at avtalen skulle gjelde gjennom den brevvekslingen som hadde vært mellom det norske Samferdselsdepartement og det svenske Næringsdepartement. Flertallet kan ikke se at det har blitt godtgjort at det i brevvekslingen fremkommer at den norske tolkningen av stemmerettsreglene skal gjelde. Det bekreftes også i svar nr. 27 fra departementet at det bare var den generelle avtaleforståelsen brevvekslerne hadde blitt enige om. Flertallet vil peke på de særskilte problemene som hadde vært knyttet til spørsmålene om lokalisering, og den særskilte aktsomhet dette gjorde nødvendig. Flertallet finner det kritikkverdig at partene ikke entydig hadde avklart tolkningen fordi statsråden tydeligvis var klar over den usikkerheten som var knyttet til stemmerettsreglene.

Flertallet reagerer på at statsråden under den åpne høring uttalte:

«Jeg vil jo minne om at da vi hadde underskrevet avtalen 19. oktober, trodde vi at vi var i mål. Da forlot eierne banen. Da kunne den svenske næringsministeren og den norske samferdselsminister si takk for seg i den del av fasen. Man overlot til et profesjonelt styre og en profesjonell ledelse å føre arbeidet videre.»

Flertallet finner at dersom denne uttalelsen er dekkende for det videre oppfølgingsarbeid overfor de viktige eierandelene i Telia/Telenor, så er det slett embetsførsel, både i forhold til de problemer blant annet lokaliseringsspørsmålet i hele prosessen hadde vært, og hensett til de store verdier som fusjonen omfattet.

Flertallet mener det var uheldig at lokaliseringsspørsmålene ikke ble avklart under avtaleforhandlingen februar-mars 1999. For flertallet synes det som om den nødvendige tillit hele veien har manglet mellom partene i prosessen. Det virker som partene ikke har kommet frem til en felles forståelse av behovet for å se hverandre som samarbeidspartnere. Flertallet mener at dette problemet burde ha vært ryddet av veien før partene gikk videre med fusjonsprosessen. Flertallet finner det kritikkverdig at disse problemene ikke kom frem i proposisjonen eller på annen måte overfor Stortinget.

Flertallet har merket seg at etter styremøtet 8. desember 1999 ble Regjeringen trukket inn i arbeidet med å løse konfliktene som hadde oppstått i det fusjonerte selskapet. På bakgrunn av statsrådens uttalelser i den åpne høringen synes det for flertallet som at Regjeringen ikke hadde klar oppfatning av om fusjonen burde søkes reddet eller om det burde bli en oppløsning. Flertallet vil peke på at det kan stilles spørsmålstegn ved Regjeringens strategi eller mangel på strategi i dagene før det ble enighet om oppløsning.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre har merket seg at komiteens flertall har vist til følgende uttalelse fra statsråden i den åpne høringen:

«Da forlot eierne banen. Da kunne den svenske næringsministeren og den norske samferdselsministeren si takk for seg i den del av fasen. Man overlot til et profesjonelt styre og en profesjonell ledelse å føre arbeidet videre.»

Disse medlemmer viser til at flertallet mener, under forutsetning av at dette utsagnet kan oppfattes dekkende for oppfølgingen med å sikre de norske eierinteressene, at dette i så fall er uttrykk for "slett embetsførsel". Disse medlemmer avviser en slik tolkning. Disse medlemmer mener denne uttalelsen i den åpne høringen må ses i lys av aksjonæravtalens punkt om uavhengighet for styret og at det var styrets og ledelsens ansvar å drive selskapet. Disse medlemmer vil understreke at disse uttalelsene derfor ikke kan ses på som et uttrykk for passivitet fra eiernes side. På bakgrunn av den løpende kontakt som har vært mellom eier og de norske styremedlemmene, mener disse medlemmer at det ikke er grunnlag for en slik negativ forståelse av statsrådens utsagn slik flertallet antyder. Etter at aksjonæravtalen var underskrevet 19. oktober 1999 og selskapet var en realitet, skulle det nye styret ta ansvar for driften av selskapet og de avgjørelser som var tillagt styret. Disse medlemmer vil peke på at det under hele prosessen, også etter 19. oktober 1999, var løpende kontakt mellom departementet og de norske styremedlemmene. Det framgår av svar fra departementet hvilke rutiner det var for kontakt mellom eier og styremedlemmer og ledelse i selskapet. Disse rutinene innebar altså en løpende kontakt og at departementet månedlig, og foran alle viktige styremøter, møtte den svenske styreleder Jan Åke Kark.

Disse medlemmer viser til merknader under kap. 4 med hensyn til spørsmålet om hvorvidt lokalisering av hovedkontor for forretningsområdene var omfattet av stemmerettsreglene i aksjonæravtalen.

6. FRemtiden for Telenor

Komiteen vil understreke betydningen av at Regjeringen legger til rette for utvikling av Telenor som en sterk og utviklingsrettet teleoperatør.

Komiteen viser i denne forbindelse til sine merknader i Innst. S. nr. 98 (1997-1998) Om Telenor AS si verksemd og Innst. S. nr. 198 (1998-1999) Om enkelte regulatoriske spørsmål i telesektoren.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, vil vise til avtalen om statsbudsjettet for 1999 der Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre ble enige om at Telenor skal delprivatiseres og børsintroduseres. Flertallet viser til Statsministerens redegjørelse, der han sa at Regjeringen har til hensikt å holde også denne avtalen og at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med hvordan dette bør skje.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil vise til avtalen om statsbudsjettet for 1999 der Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre ble enige om at Telenor skal delprivatiseres og børsintroduseres.

Disse medlemmer vil understreke at avtalen fortsatt står ved lag og at det etter fusjonssammenbruddet fortsatt er like viktig å delprivatisere og børsintrodusere Telenor. Med de raske endringene som finner sted markedsmessig og teknologisk, er det viktig at selskapet har en eierstruktur som gjør at selskapet kan inngå strategiske allianser. For å inngå slike allianser kreves det ofte muligheter for krysseierskap. Da er det viktig at selskapet er på børs og at aksjen er likvid. Ved å tilføre Telenor privat kapital vil man få et markedskorrektiv til de strategier og vedtak selskapet fatter. En privatisering vil bidra til å redusere statens risiko ved å være eier i selskapet. Det er ikke nødvendig å opprettholde statlig eierskap for å nå de telepolitiske målsetningene Stortinget har fastlagt. De målsettingene nås gjennom konsesjoner, lover og forskrifter.

Disse medlemmer mener fusjonsprosessen mellom Telia og Telenor belyser klare svakheter ved statlig eierskap i næringslivet. Utøvelsen av eierskapet i store industriselskap som Telenor stiller normalt strenge krav til eiermessig kompetanse, evnen til å utmeisle en forretningsmessig strategi og fortløpende oppfølging av selskapets ledelse og styre. I en fusjonsprosess blir eiers engasjement og kompetanse avgjørende. Sammenslåingen av to store nasjonale selskaper er en meget krevende prosess som fordrer at eierne løpende holder seg orientert om utviklingen og underveis gir klare styringssignaler, både for å realisere den forretningsmessige visjonen bak fusjonen, rydde opp i problemer som oppstår og for å ivareta egne interesser. Manglende eierkompetanse og utilstrekkelig oppfølging kan føre til at store verdier går tapt.

Disse medlemmer mener organiseringen av statens eierinteresser forsterker de uheldige rollekonfliktene som oppstår når staten på en og samme tid er eier, reguleringsmyndighet og lovgiver. Utøvelsen av eierskapet i statseide selskaper er som regel tillagt det samme departementet som er reguleringsmyndighet på selskapets forretningsområde. Samferdselsdepartementets er for eksempel både eier i Telenor og reguleringsmyndighet på telesektoren. Denne dobbeltrollen øker faren for forskjellsbehandling og konkurransevridning mellom offentlige og private selskaper, og kan svekke Norges renommé som investeringsområde. I tillegg risikerer man at statlig eide selskaper får andre målsetninger enn de rent forretningsmessige. Dersom departementet bruker eierrollen til å forfølge andre samfunnsmessige hensyn, kan det gå utover bedriftens lønnsomhet og soliditet. Disse medlemmer viser til Innst. S. nr. 77 (1998-1999) der næringskomiteens flertall bestående av regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre mente det "må vurderes å samle de statlige eierinteressene i ett departement."

Disse medlemmer mener statens eierinteresser i norsk næringsliv bør samles i ett departement og fremsetter følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen samle statens eierinteresser i norsk næringsliv i ett departement med sikte på å oppnå en mer profesjonell og forretningsmessig forvaltning av eierskapet.»

Komiteens medlemmer fra Høyre mener den havarerte fusjonsprosessen mellom Telenor og Telia viser at staten ikke er i stand til å forvalte sine eierinteresser på en fullt ut profesjonell og betryggende måte. All erfaring tilsier at private eiere som deltar aktivt i bedriftenes daglige liv, og industrielle investorer som investerer egne midler i næringsprosjekter vil ivareta investeringer og eierandeler på en bedre måte enn offentlige myndigheter. Et offentlig organ som satser andres penger på industrielle prosjekter vil sjelden bidra med samme grad av kompetanse og engasjement som en privat, industriell investor som satser egne midler.

Disse medlemmer mener ulempene ved det statlige eierskapet i norsk næringsliv forsterkes ved at utøvelsen av eierskapet er spredt på flere forskjellige departementer. Dette fører til en fragmentering av statens eierkompetanse. Det er sannsynlig at fragmenteringen av statens eieransvar svekker mulighetene til å utvikle kompetente statlige eiermiljø som kan utøve et profesjonelt eierskap i statsaksjeselskapene. Ved å samle statens eierinteresser i ett departement kan staten bygge opp et mer profesjonelt eiermiljø som kan tilføre bedriftene industriell, økonomisk og juridisk kompetanse. Disse medlemmer mener prosessen rundt den avbrutte fusjonen mellom Telia og Telenor viser at det er betydelig behov for slik eierkompetanse.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser til at partiet har gått mot delprivatisering av Telenor AS. En viktig begrunnelse er at vi i dag har to styringsmekanismer innenfor telesektoren, reguleringsmekanismene samt eierstyring gjennom et heleid statlig Telenor.

Dette medlem ser det som uforsvarlig at et så viktig felt innenfor teknologiutvikling og rammevilkår for næringsliv og bosetting, skal endres ut fra merknad i et budsjettforlik. Dette medlem viser til den grundige gjennomgang av fusjonsopplegget mellom Telenor AS og Telia AB i denne innstillingen, og mener at en delprivatisering av Telenor AS også bør gjennomgå en grundig politisk behandling.

7. Forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre:

Stortinget ber Regjeringen samle statens eierinteresser i norsk næringsliv i ett departement med sikte på å oppnå en mer profesjonell og forretningsmessig forvaltning av eierskapet.

8. Komiteens tilråding

Komiteen har ellers ingen merknader, viser til redegjørelsen og rår Stortinget til å gjøre slik

vedtak:

Statsministerens redegjørelse for Stortinget 21. desember 1999 om grunnlaget for å avbryte arbeidet med å slå sammen Telenor AS og Telia AB - vedlegges protokollen.

Vedlegg 1

Svar fra samferdselsminister Dag jostein fjærvoll på oppfølgingsspørsmål fra samferdsels-komiteen etter den åpne høringen i samferdselskomiteen 18. januar 2000

Spørsmål 1:

Om pkt. 9.7 i avtalen:

I den norske utgaven av teksten står det:

«Hvis en bestemmelse i avtalen ikke kan håndheves eller er ugyldig i henhold til gjeldene rätt, skal bare denne bestemmelsen bli virkningsløs og de øvrige bestemmelsene i avtalen skal fortsette å være bindende og gjelde fullt ut".

I den svenske utgaven heter det:

«Om någon bestämmelse skulle visa sig icke verkställbar eller ogiltig enligt gällande rett, skall den anses icke verkställbar/ogiltig endast i aktuellt avseende och Avtalet i övrigt skall tillämpas fullt ut i enlighet med sina bestämmelser.»

I den svenske oversettelsen kan leses som at en bestemmelse som er ikke gjennomførbar bare bli ugyldig i den sammenheng hvor den ikke er gjennomførbar, ikke generelt. Mens i den norske blir bestemmelsen som ikke kan håndheves ugyldig generelt mens resten av avtalen gjelder.

- Kan bestemmelsene forstås slik?

- Hva er riktig og hva skyldes uklarhetene?

Svar:

Bestemmelser i tråd med punkt 9.7 i Aksjonæravtalen er meget vanlig i aksjonæravtaler, ikke minst internasjonalt, og også i andre typer avtaler mellom kommersielle parter. Bakgrunnen og begrunnelsen for bestemmelser av denne art, er at i omfattende avtaleforhold kan man alltid risikere at en eller annen bestemmelse strider mot lovgivning eller andre regler, eller vil kunne komme til å stride mot senere lovgivning. I store avtalekomplekser vil en ofte ha relasjoner til mange deler av lovgivningen, som partene ikke nødvendigvis har full kjennskap til. Det man sikrer seg ved å ta inn en bestemmelse av denne typen, er at ikke hele avtalen faller bort eller blir ugyldig, selv om en enkelt bestemmelse skulle vise seg å være virkningsløs eller ugyldig.

Samferdselskomiteen peker på at det kan se ut til å være en språklig nyanseforskjell mellom den norske og svenske teksten. Den fremforhandlede engelske teksten til punkt 9.7 lyder: "Wherever possible, each provision of this Agreement shall be interpreted in such manner as to be effective and valid under applicable law, but if any provision of this Agreement shall be unenforceable or invalid under applicable law, such provision shall be ineffective only to the extent of such unenforceability or invalidity, and the remaining provisions of this Agreement shall continue to be binding and in full force and effect."

Denne bestemmelsen skal forstås slik at dersom en bestemmelse ikke kan gis virkning eller er ugyldig i en eller annen sammenheng, skal dette ikke ha betydning for avtalen for øvrig. Meningsinnholdet i den engelske, svenske og norske teksten er slik departementet ser det, den samme, selv om den svenske versjonen rent språklig er nærmere den engelske teksten. I slike tilfeller er det imidlertid avtalt at den fremforhandlede engelske teksten skal være avgjørende, jf aksjonæravtalens punkt 8.2b) og 9.9.

Spørsmål 2:

Høsten 1999 var det kjent at det var alvorlige samarbeidsproblemer i ledelsen og styret i det nye selskapet og at dette vanskeliggjorde gjennomføring av fusjonen.

- Hva gjorde Samferdselsdepartementet for å løse disse alvorlige problemene?

Svar:

Samferdselsdepartementet holdt seg løpende orientert om utviklingen i selskapet, bl a gjennom samtaler med henholdsvis styrets leder og nestleder. Departementet fastholdt i denne perioden at Tormod Hermansen skulle være administrerende direktør, med normale funksjoner. Samarbeidsproblemer i den administrative ledelse var det naturlig at styret i aksjeselskapet håndterte. Etter styremøtet 8.12.99 ble det åpenbart at samarbeidsforholdene ble uholdbare. Etter møte med de norske styremedlemmene og administrerende direktør 9.12.99, fant de norske eierne det riktig å gripe inn.

Spørsmål 3:

- Hvorfor er ikke formuleringen at avtalen skal implementeres med i den svenske proposisjonen?

- Hvilken av oversettelsene er den riktige i forhold til den engelske originalen?

Svar:

Det vises til avtalens punkt 9.8. Den fremforhandlede engelske teksten til punktet lyder slik: "In the event that a conflict arises between the terms of this Agreement and the terms of the Articles, and unless otherwise specifically set forth herein, the terms of this Agreement shall govern and the parties hereto shall take all action within their power to amend the Articles, so as to eliminate such conflict and to implement the provisions of this Agreement".

Den svenske oversettelsen lyder slik: "Om bestämmelserna i detta Avtal och bestämmelserna i Bolagsordningen inte skulle stå i överensstämmelse med varandre skall, under förutsättning att inget annat särskilt har stadgats, bestämmelserna i dette Avtal gälla. Parterna skall göra allt de kan för att tilse at Bolagsordningens regler bringas i överensstämmelse med Avtalet.»

Den norske teksten lyder slik: "Dersom det oppstår motstrid mellom bestemmelsene i Avtalen og bestemmelsene i Vedtektene, og med mindre noe annet følger av det som står i Avtalen, skal bestemmelsene i Avtalen har forrang.Partene skal gjøre alt de kan for å endre Vedtektene for å eliminere slik motstrid og skal sørge for at bestemmelsene i denne Avtalen implementeres i Vedtektene.»

Etter departementets mening er det den norske oversettelsen som i dette tilfellet er nærmest den engelske. Det er ukjent for departementet hvorfor den svenske teksten har denne utformingen, men etter all sannsynlighet har også dette skjedd under oversettelsesarbeidet, etter at forhandlingene var avsluttet.

Den engelske teksten gjør det helt tydelig at det aldri har vært hensikten å innføre alle avtalens bestemmelser i vedtektene. Det er bare hvis det er motstrid mellom avtalen og vedtektene at punkt 9.8 har anvendelse. "Motstrid" vil foreligge hvis bestemmelser i vedtektene hindrer oppfyllelsen av partenes plikter i aksjonæravtalen. Når det gjelder stemmerettsreglene, foreligger det ikke motstrid. Det er ikke omtvistet at styret kunne respektere stemmerettsreglene i aksjonæravtalen i beslutninger om forretningsenhetenes lokalisering uten å komme i konflikt med vedtektene. Det er heller ikke tvil om at generalforsamlingen kan instruere styret, dersom styret ikke opptrer slik avtalen betinger. For øvrig vises til svaret på spørsmål 4.

Spørsmål 4:

- Hva er formålet med at formuleringen "skal sørge for at bestemmelsene i denne avtalen implementeres i vedtektene" er brukt i motstridsparagrafen?

- Hva er det som er ment implementert i vedtektene dersom det var motstrid? Stemmerettsreglene kunne jo uansett ikke implementeres.

Svar:

Hele punkt 9.8 i aksjonæravtalen må sees i sammenheng.

For det første gjør overskriften det klart at bestemmelsen omhandler de situasjoner hvor det er motstrid mellom avtalen og vedtektene. Det er bare da det er aktuelt å implementere avtalens bestemmelser i vedtektene.

For det andre må bestemmelsen forstås slik at den omhandler de tilfellene hvor vedtektene medfører at selskapet ikke kan drives slik aksjonæravtalen forutsetter. Denne situasjonen kunne for eksempel oppstått dersom vedtektene bestemte at hovedkontoret skulle ligge i Norge. Dette ville stride mot aksjonæravtalens punkt 5.1, som bestemmer at hovedkontoret skulle ligge i Sverige. I en slik situasjon ville partene hatt plikt til å endre vedtektene for å få disse i samsvar med aksjonæravtalen. For det tredje må motstridsbegrepet i bestemmelsen forstås slik at plikten til å endre vedtektene bare gjelder dersom det er mulig å endre dem. Dersom dette ikke er mulig, består vedtektene - men aksjonæravtalen har forrang mellom partene. For det fjerde er et av hovedformålene med aksjonæravtalen å regulere forholdet mellom aksjonærene på de områder der svensk aksjelovgivning ikke gir tilstrekkelig fleksibilitet, og hvor partene ønsket en annen løsning enn svensk aksjelovs normalløsning. Derfor ligger det i sakens natur at aksjonæravtalens bestemmelser vil regulere ulike spørsmål på en annen måte enn det som følger av normalregelen i henhold til svensk lov. Det ligger ikke noen føring i dette om at hele avtalen skal implementeres i vedtektene. Til det første underspørsmålet i spørsmål 4 kan det således slås fast at formålet med formuleringen om implementering i vedtektene ikke gjelder avtalen som helhet, men hovedsakelig der vedtektene medfører at aksjonæravtalen ikke kan gis effekt. Det var ikke tilfellet i forhold til stemmerettsreglene, der aksjonæravtalens bestemmelser nettopp tar høyde for at stemmerettsreglene ikke kunne vedtektsfestes.

Svaret på det andre underspørsmålet er at det er aksjonæravtalens regler som i tilfelle av motstrid skal implementeres i vedtektene, jf det som er sagt foran. Departementet finner grunn til å påpeke at spørsmålet om aksjonæravtalens forrang er en vanlig problemstilling. Når parter inngår avtaler som angår deres rettigheter og plikter som eiere i et selskap med begrenset vedtektsregulering - noe som er vanlig mellom profesjonelle parter - er deres formål med å inngå avtalen nettopp at den skal gjelde uavhengig av både vedtektsbestemmelser og fravikelig aksjelovgivning. Derfor hevdes det også i juridisk teori at avtalen har forrang mellom partene selv om det ikke er uttrykkelig bestemt i avtalen. I dette tilfellet er bestemmelsen tatt inn for å unngå enhver tvil.

Spørsmål 5:

I den svenske utredningen fra PM heter det på side 8:

«Den punkt till vilken det nu aktuella beslutet - såvitt vi forstått - skulle hänföras är (i). Bestämmelsen anger två typer av materiella frågor där regeln skall tillämpas. Det gäller godkännande av "affärsplan" och "koncernbudget". Till förtydligande anges i regeln att den också skall tillämpas i de fall godkännande av affärsplanen och/eller koncernbudgeten skulle inbegripa förändringar i "Integrationsriktlinjerna, omorganisationer, omstruktureringar och omflyttningar av Ny ABs dotterbolag och affärsenheter". Det senare ledet utgör som framgår av texten inte en självständig uppräkning av olika beslut, utan endast ett förtydligande av att godkännande av affärsplan och koncernbudget också kan inbegripa förändringar i de uppräknade frågorna. Godkännande som nu sagts, torde kunna förekomma när bolagets verksamhet tar sin början och vid senare antagande av ny affärsplan/koncernbudget.»

- Var departementet kjent med dette synet, og hvorfor er dette synet eventuelt feil?

Svar:

Utredningen det antakelig siktes til i spørsmålet er datert 13.12.99, og utarbeidet av advokatene Gunnar Nord og Robert Ohlsson for den svenske regjering. Samferdselsepartementet var ikke kjent med at denne tolkningen forelå på svensk side, før møtet mellom statsrådene Fjærvoll og Rosengren 13. Desember, der departementenes juridiske rådgivere hadde et møte der det svenske synet ble gjennomgått. Den svenske tolkningen kom svært overraskende på den norske siden. Det vises også til svar gitt i den åpne høringen, i forbindelse med forhandlingsmøtet 25.3.99. Det var imidlertid på et tidligere tidspunkt i forhandlingene diskutert om det ville være tilstrekkelig at stemmerettsreglene pekte på forretningsplanen, dersom det var klargjort at den skulle omfatte lokaliseringsspørsmål. Etter at det rett før forhandlingsmøtet 25.3 ble kjent at selskapene ikke kom til enighet på dette punktet, fant den norske siden det nødvendig at uttrykket "relokalisering" spesifikt ble tatt inn i teksten, og forhandlet det inn. Den svenske motstanden mot denne formuleringen viser etter vår oppfatning at det var klart for den svenske siden at dette betydde at relokaliseringsspørsmålet skulle omfattes av stemmerettsreglene.

Det kan her i tillegg vises til at styreleder Jan Åke Kark i et intervju i Telecom Revy så sent som den 30. september 1999 ble spurt om dobbeltstemmen kune være utslagsgivende i lokaliseringsvalg av deler av virksomheten ved ulikt syn fra de to land. Som statsministeren pekte på i sin redegjørelse, var svaret: "Nei, det kan den ikke. I strategiske spørsmål må det være enighet og aksept fra begge land og fra selskapet om hva som er det best forretningsmessig tjenlige."

Det er ikke noe i ordlyden som støtter den svenske fortolkningen. Bestemmelsen gjelder bl a godkjennelse av forretningsplan og konsernbudsjett. Inkludert i dette er endringer i Integrasjonsprinsippene. Den gjenstående delen av bestemmelsen; "reorganisering, restrukturering og relokalisering av Ny AB’s datterselskaper og forretningsenheter" står på egne ben, og viser ikke tilbake til forretningsplan og konsernbudsjett. Når man vurderer bestemmelsen i den sammenheng den fikk sin endelige ordlyd - nemlig at man ikke klarte å plassere forretningsenhetene før avtaleundertegningen, blir dette enda klarere. Departementet er således grunnleggende uenig i den svenske tolkningen, og viser til statsministerens redegjørelse, som gir en god sammenfatning av det norske synet på dette spørsmålet.

Spørsmål 6:

Punkt 4.3 i avtalen slik den er gjengitt i notatet fra Thommesen, Krefting, Greve, Lund om avtaleforhandlingene:

«B. The following actions shall be taken only with the sanction of a resolution of the Board passed by a majority vote of the directors that includes one Director designated by the Swedish State and one Director designated by the Norwegian State:

I) prior to parity, approval of the Newco group business plan and consolidated budget of Newco;

II) Decisions or recommendations, as the case may be, of major strategic acquisitions or disposals in Newco (and comparable strategic decisions such as decisions regarding relocation and investment in Newco or any Significant Subsidiary), other that transactions provided for in a business plan approved pursuant to section 4,3 b I.»

Norsk utkast til pkt. 4.3 av 24.02.99, det var også en tilsvarende formulering i utkastene av 14. og 18. mars:

«b) The following actions shall be taken only with the sanction of a resolution of the Board passed by a majority vote of the directors that includes one Director designated by the Swedish State and one Director designated by the Norwegian State:

i) Prior to Parity, approval of the (business plan) and budget of Newco (including its subsidiaries)

ii) decisions or recommendations, as the case may be, of major strategic acquisitions or disposals by Newco and comparable strategic decisions such as decisions regarding liquidation, relocation and investments in Newco or any Significant Subsidiary thereof, other than transactions (provided for in a business plan) or budget approved pursuant to Section 4.3 (b) (1) above.»

I høringen redegjorde statsråden for at det viktige hadde vært å få gjennomslag for prinsippet om stemmerettsreglene.

- Hvorfor opprettholdt man da ikke et eget punkt hvor lokalisering var nevnt?

- Kunne det ikke oppfattes som at det var noe kvalitativt materielt forskjellig innhold i de forskjellige formuleringene?

- Har det blitt oppfattet kvalitativt forskjellig fra svensk side?

- Eventuelt har man noen dokumentasjon på at den norske tolkningen er riktig?

Svar:

1. Hvorfor opprettholdt man ikke et eget punkt hvor lokalisering var nevnt?

Aksjonæravtalen regulerer lokaliseringsspørsmål på flere steder, herunder i avtalens bestemmelse vedrørende hovedkontor (punkt 5), i integrasjonsprinsippene og i bestemmelsen vedrørende stemmerett i styret. I de første utkastene fra norsk side inngikk forslaget til stemmerettsregler vedrørende lokalisering i pkt 4.3 b ii). Utkastet til pkt. 4.3 b ii) omhandlet, slik det går fram av sitatet ovenfor, strategiske erverv eller salg av virksomhet, på linje med strategiske beslutninger slik som beslutninger vedrørende relokalisering og investeringer i Newtel eller i vesentlige datterselskaper av Newtel.

Den gjeldende stemmerettsbestemmelsen vedrørende lokalisering av forretningsområdene fikk imidlertid på to vesentlige punkter et annet innhold enn det som er reflektert i det utdraget fra utkastene som komiteen viser til. Bestemmelsen har blitt utvidet i rekkevidde - den gjelder ikke bare relokalisering av Newtel eller vesentlige datterselskaper i Newtel, men enhver relokalisering av forretningsenheter i Newtel. På den annen side har bestemmelsen blitt innskrenket i varighet i forhold til de siterte utkastene - den gjelder til paritet er oppnådd.

Bakgrunnen for løsningen er at selskapene ikke fikk avklart lokalisering av forretningsenhetene før sammenslåingsavtalen skulle undertegnes. Det ble fra norsk side fastholdt at slike lokaliseringsspørsmål da måtte avgjøres med den særskilte stemmerettsregel. Ettersom bestemmelsen måtte erstatte en omforent løsning mht lokalisering av alle forretningsenheter på avtaletidspunktet, ble bestemmelsen utvidet fra å gjelde "vesentlige datterselskap" til å gjelde alle "datterselskaper og forretningsenheter". På den andre siden ble det fra norsk side akseptert at denne særskilte stemmerettsregelen bare skulle kunne anvendes fram til paritet var oppnådd.

Grunnen til at man i hvert fall fra norsk side fant det naturlig å flytte bestemmelsen fra punkt ii) til punkt i) når forhandlingsløsningen var klar var for det første at pkt ii) gjelder i hele aksjonæravtalens løpetid (16 år), mens det man ble enig om mht lokalisering bare gjaldt fram til paritet. Det synes ikke hensiktsmessig å ha bestemmelser med ulik varighet i samme underpunkt i avtalen. For det andre er det nær sammenheng mellom selskapets utvikling av en forretningsplan og lokalisering av forretningsenheter. Gitt at slike styrevedtak skulle være underlagt samme særskilte flertallsregel for samme periode (til Paritet), var det naturlig å regulere disse spørsmålene i samme punkt i avtalebestemmelsen.

2. Kunne det ikke oppfattes som at det var noe kvalitativt materielt forskjellig innhold i de forskjellige formuleringene?

Svaret på dette spørsmålet er ja, som redegjort for ovenfor.

3. Har dette blitt oppfattet kvalitativt forskjellig fra svensk side?

Fra svensk side har det sannsynligvis vært oppfattet at det er forskjell på den avtalen faktisk inngikk vedrørende lokalisering av forretningsenheter og de krav som fra norsk side opprinnelig ble fremholdt både hva rekkevidde og varighet angår, jf svar på spørsmål 1 ovenfor.

Det vesentlige poenget med de gamle utkastene i denne sammenheng er derfor først og fremst at de viser at det fra norsk side hele tiden har vært fremholdt at særskilt viktigestyrebeslutninger vedrørende lokaliseringen av det nye selskapets virksomhet skulle underlegges den særskilte stemmerettsregelen i aksjonæravtalen. Avgrensningen av hvilke vedtak dette omfattet ble rimeligvis endret da det ble klart at den initielle lokalisering av alle forretningsenheters hovedkontor ikke ville kunne vedlegges avtalen, fordi dette ikke var avklart.

4. Har man noen dokumentasjon på at den norske tolkningen er riktig?

Som det ble redegjort for ovenfor, har det fra norsk side i forhandlingene av aksjonæravtalen blitt fastholdt at visse styrevedtak vedrørende lokalisering av virksomheten måtte underlegges den særskilte stemmerettsregelen. Dette ble akseptert fra svensk side 25. mars, da det ble klart at selskapene ikke kom til enighet om lokaliseringsspørsmålet. Dette fremgår av sitat fra avtaleutkast som er oversendt komiteen (notat fra Thommesen, Krefting, Greve Lund av 12.12.99). Dette ble også reflektert i avtaleutkastet fra svensk side 29. mars, hvor punkt 5.1 tredje punktum presiserte: "As elaborated in the Integration Principles and subject to decisions by the Board of Newco pursuant to Section 4.3b (i), an international centre will be located in Norway with other business divisions and units inititally in Sweden and Norway.»

Den norske pressemeldingen om sammenslåingsavtalen av 30.3.99 omtalte som statsministeren også pekte på i sin redegjørelse den norske forståelsen av at lokaliseringen av forretningsenheter skulle gjøres av selskapets styre i henhold til den særskilte flertallsregelen. Utkastene til pressemelding ble gjensidig gjennomgått i møte mellom det svenske og det norske departementet samme dag, uten at det fra svensk side ble gitt noen innvendinger mot formuleringene om stemmerettsreglene og lokalisering. Det kan videre vises til det intervju med styreleder Jan Åke Kark i Telecom Revy 30.9.99, som statsministeren omtalte i sin redegjørelse. Avslutningsvis minnes det om at også den svenske regjering omtalte stemmerettsreglenes anvendelse i sitt fremlegg for nasjonalforsamlingen. Proposisjonen sa uttrykkelig at større organisatoriske endringer skulle underlegges nevnte regel. Uttrykksformen her er strengt tatt ikke særlig presis, ettersom det ikke refereres til ord eller uttrykk brukt i avtalen. Den er imidlertid tilstrekkelig generell til å omfatte den norske forståelsen av pkt 4.3bi). Det har derfor ikke vært gjort innvendinger mot dette fra norsk side.

Spørsmål 7:

I den åpne høringen sa statsråden at det var tatt høyde i avtaleverket for en situasjon hvor det ble seks mot seks stemmer i styret, og dobbelt stemmen avgjorde, selv om det etter norsk oppfatning faller inn under det spesielle stemmerettsreglene.

- Hvordan kan dette dokumenteres da man faktisk ikke fikk gjennomslag?

- Viser ikke dette at rutinene ikke var solide nok?

- Eller faller hele avtalekomplekset sammen dersom det ikke lenger er tillit mellom partene?

Svar:

Aksjonæravtalen er selvfølgelig basert på tillit mellom partene om at de vil forholde seg lojalt til avtalens bestemmelser. Det er også et selvfølgelig utgangspunkt at selskapets styre lojalt vil forholde seg til det aksjonærene har avtalt. Aksjonæravtalen er basert på at partene forholder seg til bestemmelsene i avtalen, og at selskapets styre lojalt forholder seg til det aksjonærene har avtalt. Dersom det inntreffer situasjoner i styret hvor styremedlemmene er uenige om et forhold omfattes av noe aksjonærene har avtalt, vil den naturlige og lojale fremgangsmåten i styret være å utsette behandlingen inntil aksjonærene har fått drøftet spørsmålet.

Avtaleteksten baserte seg imidlertid ikke kun på at styremedlemmene ville følge opp avtalen. I tillegg ble det etablert regler i avtalen som skulle sikre at avtalens bestemmelser ble fulgt. I forhold til de konkrete spørsmål i punkt 7 kan det slås fast at det ikke er noe som tilsier at man "ikke fikk gjennomslag" eller at "rutinene ikke var solide nok". Etter den situasjonen som oppstod 8. desember hadde aksjonærene full adgang til å reversere beslutningen, i tråd med reglene i aksjonæravtalens punkt 4.5. Denne prosessen hadde den norske regjeringen innledet, ved at jeg hadde sendt brev til den svenske næringsministeren med krav om at han instruerte sine styremedlemmer om å følge aksjonæravtalens bestemmelser. Dersom den svenske næringsministeren ikke hadde fulgt opp dette kravet, eller dersom de svenske styremedlemmene i et nytt styremøte ikke hadde fulgt de instruksjoner de hadde fått, kunne den norske regjeringen har krevd avholdt en ekstraordinær generalforsamling. På denne generalforsamlingen ville aksjonærene hatt plikt til å stemme slik at det som er nedfelt i avtalen ble oppnådd. Et vedtak på en slik generalforsamling ville vært bindende for styret. Rutinene og reglene var gode nok, og den norske stat hadde tatt innledende skritt for å få reglene håndhevet i etterkant av styremøtet 8.12.1999. Aksjonærene ble imidlertid enige om å avvikle samarbeidet.

• – Reglene i aksjonæravtalens punkt 4.5 ble ikke fulgt opp fra svensk side. Avtaler forutsetter at avtalepartene følger dem opp.

• – Dette viser bare at man ikke kan ha rutiner som sikrer at den annen part følger den avtalen parten har inngått, hvis parten ikke vil.

• – Hvis ikke partene følger avtalene, er avtalen brutt. Avtalekomplekset faller ikke nødvendigvis sammen av den grunn. Da kan man enten bli enige gjennom konsultasjon, man kan gå til voldgift (kap 8) eller man kan gå til oppsigelse av avtalen evt kan man bli enig om frivillig oppløsning.

Spørsmål 8:

På den åpne høringen uttalte statsråden at det var hensiktsmessighetsvurdering som lå bak at man ikke hadde implementert avtalen i vedtektene.

- Hvordan kan det hevdes når det ikke var mulig etter svensk rett?

Svar:

Våre rådgivere var enige om at det ikke var mulig å implementere stemmerettsreglene slik de var utformet i punkt 4.3b (i) i vedtektene. Derfor var det også viktig på norsk side å holde fast ved at de måtte inn i aksjonæravtalen. Både den norske og den svenske eier vurderte - uavhengig av adgangen til å vedtektsfeste ulike forhold - det slik at et selskap som skulle børsnoteres ikke burde ha omfattende stemmerettsregler inn i vedtektene. Børsnoterte selskaper har ofte såkalte minimumsvedtekter. Aksjonærene ønsket å etablere et uavhengig selskap, basert på kommersielle prinsipper og som skulle reflektere en "ikke-intervenerende praksis fra Aksjonærenes side", jf punkt 1.1a) i aksjonæravtalen. Spesielle bindinger ville det av denne grunn neppe være hensiktsmessig å ta inn i vedtektene. Det var også en del av helhetsvurderingen at aksjonæravtalen inneholdt et sikringssystem for å fange opp styrevedtak i strid med avtalen, som påpekt under spørsmål 7.

Spørsmål 9:

På den åpne høringen sa statsråden at man fraskrev seg adgangen til motkrav fordi man vurderte mulige rettslige konflikter som skadelig for nordisk samarbeid i fremtiden og Telenors fremtidige forretningsdrift og børsintroduksjon.

- Hadde man med andre ord ikke vurdert hvilke mulige rettslige krav man f. eks. kunne få fra tredje mann, skatte og avgiftsmessige krav?

Svar:

Statsrådens uttalelse om begrunnelsen for at man valgte å bli enige med den svenske regjering om å oppløse sammenslutningen i minnelighet, knytter seg til den felles erklæring som ble avgitt mellom de to statsministre 16. desember 1999. Det var enighet om at verken eierne eller selskapene skulle fremme krav om erstatning mot hverandre i forbindelse med avviklingen av samarbeidet. Slik statsministeren redegjorde for Stortinget 21. desember 1999, vurderte regjeringen det slik at når bruddet var et faktum stod valget mellom et oppgjør gjennom rettsapparatet eller en avtalebasert avvikling. I en tvist om et erstatningskrav fra norsk side, ville det med stor sannsynlighet ha blitt fremmet motkrav fra svensk side. En langvarig prosess med usikkert utfall kunne blitt svært skadelig for begge lands teleselskaper og ville kunnet hindre eller skade den forestående børsintroduksjon.

Denne beslutningen ble fattet ut fra en helhetsvurdering av den norske stats interesser. Regjeringen var klar over at det måtte gjennomføres forhandlinger, dels mellom statene og dels mellom selskapene, for å fordele påløpne forpliktelser og avviklingskostnader i det etablerte selskapet. Som påpekt i statsministerens redegjørelse, skal nå alle praktiske og juridiske spørsmål avtales, herunder eventuelle skattemessige spørsmål. Dette er forhold som departementet nå arbeider med, i samråd med Telenor.

Spørsmål 10:

- Er departementet av den oppfatning at det "sikkerhetsnettet" man hadde etablert i 4.3 og 4.5 for å sikre stemmerettsreglene som man etablerte i forhandlingene i mars var tilstrekkelig, eller var det nødvendig med de ekstra tiltak som man satt i verk på bakgrunn av BA-HRs notat av 26. august?

Svar:

Det "sikkerhetsnettet" som var etablert for å sikre at stemmerettsreglene ble respektert bestod både av det formelle rammeverket i aksjonæravtalens punkt 4.3 og 4.5, og den praktiske oppfølgingen av avtalen som beskrevet i BAHR’s notat av 26.8.1999. Notatet av 26.8 betød altså ikke at avtalens punkt 4.3 og 4.5 ikke var tilstrekkelig, men var tvert imot den praktiske oppfølgingen av avtalens punkter. Grunnen til at departementet på administrativt nivå ønsket en utredning om forholdet til styret, var at forvaltningen av statens eierandel i det sammenslåtte selskapet, og oppfølgingen av en aksjonæravtale i denne forbindelse, innebar en ny situasjon i forhold til departementets eierstyring av heleide selskaper. Det var derfor viktig å etablere korrekte rutiner, som sikret oppfølging av avtalen uten inngrep i styrets og selskapets forretningsmessige frihet.

Spørsmål 11:

I en svensk selskapsrettslig lærebok Aktieägaravtal s. 31 (Kansmark/Roos), har vi funnet følgende sitat som ble brukt på høringen:

«När det gäller verkan på ledningsplanet kan det inte räda nogot tvivel om att alla styrelseledamöter vid sin förvaltning av bolaget äger rätt att följa lag, bolagsordning och skön. Deras röstning kan inte angripas även om de handlar i strid med ett aktieägaravtal. Det er också tveksamt om en styrelseledamots röstning i strid med ett aktieägaravtal kan utlösa några påföljder för brott mot avtalet . . .

Som ovan angetts kan det inte helt uteslutas att röstning på bolagsstämma i strid med aktieägaravtalet kan angripas med klandertalan. En sådan röstning kan med största sannolikhet också medföra påföljder på grund av avtalsbrott."

Her står det bl. a. at er usikkert om et styremedlems stemmegivning i strid med en aksjeeieravtale kan angripes.

- Var departementet kjent med disse syn som her fremkommer, eventuelt har man noen kommentarer til det?

Svar:

Kansmark/Roos sin lærebok har ikke vært benyttet av departementet i arbeidet med å forhandle fram sammenslutningsavtalen og aksjonæravtalen. Både departementet og rådgiverne var imidlertid godt kjent med det tradisjonelle synet på forholdet mellom aksjonæravtaler og styre som sitatet gir uttrykk for. BAHR’s uttalelse i notatet av 15.3.99 har sammenheng med det synet på forholdet mellom aksjonæravtaler og styre som sitatet gir uttrykk for. I sitatet slik det er referert i spørsmålet er det imidlertid utelatt følgende setning, som står i forlengelsen av første avsnitt: "En sådan röstning kan dock leda till at frågan tas upp på bolagsstämman som i kraft av sin överordnade ställning kan ge styrelsen direktiv i den aktuelle frågan" Uten dette tillegget, får man ikke et fullstendig bilde av uttalelsen om stillingen etter svensk rett. Her gis det uttrykk for det som er det sentrale grunnlaget for den avtalte sikringsmekanismen. I kraft av sin overordnede stilling kan aksjonærene gi styret instrukser som sikrer at aksjonæravtalen blir etterlevd. Departementet kan derfor vanskelig se at sitatet fra Kansmark/Roos kan tas til inntekt for at det er usikkert om et "styremedlems stemmegivning i strid med en aksjonæravtale kan angripes". Tvert imot bekreftes det at aksjonærene på generalforsamling har en overordnet stilling og kan gi styret instrukser i enkeltspørsmål.

Spørsmål 12:

- Har det under avtaleslutningen vært fremme tilsvarende juridiske problemer på viktige avtalepunkt som man trolig har funnet en løsning på, og som man heller ikke fant det relevant å orientere Stortinget om?

Svar:

Aksjonæravtalen er forhandlet frem mellom to parter. Hvert enkelt av samtlige punkter i avtalen er grundig drøftet og belyst både ut fra det reelle innholdet og ut fra en juridisk synsvinkel. Temaene som var i fokus, hvor landene i utgangspunktet hadde ulike interesser og posisjoner når det gjaldt det reelle innhold, kunne løses på ulike sett både teknisk og juridisk. Ved avtaleinngåelsen var man selvfølgelig omforent om at man hadde funnet gode og anbefalelsesverdige juridiske løsninger på samtlige punkter. Derfor fant begge lands regjeringer å kunne anbefale den ferdig forhandlede avtalen for sine nasjonalforsamlinger. Det henvises for øvrig til svaret på spørsmål 20.

Spørsmål 13:

Ifølge Aksjonæravtalens punkt 9.8 om motstrid mellom Avtalen og Vedtektene skal aksjonæravtalens bestemmelser ha forrang. Ved motstrid skal bestemmelsene i Aksjonæravtalen implementeres i Vedtektene. Vedtektene bygger på svensk selskapsrett. Ifølge juridiske betenkninger Regjeringen har innhentet fra det svenske advokatfirmaet Vinge, kan ikke Aksjonæravtalens punkt 4.3. b om spesielle krav til styreflertallet ved bestemte avgjørelser implementeres i Vedtektene, fordi dette står i motstrid til svensk selskapsrett som Vedtektene for det nye selskapet bygger på. Vedtektene ble vedtatt 18. oktober, vel fire måneder etter at Stortinget behandlet saken.

- Hvorfor har ikke Regjeringen opplyst Stortinget om at deler av Aksjonæravtalen er motstrid til svensk selskapsrett og kan derfor ikke implementeres i Vedtektene?

Svar:

Departementet kan ikke se at noen del av avtalen er i motstrid til svensk selskapsrett. Det er fullt lovlig å etablere aksjonæravtaler i Sverige som i Norge, og det er ikke i motstrid til svensk selskapsrett å ha stemmerettsregler i en aksjonæravtale. Det at stemmerettsreglene ikke kan implementeres i vedtektene betyr ikke at det foreligger slik motstrid, jf svaret på spørsmål 4. Spørsmålet om hvorfor det ikke er opplyst "at deler av aksjonæravtalen er (i) motstrid til svensk selskapsrett og derfor ikke kan implementeres i vedtektene", er derfor ikke dekkende. Partene i aksjonæravtalen har avtalt en rekke forhold som ikke følger direkte av svenske aksjelovgivning. De har også avtalt mange rettigheter og plikter som det verken er ønskelig eller mulig å vedtektsfeste. Det forhold at det ikke var mulig å vedtektsfeste stemmerettsreglene er ikke noe motstridsspørsmål.

Spørsmål 14:

- Hvor i proposisjonen om sammenslåing av Telenor AS og Telia AB framkommer følgende opplysninger fra advokatfirmaet BA-HR, jf. advokatfirmaets brev 15. mars 1999 til Samferdselsdepartementet:

«Som vi har vært inne på tidligere, foreligger det visse praktiske og juridiske problemer med å gjøre de kvalifiserte stemmereglene i styret effektive. Det heter nå (noe som også er avtalt i Intensjonserklæringen) at visse styrebeslutninger krever et flertall i styret som inkluderer minst ett styremedlem nominert av hver stat. Dette gjelder bl.a. beslutninger om vedtagelse av budsjettet, beslutninger og anbefalinger om vesentlige transaksjoner, samt oppnevnelse og oppsigelse av administrerende direktør.

Det er ikke mulig å vedtektsfeste en bestemmelse som ovenfor nevnt. Dette medfører at man kan risikere at man kan ha et flertall i styret for en beslutning nevnt ovenfor, og at dette flertallet ikke inkluderer et styremedlem nominert av den norske stat. Dette vil være et gyldig selskapsvedtak.

(...)

Det vil være vanskelig å hevde at beslutninger fattet i strid med forutsetningene om kvalifisert flertall vil være brudd på aksjonæravtalen, idet selskapet og styremedlemmene ikke er part i aksjonæravtalen.»

Svar:

BAHR’s brev av 15.3.99, som er delvis sitert i spørsmålet, er ikke inntatt i St.prp. 58 (1998/99) om sammenslåing av Telenor AS og Telia AB. Løsningene på de spørsmålene som er angitt i brevet framgår klart i avtaleteksten, som er trykt vedlegg i proposisjonen.

Spørsmål 15:

Det framgår av høringen 18. januar at man på bakgrunn av ovenfor nevnte forhold valgte en alternativ mekanisme for å ivareta aksjonæravtalens stemmeregler, bl.a. slik at det foreligger avtalemessig plikt til å instruere styremedlemmer.

- Hvor i proposisjonen er det gjort rede for disse problemstillingene og den mekanismen som skal ivareta aksjonæravtalens stemmeregler? Med proposisjonen forstås her hoveddokumentet, og ikke vedlegg.

Svar:

Den avtalemessige plikten til å instruere styremedlemmer går fram av aksjonæravtalens punkt 4.5, som er inntatt i trykt vedlegg til proposisjonen. Prosatekstene i såvel den norske som den svenske proposisjonen redegjør ikke for de juridiske vurderingene som ligger bak partenes posisjoner ved forhandlingene av de ulike paragrafene i avtaleverket. Det gjelder også for denne paragrafen. For nærmere begrunnelse vises til spørsmål 20.

Spørsmål 16:

Komiteen har bedt om at alle relevante juridiske vurderinger oversendes komiteen. Ifølge Aftenposten 20. januar er det fortsatt en rekke dokumenter som ikke er oversendt.

- En ber om at notater som vedrører stemmeregler, konsekvenser av stemmeregler og vedtekter blir gjort kjent for komiteen.

Svar:

Under forhandlingene ble det utarbeidet en rekke juridiske og finansielle råd for partene. Departementet oversender vedlagt notater utarbeidet for departementet som tar opp juridiske spørsmål vedrørende stemmeregler, konsekvenser av stemmeregler og vedtekter. Telenor hadde egne rådgivere (Thommessen, Krefting, Greve Lund).

Følgende dokumenter er vedlagt:

Telefaks fra Thommessen, Krefting, Greve Lund til Samferdselsdepartementet datert 10.2.1999: Kommentarer til det svenske avtaleutkastet.

Notat fra BAHR til Samferdselsdepartementet datert 2.3.99: Prosjekt NORDLYS - styrerepresentasjon

Telefaks fra Thommessen, Krefting, Greve Lund til Samferdselsdepartementet datert 4.3.1999: Utkast til møtereferat, avtalespørsmål.

Notat fra BAHR til Samferdselsdepartementet datert 5.3.99: Prosjekt NORDLYS - utkast til vedtekter.

Notat fra Thommesen, Krefting, Greve Lund til Telenor og Samferdselsdepartementet datert 20.3.99: Stiftelsesdokumenter og vedtekter.

Spørsmål 17:

Når ble departementet kjent med at styremedlemmene i Telenor/Telia nominert av den norske stat, ga Regjeringen råd om å søke å oppnå en frivillig fisjon?

Svar:

Departementet drøftet i et møte mellom statsråden, administrerende direktør og de fire norske aksjonærvalgte styremedlemmene den 9. desember 1999 muligheten for frivillig oppløsning og også andre alternativer for å løse den situasjon som var oppstått i styremøtet 8.12.99. På dette tidspunktet var frivillig oppløsning, som forutsetter medvirkning fra begge parter, ett av flere mulige handlingsalternativ som ble vurdert. Det ble også vurdert om man kunne forhandle seg fram til en bedre løsning for Norge ved at saken ble tatt opp på ny i et nytt styremøte, og om børsintroduksjonen kunne/burde utsettes. Det ble ikke gitt skriftlig råd, men på møte 10. desember uttalte styrets norske medlemmer at de primært ville gå inn for frivillig oppløsning. Som det framgår av statsministerens redegjørelse, ville ikke regjeringen gå videre med diskusjoner før motparten respekterte aksjonæravtalen. Når dette viste seg å ikke være mulig å oppnå, ble den svenske og norske statsminister enige om frivillig oppløsning.

Spørsmål 18:

I punkt 9.8 i Aksjonæravtalen vedrørende motstrid heter det "Partene skal gjøre alt de kan for å endre Vedtektene for å eliminere slik motstrid og skal sørge for at bestemmelsene i denne avtale implementeres i vedtektene". Under den åpne høring i Stortinget 18. januar sa samferdselsministeren ifølge urevidert referat:

«Det ville være hvis det er motstrid mellom avtale og vedtekter, så skal man altså sørge for at konklusjonen, implementeringen, skjer på en slik måte at det aldri er tvil om at aksjonæravtalen går foran vedtektene.»

- Innebærer implementering at vedtektene må endres slik at de er i pakt med avtalen?

Svar:

Ved motstrid mellom avtale og vedtekter skal man sørge for at bestemmelsene i avtalen implementeres i vedtektene, jf svaret på spørsmål 4.

I dette spørsmålet illustrerte vi forholdet ved at man kunne tenke seg at vedtektene, i motstrid til avtalen, skulle ha bestemt at selskapets hovedkontor skulle ligge i Norge. I en slik situasjon ville det vært nødvendig å endre vedtektene. For øvrig kan det også nevnes at det i kommersielle selskaper, som skal børsnoteres, ofte vil være ønskelig med minimumsvedtekter. Det er høyst usikkert i hvilken utstrekning den svenske siden i forhandlingene ville ha akseptert at stemmereglene skulle vedtektsfestes. Det kan også trekkes fram at Telenor, og Telenors juridiske rådgiver Thommessen, Krefting, Greve Lund aktivt deltok i forhandlingene.

Spørsmål 19:

Departementsråd Sanderud sa i den åpne høringen følgende om forholdet mellom Aksjonæravtalen og Vedtektene vedrørende punkt 9.8 siste avsnitt i Aksjonæravtalen:

«den paragrafen er altså tatt inn for å sikre konsistens i regelverket, og det står uttrykkelig at aksjonæravtalen skal ha forrang, men det skal være konsistens mellom - selvfølgelig - aksjonæravtale og vedtekter.»

- Er det, slik aksjonæravtale og vedtekter ble utformet, konsistens mellom dem i spørsmålet om stemmerettsregler?

Svar:

Det vises til den generelle redegjørelse for motstridsbegrepet i tilknytning til spørsmål 4. Hele poenget med bestemmelsen er å sørge for at eventuell motstrid elimineres. Det er ingen inkonsistens mellom avtale og vedtekter.

Spørsmål 20:

I forbindelse med spørsmål om de juridiske råd som er innhentet før avtale ble inngått, sier samferdselsministeren i den åpne høringen 18. januar på spørsmål om å presentere dem for Stortinget:

«Den løsningen som man er kommet fram til på et problem i forhandlinger, er det ikke naturlig å presentere for noen som helst, rett og slett fordi at når man har funnet en løsning og anbefaler en avtale, er det noe man går for.»

- Innebærer det at Stortinget ikke skal få kjennskap til motforestillinger, fordi departementet gir den løsning de finner best?

Svar:

I arbeidet med en stortingsproposisjon vil det alltid være en vurdering av hvor mye av forarbeidet, inklusive motforestillinger som framkommer for eksempel i høringsuttalelser, som bør inn i proposisjonen for at Stortinget skal få best mulig grunnlag for sin behandling. Det er vanlig at også høringsuttalelser som inneholder motforestillinger, tas med. Høringsuttalelser refererer seg normalt til det forslag som framlegges for Stortinget. BAHR’s uttalelse og andre juridiske råd som ble gitt under forhandlingsprosessen, var innspill til avtaleutkastet slik det forelå da uttalelsene ble gitt. Det er derfor naturlig å skille mellom motforestillinger som gjelder det forslag som framlegges for Stortinget og motforestillinger mot tidligere utkast, og der motforestillingene er ivaretatt i det forslag Stortinget får seg presentert.

I dette tilfellet var det snakk om å presentere en omforent forhandlingsløsning etter kommersielle forhandlinger med den svenske regjering. Da så verken den svenske eller den norske regjering det som relevant å redegjøre for de mange vurderinger og ulike løsninger som forhandlingene om hver enkelt paragraf hadde omfattet. Dette ville for det første kunne sådd tvil om de to parter hadde tillit til at den annen part ville overholde de inngåtte avtaler. For det andre ville det åpenbart gitt stor inkonsistens mellom de to proposisjonene til henholdsvis den norske og svenske nasjonalforsamling, fordi de to forhandlingsmotparter hadde ulike interesser og derfor helt ulik bakgrunn for de posisjoner de forhandlet ut ifra.

Derfor kan det ikke påregnes at det kunne ha foreligget en objektiv og omforent beskrivelse av positive og negative konsekvenser av ulike måter å utforme hver enkelt paragraf på i proposisjonenes prosatekster. Departementet gav således ikke den løsning det "fant best", men den løsning den hadde kommet overens med den svenske stat om, og som den i proposisjonen, i full tekst, anbefalte for Stortinget som en god avtale. Meningsinnholdet i de to proposisjonene ville fort bli oppfattet som ulikt dersom alle motforestillinger fra de to forhandlingsdelegasjoner og deres ulike rådgivere skulle vært omhandlet og problematisert i proposisjonene. I tillegg ville en slik fremgangsmåte vært lite tilrådelig, ettersom det sammenslåtte selskapet skulle børsintroduseres, og man på det tidspunkt proposisjonene ble lagt fram så for seg at børsintroduksjonen skulle skje allerede høsten 1999. Det er også viktig å understreke at dette er et framforhandlet resultat som de to nasjonalforsamlinger ble invitert til å si ja eller nei til. Mens Stortinget i forbindelse med et lovforslag kan endre eller justere hver enkelt paragraf, måtte det her ta stilling til avtalen som helhet. Det vises for øvrig til svar gitt på spørsmål 12.

Spørsmål 21:

Under høringen 18. januar uttrykte samferdselsminister Fjærvoll at Regjeringen presenterte "det som var tilstrekkelig, det var det som var nødvendig, og det var det som var riktig å presentere for Stortinget for å fatte en korrekt beslutning.»

- Innebærer det at det ikke ville vært riktig å informere om hvorfor stemmerettsreglene ikke var tatt inn i vedtektene og de juridiske betenkninger vedrørende mulig konflikt mellom gyldig selskapsvedtak i strid med stemmerettsreglene?

Svar:

Det er et skjønnsspørsmål hvor mye materiale som skal presenteres for Stortinget i en sak. Dette gjelder også de forhold som er nevnt i spørsmålet. Det innebærer at etter min vurdering var den informasjon som ble gitt i proposisjonen, og det forhold at avtalene var vedlagt i full tekst, tilstrekkelig til at Stortinget kunne bedømme om dette var en avtale som ville være god for Norge. Det vises også til svaret på spørsmål 8, 22, 30 og 31. Det ble for øvrig ikke stilt noen spørsmål fra samferdselskomiteen i forbindelse med behandlingen av denne proposisjonen.

Spørsmål 22:

I den åpne høringen 18. januar uttalte samferdselsminister Fjærvoll vedrørende at styret fullt lovlig kunne se bort fra aksjonæravtalen at "Til det siste punktet lar jeg juristene fremdeles strides om gyldighet eller ikke gyldighet". Dette var et sentralt tema i det forberedende arbeid, og er berørt i de juridiske dokumenter som departementet innhentet vinteren /våren 1999.

- Var det noen strid blant de jurister som var departementets rådgivere eller var det samstemthet om at styret fullt lovlig kunne se bort fra aksjonæravtalen?

Svar:

Etter regjeringens oppfatning er spørsmålet om styrevedtaket var "gyldig" eller "ugyldig" ikke det sentrale. Det som er viktig, er hvilke virkninger vedtaket kunne få. Etter at Televerket ble omdannet til aksjeselskap i 1994 (jf St.prp. 43 (1993/94)) har Telenors styre kunnet fatte selskapsrettslig "gyldige" vedtak, i prinsippet også i strid med gjeldende politiske retningslinjer.

Spørsmålet om ugyldighet i forbindelse med selskapsvedtak har først og fremst betydning overfor vedtak som retter seg mot andre selskaper eller personer utenfor selskapet ("tredjemenn"). Vedtaket av 8.12.99 (og for så vidt de fleste av de forhold som er omfattet av de særskilte stemmerettsregler i punkt 4.3b)) har ingen virkning overfor tredjemenn. Dette medfører at selskapet hadde full adgang til å reversere beslutningen, uavhengig av om man kaller vedtaket "gyldig" eller "ugyldig". Det er muligheten til å omgjøre beslutningen som etter min mening er den interessante problemstillingen i forhold til beslutninger fattet i strid med stemmerettsreglene i punkt 4.3b). Lignende synspunkter er for øvrig fremsatt av professor dr jur Johan Giertsen i artikkelen "Telia-Telenor. Spennende jus og forretningsmessig havari" som departementet er kjent med at Stortinget har fått oversendt direkte fra forfatteren.

Til spørsmålet om strid mellom juristene/samstemthet kan det slås fast at det aldri har vært noen samstemthet om at "styret fullt lovlig kunne se bort fra aksjonæravtalen". Min uttalelse må ses i tilknytning til ovenstående generelle redegjørelse om spørsmålet om selskapsrettslig ugyldighet av et vedtak i strid med en aksjonæravtale. Videre er det ikke slik at styret - uavhengig av ugyldighetsdebatten - fritt kan velge å se bort fra en aksjonæravtale som er inngått mellom alle aksjonærene. Når styret er klar over denne avtalen, og velger å handle i strid med den, vil dette kunne få konsekvenser for forholdet mellom styret og aksjonærene. I normale tilfeller vil et styre som handler på denne måten i det minste måtte være forberedt på å bli skiftet ut.

Det var enighet blant våre rådgivere om at det var riktig å avtalefeste at hvis stemmerettsreglene ikke følges, plikter aksjonærene å instruere styremedlemmene. For øvrig var ikke dette noe omdiskutert tema på dette tidspunktet. Det vises til svar på spørsmål 23.

Spørsmål 23:

To ganger i løpet av den åpne høringen 18. januar uttalte samferdselsminister Fjærvoll at aksjonæravtalen binder "moralsk, tillitsmessig og juridisk".

- Kan departementet utdype hva som ligger i juridisk binding?

Svar:

Aksjonæravtalen er en juridisk bindende avtale mellom de to eierne av selskapet. Ved undertegning av avtalen i Stockholm 19.10.99, påtok den svenske og norske stat seg å etterleve avtalen, og å oppfylle de forpliktelser den angir. På aksjonærnivå er den sentrale rettslige betydningen av at aksjonæravtalen er juridisk bindende at avtalen kan gjennomføres ved hjelp av domstolssystemet, eventuelt voldgift.

Spørsmål 24:

Under høringen 18. januar uttrykte samferdselsminister Fjærvoll at "Så etablerte vi i tillegg ordninger med henvisning til BA-HRs notat av 26. august".

- Hvilke ordninger ble etablert?

Svar:

BAHR anbefalte at det skulle etableres rutiner på to plan, nemlig mellom de to aksjonærer, og mellom departementet og styremedlemmene. Rutiner mellom de to aksjonærer ble etablert ved at det ble nedsatt en styringsgruppe for børsnotering og integrasjonsarbeid i juni. Denne gruppen ble senere supplert av et eierforum, der embetsmenn på høyt nivå møttes. Eierforum hadde møte i Stockholm 6.12.99, og nytt møte var avtalt 13.12.99. Dette møtet ble avlyst.

Departementet innkalte de norske styremedlemmene til møte 1.9.99. I møtet ble avtalene, inklusive stemmerettsreglene, gjennomgått og forholdet mellom departementet og det kommende styret ble diskutert, slik at alle var innforstått med dette. At dette var forstått, illustreres for øvrig ved at styremedlemmene utformet en protokolltilførsel i tråd med departementets forståelse av regelverket i styremøtet den 8.12.99, uten at det der og da hadde vært kontakt med departementet. Videre var det løpende kontakt mellom departementet og styremedlemmene. I tillegg ble det etablert en rutine der departementet månedlig, og foran alle viktige styremøter, møtte den svenske styreleder Jan Åke Kark.

Spørsmål 25:

Under høringen 18. januar uttrykte samferdselsminister Fjærvoll om forholdet mellom norske og svenske interesser følgende: "Det kan ha vært litt ulike mål, men jeg har ingen grunn til å tvile på at vi har vært samkjørt stort sett hele tiden."

- Er dette en dekkende beskrivelse med bakgrunn i at partene ikke evnet å lokalisere forretningsområdene før avtale ble inngått, konflikt om arbeidende styreformann, vanskeligheter med å få inn stemmerettsreglene, brevvekslingen i august-september som statsråden beskriver som opplegg for "stor omkamp" og "anstrengt situasjon" og slik han beskriver sin utsettelse av reise til Stockholm 18. oktober?

Svar:

Henvisningen i høringen tar sikte på det overordnede industripolitiske målet som begge stater hadde med sammenslåingen. Det er ikke grunn til å tro at det ikke var samsvar mellom landene når det gjelder det grunnleggende fornuftige i å slå disse to selskapene sammen for å møte de raske og omfattende strukturelle endringer i telemarkedene, og den raskt økende internasjonalisering på dette feltet. Det er heller slik at enigheten om de overordnede målene var så sterk at begge land ønsket å overkomme vanskeligheter som normalt vil forekomme i en sak av så stort omfang som dette. Det selvfølgelige utgangspunktet har vært at vi ikke trodde Sverige ville bryte avtalen.

Spørsmål 26:

På spørsmål om det var "noen som helst grunn til å tru at det frå eigarane si side ville bli vanskar med å etterleve aksjonæravtalen" svarer samferdselsminister Fjærvoll under høringen 18. januar: "ikke undervegs i selve prosessen - med ett unntak, og det unntaket oppstod like før undertegningen i oktober".

Samtidig beskriver samferdselsministeren brevet fra departementsråd Detter i august som "det egentlig innebar en omkamp, en stor omkamp som betydde endringer av vesentlige punkter i aksjonæravtalen hvis den skulle gjennomføres", og om situasjonen 23. september sier han at "det i løpet av kvelden da var en meget anstrengt situasjon, en situasjon som var helt på spissen - det var den perioden da det var nærmest brudd".

- Hvordan er det da mulig å beskrive prosessen slik at det bare var på ett tidspunkt, like før undertegningen i oktober, at det var noen grunn til å tro at det kunne bli vanskelig å etterleve aksjonæravtalen?

Svar:

Brevet fra departementsråd Dag Detter gir ikke grunn til å tro at ikke aksjonæravtalen ville bli etterlevd. Dette brevet gir imidlertid klart signal om at det på dette tidspunktet fra svensk side var ønskelig å reforhandle deler av avtalen i svensk favør. Avtalen ble ikke reforhandlet. Det ble i stedet gitt skriftlige forsikringer om at den skulle fortsette å gjelde.

Spørsmål 27:

I statsminister Bondeviks redegjørelse 21. desember 1999 vektlegges brevvekslingen i august og september. Blant annet vises det til at statsråd Rosengren bekreftet aksept av at stemmerettsreglene gjaldt for plassering av hovedkontor for de ulike forretningsområder. I brevet fra Rosengren av 23. september skrives det riktignok at "de avtal som träffats och som godkänts av de parlamentariska församlingarna i våra båda länder liksom tilhörande integrationsprinciper självfallet skall respekteras.»

Rosengren bekrefter med andre ord at avtalene mellom Norge og Sverige fremdeles gjelder.

- Men hvor i Rosengrens brev finner vi den konkrete bekreftelsen på stemmerettsreglene og sammenhengen med plassering av forretningsområder?

Svar:

I redegjørelsen den 21.12.99 omtalte statsministeren den brevveksling det her spørres om, og sa bl a i forbindelse med beskrivelse av første del av denne brevvekslingen følgende: "På bakgrunn av kravene i dette brevet (fra Dag Detter av 24.8.99), fant statsråd Dag Jostein Fjærvoll det nødvendig å skrive til statsråd Rosengren og be om hans skriftlige bekreftelse på at aksjonæravtalen og sammenslåingsavtalen fortsatt gjaldt. En slik bekreftelse ble mottatt i brev av 30. august.»

I brev fra Fjærvoll til Rosengren av 26.8.99, sa Fjærvoll bl a følgende: "Innholdet i brevet (fra Dag Detter av 24.8.99) er av en slik art at jeg finner å måtte be om at du personlig bekrefter at de avtalene (sammenslåingsavtale og aksjonæravtale) som ble inngått mellom den norske og svenske stat den 30. mars 1999, og som senere er godkjent av de to lands nasjonalforsamlinger, fortsatt gjelder.»

Ordlyden i brevet av 30.8. fra Rosengren, der han svarer på dette, er følgende: "Näringsdepartementets brev, daterat den 24. augusti, till Samferdselsdepartementet har som utgångspunkt att EU-kommissionen enligt parternas gemensamma bedömning sannolikt inte kommer att lämna sitt tillstånd till det samgåande vi avtalade om den 30. mars 1999. Om sådant tillstånd trots allt skulle komma att lämnas, fortsätter avtalet givetvis att gälla.»

På bakgrunn av dette, sa statsministeren følgende i redegjørelsen: "Tillatelsen fra EU-kommisjonen ble gitt 13. oktober. Altså skulle avtalen gjelde."

Når det gjelder brevet fra Rosengren av 23. september, viser statsministeren i sin redegjørelse først til at brevet fra Dag Detter inneholdt krav som ville måtte medføre reforhandling av avtalen på flere områder (bl.a. bytteforhold og, lokalisering). Deretter peker han på følgende: "To dager senere, 1. september, sendte statsråd Fjærvoll et brev til statsråd Rosengren, der kravene om endring i avtalen ble avvist, og der det ble presisert at stemmerettsreglene gjaldt for spørsmål vedrørende plasseringen av hovedkontor for de ulike forretningsområdene. Statsråd Rosengren bekreftet at aksjonæravtalens regler skulle gjelde i brev av 23.9.99, og dette ble bekreftet fra norsk side i brev av samme dato.»

I brevet fra statsråd Rosengren av 23.9.99 står det: "Mot bakgrund av den diskussion vi och våra tjänstmän haft under senare tid rörande vissa grundläggande frågor när det gäller det sammanslagna Telenor vill jag understryka att de avtal som träffs och som godkänts av de parlamentariske församlingarna i våra både länder, liksom tillhörande integrationsprinciper, självfallet skall respekteras.»

Både bekreftelsene i disse brevene, og statsministerens henvisninger, er altså av generell natur og gjelder som det går fram av sitatene ovenfor hele avtalen, altså alle avtalens punkter.

Stemmereglene (4.3 b (i) er ett av de punktene avtalen inneholder. Statsråd Rosengren tok ikke forbehold om noen del av avtalekomplekset i noen av sine to bekreftelser. I tillegg var deler av avtaleverket omtalt i statsråd Fjærvolls brev av 1.9.99 som Rosengren her svarer på. Ett av de områdene som var omtalt i punkt 2.3 i brev av 1.9.99, var stemmereglene. Brevet inneholder bl a følgende formulering: "De forhold som her omtales (hovedkontor/organisasjon/lokalisering, jf pkt 2.3 i Dag Detters brev) er regulert i aksjonæravtalens punkt 5.1, og i vedlegg 3A. I henhold til avtalen, skal beslutninger vedrørende disse forhold underlegges de spesielle stemmerettsregler som framgår av aksjonæravtalens punkt 4.3 b (i)." Også i andre deler av brevet omtales imidlertid avtalene. Det står i punkt 2.1 i brevet, om konsernledelse, følgende: "forholdet mellom eiere, styre og konsernledelse er regulert i aksjonæravtalens kap 4 og 5, og følger for øvrig av ordinær, svensk aksjelovegivning." Det vises for øvrig også i brevet til andre punkter i avtaleverket (prg 1.1 og 4.1c i sammenslutningsavtalen er også omtalt).

Statsministeren har, som beskrevet ovenfor, pekt på at statsråd Rosengren to ganger skriftlig har bekreftet at avtalene som er inngått skal respekteres. Når stemmerettsreglene står i avtalene, må de også være omfattet. I tillegg er det også slik at tolkningen av hva de omfatter lå inne i brevet av 1.9.99. Statsministeren har ikke sagt at Rosengren uttrykkelig bekreftet tolkningen i sine brev. Han sa at Rosengren bekreftet at avtalene skulle holdes. Det gjorde han også etter at den norske samferdselsministeren uttrykkelig hadde gjort oppmerksom på sin tolkning av reglene. Statsministeren trakk på bakgrunn av bl a dette (men også andre forhold, f eks intervjuet med Kark i Telecom Revy 30.9.99) følgende slutning: "Etter dette mener jeg det var gjort det som med rimelighet kunne forlanges for å sikre at det var den samme forståelse på svensk og norsk side av at aksjonæravtalens stemmerettsregler skulle følges av styret.»

Svaret på spørsmålet blir da, som det går fram ovenfor, at statsministeren i sin redegjørelse sa at Rosengren har bekreftet at avtalene skal gjelde, han sa ikke at Rosengren hadde omtalt stemmerettsreglene i sine brev, slik spørsmål 27 kan oppfattes som.

Spørsmål 28:

Under høringen 18. januar ble det stilt spørsmål om det hadde vært stilt spørsmål med mekanismene som var innebygd i aksjonæravtalen og samferdselsminister Fjærvoll svarte "Jeg vet ikke at det har vært stilt spørsmål med mekanismene".

I notat fra advokatfirmaet BA-HR av 26. august 1999 blir det i siste avsnitt i pkt. 2, samt i andre avsnitt i pkt. 5, tatt opp hvorvidt det var "tillatelig etter gjeldende rett" å instruere styremedlemmene.

- Var ikke instruksjonsretten en sentral del av mekanismene i Aksjonæravtalen?

Svar:

Instruksjonsretten er omtalt og forklart i svaret på spørsmål 4. Det er riktig at den var en sentral del av mekanismene i Aksjonæravtalen. Det er ikke vil om at eierne i generalforsamling kan instruere styret.

Spørsmål 29:

- Hva ligger i begrepet "motstrid" i aksjonæravtalens punkt 9.8?

- Hvordan begrunner departementet at det ikke er motstrid mellom aksjonæravtalen og vedtektene?

Svar:

Det henvises til svar under spørsmål 4.

Spørsmål 30:

Hvordan ble BA-HRs notat av 15.mars ivaretatt i aksjonsæravtalen?

Svar:

Notatet fra BAHR tok opp to forhold som ble forhandlet inn. For det første var det på dette tidspunktet foreslått at styret skulle ha ni medlemmer. Resultatet ble i tråd med BAHR’s anbefaling tolv medlemmer. Dette står i avtalens punkt 4.2a). I tillegg tok BAHR opp det faktum at man uansett alltid kan risikere at styret fatter vedtak i strid med aksjonæravtalen, men at man - dersom et slikt problem skulle oppstå - skulle kunne kreve at det ble avholdt generalforsamling slik at bestemmelsen kunne gis effekt. Avtalens punkt 4.5 ble fremforhandlet i den form den fikk til slutt. Det innebar at instruksjonsretten og -plikten overfor styret ble presisert, samt plikten til å stemme for sine aksjer for å sikre oppfyllelsen av avtalen. Dette medførte at man hadde etablert et system hvoretter styremedlemmene både fikk en generell instruks i forhold til aksjonæravtalen, samt at man hadde mulighet for å gi spesifikke instrukser i forkant av konkrete styremøter. Notatet fra BAHR ble altså fulgt opp på flere plan. Avtalen gir anledning til forutgående instruksjon av styremedlemmene. I tillegg - for den situasjon at styremedlemmene av en eller annen grunn skulle handle i strid med reglene i aksjonæravtalen - har man sikret seg en etterfølgende "repareringsmulighet" gjennom muligheten for generalforsamlingsvedtak.

Spørsmål 31:

- Hvordan er sammenhengen mellom de spørsmål BA-HR tok opp i notatet 15. mars og det som skjedde på styremøtet 8. desember?

Svar:

Det som skjedde på styremøtet 8. desember var at det oppstod dead-lock i styret, og at styrelederen brukte sin dobbelstemme i strid med aksjonæravtalen. Den svenske begrunnelsen for at styrelederen kunne bruke sin dobbelstemme ved beslutningen om relokalisering av forretningsområdenes ledelse, var at de påberopte seg at dette vedtaket ikke var omfattet av stemmereglene i aksjonæravtalens punkt 4.3b(i). Det er fra svensk hold ikke reist tvil om mekanismen med hensyn til instruksjon av styret. Så lenge svensk side fastholdt sin tolkning av oppregningen i 4.3b(i), ville det ikke gjort noen forskjell om stemmerettsreglene var gjentatt i vedtektene. Uenigheten mellom svensk og norsk side dreide seg derfor ikke om innholdet i BAHR’s notat (prosess-regler, forholdet mellom vedtekter og aksjonæravtale, eierens instruksjonsmyndighet eller lignende) men om plassering av hovedkontor for mobil var en av de avgjørelsene de spesielle stemmereglene skulle omfatte.

Spørsmål 32:

- Har forholdet mellom aksjonæravtalen og vedtektene vært reist som et spørsmål eller problem fra svensk side?

Svar:

Forholdet mellom aksjonæravtalen og vedtektene har ikke vært reist som et spørsmål eller problem fra svensk side.

Spørsmål 33:

Professor dr. juris Tore Bråthen sammenfatter sine synspunkter slik:

«Det foreligger et betydelig rettskildemateriale som tilsier at bestemmelsen i Aksjonæravtalen om flertallskravet for styrevedtak ikke var rettslig bindende for styret siden bestemmelsene ikke var inntatt i vedtektene. De svenske regler om hva som kan vedtektsfestes gjør det vanskelig å etablere vedtektsbestemmelser om slike flertallsregler som Aksjonæravtalen tok sikte på. Det finnes likevel modeller som gjør dette mulig.

Hadde Newtel AB hatt vedtektsbestemmelser om tilslutning fra både styreleder og nestleder, delegasjon eller særskilte flertallskrav (sml. avsnitt 11.4, 11.5 og 11.6 foran), ville det under ellers like vilkår som da styret behandlet lokaliseringsspørsmålet 8. desember 1999 ikke vært truffet noe vedtak om lokalisering av mobilenheten.

(…)

Hadde det ikke vært truffet noe vedtak om lokalisering av mobilenheten den 8. desember 1999, måtte styret enten arbeide videre med lokaliseringsspørsmålet eller overlate til generalforsamlingen å treffe avgjørelsen.»

Dette viser at spørsmålet om vedtektsfesting kunne hatt stor betydning. Spørsmålet om ulik tolkning av Aksjonæravtalen kunne likevel selvsagt hatt betydning.

i) Av det materiale som komiteen er blitt kjent med etter statsministerens redegjørelse, ser det ut for at spørsmålet om delegasjon (omtalt av Bråten i kap. 11.5) og særskilte flertallskrav (omtalt av Bråten i kap. 11.6) ikke har vært særskilt vurdert.

- Hvorfor har ikke dette vært særskilt vurdert?

- Hvis det har vært vurdert, bes aktuelle notater oversendt slik det tidligere er anmodet om.

ii) I spørsmålet om delegasjon viser Bråthen til ulike rettsregler i Sverige og Norge. Bråthen uttaler:

«Denne muligheten var man nok ikke klar over under arbeidet med Aksjonæravtalen og vedtektene.»

- Hvilke svenske rådgivere utenom advokatfirmaet Vinge er benyttet til å vurdere spørsmålet om vedtektsfesting?

Notater bes vennligst oversendt.

iii) Hvor i proposisjonens tekst (utenom vedleggenes paragrafer) drøftes spørsmålet om å vedtektsfeste spørsmålet om flertallsregler og konsekvensene av ikke å gjøre det?

Svar:

Departementet har ikke hatt mulighet til å gå grundig inn i den utredning professor dr jur Thore Bråthen har utarbeidet for komiteen. Departementet må derfor ta forbehold om dette når det gjelder svaret på spørsmål 33, men vil gi noen kommentarer.

Generelt sett synes Thore Bråthens påstand å være at dersom Newtel AB hadde hatt vedtektsbestemmelser om tilslutning fra både styreleder og nestleder, delegasjon eller særskilte flertallskrav, ville det under ellers like vilkår som da styret behandlet lokaliseringsspørsmålet 8.12.99 ikke vært truffet noe vedtak om lokalisering av mobilenheten.

Denne oppsummeringen bygger på forutsetninger som må etterprøves nærmere. Den grunnleggende forutsetningen for Thore Bråthens sammenfatning er at aksjonæravtalen ikke har gjennomslagskraft i forhold til styret. Bråthen synes å bruke ordet "gjennomslagskraft" synonymt med om styret rettslig sett er bundet av aksjonæravtalen i den forstand at styrevedtak i strid med avtalen er ugyldig. (punkt 8). Departementet vil sette spørsmålstegn ved om dette er en treffende problemstilling.

Det synes mer hensiktsmessig å spørre hvilke rettslige konsekvenser et styrevedtak i strid med aksjonæravtalen kan få for selskapet og eierne. Det sentrale i denne forbindelse er at aksjonæravtalen inneholder et sikringssystem som hindrer at styrevedtak i strid med aksjonæravtalen blir effektuert. Derfor blir spørsmålet om gyldighet/ugyldighet etter departementets mening en lite fruktbar tilnærming.

En ytterligere forutsetning fra Tore Bråthens side er at om Newtel AB hadde hatt vedtektsbestemmelser "om tilslutning fra både styreleder og nestleder, delegasjon eller særskilte flertallskrav (sml. avsnitt 11.4, 11.5 og 11.6 foran) ville det under ellers like vilkår som da styret behandlet lokaliseringsspørsmålet 08.12.99 ikke vært truffet noe vedtak om lokalisering av mobilenheten". Uenigheten i styremøtet 08.12.99 gjaldt ikke spørsmålet om stemmerettsregelen som sådan gjaldt for styret. Dette var ikke noe diskusjonsspørsmål verken mellom eierne eller innad i styret. Uenigheten i styremøtet 08.12.99 gjaldt spørsmålet om tolkningen av avtalen, og hvorvidt aksjonæravtalen punkt 4.3 (b) fikk anvendelse på spørsmålet om lokalisering av forretningsområdenes hovedkontor. Dette tolkingsspørsmålet hadde ikke stilt seg annerledes om aksjonæravtalens stemmerettsregel hadde kommet inn i vedtektene, som omtalt foran under spørsmål 31.

I punkt 12 i brevet fra Tore Bråthen berøres riktignok forholdet mellom spørsmålet om styrevedtak i strid med aksjonæravtalen er gyldig og bestemmelsens anvendelsesområde. Han uttaler her at en forutsetning er at en eventuell vedtektsbestemmelses anvendelsesområde var klarlagt. Til det er å si at den norske oppfatningen er at virkeområdet for aksjonæravtalen punkt 4.3 (b) var klart, se svar på spørsmål 6. Dessuten vil en juridisk tekst, uansett ambisjonsnivå, alltid kunne være gjenstand for ulik fortolkning og tvist. I aksjonæravtalen var det gjennom voldgiftsordningen i avtalens punkt 8.2 fastsatt en mekanisme for slike tolkningstvister.

Den relevante problemstillingen i forhold til spørsmålet om hva som ville være situasjonen om styret opptrådte i strid med avtalen, er om det var etablert en fornuftig og forsvarlig mekanisme for å sikre seg at slike vedtak ikke ble effektuert. En slik mekanisme var tatt inn i punkt 4.5. Det sentrale i denne mekanismen er at aksjonærene har en plikt til å utøve sin stemmerett i generalforsamlingen for å oppnå det som er bestemt i avtalen og det var etablert en plikt til å instruere styremedlemmene. Bestemmelsen må sees i sammenheng med at etter svensk aksjelovgivning kan hver av aksjonærene kreve innkalt til ekstraordinær generalforsamling. I prinsippet kunne det riktig nok tenkes at et styreflertall ved avtale med tredjemann hadde effektuert et styrevedtak i strid med aksjonæravtalen før det var truffet vedtak i samsvar med mekanismen i punkt 4.5, eventuelt innledet voldgiftsbehandling etter punkt 8.2. I praksis måtte man kunne se bort i fra en slik risiko.

Det som er sagt ovenfor viser at spørsmålet om gyldighet/ugyldighet etter min mening er en lite fruktbar problemstilling, og at det sentrale er at den sikringsmekanismen man hadde avtalt var tilfredsstillende.

Når det gjelder de konkrete spørsmål som er reist under punkt 33 kan vi gi følgende svar:

• (i) spørsmålet om å vedtektsfeste en delegasjonsordning ble ikke særskilt vurdert. Dette må sees i sammenheng med at på bakgrunn av uttalelsen fra advokatfirmaet Vinge av 18.02.99, var det ikke hensiktsmessig å arbeide videre med vedtektsfesting av den avtalte stemmerettsregelen. Ved denne vurderingen ble det også lagt vekt på at det ikke var hensiktsmessig med vedtektsfesting tatt i betraktning av den nært forestående børsnoteringen og at den avtale sikringsmekanismen for håndhevelse av aksjonæravtalens stemmerettsregel var fornuftig og forsvarlig. Spørsmålet om å vedtektsfeste at beslutninger omfattet av punkt 4.3 b) måtte ha kvalifisert flertall (dvs 9 stemmer) ble imidlertid vurdert – og forkastet. Bakgrunnen for dette var at en slik stemmerettsregel ville ha kunnet handlingslammet styret.

• (ii) Departementet kjenner ikke til at det ble benyttet andre svenske rådgivere på norsk side enn advokatfirmaet Vinge.

• (iii) Som omtalt og begrunnet foran under spørsmål 14 og spørsmål 20 er spørsmålet om å vedtektsfeste spørsmålet om flertallsregler og konsekvensene av ikke å gjøre det, ikke drøftet i proposisjonens prosatekst.