1. Innledning

Den foreliggende melding tar i utgangspunktet for seg fordeling av et bidrag på nærmere 800 mill. kroner som Regjeringen tar sikte på å bidra med i 2000, men de prinsipper som legges til grunn vil ha varighet ut over det. Nivået på den norske bistanden til Sørøst-Europa utover 2000 må vurderes ut fra den aktuelle situasjon, behovet i andre regioner og tilgjengelige budsjettmidler.

Det har vært vedvarende krise og konflikt i Sørøst-Europa siden 1991. Mens de væpnede konfliktene har vært begrenset i en viss utstrekning til noen få land, har de vært desto mer ødeleggende for de landene og områdene som ble rammet, først og fremst Bosnia-Hercegovina, Kroatia, og mer nylig Kosovo. Virkningene av de væpnede konfliktene har imidlertid vært svært alvorlige for alle landene i Sørøst- Europa. Store flyktningestrømmer, brudd i tradisjonelle handelsforbindelser, politisk ustabilitet og økonomisk usikkerhet har rammet hele regionen, om enn i varierende grad.

Samtidig som landene i regionen forsøker å reise seg etter ødeleggende kriger, skal de også omformes fra totalitære samfunn med planøkonomi til demokratiske samfunn med markedsøkonomi. Utfordringene er betydelige. Det er en stadig mer utbredt internasjonal erkjennelse av at fred og politisk stabilitet i Sørøst-Europa krever økonomisk utvikling og utbygging av så vel regionale samarbeidsbånd som utvidet kontakt med de øvrige landene i Europa.

Krigshandlingene i det tidligere Jugoslavia bidro til omfattende ødeleggelser av infrastruktur og tilnærmet økonomisk sammenbrudd i de mest berørte landene. Ikke minst var de menneskelige lidelsene meget store. Over 200 000 mennesker døde eller forsvant i krigen i Bosnia-Hercegovina alene, mens over en million flyktet til utlandet og halvannen million ble fordrevet i eget land.

Ødeleggelsene i Kosovo er omfattende, og gjenoppbyggingen har ennå ikke kommet i gang for alvor. Mange familier har ikke tilfredsstillende boligforhold, i tillegg til at det er behov for matvarer og annen hjelp i tiden fremover. Forholdet mellom albanere og serbere i Kosovo er meget anspent, og voldsepisoder mellom de to folkegruppene forekommer hyppig. Et stort antall serbere har flyktet fra Kosovo i frykt for egen sikkerhet.

For nærmere omtale av bakgrunnen for situasjonen i Sørøst-Europa vises til meldingen.

Selv om kamphandlingene i Kosovo er avsluttet, er trusselen mot den regionale stabilitet fortsatt til stede. Denne utfordringen kan bare møtes med tiltak på tvers av nasjonale grenser og etniske skillelinjer. Med dette for øyet lanserte EU-formannskapet Stabilitetspakten for Sørøst-Europa som ble vedtatt under ministermøtet i Køln 10. juni 1999.

Stabilitetspakten har som mål å fremme utvikling av demokratiske politiske prosesser, politisk og økonomisk samarbeid i regionen, beskyttelse av minoriteter og fremme av fleretniske samfunn samt legge grunnlaget for en sunn markedsøkonomi. En overordnet målsetting er at landene i Sørøst-Europa kan integreres fullt ut i de europeiske og atlantiske samarbeidsstrukturer, i første rekke EU og NATO.

Mottakerlandene i Pakten er Albania, Bosnia-Hercegovina, Kroatia og Makedonia (FYROM), samt Bulgaria og Romania. Pakten legger opp til at den føderale republikk Jugoslavia skal kunne delta når landet har oppfylt det internasjonale samfunnets krav. Det tas sikte på å etablere et nettverk av avtaler om godt naboskap i regionen.

Pakten har også som mål å styrke samarbeidet mellom giverland og internasjonale organisasjoner og institusjoner som har engasjert seg i utviklingen av landene i regionen for bedre å utnytte den samlede internasjonale utviklingsbistand.

OSSE er paktens politiske overbygning, mens EU vil spille en ledende rolle i den praktiske gjennomføringen.

Fullverdige deltakere er EU, USA, Russland, landene i Sørøst-Europa inkludert Slovenia og Ungarn, OSSE, Europarådet, FN, NATO, OECD, Vest-Unionen (VEU) og regionale samarbeidsorganisasjoner. Norge har, sammen med Sveits, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ukraina og Moldova, foreløpig status som observatør. I lys av Norges store engasjement i regionen arbeider Regjeringen for å få den norske deltakelsen oppgradert til medlemsstatus.

Stabilitetspakten er ikke en mekanisme som skal fremskaffe nye økonomiske ressurser, men et forum for å identifisere tiltak og prosjekter som kan bidra til å stabilisere og videreutvikle den politiske, sosiale og økonomiske utviklingen. Fremtidig norsk bistand til landene i regionen vil måtte ha tilstrekkelig fleksibilitet og perspektiv til å kunne tilpasses de prioriteringer og arbeidsfordelinger som man blir enige om innenfor rammen av Pakten. EU og Verdensbanken har påtatt seg et ansvar for å koordinere bistanden til regionen i tråd med disse retningslinjer.

Kostnadene forbundet med å stabilisere og rehabilitere landene i Sørøst-Europa er betydelige. I tillegg til store utgifter til humanitære tiltak, vil gjenoppbygging av Kosovo, og senere også Serbia, kreve stor internasjonal innsats. Videre vil arbeidet i hele regionen, med å legge forholdene til rette for stabilitet og utvikling, kreve betydelig innsats fra det internasjonale samfunns side. Helt foreløpige beregninger bare for Kosovo tilsier et behov på anslagsvis USD 500 mill. til umiddelbare humanitære tiltak og gjenoppbygging. Det vil ta lengre tid enn forventet å utarbeide vurderinger av de mer langsiktige gjenoppbyggingsbehov i provinsen, men foreløpige tall antyder 2,5 mrd. USD over en periode på 4-5 år.

Den norske humanitære bistanden til regionen kom i gang i 1991 ved Bosniakrigens begynnelse. Den samlede bistanden i perioden 1991-1998 utgjorde ca. 2,2 mrd. kroner. Innsatsen har i hovedsak vært konsentrert om Bosnia-Hercegovina og Kroatia/Øst-Slavonia. Foruten den humanitære bistanden er det gitt støtte til mellom- og langsiktige tiltak knyttet til oppbygging av infrastruktur, økonomisk utvikling, tilbakevending av flyktninger og demokratitiltak med særlig vekt på støtte til menneskerettighetstiltak og uavhengige media. Videre er det gitt støtte til FNs fredsmeglingsvirksomhet, til FN-ledede politioperasjoner og arbeidet til den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY). Mellom 1992 og 1996 mottok Norge i alt ca. 13 000 flyktninger fra Bosnia-Hercegovina.

Opptrappingen av konflikten i Kosovo i 1999 med de store flyktningestrømmene som resultat, førte til omfattende humanitær innsats fra det internasjonale samfunns side. Samlet vil den norske bistanden til regionen i 1999 bli på ca. 1,025 mrd. kroner.

I tillegg kommer Norges bidrag til flere fredsbevarende operasjoner i regionen.

2. Prioriteringer og innretning av norsk bistand

Som det fremgår av St.prp. nr. 1 (1999-2000) for Utenriksdepartementet, og av meldingen, bør prioriteringer og innretting av norsk bistand ta utgangspunkt i Stabilitetspakten for Sørøst-Europa. Vår bistand vil være del av en samlet koordinert internasjonal innsats for å sikre størst mulig effekt av den hjelpen som gis. Erfaringene etter krigen i Bosnia har vist at det er behov for en slik stram koordinering.

Samtidig ønsker Regjeringen å opprettholde en viss fleksibilitet i valg av kanaler for norsk bistand. En ustabil og uoversiktlig humanitær og politisk situasjon gjør dette nødvendig på det nåværende tidspunkt. En hovedutfordring blir å forene disse to hensyn. Dette må imidlertid skje innenfor den koordinerte ramme.

Planene for vår støtte vil dekke både den humanitære siden og mellom- og langsiktig bistand knyttet til gjenoppbygging og utvikling. Innenfor disse områder indikerer meldingen hvordan bistanden kan kanaliseres, hvilken type tiltak som bør prioriteres og hvilke virkemidler man kan gjøre bruk av.

Den humanitære strategien som ble presentert av utviklings- og menneskerettighetsministeren i form av en redegjørelse for Stortinget om humanitær bistand 21. januar 1999, vil ligge til grunn for innsatsen på dette felt. Den mellom- og langsiktige bistanden vil bygge på de erfaringer man har fra innsatsen i Bosnia-Hercegovina og Kroatia. Den må ta hensyn til de spesielle politiske forhold på Balkan, samt bygge på grunnleggende prinsipper for norsk bistand, herunder hensynet til miljø og bærekraftig utvikling. En særskilt vurdering må imidlertid etter Regjeringens syn gjøres i forhold til mottakeransvar og binding av bistanden.

Mottakeransvar er i dag et sentralt prinsipp innenfor norsk bistand. Muligheten til å operasjonalisere prinsippet, og måten å gjøre det på, vil imidlertid variere mellom ulike land og regioner på Balkan. Regjeringen vil så langt det er mulig søke å etablere konsultasjonsordninger med lokale mottakergrupper og uformelle ledelsesstrukturer for å ivareta prinsippet om mottakeransvar. Etter hvert som samfunnsstrukturer utvikles vil prinsippet bli innarbeidet fullt ut i vår bistand.

Hovedregelen for norsk bistand er at den skal være ubundet. Dette vil også være tilfelle for store deler av Balkan-bistanden. Når det gjelder den delen av bistanden som skal knyttes til gjenoppbygging av Kosovo, må Regjeringen samtidig forholde seg til at EU har besluttet at deres bistand til infrastruktur-relaterte prosjekter i hovedsak skal forbeholdes bedrifter innen Unionen.

Regjeringen beklager EUs holdning og vil fortsatt arbeide for at alle større bidragsytere avbinder sin bistand til regionen. Inntil så kan skje, finner Regjeringen det riktig å gjøre unntak for Sørøst-Europa fra prinsippet om ubundet bistand for så vidt gjelder de områder der EU vil binde sin bistand. Regjeringen vil søke å prioritere kjøp av varer og tjenester i regionen når de er tilgjengelige, slik at det lokale næringsliv kan stimuleres. Regjeringen vil også basere seg på konkurranse mellom norske bedrifter bl.a. gjennom anbudskonkurranser.

Det vises for øvrig til meldingens omtale av kanalisering av norsk bistand gjennom bl.a. FN, de internasjonale finansinstitusjoner, frivillige organisasjoner, norske fagetater og næringslivet. Det samme gjelder mer konkrete forslag til tiltak og prioriteringer. Meldingen redegjør bl.a. for tiltak innenfor humanitær bistand, inkludert minerydding, infrastrukturtiltak, demokratitiltak, tiltak for å utvikle markedsbaserte økonomier og tiltak knyttet til generelle økonomiske virkemidler. Regjeringen vil bl.a. vurdere å bruke ordningen med blandede kreditter, gi lån eller egenkapital for å fremme investeringer i privat sektor og søke å utvikle kommersielt samarbeid på basis av eksisterende garantiordninger under GIEK. Regjeringen ønsker også gjennom handelspolitiske tiltak å bidra til den økonomiske utviklingen i Sørøst-Europa. Når det gjelder den geografiske fordeling av bistanden, legger Regjeringen vekt på å opprettholde fleksibilitet slik at innsatsen til enhver tid kan settes inn der behovet er størst eller der hvor den er politisk prioritert.

3. Komiteens merknader

Komiteen syner til Budsjett-innst. S. nr. 3 (1999-2000) og debatten om denne i Stortinget den 10. desember 1999. Stortinget slutta seg der til hovudtrekka i denne meldinga.

Komiteen syner vidare til trykte vedlegg til denne innstillinga.

Komiteen meiner at situasjonen har endra seg lite i det området som meldinga dekkjer sidan budsjettbehandlinga. Komiteen syner til at det i Stortinget ved fleire høve har vore framheva at den norske innsatsen på Balkan bør gå inn i ei vidare internasjonal arbeidsdeling for at resultatet skal bli best mogleg. Ramma for denne internasjonale innsatsen bør vera Stabilitetspakta for Søraust-Europa. Gjennom Stabilitetspakta kan ein sjå heile området under eitt og dermed få til ei mest mogleg balansert utvikling. Komiteen meiner det er vanskeleg å få til ei fredeleg og stabil utvikling av velferd og demokrati i heile området dersom vesentlege område eller land blir halde utanfor.

Komiteen konstaterer at den samordna internasjonale innsatsen har kome kort. Komiteen meiner derfor at det også nå er vanskeleg og lite tenleg å foreslå detaljerte liner for fordelinga av den norske innsatsen på Vest-Balkan. Regjeringa må ha rom for å tilpassa den norske innsatsen til den internasjonale samordninga og til utviklinga i området. Dersom Regjeringa finn at det internasjonale samarbeidet ikkje fungerer tilfredsstillande bør Regjeringa leggje fram ein meir detaljert langsiktig strategi for den norske innsatsen på Vest-Balkan.

Ut over dei merknadene som kjem fram i denne innstillinga sluttar komiteen seg til vurderingane frå Regjeringa for så vidt gjeld utviklinga på Vest-Balkan og bruken av norske ressursar i området.

Komiteen går ikkje inn på utviklinga på Vest-Balkan fram til nå. Komiteen går heller ikkje inn på vurderingar av militæraksjonen i Kosovo eller den norske innsatsen der i denne innstillinga.

Komiteen går ikkje nærare inn på den norske militære innsatsen i området i denne innstillinga.

Komiteen sluttar seg til den geografiske avgrensinga som meldinga legg opp til.

Kroatia, Bosnia og Hercegovina, Makedonia, den føderale republikken Jugoslavia og Albania er alle hardt råka av krigane i det tidlegare Jugoslavia. Komiteen er derfor samd i at hovudinnsatsen blir retta inn mot dette området, Vest-Balkan.

Granneland som Romania og Bulgaria er også råka, men meir indirekte gjennom m.a. bortfall av handel. Desse landa er ikkje godkjende for ODA-støtte. Komiteen meiner at det må være det aktuelle behovet som må være avgjerande for innsatsen og ikkje om landet formelt har rett til utviklingsstøtte. Desse landa er likevel i ein annan situasjon enn landa på Vest-Balkan. Komiteen er derfor samd med departementet i at samarbeidet t.d. med Romania og Bulgaria bør vere annleis enn for Vest-Balkan.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, ber Regjeringa leggje fram for Stortinget framlegg til evt. tilleggsløyving eller omdisponering dersom dette skulle bli nødvendig for å få til eit tilfredsstillande samarbeid med desse landa.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan imidlertid støtte en omdisponering hvis dette er nødvendig for samarbeidet med disse landene.

Komiteen syner til at Moldova er i ein særleg dårleg økonomisk situasjon. Komiteen ber derfor Regjeringa vurdere ein særskilt innsats i dette landet. Komiteen meiner likevel at Moldova fell utanom føremålet med denne meldinga.

Komiteen meiner at vala i Kroatia er den kanskje viktigaste enkelthendinga i området sidan meldinga vart lagt fram. Komiteen meiner det er viktig at det internasjonale samfunnet reagerer positivt på signala om samarbeid frå den nye leiinga i Kroatia. Dette også fordi Kroatia spelar ei svært viktig rolle i regionen. Særleg viktig er denne rolla i Bosnia og Hercegovina.

Komiteen meiner det er særleg viktig å retta innsatsen mot dei mange flyktningane og internt fordrevne. Komiteen meiner det er viktig å følgje opp signala frå den nye leiinga i Kroatia om å gjere det enklare å vende heim for dei som har flykta frå landet. Dette inneber også innsatsen for dei som har kome til landet eller som på annan måte er offer for krigshandlingane.

Tilbakevending må framleis vere ein vesentleg del av arbeidet i Bosnia og Hercegovina.

I høve til Kosovo er det også avgjerande at retten til å bli verande i Kosovo og retten til å vende attende dit for dei som ønskjer det blir mest mogleg reell.

Komiteen vil særleg minne om den vanskelege situasjonen for dei som har søkt tilflukt i den føderale republikken Jugoslavia og særleg i Serbia. Dersom ikkje andre rettar ein særskilt innsats mot desse så meiner komiteen at Noreg må retta ein særskilt innsats mot desse flyktningane.

Komiteen finn det rimeleg at den humanitære innsatsen er stor den første tida. Siktemålet er likevel utviklinga av demokrati og velstand på lang sikt. Dette må vere det overordna målet for arbeidet.

Komiteen meiner at utviklinga i området heng nært saman med situasjonen i den føderale republikken Jugoslavia. Landet er viktig i høve til granneland så som Bosnia og Hercegovina. Også utviklinga internt i den føderale republikken Jugoslavia er viktig for heile regionen. Utviklinga i Kosovo og Montenegro er to døme på dette.

Så lenge president Milosevic og dei andre som er tiltalt for krigsbrotsverk og "brotsverk mot menneskja" sit med makta er det vanskeleg å tenkje seg ei normal politisk og økonomisk utvikling i området.

Fleirtalet i komiteen, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, trur på den andre sida heller ikkje at full isolasjon av den føderale republikken Jugoslavia utanom Kosovo og Montenegro tener dei langsiktige måla. Fleirtalet legg her vekt både på humanitære og politiske konsekvensar av isolasjonen. Fleirtalet ber Regjeringa arbeide aktivt for at sanksjonane mot landet blir endra. Fleirtalet vil streka under at Norge ikkje skal bryte med våre allierte i dette spørsmålet. Fleirtalet meiner heller ikkje at einsidige norske tiltak vil vere tenlege. Målet må vere å gjere dette til felles politikk for landa i EU og NATO. Fleirtalet meiner at våpenboikotten bør halde fram, vidare bør også tiltak retta mot dei som er tiltalt for "brotsverk mot menneskja" og dei som er nærast knytt til desse halde fram, evt. bli utvida.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti er enig i målet om å gjøre dette til felles politikk fra EU og andre aktører. Dette medlem mener imidlertid at Norge bør ta innledende skritt i retning av å oppheve våre sanksjoner. Dette medlem ber Regjeringen vurdere det som del av arbeidet med å få til en felles opphevelse av sanksjonene.

Komiteen meiner at tilhøvet mellom Serbia og Montenegro i den føderale republikken Jugoslavia vil bli særleg viktig i tida som kjem. Komiteen ber derfor Regjeringa følgje denne utviklinga nøye også med tanke på økonomisk samarbeid i første omgang med Montenegro. Etter kvart som sanksjonane blir heva bør også samarbeidet med den føderale republikken Jugoslavia utanom Kosovo og Montenegro auke.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at en opphevelse av sanksjonene mot den føderale republikken Jugoslavia uten at regimet har gitt etter på noe punkt og fremdeles ledes av en person som er tiltalt av den internasjonale krigsforbryterdomstolen i Haag for forbrytelser mot menneskeheten, vil gi et galt signal og vil kunne fremstilles som en triumf for regimet.

Disse medlemmer mener at lettelse av sanksjoner under enhver omstendighet bør utelukkes så lenge den føderale republikken Jugoslavia søker å forhindre at kosovoalbanerne hjemsendes til Kosovo, og vil fremsette forslag om dette.

Komiteen er samd med Regjeringa i at stabilisering i Kosovo er ein vesentleg føresetnad for utviklinga i eit større område. Også i Kosovo er det viktig at innsatsen er langsiktig, sjølv om det er mange brennande humanitære behov som må bli løyst.

Komiteen vil framheve verdien av det arbeidet som politiske parti og andre organisasjonar gjer i høve til samarbeidspartnarar i området og reknar med at slikt arbeid kan bli finansiert over denne løyvinga.

Komiteen syner også til samarbeidet mellom lokale styresmakter i ulike land. Samarbeidet mellom Narvik og Kikinda er eit døme på dette. Komiteen meiner slikt samarbeid er svært viktig og meiner dette fell klart innanfor denne løyvinga.

Komiteen meiner at dei frivillige organisasjonane spelar ei viktig rolle på Vest-Balkan og at desse bør ha ein sentral plass i tida framover. Komiteen meiner det er viktig å sjå til at det arbeidet som desse gjer på oppdrag frå Regjeringa både er langsiktig og samordna i tråd med både nasjonale og internasjonale prioriteringar.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil fremheve at det er for mange organisasjoner som er engasjert i området. Deres arbeid er dårlig koordinert og medfører altfor store omkostninger i forbindelse med reise og opphold.

Komiteen ber Regjeringa sjå til at det i samband med kontrakter og samarbeidsavtaler blir lagt vekt på det langsiktige, kompetanseoverføring og på lokale, evt. regionale leveransar av varer og tenester. Ut over dette meiner komiteen at den norske innsatsen i heile området må vere bunden på same måten som dei andre landa sin innsats. Komiteen ser ingen grunn til å skilje mellom Kosovo og område elles i høve til binding.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti deler Regjeringens vurdering av problemene knyttet til at EUs bistand til Kosovo i all hovedsak vil gå til bedrifter i EU-land. Dette medlem støtter Regjeringens arbeid for å få alle aktører til å avbinde bistanden til Sørøst-Europa. Man må unngå at det etablerer seg en praksis der bistandsmidler blir tildelt egne bedrifter for oppdrag uten konkurranse, framfor å gå til lokale bedrifter eller bedre tilbydere i andre land. Dette medlem vil peke på at Regjeringen bør arbeide for at norske bistandsprosjekter blir tildelt lokale leverandører der dette er mulig.

Komiteen meiner at samarbeidet med området må ha ei strategisk orientering mot å byggje opp kompetanse og kunnskap. Også enkeltpersoner og institutt i den føderale republikken Jugoslavia utanom Kosovo og Montenegro bør kunne vere ein del av eit slik samarbeid.

Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemene frå Framstegspartiet, ber Regjeringa leggje vekt på arbeid som kan betra situasjonen for kvinner. Særleg i krigsområda har kvinnene ofte vore svært utsett. Fleirtalet meiner også at jamstelling mellom kjønna bør vere eit viktig mål i det norske arbeidet både i det direkte arbeidet og i høve til dei internasjonale organisasjonane der Noreg er med.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ønsker at norsk innsats skal komme dem til gode som trenger det mest uten hensyn til kjønn.

Komiteen ber Regjeringa leggje til rette for auka handel med området. Dette kan skje gjennom bruk av GSP-ordninga. Komiteen meiner også at frihandelsavtaler vil vere nyttige bidrag til auka handel. Slike bør eventuelt bli følgde av finansiell og teknisk støtte der omleggingane er særleg store.

Komiteen ber Regjeringa arbeide for ei betre internasjonal samordning for løn og rekruttering av lokalt tilsette i internasjonale organisasjonar. Sterk konkurranse på desse områda fører lett til at viktige delar av samfunnslivet blir tappa for viktige ressursar.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil peke på at ødeleggelsene på Balkan etter år med væpnede konflikter og flere kriger er enorme. Kostnadene ved gjenoppbygging er av ulike kilder anslått til minst 400 mrd. kroner. Investeringer i demokratisering og en moderne økonomi er likevel billigere enn å rydde opp etter flere kriger og væpnede konflikter. Gjenoppbyggingen av hele regionen er selvsagt viktig. Dette medlem vil også særlig peke på at flyktningers mulighet for hjemvendelse vil medføre betydelige kostnader, og at særlig tilbakevendelse til Kroatia kan bli aktuelt i nær framtid. Likeledes er det et stort behov for humanitær hjelp og hjelp til gjenoppbygging i Jugoslavia som i dag ikke blir fylt.

Dette medlem vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag overfor Stortinget:

«Stortinget ber Regjeringen legge fram en plan om ytterligere bevilgninger til gjenoppbygging for landene i Sørøst-Europa, begrenset oppad til 1 mrd. kroner.»

4. Forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 1

Stortinget ber Regjeringen gå imot lettelse av de internasjonale sanksjonene mot den føderale republikken Jugoslavia så lenge landet legger hindringer i veien for at kosovoalbanere bosatt i Norge kan sendes tilbake til Kosovo.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 2

Stortinget ber Regjeringen legge fram en plan om ytterligere bevilgninger til gjenoppbygging for landene i Sørøst-Europa, begrenset oppad til 1 mrd. kroner.

5. Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

St.meld. nr. 13 (1999-2000) om hovedtrekk i fremtidig norsk bistand til landene i Sørøst-Europa - vedlegges protokollen.

Vedlegg 1: Brev fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe v/Haakon Blankenborg til utenriksminister Knut Vollebæk, datert 19. januar 2000

Spørsmål i forbindelse med behandlingen av Stortingsmelding nr. 13 (1999-2000)

• 1. Stabilitetspakten for Sørøst-Europa er fundamentet for det internasjonale bidraget til politisk og økonomisk gjenreisning i regionen. Hvordan vurderes status og fremdriften for gjennomføringen av pakten?

• 2. Ifølge stortingsmeldingen innrømmer Norge tollpreferanser i henhold til GSP for Kroatia, Makedonia og Bosnia-Hercegovina. Tilsvarende ordning tar Regjeringen sikte på å innføre i forhold til Albania. Hva er omfanget av og rammebetingelsene for norsk handelssamarbeid med de ulike landene i regionen?

• 3. Hvordan vurderer Regjeringen effekten av de internasjonale sanksjonene mot Serbia i forhold til mulighetene for en langsiktig oppbygging av demokrati og stabilitet i landet?

• 4. Kan Regjeringen gi mer spesifikke vurderinger av variasjoner i bistandsbehovet til de ulike landene i området, og hva er Regjeringens prioriteringer?

• 5. Proposisjonen redegjør for at Norge vil fravike prinsippet om ubundet bistand til Kosovo. Hvilken holdning har EU og andre europeiske land til spørsmålet om bundet bistand til de øvrige stater i området?

Vedlegg 2: Brev fra Utenriksdepartementet v/utenriksminister Knut Vollebæk til Arbeiderpartiets stortingsgruppe, datert 25. januar 2000

Spørsmål i forbindelse med behandlingen av Stortingsmelding nr. 13 (1999-2000)

Det vises til brev av 19. januar 2000 vedrørende ovennevnte spørsmål oversendt fra Arbeiderpartiets Stortingsgruppe.

1 Vurdering av status og fremdrift for gjennomføringen av Stabilitetspakten for Sørøst-Europa

Den første runden av møter i Stabilitetspaktens tre arbeidsbord ble holdt høsten 1999. Denne møtesesjonen og senere konsultasjoner har vist at det er et behov for oppfølging fra sentrale land og organisasjoner for at Pakten skal kunne gjennomføre det ambisiøse arbeidsprogrammet som er vedtatt og skape den tiltenkte merverdi i forhold til pågående aktiviteter. Det er viktig å ha in mente at Pakten er en prosess der deltakelse av landene i seg selv er en betydelig og viktig komponent. Samtidig må man unngå at prosjekter og initiativer dublerer pågående aktiviteter i regi av andre organisasjoner. Det er i første rekke landene i regionen selv som må ta initiativ og drive prosessen videre for å få omformet strategien til praktiske samarbeidstiltak. Det vil nødvendigvis fortsatt ta noe tid før dette blir synlig. I lys av de mange nye og vanskelige samarbeidsmønstre som skal etableres, er det imidlertid nødvendig at Stabilitetspaktens betydning vurderes i noe lengre perspektiv.

2 Omfanget av, og rammebetingelsene for, norsk handelssamarbeid med de ulike landene i regionen

Nedenfor gis en oversikt over samhandelen og rammebetingelsene for handel mellom Norge og de enkelte land i Sørøst-Europa. Rammebetingelsene varierer med i hvilken grad det enkelte land er med i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) og/eller er innvilget unilaterale eller multilaterale tollpreferanser.

ALBANIA

Samhandel i perioden 1997 - 1999 i millioner kroner

(Eksport av nødhjelpsvarer ifm. Kosovo-krisen står bak den sterke eksportøkningen i 1999)

Rammebetingelser for samhandelen:

• – Albania er ikke medlem av Verdens Handelsorganisasjon. Tiltredelsesforhandlinger pågår. Ordinær tollsats (bestevilkårsbehandling/MFN) anvendes for import fra Albania. Albania anvender ordinære tollsatser på import fra Norge.

• – Regjeringen har til hensikt å innvilge tollpreferanser i henhold til GSP.

• – Bilateral avtale om unngåelse av dobbeltbeskatning av 1998.

BOSNIA-HERCEGOVINA

• – Bosnia-Hercegovina er ikke medlem av Verdens Handelsorganisasjon men søkte i 1999 om medlemskap. Tiltredelsesprosessen ikke igangsatt ennå. Ordinær tollsats (MFN) anvendes foreløpig for import fra Bosnia-Hercegovina. Bosnia-Hercegovina anvender ordinær tollsats på import fra Norge.

• – Norge har besluttet å innrømme tollpreferanser i henhold til GSP. Ordningen har imidlertid ikke trådt i kraft ennå.

BULGARIA

• – Bulgaria er medlem av Verdens Handelsorganisasjon.

• – Frihandelsavtale mellom EFTA-landene og Bulgaria i kraft siden 1.1.94.

• – Bilateral landbruksprotokoll i kraft siden 1.1.94.

• – Bilateral avtale om unngåelse av dobbeltbeskatning av 1988.

DEN FØDERALE REPUBLIKKEN JUGOSLAVIA (FRJ)

(Nedgangen i samhandelen skyldes både Kosovo-krisen, sanksjoner og nedsatt eksportkapasitet fra FRJs side.)

• – FRJ ikke medlem av WTO. Ordinær tollsats (MFN) anvendes for import til Norge. FRJ anvender ordinær tollsats på import fra Norge.

KROATIA

(Mangedoblingen av import 1998-99 skyldes leveranse av et skip til norsk rederi)

• – Kroatia er ikke medlem av Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Tiltredelsesforhandlinger pågår.

• – Kroatia innrømmes tollpreferanser i henhold til GSP. Kroatia anvender ordinær tollsats på import fra Norge.

• – Bilateral avtale om unngåelse av dobbeltbeskatning av 1996.

MAKEDONIA

• – Makedonia er ikke medlem av Verdens Handelsorganisasjon (WTO). Tiltredelsesforhandlinger pågår.

• – Makedonia innrømmes tollpreferanser i henhold til GSP. Makedonia anvender ordinær tollsats på import fra Norge.

• – EFTA-landene forhandler med Makedonia om en frihandelsavtale. Avtalen forventes ferdig i løpet av våren 2000.

ROMANIA

• – Romania er medlem av Verdens Handelsorganisasjon (WTO).

• – Frihandelsavtale mellom EFTA-landene og Romania i kraft siden 1.5.93.

• – Bilateral landbruksprotokoll i kraft siden 1.5.93.

• – Bilateral avtale om unngåelse av dobbeltbeskatning av 1980.

• – Bilateral avtale om investerings-beskyttelse av 1991.

3 Regjeringens vurdering av effekten av de internasjonale sanksjonene mot Serbia i forhold til mulighetene for en langsiktig oppbygging av demokrati og stabilitet i landet.

Sanksjonene mot den Føderale republikken Jugoslavia (FRJ) omfatter både en våpenembargo vedtatt av FNs Sikkerhetsråd i resolusjon 1160 av 31. mars 1998, samt en rekke tiltak i regi av USA, EU og enkeltstående land. Norge har iverksatt tiltak mot FRJ som tilsvarer de EU har iverksatt. De norske tiltakene er hjemlet i Lov av 25. juni 1999 nr. 43 om særlige tiltak mot Den føderale republikken Jugoslavia.

Tiltakene omfatter forbud mot levering og salg av utstyr til nasjonal undertrykking eller terrorisme. Videre omfatter de et påbud om frysing av midler i Norge, samt forbud mot å gjøre midler tilgjengelig for regjeringene i FRJ og Serbia, og personer og foretak knyttet til disse. Det er videre forbud mot investeringer i FRJ, salg eller levering av petroleum og visse petroleumsprodukter og flyginger til/fra landet. Det er også innført visumforbud for en rekke personer som representerer eller støtter opp om Miloßevic-regimet. Tiltakene er søkt tilpasset den politiske utviklingen i FRJ ved at de er konsentrert om republikken Serbia, og i fjor høst ble flyforbudet og oljeembargoen opphevet for republikken Montenegros og provinsen Kosovos vedkommende. Videre er forholdene lagt til rette for gjennomføringen av "Olje for demokrati"-prosjekter til fordel for byer i Serbia styrt av opposisjonelle.

Tiltakene er ledd i en felles euro-atlantisk tilnærming overfor Miloßevic-regimet. Det er imidlertid ulike syn innen EU-kretsen om hensiktsmessigheten av enkelte av tiltakene, spesielt flyforbudet og olje-embargoen. Innen EU er det særlig Nederland og Storbritannia som støtter USAs tiltakslinje.

Også fra norsk side er det reist spørsmål om hensiktsmessigheten av noen av tiltakene, særlig når det gjelder flyforbudet og oljeembargoen. Regjeringen er enig i at det er viktig å opprettholde presset mot Miloßevic-regimet, men er samtidig av den oppfatning at tiltakene i den utstrekning det er mulig ikke bør ramme den serbiske befolkningen i sin alminnelighet. I denne forbindelse vil jeg få peke på at Norge, sammen med EU-landene, gjennomfører humanitære prosjekter i Serbia i den hensikt å avhjelpe en vanskelig humanitær situasjon blant flyktninger og fastboende. Leveranser av fyringsolje inngår som et viktig element i dette arbeidet.

Det er vanskelig å trekke entydige konklusjoner av tiltakenes virkning. Den serbiske opposisjonen stiller seg klart negativ til sanksjonslinjen og mener at tiltakene mot Serbia kun bidrar til å støtte Miloßevic-regimet. Blant annet av den grunn er det etter Regjeringens syn viktig ikke kun å basere seg på kontakter som er etablert med den serbiske opposisjonen og våre humanitære prosjekter søker Regjeringen å gjøre dette. Fra norsk side gjennomføres nå også prosjekter til fordel for uavhengige media, menneskerettighetsorganisasjoner og opposisjonspartier. Kombinasjonen av sanksjoner og positive tiltak er etter Regjeringens syn det som på sikt vil kunne bidra positivt til en mer effektiv opposisjon og dermed også til en langsiktig oppbygging av demokrati og stabilitet i Serbia.

4 Vurderinger av variasjoner i bistandsbehovet i de enkelte land og Regjeringens prioriteringer

Utover hva som fremgår av St.meld. nr. 13 (1999-2000) følger nedenfor mine vurderinger av bistandsbehov i de enkelte land. Det er viktig å være oppmerksom på at selv etter de omfattende konflikter som regionen har vært utsatt for de siste 10 år, er forskjellen i utviklingsnivået landene imellom relativt betydelig, noe som også gjenspeiles i det bistandsbehovet som kan anføres på det nåværende tidspunkt.

Når det gjelder Den føderale republikken Jugoslavia er bistandsbehovet, både på det humanitære området og til gjenoppbygging, meget stort. Dette gjelder både provinsen Kosovo, Serbia for øvrig og Montenegro. I Kosovo skal en helt ny samfunnsstruktur bygges opp, og et næringsliv skal etableres fra grunnen av. På en internasjonal giverlandskonferanse i november i fjor ble det gitt tilsagn om støtte til gjenoppbygging av Kosovo i størrelsesorden 1 mrd. USD. I Serbia for øvrig er behovet meget stort, men mulighetene begrenses av sanksjonene når det gjelder andre tiltak enn de rent humanitære. Også i Montenegro er bistandsbehovet stort, men mulighetene for innsats begrenses på tilsvarende måte som i Serbia.

I Bosnia-Hercegovina hvor hjelpetiltak har pågått i flere år, er bistandsbehovet anslått til 2 mrd. USD for de kommende to år. Landet er i ferd med å bevege seg i positiv retning, men er fortsatt ustabilt. Mange givere ser ut til å redusere sin bistandsaktivitet til fordel for andre land i regionen, noe som kan få en uheldig virkning på utviklingen i landet.

Albania er et av Europas fattigste land og har meget store bistandsbehov innenfor nær sagt alle områder av samfunnslivet. På tross av dette ser det ut til at relativt få givere er villige til å yte mer omfattende bistand til Albania.

Makedonia er i en bedre og mer stabil situasjon enn landene nevnt foran. Det er imidlertid et behov for bistand til landet både innenfor demokratibygging, infrastruktur og tiltak knyttet til flyktninger. Landets videre utvikling vil være sterkt avhengig av stabilitet i regionen.

Romania og Bulgaria har ikke vært direkte omfattet av konfliktene, og deres behov er i første rekke knyttet til bedret markedsadgang for sine produkter og tilgang til det internasjonale kapitalmarked. Bistandsbehovet for øvrig antas å være begrenset.

Kroatia er noe mer utsatt. Økt markedsadgang vil være sentralt også for dette landet. I tillegg er det etter Regjeringens vurdering behov for bistand til å øke returen av flyktninger og til demokrati-fremmende tiltak. Større infrastrukturprosjekter forventes å kunne imøtekommes gjennom lån blant annet fra internasjonale finansinstitusjoner. Det må imidlertid presiseres at situasjonen er uoversiktlig og raskt kan endres.

Regjeringens hoved-prioriteringer framgår i det alt vesentlige av St.meld. nr. 13 (1999-2000). I utgangspunktet har Regjeringen lagt opp til å konsentrere sin humanitære bistand til Den føderale republikken Jugoslavia og Bosnia. Bare mindre, humanitært rettede tiltak forventes kanalisert til andre land. La meg også legge til at den humanitære bistanden i tiden framover i større grad vil fokusere på rehabilitering av hus, skoler og helseinstitusjoner enn på rene nødhjelpstiltak. Minerelaterte tiltak vil også være et prioritert område.

Ut ifra tilgjengelige opplysninger synes det å være riktig å fokusere den mellomlangsiktige og langsiktige bistanden på Bosnia, Albania og delvis Kosovo. Enkelte tiltak vil også bli støttet i Makedonia og Kroatia.

5 EUs og andre europeiske lands holdning til spørsmålet om bundet bistand til de øvrige stater i området (utenom Kosovo)

Som omtalt i pkt. 5.1 i St.meld. nr. 13 (1999-2000) har EU besluttet at deres bistand til infrastruktur-relaterte prosjekter i Kosovo i hovedsak skal forbeholdes bedrifter innen Unionen.

Når det gjelder EUs holdning til bindingsspørsmålet for så vidt gjelder bistanden til statene i regionen, kan følgende opplyses:

Det såkalte PHARE-programmet er EUs støtteprogram for søkerlandene i Sentral- og Øst-Europa. Programmet omfatter imidlertid også Albania, Bosnia-Hercegovina og Makedonia. Kontrakter under PHARE-programmet kan gis til selskaper eller personer som er etablert i og driver forretninger i et medlemsland eller i et PHARE-mottakerland. Dette innebærer at norske datterselskaper i disse landene kan delta i anbudskonkurranser om kontrakter forutsatt at varene har sin opprinnelse i EU eller i PHARE-landene. Bedrifter i Norge kan imidlertid ikke delta.

EUs støtte til Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Den føderale republikken Jugoslavia og Makedonia reguleres videre gjennom den såkalte OBNOVA-forordningen, som bl.a. gir regler om hvem som skal kunne delta i anbud og kontrakter for leveranser ifm. bistandsprosjekter i disse landene. Denne rettigheten er begrenset til juridiske personer i EUs medlemsland, de land som mottar støtte under OBNOVA-forordningen og under PHARE-programmet. Juridiske personer defineres som de som er etablert i henhold til gjeldende regelverk i EUs medlemsland, i OBNOVA-mottakerstat, eller i PHARE-mottakerstat, og som har hovedadministrasjonen eller hovedvirksomheten i et av disse landene, eller har et registerert kontor der hvor aktivitetene har en reell og vedvarende tilknytning til økonomien i disse områdene.

Kommisjonen vil i løpet av de nærmeste tre måneder foreslå et nytt regelverk hvor en skal søke å inkorporere alle støtteforordninger til regionen i ett program. I den forbindelse presenterte Kommisjonen 8. desember 1999 en melding til Rådet og Europaparlamentet om retningslinjer for støtte til enkelte land, kalt CARA-programmet (Community Association and Reconstruction Assistance). CARA-programmet skal forslagsvis dekke Albania, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Den føderale republikken Jugoslavia og Makedonia. PHARE vil dermed konsentreres om søkerlandene i Sentral- og Øst-Europa, mens OBNOVA, som opprinnelig var et støtteprogram for eks-Jugoslavia, forslagsvis fortsetter i sin nåværende form.

La meg avslutningsvis kort kommentere den begrensede bindingen av den norske bistanden til Balkan som det i St.meld. nr. 13 (1999-2000) er lagt opp til fra Regjeringens side.

I utgangspunktet, og i samsvar med vårt hovedsyn, ønsket Regjeringen at også den norske bistanden til denne delen av verden skulle være ubundet. I og med at EU, som både er den dominerende bidragsyteren og som dessuten sammen med Verdensbanken er gitt et hovedansvar med å koordinere bistanden til regionen, vil binde sin bistand på den måte som er beskrevet i St.meld. nr. 13 (1999-2000) og ovenfor, har vi etter mitt syn ikke annet valg enn å fravike prinsippet på de samme innsatsområder som EU gjør det. Noe annet ville være å sette norske bedrifter i en meget ugunstig konkurransesituasjon, og være i strid med de synspunkter et flertall i komiteen har gitt uttrykk for i Innst. S. nr. 98 (1999-2000) av 18. november 1999, om statsråd Frafjord Johnsons utviklingspolitiske redegjørelse.

Regjeringen vil imidlertid arbeide for at EU og de andre større bidragsyterne til regionen avbinder sin bistand snarest mulig slik at vi kan gjøre det samme.

Vedlegg 3: Brev fra utenrikskomiteen v/Haakon Blankenborg til utenriksminister Knut Vollebæk, datert 1. februar 2000

Stortingsmelding 13 (1999-2000) Spørsmål

Det bes om en oversikt over både de faktiske foreliggende og de lovede økonomiske bidrag til Stabilitetspakten og også eventuelt andre bidrag til gjenoppbygging på Balkan fra stater og internasjonale organisasjoner.

Vedlegg 4: Brev fra utenriksminister Knut Vollebæk til utenrikskomiteen v/Thorbjørn Jagland, datert 24. februar 2000

Spørsmål i forbindelse med behandlingen av Stortingsmelding nr. 13 (1999-2000)

Jeg viser til brev fra utenrikskomiteen v/Haakon Blankenborg av 1. februar i år vedrørende ovennevnte.

Medlemmene i Stabilitetspakten har forpliktet seg til å støtte opp under pakten og dens målsettinger. For de land og organisasjoner som bidrar med assistanse til Sørøst-Europa vil Stabilitetspaktens målsettinger utgjøre en viktig del av rammeverket for innretting av den totale bistanden til regionen.

Pågående konsultasjoner mellom medlemmene i Stabilitetspakten har til mål å identifisere konkrete enkeltprosjekter og aktiviteter som bør prioriteres innenfor enkelte sektorer. Resultatet vil bli lagt frem forut for finansieringskonferansen for Stabilitetspakten, som er planlagt avholdt 28. og 29. mars d.å. En mer utfyllende oversikt over hvor stor del av staters og organisasjoners bidrag til regionen som vil bli kanalisert via de konkrete prosjektene som prioriteres under Stabilitetspakten vil ventelig fremkomme ifm. nevnte finansieringskonferanse.

I lys av ovennevnte er verken stater eller organisasjoner på nåværende tidspunkt i stand til å gi presise opplysninger mht. foreliggende og lovede økonomiske bidrag til konkrete prosjekter under Stabilitetspakten. Følgende oversikt viser hvilke ressurser de viktigste bidragsyterne til gjenoppbygging på Balkan har satt av for 2000, samt separate midler som allerede er besluttet satt av til konkrete aktiviteter under Stabilitetspakten.

* Den europeiske bank for gjenoppbygging og utvikling

** Internasjonale Røde Kors Komité

Vedlegg 5: Spørsmål fra Høyres stortingsgruppe v/Siri Frost Sterri til utenriksminister Knut Vollebæk, datert 22. februar 2000

Spørsmål angående St. m. 13 (1999-2000)

I St.m. 13 (1999-2000) henvises det til at Regjeringen har tatt et initiativ overfor EU-kommisjonen om at norske bedrifter skal konkurrere om oppdrag finansiert av EU på Balkan, mot at bedrifter i EU-land skal få tilsvarende rettigheter hva angår gjenoppbyggingsprosjekter finansiert med norske bistandsmidler.

Kan utenriksministeren presisere hva dette initiativet dreier seg om, og i tilfelle hvorfor det ikke var mulig å oppnå enighet med EU-kommisjonen om dette spørsmålet?

Vedlegg 6: Brev fra utenriksminister Knut Vollebæk til utenrikskomiteen v/leder Thorbjørn Jagland, datert 25. februar 2000

Spørsmål i forbindelse med behandlingen av Stortingsmelding nr. 13 (1999-2000)

Jeg viser til brev fra Utenrikskomiteen av 23. februar d.å. vedlagt brev fra Høyres Stortingsgruppe av 22. februar d.å.

Det er Regjeringens målsetting å skape gunstige konkurransevilkår for norsk næringsliv mht. gjenoppbyggingsprosjekter i Sørøst-Europa. Bistandssektoren er unntatt fra EØS-regelverket for offentlige innkjøp, og også fra WTO-regelverket. Følgelig står EU-kommisjonen fritt til å reserve bistandsrelaterte oppdrag for bedrifter i EU-området, også når det gjelder gjenoppbygging i Sørøst-Europa.

Etter ikrafttredelsen av EØS-avtalen har det vært tatt flere initiativ om norsk deltakelse i slike programmer, både på politisk nivå og på embetsplan. I forbindelse med opprettelsen av EUs Gjenoppbyggingsbyrå for Kosovo i 1999 ble det tatt kontakt med EU-kommisjonen, og man drøfter muligheten for å åpne for gjensidig konkurranse om anbud innenfor hverandres bistandsprogrammer ifm. gjenoppbygging i første rekke i Kosovo. En lignende drøftelse fant sted med EUs representant i Pristina. Det var ikke interesse for en slik mulighet fra EU-kommisjonens side. Det ble pekt på at bistandssektoren er unntatt fra gjeldende regelverk for offentlige innkjøp. Fra EUs side ble det pekt på at norske bedrifter kunne benytte sine datterselskaper i EU for å tilby sine tjenester. Dessuten viste EU-kommisjonens representanter til diskusjoner med ikke-medlemsland i regionen som ønsker bedre tilgang til EUs marked, og mente at det ville være vanskelig å vinne forståelse fra dem for at Norge eventuelt skulle få bedre adgang.

Vedlegg 7: Spørsmål fra Høyres stortingsgruppe v/Siri Frost Sterri til utenriksminister Knut Vollebæk, datert 22. februar 2000

Spørsmål angående St. m. 13 (1999-2000)

I Stortingsmelding 13 (1999-2000) vises det til Regjeringens arbeid for å oppgradere Norges observatørstatus i Stabilitetspakten på Balkan til medlemsstatus.

Hvilke konkrete initiativer vil Regjeringen ta for å sikre at Norges deltakelse i Stabilitetspakten tilsvarer den rolle Norge hadde i forbindelse med formannsskapet i OSSE?

Vedlegg 8: Brev fra utenriksminister Knut Vollebæk til stortingsrepresentant Siri Frost Sterri, datert 24. februar 2000

Spørsmål angående St. m. 13 (1999-2000). Norges deltakelse i stabilitetspakten

Norge deltok i 1999 i Stabilitetspakten for Sørøst-Europa i egenskap av formannskapet i OSSE. Vi hadde således en særstilling i forhold til andre deltakerland i og med at OSSE utgjør Stabilitetspaktens politiske overbygning. Etter at OSSE-formannskapet var over ved årsskiftet, har Norge hatt observatørstatus i Stabilitetspakten.

Regjering har imidlertid arbeidet aktiv for at Norge skal få status som deltaker med fulle rettigheter. Dette arbeidet ser nå ut til å føre frem. Paktens Spesialkoordinator, Bodo Hombach, har i brevs form informert meg om at han har til hensikt å foreslå at Norge, sammen med Sveits, Japan og Canada gis full deltakerstatus i Pakten under møtet i Paktens Regionale Bord i april i år. Regjeringen ha så langt ikke mottatt opplysning som tyder på at Hombachs forslag ikke vil få den nødvendige støtte. Det er således grunn til å tro at Norge for alle praktiske formål vil delta med fulle rettigheter i Pakten i løpet av april. Den formelle godkjenningen av Norges deltakelse vil i så fall bli foretatt av et Utenriksministermøte senere i år.