Meldingen er delt inn i to hoveddeler.
Meldingens første del tar opp spørsmålet
om tilgang til mobilnett for andre enn de aktørene som
er tildelt konsesjon for å etablere og drive mobilnett.
Meldingens andre del drøfter innføringen
av tredje generasjons system for mobilkommunikasjon i Norge.
Spørsmålene som drøftes
i denne meldingen er av stor betydning for den videre utviklingen
av markedet for mobilkommunikasjon i Norge. Begge spørsmålene er
nå aktuelle også ellers i Europa, både
i enkeltland som Sverige, Danmark og Storbritannia, og i Europakommisjonen.
Av meldingen går det fram at spørsmålene
også henger sammen på den måten at vegvalget for
tilgang vil være av betydning for viljen til å satse
på utbygging av egen infrastruktur for UMTS som er et tredje
generasjons system for mobilkommunikasjon. (UTMS=Universal
Mobil Telecommunications Sy-stem.)
Norge har på både operatør-
og brukersiden ligget helt i forkant når det gjelder å ta
i bruk mobilkommunikasjon, og det er utviklet en høy kompetanse
på utbygging og drift av nett og tjenester for mobilkommunikasjon.
Sammen med de andre nordiske landene ligger Norge i fremste rekke
i andel av befolkningen som har mobiltelefon. Det er Regjeringens
mål at Norge fortsatt skal ligge helt i front når
det gjelder pris og kvalitet og evne til å ta i bruk nye
teletjenester. Dette er et viktig bidrag til norsk næringsliv
og dets konkurranseevne, og av avgjørende betydning for
at hele landet skal kunne ta del i informasjonssamfunnet.
Prisnivået for ulike mobiltjenester
varierer sammenlignet med andre land, men er jevnt over lavt. Slik departementet
ser det, kan det pr. i dag likevel ikke fullt ut sies å være
tilfredsstillende konkurranse i alle deler av mobilmarkedet. Mobilmarkedet
er preget av at de to aktørene følger hverandre
når det gjelder tjenestetilbud, abonnementsklasser og prisnivå.
Konsekvensen av dette kan være at enkelte av sluttbrukerprisene
er for høye, og at sluttbrukerne får et mindre
variert tjenestetilbud enn man ville hatt i en situasjon med mer
virksom konkurranse.
Det kan på denne bakgrunn reises spørsmål
om ivaretagelsen av de telepolitiske mål, jf. St.meld.
nr. 24 (1998-1999) og Innst. S. nr. 198 (1998-1999), er avhengig
av at også tilbydere uten eget nett gis krav på tilgang
til de eksisterende mobilnett.
Et viktig virkemiddel for å nå formålene
bak det telespesifikke regelverket er å legge forholdene
til rette for virksom konkurranse. For å oppnå dette,
eventuelt for å oppnå mål som konkurransen
ikke viser seg egnet til å ivareta, kan det i visse tilfeller
være nødvendig å gripe inn med aktiv
regulering. I regelverket er det av denne grunn bl.a. sett på som
hensiktsmessig å pålegge aktører med
sterk markedsstilling særlige forpliktelser. Gjeldende
regelverk karakteriseres derfor ofte som asymmetrisk. Sentrale elementer
i dette regelverket er krav til objektivitet, ikke-diskriminering
og kostnadsorienterte priser. Et eventuelt pålegg overfor
de eksi-sterende tilbyderne om å gi tilgang til sine mobilnett for
andre vil inngå som en del av dette asymmetriske regelverket.
Samtidig legges det vekt på at myndighetene
må opptre på en måte som sikrer tilstrekkelig
investering i infrastruktur, slik at Norge fortsatt kan ligge i
første rekke når det gjelder satsing på og
evne til å ta i bruk stadig nye løsninger for
mobilkommunikasjon. Herunder er det viktig å skape et rammeverk
som legger til rette for innføringen av tredje generasjons
system for mobilkommunikasjon.
Post- og teletilsynet arbeider med å utvikle
prinsippene for kostnadsorientering med det formål å i
størst mulig grad realisere telepolitiske mål
om bl.a. lave sluttbrukerpriser, samtidig som en sørger
for motiver til videre investering og en effektiv utnyttelse av
ressursene som settes inn i telesektoren.
I forbindelse med forarbeidet til stortingsmeldingen om
tilgang til mobilnett og innføring av tredje generasjons
system for mobilkommunikasjon, har Samferdselsdepartementet utarbeidet
et høringsbrev hvor berørte aktører ble
bedt om å gi sine merknader og innspill. En oversikt over
de viktigste høringssvarene finnes i vedlegg 1 og 2 til
meldingen.
Til innstillingen er vedlagt (vedlegg 2) brev
av 28. mars 2000 fra Samferdselsdepartementet v/statsråden vedrørende
fast forvalg i mobile nett.
I forbindelse med behandlingen av sammenslåingen av
Telenor og Telia, ble det fra EU-kommisjonens side satt som en betingelse
for at sammenslåingen kunne godtas i henhold til EUs konkurranseregler
at selskapene forpliktet seg til å tilby konkurrerende
aktører å leie de faste aksesslinjene fra abonnentsiden
av endesentral/fordeler og frem til abonnenten. Ved behandlingen
av dette spørsmålet har det vist seg at en har
funnet løsninger på forhold som en tidligere har
ansett som problematisk ved et slikt tilbud, herunder å kunne
opprettholde kvaliteten og sikkerheten i nettet. Spørsmålet om
tilgang til aksessnett som innehas av tilbyder med sterk markedsstilling
er et sentralt teleregulatorisk forhold i tilknytning til å oppnå virksom
konkurranse. På denne bakgrunn ser Samferdselsdepartementet
det som en hensiktsmessig videreføring av tilbudet om såkalt "fast
aksess", som er omtalt i St.meld. nr. 24 (1998-1999), å forskriftsfeste
en plikt for tilbyder med sterk markedsstilling å tilby
andre aktører å leie faste aksesslinjer som angitt
ovenfor.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Sigrun Eng, Eirin Faldet, Gard Folkvord, Sverre Myrli, Gunn Olsen
og Ola Røtvei, fra Fremskrittspartiet, Thore Aksel Nistad
og Christopher Stensaker, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Kofoed-Larsen
og Jan Sahl, fra Høyre, Ellen Gjerpe Hansen og lederen
Oddvard Nilsen, fra Senterpartiet, Jorunn Ringstad, fra Sosialistisk
Venstreparti, Inge Myrvoll, og fra Venstre, May Britt Vihovde, vil
understreke IKT-sektorens viktighet for den fremtidige verdiskapningen.
IKT vil få økt betydning for bedriftene og husholdningene
i fremtiden. At hele landet har kvalitativt gode teletjenester til
lavest mulig pris er en avgjørende forutsetning for sysselsetting
og næringsutvikling. Særlig viktig er dette for
distriktene, der et godt IKT-tilbud vil bidra å redusere
avstands-ulempene.
Komiteen vil peke på at
for å skape nyvinninger og vekst er det viktig å være
positive til å ta ny teknologi i bruk. I tillegg er det
avgjørende med virksom konkurranse for å skape
grunnlag for effektiviseringer og innovasjon.
Komiteen vil peke på at
det å ligge i forkant av den regulatoriske utvikling som
finner sted i EØS-området og verden for øvrig,
og slik måtte forholde seg til nye markedssituasjoner og
ny teknologi, kan gi aktører i det norske telemarkedet
et konkurransefortrinn i forhold til andre aktører i markedet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk
Venstreparti viser til Innst. S. nr. 198 (1998-1999) hvor
det ble uttrykt:
«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk Venstreparti,
vil peke på at telemarked og teleteknologi er på full
fart inn i multimediaalderen, mens telereguleringen i hovedsak er
blitt hengende fast i forhold primært knyttet til fast
og mobil telefoni. En slik regulering kan bli til hinder for den
teknologiske utviklingen. Flertallet vil også framheve
at slik regulering er hemmende for de land som søker å ligge
lengst fremme når det gjelder å ta ny teknologi
i bruk. Dette fratar aktørene i slike land incitament til å investere
i slik utvikling.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til Innst. S. nr. 198
(1998-19 99) hvor det også ble
uttrykt:
«Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk
Venstreparti vil understreke at regulering er en viktig konkurransefaktor
på teleområdet. Disse medlemmer ser det derfor
som et mål for norske myndigheter å legge til
rette for en fremtidsrettet teleregulering og derved stimulere teleoperatører
til innovasjon og investering i Norge. Disse medlemmer ber regjeringen
følge opp dette gjennom snarlig tilpasning av reguleringsregimet.
Disse
medlemmer vil også understreke viktigheten av at norske
myndigheter bidrar aktivt i forhold til EU/EØS’ 1999-reguleringsrevisjon
slik at reguleringene tilpasses forholdene i vårt land.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at konkurransen på telemarkedet
ikke er tilfredsstillende. På fastnettet har Telenor en
meget sterk markedsstilling, mens vi på mobilmarkedet har
en utilfredsstillende konkurranse med et duopol bestående
av Telenor og NetCom GSM.
Utviklingen som har funnet sted i det norske
telemarkedet har i stor grad vært teknologidrevet og i
mindre grad vært forårsaket av konkurranse. Norge
har vært seine med å åpne opp for konkurranse
og har først gjort dette når internasjonale avtaler
har tvunget oss til å foreta denne type liberalisering.
Komiteen konstaterer
at Regjeringen foreslår å øke konkurransen
på fastnettet ved å innføre LLUB.
Komiteen støtter forslaget
og mener dette vil bidra til å øke konkurransen
på fastenettet. Spørsmålet om LLUB ble
også diskutert ved behandlingen av St.- meld. nr. 24 (1998-1999).
Komiteen vil vise til at ved
behandlingen av St. meld. nr. 24 (1998-1999) advarte departementet
mot å innføre LLUB fordi det kan forringe kvaliteten
og sikkerheten i telenettet. Etter at EU-kommisjonen stilte krav
om innføring av LLUB for å akseptere fusjonen mellom
Telia og Telenor, konstaterer komiteen at Telenor
få måneder senere har utviklet løsninger
på de tekniske og sikkerhetsmessige forhold.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at i Innst. S. nr. 198 (1998-1999)
heter det i merknader fra Fremskrittspartiet og Høyre:
«Disse medlemmer mener at aksessnettet skal åpnes for
alle tilbydere i telemarkedet på like vilkår.
Ut fra et konkurransepolitisk synspunkt ville det være
fordelaktig om aksessnettet var adskilt fra Telenors øvrige organisasjon.
Disse
medlemmer har imidlertid merket seg departementets vurdering om
svekkede incentiver rundt videre investeringer i nettet ved å separere
dette fra Telenor, og registrerer at Samferdselsdepartementet som
alternativ ønsker å pålegge Telenor å la
konkurrerende tilbydere leie faste aksesslinjer fra endesentralen og
fram til abonnenten.
Disse medlemmer merker seg at
Regjeringen åpner for mulighet til fornyede vurderinger
på senere tidspunkt om de valgte løsninger ikke
viser seg tilstrekkelige for å sikre virksom konkurranse.
Disse medlemmer slutter seg til disse forbehold og vil holde muligheten åpen
for å komme tilbake til LLUB eller andre løsninger
om markedsutviklingen krever dette."
Disse medlemmer forutsetter at
LLUB blir innført i løpet av første tertial
2000 og at vilkårene er slik at det er kommersielt interessant
for aktører uten eget aksessnett.
Radiofrekvenser er en knapp nasjonal ressurs
som gjør at det er nødvendig å begrense
antall tilbydere som får mulighet til å bygge
ut eget mobilnett.
Det er pr. i dag bare to selskaper, Telenor
Mobil AS og NetCom GSM as, som tilbyr mobile teletjenester basert
på utbygging av eget mobilnett i Norge. Brukernes valgmuligheter
har så langt vært begrenset til de to konsesjonærene.
Telia ble tildelt konsesjon for utbygging og drift av mobilsystemet
DCS 1800. Telia har imidlertid ikke etablert et slikt mobilsystem.
Uavhengige tilbydere har i det siste krevd å få tilgang til
mobiloperatørenes radioaksessnett for på den måten å produsere
og selge egne mobile teletjenester basert på egne SIM-kort
i konkurranse med mobiloperatørene. (SIM=Subscriber
Identification Module.) En slik type tilgang vil kunne ses på som
en slags "unbundling" av radiodelen i mobilnettet, og vil ha visse
fellestrekk med "local loop unbundling" (LLUB) eller tilsvarende
former for tilgang til aksessdelen i det faste nettet, jf. St.meld.
nr. 24 (1998-1999). En tilbyder som får slik tilgang til
et mobilnett vil kunne fremstå som en "virtuell mobiloperatør".
Tilgangsspørsmålet for tilbydere
uten eget nett er først og fremst knyttet til slike virtuelle
mobiloperatører. Her er tilgang mest omtvistet, og dette
er den tilgangsform som potensielt kan sies å ha de største
samfunnsmessige effektene. Slik uavhengig tjeneste-tilbyder, virtuell
mobiloperatør, menes således tilbyder som får
tilgang til eksisterende mobiloperatørers radioaksessnett,
for på den måten produsere og selge mobiltjenester
i konkurranse med de eksisterende mobiloperatørene, og
med egne SIM-kort.
En virtuell mobiloperatør vil kunne
markedsføre og selge sine tjenester i eget navn, og vil
også kunne stå for hoveddelen av tjenesteproduksjonen.
På denne måten vil tjenestene kunne fremstå som
mer forskjellige fra mobiloperatørens egne tjenester enn
hva tilfellet er ved rent videresalg.
SIM-kortet identifiserer den enkelte abonnent
og inneholder også en kode som identifiserer den bestemte
mobiloperatøren. For at abonnentene skal kunne bruke mobiltelefonen
også i utlandet, inngår mobiloperatørene
såkalte "roamingavtaler" med mobiloperatører i
andre land. "Roaming" brukes om avtaler mellom tilbydere av mobilnett
om bruk av hverandres nett.
For å pålegge tilbydere med
sterk markedsstilling å gi tilgang for virtuelle mobiloperatører,
må det etter Samferdselsdepartementets vurdering kunne
sannsynliggjøres at et slikt pålegg vil tilføre
mobilmarkedet og sluttbrukerne fordeler som overgår de
mulige ulempene, og at virkningene ikke kan oppnås på annet
og bedre vis.
De viktigste samfunnsmessige fordelene ved å gi
tilgang for virtuelle mobiloperatører synes å være økt konkurranse
med hensyn til å utvikle nye tjenester. Dette er noe andre
former for tilgang i mindre grad legger til rette for. Økt
konkurranse med hensyn til å utvikle nye teletjenester
vil for sluttbrukerne kunne innebære et bedre og bredere
utvalg av tjenester, samt lavere sluttbrukerpriser. I tillegg vil
virtuelle mobiloperatører kunne øke
muligheten for flere totalleverandører innenfor telesektoren,
slik at en bedrer forholdene for utvikling av et bredt tjenestespekter.
Et større utvalg av totalleverandører vil også gjøre
det lettere for sluttbrukerne å forholde seg til én
eller få telekommunikasjonsleverandører, samt
legge til rette for investeringer i tjenesteleverandørmarkedet.
De viktigste samfunnsmessige ulempene ved å gi
tilgang for virtuelle mobiloperatører synes å være
muligheten for at de eksisterende mobiloperatørene får
reduserte investeringsmotiver. Virtuelle mobiloperatører vil
kunne medføre at de eksisterende mobiloperatørenes
forventninger til fremtidig avkastning på nettinvesteringer
reduseres og blir forbundet med større usikkerhet. Dersom
samfunnsmessig ønskelige investeringer ikke foretas, kan
det få negative konsekvenser for videre utbygging av mobile
telenett og -tjenester i Norge. Virkningene på investeringene
av å gi tilgang vil imidlertid i høy grad avhenge
av hvilke vilkår som vil bli fastsatt og praktiseringen
av disse. Vilkårene er således av vesentlig betydning
for vurderingen av konsekvensene av å skulle gi tilgang.
For å kunne oppnå et samfunnsmessig ønskelig
nivå på investeringene, vil det være
en nødvendig forutsetning at det i vilkårene fastsettes
kostnadsorienterte priser for tilgang og mekanismer som reduserer
usikkerheten med hensyn til de virtuelle mobiloperatørenes
behov for å kjøpe trafikk i eksisterende nett.
Det er imidlertid knyttet usikkerhet til i hvilken grad det er mulig å oppnå en
vellykket praktisering av slike vilkår.
Videre er det sannsynlig at det å legge
til rette for virtuelle mobiloperatører vil gjøre
det mindre attraktivt å bygge ut nye mobilnett.
Etter en totalvurdering av de mulig samfunnsmessige
konsekvensene av å pålegge tilbyder med sterk markedsstilling å gi
tilgang for virtuelle mobiloperatører, er det departementets
oppfatning at det er usikkert om et slikt pålegg kan tilføre
mobilmarkedet og sluttbrukerne fordeler som overgår ulempene.
I tillegg er dette en problemstilling EU foreløpig ikke
har tatt stilling til, og det er uklart hva situasjonen vil bli
i resten av Europa. Med bakgrunn i dette mener Samferdselsdepartementet
at tilbydere med sterk markedsstilling på nåværende
tidspunkt ikke bør pålegges å gi tilgang for
virtuelle mobiloperatører.
I lys av konkurranseutviklingen i det norske
telemarkedet og utviklingen av det teleregulatoriske regimet ellers
i Europa, vil departementet jevnlig vurdere behovet for innføring
av ytterligere konkurransestimulerende tiltak.
I EU er man nå i gang med en totalgjennomgang
av regelverket på telesektoren - "1999-review". Tilgang til
mobilnett vil etter all sannsynlighet være et av de tema
som vil bli berørt her. Resultatet av denne prosessen ligger
imidlertid flere år frem i tid. Det forventes at det reviderte
regelverket vil tre i kraft i 2002- 2003.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Venstre, vil peike på at
vi her i landet ligg langt framme når det gjeld utbygging
og bruk av avanserte teletenester. Dette gjeld både på det
faste og det mobile telenettet. Fleirtalet vil peike
på at Stortinget ved fleire høve, seinast ved
behandling av St.meld. nr. 24 (1998-1999) har slått fast
telepolitiske mål som skal medverke til at Noreg òg
i framtida skal ha leiande posisjon på dette feltet. Det
er viktig at rammevilkåra og dei løysingar ein
kjem fram til støttar opp under desse måla.
Fleirtalet vil peike på at
i mobilnettet er prisane på tenestene blant dei lågaste
i verda. Dette har ein fått til trass at vi har spreidd
busetnad og utfordrande geografi. Vi har i dag ei dekning på 94
pst. av innbyggarane. Dette er betre utbygging enn konsesjonane
sine minstekrav. Sjøl om konsesjonskrava er oppfylte, er det
er forholdsvis store område som fortsatt ikkje er dekka.
Det er difor ønskjeleg at dekningsgraden blir ytterlegare
auka.
Fleirtalet støttar Regjeringa
sitt syn på at ein ikkje skal gi tilgang til virtuelle
operatørar i mobilnettet. Det viktigaste argumentet for
dette synspunktet er at dei eksisterande og nye mobiloperatørane
vil få reduserte investeringsmotiv. Fleirtalet vil
peike på at ein nå står føre
innføring av tredje generasjons system for mobilkommunikasjon
(3G). 3G er eit system som vil føre til store investeringsbehov.
Systemet har dessutan enno mange usikre sider når det gjeld
tekniske løysingar.
Fleirtalet vil peike på at
dersom virtuelle operatørar får tilgang, kan dette
føre til nye utbyggingsbehov for netteigar. Sjølv
om den virtuelle operatøren skal vere med å finansiere
dette, har det vist seg vanskeleg å finne fram til vilkår
som er tilfredsstillande for begge partar.
Fleirtalet vil peike på at
ein i meldinga snakkar om "pålegg om tilgang". Dersom eigarar
av mobilnett ønskjer å opne netta sine for virtuelle
operatørar, kan dei gjere det innafor gjeldande regelverk
med grunnlag i avtale mellom partene.
Fleirtalet er kjent med at ein
vil opne for at det nye mobilsystemet (UMTS) får tilgang
til dei eksisterande GSM-netta gjennom nasjonal roaming. Sidan ein vil
lyse ut fire UMTS-Konsesjonar, vil dette føre til auka
aktivitet i GSM-nettet. Fleirtalet meiner at dette òg
er ein grunn til at ein på noverande tidspunkt ikkje bør
opne for virtuelle operatørar.
Fleirtalet vil vise til at fleire
aktørar (tilbydarar) no er inne på dei to mobilnetta,
gjennom vidaresal av mobile tenester, såkalla "en gros"-sal
eller "wholesale". Tilbydarar driv stort sett med vidaresal av mobiloperatøren
sine tenester, men kan og i ei viss grad definere eigne abonnement òg
prisar, dessutan produsere og levere verdiaukande tenester. Fleirtalet ønskjer ei
utvikling som betrar og vidareutviklar det totale tilbodet av tenester.
Fleirtalet ber Regjeringa følgje
utviklinga nøye for å sikre dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at et egnet virkemiddel for å bedre
konkurransen innen mobiltelefoni vil være å slippe
til virtuelle operatører. I meldingen fremfører departementet
gode argumenter for å slippe til virtuelle operatører
på mobilnettet. Det er derfor skuffende og overraskende
at Regjeringen velger å gå imot at virtuelle operatører
skal få tilgang til mobilnettet og slik bidra til lavere
priser og innovasjoner på tjenestesiden.
Disse medlemmer har merket seg
departementets fremheving av at virtuelle operatører
er egnet som virkemiddel for å få ned de høye
internasjonale roamingprisene.
Også de fleste høringsinstansene,
deriblant Forbrukerrådet, uttaler seg positivt om virtuelle
operatører på mobilnettet og hevder at virtuelle
operatører vil bidra til styrket konkurranse og reduserte
priser.
Disse medlemmer vil vise til
at Post- og teletilsynet, etter uenighet mellom Telenor og NetSystem (Sense)
om tilgangen til Telnors mobilnett, den 10. september 1998 fattet
følgende vedtak:
«Med hjemmel i forskriften § 4-9,
pålegger Post- og teletilsynet Telenor Mobil å inngå avtale
med NetSystem om bruk av Telenor Mobils offentlige mobilkommunikasjonsnett,
med det formål å tilby tjenestene til NetSystems
egne brukere. Dette betyr bl.a. at NetSystem ifølge
avtalen vil kunne benytte egne SIM-kort i Telenor Mobils nett. Avtalevilkår
fastsettes av partene etter kommersielle forhandlinger, under de
rammer som er gitt i forskriften, herunder at Telenor Mobil plikter å levere
tilgang til kostnadsbaserte priser."
Vedtaket i Post- og teletilsynet ble påklaget
av Telenor, NetCom og Telia. I vedtaket i klagesaken fra 12. desember
1998 fastslår Post- og teletilsynet:
«Vi kan ikke se at Telenor, Netcom eller Telia har fremlagt
opplysninger eller fremmet anførsler under klagebehandlingen
som gir holdepunkter for at vedtaket lider av saksbehandlingsfeil,
at det bygger på uriktige faktiske forutsetninger eller
feil i rettsanvendelsen. Post- og teletilsynet kan på dette
grunnlag og etter en fornyet vurdering av saken ikke se at vedtaket
er ugyldig eller at de av andre grunner bør omgjøres.»
Disse medlemmer vil vise til
Post- og teletilsynets vedtak fra 10. september 1998 om å åpne
Telenors og Netcoms mobilnett for en virtuell operatør
- Sense. Samferdselsdepartementet overprøvde da den regulatoriske
fagmyndighet og ga Post- og teletilsynets vedtak oppsettende virkning.
Når departementet nå går imot virtuelle
operatører, er det en tilsidesettelse av faglige råd
og undergraving av Post- og teletilsynets posisjon som regulatorisk
myndighet. Post- og teletilsynets vedtak fra 1998 viser at det innen
konsesjonene som er tildelt Telenor og Netcom er hjemmel til å innføre
virtuelle operatører.
Det er et paradoks at mens Danmark og Sverige endrer
lovverket for å kunne slippe til virtuelle operatører, ønsker
den norske regjeringen ikke å tillate virtuelle operatører
selv om man har lovhjemmel for å tillate det.
Å åpne mobilnettet for virtuelle
operatører vil skje i henhold til Open Network Position
(ONP)-prinsippene. ONP inneholder tre hovedprinsipper:
I sine høringsuttalelser argumenterer
Telenor og Netcom mot å slippe til virtuelle operatører
fordi de hevder at det vil svekke incentivene for å investere
i og oppgradere mobilnettet.
Disse medlemmer er kjent med
at Post- og teletilsynet for tiden utarbeider prinsipper for kostnadsbaserte
priser som i tillegg til å bidra til lave sluttbrukerpriser
skal sikre innehavere av nett en rimelig avkastning på investeringer
i nettet og incitamenter til videreutvikling av nettet. Det må her
legges til grunn de samme krav til avkastning for fastnett og mobilnett.
I stortingsmeldingen redegjør departementet
for hvordan man gjennom avtaleverket mellom mobiloperatører
og virtuelle operatører kan legge inn sikkerhetsordninger
som sikrer mobiloperatørene minimumsinntekter dersom trafikkprognosene
avviker vesentlig fra prognosene i avtalene som inngås.
På denne måten reduseres faren for at mobiloperatørene
investerer i overkapasitet i sine nett.
Disse medlemmer mener det svekker
troverdigheten til norsk teleforvaltning at Samferdselsdepartementet,
som forvalter statens eierskap i Telenor, i spørsmålet
om virtuelle operatører støtter Telenors standpunkt
som synes å ha økonomiske interesser av at det
ikke åpnes for virtuelle operatører.
Disse medlemmer konstaterer at
Regjeringen foreslår å øke konkurransen
på fastnettet ved å innføre LLUB selv
om det på fastnettet gledelig nok finnes alternative aksesser.
På mobilnettet hvor det ikke finnes alternative aksesser
til Netcom og Telenors mobilnett, går Regjeringen imot å åpne
for virtuelle operatører. Mangelen på en konsekvent
politikk og prinsipielle vurderinger fra departementets side er
påtakelig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Regjeringen på det nåværende tidspunkt
velger å gå imot at virtuelle operatører
ved påbud skal få tilgang til mobilnettet.
Disse medlemmer mener at selv
om dagens regelverk ikke hindrer at det inngås avtaler
mellom netteiere og virtuelle operatører og slik bidra
til lavere priser og innovasjoner på tjenestesiden, så er
det viktig at virtuelle operatører sikres denne retten.
Disse medlemmer er av den formening
at konsesjoner og reguleringer kun innføres der det er begrensninger
i mulighetene, for eksempel eksisterende luftbårne frekvenser.
Disse medlemmer mener at i henhold
til eiendomsretten så bør virksom konkurranse
i størst mulig grad ivaretas ved tjenesteleverandørers
frivillige avtaler med netteierne, men at virtuelle operatører
sikres adgang ved pålegg fra myndighetene.
Disse medlemmer mener at det
vil bedre konkurransen i mobilnettet at det nå gis fire
nye konsesjoner i 3G.
Disse medlemmer er positiv til
at statens eierrolle i Telenor nå flyttes til Nærings-
og handelsdepartementet.
Disse medlemmer ser i likhet
med OECD, ingen grunn til at den norske stat skal sitte med eierinteresser
i Telenor, og det er viktig at en privatiseringsprosess kommer i
gang selv om fusjonen mellom Telenor og Telia kollapset.
Disse medlemmer er derfor tilfreds
med at Telenor børsnoteres og viser til at svenske Telia
har bebudet salg av 25 pst. av sine aksjer før sommeren
og at den svenske stat har gitt grønt lys for utsalg av
inntil 49 pst.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiet allerede i Dokument nr. 8:56 (1997-1998) fremmet
forslag om salg av Telenor-aksjer og at statens eierrolle ble flyttet
over til Nærings- og handelsdepartementet.
Disse medlemmer er derfor tilfreds
med at dette nå går i orden ved at Telenor børsnoteres,
og at Nærings- og handelsdepartementet overtar statens eierrolle
i Telenor.
Komiteen sitt flertall, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Venstre, viser til brev av
28. mars 2000 frå Samferdselsdepartementet til komiteen
der det vert orientert om at vedtak om innføring av fast
føreval i mobilnettet skal vurderast på nytt. Fleirtalet deler departementet
sine vurderingar om at det er usikkert at det er føremålstenleg å ha
ei anna regulering i Noreg enn i resten av EØS-området.
Det blir føresett at ei ny vurdering av dette spørsmålet
blir gjennomført raskt, og at Stortinget blir informert
om resultatet på ein eigna måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er kjent med at det er i strid med direktiv
ONP rammedirektiv fra 1990 (387/90/EØS), endret
ved direktiv av 6. oktober 1997, at den statlige regulatoriske myndighet
er lokalisert i det samme departement som forvalter statens eierskap
i teleselskaper. Dette forholdet ble pekt på i Innst. S.
nr. 198 (1998-1999) og samferdselsministeren uttalte i den påfølgende
debatt den 3. juni 1999 følgende:
«En annen problemstilling som har vært berørt
gjentatte ganger, er skillet mellom forvaltningen av eierskapet
i Telenor og utøvelsen av regulatøroppgaver. Her
er det klart argumenter både for og imot. Regjeringen mener
imidlertid at det er uheldig eventuelt å forandre på dette
før vi har gjennomført sammenslåingen av
Telenor og Telia og børsintroduksjonen og nedsalget til
paritet i eierskapet er oppnådd. Etter dette vil jeg vurdere å flytte
utøvelsen av statens eierrolle til et annet departement
enn det departementet som har ansvaret for telereguleringen.»
Dette forholdet er snart ett år etterpå ennå ikke
brakt i orden. Regjeringens sendrektighet i denne saken har ført
til at forholdet er innklaget for ESA.
Disse medlemmer støtter
Post- og teletilsynets vedtak om at det skal innføres fast
operatørforvalg for mobile nett i Norge innen 1. november
2000, men er usikker på om dette vil skjerpe konkurransen
på mobiltelefonimarkedet i vesentlig grad.
Disse medlemmer har merket seg
at departementet fremholder at Norge i europeisk sammenheng har
lave samtalepriser på fastnett og mobilnett.
Ifølge tall fra OECD, OECD
COMMUNICATIONS OUTLOOK 1999, lå norske husholdningers
utgifter til abonnementsavgift i 1998 35 pst. over gjennomsnittet i
OECD.
Ifølge teleloven og tilhørende
forskrift heter det at tilgang til offentlig telenett, levering
av offentlig telefontjeneste og overføringskapasitet skal
tilbys allmennheten til kostnadsorienterte priser.
I brev av 9. mars 2000 kommenterer Post- og
teletilsynet Telenors ONP-rapport for 1998. Post- og teletilsynet
påpeker her at Telenor tar for høye priser og
skriver:
«På grunnlag av tallene i Telenors ONP-rapport
konkluderer Post- og teletilsynet med at prisene for telefoni ikke
var kostnadsorienterte i 1998. »
Videre heter det:
«Post- og teletilsynet antar at det er grunnlag for
en vesentlig lavere termineringspris fra Telenor Mobil, og ba derfor
i brev 28. januar 2000 selskapet dokumentere at gjeldende termineringspris
er kostnadsorientert eller beregne ny pris og presentere denne og
kostnadsgrunnlaget for tilsynet. Dette vil følges opp som
egen tilsynssak.»
Videre heter det:
«Når det gjelder kostnadsorientering av
Telenors priser for samtrafikk med fastnettet for 1998, kan ikke Post-
og teletilsynet se at Telenor for 1998 tilfredsstilte kravet om
kostnadsorienterte priser i forskriften.»
Disse medlemmer har merket seg
departementets vurdering av at det ikke er tilfredsstillende konkurranse
på mobilmarkedet. De to aktørene, Telenor AS og
Netcom GSM as, følger hverandre på prisnivå og abonnementsklasser.
Konsekvensen av den svake konkurransen er et mindre variert tjenestetilbud
og høye sluttbrukerpriser. Det understrekes av Post- og
teletilsynet som fremholder manglende innovasjon og tilbud av nye
tjenester, prisene på internasjonal roaming og termineringsprisene
på mobile nett som de fremste problemene ved den manglende
konkurransen i mobilmarkedet.
Disse medlemmer deler departementets
oppfatning om at konkurransen på mobilmarkedet ikke er
tilfredsstillende og at det bør iverksettes tiltak for å bedre konkurransen.
Telemarkedet er i rask utvikling, og for å møte
de forventninger fremtidens forbrukere og næringsliv vil ha
til tjenester over mobilnett vil det være behov for å innføre
et nytt tredje generasjons system for mobilkommunikasjon, som kan
avløse og supplere dagens mobilsystemer som bygger på NMT-
og GSM-standardene, jf. kap. 2.1 i meldingen der det blir gitt en
oversikt over mobiltelefonsystemer.
Ved behandlingen av St.meld. nr. 24 (1998-1999) understreket
Stortinget viktigheten av en hurtig tildeling av konsesjoner for
tredje generasjons mobilsystemer i Norge. Samferdselsdepartementet
tar på denne bakgrunn sikte på å lyse
ut konsesjoner for tredje generasjons mobilsystem umiddelbart etter
Stortingets behandling av denne meldingen, og med en konsesjonstildeling
på sensommeren år 2000. Ministerrådet i
EU har besluttet at medlemsstatene, innenfor eksisterende regelverk,
skal legge til rette for en samordnet innføring innen 1.
januar 2002 av et tredje generasjons mobilsystem basert på standarden
UMTS. Beslutningen er tatt inn i EØS-avtalen og angir derfor
den ytre rammen for når tildeling av konsesjon for UMTS
også her til lands skal være foretatt.
UMTS står for Universal Mobile Telecommunications
System og er en felles europeisk standard for et tredje generasjons
system for mobilkommunikasjon. Spesifikasjonene for første
fase av UMTS ventes å bli ferdigstilt i løpet
av høsten 1999, hvilket betyr at produksjon av utstyr og
kommersiell drift kan ta til rundt 2002. UMTS er et nytt system
i forhold til det eksisterende GSM-systemet. UMTS vil kunne tilby
en vesentlig høyere overføringshastighet enn dagens systemer
for mobilkommunikasjon, og vil kunne åpne for en rekke
nye teletjenester, som for eksempel multimedietjenester der bilde,
tekst, tale og video kan kombineres.
Konseptet innebærer at brukere i prinsippet
skal ha adgang til personlig kommunikasjon hvor som helst og når
som helst.
Når det gjelder mekanisme for tildeling
av konsesjoner for tredje generasjons mobilsystem, har Samferdselsdepartementet
etter en totalvurdering kommet frem til at det vil være
mest hensiktsmessig å benytte anbudskonkurranse.
Dekning og utbyggingshastighet vil da kunne være viktige
utvelgelseskriterier. Den enkelte tilbyder er nærmest til å vurdere
markedets etterspørsel og sine egne kostnader, og det kan
derfor være hensiktsmessig å la tilbyderne konkurrere
om utbyggingshastighet og dekningsgrad. På denne bakgrunn
mener departementet at det bør fastsettes en relativt lav
inngangsterskel for tredje generasjons mobilsystem. Departementet
foreslår derfor at det innen fem år minimum skal
være bygget ut et nett for tredje generasjons mobilkommunikasjon
i de seks største norske byene pluss Tromsø og
Bodø. En oppgradering av eksisterende GSM-nett vil kunne
gi tilfredsstillende mobiltjenester i områder som faller
utenfor dekningsområdet for tredje generasjons mobilnett.
Post- og teletilsynet har anbefalt at dersom
det er ønskelig med en dekning av UMTS-tjenester utover det
som er kommersielt lønnsomt, og utover de minimumskrav
som eventuelt fastsettes i konsesjonen, bør det vurderes
om det er mulig for det offentlige å kjøpe disse
tjenestene. Samferdselsdepartementet slutter seg til denne vurderingen,
og går i meldingen inn for å vurdere offentlig
kjøp av UMTS-tjenester etter at aktørene har innfridd
sine konsesjonskrav med hensyn til utbygging.
Frekvenser er en begrenset samfunnsressurs.
På samme måte som ved tildeling av konsesjoner
for DCS 1800, vil det bli innført en avgift for disponering
av frekvenser for tredje generasjons mobilsystem.
Når det gjelder rammevilkår
for tredje generasjons systemer for mobilkommunikasjon, har Post-
og teletilsynet på oppdrag for Samferdselsdepartementet
utarbeidet en rapport med forslag til rammeverk for utlysing av
slike konsesjoner. Videre er det i forkant av meldingen gjennomført
en høringsrunde der berørte aktører er
blitt gitt anledning til å komme med innspill til foreslåtte
rammevilkår.
Post- og teletilsynet anbefaler i sin rapport
at det, med grunnlag i frekvensressursene som er avsatt til tredje
generasjons mobilsystemer, lyses ut fire konsesjoner i Norge. Samferdselsdepartementet
støtter denne anbefalingen. Videre mener departementet
at regionale konsesjoner ikke vil fungere tilfredsstillende i et
marked som det norske, og legger derfor opp til landsdekkende konsesjoner.
Rettigheter og plikter for en tilbyder av et
offentlig tredje generasjons mobilsystem vil for en stor del følge av
vilkår fastsatt i teleloven og teleforskriften. Samferdselsdepartementet
vil med hjemmel i teleloven fastsette en forskrift om særskilt
konsesjonsplikt for tilbydere som ikke allerede er konsesjonspliktige
som følge av sterk markedsstilling.
Både Post- og teletilsynet og flere
av høringsinstansene har tatt til orde for at tilbydere
av tredje generasjons mobilsystem må få tilgang
til de eksisterende GSM-nettene gjennom nasjonal roaming. Departementet
støtter dette. Med bakgrunn i faren for reduserte incentiver
for tilbyderne til å bygge ut egne UMTS-nett, går
Samferdselsdepartementet i meldingen inn for at det ikke innføres
et pålegg om nasjonal roaming mellom de ulike UMTS-nettene.
Det vil i utgangspunktet være ønskelig å gi
konsesjonærer på tredje generasjons mobilsystem
framføringsrett etter teleloven § 10-2 første
ledd. Fra flere hold er det imidlertid reist spørsmål
om det innebærer en urettmessig diskriminering at tilbydere
med dekningsforpliktelser er gitt en særskilt rettighet
på dette området i forhold til tilbydere av nett
og tjenester som ikke har slike forpliktelser. Spørsmålet
om framføringsrett vil derfor bli vurdert nærmere.
Når det gjelder nødanrop,
mener Samferdselsdepartementet at det i UMTS-nettene skal legges
til rette for tilgang til nødetatenes nødtelefoner,
samt mulighet for å posisjonsbestemme mobilterminaler.
I tråd med Post- og teletilsynets anbefaling
i sin rapport om innføring av UMTS, vil Samferdselsdepartementet
av hensyn til en effektiv oppfølging av bestemmelsen i
teleforskriften § 2-10, og av hensyn til forutberegnelighet
for tilbydere, vurdere muligheten for å fastsette nærmere
bestemmelser om sikring av kundenes telekommunikasjon i konsesjonene.
Informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT)
får en stadig viktigere rolle i samfunns- og næringslivet.
IKT fremstår i dag som en av de viktigste kildene til nyskaping,
effektivisering og omstrukturering i alle former for nærings-
og forvaltningsvirksomhet.
Regjeringen er opptatt av at IKT generelt og
utviklingen innen mobilkommunikasjon spesielt, skal bli et konkurransefortrinn
for norsk næringsliv.
Sammensmeltingen av ulike former for informasjons-
og kommunikasjonsteknologi har skapt en større og mer dynamisk
IT-næring. Regjeringen vil føre en politikk for
nyskaping og vekst med vekt på næringens rammebetingelser,
forskning og utvikling og tilgangen på kompetanse.
Dersom Norge skal kunne ha samfunnsmessig og næringsmessig
nytte av de mulighetene som utviklingen mot tredje generasjons mobilsystemer åpner
for, er det avgjørende at rammebetingelsene kan virke tiltrekkende
på både norske og utenlandske aktører.
Dette gjelder både selve rammeverket for tredje generasjons mobilsystemer,
som behandles i meldingen, men også vår kompetansebase
og vårt nasjonale innovasjonssystem. Blant annet
vil kunnskapsutvikling være viktig for å sikre
nasjonal økonomisk vekst. Norske FoU-miljøer har
lang erfaring i utviklingen av mobile kommmunikasjonssystemer. De
er også i dag engasjert i problemstillinger i samarbeid
med norsk industri knyttet til fremtidens mobilkommunikasjon, som
vil kunne legge grunnlag for IKT-basert innovasjon og næringsutvikling.
Komiteen vil vise til at Stortinget
ved behandlingen av St.meld. nr. 24 (1998-1999), jf. Innst. S. nr.
198 (1998-1999), påla Regjeringen å fremskynde
innføringen av UMTS i Norge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og Sosialistisk
Venstreparti, vil i denne forbindelse vise til at i Innst.
S. nr. 198 (1998-1999) ble følgende uttalt fra et flertall
i komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre
og Sosialistisk Venstreparti:
«Flertallet har merket seg at myndighetene i Finland allerede
har delt ut lisenser for neste generasjons høyhastighets
mobilsystem, UMTS, slik at finske leverandører og operatører
kan starte utvikling og innføring, samtidig som telemyndigheter
i Norge signaliserer at slike lisenser neppe blir tildelt før
i 2001. Flertallet er bekymret for at dette vil hemme konkurransemulighetene
til så vel teleindustri som teleoperatører i Norge. Det
mest alvorlige vil imidlertid være at introduksjon av nye
og fremtidsrettede teletjenester over hele landet vil bli forsinket.»
Komiteen har merket seg at departementet
vil utlyse fire konsesjoner for utbygging og drift av det tredje
generasjons system for mobilkommunikasjon UMTS (Universal Mobile
Telecommunation System) etter at Stortinget har behandlet St.meld.
nr. 24 (1999-2000), med tildeling av konsesjoner sensommeren 2000.
Komiteen vil peke på at
UMTS er et mobilt og trådløst kommunikasjonssystem
som skal innføres innen EØS-området senest
fra 1. januar 2002. UMTS vil kunne tilby en båndbredde
på opp til 2 Mbit/s og med dette kunne legge til
rette for en rekke nye tjenester. UMTS vil være et supplement
til GSM. UMTS vil kunne bidra til utviklingen av konvergens mellom ulike
teknologier.
Departementet peker på betydelig usikkerhet
knyttet til UMTS-utviklingen. Det gjelder med hensyn til hvilke
standarder og terminaler som vil bli utviklet, markedets etterspørsel,
tilbydernes tilbud og pris på tjenestene.
Komiteen har merket seg at departementet
foreslår som minstekrav til utbygging og utbyggingshastighet
i startfasen at det innen fem år skal være bygget ut
et nett i de seks største byene pluss Tromsø og
Bodø.
Komiteen vil peke på at
oppgradert GSM-system med betydelig høyere overføringskapasitet
enn i dag, vil bli et viktig supplement i områder uten
UMTS-dekning.
Komiteen er kjent med at selv
med oppgradering vil ikke GSM-systemet fullt ut kunne møte
krav og forventninger brukerne og næringsliv i framtiden
vil ha til tjenester over mobilnettet. Dette gjelder bl.a. effektiv tilgang
til internett og andre multimedietjenester. Det har vært
kjent at tredje generasjons mobilsystem vil avløse og supplere
dagens mobilnett. Det nye systemet, UMTS, vil i startfasen bygge
videre på, og utvide mulighetene i GSM. Komiteen er
enig i at Samferdselsdepartementet lyser ut konsesjoner for UMTS straks.
Dette ble også understreket av Stortinget ved behandling
av St.meld. nr. 24 (1998-1999).
Med grunnlag i frekvensressursene som er satt
av til tredje generasjons mobilsystem (3G), støtter komiteen forslaget
om at det blir lyst ut fire landsdekkende konsesjoner.
Komiteen er enig med departementet
i at det bør fastsettes konsesjonsplikt for alle som ønsker å tilby tredje
generasjons mobilkommunikasjonssystem. Regelverket for dette bør
være teknologinøytralt.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
usikker på utviklingen knyttet til UMTS, men mener at markedet
vil styre denne med hensyn til hvilke standarder og terminaler som
vil bli utviklet, markedets etterspørsel, tilbydernes tilbud
og pris på tjenestene.
Komiteen mener at
anbudskonkurranse er den mest tjenlige måten å tildele
konsesjoner. Dekningsgrad og utbyggingshastighet vil da være
viktige kriterier for tildeling.
Komiteen vil også foreslå at
søkerne får krav om progresjonsplan gjennom konsesjonsperioden.
Slik kan en sikre at en får tilfredsstillende bruk av tildelte frekvensressurser.
Komiteen er kjent med at det
framleis er knytt stor uvisse til fleire viktige faktorar ved UTMS-utviklinga. Det
er difor vanskeleg å stille minimumskrav til dekning og
utbyggingsfart i startfasen. Komiteen vil gå inn
for at det innan fem år skal som minimum vere utbygd 3G
nett i dei seks største byane pluss Tromsø og
Bodø.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, holder åpent
for at minimumskravet kan forsterkes slik at det i utlysingen kan
stilles krav om dekning utover de 8 byene som er foreslått
av departementet.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Venstre, vil gå inn
for at det vert lagt avgift på disponering av frekvensar. Fleirtalet meiner òg
at departementet bør vurdere offentleg kjøp av
tenester etter at aktørane har innfridd konsesjonskrava
om utbygging, og ber Regjeringa orientere Stortinget om dette på ein
eigna måte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyrevil vise til
at det er usikkert om det i henhold til EØS-regelverket
er tillatt at staten kjøper UMTS-tjenester der det ikke
er kommersielt lønnsomt og at departementet vil vurdere
offentlige kjøp av slike tjenester når aktørene
har innfridd utbyggingskravene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at frekvensavgift kun er en fiskal særavgift som ikke fører
med seg noen samfunnsøkonomisk gevinst, annet enn som ren
inntekt til statskassen. Avgiften vil fungere som et etableringshinder
for UMTS og vil forsinke en hurtig ny landsdekkende mobiltjeneste,
samtidig som den er unødig fordyrende for tjenesteproduksjonen.
Disse medlemmer viser til at
det ikke kan sannsynliggjøres at denne særskatten
har produktivitets- fremmende effekt og fremmer derfor forslag om
at frekvensavgiften fjernes på GSM 1800, og innføres
ikke på GSM 900 og UMTS.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Frekvensavgiften fjernes på GSM
1800, og innføres ikke på GSM 900 og UMTS.»
Komiteens medlemmer fra Høyre savner en
strategi i stortingsmeldingen for hvordan man kan oppnå en
størst mulig geografisk utbredelse av UMTS-nett. På bakgrunn
av hvor viktig det er for den fremtidige næringsutvikling å ha
tilgang til den mest moderne infrastrukturen og teknologien, er
det overraskende at regjeringen Bondevik ikke har lagt mer vekt
på å drøfte hvordan man skal oppnå en
størst mulig utbredelse av UMTS.
Dette føyer seg imidlertid inn i et
bilde der sentrumspartiene i sin næringspolitikk prioriterer
støttetiltak til næringer og enheter med lav konkurranseevne og
begrenset overlevelsesevne, i stedet for å ha fokus på mulighetene
som ny teknologi innebærer.
Disse medlemmer vil vise til
at Regjeringen legger opp til at staten skal motta 32 mill. kroner
i frekvensavgift i 2000 for DCS-1800. Det varsles også om at
Regjeringen vil innføre frekvensavgift for UMTS og at det
vil bli vurdert å innføre frekvensavgift ved fornying
av konsesjonene for GSM-900.
Disse medlemmer vil be om at
Regjeringen i statsbudsjettet for 2001 legger frem en prinsipiell begrunnelse
for frekvensavgifter og hvilke kriterier som skal legges grunn for
fastsettelse av nivå på eventuelle frekvensavgifter.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene
frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Venstre, ser det som tenleg
at dei tilbydarane som får konsesjon, får tilgang
til nasjonal roaming i dei eksisterande GSM-netta, men ikkje innføre
pålegg om nasjonal roaming mellom ulike UMTS-nett.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at departementet foreslår
at UMTS-operatørene skal få tilgang til de eksisterende
GSM-nett gjennom nasjonal roaming.
Disse medlemmer har merket seg
at departementet i motsetning til konsesjonærer på GSM-
og DSC-systemene ikke vil gi konsesjonærer på UMTS fremføringsrett.
Standpunktet begrunnes med at denne retten bør forbeholdes
tilbydere med dekningsforpliktelser og at Konvergensutvalget anbefaler
at fremføringsretten skal bortfalle.
Disse medlemmer er kjent med
at Samferdselsdepartementet knytter fremføringsretten i
telelovens § 10-2 første ledd opp til utbygging/leveringsplikt.
I konsesjonene som Telenor AS, Telenor Mobil
AS og NetCom GSM as er tildelt er det pålegg om utbygging/leveringsplikt
samtidig som selskapene gis fremføringsrett etter telelovens § 10-2
første ledd.
Regjeringen foreslår at det til konsesjonene
for UMTS skal stilles krav om utbygging/leveringsplikt men
ikke gis fremføringsrett etter telelovens § 10-2 første
ledd, uten at forskjellen i holdning til fremføringsretten
mellom UMTS-konsesjonærer og GSM-konsesjonærer
begrunnes.
Disse medlemmer ser ikke noe
argument for at UMTS-konsesjonærer ikke skal ha den samme
fremføringsretten som konsesjonærer
på GSM- og DSC-systemene har. En slik fremføringsrett
for UMTS-konsesjonærer vil bidra til at UMTS
i Norge får et større dekningsområde,
noe som disse medlemmer anser som ønskelig.
På mobilnettet har vi et duopol med
begrenset konkurranse der det er viktig å stimulere til økt
konkurranse. Innføringen av UMTS vil føre til
at det blir utbygd flere aksesser generelt og på mobilsiden
spe–sielt. Da er det viktig at man har de samme ramme-betingelsene
for utbygging av ulike mobilnett. Det innebærer de samme
muligheter i henhold til fremføringsretten.
Disse medlemmer er kjent med
at departementet er innklaget til ESA på bakgrunn av fremføringsretten
og praktiseringen av denne.
Disse medlemmer har merket seg
at det er innført avgifter for å disponere frekvenser
tilhørende DCS 1800 og at regjeringen foreslår
at det skal innføres en tilsvarende ordning for UMTS, samtidig
som regjeringen vurderer om det skal innføres en slik avgift
ved fornyelsen av konsesjonene på GSM 900.
Nasjonal roaming medfører økt
utnyttelse av nettressursene og økt konkurranse med lavere
priser. Disse medlemmer stiller seg positive til
nasjonal roaming og ønsker at det åpnes for nasjonal
roaming mellom alle typer nett, også mellom UMTS-nettene.
Disse medlemmer har merket seg
at EU skal foreta en vurdering av annenhåndsmarked av mobilkonsesjoner
og at departementet vil følge utviklingen.
For å utnytte det potensialet som innføringen
av UMTS medfører, er det viktig at innsatsen innen IKT-forskning økes.
UMTS vil bidra til å utvikle IKT-næringen i Norge
gjennom innovasjon og industriell vekst.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Frekvensavgiften fjernes på GSM 1800, og innføres ikke på GSM 900 og UMTS.
Komiteen har ellers ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
St.meld. nr. 24 (1999-2000) - Om tilgang til mobilnett og om innføring av tredje generasjons system for mobilkommunikasjon - vedlegges protokollen.
Spørsmål 1:
Har NetCom GSM oppfylt konsesjonskravene når det gjelder (geografisk) dekningsgrad? Det ønskes oversendt en oversikt (kart) over dekningsområde.
Svar:
Det vises til meldingens pkt. 2.1 (s.9, syvende avsnitt), der det heter: "Telenor AS og NetCom GSM as fikk konsesjon for utbygging og drift av GSM mobilnett i 1991 og har begge overoppfylt den utbyggingsgrad som de ble pålagt i sine konsesjoner (landsdekning fastsatt etter et bestemt antall basestasjoner)." Videre vises det til DCS 1800 konsesjonen til NetCom GSM as der det fremgår at "Konsesjonæren kan se DCS 1800 og GSM 900 i sammenheng for å oppfylle kravet til dekning", jf. konsesjonen pkt. 2-2.
Konsesjonæren skal hvert år levere Post- og teletilsynet en statusrapport mht. nettutbygging, grensesnitt og kapasitet i telenettet, dekning, eventuell merdekning og geografisk angivelse av dette, jf. konsesjonen pkt. 11, jf. teleloven § 9-1. Ved forrige rapportering til Post- og teletilsynet den 31.12.1998, ble det opplyst at NetCom GSM as totalt har etablert 1417 basestasjoner, hvilket utgjør 457 stasjoner mer enn totalkravet på 960 basestasjoner. Selv om totalkravet er overoppfylt, mangler NetCom GSM as likevel 9 basestasjoner i Rogaland, 7 i Troms og 3 i Finnmark. Statusrapporten for 1999 foreligger ikke ennå, slik at det tas forbehold om at opplysningene om antall basestasjoner kan ha endret seg siden forrige rapportering.
Når det gjelder ønsket om å få oversendt en oversikt (kart) over dekningsområde, kan det opplyses om at det ikke stilles krav om at slik oversikt skal utarbeides. Det tas likevel sikte på å frembringe en mest mulig oppdatert oversikt fra NetCom som viser dekningsområde. Denne vil bli ettersendt.
Spørsmål 2:
Hva er forskjellen nå i forhold til ved behandlingen av St. meld. nr. 24 (1998-1999), utenom EU’s behandling av fusjonssaken, som begrunner endring i synet på tilbud om leie av faste aksesslinjer (LLUB)?
Svar:
Ved vurderingen av om det var hensiktsmessig å pålegge Telenor å leie faste aksesslinjer fra lokalsentralen og frem til abonnenten i 1998, jf. St meld. nr. 24 (1998-99), kom det frem at en slik løsning vil kunne medføre interferens (forstyrrelser) i nettet slik at kvaliteten på tjenestene som leveres over nettet reduseres. Kvalitetsreduksjoner vil videre kunne redusere interessen til å gjennomføre oppgraderinger og investeringer i nettet. Dette vil være uheldig i en situasjon hvor en ønsker et moderne og godt utviklet telenett. I forbindelse med høringen av de regulatoriske spørsmålene som tas opp i stortingsmeldingen ble det fra Telenors konkurrenter vist liten interesse for å leie faste aksesslinjer. På denne bakgrunn gikk Samferdselsdepartementet ikke inn for at en på dette tidspunkt skulle innføre et slikt pålegg.
I forbindelse med forhandlingene om sammenslåingen av Telenor og Telia forpliktet selskapene seg overfor EU-Kommisjonen til å tilby LLUB. Under Telenors forberedelser for å tilby en slik form for tilgang ble det funnet frem til løsninger for hvordan man kan unngå interferensproblemene, og dermed minske risikoen for reduksjon av ønsket om å investere. I tillegg har Samferdselsdepartementet i senere tid registrert en økende interesse for LLUB fra aktørene i markedet.
På denne bakgrunn har Samferdselsdepartementet nå gått inn for at en skal forskriftsfeste en plikt for tilbydere med sterk markedsstilling til å tilby andre aktører å leie faste aksesslinjer, jf. St. meld. nr. 24 (1999-2000).
Spørsmål 3:
Hva legges i begrepet "anbudskonkurranser" for UMTS?
- Hvilke faktorer inngår?
Svar:
Med anbudskonkurranse for tredje generasjons system for mobilkommunikasjon mener Samferdselsdepartementet at telemyndigheten fastsetter et sett med kriterier som skal oppfylles i en konsesjonssøknadsrunde. Kriterier som naturlig inngår er geografisk- og befolkningsmessig dekning, utbyggingshastighet, kvalitetskrav, tekniske krav, finansiering, egenkapital, kompetanse og erfaring med telenett og -tjenester. Myndighetene vurderer så de innkomne søknadene på bakgrunn av de fastsatte kriteriene. Samferdselsdepartementet ser for seg at en utformer anbudskonkurransen slik at en fastsetter minimumskriterier som aktørene må oppfylle og i tillegg lar søkerne by på enkelte av kriteriene, henholdsvis dekning og utbyggingshastighet. Dette vil kunne stimulere til økt dekning og raskere utbyggingshastighet. Dersom det er flere kvalifiserte søkere enn tilgjengelige konsesjoner vil de søkerne som best oppfyller kriteriene få tildelt konsesjon. Samferdselsdepartementet mener at det vil være hensiktsmessig å benytte en slik anbudskonkurranse for tredje generasjons system for mobilkommunikasjon.
Spørsmål 4:
Det vises til vurderingen av mulig offentlig kjøp.
– Hvorfor foretar departementet en så lav inngangsterskel?
– Hvorfor pålegges ikke en bredere geografisk dekningsgrad slik at UMTS blir tilgjengelig over hele landet gjennom konsesjonsvilkår?
– Er ikke 5 år i denne sammenheng svært lang tid?
Svar:
Ad. "lav inngangsterskel":
Når det gjelder deknings- og utbyggingskrav foreslås det i meldingen at det bør settes en relativt lav inngangsterskel for tredje generasjons mobilsystem (jfr. pkt. 3.3.2). Forslaget går nærmere bestemt ut på at det innen fem år minimum skal være bygget ut nett av typen 3G i de seks største byene pluss Tromsø og Bodø, og at departementet i samarbeid med Post- og teletilsynet vil fastsette den detaljerte beregningsmåten for dekningskravet.
I meldingen vises det til at Post- og teletilsynet har anbefalt myndighetene ikke å stille minimumskrav til dekning og utbyggingshastighet i startfasen og til at høringsinstanser som har uttalt seg om spørsmålet, støtter denne anbefalingen. Anbefalingen fremkommer i en rapport Post- og teletilsynet har utarbeidet på oppdrag fra departementet om "Etablering av et regulatorisk rammeverk for UMTS i Norge." I rapporten pekes det på at det er knyttet usikkerhet til flere faktorer ved UMTS-utviklingen. Eksempelvis er det knyttet usikkerhet til markedets potensielle etterspørsel, tilbydernes tilbud og prising av tjenester og til hvilke typer standarder og terminaler (telefoner) som vil utvikles. Mangelen på informasjon om sentrale sider ved UMTS-utviklingen gjør det vanskelig for myndighetene å innta rollen som planlegger og tilrettelegger. Med bakgrunn i en situasjon med så mange usikre faktorer, heter det i rapporten at myndighetspålagte krav vil kunne lede til en uriktig ressursbruk. For eksempel kan krav om en gitt befolkningsmessig dekning føre til at tilbydernes kostnader ved å tilby denne dekningen er større enn hva selskapet kan bære, eller det kan vise seg at etterspørselen ikke står i forhold til de krav myndighetene har satt. På denne bakgrunn vurderer Post- og teletilsynet det slik at det er tilbyderne selv som er nærmest til å vurdere markedets potensielle etterspørsel og sine egne kostnader, og at det er mer hensiktsmessig å la tilbyderne konkurrere om dekningsgrad enn å fastsette krav på forhånd. Post- og teletilsynet konkluderer med at myndighetene ikke bør stille strenge minimumskrav til dekning og utbyggingshastighet (hvis noen) i startfasen.
I meldingen er det tatt hensyn til anbefalingen fra Post- og teletilsynet ved at det i utgangspunktet er foreslått en lav inngangsterskel for tredje generasjons mobilsystem og ved at dekningsgrad og utbyggingshastighet er foreslått som viktige utvelgelseskriterier ved en anbudskonkurranse om konsesjoner for UMTS.
Ad. dekningsgrad:
I forhold til det foreslåtte kravet om dekningsgrad, spørres det spesielt om hvorfor det ikke foreslås et pålegg om en bredere geografisk dekningsgrad slik at UMTS blir tilgjengelig over hele landet gjennom konsesjonsvilkår. Det vises i denne sammenheng til vurderingen ovenfor der også dette spørsmålet blir berørt. Med bakgrunn i den usikkerheten som knytter seg til flere sentrale faktorer ved UMTS-utviklingen, vil det være vanskelig å stille krav i konsesjonene at UMTS skal være tilgjengelig over hele landet. Ikke minst kan kostnadene ved en landsomfattende utbygging bli svært høye og ikke stå i forhold til inntektene/etterspørselen ut fra det vi vet i dag. Dette kan imidlertid endre seg mye over tid. Videre må det også gjøres oppmerksom på at det nærmere innholdet i dekningskravet vil kunne varieres i forhold til kapasitet/hastighet (se i denne sammenheng figur 3.1, s. 26 i St. meld. nr. 24 (1999-2000)). De høye overføringsratene i UMTS vil kun være aktuelt å etablere innendørs og i byer. Utenfor byområdene vil man kunne oppnå samme overføringskapasitet som i UMTS-nett gjennom en utvikling av eksisterende GSM-nett. Det vises i denne sammenheng til St. meld. nr. 24 (1999-2000) pkt. 3.1.2, der det opplyses at man gjennom GPRS-teknologien vil kunne tilby overføringskapasitet opp mot 144 kbit/s i GSM-nettet, hvilket tilsvarer den forventede regionale overføringskapasiteten i UMTS.
Avslutningsvis kan det også vises til at ved å inkludere Tromsø og Bodø i forslaget til dekningsgrad, får vi et godt utgangspunkt for en eventuelt videre UMTS-utbygging. De seks største byene er for øvrig: Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Drammen.
Ad. utbyggingshastighet:
I forhold til det foreslåtte kravet om utbyggingshastighet, spørres det spesielt om ikke 5 år i denne sammenheng er svært lang tid. Det er viktig å understreke at kravene til dekningsgrad og utbyggingshastighet må ses i sammenheng. Et strengere krav mht. utbyggingshastighet vil som nevnt ovenfor, kunne medføre at risikoen ved å investere i et UMTS-nett blir for stor og at potensielle tilbydere av den grunn vil vegre seg. Videre vises det til at det er knyttet usikkerhet til flere sentrale faktorer ved UMTS-utviklingen, noe som gjør det vanskelig å fastsette forhåndsbestemt kort frist mht. utbygging. For at kravet ikke skal bli en "sovepute", vil departementet og Post- og teletilsynet innenfor totalfristen på 5 år vurdere å pålegge kortere frister for oppfyllelse av delmål, eksempelvis krav om utbygging i to byer utbygd innen 1 år, fire byer innen 2 år, osv.
Spørsmål 5:
De finske vilkårene for 3G/UMTS bes oversendt komiteen med de viktigste styringsbestemmelsene – bl.a. om dekningsgrad – oversatt til norsk eller engelsk.
Svar:
Vedlagt følger informasjon på engelsk om konsesjoner for tredje generasjons system for mobilkommunikasjon (3G) i Finland. I samtaler med de finske telemyndighetene har vi blitt informert om at det i Finland vanligvis ikke legges opp til at konsesjonene skal inneholde omfattende forpliktelser, det er vanlig at forpliktelser følger av regelverket. Når det gjelder konsesjonene for 3G i Finland stilles det ingen direkte krav til dekning eller utbyggingshastighet. For at en innehaver av en 3G konsesjon skal ha rett til tilgang til eksisterende GSM nett via nasjonal roaming kreves det imidlertid at aktøren som ber om tilgang har bygget ut et 3G nett som dekker 20 prosent av den finske befolkningen.
Spørsmål 6:
Det bes om en nærmere redegjørelse for problemstillingen knyttet til fremføringsrett.
Svar:
Det vises til meldingens omtale av fremføringsrett (pkt. 3.3.4.1), der det heter at det i utgangspunktet vil være ønskelig å også gi konsesjonærene på tredje generasjons mobilsystem fremføringsrett etter teleloven § 10-2 første ledd, men at spørsmålet vil bli vurdert videre som følge av Konvergensutvalgets anbefaling om at denne særskilte retten bør bortfalle (jfr. NOU 1999:26 (pkt. 8.1.3.5)).
Etter teleloven § 10-2, første ledd, er Samferdselsdepartementet delegert myndighet til å gi tilbydere av offentlig telenett eller teletjeneste fremføringsrett, dvs. en rett til å anbringe telenett, teleutstyr eller annen innretning for telekommunikasjonsformål på, over, under eller gjennom privat eiendom. Fremføringsretten gir tilbyder anledning til selv å fatte vedtak om ekspropriasjon uten foregående søknad eller godkjennelse. Aktører som ikke er blitt gitt en fremføringsrett, er henvist til å søke om ekspropriasjon på vanlig måte etter teleloven § 10-2, andre ledd, jf. oreigningsloven § 2, nr. 9. Uavhengig av hvilket grunnlag som benyttes skal det ytes vederlag ved ekspropriasjon.
I forbindelse med innføring av konkurranse og flere aktører i markedet, har fremføringsretten blitt knyttet til og begrenset av pålagte leveringsforpliktelser eller utbyggingsforpliktelser, jf. Telenors konsesjon av 2. mars 1999. På denne bakgrunn er fremføringsretten trolig ikke i strid med de krav til likeverdige og ikke-diskriminerende vilkår for og muligheter til å anlegge teleinfrastruktur som følger av gjeldende norsk rett og norske forpliktelser etter EØS-avtalen. Selv om fremføringsretten trolig ikke er diskriminerende, mener flertallet i Konvergensutvalget at fremføringsretten likevel medfører ulikhet mellom aktørene og at en utvidelse av denne retten vil være uhensiktsmessig i et konkurransemarked.
Regjeringen ønsker ikke automatisk å videreføre ordningen i forhold tilbydere av tredje generasjons mobilsystemer. Med bakgrunn i vurderingen til flertallet i Konvergensutvalget og med bakgrunn i at fremføringsretten er i ferd med å miste sin praktiske betydning bl.a. ved at aktørene svært sjelden benytter seg av denne retten og ved at eksisterende infrastruktur gjennom utvikling av ny teknologi kan utnyttes på flere måter, ønsker Regjeringen å vurdere dette spørsmålet ytterligere.
Det vises til St. meld nr. 24 (1999-2000) Om tilgang til mobilnett og om innføring
av tredje generasjons system for mobilkommunikasjon,
hvor fast forvalg i mobile nett skisseres som en mulig måte
mobile tjenester kan tilbys på dersom aktøren
ikke har eget mobilnett, jf. kapittel 2.3.4. I meldingen vises det
til at Post- og teletilsynet har vedtatt at fast forvalg skal innføres
i mobile nett i Norge innen 1. november 2000.
Post- og teletilsynets vedtak om innføring
av fast forvalg i mobile nett ble fattet 9. september 1998. I vedtaket
presiseres det imidlertid at Post- og teletilsynet skal komme tilbake
til enkelte forhold som må avklares nærmere før
fast forvalg i mobile nett kan innføres. Post- og teletilsynets
vedtak følger av gjeldende norsk regulering på telekommunikasjonsområdet.
I EØS regelverket har en holdt mobilsektoren
utenfor deler av reguleringen på telekommunikasjonsområdet.
Bakgrunnen for dette er at mobilsektoren er blitt vurdert som en
nyetablert sektor som en bør vente med å regulere.
I Norge, hvor utviklingen i mobilsektoren har ligget foran de fleste
land i Europa, har en valgt som hovedregel å regulere fast
og mobil likt. Reguleringstiltak skal imidlertid vurderes opp mot
formålet med reguleringen.
I EU-kommisjonens meddelelse av 10. november 1999
om forslag til fremtidig regulering på kommunikasjonsområdet,
"The 1999 Communications Review", legger Kommisjonen opp til at
all informasjonsinfrastruktur i hovedregel skal reguleres likt. Kommisjonen
stiller seg imidlertid negativ til pålegg om fast forvalg
for mobile nett.
I sin vurdering vektlegger Kommisjonen forskjellene
mellom fast og mobil markedene. Den hevder mobilmarkedet er strukturert
på en annen måte ved at det er et marked med større
grad av konkurranse hvor det eksisterer mer enn en aktør
med eget nett og tjenestetilbud. Det er betydelig større
muligheter for en mobilkunde å skifte tilbyder enn det
er for en kunde i fastnettet. Etter en vurdering hvor fordelene
ved å pålegge innføring av fast forvalg
balanseres mot ulempene/kostnadene, har Kommisjonen kommet
frem til at fast forvalg i mobile nett ikke bør pålegges.
Post- og teletilsynet har gjort Samferdselsdepartementet
oppmerksom på at den reguleringen av fast forvalg i mobile
nett som det er lagt opp til i Norge ikke vil være sammenfallende
med EUs opplegg for fremtidig regulering av fast forvalg i mobile
nett. Post- og teletilsynet har videre påpekt at dersom
det ikke er ønskelig å innføre pålegg
om fast forvalg i mobile nett i Norge bør departementet
gjøre en forskriftsendring. Med bakgrunn i usikkerheten
knyttet til om det er hensiktsmessig å opprettholde en
annen regulering i Norge enn i resten av EØS-området,
har Post- og teletilsynet avventet å avklare nærmere
forhold knyttet til innføring av fast forvalg i mobile
nett. Dette vil kunne innebære at fristen for innføring
av fast forvalg i mobile nett innen 1. november 2000 kan bli vanskelig å opprettholde.
Jeg ser behov for å vurdere nærmere
hvilke konsekvenser som vil følge av et pålegg
om innføring av fast forvalg i mobile nett i Norge, når
tilsvarende pålegg sannsynligvis ikke vil bli innført
i resten av EØS-området, og om fordelene ved et
slikt pålegg kan forventes å overstige ulempene/kostnadene.
Med bakgrunn i dette vil det være nødvendig å vurdere
om vedtaket av 9. september 1998 om innføring av fast forvalg i
mobile nett innen 1. november 2000 bør opprettholdes. Samferdselsdepartementet
vil snarest be Post- og teletilsynet om å gjennomføre
en slik vurdering.
Jeg vil med dette informere Stortinget om ovennevnte
situasjon knyttet til omtalen av fast forvalg i mobile nett i St.
meld. nr. 24 (1999-2000), og underrette om at vedtaket av 9. september
1998 om innføring av fast forvalg i mobile nett innen 1.
november 2000 vil bli gjenstand for ny vurdering.
Oslo, i samferdselskomiteen, den 30. mars 2000
Oddvard Nilsen
leder |
Ellen Gjerpe Hansen
ordfører |
May Britt Vihovde
sekretær |