Regjeringa legg fram meldinga om vern i kystsona, som
er utarbeidd på bakgrunn av vedtak i Stortinget etter debatt
om interpellasjonen om kystverneplanane for Nordland 5. mars 1998:
«Stortinget ber Regjeringen i løpet av 1998
om å legge frem en melding om kystverneplanene. Meldingen
må belyse de næringsmessige konsekvenser ved gjennomføringen
av planene, samt avklare om sjøarealer skal kunne inngå i
kystverneplanene. Meldingen skal behandles av Stortinget før
kystverneplanene stadfestes.»
Meldinga er meint å vere eit viktig
grunnlag for Regjeringa si behandling av framlegga til kystverneplanane
i Nordland og Troms, samt andre framtidige verneplanar som omfattar
sjøareal i kystsona, og departementet viser til at verneframlegg
som i vesentleg grad femner om sjøareal er stansa inntil
meldinga er behandla.
Regjeringa si målsetjing er å sikre
det biologiske naturgrunnlaget i tråd med nasjonale og
internasjonale tilrådingar m.a. gjennom vern av område
i medhald av naturvernlova. Samstundes skal det sikrast areal til hausting
av naturressursar og matproduksjon i sjø. Dette stiller
store krav til samordna avvegingar mellom brukar- og verneinteresser.
Meldinga legg hovudvekt på ansvarsområda
til fiskeri- og miljøvernstyresmaktene. Den omhandlar lovgrunnlaget
for å verne og ta vare på naturverdiar i kystsona
med særleg vekt på naturvernlova og forholdet mellom
denne og bruk av saltvassfiskelova og oppdrettslova. I tillegg vert
plan- og bygningslova, samt andre lover som regulerer arealbruk
i kystsona, omtala. Meldinga skisserer òg retningslinjer
for avveging mellom fiskerinærings- og verneinteresser
i forhold til ulike verneformål innafor dei ulike vernekategoriane
i naturvernlova, og meldinga vurderer verneplanprosessen og forvaltninga
av verneområda, samt overvaking og evaluering av område
verna i medhald av naturvernlova.
I meldinga er kystsona i sjø avgrensa
til det som ligg inn under naturvernlova sitt virkeområde,
dvs. ut til territorialgrensa. Meldinga omtaler òg problemstillingar
knytt til framtidige marine verneområde, sjølv
om desse kan strekkje seg utanfor territorialgrensa.
Meldinga fokuserer på areal som funksjonelt
heng nært saman med sjøen, og som er av interesse
for andre samfunnsinteresser, og meldinga legg vekt på fiskerinæringa
sitt behov for areal.
Naturvernlova sitt virkeområde omfattar
ikkje Svalbard med Bjørnøya og Jan Mayen, og vern
av land- og sjøareal i desse områda er derfor
ikkje omtala i meldinga.
Regjeringa viser til at det er aktuelt å verne
berre ein liten del av det totale arealet i kystsona i medhald av naturvernlova.
Innafor verneområde vil ulike sektorlover gjelde for aktivitetar
som ikkje er i strid med verneformålet.
Regjeringa understrekar at vern i medhald av
naturvernlova alltid skal ta utgangspunkt i formålet med vernet,
og at naturvernlova skal nyttast i eit avgrensa omfang på areal
med nasjonale verneverdiar. Dette gjeld både val av vernekategori
og utforming av forskrifter. Vernet skal ikkje vere strengare enn
det som er naudsynt for å sikre verneverdiane. Verneområdet
skal heller ikkje vere større i utstrekning enn det som
er naudsynt av omsyn til verneverdiane, og heile verneområdet
må oppfylle krava til den aktuelle vernekategorien i naturvernlova.
Regjeringa meiner det er naudsynt å utvikle ein meir samordna
praksis på landsbasis når det gjeld framlegg til
vern av sjøareal. Miljøstyresmaktene og fiskeristyresmaktene
vil derfor i framtida samarbeide nært i spørsmål
knytt til omfanget av vern av sjøareal.
Naturvernlova heimlar vern både på land
og i sjøområde, og vernekategoriane i naturvernlova
slik dei er utforma i dag gjeld også i sjø, men
dei er generelle og ikkje spesielt tilpassa dette formålet.
Regjeringa vil gå gjennom naturvernlova og sjå nærare
m.a. på kategoriane naturreservat og nasjonalpark og eventuelt
vurdere innføring av ein eigen kategori for vern i sjø.
Regjeringa meiner det er naudsynt å utvikle
ein meir samordna praksis på landsbasis når det
gjeld framlegg til vern av sjøareal i verneområde
der verneformålet er knytt til verneverdiar på land.
Miljø- og fiskeristyresmaktene vil derfor samarbeide nært
i spørsmål knytt til dette.
Departementet viser til at det er utarbeida
framlegg til kystverneplanar i Nordland og Troms, og som berre er
aktuelle i desse to fylka. Målet med kystverneplanane er å sikre
ein heilskapleg gjennomgang av verne- og næringsinteresser
i kystsona i desse to fylka. Ved sluttbehandlinga av kystverneplanen
for Nordland vil Regjeringa, tilsvarande som for andre verneframlegg, gjere
ei grundig vurdering av dei konsekvensane verneframlegga kan få for
eksisterande og eventuell framtidig næringsutnytting, slik
at det vert minst mogleg konflikt mellom vern og andre brukarinteresser.
I samband med framlegg til kystverneplan for Nordland, vil Regjeringa
vurdere å redusere storleiken på sjøareala som
har vore på høyring.
Regjeringa meiner at ein bør iverksetje
ei prøveordning i Nordland der forvaltningsstyresmakta
knyter til seg ei rådgjevande gruppe samansett av representantar frå dei
ulike fagstyresmaktene, i samband med behandling av dispensasjonssaker
i sjø.
Regjeringa meiner at ein skal utarbeide marine
verneplanar m.a. basert på den naturfaglege kartlegginga av
eigna område som ligg føre. Det vert nedsett eit
rådgjevande utval på linje med det sentrale Barskogutvalet
samansett av representantar frå forvaltninga og aktuelle
interesseorganisasjonar til dømes innan fiskeri-, havbruk
og miljøvern. Utvalet skal gi råd om kor mange
og kva for område som bør inngå i eit
framlegg til verneplan, og gi råd om avgrensing, verneform
og vernereglar for områda og sjå på konsekvensar
av vern og næringsverksemd.
Regjeringa meiner lokal og kommunal medverknad er
ein føresetnad for å få til ei god verneplanprosess ved
vern både på land og i sjø. Kommunar,
grunneigarar, interesse- og næringsorganisasjonar skal
komme inn i prosessen så tidleg som mogleg, og ved framlegg om
vern av sjøareal som ikkje er omfatta av grunneigarrettar,
skal dei aktuelle brukar- og næringsorganisasjonane trekkjast
inn. Det er ein føresetnad at fylkesmannen samarbeider
nært med andre aktuelle sektorstyresmakter, m.a. regionale
fiskeri- og havbrukstyresmakter. Faggruppa som er oppretta i samband
med tang- og tareforvaltninga, vil ha ei sentral rolle i samband
med verneframlegg som kan påverke slike interesser.
Regjeringa understrekar at dei nasjonale miljømåla ligg
fast og føreset at dei kommunane som får forvaltningsansvaret
for verneområde, syter for at aktuelle styresmakter og
interessegrupper i naudsynt grad vert trekt inn i arbeidet med forvaltninga.
Avhengig av type verneområde bør forvaltninga
av verneområda liggje anten i kommunane eller hos fylkesmannen,
som framleis bør ha forvaltningsstyresmakta for m.a. nasjonalparkar
og våtmarksområde med internasjonal verdi, såkalla
Ramsarområde.
Regjeringa vil vurdere behovet for å gjennomgå eksisterande
verneforskrifter med sikte på ei eventuell oppdatering,
f.eks. i enkelte område hvor det har skjedd vesentlege
endringar sidan vernevedtaket vart fatta. Dette er m.a. viktig for
at verneområda ikkje skal omfatte meir sjøareal
og ha strengare restriksjonar enn kva som er naudsynt.
Miljøvernstyresmaktene vil i samarbeid
med fiskeristyresmaktene vurdere om omfang av sjøareal
og restriksjonar i forhold til utøving av fiske og havbruk
i eksisterande verneområde er i samsvar med retningslinjene
i meldinga. Verneforskrifter som regulerer tang- og tarehausting
vil verte vurdert når forvaltningsplanen for tare ligg
føre.
Regjeringa meiner at det i kystsona er tilstrekkeleg sjøareal
både for utvikling av naudsynt næringsaktivitet
knytt til fiskeri, havbruk og tang- og tarehausting og til vern
av område i sjø og på land.
Det vert i meldinga peika på at både
vern og næringsutvikling vil vere ein del av ei langsiktig
utvikling i kystsona og at det derfor er viktig å ta vare
på areal som ikkje vert påverka av ulike aktivitetar
og inngrep. Det er òg viktig å sikre for ettertida
område som har særlege verdiar med tanke på representativitet
og som typeområde.
I dei fleste verneområda som omfattar
sjøareal, er utøving av fiske ikkje
i strid med verneformålet, og dei fleste verneforskriftene
vil derfor framleis verte utforma slik at omsynet til fiskeriaktivitetane
vert ivareteke.
Ved framlegg om nye verneområde vil
behovet for å regulere taretråling i
verneforskriftene verte vurdert på bakgrunn av forvaltningsplanen
for tare og verneformålet. Regulering av taretråling
i verneforskriftene kan likevel vere naudsynt dersom forvaltningsplanen
ikkje i tilstrekkeleg grad ivaretek verneverdiane. Ein bør
i størst mogleg grad samordne framlegga til verneområde
med dei trålfrie områda i forvaltningsplanen.
Regjeringa understrekar at både oppdrettsnæringa og verneinteressene
legg beslag på marginale areal totalt sett i kystsona,
og at nasjonale vernevedtak i liten grad har verka inn på utviklinga
av oppdrettsnæringa. Regjeringa meiner derfor at det i
kystsona er tilstrekkeleg sjøareal både for naudsynt
etablering av oppdrettsanlegg og gjennomføring av dei resterande
verneplanane. Før ein fattar vedtak om vern som omfattar
sjø, vil Regjeringa gjere ei grundig vurdering av storleiken på sjøareala
som skal vernast.
Dersom det i enkelte høve viser seg å verte
konkurranse om dei same areala, og det både for naturverninteressene
og for havbruksnæringa ikkje er mogleg å finne
alternative tilsvarande lokalitetar, må ein gjere ei grundig
vurdering av forholdet mellom verneformål og kva for type
oppdrett som er aktuelt. Dersom miljøverknadene av den
aktuelle oppdrettsverksemda i liten grad vil påverke verneformålet,
t.d. skjeloppdrett i eit landskapsvernområde, kan vern
og oppdrett kombinerast. Under føresetnad av at det ikkje
er i strid med verneformålet meiner Regjeringa at det i
framtida vil kunne vere mogleg å kombinere vern av eit
sjøareal og bruk av det same området til havbruksverksemd
i større grad enn ved tidlegare vernevedtak. Regjeringa meiner
at ein skal leggje føre-var-prinsippet til grunn når
ein vurderer om miljøstyresmakta kan gi løyve
til havbruk innafor eit verneområde.
Overføring av forvaltning av verneområde
til kommunane er eit ledd i oppfølginga av Agenda 21, og
vil vere ei frivillig ordning for kommunane.
Når det gjeld økonomiske konsekvensar
er vern i medhald av naturvernlova ikkje av eit slikt omfang at det
vil få vesentlege konsekvensar, og sluttføringa
av verneframlegg som omfattar sjøareal vil skje innafor dei
til eikvar tid gjeldande budsjettrammer. Vederlag for vernevedtak
vert dekkja over kap. 1427 post 32 i statsbudsjettet. Vederlag for
ein marin verneplan vil truleg verte minimale, og dersom det vert
fremja krav om erstatning, er staten ansvarleg for å bere
sakskostnadene sjølv om det ikkje vert utbetalt erstatning.
Slike saker vil òg verte dekka opp innafor dei til eikvar
tid gjeldande rammer på kap. 1427 post 32.
Utgifter til forvaltning av verneområde
skal verte dekkja innafor dei til eikvar tid gjeldande rammer på kap.
1426 og kap. 1427.
Kostnader knytt til betring av kunnskapsgrunnlaget vil
inngå i dei pågåande programma for kartlegging
og overvaking av biologisk mangfald og vil ikkje få økonomiske
konsekvensar utover dei til eikvar tid gjeldande budsjettrammer
til dette arbeidet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Aud Blattmann, Kai Ekanger, Gunn Karin Gjul, Bent Hegna, lederen Tore
Nordtun og Torny Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Øyvind
Korsberg og Øyvind Vaksdal, fra Kristelig Folkeparti, Hilde
Frafjord Johnson og Bror Yngve Rahm, fra Høyre, Bent Høie
og Jan Tore Sanner, fra Senterpartiet, John Dale, fra Sosialistisk
Venstreparti, Hallgeir H. Langeland, og fra Venstre, Gunnar Kvassheim,
viser til at formålet med meldingen er å danne
grunnlaget for behandlingen av kystverneplanene i Nordland og Troms
og andre framtidige verneplaner som omfatter sjøareal. Komiteen legger
vekt på at de prinsipper som legges til grunn for behandlingen
av verneplanene skal bidra til å redusere potensielle konflikter
mellom verneinteresser og brukerinteresser.
Komiteen deler Regjeringens målsetting
om å sikre det biologiske naturgrunnlaget i tråd
med nasjonale og internasjonale anbefalinger og forpliktelser. Det
vises til behandlingen av St.meld. nr. 58 (1996-1997) Om miljøvern
for en bærekraftig utvikling. Der uttaler en samlet komité:
«at det biologiske mangfoldet er grunnlaget for menneskets
eksistens og avgjørende for verdiskapning, velferd og livskvalitet.
Tapet av artsmangfold beskrives av mange som det største
miljøproblemet vi står overfor, og det er en hundre
prosent irreversibel prosess. Komiteen mener derfor det er viktig
både å styrke arbeidet for vern av truede arter
i Norge, og å øke Norges innsats internasjonalt
for å bevare biodiversiteten." Når det gjelder
hvordan man skal sikre det biologiske mangfoldet viser komiteen
til at dette:
«… best kan skje gjennom en
kombinasjon av vern og bærekraftig bruk. Komiteen vil understreke
at en i arbeidet med å ta vare på det biologiske
mangfoldet er avhengig av en god dialog og et godt samarbeid mellom
myndighetene og de som har sitt utkomme fra primærnæringene.»
Komiteen legger dette til grunn
for vurderingene av forholdet mellom vern og bruk i kystsonen. Samtidig
som man skal sikre det biologiske mangfoldet skal man i kystsonen
også sikre areal til høsting av naturressurser
og matproduksjon i sjø. Disse målene kan i enkelte
tilfeller være til dels motstridende og stiller derfor
store krav til helhetlige og samordnede avveininger mellom verneinteresser
og brukerinteresser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
mener det er viktig at alle sider ved kystverneplanen blir belyst. Flertallet viser
til at havbruksnæringen har et betydelig utviklings- og
markedspotensiale. Næringen har stor betydning for norsk økonomi
og distriktsutvikling. Flertallet viser til at flere
kystsamfunn i dag er helt avhengige av oppdrettsnæringen,
og avhengigheten vil trolig øke i årene som kommer.
Flertallet viser til at målet
for en fremtidig næringspolitikk for havbruk er at myndighetene
legger til rette for en offensiv vidresatsning for effektiv utnyttelse
av våre marine ressurser og våre naturgitte forhold
for å realisere det store markedspotensialet for havbruksprodukter.
Norsk oppdrettsnæring har i løpet av få år
vokst til å bli en moderne, bærekraftig næring hvor
verdien av eksport i 1999 var over 12 mrd. kroner. En videre positiv
utvikling av næringen vil bl.a. være avhengig
av tilgang på egnet sjøvolum/areal. Oppdrettsnæringen
bygger på generasjoners tradisjoner for å leve
av havet og representerer en videreutvikling av generert kunnskap
om å høste og bruke havet. Næringen er
i så måte en forlengelse av den kultur og næringsvei
som har preget kysten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at oppdrett i flytende merdanlegg
er et fullstendig reversibelt inngrep. Bestemmer man seg for at
virksomheten ikke er forenlig med verneverdien i området
kan anlegget raskt flyttes, og alle spor vil erfaringsmessig etter
kort tid være borte. Tradisjonelt områdevern av
sjø er ofte meningsløst ettersom det er store økosystemer
med ekstremt mobile organismer vi har med å gjøre.
Disse medlemmer viser til at
oppdrettsnæringen skaper distriktsarbeidsplasser i kystnorge
ved at produktene produseres og videreforedles der. Oppdrettsnæringen
er en eksportrettet distriktsnæring med betydelig potensiale.
Næringens fremvekst og utvikling har bidratt til å skape
optimisme og er sentral for å beholde og skape arbeidsplasser
og derved opprettholde bosetting i distriktene.
Disse medlemmer viser til at
dagens oppdrettsanlegg er noe helt annet enn hva som var tilfelle
for noen år siden. Det er i dag ikke på langt
nær den forurensing som man hadde fra denne typen næringsvirksomhet
tidligere. Disse medlemmer vil vise til at havbruksnæringa
er i stadig endring, med ny teknologi slik som automatisk fôringsanlegg
med dosering, slik at fôrspill unngås. Medisinering
av fisken er nesten borte og man er mye mer klar over sykdommer,
slik at det konstant drives med prøving og undersøkelser
av oppdrettsfisk i merdene.
Disse medlemmer viser til at
fiskerioppdrett er en internasjonal næring med stor nasjonal
betydning. Endringer i tilgang til produksjonsområder pga.
vern, vil derfor ikke bare ha en lokal betydning, men ha konsekvenser
for produksjonsmuligheter nasjonalt og eksport internasjonalt. Verneområder
vil gi distriktsmessige konsekvenser og må derfor avveies
opp mot andre samfunnsmessige interesser. For oppdrettsnæringen
er tilgang til areal og næringsutvikling to sider av samme
sak. Desto flere aktuelle oppdrettsområder som avsettes
til vern, jo færre valgmuligheter gis fremtidig havbruk.
Ekspansjon og videreutvikling av næringen overlates dermed
til andre nasjoner.
Disse medlemmer minner om at
Norge har en meget velegnet kystlinje og en oppegående
oppdrettsnæring. Derfor er både de naturgitte
og menneskelige forutsetninger for å videreutvikle havbruk
til stede. Mye tyder på at veksten innenfor verdens totale
sjømatproduksjon må komme innenfor havbruk. Disse medlemmer mener
at Norge her bør ha ambisjoner om å spille en
sentral rolle. De fremtidige utsikter for næringen er gode,
dersom rammevilkårene legges til rette for det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Fiskeridepartementet har ansvaret for forvaltningen av tareressursene
med Fiskeridirektoratet som det utøvende organ. Åpningen
av høstefelt skjer i samråd med Direktoratet for
naturforvaltning. Det er av avgjørende betydning for tarenæringen
at denne forvaltningen er ensartet og nasjonal slik at fiskerimyndighetene
har fullmakt til å overstyre mer eller mindre tilfeldige
lokale særkrav med basis i annet lovverk.
Disse medlemmer mener at tarehøsting
må tillates i alle sjøfuglreservatene, bortsett
fra i hekketiden. Et tarefelt høstes bare i en kort periode
hvert femte år, og det er bare 15-20 pst. av taren på feltet
som høstes med den nåværende teknologi.
Innhøsting fører derfor bare til minimal påvirkning
av forholdene for sjøfuglene. Dissemedlemmer gjør
oppmerksom på at yrkesfiske er tillatt også i
hekketiden i de samme områdene.
Disse medlemmer viser til at
i Rogaland har man de aller beste erfaringer med at taretråling
går godt sammen med skarv. I 1978 var hekkebestanden på 285
par, mens den nå ligger opp mot 2 000 par. Taretråling
har foregått i samme omfang hele tiden, og de største
koloniene ligger midt i taretrålfelter. Den tillatelsen
til taretråling i sjøfuglreservatene som eksempelvis
gjelder i Rogaland og i Sollund kommune i Sogn og Fjordane utenom
hekketiden, må derfor være normgivende.
Disse medlemmer ber om at denne
næringen blir tatt med på råd når
det gjelder forvaltningen i kystsonen.
Etter disse medlemmers syn så må det
ikke bli slik at kystverneplanen blir et så stort hinder
for næringsvirksomhet og nyetablering at det blir en hemsko
for enkelte distrikt og kommuner som blir innlemmet i disse planene.
Disse medlemmer vil vise til
uttalelser fra fiskere i Froan-området som hevder at vernet
medfører konsekvenser for fiske på grunn av stor
vekst i selbestanden i området.
Disse medlemmer mener at vernereglene
for nevnte områder ikke må utformes slik at de
kan bli til et klart hinder for videre verdiskapning og sysselsetting
innen fiskerinæringen.
Disse medlemmer vil som et eksempel
vise til Leka kommune og konsekvenser mht. forslag til Nasjonal
verneplan for sjøfugl i Nord-Trøndelag. Leka kommune
har en andel på ca. 50 pst. av de verneområder
som er foreslått i Nord-Trøndelag i forslag til
verneplan for sjøfugler. Disse medlemmer vil
vise til møtet mellom komiteen og Leka kommune der det
ble opplyst at kommunens lokaliteter til havbruksnæringen
snart er oppbrukt, samt at Leka kommunes næringsmessige
utviklingspotensiale ligger i havbruksnæringa, og at de
siste to år har det kommet til en rekke nye aktører
i denne næringen med oppdrett av skjell, kveite og torsk.
Disse medlemmer viser til at
dette, i tillegg til det utviklingspotensialet eksisterende laksenæring representerer,
innebærer at Leka kommune har et stadig større
behov for lokaliteter til havbruksnæringa og at Leka kommune
har behov for å kunne disponere sjøarealer i forhold
til utviklingen i havbruksnæringen.
Disse medlemmer minner om at
om 15-20 år kan oljeeventyret være nesten over,
og viser til prognosene for landets olje- og gassinntekter. Rapporten "Norges
muligheter for verdiskapning innen havbruk", utgitt av Det Kongelige
Norske Vitenskapers Selskab og Norges Tekniske Videnskapsakademi
i Trondheim, hevder at Norge i 2030 kan ha eksportinntekter på 240 mrd.
kroner fra høsting, produksjon og foredling av fisk og
andre marine ressurser. Da må forholdene legges til rette
for denne type næringsvirksomhet.
Komiteen har merket seg at kystsonen
er dårlig representert i vernesammenheng sammenlignet med innlandet.
Det biologiske mangfoldet i kystsonene er også under press
fra flere aktører. Det dreier seg om matproduksjon, høsting
av naturressurser, fysiske inngrep på sjøbunnen,
utbygging og inngrep i strandsonen og forurensning. Komiteen legger
vekt på at det er et felles ansvar å redusere
de skader dette kan påføre både kystsonen
og det marine miljø.
Komiteen merker seg at det mest
hensiktsmessige virkemiddelet for å ivareta naturverdier
og næringsressurser i kystsonen avhenger av type interesser
og ressurser det er snakk om. Det må derfor foretas en
individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle. Komiteen slutter
seg til at vernet ikke skal være strengere og området
ikke skal ha større utstrekning enn det som er nødvendig
for å sikre verneverdiene. Hele verneområdet må oppfylle
kravene til den aktuelle vernekategorien i naturvernloven. Komiteen vil
understreke at et mål om en bærekraftig utvikling
stiller særlige krav til forvaltningen av økosystemene
og de økologiske kretsløpene.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at for å bidra
til en bærekraftig utvikling er det viktig at vi baserer
oss på føre-var-prinsippet. Verneområdets
utstrekning og begrensninger må derfor veies mot føre-var-prinsippet.
Flertallet vil i den sammenheng
understreke det faktum at bevaring og bærekraftig bruk
av våre marine ressurser vil kunne medføre positive økonomiske
konsekvenser. Dette gjelder for eksempel beskyttelse av oppvekst-
og yngleområder for fisk, markedsverdien av miljøvennlige
produkter/sjømat og utvinning av verdifulle stoffer
basert på genetiske koder i marint biologisk mangfold.
Når det gjelder hvilke aktiviteter
som skal kunne tillates innenfor naturreservater må dette
vurderes ut i fra hvordan den enkelte aktivitet kan påvirke
formålet med vernet i det aktuelle tilfellet. Flertallethar merket seg at naturvernloven stiller
ulike krav til de ulike kategoriene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre, mener det er viktig at naturvernloven ikke
uthules gjennom så liberale verneforskrifter at natur som
er vernet etter naturvernloven i praksis blir forvaltet som alle
andre områder i forhold til ulike næringer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
viser til at kystbosettingen i alle år har vært tuftet
på en balanse mellom bruk og vern av kystens ressurser.
I dagens situasjon fremstår derfor ikke kystfiskeflåten
eller en planlagt balansert havbruksnæring innenfor en
miljømessig og veterinærmessig ramme som en trussel
for det maritime miljø. Flertallet viser
til at verneområdet bare utgjør 3 pst. av arealet
ut til territorialgrensen. Flertallet vil peke på at
selv om dette arealet totalt sett er lite, utgjør det foreslåtte vernede
areal mellom 20 og 30 pst. av de områdene hvor det er mulig å drive
havbruk.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil advare mot å utvide vernesoner
langs kysten, uten at dette er objektivt godt begrunnet. Disse
medlemmer mener utvidelser av vernesoner på havet
må forankres i folkevalgte organ.
Komiteen merker seg at det i
størstedelen av sjøområdene er fiskerilovgivningen
som er det sentrale virkemiddelet for å ta vare på naturverdier.
Vern i medhold av naturvernloven er aktuelt å benytte i
avgrenset omfang på sjø- og landareal med regionale,
nasjonale eller internasjonale verneverdier.
Vern etter naturvernloven skal alltid ta utgangspunkt i
formålet med vernet. Dette gjelder både valg av
vernekategori og utforming av forskrifter. Det er i denne sammenheng
viktig at naturvernloven ikke uthules.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og Venstre, merker seg at Regjeringen vil gå gjennom
naturvernloven for å se nærmere på kategoriene naturreservat
og nasjonalpark og vurdere innføring av en ny kategori
for vern i sjø. Flertallet stiller seg positiv
til innføring av en ny kategori dersom det viser seg hensiktsmessig,
tatt i betraktning de spesielle forhold som gjelder for vern i sjø.
Komiteen merker seg at det bare
er i Nordland og Troms det er aktuelt med kystverneplaner, mens
det for de andre kystfylkene er vedtatt eller foreslått
tematiske verneplaner.
Komiteen har videre festet seg
ved at Regjeringen i forbindelse med forslag om kystverneplan for
Nordland, vil vurdere størrelsen på sjøarealene
som har vært på høring.
Komiteen viser til at marine økosystemer
og marine naturkvaliteter utgjør en viktig del av norsk
natur.
Komiteen støtter at
det blir nedsatt et utvalg som sammensettes av representanter fra
forvaltningen og aktuelle nærings- og interesseorganisasjoner
for bruk og vern.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, slutter seg til
at det skal utarbeides marine verneplaner som blant annet skal baseres
på den naturfaglige kartlegging av det aktuelle området.
Komiteen understreker betydningen
av at verneplaner forankres lokalt. Lokal og kommunal medvirkning
i verneplanprosessen er grunnleggende for å få til en
god prosess. Kommuner, grunneiere, interesse- og næringsorganisasjoner
må delta på en hensiktsmessig måte. For å forebygge
konflikter og få en reell lokal forankring legger komiteen til
grunn at de aktuelle partene også trekkes inn i prosessen
så tidlig som mulig.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, slutter seg til at lokal
forvaltning av verneområdene etter at vedtak om vern er
fattet, vil bidra til å sikre forankring av miljøvernpolitikken
i lokalbefolkningen. Dette forutsetter at de kommuner som får delegert
forvaltningsansvaret, sørger for at de aktuelle styresmakter
og interessegrupper trekkes inn i arbeidet med forvaltningen.
Komiteen slutter seg til at miljømyndighetene
i samarbeid med fiskeristyresmaktene vurderer om omfang av sjøareal
og restriksjoner er i samsvar med retningslinjene i meldingen.
Komiteen legger til grunn at
Norges langstrakte kyst gir grunnlag for tilstrekkelig sjøareal
til både utvikling av nødvendig næringsaktivitet
og til vern av områder i sjø og på land.
Komiteens flertall, alle
unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, merker seg at det generelt
sett vil være slik at etablering av verneområder
vil medføre få konsekvenser fordi det vanligvis
ikke blir opprettet verneområder der eksisterende virksomhet
ikke kan fortsette. Flertallet legger til grunn at
dette er en generell beskrivelse. I enkelte tilfeller vil det kunne være
behov for å begrense eksisterende virksomhet for å sikre
en bærekraftig utvikling.
Når det gjelder utøving av
fiske i vernet sjøareal merker flertallet seg
at dette de fleste steder ikke vil være i strid med verneformålet.
I forhold til taretråling merker flertallet seg
at behovet for regulering vurderes på bakgrunn av forvaltningsplanen
for tare og verneformålet. Det legges til grunn at forslagene
til verneområde i størst mulig grad samordnes
med de trålefrie områdene i forvaltningsplanen.
For oppdrettsnæringen viser flertallet til
at det areal denne næringen legger beslag på er
marginalt totalt sett. Nasjonale vernevedtak vil derfor i liten
grad ha innvirkning på denne næringen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Venstre, slutter seg til at det skal være mulig å kombinere
vern av et sjøareal og bruk av samme areal i
havbruksvirksomhet i større grad enn ved tidligere vernevedtak.
Dette forutsetter imidlertid at aktiviteten ikke strider mot verneformålet.
Dette flertallet vil understreke
at utredningsplikten ligger hos næringsutøver
eller tiltakshaver slik normal praksis er ved utbygginger eller
tiltak på land. Næringsutøver eller tiltakshaver
må altså selv sannsynliggjøre at tiltaket
ikke vil innebære noen trussel for verneformålet. Dette
flertallet legger til grunn at føre-var-prinsippet
må legges til grunn ved vurderinger av hva som skal tillates.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
forutsetter at det ved opprettelse av nye verneområder
tas nødvendig hensyn til eksisterende næringsvirksomhet
og bosetting.
Flertallet viser til det store
potensialet for videre utvikling av norsk havbruksnæring. Flertallet henviser
derfor til det behovet denne næringen har for utvidelse
av sjøarealer for fremtiden, og at det tas hensyn til dette
forhold i den videre planlegging.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil også peke
på at det i vernearbeidet må tas hensyn til framtidig
ny virksomhet når dette ikke kolliderer med verneformålet.
Dette flertallet mener det er
viktig å få en bedre planlegging som sikrer en
god avveining mellom bruk og vern langs kysten. Gjennom den framtidige
kystsoneplanleggingen bør det utvikles manualer som angir
hvilke faktorer som skal trekkes inn i saksbehandlingen og hvordan
de skal vektlegges og vurderes i forhold til hverandre.
Dette flertallet er kjent med
at det er ulik praksis for taretråling i fuglereservat.
I Rogaland er det tillatt, mens praksisen er langt strengere i Sogn
og Fjordane. Flertallet viser til at komiteen er
blitt opplyst gjennom brev fra Miljøverndepartementet datert
8. mars 2000, at det nå er nedsatt en faggruppe med representanter
fra miljø- og fiskerimyndigheter, næringsorganisasjoner
og forskningsinstitusjoner som skal vurdere hvilke områder
som er aktuelle for tarehøsting.
Dette flertallet forutsetter
at det på grunnlag av den forvaltningsplan denne gruppen
skal utarbeide, foretas en gjennomgang som utjevner den fylkesvis ulike
praksis som er for taretråling i verneområder.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre
og Senterpartiet, viser til at ett av områdene
som i fremtiden kan bli åpnet for havbruksvirksomhet etter
de nye retningslinjene, er landskapsvernområdet i Froan
i Frøya kommune. Oppdrettsfirmaet SalMar A/S fikk
i 1998 dispensasjon fra verneforskriftene til å drive oppdrettsvirksomhet
i landskapsvernområdet i Froan. Denne dispensasjonen går
ut 1. juli 2000.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Venstre, mener det er viktig å få undersøkt
på vitenskapelig basis de langsiktige konsekvensene for
natur og miljø ved slik næringsvirksomhet i verneområder.
Dette gjelder spesielt nå når det legges opp til
en mer liberal vernepraksis.
Dette flertallet ber derfor Regjeringen
sette i gang et vitenskapelig prosjekt i Froan knyttet til oppdrettsvirksomheten
ved de to lokaliteter som har dispensasjon.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Venstre, er gjennom høringer blitt kjent med at det
legges strenge restriksjoner på den alminnelige ferdsel
i fuglereservat. Flertallet har forståelse
for at det må være ferdselsforbud i hekketiden.
Flertallet vil peke på at
friluftsliv fremmer positive holdninger til natur og miljøvern.
Det er derfor viktig å sikre allmennhetens forståelse
for å verne.
Flertallet ber departementet
legge opp til å vurdere behovet for ferdselsforbud i hvert
enkelt aktuelle område – bl.a. tidsperioden for
et slikt forbud.
Flertallet ber departementet
utvide Statens Naturoppsyns (SNO) virksomhet til å omfatte
miljøovervåkning i kystområdene slik
at faunakriminalitet blir bekjempet. Det bør skje i tett
samarbeid med lokale myndigheter.
Innstillingen har vært forelagt næringskomiteen, som
i brev av 4. mai 2000 uttaler:
«Komiteen vil understreke at det må legges økt
vekt på å kombinere vern og ressursutnyttelse
basert på prinsippet om bærekraftighet også i
vedtatte verneområder. Komiteen vil fremheve at havbruk
ikke bare dreier seg om distriktspolitikk, men om å legge
til rette for verdiskapning og velferd i et nasjonalt perspektiv. Komiteen
mener det er grunn til å understreke at verdiskapningspotensialet
basert på marine ressurser kun kan realiseres ved at det
legges til grunn en forvaltning som ivaretar både miljø-
og næringsmessige hensyn og at det skapes aksept for at
driftsanlegg i kystsonen kan bli like vanlig som på land.
Komiteen
viser for øvrig til sine respektive fraksjoners merknader
i den endelige innstillingen fra energi- og miljøkomiteen.»
Komiteen har elles ingen merknader,
viser til meldinga og rår Stortinget til å gjere
slikt
vedtak:
St.meld. nr. 43 (1998-1999) - om vern og bruk
i kystsona - vert å leggje ved protokollen.
Oslo, i energi- og miljøkomiteen, den 10. mai 2000
Tore Nordtun
leder |
Hilde Frafjord Johnson
ordfører |
Aud Blattmann
sekretær |