Etter samanbrotet i Telenor/Telia-fusjonen
har departementet arbeidd parallelt med avvikling av det samanslåtte
selskapet og med førebuing for delprivatisering og børsnotering
av Telenor, jf. St.prp. nr. 59 (1999-2000) Om avviklingen av sammenslåingen
av Telenor AS og Telia AB.
Det blei innført full konkurranse i
telemarknaden i Noreg frå 1. januar 1998. Konkurransen
er verksam og samfunnsmessige mål blir følgde
opp gjennom regulering. I denne situasjonen ser Regjeringa det ikkje
lenger som føremålstenleg at staten fullt ut eig
Telenor. Staten må utøve sitt eigarskap på ein
profesjonell måte, som er med på å utvikle
selskapet både på den norske og den internasjonale
marknaden til beste for aksjonærane, dei tilsette og det
norske samfunnet.
Samferdselsdepartementet finn å kunne
trekkje følgjande konklusjonar:
1. Børsintroduksjonen
av Telenor bør skje så snart som råd
er.
2. Gjeldsgraden i selskapet kan aukast
noko, men det er viktig å oppretthalde ein soliditet som
kan sikre selskapet mot uventa tilbakeslag.
3. Under elles like vilkår, vil
ein kombinasjon av emisjon/statleg sal av aksjar vere fordelaktig
fordi eigar og selskap då har felles interesser og kan samarbeide
effektivt, og dermed leggje til rette for at børsintroduksjonen
kan bli ein suksess for alle involverte partar.
Det blir lagt til grunn at børsintroduksjonen
blir gjennomført seinast innan utgangen av 2001, men Regjeringa
arbeider med sikte på å gjennomføre transaksjonen
hausten 2000.
Ei endring av eigarforma til Telenor vil skape
større avklaring rundt staten si eigarrolle. Dette vil
vere ein fordel for selskapet som i dag på tilsvarande
vis som eigaren risikerer å bli skulda for å blande
saman roller.
Ei delprivatisering og børsnotering
av Telenor vil gi selskapet større forretningsmessig handlefridom
og vil difor vere fordelaktig for selskapet. Telenor vil då kunne
konkurrere på like vilkår med andre børsnoterte IKT-selskap.
Det finst òg gode grunnar til at selskapet vil vere tent
med at staten opprettheld ein strategisk eigarposisjon. For selskapet
vil staten som strategisk eigar kunne medverke til stabilitet i
eigartilhøva og m.a. hindre at selskapet blir kjøpt
opp og kontrollert av eit større internasjonalt konsern.
Regjeringa ser det som viktig å sikre
eit nasjonalt forankra eigarskap til Telenor og foreslår
at staten opprettheld 51 pst. eigardel i selskapet. Fordi det er
så få store norske private aksjonærar
og småspararsegmentet av aksjemarknaden er lite utvikla
i Noreg, er det naturleg at staten er ein langsiktig eigar i Telenor.
For Regjeringa er det viktig å leggje til rette for vidare næringsutvikling
med basis i Noreg. Internasjonaliseringa av verksemda styrkjer etter
Regjeringa si oppfatning dette behovet.
Staten vil som aksjonær i Telenor framleis
konsentrere seg om spørsmål knytt til kapitalstruktur,
lønn-semd og utbyttepolitikk, med vekt på langsiktig
lønnsam forretningsutvikling og verdiskaping for aksjonærane.
Regjeringa legg vekt på at dei statlege eigaroppgåvene
blir utført profesjonelt og i samsvar med vanleg forretningsmessig
praksis. Kravet til kapitalavkastning bør liggje på same
nivå som for samanliknbare europeiske teleselskap. Kapitalstrukturen
og utbyttepolitikken skal fremje verdiskapinga.
I juni 1997 blei verdien av eigenkapitalen i
Telenor vurdert til å liggje mellom 24-30 mrd. kroner av
uavhengige fondsmeklarar. Ei tilsvarande verdivurdering i juni 1998
estimerte verdien til 45-50 mrd. kroner. Departementet viser til
at verdien av eigenkapitalen i Telenor i dag kan vere i storleiken
4-5 gonger så stor, men understrekar at det er stor uvisse
knytt til slike verdivurderingar.
Det har vore eit problem at avgjerder om utbytte
frå selskapet ikkje konsekvent har blitt sett i samanheng med
verdiskapinga til selskapet, mellom anna sett i høve til
behovet for å halde kapital tilbake for å kunne investere
i prosjekt med høgare venta avkastning enn ved alternative
plasseringar.
Ei endring av eigarforma til Telenor vil føre
til at særreglane for statsaksjeselskap i aksjelovgjevinga ikkje
lenger vil gjelde. Særleg er det grunn til å merke seg
at styret i vanlege aksjeselskap over ein viss storleik blir valde
av bedriftsforsamlinga, og at generalforsamlinga ikkje kan vedta
eit høgare utbytte enn det styret foreslår eller
godtek. Innafor ramma av styret sitt forslag har dessutan bedriftsforsamlinga
rett til å fastsetje den høgaste summen som kan
bli utdelt som utbytte.
Når det gjeld aksjonærrettar
basert på ulike eigardeler, er differensieringa særleg
viktig for eigarstyring ved overgangar mellom eigardelar på O, H og N.
Kjem eigardelen under to tredjedelar kan ikkje
eigar suverent endre selskapet sine vedtekter. Men dette inneber
på si side at eigar kan hindre vedtektsendringar så lenge
eigardelen blir halde over ein tredjedel. Ved ein eigardel på over
ein halvdel har eigar rett til å avgjere dei aller fleste
viktige selskapssaker, med unntak av endringar i selskapet sine
vedtekter.
Sjølv om staten etter ei delprivatisering
opprettheld ein aksjemajoritet i selskapet, vil dei rettslege rammevilkåra
for eigarstyringa bli noko endra slik at det blir større
distanse mellom staten og selskapet. Dette vil influere måten
det statlege eigarskapet blir utøvd på jf. m.a.
verdipapirlovgjevinga og børsreglane.
Ein må vidare ta omsyn til at konkurranseevna
og verdien av selskapskapitalen vil bli redusert i den grad staten
utformar og praktiserer eigarskapet på ein måte som
skil seg frå det som er vanleg i andre aksjeselskap.
Ei endring av eigarforma til Telenor kan føre
til at lokaliseringsmessige omsyn får mindre fokus. Departementet
vil likevel peike på at Telenor sin lokaliseringsstrategi
for den norske marknaden, etter omdanninga til aksjeselskap, har
vore basert på selskapet sine eigne forretningsmessige
vurderingar. At Telenor har oppretthalde eit nokså desentralisert
lokaliseringsmønster har m.a. samanheng med at arbeidskrafta
i distrikta ofte er meir stabil og at landsdekkjande nærvere
skaper generell "goodwill" for selskapet.
Ved børsintroduksjonen tek Regjeringa
sikte på å redusere staten sin eigardel med 15-25
pst. gjennom ein kombinasjon av kapitalutviding (emisjon) og utsal av
aksjar frå staten (spreiingsal). Det blir foreslått
at Regjeringa blir gitt fullmakt til å avgjere om aksjekapitalen
i Telenor skal utvidast med inntil 50 pst. av verdien av alle aksjane
som blir selde ved børsintroduksjonen, men innanfor ei
ramme på maksimalt 25 mrd. kroner. Avgjerder om dette blir
tatt nærare tidspunktet for børsintroduksjonen.
Det vil bli innhenta tilråding frå styret i Telenor
i samband med ei slik avgjerd. Utgangspunktet for vurderinga av
kapitalstrukturen vil vere forretningsstrategien og forretningsplanane
til selskapet. Regjeringa ber om fullmakt til vidare nedsal av staten
sine aksjar i Telenor AS gjennom ein kombinasjon av emisjon og spreiingssal
slik at staten sin eigardel utgjer minst 51 pst.
Styret i Telenor AS ønskjer at det
gjeldande soliditetsmålet på 42 pst. blir endra
med sikte på straks å kunne setje i verk den vekststrategien
selskapet legg opp til. Dette fører til behov for auka
ekstern opplåning, jf. St.prp. nr. 33 (1997-1998) Om kapitalutviding i
Telenor AS og Innst. S. nr. 124 (1997-1998). Etter styret si vurdering
vil nedgangen i den bokførte eigenkapitalprosenten til
selskapet vere forsvarleg.
Gitt at selskapet har gode investeringsalternativ,
finn departementet at selskapet kan auke gjeldsgraden sin.
I samband med børsintroduksjonen vil
det bli varsla at det etter kvart kan bli aktuelt med separat børsnotering
av delar av konsernet. Det vil ikkje bli invitert inn strategiske
partnerar på eigarsida i kjerneverksemda i tida før
børsintroduksjonen.
For at Telenor skal kunne overleve som eit sjølvstendig
selskap, vil det vere svært viktig å rekruttere
unge talent, og samtidig klare å halde på og vidareutvikle dyktige
medarbeidarar og leiarar. Dersom Telenor skal kunne hevde seg i
konkurransen om kompetanseressursane på sine satsingsområde,
må selskapet difor kunne tilby belønningssystem,
som saman med dei faglege utfordringane, gjer det attraktivt og
interessant å arbeide i Telenor.
Det vil bli etablert ei aksjeordning for dei
tilsette i Telenor. Aksjeordninga skal utformast i samsvar med dei
grensene som følgjer av skattelova. Det skal ikkje nyttast
opsjonar i samband med børsintroduksjonen. Det blir lagt
opp til at dei tilsette får tilbod om ei garantert minstetildeling.
Sjølv om transaksjonen vil bli handsama
av eit norsk og eit internasjonalt banksyndikat, vil nokre norske bankar
ha høve til å selje aksjar i utlandet, samtidig som
nokre utanlandske bankar vil ha høve til å selje aksjar
i Noreg. Departementet vil leggje til grunn at alle verdipapirforetak
som har løyve til å utføre investeringstenester
i Noreg skal ha høve til å selje aksjar til både
institusjonar og privatpersonar.
Aksjeplasseringa vil bli marknadsført
både i Noreg og i utlandet. Marknadsføringa i
Noreg vil først og fremst bli retta mot småspararane.
Denne marknadsføringa vil likevel bli påverka
av dei avgrensingane som følgjer av føresegnene
i verdipapirhandellova. Sjølv om ein legg til grunn ei
omfattande marknadsføring i Noreg, er det grunn til å tru
at hovuddelen av aksjane vil bli selde utanfor landet. Norske investorar
vil likevel kunne få betre tildeling i forhold til sine
tingingar av aksjar, innafor ramma av dei retningsliner som gjeld for
slike aksjesal i EØS-området. Hovudkriteriet for tildeling
vil vere den pris investorane er villige til å betale for
aksjen.
Ved dei aller fleste store statlege aksjesal,
også i andre land enn dei som er nemnde ovanfor, har det
vore brukt tiltak for å stimulere småspararane
si interesse for å kjøpe aksjar. Rabatt er det
mest brukte tiltaket, men lojalitetsaksjar er óg mykje
brukt, anten åleine eller i kombinasjon med rabatt. Det
har rett nok ikkje blitt brukt stimulansar i samband med privatiseringa
i Danmark. Det blir heller ikkje brukt stimulansar ved børsnoteringa
av Telia.
Gjennomgåande har det vore stor interesse
frå småspararar når det gjeld "telekomaksjar"
i dei ulike privatiseringane. Småspararar har i gjennomsnitt
kjøpt om lag halvparten av aksjane i dei respektive transaksjonane.
Det er vanskeleg å seie korleis bruken
av ulike former for stimulansar vil virke inn på dei nettoinntektene staten
får frå salet av aksjar. Ved det planlagte salet
av aksjar i Telenor må ein rekne med at tyngda av teikningane
vil kome frå institusjonelle investorar i Noreg og i utlandet.
Vurderingane til dei institusjonelle investorane vil vere heilt
avgjerande for den prisen staten/Telenor vil oppnå på aksjane.
Samferdselsdepartementet har fått råd frå tilretteleggarane
om å vurdere bruk av stimulansar for småspararar
og halde dette alternativet ope til ein har fått vurdert
saka nærare. Det blir peika på at monaleg interesse
frå småspararar, spesielt tidleg i teikningsperioden,
vil kunne virke positivt inn på etterspørselen
frå institusjonane. Rabattar eller liknande til småspararar
kan tenkjast brukt slik at dei vil virke positivt inn på dei
samla salsinntektene til staten. Sikre vurderingar på dette
feltet vil ein aldri kunne gjere, men dei marknadsundersøkingane
som blir utført og dei analysene ein kan gjere på grunnlag
av ei samanlikning av Telia og Deutsche Telecom sine transaksjonar,
vil gi eit betre grunnlag for å vurdere dette.
Småspararar vil bli gitt preferanse
ved tildelinga av aksjar. Regjeringa legg ikkje opp til at det blir
gitt prisrabattar eller liknande.
Organiseringa av aksjesalet og notering av Telenor på børs
er ei stor og krevjande oppgåve. Det er etablert ei eiga
styringsgruppe for prosjektet, med deltaking frå selskapet
og departementet. I tillegg er eksterne rådgjevarar med
i gruppa.
Departementet og Telenor har i samsvar med vanleg praksis
i denne typen transaksjonar engasjert fonds-meklarforetak (Goldman
Sachs og DnB Markets) som hovudtilretteleggarar for børsintroduksjonen.
Endelege avtalar vil eventuelt bli inngått når
Stortinget har handsama sak. Departementet vurderer krav frå tilretteleggarane
om at staten skal halde desse skadeslause for krav frå kjøparar
av aksjane. Departementet ber om fullmakt frå Stortinget
til dette.
Fordi det er ønskjeleg å få Telenor-aksjen
børsnotert, og sett på bakgrunn av risikoen for
store verdisvingingar, er det viktig å ha størst
mogeleg fleksibilitet med omsyn til kor stor del av Telenor som
skal seljast første gongen. Er marknaden svært
vanskeleg, kan det bli nødvendig å utsetje heile
aksjesalet, sjølv om mange kostbare førebuingar
er gjorde. Verdisvingingane i telekomsektoren på ein enkelt
dag kan faktisk vere mykje større enn kostnadene ved plasseringa.
Eit vedtak om å utsetje heile aksjesalet vil likevel vere
ei svært vanskeleg sak å ta stilling til, m.a.
fordi Telenor kan ha behov for kapitalen, men og fordi det er ein
svært stor salsorganisasjon med fleire hundre personar
involverte i plasseringa. Det vil dessutan vere vanskeleg eller umogeleg å seie
om ei utsetjing vil kunne gi ein gunstigare pris for aksjane. Grunngjevinga
for ei eventuell utsetjing vil difor vere ei fagleg tilråding
om at marknaden er for uroleg til at transaksjonen kan gjennomførast.
Ved plasseringa er det nødvendig å selje
ein tilstrekkeleg mengde aksjar, slik at det blir monaleg likviditet i
aksjen på børsen, og slik at prisinga av selskapet
blir effektiv. Det er og viktig at den børsnoterte verdien
av aksjen er stor nok til at den blir teke med i internasjonale
indeksar, slik at aksjen blir attraktiv for utanlandske investorar.
Det blir lagt opp til at den norske staten sel seg ned til 75-85
pst. eigardel i Telenor ved børsintroduksjonen. Den eksakte
mengde aksjar, og aksjeprisen, blir fastsett like før salet
skjer.
På grunn av den store interessa det
venteleg vil vere for dette aksjesalet, tyder mykje på at
det blir den største og mest kompliserte transaksjonen
av sitt slag som er gjennomført i Noreg. Fordi ein stor
del av aksjane vil bli selde i utlandet, vil og internasjonal betalingsformidling
og valutaforhold medvirke til å auke risikoen.
For mellom anna å medverke til at marknaden
har tillit til at eigar- og regulatøroppgåvene
i telesektoren er organisert på ein føremålstenleg
måte, legg Regjeringa opp til at forvaltninga av det statlege
eigarskapet til Telenor blir overført til Nærings-
og handelsdepartementet så snart børsintroduksjonen
er gjennomført.
Som ledd i arbeidet med å opne telesektoren
for alminneleg konkurranse frå 1. januar 1998, blei Arbeids-
og administrasjonsdepartementet gjort til klageorgan i konkurransesaker
i telesektoren. Når eigarskapet til Telenor blir overført
til eit anna departement, fell grunngjevinga for denne særordninga
bort. Ansvaret for desse sakene vil difor bli ført tilbake
til Samferdselsdepartementet frå same tidspunkt som endringa
av departementstilknytning for eigarskapet blir gjennomført.
Telenor baserer sin forretningsstrategi på vidare vekst
og verdiskaping, noko som vil føre til at den internasjonale
delen av verksemda får eit større omfang. Målet
med vekststrategien er å skape størst mogelege
verdiar for eigar og å leggje til rette for at verksemda
held fram som eit sjølvstendig selskap med basis i Noreg.
Den vekststrategien som Telenor legg opp for å møte utfordringane
på ein offensiv måte bør etter styret
sitt syn gjennomførast så snart som mogeleg, slik
at særleg finansmarknaden får eit tidleg signal
om Telenor si strategiske retning. Hovudgrunnen til dette er at
det vil medverke til å gjere selskapet meir truverdig og
attraktivt i samband med den komande børsintroduksjonen.
Styret i Telenor AS foreslår at staten
opnar for å gjennomføre kapitalinnskott på kort
varsel før børsintroduksjonen, dersom eit grunngitt
forslag om ei stor lønnsam investering blir lagt fram.
Denne typen investeringsalternativ kjem ofte brått på og
har korte tidsfristar for sakshandsaming og vedtak. Aktørar
som ønskjer å ta del i slike store forretningar
må difor på førehand hente inn samtykke
frå sine eigarar. I Telenor sitt tilfelle inneber dette
at Regjeringa må få nødvendige fullmakter
frå Stortinget. Dersom Regjeringa finn å kunne
akseptere selskapet si oppmoding om statleg kapitalinnskott før
børsintroduksjonen, foreslår styret at det blir
sett av ei ramme på opptil 30 mrd. kroner. Eit slikt kapitalinnskott
kan til dømes skje gjennom eit ansvarleg og konvertibelt
lån frå staten, slik at staten kan velje mellom å få lånet
tilbakebetalt heilt eller delvis, eller å omdanne lånet
heilt eller delvis til aksjekapital.
Samferdselsdepartementet har engasjert ein internasjonal
investeringsbank for å få utført ei sjølvstendig vurdering
av Telenor sin forretningsstrategi. Dokumentet frå investeringsbanken
inneheld opplysningar som er børssensitive og blir difor
ikkje lagd fram.
Av banken sine hovudkonklusjonar går
det m.a. fram at Telenor er ukjent i det internasjonale investormiljøet, og
vil difor måtte leggje opp eit program for å gjere
seg kjent og vise seg fram for investorar og for media, særleg
internasjonalt, i forkant av børsintroduksjonen.
Det går vidare fram av proposisjonen
at ein kan ikkje sjå Telenor sitt forslag til forretningsstrategi
som ferdig framstilt. Styret har òg i brev 4. april 2000
modifisert si tilråding. Styret understrekar at det viktigaste
er at Telenor får høve til å gjennomføre
ein klår vekststrategi, og at selskapet blir posisjonert
som eit vekstselskap. Dette inneber at selskapet må ha
ein sterk kapitalbase som gir grunnlag for ekspansjonsinvesteringar. Styret
har elles ikkje innvendingar mot at den endelege avgjerda, om det
skal vere ein rein emisjon eller ein kombinasjon av emisjon og utsal
av staten sine aksjar, blir fatta nærare tidspunktet for
gjennomføringa av børsintroduksjonen. Styret meiner òg
at konklusjonen på dette punktet må sjåast
i samanheng med sjølve dimensjonen på aksjesalet.
Det vil virke positivt på verdien av selskapet at det over
tid er konsistens i dei avgjerder som staten tek som eigar.
Pr. mars 2000 har Post- og teletilsynet registrert
om lag 40 tilbydarar i den norske marknaden. Dette er tilbydarar
som eig og driv offentleg telenett, tilbyr offentleg telefonteneste
og/eller tilbyr overføringskapasitet (leigde samband).
I tillegg til desse er det nokre få konsesjonerte tilbydarar.
Innføringa av fast føreval
frå 1. juni 1999 har lagt til rette for sterkare konkurranse
på fasttelefoni. Dette har størst verdi for privatkundar
og mindre bedrifter. Dei større bedriftene har òg
før dette hatt høve til å rute trafikken
via alternative tilbydarar. Ved utgangen av 1999 hadde Telenor sine
konkurrentar om lag 250 000 kundar med fast føreval. Dette
svarar til vel 10 pst. av det totale talet på fastnettilknytingar
i Noreg.
Frå 1. juni 1999 blei òg nummerportabilitet
introdusert i fastnettet. Dette inneber at ein abonnent kan skifte
aksessleverandør, men samtidig behalde sine telefonnummer.
Frå 1. juli 1999 innførte
Telenor lik pris på vanleg fasttelefoni over heile landet
(Norgestakst). Noreg er mellom dei landa i Europa som har lågast
prisnivå for telefoni, både på sluttbrukar-
og samtrafikksida.
Ved årsskiftet var det totalt 2 744
793 mobilabonnement. Dermed overgår for første
gong talet på mobilabonnement talet på vanlege
telefonabonnement (PSTN) i Noreg, noko som inneber at mobilmarknaden blir
stadig viktigare både for kundane og leverandørar av
utstyr og tenester. Dette er òg bakgrunnen for at fleire
aktørar søker alternative måtar å tilby
mobiltenester på.
Telenor er marknadsleiar og hadde ved utgangen
av 1999 om lag 400 000 internettkundar. Tele2 har òg ein sterk
marknadsposisjon på internettområdet, og Enitel har
gjennom oppkjøpet av Telia Norge ein stor kundebase av
internettbrukarar.
Etter oppkjøpet av Telia Norge si verksemd
kan ein sjå Enitel som ein av dei største utfordrarane
til Telenor på telemarknaden i Noreg.
Andre utfordrarar innan transportnettet er Bane
Tele (Jernbaneverket), Eltele og UPC Norge.
Telekommunikasjonsmarknadene verda over er inne i
ein rask endringsprosess. Dei viktigaste drivkreftene er teknologiutvikling,
globalisering, utbreiing og bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi
(IKT) og industriell restrukturering. Ulike teknologiar og system
for informasjon og kommunikasjon, som IT, tele og media, smeltar
saman. Denne såkalla konvergensutviklinga er eit viktig
grunnlag for ny produkt- og tenesteutvikling og fører til
at marknader og industri driv over i andre struktur- og organisasjonsformer.
Til dømes har dei fleste europeiske landa delprivatisert
og børsnotert sine statlege telekommunikasjonsselskap.
Konvergensutviklinga er blitt stimulert m.a.
gjennom WTO sitt initiativ for liberalisering av telekommunikasjonane,
EU sitt initiativ for fremje av "Informasjonssamfunnet", USA sitt
initiativ for fremje av ein "Global Informasjonsinfrastruktur" og
ei rekkje andre nasjonale initiativ for utvikling av "elektroniske
motorvegar" m.a. i Noreg.
Det har i noko tid blitt danna regionale og
globale alliansar mellom tradisjonelle teleoperatørar,
og selskap er blitt fusjonerte eller kjøpte opp. Allianseperioden
ser no i hovudsak ut til å vere over. Utviklinga er inne
i ein fase med meir konsolidering til færre globale og
regionale aktørar innan transport av datatrafikk. Gjennom
den internasjonale restruktureringa blir særleg dei store
"teletrafikkselskapa" større.
Det veks òg fram eit mangfald tenestetilbydarar
som er uavhengige av teleoperatørane. Medan denne marknaden
for nokre år sidan var konsentrert om nasjonale teletorgtype
tenester basert på tradisjonell teleteknologi, er den no
i stor grad blitt global som følgje av utvikling og kommersialisering
av mange slags tenester som baserer seg på IKT, særleg
mobiltelefoni og Internett.
Sjølv om konkurransen aukar, opplever
dei tradisjonelle teleselskapa ein sterk vekst i trafikkvolumet.
Trafikkveksten kompenserer i mange tilfelle det relative marknadstapet
og prisreduksjonane.
Den høge veksten, samen med oppkjøps-
og fusjonsaktiviteten, medverkar sterkt til at telekommunikasjonsselskap
har auka svært mykje i verdi og særleg gjennom
dei to siste åra, og står saman med datateknologiselskap
no for ein svært stor del av børsverdiane i verda.
Tabell 5.1 i proposisjonen gjev ei oversikt
over statleg eigarskap i teleselskap i Europa.
Internasjonalt er dei aller fleste nasjonale
teleselskap delprivatisert.
Ei delprivatisering av Telenor vil medføre
endringar i prosedyren for val av medlemer til selskapsstyre og bedriftsforsamling.
Det vedtektsfesta kravet om at selskapet skal
leggje fram ein årleg plan for verksemda (§ 10-plan)
for generalforsamlinga blei oppheva i samband med førebuingane
til samanslåing av Telenor og Telia. Ei utgreiing av utviklinga
i selskapet kan ein i framtida ta inn i dei generelle stortingsmeldingane
som blir lagt fram om bedrifter der staten har eigarinteresser og
evt. meir kortfatta i den årlege statsbudsjettproposisjonen.
Det blir vist til at statsaksjeselskapsforma
for Telenor AS ikkje lenger er lovfesta, jf. lov 24. september 1999 nr.
75. Eit forslag om å delprivatisere Telenor krev såleis
inga lovendring.
I tilknyting til børsintroduksjonen
og kapitalutvidinga i Telenor må selskapet bli omdanna
frå eit aksjeselskap til eit allmennaksjeselskap. Dette
følgjer av reglane i børs- og aksjelovgjevinga.
Slik omdanning blir vedteke av generalforsamlinga. I seg sjølv
vil ikkje ei omdanning til allmennaksjeselskap ha noko å seie for
staten sitt eigarskap og styringa av selskapet.
Sal av staten sine aksjar i Telenor vil innebere
ei omplassering av statleg formue frå aksjar over til andre finansobjekt.
Salet vil bli ført på ein 90-post med ein tilsvarande
reduksjon i talet på aksjar i staten si bokførte
aksjebehaldning. På 90-posten vil heile verdien av finanstransaksjonen
bli inntektsført ut frå oppnådd pris
på aksjeporteføljen.
Samferdselsdepartementet legg opp til at kostnadene ved
børsintroduksjonen blir løyvd på ein
driftspost, på ein 01-post på eige utgiftskapittel.
Kostnadene ved børsnoteringa vil vere
sterkt avhengig av salsprovenyet som blir oppnådd ved transaksjonen.
Kostnadene vil auke di høgare pris ein oppnår
for aksjane.
Det er for tidleg å rekne eksakt nivå på andre
kostnader, men førebels blir det lagt til grunn felleskostnader på 250
mill. kroner. Marknadføringskostnader, i hovudsak knytt
til marknadsføring mot småspararar, er då rekna
til 140 mill. kroner. Omfanget av marknads-føringskampanjen
vil vere kommersielt grunngitt.
Provisjonen til tilretteleggarane og dei andre
kostnadene skal fordelast mellom staten og Telenor. Samferdselsdepartementet
legg førebels til grunn at desse kostnadene blir fordelt
høvesvis mellom staten og Telenor etter kor store inntekter
som vert tilført høvesvis staten og selskapet.
Departementet sine eigne utgifter, medrekna
kostnader til juridiske og finansielle rådgjevarar, blir
rekna til 60 mill. kroner.
Regjeringa ser dei auka utgiftene i samanheng
med den monalege inntektsauke ved aksjesalet, og vil ikkje foreslå at
utgiftene blir dekka inn ved utgiftsreduksjonar på andre
område i budsjettet. Departementet fremjar eit forslag
til vedtak som gir departementet fullmakt til utan løyving å utgiftsføre
utgifter i samband med salet av aksjar i Telenor og å inntektsføre
salsinntektene. Det vil bli fremma forslag om løyvingar
i eigen proposisjon når utgiftene og inntektene er nærare avklåra
eller seinast i samband med nysalderinga av budsjettet til hausten.
Telenor er i dag organisert som eit konsern
med Telenor AS som morselskap. Delar av verksemda blir drive i morselskapet,
men dei fleste av forretningsområda er skilte ut i eigne
selskap som Telenor AS eig direkte eller indirekte.
Telenor har foreslått at konsernet
omorganiserast slik at kjerneverksemda blir samla i eitt selskap,
medan ulike støttefunksjonar som t.d. installasjon, programvare
og katalogverksemda blir skilte ut i eigne underkonsern. Dette vil
leggje forholda betre til rette for å trekkje inn private
medeigarar i desse verksemdene. På eitt område,
programvare, har ei slik utvikling allereie skjedd. I selskapet
EDB Business Partner eig Telenor såleis i dag 54 pst. Andre
verksemder kor ei tilsvarande omlegging er aktuelt er Telenor si
installasjons- og dataserviceverksemd (Bravida) og katalogverksemda. Bravida
utgjer ca.⅓av den totale bemanninga til Telenor. Telenor ønskjer å redusere
sitt eigarskap til under 50 pst.
Departementet er kjend med at Telenor arbeider
med forslag til ny organisering av konsernet. Forslaget inneber
eventuell oppretting av eit nytt holdingselskap. Føremålet
med denne omorganiseringa er først og fremst å leggje
til rette for større organisatorisk fleksibilitet og effektivitet.
Samtidig oppnår ein at Telenor, på same måte
som private konsern, får høve til å gjere seinare
organisatoriske omleggingar i konsernet utan at sjølve
omlegginga eller seinare eigarendringar i underkonserna utløyser
skatt.
Departementet ventar på forslag frå styret
i Telenor. Det vil vere nødvendig at staten medverkar til
omorganiseringa ved at staten sine aksjar i Telenor AS eventuelt
blir bytt med aksjar i eit nyetablert holdingselskap, som blir det
nye morselskapet. Det statlege eigarskapet i Telenor vil då bli
utøvd gjennom det nye holdingselskapet. Styret i Telenor
AS og andre selskap i konsernet vil bli valde av styret i holdingselskapet.
Regjeringa meiner at forslaget kan leggje til
rette for ein meir føremålstenleg og tilpasningsdyktig
organisasjonsstruktur for Telenorkonsernet, og ynskjer at det blir
arbeidd vidare med forslaget med sikte på ei eventuell
gjennomføring av omstruktureringa før børsintroduksjonen.
Regjeringa ber om fullmakt til å selje staten sine aksjar
til eit nystifta eigarselskap mot vederlag i aksjar i dette selskapet.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sigrun Eng, Eirin Faldet, Gard Folkvord, Sverre Myrli, Gunn Olsen og Ola Røtvei, fra Fremskrittspartiet, Thore Aksel Nistad og Christopher Stensaker, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Kofoed-Larsen og Jan Sahl, fra Høyre, Ellen Gjerpe Hansen og lederen Oddvard Nilsen, fra Senterpartiet, Jorunn Ringstad, fra Sosialistisk Venstreparti, Inge Myrvoll, og fra Venstre, May Britt Vihovde, har merket seg at Regjeringen ikke ser det lenger formålstjenlig at staten fullt ut eier Telenor.
Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, vil vise til avtalen om statsbudsjettet for 1999 der Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre ble enige om å delprivatisere og børsintrodusere Telenor. Flertallet er tilfreds med at dette nå er forestående.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig i at børsintroduksjon og delprivatisering kan finne sted høsten 2000.
Flertallet mener at Stortingets krav om at Telenor skal ha en egenkapital på 42,5 pst. kan frafalles. Selskapets egenkapitalgrad må fastlegges ut fra en forretningsmessig vurdering.
Flertallet mener at en reduksjon av den statlige eierandelen på mellom 15 - 25 pst. kan virke som et fornuftig omfang i første fase, men mener at det er mulighetene til å oppnå best mulig pris for statens aksjer som bør være avgjørende for omfanget av de forestående nedsalgsrunder.
Flertallet er enig i at forvaltningen av det statlige eierskapet i Telenor skal overføres fra Samferdselsdepartementet til Næringsdepartementet etter børsintroduksjonen.
Flertallet slutter seg til at Telenor skal ha en avkastning på linje med andre europeiske teleselskaper.
Flertallet støtter forslaget om å gi småsparere preferanse ved børsintroduksjonen og ser det som positivt at flest mulig av landets innbyggere får anledning til å bli aksjonær i Telenor.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til at det framgår av proposisjonen at det er risiko forbundet med den utviklingen som markedene for telekommunikasjon gjennomgår.
Flertallet viser til at markedsutviklingen internasjonalt den senere tiden har vært preget av store svingninger. I den forbindelse vises det til Samferdselsdepartementets svar på spørsmål nr. 11 fra komiteen.
Flertallet mener at den generelle, og ikke minst den senere, tids utvikling viser at det er riktig å fastsette størrelsen på emisjonsbeløp og fordeling mellom emisjon og nedsalg nærmere tidspunktet for børsnotering.
Flertallet vil derfor gi Regjeringen fullmakt til å fastsette fordelingen mellom emisjon og nedsalg ut fra markeds- og forretningsmessige vurderinger.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre, vil vise til proposisjonen der det heter:
«Det blir peika på at monaleg interesse frå småspararar, spesielt tidleg i teikningsperioden, vil kunne virke positivt inn på etterspørselen frå institusjonane. Rabattar eller liknande til småspararar kan tenkjast brukt slik at dei vil virke positivt inn på dei samla sals-inntektene til staten.»
Disse medlemmer ønsker å gi småsparerne rabatt for å stimulere til at flest mulig kjøper aksjer i selskapet.
Disse medlemmer forutsetter at en rabattordning skal inneholde rabatt på kjøpskurs og bonusaksjer, tildelt i forhold til bindingstid slik at den samlede rabatt er på linje med rabattordninger som andre teleselskap i Europa tilbyr.
Disse medlemmer foreslår følgende:
«5. Regjeringa får fullmakt til å legge opp til bruk av preferansetildeling til småspararar i samband med børsintroduksjonen. Det er ein føresetnad at det blir lagd opp til rabattordningar/incentiver til småspararar i samband med dette.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at utviklingen i det internasjonale telekommunikasjonsmarkedet har ført til færre og større operatører og at nesten alle nasjonale teleselskaper i Europa nå er delprivatisert og børsnotert. Denne utviklingen må Telenor AS også følge dersom selskapet skal ha mulighet til å følge opp sin vekststrategi. Disse medlemmer er derfor tilfreds med at Regjeringen nå fremmer forslag til Stortinget om delprivatisering og børsintroduksjon av Telenor AS.
Disse medlemmer vil peke på at norsk telepolitikk har vært en suksess. Det norske telemarkedet er preget av lave priser på tjenester, høy dekningsgrad, virksom konkurranse og dynamiske og lønnsomme operatører. De strukturelle endringene i telemarkedet tvinger frem en delprivatisering av Telenor. Når alle andre nasjonale teleselskaper enten har gjennomført, eller er i ferd med å gjennomføre reduksjon i den statlige eierandelen, vil det på sikt svekke Telenors evne til å overleve om ikke statens eierandel i Telenor AS kan reduseres.
Disse medlemmer vil gi Regjeringa fullmakt til å selge statens aksjer i Telenor AS gjennom en kombinasjon av emisjon og direkte nedsalg av statens aksjer, men da slik at eierandelen utgjør minst 51 pst.
Disse medlemmer går imot at det etableres rabattordninger for aksjesalget. Rabattordninger gir skjeve fordelingsmessige virkninger. Disse medlemmer vil peke pådet også kan dannes forventninger om at rabattordninger vil bli innført i forhold til eventuelt fremtidig reduksjon av statens eierandeler i andre selskaper.
Komiteens medlemmer fra Kristelig folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til Innst. S nr. 197 (1998-1999) der et flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, peker på:
«at landsdekkende leveringsplikt, maksimalpriser og utførelse av samfunnsoppgaver i dag er pålagt Telenor i kraft av selskapets ledende posisjon i det norske telemarkedet og uavhengig av eierskapet i selskapet.»
Disse medlemmer forutsetter at disse vilkår ivaretas i Telenors framtidige selskapsstruktur og forretningsstrategi.
Disse medlemmer mener det er viktig at staten som eier i Telenor tar stilling til hvor mye kapital en er villig til å skyte inn i selskapet og i hvor stor grad en er villig til å la ny kapital tilføres selskapet gjennom en emisjon. Disse medlemmer mener det er opp til generalforsamling og regjeringen å ta stilling til risikoeksponeringen staten utsetter seg for.
Disse medlemmer viser til at regjeringen mener at en kombinasjon av emisjon/statlig salg av aksjer vil være fordelaktig, siden eier og selskap da har felles interesse og kan samarbeide effektivt, og dermed legge til rette for at børsintroduksjonen kan bli en suksess for alle involverte parter.
Disse medlemmer er enig i at det er forretningsstrategien og forretningsplanene til Telenor som skal være utgangspunktet for vurdering av kapitalstrukturen.
Disse medlemmer viser til at i proposisjonen som ble lagt fram den 19. mai 2000 sier Regjeringen at en ikkje kan se at Telenors forslag til forretningsstrategi er ferdig framstilt.Disse medlemmer vil på den bakgrunn støtte Regjeringens forslag om utviding av aksjekapitalen med inntil 50 pst. av verdien av alle aksjene som blir solgt, men maksimalt 25 mrd. kroner.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«6. Regjeringa får fullmakt til å vurdere om aksjekapitalen i Telenor ved børsintroduksjonen skal utvidast med inntil 50 pst. av verdien av alle aksjane som blir selde, men maksimalt 25 mrd. kroner.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at Telenor gis fullmakt til en nyemisjon av aksjer til private uten statlig deltakelse med nytegning, samt børsnotering av selskapet i samsvar med de retningslinjer som disse medlemmer trekker opp i sine merknader. Selskapet bestemmer selv sin fremdriftsplan basert på sine forretningsmessige vurderinger.
Disse medlemmer vil
påpeke at nasjonalt eierskap ikke i seg selv nødvendiggjør
en statlig eierandel på 51 pst. og at nasjonalt eierskap
i seg selv ikke er noen garanti for en fornuftig og god forretningsmessig styring
av selskapet. Disse medlemmer vil påpeke at
det som eventuelt kan være av en verdi for det norske samfunn
er å bevare hovedkontoret i Norge, samt ha innflytelse
over de viktigste utviklingsprosjekter. Telenor er nå en
meget viktig teknologisk og industriell motor i det norske samfunn,
som kan danne basis for videre næringsutvikling med basis
i Norge. For å sikre dette går disse medlemmer inn
for at det etableres en såkalt "gylden" aksje på statens
hånd som gis veto når det gjelder endringer i
selskapets vedtekter som et alternativ til en 52 pst. statlig eierandel.
Disse medlemmer mener
at etter børsnotering og delprivatisering må det
være selskapets ledelse og styre som på normal
måte i forhold til sine aksjonærer styrer selskapets
virksomhet og vurderer hvilken kapitalstruktur, utbyttepolitikk
og lønnsomhetskrav som bør danne grunnlag for
den langsiktige forretningsutvikling og verdiskapning. Disse
medlemmer vil overlate til aksjonærene på generalforsamlingen å ta stilling
til slike spørsmål og mener politiske organer som
Stortinget og Regjeringen ikke bør fremføre noen synspunkter
på disse områder. Dette standpunkt må sees
i sammenheng med at disse medlemmer en stund etter
børsnotering og delprivatisering vil gå inn for
at de gjenværende statlige eide aksjer overføres
til et omorganisert og utvidet folketrygdfond knyttet opp til Folketrygdens
langsiktige pensjonsforpliktelser og at dette fondet deretter vil
forvalte de rettigheter disse aksjer medfører. Dette vil
sikre at selskapet får en profesjonell og forretningsmessig
styring og at det vil bli ført en forsvarlig utbyttepolitikk
i motsetning til det som skjer ved politisk styring.
Disse medlemmer vil
at Telenors styre og ledelse skal stå for organisering,
tilrettelegging og gjennomføring av en nyemisjon av aksjer
slik det er vanlig for børsnoterte selskaper som vil øke
sin aksjekapital. Dette inkluderer fastsettelse av pålydende
og emisjonskursen, samt rabattordninger i henhold til at det skal
gis rabatt for ansatte og småsparere. Disse medlemmer vil
imidlertid foreslå at dette skal skje innenfor en fordeling
av eierandelene etter gjennomføringen som ser slik ut:
Utdeling av aksjer til de reelle eiere av i
dag, nemlig den norske befolkning, skjer på basis av norsk
statsborgerskap og registrering i Folkeregisteret på datoen
for nyemisjonen. Inntekten ved salget av de 35 pst. tilfaller som
normalt ved en aksjeemisjon selskapets egenkapital. Det forutsettes
for øvrig at staten ikke deltar ved nyemisjonen.
Disse medlemmer mener
at selskapets ledelse og styre selv fastsetter sin gjeldsgrad/soliditet
da denne fastsettelse vil få betydning for selskapets strategi.
Disse medlemmer mener
at selskapet selv må stå fritt til å børsnotere
deler av konsernet og om det er ønskelig med strategiske
partnere i forbindelse med eller etter børsnotering og
delprivatisering.
Disse medlemmer slutter seg til
at det etableres en aksjeordning for de ansatte i forbindelse med
delprivatiseringen og børsnoteringen, samt et moderat og fornuftig
opsjonsprogram særlig for nøkkelpersonell, men
mener det er styret og ledelsen som avgjør slike spørsmål.
Disse medlemmer viser
til sitt forslag om at det må være selskapets
ledelse og styre som bør stå for arbeidet med
delprivatisering og børsnotering og avgjøre alle
spørsmål om markedsføring og stimulanser
for småsparere.
Disse medlemmer viser
til sitt forslag om at styret og ledelsen bør stå fritt
når det gjelder organiseringen av aksjesalget.
Disse medlemmer slutter
seg til at statens aksjer ved delprivatiseringen og børsnoteringen
overføres til Nærings- og handelsdepartementet
før det etter en relativt kort stund skal overføres
til et omorganisert og utvidet Folketrygdfond. Når Samferdselsdepartementet
fremdeles skal stå for utformingen av den statlige telepolitikk
og derved regulatørrollen, bør imidlertid Arbeids-
og administrasjonsdepartementet fortsatt stå som klageorgan
i konkurransesaker i telesektoren for å unngå rolleblanding.
Disse medlemmer viser
til at det bør være styret som fastlegger sin
forretningsstrategi med forslag til selskapets organer etter at
børsnoteringen og delprivatiseringen er gjennomført
på lik linje med andre børsnoterte selskaper. Disse
medlemmer vil ikke at staten skal skyte inn noe mer kapital
i selskapet før børsintroduksjon, men viser til
sine forslag om at selskapet selv skal disponere hele inntekten
ved salget av 35 pst. av selskapets nåværende
verdi.
Disse medlemmer tar
Regjeringens orientering til orientering, men ser ingen betydning
for den foreliggende saks hovedspørsmål, nemlig
børsnotering og delprivatisering av selskapet.
Disse medlemmer viser
til at hvis delprivatiseringen og børsnoteringen overlates
til selskapet selv, vil det ikke medføre noen særlige
administrative eller økonomiske konsekvenser for staten.
Disse medlemmer mener
at selskapets organisasjonsstruktur bør bestemmes av selskapets
organer etter forslag av styret og ser ingen grunn til å fremsette synspunkter.
Disse medlemmer viser
til sine merknader og fremmer følgende forslag:
«Stortinget godkjenner at Samferdselsdepartementet får
fullmakt til å treffe de nødvendige beslutninger
slik at det etableres en statlig "gylden" aksje i Telenor AS og
slik at Telenor AS gis adgang til å foreta en nyemisjon
av aksjer og børsnoterte selskaper basert på at etter
dette utgjør statens nåværende eierandel
55 pst. av aksjene, befolkningen er gitt 10 pst. av aksjene og salgsinntektene
av de resterende 35 pst. tilfaller selskapets egenkapital, etter
at det er gitt rabatt ved aksjetegningen for ansatte og småsparere,
samt gitt adgang til et moderat og fornuftig opsjonsprogram for
ansatte, særlig nøkkelpersonell.»
Komiteens medlemmer fra Høyre mener det
er styrets oppgave ut fra forretningsmessige hensyn å vurdere
hvilke behov selskapet har for emisjon og at det ikke er Stortingets
oppgave å ta stilling til omfanget av emisjoner i Telenor.
Det må være Telenors strategier og investeringsplaner
som avgjør omfanget av emisjoner.
Disse medlemmer vil understreke
at det ikke er aktuelt for staten å delta i framtidige
emisjoner i selskapet.
Disse medlemmer har merket seg
at telebransjen gjennomgår store strukturelle endringer
ved globalisering av markedene og konvergens på teknologisiden.
Det kan derfor bli nødvendig for Telenor å inngå fusjoner
og strategiske allianser med krysseierskap. Å opprettholde
krav om en statlig eierandel på 51 pst. kan avskjære
Telenor fra denne type samarbeid. Disse medlemmer vil
vise til at store deler av Telenors virksomhet befinner seg utenlands
og er eksponert for betydelig risiko. Å opprettholde en
høy statlig eierandel medfører at man eksponerer
store statlige verdier for betydelig risiko, noe som ikke er tilrådelig.
Disse medlemmer mener derfor
at staten på sikt skal selge seg helt ut av Telenor.
Disse medlemmer foreslår
at punkt 2 i forslag til vedtak skal lyde:
Disse medlemmer menet at det
er av generell viktighet å skille regulatørrollen
fra statlig tjenesteproduksjon.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ønsker
et sterkt Telenor og viser til at et klart flertall bestående
av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti i Innst. S. nr. 284 (1995-1996) sier at "Telenor også i
framtiden skal være et viktig redskap for å sikre landsdekkende
tjenester og oppfylle samfunnspålagte oppgaver".
Dette medlem vil også peke
på at brukerne har betalt oppbygging av den infrastruktur
som Telenor eier.
Dette medlem ser eierstyring
som et av virkemidlene for å nå de samfunnsmessige
målsettingene vi har med telepolitikken.. Det er også verdt å merke
seg at også departementet i proposisjonen erkjenner at
endring av eierforma ”kan føre til at lokaliseringsmessige omsyn
får mindre fokus.” Dette medlem ser
dette som en viktig side ved telepolitikken med målsetting om å ta
hele landet i bruk. Eierstyring innbærer ikke politisk
daglig styring, men at det er mulig å bruke eierskap for å nå overordnede
målsettinger.
Dette medlem har registrert at
Telenors ledelse i lengre tid har ønsket en delprivatisering,
men konstaterer at det bedriftsledelsen mener er best for Telenor ikke
nødvendigvis er det beste for det norske samfunn. Det har
fram til nå vært holdningen i det politiske miljø. Dette
medlem ser proposisjonen vi nå behandler som en
helomvending, og hvor det foretas en ren avskrift av selskapets ønsker.
Ledelsen i Telenor får forvalte fellesskapets verdier som
de ønsker.
Dette medlem viser til at da
Televerket ble omdannet til aksjeselskap gikk så vel Arbeiderpartiet som
Kristelig Folkeparti og Venstre inn for at bedriften skulle videreføres
som heleid statlig aksjeselskap, mens Senterpartiet gikk inn for å opprettholde
Televerket som forvaltningsbedrift.
Dette ble understreket i forrige stortingsperiode
av så vel Arbeiderpartiet som Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.
Disse partier gikk også til valg for denne stortingsperiode
på at Telenor skulle opprettholdes som heleid statlig aksjeselskap.
I Telecom Revy for 21. august 1997 sier Senterpartiets
talsmann Magnus Stangeland at han er "livredd for privatisering
av Telenor".
I samme avis er May Helen Molvær Grimstad
intervjuet på vegne av Kristelig Folkeparti og det står å lese:
«Partiet holder på at Telenor skal være
et 100 pst. statlig eid selskap, men Grimstad åpner likevel
døren på gløtt:
– Om
det skal være det for all fremtid, det har jeg ikke noe
fasitsvar på.»
Dette medlem konstaterer at redselen
og perspektivet "all fremtid" varte i 1 år og 3 måneder.
Da inngikk sentrumspartiene budsjettforlik med Fremskrittspartiet
og Høyre og gravla sine løfter til velgerne uten
verken å spørre velgerne eller en gang ha en debatt i
sine partier.
Dette medlem viser til den karakteristikk
som Arbeiderpartiets tidligere samferdselspolitiske talsmann Karl
Eirik Schjøtt-Pedersen ga om dette linjeskiftet i en debatt
om telepolitikken i Stortinget 24. mars 1998:
«En ting er standpunktet. Men hva forventer disse partier å ha
igjen av troverdighet. Nok en gang ser vi at de i valgkampen fortalte
velgerne en ting, mens de prinsippene de da hevdet nå er
sporløst forsvunnet. Hva er igjen av politisk ærbarhet?»
Dette medlem konstaterer at Arbeiderpartiet
i denne sak har fulgt i sentrumspartienes fotspor, lovet en ting,
brutt løftene og heller ikke Arbeiderpartiet har gjennomført
en grunnleggende debatt om temaet.
Dette medlem deler de synspunkter
Schjøtt-Pedersen ga uttrykk for i denne debatt om "at det
tidligere Televerket, nå Telenor, har vært og
fortsatt skal være et viktig redskap", og konklusjonen:
«Nettopp derfor er det Arbeiderpartiets syn at Telenor
skal videreføres som et heleid statlig aksjeselskap. Det
er dette som gir klarest statlig styring av utvikling innen dette
stadig viktigere samfunnsområdet. Selv en liten privat
eierandel vil vesentlig svekke statens mulighet for eierstyring.»
Dette medlem er av den oppfatning
at det er i kombinasjonen av regulatoriske ordninger og eierstyring
av Telenor at vi kan sikre en telepolitikk hvor vi kan nå de
samfunnsmessige målsettinger. Eierstyring oppnår
vi kun med 100 pst. statlig eierskap.
I dagens telemarked skjer det raske endringer,
og det er viktig at Telenor har rammebetingelser som gjør
at selskapet kan fungere i forhold til telemarkedet. Det ville derfor
være nødvendig med en oppkapitalisering av selskapet,
og det kunne skjedd ved statlig bidrag. Men dette medlem savner
i proposisjonen en klar strategiplan for selskapet.
Dette medlem ser det som svært
uheldig at selskapet splittes opp, og at Bravida og Katalog skilles
ut. Bravida har om lag en tredjepart av de ansatte. Det legges
nå opp til en fusjon hvor Telenor i første omgang skal
eie 48 pst. aksjene, innen to år skal det reduseres til
en tredjedel av aksjene og ved børsnotering i løpet av
3 – 5 år skal det ytterligere reduseres. Det innebærer at
Telenors eierandel i denne vesentlige del av virksomheten forsvinner
eller blir redusert til å være av liten innflytelse.
Disse arbeidsplassene vil være svært utsatte.
Det er likeledes verdt å merke seg
at ved denne fusjon vil ledelsen i selskapene bli tildelt aksjer.
Mens man i morselskapet forsøker å unngå ukulturen,
får den blomstre i de utskilte selskaper.
Dette medlem er bekymret for
den frontrolle Telenor har for utvikling av teleteknologi i Norge,
og det samfunnsansvar som Telenor innehar. Telenor har hatt og har
en viktig rolle i forhold til næringspolitikk og distriktspolitikk,
både ved at de legger til rette for viktige rammebetingelser
og at Telenor som selskap har mange ansatte i Distrikts-Norge.
Ved delprivatisering gir staten fra seg et viktig
virkemiddel. Ved delprivatisering som ikke gir staten I flertall
mister staten muligheten til ensidig å kunne endre selskapets
vedtekter.
Forslag fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Venstre:
Forslag 1
Forslag fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre:
Forslag 2
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 3
Stortinget godkjenner at Samferdselsdepartementet får fullmakt til å treffe de nødvendige beslutninger slik at det etableres en statlig "gylden" aksje i Telenor AS og slik at Telenor AS gis adgang til å foreta en nyemisjon av aksjer og børsnoterte selskaper basert på at etter dette utgjør statens nåværende eierandel 55 pst. av aksjene, befolkningen er gitt 10 pst. av aksjene og salgsinntektene av de resterende 35 pst. tilfaller selskapets egenkapital, etter at det er gitt rabatt ved aksjetegningen for ansatte og småsparere, samt gitt adgang til et moderat og fornuftig opsjonsprogram for ansatte, særlig nøkkelpersonell.
Forslag fra Høyre:
Forslag 4
Komiteen har ellers
ingen merknader, viser til proposisjonen og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Stortinget samtykkjer i at :
1. Samferdselsdepartementet
får fullmakt til utan løyving å utgiftsføre
utgiftene knytta til salet av aksjar i Telenor og til å inntektsføre
salsinntektene. Framlegg til løyvingar for utgiftene og
inntektene skal leggjast fram for Stortinget så snart dei
er avklart, og seinast i samband med proposisjonen om nysaldering
av budsjettet for 2000.
2. Regjeringa får fullmakt til å selje
staten sine aksjar i Telenor AS gjennom ein kombinasjon av emisjon og
direkte nedsal av staten sine aksjar, men då slik at eigardelen
utgjer minst 51 pst.
3. Regjeringa får fullmakt til å selje
staten sine aksjar i Telenor AS til eit nystifta eigarselskap mot
vederlag i aksjar i dette selskapet.
4. Regjeringa får fullmakt til å inngå avtale
med tilretteleggarane av kapitalutvidinga i Telenor og utsalet av
staten sine aksjar i selskapet om å halde tilretteleggarane
skadeslause for krav frå kjøparar av aksjar.
Oslo, i samferdselskomiteen, den 8. juni 2000
Oddvard Nilsen
leder |
Ellen Gjerpe Hansen
ordfører |
May Britt Vihovde
sekretær |