Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Jon Olav Alstad, Frank Willy Larsen, Liv Marit Moland, Oddbjørg Ausdal
Starrfelt og Shahbaz Tariq, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold
og Per Sandberg, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær
Grimstad og Ola T. Lånke, fra Høyre, Trond Helleland
og Inger Stolt-Nielsen, fra Senterpartiet, Anne Enger Lahnstein,
og fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, viser
til at det ikke har vært noen overordnet diskusjon om forbrukerpolitikk
siden St.prp. nr. 80 (1982-1983). Utviklingen i samfunnet og på forbrukerområdet
tilsier at det nå var påkrevet med en ny gjennomgang
slik Stortinget vedtok ved behandlingen av Dokument nr. 8:29 (1996-1997).
Komiteen registrerer at på tross
av at forbrukerpolitikk er et område som griper inn i de
fleste departementers virkefelt foreslår sentrumsregjeringen
tiltak som i hovedsak omhandler saksområder innen Barne- og
familiedepartementets ansvar.
Komiteen er fornøyd
med sentrumsregjeringens fokus på forbrukerne når
det etableres offentlige servicekontorer. Tilgjengeligheten for
forbrukerne må mer inn i planleggingen av de offentlige
tjenestene, og en viktig faktor blir tilgjengeligheten. Slike servicekontorer
vil bidra til å gjøre hverdagen for forbrukere enklere,
og dermed også sikre en bedre mulighet til å ta i
bruk de tjenester det offentlige tilbyr.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
mener at målet for forbrukerpolitikk må være å gi
forbrukerne informasjon nok til å kunne velge et bærekraftig
forbruksmønster. Forbrukerpolitikken skal stimulere til
et minst mulig miljøbelastende forbruk, og bidra til å synliggjøre
og bevisstgjøre om konsekvenser for natur, miljø og
fordeling av forskjellige forbruksvalg.
Flertalletønsker
derfor stortingsmeldingen om forbrukerpolitikk og organisering av
forbrukerapparatet velkommen. Den siste meldingen der forbrukerpolitikken
ble diskutert i hele sin bredde ble behandlet for så lenge
siden som 1982, og virkeligheten for dagens forbruker skiller seg
kraftig fra datidens realitet.
Det er knapt noen aktivitet i samfunnet som
har så store og omfattende konsekvenser som det private
og offentlige forbruk, både på fordeling, ressursbruk, etiske
dilemmaer, forurensingsproblemer, avfallsproblemer, rentenivå,
sosiale skiller og identitet, og økonomisk politikk, for å nevne
noen.
Flertallet peker på den
kraftige veksten i det private forbruket, og på den liberaliseringen
innen lovverket som skjer på mange områder. Det
er klart at dette krever stadig mer bevisste forbrukere og flertalletstøtter derfor de foreslåtte
tiltak som skal bidra til det. Flertalletviser til situasjonen i Danmark, der politiske forbrukere er blitt et begrep.
Uttrykket beskriver forbrukere som er bevisst på hva slags
varer eller tjeneste som kjøpes, og de følgene
dette forbruket har på miljø og andre viktige
samfunnsområder.
Flertallet konstaterer at tilgjengelighet
for funksjonshemmede forbrukere ikke er omtalt i meldingen.
For funksjonshemmede er adgang til mange tusen butikker
ikke mulig eller vanskelig. Det samme gjelder tilgang på tjenester
som offentlig kommunikasjon, offentlige kontorer, kulturinstitusjoner,
legekontorer, skoler og universiteter. Hverdagen til tusener på tusener
av funksjonshemmede her i landet, karakteriseres av store begrensninger
i både bevegelsesfrihet og rettigheter som forbrukere.
Flertallet ønsker derfor
at Regjeringen tar dette perspektiv med i den videre oppfølgingen
av forbrukermeldingen.
Flertallet er fornøyd
med de føringer sentrumsregjeringen legger inn i sitt grunnlag
for forbrukerpolitikken. Ikke minst er det avgjørende at
miljø- og fordelingsaspektet også blir en avgjørende
del av de forbrukerpolitiske utfordringene. Den tiltakende veksten
i uttak av og forurensing av naturressurser både nasjonalt
og internasjonalt er ikke forenlig med en forbrukerpolitikk som
også skal sikre kommende generasjoner muligheten til å tilfredsstille
sine behov. Flertallet vil derfor understreke at
forbrukerpolitikk også må innebære en
politikk for en bærekraftig utvikling både nasjonalt
og internasjonalt.
Flertallet vil understreke at
det offentlige i kraft av sin posisjon som landets største
innkjøper har mulighet til å påvirke
markedet i betydelig grad gjennom sine innkjøp. Det er
derfor ønskelig at det offentlige i sine innkjøp
vektlegger utfordringer vi har som best kan løses gjennom
en aktiv forbrukerpolitikk. Det gjelder stimulering av økologiske
og bærekraftige produkter, og når det kan være ønskelig
av helsemessige årsaker å gi enkelte produkter
en sterkere posisjon i markedet.
Flertallet har merket seg den
forskning som er gjort knyttet til materiell velstand kontra livskvalitet. Det
er derfor viktig, i erkjennelsen av at dette kan bli motstridende
målsettinger bare det materielle forbruket blir høyt
nok, å ha et videre perspektiv på forbrukerpolitikken.
Når en økning i brutto nasjonalprodukt ikke lenger
blir en indikator på videre vekst i livskvalitet for forbrukerne,
er det et behov for å endre fokuset både hos forbrukerne
og for samfunnet for øvrig. Det er derimot viktig å fokusere
på at visse grupper nasjonalt og store grupper internasjonalt
ikke tar del i denne velstandsutviklingen, og fortsatt har behov
for til dels betydelig vekst i den materielle velstanden. Derfor
er det grunnleggende i forbrukerpolitikken å fokusere også på fordelingsaspektene. Flertallet forutsetter at
dette også ligger til grunn for Regjeringens videre arbeid
med forbrukerpolitikken.
Flertallet vil understreke at
det offentlige er en stor tilbyder av tjenester til forbrukerne.
Som en følge av de omlegginger som av og til skjer i tilbudet,
bl.a. gjennom konkurranseutsetting, er det viktig at forbrukernes
behov ivaretas. Dette innebærer at det må sikres representasjon
fra brukerne i denne prosessen, det må foreligge krav om
tilsyns- og klageordninger for å sikre forbrukernes tjenestetilbud,
det bør foreligge krav om innsyn og offentlighet, og det
må foreligge klare ansvarsforhold slik at det ikke oppstår
tvil om hvem som skal sikre forbrukerne det tilbudet det betales
for.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener at den type forbrukerpolitikk som
er omhandlet i meldingen bare er en del av forbrukerpolitikken.
Forbrukerens beste beskyttelse ligger i effektiv konkurranse på markedet.
Konkurransen kan enten begrenses av de næringsdrivende
selv, eller av myndighetene, slik som for eksempel på helsesektoren
og i undervisningssektoren. Disse medlemmer ser det
derfor som den viktigste forbrukerpolitiske oppgave å sørge
for at både private og offentlige monopoler avskaffes slik
at forbrukerne har en valgfrihet nå de skal skaffe seg
varer eller tjenester. En annen viktig form for beskyttelse ligger
på det sivilrettslige plan der den enkelte kan benytte
seg av domstolene med sikte på bl.a. heving og erstatning.
Dette forutsetter bl.a. at domstolene ikke slik som i dag krever
urimelig store rettsgebyrer.
De former for forbrukerpolitikk som behandles
i meldingen anser disse medlemmer som subsidiær,
dvs. at den først og fremst er aktuell hvor konkurransen
er svak og hvor rettsapparatet ikke er velegnet. Disse medlemmer er
f.eks. ikke enig når det hevdes: "De sanksjoner den enkelte
forbruker kan utøve ved å la være å kjøpe
et produkt om igjen, er lite nyansert som markedssignal." Disse
medlemmer mener at dette er det viktigste av alle markedssignaler.
Disse medlemmer mener at det
er nødvendig å stille opp noen generelle prinsipper
for det offentliges rolle i forbrukerpolitikken:
1. Det offentlige skal
ikke blande seg inn i den enkelte forbrukers valg og ønsker.
2. Forbruk er grunnleggende for vekst i
samfunnet og for sikring av arbeidsplasser for fremtiden.
3. Det offentlige skal ha en kontrollerende/tilsynsrolle
på forbrukernes vegne.
4. I tilsynsrollen skal det offentlige
sikre at forbrukerne og samfunnet vernes mot skadelige produkter
og feil informasjon via reklame.
5. Sørge for at nødvendig
informasjon om forbrukeres rettigheter, plikter og om skadelige
produkter tilflyter forbrukerne.
6. Sørge for at det finnes et
hensiktsmessig apparat for tvisteløsning som er lett tilgjengelig
for den enkelte forbruker.
7. Sørge for at det til enhver
tid er tilstrekkelig med konkurranse på forbrukermarkedet
og at spilleregler blir fulgt.
Disse medlemmer registrerer at
forbrukervernet også blir godt ivaretatt informasjonsmessig
av mange private aktører. Mange tidsskrifter, aviser og
fjernsynsprogrammer tar opp aktuelt forbrukerstoff på en
god måte. Dette ivaretar mye av det informasjonsbehovet som
forbrukerne har. Det er god grunn til å tro at disse kommersielle
aktørene fortsatt vil bringe denne typen stoff, nettopp
fordi dette er godt stoff som selger bra.
Disse medlemmer mener at miljøvennlighet
er et stort konkurransefortrinn. Bedrifter som tilbyr produkter
som enten er påviselige miljøvennlig, eller som oppfattes
som dette av forbrukerne vil være markedsvinnere i det
nye årtusen. De som er unge i dag er betydelig mer opptatt
av dette enn tidligere generasjoner. Stempel som miljøfarlig
vil være svært truende for bedriftens eksistens,
og fremtidens ledere vil derfor ikke ta risikoen på å få et
slikt stempel. Disse medlemmer tror at utviklingen
på dette området vil gå sin gang uten
at offentlige myndigheter iverksetter aktive tiltak for å redusere
folks forbruk.
Disse medlemmer vil understreke
at det offentlige har et hovedansvar for at velferdstjenester er
tilgjengelige for innbyggerne og at tjenestene er av høy kvalitet.
Offentlig ansvar for å finansiere og tilby tjenester trenger
ikke nødvendigvis bety at det offentlige selv må stå for
produksjon av disse. Det offentlige bør i større
grad fokusere på rollen som bestiller av ulike tjenester,
og i større grad konkurranseutsette selve produksjonen
av tjenestene. Det vil legge til rette for bedre og billigere tjenester.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at meldingen
gir en meget god oversikt over de forskjellige sidene som påvirker,
og som blir påvirket av, forbrukerpolitikken. Disse medlemmer registrerer
at meldingen foreslår tiltak som i hovedsak omhandler saksområder
i tilknytning til barn og unge, og støtter dette perspektivet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet fremmer
følgende forslag:
«Det etableres en ordning der Markedsrådet
er klageinstans også når det gjelder Konkurransetilsynets avgjørelser.»
Disse medlemmer registrerer at
det hevdes at forbruket i de vestlige land er en hovedårsak
til miljø- og fattigdomsproblemene i verden. Det meldingen ikke
skriver er at omkring 1900 stod den vestlige verden for omkring
40 pst. av befolkningen i verden, mens andelen i dag er sunket til
11 pst. Det er derfor vel så riktig å si at fattigdommen
i verden skyldes befolkningsøkningen i den ikke vestlige
verden.
Disse medlemmer registrerer at
det i meldingen heter at "Regjeringen ønsker å fremme
et bærekraftig og solidarisk forbruksmønster -
og derigjennom økt livskvalitet for den enkelte". Dette
er etter disse medlemmers mening en vidløftig
uttalelse som, hvis man tar den på alvor, kan legge grunnlaget
for en omfattende offentlig styring under påberopelse av
at politikerne har bedre innsikt i livskvalitet enn det enkelte
menneske selv.
Disse medlemmer registrerer at
det også er gjengitt en statistikk som skal vise den raske økning
i utgifter til forbruk pr. husholdning fra 1958 til 1997. Hvis det
ikke er tatt høyde for økning i skatter og avgifter
i løpet av denne periode, er statistikken misvisende. Det
er nok å nevne at når det gjelder for eksempel
bensin regnes det stadig økende moms av den stadig økende
bensinavgift.
Disse medlemmer mener at markedsrådet
bør bli en ankedomstol ikke bare når det gjelder
Forbrukerombudets avgjørelser, men også når
det gjelder Konkurransetilsynets avgjørelser. Dette har
sammenheng med at markedsføringsloven på mange
måter er en lov som begrenser konkurransen i den forstand
at den begrenser adgangen til å villede forbrukerne, til å anvende
tilgift og lotterier i konkurransen osv. Fordi Forbrukerombudet
på mange måter begrenser de konkurransemetoder
som kan anvendes i markedsføringen, mens Konkurransetilsynet
har til oppgave å øke konkurransen, synes det
fornuftig å ha et markedsråd som ankeinstans som
kan avveie disse to viktige hensyn mot hverandre og danne seg et
helhetsbilde.
Disse medlemmer mener at når
det gjelder den miljømessige siden av økt forbruk,
er det det offentliges oppgave å kontrollere at det ikke
selges produkter som skader miljøet. Det offentlige skal
ikke ha noen rolle i å kommentere enkeltmenneskers forbruk,
når disse benytter seg av produkter som er lovlig til salgs
i landet.
Disse medlemmer foreslår
at det etableres et forbrukerinteressetilsyn. Dette organiseres
som et selvstendig forvaltningsorgan, med et eget styre som er ansvarlig
for å følge opp forbrukertilsynets drift. Medlemmene
av styret oppnevnes av departementet.
Hovedmålet med å opprette
et forbrukerinteressetilsyn må være:
– Å sikre
at markedet følger fastsatte spilleregler.
– Å sikre at forbrukerne
vernes mot skadelige produkter og feil informasjon (reklame).
– Å få til en
bedre utnyttelse av det forbrukerapparatet som vi har i dag.
Inn under forbrukertilsynet legges følgende
etater/virksomheter:
– Forbrukerrådets
oppgaver
– Forbrukerombudets oppgaver
– Statens institutt for forbruksforskning
(SIFO)
– Produkt- og Elektrisitetstilsynet
– Edelmetallkontrollen
Tilsynets oppgaver vil da bli:
– Være
et tilsynsorgan på forbrukernes vegne.
– Drive med informasjon overfor
publikum. (Rettigheter, krav som bør stilles, farlige produkter
og lignende.)
– Foreta nødvendig forskning
på området.
– Kontrollere produkter.
– Ivareta lovpålagte
oppgaver på dette området, for eksempel sørge
for anmeldelse av forhold som er straffbare.
Disse medlemmer mener at denne
løsningen er å foretrekke fordi det vil gi tilsynet
en uavhengig stilling i forhold til departementet. Dersom man velger
en direktoratsmodell vil tilsynet i prinsippet bli en del av departementet,
hvor departementet kan overprøve vedtak som er fattet av
forbrukertilsynet. Dissemedlemmer mener
at et slikt organ vil bidra til en mer helhetlig utførelse
av de oppgaver som er knyttet til forbrukervern og forbrukerpolitikk.
Disse medlemmer mener at det
bør vurderes om BFD fortsatt bør ha ansvaret for
forbrukersaker eller om dette bør overlates til et annet
departement, for eksempel AAD.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Det etableres et forbrukerinteressetilsyn.
Dette organiseres som et selvstendig forvaltningsorgan, med et eget
styre som er ansvarlig for å følge opp forbrukertilsynets
drift.»
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, registrerer at en
rettferdig fordeling, både nasjonalt og globalt, også er
en forutsetning for en god forbrukerpolitikk. Dette betyr at behov
må dekkes uten at det går på bekostning
av fremtidige generasjoners valgmuligheter, og at verdens fattige befolkning
også har krav på en betydelig økning
i sitt materielle velferdsnivå.
Flertallet vil understreke at
dette best kan gjennomføres gjennom å gi forbrukerne
tilgang på kunnskap og informasjon om produkter og miljøaspektene ved
disse. I den sammenheng er det viktig at barn og unge gjøres
oppmerksom på både påvirkningskraften forbrukerne
representerer og gis mulighet i skolen til å tilegne seg
kunnskap om sammenhengen mellom forbruk og en bærekraftig
utvikling. Det understrekes at gjenvinningsandelen i husholdningenes
avfall fortsatt er for lavt, og det understrekes at barn og unges
engasjement på dette feltet kan bidra til å øke
denne andelen gjennom de tiltak som skisseres.
Flertallet vil peke på at
de økonomiske incentivene må foreligge for å velge
miljøriktige produkter. I den sammenheng er det viktig å få vurdert
hvordan avgiftspolitikken kan brukes for å stimulere en
riktigere forbrukeradferd. Det vil videre være viktig for å regulere
prisene ned at omsetningen av disse produktene økes. Det
offentlige har som storforbruker et ansvar for at dette kan skje
gjennom en målrettet innkjøpspolitikk.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
vil understreke at økt livskvalitet må erstatte økt
materiell levestandard som overordnet mål også i
forbrukerpolitikken.
Dette flertall slutter seg til
sentrumsregjeringens påpekning av at et bærekraftig
energiforbruk forutsetter en reduksjon i det samlede energiforbruk
og en reduksjon i forbruket av ikke-fornybare energikilder. Det
vil derfor være viktig at Regjeringen foretar en vurdering
av og fremmer forslag til et toprissystem for strøm. Det
vil kunne være et incitament til reduksjon av forbruket
dersom storforbrukere må betale en høyere pris
på energien.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til de årlige
rapportene fra det velrenommerte Worldwatch Institute, State of
the World, som peker på at stadig flere av naturens tålegrenser
er i ferd med å bli overskredet, og støtter teksten
i meldingen om at forbruket må legges om i en retning som
er mindre materialistisk og med et mindre ressursforbruk pr. capita.
En slik omlegging er viktig av flere grunner: For det første
vil et stadig økende forbruk kreve stadig flere ressurser,
og føre til stadig større mengde forurensing og
avfall. For det andre er det viktig at Norge, som et rikt land i
den industrialiserte verden, sender riktige signaler til de raskt
voksende landene rundt om i verden: Det er fullstendig utenfor enhver
definisjon av begrepet bærekraftighet dersom alle verdens
land etablerer et forbruk på linje med det den rike del
av verden har i dag. Som et eksempel kan det nevnes at dersom bare
10 pst. av den kinesiske befolkningen kjørte like mye som
en gjennomsnittsnordmann, ville de globale CO2-utslippene øke
med nesten 100 ganger de årlige norske utslippene.
Disse medlemmer er fornøyd
med at sentrumsregjeringen i St.meld. nr. 40 (1998-1999) legger
stor vekt på at offentlig sektor skal gå foran
i arbeidet for et bærekraftig samfunn. Stat og kommune
er store innkjøpere, offentlige anskaffelser beløper
seg årlig til 200 mrd. kroner. Gjennom etiske og miljøbevisste
forbrukervalg og fornuftig drift, kan offentlig sektor bidra til å redusere
de miljøproblemene som virksomhetene medfører,
og ha stor påvirkning i retning av et mer bærekraftig
forbruk.
Disse medlemmer er glad for at
prosjektet "Grønn Stat" er iverksatt i 10 etater. Arbeidet
med et mer miljøvennlig og etisk forbruk fra myndighetenes side
har stor signal- og smitteeffekt til andre deler av samfunnet. Dessverre
har offentlig sektor, sammenliknet med deler av privat sektor, hatt
liten fokus på å miljørette egne innkjøp
og egen miljøprofil. Det må være en målsetning
at offentlig sektor går foran i arbeidet for et mer bærekraftig
forbruk.
Offentlig sektor driver og/eller kjøper
vesentlige kantinetjenester. Utvalget av økologiske alternativ
er ofte svært mangelfullt eller totalt fraværende.
Det er også svært sjelden at kantinene serverer
rettferdig kaffe (Max Haavelar-merket). For å fremme et
miljøvennlig og etisk riktig forbruk, bør det
i alle kantiner i offentlig sektor være tilbud om økologiske
matvarer og rettferdig kaffe. Et slikt tiltak vil også kunne
bidra til å bevisstgjøre ansatte i offentlig sektor
om hvilke produkter som er tilgjengelig for forbrukere.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Det henstilles til Regjeringen å utrede
spørsmålet om at alle kantiner som drives av staten
eller som leverer tjenester til staten, skal tilby økologisk
mat og rettferdig kaffe som en del av sitt varesortiment.»
Disse medlemmerstøtter
meldingens fokus på betydningen av GRIP-senter, en institusjon
som fremmer redusert ressursforbruk og miljøbelastning
gjennom formidling av informasjon til forbrukere og næringsliv,
og peker på det uheldige i at Regjeringen i sitt Reviderte
nasjonalbudsjett for 2000 foreslo å redusere bevilgningene
til GRIP-senter for året 2000, med redusert aktivitet som
forventet resultat.
Disse medlemmer peker også på betydningen av
at miljøhensyn legges til grunn for statlige innkjøp og
at merking av forbrukerprodukter gir forbrukerne grundig informasjon
om produktets konsekvens på miljøet. Det er viktig
at slik merking inneholder informasjon om miljøeffekt ved
produksjonsmåte, bruk og en eventuell destruering. Videre
er det viktig at produktet er laget og pakket på en slik
måte at avfall minimeres.
Disse medlemmer er glad for at
sentrumsregjeringen i St.meld. nr. 40 (1998-1999) vektlegger prinsippet
om åpenhet i miljøinformasjonen, og understreker
at miljøinformasjon ikke bare er å betrakte som formidling,
men som en rettighet for den enkelte borger. Disse medlemmer mener
det er av grunnleggende betydning når sentrumsregjeringen
i St.meld. nr. 40 (1998-1999) sier at allmennheten skal ha rett
til informasjon om miljøfaktorer for å verne seg
mot miljørelaterte helseskader, og for å kunne
foreta gode miljøvalg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
fremholde at en forbrukerpolitikk som har til formål å skape
en "rettferdig" fordeling både nasjonalt og globalt, vil
gjøre begrepet vidløftig og praktisk uhåndterlig,
og at begrepet "rettferdighet" har et innhold som varierer med de øyne
som ser og de interesser som er involvert.
Disse medlemmer vil fremholde
at den beste måten å hjelpe den fattige verdens
befolkning er å håndheve prinsippet om frihandel.
Det er også mest fordelaktig for forbrukerne som på den
måten kan få et større produktutvalg
til lavere priser.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at en bærekraftig utvikling er nødvendig for å gi
rom for en varig og stabil økonomisk vekst. Disse
medlemmer mener at økonomisk vekst er en forutsetning for å sikre
bedre levestandard og livskvalitet i alle deler av verden.
Komiteen registrerer
at det er et sterkere engasjement på forbrukersaker internasjonalt
som det er viktig for Norge å trekke erfaringer fra. Dette
gjelder ikke minst innenfor EØS-området der også norske
myndigheter bidrar til å utforme forbrukerpolitikken. I
tillegg må forbrukerorganisasjonene sikres økonomiske
rammer som gjør det mulig å delta i internasjonalt
samarbeid. Dette er vesentlig i en stadig mer globalisert økonomi
der det både er mulig å trekke veksler på arbeid som
er gjort i andre land og å sikre en forbrukermakt som opererer
på de samme områder som de globaliserte bedriftene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke at internasjonal forbrukermakt
først og fremst gjør seg gjeldende i et system
med frihandel.
Komiteen erfarer at
utviklingen innen elektronisk handel vil tilta i tiden fremover.
Dette vil gi forbrukerne tilgang på produkter fra flere
leverandører og mulighet til å sammenligne priser
og betingelser i langt større grad enn tidligere. Derfor
er det et viktig skritt å gjøre forbrukerne trygge
på å ta i bruk de mulighetene som informasjonsteknologien
gir. Det er også viktig at lovverket tilpasses de nye mulighetene
slik at forbrukerbeskyttelsen også gjøres gjeldende
på nye områder.
Komiteen vil understreke at de
teknologiske mulighetene kan bidra til å styrke forbrukernes
stilling i markedet gjennom økt tilgang til leverandører
og enklere muligheter til å sammenligne produkter og priser.
Derimot vil det svekke den muligheten forbrukerne har til å inspisere
produktene på forhånd. Det gjør det viktig å styrke
forbrukernes rettigheter og tilgang på informasjon. På grunn
av ulik fordeling av tilgang på teknologien er det viktig
at Regjeringen aktivt bidrar til å styrke tilgangen på denne
teknologien.
Komiteen er kjent med muligheten
for å registrere forbrukere som handler varer på nettet
og hva slags varer de handler. Dette kan gi mulighet til å utvikle
systemer for omsetting av profil og adresser på forbrukere selv
om disse ikke har gitt tillatelse til dette. Komiteen ber
Regjeringen sørge for at det gis anledning til å reservere
seg mot denne bruken av navn og adresser på en hensiktsmessig
måte.
Komiteen vil understreke
at det er viktig med åpenhet og evt. opplysningsplikt knyttet
til de produkter som reguleres gjennom produktkontrolloven.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
ber videre Regjeringen vurdere om det skal stilles krav om tilgjengelighet for
produkter, slik at produsenter i sterkere grad legger vekt på at
også forbrukere med nedsatt funksjonsdyktighet skal ha
mulighet til å nyttiggjøre seg de produkter som
er på det norske markedet.
Flertallet vil påpeke
at relevant miljøinformasjon om helse- og miljøfarlige
kjemikalier i dag ikke er åpent tilgjengelig for forbrukerne.
Forbrukerne har ikke god nok mulighet til å få informasjon
om hvilke helse- og miljøfarlige kjemikalier som finnes
i produkter som for eksempel maling, lakk og plast. Flertallet vil
påpeke at dette i mange tilfeller hindrer den enkelte forbruker
i å verne seg mot helse- og miljøfarlige kjemikalier,
og i å foreta gode miljøvalg.
Flertallet ber Regjeringen sørge
for at forbrukerne får tilgang til informasjon om hvilke
helse- og miljøfarlige kjemikalier som finnes i produkter.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det ikke gjennom pålegg, men at man eventuelt gjennom økonomiske
tilskudd skal sikre at også handikappede får sine
behov dekket.
Komiteen vil understreke
at matvarespørsmål er et viktig forbrukerpolitisk
tema. Det innebærer at det må være et
fokus på pris og kvalitet, og at dette må stå i
forhold til hverandre. Videre er det viktig å sikre forbrukerne
trygg mat, og sørge for at forbrukerne får riktig
informasjon om innholdet i de produktene som kjøpes. Som
følge av de internasjonale forpliktelsene Norge har, vil
det være en mulighet for at mat med uheldige tilsettingsstoffer
også kommer på det norske markedet. Regjeringen
må derfor foreta en løpende vurdering om dagens
merkepraksis er god nok og sikrer forbrukerne lett tilgjengelig
informasjon. Det kan også være aktuelt å innføre
en mer omfattende merking av matvarer for å sikre forbrukerne
informasjon om daglig forbruk og farer ved for høyt forbruk
av enkelte produkter.
Komiteen registrerer at meldingen
fokuserer på distribusjon og markedsføring av økologiske
matvarer. Det bør i den sammenheng understrekes at disse
varene må øke i omsetningsvolum for å sikre
at de blir bedre tilgjengelig og oppnår lavere priser.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
mener at det offentliges innkjøpspolitikk i denne sammenheng
må brukes for å sikre brukerne økologiske
matvarer og å øke omsetningen.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti, vil understreke
at de helsemessige effekter av mat som inneholder genmodifiserte
ingredienser må kartlegges. Dersom det er nødvendig
for å oppnå dette, må det vurderes å innføre
et moratorium på slike produkter. Dette flertallet ber
Regjeringen vurdere å innføre et midlertidig forbud
mot slike produkter for å sikre både forbrukere
og miljøet mot uheldige konsekvenser av genmodifiserte
produkter.
Dette flertallet mener videre
at dagens ordning med stikkprøvekontroll av grønnsaker
må følges nøye opp, slik at ordningen
gir forbrukerne en tilstrekkelig sikkerhet mot at frukt og grønnsaker
ikke inneholder for høye mengder giftrester. Dette
flertallet understreker betydningen av å ha gode
rutiner og god organisering av kontrollen med frukt og grønnsaker, for å forhindre
at varepartier som inneholder helsefarlige mengder rester etter
plantevernmidler ikke når forbrukermarkedet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til meldingens
kap. 9 om matvarespørsmål, og kravene som trekkes
opp i kapittelets innledende del. Det vises her til behovet for
at maten er trygg i forhold til innhold av fremmed- og smittestoffer,
og at forbrukeren skal ha en subjektiv opplevelse av at den er det.
I den forbindelse ønsker disse medlemmer å sette
nærmere søkelys på spørsmålet
om genmodifisert mat.
Det befinner seg stadig mer genmodifisert mat
på markedet internasjonalt, selv om ingen slike matvarer ennå er
til salgs i Norge. Forbrukerreaksjonene internasjonalt mot genmodifisert
mat er store og økende.
Bakgrunnen for denne motstanden er mangesidig. Delvis
skyldes den en bekymring på hva produksjonen av slik mat
kan medføre av skade på naturen. Det finnes flere
eksempler på at produksjon av genmodifiserte produkter
har hatt store, uventede og negative følger på miljøet.
Etter disse medlemmers mening er behovet for utvikling
av metoder for risikovurderinger og nye analyser stort. Enkelte
undersøkelser viser at genmanipulerte planter kan påvirke
naturen på måter som verken produsentene, myndighetene,
faginstitutter eller forbrukere kan forutsi med dagens kunnskapsnivå.
Det er meget bekymringsfullt at ingen typer
genmodifisert mat har vært undersøkt med henblikk
på dens effekt på helsen. Regjeringen har nedsatt
et utvalg for å vurdere helsefarene knyttet til genmat,
noe disse medlemmersynes
er positivt. Men disse medlemmer vil påpeke
at utvalget ikke vil ha muligheter til å vurdere langtidseffektene
av genmat innen tidsrommet utvalget er satt til å arbeide. Disse
medlemmer peker også på det tvilsomme
i at det selges genmat i butikken samtidig som et utvalg vurderer
om maten er helsefarlig.
Disse medlemmer har merket seg
at EU har vedtatt merkekrav for genmodifiserte matvarer som er strengere
enn det eksisterende norske regelverket. Etter det norske regelverket
skal alle matvarer og ingredienser i matvarer som inneholder mer
enn 2 pst. genmodifiserte organismer merkes. Regelverket i EU krever
at alle matvarer eller ingredienser i matvarer som inneholder mer
enn 1 pst. genmodifiserte organismer skal merkes.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge
frem en plan for hvordan forskningen på de miljø-
og helsemessige følgene av matvarer produsert ved hjelp
av genmodifiserte produkter kan intensiveres, i forbindelse med Statsbudsjettet
2001. Det forutsettes at dette skjer i samarbeid med internasjonale
forskningsmiljøer.»
«Stortinget ber Regjeringen skjerpe
det norske regelverket for merking av genmodifisert mat i tråd
med EUs regelverk.»
Disse medlemmer har merket seg
at forbrukere ønsker reelle valgmuligheter ved kjøp
av mat. Det svært mangelfulle utvalget av økologiske
produkter sikrer ikke forbrukerne denne muligheten i dag.
Disse medlemmer har merket seg
at markedsføringen av økologiske landbruksprodukter
i Norge har vært mangelfull, utydelig og lite overbevisende. Økologiske
produkter må markedsføres og merkes tydelig. Et
eksempel på tydelig markedsføring er DEBIO-systemets Ø-merke. Ø-merket
gir forbrukerne den nødvendige trygghet for at varen er
produsert økologisk.
Strategien som foredlingsbedriftene har lagt
seg på er derimot diffus og utydelig. Dette er et problem
for utvikling av et forbrukermarked for økologiske produkter
i Norge. Det er etter disse medlemmers oppfatning
viktig at alle som markedsfører økologiske produkter
er tydelige slik at forbrukerne lett forstår at dette er
et økologisk produkt. Etter disse medlemmers oppfatning
vil en tydelig og intensivert markedsføring av økologiske
produkter styrke de forskjellige foredlingsbedriftens generelle
omdømme blant forbrukerne.
Skal markedsføringen bli tydelig og
sterk, er det disse medlemmers oppfatning at den
også må intensiveres.
Disse medlemmer er positive til
at det er vedtatt innført obligatorisk opprinnelsesmerking
av oksekjøtt.
Stadig flere forbrukere etterspør informasjon
om hvordan og hvor produkter er produsert. Ofte er slik informasjon
vanskelig tilgjengelig for forbrukeren. Disse medlemmer har
notert seg at flere europeiske land vurderer muligheten av å innføre
sporbarhetsmerking på matvarer. En slik merkeordning vil
gi forbrukeren større og mer reelle valgmuligheter. Spesielt
viktig kan en slik merkeordning bli for kjøp av kjøtt, frukt,
grønnsaker og meieriprodukter.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge
fram forslag om sporbarhetsmerking av matvarer.»
Disse medlemmer understreker
betydningen av åpenhet og redelighet i all kontroll og
tilsyn med matvarer overfor forbrukerne. Spesielt viktig er det
at forbrukerne opplever åpenhet i forvaltningen i saker
som medfører en eller annen form for risiko eller usikkerhet. Disse
medlemmer er svært fornøyd med at sentrumsregjeringen
i St.meld. nr. 40 (1998-1999) vektlegger åpenhet i informasjonsarbeidet
og understreker at forbrukerens oppfatning av trygghet bør
være utgangspunktet for informasjonsarbeidet, og at det
bør tas høyde for at ulike grupper kan ha ulik
oppfatning av risiko.
Disse medlemmer er fornøyd
med at sentrumsregjeringen i St.meld. nr. 40 (1998-1999) understreker betydningen
av forbrukerdeltakelse både i alle organer nasjonalt og
internasjonalt som vedrører matvaresikkerhet. Disse
medlemmer er også glad for at en i St.meld. nr.
40 (1998-1999) uttrykker klart at det er Forbrukerrådet
som er den organisasjonen i Norge som kan representere bredde i
forbrukerarbeidet.
Stadig flere spørsmål knyttet
til matvaresikkerhet blir avgjort i internasjonale fora. Derfor
er forbrukerrepresentasjon i fora som Codex Alimentarius, EØS/EU og
WTO av stor betydning. Slik forbrukerrepresentasjon krever spesialisert
kunnskap og er kostnadskrevende. Disse medlemmer vil
derfor understreke betydningen av at Forbrukerrådet tilføres
midler som gjør slik internasjonal representasjon mulig.
Disse medlemmer er kjent med
at det har blitt funnet genmodifiserte matvarer med gen som koder
for antibiotika i norske butikker, noe som er i strid med Stortingets
vedtak. Ansvaret for at dette ikke skulle skje hviler på Statens
Næringsmiddeltilsyn (SNT).
Disse medlemmer ønsker
derfor å peke på behovet for at Regjeringen gir
SNT de nødvendige instrukser, mandater og økonomiske
rammer til at direktoratet kan utføre sin jobb på en
tilfredsstillende måte.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at befolkningen ikke
har bedt om genmaten. Den innebærer ingen kvalitetsbedring
eller andre fordeler for forbrukerene. Dessuten viser undersøkelser
at 3/4 av befolkningen ønsker en tenkepause før
genmaten blir introdusert. Det er heller ingen hast med å introdusere genmat
på det norske markedet, noe som gjør en tenkepause
praktisk mulig. Disse medlemmer er av den oppfatning
at en slik tenkepause vil være gunstig for å skaffe
bedre kunnskap om de langsiktige effektene av genmat på den
menneskelige helse, og gjennom det også bidra til å fjerne
en del av den skepsis som råder blant forbrukerne.
Med bakgrunn i dette fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge
frem et forslag om et midlertidig forbud mot matvarer basert på genmodifiserte
produkter for en periode på 10 år. Et slikt moratorium
bør konkret omfatte:
– Forbud
mot all dyrking av genmat og genfôr i Norge, med unntak
av utsetting av genmodifiserte organismer i forsøksfelt.
– Forbud mot import og salg av
genmat og genfôr.»
Disse medlemmer har merket seg
at prisbarrieren på økologiske produkter er for
stor. Danske undersøkelser viser at forbrukere er villig
til å betale en merkostnad for økologiske produkter
på ca. 10 pst. Prisen på økologiske produkter
er i dag langt høyere enn dette, og for spesielle produkter
er det økologiske alternativet 100 pst. dyrere enn ordinære
varer. I dag skal merpris ved alle ekstrakostnader knyttet til økologisk produksjon
tas ut i prisen. Til fradrag for dette gjelder omstillingsstøtte
og den årlige arealstøtten økologiske produsenter
mottar. Samlet sett gjør dette at prisbarrieren er så høy
at den er til hinder for å bygge opp et marked for økologiske
varer.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen sørge
for at all økologisk matproduksjon må selges og
markedsføres som økologiske varer overfor forbrukerne.»
Disse medlemmer mener at dagens
ordning med stikkprøvekontroll av grønnsaker ikke
er tilfredsstillende. Kontrollene har til hensikt å avsløre
om importerte og norskproduserte frukt og grønnsaker ikke
inneholder større mengder rester etter plantevernmidler
enn det som regnes som helsemessig forsvarlig. Problem med dagens
kontrollordning er at når resultatet av stikkprøvene
foreligger, er varene forlengst i butikken og som oftest spist.
Denne ordningen gir ikke forbrukerne en tilstrekkelig sikkerhet
mot at frukt og grønnsaker ikke inneholder for høye
mengder giftrester.
Disse medlemmerfremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen endre
rutinene og organiseringen av kontrollen med frukt og grønnsaker,
slik at varepartier som inneholder helsefarlige mengder rester etter
plantevernmidler ikke når forbrukermarkedet.»
Komiteen registrerer
at departementet vurderer å opprette egne utvalg i forbindelse
med takstspørsmål og medisinske spørsmål
knyttet til forsikringsspørs-mål. Komiteen vil
komme tilbake til dette i forbindelse med den varslede oppfølging
som departementet gjør.
Komiteen er kjent med at det
har vært satt fokus på den høye gebyrbelastningen
forbrukerne utsettes for. Det er eksempler på at det offentlige
tar høyere gebyrer enn det private. Regjeringen bes på denne
bakgrunn foreta en gjennomgang av gebyrer generelt og det offentlige
spesielt for å sikre at forbrukerne ikke utsettes for urimelige
gebyrpålegg.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er sterkt kritiske til de høye straffegebyrene
det offentlige benytter, og ber Regjeringen vurdere å fjerne
disse.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har registrert at
det har utviklet seg en praksis med videresalg av billetter. Dette
medfører ofte en mangedobling av prisen. Spesielt i forbindelse
med kulturarrangementer er dette betenkelig da det er en politisk
målsetting å holde billettprisene lave for å gi
flest mulig tilgang til disse tilbudene. Arrangørene har
et selvstendig ansvar for å stoppe denne utviklingen, bl.a.
gjennom å utstede personlige billetter, men det kan være
at den enkelte arrangør ikke har interesse av dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
vil derfor be Regjeringen følge utviklingen og vurdere
et lovforbud mot videresalg av billetter dersom dette tiltar.
Komiteen er bekymret
for den situasjonen mange forbrukere kan oppleve ved store svingninger
i bolig- og rentemarkedet. Derfor er det viktig at det offentlige utvikler
klare rammebetingelser som gjør at forbrukerne kan beskyttes
mot for store endringer i rammene for sin økonomi. I en
stadig åpnere økonomi er det derfor viktig at
det utvikles modeller som gjør det mulig å vurdere
hvordan endringer i offentlige og private budsjetter virker inn
på den enkelte forbrukers økonomiske trygghet.
Komiteen vil understreke
at anskaffelse av bolig er av avgjørende betydning for
den enkelte forbrukers økonomiske og sosiale trygghet.
Det er avgjørende at førstegangsetablerere får
muligheten til å komme seg inn på boligmarkedet
på en slik måte at gjeldsbelastningene ikke blir
uoverstigelige.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
vil avvente nye innspill på organiseringen av budgivning
på boliger og viser ellers til Innst. S. nr. 222 (1999-2000)
Utjamningsmeldinga.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser
til oversikten over den andelen av boliger som er lånfinansiert
i 1994-1996 sammenlignet med perioden før 1985, og er bekymret
for en utvikling hvor trenden er at flere og flere utsetter seg
for stor økonomiske risiko. Disse medlemmer peker
på den forholdsmessige lave andelen av leieleiligheter
i Norge sammenlignet med andre land, og på behovet for
tiltak som oppmuntrer til utleie av leiligheter.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti peker
også på forskjellen mellom Danmark og Norge når
det gjelder salg av leiligheter, hvor det i Danmark ikke er budrunder
slik det er vanlig i Norge. Dette medlem peker på at
det ikke burde være automatisk gitt at boliger skal være
gjenstand for auksjon, noe som bidrar til å drive prisen
oppover.
Komiteen er kjent
med den store forskjellen det er i økonomiske ressurser
benyttet til markedsføring og til forbrukerinformasjon.
Derfor er det viktig at markedsføringsloven aktivt brukes
og utvikles for å sikre forbrukerne mer riktig informasjon
om produkter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
har merket seg at midlene til forbrukerarbeid utgjør om
lag 1/100 av de midlene som brukes til markedsføring.
For å styrke forbrukerarbeidet og informasjon til forbrukerne,
bes Regjeringen vurdere å opprette et forbrukerfond finansiert
av en reklameavgift.
Flertallet peker på meldingens
innledende kapittel hvor det gjøres klart at sentrumsregjeringen
vil prioritere tiltak som styrker barn og unges trygghet, sikkerhet
og kunnskap i forhold til å kunne takle og vurdere innholdet
i informasjon og reklame. Flertallet støtter
dette utgangspunktet. Hele samfunnet er utsatt for et massivt press
fra tilbydere av varer og tjenester, og det finnes nesten ikke noe
fysisk område som er skjermet for en eller annen form for
markedsføring eller reklame. Det er innlysende at barn
og unge som er på søken etter identitet, er svært
sårbare for reklame som er fokusert nettopp på å forbinde
et produkt med en identitet.
Dette er bakgrunnen for at flertallet støtter
sentrumsregjeringens forslag om å forby reklame rettet mot
barn, og er positiv til at sentrumsregjeringen foreslår
et utvalg som skal se på og utrede tiltak for å redusere
det kommersielle presset på barn og unge. Flertallet ønsker
imidlertid å peke på behovet for at en slik utredning
også vurderer effekten reklame som er rettet mot voksne
kan ha på utviklingen av barns verdisyn.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti støtter
prinsippet bak forslaget i NOU 97:19 om opprettelse av et sentralt
reservasjonsregister hvor den enkelte kan kreve sitt navn sperret
mot bruk til direkte markedsføring. Men med tanke på det omfang
direkte markedsføring har fått, og den store effekten
dette har på det totale forbruket, ønsker dette medlem å gå lenger
og foreslår at et speilvendingsprinsipp legges til grunn.
I praksis vil dette si at for å være tilgjengelig
for direkte markedsføring, må forbrukeren melde
sin interesse og på denne måten bli registrert
i et register som blir tilgjengelig for tilbyderen. Forbrukeren
trenger ikke å gjøre noe aktivt for å skjerme
seg mot direkte markedsføring.
Komiteen mener det
er viktig å sikre barn og ungdom kunnskap slik at de kan
opptre som ansvarsfulle forbrukere.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at strategier
som Regjeringen legger opp for læreplanene, er nødvendig
for å utvikle forbrukerpolitikken, og det understrekes
i den sammenheng at meldingens brede tilnærming til forbrukerpolitikken
også må ligge til grunn for det arbeidet som skjer
i skolen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener at det
er svært viktig at forbrukerne oppøver en kritisk
holdning til markedsføring og kompetanse til å takle
hverdagen som forbruker i alle aspekter. I denne sammenhengen spiller
undervisningen i skolen en viktig rolle.
Disse medlemmer ser det som viktig
at Regjeringen går grundig igjennom ordninger der store bedrifter
utnytter skolens manglende ressurser til å profilere sitt
eget produkt under påskudd av undervisning i markedsføring,
reklame eller andre fag, i den hensikt å redusere den reklameeffekten
slike tiltak har.
Komiteen vil understreke
at det er utviklet gode metoder for å finne løsninger
i tvistesaker. Det forutsetter at også forbrukernes motparter
aksepterer de ordningene som er bygd opp. Komiteen ser
med uro på den praksis som synes å utvikle seg
der avgjørelser i FTU møtes med motsøksmål
i det ordinære rettsapparatet. Dette gjøres for å påføre
forbrukerne høye kostnader i den hensikt å presse
forbrukerne til å trekke sine saker. Komiteen vil
understreke at en slik praksis vil undergrave FTUs rolle, og kunne
påføre både forbrukere og næringsliv
urimelig høye kostnader. Det er derfor viktig at også næringslivet
selv tar initiativ til å stoppe denne utviklingen. Komiteen viser
til behandlingen av Dokument nr. 8:33 (1997-1998) der det ble foreslått å innføre
fri rettshjelp for forbrukere som blir utsatt for slike overgrep,
og forutsetter at Regjeringen følger opp denne saken slik
at denne praksisen kan stoppes. Dette vil trolig være lite økonomisk ressurskrevende
da hensikten nettopp er å påføre forbrukerne
høye kostnader. Komiteen er kjent med at det
er hver enkelt forbruker som i dag er nødt til å reise sak
for å få belyst sitt krav. Det vil være
en fordel for forbrukerne dersom det gis adgang til at de kan gå sammen
som gruppe for å behandle det samme tilfellet, såkalte
gruppesøksmål. Stortinget har tidligere åpnet for
at det skal gis adgang til dette, og forutsetter at Regjeringen
følger dette opp.
Komiteen er kjent
med Rimberg-utvalgets arbeid som bl.a. har belyst direktoratsmodellen.
Det er et klart behov for å få klarere roller
i forbrukerarbeidet, ikke minst som følge av den internasjonaliseringen
som skjer. I den sammenheng er det viktig at det også skjer en
samordning slik at opparbeiding av dobbeltkompetanse unngås
og at administrative ressurser samordnes for å frigjøre
ressurser til de primære oppgavene. Komiteen vil
understreke at det er uaktuelt å opprette et forbrukerdirektorat
da dette ikke synes som en egnet modell for forbrukerarbeidet i
Norge.
Komiteen mener allikevel at arbeidet
med gjennomgangen av hva som er forvaltningsoppgaver skal sluttføres,
og er av den oppfatning at dette arbeidet er viktig.
Komiteen vil understreke at fylkeskontorene,
herunder også underkontorer av disse, er en betydelig styrke
for forbrukerarbeidet. Det gir en lettere tilgang for forbrukerne,
og det understrekes at disse må opprettholdes også i
den videre prosessen. Flere fylkeskommuner oppnevner egne råd
i tilknytning til fylkeskontorene, og det er viktig at de som ønsker
det fortsatt gis muligheten til å ha denne politiske forankringen
av forbrukerarbeidet, men det bør ikke gjeninnføres
et lovpålegg om dette.
Komiteen vil understreke at Forbrukerombudet fortsatt
skal sikres uavhengighet og fortsatt skal opptre som et selvstendig
organ.
Komiteen er oppmerksom på at
forbrukerkontorene og de regionale avdelingene i Konkurransetilsynet har
en del sammenfallende interesser i forhold til forbrukerne. Det
er derfor viktig at Regjeringen i det videre arbeidet også vurderer
en sammenslåing av ressursene i fylker og regioner, og
om konkurransetilsynets regionale arbeidsoppgaver og ressurser skal
videreføres som en del av forbrukerkontorene i fylkene. Komiteen avventer
det videre arbeidet, og forutsetter at en omorganisering av forbrukerarbeidet
fremmes som egen sak for Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil understreke
behovet for sterke, frittstående institusjoner og en sterk
statlig forbrukerpolitikk. Det grunnleggende valget når
det gjelder organiseringen av forbrukerapparatet for framtiden er derfor
om man skal la "nedenfra og opp"-perspektivet (forbrukerperspektivet)
som preger dagens organisering, eller "ovenfra og ned"-perspektivet,
som sentrumsregjeringen beskriver i St.meld. nr. 40 (1998-1999)
i kap. 16 (forvaltningsperspektivet), prege organiseringen.
Disse medlemmer vil presisere
at gitt den analyse av utfordringer som presenteres av sentrumsregjeringen
i St.meld. nr. 40 (1998-1999), vil det viktigste forbrukerarbeidet
være av policyformende og policypregende karakter. Dette
tilsier et sterkt, bredtfavnende og ikke minst frittstående
forbrukerpolitisk organ som Forbrukerrådet, en frittstående
institusjon med ansvar for kunnskapsinnsamling som SIFO, og et frittstående
tilsynsorgan som Forbrukerombudet.
Disse medlemmervil
påpeke at en bred kontakt med forbrukerne utgjør
en stor del av Forbrukerrådets legitimitet.Disse
medlemmer vil derfor advare mot å velge en modell
for organisering som gjør at Forbrukerrådet mister
denne brede kontakten.
Disse medlemmer vil understreke
at ett område hvor forbrukerpolitikken må videreutvikles,
er forholdet til offentlig sektor. Det pekes i meldingen på at
en står overfor en mulig utvikling i retning av at markedet i
større grad vil brukes som styringsmekanisme. Disse
medlemmer vil understreke at en slik utvikling ikke nødvendigvis
er et gode, men vil påpeke på at dersom dette
skjer, vil behovet for forbrukerorientert lovverk og praksis øke.
For å møte disse utfordringene til beste for befolkningen
må forbrukerarbeidet styrkes både organisatorisk
og ressursmessig.
Disse medlemmerlegger
avgjørende vekt på å beholde og videreutvikle
"nedenfra og opp-perspektivet" som kjennetegner virksomheten i forbrukerinstitusjonene,
og vil på den bakgrunn støtte den løsning
for organisering som sentrumsregjeringen i St.meld. nr. 40 (1998-1999)
har kalt "reformmodellen". For en effektiv gjennomføring
av forbrukerpolitikken er både forbrukere, næringsliv
og myndigheter tjent med et Forbrukerråd som:
– er troverdig
og uavhengig.
– kobler det lokale forbrukerarbeidet
med klagesaker og informasjon, med det nasjonale påvirkningsarbeidet.
– har klare styringsstrukturer.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at departementet med utgangspunkt i Rimberg-utvalgets innstilling
(NOU 1995:21) tar opp spørsmålet om fremtidig
organisering av det offentlige forbrukerapparatet. Rimberg-utvalget
drøftet to hovedmodeller for organisering av forbrukerapparatet:
– Uavhengighetsmodellen.
Denne bygger på dagens struktur, men gir Forbrukerrådet
og SIFO en friere stilling.
– Direktoratsmodellen. Opprettelse
av et eget forbrukerdirektorat bestående av samtlige offentlige forbrukerorganisasjoner,
med unntak av Markedsrådet og Forbrukertvistutvalget.
Disse medlemmer har merket seg
at departementet drøfter disse to modellene uten å konkludere, og
at man ber om Stortingets tilslutning til videre utredning av en
direktoratsmodell. Det varsles at Regjeringen vil komme tilbake
med dette til Stortinget som en egen sak. Disse medlemmer mener
sentrumsregjeringen burde konkludert på dette punktet før forbrukermeldingen
ble lagt frem for Stortinget, og viser til at Rimberg-utvalgets
innstilling ble avgitt allerede i 1995.
Disse medlemmer viser til at
de fleste høringsinstansene som har uttalt seg i forbindelse
med meldingen går mot forslaget om en direktoratsmodell
fordi de mener en slik modell vil svekke Forbrukerrådets
selvstendighet i forhold til departementet.
Disse medlemmer støtter
ikke en videre utredning av direktoratsmodellen.
Disse medlemmer ber Regjeringen
arbeide videre ut fra Rimberg-utvalgets uavhengighetsmodell med
vekt på følgende:
– En friere
stilling for Forbrukerrådet og Forbrukerombudet.
– Bedre ivaretakelse av forbrukernes
rettigheter også i forhold til offentlige tjenesteleverandører.
– Modernisering av Forbrukerrådets
styringsstruktur.
– Bedre kommunikasjon med publikum
gjennom bevisst satsing på mediastrategi og ved at forbrukerrelevant
informasjon gjøres lett tilgjengelig på f.eks.
internett.
– Bedre rammebetingelser for forretningsvirksomheten
i Forbrukerrådet, bl.a. gjennom fristilling av Forbrukerrapporten.
– Saksbehandlingstiden i Forbrukertvistutvalget
må reduseres.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at til tross for at sentrumsregjeringen i St.meld.
nr. 40 (1998-1999) understreker at informasjon er det mest sentrale
forbrukerpolitiske virkemiddelet, mangler meldingen en mer omfattende drøfting
av informasjonens rolle. Det kommer derfor heller ikke godt fram
at moderne informasjonsformidling er komplisert og krever nye kommunikasjonskanaler
og investeringer for å kunne konkurrere om oppmerksomheten.
Dette medlem vil påpeke
at mye nyttig forbrukerinformasjon gis i dag på kommersielt
grunnlag gjennom dagspressen, tidsskrifter, TV, radio og internett.
Dette krever også en nærmere gjennomgang av den
offentlige forbrukerinformasjonens rolle, som må bringe
fram den informasjonen som det kommersielle markedet ikke kan. Men
for å nå fram med denne informasjonen må den
offentlige forbrukerinformasjonen også tilby nytteinformasjon
som andre tilbyr, og den må bruke de samme markedsføringskanaler
for å synes.
Den offentlige forbrukerinformasjonen må konkurrere
med kommersielle aktører på ulike vilkår.
Selv med et økt ressursnivå vil det være
vanskelig for Forbrukerrådet å konkurrere fullt
ut med media som baseres på reklameinntekter. En konsekvens
av dette er at behovet for systematisk, uavhengig og nøytral
forbrukerinformasjon i større grad må dekkes over
offentlige budsjetter.
Dette medlemsavner
derfor fra sentrumsregjeringens side i St.meld. nr. 40 (1998-1999)
en gjennomgang av de kvalitative målsettingene for den
offentlig finansierte forbrukerinformasjonen, og et ambisjonsnivå fra
Regjeringen når det gjelder markedsføringen av
denne informasjonen gjennom bl.a. internett. Til sammenlikning har
man i Sverige og Danmark tilført betydelige ressurser for å etablere
nye databaser og informasjonskanaler for den offentlige forbrukerinformasjonen.Dette medlem vil påpeke
at i Danmark er ressursene til forbrukerinformasjon øket
betydelig samtidig som man for å styrke tilliten hos befolkningen har
flyttet den ut av Forbrugerstyrelsen og over i et nytt frittstående
organ med utgangspunkt i Forbrugerrådets tidsskrift "Tænk".
Dette medlemmener
at den offentlige forbrukerinformasjon i Norge må styrkes.
For å sikre uavhengighet og troverdighet bør denne
informasjonsvirksomheten organiseres gjennom det uavhengige forbruker-apparatet.
Dette kan gjøres ved at Forbrukerrådet gis ressurser
og anledning til å utvikle og drifte et mer omfattende
nettsted, og et informasjonskontor som kan drive informasjonsarbeid
om bærekraftig og etisk forbruk og om miljøkonsekvenser
ved forskjellige forbruksvalg.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber Regjeringen legge
fram et forslag til hvordan den offentlige forbrukerinformasjonen
kan styrkes og organiseres.»
«Stortinget ber Regjeringen sørge
for at den uavhengige forbrukerinformasjonen i hovedsak ses som
et forbrukerpolitisk virkemiddel og ikke som et inntektsbringende
tiltak.»
Dette medlem vil peke på at
de organisatoriske utfordringene som Regjeringen skisserer i St.meld.
nr. 40 (1998-1999) vedrørende forbrukerapparatet, aktualiserer
en diskusjon om dagens departementsstruktur. I flere europeiske
land har en reformert sin departementsstruktur for å møte
de nye krav som økt satsing på forbrukerpolitikk
og forbrukerrettet politikk krever.
Dette medlem vil spesielt peke
på at Danmark har rustet opp sitt forbrukerarbeid kraftig,
og laget et "Fødevaredepartement". Sverige har nylig utredet
sin egen departementsstruktur i forhold til de nye utfordringene
i rapporten "Sterke konsumenter i en grenseløs verden SOU
2000: 29". Den svenske utredningen foreslår å opprette
et "Mat og forbrukerdepartement".
Dette medlem mener at også i
Norge bør departementsstrukturen gjennomgås for å bli
formålstjenlig ut fra fagområder og de arbeidsoppgaver
som kreves, og ønsker derfor at Regjeringen vurderer departementsstruktur
i lys av dagens forbruksmønster. Det bør spesielt
ses på en løsning hvor det opprettes et nytt "Mat-
og forbrukerdepartement".