Det siste dokument fra Regjeringen som har gitt grunnlag
for å diskutere forbrukerpolitikk i en videre sammenheng
var St.prp. nr. 80 (1982-1983) som i det vesentlige var knyttet
til en omlegging av organisasjonsmønsteret på sektoren
og til spørsmålet om avgrensningen av forbrukerpolitikken.
Den siste melding om forbrukerpolitikken over hele sin bredde var St.meld.
nr. 44 (1977-1978) som ble diskutert i Stortinget våren
1978.
Flere trekk i samfunnsutviklingen gjør
det naturlig med en gjennomgang og drøfting av forbrukerpolitikken
på bred basis. Stikkordmessig kan særlig nevnes utfordringer
omkring miljø- og fordelingsspørsmål knyttet
til forbruk, utviklingen i forbrukernes kjøpekraft, forutsetninger
og holdninger, endringer i vare- og tjenestetilbudet, konkurransen
og strukturen i markedet, den teknologiske utvikling, og internasjonaliseringen
i alle dens former og konsekvenser. Den nye verdidebatten reiser
også viktige dimensjoner knyttet til forvalteransvar og
livskvalitet i forhold til forbrukerkulturen.
Regjeringen finner det naturlig og ønskelig
med en diskusjon om organiseringen av forbrukerpolitikken. Dette
skjer spesielt med bakgrunn i innstillingen fra det såkalte
Rimberg-utvalget.
Det forrige storting vedtok våren 1997,
i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:29 (1996-1997) å be
Regjeringen legge fram en stortingsmelding om prinsipper og mål
for en helhetlig forbrukerpolitikk med utgangspunkt i nye forbrukerpolitiske
utfordringer. Både de utviklingstrekk som er skissert ovenfor, og
den tid som er gått siden sist Stortinget fikk et grunnlag
for en slik diskusjon, var fremhevet i begrunnelsen for forslaget.
I Voksenåsen-erklæringen har
Regjeringen understreket at forbrukerne må trekkes positivt
med i arbeidet for en bedre miljøstatus.
Forbrukerpolitikk har tradisjonelt vært
definert som en politikk for å styrke forbrukerens stilling
i markeder.
Miljø- og fordelingsutfordringene gir
nye og mer langsiktige perspektiver til denne politikken. Regjeringen
er av den oppfatning at veksten i forbruket av knappe naturresurser
i Norge og andre rike land ikke kan fortsette, og at en fortsatt
sterk forbruksvekst ikke er forenlig med ønsket om en bærekraftig
utvikling. Også i forbrukerpolitikken må det legges
til grunn at forbruket av ressurser må være innenfor
naturens tålegrense, og at kommende generasjoner må sikres
minst like gode muligheter som oss til å tilfredsstille
sine behov. Forbrukerpolitiske målsettinger og tiltak må utformes
innenfor rammene for en bærekraftig utvikling, og bør
kunne spille en viktig rolle i arbeidet for en slik utvikling. Regjeringen ønsker
at også verdier som forvalteransvar og livskvalitet skal
være en viktig og integrert del av forbrukerpolitikken.
At hovedbegrunnelsen for forbrukerpolitikken
knyttes til å styrke etterspørselssiden, gjenspeiler
grunnleggende forhold i markedsøkonomien. Den enkelte forbruker
har lite å stille opp med for å påvirke
det enkelte produktet eller avtalevilkår. Mens markedsmekanismens
ideal er at vilkårene fastsettes i frie forhandlinger mellom
partene, er realiteten at forbrukeren må godta selgers
standardvilkår eller unnlate å kjøpe
vedkommende produkt. En friere konkurranse på områder
hvor det offentlige tidligere hadde monopol som leverandør, understreker
ytterligere behovet for rammebetingelser som utlikner forskjellen
mellom partene i markedet.
Etter Regjeringens syn er det både
i samfunnets og forbrukernes interesse med et aktivt forbrukerpolitisk engasjement
som styrker forbrukernes stilling, sørger for bedre og
mer relevant informasjon, og avspeiler og fremmer forbrukerkrav.
Forbrukerne må kunne føle seg trygge på at
regelverk blir ivaretatt, brudd sanksjonert og rettigheter og sikkerhet
for liv og helse ivaretatt. Gjennom forbrukerpolitikken kan en fremme
både markedets funksjon, den enkeltes velferd og mål
knyttet til miljø- og verdimessige sider ved forbruket. Utformingen
av balanserte og kjente spilleregler vil kunne tjene både
etterspørsels- og tilbudssiden.
Regjeringen ser barn og unge som en særlig
utsatt gruppe, både i forhold til å kunne vurdere
innholdet i informasjon og reklame, og i forhold til bruk av varer og
tjenester. Derfor vil Regjeringen prioritere tiltak som styrker
barn og unges trygghet, sikkerhet og kunnskap.
Forbrukerpolitikken handler om temaer som er
tverrgående i sin karakter, dvs. at den i stor grad dreier
seg om påvirkning og ivaretakelse av forbrukerinteresser innenfor
andre myndigheters ansvarsområde.
Innenfor sentralforvaltningen er det direkte
ansvar for politikk som har betydning for forbrukerne fordelt på flere
departementer og tilknyttede etater.
Forbrukerpolitikken har klare grenseflater mot
en rekke andre politikkområder, som bl.a. konkurransepolitikk,
miljøpolitikk, næringspolitikk og sosial- og helsepolitikk.
Denne meldingen vil omhandle forbrukerpolitiske spørsmål
i vid forstand, men på tiltakssiden i hovedsak vektlegge
saksområder som Barne- og familiedepartementet har ansvar
for. Samtidig vil også saksfelt og spørsmål
under andre departementer tas opp.
Forbruker- og konkurransepolitikken retter seg begge
mot markedet, med vesentlig sammenfallende og dels noe divergerende
mål for dets funksjon og virkemåte.
Konkurranspolitikkens hovedoppgave er å sikre effektiv
bruk av samfunnets ressurser gjennom virksom konkurranse. Konkurransefremmende
tiltak vil i hovedsak ha virkninger i tråd med forbrukerpolitiske interesser.
Størst mulig åpenhet i markedet, og begrensning
av mulighet for tilbyderne til å etablere og utnytte monopolsituasjoner
og markedsmakt, står sentralt i denne sammenheng.
Konkurransepolitiske tiltak kan ses som en nødvendig,
men ikke tilstrekkelig, forutsetning for målet om å skape
balanse mellom forbrukerne og de andre markedspartene. I forbrukerpolitikken
vil et sentralt spørsmål være på hvilke
vilkår konkurransen skal foregå, herunder i hvilken
grad og på hvilken måte informasjon, avtalevilkår
m.v. skal reguleres for å sikre forbrukernes interesser.
Med et forbrukerpolitisk utgangspunkt vil en i mange sammenhenger ønske
særlig lovregulering for å sikre at forbrukeren
har nødvendig informasjon, at avtalevilkårene
er balanserte, m.v. Fra et konkurransepolitisk synspunkt vil man
betone kostnadssiden og mulige konkurranse- og effektivitetshemmende
virkninger av reguleringer i denne sammenheng. Konkurransepolitikken
retter seg mot tilbudssiden i markedet, mens forbrukerpolitikkens fokus
primært er på etterspørselsiden. I hovedsak
bør de to politikkområdene kunne utfylle hverandre.
Hovedmålet i forbrukerpolitikken er å ivareta
forbrukernes interesser, rettigheter og sikkerhet. Hovedmålet er
i St.prp. nr. 1 (1998-1999) utdypet gjennom følgende delmål:
– Sikre
forbrukerne rettigheter
– Relevant og korrekt informasjon
til forbrukerne
– Bidra til at husholdningene
kan mestre sin økonomiske situasjon
– Forebygge at forbrukerne utsettes
for helseskade
– Stimulere forbrukere til å foreta
valg som sikrer en bærekraftig utvikling
– Frembringe og formidle kunnskap
om forbrukerspørsmål
Beskyttelse, oftest i form av lovgivning, representerer
det sterkeste og mest inngripende virkemidlet.
Produktkontrolloven gir hjemmel for å utstede
forbud mot produkter i særlige tilfelle. Denne adgangen benyttes
imidlertid bare unntaksvis. Dels er det fordi det sjelden er behov
for å ta i bruk et så sterkt virkemiddel. I hovedsak
avspeiler det likevel at hensynet til forbrukerens sikkerhet søkes
ivaretatt gjennom en kombinasjon av krav til produktene og et apparat
for tilsyn med at sikkerhetskravene oppfylles.
I utgangspunktet vil lovregulering av avtaleforhold mellom
forbrukere og næringsdrivende innebære at prinsippet
om avtalefrihet settes til side. I det moderne forbrukersamfunnet
synes det imidlertid som om avtalefrihet i de fleste tilfelle for
forbrukeren innebærer valget mellom å akseptere
selger/leverandørs standardvilkår og å avstå fra
avtalen. Generelt vil det være i både kjøpers og
selgers interesse å ha et system for regulering av partenes
rettigheter og plikter særlig ved konflikter.
Forbrukerlovgivning er dels av privatrettslig,
dels av offentligrettslig karakter.
Det er bred internasjonal aksept for behovet
for en mer spesifikk lovregulering på forbrukerfeltet enn
den som følger av vanlig kontraktsrett. En indikasjon på dette
er et omfattende regelverk i EU, som gjennom EØS-avtalen
også blir innført i norsk regelverk.
Norge og de øvrige nordiske landene
har et system med en markedsføringslov og et særlig
håndhevingsapparat. Loven, som i tillegg til markedsføring
også regulerer avtalevilkår, håndheves
av en egen tilsynsmyndighet (Forbrukerombudet) og et domstollignende organ
(Markedsrådet).
Informasjon er det eldste og mest sentrale virkemidlet
i forbrukerpolitikken.
Informasjon som forbrukerpolitisk virkemiddel avgrenses
gjerne til upartisk informasjon som ikke er knyttet til et personlig økonomisk
motiv for å gi informasjonen.
Forbrukerinformasjon har også et samfunnsmessig siktemål.
Et høyt informasjonsnivå og god informasjonstilgjengelighet
er vesentlig for en effektiv markedstilpasning.
Informasjon om varer og tjenester som tar sikte
på å gi objektive og konkrete opplysninger om
produkter, leverandører, og om markedssituasjonen i en
aktuell bransje, er én type. En annen type informasjon
er den rettighetsfokuserte, som dreier seg om lovgitte rettigheter
og hvordan forbrukeren kan få disse ivaretatt. En tredje
type er grunnlagsinformasjon som har en utdannende og gjerne holdningsskapende
karakter.
Etter Regjeringens syn bør en fra det
offentliges side prioritere forbrukerutdanning og holdningsskapende virksomhet.
En viktig side av dette er informasjon om etiske og miljømessige
sider ved vårt forbruksmønster.
Et viktig offentlig ansvar er informasjon om
de lover og regler som gjelder for kjøp og salg av varer
og tjenester.
Forbrukerrådets virksomhet utgjør
det viktigste elementet i den offentlige forbrukerinformasjonen.
Informasjon om den enkelte vare og tjeneste
bør i størst mulig grad komme fra leverandøren.
For å ivareta det som kan karakteriseres
som kollektive forbrukerinteresser er det nødvendig med
mer målrettede og direkte former for forbrukerinnflytelse
enn det som utøves ved daglige valg i markedet.
Regjeringen ser det som et ansvar å sikre
at norske forbrukere har et sentralt talerør gjennom bidrag
til finansiering av en aktiv interesseorganisasjon. Dette bygger
på erkjennelsen av at en effektiv organisering av forbrukerinteresser
og forbrukerinnflytelse er nødvendig for å ivareta
velferdspolitiske mål, og at dette ikke er mulig uten et
offentlig økonomisk engasjement.
Forskning, forsøk og utredningsarbeid
er nødvendig for å utrede viktige forbrukerproblemer
og konsekvenser av offentlige tiltak, og påvirke utformingen
av varer og tjenester.
I norsk forbrukerpolitikk har forbruksforskning
vært et vesentlig element for å avdekke forbrukerproblemer og
rette innsatsen mot de rette områdene.
Det legges til grunn som en gjennomgående
forutsetning at de forbrukerpolitiske tiltak som drøftes
i meldingen skal kunne gjennomføres uten endring i den gjeldende
budsjettramme. Det forutsettes at også en eventuell ny
organisasjonsløsning skal kunne gjennomføres innenfor
den eksisterende budsjettramme.
Det private forbruket av varer og tjenester,
målt f.eks. i kroner, har vokst betydelig i løpet
av de siste tiårene. Over tid er også forbrukets
innhold betydelig endret. Hovedbildet fra de siste førti årene
er at andelen av inntekten som går til mat har falt betydelig,
mens andelen til reiser, transport og bolig har steget.
To til dels motstridende trekk preger utviklingen
i den rike del av verden. På den ene side er samfunnet
og dermed forbruket blitt mer heterogent. På den annen side
innebærer den moderne forbrukskulturen en form for global
homogenisering, særlig markert ved at store verdensomspennende
varemerker dominerer markedene i alle deler av verden.
Innen en tradisjonell forståelsesramme
er forbruk rettet inn mot å tilfredsstille materielle behov.
Når knapphet er erstattet av materiell overflod, får
forbruket mer og mer preg av å være identitetsskapende
og en kulturfaktor. Forbruket er i stigende grad med på å bygge
opp forbrukerens identitet, og gi tilhørighet og mening
i tilværelsen.
Alle har et ansvar for å bidra til å skape
holdninger som fremmer et menneskesyn og menneskeverd som ikke klassifiseres
etter forbruk og skiftende trender.
Med den fortsatte forbruksveksten er det gode
grunner til å sette på dagsorden både
forbruksnivået, sammensetningen av forbruket, og konsekvensene
for miljøet som følger av forbruket.
I verdenssammenheng har norske forbrukere et meget
høyt forbruk, det er ikke ressurser nok på kloden til
at alle kan ha vårt forbruksnivå. Nettopp når
de grunnleggende materielle behov er tilfredsstilt er det viktig å fokusere
på de kvalitative sider ved forbruket.
Én viktig vinkling er forbruk knyttet
opp mot livskvalitet. Undersøkelser for tiårsperioden
1985-1995 indikerer at en markert økning i mengden av eiendeler ikke
gjorde oss mer fornøyde. Det samme materialet indikerer
at det siden slutten av 1980-tallet har skjedd en dreining i materialistisk
retning i folks holdninger.
Dette leder inn på en debatt om verdier,
som Regjeringen har søkt å fremme, blant annet
gjennom Verdikommisjonen. Viktige spørsmål å avklare
er: Vil ytterligere forbruk virkelig gi bedre livskvalitet? Er store deler
av vårt forbruk en feil løsning på en
rastløshet som skyldes mangel på dypere eller
mer varige verdier?
Regjeringen mener at dette er perspektiver som
det er viktig å ha med når forbrukerpolitikken
utformes. Ved å fokusere på forbruksnivå og
verdier ønsker Regjeringen å oppmuntre den pågående
diskusjonen og stimulere ytterligere til debatt og mer bevisste
holdninger til forbruk.
Den "politiske forbruker" er et begrep som avspeiler at
det fra forbrukernes side i økende grad legges vekt på forhold
som produsentens forretningsetikk, miljøstandarder og sosiale
bevissthet.
Bevisste forbrukere kan således uttrykke
personlige verdivalg ved å la være å kjøpe
bestemte produkter, eller gå mer aktivt til verks ved å oppfordre
andre til å følge samme linje. Begge former for
politisk engasjement innenfor forbrukerrollen betyr større
krav til næringslivet om å tilpasse seg forbrukernes
holdninger.
Regjeringen mener den økte fokusering
på miljø- og verdiaspektene ved forbruket i seg
selv vil ha betydning for forbruksnivået og bidra til en
mer miljøvennlig utvikling.
Belastningen på det økologiske
system, bl.a. som følge av befolkningsvekst og forbruksvekst,
er nå så stor at naturens tålegrense
på flere områder er i ferd med å bli
overskredet. Til tross for teknologiske fremskritt som reduserer
visse miljøproblemer, er realiteten at vi i dag står
overfor en voksende økologisk krise. Ved Rio-konferansen
i 1992 anbefalte de deltakende regjeringer et program for en global
bærekraftig utvikling; Agenda 21. I denne forbindelse fremheves
forbruket i de vestlige land som én hovedårsak
til miljø- og fattigdomsproblemene i verden. Regjeringen
mener derfor at det er nødvendig å utvikle en
livsstil som er mindre materialistisk, med et ressursforbruk som
er lavere pr. capita. Stadig flere internasjonale forskningsmiljøer
kommer til en slik konklusjon, og de fleste nasjonale og internasjonale
miljøorganisasjoner er ganske entydige i sin konklusjon
om at dette er en forutsetning for å løse miljø-
og fattigdomsproblemene i verden.
I mai 1998 behandlet Stortinget St.meld. nr.
58 (1996-1997) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling
- Dugnad for framtida. Meldingen gir klare henvisninger til forbrukerpolitikken.
I et forbrukerpolitisk perspektiv er utfordringen
når det gjelder bærekraftig utvikling, å stimulere
forbrukerne til å velge et forbruksmønster som
er minst mulig miljøbelastende. Viktigste virkemiddel blir
i tråd med dette informasjon til forbrukerne. Forbrukerpolitikken skal
yte sitt til en helhetlig politikk for en bærekraftig utvikling.
Regjeringen ønsker å fremme
et bærekraftig og solidarisk forbruksmønster -
og derigjennom økt livskvalitet for den enkelte. Kjernen
i forbruket bør ikke være å oppnå flest
mulig ting, men heller nytten eller opplevelsen av de tjenester
tingene kan yte. En dreining fra produksjon av varer til flere og
bedre tjenester, med lavere ressursforbruk, vil kunne fremme både
miljø- og forbrukerpolitiske mål.
Miljøhensyn bør legges til
grunn ved utforming av samfunnsmessige rammebetingelser, som f.eks.
skattesystemet, og innarbeides i retningslinjer og praksis for statens
egne innkjøpsordninger. Generelt bør myndighetene
legge forholdene til rette slik at den enkelte kan innkalkulere
miljøhensyn i sine valg som forbruker, og slik at miljøbelastningen
fra et ordinært forbruk blir minst mulig. Regjeringen vil
legge vekt på å tilrettelegge for bedret informasjon
om produkters helse og miljøegenskaper. Bl.a. skal miljøvernmyndighetene
iverksette tiltak som bedrer tilgangen på informasjon om
helse- og miljøfarlige kjemikalier. Videre bør
"miljøvennlig" adferd stimuleres; f.eks. enøktiltak
i bolig og avfallsminimering, og det må sikres et system
og en infrastruktur som er best mulig for innsamling, sortering,
behandling og deponering av avfall fra husholdningene.
Mest markant er endringen i matvareutgiftenes andel.
I 1958 utgjorde matvareutgiftenes andel av det totale forbruket
39,9 pst., mens tallet for 1997 er på 12,6 pst. Det er
en alminnelig erfaring at desto høyere inntekten blir,
desto lavere prosentvis andel av inntekten brukes til matvarer.
Den materielle velstanden har økt betydelig
i løpet av de siste tiårene og sammensetningen
av forbruket er endret. Med dette bakteppet er det høyst
relevant å sette på dagsorden både diskusjon
om forbruksnivå, sammensetningen av forbruket og ikke minst
konsekvensene for miljøet.
Forbrukerne møter et stadig bredere
vare- og tjenestetilbud i form av flere, mer spesialiserte og mer
komplekse produkter.
Også som forbruker opplever man revolusjonen
i informasjonssamfunnet og de muligheter denne gir. Informasjonsteknologien,
herunder internett, representerer nærmest et kvantesprang
i tilgang til informasjon.
Det er viktig at elever både i grunnskolen
og videregående skole får med seg forbrukerkunnskap
og -holdninger som ballast. Skolealderen er en periode med et særlig
forbrukspress og hvor forbruket betyr særlig mye for å hevde
identitet.
Den teknologiske utviklingen påvirker
forbruket, forbrukerne og forbrukerpolitikken på flere
måter. Forbrukernes hverdag er blitt langt mer teknologisert
enn tidligere. Teknologien gir i seg selv økt tilgjengelighet til
et stadig bredere tilbud av tjenester.
Informasjonsteknologien har klare positive sider, ved
at den gir forbrukerne økte muligheter, bedre tilgjengelighet,
bedre oversikt, at det blir enklere og mer rasjonelt å bestille/få utført
tjenesten, og at teknologien fremmer en konkurranse som presser
ned prisene. Det er samtidig problematiske sider knyttet til utviklingen, i
form av spørsmål om personvern, sikkerhet og rettigheter.
Ved betaling over internett er det sikkerhetsspørsmål
knyttet såvel til den enkelte betalingsoperasjon som til
mulig misbruk av kontonummer og andre opplysninger. Det kan også være
uklarhet om hvilket lands lovverk som gjelder. Teknologiens grenseløse karakter
gjør den lite egnet for tradisjonelle reguleringer.
Det ligger en fare for at informasjonsteknologien
vil innebære nye forskjeller - mellom dem som har tilgang og
kunnskap til å bruke teknologien, og dem som ikke har det.
De siste årene er offentlige monopol
på forskjellige måter blitt opphevet eller modifisert
på viktige områder som tele, kringkasting, strøm,
transport og visse helsetjenester. Tjenester som tidligere har vært
offentlig drevet legges delvis ut på anbud. Et eksempel
på en sektor som har gjennomgått gjennomgripende
endringer de siste årene er elektrisitetsforsyningen.
Deregulering og økt konkurranse preger
også sektorer der det har vært gjennomgående
private tilbydere, men der konkurransen har vært strengt
regulert gjennom politiske virkemidler. Det typiske eksemplet er det
finansielle tjenestemarkedet, hvor en rekke reguleringer er avskaffet
eller oppmyket.
Butikkstrukturen er preget av økt konsentrasjon gjennom
stadig flere og større varehus. Sentrale utviklingstrekk
i varehandelen er horisontal og vertikal integrasjon og konsentrasjon.
Det tydeligste eksemplet på integrasjon
i handelen finner vi trolig i dagligvarebransjen. Fire kjeder kontrollerer
99 pst. av markedet. På sikt kan denne konsentrasjonen
gi kimen til betydelige endringer på produsentsiden med
ringvirkninger for samfunnet som helhet, i form av for eksempel
nedleggelse av foredlingsbedrifter og press i retning større
enheter i landbruket.
Ny teknologi og endrede markedsforhold bidrar
i seg selv til endringer i markedsføringen. TV er blitt
en viktig informasjonskanal. Tekst-TV er et voksende medium for
både reklame og mer objektiv informasjon. Internett integrerer
en ny form for markedsføring med en ny form for bestilling
og til dels direkte levering gjennom nettet.
Den økte og endrede konkurransen er
noe av bakgrunnen for de såkalte lojalitetsprogrammer og
andre tiltak som settes i verk for å "binde" forbrukerne
til ett spesielt foretak (kort eller medlemskap). Et annet tiltagende
fenomen er kopling av ulike tjenester, i form av tilbudspakker,
som kan bestå av f.eks. lån, innskudd og forskjellige
typer forsikringer.
Deregulering, friere bevegelser over landegrensene, og
nye markedsforhold har på flere områder medført bedre
kvalitet og reduserte priser på varer og tjenester. På andre
områder ser vi imidlertid at utviklingen kan bidra til
større konsentrasjon på tilbudssiden.
Den nye konkurransesituasjonen kan også føre
til at store og dominerende kunder forhandler seg til bedre pris
enn andre.
Konsentrasjonen i enkelte markeder i dag gjør
det på flere måter betimelig å stille
spørsmål ved om utviklingen fremmer en virksom
konkurranse til fordel for forbrukerne.
Forvaltningsutvikling har tradisjonelt gjerne
skjedd ut fra et styringsperspektiv; ved at virksomheten betraktes
"ovenfra". Dermed blir perspektivet "nedenfra", altså virksomheten
sett med brukernes øyne, skjøvet i bakgrunnen.
Offentlig sektor har gjennomgått store
endringer de senere år. Dette har mange årsaker.
På lengre sikt vil demografiske endringer, og at statens
inntekter fra petroleumssektoren går ned, ytterligere øke
presset for effektivisering og modernisering av all offentlig virksomhet.
Utfordringene er så langt møtt
blant annet ved ulike tiltak under overskrifter som avregulering
eller deregulering av tjenesteområder, og konkurranseutsetting
av virksomheter.
På velferdsområdet har private
tilbud i første rekke kommet som et tillegg eller supplement
til etablerte offentlige løsninger. Introduksjon av valgmuligheter gjør
at den enkelte i noe større grad vil stå overfor beslutninger
som forbruker eller bruker også når det gjelder
velferdsytelser.
Etter pålegg fra Regjeringen har Arbeids-
og administrasjonsdepartementet nedsatt et utvalg som skal vurdere
ulike måter å innføre konkurranse på i
offentlig sektor. Konkurranseutsetting av offentlig tjenester bør
i første rekke gjelde tekniske tjenester og baseres på langsiktighet
og klart definerte kvalitetskrav til tjenestene, jf. Voksenåsenerklæringen.
Det er en selvfølge at hensynet til brukerorientering skal
være en grunnleggende premiss for utredningsarbeidet. Konkurranseeksponering
vil aldri være noe mål i seg selv. Det er Regjeringens
mål at bruk av slike virkemidler ikke skal rokke ved prinsippet
om et likeverdig tilbud av offentlige tjenester i hele landet.
Med forbrukerrollen som utgangspunkt er det
nærliggende å stille krav også til offentlige
varer og tjenester, og særlig de brukeren betaler for direkte.
Forbrukeren må kunne stille tilsvarende krav til det offentlige for
slike tjenester, som de ville stille til private.
Regjeringen vil at åpenhet, brukerorientering,
bedre service og bedre kvalitet skal bli sentrale forvaltningsverdier
på linje med rettssikkerhet, objektivitet og lik behandling
av saker. Målet for brukerorienteringsprogrammet, som styres
av Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD), er å få forvaltningen
til å ta brukerne på alvor, ta vurderingene fra
disse inn som viktige premisser når etaten leter etter
sine svake punkt og når etaten planlegger og gjør
prioriteringer.
Regjeringen ønsker at etatene særlig
skal forbedre seg mht. å konkretisere nivået på tjenestene
og servicen og å gå aktivt og offensivt ut til
brukerne og vise hva etaten kan og ikke kan, ikke bare vente på at
brukerne spør.
Gjennom å pålegge etatene å lage
serviceerklæringer innen utgangen av 2000, ønsker
Regjeringen å oppnå konkrete resultater på disse
viktige forbedringsområdene.
Det er et mål å redusere saksbehandlings-
og svartidene i forvaltningen. I tillegg bør det også være
et mål å standardisere slike svartider som en
forutsetning for å kunne gi brukerne bedre informasjon
og tjenester.
Det offentliges informasjonspolitikk har som
ett mål å bidra til en helhetlig, åpen
og brukervennlig forvaltning. Offentlig informasjon og tjenester
på internett kan bidra til å realisere dette målet.
Det er derfor ønskelig at alle offentlige virksomheter
benytter internett som kanal til dialog, informasjonsformidling
og tjenesteleveranser. AAD har i samarbeid med KS etablert en offentlig
portal på tvers av etater og forvaltningsnivåer
til de offentlige informasjonstjenestene på nettet. Inngangsporten
kalles "Norge.no".
AAD har nedsatt en arbeidsgruppe til å se
nærmere på hvilke rettskilder som kan og bør
gjøres elektronisk tilgjengelig i et offentlig plikt- og
rettighetsinformasjonssystem. Arbeidsgruppens oppgave blir også å vurdere
hvorvidt rettskildeinformasjon kan og bør presenteres gratis
tilgjengelig for alle.
Gjennom forsøk med Offentlige servicekontorer (OSK)
på 1990-tallet har tanken vært, ved hjelp av økt samarbeid
på tvers av etatsgrenser, sektorgrenser og forvaltningsnivåer, å gi
publikum et bedre offentlig tjenestetilbud. Publikum skulle få ett
sted å henvende seg, i stedet for å vandre fram
og tilbake mellom ulike etater.
Regjeringen ønsker at OSK skal kunne
etableres som en generell ordning basert på lokalt initiativ,
for å gi brukerne av offentlige tjenester bedre service
og tilgjengelighet til tjenestene.
OSK bør ha en felles førstelinjetjeneste
dit alle brukere av de aktuelle offentlige tjenestene skal henvende seg.
For å utarbeide forslag til hvilke
endringer som må foretas i lovene og for å vurdere
behovet for og eventuelt utarbeide utkast til en ny lov om OSK,
har AAD nedsatt en arbeidsgruppe som skal levere rapport tidlig i
2000.
For forbrukerpolitikken representerer internasjonaliseringen
omfattende konsekvenser og utfordringer. Av betydning for forbruket
og forbrukerpolitikken er både opphevelse eller reduksjon
av ulike former for handelshindre, og endringer i regelverk som
har betydning for forbrukerens hverdag. Internasjonalt regelverk
blir i økende grad nødvendig nettopp på grunn
av økt omsetning av varer og tjenester over landegrensene.
De viktigste rammene for internasjonalisering
av omsetning og regelverk på det globale plan representeres
av Verdens handelsorganisasjon (WTO), og på det europeiske
plan av den europeiske union (EU). EØS-avtalen fører
til at det europeiske harmoniserte regelverket på forbrukersektoren
får virkning med nær full tyngde også i
vårt land.
Verdens handelsorganisasjon, WTO, ble opprettet
i 1995. Avtaleverket er rettslig bindende for medlemslandene som
nå omfatter 134 land.
WTO-regelverket fastsetter rettigheter og forpliktelser
for medlemslandenes deltakelse i internasjonal handel. WTO er et
forum for ytterligere handelsforhandlinger og har en egen mekanisme
for løsning av medlemslandenes handelskonflikter.
EØS-avtalen og det indre markedet i
EØS-området har betydelige konsekvenser for forbrukerne,
for forbrukerorganisasjonene og for myndighetene. Forbrukerne har
fordeler i form av et større vare- og tjenestetilbud og økt
konkurranse på pris og kvalitet. Et samordnet regelverk
gir også trygghet for at produkter oppfyller felles sikkerhetskrav
og at felles minimumsrettigheter kan påberopes ved kjøp
over grensen.
Romatrakataten inneholdt opprinnelig ikke egne referanser
til forbrukerpolitikk. Forbrukerspørsmål har hatt
vekslende forankring i kommisjonen. Nå er forbrukerpolitikken
gitt status som et selvstendig politikkområde, og forbrukerbeskyttelse
som en selvstendig målsetting.
Direktivene på forbrukersektoren er
gjennomgående innlemmet i EØS-avtalen. I den utstrekning
dette medfører lovendringer, er saken forelagt Stortinget
i form av samtykkeproposisjoner. Hvor lovendringer ikke kreves,
er Stortinget forelagt saken på annen måte i forbindelse
med forberedelse av vedtak i EØS-komiteen.
Rådet for den europeiske union og Parlamentet
vedtok i desember 1998 en beslutning om et rammeprogram for forbrukerpolitikk
for 5-årsperioden 1999-2003.
Regjeringen ønsker å stimulere
forbrukerne til å ta miljømessige hensyn, ved å legge
forholdene til rette slik at den enkelte har en reell og praktisk
mulighet til å velge de minst miljøbelastende
forbruksalternativer og produkter.
Regjeringen oppfordrer næringslivet
og bransjeorganisasjoner til økt bruk av de offisielle
miljømerkesystemene, Svanemerket og EUs ECO-label,
slik at både vanlige forbrukere og offentlige innkjøpere
får et større utvalg av miljømerkede
produkter å velge blant når innkjøp foretas.
Regjeringen vil legge rammebetingelsene til
rette for slike energiformer. Regjeringen vil arbeide aktivt for
at de internasjonale kraftprisene i langt større grad enn
i dag gjenspeiler miljøkostnadene ved ulike energibærere.
Regjeringen vil spesielt arbeide for å begrense
energiforbruket. En stadig økning av energiforbruket er betenkelig
i et bærekraftig perspektiv.
Regjeringen vil satse på å finne
effektive virkemidler til å gjennvinne avfall både
fra bygg/anlegg og fra husholdningene.
Regjeringen oppfordrer kommunene til å ta
i bruk differensierte avfallsgebyrer og legge til rette for gode kildesorteringsløsninger
for sine innbyggere.
Størst potensiale for miljømessig
påvirkning finnes på forbruksområdene
transport, bolig/energi og matvarer. For å fremme
et bærekraftig forbruk bør staten selv gå foran
med et godt eksempel, ved å vektlegge miljøhensyn
ved statlige innkjøp, og ved drift av statlige virksomheter
(f.eks. "Grønn Stat").
I en forbrukerpolitisk sammenheng er det viktig å styrke
folks kunnskap og engasjement om miljøkonsekvensene av
forbruket, og å tilrettelegge informasjon slik at det blir
mulig for den enkelte forbruker å legge vekt på miljøhensyn.
Regjeringen har nedsatt et utvalg for å utrede behovet
for lovendring i tilknytning til allmennhetens rett til miljøinformasjon
og vil legge til rette for åpenhet omkring miljødata.
Utvalget skal legge frem sin innstilling innen utgangen av 2000.
Regjeringen vil styrke undervisning og holdningsdannelse
om bærekraftig forbruk hos barn og unge gjennom "Nettverk
for miljølære", og prosjektet "Grønne
barnehager". I samarbeid med Statens informasjonstjeneste og interesserte
organisasjoner vil BFD arbeide for at "grønn forbrukerinformasjon"
tilrettelegges og presenteres f.eks. innefor rammen av "Fulle fem"
på TV.
I forbindelse med 10-årsjubileet for
det nordiske miljømerket Svanen i 1999, gjennomføres
en evaluering i regi av Nordisk Ministerråd, av hvordan
ordningen oppfattes av og påvirker forbrukerne. I løpet
av 2000 skal det gjennomføres en tilsvarende undersøkelse
av merkeordningens miljøeffekter. Evalueringene vil danne
grunnlag for en videreutvikling av Svane-ordningen. Norge deltar
aktivt under EØS-avtalen for, sammen med de andre nordiske
landene, å fremme nordiske interesser i arbeidet med revisjonen
av EUs miljømerkeforordning. Målet er en best
mulig samordning mellom det nordiske merkesystemet og EUs miljømerking.
Regjeringen vil satse på virkemidler
som bidrar til å begrense energiforbruket, bl.a. i boliger,
og som fremmer en omlegging i retning av et mer effektivt og bærekraftig
energiforbruk. Lån og tilskudd til miljøvennlige løsninger
er i dag integrert i de ulike virkemidlene i Husbanken. Fra og med
1999 er det etablert en egen tilskuddsordning for støtte
til enøktiltak i husholdninger.
Regjeringen vil bidra til at det utvikles en
sammenlignende statistikk over avfallsmengde og gjenvinningsgrad
i landets kommuner. Det ble lagt fram en bred omtale av avfallspolitikken
i stortingsmeldingen om Rikets miljøtilstand høsten
1999.
Gjennom forskning skal husholdningenes egen
miljøinnsats kartlegges, samt hvilke forhold som hhv. fremmer
og hemmer en forbrukeradferd som tar hensyn til miljøet.
Regjeringen ser det som vesentlig å opprettholde
og styrke arbeidet med påvirkning og hevding av norske interesser
på forbrukerområdet, både ved utarbeidelsen av
nytt EU-regelverk og i de fora der viktige sider ved tolkning, praktisering
og håndheving diskuteres og avgjøres.
Alle tilgjengelige kanaler må brukes
for dialog og påvirkning på europeisk nivå.
Regjeringen ser det som viktig at de muligheter EØS-avtalen
gir for medvirkning brukes fullt ut, bl.a. ved aktivt å identifisere
og oppsøke fora der det er mulig å vinne innpass.
I den kommende tiden bør det særlig legges vekt
på:
– å sikre
og etablere deltakelse i EUs rammeprogram for forbrukerpolitikk
– å oppnå deltakelse
i de fora for forbrukerpolitikk som er identifisert ovenfor og hvor
det foreløpig ikke er deltakelse fra EFTA-siden
– å identifisere og få innpass
i nye fora
– å oppnå og
bruke deltakelse aktivt i hørings- og ekspertmøter
i forbindelse med nytt regelverk, programmer og andre tiltak.
Deltakelse i rammeprogrammet er særlig
viktig og har prioritet og vil legge grunnlag for en helt ny bredde og
dybde i medvirkning på ulike nivåer.
Det nordiske samarbeidet har en bred og viktig
plass i norsk forbrukerpolitikk. Tross ulik tilknytningsform til
EU har dette samarbeidet blitt styrket. Det nordiske samarbeidet
fungerer som et viktig forum og en sentral kanal for oppdatering,
deltakelse og påvirkning også i forhold til EU,
og særlig i forbindelse med regelverksutvikling. Dette
samarbeidet må videreføres og videreutvikles ytterligere.
Ved fjernsalg, f.eks. ved salg via postordre,
telefon, tv, internett, har ikke kjøper mulighet til å undersøke varen
før kjøpsbeslutningen, men må basere
seg på selgers beskrivelse. Derfor krever denne salgsformen sterkere
forbrukerbeskyttelse enn vanlig salg fra butikk.
Informasjonstilgangen, åpenheten og
de kommunikasjonsmuligheter som ligger i Internett kan danne grunnlag
både for bedre informerte forbrukere, en styrket forbrukerorganisering,
og dermed økt forbrukermakt i markedet. Det er viktig å forebygge
en utvikling som kan skape forskjeller mellom dem som behersker og
dem som ikke behersker IKT. Regjeringen vil arbeide for å gi
flest mulig tilgang til teknologien, og være bevisst på bl.a.
de tendenser til kjønnsforskjeller som finnes når
det gjelder bruk av ny teknologi.
Regjeringen har våren 2000 lagt fram
for Stortinget forslag til lovendring for å styrke forbrukernes
rettigheter ved fjernsalg. Blant annet vil det være spesifikke krav
til de opplysningene som skal gis forbrukeren og krav om forhåndssamtykke
til reklame og salg over telefaks og ved automatisert oppringing.
Regjeringen legger til grunn at de forbrukerkrav
som i dag gjelder for tradisjonell handel som et minstekrav skal
gjøres gjeldende for elektronisk handel, og at behovet
for supplerende særregler vurderes. Regjeringen vil vurdere
om hensynet til forbrukeren tilsier at en bør gå lenger
i beskyttelse, slik at utsendelse av reklame via e-post skal kreve
forhåndssamtykke fra forbrukeren.
Når det gjelder rammebetingelsene for
elektroniske media er det viktig med mest mulig felles internasjonalt
samarbeid.
Regjeringen mener det er nødvendig å skjerme
barn og unge mot uønsket innhold i elektroniske media. Dette
kan best oppnås ved å benytte flere virkemidler, både
styrket lovregulering, tekniske løsninger (filtre etc.),
næringslivets selvjustis, og stimulere til sunne og kritiske
holdninger blant barn og foreldre til det innhold og den informasjon
som formidles av mediene.
Regjeringen vil oppfordre leverandører
til å legge til rette for tilbakemelding fra forbrukere
som kommer over sider med uønsket innhold. Forbrukerne
må mobiliseres til å gi tilbakemelding om de finner
uønsket innhold på nettet, fordi internettleverandører
og -annonsører vil være følsomme for
publikums reaksjoner.
Barne- og familiedepartementet har gitt Forbrukerrådet økonomisk
støtte til arbeidet med å etablere en frivillig
ordning med et tillitsmerke for e-handel.
Justisdepartementet arbeider med ny lovgivning
for å ivareta personvernet, som også vil dekke
personvern ved elektronisk handel.
Regjeringen tar sikte på å slutte
seg til EUs handlingsplan for sikrere bruk av internett. Handlingsplanen
har som mål å sikre en nødvendig samordning
av kjøreregler og praksis på området,
og vil kunne fange opp mange av de problemstillinger som er reist
i forhold til Internett i den norske debatten. Gjennom handlingsplanen
vil en ha mulighet til å prøve ut tiltak både nasjonalt
og internasjonalt.
Produktrelaterte ulykker kan forebygges ved
at sikkerhet i størst mulig grad bygges inn i produktene. Generelt ønsker
myndighetene å legge til rette for skadeforebyggende arbeid
gjennom å fremme en sikkerhetskultur hos aktørene,
dvs. produsenter, importører og øvrige virksomheter
samt forbrukerne.
Virkemidlene for myndighetenes produktsikkerhetsarbeid
er regelverk, informasjon og tilsyn. En utfordring er å finne
en hensiktsmessig utforming og kombinasjon av virkemidlene, for å oppnå tilfredsstillende sikkerhet
for forbrukerne.
Kunnskapsoppbygging og -oppdatering er sentralt
i arbeidet med forbrukersikkerhet. Produkt- og Elektrisitetstilsynets
database for farlige produkter og forbrukertjenester og Folkehelsas
skaderegister er viktige datakilder i kartleggingsarbeidet. Informasjon
om hvilke produkter som er involvert i ulykker, hvilke befolkningsgrupper
som er mest skadeutsatt, samt kunnskap om forbrukeradferd, er retningsgivende
for prioriteringene.
Regjeringen mener at offentlige myndigheter
bør prioritere arbeid rettet mot barn og unges sikkerhet.
Risikoaktiviteter som bevisst oppsøkes for individuell utfoldelse
gis lavere prioritet.
Regjeringen legger opp til å revurdere
forskriftspraksisen etter produktkontrolloven. I og med at produktkontrolloven
gjelder generelt, bør det som hovedregel begrunnes særskilt
dersom det skal gis forskrifter for avgrensede produktgrupper.
Regjeringen ser det som viktig å få utarbeidet
en informasjonsstrategi for produktsikkerhet, som tar utgangspunkt
i målgrupper, produkt- og tjenestegrupper, samt mulige
samarbeidspartnere når det gjelder informasjon.
Regjeringen vil styrke tilsynsfunksjonen på produktsikkerhetsområdet.
Organiseringen av tilsynet må ses i sammenheng både
med organiseringen av forbrukerapparatet som helhet og det pågående
arbeid med revisjon av EUs generelle produktsikkerhetsdirektiv,
som vil kunne medføre skjerpede krav til de nasjonale tilsynsaktivitetene.
Arbeidet for trygg mat og et ernæringsmessig
gunstig kosthold er sentralt i et helsefremmende og forebyggende
perspektiv. Flere departementer har ansvar for ulike deler av mat-
og ernæringspolitikken, samordning blir derfor viktig.
Helsemessige forhold påvirkes i første
rekke av kostholdets sammensetning. Løpende oppdatering
av kunnskap og informasjonsformidling om kosthold og helse er derfor
viktige tiltak. Grundig informasjon og god formidling til forbrukerne
er spesielt viktig i spørsmål som gjelder mattrygghet
og risiko.
Regjeringen har gått inn for at sikkerhetsklausulen
i EØS-avtalen skal brukes aktivt dersom folke- eller dyrehelsen
settes i fare. Nasjonale tiltak som skal sikre mattrygghet vil bli
evaluert fortløpende, og det vil innen utgangen av 2001
bli lagt frem for Stortinget en totalvurdering av det nye regelverket
og smittesituasjonen, sammen med forslag til endringer som måtte
være nødvendig.
Genmodifiserte næringsmidler som omsettes
i Norge skal merkes. Regjeringen innførte i 1999 en godkjenningsordning
for næringsmidler som inneholder, eller er fremstilt på grunnlag
av, genmodifiserte organismer.
Ut fra et miljøperspektiv vil det bli
lagt til rette for økt satsing på - herunder bedre
distribusjon og markedsføring av - økologisk dyrkede
matvarer. Regjeringen vil komme tilbake til dette i en stortingsmelding om
landbrukspolitikken.
Landbruksdepartementet har tatt initiativ til å bygge opp
en felles kunnskapsbase om prisdannelsen og prisutviklingen på matvarer
i de ulike ledd i verdikjeden. En slik oversikt over prisdannelsen
vil være viktig for å sikre konkurransen i matvaresektoren.
Ved utarbeidelse og revisjon av internasjonalt
regelverk og standarder på matområdet (f.eks.
innen Codex Alimentarius) må forbrukersiden være
representert. Regjeringen vil styrke dialogen mellom fagmyndighetene
og Forbrukerrådet om norsk forbrukerdeltakelse i internasjonale
fora på matvareområdet.
Viktige forbrukeraspekter i forhold til forsikring
vil være knyttet til kundens mulighet til informasjon,
selskapenes segmentering av kundegrupper, samt deres tilgang til
og bruk av sensitive personopplysninger om den enkelte kunde.
Regjeringen vurderer om det bør opprettes
et organ som i forbindelse med forsikringsoppgjør blir
gitt kompetanse til å gi rådgivende uttalelser
om relevante medisinske spørsmål. Også et
uavhengig organ for takstspørsmål i forbindelse
med forsikringsoppgjør vurderes. Disse forslagene kommer
regjeringen tilbake til i oppfølgingen av NOU 1994:20 Personskadeerstatning.
Et utvalg vurderer endringer i gjeldende lovverk
som regulerer forsikringsselskapenes adgang til innhenting, bruk
og lagring av helseopplysninger. Utvalget vil også vurdere
selskapenes praksis ved bruk av sakkyndig lege i forbindelse med
skadeerstatningssaker.
For å fremme konkurransen på forsikringsområdet vil
det være ønskelig å få frem
markedsoversikter som gjør det mulig for forbrukeren å foreta
reell sammenligning av forsikringstilbud - også i forhold
til markedet i de øvrige nordiske land, eller på europeisk
nivå.
Regjeringen vil følge utviklingen når
det gjelder markedsføring av kreditt til å finansiere
kjøp av forbruksvarer, spesielt i forhold til om det tilbys
renter som er urimelig høye.
Regjeringen vil i forbindelse med Banklovkommisjonens
delutredning om institusjonslovgivningen vurdere om det bør
innføres en offentligrettslig frarådingsplikt
ved kredittgivning, når det fremstår som sannsynlig
at lånesøkerens betalingsevne er utilstrekkelig.
Kausjon er viktig for mange privatpersoner ved
låneopptak, men mange er ikke klar over risikoen et kausjonsforhold
medfører. I lovforslaget om finansavtaler og finansoppdrag,
fremmet for Stortinget våren 1999, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-1999)
foreslår regjeringen en omfattende regulering av kausjon
som rettsinstitutt - bl.a. vidtrekkende bestemmelser om opplysningsplikt
i forhold til kausjonisten, samt en plikt for kredittinstitusjonen
til å fraråde kausjonsstillelse i tilfeller hvor
det er vesentlig fare for mislighold av det engasjement som det
er tale om å kausjonere for.
Regjeringen har foreslått regler som
medfører at Bankklagenemnda gis mulighet til å oppnå en
lovmessig forankring.
Gjeldsproblemer blant private hushold ble for
alvor satt på dagsorden ved overgangen til 1990-tallet,
og problemene hadde særlig aktualitet frem til 1993/1994, da
det generelle rentenivået sank betydelig. Et visst nivå av
gjeldsproblemer blant husholdningene ser imidlertid i ettertid ut
til å ha blitt et mer permanent fenomen.
Mest utsatt for gjeldsproblemer er småbarnsfamilier, enslige
forsørgere, og enslige under 45 år uten barn. Dette
har sammenheng med at privatpersoners lånemasse gjennomsnittlig
er markert høyest ved 35 års alder. Tall fra Statens
institutt for forbruksforskning viser at blant de som kjøpte
bolig i perioden 1994-1996, var det hele 30 pst. som lånefinansierte
hele kjøpesummen. Dersom denne tendensen opprettholdes, med
dagens betydelig høyere boligpriser, kan dette indikere
at en stor andel av de nyetablerte husholdningene vil være
sårbare ved svingninger i bolig- og rentemarkedet.
Det offentlige kan best motvirke økonomiske
problemer blant husholdningene ved å skape stabile rammebetingelser;
legge til rette for et stabilt rente- og boligmarked, og et arbeidsmarked
med lav ledighet. For øvrig er det viktig, som underlag
for politikkutformingen, å få frem jevnlig oppdatert
kunnskap om ulike husholdningsgruppers økonomiske situasjon.
Ved å legge opp rutiner for rådgivning
overfor kunden når mislighold oppstår, i stedet
for umiddelbart å gå til tvangstiltak, kan låneinstitusjonene
i mange tilfelle forhindre at mindre betalingsproblemer utvikler seg
til uløselige kriser. Regjeringen vil i forbindelse med
oppfølgingen av Banklovkommisjonens arbeid vurdere om det
er hensiktsmessig med retningslinjer i lovs form på dette
området. Blant annet med bakgrunn i tilbakemelding om at
lånekunder som har hatt betalingsproblemer får
urimelig høy rente, har regjeringen i Ot.prp. nr. 41 (1998-1999)
foreslått regler som har til hensikt å motvirke
urimelig forskjellsbehandling av lånekunder.
I de seks år gjeldsordningsloven har
virket er det arbeidet løpende med å bedre kunnskapene
om loven i hjelpeapparatet. At loven har hatt en viktig funksjon, indikeres
ved at det frem til våren 1999 er registrert 10 000 gjeldsordninger.
Regjeringen tar sikte på en revisjon av gjeldsordningsloven
basert på erfaringene med ordningen så langt.
Bustadoppføringslova og avhendingslova
har gitt forbrukerne et sterkere vern ved anskaffelse av bolig. De
endrede byggereglenes fokus på kvalitative krav til aktører
og produkt vil heve kvaliteten på boligproduksjonen og
dermed forebygge konflikter mellom partene i avhendingssituasjonen.
Omsetningen av andelsboliger er ikke omfattet av avhendingslova
og regjeringen vil avvente innstillingen fra borettslovutvalget
før det vurderes nye tiltak.
Ved omsetning av brukte boliger kan konflikter
forebygges dersom kjøper og selger har kjennskap til boligens
svakheter før boligen selges. Regjeringen vil stimulere
til å etablere frivillige tiltak som f.eks. økt
bruk av tilstandsrapport. For å sikre at tilstandsrapport
blir et effektivt virkemiddel er det nødvendig å oppnå en
høyere grad av standardisering av innholdet i tilstandsrapportene.
Det må arbeides videre med frivillige
tiltak med aktørene i boligmarkedet for å unngå uønsket
tidspress i forbindelse med budgivning på boliger.
Regjeringen ser det som viktig at lojalitetsprogrammer
er oversiktlige, slik at forbrukerne lett kan vurdere fordeler og
ulemper ved å gå med i ordningen. Gjeldende regelverk
anses å gi tilstrekkelig grunnlag for å gripe
inn mot uheldige sider ved de lojalitetsprogrammene vi kjenner på det
norske markedet i dag. Regjeringen vil derfor følge utviklingen
nøye, og ser det som viktig med et nært samarbeid
mellom Forbrukerombudet og Konkurransetilsynet.
Omfanget av reklamen har vært økende.
Reklamen trenger i stadig sterkere grad inn i den private sfære. Det
blir derfor viktig å sikre forbrukerne muligheten til å begrense
eller skjerme seg mot kommersiell påvirkning.
Regjeringen ser det som viktig at lojalitetsprogrammer
er enkle og oversiktlige, slik at forbrukerne lett kan vurdere og
sammenligne fordelene og ulempene. Utviklingen av fordelsprogrammer
følges nøye, i nært samarbeid mellom
Forbrukerombudet, Konkurransetilsynet og Datatilsynet.
Justisdepartementet har foreslått en
forskrift til lotteriloven for ytterligere å kunne regulere
pyramidemarkedsføring og - salg.
Regjeringen mener markedsføringslovens
bestemmelser er tilstrekkelig til å ramme misbruk av miljøargumentasjon
i markedsføring, og vil ikke i denne omgangen foreslå en
egen miljøbestemmelse i loven.
Regjeringen mener det er nødvendig
både med et styrket lovverk, og opplæring og bevisstgjøring
i hvordan reklamen virker i forhold til barn og unge. Regjeringen
vil vurdere strengere krav til markedsføring mot barn på kino
og Internett.
Regjeringen vil nedsette et bredt sammensatt
og hurtigarbeidende utvalg som skal utrede tiltak for å redusere
det kommersielle presset mot barn og unge.
Det er viktig å ruste barn og ungdom
med kunnskap og holdninger slik at de kan mestre forbrukerrollen
og det kommersielle press de utsettes for. Skoleundervisningen i
forbrukeremner bør styrke elevenes grunnlag for selvstendige
vurderinger, og tilføre handlingskompetanse, forankret
i bevisste verdivalg. Dette vil også bidra til å utjevne
kjønnsforskjellene i kunnskapsnivået i forbruker-
og økonomiemner.
Barne-, familiedepartementet vil sammen med Kirke-,
utdannings- og forskningsdepartementet arbei-de for at veiledningen
i forbrukerlære skal bli tatt i bruk i grunnskolen. Dette
vil skje bl.a. gjennom etterutdanning av lærere (fra og
med skoleåret 1999-2000), utvikling av undervisningsmateriale
(herunder bl.a. egne internettsider på Skolenettet), og
evaluering av forbrukerstoffet i lærebøkene.
Det arbeides videre med å utvikle etterutdanningstilbudet
for lærerne i faget Økonomi- og informasjonsbehandling
i videregående skole, og videreutvikle internettsatsingen
for faget, særlig knyttet til forbruker-emnene.
Også i forhold til lærerutdanningen
ved høgskolene vil det bli rettet en innsats for å styrke
de forbrukerrelaterte emner i undervisningen.
Et mål er at forbrukerne skal ha en
reell mulighet til å forfølge sine krav, slik
at de rettighetene som er etablert i regelverket fungerer effektivt
i praksis.
Utgangspunktet er at det er næringslivet
selv som må ta ansvaret for å rydde opp i de problemene
som forbrukerne møter i forbindelse med mangelfulle varer, urimelige
avtalevilkår osv. Når det gjelder løsning
av tvister som oppstår, tar bransjen allerede i dag en
del av ansvaret, ved at det på mange områder er
opprettet reklamasjonsnemnder i samarbeid med Forbrukerrådet.
Regjeringen vil understreke betydningen av det arbeidet både
ulike bransjeorganisasjoner og Forbrukerrådet nedlegger
i å forhandle frem og delta i slike nemnder.
Det offentliges innsats når det gjelder å bidra
til at forbrukerne får rett, består av to hovedspor:
– Stille
til disposisjon systemer/tvisteløsningsordninger
som rådgir parter eller som behandler saker partene imellom.
– Det som tradisjonelt defineres
som fri rettshjelp, dvs. der hvor det offentlige går inn
og dekker utgifter som en eller begge parter måtte ha i
forbindelse med en tvist.
Inntil nylig har stadig økende restanser
og lang saksbehandlingstid vært et problem som ved Forbrukertvistutvalget.
Selv om en nå ser en bedring av situasjonen, er det grunn
til å følge utviklingen nøye. For-brukertvistutvalget
skal være et sentralt og effektivt tvisteløsningsorgan.
Regjeringen foreslår følgende tiltak:
– At det
arbeides videre med sikte på effektivisering av FTU.
– At muligheten for begrensning
av sakstilfanget ved å endre virkeområdet utredes
nærmere, f.eks. å unnta tvister mellom private,
eller tvister om biler.
– Utvikling av og informasjon
om alternativer til FTU-behandling.
Hvem som skal bære kostnadene ved saker
som bringes videre fra FTU og inn for domstolene av de næringsdrivende
er et sentralt spørsmål. Regjeringen vil benytte
adgangen som er innført til å støtte
enkeltsaker i forbrukerforhold over Barne- og familiedepartementets
budsjett, blant annet med sikte på å vurdere hvilke
effekter offentlig bistand til denne typen saker vil kunne ha.
Ordningen med konfliktråd er velegnet
for enkelte typer forbrukertvister, særlig tvister mellom
privatpersoner. Regjeringen vil arbeide for at konfliktrådene brukes
i større utstrekning i forbrukersaker som egner seg for
dette.
Selv om de fleste forbrukersaker løses
og bør løses utenfor domstolene er det samtidig
slik at domstolene i større grad enn i dag bør
være med og prege rettsutviklingen på dette området.
Det er i samfunnets interesse at flere prinsipielle saker kommer
til domstolene og får sin avgjørelse der. Samtidig
er det ikke alltid rimelig at enkeltforbrukere skal ta belastningen
ved å få avklart spørsmål som
har betydning for mange forbrukere. Det er to hovedtyper virkemidler
som peker seg ut: Økonomisk støtte til rettssaker
og innføring av adgang til gruppesøksmål.
Adgangen til å gi støtte til
enkeltsaker over Barne- og familiedepartementets budsjett vil bli
benyttet aktivt i samarbeid med Forbrukerrådet for å bidra
til at prinsipielle spørsmål får sin
avklaring i domstolene. Justisdepartementet har til vurdering et
forslag fra Høyesterett om at Høyesterett skal
kunne innvilge fri rettshjelp uavhengig av vedkommendes inntekts-
og formuesforhold i saker som er av prinsipiell art og der resultatet kan
ha betydning for andre i samme situasjon.
Justisdepartementet har nedsatt et utvalg som
skal se på sivilprosessuelle spørsmål,
herunder vurdere innføring av gruppesøksmål
i norsk rett.
Forbrukerne vil i en del tilfeller være
avhengige av advokattjenester for å klarlegge sine rettigheter
eller gjøre disse gjeldende. Den Norske Advokatforening har
nylig nedsatt et utvalg for å gjennomgå etiske regler,
herunder spørsmålet om salærberegning.
Regjeringen vil komme tilbake til spørsmålet om
forbrukerrettigheter i forbindelse med denne typen tjenesteytelser
når innstillingen fra utvalget foreligger.
Regjeringen vil arbeide aktivt i internasjonale
fora for å bidra til utviklingen av regelverk og andre
tiltak som kan styrke forbrukernes muligheter til å få løst tvister
over landegrensene.
Det ytre forbrukerapparatet består
av flere institusjoner som skal ivareta en rekke forskjellige funksjoner. Samtidig
skal de utfylle hverandre og utgjøre elementer i en helhetlig
politikk for å ivareta forbrukerpolitiske mål
og forbrukernes interesser.
Et overordnet siktemål med organiseringen
på sektoren må være at den bidrar mest
mulig effektivt til å realisere målene i forbrukerpolitikken.
Når man søker løsning
på de organisatoriske problemstillinger som er identifisert
på sektoren, er det naturlig å vurdere alternativer
som går ut over dagens organisasjonsmodell, herunder spesielt
på de modellene som er lagt til grunn i de øvrige
nordiske land. Med et stort sett felles utgangspunkt har de andre
landene i de senere årene kommet fram til organisasjonsstrukturer
som har sentrale felles trekk, men som skiller seg vesentlig fra
den norske.
Med det organiserte forbrukerapparatet siktes
i denne sammenheng til de institusjoner som administrativt og budsjettmessig
hører inn under Barne- og familiedepartementet (BFD), og
som fyller definerte roller innenfor norsk forbrukerpolitikk.
Det største, mest særpregede
og mest vidtfavnende redskap for å oppfylle offentlige
forbrukerpolitiske mål er Forbrukerrådet (FR).
Forbrukerombudet (FO) er opprettet etter markedsføringsloven
for å føre tilsyn med loven og aktivt arbeide
for at den blir etterlevd.
Statens institutt for forbruksforskning (SIFO)er
et faglig senter for forskning, utredning og forsøk som frambringer,
forvalter og formidler kunnskap av betydning for forbrukernes situasjon.
Til den tvisteløsningsvirksomhet som
Forbrukerrådet driver, er det knyttet et eget domstollignende
organ, Forbrukertvistutvalget (FTU).
Markedsrådet (MR) som også er
et domstollignende organ, treffer avgjørelser i saker etter
markedsføringsloven, der Forbrukerombudets forhandlinger
med den næringsdrivende ikke fører fram.
Det norske organisasjonsmønsteret skiller
seg fra de andre nordiske land, som gjennomgående har færre enheter
og en dominerende ytre etat av direktoratskarakter. Det norske forbrukerapparatet
er preget dels av et stort interesseorgan med et bredt spekter av
oppgaver, dels av at de sentrale forvaltningsoppgavene er fordelt
på flere mindre institusjoner.
I de øvrige nordiske land, med unntak
av Island, skjer utøvelsen av den statlige forbrukerpolitikken
i all hovedsak gjennom en forvaltningsinstitusjon som kan instrueres
av departementet.
Bare i Norge er Forbrukerombudet administrativt
og faglig en egen institusjon.
Spørsmålet om organisasjonsmønsteret
på forbrukersektoren er tatt opp gjennom det såkalte
Rimberg-utvalget i 1994.
Utvalget kom til å konsentrere seg
om to hovedmodeller. Den ene var den såkalte "uavhengighetsmodellen"
som bygget på dagens struktur, men med endringer i form
av større frihetsgrader for Forbrukerrådet og SIFO.
Den andre modellen var opprettelse av et eget
forbrukerdirektorat bestående av samtlige institusjoner,
dog slik at Markedsrådet og Forbrukertvistutvalget skulle organiseres
utenfor. Modellen bygget på at direktoratet skulle utføre
det løpende, praktiske arbeidet mens politikken var forbeholdt
det overordnede departementet. Utvalget tar ikke direkte stilling
til en slik modell. Fokuset er imidlertid på en rekke problemer
den vil skape, og departementet tolker utvalget dithen at det ikke
anså denne direktoratsmodellen for å være
hensiktsmessig.
Rimberg-utvalget vurderte ulike modeller og
tilknytningsformer for Forbrukerrådet, og flertallet går
i konklusjonene inn for mer uavhengighet.
Utvalget foreslo ikke endringer med hensyn til
Forbrukerombudets og Markedsrådets organisering og finansiering.
Statens institutt for forbruksforskning (SIFO)
ble med virkning fra 1. januar 1998 omdannet til forvaltningsorgan
med særskilte fullmakter.
Departementet mener at det avtegner seg to alternative
tilnærminger for å videreutvikle og forbedre organiseringen
på sektoren, tilpasset fremtidige oppgaver og utfordringer:
a. At dagens
modell opprettholdes i store trekk, men at man gjennom tilpasninger
og justeringer innenfor denne søker å finne løsning
på de enkeltproblemstillinger som er beskrevet.
b. En mer gjennomgripende omorganisering,
hvor man i en ny institusjon av direktoratskarakter samler det vesentlige
av forvaltningsoppgavene og -etatene på sektoren, eventuelt
også visse andre funksjoner, og hvor et "nytt" og fristilt
Forbrukerråd representerer en mer rendyrket interesseorganisasjon.
Forbrukerrådet er også i nordisk
sammenheng en unik institusjon. Mye av styrken i den konstruksjon Forbrukerrådet
utgjør i dag, ligger i koplingen og samspillet mellom elementene
i organisasjonens tredelte strategi:
– forbrukerpolitisk
påvirkning av myndigheter og næringsliv,
– dyktiggjøring av forbrukere,
og
– bistand til forbrukere som har
problemer etter kjøp av en vare eller tjeneste.
Rollen som interesseorgan kan påvirkes
uheldig av at Forbrukerrådet i det store og hele fremstår,
også budsjettmessig, som et ordinært offentlig
organ. Uansett den faglige uavhengighet det faktisk har, kan Forbrukerrådet
i praksis oppfattes som et organ med sterk statlig tilknytning og
til dels som departementets forlengede arm. Den andre veien kan
det tenkes at Forbrukerrådets rolle som interesseorgan
kan svekke tilliten til det som nøytral tvisteløser.
Det er mye som taler for at en ved gjennomgangen
av organisasjonsmodellen for sektoren vurderer løsninger som
i sterkere grad setter et skille mellom interesse- og forvaltningsfunksjonen.
Regjeringen legger til grunn at dagens nett
av lokalkontorer skal opprettholdes.
Forbrukerrådets 4-årige strategiplaner
bestemmer de langsiktige linjer og prioriteringer i arbeidet. Landsmøtet
er Forbrukerrådets øverste organ.
Et spørsmål som har vært
reist, er om det valgte Rådet skal være et rent
forbrukerpolitisk rådgivende organ, om det skal ha en funksjon
som et styre for virksomheten, eller om det skal defineres en form
for mellomløsning. Slik Rådet i dag fungerer,
må det sies i hovedsak å være et forbrukerpolitisk
organ. Det er et åpenbart behov for å klargjøre
Rådets rolle i så henseende.
En eventuell ny organisasjonsmodell, hvor Forbrukerrådets
nåværende funksjoner og oppgaver deles mellom
et forvaltningsorgan og et mer rendyrket interesseorgan,
vil føre til at spørsmålet om styrende
organer innenfor institusjonen kommer i en helt ny stilling. Spørsmålet
om styrende organer vil bare være aktuelt for det nye interesseorganet,
som vil være mindre i størrelse og oppgavebredde
enn det nåværende Forbrukerrådet, og
trolig uten et lokalt apparat. Dette vil medføre store
endringer i styringsstrukturen, som må vurderes hvis spørsmålet
skulle bli aktuelt. Departementet kan imidlertid ikke se at dette
i seg selv skulle ha føringer til fordel for den ene eller
andre modellen.
Etter departementets vurdering er potensialet
ikke fullt utnyttet når det gjelder samspill mellom produktsikkerhetsforvaltningen
og den øvrige virksomheten i PE (Produkt- og elektrisitetstilsynet).
Det er ikke funnet noen tilfredsstillende løsning
når det gjelder lokalt tilsyn på området.
En utredning av spørsmålet lagt fram av PE i 1998
gir etter departementets vurdering ikke grunnlag for noen avklaring
når det gjelder organisasjonsløsning.
Det kan for øvrig stilles spørsmål
ved hensiktsmessigheten i at etaten styres av to departementer.
Håndheving av produktkontrolloven i PE er faglig underlagt BFD,
mens institusjonen for øvrig ligger under Kommunal- og
regionaldepartementet (KRD), samtidig som KRD har det samlede administrative
ansvaret.
Alt i alt må det fastslås
at det eksisterende apparat i PE på sikt ikke vil være
tilstrekkelig til å ivareta et nødvendig sikkerhetsnivå for
forbrukerne i forhold til produkter og tjenester. I utgangspunktet
synes det å foreligge to alternativer; enten en videreutvikling
og ressursmessig styrking av apparatet knyttet til PE, eller at
en styrket produktsikkerhetsforvaltning integreres med andre forvaltningsoppgaver
innenfor en direktoratsløsning på forbrukersektoren.
Et særtrekk ved dagens norske modell
er at departementet, med unntak for produktsikkerhetsfeltet - ikke har
et ytre apparat som departementet kan pålegge oppgaver
i forbindelse med utredninger og gjennomføring av politikk.
Forbrukerrådet er ikke utøver
av Regjeringens forbrukerpolitikk i den forstand at det kan pålegges
oppgaver utover de lovbestemte i forbrukertvistloven. I forbindelse
med den årlige tildeling av budsjettmidler kan det settes
premisser, men det er usikkert hvor langt man kan gå i
den sammenheng.
Forbrukerombudets virksomhet med håndheving
av regelverket for markedsføring og avtalevilkår
gir bred kompetanse med relevans for det meste av nyere forbrukerlovgivning.
På den annen side er det et grunnleggende
premiss for Forbrukerombudets virksomhet i dag at håndheving,
prioritering og valg av satsingsområder skjer på uavhengig
basis, og at departementet ikke har instruksjonsmyndighet i så måte.
Dette har vært viktig for å sikre FO integritet
og tillit.
Dersom hovedtrekkene i dagens organisasjonsmodell
på sektoren skal videreføres, vil det neppe være aktuelt å foreta
vesentlige endringer i Forbrukerombudets rolle og rammebetingelser.
I forhold til en direktoratsmodell vil et særlig
spørsmål være hvorvidt, og på hvilken
måte, Forbrukerombudet skal inngå i det nye forvaltningsorganet.
Dette knytter seg særlig til den uavhengige rolle Forbrukerombudet
har etter loven.
Etter en samlet vurdering ser departementet
det som en klar forutsetning for en vellykket eventuell direktoratsmodell
at Forbrukerombudets ressurser, forvaltningsområde og kompetanse
trekkes inn i et nytt forvaltningsorgan. Med bakgrunn i organiseringen
i og erfaringen fra de andre nordiske land, og etter departementets
syn særlig med henvisning til den danske løsning,
bør det kunne finnes funksjonelle løsninger for utøvelsen
av FOs embetsrolle også innenfor en direktoratsmodell.
Dette innebærer at FO fortsatt skal kunne opptre som selvstendig
organ mht. å treffe vedtak på basis av markedsføringsloven.
En videreføring av dagens modell innebærer
at både eksisterende problemer og morgendagens utfordringer må søkes
løst innenfor den eksisterende organisasjonsstrukturen.
På bakgrunn av beskrivelsene og analysene foran vil det
innenfor en "reformmodell" være nødvendig å gå nærmere
inn på i hvert fall følgende punkter:
a. Produktsikkerhetsforvaltningen.
b. Forbrukerrådets styringsstruktur.
c. Rammebetingelsene for forretningsvirksomheten
i Forbrukerrådet.
d. Redusere saksbehandlingstiden i Forbrukertvistutvalget.
Mulige oppgaver som bør ligge til et
eventuelt nytt forvaltningsorgan:
BFD har i dag ansvar for et omfattende og stadig voksende
regelverk. Det er naturlig at et nytt direktorat med den nødvendige
kompetansen bør få vesentlige oppgaver i forbindelse
med regelverksutviklingen. Dette bør skje i et samspill
med departementet.
Et særlig argument for etablering av
en forvaltningsinstitusjon er at dette kan gi en tilfredsstillende
løsning på spørsmålet om forvaltning
av regelverket på produktsikkerhetsområdet, herunder
lokalt tilsyn.
Det synes også klart at tvisteløsning
etter forbrukertvistloven vil være en sentral oppgave i
forvaltningsinstitusjonen. Sterke grunner taler for at også forvaltning av
markedsføringsloven bør ligge til institusjonen.
Utviklingen framover, ikke minst knyttet til
EØS-avtalen, vil kunne medføre nye håndhevingsoppgaver.
Det forutsettes at Forbrukertvistutvalget (FTU)
uansett organisasjonsmodell får en mer selvstendig stilling og
plassering. Markedsrådets (MR) domstollignende karakter
tilsier at det opprettholdes med sin nåværende form
og uavhengighet. Det synes likevel hensiktsmessig at sekretariatene
for begge disse institusjonene, og også for de bransjevise
klagenemndene, bør finne sin plass innenfor et nytt forvaltningsorgan.
Det bør vurderes om eventuelle særlige ordninger
og konstruksjoner er nødvendige for å ivareta
formelle krav til uavhengighet.
Et nytt forvaltningsorgan vil i samspill med
departementet naturlig gå inn i en stor del eller trolig
mesteparten av internasjonal og nasjonal myndighetsrepresentasjon
knyttet til forbrukerspørsmål. Den direkte interesserepresentasjonen
vil imidlertid fortsatt bli ivaretatt av interesseorganet det "nye"
Forbrukerrådet.
Et nytt forvaltningsorgan vil naturlig få ansvaret
for informasjon om lovgivning o.l. innenfor departementets ansvarsområde.
Noe mer uklart vil det være hvordan
ansvaret for den øvrige informasjonsvirksomhet som i dag
drives av Forbrukerrådet, vil fordeles mellom det nye interesse- og
forvaltningsorganet. Dette må utredes nærmere.
Eksempler på aktuelle temaer er forbrukerundervisning
i skolen og gjeldsproblemer/økonomisk råd.
Et nytt forvaltningsorgan vil være den naturlige base for denne
type aktiviteter, som derved kan få en mer hensiktsmessig
forankring i en direktoratsmodell.
På politikkområder med berøringsflater
til forbrukerpolitikken samarbeider såvel departementet
som institusjonene i forskjellige sammenhenger med direktoratsorganer
under andre departement. Et nytt forvaltningsorgan vil i en ny modell
naturlig stå for hovedparten av slik kontakt og samarbeid.
Konsekvenser for det øvrige forbrukerapparatet:
En omorganisering og etablering av en direktoratsmodell
vil i første rekke berøre Forbrukerrådet,
Produkt- og Elektrisitetstilsynet, og Forbrukerombudet.
Markedsrådet og Forbrukertvistutvalget
(FTU) vil ut fra sin funksjon beholde en uavhengig status utenfor forvaltningsinstitusjonen,
men prosedyrene for forberedelse av saker til FTU endres.
Departementet er i dag i betydelig grad involvert
i arbeidet med såvel den nordiske miljømerkeordningen som
den europeiske merkeordningen. Det bør vurderes om slike
oppgaver helt eller delvis bør overtas av et nytt forvaltningsorgan.
En selvsagt forutsetning i modellen er at en
ny interesseorganisasjon etableres med basis i deler av
ressursene for det nåværende Forbrukerrådet,
mens den øvrige del av ressursene går inn i det
nye direktoratsorganet. Det er videre mye som taler for at forbrukerkontorene
i fylkene i en slik modell bør legges under den sentrale
forvaltningsenheten (direktoratet).
De to ulike organisasjonsmodellene representerer
to ulike tilnærminger til de problemer, premisser og utfordringer
man står overfor.
Med "reformmodellen" tas utgangspunkt i dagens organisasjonsstruktur,
og såvel eksisterende problemer som de mer langsiktige
utfordringer søkes løst med basis i denne.
Med "direktoratsmodellen" etableres en ny organisasjonsstruktur.
Et nytt, samlet forvaltningsorgan vil overta:
– de oppgaver
som i dag ivaretas av produktsikkerhetsavdelingen i Produkt- og
Elektrisitetstilsynet,
– de forvaltningspregede oppgavene
i Forbrukerrådet,
– oppgaver som ivaretas av Forbrukerombudet,
– en rekke oppgaver som i dag
ivaretas i departementet.
Det forutsettes at funksjonen som forbrukerombud vil
utgjøre en administrativt integrert, men faglig selvstendig
del av institusjonen.
De utpregede interessefunksjonene vil bli ivaretatt
av et nytt Forbrukerråd med et mer rendyrket interessepreg.
Dersom deler av det nåværende
Forbrukerrådet frikoples fra statsforvaltningen, gjennom
omgjøring til en ren interesseorganisasjon, vil dette få konsekvenser
for de ansattes rettigheter og gjeldende status som tjenestemenn.
En direktoratsmodell forutsetter en deling av
interesse- og forvaltningsoppgaver. Den vil ha som en høyst sannsynlig
konsekvens at de nåværende fylkeskontorene blir
lagt under forvaltningsorganet, og med en deling av de funksjoner
fylkeskontorene i dag er tillagt.
Argumenter for og mot de respektive modellene:
Det er flere argumenter for å søke
løsninger på nye oppgaver og utfordringer innenfor
den etablerte organisasjonsstrukturen.
Ved en direktoratsmodell vil det bli etablert
et klarere og forhåpentligvis klargjørende skille
mellom forvaltningsoppgaver og interesseoppgaver. At Forbrukerrådet
blir et mer entydig og konsentrert interesseorgan bør isolert
sett kunne styrke interessefunksjonen. Viktige forutsetninger i
denne forbindelse er at Forbrukerrådet sikres en tilstrekkelig
grunnfinansiering, en administrativt og budsjettmessig friere stilling,
og derigjennom ytterligere markert uavhengighet og løsere tilknytning
til departementet og forvaltningen. Dette vil synliggjøre
og underbygge Forbrukerrådets frie og uavhengige rolle
i opinionen og samfunnet bedre enn i dagens situasjon.
Hovedargumentet for å etablere et nytt
forvaltningsorgan er å sikre et bedre, og mer helhetlig
og effektivt samspill i utførelsen av forvaltningsoppgaver
i bred forstand. Dette vil skje gjennom en samling av sektorens
ressurser og kompetanse i et bredere forbrukerpolitisk miljø,
med sikte på å fylle sentrale oppgaver i norsk
forbrukerpolitikk. I dagens situasjon utgjør spredningen
av oppgaver, kompetanse og ressurser klare begrensninger. En samling
av forbrukerapparatet i større og færre enheter
bør også gi grunnlag for en mer kostnadseffektiv
utførelse av oppgavene.
Gjennom opprettelsen av et forvaltningsorgan
med stor bredde i kompetanse og oppgaver, bør en kunne sikre
bedre håndtering av en økende mengde regelverk som
skal utvikles og håndheves. To forhold tillegges særlig
vekt. Dels gjelder det de nye utfordringer som følger av
EØS-avtalen. Videre er det snakk om muligheten for en tilfredsstillende
løsning på de utfordringer som er knyttet til
produktsikkerhetsforvaltningen.
Fylkeskontorene vil kunne utbygges til å ivareta
oppgaver knyttet til det lokale tilsyn med produktsikkerhet. Dette
vil både kunne gi en løsning av denne tilsynsoppgaven
og gi kontorene en bredere og mer utfordrende plattform for deres
arbeid.
Opprettelsen av et forvaltningsorgan vil gi
muligheter til en hensiktsmessig utskillelse av oppgaver som i dag ivaretas
i departementet og som mer naturlig hører hjemme i et direktorat.
Det forutsetter at betydelige oppgaver delegeres fra departement
til direktoratsnivå, og at man finner frem til en oppgavefordeling
som kan utgjøre grunnlag for et fruktbart samspill mellom
forvaltningsnivåene. Med en bred oppgaveflate og kompetanse
bør forvaltningsorganet kunne utgjøre et effektivt kompetansesenter
og styrket apparat for departementets politiske ledelse. Dette må veies
mot konsekvensene av en svekkelse av fagmiljøet i departementet.
Konklusjon:
Den mest gjennomgripende løsningen
vil være en direktoratsmodell. Det kan tenkes ulike variasjoner
på modellen for et forvaltningsorgan.
Etter Regjeringens syn bør det ligge
et betydelig potensiale for forbedringer og mer effektiv drift i
en slik modell. Enkelte problemer i dagens struktur, som er omtalt
foran, bør ikke overskygge det faktum at det norske forbrukerapparatet
og den norske modellen gjennomgående har fungert tilfredsstillende
og gitt gode resultater.
Regjeringen vil på denne bakgrunn utrede
nærmere om en direktoratsløsning som skissert
foran kan utformes for å ivareta fremtidige oppgaver og
utfordringer på en bedre måte enn dagens modell.
Det forutsettes at de løsninger som utredes skal kunne
gjennomføres innenfor eksisterende budsjettramme. Det forutsettes videre
at de sentrale forbrukerinstitusjonene og berørte departementer
trekkes aktivt med i dette utredningsarbeidet.
Utredningen bør blant annet drøfte:
– organiseringen
av forvaltningsorganet,
– interesseorganets oppgaver og
organisering, herunder styrende organer,
– oppgave- og ansvarsfordeling
mellom departementet, et mulig nytt forvaltningsorgan, og interesseorganet,
– fylkeskontorenes rolle og oppgaver
i en ny struktur,
– hvordan informasjons- og serviceoppgaver
overfor allmennheten skal ivaretas.
Regjeringen vil komme tilbake til en eventuell
omorganisering som egen sak.