Stortingsmeldingen dekker aktivitetene til Organisasjonen
for sikkerhet og samarbeid (OSSE) for både 1998 og 1999.
Den gir en bred omtale av OSSEs arbeid med de regionale konflikter
og dekker også en rekke andre temaer som det politiske
samarbeidet, Sikkerhetspakten for Europa, menneskerettigheter og
demokratiutvikling, OSSEs økonomiske dimensjon og den militære
dimensjon. Som vedlegg til meldingen finnes bl.a. erklæringen
fra toppmøtet i Istanbul, Sikkerhetspakten for Europa,
den tilpassede CFE-avtalen og Wien-dokumentet 1999 fra forhandlingene
om tillits- og sikkerhetsskapende tiltak.
Årene 1998-1999 var en særskilt
viktig periode for Norges engasjement i OSSE. I 1998 ble Norge medlem av
ledertroikaen under det polske formannskapet. Som troikamedlem ble
Norge trukket gradvis sterkere inn i konsultasjonsprosessen i OSSE.
Det ble samtidig gjennomført omfattende forberedelser til
formannskapet. I 1999 overtok Norge gjennom sitt formannskap ansvaret
for aktivitetene og driften av OSSE. Formannskapet spiller i OSSE
en langt mer fremtredende rolle enn i andre organisasjoner som det
kan sammenlignes med. Formannskapet satte derfor store krav til
Norge både politisk og ressursmessig. I 1999 sto OSSE overfor
de tyngste og vanskeligste utfordringene i organisasjonens historie.
Europa var preget av blodige konflikter i Kosovo og Tsjetsjenia.
Konfliktene i Georgia, Moldova og Nagorno-Karabakh var også uløste.
Flere andre land slet fortsatt med ettervirkningene av voldelige konflikter.
En rekke land befant seg i en tung omformingsprosess til demokratisk
styresett og markedsøkonomi.
Norge ønsket gjennom sitt formannskap å gjøre OSSE
til et mer effektivt redskap både i håndteringen av
konflikter og i gjenoppbyggingen av samfunn etter konflikter. Men
det var også en viktig norsk målsetting å sette
organisasjonen bedre i stand til å yte assistanse for å forhindre
at konflikter oppstår innenfor OSSE-området. Formannskapsperioden
falt sammen med en dynamisk utvikling av forholdet mellom ulike
europeiske og transatlantiske organisasjoner, som EU, NATO, OSSE
og Europarådet. Det er gjort store fremskritt i arbeidet
med å bringe disse organisasjonene sammen i en ny og rasjonell
sikkerhetsarkitektur. Samtidig viser imidlertid erfaringene at det
gjenstår meget for å sikre en effektiv ansvars-
og arbeidsfordeling mellom ulike internasjonale aktører.
Norge la således stor vekt på sin
rolle som OSSE-formannskap og stilte betydelige ressurser til rådighet
for å gjennomføre oppgaven på en tilfredsstillende
måte. OSSEs formann, utenriksminister Knut Vollebæk,
avla en rekke besøk til konfliktområder, land
med OSSE-sendelag og andre medlemsland for å stimulere
til politisk dialog og fremgang i organisasjonens arbeid. Fra norsk
side ser man klare fordeler ved at OSSE beholder sin særegenhet,
med et sterkt formannskap og en relativt ubyråkratisk arbeidsform.
Den gir organisasjonen en fleksibilitet som gjør det mulig å reagere
raskt og effektivt selv om konsensusprinsippet ligger til grunn for
organisasjonens virksomhet.
Den store ekspansjonen i OSSEs arbeid har de
siste årene særlig funnet sted i organisasjonens
feltarbeid, først og fremst gjennom opprettelse av store
sendelag i Bosnia og Hercegovina, Kroatia og Kosovo. Store deler
av OSSEs aktiviteter finansieres gjennom sekondert personell og
frivillige bidrag fra medlemslandene. Organisasjonens egentlige
budsjett er derfor forholdsvis lavt. For å møte
de økende kravene OSSEs aktiviteter stiller, ikke minst
i felten, gikk det norske formannskapet inn for en styrking av OSSEs
sekretariat og støtteapparat og en viss økning
i budsjettet. Formannskapet lyktes i en viss grad. Det har imidlertid
vært betydelig motstand mot dette i enkelte medlemsland.
Konfliktene i Kosovo og Tsjetsjenia kom til å prege formannskapsperioden.
OSSE kunne ikke innenfor sine handlingsrammer forhindre disse konfliktene. Begge
konfliktene understreker det grunnleggende faktum at verken OSSE
eller andre internasjonale organisasjoner kan påtvinge
partene i en konflikt å søke politiske løsninger,
dersom den nødvendige forhandlingsvilje ikke foreligger.
Man lyktes under OSSE-toppmøtet i Istanbul med å styrke
organisasjonen og å utvide de redskaper OSSE har til rådighet
i sitt arbeid.
Den mest ressurskrevende oppgaven i formannskapsåret
var Kosovo-konflikten. OSSE etablerte "Kosovo Verification Mission"
(KVM) som skulle etterprøve at Sikkerhetsrådets
resolusjon 1199 av 23. september 1998 om stans i maktbruk, ble overholdt. Den
19. mars 1999 måtte KVM evakueres fra Kosovo til Den tidligere
jugoslaviske republikken Makedonia. President Slobodan Milosevic
ble stillet overfor et ultimatum av NATO om å godta en
selvstyreavtale for Kosovo som var utarbeidet under Rambouillet-forhandlingene
i februar/mars. Etter at presidenten avviste avtalen, innledet
NATO 24. mars 1999 sine luftoperasjoner mot FRJ. Under hele perioden
med NATO-aksjoner, fram til president Milosevic godtok en fredsplan
10. juni 1999, deltok OSSE i humanitært arbeid for Kosovo-flyktningene
i Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia og i Albania.
Etter fredsavtalen fikk OSSE en viktig rolle i FNs midlertidige administrasjon
i Kosovo ("United Nations Interim Administration in Kosovo" UNMIK),
som koordinerer innsatsen til ulike internasjonale organisasjoner. OSSEs
oppgaver er konsentrert om organisering av valg, opplæring
av politi, personell for rettsvesen og lokaladministrasjon og om
demokratioppbygging.
OSSEs engasjement i Bosnia og Hercegovina er
fortsatt omfattende. OSSE har under det norske formannskapet prioritert
arbeidet med demokratiske valg og annen form for demokratibygging,
ikke minst som forberedelser til kommunevalget i april 2000.
I Kroatia fikk OSSE nye oppgaver da organisasjonen i
juni 1998 overtok FNs ansvar for det internasjonale politinærværet
i Øst-Slavonia. Dette var en type oppgave OSSE ikke tidligere
har vært engasjert i.
OSSE er også fortsatt engasjert i Albania
og Den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia. I begge land
er OSSEs arbeid viktig for å sikre stabilitet og fremme
demokratiutvikling.
Fra norsk side ser man det som et mål å trekke
Den føderale republikken Jugoslavia (FRJ) inn som deltaker
i OSSEs arbeid og i internasjonalt samarbeid forøvrig.
Norge la i formannskapsperioden stor vekt på å fremme
den regionale dimensjon ved arbeidet med konfliktene på Balkan.
Det ble fra formannskapet tatt initiativ til å samordne
OSSEs aktiviteter på Balkan. Erfaringene fra dette området
illustrerer at løsninger ofte må søkes
over landegrensene.
Norge la under OSSE-formannskapet stor vekt
på et godt samarbeid med Russland. Det var imidlertid vanskelig å skape
en konstruktiv dialog om Tsjetsjenia-krisen da kamphandlingene ble
stadig mer omfattende og blodige i løpet av 1999. Det internasjonale
samfunn reagerte sterkt på den russiske militæroperasjonen, særlig
det som ble betraktet som overdimensjonert og til dels vilkårlig
bruk av militær makt. Det ble uttrykt full støtte
til Russlands territoriale integritet og til behovet for å bekjempe
terrorisme. Samtidig ble det gitt uttrykk for sterk uro med hensyn
til overgrep overfor sivilbefolkningen fra begge parter i konflikten.
Det ble understreket at varig fred i Tsjetsjenia bare vil kunne
gjenopprettes ved en dialog mellom den russiske ledelsen og lovlig
valgte tsjetsjenske ledere.
Forhandlingene om en fredsløsning i
Nagorno-Karabakh fikk en ny giv da presidentene i Armenia og Aserbajdsjan
selv innledet en aktiv direkte dialog. Det norske formannskapet
støttet aktivt opp om denne. I forbindelse med sitt besøk
i regionen i oktober lyktes det OSSE-formannen å få i
stand en utveksling av krigsfanger. dette ga nye impulser til fredsprosessen. Drapene
i Armenias parlament 27. oktober 1999 på statsminister
Sarkisian og fremtredende parlamentsmedlemmer førte imidlertid
til et alvorlig tilbakeslag og fredsprosessen stagnerte.
Vedrørende konflikten i Moldova ble
det oppnådd enighet om en realistisk plan for tilbaketrekking
og ødeleggelse av hhv. russiske militære styrker
og utstyr. Til tross for formannskapets intensiverte arbeid, lyktes man
imidlertid ikke å komme skikkelig i gang med denne oppgaven.
Den samme konklusjon må trekkes vedrørende
de uløste konfliktene i Sør-Ossetia og Abkhasia
i Georgia.
I perioden 1998-1999 ble det for første
gang satt et sterkt fokus på Sentral-Asia. Både
det polske og det norske formannskapet besøkte alle fem
land, og OSSE-nærvær ble etablert i tre land,
slik at det nå finnes sendelag i samtlige sentralasiatiske
land. Under det norske formannskapet økte aktiviteten overfor
disse landene meget sterkt. Det er stort potensial for konflikter
i Sentral-Asia som vil kreve internasjonalt forebyggende engasjement.
Samtidig var og er det en stor utfordring å få landene
selv til å inngå et tettere samarbeid om felles
problemer.
I Hviterussland fortsatte OSSE sitt arbeid i
hele perioden. Oppmerksomheten var særlig konsentrert om å få til
en reell dialog mellom regjering og opposisjon. I 1999 opplevde
man alvorlige tilbakeslag i dette arbeidet og i demokratiseringsprosesen.
Ukrainske myndigheter gjorde mot slutten av
1998 klart at man ikke ønsket fortsatt OSSE-nærvær
i landet. Det ble hevdet at OSSEs oppgaver var avsluttet. Omfattende
forhandlinger om OSSE-nærvær fant sted under norsk
ledelse, som resulterte i enighet om å utnevne en OSSE-prosjektkoordinator
i Ukraina, dvs. et sendelag med et mer begrenset mandat enn tidligere.
Under det norske formannskapet ble det også vedtatt å opprette
nye OSSE-sendelag i Armenia og Aserbajdsjan.
OSSE fortsatte også sitt nærvær
i Estland og Latvia. Arbeidet ble konsentrert om å sørge
for at de nasjonale minoriteter - særlig den russiske befolkningen
- fullt ut er integrert i samfunnet.
Norge la under formannskapet særlig
vekt på å utvikle OSSEs engasjement innenfor den
menneskelige dimensjon. Man tok opp alvorlige brudd på OSSE-forpliktelsene
og støttet aktivt opp under OSSEs tekniske rådgivnings-
og bistandsaktiviteter. Det ble i perioden avviklet en rekke valg
som OSSE hadde ansvaret for å overvåke. I flere
tilfeller var konklusjonen at valgene ikke fulgte internasjonale
standarder. Samarbeidet med frivillige organisasjoner ble vesentlig
styrket under det norske formannskapet.
OSSE-toppmøtet i Istanbul krevde store
forberedelser og langvarige og intense politiske drøftelser.
Sluttforhandlingene om sikkerhetspakten sto sentralt i denne sammenheng.
Disse forhandlingene var preget av sterke politiske motsetninger,
som også ble ytterligere komplisert gjennom konfliktene
i Kosovo og Tsjetsjenia. Forhandlingene munnet ut i en enighet om redskaper
som vil bedre OSSEs evne til tidlig varsling, konfliktforebygging,
krisestyring og demokratibygging etter konflikter. Samtidig var
det enighet om å videreutvikle samarbeidet med andre europeiske
og transatlantiske organisasjoner uten å skape noe hierarkisk
forhold mellom dem.
Det norske formannskapet ønsket å øke
organisasjonens aktiviteter innen den økonomiske dimensjon.
I 1998 fikk OSSE en egen koordinator for økonomi og miljø.
Det ble gitt mye oppmerksomhet til vannressurs-forvaltning i Sentral-Asia,
hvor begrensede vannressurser skal forvaltes av flere land i fellesskap
og skaper grunnlag for konflikter.
Innen OSSEs militære dimensjon var
det stor aktivitet i perioden. Det ble forhandlet fram en revidert
CFE-avtale (avtalen om konvensjonelle styrker i Europa), og det
ble foretatt justeringer i Wien-dokumentet om tillits- og sikkerhetsskapende
tiltak.
Den tilpassede CFE-avtalen medfører
blant annet betydelig lavere styrketak for flere avtaleparter, mer åpenhet,
et forbedret verifikasjonsregime og en åpning for at nye
medlemmer kan slutte seg til avtalen. Av spesiell interesse for
Norge er flankeregimet. Det lyktes å bevare dette som et
juridisk bindende regime integrert i avtalen. I en bilateral brevveksling
mellom Norge og Russland forpliktet man seg dessuten fra russisk
side til å vise tilbakeholdenhet i styrkeutviklingen i
Leningrad militærdistrikt.
Wien-dokumentet fokuserer på landbaserte
offensive styrker, både i forbindelse med informasjonsutveksling,
forsvarsplanlegging og notifikasjon av militær aktivitet.
Justeringer var påkrevd som følge av den endrede
sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa i dag i forhold til 1994,
hvor siste revisjon hadde funnet sted. Det reviderte dokumentet
er i stor grad i overensstemmelse med norske interesser, og man
må på norsk side si seg tilfreds med resultatet.