Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Haakon Blankenborg, Kjell Engebretsen, Kirsti Kolle Grøndahl, Marit Nybakk, Hill-Marta Solberg og Tom Thoresen, fra Fremskrittspartiet, Dag Danielsen og Fridtjof Frank Gundersen, fra Kristelig Folkeparti, Kjell Magne Bondevik og lederen Einar Steensnæs, fra Høyre, Jan Petersen og Siri Frost Sterri, fra Senterpartiet, Johan J. Jakobsen, fra Sosialistisk Venstreparti, Lisbet Rugtvedt, og fra Venstre, Lars Sponheim, ser positivt på å få en samlet framstilling av de internasjonale regelverk som er knyttet til menneskeverd, og en gjennomgang av Regjeringens mange igangværende og planlagte tiltak for å styrke menneskerettighetene. Det er første gang en regjering legger fram en så omfattende melding om disse spørsmål, og den er banebrytende også sett i forhold til andre vestlige land.
Komiteen finner det nyttig med en så bred gjennomgang som meldingen gir av spørsmålet om arbeid med menneskerettigheter i Norge. Det er viktig å presisere at arbeidet med menneskerettigheter også er aktuelt i vårt eget land, og at det på flere områder er grunn til også innenlands å styrke menneskerettighetenes plass i rettssystemet og i samfunnet for øvrig. Komiteen finner det særlig viktig at rettigheter knyttet til de konvensjoner som ivaretar politiske, sosiale, kulturelle og økonomiske rettigheter er viet bred omtale.
Komiteen vil legge vekt på at menneskerettighetene er universelle. Alle mennesker har krav på å bli møtt med den samme respekt og gis de samme muligheter. Det innebærer at menneskerettigheter aldri kan være kulturrelative. Alle mennesker skal til enhver tid kunne ta del i disse rettighetene. Den enkeltes rettigheter kan bare begrenses for å beskytte andres rettigheter. Menneskerettighetene uttrykker grunnleggende verdier som er allmenne, bl.a. retten til liv og til personlig integritet.
Dersom særskilte kulturelle eller religiøse tradisjoner truer de grunnleggende menneskerettighetene til enkeltindivider eller grupper av enkeltindivider, er det statens ansvar å påse at deres rettigheter blir ivaretatt.
Komiteen vil vise til at det er en diskusjon om hvorvidt rettighetsbegrepet skal utvides fra enkeltindivider til også å omfatte grupper, jf. kvinnenes situasjon i Afghanistan.
Det er grunn til å understreke at menneskerettigheter i forhold til Norges internasjonale forpliktelser, gjelder statens forpliktelser etter folkeretten til å etterleve disse, og den enkelte borgers krav etter folkeretten på at staten oppfyller sine forpliktelser. Menneskerettighetene gir statene en rekke forpliktelser i forhold til sine borgere, og komiteen vil særlig framheve fire viktige elementer:
-
1. Statens plikt til å unnlate nærmere bestemte handlinger, f.eks. å unnlate å anvende dødsstraff, tortur og en rekke andre krenkende handlinger.
-
2. Staten har omfattende forpliktelser til å beskytte menneskerettigheter, f.eks. retten til ytringer.
-
3. Staten har videre plikt til å innarbeide menneskerettigheter i sitt eget rettssystem på en slik måte at rettighetene kan håndheves i forhold til de nasjonale domstolene.
-
4. Staten har plikt til å sikre enkeltindivider mot overgrep og diskriminering fra andre enkeltindivider eller grupper ved bl.a. å strafferettslig forfølge overgrep begått av private aktører.
En rekke menneskerettigheter vil imidlertid også kreve mer aktive handlinger fra statens side, knyttet til politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle forhold. Selv om menneskerettigheter er statens ansvar, finner komiteen grunn til å understreke at alle har et ansvar (jf. menneskerettighetserklæringen om alle samfunnsorganers ansvar). Ikke minst kan dette gjelde bedrifter som etablerer seg i fattige land. Komiteen viser til at store og internasjonale selskaper som opererer i mange land har et særlig ansvar.
Komiteen viser til at arbeidet med menneskerettigheter har en nær sammenheng med andre folkerettslige spørsmål, og da særlig den "humanitære folkeretten" og den "internasjonale strafferettspleie". Samlet understreker disse tre internasjonale rettsområdene at individene har rettigheter og krav på beskyttelse av sine rettigheter også fra det internasjonale samfunn. De representerer det internasjonale samfunns ivaretakelse av menneskeverdet. Komiteen vil framheve betydningen av å sikre en internasjonal håndheving av disse rettighetene, noe som bl.a. innebærer at Regjeringen må arbeide aktivt med å støtte den internasjonale strafferettspleie.
I meldingen presenteres en rekke enkelttiltak som dekker mer eller mindre hele samfunnet. Oppfølgingen vil nødvendigvis være en rekke statsråders ansvar. Komiteen vil framheve at dette ikke alene bør være et ansvar for den enkelte fagstatsråd, men krever en samordning.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, finner også å ville reise spørsmålet om styrking av Stortingets kontroll med forvaltningen i forhold til at mulige brudd på menneskerettigheter kan påtales. Flertallet viser til Stortingets ombudsmann for forvaltningens undersøkelse vedrørende varetektsforhold i årsmeldingen 1997, side 38. Flertallet ber Presidentskapet vurdere om det kan være grunn til å endre loven eller instruksen for å understreke at dette bør være et viktig saksfelt for ombudsmannen. Flertallet ber videre Presidentskapet vurdere behovet for en styrking av Stortingets eget arbeid med MR-spørsmål.
Komiteen er enig med Regjeringen i at med de konvensjoner som nå er vedtatt, er menneskerettighetene i hovedsak godt utviklet så langt gjelder formelle regler. Hva angår Norges arbeid med en videre utvikling av konvensjoner, viser komiteen til meldingen, og kommentarer vedrørende enkelte spesielle områder. Det mest sentrale framover vil være å styrke etterlevelsen av de konvensjoner som allerede er vedtatt. Det må være et mål å få flere land til å slutte seg til de vedtatte konvensjonene. Dernest kan det være viktig å utvikle presisjonsnivået i en del konvensjoner, slik at de blir enklere å håndheve. Det viktigste er likevel å styrke de ulike håndhevingsorganer.
Komiteen vil vise til at Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter ble en del av norsk lov gjennom menneskerettighetsloven av 21. mai 1999. I henhold til meldingen vil Regjeringen følge opp dette lovarbeidet ved å legge fram forslag om å innarbeide Barnekonvensjonen, Kvinnekonvensjonen, rasediskrimineringskonvensjonen og Torturkonvensjonen i norsk lov.
Komiteen vil framheve at etter en rekke konvensjoner kan det enkelte individ bringe saker inn for internasjonale håndhevingsorgan. Det kan være særlig grunn til å framheve Den europeiske menneskerettighetsdomstol. Domstolens arbeid har vært viktig for å utvikle forståelsen av menneskerettighetenes karakter, men har også hatt betydning f.eks. for å avdekke en rekke menneskerettighetsbrudd, bl.a. i Tyrkia. Komiteen har merket seg at flere avgjørelser fra domstolen har utfordret også Norge på menneskerettighetenes stilling i vårt eget rettssystem, noe som har vært nyttig for vår egen forståelse av menneskerettighetenes betydning.
Komiteen vil understreke at det er viktig at Norge bidrar aktivt til å videreutvikle de ulike organer for håndheving av menneskerettighetene. Det må arbeides aktivt for at de land som har tatt forbehold ved nettopp håndhevelsen av menneskerettighetstraktater, avvikler sine forbehold.
Selv om institutter som skal ivareta retten til individuelle klager, er viktig, bl.a. for å understreke menneskerettighetenes individuelle karakter, vil mer generelle håndhevelsesinstitutter være det mest sentrale i arbeidet med å styrke menneskerettighetene. Komiteen vil derfor understreke at det er viktig at Norge aktivt støtter arbeidet til de ulike kontrollinstitusjoner, herunder ikke minst ved å gi rapporter vedrørende menneskerettighetsspørsmål i Norge en seriøs behandling. Det er etter komiteens oppfatning også viktig fortsatt å ta opp spørsmål knyttet til menneskerettigheter i de ulike multilaterale fora der Norge er deltaker, for eksempel innenfor FN-systemet, i OSSE og i Europarådet.
I forbindelse med behandlingen av proposisjonen
til menneskerettighetsloven understreket Stortinget betydningen
av å styrke forskning, informasjon, undervisning og utdanning.
Det gis i meldingen en bred redegjørelse for Regjeringens
oppfølging av Stortingets uttalelser, og hvilke tiltak
man tar sikte på framover i tid. Komiteen er
i hovedsak tilfreds med de tiltak som er iverksatt og planlagt,
og vil understreke betydningen av en sterk og målrettet
innsats på alle disse områdene. Dette gjelder
både i grunnskolen, den videregående skole og
ved de høyere utdanningsinstitusjonene. Komiteen vil
bemerke at det også er viktig å styrke etterutdanning
innen menneskerettigheter i forhold til ulike profesjoner, kanskje
særlig lærere og jurister. Advokater er trolig
den viktigste målgruppen. Det er disse som gir råd
om søksmål, og deres kunnskaper er avgjørende
både for hvilke saker som anlegges, og hvordan den enkelte
sak legges opp for domstolene.
Komiteen viser til at en nasjonal
institusjon for menneskerettigheter skal legges til det nåværende Institutt
for menneskerettigheter. Komiteen ønsker å understreke
viktigheten av at en slik nasjonal institusjon er uavhengig av nasjonale
myndigheter og at institusjonen må være noe mer
enn et kompetansesenter. Forskningsaktivitet samt aktivitet knyttet
til utredning, rådgivning og overvåking må gis
prioritet.
Komiteen vil imidlertid understreke
betydningen av forskning og undervisning ved de etablerte høyere utdannings-
og forskningsinstitusjonene. En nasjonal institusjon må ikke
svekke de miljøene som allerede er i arbeid, men snarere
bidra til å styrke dem, og medvirke til etablering av nye
miljøer. Når det gjelder de økonomiske
konsekvenser, vises til Stortingets budsjettbehandling. Komiteen vil
særlig framheve betydningen av en klarere forankring av
ansvaret for forskning og oppfølging av menneskerettigheter
i Norge.
En rekke frivillige organisasjoner utfører
et betydelig arbeid knyttet til menneskerettighetsspørsmål,
både i Norge og internasjonalt. Dette også gjelder
informasjon om menneskerettighetene. Komiteen vil
understreke at engasjerte mennesker og miljøer uavhengig av
de ansvarlige politiske organer, er svært viktige i menneskerettighetsarbeidet.
Det er viktig å gi relevante organisasjoner
mulighet til å videreutvikle sine kunnskaper, og gi dem
bedre anledning til å spre disse. I denne sammenheng kan
det være viktig å etablere møteplasser
mellom de frivillige organisasjonene og de mer profesjonelle miljøer
som arbeider med menneskerettigheter. Komiteen ber Regjeringen
støtte slike møteplasser, og nevner som eksempler
Falstadsenteret, Rafto-huset, Holocaust-senteret og United World
College.
Komiteen er kjent
med at folkeretten i utgangspunktet er en forpliktelse for staten
alene, og at folkeretten i hovedsak ikke gir rettigheter for den
enkelte borger. Derfor må rettighetene som konvensjonene inneholder,
bringes inn i norsk lovgivning for å få full gjennomslagskraft.
Statens forpliktelse etter konvensjonen har likevel betydning i
to relasjoner. For det første har Høyesterett
lagt til grunn at der er en presumpsjon for at norsk lovgivning
stemmer med de folkerettslige forpliktelsene Norge har, noe som
gir konvensjonene gjennomslagskraft også uten at de er
en del av lovgivningen. Dernest har det blitt lagt til grunn at
særlig enkelte menneskerettighetskonvensjoner kan ha en
mer selvstendig gjennomslagskraft. Komiteen vil likevel
understreke at flest mulig av konvensjonene bør innarbeides
i norsk lovgivning. Et grunnleggende bidrag ble gitt da Stortinget
vedtok menneskerettighetsloven, som inkorporerte tre av de mest
sentrale konvensjoner om menneskerettigheter i norsk lovgivning.
Det ble samtidig understreket fra Stortingets side at også flere
av konvensjonene måtte innarbeides i norsk lovgivning. Komiteen vil
framheve at Regjeringen snarest må komme tilbake til Stortinget
med forslag om innarbeidelse av flere av de sentrale konvensjonene
i lovgivningen, og komiteen slutter seg til meldingens prioritering
av hvilke konvensjoner som skal innarbeides. Som hovedregel vil
den mest formålstjenlige formen være å inkorporere
konvensjonene slik det ble gjort ved menneskerettighetsloven. Komiteen er
likevel åpen for at det på enkelte områder
vil være mer hensiktsmessig å innarbeide forpliktelsene
gjennom transformasjon. Hva som er mest formålstjenlig
kan variere noe for de enkelte områdene.
Komiteen er også klar
over at på enkelte områder vil det kunne være
konflikt mellom ulike menneskerettigheter, f.eks. ytringsfrihet
relatert til henholdsvis privatlivets fred og forbud mot diskriminering.
Særlig på slike områder kan det være
viktig med lovregler som gir retningslinjer for avveiningen mellom
de ulike menneskerettigheter.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil særlig
framheve som viktig at Regjeringen følger opp Ytringsfrihetskommisjonens innstilling
med aktuelle forslag til lovendringer.
Komiteen har merket
seg at det tidligere i år ble nedsatt et utvalg for å utarbeide
forslag til ny lov mot etnisk diskriminering. Utvalget vil også komme
med et forslag til hvordan rasediskrimineringskonvensjonen skal
innarbeides i norsk lov.
Komiteen mener at lovgivningen
om forbud mot etnisk diskriminering må styrkes, og legger
til grunn at Regjeringen følger opp arbeidet med en ny
lov mot etnisk diskriminering når forslag fra det nedsatte
lovutvalg foreligger.
Komiteen er likevel klar over
at lovregler om menneskerettighetsspørsmål på noen
områder vil måtte ha karakter av rettslige standarder,
som må anvendes konkret på det enkelte saksfelt,
og hvor de nærmere og mer presise avveininger vil måtte
foretas ved domstolene. Komiteen er tilfreds med
at Høyesterett i nyere dommer har gitt menneskerettighetene
betydelig gjennomslag, og konstaterer at vedtakelsen av menneskerettighetsloven
synes å ha styrket menneskerettighetenes gjennomslag i
norsk rett, jf. bl.a. Rt. 2000 s. 996.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
viser til at spørsmål om forsamlings- og organisasjonsfrihet ikke
er behandlet i meldingen. Disse spørsmål er heller ikke
behandlet i Ytringsfrihetskommisjonens innstilling. Særlig
spørsmålet om beskyttelse av den såkalte negative
organisasjonsfrihet har vært uklart, jf. bl.a. Stortingets
debatt 1. juni 1999, sammenholdt med Borgarting lagmannsretts dom
av 21. august 2000 (Norsk Folkehjelp-saken).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil henlede oppmerksomheten på at
den såkalte negative organisasjonsfrihet ikke er sikret
i norsk rett. Med negativ organisasjonsrett forstår vi
arbeidstakerens rett til å være og forbli uorganisert
eller til å vrake en organisasjon til fordel for en annen,
uten at dette fører til yrkesmessige ulemper.
Representanter for Kristelig Folkeparti, Venstre
og Senterpartiet forutsatte i en debatt i Stortinget 1. juni 1999
at den negative organisasjonsfrihet er sikret gjennom blant annet
Den europeiske menneskerettskonvensjon som er gjort til norsk lov.
Det er etter at dette ble sagt falt en dom i Oslo byrett 18. august
1999 der retten legger til grunn at den nevnte konvensjon ikke inneholder
uttrykkelige regler som sikrer den negative organisasjonsfrihet,
og at det rettslige syn som de nevnte representanter gav uttrykk
for i stortingsdebatten ikke endrer på dette. Denne rettsoppfatning
er nå bekreftet også i ankesaken for lagmannsretten.
På denne bakgrunn vil disse
medlemmer be om at Regjeringen kommer med et lovforslag
som tar sikte på å sikre organisasjonsfriheten,
herunder også den negative organisasjonsfrihet, slik at
for eksempel organisasjonsklausuler blir ulovlige.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
et lovforslag som tar sikte på å sikre også den
negative organisasjonsfriheten."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre mener det er nødvendig
både å avklare og sikre den negative organiasjonsfriheten. Disse
medlemmer ber om at Regjeringen i egnet form gir Stortinget
en redegjørelse om disse friheters stilling i menneskerettighetene
og i norsk rett.
Komiteen viser for øvrig
til at det er enkelte konvensjoner som regnes som menneskerettighetskonvensjoner
som Norge ikke har tiltrådt, og at vi i forhold til enkelte
konvensjoner har tatt forbehold. Komiteen vil understreke
tiltakene i handlingsplanen om å vurdere disse på nytt.
Komiteen er klar over
at ulike minoritetsgrupper vil ha et særlig behov for å bli
beskyttet av regler som har karakter av å være
menneskerettigheter. Et betydelig antall av de alvorlige konflikter
i verden i dag angår i større eller mindre grad
forholdet mellom minoriteter og flertallsbefolkningen. En rekke
konvensjoner er også innrettet mot ivaretakelsen av minoriteters
rettigheter. Dels er det viktig for ulike minoriteter å bli beskyttet
i forhold til staten, men det er ofte også et spørsmål
om hvilke særlige rettigheter minoriteter skal ha til å kunne
ta vare på og utvikle sin egenart. I Norge har særlig
spørsmål om samenes rettigheter som urfolk vært
sentralt de siste tiårene, men det er også andre minoriteter
som har krav på rettigheter etter konvensjoner som Norge
er forpliktet av.
Komiteen viser til at det her
arbeides med styrking av det internasjonale regelverket særlig
for urfolk, og gir sin støtte til meldingens synspunkter
på dette.
Komiteen legger til grunn at
når det gjelder norske forhold vil disse spørsmål
bli drøftet nærmere når Regjeringen fremmer
en sak på bakgrunn av Samerettsutvalgets innstilling.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i forslaget
i meldingen om opprettelse av et kompetansesenter for urfolksrettigheter
i Norge, og vil understreke at det nærmere stedsvalg for
senteret bør foretas i nær kontakt med det samiske
miljø. Flertallet mener at en hovedoppgave
for et slikt kompetansesenter vil være å gi informasjon
til skoleverket og andre institusjoner og organisasjoner i samfunnet
som har behov for tilrettelagt materiell om urfolkstema. Senteret
bør dekke internasjonale urfolksspørsmål
ved siden av nasjonale spørsmål.
Komiteen vil understreke
at arbeidet mot tortur og dødsstraff må stå sentralt
for Norge. Norge må engasjere seg mot dødsstraff
i alle land som praktiserer dette, og vil spesielt nevne Kina og
Burma. Komiteen finner særlig grunn til å understreke
at Norge også må være aktive i arbeidet
for å etablere forbud mot dødsstraff i USA, og
vil særlig framheve at USA som et minimum må oppfordres
til å underskrive konvensjoner med forbud mot dødsstraff
for mindreårige og psykiatriske klienter. Komiteen mener
at det er særlig kritikkverdig at det idømmes
dødsstraff for forbrytelser som er begått av mindreårige.
Norge må også påpeke de uverdige forholdene
for fanger som venter på å få effektuert
dødsstraff i USA.
Komiteen mener Norge bør
bruke etablerte bilaterale og multilaterale kanaler for å fremme
sine synspunkter overfor USA.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
vil videre oppfordre Regjeringen til å ta i bruk nye virkemidler,
herunder gi støtte til norske organisasjoner som tar aktivt
del i arbeidet mot dødsstraff i USA.
Komiteen viser til
at spesielt forbud mot dødsstraff har stått sentralt
i Europarådets arbeid overfor de land som tidligere ble
regnet å tilhøre Øst-Europa og de nye
stater som oppsto etter oppløsningen av Sovjetunionen.
Norge må fortsatt gi sterk støtte til dette arbeidet,
herunder å kreve forbud mot dødsstraff i Tyrkia.
Komiteenviser
til at Den europeiske Union på sitt toppmøte i
Nice senere i år vil behandle forslag til et Charter for
fundamentale menneskerettigheter. Charteret inneholder et klart
forbud mot dødsstraff. EUs søkerland må,
hvis charteret blir vedtatt, slutte seg til dette for å kunne
bli medlem av EU. Dette vil ha stor betydning for mulighetene til
at grunnleggende menneskerettigheter blir overholdt i søkerlandene,
blant dem Tyrkia. Komiteen viser i denne sammenheng
til brev av 31. oktober 2000 fra utenriksministeren. Brevet følger
som trykt vedlegg til innstillingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
advare mot at den sterke konsentrasjonen om menneskerettighetssituasjonen
i Tyrkia fører til et svakt engasjement i menneskerettighetsspørsmål
i stater som Norge anstrenger seg svært for å ha
en vennskapelig kontakt med, f.eks. Russland.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at det til tross for en positiv utvikling i menneskerettighetssituasjonen
i Tyrkia, fremdeles ikke er gjort tilstrekkelige forbedringer til
at det er naturlig å åpne for våpensalg
til Tyrkia.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, viser til
Innst. S. nr. 89 (1999-2000), jf. St.meld. nr. 45 (1999-2000) om
Eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 1999, der det bl.a. blir
vist til klare forpliktelser fra den tyrkiske regjeringens side til
videre tiltak for å bedre menneskerettighetssituasjonen
i landet.
Komiteen vil understreke
at barn har et særlig sterkt behov for beskyttelse av menneskerettighetskonvensjoner.
I håndhevingen av de ulike konvensjoner må det
rettes særlig oppmerksomhet mot forhold som er knyttet
til barn. Komiteen viser til at Norge har undertegnet
to tilleggsprotokoller vedrørende salg av barn, barneprostitusjon
og barnepornografi, samt forbud mot deltakelse i væpnede
konflikter for barn under 18 år og ber Regjeringen arbeide
for at de kan tre i kraft så snart som mulig. Det er også viktig å fokusere
særlig på barns situasjon i forhold til de konvensjoner
som skal ivareta politiske, sosiale og økonomiske rettigheter,
ikke minst å ivareta hensynet til barns krav på utdanning.
Barnekonvensjonen er ikke innarbeidet i norsk
rett. Komiteen vil understreke at dette arbeidet
påskyndes. Komiteen vil framheve de synspunkter
som i meldingen er knyttet til å styrke barns innflytelse
på, og deltakelse i, spørsmål som gjelder
barnet selv, eller barn som gruppe.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at FNs barnekonvensjon bør inkorporeres i norsk lov på samme
måte som Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen
og de to FN-konvensjonene om henholdsvis økonomiske, sosiale og
kulturelle rettigheter og sivile og politiske rettigheter. Dette
medlem viser til at en inkorporering av barnekonvensjonen
ble anbefalt av et flertall i justiskomiteen i sammenheng med behandling
av menneskerettighetsloven (Innst. O. nr. 51 (1998-1999). Dette medlem viser
også til at FNs komité for barns rettigheter har
anbefalt Norge en inkorporasjon etter mønster av menneskerettighetsloven.
Komiteen vil trekke
fram at FNs barnerettskomité i sine merknader til Norges
første rapportering legger stor vekt på at det
skal gis opplæring i barnekonvensjonen til de som treffer
avgjørelser som gjelder barns velferd og rettssikkerhet.
Dette er blant annet relevant overfor kommunepolitikere og andre
myndigheter på lokalt nivå.
Komiteen vil også vise
til at Barnekonvensjonen gir barn rett til medvirkning og til å bli
hørt. Det er viktig at barns mulighet for medvirkning og
til å bli hørt blir styrket. Blant annet gjelder
dette i barneverns-, asyl- og familiegjenforeningssaker.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil vise til at
FNs komité for barns rettigheter har tatt opp forholdene
for enslige mindreårige asylsøkere i Norge. Flertallet vil understreke
at disse barna er i en spesielt vanskelig livssituasjon, og at deres
rettigheter må ivaretas på en bedre måte,
ved en mer effektiv behandling av slike asylsøknader, at
de blir bedre integrert i samfunnet, at de sikres utdanning og et
godt bomiljø. Flertallet viser for øvrig
her til Regjeringens varslede melding til Stortinget om asyl- og
flyktningepolitikken i Norge, jf. liste C over saker som Regjeringen
vil oversende.
Norge har vært utsatt for kritikk fra
overvåkingskomiteer for menneskerettigheter vedrørende
utstrakt bruk av varetekt, samt de nærmere vilkår
for varetektsfengslede. Komiteen vil understreke
at en dels gjennom regelutvikling, og dels gjennom praktisering,
må sikre at norsk praksis på dette området
ikke er i strid med menneskerettighetene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det viktigste tiltaket vil være å få fortgang
i straffesakskjeden slik at det totale tidsforløpet ved
behandling av straffesaker går ned. Disse medlemmer viser
til at Høyre ved flere anledninger har foreslått
tiltak, forenklinger og økte bevilgninger for å effektivisere
straffesaksbehandlingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Høyre, viser til det arbeidet som
pågår i Regjeringen for å bedre vilkårene
for varetektsfengslede. Disse medlemmer mener spørsmålet
om varetekt må behandles i en annen sammenheng og viser
til at Regjeringen har nedsatt to arbeidsgrupper som skal kartlegge
flaskehalsene i straffesakskjeden. Disse medlemmer viser
videre til Ot.prp. nr. 81 (1999-2000) som er til behandling i Stortinget
og til at Stortinget vil få seg forelagt forslag til tiltak
for å redusere varetektstidens lengde. Samtidig vil en
del spørsmål som gjelder bruken av restriksjoner
ved varetektsfengsling, bli vurdert. Disse medlemmer vil
ta stilling til konkrete lovendringsforslag og andre tiltak i forbindelse
med disse sakene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre mener
at en bør innføre en ordning med tidsfrister for
varetektsfengsling, herunder tidsfrister for isolasjon og brev-
og besøksforbud. Det må også framheves
at bruk av politiarrest ut over ett døgn er uakseptabelt,
og at det er viktig å ivareta så vidt banale ting
som at personer som er blitt pågrepet får mulighet
til søvn, vaske seg, mat og rene klær før
framstilling til fengslingsmøte, samt adgang til å varsle
for eksempel pårørende. Disse medlemmer ber
Regjeringen snarest om å komme med forslag på disse
områdene.
Komiteen vil for øvrig
vise til brev av 26. september 2000 fra statsråd Hanne
Harlem til Europarådets Torturkomité.
Retten til å dyrke sin egen religion
er et sentralt menneskerettighetsspørsmål. Det
er samtidig et sentralt spørsmål å sikre
de ulike trossamfunns autonomi.
Det er etter komiteens oppfatning
viktig å understreke at den enkelte borger har anledning
til å forlate et trossamfunn, samt å utøve
sin tro etter egen overbevisning også når dette
måtte være i strid med trossamfunnets læresetninger. Komiteen vil
særlig understreke det behov for beskyttelse den enkelte
kan ha i forhold til religiøse ledere som oppfordrer til,
eller støtter handlinger som er i strid med menneskerettigheter,
eller lovgivningen. Dette gjelder bl.a. spørsmålet om
tvangsgifte og kjønnslemlestelse av kvinner. Det er særlig
viktig å sikre at personer som kan bli tvangsgiftet eller
kjønnslemlestet, får ivaretatt sine menneskerettigheter
med sikte på å unngå slike handlinger.
Komiteen vil vise
til artikkel 5 i Kvinnekonvensjonen, der det heter:
"Staten har en forpliktelse til å nedtone
det sosialt og kulturelt betingede kjønnsrollemønster
for å fjerne fordommer og diskriminerende tradisjoner."
Komiteen mener på denne
bakgrunn at den enkelte stat må fjerne lover og tradisjoner
som diskriminerer kvinner. I tillegg har staten et ansvar for å forebygge
og hindre brudd på menneskerettigheter for kvinner begått
av grupper som skyldes kulturelle eller religiøse tradisjoner.
I tillegg til å hindre grove menneskerettighetsbrudd som
tvangsgifting, kjønnslemlestelse og æresdrap,
plikter staten å sikre kvinners rett til helse, utdanning
og lønnet arbeid.
Komiteen vil vise til at Amnesty
International har registrert en negativ utvikling når det
gjelder overgrep mot kvinner. Ofte har endring av kulturelle, politiske og
religiøse tradisjoner i økende grad ført
til brudd på kvinners grunnleggende menneskerettigheter.
Komiteen vil vise
til statens ansvar for å hindre brudd på rettigheter
for enkeltindivider begått av individer, private aktører,
religiøse grupper eller lignende.
Komiteen vil videre vise til
at det er en foruroligende utvikling i krenking av fundamentale
rettigheter for homofile. Dette er blant annet tilfelle i en rekke utviklingsland
som Namibia, Zimbabwe og Nicaragua, land som mottar norsk utviklingshjelp. Komiteen mener
at det også må legges vekt på rettigheter
for homofile i et bistandssamarbeid.
Komiteenvil
framheve viktigheten av at Norge i internasjonale sammenhenger arbeider
for å fremme rettigheter til homofile og lesbiske. I en
rekke land utsettes disse gruppene for menneskerettighetsbrudd ved
undertrykking, diskriminering og forfølgelse.
Komiteen vil vise til at det
i meldingen tas til orde for en styrking av menneskerettsdialoger
med flere land der fundamentale rettigheter brytes. Komiteenvil støtte en slik styrking.
Komiteen mener det må være
et siktemål for Regjeringens utviklingspolitikk at mottakers
kapasitet til å overholde menneskerettighetsforpliktelsene
skal styrkes. Denne målsettingen bygger på grunnprinsippet
om at det er mottakerlandets myndigheter som er ansvarlige for menneskerettighetssituasjonen
i sitt eget land, mens det internasjonale samfunnet, frivillige organisasjoner
og enkeltindivider kan bidra til å støtte opp
under gjennomføringen.
For norsk utviklingspolitikk innebærer
dette at samarbeidet skal bygge på en analyse av menneskerettighetssituasjonen
i det aktuelle samarbeidslandet og bidra til å forbedre
situasjonen. Norge vil kunne opptre med større tyngde internasjonalt
når man ser menneskerettigheter og utviklingssamarbeid
i en bredere sammenheng.
Komiteen vil be Regjeringen arbeide
for at Verdensbanken og de regionale utviklingsbankene fortsatt legger
vekt på å utarbeide sosiale konsekvensanalyser og
setter høye krav til helse, miljø og sikkerhet
i sine prosjekter.
Komiteen viser til
meldingens omtale av rettighetsbasert bistand, et begrep som ikke
formelt er definert. Det dreier seg om at bistand skal støtte
opp om realiseringen av menneskerettigheter både ved utforming
av politikk og ved gjennomføring av konkrete programmer.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter
en dreining mot rettighetsfokusering av bistanden, slik Regjeringen
går inn for. Det blir viktig å konkretisere denne
tilnærmingen i bistandsarbeidet framover, både
i den multilaterale og den bilaterale bistanden. Sentralt i rettighetsfokuseringen
av bistanden vil være demokratitiltak, men også en fattigdomsorientering,
med tiltak for kvinner, barn og funksjonshemmede.
Komiteen vil understreke
at Norge som nytt medlem av FNs sikkerhetsråd må bidra
til å forsterke oppmerksomheten om de humanitære
og menneskerettsmessige virkninger av konflikter.
Komiteen vil understreke
det ansvar alle norske borgere, sivile organisasjoner, næringsliv
m.fl. har til å forsvare og fremme menneskerettighetene,
ute og hjemme. Internasjonaliseringen av næringslivet konfronterer
norske bedrifter med nye etiske og legale forpliktelser. Mange bedrifter
kan ha betydelig innflytelse på sosial, politisk og økonomisk
utvikling der de opererer. Komiteen mener norske
bedrifter bør inkludere menneskerettigheter i sin utenlandsstrategi,
sikre høye standarder for arbeids- og produksjonsforhold,
og ta samfunnsansvar i de land de arbeider i. Komiteen ser
positivt på det arbeidet bedriftene og NHO har igangsatt
på dette området.
Komiteen vil i denne sammenheng
understreke betydningen av at arbeidet i KOMpakt (det konsultative
organ for menneskerettigheter og norsk økonomisk engasjement
i utlandet) styrkes og knyttes opp til tilsvarende arbeid internasjonalt,
bl.a. FNs generalsekretær Kofi Annans initiativ
i forhold til næringslivet, det såkalte
"Global Compact".
Komiteen ber også Regjeringen
utvikle frivillige systemer for rapportering, verifisering og overvåkning av
bedrifters respekt for menneskerettighetene, og vil støtte
etablering av et pilotprosjekt for å bidra til dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre,
mener at det må forventes at norske bedrifter som engasjerer
seg i utlandet følger de internasjonale FN- og ILO-konvensjoner
for menneskerettigheter og faglige rettigheter som Norge er tilsluttet. Flertallet mener
videre at norske bedrifter ikke bør søke unntak
fra nasjonale lover og standarder i vertslandet, men snarere bidra
til å høyne disse dersom de er lite utviklet. Flertallet vil
understreke at ivaretakelse av fundamentale faglige rettigheter
er viktige for realiseringen av menneskerettighetene.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener
at det er behov for å utvikle retningslinjer og ordninger
som kan bidra til å fremme en konsekvent og forpliktende
linje på dette fra norske bedrifter, og ber Regjeringen
arbeide med å utvikle dette. Dette medlem ber
Regjeringen om å utrede hvilket organ som vil være
best egnet til å følge opp norske bedrifters oppfølging
av retningslinjer som kan sikre respekt for menneskerettighetene
hos bedrifter som etablerer seg i utlandet.
Dette medlem ber Regjeringen
vurdere om de ovennevnte ILO-konvensjoner skal omfattes av lov om menneskerettigheter.
Dette medlem vil også påpeke
at arbeidstakernes faglige rettigheter inngår som naturlige
krav til bedriftenes engasjement i utlandet.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å utvikle
etiske retningslinjer for norske bedrifter i utlandet, og virkemidler
som kan fremme oppfølging av disse. Stortinget ber Regjeringen
om å utrede hvilket organ som vil være best egnet
til å overvåke oppfølgingen av retningslinjene."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet forutsetter
at de tiltak som foreslås i meldingen ikke fører
til flere offentlig ansatte eller økte kostnader.