Justiskomiteen har ved flere anledninger bedt
Regjeringen orientere Stortinget om ulike forhold knyttet til arbeidet
med utlendingssaker. Regjeringen anser det hensiktsmessig å gi
en samlet tilbakemelding i form av denne stortingsmeldingen.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Berit Brørby, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Einar Johansen
og Leif Lund, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle
og Ivar Østberg, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn
Andersen og Lodve Solholm, fra Høyre, Sverre J. Hoddevik
og Erna Solberg, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, og fra
Sosialistisk Venstreparti, Helge Bjørnsen, vil
vise til at justiskomiteen ved flere anledninger har bedt Regjeringen
orientere Stortinget om ulike forhold knyttet til utlendingssaker. Komiteen ser
det som positivt at Regjeringen gir en samlet orientering om dette
i en egen stortingsmelding.
Komiteen vil påpeke
at parallelt med denne meldingen behandles St.meld. nr. 17 (2000-2001)
om flyktning- og asylpolitikken i Norge. Komiteen vil derfor
i all hovedsak komme med synspunkter, forslag og merknader til endringer
i flyktning- og asylpolitikken i innstillingen til St.meld. nr.
17 (2000-2001).
I Innst. O. nr. 59 (1999-2000) til Dokument
nr. 8:28 (1999-2000), ber justiskomiteen Regjeringen vurdere underholdskravet
som sentralt kriterium for å motvirke tvangsgifte og bigami.
Komiteen viser i innstillingen til Dokument nr. 8:12 (1999-2000)
som på det tidspunktet var til behandling i familie-, kultur
og administrasjonskomiteen. Innstillingen i den saken ble behandlet
av Stortinget 30. mai 2000 og Regjeringen vil på bakgrunn
av debatten der gjennomgå mulige tiltak mot tvangsekteskap
i en bredere sammenheng. Departementet finner det naturlig at spørsmålet
om underholdskrav som virkemiddel i forhold til tvangsekteskap,
bør inngå i de vurderingene som her må foretas. Regjeringen
vil derfor på et senere tidspunkt komme tilbake til dette
overfor Stortinget i egnet form. Som en følge av dette,
behandles bare spørsmålet om underholdskrav i
forhold til bigami i meldingen.
Justisdepartementet antar at komiteen med henvisningen
til at underholdsplikt ved familiegjenforening er et sentralt kriterium
for å motvirke bigami, mener at krav til underhold kan
motvirke at det innvilges arbeids- eller oppholdstillatelse i tilfeller
hvor det foreligger bigami.
Som hovedregel må underhold være
sikret ved oppholdstillatelse for familiegjenforening, jf. utlendingsloven § 9
første ledd. I utlendingsforskriften § 25 er det gjort
flere unntak fra underholdskravet ved familiegjenforening. En utlending
som omfattes av unntaket, gis familiegjenforening dersom de øvrige
vilkårene for tillatelse er oppfylt.
Justisdepartementet vil understreke at bigami
ikke kan danne grunnlag for familiegjenforening i Norge. Dersom
bigami blir avdekket, vil søknaden bli avslått. For
de som er bosatt i Norge gjelder de norske ekteskapsreglene. Bigami
strider mot norsk rettsorden. I Ot.prp. nr. 46 (1986-1987) side
60-61 fremgår det at dersom en utlending allerede var gift
med flere før innvilget oppholdstillatelse i Norge, vil
i praksis den første ektefellen som søker oppholdstillatelse
bli regnet som ektefelle.
Bestemmelsen i utlendingsforskriften § 23
første ledd bokstav a skiller mellom bigami før
og etter at en utlending får opphold i Norge. Den som får
opphold i Norge etter å ha inngått lovlig ekteskap
med flere, kan bare regne en som ektefelle. Den som har lovlig opphold
i Norge og inngår lovlig ekteskap i utlandet med mer enn
en, kan bare regne den først ektede som ektefelle. Den
som har opphold i Norge og inngår lovlig ekteskap i utlandet
med en som er gift, kan ikke regne vedkommende som ektefelle.
I de færreste søknader om
første gangs tillatelse til familiegjenforening med ektefelle,
kommer det fram opplysninger om at det foreligger bigami. Dersom
det foreligger mistanke om dette vil utlendingsmyndighetene normalt
foreta nærmere undersøkelser for å få bekreftet
eller avkreftet om det foreligger bigami. Dette kan føre
til at søknaden blir avslått i henhold til at
vilkårene i utlendingsforskriften § 23 første
ledd bokstav a, ikke er oppfylt.
Ved å stille krav til underhold vil
noen flere søknader bli avslått fordi kravet ikke
er oppfylt. I noen av disse sakene kan det foreligge bigami. Et
slikt virkemiddel ville imidlertid ramme mange utenfor målgruppen.
Et annet mulig virkemiddel er å stille
underholdskrav for utvalgte søkergrupper, eksempelvis for
personer fra land hvor det erfaringsmessig kan forekomme bigami
og ved konkret mistanke om slike forhold.
I noen land/områder er bigami
eller polygami tillatt eller akseptert. Bigami kan imidlertid være
et problem også blant norske statsborgere, da som oftest
blant norske borgere som kommer fra slike land. For å unngå forskjellsbehandling
av norske statsborgere, kunne en for eksempel la søkerens
hjemland være avgjørende, og ikke herboendes nasjonalitet
eller opprinnelse. Et generelt krav til underhold for søkere
fra bestemte land ville imidlertid være en form for forskjellsbehandling, som
kunne oppleves som diskriminerende, og søkere fra de aktuelle
landene ville kunne føle seg mistenkeliggjort og stigmatisert.
Departementet anser ikke at krav til underhold
er et egnet virkemiddel for å motvirke at bigami danner grunnlag
for opphold i Norge. Danmark og Sverige har ikke vurdert å benytte
kravet til underhold med sikte på å forhindre
at bigami skal kunne danne grunnlag for opphold.
Departementet anbefaler at gjeldende regelverk
og praksis videreføres, idet en ikke ser endringer i kravet om
underhold som et adekvat virkemiddel for å motvirke bigami.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at Regjeringen
i en egnet form vil komme tilbake til Stortinget med en sak hvor
en i et bredere perspektiv behandler mulige tiltak mot tvangsekteskap. Flertallet vil
for øvrig vise til at regjeringen i samarbeid med minoritetsgrupper,
frivillige organisasjoner og offentlige instanser i 1998 utarbeidet
en handlingsplan mot tvangsekteskap.
Flertallet vil vise til at det
som hovedregel kreves at underhold skal være sikret for å få innvilget
oppholdstillatelse for familiegjenforening. Flertallet mener
samtidig at det er viktig at det finnes unntak for underholdskravet
i visse tilfeller.
Flertallet slutter seg til at
bigami ikke kan danne grunnlag for familiegjenforening i Norge og
finner det derfor riktig å avslå enhver søknad
dersom en avdekker bigami. Flertallet vil understreke
at for de som er bosatt i Norge gjelder de norske ekteskapsreglene.
Flertallet vil peke på at
ved å stille krav til underhold vil de som ikke har mulighet
til dette få avslag på sine søknader.
I noen av disse sakene vil det foreligge bigami, men dette vil imidlertid
ramme også de andre søkerne som ikke har mulighet
til å oppfylle underholdskravet. Samtidig vil det ikke
ramme de tilfellene der formålet er bigami, men man kan
oppfyller underholdskravet. Flertallet finner derfor
at kravet om underhold ikke er et godt virkemiddel mot bigami da det
vil ramme mange som er utenfor målgruppen.
Flertallet har merket seg at
et annet virkemiddel er å stille underholdskrav for utvalgte
søkergrupper. Dette vil imidlertid kunne oppleves som forskjellsbehandling
som oppleves diskriminerende. Flertallet er ut fra
dette enig med Regjeringen i at krav til underhold ikke er et egnet
virkemiddel for å motvirke bigami. Likevel er flertallet urolig
for at bigami er et økende problem og ber derfor regjeringen
om å komme tilbake med effektive tiltak for å begrense bigami.
Eksempelvis kan avdekking av slike forhold føre til utvisning
av mann med første kone.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til tidligere forslag om at familiegjenforening alltid skal baseres
på underholdsevne, disponering av rimelig bolig, samt at
familiegjenforening ikke skal innvilges ved tvangsekteskap eller
arrangerte ekteskap. Disse medlemmer viser til disse
standpunkter og finner derfor ikke grunn til å vurdere
de subsidiære problemområder.
Disse medlemmer tar denne meldingen
til orientering og vil komme tilbake til flere av de spørsmål som
blir tatt opp i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 17
(2000-2001).
I Innst. O. nr. 59 (1999-2000) til Dokument
nr. 8:28 (1999-2000) ber justiskomiteen om at Regjeringen i forbindelse
med budsjettproposisjonen for neste år orienterer Stortinget
om eventuelle endringer i praksis som følge av en generell
gjennomgang av hva som ligger i "sterke menneskelige hensyn" bebudet
av regjeringen Bondevik, og likeledes om eventuelle endringer i
praksis når det gjelder familiegjenforening. På bakgrunn
av at det blir skrevet en egen stortingsmelding om tilbakemeldinger,
har departementet funnet det hensiktsmessig også å gi
disse to orienteringene i denne meldingen.
I St.prp. nr. 1 (1999-2000) bebudet regjeringen
Bondevik at den "vil foreta en generell gjennomgang av hva som ligger
i "sterke menneskelige hensyn" i utlendingsloven for å se
om det er behov for justeringer". Den nåværende
Regjeringen ser ikke noe umiddelbart behov for en slik gjennomgang,
men vil naturligvis forelegge en eventuell omlegging av politikken
på dette området for Stortinget.
Når det gjelder justiskomiteens anmodning
om å bli orientert om eventuelle endringer i praksis når
det gjelder familiegjenforening, kan nevnes at det ble foretatt flere
endringer i disse reglene med virkning fra 1. januar 2000. Noen
av endringene gjaldt mindre justeringer, andre innebar en kodifisering
av praksis innenfor skjønnsmessige bestemmelser. To endringer
som innebar en ny praksis nevnes her: (1) Det ble gitt adgang til
familiegjenforening for helsøsken til en person med tillatelse
til opphold i Norge, når slike søsken er under
18 år og uten omsorgsperson i hjemlandet. (2) Adgangen
for foreldre til å komme på besøk til
barn her i landet, ble utvidet fra tillatelser av seks måneders varighet
til ni måneder.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
konstaterer at Regjeringen ikke mener det er behov for en særskilt
gjennomgang av hva som ligger i "sterke menneskelige hensyn", flertallet er
enig i dette. Flertallet viser til at kjønnsbasert
forfølgelse, forfølgelse på grunn av
religiøs tro eller seksuell legning, alle er tema som omfattes
av retten til å få flyktningestatus. Flertallet konstaterer
at få er gitt asyl med denne begrunnelsen de senere årene
i Norge, og vil komme tilbake til dette spørsmålet
under behandlingen av St.meld. nr. 17 (2000-2001).
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er
behov for en gjennomgang av hva som ligger i "sterke menneskelige
hensyn" for blant annet bedre å kunne ivareta personer
som opplever kjønnsdiskriminert forfølgelse, forfølgelse
på grunn av religiøs tro eller seksuell legning. Disse medlemmer ser
det som positivt at Regjeringen i St.meld. nr. 17 (2000-2001) Om
flyktninge- og asylpolitikk viser til at den blant annet vil ha
fokus på kjønnsbasert forfølgelse. Disse
medlemmer vil peke på at saker som omfatter voldtekt,
mishandling eller frykt for tvangsekteskap ikke alltid lar seg dokumentere.
Disse medlemmer vil peke på at
når man vurderer om en person blir forfulgt må man
også vurdere om vedkommende blir forfulgt av andre grupperinger
enn landets myndigheter.
Disse medlemmer vil hevde at
behovet for gjennomgang av begrepet menneskelige hensyn særlig er
påkrevet etter at ordningen med utlendingsnemnd er opprettet.
Regjering og Storting er nå henvist til kun å gi
politiske føringer gjennom lov og forskrifter. Det er derfor
helt avgjørende at det avklares politisk hva som ligger
i et så sentralt begrep i utøvelsen av norsk flyktning-
og asylpolitikk.
Disse medlemmer mener det er
behov for å avklare innholdet av begrepet "sterke menneskelige hensyn",
også sett i lys av kritikk mot Norge fra UNHCR om snever
bruk av asylinstituttet og at saker som i andre land gir grunnlag
for asyl, i Norge gir opphold på humanitært grunnlag.
I Innst. O. nr. 59 (1999-2000) til Dokument
nr. 8:28 (1999-2000) ba justiskomiteen Regjeringen orientere Stortinget
om hvordan brudd på utlendingsloven håndteres,
herunder hvor ofte det tas ut påtale.
Brudd på utlendingsloven kan medføre
både strafferettslige forføyninger og/eller
forvaltningsmessige reaksjoner. Det vil blant annet avhenge av handlingens grovhet
og om det foreligger gjentatte forhold om overtredelsen skal påtales,
jf. utlendingsloven § 47 sjette ledd om at overtredelse
bare påtales når allmenne hensyn krever det.
Riksadvokatens standpunkt er at en straffesak
ikke skal bli gjenstand for særskilt prioritering alene
av den grunn at handlingen er eller antas å være
forøvet av utlendinger. Avgjørende for prioriteringen
er hvilket samfunnsmessig problem kriminaliteten representerer, og
i denne sammenheng vil det ofte være uten betydning om
handlingen er forøvet av nordmenn eller utlendinger. Som
hovedregel bør straffbare forhold som avdekkes i tilknytning
til den forvaltningsmessige behandlingen av utlendingssaker, få en
forvaltningsmessig løsning. I saker der personen uansett
må forlate landet, vil det normalt ikke være påkrevet å iverksette etterforskning
ved mindre alvorlige forhold. Anmeldelse vil primært være
aktuelt der saken ikke får en forvaltningsmessig løsning,
eller saken gjelder alvorlige forhold.
Utlendingsloven har bestemmelser om straff i § 47. Paragrafen
regulerer hvilke straffereaksjoner brudd på utlendingsloven
kan medføre, samt strafferammen og skyldkravet.
I mange saker er forvaltningsmessige reaksjoner
som bortvisning, utvisning eller tilbakekall av tillatelse, mer
egnete og enklere virkemiddel enn straffeforfølging. For
utlendinger med tilknytning til Norge vil en slik reaksjon gjerne
oppleves som en mer alvorlig sanksjon enn straff.
Statistikkmaterialet vedrørende straffbare
forhold i utlendingssaker er begrenset. Informasjonen er basert på statistikk
fra Kripos over menneskesmugling, jf. utlendingsloven § 47
tredje ledd og andre brudd på utlendingsloven for perioden
1. februar 2000 til 31. juli 2000, jf. utlendingsloven § 47
første og annet ledd.
Tabell 4.1
År | Anmeldte saker | Antall personer | Domfelte personer |
1995/96 | 22 | | |
1997 | 56 | | |
1998 | 49 | 64 | 6 |
1999 | 94 | 132 | 9 |
1. halvår 2000 | 45 | 52 | 10 |
Antall anmeldte menneskesmuglingssaker registrert i
Straffesaksregisteret (STRASAK) økte fra 1995 til år 2000.
Tabellen over viser anmeldelser for overtredelse
av utlendingsloven § 47 tredje ledd (menneskesmugling), domfelte
personer er antall personer domfelt for overtredelse av denne bestemmelsen.
På bakgrunn av utviklingen ellers i
Europa, er det ingen signaler som tilsier at den ulovlige innvandringen
og menneskesmuglingen til Norge vil avta. Norges yttergrense vil
også i fremtiden kunne bli utsatt for ulovlig innvandring,
menneskesmugling og grense-overskridende kriminalitet.
Antall anmeldte saker er registrert i STRASAK. Anmeldte
saker er anmeldelser for overtredelse av utlendingsloven § 47
første og annet ledd i perioden 1. januar 2000 til 31.
juli 2000. Det foreligger ikke statistikk for tidligere år
eller over hvor mange personer som er domfelt for andre brudd på utlendingsloven.
Det er derfor vanskelig å si om antall anmeldte saker synker eller øker
fra foregående år.
1. Brudd på utlendingslov,
forskrifter, forbud eller påbud eller vilkår gitt
i medhold av loven (§ 47 første ledd bokstav a)
- 164 anmeldte saker
2. Uriktige eller åpenbart villedende
opplysninger i sak etter loven (§ 47 første ledd
bokstav b)
- 37 anmeldte saker
3. Bruk av utlendings arbeidskraft når
utlendingen ikke har nødvendig tillatelse etter loven (§ 47
annet ledd bokstav b)
- 43 anmeldte saker
4. Formidle arbeid eller bolig for utlending,
utferdige eller formidle erklæringer, tilsagn eller dokumenter
for sak etter loven når forholdet innebærer en utilbørlig
utnyttelse av utlendingens situasjon (§ 47 annet ledd bokstav
b)
- 1 anmeldt sak
5. Ved falske forespeilinger eller lignende
utilbørlig atferd forlede utlending til å reise
inn i riket med sikte på å bosette seg her (§ 47
annet ledd bokstav c)
- ingen anmeldte saker
6. Overlate til en annen pass, reisebevis
for flyktninger, annet reisedokument e.l. for innreise (§ 47 annet
ledd bokstav d)
- 10 anmeldte saker
7. Utlendingsloven diverse (ikke menneskesmugling)
- 191 anmeldte saker
I motsetning til strafferettslige reaksjoner
etter utlendingsloven § 47, som kan pålegges både
norske og utenlandske borgere, kan forvaltningsmessige reaksjoner
utelukkende anvendes overfor utenlandske borgere som enten har arbeids-,
oppholds- eller bosettingstillatelse i riket, har fremmet søknad
om arbeids- eller oppholdstillatelse her, er her uten nødvendig
tillatelse eller har forsøkt å reise inn i riket
uten gyldig tillatelse. Forvaltningsmessige reaksjoner kan kombineres
med strafferettslige reaksjoner i forbindelse med brudd på utlendingslovgivningen.
For utlendinger med tilknytning til riket vil forvaltningsmessige
reaksjoner kunne fremstå som en strengere reaksjon enn
bot eller fengsel.
Forvaltningsmessige reaksjoner kan være
av ulik karakter, som utvisning, bortvisning, tilbakekall av tillatelse,
avslag på søknad om oppholds-, arbeids- eller bosettingstillatelse,
inndragning av reisedokument/utlendingspass eller begrensinger
i tillatelse.
Utlendingsloven § 15 første
ledd om vern mot forfølgelse kan imidlertid være
til hinder for utvisning eller bortvisning. Bestemmelsen innebærer
at ingen skal sendes tilbake til områder der vedkommende
kan frykte forfølgelse eller bli utsatt for umenneskelig behandling
eller fare for å miste livet.
I meldingen er det gjort nærmere rede
for de ulike forvaltningsmessige reaksjonene og hvilke handlinger de
rammer.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, har merket seg at brudd på utlendingsloven
kan føre til både strafferettslige forføyninger
og/eller forvaltningsmessige reaksjoner. Flertallet slutter
seg til at en straffesak ikke skal bli særskilt prioritert
fordi handlingen er forøvet av en utlending, men at sakene
skal prioriteres ut fra grovheten i den enkelte sak. Flertallet slutter
seg videre til at straffbare forhold som avdekkes i tilknytning
til den forvaltningsmessige behandlingen av utlendingssaker bør
få en forvaltningsmessig løsning. Flertallet vil
peke på at for utlendinger med tilknytning til riket vil
forvaltningsmessige reaksjoner kunne oppleves som strengere reaksjon
enn bot og fengsel. Flertallet vil imidlertid understreke
viktigheten av at ingen skal sendes tilbake til områder
der vedkommende kan frykte forfølgelse eller bli utsatt
for umenneskelig behandling eller fare for å miste livet.
Flertallet har merket seg at
det har vært en betydelig økning av antall straffbare
forhold og vil peke på at en mulig årsak til økningen
er at ulovlig innvandring har fått større oppmerksomhet
fra politiet. Flertallet har grunn til å tro
på bakgrunn av utviklingen ellers i Europa at ulovlig innvandring,
menneskesmugling og grenseoverskridende kriminalitet ikke vil avta.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
komme tilbake til disse spørsmål i forbindelse
med behandlingen av St.meld. nr. 17 (2000-2001).
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti vil vise til
at økende kriminalitet knyttet til asylinnvandring også kan
ha en sammenheng med at det nesten ikke finnes lovlige måter å komme
til Norge for å søke asyl. Andre land i Europa har
også så strenge bestemmelser at flyktninger har
få andre muligheter enn å komme ulovlig. Disse
medlemmer mener derfor det i tillegg til å bekjempe
kriminalitet og utnytting knyttet til menneskesmugling også må etableres
alternative lovlige måter å kunne søke
asyl på, slik at mennesker på flukt ikke tvinges inn
i klørne på kriminelle. Disse medlemmer vil komme
tilbake til dette under behandlingen av St.meld. nr. 17 (2000-2001).
I Innst. S. nr. 162 (1999-2000) til Dokument
nr. 8:31 (1999-2000) ba justiskomiteen Regjeringen orientere Stortinget
om hva Kripos og andre politiorganer gjør for å stoppe
den ulovlige delen av innvandringen.
Svært mye av det forebyggende arbeidet
på feltet foregår utenfor politiets organer, og
en beskrivelse utelukkende av politiets innsats vil gi et skjevt
bilde av regjeringens innsats på feltet. Menneskesmugling
er i sitt vesen internasjonalt, og en del av de mest virkningsfulle
tiltakene vil ikke være av polisiær art. Det orienteres
derfor først om det internasjonale samarbeidet, før
Kripos og politiet omtales.
FNs generalforsamling har nedsatt en ad hoc
komité som skal forhandle fram en konvensjon om transnasjonal
organisert kriminalitet. Parallelt med hovedkonvensjonen skal tre
tilleggsprotokoller forhandles frem; én om skytevåpen, én
om menneskehandel og da særlig handel med kvinner og barn,
og én om menneskesmugling. Dette arbeidet skal etter planen
være ferdig innen utgangen av året. Protokollen
tar sikte på at de landene som tiltrer den skal innføre
hensiktsmessige straffebestemmelser i forhold til menneskesmuglerne. Det
er ikke meningen å straffe dem som selv blir smuglet inn.
Budapestprosessen er det største pan-europeiske
initiativ mot menneskesmugling og ulovlig innvandring. Tiltakene
for å forebygge og avdekke menneskesmugling og ulovlig
innvandring spenner fra harmonisering av lovgivningen i de ulike
land, forslag til grensekontrollstandarder, forslag til tiltak med
sikte på effektiv tilbakesending av personer uten lovlig
opphold, tiltak for å bedre informasjonsrutinene mellom
landene med sikte på å forebygge ulovlig innreise,
teknisk og finansiell bistand på området, og forslag
til tiltak for å bekjempe menneskehandel og menneskesmugling.
En viktig side av arbeidet i Budapestprosessen har vært å bistå de
nye demokratiene i Øst-Europa i utvikling av regelverk
og standarder på de aktuelle områdene.
Etableringen av Utlendingsavdelingen i Kripos,
og ordningen med en norsk politiattaché‚ tilknyttet
grensepolitiet i Koblenz i Tyskland, er to konkrete tiltak iverksatt
av norske justismyndigheter som en oppfølging av anbefalingene
i Budapestprosessen.
Utveksling av informasjon om organisert menneskesmugling
og ulovlig innvandring mellom utlendingsmyndighetene og politiet
i de berørte land er svært viktig for å avdekke
trender, reiseruter m.v. Gjennom politisambandsmenn, utlendingsattacheer
og norske utenriksstasjoner kommer det informasjon til norske utlendingsmyndigheter
om bevegelser og reiseruter. Internasjonalt finnes det også en
rekke kanaler for informasjon, så som Interpol og Europol,
IGC, Budapestprosessen og EUs arbeidsgruppe Cirefi, der Norge deltar
som følge av vår tilknytning til Schengensamarbeidet.
Norsk deltakelse i Schengensamarbeidet vil også kunne
bidra til å avdekke og forebygge menneskesmugling. Dette
vil blant annet skje ved at norsk grensekontroll mot land utenfor
Schengenområdet blir effektivisert og styrket. Schengen
Informasjonssystem (SIS) vil være et viktig hjelpemiddel
for grensekontrollmyndigheter, og i behandling av visumsaker. Norsk
tilknytning til Schengen-samarbeidet vil også føre
til at Norge gjennom en avtale blir knyttet til EU-landenes Dublin-konvensjon
om hvilket land som har plikt til å behandle en søknad
om asyl. Dublin-tilknytningen vil også etter alt å dømme
medføre at Norge blir knyttet til det felles europeiske
fingeravtrykkregisteret Eurodac. Norge er i dag et av de få europeiske
land som har lovgrunnlag for å ta og utveksle fingeravtrykk i
utlendingssaker. Når Eurodac er på plass, og Norge blir
knyttet til dette, vil samarbeidet om identitets- og reiserutefastsettelse
bli vesentlig styrket i Europa.
Det er ikke mulig å fastslå med
sikkerhet hvor mange som tar seg inn i landet ved hjelp av menneskesmuglere.
Det forhold at mange melder seg som asylsøkere for politiet
inne i landet, kan imidlertid indikere at antallet kan være
betydelig. I en undersøkelse fra ICMPD i Wien antydes det
at menneskesmuglere står bak mellom 15 og 60 pst. av alle
asylsøkere som kommer til Europa.
Kripos spiller en viktig rolle i arbeidet mot
menneskesmugling, sammen med politidistrikter som har grensekontrollfunksjoner.
Utlendingsavdelingen i Kripos retter sin virksomhet mot den strafferettslige
delen av menneskesmuglingen og de personer som står bak og
organiserer ulovlige innreiser til Norge, og som tjener penger på slik
virksomhet. Avdelingen deltar også aktivt i internasjonalt
samarbeid vedrørende menneskesmugling og samarbeider på dette
feltet blant annet med Utlendingsdirektoratet.
Organiserte menneskesmuglere benytter seg ofte
av falske reise- og identitetsdokumenter. Kripos har siden 1994
tilbudt opplæring i kontroll av reisedokumenter, både
nasjonalt og internasjonalt, overfor politiet, samarbeidende etater,
flyselskaper, andre lands myndigheter og norske og andre nordiske
utenriksstasjoner.
Sammen med de øvrige nordiske land
har Kripos utarbeidet analyser av bakgrunnen for at mennesker forlater
visse land, reiseruter til Europa, de nordiske landenes lovgivning
m.m. Prosjektenes hovedmål har vært å identifisere
og belyse felles nordiske problemer.
Oslo Politidistrikt og Kripos representerer
Norge i informasjonsutvekslingsprosjektet "Operasjon Kattegat" med
Danmark og Sverige. Norge leder prosjektet som har som målsetting å avdekke
smugling av irakere til og innenfor Skandinavia og å starte
etterforskningsprosjekter, spaning, kontrollaksjoner og straffeforfølgelse.
I januar 2000 var det en pågripelse i Norge i forbindelse
med innsmugling av to illegale innvandrere. Ved informasjon fra
Danmark gjennom dette samarbeidsprosjektet ble en menneskesmuglingsorganisasjon
som drev omfattende smugling av irakere til Skandinavia avdekket.
Dette falt i tid sammen med en innstramming i politikken overfor
irakere og førte til at ankomsttallene falt for denne gruppen
asylsøkere.
I regi av Politi- og Tollsamarbeidet i Norden
(PTN) er det utplassert 33 sambandsmenn i utlandet som arbeider
med organisert kriminalitet generelt, og narkotika spesielt. Videre
har Norge en nasjonal politisambandsmann med ulovlig innvandring
og menneskesmugling som spesialfelt stasjonert i Grenzschutzdirektion
i Koblenz, Tyskland. I regi av PTN er det vedtatt å styrke
sambandstjenesten i Bangkok, Thailand, med en tjenestemann. Denne
stillingen skal rullere mellom de nordiske landene og Norge hadde
en tjenestemann utplassert her fra 1. mars 2000 til 1. juni 2000.
Hovedoppgaven til sambandsmannen er rettet mot utlendingsfeltet,
blant annet ved å bistå lokale myndigheter med
dokumentkontroll, og drive opplæring av lokale samarbeidspartnere.
Komiteen vil vise til orienteringen
om hva KRIPOS og andre politiorganer gjør for å stoppe
den ulovlige delen av innvandringen. Komiteen ser
det som meget positivt at det satses både på opplæring
og samarbeidstiltak internasjonalt og nasjonalt. Komiteen mener
det er viktig å satse på et godt og systematisk kontrollarbeid.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre,
mener Schengen-samarbeidet er et viktig virkemiddel for å skape
et godt samarbeid mot organisert kriminalitet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti mener det er
viktig å bygge opp og forbedre det mellomstatlige politisamarbeidet
som i dag eksisterer, ikke minst innen rammen av Interpol. Kampen
mot internasjonalt organisert kriminalitet lar seg ikke avgrense
til det området i Europa som EU nå prøver å bygge
murer rundt.
Disse medlemmer viser til at
Schengenavtalen medfører at den indre grensekontrollen
mellom avtalelandene forsvinner. Dette innebærer blant
annet økt fare for narkotikasmugling. For å forsøke å kompensere
for dette etablerer man en ytre grensemur, et system for
registrering og utveksling av personopplysninger og utvidete politifullmakter.
Personvernet settes i fare når følsomme personopplysninger
blir sendt på vandring i store datanettverk.
Disse medlemmer viser til at
personregistrene i Schengen og Europol i all hovedsak blir brukt
til å registrere asylsøkere, ikke kriminelle.
EUs flyktning- og asylpolitikk har den senere tiden blitt kraftig
kritisert av FNs generalsekretær. Gjennom tilslutning til Schengen-avtalen
og Dublin-konvensjonen har Norge i stor grad gitt fra seg muligheten
til å føre en selvstendig flyktning- og asylpolitikk.
Disse medlemmer viser for øvrig
til merknader i Innst. S. nr. 136 (2000-2001).
Komiteen viser for øvrig
til merknader under 4.2.
I Innst. S. nr. 226 (1999-2000) til Dokument
nr. 8:46 (1999-2000) ber justiskomiteen departementet vurdere problemstillingene
omkring retur av kriminelle utlendinger. I debatten i Stortinget
13. juni 2000 ba Stortinget Regjeringen legge frem en egen sak om
problemet med og tiltak knyttet til utenlandske statsborgere som skal
utvises/bortvises, men der dette blir hindret av hjemlandet/mottakerlandet.
Justisdepartementet finner det hensiktsmessig å foreta
en samlet orientering til Stortinget om disse problemstillingene,
idet begge punktene omhandler returproblemer som i utgangspunktet
oppstår uavhengig av om vedkommende utlending er kriminell
(straffedømt m.v.) og/eller utvist eller om vedkommende
har fått et avslag som innebærer at utlendingen
må reise ut. Årsakene til returproblemene kan
i en del tilfeller også være sammensatte.
Utgangspunktet er at en utlending som er nektet
tillatelse i Norge, skal forlate landet frivillig. Erfaringsmessig
skjer ikke dette i en rekke saker, og politiet skal da etter loven
om nødvendig føre dem ut med tvang. Det er spesielt
i denne sammenhengen at returproblematikken gjør seg gjeldende.
Forhold som forårsaker returproblemer kan grupperes i to
hovedtilfeller:
– I det
ene tilfellet kan ikke retur til hjemlandet finne sted fordi hjemlandets
myndigheter ikke vil ta i- mot egne borgere som ikke selv medvirker
til hjemreisen, dvs. reiser frivillig.
– I det andre tilfellet kan ikke
retur finne sted fordi utlendingens identitet er uavklart. At identiteten
er uavklart kan omfatte både hvem utlendingen er og hvilket
land utlendingen er hjemmehørende i. I disse tilfellene
vil utlendingen selv ofte ikke medvirke til å avklare disse
spørsmålene.
Av konkrete tiltak kan nevnes at Norge er med
i et nordisk samarbeid gjennom Nordisk samrådsgruppe på høyt
nivå for flyktninger (NSHF) om returer av etiopiske borgere
til Etiopia. Hensikten er å bli enige om en felles forståelse
med Etiopia om retur av etiopiske borgere.
Noen europeiske land benytter seg av bilaterale returavtaler
som et virkemiddel for å hindre returproblemer. Norge arbeider
aktivt for at den enkelte stat bør påta seg en
folkerettslig forpliktelse til å ta imot egne borgere som
selv ikke ønsker dette. Et slikt prinsipp bør
legges til grunn i både bilaterale og multilaterale forhandlinger.
Norge har inngått returavtaler med noen land, for eksempel
inngikk Norge returavtale med Sri Lanka med virkning fra mars 2000.
Fra og med august 2000 har utsendelser til Kosovo blitt
gjennomført, de første som ble sendt ut var kosovoalbanere
som var utvist som følge av straffbare handlinger.
I tillegg kan det nevnes at Justisdepartementet
har tatt initiativ overfor Utenriksdepartementet for å diskutere
migrasjonspolitikk i et mer helhetlig perspektiv. Det er ønskelig å se
asyl- og returspørsmål i sammenheng med utenriks-
og bistandspolitiske virkemidler. Formålet med å se
politikkområdene i sammenheng er å få til
et styrket samarbeid med opphavs- og transittland, både
med sikte på å motvirke migrasjon, og å legge
til rette for større vilje i disse landene til å motta egne
borgere som ikke har fått tillatelse til å oppholde seg
i Norge.
Utlendingsloven § 37 første
ledd understreker utlendingens plikt til å medvirke til å avklare
sin identitet helt frem til antatt korrekt identitet er registrert,
og også senere dersom det er grunn til å anta
at den registrerte identiteten ikke er riktig.
I de tilfeller det er tvil om identiteten og
utlendingsmyndighetene har avslått søknad fra
vedkommende, vil utlendingen erfaringsmessig ofte ikke ønske å medvirke
til å avklare identiteten slik at retur kan finne sted til
det som måtte være hans/hennes hjemland.
Så vel asylsøkere som ikke har noe reelt beskyttelsesbehov, som
utviste straffedømte vil kunne ha interesse av denne formen
for trenering. Slike saker er generelt svært ressurskrevende
for utlendingsmyndighetene når utlendingene selv ikke medvirker
for å avklare hvem de er og hvilket land de kommer fra.
Personer som er statsløse er ikke nødvendigvis
vanskelige å returnere, dersom de har en avklart identitet. Det
vil bero på reglene og utlendingens status i det land der
vedkommende har hatt sitt faste opphold, om retur er praktisk mulig.
Departementet har erfaringer for at utviste utlendinger som er statsløse,
har blitt returnert til oppholdslandet.
Komiteen har merket seg at returproblemer
kan oppstå i alle typer saker hvor en utlending nektes
tillatelse til opphold i landet, ikke bare kriminelle utlendinger. Komiteen vil
vise til at returproblemene knytter seg til den gruppen som ikke ønskes
mottatt i hjemlandet og den gruppen som har en uavklart identitet.
Komiteen har merket seg at Norge
har inngått bilaterale avtaler med enkelte land om hjemsendelse. Komiteen mener
det er viktig å satse maksimalt på å avklare
identiteten til den enkelte, men er bekymret for alle de ressurser
en enkelt sak kan kreve, til eksempel Gholam-saken.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, mener at myndighetene
må sette en tidsfrist for hvor lenge mennesker skal leve
med en uavklart status, uten at det blir gitt opphold på humanitært grunnlag,
selv om trenering fra asylsøkers side ikke skal føre
til at det blir lettere å få oppholdstillatelse.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
komme tilbake til disse spørsmål i forbindelse
med behandlingen av St.meld. nr. 17 (2000-2001).
Justisdepartementet viser til debatten i Stortinget
13. juni 2000 og statsråd Hanne Harlems redegjørelse
i forbindelse med mistillitsforslag fra stortingsrepresentant Carl
I. Hagen, etter at departementet den 7. juni 2000 ga familien Gholam
oppholdstillatelse, som en oppfølgning av regjeringen Bondeviks
tilbud om amnesti 17. desember 1998.
Justisministeren bekreftet videre 16. juni 2000,
på skriftlig spørsmål nr. 376 fra stortingsrepresentant Kristin
Krohn Devold, at hun i samråd med kommunalministeren, ville
gi Stortinget en nærmere orientering om det betingede amnestiet
og avslutningen av de aktuelle sakene ved sesjonsstart høsten
2000.
Det vises samtidig til diskusjonen i Stortinget
18. mai 1999 i forbindelse med "forslag fra stortingsrepresentant
Carl I. Hagen og Jan Simonsen om å omgjøre det
betingede amnestiet i de såkalte Quetta og Laos-prosjektene".
I Innst. S. nr. 172 (1998-1999) uttrykte justiskomiteen "skepsis
til bruk av amnesti som generelt virkemiddel". Flertallet uttalte
at de "erkjenner allikevel at dette vedtaket er gjort innenfor det
som må antas å være departementets myndighetsområde"
og "slutter seg til departementets presisering at konsekvensen av
ikke å oppfylle disse betingelsene er at de aktuelle personene
ikke vil bli omfattet av amnestiet og at de i så fall må returnere
til sine hjemland."
Saken til familien Gholam, som er en del av
"Quettaprosjektet ", blir spesielt omtalt nedenfor under pkt. 7.1.6.
Utlendingsmyndighetene fikk i 1988/89
mistanke om at en rekke afghanske asylsøkere i Norge -
alle etniske hazara - var pakistanske borgere fra byen Quetta i
pakistansk Baluchistan. Opplysninger gitt i en rekke asylsaker på 1990-tallet
styrket mistanken i betydelig grad.
Høsten 1994 ble det satt i gang et
samarbeid mellom Utlendingsdirektoratet og Kripos, det såkalte
Quettaprosjektet. Det ble gjennomført et omfattende etterforskningsarbeid
med blant annet tilleggsavhør, språktester, beslag
av omfattende bevismateriale og innhenting av opplysninger fra visumsøknader.
Undersøkelsene i Quettaprosjektet viste
at det i årene 1988-1995 foregikk en omfattende, systematisk
og godt organisert menneskesmugling og illegal innvandring fra Quetta
til Norge. Det er ingenting i sakene som tyder på at de
involverte noen gang har hatt behov for beskyttelse. De involverte
hadde fått oppholdstillatelse i Norge basert på falsk
forklaring om nasjonalitet, identitet, reiserute og asylgrunnlag
for øvrig.
Utlendingsmyndighetene fikk i 1994/95
mistanke om at en rekke laotiske borgere bosatt i Norge i perioden
1987 til 1992 i realiteten var thailandske borgere og således
hadde fått oppholdstillatelse på uriktige forutsetninger.
I forbindelse med etterforskning av i alt 77
personer, forlot et titalls personer Norge før det ble
opprettet tilbakekallssaker, og et titalls personer valgte å reise hjem
etter å ha mottatt vedtak om tilbakekall av oppholdstillatelse.
De forlot Norge uten å påklage vedtakene.
Etter norsk lov er utlendinger som søker
asyl eller en annen tillatelse i Norge, forpliktet til å oppgi
korrekt identitet og nasjonalitet og ellers forklare seg sannferdig
til norske myndigheter, jf. utlendingsloven § 44. Det er
anledning til å trekke tilbake tillatelser som er gitt
for eksempel på bakgrunn av falsk forklaring, samt utvise
på grunn av brudd på utlendingsloven. De aktuelle
bestemmelsene er utlendingsloven § 13 og utlendingsforskriften § 50
(tilbakekall) og utlendingsloven § 29 (utvisning).
I sine beslutninger om å tilbakekalle
de aktuelle tillatelsene som var gitt på bristende forutsetninger
og også fatte vedtak om utvisning, la Utlendingsdirektoratet
og Justisdepartementet stor vekt på allmennpreventive hensyn.
Menneskesmugling er straffbart. Det var også med i vurderingen
at misbruk av asylinstituttet tilsa at illegal innvandring og menneskesmugling
ble tatt alvorlig og fikk konsekvenser.
17. desember 1998 kunngjorde daværende
justisminister Aud-Inger Aure at de personene som var omfattet av
de såkalte Quetta og Laos-prosjektene kunne få opphold
i Norge etter nærmere bestemte retningslinjer. Begrunnelsen
var den lange faktiske botiden og tilknytningen de fleste hadde
til Norge, uten at tillatelsen var trukket tilbake eller at hjemsendelse
var iverksatt. Det ble lagt stor vekt på hensynet til barna.
Konsekvensen av ikke å oppfylle betingelsene
var at de aktuelle personene ikke ville bli omfattet av amnestiet.
De måtte i så fall returnere til sine hjemland.
Ved eventuelle straffbare forhold i fremtiden, ville de vanlige
regler for utvisning gjelde også denne gruppen. Amnestiet
omfattet ikke personer som var hjemsendt, hadde reist frivillig
eller kunne utvises på grunn av andre straffbare handlinger
enn brudd på utlendingsloven.
I meldingen redegjøres det nærmere
for retningslinjene som amnestisakene blir behandlet etter.
I pressemelding av 17. desember 1998 om amnestiet gikk
det fram at de det gjaldt ville "bli innvilget opphold etter nærmere
bestemte retningslinjer" og at det er "en forutsetning at norske
myndigheter kjenner nasjonaliteten og identiteten til de utlendinger
som bor i Norge".
Bortsett fra familien Gholam har ingen av de øvrige personene
som i utgangspunktet kunne omfattes av amnestiet, oppfylt vilkårene.
Departementet kjenner ikke til at noen av de øvrige personene
i Quettaprosjektet har levert individuelle søknader om
reisedokumenter til den pakistanske ambassaden i Oslo.
På bakgrunn av erfaringene fra arbeidet
med sakene gjennom flere år, særlig erfaringer
med familien Gholam, ser departementet svært liten mulighet
for å tvangsreturnere de aktuelle personene uten reisedokumenter.
Departementet har derfor besluttet at også de
personene som ikke har oppfylt vilkårene, kan få oppholdstillatelse.
Det vil imidlertid ikke bli gitt ordinære tillatelser med
vanlige rettigheter. Departementet ser fortsatt meget alvorlig på at
det oppholder seg personer her med uavklart identitet. Det vil således
bli gitt tillatelser som kan fornyes, men som ikke gir grunnlag
for familiegjenforening, bosettingstillatelse eller statsborgerskap.
Tillatelsene blir gitt på vedkommendes pakistanske nasjonalitet,
som er en identitet departementet finner sannsynliggjort gjennom
verifiseringer, språktester, dokumentbeslag, søknader
om visum til Danmark med mer. Disse identitetene er ikke bekreftet
av pakistanske myndigheter.
Quettaprosjektet utgjør ca. 50 personer,
hvorav sakene til ca. 30 personer behandles i Justisdepartementet,
og de resterende i Utlendingsdirektoratet. Sakene ble avsluttet
i september 2000. Alle fikk en begrenset tillatelse som nevnt ovenfor.
I meldingen omtales saksgangen.
Pakistanske myndigheter har bekreftet familien Gholams
pakistanske nasjonalitet, gjennom flere noter til norske myndigheter,
sist ved noter av 30. oktober 1999 og 17. november 1999.
Notevekslingen om familiens pakistanske statsborgerskap
anses minst like betryggende som bekreftelse på nasjonaliteten
som utstedelsen av nasjonalitetspass. Norske myndigheter har i denne
saken valgt å forholde seg til de personopplysningene pakistanske
myndigheter har brukt om sine borgere. På denne bakgrunn
har norske myndigheter funnet at familien oppfyller vilkårene
knyttet til amnestiet, og gitt familien oppholdstillatelse.
Det har vært et omfattende arbeid med
Gholam-saken, også etter at tilbudet om amnesti ble gitt,
for å legge forholdene til rette for oppfyllelse av vilkårene. Det
tok over ett år fra tilbudet om amnesti til departementet
kunne konstatere at vilkårene var oppfylt. Saken ble kontinuerlig
fulgt opp av Justisdepartementet. Det har vært tett kontakt,
både skriftlig og muntlig, med familien Gholams advokat.
Pakistanske reisedokumenter ble utstedt i mars 2000, etter at pakistanske myndigheter
for så vidt allerede i 1997 hadde bekreftet at familien
var pakistansk.
Familiemedlemmene fikk innvilget nye oppholdstillatelser
den 7. juni 2000 på bakgrunn av de pakistanske reisedokumentene.
Laosprosjektet besto i utgangspunktet av 78
personer. 41 personer fikk ikke tilbud om amnesti, idet de fleste
hadde forlatt landet. 37 personer fikk tilbud om amnesti, og av
disse har 12 fått innvilget nye ordinære oppholdstillatelser
på thailandsk identitet etter fremleggelse av thailandske
nasjonalitetspass. Saker knyttet til ytterligere 14 personer falt
bort, og det gjenstår uavklarte saker for i alt 11 personer
tilhørende to familier. Utlendingsdirektoratet vil behandle
disse sakene ut fra de opplysningene som foreligger.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti,vil
vise til orienteringen om betinget amnesti i forbindelse med Quettaprosjektet. Flertallet vil
vise til at Regjeringen i stortingsmeldingen under overskriften
"avslutningen av arbeidet med sakene" omtaler den betingede oppholdstillatelsen
som er gitt i Quettaprosjektet.
Flertallet mener at prosjektet
har fått en brukbar kortsiktig løsning, men at
det ikke er funnet noen tilfredsstillende langsiktig løsning. Flertallet vil
peke på at Quettaprosjektet blant annet omfatter 20 barn som
alle er født i Norge. Flertallet er kjent
med at det i disse dager er til behandling en fornyet tillatelse og
ber Regjeringen etter dette vurdere situasjonen for disse personene.
Flertallet mener Laosprosjektet
har fått en tilfredsstillende løsning så langt,
men vil vise til at den ennå ikke er avsluttet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til Innst. S. nr. 172 (1998-1999), jf. Dokument nr. 8:25 (1998-1999),
om de såkalte Quetta- og Laosprosjektene.
Disse medlemmer vil spesielt
vise til hva en samlet justiskomité sa:
"Komiteen har merket seg at vi i disse sakene står overfor
et systematisk lovbrudd i forhold til norske utlendingsmyndigheter
og at både Utlendingsdirektoratet og KRIPOS, gjennom det
såkalte Quetta-prosjektet har måttet utføre
et stort etterforskningsarbeid med bl.a. tilleggsavhør,
språktester, beslag og omfattende bevismateriale og innhenting
og gjennomgang av visumsøknader i Norge og Pakistan. I
dette arbeidet har KRIPOS måttet samarbeide med flere politidistrikter
i Norge, danske utlendingsmyndigheter og danske Kripos. Komiteen
vil vise til de betydelige ressurser, både personellmessig
og økonomisk, som er gått med til denne etterforskningen.
Det
vises for øvrig til Justisdepartementets pressemelding
av hhv. 6. mai og 17. desember 1998 som følger som vedlegg
2 og 3 til innstillingen.
Komiteen vil understreke
at illegal innvandring og menneskesmugling er ulovlig og belagt
med straffeansvar etter utlendingslovens § 47. Komiteen
er opptatt av de allmennpreventive hensynene i slik saker, nettopp
fordi de er så omfattende, så kompliserte og så vanskelige å etterforske.
Komiteen legger vekt på at de hverken av etiske eller praktiske
hensyn må godtas en praksis hvor ulovlig opptreden i forhold
til norske myndigheter gir preferanse for å få opphold
og senere statsborgerskap i Norge.
Komiteen har merket
seg at departementet henviser til at "amnestiet ble gitt av flere
grunner", bl.a. at de fleste involverte har hatt langt opphold i
Norge og at et stort antall av de berørte personer er barn.
Komiteen
vil i utgangspunktet uttrykke skepsis til bruk av amnesti som generelt
virkemiddel, og vil advare mot en praksis der uærlig og
uredelig adferd gir oppholdstillatelse."
Disse medlemmer vil videre vise
til hva justiskomiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet sa:
"Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til
at vedtaket om betinget amnesti for utlendinger som omfattes av
de såkalte Quetta- og Laos-prosjektene er i strid med de
signaler og retningslinjer som er gitt av Stortinget for behandling
av utlendingssaker. Det er derfor naturlig at et slikt omfattende
amnesti som angår store grupper asylsøkere blir
vurdert av Stortinget. I tråd med de synspunktene som fremkommer ovenfor,
og med henvisning til argumentasjonen i Dokument nr. 8:25 (1998-1999)
fremmer disse medlemmer derfor følgende forslag:
Komiteens medlemmer fra Høyre anerkjenner
at det å innvilge et amnesti til familien Gholam er innenfor
Justisdepartementets/justisministerens kompetanseområde. Disse
medlemmer vil understreke at de er uenig i den vurdering
som er gitt i denne saken, amnestitiden var over og varige identitetsdokumenter
er ikke produsert.
For øvrig vil disse medlemmer understreke
at det aldri skal lønne seg å lyve om egen identitet
og få oppholdstillatelse på falsk grunnlag. Disse
medlemmer mener det derfor må arbeides videre med å fastlegge
medlemmene i Quettaprosjektets faktiske identitet.
Komiteen har ellers ingen merknader, viser til meldingen og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
St.meld. nr. 6 (2000-2001) - om utlendingssaker - tilbakemeldinger til Stortinget - vedlegges protokollen.
Oslo, i kommunalkomiteen, den 15. februar 2001
Berit Brørby
leder |
Anita Apelthun Sæle
ordfører |
Erna Solberg
sekretær |