1. Sammendrag

1.1 Begrunnelse og bakgrunn for meldingen

Idrett og fysisk aktivitet er omfattet av stor interesse i samfunnet. Generelt kan en skille mellom et aktivt og et passivt engasjement. Det aktive engasjement kan komme til uttrykk ved at den enkelte aktiviserer seg som mosjonist, som aktiv i et idrettslag, eller som toppidrettsutøver. Det passive idrettsengasjementet kan ytre seg gjennom å være tilskuer ved idrettsarrangement, interesse for fjernsynssendinger og deltakelse i idrettsrelaterte spill. Utstrakt mediedekning av idrett og høye seertall ved fjernsynssendte idrettsbegivenheter er tydelige tegn på stor interesse for idrett i befolkningen.

En relativt stor andel av befolkningen driver idrett eller fysisk aktivitet i form av konkurranse, trening og mosjon.

Frivillig arbeid i lokale lag og foreninger er en forutsetning for den aktivitet som skapes i norsk idrett. Virksomheten i den frivillige idretten utgjør en betydelig samfunnsmessig ressurs.

Idretten har tidligere blitt sett på som en enhetlig bevegelse. En nærmere presisering av begrunnelsene for statlig medvirkning på idrettsområdet har derfor ikke vært ansett som nødvendig. I dag er denne enheten under press av indre og ytre krefter, noe som har resultert i et mer flertydig idrettsbilde.

I løpet av det siste tiåret har omfanget av fortjenestebaserte aktivitetstilbud økt i det norske samfunn. Denne utviklingen kan for det første ha sin årsak i at befolkningen ønsker et mer differensiert tilbud enn det de frivillige organisasjonene kan tilby. Differensieringen på tilbudssiden følger den alminnelige tendensen til individualisering av livsstil i befolkningen, og idrett og fysisk aktivitet utgjør intet unntak.

En annen grunn kan være den alminnelige velstandsutviklingen som har gitt folk en større disponibel inntekt enn tidligere. På en rekke områder innen kultur og fritidsaktiviteter har frivillig organiserte aktiviteter fått konkurranse fra kommersielle og fortjenestebaserte tilbud.

En tredje årsak er de alminnelige endringene i livsstil som følger moderniseringen av samfunnet, og som fører med seg nye behov for fysisk utfoldelse.

Fortjenestebaserte aktører har også gjort seg gjeldende innenfor toppidretten. Primærårsaken er den sterke mediefokuseringen som enkelte idretter og ut­øvere er gjenstand for. Utviklingen har ført betydelige pengestrømmer inn i idretten, og muliggjort omfattende satsing på å få fram topputøvere. Den har også ført til en betydelige inntektsøkning for enkeltutøvere, dels som lønn og dels som sponsor- og reklameinntekter.

Denne utviklingen har ført til at de klassiske kjennetegnene på frivillig organisering, demokrati og fortjenestefrie organisasjonsformer, har forvitret på enkelte områder. Den frivillige idretten er ikke lenger enerådene når det gjelder å gi et aktivitetstilbud. I de kommende årene vil høyst sannsynlig konkurransen fra de fortjenestebaserte tilbudene øke. Dette er en utvikling som vil stille den frivillig organiserte idretten overfor store utfordringer.

Fortjenestebaserte eierformer blir i økende grad vevd inn i de frivillige, demokratiske organisasjonsformene. Frivillige idrettsorganisasjoner kan på ulike måter gå i partnerskap med fortjenestebaserte aktører. Noen samarbeidsformer kan føre til at idrettslaget får svekket sin demokratiske innflytelse over viktige disposisjoner. Økonomiske blandingsløsninger kan også føre til at overskudd i klubben kan tas ut av private medeiere som fortjeneste.

Som en del av den generelle samfunnsutviklingen, gjør endringene innen idretten og det frivillige organisasjonsliv det nødvendig med en oppdatering av grunnlaget for statens idrettspolitikk inn i første tiår av et nytt århundre. En ny stortingsmelding om idrett og fysisk aktivitet er i første rekke begrunnet ut fra behovet for å videreutvikle og klargjøre statlige idrettspolitiske målsettinger.

Den overordnede målsettingen for statlig idrettspolitikk har siden 1970-tallet vært "idrett for alle". Denne målsettingen ble senest understreket i St.meld. nr. 41 (1991-1992) Om idretten. Folkebevegelse og folkeforlystelse.

Begrunnelsene for statlig medvirkning og støtteordninger til idrettsformål er knyttet til egen- og nytteverdien av idrett og fysisk aktivitet. Med egenverdi menes den opplevelse selve utøvelsen av aktivitet gir i form av glede og mestring. Idrett har videre ofte vært ensbetydende med deltakelse i et fellesskap, som både har verdi for den enkelte og for samfunnet, gjennom etablering av nettverk og organisasjoner. Idrettens nytteverdi er fra statens side særlig knyttet til helseperspektivet. Den positive effekt som fysisk aktivitet har som en del av det forebyggende helsearbeidet, bidrar til å styrke berettigelsen for statlig støtte.

Den forrige idrettsmeldingen, St.meld. nr. 41 (1991-1992), ble behandlet i Stortinget høsten 1992. På de årene som er gått, har både idretten og samfunnet forandret seg. Endringene i livsstil og livsmønstre, og endrede former for fysisk utfoldelse, skaper nye rammebetingelser for framtidens idrettspolitikk. Større mangfold av tilbud om fysisk aktivitet og framveksten av nye eier- og samarbeidsformer, stiller den offentlige idrettspolitikken overfor nye utfordringer i form av klarere prioriteringer.

I St.meld. nr. 27 (1996-1997) Om statens forhold til frivillige organisasjoner og i St.meld. nr. 44 (1997-1998) Tilleggsmelding om statens forhold til frivillige organisasjoner er prinsippene for en framtidig, samordnet politikk overfor de frivillige organisasjonene trukket opp. Her presenteres tre ulike målsettinger for offentlig samhandling med organisasjonene:

• 1. å styrke frivillig, lokalt, medlemsbasert virke,

• 2. å inngå i verdibaserte samvirkeformer med frivillige organisasjoner, og

• 3. å støtte økonomisk en fortjenestefri produksjon av velferdsytelser.

I Innst. S. nr. 101 (1998-1999) blir det konstatert at det er bred politisk enighet omkring ovennevnte prinsipper. Bakgrunnen for klargjøringen av disse grunnsynene var dels å etablere overordnede normer som tildelinger til, og samhandling med, frivillig virke kan forankres i.

Dels var også hensikten å tydeliggjøre hvilke grunnpremisser som gjelder for statens samhandling med de frivillige organisasjonene. En slik premiss er kravet om fortjenestefrihet som, slik det er gjort rede for ovenfor, innebærer eierformer der ressursene kommer organisasjonen til gode, og ikke kan tappes som privat profitt.

Intensjonen i St.meld. nr. 27 (1996-1997) og i St.meld. nr. 44 (1997-1998) var å styrke de lokale, medlemsbaserte aktivitetene i de frivillige organisasjonene. Dette innebærer at statlige ressurser bør fordeles slik at de kommer det lokale foreningslivet til gode.

Anvendt på idrettsfeltet setter disse intensjonene fra Stortinget søkelyset på det lokale, frivillige idrettslivet, og dets vekstvilkår i morgendagens samfunn. For Regjeringens idrettspolitikk blir det i framtiden et prioritert mål å styrke det frivillige, lokale idrettsarbeidet. Det er fire hovedgrunner til denne prioriteringen:

• – De lokale, frivillige organiserte idrettsaktivitetene gir en rekke sosiale gevinster, som kommer i tillegg til de idrettslige. Frivillig idrettsorganisering bidrar til å styrke lokalt fellesskap, og skaper sosiale bånd mellom foreldre, naboer, utøvere og andre deltakere.

• – Den frivillige idretten gir trening i demokratiske samhandlingsformer. Det er Regjeringens syn at dersom de frivillige og sivile demokratiske institusjonene svekkes, vil også den allmenne interessen for demokratisk deltakelse svekkes.

• – Den frivillige organiserte idretten gir selv betydelige tilskudd til egen drift, i form av ubetalt innsats. En vesentlig del av denne innsatsen er rettet inn mot driften av aktiviteten og organisasjonen.

• – Den medlemsbaserte idretten har tradisjonelt vært basert på en fortjenestefri organisasjonsform.

Sett under ett gir disse premissene en tydelig retning for Regjeringens framtidige idrettspolitikk. Idrett som drives i lokale frivillige medlemsbaserte foreninger skal prioriteres. Det er imidlertid ikke alle som finner et tilfredsstillende aktivitetstilbud innenfor den organiserte idretten, og mange velger derfor å drive fysisk aktivitet i egenorganiserte former. Regjeringen anser det derfor som viktig at statlige midler til idrettsformål også bidrar til å sikre muligheten for egenorganisert fysisk aktivitet for befolkningen.

Meldingen inneholder Regjeringens forslag og konklusjoner, samt et innholdsmessig sammendrag.

I meldingen beskrives sentrale utviklingstrekk på idrettsområdet, med vekt på perioden etter at forrige idrettsmelding ble behandlet i 1992. For å kunne utrede og fremme forslag til en framtidig statlig politikk på idrettsområdet, er det nødvendig å gi en oppdatert virkelighetsbeskrivelse. De utviklingstrekk som preger samfunns- og organisasjonslivet ved inngangen til det 21. århundre, må ligge til grunn for analysen av statens posisjon på dette området. Sentrale elementer i en slik beskrivelse er en gjennomgang av statlig organisering og målsettinger innenfor områdene idrett og fysisk aktivitet. Videre inneholder kapitlene en gjennomgang av utviklingen på sentrale områder innen idrettsområdet, i særlig grad aktivitets- og anleggsutviklingen.

I meldingen klargjøres mål og områder som er særlig viktige for den statlige idrettspolitikken. Det foretas videre en avgrensning av virksomhetsområder og organisasjonsformer hvor statlig medvirkning er uaktuelt.

De overordnede målsettinger og virkemidler, leder over i en mer konkret diskusjon om framtidig statlig politikk på anleggs- og aktivitetsområdet.

Organiseringen av statlig medvirkning på området idrett og fysisk aktivitet, tas opp i meldingen. Dette innebærer en redegjørelse for økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene i meldingen.

1.2 Nærmere om meldingen og konklusjoner

I denne meldingen blir idrett og fysisk aktivitet for alle definert som den overordnede visjonen for statlig idrettspolitikk. Visjonen er et uttrykk for at det ikke bare er idrett i regi av idrettsorganisasjonene som berettiger offentlig støtte.

Det sentrale er at befolkningen som helhet skal gis mulighet til å drive idrett og fysisk aktivitet. I dette ligger også at hensynet til likestilling skal ivaretas gjennom både aktivitetstilbud samt utforming og tilgjengelighet til anlegg. Dette betyr at statlige midler til idrettsformål må fordeles slik at de både kommer den frivillige, medlemsbaserte idretten til gode, og at de stimulerer og styrker muligheten for utøvelse av egenorganisert fysisk aktivitet. På denne bakgrunn er det i meldingen utledet tre grunnleggende mål for anvendelse av spillemidler:

• 1. Staten vil støtte den frivillige, medlemsbaserte idretten økonomisk slik at idrettsorganisasjonene kan opprettholde og utvikle et omfattende og godt aktivitetstilbud, primært på lokalt nivå.

• 2. Den samlede anleggsmassen skal gi flest mulig anledning til å drive idrett og fysisk aktivitet. Anleggsmassen bør tilpasses aktivitetsprofilen i befolkningen. Den statlige idrettspolitikken skal bidra til at befolkningen har et bredt spekter av lokalt forankrede aktivitetstilbud både i regi av den frivillige medlemsbaserte idretten og gjennom mulighet for egenorganisert aktivitet.

• 3. Staten vil støtte norsk toppidrett økonomisk slik at grunnlaget for et etisk og faglig kvalifisert topp­idrettsmiljø sikres, og at toppidretten fortsatt kan framstå som en kulturell identitetsskaper i det norske samfunn.

Regjeringen peker i meldingen på at barn (6-12 år) og ungdom (13-19 år) er primære målgrupper for det statlige engasjementet på idrettsområdet. Det understrekes at barn må sikres et allsidig tilbud om idrett og fysisk aktivitet. Anlegg i lokalmiljøet som stimulerer og tilfredsstiller barns behov for fysisk aktivitet i organiserte og egenorganiserte former, vil derfor bli prioritert. Når det gjelder ungdom, tas det sikte på å utvikle anlegg som tilfredsstiller ungdommens behov for utfordringer og variasjon. Ungdom må gis mulighet til å medvirke i utforming av anlegg. Anleggene bør fungere som gode sosiale møteplasser i lokalsamfunnene.

Regjeringen mener videre at idrettslagene vil være en svært viktig arena for å skape lokale sosiale nettverk, som bidrag til gode og trygge lokalsamfunn. Regjeringen ønsker derfor å styrke rammebetingelsene for frivillig, medlemsbasert idrett på lokalt nivå.

Idretten har de senere år blitt gjenstand for en økende grad av kommersialisering. Dette har resultert i framvekst av fortjenestebaserte eierformer i og i nær tilknytning til den frivillige medlemsbaserte idretten. Dette nødvendiggjør klarere avgrensninger for hvordan den statlige støtten til idretten kan benyttes. Regjeringen understreker derfor i meldingen at tilskudd fra spillemidlene ikke skal kunne benyttes til virksomheter eller organisasjonsformer hvor overskudd kan tas ut av private eiere.

Spillemidlene har hovedsakelig gått til utbygging av idrettsanlegg og til den frivillig organiserte idretten. Regjeringen legger opp til at dette fortsatt skal være hovedlinjene i den statlige idrettspolitikken.

Anlegg

Gjennom rammefordeling av spillemidler til de respektive fylkeskommuner søker departementet å ivareta hensynet til at det skal være noenlunde lik tilgang på anlegg for befolkningen uavhengig av bosted. Hvilke anleggstyper som bygges vil i første rekke være et resultat av kommunale og fylkeskommunale behov og prioriteringer. Målet for anleggsutbyggingen er å gi flest mulig anledning til å drive idrett og fysisk aktivitet. Spesielt vil en prioritere anleggstyper som harmonerer med aktivitetsprofilen til barn og ungdom. Videre vil det satses på anleggstyper som kan brukes av mange og som gir mulighet for egenorganisert fysisk aktivitet.

Eksisterende nærmiljøanleggsordning vil videreutvikles. Regjeringen ønsker et større fokus på utvikling av nærmiljøanlegg i tilknytning til skolenes uterom.

For å utjevne kommunenes evne til å investere i anlegg og områder for idrett og friluftsliv, opererer departementet med høyere tilskuddssatser i enkelte kommuner. Regjeringen ønsker å videreføre ordningen med Nord-Norge-tillegget og graderte stønadssatser. Det foreslås i meldingen å justere kriteriene for beregningsgrunnlaget til graderte stønadssatser. Tidligere ble dette beregnet på bakgrunn av rammeoverføringer per innbygger, mens en nå vil gå over til å benytte kommunens frie inntekter korrigert for variasjon i utgiftsbehovet. Det er departementets oppfatning at dette gir et bedre bilde av kommunenes økonomi. I tillegg ønsker departementet å innføre en ordning som gir høyere tilskuddssatser for enkelte anleggstyper i kommuner med lavt innbyggertall. Dette som kompensasjon for lavere investeringsevne.

En relativt stor andel av den eksisterende anleggsmassen i Norge er eldre anlegg. Enkelte av anleggene holder ikke mål i forhold til dagens krav, enten på grunn av at anleggene er nedslitte eller at kravene som stilles i dag er høyere enn da anleggene ble bygd. For mange av disse anleggene er derfor rehabilitering en forutsetning for fortsatt drift. Det vil også i et samfunnsøkonomisk og miljømessig perspektiv ofte være mer lønnsomt å rehabilitere enn å bygge nye anlegg. Prioriteringen av rehabilitering vil derfor bli videreført.

Aktivitet

Statlige midler til aktivitet blir i første rekke kanalisert gjennom NIF. Dette begrunnes med at NIF er en frivillig organisasjon som aktiviserer en stor del av befolkningen, spesielt barn.

Den generelle utviklingen i samfunnet får konsekvenser for måten idretten organiseres på, og for den offentlige idrettspolitikken. Differensieringen av tilbuds- og aktivitetsformer som finner sted, stiller både den frivillige organiserte idretten og den statlig politikken overfor store utfordringer. De frivillige idrettsorganisasjonene må på sin side ta stilling til hvordan tilbud kan organiseres for å møte befolkningens framtidige behov for fysisk utfoldelse. Staten må utforme et sett med virkemidler som gjør at rammebetingelsene for idrett og fysisk aktivitet blir best mulig, og i samsvar med overordnede politiske mål.

NIFs rolle og funksjon vil over tid måtte vurderes i forhold til om aktivitetstilbudet i medlemsorganisasjonene tilfredsstiller behovene i befolkningen, og om organisasjonenes tilbud er i tråd med overordnede idrettspolitiske mål. Dersom idrettsorganisasjonene over tid utvikler en nærmere sammenveving med fortjenestebaserte eierformer, vil dette få konsekvenser for de statlige overføringene.

Statlig støtte til NIF har på 1990-tallet hovedsakelig vært gitt gjennom et stort rammetilskudd og som øremerkede midler innenfor særlige prioriterte områder.

Riksrevisjonen (Dokument nr. 3:12 (1997-1998)) har foretatt en analyse av Kulturdepartementets oppfølging av rammetilskuddet til NIF. Hensikten var å avdekke om oppfølgingen gav tilstrekkelig informasjon til å vurdere om de overordnede idrettspolitiske målene nås. Riksrevisjonen er av den oppfatning at dagens plan- og rapporteringssystem ikke gir tilstrekkelig informasjon om bruken av spillemidlene og virksomheten i idrettsorganisasjonene. Etter Riksrevisjonens vurdering bør det utvikles et helhetlig plan- og rapporteringssystem basert på begrenset og relevant nøkkelinformasjon om virksomheten i NIF sentralt, særforbund og idrettskretser.

Departementet har siden 1997 arbeidet med å utvikle en ny budsjettstruktur for overføring av spillemidler til NIF. Omleggingen skyldes at departementet ser behov for å klargjøre sammenhengen mellom søknad, overføring og rapportering fra NIF. Dette i første rekke for å sikre at offentlige overføringer bidrar til å bedre rammebetingelsene for de deler av den organiserte idretten hvor aktiviteten skapes.

Regjeringen har videre, på bakgrunn av Innst. S. nr. 101 (1998-1999), utviklet en ny tilskuddsordning direkte rettet mot lokale idrettslag. Tilskuddsordningen vil bidra til å styrke rammebetingelsene for den frivillige medlemsbaserte idretten for barn og ungdom på lokalt nivå.

Regjeringens forslag

• – Visjonen for idrettspolitikken er "idrett og fysisk aktivitet for alle". Det innebærer at flest mulig skal gis mulighet til å utøve idrett og fysisk aktivitet.

• – Det skal spesielt satses på å legge forholdene til rette for et allsidig tilbud om idrett og fysisk aktivitet for barn (6-12 år) og ungdom (13-19 år).

• – Innen alle områder vil det være et prinsipp at tilskudd fra spillemidlene ikke skal danne grunnlag for fortjenestebaserte eierformer eller omdannes til fortjeneste for private eiere.

• – Det skal fortsatt satses på nærmiljøanlegg. Regjeringen ønsker et større fokus på utvikling av nærmiljøanlegg i tilknytning til skolens uterom.

• – Det skal fortsatt satses på rehabilitering.

• – Kravet om tilrettelegging for funksjonshemmede vil bli videreført.

• – Enkelte anleggstyper med høyt brukspotensial og anleggstyper som gir muligheter for egenorganisert fysisk aktivitet prioriteres ved at tilskuddssatsene økes.

• – Fylkeskommunene skal fortsatt stå for detaljfordelingen av midler til idrettsanlegg i kommunene. Rammeoverføringene fra departementet til fylkeskommunene for ordinære anlegg bestemmes av tre kriterier, godkjent søknadssum, antall innbyggere og anleggsfordeling.

• – Høyere tilskuddssatser til kommunene i Nord-Norge og Namdalen opprettholdes. Graderte stønadssatser justeres fra rammeoverføringer per innbygger, til kommunenes frie inntekter korrigert for variasjon i utgiftsbehovet. I tillegg gis det høyere tilskuddssatser til enkelte prioriterte anlegg i kommuner med lavt innbyggertall.

• – Økningen av tilskuddssatsene til prioriterte anleggstyper og økt vekt på anleggsfordeling ved overføring av spillemidler til fylkeskommunene, vil gi mulighet for å bedre anleggsdekningen i storbyene.

• – Tilskudd til bygging av anlegg for internasjonale mesterskap og konkurranser foretas gjennom tilskuddsordningen for nasjonalanlegg.

• – Departementet vil innføre en ny budsjettstruktur for overføringene av spillemidler til NIF. Det er et mål at en større del av midlene skal tilfalle lokalnivået hvor aktiviteten skapes. Det er videre et mål at omleggingen til ny budsjettstruktur vil gi nødvendig innsyn i virksomheten i forhold til offentlige dokumentasjonsbehov.

• – I Innst. S. nr. 101 (1998-1999) gav Stortinget sin tilslutning til at det skal etableres en ny tilskuddsordning for lokale lag og foreninger. I meldingen blir en slik tilskuddsordning for idrettsområdet beskrevet.

• – Departementet vil i perioden fram til 2003 vurdere hvordan offentlige myndigheter på regionalt og lokalt nivå kan bidra til at en større andel av befolkningen får et tilbud om idrett og fysisk aktivitet.

• – Den raske utviklingen i samfunnet generelt og innenfor idretten spesielt, gir et stort behov for ny kunnskap. Departementet foreslår derfor at satsingen på forsknings- og utviklingsarbeidet gradvis økes.

• – Departementet ønsker å videreføre storbyprosjektet på aktivitetsområdet, og vil bygge på de erfaringer som er framkommet gjennom den evaluering som ble foretatt av Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) i 1998.

• – Det vil være viktig å sikre grunnlaget for et etisk og faglig kvalifisert toppidrettsmiljø. Det legges derfor opp til en egen basisfinansiering av topp­idrett, og fortsatt satsing på antidopingarbeid.

• – Det anses som viktig at Stortinget gis en regelmessig orientering om utviklingen innen idrettsområdet, og at det med jevne mellomrom legges opp til en mer omfattende idrettspolitisk debatt. På denne bakgrunn blir det foreslått at Regjeringen legger fram en stortingsmelding om idrett og fysisk aktivitet i hver stortingsperiode, og at kulturministeren med jevne mellomrom holder en idrettspolitisk redegjørelse.

2. Komiteens merknader

2.1 Generelle merknader

Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jon Olav Alstad, Frank Willy Larsen, Liv Marit Moland, Oddbjørg Ausdal Starrfelt og Shahbaz Tariq, fra Kristelig Folkeparti, lederen May-Helen Molvær Grimstad og Ola T. Lånke, fra Fremskrittspartiet, Per Roar Bredvold og Per Sandberg, fra Høyre, Trond Helleland og Inger Stolt-Nielsen, fra Senterpartiet, Anne Enger Lahnstein, og fra Sosialistisk Venstreparti, Ågot Valle, mener idrettens sentrale rolle i samfunnet betinger en hyppig oppfølging av de bevilgende myndigheter. Tidligere har Stortinget hatt anledning til å drøfte idrettspolitikk gjennom de årlige budsjettbehandlingene, egne saker knyttet til idrett og gjennom de idrettsmeldinger som Stortinget har hatt til behandling. Komiteen registrerer at sentrumsregjeringen mente det var tilstrekkelig å drøfte idrettspolitikken gjennom en melding hver stortingsperiode og redegjørelser oftere.

Idrett er omfattet av stor interesse i det norske samfunnet. Det kommer til uttrykk gjennom stor interesse for toppidrett og mediadekning av idrettsbegivenheter. Komiteen registrerer at det har en betydelig verdi som underholdning og er viktig i arbeidet for å bygge en nasjonal og kulturell identitet. Det arbeidet og idrettsutøvelsen som skjer blant vanlige folk og spesielt barn og ungdom får derimot sjelden tilsvarende oppmerksomhet på tross av at det er der mye av det frivillige og viktigste arbeidet skjer. Ikke minst er dette arbeidet viktig for å fremme den helsemessige kompetansen blant barn og unge, og å vedlikeholde denne senere i livet. Komiteen registrerer også at det skjer mye idrettslig aktivitet utenfor den organiserte delen, hovedsakelig gjennom egenaktivitet. Komiteen har merket seg at stortingsmeldingen har vektlagt det arbeidet som skjer i bredden og er fornøyd med det.

2.2 Sentrale utviklingstrekk på idrettsområdet

Generelle utviklingstrekk

Komiteen registrerer at samfunnets økende mobilitet har sterk innvirkning på det sosiale handlingsmønsteret vårt. På tross av dette vil nærmiljø og bosted være et viktig utgangspunkt for samhandling. Dette skaper behov for å utvikle nye møteplasser som tar høyde for at det har skjedd endringer i samfunnet, og som skaper behov for arenaer der det kan utøves aktivitet. Komiteen har merket seg at de nordiske landene, på tross av mange likhetstrekk, har opplevd ulike måter for organisering av idretten. Dette har medført at det i enkelte land har vokst frem flere organisasjoner, mens det er en hovedorganisasjon i Norge. Det er videre et allment trekk at det statlige bidraget til idretten blir mindre fremtredende i finansieringen av idretten når inntektene fra andre kilder har økt betydelig. I tillegg er fremveksten av sentra som selger de tjenestene som idretten produserer, et trekk i utviklingen som kan få innvirkning på hvordan den statlige idrettspolitikken utformes.

Komiteen slutter seg til beskrivelsen av de frivillige organisasjonene, og vil understreke at idretten er en betydelig del av dette. Det er videre et trekk i utviklingen at flere velger å ikke holde medlemsskap i en organisasjon, men deltar på ad-hocbasis utenfor de etablerte organisasjonene. Det er da viktig å sikre at denne deltagelsen kan skje også innenfor de frivillige organisasjonene, og at de økonomiske støtteordningene tilpasses denne utviklingen. Det vises til at utgangspunktet for å kunne motta støtte som frivillig organisasjon er en demokratisk struktur der enkeltmedlemmer kan være med i beslutningsprosessene.

Utviklingstrekk ved den organiserte idretten

Komiteen merker seg at spennet i idrettsorganisasjonene øker. Det medfører større avstand mellom det frivillige arbeidet som skjer i lokale idrettslag og den toppidretten som opplever en tiltagende kommersialisering og profesjonalisering. Det er fortsatt slik at idretten organiserer en betydelig yngre gruppe enn det øvrige frivillige apparatet. Ikke minst har det sammenheng med at barn og deres foreldre organiseres sammen, både som utøvere og funksjonærer. Det frivillige arbeidet som skjer fra foreldres side er svært viktig for idretten og samfunnet for øvrig, og skaper en sosial møteplass på tvers av generasjonene.

Komiteen registrerer at det har skjedd en kraftig utvikling i retning profesjonalisering de siste ti årene. Dette får følger for den måten idrettens organisasjoner opptrer og organiserer seg. Det blir viktig for organisasjonene å opptre på en profesjonell måte, slik at ut­øvere og organisasjon fortsatt kan utvikles sammen. Dette er et resultat av en ønsket utvikling fra idrettens side, og det er betydelige økonomiske interesser knyttet til denne utviklingen. Det stiller store krav til kvaliteten på det arbeidet som skjer fra idrettens organisasjoner, og må medføre en kompetanseheving i administrasjonene.

Komiteen registrerer at det blir mer vanlig å benytte seg av organisasjonsformer som er vanlig i næringslivet. På den måten blir toppidretten organisert gjennom både klubber og aksjeselskaper. Dette er ofte nødvendig for bl.a. å kunne finansiere og holde vedlike anlegg, men blir også brukt for å sikre den daglige driften. Dette stiller store krav til profesjonalitet for å sikre utøvernes muligheter og rettigheter. På denne måten har toppidretten beveget seg inn i en tradisjonell arbeidstaker/arbeidsgiversituasjon som gjør at idretten må forholde seg til de lover og regler som gjelder i samfunnet for øvrig. Det er likevel grunn til å understreke at dette ikke er et fremtredende trekk ved idrettsutviklingen, selv om mediaoppmerksomheten er stor. Komiteen vil understreke at det er breddeidretten og den uorganiserte egenaktiviteten som må stå i sentrum for statens idrettspolitikk.

Komiteen følger utviklingen av det kommersielle treningstilbudet, og registrerer at dette ikke fører til en fortrengning av den organiserte idretten. Derimot fører dette til at utøverne går fra å være en del av det frivillige og medlemsbaserte systemet til å bli konsumenter. Det gjenstår å se om dette vil føre til mindre aktivitet i idretten, eller om det vil være et supplement til den allerede eksisterende aktivitet.

Idrett for alle

Komiteen har merket seg at det er viktig for folks helse at det drives fysisk aktivitet, men at dette ikke nødvendigvis henger sammen med stadig økende treningsvolum. Det er også viktig å understreke at den organiserte idretten aldri vil erstatte den egenaktiviteten som skjer gjennom lettere trening som f.eks. gang og turgåing, sykling og skiturer. Men for den statlige idrettspolitikken vil dette være et viktig element. Komiteen registrerer at idretten organiserer en liten del av vår aktivitet, noe som ofte gjøres gjennom sterkt tidsavgrensede intervaller men med intensiv trening. Det er også store forskjeller mellom kjønnenes måte å organisere sin aktivitet på.

Anlegg og områder for idrett og fysisk aktivitet

Komiteen har merket seg den utbyggingen som har skjedd av idrettsanlegg, og registrerer at dekningen i store deler av landet er god. Det har vært bygd særanlegg uten at dette har vært sett i sammenheng med andre idretter og aktiviteter som organiserer folk. Det er påfallende å registrere den oppblomstring og fokus som har vært om enkelte typer anlegg til forskjellige tider. Komiteen registrerer at det er store forskjeller i anleggsdekningen mellom fylker, og at storbyene skiller seg klart negativt ut med liten dekning av anlegg. Det registreres at dekningsgraden på svømmeanlegg, flerbrukshaller og ishaller er lav i enkelte deler av landet, og at dette også er et kommunalt ansvar. Komiteen mener det er en sammenheng mellom de anlegg som bygges og den aktiviteten de ulike idrettsgrener opplever. Dette vil igjen medføre at muligheten til å utvikle toppidrettsutøvere henger sammen med hvilke anlegg som bygges.

Komiteen er fornøyd med de krav som nå stilles til kommuner og fylkeskommuners planverk knyttet til anleggsutbygging. Dette medfører en sterkere fokus på helheten ved utbygginger, men det gjenstår å få en sterkere betoning av disse anleggenes samspill med det øvrige samfunn. Komiteen vil understreke at plankravene også må innbefatte behovet for å regulere arealer til vannsportaktiviteter.

Komiteen registrerer at det i dag ikke er knyttet vilkår til egenbetaling ved bruk av haller. Det er likevel kommuner som har valgt å redusere prisen eller stille hallene gratis til disposisjon for barn og unge. Komiteen registrerer at voksnes bruk av anlegg kan medføre at barn og ungdom blir presset ut av anleggene. Det er videre viktig også å stille anlegg til rådighet for egenaktivitet.

Komiteen har merket seg at mange anlegg er av eldre årgang, og at det er behov for rehabilitering av disse. Det er viktig å ivareta den kapitalen som er lagt ned i bygging av anlegg, og komiteen er fornøyd med at det fortsatt skal settes fokus på rehabilitering av eksisterende anlegg.

Komiteen mener det er viktig å legge mer til rette for den egenorganiserte aktiviteten. Det vil da være nødvendig å øke fokuset på nærmiljøanlegg. I dag er denne typen anlegg skilt ut som egen søknadsgruppe med en øvre grense på 200 000 kroner. Det har vært en stigning i antall søknader til nærmiljøanlegg, og med det offentlige som den store søkergruppen. Komiteen er derfor fornøyd med at det legges opp til en enklere søknadsprosess, og håper dette vil medføre et enda sterkere fokus på denne type anlegg.

Komiteen registrerer at det skjedde en utvikling på 80-tallet som medførte et stort fokus på de såkalte riksanleggene, og at det derfor ble behov for å endre på denne ordningen. Det er derfor riktig at det nå er utvik­let et system som begrenser denne typen kostnadskrevende anlegg, og at det heretter vil være nasjonalanlegg som skal ivareta behovet for å presentere internasjonal eliteidrett i Norge. Dette er en prioritering som medfører sterkere prioritering av breddeidrettene og flerbruksmulighetene som komiteen slutter seg til. Komiteen registrerer at NIF har gjort vedtak om hvilke nasjonalanlegg som skal prioriteres, og regner med at Regjeringen tar utgangspunkt i dette.

2.3 Framtidig statlig idrettspolitikk

Idrett og fysisk aktivitet for alle

Komiteen merker seg at Regjeringen definerer idrett som aktivitet i form av konkurranse eller trening i den organiserte idretten. Videre er det viktig at statlige midler også bidrar til å styrke den fysiske aktiviteten utenfor idrettsorganisasjonen, og dermed bidrar til å stimulere den egenorganiserte aktiviteten.

Komiteen slutter seg videre til den visjonen som Regjeringen har om idrett og fysisk aktivitet for alle. Regjeringen påpeker i meldingen at idretten har både en egen- og nytteverdi. Både den opplevelse som er knyttet til å utøve idrett og deltagelse i et fellesskap trekkes frem som hovedargumenter i tillegg til den nytteverdien som er knyttet til helse. Komiteen er enig i dette.

Komiteen er videre av den oppfatning at de mål som trekkes opp for den frivillige, medlemsbaserte idretten bør danne grunnlaget for det videre arbeidet med idrettspolitikken. Det understrekes at det bør fokuseres på å opprettholde og utvikle et omfattende og godt aktivitetstilbud på lokalt nivå. Det er også viktig å sikre at både den aktiviteten som skjer gjennom organisasjoner og den egenorganiserte aktiviteten gis vilkår å utvikle seg innenfor. I denne sammenheng er det avgjørende at anleggsmassen tilpasses aktivitetene og den sosiale samhandlingen mellom folk. Det betyr at det må prioriteres å arbeide medallsidige tilbud slik at befolkningen også kan nyttiggjøre seg anleggene til egen aktivitet.

Komiteen registrerer at Norge har utviklet seg til et flerkulturelt samfunn som også må få følger for idrettspolitikken. Å sikre at idretten også bidrar til å utvikle en nasjonal kulturidentitet er mulig gjennom å gi publikum felles opplevelser og gleder. Derfor er det viktig å sikre at det er mulig å utøve toppidrett, men det understrekes at dette må skje gjennom et etisk og faglig kvalifisert toppidrettsmiljø. Det er nødvendig å ha klare skiller mellom toppidretten som kan motta støtte, og den profesjonelle idretten som utvikles i nært samvirke med kommersielle interesser.

Komiteen viser til at idrettsmeldingen definerer idrett og fysisk aktivitet for alle som den overordnede visjonen for statlig idrettspolitikk. Komiteen merker seg at visjonen er et uttrykk for at det ikke bare er idrett i regi av idrettsorganisasjonene som berettiger offentlig støtte. For komiteen betyr dette at statlige midler til idrettsformål må fordeles, slik at de både kommer den frivillige, medlemsbaserte idretten til gode, og for utøvelse av egenorganisert fysisk aktivitet.

Komiteen vil peke på at det er ønskelig og naturlig at Kulturdepartementet har et nært og godt samarbeid med Norges Idrettsforbund. Men komiteen vil peke på betydningen av en nødvendig distanse mellom Kulturdepartementet og Idrettsforbundet, slik at Idrettsforbundet beholder sin rolle som en selvstendig, frivillig organisasjon.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener staten i mindre grad bør blande seg inn i idrettens indre organisasjonsliv. Idrettens organer bør derfor selv få bestemme hvordan tippemidlene skal disponeres, kun med noen få føringer fra staten. Disse medlemmer vil gå i mot at det skal legges føringer fra statlig hold på for eksempel at tippemidlene skal fordeles ut i fra en distriktsmessig profil. Stortinget kan gi verbale føringer på dette når idrettsmeldinger behandles i Stortinget med jevne mellomrom.

Disse medlemmer ser på toppidretten som svært viktig da den er med på å skape rollemodeller, samt inspirerer til fysisk aktivitet og rekruttering. Likevel er det viktig at denne delen ikke spiser en for stor del av de totale idrettsmidlene, slik at bredden skades. Det er ikke alle toppidrettsutøvere som tjener penger på å drive med sin idrett, slik at det kan være nødvendig å "sponse" noen av disse i en viss grad. Hvor mye av midlene som skal gå til toppidrett kontra bredde­idrett må det likevel i stor grad være opp til idrettstinget selv å bestemme.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil understreke at fysisk inaktivitet er en trussel mot folkehelsa. Derfor må samfunnsplanlegginga ha som mål å sikre alle tilgang til friarealer og muligheter til fysisk aktivitet. Det er særlig viktig å stimulere barn og unge til leik og fysisk aktivitet. Å mestre egen kropp gir økt velvære og sjøltillit, og i barneårene skjer mye læring gjennom aktiv bruk av kroppen. Dette medlem mener derfor at det må settes av mer tid til fysisk aktivitet i skolen og skole-fritidsordninger, og at skolene i større grad må organisere opplæringa slik at klasserommet med jevne mellomrom flyttes ut i naturen. Fordi det mangler gang- og sykkelveger kjøres mange elever til skolen. Det bør etter dette medlems mening bygges flere gang- og sykkelveger for å tilrettelegge for at flere barn og unge kan gå til skolen. Økt utbygging av gang- og sykkelveger vil gi større befolkningsgrupper flere muligheter til daglig fysisk aktivitet.

Barn og ungdom

Komiteen slutter seg til Regjeringens påpeking av at idrett og fysisk aktivitet for alle ikke bør utelukke en målretting mot enkelte grupper. Derfor fremstår barn og ungdom som den viktigste målgruppen for den statlige idrettspolitikken. Komiteen er enig i de mål som Regjeringen trekker opp for både barne- og ungdomsidretten. Det er videre viktig å sikre at barn og unge også gis muligheten til å utøve fysisk aktivitet i skoletiden og at det legges til rette for at anlegg tilpasses og lokaliseres der barn og unge oppholder seg. Den sosiale samhandlingen og treningen er viktige verdier i idrettspolitikken, og anleggspolitikken må tilpasses dette. Den allsidige aktiviteten bør prioriteres slik at det er mulig for barn og unge å unngå spesialisering og prestasjonspress.

Komiteen er kjent med at det er et frafall i den organiserte aktiviteten blant ungdom. Det er viktig å møte dette med de nødvendige endringer i aktivitets- og anleggstilbudet. Der er det viktig å legge vekt på at anleggene også skal fungere som gode sosiale møteplasser samtidig som utviklingen og interessen for nye aktivitetstilbud må møtes med anlegg som er tilpasset endringer i interessene.

Funksjonshemmede

Komiteen er enig i departementets påpeking av at folk som har behov for særlig tilrettelegging og andre tilbud enn det som tilbys av den organiserte idretten er et særlig ansvar for staten. På denne bakgrunn er det viktig detarbeidet som skjergjennom Norges Funksjonshemmedes Idrettsforbund, og komiteen forutsetter at målsettingen om idrett og fysisk aktivitet for alle også omfatter denne gruppen. Komiteen slutter seg til Regjeringens påpeking av at personer med skjulte funksjonshemninger også har et behov for et tilrettelagt tilbud. Personer med psykiske lidelser og psykisk utviklingshemmede vil fortsatt ha fokus i den statlige idrettspolitikken. Det er viktig at de også gis mulighet til å delta i aktivitet i alderstilpassede grupper ut fra egne interesser og behov.

Områder som ikke berettiger statlig støtte

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, har registrert at det skjer en utvikling der idrett og fysisk aktivitet danner grunnlaget for et fortjenestebasert virke. Derfor er det viktig å klargjøre det statlige engasjementet gjennom den støtten som gis. Statlig støtte skal ikke danne grunnlaget for eierformer som skal tjene penger, eller omdannes til fortjeneste for private eiere. Flertallet mener dette må ligge til grunn som et bærende prinsipp for statens medvirkning på idrettsområdet, både når det gjelder utbygging av anlegg og direkte støtte til organisasjoner og aktivitetsrelaterte tiltak.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det må være opp til hvert enkelt idrettslag om de ønsker å inngå et samarbeid med kommersielle interesser.

2.4 Spillemidler til anlegg for idrett og fysisk aktivitet

Framtidig anleggspolitikk

Komiteen slutter seg til Regjeringens påpeking av at det i framtiden må fokuseres på å bygge anlegg som sikrer et større mangfold av aktiviteter. Videre at det er viktig å fokusere på barn og ungdom samt enklere anlegg i nærmiljøene.

Komiteen viser til at det er bygd anlegg over hele landet, og at det er viktig å sikre de investeringene som er gjort. Derfor er det viktig å sørge for at disse gis mulighet for rehabilitering. Det stilles krav til kommunene om at det er nødvendig med egne delplaner for å kunne søke spillemidler. Komiteen er enig i Regjeringens vurdering knyttet til disse delplanene og ser frem til at dette arbeidet styrkes. Ikke minst er det viktig å ta hensyn til fremtidige behov for å legge til rettearealer for idrett og fysisk aktivitet.

Komiteen mener det er viktig å trekke de kommunale idrettsrådene med i dette arbeidet for å sikre at idrettslagenes behov blir ivaretatt.

Klassifisering av anlegg

Komiteen registrerer at det i dag eksisterer flere grupper anlegg med ulik standard for å kunne ta større arrangementer. Tidligere er Riksanleggene omgjort til Nasjonalanlegg med nye kriterier. Som et ledd i forenklingen slutter komiteen seg til at det slås sammen grupper av anlegg som er lite formålstjenlig å skille. Dette gjelder både kommune- og fylkesanlegg, og skillet basert på konkurranseform. Komiteen slutter seg til den nye inndelingen.

Fordeling av spillemidler til anleggsformål

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det er nødvendig å endre kriteriene for fordeling av spillemidler i tråd med de målsettinger som nå settes for nye anlegg. Flertallet slutter seg til forslaget om å beholde det ekstra Nord-Norge-tillegget, og vil understreke at det gir et ekstra tilskudd på 20-25 pst. ut over ordinære satser. Flertallet er også enig i at kommuner med svak økonomi gis et ekstra tilskudd på 10 pst. utover det ordinære tilskuddet. Videre er det viktig å sikre at små flerbrukshaller og små svømmehaller, anlegg som gir et mangfold av aktiviteter, bygges også i små kommuner gjennom økte satser. Flertallet registrerer at det er i befolkningstette områder det er størst mangel på anlegg, og slutter seg derfor til de endringer som skjer i tildelingskriteriene.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har blitt gjort kjent med eksempler på at det er tildelt spillemidler til prosjekter (f.eks. bowlinghall) som direkte konkurrerer med aktører som driver på et kommersielt grunnlag. Det sier seg selv at prosjekter som er etablert med støtte fra spillemidlene får et betydelig konkurransefortrinn gjennom offentlige tilskudd. Disse medlemmer mener at det er viktig å sørge for at reglene for tildeling av spillemidler gjør det klart at fordelingen av midlene ikke skal føre til konkurransevridning i markeder som domineres av aktører som driver på kommersielt grunnlag.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener det er nødvendig å endre kriteriene for fordeling av spillemidler i tråd med de målsettinger som nå settes for nye anlegg.

Disse medlemmer ønsker å oppheve dagens tredeling av tippemidler (kultur, idrett og forskning), og ønsker å viderefordele disse midlene til frivillige organisasjoner innenfor kultur og idrett, med like mye på hver av disse. Tippemidler som utdeles må benyttes til breddeidrett og breddekultur, og da først og fremst på tiltak som kommer barn- og unge til gode. Disse midlene skal da først og fremst brukes til for eksempel bygging av idrettshaller.

Disse medlemmer ser det også som ønskelig at det opprettes et fond hvor opp til 3 pst. av tippemidlene settes av hvert år, for å kunne dekke store deler av ekstrainvesteringer som er nødvendig ved f.eks. o.l. og VM.

Disse medlemmer foreslår at et slikt system innføres over en 5-års periode, fra 1. januar 2002.

Midlene av dette fondet bør også kunne brukes til vedlikehold og oppjustering av nasjonale anlegg, slik at disse ikke behøver alt for store påkostninger når de skal brukes til store arrangementer.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endring i lov om pengespill av 28. august 1992 nr. 103 § 10 slik at etter at det er foretatt fondsavsettelser skal selskapets overskudd fordeles med en halvdel til idrettsformål, til idrettens paraplyorganisasjoner og en halvdel til kulturformål, til frivillige lag og organisasjoner innen kultur. Midlene fordeles av Kongen. Av selskapets overskudd skal 3 pst. avsettes på et fond hvor midlene skal benyttes til arrangering av store internasjonale mesterskap innenlands. Ordningen innføres gradvis over 5 år fra 1. januar 2001."

Disse medlemmer vil presisere at forskningsmidlene ikke må fjernes, men derimot styrkes gjennom statsbudsjettet.

Ordinære anlegg

Komiteen merker seg at Regjeringen følger opp målene om å satse på anlegg for barn og unge, samt anlegg med høyt brukspotensial. I den sammenheng er det vesentlig å utvikle en politikk som sikrer at barn og unge gis tilgang til anleggene og ikke støtes ut av konkurranse- og bedriftsidrett. Det er viktig å styrke utbyggingen av flerbruksanlegg. Det registreres at disse anleggene også utvikler seg til sosiale møteplasser som er viktig å ivareta. Det er viktig å vektlegge at denne typen anlegg også ivaretar behovet for egenorganiserte aktiviteter. Komiteen ber Regjeringen vurdere å sikre utbyggingen av flerbrukshaller, spesielt i tettbygde strøk, gjennom en egen tilskuddsordning for å stimulere disse ytterligere.

Komiteen viser til at målet for anleggsbygging er å gi flest mulig anledning til å drive idrett og fysisk aktivitet. Komiteen vil i tillegg understreke at nærmiljøenes uterom bør prioriteres, og viser til at det ligger store helsegevinster i å bruke naturens eget uterom. Komiteen støtter bygging og drift av idrettshaller, men vil også peke på behovet for å utvikle idrettsanlegg ute. Komiteen mener også at det mange steder kan være vel så viktig å sikre naturområder knyttet til skole og barnehage, som å bygge kunstige anlegg.

Rehabilitering

Komiteen slutter seg til Regjeringens opplegg for å styrke rehabiliteringen av anlegg.

Nærmiljøanlegg

Komiteen mener det er viktig å stimulere den egenorganiserte aktiviteten. Ikke minst er det nødvendig å sikre barn og unge tilgang på arealer der de kan utøve aktivitet. Det vil derfor være hensiktsmessig å utvide ordningen slik at det også kan gjelde anlegg i tilknytning til skolens uterom. Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

Anlegg i storbyene

Komiteen viser til tidligere påpekninger av at det er lav anleggsdekning i store byer. Komiteen ber derfor Regjeringen stimulere til en bedring av dette.

Komiteen vil spesielt understreke at de større byene - sammenlignet med resten av landet - har en stor underdekning av idrettsanlegg. Komiteen støtter Idrettsforbundets vurdering av storbyenes situasjon (notat til komiteen av 12. oktober 2000):

"Når det gjelder storbyene er en avhengig av å se anlegg og aktivitet i et helhetlig perspektiv. Det er ingen tvil om at det Storbyprosjektet som pågår, har vist meget gode resultater og bekreftet at idretten egner seg svært godt som virkemiddel for lokal inkludering. …

Det kunne være interessant å løfte storbysatsingen enda mer i årene framover. En begrunnelse for dette er det potensial for aktivitetsvekst som ligger i de store byene."

Komiteen slutter seg til intensjonene om satsing på utbygging av idrettsanlegg i storbyene. Målet må være at storbyene etter hvert kan tilby innbyggerne like god tilgjengelighet til idrettsanlegg som mindre kommuner.

Komiteen har merket seg Regjeringsens beskrivelse av en dårlig anleggsdekning i de største byene. En av årsakene til dette er at særlig forhold som høye tomte- og byggepriser, høy bruksintensitet og problemer med å mobilisere dugnadsinnsats i storbysamfunn gjør det dyrere å realisere anlegg i de største byene. Videre har storbyene mange eldre anlegg med stort behov for kostnadskrevende rehabilitering. Komiteen har også merket seg Norges Idrettsforbunds klare vedtak om en prioritering av statlige midler til anleggsutbygging i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre støtter Regjeringens forslag om endring av tildelingskriterier for fordeling av spillemidler til ordinære anlegg. Det synes riktig å vektlegge de områder hvor det er størst behov for anlegg, heller enn de kommunene som søker om mest midler. Disse medlemmer mener at anleggsbehovet vektlegges enda sterkere enn meldingen foreslår ved at anleggsdekningen vektes med 50 pst. og godkjent søknadssum med 10 pst.

Oslo kommune har en spesielt dårlig anleggsdekning samtidig som utgiftene til å realisere anlegg her er særlig høye. Kommunene har også som hovedstad en del særskilte behov mht. utbygging av idrettsanlegg. Disse medlemmer mener derfor at Staten i en begrenset periode samarbeider med Oslo kommune og idrettsorganisasjonene om en egen idrettspakke for Oslo, hvor det ytes spillemidler som foreslått over, men ift. den reelle kostnaden for det enkelte anlegg.

Disse medlemmer mener satsningen på idrett er svært viktig slik at dette kan bli et virkemiddel mot den økende volden blant ungdom, spesielt i Oslo. Økt satsing i forhold til idrettsanlegg og organisasjoner som driver aktivt integreringsarbeid vil redusere konfliktene mellom ulike grupper.

2.5 Spillemidler til aktivitetsformål

Framtidig aktivitetspolitikk

Komiteen registrerer at idretten er gjenstand for en økende individualisering og kommersialisering. Dette er en utvikling som må få følger for den statlige idrettspolitikken. Det er videre et trekk ved utviklingen at ungdom slutter med organisert aktivitet, det vil derfor være viktig å stimulere disse til videre fysisk aktivitet.

Komiteen viser til at en tredjedel av overskuddet i Norsk Tipping AS går til idrettsformål. Disse midlene fordeles av Kongen etter innstilling fra Kulturdepartementet. Midler til Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité har i hovedsak vært overført som et rammetilskudd med øremerkede midler innenfor særlig prioriterte områder. Riksrevisjonen har påpekt svakheter ved dette systemet og ment at det burde utvikles et helhetlig plan- og rapporteringssystem. Komiteen er fornøyd med at departementet følger opp dette.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre ser ingen problemer med at idrettslag, som har mottatt tippemidler, kan samarbeide med kommersielle interesser, hvis dette er i begges interesse. Dette kan bl.a. gi idrettslag leieinntekter som vil være viktige inntekter for drift av idrettshaller. Samarbeid mellom frivillige organisasjoner og næringslivet er etter disse medlemmers oppfatning meget positivt. Slike samarbeidsformer vil føre til at næringslivet og de frivillige organisasjonene utfyller hverandre til felles beste. F.eks. kan det tenkes at et idrettslag som har mottatt tippemidler til en idrettshall inngår en samarbeidsavtale med et privat helsestudio om disponering av deler av bygget, mot f.eks. at idrettslagets medlemmer får visse fordeler, samt leieinntekter til laget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er også motstander av Regjeringens ønske om å videreføre dagens ordning med fylkeskommunene som fordelingsledd for tippemidlene. Disse medlemmer ønsker at tippemidler skal fordeles til de demokratisk oppbygde paraplyorganisasjonene. Disse paraplyorganisasjonene har etter disse medlemmers syn et bedre grunnlag enn fylkeskommunen til å fordele midlene etter hvor det, etter idrettens eget syn, er mest behov for dem. På bakgrunn av dette ser ikke disse medlemmer behov for noen utjevningssatser for utkant-Norge.

Disse medlemmer ønsker i utgangspunktet at offentlige midler skal gå til anlegg og utstyr.

Disse medlemmer er imot at dugnad og annen frivillig innsats skattlegges.

Antidoping, etikkarbeid og kommersialisering

Komiteenser det som svært viktig at man fortsetter arbeidet mot doping med samme styrke som man har gjort til nå, og at det må være en klar målsetting at Norge fortsatt skal stå i bresjen internasjonalt for å bekjempe og legge til rette for klare regler på området. Som en videreføring av det gode arbeidet som NIF har gjort på dette området, mener komiteenat man må legge vesentlig vekt på utviklingen av en annen organisasjonsform enn den man har på anti-doping arbeidet i dag. Komiteenvil understreke viktigheten av å få en to-deling av dopingarbeidet i NIF, der det forebyggende arbeidet fortsatt blir liggende hos NIF, mens kontrolloppgavene gjennomføres av et uavhengig organ. Det vil si at et slikt organ likeledes kan ta et større samfunnsmessig ansvar på feltet. Det er komiteens vurdering at dette vil skape en høyere legitimitet for det doms- og etikkarbeidet som blir gjort på dopingområdet. Komiteenber derfor departementet, i samarbeid med NIF, å finne en hensiktsmessig løsning for en slik uavhengig organisering.

Komiteenvil synliggjøre at doping ikke aksepteres som middel for å fremme prestasjoner på noen områder i samfunnet. Derfor vil komiteenbe Regjeringen om å legge fram et lovforslag som vil utvide straffeloven slik at både bruk, erverv og besittelse av dopingpreparater blir forbudt, slik statsråden varslet i Stortingets høring 2. februar 2001.

Komiteenvil legge vekt på den flerkulturelle dimensjon i etikkarbeidet. Idretten har vært en viktig integreringsplass mellom nordmenn og våre nye landsmenn. Komiteenvil presisere at idretten ikke bare skal legge til rette for at våre nye landsmenn skal delta og integreres innenfor de eksisterende idrettsgrener. Det er også viktig at man verdsetter den idrettskultur og de idrettsgrener som våre nye landsmenn bringer med seg. Komiteenmener derfor at man må vektlegge å sikre disse idrettene anlegg og ressurser for aktivisering.

Komiteenregistrerer at spiseforstyrrelser er et relativt utbredt problem så vel i idretten som i samfunnet for øvrig. I flere idretter er kosthold og fokus på vekt blitt et stadig voksende problem både for gutter og jenter. Det er viktig at idretten har fokus på de problemer som oppstår når prestasjoner og kroppsform blir sett i sammenheng. Komiteener av den formening at NIF på dette jobber godt for å informere og forebygge spiseforstyrrelser. Komiteenvil allikevel presisere viktigheten av at dette arbeidet må styrkes, og at oppmerksomheten rettes både mot forebyggende tiltak og hjelpetiltak.

Komiteen vil særlig understreke betydningen av å sikre grunnlaget for et etisk og faglig kvalifisert topp­idrettsmiljø. Det er viktig at toppidretten tar konsekvensen av at den er verdiorientert. Under den åpne høringen i Stortinget 2. februar 2001 kom det fram påstander om gråsoner i toppidretten. Bruken av høydehus, kosttilskudd og slanking er nevnt som eksempler på slike gråsoner. Komiteen konstaterer at idrettens organisasjoner har grepet fatt i disse vanskelige utfordringene, og arbeider med å synliggjøre verdiene og spillereglene som er idrettens grunnlag.

Komiteen mener at idrettens forhold til helse må stå sentralt i debatten om gråsoner og etikk. I høringa i Stortinget 2. februar kom det fram at "painkillers" - antiinflammatoriske stoffer - blir brukt for at en utøver som er skadet eller overtrent, skal kunne gjennomføre en konkurranse, til tross for at dette vil gi helseskader på lang sikt. Komiteen mener at dette er et område som idretten og idrettens organer må ta mer på alvor.

Komiteen har merket seg at idrettens organisasjoner har satt idrettens verdigrunnlag øverst på dagsorden, og vil peke på at både toppidrett og breddeidrett må være basert på glede, helse, fellesskap og ærlighet. Komiteen er kjent med at Idrettsstyret vedtok retningslinjer om alkohol og idrett 8. mars 1998, der det ble tatt avstand fra all bruk av alkohol i idrettslig sammenheng. Komiteen vil understreke betydningen av at verdiene fra disse retningslinjene får rotfeste på alle plan i organisasjonen.

Komiteen mener at idretten framstår i dag som nokså mannsdominert, både i forhold til ledelse og hvilke utøvere som blir verdsatt i forhold til bonusordninger. Komiteen mener at likestilling er en verdi som må tas mer på alvor i idretten.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti mener at den tiltakende kommersialiseringa av toppidretten blir forsterket av en tettere symbiose av media, næringsliv og idrett. I flere land blir idrettsklubber kjøpt opp av reklamefinansierte medieselskap. Dette fører til et sterkere press på toppidretten og dens utøvere, og kan svekke idrettens autonomi. Denne utviklinga er etter dette medlems mening ikke ønskelig i Norge. Dette medlem mener derfor at Regjeringa må vurdere tiltak som kan hindre en utvikling der reklamefinansiert medieselskap og markedskreftene styrer idretten. En lovendring med sikte på å forby reklamefinansierte medieselskap å kjøpe aksjer i norsk idrett må vurderes i denne sammenhengen.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

"Stortinget ber Regjeringa utrede bruk av medikamenter i bredde- og toppidrett ut fra målsettinga om riktig medisinsk bruk og for å hindre misbruk og forelegge saken for Stortinget i egnet form."

"Stortinget ber Regjeringa utrede tiltak for å hindre at reklamefinansierte medieselskap styrer idretten gjennom eierskap, og forelegge saken for Stortinget i egnet form."

Ny budsjettstruktur

Komiteen registrerer at Regjeringen vil gå over til å overføre midler til NIF gjennom flere rammetilskudd og færre øremerkede poster. Dette er bra for å synliggjøre de idrettspolitiske mål som ligger til grunn for de midlene som bevilges. Dette kan også bidra til å skille klarere mellom de statlige mål og den frivillig baserte organisasjonens aktivitet. Det er viktig å ivareta den aktiviteten som skjer på lokalt nivå og som representerer mye av grunnlaget for den statlige støtten. Det er derfor påkrevet å etablere systemer som sikrer at midlene brukes slik at en større del av de statlige overføringene tilfaller lagsnivå.

Komiteen mener det er viktig å sikre en tett politisk oppfølging av de ressursene som brukes til idrettsaktivitet. Det bør være mulig i sammenheng med de årlige budsjettbehandlingene i Stortinget å drøfte idrettspolitikken og legge de føringer som er nødvendig for å sikre at de idrettspolitiske målene følges opp.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti ber derfor Regjeringen vurdere å gjenopprette bevilgningen til idretten som egen post ved de årlige budsjettproposisjonene.

Komiteen mener det er viktig at også særforbundene har et klart forhold til de politiske mål som ligger til grunn for de bevilgninger som mottas. Derfor er det viktig at særforbundene forstår at de tilhører en organisasjon som mottar midler for å bidra til å sikre aktivitet og allsidighet, ikke fremme egne politiske mål. I debatten og prosessene rundt idrettens verdier, etikk og kommersialisering er dette særdeles viktig. Det vil også være viktig for de små særforbundene å sikre en samhandling med de store forbundene innenfor den rammen som NIF gir i dag.

Komiteen vil vise til at barn og ungdom nå blir fremhevet som de to viktigste målgruppene for den statlige idrettspolitikken. I den sammenheng er det viktig å videreutvikle det positive arbeidet som skjer innen idretten i dag knyttet til barn. Komiteen vil sterkt understreke at spesialisering og konkurransepress ikke skal ha en dominerende stilling for det arbeidet som gjøres. Allsidighet og deltagelse må prioriteres i tilknytning til de statlige ressursene som brukes på barneidretten. Dette må også få følger for anleggsfokuset og bruken av anlegg. I den sammenheng vises det til det positive arbeidet som skjer i NIF og som må følges opp av det lokale idrettslaget.

Komiteen registrerer at det er et stort frafall når det gjelder den organiserte idretten. Dette er lite fokusert i meldingen, men bør få høy prioritet fremover. I den sammenheng er det viktig å kombinere muligheten for å drive allsidig idrett med den sosiale utviklingen og kontakten.

Komiteens flertall, medlemmene fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, viser til at den idrettspolitiske visjon er idrett og fysisk aktivitet for alle. Flertallet vil peke på at for å nå denne målsettingen, er både egenorganisert aktivitet og aktivitet i andre frivillige organisasjoner - i tillegg til NIF, av stor betydning. Flertallet viser til det viktige arbeidet for eksempel KRIK (Kristen Idrettskontakt) gjør. KRIK har lykkes i å gi et breddeidrettstilbud for ungdom mellom 15-25 år. Flertallet er kjent med at dette er et aktivitets- og treningstilbud i en sosial ramme - hvor konkurransemotivet er sjaltet ut. Flertallet vil peke på at dette er et viktig supplement til annet tradisjonelt idrettsarbeid.

Støtte til lokale lag og foreninger

Komiteen er fornøyd med at Regjeringen følger opp de vedtak som ble gjort i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 27 (1996-1997) og St.meld. nr. 44 (1997-1998), der mer midler skulle fordeles direkte til lokale lag og foreninger. Ved å gi disse midlene til de lokale idrettsrådene oppnås det også å styrke den posisjon disse har, ikke minst i forhold til det lokale planarbeidet. Det er viktig i denne sammenheng at det lokale arbeidet som skjer på frivillig basis ikke byråkratiseres unødvendig. Det kan være aktuelt å styrke idrettsrådenes posisjon ytterligere, noe departementet bør gjøre en fortløpende vurdering av.

3. Forslag fra mindretall

Forslag fra Fremskrittspartiet:

Forslag 1

Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om endring i lov om pengespill av 28. august 1992 nr. 103 § 10 slik at etter at det er foretatt fondsavsettelser skal selskapets overskudd fordeles med en halvdel til idrettsformål, til idrettens paraplyorganisasjoner og en halvdel til kulturformål, til frivillige lag og organisasjoner innen kultur. Midlene fordeles av Kongen. Av selskapets overskudd skal 3 pst. avsettes på et fond hvor midlene skal benyttes til arrangering av store internasjonale mesterskap innenlands. Ordningen innføres gradvis over 5 år fra 1. januar 2001.

Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:

Forslag 2

Stortinget ber Regjeringa utrede bruk av medikamenter i bredde- og toppidrett ut fra målsettinga om riktig medisinsk bruk og for å hindre misbruk og forelegge saken for Stortinget i egnet form.

Forslag 3

Stortinget ber Regjeringa utrede tiltak for å hindre at reklamefinansierte medieselskap styrer idretten gjennom eierskap, og forelegge saken for Stortinget i egnet form.

4. Komiteens tilråding

Komiteen har for øvrig ingen merknader og rår Stortinget til å gjøre slikt

vedtak:

St.meld. nr. 14 (1999-2000) - Idrettslivet i endring - om statens forhold til idrett og fysisk aktivitet - vedlegges protokollen.