Idrett og fysisk aktivitet er omfattet av stor
interesse i samfunnet. Generelt kan en skille mellom et aktivt og et
passivt engasjement. Det aktive engasjement kan komme til uttrykk
ved at den enkelte aktiviserer seg som mosjonist, som aktiv i et
idrettslag, eller som toppidrettsutøver. Det passive idrettsengasjementet
kan ytre seg gjennom å være tilskuer ved idrettsarrangement,
interesse for fjernsynssendinger og deltakelse i idrettsrelaterte
spill. Utstrakt mediedekning av idrett og høye seertall
ved fjernsynssendte idrettsbegivenheter er tydelige tegn på stor
interesse for idrett i befolkningen.
En relativt stor andel av befolkningen driver
idrett eller fysisk aktivitet i form av konkurranse, trening og mosjon.
Frivillig arbeid i lokale lag og foreninger
er en forutsetning for den aktivitet som skapes i norsk idrett. Virksomheten
i den frivillige idretten utgjør en betydelig samfunnsmessig
ressurs.
Idretten har tidligere blitt sett på som
en enhetlig bevegelse. En nærmere presisering av begrunnelsene for
statlig medvirkning på idrettsområdet har derfor ikke
vært ansett som nødvendig. I dag er denne enheten under
press av indre og ytre krefter, noe som har resultert i et mer flertydig
idrettsbilde.
I løpet av det siste tiåret
har omfanget av fortjenestebaserte aktivitetstilbud økt
i det norske samfunn. Denne utviklingen kan for det første
ha sin årsak i at befolkningen ønsker et mer differensiert
tilbud enn det de frivillige organisasjonene kan tilby. Differensieringen
på tilbudssiden følger den alminnelige tendensen til
individualisering av livsstil i befolkningen, og idrett og fysisk
aktivitet utgjør intet unntak.
En annen grunn kan være den alminnelige
velstandsutviklingen som har gitt folk en større disponibel
inntekt enn tidligere. På en rekke områder innen
kultur og fritidsaktiviteter har frivillig organiserte aktiviteter
fått konkurranse fra kommersielle og fortjenestebaserte
tilbud.
En tredje årsak er de alminnelige endringene
i livsstil som følger moderniseringen av samfunnet, og
som fører med seg nye behov for fysisk utfoldelse.
Fortjenestebaserte aktører har også gjort
seg gjeldende innenfor toppidretten. Primærårsaken
er den sterke mediefokuseringen som enkelte idretter og utøvere
er gjenstand for. Utviklingen har ført betydelige pengestrømmer
inn i idretten, og muliggjort omfattende satsing på å få fram
topputøvere. Den har også ført til en
betydelige inntektsøkning for enkeltutøvere, dels
som lønn og dels som sponsor- og reklameinntekter.
Denne utviklingen har ført til at de
klassiske kjennetegnene på frivillig organisering, demokrati
og fortjenestefrie organisasjonsformer, har forvitret på enkelte områder.
Den frivillige idretten er ikke lenger enerådene når
det gjelder å gi et aktivitetstilbud. I de kommende årene
vil høyst sannsynlig konkurransen fra de fortjenestebaserte
tilbudene øke. Dette er en utvikling som vil stille den
frivillig organiserte idretten overfor store utfordringer.
Fortjenestebaserte eierformer blir i økende
grad vevd inn i de frivillige, demokratiske organisasjonsformene. Frivillige
idrettsorganisasjoner kan på ulike måter gå i partnerskap
med fortjenestebaserte aktører. Noen samarbeidsformer kan
føre til at idrettslaget får svekket sin demokratiske
innflytelse over viktige disposisjoner. Økonomiske blandingsløsninger
kan også føre til at overskudd i klubben kan tas
ut av private medeiere som fortjeneste.
Som en del av den generelle samfunnsutviklingen, gjør
endringene innen idretten og det frivillige organisasjonsliv det
nødvendig med en oppdatering av grunnlaget for statens
idrettspolitikk inn i første tiår av et nytt århundre.
En ny stortingsmelding om idrett og fysisk aktivitet er i første
rekke begrunnet ut fra behovet for å videreutvikle og klargjøre
statlige idrettspolitiske målsettinger.
Den overordnede målsettingen for statlig
idrettspolitikk har siden 1970-tallet vært "idrett for
alle". Denne målsettingen ble senest understreket i St.meld.
nr. 41 (1991-1992) Om idretten. Folkebevegelse og folkeforlystelse.
Begrunnelsene for statlig medvirkning og støtteordninger
til idrettsformål er knyttet til egen- og nytteverdien
av idrett og fysisk aktivitet. Med egenverdi menes den opplevelse
selve utøvelsen av aktivitet gir i form av glede og mestring.
Idrett har videre ofte vært ensbetydende med deltakelse
i et fellesskap, som både har verdi for den enkelte og
for samfunnet, gjennom etablering av nettverk og organisasjoner.
Idrettens nytteverdi er fra statens side særlig knyttet
til helseperspektivet. Den positive effekt som fysisk aktivitet
har som en del av det forebyggende helsearbeidet, bidrar til å styrke
berettigelsen for statlig støtte.
Den forrige idrettsmeldingen, St.meld. nr. 41
(1991-1992), ble behandlet i Stortinget høsten 1992. På de årene
som er gått, har både idretten og samfunnet forandret
seg. Endringene i livsstil og livsmønstre, og endrede former
for fysisk utfoldelse, skaper nye rammebetingelser for framtidens
idrettspolitikk. Større mangfold av tilbud om fysisk aktivitet
og framveksten av nye eier- og samarbeidsformer, stiller den offentlige idrettspolitikken
overfor nye utfordringer i form av klarere prioriteringer.
I St.meld. nr. 27 (1996-1997) Om statens forhold
til frivillige organisasjoner og i St.meld. nr. 44 (1997-1998) Tilleggsmelding
om statens forhold til frivillige organisasjoner er prinsippene
for en framtidig, samordnet politikk overfor de frivillige organisasjonene trukket
opp. Her presenteres tre ulike målsettinger for offentlig
samhandling med organisasjonene:
1. å styrke
frivillig, lokalt, medlemsbasert virke,
2. å inngå i verdibaserte
samvirkeformer med frivillige organisasjoner, og
3. å støtte økonomisk
en fortjenestefri produksjon av velferdsytelser.
I Innst. S. nr. 101 (1998-1999) blir det konstatert
at det er bred politisk enighet omkring ovennevnte prinsipper. Bakgrunnen
for klargjøringen av disse grunnsynene var dels å etablere
overordnede normer som tildelinger til, og samhandling med, frivillig
virke kan forankres i.
Dels var også hensikten å tydeliggjøre
hvilke grunnpremisser som gjelder for statens samhandling med de frivillige
organisasjonene. En slik premiss er kravet om fortjenestefrihet
som, slik det er gjort rede for ovenfor, innebærer eierformer
der ressursene kommer organisasjonen til gode, og ikke kan tappes
som privat profitt.
Intensjonen i St.meld. nr. 27 (1996-1997) og
i St.meld. nr. 44 (1997-1998) var å styrke de lokale, medlemsbaserte
aktivitetene i de frivillige organisasjonene. Dette innebærer
at statlige ressurser bør fordeles slik at de kommer det
lokale foreningslivet til gode.
Anvendt på idrettsfeltet setter disse
intensjonene fra Stortinget søkelyset på det lokale,
frivillige idrettslivet, og dets vekstvilkår i morgendagens
samfunn. For Regjeringens idrettspolitikk blir det i framtiden et
prioritert mål å styrke det frivillige, lokale
idrettsarbeidet. Det er fire hovedgrunner til denne prioriteringen:
– De lokale,
frivillige organiserte idrettsaktivitetene gir en rekke sosiale
gevinster, som kommer i tillegg til de idrettslige. Frivillig idrettsorganisering bidrar
til å styrke lokalt fellesskap, og skaper sosiale bånd
mellom foreldre, naboer, utøvere og andre deltakere.
– Den frivillige idretten gir
trening i demokratiske samhandlingsformer. Det er Regjeringens syn
at dersom de frivillige og sivile demokratiske institusjonene svekkes,
vil også den allmenne interessen for demokratisk deltakelse
svekkes.
– Den frivillige organiserte idretten
gir selv betydelige tilskudd til egen drift, i form av ubetalt innsats. En
vesentlig del av denne innsatsen er rettet inn mot driften av aktiviteten
og organisasjonen.
– Den medlemsbaserte idretten
har tradisjonelt vært basert på en fortjenestefri
organisasjonsform.
Sett under ett gir disse premissene en tydelig
retning for Regjeringens framtidige idrettspolitikk. Idrett som drives
i lokale frivillige medlemsbaserte foreninger skal prioriteres.
Det er imidlertid ikke alle som finner et tilfredsstillende aktivitetstilbud
innenfor den organiserte idretten, og mange velger derfor å drive
fysisk aktivitet i egenorganiserte former. Regjeringen anser det
derfor som viktig at statlige midler til idrettsformål også bidrar
til å sikre muligheten for egenorganisert fysisk aktivitet
for befolkningen.
Meldingen inneholder Regjeringens forslag og
konklusjoner, samt et innholdsmessig sammendrag.
I meldingen beskrives sentrale utviklingstrekk
på idrettsområdet, med vekt på perioden
etter at forrige idrettsmelding ble behandlet i 1992. For å kunne
utrede og fremme forslag til en framtidig statlig politikk på idrettsområdet,
er det nødvendig å gi en oppdatert virkelighetsbeskrivelse.
De utviklingstrekk som preger samfunns- og organisasjonslivet ved
inngangen til det 21. århundre, må ligge til grunn
for analysen av statens posisjon på dette området.
Sentrale elementer i en slik beskrivelse er en gjennomgang av statlig
organisering og målsettinger innenfor områdene
idrett og fysisk aktivitet. Videre inneholder kapitlene en gjennomgang av
utviklingen på sentrale områder innen idrettsområdet,
i særlig grad aktivitets- og anleggsutviklingen.
I meldingen klargjøres mål
og områder som er særlig viktige for den statlige
idrettspolitikken. Det foretas videre en avgrensning av virksomhetsområder
og organisasjonsformer hvor statlig medvirkning er uaktuelt.
De overordnede målsettinger og virkemidler,
leder over i en mer konkret diskusjon om framtidig statlig politikk
på anleggs- og aktivitetsområdet.
Organiseringen av statlig medvirkning på området idrett
og fysisk aktivitet, tas opp i meldingen. Dette innebærer
en redegjørelse for økonomiske og administrative
konsekvenser av forslagene i meldingen.
I denne meldingen blir idrett og fysisk aktivitet
for alle definert som den overordnede visjonen for statlig idrettspolitikk.
Visjonen er et uttrykk for at det ikke bare er idrett i regi av
idrettsorganisasjonene som berettiger offentlig støtte.
Det sentrale er at befolkningen som helhet skal
gis mulighet til å drive idrett og fysisk aktivitet. I
dette ligger også at hensynet til likestilling skal ivaretas
gjennom både aktivitetstilbud samt utforming og tilgjengelighet
til anlegg. Dette betyr at statlige midler til idrettsformål
må fordeles slik at de både kommer den frivillige,
medlemsbaserte idretten til gode, og at de stimulerer og styrker
muligheten for utøvelse av egenorganisert fysisk aktivitet.
På denne bakgrunn er det i meldingen utledet tre grunnleggende
mål for anvendelse av spillemidler:
1. Staten vil støtte
den frivillige, medlemsbaserte idretten økonomisk slik
at idrettsorganisasjonene kan opprettholde og utvikle et omfattende
og godt aktivitetstilbud, primært på lokalt nivå.
2. Den samlede anleggsmassen skal gi flest
mulig anledning til å drive idrett og fysisk aktivitet. Anleggsmassen
bør tilpasses aktivitetsprofilen i befolkningen. Den statlige
idrettspolitikken skal bidra til at befolkningen har et bredt spekter
av lokalt forankrede aktivitetstilbud både i regi av den frivillige
medlemsbaserte idretten og gjennom mulighet for egenorganisert aktivitet.
3. Staten vil støtte norsk toppidrett økonomisk
slik at grunnlaget for et etisk og faglig kvalifisert toppidrettsmiljø sikres,
og at toppidretten fortsatt kan framstå som en kulturell
identitetsskaper i det norske samfunn.
Regjeringen peker i meldingen på at
barn (6-12 år) og ungdom (13-19 år) er primære
målgrupper for det statlige engasjementet på idrettsområdet.
Det understrekes at barn må sikres et allsidig tilbud om
idrett og fysisk aktivitet. Anlegg i lokalmiljøet som stimulerer og
tilfredsstiller barns behov for fysisk aktivitet i organiserte og
egenorganiserte former, vil derfor bli prioritert. Når
det gjelder ungdom, tas det sikte på å utvikle anlegg
som tilfredsstiller ungdommens behov for utfordringer og variasjon.
Ungdom må gis mulighet til å medvirke i utforming
av anlegg. Anleggene bør fungere som gode sosiale møteplasser
i lokalsamfunnene.
Regjeringen mener videre at idrettslagene vil
være en svært viktig arena for å skape
lokale sosiale nettverk, som bidrag til gode og trygge lokalsamfunn. Regjeringen ønsker
derfor å styrke rammebetingelsene for frivillig, medlemsbasert
idrett på lokalt nivå.
Idretten har de senere år blitt gjenstand
for en økende grad av kommersialisering. Dette har resultert
i framvekst av fortjenestebaserte eierformer i og i nær
tilknytning til den frivillige medlemsbaserte idretten. Dette nødvendiggjør
klarere avgrensninger for hvordan den statlige støtten
til idretten kan benyttes. Regjeringen understreker derfor i meldingen
at tilskudd fra spillemidlene ikke skal kunne benyttes til virksomheter
eller organisasjonsformer hvor overskudd kan tas ut av private eiere.
Spillemidlene har hovedsakelig gått
til utbygging av idrettsanlegg og til den frivillig organiserte
idretten. Regjeringen legger opp til at dette fortsatt skal være hovedlinjene
i den statlige idrettspolitikken.
Gjennom rammefordeling av spillemidler til de respektive
fylkeskommuner søker departementet å ivareta hensynet
til at det skal være noenlunde lik tilgang på anlegg
for befolkningen uavhengig av bosted. Hvilke anleggstyper som bygges
vil i første rekke være et resultat av kommunale
og fylkeskommunale behov og prioriteringer. Målet for anleggsutbyggingen
er å gi flest mulig anledning til å drive idrett
og fysisk aktivitet. Spesielt vil en prioritere anleggstyper som
harmonerer med aktivitetsprofilen til barn og ungdom. Videre vil
det satses på anleggstyper som kan brukes av mange og som
gir mulighet for egenorganisert fysisk aktivitet.
Eksisterende nærmiljøanleggsordning
vil videreutvikles. Regjeringen ønsker et større
fokus på utvikling av nærmiljøanlegg
i tilknytning til skolenes uterom.
For å utjevne kommunenes evne til å investere
i anlegg og områder for idrett og friluftsliv, opererer departementet
med høyere tilskuddssatser i enkelte kommuner. Regjeringen ønsker å videreføre
ordningen med Nord-Norge-tillegget og graderte stønadssatser. Det
foreslås i meldingen å justere kriteriene for
beregningsgrunnlaget til graderte stønadssatser. Tidligere ble
dette beregnet på bakgrunn av rammeoverføringer per
innbygger, mens en nå vil gå over til å benytte
kommunens frie inntekter korrigert for variasjon i utgiftsbehovet.
Det er departementets oppfatning at dette gir et bedre bilde av
kommunenes økonomi. I tillegg ønsker departementet å innføre
en ordning som gir høyere tilskuddssatser for enkelte anleggstyper
i kommuner med lavt innbyggertall. Dette som kompensasjon for lavere
investeringsevne.
En relativt stor andel av den eksisterende anleggsmassen
i Norge er eldre anlegg. Enkelte av anleggene holder ikke mål
i forhold til dagens krav, enten på grunn av at anleggene
er nedslitte eller at kravene som stilles i dag er høyere
enn da anleggene ble bygd. For mange av disse anleggene er derfor
rehabilitering en forutsetning for fortsatt drift. Det vil også i
et samfunnsøkonomisk og miljømessig perspektiv
ofte være mer lønnsomt å rehabilitere
enn å bygge nye anlegg. Prioriteringen av rehabilitering
vil derfor bli videreført.
Statlige midler til aktivitet blir i første
rekke kanalisert gjennom NIF. Dette begrunnes med at NIF er en frivillig
organisasjon som aktiviserer en stor del av befolkningen, spesielt
barn.
Den generelle utviklingen i samfunnet får
konsekvenser for måten idretten organiseres på,
og for den offentlige idrettspolitikken. Differensieringen av tilbuds-
og aktivitetsformer som finner sted, stiller både den frivillige
organiserte idretten og den statlig politikken overfor store utfordringer.
De frivillige idrettsorganisasjonene må på sin
side ta stilling til hvordan tilbud kan organiseres for å møte
befolkningens framtidige behov for fysisk utfoldelse. Staten må utforme
et sett med virkemidler som gjør at rammebetingelsene for
idrett og fysisk aktivitet blir best mulig, og i samsvar med overordnede
politiske mål.
NIFs rolle og funksjon vil over tid måtte
vurderes i forhold til om aktivitetstilbudet i medlemsorganisasjonene
tilfredsstiller behovene i befolkningen, og om organisasjonenes
tilbud er i tråd med overordnede idrettspolitiske mål.
Dersom idrettsorganisasjonene over tid utvikler en nærmere
sammenveving med fortjenestebaserte eierformer, vil dette få konsekvenser for
de statlige overføringene.
Statlig støtte til NIF har på 1990-tallet
hovedsakelig vært gitt gjennom et stort rammetilskudd og
som øremerkede midler innenfor særlige prioriterte
områder.
Riksrevisjonen (Dokument nr. 3:12 (1997-1998))
har foretatt en analyse av Kulturdepartementets oppfølging
av rammetilskuddet til NIF. Hensikten var å avdekke om
oppfølgingen gav tilstrekkelig informasjon til å vurdere
om de overordnede idrettspolitiske målene nås.
Riksrevisjonen er av den oppfatning at dagens plan- og rapporteringssystem
ikke gir tilstrekkelig informasjon om bruken av spillemidlene og
virksomheten i idrettsorganisasjonene. Etter Riksrevisjonens vurdering
bør det utvikles et helhetlig plan- og rapporteringssystem
basert på begrenset og relevant nøkkelinformasjon
om virksomheten i NIF sentralt, særforbund og idrettskretser.
Departementet har siden 1997 arbeidet med å utvikle en
ny budsjettstruktur for overføring av spillemidler til NIF.
Omleggingen skyldes at departementet ser behov for å klargjøre
sammenhengen mellom søknad, overføring og rapportering
fra NIF. Dette i første rekke for å sikre at offentlige
overføringer bidrar til å bedre rammebetingelsene
for de deler av den organiserte idretten hvor aktiviteten skapes.
Regjeringen har videre, på bakgrunn
av Innst. S. nr. 101 (1998-1999), utviklet en ny tilskuddsordning direkte
rettet mot lokale idrettslag. Tilskuddsordningen vil bidra til å styrke
rammebetingelsene for den frivillige medlemsbaserte idretten for
barn og ungdom på lokalt nivå.
– Visjonen
for idrettspolitikken er "idrett og fysisk aktivitet for alle".
Det innebærer at flest mulig skal gis mulighet til å utøve
idrett og fysisk aktivitet.
– Det skal spesielt satses på å legge
forholdene til rette for et allsidig tilbud om idrett og fysisk
aktivitet for barn (6-12 år) og ungdom (13-19 år).
– Innen alle områder
vil det være et prinsipp at tilskudd fra spillemidlene
ikke skal danne grunnlag for fortjenestebaserte eierformer eller
omdannes til fortjeneste for private eiere.
– Det skal fortsatt satses på nærmiljøanlegg.
Regjeringen ønsker et større fokus på utvikling
av nærmiljøanlegg i tilknytning til skolens uterom.
– Det skal fortsatt satses på rehabilitering.
– Kravet om tilrettelegging for
funksjonshemmede vil bli videreført.
– Enkelte anleggstyper med høyt
brukspotensial og anleggstyper som gir muligheter for egenorganisert
fysisk aktivitet prioriteres ved at tilskuddssatsene økes.
– Fylkeskommunene skal fortsatt
stå for detaljfordelingen av midler til idrettsanlegg i
kommunene. Rammeoverføringene fra departementet til fylkeskommunene
for ordinære anlegg bestemmes av tre kriterier, godkjent
søknadssum, antall innbyggere og anleggsfordeling.
– Høyere tilskuddssatser
til kommunene i Nord-Norge og Namdalen opprettholdes. Graderte stønadssatser
justeres fra rammeoverføringer per innbygger, til kommunenes
frie inntekter korrigert for variasjon i utgiftsbehovet. I tillegg
gis det høyere tilskuddssatser til enkelte prioriterte
anlegg i kommuner med lavt innbyggertall.
– Økningen av tilskuddssatsene
til prioriterte anleggstyper og økt vekt på anleggsfordeling
ved overføring av spillemidler til fylkeskommunene, vil
gi mulighet for å bedre anleggsdekningen i storbyene.
– Tilskudd til bygging av anlegg
for internasjonale mesterskap og konkurranser foretas gjennom tilskuddsordningen
for nasjonalanlegg.
– Departementet vil innføre
en ny budsjettstruktur for overføringene av spillemidler
til NIF. Det er et mål at en større del av midlene
skal tilfalle lokalnivået hvor aktiviteten skapes. Det
er videre et mål at omleggingen til ny budsjettstruktur
vil gi nødvendig innsyn i virksomheten i forhold til offentlige dokumentasjonsbehov.
– I Innst. S. nr. 101 (1998-1999)
gav Stortinget sin tilslutning til at det skal etableres en ny tilskuddsordning
for lokale lag og foreninger. I meldingen blir en slik tilskuddsordning
for idrettsområdet beskrevet.
– Departementet vil i perioden
fram til 2003 vurdere hvordan offentlige myndigheter på regionalt
og lokalt nivå kan bidra til at en større andel
av befolkningen får et tilbud om idrett og fysisk aktivitet.
– Den raske utviklingen i samfunnet
generelt og innenfor idretten spesielt, gir et stort behov for ny kunnskap.
Departementet foreslår derfor at satsingen på forsknings-
og utviklingsarbeidet gradvis økes.
– Departementet ønsker å videreføre
storbyprosjektet på aktivitetsområdet, og vil
bygge på de erfaringer som er framkommet gjennom den evaluering som
ble foretatt av Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR)
i 1998.
– Det vil være viktig å sikre
grunnlaget for et etisk og faglig kvalifisert toppidrettsmiljø.
Det legges derfor opp til en egen basisfinansiering av toppidrett, og
fortsatt satsing på antidopingarbeid.
– Det anses som viktig at Stortinget
gis en regelmessig orientering om utviklingen innen idrettsområdet,
og at det med jevne mellomrom legges opp til en mer omfattende idrettspolitisk
debatt. På denne bakgrunn blir det foreslått at
Regjeringen legger fram en stortingsmelding om idrett og fysisk
aktivitet i hver stortingsperiode, og at kulturministeren med jevne
mellomrom holder en idrettspolitisk redegjørelse.