Flere steder i landet er det konflikter om hvor
grensene går for reinbeite. Da Stortinget vedtok ny reindriftslov
i 1996, ble det forutsatt at evt. konflikter lot seg løse
mellom partene ved å opprette regionale konfliktråd.
Erfaringene hittil med de regionale konfliktrådene kan
tyde på at Stortingets forutsetninger ikke er oppfylt gjennom
dette meglingsorganet. Det er grunn til å anta at mange
av sakene kan bli anket til de høyeste rettsinstanser med
betydelige saksomkostninger som en konsekvens. Midler fra Reindriftens
Utviklingsfond (RUF) kan nyttes til dekning av saksomkostninger
som påløper ved tvist om beiterett. Regelverket
for RUF er imidlertid til hinder for at grunneiernes saksomkostninger
kan bli dekket av denne budsjettposten. Forslagsstillerne mener
det vil kunne være en fare for rettssikkerheten når én
part har statlig støtte til sin sakførsel og dermed
kan anke så å si enhver sak til Høyesterett.
Også på bakgrunn av at staten dekker alle kostnader
for grensekommisjonen i Nordland og Troms, mener forslagsstillerne
at saksomkostningene ved tvister om reinbeite i resten av landet bør
dekkes av staten - i det minste når saken er av prinsipiell
karakter.
På denne bakgrunn fremmes i dokumentet
følgende forslag:
"Staten dekker grunneiernes saksomkostninger
i tvister om grensene for reinbeite i alle saker av prinsipiell
karakter der reineierne får dekket sine saksomkostninger
over offentlige midler."
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Erling Brandsnes, Gunnar Breimo, Mimmi Bæivi, Karin Kjølmoen, Kjell
Opseth og Rita Tveiten, fra Kristelig Folkeparti, Randi Karlstrøm
og Jon Lilletun, fra Fremskrittspartiet, Øystein Hedstrøm
og Terje Knudsen, fra Høyre, Ansgar Gabrielsen og Ivar
Kristiansen, fra Senterpartiet, lederen Morten Lund, og fra Venstre,
Leif Helge Kongshaug, er kjent med at det i deler av de
sørsamiske områdene er konflikter mellom reindriften
og grunneierinteressene når det gjelder reindriftsrettens
geografiske utstrekning. Komiteen er videre kjent
med at partene under reindriftsforhandlingene for avtaleåret
1999-2000 ble enige om at midler avsatt til Reindriftens utviklingsfond
skulle kunne nyttes "til økonomisk bistand til sikring
av reindriftens beiterett", jf. St.prp. nr. 54 (1998-1999). Komiteen har
merket seg at en eventuell slik økonomisk bistand overfor
berørte reindriftsutøvere forutsettes gitt etter
søknad og en konkret vurdering av styret for Reindriftens
utviklingsfond i det enkelte tilfellet. I den utstrekning slike
søknader innvilges, skjer dette innenfor avtalens ordinære
ramme. Det er ikke på annen måte avsatt midler
over statsbudsjettet til dekning av denne type utgifter.
Komiteen vil vise til brev fra
Landbruksdepartementet datert 25. januar 2001 (vedlegg 1), notat
fra Norges Bondelag datert 2. februar 2001 (vedlegg 3) og brev fra
Landbruksdepartementet mottatt 13. februar 2001 (vedlegg 2). Komiteen mener
denne korrespondansen viser at det kan være grunn til å hevde
at rettstilstanden med hensyn til reindriftens rettigheter ikke
synes å ha blitt godt nok avklart ved behandlingen av reindriftsloven
i 1996, og at det derfor kan bli nødvendig med prinsippavgjørelser
i rettsapparatet. Etter komiteens mening er det på denne
bakgrunn naturlig at det offentlige dekker begge parters saksomkostninger i
slike saker av prinsipiell karakter.
Komiteen vil vise til at tvisten
mellom berørte grunneiere i Selbu og reindriftsnæringen
er en slik prinsippsak, noe som understrekes av at siste del av saken
nå vil bli behandlet av Høyesterett i plenum.
Komiteen mener den allmenne rettssikkerhet
kan settes i fare dersom den ene part av økonomiske årsaker
blir forhindret fra å få slike saker prøvd
i rettsapparatet, mens den andre part får sine utgifter
dekket av staten.
Komiteen mener det er nyttig å få avklart
reindriftens beiterettigheter på en ryddig måte,
slik den norske stat er forpliktet til gjennom ILO-konvensjon nr.
169. Komiteen antar at ordningen med meklingsråd
vil kunne avklare konflikter så snart det foreligger prinsippavgjørelser
fra rettsapparatet.
Komiteen mener at det som et
motstykke til ordningen med at midler fra Reindriftens Utviklingsfond kan
nyttes til dekning av saksomkostninger ved tvist om reinbeite, må etableres
en liknende ordning over jordbruksavtalen. Grunneierinteressene
får dermed dekket utgifter til saksomkostninger innenfor
jordbruksavtalens ramme i saker av prinsipiell karakter, og der
reineierne får dekket sine kostnader av statlige midler,
etter en vurdering av den enkelte sak.
Komiteen ber Regjeringen vurdere
om partene bør bidra med egenandeler i slike saker.
Komiteen vil i samsvar med merknadene
fremme følgende forslag:
"Dokument nr. 8:26 (2000-2001) -
forslag fra stortingsrepresentantene Øystein Hedstrøm,
Jon Lilletun, Ansgar Gabrielsen, Morten Lund og Leif Helge Kongshaug
om at staten skal dekke også grunneiernes saksomkostninger
i tvister om reinbeite - vedlegges protokollen."
Komiteen har for øvrig
ingen merknader, viser til dokumentet og rår Stortinget
til å gjøre slikt
vedtak:
Dokument nr. 8:26 (2000-2001) - forslag fra
stortingsrepresentantene Øystein Hedstrøm, Jon
Lilletun, Ansgar Gabrielsen, Morten Lund og Leif Helge Kongshaug
om at staten skal dekke også grunneiernes saksomkostninger
i tvister om reinbeite - vedlegges protokollen.
Jeg viser til Næringskomitéens
brev av 12. desember 2000.
Ved den revisjon av reindriftsloven som fant
sted i 1996 fikk vi i § 2 første ledd tredje punktum
følgende bestemmelse:
"De utmarksstrekninger (jfr. § 11) som inngår
i reinbeiteområdene, er å anse som lovlig reindriftsareal med
slike særlige rettigheter og plikter som nevnt i første
punktum, med mindre annet følger av særlige rettsforhold."
Bakgrunnen for denne lovendringen var den uklarhet som
forelå når det gjaldt reindriftens rettssituasjon
og det tiltakende omfang av rettskonflikter på dette området.
Norges nasjonale og internasjonale forpliktelser i forhold til den
samiske befolkning var viktige elementer i de vurderinger som den
gang ble foretatt.
Næringskomitéens flertall
sa blant annet dette i de generelle merknadene i Innst. O. nr. 8
(1995-96) (side 9):
"Fleirtalet vil peike på dei forpliktingane
norske styresmakter har andsynes samane som folkegruppe gjennom § 110
a i Grunnlova og ratifisering av ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger
og stammefolk i sjølvstendige statar og FN-konvensjonen
om sivile og politiske rettar."
Av det som framkom fra flertallets side i forhold
til endringen i § 2 vil vi særlig peke på følgende
(side 11):
"Fleirtallet meiner det er viktig å slå fast
at det er ein generell reindriftsrett i fjell og utmark innanfor
gjeldande forvaltningsgrenser, om det ikkje ligg føre særleg
rettsgrunnlag for det motsette.
Fleirtallet vil peike
på at målsettinga med lova ikkje er å etablere
reindriftsrett der det i dag ikkje er slike rettar. Målsettinga
er derimot å gje klårt uttrykk for kva som er
den allmenne føresetnaden som ein byggjer på om
tilhøvet mellom dei gjeldande forvaltningsgrensene og rettsgrensene.
Verknaden av ei slik lovendring vil ikkje vere at det vert etablert
rett der den ikkje var før, men derimot at det vert innført
ein regel for tvilsrisiko for avgjerd i spørsmålet
der det oppstår tvist."
Som kjent ble saken behandlet to ganger av Odelsting
og Lagting. Etter Landbruksdepartementets syn innebar ikke andre
gangs behandling i Stortinget noen realitetsmessige endringer i
forhold til bestemmelsen i § 2 første ledd.
For øvrig sa statsråd Gunhild Øyangen
det slik da saken på nytt ble behandlet i Odelstinget:
"Jeg vil understreke at siktemålet fra Regjeringens side
er å klargjøre og sikre grunnlaget for den reindrift som
faktisk foregår i dag. Hensikten er å slå fast
at innenfor forvaltningsgrensene for de samiske reinbeiteområdene
skal det alminnelige utgangspunkt være at dagens utøvelse
av reindrift er rettmessig. Dette vil være avklarende både
forvaltningsmessig og strafferettslig."
Når det gjelder konfliktråd
(meklingsråd i reinbeiteområde), er det etter
mitt syn litt tidlig å trekke konklusjoner med hensyn til
erfaringene her. Ved de saker som til nå har vært
behandlet i rettsapparatet har, etter det vi har oversikt over,
stevning fra grunneierinteressene foreligget før retningslinjene
for meklingsråd ble gitt høsten 1997. Vi er imidlertid
kjent med at en beitekonflikt i Sør-Trøndelag
nå er under behandling i meklingsråd. For øvrig
har meklingsråd med positivt utfall vært brukt
i et tilfelle i Troms selv om vi her hadde med en noen annen problemstilling å gjøre
enn den som foreligger i sør-områdene.
På bakrunn av de omfattende kostnader
saksanlegg fra grunneierinteressene har ført/kan
føre med seg for reineierne, ble reindriftsavtalepartene
under reindriftsavtaleforhandlingene for avtaleåret 1999-2000
enige om at midler avsatt over reindriftsavtalen til Reindriftens
utviklingsfond også skulle kunne nyttes til dekning av
sakskostnader i slike tvister. Eventuell økonomisk bistand
forutsettes gitt etter søknad og en konkret vurdering av
styret for Reindriftens utviklingsfond i det enkelte tilfellet.
I den utstrekning slike søknader innvilges, skjer dette
innenfor reindriftsavtalens ordinære ramme. Det er ikke
på annen måte avsatt midler over statsbudsjettet
til dekning av denne type utgifter. De midler som nyttes over reindriftsavtalen
til saksomkostninger kunne dermed alternativt blitt brukt til inntektsfremmende
tiltak i reindriftsnæringen.
Når det gjelder Utmarkskommisjonen
for Nordland og Troms, heter det i § 1 i lov av 7. juni
1985 nr. 51:
"Det opprettes en dømmende kommisjon (utmarkskommisjonen)
for å ordne rettsforholdene mellom staten og andre vedrørende
høyfjellsområder og andre utmarksområder
i Nordland og Troms fylker. Som staten regnes i denne lov også andre
som forvalter eiendom på statens vegne."
Og i § 2:
"Kommisjonen har myndighet til ved dom med bindende
virkning for alle vedkommende: 1) å fastslå om staten er
eier av grunnarealer eller ikke,
2) å fastsette grenser mellom
statens grunnarealer og tilstøtende grunnarealer,
3) å fastslå om bruksretter,
herunder allmenningsretter, er til eller ikke på statens
grunnarealer, og i tilfelle hvem som har bruksrett."
Formålet med etableringen av kommisjonen
var å ordne rettsforholdene mellom staten og andre. Utmarkskommisjonen
har ikke kompetanse til å behandle spørsmål
om reindriftsrettens utstrekning i forhold til private interesser.
Vi kan således ikke se at henvisningen til Utmarkskommisjonens
virksomhet har relevans i forhold til den problemstilling som her
er tatt opp fra forslagsstillernes side.
Ellers kan vi, når det gjelder saksomkostningsreglene
i denne loven, vise til punkt 3.10 i Ot.prp. nr. 59 (1984-85). Blant
annet sies det her:
"Mot rimeligheten av at staten uten videre skal bære omkostningene,
kan innvendes at det da etableres andre omkostningsregler for saker
som behandles i Nordland og Troms enn for tilsvarende saker som behandles
andre steder i landet. Departementet vil imidlertid peke på at
hele ordningen med en utmarkskommisjon representer en spesialordning
som er etablert på grunnlag av de særlige behov
som gjør seg gjeldende i de to nevnte fylker."
Ut fra ovenstående er etter Landbruksdepartementets oppfatning
situasjonen innenfor grensene for de samiske reinbeiteområdene
den at utøvelse av reindrift er lovlig med mindre det foreligger
særlig rettsgrunnlag som tilsier noe annet, for eksempel
en rettskraftig dom. Etter Landbruksdepartementets syn vil en utgiftsdekning
fra statens side overfor grunneierinteressene, som foreslått
i Dokument nr. 8:26 (2000-2001), motvirke det som var lovgivers
intensjon med ovennevnte endring i § 2 i reindriftsloven
og prinsipielt sett være svært betenkelig.
En eventuell parallell til ordningen over reindriftsavtalen
ville være at det ble etablert en tilsvarende ordning med
mulig dekning av grunneieres utgifter innenfor jordbruksavtalens
ramme eller på annen måte finne kollektive dekninger
som fordeles på alle grunneiere. Det har ikke blitt foreslått
slike ordninger av partene i jordbruksoppgjøret.
Jeg viser til Næringskomiteens brev
av 8. februar 2001.
I mitt brev til Næringskomitéen
av 25. januar 2001 er det gitt uttrykk for det som er Landbruksdepartementets
oppfatning av lovgivers intensjon når det gjelder den endring
i reindriftsloven § 2 første ledd som fant sted
i 1996. I tillegg til i prosessuell sammenheng å være
en presumsjonsregel, har vi sett det slik at Stortinget også har
ment å si noe om hva som skal være den alminnelige
forutsetningen når det gjelder reindriftsrettens eksistens
innenfor de samiske reinbeiteområdene, slik at der hvor
det rent faktisk er etablert reindrift er det en formodning for at utøvelsen er i samsvar med
et underliggende rettsgrunnlag.
Fra Landbruksdepartementets side var det ikke
et siktemål med det aktuelle lovforslag å endre
de privatrettslige forhold mellom reineiere og grunneiere. Under
første gangs behandling av saken i Odelstinget 13. desember
1995 formulerte statsråd Gunhild Øyangen det blant
annet slik:
"Lovforslaget innebærer ingen endring i
etablerte privatrettslige forhold, og dermed ingen utvidelse av beitegrenser.
Det er ikke tale om å stifte reindriftsrett der det før
ikke var slik rett. Dette må eventuelt skje ved avtale
eller ekspropriasjon. Det vil på samme måte som
tidligere overfor domstolene kunne framholdes av grunneier at det
ikke gjelder reindriftsrett på vedkommendes eiendom, og
domstolene vil etter en konkret vurdering av bevismaterialet kunne
gi grunneier medhold."
Jeg har i mitt brev til Næringskomiteen
av 25. januar i år ikke sett det som nødvendig å kommentere
Korssjøfjelldommen, Grunnloven § 105 og brev av
17. januar 1996 fra Justisdepartementets lovavdeling, idet det dreier
seg om forhold som var framtredende i forbindelse med lovbehandlingen.
Aursundensaken og Selbusaken er eksempler på private
rettighetskonflikter som er brakt inn for rettsapparatet. I Aursundensaken
vant grunneierne fram. Denne saken er for øvrig viet oppmerksomhet
i St.prp. nr. 49 (1997-98) Om reindriftsavtalen
for avtaleåret 1998-99 m.m.. I Selbusaken, som nå skal
behandles av Høyesterett i plenum, tapte grunneierene (under
dissens) i herredsrett og lagmannsrett. Jeg har ikke sett det som nødvendig å kommentere
premissene eller andre forhold i disse sakene særskilt.
Etter mitt syn tilsier ikke nevnte saker så langt at det
fra min side er grunnlag for å se annerledes på det
saksomkostningsspørsmål som er tatt opp.
For øvrig vil jeg peke på at
tvistemålslovens saksomkostningsregler gjelder i disse
sakene slik at en eventuell dekning av slike utgifter over jordbruksavtalen
i utgangspunktet bare vil være aktuelt der hvor grunneierinteressene
helt eller delvis ikke har vunnet fram.
Statsrådens brev av 25.1. d.å.
gir uttrykk for en feil oppfatning om omfanget av reindriftens rettigheter. Landbruksdepartementet
har selv i lang tid vært kilden til at reindriftsloven
er blitt feiltolket i reineiernes favør/grunneiernes
disfavør, jfr uttalelse fra Høyesteretts førstevoterende
i den enstemmige Korsjøfjell-saken fra 1988:
"Landbruksdepartementets uttalelser, dels i brev
og dels i bevisopptak, om at reindriftslovgivningen fram til i dag
har bygget på prinsippet om at all utmark innenfor et reinbeitedistrikt
er områder hvor reinbeiting har foregått fra gammelt
av, må være gitt på sviktende grunnlag."
Vi finner også grunn til å henvise
til 2. gangs behandling av lovsaken i Odelstinget 23. januar 1996
hvor saksordfører Lars Gunnar Lie (KrF) bl.a. uttalte følgende:
"Både i proposisjonen og i førearbeidet
til lova samt i innstillinga frå næringskomitéen
er det gjort klårt at endringa ikkje skal
gjelda etablerte privatrettslege forhold. Det vil seia at det er
områda som de facto har vore og er i bruk til beite innafor
dei samiske reinbeiteområda, denne lova gjeld. Slik eg
ser § 2, vert det ikkje lovfesting
av samanfall mellom administrativt fastsette reinbeiteområde
og grensene for beiterett."
Saksordførers synspunkter er i tråd
med de anbefalinger som lovavdelingen gjorde gjeldende 17 jan.-96 til
Landbruksdepartementet.
Landbruksdepartementets hensikt med lovendringen i
1996 var altså, etter Korsjøfjell-saken i 1988, å innføre beiterett via loven innenfor
hele det samiske forvaltningsområdet, dvs. uten krav til dokumentasjon på bevis
om at beiterett eksisterer. Dette ble altså ikke akseptert
av flertallet i Stortinget, jfr. saksordførerens uttalelser,
og vil uansett ikke bli akseptert av domstolene.
Grunneiernes rettslige situasjon ut fra prinsippene Korsjøfjell-saken,
Grl. § 105 og Justisdep. lovavdelings uttalelse av 17 jan.
1996 til Landbruksdepartementet i forbindelse med Stortingets 2.
gangs behandling av endringer i Reindriftsloven i 1996 er ikke kommentert
av departementet
Heller ikke Høyesteretts premisser
i Aursund-dommen fra 1997 er kommentert av statsråden.
Vi finner derfor grunn til å referere hva førstevoterende
la til grunn mht. grunnlaget for beiterettens geografiske utstrekning
etter lovendringen i 1996, jfr. dommen side 9:
"I reindriftslovens § 2, første
ledd, annet punktum heter det:"Ved fastlegging av reinbeiteområdene
skal det legges vekt på om flyttsamene fra gammel tid har utøvet
reindrift der".
Den offentlige område-
og distriktsinndelingen er ikke i seg selv avgjørende for
beiterettens utstrekning. Beiteretten må i hvert enkelt
område bero på om de privatrettslige vilkår
for alders tids bruk er oppfylt. Jeg viser til dommen i Rt. 1988
side 1217, der Høyesterett pekte på at dette ble
gjort gjeldende allerede av lappekommisjonen, som i 1892 foreslo
den første inndeling i reinbeitedistrikter. Det ble i dommen
også lagt til grunn at reindriftsloven av 1933 og 1978
ikke mente å endre dette."
Høyesteretts syn i Aursund-dommen om
hvor beiterettsgrensene går innenfor det samiske forvaltningsområdet
er basert på grunnleggende tingsrettslige og ekspropriasjonsrettslige
prinsipper.
Den rettslige situasjon mht. hvor det hviler beiterett på privat
grunn for reindriftsnæringen, er altså ikke endret i
forhold til det som var situasjonen før lovendringen i
1996.Med andre ord gjelder
fortsatt prinsippene i Korsjøfjell-saken fra 1988 om bevis
for alders tids bruk som eneste rettslige grunnlag for å kunne påberope
seg beiterett.
Det er derfor urovekkende å konstatere
at Landbruksdepartementet ikke informerer Stortinget om at det ikke skjedde endringer
av materiellrettslig art ved lovendringen i 1996. Det synes som
om departementet fortsatt baserer sine synspunkter på feilaktig
juridisk grunnlag ved å sitere statsråd Gunhild Øyangens
synspunkter under debatten, jfr. hennes utsagn om hensikten med
lovendringen:
"Hensikten er å slå fast at innenfor
forvaltningsgrensene for de samiske reinbeiteområdene skal
det alminnelige utgangspunkt være at dagens utøvelse
er rettmessig."
Dette utsagn er stikk i strid med saksordførers
oppfatning av lovendringen som la til grunn at det kun dreier seg
om en bevisregel.
I statsrådens brev sies at det er de
omfattende kostnadene som saksanlegg fra grunneierne påfører
reineierne som er bakgrunnen for dekning av disses utgifter over
reindriftsavtalen. Dette er, mildt talt, å snu saken på hodet
da det er reindriftens ekspansjon utover deres lovlige beiteområder
som er bakgrunnen for at grunneierne har ansett det nødvendig å få rettskraftig
fastlagt beiterettsgrenser ved domstolene.
Dette bekreftes i vedlagte kopi av kart over
reindriftsinteresser i Sør-Trøndelag og Hedmark
fylker, utarbeidet i forbindelse med/etter lovendringen
i 1996 hvor det i kart-teksten utarbeidet av Sør-Trøndelag Fylkeskommune
heter følgende:
"Reindriftsutøverne v/distriktsstyrene
har selv tegnet kartmanusene. Forespørsler som går
direkte på kartet bør rettes til det enkelte reinbeitedistrikt,
som står ansvarlig for inntegningen og kan komme med utfyllende
opplysninger.
Materialet representerer reindriftsnæringens
egen vurdering av områdebruken, og er å betrakte
som et rent interessekart. Inntegningen har heller ikke vært gjenstand
for politiske vurderinger eller annen avveining av interesse i kommunene.
Kartet og de enkelte grensene er således ikke rettslig
bindende."
Når det ikke er mulig å få fastsatt
rettskraftige beiterettsgrenser uten domstolenes mellomkomst, må det etter
mønster for Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms være
statens ansvar helt ut å dekke partenes omkostninger ved
domstolsbehandling av tvisten, jfr. lov av 7. juni 1985. At denne
domstolen avklarer uklare grenser og rettigheter mellom private
og statens grunn, er i høyeste grad relevant som en parallell
ordning. Spesielt på bakgrunn av Landbruksdepartementets
egen feiltolking av reindriftsloven både før og
etter 1996, samt internasjonale forpliktelser, må partenes utgifter
til en slik avklaring dekkes av staten.
Statsråden nevner heller ikke at Selbusaken
skal behandles i Høyesterett i plenum i april i år.
En plenumsbehandling av disse rettsspørsmål viser
hvor prinsipielt grunnleggende det er å få avklart
slike tvister, og denne dommen vil være av retningsgivende betydning
for hvorledes lovendringen skal praktiseres i etterfølgende
rettssaker.
Vi har registrert at også i andre områder
tilspisser konfliktene seg. Saken reiser derfor igjen spørsmålet om
behovet for å få etablert en egen grensekommisjon med
dømmende myndighet til å behandle disse omtvistede
spørsmålene innenfor reinbeitedistriktene, og
at staten bærer alle utgifter etter tilsvarende mønster
for Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms.
Norges Bondelag fremmet forslag til en slik
løsning under Stortingsbehandlingen i 1996, jfr. tidligere
tilsendt notat av 13 februar -96 til Næringskomiteen, men flertallet
gikk i stedet inn for å etablere et konfliktråd
i Innst. S. nr. 162 (1995-96), dvs. uten dømmende funksjon.
Det må imidlertid være helt klart at meklingsråd ikke
vil kunne erstatte domstolene i slike grunnleggende næringskonflikter.
Statsråden henviser til at prosessutgiftene
for reindrifta belastes reindriftsavtalen, og antyder en tilsvarende
ordning innenfor jordbruksavtalens ordning. Det må være
helt åpenbart at å belaste jordbruksavtalen med
slike prosessutgifter er å "rette baker for smed", jfr.
ovenfor om årsaken til at tvistene har oppstått.
En slik løsning på finansiering av rettssakene
avvises derfor i sin helhet.
Oslo, i næringskomiteen, den 27. februar 2001
Morten Lund
leder |
Erling Brandsnes
ordfører |
Kjell Opseth
sekretær |