Det fremmes i dokumentet følgende forslag:
"Stortinget vedtar at kap. 2790 post 72 Sykebehandling i utlandet for budsjettåret 2000 også kan disponeres til sykebehandling i Norge for pasienter som det vil være rimeligere å behandle i Norge enn i utlandet."
Som bakgrunn for forslaget viser forslagsstilleren til at Stortinget i november 2000 vedtok at kap. 2790 post 72 Sykebehandling i utlandet ble forhøyet med 975 000 000 kroner.
Det vises til at komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, i Innst. S. nr. 24 (2000-2001) uttrykte at "det er nødvendig med en økning i omfanget av kjøp av pasientbehandling i utlandet. For mange som venter på operasjon i Norge er ventetiden uakseptabelt lang."
Forslagsstilleren uttaler at det etter Stortingets vedtak er kommet innspill fra norske fagmiljøer om eksisterende restkapasitet til å foreta inngrep som i utgangspunktet er planlagt utført i utlandet. Forslagsstilleren viser i denne forbindelse bl.a. til brev fra Norsk ortopedisk forening. Brevet er vedlagt dokumentet.
Forslagsstilleren mener at den eventuelle restkapasiteten bør kartlegges nærmere, og at det må anses som klart fordelaktig at helsekøene primært avvikles ved norske sykehus, og ikke ved at norske pasienter må dra til utlandet for å få medisinsk behandling. Det pekes i denne forbindelse på problemene med sykehusinfeksjoner og antibiotikaresistente bakteriestammer ved sykehus i Sentral-Europa.
Forslagsstilleren finner at det er grunn til å anta at mange pasienter både av språkgrunner og større nærhet til familien vil oppfatte det som fordelaktig at behandlingen skjer i hjemlandet, og framholder at oppfølgingen etter primærbehandlingen uansett vil måtte skje i norske helseinstitusjoner.
Forslagsstilleren påpeker også at det vil være av verdi å kartlegge hvilke kostnader norske sykehus beregner seg for behandlinger sammenlignet med utenlandske institusjoner. Etter forslagsstillerens mening er det grunn til å anta at reisekostnadene vil ligge vesentlig høyere ved behandling i utlandet enn ved behandling i Norge, mens det vil være større usikkerhet knyttet til differansen i kostnader knyttet til opphold og behandling.
Forslagsstilleren foreslår at norske behandlingsinstitusjoner skal få levere inn anbud for behandling i Norge for de tilstander som det nå kartlegges mulig behandling for i utlandet. Dersom norske behandlingsinstitusjoner kan foreta behandlingen (inklusive reise-, ledsager- og oppholdskostnader) til en lavere pris enn utenlandske behandlingsinstitusjoner, og uten at dette påvirker avviklingen av helseinstitusjonenes øvrige aktiviteter, mener forslagsstilleren at behandlingen bør foretas ved de norske helseinstitusjonene. Anbudsprinsippet anbefales lagt til grunn for at behandlingsavtale inngås med aktuelle behandlingsinstitusjoner, og det forutsettes at behandlingen ikke skyves ut i tid ved at behandlingen legges til Norge i stedet for utlandet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Bendiks H. Arnesen, Reidun Gravdahl, Asmund
Kristoffersen, Karin Lian, Einar Olav Skogholt og Gunhild Øyangen,
fra Fremskrittspartiet, lederen John I. Alvheim og Harald T. Nesvik,
og fra Høyre, Annelise Høegh og Sonja Irene Sjøli,
viser til at Stortinget ved behandlingen av Innst. S. nr. 24 (2000-2001)
vedtok kjøp av behandlingskapasitet i utlandet. Regjeringen har
på vanlig måte tatt dette vedtaket til etterretning
og satt Stortingets vedtak i kraft, slik at norske pasienter på venteliste
kan få behandling ved utenlandske sykehus innenfor den
ramme som Stortinget har fastsatt. Dette er et tilbud norske pasienter
kan velge å benytte seg av.
Flertallet mener at en ny vurdering
av om vedtatte bevilgninger er tilpasset behov og forutsetninger, så vel
for innenlandsk som utenlandsk behandling, må gjøres
i forbindelse med de ordinære budsjettbehandlinger i Stortinget,
og eventuelt tidligst i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett
våren 2001.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet og
Høyre, fremmer følgende forslag:
"Dokument nr. 8:36 (2000-2001) -
forslag fra stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo om at vedtatte endringer
på statsbudsjettet for 2000 under kap. 2790, post 72 Sykebehandling
i utlandet på gitte vilkår kan disponeres til
sykebehandling i Norge - avvises."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Åse
Gunhild Woie Duesund og Are Næss, fra Senterpartiet, Ola
D. Gløtvold, og fra Sosialistisk Venstreparti, Olav Gunnar
Ballo, vil understreke de fordeler som klart er til stede
ved at pasientbehandlingen primært kan skje ved norske
sykehus:
– Hensynet
til pasienten må tillegges størst vekt, og det
er grunn til å anta at de fleste vil se det som fordelaktig
at behandlingen skjer i hjemlandet, både av språkgrunner
og grunnet større nærhet til familie og nærmiljø.
– Fra faglig hold er det blitt
rettet sterke advarsler om økt fare for sykehusinfeksjoner
og antibiotikaresistente bakterier ved økt utenlandsbehandling.
– Ved utenlandsbehandling vil
mye av kostnadene gå til reisekostnader og eventuelle ledsagerutgifter.
Dette er utgifter som isteden burde brukes til pasientbehandling,
og dessuten vil ledsagertjenesten også belaste norsk helsevesen
i de tilfeller det er nødvendig med helsefaglig ledsagertjeneste.
– Kostnadene ved oppfølging
av eventuell etterbehandling vil måtte skje i Norge. Dette
vil belaste norsk helsepersonell og norske helseinstitusjoner. Denne
kostnaden synes å være mangelfullt kalkulert inn
i de samlede kostnadene ved utenlandsbehandling. Dessuten bør
det ut fra faglig forsvarlighet være slik at eventuelle
komplikasjoner og oppfølgingsbehov tas hånd om
av primæroperatøren; noe som ikke vil skje ved
utenlandsbehandling.
Disse medlemmer mener at de opplysninger som
er fremkommet fra helseinstitusjoner og fagmiljø de siste
månedene vedrørende eksisterende ledig kapasitet
og ekstraordinær restkapasitet, gir grunnlag for flere
reaksjoner.
Etter disse medlemmers mening
synliggjør disse forholdene at det er for dårlig
kommunikasjon og samordning innen helsesektoren, og at også manglende oversikt
nasjonalt gir dårlig kapasitetsutnyttelse. Dette er forhold
som etter disse medlemmers mening burde kunne vært
ivaretatt bedre også i den helseorganiseringen man har
i dag, og gitt klare signal fra departementets side om eventuelle
tiltak for bedre kapasitetsutnyttelse innen eget behandlingstilbud.
Disse medlemmer må også ta
disse forholdene til etterretning, og det må gi som resultat
en ytterligere gjennomgang og vurdering av vårt finansieringssystem når
det gjelder sykehusdrift og pasientbehandling for å bedre
kapasitetsutnyttelsen og effektiviteten.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til at helseministeren
i brev av 16. januar 2001 til stortingsrepresentant Ola D. Gløtvold
som svar på hans brev av 28. november 2000 og 20. desember
2000 vedrørende denne saken bl.a. skriver følgende:
"Jeg mener det er grunn til å merke seg
de signaler som er framkommet fra flere norske sykehus om ledig kapasitet
i forbindelse med at Stortinget har bevilget 1 milliard kroner til
kjøp av behandling i utlandet."
I brev til sosialkomiteen av 20. februar 2001
gjentar helseministeren denne iakttakelsen, men det har dessverre
ikke skjedd noe for å følge dette opp slik at
denne kapasitetsreserven kan utnyttes raskest mulig for å gi flere
et behandlingstilbud innenlands.
Etter disse medlemmers mening
er det ikke nok bare å vise til at man pr. dags dato verken
har endelige aktivitetstall for sykehusene eller oversikt over regnskapstall
for fylkeskommunene for 2000. Disse medlemmer er
kjent med Rogaland fylkeskommunes henvendelser til helseministeren
om mulig bruk av "utenlandsmilliarden"; videre er det bl.a. gjort
henvendelse fra overleger ved Sentralsykehuset i Hedmark og direktøren
ved Røde Kors klinikk i Oslo vedrørende mulig
kapasitetsutnyttelse.
Forslagsstiller Olav Gunnar Ballo viser også til
brev fra lederen i Norsk Ortopedisk Forening som er vedlagt Dokument
nr. 8:36 (2000-2001). Disse medlemmer mener at disse
og andre henvendelser viser behov for en kartlegging av ledig kapasitet
ved norske sykehus og en avklaring på til hvilken kostnad
man kan utnytte denne kapasiteten sammenlignet med behandling ved
utenlandske institusjoner.
Helseministeren skriver i sitt brev til sosialkomiteen bl.a.
at: "Det er flere forhold som illustrerer at sykehussektoren har
mer enn ett ressursproblem", og videre framholdes det bl.a. at:
"Økte ressurser kan ikke løse problemer som er
av organisatoriske og styringsmessig karakter." Disse medlemmer mener
at denne saken kan bli et eksempel på dette, dersom vi
ikke viser vilje og handlingsevne til å utnytte de mulighetene
vi har nå. Disse medlemmermener
at en intensjon om å gi den enkelte pasient raskere behandling
nå ved å øke behandlingskapasiteten ikke
løses slik helseministeren viser til med følgende
konklusjon:
"Med dette varslede forslag om statlig overtakelse
av sykehusene mener jeg forholdene vil bli lagt til rette for bedre
innsikt i forhold i sykehusdriften som bl.a. ledig kapasitet. Jeg
har tidligere varslet at det er naturlig å knytte vurderinger
av kapasitet og behov til den ordinære budsjettprosessen
og vil på det nåværende tidspunkt ikke
tilrå å fravike dette."
Disse medlemmer mener en slik
henvisning betyr utsettelse og forhaling av noe som må løses
snarest mulig. En slik vurdering som helseministeren gjør, tyder
heller ikke på at statlig overtakelse av sykehusene vil
gi noen raskere og smidigere organisering og styring.
Disse medlemmer vil derimot be
helseministeren og Regjeringen foreta en rask kartlegging av eksisterende
ikke utnyttet kapasitet ved norske sykehus og klargjøre
hvilke kostnader det vil medføre å utnytte denne
kapasiteten sammenlignet med behandling ved utenlandske institusjoner.
Disse medlemmer mener at dersom
anbudsprinsippet legges til grunn for kostnadsberegning,
vil man oppnå flere effekter:
1. Institusjonene søker å synliggjøre
kostnadseffektivitet i stedet for å argumentere for økte
bevilgninger.
2. Det vil oppstå et kostnadsfortrinn
for institusjoner nær den behandlingstrengendes hjemsted,
og nærhetsprinsippet blir dermed en medvirkende faktor for
behandling.
3. Man får et realistisk overslag over
totalkostnaden til gitte typer behandlinger ved norske helseinstitusjoner.
Slike kostandsberegninger vil også kunne
komme til nytte ved beregning av ordinære refusjoner til
sykehusbehandling i framtiden, i tillegg til at man vil få kartlagt
mulig uutnyttet kapasitet ved norske sykehus.
Disse medlemmer vil for øvrig
understreke at det må kunne legges til rette for utenlandsbehandling for
de pasienter og pasientgrupper der man har et manglende eller mangelfullt
behandlingstilbud i Norge i dag, og der ventetiden er uakseptabelt
lang selv med optimal norsk kapasitetsutnyttelse.
Disse medlemmer vil understreke
at en utnyttelse av eksisterende ledig kapasitet innenlands må igangsettes
snarest slik at ventetiden for pasientene ikke blir unødvendig
forlenget i forhold til tilbud om utenlandsbehandling.
Disse medlemmer vil på denne
bakgrunn fremme følgende forslag:
"Bevilgningen under kap. 2790 post
72 Sykebehandling i utlandet for budsjettåret 2000 kan
også disponeres til sykebehandling i Norge for pasienter
som det vil være rimeligere å behandle i Norge
enn i utlandet. Stortinget ber Regjeringen iverksette slik behandling snarest
i tråd med det som er anført i innstillingen."
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti viser
til at begrunnelsen for "utenlandsmilliarden" var todelt: På den
ene side ventelister på grunn av antatt manglende kapasitet
ved norske sykehus, på den annen side at det ikke ville
virke inflasjonsdrivende overfor norsk økonomi å bruke
disse midlene i utlandet.
Disse medlemmer har merket seg
opplysninger om ledig kapasitet ved norske sykehus, slik at det
for en del av pasientenes vedkommende kunne være aktuelt å behandle
disse i Norge, noe som av mange grunner ville være å foretrekke.
Når det gjelder de budsjettmessige virkninger, har disse
medlemmer bedt finansministeren om en uttalelse. I sitt
svarbrev av 13. mars 2001 uttaler finansministeren bl.a.:
"Det er generelt mangel på arbeidskraft
i store deler av norsk økonomi. Dette gjelder blant annet
særlig innenfor helsesektoren. Økte bevilgninger
innenlands generelt, og innen helsesektoren spesielt, vil derfor øke presset
i norsk økonomi.
Fra og med 1. januar 2001
er det innført fritt sykehusvalg. Den enkelte
kan derfor velge å reise til sykehus der det er ledig kapasitet.
Fylkeskommunen er forpliktet til å betale gjestepasientprisen.
På denne måten er det også gjennom det
ordinære finansieringssystemet for sykehus lagt til rette
for å utnytte ledig kapasitet. Spørsmålet
om budsjettvirkningen av å bruke "utenlandsmilliarden"
innenlands, blir derfor et spørsmål om det kan
opprettes en alternativ finansieringsordning for sykehusbehandling
som i mindre grad enn øvrige bevilgninger til dette formålet
skaper press i økonomien. FIN mener dette ikke er realistisk. I
tillegg ville en slik ordning ha bidratt til ytterligere å komplisere
systemet for sykehusfinansiering."
På denne bakgrunn kan disse
medlemmer ikke støtte forslaget i Dokument nr.
8:36 (2000-2001).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet støtter
ikke forslaget om å benytte deler av midlene som er bevilget
for pasientbehandling i utlandet til behandling ved norske sykehus
i 2001. Disse medlemmer viser i denne forbindelse
til et nylig fremsatt forslag fra Fremskrittspartiet om å bevilge 1
mrd. kroner som tilleggsbevilgning til norske offentlige sykehus
for behandling i Norge.
Disse medlemmer avviser uttalelsene
i Dokument nr. 8:36 (2000-2001) om at finanskomiteen som begrunnelse
for sin bevilgning på 1 mrd. kroner til utenlandsbehandling
av norske pasienter angir manglende behandlingskapasitet i Norge.
Fremskrittspartiets medlemmer av finanskomiteen var fullt klar over
at norske sykehus hadde betydelig mer kapasitet til å behandle
pasienter om bevilgningene ble øket til det enkelte sykehus,
og dette burde også de andre medlemmer av finanskomiteen
ha vært klar over. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til Stortingets behandling av St.prp. nr. 47
(1999-2000), den såkalte sykehusøkonomiproposisjonen,
hvor det tydelig fremgikk at sykehusene kunne behandle flere pasienter
om det ble bevilget tilstrekkelige tilleggsmidler.
Pasientbroen til utlandet er nå etablert
og så langt med god effekt. Disse medlemmer vil
hevde at det er nok av pasienter i våre helsekøer
for behandling både i inn- og utland. Det er etter disse
medlemmers mening viktig at vi får etablert et
behandlingssamarbeid med utenlandske sykehus også med tanke på fremtiden;
både for å redusere de ekstreme og uakseptable
ventetidene for mange pasientgrupper og også med tanke
på enkelte sykdommer som med fordel både faglig
og økonomisk kan behandles i utlandet ved større
sykehus og institusjoner. Så langt disse medlemmer har
kunnet tolke vår nåværende helseminister,
vil behandling av norske pasienter i utlandet i mindre målestokk
også være aktuelt i fremtiden. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til at den gitte bevilgning i Innst. S. nr. 24
(2000-2001) er gjort overførbar. Når det gjelder
prisvurdering og eventuelt anbudskjøp av sykehusbehandling
i utlandet, forutsetter disse medlemmer at departementet
sørger for denne type vurderinger før behandlingsbestilling
foretas.
Disse medlemmer stiller seg uforstående
til at Sosialistisk Venstreparti først nå kort
tid etter at utenlandsmilliarden er bevilget, fremmer forslag om
en revurdering av bevilgningen, en bevilgning de selv var med på i
finanskomiteen.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener behandling
i utlandet er et verdifullt tilbud til pasienter som har måttet
vente uforsvarlig lenge på behandling ved sykehus i Norge,
og til pasienter som trenger behandling som ikke er tilgjengelig
i Norge. Disse medlemmer viser til at Høyre
i forbindelse med behandlingen av pasientrettighetsloven fremmet
forslag om en lovfestet rett til nødvendig helsehjelp innen individuelle,
medisinsk fastsatte frister, om nødvendig ved privat institusjon
eller i utlandet for det offentliges regning.
Disse medlemmer slutter seg til
departementets vurdering, og vil ikke støtte det foreliggende
forslaget.
Etter disse medlemmers oppfatning,
er det paradoksalt at muligheten til å få del
i den såkalte utenlandsmilliarden i langt større
grad har brakt ledig kapasitet ved norske sykehus på bordet
enn lange ventelister gjennom flere år. Det tyder på at
alternativer og konkurranse virker produktivitetsfremmende.
Disse medlemmer finner det nødvendig å minne
om at dersom det er ledig kapasitet ved sykehusene i dag, så står
fylkeskommunene fritt til å utnytte denne til beste for
pasienter i kø. Gjennom ordningen med innsatsstyrt finansiering
stiller staten opp og dekker 50 pst. av kostnaden. Disse
medlemmer peker på at dersom innslaget av stykkpris
hadde vært større, og stykkprisen hadde gått
direkte til sykehusene og ikke om fylkeskommunene, ville sykehusene
i dag hatt incentiver til å utnytte kapasiteten bedre og
slik sikre flere et tilbud om behandling i Norge. Sykehusene kunne
da sikret seg økte inntekter gjennom frigjøring av
kapasitet og økt pasientbehandling.
Disse medlemmer mener slike endringer
i finansieringsordningen for sykehusene er avgjørende for å frigjøre
kapasitet og sørge for at ledig kapasitet blir utnyttet
til pasientenes beste ved sykehusene, og viser til forslag fra Høyre
senest i forbindelse med behandlingen av budsjettet for inneværende år.
Forslag fra Senterpartiet og Sosialistisk
Venstreparti:
Bevilgningen under kap. 2790 post 72 Sykebehandling
i utlandet for budsjettåret 2000 kan også disponeres
til sykebehandling i Norge for pasienter som det vil være
rimeligere å behandle i Norge enn i utlandet. Stortinget
ber Regjeringen iverksette slik behandling snarest i tråd
med det som er anført i innstillingen.
Komiteen viser til
dokumentet og det som står foran, og rår Stortinget
til å gjøre følgende
vedtak:
Dokument nr. 8:36 (2000-2001) – forslag
fra stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo om at vedtatte endringer
på statsbudsjettet for 2000 under kap. 2790, post 72 Sykebehandling
i utlandet på gitte vilkår kan disponeres til
sykebehandling i Norge - avvises.
Oslo, i sosialkomiteen, den 13. mars 2001
John I. Alvheim
leder |
Ola D. Gløtvold
ordfører |
Are Næss
sekretær |