Etter vanlig praksis avgir finanskomiteen herved
en foreløpig innstilling til Langtidsprogrammet. Endelig innstilling
vil bli lagt fram høsten 2001 eller våren 2002.
I meldingen er det bred omtale av de programmer og tiltak Regjeringen
arbeider med på ulike områder. Komiteen har i
sine merknader kommentert hovedlinjene i den utviklingen det legges
opp til i meldingen og enkelte andre punkter som komiteen har ønsket å trekke
fram.
Kapitlene 3 til 16 i innstillingen tilsvarer
de samme kapitlene i Langtidsprogrammet. Komiteen har samtidig med
avgivelsen av denne innstilling, avgitt innstilling til St.meld.
nr. 29 (2000-2001) om retningslinjer for den økonomiske
politikken, jf. Innst. S. nr. 229 (2000-2001)
Norge er mulighetenes samfunn. Det er for en
stor del opp til oss selv hvordan vi vil ta disse mulighetene i
bruk.
Vi har gode muligheter til å gi barn
og unge gode oppvekstvilkår. Vi kan gjøre mer
for å tilby gode rammer omkring barnas liv, og bedre kontakten
mellom familie, skole og fritidstilbud. Vi har gode muligheter for å bygge
velferden videre ut, og gi hver enkelt større muligheter
til å virkeliggjøre sine ønsker når
det gjelder utdanning, arbeid og livsutfoldelse. Vi kan få et arbeidsliv
med bedre arbeidsmiljø, et arbeidsliv der det er plass
til alle. Vi kan bedre våre levekår når
det gjelder helse og miljø, vi kan få bedre omsorg
til våre eldre og pleietrengende, og vi kan ta enda bedre
vare på de som av ulike grunner trenger hjelp fra samfunnet.
Regjeringen vil ta mulighetene i bruk. Regjeringen har
visjoner som gir politikken mål å strekke seg
etter og som kan fungere som veivisere når vi står
overfor viktige valg. Grunnlaget for disse visjonene er verdien om
alle menneskers likeverd og ukrenkelige rettigheter. Et samfunn
som bygger på solidaritet og toleranse må preges
av evne til innlevelse i den enkeltes livssituasjon og vilje til å ivareta
interessene til de svakeste. Målet om rettferdig fordeling
av byrder og goder kan ikke nås en gang for alle. Fordelingspolitikken
og virkemidlene må alltid fornyes.
– Regjeringen
har en visjon om å gi alle barn og ungdom trygge og gode
oppvekstvilkår. Vi vil øke tryggheten og skape
et meningsfullt innhold i hverdagen, der barnehager og skolefritidsordninger skal
være tilgjengelige for alle, kulturaktiviteter vies en
større plass og frivillig arbeid gis gode kår.
– Regjeringen har en visjon om
et arbeidsliv som inkluderer alle. Vi vil at alle skal ha mulighet
for og tilgang til en jobb i et godt arbeidsmiljø, som sikrer
den enkelte inntekt, sosialt nettverk og muligheter til å bruke
sine evner og ressurser.
– Regjeringen har en visjon om
at Norge skal gjøre nye framskritt når det gjelder
helse og omsorg, og utvikle gode tjenester som er tilgjengelige
for alle. Vi har en ambisjon om å føre videre
innsatsen for å styrke helsevesenet, bedre omsorgstilbudene
og gjøre bruk av nye medisiner og nye behandlingstilbud.
Vi vil sikre gode tilbud i alle deler av landet.
– Regjeringen har en visjon om
Norge som et mangfoldig og solidarisk samfunn. Vi vil stimulere
kulturlivet og støtte det frivillige arbeidet. Vi vil ha
et samfunn der alle mennesker har mulighet til å utvikle
sine evner og talenter, og der alle gis mulighet til å delta
i samfunns- og arbeidslivet på en likeverdig måte.
Vi ønsker oss et samfunn som tar godt vare på sine
svakeste, og som tar nye grep i kampen mot økte forskjeller.
Vi vil sikre alle mennesker likeverdige levekår.
– Regjeringen har en visjon om
et Norge med toleranse og gjensidig respekt, et samfunn uten diskriminering
der alle mennesker kan føle tilhørighet og trygghet,
uavhengig av kulturell og religiøs tilknytning. Vi vil
ha et samfunn uten fremmedfrykt og rasisme.
– Regjeringen har en visjon om
Norge som et avansert kunnskapssamfunn, et samfunn der vi både
er i stand til å hevde oss blant de beste i verden og samtidig
greier å gjøre kunnskap og kompetanse tilgjengelig
for alle gjennom hele livsløpet. Vi ønsker å videreutvikle
norsk kultur og norske språk i et åpent samspill
med verden omkring oss.
– Regjeringen har en visjon om
at Norge skal ha et nyskapende næringsliv, med sterke bedrifter
og trygge arbeidsplasser. Vi vil satse på forskning og næringsutvikling.
Vi vil legge til rette for utvikling av ny teknologi, for stabile
rammevilkår, og for sparing og investeringer som sikrer
verdiskaping og velferd i framtiden. Vi vil legge vekt på nyskaping
og nyetableringer i alle deler av landet og utnytte regionenes fortrinn
til hele landets beste. Vi vil bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.
– Regjeringen har en visjon om
Norge som et samfunn som ivaretar hensynet til naturen og vårt
felles miljø, både nasjonalt og internasjonalt.
Naturen og det biologiske mangfoldet har en egenverdi som må respekteres,
samtidig som det også utgjør livsgrunnlaget vårt.
– Regjeringen har en visjon om
Norge som en nasjon som arbeider for fred og internasjonal solidaritet, en
nasjon som tar medansvar i forhold til internasjonale utfordringer,
som bidrar med finansielle, teknologiske og menneskelige ressurser
for å bekjempe fattigdom og nød, som er villig
til å yte en innsats for å hindre konflikter og
sikre freden og som bidrar til økt gjensidig forståelse
mellom landene.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Grethe G. Fossum, Britt Hildeng,
Ottar Kaldhol, Torstein Rudihagen og Signe Øye, fra Kristelig
Folkeparti, Valgerd Svarstad Haugland, Lars Gunnar Lie og Ingebrigt
S. Sørfonn, fra Høyre, Børge Brende,
Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Fremskrittspartiet, Siv
Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, fra Senterpartiet, Odd
Roger Enoksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal,
fra Venstre, Borghild Tenden, og representanten Steinar Bastesen,
viser til kapittel 1.2 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet deler
Regjeringens visjon om et samfunn:
– der alle
barn har gode og trygge oppvekstvilkår
– der arbeidslivet inkluderer
alle
– der helse- og sosialtjenestene
er godt utviklet og er tilgjengelig for alle
– som er mangfoldig og solidarisk
med toleranse og gjensidig respekt
– der ingen diskrimineres
– der alle mennesker har likeverdige
levekår
– som er et avansert kunnskapssamfunn
– der næringslivet er
nyskapende og bedriftene derfor er steke og arbeidsplassene trygge
– der hensynet til naturen og
vårt miljø blir ivaretatt
– der Norge tar medansvar i forhold
til internasjonale utfordringer og bidrar til fred og internasjonal solidaritet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under
kap. 17.2.2.
Komiteens medlemmer fra Høyre peker
på at det norske samfunn står overfor store muligheter
i årene som kommer. Disse medlemmer vil
gjennomføre reformer som gjør det mulig:
– å gi
våre barn den beste skolen - satse på kunnskap og
kreativitet,
– å ha godt utbygde velferdstjenester
- høyere kvalitet og større valgfrihet,
– å gjøre Norge
til et attraktivt land å bo, investere og utvikle nye ideer
i - lavere skatter og mindre byråkrati.
Disse medlemmer viser til at
verden omkring oss er i forandring. Mennesker verden over knyttes
tettere sammen kulturelt, sosialt og økonomisk. Det utfordrer
vår evne til å mestre forandringer. Disse medlemmer mener
at fornyelse er avgjørende for et samfunn i utvikling.
Vi vil gi enkeltmenneskene økt frihet og ansvar. Vi tror
på fremskritt gjennom millioner av enkeltmenneskers prøving
og feiling fremfor tilpasning til en sentralstyrt visjon eller til
vedtak om hvordan fremtiden skal bli. Vi ser med glede på det mangfoldige
samfunn hvor vi er forskjellige både i utseende, kultur,
livssyn og i de valg vi foretar.
Det er en utfordring å gjøre
det mulig for alle enkeltmennesker å utnytte de muligheter
og mestre de utfordringer fremtiden bringer. Disse medlemmer setter
enkeltmennesket i sentrum, men legger vekt på at mennesket
er et samfunnsvesen som bare kan utfolde seg i samspill med andre.
Disse medlemmer vil sette grenser
for politikkens og statens makt over enkeltmennesket, og legge til
rette for at den enkelte kan ta større personlig ansvar for
seg selv og sine medmennesker. Disse medlemmer vil
modernisere offentlig sektor, gjøre den slankere og mer
brukervennlig, og gi større mangfold og flere valgmuligheter
for den enkelte. De ressursene politikerne forvalter på vegne
av fellesskapet, må benyttes bedre enn i dag.
Disse medlemmer mener at det
er nødvendig for å utvikle et godt og trygt samfunn
at vi arbeider for å inkludere alle. Ikke alle mestrer
forandringer like godt. Vi må ha en politikk som gir trygghet
gjennom omsorg tilpasset den enkeltes behov.
Disse medlemmer mener også at
tryggheten må sikres ved at den enkelte har en forankring
i noe mer enn det tidsaktuelle. Dette er enda viktigere nå enn
tidligere, fordi forandringene skjer raskere. Utdanning, kultur,
familie og vennskap bidrar til denne forankringen.
Disse medlemmer viser til at
frihet, trygghet og mangfold er stikkord for Høyres politikk.
De henger nøye sammen. Frihet til å ta beslutninger
over eget liv gir også trygghet. Mangfold krever frihet
til å prøve ut nye løsninger og nye alternativer.
Derfor vil Høyre slippe fri menneskenes kreativitet og
pågangsmot.
Disse medlemmer understreker
at Norge ved inngangen til det 21. århundre har muligheter
vi aldri tidligere har hatt. Den teknologiske og politiske utvikling
de siste tiårene har brutt ned grenser og knyttet oss nærmere
til verden rundt oss. Globaliseringen gjør det mulig for
den enkelte å realisere sine evner, den gjør det
mulig å lære andre kulturer å kjenne,
og den gjør det mulig å sikre vår velstand
og velferd.
Samtidig viser disse medlemmer til
at forurensning ikke kjenner landegrenser. Utviklingslandenes knapphet
på ressurser og lave verdiskaping gir miljøproblemer
som får internasjonale konsekvenser. Disse medlemmer vil
at Norge skal spille en aktiv rolle internasjonalt for å møte
disse utfordringene.
Disse medlemmer mener også at
globaliseringen og andre internasjonale omveltninger gjør
det viktig for Norge å ha en aktiv utenrikspolitikk forankret
i det vestlige fellesskap. Når verden rundt oss forandrer seg,
må Norge delta i utformingen av nye rammebetingelser for
landets sikkerhet, for handel, for miljø og økonomisk
utvikling.
I vår verdensdel står EU sentralt
i den politiske utviklingen. Disse medlemmer vil
arbeide for at Norge blir medlem i EU så raskt som mulig.
EU har utviklet sitt samarbeid fra å være et økonomisk
fellesskap til å bli et politisk fellesskap som blant annet
omfatter forsvars- og sikkerhetspolitikk. Vår sikkerhetspolitiske situasjon
er blitt dramatisk endret som følge av slutten på den
kalde krigen. Norge må derfor tilpasse forsvaret til nye
utfordringer i samarbeid med våre allierte i NATO og med
EU.
Når forandringene er store, er det
etter disse medlemmers syn viktigere enn noen gang
tidligere å satse på utdanning. Utdanning skal
gjøre enkeltmenneskene rustet til å utnytte de
mulighetene et mer åpent samfunn og den raske teknologiske
utviklingen gir. I fremtidens informasjonssamfunn vil den enkeltes muligheter
avhenge mindre av sosial bakgrunn eller gruppetilhørighet,
og mer av individuelle kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Den
enkeltes ferdigheter, og evnen til å utnytte dem, blir
viktigere i fremtiden enn de var i det tradisjonelle industrisamfunnet,
der arbeidsoppgavene var mer standardisert.
Disse medlemmer mener også at
et vekstkraftig og robust næringsliv er grunnlaget for
samfunnets velstand. Alternativet til fornyelse er økonomisk
tilbakegang, høyere arbeidsledighet og redusert levestandard. For å bidra
til økt nyskaping må vi frigjøre ressurser, både
i form av arbeidskraft og kapital, fra offentlig sektor og fra næringer
som ikke lenger har potensial for lønnsom vekst.
Disse medlemmer mener at den økonomiske politikken
må være forsvarlig og balansert, og gi en stabil
pris- og lønnsvekst. Norsk næringsliv har en konkurranseulempe
i forhold til andre land ved at vi har store innenlandske avstander,
et lite hjemmemarked og lang vei til de store markedene i utlandet.
Det stiller krav til en økonomisk politikk som kan kompensere
disse ulempene.
Disse medlemmer vil understreke
at politikkens oppgave ikke er å peke ut markedets vinnere,
men å legge til rette for verdiskaping ved å fjerne
hindringer for vekst og nyskaping. Selektiv næringsstøtte
til bedrifter og bransjer bør derfor avvikles til fordel
for bedre rammebetingelser for all næringsvirksomhet.
Disse medlemmer viser til at
arbeidet og arbeidsmønstrene er endret fra tidligere tiders
industrisamfunn. Mange ønsker å arbeide til andre
tider, og i varierende mengder, noen mer og andre mindre enn tidligere. Økte
krav på arbeidsplassen stiller familien under press. Disse
medlemmer vil styrke familien slik at den blir robust til å klare
dette presset. Økt valgfrihet gjennom blant annet mer fleksibel
arbeidstid og lavere skatter og avgifter gjør at man kan
få mer tid til familien. Med friere åpningstider,
også for offentlige kontorer, kan familien få varer
og tjenester når det passer.
Disse medlemmer legger stor vekt
på at det er dagens barn som skal overta fremtidens samfunn,
og at en trygg og god oppvekst er viktig for å gi et godt grunnlag
for resten av livet. Disse medlemmer vil derfor satse
på barnefamiliene gjennom økonomisk støtte
og økt valgfrihet.
Disse medlemmer vil legge til
rette for et samfunn der alle får en mulighet til å delta,
og til å kunne leve av egen inntekt. Disse medlemmer vil
ha en politikk som gir trygghet når en faller utenfor og
har behov for hjelp. Men samtidig vil disse medlemmer også kreve
at den enkelte selv tar ansvar for å bli selvhjulpen.
Disse medlemmer vil sette enkeltmennesket
i sentrum når det gjelder offentlig sektor. Brukervennligheten
og kvaliteten på de tjenester som skal utføres av
det offentlige må økes. Samtidig vil disse
medlemmer ha økt valgfrihet og mangfold av tjenester ved å åpne
for at andre enn det offentlige kan utføre tjenestene.
Disse medlemmer mener et fritt
marked gir de beste betingelser for å produsere varer og
tjenester, gir mest effektiv produksjon, stimulerer til nyskaping
og utvikling av nye produkter, og gir størst valgfrihet
for brukeren. Disse medlemmer vil kombinere markedets
dynamikk med en offentlig finansiering som gir alle tilgang til
sentrale velferdstjenester uavhengig av personlig økonomi.
Disse medlemmer vil sikre at
fremtidige generasjoner får de samme muligheter til naturopplevelser og
velstand som dagens. Miljøproblemer representerer noen
av våre viktigste politiske utfordringer. Mange mennesker
plages av støy og forurensning, allmennhetens tilgang til
naturområder blir gradvis begrenset, og det biologiske
mangfoldet er truet. Derfor vil disse medlemmer øke
bevilgningene til miljøforskning og utvikling av miljøteknologi,
legge vekt på kostnadseffektive tiltak som gir mest miljø for
pengene, arbeide aktivt for forpliktende internasjonale miljøavtaler
og finne en god balanse mellom bruk og vern av naturressursene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at Norge i den kommende perioden vil være i en særstilling.
Vi vil innkassere svært store inntekter fra oljevirksomheten,
noe som gir oss økonomiske muligheter som nesten ingen andre
land har opplevd. Samtidig vil vi ha uløste oppgaver på mange
områder i samfunnet, som vi for en stor del ikke vil ha
arbeidskraft nok til å løse. Å finne balansen
mellom bruk av penger til å løse viktige samfunnsoppgaver,
og holde igjen for å unngå overoppheting og ivareta
hensynet til framtidige utgifter, vil stille neste periodes Storting
overfor vanskelige valg.
Dette medlem vil prioritere følgende
hovedutfordringer neste periode:
– Velferdsstaten
må utvikles videre. Alle innbyggere skal være
sikret et anstendig velferdsnivå - uavhengig av inntekt,
helsetilstand, bosted og familiesituasjon. Særlig er det
viktig å skape sikkerhetsnett som gjør at de svakeste
ikke faller utenom. Dette forutsetter en offentlig sektor som gir
mest mulig velferd for hver krone, og som sikrer at det ikke vil
være behov for konkurranseutsetting eller privatisering.
Men en velferdsstat med tilfredsstillende kvalitet vil allikevel
ikke være mulig uten at vi er villig til å bruke
mer penger på velferd.
– Barn og unge er framtida. Det
vil være en meget god investering å satse på et
tilbud til barn og ungdom av høy kvalitet og i et tilstrekkelig
antall. På denne måten kan vi gi dem en start
på livet som setter dem i stand til å være
gode og produktive samfunnsborgere i framtida. Det bør
være sjølsagt at både barnehage og skolefritidsordning
skal være rimelige nok til at alle kan benytte seg av dem. Skolen
skal være fri for egenandeler, og ingen barn skal vokse
opp i fattigdom.
– Bruk den utenrikspolitiske handlefriheten.
Utenfor EU har Norge handlefrihet. Både i miljøpolitikken, sikkerhetspolitikken
og bistandspolitikken kan Norge være et alternativ til
stormaktene. Problemet er at denne handlefriheten i stor grad ikke benyttes.
Norge velger i stor grad å være et haleheng til
USA og/eller EU i alle saker av betydning. Når
det gjelder plassering av oljefondet har Norge full frihet. Vi kan
velge å plassere vår rikdom i en rekke etisk tvilsomme
virksomheter, vi kan innføre retningslinjer som forhindrer
kapitalplassering hos verstingene, eller vi kan bruke denne kapitalen
i virksomheter som bringer verden framover.
– Bærekraftig miljøpolitikk
koster. Vi står overfor en rekke avgjørende veivalg
i miljøpolitikken. Klima, energi, samferdsel, biologisk
mangfold og grønne skatter er stikkord på områder
der våre valg i kommende langtidsplanperiode vil få konsekvenser
i mange tiår framover. Å være føre
var vil medføre kostnader på mange nivå,
men å ta sjansen på å la være
vil kunne gi voldsomme konsekvenser på lang sikt. Sosialistisk
Venstreparti er ikke villig til å ta denne sjansen.
– Fra svart oljeøkonomi
til grønn kunnskapsøkonomi. Verdien av den framtidige
arbeidsinnsatsen er 13 ganger høyere enn verdien av oljeformuen. Dette
illustrerer behovet for endring av fokus i næringspolitikken.
Satsing på utdanning og forskning som kan øke
verdien av den menneskelige kapitalen vil ha en mye større
effekt på vår velferdsutvikling enn noe annet.
Gjennomføring av den grønne skattereformen er
en forutsetning for at bedrifter skal gis grunnlag for å legge
om sin produksjon i miljøvennlig retning. Dette må gjøres
i planperioden.
– Rettferdig fordeling. Fremdeles
finnes det fattigdom i Norge. Som et av verdens rikeste land er dette
uakseptabelt. Sosialistisk Venstreparti krever gjennomføring
av en rekke tiltak som vil gi de svakeste gruppene i vårt
samfunn et verdig liv. Sentralt er omfordeling gjennom skattepolitikken, fjerning
av egenandeler i skolen og helsevesenet, økte overføringer
og maksimalpriser på skolefritidsordningen og barnehager.
– Toleranse. Det norske samfunnet
er og vil være mangfoldig og flerkulturelt. All politikk
må ha dette som et positivt utgangspunkt, og legge til rette
for respekt og inkludering av minoriteter i samfunn og sosialt fellesskap.
Prinsippene om likestilling mellom kjønnene og solidaritet
er en viktig del av vårt verdigrunnlag. Disse verdiene
er ikke kultur- eller religionsrelative. Dette verdigrunnlaget er
en nødvendig forutsetning for et likeverdig samfunn, og
for å lykkes i å ivareta interessene til minoriteter.
Disse hovedprioriteringene er grundigere utdypet
i dette medlems merknader til de enkelte kapitlene i
langtidsprogrammet, og det henvises derfor til disse.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen viser til kap. 17.6.
Regjeringen bygger sin politikk på de
sosialdemokratiske grunnverdiene frihet, likhet og solidaritet. Målet
er å skape frihet for enkeltmennesket, like muligheter
for at friheten skal bli reell for alle, og et solidarisk samfunn
som tilbyr like muligheter og gir en trygg ramme for den enkeltes
livsutfoldelse.
Det enkelte menneske må ha frihet til å forme
sitt eget liv og kunne leve et godt liv i fellesskap med andre.
Sentralt for frihetsverdien er å kunne ytre seg fritt,
tro fritt og organisere seg fritt, med rettsstatsgarantier som sikrer
mot vilkårlighet og overgrep.
Likhet innebærer både likeverd
og like muligheter.
Alle mennesker er likeverdige, uavhengig av
sosial og økonomisk bakgrunn, kulturell og religiøs
tilhørighet, kjønn og seksuell orientering. Hvert
enkelt menneske er enestående og kan ikke reduseres til
et middel for andre.
Et velferdssamfunn som sikrer gode levekår
for alle, er en forutsetning for å skape frihet og like
muligheter for alle. Like muligheter skapes først og fremst
gjennom en rettferdig fordeling av levekår, og av godt utbygde
velferdstilbud som omfatter alle. Den enkelte må ha inntekt,
utdannelse og tilgang til viktige tjenester som gir mulighet for
individuell utfoldelse og reelle valg.
Frihet og likhet er forutsetninger for å skape
et solidarisk samfunn. Samtidig er solidaritet en forutsetning for å skape
like muligheter og dermed også frihet for enkeltmennesket.
Solidaritet er evne til å sette seg inn i andres situasjon
og vilje til å ta ansvar for hverandre. Solidaritet er
det motsatte av å bruke sin frihet til å begrense
andre menneskers frihet. Med en solidarisk politikk bindes verdiene
frihet og likhet sammen, ved at alle mennesker har både
rettigheter og forpliktelser overfor fellesskapet. Individets ansvar
kan ikke skyves over på resten av samfunnet, men samfunnet
skal legge til rette for at den enkelte både kan ta medansvar
og utøve sin frihet.
Et solidarisk samfunn er et kulturelt og sosialt
mangfold preget av gjensidig respekt og likeverdige levekår. Fellesskap
bygget på like muligheter og rettferdig fordeling motvirker
utrygghet og sosiale spenninger, og knytter bånd mellom
mennesker. På alle områder må det legges
til rette for åpenhet, dialog, toleranse og respekt for
mangfoldet. Rasisme og diskriminering er i strid med Regjeringens
grunnleggende verdier og må motarbeides aktivt.
Norge er et rikt land med rike muligheter. Regjeringen
legger stor vekt på at solidaritet er en verdi som må nå ut
over landets grenser, og at den også må omfatte framtidige
generasjoner. Regjeringens politikk bygger på at vi skal
dekke behovene til nålevende generasjoner uten at dette
går på bekostning av framtidige generasjoners
muligheter til å dekke sine behov. En nødvendig
forutsetning for dette er at utviklingen er økologisk bærekraftig,
det vil si at produksjon og forbruk skjer innenfor naturens tålegrense.
Bare slik kan vi ta vare på det felles naturmiljøet
som danner grunnlaget for all produksjon og forbruk, og i siste
instans grunnlaget for alt liv på jorden.
Regjeringens politiske hovedmål er å videreutvikle og
fornye det norske velferdssamfunnet, gjennom å sikre grunnlaget
for verdiskaping og rettferdig fordeling i årene som kommer.
En sosialdemokratisk politikk for å nå dette
hovedmålet bygger på sterke fellesskapsløsninger.
Men politikken er også avhengig av vilje hos den enkelte
til å gjøre en innsats for fellesskapet. En felles
skole sikrer like muligheter og bidrar til større frihet
i valg av yrke. Gode helsetjenester for alle er fundamentalt for
rettferdig fordeling. Et offentlig trygdesystem sikrer trygghet ved
inntektsbortfall. Arbeid for alle er avgjørende for en
jevn inntektsfordeling, samtidig som det sikrer grunnlaget for velferdssamfunnet.
Et moderne velferdssamfunn er tuftet på bred
deltakelse på ulike områder i samfunnet: I arbeidslivet,
i politikken og i lokalmiljøet. Derfor er demokratiet ikke bare
en verdi i seg selv, men også et grunnlag for velferden.
Frivillig arbeid i lag og organisasjoner er et viktig supplement
til det offentlige tilbudet. Deltakelse i frivillig arbeid bidrar
i tillegg til sosial integrasjon og samhold. En viktig forutsetning
for utviklingen av et nasjonalt kulturliv er aktivitet, deltakelse
og engasjement i brede lag av befolkningen.
Vitenskapelige framskritt har gitt oss store
muligheter for et bedre liv, og en bedre forståelse av
hvordan natur og samfunn utvikler seg. Kunnskap og kompetanse får økende
betydning for vår evne til å løse nye oppgaver.
Den teknologiske utviklingen åpner opp muligheter for ny
næringsutvikling, kulturspredning og nye velferdstiltak.
Regjeringen ønsker at alle, uavhengig av kjønn,
sosial bakgrunn og bosted, skal få del i disse mulighetene.
Et velferdssamfunn, der alle sikres tilgang til utdanning og oppdatert
kunnskap, gjør det mulig å utnytte landets samlede
skaperkraft og talenter. Slik vil vi utvikle miljøer og
mennesker som er i stand til å innhente, forstå og
ta i bruk ny kunnskap.
Verdiskaping og rettferdig fordeling henger
sammen. Gode velferdsløsninger står ikke i veien
for økonomisk vekst og effektiv ressursbruk, men er ofte
forutsetninger for økt verdiskaping. Fellesskapsløsninger
knyttet til omsorg for barn og eldre kan mobilisere arbeidskraft,
og har ført til økt yrkesdeltakelse for kvinner
og mer reell likestilling mellom kjønnene. Dermed kan vi øke
velferden i samfunnet. En god felles skole gir større muligheter
både for den enkelte og for samfunnet. En sosialdemokratisk
politikk handler om at solidariske løsninger og sosial
rettferdighet blir formet til en produktiv kraft til beste for hele
befolkningen.
Befolkningen vil ikke slutte opp om dårlige
og ineffektive fellesskapsløsninger. Den beste strategien
for å bekjempe kommersialisering og en skjev fordeling
av velferden, er å sikre at det offentlige effektivt leverer velferdstjenester
av høy kvalitet. Dette krever åpenhet i forhold
til nye impulser og ny kunnskap. Organisasjonsformer som var hensiktsmessige
den gang de ble etablert, kan lett stivne og begrense muligheten
for å løse nye oppgaver og møte nye utfordringer.
Offentlige ordninger, reguleringer og organisasjonsmåter
som ikke lenger virker etter sin hensikt, må derfor avvikles eller
fornyes.
Vi har bak oss et hundreår med sterk økonomisk vekst,
stor økning i privat velstand og en sterk satsing på velferdsreformer,
utdanning og kunnskapsformidling. Den enkelte har i større
grad frihet til å ta egne valg og selv bære konsekvensene
av disse valgene. Velferdsstatens innretning og oppgaver må vurderes
i lys av dagens velferdsnivå og handlefriheten til hver enkelt.
Det er viktig å få fram hva
den enkelte kan forvente av felles løsninger, og hva fellesskapet
forventer at den enkelte skal bidra med. Det er en utfordring å avgrense og
målrette velferdsstatens oppgaver, slik at også de som
har blitt hengende etter sikres mulighet til et godt liv. Vi kan
ikke akseptere at noen holdes utenfor den velferdsutviklingen som
resten av samfunnet opplever. Ambisjonen om å trekke alle
med er like viktig i dag som da visjonen om en velferdsstat først
ble etablert.
Komiteen viser til
kapittel 1.2 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet deler
Regjeringens mål om at samfunnet skal bygge på grunnverdiene
frihet, likhet og solidaritet. Sentrale frihetsverdier er ytringsfrihet,
trosfrihet og organisasjonsfrihet, med rettsgarantier som sikrer
mot vilkårlighet og overgrep. Solidaritet og et velferdssamfunn
som sikrer gode levekår for alle er en forutsetning for
frihet og like muligheter for alle. Samfunnet kan derfor ikke akseptere
at noen holdes utenfor den velferdsutviklingen som resten av samfunnet
opplever. Disse medlemmer vil understreke at rasisme
og diskriminering er i strid med samfunnets grunnleggende verdier
og må motarbeides aktivt. Disse medlemmer mener
videre at solidariteten må gjelde ut over landets grenser
og framtidige generasjoner. En økologisk bærekraftig
utvikling er en forutsetning for å ta hensyn til kommende
generasjoner. Disse medlemmer er av den oppfatning
at et moderne velferdssamfunn er basert på bred deltakelse
i samfunnet, og at demokrati derfor ikke bare en verdi i seg selv,
men også et grunnlag for velferden. Disse medlemmer tror
ikke at befolkningen vil slutte opp om dårlige og ineffektive
fellesskapsløsninger, og mener at den beste strategien
for å hindre kommersialisering og skjev fordeling av velferden,
er å sikre at det offentlige leverer velferdstjenester
av høy kvalitet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under
kap. 17.2.2.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
føre en konservativ fremskrittspolitikk, bygget på det kristne
kulturgrunnlaget, rettsstaten og folkestyret, for å fremme
personlig frihet og sosialt ansvar, medbestemmelse og eiendomsrett,
og et forpliktende nasjonalt og internasjonalt samarbeid.
Disse medlemmer viser til at
alle mennesker er født forskjellige, men med den samme
ukrenkelige egenverdi, uavhengig av individuelle kjennetegn, egenskaper
og gruppetilhørighet. Fordi alle mennesker er født
forskjellige, med sin individuelle egenart, personlige følelser,
ideer og preferanser, innebærer respekt for menneskenes
egenverdi også at menneskene må gis frihet.
Samtidig er mennesket et sosialt vesen, som
bare kan utfolde sine muligheter i samspill med andre. Derfor gir
rettigheter bare mening når de ledsages av plikten til å respektere
andre menneskers rettigheter. Frihet og ansvar er to sider av samme
sak.
For å fremme menneskenes positive utviklingsmuligheter
vil disse medlemmer bygge sin politikk på tillit
til det enkelte menneske.
Disse medlemmer mener menneskenes
grunnleggende rettigheter bare kan realiseres i et samfunnsfellesskap
bygget på rettsstaten, folkestyret og ytringsfrihet. Menneskets
evne til å øve rettferdighet gjør demokrati
mulig. Menneskets tilbøyelighet til urettferdighet gjør
demokratiet nødvendig.
Disse medlemmer mener at utgangspunktet
for statens myndighetsutøvelse er at borgernes frihet bare skal
kunne begrenses i form av lover fastsatt for å sikre respekt
for andres rettigheter og friheter. Respekten for felles spilleregler
og flertallets rett til å bestemme er ikke alene noe mål
på demokratiets kvalitet. Like viktig er flertallets vilje
til å respektere mindretallets rettigheter og sette grenser
for hva som bør avgjøres gjennom politiske beslutninger.
Disse medlemmer viser til at
staten er til for å tjene samfunnsfellesskapet og verne
den enkelte mot overgrep. Respekt for individets frihet, rett til
eiendom og rettssikkerhet er viktige garantier for dette.
Disse medlemmer understreker
at friheten til å tro, tenke og mene er ubegrensede friheter.
Frihet til å søke lykken, til å skape,
til å organisere seg og til å ytre seg er grunnleggende
rettigheter. Disse rettigheter må bare avgrenses i den
grad de brukes på måter som krenker andres frihet.
Lovregler og trussel om straff kan bare sette yttergrenser for den
enkeltes bruk av sine rettigheter. Innenfor disse yttergrenser er
det samfunnsmoralen som må motivere til rett adferd.
Disse medlemmer mener at den
private eiendomsrett er en forutsetning for personlig trygghet,
uavhengighet, ansvar og god forvaltning av ressurser. Disse
medlemmer vil motarbeide konsentrasjon av politisk og økonomisk
makt gjennom utvikling av et selveierdemokrati som stimulerer til
spredning av eiendom.
Disse medlemmer viser til at
rettssikkerhet er basert på at det offentlige behandler
alle borgere etter de samme prinsipper, og på at alle har
adgang til rettslig prøving av sine interesser, også når
staten er motpart. Like viktig som at staten gir rettsregler for å beskytte
friheten i mellommenneskelige forhold, er det at staten selv er
bundet av lover og regler, og at disse er underlagt en fri og uavhengig
domstolskontroll.
Samtidig er det viktige forutsetninger for frihet
at vi har forankring i noe mer enn det tidsaktuelle, kunnskap som
grunnlag for å velge og trygghet fra sosial nød, kriminalitet
og ytre trusler. Disse medlemmer mener at staten
har et ansvar for å bidra til slike samfunnsmessige forutsetninger
for frihet.
Fordi alle mennesker er forskjellige, vil samhandlingen
både mellom enkeltindivider og grupper kunne preges av
interessekonflikter. Politikkens oppgave er ikke å fjerne
interessekonflikter, men å fastsette de rammer interessekonfliktene
skal løses innenfor. Disse medlemmer viser
til at det for Høyre som konservativt parti er viktig å søke
balanse i spenningsfeltet mellom individ og samfunn, frihet og ansvar,
rettigheter og plikter.
Disse medlemmer viser til at
Høyre i dette arbeidet vil bygge på det kristne
kulturgrunnlag, rettsstaten, folkestyret og vår historiske
fellesarv. Det innebærer toleranse og respekt for menneskers
egenart og rettigheter, og for vårt forvalteransvar for
natur og miljø. Disse medlemmer viser til
at Høyre vil verne om de verdier som har formet samfunn
og kultur, ut fra erkjennelsen av at den enkelte generasjon skal overlate
sine etterkommere en åndelig og kulturell arv fra tidligere
generasjoners erfaringer og innsats.
Samtidig viser disse medlemmer til
at Høyre ønsker forandringer når det
er nødvendig for å bevare grunnleggende menneskelige
verdier. For å oppnå dette er politisk innsats
nødvendig, men ikke tilstrekkelig. Politikkens innflytelse
er begrenset av forhold den ikke kan gjøre noe med og må avgrenses
mot forhold den ikke bør gjøre noe med.
Som en konsekvens av dette konservative menneskesyn
og samfunnssyn skal Høyres oppgave være å fremme
respekt for mennesket, frihet og forankring, personlig ansvar og
sosialt medansvar, forvalteransvar og internasjonalt samarbeid.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at Sosialistisk Venstreparti er et sosialistisk parti med en visjon
om et samfunn uten klasseskiller og sosial urettferdighet. Dette medlem legger
vekt på økologisk helhetssyn, desentralisering
og forsvar av enkeltmenneskenes rettigheter. Sosialistisk Venstreparti
vil ta tilbake politisk styring som markedspolitikerne har gitt
fra seg og arbeide for at flere mennesker deltar i viktige beslutninger.
Politikk handler om å ta stilling til
interessemotsetningene i samfunnet. Det gjelder i kampen om fordelingen
av ressursene og makten i samfunnet, i konflikten mellom vekst og
vern og i kampen for likestilling og kvinnefrigjøring. Dette
medlem vil bygge allianser med folk som kjemper for et bedre
samfunn utenfor det parlamentariske systemet. Vi vil erstatte pengemakt
med folkemakt. Et samfunn bygget på folkestyre på alle
plan er Sosialistisk Venstrepartis mål.
Vår tid er preget av en tøylesløs
kapitalisme. Med sin uhemmede konkurranse og trang til økonomisk
vekst fører den rådende markedsliberalismen med
seg økt ulikhet, en voksende klimatrussel og omfattende
konsentrasjon av makt og penger. Kapitalsterke selskaper øker
sin makt, og det skjer en maktforskyvning fra nasjonale demokratiske
institusjoner over til et lite antall storselskap.
Et samarbeid mellom demokratiske institusjoner
og folkelige bevegelser må til for å ta makten
tilbake. Dette medlem skal være pådriver
for å skape slike allianser nasjonalt, og gå aktivt
inn i tilsvarende allianser internasjonalt.
Fortsatt rammer sult millioner av mennesker,
til tross for at rikdommen i verden øker. Det er ressurser nok
til å dekke de grunnleggende behovene til alle mennesker.
Teknologisk utvikling som kunne vært
brukt til å løse menneskers problemer, blir i
stedet brukt til fordel for snevre kommersielle hensyn. Men den
teknologiske utviklingen gir oss også stadig flere redskaper til å skape
et bedre samfunn. Utdanningsnivået blant menneskene er
høyere enn noen gang før. Kontakten over landegrensene
bryter ned kulturelle barrierer, og skaper innsikt og forståelse
for behovet for internasjonalt samarbeid som kan løse felles
problemer. Dette gir muligheter og håp om at en bedre verden
er mulig.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen viser til kap. 17.6.
God styring krever god forståelse av
samfunnet og av samfunnsutviklingen. Gode politiske svar krever gode
spørsmål, og evne til samfunnskritikk. I langtidsprogrammet ønsker
Regjeringen både å formulere sentrale politiske
utfordringer og å gi svar som gjør at vi kan nå våre
overordnede mål. Da må vi også vite hvor vi
står i dag.
I avsnitt 1.3. i Langtidsprogrammet omtales
nærmere "noen sentrale utviklingstrekk ved samfunnet rundt oss".
En helhetlig politikk må bygge på at
de valgene vi faktisk gjør både vil avgrense mulighetene
til å gjøre andre valg, og at noen mål
vil være viktigere enn andre. For Regjeringen er det et
overordnet hensyn at vi kan videreutvikle våre felles velferdsordninger
og sikre en rettferdig fordeling av goder og byrder. For å sikre disse
hensynene er det nødvendig å føre en
politikk som sikrer et arbeidsliv for alle, fornyelse av offentlig sektor
og økt verdiskaping i næringslivet. Skal vi få til dette
må vi samtidig føre en økonomisk politikk
som bidrar til en balansert økonomisk utvikling.
Offentlig sektor og felles velferdsordninger
er de viktigste virkemidlene for å nå målene
om rettferdig fordeling og likeverdige levekår. En effektiv
offentlig sektor er også nødvendig for å tilby
gode tjenester til bedriftene og sikre høy verdiskaping
i norsk økonomi.
Offentlig sektor er utsatt for sterkt press
fra mange kanter. Dels er det økende forventninger til
hvilke ytelser og hva slags tjenester offentlig sektor skal bidra med
til den enkelte. Dels er det gjennom ny teknologi åpnet
opp helt nye måter for produksjon av tjenester og for tilgjengelighet
for brukerne. Dels utsettes offentlig sektor for økt konkurranse
på stadig flere tjenesteområder, som for eksempel
utdanning og helse.
På flere områder kan vi nå se
at økt ressursbruk i offentlig sektor ikke nødvendigvis
slår ut i form av mer velferd og bedre tjenester. Til tross
for at Norge i dag er ett av landene i verden med flest leger pr.
innbygger, opplever vi fortsatt legemangel i mange deler av landet.
Norge har også flere lærere pr. elev enn nesten
alle andre land. Likevel må kvaliteten i skolen heves,
og vi må gjøre mer for å skape en god
skolehverdag for landets elever. Mange år med sterk vekst
i antall polititjenestemenn har ikke gitt en tilsvarende økning
i politiets tilstedeværelse i nærmiljøene.
Norske kommuner bruker en stadig større del av sine ressurser
på kontroll og rapportering, og gjennom 1990-årene
har omfanget av statlig detaljstyring av kommunesektoren økt.
Alt dette er eksempler på at det er
muligheter for forbedringer av offentlig sektor og for å utnytte
ressursene som settes inn på en bedre måte. Dersom
veksten i ressursbruken videreføres uten at det gjennomføres
endringer og nødvendig fornyelse, risikerer vi at tilliten
til de offentlige tjenestene reduseres.
En videre utbygging av velferdssamfunnet vil øke kravene
til offentlig sektor. Selv om det trekkes klarere grenser for hva
som skal være det offentliges kjerneoppgaver, vil Norge
fortsatt stå overfor en utvikling der utgiftene til pensjoner
og offentlige tjenester innenfor blant annet helse, pleie og omsorg
vil vokse betydelig. Samtidig kan ikke det økonomiske grunnlaget
for å finansiere utgiftene forventes å øke
i samme grad. Denne utviklingen gjør det ekstra nødvendig å fornye offentlig
sektor. Dette gjelder ikke bare driften av hver enkelt tjenesteytende
enhet, men også organiseringen av virksomheten.
Økt mangfold i befolkningen og større
forskjeller i individuelle ønsker og behov, tilsier en
mer fleksibel og brukerorientert utforming av de offentlige velferdstilbudene.
Det krever også at det offentlige kan levere tjenester
som er gode og konkurransedyktige. Felles velferdsordninger blir
mindre viktige for dem som har privatøkonomi til å klare
seg selv. Samtidig er ikke de eksisterende ordningene nødvendigvis
tilpasset alle nye behov. Holdninger og normer er under rask endring, blant
annet som en følge av internasjonale impulser og høyere
gjennomsnittlig utdanningsnivå i befolkningen.
Regelforenkling og desentralisering er nødvendig fordi
det verken er mulig eller ønskelig å basere utformingen
av velferdsordningene på sentraliserte beslutninger i samme
grad som før. Dette tilsier at ansvar og beslutningsmyndighet
delegeres og desentraliseres til nivåer der kunnskapen
om de individuelle tjenestebehovene er større. Dette betyr
blant annet at kommuner og regioner bør stå friere
til å finne løsninger som er tilpasset de lokale
forutsetningene, og at de enkelte institusjoner får større
selvstendighet og handlefrihet. Dette vil også kunne gi
større forskjeller i velferdstilbudet. Dette vil også kunne
gi større forskjeller i velferdstilbudet.
Komiteen viser til
sine merknader til kapittel 3.
En langsiktig balanse i utenriksøkonomien
krever at den konkurranseutsatte sektoren i Norge er tilstrekkelig
stor. Større grad av åpenhet over landegrensene
og regionalisering, en sterk teknologisk utvikling, økte omstillinger
og økt konkurranse i stadig flere markeder, gjør
at kravene til bedriftene har blitt større. Samtidig vil
utvidelsen av EU gi en kraftig utbygging av EUs indre marked, og
dermed av hele EØS-området. Dette stiller norsk
næringsliv overfor økt konkurranse og nye vekstmuligheter.
Fortsatt nedbygging av handelshindringer og
mer effektiv transport vil øke den internasjonale konkurransen.
Utviklingen av informasjons- og kommunikasjonsteknologi åpner
for internasjonal konkurranse i markeder som tidligere var skjermet. Økt
konkurranse vil skjerpe kravene til effektivitet i norske bedrifter. Særnorske
forhold vil få mindre å si for norske priser og
lønninger. De økonomiske fordelene av internasjonal
integrasjon kan sammenfattes som at hvert enkelt lands tilgang på varer
og tjenester øker, og produksjonen blir mer effektiv gjennom økte
muligheter for spesialisering, økt konkurranse og bedre
utnyttelse av stordriftsfordeler. Disse fordelene er spesielt store
for små land som Norge.
Større åpenhet over landegrensene
representerer en utfordring for alle land. Konkurransen mellom land
om å tiltrekke seg internasjonal næringsvirksomhet
vil trolig tilta i omfang. Avvikling av reguleringer og økende markedsintegrasjon
i Europa og andre regioner vil også kunne føre
til at spesialisert næringsvirksomhet i sterkere grad konsentreres.
Inntektene fra olje- og gassvirksomheten gir
Norge store eksportinntekter de nærmeste årene.
Usikkerheten om de framtidige oljeinntektene gjør imidlertid
at den framtidige avkastningen er usikker. Dette tilsier at det
er viktig å være forsiktig med å bruke
for mye av inntektene i dag. Bruker vi mer penger enn økonomien tåler,
vil kostnadene stige og konkurranseevnen til konkurranseutsatt næringsliv
vil svekkes. En betydelig nedbygging, med behov for senere oppbygging
av konkurranseutsatt sektor, vil gi store omstillingsproblemer og
kunne føre til arbeidsledighet. Utfordringen over tid blir å sørge
for en stabil økonomisk utvikling hvor det ikke er nødvendig å foreta
raske omstillinger preget av store kostnader for samfunnet og den
enkelte.
I et langsiktig perspektiv er vår evne
til å utnytte de samlede ressursene vi har som nasjon avgjørende
for utviklingen av velferden. En rekke forhold påvirker dette.
Viktige bidrag vil blant annet være utvikling av nye produkter
og ny teknologi. I tillegg er det viktig at arbeidskraft og kapital
benyttes på de områder av økonomien som
gir høyest verdiskaping.
En utfordring er å legge til rette
for gode vekstvilkår for norske bedrifter og lokalsamfunn.
Dette forutsetter høyt kunnskaps- og kompetansenivå hos
arbeidskraften. En vellykket kompetansepolitikk er viktig for å møte
utfordringene knyttet til nyskaping og økt behov for innovasjon
i næringslivet. Kompetansepolitikken kan samtidig bidra
til kvalifisering og motivering for å øke arbeidsstyrken,
regional utvikling og til bedre kvalitet og høyere effektivitet
i offentlig sektor. Kompetansepolitikk er dermed noe langt mer enn
utdannings- og forskningspolitikk. Vi må sikre at kunnskapene
som formidles gjennom utdanningssystemet er tilpasset framtidens
behov og at utdanningssektoren selv driver en produktiv kunnskapsformidling.
Utdannings- og forskningspolitikken skal bidra til at den teknologiske utviklingen
gir oss fortrinn og økt konkurransekraft.
De endringene som påvirker norsk næringsliv
vil utløse omstillinger. Det er viktig at vi greier å gjennomføre
omstillinger som er lønnsomme for samfunnet som helhet,
og at vi gjør kostnadene ved omstillinger så små som
mulig. Næringspolitikken må derfor bidra til å stimulere
framtidsrettede og lønnsomme omstillinger framfor å bevare
bedrifter og næringsvirksomhet med lav lønnsomhet.
Komiteen viser til
sine merknader til kapittel 4 og 6.
Norge trenger høyere ambisjoner for
utvikling av et arbeidsliv som omfatter alle og for å styrke
tilbudet av arbeidskraft.
I arbeidsmarkedet fordeles det alt vesentligste
av inntektene i samfunnet, og høy sysselsetting er det
viktigste bidraget for å hindre økte inntektsforskjeller. Retten
til et arbeid er noe langt mer enn retten til å heve lønn.
I arbeidslivet legges mye av grunnlaget for personlig utvikling,
etablering av sosiale nettverk og deltakelse i samfunnslivet generelt.
I arbeidslivet vil også kompetanse
og erfaring bygges opp. Det lages nye produkter og tjenester. Det
drives forskning og utvikling. Og det etableres holdninger og fellesskap
med rekkevidde langt ut over den enkelte arbeidsplass. Arbeid er
velferdens grunnlag, og velferd er arbeidets mål. I et
godt samfunn skal det være plass til alle arbeidsføre
mennesker i arbeidslivet.
Gjennom oppgangen i 1990-årene har
det norske arbeidsmarkedet vist seg å fungere fleksibelt. Økt etterspørsel
etter arbeidskraft har stort sett blitt tilsvart av økt
mobilisering til arbeidsstyrken. Sammenlignet med andre land har
vi høy yrkesdeltakelse i Norge, særlig når
det gjelder kvinner. Aldri har flere i Norge vært i arbeid
enn i dag.
Selv om mye fungerer godt, må ambisjonene
i arbeidslivspolitikken likevel heves. På enkelte, viktige områder
går utviklingen i gal retning. Dette gjelder særlig
omfanget av sykefravær og uførhet. I 2000 anslås
sykefraværet for hver lønnstaker til 24 dager
i gjennomsnitt. Mens utviklingen i korttidsfraværet har vært
relativt stabilt gjennom 1990-årene, har det vært en
kraftig økning i langtidsfraværet. For årene
2000 og 2001 svarer økningen i sykefraværet alene
til et bortfall av om lag 20 000 årsverk samlet. Tilgangen
på nye uførepensjonister varierte mellom 28 000
og 34 000 i perioden 1997-2000, mens den i perioden 1991-1996 lå på 20
000-25 000 pr. år.
Siden begynnelsen av 1970-årene har
arbeidsstyrken økt med om lag 25 000 personer hvert år.
Framover er veksten anslått til om lag 10 000 personer
pr. år i gjennomsnitt fram til 2010, for deretter å stanse
helt opp.
Samtidig vet vi at behovet for arbeidskraft
vil øke, ikke minst i pleie- og omsorgssektoren. Basert
på beregninger fra Statistisk sentralbyrå vil
behovet for arbeidskraft i kommuneforvaltningen tilsvare i overkant
av 70 000 nye sysselsatte fra 1999 fram til 2010 dersom vedtatte
planer for eldreomsorg, psykiatri og barnehageutbygging gjennomføres.
Dette betyr i praksis at en stor del av veksten i arbeidsstyrken
de nærmeste ti årene vil måtte gå med
til å dekke økt behov for arbeidskraft i kommunene.
Mange av de som i dag er uføre eller
på annen måte har mistet tilknytningen til arbeidslivet
har både evne og lyst til å arbeide, dersom det
legges bedre til rette for det. Som nasjon må vi se på denne
arbeidskraften som enda viktigere og mer verdifull enn noen gang.
Like viktig som å gjennomføre tiltak som fører
folk inn i arbeidsstyrken er det å hindre at stadig flere
faller ut. Terskelen inn i arbeidslivet må bli lavere,
samtidig som terskelen ut må bli høyere.
Det er mange grunner til at sykefraværet
og antallet uføre øker. Ikke alle disse skyldes
arbeidslivet eller jobben til den enkelte, men henger sammen med
personlige forhold, livsstil og hendelser utenfor yrkeslivet. Likevel
er det neppe tvil om at jobben i seg selv påfører
mange sykdom og uførhet. Dette kan være knyttet
til fysisk slitasje og farlige arbeidssituasjoner, men også til
stress, dårlig sosialt arbeidsmiljø og en oppjaget
arbeidssituasjon. Undersøkelser viser at stadig flere opplever
jobben som mer stressende og at kravene til innsats har økt.
I kombinasjon med et dårlig arbeidsmiljø og dårlig
ledelse vil dette i mange tilfeller være nok til å påføre
den enkelte sykdom av kortere eller lengre varighet.
Tempoet i arbeidslivet har økt. Økte
krav til fleksibilitet og omstilling, innføring av ny teknologi
og stadige organisasjonsendringer preger manges hverdag. Mens slike
omstillinger ofte er både nødvendige og ønskelige,
er det viktig at prosessen omkring dem legges opp på en
god måte. Alle mennesker har krav på å bli
tatt på alvor, bli involvert og informert om endringer
som berører deres egen arbeidssituasjon. Endringer som oppleves
som uforståelige, eller som utelukkende handler om økte
krav til ytelse uten at fordelene for den enkelte eller virksomheten
kommer tydelig fram, kan ofte gi mistrivsel.
De verdiene som styrer arbeidslivet har også betydning
for hvordan vi som samfunn setter grensene for uførhet.
Mennesker med store ressurser og betydelig arbeidsevne kan risikere å bli
støtt ut av arbeidslivet fordi de ikke passer inn i en
modell som ensidig vektlegger høyt tempo. Dette fordi de
ikke greier å yte maksimal innsats hele tiden. Utfordringen
er at mange i dag må velge mellom et tempo de ikke greier
og å stå helt utenfor arbeidslivet. Både
for den enkelte og for samfunnet vil begge valg være gale,
fordi de enten fører til overbelastning og sykdom eller
til at tilgjengelige menneskelige ressurser ikke blir tatt i bruk.
Det er derfor nødvendig å tenke nytt når
det gjelder den måten vi legger til rette for at hver enkelt
kan yte en innsats i arbeidslivet ut fra sine egne forutsetninger.
Samtidig må vi føre en seniorpolitikk som legger
til rette for at eldre arbeidstakere kan være lenger i
arbeid enn i dag.
I en situasjon med svak vekst i arbeidsstyrken
er det særlig viktig at arbeidskraften har de kvalifikasjoner som
bedriftene etterspør. Dette krever et utdanningssystem
som er innrettet for å dekke behovene for arbeidskraft
i arbeidslivet. Vi har fortsatt arbeidsledighet i Norge, og den
er aller høyest for innvandrere fra ikke-vestlige land
og flyktninger. Det er mange årsaker til at disse gruppene
har høyere ledighetstall enn andre, men det er neppe noen
tvil om at det også handler om holdninger hos norske arbeidsgivere.
Mange innvandrere og flyktninger har høy utdanning og kompetanse som
er opparbeidet i hjemlandet. Denne vil det være god bruk
for i det norske arbeidslivet. Derfor er det nødvendig
med ekstra tiltak for å skape en større mobilisering
også av denne delen av arbeidsstyrken.
Komiteen viser til
sine merknader til kapittel 5.
En stabil økonomisk utvikling er en
verdi i seg selv. Stabilitet gir de beste mulighetene for å bygge
ut den offentlige velferden skritt for skritt, samtidig som stabile
rammevilkår skaper det beste grunnlaget for nyskaping og
videreutvikling i norske bedrifter.
Mangel på stabilitet er en trussel
mot verdiskaping, velferd og fordeling. Det gjør det vanskeligere å planlegge
og fatte beslutninger, både i bedrifter, i det offentlige
og i husholdningene. Både nedgangstider med økende
arbeidsledighet, og kraftig oppgang med høye renter og
høy inflasjon, skaper store fordelingsproblemer. I Norge
har vi flere ganger opplevd at sterke oppgangsperioder har blitt
avløst av like kraftige tilbakeslag. Derfor er det å skape
stabilitet gjennom oppgangs- og nedgangstider et hovedhensyn i den økonomiske
politikken. Like viktig som å motvirke nedgang, er det å ikke
miste kontrollen med oppgang og sterk vekst.
Hovedproblemene i den økonomiske politikken siden
1970-årene har knyttet seg til to forhold. Det ene har
vært de store konjunktursvingningene i økonomien.
For å jevne ut svingningene i økonomien har det i
Norge blitt ført en svært aktiv budsjettpolitikk
sammenliknet med andre OECD-land.
Det andre hovedproblemet i den økonomiske
politikken knytter seg til lønns- og prisutviklingen, som
har ligget høyere enn hos våre handelspartnere
gjennom det meste av perioden siden 1970-årene.
Utviklingen i norsk økonomi de siste
tiårene viser at den økonomiske politikken har
fungert godt i forhold til å nå målene
om full sysselsetting og fortsatt høy vekst i fastlands-økonomien.
Mulighetene for å opprettholde full sysselsetting framover
vil avhenge både av budsjettpolitikken og av hvor godt
vi vil lykkes på det inntektspolitiske området.
En for sterk utgiftsvekst vil føre til en kostnadsvekst
som vil gi en nedbygging av den konkurranseutsatte delen av næringslivet.
Dette vil forsterke omstillingsproblemene knyttet til oppbygging
av ny konkurranseutsatt virksomhet som må til for å finansiere
importen i framtiden.
Budsjettpolitikken må jevne ut svingningene
i økonomien og være opprettholdbar over tid. I
perioder med ekstra store statsinntekter fra olje- og gassvirksomheten
kan det være fristende å øke de offentlige utgiftene
kraftig på en rekke områder. Dette for å få en raskere
bedring av tilbud og standarder. Alternativt kan det være ønsker
om store reduksjoner i skatter og avgifter, noe som betyr at en
større andel av de offentlige utgiftene finansieres direkte
med inntekter fra oljevirksomheten.
I en situasjon der norsk økonomi nærmer
seg kapasitetsgrensen vil begge typer politikk bidra til å undergrave
stabiliteten. Samtidig må budsjettpolitikken vurderes i
sammenheng med statens langsiktige finansieringsbehov. Reformer
og standardforbedringer som ikke kan bæres over tid vil
etter hvert utløse behov for innstramminger og nedskjæringer,
og vil på den måten utgjøre en trussel
mot velferden i samfunnet.
Skal vi sikre en sunn økonomisk utvikling
er det viktig å unngå at vi låser fast økonomiske
ressurser på områder som ikke bidrar til velferdsforbedringer
og vekst. Vi må legge aktivt til rette for omstilling og nyskaping
i alle deler av landet. Dette stiller krav til vår omstillingsevne.
Vi må også sikre at økonomiske omstillinger
skjer på en sosialt forsvarlig måte. Vi kan ikke
la noen bære en urettmessig del av kostnadene ved å omstille
produksjon og tjenestetilbud.
For å få dette til må vi
sikre alle tilgang til oppdatert kompetanse i hele yrkeslivet gjennom
etter- og videreutdanning. Vi styrker omstillingsevnen ved å ha
et velfungerende system for finansiering av ny næringsvirksomhet.
Og vi styrker den ved å ha en velutviklet infrastruktur
for transport, informasjonstjenester og kompetanseutvikling.
I tiårene framover vil vi oppleve en økende
andel eldre i befolkningen. I aldersgruppen 67 år og over
var det 617 000 personer i 1999. Dette antallet holder seg om lag
konstant fram til 2010, før det anslås å stige
til vel 1 mill. personer i 2050. Andelen personer over 80 år
antas å vokse relativt jevnt gjennom hele perioden. Antall
personer i yrkesaktiv alder anslås å stige de kommende
20 årene, fra 2,7 mill. i dag til knapt 3 mill. omkring
2020. Deretter forventes mindre endringer i størrelsen
på denne aldersgruppen. Utviklingen innebærer
blant annet at personer over 67 år som andel av befolkningen
vil øke fra om lag 14 pst. i dag til om lag 21 pst. i 2040.
Samfunnsutviklingen vil preges av at det blir stadig flere eldre
i forhold til personer i yrkesaktiv alder.
De offentlige utgiftene i form av overføringer
til alderspensjonistene vil øke sterkt etter 2010 som følge av
befolkningsutviklingen. Samtidig er det en betydelig vekst i de
offentlige utgiftene til uførepensjon og sykepenger. Forventet
avgangsalder for en yrkesaktiv 50-åring har blitt redusert
fra 64,1 år i 1995 til 62,8 år i 2000. I løpet
av treårsperioden 1998-2000 ble det 97 000 nye uførepensjonister.
I det siste har det i tillegg vært en sterk økning
i sykefraværet. Disse økte utgiftene gir mindre
rom for økte offentlige utgifter på andre viktige
områder.
Antall offentlig sysselsatte har økt
med rundt 270 000 etter 1980, og dette utgjør det meste
av veksten i den samlede sysselsettingen i Norge i perioden. Veksten
i helsesektoren har vært særlig sterk, og helseutgifter,
målt i faste priser per innbygger, økte med 53 pst.
fra 1980 til 1996. Alderssammensetningen i befolkningen vil kreve økte
ressurser til helse og pleie- og omsorgstjenester også i
tiden framover. Av spesiell betydning er veksten i antall eldre
over 80 år, som utgjør den mest pleietrengende
delen av befolkningen. Den økte satsingen de siste årene
innen eldreomsorgen, psykiatrien og sykehusene forsterker veksten
i ressursbruken. Til tross for en betydelig forbedring av tjenestetilbudet,
er det fortsatt uløste oppgaver i helse- og omsorgssektoren.
Den teknologiske utviklingen gjør det samtidig mulig å behandle
flere sykdommer enn tidligere. Veksten i inntekter og levestandard
som forventes i årene framover, vil også i seg
selv føre til økt etterspørsel etter
offentlige tjenester. Det er en stor utfordring å bygge
ut det offentlige velferdstilbudet i tråd med økningen
i etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester, samtidig
som pensjonsutbetalingene vil øke.
I de senere årene har staten erstattet
petroleumsformuen med en finansiell formue, ved at inntekter fra oljevirksomheten
har blitt satt til side i Statens petroleumsfond. Ved utgangen av
2000 utgjorde petroleumsfondet 386 mrd. kroner, og vil øke
raskt i de nærmeste årene, så sant oljeprisen
ikke blir svært lav.
I et langsiktig perspektiv må dagens
overskudd på statsbudsjettet ses i lys av at de begrensede
olje- og gassressursene forventes å gi størst
inntekter de nærmeste ti årene. Deretter vil inntektene
falle, samtidig som utgiftsveksten knyttet til alderspensjonene
for alvor kommer til å øke. Oppbyggingen av Petroleumsfondet
må derfor betraktes som en sparing som kan bidra til å finansiere
velferden i framtiden. En hovedutfordring for Regjeringen er å skape
rom for å styrke den offentlige velferden nå,
samtidig som man setter til side midler som kan finansiere de langsiktige økonomiske
forpliktelsene. Dette må skje uten at kostnadsveksten øker
på en slik måte at det ikke er mulig å opprettholde
et sterkt konkurranseutsatt næringsliv.
Komiteen viser til
sine merknader til kapittel 6.
Det ble gjort store materielle og sosiale framskritt
i forrige århundre. Bare de færreste ville ønske
seg tilbake til 1950-årene dersom de får en nøktern
beskrivelse av levestandarden den gang. Men da er det et paradoks
at de fleste nordmenn sier de ikke føler seg lykkeligere
i dag. Siden 1985 har samfunnsforskere spurt befolkningen i hvor
stor grad de vil beskrive seg som lykkelige. Undersøkelsen
viser et stabilt mønster for "lykkefølelsen" over
hele perioden, selv om det har skjedd en klar økning i
den materielle levestandarden for de fleste.
Disse undersøkelsene viser sannsynligvis
at en venner seg til framgang og velstandsvekst og at forventningene
om stadige velstandsforbedringer bare øker. Mange opplever
ikke velstandsvekst før de får det bedre enn andre.
Undersøkelsene tyder videre på at lykke for den
enkelte først og fremst avhenger av noen få, men
fundamentale forhold. Det burde ikke overraske at kjærlighet
og gode vennskap framheves som noe av det viktigste.
Samtidig viser undersøkelser at folk
flest mener at det først og fremst er mer fritid, bedre økonomi
og bedre helse som kan gjøre deres liv bedre. Dette er
forhold som kan påvirkes gjennom politiske vedtak, og det
er et mål å legge til rette for at dette kan realiseres i
størst mulig grad. Samtidig er det viktig i politikken å avklare
målkonflikter og ta verdivalg. Derfor handler politikk
om å velge.
Mange utviklingstrekk kan bare i begrenset grad påvirkes
av politiske vedtak. Politiske beslutninger kan i liten grad påvirke økningen
i andelen eldre. Derimot kan en politikk som i dag sørger
for at samfunnet sparer deler av våre inntekter, hindre
at aldringen av befolkningen svekker grunnlaget for velferdstilbudet
for framtidige generasjoner. Ingen norsk regjering kan bestemme prisen
på våre olje- og gassreserver, men politikken
kan påvirke i hvilken grad velferdssamfunnet skal finansieres
med et stabilt skattegrunnlag, slik at sårbarheten ikke
er for stor dersom oljeprisen skulle falle sterkt.
Det er også begrenset hva en kan oppnå bare
med nasjonale politiske virkemidler. Utviklingen i Norge påvirkes
i økende grad av det som skjer i andre land og i internasjonale
markeder. Men en forsterket felles politisk innsats internasjonalt
kan bidra til å gi en ønskelig retning på internasjonale
utviklingstrekk. De globale miljøutfordringene kan bare
møtes gjennom forpliktende internasjonalt samarbeid. Gjennom
egne tiltak og aktiv deltakelse i utarbeidingen og oppfølgingen
av internasjonale avtaler, kan Norge gi betydelig bidrag til en
bærekraftig utvikling. Når det gjelder viktige
nærliggende elementer i folks velferd, slik som god luftkvalitet
og fravær av støy, vern av og tilgang til urørt
natur og kulturminner, faller ansvaret først og fremst
på våre egne politiske valg.
En forutsetning for å lykkes er at
politikken sikrer en best mulig bruk av samfunnets ressurser. Effektivitet
er ikke bare et spørsmål om hvor hardt en jobber,
men om å nå prioriterte mål med minst
mulig bruk av ressurser. I tillegg må politikken bidra
til omfordeling, slik at økt velferd ikke bare oppleves
av noen få.
I langtidsprogrammet skisserer Regjeringen hovedpunktene
i en strategi for videreutvikling av det norske velferdssamfunnet.
I kapitlene 3-16 i langtidsprogrammet er de viktigste elementene
i en slik strategi skissert. I kapittel 2 gis det en oppsummering
av hovedlinjene i Regjeringens politikk, slik den er omtalt i de påfølgende
kapitlene i langtidsprogrammet.
Det er også lagt vekt på en
omfattende beskrivelse av utviklingen fram til i dag og hvilke utfordringer
vi ser for oss at vil dominere i årene framover. Et fellestrekk innenfor
alle sektorer er de enorme framskritt som har skjedd over tid. Den
enkeltes muligheter, enten det gjelder utdannelse, yrkesliv, kulturtilbud,
helsestell eller eldreomsorg, har blitt sterkt forbedret. Samtidig ser
vi at Norge står svært godt rustet sammenlignet med
andre land til å løse disse utfordringene, blant annet
på grunn av våre solide offentlige finanser, vår høye
yrkesdeltakelse og lave arbeidsledighet, vårt kunnskapsnivå og
godt utbygde velferdssamfunn.
Gjennom de politiske hovedgrep Regjeringen ønsker å ta
vil vi søke å ta vare på de mulighetene
vi har for å bygge et enda bedre samfunn for hver enkelt
av oss. Norge er mulighetenes samfunn. Regjeringen vil gjøre mulighet
til virkelighet.
Komiteen viser til
sine merknader til kapittel 3 til 16.
Det er et hovedmål for Regjeringen å forsvare
og forsterke fellesskapsløsningene. Velferdssamfunnet må hele
tiden videreutvikles for å sikre grunnlaget for verdiskaping,
velferd og rettferdig fordeling. Dette vil både stille
store krav til å prioritere, og til å forandre
og fornye.
I fornyelsen av offentlig sektor er det et viktig
mål å sette brukerne i sentrum. Uten en løpende
omstilling og fornyelse, vil offentlige tjenester kunne bli dårlig
tilpasset befolkningens behov. En slik utvikling ønsker
Regjeringen å unngå. I Regjeringens arbeid med
fornyelse av offentlig sektor er følgende hovedmål
trukket fram:
– Ressurser
skal overføres fra administrasjon til tjenesteproduksjon
og fra sektorer med synkende behov til sektorer med økende
behov.
– Gjennom effektivisering av ressursbruken
skal det skapes økt handlingsrom på alle nivåer
innenfor offentlig sektor.
– Organisering og tjenesteproduksjon
i offentlig sektor skal være basert på brukernes
behov.
De siste tiårene har en stadig større
andel av befolkningen blitt sysselsatt i offentlig sektor. Dette
skyldes en sterk utbygging av velferdsordningene. Flere personer
er blitt omfattet av velferdsordningene, og tilbudet til hver enkelt
er blitt forbedret. Samlet har dette medført sterk vekst
i behovet for arbeidskraft. Også i årene framover
forventes det et økende behov for sysselsetting i offentlig
sektor.
For å møte de framtidige utfordringene,
har Regjeringen allerede startet arbeidet med omfattende reformer
og omstillinger innenfor offentlig virksomhet:
– Regjeringen
vil foreslå at eierskapet til sykehusene overføres
fra fylkeskommunene til staten. Målet med sykehusreformen
er mer likeverdige sykehustjenester over hele landet, større
effektivitet, bedre funksjonsfordeling, klare og enhetlige ansvarsforhold
og bedre utnyttelse av arbeidskraft og kapital.
– Regjeringen vil bedre skole-
og utdanningssystemet. Regjeringen ønsker større
lokal frihet og større selvstendighet for den enkelte institusjon
til å prøve ut nye organisasjonsformer og arbeidsmåter.
Regjeringen vil legge om gradsstrukturen innenfor høyere
utdanning, og gjennomføre tiltak med sikte på å øke
studieprogresjonen. Regjeringen vil også sette ned et offentlig
utvalg som skal vurdere innholdet og strukturen i det 13-årige
skoleløpet.
– Regjeringen ønsker å endre
organiseringen av Forsvaret, slik at Forsvaret blir bedre tilpasset
dagens sikkerhetspolitiske situasjon. Sammen med allerede iverksatte
rasjonaliseringstiltak skal Forsvaret innen utgangen av 2005 redusere
antall årsverk med om lag 5000, og årlige driftsutgifter
med om lag to mrd. kroner sammenlignet med et alternativ uten omlegging.
– Regjeringen foreslår
at antallet politidistrikter reduseres fra 54 til 28. Med dette
tiltaket forventes både en kvalitetsheving og en bedre
ressursutnyttelse, ved at frigjort personell kan kanaliseres inn
i direkte tjenesteyting. Når det gjelder domstolene, ønsker
Regjeringen blant annet å slå sammen de minste
domstolene til større enheter.
– Regjeringen har lagt fram forslag
om en betydelig omlegging av Postens ekspedisjonsnett med sikte på å tilpasse
dette til endrede behov hos brukerne og for å sikre Postens
konkurransedyktighet i framtiden.
– Likningsforvaltningen skal omorganiseres.
Likningsforvaltningen i det enkelte fylke inndeles i distrikter
som kan omfatte en eller flere kommuner. Gjennom denne omorganiseringen
skal en oppnå bedre kvalitet og økt effektivitet
i likningsarbeidet.
Siktemålet med reformene er å få flere
og bedre offentlige tjenester tilpasset brukernes behov, ved at tjenesteytingen
organiseres bedre, og ved at det frigjøres mer arbeidskraft.
Effektiv ressursbruk og større grad
av brukerorientering er grunnleggende elementer i arbeidet for en
rettferdig fordeling. En sterk offentlig sektor er ryggraden i fordelingspolitikken.
Hvis offentlig sektor svekkes, er det de svakeste som taper. Bedre
tilgjengelighet til offentlige tjenester er også av størst
betydning for de svakeste i samfunnet. Det er de svakeste som ofte
har de største problemene med å finne fram i et
uoversiktlig regelverk, og som er mest avhengig av offentlige tjenester.
Regjeringen vil i arbeidet med fornyelse av
offentlige sektor også se spesielt på behovene
i distrikts-Norge. Regjeringen vil føre en bevisst statlig
lokaliseringspolitikk både når det gjelder fordeling
av arbeidsplasser og tilgang på tjenester. Det vil særlig
bli fokusert på desentralisering av eksisterende oppgaver
og funksjoner, og lokalisering av nye oppgaver utenfor det sentrale Østlandsområdet.
Regjeringen ønsker enklere tilgang
til offentlige tjenester. Det må bli enklere for brukerne å få nødvendig bistand
fra offentlige instanser. Etablering av offentlige servicekontorer
er et viktig tiltak for å bedre kontakten mellom brukerne
og det offentlige. Her kan all informasjon om kommunale og statlige
tilbud samles på ett sted i kommunen, og alle skal kunne
få tilstrekkelig informasjon og veiledning ved henvendelse.
Det er store muligheter for å effektivisere og forbedre offentlige
tjenester ved økt bruk av ny teknologi. I eNorge-planen
legger Regjeringen vekt på at elektronisk tjenesteyting
skal være hovedløsningen for forvaltningens samhandling
med brukerne, at elektronisk handel skal være førstevalget
ved nye innkjøp, og at elektronisk saksbehandling skal
bli det normale og like akseptert som papirbaserte løsninger.
Regjeringen arbeider derfor med å etablere en "døgnåpen
forvaltning." Målet er at flest mulig av de offentlige
tjenestene skal være tilgjengelige over Internett for brukerne når
de selv ønsker det.
Det er også nødvendig å legge økt
trykk i arbeidet med regelforenkling. Regjeringen vil derfor intensivere
arbeidet med forenkling av de forskrifter og regler som gjelder
for næringslivet og husholdningene. Gjennom en egen "forskriftsdugnad"
vil alle departementer bidra med forslag til opprydding og forenkling
av eksisterende regelverk.
Regjeringen arbeider videre for å finne
fram til mer hensiktsmessige organisasjons- og styringsformer. Forholdet
mellom staten og kommunesektoren er viktig i den sammenheng. Fornyelse
av offentlig sektor innebærer også større
endringer innenfor statsforvaltningen.
Etter Regjeringens syn er det viktigste virkemiddelet for å oppnå en
best mulig tjenesteproduksjon å satse på egne
ansatte gjennom kompetanseutvikling og lignende tiltak, og ved å trekke
med de ansatte i nødvendige endringsprosesser for å styrke
offentlige tjenester. Mer effektiv drift betyr ikke nødvendigvis
hardere arbeidstempo og en mer presset arbeidssituasjon for de ansatte.
Det handler om å finne mer fornuftige måter å organisere
arbeidet på, slik at hovedinnsatsen kan legges i de oppgavene
som skal løses. Regjeringen vil dessuten legge økt
vekt på personalpolitikken og på ledelse i offentlig
virksomhet. Offentlig sektor trenger gode ledere og motiverte og
kvalifiserte ansatte innenfor alle virksomhetsområder.
Regjeringen vurderer også om større
grad av fristilling kan være et virkemiddel for å fremme økt
effektivitet innenfor offentlig sektor. Økt grad av administrativ
frihet i den daglige driften av institusjonene vil være
særlig aktuelt innenfor høyt spesialisert virksomhet
som sykehus og universiteter/høyskoler.
Gjennom større lokal frihet, mindre
detaljstyring og klarere oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene, vil
Regjeringen bidra til at tjenestetilbudet blir bedre tilpasset ønsker
og behov lokalt. Regjeringen vil overlate mer av styringen til kommunesektoren
(kommuner og fylkeskommuner). En brukerorientert og effektiv tjenesteproduksjon
i den enkelte kommune forutsetter også en hensiktsmessig
organisering av tjenestene internt i kommunen.
Regjeringen ønsker at en større
andel av kommunesektorens inntekter skal komme i form av frie midler. Som
ledd i dette la Regjeringen fram en plan for å avvikle
og innlemme øremerkede tilskudd i rammetilskuddet i Kommuneøkonomiproposisjonen
for 2001 (St.prp. nr. 62 (1999-2000)).
Større lokal frihet åpner
også for større mangfold og forskjeller mellom
kommunene. Slike forskjeller kan bety en bedre tilpasning til befolkningens
behov. Men forskjellene vil også kunne være et
resultat av at noen kommuner drives mer effektivt enn andre. Det
er ikke alltid ønskelig at alle kommuner skal velge de
samme løsningene. Det er derfor Regjeringens mål
at større lokal frihet skal spore den enkelte kommune til
en mer brukerorientert og effektiv drift.
En effektiv offentlig sektor er avhengig av
en hensiktsmessig forvaltningsstruktur og en klar oppgavefordeling
mellom forvaltningsnivåene. Oppgavefordelingen og fylkesinndelingen
er nylig utredet i NOU 2000: 22 Om oppgavefordeling mellom stat,
region og kommune. Regjeringen har fulgt opp utredningen med en
stortingsmelding om oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene.
Fordelingen av oppgaver og ansvar for tjenester
mellom forvaltningsnivåene har som utgangspunkt at ansvaret
skal ligge så nært mottakeren av tjenesten som
mulig. I stortingsmeldingen om oppgavefordelingen og det regionale
nivået foreslår Regjeringen derfor å desentralisere
både myndighet og oppgaver til kommuner og fylkeskommuner.
Regjeringen mener det er behov for å opprettholde
et direkte valgt forvaltningsnivå mellom stat og kommune,
men at det er nødvendig med endringer i organiseringen
av det regionale nivået. Regjeringen ønsker å gjennomføre
reformer som gir en klarere ansvars- og rollefordeling mellom fylkeskommunen
og den regionale statsforvaltningen.
Regjeringen har foreslått at de kommunene
som slår seg sammen ikke får reduserte statlige
overføringer de første 10 årene etter
sammenslutningen.
Ved siden av økt innsats for å sikre
høy yrkesdeltakelse, er omstilling og fornyelse av offentlig
sektor det viktigste bidraget til å bevare et sterkt velferdssamfunn og
gode offentlige tjenester i årene som kommer. Nettopp fordi
disse oppgavene er så grunnleggende viktige for utviklingen
i norsk økonomi under ett, vil det være nødvendig
med stor politisk oppmerksomhet og tett oppfølging i hver
av de omfattende prosessene som fornyelsen består av i årene
som kommer.
Komiteen viser til
kapittel 3 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
peke på at ved siden av innsatsen for å sikre høy
yrkesdeltakelse, er omstilling og fornyelse av offentlig sektor
det viktigste bidraget til å bevare et sterkt velferdssamfunn
og gode offentlige tjenester i årene som kommer. Disse
medlemmer har merket seg at Regjeringen allerede har startet
arbeidet med omfattende reformer og omstilling innenfor offentlig sektor.
Disse medlemmer vil peke på at
gode velferdstjenester er avgjørende for den enkeltes velferd.
I Norge har det offentlige hatt ansvaret for mer av de grunnleggende
velferdstjenestene enn i mange andre land. Offentlig sektor er en
ryggrad i velferds- og fordelingspolitikken. Disse medlemmer mener
derfor at det er et hovedmål å forsvare og forsterke
fellesskapsløsningene. Samtidig må fellesskapsløsningene videreutvikles
for å sikre grunnlaget for verdiskaping, velferd og rettferdig
fordeling.
Disse medlemmer vil vise til
at vi de siste årene har hatt en sterk utbygging av barnehager,
skoletilbud, helsetjenester og eldreomsorg. Dette har gitt en sterk vekst
i antallet som jobber i offentlig sektor. Veksten må fortsette,
blant annet fordi det blir flere eldre. Veksten vil særlig
komme i kommunene, fordi de har ansvaret for størstedelen
av tjenestene. Samtidig er det grenser for hvor mange som kan og
bør jobbe i offentlig sektor. Dette krever at vi fornyer
offentlig sektor, slik at ressursene brukes mest mulig effektivt. Disse medlemmer vil
peke på at det er nødvendig for å kunne
fortsette utbyggingen av tjenestetilbudet, i en situasjon med begrenset
tilgang på arbeidskraft.
Disse medlemmer mener at det
skal bli enklere tilgang til offentlige tjenester, og er enig i
at det bør opprettes offentlige servicekontorer i alle
kommuner. Her kan all informasjon om offentlige tilbud, både kommunale
og statlige, samles på ett sted, og alle skal få hjelp
ved å henvende seg til servicekontoret.
Datateknologien gir oss nye muligheter, og disse medlemmer gir
sin tilslutning til at elektronisk tjenesteyting skal være
hovedløsningen for det offentliges kontakt med brukerne.
Elektronisk saksbehandling skal bli det normale og like akseptert
som papirbaserte løsninger. Målet er at flest
mulig offentlige tjenester skal være tilgjengelige over
internett, og slik skal det etableres en "døgnåpen
forvaltning."
Disse medlemmer støtter
Regjeringen innsats for å forenkle forskrifter og regler
som gjelder for næringslivet og for folk flest. Det er
satt i gang en egen "forskriftsdugnad" for å rydde opp
i og forenkle forskrifter. Unødige hindringer for elektronisk
kommunikasjon vil bli fjernet.
Disse medlemmer er enig i at
offentlig sektor skal fornyes og forbedres gjennom å satse
på egne ansatte. Kompetanseutvikling og medvirkning er
viktige stikkord. Disse medlemmer vil understreke
at mer effektiv drift ikke nødvendigvis betyr hardere arbeidstempo
og en mer presset arbeidssituasjon, men at en finner mer fornuftige
måter å organisere arbeidet på.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen også vil vurdere om mer effektiv drift kan
oppnås gjennom å gi de enkelte virksomheter større
frihet og handlingsrom. Frivillige organisasjoner kan også bidra til
fornyelse av offentlig sektor. Disse kan fungere som et supplement
og korrektiv til offentlige tilbud, og disse medlemmer er
enig i at det skal stimuleres til økt frivillig innsats.
Kommunene står for størsteparten
av velferdstilbudene, og disse medlemmer mener at
Staten må legge til rette for at kommunene kan ivareta
ansvaret på en god måte. Regjeringen vil overlate
mer av styringen til kommunene, og det støtter disse
medlemmer. Slik kan tilbudet bli bedre tilpasset lokale ønsker og
behov og mindre ressurser gå til administrasjon. Større
lokal frihet åpner for større mangfold mellom kommunene.
Det oppmuntrer den enkelte kommune til en mer brukerorientert og
effektiv drift.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen fortsatt vil legge forholdene til rette for frivillige
kommunesammenslutninger. Disse medlemmer vil blant annet
vise til at Regjeringen i Kommuneøkonomiproposisjonen for
2001 foreslo å innføre et nytt inndelingstilskudd
innenfor rammen av inntektssystemet, slik at kommunene som slår
seg sammen ikke får reduserte statlige overføringer
de første ti årene etter sammenslutningen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under
kap. 17.2.9.
Disse medlemmer mener at sentrale
offentlige oppgaver må ha en forankring i folkevalgte organer som
sikrer at innbyggerne gis reell myndighet og ansvar gjennom deltakelse,
innsyn og medvirkning. Løsningene må underbygge
og stimulere demokratiet slik det kommer til uttrykk i våre
tradisjoner.
Disse medlemmer mener at oppgavene
må styres og løses på lavest mulig nivå slik
at det gir nærhet til brukeren og at lokalbefolkningen
kan ha innflytelse over utformingen av sin egen region, distrikt
og lokalområde.
Disse medlemmer mener det er
kommunene selv som skal ta initiativ til eventuelle kommunesammenslåinger. Disse
medlemmer vil derfor gå imot kommunesammenslåinger
der kommunestyrene har gått imot dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at målsettingen med fornyelse av offentlig sektor er å styrke
den og gjøre den mer tilpasset morgendagens behov. Disse
medlemmer har merket seg at Regjeringen i Langtidsprogrammet
presenterer noen nye erkjennelser. Det er for eksempel bra at Regjeringen ønsker å effektivisere
offentlig sektor for å øke handlingsrommet på alle
nivåer innenfor sektoren. At Regjeringen nå ønsker
at organisasjon og tjenesteproduksjon skal baseres på brukernes
behov og at dette kan oppnås gjennom fristilling av offentlige
virksomheter er også positivt. Viktige erkjennelser til
tross, Regjeringen ser ut til å være handlingslammet
når det gjelder konkrete forslag til hvordan brukernes
behov skal legges til grunn og hvordan offentlig sektor gjennomgående
skal bli mer effektiv.
Disse medlemmer vil ha en offentlig
sektor innrettet mot det enkelte menneskes behov for tjenester. Vi
er alle forskjellige som mennesker, med hver våre behov.
Det er derfor viktig med et mangfold av tilbud. Disse medlemmer understreker
at omfattende reformer når det gjelder organiseringen av
offentlig sektor er nødvendige for å sikre den
enkelte de nødvendige tjenestene når man får
behov for dem. Vi er i dag avhengige av politiske beslutninger for å få en
god utdanning for våre barn, behandling når vi
blir syke, og pleie og omsorg når vi blir gamle. Disse
medlemmer vil styrke brukernes innflytelse over tilbudet,
og legge til rette for et mer variert og mangfoldig tilbud gjennom å slippe
private til i konkurranse om bedre og mer kostnadseffektive tjenester.
Disse medlemmer fastholder det
offentliges ansvar for å finansiere grunnleggende velferdstjenester knyttet
til utdanning, helse, pleie og omsorg. Men offentlig ansvar for
finansiering betyr ikke at det offentlige også må produsere
tjenestene. Disse medlemmer vil slippe private til
i konkurranse med det offentlige om å gi oss de beste tjenestene
til lavest mulig pris. I dagens situasjon med offentlig monopol på produksjon
av mange tjenester, har man ikke det samme kravet til effektiv produksjon
og fornyelse som i et marked med fri konkurranse. Disse medlemmer mener
det offentlige bør konsentrere seg om rollen som bestiller
av velferdstjenester på vegne av befolkningen, og formulere
og stille krav til disse tjenestenes kvalitet og innhold. Et skille
mellom bestiller- og utførerrollene vil legge til rette
for økt oppmerksomhet om tjenestenes kvalitet. Disse
medlemmer vil kombinere markedets fortrinn ved produksjon av
varer og tjenester med en offentlig finansiering som sikrer alle
adgang til elementære velferdsgoder, uavhengig av personlig økonomi.
Dette kan skje ved bruk av anbud, eller gjennom stykkprisbaserte
finansieringsordninger der pengene følger brukeren til
den tilbyder brukeren velger, offentlig eller privat.
Disse medlemmer understreker
at modernisering er ikke noe vi gjør en gang for alle.
Modernisering er noe vi må gjøre kontinuerlig
ettersom verden rundt oss hele tiden er i forandring. Hvis vi ikke
evner å modernisere vil offentlig sektor stagnere. Det
vil gi dårlige skoler, dårlige helsetilbud, og
høyere skatter og avgifter. Akkurat som privat sektor må være
dynamisk, og hele tiden må utvikle og fornye sine varer
og tjenester må også offentlig sektor være
dynamisk og kontinuerlig fornye seg. Offentlig sektor legger allerede
beslag på en stor andel av ressursene i økonomien
ytterligere vekst må derfor først og fremst komme
gjennom økt produktivitetsvekst i offentlig sektor. Disse
medlemmer vil gjøre offentlig sektor til en god
arbeidsplass med interessante og utfordrende arbeidsoppgaver, hvor
de ansatte kan tilbys en konkurransedyktig lønn. Gjennom å slippe
private til der offentlig sektor tidligere har vært enerådende,
blir det også konkurranse om arbeidskraft som hittil bare
har hatt offentlig sektor som marked. Det offentlige vil da i større
grad måtte tilby konkurransedyktige lønns- og
arbeidsvilkår for å kunne rekruttere kompetent
personell.
Disse medlemmer mener det er
viktig å erkjenne at offentlige velferdsordninger har klare begrensninger.
Offentlige tjenester kan tilfredsstille våre materielle
behov og gi en økonomisk trygghet. Offentlig sektor kan
imidlertid aldri erstatte betydningen av de nære personlige
bånd til venner og familie. I familien er det de følelsesmessige
båndene som er grunnlaget for oppdragelsen og samholdet.
Dette styrker omsorg, omtanke og pliktfølelse mellom mennesker
på en måte som offentlige institusjoner ikke kan erstatte.
Tilsvarende spiller frivillige organisasjoner en viktig rolle i
lokalsamfunn som arenaer for engasjement og medmenneskelighet som
offentlige velferdstilbud aldri kan erstatte.
Disse medlemmer mener Regjeringens
arbeid med å utvikle en mer brukervennlig offentlig forvaltning
er gledelig. Offentlige servicekontorer og en døgnåpen,
interaktiv elektronisk saksbehandling er viktige bidrag for å gjøre
offentlig forvaltning og offentlige tjenester mer tilgjengelig og
brukervennlig. Disse medlemmer legger vekt på at
de offentlige servicekontorene og offentlige nettjenester tilbyr
brukerne informasjon om kvaliteten på og tilgjengeligheten
av offentlige tjenester. For foreldre som velger skole er skolenes
pedagogiske og faglige nivå og de siste års eksamensresultater
sammenlignet med andre skoler viktig informasjon. Tilsvarende er
kvaliteten på behandlingen og ventetiden viktig for pasienter
som skal velge sykehus. For studenter er forhold som faglig nivå og
tilgangen på veiledning ofte avgjørende for valg
av studiested. Informasjon og åpenhet om tilgangen og kvaliteten
på offentlige tjenester er avgjørende for å utvikle
en reelt brukerstyrt offentlig sektor.
Disse medlemmer har merket seg
Regjeringens forskriftsdugnad og arbeid med å utarbeide
et enklere offentlig regelverk. Dette er et viktig arbeid som må få høyeste
prioritet. Det omfattende og uoversiktlige offentlige regelverket
er både et problem for rettssikkerheten og medfører
store administrative kostnader. Disse medlemmer mener
det er et betydelig samfunnsøkonomisk problem når
knappe arbeidskraftressurser bindes opp i uproduktivt arbeid. Små bedrifter
er særlig utsatt fordi de må bruke en uforholdsmessig
stor andel av arbeidskraftressursene. Disse medlemmer konstaterer
at denne byrden både er et resultat av politisk styringsiver
og av at det gjennom lang tid har vært manglende fokus
på behovet for forenklinger. Disse medlemmer viser
til at skiftende regjeringer har satt fokus både på skjemaveldet
og den omfattende lov- og forskriftsjungelen. Til tross for det
er skjemabelastningen på næringslivet tilnærmet
uendret og lov og regelverk like komplisert som før. Disse medlemmer mener
derfor det er behov for tiltak som kan endre den innebygde dynamikken
i offentlig forvaltning mot stadig mer omfattende rapporteringsplikt,
lover og forskrifter. For å frigjøre verdifulle
ressurser i næringslivet peker disse medlemmer på følgende
tiltak:
– Det innføres
etatsvise ordninger som belønner ansatte i offentlig byråkrati
og forvaltning som fremmer gjennomførbare forslag til forenklinger og
fjerning av unødvendige skjemaer, lover og forskrifter.
Konkret bør det settes av midler i hver etat som premierer
gode forslag. På denne måten kan tilvante arbeidsformer
og gamle incentivstrukturer i forvaltningen endres til fordel for
et enklere regel- og forskriftsverk.
– Som en hovedregel skal ethvert
forslag om et nytt skjema, lov eller forskrift ledsages av forslag
om å fjerne et annet. Dersom særlige hensyn tilsier
at dette ikke er mulig skal det begrunnes i hvert enkelt tilfelle.
– Det innføres en solnedgangsregel
som foreslått i Dokument nr. 8:76 (2000-2001). Dette innebærer at
dersom en forskrift ikke er vedtatt på nytt etter 10 år
faller den bort. Dette vil i praksis si at forvaltningen med jevne
mellomrom må foreta en systematisk vurdering av verdien
av de enkelte forskriftsbestemmelsene.
– I forbindelse med fremleggelsen
av de årlige statsbudsjettene utarbeides en oversikt over
skjemabelastningen og antall lover og forskrifter næringslivet
må forholde seg til. Oversikten bør inneholde en
sammenligning med tidligere år og mellom ulike etater.
Slik blir det mulig å se om utviklingen går i
riktig retning og sammenligne innsatsen i ulike deler av forvaltningen.
– For at bedriftene lettere skal
kunne holde oversikten og tilpasse egne rutiner fastsettes to årlige offentliggjøringsdatoer
for skattemessige forskrifts- og regelverksendringer med iverksettelse to
måneder senere.
– Statistikkloven pålegger
næringslivet innrapportering av statistiske opplysninger
til Statistisk sentralbyrå. Der det er mulig må Statistisk
sentralbyrå begrense seg til å innhente opplysninger
fra representative utvalg av bedrifter istedenfor å innhente opplysninger
fra samtlige foretak.
Disse medlemmer erkjenner samtidig
at man bare kan komme et stykke på vei gjennom tiltak for å forenkle
eksisterende lover og forskrifter. Så lenge den grunnleggende årsaken
til det omfattende lov- og forskriftsverket Regjeringens og stortingsflertallets ønske om å detaljregulere
og kontrollere består, er forenklingsmulighetene nødvendigvis
begrensede. Disse medlemmer konstaterer at Regjeringens ambisjon
er å forenkle lovtekster og slå sammen ulike lover
og forskrifter, ikke detaljstyre mindre. Begrensningene i åpningstidsloven,
stivbeinte regler om frivillig overtid og midlertidige ansettelser
samt forslagene om å begrense størrelsen på nye
hytter og innføre minstepriser på utleie av jakt
og fiskerettigheter er eksempler på Regjeringens og stortingsflertallets
reguleringsiver. Det samme er de nye boligtakseringsreglene og det
nye kompliserte momsregelverket.
Disse medlemmer vil vise til
at de fleste kommuner i dag opplever svært vanskelige økonomiske tider.
Dette til tross for at kommuneøkonomien på hele 90-tallet
har vokst hurtigere enn i noe tiår tidligere. Disse
medlemmer mener offentlig sektors vekst må være
lavere enn veksten i private sektor. Det er nødvendig for å nå målet
om å begrense det offentliges andel av økonomien,
styrke familienes økonomi, sikre vekst i konkurranseutsatt
næringsliv og derved inntektskilden til velferden i fremtiden.
Det er derfor viktig å sikre at kommunene får
mest mulig ut av sine midler, både gjennom en økonomisk
politikk som holder kostnadene nede og gjennom finansieringsformer
i kommunesektoren som stimulerer til effektiv drift.
Disse medlemmer vil peke på at
kommunenes inntektssystem har gjennomgått store omlegginger
på 1990-tallet. Virkningene av endringene har i hovedsak medført
større utjevning mellom kommunene, og i dag er 397 av landets
kommuner såkalte minsteinntektsskommuner. For alle kommunene
har rammebetingelsene og inntektssystemet har vært preget
av betydelig ustabilitet.
Den siste tiårs perioden har:
– Andelen
av kommuneinntektene som kommer fra skatt er sunket. Kommunenes
andel av inntektskatten er blitt betraktelig mindre.
– Inntektssystemet blitt endret.
Gjennom den såkalte Rattsø-innstillingen i 1996,
ble utgiftsfordelingskriteriene i inntektssystemet endret slik at
systemet skulle baseres på mer objektive kriterier. Stortingsflertallet
vedtok en midlertidig tapskompensasjon for de kommuner som etter
de nye justerte kriteriene ville få mindre. I praksis medfører
det at de kommuner som det ble konstatert at hadde fått
for lite tidligere i forhold til befolkningsstruktur og geografi,
nå fem år senere, kun har mottatt 50 pst. av det
stortingsvedtaket i 1996 innebar.
– De frie inntektene til kommunene
er blitt en langt mindre andel av inntektene , mens de øremerkede tilskuddene
har eksplodert.
– Kommunens andel av selskapsskatten
har blitt overført til staten.
– Inntektsutjevningen har medført
at 397 av kommunene kun sitter igjen med 10 øre av den
siste kommunale skattekronen.
Resultatet av vedtakene er at staten har overstyrt
mer og mer, og at kommunene har mindre og mindre igjen for å forsøke å utvikle
inntektsgrunnlaget sitt. Disse medlemmer mener det
er viktig å snu denne utviklingen. For å sikre
mer effektiv utnyttelse av midlene i kommunesektoren må inntektssystemet
endres, øremerkingen reduseres og lov- og regelverket forenkles.
Disse medlemmer mener inntektssystemet
må i vareta tre viktige hensyn:
– Inntektssystemet
må gi mulighet for et likeverdig tjenestetilbud for innbyggerne.
– Inntektssystemet må stimulere
til kommunalt selvstyre.
– Inntektssystemet må gi
incentiver til næringsutvikling.
For å oppnå dette må finansieringen
av kommunene endres slik at :
– Inntektssystemet
baseres på objektive kriterier for utgiftsulikheter. Da
vil velgerne kunne se om politikerne gjør en god jobb i
deres kommune ut fra hva de får ut av de inntektene de
har til rådighet. Inntektene vil være sammenlignbare
med de man har i andre kommuner. I dag er forskjeller i tjenestetilbudet
først og fremst skapt av at inntektssystemet forskjellsbehandler
kommuner. Disse medlemmer vil peke på at
en rekke kriterier ennå ikke er fult ut utredet og må innarbeides
i inntektssystemet. Dette gjelder særlig problemer med vekst
og fraflytting, samt mangelen på kriterier for sosiale
problemer som bl.a. rusmidler. Disse medlemmer viser
at Høyre har fått flertall for at dette skal utredes
nærmere
– De fleste inntekter til kommunene
må komme gjennom rammebevilgninger og egne skatteinntekter. Øremerkede
midler må så langt som råd fjernes. Disse
medlemmer vil imidlertid peke på at det er viktig å skille
mellom ulike typer øremerkede tilskudd. Disse medlemmer ønsker å videreføre
stykkprisfinansieringsordninger av typen "pengene følger
individet". Disse medlemmer vil vise til at dette
er svært effektivitetsfremmende ordninger som ikke har
de samme byråkratieffektene som andre øremerkede
ordninger har. En annen variant som bør videreføres
er tilskudd til ordninger/tiltak som det ikke er grunnlag
for å ha i alle kommuner/fylker. Disse
medlemmer mener de øremerkede ordningene bør fjernes
er tiltak/ordninger av generell karakter som finnes rundt
om i alle fylker og kommuner.
– Kommunene må igjen
få en andel av selskapsskatten og inntektsutjevningen må endres
slik at kommunene sitter igjen med mer av veksten i skatteinntekter.
En slik omlegging av inntektssystemet vil stimulere det
kommunale selvstyret og være effektivitetsfremmende. Disse
medlemmer vil likevel understreke at det er viktig at mindre
styring gjennom økonomi, ikke medfører mer styring
gjennom lov og regelverk overfor kommunene. Disse medlemmer er
fornøyd med at det nå synes som om Høyres
initiativ fra 1998 om en ny gjennomgang av statens styring gjennom
lov og regelverk innenfor de ulike sektorene endelig får
konkret oppfølging. Samtidig vil disse medlemmer advare
mot tendensene til å erstatte øremerkingen med
detaljert lovverk, slik det bl.a. signaliseres i forbindelse med
skolefritidsordningen. Disse medlemmer vil understreke
at det hadde vært behov for en gjennomgang av regelverket
av andre en det byråkratiet som selv har skapt dagens regler,
slik Høyre tok til ordet for i Dokument nr. 8:9 (1998-1999).
Dette ville gitt en langt mer åpen og kritisk gjennomgang
av regelverket enn den lukkede prosessen som nå pågår.
Disse medlemmer er enig med Regjeringen
i at oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene må ha
som formål at tjenestene skal ligge så nær
mottakeren som mulig. I tillegg mener disse medlemmer at
fornyelsen av offentlig sektor må frigjøre ressurser fra
administrasjon og byråkrati til faktisk tjenesteyting.
Disse medlemmer konstaterer samtidig
at Regjeringens opplegg til oppfølging av Oppgavefordelingsutvalget
i St.meld. nr. 31 (2000-2001) ikke følger opp disse hovedhensynene. Disse
medlemmer mener det er åpenbart at Regjeringen
har lagt til side fornyelsesprosjektet på grunn av indre
motstand i eget parti. Den prinsipielle behandlingen av oppgavefordelingen
for årene fremover kunne skapt grunnlag for en reell styrking
av lokalt selvstyre i kommunene, fjerning av unødvendige
byråkratioppgaver og frigjøring av flere ressurser
til tjenesteyting. Disse medlemmer mener at en forvaltningsreform
hvor fylkeskommunen nedlegges og hovedtyngden av oppgavene overføres
til kommunene, mens sykehusene og enkelte samferdselsoppgaver overføres
til staten, ville gjort det mulig å sanere unødvendig
dobbeltarbeid, kutte ut en hel del unødvendig planarbeid,
fjerne svarteperspillet mellom forvaltningsnivåene og styrke
kommunenes rolle betydelig. Disse medlemmer viser
for øvrig til Høyres merknader og forslag ved
behandlingen av St.meld. nr. 31 (2000-2001).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
betydningen av at velferdsstaten er i stand til å gi brukerne
et best mulig tilbud på en kostnadseffektiv måte.
Offentlig sektor står for mye av den helt sentrale tjenesteproduksjon,
og for brukerne av disse tjenestene - enten dette er elever, pasienter,
sosialhjelpsmottakere eller rusbrukere - er deres livskvalitet i
stor grad avhengig av en god kvalitet på tilbudet. Dette
medlem mener derfor at forbedring av offentlig sektor må være
en kontinuerlig prosess der man først og fremst satser
på å gi brukerne et best mulig tilbud, blant annet
ved systematisert sammenligning mellom kommuner.
Norge går nå inn i en periode
der mangel på arbeidskraft er det fremste hinderet for
fortsatt velstandsutvikling. Dette medlem fastslår
derfor at økt produktivitet også i offentlig sektor
er nødvendig for å få til en videreutvikling
av den norske velferdsstaten. Men en mer effektiv organisering og
bedre tjenesteyting oppnås best gjennom avtaler med de
ansatte, i stedet for konkurranseutsetting og privatisering. Privatisering
og konkurranseutsetting vil føre til en utvikling som undergraver
det politiske ansvaret for den offentlige tjenesteproduksjonen.
Privatisering av velferdsordninger vil gi private aktører
mulighet til å skumme fløten av velferdssystemet.
Offentlige midler må brukes til velferdsgoder, ikke til
profitt for investorer.
Brukere av offentlige tjenester har krav på et
tilbud som dekker deres behov, har god kvalitet og som leveres til
avtalt tid. Dette medlem vil derfor gå inn
for å prøve ut en ordning med forbrukergarantier.
Dersom kommunene ikke kan levere tjenester til avtalt tid, skal brukerne
gis alternativer eller kompensasjon. Slike ordninger kan for eksempel
prøves ut innen avfallshåndtering, TT-transport
eller hjemmehjelp.
Dette medlem legger vekt på at
ansvar for utforming og formidling av offentlige tjenester skal
ligge nærmest mulig brukerne. Gjennom systematiske brukerundersøkelser
skal brukerne ha innflytelse på alle tjenesteområder.
Offentlige tjenester skal være lettere tilgjengelige, blant
annet ved at åpningstider i større grad tilpasses
brukernes behov. Offentlige servicekontor må videreutvikles
og tilpasses lokale forhold. Det skal være bedre muligheter
for kontakt med de ansatte, og flest mulig tjenester skal tilbys
via Internett.
Dette medlem understreker at
et godt og likeverdig velferdstilbud i hele landet forutsetter en
sterk kommuneøkonomi. En svekket kommuneøkonomi river
bort grunnlaget for annen satsing. Gode offentlige tjenester er
en forutsetning for å få til ny næringsetablering.
Desentralisering av makt og reell utflytting av beslutninger er
nødvendig for å få dette til.
Det er behov for en langt bedre regional samordning av
næringsutvikling, ressursforvaltning, samferdsel, boligbygging
og utvikling av offentlige tjenester. Storbyene, og særlig
Oslo, har problemer med overbelastede trafikksystemer og boligmangel.
Distriktene trues av fraflytting og arbeidsledighet. Dette
medlem mener fylkeskommunene må ha regional planlegging som
en sentral oppgave, og bli gitt virkemidler og myndighet slik at
de i langt større grad enn i dag kan sette planlagte tiltak
og politikk ut i livet.
Dette medlem ser offentlige servicekontorer
som en offensiv organisering for å bedre tilgjengeligheten for
brukerne til offentlig service, på så vel statlig,
regionalt og kommunalt nivå. Men det betinger en god samordning,
bl.a. mellom statlige etater som må pålegges å ha
omfattende servicepakker som integreres i servicekontortilbudet.
Dette ikke bare på informasjonsnivå, men også på tjenesteyting.
Dette medlem viser til at det
har foregått en viss utbygging av polutsalg for å få en
bedre tilgjengelighet i distriktene, men at det uansett vil ha klare
begrensninger hvor mange polutsalg som kan etableres. Det bør derfor
vurderes om offentlige servicekontorer kan ha et minimumstilbud
av polvarer. Det vil gi tilgjengelighet på lovlig alkohol
i distriktene, og kan bidra til mindre ulovlig omsetning. En eventuell
forbruksøkning som følge av lettere tilgjengelighet,
må følges opp med økte bevilgninger til
forebyggende arbeid.
Dette medlem ser en god og likeverdig
postservice for hele landet som viktig, både ved tilgang
til posttjenester lokalt og ombringertjeneste på alle hverdager.
En omorganisering av postkontornettet må koordineres tidsmessig,
ved at postkontorene ikke må legges ned og posttjenesten
flyttes til butikker eller bensinstasjoner før etablering
av offentlig servicekontor blir realisert. Dette medlem ser
det som ønskelig at offentlig sektor på en bedre
måte samordner sin omorganisering for å nå et
optimalt resultat.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen viser til kap. 17.6.
For å nå Regjeringens hovedmål
i den økonomiske politikken, må vi både
skape verdier og fordele goder. Det er vår evne til å utnytte
og prioritere bruken av våre samlede ressurser effektivt
som avgjør den samlede verdiskapingen og dermed også hvilket
velferdsnivå Norge kan ha. Vår evne til å utvikle
nye produkter og ny teknologi er sentral for å lykkes.
Det er også viktig at arbeidskraft og kapital benyttes
på de områder i økonomien der verdiskapingen
er høyest. Regjeringens mål i næringspolitikken
er å legge til rette for innovasjon, omstilling og effektivisering
i næringslivet for dermed å sikre høyest
mulig verdiskaping og velferd.
Verdiskaping kan anta ulike former. Verdiskapingen skjer
både i næringslivet og ved offentlig tjenesteyting. Miljøkvalitet,
fritid og rekreasjon er også en form for verdiskaping,
siden forbedringer på disse områdene også bidrar
til å øke vår velferd. Veksten i samfunnets ressursgrunnlag,
ressursbruken i offentlig sektor, samt målene for miljø-
energi-, distrikts- og regionalpolitikken gir rammer for verdiskapingen
i næringslivet. Det samme gjør kravene til helse,
miljø og sikkerhet (HMS). I dette kapitlet omtales Regjeringens
politikk for økt verdiskaping i næringslivet innenfor
disse rammene.
Verdiskapingen i næringslivet påvirkes
i stor grad av den generelle økonomiske politikken. Det
viktigste bidraget den økonomiske politikken kan gi for å sikre høy
verdiskaping i næringslivet, er en jevn og balansert økonomisk
utvikling. Utjevning av svingningene i økonomien bidrar
til bedre utnytting av ressursene og mindre usikre rammebetingelser
for næringslivet. Det er også viktig at den økonomiske
politikken baseres på langsiktige vurderinger av offentlige
inntekter og utgifter, slik at man unngår den usikkerheten
og de omstillingskostnadene som følger av omlegginger av den økonomiske
politikken.
Nedbygging av handelshindre og teknologisk utvikling
gjør at stadig flere næringer er utsatt for internasjonal
konkurranse. Selv om noen bedrifter vil tape på økt
konkurranse, medfører samtidig nedbyggingen av handelshindre
store markedsmuligheter i utlandet for norske bedrifter. Selv om
petroleumsformuen og kapitalen i Statens petroleumsfond gir oss økte
muligheter til å finansiere forbruket av varer og tjenester
som er produsert i utlandet, er denne formuen langt fra stor nok
til å finansiere hele forbruket framover. Det er derfor
viktig at den generelle økonomiske politikken er innrettet
slik at omfanget av konkurranseutsatt næringsliv er tilstrekkelig
stort. Norsk næringsliv må derfor sikres konkurransedyktige
rammebetingelser. Det er den samlede effekten av ulike rammebetingelser som
er avgjørende. Konkurransedyktige rammevilkår bestemmes
derfor av langt mer enn skattesatser, støtteordninger,
konkurransepolitikk og andre tradisjonelle næringspolitiske
virkemidler.
Regjeringen vil føre en framtidsrettet
næringspolitikk der ressursinnsatsen gir god avkastning
for samfunnet. Næringspolitikken må stimulere
til lønnsomme omstillinger. Samtidig må politikken
innrettes slik at omstillingskostnadene blir minst mulig. Det er
derfor viktig at den offentlige virkemiddelbruken sikrer nødvendige
endringer i næringsstrukturen og i produksjonen. Dersom
strukturbevarende næringsstøtte, skjerming fra
internasjonal konkurranse, markedsmakt eller reguleringer hindrer
en kontinuerlig og hensiktsmessig omstilling, kan omstillingsprosessene
senere bli langt mer smertefulle.
Regjeringen vil generelt legge til rette for
lønnsom næringsutvikling i alle deler av landet.
Dette skal skje både gjennom en politikk for nyskaping
og vekst og gjennom å legge til rette for internasjonalt
konkurransedyktige rammevilkår. Regjeringen vil legge vekt
på å utforme rammebetingelsene slik at næringsmiljøer som
er veletablerte og sterke i Norge, som fiskeri og havbruk, energi
(olje og gass) og maritime næringer skal kunne videreutvikle
seg. Regjeringen vektlegger også at IKT-sektoren, som følge
av dens betydning for økonomien generelt over tid, bør
prioriteres.
Det arbeides kontinuerlig med å forenkle
og fornye eksisterende regelverk, blant annet innrapporteringsordninger
fra næringslivet til det offentlige, for å øke produktiviteten
i næringslivet.
Effektive kapitalmarkeder er nødvendig
for at kapital kanaliseres til de mest lønnsomme investeringene. Nyetablerte
og små bedrifter kan imidlertid i noen grad ha særlige
problemer med å få finansiering i det private markedet.
Regjeringen legger derfor vekt på å bedre kapitaltilgangen
for nyetablerte og små og mellomstore bedrifter. Dette
er viktig for å stimulere til at flere prosjekter som faktisk
er lønnsomme, realiseres og utvikles.
For å styrke norske kapitalmiljøer
foreslo Regjeringen å opprette et statlig/privat
investeringsselskap. Stortinget sluttet seg til dette og har i statsbudsjettet
for 2001 bevilget 2,45 mrd. kroner til investeringsselskapet, som
skal etableres i partnerskap mellom private investorer og staten.
Det skal etableres ett eller flere selskaper hvor private skal ha
majoritet med 51 pst. av aksjekapitalen. Det er lagt til grunn at
staten går inn med kapital på samme betingelser
som de private, og at investeringsselskapet skal opptre kommersielt
i forhold til sine investeringer. Hovedhensikten med investeringsselskapet
er å styrke det aktive og langsiktige eierskapet i norske
kapitalmiljøer. Nærings- og handelsdepartementet
er i dialog med blant annet private investorer for å teste
ut ulike modeller for investeringsselskapet. Regjeringen vil komme
tilbake til organiseringen i en stortingsmelding våren
2001.
Det offentlige eierskapet i norsk næringsliv
er omfattende. Begrunnelsen for offentlig eierskap har variert over
tid, men har i første rekke vært knyttet til behov for
kontroll med nøkkelressurser, korrigering av markedssvikt
og for å sikre utnytting av stordriftsfordeler, fordelingshensyn
og hensynet til nasjonal næringsutvikling. Utvikling av
reguleringsverktøy og teknologi gjør at behovet
for statlig eierskap av hensyn til samfunnsøkonomiske eller
sektorpolitiske interesser endres over tid. I tillegg er det økt
oppmerksomhet om håndteringen av rollekonflikter mellom
staten som eier og som tilsyns- og reguleringsmyndighet i flere
sektorer.
Regjeringen vil derfor ta initiativ til at formålet
med eierskapet i statens ulike selskaper gjennomgås og klargjøres.
Regjeringen vil kontinuerlig vurdere på hvilke områder
statlig eierskap er nødvendig for å ivareta overordnede
politiske mål. På områder hvor staten utøver
eierskap vil Regjeringen vurdere i hvilken grad et bedre forvaltningsmessig
skille av statens ulike roller som eier og som reguleringsmyndighet
er hensiktsmessig. Regjeringen ønsker i større
grad å rendyrke statens rolle som eier i forhold til rollene
som regulerings- og tilsynsmyndighet, særlig for selskaper
med et forretningsmessig formål. En klargjøring
og styrking av eierrollen kan bidra til større legitimitet
og effektivitet i utøvelsen av statens roller.
Regjeringen legger vekt på å stimulere
til og ivareta nasjonalt eierskap. Eiernes nasjonalitet vil kunne
ha betydning blant annet for lokalisering av nøkkelfunksjoner
som ledelse og forsknings- og utviklingsaktiviteter. Fysisk nærhet
kan dessuten ha betydning for informasjonstilgangen forut for strategiske
beslutninger. Regjeringen mener også at staten gjennom
sitt direkte eierskap i norsk næringsliv kan bidra til å sikre nasjonalt
eierskap.
Regjeringen ser det som viktig med ytterligere
handelsliberalisering gjennom multilaterale handelsregelverk eller
regionalt handelssamarbeid. Regjeringen legger stor vekt på arbeidet
med å få i gang en ny bred runde i Verdens handelsorganisasjon
(WTO). Handelspolitikk og politikk rettet mot hjemmemarkedet blir stadig
tettere sammenvevd. Regjeringen vil legge vekt på aktiv
deltakelse i forhold til sentrale organer i EØS-samarbeidet
for best mulig å sikre norsk innflytelse på viktige
rammer for norsk strukturpolitikk og næringsliv. Det norske
tollregelverket er til tross for de forenklingene som er gjennomført
de siste årene, komplisert og uoversiktlig. Regjeringen
vil derfor gå inn for en gradvis avvikling av tollsatsene
på industrivarer.
Regjeringen har nedsatt et offentlig utvalg
som har startet arbeidet med å gjennomgå norsk
konkurranselovgivning på bred basis. Behovet for denne
gjennomgangen er blant annet begrunnet i erfaringene med den norske
konkurranseloven og EØS-avtalens konkurranseregler, utviklingen
i EUs og EØS" konkurransepolitikk, samt spørsmålet
om desentralisert håndheving av EØS-avtalens konkurranseregler.
Komiteen viser til
kapittel 4 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Norge har hatt en eventyrlig vekst og velstandsutvikling
etter andre verdenskrig. Det skyldes først og fremst teknologiske
framskritt, et høyere utdanningsnivå og at vi
har utnyttet arbeidskraften og andre ressurser på en mer
effektiv måte enn tidligere. Disse medlemmer viser
til at vi ved fortsatt satsing på nyskaping, omstilling
og økt produktivitet, kan øke verdiskapingen i
næringslivet og at dette er en forutsetning for en videreutvikling
av velferden.
Disse medlemmer ønsker
at norsk næringsliv skal sikres konkurransedyktige rammevilkår.
Skattesatser, støtteordninger og andre tradisjonelle næringspolitiske
virkemidler utgjør bare en del av disse vilkårene.
Vel så viktig er det å føre en økonomisk
politikk som sikrer stabilitet, og dermed reduserer usikkerhet. En
framtidsrettet utdannings- og forskningspolitikk, en god infrastruktur
i form av veier, jernbane, flyplasser og havner og aktiv bruk av
informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) skal gjøre
næringslivet mer nyskapende og omstillingsdyktig. Et samfunn
preget av trygghet, rettferdig fordeling og gode velferdsordninger
gir også næringslivet gode forutsetninger for høy
verdiskaping.
Disse medlemmer viser til at
vekst krever omstillinger. Det må føres en næringspolitikk
som stimulerer til omstillinger, samtidig som kostnadene ved omstillinger – for
bedriftene og for hver enkelt som berøres – blir
så lave som mulig. Dersom næringsstøtte eller
skjerming mot konkurranse hindrer lønnsomme omstillinger,
bremses veksten. Endringer over tid kan da bli langt mer smertefulle
enn om de gjennomføres løpende.
Disse medlemmer viser til at
det offentlige eierskapet i norsk næringsliv er omfattende
og at Regjeringen i Langtidsprogrammet varsler en gjennomgang og klargjøring
av formålet med eierskapet i statens ulike selskaper og
vurdere eventuelle endringer i måten staten utøver
eierskapet på. Disse medlemmer ber Regjeringen
legge vekt på å stimulere til og ivareta nasjonalt
eierskap. Dette kan skje blant annet gjennom statens direkte eierskap
i norsk næringsliv.
Større åpenhet over landegrensene
gir stadig flere næringer internasjonal konkurranse. Friere
handel gir større markedsmuligheter i utlandet for flere
norske bedrifter. Disse medlemmer ser det som viktig å åpne
for ytterligere nedbygging av handelshindringer. Dette vil gi enda
større muligheter for lønnsom eksport av blant
annet fiskeriprodukter. I Verdens handelsorganisasjon (WTO) er det
også enighet om ytterligere å bygge ned den nasjonale
skjermingen av landbruksnæringen. Fra norsk side er målet å sikre
nasjonalt handlingsrom for å føre en landbrukspolitikk
som gir grunnlag for jordbruksdrift over hele landet i tråd
med målene om et multifunksjonelt landbruk. Disse medlemmer viser
til at dette er en spesiell utfordring for Norge, som følge
av den sterke skjermingen norsk landbruk har i dag og den rollen
landbruket spiller for distrikts-Norge. Disse medlemmer vil
at omstillingene i landbruket skal skje gradvis og langsiktig.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under
kap. 17.2.6.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener Norge
må fremstå som et attraktivt land for investeringer
og utvikling av nye ideer og virksomheter. Verdiene næringslivet
skaper er grunnlaget for samfunnets velstand. Familienes økonomi,
arbeidsplassene og kvaliteten på offentlige velferdstjenester
avhenger av næringslivets konkurransekraft og evne til å utvikle
og fornye seg. Den fremtidige verdiskapingen i Norge bygger på foretaksomhet
og innsatsvilje i et mangfold av store og små bedrifter.
Den økonomiske politikken må derfor innrettes
på å gi bedriftene konkurransedyktige og forutsigbare
rammebetingelser.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen tilsynelatende deler denne målsettingen.
Ifølge Langtidsprogrammet må den økonomiske
politikken være innrettet slik at konkurranseutsatt sektor
er tilstrekkelig stor til å finansiere det fremtidige behovet for å kjøpe
varer og tjenester produsert i utlandet. Det understrekes at petroleumsformuen
langt fra er stor nok til å finansiere dette behovet fremover.
Regjeringen mener derfor norsk næringsliv må sikres
konkurransedyktige rammebetingelser. Disse medlemmer konstaterer
at Regjeringens faktiske politikk ikke er egnet til å nå denne
målsettingen. Avstanden mellom Regjeringens ord og handlinger
på dette området er oppsiktsvekkende stor. På den
ene siden understreker Regjeringen at behovet for konkurransedyktige
rammebetingelser. På den annen side har Regjeringen i inneværende års
budsjett foreslått og fått gjennomslag for rekordhøye
skatte- og avgiftsøkninger som direkte rammer bedriftenes
konkurranseevne. Disse medlemmer viser til at Regjeringen
har som uttalt målsetting at offentlig sektor skal fortrenge
bedriftenes andel av realressursene i økonomien. I stedet
for å styrke det offentlige tjenestetilbudet gjennom å øke
tilgangen på arbeidskraft og stimulere til produktivitetsvekst
i offentlig sektor fører Regjeringen en politikk som reduserer
sysselsettingen, investeringene og nyskapingen i norsk næringsliv.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen gjentatte ganger finner grunn til å påpeke
at konkurransedyktige rammevilkår også må måles
etter andre kriterier enn skattesatser, konkurransepolitikk og andre
tradisjonelle næringspolitiske virkemidler. Man skulle
forvente at en slik påpekning ble ledsaget av konkrete
forslag til økt satsing på samferdsel, forskning
og utdanning, et mer entreprenørvennlig regelverk eller
forbedringer i andre myndighetsbestemte rammebetingelser. Uten slike
forslag fremstår denne påpekningen enten som en
selvfølgelighet eller som et hjelpeløst forsøk
på å bagatellisere virkningene av Regjeringens
skatte- og avgiftspolitikk. De samlede rammebetingelsene Regjeringen
kan påvirke går i feil retning.
Disse medlemmer viser i denne
sammenheng til at den sveitsiske høyskolen IMD hvert år
utarbeider rapporten "World Competitivness Yearbook" som rangerer
verdens mest konkurransedyktige land basert på 293 ulike
kriterier. Rapporten viser i hvor stor grad hvert enkelt land har
lagt forholdene til rette for et konkurransekraftig næringsliv.
Rapporten for 2001 viser at Norge de siste fire årene har
falt fra 5. til 20. plass på listen over konkurransedyktige
land. Norge ligger for eksempel etter alle de øvrige nordiske
landene. For produksjonsvirksomheter har Norge falt fra 22. til
24. plass fra 2000 til 2001. Tilsvarende har Norge bare det siste året
falt fra 20. til 24 plass for forskning og utvikling og fra 19 til
24. plass for service- og rådgivningsvirksomheter blant
de 49 landene undersøkelsen omfatter.
Disse medlemmer har merket seg
Regjeringens advarsel mot økt bruk av petroleumsinntekter:
"Ved økt bruk av petroleumsinntekter vil
norske konkurranseutsatte produkter erstattes av import, og sysselsetting
og andre ressurser vris i favør av tjenesteyting og annen
virksomhet som er skjermet fra internasjonal konkurranse. Dersom
denne prosessen må reverseres vil kostnadene kunne bli
betydelige."
Disse medlemmer slutter seg til
disse vurderingene. Det er en betydelig fare for at den nye handlingsregelen
for å fase inn petroleumsinntektene i norsk økonomi
vil føre til at ressursene vris fra konkurranseutsatt til
offentlig og annen skjermet sektor. Forutsetningen for at det ikke
skal skje er at petroleumsinntektene i stor grad brukes til å forbedre rammebetingelsene
for konkurranseutsatt næringsliv gjennom lavere skatter
og avgifter.
Disse medlemmer mener at næringslivet
må få bruke mer tid på produktiv virksomhet
og slippe å bruke tid og krefter på å tilpasse
seg et uoversiktlig og komplisert offentlig regelverk. Henvendelser
og søknader til det offentlige som ikke er besvart innen
en bestemt frist bør for eksempel automatisk godkjennes. Det
må ryddes opp i skjemaveldet og forskriftsjungelen. Antall
regler og skjemaer som belaster småbedriftene må reduseres.
For å fremme verdiskaping og utvikling i småbedriftene
vil Høyre forenkle arbeidsmiljøloven og øke
bruken av anbudskonkurranser i offentlig tjenesteproduksjon.
Disse medlemmer er derfor positive
til Regjeringens ambisjon om å ligge i forkant av utviklingen
i EU når det gjelder regelverket for offentlige anskaffelser.
Et naturlig første skritt i retning av en slik lederrolle
vil være å innføre en allmenn momskompensasjonsordning
for det offentliges kjøp av tjenester fra private tilbydere.
Bare slik kan man sikre konkurransemessig likebehandling mellom
private og offentlige tjenesteprodusenter. Dette aktualiseres av
den forestående utvidelsen av merverdiavgiftsgrunnlag til
flere tjenesteområder. Disse medlemmer mener
også det er positivt at Regjeringen varsler en gjennomgang av
ulike sider av konkurranselovgivningen og særlig klageordningen
for enkeltvedtak av Konkurransetilsynet. Dagens ordning der Arbeids-
og administrasjonsdepartementet er klageinstans, er ikke tilfredsstillende. Disse
medlemmer viser til at Høyre gjentatte ganger har
fremmet forslag om å opprette en uavhengig klageinstans
for Konkurransetilsynets vedtak. Det er ikke behov for nye utredninger
av dette spørsmålet. En lovendring bør
komme raskt. Disse medlemmer har merket seg at Regjeringen
vil legge til rette for økt konkurranse på det
norske jernbanenettet. Disse medlemmer mener imidlertid
det ikke er noen grunn til å begrense konkurransen til
godstransport. Det bør så snart som mulig åpnes
for økt konkurranse på jernbanen både
for person- og godstransporten.
Disse medlemmer peker på at
nye bedrifter etableres og gamle avvikles i et høyere tempo
enn før. Utviklingen stiller større krav til omstilling,
men byr også på store muligheter for land som
greier å utvikle et klima for nyskaping og entreprenørskap.
For at Norge skal oppfattes som et jevnbyrdig investeringsområde,
mener disse medlemmer norske rammebetingelser må kompensere
for ulempen av å stå utenfor eurosonen. Disse
medlemmer vil føre en forsvarlig økonomisk
politikk som sikrer lav inflasjon og som kan bringe det norske rentenivået
ned mot nivået i eurosonen. Skal vi sikre et høyt
norsk velferdsnivå i fremtiden må det samlede
skatte- og avgiftsnivået reduseres ned mot nivået
i EU-landene.
Disse medlemmer mener økt
kvalitet i skolen og i høyere utdanning er viktig for å styrke
næringslivets tilgang på kompetent arbeidskraft.
Samtidig må forskningsinnsatsen styrkes. For å stimulere
næringslivets eget forsknings- og utviklingsarbeid vil
Høyre innføre en fradragsordning for bedriftenes
FoU-utgifter i tråd med Hervik-utvalgets forslag.
Disse medlemmer ønsker
en sterkere satsing på samferdsel som kan øke
effektiviteten og konkurransekraften i norsk næringsliv.
Det er en klar sammenheng mellom gode transportløsninger
og et konkurransedyktig næringsliv. Store avstander innenlands,
flaskehalser i veinettet og lange transportveier til markedene i utlandet
gjør det nødvendig å satse på investeringer
i veier og havneanlegg. Disse medlemmer vil derfor øke
bevilgningene til veiinvesteringer.Høyres
målsetning er at alle deler av landet skal ha en sikker
og moderne infrastruktur. For å få best mulig
samferdselsløsninger ut av hver offentlige krone som brukes
på samferdsel, ønsker disse medlemmer at
også private må få anledning til å prosjektere,
bygge, vedlikeholde og drive infrastruktur som havner, veier, jernbane
og flyplasser. Det høye norske avgiftsnivået påfører
norsk næringsliv en betydelig konkurranseulempe. Disse
medlemmer vil derfor redusere avgiftene på eie
og bruk av kjøretøy.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen mener at endringene i innholdet i og rammene omkring
statens eierskap gjør det nødvendig å vurdere hvilke
områder der statlig eierskap fortsatt er nødvendig
for å ivareta overordnede politiske mål. Disse medlemmer er
positive til en slik gjennomgang. På områder der
formålet med det statlige eierskapet er uklart eller ikke
lenger er relevant, bør virksomhetene selges. Private eiere
som deltar aktivt i bedriftenes daglige liv har større
interesse av å lykkes og utnytter derfor egne investeringer
og eierposisjoner bedre enn offentlige myndigheter. Selskaper der
staten har betydelige eierinteresser får ofte tilgang til
statlig kapital på gunstige vilkår. Dette er både
konkurransevridende og gjør det mulig for selskapene å unnslippe
kapitalmarkenes krav til effektivitet og avkastning. Slik svekkes lønnsomhetsincentivene
i statlige selskaper og den samlede verdiskapingen i økonomien.
Samtidig fører statlig eierskap både til maktkonsentrasjon
og uheldige habilitetskonflikter mellom statens rolle som eie og reguleringsmyndighet.
Rollekonfliktene kan reduseres, men ikke fjernes ved at eier- og
tilsynsansvaret deles på flere departementer. Problemene
knyttet til statlig eierskap oppstår både i rendyrkede
statlige selskaper og i selskaper der staten har en betydelig eierandel. Disse
medlemmer går på denne bakgrunn i mot
opprettelsen av et halvstatlig investeringsselskap.
Disse medlemmer vil byggestatens eierskap i næringslivetkraftig ned og i stedet stimulere til økt
privat eierskap i næringslivet. Det krever at skattesystemet
ikke diskriminerer aktive private eiere. For å styrke det
private eierskapet og investeringene i næringslivet må formueskatten
avvikles og rammevilkårene for aktive, private eiere bedres. Disse
medlemmer viser videre til at Høyre gjennom reformer
i folketrygden vil bidra til å bygge opp private pensjonsfond
som kan gå inn på eiersiden i norsk næringsliv.
Disse medlemmer understreker
at politikkens oppgave ikke er å peke ut markedets vinnere,
men å legge til rette for verdiskaping ved å fjerne
hindringer for vekst og nyskaping. Selektiv næringsstøtte
til bedrifter og bransjer bør derfor avvikles til fordel
for bedre rammebetingelser for all næringsvirksomhet. Rammebetingelsene
må samtidig utformes slik at de gir rom for at sterke og
veletablerte næringsmiljøer som fiskeri og havbruk,
energi og maritime næringer kan utvikle seg videre. Ny
teknologi kombinert med lokal innsikt og erfaring gir mange ressursbaserte næringer
et betydelig potensial. Disse medlemmer vil derfor
sikre eiendomsretten og fjerne politiske hindringer for en forsvarlig
utnyttelse av naturressursene. Forbedret markedsadgang gjennom bekjempelse av
handelshindringer vil bl.a. skape grunnlag for økt videreforedling
av norske naturressurser og mer lønnsomme og attraktive
arbeidsplasser i distriktene. Disse medlemmer er
positive til Regjeringens forslag om å avvikle tollen på industrivarer.
Tollsatsene bør avvikles så fort som mulig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og representanten Steinar Bastesen vil vise
til viktigheten av å sikre nasjonalt eierskap med hovedkontor
i Norge, ikke minst i forhold til store industrilokomotiver som
Orkla, Kværner, Hydro og andre større konsern. Dette medlem vil
særlig understreke disse selskapenes betydning for det
samlede nærings- og finansmarked i Norge, ikke minst i
form av disse selskapenes betydning for forsknings- og universitets/høyskole
miljøet i Norge. Dessuten er de store konsernene store
konsumenter av varer og tjenester fra andre, og er således viktig
for en rekke underleverandører.
Dette medlem mener prinsipielt
at staten ikke bør eie for store andeler i norske konserner,
men ser samtidig at dette kan være nødvendig for å hindre
oppkjøp fra utlandet. Dette medlem mener
derfor at staten enten direkte eller gjennom statlige fond bør bruke
sin økonomiske makt for å redusere faren for salg
av konserner og virksomheter til utlandet.
Dette medlem vil videre minne
om at Norges tilslutning til EØS-avtalen førte
til at den daværende konsesjonsloven ble fjernet til fordel
for loven om erverv, og at statens muligheter for å hindre
uønskede oppkjøp og salg i norsk næringsliv
har blitt betydelig svekket som følge av dette. Dette
medlem mener at lov om erverv bør revideres for å sikre
at langsiktig eierskap med samfunnsansvar. Loven bør være
et virkemiddel til å vedlikeholde og videreutvikle samfunnskontrakten
mellom samfunnets interesser og næringslivets ønske
om fortjeneste.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at næringslivet skal skaffe det materielle livsgrunnlaget,
skape nyttige goder og tjenester, muliggjøre at et samfunn
bytter goder med omverdenen, gi mennesker fellesskap og tilhørighet
gjennom arbeidet og bidra til bosetting i hele landet. Innenfor
rammene av økologisk bærekraftighet og en høy
standard på helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet
må næringslivet få rammevilkår
som gir dem et best mulig utgangspunkt for verdiskapning.
De siste tiårene har Norge blitt mer
og mer avhengig av olje- og gassressursene. Det er viktig at norsk økonomi
får flere bein å stå på, og
det er nødvendig med langsiktig satsing på det
landbaserte næringslivet. En sentral forutsetning for dette
er at næringslivet må sikres stabile rammevilkår.
Det betyr at man bør være forsiktig med hyppige
og dårlig gjennomarbeidede endringer av den typen vi har
sett en del av i de siste budsjettbehandlingene.
Dette medlem vil arbeide for
en overgang til en grønn kunnskapsøkonomi som
kan nyttiggjøre seg alle sider av menneskets evner og kunnskaper.
Dette innebærer en omstilling av samfunnets produksjon
og forbruk av varer og tjenester i en mer miljøvennlig
retning. Forbruket av naturressurser må reduseres. En grunnleggende
forutsetning for offentlig næringsstøtte til bedrifter
og næringer er at denne skal bidra til den nødvendige
omstillingen mot et samfunn i økologisk balanse. Internasjonal
transport må bære sine reelle kostnader, også overfor
miljøet.
Et variert og dermed robust næringsliv
må sikre at vi beholder industriell kompetanse i Norge.
Det må også skje på områder
hvor lønnsomheten ikke er så høy i perioder,
men hvor kostnadene ved å legge ned bedrifter og tape den
industrielle kompetansen kan være høyere på sikt.
Et avgjørende trekk i norsk økonomi
vil fortsatt være foredling av naturgitte, fornybare ressurser
som fisk, jord- og skogbruksprodukter og fossekraft og ikke-fornybare
ressurser som olje, gass og mineraler. På noen områder
ligger Norge langt framme i teknologisk utvikling. I tillegg har
statens engasjement på nøkkelområder
i industrien bidratt til utvikling av nye næringer i Norge.
Et stabilt og langsiktig eierskap er en forutsetning
for å opprettholde og videreutvikle norsk næringsliv.
Et viktig virkemiddel for å forebygge slakting av bedrifter,
utflagging og for stor eierkonsentrasjon, ligger i konsesjonslovgivninga. Dette
medlem vil arbeide for at ervervsloven brukes aktivt, blant
annet ved at oppkjøp konsesjonsbehandles når noen
vil kjøpe mer enn 20 pst. av aksjene. Det må også legges
vekt på å trygge arbeidsplassene og andre samfunnsmessige hensyn.
For å fremme sosiale og økologiske
mål må det være demokratisk kontroll
med kapitalbevegelsene. Dette medlem mener det må opprettes
et statlig næringsfond for å sikre allmenne langsiktige
interesser i store næringsvirksomheter.
SND er et viktig virkemiddel i omformingen av
det norske næringslivet, men lider av store svakheter.
Kravene til avkastning er for strenge, og for å skape nye, varige
arbeidsplasser, mener dette medlem SND må ta
større risiko enn i dag. Miljøvurderinger må tillegges
større vekt innen SND-systemet. Det er viktig at beslutninger
treffes på et lavt nivå, slik at lokal kunnskap
spiller en sentral rolle i beslutninger om støtte. Dette
medlem mener de økonomiske rammene for SND må økes,
samtidig som det er behov for større forutsigbarhet i forhold
til hvilke økonomiske ressurser SND årlig tildeles.
Sosialistisk Venstreparti mener at det må utredes å desentralisere
SNDs hovedkontor, og hvorvidt SNDs fylkeskontorer bør være
en del av virkemiddelapparatet til det organ som har ansvar for regional
utvikling.
Næringspolitikken har mye å si
for hvordan samfunnet blir seende ut. Et mål for SVs næringspolitikk
er å skape arbeidsplasser der folk bor, innenfor rammene av
en bærekraftig utvikling. Dette medlem vil
derfor arbeide for en variert næringsstruktur over hele
landet, og viser i denne sammenheng til sine merknader til kap.
10.
Internasjonale forhold får større
innvirkning på norsk økonomi og næringsliv.
Internasjonaliseringen av økonomien er et resultat av deregulering
blant annet ved fri flyt av kapital. Det fører til at makt
overføres fra demokratisk valgte organer til markedet.
Det er derfor viktig å gjenvinne politisk styring.
Dette medlem er svært
skeptisk til arbeidet som gjøres i WTO i tilknytning til å liberalisere
handelen med tjenester - GATS-prosessen. Mye av motivasjonen for
denne prosessen er å gjøre store deler av det
offentlige tjenestetilbudet til gjenstand for konkurranse og privatisering.
En framtidsrettet næringspolitikk må innebære
en sterk satsing på utdanning, forskning og utvikling, samt
tilrettelegging av infrastruktur i hele landet. Det er viktig at
eksisterende bedrifter og miljøer med høy kompetanse
forblir i Norge, samtidig som en må finne fram til nye
muligheter for å skape trygge arbeidsplasser.
Store deler av norsk næringsliv er
i større eller mindre grad utsatt for konkurranse fra utlandet.
Kravet om konkurransedyktighet blir ofte brukt som argument for å gjøre
lønns- og arbeidsvilkår dårligere, og
for at Norge ikke kan ha strengere krav til miljø og helse
enn andre land. Konkurranseevnen må ikke styrkes på denne
måten, men ved å satse på kvalitet, kompetanse og
en velfungerende velferdsstat. Samarbeid mellom miljø-,
forbruker- og fagorganisasjoner internasjonalt er avgjørende
for å hindre økologisk og sosial dumping, og for å presse
produksjonen i en mer miljøvennlig retning.
Industrien blir mer og mer kompetansekrevende. Hvis
rammevilkårene for denne sektoren blir for skiftende, slik
at bedrifter går konkurs eller ikke kan tenke langsiktig,
vil deler av kompetansen gå tapt. Det tar tid å dyrke
fram slik kompetanse, og den består i et komplisert samspill
av markedskunnskap, organisasjonskunnskap og produksjonskunnskap.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen viser til sine merknader i kap 17.6.
Arbeidskraften er vår viktigste ressurs.
Regjeringen legger derfor stor vekt på et arbeidsliv med
plass til alle. Deltakelse i arbeidslivet er noe langt mer enn å heve
lønn. En jobb sikrer den enkelte inntekt, et sosialt nettverk
og muligheter til å bruke sine evner og ressurser. Sosiale
forskjeller er mer enn noe annet knyttet til mangel på arbeid.
Arbeidsledighet kan lett føre til passivitet og avmakt
hos den enkelte, samtidig som langtidsledighet ofte fører
til problemer med å vende tilbake til arbeidslivet. Selv
om mye fungerer godt, går utviklingen på enkelte
viktige områder i gal retning. Dette gjelder særlig
omfanget av sykefravær og uførhet.
Et godt arbeidsmiljø og en sikker arbeidsplass
er viktig for den enkeltes motivasjon og muligheter for å være
i arbeid fram til pensjonsalderen. I Norge er det høye
krav til det fysiske arbeidsmiljøet og det er bygget opp
et omfattende avtaleverk som sikrer de ansatte innflytelse over
arbeids- og lønnsvilkår, som skal motvirke diskriminering,
sikre at helse, miljø og sikkerhet blir ivaretatt og verne
mot usaklige oppsigelser.
Arbeidslivet er preget av høy omstillingstakt.
Den årlige tilgangen og avgangen av arbeidsplasser utgjør så mye
som 8-10 pst. av det eksisterende antall arbeidsplasser. Jobbsikkerhet
for den enkelte kan derfor ikke bare sikres gjennom tiltak på den
enkelte arbeidsplass. En må også gi den enkelte
evne og mulighet til å mestre omstilling. Evne til omstilling
er blitt stadig viktigere som følge av nye måter å organisere
arbeidet på. Endret arbeidsorganisering kan både
ses i sammenheng med innføring av ny teknologi, økte
krav til kunde- og brukerorientering og arbeidstakere med krav til
fleksible løsninger.
Med de endringene en ser innenfor arbeidslivet,
må det vurderes om dagens arbeidslivsreguleringer er godt tilpasset
dagens arbeidsliv. På den andre siden er det fortsatt mange
som arbeider innenfor en tradisjonell arbeidsorganisering med forholdsvis
liten innflytelse over egen arbeidsdag. For å unngå at
omstillinger og nye krav slår ut i økte forskjeller,
vil Regjeringen legge til rette for en ny og samlet lovgivning for
arbeidslivet.
Tilbudet av arbeidskraft i Norge har vist seg å være svært
fleksibelt. Gjennom oppgangen på 1990-tallet økte
arbeidsstyrken mer enn befolkningsutviklingen skulle tilsi, slik
at yrkesdeltakelsen nå er kommet opp på et svært
høyt nivå. Sammenlignet med andre land er yrkesdeltakelsen
høy i Norge, særlig for kvinner.
Framover anslås veksten i arbeidsstyrken å bli vesentlig
lavere enn i de senere tiårene. Mens arbeidsstyrken har økt
med om lag 25 000 personer i gjennomsnitt pr. år siden
begynnelsen av 1970-årene, kan veksten fram til 2010 anslås
til vel 10 000 personer pr. år i gjennomsnitt, og deretter
anslås veksten å stoppe opp. Dersom nedgangen
i gjennomsnittlig arbeidstid fortsetter, vil antall utførte
timeverk vokse mindre enn arbeidsstyrken. Samtidig vil behovet for
arbeidskraft i helse- og omsorgssektoren øke kraftig etter
hvert som befolkningen eldes og vedtatte velferdsreformer innfases.
Denne utviklingen stiller oss overfor særlige
utfordringer. I tillegg er trolig arbeidskraftreserven i Norge relativt
liten fordi vi i utgangspunktet har en svært høy yrkesdeltakelse
og lav arbeidsledighet i internasjonal sammenheng. Sammen med den
gode utviklingen i yrkesdeltakelsen har imidlertid sykefraværet,
uføretilgangen og tidligavgangen fra arbeidsmarkedet økt. Dette
har konsekvenser for den enkelte så vel som for samfunnet
som helhet. Resultatet for samfunnsøkonomien av den sterke
veksten i overføringsordningene er at større byrder
legges på den yrkesaktive delen av befolkningen. Redusert
tilgang på arbeidskraft reduserer også vekstevnen
i økonomien. I tillegg medfører økt sykefravær
og uføretrygding økte utgifter over statsbudsjettet
som ellers kunne vært brukt til å bedre tjenestetilbudet.
For å skape rom for å satse
mer på prioriterte felter må offentlig ressursbruk
effektiviseres, yrkesdeltakelsen stimuleres og avgangen fra arbeidslivet
begrenses. Regjeringen vil iverksette et bredt sett av tiltak som sikrer
dette.
Like viktig som å gjennomføre
tiltak som fører folk inn i arbeidsstyrken, er det å hindre
at stadig flere faller ut. Terskelen inn i arbeidslivet må bli
lavere, samtidig som terskelen ut må bli høyere.
For å styrke arbeidslinjen må det legges til rette
for at flere kan og vil stå lengre i arbeid. Årsakene
til at stadig flere går ut av arbeidslivet før
fylte 67 år er sammensatte. Det har på den ene
siden sammenheng med den enkeltes ønske om å forlate
arbeidslivet og utformingen av pensjons- og stønadsordninger
og skattesystemet. På den andre siden vil forhold i arbeidslivet
kunne gjøre at flere føler det som problematisk å innfri
arbeidslivets krav. Det er neppe tvil om at jobben kan bidra til å påføre
mennesker sykdom og uførhet. Dette kan være knyttet
til fysisk slitasje og farlige arbeidssituasjoner, men også til
stress, dårlig ledelse og sosialt arbeidsmiljø og
en oppjaget arbeidssituasjon.
Holdningene til eldre arbeidstakere har blitt
påvirket av god tilgang på yngre arbeidskraft.
I årene framover vil tilgangen av yngre arbeidskraft bli
mindre. Dette kan i seg selv bidra til at arbeidsgivere oppfatter
eldre arbeidstakere som en viktig ressurs. Erfaringer fra arbeid
med seniorpolitikk i ulike virksomheter viser at det kan være
god økonomi å satse på eldre arbeidstakere.
For den enkelte kan tilknytning til arbeidslivet representere viktige
verdier. Det gir for eksempel anledning til å utnytte evner
og anlegg, til utfoldelse og til livslang læring. I dagens
situasjon, med mangel på arbeidskraft i mange sektorer
og utsikter til lav vekst i arbeidsstyrken i årene framover,
er satsing på eldre arbeidstakere særlig viktig.
Gjennom arbeidet med seniorpolitikk vil Regjeringen synliggjøre
hvilken ressurs eldre arbeidstakere er, og bidra med kunnskap om hvordan
bedriftene bedre kan legge til rette for en personalpolitikk som
også møter eldre arbeidstakeres ulike behov.
I Norge er det gjennom de siste tiårene
blitt lagt bedre til rette for å kombinere yrkesliv og
omsorg for barn gjennom bedre barnehagetilbud, skolefritidsordninger,
samt bedre permisjonsordninger ved fødsel og for småbarnsforeldre.
Fleksibiliteten i barnehagene har de senere årene økt
for å tilpasse tilbudet bedre til foreldrenes arbeidstid.
Den høye yrkesdeltakelsen blant norske småbarnsforeldre
må ses i sammenheng med gode tilbud for barn. Regjeringen
vil videreføre dette arbeidet slik at barnehagetilbudet
kan møte brukernes behov og ønsker på en
enda bedre måte enn i dag, jf. kapittel 12 i meldingen.
For å sikre et arbeidsmarked med høy
geografisk og yrkesmessig mobilitet er det viktig å ha
en effektiv og god arbeidsmarkedsetat som kan bistå med
tilpasset service både til arbeidsgivere og overfor personer
som trenger hjelp for å komme i arbeid. For at arbeidsmarkedstiltakene
skal gi størst effekt, må de rettes mot de grupper
som har størst problemer på arbeidsmarkedet. Regjeringen
vil særlig prioritere unge, langtidsledige, innvandrere
og personer med lav utdanning.
Innvandrere fra land utenfor OECD-området
har gjennomgående lav yrkesdeltakelse og høy arbeidsledighet.
Regjeringen vil vurdere tiltak som kan bidra til å øke
yrkesdeltakelsen blant denne gruppen. Målrettede tiltak
overfor nyankomne innvandrere og flyktninger er særlig
viktig for å sikre varig deltakelse i samfunnslivet. I
meldingen vises det til dens kapittel 12 for en nærmere
omtale av særskilte tiltak overfor denne gruppen.
Et godt utdanningssystem skal bidra til at det
er tilstrekkelig utdannet arbeidskraft til å møte
behovene i arbeidslivet. På den annen side innebærer
deltakelse i utdanning at studentene i hovedsak ikke er disponible på arbeidsmarkedet.
I dag er norske studieløp lange sammenlignet med hva som
er vanlig i andre land. Kortere studieløp og raskere studieprogresjon
blant studentene vil gjøre at ungdom kan komme tidligere
ut i fast arbeid. Regjeringen har i St.meld. nr. 27 (2000-2001)
Gjør din plikt - Krev din rett varslet tiltak for å legge
til rette for dette, jf. kapittel 13 i langtidsprogrammet.
Den framtidige verdiskapingen og videreutviklingen av
velferdsstaten er avhengig av at vi klarer å opprettholde
en stor og velkvalifisert arbeidsstyrke og at arbeidskraften nyttes
best mulig. Gjennom etter- og videreutdanningsreformen vil Regjeringen
legge til rette for at alle yrkesaktive skal ha mulighet til kompetanseutvikling.
Dermed legges et viktig grunnlag for at arbeidstakerne er bedre
rustet til å møte krav til omstilling og ny kompetanse,
og for at arbeidsstyrken skal fungere godt i en økonomi
som blir stadig mer kunnskapsbasert. Regjeringen vil legge vekt
på at tiltakene i kompetansereformen blir utformet slik
at flest mulig kan gjennomføre opplæring uten å måtte
tre ut av arbeidsmarkedet.
Arbeidskraftbehovet må også i
framtiden i all hovedsak dekkes ved innenlandske arbeidskraftressurser, selv
om mulighetene til arbeidsinnvandring vil bli enklere enn i dag.
Regjeringen legger til grunn at hovedprinsippet om at innvandringen
til Norge skal være begrenset og kontrollert, videreføres.
Rekruttering av arbeidstakere fra utlandet, også utenfor
Norden og EØS, er likevel aktuelt for å dekke
behovet for faglært arbeidskraft i årene framover.
Som hovedregel bør det satses på å rekruttere
arbeidstakere som etter regelverket kan få varig opphold
og like muligheter, rettigheter og plikter i Norge som befolkningen
ellers. Det gir mindre fleksibilitet i nedgangstider, men er i tråd med
viktige prinsipper og verdier i innvandringspolitikken. Regjeringen
vil iverksette en rekke tiltak som vil gjøre det enklere å rekruttere
etterspurt kvalifisert utenlandsk arbeidskraft. Tiltakene vil både
gjøre det enklere for arbeidssøkerne og arbeidsgiverne
og forenkle saksgangen hos utlendingsmyndighetene.
Mange av de som i dag er uføre eller
på annen måte har mistet tilknytningen til arbeidslivet,
har både evne og lyst til å arbeide, dersom det
legges bedre til rette for det. Som nasjon må vi se på denne
arbeidskraftressursen som viktigere og mer verdifull enn noen gang.
Et arbeidsliv for alle krever nytenking med hensyn til måten
vi legger til rette for at hver enkelt kan yte en innsats ut fra
sine egne forutsetninger. Dette kan ikke myndighetene gjøre
alene. Arbeidsgiverne må ta et hovedansvar for å ivareta
og tilrettelegge samt skape gode og sunne arbeidsplasser i tillegg
til at den enkelte arbeidstaker og partene i arbeidslivet må bidra.
Sandman-utvalget drøftet ulike tiltak
for å redusere sykefraværet og uføretrygdingen
og foreslo en helhetlig tiltakspakke. Regjeringen vil følge
opp Sandman-utvalgets utredning i en egen sak for Stortinget senere i år.
Regjeringen vil der legge vekt på en politikk som skal
bidra til å dempe økningen og helst redusere sykefraværet
og tilgangen på nye uførepensjonister. Utviklingen
på dette området, og utsiktene framover, gjør
at det er svært viktig å snu utviklingen bort
fra økt tilgang til uføretrygd og økt
sykefravær. Regjeringen vil imidlertid ikke svekke arbeidstakernes
rettigheter i sykelønnsordningen. Regjeringen har allerede
startet arbeidet med å revurdere uførepensjonen
til personer som har utsikter til å komme tilbake til arbeidslivet
eller hvor det er muligheter for å bedre utnyttelsen av
restarbeidsevnen. Dette arbeidet vil ha høy prioritet.
Trygdeordningene er av stor betydning for å sikre folks
trygghet og velferd. Det er vanskelig å unngå at avkortingsregler
ved overgang fra trygd til arbeid, i kombinasjon med skattereglene,
for enkelte fører til lav økonomisk gevinst ved
yrkesaktivitet i forhold til å motta trygd. For å forhindre
at arbeidsstyrken blir mindre enn det som er gunstig for samfunnet
som helhet, er det viktig å sikre at velferdsordningene
er utformet slik at det lønner seg å arbeide.
Regjeringen vil i forbindelse med oppfølgingen av Sandman-utvalget
vurdere ulike forslag til endringer i regelverket for å kombinere
uføretrygd og arbeid.
Arbeidstilbudet til lavinntektsgrupper øker
relativt sett mye når lønnen etter skatt blir
høyere, og potensialet for økt tilbud av arbeidskraft
ved en reduksjon i marginalskattesatsene er trolig størst
ved å få deltidsarbeidende til å arbeide
mer. Regjeringen vil derfor redusere skatten på arbeid.
Komiteen viser til
kapittel 5 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
peke på at arbeid ikke bare er viktig for den enkelte,
arbeidskraften er også samfunnets viktigste ressurs. Videreutviklingen
av velferdsstaten er avhengig av at vi klarer å opprettholde
en stor og godt kvalifisert arbeidsstyrke og at arbeidskraften nyttes
best mulig. Disse medlemmer støtter derfor
en politikk som motiverer til arbeid framfor trygd og som utnytter
den ressurs eldre mennesker er i arbeidslivet.
Disse medlemmer mener at utviklingen
med økt langtidssykefravær og økt uføretrygding
må snus. Mange av de som i dag er uføre eller
på annen måte har mistet tilknytningen til arbeidslivet,
har både evne og lyst til å arbeide, dersom det
legges bedre til rette for det. Disse medlemmer mener
at disse utgjør en viktig ressurs for samfunnet. Trygdesystemet
må derfor være fleksibelt og tilpasset den enkeltes
behov, slik at personer med redusert arbeidsevne eller funksjonshemming
også får muligheter til å delta i arbeidslivet. Disse
medlemmer mener at det er viktig å sikre at velferdsordningene
er utformet slik at det lønner seg å arbeide,
og er enig i at skatten på arbeid bør reduseres. Disse
medlemmer mener at arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen
ikke må svekkes. Disse medlemmer vil vise
til at Regjeringen har varslet at den vil komme tilbake til Stortinget
med en oppfølging av Sandman-utvalget.
Disse medlemmer mener at mangelen
på arbeidskraft også i framtiden i første
rekke må dekkes ved å sikre høy yrkesdeltakelse
innenlands. En målrettet rekruttering av utenlandsk arbeidskraft
vil imidlertid kunne redusere kortsiktige mangler på enkelte
typer arbeidskraft. Disse medlemmer ser derfor positivt på at
Regjeringen vil iverksette flere tiltak som vil gjøre det
enklere å rekruttere kvalifisert, utenlandsk arbeidskraft.
Tiltakene vil gjøre det enklere både for arbeidssøkere,
arbeidsgivere og for utlendingsmyndighetene. For å redusere
saksbehandlingstiden i Aetat vil den individuelle vurderingen bli
avviklet og erstattet av et årlig tak for hvor mange spesialister/fagutdannede
som kan innvilges arbeidstillatelse.
Disse medlemmer støtter
også at arbeidsmarkedstiltakene særlig rettes
inn mot unge, langtidsledige, innvandrere og personer med lav utdanning.
Innvandrere fra ikke-vestlige land har gjennomgående lav yrkesdeltakelse
og høy arbeidsledighet. Disse medlemmer mener
at det er positivt at Regjeringen vil ha spesielt fokus på tiltak
som kan øke yrkesdeltakelsen i denne gruppen.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under
kap. 17.2.6 og 17.2.9.
Komiteens medlemmer fra Høyre deler Regjeringens
oppfatning av at mangelen på arbeidskraft er en av de største
utfordringene det norske samfunn står overfor. Arbeidskraftreserven
er beskjeden, samtidig som det er ventet en sterk vekst i etterspørselen
etter arbeidskraft innen helse- og omsorgssektoren. Det er derfor
nødvendig med et bredt spekter av tiltak for å sikre
tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av å effektivisere offentlig sektor. Det innebærer
en bedre og mer effektiv organisering av offentlige tjenester og
forvaltning, og en kritisk gjennomgang av hva det offentlige skal
bruke ressurser på. Gjennom færre offentlige reguleringer
og enklere regelverk vil vi frigjøre ressurser fra byråkrati
og forvaltning som kan settes inn i tjenesteproduksjonen på prioriterte
områder som utdanning og helse. Høyre vil arbeide
for å bygge ned eller slå sammen offentlige kontorer
og direktorater der det er naturlig.
Disse medlemmer vil vise til
at Høyre vil legge ned fylkeskommunen. Tre forvaltningsnivåer
er ett for mye i et land med bare drøyt fire millioner
innbyggere. Gjennom redusert byråkrati og dobbeltarbeid
vil vi frigjøre ressurser og arbeidskraft som kan brukes
til å yte befolkningen bedre tjenester.
Videre er det nødvendig å konkurranseutsette
offentlige oppgaver og slippe private til i tjenesteproduksjonen.
Sykehusene må fristilles, og få ansvar for lønns- og
personalspørsmål. Konkurranseutsetting av pleie- og
omsorgstjenester, og fristilling av sykehusene vil gi et mer mangfoldig
og variert arbeidsmarked innen omsorgssektoren. Det vil bidra til å bringe
sykepleiere og annet helsepersonell som i dag har andre jobber tilbake
til omsorgssektoren. Erfaringene med konkurranseutsetting av pleie-
og omsorgstjenester så langt viser at de private institusjonene
bruker mindre ressurser på administrasjon og mer på pleie
enn de offentlige. Det gir en bedre utnyttelse av knappe arbeidskraftressurser til
beste for samfunnet.
Disse medlemmer mener at ved å iverksette
tiltak knyttet til organiseringen og finansieringen av undervisningen
ved universiteter og høyskoler vil man kunne bedre gjennomstrømningen
av studenter og slik bedre tilgangen på arbeidskraft ved
at studentene kommer tidligere ut i arbeid. Høyre vil ta
opp disse problemstillingene ved behandlingen av rapportene fra Mjøs-utvalget
og Åmodt-utvalget.
Disse medlemmer vil peke på nødvendigheten av
at det blir lettere å få godkjent utenlandsk utdanning,
og å få komplettert utdanningen for å tilfredsstille norske
krav. Mange innvandrere har høy faglig kompetanse og god
utdanning fra hjemlandet, men det kan være et problem å få den
godkjent i Norge. For å gjøre det lettere for
innvandrere å få utnyttet sin kompetanse på det
norske arbeidsmarked mener Høyre det må bli lettere å få godkjent
utdanning fra utlandet.
Disse medlemmer mener at det
er samsvar mellom folks innsats i arbeidslivet og det de sysselsatte
sitter igjen med når skatten er betalt. Disse medlemmer vil
derfor øke lønnsfradraget og redusere toppskatten
med sikte på å fjerne den helt over tid slik at
arbeidstakerne får beholde mer av sin lønnsinntekt. Det
vil mobilisere arbeidsstyrken og stimulere til økt arbeidsinnsats.
Byråkrati, lover og offentlig regelverk
bidrar å forhindre en hensiktsmessig anvendelse av arbeidskraft. Arbeidsmiljøloven
er et eksempel på en lov som i dag er for restriktiv.
Disse medlemmer mener at arbeidsmiljøloven må forenkles.
Et godt fysisk og psykisk arbeidsmiljø er viktig, både
for trivsel og helse, og dette bør fortsatt lovfestes.
På andre områder er imidlertid arbeidsmiljøloven
moden for en revisjon. Valgfriheten og effektiviteten i det nye
arbeidslivet må ikke begrenses av rigide krav og paragrafrytteri.
Begrensningene i frivillig overtid og forbudet mot midlertidige
ansettelser må fjernes. Høyre har i denne sammenheng
nylig fremmet et forslag i Stortinget om å myke opp bestemmelsene om
frivillig overtid.
Disse medlemmer vil vise til
at vi lever lenger, men pensjonerer oss tidligere. Det må legges
til rette for økt yrkesaktivitet blant eldre. I 1967 var
det 3,7 yrkesaktive pr. pensjonist. I 1997 var det 2,7 yrkesaktive
pr. pensjonist. I 2050 vil det i følge SSB være
1,7 yrkesaktive pr. pensjonist. Fra 1995 til 1999 ble gjennomsnittlig
avgangsalder redusert fra 60,7 til 58,9 år.
Antallet AFP-pensjonister har doblet seg de
siste årene, og er nå over 31 000. AFP-ordningen
bør erstattes av en ordning som gir anledning til fleksibel
pensjonering basert på folketrygden, slik Olsen-utvalget har
foreslått (lavere pensjon ved avgang før 67 år,
høyere pensjon ved avgang etter 67 år). Den nedre
grensen i ordningen bør ligge høyere enn den nedre
grensen i dagens AFP-ordning.
Den faktiske pensjoneringsalderen har falt,
selv om eldre mennesker lever lenger og holder seg friskere lenger
enn før. Det er svært stor variasjon mellom eldre arbeidstakere
når det gjelder helse og funksjonsdyktighet, og hvorvidt
man fortsatt ønsker å være i arbeid. Eldre
må få frihet til å velge om man ønsker å stå i arbeid
også utover fylte 70 år. Reglene om avkorting
av pensjon mot arbeidsinntekt for pensjonister mellom 67 og 70 år
må i større grad legge til rette for og oppmuntre
pensjonister til å arbeide og ha lønnsinntekt
ved siden av pensjonen. Høyre foreslo i statsbudsjettet
for 2001 å heve grensen for hva pensjonister kan tjene
fra 1 til 2 G, men uten å oppnå flertall for forslaget.
Disse medlemmer vil vise til
at mange uførepensjonister har en betydelig restarbeidsevne
som de ønsker å bruke, og som samfunnet har nytte
av at blir brukt, i inntektsgivende arbeid. Mange uføretrygdede representerer
en betydelig arbeidskraftreserve. Ordningene må ikke innrettes
slik at mennesker med restarbeidsevne avskrives og parkeres på uføretrygd
for resten av livet. For mennesker som har restarbeidsevne må reglene
for kombinasjon av arbeid og trygd legge til rette for at restarbeidsevnen
i størst mulig grad blir utnyttet.
For uførepensjonerte med restarbeidsevne
(mindre enn 100 pst. uføregrad) bør grunnlaget
for uførepensjoneringen vurderes jevnlig, f.eks. hvert
fjerde år slik Sandman-utvalget har foreslått.
Varig uførepensjon skal bare gis til personer som er 100
pst. uføre uten utsikt til bedret arbeidsevne.
Disse medlemmer mener det må bli
lettere å kombinere arbeid og trygd. Sandman-utvalget har
pekt på at dagens ordning med friinntekt på 1
G etter for uførepensjonister etter en ventetid på ett år,
har uheldige terskelvirkninger og er et incitament mot å øke arbeidsinntekten
ut over dette. Denne ordningen kan erstattes med en modell hvor
uførestønaden graderes trinnløst (ikke
i 10 pst. intervaller som i dag), og hvor uførepensjonen
gradvis reduseres i takt med arbeidsinntekten - og hvor yrkesaktiviteten
kan gjenopptas uten en ventetid på ett år. Uføregraden
bør da kunne senkes ned til 20 pst. Inngangsvilkåret
for uførepensjon skal fortsatt være 50.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig å utvide ordningen med lønnstilskudd
til personer med nedsatt arbeidsevne. Dette vil gjøre det
lettere for bedrifter å ansette mennesker med nedsatt arbeidsevne. Et
tiltak vil være å utvide perioden det kan mottas lønnssubsidier
for. Et forsøk med utvidelse fra tre til fem år
er allerede satt i gang. En må også se på nivået på tilskuddene
og mulighetene for å utvide målgruppen.
Ordningen gjelder i dag personer som har variabel arbeidsevne,
og som ikke oppfyller kravene til uføretrygd og har gjennomført
attføring uten å komme i arbeid. Tilskuddet gis
til arbeidsgiver som kompensasjon for redusert arbeidsevne. Formålet
er at personene gjennom arbeid skal trenes opp og etter hvert kan ansettes
på ordinære vilkår uten tilskudd. Lønnstilskudd
må også kunne brukes for å bringe innvandrere lettere
inn i arbeidslivet.
Disse medlemmer mener at Aetat
må omorganiseres til en kvalifiseringsetat som har som
oppgave å hjelpe mennesker med særlige problemer
inn i arbeidslivet. Ordinær arbeidsformidling bør
i hovedsak overlates til private. Også i opplæring
og formidling av yrkeshemmede er det viktig å slippe private
aktører til, og Stortinget sluttet seg nylig til et forslag
om at andre aktører enn Aetat skal benyttes til opplæring
og formidling av yrkeshemmede. Aetat må i større
grad samordnes (og samlokaliseres) med trygdekontorene og sosialkontorene
slik at disse i større grad kan gi koordinert og individrettet
bistand med sikte på å bringe klienter som er
i stand til det ut i arbeid fremfor at friske mennesker blir sittende
fast i de ulike sikkerhetsnettene.
Disse medlemmer vil vise til
at arbeidsledigheten blant innvandrere er langt høyere
enn gjennomsnittet. Innvandrere har tradisjonelt møtt problemer
på arbeidsmarkedet. Noe skyldes språkproblemer,
men noe skyldes også fordommer og mer eller mindre bevisst
diskriminering. Det er sløsing med ressurser ikke å benytte
innvandrernes kvalifikasjoner. Disse medlemmer tror
imidlertid ikke på kvotering og andre tvangstiltak for å få arbeidsgivere
til å ansette personer med innvandrerbakgrunn. Disse
medlemmer vil understreke at arbeidet overfor fremmedspråklige
langtidsledige skal være høyt prioritert for arbeidsmarkedsetaten.
Disse medlemmer vil vise til
at veksten i sykefraværet har vært sterk de siste årene.
Folketrygdens utgifter til sykelønn vil fra 2000 til 2001 øke
med anslagsvis 27 pst. eller over 5 mrd. kroner til over 25 mrd.
kroner. Antall sykepengedager betalt av folketrygden har økt
fra 8,2 i 1994 til 11,7 i 1999. Det totale sykefraværet
i 2000 antas å utgjøre 9 pst. av det totale antall
dagsverk. I tillegg dekker arbeidsgiverne utgiftene til ordningen
de første 16 dagene og bedriftenes utgifter til sykelønnsordningen
ligger på samme nivå som statens. Dertil kommer
bedriftenes tap ved nedsatt effektivitet og tapt produksjon. Sintef
Unimed har angitt at sykefraværet totalt koster samfunnet
85 mrd. kroner.
Dette er i dag den eneste sosiale ordningen
uten egenandel og det påvirker omfanget av ordningen. Høyre
vil innføre en egenandel i sykelønnsordningen. En
egenandel vil bidra til å redusere sykefraværet
og slik frigjøre arbeidskraft.
Disse medlemmer vil styrke satsingen
på kjøp av helsetjenester til sykmeldte for å bringe
dem raskere tilbake i arbeid. Ordningen må utvides til å omfatte
nye diagnosegrupper og behandlingsformer. I tilfeller der arbeidsgiver
betaler for behandling eller helseforsikring for arbeidstakere,
bør det ikke utløse skatteplikt for arbeidstaker
og arbeidsgiver.
I tillegg til å nyttiggjøre
seg de eksisterende arbeidskraftreservene her til lands er det etter disse
medlemmer nødvendig å åpne for
arbeidsinnvandring også fra land utenfor EØS-området.
Disse medlemmer vil i denne sammenheng
vise til at Stortinget nylig behandlet et forslag fra Høyre
om å myke opp reglene for arbeidsinnvandring. Her foreslo
Høyre at alle med tilbud om fast arbeid skulle få arbeidstillatelse.
Det ble forutsatt at stillingen hadde vært utlyst i Norge
og det ikke var egnede søkere til stillingen, at jobben
ga en inntekt man kan leve av og at man hadde tilbud om bolig. Forslaget
innebar også at man kunne søke fra Norge. Det
gjelder ikke for asylsøkere da dette vil undergrave asylinstituttet.
Videre foreslo Høyre at studenter fra land utenfor EØS
som har studert i Norge kunne søke om arbeids- og oppholdstillatelse
uten å måtte oppholde seg i 5 år utenfor Norge.
Høyre fikk flertall for deler av sine
forslag i Dokument nr. 8:4 (2000-2001). Det ble flertall for at
det skal være mulig å søke fra Norge
og at studenter fra land utenfor EØS kan arbeide og bo
i Norge uten karantenetid. Det ble også flertall for forenklinger
i saksbehandlingen og at det skal bli enklere for eksperter og folk med
fagutdanning å få arbeidstillatelse. Høyres
forslag om generell oppmykning av bestemmelsene slik at arbeidssøker
som ikke oppfyller kravene om fagutdanning også kunne få arbeidstillatelse
fikk ikke flertall. Det er beklagelig ettersom det også er
et udekket behov for ufaglært arbeidskraft. Høyres
forslag ville også innebære ytterligere forenklinger
i saksbehandlingen i forhold til UDI.
Disse medlemmer vil vise til
den uakseptable lange saksbehandlingstiden i UDI ved søknader
om arbeidstillatelser og at det er nødvendig å få gjort
noe med den.
Disse medlemmer vil i den sammenheng
vise til den varslede gjennomgangen av UDI.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Senterpartiet
og komiteens medlem representanten Steinar Bastesen viser
til Sandman-utvalgets utredning "Sykelønn og uførepensjonering
- et inkluderende arbeidsliv" er lagt fram. Regjeringen sa først
at den skulle behandles i Stortinget i vårsesjonen, men
sier nå i Langtidsprogrammet (2002-2005) at den skal behandles
i løpet av året.
Disse medlemmer er, sammen med
både partene i arbeidslivet, arbeidsgiver-organisasjonene
og partiene på Stortinget, bekymret over økningen
i sykefraværet og særlig at økningen
i uførepensjoner er stor i gruppen under 30 år.
Nå viser kurven over økningen i sykefraværet
en utflating, men det er ennå for tidlig å si
om trenden snur noe.
Disse medlemmer er glad for at
Arbeiderpartiet i Langtidsprogrammet (2002-2005) sier at de ikke
vil svekke arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen. Disse
medlemmer vil peke på at det er en rekke tiltak
som kan gjøres uten å redusere sykelønnsordningen.
Senterpartiet vil støtte en politikk som kan legge en demper
på økningen og helst redusere sykefraværet
og prioritere tiltak som reduserer tilgangen på nye uførepensjonister. Disse
medlemmer vil understreke at mange av de som i dag er uføre
eller på annen måte har mistet tilknytningen til
arbeidslivet, har både evne og lyst til å arbeide,
dersom det legge til rette for det.
Disse medlemmer mener at det
aller viktigste grunnlaget for at færre blir syke i arbeidslivet
og at behovet for uføretrygding reduseres, er et inkluderende arbeidsliv.
Med det menes et arbeidsliv der hensynet til effektivitet ikke får
prioritet foran de menneskelige innsatsfaktorene, som arbeidstakerne
utgjør. Det er særlig et arbeidsgiveransvar å tilrettelegge
et arbeidsliv som er fleksibelt når helsen skranter, og
som satser på helse, miljø og sikkerhet for den
enkelte arbeidstaker på arbeidsplassene. Arbeidsoppgavene
og tempoet må tilpasses den enkelte arbeidstaker, slik
at alle får anvendt sin arbeidsevne, til beste både
for arbeidstakeren og arbeidsgiveren.
Disse medlemmer viser til at
Senterpartiet og Kystpartiet vil arbeide for ordninger som opprettholder høy
yrkesdeltakelse, gjør det mulig for den enkelte å utnytte
sin arbeidsevne, hindrer utstøting fra arbeidslivet og
gir sikkerhet ved inntektsbortfall.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke at en offentlig, sterk og aktiv arbeidsmarkedspolitikk
er nødvendig for å sikre rettferdig fordeling
og arbeid til alle. Menneskene er et lands viktigste ressurs. For
den enkelte er arbeid den viktigste sikring mot utstøtning
og fattigdom. Det er derfor viktig både for den enkelte
og for landet, at alle ressurser får utvikle seg og komme
til nytte.
Sykelønnsordninga er en hjørnestein
i velferdsstaten. Den sikrer at syke i tillegg til ulempene dette
medfører, ikke straffes økonomisk. Dette
medlem mener at kutt i denne ordningen er svært
usolidarisk, og vil motarbeide alle forsøk på svekkelse.
Økningen i sykefravær og uførhet
vi har sett på 90-tallet er urovekkende, både
for de det gjelder og for samfunnet. Dette må møtes
med et bredt spekter av tiltak, men dette medlem vil
sterkt advare mot at kutt i arbeidstakernes rettigheter gjøres
til et sentralt poeng i dette arbeidet.
Norsk arbeidsmarked er stramt. Spesielt blir
det stort behov for nye arbeidstakere i utdanning, helse og omsorg.
Samtidig er det fortsatt ledige hender, antall uføretrygdede øker,
sykefraværet er høyt og ledigheten er stigende.
Mange unge blir uføretrygdet, og ledigheten blant funksjonshemmede
har vært stabilt høy og har økt selv
i perioder der ledigheten i alle andre grupper har gått
ned. Ledigheten er også høy i innvandrerbefolkningen.
Det er behov for økt arbeidskraft.
Samtidig er det et stort antall mennesker som av ulike grunner ikke
får arbeid. Store endringer i arbeidsmarkedet både
nasjonalt og internasjonalt, sterkere global innvirkning på arbeidsvilkår, økte
og stadig endrede krav til kompetanse og behovet det er for å gi
flere av de som nå står utenfor arbeidsmarkedet
adgang til det, er grunner som gjør dette nødvendig.
Dette medlem ber Regjeringa om å legge
fram en helhetlig pakke på dette området med basis
i disse tiltakene:
– Alle uføretrygdede
under 50 år innkalles til intervju for å gå igjennom
mulighetene for å ta seg lettere arbeid på hel-
eller deltid.
– Funksjonshemmede må lettere
få jobb, utdanning og transport.
– Ledige skal få tilbud
om jobb, utdanning eller tiltaksplass innen 4 uker.
– Ordning med lønnstilskudd økes,
jf. Innst. S. nr. 222 (1999-2000) Utjamningsmeldinga.
– Lettere få godkjenning
av utenlandsk kompetanse og utdanning.
– Innføring av "Green
Card-ordning" - med åpning for arbeidsinnvandring fra land
utenfor EØS. Behandlingstida i Utlendingsdirektoratet må reduseres
kraftig.
– Sette av en pott hvor kommunene
kan søke om midler til rekrutteringstiltak for helse-,
omsorgs- og undervisningspersonell.
– Økt grense for hvor
mye studenter kan tjene ved siden av studiene.
– Skattelette til lavtlønte.
– Øke beløpet
pensjonister kan tjene i tillegg til pensjonen.
Dette medlem vil påpeke
at til tross for tverrpolitisk enighet om arbeidslinja både
som mål og middel, har ikke dette ført til en
helhetlig gjennomgang og organisering av de etater som har ansvar
for å gjennomføre politikken. Mange trenger samordnet
bistand med kombinasjoner av sosialhjelp, trygd og arbeidsmarkedsetatens
tjenester. De opplever hjelpeapparatet som utilgjengelig og fragmentert.
Arbeidslinja har forsterket dette problemet, fordi den forutsetter
et godt samordnet apparat for å hjelpe grupper med sammensatte
problem. Aetat, trygdeetat og sosialkontor er separate etater med
oppsplittet ansvar og de fleste steder adskilte kontorer. Ingen
av etatene har et overordnet ansvar, verken lokalt eller sentralt.
Vi har i realiteten ikke noen helhetlig administrasjon til å realiserer arbeidslinjen.
Hjelpen kan derfor bli dårlig koordinert og minst tilgjengelig
for de som trenger den mest.
Dette medlem vil understreke
at det er viktig å øke satsingen på å kvalifisere
arbeidsledige, og at kvaliteten på opplæring og
formidling må heves. Det må også satses
på effektive tiltak for å rekruttere og beholde
personell i yrker der det er mangel på arbeidskraft. I
offentlig sektor er det nødvendig med en mer helhetlig
lønns- og arbeidsgiverpolitikk som sikrer videre utbygging
av og bedrer kvaliteten på helse, skole og omsorg. Arbeidsmarkedet
er stramt og tilbyr mange gode, interessante og godt betalte jobber
i andre bransjer. Konkurransen om arbeidskraften er derfor sterk,
og det blir viktig at velferdsoppgavene ikke taper i kampen om arbeidskraften.
Dette medlem mener i tillegg
at det er behov for en mer åpen innvandringspolitikk. En
streng og lukket innvandringspolitikk er ingen garanti for nok satsing på tiltak
og opplæring til arbeidsledige, og en mer åpen innvandringspolitikk
er ingen unnskyldning for ikke å legge nok ressurser i
arbeidsmarkedspolitikken.
Sunn fornuft og erfaring tilsier at jo tidligere
en kommer i gang med tiltak, kompetanseheving og språkopplæring,
jo bedre er det. Dette medlem er på dette grunnlag
kritisk til at Regjeringen ikke legger om politikken i tråd
med dette overfor alle arbeidsledige. Dette medlem viser
til eget forslag i statsbudsjettet for 2001 om en sysselsettingspakke
der pekes på rett til tiltak og/eller kompetanseheving
etter 4 ukes ledighet og økt bruk av lønnstilskudd.
Dette ville gitt asylsøkere og innvandrere med arbeidstillatelse
langt større mulighet til å komme i arbeid og å lære
norsk. All erfaring tilsier at det er i arbeidsplassen eller skolen
en knytter sosiale kontakter og lærer både språk
og nødvendig taus kunnskap.
Dette medlem vil vise til at
mange trenger Aetats virkemidler for å kunne nyttiggjøre
seg sin arbeidstillatelse. Dette medlem vil understreke
viktigheten av at Aetat trenger en omlegging av policy og en styrking
av budsjettet slik at dette blir mulig. Det er behov for en total
gjennomgang av politikken, virkemidlene og organiseringen av dette
arbeidet. Arbeidsløsheten er på vei opp samtidig
som behovet for arbeidskraft øker. Innsatsen må rettes
inn mot å gi alle tilgang på opplæring
og erfaring for å kunne fylle de kompetansekrav og sosiale
ferdigheter som kreves i dagens arbeidsmarked. Uten en forsterket
innsats på dette området vil de økonomiske
forskjellene mellom folk øke, og vi vil oppleve større
skiller mellom en velutdannet og høytlønnet elite
som tar del i den globale økonomien, og der resten av befolkningen
har lav utdanning, lav lønn eller trygd.
Arbeidsinntekt beskattes i dag vesentlig hardere
enn kapitalinntekt. Sjøl om skatt på aksjeutbytte
retta opp noe av skeivheten, står det mye igjen. For å øke arbeidstilbudet
mener dette medlem det er viktig at den bebudede
skattereformen finner en løsning på dette.
Dette medlem mener derfor med
bakgrunn i alle de nevnte forhold at det er behov for en stortingsmelding
om arbeidsmarkeds- og sysselsettingspolitikk i det 21. århundret.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen viser til sine merknader i kap 17.6.
Regjeringens hovedmål er å sikre
arbeid for alle, en rettferdig fordeling, videreutvikling av det
norske velferdssamfunnet og en bærekraftig utvikling. For å nå disse
målene må den økonomiske politikken sikre
tilstrekkelige ressurser til å finansiere fellesskapsløsningene,
bidra til høy sysselsetting, jevne ut svingningene i økonomien,
være opprettholdbar over tid og bidra til en effektiv utnyttelse
av ressursene både i offentlig og privat sektor. De ulike
delene av den økonomiske politikken må virke sammen
for å nå disse målene.
Regjeringen vil videreføre den økonomiske
politikken basert på Solidaritetsalternativet, som sprang
ut av arbeidet til Sysselsettingsutvalget. Gjennomføringen av
Solidaritetsalternativet ga gode resultater på 1990-tallet,
med økt sysselsetting og redusert arbeidsledighet. Budsjettpolitikken
må bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting.
Regjeringen legger vekt på å videreføre
det inntektspolitiske samarbeidet, hvor partene i arbeidslivet gjennom
moderate lønnsoppgjør skal bidra til å sikre
en sterk konkurranseutsatt sektor. Pengepolitikken skal understøtte
budsjettpolitikken og inntektspolitikken i å sikre en stabil økonomisk
utvikling. For å bidra til en stabil valutakurs må vi
ha lav inflasjon og en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting.
En videreføring av disse sentrale elementene i Solidaritetsalternativet
skal bidra til å sikre arbeid for alle og en sterk konkurranseutsatt
sektor.
En hovedutfordring i den økonomiske
politikken framover er å sørge for at budsjettpolitikken
er opprettholdbar på lang sikt. Dette betyr at den økonomiske politikken
skal kunne videreføres uten at en på sikt må gjennomføre
en sterk innstramming i de offentlige utgiftene eller en sterk økning
i skattenivået. Det ville være lite rimelig å basere
budsjettpolitikken på at framtidige generasjoner skal måtte
foreta vesentlig større innstramminger enn de vi selv er
villig til å foreta nå. Solidaritet i dag må forenes
med solidaritet med generasjonene etter oss, og vi bør
ikke føre en økonomisk politikk i dag basert på at
våre barn og barnebarn skal betale regningen.
Med et samlet overskudd i offentlig forvaltning
på over 200 mrd. kroner eller vel 15 pst. av bruttonasjonalproduktet
i 2000, kan problemstillinger knyttet til den langsiktige opprettholdbarheten
av finanspolitikken synes lite aktuelle for Norge. De langsiktige
utsiktene for petroleumsinntektene og folketrygdens utgifter forandrer
imidlertid bildet:
– På grunn
av et høyt utvinningstempo og høye oljepriser
ligger statens petroleumsinntekter i dag betydelig over det nivået
en kan regne med på sikt. Oppbyggingen av kapital i Statens
petroleumsfond har derfor en motpost i en reduksjon i formuesverdien
av petroleumsressursene. På samme måte som den
enkelte ikke blir rikere av å ta ut sparepengene fra banken,
men bare får mer penger mellom hendene, er vi som nasjon
ikke blitt rikere av at vi nå tapper ut petroleumsreservene
i høyt tempo.
– Samtidig skjer det en sterk økning
i de framtidige forpliktelsene knyttet til folketrygdens alders-
og uførepensjon, som ikke er reflektert i de offentlige budsjettene.
I løpet av de neste tiårene anslås dette å føre
til en dobling av utgiftene til alders- og uførepensjon
regnet som andel av bruttonasjonalproduktet.
– I tillegg må vi regne
med at aldringen av befolkningen vil føre til en ytterligere økning
i behovene på helse- og omsorgssiden.
– Vår evne til å møte
disse utfordringene reduseres samtidig av at veksten i antall personer
i yrkesaktiv alder gradvis vil stanse opp, og av en stor økning
i sykefravær, uføretrygding og tidligpensjonering, noe
som vil føre til lavere økonomisk vekst, lavere vekst
i skatteinntektene og økte trygdeutgifter.
Basert på utviklingstrekkene ovenfor
er det utarbeidet langsiktige økonomiske framskrivinger
som illustrerer konsekvensene av ulike veivalg i den økonomiske
politikken. Framskrivingene viser at det vil være mulig å finansiere
den anslåtte økningen i offentlige utgifter til
pensjoner, helse og omsorg med om lag samme skattenivå som
i dag. Med langsiktig balanse i de offentlige finansene og oppbygging
av betydelige reserver i Petroleumsfondet står Norge bedre
rustet enn de fleste andre land til å trygge og videreutvikle
velferdsordningene i årene framover.
Hoveddelen av statens inntekter fra olje- og
gassvirksomheten har så langt blitt brukt i norsk økonomi. I
perioden 1971 til 2000 har staten brukt om lag 800 mrd. kroner av
samlede olje- og gassinntekter på om lag 1 100 mrd. kroner.
Oljeinntektene har gitt oss lavere arbeidsledighet, mer offentlig
velferd og lavere skatter enn vi ellers ville hatt. Det har også gitt
oss et bedre grunnlag for å sikre likeverdige levekår
og motvirke økte forskjeller i Norge.
Etter Regjeringens vurdering må det
ved innfasingen av oljeinntektene legges vesentlig vekt på at
den økonomiske politikken gir en rimelig generasjonsmessig balanse,
at det offentlige tjenestetilbudet skal kunne opprettholdes på lang
sikt og at konkurranseutsatt sektor har en størrelse som
er nødvendig for å ha balanse i utenriksøkonomien
over tid. Dette krever at en betydelig del av de store overskuddene
i statsbudsjettet vi har nå, må settes til side
for å dekke framtidige utgifter. Bruken av inntektene fra
petroleumsvirksomheten skal derfor skilles fra opptjeningen ved
at de vesentligste delene av de høye petroleumsinntektene
i årene framover tilføres Petroleumsfondet. Usikkerheten
om framtidige inntekter gjør det dessuten viktig ikke å legge opp
til et nivå på bruk av inntektene som ikke er
opprettholdbart ved et eventuelt prisfall.
Spørsmålet om hvor store oljeinntekter
det vil være forsvarlig å bruke i årene
framover, er ikke først og fremst et spørsmål
om en skal bruke mer oljepenger, men når dette bør
skje. I denne vurderingen må det foretas en avveiing mellom
behovet for en jevn utvikling i det offentlige velferdstilbudet
og behovet for en forholdsvis jevn innfasing av oljeinntektene.
Dersom vi i en situasjon med full kapasitetsutnyttelse
bruker for mye av inntektene, risikerer vi en for høy aktivitet
i økonomien med påfølgende pris- og kostnadsvekst.
Dette vil føre til en nedbygging av norsk konkurranseutsatt
virksomhet. Vi må unngå å svekke konkurranseutsatt
sektor på en slik måte at vi står overfor
et betydelig omstillingsproblem et stykke fram i tid.
Innenfor de rammene langsiktige hensyn setter,
må derfor den økonomiske politikken bidra til
en stabil økonomisk utvikling, hvor en unngår
unødig sterke konjunkturutslag. De midlene som disponeres
over statsbudsjettet, utgjør en så stor del av
den samlede økonomien i Norge at det i praksis ikke er
mulig å få en stabil økonomisk utvikling
uten at budsjettpolitikken tar et hovedansvar. Vi bør være
varsomme med å legge for store byrder på pengepolitikken.
Med fortsatt høy aktivitet i økonomien, tilsier
dette forsiktighet ved utformingen av budsjettpolitikken. Det inntektspolitiske
samarbeidet må bidra til at kostnadsveksten i Norge ikke
kommer ut av takt med våre handelspartnere, slik at en
kan sikre et varig grunnlag for lav arbeidsledighet.
Inntektene fra produksjonen av olje og gass
har styrket grunnlaget for den velferden vi opplever i dag. Produksjonen
i Fastlands-Norge utgjør likevel om lag 4/5 av
den samlede produksjonen i norsk økonomi. Det skal derfor
ikke et stort inntektstap til i resten av økonomien før
den handlefriheten som petroleumsinntektene gir, er brukt opp.
På lang sikt vil det således
være vekstevnen i fastlandsøkonomien som bestemmer
hvilken privat og offentlig velferd vi kan unne oss i Norge. For å videreutvikle
velferdssamfunnet, må den økonomiske politikken
bidra til at samfunnets ressurser utnyttes mest mulig effektivt.
Regjeringens generelle økonomiske politikk og politikken
på ulike sektorområder legger stor vekt på effektiv
ressursbruk.
– Regjeringen
vil styrke arbeidslinja i sysselsettings- og trygdepolitikken. Verdien
av vår menneskelige kapital er mer enn 13 ganger større
enn verdien av petroleumsformuen. Dette betyr at en reduksjon av den
effektive arbeidsstyrken på vel 7 pst., gjennom utstøting
fra arbeidslivet eller lavere pensjonsalder, lengre ferie, kortere
daglig arbeidstid eller økt sykefravær, vil redusere
de framtidige inntektene like mye som om hele petroleumsformuen
ble borte. Tiltak for å øke yrkesdeltakelsen og
redusere tilgangen til trygdeordningene vil også ha avgjørende
betydning for handlefriheten i den økonomiske politikken,
gjennom å øke vekstevnen i økonomien
og å dempe utgiftsveksten i folketrygden. I meldingen vises
det til nærmere omtale i dens kapittel 5.
– Regjeringen vil styrke og fornye
offentlig sektor for å skape rom for en videreutvikling
av det offentlige tjenestetilbudet i takt med behov og ønsker.
Siktemålet er å få mer ut av de ressursene det
offentlige allerede disponerer gjennom fornyelse og effektivisering
av offentlig sektor. I meldingen vises det til nærmere
omtale i dens kapittel 3.
– Regjeringen vil legge til rette
for et konkurransedyktig næringsliv, gjennom å legge
til rette for en høy produktivitetsvekst, en godt utdannet
arbeidsstyrke, en infrastruktur som på en god måte
ivaretar næringslivets behov og en aktiv forsknings- og nyskapingspolitikk.
I meldingen vises det til omtalen i dens kapittel 4, 7 og 13.
Inntektene fra petroleumsvirksomheten har blitt betydelig
høyere de siste to årene enn tidligere forutsatt.
Dette har gitt svært store avsetninger til Statens petroleumsfond,
og økt rom for bruk av avkastningen av disse midlene. De
framskrivingene som er gjort av framtidige oljeinntekter ligger
også betydelig over det som tidligere har vært
forutsatt. Dette har økt handlefriheten i budsjettpolitikken.
Regjeringen mener på den bakgrunn at det er grunnlag for
en begrenset økning i bruken av oljeinntektene de nærmeste årene.
Et nærliggende alternativ vil være å legge
opp til en jevn innfasing av inntektene over tid tilsvarende om lag
den forventede realavkastningen av Petroleumsfondet. En politikk
basert på å bruke forventet realavkastning av
Petroleumsfondet sikrer at realverdien av fondet ikke reduseres.
Samtidig baseres bruken på opptjente inntekter, og ikke
usikre framtidige inntekter.
Etter en samlet vurdering vil Regjeringen legge
til grunn følgende som retningslinje for budsjettpolitikken:
– Det legges
stor vekt på å jevne ut svingningene i økonomien
for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet.
– Petroleumsinntektene fases gradvis
inn i økonomien. Det legges til grunn en innfasing om lag
i takt med forventet realavkastning av Petroleumsfondet.
For en nærmere omtale av blant annet
spørsmålet om innfasing av oljeinntekter vises
det til St.meld. nr. 29 (2000-2001).
Komiteen slutter seg
til Regjeringens hovedmål for den økonomiske politikken
om arbeid for alle, en rettferdig fordeling, videreutvikling av
det norske velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig
utvikling. Komiteen vil også understreke
at et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning
for å nå disse målene, og at en politikk
for økt produktivitet i offentlig og privat sektor vil
være avgjørende for videreutvikling av velferdssamfunnet.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har merket seg at Regjeringen vil videreføre den økonomiske
politikken basert på Solidaritetsalternativet, under henvisning
til resultatene denne strategien har gitt. Flertallet er
enig i at det er mange positive trekk i den økonomiske
utviklingen det siste tiåret, men vil også peke
på at det de siste årene har skjedd en bekymringsfull
nedbygging av industrien, både når det gjelder
sysselsetting og som andel av den samlete verdiskaping. Denne utviklingen
skyldes blant annet at kostnadsveksten i Norge de siste årene
har vært høyere enn hos våre handelspartnere.
Flertallet mener finanspolitikken
må bidra til en stabil utvikling i produksjon og sysselsetting.
Videre er finanspolitikken avgjørende for å bestemme
størrelsen på offentlig og privat, herunder konkurranseutsatt,
sektor. Flertallet mener finanspolitikken over tid
bør sikte mot å gi rom for en konkurranseutsatt
sektor om lag av samme omfang som i dag. Partene i arbeidslivet skal
gjennom moderate lønnsoppgjør sikre en fortsatt sterk
konkurranseutsatt sektor og holde arbeidsledigheten lav. Pengepolitikken
skal understøtte finanspolitikken og inntektspolitikken
i å sikre en stabil økonomisk utvikling.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Fremskrittspartiet, viser til at Regjeringen
går inn for en langsiktig strategi for bruken av oljeinntektene,
der det legges opp til å bruke den årlige forventede
realavkastningen av Statens petroleumsfond. Flertallet støtter
grunntanken i en slik strategi.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Sosialistisk Venstreparti, tar videre
til etterretning at Regjeringen har endret retningslinjene for pengepolitikken,
og viser til nærmere omtale nedenfor.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at det
i meldingen beskrives flere utfordringer for norsk økonomi.
Det er i dag høy kapasitetsutnyttelse og lite ledige ressurser. Særlig
er det i mange sektorer knapphet på arbeidskraft. Videre
står vi overfor store langsiktige utfordringer i budsjettpolitikken,
med kraftig økte utgifter til pensjoner, pleie og omsorg
som følge av en økende andel eldre i samfunnet.
Det er usikkerhet knyttet til størrelsen på fremtidige
petroleumsinntekter, en usikkerhet som blant annet understreker
betydningen av at vi i Norge bevarer rom for en konkurranseutsatt
sektor utenom petroleumssektoren. Det er også viktig å unngå store
omveltninger i den økonomiske politikken på kort
tid, blant annet fordi dette i seg selv kan gi store omstillingskostnader.
Flertallet understreker at både
kortsiktige og langsiktige forhold dermed tilsier tilbakeholdenhet med
vesentlig økt bruk av oljeinntektene i norsk økonomi,
for å unngå skadevirkninger som på sikt
kan være betydelig større enn de kortsiktige gevinstene
en slik politikk vil kunne gi.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil også understreke at det på lang sikt er vekstevnen
i fastlandsøkonomien som bestemmer velferdsutviklingen
i Norge, slik det også pekes på i meldingen. Uansett
utvikling i petroleumspriser og produksjon vil verdiskapingen i
Fastlands-Norge være langt høyere enn inntektene
fra petroleumssektoren. Dette innebærer at det må legges
avgjørende vekt på tiltak som fremmer verdiskaping
og økt produktivitet i både offentlig og privat
sektor. Flertallet mener derfor at en økning
i bruken av petroleumsinntekter bør rettes inn mot tiltak som
kan øke produktiviteten, og dermed vekstevnen, i resten
av økonomien.
Komiteen vil peke på at
skatte- og avgiftspolitikken, og satsing på infrastruktur,
utdanning og forskning er viktig for å få en mer
velfungerende økonomi.
Komiteen mener det,
utover en økt satsing, er avgjørende å sørge
for en mest mulig effektiv bruk av de store ressursene som brukes
både i offentlig og privat sektor i dag. Det må unngås
at petroleumsformuen og -inntektene brukes som unnskyldning for å la
være å foreta nødvendige systemreformer.
De langsiktige fremskrivningene i Langtidsprogrammet 2002-2005 viser
spesielt at det er en forutsetning for videre utvikling av velferdssamfunnet
at produktiviteten i offentlig sektor forbedres. Komiteen viser
til at fornyelsesprogrammet for offentlig sektor legger vekt på at
tjenestene skal bli mer fleksible og tilpasset brukernes behov. Komiteen viser
til merknader til de øvrige kapitlene for en nærmere
drøfting av konkrete tiltak når det gjelder fornyelse
av offentlig sektor.
Komiteen viser til at Regjeringen
mener den økonomiske politikken må ivareta hensyn
til en stabil økonomisk utvikling som er opprettholdbar
over tid og som bidrar til en effektiv utnyttelse av ressursene. Komiteen slutter
seg til dette.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser videre til
at Regjeringen foreslår en retningslinje for bruk av petroleumsinntektene
i tråd med årlig forventet realavkastning av Petroleumsfondet.
Regjeringen gir videre uttrykk for at en i situasjoner med høy
aktivitet i økonomien bør være mer tilbakeholden
med bruken av petroleumsinntekter enn denne regelen tilsier, mens
det ved konjunturtilbakeslag kan være behov for en noe
større bruk.
Flertallet mener en
regel om å bruke petroleumsinntektene tilsvarende den årlige
forventede realavkastningen av Statens petroleumsfond vil være
et fornuftig utgangspunkt. Flertallet vil imidlertid understreke
at bruken av realavkastningen må tilpasses konjunktursituasjonen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener videre
at en gradvis innfasing av petroleumsinntektene i norsk økonomi, kombinert
med Regjeringens endrete pengepolitikk, setter særlige
krav til strukturpolitikken for å sikre at bruken av oljeinntektene
slår ut i økt velferd og ikke i økte
kostnader. Særlig er det viktig at tilgangen på arbeidskraft
bedres, gjennom tiltak på en bred front.
Komiteen vil understreke
at en slik regel for bruk av petroleumsinntekter ikke kan være
statisk, og at det er viktig med kontinuerlig vurdering for å fange
opp ny informasjon og eventuelle utilsiktede virkninger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil i denne sammenheng understreke betydningen av at finans-, penge-,
struktur- og inntektspolitikken skal virke sammen for å nå målet
om stabile rammevilkår for næringslivet og en
sunn økonomisk utvikling. Finanspolitikken må brukes
aktivt for å utjevne svingningene i økonomien
og for å virke konjunkturstabiliserende. Flertallet mener
samtidig at en bør være varsom med å legge
for store byrder på pengepolitikken da dette over tid vil
kunne føre til en styrket krone som igjen vil svekke konkurranseutsatt
sektor.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk
Venstreparti, mener det er viktig å opprettholde rom for
en sterk konkurranseutsatt sektor, og mener derfor det må legges
stor vekt på at videre utvikling av velferdssamfunnet og
det offentlige tjenestetilbudet er basert på modernisering
og effektivisering i offentlig sektor og tiltak for å øke
tilgangen på arbeidskraft.
Komiteen viser til
at Regjeringen den 30. mars 2001 nedsatte en pensjonskommisjon med
representanter fra partiene på Stortinget og uavhengige
eksperter som skal avklare hovedmålene og prinsippene for
et samlet pensjonssystem. I mandatet for denne kommisjonen heter
det at "Et spørsmål som må vurderes,
er om en fondering av pensjonsytelsene kan bidra til å sikre
et bærekraftig pensjonssystem på sikt."
Komiteen legger til grunn at
pensjonskommisjonen vil kunne legge frem konkret forslag til en
reform, blant annet basert på vurderingene i NOU 1998:19 Fondering
av folketrygden? og NOU 1998:19 Fleksibel pensjonering.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk
Venstreparti, mener at en av de aller viktigste langsiktige utfordringene
vil være finansieringen av våre fremtidige pensjonsforpliktelser.
I denne sammenheng vises det til at den nylig nedsatte pensjonskommisjonen
skal se på disse spørsmålene. Flertallet mener
det er naturlig å se på eventuell fondering av Folketrygden
i denne sammenheng samt finne tiltak som gjør at flere
arbeidstakere kan stå lenger i arbeid. Til sammen vil dette
kunne gi løsninger og innretninger av Folketrygden som
kan skape større tillit og trygghet hos folk til at de
får den pensjonen de har krav på i fremtiden.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser
til at det ved Kronprinsregentens resolusjon av 29. mars 2001 er
fastsatt nye retningslinjer for pengepolitikken, og tar dette til
etterretning.
Flertallet viser til at pengepolitikken
i Norge tradisjonelt har vært rettet inn mot å holde
en fast eller stabil valutakurs, og at en de senere årene
i økende grad har fokusert på de grunnleggende
forutsetningene for dette. Erfaringene har vist at det er vanskelig å finstyre
valutakursen, samtidig som det i en liten åpen økonomi
som den norske er en nær og gjensidig sammenheng mellom
valutakursutvikling og inflasjon.
Flertallet er enig i at pengepolitikken
skal sikte mot stabilitet i den norske krones verdi, nasjonalt og
i forhold til våre handelspartnere, og samtidig understøtte
finanspolitikken ved å bidra til å stabilisere utviklingen
i produksjon og sysselsetting.
Flertallet viser til at Regjeringen
i samsvar med dette har fastsatt at den operative gjennomføringen
av pengepolitikken skal rettes inn mot lav og stabil inflasjon.
Flertallet viser videre til at
dette er definert som en årsvekst i konsumprisene som over
tid er nær 2,5 pst., og at det forventes at konsumprisveksten
som hovedregel vil ligge innefor et intervall +/-
1 prosentpoeng rundt dette målet.
Flertallet har merket seg at
en målsetting om en årsvekst i konsumprisene på 2,5
pst. innebærer at en legger opp til en noe høyere
prisvekst enn det man sikter mot i euroområdet. Samtidig
er imidlertid en slik målsetting på linje med
for eksempel Storbritannia, og i tråd med den gjennomsnittlige
prisstigning i Norge på 90-tallet.
Flertallet har videre merket
seg at de nye retningslinjene ikke i seg selv bør innebære
en vesentlig annerledes innretting av de pengepolitiske virkemidlene,
og at det dermed ligger til rette for kontinuitet i utøvelsen
av pengepolitikken.
Flertallet viser for øvrig
til at Norges Bank i brev av 27. mars 2001 legger til grunn at en
gradvis innfasing av petroleumsinntektene i takt med forventet realavkastning
av Petroleumsfondet isolert sett vil kunne bidra til at vilkårene
for konkurranseutsatt virksomhet svekkes.
Flertallet mener dette understreker
betydningen av tiltakene omtalt i denne innstillingens avsnitt 2.2, der
det blant annet legges vekt på effektivisering av offentlig
sektor, tiltak for å styrke vekstevnen i norsk økonomi,
tiltak for å bedre tilgangen på arbeidskraft og et
konkurransedyktig skatte- og avgiftsnivå. Flertallet viser
til at det er ulike synspunkter på hva som er kravene til
et konkurransedyktig skatte- og avgiftsnivå, og viser til
de enkelte fraksjoners merknader.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at skattegrunnlaget må være så bredt
at det kan finansiere en aktiv velferdsstat. Et bredt skattegrunnlag
gjør det også mulig å holde lavere skatte-
og avgiftssatser. Skattene må være slik at de
som har mest yter mest. Skattesystemet må bidra til at
vi bruker ressurser på en rasjonell, effektiv og miljømessig
god måte. Grunnrente må i størst mulig
grad komme fellesskapet til gode gjennom en effektiv beskatning.
Videre mener disse medlemmer at skattesystemet må være
lett å forstå, lett å administrere og
at folk må oppfatte det som rettferdig.
Disse medlemmer mener skatt på arbeid
må utformes med sikte på at det skal være
mer lønnsomt å arbeide enn å motta trygd.
Det er derfor viktig å unngå for høy
marginalskatt på arbeidsinntekt, særlig for personer
med lave inntekter og for personer som kombinerer pensjon og arbeid. Disse
medlemmer viser til at Regjeringen går inn for å redusere
skatten på arbeid.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen legger til grunn at det er begrensede muligheter for å øke det
samlede skatte- og avgiftsnivået i årene som kommer.
Dette skyldes både at et for høyt skattenivå vil føre
til ineffektiv bruk at samfunnets ressurser, det blir for lite lønnsomt å arbeide
og investere og at konkurranse om å tiltrekke seg internasjonalt
flyttbare ressurser gjør at en må ta hensyn til
utviklingen i andre land.
Disse medlemmer viser til at
skatte- og avgiftsinntektene i Norge nå tilsvarer om lag
44 pst. av BNP. Dette er noe lavere enn i Danmark, Finland og Sverige, men
høyere enn i land som Tyskland, Storbritannia, Japan og
USA. Disse medlemmer viser til at skatter og avgifter
som andel av BNP er et lite presist mål på den
virkningen skatter og avgifter har på velferdsnivået
og den økonomiske aktiviteten i landene.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen ønsker at norsk næringsliv skal sikres
konkurransedyktige rammevilkår. Skattesatser, støtteordninger
og andre tradisjonelle næringspolitiske virkemidler utgjør bare
en del av disse vilkårene. Disse medlemmer viser
til at det er vel så viktig å føre en økonomisk
politikk som sikrer stabilitet, og dermed reduserer usikkerhet.
En framtidsrettet utdannings- og forskningspolitikk, en god infrastruktur
i form av veier, jernbane, flyplasser og havner og aktiv bruk av
informasjons- og kommunikasjonsteknologi skal gjøre næringslivet
mer nyskapende og omstillingsdyktig. Disse medlemmer mener
et samfunn preget av trygghet, rettferdig fordeling og gode velferdsordninger
også gir næringslivet gode forutsetninger for
høy verdiskaping.
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet og sentrumspartiene i budsjettavtalen for 2001 ble
enige om at beskatningen av nærings- og kapitalinntekter skulle
legges om etter følgende prinsipper:
– en mer
rettferdig fordeling
– nøytralitet mellom
ulike investerings-, finansierings- og virksomhetsformer
– en effektiv beskatning av kapitalinntekter
– en tilnærming mellom
beskatningen av kapital og arbeid slik at delingsmodellen dermed
blir avviklet.
Disse medlemmer viser til at
disse prinsippene bygger videre på prinsippene som lå til
grunn for skattereformen av 1992.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen som en oppfølging av budsjettavtalen mellom
Arbeiderpartiet og sentrumspartiene tar sikte på å fremme
en stortingsmelding med en helhetlig vurdering av nærings- og
kapitalbeskatningen, der beskatningen av arbeids- og kapitalinntekter
ses i sammenheng. I dette arbeidet vil det bli vurdert ulike modeller
for endret skattlegging av nærings- og kapitalinntekter. Disse
medlemmer mener at et viktig element i en slik reform vil være å redusere
satsforskjellene mellom arbeids- og kapitalinntekter.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under
kap. 17.2.9.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener petroleumsinntektene
også bør brukes til å gjennomføre
en trygghetsreform av Folketrygden. Disse medlemmer viser
til kap. 15 for en nærmere omtale av dette.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i meldingen over noen linjer omtaler skatte- og avgiftsspørsmål. Disse
medlemmer er glad for at Regjeringen i meldingen går
langt i å innrømme at skattenivået i
Norge er høyt, og at utviklingen i våre naboland
går i stikk motsatt retning av Norge på dette området. Disse
medlemmer er samtidig skuffet over at Regjeringen ikke tar
konsekvensene av dette. Disse medlemmer mener det
ikke holder at Regjeringen kommer med vage formuleringer om fremtidige
skatter og avgifter. Tiden er overmoden for et krafttak for å bringe
det norske skatte- og avgiftsnivået ned.
Disse medlemmer viser til at
skatter og avgifter er nødvendige for å finansiere
fellesgodene. Men det høye norske skatte- og avgiftsnivået
innebærer betydelige merkostnader som ikke står
i forhold til gjenytelsene fra det offentlige. Den enkeltes valgfrihet
og mulighet til å klare seg på egen inntekt blir
redusert. Innsatsvilje og skaperevne blir motarbeidet. Mangfoldet
i samfunnet blir mindre når stadig mer skal presses inn
i skattefinansierte offentlige løsninger. Disse medlemmer vil
la folk bestemme over mer av sin egen inntekt.
Disse medlemmer viser til at
i dagens verden flytter de beste forretningsideene dit rammebetingelsene
for verdiskaping er best. Det høye norske skatte- og avgiftsnivået
er en viktig årsak til at bedrifter og personer velger å flytte
fra Norge, og at nyetableringer skjer i andre land. Resultatet er
færre arbeidsplasser, lavere investeringer og et mindre
skattegrunnlag. Over tid vil dette undergrave velferdsstaten.
Disse medlemmer vil understreke
at globaliseringen fører til reduserte skatteinntekter
for det offentlige. Vi har imidlertid muligheten til å velge
hvordan dette skal skje. Holder vi på dagens høye
skatter og avgifter, vil reduksjonen i skatteinntekter komme gjennom
utflytting, handelslekkasjer og stagnerende verdiskaping. Disse
medlemmer vil i stedet redusere skatte- og avgiftssatsene.
Dermed blir det mer attraktivt å bli og etablere seg i
Norge, både for enkeltpersoner og bedrifter. Den enkelte
betaler mindre i skatt, men verdiskapingen og velferdsgrunnlaget
blir i Norge.
Derfor mener disse medlemmer at
det totale skatte- og avgiftsnivået må reduseres
ned mot nivået i EU-landene. Det må legges stor
vekt på å redusere de skatte- og avgiftstyper
som svekker Norges konkurranseevne. Dette vil sikre velferden, både
for den enkelte og for samfunnet. Den enkelte går en tryggere
fremtid i møte når skattenivået ikke
fører til nedlagte arbeidsplasser. Velferdssamfunnet er
avhengig av et verdiskapende næringsliv, ikke minst for å finansiere
fellesgodene. Disse medlemmer viser til at Høyres skattepolitikk
dermed legger grunnlaget for gode, offentlige velferdstilbud også i
et langsiktig perspektiv.
Disse medlemmer vil at det skal
lønne seg å arbeide og å yte en ekstra
innsats. Derfor vil disse medlemmer redusere skatten
på arbeidsinntekt. Bunnfradraget må økes
for at de med lavere inntekter lettere skal kunne leve av egen inntekt. Disse
medlemmer vil arbeide for et flatere og enklere skattesystem,
ved å kombinere økte fradrag med en gradvis avvikling
av toppskatten. Dermed vil forskjellene i marginalskatt på arbeidsinntekter
og kapitalinntekter jevnes ut. For disse medlemmer er
det viktig at en slik utjevning skjer ved å gi arbeidstagerne
skatteletter fremfor å sette arbeidsplasser i fare ved å legge
nye skattebyrder på næringslivet.
Disse medlemmer mener det er
et mål at flest mulig kan eie egen bolig, og vil avvikle
fordelsbeskatningen av egen bolig og fritidsbolig.
Disse medlemmer vil redusere
de høye norske særavgiftene. Avgiftene rammer
blindt, uavhengig av den enkeltes evne til å betale. Ofte
er det de med dårligst råd som rammes hardest
av de høye særavgiftene. Samtidig fører
flere av særavgiftene til handelslekkasjer og svekket konkurranseevne
for norsk næringsliv. Disse medlemmer vil
derfor senke avgiftene ned mot et nordisk og europeisk nivå.
Blant annet vil disse medlemmer redusere den samlete
avgiftsbelastningen på bil. Det er også nødvendig å redusere avgiftene
på grensehandelsutsatte varer deriblant avgiften på alkohol.
Disse medlemmer er imot rushtidsavgift.
En slik ny avgiftsbelastning vil ha en skjev sosial profil.
Disse medlemmer vil styrke norske
arbeidsplasser, norske bedrifter og norsk eierskap gjennom lettelser
i beskatningen av næringsvirksomhet og eierskap. Selskapsbeskatningen
må forbedres, blant annet ved å forbedre avskrivningsreglene. Disse
medlemmer vil også fjerne den særnorske
investeringsavgiften. Den fører til at investeringer er
dyrere i Norge enn i andre land, og bidrar dermed til å drive
næringsvirksomhet og arbeidsplasser ut av landet.
Disse medlemmer vil fjerne formuesskatten. Formuesskatten
innebærer at den effektive skatten på kapitalavkastning
i Norge er svært høy for enkelte typer kapital,
den fører til skattemotiverte kapitalplasseringer ved at
ulike typer kapital forskjellsbehandles og den svekker norsk eierskap.
Videre vil disse medlemmer fjerne dobbeltbeskatningen
av utbytte. Disse medlemmers mål om å fjerne
toppskatten og å gjøre hele eller deler av trygdeavgiften
om til innskudd på private pensjonskonti vil gi tilnærmet
lik skattesats for ulike typer inntekt. Dermed kan delingsmodellen
fjernes. Disse medlemmer vil lette belastningen ved
generasjonsskifte i familieeide bedrifter ved å redusere
arveavgiften.
Disse medlemmer kan langt på vei
slutte seg til analysen i Langtidsprogrammet når det gjelder
hvilke utfordringer og forbedringsbehov vi står overfor
når det gjelder tilgangen på arbeidskraft og å utnytte
ressursene mer effektivt i offentlig og privat sektor. Samtidig
finner disse medlemmer grunn til å etterlyse konkret
tiltak for å møte disse utfordringene. Regjeringen
gir i meldingen svært få konkrete signaler, og
disse går dessverre i motsatt retning av det som er nødvendig.
Følgende sitat fra kapittel 5 i meldingen er betegnende
for hele meldingen:
"Utviklingen på dette området,
og utsiktene fremover gjør at det er svært viktig å snu
utviklingen bort fra økt tilgang til uføretrygd
og økt sykefravær. Regjeringen vil imidlertid
ikke svekke arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen."
Her slås det først fast at
det er svært viktig at noe gjøres, men det eneste
signalet som kommer fra Regjeringen er at den ikke vil ta i bruk
det sannsynligvis viktigste og mest effektfulle virkemiddelet for å løse problemet.
Disse medlemmer viser til at
mangel på arbeidskraft er en av våre viktigste
utfordringer, og at forslaget om å innføre en
egenandel i sykelønnsordningen må ses i sammenheng
med dette. Skal vi lykkes i å øke tilgangen på arbeidskraft
er det nødvendig med tiltak på bred front, også når
dette betyr tiltak som isolert sett er upopulære. Disse
medlemmer viser til avsnitt 5.2 i denne innstillingen for
en bred gjennomgang av Høyres tiltak for å bedre
tilgangen på arbeidskraft.
Disse medlemmer vil også understreket
nødvendigheten av å fornye og effektivisere offentlig
sektor, slik det tas til orde for i meldingen. Disse medlemmer konstaterer
dessverre med skuffelse at det også på dette området
er dårlig samsvar mellom situasjonsbeskrivelsen i langtidsprogrammet
og den konkrete politikk Regjeringen står for. Skal en
gjennomføre en modernisering og forbedring av offentlig
sektor er det nødvendig å gjennomføre
omfattende endringer, også i praksis. Regjeringens politikk
er i alt for stor grad preget av snakk om behovet for fornyelse,
mens de konkrete endringsforslag som er kommet eller varslet i altfor
liten grad innebærer reelle endringer.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig med omfattende omorganisering, deregulering,
konkurranseutsetting og privatisering i offentlig sektor, for å sikre
at tjenestetilbudet blir best mulig til en lavest mulig kostnad.
Samtidig vil disse medlemmer understreke at det også er
nødvendig med en sterk vilje til prioritering blant offentlige
oppgaver. I et samfunn i utvikling må det offentlige tjenestetilbudet
også utvikle seg. Dette kan innebære nye offentlige
tjenester og oppgaver, men det må også innebære
at man ser kritisk på de eksisterende oppgaver og tjenester.
Disse medlemmer viser til avsnitt
3.2 for en bredere gjennomgang av Høyres politikk for reformer i
offentlig sektor.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at det sentrale målet for den økonomiske politikken
på kort og lang sikt er å sikre velferdsstatens
framtid. Dette er av avgjørende betydning for den individuelle
velferden til store grupper i det norske samfunnet, samtidig som
tryggheten og de relativt mindre forskjeller dette gir er en sentral verdi
for alle nordmenn. For Sosialistisk Venstreparti er det et mål
at alle skal få realisert sine evner til gavn for seg selv
og samfunnet.
For å oppnå dette er det viktig
at det føres en økonomisk politikk som er bærekraftig
på lang sikt. Det innebærer at det må legges
stor vekt på å stimulere til god utnyttelse av
samfunnets menneskelige og kapitalmessige ressurser. Det må vises
forsiktighet i bruken av fellesskapets ressurser - både
når det gjelder petroleumsformuen og når det gjelder
naturressurser og vårt felles miljø. Samtidig
må man sikre en mer rettferdig fordeling av samfunnets
ressurser.
Dette medlem er enig i en forsiktige
bruk av oljeformuen. Hovedregelen om å bruke forventa realavkastning
i økonomien, innebærer i realiteten at oljeformuen
ikke røres. Realverdien av formuen vil opprettholdes, men
omplasseres fra petroleum til finanskapital i et relativt høyt
tempo. Og det er kun avkastningen av den delen av formuen som er
omplassert til finansmarkedene man ønsker å bruke
til økt velferd i norsk økonomi, mens kapitalen
blir stående urørt. Dette medlem vil
imidlertid understreke at Stortinget til enhver tid står
fritt til å bruke de penger Stortinget finner riktig, og
vil advare mot en skjematisk forståelse av den foreslåtte
tommelfingerregelen. Dette medlem støtter
intensjonen i regelen, men vil forbeholde seg rette til å vurdere
dette på fritt grunnlag fra budsjett til budsjett.
Dette medlem påpeker
at petroleumsformuen er hele folkets formue. Dette er verdier som
er blitt stilt til vår disposisjon gjennom heldige geologiske
hendelser langt tilbake i tid. Det er derfor ikke urimelig om vesentlige
deler av formuen bør investeres i næringsvirksomhet
som kan skape utvikling i den fattigste delen av verden, kombinert
med en økning av bistanden. Som et absolutt minimum bør
vi sørge for å forvalte denne formuen på en
måte som ikke bidrar til å forverre situasjonen
for utsatte grupper. Forvaltningen av oljefondet bør underlegges
etiske retningslinjer.
For å gi framtidige generasjoner reell
mulighet til å ha innflytelse på disponeringen
av oljeformuen, vil SV ha et lavere tempo i utvinning og letevirksomhet
på norsk sokkel. Av hensyn til klimaproblemene kan det faktisk
tenkes at våre barn og barnebarn vil foretrekke å la
være å utvinne deler av petroleumsressursene.
Det er også grunn til å spørre om man
ikke trenger arbeidskraften på andre felter i økonomien. Dette
medlem vil derfor anbefale å redusere letevirksomheten,
særlig i de sårbare områdene i nord.
Hensynet til bærekraft i forhold til
naturressurser og miljø må også ivaretas
av den økonomiske politikken. Det er nå fem år
siden grønn skattekommisjon leverte sine anbefalinger,
men det står fremdeles mye igjen før disse er
fulgt opp. Dette medlem mener det bør være
et mål for neste langtidsperiode at grønne skatter innfases
i den økonomiske politikken. Det vil redusere miljøbelastningene,
samtidig som det blir mulig å redusere andre skatter og
avgifter som bidrar til dårligere effektivitet i økonomien.
Det vises for øvrig til merknader til kap. 8.
Det er et potensial for å bedre velferden
i Norge gjennom å forbedre effektiviteten i utnyttelsen
av ressursene vi disponerer. Det er primært kapasiteten
i arbeidsmarkedet som bremser den økonomiske utviklingen
i Norge. Tiltak som kan få ledige ut i arbeid, og tiltak
som kan bedre den effektive tilgangen på arbeidskraft,
bør derfor etterlyses. Dette medlem vil
særlig rette fokuset mot en satsing på skole og utdanning
som kan øke arbeidskraftens produktivitet, og viser for øvrig
til merknader til kap. 5.
Også i skatte- og avgiftspolitikken
er det mulig å finne effektivitetsforbedringer. Gjennom
satsing på avgifter som korrigerer uønsket atferd,
på skatter med bredt grunnlag og lave satser og forutsigbarhet
i skatte- og avgiftspolitikken, vil man kunne sikre offentlige inntekter
med et så lite effektivitetstap som mulig. Dette krever
bl.a. at Stortingsflertallet avstår fra skattevedtak som
ikke er utredet, og der konsekvensene ikke er kjent.
Det bør være et mål
for den økonomiske politikken i neste periode å bidra
til en stabil utvikling. Raske endringer i aktivitetsnivået
vil skape omstillingskostnader. Arbeidsledighet er i tillegg til å være
et alvorlig problem for de som rammes, sløsing med samfunnets
ressurser. Dette medlem påpeker at Norge
de siste 20 årene konsekvent har hatt motsatt konjunkturutvikling av
EU. En forutsetning for å kunne føre en effektiv
stabiliseringspolitikk er derfor at Norge unngår medlemsskap
i EU og deres økonomiske og monetære union (ØMU).
Også pengepolitikken må styres
politisk. Dette medlem viser til Regjeringens foreslåtte
omlegging av pengepolitikken i St.meld. nr. 29 (2000-2001), der målet
politikken legges om fra et fastkursmål til et inflasjonsmål.
Dette innebærer blant annet at Norges Bank får
en mer selvstendig rolle i den økonomiske politikken, på bekostning
av det politiske system. Vi kan risikere å oppleve at effekten
av en ekspansiv politikk et flertall på Stortinget går
inn for, blir opphevet av en innstramming av pengepolitikken. Det
er også et faktum at pengepolitikken er et indirekte virkemiddel som
rammer de ulike sektorene i økonomien vilkårlig. Skadevirkningene
av en innstramming via pengepolitikken kan derfor bli vesentlig
større enn gjennom en presis bruk av finanspolitiske virkemidler
i de sektorene der innstrammingsbehovet er størst. Dette medlem er
derfor skeptisk til den foreslåtte omleggingen av pengepolitikken.
Regjeringens langsiktige framskrivninger er
sårbare for endrede forutsetninger. Andre verdier på sentrale størrelser
som produktivitetsutvikling, oljepris og yrkesdeltakelse, kan endre
premissene for diskusjonen radikalt. Det er derfor grunn til en
viss forsiktighet i tolkningen av konsekvensene av de ulike alternativene som
skisseres. Uansett er Norge i en unik situasjon. Med dagens økonomiske
politikk har vi balanse i generasjonsregnskapet - noe vi er nesten
alene om i verden. Det innebærer at enhver produktivitetsforbedring
kan brukes til å forbedre fordeling og velferd uten at
det går på bekostning av framtidige generasjoner.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen viser til kap. 17.6.
Regjeringen vil satse på utdanning,
forskning og utvikling og utbygging av infrastrukturen slik at samfunns-
og arbeidsliv er i stand til å møte kravene til omstilling
og nyskaping. En viktig fellesnevner for satsing på disse
områdene er at avkastningen ligger i økt framtidig
produktivitet av arbeidskraft og andre ressurser. Utfordringen for
politikken på disse områdene er å bidra
til at investeringene får et nivå og en sammensetning
som gjør at de kommer samfunnet som helhet til gode.
Forskning og utviklingsarbeid (FoU) er grunnleggende
for å oppnå ny kunnskap og utvikle anvendelser av
kunnskapen. Ny kunnskap utvider menneskenes erkjennelse og har derigjennom
egen verdi. Kunnskap og kompetanse er grunnleggende for demokrati,
kultur og samfunnsbygging. Kunnskapsutviklingen er global, og også på FoU-området
må et lite land som Norge konsentrere ressursinnsatsen
til noen utvalgte områder der mulighetene for og betydningen
av å lykkes vurderes som størst. Samtidig er det
viktig at norsk forskning har en bredde og kvalitet som gjør
det mulig å kunne dra fordel av internasjonale forskningsresultater.
Regjeringen vil fortsette arbeidet med å styrke
forskningen, med sikte på at FoU-innsatsen i
Norge innen 2005 minst skal være på gjennomsnittlig
OECD-nivå, målt som andel av BNP. En hovedprioritering
ved bruk av offentlige midler vil være å satse
på langsiktig grunnleggende forskning. I tillegg vil Regjeringen
prioritere følgende områder: Marin forskning,
informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), medisinsk og helsefaglig
forskning og forskning i skjæringsfeltet mellom energi
og miljø. Regjeringen vil legge vekt på tiltak
for å fremme samarbeidet mellom næringslivet og
forskningssystemet og tiltak for spredning av ny teknologi. Den
samlede FoU-satsingen vil øke behovet for gode forskere
betydelig. Regjeringen vil derfor arbeide både for å styrke
forskerrekrutteringen i Norge og legge til rette for økt
forskerutveksling med andre land.
Næringslivets evne til omstilling og
nyskaping er viktig for å sikre økonomisk vekst.
På lang sikt vil evnen til å utnytte ressursene
effektivt bestemme verdiskapingen og dermed også velferden.
Produktivitetsnivået i næringslivet er blant annet
et produkt av organiseringen i den enkelte bedrift, sammensetningen
av bedrifter og næringer, samt utvikling og anvendelse
av nye teknologiske løsninger.
Regjeringen vil innrette virkemiddelbruken slik
at innovasjonsevnen i næringslivet øker. Produktivitetsveksten øker
desto raskere næringslivet klarer å omstille arbeidskraftens
kompetanse og organiseringen av produksjonen til de nye mulighetene
som den teknologiske utviklingen gir.
Utdanning skal bidra til personlig utvikling,
og til å styrke demokratiske verdier, kultivere og sammenbinde
samfunnet, samt stimulere til nytenking, produktivitet og verdiskaping.
Utdanningspolitikken skal blant annet bidra til at arbeidsstyrken
er mest mulig kompetent til å møte den teknologiske
utviklingen og omstillinger som følge av denne. Norge er
i dag blant de land i verden hvor befolkningen i gjennomsnitt bruker
flest år på utdanning. Flere analyser tyder på at balansen
mellom tilbudet av og etterspørselen etter arbeidskraft
med ulike typer utdanning kan forbedres, blant annet ved å endre
sammensetningen av innsatsen innen høyere utdanning. Regjeringen
vil arbeide for at kompetanseinnholdet i høyere utdanning
i større grad rettes inn mot arbeidslivets behov. Spesielt
synes det å være et behov for å stimulere
utdanningen innenfor matematiske, naturvitenskapelige og teknologiske
fag, herunder IKT, blant annet gjennom en styrking av undervisningstilbudet
på disse fagområdene i grunnskolen og videregående
skole.
Økt omfang av etter- og videreutdanning
er viktig for å oppgradere arbeidskraftens kompetanse til
de behov som løpende oppstår i arbeidslivet. Regjeringen
vil i det videre arbeidet med kompetansereformen vurdere tiltak
som gjør det lettere for voksne å få tilgang
til det formelle utdanningssystemet. Blant annet vil arbeidet med
etableringen av et nasjonalt system for dokumentasjon og anerkjennelse
av realkompetanse fortsette. Systemet må ha legitimitet
både i arbeidslivet og i utdanningssystemet, og sikre alle
voksne mulighet til etter- og videreutdanning. Videre vil Lånekassens regelverk
tilpasses bedre til voksnes behov. Regjeringen vil også gjennomføre
tiltak som stimulerer universitets- og høyskolesektoren
til å utvikle etter- og videreutdanningstilbudene.
Regjeringen vil gi utdanningsinstitusjonene økt handlefrihet
og incentiver til å møte omgivelsenes behov for
grunnutdanning, etter- og videreutdanning og FoU. Regjeringen vil
legge til rette for raskere gjennomføring av studiene.
Studieopphold i utlandet vil stimuleres blant annet ved å gjøre
den norske gradsstrukturen mer tilpasset internasjonale forhold.
Godt utbygd infrastruktur er også en
viktig forutsetning for vekst og nyskaping i næringslivet.
Bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) kan bidra
til lavere kostnader. IKT spiller en sentral rolle så vel
i næringslivet som i folks privatliv. Utviklingen går i
retning av en sammensmelting av ulike nettanvendelser, som for eksempel
datautstyr, telefonforbindelser og TV- og radiokringkasting. Økt
nettbruk og nye anvendelser medfører at overføringskapasiteten
i de elektroniske nettene kan bli for knapp. Utbyggingen av elektronisk
infrastruktur gjennomføres i dag av kommersielle aktører.
Det er Regjeringens mål at styrking
av konkurransen og offentlig etterspørsel skal bidra til
gode markedstilbud innen bredbåndskommunikasjon i alle
deler av landet. Spesielt er det et mål at alle grunn-
og videregående skoler, folkebibliotek, sykehus og kommuneadministrasjoner
skal ha et slikt tilbud innen utløpet av 2002, og at alle
norske husstander skal ha det innen utløpet av 2004. Samtidig
er det et mål å øke sikkerheten ved nettanvendelser.
I tillegg vil det vurderes om det er behov for særskilte
offentlige tiltak for områder eller grupper der det eventuelt
viser seg ikke å være kommersielt grunnlag for
utbygging innen rimelig tid.
I oppfølgingen av Regjeringens eNorge-plan
vil det bli lagt vekt på å bidra til at alle får
tilgang til den nye teknologien, øke befolkningens kompetanse
og forståelse og i tillegg gjennomføre tiltak
som øker tilliten til den nye teknologien. I tillegg arbeider
Regjeringen med rammebetingelser for å legge forholdene
til rette for at Norge skal ligge i forkant av utviklingen innen elektronisk
handel.
Effektiv person- og godstransport og utnyttelse
av informasjon og kommunikasjonsteknologi forutsetter at infrastrukturen
bygges ut, vedlikeholdes og drives i tråd med kriterier
for samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Både
Norges geografiske plassering i forhold til de viktigste markedene
og den spredte bosettingen og lokaliseringen av næringsvirksomhet,
forsterker betydningen av en utbygget infrastruktur.
Investeringer i transportinfrastrukturen (vei,
bane, flyplasser, kaier og havner) finansieres i stor grad over offentlige
budsjetter. Regjeringen ønsker i større grad å prioritere
transportprosjekter utfra samfunnsøkonomisk lønnsomhet,
for å få best mulig utnyttelse av ressursene.
For å sikre effektiv utnyttelse av veikapasiteten, ønsker
Regjeringen å legge større vekt på tiltak
for å regulere biltrafikken i de store byområdene
gjennom blant annet veiprising, differensierte bompengesatser m.v.
Avgiftene knyttet til biltransport bør reflektere de reelle
kostnadene knyttet til utslipp, veislitasje og køkostnader.
Regjeringen vil legge vekt på økt bruk av miljøvennlige
transportformer som sjø- og jernbanetransport i innenlandsk
godstransport.
Komiteen viser til
kapittel 7 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at på forskningsområdet må et lite land som
Norge konsentrere ressursene til noen utvalgte områder
der mulighetene for å kunne lykkes er størst.
I tillegg til langsiktig, grunnleggende forskning støtter disse
medlemmer Regjeringens prioritering av marin forskning,
informasjons- og kommunikasjonsteknologi, medisinsk og helsefaglig
forskning og forskning i skjæringsfeltet mellom
energi og miljø. Disse medlemmer slutter
seg til målet om å styrke forskningen slik at
FoU-innsatsen i Norge innen år 2005 minst skal være
på gjennomsnittlig OECD-nivå, målt som
andel av den samlede verdiskapingen.
Norge er blant de landene i verden hvor befolkningen
i gjennomsnitt bruker flest år på utdanning. Det sier
noe om kvaliteten på arbeidskraften i Norge, men betyr
også at det kan være mulig å øke
effektiviteten i utdanningssystemet. Disse medlemmer mener
at det bør legges til rette for raskere gjennomføring
av studiene, og ser derfor positivt på at Regjeringen har foreslått
en ny gradstruktur for høyere utdanning. Hovedmodellen
er tre år på lavere grad (bachelor) og to år
på høyere grad (master). Studiefinansieringen
vil bli bedre og utformet slik at den stimulerer til å fullføre studiene
på normert tid. Derfor vil støttebeløpet
i første omgang bli utbetalt som lån. Senere omgjøres
støttebeløpet til stipend etter hvert som studiene
gjennomføres.
Disse medlemmer mener det er
viktig at vi får et bedre samsvar mellom de som utdannes
og arbeidslivets behov. I dag er det mangel på fagfolk
innen blant annet matematiske, naturvitenskapelige og teknologiske
fag. Disse medlemmer er derfor tilfreds med at Regjeringen
vil styrke undervisningen i realfag.
Etter- og videreutdanning er viktig for å sikre
at arbeidskraften har kunnskap som samsvarer med de krav som løpende
stilles i arbeidslivet. Dette gjør arbeidstrakerne bedre
rustet til å møte krav til omstillinger og ny
kunnskap. Disse medlemmer vil derfor understreke
betydningen av at etter- og videreutdanningsreformen (kompetansereformen)
gjennom-føres. Opplæringstilbudene vil bli utformet
slik at flest mulig kan gjennomføre utdanningen samtidig
som de er i arbeid. Disse medlemmer mener at det
er positivt at Regjeringen vil etablere et nasjonalt system for
dokumentasjon av voksnes realkompetanse på videregående
nivå. Voksne fikk rett til videregående opplæring
fra høsten 2000, fra høsten 2002 vil voksne få rett
til grunnskoleopplæring.
En godt utbygd infrastruktur er en forutsetning
for vekst og nyskaping i næringslivet. Bruk av informasjons-
og kommunikasjonsteknologi kan bidra til lavere kostnader. Disse
medlemmer ønsker at styrkingen av konkurransen
og offentlig etterspørsel skal bidra til gode markedstilbud
innen bredbåndskommunikasjon i alle deler av landet. Effektiv
person- og godstransport forutsetter at infrastruktur som veier, baner,
flyplasser og havner bygges ut. For å sikre effektiv utnyttelse
av veiene, må det legges større vekt på å regulere
biltrafikken i de store byområdene.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under
kap. 17.2.5 og 17.2.6.
Disse medlemmer viser til budsjettbehandlingen
for 2001 der disse medlemmer støttet innføring
av en offentlig tilskuddsordning til FoU-arbeid i bedriftene. Disse
medlemmer viser videre til at flertallet i Hervik-utvalget
(NOU 2000:7 Ny giv for nyskaping) gikk inn for et fradrag i skyldig
skatt til FoU-tiltak. Disse medlemmer mener en slik
ordning med skatteintenciv vil øke FoU-innsatsen i næringslivet,
spesielt i små og mellomstore bedrifter. Disse medlemmer mener
på denne bakgrunn det må arbeides videre med modeller
for slike skatteordninger som kan utløse mer FoU-arbeid
i næringslivet.
Komiteens medlemmer fra Høyre ser forskning
som en investering i fremtiden.
Det er en klar sammenheng mellom forskningsinnsats
og nyskaping i næringslivet. Sammen med konkurransedyktige
skatte- og avgiftsbetingelser og et brukervennlig lovverk er forskningsinnsats
og utdanningsnivå avgjørende for nyskaping og
næringsutvikling. Disse medlemmer konstaterer
at forskningsinnsatsen er lav i Norge sammenlignet med andre OECD-land.
Særlig når det gjelder næringslivets
egen FoU innsats henger Norge etter. Disse medlemmer viser
til at Høyre ved behandlingen av statsbudsjettet for 2001
foreslo en ordning med skattefradrag for dokumenterte FoU-utgifter
i tråd med Hervik-utvalgets forslag. Forslaget fikk ikke
flertall. Disse medlemmer mener det er dokumentert
behov for en slik ordning og fremsetter følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen senest
i forbindelse med statsbudsjettet for 2002 legge fram forslag om å innføre
en ordning med fradrag i skyldig skatt for bedriftenes FoU-utgifter
og for samarbeidsprosjekter mellom bedrifter og forsknings- og utdanningsinstitu-sjoner,
i tråd med Hervik-utvalgets forslag i NOU 2000:7."
Disse medlemmer viser for øvrig
til sine merknader under 4.2 i denne innstillingen der nødvendige tiltak
for å legge til rette for nyskapingen og styrke Norges
stilling som lokaliseringsland er beskrevet.
Forskningen har samtidig en selvstendig kultur-
og opplysningsverdi og er et viktig grunnlag for samfunnsdebatten.
Uavhengige forskningsmiljøer er nødvendig for å bevare
mangfoldet i samfunnet, på samme måte som den
akademiske friheten er en viktig del av det norske demokrati.
Disse medlemmer konstaterer at
Regjeringens omtale av forskningspolitikken i Langtidsprogrammet i
hovedsak er en oppsummering og sammenfatning av de standpunkter
og holdninger som kom frem under Stortingets behandling av forskningsmeldingen
(jf. Innst. S. nr. 110 (1999-2000)). Disse medlemmervil derfor nøye seg med å henvise
til at komiteens fellesuttalelser og Høyres særbemerkninger
i nevnte innstilling gir en bred fremstilling av prinsipper og mål
for Høyres forskningspolitikk i kommende stortingsperiode.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at satsing på forsknings- og utviklingsarbeid er helt avgjørende
for fremtidig verdiskaping i Norge. Skal dette være mulig,
må rekrutteringen til forskning bedres. Sosialistisk Venstreparti
er glad for at Stortinget gav sin tilslutning til Sosialistisk Venstrepartis
forslag om å be Regjeringen utarbeide en plan slik at Norge
i løpet av de nærmeste åra kommer minst
på nivå med gjennomsnitt for OECD-landene når
det gjelder FoU-innsats målt i forhold til BNP i behandlingen
av St.meld. nr. 41 (1997-1998).
Dette medlem støtter
Regjeringen i at finansiering av forskning bør være
uavhengig av studenttall, dette for å sikre stabilitet
og langsiktighet. Samtidig mener Sosialistisk Venstreparti at forskningen
må være gjenstand for kontinuerlig evaluering,
og at dette bør danne grunnlag for beregninger av bevilgninger
over statsbudsjettene. Den private finansieringen av forskning
er svak i Norge sammenliknet med andre OECD-land.
Dette medlem ønsker å påpeke
at forskning foregår både ved høyskoler
og universiteter, men at universitetene fremdeles bør ha
en spesiell rolle ved at de representerer en bredde i forskningsvirksomheten
og har sterke forskningsmiljøer i alle fag som tilbys. Dette
medlem er bekymret for rekrutteringen til norsk forskning.
Dette henger både sammen med økonomi og undervisningssituasjonen
ved universitetene. Dette medlem vil spesielt fremheve
behovet for rekruttering av flere kvinner til forskningssektoren. Kvinner
er i flertall blant dagens studenter, mens menn er i overveldende
flertall i høyere vitenskapelige stillinger. Dette
medlem understreker derfor at tiltak som kvotering, nettverksbygging
og øremerkede stillinger må fremheves. Dette
medlem tror at en ny finansieringsmodell for forskning som
Regjeringen har foreslått (St.meld. nr. 27 (2000-2001))
Gjør din plikt - krev din rett og St.meld. nr. 40 (1999-2000)
Forskning ved et tidsskille, og dette medlem understreker
at en slik ordning vil gi institusjonene mulighet for mer langsiktig
forskningsvirksomhet.
Dette medlem er bekymret for
fraværet av likestilling i vitenskapelige miljøer
i Norge. Forskere kan i dag søke opprykk til professorstilling
når de er kvalifiserte for det. Opprykk etter kompetanse
vil i større grad ivareta likestillingshensyn enn opprykk
avhengig av ledige stillinger. Videre mener Sosialistisk Venstreparti at
i meriteringskravene for opprykk til professorstilling må også undervisningskompetanse
tillegges vekt.
Dette medlem ønsker
i større grad å fremheve utviklingspolitikken
i utdanningssystemet, gjennom å styrke utviklingsrelatert
forskning og utdanning, og øke antallet studieplasser på kvoteprogram
og NORAD-finansierte studieprogram. Studieplasser for utenlandsstudenter
fra utviklingsland finansieres i dag over to ulike programmer, med
noe ulike finansieringsbetingelser, og disse kunne med fordel vært
bedre koordinert.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen viser til kap. 17.6.
Arbeidet for et bedre miljø er både
et mål og et middel. Det er et mål på vår
evne til å finne gode løsninger på felles
problemer og vår evne til å ivareta hensynet til
de som kommer etter oss. Men det er også et middel til å skape
bedre levekår, sunnere rammer for vår livsutfoldelse
og et robust grunnlag for framtidig vekst.
Det er et overordnet mål at rammevilkårene
for produksjon og forbruk globalt blir slik at miljøhensyn
blir godt ivaretatt. For å nå dette målet
trenger vi både forpliktende internasjonalt samarbeid og
sektorovergripende nasjonale virkemidler. Norge kan bidra både gjennom
tiltak innenlands og gjennom en aktiv innsats internasjonalt for å oppnå effektive
og forpliktende avtaler. Regjeringen vil at Norge skal være
et foregangsland i miljøvernpolitikken.
De internasjonale klimaforhandlingene er inne
i en svært krevende og viktig fase. Det er avgjørende
for den videre framdriften i det internasjonale klimasamarbeidet
at landene kommer til enighet, slik at Kyoto-protokollen kan tre
i kraft. Ved at Kyoto-protokollen trer i kraft, legges grunnlaget
for internasjonal enighet om ytterligere utslippsreduksjoner. Dette
er nødvendig for å motvirke menneskeskapte klimaendringer.
Norge har gjennom Kyoto-protokollen tatt på seg en krevende utslippsforpliktelse
for klimagasser, som vil innebære omstillinger både
i næringslivet og husholdningene.
Norsk klimapolitikk må vurderes i lys
av utviklingen i de internasjonale klimaforhandlingene. Regjeringen vil
legge fram et forslag til kvotesystem for klimagasser våren
2001, som kan iverksettes dersom Kyoto-protokollen trer i kraft.
Forslaget vil bygge på de hovedlinjene som ble trukket
opp av Kvoteutvalget i NOU 2000:1 Et kvotesystem for klimagasser.
Det vil være en sentral oppgave for Norge framover å få klimaforhandlingene
tilbake på et godt spor, med sikte på å få til
en bindende avtale så snart som mulig. Inntil en slik avtale
er på plass vil det bli arbeidet videre med å effektivisere
de nasjonale klimavirkemidlene.
Gøteborg-protokollen om reduksjon av
forsuring, overgjødsling og bakkenær ozon stiller
også store krav om å redusere miljøskadelige
utslipp. Det legges vekt på å utforme virkemidlene
for å oppfylle forpliktelsene om å redusere utslippene
av blant annet nitrogenoksider (NOx)
og svoveldioksid (SO2) mest mulig kostnadseffektivt.
Regjeringen vil komme tilbake med konkrete forslag til hvordan Norge
skal oppfylle Gøteborg-protokollen. Virkemidlene må ses
i sammenheng med virkemidlene for å oppfylle Kyoto-protokollen.
Arbeidet med å redusere bruken og utslippene
av helse- og miljøfarlige kjemikalier vil også i
tiden framover bli gitt høy prioritet. Det er viktig å stanse
bruk og utslipp av de farligste kjemikaliene i Norge. Samtidig vil
Regjeringen arbeide aktivt for forpliktende internasjonale avtaler
som enten forbyr eller setter strenge grenser for bruk av helse-
og miljøfarlige kjemikalier. Regjeringen vil videre arbeide
for at kunnskapsgrunnlaget om kjemikalier bedres, og at informasjonen
om kjemikalienes skadelige virkninger gjøres mer tilgjengelig
for publikum. Oppryddingen av tidligere tiders utslipp av miljøgifter
vil bli videreført. Det er en særlig utfordring å redusere
helse- og miljøproblemene knyttet til forurensede sedimenter
i havner og fjordområder.
Norge skal fortsatt være aktiv i det
internasjonale samarbeidet for å forvalte det biologiske
mangfoldet, og vil videreutvikle virkemidlene nasjonalt. Det omfatter
blant annet tiltak for å verne truede arter og sårbare naturområder,
forebygge og redusere problemene med fremmede organismer i norsk
natur og sikre en samfunnsnyttig og bærekraftig bruk av
genteknologien. Dette forutsetter et styrket sektoransvar, bedre
kunnskapsgrunnlag gjennom kartlegging og overvåking, mer
effektive og samordnede virkemidler på tvers av sektorene
og at kommunene får tilstrekkelig handlingsrom i naturforvaltningen.
Regjeringen vil våren 2001 legge fram en stortingsmelding
om forvaltning av det biologiske mangfoldet. Regjeringen har også besluttet å nedsette
et utvalg som skal utrede et nytt lovgrunnlag for en samordnet forvaltning
av biologisk mangfold.
Det er et mål å sørge
for at skadene fra avfall på mennesker og naturmiljø blir
så små som mulig. Dette skal gjøres ved å løse
avfallsproblemene gjennom virkemidler som sikrer en samfunnsøkonomisk
god balanse mellom omfanget av avfall som genereres og som gjenvinnes,
forbrennes eller deponeres. Regjeringen vil vurdere innretningen
av avgiften på sluttbehandling av avfall.
Det er Regjeringens mål å redusere
risikoen for akutt forurensning i forbindelse med skipshavarier
langs norskekysten og ulykker som kan medføre radioaktiv forurensning
i Norge. Tiltak for å styrke sikkerheten og beredskapen
lang kysten vil bli vurdert. Norge vil videreføre samarbeidet
med Russland for å redusere risikoen for akutt radioaktiv
forurensning fra anlegg i Russland.
Det er Regjeringens mål at mangfoldet
av kulturminner og kulturmiljø skal forvaltes og ivaretas
som bruksressurser, og som grunnlag for opplevelse og videreutvikling
av fysiske omgivelser. Kulturminnepolitikken vil bli utviklet videre
gjennom oppfølgingen av det regjeringsoppnevnte Kulturminneutvalget,
som skal levere sin innstilling i desember 2001.
Allemannsretten er viktig for å sikre
gode muligheter for rekreasjon i friluftsområder og et
aktivt friluftsliv. Regjeringen vil trappe opp innsatsen for å sikre
allemannsretten i kyst- og strandområder, tydeliggjøre ferdselsbestemmelsene
i friluftsloven, og avklare forholdet mellom allemannsretten og
virksomhet i utmark. Regjeringen vil våren 2001 legge fram
en stortingsmelding om friluftsliv.
Det er viktig at miljømålene
og de internasjonale forpliktelsene nås med stor grad av
sikkerhet og til lavest mulige kostnader for samfunnet. Med et økende
ambisjonsnivå i miljøvernpolitikken legger Regjeringen vekt
på å benytte mest mulig kostnadseffektive virkemidler
for å sikre miljøhensynene. Det legges blant annet
opp til å øke bruken av økonomiske virkemidler som
miljøavgifter og omsettelige utslippskvoter, i tråd med
prinsippet om at forurenser skal betale. Disse virkemidlene kan
i tillegg gi inntekter som kan brukes til å redusere andre
skatter og avgifter, og dermed bidra til å effektivisere
skattesystemet. De kan også stimulere til at det utvikles
og tas i bruk mer miljøvennlig teknologi på en
samfunnsøkonomisk effektiv måte.
Det er behov for å vurdere kritisk
om grunnlaget for de ulike tilskudds- og støtteordningene
med negativ miljøeffekt er tilstede. Regjeringen vil kartlegge omfanget
av tilskudds- og støtteordninger med miljøskadelige
virkninger. Regjeringens mål er å redusere omfanget
av slike ordninger og gjøre dem mer målrettet.
Komiteen viser til
kapittel 8 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at Norge skal være et foregangsland i miljøpolitikken.
Et godt miljø er viktig både for folks helse og
trivsel. Et av de alvorligste miljøproblemene i dag er
endringer i klimaet som skyldes utslipp ved forbrenning av blant
annet olje og kull. De internasjonale klimaforhandlingene er inne
i en svært krevende og viktig fase.
Disse medlemmer mener det er
viktig at Regjeringen jobber aktivt for å få forhandlingene
tilbake i et godt spor for å få en bindende avtale
så snart som mulig, slik at utslippene av klimagasser fra
de industrialiserte landene kan reduseres. Inntil en slik avtale
er på plass vil, støtter disse medlemmer at
det arbeides videre med effektive klimatiltak i Norge. Regjeringen
vil legge fram et forslag til kvotesystem for klimagasser våren
2001, som kan iverksettes dersom Kyoto-protokollen trer i kraft. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til det nordiske miljøhandlingsprogram
2001-2004. Der går de nordiske landene inn for å utvikle Østersjøområdet
(de nordiske land og de baltiske stater) til et forsøksområde
for Kyoto-mekanismene.
Disse medlemmer slutter seg til
at arbeidet med å redusere av forsuring, overgjødsling
og utslipp av bakkenær ozon også skal ha prioritet,
og ser positivt på at Regjeringen vil sikre det biologiske
mangfoldet og mangfoldet av kulturminner og kulturmiljøer.
Allemannsretten er viktig for å sikre folk gode muligheter til
rekreasjon og et aktiv friluftsliv, og disse medlemmer mener
det er viktig å øke innsatsen for å sikre
folks tilgang til kyst- og strandområder.
Disse medlemmer er enig med Regjeringen
i at det er viktig å spare verdifull vassdragsnatur, og
at det vil bli lagt økt vekt på miljøhensyn
i vassdragsforvaltningen. Økning i produksjonskapasiteten
av vannkraft framover vil primært begrenses til opprusting
av allerede utbygde vannkraftanlegg og til skånsomme, nye utbygginger.
Det er behov for en kritisk gjennomgang av ulike støtte-
og tilskuddsordinger med negativ miljøeffekt, for å redusere
omfanget av dem. Disse medlemmer ser positivt på at
Regjeringen har satt i verk en kartlegging av slike ordninger.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under
kap. 17.2.8.
Disse medlemmer mener at det
miljøpolitiske perspektivet må være sektorovergripende.
Ansvarsdelingen i samfunnsplanleggingen gjør at miljømyndighetene
ofte blir for svake i forhold til andre myndigheter og interesser.
Virkemidler for å sikre en sektorgripende tilnærming
bør i større grad tas i bruk.
Disse medlemmer vil understreke
at utslipp av klimagasser er den største miljøutfordringen
i vår tid. Det er derfor en svært viktig oppgave å redusere
utslippene av drivhusgasser globalt og nasjonalt.
Disse medlemmer er positive til
kostnadseffektive miljøtiltak og bruk av fleksible gjennomføringsmekanismer.
Slike ordninger sikrer at en får mer miljøtiltak
for hver krone. Disse medlemmer vil samtidig understreke
at fleksible gjennomføringsmekanismer som for eksempel
internasjonale kvotekjøp, etter klimaprotokollen kun skal
være supplement til nasjonale tiltak. Det er ikke meningen
at enkelte land skal kunne kjøpe seg fri fra sine forpliktelser.
Dette betyr at vi vil måtte redusere våre utslipp
betydelig.
Disse medlemmer mener derfor
at det må utarbeides en nasjonal klimaplan for hvordan
vi skal gjennomføre vår del av forpliktelsene
hjemme. Her vil bruken av et nasjonalt kvotesystem stå sentralt.
Et nasjonalt kvotesystem bør etableres uavhengig av hva som
skjer i klimaforhandlingene internasjonalt. Disse medlemmer er
overrasket over at Regjeringen i Langtidsprogrammet sår
tvil om dette og sier:
"På bakgrunn av dette vil regjeringen i
stortingsmeldingen om klimapolitikken legge fram et forslag til kvotesystem
som kan iverksettes dersom Kyoto-protokollen trer i kraft."
Disse medlemmer mener at det
nasjonale kvotesystemet og handlingsplanen må gjennomføres
med tiltak innen oljevirksomheten, energiforsyningen, avfallsindustrien,
transportsektoren og den kraftkrevende industri. Skatte- og avgiftspolitikken
må også brukes aktivt for å bidra til
reduksjon av utslipp.
Disse medlemmer viser til stortingsmeldingene om
friluftsliv og biologisk mangfold som nylig er fremlagt, og vil
overlate en politisk behandling av disse spørsmålene
til disse. Disse medlemmer vil imidlertid særskilt
vise til Langtidsprogrammets håndtering av villaksspørsmål,
og registrerer at Arbeiderpartiets tidligere meget sterke signaler
i forhold til oppfølging av Villaksutvalgets innstilling
ikke lenger synes å ha gyldighet.
Disse medlemmer vil minne om
at det i St.meld. nr. 8 (1999-2000), som ble fremlagt av Sentrumsregjeringen,
er fastsatt som strategisk mål at støyproblemer
skal forebygges og reduseres slik at hensynet til helse og trivsel
ivaretas. Her settes det som mål at støyplagen
skal reduseres med 25 pst. innen 2010 i forhold til 1999. Støy
er et av de miljøområdene som rammer flest mennesker
i Norge i dag. I Langtidsprogrammet åpner Regjeringen for
en justering av målet i 2005. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen er forpliktet til å følge opp
Stortingets mål. Disse medlemmer mener at
vi må få en støypolitikk med konkrete
tiltak og bevilgninger som følger opp målsettingen
om 25 pst. reduksjon i støyplagen.
Disse medlemmer viser til Stortingets
vedtak i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 8 (1999-2000)
Om rikets miljøtiltstand, Innst. S. nr. 256 (1999-2000)
Om opprettelse av Norsk Kulturminnefond som skal bidra til en ny
giv i kulturminnesatsingen i en dugnad mellom offentlige og private
aktører. Disse medlemmer mener det er kritikkverdig
at Regjeringen i Langtidsprogrammet ikke omtaler vedtaket og ikke
signaliserer hvordan en har til hensikt å følge
dette opp. Disse medlemmer mener at dette ikke er
i samsvar med de sterke signaler Regjeringen har kommet med om å satse
på kulturminnevern.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
sikre at fremtidige generasjoner får de samme muligheter
til naturopplevelser og velstand som dagens. Forvaltningen av naturen
er en forpliktelse på tvers av generasjonene. Hver generasjon
har en forpliktelse til å overlate jorden til den neste
i minst like god forfatning som man selv fikk den fra den forrige.
Derfor legger disse medlemmer føre-var-prinsippet
til grunn i miljøpolitikken.
Det er en økende miljøbevissthet
i næringslivet. Flere og flere bedrifter ser at investeringer
i miljøvennlig teknologi kan gjøres til et konkurransefortrinn. Gjennom
en kombinasjon av miljøkrav og økte bevilgninger
til forskning vil disse medlemmer stimulere norske
bedrifter til å ligge i forkant internasjonalt. I tillegg
må reguleringer og avgifter som virker hemmende i forhold
til miljøvennlig teknologi fjernes.
For å redusere forurensning av luft,
vann og jord er det nødvendig å kombinere virkemidler,
men disse medlemmerer
av den oppfatning at et velfungerende kvotesystem har en mer effektiv
virkning enn avgifter. Når en bruker skatte- og avgiftssystemet
som virkemiddel bør dette utformes slik det lønner
seg å opptre miljøvennlig. Særnorske
avgifter vil få alvorlige konsekvenser for verdiskapning,
sysselsetting og distriktene der virksomhetene er lokalisert. Klimagassutslippene
kan komme til å øke dersom virksomhetene etablerer
seg i land hvor krafttilførselen baseres på fossil
kraft i stedet for vannkraft. Hensynet til å unngå lekkasje
av miljøproblemer til utlandet må stå sentralt også i
den videre utformingen av tiltak overfor norske konkurranseutsatte
virksomheter.
Disse medlemmer vil ta i bruk
kvotehandel som miljøpolitisk virkemiddel både
nasjonalt og internasjonalt for å redusere klimagassutslippene.
Et slikt system vil sikre at vi får mest mulig miljø ut
av de kronene som investeres, og vil gjøre det mulig å komme
lenger i kampen mot klimatrusselen. Disse medlemmer mener
på denne bakgrunn at ingen sektor bør fritas for utslippsforpliktelser,
og at alle sektorer selv må bære kostnadene ved
utslippsreduksjoner, i tråd med prinsippene som ble trukket
opp i Innst. S. nr. 233 (1997-1998). De internasjonale klimaforhandlingene
er inne i en avgjørende fase og disse medlemmervil understreke at det er avgjørende
at landene kommer til enighet slik at Kyoto-protokollen kan tre
i kraft.
Disse medlemmervil
vise til at et system med kvotehandel gir større sikkerhet
for at vi klarer å redusere utslippene i henhold til målsettingene
enn et system med avgifter, fordi kvotene setter et samlet tak på utslippene
fra de næringene som omfattes av ordningen.
For en del utslipp vil fortsatt konsesjonsbehandling med
utslippstillatelser være nødvendig. Dagens ordning
hvor SFT foretar en svært vid skjønnsmessig vurdering,
samtidig som tilsynet har flere roller, har klare svakheter. Disse
medlemmer viser til Budsjett-innst. S. nr. 9 (1999-2000)
der energi- og miljøkomiteens flertall påpekte
dette og mente at det var behov for en gjennomgang av systemet for å sikre
likebehandling av bedrifter innen samme bransje. Disse medlemmer vil
på den bakgrunn foreslå at det gjennomføres
en fullstendig gjennomgang av SFTs roller og konsesjonssystemet.
Mulighet for naturopplevelser er viktig for
folks naturforståelse og miljøengasjement. Sikring
av naturområder er derfor viktig. Disse medlemmer mener
at den private eiendomsrett er den som best sikrer en forsvarlig
forvaltning av naturområder. Disse medlemmer vil
være forsiktig med inngrep i den private eiendomsrett som
reduserer grunneiernes bruksrett. Der hvor det offentlige griper
inn med vernevedtak, mener disse medlemmer at grunneierne må sikres
full erstatning for redusert bruksverdi. Staten har sikret store
områder langs kysten og langs vassdrag til friluftsformål,
blant annet gjennom byggeforbudet i strandsonen. For å øke
tilgangen på friluftsområder må staten
både kjøpe eiendommer og legge ut egnede statseide
områder til friluftsformål. Kystområder
som tidligere var disponert til forsvarsformål, er spesielt aktuelle. Disse
medlemmer ønsker ikke ytterligere innstramning
i kommunenes muligheter til å gi dispensasjon fra byggeforbudet.
Disse medlemmer vil ta vare på det
biologiske mangfoldet og mener at dette best kan ivaretas gjennom
en kombinasjon av vern og bærekraftig bruk. Fordi størstedelen
av forsuringen kommer fra utlandet, vil internasjonale forpliktende
avtaler være nødvendig for å løse
problemene. Disse medlemmer mener derfor at det er
viktig for Norge å støtte EUs arbeid med å etablere
nasjonale utslippskrav, og at det blir arbeidet for tiltak i våre
nærområder, deriblant i Nordvest-Russland. I tillegg
må det bevilges tilstrekkelige midler til oppryddingstiltak
og kalking av sure vassdrag i Norge.
Den omfattende petroleumsvirksomheten på norsk sokkel
og skipsfarten langs norskekysten forutsetter en høy oljevernberedskap.
Med økt aktivitet i Norskehavet og i Barentshavet mener disse
medlemmer det er nødvendig å styrke både
miljøkompetansen og oljevernberedskapen i Nord-Norge.
Disse medlemmer vil prioritere
arbeidet med å rydde opp i gamle miljøsynder.
Miljøgifter, som PCB, er en trussel mot både mennesker
og dyr. Forurenseren må betale for opprydningen. I mange
tilfeller er likevel ansvarsforholdene for gamle synder uklare.
Det bør derfor etableres et eget opprydningsfond i et samarbeid mellom
myndighetene og næringslivet for å fjerne miljøgiftene
fra naturen eller begrense skadevirkningene. Det vises her til Dokument
nr. 8:38 (2000-2001) om PCB og behovet for å rydde opp
i gamle miljøsynder.
Rovdyrforvaltningen er en avveining av hensynet
til biologisk mangfold og hensynet til husdyrhold og dyrevern. Disse
medlemmer vil kombinere målsettingen om levedyktige
rovdyrstammer med aktive utmarksnæringer. For å sikre
at begge hensyn ivaretas, mener disse medlemmer det
er nødvendig med en ny og helhetlig gjennomgang av rovdyrpolitikken,
noe som Høyre fikk gjennomslag for under behandlingen av
Innst. S. nr. 110 (2000-2001).
Disse medlemmer vil styrke innsatsen
for å bevare de ville laksebestandene gjennom å opprette nasjonale
laksevassdrag og fjorder.
Den lokale luftkvaliteten er viktig for helse-
og trivselstilstanden. Strengere EU-krav til utslipp fra veitrafikken
vil bedre luftkvaliteten også i Norge. Disse medlemmer er
skeptisk til omfattende bruk av forbud og straffetiltak, og ønsker
isteden økt bruk av positive tiltak som avgiftslettelser,
stimulering til investeringer i miljøvennlig teknologi
og panteordninger for å oppmuntre folk til å handle
miljøvennlig og redusere utslippene.
For å redusere utslippene og redusere
rushtidsproblemene i de store byene vil disse medlemmer øke satsingen
på kollektivtransport. Disse medlemmer vil
også stimulere bruken av transportmidler med liten eller
ingen forurensing som el-biler og gassdrevne ferger, busser og biler. Disse
medlemmer vil dessuten øke forskningsinnsatsen
på hydrogen som miljøvennlig energikilde for bl.a.
transportsektoren.
Disse medlemmer er tilhengere
av et sterkt kulturminnevern. Vern av historiske minnesmerker er
av avgjørende betydning for å forstå norsk
kulturarv og historie. Disse opplevelsene må også sikres
for fremtidige generasjoner. Staten eller den som krever utgraving,
og undersøkelse av kulturminner, må påta
seg kostnadene ved dette.
Disse medlemmer mener at det
er en prioritert oppgave å sørge for at viktige
historiske byggverk og kulturområder er i forsvarlig stand.
Bruk og vern av kulturminner bør kombineres. Aktiv bruk
av kulturminner kan hindre forfall. Høyre mener at eiere
av kulturminner som får bruksverdien redusert som følge
av vern, bør bli økonomisk kompensert for dette.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at langtidsprogrammet i kapittelet om miljø i flere
sammenhenger viser til nødvendigheten av tiltak som er
kostnadseffektive. Etter dette medlems mening er
dette bra, og en riktig primær strategi. Imidlertid er
det et viktig poeng at kostnadseffektivitet ikke blir et altoverskyggende
mål. I de tilfeller der det viser seg umulig å nå erklærte
miljømål på en kostnadseffektiv måte,
må ytterligere tiltak iverksettes. Dette kan være
tiltak av administrativ art, som forbud. Det kan også være
tiltak som i sin natur er mindre kostnadseffektive enn de ideelt
burde være, men som leder mot målet. Som eksempel
på dette kan nevnes tiltak om å redusere utslipp
av drivhusgasser i Norge, uten at et velfungerende internasjonalt
kvotesystem er på plass, eller nasjonale tiltak som en
konsekvens av et tak på hvor store deler av norske forpliktelser
som kan gjennomføres i andre land.
Det er etter dette medlems mening
viktig at Norge ikke velger en strategi hvor det beste, nemlig kostnadseffektive
tiltak, ikke blir gode miljøforbedrende tiltaks
fiende.
Dette medlem er uenig i påstanden
om at Norge har tatt på seg krevende utslippsforpliktelser
for klimagasser gjennom Kyoto-protokollen. Norge kan tillate seg å slippe
ut en prosent mer enn nivået var i 1990, noe som ikke burde
være uoppnåelig med en aktiv klimapolitikk. Og dette
medlem finner det viktig å minne om at Kyotoprotokollen
kun representerer et første skritt, og at det er sannsynlig
med ytterligere reduksjonsforpliktelser etter 2012, når
den første perioden går ut.
Dette medlem ser at det finnes
positive tendenser i miljøsituasjonen i Norge. Denne utviklingen
skjer for en stor del som en konsekvens av internasjonale avtaler,
for eksempel den såkalte Montreal-protokollen som har redusert
utslippet av ozon-nedbrytende stoffer sterkt. Men dette medlem registrerer
med skuffelse at Regjeringens tiltak for å møte
miljøutfordringene er små og utilstrekkelige.
Å si at miljøsituasjonen i
Norge er bra grunnet nasjonal politikk er i beste fall en sannhet
med modifikasjoner.
Norge eksporterer sin forurensing gjennom import av
varer og produkter. Norges inntekter kommer først og fremst
gjennom salg av fossile brennstoffer på det internasjonale
markedet, og en alt overveiende del av norske forbruksvarer blir
kjøpt ved hjelp av den valutaen dette salget gir. Disse
varene blir produsert i andre land, som også tar belastningen
ved forurensingen produksjonen av varene gir. På denne
måten kan man si at den gunstige miljøsituasjonen
i Norge til dels eksisterer på bekostning av miljøsituasjonen
i andre land.
Når det gjelder forurensing av regional
karakter vil dette medlem peke på at situasjonen
når det gjelder utslipp av eutrofierende stoffer ikke er
så positiv som meldingen beskriver. Faktum er at utslippene
av nitrogen i hele det eutrofipåvirkede området
i 1998 var redusert med 27 pst. siden 1985. I perspektiv av det nasjonale
målet om 50 pst. reduksjon, innebærer dette at
det fortsatt gjenstår tiltak for å nå målet
for nitrogen, jf. Regjeringens melding om Rikets miljøtilstand (St.meld.
nr. 28 (2000-2001)).
Det er klart at dagens og fremtidens miljøutfordringer
er store, for Norge som for alle andre land, og klimaproblemet er
identifisert som et av de viktigste. Dette medlem mener
at dette er en korrekt beskrivelse, men ønsker samtidig å minne
om at Kyoto-protokollen kun må betraktes som et første
steg. Ikke minst vil det være viktig at senere forhandlinger
finner en måte å inkludere utviklingslandene,
der de største utslippsøkningene er forventet å komme.
Langtidsmeldingen beskriver i et senere kapittel at Kina og India
- to land med til sammen en tredjedel av verdens befolkning - har
et oljeforbruk per capita som er en tiendedel av gjennomsnitt for
OECD landene. Etter dette medlems mening vil det
stå helt sentralt at de rike landene i denne fasen demonstrerer
en evne og villighet til å redusere egne utslipp og legge
om energipolitikken. Videre er det viktig at det utvikles ny energiteknologi
som kan gjøres tilgjengelig for utviklings-landene i en
periode med stor og nødvendig vekst.
Bruken av kjemikalier er et annet meget alvorlig
miljøproblem. Som nevnt i langtidsmeldingen øker
denne bruken kraftig - fra 7 til 250 tonn i løpet av de
siste 40 årene. Mange av disse stoffene er helse- og miljøfarlige,
der vi til dels har manglende kunnskap om virkningene av en rekke
av dem. Som eksempel kan nevnes at forskere nå har begynt å bekymre
seg over en stadig opphoping av fluorforbindelser i dyr over hele
kloden, forbindelser som tidligere var antatt å være
uskadelige. Dette viser betydningen både av å redusere
bruken av miljøgifter i størst mulig grad, samt
av å anvende føre-var prinsippet i introduksjon
av nye stoffer.
Det pekes på at bruken av økonomiske
virkemidler i miljøpolitikken bør styrkes. Dette
medlem er tilhenger av økt bruk av grønne
skatter og økonomiske virkemidler for å redusere
miljøbelastningen. Prinsippet er at forurenser skal betale.
Enkelte av disse virkemidlene forutsetter kjennskap til
hva de eksterne kostnadene ved forskjellige former for forurensing
er. Denne kunnskapen er i dag mangelfull, ikke minst for de globale
miljøproblemene. For enkelte miljøproblemer er
det sannsynlig at de eksterne kostnadene vil være så store
at det vil være vanskelig å få aksept
for en pris på forurensende virksomhet som fullt ut fanger
opp disse. Dette er primært et pedagogisk problem der det
må skapes forståelse for kostnadene ved å la
være å gjøre noe med problemene.
Det pekes i langtidsmeldingen på at
det er et behov for å vurdere kritisk om grunnlaget for
de ulike tilskudds- og støtteordningene med negativ miljøeffekt fortsatt
er tilstede, og subsidier bør avvikles om de ikke bidrar
til bærekraftig utvikling. Dette er et syn som dette
medlem støtter. I den sammenheng pekes det på den
fortsatte støtten av kulldrift på Svalbard, som må ansees å være
i konflikt en bærekraftig utvikling. Disse midlene burde
blitt anvendt til å utvikle annen næringsvirksomhet
som gir mindre belastning på den sårbare naturen
på Svalbard.
Det er klart, slik langtidsmeldingen presiserer,
at den teknologiske utviklingen henger nært sammen med
de omfattende miljøproblemene verden står overfor
- både som årsak og som en del av en løsning.
Etter dette medlems oppfatning bør ikke
Norge fortsette elektrisitetsproduksjon ved hjelp av forbrenning
av fossile brennstoffer, som i et gasskraftverk. Dette benytter
gammeldags teknologi, og sender helt gale signaler til andre land
som står foran viktige valg av fremtidige energibærere.
Norge bør i stedet arbeide for å utvikle teknologi
som løser fremtidens behov uten dagens miljøproblemer,
først og fremst på energiområdet. Dette
vil gjøre det mulig for utviklingsland å øke sin
velstand uten at forurensingen øker.
Det er meget bekymringsfullt at partene under
klimakonvensjonen ennå ikke har blitt enige om et regelverk
som gjør det mulig å ratifisere Kyoto-protokollen. Utviklingen
våren 2001 gir ikke noe varsel om at dette vil bedres under
de kommende forhandlingene i Bonn sommeren 2001.
Skillet mellom partene i klimakonvensjonen går mellom
EU, USA og gruppen av utviklingsland, G77 og Kina. Norge har gjennom
sin deltakelse i den såkalte Umbrella-gruppen valgt å samarbeide
med USA i forhandlingene.
Uenighetene i forhandlingene har vært
flere. En av dem dreier seg om hvor stort ansvar industrilandene skal
påta seg for å kompensere utviklingsland for negative
effekter av klimaendringer. En annen viktig uenighet har vært
hvor stor del av forpliktelsene de forskjellige landene har kunnet
ta gjennom bruk av Kyotomekanismene. Dette har vært et
område der USA og EU har stått på hver
sin side. EU mener det skal være et tak på hvor
mye som kan gjennomføres i andre land, mens USA mener det
ikke skal være noe tak. Norge har alliert seg med USA ut
fra argumentet om at bare en ordning uten tak sikrer kostnadseffektive reduksjoner.
Etter dette medlems mening er
dette et klassisk eksempel på at det beste kan bli det
godes fiende. Det er ingen tvil om at en kvoteordning som muliggjør reduksjoner
der de er billigst i utgangspunktet hadde vært det beste.
Dette er imidlertid ikke politisk mulig i dag. Utviklingslandene
ser en slik ordning i konflikt med selve rammekonvensjonen, som
krever at Kyotomekanismene skal være et supplement til
nasjonale tiltak, og dessuten en ordning som gjør det mulig
for i-landene å fortsette "business
as usual."Derfor bør Norge
akseptere at den optimale kostnadseffektive ordningen ikke er mulig
i denne omgang, og alliere seg med EU for å på plass
et regelverk som muliggjør ratifisering av protokollen.
Det primære bør være at Kyotoprotokollen
trer i kraft, så kan den bedres ettersom erfaringene og
forhandlingene kommer lenger.
USA har nylig uttalt at landet ikke ser Kyoto-protokollen
som et gunstig redskap for å håndtere klimaproblemet,
først og fremst fordi utviklingslandene ikke er involvert,
og at landet ser Umbrellagruppen som sine nærmeste samarbeidspartnere
og allierte. Dette medlem mener at Norge og USA ikke
har felles interesser når det gjelder arbeidet med å komme
frem til et regelverk som muliggjør ratifisering av protokollen,
og at Norge bør gjøre det helt klart for USA at
vi ikke deler deres synspunkt på Kyoto-protokollen. Dette
medlem mener derfor at Norge bør trekke seg ut
av dette samarbeidet.
Langtidsmeldingen peker på at en hovedutfordring fremover
er utviklingslandene deltakelse i klimaarbeidet. Dette medlem deler
denne oppfatningen, og peker på industrilandene må ta
ansvar for å gå foran og demonstrere fremgang.
Det er viktig å vise utviklingslandene at det er mulig å skape økonomisk
vekst uten store utslipp av drivhusgasser. Dersom rike land som Norge
ikke er i stand til å klare dette, er det utenkelig at
land som India og Kina vil gjøre det i sin velstandsutvikling
i årene som kommer. Dette vil medføre så store
utslipp av drivhusgasser at det vil mer enn oppveie reduksjoner
i henhold til Kyotoprotokollen. Denne situasjonen kan unngås
ved at Norge og andre industriland
– ratifiserer
avtalen og iverksetter tiltak for å redusere egne utslipp,
og
– utvikler teknologi som gjør
utviklingslandene i stand til å utvikle sin velstand uten å øke
utslippene av drivhusgasser.
Dette medlem registrerer at Regjeringen
stadfester og viderefører arbeidet med å stanse
bruken av de farligste miljøgiftene. Disse stoffene er
skadelige for naturen og utgjør en ikke ubetydelig helsetrussel.
I motsetning til tidligere, hvor utvinning av
råvarer og produksjon av varer utgjorde den største
kilden til utslipp av kjemikalier, utgjør produkter i
dag hovedkilden til kjemikalieutslipp. De gamle konsentrerte punktutslippene
har i økende grad fått avløsning av de mange
spredte og diffuse kildene. En regner med at ca. 80 pst. av de skadelige
kjemikalieutslippene skjer i form av masseproduserte produkter til
forbrukerne.
Stadig flere produkter lages i dag av PVC. Dette
er et plastprodukt der klor brukes som en av innsatsmaterialene.
Produksjonen av PVC fører til utslipp av dioksiner, noe
som for eksempel har vært påvist ved flere av Norsk
Hydros fabrikker. Det er også grunn til å tro
at PVC frigjør store mengder gift i sin levetid, og destruering
av plasten ved forbrenning fører til nye utslipp av dioksiner
og andre klororganiske stoffer. Dette er bakgrunnen til at PVC settes
i et stadig sterkere søkelys.
Dette medlem peker på at
det er et politisk mål å redusere utslippene av
dioksiner. Dette er ikke mulig uten å redusere produksjon
og bruk av de materialene som fører til utslipp av dioksin
ved produksjon, bruk eller destruksjon. Det samme gjelder andre
former for produkter der helse- og miljøfarlige kjemikalier
inngår som en nødvendig del.
For å verne om naturen og det biologiske
mangfoldet må vi hindre nye omfattende inngrep. Bygging
av nytt Regionskytefelt Østlandet, vannkraftutbygging i Øvre Otta
og på Saltfjellet er eksempler på utbygginger
som vil ødelegge viktige naturverdier i Norge.
Så lenge det finnes rovdyr vil det
oppstå skader på bufe og rein. Det må derfor
gis økonomisk tilskudd til oppretting av effektive tilsynsordninger,
og det må iverksettes forebyggende tiltak for å redusere
skadeomfanget. Erstatningsordningene må bli bedre og mer rettferdige
slik at samfunnet som helhet bærer kostnadene. Forvaltninga
av de store rovdyra i Norden bør ses i sammenheng. Det
er viktig at levedyktige bestander av alle arter som naturlig hører
hjemme i Norge - inkludert rovdyr - sikres.
Dette medlem er opptatt av at
det arbeides for at gjenværende vassdragsnatur vernes,
og at inngrep i allerede vernede områder hindres. Utrydningstruede arters,
de såkalte rødlisteartene, leveområder
må sikres. Videre er det viktig at levedyktige bestander
av villaks sikres ved at det innføres oppdrettsfrie fjorder, og
verne om villaksens leveområder. Det er naturlig at berørte
lokalsamfunn må få økonomisk kompensasjon for
slikt vern. Skogen bør forvaltes etter økologiske prinsipper,
og større områder bør vernes. Motorferdsel i
utmark og til sjøs bør begrenses og bringes under
kontroll. Forsvaret skal ikke beslaglegge nye naturområder.
Norge har imidlertid også et ansvar
for biologisk mangfold utenfor Norges grenser. Dette medlem er derfor
opptatt av at biologisk mangfold, spesielt i utsatte regnskogsområder,
gjøres til en prioritert oppgave i utenriks- og bistandspolitikken.
Dette medlem vil komme tilbake
til spørsmålet om biologisk mangfold i behandlingen
av den bebudede stortingsmeldingen senere i år. Dette
medlem forventer også at den varslede stortingsmeldingen
om friluftsliv vil inneholde forslag om tiltak som skal bevare og
styrke mengden inngrepsfrie områder.
Dette medlem viser til meldingen
der det poengteres at Norge etter Gøteborg-protokollen
er forpliktet til å redusere NOx-utslippene
med 32 pst. innen 2010 sammenlignet med 1999-nivået. Denne
forpliktelsen vil bli særlig krevende. Det vises videre
til at virkemidler som tar sikte på å begrense
utslippene av CO2 ved å begrense
bruken av fossile brennstoffer, også fører til reduserte
utslipp av NOx. Det pekes i meldingen
på at ett av de mest lønnsomme tiltakene for å redusere utslippene
av NOx er å erstatte dieselbiler
med bensinbiler. Dette medlem vil vise til det innlysende
faktum at det aller billigste tiltaket for å møte
Norges forpliktelser etter Gøteborg-protokollen for NOx, er å ikke bygge de planlagte
gasskraftverkene.
Biltrafikk er årsak til problemer med
lokal forurensing og støy. Meldingen peker på betydningen
av å redusere denne, for eksempel ved overgang til kollektivtrafikk.
Videre peker meldingen på at Samferdselsdepartementet arbeider
med prosjektet "Bedre Byluft" som skal legge til rette for lokale
tiltak som kan redusere den lokale forurensningen fra veitrafikk
i de fem største byene.
Dette medlem vil peke på at
Stortinget nylig har behandlet Nasjonal Transportplan (Innst. S.
nr. 119 (2000-2001)), og på viktigheten av at de gode målsetningene
når det gjelder kollektivtrafikk følges opp i kommende
statsbudsjett.
Dette medlemmer vil øke
offentlig kjøp av kollektivtjenester for å øke
tilbudet og redusere prisene, og viser til at Norge bruker lite
på kjøp av kollektive transporttjenester i forhold
til de fleste land i Europa.
Dette medlem minner om planene
om transport av radioaktivt avfall langs norskekysten til Japan
gjennom Nordøstpassasjen, som et alternativ til den lengre sørlige
ruten, med stor motstand fra en rekke land. Blir planene gjennomført,
vil risikoen for Norge som kyststat og fiskerinasjon bli meget stor.
Det er derfor viktig å signalisere kraftig motstand mot
planene.
Dette medlem vil peke på at
det faktum at radioaktivt materiell fra Haldenreaktoren ender ved
reprosesseringsanlegget i Sellafield, svekker argumentet mot transporten
langs kysten. Det er derfor nok et argument - i tillegg til reaktorens
alder - for at Haldenreaktoren bør legges ned.
Dette medlem viser til at forskning
og utvikling med sikte på å fjerne CO2-utslippene ved gasskraftproduksjon kan
bli et viktig bidrag i klimapolitikken. Dette medlem ønsker å peke
på betydningen av at forskningen ikke begrenser seg til
teknologi som har til hensikt å fjerne utslipp fra gasskraftverk,
men også inkluderer alternativer til gasskraftverk.
Dette medlem viser til Langtidsprogrammets omtale
av den mest kostnadseffektive gjennomføringen av Kyoto-protokollen,
og hva de norske CO2-utslippene vil være
i 2010. Ifølge meldingen vil utslippene da være
58 mill. tonn CO2 ekvivalenter, eller rundt
7,5 pst. over nivået i 1990. Som kjent er Norge gjennom
Kyoto-protokollen forpliktet til ikke å øke sine
utslipp med mer enn 1 pst. i dette tidsrommet.
Denne beregningen baserer seg på at
Norge blir med i et internasjonalt kvotesystem for klimagasser,
og at kvoteprisen øker gradvis fra 125 kroner pr. tonn
CO2 ekvivalenter i 2010 til 200 kroner
pr. tonn i 2020.
Dette medlem antar at et internasjonalt
kvotesystem vil være på plass i 2010,
og er ikke motstander av at Norge benytter dette kvotesystemet til å møte
deler av sine internasjonale forpliktelser om å redusere utslippene
av klimagasser. Likevel mener dette medlem at antagelsene
som legges til grunn for framskrivningene er for usikre variabler
til at de kan legges til grunn for det antatt mest kostnadseffektive utslippsnivå i
2010. Det er høyst usikkert hva prisen på CO2 kvoter vil være når
kvotesystemet er på plass og handel begynner. Med andre
kvotepriser blir det optimale utslippsnivå et helt annet.
Etter dette medlems mening er
derfor framskrivningene som langtidsmeldingen beskriver et tvilsomt argument
for gasskraftverk. Derimot er de et argument for at Norge burde
legge an en energipolitikk med minst mulige nasjonale utslipp av
CO2. Dette vil også bli verdifullt
når et internasjonalt kvotesystem kommer på plass.
Dette medlem mener dessuten det
er tvilsomt at gasskraftverk i Norge vil føre til reduserte
utslipp av CO2 i andre land, og viser
til rapporter fra SSB og Frischsenteret i den anledning. Forskerne
bak rapportene pekte i en høring på Stortinget
høsten 2000 på det tvilsomme i denne argumentasjonen.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen viser til kap. 17.6.
Norge har store energiressurser. Det har stor
betydning for miljøet og for miljøpolitikken at
vi evner å forvalte disse på en god måte.
Spesielt for Norge er at elektrisitet dominerer
energiforsyningen, og at vannkraften står for nær
all elektrisitetsproduksjon. Norge har derfor et godt utgangspunkt
for å nå Regjeringens ambisjon om at energiforsyningen
i Norge skal være verdens mest miljøvennlige.
For å spare verdifull vassdragsnatur,
vil Regjeringen legge økt vekt på miljøhensyn
i den framtidige forvaltningen av vannkraftressursene. Økningen
i produksjonskapasiteten av vannkraft framover vil primært begrenses
til opprusting av allerede utbygde vannkraftanlegg og til skånsomme
utbygginger.
Regjeringen vil satse mye på å framskaffe
energi fra nye, fornybare energikilder. Dette gjelder særlig
vindkraft og vannbåren varme. Det er Regjeringens mål å bygge
vindkraftanlegg som årlig produserer 3 TWh og bruke 4 TWh
mer vannbåren varme basert på nye, fornybare energikilder,
varmepumper og spillvarme innen 2010. Regjeringen vil også satse
på energisparing der dette er samfunnsøkonomisk
lønnsomt. Målet er å begrense veksten
i energibruken.
Som ledd i dette arbeidet vil Regjeringen opprette
et nytt statlig organ som skal bidra til å styrke arbeidet med å legge
om energibruk og energiproduksjon. Virksomheten planlegges etablert
i midten av 2001. I tillegg vil Regjeringen utvikle kommunenes og
fylkeskommunenes rolle i energipolitikken.
Forbruket av elektrisitet i Norge har økt
forholdsvis mye det siste tiåret samtidig som utbyggingen
av ny produksjonskapasitet har vært relativt liten. Norge
har derfor i år med normal nedbør og temperatur
gått fra å være nettoeksportør
til å bli nettoimportør av elektrisitet. Utviklingen
med økt nettoimport vil fortsette de nærmeste årene,
og sårbarheten for og de økonomiske konsekvensene
av tørrår vil derfor øke.
Sårbarheten for tørrår
kan blant annet reduseres ved å øke den innenlandske
kapasiteten for produksjon av elektrisitet og ved å øke
kapasiteten i overføringsnettet. Regjeringen vil legge
til rette for at det over tid utvikles en samfunnsøkonomisk
god balanse mellom økt produksjonskapasitet og økt
overføringskapasitet, som tar høyde for både
unormalt nedbørsfattige og unormalt nedbørsrike år.
En slik utbygging vil skje innenfor rammen av en miljøvennlig
energipolitikk.
Regjeringen ønsker at en større
del av gassressursene skal tas i bruk innenlands. Naturgass har
flere anvendelsesmuligheter, herunder i transport, energiforsyning og
i framstilling av industriprodukter. Regjeringen vil bidra til å finansiere
pilotprosjekter for bruk av gass i Norge. Arbeidet med å øke
den innenlandske bruken av naturgass vil være en integrert
del av det nye energiorganets arbeid med å legge om energibruk
og energiproduksjon.
Ved å åpne for produksjon
av gasskraft i Norge vil Regjeringen legge til rette for at sårbarheten
for tørrår reduseres. Det er et krav til bruk
av naturgass i Norge at den skal innordnes Norges internasjonale
klimaforpliktelser. Regjeringen vil arbeide for at Norge og norske
teknologimiljøer, i samarbeid med andre land, kan få en
sterk posisjon i utvikling av teknologi som kan redusere utslippene
fra produksjon av gasskraft.
For å legge grunnlaget for en effektiv
energiforsyning, er det viktig at miljøkostnadene, transportkostnadene
og energiprisene er synlige for forbrukere og produsenter. Både
utformingen av energiavgiftene, inntektsreguleringssystemet, fastsetting
av pris for nettjenester og markedsutviklingen er områder
som vil bli fulgt nøye. Regjeringen vil også i
større grad utforme avgiftssystemet og de miljøpolitiske
virkemidlene slik at miljøkostnadene ved å benytte
de ulike energikildene blir synlige. Nivået på energiavgiftene
må blant annet ses i sammenheng med en effektivisering
og videreutvikling av de klimapolitiske virkemidlene.
Det er et mål å forvalte petroleumsressursene
slik at de gir høyest mulig verdiskaping og bidrar til å sikre velferd
og sysselsetting. Det er viktig at sikkerhet for liv og helse ivaretas,
og at utvinningen skjer på en mest mulig miljøvennlig
måte. Norge skal forene rollen som en stor energiprodusent
med å være et foregangsland i miljøspørsmål.
Konsesjonspolitikken, skattleggingen av petroleumssektoren og statens
direkte økonomiske engasjement (SDØE) er viktige
virkemidler i den samlede forvaltningen av petroleumsressursene.
Det er et mål å bidra til at industrien knyttet
til olje- og gassvirksomheten internasjonaliseres med utgangspunkt
i industriens konkurranseevne.
Regjeringen vil videreføre en lete-
og utvinningspolitikk som sikrer at de gjenværende petroleumsressursene
forvaltes langsiktig og bærekraftig. Regjeringen vil utlyse
den 17. konsesjonsrunden høsten 2001 med sikte på å tildele
nye blokker våren 2002. I Nordsjøen vil det som
hovedregel bli lagt opp til at selskapene hvert år blir
invitert til å foreslå arealer som skal utlyses.
Nye tildelinger i Barentshavet vil bli vurdert når det
foreligger bedre kunnskap om de geologiske forholdene i dette området.
Gjennom skattesystemet og den foreslåtte
omstruktureringen av SDØE og utvidelse av eierskapet i
Statoil vil Regjeringen sikre at en stor andel av inntektene fra petroleumsvirksomheten
tilfaller fellesskapet. Skattesystemet bør utformes slik
at det stimulerer til samfunnsøkonomisk lønnsomme
investeringer både hjemme og i utlandet. Regjeringen har
lagt fram forslag for Stortinget til endringer i petroleumsskatteloven.
Petroleumsvirksomheten på sokkelen
er nå inne i en periode med svært høy
produksjon. Produksjonstoppen for råolje nås trolig
et av de nærmeste årene. Utvinningen av petroleum
vil være høy i mange år framover, og
gassproduksjonen vil øke. Etter hvert som naturgassen får
en mer dominerende posisjon i norsk petroleumsproduksjon, blir utviklingen
i det europeiske gassmarkedet viktigere.
EUs gassmarkedsdirektiv kan få konsekvenser
for hvordan forvaltningen av norsk gass organiseres. Det er et mål
at gassforvaltningen fortsatt skal kunne sikre at petroleumsressursene
utnyttes effektivt. Regjeringen er i aktiv dialog med EU med sikte
på at gassmarkedsdirektivet skal gjennomføres
i norsk lovgivning på en måte som sikrer at gassressursene
kan forvaltes effektivt.
Betydelig lavere investeringer i petroleumssektoren framover
enn i toppårene 1998 og 1999 har ført til at bedriftene
som leverer varer og tjenester til petroleumssektoren, er inne i
en krevende omstillingsperiode. Økt eksport kan gi mulighet
for fortsatt lønnsom virksomhet, og kan samtidig gjøre
industrien mindre sårbar overfor aktivitetsnivået
på den norske kontinentalsokkelen. Samarbeidet mellom oljeselskaper,
leverandørindustrien og myndighetene for å synliggjøre
den norske petroleumsnæringens kompetanse og erfaring internasjonalt,
vil bli videreført.
Komiteen viser til
kapittel 9 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet støtter
ambisjonen om at energiforsyningen i Norge skal være verdens
mest miljøvennlige. Norge har et godt utgangspunkt for å klare
dette fordi vannkraft er dominerende i energiforsyningen. Disse medlemmer er
enig i at det skal legges økt vekt på miljøhensyn
i forvaltningen av vannkraftressursene. I framtiden vil økningen
i produksjonskapasiteten primært være opprustning
av eksisterende vannkraftanlegg og skånsomme utbygginger.
Disse medlemmer viser til tabell
9.2 "Tilgang og bruk av elektrisitet i Referansealternativet. TWh".
I tabellen framkommer det beregninger som isolert sett kan indikere
at den kraftforedlende industrien kan få om lag 7 TWh elektrisk
kraft mindre til disposisjon i 2010 sammenlignet med 2005. Disse
medlemmer vil peke på at tabellen inneholder teoretiske
beregninger basert på makroøkonomiske framskrivninger
og at den ikke gir uttrykk for et politisk mål om å bygge
ned den kraftforedlende industrien.
Disse medlemmer mener at disse
framskrivningene illustrerer at Norge har store utfordringer innenfor
energiforsyningen i årene som kommer. Disse medlemmer vil
understreke at Arbeiderpartiet ønsker å legge
til rette for at den kraftforedlende industrien skal ha levedyktige
rammevilkår.
Disse medlemmer mener at det
er viktig å satse mye på nye fornybare energikilder
og energisparing, og ser derfor positivt på at Regjeringen
vil opprette et nytt statlig organ som skal styrke arbeidet med å legge om
energibruken og energiproduksjonen.
Forbruket av elektrisitet har økt forholdsvis
mye det siste tiåret, samtidig som utbyggingen av ny produksjonskapasitet
har vært relativt liten. Norge har derfor periodevis gått
fra å være nettoeksportør til å bli
nettoimportør av elektrisitet. Nettoimporten vil øke
i framtiden og sårbarheten overfor tørrår
vil øke. Disse medlemmer innser at både økt
kapasitet i overføringsnettet og økt produksjon
av elektrisk kraft er nødvendig for å redusere
denne sårbarheten.
Disse medlemmer mener at en større
del av naturgassen skal brukes innenlands, og ser positivt på at
Regjeringen vil finansiere flere pilotprosjekter for bruk av gass
i Norge, til for eksempel transport og framstilling av industriprodukter. Disse
medlemmer går inn for at det legges til rette for å bygge
gasskraftverk i Norge, og mener at det vil bidra til å redusere
sårbarheten overfor tørrår. Disse
medlemmer vil understreke at bruken av naturgass i Norge
skal innordnes Norges internasjonale klimaforpliktelser.
Disse medlemmer mener at avgiftssystemene og
de miljøpolitiske virkemidlene bør utformes slik
at miljøkostnadene ved å bruke ulike energikilder
blir synlige. Energiavgiftene må blant annet ses i sammenheng
med de klimapolitiske virkemidlene.
Disse medlemmer vil peke på at
det er et mål å forvalte petroleumsressursene
slik at de gir høyest mulig verdiskaping og at de bidrar
til velferd og sysselsetting. Det er viktig at utvinning og leteboring
utføres på en miljøvennlig måte,
og at de gjenværende petroleumsressursene forvaltes langsiktig
og bærekraftig. Disse medlemmer vil understreke
at Norge skal forene rollen som stor energiprodusent med å være
et foregangsland i miljøpolitikken.
Gjennom skattesystemet og den foreslåtte
omstruktureringen av SDØE og utvidelse av eierskapet i
Statoil, mener disse medlemmer at vi vil sikre at
stor andel av inntektene fra petroleumsvirksomheten tilfaller fellesskapet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under
kap. 17.2.8.
Disse medlemmer vil understreke
at kraftproduksjon av naturgass uten CO2-rensing
vil føre til en betydelig økning i de nasjonale
klimautslippene. Bygging av gasskraftverk med gammel og forurensende teknologi
vil gjøre det mye vanskeligere for Norge å oppfylle
sine klimaforpliktelser. Også når det gjelder effekten
i en internasjonal sammenheng er faglige instanser ikke entydige
i analysene om hvorvidt norske gasskraftverk vil medføre
reduserte totalutslipp av klimagasser. Disse medlemmer vil
dessuten påpeke at den usikkerhet som nå råder
omkring klimaforhandlingene, vil gjøre det være
svært vanskelig å få etablert ordninger
med internasjonale kvotekjøp. Dette vil få konsekvenser
for spørsmålet om bygging av gasskraftverk. Argumentene
mot bygging av gasskraftverk er etter disse medlemmers vurdering
ytterligere forsterket. Det gjelder også våre
internasjonale forpliktelser i forhold til reduksjon av NOx-utslippene, der Regjeringen i Langtidsprogrammet
understreker hvilken krevende oppgave det er for Norge å klare å oppfylle
sine forpliktelser.
Disse medlemmer vil dessuten
vise til at flere norske miljøer har presentert teknologi
for gasskraftproduksjon der CO2-utslippene
er sterkt redusert. Strenge miljøkrav kombinert med bedre
rammevilkår for ny teknologi vil øke sjansene
for at norske aktører vil finne det lønnsomt å utvikle
gasskraftverk som nesten ikke gir utslipp. Disse medlemmer mener
at Norge ved å stimulere slik forskning kan Norge bli et foregangsland
på området. Disse medlemmer vil ikke
bygge gasskraftverk med gammel forurensningsteknologi.
For øvrig vil disse medlemmer vise
til den nylig fremlagte St.meld. nr. 37 (2000-2001). Øvrige
energiforsyningsspørsmål vil bli behandlet og
kommentert i denne sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at Norge fra naturens side har alle forutsetninger for å bli Vest-Europas
ledende energinasjon. I tillegg har norske fagfolk og bedrifter
utviklet kompetanse i verdensklasse innenfor utvinning og utnytting
av energiressurser. Endringene i internasjonal oljeindustri og liberaliseringen
av elektrisitets- og gassmarkedene i EU skaper derfor store forretningsmessige
muligheter for Norge som energinasjon. I denne situasjonen er det omfattende
offentlige eierskapet til energiressursene en hemsko. Konsesjonslovgivningen
for vannkraftanlegg hindrer et aktivt privat eierskap og bremser omstruktureringen
i kraftbransjen.
Disse medlemmer vil redusere
statens eierandeler i energi- og petroleumsindustrien og avvikle
statens hjemfallsrett til vannkraftanlegg. Disse medlemmer mener
samtidig at rammebetingelse for olje- og gassindustrien må sikre
at norsk sokkel i fremtiden er et attraktivt investeringsområdet. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til behandlingen av petroleumsmeldingen
og delprivatiseringen av Statoil, som vil gi bedre muligheter
for en dynamisk utvikling i bransjen og et godt grunnlag for en
videre omlegging av politikken.
I dag blir så godt som all gass fra
norsk sokkel eksportert til utlandet. Disse medlemmer mener at
naturgass i større grad må benyttes til innenlands verdiskaping.
Gass kan brukes både som energikilde og som råstoff
til industrien, og det er behov for en offensiv satsing på distribusjon
og bruk av naturgass innenlands. Disse
medlemmervil i den sammenheng
vise til at Høyre har fått gjennomsalg for at Regjeringen
skal fremme en helhetlig strategi for bruk av gass på land. Disse
medlemmer viser videre til vedtaket av 26. april 2001, sak.
6, der Stortinget slo fast at en skal komme tilbake til hvem som
skal ha ansvaret for oppfølgingen av den nasjonale gasstrategien
i forbindelse med denne meldingen.
I tillegg til å fortsette satsingen
på å utvikle alternative energikilder vil disse
medlemmer øke den offentlige forskningsinnsatsen
knyttet til bruk av naturgass.
Hoveddelen av norsk kraftproduksjon kommer fra vannkraft.
Norge importerer i tillegg betydelige mengder kraft i år
med normal nedbør. Med de begrensninger som er lagt på videre
utbygging, er epoken med store vannkraftutbygginger over. Disse
medlemmer mener at hensynet til kommende generasjoners naturopplevelser
tilsier en restriktiv holdning til videre vassdragsutbygging, og
at vi lar de aller fleste vassdrag som står igjen forbli
urørt. Det bør i stedet satses på modernisering
og oppgradering av eksisterende kraftverk.
Energien Norge importerer, kommer fra mange
forskjellige kilder, blant annet sterkt forurensende kullkraftverk. Disse
medlemmervil i denne sammenheng
vise flertallets standpunkt når det gjelder bygging av
gasskraftverk og vilkår for dette som ble slått
fast ved behandlingen av St.meld. nr. 29 (1998-1999).
Nasjonale og internasjonale virkemidler må sikre
at mindre forurensende energikilder får et konkurransefortrinn. Disse
medlemmer vil øke innsatsen for å stimulere
til energiøkonomisering og økt energieffektivitet.
Disse medlemmer viser til den
fremskrivningen av energiforbruk som Regjeringen har lagt til grunn
i meldingen, og den usikkerheten forutsetningene for denne fremskrivningen
har skapt for prosessindustrien. Disse medlemmer er
bekymret for rammebetingelsene for prosessindustrien. Høyre
vil komme tilbake til dette i forbindelse med behandlingen av St.meld.
nr. 37 (2000-2001) om vannkraften og kraftbalansen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti merker
seg at langtidsprogrammet ikke nevner behovet for å få ned
energibruken generelt og elektrisitetsbruken spesielt. Det fokuseres
kun på å begrense veksten. Uansett perspektiv
og utgangspunkt burde det være enighet om at redusert energiforbruk
er ønskelig, ettersom alle energiformer har negative følger
for natur og miljø.
Langtidsmeldingen peker på at Norges
energiforsyning skal være verdens mest miljøvennlige.
Dette er et mål dette medlem støtter.
Dette er også en av årsakene til at dette
medlem går imot bygging av gasskraftverk. Norge
har pr. i dag en elektrisitetsproduksjon som er så godt
som totalt basert på fornybare energiformer, nemlig vannkraft,
og etter dette medlemsmening
bør dette fortsette.
Imidlertid mener dette medlem at
norsk energipolitikk er dominert av elektrisitet i for stor grad.
Dette er ineffektivt og ikke i tråd med moderne energifilosofi. Å bruke
elektrisitet, som er en energikilde av meget høy kvalitet,
til formål som oppvarming av rom og vann er misbruk av
den kvalitet elektrisitet har. Elektrisitet burde vært
forbeholdt høykvalitetsformål som kraftkrevende
industri eller andre former for industriell produksjon.
Dette er bakgrunnen for at dette medlem går
inn for kraftig vekst for alternativ energiteknologi som varmepumper
og solvarme. Dette er energiteknologi som lett kan erstatte mye
av elektrisitetsbruken, noe som ville gjøre Norge langt
mindre sårbar for tørrår og andre begrensninger
i elektrisitetsproduksjonen. Det ville frigjøre elektrisitet
for eksport, og det ville fjerne behovet for bygging av ny kapasitet,
for eksempel ved hjelp av gasskraft.
Det pekes i meldingen på betydningen
av at de gjenværende petroleumsressursene forvaltes bærekraftig. Dette
medlem er enig i at oljeproduksjon skal gjøres
mest mulig miljøvennlig, med et minimum av belastning på naturen.
Men i og med at petroleumsprodukter er en ikke-fornybar ressurs,
blir det utvanning og et misbruk av begrepet å si at de
skal forvaltes bærekraftig.
Når det gjelder Barentshavet er dette
medlem av den oppfatning at leting og utvinning i dette
sårbare området ikke skal skje.
Det pekes i meldingen på at forbruket
av energi er nært knyttet til utviklingen i velstand og
produksjon. Dette har tradisjonelt vært riktig. Imidlertid
har også historien vist at når industriproduksjon
og velstand når et visst nivå, skiller forbindelsen
mellom velstandsutvikling og energiforbruket lag. Dette skyldes
at mye av velstanden tidlig er knyttet til industriproduksjon, mens
den på et senere tidspunkt er mer knyttet til tjenester.
Det er etter dette medlems mening viktig å være
klar over at forbindelsen ikke er ubrytelig og skjebnebestemt, men
i stor grad kommer an på politiske valg, ikke minst når
det gjelder grad av energieffektivitet.
Det presiseres at Norge med sin store avhengighet
av elektrisitet produsert ved hjelp av vannkraft er sårbar for
nedbørssvingninger. Det gis i meldingen et inntrykk av
at gasskraft vil kunne bidra til å redusere denne sårbarheten. Dette
medlem vil i den sammenheng minne om at forpliktelsene i
Kyoto-protokollen kun er et første skritt, og at det er
høyst sannsynlig og ønskelig at forpliktelser
om ytterligere reduksjoner vil tre i kraft i løpet av et
gasskraftverks levetid.
Derfor må fokus ikke bare være
på hva slags energiforsyning
vi skal ha - men hvor høy.
Norge er i den meget heldige situasjon at nær
100 pst. av elektrisiteten produseres ved hjelp av en fornybar energikilde,
nemlig vannkraft. Dette har en helt spesiell konsekvens, nemlig
at energieffektivitet er å betrakte som en fornybar energikilde.
Dersom Norge hadde brukt kull som elektrisitetskilde hadde situasjonen
vært en helt annen: Da ville det vært mer miljøvennlig å gå over
til gass enn å satse på energiøkonomisering
(ENØK).
I en plan for miljøvennlig energiproduksjon
i Norge bør derfor etter dette medlems mening
ENØK nevnes spesielt, noe meldingen ikke gjør.
Det gjøres klart at fyringsolje vil
spille en rolle på kort og mellomlang sikt, og det argumenteres
med at en fleksibel bruk av fyringsolje også vil gjøre
tilpasninger til tørrår lettere. Videre argumenteres
det med at bruk av fyringsolje kan være med på å legge
grunnlag for bruk av varmekilder (vann, fjernvarme o.l.) senere. Dette
medlem vil minne om at utslipp fra fyringsolje forårsaker
store lokale miljøproblemer i tillegg til å være
en kilde til drivhusgasser. Forbindelsen mellom fyringsolje og vannbårne
oppvarmingssystemer er ikke et argument for fortsatt bruk av fyringsolje,
men for en rask overgang til bruk av fornybare kilder som varmepumper,
fjernvarme og spillvarme.
Dette medlem går imot
bruk av gass til elektrisitetsproduksjon, først og fremst
av fire årsaker:
i) Det er
en meget ineffektiv bruk av gassen, med meget liten virkningsgrad.
ii) Det fører til økte
utslipp av CO2 og gjør det vanskeligere
for Norge å møte sine forpliktelser etter Kyotoprotokollen.
iii) Gasskraft produsert i Norge fører
ikke nødvendigvis til reduserte utslipp av CO2 i andre land.
iv) Det finnes gode alternativer til å gjøre
Norge mindre sårbart for tørrår.
Dette kapittelet analyserer hvordan utviklingen
av energibruken vil være frem mot 2020, og hvilke faktorer
som kan komme til å påvirke det. En slik faktor
er Kyoto- protokollen. Men det sies ingenting om post-Kyoto,
og sannsynlige forpliktelser etter 2012. Det er ingen grunn til å tro
at dette ikke vil fortsette med stadig økte forpliktelser
om reduksjoner. Dette er et viktig element som bør komme
med i en analyse av utviklingen fremover mot 2020. Det poengteres
også at "forbruket av elektrisitet øker mer enn
tilgangen på ny kapasitet".
Dette medlem minner om at elektrisitetsforbruket
ikke er skjebnebestemt, men er en konsekvens av energipolitikken,
særlig av i hvilken grad det satses på alternative
energikilder.
Det skrives videre at "teknologien som er i
omfattende bruk mot slutten av denne perioden (i dag til 2020) vil
i betydelig grad være kjent i dag". Dette medlem tror
dette er en korrekt beskrivelse, men vil peke på at meget
få av de teknologiene Worldwatch Institute nevner i sin
rapport Jordens Tilstand 2000 er funnet
verdig i nevne i langtidsprogrammet. Noen eksempler på dette
er mikroturbiner, solceller, solvarme, geovarme, mikrokraftverk,
brenselsceller, Sterlingmotoren eller mange andre av de lovende
energiteknologiene vi kjenner i dag. Det pekes i stedet på den sterke
avhengigheten av vannkraft, og sårbarheten dette medfører.
Men etter dette medlems oppfatning er det nettopp et argument for å gjøre
oss mindre avhengige av vannkraft og elektrisitet.
Dette medlem registrerer at et
flertall på Stortinget har åpnet for delprivatisering
av Statoil, og for salg av betydelige deler av statens direkte økonomiske engasjement
i oljevirksomheten. Dette gir mindre kontroll med en sentral sektor
innenfor norsk økonomi, og reduserer mulighetene til å regulere
olje- og gassproduksjonen i tråd med politiske mål
på energiområdet eller andre områder. Dette
medlem vil derfor motarbeide et videre nedsalg av statens
eierinteresser i olje- og gassproduksjonen.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen viser til kap. 17.6.
By og land har ulike funksjoner i den nasjonale arbeidsdelingen
og er gjensidig avhengig av hverandre. Regjeringens mål
er å skape likeverdige levekår i alle deler av
landet og å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret.
Vi vil ta hele landet i bruk og utnytte de naturgitte mulighetene
som finnes i landets ulike regioner.
For å sikre dette vil Regjeringen bidra
til å utvikle robuste samfunn i alle deler av landet som
en motkraft til sentralisering. Satsing på næringsutvikling
er et sentralt element for å oppnå dette. De globale
utfordringene og kravene til omstilling og nyskaping krever en samordnet
satsing. Det innebærer at den samlede innsatsen både
på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå rettes mot å utvikle
konkurransedyktige og lønnsomme bedrifter og næringer
med høy evne til verdiskaping. Næringsutviklingen
på lokalt og regionalt nivå skal således
være forankret i de nasjonale næringspolitiske målene.
Regjeringen legger vekt på næringsutvikling
i de ulike regionene ut fra regionale fortrinn. Det er viktig å stimulere
til vekst, nyskaping og nyetableringer i distriktsområder,
ved å styrke verdiskapingsmiljøer for bedriftene
og utvikling av nettverk mellom bedrifter. Regjeringen legger derfor
vekt på å stimulere til samarbeid mellom bedrifter
og FoU-miljø, styrking av regionale FoU-miljø og
utdanningsinstitusjoner, entreprenørskap i skolen og desentralisert
utdanning. På denne måten vil bedriftene være
bedre rustet til å møte hyppige omstillinger.
Nylig gjennomførte undersøkelser internasjonalt
viser at norsk næringsliv har stor grad av evne til omstilling
og nyskaping. Dette gir et godt utgangspunkt for en aktiv distriktspolitikk.
Regjeringen legger stor vekt på å utvikle
og å styrke felles bo-, arbeidsmarkeds- og serviceregioner.
Dette vil bidra til å øke bredden i tjenestetilbudet
og arbeidsmarkedet. Regjeringen vil samtidig følge opp
og videreutvikle en egen satsing mot områder med stor avstand
til sentra og nedgang i folketall.
Statlig virksomhet har positiv betydning for
distriktene og bidrar til et variert arbeidsmarked der de er lokalisert.
Lokalisering av statlig virksomhet har også betydning for
publikumsrettede tjenestetilbud. Regjeringen vil derfor føre
en bevisst statlig lokaliseringspolitikk både når
det gjelder fordeling av arbeidsplasser og tilgang på tjenester.
Det vil særlig bli fokusert på desentralisering
av eksisterende oppgaver og funksjoner. Ved etablering av nye statlige
virksomheter legger Regjeringen til grunn at de normalt skal lokaliseres utenfor
det sentrale østlandsområdet. Unntak fra dette prinsippet
skal begrunnes særskilt.
Regjeringen legger vekt på å utnytte
mulighetene innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologi til å redusere
avstandsulemper og utvikle desentrale løsninger innenfor
både offentlig og privat virksomhet. Regjeringen vil understreke
betydningen av kultur, trivsel og deltakelse som grunnlag for lokal
tilhørighet og identitet. Ikke minst for kvinner og ungdom
kan dette være avgjørende faktorer for bosetting
eller tilbakeflytting.
Regjeringen ser det som en utfordring å bidra
til en positiv utvikling i storbyene. I storbyene finner vi etter norsk
målestokk store ulikheter i levekår. Regjeringen vil
arbeide for en rettferdig fordeling av velferd, en solidarisk boligpolitikk,
og tiltak for å løse kollektive utfordringer som
transport og bærekraftig bymiljø. Storbyene må også selv
ta ansvar for en helhetlig levekårspolitikk og samordne
kommunal innsats, bruke statlige virkemidler og sikre en prioritering
av bydeler med store utfordringer.
Regjeringen vil styrke fylkeskommunenes/regionenes
og kommunenes muligheter og ansvar for å utøve en
regional utviklingsrolle. Det legges stor vekt på at statlige
organer gis frihet til å finne gode lokale løsninger
på utfordringer i regionen i samarbeid med kommuner, fylkeskommuner
og næringslivet.
Innenfor ulike politikkområder innebærer
distriktspolitisk begrunnede ordninger og statlig politikk av betydning
for regional utvikling betydelig innsats av ressurser. Det er derfor
viktig å sammenholde og vurdere de ulike virkemidlene,
med sikte på best mulig effekt samlet i forhold til målene
for distrikts- og regionalpolitikken.
Landbruket har ved siden av å produsere
mat og skogsprodukter, betydning for realisering av distriktspolitiske,
miljøpolitiske og matvaresikkerhetsmessige mål.
Matvaresektoren står overfor store utfordringer, ikke minst
som følge av internasjonale forhandlinger, internasjonal
markedsutvikling og endrede forbrukerkrav. Importvernet og omfanget
av støtteordninger er tema i de pågående
WTO-forhandlingene om landbruk. Forhandlingsrunden i WTO har betydelige reduksjoner
i støtte- og vernetiltak som langsiktig mål. Det
skal samtidig tas hensyn til blant annet ikke-handelsmessige forhold.
For norsk jordbruk og matindustri vil utviklingen framover kreve
betydelige tilpasninger dersom produksjonen skal kunne utvikles videre
i tråd med overordnede mål for nærings-
og distriktspolitikken.
Samtidig viser den senere tids utvikling i Europa
når det gjelder kugalskap og munn- og klovsyke hva en for sterk
fokus på stordrift og effektiv landbruksdrift kan føre
til. Europeisk landbruk må i tiden som kommer i større
grad vektlegge god økologi, ikke minst for å gjenvinne
forbrukernes tillit til europeisk matproduksjon. Norge har i så måte
et godt utgangspunkt.
Regjeringen mener at både landbruksnæringen
og samfunnet er tjent med en gradvis og langsiktig omstillingsprosess,
der nødvendige tiltak gjennomføres i god tid slik
at en unngår en situasjon med raske og dramatiske kursendringer
i framtiden. Satsingen på tiltak i landbrukspolitikken
som kan bidra til økt konkurranse i hele verdikjeden, nyskaping
og lavere kostnads- og overføringsnivå vil derfor
videreføres. Dette krever strukturendringer både
i jordbruket og næringsmiddelindustrien. Uten tiltak som
prioriterer bønder som henter en vesentlig del av sysselsetting
og inntekt fra gården, vil det langsiktige grunnlaget for
næringen falle bort.
En økt satsing på økologisk
landbruk vil være en viktig del av Regjeringens politikk.
Regjeringen vil også videreføre og øke
satsingen som nå skjer i tilknytning til verdiskapingsprogrammet
for norsk matproduksjon. Økt mangfold i produksjonen av
mat er viktig.
Fiskeri- og havbruksnæringen har de
senere årene utviklet seg betydelig, og eksporten har økt
kraftig. Næringen har særlig betydning for verdiskaping
og bosetting langs store deler av kysten. Regjeringen legger opp
til et nært samarbeid med Russland, Island og EU om forvaltningen
av de marine ressursene i våre nære havområder.
Utviklingen i oppdrettsnæringen har bidratt betydelig til
livsgrunnlaget langs kysten. En systematisk satsing på forskning
og utvikling har vært viktig for å videreføre
dette. Gjennom markedsorientering og økt verdiskaping skal
næringen bidra til gode arbeidsplasser og bosetting langs
kysten. Regjeringens fiskeripolitikk skal legge til rette for en
lønnsom og bærekraftig utvikling av næringen.
Norge har fortrinn innenfor fiskeri og havbruk gjennom naturgitte
rammebetingelser og tilgang på arbeidskraft med høy kompetanse
og erfaring. Det er store muligheter for ytterligere verdiskaping
basert på marine ressurser. Regjeringen vil målrette
FoU-innsatsen for å utvikle næringen og øke
verdiskapingen.
I videreutviklingen av verdikjedene i landbruks-
og fiskerinæringen vil Regjeringen legge vekt på å utnytte regionale
fortrinn for å øke lønnsomheten i næringene, og
dermed bidra til å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret
i kyst- og landbruksområder.
Komiteen viser til
kapittel 10 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at det er viktig å legge til rette for lønnsom næringsutvikling
i alle deler av landet. En politikk for nyskaping og vekst kombinert
med gode rammevilkår skal sikre dette. Disse medlemmer er
enig at det skal legges vekt på å utforme rammebetingelsene
slik at næringsmiljøer som er veletablerte og
sterke i Norge, som fiskeri og havbruk, olje og gass og maritime
næringer skal kunne utvikle seg. I tillegg vil informasjons-
og kommunikasjonsteknologi (IKT) bli vektlagt, fordi denne sektoren
har så stor betydning for utviklingen av økonomien.
Disse medlemmer slutter seg til ønsket
om å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret
og å skape likeverdige levekår i alle deler av
landet. Næringsutvikling, infrastruktur og gode velferdstilbud
er nøkkelord. IKT må tas i bruk for å redusere
avstandsulemper og utvikle desentrale løsninger. Bredbånd
må bygges ut i alle deler av landet. Disse medlemmer er
enig med Regjeringen i at nye statlige virksomheter normalt skal
lokaliseres utenfor sentrale områder. Samtidig er det viktig å legge
vekt på kultur, trivsel og deltakelse i utformingen av
distriktspolitikken.
Landbruket bidrar ved siden av å produsere
mat blant annet til å styrke distriktene. Matvaresektoren
står overfor store utfordringer, blant annet som følge
av internasjonale forhandlinger, internasjonal markedsutvikling
og endrede forbrukerkrav. Disse medlemmer mener at
landbruksnæringen og samfunnet er tjent med en gradvis
og langsiktig omstillingsprosess. Disse medlemmer mener
videre at satsing på tiltak i landbruket som kan bidra
til økt konkurranse i hele verdikjeden, nyskaping og lavere
kostnader skal videreføres, og at det skal satses på økologisk
landbruk. Disse medlemmer er enig i at landbruket bør
bli mer forbrukerrettet, og at fokuset derfor i større grad
bør settes på produktutvikling, etikk i produksjonen,
kvalitet og akseptable priser.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under
kap. 17.2.7.
Disse medlemmer mener Regjeringens
distriktspolitiske satsing er for passiv. Det er en viktig målsetting
for sentrumspartiene å sikre at folk kan bo der de selv ønsker.
Det forutsetter at tjenestetilbudet i distriktene opprettholdes.
Dette er viktig for å kunne realisere viktige samfunnsmål
knyttet til ressursutnyttelse, miljø, velferd og trivsel.
Disse medlemmer vil vise til
den store verdiskaping distriktene bidrar med. Disse medlemmer vil
sikre Norge handlefrihet til å føre en aktiv distriktspolitikk.
Lovverket skal fremme lokalt eierskap, og større del av
verdiene som blir skapt skal komme lokalsamfunnet til gode.
Utbygging av infrastruktur er avgjørende
for utvikling av framtidas næringsliv. Der markedet ikke
løser dette, må det offentlige medvirke til at
bredbånd bygges ut til hele landet. Sammen med en bevisst
satsing på samferdsel vil det bidra til å redusere
avstandskostnadene.
Ny teknologi og økt satsing på forskning
og utvikling, der de regionale forskingsmiljøene samarbeider tett
med lokalt næringsliv, blir viktige pilarer for nyskaping
- spesielt innenfor fiskeri og havbruk. Sentrumsregjeringens satsing
på næringshager har vist gode resultat, og må videreutvikles
i regi av SIVA.
Landbruket har vært, og er, et viktig
grunnlag for bosetting i bygde-Norge, i tillegg til å produsere
mat av høy kvalitet.
Disse medlemmer vil videreutvikle
småskala-landbruket gjennom å gi inntektsmuligheter
som sikrer rekrutteringa til næringa. Den siste tids hendelser
i Europa har vist at produksjon av mat krever en jordbrukspolitikk
tufta på langsiktig tenking og en økologisk forsvarlig
ressursforvaltning mer enn kortsiktig profitt.
Disse medlemmer er fornøyd
med at Regjeringen så klart understreker målsettingen
om at all mat som omsettes i Norge skal være trygg og at
det er myndighetenes oppgave å påse at dette er
tilfelle. Samtidig slår imidlertid Regjeringen fast at
det er et mål å redusere matprisene og overføringene
til norsk jordbruk.
Disse medlemmer viser til at
ledende politikere i EU nå har tatt til orde for en omlegging
av landbrukspolitikken, der fokuset på lavest mulig pris
blir erstattet med fokus på god og sunn mat. Disse
medlemmermener at det også i
Norge er nødvendig å føre en landbrukspolitikk
der en innser at det vil medføre kostnader å produsere
trygg mat.
Komiteens medlemmerfra
Høyre viser til at Høyre har en annen
distriktspolitikk enn Regjeringen. Regjeringen fortsetter en distriktspolitikk
med sterk vektlegging av selektiv næringsstøtte
og støtteprogrammer i offentlig regi. Erfaringene viser
at dette ikke er tiltak som fører til at de distriktspolitiske
målsetningene blir oppnådd. Skal en oppnå en
positiv utvikling innen bosetting og sysselsetting må en
vektlegge andre tiltak innen distriktspolitikken.
Høyre prioriterer i sin distriktspolitikk økte
bevilgninger til veiinvesteringer, mer ressurser til forskning og
utdanning, og bedre rammevilkår for små og mellomstore
bedrifter. Høyres satsinger på disse områdene finansieres
ved å redusere bevilgningene til direkte subsidier til
utvalgte bedrifter, næringer og geografiske områder.
Et lønnsomt næringsliv er fundamentet for all annen
samfunnsaktivitet, det gjelder ikke minst i distriktene. Dette er
den eneste oppskriften for å oppnå et levedyktig
og mangfoldig Distrikts-Norge.
Disse medlemmer vil understreke
at det også må være grenser for politikk
i forhold til utvikling av regioner og distrikter. Regjeringen legger
blant annet til grunn en overdreven tro på fylkeskommunen
og fylkeskommunale planer for å oppnå en mer positiv utvikling
i distriktene.
Disse medlemmer vil vise til
at Regjeringen Stoltenberg i sitt budsjettforslag for 2001 fremmet
en rekke distriktsfiendtlige forslag. Dessverre vedtok Arbeiderpartiet
og sentrumspartiene i budsjettforliket for 2001 forslag som rammer
næringslivet i distriktene sterkt. Innstramningene i avskrivningsreglene
er et eksempel. Et annet er økningen i elavgiften som rammer
næringslivet i Distrikts-Norge.
Disse medlemmer viser til kap.
6 for omtale av Høyres skatte- og avgiftspolitikk.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at distriktskommunene får økonomisk
gevinst ved å legge til rette for næringsutvikling.
Overføringen av hele selskapsskatten til staten har fratatt
distriktskommunene viktige incentiver for å styrke sysselsettingen og
bosettingen. Høyre har derfor nylig fremmet forslag - Dokument
nr. 8:88 (2000-2001) - om å tilbakeføre deler
av selskapsskatten til kommunene.
Disse medlemmer vil påpeke
at deler av Distrikts-Norge lider under mangel på arbeidskraft. Arbeidskraftmangelen
fører til at distrikter som sliter med å holde
oppe folketallet ikke klarer å utvikle næringer
og bedrifter som kan snu den negative utviklingen. Sjømatproduksjon
er et eksempel på en næring med stort vekstpotensial
i distriktene som ikke får utnyttet sitt potensiale på grunn
av mangelen på arbeidskraft. Også reiselivet lider
under mangelen på arbeidskraft og dette bidrar til å undergrave
den årelange satsingen på reiseliv som en viktig
vekstnæring i distriktene. Det er derfor beklagelig at
stortingsflertallet ikke fulgte opp Høyres forslag i Dokument
nr. 8:4 (2000-2001) - om å bedre tilgangen på arbeidskraft.
Disse medlemmer vil understreke
at Høyres samferdselspolitiske målsetting om at
alle deler av landet skal ha en moderne infrastruktur. Innen geografiske områder
der det ikke er kommersielt grunnlag for moderne transporttjenester,
er det en offentlig oppgave å bidra til at tjenestene likevel
etableres.
Disse medlemmer understreker
den avgjørende betydningen en godt utbygget infrastruktur
innen samferdselssektoren har for sysselsetting og bosetting i distriktene.
Med lange avstander og spredt bosetting er Norge som nasjon avhengig
av et godt transporttilbud.
Det må videre være en hovedoppgave å legge
de transportpolitiske forutsetningene slik til rette at det eksisterende
næringsliv fortsatt skal finne det mulig å drive
sin virksomhet i eller ut fra Norge. Samtidig må infrastrukturen
stimulere til nyetableringer i Norge. I en internasjonal sammenligning
av lokaliseringsfaktorer kommer Norge relativt dårlig ut,
med lave investeringer i samferdsel i forhold til BNP. Et svært
høyt avgiftsnivå på transport svekker
vår posisjon ytterligere.
Disse medlemmer mener at et godt
transporttilbud også er en forutsetning for å skape
fungerende arbeidsmarkedsregioner. Mange distriktsregioner sliter med å få nok
arbeidskraft og kompetent arbeidskraft. Et godt transporttilbud øker
mobiliteten til arbeidstakerne og styrker verdiskapningen og bosettingen
i distriktene. Større mobilitet gjøre det også enklere
for begge i et parforhold å finne interessante jobber i
alle deler av landet. Særlig viktig er det at dette kan
gjøre det enklere å få kvinner til å bosette
seg i distriktene.
Disse medlemmer vil peke på at
transporten rammes av et avgiftsnivå som ligger høyere
enn gjennomsnittet i de land vi konkurrerer med. Det fører
til at norske bedrifter har høyere logistikkostnader enn
de land vi konkurrerer med. Derfor foreslo Høyre i statsbudsjettet
for 2001 å gå lenger i reduksjonen av drivstoffavgiftene
enn det Regjeringen la opp til.
Et annet avgiftsproblem som rammer distriktene
er de høye avgiften på flytrafikk. På grunn
av de lange avstandene er luftfarten av avgjørende betydning
for distriktene. Det høye avgiftsnivået undergraver
blant annet Luftfartsverkets muligheter til å vedlikeholde, oppgradere
og bygge ut flyplasser. Bedres ikke Luftfartsverkets økonomi
vil en del flyplasser på sikt være truet av nedleggelse.
Høyre var imot innføringen av passasjeravgiften
som er en ren fiskalavgift og har foreslått at den skal
avvikles, men har ikke oppnådd flertall for det. Høyre
vil arbeide videre for å fjerne passasjeravgiften.
Disse medlemmer har merket seg
at det sjelden mangler verbal støtte når det gjelder å satse
på utbygging av transporttilbudet i Distrikts-Norge. Derimot mangler
stortingsflertallet vilje til å prioritere disse tiltakene
i de årlige budsjettproposisjonene. Dårlig standard
på infrastrukturen, lange avstander til viktige markeder
og høye transportavgifter gir næringslivet i distriktene
transportkostnader som truer sysselsettingen og bosettingen.
Disse medlemmer er skuffet over
neglisjeringen av transport og infrastruktur i Langtidsprogrammet.
Spørsmålet er knapt omtalt og føyer seg
inn i rekken av Arbeiderpartiets nedprioriteringer av samferdselssektoren,
senest anskueliggjort ved behandlingen av Nasjonal transportplan.
Ved behandlingen av Nasjonal transportplan foreslo Høyre
en betydelig økning i bevilgningene til samferdselsformål.
Høyre foreslo blant annet å øke bevilgningen
til riksveginvesteringer med 7 mrd. kroner og bevilgningen til kystforvaltningen
med 750 mill. kroner i perioden 2002-2011. Dette er nødvendig
for å redusere etterslepet og oppnå den nødvendige
kvalitetshevingen på infrastrukturen. Dessverre sluttet
ikke stortingsflertallet opp om disse nødvendige påplusningene.
Disse medlemmer viser til at
det lenge har vært en klar trend at innbyggerne flytter
fra spredtbygde strøk til regionale sentra eller byer.
I dag bor I av befolkningen i byer eller tettsteder. Det er stadig
flere som aktivt velger å bo i byer på grunn av
de tilbud, eller kombinasjoner av tilbud, som bare er mulig der mange
mennesker er samlet. Årsakene til denne utviklingen er
sammensatt. Familie- og livssituasjon, kombinert med mulighetene
for arbeid, er viktige faktorer. Utviklingen er drevet av ønsker
om en livsstil preget av valgfrihet, mangfoldige arbeids- og utdanningsmuligheter,
et variert kulturtilbud og større variasjon i livsstil,
familieorganisering, fritids- og rekreasjonsmuligheter. Dette stiller
igjen nye krav til offentlige tilbud og offentlig regulering, slik
at befolkningens ønsker om fleksibilitet gjenspeiles.
Denne utviklingen er ikke isolert til de største
byene, men finner sted over hele landet i regionale sentra, lokale
tettsteder og forstedene til de største byene. Gjennom
nye kommunikasjonsmuligheter og bedret samferdsel er landet blitt
knyttet tettere sammen, samtidig som impulser fra omverdenen når
ut til alle. Mange av de samme behov og trender gjør seg
gjeldende over hele landet, og stiller nye krav til politikken.
Urbaniseringen skaper både muligheter
og utfordringer. Byfortetning og tettstedsutvikling gir andre transportbehov
og økonomiserer med arealressurser. Samtidig oppstår
nye utfordringer med å sikre et rent miljø der
mennesker bor tett, og å unngå at folk kaster
bort sin tid i kø. Store byer gir mange valgmuligheter
for innbyggerne, blant annet når det gjelder arbeid og
fritidsaktiviteter, men det oppstår dessverre også særskilte
problemer knyttet til kriminalitet, rusmisbruk og andre sosiale
problemer. Disse medlemmer vil vise at Stortinget
i Budsjett-innst. S. nr. 5 (2000-2001) vedtok Høyres forslag
om å utrede kriterier for kriminalitet, rusmisbruk og andre
sosiale problemer slik at disse forhold kan legges inn i overføringssystemet
til kommunene.
Det er viktig å legge til rette for
bosetting i hele landet for å sikre et størst
mulig mangfold og reelle valgmuligheter. Dette oppnås best
ved å stimulere de lokale og regionale sentra. Det offentlige
må respektere befolkningens valg og tilpasse politikken
til de endringer vi ser i befolkningsstrukturen og folks ønsker.
Disse medlemmer mener at byenes
spesielle muligheter og utfordringer må tas hensyn til
på en bedre måte enn i dag. Ved siden av vekstfremmende distriktspolitikk
må det også være rom for en aktiv og positiv
storbypolitikk. Det innebærer at det tas hensyn til de
spesielle problemer storbyene har knyttet til kriminalitet, rusmisbruk
og sosialklienter. Videre må det tas høyde for
at bolig-, tomte- og byggekostnadene er høyere i mange
byområdene enn andre steder i landet, både når
det gjelder tildeling av midler til for eksempel idrettsanlegg og
ordninger for boligsubsidier.
Disse medlemmer mener at norsk
landbruk skal gi forbrukerne kvalitetsprodukter til konkurransedyktige
priser, utnytte nye markedsmuligheter og bevare kulturlandskapet.
Eiendomsretten og råderetten i landbruket må vernes.
Bonden, og ikke myndighetene, er best skikket til å bestemme
hvordan driften på det enkelte bruk bør innrettes.
Høyre vil derfor liberalisere reglene for omsetning av
landbrukseiendommer.
Disse medlemmer vil vise til
at konkurranse innen foredlings- og omsetningsleddene er viktig
for å oppnå lavere priser, økt mangfold,
lønnsomhet og kvalitet. Økt konkurranse om råstoffet
er også til gunst for produsentene. Høyre vil
derfor sikre uavhengige produsenter konkurransedyktige rammebetingelser
og gjøre konkurranselovgivningen gjeldende for omsetningsleddet.
De årlige jordbruksforhandlingene bør samtidig
avvikles. Disse medlemmer legger vekt på at
det etableres en praktisk og rettferdig markedsordning for melk.
Jordbruket er tillagt et betydelig ansvar for
bosetting, biologisk mangfold og bevaring av kulturlandskapet. Disse
medlemmer mener at det offentlige bør betale for
disse offentlige godene, mens inntektene fra den løpende
matproduksjonen må i større grad komme fra markedet.
Høyre vil derfor at de offentlige tilskuddene til jordbruket
gjøres mer produksjonsnøytrale bl.a. gjennom arealstøtte.
Tilskuddsordningene bør endres slik at innsats og initiativ
belønnes enten gårdsbruket er stort eller lite.
Disse medlemmer mener at landbrukspolitikken
må utformes slik at den samlede støtten til landbruket
kan reduseres. For å sikre forbrukerne lave matvarepriser
mener Høyre at importvernet og markedsreguleringen bør
nedtrappes.
Disse medlemmer vil understreke
at for norsk landbruk bør produksjon av trygg og ren mat
betraktes og utnyttes som et konkurransefortrinn. Det bør
være et system for merking av matvarer hvor forbrukerne informeres
om hvor varen er produsert og hvilke tilsetningsstoffer den inneholder.
Disse medlemmer vil vise til
at utmarksressursene representerer et betydelig verdiskapingspotensial. Høyre
vil trygge grunneiernes rettigheter til jakt og fiske, mineralforekomster
og skogressurser. For å styrke økonomien i skogbruket
vil Høyre selge statens produktive skogeiendommer. For å opprettholde
og styrke den samlede verdiskapingen i skognæringen må skogbruket
få konkurransedyktige rammebetingelser.
Disse medlemmer legger til grunn
at fiskeripolitikken skal baseres på en bærekraftig
fiskeriforvaltning der hensynet til både fiskeribestandene
og næringsutøverne ivaretas. En lønnsom
fiskerinæring er et viktig grunnlag for verdiskaping og
sysselsetting langs kysten. For å øke lønnsomheten
vil Høyre arbeide for færre reguleringer, mer
markedstilpassede produkter og bedre internasjonal markedsadgang. Høyre
mener flest mulig bør ha anledning til å satse
på fiskeryrket og bli eier eller medeier av eget fartøy.
Det vil bidra til at inntektene fra fiskerinæringen reinvesteres
i kystsamfunnene.
Disse medlemmer mener Norge i
de kommende forhandlingene i Verdens Handelsorganisasjon vil prioritere
en friere verdenshandel med fiskeprodukter.
Disse medlemmer mener at enhetskvoter
eller andre sammenslåingsordninger bør innføres
for alle regulerte fiskerier. Slike ordninger vil gjøre
det mulig å slå sammen kvoterettighetene og fiske
kvotene med færre fiskefartøyer. På denne
måten gis det mulighet for en fortløpende kapasitetstilpassing. Disse
medlemmer vil understreke de miljømessige gevinstene en
kapasitetstilpassing kan gi. Av hensyn til forutsigbarheten i næringen
er det viktig at kriteriene for fordelingen av kvoter mellom de
enkelte fartøygruppene ligger fast. Dagens stivbeinte kvote-
og rettighetssystem gjør det ofte vanskelig for
unge fiskere å starte for seg selv. Disse medlemmer ønsker å sette
av rekrutteringskvoter slik at unge mennesker får mulighet
til å etablere seg.
Disse medlemmer mener at for å sikre
mangfold og en dynamisk utvikling av fiskerinæringen er det
viktig at eierskapet til den norske fiskeflåten er spredt.
For stor eierkonsentrasjon kan bli en trussel mot den frie konkurransen
om råstoffet. Høyre mener deltakerloven må liberaliseres
slik at det i større grad blir anledning for andre enn
fiskere å investere i fiskeflåten. Dette vil styrke
fiskeindustriens muligheter til å eie fiskefartøy,
samtidig som fiskerne i større grad får anledning
til å innhente ekstern kapital.
Disse medlemmer ønsker
en friere førstehåndsomsetning av fangsten mellom
kjøper og selger. Det vil sikre at råstoffet kan
selges dit det gir størst lønnsomhet. Utviklingen
av fiskeindustrien er avhengig av en stabil tilgang på råvarer
for å tilfredsstille eksportmarkedenes stadig strengere
krav til forsyningssikkerhet og høyt bearbeidede produkter.
Det må derfor være mulig å inngå langsiktige
leveringsavtaler mellom kjøper og selger uten at disse
kan settes til side av salgslagene. Fiskere med svak lokal markedsstilling
må fortsatt sikres mot manglende konkurranse på mottakssiden.
Disse medlemmer viser til at
havbruksnæringen er en av våre viktigste næringer.
Utviklingen innen bioteknologi, havbeite og oppdrett av marine arter
gir samtidig næringen større fremtidsmuligheter.
Bedre markedsadgang er en forutsetning for å utnytte dette. For å utnytte
markedsmulighetene vil Høyre føre en aktiv frihandelspolitikk
hvor fiskeprodukter prioriteres.
Disse medlemmer viser til at
oppdrettsnæringen er hemmet av et stivbeint lov- og regelverk.
Oppdrett av fisk og skalldyr er avhengig av offentlig konsesjon.
Dette hindrer nyetablering og vekst i næringen. Disse
medlemmer vil i utgangspunktet innføre full etableringsfrihet
i næringen, innenfor de grensene som miljøhensyn
setter. Det skal fortsatt stilles krav til kompetanse og dyrehelse.
Inntil markedsadgangen til EU er sikret, kan likevel enkelte produksjonsbegrensninger
for laks være nødvendige. Disse medlemmer legger
vekt på at lokale og regionale kystverneplaner utformes
slik at de ikke hindrer utviklingen av havbruksnæringen.
Disse medlemmer vil for øvrig
vise til Høyres merknader til St.meld. nr. 34 (2000-2001)
- Om distrikts- og regionalpolitikken, som ligger til behandling i
Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
understreke at distriktspolitiske hensyn må inn i vurderingen
av alle saker. Kommuneøkonomi, en moderne utdannings- og
forskningspolitikk og differensiert arbeidsgiveravgift er bærebjelker
i norsk distriktspolitikk. Et godt og likeverdig velferdstilbud
i hele landet forutsetter en sterk offentlig sektor og en sterk
kommuneøkonomi. En svekket kommuneøkonomi river
grunnlaget bort for annen satsing. Gode offentlige tjenester er
en forutsetning for å få til ny næringsetablering.
Desentralisering av makt, og reell utflytting av beslutninger er
nødvendig for å få dette til.
Dette medlem vil peke på at
Sosialistisk Venstreparti har gått imot Regjeringens forslag
til kutt i bevilgningene til næringssatsing i distriktene.
Desentralisering av makt og økonomiske virkemidler er helt nødvendig
for å styrke det lokale selvstyre. Samordning på statlig
nivå vil aldri gi rom for lokale valg og tilpasninger.
Dette medlem vil vise til sine
merknader i tidligere budsjettinnstillinger, og til forslag i forbindelse med
distriktspolitisk redegjørelse i 1998 og 1999 om å desentralisere
deler av SND, og desentralisere myndighet til fylker og kommuner
på områder som arbeidsmarked, samferdsel og næringsutvikling.
Dette medlem vil understreke
at i den næringsstrategien som skal danne grunnlaget for
et livskraftig næringsliv i fremtiden må utdanning,
skole og forskning være sentralt.
Dette vil legge til rette for at næringslivet,
både det offentlige og det private, har rammebetingelser
som stimulerer til nyskaping. Dette medlem er også opptatt
av at Staten utvikler en ny, fremtidsrettet eierstrategi med industriell
kompetanse. Staten har nå et passivt eierskap uten langsiktige
målsetninger. Nasjonens midler må forvaltes på en
bedre organisert, mer effektiv og langsiktig måte. I tillegg
må fellesskapets verdier forvaltes på en måte
som ikke er i strid med miljø og sosiale rettigheter.
Dette medlem har gått
inn for 0-sats for merverdiavgift for kollektivtransport, overnatting
og reisebyråer, med fradragsmulighet for inngående
merverdiavgift. Sammen med Sosialistisk Venstrepartis øvrige satsing
på kollektivtransporten og geografisk differensiert årsavgift
på bil betyr dette reduserte transportkostnader gjennom
billigere persontransport og reduserte trafikkproblemer, og en betydelig
lettelse for viktige distriktsnæringer. Dette medlem avviser auksjon
av fiskeoppdrettskonsesjoner. Dette gir mulighet for i stedet å bruke
penger på forskning og utvikling i havbruksnæringen.
Det er behov for en langt bedre regional samordning av
næringsutvikling, ressursforvaltning, samferdsel, boligbygging
og utvikling av offentlige tjenester. Storbyene, og særlig
Oslo, har problemer med overbelastede trafikksystemer og boligmangel.
Distriktene trues av fraflytting og arbeidsledighet. Dette
medlem mener fylkeskommunene må ha regional planlegging som
en sentral oppgave, og bli gitt virkemidler og myndighet slik at
de i langt større grad enn i dag kan sette planlagte tiltak
og politikk ut i livet.
For å utvikle muligheten for et yrkesliv
i distriktene er det nødvendig å tilbakeføre
en større andel av verdiene som blir skapt i distrikta.
Eksempler på slike er bevilgninger til kystverket, desentralisering
av offentlige arbeidsplasser og styrking av offentlig service generelt
i distriktene.
Differensiert arbeidsgiveravgift er en bærebjelke
i distriktspolitikken med et volum på ca. 7 mrd. kroner
i direkte bedriftsstøtte. Ordningen er kun godkjent av EU
til 2003. Dette medlem vil beholde geografisk differensiering
og volumet på støtten bedriftene får. Arbeidsgiveravgiften
bør reduseres i kombinasjon med økte miljøavgifter.
Nærbutikken er i mange utkantområder
svært viktig for at folk blir boende og har en god livskvalitet.
I lokalsamfunn med store avstander til offentlige servicetilbud, ønsker dette
medlem at nærbutikken skal stimuleres til å etablere
offentlige servicetilbud i butikken med for eksempel post, bibliotek,
og andre tjenester.
Dette medlem vil peke på at
flest mulig av de distriktspolitisk virkemidlene må legges
som helhetlige bevilgningsrammer som kommuner og fylkeskommuner
kan disponere mye friere enn i dag, ut fra lokalt vedtatte planer
og behov.
Landbrukets oppgave er å forsyne egen
befolkning med mat som naturlig kan produseres her, og bidra til å ivareta
egen matvaresikkerhet. Et sterkt landbruk forutsetter at bondens
arbeidsvilkår sikres. Særlig avgjørende
er dette for å sikre rekruttering. Gjennom overføringer,
markeds- og prisregulering må bønder i Norge sikres
et forsvarlig inntektsnivå. Et sterkt landbruk er viktig
for bosettingen i distriktene, og dette medlem vil
arbeide imot en ytterligere nedbygging av det norske landbruket.
Mangel på ferie og fritid og manglende lønnsomhet
gjør at mange unge er usikre på om de vil overta
gårdsbruk. Sosialistisk Venstreparti vil derfor stimulere
til sterkere samarbeid mellom gårdsbruk for å sikre
nødvendig rekruttering til næringa.
Dette medlem vil at landbruket
skal utvikles i miljøvennlig retning. Det økologiske
landbruket må fungere som en veiviser, og ikke isoleres
som en nisjeproduksjon for særlig interesserte bønder
og forbrukere. På denne måten vil det økologiske
landbruket kunne bli en kunnskapsbase og en ressurs for hele landbruket.
Utvalget av økologiske matvarer som tilbys forbrukere i
Norge er for lite til å gi forbrukerne noen reell valgmulighet.
En stor del av den økologisk produserte maten blir ikke
solgt og markedsført som økologisk mat. Markedsføring
og distribusjon av økologiske produkter må forbedres
i Norge.
Dette medlem vil understreke
vårt ansvar for en langsiktig ressursforvaltning. Det er
grunn for sterk bekymring for den kvotepolitikk som føres
bl.a. i den norsk-russiske forvaltning av torskebestanden. Fiskeripolitikken
må ta sikte på en bærekraftig høsting
ved å prioritere fangstmåter som begrenser uttaket
av småfisk, og viser til at i torskefisket de siste år
er uttaket av fisk under 2,5 kg mellom 80-90 pst. for redskapstyper som
ringnot og trål. Det er ikke en bærekraftig høsting av
ressursen.
Dette medlem viser til at overkapasitet
i fiskeflåten er et resultat av en forfeila fiskeripolitikk,
hvor det er blitt tilrettelagt for kapasitetsutvidelse på havfiskeflåta.
Dette er den flåtetype som har de minst bærekraftige
fangstmetoder. For å legge grunnlaget for langsiktig bærekraftig
ressursforvaltning må vi bruke harde tiltak mot fiskejuks
og rovfiske, vi må bygge ned havfiskeflåten -
spesielt ombordproduksjonen - og følge opp konsesjonsvilkårene.
Fiske og havbruk vil være en viktig
næring i framtida, og derfor er infrastruktur som kan rask
og presis tilgang til markedet viktig.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen viser til kap. 17.6.
Regjeringens mål er en rettferdig fordeling
av inntekt og gode levekår for alle. Levekår omfatter
en rekke forhold som er viktige for den enkeltes velferd, blant
annet arbeid, helse, bolig, utdanning og inntekt. Fordelingen av
goder påvirker den enkeltes velferd direkte, men også gjennom
virkningen på samfunnet som helhet. En relativt jevn fordeling
styrker det sosiale samholdet og reduserer den sosiale spenningen.
Regjeringens fordelingspolitikk skal bidra til
at samfunnets samlede velferd fordeles på en jevn og rettferdig
måte. En effektiv fordelingspolitikk omfatter derfor tiltak
på en rekke områder: Det offentlige utdanningssystemet
med en felles grunnskole for alle og omfattende studiefinansieringsordninger
legger til rette for lik rett til utdanning uavhengig av sosial
bakgrunn, inntekt eller andre individuelle forhold. En aktiv arbeidsmarkedspolitikk
påvirker fordelingen av arbeid og lønn, og trygde-
og skattepolitikken påvirker inntektsfordelingen.
Behovet for velferdstjenester varierer fra person
til person og gjennom livsløpet. Et viktig fordelingspolitisk
mål for Regjeringen er at alle som har behov for det skal
ha tilgang på grunnleggende velferdstjenester, og at ingen
skal utelukkes på grunn av egen økonomisk situasjon.
For å oppnå dette mener Regjeringen det er nødvendig
med et godt utbygd offentlig tjenestetilbud for eksempel innen helse-
og omsorgssektoren.
Regjeringen legger fram en handlingsplan for
sosial og økonomisk trygghet for å løfte
mindretallet, jf. kapittel 11.4 i meldingen. Regjeringen vil med
de foreslåtte tiltakene gi de vanskeligst stilte i samfunnet
et løft, og ønsker særlig å bedre
situasjonen for grupper som har lav inntekt og levekårsproblemer
over tid. Tiltak rettet mot å bedre arbeidsmarkedstilknytningen
og boligproblemene til de vanskeligst stilte, samt tiltak rettet
mot grupper uten inntektssikring i folketrygden, vil bli prioritert.
Regjeringen er spesielt opptatt av å bedre oppvekstvilkårene
for barn som vokser opp i familier med lav inntekt.
En jevn inntektsfordeling er en forutsetning
for jevne levekår. Lønn er den dominerende inntektskomponenten
i husholdningene. Lønnsforskjellene i Norge er lave sammenlignet
med andre land. Et fellestrekk ved de fleste som forblir i lavinntektsgruppen
over tid er at de mangler en stabil tilknytning til arbeidsmarkedet. Regjeringen
vil derfor arbeide for at så mange som mulig får
innpass i arbeidslivet. Det skal være lønnsomt
og attraktivt for den enkelte å bidra til verdiskapingen
i samfunnet.
Regjeringen vil føre en politikk som
motiverer til arbeid framfor trygd. Den økende tendensen
til langtidssykemelding og uføretrygding må snus.
Trygdesystemet må være fleksibelt og tilpasset
den enkeltes behov, og det må utformes slik at det støtter
opp under og fremmer enkeltpersoners deltakelse i arbeidsmarkedet.
Regjeringen ønsker mer fleksible løsninger
for kombinasjon av arbeid og uførepensjon.
Regjeringen har iverksatt tiltak for å begrense
tilgangen til folketrygdens uførepensjonsordning, blant annet
ved å skjerpe kravet til at attføring skal prøves før
uførepensjon kan bli vurdert. Regjeringen vil videre, som
et strakstiltak, styrke innsatsen for at flere uførepensjonister
skal vende tilbake til arbeidslivet, på hel- eller deltid,
blant annet ved å etablere nettverksprosjekter
for reaktivisering av uførepensjonister.
For å legge til rette for at flere
funksjonshemmede skal kunne delta i arbeidslivet, vil Regjeringen,
som et annet strakstiltak, prøve ut ordninger som skal
sikre dekning av transportutgifter til arbeids- og utdanningsreiser
for funksjonshemmede som ikke kan benytte egentransport eller offentlige
kommunikasjonsmidler.
For å styrke arbeidsgivernes motivasjon
til å ansette personer som ikke har full arbeidsevne, er
det igangsatt et forsøk med lønnstilskudd av lengre
varighet til arbeidsgivere som ansetter personer med varierende yteevne
over tid på grunn av kroniske lidelser. Regjeringen vil
vurdere en opptrapping av tiltak i lys av erfaringene som innhentes.
Regjeringen mener sosialhjelpen skal være
en midlertidig ytelse, og at det raskest mulig må settes
inn aktive tiltak slik at sosialhjelpsmottakere kan få utdanning
eller komme i arbeid. Regjeringen har iverksatt forsøk
med et mer helhetlig kommunalt ansvar for arbeids- og aktiviseringstiltak
for langtidsmottagere av sosialhjelp. Regjeringen vil dessuten videreføre
og styrke innsatsen for å få arbeidsledig ungdom
i arbeid.
Regjeringen mener det er spesielt viktig å skape
gode oppvekstvilkår for barn for å utjevne forskjeller
og forebygge dårlige levekår senere i livet. Regjeringen vil
derfor bekjempe fattigdom blant barn. Regjeringen ønsker å bedre
levekårene til barnefamilier med varig lav inntekt, blant
annet gjennom bedre målretting av tjenester og overføringer.
Regjeringen vil sikre at alle barn og unge har mulighet til å delta
i et fullverdig sosialt liv. Det er behov for tiltak som når
barna direkte, blant annet for å gi bedre muligheter for
deltakelse i skole- og fritidsaktiviteter. Grunnskolen skal være
gratis og fri for egenandeler. Ingen skal stenges ute fra aktiviteter
fordi foreldrene ikke har råd til å betale.
Utdanning gir bedre tilknytning til arbeidsmarkedet, og
har dessuten en stor egenverdi for den enkelte. En god grunnutdanning
legger et godt grunnlag for gode levekår seinere i livet.
Regjeringen mener at det beste grunnlaget legges i en felles grunnskole
og videregående skole som vektlegger faktiske kunnskaper
og ferdigheter, og som også fremmer innsikt, forståelse
og evne til samarbeid. Regjeringen er videre opptatt av at sosial
bakgrunn ikke skal være til hinder for å kunne
ta høyere utdanning. Regjeringen ønsker å følge
opp kompetansereformen. I et utjevningsperspektiv er det særlig
muligheten for voksne til å fullføre en grunnskoleutdanning
og retten til videregående opplæring som har betydning.
Regjeringen vil utforme opplæringstilbudene slik at flest
mulig av de som er i arbeid kan gjennomføre videreutdanningen
uten å gå ut av arbeidslivet.
Helse er en viktig levekårsfaktor.
En lang rekke undersøkelser har vist at helsetilstanden
følger et sosialt trappetrinnsmønster. Jo høyere
sosial posisjon, desto bedre helse og høyere levealder.
Innenfor folkehelsearbeidet vil Regjeringen legge større
vekt på utjevning av helseforskjeller mellom grupper i
befolkningen, herunder sosiale forskjeller. Regjeringen vil sette
i verk tiltak rettet mot geografisk avgrensede områder
med langvarig opphopning av dårlige levekår i
befolkningen. Regjeringen vil særlig arbeide for å bedre
levekårssituasjonen i de indre delene av Finnmark, og vil
straks iverksette tiltak for å avhjelpe situasjonen gjennom
et samarbeid med kommunene i indre Finnmark, fylkeskommunen og aktuelle
næringsutviklingsmiljøer.
Boligstandard og boutgifter har stor betydning
for den enkeltes levekår og livssituasjon. De boligpolitiske virkemidlene
bør først og fremst rettes inn mot økonomisk
vanskeligstilte husholdninger og ungdom i etableringsfasen. Regjeringen
vil styrke boligtilskuddet i Husbanken og gjennomføre flere
forbedringer i bostøtteordningen, særlig for å bedre
situasjonen for vanskelig stilte barnefamilier i de største
byene og enslige med lav inntekt. I den forbindelse vil Regjeringen
vurdere ytterligere heving av boutgiftstaket. Regjeringen vil i
tillegg vurdere å myke opp finansieringskravet i bostøtteregelverket
for vanskeligstilte barnefamilier med høye boutgifter og
lave inntekter.
For Regjeringen er det svært viktig
at kommunene og staten samordner innsatsen for å bedre
situasjonen for de bostedsløse. Regjeringen har derfor
i samarbeid med de fem største bykommunene satt i gang
et utviklingsarbeid for å bedre boligsituasjonen
for bostedsløse og sikre dem et helhetlig hjelpetilbud.
Regjeringen vil arbeide for å redusere bruken av hospits,
særlig blant barnefamilier. Regjeringen ønsker
en samordnet innsats for å løse problemene for
de bostedsløse gjennom egne tilpassede boligløsninger
med tilkoplede helse- og sosialtjenester.
Komiteen viser til
kapittel 11 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
et godt samfunn er preget av gode levekår for alle, i alle
aldre og i alle deler av landet. Tilgangen til utdanning og gode
helse- og omsorgstjenester skal være uavhengig av størrelsen
på den enkeltes lommebok. Barn og ungdom må ha
gode oppvekstvilkår. Sammen med en politikk som sikrer
arbeid for alle og en solidarisk boligpolitikk, er dette hjørnestenene
i en politikk for et rettferdig samfunn.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringens handlingsplan for sosial og økonomisk trygghet
skal gi de vanskeligst stilte et løft. Særlig
skal situasjonen for dem med lav inntekt og varige levekårsproblemer bedres.
Tiltak for å bedre tilknytningen til arbeidsmarkedet og
boligmarkedet, samt tiltak rettet mot grupper uten inntektssikring
i folketrygden, vil bli prioritert. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen særlig vil bekjempe fattigdom blant
barn. Derfor skal levekårene til barnefamilier med varig
lav inntekt bedres, blant annet med bedre målretting av
tjenester og overføringer.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under
kap. 17.2.4.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen i Langtidsprogrammet varsler oppfølging
av tiltakene i Utjamningsmeldingen. Disse medlemmer mener
Stortingets vedtak fra juni i fjor forutsetter en plan for når
de ulike tiltakene skal fases inn. Disse medlemmer vil
minne om at erfaringen med oppfølgingen av Velferdsmeldingen
tilsier nettopp det.
Når Regjeringen uttrykker bekymring
for de enslige forsørgere som på grunn av endret
regelverk mister retten til overgangsstønad, ser disse
medlemmer grunn til å minne Regjeringen om at Arbeiderpartiet avviste
Senterpartiet/Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstrepartis
forslag i Velferdsmeldingen om nødvendige endringer for
enslige forsørgere blant annet i overgangsstønaden,
som ville motvirket de negative utslagene som Regjeringen peker
på i sitt langtidsprogram.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen har fulgt opp forslaget i Utjamningsmeldingen og tatt
initiativ til en sterkere normering av sosialhjelpen ved å innføre
rettledende statlige normer for utmåling av økonomisk
sosialhjelp. Disse medlemmer er imidlertid bekymret
over det lave nivået Regjeringen har lagt seg på i
anbefalingene til størrelsen på økonomisk
sosialhjelp, og særlig til barnefamiliene. Disse medlemmer mener
at Regjeringen i det minste burde ha fulgt SIFOs satser som grunnlag
for sosialhjelpen. Disse medlemmer er enig i at barnetrygden
kan regnes som en del av inntektsgrunnlaget for tilståelse
av økonomisk sosialhjelp, men mener samtidig at Regjeringen
har lagt seg på altfor lagt nivå når det
gjelder utgifter til livsopphold for barn som følger av
forsørgeransvaret for barn. Disse medlemmer er
særlig bekymret over dette, fordi denne gruppen er en stor
del av de barna som lever i fattigdom i Norge i dag. Disse
medlemmer vil henstille til Regjeringen å revurdere
satsene til sosialhjelp når det gjelder forsørgertillegget
for barn. Disse medlemmer ser det som en investering
i framtiden, for å unngå at barn som vokser opp
med foreldre med lav inntekt over lang tid, ikke selv skal få problemer
på grunn av dårlig foreldreøkonomi.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil arbeide
for et samfunn som inkluderer alle, hvor alle deltar og får
muligheter, og får utvikle seg etter sine evner, ønsker
og behov.
Disse medlemmer vil understreke
at forskjeller mellom mennesker ikke nødvendigvis innebærer
noe negativt. Vi er skapt forskjellige, med ulike anlegg og interesser.
Det vil også føre til økonomiske forskjeller mellom
oss, uten at det i seg selv er et problem. Den viktigste sosialpolitiske
utfordringen er ikke å bekjempe forskjeller, men å bekjempe
fattigdom og løfte opp mennesker som har falt utenfor.
Disse medlemmer vil understreke
at et godt utdanningstilbud er det viktigste utjevningstiltaket som
finnes, og at det er avgjørende med et godt skoletilbud
til alle.
Disse medlemmer legger vekt på at
sosialpolitikken må være mer enn å mekanisk
betale ut sosialhjelp eller trygdeytelser. En velferdsstat som låser mennesker
fast i klientrollen, har mislykkes. Støtteordninger som
er ment å være midlertidige, må utformes slik
at de gir hjelp, men ikke skaper varig avhengighet. Målet
med sosialpolitikken må i størst mulig grad være å sette
den enkelte i stand til å bli selvhjulpen og uavhengig
av offentlig hjelp. Mennesker som har falt utenfor, skal hjelpes
til igjen å ta aktivt del i samfunnet ut fra sine evner
og ferdigheter. Støtteordningene må utformes slik
at alle får utnyttet sine ressurser så godt som
mulig. Det skal stilles krav til alle, ut fra hver enkelts evner
og ressurser. Å stille krav er et uttrykk for respekt og
tro på de enkelte mennesker. Alle mennesker har noe å bidra
med. Arbeid og deltakelse gir selvrespekt.
Disse medlemmer viser til at
det er en klar sammenheng mellom levestandard og tilknytning til arbeidslivet.
Lav levestandard henger i de fleste tilfeller sammen med manglende
tilknytning til arbeidslivet. For å bekjempe fattigdom
må det være et overordnet mål å bidra
til at flest mulig er i arbeid. Skatte- og avgiftspolitikken må innrettes
slik at flere kan leve av egen inntekt. Det skal lønne
seg å jobbe og det skal være mulig å leve
av egen inntekt. De som tjener minst må få lavere
skatt ved at bunnfradraget heves. Toppskatten på vanlige
inntekter må fjernes.
Disse medlemmer viser til at
Høyre vil omorganisere arbeidsmarkedsetaten til en kvalifiseringsetat som
skal arbeide med å dyktiggjøre mennesker som har
særlige problemer med å få fotfeste i
arbeidsmarkedet. Det offentlige hjelpeapparatet er imidlertid ikke de
eneste som kan hjelpe folk til å bli selvhjulpne. Det offentlige
bør også kunne kjøpe tjenester fra private
på dette området.
Disse medlemmer mener det er
behov for i større grad å samordne arbeidet ved
arbeidsmarkedsetaten og trygdekontorene for raskt og effektivt å kunne
hjelpe mennesker til å komme tilbake i arbeid igjen. Høyre
vi styrke ordningen med lønnssubsidier til arbeidsgivere
som ansetter personer som på grunn av helseproblemer eller
av andre årsaker har vanskelig for å få arbeid.
Disse medlemmer viser til at
rusmisbruk er en vanlig årsak til at mennesker faller utenfor.
Høyre vil ha en aktiv politikk overfor rusmisbrukere, hvor
de får hjelp til å overvinne sitt rusmisbruk slik
at de igjen kan ta ansvar for sitt eget liv. Høyre ønsker
en restriktiv narkotikapolitikk med vekt på behandling
og rusfrihet. For en del narkomane vil imidlertid metadonbasert eller
legemiddelassistert behandling være best egnet.
Disse medlemmer mener det må satses
på et bredt spekter av behandlingstilbud i både
offentlig og privat regi. Høyre vil bruke tvangsbehandling
av narkomane når det kan motivere for videre behandling med
sikte på rusfrihet. Høyre vil opprette flere akuttplasser
innen alkohol- og narkotikaomsorgen kombinert med en sterkere satsing
på ettervern. Det hjelper lite med akuttplasser hvis man
må returnere til sitt tidligere rusmisbrukermiljø etter
avrusning. Det må tilbys verdigere botilbud til de tyngste
misbrukerne, slik at de har alternativer til gaten eller hospits.
Disse medlemmer vil understreke
at frivillige organisasjoner har en viktig oppgave både
i rusforebyggende arbeid og i behandling av rusmisbrukere. Høyre
vil sikre frivillige organisasjoner rammevilkår som gjør
at de fortsatt kan gjøre en viktig innsats på dette
området.
Disse medlemmer mener at det
er viktig å inkludere funksjonshemmede i samfunnet. Mange funksjonshemmede
opplever hindringer i hverdagen. Høyre vil arbeide for å fjerne
flest mulig av disse. Høyre vil dessuten arbeide for å øke
yrkesaktiviteten blant funksjonshemmede. Arbeidsmarkedsetaten bør følge
bedre opp for å gi funksjonshemmede et arbeidstilbud.
Disse medlemmer viser til den
sterke veksten i sykefraværet og antallet uførepensjonister.
Den sterke veksten i sykepengeutbetalingene binder opp betydelige
ressurser for samfunnet. Disse medlemmer viser til
at Sintef Unimed i juni 2000 offentliggjorde en undersøkelse
som viste at sykefraværet koster samfunnet totalt 85 mrd.
kroner i året. 47 mrd. kroner er knyttet til tapt produksjon
i privat næringsliv og offentlig tjenesteyting. Resten
er folketrygdens og arbeidsgivernes utgifter til sykelønn.
Folketrygdens utgifter til sykelønn for 2001 er anslått å bli
ca. 25 mrd. kroner, en økning på 27 pst. fra 2000.
Til sammenligning utgjorde de offentlige utgiftene til somatiske
helsetjenester i 1998 37 mrd. kroner.
Sandman-utvalgets utredning har dokumentert
at den norske sykelønnsordningen er enestående
i europeisk sammenheng, ved at den ikke inneholder noen egenandel
for arbeidstakeren og gir full kompensasjon ved sykdom. Dette gjør
den enestående også sammenlignet med andre sosiale
ytelser i Norge. Eksempelvis ligger de ytelser man får
på attføring etter ett år på sykelønn,
eller som uføretrygdet, betydelig under den lønn
man hadde mens man var i arbeid. En person med arbeidsinntekt på 300
000 kroner vil f.eks. etter å ha blitt uføretrygdet
bare motta ca. 150 000 kroner årlig. Disse medlemmer viser
til at Sandman-utvalget la frem forslag om å innføre
en egenandel for arbeidstakerne i sykelønnsordningen, som
del av en helhetlig tiltakspakke for redusert sykefravær,
hvor det offentlige og bedriftene også tar på seg økt
ansvar, og hvor det derfor ikke vil være mulig å velge
bort et bærende element som innføring av en slik
egenandel.
Disse medlemmer viser til at
man i Sverige har innført en slik egenandel i sykelønnsordningen,
med redusert sykefravær og lavere offentlige utgifter som følge.
Disse medlemmer viser til at
Sandman-utvalget også foreslo endringer i uføretrygden.
Mange uføretrygdede har en betydelig restarbeidsevne som
de ønsker å bruke i inntektsgivende arbeid. Det
må i større grad legges til rette for å utnytte
den arbeidskraftreserven disse representerer. Disse medlemmer ønsker i
likhet med Sandman-utvalget at det innføres en ordning
hvor grunnlaget for uføretrygding vurderes jevnlig med
sikte på tilbakeføring til arbeidslivet, og viser til
Høyres forslag om dette i Budsjett-innst. S. nr. 11 (2000-2001). Disse
medlemmer viser til at Høyre der også fremmet
forslag for å gjøre det enklere å kombinere
arbeid og trygd, ved å endre reglene for hvor mye man kan
tjene ved siden av uførepensjonen slik at uførepensjonen
reduseres gradvis i takt med arbeidsinntekten. Dagens ordning med
en friinntekt på en ganger folketrygdens grunnbeløp
har uheldige terskelvirkninger og motvirker at uføretrygdede øker arbeidsinnsatsen
utover dette.
Disse medlemmer har for øvrig
merket seg at Regjeringen ikke kommer med nye, konkrete initiativ på dette
området, men nøyer seg med å varsle nye
meldinger og for øvrig følge opp Stortingets vedtak
i forbindelse med utjevningsmeldingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti påpeker
at det er fordelingspolitikken som viser et samfunns menneskesyn.
Sosialistisk Venstreparti kjemper for et solidarisk samfunn, der
de økonomiske forskjellene mellom folk er små og
alle har muligheten til et godt liv. Men SSBs inntekts- og formuesstatistikk
viser at utviklingen har gått i feil retning gjennom hele
90-tallet. Både inntekt og formue blir stadig skjevere
fordelt - de rikeste tar en større del av kaka, mens de
fattigstes del blir mindre. I følge SSB er det særlig
utbetaling av aksjeutbytte som er blitt dramatisk skjevere fordelt. Dette
medlem godtar ikke en urettferdig fordeling av makt og økonomiske
goder. Forskjeller må utjevnes gjennom aktiv omfordeling.
Norge er i dag et av verdens rikeste land. På tross
av det er det mennesker og grupper som er fattige. Velferdsstatens
viktigste mål må være å sikre
alle innbyggere økonomisk grunntrygghet. Nå mangler
vi en tidsmessig og gjennomarbeidet politikk som er egnet til å nå dette
målet. Politikken nå er usammenhengende og motsetningsfylt.
Den klarer ikke å motvirke de ulikheter markedet skaper.
På lengre sikt kan bare en mykere arbeidslinje, en sosial
boligpolitikk, en fornyelse av virkemiddelapparatet og lavere skatter
for lavinntektsgruppene avskaffe fattigdommen.
Det er stort behov for en ny og helhetlig tiltakskjede, og
da vil spørsmålet om fornyelse av den økonomiske grunntryggheten
være sentralt. Dette medlem vil derfor foreslå utredning
av samfunnslønn.
Den moderne fattigdommen fører til
utestengning fra kulturelle og sosiale aktiviteter og fellesskap.
Dette rammer i særlig grad barn og unge. Undersøkelser viser
at det er tre grupper som er særlig utsatt: arbeidsløse,
enslige forsørgere og innvandrere. Det er derfor særlig
viktig å satse på tiltak som hjelper disse gruppene.
Spesielt er det viktig å sette fokus
på fattige barnefamilier. Det er mange tusen barn som vokser
opp i fattigdom i Norge. Barnefattigdom er et alvorlig og uakseptabelt
angrep på anstendighet og velferd i vår tid. Vi står
overfor valg som til sjuende og sist dreier seg om ideologi og holdninger.
Barn er den viktigste ressursen vi har i dette samfunnet. At barn
må leve i fattigdom i dagens Norge er etisk uakseptabelt
og en enorm sløsing med samfunnets ressurser. Pågangsmot
og livslyst ødelegges og mange barn føler at de
har veldig lite å se fram til.
Tiltak for å rette dette opp må være
både langsiktige og akutte tiltak å gjøre
noe med de verste utslagene av fattigdom i barnefamilier raskt.
Kontantoverføringene fra fellesskapet og gode velferdsordninger
i form av sosial boligbygging, tilgjengelige helsetjenester og opplæring-
og utviklingsmuligheter for alle er aktuelle tiltak. Regjeringens
skisserte tiltak i meldingen er på langt nær gode
nok og akutte hjelpetiltak mangler helt.
Dette medlem vil i tillegg til
de forslagene Regjeringen skisserer foreslå konkrete tiltak
som er rettet direkte mot målgruppa fattige barnefamilier
og direkte mot de økonomiske årsakene til at barn
blir utestengt fra sosiale fellesskap i skole og fritidsaktiviteter.
– Slutt å regne
barnetrygd, kontantstøtte og engangsstønad med
i beregningen av sosialhjelpen. I praksis behovsprøves
nå barnetrygden og kontantstøtten bare for de
fattigste. Fattige familiene blir fratatt det ekstra økonomiske
tilskuddet alle andre får og forskjellene øker. Å gå vekk
fra avkorting vil gi flere tusen kroner rett til de fattigste barnefamiliene.
Det vil ikke være noen særfordel for dem, bare
likebehandling i forhold til alle andre som får pengene
uavkortet.
– Innfør forpliktende
minstesatser for sosialhjelp og la staten betale ekstrakostnadene.
Veiledende nasjonale normer for sosialhjelp vil ikke kunne sikre
at barnefamilier med dårlig råd får det
bedre, fordi kommunene ikke er forplikte til å følge
normen og Regjeringen vil ikke bidra med penger til å sette
dem i stand til det.
Kommunesektoren har gjennom flere år akkumulerte underskudd
på ca. 11 mrd. kroner i 1999 - ca. 10 mrd. kroner i 2000
og det ligger an til et tilsvarende underskudd i 2001. Gapet mellom pålagte
oppgaver og økonomi øker. Økte rammer til
kommunen i årets budsjett er på forhånd
spist opp av pålegg og reformer, og gir ikke nok rom for satsing
på økte sosialhjelpssatser til de fattigste. Normen
for sosialhjelp må bli slik at det går an å leve
av den.
Flere kommuner har satt satsene ned. Reglene kan få svært
dramatiske konsekvenser for de barnefamiliene som har behov for
hjelp. Det er derfor nødvendig å innføre
en fast minstenorm ingen kan gå under. Staten må finansiere
dette løftet for de fattigste.
– Fjern alle egenandelene i skolen
nå. Grunnskolen skal være gratis. Tiltak til barn
og unge nedprioriteres systematisk og det gjør at det er
stor pengemangel i skolen i mange kommuner. KS har gjennomført
en spørreundersøkelse i 185 kommuner og 16 fylkeskommuner
som viser at hver tredje kommune kutter i skolebudsjettene på grunn
av økonomiske vanskeligheter. Det har vært politisk enighet
om å fjerne egenandelene i skolen. Likevel kreves det inn
slike egenandeler hver eneste dag: til klasseturer, til svømming,
til kosetimer, til gaver og noen ganger til helt vanlige læremidler.
Denne situasjonen kan ikke fortsette. Vi må gjennom
politiske beslutninger sørge for å gi en klar
beskjed til alle barn og unge om at de er like mye verdt, og at
de skal få like muligheter til å delta i skolens
ulike aktiviteter. Ingen er mer avhengig av å være
med på alt skolen kan tilby dem, enn de som har lite penger
hjemme og heller ingen er mer avhengig av at skolen er god og mangfoldig
enn de som kommer fra familier med dårlig råd.
– Øk barnetrygden for
tredje og fjerde barn. Ifølge Statistisk sentralbyrå vil økt
barnetrygd for tredje eller flere barn treffe veldig godt i forhold
til de fattige familiene.
– Innfør maksimalpriser
på skolefritidsordning og barnehager.
Dette medlem understreker at
skattepolitikk har tre formål. Skatt og avgifter skal finansiere
bedre velferdsordninger, bidra til en mer rettferdig fordeling og skape
et bedre miljø. Økte minstefradrag, økt
progresjon i inntektsskatten og høyere skatt på kapitalinntekt og
formue, kombinert med grønne avgifter, vil danne et skattesystem
som utjevner sosiale forskjeller, og som samtidig bidrar til et
bedre miljø. Skatt på vanlig og lav arbeidsinntekt
må reduseres, mens skatt på aksjeutbytte må videreføres
som den kanskje mest presise omfordelende skatt.
Dette medlem påpeker
at egenandeler innenfor helsevesenet er skatt på sykdom.
Sammen med kraftige økninger i gebyrer og avgifter fører
denne utviklingen til et skattesystem som rammer sosialt skjevt.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen viser til kap. 17.6.
Regjeringen vil bidra til å utvikle
gode og trygge oppvekstmiljøer for barn og ungdom. Mens
både samfunnet og familie- og samlivsmønstrene
endrer seg, har barna det samme behovet for trygghet og tilhørighet som
tidligere. Det er viktig at vi som samfunn er i stand til å legge
til rette for dette, slik at framtidige generasjoner får
et best mulig grunnlag å møte nye utfordringer
på.
Å legge til rette for gode oppvekstmiljøer
er derfor en viktig investering i framtiden. Det betyr at vi må ta nødvendige
hensyn til barn og ungdoms behov i utformingen av politikken på en
rekke områder, og at vi gjør det mulig for hver
enkelt familie å løse sine omsorgsoppgaver på en
god måte. I de tilfellene der familiene ikke er i stand
til å gi en tilstrekkelig omsorg, må samfunnet
bidra med tiltak som er tilpasset barnas og familienes behov.
En god oppvekstpolitikk bygger først
og fremst på at foreldre og familie utøver sitt
ansvar som omsorgspersoner. Derfor er familiepolitikken en viktig
del av oppvekstpolitikken. I et samspill mellom foreldrene og skolen,
de frivillige organisasjonene og lokalmiljøet for øvrig,
må det legges til rette for at barn og ungdom gis mulighet
til utfoldelse og utfordringer. På denne måten
vil en også bidra til å forebygge problemer blant barn
og ungdom. Oppvekstmiljøet i videre forstand, herunder
det fysiske oppvekstmiljøet og bomiljøet spiller
også en viktig rolle. Regjeringen vil særlig peke på den
store betydningen det frivillige arbeidet og organisasjonslivet
har for engasjerte og aktive lokalmiljøer.
Medvirkning og medbestemmelse fører
til større engasjement og interesse for lokalmiljøet.
Kommunene må derfor legge til rette for at barn og ungdom trekkes
aktivt inn i arbeidet for å bedre oppvekstmiljøet,
for eksempel gjennom barne- og ungdomsråd. Friluftsliv,
idrett og fysisk aktivitet er helsefremmende og bidrar til økt
trivsel og til å skape sosiale møteplasser i nærmiljøet.
Regjeringen vil stimulere til økt innsats i de lokale idrettslagene
ved å gi en større andel av de statlige midlene
til idrettsformål til slike virksomheter. Samtidig vil
Regjeringen satse på utbygging av fotballbaner, flerbrukshaller
og svømmehaller, der større byer og tettsteder
særlig skal prioriteres.
Regjeringen vil bygge flere og billigere barnehageplasser.
Alle familier som ønsker det, skal få et tilbud om
barnehageplass innen utgangen av 2003. Regjeringen vil foreslå at
kommunene får en lovfestet plikt til å tilby barnehageplass,
og at det som ledd i dette etableres frivillige samarbeidsavtaler
mellom kommunene og private barnehager. Regjeringen vil øke
den statlige finansieringen slik at foreldrebetalingen kan reduseres. Dette
kan gjennomføres på ulike måter, for
eksempel ved å etablere maksimalsatser eller ved å ha
en viss gratis kjernetid for alle. Regjeringen mener at tilbud om
barnehageplass også må vurderes i et fordelingsperspektiv,
og vil derfor legge vekt på løsninger som ivaretar
hensynet til barn og familier som særlig har behov for
det tilbudet som en barnehageplass er.
Regjeringen vil videre stimulere til mer fleksibilitet
i barnehagetilbudet. Det må bli enklere å få en
barnehageplass som er tilpasset den enkelte families behov, for eksempel
med hensyn til åpningstider og mulighet for endring i oppholdstid
når arbeidssituasjonen eller andre forhold tilsier det.
Regjeringen vil følge opp arbeidet
for å skape full likestilling mellom kvinner og menn. Dette
må skje ved at likestilling blir fulgt opp på alle
politikkområder. Det er et mål å bedre
kvinnerepresentasjonen i ledende posisjoner i samfunnet. Regjeringen
vil arbeide for en større grad av likestilling mellom mor
og far når det gjelder permisjonsrettigheter ved fødsel
og adopsjon. Regjeringen vil blant annet vurdere en gradvis utvidelse
av stønadsperioden ved fødsel, kombinert med at
en større del av permisjonstiden øremerkes fedre.
Regjeringen vil at skolefritidsordningen skal
være et tilbud alle kan benytte. Foreldrebetalingen må derfor ikke
være så høy at noen stenges ute. Regjeringen
vil se på måter å utvikle et fritidstilbud
etter skoletid også for eldre elever som ikke har et tilbud
i skolefritidsordningen.
Regjeringen vil at alle skal disponere en god
og hensiktsmessig bolig i et godt bomiljø. Viktige forutsetninger
for en vellykket boligpolitikk er blant annet at en gjennom den
generelle økonomiske politikken klarer å holde
lav og stabil rente, samt at Husbanken og kommunene har virkemidler
som bidrar til at økonomisk svakstilte husstander kan skaffe
seg en hensiktsmessig bolig. Regjeringen vil videreføre
ordningene med etableringslån, bostøtte og tilskudd
til boligetablering for å lette etableringsproblemene på boligmarkedet
for ungdom og økonomisk svaktstilte grupper, og sikre at
Husbanken prioriterer dette i nært samarbeid med kommunene.
Blant annet vil Regjeringen styrke boligtilskuddet og gjøre
flere forbedringer i bostøtten.
Innvandringen de siste tiårene har
bidratt til større kulturelt mangfold og et mer mangeartet
samfunn. Regjeringen vil legge til rette for at det økte
kulturelle mangfoldet i form av tradisjoner, levemåter
og livssyn, kan gi positive bidrag til det norske samfunnet og hindre
at det oppstår uønskede sosiale forskjeller og
motsetninger. Det er et mål å sikre likeverdige
muligheter for deltakelse i alle deler av samfunnslivet. Samtidig må det
legges til rette for at ulike kulturelle og religiøse grupper
skal ha rett og mulighet til utfoldelse innenfor felles rammer.
Innvandrere fra ikke-vestlige land har gjennomgående
lavere utdanning og svakere tilknytning til arbeidsmarkedet og dårligere
levekår enn norskfødte. Målrettede tiltak
overfor nyankomne innvandrere er særlig viktig for å sikre
varig deltakelse i samfunnslivet. Regjeringen vil innføre
en individuell rett til norskopplæring for voksne
innvandrere og gjøre deltakelse i denne opplæringen
obligatorisk.
Regjeringen vil føre en aktiv samepolitikk,
slik at samisk språk og samfunnsliv skal ha en sikker framtid i
Norge. Regjeringen har startet arbeidet med å opprette
et kompetansesenter for urfolks rettigheter. Regjeringen har lagt
fram en stortingsmelding om politikken overfor nasjonale minoriteter.
Det skal legges vekt på dialog og samarbeid med organisasjoner
som representerer nasjonale minoriteter.
Regjeringen vil legge til rette for at flest
mulig skal kunne oppleve kunst og kultur, og går inn for
at den offentlige innsatsen på kultursektoren skal styrkes
i årene som kommer. De frivillige organisasjonene på kulturområdet
er også viktige i denne sammenheng, og skal sikres gode
kår. Kulturinstitusjonene skal sikres driftsgrunnlag og
investeringsbehov gjennom offentlige bevilgninger. Det er av stor
betydning at det finnes arenaer for kulturell aktivitet og kulturformidling
i alle deler av landet. Dette er viktig for å stimulere
det lokale engasjementet og bidra til økt aktivitet i lokalmiljøene.
Som ledd i markeringen av tusenårsskiftet og fram til markeringen
av jubileet i 2005, er det lagt opp til å etablere egne
tusenårssteder i alle landets kommuner og fylker.
Biblioteker og museer er sentrale institusjoner
i mange lokalsamfunns sosiale og kulturelle liv. Regjeringen vil
i de årlige budsjettforslagene legge fram en investeringsplan
for nybygg. Regjeringen vil også sette museene bedre i
stand til å bevare og formidle den viktige delen av kulturarven
som disse institusjonene forvalter.
Mediene er samfunnets hovedarena for meningsbrytning
og kulturformidling. Regjeringen vil derfor sikre et mangfold av
medier og å motvirke ensretting. Et godt medietilbud til
barn og unge som har grunnlag i nasjonale verdier og tradisjoner
er særlig viktig i en tid med økende omfang av
internasjonalt produsert TV-underholdning. Regjeringen vil sikre
at allmennkringkasternes forpliktelser på dette området
opprettholdes.
Gode idrettsprestasjoner gir opplevelser og
har en betydelig identitetsskapende effekt for befolkningen. Idrett
er god kultur. Regjeringen mener derfor det er viktig at staten
har et aktivt engasjement for å sikre et faglig og etisk
toppidrettsmiljø.
Regjeringen vil bevare Den norske kirke som
en åpen og inkluderende folkekirke. Det er videre et mål å sikre
en større deltakelse ved kirkelige valg, slik at kirkens
organer kan bli mest mulig representative for statskirkens medlemmer.
Trygghet er en viktig forutsetning for velferd.
I særlig grad er det viktig å styrke innsatsen
mot ulike former for voldskriminalitet og ved forebyggende arbeid rettet
mot barn og ungdom søke å hindre en videre vekst
i kriminaliteten. Rask straffesaksavvikling har høy prioritet
i Regjeringens innsats mot kriminalitet. Straffens preventive virkning
styrkes ved rask reaksjon - dette gjelder særlig for unge
lovbrytere - samtidig som offeret føler at samfunnet tar
deres sak alvorlig. Økt vekt på innholdet i kriminalomsorgens
reaksjoner skal bidra til å hindre tilbakefall til kriminelle
handlinger.
Rasisme og diskriminering er i strid med grunnleggende
verdier og må motarbeides aktivt. Regjeringen vil legge
til grunn en null-toleranse overfor rasisme og vold. Hverdagsrasismen
må bekjempes og ulike kulturers verdier og kvaliteter må respekteres.
Regjeringen prioriterer å bekjempe alle former for vold
mot kvinner og barn, herunder oppfølging av handlingsplanene
mot kjønnslemlestelse og mot tvangsekteskap.
Styrking av den forebyggende innsatsen blant
barn og ungdom i risikosonen er viktig. Ansvaret for egne handlinger
skal gjøres klarere gjennom tilpassede reaksjoner, også der
lovbryteren er under den kriminelle lavalder. Tiltak mot diskriminering
står også sentralt i arbeidet mot vold, gjengkriminalitet
og mobbing i skolen.
Komiteen viser til
kapittel 12 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Regjeringen vil bidra til å utvikle gode og trygge
oppvekstmiljøer for barn og ungdom. I et samspill mellom
foreldre, skolen, de frivillige organisasjonene og lokalmiljøet
for øvrig, må det legges til rette for at barn
og ungdom får mulighet til utfoldelse og utfordringer.
Dette vil også bidra til å forebygge problemer
blant barn og ungdom. Disse medlemmer vil særlig
peke på den store betydningen det frivillige arbeidet og
organisasjonslivet har for engasjerte og aktive lokalmiljøer. Disse
medlemmer er opptatt av at den offentlige innsatsen i særlig
grad må rettes inn mot de mest utsatte barna og ungdommene. Hjelpeapparatet
må målrettes mot de svakest stilte.
Disse medlemmer viser til at
når kontantstøtten ble innført var meningen
at den skulle gi foreldrene mer tid med barna og større
frihet i valg av omsorgsform. Disse medlemmer vil
vise til at hovedinntrykket fra evalueringen av ordningen er at
den har hatt liten effekt. Mødre med ett- og toåringer
har i gjennomsnitt redusert arbeidstida med en og en halv time i uka,
mens fedrene jobber like mye som før. Disse medlemmer vil
peke på at det gir grunn til bekymring at ordningen, til
tross for at den er kjønnsnøytral, først
og fremst er en ordning for mødre. Den fungerer ikke som
en oppmuntring til fedre om å bruke mer tid sammen med
barna sine. Disse medlemmer mener videre at det en
grunn til å engste seg for at utbyggingen av småbarnsplasser
i barnehage synes å ha stoppet opp, og at kontantstøtten
ser ut til å ha ført til en liten nedgang i etterspørselen
etter barnehageplasser for ett- og toåringer med minoritetsbakgrunn. Disse
medlemmer viser til at Regjeringen ikke har foreslått å avvikle
ordningen, til tross for at den mener at midlene kunne ha vært
anvendt på bedre måter. Grunnen til det er at
fem partier har inngått en avtale om kontantstøtten
som gjelder for hele stortingsperioden, og at det derfor ikke er
flertall for å avvikle den eller å justere dagens
ordning.
Disse medlemmer vil understreke
at Regjeringen i større grad vil ha likestilling mellom
mor og far når det gjelder permisjonsrettigheter ved fødsel
og adopsjon. Dette kan f.eks. skje ved at en større del
av permisjonstiden øremerkes fedre.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen vil bygge flere og billigere barnehager, slik at alle
som ønsker det skal få et tilbud om barnehageplass
innen utgangen av 2003. Disse medlemmer viser videre til
at Regjeringen vil foreslå at kommunene får en
lovfestet plikt til å tilby barnehageplass og at de statlige tilskuddene
til barnehagene skal øke, slik at foreldrenes betaling
kan bli lavere. Dette kan for eksempel skje ved å etablere
maksimalsatser eller gratis kjernetid.
Disse medlemmer vil at skolefritidsordningen skal
være et tilbud for alle. Derfor kan ikke foreldrebetalingen
være for høy. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen vil se på måter å utvikle
et fritidstilbud etter skoletid på også for eldre
elever som i dag ikke har et tilbud i skolefritidsordningen.
Disse medlemmer vil at grunnskolen
skal være gratis og fri for egenandeler. Ingen skal stenges
ute fra aktiviteter fordi foreldrene ikke har råd til å betale. Skolen
skal ha høy kvalitet både når det gjelder
innhold, utstyr og lokaler. Elevene skal ha gode lærevilkår.
Det krever at skolebyggene holdes vedlike. Den kulturelle skolesekken
skal bidra til å sikre elevene et godt kulturtilbud i skolen.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen vil følge opp arbeidet med å skape
full likestilling mellom menn og kvinner ved at likestilling følges
opp på alle politikkområder.
Boligstandard og boutgifter er viktig for den
enkeltes levekår og livssituasjon. Disse medlemmer mener at
det er riktig å styrke boligtilskuddet i Husbanken og gjennomføre
flere forbedringer i bostøtten. Disse medlemmer ser
derfor positivt på at en ytterligere heving i boutgiftstaket
og endringer i finansieringskravet i bostøtten for vanskeligstilte
barnefamilier vil bli vurdert.
Innvandringen har de siste tiårene
bidratt til større kulturelt mangfold. Innvandrere fra
ikke-vestlige land har gjennomgående lavere utdanning,
svakere tilknytning til arbeidsmarkedet og dårligere levekår
enn norskfødte. Disse medlemmer er derfor
enig mer Regjeringen i at målrettede tiltak overfor nyankomne innvandrere
er viktig for å sikre varig deltakelse i samfunnslivet.
Disse medlemmer støtter
opp om en aktiv samepolitikk, slik at samisk språk og samfunnsliv
skal ha en sikker framtid i Norge.
Den offentlige innsatsen på kulturområdet
skal, etter disse medlemmers mening, styrkes i årene
som kommer. Sammen med friluftsliv, idrett og fysisk aktivitet er
det viktig at kulturen stimulerer til lokalt engasjement og dermed økt
aktivitet i lokalmiljøet. De frivillige kulturorganisasjonene
skal sikres gode kår. De lokale idrettslagene skal få mer
av pengene staten bruker på idrett. Nye baner og haller
skal særlig prioriteres i de store byene og tettstedene.
Det er også viktig å sikre et faglig og etisk
toppidrettsmiljø.
Disse medlemmer mener det er
viktig å sikre driftsgrunnlag og investeringsbehov ved
kulturinstitusjonene gjennom offentlige bevilgninger. De lokale
og regionale kulturbygningene er viktige møtesteder for å skape
og formidle kunst og kultur.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av å utbygge og utvikle vår nasjonale
"hukommelse", både ved å utvikle våre
museer, arkiver og biblioteker, men også ved å satse
på utvikling av teknologi på disse områdene.
Både nytt operahus innen 2008, samt utbygging av distriktsopera
vil være viktige kulturelle satsningsområder i
perioden.
Disse medlemmer ønsker å slå ring
om våre allmennkringkastere, slik at disse kan bestå i
en digital framtid og videreutvikles som viktige kulturbærere
for det norske samfunnet. Disse medlemmer vil sikre et
bredt spekter av aviser for å sikre mangfold og ytringsfrihet.
Trygghet er en viktig forutsetning for velferd,
derfor mener disse medlemmer at særlig innsatsen
mot voldskriminaliteten må skjerpes. Dette skal kombineres
med forebyggende arbeid blant barn og ungdom. Rask straffesaksavvikling
har høy prioritet, og disse medlemmer er
enig i at det skal legges til grunn en nulltoleranse overfor rasisme
og vold. Hverdagsrasismen må bekjempes og ulike kulturers
verdier og kvaliteter må respekteres.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under
kap. 17.2.4.
Disse medlemmer mener det er
viktig med en fleksibel familiepolitikk, slik at familier har valgmuligheter
som dekker ulike behov. Disse medlemmer peker på at
her må man også kunne kombinere gode verdier som
både ligger i hjemmebasert omsorg, som kan gi mer tid til
samvær mellom foreldre og barn og barnehagens pedagogiske
tilbud. Disse medlemmer viser til at reell valgfrihet
innebærer at man både har kontantstøtte
og full barnehagedekning.
Disse medlemmer vil vri ressursbruken
fra reparasjon til forebygging. Forebygging er viktig overfor alle
grupper, men det er aller viktigst overfor barn og unge. Forebygging
innebærer at ressursene settes inn for å hindre
at problemene oppstår isteden for å vente til
krisen er et faktum. I dag er det i for stor grad det motsattte
som skjer. Det kuttes i forebyggende tiltak og vi får regningen
i form av en voldsom økning i sosial-, helse- og justisbudsjettene.
Disse medlemmer vil derfor styrke
de sektorbudsjettene som representerer forebygging. En god del av
dette er kommuner og fylkeskommuner sitt ansvar. Derfor er det viktig å styrke
kommuneøkonomien. I tillegg vil disse medlemmer omprioritere
innenfor sektorbudsjettene og gi forrang til forebyggende tiltak.
Disse medlemmer viser når
det gjelder samepolitikk til sine merknader under kap. 17.2.4.
Urbefolkningene hører ofte til verdens
mest undertrykte og tilsidesatte folk. Det dreier seg om indianergrupper,
inuitter eller eskimoer, maori, pygmeer, australske urinnvånere,
samer og andre folkegrupper. De har alle opplevd at deres identitet,
språk, næringsveier og leveområder trues
av aktører utenfra. Derfor har de også en egen
status internasjonalt. Samene er et urfolk i Norge. Disse
medlemmer vil understreke at det er helt avgjørende
for urfolkets egenart at deres livsform, kultur og verdier kan videreføres
selv om egenarten også utvikles og forandres med tiden.
Norge har påtatt seg folkerettslige forpliktelser som har
relevans for samenes status som urfolk.
Disse medlemmer mener
at samer som har mistet eller ikke har fått opplæring
i samisk språk, må få tilbud om opplæring
i språket finansiert fra det offentlige. Det må settes
inn ekstra ressurser til små samiske grender i de marginale
områdene hvor fornorskingen har kommet lengst, og hvor
kulturen og språket er i ferd med å dø ut. Disse medlemmer mener videre at det bør
forskes på om et felles bokstavsystem kan lette kommunikasjonen
mellom de samiske språkene.
Samisk livsform er nært knyttet til
naturressursene og utnyttelsen av disse. Særlig gjelder
dette reindriften, som er en nomadekultur med rettigheter til beite,
fiske og fangst. Det norske storsamfunnet er klart forpliktet til å legge
forholdene til rette for samisk næringsvirksomhet. Disse medlemmer vil sikre reindriftsnæringen
gode rammevilkår.
Sametinget har funnet sin plass i det norske
og det samiske samfunnet og er det fremste organ for samiske interesser. Disse medlemmer mener at det er viktig
at Sametingets oppgaver utvikles videre. Samemanntallet gir Sametinget
demokratisk legitimitet. Disse medlemmer vil
derfor arbeide videre med oppslutningen om samemanntallet. Disse medlemmer støtter Samenes
internasjonale arbeidet for å fremme demokrati og utvikling
blant urfolk, særlig det arbeidet som blir gjort i våre
nærområder, for eksempel gjennom Barentssamarbeidet.
Komiteens medlemmer fra Høyre understreker
familiens rolle som en bærebjelke i samfunnet. Familiepolitikken
må legge til rette for at de enkelte familiene kan ta ansvar
for sin egen situasjon.
Disse medlemmer ser på ekteskapet
som en viktig verdibærende institusjon, men respekterer
den enkeltes valg av samlivsform. For Høyre er det viktigste
en trygg ramme rundt barns oppvekst, enten dette er i ekteskapet,
i samvær med bare en av foreldrene eller i andre samlivsformer.
Disse medlemmer vil peke på venner
og familie som viktige kilder til livskvalitet og velferd. Offentlige tjenester
og ytelser kan aldri erstatte betydningen av nære og personlige
bånd til venner og familie.
Disse medlemmer ser på økonomisk
handlefrihet og mulighet til å kunne tilpasse sin tid til
barnas situasjon som forutsetninger for gode oppvekstvilkår. Gjennom
skatte- og avgiftslettelser vil Høyre la familiene få beholde
mer av egen inntekt, og viser til sin merknader om skatte- og avgiftspolitikken
i denne innstillingen. Høyre ønsker også skattelettelser
som er rettet spesielt inn mot barnefamiliene, og vil forbedre ordningen
med inntektsfradrag for utgifter til pass og stell av barn slik
at det gis tilnærmet det samme fradraget for hvert barn
ved skatteutmålingen. I dag er fradraget begrenset oppad
til 25 000 kroner for ett barn, og 30 000 kroner for to eller flere
barn.
Disse medlemmer vil styrke familienes
frihet til å velge omsorgstilbud for barna. Høyre
vil sikre foreldrenes rett til barnehageplass ved å samle
den statlige og kommunale støtten til barnehagene i en
statlig stykkpris som følger barnet til den barnehagen
foreldrene velger, uavhengig av om den drives av private eller kommunen.
Det samlede offentlige tilskuddet til barnehagene må økes,
slik at foreldrebetalingen kan reduseres.
Med Høyres modell for brukerstyrt finansiering
av barnehagene, vil foreldrene få en rett til barnehageplass
i form av en verdisjekk. Lik offentlig støtte til private
og kommunale barnehager vil legge til rette for større
mangfold og økt privat utbygging slik av vi raskere kan
nå målet om full behovsdekning.
Fremfor kostbare tiltak som maksimalpriser og
gratis kjernetid, vil disse medlemmer prioritere
full behovsdekning slik at alle familier som ønsker barnehage
for sine barn kan få tilbud om det.
Disse medlemmer mener likevel
barnehagene i dag er for dyre for foreldrene, og er skuffet over
at Regjeringens bidrag på dette området så langt
har vært å legge til rette for økte priser.
En undersøkelse bladet Kommunal Rapport har gjort viser
at 70 pst. av kommunene har eller kommer til å øke
foreldrebetalingen dette året. Regjeringen må dele
dette ansvaret for kommunene, siden resultatet av budsjettforliket
mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene var at statstilskuddet
til barnehagene ikke øker i takt med kostnadene i sektoren.
Disse medlemmer viser til at
det under behandlingen av barnehagemeldingen våren 2000
ble inngått et forlik mellom Høyre og Arbeiderpartiet
om å øke statstilskuddet slik at det innen 2005
dekker 50 pst. av kostnadene i barnehagene, mot knapt 40 pst. i
dag. Det vil gi større likebehandling av private og kommunale barnehager,
og lavere foreldrebetaling. Disse medlemmer er skuffet
over at Regjeringen ikke fulgte dette opp i statsbudsjettet, og
frykter at 2001 blir et tapt år i forhold til den satsing
det var bred enighet om i barnehagemeldingen i fjor. Disse
medlemmer viser til at Høyre i sitt alternative
budsjett foreslo å bevilge 275 mill. kroner til barnehagene
utover Regjeringens forslag. Dersom Høyres forslag hadde
blitt vedtatt, ville det gitt en økning på 5,6
pst. utover Regjeringens forslag, eller ca. 2 370 kroner pr. barn
under tre år og det halve for barn over tre år.
Disse medlemmer vil videreføre
ordningen med kontantstøtte til småbarnsfamilier
som ikke benytter seg av offentlig subsidiert barnehageplass. Det
var tre mål for innføringen av kontantstøtten:
Den skal gi økt valgfrihet mellom ulike omsorgsløsninger, den
skal bidra til økt likhet når det gjelder offentlige overføringer
til barnefamiliene uavhengig av hvilke omsorgsløsninger
man velger, og den skal legge til rette for at foreldre som ønsker å tilbringe
mer tid sammen med barna får større anledning
til det. For Høyre er det viktig å beholde valgfriheten
i ordningen, og muligheten til å velge fritt mellom alternative omsorgsløsninger.
Høyres utgangspunkt er tillit til at den enkelte familie
best kan foreta dette valget selv. Det vil derfor ikke være
aktuelt for disse medlemmer å endre ordningen
slik at kontantstøtte bare ytes til familier der en av
foreldrene er hjemme med barnet.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen vil utvide skolefritidsordningen til også å være
et tilbud for eldre elever. Disse medlemmer støtter ikke
dette, og advarer mot at ressurser som kunne vært brukt
på bedre undervisning blir brukt på å utvide
skolefritidsordningen til nye aldersgrupper. Disse medlemmer vil
også advare mot at skolefritidsordningen gis et innhold
som gjør at den utvikler seg i retning av å bli
et obligatorisk tilbud. Disse medlemmer viser til
at det er bred enighet om å fjerne det øremerkede
tilskuddet til skolefritidsordningen fra høsten av, og
mener konsekvensen av dette må være at kommunene
også får stå fritt når det gjelder å utforme ordningen
og fastsette foreldrebetaling.
Disse medlemmer vil vise til
statens sentrale betydning for boligpolitikken. Staten har gjennom
sin generelle politikk en avgjørende påvirkning
for hvor store boligutgifter den enkelte familie får gjennom skatte-
og avgiftspolitikken direkte på boliger, og indirekte gjennom
finanspolitikkens virkning på av rentene. Disse
medlemmer konstaterer at Regjeringen gjennom skatte- og
avgiftspolitikken bidrar til å øke boutgiftene
for folk flest, samt at de nye signalene om mer bruk av oljepenger
kan bidra til å øke allerede høye utgifter. Disse
medlemmer viser til at boligbyggingen synes å være
svært rente- og skattefølsom. Renteuroen i 1998
bremset boligbyggingen det året. Disse medlemmer vil
vise til at boutgifter beslaglegger en stor del av den enkeltes
inntekt og at det er viktig å føre en politikk
som ikke bidrar til å øke boutgiftene ytterligere.
Dette vil være et viktig styringsmål for disse
medlemmer i neste fireårsperiode. Disse
medlemmer vil legge opp til at boutgiftene skal lettes bl.a
gjennom en fast finanspolitikk og gjennom lettelser i beskatning
av bolig.
Disse medlemmer viser til at
det er behov for å opprettholde boligbyggingen på et
høyt nivå i årene som kommer, særlig
i pressområdene hvor det er stor ubalanse i boligmarkedet.
For å få dette til et det viktig å forenkle
hele plan- og bygningsloven slik at man ikke hindrer boligbygging
gjennom lange planprosesser eller ved at detaljerte byråkratikrav øker
kostnadene ved boligbyggingen. Disse medlemmer viser
til at Høyre har fremmet forslag om endringer i byggesaksdelen
i plan og bygningsloven ved flere anledninger de siste årene. Disse
medlemmer konstaterer at en del krav etter den nye plan-
og bygningsloven har bidratt til å øke kostnadene
ved bygging av boliger bl.a. gjennom økte administrative
kostnader. Disse medlemmer mener at disse kravene
har hindret at økt etterspørselen etter boliger
raskt gav seg uttrykk i høyere boligbyggingstakt.
Disse medlemmer vil understreke
at det fortsatt er behov for drastiske forenklinger i byggesaksbehandlingen
etter plan og bygningsloven, og forutsetter at Regjeringen foretar
en grundig gjennomgang av de forslag Høyre fremmet i Dokument
nr. 8:59 (2000-2001) og som flertallet i Stortinget støttet. Disse medlemmer vil
videre understreke at en høyere boligbyggingstakt fremover
også krever forenklinger i planprosessene etter plandelen
i plan og bygningsloven. Disse medlemmer viser til
at Høyre tidligere har foreslått, og fått
gjennomslag for, at man skal samordne bruken av innsigelser i planarbeidet
mellom de statlige etater. I tillegg har Stortinget til behandling
et forslag om å fastsette tidsfrister for slike innsigelser. Dette
vil gi nedkorting av saksbehandlingstiden i plan- og reguleringssaker
av nye boligområder.
Den viktigste direkte rollen for staten i boligsektoren må være å ivareta
sosiale hensyn gjennom å målrette statens direkte
låne- og tilskuddsengasjement til personer med etableringsproblemer,
eller personer som har et varig problem med å klare seg
selv i boligmarkedet. Disse medlemmer mener Husbankens
rolle først og fremst skal være sosialt begrunnet
gjennom å forvalte de sosiale tilskuddsordningene og være
en førstehjemsbank. Disse medlemmer viser
til at Høyre i Dokument nr. 8:23 (2000-2001) foreslo en
slik omlegging av deler av Husbankens virksomhet, samt en reform
av formidlingen av lån slik at staten kan inngå avtaler
med aktører i bankvesenet fremfor å bruke Husbanken
som formilder av etableringslån til ungdom. Disse
medlemmer konstaterer at kommunalministeren har rapportert
om betydelige problemer med å låne ut de ekstra
etableringslånsmidlene til ungdom som ble bevilget på inneværende års
budsjett. Disse medlemmer mener dette bekrefter at
en omlegging i retning av Høyres forslag er nødvendig.
Disse medlemmer mener den viktigste
sosiale oppgaven i boligpolitikken er å sikre bostedsløse
en bolig. Disse medlemmer viser til at bostedsløse ofte
har flere problemer som må løses for å gi
dem en bedre livssituasjon. Bolig er et viktig element bl.a. for rusmisbrukere
som er i en behandlingssituasjon. Det er først og fremst
kommunene som har ansvar for å skaffe boliger til de som
har slike sammensatte problemer, men samtidig må tilskuddsordningene
gjennom Husbanken til anskaffelser av kommunal boliger være utformet
fleksibelt, både i forhold til standardkrav og stønadsbeløp,
slik at kommunene har mulighet til å skaffe boliger. Disse
medlemmer vil understreke at tiltak for bostedsløse
skal ha første prioritet ved tildeling av boligtilskuddsmidler
til kommunene, og dernest må boliger som gjør
bosetting av flyktninger mulig prioriteres. Andre formål
må prioriteres etter dette.
Disse medlemmer vil understreke
at Norge i årene som kommer er avhengig av en god integreringspolitikk
av både flyktninger og innvandrere. Når Norge mangler
arbeidskraft er det uholdbart at byråkratiske ordninger,
uforstand og negative holdninger hindrer at vi bruker de menneskelige
ressurser vi har på en bedre måte. Disse
medlemmer vil vise til at ECON har beregnet gevinstene for
det norske samfunnet de neste 10 årene til å bli
50 mrd. kroner, hvis vi klarer å få flyktninger
og ikke-vestlige innvandrere like raskt i arbeid som vestlige innvandrere.
Dette viser det potensialet som ligger i bedre integreringspolitikk. Disse medlemmer viser
til Innst. S. nr. 197 (2000-2001) som trekker opp linjene for flyktning-
og asylpolitikken i årene som kommer.
Disse medlemmer vil understreke
behovet for å starte integreringsarbeidet allerede på asylmottaket gjennom
norskopplæring og arbeid. I en periode som i utgangspunktet
er belastende pga. uviss fremtid, er det viktig ikke å pasifisere
asylsøkerne. Det er viktig å starte avdekning
av kvalifikasjoner og arbeidet med utdanningsdokumentasjon så tidlig
som mulig. Disse medlemmer vil vise til at Stortinget
gjentatte ganger har påpekt behovet for raskere godkjenningsordninger av
utenlands utdanning og at det skal etableres systemer for praktisk
yrkesprøving. Disse medlemmer er ikke tilfreds
med tempoet i dette arbeidet og viser til at en samlet kommunalkomite
ber om at Regjeringen i budsjettet for 2002 går igjennom
tempoet i saksbehandlingen av godkjenning av utenlandsk utdanning og
organiseringen av yrkesprøvingen.
Disse medlemmer vil vise til
at Norge er blitt et mer flerkulturelt samfunn. Mange, både
utenlandske statsborgere og nordmenn, har familiære bånd
utenfor landet. Dette medfører at antallet saker etter
utlendingsloven øker, og sammen med et økt antall
asylsøkere de senere årene har det ført
til et sterke sakspress på utlendingsadministrasjonen. Disse
medlemmer vil understreke at dagens lange saksbehandlingstider
i UDI er uverdige og uakseptable, og at det må ryddes opp
i dette så snart som mulig. Norge fremstår ikke
som et attraktivt lokaliseringssted for bedrifter eller attraktivt
bosted for personer vi trenger, hvis det ikke blir en radikalt forbedret
saksbehandlingstid i utlendingssaker.
Disse medlemmer mener derfor
det bør iverksettes strakstiltak for å få ned
restansene som har bygget seg opp i UDI, samt at det foretas langsiktige
endringer som forhindrer at slike problemer oppstår på nytt.
Slike langsiktige endringer må gi en enklere saksbehandling
i en rekke saker. Disse medlemmer viser til forslag
i Dokument nr. 8:4 (2000-2001) om forenklet prosedyre for arbeidstillatelser.
I denne forbindelse er det viktig å få en fullstendig
gjennomgang av utlendingsloven for å revidere den i tråd
med de endringer som har skjedd i det norske samfunn siden loven
ble vedtatt.
Disse medlemmer vil vise til
at Stortinget etter forslag fra Høyre har vedtatt at det
skal iverksettes et større forsøksprogram med
prosjekter med ulike samarbeidspartnere for å få flere
personer med langtidsproblemer i arbeidsmarkedet ut i jobb. I tillegg
til å gi langtidsledige kvalifisering og opplæring
er det viktig å komme inn i en mer direkte kontakt med
arbeidsgiverne gjennom å bruke ulike formidlingstiltak.
I et slikt forsøk mener disse
medlemmer det må gis rom for ulike modeller for å få innvandrere/flyktninger
i arbeid og å motvirke den ubevisste diskriminering som
synes å forekomme bl.a. ved at personer med utenlandske
navn ikke innkalles til intervju og lignende. Det er viktig å understreke
at i en globalisert verden kan for stor homogenitet i et arbeidsmiljø bli
en konkurranseulempe. Større mangfold kan gi nye impulser
og konkurransefortrinn.
Disse medlemmer er enig med Regjeringen
i at det er viktig å trekke alle flyktninger og innvandrere med
i det norsk samfunnet og at det derfor er viktig at alle har en
basiskunnskap i norsk. Dette er viktig ikke minst for at den enkelte
skal ha mulighet til å orientere seg i det norske samfunn. Disse
medlemmer er derfor glad for at Regjeringen nå har
snudd og er enig med Høyre i at en basisopplæring
i norsk skal være obligatorisk.
Disse medlemmer mener kunst og
kultur er av avgjørende betydning for utviklingen av den
enkeltes personlighet og livskvalitet. Kulturell utfoldelse motvirker
fremmedfrykt og bidrar til å skape trygghet i omgang med
andre. Kulturen bidrar med utveksling av ideer som kan foredle samfunnet.
Et rikt kulturliv som gir impulser og stimulerer til kreativitet,
bidrar til en positiv utvikling på alle områder. Åpenhet
mot ny viten og andre kulturer gir impulser til menneskelig, kulturell
og økonomisk vekst. Selv om samfunnet blir mer mangfoldig,
er en felles referanseramme i vår nasjonale historie og
kulturarv viktig. Vi plikter å vedlikeholde den kulturarven
våre forfedre har overlevert oss, og bringe den videre
til våre etterkommere.
Disse medlemmer mener at det
er viktig å støtte våre bærende
nasjonale kulturinstitusjoner. Staten har et ansvar for å finansiere
kulturinstitusjoner over hele Norge.
Disse medlemmer mener det må stimuleres
til deltagelse fra den enkelte i kulturelle aktiviteter. Egen deltagelse
i kulturaktiviteter stimulerer kreativitet og gir økt livskvalitet.
Det frivillige kulturliv er mange steder viktig for å styrke
den lokale identiteten. Høyre vil opprettholde offentlig
støtte til frivillige organisasjoner innen kulturen. Støtten
fra det offentlige må komme som et supplement til, og motivere
til, eget inntektsarbeid.
Disse medlemmer peker på betydningen
av et sterkt kulturminnevern. Staten eller den som krever utgraving
og undersøkelser av kulturminner, påtar seg kostnadene
ved dette. Vern av historiske minnesmerker er av avgjørende
betydning for å forstå norsk kulturarv og historie.
Disse opplevelsene må også sikres for fremtidige
generasjoner. Det må derfor være en prioritert
oppgave å sørge for at viktige historiske byggverk og
kulturområder er i forsvarlig stand. Bruk og vern av kulturminner
bør kombineres. Aktiv bruk av kulturminner kan hindre forfall.
Høyre mener at eiere av kulturminner som får bruksverdien
redusert som følge av vern, bør bli økonomisk
kompensert for dette.
Disse medlemmer ser ikke på det
offentlige som eneste finansieringskilde for kulturen. Privat kapital
er like verdifull som offentlig kapital, og vil for mange kulturinstitusjoner
være viktigste finansieringskilde. Disse medlemmer vil
derfor gi mulighet for fradrag i skattbar inntekt for private gaver
til kulturinstitusjoner, idretten og øvrige organisasjoner.
Disse medlemmer mener at rettssikkerhet
og trygghet for liv, helse og eiendom er en forutsetning for frihet
og livsutfoldelse. Derfor er forebygging og bekjempelse av kriminalitet
en av myndighetenes viktigste oppgaver.
Disse medlemmer viser til at
Høyre som et konservativt parti bygger på tillit
til enkeltmennesket og frihet under ansvar. De som misbruker denne
friheten, ved å begå kriminelle handlinger må møte
klare reaksjoner fra samfunnet. Disse medlemmer fastholder
at den enkelte er ansvarlig for sine handlinger.
For disse medlemmer kan samfunnets
behov for kriminalitetsbekjempelse aldri gå på bekostning
av den enkelte persons rettssikkerhet. Prinsippet om at enhver er
uskyldig inntil det motsatte er bevist er grunnlaget for rettsstaten.
Mange lover og forskrifter oppfattes som unødvendige,
og strider mot den alminnelige rettsoppfatning. Disse medlemmer mener
derfor at det offentlige må redusere antall lover og forskrifter
Disse medlemmer viser til at
i de senere årene har det vært en urovekkende økning
av grovere volds-, vinnings- og narkotikaforbrytelser i Norge. Samtidig med økning
i tradisjonelle former for kriminalitet har det oppstått
nye. Gjengkriminalitet og organisert kriminalitet er blitt utbredt,
særlig i de største byene.
Vekst i internasjonal kriminalitet øker
behovet for samarbeid over landegrensene, og for nye former for organisering
av det internasjonale politisamarbeidet. Disse medlemmer vil
derfor bruke de muligheter som ligger i Schengen-avtalen for å effektivisere
etterforskning og pågripelse av forbrytere på tvers
av landegrensene.
Disse medlemmer vil bekjempe årsakene
til kriminalitet like hardt som kriminaliteten selv. Derfor vil disse
medlemmer satse på forebygging. En god skole, trygge
familier og gode bomiljøer med et godt utbygd fritidstilbud
er viktige deler av dette. Det er viktig å gripe inn før
det skjer en forbrytelse.
Et viktig forebyggende tiltak er å tilføre
politiet tilstrekkelige ressurser til å holde kontakt med
utsatte miljøer før de bryter loven. Dette gjelder
særlig i forhold til ungdomskriminalitet. Politiets nærvær
i ungdommenes lokalmiljø er viktig.
Disse medlemmer vil ha et godt
synlig politi. Et synlig politi øker oppdagelsesrisikoen
for potensielle kriminelle, og bidrar til økt trygghetsfølelse
for folk flest. For å forebygge kriminalitet er en høy
oppklaringsprosent viktig.
Tiltak for å unngå tilbakefall
til kriminalitet etter soning, er blant de viktigste forebyggende
tiltakene. Disse medlemmer vil derfor styrke ettervernet, blant
annet gjennom økt støtte til Kriminalomsorg i Frihet. Disse
medlemmer ønsker individuelt tilpassede soningsopplegg,
med vekt på utdanning og annen kvalifisering til et arbeidsliv
utenfor fengselet.
Disse medlemmer vil styrke arbeidet
mot misbruk av narkotika i fengslene. Rusmisbruk under soning øker
sannsynligheten for nye lovbrudd etter soning. Disse medlemmer vil
ha økt bruk av kontraktsoning hvor den innsatte forplikter
seg til ikke å bruke narkotika mot tidligere løslatelse. Disse
medlemmer vil ha økt kontroll av de innsatte, og
vil gi fengslene muligheter til å undersøke besøkende
for å stoppe innførselskanalen.
Barn har rett til trygghet, uten trusler og
vold. Disse medlemmer vil ha kontant reaksjon overfor
voldelige ungdomsgjenger som begår ulovlige handlinger overfor
barn eller andre.
Barn som er ofre for kriminalitet bør
få gi forklaring uten at tiltalte eller tilskuere er tilstede.
Saker som vedrører vold mot barn skal være prioritert
av politiet og gis en hurtig domstolsbehandling, slik at barna slipper den
belastning det er at saker drar ut over flere år.
Disse medlemmer mener at både
ungdom og barn under den kriminelle lavalder må møtes
raskt med reaksjoner dersom de begår straffbare handlinger,
selv for mindre alvorlige forbrytelser. Nye og ulike reaksjonsformer
bør innføres. Disse medlemmer mener
videre at barnevernloven må endres slik at tvang også kan
anvendes overfor personer under den kriminelle lavalder for å beskytte
samfunnet mot kriminelle unge.
Disse medlemmer er av den oppfatning
av det må særlig legges vekt på hurtig
etterforskning og rettsbehandling for unge lovbrytere. Disse
medlemmer vil ha økt bruk av hurtigdomstoler for å få en
rask reaksjon overfor førstegangs lovbryter som begår
mindre alvorlige forbrytelser. Unge kriminelle som idømmes
fengselsstraff bør under soning holdes adskilt fra voksne
kriminelle.
Disse medlemmer mener at det
er viktig å etterforske og påtale også mindre
alvorlige lovovertredelser, fordi disse lett kan bli en innfallsport
til grovere kriminalitet. Det må reageres allerede ved
første lovbrudd. Ingen sak med kjent gjerningsmann skal
henlegges.
For at straffen skal være preventiv,
er det viktig at saker blir raskt oppklart og pådømt. Disse
medlemmer vil fjerne flaskehalser hos politi, påtalemyndigheter,
domstoler og i kriminalomsorgen for å redusere tiden mellom
anmeldelse, pågripelse, dom og soning. Dette vil også hindre
oppsamling av forbrytelser før straffereaksjon, og dermed
motvirke uheldige virkninger av "kvantumsrabatten" i straffelovsystemet.
For å få en høyere
oppklaringsrate vil disse medlemmer gi adgang for
domstolene til å gi straffenedsettelse for tilståelse. Disse
medlemmer vil også gi adgang til å gi
straffenedsettelse for vitneprov i andre saker enn den vedkommende
er tiltalt i.
Disse medlemmer mener at det
ved mange forbrytelser er dårlig samsvar mellom forbrytelsens
alvor og straffereaksjonen. Det virker urimelig i forhold til folks
rettsfølelse når grov vold straffes mildere enn mer
"uskyldige" forbrytelser. Disse medlemmer vil ta
initiativ til en samlet gjennomgang av strafferammene for å få en
bred vurdering av alvor og straffenivå for de forskjellige
forbrytelsene.
Alvorlige forbrytelser som sedelighetskriminalitet, voldskriminalitet
og alvorlig narkotikakriminalitet skal medføre fengselsstraff
og ikke samfunnstjeneste. For de forbrytelser som kan møtes
med samfunnstjeneste, mener disse medlemmer at brudd
på vilkårene skal medføre omgjøring
til soning i fengsel.
Disse medlemmer vil avskaffe
automatikken i prøveløslatelser. Brudd på prøvetidsvilkår
skal gi full soning for gamle forhold, i tillegg til ny utmålt
straff.
Disse medlemmer mener at forbrytelser
med en strafferamme på mer enn 3 måneder begått
av personer som ikke er norske statsborgere, bør medføre
utvisning, med mindre særlige forhold taler mot det.
Disse medlemmer vil innføre
minstestraffer ved gjentatt pådømmelse av grove
vinningsforbrytelser. Ved pådømmelse av flere
straffbare forhold samtidig bør den utmålte straff
kunne økes til mer enn 1,5 ganger maksimalstraffen, slik
regelen er i dag.
Disse medlemmer vil øke
bevilgningene til politiet. Innbyggerne har rett til å vente
at politiet kan ta imot en anmeldelse og gjøre noe med
den. Styrking av politiet er også sentralt i det forebyggende
arbeidet. Disse medlemmer mener at politiet bør
ha en desentralisert struktur med vekt på lokale politistasjoner,
slik at den enkelte politimann blir kjent i og med nærmiljøet.
For å skaffe flere politifolk vil disse
medlemmer sørge for fortsatt høy utdanningskapasitet
ved politihøyskolene. For å ha et politi som har
kunnskap om alle slags miljøer i et flerkulturelt samfunn,
vil disse medlemmer støtte en aktiv rekruttering
av kvalifiserte søkere med innvandrerbakgrunn til politihøyskolene.
Politiets ressurser må brukes mest
mulig målrettet til å redusere kriminaliteten. Disse
medlemmer er motstandere av å pålegge
politiet arbeid som ikke har noe med kriminalitetsbekjempelse å gjøre,
og vil fjerne oppgaver som kontroll av båtregistrering
og butikkers åpningstider eller areal.
Disse medlemmer vil frita politiet
for oppgaver som er viktige, men som politiet strengt tatt ikke
behøver å gjøre. Slike oppgaver omfatter
blant annet fangetransport, arrestforvaring, kontortjenester og
vaktoppgaver. I tillegg er det nødvendig med mer kontorpersonell
til administrative oppgaver for å frigjøre politifaglig
kapasitet.
De siste årene er det begått
flere drap og grove voldsforbrytelser av sinnslidende personer.
Irrasjonelle handlinger begått av sinnslidende er det vanskelig å beskytte
seg helt mot. Å forebygge dem er først og fremst
en oppgave for det psykiske helsevern. Det psykiske helsevern har
endret karakter fra behandling ved sentrale psykiatriske institusjoner
til behandling i hjemkommunen for integrering i lokalsamfunnet.
Utviklingen har vist at mange kommuner ikke
har ressurser til å gi mennesker med alvorlige sinnslidelser et
tilfredsstillende tilbud. Det har utsatt pasientenes lokalmiljø for
belastninger som vanskelig kan forsvares. Disse medlemmer vil
derfor at det skal opprettes sentrale institusjoner hvor spesielt
krevende og potensielt farlige sinnslidende kan få kvalifisert behandling
av høyt kompetente spesialister.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
nødvendigheten av en fortsatt utbygging av barnehager for å sikre
et trygt og godt oppholdssted for barn i førskolealderen.
Barnehagene er den viktigste fellesarenaen for førskolebarn,
en arena der barn får utvikle seg i leik og samhandling med
andre barn og med voksne. Men det er ikke tilstrekkelig å bygge
nok barnehager. Like viktig er det faglige innholdet og et utemiljø hvor
barna kan utfolde seg fysisk og kreativt.
Dette medlem vil understreke
at barnehager er et sikkerhetsnett for de barna som vokser opp i
familier som tilhører de svakest gruppene i samfunnet,
som bl.a. langtidsarbeidsløse, trygdede og andre utsatte grupper.
Det er spesielt viktig for innvandrerfamilier at de får
tilrettelagt et barnehagetilbud, som gjør at barna kan
lære seg norsk språk og kultur. Forskning viser
at barn som har hatt et pedagogisk tilbud før de begynner på skolen,
klarer seg bedre i en undervisningssituasjon.
Dette medlem vil rette oppmerksomheten
mot at dagens situasjon er prekær. Mange kommuner legger ned
barnehageplasser, og det spares på kvalitet og faglig kompetanse.
Sosialistisk Venstreparti vil derfor sette kvalitetskrav i forhold
til bemanning og areal, både for offentlige og private
barnehager.
Dette medlem viser til at en
familie med to vanlige inntekter kan måtte betale over
4 000 kroner pr. måned for en barnehageplass. Det rammer
småbarnsfamiliene svært hardt, særlig
dem med flere barn. For en plass i skolefritidsordningen kan kostnaden
komme opp i 1 600 kroner pr. måned i tillegg. Dette
medlem mener at de høye prisene på barnehageplasser
og SFO, forhindrer mange fra å benytte seg av disse tilbudene.
Dessverre er det ofte de barna som trenger det mest som først
blir tatt ut ved høye priser. Ingen skal betale mer enn
3 pst. av inntekten på en barnehageplass, og maksimalt
1 140 kroner. Tilsvarende skal ingen betale mer enn 2 pst. av inntekten,
maksimalt 760 kroner, for en SFO-plass.
Dette medlem vil innføre
individuell rett til gratis kjernetid i barnehage for alle barn.
Det skal være frivillig for den enkelte om man ønsker å benytte
seg av dette.
Målet med innføring av kontantstøtten
var mer tid sammen for barna og foreldrene, og en frihet i forhold til
valg av barnepass. Dette medlem vil påpeke
at evalueringen av kontantstøtten har vist at det har vært et
tiltak uten vesentlig effekt. Ukentlig arbeidstid har gått
ned med ca. en og en halv time. En del småbarnsforeldre
har valgt å ta ut barna sine fra barnehager for å motta
kontantstøtten. Kvinner tar seg av barna, og menn jobber
mer overtid. De fleste jobber like mye eller mer, og betaler dagmammaer
for tilsyn av barna sine.
Dette medlem vil peke på at
bruken av dagmammaer er med på å konservere kjønnsrollemønsteret
i arbeidslivet. Kvinner som jobber som dagmammaer oppgir sjeldent
inntekten, noe som også gjør at disse arbeidstakerne
mister verdifulle pensjonspoeng og andre rettigheter i arbeidslivet,
samtidig som det offentlige taper inntekt.
På denne bakgrunn går dette
medlem inn for å fjerne kontantstøtten.
Barnevernet står ovenfor store utfordringer
i en mer kompleks og utfordrende verden der barn og unge blir utsatt
for press fra mange hold. Mange barn og unge har kontakt med miljøer
som er preget av vold, narkotika og kriminalitet. Dette medlem understreker
at mange barn og unge i dag har bruk for et barnevern som ser dem,
kan snakke med dem og sette i gang riktige tiltak på et
tidlig stadium.
Dette medlem mener at barnevernets
ansatte må ha høy faglig kompetanse for å kunne
ta imot barn i dyp krise på en tilfredsstillende måte.
I dag har en av fem som jobber i barnevernet har mindre enn ett års arbeidserfaring. Dette
medlem peker på at vi trenger en nasjonal handlingsplan
for barnevernet, med fokus på kapasitet og kompetanseheving.
Også det tverrfaglige samarbeidet må styrkes.
De fleste meldingene til barnevernet om barn som trenger hjelp,
kommer fra hjelpeapparatet selv. Bevilgningene til etablering av
tverrfaglige team i kommunene må økes, for å styrke
akuttberedskapen. De kan raskt komme med tiltak overfor en familie
som har havnet i en situasjon de ikke klarer å takle selv.
Dette medlem vil peke på at
behovet for akuttplasser er stort. Fordi kommunene ikke selv har
et tilstrekkelig antall plasser, er det blitt etablert mange private
barnevernsinstitusjoner. Det finnes mange eksempler på mangelfull
profesjonalitet i flere private institusjoner. Sosialistisk Venstreparti
har foreslått at det skal være en nasjonal godkjenningsordning
for barnevernsinstinstitusjoner, slik at alle må dokumentere kvalifikasjoner
på planer og personell. Samtidig må bygningsmassen
og sikkerheten også være tilfredsstillende. Dette
medlem vil understreke at dette må være
minstekrav til en institusjon som skal håndtere barn og
unge med vanskelige og sammensatte problemer.
Dette medlem opplever et uavklart
ansvarsforhold mellom barnevernet og utlendingsmyndighetene når
det gjelder å ta ansvar for de enslige mindreårige asylsøkerbarna
som kommer til Norge. Mindreårige asylsøkere blir
mangelfullt og ulikt behandlet ut ifra kommunenes og mottakenes
tilgjengelige ressurser, kompetanse og instrukser. Dette
medlem vil understreke at alle barn skal ha lik rett til
beskyttelse, tiltak og oppfølging fra barnevernet.
Dette medlem mener at barnet
må bli hørt i større utstrekning enn
nå ved skilsmisse med et høyt konfliktnivå.
Sosialistisk Venstreparti vil innføre tvungen mekling også for
registrerte samboende par.
Dette medlem støtter
at underholdningsbidraget ikke bare skal regnes ut fra den bidragspliktiges
inntekt, men at også bidragsmottakerens inntekt tas med
i utregningen. Sosialistisk Venstreparti går imot flyttesoner
for foreldre med daglig omsorg for barn. Det skal ikke være
mulig å idømme delt daglig omsorg for barn.
Dette medlem vil understreke
at arbeidslivet må være tilrettelagt slik at det
går an å kombinere omsorg for barn og jobb. Sosialistisk
Venstreparti vil gjennom likestillingsloven sikre at menn med familieansvar ikke
skal diskrimineres vis a vis menn uten familieansvar, slik at også menn
kan ta større del i omsorgen for barna. Fortsatt er det
slik at menn jobber mer overtid og har mindre kontakt med barna.
Mange tusen barn vokser opp i fattigdom i Norge. Det
er overvekt av eneforsørgere, barnefamilier og ikke-vestlige
innvandrere i gruppen som forblir fattige over lengre tid. Det er
flere og sammensatte grunner for det, men blant årsakene
er lav utdannelse, dårlige boforhold og helseproblemer.
En fellesnevner er dårlig kontakt med arbeidsmarkedet.
Dette medlem vil særlig
prioritere tiltak for barn og unge som lever i vedvarende fattigdom.
Moderne fattigdom fører til utestenging fra kulturelle
og sosiale aktiviteter, og rammer særlig barn og unge.
Dette medlem mener at kontantoverføringer
fra fellesskapet og gode velferdsordninger i form av sosial boligbygging,
tilgjengelig helsetjenester og opplærings- og utviklingsmuligheter
for alle, er nødvendige tiltak for å bekjempe
fattigdom. Privatisering og konkurranseutsetting av offentlige tjenester
vil undergrave det politiske ansvaret for den offentlige tjenesteproduksjonen.
Dette medlem vil understreke
at bolig er et grunnleggende gode som ingen kan klare seg uten. Markedet
vil ikke alene skaffe boliger til folk med dårlig råd.
Myndighetene må ta et langt større ansvar enn det
de gjør i dag for å sikre at alle, uavhengig av
inntekt, kan ha en bolig. Dette medlem vil vise til
at Sosialistisk Venstreparti derfor fremmer forslag om å grunnlovsfeste
retten til bolig.
Dette medlem vil rette oppmerksomheten
mot at antall sosiale utleieboliger er alt for lavt og prisnivået på dem
er i ferd med å bli for høyt til at de tjener
det formålet de var tiltenkt. I andre europeiske land har
de flere ganger så mange slike boliger som Norge. Denne mangelen
er viktigste årsak til at dereguleringen av boligmarkedet
som har skjedd de siste 10 år får mer dramatiske
følger i Norge enn i mange andre land. Det er helt nødvendig å få etablert
et tilstrekkelig stort skjermet boligtilbud til folk med dårlig
råd. Etter Sosialistisk Venstrepartis mening er det behov
for at mellom 10 og 20 pst. av utleieboligmassen er sosiale utleieboliger.
Nå er dette tallet svært lavt - under 5 pst.
Dette medlem vil også påpeke
at Norge har bygget altfor få studentboliger. Dekningen
er bare ca. 14 pst. på landsbasis. Dette fører
til at prispresset i leiemarkedet blir ekstra stort der boligmarkedet
ellers er presset av økt tilflytting.
Dette medlem vil understreke
at for mange unge og vanskeligstilte er det verken tilrådelig
eller oppnåelig å oppta lån til egen
bolig. Derfor må staten gi økte låne-
og tilskuddsmidler, og sammen med kommunene ta et hovedansvar for
en ny offentlig strategi for etablering av utleieboliger og straksboliger.
Uten en slik satsing vil forskjellene mellom folk øke dramatisk
og flere vil bli uten et trygt hjem.
Husleiereguleringsloven er fjernet og nå kommer meldingene
om at folk med små inntekter må flytte fordi de
ikke makter leieøkningene. Mange unge med dårlig økonomi
greier ikke å skaffe seg bolig. De sover tilfeldig hos
venner, litt ute, litt på hospits og noen okkuperer tomme
bygninger. For mange som i utgangspunktet kun hadde et økonomisk
problem, ender det med at blir påført en mengde
tilleggsproblem. Noen kommuner kan tilby kommunale boliger til en
akseptabel pris, men det finnes alt for få gode tilrettelagte
botilbud til personer som trenger det, særlig i sentrale
strøk.
Dette medlem viser til at personer
med rusproblemer, psykiske problemer og atferdsproblemer er særlig
utsatt. Likeens er noen innvandrere, arbeidsløse og andre
som har fattigdomsproblemer også helt uten håp
om et trygt og godt sted de kan kalle hjemme. Tilbudet mange får
er private hospits. Som boligløsning er det under enhver
kritikk. Det offentlige har skyhøye utgifter til det som
ser ut til å være et meget dårlig og kortsiktig
tilbud for de bostedsløse.
Dette medlem vil påpeke
at mens flere enn noensinne er tvunget til å forlate sine
hjem og søke beskyttelse i andre land, ser det ut til at
viljen i vestlige land til å ta i mot flyktninger og asylsøkere
blir stadig mindre. Det er mellom 35-40 millioner flyktninger eller internt
fordrevne mennesker på flukt i verden. Dette er av de største
menneskelige tragediene verdenssamfunnet står overfor og
som Norge må ta sitt medansvar i.
Dette medlem vil påpeke
at Norge gir få asylsøkere flyktningestatus i
henhold til FN konvensjonen av 1951. Dette kan gi et uheldig signal
til befolkningen om at få har et reelt behov for beskyttelse.
Det faktum at mange får opphold på humanitært
grunnlag gir inntrykk av at Norge har en liberal og raus praksis.
Dette er ikke riktig. Tvert imot framstår norsk flyktningepolitikk
som streng og restriktiv.
Dette medlem vil støtte
at det er behov for raske reaksjoner for å utvise personer
som åpenbart ikke har asylgrunn og som har kriminelle hensikter.
Dette medlem vil hevde at det
er behov for en gjennomgang av utlendingslovens bestemmelser og tilhørende
forskrifter med sikte på å ta inn i loven elementer
som gir grunnlag for flyktningestatus, slik som kjønnsrelatert
forfølgelse, tilhørighet til særlig sosial (etnisk)
gruppe, barn som sosial gruppe, krigsflyktninger, internt fordrevne
og forfølgelse fra ikke-statlige aktører. Dette
vil sikre likebehandling og forutsigbarhet og bidrar til å få en
nødvendig politisk avklaring av viktige prinsipielle avveininger
som nå er lagt til Utlendingsnemnda.
I tillegg er det behov for å få innarbeidet
Flyktningekonvensjonen av 1951 med tilhørende protokoller
fra 1967, i norsk rett.
Dette medlem vil påpeke
at skal en lykkes bedre i arbeidet for flyktninger og asylsøkere
enn i dag, er det avhengig av endringer innenfor all generell politikk. Det
norske samfunnet kommer til å være mer mangfoldig
og flerkulturelt i framtida. All poltikk må ha dette som
et positivt utgangspunkt og legge til rette for respekt og inkludering
av minoriteter i samfunn og sosialt fellesskap.
Dette medlem vil slå fast
at prinsippene om likestilling mellom kjønnene og prinsippet
om ikke-diskriminering er en viktig del av vårt verdigrunnlag.
Disse verdiene er ikke kultur- eller religionsrelative. Dette verdigrunnlaget
er en helt nødvendig forutsetning for et likeverdig samfunn
og for å kunne lykkes i arbeidet med å ivareta
interessene til minoriteter.
I tillegg til en bedre og mer inkluderende politikk
for flyktninger og asylsøkerer, er det er et stort behov
for å få et helhetlig lovverk mot rasisme. Både
arbeidsledighet, problemer på boligmarkedet, sosiale konflikter
og segregering kan ha sin rot i diskriminering.
Dette medlem vil peke på at
visumkrav i praksis kan gjøre det nærmest umulig å kunne
reise fram til Norges grense på lovlig måte. Det
er ikke ulovlig å ta seg inn i andre land uten visum eller
innreisedokumenter, så lenge hensikten er å søke,
men visumkrav gjør det langt vanskeligere å reise
lovlig og retten til å søke asyl derved blir undergravd.
Dette åpner opp et marked for menneskesmugling og kriminalitet.
Det er behov for å åpne for lovlige måter å komme
til Norge ved for eksempel å gi asylsøkere rett
til å søke asyl på flere norske utenriksstasjoner,
såkalt eksterritorial asyl prosedyre.
Dette medlem vil vise til at
tilbakevending må være en viktig komponent i alt
arbeid med flyktninger og asylsøkere. Kriteriet på en
vellykket tilbakevending er ikke først og fremst at asylsøkeren
er sendt hjem og ikke vender tilbake hit, men at tilbakevendingen
ikke fører til større konflikter og økt
usikkerhet i områder der spenningen fra før av
er stor.
FNs komité for barnets rettigheter
har anbefalt Norge å vurdere en ny samlet gjennomgang av
sin politikk i forbindelse med barn som søker asyl i lys
av konvensjonens prinsipper og bestemmelser. Gjennom barnekonvensjonen
er Norge forpliktet til å sørger for at alle barn
som bor i Norge har de samme grunnleggende rettigheter. Utlendingsloven
skal ikke har forrett framfor Barnekonvensjonen. For å tydeliggjøre
dette, mener dette medlem det ville være
en fordel at Barnekonvensjonen ble inkorporert i norsk lov.
Kunst og kultur gjør samfunnet rikere
på opplevelser, og gir økte muligheter til å utvikle
egne skapende evner. Dette medlem vil derfor skape
gode rammevilkår både for videreutvikling av kunstneriske
tradisjoner, og for nyskapende og utradisjonell kulturvirksomhet.
Sosialistisk Venstreparti vil arbeide for en kulturlov som sikrer
hele befolkningen viktige kulturtilbud, og at bevilgningene til
kunst og kultur innen år 2005 utgjør minst 1 pst.
av statsbudsjettet.
Kunst og kultur må verdsettes i kraft
av sin egenverdi. Men kunsten er likevel ikke et verdinøytralt gode.
Kunsten har et viktig, kritisk potensial, men kan også fremme
overdreven nasjonalisme, individualisme og førerdyrkelse,
like mye som den kan fremme demokrati og solidaritet. Dette
medlem vil derfor sette kunstdebatten inn i en bred samfunnsdebatt.
Sosialistisk Venstreparti vil arbeide for å sikre bedre
levestandard for kunst- og kulturarbeidere, og gjøre det
mulig for langt flere kunstnere å leve av sin kunstneriske virksomhet.
Dette medlem mener at deltakelse
i kulturaktiviteter kan bidra til å utvikle identitet og
til å skape samhørighet og fellesskap mellom generasjoner
og miljøer. Derfor må den lokale kulturaktiviteten
styrkes, bl.a. gjennom et samspill mellom profesjonelle kunstnere og
amatører. Dette medlem vil bidra til å bedre arbeidsvilkårene
for frivillige organisasjoner, foreslå økt støtte
til frie grupper og frivillige organisasjoner.
Kunstuttrykk og kulturaktiviteter er viktige
brobyggere ikke minst mellom ulike nasjoner, etniske og politiske
grupper og aldersgrupper. Altfor mye kulturaktivitet er i dag innrettet
på én aldersgruppe av gangen. Det internasjonale
kultursamarbeidet må styrkes, blant annet ved å støtte
opp om møteplasser mellom ulike kulturer i Norge.
Dette medlem viser til at Sosialistisk
Venstreparti vil arbeide for utvikling og videre utbygging av kulturskoler
for barn og unge. For å sikre at alle ungdommer, uavhengig
av foreldreøkonomi, får adgang til kulturopplevelser,
vil dette medlem arbeide for at det etableres kulturkort
for ungdom som gir lettere og billigere adgang til kulturtilbud.
Dette medlem vil understreke
viktigheten av at hele befolkningen sikres tilgjengelighet til kulturtilbudene,
blant annet ved fysisk tilrettelegging, rimelige priser og fleksible åpningstider.
Det må finnes lokaler som utgjør gode arenaer
lokalt, både for sambruk og for spesielle behov. Kommunene
må sikres en økonomi som gjør at de har
mulighet til å vedlikeholde og videreutvikle kulturkapitalen
lokalt. Dette medlem vil at bibliotekene sammen med
museene i større grad skal være kultur- og informasjonssentra
i lokalsamfunnet. Sosialistisk Venstreparti vil at utlån
og formidling av bøker, tidsskrifter, aviser og lignende
skal fortsatt være gratis.
I dag er det norske språket truet på viktige
områder. Særlig ser vi økende innslag
av engelsk i næringslivet, høyere utdanning, ungdomskulturen
og ikke minst innenfor informasjonsteknologi. I arbeidet med å bygge
et trygt og flerkulturelt samfunn er det ikke minst viktig å sikre
et stabilt og trygt norsk språk, både bokmål
og nynorsk.
Dette medlem mener tilrettelagte
idrettsaktiviteter er viktige av flere grunner. Idrett og friluftsliv
gir positive opplevelser og livsutfoldelse. Idretten gir helsegevinst
og utvikler fellesskapsholdninger og respekt for medmennesker. Mange
får styrket selvbilde og bedre selvtillit ved at de mestrer
idrettsaktiviteter. Sosialistisk Venstreparti mener at breddeidretten
skal prioriteres. Dette betyr satsing på allsidig tilbud
og idrettsglede framfor tidlig spesialisering og konkurransealvor. Dette
medlem går imot offentlig støtte til idrettslag
som drives helkommersielt, og vil arbeide for økt innsats
mot dopingbruk og kroppsfiksering i idrettsmiljø. Dette
medlem vil prioritere midler til idrettsanlegg og aktiviteter
beregnet på masse-, ungdoms- og mosjonsidrett, og sikre
arealer til friluftsliv, bading, fiske og fangst.
Dette medlem peker på at
toppidrett er underholdning for mange og betyr mestring og egenutvikling
på høyt nivå. Men toppidretten nasjonalt
og internasjonalt kommersialiseres i stadig større omfang. Kommersialiseringen
må ikke få prege bredde- og masseidretten blant
barn og unge. Dette medlem mener at det er viktig å opprettholde
idretten som en bred massebevegelse.
Det skjer en konvergens der sektorgrensene mellom kringkasting,
tele og IT etter hvert blir borte. Midt oppe i denne forrykende
prosessen, mener dette medlem at det er viktig at
de politiske myndighetene tar grep for at markedet ikke skal ta
helt overhånd. Dette medlem vil peke på at
Stortinget har styringsmekanismer gjennom lovgivning, konsesjoner
og eierskapet til NRK.
Dette medlem mener det er et
mål at NRK skal befeste og videreutvikle sin sterke markedsposisjon, og å være
med i konkurransen om seere. NRK skal fortsatt være lisensfinansiert.
Det er et ufravikelig krav at NRK skal videreutvikles som en allmennkringkaster med
forpliktelser i forhold til kultur, språk, minoriteter, ytringsfrihet
og demokrati. NRK skal fortsatt være reklamefri, og det
vil være et av selskapets store konkurransefortrinn.
Mediekvalitet og mangfold trues i økende
grad av eierkonsentrasjon og kommersialisering. Dette medlem vil
være restriktiv i forhold til konsentrasjon av eierskap,
krysseierskap og vertikal integrasjon i mediene.
Dette medlem mener forholdene
må legges til rette for at lokalkringkasting og lokalpresse
skal kunne ivareta den nærhet befolkningen ønsker.
I et samfunn der de kapitalsterke får mer og mer makt,
må også interessene til medieselskap med dårlig
kapitalgrunnlag støttes. Sosialistisk Venstreparti vil øke
pressestøtten for å ivareta mangfoldet både
politisk og språklig. Digital portaler skal også gi
tilgang til lokale medier.
Dagens restriksjon for Telenor til å kunne
gå inn i innholdsselskaper skal opprettholdes. Dette
medlem vil foreslå begrensninger på vertikal
integrasjon mellom infrastruktur- og innholdsselskaper.
Internett gjør det enkelt og billig å nå ut
med et budskap. Dette kan dermed bidra til utjevning når
det gjelder mulighet til å nå ut med informasjon,
men realiteten vil lett bli at det er de kapitalsterke som vinner kampen
om oppmerksomheten. Dette medlem viser til at Sosialistisk
Venstreparti vil at nettet skal være en digital allmenning,
og vil begrense de store selskapenes makt over nettjenester.
Dette medlem påpeker
at mange opplever en utrygghet som ikke minst er et resultat av
den sterke mediafokuseringen på gatevold. Denne utryggheten skal
tas på alvor, og synlig politi er et viktig virkemiddel
i så måte. På den annen side er det viktig å huske
på at den største andelen voldsforbrytelser skjer
i hjemmene, og her rammes først og fremst kvinner og barn. Denne
volden må fram i lyset, og det må settes i verk omfattende
tiltak både overfor offer og voldsutøver/overgriper.
I Norge har det vært en økning
i den registrerte kriminaliteten. Vinningsforbrytelser utgjør
hovedtyngden, men skadeverk og voldskriminalitet utgjør
også en betydelig andel av de anmeldte lovbrudd. Voldskriminaliteten
har blitt grovere de siste åra. Omkring 80 pst. av all
voldskriminalitet skjer når gjerningsmannen er påvirket
av alkohol eller narkotika.
Skatteunndragelser og ulovligheter i mange konkurser
svekker respekten for lov og rett. En regner i dag med en svart økonomi
i Norge på mellom 40 og 60 mrd. kroner. Miljøkriminalitet
med ulovlige giftutslipp setter menneskers liv og helse i fare i
tillegg til ødeleggelser miljøet påføres. Dette
medlem mener at denne typen kriminalitet må prioriteres
høyt.
Straffereaksjonene overfor den enkelte lovbryter
må etter dette medlems oppfatning primært
innrettes slik at de motvirker gjentagelser. Dette betyr rask oppklaring
av lovbrudd og rask straffereaksjon. Lengden av eventuell frihetsberøvelse,
soningsforhold og oppfølging i og etter frihetsberøvelsen
må vurderes ut i fra hva som best forebygger nye lovbrudd.
Alternative straffereaksjoner til frihetsberøvelse må benyttes
mer enn i dag.
Dette medlem viser til at det
har skjedd en økning av mer alvorlig kriminalitet som ran,
vold og narkotikaforbrytelser blant barn og ungdom. Antall siktede
for narkotikaforbrytelser har økt sterkt. Men fortsatt
er det tyveri som er den mest utbredte forbrytelsen for ungdommer.
Dette medlem vil peke på at
i forbrukssamfunnet barn og ungdom vokser opp i, er de nyeste og
mest moderne forbruksvarer det som gir status blant venner. Mange
barn og unge opplever at verken de eller foreldre har økonomisk
mulighet til å være med på denne kjøpefesten.
Dette kan gi motivasjon for vinningskriminalitet. Data fra politiet
viser at aldersgruppen 15-24 år er betydelig overrepresentert
blant voldsofrene.
Desto tidligere tiltak settes inn i en problematisk utvikling,
jo bedre er effekten for de ungdommene som berøres. Det
er etter dette medlems mening viktig å framheve
det tverrfaglige samarbeidet i hjelpeapparatet. Forebygging av kriminalitet
må sees på som en kontinuerlig prosess over lang
tid, og ikke bare et strakstiltak eller som et engangstiltak. Involvering
av unge i denne prosessen er en forutsetning for suksess. Ungdomsorganisasjoner
og engasjerte enkeltpersoner vil være viktige samarbeidspartnere.
Dette medlem mener at det er
viktig å underbygge prosesser som gjør at voldelige
gjenger går i oppløsning. Vi må hele
tiden være bevisst på hva det er kommunen, skolen,
politi, lokalbefolkningen gjør eller kan gjøre
for å stoppe voldelige eller rasistiske ungdomsgjenger.
Dette medlem viser til at den økende
voldsutviklingen blant barn og unge er nok en understrekning av viktigheten
av tydelige voksne og gode fritidstilbud. Dette medlem vil
understreke viktigheten av at fritidsklubber, kulturtilbud og frivillige
organisasjoner får nok ressurser til å kunne tilby
rammer som gjør det mulig for ungdommer å skape
meningsfylte aktiviteter.
Personvern innebærer retten til kontroll
med opplysninger som gjelder en selv. Bruk av datateknologi gjør det
enkelt å samle inn, lagre, ajourføre og sammenkople
enorme mengder informasjon. Ved bruk av datateknologi etterlater
vi oss elektroniske spor som kan brukes til kartlegging av hvor
vi har vært, tidspunkt og hva vi har gjort. Dette
medlem mener at reglene for lagring og utlevering av data
fra elektronisk overvåking må strammes inn.
Kampen for kvinnefrigjøring og likestilling
er en høyt prioritert oppgave for Sosialistisk Venstreparti. Kvinner
er diskriminert på arbeidsmarkedet. Lønnsnivået
i yrker med kvinneflertall er lavt. Dette medlem vil
arbeide for at offentlig sektor utarbeider en arbeidsgiverpolitikk
som hever lavtlønnsyrker og sikrer likelønn, og
for at Likestillingsloven endres slik at "arbeid av lik verdi" kan
sammenlignes på tvers av yrker.
En rettferdig fordeling av lønna og
ulønna arbeid i familien er en forutsetning for likestilling.
Fortsatt arbeider mange kvinner deltid, og fortsatt utfører
kvinnene det meste av husarbeidet. Deltidsarbeidende kvinner kan
vanskelig skape seg en karriere i konkurranse med fulltidsarbeidende
menn. Dette medlem vil peke på at redusert
normalarbeidsdag vil gjøre det mulig for flere kvinner å arbeide
heltid med full lønn. Redusert arbeidstid vil også gi
menn mer tid hjemme. Dette medlem vil derfor arbeide
for en arbeidstidsreform der målet er gradvis reduksjon
av arbeidstid til 6 timers arbeidsdag/30 timers uke. Dette
medlem vil foreslå forsøksordninger med
redusert arbeidstid både i privat og offentlig sektor,
og tilskuddsordninger til virksomheter som setter i gang forsøk
med redusert arbeidstid. Dette medlem vil understreke
at kontantstøtten har vært med på å bremse
likestillingsprosessen.
Kvinnerepresentasjonen må økes
på mange områder, blant annet ved at det blir
flere kvinnelige ledere. Øremerking av flere stillinger
for kvinner og kvotering vil bidra til større likestilling
på mange arbeidsplasser. Dette medlem vil
arbeide for at kvinner skal få større politisk
innflytelse, blant annet ved hjelp av økt kvinnerepresentasjon
i politiske organisasjoner og folkevalgte organ.
Det er viktig å bidra til at flere
fedre tar ut en større del av fødselspermisjonen,
noe som vil gi barn et nærmere forhold til sin far. Dette
medlem vil arbeide for å gi alle fedre sjølstendige
rettigheter til fødselspenger, uavhengig av mors stillingsbrøk
og disposisjoner etter fødselen.
Kvinner som har røtter i flere kulturer,
møter til dels andre problem enn norske kvinner. Mange
har vanskelig for å få arbeid. Det må settes
inn målretta tiltak som kan gi kvinner med minoritetsbakgrunn
et reelt valg mellom hjem og jobb. Dette medlem vil
også arbeide for at utenlandske kvinner som er gift med menn
bosatt i Norge, skal få opphold på sjølstendig grunnlag
fra første dag.
Reklamens skjønnhetsideal er urealistisk,
og konsekvensen av mange markedsføringskampanjer er at
jenter blir misfornøyde med sitt eget utseende. Dette er også i
ferd med å bli et problem for gutter. Dette medlem vil
arbeide for at lovverket styrkes for å hindre kvinnediskriminerende
reklame, og vil foreslå forbud mot markedsføring
av kosmetisk kirurgi og slankemidler. Dette medlem vil
foreslå at det igangsettes arbeid mot seksuell trakassering
i skolen.
Dette medlem mener at vold mot
kvinner er et alvorlig samfunnsproblem som hindrer likestilling
og kvinnefrigjøring. Dette medlem vil arbeide for at det settes
ned et kvinnevoldutvalg for å koordinere arbeidet med å samle
inn kunnskap om og synliggjøre vold mot kvinner, slik at
det kan settes inn tiltak som virker.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen viser til kap. 17.6.
Regjeringens overordnede prinsipp i utdanningspolitikken
er lik rett til utdanning. En rettferdig utdanningspolitikk er nøkkelen
til et rettferdig samfunn. Alle skal ha mulighet til å realisere
sine evner og utvikle sin kompetanse. Utdanning skal bidra til personlig utvikling
og til å styrke demokratiske verdier. Videre skal utdanning
bidra til å kultivere og sammenbinde samfunnet, og stimulere
til nytenking, produktivitet og verdiskaping.
Livslang læring omfatter opplæring
på alle nivåer, formell og uformell læring
og realkompetanse tilegnet i arbeids- og samfunnsliv. Kompetansereformen
er vesentlig for å realisere livslang læring for
alle. Reformen skal bidra til å gi hele befolkningen muligheten
til kompetanseutvikling, uavhengig av alder, kjønn, bosted
og tidligere utdanning. Regjeringen vil utforme opplæringstilbudene
slik at flest mulig kan gjennomføre utdanning uten å gå ut
av arbeidsmarkedet. Tilbudene må legges til rette for brukerne
og i tillegg være rimelige i pris.
Grunnskolen og videregående opplæring
har de siste årene vært preget av store reformer,
og det er innført en felles opplæringslov for
det 13-årige opplæringsløpet. Det er
gjennomført en forskningsbasert evaluering av Reform 94,
og den forskningsbaserte evalueringen av Reform 97 skal ferdigstilles
i 2003. Det er framover viktig å se grunnskolen og videregående
opplæring som et samlet opplæringsløp.
Regjeringen vil sette ned et offentlig utvalg som skal vurdere struktur
og innhold i det 13-årige opplæringsløpet.
Regjeringen vil videreutvikle grunnskolen og
videregående opplæring gjennom å gi større
lokal frihet. Samtidig skal rettighetene til den enkelte ivaretas.
Et overordnet mål er en systematisk utvikling av pedagogisk
praksis som setter elevenes læring i sentrum. Den enkeltes
læringsarbeid og utvikling av den enkeltes læringslyst
skal være i fokus.
Arbeidet med kvalitetsutvikling i skolen skal
videreutvikles. Skolen skal ha høy kvalitet både
når det gjelder innhold, utstyr og lokaliteter. Elevene
skal ha gode lærevilkår. Skolebygningene må holdes
ved like. Regjeringen vil videreføre arbeidet med lærernes lønns-
og arbeidsforhold. Et viktig tiltak er å få arbeidstidsordninger
i skolen og opplæringen som gir større frihet
i organiseringen av arbeidet, bedrer ressursutnyttelsen og legger
til rette for en opplæring som er bedre tilpasset behovene
både hos elever, lærere og foreldre. Slik kan
lærernes arbeidskraft utnyttes på en bedre måte,
og gjøre skolen til en mer attraktiv arbeidsplass.
Regjeringen vil innføre ny gradsstruktur
for høgre utdanning, jf. St.meld. nr. 27 (2000-2001). Hovedmodellen
i den nye gradsstrukturen blir 3 år på lavere
grad (bachelor) og 2 år på høyere grad
(master). Ny gradsstruktur skal medføre en faglig og pedagogisk
gjennomgang og fornyelse av studienes innhold og oppbygging, slik
at kvaliteten videreutvikles og gjennom-strømmingen forbedres.
Regjeringen holder fast ved målet om
at alle skal ha lik rett til utdanning uavhengig av økonomisk
og sosial situasjon. Skal det overordnede målet om like
muligheter for alle til deltakelse i kunnskapssamfunnet nås, må hver
enkelt student gis mulighet til å studere på heltid.
Dette forutsetter at studiefinansieringen både er til å leve
av under studiene og til å leve med etter studiene. I St.meld.
nr. 27 (2000-2001) foreslås det derfor å øke
kostnadsnormen fra 6 950 per måned for studieåret 2001/2002
til kr 8 000 i studieåret 2002/2003. Hele økningen
gis som tillegg i stipendet. Dette innebærer at stipendandelen øker
fra dagens nivå på om lag 30 pst. til om lag 39
pst.
Økt gjennomstrømning vil innebære
store gevinster både for samfunnet og den enkelte. For
studenten vil ett års innspart studietid ikke bare medføre
mindre gjeld, men også ett år ekstra med inntekt.
For at dette potensialet skal kunne utløses, må studiefinansieringssystemet
utformes slik at det både legger til rette for og stimulerer
til å fullføre studiene på normert tid.
Ved å gi studentene betingelser som gjør det mulig å konsentrere
seg om studiene på heltid, kan det stilles krav til at
studentene utnytter studietiden effektivt og bruker mer tid på studiene.
I St.meld. nr. 27 (2000-2001) foreslås det derfor at det
ordinære utdanningsstipendet skal tildeles som følge
av gjennomførte studier. Støttebeløpet
skal i første omgang utbetales som lån. I stedet
for at en fast andel av støttebeløpet er stipend
allerede ved utbetaling, konverteres deler av støttebeløpet
til stipend etter hvert som studiene gjennomføres.
De foreslåtte endringene gir et helhetlig
og offensivt støttesystem. Studentene gis bedre økonomiske
vilkår, samtidig som en i større grad enn tidligere
belønner studieprogresjon.
Regjeringen vil også foreta endringer
i finansieringen av institusjonene i høyere utdanning,
med fokus på finansieringsmodeller som i større
grad synliggjør forskningen og som vektlegger etterspørsel
og resultater, både innenfor forskning og utdanning. Dette
skal kombineres med tiltak som sikrer opprettholdelse av faglig
bredde og dybde ved institusjonene. Institusjonene skal også i
framtiden være kunnskapsbanker og kulturbærere
i det norske samfunnet, og ikke styres av kortsiktige svingninger.
Regjeringen vil legge til rette for at høyskolene
i større grad enn i dag skal satse på kortere
yrkesrettede utdanningstilbud, jf. St.meld. nr. 20 (2000-2001).
Det skal i tillegg åpnes for avkortede løp i høyere
utdanning på grunnlag av tidligere utdanning og yrke. Videre
vil Regjeringen arbeide for å øke tallet på studenter
som velger realfag og teknisk naturvitenskapelig utdanning, blant
annet gjennom en styrking av undervisningstilbudet på disse
fagområdene i grunnskolen og videregående opplæring.
Komiteen viser til
kapittel 13 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at det overordnede prinsipp i utdanningspolitikken er lik rett til
utdanning. Alle skal ha mulighet til å realisere sine evner
og utvikle sin kompetanse.
Disse medlemmer er også enig
i at kvaliteten i skolen skal utvikles videre, både når
det gjelder innhold, utstyr og lokaliteter. Disse medlemmer gir sin
tilslutning til at dette blant annet skal skje ved at grunnskolen
og den videregående skole får større
lokal frihet. Disse medlemmer er tilfreds med at
Regjeringen vil arbeide videre med lærernes lønns-
og arbeidsforhold.
Disse medlemmer mener at det
bør legges til rette for raskere gjennomføring
av studiene, og ser derfor positivt på at Regjeringen har
foreslått en ny gradstruktur for høyere utdanning.
Hovedmodellen er tre år på lavere grad (bachelor)
og to år på høyere grad (master). Studiefinansieringen
vil bli bedre og utformet slik at den stimulerer til å fullføre
studiene på normert tid. Derfor vil støttebeløpet
i første omgang bli utbetalt som lån. Senere omgjøres
støttebeløpet til stipend etter hvert som studiene
gjennomføres.
Disse medlemmer ser positivt
på at Regjeringen vil foreta endringer i finansieringen
av institusjonene i høyere utdanning med fokus på finansieringsmodeller som
i større grad synliggjør forskningen, og som vektlegger
etterspørsel og resultater både innenfor forsk ning
og utdanning. Disse medlemmer er også positivt
til at Regjeringen vil legge til rette for at høyskolene
i større grad skal satse på kortere yrkesrettede utdanningstilbud,
og at Regjeringen vil arbeide for å få flere studenter
til å velge realfag.
Disse medlemmer vil understreke
betydningen av at etter- og videreutdanningsreformen (kompetansereformen)
gjennomføres. Opplæringstilbudene må bli utformet
slik at flest mulig kan gjennomføre utdanningen samtidig
som de er i arbeid.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under
kap. 17.2.5.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener
at en god utdannelse er det viktigste samfunnet kan gi barn og unge.
Samtidig er utviklingen av kunnskap og kompetanse av avgjørende
betydning for samfunnsutviklingen. Et høyt utdannelses-
og kompetansenivå er en nødvendig forutsetning
for å opprettholde og videreutvikle verdiskapningen og
derved vårt høye velferdsnivå. Kunnskap
er også en forutsetning for å kunne danne seg
egne meninger og forstå verden omkring seg, samtidig som
kunnskap og kompetanse gir den enkelte trygghet til å kunne
mestre en stadig raskere forandringsprosess i samfunnet.
Disse medlemmersatser
på informasjons- og kommunikasjonsteknologi som et viktig
hjelpemiddel innenfor alle deler av norsk utdannelsessystem.
Disse medlemmer mener at grunnskolen
skal sørge for at alle elever, uansett hvor i landet de
går på skole, arbeider med en felles basis av
grunnleggende kunnskaper og ferdigheter og sikre et felles nasjonalt kulturgrunnlag.
Målet er at elevene skal tilegne seg så mye av
dette stoffet som deres forutsetninger tilsier. For å øke
kvaliteten og valgfriheten i grunnskolen vil Høyre:
– Styrke
det faglige innholdet i grunnskolen gjennom øket timetall
i norsk, matematikk og engelsk på småskoletrinnet.
– Innføre rutinemessige
tester av elevenes lese-, skrive- og regneferdigheter for å sikre
at alle elever tilegner seg grunnleggende ferdigheter. Høyre
vil sette nasjonale faglige mål for hva en elev skal ha gjennomgått
på de enkelte skoletrinn. For å kunne vurdere
og sammenligne skolenes faglige nivå vil Høyre
innføre nasjonale normerte prøver fra mellomtrinnet.
– Beholde karakterer som evalueringsform
i grunnskolen og gjennomføre skriftlig eksamen i norsk, matematikk
og engelsk ved avslutningen av grunnskolen.
– Utvide ordningen med valgfag
i ungdomsskolen. Karakterer i fremmedspråk og andre valgfag
skal telle med ved opptak til videregående skole. Høyre vil
styrke fremmedspråkopplæringen i grunnskolen.
– Legge sterkere vekt på varierte
undervisningsformer og differensiering for å sikre at undervisningen
i sterkere grad tilpasses den enkelte elevs evner og interesser.
Det er særlig viktig å øke mulighetene
til differensiering og faglig fordypning på ungdomstrinnet.
Disse medlemmer vil innenfor
rammen av nasjonale kunnskapskrav erstatte statlig overstyring og ensretting
av skolen med en strategi for større mangfold og valgfrihet.
Kunnskapskravene i læreplanene må ledsages av
stor pedagogisk og metodisk frihet for den enkelte lærer
og skole. Ansvaret for å gjennomføre en løpende
kvalitetsvurdering av skolene legges til et uavhengig skoletilsyn. Disse
medlemmermener at det er viktig å gi
foreldre og elever rett til informasjon om skolens faglige og pedagogiske
profil, og vil derfor innføre en systematisk skole- og
lærerevaluering.
Disse medlemmer mener at videregående
opplæring skal ha som hovedfunksjon å forberede
elevene på studier og/eller et fremtidig yrkesliv. Disse
medlemmer konstaterer at dagens videregående skole
i for stor grad bare fungerer som en forlengelse av den obligatoriske
grunnskolen. Disse medlemmerhar merket
seg atRegjeringen i Langtidsprogrammet
vil forsterke dette inntrykket ved å vektlegge et samlet
13-årig opplæringsløp. Høyre
mener for sin del at mange av problemene i dagens videregående
skole kan føres tilbake om forestillingen om at videregående
opplæring bare er en fortsettelse av grunnskolen med tre
nye år. Det er viktig å holde fast på at
videregående opplæring må bygge på ulike,
men likeverdige tilbud. Forsøk på å samordne
fagplaner og undervisning i teorifag på tvers av skillet
mellom allmennfag og yrkesfag er etter Høyres syn dømt
til å mislykkes, både på grunn av elevenes
ulike interesser og forutsetninger og fordi elevene har forskjellige
mål og intensjoner med sine kursvalg.
Disse medlemmer vil at det skal
tas større hensyn til elevenes ulike evner og arbeidstempo
gjennom mer differensierte undervisningsopplegg. Dette er spesielt
viktig innenfor allmennfaglig studieretning, hvor den store tilstrømningen
av elever har hatt store konsekvenser for det faglige nivå.
Høyre vil beholde karakterer og eksamen, og vil gjøre
den skriftlige sidemålsundervisningen valgfri.
Disse medlemmer mener at det
er viktig å arbeide for at flere norske elever får
mulighet til å ta deler av sin videregående opplæring
i utlandet. Høyre vil arbeide for at det opprettes flere
IB-linjer (International Baccalaureate) i Norge.
Disse medlemmer vil styrke fagutdannelsen bl.a.
ved å legge større vekt på yrkesrettet
teori og praksis. Det må være mulig å gå ut
i praksis rett etter grunnskolen. Høyre vil ha en lærlingeordning
som sikrer samfunnet tilgang på dyktige fagfolk. Bedriftenes rett
til å velge lærling og gjensidig prøvetid
for lærlinger må gjeninnføres.
Disse medlemmervil
styrke lærerutdannelsen, bl.a. gjennom å gjøre
det mulig for studentene å spesialisere seg for småskoletrinnet,
mellomtrinnet eller ungdomstrinnet. Lærere som underviser
i teorifag på ungdomstrinnet må ha minst ett års
faglig fordypning. Opptakskravene til lærerutdannelsen
må skjerpes.
For å sikre at lærerne er
faglig oppdatert, vil Høyre satse på systematisk
og målrettet etterutdannelse og kompetanseutvikling for
lærere.
I videregående skole begynner mangelen
på lektorer å bli følbar, både
innenfor realfagene og de humanistiske fag. Høyre vil gjennomføre
tiltak for å stimulere ferdige kandidater til å skaffe
seg den nødvendige pedagogiske utdannelse for å få lektorkompetanse.
Disse medlemmer vil at foreldrene
skal ha rett til å velge grunnskole for sine barn. Retten
til å gå på nærskolen opprettholdes.
Eleven skal selv kunne velge videregående skole, på grunnlag
av karakterene fra grunnskolen. Høyre vil finansiere skolene
ved at pengene i større grad følger eleven. For
elever med særlige behov på grunn av funksjonshemninger,
store lærevansker eller atferdsproblemer må støtten
fra det offentlige være større enn for elever
uten slike behov.
Friheten til å velge må også gjelde
private skoler. Høyre vil endre privatskoleloven, slik
at alle som ønsker det, og som oppfyller generelle nasjonale
krav, får lov til å starte private skoler. Dette
vil gi kreativitet i pedagogikken, og mangfold og valgfrihet i skoletilbudet.
For å sikre finansieringen vil Høyre at pengene fra
det offentlige skal følge elevene også til en
privat skole. Finansieringen må minst ligge på dagens
nivå.
Disse medlemmer mener at det
er viktig å øke kvaliteten i høyere utdannelse.
Utdannelsessystemet må ses i sammenheng, og det er derfor
nødvendig at reformer i høyere utdannelse foregår
parallelt med et arbeide for å styrke kvaliteten på undervisningen
i grunnskolen og den videregående skole.
Høyre vil ha universiteter og høyskoler
som uavhengige institusjoner, med stor frihet til å bestemme
opptakskrav, velge fagsammensetning og bestemme faglig innhold i
undervisningsfagene. Universiteter og høyskoler må sikres
uavhengighet av politiske myndigheter ved at de blir selvstendige
juridiske enheter, med frihet til å velge styresammensetning
og organisasjonsmodell. Høyre mener at også private
institusjoner har en viktig plass innenfor høyere utdannelse.
Disse medlemmer mener at det
er en offentlig oppgave å sikre at alle har de samme muligheter
til å ta en høyere utdannelse uavhengig av privatøkonomiske forhold.
Studiefinansieringen må legges opp med dette for øye.
Disse medlemmer henviser for øvrig
til Høyres standpunkter i St.meld. nr. 27 (2000-2001) Gjør
din plikt - krev din rett. Kvalitetsreform av høyere utdanning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ønsker å peke
på at selv om grunnskolen har vært gjennom en
rekke reformer de senere år, er det fortsatt forbedringspotensial,
både i innhold, form og læringsmiljø.
Dette medlem konstaterer at Regjeringen
tar til orde for større lokal frihet i grunnskolen og den
videregående skolen. Sosialistisk Venstreparti kan ikke
se at denne målsetningen er satt ut i praksis i særlig
grad, og etterlyser en mer fleksibel skole og understreker at hensikten
med § 1-4 i opplæringsloven nettopp var å åpne
for ulike løsninger og lokale tilpasninger. Dette medlem minner
om at Sosialistisk Venstreparti har tatt initiativ til at det settes
i gang ulike forsøk med alternativ organisering av opplæringen
og skoledagen.
Dette medlem mener det skal være
et likeverdig tilbud i enhetsskolen, men ikke et likt. Den sterke detaljeringen
i nasjonalt lærestoff kan bidra til likedannethet. Sosialistisk
Venstreparti er opptatt av at skolen skal være åpen
og mangfoldig, og i et mangfoldig læringsmiljø må det
være rom. Det innebærer at skolene må oppmuntres
til å sette i gang egne prosjekter og forsøk,
og i mindre grad enn i dag være bundet opp i nasjonale
læreplaner. Dagens læreplaner oppleves av mange
som begrensende, og for mange opplever å få avslag
på søknader om forsøk i henhold til opplæringslovens § 1-4.
Dette medlem er positiv til at
Regjeringen i løpet av 2001 vil sette ned et offentlig
utvalg til å vurdere struktur og innhold i det 13-årige
skoleløpet. Dette arbeidet bør deretter resultere
i en revisjon av læreplanen i skolen og en gjennomgang
av organiseringen av skolearbeidet, skolenes lokale autonomi og økonomien i
skolesektoren. Dette medlem peker på at
dagens vurderingssystemer i skolen i liten grad fremmer aktiv læring. Dette
medlem understreker videre at ønsket om lokalt
selvstyre i skolen ikke harmonerer med dagens detaljerte læreplaner.
Et slikt arbeid bør videre gi en avklaring på hvilke
grunnleggende kriterier som skal ligge til grunn for offentlig tilskudd
til private skoler.
Dette medlem understreker at
er viktig å ha en høy standard på den
offentlige skolen først og fremst av hensyn til elevene
og samfunnets behov for høy kompetanse, men også for å opprettholde
full oppslutning om den allmenne skolen, og hindre at den offentlige
skolen blir et alternativ for dem som ikke har råd til
annet.
Dette medlem understreker at
kvalitetsutvikling i grunnskolen er avhengig av bedre tilgang på teknologiske
hjelpemidler. Skolenettet må videreutvikles, og gjøres
tilgjengelig for elevene gjennom bevilgninger til utstyr i form
av datamaskiner og nye læringsformer. Spesielt fra ungdomstrinnet
bør IKT være et naturlig redskap i elevenes arbeid.
Innst. S. nr.135 (1993-1994) la grunnlaget for utvikling av skolenettet. Dette medlem mener
Regjeringen må begynne arbeidet med å utruste
skolene i tilstrekkelig grad til at IKT kan brukes aktivt i undervisningen.
Dette medlem viser til at Sosialistisk
Venstreparti har foreslått, og fått Stortingets
tilslutning til å be Regjeringen utrede en egen arbeidsmiljølov
for elever og studenter. Dette medlem etterlyser
oppfølgingen fra Regjeringen i denne saken. Dette
medlem mener at elevenes medbestemmelse og det psykososiale
arbeidsmiljø bør inkluderes i et slikt fremlegg
i tillegg til vilkår for det fysiske arbeidsmiljø.
Loven må spesielt sikre at funksjonshemmede
elever sikres tilgang til utdanning og et godt arbeidsmiljø. Områder
som må sikres er tilrettelegging av fysisk miljø og
undervisning, tilgang til hjelpemidler og egnede evalueringsmetoder.
Dette medlem konstaterer at det
siden innføringen av faget Kristendomskunnskap med religions-
og livssynsorientering i skolen har manglet en prinsipiell avklaring
på spenningsforholdet mellom ønsket om et felles
religionsfag og mangfoldet av livssyn i samfunnet. Dette
medlem mener at det i skolen bør være et
felles fag i tro og livssyn, og at dette ikke bør være konfesjonsorientert
som i dag, men i større grad ta høyde for det
mangfoldet norske skolebarn i dag representerer. Dette medlem minner
om at Sosialistisk Venstreparti ønsker den kristne formålsparagrafen
ut av læreplanen.
Dette medlem konstaterer at det
er et stort gap mellom oppgaver og bevilgninger i skolen, og understreker
at investering i utdanning, forskning og utvikling er med på å stimulere
til utvikling og nyskaping. Det er viktig å ha en høy
standard på den offentlige skolen først og fremst
av hensyn til elevene og samfunnets behov for høy kompetanse,
men også for å opprettholde full oppslutning om
den allmenne skolen, og hindre at den offentlige skolen blir et
alternativ for dem som ikke har råd til annet.
Dette medlem konstaterer at høyere
utdanning har kommet stadig flere til gode. Det har vært
et viktig politisk mål å øke deltakelsen
i universitets- og høyskoleutdanningen. Den store veksten
har naturligvis også skapt større bredde. Dette
er ubetinget positivt, og fordrer en revurdering av hvordan utdanning
og undervisning foregår og hvordan studentene møtes
av utdanningsinstitusjonen. Spesielt ved universitetene uttrykkes
det fra studentene en mangel på gode læringsprosesser
og oppfølging fra institusjonene. Sosialistisk Venstreparti
peker på at en mer målrettet finansieringen og
en økt satsing på sektoren må reflektere
dette. Dette medlem ønsker å presisere
at Kompetansereformen vil skape et økende mangfold i studentmassen,
og etterlyser fleksible ordninger for deltids- og heltidsstuderende. Dette
medlem støtter Regjeringen i at læringsprosessen
i høyere utdanning må endres, og at evaluering
og oppfølging av studenter må foregå mer
kontinuerlig gjennom semesteret, men understreker at dette krever
alternative løsninger for deltidsstudenter.
Dette medlem støtter
Regjeringen i at internasjonalt samarbeid må være
en viktig del av utdanningssystemet. Dette medlem peker
på at en stor del av studentutvekslingen i dag foregår
uavhengig av norske utdanningsinstitusjoner, og etterlyser en strategi
for oppbygging av flere sterke internasjonale nettverk og utvekslingsavtaler
mellom norske og utenlandske utdanningsinstitusjoner.
Dette medlem peker på at
Etter- og videre utdanningsreformen skaper nye utfordringer både
i organisering og finansiering av studieopplegg. Dette medlem minner
om at (komiteen) i behandlingen av Innst. S. nr. 78 (1998-1999)
la til grunn at utdanning ved offentlige utdanningsinstitusjoner
fortsatt skal være gratis.
Dette medlem understreker at
rekrutteringen til høyere utdanning fortsatt er skjev,
og ønsker å bedre studiefinansieringen, både
under og etter studiene. Dette medlem merker seg
at Regjeringen legger stor vekt på at kortere studieløp
vil innebære en økonomisk gevinst for den enkelte. Dette
medlem understreker imidlertid at studiefinansieringsordningene ikke
må virke avskrekkende på unge mennesker, slik en
vekttallsbetinget stipendmodell vil kunne gjøre.
Sosialistisk Venstreparti ønsker en
stipendandel i studiefinansieringen som er uavhengig av avlagte vekttall
og bedre tilbakebetalingsordninger. Sosialistisk Venstreparti viser
til at Statens Lånekasse for Utdanning i 2000 hadde 45
100 inkassosaker. Rapporter fra Lånekassen viser også at
det fortsatt er barn fra ressurssterke hjem som tar opp mest lån.
Sosialistisk Venstreparti er av den oppfatning at det allerede med dagens
studiefinansiering ligger stort press på studentene for å gjennomføre
studiene.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen viser til kap. 17.6.
Regjeringens mål er å sikre
alle som har behov for det tilgang til nødvendige omsorgs-
og helsetjenester, uavhengig av inntekt, bosted, etnisk bakgrunn
og kjønn. En godt utbygd offentlig helsetjeneste skal sikre at
disse viktige fordelingshensynene ivaretas. Samtidig må den
offentlige helsetjenesten tilpasses slik at den kan møte
de utfordringene som ligger i en stadig raskere teknologiutvikling
og økende etterspørsel etter helsetjenester.
Helseutgiftene har gjennom de siste tiårene
utgjort en stadig større andel av verdiskapingen i Norge.
Inntektsutviklingen og utviklingen av nye og bedre behandlings-
og utredningsmetoder vil føre til at etterspørselen
trolig øker også i tiden framover. Teknologien
vil gi store deler av befolkningen bedre helse og økt livskvalitet,
men den økte etterspørselen er også en stor
utfordring. Ny medisinsk teknologi er kostbar å utvikle
og bruke, og internasjonale erfaringer tyder på at den
teknologiske utviklingen er en hoveddrivkraft bak veksten i helseutgiftene.
Dette stiller store krav til det offentliges prioriteringer og til
effektivisering av helsevesenet.
Også behovet for pleie- og omsorgstjenester
forventes å øke i tiden som kommer. Det er derfor
en stor utfordring å legge til rette for at ytterligere
forbedringer i tjenestetilbudet ikke samtidig fører til
tilsvarende kostnadsøkninger. Helse- og omsorgstjenestene
må finansieres slik at en fremmer mest mulig effektiv ressursbruk,
samtidig som helsepolitiske prioriteringer ivaretas på en
god måte.
De fleste eldre har god helse og er aktive deltakere
i samfunnslivet. Eldre skal ha mulighet til selv å forme sine
liv, bruke sine evner, følge opp sine interesser og ha
innflytelse i samfunnet. De eldre representerer således
store ressurser som kommer til nytte i ulike deler av samfunnslivet,
både gjennom engasjement og deltakelse på ulike
samfunnsområder, men også i form av uformell omsorg
for pårørende og deltakelse i organisasjoner og
i frivillig arbeid i eldresenter, frivillighetssentraler m.v. Denne
innsatsen er et viktig supplement til det offentlige omsorgstilbudet.
Regjeringen ser det som svært viktig at de eldres interesser
og råd blir vektlagt av både lokale og sentrale
myndigheter. Det vil derfor bli foretatt en evaluering av lokale
eldreråd og råd for funksjonshemmede. Regjeringen
vil legge vekt på å støtte frivillige
organisasjoner som er aktive innen eldreomsorg og arbeidet for funksjonshemmede.
Eldre som trenger det, skal ha trygghet for
nødvendig helse- og omsorgstilbud. Pleie-, omsorgs- og
helsetjenestene har de siste årene vært under
sterk utbygging. Flere handlings- og tiltaksplaner er iverksatt
for å løfte eldreomsorgen og helsetjenestene både
kvalitativt og kvantitativt. Når handlingsplanen for eldreomsorgen avsluttes,
har den bidratt til en betydelig økning i kapasiteten og
en geografisk utjevning i tjenestetilbudet til pleie- og omsorgstrengende
eldre. Også de andre handlingsplanene innen helsetjenesten,
som innebærer en betydelig satsing i de nærmeste årene,
kommer i stor grad de eldre til gode. Samlet sett er ressursinnsatsen innen
helse- og omsorgssektoren økt med om lag 54 pst. fra 1990
til 1999, målt i faste priser. Den økte innsatsen
vil fortsette også i årene framover.
I en periode med sterk utbygging, er det viktig å vurdere
alle muligheter for bedret ressurssutnyttelse og bedre tilpasning
til brukernes behov. Mulighetene for fritt sykehusvalg er betydelig
utvidet gjennom de nye helselovene som trådte i kraft 1.
januar 2001. Regjeringen har store forventninger til at dette vil
bidra til en bedre utnyttelse av sykehusenes samlede ressurser. Blant
annet gjennom KOSTRA-prosjektet er forholdene også lagt
til rette for en mer systematisk sammenligning av ressursbruk i
ulike virksomheter innen både helse- og omsorgssektoren.
Denne kunnskapen må brukes aktivt til å finne
fram til de mest effektive virksomhetene, og til å spre
deres kunnskap til andre.
Regjeringen vil i langtidsprogramperioden gjennomføre
en rekke tiltak for ytterligere å styrke eldreomsorgen
og helsetjenestene. Igangsatte handlingsplaner og reformer innen
helsesektoren vil bli priortert. Opptrappingsplanen for sykehusutstyr,
nasjonal kreftplan, opptrappingsplan for psykisk helse, fastlegereformen
og handlingsplanen for helse- og sosialpersonell, vil utgjøre
Regjeringens hovedsatsinger på helsesektoren. I tillegg
vil videreføringen av handlingsplanen for eldreomsorgen
ha en sentral plass i arbeidet med å videreutvikle og bedre
de offentlige helse- og omsorgstjenestene. Det vil bli en krevende
oppgave å gjennomføre de vedtatte handlingsplanene,
og det vil derfor i liten grad være rom for nye, ressurskrevende satsinger
i løpet av programperioden i tillegg til disse.
Forbedringer i tjenestetilbudet er ikke bare
avhengig av ressurstilgangen, men kan også oppnås
gjennom en mer effektiv organisering av tjenestene. Regjeringen forventer
blant annet en klar effektiviseringsgevinst som følge av
omorganiseringen av sykehussektoren og den øvrige spesialisthelsetjenesten.
Enhetlig, statlig eierskap, samt organisering av virksomhetene som selvstendige
foretak, skal bidra til effektivisering. Sykehusreformen innebærer
et klarere og mer helhetlig statlig ansvar for spesialisthelsetjenesten,
samtidig som virksomhetene (det enkelte sykehus m.v.) gis større
frihet i den daglige driften. Samlet sett skal omorganiseringen
gi grunnlag for økt behandlingskapasitet og reduserte ventetider.
Komiteen viser til
kapittel 14 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at den offentlige helsetjenesten skal tilpasses de endringer som
følger av en stadig raskere teknologiutvikling og økende
etterspørsel etter helsetjenester. Ny teknologi vil gi
store deler av befolkningen bedre helse og økt livskvalitet.
Ny medisinsk teknologi er imidlertid kostbar å utvikle
og bruke. Disse medlemmer vil understreke at dette stiller
store krav til prioriteringer, og til ressursbruken i helsevesenet. Disse
medlemmer støtter derfor omorganiseringen av sykehusene
og spesialisthelsetjenesten. Enhetlig, statlig eierskap, samt organisering
av virksomhetene som selvstendige foretak, skal bidra til bedre
sykehustilbud, blant annet kortere køer. Disse medlemmer er
fornøyd med at Regjeringen vil fortsette det viktige arbeidet
med å bygge ut det psykiske helsevernet og kreftomsorgen,
kjøpe inn nytt sykehusutstyr og styrke rekrutteringen av
helse- og sosialpersonell.
Disse medlemmer vil at eldre
som trenger det, skal ha trygghet for at de får nødvendige
helse- og omsorgstilbud. Pleie-, omsorgs- og helsetjenestene er bygd
kraftig ut de siste årene, og disse medlemmer er
fornøyd med at den økte innsatsen skal fortsette
også i årene framover. De fleste eldre har god helse
og er aktive deltakere i samfunnslivet. Disse medlemmer mener
derfor at det må legges til rette for at eldre skal ha
mulighet til selv å forme sine liv, bruke sine evner og
følge opp sine interesser.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under
kap. 17.2.4.
Disse medlemmer vil vise til
Handlingsplanen for funksjonshemmede 1998-2001 som ble lagt fram av
Sentrumsregjeringen. Denne handlingsplanen har satsningsområdene:
et tilgjengelig samfunn, planlegging og brukermedvirkning, funksjonshemmedes
rettigheter og yrkesaktivitet for funksjonshemmede.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at vi skaper et tilgjengelig samfunn der alle kan være
aktive deltakere. Det er viktig at de funksjonshemmede selv er med
i planlegging og utvikling av tiltak som sikrer at de får
et tilbud som kan benyttes på lik linje med resten av befolkningen.
Disse medlemmer vil understreke
at det er viktig at planene for bedre sykehusutstyr, kreftomsorg
og psykiatri gjennomføres. Disse medlemmer vil vise
til at sentrumsregjeringen la fram opptrappingsplanen for psykisk
helse. Planen innebærer at det i perioden 1999-2006 skal
investeres for 6,3 mrd. kroner og at driftsutgiftene gradvis skal økes
til et nivå som reelt er 4,2 mrd. kroner over nivået
i 1998. Disse medlemmer vil understreke at psykiatriplanen
ikke bare skal føre til økt behandlingskapasitet,
men også omfatter satsing på bolig, sysselsetting
og en aktiv fritid.
Komiteens medlemmer fra Høyre understreker
det offentliges ansvar for å finansiere grunnleggende velferdstjenester
knyttet til helse, pleie og omsorg. Men offentlig ansvar for å finansiere
slike tjenester betyr ikke at det offentlige også må produsere tjenestene.
Høyre vil slippe private til i konkurranse med det offentlige
om å levere de beste og mest kostnadseffektive tjenestene.
I dagens situasjon, med monopol på produksjon av mange
tjenester, mangler det kravet til effektiv produksjon og fornyelse
som er i et marked med konkurranse.
Disse medlemmer mener det offentlige
må konsentrere seg om rollen som bestiller av velferdstjenester
på vegne av befolkningen, og stille krav til disse tjenestenes
kvalitet og innhold. Et skille mellom bestiller- og utførerrollene
vil legge til rette for økt oppmerksomhet om tjenestenes
kvalitet. Høyre vil kombinere markedets fortrinn med hensyn
til å produsere varer og tjenester med en offentlig finansiering
som sikrer alle adgang til elementære velferdsgoder, uavhengig
av personlig økonomi. Dette kan skje ved bruk av anbud, eller
gjennom bruk av stykkprisbaserte finansieringsordninger der pengene
følger brukerens valg av tjenesteyter.
Disse medlemmer viser til at
280 000 pasienter venter på behandling fra det norske helsevesenet. Mange
må vente lenger enn det som er medisinsk forsvarlig. For å øke
kapasiteten er det nødvendig med omfattende reformer. Dagens
organisering preges av uklare ansvarsforhold, og har ikke klart å sikre
en effektiv utnyttelse av helsevesenets ressurser, enten disse er
menneskelige, økonomiske eller tekniske. Sammenlignet med
andre land er antallet leger i forhold til folketallet høyt
i Norge. Sintef Unimed har påvist at legenes gjennomsnittlige
produktivitet har falt betydelig de siste årene. En undersøkelse
fra OECD har vist at antall sykepleiere pr. innbygger er over dobbelt
så høyt i Norge som i andre europeiske land som
Danmark og Frankrike - som i følge WHO har "verdens beste
helsevesen". Men nesten halvparten arbeider deltid, og mange arbeider
utenfor helsetjenesten. Kostbart medisinsk utstyr står
i dag ubrukt store deler av døgnet.
Disse medlemmer vil overføre
ansvaret for sykehusene til staten, og viser til at Høyre
fremmet forslag om dette i forbindelse med behandlingen av den nye
spesialisthelsetjenesteloven våren 1999. I dagens system
er ansvaret for sykehussektoren delt mellom fylkeskommunene og staten.
Det gir uklare ansvarsforhold, og bidrar til at pasientene blir
kasteballer i et uverdig spill hvor forvaltningsnivåene
drar økonomiske ressurser til seg og skyver ansvar fra
seg.
Samtidig som det politiske ansvaret for sykehussektoren
samles på statlig nivå, vil Høyre gjennom
fristilling gi sykehusene utstrakt lokal frihet til å drive
profesjonelt uten byråkratisk og politisk overstyring. Sykehusene
må fristilles som selvstendige rettssubjekter. Stortinget
og Regjeringen må fastsette strukturen i sykehusvesenet
gjennom en nasjonal helseplan og stå for økonomiske
bevilgninger. Statens ulike roller som eier av sykehusene og bestiller
av helsetjenester på vegne av befolkningen må skilles,
og det må legges til rette for størst mulig konkurranse
mellom tilbyderne. Når det gjelder produksjon av helsetjenester,
er det ingen grunn til at denne må finne sted i offentlig
regi. Høyre vil i større grad slippe private aktører
til i det offentlig finansierte helsevesenet, og legge til rette
for konkurranse mellom private og offentlig eide sykehus. Høyre
vil åpne for salg av sykehus til private. Dersom private
aktører kan drive sykehus bedre enn det offentlige, bør
de gis mulighet til det.
Disse medlemmer peker på behovet
for å forbedre finansieringsordningene i helsevesenet.
Dette er en avgjørende forutsetning for økt effektivitet
ved sykehusene. Disse medlemmer vil her særlig
peke på behovet for å øke stykkprisandelen
i den innsatsstyrte finansieringen, og at denne må gå direkte
til sykehuset. Disse medlemmer vil også understreke
betydningen av finansieringsordningene for medikamentell kreftbehandling
(cellegift) innrettes slik at nye og innovative medikamenter med
dokumentert effekt raskt kan tas i bruk til behandling av pasienter
ved sykehusene.
Disse medlemmer viser for øvrig
til Odelstingets behandling av Ot.prp. nr. 66 (2000-2001) om statlig
overtakelse av sykehusene.
Disse medlemmer vil benytte helserevisjonsfirmaer
for å foreta internasjonale og nasjonale sammenligninger
av effektivitet, kvalitet og behandlingsmetoder i helsevesenet.
Slik sammenligninger vil gi grunnlag for en mer effektiv organisering.
Disse medlemmer vil lovfeste
pasientenes rett til nødvendig helsehjelp innen medisinsk
fastsatte frister. Dersom fristen ikke oppfylles, skal pasienten
tilbys behandling ved privat sykehus eller i utlandet for det offentliges
regning. Det er pasientens behov for behandling som skal være
styrende, ikke at behandling nødvendigvis må skje
ved et offentlig sykehus. Disse medlemmer viser til
at Høyre fremmet forslag om dette da den nye pasientrettighetsloven
ble behandlet våren 1999.
Disse medlemmer vil samtidig
peke på behovet for prioritering av hvilke helsetjenester
som skal være et offentlig ansvar, og hvilke tjenester
den enkelte helt eller delvis må finansiere selv. En rivende
medisinsk-teknologisk utvikling har ført til at helsevesenet
i dag kan tilby behandling mot sykdommer som tidligere var uhelbredelige.
Denne utviklingen vil fortsette i et enda raskere tempo. Så lenge
helsetjenester tilbys gratis av det offentlige, vil etterspørselen
være nærmest ubegrenset. For å sikre
pasientene tilgang til prioriterte helsetjenester, må det
i større grad skilles mellom hva som er det offentliges
ansvar og hva den enkelte helt eller delvis må sørge
for selv. Høyre vil innføre egenandeler for enkelte
lavt prioriterte tjenester. Moderat bruk av egenbetaling for lavt
prioriterte tjenester kommer ikke i konflikt med hensynet til en
rettferdig fordeling av helsegodene. Disse medlemmer viser
til at et flertall nylig sluttet seg til dette prinsippet i forbindelse
med behandlingen av stortingsmeldingen om verdier i helsetjenesten,
og har merket seg at Regjeringen i langtidsprogrammet vektlegger
nødvendigheten av å sette spørsmål
knyttet til prioritering høyere på dagsordenen.
Disse medlemmer viser til at
det i tråd med Lønning II-utvalgets innstilling
er opprettet et tverrfaglig, samordnende prioriteringsutvalg som
skal gi råd om prioritering mellom faggrupper. For at dette utvalget
skal fungerer etter hensikten, må imidlertid Lønning
II-utvalgets forslag om å opprette faggrupper som skal
gi råd om prioriteringer innen sine fagfelt og fungere
som premissleverandører for det tverrfaglige prioriteringsutvalget
følges opp.
I forhold til egenandeler vil disse medlemmer peke
på behovet for å skjerme kronikere og andre med stort
behov for helsetjenester gjennom et nytt egenandelstak som dekker
utgifter disse har til helsetjenester og legemidler som i dag ikke
dekkes under det ordinære egenandelstaket.
Disse medlemmer vil øke
satsingen på kjøp av behandling til sykemeldte
i regi av trygdeetaten. I tillegg til betydningen for den enkelte,
er det også god økonomi for samfunnet å gi
sykemeldte raskere behandling slik at de kan vende tilbake til arbeidslivet. Rask
retur til arbeid bidrar også til å redusere risikoen for
senere uføretrygding. Disse medlemmer mener
i tråd med Sandman-utvalget at denne ordningen bør
utvides til å omfatte flere diagnosegrupper enn den gjør
i dag.
Disse medlemmer peker på behovet
for å styrke det psykiatriske behandlingstilbudet innen
forebygging, behandling og ettervern. For å sikre forsvarlig behandling
av psykiatriske lidelser vil Høyre arbeide for en balanse
mellom behandlingsplasser i institusjon og tilbud i nærmiljøet
for mennesker som kan bo i eget hjem. Barne- og ungdomspsykiatrien
må prioriteres, spesielt med vekt på tilbudet
til mennesker som har sammensatte vansker med rusproblematikk og
behov for psykiatrisk behandling. Det barne- og ungdomspsykiatriske
tilbudet må bli mye mer oversiktlig og lettere tilgjengelig.
Høyres mål for eldrepolitikken
er å gi eldre reell valgfrihet når det gjelder
boforhold, økonomi og muligheten til å realisere
egne ønsker gjennom arbeidsinnsats og aktivitet. Høyre
vil legge til rette for at alle eldre skal kunne bo i eget hjem
så lenge de er i stand til det og ønsker det.
Høyre mener at nødvendig pleie og omsorg skal
være et offentlig ansvar, men legger til grunn at boligen
er et personlig ansvar for den som er i stand til det. Høyre
mener at det må bli lettere å etablere institusjoner
som andelslag, hvor den eldre selv kjøper og eier en boenhet
i fellesskap, tilrettelagt for kvalifiserte pleie- og omsorgstjenester.
Disse medlemmer mener at konkurranseutsetting
av pleie- og omsorgstjenester vil bidra til å gi brukerne
bedre tjenester som er mer i tråd med individuelle behov,
og mer effektiv ressursutnyttelse for kommunene. Kommunenes hovedansvar
er å sikre befolkningen tilgang til pleie- og omsorgstjenester
av høy kvalitet. Dette ansvaret kan best ivaretas gjennom å skille
bestiller- og utførerrollene slik at kommunen konsentrerer
seg om bestillerrollen og stiller krav til tjenestene, mens det
på utførersiden åpnes for konkurranse
om å få levere tjenestene. Skal offentlig sektor moderniseres,
krever det vilje til nye løsninger når det gjelder
organisering av tjenesteproduksjonen. Konkurranseutsetting og skille
mellom bestiller- og utførerrollene vil være et
særdeles viktig bidrag i så måte. Disse
medlemmer har merket seg at Regjeringen synes å ha
lagt NOU 2000:19 om konkurranseutsetting av offentlige tjenester
i skuffen.
Disse medlemmer er glad for at
mange eldre ønsker å bidra aktivt i samfunns-
og arbeidslivet. Norge har i dag mangel på arbeidskraft.
Samtidig har den faktiske pensjoneringsalderen falt jevnt de siste tiårene,
til tross for at eldre både lever lenger, og holder seg
friske lenger enn før. Det er svært stor variasjon mellom
eldre arbeidstakere når det gjelder helse og funksjonsdyktighet,
og hvorvidt man ønsker å være i arbeid.
Høyre vil legge til rette for økt arbeidsdeltagelse
blant eldre. Eldre må få frihet til å velge
om de ønsker å stå i arbeid også ut
over den formelle pensjonsalderen. Skatte- og pensjonssystemet må utformes
slik at det er lønnsomt å være i aktivt
arbeid så lenge som mulig. Det må også bli
lettere å kombinere pensjon og deltidsarbeid. Høyre
vil derfor øke grensen for hva pensjonister kan tjene uten
avkorting i pensjonen.
Disse medlemmer viser til Regjeringens
omtale av legemiddelpolitikken. Høyre slutter seg til at
det bør vurderes å avskaffe dagens prisregulering
av reseptpliktige legemidler. Denne reguleringen var begrunnet i
den enkelte apotekerens relativt svake stilling i forhold til grossister
og produsenter før den nye apotekloven. Konkurranse i apoteknæringen
og fremveksten av sterke apotekkjeder har svekket grunnlaget for
en slik prisregulering og lagt til rette for konkurranse på pris også når
det gjelder reseptpliktige legemidler.
Disse medlemmer viser til at
EØS-reglene setter en frist på 90 dager for behandling
av søknader om refusjon for nye legemidler. Dette er en
frist som norske legemiddelmyndigheter ikke er i nærheten
av å overholde, med det resultat at norske pasienter får senere
tilgang til nye legemidler enn pasienter i andre europeiske land. Disse
medlemmer forutsetter at Regjeringen følger opp
dette med sikte på å redusere saksbehandlingstiden
i tråd med de krav EØS-reglene setter. Disse
medlemmer ser verdien av slike analyser, men vil samtidig
understreke at de kan være usikre, og at de ikke
alene bør danne grunnlag for prioritering og valg mellom
behandlingsalternativer, jf. Lønning II-utvalgets vurdering
av slike prioriteringsredskaper.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ønsker å skape
et helhetlig helsetilbud til befolkningen, uavhengig av den enkeltes bosted,
alder eller økonomi. Derfor er det viktig å legge
særlig vekt på et tjenestetilbud ute i kommunene der
folk bor, og med lave egenandeler slik at alle har råd
til å benytte seg av tjenestene.
Helsetjenesten i kommunene danner grunnmuren
i helsevesenet. Det forebyggende helsetilbudet må styrkes
gjennom økt satsing på helsestasjonene, med egne ungdomsservicekontorer,
og gjennom utvikling av skolehelsetjenesten. Dette medlem ønsker å styrke den
hjemmebaserte omsorgen, slik at tilbudet til de sykeste og de eldste
blir mer differensiert. Sosialistisk Venstreparti ønsker
tilrettelagte tilbud for de som ikke trenger en sykehjemsplass,
men som likevel trenger daglig hjelp til omsorg eller pleie. Sykehjemmene
skal ha høy standard, og være preget av at omsorgen
er individuelt tilrettelagt ut fra den enkeltes behov.
Et sterkt offentlig helsevesen er en forutsetning
for å sikre alle like muligheter til behandling. Dette
medlem understreker at det offentlige skal ha styring med hvordan
helsetilbudet organiseres og fordeles, av hensyn til pasientene
og for å ha kontrollen med de store økonomiske
overføringene til helsevesenet.
Dette medlem understreker at
dagens helsevesen ikke fungerer godt nok. På tross av rekordstore økninger
i bevilgningene til sykehusene de siste 10 årene er det
fremdeles lange, uverdige helsekøer. Behandlingskapasiteten
til sykehusene presses, samtidig som det satses for lite på både
forebyggende tiltak og på helsetjenesten i kommunene. Mange
helseproblemer kan løses også uten innleggelse
ved sykehusene, dersom helsevesenet utvikles med nærhet
til befolkningen. Da kan vi spare både menneskelige lidelser
og økonomiske og medisinske ressurser, men også sikre
tilgjengelige spesialisttjenester når folk har behov for
det. Målet må være god behandling på riktig
nivå.
Dette medlem vil ha et sterkt
offentlig helsevesen. Det er nødvendig for å sikre
alle like muligheter til behandling. Organiseringen av helsetjenestene
må skje ut fra det som tjener pasientene og ikke ut fra
hva som tjener faggrupper eller markedet. Helsepolitikk handler
om fordeling av knappe velferdsgoder og må derfor underlegges
folkevalgt styring.
Regjeringens sykehusreform svarer ikke på disse utfordringene. Dette
medlem vil gå imot helseministerens forslag til
statlig overtakelse av sykehusene. Sosialistisk Venstreparti er
mest kritisk til følgende fire sider ved reformen:
– Reformen åpner
for privatisering av sykehusene. Den åpner også for
at foretakene skal kunne kjøpe tjenester fra kommersielle
aktører. Kommersialisering av sykehustjenestene gir et
press i retning av å prioritere de mest lønnsomme
pasientene. Erfaringer fra andre land (for eksempel USA, England, New
Zealand) viser at en slik utvikling også gir et økt
byråkrati, der en stadig større andel av helsebudsjettene
styres inn i sykehussektoren. En konsekvens av kommersialisering
er overbehandling og feilbehandling av tilstander som kunne vært behandlet
både bedre og rimeligere av helsetjenesten utenfor sykehusene.
– Statsforetaksmodellen er lite
egnet for helseforvaltning og helsetjenester. Det er behov for fullt politisk
ansvar og mulighet til overordnet styring for å nå målet
om et likeverdig helsetjenestetilbud til hele befolkningen. Ved
organisering som aksjeselskap eller statsforetak vil dette bli vanskeliggjort.
En slik organisering innebærer også at foretakene
blir juridisk selvstendige enheter uten samme krav til offentlig
innsyn som forvaltningsbedrifter.
– Forslaget innebærer
en svekkelse av lokal/regional styring og ansvar. Det stilles
ingen krav om lokale folkevalgte i styrene. Sosialistisk Venstreparti
vil sikre folkevalgt representasjon, og vil også ha brukerne
inn i styrene.
– Det er ikke avklart hvilke vilkår
de ansatte skal ha når de ikke lenger er statstjenestemenn
eller fylkeskommunalt ansatte.
Sykdommer i munnhulen må sidestilles
med andre sykdommer. Dette medlem vil arbeide for
at forskjellene i utgifter til tannhelse og vanlig helsebehandling
skal utjevnes, gjennom bedrede refusjonsordninger for tannbehandling.
Rekrutteringen til den offentlige tannhelsetjenesten bør
bedres gjennom satsing på en "fasttannlegeordning" med
forpliktelser for den enkelte tannlege om å delta i offentlige
tannhelseoppgaver.
Psykiske lidelser er økende i befolkningen,
og dette medlem vil arbeide for en styrking av behandlingstilbudet
til mennesker med psykiske lidelser, spesielt tiltak overfor barn
og unge. Dette er et ledd i det langsiktige forebyggende helsearbeidet.
Mange barn og unge må i dag vente alt for lenge på behandling innen
barne- og ungdomspsykiatrien, og for noen mangler tilbudet helt.
Det er behov for flere tilbud i nærmiljøene, i
form av distriktspsykiatriske behandlingsenheter med psykiatrisk
sykepleier og annet personell, og lokale akuttplasser for personer
med behov for et døgntilbud. Det er behov for et tettere
samarbeid mellom psykiatrien og det øvrige helsevesenet.
Kvinner taper i kampen om helsekronene. Forskning og
behandling på typiske kvinnesykdommer er fremdeles nedprioritert. Dette
medlem mener at kvinnespørsmål må prioriteres
høyere, og at Statens helsetilsyn skal ha et større
og mer forpliktende ansvar for dette.
En annen gruppe som ofte taper i kampen om helseressursene
er ungdom. Dette medlem vil påpeke at ungdom
er utsatt for sterk psykisk og seksuell påvirkning, og
lett tilgang på helsetjenester er derfor helt nødvendig.
Mange lider unødig fordi de ikke har noen å henvende
seg til om sine spørsmål og problem. Informasjon
om spiseforstyrrelser, psykiske lidelser, seksualspørsmål,
abort og utdeling av gratis prevensjon må derfor gis på de
videregående skolene, og helsesøster må være
tilgjengelig for elevene.
Mye av kostnadsveksten innen helsevesenet har skjedd
innen sykehussektoren, og ikke ute i kommunene, der folk bor. Dette
medlem mener at helsetjenesten må organiseres rundt
pasienten, slik at også spesialisttilbudet i større
grad gjøres tilgjengelig der folk bor. Dette kan gjøres
ved at spesialisten drar ut til befolkningen, og gjennom større
bruk av telemedisinsk utstyr mellom kommunehelse- og spesialisthelsetjenesten,
samt mellom større og mindre sykehus.
Dette medlem ønsker å slå sammen
sosialkontor, trygdekontor og arbeidsmarkedsetat til en felles offentlig
tjeneste, der ytelser som i dag reguleres av ulike lover, samordnes.
Dette medlem påpeker
at eldre er en ressurs i samfunnet. Den økende andelen
eldre gir oss utfordringer i forhold til helse, pleie og omsorg.
Samtidig må det legges til rette for at alle som ønsker å bidra
i arbeids- og samfunnslivet skal stimuleres til å gjøre dette.
Dette medlem vil arbeide for
at eldre skal ha rett til å velge sjøl hvor de
vil bo. Staten skal stimulere til at kommunene utvikler alternative
bo- og omsorgstilbud for eldre. En generell styrking av eldreomsorgen
er en sentral del av dette.
Grunnbeløpet i Folketrygden må reguleres
i tråd med reallønnsutviklingen i samfunnet for øvrig.
Det må ikke gå på bekostning av nåværende
tilleggsytelser.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen viser til kap. 17.6.
Regjeringens mål er å legge
grunnlaget for et framtidig pensjonssystem som kan skape trygghet
og rettferdig fordeling. Pensjonssystemet må være økonomisk opprettholdbart
over tid, bygge på et bærekraftig finansielt grunnlag
og ta høyde for utviklingstrekk i befolkningssammensetningen
og økonomien. Regjeringen mener det er av grunnleggende
betydning at det samlede pensjonssystemet har en allmenn oppslutning og
tillit i befolkningen. Dette krever at pensjonssystemet må være
enkelt, oversiktlig og forutsigbart, slik at det er forståelig
for brukerne og enkelt å praktisere for de som administrerer
de ulike ordningene. I tillegg må pensjonssystemet ivareta
fordelings- og likestillingshensyn.
Siden folketrygden ble etablert i 1967 har det
skjedd store endringer, både i samfunnet og i det samlede
pensjonssystemet. Folk lever lenger og har flere år som pensjonister,
kvinnene har gått ut i arbeidslivet og arbeidsmarkedet
er i stadig endring. De siste årene er det gjennomført
flere store utredninger om ulike pensjonsspørsmål
i Norge. Regjeringen vil på denne bakgrunn nedsette en
pensjonskommisjon som skal avklare hovedmål og prinsipper
for et samlet pensjonssystem.
Mandatet for pensjonskommisjonen er omtalt i kapittel
15.1 i meldingen. Det legges opp til at kommisjonen skal bestå av
representanter for de politiske partiene på Stortinget
og uavhengige eksperter. I tillegg vil det bli etablert et råd
bestående av de største interesseorganisasjonene.
Sett i lys av de omfattende problemstillingene som skal utredes
vil kommisjonen få en tidsramme på to og et halvt år.
Regjeringens utgangspunkt for en slik gjennomgang er
at pensjonssystemet skal sikre trygghet i alderdommen. Samtidig
må en ta inn over seg de store utfordringene som følger
av aldringen av befolkningen, som kombinert med høyere
gjennomsnittlige ytelser vil føre til en sterk økning
i pensjonsutgiftene utover i dette århundret. Hvis utviklingen
med en tiltakende tidligpensjonering fortsetter, vil økningen
i forsørgingsbyrden forsterkes.
Komiteen viser til
kapittel 15 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet mener
at det er et mål å legge grunnlaget for et framtidig
pensjonssystem som kan skape trygghet og rettferdig fordeling. Disse
medlemmer viser til at i dag går om lag 7-8 pst.
av verdiskapingen til pensjoner. I 2030 vil dette ha økt
til vel 15 pst. Dette skyldes flere eldre, høyere ytelser
fra folketrygden, lengre levetid og tiltakende tidligpensjonering.
Etter disse medlemmers oppfatning må pensjonssystemet være økonomisk
opprettholdbart over tid. Disse medlemmer er tilfreds
med at Regjeringen har nedsatte en pensjonskommisjon med representanter
for partiene på Stortinget og uavhengige eksperter som skal
gå gjennom det samlede pensjonssystemet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under
kap. 17.2.4 og 17.2.9.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at en av de største utfordringene vi står
overfor i tiårene som kommer er en aldrende befolkning,
der det vil bli flere pensjonister både i antall og i forhold
til den yrkesaktive delen av befolkningen. Samtidig vil pensjonistene
ha opptjent mer tilleggspensjon enn i dag. For å sikre
pensjonene og samtidig unngå dramatiske skatteøkninger
eller kutt i viktige offentlige oppgaver er det derfor avgjørende
at det i årene som kommer settes av midler til å betale
fremtidens pensjoner.
Disse medlemmer legger avgjørende
vekt på at pensjonssystemet skaper trygghet, er økonomisk
opprettholdbart over tid og tar høyde for utviklingen i befolkningsstrukturen.
Videre er det viktig at pensjonssystemet underbygger ønskede
utviklingstrekk i samfunnet.
Disse medlemmer mener det er
viktig at ikke utformingen av pensjonssystemet i seg selv gir incentiver
til tidligpensjonering. Pensjonssystemet bør utformes slik
at folk som arbeider lenger, og dermed gir vesentlige bidrag til
samfunnet med sin arbeidskraft og sparte pensjonsutbetalinger, får
uttelling for dette i den senere pensjon.
Disse medlemmer mener også det
er viktig at pensjonssystemet kan bidra til et mer balansert forhold mellom
statlig og privat sparing enn tilfellet er i Norge i dag. Samtidig
er det viktig å utnytte mulighetene til å organisere
pensjonssystemet på en slik måte at norske kapitalmarkeder
vitaliseres og tilgangen på kapital for næringslivet
bedres. Disse medlemmer mener dette blant annet er
viktig for salg av statlig næringsvirksomhet.
Disse medlemmer viser til at
vi i dag loves pensjonsytelser, uten at det settes av midler til å innfri disse
løftene. Det er stor fare for at de stadig større
pensjonsutbetalingene i årene fremover må dekkes
av skatte- og avgiftsøkninger, i tillegg til det som mer eller
mindre tilfeldig er spart opp.
Disse medlemmer vil også peke
på at de opptjente rettighetene i Folketrygden ikke er
reelle rettigheter i juridisk forstand. Det gis ingen garantier
for utviklingen i Folketrygdens grunnbeløp, og heller ikke for
fremtidige regelendringer.
Disse medlemmer vil peke på at
det dermed gjennom Folketrygden i dag gis løfter som verken
er finansiert eller bindende. Mange føler derfor usikkerhet
når det gjelder nivået på fremtidige
ytelser fra Folketrygden.
Disse medlemmer mener det er
viktig at den enkelte kan ha tillit til at opparbeidede pensjonsrettigheter
faktisk vil bli utbetalt. Dette er avgjørende for å skape
trygghet om fremtidig alderdom. Derfor vil disse medlemmer gjennomføre
en trygghetsreform av Folketrygden, ved å sette av penger
til fremtidige pensjoner og gi den enkelte eiendomsretten til midlene.
Disse medlemmer viser til at
Høyres trygghetsreform av Folketrygden innebærer
at hele eller deler av tilleggspensjonene som opptjenes fremover
skal bli privat eiendom, ved at deler av trygde- og arbeidsgiveravgiften
gjøres om fra rene skatter til obligatoriske pensjonsinnskudd
på private pensjonsfond. Den enkelte skal selv kunne bestemme
hvem som skal forvalte pengene og hvordan de skal finansieres. Staten skal
fortsatt ha ansvar for å finansiere pensjonsopptjening
basert på omsorgsforpliktelser og ved uførhet. Pensjonsordningene
må gjøres fleksible, og blant annet utformes slik
at det å vente med å pensjonere seg fører til økt
pensjon.
Samtidig vil disse medlemmer respektere
og sikre allerede opptjente rettigheter i Folketrygden. Dagens petroleumsfond
må benyttes til å sikre overgangen fra dagens
system til Høyres modell.
Disse medlemmer vil vise til
at det er foretatt en rekke utredninger om pensjonene de siste årene,
blant annet som en oppfølging av forrige Langtidsprogram. Det
er besynderlig at Regjeringens konklusjon på alle disse
utredningene er at det skal utredes enda mer. Disse medlemmer mener
tvert imot de foreliggende utredninger gir et godt grunnlag for å konkludere
i hvilken retning en bør gå, og vil understreke
at Høyres trygghetsreform av Folketrygden er på linje med
disse utredningene.
Disse medlemmer er derfor skuffet
over at Regjeringen ikke viser noen evne til beslutning, men nok
en gang sender dette spørsmålet ut på utredning uten
noen politiske føringer.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti ser
at utviklingen i befolkningens alderssammensetning, stiller oss
overfor store utfordringer i forhold til å pensjonssystemet.
Det registreres at det er nedsatt et utvalg som skal gi anbefalinger
om hvordan vi skal møte disse.
Å opprettholde befolkningens tillit
til at folketrygdens ordninger vil være av stor betydning,
særlig for de grupper som nærmer seg pensjonsalderen.
Ved siden av dette er det etter dette medlems oppfatning
viktig at pensjonssystemet ivaretar hensynet til fordeling, likestilling,
samtidig som det bør gi folk incentiv til å stå i
arbeid.
Dagens pensjonssystem har flere omfordelende trekk.
Viktigst er minstepensjonen som sikrer alle en viss minimumsinntekt
- uavhengig av inntekt tidligere i livet. Nivået på denne
bidrar til at vi har mindre fattigdom blant eldre i Norge enn i
mange andre land. I tillegg er det gir høye inntekter ingen
(for inntekt over 12G) eller liten (for inntekt over 6G) opptjening
av tilleggspensjon. Det finnes også andre fordelende egenskaper
ved dagens system. Dette medlem understreker betydningen
av at eventuelle endringer i pensjonssystemet bidrar til å opprettholde
og styrke fordelingseffekten.
Kvinner lever lenger enn menn, noe som medfører
at deres pensjonsrettigheter vil koste mer enn menns. Dette
medlem vil framholde at dette ikke må føre til
dårligere pensjonsrettigheter eller høyere trygdeavgift
for kvinner. Heller ikke for private pensjonsordninger kan det aksepteres
at kjønn brukes som grunnlag for differensiering.
Andelen eldre i befolkningen vil vokse merkbart
i de kommende tiårene, parallelt med at det vi nå tenker
på som den yrkesaktive del av befolkningen vil synke. En stor
del av de eldre vil være ved god helse, og fullt i stand
til å gjøre en produktiv innsats. Dette
medlem påpeker derfor at endringene i pensjonssystemet
derfor bør gjøre det mer attraktivt å arbeide
lenger. Det er allikevel viktig at dette ikke rammer de som av forskjellige grunner
ikke har mulighet til å være yrkesaktive.
Basert på disse forutsetningene mener dette
medlem det bør bygges opp pensjonsordninger som
gir arbeidstakerne høy grad av forutsigbarhet og trygghet for
framtidige pensjonsinntekter. Dette oppnås gjennom robusthet
i forhold til finansiering og skiftende politiske vinder. Det innebærer
for eksempel at det må legges opp til lange overgangsordninger
ved endringer i pensjonssystemet.
Dette medlem registrerer at den
samfunnsøkonomiske effektiviteten i pensjonssystemet kan
forbedres. Men dette medlem merker seg
også at det ved en omlegging der det legges stor vekt på effektivitetshensyn,
vil være vanskelig å ivareta fordelingseffekten som
ligger inne i dagens system. Dette medlem stiller
seg derfor skeptisk til en omlegging av systemet i denne retning.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen viser til kap. 17.6.
Økende internasjonal åpenhet
påvirker oss alle. Grensene viskes gradvis ut - mellom
land, regioner og kulturer. De stadig flere og sterkere båndene
over landegrensene gir muligheter som aldri tidligere i historien
til økt økonomisk vekst, politisk samarbeid og menneskelig
kontakt. Globaliseringen bringer samtidig fare for blant annet utestenging
og økt fattigdom. Regjeringens mål er å gi
alle anledning til å dra nytte av de muligheter globaliseringen
skaper. Da må politikken ha et internasjonalt perspektiv
og integrere utenrikspolitiske, utviklingspolitiske og miljøpolitiske
mål. Da må vi ha innflytelse der de globale spillereglene
blir til.
Det er i Norges interesse at det utvikles effektive regionale
og globale sikkerhetsordninger. For Norge er det viktig at NATO
har hovedansvaret for fred og sikkerhet i Europa. Utvidelsen av
NATO vil bidra til økt stabilitet i Europa. Regjeringen
stiller seg positiv til utviklingen av en europeisk sikkerhets-
og forsvarspolitikk i EU. En styrking av de europeiske landenes
evne til krisehåndtering vil utgjøre et vesentlig
tilskudd til arbeidet for europeisk sikkerhet og stabilitet. Det
er etter Regjeringens syn i Norges interesse å støtte
arbeidet med både sivile og militære ressurser.
NATOs oppgaver vil i de nærmeste årene
i stor grad være knyttet til sikkerhetspolitiske utfordringer
som ikke direkte truer allierte lands suverenitet eller territorielle
integritet. Det er derfor avgjørende at vårt eget forsvar
er i stand til å delta fullt ut i flernasjonale operasjoner
for krisehåndtering og konfliktforebygging. Blant annet
på bakgrunn av dette har Regjeringen tatt initiativet til
en omfattende omlegging av forsvaret i perioden 2002-2005.
Regjeringen vil, som en integrert del av sikkerhetspolitikken,
fortsette sitt aktive engasjement for rustningskontroll, nedrustning
og ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen og
for en ytterligere reduksjon i atomvåpnene. Styrket kontroll
med håndvåpen vil videre være et vesentlig
bidrag til internasjonal stabilitet og sikkerhet. Samtidig er det
nødvendig å se truslene mot vår felles
sikkerhet i et bredere perspektiv. Press på ressurser og
naturmiljø, høy befolkningsvekst, ekstrem fattigdom
og skjev fordeling av goder har stor betydning for mulighetene for
fred og stabilitet. Regjeringen vil arbeide for at landene i sør
involveres i den internasjonale debatten om sikkerhetsspørsmål.
Regjeringen ønsker å videreutvikle
og styrke det bilaterale forholdet til USA, som er bygget på nære
historiske bånd og felles verdier. Det er viktig for Norge at
USA følger opp sitt engasjement for fred og sikkerhet i
Europa.
Regjeringen vil arbeide for å styrke
FN og andre internasjonale organisasjoner, samt det internasjonale lov-
og avtaleverket. Regjeringen vil fortsette engasjementet for å gjennomføre
nødvendige reformer av FN-systemet og sikre nødvendig
finansiering. Norge vil i Sikkerhetsrådet arbeide for å styrke
FNs evne til å planlegge og gjennomføre fredsoperasjoner, å utvikle en
bredt anlagt strategi som tar fatt i underliggende årsaker
til krig og konflikt og bidra til å sette et særlig fokus
på Afrikas utfordringer.
Regjeringen vil legge vekt på å integrere
menneskerettighetsaspekter i alle relevante internasjonale organisasjoners
virke og formål. Regjeringen vil legge stor vekt på å videreutvikle
menneskerettighetsdialogene med blant annet Kina, Tyrkia, Cuba,
Vietnam og Indonesia. I arbeidet for å fremme menneskerettighetene
vil Regjeringen samarbeide nært med norske og internasjonale
frivillige organisasjoner.
Den økonomiske forskjellen mellom de
rike og de fattigste landene øker. Fattigdomsproblemet
er en av de største utfordringene i vår tid. Mange
land står samtidig overfor en HIV/aids-katastrofe.
Bekjempelse av fattigdom er det overordnede målet i Regjeringens utviklingspolitikk.
Norge vil arbeide aktivt for FNs utviklingsmålsettinger,
herunder en halvering av andelen av verdens befolkning som lever
i absolutt fattigdom innen 2015. Gjennom det nye globale vaksinasjonsprogrammet
GAVI vil Norge være en pådriver i et globalt partnerskap
for vaksinasjon av barn. Regjeringen tar sikte på en betydelig
opptrapping av den bistanden som går via de multilaterale
institusjonene, og herunder gi prioritet til kampen mot aids-epidemien. Regjeringen
fastholder målet om en opptrapping av den norske bistanden
til 1 pst. av bruttonasjonalinntekten. Regjeringen ønsker
at mottakerland som fører en utviklingsfremmende politikk
med sosial profil bør få mer bistand, mens myndigheter
i land med mindre god fordelingspolitikk bør få redusert
bistanden.
Rammebetingelsene for det europeiske samarbeidet er
i ferd med å bli endret radikalt. Det vil få konsekvenser
for vårt eget forhold til Europa. Den økonomiske
og monetære union (ØMU) vil føre til
en vesentlig tettere økonomisk integrasjon i EU og tvinge
fram en sterkere samordning av den økonomiske politikken.
EØS-avtalen sikrer i hovedsak norske næringer
adgang til Det indre marked på lik linje med EUs næringsliv.
EU-utvidelsen vil berøre Norge på mange måter.
Det indre marked vil bli vesentlig større, noe som vil
gi nye muligheter for norsk næringsliv. Regjeringen vil
samtidig vektlegge at det må finnes gode løsninger
som erstatning for de frihandelsavtalene som Norge i dag har med
søkerlandene.
Regjeringen vil føre en europapolitikk
som aktivt fremmer norske interesser, samtidig som Norge er en aktiv
partner og bidragsyter til det europeiske samarbeidet og på den
måten tar medansvar for utviklingen av Europa. Regjeringen
vil både føre en mer aktiv og offensiv politikk
overfor EU, de enkelte EU-landene og søkerlandene og samtidig
satse sterkere på å bygge ut vårt samarbeid
med Russland og landene i våre nærområder,
samt vårt engasjement på Balkan. Regjeringen vil
til enhver tid vurdere om Norges tilknytning til det europeiske
samarbeidet og de samarbeidsordninger som er blitt etablert, er
tjenlige som redskap for å ivareta grunnleggende norske
interesser i møte med de nye utfordringene som følge
av endringene i Europa. Dette innebærer blant annet at
Regjeringen ser det som viktig å ha handlefrihet når
det gjelder Norges tilknytningsforhold til EU. Norge må til
enhver tid vurdere om tilknytningen til det europeiske samarbeidet
og de samarbeidsordninger som er utviklet er tjenlige som redskap
for å ivareta grunnleggende norske interesser i møte
med de utfordringene som endringene i Europa skaper. Det betyr at
en ny søknadsprosess kan starte opp i neste stortingsperiode,
med sikte på en søknad om medlemskap i EU tidligst
i 2005-2006. En ny vurdering av spørsmålet om
EU-medlemskap vil bare være aktuelt dersom vi har sett
at EU-utvidelsesprosessen faktisk er i gang, og en ny medlemskapssøknad
forutsetter at det har skjedd vesentlige endringer i det norske
folks holdning til spørsmålet.
Internasjonal handel har vært spesielt
viktig for små land som Norge. Regjeringen støtter
tiltak for å medvirke til at alle land skal høste
fordeler av deltakelse i det internasjonale handelssystemet. Regjeringen
vil gjennomføre en bred utredning av hvilke tiltak som kan
settes inn for å korrigere de internasjonale markedskreftene.
Regjeringen mener at det bør gjennomføres en utredning
av spørsmålet om en global skattlegging av valutatransaksjoner.
Regjeringen ser det imidlertid som uaktuelt for Norge å innføre
en avgift på valutatransaksjoner på ensidig basis.
Regjeringen vil arbeide for fortsatt stor åpenhet og bruk
av rådslaging med fagbevegelsen, frivillige organisasjoner og
andre i arbeidet med å utvikle rettferdige rammevilkår
for verdenshandelen. Norge har viktige nasjonale interesser knyttet
til flere forhandlingsområder innenfor WTO, blant annet
markedsadgang for fiskeriprodukter og skipsfartstjenester. Norge
legger også vekt på å beholde handlingsrom
til utforming av en nasjonal landbrukspolitikk.
Regjeringen vil tilgodese utviklingslandenes
- og spesielt de fattigste landenes - særlige behov og
bidra til at disse landene integreres bedre i verdenshandelen. Bedre
markedsadgang for flest mulig produkter fra utviklingslandene, full
tollfrihet for produkter fra de fattigste landene, samt større
satsing på handelsrelatert faglig bistand, er viktig for å bedre
utviklingslandenes muligheter til å dra nytte av de fordeler
globaliseringen byr på. Regjeringen vil være en
aktiv internasjonal medspiller i arbeidet for å bedre utviklingslandenes markedsadgang,
også til vårt eget marked.
For å sikre at WTO-systemet bidrar
til en bærekraftig utvikling, bør miljøhensyn
tas på alle relevante områder i en ny forhandlingsrunde.
Miljøanalyser, som vurderer miljøvirkninger av
endringer i det multinasjonale handelsregelverket og handelsliberalisering,
er et redskap i denne sammenhengen.
Komiteen viser til
kapittel 16 i Regjeringens Langtidsprogram 2002-2005.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at befolkningen i Norge har en av verdens høyeste levestandarder.
Vi lever lenge, har lav barnedødelighet, et godt helsevesen,
høyt utdanningsnivå, rikelig med tilgang på ren
luft og rent vann og et demokratisk samfunn preget av frie valg
og rettssikkerhet. For mange barn og voksne i verden er bildet annerledes.
Disse medlemmer viser til at
det viktigste målet for Regjeringens utviklingspolitikk
er å bidra til å bekjempe verdens fattigdom. I
2001 bruker vi nær 13 mrd. kroner til fattigdomsbekjempelse
og annen internasjonal bistand. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen har som mål å trappe opp den
norske bistanden til 1 pst. av våre samlede inntekter.
Land som fører en politikk med sosial profil skal få en
større del av bistanden. Vaksinering av alle barn gjennom
det nye internasjonale vaksinasjonsprogrammet og kampen mot aids-epidemien
vil ha høy prioritet. Utviklingsarbeidet skal baseres på respekt
for menneskerettighetene.
Disse medlemmer viser til at økende
internasjonal åpenhet påvirker oss alle, ved at
grenser viskes ut mellom land, regioner og kulturer. De fordeler
større åpenhet over landegrensene gir må også komme
de fattigste landene til gode. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen derfor vil gi bedre markedsadgang for flere produkter
fra utviklingslandene og full tollfrihet for produkter fra de fattigste
landene. Dette vil kunne gi disse landene nye muligheter til økonomisk
og sosial framgang.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen vil gjennomføre en bred utredning av hvilke
tiltak som kan settes inn for å korrigere de internasjonale
markedskreftene, som har økt sin innflytelse som følge
av den økte åpenheten. En global skattlegging
av valutatransaksjoner vil kunne være et slikt tiltak.
Disse medlemmer viser til at
presset på ressurser og naturmiljø, høy
befolkningsvekst, ekstrem fattigdom og skjev fordeling av goder
mellom land påvirker mulighetene for en fredelig og stabil
utvikling. Truslene mot vår felles sikkerhet må derfor
ses i et bredere perspektiv enn under den kalde krigens dager. Disse
medlemmer viser til at Regjeringen samtidig vil fortsette
det langsiktige arbeidet med rustningskontroll, nedrustning og ikke-spredning
av masseødeleggelsesvåpen og en ytterligere reduksjon
i atomvåpnene.
Disse medlemmer viser til at
vårt forhold til USA er bygd på nære
historiske bånd og felles verdier. Dette forholdet må utvikles
videre. USA må følge opp sitt engasjement for
fred og sikkerhet i Europa. NATO har en viktig rolle å spille
i denne sammenheng. Utvidelsen av NATO vil bidra til økt
stabilitet i Europa. Disse medlemmer viser til at
Regjeringen stiller seg positiv til utviklingen av en europeisk
sikkerhets- og forsvarspolitikk i EU.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen ønsker å styrke FN. Gjennom vår
plass i FNs sikkerhetsråd vil Norge jobbe for at organisasjonen
skal bli bedre til å redusere konflikter gjennom internasjonale fredsoperasjoner,
ta fatt i underliggende årsaker til kriger og konflikter
og sette et særlig fokus på Afrikas utfordringer.
Disse medlemmer viser til at
det er et felles europeisk ansvar å bistå landene
i Sentral- og Øst-Europa i deres anstrengelser for å ta
igjen flere tiår med svak økonomisk og sosial
utvikling. Også Norge har interesse av og ansvar for å bidra
til dette historiske løftet. Solidaritet i dagens Europa
handler om å utvide den stabilitets- og velferdssonen som
landene i Vest-Europa utgjør, til å omfatte de
sentrale- og øst-europeiske landene, og slik skape grunnlag
for velferd og utvikling i hele Europa.
Disse medlemmer mener at Norge
til enhver tid må vurdere om dagens tilknytning til det
europeiske samarbeidet er best egnet til å ivareta våre
interesser. Disse medlemmer viser til at Regjeringen
derfor ønsker å ha handlefrihet når det
gjelder Norges tilknytning til EU. Det betyr at en ny søknadsprosess
kan starte opp i neste stortingsperiode, med sikte på en
søknad om medlemskap i EU tidligst i 2005–2006. Disse medlemmer mener
en ny vurdering av spørsmålet om EU-medlemskap
bare vil være aktuelt dersom vi ser at EU-utvidelsesprosessen
faktisk er i gang, og en ny medlemskapssøknad forutsetter
at det har skjedd vesentlige endringer i det norske folks holdning
til spørsmålet.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre viser til sine merknader under
kap. 17.2.3.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke
at Norges åpne økonomi og utsatte geografiske
posisjon gjør det viktig for oss å ha en aktiv
utenrikspolitikk. For Høyre er forpliktende samarbeid over landegrensene
et grunnleggende prinsipp i utenrikspolitikken og det beste svaret
i møte med de utfordringer globaliseringen stiller oss
overfor. Samarbeid med omverdenen er avgjørende, både
for å finne løsninger på felles problemer
og for å ivareta Norges interesser.
De atlantiske bånd har vært
en sentral del av Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk siden 2.
verdenskrig. Høyre vil styrke de atlantiske bånd,
som fortsatt er svært viktige i norsk sikkerhetspolitikk.
Forbindelsene til Nord-Amerika er, sammen med et nært samarbeid med
våre europeiske naboer, hjørnestenene i norsk utenrikspolitikk.
Norges forsvar og sikkerhet vil også i
fremtiden være forankret i NATO. Endringer i europeisk
sikkerhets- og forsvarspolitikk på 1990-tallet gjør
at vårt forsvar står overfor andre og mer sammensatte
utfordringer. Utviklingen av en felles europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk
kan så lenge Norge står utenfor EU redusere Norges
innflytelse i de vestlige fellesskap. Disse medlemmer vil
understreke at forbedret evne til norsk deltakelse i NATO- eller
EU-ledede operasjoner er viktig for å motvirke dette.
De største trusler mot europeisk sikkerhet
er i dag knyttet til etniske og regionale konflikter, spredning
av masseødeleggelsesvåpen og utbredelse av kriminalitet og
terrorisme. Forsvaret er basert på mobilisering mot et
større angrep, og ikke tilpasset disse konfliktene i fredstid. Disse
medlemmer vil gjennom behandlingen av St.prp. nr. 45 (2000-2001)
arbeide for et sterkt forsvar som også skal kunne bidra
til å håndtere kriser, nasjonalt og internasjonalt.
Dette vil bety et forsvar som er bedre oppdatert når det
gjelder materiell og som har en mer effektiv organisasjon enn i
dag.
Deltagelse i internasjonale operasjoner er et
vesentlig ledd i Norges NATO-forpliktelser og dessuten et viktig
bidrag til europeisk sikkerhet. Disse medlemmer ser
det derfor som viktig at det etableres en innsatsstyrke for internasjonale
operasjoner og at denne holder høyt nivå.
Disse medlemmer viser til at
Høyre gjennom mange år har vært pådriver
for økt satsing over samarbeidsprogrammet med Sentral-
og Øst-Europa og foreslo også i budsjettet for
2001 å øke bevilgningene til dette formålet
med 200 mill. kroner i forhold til Regjeringens forslag. Høyre
er tilfreds med at Regjeringen har utarbeidet en handlingsplan for økt
samarbeid og kontakt med søkerlandene, men mener de økonomiske rammene
for planen ikke er tilstrekkelige. Sammenlignet med hva EU-landene
selv bidrar med i utvidelsesprosessen, er Norges bidrag svært
beskjedent. Disse medlemmer mener bevilgningene til
ulike prosjekter og samarbeidstiltak i de nye demokratiene i øst
må økes betraktelig.
Disse medlemmer ser det som viktig å utvikle et
godt forhold til Russland. Norge bør bidra til økonomisk
vekst, næringsutvikling og til et stabilt russisk demokrati.
På det sikkerhetspolitiske området må Norge
arbeide for å trekke Russland med i et aktivt og konstruktivt
samarbeid med NATO.
De store miljøproblemene i Nordvest-Russland
er en særlig utfordring for Norge. Disse medlemmer mener
Norge må øke engasjementet gjennom avtaler, direkte
prosjekter, støtte til mer miljøvennlig næringsvirksomhet
og oppbygging av miljøfaglig kompetanse og interesse i
Russland. Norge må arbeide for å engasjere EU
og USA sterkere i miljø- og atomsikkerhetsarbeidet. Samtidig
må Norge ha en beredskap i våre nordlige landsdeler
som gjør oss bedre forberedt på å møte
en mulig miljøkatastrofe i nordområdene.
Disse medlemmer viser til at
Norge i økende grad må forholde seg til utviklingen
i Europa og et utvidet og styrket EU-samarbeid. EØS-avtalen
innebærer at Norge importerer EU-lovgivning uten at Norge
får delta i utformingen. Dette er et demokratisk problem.
Det er bare ved medlemskap i EU at Norge kan ha innflytelse på lovgivningen.
Disse medlemmer mener EØS-avtalen
ikke er tilstrekkelig for å ivareta norske interesser,
både på grunn av utviklingen innad i EU og på grunn
av forskyvningen av balansen mellom EU- og EFTA-pilaren i EØS-samarbeidet.
Utviklingen i EU kjennetegnes av at samarbeidet utvides til nye
politikkområder og av at flere politikkområder
i større grad ses i sammenheng. Når EU samordner
seg gjennom brede, sektorovergripende initiativer, blant annet for å styrke
medlemslandenes konkurranseevne, blir EØS-avtalen en for
snever plattform for innflytelse. Utviklingen kan også på sikt utfordre
forutsetningen om like konkurransevilkår innen EØS-området.
Utvidelsen av EU bidrar til varig fred og økonomisk og
politisk stabilitet i Europa, noe som kommer Norge til gode. Norge
er som utenforland blindpassasjer til en historisk prosess som mer
enn noe annet vil forme vår egen verdensdel og våre
egne sikkerhetsmessige, kulturelle og økonomiske rammebetingelser.
Utvidelsen vil innebære en forverring
i markedsadgangen for norsk sjømat. EØS-avtalen
er ikke tilstrekkelig for å sikre fiskerinæringens
interesser overfor et utvidet EU. Disse medlemmer mener
Norge må arbeide for en reforhandling av protokoll 9 i
EØS-avtalen.
Disse medlemmer mener Norges
utenforskap skaper særlig alvorlige problemer i forhold
til sikkerhets- og forsvarspolitikken. EU har de senere år
gradvis tilpasset seg målet om å fremstå som
en utenriks- og sikkerhetspolitisk enhet med egen evne til sivil
og militær krisehåndtering. Viktige avklaringer
om det institusjonelle samarbeidet mellom EU og NATO gjenstår.
Norge har begrenset innflytelse over de beslutninger som EU fatter
på dette området, til tross for at dette også berører
grunnleggende norske sikkerhetsinteresser. Vår avhengighet
av NATO og amerikanske forsterkninger gjør det helt avgjørende
for oss at en ny byrdefordeling mellom USA og EU ikke går
på bekostning av de transatlantiske bånd.
Disse medlemmer mener våre
utfordringer av demokratisk, økonomisk og sikkerhetspolitisk
art som utviklingen i EU stiller oss overfor kun kan gis et fullgodt
svar ved at Norge blir medlem av EU. Så lenge Norge står
utenfor er det likevel viktig at EØS-avtalen ikke svekkes
ytterligere.
Disse medlemmer understreker
at arbeidet for å styrke en global rettsorden, der menneskerettigheter respekteres,
og der verdier som likeverd, demokrati og frihet underbygges, er
helt avgjørende for arbeidet med å sikre grunnleggende
menneskerettigheter globalt og regionalt. Norge må støtte
opp om håndhevelsen av internasjonale rettsregler. Et sterkt
og effektivt FN kan bidra til å sikre at menneskerettigheter
ikke lenger anses for å være et internt anliggende
for stater. Disse medlemmer støtter derfor
opprettelsen av en internasjonal straffedomstol for brudd på menneskerettigheter.
For at FN skal bli et effektivt og respektert redskap for internasjonal
fred, utvikling og rett, må imidlertid organisasjonen reformeres. Disse
medlemmer mener at FNs sikkerhetsråd må gjenspeile maktfordelingen
i dagens internasjonale samfunn bedre og at FN må settes
bedre i stand til å handle i krisesituasjoner og bruke
de midler som stilles til rådighet av medlemslandene på en
mer effektiv måte.
Disse medlemmer mener at Norge
som et av verdens rikeste land har et moralsk ansvar for å bekjempe
nød og fattigdom. Miljø- og fattigdomsproblemet
er verdenssamfunnets største utfordring. Økonomisk
utvikling er nødvendig for å møte denne
utfordringen. Utviklingslandene har selv et ansvar for å legge
forholdene til rette for utvikling gjennom en fungerende rettsstat,
markedsøkonomi og demokrati. Sammen med utdanning er dette
helt avgjørende faktorer for å skape utvikling
og bekjempe fattigdom.
For å skape økonomisk vekst
er det nødvendig å utvikle en vel fungerende
privat sektor. Å stimulere til dette er viktig og må få større
oppmerksomhet i norsk utviklingshjelp. De rike land må gi
utviklingslandene muligheter til økonomisk utvikling ved å la
dem få selge sine produkter på verdensmarkedet.
Norge og de andre industrialiserte landene må derfor åpne
sine grenser for deres varer. Disse medlemmer vil åpne
for vesentlig friere import av varer fra utviklingsland.
I tillegg til å arbeide for en langt
friere verdenshandel, mener disse medlemmer Norge
må ha et høyt nivå på bistanden
til de fattigste deler av verden. Det må legges vekt på at
bistanden fremmer demokrati og respekt for menneskerettigheter.
For enkelte land kan betjening av en for stor gjeld i forhold til
landets økonomi føre til at man ikke har muligheter
til å gi befolkningen det nødvendige utdannings-
og helsetilbud som kan skape utvikling. Disse medlemmer støtter derfor
gjeldsavskrivning til de fattigste landene i koordinering med andre
kreditorland. Det bør stilles krav til respekt for menneskerettigheter
og en økonomisk politikk som legger til rette for utvikling.
Globaliseringen gir økonomiske gevinster
og økt levestandard gjennom spesialisering og utnyttelse
av naturgitte fortrinn, økt konkurranse og bedre utnyttelse av
ressursene. Disse medlemmer mener Norge i internasjonale
fora som Verdens Handelsorganisasjon må arbeide for frihandel
og fri bevegelse av kapital, innenfor rammene av nødvendige
regler for verdenshandelen.
Når personer og kapital kan flytte
på tvers av landegrensene, skaper det sterkere konkurranse
landene imellom om å tiltrekke seg bedrifter og investeringer. Viktige
faktorer er infrastruktur, en godt utbygget rettsstat, økonomisk
og politisk stabilitet i landet, graden av reguleringer, kvaliteten
på tjenestetilbudet rundt bedriften, lønnsnivå,
skattenivå og tilgangen på godt kvalifisert arbeidskraft.
Kapitalmarkedene avslører svakheter
i lands økonomiske politikk eller i organiseringen av finansektoren og
samfunnet generelt. Internasjonale kapitalmarkeder har altså en
svært viktig funksjon, men også mange svakheter. Disse
medlemmer mener det er behov for et internasjonalt regelverk
for finansmarkedene og støtter arbeidet som pågår
i retning av dette - blant annet i G7, IMF og Verdensbanken. Arbeidet
for å overvåke enkeltlandenes økonomi
og økonomiske politikk er også viktig for å avdekke
eventuelle problemer tidlig.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine merknader under kap. 17.
Komiteens medlem fra Senterpartiet, Sosialistisk
Venstreparti og representanten Steinar Bastesen viser til
at Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti gikk imot EØS-avtalen
da Stortinget i 1992 gikk inn for å ratifisere avtalen.
Senterpartiet mener EØS-avtalen innebærer at Norge
i stor grad må innarbeide EUs regelverk i norsk lovgivning. Disse
medlemmer viser til den vurdering som professor Trond Nordby
og forsker Frode Veggeland har gitt i en artikkel i Tidsskrift
for samfunnsforskning (Nr. 1-1999), hvor det bl.a. heter:
"Vår tese er at norsk lovgivningsmyndighet,
på de områder avtalen dekker, er suspendert, og
at Stortinget langt på vei er blitt en passiv mottaker
av EUs lover og regler."
Disse medlemmer mener de fordeler
EØS-avtalen innebærer for norsk næringsliv,
ikke står i forhold til avtalens demokratiske underskudd
og den politiske pris Norge må betale
for EØS-avtalen.
Disse medlemmer viser til at
EØS-avtalen svekker Norges handlefrihet både sentralt
og lokalt. Avtalen svekker norsk distriktspolitikk, bl.a. ved at
EU sensurerer den norske ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift.
EØS-avtalen har også ført til at Norge
vil måtte akseptere produkter som er skadelige for helse
og miljø. EØS-avtalen har heller ikke vært
til hinder for at EU har reist antidumpingsak mot Norge når
det gjelder lakseeksporten, med de konsekvenser dette har fått
for både pris og vekstmuligheter. Med utgangspunkt i EØS-avtalen
har EU også lagt press på Norge for å få godkjent
den s.k. gassdirektivet som griper direkte inn i Norges forvaltning
av gassressursene. Disse medlemmer vil også vise
til at EU ikke var villig til å akseptere Veterinæravtalens
sikkerhetsklausul som grunnlag for det importforbud Norge iverksatte
i forbindelse med munn- og klovsyken i mars 2001, og at EU i den
forbindelse vurderte å reise sak mot Norge for EFTA-domstolen.
Disse medlemmer vil gi uttrykk
for at EØS-avtalen binder Norge tett opp til EUs regelverk
på mange viktige samfunnsområder. I rapporten
"Mot et globalisert Norge?" fra Makt-
og demokratiutredningen, slås det fast "at
norske myndigheters handlefrihet på de områder
som omfattes av EØS-avtalen, ikke er vesentlig større
under EØS-avtalen enn de ville vært ved et medlemskap
i EF". Rapporten slår videre fast at EØS-medlemskapet
medfører viktige formelle skranker
for norsk miljøpolitikk og norsk miljørett, i
tillegg til de mer uformelle begrensningene. Senterpartiet vil understreke
at det ikke bare er de partier som i sin tid gikk imot EØS-avtalen
som hevder at avtalen er beheftet med demokratiske svakheter. Disse
svakhetene anføres av enkelte partier som en begrunnelse
for at Norge skal søke medlemskap i EU.
Disse medlemmer mener imidlertid
det er viktige forskjeller på EØS-avtalen og EU-medlemskap. Selv
om Norge, med en utadvendt økonomi, ikke vil være
upåvirket av EUs beslutninger, innebærer EØS-avtalen
tross alt at Norge kan føre en selvstendig politikk på en
del viktige områder som for eksempel skattepolitikken,
penge- og valutapolitikken, fiskeri- og landbrukspolitikken og i
utenrikspolitikken. Norsk medlemskap i EU vil innebære
at Norge i enda større grad må tilpasse seg EUs
politikk. EØS-avtalen har også den fordel sammenlignet
med EU-medlemskap, at avtalen kan sies opp.
Disse medlemmer mener regjeringspartiets vegring
mot å bruke vetoretten innebærer at Norge ikke
utnytter det handlingsrom som EØS-avtalen gir. Da Stortinget
sluttet seg til EØS-avtalen, ble det fra flertallets side
lagt stor vekt på at vetoretten var til for å kunne
brukes.
Disse medlemmer vil arbeide for
at EØS-avtalen kan erstattes med et alternativt avtaleverk
med EU, et regelverk som gir Norge en annen institusjonell løsning
enn dagens EØS-avtale. Senterpartiet viser i den forbindelse
til at Sveits har inngått syv bilaterale avtaler med EU.
Disse avtalene, som enn å ikke er ratifisert av EU, ventes å tre
i kraft i løpet av sommeren 2001. De syv avtalene som spenner
over et bredt felt, innebærer ikke overføring
av myndighet til overnasjonalt organ, med et unntak for luftfart.
Senterpartiet vil også understreke at den frihandelsavtale
som EØS-avtalen erstattet, ikke er sagt opp, jf. avtalens
artikkel 127 og 103, nr. 5.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti viser
til den dreiningen i amerikansk utenrikspolitikk som har skjedd
etter at George W. Bush ble president. Både forholdet til
Russland, planene om et omfattende rakettforsvar og den amerikanske
linjen i miljøpolitikken er etter Sosialistisk Venstrepartis
oppfatning svært foruroligende. Dette medlem mener
at den varslede norske USA-strategien må innebære
at Norge bruker all sin innflytelse til å motarbeide den
utenriks- og sikkerhetspolitiske linja til den nye amerikanske presidenten.
Dette medlem mener at viktigste
utfordringene i det europeiske samarbeidet er å tette velferdsgapet mellom øst
og vest, å sikre samarbeid om å løse
felles miljøproblemer og å bygge varig tillit
i sikkerhetspolitikken.
Dette medlem vil understreke
at europapolitikken ikke bare handler om hvordan vi kan fremme norske
interesser i Europa, men at Norge skal bidra blant annet til europeisk
samarbeid om en fornuftig miljøpolitikk, om å utjevne
levekårsforskjeller, om å bekjempe arbeidsløshet
og om solidaritet med fattige land. Norge kan påvirke europeisk
politikk også ved å statuere eksempler, og vise
opp politiske alternativer. Den handlefriheten Norge har utenfor
EU, gir oss muligheten til å være foregangsland
i miljøpolitikken, en mulighet som i dag ikke utnyttes.
Dette medlem er kritisk til den
holdning Norge har inntatt i Midtøsten-spørsmålet,
og mener at Norge i sterkere grad bør stille krav til Israel
om å oppfylle FNs Midtøsten-resolusjoner og vise
større respekt for menneskerettighetene. Gjennom Sikkerhetsrådet
må Norge arbeide for at FN skal kunne spille en rolle i Midtøsten
bl.a. for å beskytte sivilbefolkningen. Dette medlem understreker
det ulike styrkeforholdet mellom palestinere og israelere i konflikten,
og peker på at Israel - i motsetning til Palestinerne -
er en stat som sitter på et militærapparat og
infrastruktur, og som gjentatte ganger har brutt med FN resolusjoner uten
videre sanksjoner.
Dette medlem mener at sikkerhets-
og forsvarspolitikken må gjenspeile de reelle maktforholdene
i verden i dag. Oppløsningen av Sovjetunionen og de tidligere østblokklandene
har endret trusselbildet betraktelig. Trusselen fra Russland er
minimal, likesom trusselen om større verdenskriger. Mindre
konflikter med etnisk og kulturell bakgrunn har imidlertid fått
et økende omfang. Dette medlem mener at dagens
sikkerhets- og forsvarspolitikk i større grad må erkjenne
at forsvarets oppgaver i større grad er knyttet til fredsbevarende
operasjoner og mindre om hjemlig infrastruktur. Sosialistisk Venstreparti
mener nedrustningsarbeidet må styrkes, og er sterkt i mot
USAs planlegging av NMD raketter som vil resultere i store internasjonale
spenninger.
Det norske forsvaret er i stor grad fortsatt
organisert for å motstå en storstilt invasjon
av norsk territorium, hvilket ikke lenger er en sannsynlig trussel.
Denne organiseringen bidrar til at altfor store ressurser går med
til å drifte en uforholdsmessig stor organisasjon. Dette
medlem deler Regjeringens syn i at en organisering av forsvaret
er nødvendig for å møte dagens virkelighet.
Tre pilarer er sentrale i sikkerhets- og forsvarspolitikken, et
sterkt og handlekraftig FN, en alleuropeisk sikkerhetspolitikk og
et nasjonalt forsvar som samarbeider med de nordiske naboer.
Dette medlem understreker nødvendigheten
av et mer kritisk forhold til generelle økonomiske sanksjoner
som rammer hele befolkninger. I Irak har økonomiske sanksjoner
slått urimelig hardt ut for sivilbefolkningen, og ikke
virket etter hensikten. Dette medlem mener at det
er positivt at Regjeringen vil arbeide for å endre sanksjonene,
men etterlyser en helhetlig Irak-politikk som kan bidra til å bringe
utvikling inn i det fastlåste forholdet mellom Irak og
FN.
Dette medlem mener det er svært
beklagelig at de rike landenes bistandsinnsats er blitt redusert
de siste årene, og ser det som viktig at Norge fortsetter å øke
innsatsen for verdens fattige. Dette medlem mener
at norsk bistand i enda større grad bør fattigdomsorienteres.
Grunnleggende helse- og utdanningstilbud er avgjørende
forutsetninger for vekst og utvikling i fattige land. Dette
medlem deler Regjeringens syn på AIDS-epidemien
som en av de alvorligste utfordringene innen utviklingspolitikken, og
vil spesielt peke på de tragiske ringvirkningene AIDS-epidemien
har for barn i fattige land.
Dette medlem mener at de frivillige
organisasjonene er svært viktige samarbeidspartnere i utviklingspolitikken,
særlig når det gjelder bidra til utvikling av det
sivile samfunnet i utviklingsland.
Dette medlem viser til det økte
omfanget av spekulative valutatransaksjoner som bidrar til ytterligere destabilisering
av økonomien i de fattigste landene. Dette medlem peker
på at skatt på valutatransaksjoner vil kunne avhjelpe
denne situasjonen, og mener Norge i internasjonale fora bør
arbeide for å få til en slik skatt.
Dette medlem understreker behovet
for et sterkt og handlekraftig FN. Det er nødvendig med
en kritisk holdning til den økende portefølje
Verdensbanken har opparbeidet på bekostning av FN i utviklingsområder. Dette
medlem understreker at de prinsipper som ligger til grunn
for Verdensbankens utviklingskriterier, alltid må utfylles
med mer langsiktige hensyn og en bredere fokusering på utvikling
av hele samfunn. Norge må følge opp det arbeid
som foregår i FN, og være en pådriver
for et mer handlekraftig FN som er styrket i sin stilling som global
konfliktløser og utviklingsagent. Dette innebærer
en gjennomgang av sammensetningen og en avgrensning av vetoretten
av Sikkerhetsrådet, samt at det taes initiativ for å styrke FNs økonomi.
Dette medlem viser til at det
er innledet arbeid for en ny omfattende forhandlingsrunde i WTO.
I denne sammenheng skal det blant annet forhandles om avtalen om
handel med tjenester (GATS). Dette medlem mener at
Norge må motarbeide en ny GATS-avtale som kan bidra til å presse
fram ytterligere konkurranseutsetting og privatisering av offentlige
tjenester.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen viser til sine merknader i kap. 17.6.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Regjeringen bygger sin politikk på de sosialdemokratiske
grunnverdiene, frihet, likhet og solidaritet. Målet er å skape
frihet for enkeltmennesker, like muligheter for at friheten skal
bli reell for alle, og et solidarisk samfunn som tilbyr like muligheter
og gir en trygg ramme for den enkeltes livsutfoldelse.
Disse medlemmer vil videre vise
til at hovedmålet for Regjeringens politikk er arbeid for
alle, en rettferdig fordeling, å videreutvikle det norske
velferdssamfunnet og å bidra til en bærekraftig
utvikling.
Disse medlemmer vil peke på at
Regjeringens hovedprioriteringer i langtidsprogrammet er gode oppvekstvilkår
for barn og ungdom, et godt helsetilbud alle deler av landet og
et arbeidsliv der det er plass til alle.
Disse medlemmer vil understreke
betydningen av at Regjeringen vil bygge flere og billigere barnehager,
slik at alle familier som ønsker det, skal få et
tilbud om barnehageplass innen utgangen av 2003. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen vil foreslå at kommunene får
en lovfestet plikt til å tilby barnehageplass, og vil øke
den statlige finansieringen av barnehager slik at foreldrebetalingen
kan reduseres. Disse medlemmer mener at det må bli
enklere å få en barnehageplass som er tilpasset
den enkelte families behov, for eksempel med hensyn til åpningstider
og mulighet for endring i oppholdstid når arbeidssituasjonen
eller andre forhold tilsier det, og synes derfor det er bra at Regjeringen
vil stimulere til mer fleksibilitet i barnehagetilbudet. Disse
medlemmer er enig i at det bør vurderes å utvide
stønadsperioden ved fødsel gradvis, kombinert
med at en større del av permisjonstiden øremerkes
fedre.
Disse medlemmer mener at skolefritidsordningen
skal være et tilbud alle kan benytte. I skolefritidsordningen
blir barna tatt godt vare på etter skoletid, og det gir
både foreldre og barn trygghet. Foreldrebetalingen må derfor
ikke være så høy at noen stenges ute. Disse
medlemmer er derfor fornøyde med at Regjeringen
vil videreutvikle skolefritidsordningen, og at Regjeringen vil se
på måter å utvikle et fritidstilbud etter
skoletid også for eldre elever som ikke har et tilbud i
skolefritidsordningen.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen vil bidra til økt kvalitet i skolen, og
at arbeidet med kvalitetsutvikling i skolen skal videreføres
og videreutvikles. I grunnskolen og videregående opplæring skal
dette blant annet skje gjennom større lokal frihet. Etter disse
medlemmers oppfatning skal skolen ha høy kvalitet
både når det gjelder innhold, utstyr og lokaler. Disse
medlemmer vil poengtere at grunnskolen skal være
gratis og fri for egenandeler. Ingen skal stenges ute fra aktiviteter
fordi foreldrene ikke har råd til å betale. Disse
medlemmer vil også peke på at elevene
gjennom "den kulturelle skolesekken" skal få et bedre kulturtilbud
i skolen.
Disse medlemmer ser med tilfredshet
på at den offentlige innsatsen på kulturområdet
skal økes, og at frivillige organisasjoner skal sikres
gode kår. Idrettslag, amatørteatergrupper, korps
og annet frivillig arbeid er en viktig del av barns og ungdoms oppvekstmiljø. Disse
medlemmer har notert seg at Regjeringen vil stimulere til økt
innsats i de lokale idrettslagene ved å gi en større
andel av de statlige midlene til idrettsformål til slike
virksomheter. Fotballbaner, flerbrukshaller og svømmehaller
skal bygges ut, og større byer og tettsteder skal særlig
prioriteres.
Disse medlemmervil
påpeke at Regjeringen allerede har foreslått
reformer i helsevesenet. Sykehusene skal organisere på en
bedre måte, blant annet ved å overføre
eierskapet fra fylkeskommunene til staten. Dette skal gi bedre behandling
og kortere ventetid fordi man skal kunne utnytte kapasiteten bedre.
Regjeringen vil sikre en sterkere nasjonal styring av sykehustjenestene
samtidig som det enkelte sykehus skal få større
selvstendighet i den daglige driften. Disse medlemmer vil
understreke at statlig eierskap vil sikre en bedre overordnet styring
av sykehusene, blant annet ved at funksjonsfordelingen på tvers
av fylker og regioner kan gjøres mer hensiktsmessig. Økt
selvstendighet skal sikres gjennom at virksomhetene organiseres
som foretak med egne styrer. Disse medlemmer vil
peke på at målet med reformen er mer likeverdige
sykehustjenester over hele landet, større effektivitet,
klare og enhetlige ansvarsforhold og bedre utnyttelse av ressursene.
Disse medlemmer er fornøyd
med at Regjeringen vil fortsette arbeidet med å bygge ut
det psykiske helsevernet og kreftomsorgen, kjøpe inn nytt
sykehusutstyr og styrke rekrutteringen av helse- og sosialpersonell.
Samtidig vil Regjeringen fortsette arbeidet med å styrke
omsorgstilbudet for eldre. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen vil utvide investeringsrammen med ytterligere
5 000 sykehjemsplasser/omsorgsboliger til totalt 29 400.
Samlet vil utbyggingen møte behovet for plasser med heldøgns
pleie- og omsorgstjenester, hjemmetjenester, utbygging av enerom,
omsorgsboliger og utskifting av gammel bygningsmasse.
Disse medlemmer vil understreke
betydningen av et arbeidsliv med plass til alle. Arbeid er ikke
bare viktig for den enkelte, arbeidskraften er også samfunnets
viktigste ressurs. Videreutviklingen av velferdsstaten er avhengig
av at vi klarer å opprettholde en stor og godt kvalifisert
arbeidsstyrke og at arbeidskraften nyttes best mulig. Disse
medlemmer er derfor tilhengere av en politikk som motiverer
til arbeid framfor trygd og som utnytter den ressurs eldre mennesker
er i arbeidslivet. Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen vil legge til rette for en ny samlet lovgivning for
arbeidslivet.
Disse medlemmer mener at den økende
tendensen til langtidssykemelding og uføretrygding må snus. Sandman-utvalget
har vurdert ulike tiltak for å oppnå dette, og disse
medlemmer viser til at Regjeringen vil følge opp
denne utredningen i en egen sak for Stortinget senere i år. Disse
medlemmer har merket seg at Regjeringen der vil legge vekt
på en politikk som skal bidra til å dempe økningen
i og helst redusere sykefraværet og antall nye uførepensjonister. Disse medlemmer vil
understreke at arbeidstakernes rettigheter i sykelønnsordningen
ikke skal svekkes.
Mange av de som i dag er uføre eller
på annen måte har mistet tilknytningen til arbeidslivet,
har både evne og lyst til å arbeide, dersom det
legges bedre til rette for det. Disse medlemmer mener
derfor at trygdesystemet må være fleksibelt
og tilpasset den enkeltes behov, slik at personer med redusert arbeidsevne
eller funksjonshemming også får muligheter til å delta
i arbeidslivet. For å hindre at arbeidsstyrken blir mindre enn
det som er gunstig for samfunnet som helhet, vil disse medlemmer understreke
at det er viktig å sikre at velferdsordningene er utformet
slik at det lønner seg å arbeide. Disse
medlemmer mener derfor det er riktig å redusere
skatten på arbeid.
Mangelen på arbeidskraft vil også i
framtiden i første rekke måtte dekkes ved tiltak
for å sikre høy yrkesdeltakelse innenlands. En
målrettet rekruttering av utenlandsk arbeidskraft vil imidlertid
kunne redusere kortsiktige mangler på enkelte typer arbeidskraft. Disse medlemmer har
merket seg at Regjeringen vil iverksette flere tiltak som vil gjøre
det enklere å rekruttere kvalifisert utenlandsk arbeidskraft.
Tiltakene vil gjøre det enklere både for arbeidssøkere,
arbeidsgivere og for utlendingsmyndighetene. Disse medlemmer har
også merket seg at for å redusere saksbehandlingstiden
i Aetat vil den individuelle vurderingen bli avviklet og erstattet
av et årlig tak for hvor mange spesialister/fagutdannede
som kan innvilges arbeidstillatelse.
Disse medlemmer er enig med Regjeringen
i at arbeidsmarkedstiltakene særlig skal rettes mot unge, langtidsledige,
innvandrere og personer med lav utdanning. Innvandrere fra ikke-vestlige
land har gjennomgående lav yrkesdeltakelse og høy
arbeidsledighet, og det er viktig særlig å ha
fokus på tiltak som kan øke yrkesdeltakelsen i
denne gruppen.
Samtidig med Langtidsprogrammet la Regjeringen fram
St.meld. nr. 29 (2000-2001) Retningslinjer for den økonomiske
politikken. I meldingen skriver Regjeringen at inntektene fra petroleumsproduksjonen har
blitt betydelig høyere de siste to årene enn tidligere forutsatt,
og dette har gitt svært store avsetninger i Statens petroleumsfond.
Dette har økt handlefriheten i budsjettpolitikken. Disse
medlemmer konstaterer at et bredt flertall i komiteen støtter
Regjeringens forslag om en begrenset økning i bruken av
oljeinntektene de nærmeste årene, tilsvarende
den forventede realavkastningen av Petroleumsfondet, og at budsjettpolitikken
fortsatt må ha et hovedansvar for å stabilisere utviklingen
i norsk økonomi. Disse medlemmer viser til
at regelen for bruk av oljeinntekter over statsbudsjettet tar utgangspunkt
i en normal konjunktursituasjon. I en situasjon med høy
aktivitet i økonomien, bør en holde tilbake i
budsjettpolitikken, mens det i nedgangstider kan være behov
for større bruk av oljeinntekter for å sikre full
sysselsetting.
Regjeringen fastsatte en ny forskrift for pengepolitikken
29. mars, og disse medlemmer konstaterer at komiteen
har tatt denne til etterretning. I forskriften heter det at pengepolitikken
skal sikte mot stabilitet i den norske krones verdi, nasjonalt og
i forhold til våre handelspartnere. Den skal samtidig understøtte
budsjettpolitikken ved å bidra til å stabilisere
utviklingen i produksjon og sysselsetting. Den operative gjennomføringen
av pengepolitikken skal i samsvar med dette rettes inn mot lav og
stabil inflasjon, definert som en årsvekst i konsumprisene
som over tid er nær 2,5 pst. Norges Banks rentesetting
skal være framoverskuende og bør se bort fra forstyrrelser
som ikke kan sies å påvirke den underliggende
pris- og kostnadsveksten.
Disse medlemmer mener det brede
flertallet bak de nye retningslinjene for den økonomiske
politikken legger et godt grunnlag for det framtidige samarbeidet
på Stortinget.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Senterpartiet og Venstre legger med dette fram fellesmerknader
til langtidsprogrammet som dokumenterer det nære politiske
fellesskapet mellom de tre partier. Det er bred politisk enighet
mellom tre partier som i inneværende stortingsperiode har
vist vilje til å ta ansvar for landets utvikling både
i regjeringsposisjon og i opposisjon.
Fellesmerknadene er et viktig grunnlag for det
videre samarbeidet mellom de tre sentrumspartiene og er utformet
med respekt for de enkelte partiers program.
Disse medlemmers mål
er en samfunnsutvikling med større vekt på de
kulturelle og mellommenneskelige verdier.
Disse medlemmer mener at den
sittende regjering utgått av Arbeiderpartiet ikke ivaretar
de store utfordringene Norge står overfor når
det gjelder å sikre et verdigrunnlag for politikken, å sikre
en langsiktig og forsvarlig miljømessig utvikling, sikre
en politikk som bidrar til positiv utvikling for distriktene, det
lokale folkestyret og i forhold til å sikre stabile rammevilkår for
næringslivet.
Disse medlemmer legger også vekt
på at Arbeiderpartiet i mange store saker med vidtrekkende
konsekvenser velger å hente støtte hos Høyre
og Fremskrittspartiet.
På denne bakgrunn framstår
en regjering utgått av de tre sentrumspartiene som et reellt
alternativ. Samarbeidet mellom de tre sentrumspartiene i inneværende
stortingsperiode og den erklærte vilje til fortsatt samarbeid legger
grunnlaget for dette.
Disse medlemmer mener
det er behov for en alternativ politisk kurs og vil legge vekt på følgende prinsipper
og hovedlinjer:
Disse medlemmer vil
føre en politikk som er fast forankret i vår nasjonale
og kristne kulturarv. Økt verdibevissthet og videreformidling
av kulturarven til nye generasjoner vil stå sentralt.
Disse medlemmer mener
at et levende og desentralisert demokrati med bred deltakelse er
grunnleggende for å møte de store utfordringene
i samfunnet. I dag ser vi at folkestyret er under press. Beslutninger
overføres i økende grad til aktører som
ikke står til ansvar overfor folket i valg. Dette fører
til sviktende tillit, avmakt og mindre engasjement og deltakelse
i samfunnsspørsmål hos folk flest.
Det er en viktig forutsetning for et styrket
lokalt sjølstyre at de økonomiske rammebetingelsene
bedres. Større reell makt til folkevalgte organer er også en
forutsetning for at folk skal finne det meningsfylt å engasjere
seg i politisk arbeid og ta ansvar for samfunnsutviklingen. Disse
medlemmer vil videreføre forenklingsarbeidet ut
fra prosjektet "Et enklere Norge". Disse medlemmer vil
gi kommunene adgang til et friere skattøre for å gjennomføre
prioriterte oppgaver, videreutvikle kommunenes konsultasjonsordning
med staten og redusere omfanget av forskrifter og øremerkede
midler.
Kløften mellom de rike og de fattige
land øker. I tillegg har de interne konfliktene i mange
land tiltatt, og jordas miljø er under press. Grunnleggende
verdier som menneskeverd og nestekjærlighet, frihet, fred
og demokrati gjør utenrikspolitisk engasjement til en etisk forpliktelse.
Sentrumspartiene vil fremheve mer effektiv fattigdomsbekjempelse,
intensivert kamp for menneskerettighetene, fred og sikkerhet og
forbedring av regelverket for internasjonal handel som viktige mål. Gjeldsletteplanen
og opptrapping av bistanden til 1 prosent av BNI innen 2005 må følges
opp.
Disse medlemmer viser
til at folkeavstemningen i 1994 ga et flertall for at Norge ikke
skal være medlem av Den europeiske union. Folkets nei forplikter
og skal respekteres. Disse medlemmer vil videreutvikle
det europeiske samarbeidet på folkerettslig grunnlag, som
et gjensidig forpliktende samarbeid mellom selvstendige nasjoner.
EØS-avtalen danner i dag hovedgrunnlaget
for Norges forhold til EU og EFTA-landene og gir gjensidig markedsadgang
og like konkurranseregler. Norge må delta aktivt på tidlige
stadier av den forberedende prosess for å øve
innflytelse på regelutformingen i EØS, og foreta
en nasjonal og selvstendig vurdering av endringer i regelverket. Disse
medlemmer har ulik holdning til EØS-avtalen. EØS-avtalen
er imidlertid mindre omfattende enn medlemskap og gir derfor større
selvstendighet og handlefrihet til å utøve nasjonal
politikk.
Disse medlemmer er opptatt av å videreutvikle og
forbedre norske borgeres innsyn i og mulighet til påvirkning
av EU-regelverk som gjøres gjeldende i Norge. Dette må få betydning
i arbeidet med regelverksutvikling nasjonalt og ikke minst i ikke-statlige organisasjoners
arbeid overfor EU-organer.
Familien er den grunnleggende enheten for fellesskap.
Familien har funksjoner som andre institusjoner ikke kan ivareta,
og samfunnet er avhengig av det familiene kan bidra med. Disse
medlemmer ser det som en viktig oppgave å verne
og styrke ekteskap og familier. Disse medlemmer vil
tilrettelegge for en reell valgfrihet for småbarnsfamiliene,
for å imøtekomme deres ulike behov og prioriteringer.
En forutsetning for økt valgfrihet og økt likestilling
for småbarnsforeldre er at barnefamiliene har økonomi
til å velge omsorgsform. Dette forutsetter at de som ønsker det
kan få barnehageplass, at det gis tilbud om kontantstøtte
og adgang til fleksible arbeidstidsordninger.
Disse medlemmer vil
legge til rette for et aktivt og stimulerende læringsmiljø der
elever utfordres til å lære gjennom utforskende
egenaktivitet. Disse medlemmer vil særlig
vektlegge et trygt skolemiljø med gode skolelokaler som
stimulerer barn og unge til bedre læring. Sentrumspartiene
mener det er nødvendig med økte ressurser til
opprusting av skolelokalene. Elevene må i større
grad lære å se sammenhengen mellom skole og arbeidsliv.
Arbeidet med å ta i bruk informasjons- og kommunikasjonsteknologien
(IKT) i skolen må styrkes. Flere yrkesgrupper kan med fordel trekkes
inn i skolen, dels for å avlaste læreren, dels
for å tilføre skolen økt kompetanse.
Samarbeidet mellom hjem og skole må fornyes. Foreldrene
må trekkes aktivt med i arbeidet. Verdidebatten i skolen
må stimuleres.
Frivillige organisasjoner har lange historiske
tradisjoner og representerer viktige verdier. De frivillige organisasjonene
må gis gode økonomiske betingelser. Disse
medlemmer vil stimulere arbeidet i lokale organisasjoner,
slik at disse gis bedre muligheter til å opprettholde og øke
dagens aktivitetsdeltakelsesnivå. Disse medlemmer har
som målsetting at organisasjonenes egenart må ivaretas.
Kultur er en positiv drivkraft i samfunnet som
skaper identitet, gir en motvekt til materialismen, øker
kunnskap og forståelse og gir rom for mangfold og verdidialog. Disse
medlemmer vil gi alle lag av befolkningen god mulighet til å oppleve
kunst og kultur. Det er viktig å gi gode rammebetingelser
både til de store institusjonene, til amatørvirksomheten
og til frie eksperimentelle grupper.
Disse medlemmer har
som mål at det norske velferdssamfunnet skal gi trygghet
for alle, og en rettferdig fordeling av inntekter og levekår. Disse
medlemmer mener alle må ha trygghet for at de får
den nødvendige hjelpen de trenger når behovet
er der. Derfor er det nødvendig å videreføre
målsettingen i eldrehandlingsplanen. Disse medlemmer vil
også ha et godt utbygd tjenestetilbud i hjemmene slik at
de eldre kan bo hjemme så lenge som mulig. Sentrumsregjeringen
la fram handlingsplaner for opptrapping innenfor psykiatrien, for
innkjøp av medisinsk utstyr i sykehusene og for utbygging
av kreftomsorgen. Disse planene vil disse medlemmer følge
opp med nødvendige bevilgninger.
Selv om flertallet av befolkningen har en god
og i mange tilfeller økende levestandard, er det grupper som
faller utenfor velstandsutviklingen. Forskjellene mellom de aller
rikeste og de aller fattigste i Norge øker. Disse
medlemmer vil arbeide for å snu denne utviklingen. Disse
medlemmer vil målrette vårt sosiale trygghets-
og velferdssystem bedre mot de som er dårligst stilt i
samfunnet. Særlig prioritert er oppgaven med å bedre
forholdene for de fattigste barnefamiliene.
Disse medlemmer mener
bekjempelse av kriminalitet er en viktig samfunnsoppgave. Kriminalitet forebygges
best ved en samfunnsutvikling som fremmer oversikt og tilhørighet,
sikrer rettferdig fordeling og bidrar til gode oppvekstvilkår
for barn og unge. Disse medlemmer mener det er riktig å ha
nulltoleranse som prinsipp for kriminalitetsbekjempelsen i Norge.
Sentrumspartiene vil vurdere å innføre
egne domstoler for unge lovbrytere og førstegangs lovbrytere.
I saker med unge lovbrytere må det være et godt
samarbeid mellom politi, skole, barnevern og sosialetat. Disse
medlemmer mener at det er viktig å styrke konfliktrådsordningen.
Kapasiteten ved fengslene må økes
slik at straffedømte snarest mulig kan sone sin straff.
Sentrumspartiene vil opprette et Barne-Kripos som skal ha spesiell kompetanse
på forbrytelser og overgrep mot barn. Disse medlemmer vil
opprettholde en desentralisert politi- og lensmannsetat. Nærhet
til innbyggerne og en synlig tilstedeværelse er viktig
for å skape trygghet og tillit til politiet, samtidig som
det også kan forebygge kriminelle handlinger. Arbeidet
mot organisert kriminalitet vil bli styrket.
Disse medlemmer vil spesielt
rette oppmerksomhet mot vold og seksuelle overgrep. Det er viktig å avdekke
omfanget av slike handlinger, slik at samfunnet blir i stand til å gi
ofrene tilstrekkelig og god hjelp. Straffeutmålingen bør
i mange tilfeller må økes, slik at den står
i forhold til gjerningens grovhet.
Disse medlemmer vil
understreke at det er verdiskapingen og arbeidsplassene i norske
bedrifter som finansierer vårt velferdssamfunn. Det er
derfor avgjørende å føre en politikk
som gir gode vilkår for verdiskaping og konkurransedyktige
arbeidsplasser over hele landet.
På sikt må det også etableres
ny virksomhet til erstatning for oljevirksomheten. De marine næringene
har gode forutsetninger for å kunne fylle dette verdiskapningsgapet
i fremtiden. En overveiende del av de nye bedriftene vil være
kunnskapsbaserte. De er avhengige av mennesker med utdanning og
kompetanse, solide forskingsmiljøer og teknologisk utvikling
i Norge som er helt i verdenstoppen. Små og mellomstore
bedrifter står for en vesentlig og stadig økende
andel av den totale sysselsettingen i Norge. Både det tradisjonelle og
det nye næringslivet må sikres gode vilkår
for videreutvikling og nyskaping.
Framtidsrettede tiltak må prioriteres. Disse
medlemmer vil realisere dette potensialet gjennom en målrettet
satsing på utdanning og forskning, utbygging av moderne
infrastruktur, som utbygging av høyhastighetsnett, nedbygging
av skjemaveldet og et konkurransedyktig skatte- og avgiftsnivå. Disse
medlemmer vil også legge til rette for et bredt
register av offentlige støtte- og utviklingstiltak, blant
annet gjennom SND og ved å gjøre risikokapital
mer tilgjengelig for små og mellomstore bedrifter.
Et likeverdig velferdstilbud til alle uansett
bosted skal ivaretas gjennom nærhet til tjenestetilbudet.
Ulike distriktspolitiske virkemidler og utbygging av infrastruktur
skal bidra til å gjøre det attraktivt å bo
og drive næringsvirksomhet i distriktene. Gode tjenestetilbud, reduserte
avstandskostnader, interessante arbeidsplasser og konkurransedyktig
næringsliv er viktig. Desentraliserte utdanningstilbud
ved hjelp av IKT gir mulighet til å få kompetanse
uten å flytte fra hjemstedet.
Disse medlemmer ser gode samferdselstilbud både
innen veg-, jernbane-, luftfarts- og sjøtransporten som
grunnleggende for både næringsliv og bosetting
i distriktene. I byområdene er et bedre og rimeligere kollektivtilbud
viktig.
Mens utfordringen for mange distriktskommuner
er å stoppe nedgangen i folketallet, opplever de største byene
en kraftig befolkningsvekst. Dette gir urimelig høye bokostnader, økt
press på friarealer, økt trafikk og forurensing.
Utfordringen er å gjøre byen
til et bedre sted å bo. Disse medlemmer ønsker
et bymiljø som legger vekt på fellesskap, sammenheng
og ansvar, både for det sosiale miljøet og for
naturmiljøet. Arbeidet med å sikre skoletilbud,
boliger, tiltak for eldre og ungdom og legge til rette for næringslivet
må være forankret i en visjon om "den grønne
byen". "Grønne lunger" må tas vare på og
nye må etableres.
Disse medlemmer bygger
sin miljø- og energipolitikk på prinsippet om
bærekraftig utvikling, at naturens tålegrense
ikke må overskrides, føre-var-prinsippet og prinsippet
om at forurenser skal betale skadene av forurensingen. De globale
miljøproblemene forutsetter en langsiktig og forsvarlig
forvaltning av naturgrunnlaget og internasjonalt samarbeid for å bekjempe
fattigdom.
Utslipp av klimagasser er den største
miljøutfordringen i vår tid. Kyoto-avtalen innebærer
at vi må redusere våre utslipp drastisk. Gjennomføringen
av et nasjonalt kvotesystem og en handlingsplan for reduksjon av
klimagassutslipp forutsetter tiltak innen oljevirksomheten, avfallsindustrien,
transportsektoren og den kraftkrevende industri. Skatte- og avgiftspolitikken
må brukes aktivt for å fremme reduksjon av utslipp.
For Norge er det viktig å kombinere
rollen som en stor energiprodusent med å være
foregangsland innen miljøpolitikken. Det er et siktemål å sikre
et stabilt aktivitetsnivå på norsk sokkel som
tar hensyn til velferds-, miljø og langsiktighetsperspektivet.
Petroleumsvirksomheten må ta utgangspunkt i at olje og
gass er ikke-fornybare ressurser, som må forvaltes i et
langsiktig perspektiv.
Samfunnet må ha et solid verdifundament. Disse medlemmer vil
føre en politikk som er fast forankret i vår nasjonale
og kristne kulturarv. Et overordnet mål for politikken
er å legge til rette for livskvalitet for alle mennesker
og støtte opp under samfunnets sentrale grunnverdier som
menneskeverd, likeverd og forvalteransvar med basis i
våre kristne og humanistiske grunnverdier.
Disse medlemmer ser det som viktig å bidra
til økt bevissthet og vedvarende debatt om verdier i samfunnet.
I et samfunn som utvikler seg i retning av økt individualisme
og med stadig større innslag av nye kulturer blir det stadig
viktigere med felles verdier.
Et solidarisk og humant samfunn preges av mennesker
som viser medmenneskelighet, har omsorg for de svakeste og tar ansvar
for andre, for miljøet og for kommende generasjoner. Derfor
er det viktig å styrke de institusjonene som er formidlere
av disse etiske og medmenneskelige verdiene. Mennesket skal stå i
sentrum for samfunnsbyggingen og samfunnets institusjoner. Prinsippet
om det enkelte menneskes ukrenkelige verdi uansett kjønn,
religion, sosial bakgrunn, legning, funksjonsnivå, sivilstand,
bosted og etnisk tilhørighet skal legges til grunn. Verdier
som åndsfrihet, toleranse, omsorg, ansvar og mangfold vil
være retningsgivende for sentrumspartienes politikk.
Et levende folkestyre som gir lik mulighet til
politisk innflytelse er viktig. Dette vil hindre maktkonsentrasjon
og sikre sentrale demokratiske verdier.
Disse medlemmer understreker
at det er mennesket og de menneskelige behov som må stå i
sentrum for et godt samfunn. Mange av de største utfordringene i
dagens samfunn dreier seg om å dekke ikke-materielle behov.
Mennesket kan ikke reduseres til individer som bare har materielle
behov og som er aktører i et marked. Utgangspunktet for disse
medlemmer er at alle mennesker kan og vil være
aktive deltagere i samfunnet.
Disse medlemmer mål
er en samfunnsutvikling med større vekt på de
kulturelle og mellom-menneskelige verdier. For å ta hele
landet i bruk vil disse partiene desentralisere makt, kapital og
arbeidsplasser. Et samfunn bygd nedenfra, basert på mindre
enheter som familie- og nærmiljø, vil legge bedre
til rette for en mer rettferdig fordeling både nasjonalt
og internasjonalt. Disse medlemmer vil i større
grad vri ressursbruken fra reparasjon over til forebygging. Dette
er særlig viktig innen miljø-, helse- og sosial-
og oppvekstpolitikken.
Nasjonale og internasjonale tiltak må ta
sikte på å motvirke det stadig økende
forbruk av ikke-fornybare ressurser med tilhørende forurensning.
Norge er et av verdens rikeste land. Økonomisk
og materiell vekst er ikke et selvstendig mål, men et middel
til å realisere de overordnede politiske mål.
Siden 1950 er levestandarden i Norge mer enn firedoblet. Disse
medlemmer vil understreke at velstanden har mange positive
sider og bidrar på ulike måter til bedre helse,
livskvalitet og trygghet for folk flest. Samtidig viste utjamningsmeldinga
som Sentrumsregjeringen la fram, at stadig flere mennesker opplever
fattigdom og trange kår.
Det er imidlertid også grunn til å peke
på de globale utfordringene den økonomiske veksten
stiller oss overfor. For det første fordi den globale skjevfordeling
mellom de rikeste og fattigste fortsetter å øke.
For det andre utgjør betydelige deler av vårt
forbruk en miljøbelastning. Økt energiforbruk,
material- og ressursforbruk og store krav til infrastruktur fra
en økende verdensbefolkning gir en spesiell utfordring
til oss som tilhører gruppen av de absolutt rikeste land
med høyt forbruk.
For det tredje betyr økt forbruk og
større markeder at den kommersielle arena får
en større plass i våre liv, og kommersiell påvirkning
tiltar i styrke. Det er åpenbart at dette er en av flere
viktige faktorer som påvirker verdioppfatninger og kultur.
Uten en bevisst politikk og tilstrekkelige motkrefter kan dette
gi grobunn for økt individualisme og egoisme, materialisme
og kravmentalitet. Det regjeringsoppnevnte Nyborg-utvalget anslår
at det årlig brukes ca. 20 mrd. kroner på reklame i
Norge. Dette er vesentlige innslag i vår hverdag og har
virkninger for kultur og verdier som går utover den påvirkning
reklamen gir i forhold til det enkelte produkt.
På bakgrunn av den verdiutfordring
den økte kommersialiseringen representerer, ser sentrumspartiene det
som avgjørende å øke satsingen på sentrale
områder som familie, skole, kultur, frivillige organisasjoner og
lokalsamfunn. Dette er sentrale arenaer for å skape identitet,
bygge opp om fellesskap og samhold, og å utvikle menneskers
sosiale og åndelige sider i et samfunn med økende
materielt forbruk.
Den raske teknologiske utviklingen innen mange områder,
men spesielt innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologien,
legger nye premisser både for samfunnsutviklingen generelt
og næringsutviklingen og verdiskapingen mer spesielt. Dette
stiller krav til kompetanse, ny infrastruktur for den nye teknologien
og økt bevissthet i forhold til de muligheter og utfordringer
dette stiller oss overfor.
Bruken av internett, mobiltelefoni og digitalisering av
fjernsyn er eksempler på en ny utvikling som har langsiktige
konsekvenser for samfunnet.
For disse medlemmer er det viktig å legge
til rette for å utnytte den teknologiske utviklingen på en positiv
måte. Ikke minst må den komme hele landet til gode
gjennom realisering av den digitale allemannsretten. Norge har i
dag en høyt utdannet befolkning med høy teknologisk
kompetanse. Dette må brukes til å ligge i front
i utviklingen av den nye teknologien. Det er anslått at
de menneskelige ressursene utgjør om lag O av nasjonalformuen.
Til sammenligning er petroleumsressursene anslått til mindre
enn 10 pst. Derfor må det satses mer på forskning
og det skal være attraktivt å etablere høyteknologiske
bedrifter i Norge. Ytterligere satsing på etterutdanning
og voksenopplæring er viktig slik at den nye teknologien
kan komme alle til gode. Dette kan hindre utstøting fra
arbeidslivet og sikre demokratisk adgang til informasjon. Informasjons-
og kommunikasjonsteknologiens mulighet til rask kommunikasjon over
lange avstander skal også brukes aktivt til å stimulere
til ny næringsvirksomhet i distriktene og dermed fortsatt
desentralisert bosettingsmønster. Reduserte avstandsulemper
gir nye muligheter for desentralisert næringsutvikling
og kompetanseoppbygging. Dette må utnyttes positivt.
Deler av den teknologiske utviklingen medfører
også store etiske dilemmaer. Særlig gjelder dette
utviklingen innen gen- og bioteknologi. Disse medlemmer mener
vi skal bruke de mulighetene dette gir både når
det gjelder næringsutvikling og nye behandlingsformer for
alvorlige sykdommer. Men dette må avveies mot de etiske
problemene deler av denne teknologien fører med seg. Disse
medlemmer vil legge avgjørende vekt på prinsippet
om bevaring av naturens artsmangfold og menneskeverdets ukrenkelighet
ved vurderingene av hvilke metoder som skal tillates. Menneskeverdet
innebærer at ethvert menneske er et mål i seg
selv, ikke et middel for noe annet, og derfor må all form
for kloning være forbudt. Vi må unngå et sorteringssamfunn. Disse
medlemmer vil derfor stramme inn adgangen til fosterdiagnostikk.
Globalisering medfører at vi som enkeltmennesker og
som land i langt større grad påvirkes av de samme økonomiske,
politiske og kulturelle utviklingstrekk. Drivkreftene bak globaliseringen
er både teknologiske, politiske og økonomiske.
Globaliseringen er også et resultat av politiske valg,
og kan påvirkes av politiske beslutninger. Utfordringen
består i å utnytte de positive sidene samtidig
som de negative sidene møtes med politisk handlingsvilje
på globalt plan.
Denne utviklingen gir oss store muligheter samtidig som
den også stiller oss overfor store utfordringer. De største
utfordringene for Norge som selvstendig nasjon knytter seg til rammebetingelsene
for utøvelse av politisk makt. Nasjonalstaten er som følge
av den økte globaliseringen satt under press. Både
når det gjelder økonomi, politikk og kultur reiser
utviklingen spørsmål om statens suverenitet.
I dag ser vi at globaliseringen setter folkestyret
under press. Beslutninger overføres i økende grad
til aktører i markedene, til kapitalsterke privatpersoner,
organisasjoner, byråkrater og andre som ikke står
til ansvar overfor folket i valg. Dette kan føre til sviktende
tillit, avmakt og mindre engasjement og deltakelse i samfunnsspørsmål
hos folk flest. Det er derfor viktig å styrke globale politiske
organer knyttet til FN-systemet.
Et økende antall internasjonale organisasjoner,
lobbyorganisasjoner og sosiale bevegelser har endret dynamikken
innad i stater. Det mellomstatlige samarbeidet har minsket skillet
mellom innenrikspolitikk og utenrikspolitikk.
Politiske instrumenter for nasjonalstaten og
effektene av disse reduseres. Globaliseringen fører til
redusert mulighet til makroøkonomisk planlegging. Kontroll
av valutatransaksjoner, flytting av privatkapital, skattenivå og
andre typer nasjonaløkonomisk politikk blir vanskeligere.
En rekke internasjonale utfordringer gjør at statene må søke
sammen for å finne gode løsninger. Dette forsterker
bindingen mellom statene og dermed effektene av globaliseringen.
Krav om harmonisering vil forsterkes.
Disse medlemmer mener hovedutfordringene
i forhold til globaliseringen knytter seg til følgende
forhold:
– Mulighetene
for nasjonal folkevalgt styring for å føre en
rettferdig og effektiv fordelingspolitikk,
– en aktiv helse- og miljøpolitikk,
– en nærings- og sysselsettingspolitikk
tilpasset lokale og nasjonale forhold,
– utvikling av felles internasjonale
regler som sikrer hensynet til miljøet og en langsiktig
ressursforvaltning, internasjonal fordeling og utvikling av sosiale
og politiske rettigheter og som bekjemper monopoler.
Det mest karakteristiske ved den forventede
befolkningsutviklingen er at det blir færre yrkesaktive
i forhold til pensjonister, sammenlignet med i dag. Dermed vil kravet
til verdiskapning fra den enkelte øke. Samtidig vil det
bli et økt behov for helse- og omsorgstjenester. Dette
fører til en kraftig økning i offentlige utgifter.
Dermed har vi både en stor utfordring
i å finansiere de velferdsgoder som befolkningen har krav
på og i forhold til tilgang på arbeidskraft. Som
følge av de økte behovene for arbeidskraft i offentlig
sektor er det også en viktig utfordring å sikre
en god fordeling av arbeidskraften mellom de ulike sektorene.
Parallelt med aldringen av befolkningen vil
vi, dersom det ikke iverksettes aktive tiltak, oppleve en sentralisering
av den norske befolkningen. Ifølge Statistisk sentralbyrås
(SSB) befolkningsframskriving fra 1999 antyder de ulike uviklingsalternativene
at mellom 126 og 224 kommuner vil oppleve nedgang i folketallet
de neste ti årene. Mellom 179 og 283 kommuner vil øke
folketallet.
Disse medlemmer mener at utfordringene
i forhold til aldring i befolkningen må møtes
gjennom aktivt arbeid for å effektivisere og styrke offentlig
sektor, tiltak for å øke den norske arbeidsstokken
både ved å iverksette tiltak for redusert sykefravær,
redusert vekst i antall uføretrygdede og høyere
reell pensjonsalder, dessuten ved at vi har en høy grad
av offentlig sparing. Sentrumspartiene mener det er viktig å øke
yrkesdeltakelsen blant innvandrere som allerede er her i landet. Disse
medlemmer mener at arbeidsinnvandring må sees som
et supplement til anvendelsen av de innenlandske arbeidskraftressursene
hvor behovet er knyttet til enkelte sektorer og yrker, der det faktisk er
mangel på arbeidskraft.
I forhold til sentraliseringsutfordringene vil disse medlemmer iverksette
tiltak for å opprettholde bosetningen i distriktene. Dette
må baseres på gode rammebetingelser for distriktsnæringene,
aktivt arbeid for etablering av ny næringsvirksomhet, et
godt offentlig tjenestetilbud, tilbud til ungdom og kvinner, satsing på oppvekst
og kulturtilbud og reduksjon av avstandsulempene, bl.a.
ved forbedring av infrastrukturen. Disse medlemmer går
inn for utflytting av statlige arbeidsplasser fra Osloområdet.
Disse medlemmer har
som mål for det norske velferdssamfunnet at det skal gi
trygghet for alle og en rettferdig fordeling av inntekter og levekår. Disse medlemmer vil
arbeide for et solidarisk og humant samfunn. Dette krever at alle
må sikres arbeidstilbud som grunnlag for inntekt og velferdstjenester
fra det offentlige som sikrer akseptabel levestandard.
Disse medlemmer vil arbeide for
et samfunn der den enkelte viser omsorg og omtanke, ikke bare for seg
selv og sine nærmeste, men også for de svakeste
i samfunnet.
Ulike grupper kan lett falle utenfor viktige
sosiale fellesskap. Sentrumspartiene vil følge opp tiltakene som
er foreslått i utjamningsmeldinga for å bedre svake
gruppers situasjon.
Gjennom flere århundrer har økende
internasjonalisering påvirket nasjonenes rammevilkår
og enkeltmenneskers hverdag. Langtidstrenden er at verdens stater blir
stadig tettere vevd sammen i gjensidig avhengighet.
Når globaliseringen det siste tiåret
har skutt fart, skyldes det en kombinasjon av økonomiske
drivkrefter, ny teknologi og markedsøkonomiens gjennomslag på global
basis etter kommunismens sammenbrudd. Større åpenhet
gir nye muligheter til økonomisk utvikling for flere nasjoner,
men også større makt til flernasjonale konserner.
UNDPs utviklingsrapport fra 1999 slår fast at forskjellene
mellom de rikeste og de fattigste har økt i en viktig,
tidlig epoke av globaliseringen, nemlig 1988-1993. En åpnere økonomi
gir mindre vern mot at regionale kriser får negative ringvirkninger i
verdensøkonomien, og gir økt sårbarhet
for land og bedrifter som er lite konkurransedyktige. Uten særvilkår,
bistand og gjeldslette vil de minst utviklede land bli marginalisert.
Disse og andre problemer har medvirket til at motbevegelser mot
liberalisering og kommersialisering etter hvert har gjort seg mer
gjeldende, og slik bidratt til en mer nyansert dagsorden enn den som
settes av de flernasjonale selskapene.
Globaliseringen drives ikke bare av teknologi
og økonomi alene, men også av kulturelle trender. Moderne
massemedier knytter verden tett sammen. Dette bidrar til friere
nyhetsformidling og kunnskapsspredning, men også til livsstilspåvirkning
og kommersielt forbrukspress. Over tid har menneskerettighetene
fått økende gjennomslag som universelt forpliktende
normer, og gjennom politiske vedtak er de blitt gjort til juridisk
forpliktende konvensjoner.
Ett av vår tids største moralske
problemer er ikke løst. Kløften mellom de rike
og de fattige land øker. I tillegg har de interne konfliktene
i mange land tiltatt, og jordas miljø er under press. Norge
og nordmenn lever i et rikt og trygt hjørne av verden,
men medmenneskelig solidaritet kan ikke stanse ved landegrensene. Grunnleggende
verdier som menneskeverd og nestekjærlighet, frihet, fred
og demokrati gjør utenrikspolitisk engasjement til en etisk
forpliktelse. En rekke globale og regionale utfordringer krever økt
politisk oppmerksomhet og handling. Disse medlemmer vil
fremheve følgende mål:
– Fattigdommen
må bekjempes mer effektivt.
– Kampen for menneskerettighetene
må intensiveres.
– Demokrati må innføres,
videreutvikles og befestes i mange land.
– Arbeidet for sikkerhet og fred
må intensiveres.
– Regelverket for internasjonal
handel må videreutvikles og forbedres.
Globale problemer krever globale løsninger.
Norge må aktivt arbeide for å videreutvikle et
internasjonalt forpliktende avtaleverk på folkerettens
grunn. Det må skapes effektive organer for overvåkning
og håndheving av reglene samt fredelig tvisteløsning.
Disse medlemmer vil styrke de
multilaterale organisasjoner og institusjoner som fora for globalt samarbeid.
De forente nasjoner må videreutvikles og FNs hovedoppgaver
må presiseres bedre. Organisasjonen må bli mer
resultatorientert og handlekraftig, og organisasjonsstrukturen må tilpasses
videre med sikte på å unngå kompetansestrid,
fjerne unødig byråkrati og sikre en mer effektiv
ressursbruk. Forholdet til Bretton-Woods-organisasjonene må avstemmes
bedre. Sentrumspartiene vil arbeide for å gi u-landene økt innflytelse
i Verdensbanken/IMF.
Regionale samarbeidsorganisasjoner må videreutvikles
for å løse regionale problemer. På den
annen side må en unngå at regionale blokker eller
stormakter - som lett kan havne i innbyrdes rivalisering og konflikt -
overtar oppgaver som bør være verdenssamfunnets fellesansvar.
Disse medlemmer vil
at Norge skal føre en mer solidarisk Sør-politikk,
styrke arbeidet for menneskerettigheter og trappe opp den fattigdomsbekjempende bistanden.
Det må utvikles mer rettferdige rammevilkår
for verdenshandelen. I denne sammenheng spiller Verdens handelsorganisasjon
(WTO) en nøkkelrolle. Sentrumspartiene vil arbeide for
at WTO-avtalen i større grad tar sosiale og miljøpolitiske
hensyn, helse- og forbrukerhensyn samt tilgodeser de aller fattigste
landenes særegne utviklingsbehov. Det vurderes et folkevalgt
organ knyttet til WTO for å gi organisasjonen en folkevalgt
legitimitet.
Det må arbeides videre med global skattlegging
av valutatransaksjoner med sikte på skape en ordning med bred
internasjonal tilslutning.
Norge tilbyr allerede full tollfrihet for industrivarer og
flere landbruksvarer. Også andre virkemidler må brukes
for å bedre de fattigste landenes adgang til markedene
i Norge og andre industriland. Industrilandene må gi de
minst utviklede land (MUL-gruppen) mer bistand og bedre markedsadgang.
For at økt markedsadgang skal ha et godt utviklingspotensiale
for landene det gjelder, kreves det målrettet innsats i
forhold til hvordan og hva slags varehandel som finner sted.
Trygg mat og beskyttelse mot husdyrsykdommer
er goder vi må arbeide aktivt for å beholde. Økonomiske hensyn
må ikke få gå på bekostning
av hensynet til helse, miljø og sikkerhet. Det trengs strenge
regler og effektiv kontroll for å hindre omsetning av infisert
mat og helseskadelige tilsetningsstoffer i mat og for å forebygge
sykdommer som kugalskap, munn- og klovsyke m.v.
Sentrumsregjeringens plan for ettergivelse av
u-landsgjeld må følges opp nasjonalt samtidig
som Norge må være en pådriver for internasjonale
avtaler om samordnet sanering av gjelden til de fattigste og mest
gjeldstyngede utviklingsland.
Sentrumregjeringens opptrappingsplan for norsk bistand
til utviklingsland må følges opp slik at bistanden
igjen når opp i minst 1 pst. av BNI innen år 2005. Deretter
må det fastsettes ny, konkrete mål som øker bistanden
ytterligere.
Fattigdomsbekjempelse må være
bistandens fremste mål, og den må konsentreres
om de minst utviklede land og lavinntektsland som fører
en politikk som fremmer demokrati og sosial og økonomisk
utvikling. En økende andel av bilateral bistand må gå til
utdanning og helsesektoren. Og bistand må ikke bindes til kjøp
fra giverlandet, men brukes slik at midlene gir størst
mulig utviklingseffekt.
Disse medlemmer ønsker å opprette
et utviklingsfond hvor en del av petroleumsfondet øremerkes som
finansieringskilde for bestemte bistands- og gjeldslettetiltak.
Disse medlemmer mener at det
bør etableres etiske retningslinjer for Petroleumsfondet
som tar hensyn til menneskerettigheter og miljø. Under
sentrumsregjeringen var en ikke kommet langt nok internasjonalt
i utviklingen av tilfredsstillende verktøy som kunne foreta
en slik etisk og miljømessig "screening" for et såpass
stort fond som Petroleumsfondet. Av sentrumsregjeringens tre-delte
pakke ble bare miljøfondet vedtatt. Nå er imidlertid
utviklingen internasjonalt kommet lenger, og det ligger til rette
for nye tiltak for å ivareta hensynet til menneskerettigheter
og miljø.
Disse medlemmer vil derfor varsle
tre tiltak:
– Det skal
utarbeides en rapporteringsordning og en retro-aktiv mekanisme for
Petroleumsfondet som innebærer at investeringer trekkes
ut når det viser seg at investeringene er i strid med grunnleggende menneskerettigheter,
miljø og konvensjoner som Norge har undertegnet. Det må lages
en liste over slike kriterier som lar seg praktisere. Eksempler
på dette er investeringer i landminer eller bedrifter som
benytter barnearbeid i strid med internasjonale konvensjoner.
– Det skal tas initiativ internasjonalt
for å bidra i videreutviklingen av verktøy for å etablere
etiske retningslinjer for menneskerettigheter og miljø. Her
bør et samarbeid med land og investorer som ønsker å ta
slike hensyn være naturlig.
– Det skal foretas en fornyet
vurdering i løpet av 2002 med sikte på etablering
av (proaktive) etiske retningslinjer for menneskerettigheter og
miljø, basert på erfaringene internasjonalt og
fra forvaltningen av vårt eget miljøfond.
Norges arbeid for menneskerettigheter - både
ute og hjemme - må videreutvikles på grunnlag
av Stortingets tilslutning til sentrumsregjeringens handlingsplan
for menneskerettigheter (St.meld. nr. 21 (1999-2000)). Arbeidet
må skje i et nært samarbeid mellom myndighetene,
næringsliv og fagbevegelse, frivillige organisasjoner og
akademiske miljøer.
Disse medlemmer går
inn for en egen lov som skal styrke vernet mot etnisk diskriminering.
Økt vekt må legges på å fremme
bedre iverksettelse og etterlevelse av menneskerettighetene. Internasjonale
ordninger for kontroll, overvåkning og rapportering om
menneskerettighetenes stilling må styrkes i FN og Europarådet.
Det må benyttes sterkere press mot makthavere i regimer
som begår systematiske og grove brudd på menneskerettighetene.
Norge må arbeide for globale etiske retningslinjer for
internasjonale selskaper.
Arbeidet for fred og sikkerhet tilhører
hovedoppgavene innen utenrikspolitikken. De må følges
aktivt opp på mange plan - både globalt, internasjonalt
og nasjonalt. Arbeidet for forpliktende avtaler om rustningskontroll
og nedrustning må føres videre, slik at nasjonene
kan oppnå sikkerhet på lavere rustningsnivåer.
FN - herunder i særlig grad Sikkerhetsrådet
- må gis økt handlekraft i arbeidet for fred,
krisehåndtering og konfliktløsning i tråd
med hovedlinjene i Brahimirapporten .
Norges transatlantiske bånd til USA
må fortsatt være en av grunnpilarene i norsk utenriks-
og sikkerhetspolitikk. Det nære samarbeid med USA må føres
videre både gjennom NATO-samarbeidet og bilateralt. (Organisasjonen
for Sikkerhet og Samarbeid i Europa - der USA og Canada deltar sammen
med Russland - er også et viktig all-europeisk forum.)
Disse medlemmer vil understreke
at Norges sikkerhetspolitiske forankring i NATO må ligge
fast. NATOs hovedoppgave er å trygge medlemslandenes fred
og sikkerhet - i henhold til den felles forsvarsforpliktelsen som
er nedfelt i Atlanterhavspaktens artikkel 5 - og være det
sentrale forum for sikkerhetspolitiske konsultasjoner for de allierte.
I tillegg har NATO fått nye grunnleggende oppgaver i utviklingen
av samarbeidet med partnerlandene og internasjonal krisehåndtering.
Utvidelsen av NATO og samarbeidet med andre europeiske land gjennom
Partnerskap for Fred bidrar til stabiliteten i vår verdensdel.
I samarbeidet med EU når det gjelder
utviklingen av ESDP - en europeisk sikkerhets- og forvarspolitikk
- må vi fra norsk side legge vekt på at ESDP ikke
skal få funksjoner som fører til rivalisering
eller dublisering av de kapasiteter som er bygd opp i NATO-alliansen, men
at ESDP kan være et supplerende instrument for håndtering
av begrensede kriser og fredsoperasjoner i Europa.
Disse medlemmer vil understreke
at Norge fortsatt må ha et troverdig militært
forsvar som både kan håndtere nasjonale forsvars-,
beredskaps- og sikkerhetsoppgaver og samtidig ta Norges del av NATO-samarbeidet,
blant annet ved å delta i alliert samvirke i form av fredsbevarende
operasjoner og krisehåndtering. For å løse
disse oppgaver må Forsvaret bli organisert slik at det
blir mer fleksibelt, mer mobilt og får bedre evne til å utføre
militære operasjoner sammen med allierte. En satsing på internasjonale
operasjoner skal ikke være til fortrengsel for det nasjonale
forsvaret.
Disse medlemmer går
inn for at det norske forsvaret i årene framover må legges
om for bedre å kunne møte aktuelle sikkerhetsutfordringer.
I arbeidet med denne omleggingen vil sentrumspartiene legge vekt
på å beholde allmenn verneplikt for å bevare
Forsvarets demokratiske forankring og forsvarsviljen. Forsvaret må sikre
mer effektiv ressursutnyttelse og foreta en kraftig slanking av
stabs- og støttefunksjoner for å frigjøre
midler til nødvendige investeringer og styrkeproduksjon
i form av soldatutdanning. Det må legges større
vekt på sivilt-militært samarbeid for å kunne håndtere
nye typer risiki og redusere samfunnets sårbarhet på ulike
områder.
Det ideologiske jernteppet mellom Øst-
og Vest-Europa er borte. Nå er det en hovedutfordring å hindre at
det gamle skillet blir erstattet av en ny todeling av Europa - og
en velferdskløft som kan true stabiliteten i vår
verdensdel.
Norge må - både gjennom mellomfolkelig
samarbeid, bilateralt og gjennom Nordisk Råd, Artisk Råd og
andre internasjonale organisasjoner - styrke nærområdesamarbeidet
med Russland og de baltiske land. Disse medlemmer mener
arbeidet med slike spørsmål, bl.a. gjennom barentsregionen
og Østersjøsamarbeidet kan bidra til næringsutvikling
og nyskapning, økt atomsikkerhet og miljøvern,
demokratisering, likestilling og mellomfolkelig kontakt og tillit.
Disse medlemmer vil legge stor
vekt på å integrere de tidligere kommunistlandene
som medlemmer i demokratiske, vestlige samarbeidsordninger på likeverdig
basis. Det blir derfor viktig å videreutvikle det alleuropeiske
samarbeidet, herunder blant annet Organisasjonen for Sikkerhet og
Samarbeid i Europa (OSSE) og Europarådet. Å trekke
Russland med i et tettere samarbeid er av avgjørende betydning
for at det skal lykkes å skape et helt Europa. De reelt
alleuropeiske organisasjonen må derfor få en viktig
rolle.
EU omfatter 15 av Europas om lag 45 stater,
og kan heller ikke etter en utvidelse fylle rollen som et alleuropeisk
forum. EU vil likevel spille en sentral rolle i europeisk politikk.
En utvidelse av EU vil også innebære en tilsvarende
utvidelse av EØS, noe som får direkte betydning
for Norge.
Disse medlemmer viser til at
folkeavstemningen i 1994 ga et flertall for at Norge ikke skal være medlem
av Den europeiske union. Folkets nei forplikter og skal respekteres.
Disse medlemmer vil videreutvikle
det europeiske samarbeidet på folkerettslig grunnlag, som
et gjensidig forpliktende samarbeid mellom selvstendige nasjoner.
EØS-avtalen danner i dag hovedgrunnlaget for Norges forhold
til EU og EFTA-landene og gir gjensidig markedsadgang og like konkurranseregler. Norge
må delta aktivt på tidlige stadier av den forberedende
prosess for å øve innflytelse på regelutformingen
i EØS, og foreta en nasjonal og selvstendig vurdering av
endringer i regelverket.
Av hensyn til miljø, helse og sikkerhet
finner disse medlemmer det av stor betydning å opprettholde strenge
krav til matkvaliteten og internasjonal handel med mat og levende
dyr. Det er i denne sammenheng viktig å opprettholde en
streng veterinærkontroll. Disse medlemmer går
imot patent på levende organismer og går derfor
imot EUs patentdirektiv.
Disse medlemmer har ulik holdning
til EØS-avtalen. EØS- avtalen er imidlertid mindre
omfattende enn medlemskap og gir derfor større selvstendighet
og handlefrihet til å utøve nasjonal politikk.
Disse medlemmer er opptatt av å videreutvikle og
forbedre norske borgeres innsyn i og mulighet til påvirkning
av EU-regelverk som gjøres gjeldende i Norge. Dette må få betydning
i arbeidet med regelverksutvikling nasjonalt og ikke minst i ikke-statlige organisasjoners
arbeid overfor EU-organer. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til Innst. S. nr. 13 (2000-2001) fra utenrikskomiteen,
der flertallet slutter seg til forslaget fra stortingsrepresentantene Einar
Steensnæs, Johan J. Jakobsen og Lars Sponheim om større åpenhet
og innflytelse i EØS-arbeidets beslutningsprosesser.
Disse medlemmer tar
utgangspunkt i at folkestyre innebærer et styresett med
innflytelse for de mange og spredning av makt, kapital og eiendom.
Sentrumspartiene mener at et levende og desentralisert demokrati
med bred deltakelse er grunnleggende for å møte
de store utfordringene i samfunnet. Det er gjennom folkelig engasjement
og folkevalgt styring vi best kan løse miljøproblemer,
få flere i arbeid, sikre utjevning mellom grupper, regioner
og land, sikre nasjonal og lokal råderett over naturressursene,
og norsk eierskap i næringslivet.
Viktigheten av å bevare nærhet
til beslutningene, er en av hovedårsakene til at sentrumspartiene
avviser norsk medlemskap i EU.
I dag ser vi at folkestyret er under press.
Beslutninger overføres i økende grad til aktører
i markedene, til kapitalsterke privatpersoner, organisasjoner, byråkrater
og andre som ikke står til ansvar overfor folket i valg.
Dette fører til sviktende tillit, avmakt og mindre engasjement
og deltakelse i samfunnsspørsmål hos folk flest.
Dersom viktige politiske målsettinger
skal ivaretas må markedene korrigeres gjennom styring fra
folkevalgte organer.
Skal viktige samfunnsinteresser som hensynet
til miljø og sosial og geografisk fordeling sikres, kan
ikke utviklingen overlates til markedskreftene alene. En politikk
som skal bidra til å oppfylle de samfunnsmål sentrumspartiene
går inn for, krever vilje til styring og samfunnssolidaritet.
Disse medlemmer vil slå ring
om den private eiendomsretten og arbeide for spredt eierskap i nærings-
og produksjonsliv. Det offentlige må tilby reell kompensasjon
når den private eiendomsrett av samfunnshensyn settes til
side.
Det er en viktig forutsetning for et styrket
lokalt sjølstyre at de økonomiske rammebetingelsene
bedres. Offentlig sektor må sikres ressurser og stabile
inntekter som fordeles slik at folkevalgte organer på ulike
nivå gis mulighet til å løse sine oppgaver.
De aller fleste velferdstilbud som er viktige
for folk i hverdagen er drevet av kommuner og fylkeskommuner. Dette
gjelder barnehager, skoler, skolefritidsordninger, barnevern, helse-,
omsorgs- og sosialtjenester og en rekke kulturaktiviteter.
Mange kommuner har allerede i dag store problemer med å gjøre
opp budsjettene i balanse. Dette skyldes bl.a. at nye reformer har
vært underfinansiert. Sentrumspartiene mener en tilfredsstillende
kommuneøkonomi er en forutsetning for at kommunene skal kunne
tilby et godt utbygd offentlig tjenestetilbud.
Større reell makt til folkevalgte organer,
ikke minst i kommuner og fylkeskommuner, er en forutsetning for at
folk skal finne det meningsfylt å engasjere seg i politisk
arbeid og ta ansvar for samfunnsutviklingen. Arbeidet i folkevalgte
organer må foregå slik at folk gis innsyn i arbeidet
og mulighet til innflytelse over de beslutninger som tas. Omfanget
av detaljreguleringer bør reduseres, bl.a. gjennom en forenkling
av lover og regler. Et reelt kommunalt sjølstyre innebærer
at kommunene kan velge ulike løsninger ut fra lokale behov. Sentrumspartiene
vil videreføre forenklingsarbeidet ut fra prosjektet "Et
enklere Norge". På viktige områder vil det imidlertid
være nødvendig med nasjonale standardkrav. Dette
gjelder blant annet helse- og sosialsektoren, miljø, utdanning
og likestilling.
Valgdeltakelsen har vært lav ved de
siste valgene. Det må utprøves ulike tiltak som
kan bidra til økt interesse for og deltakelse i valgene.
Særlig er det viktig med tiltak som kan stimulere ungdom
til deltakelse. Det er også viktig med tiltak for å få økt
valgdeltakelse blant etniske minoriteter.
Disse medlemmer vil:
– Grunnlovfeste
det kommunale sjølstyret.
– Gi kommunene et friere skattøre
noe som innebærer at kommuner i perioder kan øke
skattleggingen for å gjennomføre konkrete oppgaver.
Dette kan tas opp med velgerne i forbindelse med valg eller rådgivende
folkeavstemninger.
– Videreutvikle kommunenes konsultasjonsordning med
staten i mer forpliktende retning om iverksetting og utvikling av
den offentlige politikken, bl.a. med forhandlinger om nye oppgaver
som pålegges kommunene.
– Redusere omfanget av forskrifter
og øremerkede midler i statens styring av kommunene.
– At sammenslåing eller
oppdeling av kommuner bare skal kunne skje dersom det er flertall
i de berørte kommunene for dette.
– At tapskompensasjonen til de
såkalte Rattsø-taperne ikke avvikles før
det har vært en gjennomgang av inntektssystemet og det
er foretatt endringer utfra hva denne gjennomgangen vil vise.
Åpenhet må være en
selvfølge og praktiseres til daglig. Sentrumsregjeringen
fremmet en rekke forslag for å bedre åpenheten
i offentlig forvaltning. En aktiv etterlevelse av offentlighetsloven
og en korrekt og restriktiv bruk av unntakshjemlene er en forutsetning for
et trygt og åpent samfunn der innbyggerne kan ha tillit
til det offentlige. Dette er også viktig for at media kan
stå for et positivt bidrag i samfunnsdebatten.
Informasjonssamfunnet fører med seg økt
innsamling og lagring av informasjon og sammenkobling av ulike datakilder.
Dette skaper nye utfordringer for personvernet. Sentrumspartiene
vil legge til grunn to viktige prinsipper for et styrket personvern:
For det første skal den enkelte i størst mulig
grad ha anledning til å bestemme over bruk og gjenbruk
av informasjon om en selv. For det andre må det alltid
finnes anonyme alternativ til kortbruk, brikker o.l. i forbindelse
med dagligdagse gjøremål som bruk av telefon,
passering av bomringer eller betaling av varer og tjenester.
Personvernet kommer ofte i konflikt med andre
formål. Disse medlemmer vil legge til grunn
at det skal svært tungtveiende argumenter til for at personvernet
skal vike. Det må etableres ordninger som både tar
hensyn til samfunnets behov for innsyn og kontroll og hensyn til
enkeltmenneskets rett til personvern.
Disse medlemmer er imot at geninformasjon skal
kunne brukes i forsikringssaker eller i arbeidsforhold.
Disse medlemmer vil
arbeide for reell likestilling mellom kjønnene. Målet
er et samfunn der kvinner og menn har like muligheter til å delta
både i arbeids- og organisasjonslivet og i familien. Skolen
må ha et særlig ansvar for å fremme likestilling
og legge særlig vekt på å stimulere gutter
og jenter til å utdanne seg slik at de fritt kan velge
innenfor hele yrkesskalaen. Det må satses målbevisst
på rekruttering av kvinner til ledende stillinger både
i offentlig og privat sektor. Samtidig må det arbeides
med å rekruttere flere menn til omsorgsyrkene.
Oppveksten er bestemt av sosiale, økonomiske
og kulturelle strukturer, og den er bestemt av våre forestillinger
om barndom og oppvekst. Familiens økonomi spiller inn,
men også ulikheter i en rekke andre forhold som boforhold,
i foreldrenes tid til å være sammen med barna,
og i hvilke lokale tilbud som finnes. Det økende kommersielle
presset vil også være med på å forme oppveksten
og dermed fremtidens voksne. Utover å legge til rette for
en god familiepolitikk, er det en samfunnsoppgave å legge
til rette for gode oppvekstvilkår på en rekke
andre områder.
Dagens barn vokser opp med andre utfordringer
enn tidligere, men også med andre muligheter til å mestre oppgavene.
Norge har hatt en betydelig bedring av levestandard og oppvekstvilkår
for barn de senere årene. De aller fleste foreldre tar
foreldreansvaret alvorlig, og er svært opptatt av kvalitet
for sine barn i barnehage, skole, fritidsaktiviteter og i hjemmet.
Mange barn opplever i dag familieoppløsning,
men det er fortsatt slik at det vanligste er å vokse opp
hos både mor og far. Ca. 80 pst. av barn i Norge bor sammen
med begge foreldrene sine.
Familien er den grunnleggende enheten for fellesskap.
Der lærer barn og ungdom om verdier, omsorg og sosial tilpasning.
Familien har funksjoner som andre institusjoner ikke kan ivareta,
og samfunnet er avhengig av det familiene kan bidra med. Samfunnet
må derfor lage gode ordninger for familien. Sentrumspartiene ser
det som en viktig oppgave å verne og styrke ekteskap og
familier.
Familien er hovedarena for barns liv og utvikling. Sentrumspartiene
vil tilrettelegge for en reell valgfrihet for småbarnsfamiliene,
for å imøtekomme deres ulike behov og prioriteringer.
Familiepolitikken må være fleksibel, slik at barnefamiliene
i størst mulig grad selv kan ta stilling til hvordan de
vil innrette hverdagen sin. En forutsetning for økt valgfrihet
og økt likestilling for småbarnsforeldre er at
barnefamiliene har økonomi til å velge omsorgsform.
Dette forutsetter at de som ønsker det kan få barnehageplass,
at det gis tilbud om kontantstøtte og adgang til fleksible
arbeidstidsordninger. Disse medlemmer viser til enigheten
om full barnehagedekning innen 2003 i innstillingen til barnehagemeldingen,
og vil i tillegg understreke betydningen av rimeligere
barnehageplasser. Barnehagetilbudet må omfatte både
heltids-og deltidsplasser. Private barnehager som er en del av kommunenes
barnehageplan må likebehandles med tanke på offentlige tilskudd.Kontantstøtten må være
stor nok til å representere et reelt alternativ. Fedres
rett til fødselspermisjon må utvides. Adopsjonsstøtten
må heves, og potensielle adoptivforeldre må sikres
større forutsigbarhet når det gjelder størrelsen
på tilskudd til adopsjon.
Det er dokumentert at ekteskapet er en mer stabil samlivsform
for barn enn samboerskap.
I fremtiden vil det være av stor viktighet å støtte
opp om ekteskapet som en varig og forpliktende samlivsform, og styrke
samlivet i alle typer familier. Ansvaret for barna er først
og fremst foreldrenes. Det offentliges ansvar er å legge
forholdene til rette slik at foreldrene får mulighet til å utøve
omsorgs- og oppdragerrollen på en så god måte
som mulig.
Familien blir i dag utsatt for press fra ulike
hold. Disse medlemmer vil stimulere til tiltak som
bygger opp om forpliktende samliv også i fremtiden. Forpliktende
samliv er et gode for både barn og voksne. Sentrumspartiene
vil derfor støtte opp under samlivskurs og familierådgivningstjenesten
slik at familiene kan få rask og effektiv hjelp.
Samlivsbrudd oppleves smertefullt både
for barn og foreldre. På grunn av samlivsbrudd er det mange
barn som i dag mister kontakten med en av foreldrene. I flertallet
av disse tilfellene gjelder det far. Barn i oppløste hjem
må også få mer tid med far. Regelverk,
praksis og bidragsregler må derfor endres slik at det legges til
rette for at begge foreldre kan gi barna omsorg også etter
samlivsbrudd.
Ingen kan frata foreldrene ansvaret for å finne
ordninger som er til barnas beste. Der foreldrene imidlertid ikke
blir enige om samværsordninger og lignende, har det offentlige
et ansvar for å finne ordninger som er best for barna. Disse
medlemmervil styrke og utvide veiledningstilbudet slik at
flest mulig av foreldrene skal ha mulighet til å komme
frem til en frivillig avtale, og vil også innføre
en ordning med tilbud om frivillig evaluering av avtale og praksis,
når det gjelder daglig omsorg og samvær.
Dessverre er vold i hjemmet et av våre
store samfunnsproblem. En befolkningsundersøkelse fra 1998 viste
at 18 pst. av norske kvinner en eller flere ganger i samlivet utsettes
for en voldelig handling av sinpartner. Ofte er barn vitne til slik vold, og
barn blir også selv mishandlet. Hovedtyngden av mishandling
og seksuelle overgrep av kvinner og barn skjer i hjemmet og i familien.
Her trengs en økt innsats fra det offentlige på flere
nivåer: behandling, barnevern, politi og rettsvesen. Sentrumsregjeringens
konkrete handlingsplaner mot vold og rus skal følges opp.
Noen barn opplever omsorgssvikt. Det er nødvendig å fornye
og styrke barnevernet, samt styrke det tverrsektorielle ansvaret
overfor barn som trenger hjelp. Det er videre behov for å styrke
fosterhjemsarbeidet.
Kulturaktiviteter og andre aktiviteter i regi
av frivillige organisasjoner er viktige for mange barns personlige
utvikling og fritidsaktiviteter. Rammevilkårene for denne
type arbeid må styrkes. Samtidig må den uorganiserte
delen av ungdommen gis tilbud bl.a. gjennom ungdomsklubber og andre
"steder å være".
Disse medlemmer mener det er
nødvendig å rette mer oppmerksomhet på ungdomstiden.
Dagens ungdom har flere muligheter enn noen generasjon har hatt
tidligere, men utsettes også for sterkt forventningspress
fra mange hold, og balanserer mellom mange og motstridende krav.
De aller fleste klarer seg veldig bra, men en del får også problemer.
Antallet barn med store adferdsvansker er doblet de siste 10-15 årene.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig å sette inn større ressurser
på forebyggende arbeid. Det er behov for et sterkere samarbeid
mellom ulike sektorer for forebyggende tiltak. Lokalt må det
stimuleres til bedre samarbeid mellom skole, hjem, sosialkontor, helsepersonell,
politi og frivillige organisasjoner. Foreldreveiledningskurs må videreføres.
Politiet må ha tilstrekkelig med ressurser til å opprettholde/opprette forebyggende
avdelinger som jobber spesielt mot barn og ungdom. Ungdom som begår
en kriminell handling første gang må møte
en klar og rask reaksjon og lære å gjøre
opp for seg.
En god skole skal formidle kulturarv, verdier
og kunnskap, men også hjelpe barn til mestring, utfoldelse og
sosial utvikling. Disse medlemmer vil legge til rette
for et aktivt og stimulerende læringsmiljø der
den aktive elev utfordres til å lære gjennom utforskende egenaktivitet. Disse
medlemmer vil tilrettelegge for et trygt skolemiljø med
gode skolelokaler som stimulerer barn og unge til bedre læring.
Det er også viktig at skolen blir vurdert og kvalitetssikret.
Gode skoler har også kapasitet til å fange
opp de barna som har problemer og gi dem positive mestringsopplevelser.
Det er behov for å utvikle alternativ undervisning som
er mer praktisk rettet samtidig som det er behov for en fysisk opprusting.
Alle skoler bør ha en "åpen dør" slik
at barn og ungdom lett kan få kontakt med en å snakke
med før problemene blir for store. I tillegg vil disse
medlemmer gi plass til flere yrkesgrupper i skolen og særlig øke
innslaget av miljøarbeidere.
Skolefritidsordningen skal være et
frivillig kvalitetstilbud til alle barn. Det er viktig at bemanningen
er god, utearelene er romslige og prisen er overkommelig.
Menneskelige ressurser utgjør i dag
størstedelen av vår nasjonalformue, og det er
en utfordring å sikre at denne ressursen forvaltes på en
god måte gjennom den utdanningspolitikken som føres.
Kunnskap og kompetanse er av stor betydning for den enkeltes trivsel,
selvfølelse og utvikling som menneske og for en samfunnsutvikling
som gir større forståelse for fellesverdiene.
Under sentrumsregjeringen fikk vi ett brudd
med den sentral-dirigerte skolepolitikken - lokal skoleutvikling ble
vektlagt. Sentrumspartiene vil stimulere til fortsatt utviklingen
av gode lokale ideer, og vil legge til rette for at skolen får
frigjort mer tid og ressurser til skolens primære oppgave-
skolearbeid.
Disse medlemmer vil fortsatt
satse på den offentlige enhetsskolen slik at alle elever
skal få et godt og tilpasset opplæringstilbud.
Samtidig skal foreldrenes rett til å velge opplæring
for sine barn respekteres, så lenge det skjer i samsvar
med kriteriene i gjeldende lov. Friskolen skal fortsatt ha en selvstendig
plass i utdanningssystemet og sikres gjennom privatskoleloven.
Utfordringene står i kø: Nedslitte
skolebygg, IKT-revolusjonens betydning for skolens læringsarbeid, fornyelse
av grunnskolens ungdomstrinn, økt mobilisering mot lese-
og skrivevansker, atferds- og mobbeproblematikk, avbyråkratisering
av lærerarbeidet, skolefritidsordningen etc. Disse
medlemmer mener en styrking av kommuneøkonomien
er en viktig faktor for å løse disse utfordringene.
Hver for seg er dette aktuelle og viktige spørsmål, men i tillegg vil sentrumspartiene legge
vekt på at den offentlige skolen bør være
en av det sivile samfunns nøkkelinstitusjoner - og lærerene
skal være tydelige kunnskapsformidlere og verdibærere.
Vi trenger en ny gjennomtenkning av skolens rolle. Vår
tid er preget av store sosiale og kulturelle endringsprosesser.
Skolen må være med på å gi elevene
hjelp til å orientere seg. Vi trenger en skole som også kan
være et kritisk korrektiv - en motkultur mot verdimessig
forflatning og relativisme.
Frivillige organisasjoner har lange historiske
tradisjoner og representerer viktige verdier. Lokal- og nærmiljøet
er en viktig arena for frivillige organisasjoner. Til tross for
den tredje sektors størrelse og betydning, er kunnskapen
om dens rolle i samfunnet og betydning for samfunnsøkonomien
begrenset. Det er viktig at de frivillige organisasjonene gis gode økonomiske
betingelser. En familiepolitikk som gir mer tid til samvær mellom
foreldre og barn vil også være en stimulans for nærmiljøet,
det frivillige engasjement og de lokale nettverk.
Organisasjonene representerer fellesskap og
samhandling sentrert rundt felles mål, interesser eller
aktiviteter, og bidrar til en meningsfylt fritid for sine medlemmer. Disse
medlemmer vil støtte opp under disse aktivitetene
- enten det gjelder kirke- og kristenliv, kulturliv, natur- og miljøvern,
helse- og sosialsektoren , idretten eller ungdoms- og nærmiljøet.
Organisasjonene er også en viktig sosial
møteplass, der samvær og deltakelse har en egenverdi
ut over organisasjonenes primære formål. Disse
medlemmer vil stimulere arbeidet i lokale organisasjoner,
slik at disse gis bedrede muligheter til å opprettholde
og øke dagens aktivitetsdeltakelsesnivå. Frivillige
organisasjoner er viktige for utviklingen av demokrati og deltakelse
i samfunnet, så vel som for produksjon av tjenester.
Disse medlemmer har stor respekt
for, og stor tillit til de frivillige organisasjonene.
De representerer stor bredde og mangfold. I
dag ser vi en ny og spennende samhandling mellom det offentlige,
den tradisjonelle frivillighet, og nye aksjons- og organisasjonsformer.
Frivillige organisasjoner skal være et selvstendig korrektiv
og supplement til det "profesjonelle" samfunnet, og er dermed mer
enn et verktøy for myndighetene til å løse
velferdsoppgaver. De frivillige organisasjonene må sikres
tilstrekkelige økonomiske ressurser og rammevilkår
som stimulerer til innsats, uten at det offentlige legger føringer
på deres virksomhet. Derfor har disse medlemmer som
målsetting:
– At organisasjonenes
egenart ivaretas,
– at byråkratiet forenkles
i tilknytning til støtteordningene til barne- og ungdomsorganisasjonene,
– at de politiske ungdomsorganisasjonene
får tilskudd basert på egne medlemstall og aktivitet,
– at en større andel
av midlene til organisasjonene skal være driftsmidler i
stedet for prosjektstøtte, slik at forutsigbarhet og kontinuitet
sikres,
– at arbeidsledige og andre trygdede
får mulighet til å arbeide for frivillige organisasjoner
mot en liten godtgjørelse uten å miste trygdeytelsen,
– at sivilarbeidere i større
grad enn i dag får avtjene verneplikten i organisasjonene,
– at ungdom får mer adgang
til fri fra skolen for å delta i kultur-, organisasjons-
og politisk arbeid,
– det bør stilles gratis
politivakthold til rådighet der det anses nødvendig,
ved arrangementer som skal gi inntekt til frivillig arbeid blant
barn og unge eller frivillig kulturarbeid,
– at det blir gratis arenautleie
for barne- og ungdomsidrett,
– et større fradrag i
skatt for gaver til frivillige organisasjoner,
– at kommunene får anledning
til å opprette "frivillighetsfond" med skatteincentiver
som oppmuntrer innbyggerne til å gi pengegaver til frivillig
arbeid og andre ideelle formål i lokalmiljøet.
Disse medlemmer er bekymret for
de frivillige organisasjonenes frie inntekter. Hvis organisasjonene ikke
får et bedre system for å sikre disse inntektene, står
vi i fare for å stå tilbake med en sterkt forvitret
sektor, som er redusert til å være utøver
for offentlig politikk. Disse medlemmer ser med uro
på utviklingen der de frivillige organisasjonene taper
kampen om inntekter i konkurranse med det offentlige. Offentlige lotterier
kontrollerer snart halvparten av spillemarkedet, og organisasjonene
sitter i stor grad igjen med tiltakene det er knyttet store etiske
betenkeligheter til. Disse medlemmer vil derfor sikre
organisasjonene forutsigbar økonomi ved hjelp av økonomiske overføringer
som sikrer stabilitet i driften.
Barn og ungdom er den viktigste målgruppen
for den statlige idrettspolitikken. Nettopp derfor er det av særlig
stor betydning hva slags verdigrunnlag idretten bygger på.
Idretten har en klar egenverdi og all norsk idrett er bygd på verdier
som medvirkning, engasjement, tilhørighet og fellesskap.
Frivilligheten er - og vil være - en av de grunnleggende
verdiene i idretten.
Det er positivt at idretten selv setter verdier
på dagsorden. Nå er utfordringen å få disse
verdiene rotfestet i hele organisasjonen.
Også toppidretten må ta konsekvensen
av at den skal være verdiorientert. Både breddeidrett
og toppidrett må være basert på glede,
helse, fellesskap og ærlighet. Disse medlemmer ser
at idrettens organisasjoner har grepet fatt i utfordringene innen
dette feltet, og at det arbeides med å synliggjøre
verdiene og spillereglene som er idrettens grunnlag.
Idretten må være seg bevisst
sin forbildefunksjon og selv bidra aktivt til etisk bevisstgjøring
i forhold til tema som vold, rasisme, likestilling, doping, rus,
livsstil og spiseforstyrrelser. Samtidig må idretten stå imot press
fra, og avvise, kommersielle krefter, sponsorer eller andre som
ikke respekterer slike etiske ambisjoner.
Disse medlemmer ser særlig
breddeidrett som et prioritert område; for voksne, barn
og ungdom. Det er viktig at de mange aktørene innen idrett
og fysisk aktivitet arbeider sammen for å nå målet
om en mer aktiv befolkning.
Kultur er en positiv drivkraft i samfunnet.
Kulturutfoldelse og kunstopplevelser fører til økt
livskvalitet. Kulturen skaper identitet, gir en motvekt til materialismen, øker
kunnskap og forståelse og gir rom for mangfold, tanke og
verdidialog. Disse medlemmer vil gi alle lag av befolkningen
god mulighet til å oppleve kunst og kultur. Det er viktig å gi
gode rammebetingelser både til de store institusjonene
og til amatørvirksomheten.
Disse medlemmer vil følge
opp arbeidet med realiseringen av Operaen i Bjørvika etter
den vedtatte planen, samtidig med at opera og ballett gjøres
mer tilgjengelig i større deler av landet. Disse
medlemmer legger også stor vekt på oppfølgingen
av stortingsmeldingen om arkiv, bibliotek og museer.
En stor del av kulturutfoldelsen utspiller seg
utenfor de store institusjonene og befolkningssentrene. Amatørvirksomhet
utgjør en vesentlig del av aktivitetene. Sentrumspartiene
vil understreke de frivillige organisasjonenes kulturinnsats, og
vil arbeide for økte bevilgninger til fortsatt utbygging
av lokale og regionale kulturbygg. Frivillige organisasjoner bidrar
til å utvikle et aktivt kulturliv i de fleste lokalsamfunn.
Disse medlemmer vil sette i gang
et eget kulturformidlingstiltak i skolen for å sikre elevene
kunst- og kulturopplevelser av profesjonell kvalitet. Det er viktig at
vi nå setter skolen i stand til å oppfylle de
kulturelle målsettingene i læreplanene. På denne
måten vil disse medlemmer øke den
lokale og regionale kulturaktiviteten og legge grunnlaget for kulturell vekst
på nasjonalt nivå.
Disse medlemmer vil skape gode
vilkår for en bred og mangfoldig kunstnerisk virksomhet.
Særlig viktig er det å ivareta den kunst som sjelden
slipper gjennom de kommersielle formidlingskanalene. Kulturpolitikken
må stimulere til at alle kan utøve og oppleve
kunst og kultur. De kommunale musikk- og kulturskolene må sikres
gode arbeidsvilkår, og økt statsstøtte.
Ungdom bør sikres rimelig tilgang til kulturinstitusjoner.
Kunsten utgjør en sentral del av kulturen.
Det enkelte mennesket kan finne mening, opplevelse og livskvalitet
i kunsten. Samtidig er kunsten en positiv drivkraft til å fremkalle
opprøret i oss og gi oss innsikt og kraft til å iverksette
endringsprosesser i samfunnet. Kunstnere må sikres gode
arbeidsvilkår blant annet ved ulike garantiordninger, stipend,
innkjøpsordninger og utsmykkingsfond. En vesentlig del
av kulturbevilgningene er i dag knyttet opp til noen institusjoner.
Det er også viktig å gi rammevilkår som
sikrer frie/eksperimentelle grupper innenfor f.eks teater,
dans og musikk muligheter til å styrke sin kunstneriske
utvikling.
Folkebibliotekene er en møteplass for
alle aldersgrupper. Utbygging av IKT-tilbudet må fortsette,
og disse medlemmer vil arbeide for at alle folkebibliotekene
skal ha tilgang på bredbånd.
Kommersialisering av kulturen og begrensede
ressurser har bidratt til å svekke det lokale særpreg
og nasjonal identitet. Sentrumspartiene vil styrke bevisstheten
om vår kulturarv og legge større vekt på kulturens
egenverdi. Disse medlemmer vil legge vekt på å styrke
og videreutvikle NRK som uavhengig reklamefri allmennkringkaster
og sette NRK i stand til å møte den digitale utviklingen
offensivt. Disse medlemmer vil opprettholde grunnlaget
for en rik avisflora. Aviser bør skjermes mot moms og pressestøtten
sikres. Lokalmediene må få sikres bedre økonomisk.
Disse medlemmer vil også arbeide
for økt internasjonalt samarbeid for å kunne bidra
til klarere etiske regler for Internett, både i lovverket
og for de regler som man har for sin selvjustis. Det er behov for
internasjonale regler mot overtramp mht. porno, vold, rasisme og
misbruk av barn.
Det er en økende erkjennelse at de
estetiske kvaliteter ved det offentlige rom og det synlige miljøet
både i distriktene og i byene er med på å gi
samfunnet identitet. Det offentlige må være et
forbilde ved å vise eksempler på god arkitektur
og byggekunst. Vi må stille krav til arkitektonisk og estetisk
kvalitet i bybildet og i landskapene i forbindelse med utformingen
av nye bygninger og bygningsmiljøer.
Økt satsing på kulturvern
og kulturminnevern blir viktig fremover for å sikre bevaring
og videreformidling av denne kulturarven. Det offentlige må i
fremtiden bære et større økonomisk ansvar
i forbindelse med arkeologiske utgravninger og fredningsvedtak.
Språket er viktig både for
personlig identitet og for formidling av kunnskap og opplevelse.
Derfor er det viktig å sikre begge norske målformer
og de ulike dialektene gode vilkår i kultur- og samfunnslivet.
Obligatorisk sidemålsopplæring i skolen er viktig
for språklig likestilling. Målsettingen om minst
25 pst. bruk av nynorsk i offentlig forvaltning må sikres.
Samisk språk er en viktig bærebjelke i samisk
kultur, selvforståelse og identitet. De samiske språkvariantene
må sikres bl.a. gjennom utdanningssystemet og i samisk
medievirksomhet.
Den norske kirke må som et trossamfunn
med forankring i den evangelisk-lutherske lære ha frihet
til å være en bekjennende, misjonerende og diakonalt arbeidende
kirke og være åpen og inkluderende for mennesker
i ulike livssituasjoner. Disse medlemmer har merket
seg at det er for stor avstand mellom behovet for å kunne
fremstå som en åpen, tjenende og bekjennende folkekirke,
og de offentlige bevilgningene. Det er nødvendig med en økning
i bemanningen og en bedre dåpsopplæring for å sikre
folkekirken. Retten til dåpsopplæring må lovfestes.
Det er en stor oppgave for kirken å formidle
kristen tro og etikk på en slik måte at det kristne
verdigrunnlaget fremdeles kan prege samfunnet. Kirken bør
som trossamfunn gjennom økt selvstendighet legge opp til at
flere kan gjøre en innsats gjennom engasjement i kirkelige
organer på ulike nivåer. Kirken og de frie- og
frikirkelige organisasjoner og samfunn må sikres gode arbeidsvilkår.
Det er en viktig offentlig oppgave å følge
opp med kirkelige tjenester for nordmenn i utlandet. Gjennom Sjømannsmisjonen
må Den norske kirke i utlandet få tilstrekkelig økonomi
for en slik oppgave.
Økonomiske og andre ordninger må sikre
gode arbeidsvilkår for de ulike tros- og livssynssamfunn innenfor
de grenser som norsk lov setter. Alle må sikres rett til
fri utøvelse av religion og livssyn og staten skal ikke
gripe inn i tros- og lærespørsmål.
Disse medlemmer har
som mål at det norske velferdssamfunnet skal gi trygghet
for alle, og en rettferdig fordeling av inntekter og levekår.
Det norske velferdssamfunnet skal ha likeverdige tilbud om behandling
og pleie- og omsorgstjenester uansett bosted, sosial bakgrunn og økonomisk
evne.
Velferdspolitikken må ha omsorg for
hele mennesket som mål. En viktig dimensjon i dette er
menneskeverdet. Hvert enkelt menneske har en ukrenkelig verdi. Alle,
inkludert de som er avhengig av hjelp fra andre, er like mye verd.
Alle har krav på vern om og respekt for sin integritet.
Det å vise respekt må komme til uttrykk på måter
som gjør at den enkelte kjenner aksept av seg selv og sin
egenverdi.
Ansvaret for å ta vare på egen
helse og medvirke til å utvikle meningsfulle sosiale fellesskap,
må ligge hos den enkelte. Men en del av fellesansvaret
er å yte omsorg for hverandre. Det offentlige har et overordnet ansvar
for at mennesker som trenger hjelp og omsorg, får tilgang
på de tjenester de har behov for.
Det enkelte mennesket er unikt. Derfor må tjenester i
størst mulig grad ta hensyn til individuelle behov, både
i utformingen av tilbud og i den daglige omgangen med tjenestemottakeren.
Disse grunnleggende verdiene gjelder uansett om tjenesteyter er
privat, offentlig eller en ideell organisasjon.
Utforming av tjenestene i åra som kommer,
understreker behovet for utvikling innen ledelse og organisasjon,
gode strategier for å rekruttere og beholde personell,
kvalitetsutvikling og kontroll og holdnings-skapende arbeid. Men
gode omsorgstjenester har ikke bare med kapasitet og strukturelle
rammer å gjøre. Verdier og holdninger og kulturer
i omsorgssektoren påvirker også kvaliteten på arbeidet
som blir utført.
En god omsorg oppstår først
i møtet mellom mennesker, mellom de som trenger hjelp,
og de som får, og i mange tilfeller også i møtet
mellom pårørende og lokalsamfunnet. Med økende
krav til omstilling og effektivitet, er det viktig å sette
fokus på verdier, etiske dilemmaer og kvaliteten på tjenestene.
Stortinget har behandlet to viktige stortingsmeldinger fra sentrumsregjeringen;
"Omsorg 2000" og "Verdier i helsetjenesten", som vektlegger det
etiske grunnlaget for helse- og omsorgstjenestene. Sentrumspartiene
vil følge opp disse.
Et grunnleggende element i omsorgsarbeidet er trygghet. Disse
medlemmer mener alle må ha trygghet for at de får
den nødvendige hjelpen de trenger når behovet
er der.
Økonomi, personell og infrastruktur
er viktige rammevilkår for å kunne yte en god
omsorg. I samfunnet er det imidlertid et økende krav om
effektivisering, også innen sosial- og helsetjenester. Disse
medlemmer mener at effektivisering aldri må skje
på bekostning av de overordnede målene for behandling og
omsorg for det enkelte menneske. Disse medlemmer ser
det som samfunnets oppgave å sørge for tilstrekkelige
ressurser, slik at den enkelte tjenesteyter har mulighet til å yte
en forsvarlig og god etisk omsorg.
Antall eldre vil fortsette å øke
i årene framover. Det er nødvendig å videreføre
målsettingen i eldrehandlingsplanen. Disse medlemmer mener
planen om nødvendig må forlenges for å få realisert
kommunenes planer. Mange eldre ønsker og trenger sykehjemsplass. Det
er derfor viktig at det bygges nok på nye sykehjemsplasser.
Omsorgsboliger vil ikke tilfredsstille alles behov. Botilbudene
til de eldre må være varierte slik at den enkelte
får et tilbud etter behov, enten det er snakk om avlastning,
korttidsopphold, rehabilitering omsorgsbolig eller en permanent
sykehjemsplass.
Disse medlemmer vil også ha
et godt utbygd tjenestetilbud i hjemmene slik at de eldre kan bo hjemme
så lenge som mulig. For mange eldre vil det å kunne
ha tilgang til korttidsopphold i institusjon (såkalte trygghetsplasser)
og trygghetsalarm i kombinasjon med hjemmetjenester være
helt avgjørende for at de skal kunne bo hjemme.
Pårørende yter verdifull og
omfattende hjelp til mange eldre. Uten denne innsatsen ville det
offentlige tjenestebehovet vært langt større.
Det er viktig å verdsette denne tjenesten. Disse
medlemmer mener pårørende må få tilbud
om omsorgskontrakter som bl.a. omfatter omsorgslønn og
avlastning.
Disse medlemmer legger vekt på at
livskraftige sosiale nettverk i nærmiljø og lokalsamfunnene
er viktige ressurser i velferdssamfunnet. Samarbeid og samhandling
mellom det offentlige og frivillige organisasjoner er avgjørende
for å nå velferdsmålene i politikken.
De frivillige organisasjonene må derfor sikres tilstrekkelige økonomiske
ressurser og rammevilkår som stimulerer til innsats, uten
at det offentlige legger altfor store føringer på deres
virksomhet. Det frivillige organisasjonslivet, både innen
tradisjonelle organisasjoner i helse- og sosialsektoren, men også innen
kultursektoren, kan spille en betydelig og verdifull rolle for å øke
bevisstheten hos enkeltmennesker om betydningsfulle valg og muligheter
til en god helse i et langt livsløp.
Selv om flertallet av befolkningen har en god
og i mange tilfeller økende levestandard, er det grupper som
faller utenfor velstandsutviklingen. Forskjellene mellom de aller
rikeste og de aller fattigste i Norge øker, og disse
medlemmer mener at det er en utvikling som ikke er verdig
et rikt land som Norge. Disse medlemmer vil arbeide
for å snu denne utviklingen. Det er et hovedmål
for disse medlemmer i velferdspolitikken å gi økt
trygghet til de som har det vanskeligst i samfunnet. I utjamningsmeldingen
foreslo sentrumspartiene tiltak for å redusere forskjellene. Disse
medlemmer vil målrette vårt sosiale trygghets-
og velferdssystem bedre mot de som er dårligst stilt i
samfunnet. Særlig prioritert er oppgaven med å bedre
forholdene for de fattigste barnefamiliene.
Folketrygden er velferdsstatens viktigste sikkerhetsnett. Disse
medlemmer legger til grunn at folketrygden fortsatt skal
være det bærende elementet i vårt samlede
pensjons- og stønadssystem. Folketrygden gir trygghet for
den enkelte, samtidig som det jevner ut forskjellene i samfunnet.
Norge har i dag relativt lave utgifter til alderspensjon sammenlignet
med andre land. Utgiftene er imidlertid anslått å vokse
mer i Norge enn i EU-landene fram mot år 2050. Disse
medlemmer mener det er viktig at en pensjonsordning er forutsigbar
og at den gir trygghet for den enkelte. Da folketrygden ble innført
, ble det lagt til grunn at den skulle gi både en grunntrygghet og
inntektssikring, slik at det skulle bli mulig for folk å opprettholde
tilnærmet samme levestandard som pensjonist.
Disse medlemmer er enig i opprettelsen
av en pensjonskommisjon som skal avklare hovedmål og prinsipper
for et samlet pensjonssystem. Disse medlemmer mener
det er viktig at pensjonssystemet også i fremtiden er solidarisk
og sikrer omfordeling fra de med høye inntekter til de
med lave inntekter . Det er viktig at det er bred politisk enighet
dersom det skal gjøres omfattende endringer i pensjonssystemet.
Disse medlemmer viser til at økte
egenandeler på helsetjenester særlig rammer de
med dårligst råd i samfunnet. Sentrumspartiene
vil være kritiske til ytterligere økning av egenandelene
og ønsker derfor en ordning med et egenandelstak II, som
vil skjerme storforbrukerne av helsetjenester.
Disse medlemmer mener et utbygd
helsetilbud er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å oppnå god allmennhelse
i befolkningen. Det økende behovet for helse- og omsorgstjenester
må tilsvarende møtes med en betydelig innsats
på helsefremmende og forebyggende tiltak i alle sektorer
i samfunnet. Økning av den forebyggende innsatsen vil trolig
forbedre folkehelsen, redusere behandlingsbehovet og dempe etterspørselen etter
pleie- og omsorgstjenester.
Livsstilsykdommer er et økende problem
i samfunnet. Et sunt kosthold og mer fysisk aktivitet er viktig for å forebygge
helseplager. Disse medlemmer ser det som en utfordring å bevisstgjøre
folk om ansvar for egen helse. Ernæringspolitikken er én
viktig side ved helseforebyggende arbeid.
Tobakk er årsak til nærmere
8 000 dødsfall årlig i Norge, derav rundt 500
på grunn av passiv røyking. Tallene vil stige
i årene som kommer. Disse medlemmer vil
håndheve røykeloven for å sikre retten
til et røykfritt miljø. Det er derfor viktig å intensivere
innsatsen for å hindre barn og unge i å begynne å røyke, samt å hjelpe
det flertall som ønsker å slutte. Høye avgifter
er et viktig hjelpemiddel, og en del av avgiftene bør øremerkes
til forebyggende arbeid.
Disse medlemmer vil gå imot
Regjeringens forslag om statlig overtakelse av sykehusene og spesialisthelsetjenesten.
Forslaget innebærer en svekkelse av den demokratiske innflytelse
politisk valgte representanter på fylkes- og regionalt
nivå kan ha på styringen av spesialisthelsetjenesten.
Den tidsplan Regjeringen legger opp til vil ikke ivareta behovet
for skikkelig saksbehandling i en sak av så stor betydning
for alle innbyggerne i landet. Disse medlemmer mener
at dagens tre forvaltningsnivåer er sentrale for å utvikle gode
fellesskapsløsninger som er best mulig tilpasset lokale
forhold. Disse medlemmer mener at både hensynet
til pasientene, hensynet til en effektiv ressursutnyttelse og regionalpolitisk
hensyn vil kreve at sykehusene også i framtiden har en
sterk forankring til regionale styringsorganer.
Disse medlemmer mener et kvalitativt
godt helsetilbud nærmest mulig bostedet for den enkelte
er viktigere enn økonomiske besparelser gjennom sentralisering.
Disse medlemmer mener at private
helsetilbud er et verdifullt supplement til det offentlige, under
forutsetning at slike tilbud inngår i de offentlige helseplanene.
Sentrumspartiene ser faren ved at privatisering av helsetjenester
kan bidra til konkurranse om helsepersonell og helsekroner, og skape
et voksende skille mellom pasienter med god og dårlig økonomi,
og mellom pasienter i by- og distriktskommuner. Disse medlemmer vil
peke på at dette er en utvikling som er en motsetning til
hovedmålene i helse- og sosialpolitikken, som er at alle
skal sikres tilgang til gode og likeverdige helsetjenester, uavhengig
av personlig økonomi og bosted. Utviklingen i akuttmedisinen
tilsier at det spesielt vil bli viktig å opprettholde/bedre kommunenes
ambulansetjenester. Disse medlemmer mener at et helsevesen
underlagt offentlig styring er den beste garantien for å nå dette
målet.
Disse medlemmer er bekymret over økningen
i sykefraværet og særlig at økningen
i uførepensjoner er stor i gruppen under 30 år.
Langtidssykefravær og uførepensjonering skyldes
i stor grad psykiske lidelser og muskel-/skjelettsykdommer.
Forebygging av disse sykdomsgruppene vil derfor gi stor helsemessig
og økonomisk gevinst. Disse medlemmer vil
peke på at det er en rekke tiltak som kan gjøres
for å redusere sykefraværet. Det gjelder ikke
minst forebyggende tiltak på arbeidsplasser, som det å skape
et godt og inkluderende arbeidsmiljø, og et arbeidstempo
og en arbeidsmengde som ikke skader arbeidstakeren psykisk eller
fysisk. Disse medlemmer vil arbeide for ordninger
som opprettholder høy yrkesdeltaking, gjør det
mulig for den enkelte å utnytte sin arbeidsevne, hindrer
utstøting fra arbeidslivet og gir sikkerhet ved inntektsbortfall.
Sentrumsregjeringen la fram "Opptrappingsplan
for psykisk helse 1999-2006". Mennesker med psykiske lidelser mangler
fortsatt tilstrekkelige behandlingstilbud både i første-
og andrelinjetjenesten. Disse medlemmer vil bevilge
tilstrekkelig med penger slik at opptrappingsplanen kan gjennomføres
som planlagt. Utdanning av fagfolk er en viktig del av planen. Erfaringene
fra reformen for psykisk utviklingshemmede tilsier at en må være
varsom med å redusere satsing innen den psykiatriske spesialisthelsetjenesten. Disse
medlemmer mener at de psykiatriske sykehusene og de distriktspsykiatriske
sentraene fortsatt må utvikles gjennom at det stilles nødvendige
ressurser til rådighet for fylkeskommunene.
Sentrumsregjeringen la fram handlingsplaner
for oppbygging av medisinsk utstyr i sykehusene og for utbygging
av kreftomsorgen. Dette er planer som sentrumspartiene vil følge
opp med de nødvendige bevilgninger. Opptrappingsplanene
vil bidra til at helsetilbudene blir bedre og at flere pasienter
får nødvendig helsehjelp.
Disse medlemmer mener medisinsk
forskning må prioriteres langt sterkere enn det som til
nå har vært tilfelle. På områder
hvor det er behov for egen norsk grunnforskning må det
satses sterkere på dette, samtidig som det er viktig at
behovet for anvendt forskning får en bredere offentlig
støtte. Dette vil også føre til større
utviklingsmuligheter for fagpersonellet innen helse- og omsorgssektoren
og slik sett virke rekrutteringsfremmende.
Den offentlige innsatsen mot narkotika er tredoblet
i løpet av nittitallet, uten at nyrekruttering er synlig redusert.
Narkotika er et stort problem i en del ungdomsmiljøer. Disse
medlemmer er særlig bekymret over at det rapporteres
om mer liberale holdninger til narkotika blant unge. Disse
medlemmer sier nei til legalisering av narkotika. Det er
behov for økt informasjonsvirksomhet og andre tiltak for å få økt
forståelse for de problemer bruk av også svakere
narkotiske stoffer som f.eks. hasj medfører. Misbruken
av ecstasy har allerede vist seg å føre til store
og langvarige psykiske problemer hos mange ungdommer, og det er økende
etterspørsel etter gode behandlingsmetoder og hjelp på lokalt
plan. Disse medlemmer vil satse mer på behovet
for og betydningen av forebyggende arbeid. Forebygging gjennom arbeid
for gode oppvekstvilkår- og livsmiljø må kombineres
med riktig behandling, streng lovgivning og sterk kontroll. Det må settes
inn tiltak for å bedre livssituasjonen for de mest "slitne"
narkomane.
Disse medlemmer ser med bekymring
på den generelle utviklingen innen alkoholomsetningen i Norge.
Det er ulike krefter i samfunnet som av forskjellige grunner ønsker å redusere
alkoholavgiften og dermed prisen på alkoholholdige drikker. Disse medlemmer vil
understreke at det er helt entydige forbindelser mellom lavere pris
og økt forbruk av alkohol. Det vil uten tvil øke
skadene som alkoholmisbruk påfører samfunnet,
enten det er fysisk og/eller psykisk sykdom, og/eller
omfattende problemer i familier, samt vold og ulykker. Disse
medlemmer vil derfor videreføre restriksjoner i
alkoholpolitikken i form av salgs- og åpningstider, relativt
høye avgifter og reklameforbud.
Disse medlemmer vil satse mer
på forebyggende arbeid spesielt rettet mot ungdom og vil øke bevilgningene
til de rusmiddelpolitiske organisasjonene.
Det er viktig at de som har rusproblemer kan
få hjelp til å komme ut av misbrukersituasjonen.
Det er behov for et variert spekter av behandlingstilbud. Sentrumspartiene
vil fortsatt støtte aktivt opp om de tilbud som drives
av ulike frivillige krefter.
Disse medlemmer vil understreke
at Norge har et godt utbygget helsevesen, og gode velferdsordninger
som sikrer alle et verdig liv og mulighet til å være et økonomisk
og politisk selvhjulpen, selvberget og selvstendig menneske. Sentrumspartiene
mener økt sentralisering kan bidra til et dårligere
tjenestetilbud til befolkningen. Disse medlemmer vil
ikke medvirke til et samfunn der tilbudene i sentrale strøk
utvikles på bekostning av tilbudene i mer grisgrendte strøk.
Disse medlemmer mener
bekjempelse av kriminalitet er en viktig samfunnsoppgave. Kriminalitet forebygges
best ved en samfunnsutvikling som fremmer oversikt og tilhørighet,
sikrer rettferdig fordeling og bidrar til gode oppvekstvilkår
for barn og unge. Kriminalitet er ofte resultat av miljøer
som ikke gir mennesket rotfeste, kontakt og positive utfordringer,
samt mangel på normdannelse og etisk holdning. Et levende lokalmiljø der
barn og unge tidlig får en aktiv rolle, kan bidra til å redusere
kriminalitet. Det er viktig med et godt tverrfaglig og tverretatlig
forebyggende arbeid for å skape et godt oppvekstmiljø og
fange opp barn og unge som er på vei ut i kriminalitet
og rusmisbruk.
Disse medlemmer mener det er
riktig å ha nulltoleranse som prinsipp for kriminalitetsbekjempelsen
i Norge. Anmeldelser må etterforskes raskt og effektivt, spesielt
i saker der man vet hvem gjerningsmannen er. Kjente gjerningspersoner
må alltid straffeforfølges. Det er også viktig
at ferdig etterforskede saker som skal behandles av domstolene,
kommer raskt opp til behandling, og at idømt straff iverksettes
så fort som mulig. En rask saksbehandling øker
den preventive effekten, og kan bidra til å hindre gjerningsmannen
fra en videre kriminell karriere/løpebane. Dette
er spesielt viktig når det dreier seg om førstegangs
lovbrytere. Disse medlemmer mener derfor det bør
vurderes å innføre egne domstoler for unge lovbrytere
og førstegangs lovbrytere. I saker med unge lovbrytere
må det skje et koordinert samarbeid mellom politi, skole,
barnevern og sosialetat.
Disse medlemmer mener at det
er viktig å styrke konfliktrådsordningen. Behandlingen
i konfliktråd tydeliggjør den enkeltes ansvar
for sine handlinger, noe som er spesielt viktig for førstegangs-
og unge lovbrytere.
Disse medlemmer mener at kapasiteten
ved fengslene må økes slik at straffedømte
snarest mulig kan sone sin straff. Disse medlemmer vil
opprette et Barne-Kripos som skal ha spesiell kompetanse på forbrytelser
og overgrep mot barn.
Disse medlemmer vil opprettholde
en desentralisert politi- og lensmannsetat. Nærhet til
innbyggerne og en synlig tilstedeværelse er viktig for å skape
trygghet og tillit til politiet, samtidig som det også kan
forebygge kriminelle handlinger. Det er også viktig at
politiet får kompetanse og midler til å bekjempe datakriminalitet.
Arbeidet mot organisert kriminalitet vil bli styrket, bl.a. for å bekjempe
bakmennene i forbindelse med omsetning av narkotika og hvitvasking av
slike penger.
Disse medlemmer vil spesielt
rette oppmerksomhet mot vold og seksuelle overgrep. Det er viktig å avdekke
omfanget av slike handlinger, slik at samfunnet blir i stand til å gi
ofrene tilstrekkelig og god hjelp. Vi vet at ofrenes møte
med politi, rettsvesen og hjelpeapparatet for øvrig ofte
blir en ny påkjenning for dem. De som kommer i kontakt
med ofrene må ha god kompetanse på hvordan slike
saker skal behandles, og hvordan man best mulig kan sikre bevis
som gjør det mulig å få straffet gjerningsmannen.
Strafferammene for vold og seksuelle overgrep er tilstrekkelig vide, men
straffeutmålingen for slike forbrytelser er forholdsvis
lav. Sentrumspartiene mener at straffeutmålingen i mange
tilfeller må økes, slik at den står i
forhold til gjerningens grovhet. Gjerningsmannen må også få hjelp
til å endre sin atferd.
Volden og overgrep må bekjempes gjennom
holdningsskapende og forebyggende arbeid, aktiv innsats mot vold
og styrking av voldsofrenes rettigheter. Vi må bli bedre
til å ta i bruk de kunnskapene vi har på dette området.
Det er også viktig å avdekke det reelle omfanget
av seksualisert vold. Innsatsen må økes for å bekjempe
barneporno på internett. Politiets muligheter til forebyggende
arbeid må styrkes. Nærpolitiet må styrkes
og patruljering i gatene økes. Synlig politi skaper trygghet
og virker forebyggende.
Politiet må fortsette og intensivere
arbeidet for å oppløse gjenger som driver med
kriminell virksomhet.
Også når det gjelder den kriminelle
virksomheten, foregår det en globalisering. Utviklingen
innen IKT og telesektoren gjør det lettere å drive
kriminell virksomhet over landegrensene. Disse medlemmer mener det
er viktig med internasjonalt samarbeid for å motarbeide
denne kriminaliteten.
Den internasjonale flyktningpolitikken må ha
som mål å hjelpe flest mulig i nærheten
av deres eget hjem, samtidig som Norge har et sjølstendig
ansvar for å hjelpe mennesker på flukt. Asyl-
og flyktningpolitikken må bygge på humanistiske
tradisjoner og et ønske om å bidra til ansvar
for mennesker på flukt. Bistand og arbeid for fred og forsoning
er viktig i arbeidet med å forebygge fluktsituasjoner.
Norge må arbeide internasjonalt for at internt fordrevne
og flyktninger på grunn av miljøproblemer må få et
bedre rettsvern.Alle som søker
om asyl må få individuell behandling, slik at ingen
sendes tilbake til død, tortur eller forfølgelse.
Disse medlemmer vil ha en gjennomgang
av kriteriene i Utlendingsloven som gjelder "sterke menneskelige
hensyn" som grunnlag for opphold på humanitært
grunnlag. Disse medlemmer vil foreta en gjennomgang
av regelverket for å beskytte mot kjønnsbasert
forfølgelse. Gjennomgangen bør inkludere en gjennomgang
av norsk og internasjonal praksis, samt utviklingen i denne, dagens
retningslinjer og vurderinger av behov for endringer av både
praksis, forskrifter og lov.
Disse medlemmer vil ha en grundig
gjennomgang av norsk asylforvaltning og integreringspolitikk der
Utlendingsdirektoratet, kommunene og mottaksapparatet blir evaluert.
Det er også behov for en mer helhetlig asyl-, innvandrings-
og flyktningepolitikk.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at det ikke foregår forskjellsbehandling
av kvinner og menn i asylsaker. Kvinners begrunnelser for å søke asyl
må vektlegges like tungt som menns begrunnelser, og det
er viktig at kvinner som opplever kjønnsbasert forfølgelse
får innvilget asyl.
Ett av de områdene innen utlendingsforvaltningen hvor
det er mest ugjort er barn og unge som komme alene. Disse
medlemmer mener at enslige asylsøkerbarn skal ha
et tilbud på lik linje med norske barn under omsorg fra
barnevernet. Mottak for enslige mindreårige asylsøkere
må gis status som barnevernsinstitusjon. Ordningen med
direkteplassering i kommuner uten forutgående opphold i
asylmottak må utvides og gjøres permanent.
Når det gjelder tilbakevending av asylsøkere
som har fått kollektiv beskyttelse, mener disse
medlemmer det er behov for kontinuerlig å vurdere
ikke bare akutt sikkerhetsrisiko ved tilbakevending. Det er også nødvendig å foreta
en politisk vurdering av hva som tjener situasjonen i det området
asylsøkerne skal sendes til.
Det letter integreringsarbeidet mye dersom asylsøkere
og flyktninger kommer raskt i arbeid. Derfor er det nødvendig å bedre
rutiner for å avdekke og godkjenne utdanning og realkompetanse
blant de som bosettes. Godkjenning av utenlandsk kompetanse må skje
raskere enn i dag.
Disse medlemmer mener at kommunene
må få dekket sine faktiske kostnader ved bosetting
av asylsøkere og flyktninger. Ordninger fra Utjamningsmeldingen,
som Stortinget har sluttet seg til om en ny supplerende stønadsordning
for pensjonister, må innføres raskt.
Innvandrerne representerer viktige og mangfoldige ressurser
og må møtes som enkeltpersoner med respekt og
toleranse. De må ikke stigmatiseres som gruppe.
En vellykket integrering bygger på gjensidig
respekt og tillit. Loven er den felles ramme for mangfoldet som må respekteres
av alle. Dette innebærer blant annet at omskjæring
av jenter og tvangsekteskap aldri må aksepteres.
Rasisme er brudd på den enkeltes menneskeverd
og må aktivt motarbeides på mange plan. Holdningsskapende
arbeid, informasjon og en styrking av lovverket, blant annet gjennom
en lov mot etnisk diskriminering er sentralt.
Det bør innføres introduksjons-
og kvalifiseringsprogrammer i den første fasen etter bosetting
i kommune. Norskopplæring, ofte i kombinasjon med arbeid,
er det beste utgangspunkt for integrering. Praktisk norskopplæring
kombinert med barnepass sikrer kvinners deltakelse. Dette arbeidet
må videreutvikles.
Den høye arbeidsledighet blant innvandrerne
må motkjempes bl.a. gjennom forpliktende fadderordninger
mellom det offentlige og næringslivet og ved at flere innvandrere
ansettes i staten i tråd med Handlingsplan for rekruttering
av innvandrere i staten.
Disse medlemmer mener
at retten til fullverdig utdanning skal være lik for alle,
uansett sosial bakgrunn, bosted, kjønn og økonomisk
evne. Kunnskap er en nøkkel til videreutvikling av det
norske velferdssamfunnet. Disse medlemmer prioriterer
derfor utdanning og forsking høyt, og ønsker å få et
reelt løft på disse områdene.
Disse medlemmer ser det som et
grunnleggende mål at den offentlige skolen skal være
en møteplass for barn med ulik sosial og kulturell bakgrunn
og legger til grunn at mangfold er positivt og skal verdsettes.
Utdanning skal gi livsverdier, holdninger og
kunnskaper. Skolen skal ikke bare utdanne kompetente personer, men
også engasjerte mennesker. Å gi alle elever likeverdige
muligheter for å utvikle sine evner må være
overordnet.
Den offentlige skolen skal kunne være
et samlingssted for alle elever, uavhengig av tro, livssyn og kulturell
bakgrunn. En gratis grunnskole er et nødvendig utgangspunkt
for lik rett til utdanning med likeverdige sjanser. Dette betyr
bl.a. at egenandeler til ekskursjoner, besøk på institusjoner
etc. bør avvikles.
Disse medlemmer vil åpne
for selvstyrte skoler etter lokale ønsker i samarbeid mellom
lærere, elever, foreldre og folkevalgte. Et engasjert nærmiljø og
tett samspill med samfunnet rundt er også nødvendig
for en god skole.
Disse medlemmer mener at desentralisert
skolestruktur er et viktig kjennetegn på enhetsskolen.
Sentrumspartiene vil sikre en kommuneøkonomi som gjør det
mulig å opprettholde grendeskoler og et desentralisert
skolemønster. Skolen er en viktig del av lokalsamfunnet.
For at barn og unge skal føle tilknytning til sitt eget
lokalsamfunn, må lokalhistorie og kunnskap om folk og næringsliv
i nærområdet sterkere inn i skolen.
Disse medlemmer mener skolen
må legge større vekt på entreprenørskap.
Sentrumspartiene vil stimulere til elevbedrifter som arbeidsmetode
i skolen.
Disse medlemmer mener at elever
i skolen bør ha et vern på sin daglige arbeidsplass
på linje med voksne arbeidstakere, og at dette skal lovfestes
i egen arbeidsmiljølov for elever og studenter.
Disse medlemmer vil gjøre
læreryrket mer attraktivt gjennom høyere lønnsnivå,
bedre etter- og videreutdanning og mindre byråkratisk hverdag
for lærerne.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av at lærebøker på nynorsk
og bokmål må foreligge til samme tid og samme
pris.
Disse medlemmer vil særlig
vektlegge følgende i skolepolitikken framover:
– Et trygt
skolemiljø med gode skolelokaler som stimulerer barn og
unge til bedre læring. Det er nødvendig med økte
ressurser til opprusting av skolelokaler.
– Elevene må i større
grad lære å se sammenhengen mellom skole og arbeidsliv. Økt
vekt på entreprenørskap gjennom elevbedrifter
er viktig.
– Arbeidet med å ta i
bruk informasjons- og kommunikasjonsteknologien (IKT) i skolen må styrkes.
– Flere yrkesgrupper kan med fordel
trekkes inn i skolen, dels for å avlaste læreren,
dels for å tilføre skolen økt kompetanse.
– Samarbeidet mellom hjem og skole
må fornyes. Foreldrene må trekkes aktivt med i
arbeidet.
– Verdidebatt i skolen må videreføres.
Disse medlemmer mener
utviklingen i ungdomsskolen har kommet i bakgrunnen av 1990-tallets store
reformer i barneskole og videregående skole. Tiden nå er
inne for en grundig gjennomgang av innholdet i ungdomsskolen, med
sikte på å gjøre skolen bedre tilpasset
ungdoms sosiale og faglige utvikling i disse årene, og
om skolen fungerer godt nok som forberedelse til videre utdanning.
Disse medlemmer mener ungdomsskolen
trenger en kompetansestyrking på mange områder.
Det må åpnes for at andre fag- og yrkesgrupper
enn lærere får innpass for å styrke det
faglige og sosiale miljøet, og at alternative læringsarenaer
taes i bruk. Yrkes- og studierådgivningen må bedres.
For ungdomsskolen bør rådgivningsfunksjonen deles
i yrkesveiledning- og sosialpedagogisk rådgivning.
Disse medlemmer mener
at ingen elever skal måtte ta opp studielån for å fullføre
videregående opplæring. Dagens stipendordning
må derfor utvides slik at ordningen når de elever
som har behov for det. De generelle kostnadene til læremidler
i videregående skole er for høye etter R94, og disse
medlemmer vil at elevene skal få avlastet disse
kostnadene gjennom stipend.
Disse medlemmer vil gi større
ansvar for egen læring til elevene. For å legge
til rette for dette, og for at elevene skal kunne delta aktivt
i bl.a. organisasjonsliv, går disse medlemmer inn
for at fraværsreglene i videregående skole bør
endres.
Disse medlemmer vil peke på at
yrkesfagene er bærere av tradisjoner og kunnskap som vanskelig
lar seg formidle gjennom ensidig teoretisk framstilling. Praktisk
læring og mestring er viktige elementer i den yrkesfaglige
opplæring, og bør etter disse medlemmers syn
styrkes. Håndverksfagenes stilling må særlig
vektlegges.
Den videregående skolen skal bidra
til å bygge opp kompetanse og skape arbeidsplasser over
hele landet. For at ungdom skal kunne skape sin egen arbeidsplass og
utnytte de ressursene som fins, må etablerertanken gjennomsyre
hele utdanningsløpet. Et sterkt og levedyktig arbeidsliv
i hele landet krever også arbeidskraft som er tilpasset
lokale behov. Disse medlemmer mener et nært
samarbeid mellom skole og arbeidsliv er nødvendig for å bedre
kvaliteten på kunnskapen og utnytte ressursene best mulig.
Disse medlemmer mener det er
et mål at flest mulig bor hjemme mens de tar videregående
opplæring. Disse medlemmer legger stor vekt
på en desentralisert skolestruktur i den videregående
skole.
Disse medlemmer mener folkehøgskolen
er viktig å ta vare på som selvstendig og uavhengig
del av vårt utdanningssystem, med særlig vekt
på å fremme demokrati, samarbeidsevner og allmenndanning
mellom unge.
Disse medlemmer vil opprettholde
teknisk fagskole, og går inn for at det skal opprettes
et eget fagskoleutdanningsnivå, som også kan åpne
for flere utdanningstilbud f.eks innen helse- og omsorgsfag. Disse
medlemmer mener det bør fremmes forslag om en ny
fagskolelov.
I dag er behovet for etterutdanning stort, samtidig som
det fortsatt er voksne som ønsker å ta igjen tapt grunnutdanning. Disse
medlemmer ser behovet for et skikkelig løft i etter-
og videreutdanningen. Både det offentlige, partene i arbeidslivet
og private og offentlige aktører innen kompetansemarkedet
må bidra. Dette gjelder både finansiering, organisering, utvikling
og gjennomføring.
Universiteter og høgskoler må få større
frihet til å utvikle sin egenart. Disse medlemmer vil
spesielt framheve den unike rollen disse institusjonene står
i når det gjelder å utvikle fri forsking, uavhengig
kompetanse og en fri rolle i demokratiet. Disse medlemmer ønsker
at politisk styring skal skje gjennom ressurstildeling og rammebetingelser.
Universitetene må fortsatt ha en styringsform hvor viktige
beslutninger bygger på kjennskap til den faglige virksomheten og
forsvarer autonomien.
Disse medlemmer vil arbeide for å øke
stipendandelen til 40 pst. Kostnadsrammen må følge
prisutviklingen. Disse medlemmer mener det er nødvendig
med en klar ansvarsfordeling mellom studentens hjemkommune og vertskommune,
slik at studentene ikke faller utenfor sosiale ordninger.
Disse medlemmer ser positivt
på at norske studenter gis anledning til å studere
i utlandet, og går inn for at norske studenter i utlandet
gis gode økonomiske vilkår. Tilsvarende må det
utvikles raskere og enklere prosesser for godkjenning av utenlandske
utdanninger i Norge, også fra land utenfor Europa.
Disse medlemmer mener norske
forskingsmiljøer må gis muligheter til å utvikle
kunnskap over et bredt register - både gjennom fri grunnforsking,
og gjennom forsking som er av direkte betydning for fremtidig næringsliv
og verdiskaping. Disse medlemmer vise til sentrumsregjeringens
Forskingsmelding, der en opptrappingsplan for Norges samlede forskingsinnsats
foreslås å minst nå OECD-landenes gjennomsnittsnivå.
En vesentlig del av økningen i forskningsmidlene
må gis som bevilgninger til fri grunnforskning, men det må også legges
til rette for at mer av forskingen ender i "næringsliv".
Det må etableres effektive nettverk til næringslivet,
der forskings- og utdanningsinstitusjonene er pådrivere
i FoU-arbeid. Disse medlemmer vil spesielt peke på at
det må skje en betydelig langsiktig forskningssatsing på områder
der Norge allerede har fortrinn, som i marine næringer,
petroleums-, miljø-, informasjons- og kommunikasjonsteknologi.
Disse medlemmer vil
understreke at det er verdiskapingen og arbeidsplassene i norske
bedrifter som finansierer vårt velferdssamfunn. Det er
derfor avgjørende å føre en politikk
som gir gode vilkår for verdiskaping og konkurransedyktige
arbeidsplasser over hele landet. Verdiskapingspolitikk må sette
mennesket og menneskets behov i sentrum, samtidig som miljø- og
helsehensyn ivaretas.
Norge kan ikke for all fremtid basere seg på inntekter fra
oljevirksomheten. Inntektene fra Nordsjøen vil flate ut,
for så å gå nedover. På sikt
må det etableres ny virksomhet til erstatning for oljevirksomheten.
Vi får et verdiskapingsgap som må fylles dersom
vi skal beholde et godt velferdssamfunn. De marine næringene
har den største forutsetningen for å kunne fylle dette
verdiskapingsgapet i fremtiden. En overveiende del av de nye bedriftene
vil være kunnskapsbaserte. De er avhengige av mennesker
med utdanning og kompetanse, solide forskingsmiljøer og
teknologisk utvikling i Norge som er helt i verdenstoppen.
Små og mellomstore bedrifter står
for en vesentlig og stadig økende andel av den totale sysselsettingen
i Norge. En politikk for små og mellomstore bedrifter er derfor
en politikk for å skape arbeidsplasser og sikre mangfoldet
i norsk næringsliv. Sentrumsregjeringen satte arbeidsvilkårene
for nyetablerere og småbedrifter i fokus, blant annet gjennom
Handlingsplan for småbedrifter og programmet Et enklere
Norge. Disse medlemmer merker seg at regjeringen
Stoltenberg ikke har lagt kraft i satsingen på disse områdene.
Både det tradisjonelle og det nye næringslivet
må sikres gode vilkår for videreutvikling og nyskaping. Framtidsrettede
tiltak må prioriteres. Det må bli større grobunn
for en skaperkultur som tør å slippe fram de som
vil satse og som tror på en idé. Det må bli
like naturlig å skape sin egen arbeidsplass som å finne
sin plass innenfor det etablerte arbeidslivet. Disse medlemmer vil
realisere dette potensialet gjennom en målrettet satsing
på utdanning og forskning, utbygging av moderne infrastruktur,
som utbygging av høyhastighetsnett, nedbygging av skjemaveldet
og et konkurransedyktig skatte- og avgiftsnivå. Disse medlemmer vil
også legge til rette for et bredt register av offentlige
støtte- og utviklingstiltak, blant annet gjennom SND og
ved å gjøre risikokapital mer tilgjengelig for
små og mellomstore bedrifter. Å legge til rette for
dette er, sammen med å utnytte våre unike naturgitte
fortrinn, viktige bærebjelker i en framtidsrettet nyskapingspolitikk
og en nyskapingskultur.
Disse medlemmer vil i denne sammenheng
særlig vektlegge følgende tiltak:
– Skape
kultur for entreprenørskap og nyskapning: Alle elever bør
få erfaring med å drive egen bedrift i løpet
av ungdoms- og videregående skole. Høyere utdanningsinstitusjoner
bør tilby kurs og veiledning i bedriftsetablering.
– I et nytt skattesystem må det
skje en tilnærming mellom skatt på arbeid og skatt
på kapital slik at delingsmodellen i skattesystemet oppheves.
Det må legges til rette for at det blir mer lønnsomt å bruke
overskuddet i egen bedrift til å styrke og videreutvikle
virksomheten.
– Videreføre det arbeidet
sentrumsregjeringen igangsatte med å redusere de økonomiske
belastningene ved arveavgift og dokumentavgift ved generasjonsskifte
i familiebedrifter.
– Bedre tilgangen på såkorn-
og risikokapital, særlig for det forskningsbaserte næringslivet.
– Målet må være å redusere
småbedriftenes skjemabelastning de neste fire årene,
blant annet ved hjelp av elektronisk innrapportering, og kraftig
sanering av forskriftsverket.
– Rammebetingelsene for næringslivet
må være forutsigbare, langsiktige og stabile.
Alle skatteregelendringer bør i størst mulig grad
gjøres gjeldende fra ett felles tidspunkt i løpet
av året.
– Arbeide for å øke
innenlandske arbeidskraftressursene gjennom å øke
yrkesdeltakelsen blant eldre, yrkeshemmede og innvandrere som allerede
er i landet. Som supplement til dette åpne for økt arbeidsinnvandring
der behovet er knyttet til sektorer og yrker der det er mangel på arbeidskraft.
– Arbeide for økt likestilling
mellom selvstendig næringsdrivende og andre lønnsmottagere
når det gjelder sosiale rettigheter og ytelser.
– Støtte frivillig barne-
og ungdomsarbeid som også er med å introdusere
barn og unge faglig til emner de kan øve sitt entreprenørskap
på.
– Norsk verdiskaping skjer i stor
grad i distriktene på basis av rike naturressurser. Gevinstene
må i større grad komme disse områdene
til gode.
Disse medlemmer ønsker
at offentlig innsats skal medvirke til vekst i det nyskapende næringslivet gjennom økt
forskningsinnsats og målrettet satsing på å bedre
tilgangen på risikokapital i næringer med særlig
stort verdiskapingspotensiale. Disse medlemmer mener
dette kan gjøres blant annet gjennom økte avsetninger
til forskningsfondet, kraftig styrking av grunnforskningen ved universiteter
og høyskoler og økt satsing på næringsrettet
forskning og forskerutdanning.
Disse medlemmer holder fast på målet
om en opptrapping av Norges samlede forskningsinnsats til gjennomsnittlig
OECD-nivå innen 2005, og vil understreke at dette medfører
særlig store utfordringer for heving av forskningsinnsatsen
i privat sektor. Disse medlemmer ønsker
derfor å innføre en ordning med skattefradrag
eller støtte for forskningsinvesteringer i bedriftene.
Det må legges stor vekt på å redusere
ressursbruken på søknader/søknadsbehandling
når det gjelder forskningsmidler.
Disse medlemmer ønsker
også å bidra med statlig kapital til såkornfond
og kommersialiseringsselskaper innenfor strategiske viktige forskningsområder. Nyskaping
krever et kreativt samspill mellom utdanningsinstitusjoner, forskingsmiljøer,
bedrifter og investorer.
Disse medlemmer vil vise til
at SIVAs engasjement i næringshager og kunnskapsparker
har ført til etablering og nyskapende virksomhet i mange
deler av landet.
Disse medlemmer mener
et mer småbedriftsvennlig virkemiddelapparat enn i dag
er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å få et
nyskapende Norge. Helt avgjørende for å klare
det, er å bygge respekt for og positive holdninger til
gründermentalitet. Disse medlemmer ønsker
derfor langt sterkere betoning av entreprenørskap i skoleverket.
Elever bør fåerfaringmed å drive egen bedrift i løpet
av ungdomsskole og videregående skole, og høyere
utdanningsinstitusjoner bør tilby kurs og veiledning i
bedriftsetablering som en integrert del av sitt tilbud.
Disse medlemmer vil spesielt
peke på behovet for å satse på kvinners
kompetanse og skaperevne. Entreprenørskapsprosjekter på alle
nivåer må ha konkrete mål om høy
kvinneandel og legges til rette ut fra behovene til kvinnelige etablerere.
Offentlig forvaltning har tradisjon for å møte
nye behov med flere regler, skjemaer og påbud. Ofte er resultatet
at den velmente hensikten forsvinner i unødige rapporteringskrav
og kompliserte regelverk som utgjør hindringer for enkeltmennesker
og bedrifter. Småbedrifter og gründere rammes
ekstra hardt av «skjemaveldet» i vid betydning.
Gjennom programmet Et enklere Norge tok Regjeringen
Bondevik for første gang systematisk opp kampen med skjemaveldet.
Skal dette bære frukter, må satsingen på å gjøre
statlig forvaltning i Norge enklere og mer effektiv intensiveres.
Det må være et mål å redusere
småbedriftenes skjemabelastning med en tredjedel de neste
fire årene - gjennom samordning av skjemaer, full gjennomgang
av forskriftsjungelen og samordnet elektronisk innrapportering av
data til det offentlige. Alle nye lover og regler som angår
næringslivet bør forhåndstestes på et
bedriftspanel for å unngå uforutsette konsekvenser.
Når nytt EØS-regelverk vedtas, må det
samtidig skje en samordning og sanering av eksisterende regler på området.
Avgifter på offentlig registreringsvirksomhet skal ikke
overstige kostnadene ved å drive denne virksomheten.
Disse medlemmer mener
nasjonalt eierskap er sentralt for å sikre nasjonal råderett
og kontroll over viktige naturressurser. Med dagens internasjonale regelverk
er det offentlige eierskap blitt viktigere, og er ofte den eneste
garanti mot uønsket utenlandsk oppkjøp, og for å beholde
verdifulle kompetansemiljøer og sentra i internasjonale
nettverk i Norge.
Disse medlemmer mener at et gunstig
eierskap ikke avhenger av om eier er privat eller offentlig, men av
hvordan eierskapet utøves. Samfunnet er best tjent med
et langsiktig og stabilt eierskap. Det offentlige skal ha klare
og langsiktige mål med eierskapet. Der en finner det formålstjenlig
med offentlig eierskap bør eierandelen være stor
nok til å sikre reell innflytelse.
Disse medlemmer ønsker
et byggende eierskap, basert på langsiktighet. Dette står
i kontrast til det forbrukende eierskap, der kortsiktig profitt
er eneherskende mål. Det er den ensidige hensyntagen til
kapitalens interesser, ubundet av nasjonale hensyn og de bånd
som samfunnstilhørighet gir, som er kjernen i denne mentaliteten.
Et balansert, spredt og mangfoldig eierskap
i næringslivet er etter disse medlemmers syn
en viktig premiss for å fortsatt ha en næringsstruktur
som både sikrer verdiskapning, sysselsetting og samtidig gjør
det mulig å ta hele landet i bruk. Disse medlemmers hovedmål
er at Norge skal være et attraktivt land å drive
næringsvirksomhet i, og at norske bedrifter skal ha eiere
som tilfører økonomiske ressurser, nettverk, markedstilgang
og kompetanse.
Å stimulere til et aktivt, privat eierskap
er en viktig premiss for etablering av lønnsomme bedrifter
i hele Norge. En av hovedutfordringene vil i fremtiden være å styrke
bedriftenes kapitaltilførsel og egenkapital. Den viktigste
kilden til egenkapitaloppbygging i næringslivet er den
sparing som finner sted i bedriftene selv gjennom tilbakeholdt overskudd.
Disse medlemmer mener det må legges
til rette for et balansert, spredt og mangfoldig privat og statlig eierskap.
Ulike eiere kan tilføre bedriftene ulike ressurser og på ulike
måter bidra til bedre konkurranseevne, omstillingsevne
og produktutvikling.
Disse medlemmer mener det er
viktig å stimulere til økt kapitaltilgang fra
aktive investorer. Familiebedrifter er en viktig del av det aktive,
private eierskapet i norsk næringsliv. Det er viktig å legge
forholdene til rette for å kunne videreutvikle familieeide
bedrifter. Aktive eiere utgjør en viktig ressurs i seg
selv. Skatte- og avgiftssystemets utforming er av stor betydning
for omfanget av aktivt, privat og nasjonalt eierskap.
Disse medlemmer mener at de samlede
konkurransevilkårene for norsk næringsliv ikke
kan ses uavhengig av vilkårene for næringslivet
i andre land og at norske eiere ikke bør bli negativt forskjellsbehandlet for
sitt eierskap i forhold til utenlandske eiere. Fjerning av formuesskatten
på næringskapital vil være et vesentlig
bidrag for å styrke norsk privat eierskap i næringslivet.
Disse medlemmer vil understreke
at for sterk konsentrasjon av både privat og statlig eierskap
på ulike områder kan gi ubalanse. En balansert
eierstruktur med betydelig nasjonalt innslag vil være avgjørende
for utviklingen av vekstkraftige nærings- og kompetansemiljøer
i norsk næringsliv. Disse medlemmer mener
det er viktig å sikre langsiktig verdiskaping i Norge.
En forutsetning for dette er at norske finansielle miljøer
er sterke nok til å reagere raskt nok til å møte
bevegelsen i det internasjonale investeringsmiljøet som
også norske bedrifter er en del av.
Disse medlemmer vil understreke
betydningen av velfungerende finansmarkeder. Disse medlemmer vil
derfor vurdere å opprette et aksjetilsyn, som skal kontrollere
at alle aktører får korrekt, lik og samtidig informasjon
om de ulike selskapene, og at de andre reglene om innsidehandel
blir respektert.
Utviklingen av elektronisk handel og Internett-tjenester
er en drivende kraft i samfunnsutviklingen i alle vestlige land.
Informasjonsteknologien gir helt nye verktøy for den enkelte,
for tilretteleggingen av offentlige tjenester og for ny næringsvirksomhet
i alle deler av landet. Disse medlemmer hilser disse
mulighetene velkommen, og vil at Norge skal ligge i forkant internasjonalt.
Det offentlige har sitt største ansvar i å sørge
for at informasjonssamfunnet blir for alle, og hindre at det oppstår
et teknologisk klasseskille.
Disse medlemmer mener følgende
mål i IT-politikken bør framheves:
– En nasjonal
satsing på bredbåndsnett de kommende årene,
i samspill mellom private og det offentlige.
– En større del av offentlige
innkjøp bør gjøres elektronisk i løpet
av fire år.
– Ta i bruk språkteknologi
innenfor helsevesen, politi og rettsvesen og andre etater, for å overføre kapasitet
fra rutinepreget papirarbeid til utadrettet servicevirksomhet.
By og land er gjensidig avhengige av hverandre.
Det skal være godt å bo både på bygda
og i sentrale strøk. Både by og bygd har sine
spesielle utfordringer som krever sine politiske løsninger. Disse
medlemmer tar avstand fra forsøk på å lage
kunstige motsetninger eller konflikter mellom by og land og vil
peke på at det må være et samspill mellom
by og distrikt.
Norge er fra naturens side et land med store
avstander og spredt bosetning. Det har vært og må fortsatt være
et mål at folk skal kunne bo der de selv vil. Bærebjelken
i distriktspolitikken må være å utvikle
mangfoldige og attraktive lokalsamfunn hvor enkeltmennesker og bedrifter
kan stå på egne bein, kombinert med en likeverdig
offentlig infrastruktur over hele landet og der en kan utvikle gründerkultur
og entreprenørskap. En større del av ressursene
som brukes i distriktene bør vektlegge bedre infrastruktur,
kunnskapsutvikling og lønnsomme, livskraftige arbeidsplasser. Disse medlemmer vil
også arbeide for at en større del av verdiene
kan beholdes der verdiskapningen skjer.
Disse medlemmer mener at verdiskapingen
må skje gjennom en bærekraftig forvaltning av
naturressursene. I noen sammenhenger setter viktige vernehensyn
grenser for utnyttelse av areal- og naturressursene. Imidlertid
vil direkte vern av områder alltid være begrenset.
Derfor vil en forsvarlig utnyttelse basert på en bærekraftig
forvaltning av arealer og naturressurser ha stor betydning, og være
et viktig virkemiddel for å ta vare på natur-
og kulturlandskapsverdier. Det er derfor en stor utfordring å sikre
en langsiktig forvaltning av områder som ikke er vernet.
Med en slik politikk er det betydelige naturgitte
forutsetninger for næringsliv og lokalsamfunn i distriktene,
særlig langs kysten. Det må blant annet være
en ambisjon å gjøre de marine næringene
til en bærebjelke i nasjonal verdiskaping i årene
framover.
Med vår lange kyststripe og tre ganger
så mye hav som land, rår Norge over enorme, kystressurser.
Klarer vi å utnytte disse optimalt, har vi potensial for
en verdiskaping som kan være større og mer varig
enn oljeinntektene, og sikre vekst og inntektsgrunnlag langs hele
kysten vår. Norge har innenfor havbruk et stort konkurransefortrinn
ut fra naturgitte forutsetninger og omfattende kompetanse utviklet
gjennom generasjoner.
Disse medlemmer vil derfor trappe
opp forskingsinnsatsen i marine næringer, med vekt på verdiskaping
og bærekraftig forvaltning. Dette må kombineres
med bedre tilgang på risikokapital til nyskaping og produktutvikling,
og økt satsing på å fremme eksport og
tiltak for å redusere handelshindringer. Utdanningskapasiteten
i marine fag må bevares og styrkes. Regelverket innenfor
havbruket må forenkles, og ha som hovedmål å sørge
for miljøvennlig, forvaltning og lokal verdiskaping. Disse
medlemmer mener en havbruksnæring med vesentlig
større omfang enn i dag, krever bruk av miljøvennlig
teknologi og driftsformer.
Bedre markedsadgang er avgjørende for
fremtidig vekst i de marine næringene. Norske myndigheter
må aktivt bistå næringen for å få dette
til.
Disse medlemmer ønsker
en struktur både i havbruk og i fiske som sikrer rekruttering
og lokalt eierskap. Vesentlige deler av verdiskapningen må komme
lokalsamfunnet til gode. Disse medlemmer er imot
auksjon som virkemiddel ved fordeling av konsesjonsrettigheter.
Den tradisjonelle fiskerinæringen skal
reguleres gjennom kvotebestemmelser slik at langtidsbeskatningen
ikke er større enn det som anbefales av det nasjonale forskermiljøet.
Det må reageres strengt på overtredelser og andre
former for juks med disse kvotene. Norge må bidra til å sikre
avtaler og effektiv kontroll mot uregulert fiske og overbeskatning
i internasjonalt farvann.
En bærekraftig høsting av
ressursene i havet fordrer at fangsten etter samtlige arter vris
mot fullvoksne individer som har vært eller er i produksjon.
Fastsetting av kvoter må så langt som mulig bygge
på flerbestandsforvaltning, slik at beskatning av en art
ikke truer langtidsutbytte fra andre arter. Fisk til konsum må prioriteres
foran fisk til industriformål. For å kunne optimalisere
det langsiktige utbyttet fra fiskeriene ønsker disse
medlemmer en vesentlig økning i det årlige
uttaket av havpattedyr som sel og beskattbare bestander av hval.
Internasjonale avtaler og effektiv kontroll må sikre den økologiske
balansen i Barentshavet og Nordsjøen.
Disse medlemmer vil fremheve
at en sterk og lokalt eid fiskeflåte er den beste garanti
for levende kystmiljøer, og en viktig forutsetning for å opprettholde
hovedmønsteret i bosettingen langs kysten. Fordelingen
mellom kystflåte og havgående fartøy
må bidra både til å opprettholde bosetting,
legge til rette for økonomisk rasjonell drift og en økologisk
forsvarlig ressursforvaltning langs kysten. Kystflåten
skal sikres sin nåværende andel av fangstrettighetene.
Det må etableres regler for å hindre at naturressurser
blir privatisert ved at selskaper direkte eller indirekte kjøper store
fangstrettigheter. Fiskeflåten må sikres gjennom tiltak
for fornying av og rekruttering til flåten, med spesiell
vekt på de flåtegrupper der rekrutteringsvanskene
er størst. Disse medlemmer går
imot tiltak som kan ende med omsettelige kvoter.
Disse medlemmer ser
det som viktig å opprettholde et desentralisert landbruk
med variert bruksstruktur og allsidig drift, både av beredskapshensyn, hensyn
til behovet for trygg mat og av hensyn til bosetting og levende
bygder. Landbruket ivaretar på denne måten oppgaver
som samfunnet må være villig til å betale
for også i framtiden. Disse medlemmer vil derfor
arbeide for at Norge fortsatt har handlingsrom til å føre
en nasjonal landbrukspolitikk i WTO og andre internasjonale avtaler.
Norsk landbruk trenger stabile og sikre rammevilkår og
langsiktige politiske signal om en politikk som kombinerer behovet
for økt forbrukerretting med et fortsatt desentralisert
landbruk med variert bruksstruktur. Disse medlemmer vil
framheve at forliket mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet
om hovedtrekkene i Landbruksmeldingen våren 2000, angir
rammene for en slik politikk de neste fire årene.
Disse medlemmer mener det er
avgjørende å sikre forbrukerne trygg mat. Ressursforvaltningen
i norsk landbruk er fundert på at mat produseres med helse-
og miljøvennlige metoder og tar hensyn til dyrenes velferd. Disse
medlemmer mener trygg mat til forbruker er en viktig konkurransefaktor
overfor importprodukter og dermed avgjørende for å opprettholde
et levende norsk landbruk. Sentrumsregjeringen fikk gjennomslag
for å minimalisere mengden av uønskede reststoffer
i maten, og at utviklingen når det gjelder genmat skal
følges nøye. Dette må følges
opp. Disse medlemmer arbeider for å utvide
opprinnelsesmerkingen av matvarer, satse på å fremme økologiske
produkter, samt utvikle bedre kontrollordninger for å hindre
at helsefarlige mengder av plantevernmidler når forbruker.
Disse medlemmer mener at gode
inntektsmuligheter i landbruket er avgjørende for å sikre
matvaresikkerhet og tilstrekkelig produksjon av trygg mat med høy
kvalitet og produksjon av fellesgoder for samfunnet. Samtidig bidrar
gode inntektsmuligheter til rimelig fordeling av inntekt og velferd.
Aktive utøvere i jordbruket skal sikres en inntektsutvikling
og sosiale vilkår på linje med andre grupper i
samfunnet. Det inntektsgap som har oppstått i forhold til
andre grupper må reduseres. God utnytting av markedsmulighetene, økt
mangfold, et balansert marked, strukturelle endringer og fornuftige
kostnadstilpasninger vil i økende grad få betydning
for at en slik inntektsutvikling kan oppnås. Disse
medlemmer mener dagens omfattende virkemiddelsystem må forenkles.
Det må arbeides systematisk med å få et
mer fleksibelt, mindre detaljert og forenklet virkemiddelsystem
og regelverk for øvrig.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av å videreutvikle velferdsordningene slik
at de som har tilknytning til landbruket får bedre muligheter
til ferie og fritid. Dette, sammen med gode inntektsmuligheter i
næringen, er forutsetningene for at ungdom skal finne en
framtid i landbruket interessant.
Reiselivsnæringene sysselsetter over
80 000 personer, mange av dem i distriktene og med en stor andel kvinner,
men mange reiselivsbedrifter sliter med lav lønnsomhet.
Småskalaturismen en betydelig del av næringsgrunnlaget
i distriktene. Disse medlemmer vil legge opp til
større og mer samordnet innsats overfor småskalaoperatørene,
gjennom produktutvikling, markedsføring og formidling. Disse
medlemmer det må tas et krafttak for lønnsomheten
i norsk reiseliv gjennom en opptrapping av midlene til profilering
av Norge som reisemål. Det må satses videre på produktutvikling
og forsking. Å opprettholde levende bygder, kulturlandskap
og ren natur er viktig også for Norge som turistland.
Disse medlemmer vil
påpeke skipsfartens betydning for norsk økonomi
og sysselsetting. Gjennom det samarbeid som har utviklet seg mellom
rederinæringen og industri- og servicenæringer,
er det utviklet bedrifter med kompetanse på et høyt
internasjonalt nivå innenfor et bredt spekter av de varer
og tjenester internasjonal skipsfart etterspør. Sysselsettingen
i den maritime sektor har stor spredning over hele landet, både
gjennom den direkte bemanning av flåten og det nett av
bedrifter som har skipsfarten som del av sitt marked.
Disse medlemmer vil understreke
den betydning lokalisering av rederier i Norge har for opprettholdelsen
og utvikling av hele den maritime sektor på et høgt
internasjonalt konkurransenivå. Opprettholdelse av en bred
kompetanse på driften av skip vil også i framtiden
være et viktig grunnlag for å opprettholde en
konkurransedyktig norsk skipsfartsnæring. Dessuten spiller skipsverftene
og deres kompetanse en sentral rolle.
Det er avgjørende for hele det maritime
miljøet at skipsverftene blir værende langs kysten.
Derfor må norske skipsverft sikres rammebetingelser på linje
med land vi kan sammenligne oss med. Rekruttering av norske sjøfolk
til den internasjonale delen av norsk skipsfart fremstår
derfor i dag som en viktig skipsfartspolitisk oppgave. Disse
medlemmer vil understreke viktigheten av å tilpasse
refusjonsordningen slik at den bidrar til å fylle målsetningene
om bred rekruttering av norske sjøfolk på norskeide
skip. Det er derfor viktig å tilrettelegge for tilstrekkelig
antall utdanningsplasser ved de maritime skoler og høgskoler.
Disse medlemmer vil arbeide for å styrke
sikkerheten langs kysten. Det er vesentlig å sette inn større
ressurser for å unngå forlis og eller forurensning fra
skipsfarten som kan redusere Norges omdømme ute som produsent
av ren og sunn sjømat. Disse medlemmer vil
styrke sikkerheten langs kysten bl.a. gjennom kystvakten og fyrvesenet.
Sentrumsregjeringen startet et grunnleggende
arbeid med å desentralisere kapital og makt, og påbegynte
den største distriktspolitiske satsingen på 90-tallet.
Dette følger opp en av grunnpilarene
i regjeringserklæringa fra 1997, og i Voksenåsendokumentet. "Regjeringen
vil ta hele landet i bruk. Derfor må arbeidsplasser, kapital
og makt desentraliseres."
I Voksenåsen-erklæringen er
dette omtalt nærmere:
"Det er en viktig målsetting for en sentrumsregjering å sikre
hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. En stabil bosetting
er en viktig forutsetning for å kunne realisere viktige
samfunnsmål knyttet til ressursutnyttelse, miljø,
velferd og trivsel. Den enkelte kommune bør derfor, som
en målsetting for den langsiktige planlegging, kunne legge
til grunn at folketallet skal opprettholdes.
En politikk
for levedyktige lokalsamfunn må bygge på følgende
hovedpilarer:
Kommunene må settes i stand
til å opprettholde sysselsetting og ivareta grunnleggende
velferdsoppgaver og likeverdige tjenestetilbud i hele landet.
Som
basisnæringer for bosettingen i distriktene, må primærnæringene
gis økonomiske og sosiale rammevilkår som kan
sikre rekruttering og utnyttelse av lokale ressurser.
Den økonomiske
politikken og den generelle næringspolitikken må legge
til rette for utvikling av arbeidsplasser i små- og mellomstore
bedrifter, bl.a. ved å utnytte de muligheter for desentralisering
som ligger i ny teknologi.
Ulike distriktspolitiske
virkemidler og utbygging av infrastruktur skal bidra til å redusere
avstandskostnader og gjøre næringslivet i distriktene
konkurransedyktig."
Disse medlemmer ønsker
systematisk å legge til rette for å videreutvikle
næringslivet i hele landet med utgangspunkt i de ulike
landsdelers naturgitte forutsetninger, internasjonalt knappe naturressurser, avansert
teknologi og dyktige folk. Eksempler er fisk, vannkraft, olje, gass,
reiseliv, tømmer, mat, skipsfart og kommunikasjonsteknologi.
Dette krever en bred gjennomgang og økt satsing på distriktspolitiske
virkemidler i tillegg til generell styrking av utdanning, forskning
m.v. Gjennom skatte-, avgifts- og inntektspolitikken skal levekårsforskjeller
mellom grupper og deler av landet jevnes ut.
Et likeverdig velferdstilbud til alle uansett
bosted skal ivaretas gjennom nærhet til tjenestetilbudet.
Et sterkt lokaldemokrati er den beste forutsetningen for å utvikle
velferdsløsninger som kan ivareta enkeltmenneskers behov.
Ut fra lokale behov skal kommunene kunne velge ulike løsninger
og skape lokale tilpasninger innenfor målsettingen om et
likeverdig tjenestetilbud til alle. Et reelt kommunalt selvstyre
innebærer at vi må godta at kommunene velger ulike
løsninger, ut fra lokale behov.
Disse medlemmer vil realisere
den digitale allemannsretten. Det betyr at alle husstander og all
offentlig og privat virksomhet skal har tilgang til høyhastighetsnett
til mest mulig likpris over hele landet.
Bredbåndsnett til alle vil gi folk
og bedrifter større valgfrihet i forhold til valg av bo-
og etableringssted. Videre vil folk over alt i landet eksempelvis
få økt tilgang til helsetjenester og andre offentlige
og private tjenester.
Disse medlemmer mener det er
nødvendig med en betydelig offentlig innsats for å sikre
utbygging av et høyhastighets telekommunikasjonstilbud
til hele landet. Statlige bevilgninger må sikre en utbygging
der markedet alene ikke skaper tilstrekkelig etterspørsel.
Disse medlemmer ønsker
derfor en rask gjennomgang av hvilke deler av landet som vil bli
dekket gjennom markedsmekanismene og hvilke deler av landet hvor
det er nødvendig med offentlig satsing for å sikre
dekning. I arbeidet med utbygging av bredbåndsnett, er
det avgjørende at et mangfold av ulike aktører skal
ha rett til å levere tjenester i nettet.
Disse medlemmer vil legge til
rette for økt innflytting og tilbakeflytting til distriktene.
Ungdom er viktig for Distrikts-Norge. Det må være
attraktivt for unge mennesker å flytte hjem etter endt
utdanning og våge å satse sin fremtid der. Derfor
er det viktig å legge vekt på både personrettede
tiltak og mer samfunnsbyggende tiltak. Utvikling av attraktive arbeidsplasser, reduksjon
av avstandsulemper og profilering av lokalsamfunn som synliggjør
distriktenes kvaliteter er viktige elementer i en slik politikk.
Bygdeutvikling og stedsutvikling bør
bl.a. ha som utgangspunkt de muligheter som finnes i lokalsamfunnet.
For å utvikle ungdommers muligheter og evner til innovasjon
og entreprenørvirksomhet, må hele lokalsamfunnet
involveres.
Disse medlemmer vil satse på kunnskapsoppbygging
blant de brede lag av befolkningen. Dette vil gjøre det
mulig å etablere andre typer arbeidsplasser enn det man
tradisjonelt har sett i distriktene, og ikke minst bidra til å gjøre
næringslivet mer konkurransedyktig og omstillingsorientert.
Desentraliserte utdanningstilbud ved hjelp av
IKT, såkalt e-læring,
gir mulighet til å få kompetanse uten å flytte
fra hjemstedet. Dette legger til rette for videre- og etterutdanning,
samt mulighet for høyere utdanning for voksne som ikke
så lett kan flytte til en utdanningsinstitusjon, og bør
utvikles som en integrert del av høyskolene sitt tilbud.
I de nye utdanningsreformene ligger entreprenørskap
som utdanningsmål, utvikling av ressursforståelse,
deltakelse i prosjektarbeid og elevbedrifter. Elever bør
så tidlig som mulig lære om sitt eget lokalsamfunn,
dets organisasjoner og arbeids- og næringsliv.
Når det gjelder høyere utdanning,
ser vi betydningen av å ha et desentralisert studietilbud.
Det er viktig at det legges til rette for studietilbud som både
er regionalt tilpasset og faglig attraktive. Men selv om vi har slike
studietilbud, vil det være mange som tar høyere utdanning
i mer sentrale strøk, og da er det viktig å ha virkemidler
som gjør det attraktivt å flytte hjem.
SND bør være et sentralt instrumentet
for å gjennomføre en nasjonal næringspolitikk
med lokale tilpasninger. SNDs regionale rolle bør forsterkes
og det bør utvikles nye, mer regionaliserte modeller som
i større grad kan aktivisere og forplikte regionale aktører.
En mulighet er å utvide samarbeidet mellom SND og hhv. Norges
Forskningsråd (NFR), Norges eksportråd (NE) og
SIVA, med sikte på at disse samarbeidspartnerne trekkes
med ut i regionene i enda sterkere grad enn dagens samarbeidsavtaler
legger til grunn. Dette vil kreve at det legges noe mer ressurser
inn i samarbeidet fra alle parter.
Disse medlemmer ser
gode samferdselsinfrastruktur både innen veg-, jernbane-,
luftfarts- og sjøtransporten som grunnleggende for både
næringsliv og bosetting i distriktene. Utbygging av samferdselstilbudet
er et viktig distriktspolitisk virkemiddel for å utnytte
ressursene i alle deler av landet. I byområdene er et bedre
kollektivtilbud viktig. Investering i infrastruktur er en del av
grunnlaget for framtidig verdiskaping, og reduserte transportkostnader
for næringslivet er viktig for konkurranseevnen.
Kapasiteten i anleggsbransjen gir rom for et
høyere aktivitetsnivå uten at det får
negative konsekvenser for presset i økonomien. I forbindelser
med stortingsbehandlingen av Nasjonal Transportplan, gikk Sentrumspartiene
gikk inn for å øke de økonomiske rammene
med om lag 900 mill. kroner årlig ut over Regjeringens
forslag. Dette tilsvare 3 600 mill. kroner i de første
fire årene.
Disse medlemmer mener at trafikksikkerheten må ha
førsteprioritet i alle transportsektorer. Nullvisjonen
om ingen drept eller livsvarig skadd i trafikken må ligge
til grunn for prioriteringene.
Disse medlemmer viser til at
i Distrikts-Norge er grunnlaget for vår råvareøkonomi.
For å forvalte disse verdiene på en best mulig
samfunnsøkonomisk måte, og for å styrke
verdiskapningen, er distriktene avhengig av en satsing på samferdsel.
Et godt vegnett er en forutsetning for effektiv transport fram til
markedene. Vedlikehold av vegnettet er avgjørende for trafikksikkerheten
og for å holde oppe vegkapitalen. Disse medlemmer vil
i arbeidet for videre utbedring av vegnettet i Norge særlig
prioritere å bedre standarden på det sekundære
riksvegnettet og fylkesvegnettet.
Disse medlemmer mener det er
viktig å redusere avstandsulempene for distriktene. For
store deler av vegnettet i distriktene er preget av for dårlig
standard, flaskehalser og aksellastbegrensninger. En rekke ferjestrekninger
har for dårlig tilbud, enten det er for liten kapasitet,
for få avganger eller at ferja slutter for tidlig om kvelden
og starter igjen for sent om morgenen. Disse medlemmer vil
peke på at ferjene er en del av vegen og mener at det er
urimelig at kostnaden med å ta ferje langt overstiger kostnaden
med å kjøre tilsvarende strekning med bil.
Disse medlemmer ønsker
en sterkere satsing på jernbanen for å få en
mer miljøvennlig og trafikksikker transport. Det er viktig å legge
til rette for at jernbanen blir konkurransedyktig både
på person- og godstransport.
Disse medlemmer mener at det
er viktig at Norge har en samferdselspolitikk som legger vekt på miljøhensyn
og ønsket trafikkutvikling. Disse medlemmer ser
det som viktig at man påskynder utbygging av gang- og sykkelveger.
Biltrafikken er en vesentlig kilde til luftforurensning og
støy i byene. I storbyområdene må det
i første rekke satses på kollektive transportløsninger.
Miljøproblemene, trafikksikkerhetshensyn og det at biltrafikk
krever langt større areal pr. reisende, krever at det legges til
rette for at en langt større andel av de reisende velger kollektive
transportmidler. Disse medlemmer mener at det er
nødvendig at deler av investeringene i veg- og kollektivløsninger
må finansieres gjennom bompenger eller vegprising der trafikkgrunnlaget
er stort nok. Kollektivtilbudet må bli et mer attraktivt
tilbud for de reisende. Regulariteten må bedres, kapasiteten
må bli langt større - særlig i rushtiden,
og reisetid og komfort må bedres. I tillegg må prisene
reduseres.
Disse medlemmer vil arbeide for
utjevning av drivstoffprisene i Norge.
Disse medlemmer vil peke på at
det er nødvendig å ruste opp havnene. Ikke minst
med tanke på videreutvikling av havbrukssektoren er vilje
til økt satsing på havneutbygging og utbygging
av det sekundære vegnettet, viktig. Det er også viktig å utvikle
et økt samarbeid mellom havnene, bl.a. for å stimulere
til regionale helhetsløsninger.
Disse medlemmer mener det er
behov for en offensiv satsing for å øke sjøtransportens
andel av godstransporten.
Disse medlemmer ser det som viktig å opprettholde
landsdekkende posttjenester til rimelige priser og god kvalitet.
På deler av regionalnettet og spesielt
til og fra Nord-Norge er flyprisene blitt for høye. Disse
medlemmer mener det er viktig å redusere flyprisene
på stamrutenettet internt i Nord-Norge og mellom Nord-Norge og
Sør-Norge, samt for de som må kombinere reiser
på regionalnettet og stamrutenettet.
Mens utfordringen for mange distriktskommuner
er å stoppe nedgangen i folketallet, opplever de største byene
en kraftig befolkningsvekst. Dette gir urimelig høye bokostnader, økt
press på friarealer, økt trafikk og forurensing.
Utfordringen er å gjøre byen til et bedre sted å bo.
Disse medlemmer ønsker
et bymiljø som legger vekt på fellesskap, sammenheng
og ansvar, både for det sosiale miljøet og for
naturmiljøet. Arbeidet med å sikre skoletilbud,
boliger, tiltak for eldre og ungdom og legge til rette for næringslivet
må være forankret i en visjon om "den grønne
byen". Byutvikling må ivareta hensynet til miljøet.
"Grønne lunger" må tas vare på og nye
må etableres.
"Lokal agenda 21" må stå sentralt
i bypolitikken. Det dreier seg om en arbeidsmåte som inkluderer
folk flest i sosialt og politisk arbeid for å sikre et
godt sosialt miljø og ta vare på naturmiljøet.
Lokal Agenda 21 betyr å ta folk på alvor.
Disse medlemmer vil legge til
rette for at folk flest kan leve godt i bysamfunnet, også unge
familier , ungdom og innvandrere. Det er særlig viktig å skape gode
sosiale strukturer og utvikle bomiljøene slik at alle aldersgrupper
kan finne seg til rette.
Disse medlemmer ønsker å styrke
bydelsdemokratiet og det gode naboskapet. Et aktivt bydelsliv kan gi
gode levekår, trygghet og større trivsel. Satsing
på bydelssamfunnet er en konkret oppfølging av ønsket om å prioritere
oppvekstmiljøet, og et eksempel på forebygging
framfor reparasjon.
Bykjernene rommer kulturelle og kommersielle
kvaliteter som bør tas bedre vare på. Trafikkbelastning, vold
og rusmisbruk preger i altfor stor grad bysentrene. Disse problemene
må møtes gjennom et samarbeid om gode løsninger
mellom stat og kommune og aktuelle parter i bysamfunnet. Det er
nødvendig med tiltak som kan gjøre bykjernene
til trygge og stimulerende steder å være for alle
grupper. Politiet må bli mer synlig i gatene.
Disse medlemmer vil bedre kollektivtilbudet, og
mener det er behov for å opparbeide et sammenhengende gang-
og sykkelveinett. Det må legges begrensninger på bilbruk
i bysenteret og boligområdene og overgang til el-biler
og gassdrevne busser og biler må stimuleres. Når
grenseverdier for forurensing (gasser, svevestøv osv.)
og støy overskrides, må det iverksettes tiltak.
Pressproblemene i byene viser seg særlig
på boligmarkedet. Uten en aktiv distriktspolitikk vil det
være umulig å bygge seg ut av dette problemet,
men samtidig bør det være mulig for folk å etablere
seg med en nøktern boligstandard til en overkommelig pris.
Det må være et mål
at alle som ønsker det, får mulighet til å eie
sin egen bolig, enten alene eller sammen med andre. Men også de
som av ulike grunner heller vil leie for en kortere eller lengre
periode, må sikres gode botilbud. De bostedsløse
må få hensiktsmessige botilbud. Det er derfor
nødvendig med sterkere offentlig innsats innenfor sosial
boligbygging, slik at alle får mulighet til å eie
eller leie bolig til en pris de kan makte.
Husbanken må fortsatt spille en sentral
rolle i boligfinansieringen, og lånerammene og boligtilskuddene må stå i
forhold til de behovene som skal dekkes. Husbankens ordinære
oppføringslån, som ikke er behovsprøvd,
må fortsatt kunne sikre en vedvarende tilførsel av
nøkterne, rimelige boliger. Samtidig må Husbankens
behovsprøvde tilskudds- og låneordninger være så omfattende
at de kan bidra vesentlig til å dekke behovet for ulike
sosiale botilbud til enkeltpersoner og grupper som har problemer
med å komme inn på boligmarkedet. Husbanken bør
også gi lån til kjøp av ettroms leiligheter
og i større grad åpne for finansiering av kjøp og
istandsetting av brukte boliger.
Ungdom som skal kjøpe bolig for første
gang møter et strammere marked. Boligkjøp er en
investering som kan sikre eller knekke en privatøkonomi
for resten av livet. Boligkrisen skaper en økonomisk generasjonskløft.
Sosial boligpolitikk er ikke sosialhjelpspolitikk, men en samfunnsinvestering
vi vil gjøre ut fra en prinsippet om at alle skal ha mulighet
til å skaffe seg et godt sted å bo.
På grunn av sterk økning i
boligprisene på det åpne markedet og svært
få allmennyttige utleieboliger, har grupper uten boligkapital
problemer med å skaffe seg bolig. Disse medlemmer vil
intensivere innsatsen når det gjelder bygging av ikke-kommersielle
utleieboliger, lavinnskuddsboliger, studentboliger og små eierboliger,
enten ved nybygg eller ombygging/rehabilitering av eksisterende
bebyggelse.
Disse medlemmer mener at staten
gjennom omregulering av offentlig eiendom skal bidra til sosial boligbygging
med rimelige tomter. Det er behov for å forenkle regelverket
i plan og bygningsloven for å korte ned den kommunale saksbehandlingstida
fra boligbygging planlegges til boligene står ferdige.
Disse medlemmer bygger
sin miljø- og energipolitikk på prinsippet om
bærekraftig utvikling.En bærekraftig
utvikling møter dagens behov uten å true framtidige
generasjoners mulighet til å oppfylle sine behov, og tar
vare på livets mangfold på jorda.
En forsvarlig forvaltning av miljøet
må ta utgangspunkt i tre prinsipper:
– Naturens
tålegrense må ikke overskrides.
– Føre-var-prinsippet
må legges til grunn.
– Forurenser skal betale skadene
av forurensingen.
Disse prinsippene må ligge til grunn
for all politisk handling, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Dette
krever en langsiktig og forsvarlig forvaltning av naturgrunnlaget.
De globale miljøproblemene forutsetter
en langsiktig og forsvarlig forvaltning av naturgrunnlagetog internasjonalt samarbeid for å bekjempe
fattigdom. I dag disponerer de 20 rikeste prosentene av jordas befolkning
over 80 pst. av verdens bruttonasjonalprodukt, mens de 20 fattigste
prosentene disponerer bare 2 pst. Disse medlemmer ønsker
en bærekraftig utnyttelse og rettferdig fordeling av naturressursene.Dette kan ikke gjøres med mindre
de rike landene legger om og begrensersitt
forbruk av naturressurser og bidrar til jevnere fordeling av ressursene.
Internasjonalt samarbeid må ta sikte
på å begrense forbruk og transportbehov i den
rike delen av verden, endre forbruks- og produksjonsmønstre,
styrke evnen til matproduksjon ut fra lokale behov, sikre vannressursene
og det biologiske mangfoldet, og hindre avskoging og ørkenspredning.Energiforbruket i verden må vris
bort fra fossilt brennsel og over på miljøvennlige
alternativer. Disse medlemmer vil oppgradere FNs
miljøprogram (UNEP) til en verdens ledende miljøvernorganisasjon,
som skal arbeide for internasjonale miljøstandarder og
effektive kontrollordninger.
Det miljøpolitiske perspektivet må være
sektorovergripende. Ansvarsfordelingen i samfunnsplanleggingen gjør
at miljømyndighetene ofte er for svake i forhold til andre
myndigheter og interesser. Det må innarbeides ressursoversikter
på alle nivå i offentlig forvaltning. Forbruket
av ikke fornybare ressurser må synliggjøres ved
at det for eksempel framstilles som en reduksjon av nasjonalformuen
i nasjonalregnskapet.
Dessuten bør det tradisjonelle velferdsbegrepet
som er beregnet som bruttonasjonalprodukt, kompletteres med miljøregnskaper
for å synliggjøre sammenhengen mellom økonomi
og miljø.
Et mål for Norge og Norden bør
være å lede utviklingen av et system for grønn
"BNP". Statens innkjøpspolitikk må i større
grad brukes som et verktøy for å oppnå en
mer ressursvennlig forvaltning. I tillegg til at statlige innkjøp
kan oppmuntre til økt forskning og produksjon av miljø-
og ressursvennlige produkter, har man også muligheten til å vri
konsumet over fra produkter til tjenester. Uansett hvor godt det
jobbes nasjonalt og internasjonalt, kommer vi ikke bort ifra at
alle globale miljøproblemer er summen av lokale handlinger.
Lokal Agenda 21 er et viktig redskap for å øke kunnskapen
om miljøproblemene og den folkelige medvirkningen til en
omlegging i mer bærekraftig retning. Gjennom Lokal Agenda
21 kan lokale myndigheter finne gode lokale løsninger i
samspill med sine innbyggere. Disse medlemmer mener
det bør utarbeides en Nasjonal Agenda 21, som bør
bygge videre på arbeidet med Lokal Agenda 21 i kommunene.
Utslipp av klimagasser er den største
miljøutfordringen i vår tid. FNs klimapanel slo
fast i sin siste rapport i februar 2001 at den økte konsentrasjonen
av klimagasser i atmosfæren fører til global temperaturøkning, hevet
havnivå, mer ekstremvær som storm og store nedbørsmengder,
flom og tap av biologisk mangfold. Dette vil ha konsekvenser, særlig
for den sørlige del av verden, i form av tapt livsgrunnlag,
bosted og matvareproduksjon. Det er ikke (moralsk) forsvarlig at
den rike delen av verden skal fortsette å øke
sine utslipp av farlige klimagasser. Dersom vi fortsetter forbruket
av fossil energi på samme måte som i dag, kan
vi oppleve en firedobling av CO2 utslippene
i verden i løpet av de neste 125 årene.
I Kyoto-avtalen har Norge forpliktet seg til å redusere
utslippene av klimagasser innen 2010 til maksimum 1 pst. over 1990
nivå. Etter klimaprotokollen kan fleksible gjennomføringsmekanismer
kun være supplement til nasjonale tiltak.
Det betyr at vi må redusere våre
utslipp drastisk. I april 1998, kun 6 måneder etter at
Kyoto-forhandlingene var avsluttet, la Sentrumsregjeringen fram
forslag som kunne oppfylle om lag halvparten av Norges forpliktelser
så tidlig som i 2005. Disse medlemmer vil
gi arbeidet med oppfølgingen av forpliktelsene i forhold
til Kyoto-avtalen, høy prioritet, og mener det bør
utarbeides en nasjonal klimaplan for å ta vår
del av forpliktelsene hjemme. Et nasjonalt kvotesystem bør etableres
uavhengig av hva som skjer i klimaforhandlingene internasjonalt.
Det er ikke akseptabelt å avvente en iverksettelse av kvotesystemet
til en ser om Kyoto-protokollen blir ratifisert.
Disse medlemmer er kritiske til
at Norge skal utnytte den åpningen som Kyoto-avtalen gir
for kvotehandel, og mener at prinsippet om byrdefordeling må legges
til grunn. Internasjonale kvotekjøp for bruk av fleksible
mekanismer skal således kun være et supplement
til nasjonale tiltak.En reduksjon av
klimagasser er mulig bare gjennom en aktiv byrdefordeling mellom ulike
nasjoner og virksomheter.
Gjennomføringen av det nasjonale kvotesystemet
og handlingsplanen forutsetter tiltak innen oljevirksomheten, avfallsindustrien,
transportsektoren og den kraftkrevende industri. Skatte- og avgiftspolitikken
må brukes aktivt for å fremme reduksjon av utslipp.
Disse medlemmer mener det er
viktig å redusere klimagassutslippene fra oljevirksomheten.
Innenfor transportsektoren er en hovedutfordring å redusere transportbehovet
og vri transporten i miljøvennlig retning.
Kraftproduksjon av naturgass uten CO2-rensing vil føre til betydelig økning
i klimautslippene. Flere norske miljøer har presentert
teknologi for gasskraftproduksjon der CO2-utslippene
er sterkt reduserte. Strenge miljøkrav kombinert med bedre
rammevilkår for ny teknologi vil øke sjansene
for at norske aktører vil finne det lønnsomt å utvikle
gasskraftverk som nesten ikke gir utslipp. Ved å stimulere
slik forskning kan Norge bli et foregangsland på området. Disse
medlemmer vil ikke bygge gasskraftverk med gammel og forurensende
teknologi.
Energipolitikken er sentral i klimasammenheng, både
når det gjelder utslipp av CO2,
NOx og SO2.
Satsing på energisparing og ny fornybar energi vil gi reduserte
utslipp i Norge og i de land Norge eksporterer energi til.
Kraftmarkedet er blitt internasjonalt, det vil
si at også Norge importerer forurensende kullkraft fra
Danmark. For å begrense vårt energiforbruk og
legge til rette for større energifleksibilitet blir derfor
nye fornybare energikilder og energiøkonomisering en sentral
del av energiforsyningen i årene framover. Vi står
ved et veivalg i norsk politikk, et valg mellom fossile og nye fornybare
energikilder, mellom naturgass og mer miljøvennlige alternativer.
Fornybare energikilder spiller i Norge en betydelig rolle
i energiforsyningen og setter Norge i en særstilling. Imidlertid
har strømforbruket steget mye i løpet av de siste årene,
særlig i de private husholdningene og i det offentlige. Disse
medlemmer vil vise til det store potensialet som ligger
i en satsing på energisparing og ny fornybar energi. Energiforbruket
må begrenses. Sentrumsregjeringen la fram en stortingsmelding, den såkalte energimeldingen,
med offensiv satsing på ENØK-tiltak og energieffektivisering
i alle ledd. I energimeldingen som ble behandlet i Stortinget i
mars 2000 fikk Sentrumsregjeringen gjennomslag for en satsing på 5
mrd. kroner over 10 år. Dette skulle finansieres blant
annet ved økt el-avgift.
Disse medlemmer vil fortsette
satsingen på energiøkonomisering og nye fornybare
energikilder og sørge for at målsettingene følges
opp. Dette gjelder så vel for vindkraft, sol, bioenergi,
som andre energikilder. Disse medlemmer mener det
er et mål å få bygget en infrastruktur
for vannbåren varme, og at vannbåren varme må være
hovedregelen i nye bygg over 1 000 m2. Disse
medlemmer vil innføre strengere krav til bruk av
energi i bygninger gjennom skjerping av byggeforskriftene.
Satsingen på energisparing og nye fornybare
energikilder har et betydelig sysselsettingspotensiale og gir mulighet
til å utnytte lokale ressurser.
Disse medlemmer mener det må satses
betydelig mer på forskning også innen alternative
drivstoffer som hydrogen, elektrisitet og planteolje/biodiesel.
Det er viktig å legge forholdene til rette for framtidig
bruk av hydrogengass.
Imidlertid er rammevilkårene for en
slik satsing fortsatt ustabil og kortsiktige, og særlig
når det gjelder økonomiske rammer. Derfor bør
ENØK-arbeidet finansieres gjennom statlige overføringer
og gjennom et direkte påslag på overføringstariffen
som går til et ENØK-fond. Et annet element er
det å skape et forutsigbart marked for disse energikildene.
Dette innebærer at man innfører et krav til alle
leverandører til sluttbrukere at de må anskaffe
seg et såkalt grønt sertifikat. Dette grønne
sertifikatet får man ved å kunne påvise
at en viss prosentandel, for eksempel 5 pst. av kraften de leverer
til forbrukeren er basert på alternative energiformer som
f.eks. vindenergi. Dette vil gi en lovfestet sikkerhet i markedet
for fornybare energikilder, og gi oss den forutsigbarheten i markedet
som vimangler i dag. Disse medlemmer ønsker å innføre
et såkalt "pliktig grønt sertifikatmarked" i Norge.
Disse medlemmer vil
føre en energipolitikk med sikte på å gi
varig vern til våre mest verneverdige vassdrag. Samla Plan
og verneplanene må fortsatt være styringsredskaper
for forvaltningen av norsk vassdragsnatur, og må sikre
et godt utvalg verna vassdrag. De rikspolitiske retningslinjene
for vernede vassdrag må respekteres. Disse medlemmer mener
at vannkraftepoken er over, og at det derfor må satses
mer på andre fornybare energikilder
Disse medlemmer mener
at den som forurenser skal betale kostnadene ved opprydding og forebygging av
nye skader. Rein luft, rein jord og reint vann er helt grunnleggende
for folks helse og for biologiske prosesser i naturen som både
folk, dyr og planter er avhengig av. Disse medlemmer mener
at hensynet til balansen i naturen tilsier at utslipp til jord,
luft og vann må tilpasses naturens tålegrense,
lokal og globalt. Flere kjemikalier brytes langsomt ned og hoper
seg opp i næringskjeden. Disse medlemmer vil
ha redusert bruk og utslipp av kjemikalier og tungmetaller som gir helseskader
og bryter ned naturens evne til produksjon og selvfornyelse. Spesielt
viktig er det å hindre utslipp i grunnvann og drikkevann.
Det er nødvendig å få bedre systemer
for oppsamling og destruksjon, og dessuten bedre informasjon om
helse- og miljøfarlige kjemikalier.
Industrien bidrar også til utslipp
av miljøskadelige stoffer. Selv om situasjonen er betydelig
forbedret, mener disse medlemmer at utvikling av
egne miljøsertifiseringssystemer for næringsliv
og industri kan være et viktig virkemiddel i miljøpolitikken.
Det er viktig at alternative virkemidler for dokumentasjon av miljøtiltak
i mindre foretak blir prioritert.
PCB-forurensingen utgjør et av de største
forurensingsproblemene nasjonalt og lokalt, og disse medlemmer understreker
viktigheten av at arbeidet med opprydding av PCB i fjorder og havner
prioriteres.
Utslipp av SO2 og
NOx fører til forsuring av vassdrag og
jordsmonn. Disse medlemmer vil arbeide internasjonalt
for overholdelse av inngåtte avtaler for å redusere
utslippene. Det er svært viktig at Norge selv følger
opp sine forpliktelser. Bevilgningene til kalking av vassdrag må være
på et høyt nivå, slik at vassdrag i faresonen
kan kalkes.
Avfall har direkte sammenheng med vårt
forbruk, og på fire år har avfallsmengden fra
norske husholdninger økt med over 10 pst. Metan fra deponier
står for 7 pst. av våre klimagassutslipp. Disse
medlemmer ser på avfall som ressurser på avveier
og vil ha en politikk som reduserer forbruket og stimulerer til
gjenbruk. Innen 2010 må ikke mer enn 20 pst. av avfallet
deponeres uten at energien blir utnyttet.
Disse medlemmer legger
til grunn at vi skal høste av det naturen gir på en
måte som gjør at vi etteralter oss et livsmiljø i
like bra stand som vi overtok det. Disse medlemmer har
som målsetting at det skal være et like stort
mangfold i norsk natur i framtiden som det er i dag. Særlig
viktige naturområder og verneverdige vassdrag må ha
varig vernestatus.
I dag skjer mange omfattende og uopprettelige
tap av ulike arter. FN har konkludert med at skadene er så store
at det truer en bærekraftig utvikling. Også i
Norge står truede arter i fare for å forsvinne.
Det er viktig å slå ring om det biologiske mangfoldet
av mange grunner - både etiske, økonomiske, næringsmessige
og estetiske. Disse medlemmer mener truede arter
må vernes, og at samfunnets arealbruk må ta hensyn
til konsekvensene for det biologiske mangfoldet. Dette krever en
rovdyrforvaltning som sikrer levedyktighet også på sikt. Disse
medlemmer mener at det også er nødvendig å sikre
nye arealer gjennom barskogvern. Samtidig er metoder for kombinasjoner
av vern og bruk av skog viktig.
Disse medlemmer vil vise til
at det i dag ikke eksisterer verneordninger for det marine miljø.
For å unngå et stort tap av biologisk mangfold
i havet bør det utarbeides verneplaner som sikrer vårt
"spiskammer" og en bærekraftig forvaltning. Samtidig vil
en bærekraftig bruk av våre marine ressurser være
en like viktig utfordring fremover.
Norsk natur er mangfoldig og gir grunnlag for
flotte naturopplevelser. Naturen gir avkastning i form av produktive
landbruks- og skogbruksområder, fiskerier og enorme fornybare
vannkraftressurser.
Naturopplevelser må være tilgjengelige
for allmennheten. Derfor er det viktig at det settes av mer ressurser slik
at friluftsarealer kan sikres for allmennheten. Disse medlemmer mener
at flere arealer som blir frigjort på grunn av omleggingen
av det norske forsvaret bør legges ut til friområder.
Disse medlemmer er bekymret for
utviklingen i strandsonen, der en ser en omfattende bruk av dispensasjoner
og begrensning av allmennhetens adgang til områder i strandsonen.
Denne utviklingen må kartlegges, og nye virkemidler for å bøte
på situasjonen må vurderes.
Bio- og genteknologi har et stort potensiale
innenfor medisin og næringsmessig produksjon, men utviklingen
representerer i mange henseender en trussel mot etikk, miljø og
rettferdig fordeling.
Mange genmodifiserte organismer har ikke naturlige fiender
siden de ikke tilhører naturens økologiske syklus.
Føre-var-prinsippet tilsier at Norge både nasjonalt
og internasjonalt bør arbeide for et generelt forbud mot
utsetting av genmodifiserte organismer i naturen. Unntak kan gjøres
kun når en er helt sikker på at de etiske og miljømessige
forhold er tilfredsstillende ivaretatt.
Når genressurser hentes ut av u-land
av multinasjonale selskaper, skal u-landene ha økonomisk
kompensasjon. Norge bør arbeide for dette. Patentregelverket kan
forverre dette ytterligere for utviklingslandene. Disse medlemmer går
imot patent på levende organismer og EUs patentdirektiv.
Internasjonalt er genmodifiserte råvarer
i bruk i stor skala i matproduksjon. De helsemessige konsekvensene
av genmodifiserte matvarer fremdeles ikke er klare. Denne vitenskapelige
usikkerheten, og hensynet til føre-var-prinsippet, tilsier
en svært restriktiv linje på dette området.
Dette er et spørsmål om matvaresikkerhet for den
enkelte. I påvente av en avklaring av de helsemessige konsekvensene ønsker disse
medlemmer et midlertidig forbud eller moratorium mot genmodifiserte
matvarer. Det er ikke teknisk og praktisk mulig å unngå at
genmodifiserte matvarer finner veien til Norge. Derfor er merkeordninger
svært viktige. Forbrukerne har krav på å være
fullt informert, slik at de selv kan ta egne valg og hensyn til
egen helse.
Disse medlemmer ønsker
strenge merkeordninger for genmodifiserte matvarer som også inkluderer råvarer
i matproduksjonen.
For Norge er det også viktig å kombinere
rollen som en stor energiprodusent med å være
foregangsland innen miljøpolitikken. Det er dessuten et
siktemål å sikre et stabilt aktivitetsnivå som
på norsk sokkel som tar hensyn til velferds-, miljø-
og langsiktighetsperspektivet. Vår petroleumsvirksomhet
må ta utgangspunkt i at olje og gass er ikke-fornybare
ressurser, som må forvaltes i et langsiktig perspektiv. Disse
medlemmer vil arbeide for et investerings- og utvinningsnivå som
ivaretar miljøhensyn og ansvaret for kommende generasjoner.
Disse medlemmer ønsker
en vektlegging i retning av mer ressurssparing framfor kun finanssparing, og
vil også i framtiden legge dette til grunn ved tildeling
av lete- og utvinningskonsesjoner. Dette vil føre til at
ringvirkningene av olje- og gassvirksomheten spres over en lengre
periode.
Disse medlemmer ønsker
dessuten å innføre vernesoner, eller såkalte
petroleumsfrie fiskerisoner for å verne om havmiljøet.
Norge har store mengder naturgass som gir mindre utslipp
enn olje. Disse medlemmer støtter satsing på naturgass
når det erstatter mer forurensende og miljøfiendtlige
energikilder, enten det er i ferjer eller busser, eller industri
som går på oljefyring. Vi ønsker å gjøre
naturgass mer tilgjengelig og legge til rette for næringsvirksomhet
som utnytter naturgassen. En forutsetning er at vi bruker naturgassen
innenfor de rammene våre internasjonale forpliktelser setter
og uten at det fører til økt forsuring av miljøet.
Norge må øke innsatsen for
atomsikkerhet i nord. Samarbeidet i denne sammenhengen må prioriteres høyt,
og Norge må fortsatt arbeide for et internasjonalt engasjement
i håndteringen av atomavfallet i Russland. De nordiske
landene bør medvirke til at de eksisterende usikre kjernekraftverkene
i for eksempel Russland avvikles gjennom å støtte
overgangen til fullgode alternativer.
Radioaktiv stråling langs norskekysten
er seksdoblet siden 1996. I særlig grad skyldes radioaktivt
avfall fra det britiske atomanlegget Sellafield. Den hurtig økende
strålingen representerer er så stor og alvorlig trussel
at Norge må arbeide aktivt via internasjonale kanaler for
at dette atomanlegget blir stengt.
På samme måte, om enn i litt
mindre grad, utgjør også det franske atomanlegget
Le Hague en stor trussel mot hele det marine liv og den marine fauna
langs norskekysten. Derfor må Norge medvirke til et tilsvarende press
også mot dette anlegget.
I forbindelse med atomavfallslageret i Murmansk har
russerne lansert planer om transport av atomavfall langs norskekysten.
Konsekvensene som følge av et evt. havari ved den slik
transport vil være fullstendig ødeleggende for
vår kystlinje. Transport av radioaktivt avfall langs norskekysten
må unngås, så langt det er mulig innenfor
eksisterende internasjonale avtaler om ferdsel til sjøs.
Norge må arbeide internasjonalt for et mer restriktivt
regelverk på dette området.
En grunnleggende målsetting i den økonomiske
politikken er å legge til rette for verdiskapning, arbeid
til alle, og forsvarlig og langsiktig forvaltning av naturressurser
og miljø. Formuen fra petroleumsvirksomheten må forvaltes
slik at vi sikrer langsiktige og bærekraftige løsninger
på de sentrale velferdsoppgavene samtidig som vi unngår å skape
press i økonomien på kort sikt. Petroleumsressursene
må forvaltes slik at de også kommer de neste generasjoner
til gode.
Det er et mål i den økonomiske
politikken at det legges opp til stabilitet og forutsigbare rammevilkår.
En av utfordringene i framtiden blir å investere deler
av statens finansformue i framtidig verdiskaping, uten å skape
uheldige virkninger for norsk økonomi. Et virkemiddel vil
kunne være å innføre langtidsbudsjettering samt å utrede
en overgang fra kontantprinsippet til regnskapsprinsippet og bruk
av ressursregnskap. Dette vil tydeliggjøre skillet mellom
forbruk og investeringer og synliggjøre kortsiktige og
langsiktige forpliktelser.
Store internasjonale kapitalkonsentrasjoner
og en globalisert økonomi kan utgjøre en trussel
mot viktige nasjonale målsettinger i den økonomiske
politikken. For disse medlemmer er det derfor viktig
at disse dominerende internasjonale utviklingstrekk kan korrigeres
av folkevalgte organ. Dette innebærer at vi aktivt vil
gjøre bruk av tilgjengelige styringsvirkemidler og søke å utvikle
nye økonomiske styringsredskaper i en tid med en mer åpen økonomi
både nasjonalt og internasjonalt. Det internasjonale regelverket
må videreutvikles for å sikre hensynet til miljø-
og ressursforvaltning og internasjonal fordeling samt utvikling
av sosiale og politiske rettigheter.
Inntektene fra petroleumsproduksjonen har blitt betydelig
høyere de siste par årene enn hva som tidligere
har vært lagt til grunn. Dette har gitt grunnlag for å avsette
store beløp i Petroleumsfondet, noe som var foranledningen
til at Regjeringen nylig foreslo en operativ handlingsregel for
innfasing av petroleumsinntekter i norsk økonomi basert
på andel målt ved det strukturelle, oljekorrigerte
budsjettunderskudd. Disse medlemmer tar til etterretning
at regjeringen på svært kort tid har endret sin
oppfatning av oljeinntektenes innvirkning på norsk økonomi.
Det virker noe påfallende at regjeringen
legger til rette for bruk av avkastningen nå.
For bare få måneder siden
hevdet regjeringen at økt bruk av oljepenger ville svekke
grunnlaget for økonomien i framtiden og medføre
et dårligere velferdstilbud til oss alle. Vi konstaterer
at nå er argumentasjonen endret og det er blitt ansvarlig å bruke
betydelig mer av petroleumsfondet. Disse medlemmer vil
legge opp til en politikk der oljeinntekter også brukes
aktivt til investeringer innenlands innenfor det norsk økonomi
til enhver tid tåler, og på områder der
det er ledig kapasitet. Disse medlemmer vil særlig
vektlegge investeringer i kunnskap, forskning, infrastruktur og nye
næringer, noe som også kommer fremtidige generasjoner
til gode.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen her har vektlagt en automatisk operativ retningslinje
for innfasing av oljepenger i økonomien, uten samtidig å sørge
for nødvendig økt tilgang på arbeidskraft,
den ressursen som først og fremst begrenser om vi kan nyttegjøre
oss oljepengene. Uten økt tilgang på arbeidskraft
kan økt bruk av oljepenger skape økt pris- og
lønnspress, med økte renter og svekket norsk konkurranseutsatt
næringsliv som resultat. Ingen innstramming rammer mer
usosialt enn høye renter.
Bruk av oljeinntektene må ta hensyn
til tilgangen på arbeidskraft, sammenhengen mellom veksten
i statsbudsjettets utgifter og veksten i økonomien totalt
sett. Bruken av oljeinntektene må også ses i sammenheng med
konjunktursituasjonen og hensynet til kommende generasjoner.
Det er viktig at en stor andel ved økt
bruk av oljeinntektene, brukes på framtidsrettede satsinger
som legger grunnlaget for at vi skal ha et produktivt og konkurransedyktig
næringsliv. Det er av spesiell betydning at det er attraktivt
for bedrifter med høy lønnsomhet å drive sin
virksomhet i Norge.
Disse medlemmer vil prioritere
følgende områder:
– Økt
satsing på forskning og utdanning spesielt gjennom å styrke
høyere utdanning og den frie grunnforskningen, samt forskning
og utvikling i næringslivet gjennom innføring
av en ordning med skattereduksjon for slike investeringer.
– Styrket satsing på kollektivtrafikk,
utbygging av bredbånd, og samferdselsinvesteringer som
kan øke framkommeligheten, redusere næringslivets kostnader
og binde distriktene bedre sammen.
– Tiltak for å øke
tilgangen på arbeidskraft. Både i overgangen fra
utdanning til arbeid og i overgangen fra arbeid til pensjon må det
gjennomføres tiltak for å stimulere til yrkesaktivitet.
Det må bli lettere å kombinere arbeid og pensjon.
Det må iverksettes tiltak for å bringe utgiftsveksten
i trygdeutgiftene bedre under kontroll og hindre at mange i yrkesaktiv
alder faller ut av arbeidsmarkedet. Som et supplement til innenlandske
tiltak for å øke arbeidsstyrken, må det
også legges til rette for arbeidsinnvandring til Norge.
– Sikre internasjonalt konkurransedyktige
rammebetingelser for næringslivet slik at konkurranseutsatte
bedrifter velger Norge som lokaliseringsland for sin virksomhet.
Finanspolitikken har et ansvar for å stabilisere
utviklingen i etterspørselen etter varer og tjenester.
Samtidig er det viktig å vektlegge at finans-, penge-,
struktur og inntektspolitikken skal virke sammen for å nå målet om
stabile rammevilkår for næringslivet og en sunn økonomisk
utvikling. I denne sammenheng må finanspolitikken brukes
aktivt for å utjevne svingningene i økonomien
og for å virke konjunkturstabiliserende. Dersom ikke dette
tas alvorlig, vil konsekvensen bli at priser og lønninger
stiger og at nødvendige innstramminger blir foretatt gjennom
høyere rente. Dette er en særdeles urettferdig
og usosial form for innstramming overfor både privatpersoner
og bedrifter.
Veksten i offentlige utgifter og mer konkret
veksten i den automatiske utgiftsøkningen øker
fra år til år. Økonomisk vekst vil i
seg selv skape rom for en realvekst i de offentlige utgiftene. Den
sterke veksten i Folketrygdens utgifter vil gi store utfordringer
for finanspolitikken fremover. Dersom veksten i uførepensjons-
og sykepengeutbetalingene fortsetter å øke like sterkt
i årene som kommer, vil dette legge beslag på store
deler av det finanspolitiske handlingsrommet som skapes gjennom økt
verdiskapning. Disse medlemmer er enig i at denne
situasjonen medfører at vi står overfor store
utfordringer når det gjelder utgiftsveksten i folketrygden
i årene fremover.
Det er tilgangen på ressurser og da
særlig tilgangen på arbeidskraft som vil være
avgjørende for den økonomiske veksten. Tiltak
for å styrke arbeidslinjen i sysselsettings- og trygdepolitikken
og andre tiltak for å få økonomien til å virke
bedre, er derfor en sentral del av den økonomiske politikken.
I en periode med mangel på arbeidskraft er det særlig
viktig at arbeidsmarkedsetaten rakst formidler jobber, og at arbeidsmarkedstiltakene
sørger for å kvalifisere for de ledige jobbene. Disse
medlemmer mener det er viktig å se nærmere
på andre elementer som påvirker arbeidskrafttilgangen.
Utgiftene til Folketrygden vil øke i årene fremover,
og behovet for å finne innretninger som er bedre tilpasse
den tiden vi går inn i er derfor nødvendig. Det
må lønne seg å arbeide og det må være
mer attraktivt å arbeide. Det må i større
grad være mulig å kombinere arbeid og trygd, arbeid
og pensjon, deltidsarbeid, samt at utdanning må tilrettelegges
på en måte som bidrar til at flere kommer i arbeid.
Disse medlemmer ønsker å utvikle
en finansnæring av sparebanker, forretningsbanker, statsbanker
og andre kredittinstitusjoner som skal ha til oppgave å gi
lån og kreditt og andre tjenester til løsning av
de oppgaver som privatkunder, næringsliv og det offentlige
skal utføre i alle deler av landet. Det er viktig at finansnæringen
gir et tilbud og er tilgjengelig i hele landet, kan ta del i utvikling
av nye næringer og støtte opp om et desentralisert
næringsliv.
Disse medlemmer ønsker
at det i tillegg til statsbankene og andre kredittforetak skal være
minst to sett banksystem og hjemlet i lov om sparebanker og lov
om forretningsbanker.
Disse medlemmer vil derfor gå imot
at Sparebankloven endres slik at sparebankene kan omdannes til aksjeselskap.
Disse medlemmer ser det som viktig å styrke det
nasjonale eierskap i finansnæringen og ser på sparebanksystemet
med distriktsmessig tilgjengelighet, lokal styring, lokalt eierskap
og brukerinnflytelse som avgjørende for utviklingen av
et desentralisert næringsliv og at hele landet kan være
bebodd.
Disse medlemmer ser behovet for å styrke
sparebankene sine rammevilkår og vil i løpet av
perioden fremme forslag om tiltak for å styrke grunnfondsbeviset
som egenkapitalinstrument.
En balansert økonomisk utvikling med
lav pris- og kostnadsvekst er en forutsetning for å oppnå stabilitet
i valutakursen over tid. Disse medlemmer mener at en
bør være varsom med å legge for store
byrder på pengepolitikken da dette over tid vil kunne føre
til en styrket norsk krone som igjen vil svekke konkurranseutsatt
sektor. En nødvendig forutsetning for velferdssamfunnet
er en stabil økonomisk utvikling med høy sysselsetting.
For å opprettholde konkurranseevnen må den økonomiske
politikken innrettes slik at pris- og kostnadsveksten kommer ned
på samme nivå som hos våre handelspartnere.
Dette er også viktig for å unngå en særnorsk
høy rente i årene framover som rammer ulike grupper
tilfeldig.
I denne sammenheng har disse medlemmer merket
seg at Regjeringen har endret retningslinjene for pengepolitikken
slik at den rettes inn mot en inflasjonsmål som over tid
ligger nær 2,5 pst. Disse medlemmer legger
til grunn at denne omleggingen ikke vil føre til store
endringer av pengepolitikken i praksis, i forhold til hvordan Norges
Bank har praktisert valutaforskriften til nå.
Disse medlemmer ønsker å videreføre
det inntektspolitiske samarbeid mellom staten og organisasjonene
i arbeidslivet. Det inntektspolitiske samarbeidet har de senere år
representert betydelige bidrag til å stabilisere den innenlandske økonomiske
utvikling, samt bidratt til å styrke konkurransekraften
i norsk næringsliv. Det må imidlertid utvises
varsomhet med å la det inntektspolitiske samarbeidet få legge
for sterke føringer på folkevalgte organers handlefrihet.
Det er verdt å merke seg at på tross av det inntektspolitiske
samarbeidet, har inntektsoppgjørene de senere årene
bidratt til at inntektsforskjellene mellom forskjellige grupper
i samfunnet har fortsatt å øke. Det inntektspolitiske samarbeidet
bør derfor i kommende periode medvirke til en jevnere inntektsfordeling
mellom grupper enn de ellers ville fått, noe også staten
bør medvirke til.
Vi har gode velferdsordninger i Norge i dag,
og folk flest forventer at dette skal fortsette og muligens også bli
enda bedre i fremtiden. Denne oppbyggingen av velferdssystemet har
latt seg muliggjøre gjennom betydelige petroleumsinntekter.
Våre naboland har ikke vært like begunstiget og
har måttet sette inn bremsene for det offentlige forbruk.
Dersom offentlige utgifter vokser mer enn økonomien som
helhet i en situasjon med stramt arbeidsmarked som vi har i dag,
fører dette til at arbeidskraft overføres fra
privat sektor til offentlig sektor, med store konsekvenser, spesielt
for konkurranseutsatt næringsliv. Det er nødvendig
med en langsiktig og bærekraftig balanse i denne utviklingen
for å bevare en effektiv og tilstrekkelig konkurranseutsatt sektor.
Disse medlemmer støtter
tiltak for å bedre økonomiens virkemåte
og bidra til at landets ressurser utnyttes effektivt. Herunder er
det viktig at offentlig sektor blir så målrettet
og effektiv som mulig uten at det går på bekostning
av tjenestetilbudet og nærhet til brukerne. En sterk og
velfungerende offentlig sektor er avgjørende for å nå viktige
politiske mål Evne til omstilling og nytenkning, vilje
til å utvikle fleksible løsninger som treffer
nye og ulike behov, samt forenkling i lover og regelverk, vil være
viktige tiltak for fornyelse. Svarene på utfordringene
i offentlig sektor ligger i større grad i bedre organisering,
en klare prioritering av oppgavene og forenkling av den statlige styringen
av kommunene.
Den demografiske utviklingen representerer en
av de aller viktigste langsiktige utfordringene i årene
fremover. Særlig viktig er det å sikre finansieringen
av våre fremtidige pensjonsforpliktelser, noe som vil kreve økt verdiskapning
i konkurranseutsatt sektor. Det vises i denne sammenheng til pensjonskommisjonen
som vil ta for seg disse spørsmålene. Herunder
er det naturlig å se på eventuell fondering av
Folketrygden. Det er viktig å legge opp til at flere arbeidstakere
kan stå lenger i arbeid.
Økt behov for arbeidskraft får
konsekvenser for helse og omsorgsarbeid hvor etterspørselen
vil øke i årene som kommer. Dette er en utfordring
for organiseringen og styringen av helsesektoren, og disse medlemmer mener
at dette må prioriteres høyt.
Det er bekymringsfullt at konkurranseutsatt
sektor reduseres. Økt innfasing av oljeinntektene i økonomien
må ikke bidra til å forsterke en slik utvikling.
En stor utfordring blir å holde pris- og kostnadsveksten
på nivå med våre handelspartnere, slik
at en økning i etterspørselen etter arbeidskraft
både i privat tjenesteyting og i offentlig forvaltning
ikke skjer på bekostning av konkurranseutsatt sektor.
Det er viktig at vi i Norge kan føre
en selvstendig næringspolitikk, men det er ikke mindre
viktig at denne harmoniseres mot handelspartnere slik at vi ikke får
et system som er uheldig for norsk næringsliv. Vi må derfor
ha en konkurransedyktig og forutsigbar næringspolitikk
og en konkurransedyktig og forutsigbar skatte- og avgiftspolitikk.
Vi må satse kraftig på FoU og bedre infrastrukturen
slik at lønnsomheten og produktiviteten i næringslivet
kan økes.
Det norske samfunnet har store uløste
oppgaver. Manglende arbeidskraft i noen sektorer, begrenser mulighetene
til å satse. Det store behovet for arbeidskraft må blant
annet løses gjennom tiltak for å redusere det
kortsiktige sykefraværet, redusere antallet uføretrygdede,
gjennomføre et mer fleksibelt arbeidsmarked. Det må arbeides
for å øke innenlandske arbeidskraftressurser gjennom å øke
yrkesdeltakelsen blant eldre, yrkeshemmede og innvandrere og flyktninger som
allerede er i landet. Offentlig sektor må fornyes og forbedres,
og vi må få en mer effektiv formidling av arbeidskraft.
Det må bli langt enklere å få godkjent utenlandsk
utdanning i Norge. Selv om vi lykkes med mange av disse tiltakene,
vil arbeidskraftbehovet fortsatt være stort. Som et supplement
til innenlandske tiltak for å øke arbeidsstyrken,
må det også legges til rette for arbeidsinnvandring
til Norge.
Disse medlemmer mener
det er viktig at omleggingen av skatter og avgifter går
i retning av sterkere bruk av grønne skatter og redusert
skattlegging av arbeidsinnsats. Dette innebærer at man
gjennom en skatte- og avgiftsomlegging kan oppnå både
redusert forurensing og økt sysselsetting. Gjennom skatte-
og avgiftspolitikken utnyttes på denne måten prismekanismer
for å styre ressursbruken i en mer bærekraftig retning.
Samtidig stimuleres næringslivet til å utvikle ny
og forbedret miljøteknologi som både gir en mer miljøvennlig
industri og skaper flere arbeidsplasser.
Miljøforurensing og forbruk er i dag
priset for lavt til å reflektere de reelle kostnadene.
Dette fører til overforbruk, forurensing og feilaktig ressursbruk.
Gjennom en riktig prising av ressursene oppnås en bedre
ressursutnyttelse og reduserte skatter og avgifter for næringsliv
og privatpersoner. Grønn skatteomlegging vil være både
miljøpolitisk og fordelingspolitisk gunstig.
Denne tankegangen ligger også til grunn
for disse medlemmers holdning til det nye skattesystemet som
skal legges frem i løpet av høsten 2001. Dette
skal bygge på følgende prinsipper:
– En mer
rettferdig fordeling.
– En tilnærming mellom
skatt på arbeid og skatt på kapital slik at delingsmodellen
oppheves.
– En effektiv beskatning av kapitalinntekt.
– Nøytralitet mellom
ulike investerings-, finansierings- og virksomhetsformer.
Endringene i skattesystemet fra 2002 innebærer
tilnærming av skattesatsene på arbeid og kapital
som vil gi et enklere, mer miljøvennlig og mer rettferdig
skattesystem.
Komiteens medlemmer fra Høyre peker
på at det norske samfunn står overfor store muligheter
i årene som kommer. Disse medlemmer vil
gjennomføre reformer som gjør det mulig:
– å gi
våre barn den beste skolen - satse på kunnskap og
kreativitet.
– å ha godt utbygde velferdstjenester
- høyere kvalitet og større valgfrihet.
– å gjøre Norge
til et attraktivt land å bo, investere og utvikle nye ideer
i - lavere skatter og mindre byråkrati.
Disse medlemmer viser til at
verden omkring oss er i forandring. Mennesker verden over knyttes
tettere sammen kulturelt, sosialt og økonomisk. Det utfordrer
vår evne til å mestre forandringer. Disse medlemmer mener
at fornyelse er avgjørende for et samfunn i utvikling.
Vi vil gi enkeltmenneskene økt frihet og ansvar. Vi tror
på fremskritt gjennom millioner av enkeltmenneskers prøving
og feiling fremfor tilpasning til en sentralstyrt visjon eller til
vedtak om hvordan fremtiden skal bli. Vi ser med glede på det mangfoldige
samfunn hvor vi er forskjellige både i utseende, kultur,
livssyn og i de valg vi foretar.
Det er en utfordring å gjøre
det mulig for alle enkeltmennesker å utnytte de muligheter
og mestre de utfordringer fremtiden bringer. Disse medlemmer setter
enkeltmennesket i sentrum, men legger vekt på at mennesket
er et samfunnsvesen som bare kan utfolde seg i samspill med andre.
Disse medlemmer vil sette grenser
for politikkens og statens makt over enkeltmennesket, og legge til
rette for at den enkelte kan ta større personlig ansvar for
seg selv og sine medmennesker. Disse medlemmer vil
modernisere offentlig sektor, gjøre den slankere og mer
brukervennlig, og gi større mangfold og flere valgmuligheter
for den enkelte. De ressursene politikerne forvalter på vegne
av fellesskapet, må benyttes bedre enn i dag.
Disse medlemmer mener at det
er nødvendig for å utvikle et godt og trygt samfunn
at vi arbeider for å inkludere alle. Ikke alle mestrer
forandringer like godt. Vi må ha en politikk som gir trygghet
gjennom omsorg tilpasset den enkeltes behov.
Disse medlemmer mener også at
tryggheten må sikres ved at den enkelte har en forankring
i noe mer enn det tidsaktuelle. Dette er enda viktigere nå enn
tidligere, fordi forandringene skjer raskere. Utdanning, kultur,
familie og vennskap bidrar til denne forankringen.
Disse medlemmer viser til at
frihet, trygghet og mangfold er stikkord for Høyres politikk.
De henger nøye sammen. Frihet til å ta beslutninger
over eget liv gir også trygghet. Mangfold krever frihet
til å prøve ut nye løsninger og nye alternativer.
Derfor vil Høyre slippe fri menneskenes kreativitet og
pågangsmot.
Disse medlemmer understreker
at Norge ved inngangen til det 21. århundre har muligheter
vi aldri tidligere har hatt. Den teknologiske og politiske utvikling
de siste tiårene har brutt ned grenser og knyttet oss nærmere
til verden rundt oss. Globaliseringen gjør det mulig for
den enkelte å realisere sine evner, den gjør det
mulig å lære andre kulturer å kjenne,
og den gjør det mulig å sikre vår velstand
og velferd.
Samtidig viser disse medlemmer til
at forurensning ikke kjenner landegrenser. Utviklingslandenes knapphet
på ressurser og lave verdiskaping gir miljøproblemer
som får internasjonale konsekvenser. Disse medlemmer vil
at Norge skal spille en aktiv rolle internasjonalt for å møte
disse utfordringene.
Disse medlemmer mener også at
globaliseringen og andre internasjonale omveltninger gjør
det viktig for Norge å ha en aktiv utenrikspolitikk forankret
i det vestlige fellesskap. Når verden rundt oss forandrer seg,
må Norge delta i utformingen av nye rammebetingelser for
landets sikkerhet, for handel, for miljø og økonomisk
utvikling.
I vår verdensdel står EU sentralt
i den politiske utviklingen. Disse medlemmer vil
arbeide for at Norge blir medlem i EU så raskt som mulig.
EU har utviklet sitt samarbeid fra å være et økonomisk
fellesskap til å bli et politisk fellesskap som blant annet
omfatter forsvars- og sikkerhetspolitikk. Vår sikkerhetspolitiske situasjon
er blitt dramatisk endret som følge av slutten på den
kalde krigen. Norge må derfor tilpasse forsvaret til nye
utfordringer i samarbeid med våre allierte i NATO og med
EU.
Når forandringene er store, er det
etter disse medlemmers syn viktigere enn noen gang
tidligere å satse på utdanning. Utdanning skal
gjøre enkeltmenneskene rustet til å utnytte de
mulighetene et mer åpent samfunn og den raske teknologiske
utviklingen gir. I fremtidens informasjonssamfunn vil den enkeltes muligheter
avhenge mindre av sosial bakgrunn eller gruppetilhørighet,
og mer av individuelle kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Den
enkeltes ferdigheter, og evnen til å utnytte dem, blir
viktigere i fremtiden enn de var i det tradisjonelle industrisamfunnet,
der arbeidsoppgavene var mer standardisert.
Disse medlemmer mener også at
et vekstkraftig og robust næringsliv er grunnlaget for
samfunnets velstand. Alternativet til fornyelse er økonomisk
tilbakegang, høyere arbeidsledighet og redusert levestandard. For å bidra
til økt nyskaping må vi frigjøre ressurser, både
i form av arbeidskraft og kapital, fra offentlig sektor og fra næringer
som ikke lenger har potensial for lønnsom vekst.
Disse medlemmer mener at den økonomiske politikken
må være forsvarlig og balansert, og gi en stabil
pris- og lønnsvekst. Norsk næringsliv har en konkurranseulempe
i forhold til andre land ved at vi har store innenlandske avstander,
et lite hjemmemarked og lang vei til de store markedene i utlandet.
Det stiller krav til en økonomisk politikk som kan kompensere
disse ulempene.
Disse medlemmer vil understreke
at politikkens oppgave ikke er å peke ut markedets vinnere,
men å legge til rette for verdiskaping ved å fjerne
hindringer for vekst og nyskaping. Selektiv næringsstøtte
til bedrifter og bransjer bør derfor avvikles til fordel
for bedre rammebetingelser for all næringsvirksomhet.
Disse medlemmer viser til at
arbeidet og arbeidsmønstrene er endret fra tidligere tiders
industrisamfunn. Mange ønsker å arbeide til andre
tider, og i varierende mengder, noen mer og andre mindre enn tidligere. Økte
krav på arbeidsplassen stiller familien under press. Disse
medlemmer vil styrke familien slik at den blir robust til å klare
dette presset. Økt valgfrihet gjennom blant annet mer fleksibel
arbeidstid og lavere skatter og avgifter gjør at man kan
få mer tid til familien. Med friere åpningstider,
også for offentlige kontorer, kan familien få varer
og tjenester når det passer.
Disse medlemmer legger stor vekt
på at det er dagens barn som skal overta fremtidens samfunn,
og at en trygg og god oppvekst er viktig for å gi et godt grunnlag
for resten av livet. Disse medlemmer vil derfor satse
på barnefamiliene gjennom økonomisk støtte
og økt valgfrihet.
Disse medlemmer vil legge til
rette for et samfunn der alle får en mulighet til å delta,
og til å kunne leve av egen inntekt. Disse medlemmer vil
ha en politikk som gir trygghet når en faller utenfor og
har behov for hjelp. Men samtidig vil disse medlemmer også kreve
at den enkelte selv tar ansvar for å bli selvhjulpen.
Disse medlemmer vil sette enkeltmennesket
i sentrum når det gjelder offentlig sektor. Brukervennligheten
og kvaliteten på de tjenester som skal utføres av
det offentlige må økes. Samtidig vil disse
medlemmer ha økt valgfrihet og mangfold av tjenester ved å åpne
for at andre enn det offentlige kan utføre tjenestene.
Disse medlemmer mener et fritt
marked gir de beste betingelser for å produsere varer og
tjenester, gir mest effektiv produksjon, stimulerer til nyskaping
og utvikling av nye produkter, og gir størst valgfrihet
for brukeren. Disse medlemmer vil kombinere markedets
dynamikk med en offentlig finansiering som gir alle tilgang til
sentrale velferdstjenester uavhengig av personlig økonomi.
Disse medlemmer vil sikre at
fremtidige generasjoner får de samme muligheter til naturopplevelser og
velstand som dagens. Miljøproblemer representerer noen
av våre viktigste politiske utfordringer. Mange mennesker
plages av støy og forurensning, allmennhetens tilgang til
naturområder blir gradvis begrenset, og det biologiske
mangfoldet er truet. Derfor vil disse medlemmer øke
bevilgningene til miljøforskning og utvikling av miljøteknologi,
legge vekt på kostnadseffektive tiltak som gir mest miljø for
pengene, arbeide aktivt for forpliktende internasjonale miljøavtaler
og finne en god balanse mellom bruk og vern av naturressursene.
Disse medlemmer viser til merknader
under de enkelte avsnitt for en nærmere gjennomgang av
Høyres politikk.
Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet arbeider for markedsøkonomi der
den enkelte fritt kan operere innenfor generelle rammebetingelser
trukket opp av myndighetene. Det markedsøkonomiske system er
fremfor alt et forbrukerdemokrati der den enkelte gjennom sine innkjøp
gir signaler til produsenter og forhandlere om hvilke varer og tjenester
de ønsker å konsumere. Dermed sikres at forbrukerne
styrer tilbudet.
Et markedsøkonomisk system forutsetter
fri adgang til markedene. Priser og forretningsvilkår fastsettes
av markedsaktørene, mest mulig uavhengig av konkurransebegrensende
avtaler og samarbeid. Prisregulering og priskontroll blir dermed
stort sett unødvendig fordi det vil være umulig
for markedsaktørene å ta ut monopolistisk fortjeneste.
Fremskrittspartiet ser det derfor som en viktig oppgave å avskaffe
både offentlige og private monopoler og mener det er en
offentlig oppgave å sikre at fri konkurranse ikke ødelegges
gjennom private eller offentlige karteller og monopoldannelser. Fremskrittspartiet ønsker
et sterkere og fristilt konkurransetilsyn.
Fremskrittspartiet arbeider også for
mest mulig internasjonal frihandel. På lengre sikt er ikke
Norge tjent med å stenge utenlandske produkter ute fra
det norske markedet. Frihandel fører til konkurranse, lønnsom produktutvikling
og fornuftig utnyttelse av ressurser, samt lavere priser. Proteksjonistisk
politikk, med tollmurer og subsidiering av egenproduksjon, fører
til at norsk næringsliv blir ensidig og dårlig
tilpasset den internasjonale økonomi. Over tid kan proteksjonisme føre
til lavere velstand, sysselsettings- og distriktsproblemer.
Disse medlemmer tar
sterk avstand fra Regjeringens uambisiøse og pessimistiske
vekststrategi.
Regjeringen Stoltenberg legger opp til at vi
bør ha lav økonomisk vekst de nærmeste årene
for å forhindre "overoppheting", et "for stramt arbeidsmarked"
og "tapt konkurranseevne". Også den forrige Arbeiderpartiregjeringens
langtidsprogram la opp til svært lav økonomisk
vekst langt inn i dette århundre. Hvis denne lave vekstbanen
blir realisert, vil Norge gå fra å være et
av verdens rikeste land, målt i BNP pr. innbygger, til et
land som ligger på jumboplass i OECD-sammenheng.
Ifølge OECDs rapport om norsk økonomi
fra februar 2001 var Norge i 1999 det tredje rikeste landet i OECD-området,
målt i BNP pr. innbygger. BNP pr. innbygger er 3,5 ganger
så høyt i Norge som i Mexico. Ifølge
Regjeringens fornyelsesalternativ vil BNP pr. innbygger vokse i
Norge med 1 pst. pr. år i snitt frem til 2050. Hvis Mexico
vokser med 3,4 pst. i snitt frem til 2050, blir Mexico rikere pr.
innbygger enn Norge. En vekstrate på 3,4 pst. i Mexico
er ikke urealistisk høyt. De nyrike asiatiske landene hadde
en vekstrate på 5,1 pst. i snitt pr. år fra 1982
til 2001, ifølge IMFs World Economic Outlook May 2000.
Hvis fremtiden blir som Regjeringen legger opp til i fornyelsesalternativet,
kan Norge bli det fattigste landet i OECD i 2050.
Disse medlemmer mener finanspolitikken
bør legge til rette for økt økonomisk
vekst. Fremskrittspartiet vil ha en politikk for økonomiens
tilbudsside som gir økt vekst i bruttonasjonalproduktet
(BNP). Høyere vekst i BNP medfører økte
private og offentlige forbruksmuligheter. Dette gir folk et høyere
velferdsnivå. Det høyere velferdsnivået
vil synliggjøres gjennom høyere disponible inntekter
for husholdningene, og et langt bedre offentlig tjenestetilbud.
Disse medlemmer mener det er
uansvarlig av Regjeringen ikke å legge frem et langtidsprogram
som kan bidra til å snu denne trenden. Regjeringen legger
i stedet frem et langtidsprogram som varsler en fortsatt politikk
som vil dempe sysselsettingen, øke ledigheten, øke
ineffektiviteten og holde veksten nede.
Regjeringens langtidsprogram unnlater å ta
opp de reelle underliggende problemer i norsk økonomi.
Det legges altfor mye vekt på budsjettbalansen og hvorvidt budsjettet
virker nøytralt på etterspørselen. Det
er en for ensidig fokusering på økonomiens etterspørselsside og
rammevilkårene for tradisjonell fastlandsindustri.
Økonomisk vekst fremmes av politikk
som stimulerer folk til å arbeide, og av politikk som gjør
at produktiviteten øker. Produktiviteten vil øke
ved at det legges til rette for økt investering i norsk økonomi,
og at den kapitalen og arbeidskraften som er tilgjengelig brukes på en
mer effektiv måte. Studier har vist at det er enorme effektivitetstap
i norsk økonomi på grunn av politisk styrt sløsing
med ressursene. Fremskrittspartiets alternative budsjett vil stimulere økonomiens
tilbudsside, både ved å øke tilgangen
på arbeidskraft og ved å øke produktiviteten
i økonomien.
Disse medlemmer tar avstand fra
den type økonomisk tenkning - korporativ keynesianisme
- som preger den norske økonomiske debatten og som ligger til
grunn for Regjeringens økonomiske opplegg.
Korporativ keynesianisme kjennetegnes ved ensidig fokus
på økonomiens etterspørselsside, og overdreven vektlegging
av den sektoren i økonomien hvor de største organisasjonene
i arbeidslivet - LO og NHO - har sin basis, tradisjonell fastlandsindustri.
Hvis det legges til grunn å føre
FrP-politikk med en målsetning på 2,5 pst. BNP-vekst
pr. innbygger, vil BNP i 2050 være 4 202 mrd. kroner. En
vekstrate på 2,5 pst. er fullt oppnåelig. England
hadde en vekstrate på 2,4 pst. pr. år i perioden
1982-2001. De syv rikeste landene i OECD hadde en rate på 2,1
pst. Øvrige OECD-land hadde en gjennomsnittlige rate på 3
pst. Regjeringens fornyelsesalternativ gir et BNP i 2050 på 2
376 mrd. kroner.
Disse medlemmer vil legge om
den økonomiske politikken slik at vi minst klarer å oppnå en
vekstrate på 2,1 pst. pr. innbygger pr. år i perioden
frem til 2050. Dette er heller ikke urealistisk. Det er et moderat anslag
på hva en aktiv vekstorientert politikk kan generere av økt
velstand. OECD-landene hatt en vekstrate i bruttonasjonalprodukt
pr. innbygger på 2,3 pst. fra 1982 frem til 2001 (se IMFs
rapport). Med Fremskrittspartiets velstandsalternativ vil Norge
få et bruttonasjonalprodukt per innbygger i 2050 som er
ca. kr 770 000. Regjeringens "fornyelsesalternativ" vil medføre
et bruttonasjonalproduktet per innbygger på ca. kr 450
000 i 2050. Gevinsten av å øke den årlige
vekstraten pr. innbygger fra 1,05 pst. til 2,1 pst. er nesten en fordobling
av levestandarden i 2050!
Et felles utgangspunkt for disse beregningene
er den befolkningsveksten som legges til grunn i Regjeringens langtidsprogram
("middel alternativet"). Samlet bruttonasjonalprodukt vil med Regjeringens
"fornyelsesalternativ" vokse med 1,36 pst. pr. år. Med
Fremskrittspartiets velstandsalternativ er det en målsetning å øke
samlet bruttonasjonalproduktet med minst 2,4 pst. pr. år
i perioden frem til 2050.
Men Regjeringens langtidsprogram vil vi kunne
bli kraftig forbigått av vårt naboland Sverige.
I 1997 var Sveriges bruttonasjonalprodukt pr. innbygger 76 pst. av
Norges (se OECDs rapport). Anta at Sverige klarer å realisere
en vekstbane i tråd med Fremskrittspartiets velstandsalternativ
og at Norge får en økonomisk utvikling i tråd
med Regjeringens "fornyelsesalternativ". Hvis Sverige har en årlig
vekstrate på 2,1 pst. pr. innbygger og Norge en tilsvarende
vekstrate på kun 1,05 pst., så vil Norges bruttonasjonalprodukt
pr. innbygger være ca. 76 pst. av Sveriges i 2050.
Disse medlemmer viser til at
Fremskrittspartiets hovedmålsetning i den økonomiske
politikken er økt velferd til folk flest gjennom høyere økonomisk vekst,
lavere skatter og avgifter, en bedring av det offentlige tjenestetilbudet,
lavere ledighet og lav og stabil inflasjon. Lav og stabil inflasjon
er en forutsetning for et lavt og stabilt rentenivå. Fremskrittspartiet mener
Regjeringens forslag, i tillegg til å øke skatte-
og avgiftsbyrden, vil medføre lav økonomisk vekst
og økt ledighet, og at det ikke gir tilstrekkelige garantier
for lav og stabil inflasjon og dermed heller ikke for lav og stabil
rente.
Disse medlemmer har, i motsetning
til regjeringen Stoltenberg, tro på at norsk økonomi
kan vokse ytterligere med lav inflasjon og lavere rente. Det forutsetter
fokus på produktivitetsforbedringer og økt sysselsetting
gjennom kortsiktige og langsiktige tiltak. Det forutsetter også langsiktige
stabile rammebetingelser.
Disse medlemmer vil understreke
betydningen av "vekstens gode sirkel": Lavere skatter gir økte investeringer,
som igjen gir høyere skatteinntekter, som igjen gir rom
for økt velstand som gir ytterligere rom for lavere skatter.
Disse medlemmer viser
til at samfunnet er inne i en grunnleggende endring som er like
dyptgripende som da industrialismen vokste frem. Fremskrittspartiet vil
peke på det stadig økende misforhold mellom etablerte
institusjoner og virkemidler og de løsninger som nå er
nødvendige for å realisere politiske mål.
Et av den nye økonomiens kjennetegn er at industrisamfunnets
motsetning mellom arbeid og kapital gradvis viskes ut. Videre er
utdanning og kompetanse drivende krefter. Fremskrittspartiet mener
det er viktig med betydelige investeringer i ny teknologi slik at
produktivitetsforbedringer kan oppveie et eventuelt inflasjonspress
som økt velstand ellers kan føre til. Det er nettopp
dette som i stor grad kan forklare hvordan USAs økonomi
har kunnet vokse i et helt tiår nesten uten inflasjon.
Disse medlemmer mener at dagens
politiske løsninger strider med grunnleggende utviklingstrekk
i det norske samfunn. Hierarkiske strukturer i en tungrodd offentlig
sektor med store enheter fører til manglende
evne og vilje til omstilling og effektivisering. Statens tradisjonelle
rolle, særlig som betydelig eier i norsk næringsliv,
bidrar ikke til nødvendig fleksibilitet.
Tradisjonell skattepolitikk er i ferd med å utspille
sin rolle fordi globaliseringen av økonomien i seg selv fører
til at effekten av virkemidlet reduseres. Konkurransen om kompetansen
er global og ressursene går dit vilkårene er best.
Fremskrittspartiet vil derfor endre skattesystemet slik at det ikke
fortsetter å være en alvorlig hindring for ny
verdiskapning.
Disse medlemmer vil peke på at
kunnskapssamfunnets næringspolitikk i stor grad blir kunnskapspolitikk.
Fremskrittspartiet vil derfor legge til rette for en utdanningspolitikk
som øker det potensialet landets innbyggere har for verdiskapning.
Videre vil Fremskrittspartiet legge forholdene til rette for utvikling
av kunnskapsmiljøer på samme måte som
man la til rette for veier, telegraf og jernbane i forbindelse med
den industrielle revolusjon. Norsk vekst og utvikling vil avhenge
av standarden og utbredelsen av elektroniske motorveier i form av
landsdekkende bredbåndsnett.
Disse medlemmer mener videre
at statens kapitalstyrke bør utnyttes slik at det blir
et viktig norsk konkurransefortrinn. Frykten for overoppheting av
norsk økonomi fører til at inntektene plasseres
som passive finansinvesteringer i andre land fremfor et styrket
helsevesen, utdanningstilbud, forskning og infrastruktur. Det er
i en slik sammenheng avgjørende med en fornuftig rollefordeling
mellom staten og private som sikrer mangfold, konkurranse, risikovillighet
og muligheter til å utnytte privat forretningskompetanse.
Det er videre viktig å legge forholdene til rette for enheter som
er sterke nok til å hevde seg internasjonalt. Norge mangler
i stor grad sterke private investeringsmiljøer. Det er
derfor viktig å omdanne den statlige kapitalstyrken til
privat verdiskapning.
Disse medlemmer mener
at det er en inngrodd oppfatning i det etablerte politiske og økonomiske miljø som
går på at økt økonomisk vekst
vil føre til økt inflasjon. Fremskrittspartiet
tar avstand fra denne oppfatningen. Det er ikke belegg for en påstand
om at økt vekst vil føre til økt inflasjon.
Inflasjon er et monetært fenomen, og
skyldes at tilbudet av penger, som blir kontrollert av Norges Bank, vokser
hurtigere enn etterspørselen etter penger. Etterspørselen
etter penger - hvor mye husholdninger og bedrifter ønsker å plassere
av sin formue i likvide midler - avhenger blant annet av den økonomiske
veksten. Økt økonomisk vekst vil medføre økt
etterspørsel etter penger. For gitt tilbud av penger, som
blir bestemt av Norges Bank, vil dette medføre lavere inflasjon.
Fremskrittspartiets økonomiske opplegg vil således
i seg selv medføre lavere inflasjon og derfor lavere nominell rente.
Fremskrittspartiet har foreslått at
Norges Bank får operativ uavhengighet av finansdepartementet,
og at Norges Bank gis i oppdrag å holde inflasjonen på et lavt
og stabilt nivå. Norges Bank som sentralbank har nødvendige
og tilstrekkelige virkemidler til å kontrollere utviklingen
i prisnivået innenfor et visst intervall. Fremskrittspartiet
har lenge ment at pengepolitikken må legges om til inflasjonsmål
med en uavhengig sentralbank. Regjeringens omleggingen av pengepolitikken
slik at Norges bank nå skal styre etter et eksplisitt inflasjonsmål,
er derfor gledelig fordi Norges Bank ikke har virkemidler til både å sørge
for lav og stabil inflasjon og samtidig sørge for at kronen
etter hvert vender tilbake til kursleiet.
Det er viktig at aktører i finansmarkedet
og økonomien for øvrig er klar over at Norges
Bank ikke under noen omstendigheter vil inflatere økonomien.
Derfor er det viktig at mandatet for pengepolitikken nå eksplisitt
er lagt om i samsvar med Fremskrittspartiets anbefalinger over lang
tid.
Disse medlemmer vil også bemerke
at heller ikke rentenivået blir bestemt av Norges Bank.
I vår åpne økonomi må vi tilpasse
oss den realrenten som blir bestemt på det globale kapitalmarkedet,
av samspillet mellom sparing og investering. Norsk finanspolitikk
kan ikke påvirke den globale realrenten. Det norske nominelle
rentenivået er internasjonal realrente med et tillegg for
forventet inflasjon og risiko for forventet inflasjon. Norges Bank
kan styre nominell rente, gitt realrenten, ved å påvirke
inflasjonsforventningene gjennom tilførselen av penger
fra sentralbanken. Trygghet for at banken ikke vil inflatere økonomien, vil
medføre at nominelt rentenivå synker ned mot internasjonal
realrente.
Disse medlemmer mener
at tæring må settes etter næring, også for
staten. Stabil og lav inflasjon er en forutsetning for et konkurransedyktig
næringsliv og en sunn økonomisk utvikling. Derfor
må finanspolitikken innrettes slik at den bidrar til lav
pris- og kostnadsvekst. Offentlig virksomhet må avkreves
balanse mellom utgifter og inntekter. Overskudd enkelte år
kan fremføres gjennom oppbygging av fond og disse kan senere
i en viss utstrekning benyttes til inndekning av underskudd.
Disse medlemmer ser
maktkonsentrasjon hos det offentlige som en trussel mot den enkeltes
frihet. Fremskrittspartiet går derfor inn for at staten
og andre offentlige organer skal konsentrere seg om oppgaver som
enkeltmennesker, organisasjoner og bedrifter ikke kan løse
selv. Det offentlige forbruk må effektiviseres og reduseres,
særlig gjelder dette overføringer til private,
fordi dette bidrar til å skape statsavhengighet. Fremskrittspartiet
vil gradvis redusere det offentliges andel av bruttonasjonalproduktet.
Disse medlemmer mener
at norsk økonomi tåler en relativt høy
etterspørselsvekst når etterspørselen
retter seg mot importerte varer og tjenester eller mot innenlandsproduserte
varer og tjenester i markeder hvor leverings- og produksjonskapasitet
finnes. Etterspørselsskapt inflasjon oppstår når
den økte etterspørsel retter seg etter varer og
tjenester som ikke kan leveres i et omfang som tilsvarer etterspørselen.
Den norske tradisjon med sterk vektlegging av å begrense etterspørselsveksten
for å sikre lav pris- og kostnadsvekst har ikke lykkes
og vil ikke lykkes. Hovedtiltaket for å begrense etterspørselsveksten
består tradisjonelt i å øke skatter og
avgifter. Erfaringen er at økte skatter og avgifter gir økte
kostnader for bedriftene og dermed både høyere
inflasjon og lavere lønnsomhet, samt større fare
for unndragelser og omgåelser.
Fremskrittspartiet legger vekt på å skape
rammebetingelser for næringslivet - økonomiens
tilbudsside - som gjør det mulig å effektivisere
produksjonen og utvikle nye produkter. Samtidig vil Fremskrittspartiet effektivisere
og begrense offentlig sektor slik at kapasitet - kapital og arbeidskraft
- skapes for lønnsom produksjon. Dette kaller vi å stimulere
tilbudssiden i økonomien.
Disse medlemmer vil
innføre et skarpere og mer entydig skille mellom innenlandsk
etterspørsel og importetterspørsel. Stortinget
behandler i dag systematisk enhver økt utgift over statsbudsjettet
som om den har nøyaktig den samme effekt på norsk
innenriksøkonomi, uavhengig av om og på hvilken
måte pengene brukes, i Norge eller i utlandet. Denne praksisen
er et hinder for fornuftig pengebruk og en meningsfylt finanspolitisk
analyse og debatt.
Disse medlemmer viser til at
den norske stat er i en økonomisk svært gunstig
situasjon og har over tid bygget opp en enorm petroleumsformue som
er saltet ned i utlandet. Samtidig er det mange områder
i Norge som bør styrkes og forbedres, men fordi Regjeringen og
Finansdepartementet har en fastlåst holdning til hvordan
penger kan brukes i Norge, og til enhver tid skaper et feilaktig
skremmebilde om økt prisstigning og rente hvis vi bruker
mer av vår formue til å forbedre og effektivisere
ulike deler av norsk økonomi, kan det være hensiktsmessig å vise
at økt statlig pengebruk ikke nødvendigvis betyr økt
statlig pengebruk i Norge.
En vesentlig og delvis avgjørende vektlegging
av etterspørselssiden og "finanspolitiske indikatorer"
ved behandlingen av statsbudsjettet legger en klar begrensning på offentlige
utgifter, og dermed på hvor mye penger staten tilsynelatende
kan bruke.
I dagens budsjettsystem med tabeller og indikatorutregninger
regnes alle foreslåtte endringer av Regjeringens forslag
til budsjett å ha tilnærmet nøyaktig
samme finanspolitiske virkning, helt uavhengig av den reelle situasjon.
Dette er en åpenbar svakhet som både hindrer fornuftig
pengebruk og en nyansert finanspolitisk debatt. Slik statsbudsjettet
i dag er satt opp, skilles det ikke mellom kjøp av varer
og tjenester fra utlandet og kjøp av varer og tjenester
innenlands. For Norge er dette nå en betydelig hindring
for en fornuftig disponering av den økonomiske velstand
i et langsiktig perspektiv.
Disse medlemmer vil derfor også her
i sammenheng med langtidsprogrambehandlingen understreke viktigheten
av å etablere et eget budsjett for kjøp av varer
og tjenester i utlandet som så ikke inngår i de tabeller
og beregninger som foretas i budsjettet for å beregne "stramhet
og slakkhet" i finanspolitikken. Dette budsjettet vil selvsagt måtte
få inntekter på samme måte som gjennom
det øvrige systemet, altså teknisk overført
fra petroleumsfondet til utenlandsbudsjettet.
For at et slikt budsjett skal kunne virke etter
hensikten, må det etableres klare regler for hvilke typer
utgifter som skal kunne betales fra dette budsjettet.
Avgrensninger kan være:
– ikke varige
faste og langsiktige utgifter
– der det dreier seg om løpende
driftsutgifter, bør disse alltid være av en karakter,
art eller form som kan avvikles i sin helhet etter maksimalt 3 år
– kjøp av utstyr som
ikke inngår i et vedvarende anskaffelsesprogram.
Det Fremskrittspartiet i hovedsak gjør
er å omplassere deler av statens finansformue (oljefondet)
til realformue ved hjelp av investeringer i realkapital, forskning
og utdanning. Øvrige tiltak er ekstraordinære
som vil bidra til å bedre tilbudssiden i økonomien
samt redusere presset på det norske helsevesen.
Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet har en næringsnøytral
finanspolitikk. Vårt mål er å øke den økonomiske
veksten. Det er av underordnet betydning hvor veksten kommer, og
i mange tilfeller er det umulig å styre veksten næringsmessig
og bransjemessig ved hjelp av politiske grep. Økonomisk
vekst kan komme både fra privat og offentlig sektor, og
det kan komme både fra konkurranseutsatt og skjermet sektor.
Investeringer i offentlig eiet realkapital som
sykehus og transportnett vil øke veksten både
i offentlig og privat verdiskapning. Fremskrittspartiet mener at
Regjeringen lar den offentlige realkapitalen og dermed det offentlige
tjenestetilbudet forvitre. Det må investeres mer i offentlig
sektor, spesielt innen helse- og omsorgssektoren, slik at folk flest
kan få et bedre tilbud av offentlige tjenester. Konkurranseutsetting
og privatisering vil øke effektiviteten i tjenesteproduksjonen, og
kan gjennomføres selv om det offentlige har ansvaret for
finansieringen og kvalitetssikringen av tjenestene.
Økt økonomisk vekst kan også medføre
at styrkeforholdet mellom de forskjellige næringene endres,
for eksempel ved at såkalt skjermet sektor vokser mer enn tradisjonell
konkurranseutsatt sektor. Fremskrittspartiet vil ikke bruke finanspolitikken
til å forhindre en slik utvikling, fordi det også vil
medføre generelt lavere økonomisk vekst.
Disse medlemmer vil
fremheve behovet for:
– avgiftsreduksjoner
som øker økonomiens effektivitet og som på kort
sikt får direkte virkning på prisstigningen og
derved også på renten
– skattereduksjoner som øker økonomiens
effektivitet og arbeidsinnsatsen og som får virkning på kjøpekraften
og dermed på fremtidige lønnsoppgjør.
Disse medlemmer ønsker
et skattesystem som folk flest vil respektere og som avspeiler det
reelle finansieringsbehov det offentlige har til dekning av fellesoppgaver.
Et slikt system skal spore til innsatsvilje både hos personer
og bedrifter, virke sparestimulerende og føre til en best
mulig utnyttelse av ressursene.
Disse medlemmer mener at skatteinnkreving også har
en fordelingspolitisk side, da skatt også skal sikre enkeltmennesker
som av ulike årsaker helt eller delvis er ute av stand
til å forsørge seg selv.
Det er viktig at skattesystemet er utformet
slik at det i størst mulig grad bidrar til at samfunnsøkonomiske disposisjoner
også blir bedriftsøkonomisk lønnsomme. Fremskrittspartiet
foretrekker et skattesystem som har lave skattesatser og få smutthull/fradragsordninger, fremfor
et system med høye skattesatser og mange smutthull/fradragsordninger.
Et slikt system vil også bidra til at bedriftene tjener
penger fremfor å bruke store ressurser på skatteplanlegging.
Disse medlemmer vil
at en rekke nødvendige statsinntekter skal fremskaffes
gjennom avgifter på ressursbruk både for bedrifter
og personer, slik at deres interesser for verdiskapning stimuleres.
Forandring må skje gradvis for å sikre en forsvarlig
tilpasning hos bedrifter og personer. Fremskrittspartiet ønsker
et så enkelt system som mulig, men finner det nødvendig å tilpasse
avgiftssystemet og -nivået til gjennomsnittet i Europa,
fordi særnorske og høye avgifter både
er konkurransevridende for næringslivet og ikke minst inflasjonsdrivende.
Særavgifter bør derfor begrenses og ha en særskilt
begrunnelse.
Disse medlemmer mener
at en politikk for fortsatt vekst og velstand må inneholde
en aktiv styrking av produktiviteten i offentlig og skjermet privat
sektor, samt en aktiv innovasjonspolitikk som styrker innovasjonsnivået
og innovasjonsevnen i alle deler av arbeidslivet.
Fremtiden krever ytterligere internasjonalisering
og profesjonalisering, som betyr at Norge vil være helt avhengig
av et internasjonalt konkurransedyktig utdanningssystem og en forskningspolitikk
som skaper forutsetninger for ny verdiskapning.
Fremskrittspartiet vil også legge til
rette for en infrastrukturpolitikk som sikrer den transportmessige
og elektroniske infrastruktur som næringslivet har behov for,
en arbeidsmarkedspolitikk med vekt på lokale oppgjør
som sikrer fleksibilitet og omstilling, og investeringer i forskning,
veibygging og IKT som bereder grunnen for effektivitetsforbedringer
og dermed produktivitetsvekst.
Investeringer i sykehusutstyr og en effektiv
organisering av helsevesenet, som fører til økt
pasientbehandling, vil redusere trygdeytelser og bedre utnytte arbeidskraftressursene.
Disse medlemmer mener
at lønnsfastsettelsen i utgangspunktet burde skje lokalt
i den enkelte bedrift, og at dette må gjelde både
offentlig og privat sektor. Dette for å styrke fleksibiliteten
i arbeidsmarkedet. Sentral lønnsfastsettelse og detaljerte
avtaler bidrar til å minske de lokale parters ansvar for
lønnsdannelsen. En omlegging til en slik inntektspolitikk
vil etablere lønns- og forhandlingssystemer tilpasset en
samfunnsutvikling som setter store krav til omstillinger og kompetanseoppbygging
under skiftende rammebetingelser. Ressurser som i dag går
til unødvendig administrasjon, tilsyn og kontroll må kanaliseres
over i tjenesteytingen.
Norsk offentlig forvaltning har i for stor grad
vært preget av sektorvise krav til likhet i organisering,
likhet i økonomiske rammer, og likhet i mål og
krav, helt uavhengig av lokale utfordringer og forhold. Det må legges
til rette for større differensiering lokalt. Det må også gjelde
for lønnspolitikken. Holdenutvalget la frem sin utredning
i juni. For første gang har et utvalg hvor partene i arbeidslivet
var sterkt representert, gått langt i å erkjenne
at måten lønnsfastsettelsen skjer på i offentlig
sektor, må ta sin del av skylden for de problemer vi har
i det offentlige.
Et stivbeint forhandlingssystem preget av generelle tillegg
til alle, uavhengig av ansvar, innsats og kompetanse, har ikke tatt
hensyn til det offentliges behov for å tiltrekke seg ettertraktet
arbeidskraft. Resultatet er en sammenpresset lønnsstruktur
og økte forskjeller mellom grupper med høyere
utdanning i offentlig og privat sektor. Det har gjort det vanskeligere å få tak
i kompetent arbeidskraft. Dette gjelder særlig yrker som
har et alternativ i privat sektor. Har man muligheten, søker man
seg gjerne over i en jobb hvor man føler seg skikkelig
verdsatt. For yrkesgrupper som ikke har noe alternativ i privat
sektor, er det rekrutteringen til yrket som rammes. Dette må stats-
og kommunesektoren som arbeidsgiver nå ta hensyn til i
sin lønnspolitikk.
Fordelen med lokale forhandlinger er at de gir
bedre samsvar mellom lønn, produktivitet og etterspørsel etter
arbeidskraft. De lokale parter kan bruke individuelle vurderinger
for å honorere dyktighet, ansvar og innsats. Det gir fleksibilitet
og omstillingsevne. Hensynet til faktorer som bare kan bedømmes
på arbeidsplassene krever lokal lønnsdannelse.
Gjennom lokal lønnsdannelse økes motivasjonen
for innsats på den enkelte arbeidsplass, som igjen bedrer
produktiviteten både i privat og offentlig sektor, og legger
grunnlaget for styrket konkurranseevne. Argumentene for lokal lønnsdannelse
er dermed både geografiske, bransjemessige, utdanningsmessige,
produktivitetsmessige og individuelle.
Ifølge Regjeringens langtidsprogram
har inntektspolitikken et hovedansvar når det gjelder å sørge
for at inflasjonen holdes lav og på linje med våre
handelspartnere. Inntektspolitikken, altså utfallet av
lønnsoppgjørene, kan ikke ha dette ansvaret. Inntektsoppgjørene
er av betydning for sysselsettingsutviklingen og påvirker
den generelle realøkonomiske utviklingen, men den kan ikke
delegeres et ansvar for økonomiens nominelle utvikling.
Et ekspansivt lønnsoppgjør vil på sikt
og i større grad føre til redusert sysselsetting
og lavere vekst enn det vil føre til høyere inflasjon.
Inflasjonsraten er i hovedsak bestemt av pengepolitikken og bestemmes
uavhengig av inntektspolitikken.
Internasjonalt er det ikke noe sammenheng mellom lønnsutvikling
og inflasjon. Mange land i euro-området har høyt
lønnsnivå, lav sysselsetting i kombinasjon med
lav inflasjon. Videre kan ikke et lønnsoppgjør
vurderes som moderat eller ekspansivt uten å ta i betraktning
produktivitetsutviklingen.
Ledigheten er nå over 3 pst. av arbeidsstyrken.
Fremskrittspartiet tar avstand fra holdningen om at dette er et
akseptabelt ledighetsnivå, og den implisitte forutsetningen
om at de som i dagens arbeidsmarked ikke har arbeid, ikke egner
seg til arbeid. Fremskrittspartiet mener det må være
en målsetning å få ledigheten ytterligere
ned. Dette kan gjøres gjennom bruk av økonomiske
virkemidler. Formidlingen av arbeidskraft styrkes og effektiviseres
gjennom privat arbeidsformid-ling, og det gis langt større
incitamenter til å ta lønnet arbeid ved hjelp
av skattelettelser og innstramninger i dagpengeordningen, med innføring
av plikt til å ta imot tilbudt arbeid.
Disse medlemmer er også opptatt
av at arbeidsstyrken økes, gjennom tiltak som gjør
det mer opportunt å søke å skaffe seg
lønnet arbeid. I tillegg mener Fremskrittspartiet at det
er viktig at den arbeidskraften som til enhver tid er tilgjengelig,
brukes på en best mulig måte med hensyn til å skape
et grunnlag for økt vekst. Det offentlige byråkratiet
må reduseres, støtten til ulønnsomme
arbeidsplasser må reduseres, og det må legges
til rette for at arbeidskraften mobiliseres yrkesmessig og geografisk
slik at denne, vår viktigste ressurs, brukes på en
best mulig måte.
En konsekvens av økonomisk vekst, høyere
og mer effektiv sysselsetting, er at det legges et grunnlag for generelt
høyere lønnsvekst. Lønnsvekst er selvsagt
et gode, og desto mer forholdene legges til rette for at lønningene
kan øke, desto bedre er den økonomiske politikken.
Fremskrittspartiet tar avstand fra en forenklet
moderasjonslinje. Det er for eksempel ikke noe mål at timelønnskostnadene
skal øke mindre i Norge enn hos våre handelspartnere.
Det er i utgangspunktet helt feil å sammenligne timelønnskostnader
over landegrensene. Hvis produktiviteten øker, vil lønningene
kunne øke, uten at kostnadene pr. produsert enhet i bedriftene øker.
For Fremskrittspartiet er det derfor et mål å øke lønningene,
på samme måte som det er et mål å øke
den økonomiske veksten og produktiviteten.
Disse medlemmer er samtidig klar
over at LO og andre arbeidstakerorganisasjoner besitter en potensiell
stor makt med hensyn til å kunne presse lønnsnivået
høyere enn produktivitetsutviklingen gir grunnlag for.
Da vil resultatet blir arbeidsledighet, eller feil bruk av arbeidskraften.
Dette problemet mener Fremskrittspartiet gradvis må løses
ved at de lover som regulerer arbeidsmarkedet endres, slik at lønninger
i større grad blir bestemt individuelt, eller på den
enkelte bedrift. Fremskrittspartiet vil begrense organisasjonenes
makt på arbeidsmarkedet. Fremskrittspartiet mener "solidaritetsalternativet"
er et skjørt grunnlag å basere den langsiktige
utviklingen i syssel-settingen på.
Disse medlemmer viser
til at en betydelig del av aksjekapitalen i bedrifter notert på Oslo
Børs er statseiet og disponert av Regjeringen via statsråder
som generalforsamlinger eller som representant for staten som mindretallseier.
Den makt som dermed er sikret Regjeringen via eierskapsrollen er
betydelig. Muligheten for en sammenblanding av såkalte
samfunnsinteresser og bedriftsøkonomiske rasjonelle interesser
er således tilstede i stor grad, og dette er meget skadelig. Når
staten gjør noe bedriftsøkonomisk uklokt, kan
det hevdes å ligge samfunnsinteresser bak, og når
det foretas disponeringer som kritiseres ut fra en samfunnsvinkling,
kan det henvises til bedriftsøkonomiske årsaker. Dermed
utvannes ansvaret fordi det alltid er en vei ut av kritikkverdige
disposisjoner, og muligheten for maktmisbruk blir derfor stor.
Disse medlemmer mener at det
for alle statlige eide bedrifter må klargjøres
om eierskapet har et styringsformål eller et finansielt
avkastningsformål. Enhver kombinasjon av disse to formål
avvises idet det ene eller det andre må velges etter en
reell og konkret begrunnelse. Der den eneste begrunnelsen er såkalt nasjonalt
eierskap for å bevare tilknytning til Norge og eventuelt
hovedkontor i Norge, mener Fremskrittspartiet at selskapets vedtekter
bør endres slik at en "gylden aksje" eiet av staten sikres
veto i de spørsmål som faller innenfor slike begrunnelser.
Deretter defineres det statlige eierskapet som et finansielt eierskap.
Salg av statens eierandeler i alle selskaper
med finansielle avkastningsformål som begrunnelse, vil
i dagens marked ikke ha norske kjøpere, da omfanget er for
stort og norsk egenkapitalmarked for lite. Det er også stor
mangel på store private norske finansielle investorer i
og med at de store pensjonsforpliktelser er i statens hånd
gjennom folketrygden, som i dag kun er delvis fondsbasert. Derfor
mener Fremskrittspartiet at statens pensjonsforpliktelser og finansielle
eierposisjon i norske bedrifter kan kombineres ved å overføre statlige
aksjer i bedrifter hvor finansiell avkastning er formålet
til Folketrygdfondet, samtidig som dette fondet gradvis gis en mer
normal fondsrolle overfor pensjonsutbetalingene i folketrygdsystemet.
Når slike aksjer er overført, vil muligheten for
maktmisbruk av statens eiermakt fra politiske myndigheters side
være sterkt redusert, og maktspredning oppfylt. Ytterligere maktspredning
kan oppnås ved å dele opp Folketrygdfondet i flere
separate og selvstendige fond med egne styrer, administrasjon og
eierporteføljer, men med samme forhold til at folketrygden
disponerer avkastningen.
Disse medlemmer mener
at for å styrke Folketrygdfondets posisjon som reelt fond
for folketrygdens pensjonsforpliktelser, kan også SDØE-andeler
(Statens direkte økonomiske engasjement) overføres
til Folketrygdfondet. Folketrygdfondet/fondene skal som hovedregel
ikke utøve aktivt eierskap i form av å delta som
styremedlemmer med videre i de bedrifter fondet/fondene
investerer i. Folketrygdfondets primæroppgave skal være å maksimere
avkastning av kapitalen, og fondet står således
fritt til å selge sine andeler i bedrifter som utvikler
seg i en retning fondet mener vil redusere avkastningen.
De nåværende statlige eierandeler
er betalt av norske skattebetalere, og aksjene er skattebetalernes
eller befolkningens eiendom som disponeres av landets myndigheter.
I forbindelse med en omorganisering av disponeringen av det nåværende
eierskap av flere selskaper, vil Fremskrittspartiet også at
en del av aksjene i slike selskaper skal kunne overføres
direkte til norske borgere uten vederlag eller med rabatt, slik
at de reelle eierne selv kan disponere sine eierandeler. Det vil
også føre til en gigantisk voksenopplæring
av den norske befolkning i det å være aksjonær
og eier.
Disse medlemmer mener staten
over tid har bevist at den er en dårlig eier, da den ikke
klarer å opptre som en krevende aktiv eier som ønsker å maksimere selskapets
verdier. Norske bedrifter med betydelig innslag av statseie, blir
av utenlandske og norske potensielle investorer priset lavere enn
sin reelle verdi, noe som igjen svekker selskapenes muligheter for
vekst gjennom emisjoner og tilførsel av ny kapital og aktive eiere.
Gjennom overføring av eierskapet til befolkningen og til
et uavhengig Folketrygdfond som igjen kan oppdeles i flere fond,
for å spre risiko og bedre forvaltningen av midlene, vil
hovedproblemene være løst. Det forutsettes i denne
sammenheng at styrene i fondene under Folketrygdfondet oppnevnes
av ulike organisasjoner for hvert enkelt fonds vedkommende. Samtidig
forutsettes det at hvert fond har entydige bestemmelser om at de
investeringer som foretas skal sikre en rimelig avkastning og en
rimelig risikoprofil. Det tas sikte på at fondene i praksis
virker som institusjonelle, og profesjonelle investorer. For øvrig
forutsettes det også en betydelig grad av frihet fra folketrygdfondenes
side.
Parallelt med slik fondssikring av fremtidige
pensjonsforpliktelser er det tvingende nødvendig at politiske
myndigheter legger forholdene til rette, gjennom skatte- og avgiftspolitikken,
lovgivning og øvrig regulering, for fremvekst av et stort
og levende privat egenkapitalmiljø i Norge, som over tid
sikrer fremvekst av nye arbeidsplasser og økonomisk vekst.
Disse medlemmer mener
at strukturpolitikken tillegges altfor liten vekt i den økonomiske
politikken. Finanspolitikk er i høyeste grad strukturpolitikk. Nivået
på skattesatser, avgiftssatser, støtteordninger
og så videre, påvirker folks adferd med hensyn
til sparing, arbeid og investering, og dermed utviklingen i økonomiens
tilbudsside. Dette tas det generelt for lite hensyn til i budsjettet.
Regjeringen forholder seg altfor passivt til økonomiens
langsiktige vekstrate. Selv en liten økning i årlig
vekstrate vil få enorm betydning for fremtidig levestandard.
Disse medlemmer vil arbeide for å få gjennomslag
for bl.a. følgende strukturtiltak – i tillegg
til skatte- og avgiftspolitikken:
– Delprivatisere
og børsnotere Statkraft SF
– Omdanne Posten, produksjonsavdelingene
i statens veivesen og jernbaneverket og NSB BA til aksjeselskap
– Delprivatisere og børsnotere
Statoil
– Liberalisere Råfiskloven
og Deltagerloven
– Skjerpe regler og praksis for
dagpengeutbetalinger slik at det stilles strengere vilkår
for utbetaling og det å ta tilvist arbeid
– Endre regelverket for utbetaling
av uføretrygd
– Endre sykelønnsordningen
– At arbeidsmiljøloven
endres slik at regelverket for overtidsarbeid liberaliseres
– Legge ned Aetat som ordinær
arbeidsformidler og vikarbyrå
– Legge ned Sametinget
– Legge ned Senter mot etnisk
diskriminering
– Legge ned Kontaktutvalget mellom
innvandrere og myndighetene
– Legge ned Klagenemnda for utlendingssaker
samt sørge for at politiet igjen får ansvaret
for avhør av asylsøkere
– Gjøre kompensasjonsordningen
for merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner generell
– Omorganisere standardiseringsvirksomheten
med sikte på å etablere en fullt integrert standardiseringsorganisasjon,
hvor det overordnede ansvar for alt standardiseringsarbeid legges
til Nærings- og handelsdepartementet
– Gradvis avvikle Statens nærings-
og distriktsutviklingsfond
– Selge statlige eierandeler i
Raufoss ASA
– Selge statlige eierandeler i
Kongsberggruppen ASA
– Selge statlige eierandeler i
Norsk Hydro ASA
– Selge statlige eierandeler i
AS Olivin
– Oppheve omsetningsloven
– Oppheve lov om konsesjon ved
erverv av fast eiendom og dermed gjeldende bestemmelser vedrørende
bo- og driveplikten.
Disse medlemmer viser for øvrig
til tidligere rapporter hvor det er beregnet store effektiviseringsgevinster
i offentlig virksomhet ved hjelp av ulike virkemidler. Dette er
nylig også bekreftet i NOU 2000:19 "Bør offentlig
sektor eksponeres for konkurranse?".
Effektivitet er først og fremst et
spørsmål om å oppnå resultater,
fortrinnsvis med mindre ressursinnsats. Fremskrittspartiet erkjenner
at offentlig sektor er noe annet enn en bedrift i vanlig forstand,
da den har ansvaret for en rekke fellesgoder, for inntektsfordeling
og også opptrer som et korrektiv til privat sektor.
Likevel er det minst tre ulike effektiviseringsmuligheter
i offentlig sektor:
– kostnadseffektivisering
- frembringe offentlige tjenester billigere enn i dag
– resultateffektivisering - oppnå overordnede
politiske mål billigere ved å fordele innsatsen
på ulike områder på en annen måte
enn i dag
– nytte-/kostnadsforbedringer
- omprioritere fra områder hvor den siste kronen i innsatsen
kaster lite av seg, til områder hvor ekstra innsats kaster mye
av seg.
Det grunnleggende effektivtetsbegrepet er samfunnsøkonomisk
effektivitet. Man må særlig være oppmerksom
på offentlige inngrep som forsterker i stedet for å redusere
de problemer som følger av markedssvikt. Offentlig sektor
har over tid hatt en sterk ekspansjon i Norge, og det er derfor
særlig grunn til å sette søkelyset på effektiviteten
i denne sektoren som tross alt legger beslag på stadig
større del av vårt BNP, som igjen fører
til et uakseptabelt skatte- og avgiftstrykk, og heller ikke gir
god nok kvalitet på de tjenester offentlig sektor produserer.
Hittil har løsningen vært å putte mer
penger inn i sektoren, fremfor å se på selve organiseringen
og effektiviteten. Dette betyr ineffektivitet og gir ikke samfunnsøkonomisk
optimale løsninger. Markedsøkonomien har særlig
vist oss at konkurranse er et effektivt virkemiddel for å oppnå størst effektivitet
og ikke minst gode tilbud til rimelige priser. Derfor bør
også offentlige tjenester konkurransestimuleres. Det er
ingen grunn til at oppgaver som det offentlige har ansvaret for
må utføres i offentlig regi. Det offentlige kan
konsentrere seg om finansiering av tjenestene og derved overlate
til private å produsere dem. Skal private bedrifter og
offentlige etater konkurrere om oppdrag forutsetter dette at konkurransen
er reell, det vil si at de konkurrerer på like vilkår,
noe som ikke er tilfelle i dag.
Det er særlig to forhold som gjør
at offentlig sektor er skjermet fra reell konkurranse.
For det første må det offentlige
få en reell prising av sin tjenesteproduksjon. I dag er
det ofte slik at når offentlige tjenester skal prises,
er ikke alle kostnader tatt med i kalkylen. Det er altså nødvendig
med kalkyler som viser totale reelle kostnader.
For det andre er det i dag slik at offentlig
produksjon utført av egne ansatte ikke er momsbelagt, mens
tilsvarende kjøp fra private er momsbelagt. Dette gjør
at offentlig egenproduksjon lever en beskyttet tilværelse. Ved
lov av 17. februar 1995 ble det vedtatt å innføre
en ordning som gir kommuner og fylkeskommuner kompensasjon for merverdiavgift
ved bruk av private bedrifter på enkelte avgrensede områder.
Loven har virket positivt innen det begrensede området
den omfatter, men den har store mangler fordi den ikke er generell.
Innenfor sentralt gitte rammebetingelser er det opp til kommunene å definere
og fastsette kvalitet og økonomi i tjenestetilbudet. Det
er også en naturlig del av det kommunale selvstyret at
den enkelte kommune selv får velge de tiltak som den finner
hensiktsmessig å ta i bruk for å få endene
til å møtes. Ett slikt tiltak er å konkurranseeksponere
den aktuelle tjeneste, noe som også er et virkemiddel i
arbeidet med en modernisering og effektivisering av offentlig sektor generelt.
Skal konkurransen virke, må markedet fungere, noe som blant
annet betyr at konkurransevilkårene mellom offentlige og
private aktører må være like. I dag er
det ikke slik. Blant annet er innretningen av momskompensasjonsloven
slik at den for renholdsoppdrag, for eksempel, i praksis hemmer
utviklingen og bruk av et effektivt marked. Det foreligger dermed en
konkurransevridende effekt som innebærer at de ønskede
effektene av å konkurranseeksponere ikke oppnås,
og at sentrale myndigheter legger bånd på kommunenes
muligheter for valg av tiltak og dermed avgrenser det kommunale
selvstyret.
Disse medlemmer vil derfor fremme
forslag for å endre på dette.
Disse medlemmer viser
til at Regjeringens forslag til langtidsprogram legger opp til en
enorm statlig finansiell sparing. Sparingen skal i all hovedsak,
gjennom oljefondet, plasseres i utlandet. Oljefondets andel av den
samlede forventede sparing er formidabel. Enda mer interessant for å illustrere
ansvarligheten i å bruke mer av oljerikdommen, er det å se
på om bruken av oljepenger i dag tapper ut engangsnaturressurser,
fremfor å spare eller omplassere formuen som ligger bundet i
naturressursene.
Disse medlemmer erkjenner at
en del av oljeinntektene - den såkalte oljerenten - i prinsippet
er uttapping av ikke-fornybare ressurser, og at vi som nasjon, for å sikre
den økonomiske utviklingen på lang sikt, ikke
kan la forbruket følge de årlige svingninger i oljerenten.
Fremskrittspartiet erkjenner også at offentlig finansiell
sparing vil være nødvendig for å dekke forpliktelser
det offentlige har med hensyn til fremtidige overføringer,
overføringer som forventes å øke når
oljerenten reduseres.
Basert på anslagene for blant annet
oljepriser og petroleumsproduksjon som lagt til grunn av Regjeringen,
samt en realrente på 4 pst., har Regjeringen beregnet totalformuen
fra olje pr. 1. januar 2001 til 2 050 mrd. kroner (i 2001-kroner.)
Statens andel av formuen, definert som nåverdien av statens
netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten, anslås
til 1 870 mrd. kroner. (2001-kroner) Petroleumsformuen gir grunnlag for
en permanentinntekt eller langsiktig årlig avkastning,
på ca. 75 mrd. kroner (statens andel i 2001 kroner). I
Nasjonalbudsjettet side 71 skriver Regjeringen følgende:
"De årlige inntektene fra petroleumsvirksomheten
er ikke inntekter i vanlig forstand, men er i realiteten en omplassering
av olje- og gassressurser til finansiell formue i utlandet. Dette
synliggjøres ved at nedbyggingen av olje- og gassreservene
motsvares av oppsparing i Statens petroleumsfond."
Disse medlemmer vil imidlertid
påpeke at det er oljerenten, ikke de samlede oljeinntektene,
som er det korrekte målet på uttømming
av ressurser i oljesektoren. Øvrige oljeinntekter, som
skyldes at det brukes realkapital og arbeidskraft i oljesektoren,
er fullt ut sammenlignbare med øvrig verdiskapning i Norge
og kan i prinsippet forbrukes uten at grunnlaget for fremtidig verdiskapning
reduseres. Det samme gjelder den årlige avkastningen på oljefondet.
Fremskrittspartiet vil derfor legge oljerenten og ikke permanentinntekten til
grunn som et ansvarlig mål for bruk av oljepenger til forbruk.
Disse medlemmer vil påpeke
at langsiktig ansvarlighet i finanspolitikken først og
fremst dreier seg om å øke samlet verdiskapning.
Sparing av oljeinntekter har ikke noen verdi i seg selv. Poenget
er at vi sørger for størst mulig verdiskapning
nå og i fremtiden. Grunnlaget for vekst i verdiskapning
legges gjennom ansvarlig investering i ulike former for formue som
gir avkastning, og ved å legge til rette rammevilkårene
slik at ressursene blir brukt best mulig.
Omplassering av oljeformuen i annen formue er
ikke det samme som omplassering av oljeformuen i statlig eiet utenlandsk
finansiell formue. Statlig innenlands finansiell formue, investering
i offentlig realkapital og økt investering i privat realkapital
og i menneskelig kapital (utdanning), er likestilt med plassering
av oljerenten i utlandet med hensyn til forsvarlig formuesforvaltning.
Sparing i utlandet vil gi avkastning, og denne
avkastningen vil kunne føre til at samlet verdiskapning
i fremtiden blir høyere enn BNP. Men det er viktig å være
klar over at det kan være et negativt samspill mellom statlig
sparing i utlandet og veksten i BNP. Hvis den statlige sparingen
medfører en lavere vekstrate i BNP enn vi kunne hatt ved
et lavere nivå på statens budsjettoverskudd, vil
det medføre at samlet verdiskapning blir lavere enn hva
vi kunne hatt med et lavere nivå på den statlige
sparingen i utlandet. Vi kan spare oss til fant! Selv en meget liten økning
i årlig vekstrate i BNP vil lett kompensere for den avkastningen
som oljefondet vil gi.
På bakgrunn av disse forhold tar Fremskrittspartiet sterkt
avstand fra grunnløse påstander om at økt
bruk av oljepenger, i betydning redusert statlig sparing i utenlandsk
finansiell formue, er uansvarlig finanspolitikk. Ansvarlig finanspolitikk
legger til rette for økt vekst, og sikrer samtidig fremtidige
statlige finansielle forpliktelser. Økt vekst vil i seg
selv gi staten finansielt handlingsrom i fremtiden.
Etter Fremskrittspartiets oppfatning bør
store deler av oljeformuen brukes til å fondsbasere pensjonssystemet.
Dette vil redusere risikoen knyttet til at det er budsjettprosessen
som bestemmer hvor mye av oljeinntektene som hvert år havner
i fondet, og ikke minst risikoen befolkningen står overfor
hva gjelder retten til utbetalt pensjon. Staten bør dermed
overføre verdier til befolkningen, og samtidig fondsbasere
pensjonsutgiftene.
Det er ikke noe grunnlag for å hevde
at en reduksjon av sparingen i utlandet automatisk vil medføre økt inflasjon,
og derfor heller ikke for å hevde at økt etterspørsel
automatisk vil medføre økt rente. En omlegging
av finanspolitikken vil bety økt bruk av inntekt, ikke økt
bruk av penger - i betydningen en oppblåsing av pengemengden.
Som nasjon har vi allerede inntekten. Spørsmålet
er hvor mye vi skal benytte til forbruk og investering i Norge og
hvor mye vi skal salte ned i utlandet.
Disse medlemmer mener
at familien er den viktigste institusjon i det norske samfunnet.
Det offentlige må derfor verdsette familien og gi familiene
stor frihet til å organisere sine egne liv og å ta
de valg som har konsekvenser for dem selv. Beklageligvis ser vi
i dag at det offentlige har for liten tiltro til at familiene selv kan
foreta egne valg og har derfor lagt en rekke begrensninger på familienes
mulighet til å bestemme over seg selv. Den gjeldende skatte-
og avgiftspolitikken legger store begrensninger på familienes
mulighet til å bestemme over sine egne liv og til å foreta
egne valg basert på familiens egne definerte behov.
Det motsatte slås grundig fast i Regjeringens
langtidsprogram som peker på gratis kjernetid i barnehagene,
styrking av skolefritidsordninger (også for eldre barn),
heldagsskole for 6-åringene. Dette er en videreføring
av institusjonalisering og statlig overtakelse av barneoppdragelsen.
Det er ille at ikke flere ser konsekvensene av denne politikken.
70 000 barn lever under fattigdomsgrensen i Norge. 60 000 barn har
ikke sett den ene forelderen det siste året. 82 000 barn
har vært i kontakt med barnevernet på en eller
annen måte siden 1995. Regjeringen forsvarer sin politikk
i langtidsprogrammet med at foreldrene tross alt bruker mer konsentrert
tid på barna, og dreier debatten over på barnehager,
homofil adopsjon, kvotering av kvinner og lignende.
Disse medlemmer mener barnevernet
som egen institusjon bør vurderes meget grundig. Her bør
en mer tverrfaglig institusjon bygges opp.
Disse medlemmer vil gjenreise
familien som den viktigste institusjon i samfunnet ved å sørge
for at det offentlige fører en familiepolitikk som viser
at det offentlige har tiltro til at familiene er i stand til å foreta sine
egne valg. Et virkemiddel i så henseende vil være å la
familiene i større grad få beholde gevinsten av egen
verdiskaping enn hva tilfellet er i dag. Det annet virkemiddel er å like
stille alle familier likt når det gjelder fordeling av
offentlige goder, uavhengig av rase, religion, etnisk opprinnelse
eller andre forhold.
Disse medlemmer er meget positive
til kontantstøtteordningen som bidrar til å likestille
familiene når det gjelder overføring av offentlige
tilskudd til barnepass. Fremskrittspartiet mener at kontantstøtte
ordningen må utvides betraktelig, slik at den også blir
gjeldende utover de tre første leveår. Kontantstøtten
bidrar til at foreldrene selv kan velge hvilken omsorgsløsning de ønsker
for sine barn, enten det er barnehage, dagmamma, å passe
barnet selv eller annen omsorgsløsning. Fremskrittspartiet
vil vise til at det er meget gode erfaringer med kontantstøtteordningen
så langt, noe som tilsier at den må utvides. Evalueringer
av kontantstøtteordningen viser at foreldre og barn har
fått mer tid sammen etter at kontantstøtten ble
innført (gjennomsnittlig 1,5 time hver uke). Dette synes
Fremskrittspartiet er meget positivt og det viser at intensjonene
med kontantstøtteordningen er oppfylt:
(82 pst. av 1-åringene brukte kontantstøtten
pr. mars 2000, 72 pst. av 2 åringene). Disse medlemmene vil
også bemerke at kontantstøtten ikke har hatt noen innvirkning
på omsorgsvalg eller yrkesdeltakelse, uavhengig av at langtidsprogrammet
peker på at etter kontantstøtten ble innført
har heltidsarbeid blant mødre med barn under 3 år
stoppet opp, mens det er blitt flere deltidsarbeidere.
På sikt må alle overføringer
til barnefamiliene, kontantstøtte, barnetrygd, fødselspenger
og overføringer til barnehagene, samles i en utvidet barnetrygd
som deles likt ut til alle familier som har barn i gjeldende aldersgrupper.
En slik løsning vil gi familiene stor frihet til å organisere
sin egen hverdag.
Regjeringen legger stor vekt på å fremheve
behovet for økt utbygging av barnehager i offentlig regi.
Dette er intet mål for Fremskrittspartiet. Ved å overføre dagens
overføringer til barnehagene til barnas foreldre vil vi
få en fullstendig likestilling mellom offentlige og private
barnehager, noe som vil medføre at det vil bli full konkurranse
på barnehagemarkedet. Dette vil utvikle barnehagetilbudet
i forhold til hva som er familienes behov for barnepass, og å få frem
nye og kreative måter å drive barnehager på.
(Dette er det eneste incitament for å avklare hva som er
100 pst. barnehagedekning.) Fremskrittspartiet vil vise til at det
i dag er svært mange dyktige drivere og ansatte innenfor
barnehagesektoren og tror at disse vil kunne utvikle barnehageproduktet
videre.
Disse medlemmer viser
til at da regjeringen Stoltenberg tiltrådte i 2000, var
dens hovedsak å foreta en fornyelse av offentlig sektor
og at det til dels skulle skje meget store endringer i organiseringen
av offentlig sektor. Fra Regjeringen ble det påpekt at
en slik omstilling var av avgjørende betydning for at det offentlige
skal kunne levere gode velferdsløsninger i de kommende år.
Som arbeids- og administrasjonsminister ble Jørgen Kosmo
utnevnt, nettopp fordi at han skulle ha en spesiell kompetanse på å gjennomføre
en fornyelse av offentlig sektor. Det ble lovt fra Regjeringen at
det skulle komme forslag til fornyelse "på løpende
bånd". I ettertid kan det konstateres at så ikke har
skjedd.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at fornyelse av offentlig sektor er en av de viktigste oppgavene
en regjering kan ta fatt på. Knapt noe land i den vestlige
verden har et så stort potensiale til å foreta
en rasjonalisering av offentlig sektor som Norge. I løpet av
et år burde Regjeringen kunne ha kommet med en rekke forslag.
Fremskrittspartiet vil presisere at det viktige er hva Regjeringen
gjør på dette området, ikke hva den ønsker å gjøre.
Disse medlemmer mener at Regjeringen
snarest må igangsette et arbeid med å konkurranseutsette
store deler av statlig virksomhet, avvikle fylkeskommunen som forvaltningsorgan,
forenkle regelverk, igangsette et storsalg av statlig eiendom og
med et kritisk blikk ytterligere gjennomgå muligheten for
rasjonalisering av statlige og kommunale oppgaver.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at Regjeringens unnfallenhet på dette området
viser at den ikke har til hensikt å foreta en fornyelse
av offentlig sektor.
Disse medlemmer reagerer med
vantro når nå Regjeringen snur vedrørende
fylkeskommunen. Regjeringen foreslår altså nå å tilføre
denne bastarden en rekke nye oppgaver som erstatning for statlig
overtakelse av sykehusene. At man finner plass for å flytte oppgaver
fra fylkesmannen over til fylkeskommunen bekrefter bare det Fremskrittspartiet
har hevdet over lang tid, nemlig at en rekke oppgaver med enkelhet kunne
vært overlatt primærkommunene. Fylkesmannsembetene
er i ferd med å vokse ut av sine statlige hus over hele
landet. Fylkesmannen er nå til større irritasjon
for primærkommunene og enkeltmennesket enn noensinne.
Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet ønsker en fri og uavhengig kulturpolitikk
hvor det offentlige i minst mulig grad blander seg inn i kulturlivets
indre liv. Disse medlemmer vil i denne sammenheng
fremheve det arbeid som blir utført av de frivillige organisasjonene
i landet og at offentlige myndigheter må legge til rette
for at disse kan få utført sitt arbeid uten for
mange reguleringer fra det offentliges side. Disse medlemmer er
også av den oppfatning at det offentlige i større
grad må kanalisere offentlig støtte til kulturlivet
til frivillige lag og organisasjoner som favner bredt, enn til statlige
prestisjeprosjekter som kommer svært få innbyggere
til gode. I denne sammenheng mener disse medlemmer at
staten snarest må skrinlegge planene om bygging av en opera
i Bjørvika. Etter disse medlemmers oppfatning
må det offentlige bruke en mindre del av kulturmidlene
til store statlige prosjekter og heller kanalisere disse midlene
direkte til frivillige lag og organisasjoner utover landet. Disse
medlemmer vil i denne sammenheng vise til Dokument nr. 8:6 (1999-2000
), jf. Innst. S. nr. 90 (1999-2000) hvor Fremskrittspartiet foreslår
en ny fordeling av offentlige midler til kultur. Disse medlemmer viser
også til Fremskrittspartiets forslag i St.meld. nr. 14
(1999-2000) om en ny fordeling av de såkalte tippemidlene.
Begge disse forslag vil stimulere til lokalt
engasjement og økt aktivitet i lokalmiljøene.
Det er tross alt de lokale frivillige kreftene som vet hvor "skoen
trykker".
Disse medlemmer mener at flerbrukshaller
i kombinasjon med kommersielle aktører lokalt, regionalt
og nasjonalt er et satsningsområde vi bør prioritere (særlig
i de store byene, som helt klart er blitt forfordelt av distriktene
i lang tid). Når det gjelder fordeling av tippemidlene,
vil fraksjonen forhåpentligvis etter valget fremme eget
dokument 8-forslag på dette. Dette forslaget er formidlet
til nesten samtlige frivillige lag og organisasjoner, med meget
bra tilbakemelding. Det skulle også bare mangle at ikke
disse midlene uavkortet gikk til frivillige lag og organisasjoner
når vi ser at staten har overtatt hele spillemarkedet,
slik at frivilligheten ikke finner mulig inntjening i lotteri.
Disse medlemmer merker seg at
Regjeringen ønsker å sikre mangfold av medier
og å arbeide mot ensretting. Disse medlemmer mener
at dette er positive signaler fra Regjeringen og disse medlemmer forutsetter
derfor at Regjeringen vil følge dette opp i praktisk politikk
og ytterligere liberalisere mediesektoren. I denne sammenheng vil disse
medlemmer vise til at den kommende digitaliseringen av mediesektoren
vil gi store muligheter for ytterligere konkurranse og mangfold
i denne sektoren. I denne utviklingen er det, etter disse
medlemmers oppfatning, helt sentralt at offentlige myndigheter
ikke forsøker å begrense antall tilbud og den
konkurranse som kommer.
Disse medlemmer mener også at
det er av avgjørende viktighet å begynne med en
privatisering av Norsk Rikskringkasting AS (NRK). Disse medlemmer viser
til at NRK har et behov for å tilpasse seg en konkurranseutsatt
posisjon og den pågående digitale utvikling. Etter disse
medlemmers oppfatning vil NRK få tilført
best kompetanse og ny kapital ved at staten selger seg ut av selskapet
eller tar inn en eller flere nye eiere. Disse medlemmer er
av den oppfatning at en slik løsning er helt avgjørende
for at NRK skal kunne bestå som en ledende mediebedrift også i
fremtiden.
Disse medlemmer mener
at det skal være fri konkurranse mellom de forskjellige
former for energikilder uten noen form for forskjellsbehandling
eller subsidiering fra det offentliges side.
Disse medlemmer er tilfreds med
at Regjeringen nå slår fast at det norske energiforbruket
pr. innbygger er på samme nivå som i de andre
nordiske landene med sammenlignbare klimaforhold, noe Fremskrittspartiet
har hevdet gjennom flere år og dokumentert med statistisk
materiale fra bl.a. NVE.
Disse medlemmer mener at den
store epoken for utbygging av vannkraft i Norge er over, men vil likevel
hevde at finnes et potensiale for fortsatt utbygging av noe vannkraft
uten de store naturinngrep. Disse medlemmer vil samtidig
påpeke at det også finnes et betydelig potensiale
mht. opprustning av eksisterende kraftverk.
Disse medlemmer mener på bakgrunn
av dette at produksjon av kraft basert på naturgass fra
sokkelen, vil være det viktigste bidrag til å imøtekomme
etterspørselen i fremtiden.
Disse medlemmer vil også legge
forholdene bedre til rette for økt bruk av gass innenlands
i tillegg til kraftproduksjon.
Disse medlemmer tar avstand fra
Regjeringens enorme satsing på å fremskaffe energi
fra nye fornybare energikilder som bl.a. sol og vindkraft. Disse energikilder
vil i dagens situasjon ikke kunne levere energi til konkurransedyktig
pris, og ei heller bidra til å dekke etterspørselen
i nevneverdig grad.
Disse medlemmer viser til at
Norge i dag fremstår som en energistormakt med en produksjon
på nærmere 3000TWH(mrd. kWh) i form av olje, gass
og kraft, og at vi bare bruker 6-7 pst. av dette selv. Det finnes
mao. ingen mangel på energi i Norge, men mangel på politisk
handlekraft til å ta i bruk noe mer av de enorme energiressursene
vi har.
Disse medlemmer mener derfor
det er galt å bruke friske skatte og avgiftskroner til å subsidiere energiproduksjon
som ikke kan stå på egne ben økonomisk.
Disse medlemmer tar også avstand
fra Regjeringens nye ENØK-satsing, og måten den
skal finansieres på gjennom en ny avgift til forbruker. Disse medlemmer er
av den oppfatning av at det er husholdningenes eller bedriftenes økonomiske
gevinst som må være det viktigste incitament for å fremme ENØK-tiltak,
og ikke statlige kampanjer eller avgifter.
Disse medlemmer viser til at
det på norsk sokkel fortsatt finnes betydelige mengder
olje og gass, og at det i forvaltningen av petroleumsressursene
må være et viktig mål å sikre
høy verdiskaping. Disse medlemmer vil derfor
understreke at petroleumsnæringen fremfor noen, trenger
langsiktige og forutsigbare rammebetingelser.
Disse medlemmer mener at norsk
sokkels konkurransekraft må styrkes, og hadde håpet
at en del fornuftige grep skulle taes i forbindelse med delprivatiseringen
av Statoil, og omstrukturesringen og den fremtidige forvaltingen
av SDØE. Den forfordelingen av Statoil og til dels også Hydro
som stortingsflertallet legger opp til ved et rettet salg til disse
selskaper, vil dessverre virke motsatt, og kan i verste fall også svekke
norske selskapers muligheter internasjonalt. Viser for øvrig
til Fremskrittspartiets merknader i Innst. S. nr. 198 (2000-2001).
Disse medlemmer vil også ta
til orde for en ytterligere begrensning av SDØE-andeler
i nye felt og utvinningstillatelser, og at en heller sikrer statens
kontantstrøm gjennom skattesystemet. Disse medlemmer vil
likevel ta til orde for å redusere/fjerne bruttoskattene
på sokkelen som for eksempel CO2-avgiften.
Disse medlemmer viser
til at omstillingen og moderniseringen av Forsvaret som var planlagt
i 1990-årene og som ikke ble gjennomført på grunn
av manglende bevilgninger fra flertallet i Stortinget
med unntagelse av Fremskrittspartiet og Høyre, må nå gjennomføres
hvis ikke Forsvaret igjen skal komme i en krisesituasjon.
For å få et sterkere og mindre
topptungt Forsvar, forutsettes det en omfattende reduksjon av ledelse
og kommandostruktur, for på den måten bidra til økning
i bevilgningene til den spisse enden.
Samtidig som Forsvarets virksomhet konsentreres
til færre steder, er det en forutsetning at Forsvaret fortsatt skal
være til stede i alle landsdeler. Det må også legges til
rette økonomisk for stimulerende tiltak som tar sikte på frivillig
avgang.
Hovedmateriell til Forsvaret har i hele etterkrigstiden
blitt finansiert av USA og NATO. Så er ikke tilfelle lenger.
Dette materiellet er nå i stor grad nedslitt og umoderne.
Vi må derfor være villige til å øke
bevilgningen til materiell over budsjettet betraktelig. Samtidig
må vi gjennom de årlige budsjetter øke
bevilgningene til drift i Forsvaret.
Selv om sannsynligheten for et massivt angrep
på Norge i øyeblikket er mindre sannsynlig, må ikke
dette undervurderes. Ikke minst med tanke på den svært labile
og uforutsigbare situasjonen i Russland. Det nasjonale sikkerhetsbehovet
må i første rekke være ivaretatt. Til
dette kreves det en høy beredskap og et høyt treningsnivå.
Vi må legge til rette for at dette økonomisk kan
gjennomføres gjennom de årlige bevilgninger.
De norske styrkene i utenlandsoperasjoner har
i stor grad vært opptatt med vakthold og patruljering.
Dette gir ikke kompetanse til å takle skarpe oppdrag i
Norge. Det må derfor for disse styrkene legges til rette
for trening i norsk terreng, ikke minst vinterstid. De operative
deler av forsvaret må styrkes og byråkrati nedbygges.
Det norske Forsvaret i dag er til en viss grad
tilpasset for å motstå en invasjon av norsk territorium.
Selv om sannsynligheten for dette i dag er mindre sannsynlig må ikke
denne muligheten undervurderes. Urolighetene i Balkan og ikke minst
den labile og uforutsigbare situasjonen i Russland tilsier at det
norske Forsvaret på norsk territorium må være
høyst oppegående kompetent og materielt. Forsvaret
må derfor tilføres midler både materielt
og økonomisk for å kunne motstå enhver
trussel. Dette også for å tilfredsstille NATOs krav
til Norge med tanke på et kollektivt forsvar.
Disse medlemmer konstaterer
at fylkeskommunens generelle handlefrihet, styringsevne og legitimitet er
sterkt svekket. Fylkeskommunens styring av sykehussektoren i ferd
med å falle bort gjennom statlig overtakelse av sykehusene.
Det statlige ansvaret for et enhetlig helsetilbud for hele landet
blir dermed klarlagt. Tilsvarende stykkprisfinansiering kan innføres overfor
videregående skoler. Da fremstår fylkeskommunen
som et kostbart og byråkratiserende mellomledd, uten nødvendig
eksistensgrunnlag.
Med bare 4,5 millioner innbyggere er det kun
behov for to forvaltningsnivåer i Norge, det statlige og
det kommunale. I en ny forvaltningsstruktur ønsker Fremskrittspartiet
en ytterligere satsing på primærkommunene. Gjennom
utstrakt interkommunalt samarbeid etter modell fra Finland, og økende
kjøp og salg av tjenester mellom kommuner etter modell
fra USA, vil kommunene være i stand til å yte
de forventede tjenester overfor innbyggerne. I tillegg vil økt
bruk av konkurranse og anbud være den beste garanti for
kostnadseffektivitet og kvalitet i offentlig tjenesteproduksjon.
Fylkespolitikerne er i stor grad bundet av statlige
prioriteringer. Deres eget handlingsrom er sterkt begrenset. Den
reelle folkevalgte styringen på regionnivået må derfor
sies å være minimal. Fylkestingene og de øvrige
politiske organene i fylkeskommunen fremstår mer som demokratiske
alibi, enn som handlekraftige organ under folkevalgt styring. Det
vil derfor ikke være noe smertelig tap for demokratiet
om disse organene legges ned.
Lokaldemokratiet i Norge har sin styrke i primærkommunene.
Ved en avvikling av fylkeskommunen blir det derfor viktig at alt
interkommunalt samarbeid forankres demokratisk i primærkommunene.
Disse medlemmer viser
til at ved en nedleggelse av fylkeskommunen må nåværende
fylkeskommunale oppgaver fordeles på andre aktører.
En slik fordeling kan gjennomføres etter følgende
hoved-prinsipper:
– Sentraladministrasjonen
og de politiske organer
Ved en omfordeling av fylkeskommunens oppgaver og nedleggelse av
fylkeskommunens politiske organer vil behovet for sentraladministrasjon
falle bort. Dette vil gi betydelige kostnadsbesparelser, landet
sett under ett.
– Helsesektoren (somatikk og psykiatri)
Som naturlig konsekvens av stadig økende andel innsatsstyret
finansiering i helsesektoren, bør de offentlig eide sykehusene
og helseinstitusjonene fristilles i selvstendige stiftelser/resultatenheter, som
leverer sine tjenester i fri konkurranse med hverandre og private
aktører. Inntil slik fristilling kan finne sted bør
staten overta eieransvaret for de fylkeskommunalt eide sykehusene
og helseinstitusjonene. Ordningen med innsatsstyrt finansiering videreutvikles
slik at stykkprisprinsippet fullt ut blir gjort gjeldende.
– Barne- og familievern
Fylkeskommunen organiserer i dag en rekke andrelinjetjenester innen
barnevernet, først og fremst gjennom drift av ulike typer
barneverninstitusjoner. Ansvaret for familievern overføres
i sin helhet staten.
– Rusomsorg
Fylkeskommunale institusjoner innen dette fagfeltet kan overføres
staten på lik linje med barneverninstitusjonene.
– Transport av funksjonshemmede
Oppgaven overføres i sin helhet til staten.
– Videregående skoler
Fylkeskommunen har i dag ansvaret for de videregående skolene.
Disse kan enten skilles ut som selveiende stiftelser med egne driftsstyrer
eller overføres til primærkommunene. Dersom primærkommunene
overtar eierskapet kan dette også her organiseres gjennom
interkommunale foretak i mindre tett befolkede områder.
Uansett valg av modell vil den videregående skolen være
best tjent med innføring av et stykkprissystem, der staten finansierer
den enkelte elevs utdanning gjennom et direkte enhetstilskudd til
den skolen hvor eleven går.
– Fylkesveier
Statens Veivesen har i dag veikontor i alle fylker. Ved nedleggelse
av fylkeskommunen er det naturlig at staten gjennom veikontorene
overtar ansvaret for fylkesveiene. Mindre veier av mer lokal karakter
kan også i enkelte tilfeller overføres til primærkommunene.
Standard og bruksfrekvens for den enkelte veistrekning bør
avgjøre plasseringen, enten til staten eller primærkommunene.
– Kollektiv trafikk
Kollektiv trafikk som hittil har sortert under fylkeskommunen, herunder
buss-, båt- og fergetrafikk, organiseres gjennom anbudsprinsippet
for å opprettholde tilbud og kvalitet i tjenesten. Statlig myndighet
får ansvar for håndtering av konsesjoner og anbudsforhandlinger.
Negativt anbud tas i bruk for å sikre tilbud i grisgrendte
strøk, dersom dette er politisk ønskelig.
Dagens fylkeskommunalt eide buss-, båt-
og fergeselskaper avhendes til private interesser. Alternativt kan
eierskapet overføres til primærkommunene i det
aktuelle geografiske område, som en overgangsordning.
Ansvaret for konsesjoner innen drosjenæringen overføres
til statlig myndighet.
– Kultursektoren
I den grad større kulturinstitusjoner skal ha økonomisk
støtte fra det offentlige kan dette organiseres gjennom
direkte statlige tilskudd. Kulturinstitusjoner som i dag sorterer
under fylkeskommunen er i stor grad allerede organisert som selvstendige
stiftelser/enheter. Fylkeskommunalt eide institusjoner omgjøres
til selveiende stiftelser.
– Næringssektoren
Fylkeskommunens direkte engasjement i næringssektoren gjennom
egne tilskuddsordninger o.l avvikles. Statens nærings-
og distriktsutviklingsfond (SND) organiseres etter Steine-utvalgets
innstilling fra 1995, med egne regionale avdelingskontor.
Med bakgrunn i tanken om regionenes Europa, har debatten om fylkeskommunens
rolle som regional aktør i næringspolitikken igjen
blusset opp. Profilering av regionen og dens næringsliv
overfor andre regioner og markeder, særlig innen EU, blir fremholdt
som viktig. Denne funksjonen kan løses gjennom et nært
samarbeid mellom næringslivet og primærkommunene
i regionen. Det kan f.eks. etableres samarbeidsorgan der representanter
for næringslivet og ordførerne i primærkommunene møtes.
– Fylkesmannsembetet
Når staten overtar ansvaret for en rekke oppgaver fra fylkeskommunene,
vil det være naturlig at fylkesmannsembetet får
overført noen av disse oppgavene, f.eks innen håndtering
av konsesjoner og anbud i kollektivtrafikken. Fylkesmannen vil for øvrig
fortsatt ha hovedfokus på de tilsyns- og kontrollfunksjoner
som han i dag har overfor primærkommunene.
Skjønnsmessige vurderinger skal kun
overprøves av et høyere folkevalgt organ.
Disse medlemmer ser
det som viktig å ha gode og stabile rammevilkår
for norske bedrifter noe som også er en forutsetning for å gjøre
Norge til et attraktivt land for investeringer og næringsvirksomhet.
Næringspolitikken må også sees i forhold
til at Norge er et land dominert av småbedrifter hvor hele
97 pst. av alle virksomheter har under 20 ansatte. Små bedrifter
har vanligvis mindre muligheter til risikospredning, og derfor er
stabile rammevilkår spesielt viktig for nyetableringer
og lønnsom utvikling i de mindre bedriftene. Næringslivet
må gis rammer som både inkluderer de store og
små bedriftene.
Disse medlemmer mener utøvelsen
av privat eiendomsrett er en sentral og nødvendig del av
et fritt samfunn. Skal demokratiet overleve må det ha borgere som
treffer frie beslutninger og forvalter egne verdier. Fremskrittspartiet
er bekymret for at den store statlige maktkonsentrasjonen kan føre
til at politiske flertallsvedtak går på bekostning
av mangfoldet i samfunnet. En for stor offentlig eierkonsentrasjon
begrenser individets frihet og er ikke forenlig med et velfungerende demokrati.
Fremskrittspartiet mener på denne bakgrunn makten må fordeles
og samfunnet organiseres slik at borgerne daglig er aktive beslutningstagere.
Da kan ikke staten eie brorparten av norsk næringsliv og kontrollere
de største norske selskapene.
Disse medlemmer ser hvor viktig
skattesystemet er for det norske næringslivet. Etter Fremskrittspartiets
syn må skattesystemet stimulere til aktivt privat eierskap.
Det krever at skattesystemet ikke diskriminerer aktive private eiere,
og at rammevilkårene er slik at både norske og
utenlandske investorer velger å investere i norsk næringsliv.
Det nåværende skattesystemet oppfyller ikke disse
kravene. Fremskrittspartiet synes det er viktig å påpeke
at skatten på kapitalinntekter ikke er 28 pst., som det
ofte hevdes, men langt høyere. Summen av inntektskatt,
formuesskatt og prisstigning gjør at samlet skatt på kapital
som andel av reell avkastning i utgangspunktet kan overstige 100
pst.. I tillegg kommer den høye norske arveavgiften. Resultatet
er at skattesystemet motvirker privat kapitaldannelse og stimulerer
til kapitalflukt.
Dette bilde blir ikke bedre når vi
ser på den norske beskatningen av næringsformue
og privat eierskap er blant verdens høyeste. En undersøkelse
foretatt av Ernst Ravnaas og Einar Bakko for Norsk investorforum
i 1997 viser at bare fem europeiske land fortsatt har formuesskatt. Disse
medlemmer mener at man må endre dette bilde drastisk
for at Norge igjen skal bli et attraktivt land å investere
i. Fjerning av eiendomskatten, investeringsavgiften og delingsmodellen innen
bedriftsbeskatningen. Videre bør det etableres et oversiktlig
og enkelt skattesystem som fokuserer på å ha et
så lavt skattenivå som mulig. Videre må avgiftssystemene
fungere slik at det er en reel sammenheng mellom det som innbetales
i avgift og det kostnaden som påføres samfunnet
reelt er.
Disse medlemmer mener videre
at formuesskatten er en veksthemmende skatt som rammer private norske
eiere. For å sitte igjen med den samme fortjenesten må norske
private eiere ha en høyere avkastning på sin investerte
kapital enn offentlige, utenlandske- og institusjonelle private
eiere. Med den samme avkastningen fører formuesskatten
til at verdien av norske bedrifter blir lavere for personlige norske
eiere enn for det offentlige, institusjonelle investorer og utlendinger.
Personlige eiere er følgelig i stand til å betale
mindre for bedriftene og må stille høyere krav
til avkastning på nye prosjekter. Andre investorer kan
betale mer og stille lavere krav til avkastning for å engasjere
seg i nye prosjekter. Dette fører til at personlig privat
eierskap fortrenges.
Disse medlemmer mener formuesskatten
og det svake personlige, private eierskapet i tillegg fremmer spekulasjon
og kortsiktige transaksjoner fremfor stabile og langsiktige eierposisjoner
i næringslivet. Mangelen på langsiktig eierskap
har store negative konsekvenser for utviklingen og verdiskapningen
i næringslivet. Fremskrittspartiet ser det derfor som et klart
mål å avskaffe formuesbeskatningen.
Disse medlemmer mener det er
et mål at flest mulig skal kunne eie næringseiendom.
Eierskap desentraliserer makt, stimulerer til samfunnsengasjement
og styrker demokratiet. Aktivt privat eierskap er en kilde til entreprenørskap,
lønnsomhet og effektiv ressursbruk. Den sterke skattleggingen
av norske eiere fører i mange tilfeller til at eierskap
og næringsvirksomhet flytter ut av landet. Fremskrittspartiet
mener på denne bakgrunn det er nødvendig å legge
forholdene til rette for økt privat eierskap og kapitaldannelse
i næringslivet. Avvikling av formuesskatten og redusert
arveavgift for å lette generasjonsskifter i familiebedrifter
er de viktigste bidragene til et skattesystem som fremmer privat
eierskap i næringslivet. I tillegg vil forbedringer av
delingsmodellen være av stor betydning.
For å gi bedriftene brede og gode rammebetingelser er
det for Fremskrittspartiet også viktig at det statlige byråkratiet
reduseres. Mange og omfattende skjema, noe som har blitt karakterisert
som det såkalte skjemaveldet bidrar til å hemme
norsk næringsliv sin utvikling. Både store og
små bedrifter opplever dette som særlig ressurskrevende,
og Fremskrittspartiet ser at det må være et mål å få en
sterk reduksjon av slike oppgaver for bedriftene. Hver måned
bruker en gjennomsnittlig småbedrift i overkant av 30 timer
på å betjene det statlige skjemaveldet og i tillegg
kjøper disse bedriftene eksterne tjenester for drøye
8 000 kroner pr. måned i snitt for å etterleve
de statlige reglene.
Disse medlemmer viser
til at Fremskrittspartiet fortsatt mener at det er behovet for prioriterte
helse- og omsorgstjenester som skal styre ressurstilgangen til dette
samfunnsområdet. Fremskrittspartiet betrakter helse og
omsorg som de viktigste offentlige oppgaver, som må prioriteres
foran andre samfunnsoppgaver.
De vesentligste endringer som bør skje
i henhold til Fremskrittspartiets helse- og omsorgspolitikk er som følger:
– Det må etableres
et statlig, enhetlig ansvar for helse og omsorg inkludert enhetlig
finansieringsform
– Det må etableres et
statlig finansieringsansvar for eldreomsorgen
– Folketrygden må endres
slik at den får en lovpålagt plikt til å betale
for legekonsultasjoner, sykehusbehandling og omsorgstjenester
– Betalingen fra folketrygden
skal følge pasienten til lege, sykehus og omsorg etter
en på forhånd fastsatt stykkpris/kurpris
– De offentlige sykehus fristilles
og drives som aksjeselskap, fri for politisk styring
– Private sykehus og klinikker
skal godkjennes på linje med offentlige institusjoner
– Pasientrettighetsloven må endres
slik at alle norske borgere får en juridisk rett til behandling
innen fastsatt tid bestemt av fagekspertisen.
Disse medlemmer finner det beklagelig
at Norge med sin gode stabile økonomi har gått
inn i et nytt tusenår med tett oppunder 300 000 pasienter
i helsekø. Så langt disse medlemmer har
kunnet registrere, finnes det ikke noe annet land i Vest-Europa
med tilsvarende helsekøer. De lange helsekøene
betyr imidlertid ikke, etter disse medlemmers mening,
at folkehelsen i Norge generelt er dårlig, snarere tvert
om. Helsekøene vitner imidlertid om manglende prioritering
av vårt helsevesen med knapp ressurstilgang, i tillegg
til en foreldet organisering og strukturering av våre offentlige
sykehus. Med tanke på en stadig eldre befolkning og et økende
behov for sykehusbehandling, mener disse medlemmer det
må gjøres noe radikalt i forhold til ressurstilgang
og omstrukturering av våre sykehus, da i form av sterkere
fristilling, omgjøring av offentlige sykehus til aksjeselskap
og en sikker, forutsigbar finansiering i form av en 80 pst. stykkprisfinansiering.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen i april 2001 vil legge frem en proposisjon om statlig
overtakelse av de offentlige sykehusene. Dette stiller disse medlemmer seg
positive til, men vil presisere at i stedet for en statlig foretaksmodell
slik Regjeringen ønsker, burde en ha valgt aksjeselskapsmodellen
for å imøtekomme kravet om full frihet for det
enkelte sykehus. Viktigere enn statlig eierskap til sykehusene mener disse
medlemmer det vil være å få en annen
finansieringsform der pengene følger pasienten eller der
det gis en stykkpris på minst 80 pst. av DRG-kostnadene.
Disse medlemmer finner det svært
betenkelig at egenandelene i helsevesenet de seneste år
har vært sterkt økende og disse medlemmer mener
at man ikke lenger kan snakke om moderate egenandeler men en reell
skatt på sykdom hvor heller ikke kronikere skjermes. Disse
medlemmer avviser forslaget fra Arbeiderpartiet, Kristelig
Folkeparti og Høyre om egenandeler ved innleggelse i sykehus.
Disse medlemmer er sterkt bekymret
for den utviklingen en nå ser i eldreomsorgen hvor kommunene
av økonomiske grunner velger å bygge omsorgsboliger
istedenfor sykehjem, noe som vil ramme de mest pleietrengende på en
uakseptabel måte. Disse medlemmer viser
i denne sammenheng til at sykehjemsdekningen pr. dags dato er lavere
enn den var i 1996. Dette til tross for en betydelig økning
av antall eldre over 80 år. Disse medlemmer mener
vi må ha en sykehjemsdekning på 25 sykehjemsplasser
pr. 100 innbyggere over 85 år.
Disse medlemmer vil fortsette
sitt sterke politiske engasjement for å bedre behandlingen
og omsorgen for de narkomane. I forbindelse med behandlingen av
proposisjonen om statlig overtakelse av de offentlige sykehusene
vil disse medlemmer fremme forslag om at ansvaret
for omsorgen for rusmiddelmisbrukere skal ligge til helsetjenesten
og at rusmiddelmisbrukere får status som pasienter - ikke
klienter. I tråd med dette vil disse medlemmer fortsatt arbeide
for at medikamentell assistert rehabilitering av narkomane blir
tilgjengelig i alle kommuner, administrert av fastlegeordningen.
Disse medlemmer vil endre sykelønnsordningen
slik at arbeidstagerne stimuleres til å raskest mulig komme
tilbake i arbeid etter sykdomsfravær og gjennom bruk av
egenandeler ved korttidsfravær for å begrense
mulig overforbruk. Men Fremskrittspartiet erkjenner at både
kronikere og foreldre med syke barn må hensyntas ved skjerpelser
i sykelønnsordningene. Ordningen med egenmeldinger endres,
slik at totalantallet på 12 dager opprettholdes, men dagens
ordning med "3-dagers" tas bort. Disse medlemmer peker på at
intensjonen med tiltakene er å gjøre det mer lønnsomt å arbeide
enn å gå sykemeldt, samt å legge til
rette for egenmeldinger som er i samsvar med lengden på sykdom. Disse
medlemmer mener at både myndigheter, arbeidstakere
og arbeidsgivere må ta et økonomisk ansvar ved
sykdom og viser for øvrig til Sandmann-utvalgets innstilling
som nettopp understreker ansvarsfordelingen når det gjelder
reduksjon av sykefravær.
Disse medlemmer vil at Folketrygdens
pensjonspremier skal være øremerket dekning av
pensjoner. Innbetalingene skal sikre alle eldre, funksjonshemmede
og folk med forsørgertap en rimelig levestandard. Folkepensjonen
skal etter en lang overgangstid være lik for alle. Folketrygden
skal imidlertid fortsatt utbetale tilleggspensjoner i henhold til
opptjente pensjonspoeng, men ytterligere pensjonspoeng skal ikke
kunne opptjenes etter omleggingen.
Disse medlemmer vil endre lov
om Folketrygd slik at to pensjonister som er gift med hverandre
skal få hver sin fulle og rettmessige pensjon utbetalt.
Pensjonister som er gift med yrkesaktiv skal ikke få sin
pensjon avkortet på bakgrunn av ektefelles inntekt.
Disse medlemmer godtar ikke at
opptjente poeng i Folketrygden skal kunne føre til lavere
pensjon, såkalt "negativ effekt". I en del tilfeller skjer
dette ved samordning mellom egenopptjent offentlig pensjon og etterlattepensjon
fra Folketrygden.
Disse medlemmer ser det som vesentlig
at utviklingen i vårt pensjonssystem er forutsigbar og
at det ikke foretas hyppige endringer i systemet, slik det har vært
gjort siden begynnelsen av 90-tallet. Det må være
mulig for fremtidige pensjonister å regne ut tilnærmelsesvis
hva de kan vente å motta av ytelser og hvilke rettigheter
de har når pensjonsalderen inntreffer. Disse medlemmer godtar
ikke endringer som gis tilbakevirkende kraft.
Utviklingen av grunnbeløpet skal, etter disse medlemmers mening,
følge utviklingen av lønnsnivået. Gjennom
mange år er grunnbeløpet blitt underregulert ved
de årlige trygdeoppgjør. Dette fører
til at pensjonsnivået blir stadig lavere i forhold til
det generelle lønnsnivået i samfunnet. Disse
medlemmer vil peke på at dette er i strid med de
forutsetninger som ble lagt til grunn ved innføringen av
Folketrygden i 1967.
Disse medlemmer går
ikke inn for økt beskatning av pensjonister. En økning
av folketrygdavgiften for denne gruppen aksepteres ikke.
Disse medlemmer mener at Folketrygdens
pensjonsutbetalinger søkes gjort delvis fondsfinansiert
ved at Folketrygdfondet gjøres til et mer normalt pensjonsfond,
hvor avkastningen av fondet benyttes til delvis dekning av pensjonsutbetalingene
når Folketrygdfondets avkastning gjør
Disse medlemmer viser
til at fremtidens behov for utvikling og omstilling vil være
avhengig av at arbeidsmarkedet har mennesker med høy og
variert kvalitativ kunnskap og utdanning. Selv om kunnskap og ferdighet
er et globalt gode, må vi ikke glemme at dette er noe som
eksisterer og videreutvikles på individ nivå.
Disse medlemmer ser at grunnopplæringen
må skje med basis i det enkelte barns evner og behov. Da er
det nødvendig med et variert tilbud innen opplæringen.
På denne måten kan brukerene selv velge det tilbud
som er best for den enkelte. For å få dette til
må en gi muligheter for å opprette både
tradisjonelle, utradisjonelle institusjoner og å drive
private alternativer.
Alle må få samme mulighet
til å velge utdanning uavhengig av familiens adresse og økonomiske
situasjon. For at en skal få en slik reell valgfrihet for
alle, må en likebehandle opplæringstilbudene uavhengig
av om de eies av det offentlige eller private.
Fritt skolevalg vi gi en bedret kvalitet for
alle, da skolene selv ser at de må gi et best mulig og
variert tilbud for å tiltrekke seg de utdanningssøkende.
Dette gjelder alle nivåer av opplæringen.
Det å vektlegge klassedelingstall og
lignende, er utelukkende et fokus på organisatoriske rammetiltak
og ikke på opplæringens innhold. Fremskrittspartiet ønsker å sette
fokus på hva elevene får av kunnskaper og ferdigheter.
For å få dette til er det avgjørende
med nasjonale krav til hva som skal være lært
på de forskjellige nivåer av opplæringen.
Derfor har vi foreslått ekstern kvalitetsvurdering og nasjonale
normerte prøver.
Innen høyere utdanning er det viktig å legge
til rette for større internasjonalisering. Dagens utvikling
medfører at Norge har fremtidige arbeidstakere som også har
foretatt hele eller deler av sin utdannelse i utlandet. Dette er
viktig både for å dra nytte av den viten som besittes
utenfor Norges grenser, men også for å bygge opp
og videreutvikle kontakter i en verden med rask utvikling. På denne
bakgrunn er det viktig ikke bare å harmonisere gradsstrukturen
i Norge, men også aktivt stimulere til studieopphold i
utlandet.
Det er grunnen til at Fremskrittspartiet ikke
ville være med på nedskjæringene i gebyrstipendene
for utenlandsstudentene. Fremskrittspartiet foreslo mer penger til
norske studenter i utlandet. For å gi finansiell trygghet,
er det også viktig at studielånet blir konvertert
til den benyttede valuta, slik at ikke valutasvingninger gir uheldige
utslag for enkeltstudenter.
Det er fortsatt slik at Regjeringen ønsker å forskjellsbehandle
norske studenter ut ifra hvilket eierskap høgskolen har.
Fremskrittspartiet er som det eneste partiet villig til å bevilge
penger slik at for eksempel valg av BI fremfor NHH ikke skal være
et økonomisk spørsmål for studentene.
For studentene vil jo valg av studiested være
et spørsmål om kvalitet og alternativer, og ikke
om et utdanningsmessig supplement.
Den generelle utdanningsstøtten skal
ytes med bakgrunn at det skal være mulig å studere
på heltid. En raskere gjennomstrømning vil være
til det beste både for den enkelte student og for samfunnet
for øvrig. Studentene kommer tidligere ut i arbeid og tjener
penger fremfor mer lån, og samfunnet får en større
tilgang på velutdannet arbeidskraft. Derfor er en økning
av stipend-delen avhengig av studieprogresjon noe Fremskrittspartiet
fortsatt vil arbeide for. Dette vil også dempe behovet
for utenlandsk arbeidskraft.
For å få en best mulig kvalitet
på norsk forskning er det viktig at vi ikke sprer våre
forskningsressurser på mange områder. Det er behov
for en samling av ressurser der Norge har muligheter til å hevde
seg i internasjonal kvalitativ forskning. Samtidig skal vi naturligvis opprettholde
en bredde som kan gi rekruttering, nyskapning og som gir oss mulighet
til å nyttiggjøre oss utenlandske forskningsresultater.
Det er viktig at vi stimulerer til utveksling
av vitenskapelig personell. Dette gir positive bidrag til utviklingen
og samarbeid både for den enkelte som får et opphold
i utlandet, men også for de som får samarbeide med
utenlandsk personell i Norge. Begge deler vi gi kvalitative forbedringer
i våre institusjoner. Universitetet på Svalbard
er et utmerket eksempel i så måte, både
når det gjelder utdanning og forskning.
Disse medlemmer vil
peke på at staten har påtatt seg et ansvar for
infrastruktur innen norsk samferdsel. I tillegg er det offentlige
aktører innen markedet for befordring av person- og godstransport.
Gjennom sin deltagelse i NSB BA, SAS, offentlige støttede ferjer,
båt og bussruter, samt annen kollektivtransport i Norge.
Det offentlige som aktører innen markedet
for befordring av person- og godstransport innebærer betydelige
utgifter for staten, fylkeskommunene og kommunene. Derimot innebærer
biltrafikken enorme inntekter til staten.
Det er lett å innta den holdning at
flytrafikk og bilbruk bør reduseres og at folk i stedet
bør bruke buss, tog, t-bane eller trikk, men vi mener imidlertid
det er viktigere at mest hensiktsmessig transportmiddel benyttes
i forhold til hvilken transportoppgaver som skal løses.
Uavhengig av avstand eller transportbehov mener disse
medlemmer at det offentliges medvirkning innen samferdsel
bør organiseres etter følgende prinsipper:
– All produksjon
av transporttjenester og samferdselsrelatert vare- og tjenesteproduksjon
skilles fra offentlig myndighetsutøvelse. Prinsippet om
at det offentlige må betale for eller motta betaling fra produsenter
av slike tjenester innføres som reguleringsvirkemiddelet
der regulering er nødvendig for å sikre visse
transporttjenester. På den måten sikres det full
effektivitet i all transporttjeneste produksjon.
– Det viktigste moderniserings-
og fornyelsesverktøy er å gjennomføre
de lov- og forskriftsendringer som er nødvendige for å etablere
et fullstendig markedsstyrt transportmarked. Myndighetenes rolle
begrenses til kjøp og salg av transportrettigheter der
regulering fortsatt er nødvendig.
– Det nåværende
Samferdselsdepartement omorganiseres til et Transportdepartement
med ansvar for alt innenfor transport til lands, vanns og i luften, samt
all virksomhet som er en naturlig del av transportvirksomheten,
herunder havnevirksomhet.
– Forvaltningsmessig opprettes
et felles Statens transportdirektorat basert på sammenslåing
av Vegdirektoratet, Luftfartsverket og Jernbaneverket. Transportdirektoratet
står som overordnet ansvarlig for vegnettet, men bruker
bedrifter til å bygge og vedlikeholde vegene. Luftfartsverkets lufthavner
organiseres i et aksjeselskap (Norske lufthavner A/S) som
tilbyr sine tjenester til flyselskapene etter avtaler med og retningslinjer
fra Transportdirektoratet. Når det gjelder jernbanenettet,
eies det av Transportdirektoratet som kjøper anleggs- og
vedlikeholdstjenester i markedet, eventuelt fra nydannede aksjeselskaper
basert på det nåværende NSB BAs verksted
og vedlikeholdsavdelinger. Det etableres en kontrakt for noen år
med disse, for å sikre en overgangsperiode.
– Statens vegvesens entreprenør-
og driftsavdelinger omorganiseres til aksjeselskaper og gis også kontrakt
for noen overgangsår på tidligere oppgaver som
de stod for. Transportdirektoratets vegavdelinger får en
ren byggherre funksjon, samt administrasjon av vedlikeholdsarbeidet.
– Det etableres et Statens transporttilsyn
som står for kontroll av all transport til lands (veg,
jernbane, bru), til vanns, i luften og havnevirksomhet for å påse
at alle regler, særlig sikkerhetsbestemmelser, følges.
Transporttilsynets utgifter belastes brukerne i sin helhet. Det
forutsettes at Transporttilsynet legges under Arbeids- og administrasjonsdepartementet.
– Lover og forskrifter legges
til rette for integrerte transportselskaper i person- og godstransporten, dvs.
større selskaper som driver produksjon av transporttjenester
for gods og personer til lands, til vanns, i luften og på jernbanespor
med skip, ferjer, fly, trailer, drosjer, busser, tog og terminaltjenester,
havner, lufthavner og stasjoner.
– Overordnet ansvar for landets
havner flyttes fra Fiskeridepartementet til Transportdepartementet og
organiseres i aksjeselskaper hvor transportselskaper etterhvert
kan kjøpe aksjer, men med mulig bestemmelse om minimum
antall aksjonærer og begrensning på eierandel.
Konkurranse mellom havner innføres som et viktig styringsredskap
for å hindre monopolprofitt og ineffektivt transporttilbud.
Innføringen av et nytt regionalt havnesystem styres imidlertid
fra Havneavdelingen i Transportdirektoratet slik at det gjøres
på en metodisk og rasjonell måte.
– Det etableres en egen ulykkeskommisjon
etter samme modell som The National Transportation Safety Board
(NTSB) i USA.
Disse medlemmer har fremmet forslag
om og vil også i kommende fireårsperiode arbeide
for å:
– Skille
all produksjon av transporttjenester og samferdselsrelatert vare-
og tjenesteproduksjon fra offentlig myndighetsutøvelse.
– Foreta en modernisering- og
fornyelse av dagens regelverk slik at man kan etablere et fullstendig markedsstyrt
transportmarked.
– Omorganisere det nåværende
Samferdselsdepartement til et Transportdepartement med ansvar for alt
innenfor transport til lands, vanns og i luften, samt all virksomhet
som er en naturlig del av transportvirksomheten, herunder havnevirksomhet.
– At det forvaltningsmessig opprettes
et felles Statens transportdirektorat basert på sammenslåing
av Vegdirektoratet, Luftfartsverket og Jernbaneverket.
– Omorganisere Statens vegvesens
entreprenør- og driftsavdelinger til aksjeselskaper.
– Etablere et Statens transporttilsyn
som får til oppgave å drive kontroll av all transport
til lands (veg og jernbane), vanns og luft og havnevirksomhet for å påse
at alle regler, særlig sikkerhetsbestemmelser følges.
– Omorganisere dagens havner til
aksjeselskaper.
Disse medlemmer vil
peke på at for at en stat skal fungere er det nødvendig
med en god og effektiv justissektor. Dette fordi forutsigbarhet
og mulighetene for å hevde sine rettigheter og vern fra
overgrep i alt fra vern fra vold til håndhevelse av avtaler
forutsetter at rettsvesenet fungerer og at håndhevelse
av regler vil bli foretatt på en god og ekspeditt måte.
Det er skremmende å være vitne
til den store økningen i vold- og sedelighet forbrytelser.
Spesielt er dette ille når de involverer barn. Av de tiltak
som er viktige i denne sammenheng er å heve straffen for
slike forbrytelser. Beklagelig vis er dette et viktig tiltak Regjeringen
forbigår med megetsigende taushet!
Det er åpenbart at den nåværende
lave straff for grov vold og seksualforbrytelser ikke står
i sammenheng med den alminnelige rettsoppfatning. Fremskrittspartiet
vil derfor fortsette sitt arbeid for å få strengere reaksjoner
for
Selv om vedtaket om overføring av ressurser
fra administrasjon til aktiv polititjeneste er et riktig skritt, kan
dette alene ikke gi den økning vi ser er nødvendig for å øke
oppklaringsprosenten. Det må et generelt sterkere satsing
på kriminalitetsbekjempelse også ved å tilføre
nye ressurser.
Kapasitetsproblemene i domstolsapparatet kan
ikke bare løses ved at enkelte domstoler slås
administrativt sammen. En lengre ventetid mellom ferdig etterforskning
og domstolsbehandling virker svekkende på den generelle
rettsoppfatning og har en redusert preventiv effekt. Spesielt blant
yngre lovbrytere er det viktig at det er en rask reaksjon gjennom
hele kjeden fra oppklaring, dom og evt. soning.
Det er viktig med en også åpner
for hurtigdomstoler som kan ta mer kurante saker og saker som omfatter barn
og unge.
At en får mulighet til å begå nye
forbrytelser i tiden mellom dom og soning, fordi soningskøene
er for lange er uholdbart. Derfor bør en åpne
for en mer effektiv bruk av soningsanstaltene, og aktivt vurdere kjøp
av fengselsplasser i utlandet for fanger som skal utvises fra Norge
etter endt soning.
For øvrig er det verdt å merke
seg at Fremskrittspartiets forslag om at det skal være
belagt med straff å rømme fra fengsel, nå endelig
blir gjennomført.
Disse medlemmer mener
at norsk klimapolitikk må vurderes i lys av utviklingen
i de internasjonale klimaforhandlingene. Regjeringen vil legge frem
et forslag til kvotesystem for klimagasser våren 2001,
som kan iverksettes dersom Kyoto-protokollen trer i kraft. Inntil
en slik avtale er på plass vil det arbeides videre med å effektivisere
de nasjonale klimavirkemidlene.
Disse medlemmer mener at i og
med at USA ikke kommer til å godkjenne Kyoto-avtalen, og
at avtalen dermed ikke får det nødvendige flertall,
noe som var forutsetningen, så bør Regjeringen
skrinlegge fremtidige klimaforhandlinger og tiltak, spesielt særnorske.
Disse medlemmer mener at det
med bakgrunn i klimamøtene i Haag, og USAs standpunkt,
virker som om det er færre og færre nasjoner som
tror på at dårlig vær er menneskeskapt.
Det vil være helt meningsløst at Norge nå skulle
gjennomføre Kyoto-avtalen når det bare er et fåtall
land som kommer til å ratifisere avtalen. Disse
medlemmer vil på det sterkeste advare mot at Regjeringen
nå legger opp til en klimapolitikk der vi går
i bresjen for å prøve "å berge verden" sammen
med noen få andre nasjoner. En gjennomføring av
avtalen vil kunne koste staten og norsk industri milliardbeløp årlig,
medføre konkurransevridning og fare for tap av norske arbeidsplasser. Disse
medlemmer vil her vise til at 97 pst. av de totale CO2-utslippene kommer fra naturen selv.
Det er en kjensgjerning at mange, og etter hvert
flere og flere forskere trekker i tvil FNs klimapanels teori om
menneskeskapte klimaendringer. Forskere fra flere forskjellige miljøer
over hele verden advarer nå mot FNs klimapanels spådommer.
Det er også forskere som har endret sitt syn på klimautviklingen
etter at nyere forskning er lagt frem. Et eksempel er James Hansen, klimaforsker
ved NASAs institutt for romforskning, som lenge har vært
en sentral pådriver for tesen om en menneskeskapt global
oppvarming. Nylig imøtegikk han FNs klimapanel og seg selv
ved å hevde at det ikke er fossile brennstoff og CO2 som er årsak til den globale
oppvarmingen.
Disse medlemmer viser til at
veitrafikk er den klart største kilden til støyplager.
I tillegg bidrar blant annet industri, fly- og togtrafikk, bygg
og anlegg, skytebaner til støyplager. Veitrafikken forårsaker
om lag 70 pst. av den samlede støyplagen i Norge, mens
tog og fly forårsaker om lag 10 pst. av støyplagen.
Regjeringen vil blant annet vurdere mulighetene
for redusert støy fra bildekk, bilmotorer og veidekker,
og Norge vil delta aktivt i EUs arbeid på støyfeltet.
Disse medlemmer viser til at
det i meldingen trekkes frem at veitrafikken er den klart dominerende kilden
til støyplager, og da særlig i byer og tettsteder.
Disse medlemmer mener at støyplager
fra veitrafikken kan reduseres betraktelig ved å få en
mer rasjonell veistruktur der stamveiene legges utenom selve bykjernen
og tettsteder. Disse medlemmer viser til at Miljøverndepartementet
vurderer å innføre en støydifferensiert
avgift på bildekk.
Disse medlemmer mener videre
at en opprusting og for bedring av dagens veidekke vil ha stor innvirkning
på å få redusert støyplager
fra veitrafikken. I tillegg vil en rekke andre tekniske omstendigheter
som skjermens utforming, dekkmønster, temperatur osv., har
betydning. Disse medlemmer tar sterk avstand fra en slik virkemiddelbruk.
Disse medlemmer viser til at
Regjeringen vil trappe opp innsatsen for å sikre allemannsretten
i kyst- og strandområder, tydeliggjøre ferdselsbestemmelsene i
friluftsloven, og avklare forhold mellom allemannsretten og virksomhet
i utmark. Regjeringen vil våren 2001 legge frem en stortingsmelding
om friluftsliv.
Disse medlemmer er sterkt bekymret
over signalene om nye statlige direktiver og lover når
det gjelder strandsoneproblematikken. En rekke kommuner langs kysten
har funnet frem til gode løsninger for å sikre
allemannsretten i et samarbeid med grunneierne.
Disse medlemmer mener at lokalt
selvstyre er viktig og at det er stor forskjell på kommunene,
noe som medfører at det i meget stor grad må være
rom for lokale variasjoner og lokalt ansvar.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti understreker
at Norge i den kommende perioden vil være i en særstilling.
Vi vil innkassere svært store inntekter fra oljevirksomheten,
noe som gir oss økonomiske muligheter som nesten ingen andre
land har opplevd. Samtidig vil vi ha uløste oppgaver på mange
områder i samfunnet, som vi for en stor del ikke vil ha
arbeidskraft nok til å løse. Å finne balansen
mellom bruk av penger til å løse viktige samfunnsoppgaver,
og holde igjen for å unngå overoppheting og ivareta
hensynet til framtidige utgifter, vil stille neste periodes Storting
overfor vanskelige valg.
Dette medlem vil prioritere følgende
hovedutfordringer neste periode:
– Velferdsstaten
må utvikles videre. Alle innbyggere skal være
sikret et anstendig velferdsnivå - uavhengig av inntekt,
helsetilstand, bosted og familiesituasjon. Særlig er det
viktig å skape sikkerhetsnett som gjør at de svakeste
ikke faller utenom. Dette forutsetter en offentlig sektor som gir
mest mulig velferd for hver krone, og som sikrer at det ikke vil
være behov for konkurranseutsetting eller privatisering.
– Barn og unge er framtida. Det
vil være en meget god investering å satse på et
tilbud til barn og ungdom av høy kvalitet og i et tilstrekkelig
antall. På denne måten kan vi gi dem en start
på livet som setter dem i stand til å være
gode og produktive samfunnsborgere i framtida. Det bør
være sjølsagt at både barnehage og skolefritidsordning
skal være rimelige nok til at alle kan benytte seg av dem. Skolen
skal være fri for egenandeler, og ingen barn skal vokse
opp i fattigdom.
– Bruk den utenrikspolitiske handlefriheten. Utenfor EU
har Norge handlefrihet. Både i miljøpolitikken, sikkerhetspolitikken
og bistandspolitikken kan Norge være et alternativ til
stormaktene. Problemet er at denne handlefriheten i stor grad ikke benyttes.
Norge velger i stor grad å være et haleheng til
USA og/eller EU i alle saker av betydning. Når
det gjelder plassering av oljefondet har Norge full frihet. Vi kan
velge å plassere vår rikdom i en rekke etisk tvilsomme
virksomheter, vi kan innføre retningslinjer som forhindrer
kapitalplassering hos verstingene, og vi kan bruke denne kapitalen
i virksomheter som bringer verden framover.
– Bærekraftig miljøpolitikk
koster. Vi står overfor en rekke avgjørende veivalg
i miljøpolitikken. Klima, energi, samferdsel, biologisk
mangfold og grønne skatter er stikkord på områder
der våre valg i kommende langtidsplanperiode vil få konsekvenser
i mange tiår framover. Å være føre
var vil medføre kostnader på mange nivå,
men å ta sjansen på å la være
vil kunne gi voldsomme konsekvenser på lang sikt. Sosialistisk
Venstreparti er ikke villig til å ta denne sjansen.
– Fra svart oljeøkonomi
til grønn kunnskapsøkonomi. Verdien
av den framtidige arbeidsinnsatsen er 13 ganger høyere
enn verdien av oljeformuen. Dette illustrerer behovet for endring
av fokus i næringspolitikken. Satsing på utdanning
og forskning som kan øke verdien av den menneskelige kapitalen
vil ha en mye større effekt på vår velferdsutvikling
enn noe annet. Gjennomføring av den grønne skattereformen
er en forutsetning for at bedrifter skal gis grunnlag for å legge
om sin produksjon i miljøvennlig retning. Dette må gjøres
i planperioden.
– Rettferdig fordeling. Fremdeles
finnes det fattigdom i Norge. Som et av verdens rikeste land er dette
uakseptabelt. Sosialistisk Venstreparti krever gjennomføring
av en rekke tiltak som vil gi de svakeste gruppene i vårt
samfunn et verdig liv. Sentralt er omfordeling gjennom skattepolitikken, fjerning
av egenandeler i skolen og helsevesenet, økte overføringer
og maksimalpriser på skolefritidsordningen og barnehager.
– Toleranse. Det norske samfunnet
er og vil være mangfoldig og flerkulturelt. All politikk
må ha dette som et positivt utgangspunkt, og legge til rette
for respekt og inkludering av minoriteter i samfunn og sosialt fellesskap.
Prinsippene om likestilling mellom kjønnene og solidaritet
er en viktig del av vårt verdigrunnlag. Disse verdiene
er ikke kultur- eller religionsrelative. Dette verdigrunnlaget er
en nødvendig forutsetning for et likeverdig samfunn, og
for å lykkes i å ivareta interessene til minoriteter.
Dette medlem mener det er svært
viktig å forsvare velferdsstaten. For å sikre
et anstendig tjenestetilbud til alle grupper i samfunnet, må offentlig
sektor kontinuerlig videreutvikles og forbedres slik at man får mest
mulig velferd ut av hver krone. Dette er det eneste effektive middel
mot krav om privatisering og konkurranseutsetting. Offentlig sektor
må primært fokusere på tilbud til de
svakeste gruppene i samfunnet. Det vises for øvrig til
merknad til kapittel 3.
Innenfor rammene av økologisk bærekraftighet
og en høy standard på helse-, miljø-
og sikkerhetsarbeidet må næringslivet få rammevilkår
som gir dem et best mulig utgangspunkt for verdiskapning. Dette
medlem understreker at den offentlige næringspolitikken må ta
sikte på en overgang fra en svart oljeøkonomi
til en grønn kunnskapsøkonomi, stabile rammevilkår, nasjonal
kontroll med sentrale deler av næringslivet og grunnlag
for næringsutvikling i hele landet. Det vises for øvrig
til merknad til kapittel 4.
I arbeidsmarkedspolitikken står vi
overfor to hovedutfordringer: Skaffe nok arbeidskraft til å løse
viktige oppgaver i offentlig og privat sektor, og inkludere grupper
som har vært utstøtt i arbeidslivet. Dette medlem mener
dette delvis er to sider av samme sak, og viser for øvrig
til merknad til kapittel 5.
Den økonomiske politikken må ivareta
en rekke hensyn. På en måte som skaper minst mulig
ulemper for innbyggere og næringsliv skal man sikre finansiering av
velferdsstatens ordninger og fordelingsvirkemidlene. Den skal bidra
til en bærekraftig utvikling, og søke å gi
en stabil økonomisk utvikling. Det vises for øvrig
til merknad til kapittel 6.
Verdien av arbeidsinnsatsen til norske innbyggere
er 13 ganger høyere enn verdien av oljeformuen. Det bør derfor
satses mye på å øke verdien av denne
arbeidsinnsatsen. Det betyr satsing på skole, utdanning
og forskning - både på kvalitet og kvantitet.
Sosialistisk Venstreparti er villig til å bruke de ressursene
som kreves for å få til dette. Dette er et viktig
ledd i prosessen med å omdanne norsk økonomi til
en grønn kunnskapsøkonomi. Det vises for øvrig
til merknader til kapitlene 7 og 13.
Vi står overfor en rekke avgjørende
veivalg i miljøpolitikken. Klima, energi, samferdsel, biologisk
mangfold og grønne skatter er stikkord på områder
der våre valg i kommende langtidsplanperiode vil få konsekvenser
i mange tiår framover. Å være føre
var vil medføre kostnader på mange nivå,
men å ta sjansen på å la være
vil kunne gi voldsomme konsekvenser på lang sikt. Sosialistisk
Venstreparti er ikke villig til å ta denne sjansen. Det
vises for øvrig til merknader til kapitlene 8 og 9.
Levedyktige distrikter er viktig for hele Norge.
Dette må få konsekvensen for politikken som føres
på en rekke felter. Særlig viktig er det å beholde
den differensierte arbeidsgiveravgiften og en velutbygd infrastruktur
for kommunikasjon. På sikt vil verdien av vitale lokalmiljøer
over hele Norge, overstige kostnadene dette medfører. Det
vises for øvrig til merknad til kapittel 10.
Fremdeles finnes det fattigdom i Norge. Som
et av verdens rikeste land er dette uakseptabelt. Sosialistisk Venstreparti
krever gjennomføring av en rekke tiltak som vil gi de svakeste
gruppene i vårt samfunn et verdig liv. Sentralt er omfordeling
gjennom skattepolitikken, fjerning av egenandeler i skolen og helsevesenet, økte
overføringer og maksimalpriser på skolefritidsordningen
og barnehager. Det vises for øvrig til merknad til kapittel
11.
Det vises for øvrig til merknad til
kapittel 12.
En velfungerende velferdsstat er en forutsetning
for et godt tilbud til syke og pleietrengende. Helsetjenesten i
kommunene danner grunnmuren i helsevesenet. Svake grupper som psykiatri
og ungdom må prioriteres høyere. Den politiske
kontrollen med sykehusene må beholdes. Det vises for øvrig
til merknad til kapittel 14.
Befolkningsutvikling med sterk økning
av eldres andel befolkningen skaper utfordringer for vårt
pensjonssystem. En evt. omlegging av systemet må ivareta hensynet
til fordeling og likestilling samtidig som det eldre arbeidstakere
gis motivasjon til å stå i arbeid. Det vises for øvrig
til merknad til kapittel 15.
Utenfor EU har Norge handlefrihet. Både
i miljøpolitikken, sikkerhetspolitikken og bistandspolitikken kan
Norge være et alternativ til stormaktene. Problemet er
at denne handlefriheten i stor grad ikke benyttes. Norge velger
i stor grad å være et haleheng til USA og/eller
EU i alle saker av betydning. Når det gjelder plassering
av oljefondet har Norge full frihet, men velger å plassere
vår rikdom i en rekke etisk tvilsomme virksomheter. Det
vises for øvrig til merknad til kapittel 16.
Komiteens medlem representanten Steinar
Bastesen har merket seg at Regjeringens uttalte målsetninger
om i vesentlig grad å opprettholde dagens bosettingsmønster
ikke følges opp gjennom tiltak i de meldinger og proposisjoner
som kommer fra ulike departementer, og som samlet sett gir et bedre bilde
av Regjeringens faktiske politikk enn det meldingen om Regjeringens
langtidsprogram gjør. Dette medlem har merket
seg at meldingen om regional- og distriktspolitikken gjennom scenarier
for fremtiden gir et bilde av hvilken utvikling Regjeringen forventer for
de ulike landsdeler, og at den samlede effekt av Regjeringens politikk
innen ulike politikkområder peker mot en utvikling som
skissert i disse scenarier.
Dette medlem har merket seg at
den politikk Regjeringen fører, virker sterkt sentraliserende,
undergraver muligheten for langsiktig privat eierskap og faser ut
næringsområder av stor betydning for bosetting
og utviklingsmuligheter i distriktene. Dette medlem har
også merket seg at Regjeringens skattepolitikk favoriserer
de børsnoterte selskap fremfor de ansvarlig eide, og at
overgang fra ansvarlig eierskap til AS-selskaper svekker bedriftenes
tilknytning til og interesse for den kommune de er plassert i. Dette medlem mener
også at et skattesystem som fratar kommunene den direkte
bedriftsbeskatning drar i samme retning.
Manglende vilje til å bygge ut et tidsmessig
vegnett i hele Norge forsterker de problemer næringslivet
i distriktene har, det gjør også den manglende
vilje til å ta et løft for bedre havner med tilknyttet
tidsmessig veistruktur.
Dette medlem har også merket
seg Regjeringens manglende vilje til å ta et løft
for en bedre offentlig skole. Dette medlem har merket
seg at Regjeringen er mer opptatt av skolefritidsordninger enn av
skolens innhold.
Dette medlem vil understreke
den betydning kraftkrevende industri har for f.eks. indre Ryfylke,
for Odda i Indre Hardanger og for Sogn og Fjordane. Dette
medlem mener at Regjeringens kraftpolitikk vil svekke disse
områdene og deres muligheter for næringsutvikling
knyttet til eksisterende industri vesentlig, og at dette er en politikk
som vil forsterke fraflyttingstendensene.
Dette medlem har merket seg at
Regjeringen ikke i noen av sine fremlagte stortingsmeldinger eller proposisjoner
har skissert de forslag til tiltak som Stortinget har bedt om for å sikre
de maritime næringer en fremtid i Norge. Tvert imot beskriver
Regionalmeldingen en fremtid der f.eks. Nord-Vestlandet ikke har
klart omstillingen fra et aktivt maritimt næringsliv til
ny virksomhet, mens for eksempel det maritime miljø på Sør-Vestlandet
har klart denne omstillingen. Dette medlem mener
at den utfasing av maritime næringer som ligger i disse
fremtidsutsikter, vil undergrave fremtids- og utviklingsmulighetene
langs kysten, innskrenke yrkesvalgmulighetene og svekke distriktsbosettingen.
Dette medlem har videre merket
seg at Regjeringen ved tildeling av nye oppdrettskvoter vil omgå Stortingets
vedtak om ikke å auksjonere ut kvoter ved å fastsette
en pris på de enkelte kvoter basert på forventet fremtidig
avkastning i samarbeid med næringen. Dette medlem anser
dette som en fordekt auksjon, og i strid med Stortingets vedtak. Dette
medlem mener også at en fastsettelse av kvotepris
basert på forventet fremtidig overskudd vil favorisere
de kapitalsterke aktørene og frata distriktsbefolkningen
mulighet til aktivt eierskap i en vekstnæring basert på lokale naturressurser,
det er etter dette medlems mening også galt
at staten skal ha betalt for bruksrett til områder som
tidligere har vært brukt av lokalbefolkningen. Eventuell
konsesjonsbetaling må etter dette medlems mening
tilfalle de aktuelle kommuner. Dette medlem vil påpeke
at Regjeringens forslag slik det fremgår av Ot.prp. nr.
65 peker i motsatt retning av Regjeringens uttalte mål
om å opprettholde distriktenes bosettingsmønster
og utviklingsmuligheter.
Dette medlem vil også vise
til den fremlagte stortingsmelding om oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene. Dette
medlem mener at en gjennomføring av oppgavefordelingen
som foreslått i denne meldingen vil undergrave lokaldemokratiet
i kommunene. Dette medlem mener at en overføring
av beslutningsansvar fra kommunalt til fylkeskommunalt nivå på sikt
vil favorisere de befolkningsrike områdene på bekostning
av kommuner med svakt befolkningsgrunnlag, og at dette igjen vil
forsterke fraflytting fra distriktene. Dette medlem viser
til at og Kystpartiet vil motvirke at næringsliv bygget
på nasjonale fornybare ressurser selges ut av landet. I
møte med den globale utvikling er det viktig at ressursgrunnlaget for
fremtidig verdiskapning forblir under norsk kontroll. Lokalt eierskap
er en styrke for lokalsamfunnene, og grunnleggende for at det kan
utvikles et godt samarbeid mellom næringsliv og lokalsamfunn. Dette medlem viser
til at Kystpartiet gjennom skattepolitiske virkemidler vil stimulere
til bedre rammevilkår for små og mellomstore bedrifter.
Statens kapitalressurser skal ikke brukes til å kjøpe
opp og skaffe seg kontroll over bedrifter som eies lokalt og som
har gode utviklingsmuligheter innenfor rammen av privat næringsliv.
Heller ikke skal statens ressurser brukes til kapitalinnsprøyting
i bedrifter lokalisert i utlandet som er i direkte konkurranse med
norskbasert næringsliv og som har gunstigere markedsadgang
og lavere lønnskostnader enn tilsvarende bedrifter i Norge.
Gjennom hensiktsmessige låneordninger der statlig og privat kapital
deler risiko skal det legges til rette for innovasjon og nyetableringer. Dette
medlem viser til at Kystpartiet gjennom skattefradrag for
investeringer i lokale samfunnsprosjekter vil stimulere til økt
samhandling mellom lokalmiljø og næringsliv.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil arbeide for at bedriftsbeskatningen skal tilfalle kommunene der
produksjonen foregår. Norsk næringslivs konkurranseulempe
ved å ligge langt fra markedene må motvirkes ved økt
statlig satsing på hensiktsmessige transportårer
tilpasset moderne kommunikasjonsmidler, og avgiftsnedsettelse på drivstoff
for skipsfart og landeveistrafikk. Norske transportører
må gis konkurransedyktige rammevilkår. Det må bli
enklere å etablere nye næringer. Ny næringsutvikling
hemmes ved et overdrevent skjemavelde og urimelige gebyrer og avgifter.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
er positiv til at investeringsavgiften fjernes, og vil være
pådriver for at dette gjennomføres. Statens kontroll-
og reguleringsiver i forhold til næringslivet
må begrenses. Dette medlem viser til at
Kystpartiet vil trygge privat eierskap ved å fjerne arveavgift
og skatt på produksjonsutstyr. Skatten må ligge
på sluttproduktet, og generasjonsskifte i privateide bedrifter
må kunne gjennomføres uten at bedriftene tappes
for kapital.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil legge til rette for at primærnæringene skal
få best mulig rammevilkår med større
fortjeneste for dem som gjennom sitt arbeide skaper verdiene. Verdien
av ren norsk matproduksjon må i større grad tilfalle
produsenten, ikke omsetningsleddene. Den største andelen
av SND-midlene skal investeres i distriktene. Arbeid er en viktig trivselskaper.
At folk har et arbeid de trives i gir mindre kriminalitet og krever
mindre sosialomsorg. Begrenset tilgang på arbeidskraft
må møtes med tiltak for å få flere
av dem som i dag går på attføring/trygd
ut i aktivt arbeide. Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil prioritere tiltak som kan motvirke at unge mennesker uføretrygdes
og stenges ute fra arbeidslivet uten noen gang å ha vært
i arbeid.
Dette medlem viser til at Kystpartiet ønsker å benytte
følgende virkemidler:
– Kystpartiet
vil arbeide for at flere yrkesvalghemmede får målrettet
utdannelse med sikte på å kunne integreres i næringslivet.
– Pensjonister må selv
sette grensene for lønnet arbeidsaktivitet uten å bli
straffet gjennom pensjonsreduksjon.
– Det må etableres arbeidsmuligheter
for ungdom som ikke kan eller vil gå rett fra grunnskolen
og over til videregående skole og yrkesutdannelse.
Fiskeri og havbruk er landets nest største
eksportnæring, og er bortsett fra petroleumsvirksomheten
netto største verdiskaper i Norge. Bærekraftig
høsting og produksjon av fornybare ressurser som fisk,
skalldyr og sjøpattedyr, ved siden av havbruk, skal fortsatt
være grunnlaget for næringslivet på kysten.
Kystnæringene og da spesielt den eksportrettede delen skal
styrkes med markedsføringsmidler for å komme i
posisjon overfor konkurrentene i Europa og verden for øvrig. Dette
gjelder også informativ virksomhet som skal motvirke feilinformasjon
fra ulike organisasjoner. Disse organisasjonene sprer i dag feilaktige
opplysninger om sentrale fiskeslag og sjøpattedyr. Dette medlem viser
til at Kystpartiet vil motarbeide slik virksomhet.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
går inn for at korrekte, vitenskapelige resultater trekkes
inn i markedsføringsarbeidet. Fiskeressursene er avgjørende
for hele kysten. For å unngå overbeskatning, må vi
samarbeide med andre kyststater. Det overordnede mål for forvaltning
av fiskeressursene, må være å oppnå et
stabilt og optimalt langtidsutbytte. Norge skal fortsatt delta i
internasjonale organer hvor beslutninger som innvirker på norske
kyst- og havressurser, fattes. Det er avgjørende å beholde
nasjonal styring av fiskeressursene. Retten til fisken skal være
hos det folket som bor ved ressursene og eierskapet i fiskerinæringen
må være mest mulig lokalt. Dette gjelder både
fiskebruk og kvoter.
Dette medlem viser til at Kystpartiets
mål er å få frem en lønnsom
og markedsorientert næring:
– Fiskere
og tilvirkere må få større andel av verdiskapningen
som det ferdige produktet gir.
– Tildelte kvoter må kunne
tas på det redskap som gir best kvalitet og lønnsomhet.
– Fangsten må baseres
på en økonomisk og ressursmessig riktig utnyttelse,
og med en flåte som gir rimelig sikkerhet for kontinuerlig
råstoffleveranse.
– En prispolitikk som fremmer
kvalitet.
– En foredlingsindustri som er
ressurs- og markedstilpasset.
– Kondemneringsordningen for fiskebruk
gjeninnføres.
Dette medlem mener at uttaket
av fisk og sjøpattedyr skal fastsettes på bakgrunn
av vitenskapelige undersøkelser, og i samarbeid med næringen.
Dette gjelder alle arter som gir grunnlag for kommersiell fangst.
I tillegg bør vi ha overvåkning og forskningsfangst
på arter som det i dag ikke drives kommersiell fangst på.
Kontrollen av norske og utenlandske fartøyer må styrkes
betraktelig slik at det ikke blir rom for å drive overfiske. Dette
medlem godtar heller ikke hard beskatning av ungfisk eller
utkast. Kontrollmyndighetene må gis tilstrekkelig ressurser
og sanksjonsmidler for å utøve denne kontrollen.
Oppvekst- og fiskeområder bør overvåkes
bedre slik at man raskere kan stenge og reåpne fiskefelt
enn det som er tilfellet i dag. Fiske og fangst må skje
på en slik måte at vi får et best mulig økologisk
og økonomisk utbytte. Dette innebærer en opprioritering
av det kystnære fisket og en nedprioritering av fisket
i oppvekstområdene.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
krever at flere unge får sjansen til å starte
i eget fartøy. Selv om myndighetene arbeider for en nedbygging
av flåteleddet må vi sikre at rekrutteringen er
på plass. Ungdom er i dag mer bevisst på at de
skal ha en utdanning via fiskerifagskoler, distriktshøyskoler
og andre utdanningsinstitusjoner. Ved å endre dagens stivbeinte
regelverk, blant annet ved å innføre levelige
kvoter for ungdom, vil sjansene for at unge etablerer seg i næringen øke.
Det er viktig at eierskapet i den norske fiskeflåten ligger
fast. Dette medlem viser til at Kystpartiet ikke
kan godta store eierkonsentrasjoner i eksempelvis havfiskeflåten.
Det representerer en trussel mot de enkelte lokalsamfunn og den
frie konkurransen om råstoffet. Dette medlem viser
til at Kystpartiet er imot enhetskvoteordning for fartøy
under 28 meter.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
går også inn for å regionalisere noen
av fiskekvotene, med særlig vekt på å sikre
fiskemulighetene og fiskeleveransene i områder hvor dette
er naturlig. I den grad fritidsfiskere driver omsetning av fangst,
skal det stilles samme krav til kvalitet og hygiene som på ordinære
fiskefartøy. Alle ledd i næringen skal gis mulighet
for å utvikle sitt markedspotensial både lokalt,
regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Dette medlem viser
til at Kystpartiet går inn for å redusere unødige
hinder i denne prosessen. Dette gir en bedre pris for råstoffet,
vil bidra til økt foredlingsgrad i Norge, og er til fordel
for sysselsettingen.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil verne om de rettigheter vi har ifølge Havrettstraktaten
til selv å utnytte ressursene innenfor våre fiskerisoner.
Hvis FN-resolusjonen om fiske på det åpne hav
ikke gir tilstrekkelig vern av norske interesser, må Norge
ensidig utvide Norsk økonomisk sone (NØS) og fiskevernsonen
ved Svalbard. Kystbestandene må forvaltes og reguleres
uavhengig av fiskeriavtaler vi har med andre land. Bosettingsmønsteret
skal opprettholdes og kystflåten skal fortsatt være
bærebjelken. Det bør spesielt tilrettelegges for
den mindre kystflåten slik at den får levert og
solgt sine tildelte kvoter i nærmiljøet.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil videreutvikle "Bulandsmodellen" som grunnlag for kvotefastsettelser
og benytte hele fisken (så som bein, innmat og slog) til
produksjon. Fiskernes og fiskeindustriarbeidernes sosiale ordninger
må være på samme nivå som øvrige
arbeidstakere. Garantikassens forskottslåneordning må gjeninnføres
slik at båteiere kan være i stand til å forskuttere
minstelotten til sine ansatte i vanskelige tider. Låneordningen
skal være rentefri. Ved bortgang bør rettigheter
til fiskekvoter kunne beholdes av de etterlatte for å føre
familiebedriften videre.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil arbeide for at samordningen mellom fiskerpensjonen og uføretrygden
oppheves. Salgslagene skal ha rett til førstehåndsomsetning
for all undermåls hvitfisk som måtte bli solgt
fra fiskefartøy til oppdrettere for oppfôring/videresalg.
Salgslagene og/eller Kontrollverket skal ha kontrollansvaret
for all omsetning av oppdrettet hvitfisk som selges fra oppdrettere.
Råstoff som trålere og autolineflåten
henter inn fra våre fiskefelt skal leveres i en nasjonal
havn eller i regioner hvor trålerne hører hjemme.
Ved å frakte ubearbeidet råstoff direkte på kjøl
ut av landet, undergraves grunnlaget for bosettingen langs kysten.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil arbeide for å rette opp skjevheter næringen
har pådratt seg når det gjelder fangst av sjøpattedyr.
Markedsføring av produktene og informasjon om økologiske
forhold står her sentralt. Etter at det er åpnet
for eksport av hvalprodukter vil dette medlem vise
til at Kystpartiet snarest går inn for en normalisering
av hele næringen.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
mener at det snarest må treffes beslutninger for at selfangsten igjen
kommer i gang på en forsvarlig og lønnsom måte. Bestanden
av fjord- og kystsel må reduseres og holdes nede på et
forsvarlig nivå. Det skjer en rask utvikling innen bioteknologi,
havbeite og oppdrett som gjør at havbruk er en av de næringer
vi stiller store forventninger til. Dette medlem viser
til at Kystpartiet går inn for at havbruk videreutvikles.
Dette må imidlertid skje på en fornuftig måte
der man i alle sammenhenger tar distriktsmessige hensyn. Gjør
vi dette, har vi alle muligheter til å lykkes i arbeidet
med å få en meget betydelig kystnæring. Dette
medlem viser til at Kystpartiet ikke kan akseptere at en
slik distriktsnæring i økende grad blir eid av
multinasjonale selskap og fjernstyres fra utlandet.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
går imot at det skal innføres vederlag for tildeling
av oppdrettskonsesjoner. Blir en arealavgift innført, skal
inntektene av denne føres tilbake til vertskommunene slik
at disse settes i stand til å utvikle næringen
videre i samarbeid med annen lokal virksomhet.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
er også betenkt over at den nye loven om havbeite inneholder retningslinjer
om sikringssoner som er kjent gjennom "Rieber-Mohn-utvalget". Etter
vår oppfatning vil opplegget for slike soner forverre lokalbefolkningens
frie ferdsel og aktiviteter.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
går inn for en meget restriktiv bruk av havbeiteloven. Dette medlem viser
til at Kystpartiet vil ha økte ressurser til forskning
på nye og gjerne hardføre marine arter som kan øke
verdiskapningen i oppdrettsnæringen. Etablering og plassering
av havbruksanlegg skal ikke føre til urimelige konsekvenser
for andre kystaktiviteter, spesielt låssettingsplasser,
seilingsleder og friluftsaktivitet. Dog har det allerede oppstått
så store arealkonflikter mellom tradisjonelle fiskerier
og oppdrett at dette må avklares.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
videre går inn for at fremtidige kystsoneplaner skal utarbeides
i nær sammenheng med havbruksvirksomhetene og fiskerinæringene.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
er i mot at eksterne kapitalinteresser overtar eierstrukturen i
norsk fiskerinæring. Fiskeflåten må fremdeles
ha lokalt eierskap. Kystflåten skal være bærebjelken
i norsk fiskerinæring. Deltakerlovens bestemmelser må opprettholdes
slik at fartøy fortsatt skal være eid av fiskere
med kunnskap, bakgrunn og kompetanse som er nødvendig for å betjene
flåten på en økonomisk og sikker måte. Dette
medlem viser til at Kystpartiet går inn for at det
opprettes en kvotebank på regionalt nivå i hvitfisksektor
og at fartøykvotene kan slås sammen.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil arbeide for å opprettholde en fiskereid, moderne og
variert fiskeflåte. Dette er helt nødvendig for
at vi i det hele tatt skal holde dagens nivå i våre
fiskerier. En mobil og fleksibel flåte som driver helårsfiske
etter flere arter, skal utgjøre hovedstammen.
Dette medlem viser til at Kystpartiet ønsker å bruke
følgende virkemidler:
– Skattebetingede
fondsavsetninger for å styrke egenkapitalen.
– SND får øremerkede
rammer for tilskudd og lån til fornyelse av kystfiskeflåten,
nordsjøtrålerne samt gjenoppbygge en ny og effektiv
fangstflåte (selfangstskuter).
– SND får de samme retningslinjer
for finansiering av fiskefartøy som konkurranseutsatt,
eksportrettet industri på land.
– Gjeninnføring av kondemneringsordning
for eldre kystfiskefartøy.
– Fylkeskommuner og kystkommuner
får tilført fondsmidler som skal benyttes til
fiskerifond.
– Det avsettes mer forskningsmidler
som kan benyttes for innleie av kystfiskefartøy til forskningsfangst.
– Det skal ikke gis SND-støtte
i form av ekstraordinære lån og tilskudd til havgående
fartøy som driver utelukkende ombordproduksjon og/eller
leverer direkte til utlandet.
– Det skal avsettes fond som skal
gå til stipend for ungdom som ønsker å utdanne
seg innen fiskerirettet virksomhet.
– Ungdomskvotene må styrkes
for å sikre rekrutteringa til næringa.
Dette medlem mener at egnede
havner er en forutsetning for at vi kan videreføre våre
tradisjoner for sjøveis transport og effektiv utskipning
av de varer og tjenester som vi produserer på kysten. Nettverket
av fiskerihavner i regionene må ses i nær sammenheng med
regionenes eller kommunenes hovedhavner. Containertransport blir
stadig viktigere for bedriftene som eksporterer sine ferdigvarer.
Derfor må havnene i større grad tilrettelegges
for dette. Bevilgninger til fiskerihavner og fiskeriserviceanlegg
må økes kraftig for å bedre rammebetingelsene
for bedriftene. Skipsfart og tilknyttede næringer er Norges
mest fullstendige og mest internasjonale næringsklynge.
Maritim virksomhet har alltid vært grunnleggende for kystsamfunnene. For å bevare
den totale næringsklyngen, er det nødvendig å opprettholde
nøkkelvirksomheten, skipsfart, som norsk næring
med norske arbeidsutøvere i alle ledd.
Dette medlem mener at skipsfarten
står under hardt konkurransepress fra resten av verden.
Norge vil ikke i overskuelig fremtid ha norsk arbeidskraft om bord
som uten støtteordninger er konkurransedyktige med omverdenen.
Arbeidskraft fra lavlønnsområder vil under alle
omstendigheter være rimeligere enn norsk arbeidskraft,
men det må være et mål for norsk skipsfartspolitikk å være
konkurransedyktig innenfor EU-regelverkets grenser, både
i forhold til rederivirksomhet, skipsbygging og sjøfolk.
Norske rederier og fartøyer under norsk flagg skal ikke
beskattes og avgiftsbelegges over gjennomsnitt for tilsvarende næring
i Europas øvrige skipsfartsnasjoner. Den direkte tilskuddsordningen
til skipsbygging er fjernet både innenfor EU og i Norge.
Nye støtteordninger som etableres innenfor EU, må følges
opp med tilsvarende ordninger i Norge. Innenfor EU er nasjonale
støtteordninger for å sikre nasjonale sjøfolk
bygget opp, i Norge er refusjonsstøtten bygget ned. Dette
skaper et negativt konkurranseforhold for norske sjøfolk.
Erfaringene med en bevilgningsordning som refusjonsstøtte
tilsier at ordningen legges om til en nettolønnsordning
tilsvarende det som er etablert i andre europeiske sjøfartsnasjoner.
En slik omlegging vil sikre norske sjøfolks konkurransedyktighet
og samtidig sikre dem retten til fri arbeidsvandring innenfor EU.
Uten norske sjøfolk vil vi i løpet av relativt
få år ikke kunne ivareta de nødvendige
arbeidsoppgaver som følger med å være
en kystnasjon. Den landbaserte maritime næringsklynge har stort
behov for den kompetanse som bare erfarne sjøfolk har.
Rekruttering til maritim utdannelse avhenger av at sjøfolk
gis jobbsikkerhet etter endt utdannelse og at der til enhver tid
er nok lærlingplasser. Mangel på lærlingplasser
om bord kan ikke erstattes med et ekstra skoleår. Uten
forutsigbarhet for norske sjømannsarbeidsplasser, vil grunnlaget
for maritim utdanning i Norge falle bort, og vi vil bli helt prisgitt
utenlandsk arbeidskraft for å ivareta kystforvaltning og
sjøtransport.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil arbeide kompromissløst for å bevare en grunnstamme
norske sjømannsarbeidsplasser, selv om tilgangen på arbeidskraft
i perioder kan være vanskelig. Nettolønn for norske
sjøfolk er ikke en støtteordning for å tilgodese
norske rederier med rimelig arbeidskraft, det er en nødvendig
investering for å sikre at den kompetanse vi som kystnasjon
er avhengig av videreføres med topp kvalitet i Norge. Skipsverft
er nøkkelbedrifter i mange lokalsamfunn langs kysten. Norsk
verftsindustri holder et høyt kompetansenivå og
det må være et mål at denne industrien
fortsatt forblir konkurransedyktig innenfor de konkurranserammer
som gjelder for EU-området. Den tidligere direkte støtteordningen
til verftsindustrien er avviklet men innenfor EU-regelverket er
det etablert andre støtteordninger for å stimulere
til kompetansevekst og teknologiutvikling. Tilsvarende støtteordninger
må etableres i Norge.
Dette medlem mener at norske
kystfraktefartøyer har en høy gjennomsnittsalder
og tilfredsstiller i liten grad dagens krav til miljø og
teknologi. Dette er et resultat av langvarige negative konkurranseforhold for
næringen. Støtteordninger til flåtefornyelse
kan gjøres betinget av teknologiutvikling knyttet opp til norske
verft. Dette vil sikre oppdragsmengde i verftsindustrien og på sikt
gi mer miljøvennlig sjøtransport på moderne
kystfraktefartøyer som er tilrettelagt for lærlinger.
Dette medlem mener at for å hindre
at gamle skip selges og kommer tilbake til kysten som konkurrenter
under annet flagg, bør det innføres en kondemneringsordning
knyttet opp til bruken av støtteordninger for teknologi
og kompetanseutvikling. For å hindre store svingninger
i ordretilgangen må ordninger som etableres ha en viss
langtidsgaranti. Forutsigbare rammer for næringslivet er
den beste garanti for næringsutvikling, jobbsikkerhet og
stabilitet i lokalmiljøet og i enkeltmenneskers hverdag.
Det er et mål at større del av transportarbeidet
går over sjø. Den forventede volumveksten i havbruksnæringen
vil øke godsmengden som skal transporteres fra kysten til
markedene i et omfang som bare kan møtes gjennom bevisst
transportplanlegging som styrer transporten utenom pressområdene
i østlandsregionen. Sjøtransport er mer miljøvennlig,
mindre ressurskrevende og mindre ulykkesbelastet enn landeveistransport.
En vridning av transporten fra hjul til kjøl vil dessuten
redusere behovet for veibygging i pressområdene på Østlandet.
Etablering av nye oppdrettsarter med stort behov for rask transport
til markedene, byr på nye utfordringer for skipsverftene.
Det vil bli behov for nye skipstyper med annen logistikk enn den
som er i bruk i dag. Krav til miljøvennlighet vil også stille
krav til utvikling av maskineri som kan nytte alternative energikilder
som naturgass. Gjennom kanalisering av forskningsmidler til det
næringsliv som bygger og bruker skip, må Norge være
i forkant i forhold til utvikling av nye skipstyper og øvrige
teknologiske nyvinninger. Norges kystforvaltning er utilstrekkelig
og lite oversiktlig fordi den ivaretas av 10 departementer og 25
statlige etater som aktører. Et kystdepartement med utgangspunkt
i Fiskeridepartementet burde opprettes og styrkes med tilførsel
av nødvendig kompetanse. Kystdepartementet burde omfatte
Sjøkartverket, Sjøfartsdirektoratet og Kystdirektoratet.
Kystdepartementet burde utvikle et særdeles nært
samarbeid med Forsvarsdepartementet og Sjøforsvaret/Kystvakten.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil arbeide for at Sjøfartsdirektoratet flyttes ut av Oslo.
Bedre kartlegging av norske farvann må gis høy
prioritet og sjøkartene i nordområdene må snarlig
oppdateres. Arbeidet med å digitalisere sjøkartene
må framskyndes. Dette medlem viser til at
Kystpartiet går inn for at det innføres skjerpet
losplikt i indre seilingsled. Fartøyer som fører
olje, kjemikalier, atomavfall og annen miljøfarlig last
skal henvises til spesielle seilingskorridorer utenfor minst 12
nautiske mil av grunnlinjen. Seilingskorridorene for internasjonal
skipsfart må legges i betryggende avstand fra våre
fiskefelt og sårbare steder langs kysten. Disse korridorene
skal overvåkes og kontrolleres av norske myndigheter, der dette
medlem viser til at Kystpartiet mener at Sjøforsvarets
kystradarkjede og Kystvaktens og Sjøforsvarets fartøyer
skal spille en sentral rolle. Kombinert med transponder på fartøyene
vil dette gi en bedre kystovervåkning.
Dette medlem mener at lostjenesten
må styrkes med økte midler for å stå i
forhold til flere oppgaver og økt aktivitet. Losutdanninga
må styrkes.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil arbeide for generelt å bedre sikkerheten til sjøs,
ved aktivt å bruke den etablerte kompetansen innen sikkerhet.
Det bør gis gratis sikkerhetskurs for fiskere. Videregående skoler,
høgskoler, Redningsselskapet, Sjøforsvaret/Kystvakten,
bemannede fyr og hovedredningssentraler vil være viktige
ressurser for økt sikkerhet til sjøs og langs
kysten. Dette medlem vil gi arbeidet med å bygge
ut trafikksentraler høy prioritet.
Dette medlem mener at redningshelikoptre
skal settes på maksimalt 15 minutters beredskap. Dette medlem viser
til at Kystpartiet går imot at enhetshelikoptre med liten
aksjonsradius skal erstatte spesialutrustede redningshelikoptre
med stor aksjonsradius på inntil 250-260 nautiske mil.
Dagens Sea King-helikoptre har tilnærmet denne aksjonsradiusen
og kan opprustes til et tilfredsstillende nivå, eller aller
helst erstattes av nye.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil øke den statlige støtten til Redningsselskapene
betydelig. Ved forlis og søk etter savnede personer på havet,
skal en maritim kommisjonen kartlegge årsak og definere ansvar
for å bidra til større sikkerhet på alle
fartøy. Ytterligere avfolkning av fyr skal ikke skje. Ingen automatikk
kan erstatte den menneskelige faktor. Etablering og utvikling av
små og mellomstore bedrifter er nøkkelen til økt
sysselsetting og livskvalitet for folk både i distriktene
så vel som i byene. Spesielt gjelder dette de bedrifter
som skaper kvinnearbeidsplasser. Blant de viktigste små og
mellomstore bedrifter finner vi fiske- og fangstfartøy,
fiskeindustri, havbruk, maritime servicebedrifter, skipsindustri,
handelsbedrifter og turistforetak. Bedrifter som inngår
nettverkssamarbeid gir økt verdiskapning på tvers
av bransjene. Lokalt privat eierskap med eiere som er interessert
i utviklingen av egne lokalsamfunn, er av vesentlig betydning for
stabil bosetting og positiv utvikling i lokalsamfunnene. Statlige
investeringer i form av lån og tilskudd må gi
rom for at industrien kan modernisere utstyr og anlegg. Bedriftene
skal utvikles til å bli mer rasjonelle og fleksible. Forskning,
produktutvikling, kvalitetssikring og markedsføring må holdes
på et høyt nivå og må rettes
inn mot de områder og miljøer som skaper verdier. Dette
medlem har tro på at grunnforskning i større
grad bør gjennomføres på internasjonalt
nivå der miljøene i flere land får tilgang på aktuelt
materiale.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil redusere skjemaveldet og forenkle prosedyrene ved etablering av
nye bedrifter slik at de økonomiske kostnadene reduseres.
Forutsigbare økonomiske rammevilkår er nødvendige
for at næringsvirksomheter skal kunne utvikle og overleve
i konkurransemarkedet. Norsk landbruk må opprettholdes
i hele landet med et produksjonsmønster som ivaretar vårt
behov for beredskap og selvforsyning i krisesituasjoner. Produktutvikling
og økologisk landbruk skal prioriteres. Bygdeutviklingsprogram
som fremmer næringsvirksomhet, trivsel og mangfold,
skal fortsatt støttes av Bygdeutviklingsfondet. Eiendomsretten
og råderetten i landbruket står fast.
Statlige reguleringer og overføringsordninger
må ikke gis en innretning som fører til at bonden
av økonomiske årsaker legger opp til en driftsform
som ikke er optimal for den enkelte gård i forhold til
beliggenhet, jordsmonn og klimatiske forhold.
Dette medlem mener at den enkelte
gårdbruker har selv de beste forutsetninger for å vurdere
egen drift. Små fjord- og fjellgårder, som er
enestående for Norge, gir i seg selv liten avkastning.
Likevel er de vesentlige for bevaring av kulturlandskapet og bosettingen
i distriktene. De kan ikke overleve uten at fellesskapet betaler
for landskapspleien i form av arealtilskudd. På øyene
og i kyst- og fjordstrøk er kombinasjonsdrift ofte det
beste middel for fortsatt bosetting, og småskala landbruk
må kunne drives i kombinasjon med annen næring.
Det betyr at også prinsippet rundt begrepet ”fiskerbonden” må kunne
videreføres der forholdene ligger til rette for det. Et
begrenset landbruk må også kunne drives i kombinasjon
med oppdrett. Disse enkle virkemidler vil bidra sterkt til at man
kan bevare bosettingsmønsteret og utvikle kulturlandskapet.
Regionale verneplaner for landbruk, skogbruk og rovdyr må avgjøres
hos de lokale myndigheter og fylkesting. Landbruksinteresser må prioriteres
foran rovdyrhensyn. Landsomfattende planer skal avgjøres
av Stortinget – og ikke som i dag av Miljøverndepartementet
og Fylkesmannens miljøvernavdeling.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
skal arbeide for å opprettholde norsk jordbruk slik at
vi får tilgang på ren mat. Dette medlem viser
til at Kystpartiet vil følge opp regelverket i forbindelse
med import av matvarer. Økt kontroll av matimporten står
sentralt for å sikre at vi har trygg mat. Varedeklarasjonen
må gi klare opplysninger om opprinnelsesland.
Hjemlig produksjon av ren og trygg mat må i
sterkere grad enn før oppfattes som et konkurransefortrinn. Dette
medlem viser til at Kystpartiet vil stimulere til investeringer
og økt avvirkning i skogbruket. Avskrivningsordningene
må gjøres bedre.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil benytte følgende virkemidler:
– Gjeninnføring
av statlige grøftetilskudd i jord og skogbruk.
– Åpne for regulert kvotesalg
mellom gårdsbruk.
– Via SND gis mulighet for lån
og tilskudd til bruksutbygging, ikke industriell produksjon.
– Via SND å tredoble
potten til nybygg av forskjellige driftsbygninger samt miljørettet
tiltak.
– Via SND å gi økte
tilskudd til videreforedling og markedsføring av økologiske
produkter.
– Via SND å legge forholdene
til rette for videreforedling av den enkelte gårdsprodukter.
Dette medlem mener at det er
må være et mål at norsk kraftkrevende
industri fortsatt skal sikres krafttilgang, og de må sikres
rammevilkår som gjør det mulig å videreføre
disse industriene og etablere flere bedrifter som kan videreforedle
produktene. Da må avgiftsnivået ned for å sikre
konkurransedyktigheten. Hvis den kraftkrevende industri skal ha
sikker tilgang til elektrisk kraft, må energi til oppvarming
hentes fra andre kilder som for eksempel naturgass. En omlegging
av energibruken som sikre at både private og næringslivet
får dekket sine behov, er derfor nødvendig.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
mener at det skal være lik kraftpris for hele industrien. Dette medlem viser
til at Kystpartiet går inn for at drivverdige mineralforekomster
må utnyttes dog med minst mulig skadeinngrep i omgivelsene.
Selskaper som får konsesjon til gruvedrift skal samtidig
ha et fullstendig ansvar for at området de driver i ikke
skal påføres større varige inngrep enn
nødvendig, og oppryddingsansvar og forskjønning
etter at driften opphører skal tilligge selskapene og ikke
skyves over på samfunnet. Grunneiernes og beitebrukernes
rettigheter i vassdrags-, mineral-, og beiteloven må styrkes.
Stadig mer fritid og økt reiseaktivitet for folk i store
deler av verden, gir vår reiselivsnæring større
vekstmuligheter. Kysten, fjorder, fjell og fossefall med sine spennende landskapskulisser
gir store muligheter for å utvikle flere helårige
arbeidsplasser. Reiselivsnæringen må ha forutsigbare økonomiske
rammevilkår slik at de varierende virksomheter med sine
lokaliteter kan tilpasse seg regelverket. Her ligger det store potensialer
for sysselsetting og arbeidsdeling mellom reiselivsvirksomheter
og annen næringsvirksomhet.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil ha avgiftsreduksjoner som kan stimulere til økt turisme, ikke
en momsomlegging som kveler denne næringen. Nåværende
skjemavelde er til store hinder, både for reiseliv og andre
virksomheter knyttet opp mot distriktene, så vel nyetablerere
som virksomheter som allerede er i drift. Turisme skal drives på lokalbefolkningens
premisser. Det skal lønne seg å arbeide og investere
i egen bedrift og øvrig næringsliv. Dette medlem viser
til at Kystpartiet vil arbeide for lavere skatter og avgifter for å gi
bedriftene mulighet til å øke egenkapitalen, og
derved trygge sysselsettingen. Råderett over egen inntekt
gir valgfrihet og fremmer investeringer i produktiv virksomhet. Dette
medlem viser til at Kystpartiet går inn for at
bedrifter i distriktene skal kunne styrke egenkapitalen ved at vi
gjeninnfører skattemessige fordeler med fondsavsetninger. Delingsmodellen
må endres, det skal lønne seg å arbeide
i egen bedrift. Skattetrykket på både næringslivet
og enkeltpersoner er for høyt i Norge. Dette medlem viser
til at Kystpartiet vil arbeide for at småbedrifter og industri
får lavere arbeidsgiveravgift, lavere skatt i en begrenset
tidsperiode ved nyetablering og lavere merverdiavgift. Dette
medlem viser til at Kystpartiet vil fjerne investeringsavgiften
og redusere arbeidsgiveravgiften med minst 2 pst. i alle soner.
Merverdiavgiften bør ikke omfatte tjenester, som for eksempel
rammer reiselivet hardt, og momssatsen bør minst reduseres
til 20 pst. Økende gebyrer og avgifter rammer folk flest
hardt, og er en form for skattlegging som bidrar til å forsterke
de økonomiske forskjellene mellom folk med ulikt inntektsgrunnlag.
Mens ordinære skatter beregnes ut fra inntekt, fastsettes
gebyrer og avgifter uten hensyn til betalingsevne. Derfor slår avgiftsøkningene
spesielt hardt ut i forhold til dem som har minst fra før.
Enslige og eninntektsfamilier får en dramatisk reduksjon
i sin realinntekt i forhold til dem som har to inntekter å fordele
avgiftsbyrden på. Dette medlem viser til
at Kystpartiet vil arbeide for reduserte gebyrer og avgifter på varer
og tjenester som folk flest er avhengige av.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil arbeide for et enklere og mer rettferdig skattesystem. Taket
for toppskatt må heves til godt over gjennomsnittlig lønnsnivå,
og skattefradraget på lav inntekt må være
stort nok til at heldags arbeid gir mulighet til å leve
av egen arbeidsinntekt. Ved å redusere skatte- og avgiftsnivået, kan
staten bidra til en fornuftig lønnspolitikk som ikke virker
inflasjonsdrivende. Når folk får beholde mer av sin
egen inntekt, synker også behovet for offentlige tjenester.
I Norge har det vært vanlig at velrenommerte og solide
bedrifter går i arv fra generasjon til generasjon, men
dagens arveavgift er i mange tilfeller til hinder for dette. Den
kapital som ligger i produksjonsutstyr og bygninger må kunne
videreføres skattefritt til neste generasjon, slik at bedriftenes
soliditet ikke svekkes. Bare slik kan vi sikre det langsiktige private
eierskap som er vesentlig for distriktenes næringsliv og
utviklingsmuligheter.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil fortsette sin intense kamp for reduksjon på avgifter
på drivstoff siden dette rammer enkeltmennesker og bedrifter
i distriktene hardt, og gir bedrifter i distriktene en ekstra konkurranseulempe
i forhold til bedrifter som ligger i mer sentrale strøk. Dette
medlem viser til at Kystpartiet også går
inn for en refusjonsordning for drivstoffavgift i områder
uten kollektivtrafikktilbud.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
også ønsker å demme opp for den omfattende
grensehandelen ved å gjøre det ulønnsomt å kjøre
til våre naboland for å kjøpe tobakk,
alkohol og andre sterkt avgiftsbelagte varer. Det skal gis større
muligheter for å spare penger til egen alderdom. Ektefeller
til fiskere skal likestilles med ektefeller til bønder
ved beregning av pensjonspoeng.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil arbeide for at:
– avgifter
for småbåter fjernes
– båtplasser skal ikke
momsbelegges
– småbåtregisteret
flyttes fra offentlig til privat ansvarsområde
– det blir forenklet registreringsplikt
– det skal ikke betales skatt
av fordelen ved å bo i egen bolig
– bolig- og eiendomsskatten skal
fjernes
– ordningen med skattefri banksparing
gjeninnføres
– beløpsgrensen for skattefri
verdioverføring mellom generasjoner oppjusteres vesentlig
– dagens forbrukeravgift på strøm
fjernes
Offshorebasert norsk olje- og gassproduksjon
med tilhørende virksomheter (sjøtransport, forskning
og landbasert industri) er en av grunnpilarene for norsk økonomi
i dag.
Leteboring og utvinning av olje og gass må imidlertid
skje i nært samarbeid med etablerte næringer og innenfor
fastlagte regelverk - blant annet må miljøforhold
i strandsonen tillegges stor vekt. Olje- og gassutvinning skal i
prinsippet ikke fortrenge allerede etablert næringsvirksomhet
på kysten eller på fiskefelt. Der fortrengning
likevel må skje skal det ytes full erstatning til dem som
berøres av inngrepene. Dette medlem viser
til at Kystpartiet ønsker også at naturgass i
største mulig grad benyttes til verdiskapningen innenlands.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil arbeide aktivt for at det ved åpning av nye felt i
nord legges til rette for ny næring ved at det bygges ilandføringssystemer
som gir grunnlag for direkte bruk av naturgass også i nordområdene.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil arbeide for at naturgassen i større grad tas i bruk
innenlands, både som energikilde for oppvarming og kraftproduksjon,
i transportsektoren og som råstoff for nye næringer. Dette
medlem viser til at Kystpartiet er positiv til bygging av
gasskraftverk på de betingelser som Stortinget har vedtatt,
men forutsetter at aktuelle utbyggere benytter seg av de mest effektive
renseteknikker for reduksjon av miljøskadelige utslipp
i den grad det er kostnadsmessig forsvarlig. Det norske folk vil
ikke akseptere en situasjon der folk flest opplever en kommunal
fattigdom, til tross for den statlige rikdom. Dette medlem viser
til at Kystpartiet går inn for å bruke en noe
større del av overskuddet fra olje- og gassvirksomheten
til utbygging av infrastruktur, investeringer i kyst- og distriktsnæringer
og forskning. Størstedelen av fondet skal fortsatt forvaltes
av Norges Bank. En tilstrekkelig del av oljepengene skal avsettes i
et pensjonsfond for å sikre at morgendagens pensjonsforpliktelser
ikke skal gi våre etterkommere høyere skatter
enn vi er villige til å betale selv. Utbyggingstakten og
investeringsnivået i oljesektoren må tilpasses
den vekst vi ønsker i Fastlands-Norge og hensynet til jevnest
mulig aktivitet. Det bør føres en politikk som
i størst mulig grad motvirker store svingninger i aktivitetsnivået.
Norsk petroleumsteknologi er i verdensklasse og næringen
må gis driftsvilkår i Norge som sikrer at norsk
industri fortsatt skal være ledende i forhold til olje-
og gassrelaterte næringer i hele verden. Utbyggingen av
nye oljefelt må underlegges en strengere vurdering fra
Stortinget der hvor fiskefelt er inne i bildet. Beredskapen ved
utblåsninger eller andre uhell er ikke tilfredsstillende
i dag, og dette medlem viser til at Kystpartiet aktivt
vil arbeide for en bedre beredskap. Tilgjengelig lenseutstyr stanser
bare bølger som er lavere enn tre meter. Som en følge
av blant annet dette, må oljevernbasene styrkes.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
er imot delprivatisering av Statoil og Statens Direkte Økonomiske
Engasjement (SDØE.)
Dette medlem viser til at Kystpartiet
går inn for at det bygges gasskraftverk i Norge. Gasskraftverkene bør
bygges så nært utvinningsstedet som mulig slik
at i landførselen av gass via rørledninger til
produksjonsstedet blir kortets mulig. I kommende år bør
det forskes betydelig på forbedringer av gassutslipp slik
at denne blir redusert til et minimum.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
skal arbeide for økt livskvalitet og trivsel. Staten bør
investere langsiktig i disse målene. Det er viktig at også lokalt
initiativ og engasjement hos privatpersoner og næringsliv stimuleres
til å delta aktivt i utviklingen av et samfunn som fremmer
bedre livskvalitet og trivsel i nærmiljøet. Dette
bidrar til at kostnadene på helse- og sosialbudsjettet
reduseres. Norge er et variert land, geografisk og klimatisk. Dette
medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for at det opprettholdes
fullverdige lokalsykehus med tilfredsstillende akuttilbud og fødeavdeling der
slike sykehus er i drift i dag. Statlig overtagelse av sykehusene
skal ikke medføre at distriktene får et dårligere
tilbud enn de har i dag. Lokalbefolkningen skal føle seg
trygg på at de får den hjelp de trenger når
de trenger den, uansett bosted, vær og føreforhold.
Trygdesatsene må være i samsvar med satsene for
alminnelig livsopphold, garantert minste inntekt (GMI) bør innføres.
Det er uverdig at trygdede blir tvunget over i køen på sosialkontoret
med dagens lave satser. Trygdepolitikken må i større
grad legges opp slik at uføretrygdede kan ha større
arbeidsinntekt uten trekk i trygden enn i dag, og at det tilrettelegges
for at uføretrygdede i større grad kan vende tilbake
til arbeidslivet når forholdene tilsier dette.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil arbeide for at befolkningen får et kvalitativt og høyverdig
helsetilbud. Målet skal være at helsekøene
blir tilnærmet fjernet og at folk kommer i meningsfylt
arbeid. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil
arbeide for at staten iverksetter tilstrekkelige virkemidler for å sikre
at vitale stillinger innen den kommunale helsetjenesten blir dekket.
Dette gjelder spesielt for legestillinger. Allmennmedisin bør
prioriteres da denne gruppen representerer førstelinja
som er nærmest pasientene i deres hjemmemiljø.
Forebyggende helsearbeid må prioriteres sterkere. Jo "friskere"
pasientene er når de blir behandlet, jo mer økonomisk
er dette. Alle deler av den kommunale helsetjenesten må styrkes,
og skolehelsetjenesten må bygges ut til forsvarlig nivå.
Skolen må i større grad være en medspiller
i arbeidet med forebyggende arbeid for framtidas generasjoner.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil arbeide for en videre utvikling innen bruk av telemedisin og andre
desentraliserte helsetjenester som f.eks. mammografibusser og ambulerende
spesialisthelsetjenester.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
anser vanlig tannbehandling som nødvendig helsehjelp, og
vil arbeide for at kostnader til sykdom i munnhulen og ordinær
tannlegebehandling fases inn under Folketrygdens ansvarsområde.
Ingen skal være avskåret fra tannbehandling på grunn
av dårlig økonomi. Kosmetisk tannbehandling skal
fortsatt være et privat ansvar. Organisasjonen Norsk Luftambulanse
utfører uvurderlige tjenester for folk i hele landet. Dette
medlem viser til at Kystpartiet støtter tjenesten
sterkt! Ved ulykker til sjøs skal kriseteam settes inn
og hjelpe pårørende og overlevende. Et forlis
på havet er en meget stor belastning for de berørte.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil arbeide for at grunnbeløpet i Folketrygden oppjusteres
til det nivå som var forutsatt da Lov om Folketrygd ble
vedtatt. Oppjusteringen må skje gjennom gradvise økninger
i tilknytning til pensjonistoppgjørene.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil arbeide for større fleksibilitet for hva Folketrygden
kan dekke av alternative behandlingsmetoder der disse kan bevises å hjelpe
og ellers minke ventetiden til tradisjonell medisin. Psykiatriske
pasienter skal ha samme behandlingsgaranti som somatiske pasienter.
For å oppnå dette, må det psykiatriske
tilbud bygges ut over hele landet i tråd med vedtatt langtidsplan.
Det forebyggende arbeid blant barn og unge må styrkes gjennom økt
satsing på frivillige organisasjoner, skolehelsetjeneste
og PP-tjenester i kommunene, samt utbygging av ungdomspsykiatrien.
Det må stimuleres til samhandling mellom de ulike instanser
som har med barne- og ungdomsarbeide å gjøre.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil følge opp at denne utviklingen fortsetter. Det er en
markant økning i psykososiale problemer, ofte kombinert
med rusproblematikk i den yngre befolkning. Dette må bringes
høyere opp på den politiske dagsordenen og komme
i sterkere fokus for å finne løsninger som kan stoppe
denne utviklingen. Mange får ikke den hjelp de trenger
før tilstanden har låst seg helt. Så langt
har de øremerkede midlene i hovedsak gått til å styrke
psykiatritjenestene for de kronisk syke. Forbygging må prioriteres.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
mener det er uakseptabelt at barn og unge ikke får den
hjelp de trenger når de trenger det. Det må tas
et skikkelig løft for barne- og ungdomspsykiatrien for å forhindre
at unge mennesker utvikler tilstander som gjør dem til kroniske
psykiatripasienter. Dette fører til at disse blir uføretrygdet
før de blir skikkelig voksne. Det må etableres
flere sikkerhetsavdelinger som gir mulighet for langtidsbehandling
av kriminelle med psykiatrisk behandlingsbehov. Psykisk syke mennesker
skal ikke sone fengselsstraff i ordinære fengsler men i
tilrettelagte institusjoner med egnet fagpersonell. Behandling og
forvaring av kriminelle med psykiske forstyrrelser er statens ansvar
så lenge behandling ikke er avsluttet eller fare for gjentakelse
av kriminelle handlinger foreligger. Eldre, friske mennesker skal
få anledning til å bo hjemme så lenge
som mulig. Friske eldre med arbeidslyst og arbeidsevne skal ikke
tvinges til pensjonering med utgangspunkt i oppnådd alder. Dette medlem viser
til at Kystpartiet mener den øvre aldersgrense for aktiv
arbeidsdeltagelse bør oppheves. Etter oppnådd
ordinær pensjonsalder må pensjonen utbetales uavkortet,
uavhengig av annen inntekt. En tilrettelagt omsorgsbolig kan være
et tilbud til relativt "friske" eldre uten annen tjenestegaranti
enn det den ambulerende hjemmetjenesten kan gi. Omsorgsboliger kan
også være en alternativ arena til sykehjemmet. Frem
til i dag har trygghet gjerne vært knyttet til sykehjemsplass,
men etter hvert har det skjedd en dreining mot at omsorgsboliger
kan være fullverdige alternativer til sykehjemmet. Dette
betinger at hjemmetjenesten er tilgjengelig døgnet rundt
og at det ikke er noen begrensning i omfanget av tildeling av slike
tjenester. Sykehjemmet bør være en aktiv behandlings-
og rehabiliteringsenhet. Institusjoner er sjelden betraktet som en
verdig boform, men er for mange en nødvendighet for å ivareta
behovet for heldøgns omsorg og pleie i livets siste fase.
Dagens utbygging av enerom i sykehjem må fortsette til
behovet for dem som ikke kan bo utenfor institusjon er dekket. I
dag har de fleste grupper fått rett til egen bolig uavhengig
av grad av funksjonshemming. Dette medlem viser til
at Kystpartiet ser økt mobilitet for funksjonshemmede som
en selvfølgelig rett og som betinger en styrking av kommunenes økonomi. Dette
medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for at også eldre
med omfattende behov for pleie og omsorg får rett til egen
bolig dersom de ønsker det. Tilbudet til eldre skal være
brukervennlig og fleksibelt slik at enhver kan få et tilrettelagt
tilbud etter eget ønske og behov. Bostøtte og
gunstige låneordninger skal gi alle som ønsker
det mulighet til å kjøpe eller leie seg inn i
omsorgsbolig/bokollektiv. Eldre mennesker, med sin livserfaring,
er ofte en ressurs for nærmiljøet. Dette bør
i større grad benyttes gjennom et organisert samarbeid
med skoler og øvrig foreningsliv i nærmiljøet.
Med økende antall eldre med komplekse diagnoser, må innsatsen
for geriatrisk spesialisering innen lege- og sykepleierutdanningen økes.
Dette medlem mener at sosialhjelp
skal være et sikkerhetsnett til hjelp for personer som
for kortere perioder kommer i en vanskelig livssituasjon og etaten skal
være hjelpeinstans for dem som gjennom økonomisk
rådgivning kan få langsiktig hjelp for bedre å klare
sine økonomiske forpliktelser. Sosialetatens mål må være å arbeide
for at sosialklienter skal bli sjølhjulpne så fort
som mulig og må da arbeide i nært samarbeid med økonomisk
rådgivningstjeneste, bolig-, trygde- og arbeidsetat.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil bringe samordning av kommunale, fylkeskommunale og statlige
instanser på dagsorden da man stadig ser at dette fungerer
for tilfeldig. For den enkelte bruker er det nesten umulig å orientere
seg i et mylder av hjelpeordninger. En klarere arbeidsfordeling
og bedre samordning av blant annet lovverket må iverksettes
snarest.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
går inn for å stimulere arbeidsgivere som sysselsetter
personer med helseproblemer.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil arbeide for at det kristne verdigrunnlaget i samfunnet styrkes. Dette
medlem viser til at Kystpartiet vil tilrettelegge for flergenerasjoners
bomiljø med hovedvekt på livskvalitet og trivsel.
Som et viktig ledd i å styrke familiens rammebetingelser
vil dette medlem vise til at Kystpartiet vil arbeide
for gunstige finansieringsordninger for flergenerasjonsboliger.
Barna er det mest sentrale i familien. Fortsatt er det slik at foreldrene
er barnas forbilder. Gjennom en naturlig og sunn oppdragelse legges
grunnlaget for normer og verdier som sterkere enn noe annet styrer
barnas videre liv. Barns trygghet og utvikling er også avhengig
av at familieøkonomien er god nok til at mor
og far klarer sine forpliktelser. Mange ekteskap og samboerskap
har havarert som følge av anstrengt økonomi og
de problemer dette har medført for hele familien. Dette
medlem viser til at Kystpartiet med sin politikk vil motvirke disse
truslene mot familien.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil sette fokus på barns rettigheter i samlivsbrudd og
følge opp de intensjoner barneloven har i forhold til barns
rettigheter til å være sammen med både
far og mor. Barna skal i størst mulig grad gis mulighet
til å bo der barna har det best, uavhengig av foreldrenes
kjønn. Dette medlem viser til at Kystpartiet
krever likestilling mellom far og mor i forhold til barns rett til å bli
hørt når det gjelder hvor barnet vil bo. Ved konflikt
og samlivsbrudd skal barns ønske vektlegges mer.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil arbeide for omsorgslønn som står i forhold
til den innsatsen familien yter overfor pleietrengende familiemedlemmer. Dette
medlem viser til at Kystpartiet går inn for at
kontantstøtten videreføres. Familiene skal få lettere
tilgang på hjelp i forbindelse med familierådgivning
og økonomisk rådgivning. I tilfeller hvor familien ikke
når frem med å skape trygge oppvekstvilkår,
er det viktig å ha gode nok hjelpeordninger. Ikke bare gjennom
barnevernet, men også i tilfeller hvor frivillige kommer
inn for å gjøre en innsats. I de familier der begge
foreldrene er i arbeid og den ene ektefellen/samboeren
er mye borte fra hjemmet på grunn av sin arbeidssituasjon
skal den hjemmeværende få overført betalte
fridager til seg ved barns sykdom og som skal dekkes av trygdeetaten.
Dette innebærer at familien kan utnytte maksimalt 20 betalte
dager slik at de kan benytte samme rettigheter som gjelder for "normale" familier
og enslige forsørgere.
Dette medlem mener at man ved
sesongarbeid skal det tilrettelegges slik at barn får tilbud
om plass i barnehage i den perioden sesongarbeidet pågår.
Dette gjelder spesielt distrikter med få alternative arbeidsplasser,
og et slikt tilbud vil være et sterkt bidrag for å opprettholde
bosetting og levestandard i distriktene. For at kvinner skal kunne
nyttiggjøre seg et utdannings- eller jobbtilbud, er tilfredsstillende
barnehagedekning en viktig forutsetning. Dette medlem viser til
at Kystpartiet i særlig grad vil stimulere til at jenter kommer
inn i fiskeri-, havbruk- og andre distriktsnæringer. Dette
medlem viser til at Kystpartiet vil arbeide for å styrke
de desentraliserte utdanningstilbudene på videregående
skoler, høgskoler og universitet, med hovedvekt på kvinners
behov og ønsker. Kvinnens stilling skal styrkes ved at
hennes valgmuligheter innen utdanning og arbeid skal bli bedre.
Ved å flytte statlig virksomhet ut i distriktene, vil dette
medlem øke jobbmulighetene for kvinner. Arbeidet
for lik lønn for arbeid av lik verdi må videreføres.
Eksisterende plan- og bygningslov virker i seg selv dempende for vår
boligbygging, særlig på større tettsteder
og i byer. Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil arbeide for at nevnte lov blir endret slik at boligsøkende
raskere kan bygge sine hjem. I de aller fleste kommuner er arealer
lagt ut for boligbygging. Likevel opplever de fleste, som i stor
grad er førstegangsbyggere, en unødig lang saksbehandlingstid.
Kommuner som sliter med synkende befolkningstall er særlig
interessert i at nybyggingen blir minst mulig hindret. Felles for
hele landet er det at vi nå retter større oppmerksomhet
mot de som vil etablere seg i boligmarkedet. Dette medlem viser
til at Kystpartiet også vil arbeide for at finansieringsinstitusjoner,
og i særlig grad Husbanken, gir fordeler til nyetablerere.
Det bør være momsfritak for nybygg ut fra Husbankens
status. På utdanningssteder er det i dag et stort press
på det etablerte leiemarkedet. Dette medlem mener
myndighetene snarest må prioritere bygging av flere studentboliger.
Tomteprisene varierer meget sterkt og tomtepriser skal holdes utenfor
beregningsgrunnlaget for husbanklån. Høye tomtepriser
må ikke ekskludere husbyggere for lån i Husbanken.
I vårt kalde land er det uakseptabelt at mennesker er bostedsløse
og henvist til å bo på gaten. Dette medlem viser
til at Kystpartiet er sterkt kritisk til at stadig flere kommuner
oppretter kommunale eiendomsselskaper som pålegges å drive med
overskudd, og som derfor fastsetter en utleiepris som ekskluderer
de svakeste fra boligmarkedet. Dette medlem viser
til at Kystpartiet vil arbeide for en sosial boligbygging som sikrer
subsidierte leiligheter for mennesker med lav inntekt. Bygging i
strandsonen skal reguleres av den enkelte kommune og skal ikke reguleres
av nasjonal rådgivning. Ungdom tar stadig lengre og høyere
utdanning for å skaffe seg et fremtidig trygt arbeid. Dette
medfører store låneopptak i blant annet Statens
Lånekasse og utgjør en betydelig økonomisk
belastning for yngre mennesker i etableringsfasen. I tillegg reduseres
netto livslønn ved at utdanning medfører kortere
periode i lønnet arbeid.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
har tatt tak i dette problemet og ser det som helt nødvendig å få en bedre
finansiering og avvikling av studiene. Store deler av befolkningen
er under utdanning til enhver tid og studiefinansiering berører
derfor mange. Dagens system bidrar til høye studielån
for avgangsstudenter. Mange unge har problemer med å gjennomføre
studiene i normal tid på grunn av at de må ha
deltidsjobber ved siden av studiene for å klare seg økonomisk.
Dette bidrar til et unødig kapasitetsproblem ved en rekke høgskoler
og universitet.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
er imot at staten skal "tjene" på de utdanningssøkende.
Dermed går dette medlem inn for at renten
på studielån ikke overstiger prisstigningen. I
tillegg vil dette medlem arbeide for at det skal
gis økte rammer for stipend og at stipendandelen økes
betraktelig. Vår målsetting er at nyutdannede
studenter går inn i arbeidslivet med mindre lån
og rimeligere lån enn tilfellet er i dag. Ved at ungdom
igjen kan være studenter på heltid frigjøres
studieplasser. Dette vil effektivisere utdanningssystemet med flere
ferdigutdannede pr. år. Dagens finansieringssystem er urettferdig
på bakgrunn av at de som får omskolering gis betydelig
bedre finansiering enn ordinære studenter. Dette
medlem går inn for at det skal være størst
mulig likhet for alle grupper studenter.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil ha utredet ordninger som kan utlikne kostnadsforskjellen mellom
hjemmeboende og borteboende elever i videregående skole.
For ungdom som må bo på hybel, må stipendene
være tilstrekkelige til å dekke den reelle merkostnad
disse elevene har. For hjemmeboende elever må studiestipend
til elever i videregående skole være behovsprøvet
opp mot foreldres inntekt. Ingen skal være avskåret
fra muligheten til å benytte sin rett til opplæring
på grunn av svak familieøkonomi.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
går inn for full dekning av skolebøker i den videregående
skolen.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil stimulere til utdanningstilbud som kan bidra til å videreutvikle
lokalmiljøet. Yrkesutdanningen skal i større grad være
yrkesrettet og i mindre grad høgskolerettet.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
går inn for at studenter kan ha en arbeidsinntekt på inntil
kr 5 000 skattefritt pr. måned.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil gjeninnføre offentlig boligbygging av studentboliger
som har en tilfredsstillende boligstandard og som gir studenter mulighet
for en rimelig leiebolig i studentperioden. Norge skal ha en god
skole da trenger vi dyktige og kunnskapsrike lærere. Dagens
informasjonssamfunn medfører at kravet til lærerens
eget kunnskapsnivå er større enn før.
Uten egne kunnskaper er det vanskelig å være kritisk
i forhold til all den informasjon som presenteres gjennom media
og Internett, og som elevene stiller spørsmål
om. Uten kunnskapsbredde er det vanskelig å forstå den
globale nyhetsdekning som er med på å skape holdninger
blant barn og unge. Det er et alvorlig problem at leseferdigheten
stadig blir dårligere og at norske elever og studenter
har dårligere realfagkunnskaper enn jevnaldrende i andre
land. Gjennom gode etterutdanningsordninger må det legges
til rette for at pedagoger kan utvide sitt kompetanseområde. Dette
medlem viser til at Kystpartiet mener at sabbatsår
der lærere kan fordype seg i nye fagområder eller
høste erfaring fra andre yrker kan motvirke utbrenthet
og bidra til at flere lærere blir stående i arbeid
til normal pensjonsalder. En slik mulighet til utvikling gjennom
yrkeskarrieren kan bidra til å bedre rekrutteringen til
yrket. Lærere må ha sikkerhet for en brukbar lønn. Dette
medlem viser til at Kystpartiet er skeptisk til at Regjeringen
stiller motkrav i form av høyere undervisningstimetall
for bedre lønnsvilkår. Undervisning er et intensivt
arbeide, og øket krav til mer undervisning kan lett bli
kostbart i form av øket sykefravær og større
frafall fra yrket.
Dette medlem mener
at alle barn skal ha rett til skolegang i sitt nærmiljø.
Timetallet i grunnskolen må økes.
Barn som over tid sliter med lærevansker utvikler et negativt
selvbilde, mister skolemotivasjonen, mister troen på egen læringsevne
og utvikler sperrer mot kunnskapstilegning. Styrket innsats mot
de yngste elevene kan bidra til å motvirke problemer oppover
i klassene, og derved hjelpe flere til å få større
utbytte av skolegangen. Elever som ikke har utbytte av integrering
i vanlig klasse, bør få alternativt undervisningstilbud.
Hvordan dette tilbudet skal organiseres avhenger av hvilke forhold
som er bakgrunn for at integrering i vanlig klasse ikke er til elevens
beste. Alternative undervisningstilbud må utvikles i samarbeid
mellom skolen og foreldrene, og være målrettet
mot å gi eleven en mer meningsfylt og utbytterik skolegang.
Tidlig skolestart innebærer at modningsnivået
i 1. klasse er veldig ulikt. Dersom alle skal ha utbytte av sitt
første skoleår er det viktig at undervisningen
er tilstrekkelig differensiert.
Dette medlem viser
til at yrkesorientert opplæring må være
et reelt utdanningstilbud også for dem som ikke har ambisjoner
om videre utdanning på universitets- og høgskolenivå,
derfor må teorikravet senkes og den yrkesfaglige delen
styrkes. Fordi alle har rett til videregående opplæring,
må pengene følge elevene til den skole elevene
velger. Det må kunne settes kunnskapskrav i forhold til
elevenes rett til opptak i videregående skole. Dagens system
der elevene har rett til opptak innenfor sine tre prioriterte valg,
gir en lite forutsigbar situasjon for den enkelte skole, og medfører
at elever tas opp til utdanningstilbud på linjer der de
ikke har forutsetninger for å kunne nå frem til
godkjent eksamen eller fagbrev. Med allmenn rett til videregående
opplæring, må tilbudet differensieres slik at ikke
den generelle standard synker. Eksamen fra allmennfaglig linje må innebære
en kvalitetsgaranti som gir våre studenter opptaksrett
også til utenlandske universiteter og høyskoler.
Fiskeri og havbruk er et satsingsområde
for vår fremtidige verdiskapning. Det må stimuleres
til at bredden ved våre fiskerifagskoler bygges ut, og
at tilbudet gjøres attraktivt for ungdom, bl.a. ved studiestipend.
For ungdom som vil utdanne seg innen tradisjonelt fiske, er det
viktig at det etableres ordninger som gir opplæring på forskjellige
typer fartøy og med ulik fangstredskap. Kunnskap om ressursforvaltning
og havets økologi må være sentrale element
i den teoretiske opplæring for fiskeri og marin oppdrett.
Alle skoler skal tilrettelegges for Internett, og det er et mål
at alle elever skal ha hver sin PC. Lærebøker
på Internett vil da kunne erstatte flere av dagens lærebøker.
Fremtiden er digital, det må gjenspeiles i skolen. Gjennom
Internett og fjernundervisning kan færre lektorer undervise
flere elever. I en tid med mangel på høykvalifisert
arbeidskraft, er det viktig at vi bruker arbeidskraften rasjonelt. Fagskoler
skal være utdanningsinstitusjoner tilpasset det lokale
næringsliv og med en fagbredde som styrker kompetanse-
og næringsutviklingen i regionen. Det økonomiske
ansvar for fagskolene må deles mellom stat og lokalnivå.
Det må imidlertid også tilrettelegges
for modul- og IT-basert utdanningstilbud for voksne mennesker som må oppgradere
formell kompetanse mens de er i arbeid.
Dette medlem mener
at større del av oljeinntektene må kunne brukes
for å styrke høyere utdanning og forskning. Norske
universiteter og høyskoler må i langt større
grad enn i dag få mulighet til å knytte til seg
utenlandske forelesere og forskere. Bare gjennom forskning
kan vi møte morgendagens utfordringer i kunnskapssamfunnet.
Lønnsnivået for professorer må opp på et
konkurransedyktig nivå. Dette medlem viser
til at Kystpartiet vil støtte ordninger som gjør
det mulig for studenter å studere på heltid, og
derved gjennomføre studiene på normert tid. Da
må stipendandelen økes, og det må være
en øvre grense for rentestigning på studielån.
Det er ønskelig at flere studenter tar deler av sin utdannelse
i utlandet, og stipend- og låneordninger må være
så gunstige at studier i utlandet blir mulig for alle,
uavhengig av familie- og ressursbakgrunn. I fremtiden blir kunnskap
viktigere enn kapital, da må det legges til rette for at
neste generasjons mulighet for kunnskapstilegning ikke er avhengig
av foreldregenerasjonens kapital.
Kultur og miljø er viktig for livskvaliteten. Økt
livskvalitet gir mindre sykdom og problemer og er dermed lønnsom
for hele samfunnet. Naturvern og friluftsliv er viktige faktorer
for både oss og våre etterkommere. Et rikt og
mangfoldig kulturliv er en nødvendig forutsetning for en
videre utvikling av livskraftige samfunn. Kystkulturen har som mange
andre aktiviteter langs kysten vært stemoderlig behandlet
gjennom mange tiår. Denne viktige del av kulturen skal
i årene framover få et kraftig løft.
For det enkelte menneske er et rikt og mangfoldig kulturliv berikende
og styrker den lokale identiteten til vår kyststat og maritime
nasjon.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
går inn for at kommunale musikkskoler skal lovfestes og
at statlige midler øremerkes til dette. Dette medlem ser det
som viktig at det er variasjon av tilbud til barn og unge, fordi
mye ungdom forsvinner ut av organiserte aktiviteter når
de kommer i tenårene.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil arbeide for at våre to skriftspråk blir opprettholdt. Dette medlem vil
også arbeide for at samisk kultur og språk blir
holdt i hevd. Fartøysvernet har i mange år fått
en stemoderlig behandling. Departementenes ansvar for å ivareta
bevaring og andre kulturelle forhold innen "eget" fagfelt skal ytterligere
forsterkes og understrekes. Hvert departement skal ha egen budsjettpost
som omhandler kulturelle tiltak. Kulturelle restaureringsarbeider
skal unntas moms.
Dette medlem vil prioritere følgende
tiltak:
Dette medlem mener at de som
utsettes for restriksjoner e.l. i forbindelser med kulturminner
må få tilskudd fra staten hvis restriksjonene
reduserer verdien på eiendommen. Der kulturminner jevnlig
må vedlikeholdes av eierne må disse få vedlikeholdstilskudd
fra staten.
Idrett drives i alle landsdeler av begge kjønn
og er gjennom sin allsidighet avgjørende for oss i hverdagen.
Det er ingen annen organisert aktivitet som kan måle seg
med idretten. Noen driver helt for seg selv, og trives med det.
Andre driver i mindre grupper mens det store flertall er engasjert
gjennom breddeidrett. Idretten har sin verdi i seg selv. Men også som
forebyggende tiltak mot at barn og unge skal få tilknytning
til kriminalitets- og rusbelastede miljøer er det viktigere enn
noensinne at vi tar vare på og utvikler barne- og ungdomsidrettene.
I tillegg til at foreldre flest må engasjere seg sterkere
i dette arbeidet, mener dette medlem det er et offentlig
ansvar å bygge og holde vedlike flere innen- og utendørs
idrettsanlegg. Breddeidrett fremmer sosialt fellesskap og helse
og konkurranseidretten er et viktig element for å gi barn
og unge inspirasjon til å yte sitt beste. Det er viktig
at vi både lokalt og nasjonalt gir unge sunne forbilder
og i tillegg er konkurranseidrett på høyt plan
blitt god underholdning for alle aldersgrupper. Dette medlem viser
til at Kystpartiet går inn for at det innføres
momsfritak for idrettslag og andre frivillige og veldedige organisasjoner
med en omsetning på under 2 mill. kroner.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
er overbevist om at organisert arbeid blant barn og ungdom er den
beste garanti for et best mulig samfunn. Vi kan ikke lenger forvente
at en idealistisk, men liten tillitsmannsstamme kan klare denne
jobben alene. Derfor er det viktig at stat, fylker og kommuner samarbeider
om vedlikehold og bygging av idrettsanlegg som kan samle de mange
gruppene.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
mener det er viktig at det offentliges bidrag til frivillige organisasjoner
som arbeider til beste for fellesskapet økes både fra
sentrale og lokale myndigheter. De frivillige organisasjonene er
uvurderlige medspillere i utviklingen av gode samfunn. For få år
siden hadde vi radio med en norsk kanal, en fjernsynskanal og telefon
på arbeidsplassen og hjemme. Nå har informasjonsteknologien gjort
det mulig å ta inn minst et tosifret TV-kanaler, fire nasjonale
og et vell av lokale radiostasjoner, i tillegg til at vi kan snakke
i telefonen hvor vi vil. Vi har også fått video
og mange kan kommunisere med verden på Internett. I denne
rivende utviklingen mener dette medlem det er viktig å beholde
en allmennkringkaster som NRK. Dette medlem viser
til at Kystpartiet mener at det er vesentlig for at vi skal kunne
ivareta vår identitet, norsk kultur samt våre
to skriftspråk og samisk. En snarlig overgang til digital-TV
vil føre til at hele landet får inn flere fjernsynskanaler
enn i dag. Dette medlem ser klare fordeler ved at
andre kulturer og språk på denne måten
kommer hjem til folk. Men det er også betenkeligheter.
Blant annet kan den voldsomme konkurransen føre til at
kvaliteten på NRKs programmene synker og at undervisningsprogram
i for stor grad blir fraværende. Dette medlem viser
til at Kystpartiet vil reise denne debatten for derigjennom å sikre
at programtilbudene holder det nivået som det forventes.
Snarlig overgang til digital-TV samt at Bredbåndsnettet
må gjøres tilgjengelig i distriktene. Hele folket
skal ha bredbånd.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil arbeide for et rent hav. Rent miljø på hav
og land er en forutsetning for helse, trivsel og verdiskapning.
Gjennom nasjonalt og internasjonalt miljøarbeid de senere år
har vi sett hvor viktig det er å finne den riktige balansen mellom
bruk og vern av både miljø og naturressursene. Dette
medlem vil også motarbeide enhver form for miljøterrorisme.
Nasjonale og internasjonale organisasjoner og sammenslutninger som øver
vold mot mennesker og lovlige næringsaktiviteter, skal
bekjempes på alle plan med lovlige midler. Gjennom generasjoner har
distriktsbefolkningen ført an i arbeidet med fornuftig
bruk av naturen. Nå har dette arbeidet blitt videreført
ved at stadig flere bedrifter på land ser nødvendigheten
av å investere i miljøvennlig teknologi - om enn på en
annen måte. Statlig forskning må styrkes kraftig slik
at produktutvikling av nye varer og tjenester kan gi nye sikre arbeidsplasser,
spesielt innen miljøvern og miljøteknologi. I
fremtiden vil det være diskusjoner om de kommende kystsoneplaner
siden de knyttes direkte opp mot miljø. Dette medlem viser
til at Kystpartiet vil advare sterkt mot at staten griper for sterkt
inn for å verne områder i strandsonen som i alle år
har vært friluftsområder for kystbefolkningen.
På Vestlandet og i Nord-Norge har vi allerede eksempler på misforstått
miljøvern. Mange steder har det blitt forbudt å ferdes
på holmer og små øyer. Resultatet er
at områdene har mistet mangfoldet fordi oter og mink i tillegg
til rev forsyner seg av fugler og egg. Dette medlem viser
til at Kystpartiet mener at det fortsatt skal være lov å bygge
og bo i strandsonen. Det må være opp til den enkelte
kommune å fastlegge sine arealplaner ut fra virkeligheten
slik den er i den enkelte kommune. Det må være
den enkelte kommunes ansvarsområde å sørge
for at strandsonen ikke nedbygges i et omfang som hindrer den frie
ferdsel, og at tilstrekkelige arealer avsettes til frilufts- og
rekreasjonsformål for allmennheten. Det er viktig at lokale
interesser ikke blir overhørt i slike spørsmål.
Ingen tar bedre vare på sin nære natur enn lokalbefolkningen.
Derfor må det heller ikke hindres næringsetablering
der det kan dokumenteres at naturen ikke tar skade. Mange av de
miljøproblemer vi har i Norge skyldes forurensning fra andre
land. Det gjelder i hovedsak luft- og havforurensning og potensiell
radioaktiv forurensning i nordområdene. Gjennom internasjonalt
arbeid skal vi bekjempe utslipp av miljøskadelige metaller
og kjemikalier. Det er for lengst dokumentert at slike utslipp er skyld
i en rekke alvorlige helseplager.
Dette medlem mener at kystverneplanene
er en så stor inngripen i næringsgrunnlaget og
bosettingen at planene må til Stortinget. Også andre
nasjonale verneplaner må behandles i nasjonalforsamlingen
etter at utredningsarbeidet er foretatt av Miljøverndepartementet.
Det må gis erstatning for skader og økonomisk tap
forårsaket av kystsel og kongekrabbe, på lik linje med
rovdyrplager på land. Rovdyrforvaltning og lokale verneplaner
avgjøres i kommuner og fylkesting. Den eller de som forurenser,
eller gjør annen skade i naturen skal dekke kostnadene.
Norge skal fortsatt være en aktiv aktør i det
internasjonale miljøarbeidet og bidra til holdninger som
sikrer miljøet. Overvåkningssystemer for forurensning
og kildepåvisning skal prioriteres. Nærmiljøet
skal styrkes ved at folk selv i større grad får
anledning til å forme dette. Bomiljø og arbeidsmiljø er
i stor grad en oppgave og utfordring for det enkelte mennesket,
familien og bedriften. Naturen har gitt Norge rike naturressurser
som må forvaltes til beste for befolkningen. Vannbasert
energi er en fornybar ressurs som bør sikres nasjonalt
eierskap også for kommende generasjoner. Olje- og gassressursene
er ikke fornybare og disse ressursene må forvaltes på en måte
som gir optimal avkastning til Norge. Dette tilsier ulike forvaltningsregimer
for vannkraft og petroleumsrelatert energi. Norge har vært
en foregangsnasjon for liberalisering av kraftmarkedet, men kjøp
og salg av kraft kan gjennomføres i et internasjonalt konkurransemarked
uten å selge produksjonsanleggene. Dette medlem viser
til at Kystpartiet mener at norsk eierskap til vannkraftanlegg må sikres
gjennom konsesjonslovgivningen.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
mener at naturgassen i større grad må benyttes
innenlands, både i transportsektoren som råstoff
for ny næring og som energikilde i industrien og for alternativ
oppvarming i offentlige og private bygg. Kraftbehovet øker
stadig og olje og gassforekomstene tar en dag slutt. Dette medlem viser
til at Kystpartiet mener det er vesentlig at den statlige forskningsinnsatsen
i forbindelse med fornybare energiressurser må økes
betraktelig. Særlig i Distrikts-Norge opplever befolkning
og næringsliv daglig hvor begrensende det er å ha
uløste oppgaver innen samferdsel. Dette medlem viser
til at Kystpartiet derfor vil bidra til at konkurransekraften økes ved å øke
de offentlige investeringer til samferdsel. Samfunnsøkonomisk
lønnsomme samferdselsprosjekter må prioriteres
før mindre lønnsomme prosjekter. Satsing på ulike
former for oppdrett i fjordarmene kan, sammen med tilknyttet næringsvirksomhet,
gjøre investeringer i områder som i dag har svakt
næringsgrunnlag mer lønnsomme enn det hittil har
vært regnet med. Dette medlem viser til
at Kystpartiet mener at dersom vårt bosettingsmønster
skal opprettholdes, er det viktig at vi ikke bare har en kyststamveg,
men også en indre stamveg. Disse hovedstamvegene må få gode vertikale
transportårer som gir grunnlag for utvikling av store felles
bo- og arbeidsområder som ikke må deles opp av
bompengeringer. Bompenger skal bare brukes der bygging av ny veg
erstatter fjordkryssinger med ferge, og kostnadene ved bompassering
må ikke overstige prisen på fergen.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil prioritere midler til opprustning og utbygging av vegnettet, herunder
rassikring. Igangsatte vegprosjekter ferdigstilles før
nye vegprosjekter igangsettes. Dette medlem viser
til at Kystpartiet mener det er en nasjonal skam at mange vegprosjekter
ender i fjellveggen, sjøen eller i skogen. En umoralsk
bilavgiftspolitikk sørger for at spesielt ungdommen kjører
gamle og lite sikre biler. Ved tragiske og unødvendige
ulykker sørger skader og død for svær
belastning på helsevesenet. Bilpolitikken må omformes
slik at folk flest oppfatter den som riktig og rettferdig. Transport
med bil er pålagt meget store avgifter som er i ferd med å knekke
bransjens økonomi. Dette medlem viser til
at Kystpartiet vil arbeide for en reduksjon av disse avgiftene.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
går imot at småflyplasser skal nedlegges da dette
svekker et konkurransedyktig næringsliv og livskvaliteten
for den enkelte i distriktene.
Dette medlem vil prioritere følgende
tiltak:
– Stamveier
skal opprustes.
– Alle riksveiferger må bli
gratis.
– Omdisponering av fergetilskudd
til finansiering av fastlandsforbindelser.
– Avgifter reduseres på bil
og motorsykkel.
– Momsfritak på sikkerhetsutstyr
for bil.
– Stad-skipstunnelen påbegynnes
og gjennomføres.
Dette medlem mener at infrastruktur
som mobildekning, TV-dekning, radio, veier, havner, sjøtransport osv.
må fungere på en slik måte at det er
mulig å drive næringsvirksomhet på en
effektiv måte i distriktene.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
skal arbeide for videreføring av jernbanen til Narvik for å fange
opp den samhandel som utvikles på Nordkalotten. Med dette
prosjektet realisert vil vi ha et jernbanenett fra Stavanger i vest
via Narvik til Vladivostok og Kina i øst. Hurtigrutens
posisjon som "Riksveg nr. 1." er urokkelig. Dette medlem viser
til at Kystpartiet vil arbeide hardt for at dagens rutenett opprettholdes. Denne
kystfarten vil fortsatt bety svært mye for alle i kystsamfunnene.
Det gjelder så vel næringslivet som den enkelte
beboer. Hurtigruten er allerede etablert som en av landets fremste
turistmagneter. Hurtigbåtordningen for ytterdistriktene
har vært en suksess og må opprettholdes på dagens
nivå. Hurtigbåtforbindelse mellom Midt-Norge og
Nord-Norge må styrkes i langt sterkere grad enn det som
er tilfelle i dag. Hurtigbåttilbudet må koordineres
bedre og de ulike tilbudene må tilknyttes hverandre.
Det er dette medlems målsetting
at transport i hovedsak skjer med hurtiggående lastebåter.
Dette gir lavere vegvedlikehold og færre ulykker. Lastebåtene skal
i hovedsak bygges og utrustes i Norge og mulig drivstoff kan være
naturgass.
Dette medlem mener at statlige
og offentlige tjenestetilbud skal ikke avvikles i distriktene for å opprettes
i sentrale strøk. Dette medlem viser til
at Kystpartiet går sterkt imot den nedleggingen av posttjenester
som delvis er iverksatt. Det er med stor bekymring Dette
medlem viser til at Kystpartiet registrerer at dette fortsetter
uten at det finnes politisk vilje til å gjøre
noe med det. Dette medlem viser til at Kystpartiet
mener Posten vil være bedre tjent med å legge
seg på en utviklingslinje og ikke en avviklingslinje.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
ser på etablering av lokalsamfunnssentraler som et meget
godt alternativ. Et postkontor blir tillagt flere tjenester ved hjelp
av data med nett-tilkobling og faks. På denne måten
kan offentlige sektorer som f.eks. trygdekontor, arbeidskontor og
likningskontor være tilgjengelige for brukerne. Et operativt
postkontor med flere funksjoner enn i dag vil kunne utgjøre
en viktig del av et serviceanlegg i distrikter der dette er ønskelig
og mulig å få til. Snarlig overgang til digital-TV
samt at Bredbåndsnettet må gjøres tilgjengelig
i distriktene. Hele folket skal ha bredbånd. Norges selvstendighet
og selvråderett skal stå fast. Norge skal føre
en utenrikspolitikk som skal ivareta Norges interesser ute basert på blant
annet medlemskap i FN. Politikken skal også vektlegge at
Norge er en utpreget og spesiell kyststat og en meget betydelig
maritim nasjon. Norges sikkerhets- og forsvarspolitikk skal bygge
på et sterkt, seigt og fleksibelt forsvar hvor grunnsteinene
er alminnelig verneplikt, forsvar av hele landet og medlemskap i NATO.
Dette medlem vil gå imot
at Heimevernet, inkludert Sjøheimevernet skal ikke integreres
i Hæren og forsvarsgrenen skal tilføres betydelig
mer våpen også av tyngre art enn i dag. Vårt
"kald krigs"- forsvar skal omformes på en slik måte
at tungt landforsvar i divisjonsforband skal tones noe ned og betydelig økt
vekt skal legges på kontroll og overvåkning av
kystnære farvann og suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse og
kontroll med olje og gass samt med fangst/fiske i Norges
enorme økonomiske soner. Sjøforsvaret/Kystvakten
og redningstjenesten må styrkes slik at sikkerheten langs
Norges sårbare kyst kan bedres betydelig. Som del av arbeidet
med å øke sikkerheten langs kysten skal Norges
territorialgrense til sjøs økes fra 4 til 12 nautiske
mil. For å kunne føre effektiv kontroll i nytt område
må Sjøforsvarets MTB-flåte beholdes og
fornyes og radarovervåkningen må styrkes langs
hele kysten.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil arbeide for at Kystvakten styrkes og får tilført
flere ressurser på samme nivå som i dag. Denne
militære enheten er av stor betydning for sikkerheten og
varetransporten til havs, der Kystvaktens betydning i kontroll av
fiskeressursene blir enda tydeligere enn nå. Dette
medlem viser til at Kystpartiet vil styrke etaten slik at
personell og materiell får tilført nok midler
til å utvikle tjenesten. Forsvaret i sin alminnelighet
er den beste garanti for vår sikkerhet. Vårt medlemskap
i NATO står fast. Gjennom alliansen skal vi i fremtiden
være best mulig rustet til i stå mot alvorlige
trusler og eventuelle angrep. At Norge eier enorme naturressurser
som olje, gass og vannkraft, gjør oss til et potensielt
sabotasjemål men nettopp gjennom Forsvaret kan vi arbeide
på en måte som sterkt reduserer en slik potensiell
fare. Planlagt skytefelt i Hedmark skal ikke bygges. Innsparte midler
skal brukes til å bedre sikkerhet og miljø langs
kysten ved at nye MTBer bygges i omfang som planlagt. I stedet for
fengsel kan samfunnstjeneste i større grad tas i bruk som
straff for personer som dette passer for. Da vil disse som ikke
er farlige for sitt nærmiljø, være en
ressurs for samfunnet i stedet for en økonomisk belastning.
Disse personer må få nødvendig opplæring
slik at de kan gå tilbake til samfunnet med mer ressurser
enn de hadde da de ble dømt. Norge bør ha en rask
domstolsbehandling og unngå en lovgivning som gjør
alle til lovbrytere og som bryter ned respekten for de viktige lover
vi trenger. For alvorlige volds- og narkotikaforbrytelser vil dette
medlem arbeide for at Stortinget gjennom innstillinger og debatter
gir klare signaler om at det forventes at hele strafferammen brukes,
og at øvre strafferamme i større grad bør
benyttes i forhold til særlig alvorlige forbrytelser. Det
må tilføres nødvendige midler til politi-
og lensmannsetaten slik at etatene kan utføre den tjenesten
de er pålagt og samfunnet har behov for. Rettsvern og rettssikkerhet
er en forutsetning for livsutfoldelse. Dette medlem viser
til at Kystpartiet vil arbeide for at denne trygges ved å slå hardt
ned på kriminalitet. Særlig i våre større
byer har gjengkriminalitet, grov vold og andre alvorlige forbrytelser økt
i omfang på urovekkende vis. Samtidig som vi må bekjempe årsaken
til kriminalitet, må politi- og lensmannsetaten tilføres
betydelig økte midler. Politiet må mer ut blant folk.
Erfaringer viser at vi trenger politiets nærvær
i noen av våre ungdomsmiljøer.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil ha ordninger som slår ned på barne- og ungdomskriminaliteten.
I ungdomsgjenger og i skolenes nærområde foregår
det daglig grov vold. Skadevoldere må ta konsekvensene
av sine handlinger. Samtidig må straffereaksjonene komme
hurtigere enn tilfellet er i dag. Dette gjelder selvsagt også tilfeller
hvor man må søke etter en rask oppklaring og etterfølgende
reaksjon. Folks generelle rettsfølelse har blitt svekket
de siste årene på grunn av straffeutmålingen. Dette
medlem viser til at Kystpartiet derfor vil arbeide for at
det blir mer samsvar mellom forbrytelsens alvorlighetsgrad og den
etterfølgende straffereaksjonen.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil arbeide for at staten der de kommer med nye kostnadskrevende oppgaver
til kommunene skal kompensere dette fult ut. Slik som det er nå,
pålegger staten kommunene oppgaver, men den økonomiske
delen blir redusert slik at kommunene må bruke av de midler
som skulle vært brukt til og investere i fremtiden.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil kreve at en større del av verdiskapingen skal forbli
i distriktene slik at kommunene kan løse de lovpålagte
oppgavene samtidig som man kan legge til rette for kommunens innbyggere
og kommunens næringsliv. Dette som en motvekt mot den pågående
sentralisering. Kommunenes skattøre reduseres år
for år. Dette medlem viser til at Kystpartiet
skal arbeide for at kommunenes andel av skattøre skal økes
for på denne måten å styrke fylkes- og
kommuneøkonomien.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil at bedriftsbeskatningen skal tilfalle den kommune hvor bedriften
ligger. Dette medlem viser til at Kystpartiet vil
motarbeide at eventuell betaling for oppdrettskonsesjon skal tilfalle
staten. Eventuell konsesjonsbetaling må ikke være
høyere enn at den lokale befolkning kan gå inn
som eiere i oppdrettsnæringen, og betalingen må tilfalle
kommunene.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil at staten øker tilskuddet til renovering av vannverk.
Dette på bakgrunn av bestemmelsene i EØS-avtalen
som pålegger alle vannverk i Norge og ha forsvarlig rensing
av vannet. Dette gjelder også nye vannverk.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
videre vil arbeide for at den enkelte kommune selv bestemmer om
det kan være hensiktsmessig og innlede interkommunalt samarbeide
med andre kommuner, istedenfor tvungen kommune sammenslåing.
Dette medlem viser til at Kystpartiet
vil jobbe for at folk i distriktene får en mulighet til å kjøpe polvarer
uten å måtte dra til nærmeste tettsted
eller by. Det bør utarbeides en modell etter samme lest
som dagens medisinutsalg. En bør få mulighet til
et meget begrenset utvalg av vin og brennevin på minst
ett utsalgssted i hver kommune.
Komiteen viser til meldingen og til det som står foran, og rår Stortinget til å gjøre slikt
vedtak:
Den foreløpige innstillingen om St.meld. nr. 30 (2000-2001) - Langtidsprogrammet 2002-2005 - vedlegges protokollen.
Oslo, i finanskomiteen, den 10. mai 2001
Dag Terje Andersen
leder og ordfører |
Siv Jensen
sekretær |