Staten håndterte bankkrisen i Norge
på en måte som førte til at aksjekapitalen
i de tre største forretningsbankene ble nedskrevet til
null. Det skjedde på grunnlag av en prinsipiell tvilsom
særlov som ble vedtatt høsten 1991. Denne loven
var en slags ekspropriasjonslov som ga staten hjemmel til å overta
banker i krise ved å nedskrive aksjekapitalen til null,
uten å gå veien om offentlig administrasjon. Loven
ble vedtatt etter en svært rask saksbehandling, som gjorde
det mulig for regjeringen å nedskrive aksjekapitalen i
Kreditkassen og Fokus Bank til null før 1. januar 1992. Dermed
fikk de private aksjonærene heller ikke fradrag for sine
tap, noe de ville hatt krav på etter skattereformen dersom
regjeringen hadde ventet med nedskrivingen til etter årsskiftet.
Aksjonærer som kunne definere sine eierinteresser i bankene
som "aksjer i næring" fikk fullt tapsfradrag også etter
de gamle skattereglene. Regjeringen sørget altså for
at et stort antall private aksjonærer, i første
rekke småaksjonærer, ble fratatt alle sine aksjeverdier
uten tapsfradrag på grunnlag av en særlov som
gav en rett til ekspropriasjon uten erstatning.
Staten sørget på denne måten
for at de ca. 170 000 aksjonærene i de tre største
norske forretningsbankene fikk sine aksjer nedskrevet til null.
Dermed sørget staten for å fjerne en vesentlig
del av det brede, nasjonale eierskap som de mange småaksjonærene
i de store bankene representerte. Nedskrivingen av aksjekapitalen
i de tre bankene var omstridt, blant annet fordi den var basert
på en særlov som ble gitt tilbakevirkende kraft og
fordi en såvidt stor andel av den regnskapsmessige avskrivning
som fant sted var basert på beregnede tap som skyldtes
en omfattende gjeldskrise og sammenbrudd i eiendomsmarkedet. Senere
er betydelige beløp som ble nedskrevet som tapt fremført
som inntekter i de samme bankene, da det har vist seg at tapene
likevel ikke ble realisert. Tapsforskriftene fra 1. januar 1992, etter
at aksjekapitalen i Kreditkassen og Fokus Bank ble nedskrevet til
null og staten hadde overtatt de to bankene, tillot et noe lengre
tidsperspektiv på verdsettelsen av eiendomsverdier enn
de forskriftene gjaldt i 1991, noe som ytterligere bekrefter usikkerheten
ved tapsvurderingene. Dessuten må bankkrisen sees i lys av
myndighetenes sterke medvirkning til krisen gjennom en sterk vekst
i Norges Banks utlån basert på en politisk bestemt
lavrentepolitikk som det ikke var realøkonomisk grunnlag
for.
Forretningsverdi (goodwill) var overhodet ikke
tatt med i den regnskapsmessige vurderingen av verdiene i bankene
ved den irregulære statlige overtagelsen. Etter forslagsstillers
vurdering er det stor forskjell mellom et drastisk virkemiddel som å nedskrive
aksjekapitalen til null og en nedskriving av aksjekapitalen til
et symbolsk beløp. Aksjonærene ville muligens
ha vært tilfreds med at staten hadde vært imøtekommende
nok til at en viss andel av aksjekapitalen ble beholdt, slik at
de i hvert fall hadde en mulighet til å kunne beholde en liten
andel av aksjeverdien og en tilsvarende andel av utviklingspotensialet
i de respektive bankene.
Forslagsstiller nærer stor motstand
mot både den særlov som gav hjemmel for nedskriving
av aksjekapitalen og mot den behandling de tidligere aksjonærene ble
utsatt for. Fremskrittspartiet har ved flere anledninger fremmet
forslag om kompensasjon til de tidligere aksjonærene ved å tilby
dem forkjøpsrett med rabatt ved salg av aksjer i de bankene
hvor de tidligere var aksjonærer. Disse forslagene er dessverre
blitt nedstemt. Det konstateres at staten ved den særlov
som ga grunnlag for nedskrivningen av aksjekapitalen også grep
inn i de tidligere aksjonærenes etablerte rettsforhold,
slik at loven også var betenkelig i forhold til Grunnlovens
regel om at lover ikke skal gis tilbakevirkende kraft.
Statens behandling av de tidligere aksjonærene
bidro også til at tilliten til og interessen for aksjeeie
blant annet i banker i betydelig grad ble svekket. Hensynet til å styrke
det brede, private eierskap i Norge burde tilsi en langt mer aktiv
strategi fra myndighetenes side for å få trukket
de tidligere så vel som nye aksjonærer med som
medeiere i norske finansinstitusjoner og annet norsk næringsliv.
I en tid hvor flere statseide bedrifter delprivatiseres og børsnoteres,
burde det være i myndighetenes interesse at en større
andel av befolkningen investerer sparepenger i norske bedrifter.
Hele statens engasjement i bankkrisen har vært
gjenstand for en bred vurdering i en offentlig oppnevnt granskningskommisjon
uten at dette har fått noen som helst konsekvenser i forhold
til de tidligere aksjonærene.
Det er etter forslagsstillers vurdering sterkt
kritikkverdig at når ansvaret for bankkrisen må plasseres
med et hovedansvar på landets myndigheter og et mindre ansvar
på bankene, så er det moralsk forkastelig at det utelukkende
er de som i tiltro til banklovgivningen og myndighetenes forsikringer
om soliditet, alene er de som tapte sine penger, mens staten muligens
har tjent penger på sin såkalte redningsoperasjon
overfor bankene.
Banklovkommisjonens gjennomgang viste at aksjonærene
ble behandlet på en skammelig måte. Når
myndighetene først endret lovgivningen og derved spillereglene
og ga seg selv ensidig makt til å nulle ut aksjene, var
dette ikke bare ille, men også i strid med rettsprinsippene
i Grunnloven og rettsstaten. Når myndighetene så i
tillegg gjennomførte full nulling bare 11 dager før aksjonærene
i hvert fall ville vært sikret fradragsrett for sine tap
for å komme aksjonærene ytterligere i forkjøpet
på dette, var det en opptreden som ikke sømmer seg
en demokratisk rettsstat. Etter forslagsstillers vurdering bør
det dermed ikke legges avgjørende vekt på det
rent juridiske forhold, men de reelle forhold aksjonærene
opplevet i situasjonen. Det hadde for så vidt vært
fullt mulig for myndighetene å utsette de kongelige resolusjoner
i 14 dager, og særlig i juleferien, hvor det alltid er
stille på de internasjonale finansmarkeder. Det er overveiende
sannsynlig at hensynet til å unngå fradragsrett
for småaksjonærene var utslagsgivende for statens
beslutning om å vedta nullstillingen like før
jul.
Forslagsstiller er heller ikke enig i banklovkommisjonens
hovedinntrykk av at den måten som krisen i kredittsystemet
ble håndtert på var imponerende. Forslagsstiller
vil tvert imot hevde at den var umoralsk og i strid med rettssikkerhetsprinsipper
og i den underliggende holdning i Grunnloven § 105 om å yte
full erstatning ved overtakelse av annen manns eiendom. Denne saken
har til fulle vist at når det er landets myndigheter som
gjennom en kombinert bruk av sin makt som lovgiver, tilsynsorgan,
sentralbank og i tillegg gjennom sin økonomiske makt hindrer
domstolene fra mulighet til å få saken til behandling,
så er den vanlige borger maktesløs overfor maktmisbruk.
Det vises her til Aksel Dammans bok "DnB - Banken som ble ranet
forskriftsmessig", som også gjelder for Kreditkassen og
Fokus Bank, idet myndighetene selvsagt kunne ha skrevet ned aksjene
til et symbolsk beløp og innført ordninger som
hadde medført at de opprinnelige aksjonærers aksjer
ikke fikk verdistigning før staten på et eventuelt senere
tidspunkt hadde fått tilbake alle sine innsatte midler.
Når så staten på et senere tidspunkt
var økonomisk skadesløs og hadde fått
alle sine penger tilbake, ville det ha vært rimelig at
de opprinnelige aksjonærer som hadde bygget opp filialnettet,
"goodwillen", kundekontaktene, etc., da kunne oppnådd den
verdistigning som åpenbart var grunnlaget for
driften.
Fremskrittspartiet har gjennom hele bankkrisen
og håndteringen av krisen fra myndighetenes side fulgt
en konsekvent linje når det gjelder spørsmålet
om "nulling" av aksjene i de berørte banker.
Staten står fortsatt foran et vesentlig
nedsalg av bankaksjer. Gjennom sitt samlede engasjement og samlede
nedsalg vil staten trolig gå ut med en økonomisk
gevinst. Uavhengig av hvorvidt staten faktisk blir sittende igjen
med en betydelig økonomisk gevinst eller ikke, har staten
et moralsk ansvar hva gjelder å gjøre opp for
sin svært tvilsomme håndtering av bankkrisen.
Forslagsstiller vil derfor foreslå at
tidligere aksjonærer får en økonomisk
kompensasjon fra staten og at denne fastsettes ut fra en rimelighetsbetraktning.
Det fremmes derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem forslag om at tidligere private aksjonærer, som ble
slettet i forbindelse med bankkrisen, får en økonomisk
kompensasjon fra staten."