Staten håndterte bankkrisen i Norge
på en måte som førte til at aksjekapitalen
i de tre største forretningsbankene ble nedskrevet til
null. Det skjedde på grunnlag av en prinsipiell tvilsom
særlov som ble vedtatt høsten 1991. Denne loven
var en slags ekspropriasjonslov som ga staten hjemmel til å overta
banker i krise ved å nedskrive aksjekapitalen til null,
uten å gå veien om offentlig administrasjon. Loven
ble vedtatt etter en svært rask saksbehandling, som gjorde
det mulig for regjeringen å nedskrive aksjekapitalen i
Kreditkassen og Fokus Bank til null før 1. januar 1992. Dermed
fikk de private aksjonærene heller ikke fradrag for sine
tap, noe de ville hatt krav på etter skattereformen dersom
regjeringen hadde ventet med nedskrivingen til etter årsskiftet.
Aksjonærer som kunne definere sine eierinteresser i bankene
som "aksjer i næring" fikk fullt tapsfradrag også etter
de gamle skattereglene. Regjeringen sørget altså for
at et stort antall private aksjonærer, i første
rekke småaksjonærer, ble fratatt alle sine aksjeverdier
uten tapsfradrag på grunnlag av en særlov som
gav en rett til ekspropriasjon uten erstatning.
Staten sørget på denne måten
for at de ca. 170 000 aksjonærene i de tre største
norske forretningsbankene fikk sine aksjer nedskrevet til null.
Dermed sørget staten for å fjerne en vesentlig
del av det brede, nasjonale eierskap som de mange småaksjonærene
i de store bankene representerte. Nedskrivingen av aksjekapitalen
i de tre bankene var omstridt, blant annet fordi den var basert
på en særlov som ble gitt tilbakevirkende kraft og
fordi en såvidt stor andel av den regnskapsmessige avskrivning
som fant sted var basert på beregnede tap som skyldtes
en omfattende gjeldskrise og sammenbrudd i eiendomsmarkedet. Senere
er betydelige beløp som ble nedskrevet som tapt fremført
som inntekter i de samme bankene, da det har vist seg at tapene
likevel ikke ble realisert. Tapsforskriftene fra 1. januar 1992, etter
at aksjekapitalen i Kreditkassen og Fokus Bank ble nedskrevet til
null og staten hadde overtatt de to bankene, tillot et noe lengre
tidsperspektiv på verdsettelsen av eiendomsverdier enn
de forskriftene gjaldt i 1991, noe som ytterligere bekrefter usikkerheten
ved tapsvurderingene. Dessuten må bankkrisen sees i lys av
myndighetenes sterke medvirkning til krisen gjennom en sterk vekst
i Norges Banks utlån basert på en politisk bestemt
lavrentepolitikk som det ikke var realøkonomisk grunnlag
for.
Forretningsverdi (goodwill) var overhodet ikke
tatt med i den regnskapsmessige vurderingen av verdiene i bankene
ved den irregulære statlige overtagelsen. Etter forslagsstillers
vurdering er det stor forskjell mellom et drastisk virkemiddel som å nedskrive
aksjekapitalen til null og en nedskriving av aksjekapitalen til
et symbolsk beløp. Aksjonærene ville muligens
ha vært tilfreds med at staten hadde vært imøtekommende
nok til at en viss andel av aksjekapitalen ble beholdt, slik at
de i hvert fall hadde en mulighet til å kunne beholde en liten
andel av aksjeverdien og en tilsvarende andel av utviklingspotensialet
i de respektive bankene.
Forslagsstiller nærer stor motstand
mot både den særlov som gav hjemmel for nedskriving
av aksjekapitalen og mot den behandling de tidligere aksjonærene ble
utsatt for. Fremskrittspartiet har ved flere anledninger fremmet
forslag om kompensasjon til de tidligere aksjonærene ved å tilby
dem forkjøpsrett med rabatt ved salg av aksjer i de bankene
hvor de tidligere var aksjonærer. Disse forslagene er dessverre
blitt nedstemt. Det konstateres at staten ved den særlov
som ga grunnlag for nedskrivningen av aksjekapitalen også grep
inn i de tidligere aksjonærenes etablerte rettsforhold,
slik at loven også var betenkelig i forhold til Grunnlovens
regel om at lover ikke skal gis tilbakevirkende kraft.
Statens behandling av de tidligere aksjonærene
bidro også til at tilliten til og interessen for aksjeeie
blant annet i banker i betydelig grad ble svekket. Hensynet til å styrke
det brede, private eierskap i Norge burde tilsi en langt mer aktiv
strategi fra myndighetenes side for å få trukket
de tidligere så vel som nye aksjonærer med som
medeiere i norske finansinstitusjoner og annet norsk næringsliv.
I en tid hvor flere statseide bedrifter delprivatiseres og børsnoteres,
burde det være i myndighetenes interesse at en større
andel av befolkningen investerer sparepenger i norske bedrifter.
Hele statens engasjement i bankkrisen har vært
gjenstand for en bred vurdering i en offentlig oppnevnt granskningskommisjon
uten at dette har fått noen som helst konsekvenser i forhold
til de tidligere aksjonærene.
Det er etter forslagsstillers vurdering sterkt
kritikkverdig at når ansvaret for bankkrisen må plasseres
med et hovedansvar på landets myndigheter og et mindre ansvar
på bankene, så er det moralsk forkastelig at det utelukkende
er de som i tiltro til banklovgivningen og myndighetenes forsikringer
om soliditet, alene er de som tapte sine penger, mens staten muligens
har tjent penger på sin såkalte redningsoperasjon
overfor bankene.
Banklovkommisjonens gjennomgang viste at aksjonærene
ble behandlet på en skammelig måte. Når
myndighetene først endret lovgivningen og derved spillereglene
og ga seg selv ensidig makt til å nulle ut aksjene, var
dette ikke bare ille, men også i strid med rettsprinsippene
i Grunnloven og rettsstaten. Når myndighetene så i
tillegg gjennomførte full nulling bare 11 dager før aksjonærene
i hvert fall ville vært sikret fradragsrett for sine tap
for å komme aksjonærene ytterligere i forkjøpet
på dette, var det en opptreden som ikke sømmer seg
en demokratisk rettsstat. Etter forslagsstillers vurdering bør
det dermed ikke legges avgjørende vekt på det
rent juridiske forhold, men de reelle forhold aksjonærene
opplevet i situasjonen. Det hadde for så vidt vært
fullt mulig for myndighetene å utsette de kongelige resolusjoner
i 14 dager, og særlig i juleferien, hvor det alltid er
stille på de internasjonale finansmarkeder. Det er overveiende
sannsynlig at hensynet til å unngå fradragsrett
for småaksjonærene var utslagsgivende for statens
beslutning om å vedta nullstillingen like før
jul.
Forslagsstiller er heller ikke enig i banklovkommisjonens
hovedinntrykk av at den måten som krisen i kredittsystemet
ble håndtert på var imponerende. Forslagsstiller
vil tvert imot hevde at den var umoralsk og i strid med rettssikkerhetsprinsipper
og i den underliggende holdning i Grunnloven § 105 om å yte
full erstatning ved overtakelse av annen manns eiendom. Denne saken
har til fulle vist at når det er landets myndigheter som
gjennom en kombinert bruk av sin makt som lovgiver, tilsynsorgan,
sentralbank og i tillegg gjennom sin økonomiske makt hindrer
domstolene fra mulighet til å få saken til behandling,
så er den vanlige borger maktesløs overfor maktmisbruk.
Det vises her til Aksel Dammans bok "DnB - Banken som ble ranet
forskriftsmessig", som også gjelder for Kreditkassen og
Fokus Bank, idet myndighetene selvsagt kunne ha skrevet ned aksjene
til et symbolsk beløp og innført ordninger som
hadde medført at de opprinnelige aksjonærers aksjer
ikke fikk verdistigning før staten på et eventuelt senere
tidspunkt hadde fått tilbake alle sine innsatte midler.
Når så staten på et senere tidspunkt
var økonomisk skadesløs og hadde fått
alle sine penger tilbake, ville det ha vært rimelig at
de opprinnelige aksjonærer som hadde bygget opp filialnettet,
"goodwillen", kundekontaktene, etc., da kunne oppnådd den
verdistigning som åpenbart var grunnlaget for
driften.
Fremskrittspartiet har gjennom hele bankkrisen
og håndteringen av krisen fra myndighetenes side fulgt
en konsekvent linje når det gjelder spørsmålet
om "nulling" av aksjene i de berørte banker.
Staten står fortsatt foran et vesentlig
nedsalg av bankaksjer. Gjennom sitt samlede engasjement og samlede
nedsalg vil staten trolig gå ut med en økonomisk
gevinst. Uavhengig av hvorvidt staten faktisk blir sittende igjen
med en betydelig økonomisk gevinst eller ikke, har staten
et moralsk ansvar hva gjelder å gjøre opp for
sin svært tvilsomme håndtering av bankkrisen.
Forslagsstiller vil derfor foreslå at
tidligere aksjonærer får en økonomisk
kompensasjon fra staten og at denne fastsettes ut fra en rimelighetsbetraktning.
Det fremmes derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem forslag om at tidligere private aksjonærer, som ble
slettet i forbindelse med bankkrisen, får en økonomisk
kompensasjon fra staten."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, lederen Dag Terje Andersen, Erik Dalheim, Grethe
G. Fossum, Britt Hildeng, Ottar Kaldhol, Torstein Rudihagen og Signe Øye,
fra Kristelig Folkeparti, Valgerd Svarstad Haugland, Lars Gunnar
Lie og Ingebrigt S. Sørfonn, fra Høyre, Børge
Brende, Per-Kristian Foss og Kjellaug Nakkim, fra Senterpartiet,
Odd Roger Enoksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Øystein Djupedal,
fra Venstre, Terje Johansen, og representanten Arvid Falch,
viser til svar fra finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen
3. mai 2001, som følger som trykt vedlegg til denne innstillingen,
hvor det fremholdes at det ikke har fremkommet nye momenter i saken
i forhold til det som har vært kjent ved tidligere behandling
i Stortinget. Flertallet anbefaler derfor at forslaget
i dokumentet avvises.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre stemte mot lovendringen som ga Regjeringen utvidet
adgang til å nedskrive aksjekapitalen til null i banker
i krise, med den begrunnelse at dette innebar ekspropriasjonsartede
inngrep overfor aksjonærene. Disse medlemmer viser
videre til at Høyre ved flere anledninger, ut fra rimelighetsbetraktninger,
har fremmet forslag om å begunstige aksjonærene
i de bankene som var en del av den statlige krisehåndteringen,
blant annet i Innst. S. nr. 213 (1993-1994) og Dokument nr. 8:84
(1997-1998). Disse medlemmer konstaterer at forslagene
har blitt nedstemt av Stortingets flertall.
Disse medlemmer viser også til
at spørsmålet er behandlet i Dokument nr. 17 (1997-1998)
Rapport til Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget
for å gjennomgå ulike årsaksforhold knyttet
til bankkrisen. Disse medlemmer viser til at det
fortsatt er ulike syn på årsaksforhold og ansvar
knyttet til bankkrisen, men at Stortingets behandling av denne rapporten
nok en gang bekreftet at et flertall på Stortinget avviste
enhver form for kompensasjon til tidligere aksjonærer.
Disse medlemmer viser til at
det i Dokument nr. 8:91 (2000-2001) ikke fremkommer noen nye opplysninger
som kunne rokket ved stortingsflertallets gjentatte avvisninger
av enhver form for kompensasjon. Disse medlemmer mener
det er unødvendig å skape falske forhåpninger
blant tidligere aksjonærer om kompensasjon, så lenge
det ikke finnes noen grunn til å tro at stortingsflertallet
har endret syn. Disse medlemmer mener derfor ikke
det er hensiktsmessig å fremme forslag om kompensasjon
til tidligere aksjonærer, så lenge det ikke fremkommer
nye opplysninger som kan gi et annet resultat enn tidligere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Siv Jensen, Per Erik Monsen og Kenneth Svendsen, registrerer
at det fortsatt ikke er noe politiske flertall for å kompensere
de private aksjonærer som ble rammet av de svært
tvilsomme grep staten foretok i forbindelse med bankkrisen.
Staten sørget for at de ca. 170 000
aksjonærene i de tre største norske forretningsbankene
fikk sine aksjer nedskrevet til null. Dermed sørget staten
for å fjerne en vesentlig del av det brede, nasjonale eierskap
som de mange småaksjonærene i de store bankene
representerte.
Disse medlemmer er fortsatt av
den oppfatning at det er sterkt kritikkverdig at når ansvaret
for bankkrisen må plasseres med et hovedansvar på landets myndigheter
og et mindre ansvar på bankene, så er det moralsk
forkastelig at det utelukkende er de som i tiltro til banklovgivningen
og myndighetenes forsikringer om soliditet, alene er de som tapte
sine penger, mens staten muligens har tjent penger på sin
såkalte redningsoperasjon overfor bankene.
Staten står fortsatt foran et vesentlig
nedsalg av bankaksjer. Gjennom sitt samlede engasjement og samlede
nedsalg vil staten trolig gå ut med en økonomisk
gevinst. Uavhengig av hvorvidt staten faktisk blir sittende igjen
med en betydelig økonomisk gevinst eller ikke, har staten
et moralsk ansvar hva gjelder å gjøre opp for
sin svært tvilsomme håndtering av bankkrisen.
Disse medlemmer vil derfor foreslå at
tidligere aksjonærer får en økonomisk
kompensasjon fra staten og at denne fastsettes ut fra en rimelighetsbetraktning.
Det fremmes derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem forslag om at tidligere private aksjonærer, som ble
slettet i forbindelse med bankkrisen, får en økonomisk
kompensasjon fra staten."
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Stortinget ber Regjeringen legge frem forslag
om at tidligere private aksjonærer, som ble slettet i forbindelse
med bankkrisen, får en økonomisk kompensasjon
fra staten.
Dokumentnr. 8:91 (2000-2001)
- forslag fra stortingsrepresentant Siv Jensen om økonomisk
kompensasjon til tidligere private aksjonærer som ble slettet
i forbindelse med bankkrisen - avvises.
Det vises til Dok. nr. 8:91(2000-2001) fra stortingsrepresentant
Siv Jensen med forslag om at Stortinget ber Regjeringen legge frem
forslag om at tidligere private aksjonærer, som ble slettet
i forbindelse med bankkrisen, får en økonomisk
kompensasjon fra staten, oversendt fra Finanskomiteen for uttalelse
24. april 2001.
Stortinget har tidligere behandlet forslag med
samme innhold som det nå er fremmet. I Dok. nr. 8:58 (1995-96)
fra stortingsrepresentant F.F. Gundersen ble det fremmet forslag
om "en utredning med sikte på at tidligere
bankaksjonærer som fikk sine aksjer vurdert til null kan
få en rimelig kompensasjon for sine tap". Finanskomiteen
sluttet seg ikke til forslaget, jf. Innst. S. nr. 279 (1995-96).
Forslaget ble nedstemt med 120 mot 3 stemmer ved behandlingen i
Stortinget 21. juni 1996.
Problemstillingen er videre tatt opp i Dok.
nr. 8:10 (1996-97) Forslag fra stortingsrepresentantene F.F. Gundersen
og C.I. Hagen om å oppnevne en uavhengig granskningskommisjon
for å gjennomføre en granskning av alle
forhold i forbindelse med bankkrisen, med særlig vekt på å klarlegge
og kartlegge myndighetenes mulige ansvar for denne, samt gjennomføre
en vurdering av forholdet til de tidligere aksjonærer i
de banker hvor aksjekapitalen ble nedskrevet til null. Finanskomiteen
tilrådde at det skulle nedsettes et granskningsutvalg,
under ledelse av professor E. Smith, til å gjennomgå årsaksforhold
knyttet til bankkrisen, jf. Innst. S. nr. 202 (1996-97).
Granskningsutvalgets rapport foreligger som
Dokument nr. 17 (1997-98) Rapport til Stortinget fra kommisjonen
som ble nedsatt av Stortinget for å gjennomgå ulike årsaksforhold
knyttet til bankkrisen. Denne rapporten ble avgitt til Stortingets
presidentskap 29. juni 1998.
I rapporten heter det bl.a. (side 274)
"Med dette som forbehold ser Kommisjonen imidlertid
ingen grunn til å anbefale at hensynet til å bevare tillit
til det finansielle system ikke også i fremtiden blir satt
foran hensynet til bankens aksjonærer. Det er tvert imot
grunn til å anta at en slik linje er den eneste mulige
dersom formålet er å bidra til den innskjerping av
eiernes ansvar for bankdriftens resultater som det etter Kommisjonens
syn er viktig å oppnå. (…)
Dersom
alle er kjent med og innretter seg på at eierne må ta
tap før omverdenen belastes, vil den disiplinerende effekt
være en helt annen enn om aksjonærene med rette
kan se bort fra den risiko som ligger i aksjekapitalens funksjon
i næringsvirksomhet. Sett fra en slik synsvinkel var hovedproblemet
i 1991-93 altså ikke at aksjekapitalen gikk tapt, men at
ikke alle eiere var tilstrekkelig godt kjent med at dette var en
mulighet som fulgte av selve eierskapet."
I Innst. S. nr. 141 (1998-99) om rapport til
Stortinget fra kommisjonen som ble nedsatt av Stortinget for å gjennomgå ulike årsaksforhold
knyttet til bankkrisen sier Kontroll- og konstitusjonskomiteen bl.a.:
"Komiteen viser for øvrig til de synspunkter
som flertallet i finanskomiteen ga uttrykk for i forbindelse med
endringen i forretningsbankloven (Innst. O. nr. 14 (1991-1992))
der det heter at (s.12)"ekstraordinære tiltak fra
samfunnets side for å møte kriser i viktige deler
av bankvesenet ... ikke skyldes hensynet til bankene og deres eiere
eller ansatte, men de store skadevirkninger for hele samfunnet hvis
man ikke klarer å få løst en omfattende bankkrise
på en tilfredsstillende måte"
Flertallet
i finanskomiteen uttaler videre i samme innstilling at (s. 29)"dersom
aksjekapitalen er fullstendig tapt, har aksjene følgelig
ingen verdi, og aksjenes pålydende bør settes
til null"
Komiteen viser også til
at det standpunkt som et stort flertall i Stortinget på denne
måten ga uttrykk for, ble bekreftet høsten 1992,
under behandlingen av regjeringens forslag om å vedta et
nytt syvende ledd i forretningsbankloven § 32. I Innst.
O. nr. 47 (1992-1993) gir komiteens flertall sin tilslutning til
(s. 5):"at Statens Banksikringsfond ikke bør bidra
med ny kapital til en bank før de eksisterende eierne av lavt
prioritert egenkapital har tatt de tapene som er oppstått.
Flertallet vil vise til at i motsatt fall vil et nytt egenkapitalinnskudd
primært komme eierne av aksjer og andre egenkapitalinnskudd
til gode". "
I Innst. S. nr. 141 (1998-99) heter det også:
"Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Høyre,
viser til at kommisjonen understreker at den ikke ser noen grunn
til å anta at en annen fremgangsmåte ville ha
fått betydning for det resultat at aksjene ble nedskrevet
til null uten erstatning, idet det økonomiske grunnlaget
for de to kongelige resolusjonene om å skrive aksjekapitalen
ned til null, etter kommisjonens syn er hevet over rimelig tvil.
Flertallet
har avslutningsvis merket seg at kommisjonens hovedinntrykk er at
den måte som krisen i Kreditkassen og Fokus Bank i 1991
ble håndtert på av de sentrale aktørene,
i store trekk var forsvarlig og sett i lys av den alvorlige situasjon
som var oppstått og den tid som sto til rådighet
høsten 1991, er det endog rimelig å si at den
måte som krisen i kredittsystemet ble håndtert
på var imponerende."
Kontroll- og konstitusjonskomiteen tilrådde
at "Stortinget oversender rapport fra kommisjonen
som ble nedsatt av Stortinget for å gjennomgå ulike årsaksforhold
knyttet til bankkrisen til regjeringen for oppfølging,
i samsvar med kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader".
Stortinget sluttet seg til dette ved vedtak 6. mai 1999.
Det ble gitt en omtale av oppfølging
av Innst. S. nr. 141(1998-99) i Kredittmeldinga 1998. Komiteen tok omtalen
til orientering, jf. Innst. S. nr. 44 (1999-2000) .
Departementet har gått gjennom Dokument
8:91 (2000-2001) for å vurdere om det har framkommet nye momenter
i saken i forhold til det som har vært kjent ved tidligere
behandling i Stortinget. Etter departementets vurdering foreligger
det ikke slike nye momenter. Jeg anbefaler derfor at forslaget ikke
bifalles.
Oslo, i finanskomiteen, den 16. mai 2001
Dag Terje Andersen
leder |
Grethe G. Fossum
ordfører |
Siv Jensen
sekretær |