President,
Jeg har forståelse for at det oppstår
spørsmål om å innføre skattefritak
for arbeidsgiverfinansiert medisinsk behandling. Mange vil ønske
slike ytelser og dette kan bidra til hurtigere friskmelding av syke arbeidstakere.
Dette kan igjen føre til sparte utgifter til sykepenger
for det offentlige. Det er selvfølgelig positivt at syke
arbeidstakere får rask behandling, men dette betyr ikke
nødvendigvis at det er riktig å ha skattefritak
for arbeidsgivers dekning av behandlingsutgiftene. Likhetsprinsippet
taler for beskatning av slike fordeler.
Skattelovens hovedregel er at enhver fordel
vunnet ved arbeid er skattepliktig. Fordel i form av penger, naturalytelse
eller annen økonomisk støtte likestilles i denne
sammenheng. Dersom en arbeidstaker for eksempel får dekket
utgifter til en operasjon ved en privat klinikk, stilles han bedre
enn andre arbeidstakere i tilsvarende helsesituasjon hvor arbeidsgiver
ikke dekker slike utgifter til privat behandling. Det er ingen forskjell
på om arbeidsgiveren dekker regningen direkte, eller om
han gir arbeidstakeren et kontant lønnstillegg for å dekke
den. Beløpene - som kan bli meget store gjelder videre
dekning av privatutgifter og kan ikke anses knyttet til arbeidet.
Dette gjelder selv om arbeidsgiverens betaling skyldes en tjenstlig
interesse i å få den ansatte tidligere tilbake
i arbeid. Han har derfor mottatt en fordel i skattelovens forstand.
Fordelen ved å få utgifter
til privat behandling dekket av arbeidsgiver beskattes av den grunn
på samme måte som om arbeidsgiver i stedet hadde
valgt å øke arbeidstakerens lønn. Dette
innebærer både inntektsbeskatning hos arbeidstakeren
og plikt til å svare arbeidsgiveravgift for arbeidsgiver.
Jeg vil understreke at dette ikke er en ny særregel. Tvert
imot dette er en meget gammel bestemmelse som følger av
skattelovens alminnelige regler av 1911 om beskatning av arbeidsinntekter.
Dersom en bare skattla kontantlønn
og ikke naturalytelser, utgiftsdekning osv., ville det bli omfattende
og uheldige tilpasninger i lønnsdannelsen. Arbeidsgiver og
arbeidstaker ville kunne avtale at den ansatte i større utstrekning
skal lønnes ved at arbeidsgiver dekker vedkommendes private
kostnader i stedet for å betale kontantlønn. Dette
strider mot tanken om at det ikke skal være skattemessig
avgjørende hvilken avlønningsform som velges.
En arbeidstaker som får en lavere kontantlønn
pluss tilleggsytelser fra arbeidsgiveren, må derfor som
hovedregel behandles likt med en arbeidstaker som får høyere
kontantlønn uten slike tilleggsytelser.
Økonomiske ytelser fra arbeidsgiveren
er skattepliktige selv om en tilsvarende gratisytelse fra det offentlige
til samme person vil være skattefri. Dette gjelder også andre
typer tjenester fra det offentlige, for eksempel dersom arbeidsgiver
betaler barnehageplass eller skoleplass i en privatskole for arbeidstakeres
barn.
Det finnes også eksempler på skattefrie
ytelser fra arbeidsgiveren. Et eksempel er kollektive bedriftshelsetjenester,
dvs. forebyggende helsetiltak blant de ansatte i en bedrift. Det
er flere begrunnelser for dette skattefritaket: Tilbudet om bedriftshelsetjeneste
er svært utbredt. En ønsker å forhindre
helseskader og å stimulere til et godt og sunt arbeidsmiljø.
Fritaket vil normalt gjelde et mindre beløp pr. ansatt,
og det vil dessuten by på problemer å verdsette
tjenesten ved en skattlegging. Derfor er det naturlig at arbeidsgiverbetaling
av bedriftshelsetjenester står i en annen skattemessig
stilling enn arbeidsgivers dekning av private helsetjenester. Skattefritak
på ett område kan vanligvis ikke begrunne fritak
på andre eller beslektede områder. Det er snarere
grunn til å være nøktern i slike fritaksvurderinger,
slik at omfanget av skattefritak samlet sett ikke blir for stort
og slik at smittevirkninger kan unngås.
Dersom man skulle innføre regler om
skattefrihet for dekning av private helseutgifter, ville dette medføre
en betydelig skattemessig forskjellsbehandling mellom arbeidstakere.
Noen arbeidstakere ville få dekket utgifter til privat
behandling skattefritt, mens andre måtte velge mellom å betale
tilsvarende behandling med egne beskattede midler eller å vente
i køen i det offentlige helsevesen. Hvem som skulle kunne
dra nytte av skattefritaket ville bli avgjort av arbeidsgivers vilje
og evne til å betale. Arbeidsgivers vilje ville igjen kunne avhenge
av hvor gunstig posisjon arbeidstaker hadde i arbeidsmarkedet, og
hvor viktig han eller hun er for arbeidsgiveren. Det kunne fort
bli en elitepreget utvelgelse av hvilke arbeidstakere som skulle
nyte godt av skattefri arbeidsgiverdekning av privat behandling.
Den helsepolitiske prioriteringen av hvem som
har størst behov for hurtig behandling ville i større
grad bli overført fra det offentlige helsevesen til private arbeidsgivere.
De arbeidstakere som er mest attraktive på arbeidsmarkedet,
ville komme behandlingsmessig gunstigere ut enn personer som ikke
er i en slik situasjon, uavhengig av hvem som har størst
behov for behandling.
Regler om skattefritak vil også stimulere
til økt etterspørsel etter private helsetjenester.
Fordi ressursene i helsevesenet er knappe - særlig gjelder
dette kvalifisert personell - vil dette kunne være med
på å svekke behandlingstilbudet i det offentlige
helsevesen.
Regler om skattefritak ville for øvrig
innebære vanskelige grensedragninger med hensyn til hva
som skal omfattes av fritaket, for eksempel hvilke typer lidelser, behandling
osv. som skal falle innenfor ordningen.
Jeg vil gjøre oppmerksom på at
skattytere som har usedvanlig store utgifter på grunn av
varig sykdom eller svakhet, kan ha krav på særfradrag
i inntekten. Skatten kan videre settes ned eller ettergis når
det på grunn av særlig alvorlig eller langvarig
sykdom eller av andre årsaker virker særlig urimelig
eller uforholdsmessig trykkende å fastholde hele skatten.
I noen tilfeller vil disse reglene medføre lavere eller
ingen skatt på fordel ved arbeidsgivers dekning av behandling
ved privat institusjon.
Jeg er opptatt av at folk flest skal få behandling
for sykdom og lidelser uten å måtte vente for
lenge på relevant behandling. Etter mitt syn er det imidlertid
andre virkemidler enn skattesystemet som må tas i bruk
for å fremme en bedre utvikling på dette området
Vi har en landsdekkende og permanent offentlig ordning ved at trygdemyndighetene
har anledning til å kjøpe private polikliniske
behandlingsplasser. Denne ordningen bidrar til en raskere behandling
av sykemeldte arbeidstakere, slik at disse blir hurtigere friske
og kommer tidligere tilbake til arbeidet. Dette er et tilbud til
alle arbeidstakere som har medisinsk behov for den type behandling
som faller inn under ordningen. Her får man altså ingen
utvelgelse utfra hvor sterk posisjon arbeidstaker har i arbeidsmarkedet.
Man utnytter dessuten ledig kapasitet i helsevesenet, slik at det
totale helsetilbudet ikke svekkes. Bevilgningene til denne ordningen
ble økt på statsbudsjettet for 2000. Utformingen
av ordningen er for øvrig under løpende vurdering,
og jeg vil i samråd med Helseministeren og Sosialministeren
vurdere en ytterligere styrking av ordningen.